Blodpenger til vampyrene

Av Jorun Gulbrandsen

Nr 1 2021

Denne artikkelen forklarer hvordan kapitalismen fungerer i vår tid, – med blod som eksempel. Den kunne vært om krig og våpen, plyndringa av land i Sør, ødeleggelse av naturen og veldig mye mer. Det finnes mange eksempler på at kapitalismen er menneskeuvennlig, destruktiv og barbarisk, – fordi den er nødt. Den lager fattige som Rachel, Judit og Jimmy – og suger blodet ut av dem etterpå.
Jorun Gulbrandsen var medlem av AKP, RV og Rødt fra starten, mangeårig leder av AKP, lærer og lærebokforfatter. Har skrevet studiebøkene Den skreddersydde skoen og kommunismen (Forlaget Rødt 2014) og Abortboka (Forlaget Rødt 2019) – og redigert og skrevet artikler i Rødts studiebok Forstå for å forandre (Forlaget Rødt 2019, 2. opplag).
Foto: Pixabay


I Texas, ved grensa mot Mexico, står fattige folk i kø for å gi blod. Eller rettere sagt blodplasma. 90 prosent av all plasma som brukes til medisiner i verden, blir tappa i USA. Der er det mange fattige. De som tar blodet, er milliardærer.

I koronaens tid er jeg blitt nysgjerrig på sterke kapitalistiske aksjeselskaper, som selger tonnevis med blod, eller produkter av blod, rundt i verden. Kina importerer mer enn 400 tonn blodprodukter i året. Hvor kommer alt blodet fra? Målet med denne teksten er å vise hvordan kapitalismen fungerer i vår tid. Jeg har tidligere skrevet om kapitalismens utnyttelse av fisk, avfall, olje og vind i studieboka til Rødt, Forstå for å forandre. I denne artikkelen er utnyttelsen av blod eksempelet på den internasjonale vareproduksjonen. Koronaen har ført til bekymring i mange land, fordi medisinene er varer på et globalt marked. Det gjelder også blodet. 

Blodplasma – et flytende gull

Store farmasiselskaper er ute etter blodplasma. Blodplasma er en væske der de røde blodcellene er tatt ut av blodet. Den ser ut som lys gul saft. Dette plasmaet er fantastisk. Det er de hvite blodcellene som forsvarer kroppen mot infeksjon, og blodplatene som hjelper blodet til å koagulere, de trår til og stenger når vi får sår og blør. Der er også vitaminer, salter og 200 forskjellige proteiner.

Det lages medisiner av plasma, blant annet av proteinet albumin mot stort blodtap og leversjukdommer. Immunproteiner (globuliner) brukes mot dårlig immunforsvar. Plasmaet gis også ved brannskader. Det er mye mer å nevne, men det viktigste her er å si at det er de separate delene i blodet som er interessante for den farmasøytiske industrien.  For når du bruker en liter blod til en person med leversjukdom som trenger albumin, kan du i stedet gi bare albuminen og gi andre deler av blodet til andre. Blodet utnyttes altså bedre hvis du fraksjonerer det, altså deler det opp.  Blodplasma er lettere å håndtere enn hele blodet, for plasmaet kan fryses i 12 måneder. Det kan ikke blodet (som kalles fullblod).

Produkter av blod kan redde menneskeliv. Hva er det som har gjort dette til en global milliardindustri?

Slik blir blodplasma en vare

På Internett diskuterer folk erfaringene sine som blodgivere for plasmaproduksjon. Ett eksempel er Rachel, som drar fra Mexico til en tappestasjon i Texas. I armen får hun en slange som går til en maskin, en sentrifuge, der blodet blir kasta rundt i full fart. De røde blodlegemene er tyngst og synker de til bunnen. Det gule plasmaet er lettere og havner på toppen. Maskinen sender plasmaet til en samlepose. De røde blodlegemenene sendes tilbake til blodåra til Rachel. I USA tappes det mellom 6 og 9 desiliter plasma om gangen, avhengig av hvor tung du er. Så sendes posen til en fabrikk, der den skal bli til medisiner.

Hva skjer med Rachel, når hun lar seg tappe? Verdens helseorganisasjon (WHO) sier at én gang i måneden er nok. Men i USA har «Big Pharma» stor makt, og det er mange fattige mennesker. Så der er det greit med to ganger i uka med bare et døgn uten tapping imellom. I USA får folk penger for å tappe. Det kan være 20–40 dollar gangen (noen 50). Det heter ikke lønn, men kompensasjon. Selskapet kaller sånne som Rachel for donorer. Givere. Donor centers. Vi skal tenke på veldedighet. Altruisme.

Faktum er at Rachel selger en del av kroppen sin til livets opphold. Hun mista jobben som servitør. Mannen døde. Hun har tre barn, tar bussen som er satt opp gratis fra grensa mellom Mexico og Texas til tapperiet i Laredo. Det minner om bussen i Oslo som kjører folk til og fra Ikea. Judit er ei annen som forteller på Internett. Hun er student og har deltidsjobb i butikk. Hun betaler husleia med lønna og maten med blodplasma. Jimmy har full jobb på en kafe. Tjener lite, men må ha penger til skolesaker og klær til barna og buss. Begge tapper to ganger i uka. Det er minst 900 sentre i USA som tapper blodplasma, antallet øker. De fleste er plassert ved universiteter, i boligområder der det bor mest fattige og aller flest ved grensa mot Mexico. Folk derfra må midlertidige bruke visum til Texas.

Om du er helt uten penger, er 300 kroner veldig viktig for deg! Da kan du ikke være så nøye med helsa di. Flertallet av dem som tappes, har dårlig helse fra før. Mange har blodpengene som sin eneste inntekt. Det er ca. 40 millioner svært fattige i USA. Undersøkelser viser at over 70 prosent av dem som tapper regelmessig, har plager som slapphet og svimmelhet, og det var vanlig å ha mindre protein i blodet, og immunforsvaret svekkes. Dette ses ikke på som et stort helseproblem.

Kapitalismen er global

Selskapet som skal lage medisiner av blodplasma, kjøper produksjonsmidler som maskiner og blod. Blodet kommer praktisk talt gående, gratis. Selskapet kjøper arbeidskraft i alle produksjonsledd, som tilfører produktet mer verdi. Merverdi er målet, ikke omsorg for de sjuke. Pengene fra salget settes inn i en ny produksjon, et nytt kretsløp. Penger som brukes på denne måten, heter kapital. Dette kretsløpet foregår på en global arena. I vår tid er kapitalismen slik at produksjonsprosessen er internasjonal. Hvert element gjøres på det stedet som er billigst. Først og fremst på grunn av lønnsnivået, men også prisen på produksjonsmidler og transport. At den internasjonale produksjonen kan styres over Internett, gjør alt mye lettere.

Den viktigste forskjellen mellom folk i verden er mellom dem som eier produksjonsmidlene og dem som bare eier arbeidskrafta si. Dette klasseskillet preger alt. De som eier, har full kontroll over produksjonsprosessen. De bestemmer hva som skal lages og hvem som skal få (kjøpe). De som ikke eier produksjonsmidler, må selge arbeidskrafta si for å leve. Det er arbeiderklassen. Kapitalismen lever av den og trenger den.

Hvor havner blodplasmaet fra de fattige i USA? Det blir kjøpt og solgt mellom globale aksjeselskaper og fraktes omkring i verden. Et selskap eies av mange selskaper, blodet tappes ett sted, plasmaet deles opp (fraksjoneres) kanskje i en annen verdensdel og selges til land i en tredje.

Selskaper som imperier

Den farmasøytiske industrien har delt verden mellom seg, slik imperialister delte verden etter første verdenskrig. Delinga er midlertidig, selskapene kjøper andre og hverandre og konkurrerer om å være blant de største. De kan få stor makt over landenes helsevesen. Her er noen få eksempler:

Selskapet Grifols har morselskap i Spania og tapper mest i USA. Et senter får vanligvis ca. 1000 givere hver uke. Men langs grensa til Mexico kommer det mer enn 2300 på hvert senter. «Over 45 000 donations are made at our centers daily.» De har 190 sentre i USA og 35 i Europa. Grifols selger tonnevis med albumin til leversjuke (hepatitt) i Kina, og har nå en avtale med Saudi-Arabia. De selger blodprodukter i Norge.

CSL har morkontor i Australia og tapper 190 steder i USA, der de samler 14 millioner liter blodplasma i året. Forsyner Australia med blodplasma. De selger flere tonn med albumin til Kina. De selger blodprodukter i Norge.

Biotest har morkontor i Tyskland, tapper 1,5 millioner liter plasma i Ungarn, Tsjekkia og Tyskland (som gir «giverne» betaling, slik USA gjør) og selger til Kina.

USA forsyner seg sjøl, Canada, Storbritannia og resten av Europa med blodplasma. I Europa er det 300 000 mennesker med kroniske sjukdommer som får plasma fra USA.

Kina og India er verdens største produsenter av virkestoffer til medisiner, og Kina aleine forsyner Norge med all penicillin vi bruker. Kina selger nær 90 prosent av USAs forbruk av antibiotika, 70 prosent av smertestillende medisiner og 40 prosent av de blodfortynnende medisinene deres.

Norge kjøper plasma og plasmaprodukter til sjukehusene fra selskapet Octapharma, et av de største i verden. Hovedkontoret er i Sveits. De har et salgskontor på Jessheim og et større anlegg i Stockholm for produksjon og handel i Norden. Selskapet har 160 tappestasjoner i USA. I dette tallet er 36 nye under etablering, (november 2020). 18 av stasjonene er i Texas.  Strømmen fra Mexico øker.

Noen selskaper har monopol på å selge én medisin over hele verden. Selskapet Gilead er størst i verden på HIV-medisin og kan drive prisene opp. Tre selskaper, Novo Nordisk, Eli Lilly og Sanofil, selger nesten 100 prosent av all insulinmedisin i verden. 10 selskaper dominerer handelen med albumin over hele verden.

Målet for kapitalister er å ha helt eller tilnærma monopol. Da kan de drive prisene opp. Dette kan være utgangspunkt for internasjonale konflikter. For hva om medisinene ikke kommer på grunn av mangel på drivstoff? De som eksporterer vil bruke medisinene sjøl? (Norge mangla bestemte medisiner sommeren 2020, fordi India trengte dem sjøl på grunn av korona). Kan 400 tonn albumin bli tungt nok til å lage politisk press på et importland? Konflikter er nødt til å være det normale i et økonomisk system der drivkrafta er kamp for å tjene mest. Det er allerede konflikter om såkorn, energi, vann, jord og fisk, før vi snakker om medisiner. Verdens folk lever utrygt.

De fattige får ikke

Fattige selger blodet sitt i USA, men de fleste får ingen nytte av medisinene som lages av det. 29 millioner har ikke helseforsikring. I fattige land går blod mest til små barn og kvinner som føder. I rike land går 75 prosent av alt blod og blodprodukter til folk over 60 år. Det er noe å tenke på.

På hvilken side er den norske staten? Den farmasøytiske industrien bestemmer over liv og død, også ved hjelp av patentrettigheter, som i 20 år gir dem rett til å bestemme prisen på medisiner og vaksiner og bestemme at ingen andre skal lage dem. I 1999 ble aids den sjukdommen som flest mennesker døde av i Afrika. Legemiddelkapitalistene kjempa hardt mot at fattige land kunne få lage medisinen – som fantes. De måtte gi seg. Det har redda mange liv. Men halvparten av verdens HIV-pasienter får fortsatt ikke medisin.

Historia gjentar seg. Under svineinfluensaen i 2009 bestilte rike land det meste av vaksinen på forhånd. Høsten 2020 er det noen få store legemiddelselskaper som har solgt koronavaksine, før den er ferdig, til landene i EU og noen flere land med betalingsevne. Til 13 prosent av verdens befolkning. Fattigere land er redd for å bli etterlatt. Sør-Afrika og India foreslo i oktober 2020 i et møte i WTO (Verdens handelsorganisasjon)  at patentreglene skulle mykes opp, slik at landene kunne lage legemidler mot covid-19 sjøl.

At den internasjonale legemiddelindustrien stemte imot, er ikke forunderlig. Men Norge stemte også imot! Sammen med EU, Storbritannia, Brasil og USA. Så foreløpig er det nei. Regjeringa og foreninga Legemiddelindustrien (LMI) sier at et nei var riktig. Fordi det kunne hende at selskapene ikke ville lage medisiner, hvis de ikke tjente penger. Og der traff de spikeren.

Regjeringa har gitt godt over to milliarder kroner til innsamlinger for at ikke bare de rike landa skal ha råd til medisiner. Det er bra. Men det viktigste for dem er å ta vare på industriens rett til å si: «Dere folk i hele verden kan bare kjøpe våre varer og til våre priser». Der ligger milliardene.

Legemiddelindustrien (LMI) er en bransjeorganisasjon, ei forening innafor Norges Industri som igjen er med i arbeidsgiverorganisasjonen NHO. 16 av medlemmene i LMI er norske selskaper, 40 er utenlandske. Norge kjøper det meste som brukes av legemidler fra de største globale legemiddelfirmaene i verden, og som derfor har salgskontorer i Norge. Flere av selskapene har vært i rettsaker på grunn av ekstremt griske priser, som Novartis, med en pris på 300 000 euro for en god kur til én person med leukemi. LMI er en høringsinstans i helsespørsmål i Norge.

En kan lure på hvorfor regjeringa har bestemt at prisen på legemidler som kjøpes til bruk i Norge, på sjukehus og i apoteker, skal være hemmelig. Regjeringa og LMI sto sammen der, resten av helse-Norge var imot.

Før hadde Norge et statlig firma som het Norsk medisinaldepot. Det hadde monopol som grossist og importør av legemidler. I 2001 solgte regjeringa det (Stoltenberg, Arbeiderpartiet) til et privat selskap. Flere tar til orde for å lage et nytt statlig selskap for medisiner. Regjeringa og LMI synes det er en dårlig ide.

Staten tjener mye på legemiddelselskaper. Oljefondet, det norske Statens pensjonsfond utland som styres av Norges Bank og Finansdepartementet, tjente 156 milliarder kroner fra 2014 til 2019 på investeringer i legemiddelselskap, både i dem som driver med blodplasma og de som driver med andre råvarer. 10 prosent av alle investeringene til fondet går til denne produksjonen, som er beskytta av patentrettigheter.

Bør fattige ha lov til å selge leveren sin?

Nesten ingen land i verden betaler blodgivere (i hvert fall ikke offisielt). Men mangelen på blod vil føre til at flere land går over til betaling. Da kommer det nemlig flere «givere». Produksjonen er avhengig av fattige. Når jeg leser om at folk står i kø for å tjene 300 kroner på å gi fra seg det som skal holde kroppen frisk, mens vampyrene er milliardærer, får jeg trang til å rope: – Men så betal dem i hvert fall skikkelig da! 3000 kroner!

Men det ville ikke vært bra. Det ville jo betydd at det var greit å kjøpe kroppsdeler av fattige. Kapitaleierne bruker allerede menneskers fysiske og mentale arbeid. Fem millioner mennesker i verden er ansatt i legemiddelindustrien. Nå går kapitaleierne løs på selve kroppen på flere måter, i tillegg til blodplasmaet. Selskaper annonserer for at velstående folk skal kunne kjøpe bruken av kvinners livmor, – surrogati. I verden selges 40 millioner mennesker som slaver. I Iran er det lovlig å selge ei nyre. I noen land er det et illegalt marked for å selge kroppsdeler, også lever. Bander i India dreper folk for å ta ut netthinna deres og selger den for å gjøre en rik pasient seende. Det er klart sjukehuset skjønner at det er kriminelle som leverer, sjøl om de sier det er en gave fra mor!

Det er fint at det finnes ei ordning med at folk kan gi bort ei nyre mens de lever, og hele kroppen når de dør. Det er solidarisk og menneskevennlig. Men å bruke levende, fattige menneskers kroppsdeler som råstoff i en vareproduksjon, er ikke noe vi bør venne oss til.

Albumin i ris og globulin i bønner!

Albumin og globulin – alle slike stoffer kan utrette mye for god helse! Men ikke hvis tusenvis får dårlig helse fordi andre skal få god. Så nå lønner det seg å være på parti med våre gamle slektninger – plantene! De kom før oss på jorda. Vi har de samme proteinene som dem! I Kina er det folk som i noen år har arbeidet med å samle proteiner som albuminer og globuliner fra planter, for å lage medisiner uten å bruke menneskers blodplasma! Albuminer finnes i nesten alle planter, særlig i frø.  Globulin finnes i alle planter, særlig i bønner og erter. Så om ikke lenge er det kanskje Kina som forsyner verden med albuminer og globuliner, og ikke omvendt! Oppskriftene ligger på nettet.

Mer å lese

Harald Minken: Hjelp til å forstå Kapitalen bok 2
Studieboka til Rødt: Forstå for å forandre!

Bestill fra marxisme.no/forlaget.