En sosialistisk framtid

Av Oscar Dybedahl, Aslak Storaker og Marwan Timraz

Nr 4 2013

Oscar Dybedahl, Aslak Storaker og Marwan Timraz er nyinnmeldte i Rødt og har bakgrunn fra Norges Kommunistiske Ungdomsforbund.
Etter det deprimerende valgresultatet har det vokst fram en debatt på venstresida om forholdet mellom venstrepartiene og mer spesifikt om forholdet mellom SV og Rødt. Vi mener at det som først og fremst er Rødts eksistensberettigelse er at partiet står klippefast på at det er et marxistisk parti som arbeider for et sosialistisk brudd med kapitalismens ødeleggende akkumulasjonstvang og en overskridelse av motsigelsen mellom arbeid og kapital, og at det prioriterer freds- og antikrigsarbeidet siden det å bevare freden er hovedforutsetningen for alt annet politisk arbeid.
 
Samtidig er det vanskelig å se om og hvordan partiet i praktisk politikk vil skille seg avgjørende fra et SV i opposisjon. Vi vil likevel argumentere for at en forsert partisammenslutning heller vil innebære en svekkelse av venstrekreftene. Samarbeid må utvikles gradvis, lokalt og erfaringsbasert. Derimot kan man veldig godt se for seg listesamarbeid både ved lokale og nasjonale valg, såframt man kan forhandle seg fram til et felles minimumsgrunnlag. Viktigst vil være at Rødts representanter står fritt til å arbeide for en konsekvent freds- og antikrigspolitikk.
 
Når det gjelder de diskusjonene som har vært om Rødts program, mener vi selvsagt også at formuleringene bør være fullstendig klare på at Rødt er et 100 % demokratisk og ikke-voldelig parti. Men vi reagerer negativt på at partiets leder etter valgnederlaget gikk til offentlig angrep på sitt eget landsmøtevedtatte partiprogram, og tilsynelatende ikke bare kapitulerer for fanatiske antikommunisters (vrang)tolkninger av programmet, men også legger skylden på programmet for valgnederlaget. Civita skal ikke diktere Rødts partiprogram! Ledelsen burde heller ha benyttet anledningen til å vise hvordan den sosialistiske revolusjonen vil innebære en utvidelse av demokratiet (noe partileder Moxnes håndterte utmerket under foredraget sitt på Litteraturhuset) og at demokratisk kontroll over de væpnede styrkene vil være fullstendig avgjørende i en revolusjonær situasjon, jamfør dagens situasjon i Egypt. Ellers anser vi kampen for å bevare verneplikten som en av de viktigste demokratikampene i dagens Norge.
 
Utviklinga mot et profesjonalisert «innsatsforsvar », sammenfallende med den kvalmende militariseringa av offentlige dager som 8. mai, innebærer både en utenrikspolitisk OG en innenrikspolitisk trussel i en gitt situasjon. I det hele tatt mener vi at det er vesentlig å utfordre det offisielle synet på samfunnet, ikke minst i forhold til synet på kapitalismen som en evigvarende naturtilstand, marxismen som «totalitær» og på de offisielle forklaringene av de stadig pågående imperialistiske krigene. Partiets virkelighetsbeskrivelse skal ikke primært tilpasse seg den dominerende offentlige stemningen, men bidra til å endre stemningen i revolusjonær, demokratisk og anti-imperialistisk retning. Kort sagt være med å bygge et ideologisk mothegemoni i befolkningen.
 
Å slutte å snakke om sosialismen som et alternativt sosialt-økonomisk system vil føre til at de systemkritiske ideene går i glemmeboka og en ender opp som et reint reformistisk parti, slik det ser ut som vil skje med SV. Den sosialistiske bevegelsen skal være et prosjekt som knytter den daglige kampen sammen med et nasjonalt og internasjonalt frigjøringsperspektiv. Samtidig står det klart at den viktigste måten å nærme seg sosialismen på, vil være en etappevis overgang basert på strukturelle reformer som avskaffer kapitalherredømmet på felt etter felt i samfunnet. Mange av disse kampene vil kunne føres som brede allianser. Særlig gjelder dette kampen for å bevare og utvide velferdsstaten, forsvare freden og miljøet og beskytte og utvide  demokratiet, som alle er forutsetninger for en videre framtidig sosialistisk utvikling. Det er vesentlig at en unngår en situasjon der venstresida snakker om verdispørsmål mens høyresida snakker om interesser.
 
Hovedmotsigelsen i dagens samfunn går mellom et lite, imperialistisk monopolborgerskap på den ene siden og lønnsarbeidere, selvstendig næringsdrivende, trygda og arbeidsledige på den andre. Rødt må legge stor vekt på å samarbeide med og utvikle politikk i fellesskap med fagbevegelsen og fisker- og bondebevegelsen. Vi mener partiets linje med å legge stor vekt på kampen for faglige rettigheter og mot EØS er ei riktig linje, så lenge den utvikles samtidig med, og i dialektisk forhold til, den strukturelle kapitalismekritikken bl.a. i forhold til miljøspørsmål, fredspolitikk og sosial frigjøring. Å «vedta» en arbeidsdeling på venstresida der Rødt bare er et parti for «gutta på gølvet» framstår imidlertid som kunstig skrivebordspolitikk. Også den høyt utdannede delen av arbeiderklassen har økonomiske interesser som står i motsetning til kapitaleierne og som bør frontes av arbeiderpartiet Rødt. Vi anser det som avgjørende at Rødt videreutvikles som et marxistisk arbeiderparti, og nettopp derfor bør partiets hovedfokus være å arbeide for å bygge bredest mulige allianser for å forsvare og utvikle velferdsstaten, demokratiet, FN-paktens forbud mot aggresjonskrig og fremme strukturelle reformer som overskrider kapitallogikkens økologiske og sosialt ødeleggende konsekvenser.