Som et globalt fenomen kan ikke rasisme skilles fra andre globale undertrykkende strukturer, som klasse, kjønn og kapitalismen. Da Angela Davis nylig foreleste i Oslo pekte hun betimelig på problemer knyttet til “racial capitalism”. Samtidig kunne de kapitalismekritiske perspektivene vært enda mer gjennomgripende i hennes forelesning, skriver Toufoul Abou-Hodeib.
Toufoul Abou-Hodeib er historiker ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitet i Oslo. Hennes forskning omhandler samtids kultur- og sosialhistorie av Midtøsten, med fokus på Libanon og Palestina.
Publikummet som møtte opp på foredraget på Melafestivalen, som ble holdt på Saga Kino sensommeren 2022, var et sjeldent mangfoldig syn til å være et stort arrangement i Oslo. Her var folk i alle farger og fasonger, aktivister, kunstnere og akademikere. Og det stort sett unge publikummet var kun her og der flekket med grå hoder. Allerede før foredragsholderen åpnet munnen for å tale, ble hun møtt med stående applaus.
Alt dette er egentlig ingen overraskelse gitt at foredragsholderen var Angela Davis, invitert til å åpne 20-årsjubileet til Mela om temaet «Why Racism Must be a Global Concern». Hennes person og aktivisme går på tvers av skillelinjer mellom generasjoner og etniske identiteter — skillelinjer som noen ganger overfladisk dominerer politiske og kulturelle diskusjoner. Gjennom mange tiår med aktivisme og intellektuell produksjon har 78-åringen frontet kjernesaker for flere generasjoner, fra klassisk venstresideideologi til Black Lives Matter-bevegelsen (BLM) og skeive rettigheter mer nylig. Professoren ved University av California var medlem av kommunistpartiet i USA frem til oppløsningen av Sovjetunionen, har vært frittalende om feminisme og rasisme, og har frontet bevegelsen for avskaffelse av fengsler i USA. Hun har uttrykt seg om saker som spenner seg fra det lokale, som politisk mobilisering på grasrotnivået i amerikansk politikk, til en global forståelse av rasisme og sexisme.
I anledning Melafestivalens jubileum, åpnet Davis med et tema som hun også kom tilbake til senere i foredraget: kunstnernes rolle i å overskride grenser. Men den tråden var bare én av flere i et foredrag spekket med eksempler og anekdoter fra et liv i aktivisme og akademia. Hun snakket om hvordan internasjonal solidaritet var blottet for anerkjennelsen av rasisme som et globalt problem. Samtidig ga hun også en internasjonal solidaritetskampanje anerkjennelse for å ha bidratt til hennes frifinnelse fra en siktelse for medskyld i bortføring og drap, i det som ble kjent som Marin County Civic Center-angrepene i California i 1970. I et vink til Marx og Engels snakket hun også om behovet for en «multiracial international» som kunne romme aktivisme både mot rasisme og sexisme. Som et eksempel på rasisme som et globalt fenomen, nevnte hun en utbredt fornektelse av at rasismen ligger til grunn for det settler-koloniale forholdet mellom Israel og Palestina. Og, selvfølgelig, gikk hun stadig tilbake i foredraget til BLM-bevegelsen og hvordan det tok 50 år med aktivisme før man begynte å snakke om rasisme som et strukturelt problem, slik BLM gjør.
Foredraget til Davis beskrives best som ulike innlegg og anekdoter som alle formidlet en humanistisk visjon av «vår fremtid som en art som lever sammen, ærer jorden og respekterer andre arter», for å bruke hennes egne ord. Davis’ vidtrekkende foredrag var i tråd med begivenhetens natur og det brede spekteret av publikummet som hadde kommet for å høre henne tale. Med utgangspunkt i episoder fra hennes mange år som aktivist, malte hun et bilde av en nyere og mer moden aktivisme med rom for kjernesaker som dreier seg om rasisme, sexisme og klima. Mens hun navigerte en bred tilnærming til temaet «Global Race» som gikk fritt på tvers av tid og rom, presenterte hun bare få glimt av hvordan alle disse trådene flettes sammen, og hvilken plass klasse har i en global forståelse av rasisme.
Et aspekt som Davis av og til fremhevet i foredraget, men som kunne vært mer gjennomgripende, var «racial capitalism», et begrep utviklet av den radikale, afroamerikanske tenkeren Cedric Robinson i hans kanoniske Black Marxism (1983). I denne boka – som både bygger på, men også kritiserer – tankene til Karl Marx og Friedrich Engels, argumenterer Robinson for kapitalismens sentrale rolle i å frambringe og opprettholde rasisme. Forstått som en struktur av diskriminering og dominans brukt for å utvinne sosioøkonomisk merverdi, understreker «racial capitalism» hvordan kapitalismen nyter godt av ulikheter i sosiale relasjoner, spesielt rasisme. Ikke overraskende, utviklet Robinson konseptet i en amerikansk, akademisk kontekst og i den historiske skyggen av slaveri og de rasistiske ulikhetene USA er bygget på. Men konseptet har fått bredere betydning for antirasister i senere år. Mer generelt har tankene til radikale, afroamerikanske intellektuelle funnet fornyet liv i BLM-bevegelsen og dens betoning av rasismens strukturelle grunnlag. Movement for Black Lives (M4BL), dannet i 2015 som en koalisjon av mer enn 50 grupper aktive i BLM-bevegelsen, bruker spesifikt begrepet «racial capitalism» i sin analyse av undertrykkelse av afroamerikanerne.
Å tenke på rasisme som et strukturelt problem handler ikke bare om å bruke vanskelige og fancy begreper. Det innebærer et totalt skifte i perspektiv på hva rasisme er og hvordan det kan bekjempes. Det betyr at langt ifra å handle om et individuelt problem eller om individuelle holdninger, kan rasisme som et globalt spørsmål ikke skilles fra andre globale undertrykkende strukturer, som klasse, kjønn og kapitalismen. Der begynner de forskjellige trådene fra Davis’ foredrag – som spenner i fokus fra kvinner til transpersoner, fra palestinere til afroamerikanere – å flettes sammen. Når rasisme er forankret i globale ulikheter, kan det ikke bekjempes gjennom smal identitetspolitikk eller måles med enkelte individers prestasjoner. Selv om for eksempel valget av den første afroamerikanske presidenten kan sees som et resultat av flere tiår med aktivisme i USA, forblir mange av strukturene som opprettholder rasisme – som fengselssystemet og USAs imperialistiske utenrikspolitikk – intakte. Rasisme kan med andre ord ikke behandles verken som et representasjonsproblem eller bare innenfor nasjonale rammer.
En strukturell forståelse av rasisme er en god motvekt til en forenklet identitetspolitikk som sidestiller strukturell fremgang med at man kan krysse av for representasjonskrav i enkelte politiske stillinger, eller bøker på pensum. Selv om slike krav er viktige, er de ikke tilstrekkelige. En dominerende struktur løser seg ikke automatisk opp bare gjennom at inkludering av individer fra minoritetsgrupper gir bedre representativitet for disse gruppene som helhet.
Davis’ stemme er også en påminnelse om at rasisme ikke kan tilnærmes bare på nasjonalt nivå. Selve historien om imperialisme, kolonialisme og slaveri er global, og en tilnærming til rasismen i vår tid må også knytte den til dagens andre undertrykkende strukturer. Selvfølgelig har rasisme sin egen skrekkelige historie, men nettopp fordi den er så innbakt i klasse-, klima- og kjønnsulikheter, kan den ikke tilnærmes i isolasjon. En mer strukturell endring kan bare oppnås når rasisme blir forstått som et globalt system av undertrykkelse som muliggjør og blir ytterligere muliggjort av andre dominerende strukturer.