Miljømordet i Vietnam. Desperat terror mot folket
Av Ukjent forfatter
FN-konferansen om «det menneskelige miljøet i Stockholm i juni. ble også ett forum for krasse angrep mot USA's miljømord i Vietnam. Den norske regjerings betalte naturelsker, statsråd Gjærevoll, holdt likevel kjeft. Den norske regjeringa unnlot nok en gang å fordømme USA's terrorhandlinger i Vietnam. Denne artikkelen vil konkret blottlegge resultatene av Nixons kamp for å fri Vietnam fra kommunismen, dvs. utrydde det vietnamesiske folket. Dessuten vil den sette miljømordet inn i sin rette sammenheng, ikke som uheldige bivirkninger av en krig. Det er resultatet av en totalkrigføring for å knekke et helt folk, eller for å sitere en høyere amerikansk etterretningsoffiser: «for å få det til a blø ihjel», vi må se i øynene.
Imperialismen møter folkekrigen med total krig
USA-imperialismens angrep mot folket i Vietnam, som resten av Indo-Kina, er en del av en gjennomgripende kontrarevolusjonær strategi, som har som hensikt å bevare og utvide kontrollen og utbyttinga av folket og dets ressurser. Når vi ser resultatene av USA's herjinger på natur og miljø i Vietnam, må vi ikke bli blinde for hvorfor Nixon og hans forgjengere har forsøkt å gjøre Vietnam til et helvete. Nixon er ikke primært en miljømorder. Vi må se miljømordet som et militært middel USA bruker for å knekke motstanden mot sin imperialistiske politikk i Vietnam. Krigen i Indo-Kina har med noen få års avbrudd pågått siden 1946. Det er en meget lang tid i krigssammenheng og folket er blitt utsatt for lidelser vi ikke kan forestille oss. I 1954 tok USA over siden Frankrikes kolonikrig fullstendig brøt sammen i og med slaget ved Dien Bien Phu. Siden da har USA's politiske og militære ledelse uavbrutt vært sysselsatt med å forsøke å finne en politikk og en militær strategi for å knuse den nasjonale frigjøringsbevegelsen.
Forsøkene på å knuse frigjøringsbevegelsen og alle dens allierte har fullstendig mislyktes, og det skyldes ikke mangel på foretaksomhet fra mennene i Det Hvite Hus og Pentagon. Tvertimot har de ulike USA-administrasjonene drevet opp krigens omfang og grusomhet til et nivå, som får Hitler og nazistene til å framstå som amatører. Ingen anstrengelser er spart fra USA-ledelsens side. Nye og stadig grusommere våpen har stadig blitt uteksperimentert: Napalm, splintbomber, gas og kjempebomber. Men trass i den uhørte tekniske overlegenheten har det ene nederlaget etter det andre blitt kastet i ansiktet på en hel rad av amerikanske presidenter, hvorfor? Kampen mot de franske kolonisatorene og – i dag – de amerikanske imperialistene, er samtidig kampen for fred, frihet, demokrati og nasjonal uavhengighet. Og i den kampen står den overveldende majoriteten av det vietnamesiske folket enet mot en liten gruppe samarbeidsmenn og quislinger, som går USA's ærend. Dermed blir forsvarskrigen mot USA et helt folks krig, en folkekrig. De væpnede frigjøringsstyrkene er ikke skilt fra befolkningen, men ett med den. I Vietnam har folket i hovedsak bodd på landsbygda og livnært seg av jordbruket. Det er på landsbygda blant bondebefolkningen at hovedtyngden av frigjøringsstyrkene virker. I sammen med befolkninga har de frigjort store områder og begynt å virkeliggjøre det nye livet og fått en daglig støtte til fortsatt kamp.
Dette er avgjørende for USA-imperialismens strategi, for hva den be-trakter som militære mål. Det framgår tydelig av offisielle amerikanske dokumenter, som f.eks. «Aerospace Weapons System Manual US Air Force» fra 1961: «Militære mål (er) hver person, formål, ide, vesen eller område som velges ut for å ødelegges, uskadeliggjøres eller gjøres ubrukbart med våpen som kan minske eller tilintetgjøre fiendens vilje eller mulighet for å by (oss) motstand …».
Stilt overfor folkekrigen har Pentagon tøyd begrepet «militært mål» til dets ytterste konsekvens. Når USA's generaler ikke har formådd å knekke den folkelige motstanden, har de besluttet å ødelegge selve livsvilkårene for befolkningen, ødelegge mulighetene for en menneskelig tilværelse. Denne politikken, i dag som et ledd i Vietnamiseringen består av følgende deler:
– stadige «opprenskningsaksjoner», terrorisering av befolkningen pålandsbygda, folkeforflytninger i masseomfang til leirer eller overordentlig strengt bevoktede områder.
– massiv innsats av bombefly for å fullstendig bombe istykker hele distrikt og deler av provinser og dermed forsøke å tilintetgjøre alt arbeid og all produksjon, dvs. alt sosialt liv.
– ødelegge dyrka mark og vegetasjon for å sulte ihjel befolkninga og forhindre militær aktivitet fra frigjøringsstyrkene.
Resultatet av dette er den totale krigen. En krig som slår mot folket, mot dets livsmiljø, mot naturen og som i sin konsekvens vil ha virkninger i årtier etter at krigen er opphørt. Det som skjer i Indo-Kina i dag kan vi med rette kalle et folkemord utvidet til også å omfatte miljømord (Ecocide). Den nåværende intensive bombingen av Nord-Vietnamesiske diker og demninger, industri og kommunikasjonsnett er en desperat utvidelse av denne totale krigføringen.