Hvorfor trodde mange det var en muslim?

Av Mariette Lobo

Nr 2B 2011

Rett etter bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet var mange overbevist om at det var islamister som sto bak. Noen lot sinnet gå utover tilfeldige enkeltpersoner de antok var muslimer. Så ble det kjent at det var en kristen antimuslimsk person som hadde gjort det. Ingen tilfeldige, antatte kristne, ble stilt til ansvar for det.

Mariette Lobo er medlem av Rødt og Internasjonale sosialister, og står på bystyrelista til Rødt i Oslo.

Politiets sikkerhetstjeneste hadde norske muslimer i søkelyset. De var ikke opptatt av den 32-årige terroristen fordi hans ideer deles av mange i Norge, så han skilte seg ikke spesielt ut. Hvordan kan så hatske ideer mot en gruppe ha blitt så vanlige? Hvordan kan vi snu hat og mistenksomhet til solidaritet og antirasisme for å skape et bedre samfunn for alle? I en verden med krig og nedgangstid vokser rasismen lett hvis den ikke møtes med motstand.

Fra myter til realisme

For et halvt år siden var alles oppmerksomhet rettet mot Tahrirplassen i Egypt. En revolusjon utspilte seg foran våre øyne. Kvinner og menn, unge og gamle, kristne og muslimer sto sammen mot diktaturet. De kjempet for demokrati, rettigheter og sosiale ordninger for alle. Kristne slo ring om muslimene under deres bønnestund, og omvendt. Folk av ulike trosretninger og kulturer var en enhet med felles mål om en bedre tilværelse for alle.

29. juli i år på Nesodden utenfor Oslo ble det første offeret for Utøya-massakren gravlagt. 18 år gamle Bano ble fulgt til gravstedet av en imam og en prest, hånd i hånd. Hun fikk en muslimsk grav på en kristen gravplass. Bildene gikk verden rundt, og står som et sterkt symbol på Norge i 2011. Det multikulturelle og inkluderende Norge.

Bano hadde vært på politisk leir med flere hundre unge. Hudfarge og tros- eller livssyn var ikke avgjørende. Det var engasjementet for samfunnet og fellesskapet som betydde noe. Slik unge og voksne ellers mariette Lobo er medlem av Rødt og Internasjonale sosialister, og står på bystyrelista til Rødt i Oslo. samler seg om felles interesser. Vi går på skole sammen, jobber sammen, driver idrett eller politikk sammen uavhengig av hvordan vi ser ut, hvor vi er født eller hva vi tror på. Også dette er Norge i 2011.

Likevel fôres vi med skremmebilder som har til hensikt å splitte oss og skape et delt samfunn. Vi har i årevis hørt fra ulike hold som politikere, media, organisasjoner, akademikere og bloggere at innvandring er et problem, at integreringen går dårlig, og særlig at muslimer har en religion og en kultur som er på kollisjonskurs med de verdiene som det norske samfunnet bygger på. Denne mistenkeliggjøringen, stigmatiseringen, og hos noen hatet, er også Norge i 2011. Det rasistiske og intolerante Norge.

Fra verdidebatt til rettigheter

At det finnes sterke anti-muslimske holdninger i Europa og Norge bør ikke lenger overraske noen. Ikke bare finnes det organisasjoner som Stopp Islamiseringen av Norge, Vigrid og Norwegian Defence League.

Vi har også hatt en annen utvikling som må tas veldig alvorlig. Nemlig at stemmer i Fremskrittspartiet, Human Rights Service og andre bevisst har spredt myter om at det norske samfunnet er truet av islam, uten at disse har møtt annen motstand enn fra noen anti-rasister og sosialister. Tvert imot har deres synspunkter blitt legitimert av de dominerende politiske partiene, også i regjeringen. For eksempel da Aps Martin Kolberg og Sps Ola Borthen Moe advarte mot radikal islam. Borthen Moe har blant annet uttalt at det er farlig å leve på en forestilling om at demokrati, frihet og like stilling er en naturtilstand i Norge, og at trusselen mot disse verdiene kommer fra innvandrete kulturer.

Politikere i ulike partier har pakket stigmatisering av muslimer inn i argumenter om likestilling og individets frihet, samtidig som de har forsvart tiltak som bryter med individers rettigheter. For eksempel når politikere som Arild Stokkan-Grande i Arbeiderpartiet, Heikki Holmås i SV og akademikeren Lars Gule har gått inn for forbud mot muslimske holdeplagg i likestillingens navn.

Ikke minst har vi fått høre at integreringen har mislykkes. I flere europeiske land har ledende politikere langet ut mot multikulturalismen, slik 22. juli terroristen og hans meningsfeller har gjort her. Det sies at noen grupper, og særlig innvandrere fra muslimske land, velger å leve på siden av samfunnet uten å delta i arbeidsliv og samfunnsliv. Eller at muslimer er en fare og vil overta samfunnet. Virkningen av disse to budskapene alene og sammen er økt diskriminering, hets og vold mot muslimer.

Likevel ropes det fra antimuslimer og innvandringsmotstandere at de ikke blir hørt. De har blitt hørt så mye at de har satt premisser ikke bare for den offentlige debatten, men også for den faktiske politikken som blir ført. Det må de ikke få fortsette med.

Fra «oss» og «dem» til aktiv antirasisme

I etterdønningene av 22. juli er det påpekt at politikere og andre må revurdere sin retorikk om innvandrere og spesielt om muslimer. Det er ikke nok å endre retorikk hvis ideene og politikken er den samme.

For anti-rasister og alle som drømmer om en mer rettferdig og fredelig verden, haster det å være aktiv anti-rasist. I nedgangstider som den verden er inne i nå, får rasisme og fascisme lettere grobunn ved å utpeke syndebukker for hvorfor folk opplever innstramminger og forverringer. I dag er det muslimer som er blitt syndebukker. De som opplever så sterk stigmatisering og undertrykking, beskyldes for å gjøre skolene dårlige, ødelegge likestillingen, true ytringsfriheten, være en samfunnsfare osv. Samtidig som politikere raserer folks pensjoner, lønns- og arbeidsvilkår, kutter i velferdsordninger og skaper utrygghet for folk flest. Vi har foreløpig ikke merket kuttene så hardt i Norge, men vi går ikke fri.

Vi må møte dette med arbeiderklassens verdier om solidaritet og felles kamp mot alle former for undertrykking. Den massive stigmatiseringen av innvandrere, asylsøkere og muslimer vil ikke gå over ved å prise demokrati, åpenhet og kjærlighet uten konkret handling. Vi må snu debatter om mislykket integrering og norske verdier til krav om like rettigheter for alle, bedre skoler, forsvar av velferdsordninger osv. Og vi må stå sammen. Norge kan bli landet som ikke bare er kjent for terrorangrepet 22. juli, men også for antirasister som tar et oppgjør med islamofobi og bygger solidaritet i praksis. Det er opp til oss.