Oslo-avtalen tjue år etter

Av Peder Martin Lysestøl

Bokomtaler Nr 1 2014

Petter Bauck og Mohammed Omer (red.):
The Oslo Accords 1993–2013.
A critical assesssment
Cairo/New York: American University in Cairo Press, 2013, 270 s.
E-bok

Da den internasjonale Palestinakonferansen i Oslo i november 2013 ble planlagt, diskuterte arrangørene behovet for å publisere konferanseforedragene. Denne ekstrajobben ble helt unødvendig da Petter Bauck og Mohammed Omer sin bok ble presentert. Dette store arbeidet behandler nesten alle de temaene som ble tatt opp på konferansen, og mange av foredragsholderne er selv bidragsytere i boka.

Boka er publisert som e-bok på engelsk, slik at den er lett tilgjengelig og kan nå mange lesere. Jeg håper forfatterne lykkes med dette, ettersom boka har som mål å gi en brei og kritisk behandling av det som er kjent som Oslo-avtalen. Til tross for sitt navn, menes med dette den avtalen som ble undertegnet 13. september 1993 i Washington mellom PLO og den israelske regjeringen etter flere måneder med hemmelige forhandlinger i Oslo. Den norske regjeringa spilte en viktig diplomatisk rolle i forhandlingene. Avtalen innebar at PLO for første gang anerkjente staten Israel og Israel anerkjente PLO. (Men ikke en palestinsk stat.) Som en følge av avtalen ble Vestbredden og Gaza, som Israel okkuperte i 1967, og som FN gang på gang har krevd at Israel skal trekke seg ut av, nå reelt underlagt israelsk kontroll. PLOs ledelse, som siden krigen i Libanon i 1982 har levd i eksil i Tunis, fikk nå lov til å reise inn i det okkuperte området og etablere et politisk senter i Ramallah. Vestbredden og Gaza ble delt i A, B og C-områder der PLOs ledelse fikk etablere et begrenset selvstyre i A-områdene. Dette utgjør ikke mer enn vel 4 % av historisk Palestina. Kritikken mot Oslo-avtalen har vært sterkt økende i de palestinske områdene, mens den i Israel av mange er vurdert som en stor strategisk seier.

Boikottaksjoner med økende oppslutning

De forskjellige kapitlene i denne rikholdige boka retter søkelyset ikke bare mot Israel, men også mot den palestinske politiske eliten, det internasjonale samfunnet og den norske regjeringa. Med en slik omfattende målsetting må det bli ei stor bok, noe det også er blitt. Gjennom 21 artikler pluss forord av både tidligere erkebiskop og fredsprisvinner Desmond Tutu og den tidligere islandske utenriksministeren Ossur Skarphedinsson, behandles standardtemaer som stormaktenes såkalte fredsplaner, sionistisk strategi, den palestinske situasjonen før og etter Oslo-avtalen og Norges rolle som fredsmekler. Men i tillegg har det blitt plass til temaer som Israels utnytting av politiske fanger, helsesystemet i de palestinske områdene, mediesituasjonen og Israels kontroll av TV og telekommunikasjon, kvinners rolle under Oslo-avtalen og EU og Israel etter avtalen.

Det siste kapitlet tar opp en aktuell debatt, nemlig spørsmålet om det skal satses på å saksøke selskap som driver ulovlige forretninger med de israelske koloniene på Vestbredden. Artikkelen gir viktig kunnskap om en rekke rettssaker som er kjørt mot multinasjonale selskap som Caterpillar, Elbit, Veolia og G4S med flere. Forfatteren, den amerikanske juristen Yasmine Gado, med lang erfaring fra forretningsjuss, oppsummerer at dette er en tungvint prosess som vanskelig fører fram. Hun har mer tro på den internasjonale BDS-kampanjen (Boycott, Divestments, Sanctions) der markedsmekanismen kan brukes til noe positivt. Utgangspunktet er at 170 palestinske organisasjoner i juli 2005 vedtok en oppfordring til en økonomisk boikott av Israel. Etter Israels brutale bombing av Gaza i 2008/2009 ble det startet slike aksjoner i mange land. En viktig del av dette arbeidet har vært kampanjen Akademisk og kulturell boikott av Israel, som bygger på erfaringene fra boikottkampanjene mot det sørafrikanske apartheid-regimet. Boikottkampanjen har fått stor oppmerksomhet i Israel, der det nå advares mot konsekvensene av at BDS-aksjonene også får økende oppslutning i USA. I Norge er det både en aktiv BDS-kampanje på gang og en kampanje for akademisk og kulturell boikott.

Både byråkrati og grasrotkamp

Det er ikke vanskelig å forestille seg det omfattende redaksjonelle arbeidet som har vært nødvendig for å sikre artikler fra flere av de aller beste, men også travleste, ekspertene på området Palestina/Israel. Her finner vi navn som Noam Chomsky, Ilan Pappe, Hilde Henriksen Waage, Mads Gilbert og Ossur Skarphedinsson. De har alle levert bidrag om viktige sider ved Oslo-avtalen. Jeg vil likevel bruke litt tid til sist på to bidrag som jeg personlig har lest med stor interesse, nemlig Liv Tørres og Petter Bauck sine artikler.

På Palestinakonferansen i november i fjor holdt den palestinske antropologen dr Khalil Nakhleh en innledning der han viste hvordan det internasjonale NGO-systemet1 bidrar til oppbygging av en palestinsk elite som er lojale til giverlandene, og som bidrar til å dempe kritikken av Israel2. Det er dette NGO-systemet Liv Tørres behandler i en meget god artikkel.

Liv Tørres er generalsekretær i Norsk Folkehjelp og har lang erfaring fra arbeid i okkupert Palestina, der Norsk Folkehjelp har jobbet siden 1987. Etter den første intifadaen (1987) økte den internasjonale bevisstheten om den kritiske situasjonen som folket i de okkuperte områdene levde under. Tørres forteller at et utall hjelpe-organisasjoner engasjerte seg med prosjekter i ulike områder. Prosjektene hadde som mål å styrke den palestinske befolkningen sosialt, økonomisk og politisk. Med Oslo-avtalen endret det seg. Den politiske eliten knyttet til administrasjonen i Ramallah (PA, Palestine Authority) skulle nå ta seg av det politiske arbeidet. PA innførte stram kontroll med NGOene. Fra nå av krevdes detaljert informasjon om virksomheten, og over 60 NGOer organisere seg i et eget nettverk for å bevare mest mulig uavhengighet av PA. Mange NGOer trakk seg ut av det palestinske området etter 1993. Tørres forteller at 800 av 1400 organisasjoner forsvant da PA tok over kontrollen. Politisk splittelse mellom Hamas og Fatah har påvirket NGOenes arbeid. Samtidig har det de siste årene kommet en rekke nye NGOer som har sine egne agendaer. Tørres oppsummerer at slik NGO-systemet har utviklet seg i okkupert Palestina, har «initiativene utenfra i mange tilfelle gjort lite for å hjelpe til med utviklingen av et genuint palestinsk samfunn». Selv om PA- kontrollen og byråkratiet har endret mye av situasjonen til det verre, har ikke makteliten lykkes i å hindre nye spontane grasrotaktiviteter i å utvikle seg. Tørres avslutter sin artikkel med å fortelle om motstandsarbeid og protester som ikke har latt seg stoppe. Dette er aktiviteter som peker framover og som motvirker den politiske splittelsen og avhengigheten som en stor del av NGO-systemet har bidratt til. Artikkelen inneholder mye viktig kunnskap og analyse som alle solidaritetsaktivister har stor nytte av å lese.

Politiske spenninger og motsetninger

Den andre artikkelen jeg vil framheve, er skrevet av Petter Bauck, en av redaktørene av artikkelsamlingen. Bauck har jobbet med internasjonale konflikter i mange år, blant annet i Palestina. Han er for tida ansatt i Norad. I denne artikkelen viser han hvorfor PLOs ledelse og Israel hadde felles interesser i Oslo-avtalen. Styrken med artikkelen er at han knytter de politiske prosessene til den økonomiske og sosiale utviklingen i Israel/Palestina. Hans fokus er særlig på utviklingen innenfor det palestinske området. Okkupasjonen av Vestbredden ga Israel tilgang på store mengder billig arbeidskraft og en stor befolkning som utgjorde et viktig marked for en viktig del av Israels næringsliv. For den okkuperte befolkningen førte dette til muligheter for jobb og penger. De nye palestinske universitetene utdannet også stadig flere ungdommer med kunnskap og større politisk bevissthet. Denne proletariseringen og «politiseringen» av Vestbredden og Gaza la grunnlaget for en selvstendig politisk bevegelse som utover 80-tallet kom på kant med PLOs ledelse i eksil i Tunis. Den sosiale og økonomiske utviklingen var en viktig årsak til intifadaen i 1987. For Israel som nå var i full gang med sin nyliberale revolusjon, og for PLOs ledelse, ble dette en trussel. Målet med Oslo-avtalen var å stanse denne utviklingen ved å hente palestinske ledere fra eksil til å ta kontrollen over opprøret. Strategien ble en suksess for Fatah-ledelsen og Israel. Petter Bauck skriver også godt om hvilke politiske spenninger og motsetninger dette har skapt de siste 20 årene etter at avtalen ble undertegnet.

Etter å ha lest Baucks artikkel kommer det tydeligere fram at artikkelsamlingen kanskje har en svakhet jeg vil nevne, at den mangler en artikkel som viser de store økonomiske og politiske endringene som er i gang i Israel fra midt på 80-tallet: Israels overgang til global «high-tech» økonomi. En slik artikkel ville tydeliggjort hvem som er den dominerende parten i interesse-fellesskapet Israel-PLO-ledelsen, og den ville reise viktige spørsmål om framtida.

Islands tidligere utenriksminister Ossur Skarphedinsson forteller i forordet om hvordan den islandske regjeringen, som kom til makten i 2009 som det første vestlige landet, anerkjente en palestinsk stat innenfor grensene før 1967. Interessant nok skjedde dette på den internasjonale solidaritetsdagen for Palestina den 29. november 2011. Island har stått imot presset fra USA og andre allierte, åpent kritisert Israels undertrykkingspolitikk og modig anerkjent en palestinsk stat. Dette er en viktig symbolsk anerkjennelse, og jeg regner med at Island vil være blant de første til å støtte til kravet om flyktningenes rett til tilbakevending til Palestina/Israel og palestinerne i Israels rett til fulle demokratiske retter, på linje med jødene i landet.

Noter:

  1. NGO=Non-Governmental Organisations. Dette er såkalte frivillige organisasjoner som driver humanitært eller annet hjelpearbeid. Disse organisasjonene finansieres i stor grad av regjeringer.
  2. Se også boka Khalil Nakhleh: Globalized Palestine. The National Sell – Out of a Homeland (New Jersey: Red Sea Press, 2012.)
Peder Martin Lysestøl