Kabinansatte – arbeidsgruppen som taper kampen mot sosial dumping
Av Sofia Rana
Alle har en mening om kabinansatte, det har jeg erfart etter tretten år i yrket. Jeg startet med å jobbe deltid, etter en stund begynte jeg å jobbe fullt, så kom jeg ut på interkontinentale flyvninger, og til slutt ble jeg tillitsvalgt. I løpet av disse årene har jeg sett hva internasjonal konkurranse, inntoget av lavprisselskaper og sosial dumping har gjort med norsk luftfart.
Foto: Free to use the sound
Av Sofia Rana
Jobber som kabinansatt i SAS og er tillitsvalgt, på fritiden sitter hun i Oslo Bystyre for Rødt og er aktiv antirasist.
Vår jobb er å trygge passasjerene våre, vi skal smile, vi skal yte service, vi skal trøste, vi skal bære og vi skal for all del ikke nevne med et ord at vår arbeidsuke er 47,5 timer, 10 timer mer enn en ordinær norsk arbeidstaker. Vi skal latterliggjøres fordi vi mener det er drøyt å jobbe 7 av 9 helger, for da er det er jo «bare å bytte jobb da vel» og vi mistros når vi forteller at lønnen nå har nådd et nivå der mange kabinansatte i 100 % stilling må ha flere jobber for å klare seg økonomisk.
TØFFE ARBEIDSFORHOLD
I løpet av en arbeidsperiode, eller slinge, som det kalles på vårt «språk», kan man oppleve mye. Som nevnt er vår arbeidsuke 10 timer lenger enn andre arbeidstakere. Det betyr ikke at man jobber 47,5 timer hver eneste uke, men at man kan bli planlagt til å jobbe så mye. Ved uforutsette hendelser, som en forsinkelse på grunn av dårlig vær, eller tekniske problemer med fly, kan man jobbe opp til 60 timer. Disse reglene gjelder også for Europa for øvrig. I løpet av en slik arbeidsperiode hender det at man flyr med de samme kollegene, men det er ofte at man bytter i løpet av dagene man er på jobb. Det er tidlige morgener, sene kvelder på jobb, korte netter med liten tid til å gjøre annet enn å få i seg mat og få seg etterlengtet søvn. Det hender man har energi til å være sosial og ta et lite måltid med sine kolleger, men det er begrenset hvor stor lysten blir etter en 10 timer lang arbeidsdag der man har sagt «hei» og «ha det» til 500 mennesker i løpet av dagen. Personlig synes jeg det mest gunstige er å fly interkontinentale flyvninger. Man sjekker inn, flyr en tur til for eksempel New York, er der minst et døgn, flyr tilbake og har minst 3 fridager etter endt arbeidsperiode. Nattflyvningen hun kan være seig, men som B-menneske er dette å foretrekke enn å brekke seg opp av sengen klokken 04:45 fire dager på rad for å fly opp og ned Norges vestkyst.
Alle hører om tilstandene i byggebransjen, oljebransjen, hos transportarbeiderne eller havnearbeiderne. Noen få yrkesgrupper tier og lager ikke støy selv om det er på høy tid. Noen stemmer høres ikke i den offentlige debatten.
I denne kategori hører vår yrkesgruppe til – de kabinansatte. Flere tusen kabinansatte i norske eller skandinaviske flyselskap tilhører en full- stendig oversett yrkesgruppe i norsk arbeidsliv.
Yrket vil i løpet av ganske få år være borte i Norge og Skandinavia, dersom utviklingen vi er vitne til fortsetter uten inngripen. Som flygende personell har vi hatt håp om at myndighetene ville vie oppmerksomhet til utviklingen, og sette en stopper for utflaggingen av norske arbeidsplasser, men den gang ei. Politikere, tilsynsmyndigheter og folk flest har kun vært opptatt av at alle skal kunne fly overalt, og at man ikke skal betale mer for flybilletten enn for bussbilletten. Innerst inne vet de fleste at det ikke kan bli lønnsomhet i et flyselskap når billettprisene er så kunstig lave.
SOSIAL DUMPING
Når bevisstløse politikere imidlertid ikke har gjort noen verdens ting for å regulere luft farten, og billettprisene er så lave at de ikke dekker kostnadene for å kunne drive flyselskap på hjemmebane, så må først vilkårene til de lokalt ansatte kuttes kraftig, og ned til beinet. Så langt ned til beinet at det ikke er mer igjen å hente, og vilkårene er gått fullstendig av hengslene. Deretter er fremtiden til norsk luftfart klinkende klar, jobbene vil forsvinne ut av landet. Til land der man slipper å betale norsk lønn og norske skatter og avgifter. Det er et mannefall i yrket vårt som vi aldri tidligere har sett. Økt arbeidstid og lav lønn trekker ikke trofaste, lojale medarbeidere som ønsker å fortsette i yrket, selv om det er mange søkere. Mange søker fordi det fortsatt er et attraktivt yrke. Det er et yrke med vedheng av eventyr om en jobb med spenning og med mange opplevelser.
Det er allikevel dessverre blitt manglende stabilitet i arbeidsstokken. Nyansatte finner raskt ut at et godt arbeidsmiljø og gode kolleger ikke kompenserer for arbeidsmengden, og at ansvaret i jobben ikke samsvarer med den lønn som utbetales for å bedrive sikkerhetsarbeid. Et yrke med uforutsigbarhet og unntak fra arbeidsmiljøloven på nær sagt alt som har med arbeidstid og HMS å gjøre. I 2012 gikk for eksempel alle ansatte med på en lønnsreduksjon på 10 %. Selskapet vårt var nær kon- kurs, og alle kluter måtte til for å redde SAS. Dette gikk man med på, mot at man skulle få igjen alt man ofrer når situasjonen snudde. Situasjonen har snudd, men vi som tillitsvalgte føler oss allikevel maktesløse, da man uansett blir presentert med mulige situasjoner i frem tiden som gjør at lønningene til de ansatte ikke kan økes for mye eller vilkårene bedres.
IKKE SERVITRISE MEN SIKKERHETSANSVARLIG
For jobben består ikke av å snakke med fly vertinnestemme over høyttaleren om at du skal slå av mobiltelefonen og plassere hånd- bagasjen godt under stolen foran deg. Det er tilleggsoppgavene vi gir deg, for at vi enklere skal kunne redde livet ditt den dagen det, gud forby, måtte gå riktig galt og flyet lander der det ikke burde lande. Da er vi trent til å få deg ut av flyet på maks 90 sekunder. 90 sekunder gjelder uansett om det er 15 passasjerer om bord eller 415. Vi skal lose deg gjennom forberedelsene før en eventuell nødlanding. Vi skal gi deg førstehjelp om du får hjertestans, eller er på vei til å forblø og vi skal forsøke å slukke brann om den oppstår 10 000 meter over bakken med tre timers flytid til nærmeste flyplass. DET er oppgaven. Den er vi godt trent til, og den oppgaven trener vi godt på og repeterer i kursing hvert år. Det er samtidig vesentlig å nevne viktigheten av samkjørte nødtreninger med pilotene. I SAS har vi en sterk kultur for sikkerhet der vi alle er drillet på rutinene ved et nødstilfelle. Alle vet hva de til enhver tid skal gjøre og vi er drillet på hvordan vi skal kommunisere. Dette er noe som kan bli påvirket av at man har ansatte i ulike bemanningsbyråer. Flysikkerheten kan trues fordi operasjonen fordeles på luftfartsmyndigheter i ulike land. Flere luftfartsmyndigheter gjør det vanskelig å føre tilsyn med hva slags ansettelses- forhold, kontrakter og stillingsvern de ansatte fra bemanningsbyråene har.
Alt det andre, rødvinen, måltidet, vennlige ord på veien, assistanse til barnefamilien eller de som går litt dårlig, er bare ekstraoppgaver vi har blitt tillagt fordi vi allikevel er om bord. Vår jobb er å ivareta sikkerheten til passasje- rer og mannskap og deretter å få flyet av gårde noenlunde i rute. Service og servering kommer på tredjeplass. Ergo er vi ikke servitører, men sikkerhetspersonell. Sammen med pilotene er vi det teamet som du forventer skal få deg trygt frem til din destinasjon. Intet mindre. Det er dette vi jobber for. Hver dag, hver avgang og landing. Hele året. Det i seg selv kvalifiserer for anstendige vilkår og lønn.