A World to Build: New Paths toward Twenty-First Century Socialism
Av Ian Richardson
A World to Build: New Paths toward Twenty-First Century Socialism
Monthly Review Press, New York, 2015
224 s.
Grunnen til at sosialister bør være interesserte i situasjonen i Latin-Amerika i dag er enkel: De betydeligste politiske fremskrittene i verden i dag skjer i Latin-Amerika. Marta Harneckers bok «A World til Build» er kanskje det viktigste engelskspråklige forsøket så langt på å analysere og bringe videre diskusjonen om disse endringene på venstresida internasjonalt.
Vi får daglig høre at «det finnes ikke noe alternativ». Men for dem av oss som slåss for et alternativ til fattigdom, urettferdighet, rasisme og krig, skjer noen av de mest inspirerende politiske kampene i verden i dag i Latin-Amerika. Harnecker går nærmere inn på enkelte av de mest fremskredne kampene, i Venezuela, Bolivia og Ecuador. Hun går også inn på kampene i andre land som Brasil, Chile, Argentina, Uruguay og andre land som har opplevd fremskritt, dog i en noe annen kontekst. Et fellestrekk ved alle disse landene er at de i varierende grad er villige til å stå opp mot USAs dominans.
Denne detaljerte analysen viser at selv om ingen av disse kampene utgjør noen idealmodell som kan kopieres, gir de alle viktige lærdommer. Herfra har det utviklet seg ulike konsepter om sosialisme i det 21. århundret som et alternativt referansepunkt i diskusjonen. Før jeg går inn på deler av de mer dyptpløyende delene av Harneckers analyser, vil jeg tro det er verdt å se nærmere på to land som Harnecker viser til, to land som kanskje ikke har blitt viet nok oppmerksomhet på den britiske og europeiske venstresida.
Ecuador
Ecuador blir i disse dager forvandlet gjennom en omseggripende endring, omtalt som folkets revolusjon. Denne revolusjonen er et svar på den dype krisen som oppsto som følge av år med den ekstreme og ødeleggende frimarkedspolitikken som ble påtvunget Latin-Amerika. Correa ble valgt for første gang i 2007 i kjølvannet av store tumulter. Sju ulike presidenter hadde blitt avsatt som følge av masseprotester i løpet av de siste ti årene. En enorm bankkrise hadde ført til økonomisk kollaps. Arbeidsløsheten skjøt i været, og én av ti ecuadorianere forlot hjemlandet sitt på flukt fra krisa. Dette har nyliberalismen har gjort mange steder i verden. Derimot fremkaller Ecuadors store bragder i dag dyp respekt:
- En ekspansiv økonomi der økonomisk ulikhet reduseres raskere enn i noe annet latinamerikansk land.
- Offentlige investeringer er økt fra 5 til 15 prosent av BNP.
- Myndighetene slår også ned på skatteunndragelser. Ecuador har nå en skatteinngang som er tre ganger så stor som i 2006.
- Videre er det nå en prioritet å utrydde fattigdommen – over 1,1 millioner mennesker har blitt løftet ut av fattigdom.
- Gratis utdannelse og helsestell for alle. Alle barn har nå gratis skolegang. Tallet på studenter har skutt i været takket være gratis universitetsutdanning. Under dagens president Rafael Correa har investeringer i folkehelse samlet vært på et nivå tilsvarende 9 milliarder amerikanske dollar – tre ganger det de fire foregående regjeringene brukte totalt.
Omfattende sosiale endringer i Bolivia
I Bolivia ble Evo Morales i fjor gjenvalgt i et valgskred. Dette er et resultat av de ekstraordinære reformene han har stått bak, reformer som – i følge ingen ringere enn New York Times – har ført Bolivia ut fra sin maktesløse posisjon. Bolivia har faktisk vokst raskere de åtte siste årene enn i noen annen periode de siste 35 årene. Bolivianerne har fått føle fruktene av denne veksten på kroppen – under Morales har fattigdommen falt med 25 prosent mens den ekstreme fattigdommen har falt med 43 prosent. Utgifter til sosiale formål har vokst med mer enn 45 prosent, realminstelønnen har økt med 87,7 prosent, og FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia har berømmet Bolivia for å være «et av de få landene som har redusert ulikhetene.»
Dette er bare noen konkrete eksempler av endringer i disse to landene i sentrum for endringene i Latin-Amerika. Harneckers beskrivelser er fulle av andre eksempler, men også eksempler på utfordringer som gjenstår å møte.
Et brudd med imperialismen
Harnecker skisserer det internasjonale og regionale rammeverket for disse endringene slik at vi blir i stand til å forstå hvor langt kontinentet faktisk har beveget seg fra USAs dominans de senere årene. En avgjørende årsak bak disse endringene i første omgang er at et brudd med imperialismen er en nødvendig betingelse for å bedre leveforholdene i Latin-Amerika.
Før dette århundret var utviklingen, med unntak av Cuba siden 1960-tallet, underordnet USA i over hundre år, og før det Spania og Portugal. Dette innebar at i 1998, da Hugo Chávez ble valgt i Venezuela og valgbevegelsen mot venstre startet i regionen, befant over 40 prosent av befolkningen – mer enn 200 millioner mennesker – seg i fattigdom. Fra 1980 til 2000 kollapset veksten per innbygger i Latin-Amerika. Den var bare på 9 prosent i tjueårsperioden, sammenlignet med 82 prosent i de foregående tjue årene.
Denne økonomiske stagnasjonsperioden ble avsluttet da en rekke land brøt med IMF og Verdensbanken fra 2000 og fremover. Dette har ført til at det i dag er hundre millioner færre fattige. På tross av mange vansker ser derfor Latin-Amerika svært annerledes ut i dag, og det er her vi kan se Harneckers «nye verden» begynne å komme frem, trass i mange motsetninger og vansker.
Et sentralt punkt i Harneckers analyse er at denne nyliberalismens totale, menneskelige katastrofen førte til omfattende opprør og viktige historiske øyeblikk i Latin-Amerika. Hun hevder overbevisende at det er viktig at vi forstår at det var disse kampene for å beskytte folket mot nyliberalismen, og selvsagt USA-dominansen, som ble springbrettet for mange av de dyptgående politiske endringene som skjer nå. Disse har vært mest vellykket når sosiale massebevegelser har slått seg sammen med politiske lederskap som selv er en del av disse, som i Ecuador, Bolivia og Venezuela, men de representerer også massive steg fremover andre steder, som i Argentina.
Med henblikk på diskusjonene i Hellas, Spania, Irland og andre steder, er det viktig å forstå at nyliberalismen først ble «testet ut» i Latin-Amerika og at den var en gedigen fiasko som, i likhet med for eksempel Hellas i dag, ble møtt med massiv motstand. Her hevder Harnecker at vi i første omgang «kan slå fast at det i hvert eneste av landene var folkelige bevegelser, ikke politiske partier, som gikk i front for kampen mot nyliberalismen, selv om det skjedde på ulike måter.» Videre legger hun til at «disse bevegelsene utviklet seg under den nyliberale modellens legitimitetskrise og krisen som dens politiske institusjoner sto ovenfor» og at «de vokste ut av motstandens dynamikk.» (s. 14)
Men motstand er, som vi vet, ikke nok. Det er også viktig å se på hvordan og hvorfor motstanden mot nyliberalismen lyktes. I denne sammenhengen mener Harnecker at en av de viktigste erfaringene man kan trekke ut fra de avgjørende kampene hun nevner, er at de har «bevist verdien av en strategi basert på en bred koalisjon av krefter som søker enhet og som kan forenes» og at i alle disse tilfellene, i særdeleshet de som har kommet lengst, er «det konkrete målet for kampen å skape en felles forståelse hos alle disse ulike gruppene, hver med sine egne tradisjoner og politiske praksis.» (s. 25)
Enhetsfront og vellykket motstand
Betydningen av slik ikke-sekterisk enhetspolitikk er absolutt noe vi bør følge med på her i Europa. Så hvilke eksempler på vellykket motstand i Latin-Amerika har gjort noe med situasjonen, og bragt dem på offensiven?
I motsatt kronologisk orden:
- For det første, det chilenske studentopprøret i 2011 som startet ved universitetene og raskt ble en nasjonal bevegelse for sosiale, konstitusjonelle og politiske endringer, og som bidro sterkt til at det chilenske sosialistpartiet vant tilbake makta. På det meste strømmet 100 000 mennesker ut i gatene i solidaritet med studentbevegelsen og dens krav om at profitt ikke skulle være hensikten med utdanning. Det var helt avgjørende for denne bevegelsen at den aksepterte uenighet rundt enkelte spørsmål. Kjernen i bevegelsen forsto at det å forene seg for å slåss sammen ikke bare var nødvendig, det var helt avgjørende. Det er for tidlig å si noe om resultatet av denne bevegelsen, men den har allerede sikret retten til gratis utdanning og en nasjonal diskusjon om grunnlovsendringer, en diskusjon som gikk forut for mer grunnleggende endringer i land som Venezuela, Ecuador og Bolivia.
- For det andre, folkelig mobilisering som veltet fire presidenter i Argentina inntil 2002. Massebevegelser, ledet av arbeidsløse, klarte ikke bare å velte disse presidentene, men fikk Argentina til å si nei til IMF (Det internasjonale pengefondet), et historisk brudd i institusjonens grep om kontinentet. Selv om Argentina ikke har hatt noen revolusjonær regjering, har landet bekreftet sin nasjonale suverenitet de senere årene.
- For det tredje, kampene kjent som «vannkrigen» som brøt ut i Bolivia i 2002. Bolivia hadde til da vært den mest trofaste iverksetteren av nyliberale strukturtilpasninger. Etter en rekke privatiseringer av offentlige selskaper, reiste Cochabama, den tredje største byen i Bolivia, seg mot privatisering av vannet. I følge en meksikansk journalist «organiserte hele byen i løpet av kort tid et opprør som samlet alle deler av samfunnet.» (s. 20) Bevegelsen lyktes ikke bare først ved å få innrømmelser, det var også den første av en bølge av brede folkelige mobiliseringer, herunder urfolksopprør, protester til forsvar for kokabønder under ledelse av Evo Morales selv, en lignende «gasskrig», streiker og landarbeiderprotester. Mobiliseringen kulminerte direkte i at Evo Morales (fagforeningsleder og leder av Bevegelsen for sosialisme) ble president, med de fantastiske endringene vi allerede har reflektert over.
- Til sist i lista, men først i kronologien, var det Venezuela, som kanskje var det viktigste, i den forstand at denne nye bølgen startet med «El Caracazo», det folkelige opprøret i 1989 der Venezuelas fattige og ekskluderte flertall reiste seg mot IMF sitt strukturtilpasningsprogram som ble fremtvunget av president Carlos Andres Perez. Av kampene som fulgte i kjølvannet av dette kan nevnes valget av Hugo Chavez i 1998, nederlaget for det USA-støttede kuppforsøket i 2002 og de stadig mer radikale endringene som skjer i landet.
Eksempelet Venezuela
Eksempelet Venezuela illustrerer mye av det sentrale i Harneckers bok. Her hadde nyliberalismen ført til at inntekten per innbygger i 1998 var på nivå med på 50-tallet. Fattigdommen nådde toppen i 1996, da den omfattet 70 prosent av befolkningen, mens 40 prosent levde i ekstrem fattigdom. Med dette økonomiske sammenbruddet som bakteppe begynte det gamle regimet og de gamle statsstrukturene å kollapse.
I 1989 hadde befolkningen fått nok. Venezuela eksploderte i El Caracazo – et landsomfattende masseopprør. Det ble utløst av en dobling av bussbillettprisen over natta og varte en uke. Militæret ble beordret til å slå ned opprøret med alle nødvendige midler, og tre tusen mennesker ble drept bare i Caracas. Dette diskrediterte ikke bare presidenten, men hele systemet, og, for å bruke et kjent marxistisk begrep, «en sosial og økonomisk krise ble en regimekrise». Den gamle orden begynte å slå sprekker, i tråd med Lenins ord om at:
«Undertrykking alene, uansett hvor omfattende den er, fører ikke alltid til en revolusjonær situasjon i et land. I de fleste tilfeller er det ikke tilstrekkelig for revolusjonen at de nedre klassene ikke vil leve på den gamle måten. Det er også nødvendig at de øvre klassene ikke er i stand til å herske og styre på den gamle måten.»
Selv om Hugo Chavez og andre i årevis hadde organisert seg for å styrte oligarkiet, var det El Caracazo som ble den avgjørende katalysatoren; ikke bare på grunn av statens undertrykking, men også på grunn av det folkelige opprøret det representerte, som en begynnelse på en prosess som skulle ende opp med valget av Hugo Chavez på et revolusjonært nasjonalt program i 1998, og som siden skulle bli radikalisert med senere diskusjoner om behovet for en sosialisme for det 21. århundre.
Det er derfor riktig når Harnecker, på tross av de vanskene den «bolivarianske revolusjonen» i landet står overfor, understreker at Venezuela er avgjørende for å forstå hvorfor kontinentet ser så annerledes ut nå. Det ble slutt på Cubas isolasjon og Venezuela ble en sentral inspirasjonskilde for de mange progressive bevegelsene og regjeringene som har gått gjennom regionen siden Hugo Chavez ble valgt. Det er også et poeng at El Caracazo slo ut samtidig som folk skravlet om den såkalte «historiens slutt».
«Den bolivarianske revolusjonen» står selvsagt overfor mange utfordringer, men i møte med medias skjeve fremstillinger av dagens økonomiske vansker må vi ikke glemme at den har stått bak imponerende sosiale fremskritt.
Den avgjørende årsaken til at Venezuela har klart dette, er at landet har tatt tilbake kontrollen over oljerikdommen sin – de største kjente oljereservene i verden. Myndighetene har brukt sin politiske makt til å svekke borgerskapets økonomiske makt og til å fremme arbeiderklassens interesser, blant annet ved å inkludere nye statsstrukturer og de fattigste gjennom lokalstyrer og kommuner, som Harnecker mener er av særlig betydning.
Offentlig kontroll over oljesektoren har gjort myndighetene i stand til å forbedre levestandarden. I løpet av et tiår har gratis helsestell blitt utvidet til tjue millioner mennesker. Dette har reddet hundretusener av liv. Den ekstreme fattigdommen er halvert. Gjennom gratis utdanning har millioner lært å lese og skrive, og det har vært en tredobling i antallet universitetsstudenter.
Solidaritet mot imperialismen
Harneckers analyse av forandring i Latin-Amerika burde minne oss på hvorfor det er viktig at vi prioriterer solidaritet med Latin-Amerika og at USA vil gjøre det de kan for å stoppe det. Derfor har vi en nøkkelrolle her – som en juniorpartner for USA-imperialismen. Selv om USA er opptatt militært andre steder og dermed har gitt Latin-Amerika et pusterom, har utenriksdepartementet innrømmet å ha kanalisert over 50 millioner dollar på fire år. Justert for antall innbyggere, ville dette tilsvart 200 millioner dollar til å påvirke valg i Storbritannia.
Vi må være klar over at det endelige målet med denne intervensjonen består i mye mer enn å fjerne regjeringene i land som Venezuela. Det består i å fjerne ethvert spor av revolusjonær glød, noe som bare kan skje gjennom undertrykking, vold og reaksjon. USAs taktikk endrer seg kanskje, men det endelige målet om å gjenvinne sin dominans, med den tilhørende dominansen fra de multinasjonale selskapene, er det samme.
Jeg vil avslutte med å peke på de sentrale lærdommene trekker frem for oss fra venstresida i Latin-Amerika:
Vi trenger en venstreside som forstår betydningen av hegemoni og av å skape allianser for forandring.
I tråd med dette trenger vi en venstreside som begynner å forstå at det å være radikal ikke består i å fremme de mest radikale slagordene eller å gjennomføre de mest radikale handlingene som bare noen få er enige i og som skremmer de fleste. Det handler snarere om å være i stand til å skape rom for å forene så mange deler av samfunnet som mulig der man ikke bare møtes, men også kan samles i kamp.
Erkjennelsen av at det var mange som sto i kampen, gjorde disse bevegelsen sterke og radikaliserte dem også ofte. Det vi trenger, er strategier og taktikker som åpner opp for enhet i handling for å kunne møte fienden så effektivt som mulig og på det avgjørende tidspunktet, slik vi for eksempel så i Bolivia. Det å gå frem hurtigere innebærer ikke bare å ønske det – forholdet mellom krefter nasjonalt og internasjonalt er betydningsfulle faktorer.
De faktiske kreftene – bevegelsen av arbeidsfolk – må være i en posisjon til å tvinge frem sin makt. Kampen for dette består ikke bare i å si at det er nødvendig at det skal skje.
Til sist, og dette er viktig, må vi forstå at et sammenbrudd for nyliberale ideers dominans ikke nødvendigvis betyr at et nytt folkelig hegemoni spontant vil oppstå i dens sted. Like mye som vi trenger brede massebevegelser, trenger vi et politisk instrument. Gjennom historien har vi sett mange eksempler på opprør og massebevegelser som til og med har veltet regjeringer, men som, ulikt i de landene vi har sett på, ikke har vært i stand til å ta makta for å virkeliggjøre dypere sosiale endringer. Erfaringene fra vellykkede bevegelser for endring har historisk, også i Latin-Amerika i dag, vist at for ikke å sløse med folkelig energi, men heller gjøre den om til et redskap som kan skape endringer, er det behov for politisk organisering og lederskap.
Harneckers bok viser hvorfor vi ikke bare må støtte opp om sosiale fremskritt, demokrati og selvstyre i Latin-Amerika, men også trekke lærdommer av det selv.