60 damer du skulle ha møtt
Av Kaisa Celius-Ewald
Historiske kvinner i bilder
Oslo: Forlaget Manifest, 2016, 160 s.
Marta Breen og Jenny Jordahl er nok en gang på oppdrag for å gjøre feminisme mer tilgjengelig for folk flest, denne gangen med historiebok – i tegneserieform. Breen og Jordahl er lei av at kvinnene så ofte spiller biroller, og gir oss i 60 damer du skulle ha møtt oversikt over seksti kvinner som har vært viktige i norsk historie. De utvalgte kvinnene varierer veldig i bakgrunn og miljø, de er kunstnere, forfattere, fagforeningsfolk, dyrevenner, professorer, kristne og atleter. Til felles har de at de er kvinner som har gjort noe banebrytende i sin tid. Eksempler på dette er Nic Waal som åpnet Norges første institutt for barnepsykiatri, Ingrid Bjerkås som var Norges første kvinnelige prest, «Bikkje-Lisa» Kristoffersen som stiftet dyrebeskyttelsen i Kristiania, og fotografen Elisabeth Meyer, første vestlige kvinne som reiste gjennom Persia alene.
Kvinnene presenteres i kronologisk rekkefølge fra Camilla Collet født i 1814 til kurdiske Shilan Shorsh som døde i 2013. Med cirka seks tegneserieruter fordelt på en dobbeltside oppsummerer forfatterne kvinnens liv og virke. Det er litt betenkelig at en av seks tegneseriebobler ofte brukes på å fortelle om kvinnens giftemål, partnerskap og skilsmisser. I noen tilfeller er det absolutt relevant, som for Amalie Skram som baserer romanen Constanse Ring på sitt eget tvangsekteskap. Eller for kvinnene som hadde partnere av samme kjønn i en tid da det var helt utenkelig, som den svært kristne Synnøve Finden og komponisten Pauline Hall. I andre tilfeller er det ikke særlig interessant. For eksempel var det Fredrikke Marie Qvam, gift med venstrepolitiker Ole Anton Qvam, som opprettet av Norske kvinners sanitetsforening, og historien kunne blitt fortalt uten hans deltakelse. På sidene om Camilla Collett brukes så mye som halvparten av rutene på hennes kjærlighetsforhold. Da forfatternes ønske er å lage en historiebok der kvinnen ikke lenger er birolle, er det merkelig å gjøre mennene til biroller der de kunne vært helt fraværende. Så kunne man heller brukt denne plassen på å fortelle mer om henne.
I mange tilfeller blir nemlig fremstillingene litt vel korte. Med noen unntak vies det kun en dobbeltside til hver kvinne. De godt kjente Sigrid Undset, Inger Hagerup og Haldis Moren Vesaas får bare en illustrasjon og et sitat. Dette er antakelig et valg Breen og Jordahl har tatt for å få plass til så mange damer, men da hele boka er på snaue 160 sider kunne forfatterne med fordel brukt litt mer plass på hver enkelt. Det er positivt at boka vekker interesse og gir inspirasjon til videre studier, men det er i korteste laget når leseren blir sittende igjen med en liste over navn for å lese mer.
Bakerst i boka er det også laget en hendig tidslinje med milepæler for norsk kvinnekamp som viser når de forskjellige damene gjorde det de er kjent for. Fra 1960 til nyere tid ser det hele litt magert ut. Dette er vel en naturlig konsekvens av at premisset for boka er 60 damer du skulle ha møtt, men kanskje bør det lages en oppfølger 60 damer du bare må møte med damer som lever i dag. Uansett er det fantastisk å lese en historiebok skrevet av kvinner om kvinner, og som viser oss at det er grunn til å være stolt av alt det som dyktige og modige damer har gjort. Det er en rendyrka, lettlest, inspirerende og tøff bok. At boka er i tegneserieform gjør det mulig å formidle mye fakta uten at det blir kjedelig. Enda viktigere, det gjør det mulig å nå ut til en annen gruppe enn de som vanligvis kjøper historiebøker, for eksempel ungdom. Boka bør altså være obligatorisk på alle landets skolebiblioteker og ligge under årets juletrær til alle tenåringene vi kjenner.