Arto Tapio Paasilinna
Av Kurt Ben Nilsen
Fins det noen likhet mellom Nokia mobiltelefoner, Hakkapelitta vinterdekk og forfatteren Arto Paasilinna, annet enn at de alle tre kommer fra Finland?
Vel. Med en viss rett kan man jo si at Paasilinna kommuniserer som en Nokia, og like sikkert som Hakkapellita dekkene holder bilen stødig på veien, holder Paasilinna grepet om leseren. Samtidig vil nok noen hevde at Nokia er skrale greier og at Hakkapelitta dekkene er noe dritt. For så vidt har det og blitt sagt om Paasilinnas bøker at dette er dårlig litteratur fylt med lettkjøpt humor. Det kan så være at de morsomme påfunnene til tider tar overhånd, men allikevel er der alltid en klangbunn av alvor. Finsk alvor! Tilstede i det han skriver. Derfor er det viktig og ikke overse alvoret som ligger bak, og som gjør historiene morsomme uten å måtte ty til vulgære plattheter. Kanskje nettopp derfor er hans historier fengende?
Og en populær forfatter er han, ikke minst i hjemlandet der han rangerer som en av de mestselgende. Og det spørs om likheten mellom de tre om den ikke fins i annet sammenlignbart, ligger i evnen til å finne løsninger på ulike utfordringer. Her stiller forfatteren utvilsomt med en fordel, all den tid han ubesværet kan ignorere diverse natur og samfunnsmessige lover. Og denne fordelen vet Paasilinna til fulle å utnytte i sitt romanunivers, som til tider løper fullstendig løps i elleville påfunn. Men løsningsorientert det er Paasilinna, selv om løsningene hans nøkternt sett til tider kan være vel kreative.
Bøkene hans, 35 stykker har det blitt, og av disse er 9 oversatt til norsk. Den først norske oversettelsen kom i 2004. Paasilinnas gjennombruddsroman, Harens år, ble utgitt i Finland allerede i 1975. Etter denne har det årlig kommet nye oversettelser. Det sies at hovedgrunnen til at det gikk mange år før Paasilinna ble oversatt til andre språk, var at bøkene hans ble betraktet for altfor sær finske, og derfor ikke egnet for andre land. En digresjon riktignok, men det må sies at Paasilinna i så fall delte skjebne med skotsk single malt whisky, som også ble betraktet som litt for spesiell for annet enn for bruk på hjemmemarkedet. Sammenligningen er forresten ikke helt ueffen, for det er mye sprit i Paasilinnas bøker. Skulle bare mangle og, det er jo finsk litteratur dette her. Og Paasilinna vet å spille på hele registeret av finske myter. Ikke minst om forholdet til spriten, tungsinnet, og finsk bramfritt, rett fra levra væremåte. For ikke å glemme religionen. Men forholdet til den mektige naboen i øst, det tidligere Sovjet, og krigshistoria er kanskje det tema som oftest dukker opp i bøkene hans.
Kanskje ikke så merkelig for Arto Tapio Paasilinna som er hans fulle navn, ble født den 20. april 1942, og faren som var politimann i Petsamo, flyktet med familien fra krigen med båt via Norge. Etter å ha bodd ti forskjellige steder endte de i Tervola ved Rovaniemi hvor det er et Paasilinna monument, og en Paasilinna park.
Oversettelsene av Harens år, ble suksess i mange land, og boka banet veien for flere av forfatterens bøker. Harens år er fortellingen om journalist Kaarlo Vatanen som under en biltur en sen kveldstime gjennom det øde lappland uheldigvis kommer til å kjøre på og skade en hare. Uhellet blir en foranledning til at Vatanen, som er lei av både den urbane tilværelsen og ekteskapet, her ser sitt snitt til å stikke av fra det hele. Med haren som trofast følgesvenn frister han så en ny tilværelse fylt av overraskelser på landsbygda og i de finske skoger. Paasilinna bruker ofte et agg til bylivet og det moderne levesett som en innramming av sine romaner. Og hovedpersonene er gjerne på kant med samfunnets godtatte normer, eller har en adferd som ansees som noe tvilsom. Et godt eksempel på dette er boka Den ulende mølleren. Her møter vi en mann som har det for seg at han til tider, gjerne når livet går ham i mot, bare må løpe til skogs og ule som en ulv. Ulingen er både høylydt og stygg, og selv om fyren er fullstendig ufarlig og harmløs, vekker hans oppførsel redsel og mistenksomhet i den lille bygda. Mindre utagerende, men desto farligere for sine adskillig yngre plageånder er den aldrende og ytterst elskverdige oberstenken Linnea Ravaska som skildres med stor kjærlighet i romanen Den elskelige giftblandersken. Ved hjelp av finurlige metoder og adskillig flaks sender hun pøblene som gjør livet surt for henne, til helvete bokstavelig talt.
På grunn av Paasilinnas særegne stil og ikke minst til tider makabre humor blir han ofte betraktet som en ren humorforteller, også når det underliggende temaet er ganske så alvorlig. Derfor kritiseres han for å være unødig flåsete, og for å lage buskishumor av dypt tragiske hendelser. Ikke minst har romanen Kollektivt selvmord blitt utsatt for slik kritikk. Men som forfatteren selv sier i åpningen av boka.
Finnenes mektigste fiende er mismotet, sørgmodigheten, den bunnløse apatien. Tungsinnet svever over dette ulykkelige folk, opp gjennom årtusenene har det lagt alle finner under seg, og gjort folkesjelen dyster og alvorlig. Bedrøvelsen har så til de grader festet grepet at mange finner ser døden som eneste mulige redning fra angsten. Svartsinnet er en bitrere fiende enn selve Sovjetunionen. Men finnene er et krigerfolk. De gir seg ikke. Gang på gang gjør de opprør mot tyrannen.
Paasilinnas opprør mot «tyrannen» har i denne boka fått sin egen spesielle løsning. På sankthansdagen i ei forfallen løe ved skogkanten møtes helt tilfeldig den mislykkede forretningsmannen Olli Rellonen og den likeså miserable oberst Hermanni Kemppainen. Den ene har tatt med seg en revolver, og den andre et tau. Begge har oppsøkt løa for å finne et sted der de i skjul og ensomhet kan ta livet av seg selv.
Møtet mellom disse to, hvor begge blir like overrasket over å finne en likesinnet som er ute i samme dystre ærend, fører til at beslutningene om å gjennomføre sine makabre fortsett utsettes midlertidig. Bare midlertidig. For etter noen dagers felles samvær kommer ideen om å lage en forening for seg selv og andre som går med slike planer. Formålet er at når flere går sammen om oppgaven, så kan den organiserte livsavslutningen gjennomføres på et bedre og mer verdig vis. Og ikke minst. En slik handling er trist nok i seg selv om den ikke i tillegg skal utføres i ensomhet. Straks ideen om å annonsere starten på den tiltenkte foreningen er født, får historien et stadig villere forløp. Avisen som skal bekjentgjøre annonsen krever kontant betaling for man kan jo ikke ta sjansen på å sende faktura i etterkant til en forening bestående av medlemmer som har tenkt å ta livet av seg.
Selv om det neppe lar seg verifisere, hevdes det at selvmordsraten i Finland sank etter at denne boka kom ut.
En mindre kollektiv løsning, men desto mer surrealistisk får vi presentert i romanen Tordengudens sønn. Her vekkes den gamle finske gudeverden til live. Det vil si den har ikke vært helt fraværende, gudene har bare trukket seg tilbake i ergrelse om å ha blitt fortrengt av kristendommen. Men det øynes håp om å gjenerobre det tapte, for de tomme og halvtomme kirkene vitner om at finnene ikke har svært mye tiltro til den kristne religionen lenger. Det er i hvert fall slike tanker tordengudens sønn Rutja gjør seg når han trer inn i verden etter et hambytte med Sampsa Ronkainen, gårdbruker og antikvitetshandler, og en av de få som fortsatt tror på den gamle gudelæra. I denne boka lager Paasilinna en ny vri på misjonsbefalingen, og helt i tråd med de øvrige bøkene byr også denne på mange overraskende og ikke minst morsomme momenter.
Som i Harens år handler romanen Prosten og hans forunderlige tjener om forholdet mellom mennesket og dyr. Denne gang er det en bjørn som spiller hovedrollen. En bjørnunge som menigheten gir i femtiårsgave til sin prost Oskari Huuskonen. Gaven blir gitt som et pek til prosten fordi menigheten har sett seg lei på og stadig bli overhøvlet av hans voldsomme svovelprekener. Men prosten får et bedre forhold til bjørnen enn til kona, som fra første dag ikke kan fordra den lodne skapningen. Prosten blir stadig mer eksentrisk, og når han blir introdusert for en nyoppfunnet idrettsgren, vertikalt spydkast, der spydet kastes opp fra bunnen av en dyp brønn, blir han straks en ivrig utøver av denne. At kona ikke syns denne aktiviteten passer seg en kirkens mann er nå en ting, ennå verre er det at han har begynt å skrive kronikker som strider mot kirkens lære. Det hele topper seg etter en artikkel om Jesu militære virksomhet, der Jesus framstilles som kommunist og revolusjonær. Prosten beklager samtidig at ikke Jesus deltok i den finske borgerkrigen. Romanen forsetter videre i kjent Paasilinna stil. Prosten skriblerier fører til at han innkalles til biskopens kontor. At biskopen ikke er særlig velvillig stemt, skjønner han straks han trer inn.
Både biskopen og assessoren reiste seg smilende for å ta imot prost Huuskonen. Håndtrykkene var faste og vennlige, og derfor forsto Huuskonen at det var en alvorlig sak. Jo vennligere kirkens menn er mot hverandre, desto verre er det man har i vente.
Man skjønner at humoren på plass og ikke uten understatement. Som når prosten etter å ha mistet både kone og jobb, setter seg i bilen og gir seg ut på tur til hytta sammen med bjørnen som nylig har våknet etter overvintring i prostens selvlagede bjørnehi.
Bjørnen sitter veloppdragent i forsetet ved siden av prosten som høylydt deklamer for den fra Predikerens bok.
Jeg sa i mitt hjerte: Dette skjer for menneskenes barns skyld, for at Gud kan prøve dem, og for at de kan se at de i sig selv ikke er annet enn dyr, for det går menneskenes barn som det går dyrene; den sammen skjebne rammer de; som den ene dør, så dør den andre, og en livsånde har de alle; mennesket har ikke noget fortrinn fremfor dyret; for alt er tomhet. De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender tilbake til støvet. – Bjørnen lyttet stille slik bjørner pleier. Den tok ikke stilling, så bare rett fram gjennom frontruta og lot Huuskonen utbasunere versene fra Predikerens bok.
Mens journalist Vatanens hare i Harens år forblir seg selv som hare, forandrer prost Huuskonens bjørn seg mye underveis. Bjørnen ter seg til tider nærmest som et menneske. Den lærer seg ferdigheter som å stryke skjorter, og å servere på bar etter hvert som handlingen i boka skrider frem.
Også her i Norge har Paasilinna fått en stor leserkrets etter hvert som bøkene hans har blitt kjent. Det ville derfor være sannsynlig at en norsk «Paasilinna» dukker opp. Forskjellen mellom finsk og norsk humor er neppe større. Sant nok har Erlen Loe prøvd seg, men den som kommer nærmest, må vel utvilsomt være Vømmøl-sjefen Hans Rotmo. Mange av Rotmos sangtekster lyder som en Paasilinna i komprimert form.
Og Paasilinna har selv forløpere i finsk litteratur som minner om at hans skrivestil og til tider morbide humor ikke er av helt ny dato. Leser man f. eks. Vaniö Linnas berømte roman, Ukjent Soldat, om den finske vinterkrigen skrevet i 1954, er dette ganske tydelig.
Det vil sikkert komme flere oversettelser av Paasilinnas bøker, men om det blir flere nyskrevne er derimot mer usikkert. For i 2009 ble Paasilinna rammet av hjerneslag som medførte at han evne til skriving ble redusert. Uansett, vi får bare se fram til at flere av bøkene hans blir oversatt til norsk.