The winter is coming

Av Janne Lisesdatter Håkonsen

Nr 2 2017

I midten av februar 2017, fra podiet under årets Spekterkonferanse, uttales disse ordene: «The winter is coming». Det er administrerende direktør i Spekter, Anne Kari Bratten, som uttaler orda. Referansen er til tv-serien Game of Thrones. Med utsagnet sitt illustrerer Bratten at Spekters erklærte krig mot fagbevegelsen på ingen måte er over. Uttalelsen krever ingen tolkning, fagbevegelsen kan forvente seg et helvete.

Janne Lisesdatter Håkonsen er 37 år og lokomotivfører i NSB Oslo, står i lokaltogkjøring. Hun er organisert i Norsk Lokomotivmannsforbundg er leder av Studie- og studentutvalget i Lokomotivpersonalets Forening Oslo.
Foto: Brage Aronsen

I jernbanesektoren, nærmere bestemt NSB hvor jeg hører hjemme, har vi rukket å gjøre oss godt kjent med Spekter og Anne Kari Bratten i løpet av de siste åra. Seinest høsten 2016 hadde lokførerne i Norsk Lokomotivmannsforbund et ublidt møte med arbeidsgiverforeningen Spekter i form av streik. Sakte, men sikkert har Spekter karret seg opp mot råskapen vi for få år siden mente kun tilhørte NHO og privat sektor. I hovedsak dreide lokførerstreiken i 2016 seg om å få tariffestet en felles standard på lokførerkompetanse. Men denne konflikten dreide seg ikke bare om dette, den dreide seg også om en arbeidsgiverside som i stadig større grad har fjernet seg fra den norske modellen. En modell som baserer seg på samarbeid mellom til dels likeverdige parter faller ikke i god jord hos arbeidsgiverorganisasjonen Spekter. Anne Kari Bratten har uttalt det så betegnende sjøl; «ledertrøya er ikke på deling». Og er det noe arbeidsgiversida, med Spekter i front, så ettertrykkelig klarte å vise under streiken, så var det nettopp det at Spekter ikke er noen lagspiller. Jevnbyrdighet og tillit byttes lett ut med styring. Arbeidsgivernes styringsrett henger så høyt for Spekter, diverse direktører og ikke minst HR-avdelinger at samarbeid og dialog byttes ut med tvang og diktat, uten tanke på at tilliten forsvinner samtidig.

De siste åra har en hel fagbevegelse vært vitne til at linja fra arbeidsgiverorganisasjonene blir stadig mer hard og aggressiv. Vi ser konturene av at en overordnet, liberalistisk politikk trekkes nedover i arbeidslivet og får store konsekvenser for de som er utøverne av et yrke. Vi har både å gjøre med direktører og ministere som skygger unna alt ansvar, selv om de politiske bestillingsverkene kommer fra dem. Stadig mer av arbeidstakernes vilkår forsøkes fastsettes gjennom individuelle avtaler. Men økt adgang til individuelle avtaler vil svekke vår kollektive gjennomslagskraft og sette arbeidstakerne under et enormt press, samtidig som vi sendes over 100 år tilbake i tid. Med dette undergraves selve tariffavtalesystemet og den garantien dette gir for trygge, ordna og forutsigbare lønns- og arbeidsvilkår. Det betyr mindre makt til arbeidstakerne og mer til arbeidsgiverne. «Tariffavtaler egner seg for lønns- og arbeidsvilkår, ikke for bestemmelser som svekker ledelsens mulighet til å ivareta sitt sikkerhetsansvar. Å forhandle om noe slikt, er en sikkerhetsrisiko i seg selv», uttalte Bratten (DN 9. oktober 2016) da hun i høst kastet seg over både streikende leger og lokførere. I sitt angrep på de to yrkesgruppene løfter hun frem sin egen kunnskapsløshet når hun blant annet hevder at direktørene alene må bestemme over sikkerhetsarbeidet, fordi de også er juridisk ansvarlig for sikkerheten. Men Bratten glemmer et helt sentralt poeng: Etter ulykker på jernbanen så er det IKKE direktørene som sitter på tiltalebenken. Det er den enkelte lokfører. Det er lokførerne som bærer den største juridiske risikoen, ikke NSBs direktører. Det bør være selvsagt at ansatte med det sikkerhetsansvaret en lokfører er pålagt, også skal ha innflytelse. Ansattes medbestemmelse skal være helt sentralt i det norske arbeidslivet. Anne Kari Bratten og Spekter er opplagt ikke enig. Skal vi tolke det Bratten sier, betyr det at Spekter kjemper mot forhandlinger om alt annet enn lønn, men tradisjonen i Norge er å forhandle om en pakke. Med det synet de forfekter, er det Bratten og Spekter som blir en sikkerhetsrisiko i seg selv, der de kjemper for en uthuling av tariffavtalene.

Som heiagjeng for hissige arbeidsgiverorganisasjoner, direktører med dårlig gangsyn og blåsvart politikk har vi den gruppa som har klart å rasere mang en bedriftskultur her til lands: de driftsfjerne HR-avdelingene. I NSB-konsernet utgjør disse en stor gruppe ledere som sitter langt unna verdiskapningen. Betegnede for dem er at de har fint lite kunnskap eller kjennskap, om noe i det hele tatt, til hvordan arbeidet ute i felten foregår. Hard HR, som er strategisk og produktorientert, vinner altså raskt terreng. Måten det arbeides etter, har sterke røtter innen amerikansk ledelsesfilosofi. Partsforholdet skyves til side og i stedet handler det om hvordan ansatte skal styres til å godta målene ledelsen setter seg. Mål som settes uten innblanding fra tillitsvalgte. Det er ikke lenger snakk om ledelse og samarbeid, det er snakk om at noen styrer andre etter hierarkiske strukturer ut av en annen dimensjon. Samarbeid med tillitsvalgte og fagforeninger passer dårlig inn i dette terrenget. Stadig oppleves det heller at årelange praksiser rundt for eksempel ferieavviklinger eller andre forhold endres uten at det er drøftet med tillitsvalgte på forhånd. De ansattes erfaringer og meninger betyr mindre enn før, noe som skaper både misnøye og frustrasjon. Å gå fra å føle seg ansett til kun å være ansatt er ikke hyggelig i noe konsern, ei heller i NSB. En bedrift som har gitt en god og trygg jobb til folk i generasjoner, som ansatte før har vært stolte av, er i ferd med å gjennomsyres av en styringskultur som ikke vil la seg forene med en modell som er basert på samhandling, samarbeid, involvering, innflytelse og tillit. Det eneste som lar seg forene med denne type styringskultur, er fagforeningsknusing.

Tankegangen om at alt i samfunnet vårt skal være butikk, eller rettere sagt foretak, reduserer også lønnsarbeidere i offentlig og statlig sektor til utgiftsposter mer enn ressurser. En kan liste opp de samme slitsomme stikkordene innen både helse og samferdsel: konkurranseutsetting, anbudspakker, markedsorientering, internfakturering, stykkprisfinansiering, kostnadseffektivitet, fagforeningsknusing. Med Jernbanepakkene fra EU og den blåblå regjeringas jernbanereform blir det nok en gang fritt frem for markedet til å rasere systemer som i utgangspunktet har fungert. Det er ikke bare jernbanen som helhetlig system som vil lide under en fragmentering, det er også arbeidstakerne. Det er ingen tvil om at det vil være vanskeligere å drive fagforeningsarbeid i et oppstykket landskap. Og selv om Solvik Olsen bedyrer noe annet, vet alle at arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår blir en stor del av konkurransefaktoren. Regjerningas jernbanereform i kombinasjon med hard HR gir arbeidstakere og tillitsvalgte mindre innflytelse og fagforeninger mindre spillerom.

Gjennom trepartssamarbeidet, med stat, arbeidsgiver og arbeidstaker som parter, har vi mulighet for innflytelse og påvirkning. Den norske arbeidslivsmodellen er bygd opp rundt prinsipper om jevnbyrdighet, samarbeid og tillit. Dette gjenspeiles i det norske lovverk, som for eksempel i Arbeidsmiljøloven. Vi vet at mest mulig rettferdig lønnsfordeling samt trygging av arbeidsplasser må til for at de økonomiske forskjellene skal holdes på et relativt lavt nivå. Det er bærekraft i den norske modellen, men den er under kraftig angrep. Liberalistisk, blåblå politikk, aggressive arbeidsgiverorganisasjoner og bedriftsukultur har dannet felles front. De ønsker nok en gang å gjøre fagforeninger og det ordna arbeidslivet til en saga blott. Da er det opp til oss arbeidere å stå imot. Forsvar må bli til kamp. Vi må skolere oss og bygge motstand mot raseringen av arbeidslivet. Det sies at når urett, blir rett, så blir motstand en plikt. Vi er der nå, så det er fint om alle kjenner litt på den pliktfølelsen. Det gjelder å organisere, aksjonere, synliggjøre og plassere ansvar ettertrykkelig der det hører hjemme. Vi må evne å være solidariske med hverandre – på tvers av forbund, foreninger og sammenslutninger; støtte opp under hverandres kamper og drive hverandre frem. Altfor lenge har vi stått i defensive kamper med ryggen mot veggen, det er på høy tid at vi våger å være offensive igjen. Vi kan si at startskuddet var de sju streikene i 2016. Så om vinteren til Bratten kommer som varslet, så blir det ikke verst for oss – vi har vært ute en vinternatt før. Nu jæklar, nu kør vi!