Er jeg fri nå? (omtale)
Av Hilde Sivertsen
Linn Stalsberg:Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land
Aschehoug, 2013
Journalist og forfatter Linn Stalsberg har skrevet sin første sakprosabok. Etter at forfatteren selv fikk barn som ikke ville gå i barnehage, og opplevde en hverdag preget av å føle seg utilstrekkelig både på jobb og hjemme, fant hun etter hvert ut at det var flere som hadde det på samme måte. Hun begynte å lure på om det var slik livet virkelig skulle være. Dette er utgangspunktet for boka.
Forfatteren hevder at det i Norge, spesielt fra politisk hold, forventes at man lett kombinerer omsorgsansvar med full yrkeskarriere for begge foreldre. Dette forventes å være den ideelle løsningen for alle familier. Hun stiller spørsmålstegn ved hvorfor så mange kvinner til tross for dette fortsetter å jobbe deltid, og at de fortsatt forventes å ta hovedansvaret hjemme for husarbeid og barn. Forfatteren spør seg om «tidsklemmer, stressede voksne, stressede barn og utbrente og sykmeldte arbeidstakere» bare skal «avskrives som klaging» eller om det er «grunnlag for å spørre om det ligger alvorligere samfunnstrekk bak historien om de travle dagene». Selv har jeg som psykolog og snart tobarnsmor også kjent på tidsklemme og hverdagsstress. Dette er noe jeg har reflektert mye over og gjør meg derfor til en nysgjerrig leser. Jeg vet hvor lett det er å tilpasse seg ytre forventinger, og å presse alt inn i dagsplanen. Det er så lett å stole på at vårt trygge samfunn vet hva som er best for oss, at vi glemmer å stille viktige spørsmål.
Stalsberg går tilbake til feministisk bevegelse på 1970-tallet for å lete etter svar. Var det dette 70-tallsfeministene hadde sett for seg? En hverdag der kvinner sliter seg ut av ansvar både hjemme og i yrkeslivet? Hun beskriver hvordan 70-tallsfeministene opprinnelig hadde sett for seg at hittil underkjente, kvinnelige verdier skulle få samme offentlige status som de mannlige. Noe gikk imidlertid galt på veien, og kvinnene tilpasset seg i stedet mannssamfunnets regler og krav og en nærmest kjønnsnøytral ideologi erstattet 1970-årenes idealistiske drøm om et annerledes samfunn. Feministisk bevegelse og arbeiderbevegelse lot seg i tillegg forføre av markedsliberalismens fremvekst, og velferd var noe som plutselig skulle lønne seg og skulle måles i økonomisk gevinst. Stalsberg mener dette prinsippet styrer det vi i dagtenker er best for barna og familielivet vårt. Det er dette Stalsberg vil til livs. Vi må få opp igjen debatten om sekstimers arbeidsdag for alle, og vi må endre vår livsstil og levemåte for å redde fremtiden til barna våre. Hun ønsker seg og en ny feminisme som tar innover seg dette og som setter dagsorden for arbeids- og familielivet.
For min egen del, som hverken er ekspert på kvinnebevegelsens utvikling eller har sosiologisk fagbakgrunn, har hennes gjennomgang av forskning og historie i lys av bokas problemstilling vært interessant. Jeg synes Stalsbergs diskusjon er særlig viktig fordi den tvinger oss til å bli bevisst rundt valgene vi tar hver dag; hvorfor vi tar de, hvem som tjener på de, og hva som egentlig legger premissene for valgene våre. Finnes det bedre løsninger for oss, barna våre, våre medmennesker og samfunnet vi lever i? Absolutt!
Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at boka springer ut av et noe ubearbeidet materiale hos Stalsberg selv. Kanskje handler det om et forsøk på å forstå egne opplevelser rundt det å bli mor og om hvorvidt hennes valg er i tråd med egne politiske idealer og verdier? Det virker på meg som at hun gjennom boken forsøker å få anerkjennelse og slik rettferdiggjøre og forsvare egne følelser, opphevelser og påfølgende valg. Dette er en prosess de fleste nye foreldre kan kjenne seg igjen i, usikkerheten, «identitetsjusteringen » man selv går igjennom, men og som de rundt deg legger merke til og har en mening om. I forhold til nettopp en slik prosess, opplever jeg at hennes gjennomgang av teori og primært sosiologisk forskning bare bidrar med halvparten av svarene. Hun skriver at hennes lengsel etter barna og dårlige samvittighet fikk henne til å stille seg spørsmålet om barnehage og full jobb var bra for barna hennes. Vil det ikke da være betimelig å gå nærmere inn i dette, i stedet for å konkludere raskt med at den dårlige samvittigheten frambringes av samfunnets premisser og forventninger for våre liv? En mors/forelders lengsel etter eget barn er sterke krefter og en del av «pakka» med å få barn. Den sikrer overlevelse, tilknytning og tilhørighet mellom foreldre og barn, og er ikke bare en dårlig samvittighet som forteller oss at noe er galt eller at barnet lider. Dårlig samvittighet og lengsel etter barna er et godt tegn! Den kommer ikke kun fra samfunnets forventninger om jobb og familie, det er mer sammensatt enn som så! Kan den dårlige samvittigheten også tenkes å være en del av «arvesynden» vi har fått overført fra våre egne mødre og bestemødre? «Du burde være mer sammen med barna!» Det er ikke mange generasjoner siden de aller fleste kvinner var husmødre. Det tar tid å endre forventninger som ligger implisitt i generasjoner.
Jeg undrer meg og over de relativt enkle slutninger Stalsberg trekker mellom egne subjektive følelser og samfunnets forventninger og verdier. Resonnementene bærer preg av «jeg føler det slik, og grunnen til dette er et samfunnsproblem. Derfor må samfunnet legge til rette for mine følelser». Framstillingene av den norske familieorganiseringen kan også bli noe ensidig og generaliserende med stereotypiske oppskrifter på hvordan kvinner ønsker å ha det, hva menn foretrekker og hvordan norske familier er organisert. Hvis jeg vil, kan jeg tillate meg å bli provosert om jeg leser boken som et slag for at kvinnen må tilbake til hjemmet, der de kan gjøre det de opplever er mest verdifullt; passe barn og lage mat. For min egen del synes jeg husarbeid er en tålmodighetsprøve, og jeg synes det beste med kakebaking (hvis det skjer) er å spise kakedeigen. Men jeg elsker sønnen min og synes det er meningsfullt og spennende å gå på jobben hver dag. Jeg tror jeg er en bedre mor når jeg også har den variasjonen i livet mitt. Sånn kan man også ha det.
Jeg opplever at Stalsberg rett og slett har for mange poenger og påstander som bare blir hengende i lufta. Dette oppleves som overveldende for meg som leser og muligens også for henne? Jeg har lyst å stoppe opp ved flere ting, men hun haster heseblesende videre, det er så mye som må sies! Jeg påstår derfor at boken hadde blitt best om materialet var delt opp i to forskjellige bøker. Da ville færre budskap blitt formidlet grundigere og vært mer bearbeidede.
Den ene boken ville hatt fokus på en kvinne som forsøker å forstå sine egne følelser rundt det å bli mor i et av verdens beste samfunn. Hvordan få aksept for seg selv og egne valg uten å måtte få godkjenning utenfra? Eventuelt en refleksjon rundt at valgene ikke nødvendigvis står i motsetning til politiske idealer. Videre kunne den ha utforsket den dårlige samvittigheten flere av oss bærer på i hverdagen ovenfor egne barn, partner, venner eller jobb. Hvor kommer denne følelsen fra? Er den en indikasjon på at noe er alvorlig galt, eller kan den og være noe bra? Det hadde vært svært betimelig med relevant forskning fra psykologi og tilknytningsteori som beskriver utvikling av tilknytning mellom barn og foreldre og hvor biologisk fundert både tilknytningssystemet og omsorgssystemet er. Kanskje ville den hatt med seg et relevant og sprikende forskningsfelt om psykisk helse hos småbarn i barnehage. Det er få norske studier på barn i barnehage, men forskning fra sammenlignbare land viser at barnas ve og vel handler i stor grad mye om kvaliteten av barnehagen, hvor mange timer barna er i barnehagen og hvor lang tilvenningsperioden er. Mye tyder på at kvaliteten i norske barnehager, og den omsorgen de ansatte gir barna, er svært høy. Barnehage for barn i familier med lav sosioøkonomisk status er og forbundet med økt sosial kompetanse og bedre språkutvikling. For barn som lever under omsorgssvikt, kan gode relasjoner med barnehageansatte kanskje kompensere noe for manglene hjemme. Likevel er funn av for eksempel høyere kortisolnivå hos småbarn i barnehage enn blant småbarn som er hjemme, noe å ta på alvor og finne mer ut av. Kanskje kan vi likevel legge vekk noe av den dårlige samvittigheten eller til og med glede oss over den som et tegn på tette bånd mellom en selv og barnet sitt? Kanskje kunne boka til slutt reflektert rundt det å akseptere egne valg og behov, men og sett det i sammenheng med sosiale konsekvenser for valgene i et utvidet solidaritetsperspektiv?
Den andre boken kunne nettopp vært det Linn Stalsberg selv ser ut til å hevde at hun har skrevet: en analyse og gjennomgang av, hvorvidt vi i Norge har lykkes med likestilling både privat og i arbeidslivet og hva som styrer det som tilsynelatende er best for oss.
Jeg sier altså ikke nei takk til sekstimers arbeidsdag som både gir plass til flere på arbeidsmarkedet og vil være et riktig tiltak for småbarnsfamilier. Jeg deler og tanken om at det er behov for en samfunnsmessig verdidreining i retning av mindre forbruk og en mer bærekraftig fremtid. Jeg går likevel ikke med på at mine følelsesmessige innskytelser, måtte det være lengsel etter sønnen min, mannen min eller fri fra jobb kun handler om at noe er galt i måten samfunnet tilrettelegger for mitt liv, dette blir for enkelt og for egosentrisk. Til tider forblir hun i sin egen, private opplevelse, og lykkes da i mindre grad å få budskapet ut og gjøre det relevant for alle.