Arabisk nasjonalisme i ytterkantene
Av Lars Akerhaug
Mange har kritisert Vestens syn på araberen som enfoldig, orientalistisk. Men denne artikkelen handler om arabernes syn på de andre, og spesielt skjæringspunktet mellom arabisk nasjonalisme og marxisme. Det nasjonale spørsmålet har hatt en avgjørende betydning for utviklingen av venstresiden i Midtøsten, med mangfoldige innfallsvinkler og forsøk på svar.
Lars Akerhaug er internasjonal ansvarlig i RV og leder av Komiteen for fritt Irak
Med "ytterkantene" mener jeg Irak, et av grenseområdene for den arabiske verden. Men som vi skal se, er det kanskje også mulig å se på slike områder som ytterkanter også politisk, i den forstand at det nasjonale spørsmålet og dets "løsning" har hatt en intens betydning for landenes utvikling. Det er interessant at kommunistene har stått sterkt i to forskjellige randstater, Sudan og Irak. Når vi kaster et blikk på Sudan og Irak ser vi kommunistpartier som klarte å prosjektere marxismen som en mulig løsning på det nasjonale spørsmålet – en måte å overkomme de etniske motsetningene. Men i begge landene ser vi også bevegelser som kan karakteriseres som venstreradikale som tok fullstendig motsatte standpunkt fra de ovennevnte.
Panarabismens skrekkammer er Mauritania, som også er en randstat for den arabiske verden og en grense mot det "svarte Afrika". I Mauritania blir tilknytningen til den arabiske verden brukt som en legitimitetsfaktor for et regime som vanskelig kan karakteriseres som noe annet enn apartheid – en av de statene i verden der slavehold fortsatt er lovlig.
Disse ytterkantene kan være et nyttig bakteppe når vi skal se på den marxistiske teorien om det arabiske spørsmålet i Midtøsten og anvendelsen av denne på 1950- og 60-tallets Irak.
Det nasjonale spørsmålet i Midtøsten og Nord-Afrika og de arabiske marxistenes svar
Framveksten av moderne arabisk nasjonalisme og forståelsen av araberne som en nasjon knyttes til oppløsningen av det osmanske imperiet. Selv om det eksisterte tendenser til en økt selvoppfatning av seg selv som arabere, var dette gjennom 1800-tallet mest kulturelle uttrykk. Hvis vi for eksempel ser på kanskje det sterkeste antikoloniale opprøren i Midtøsten, det egyptiske Orabiopprøret (1) i 1882, ser vi at opprøret hovedsaklig har en egyptisk karakter. Hvis vi ser på situasjonen innenfor det osmanske imperiet, vokser de første politiske retningene som ser på den arabiske nasjonen som distinkt fra tyrkiske og andre muslimer først fram som en reaksjon på tidlig tyrkisk nasjonalisme. Hva angår masseoppslutning, får ikke arabisk nasjonalisme virkelig vind i seilene før konfrontasjonene i de britiske mandatområdene skyter fart. Opprøret mot britene i Syria i 1925 og Balfourerklæringen om å opprette et "jødisk nasjonalhjem i Palestina" i 1918 og revolusjonen i Palestina i 1936 var politiske mobiliseringsfaktorer. Men på denne tiden var arabisk nasjonalisme i forståelsen et ønske om å opprette én arabisk stat fortsatt en minoritetsretning. Både i Syria og særlig Egypt fantes det ideer om at folkene der var særskilte nasjoner.
Hvordan defineres den arabiske nasjonen? Blant arabiske ord som betyr "nasjonalist" finner vi watanîyya og qawmîyya. Watanîyya betyr "nasjonalist" og "patriot" og springer ut fra ordet watan. Som et politisk begrep har ordet røtter i osmanismen, en politisk tendens som preget det osmanske imperiet ved midten av 1800-tallet, og som fødte rikets første konstitusjon i 1876. Osmanismen var et forsøk på å definere en felles identitet for alle innbyggerne av riket, uavhengig av konfesjonelle, sekteriske eller språklige kriterier. Innenfor vestlig nasjonalismeteori er det vanlig å sammenlikne denne patriotismen som en variant inspirert av den franske nasjonalismen. Qawmîyya kommer derimot av ordet qawm, som blant annet betyr "folk", "stamme", "nasjon", "slektninger". Her kan parallellene trekkes til oppblomstringen av tyrkisk nasjonalisme tidlig på 1900-tallet og den arabiske nasjonalismen som en motreaksjon til denne. Ut fra dette har den arabiske nasjonalismen gjerne blitt sett på som en "etnisk" eller "germansk" form for nasjonalisme. Det er likevel grunn til å trekke fram at denne "etnisiteten" ikke nødvendigvis er medfødt. For eksempel var ba'athpartiet i Syria og Iraks første leder Michael Aflaq av kristen bakgrunn, det samme med flere av lederne for de panarabiske palestinske venstregrupperingene. For mange var panarabismen også en mulighet å unnslippe sekterismen og den historiske inndelingen av samfunnene i Midtøsten etter religiøse mønstre.
Fra opprøret i Syria mot franskmennene i 1926 var Kominterns linje å støtte arabisk kamp mot imperialismen. (2) Som en følge av dette ble ledelsen for kommunistpartiene arabisert (før dette spilte de jødiske kommunistene i Palestina en viktig rolle), og oppbyggingen av kommunistpartiene ble sett i sammenheng med en nasjonal front mot imperialismen i området, som også skulle omfatte det nasjonale borgerskapet. Denne politiske strategien gjorde at det i den tidlige fasen, og før panarabismen kunne defineres som en distinkt politisk kategori, ikke var noen motsetning mellom panarabisme og kommunisme. Dette forandret seg først gjennom to faktorer: for det første Sovjets anerkjennelse av staten Israel i 1948 som svekket de arabiske kommunistenes posisjon. Men en annen faktor var at kommunismen som et politisk system også hadde potensialet til både å mobilisere fattige lag av samfunnet som ellers ikke deltok i politisk arbeid, men også å overskride de stammemessige og etniske motsetningene som fantes i samfunnet. Den raske veksten til det irakiske kommunistpartiet, et land preget av sterke konflikter både mellom stammer og folkegrupper er et eksempel på dette. Fra 30-tallet til 40-tallet snudde konfliktene i Irak fra å være stammeopprør til klasseopprør, mot jordeierne og stammelederne. (3)
50-tallet fyrte også opp om de innebygde motsetningene mellom de forskjellige politiske begrepene og retningene. Som kjent førte femtitallet til en rekke radikale pan-arabiske regimer. Med Egypts Nasser som inspirasjonskilde kan vi peke på denne glansepoken for tanken om en forent arabisk stat som den sosiale panarabismens fase. Statslederne forsøkte å kombinere et radikalt sosialt politisk program med et forsøk på å forene den arabiske verden og stå opp mot imperialistisk dominans. Men denne utviklingen utgjorde også et problem for kommunistene og andre marxister. Sovjetunionens modell var klassebasert. Midtøstens sosialismemodell var sentrert rundt nasjonen. Den første har sine røtter i marxismen, den andre i arabisk nasjonalisme. Og der den første bygger på universelle postulat er den andre basert på arabisk eksklusivisme. (4)
For Sovjetunionen, som på denne tiden hadde gått over til en utenrikspolitikk som mest tjente staten, hadde denne motsigelsen lite interesse. Men for kommunistpartiene var dette et omfattende problem. Marxismen som ideologi kunne ikke legge det arabiske til grunn.
Den nye utviklingen på 1950- og 60-tallet fødte også en ny motsigelse. På 60-tallet dreide de ideologiske diskusjonene seg om hvorvidt det nasjonale borgerskapet som en sosial klasse var i stand til å spille en nasjonal rolle. Og hvis så, burde de fått støtte? Eller, hvis denne klassen var impotent, burde arbeiderne gjøre som i Oktoberrevolusjonen, å bære både de borgerlig-demokratiske og de sosialistiske pliktene samtidig? (5) Samir Amin (6) hevder at borgerskapet i denne perioden mer er et aspirerende borgerskap, eller et småborgerskap som ønsker å erobre makten fra de gamle overklassene, enn et virkelig nasjonalt borgerskap.
Delvis på bakgrunn av disse problemene utviklet det seg på slutten av 60-tallet en retning som forsøkte å forene motsigelsen mellom panarabisme og kommunisme, og som sto i opposisjon til mange av kommunistpartienes klassesamarbeidpolitikk. Ledere som George Habash og Nayef Hawatmeh brøt med nasserismen og dannet marxist-leninistiske grupper som tok del i den arabiske frigjøringskampen mot Israel. Disse gruppene sto til venstre for de arabiske kommunistpartiene, og hentet inspirasjon fra Cuba, Vietnam og Kina. Men samtidig beholdt de den panarabiske ideologien og manet til kamp mot de "reaksjonære arabiske regimene". Liknende grupper oppsto også mange andre steder i Midtøsten.
Panarabisme i Irak – mellom sosial mobilisering og reaksjon
Etter en periode fram til 1955 der kurdiske medlemmer hadde dominert ledelsen av kommunistpartiet, begynte "arabiseringen" av partiet. Dette skjedde samtidig med at Sovjetunionen begynte en tilnærming til Nasser i Egypt og de nye panarabiske strømningene i regionen. (7)
Det irakiske kommunistpartiet mente i 1955 at det kurdiske folket ikke hadde noen interesse av isolasjon fra de arabiske landene. Partiet besto også av mange kurdiske medlemmer. (8) I september 2006 ble kursen videre staket ut ved at partiet anerkjente den arabiske nasjonale bevegelsen som "progressiv og demokratisk i form og innhold", at "områdene der araberne bodde i Irak var en ukrenkelig del av det arabiske fedrelandet" og at "araberne er en nasjon … i det at de utgjør en stabil historisk gruppe, bor i et felles geografisk område – uavhengig av de nåværende kunstige grensene – snakker et felles språk, innehar forutsetningene til en felles økonomi og har et felles psykologisk mentalitet som reflekteres i folkelig arabisk kultur og felles tradisjoner i deres sterke ønske om enhet." Dette skjedde samtidig med at en "nasjonaldemokratisk regjering" ble stilt opp som et hovedmål for partiet. (9)
Strategien ga resultater. 14. juli 1958 vippet en allianse av "Frie offiserer" i allianse med blant annet kommunistpartiet vekk de skjøre restene av et forhatt monarki. Regimets frontfigurer ble avrettet og et nytt styre ledet av General Abdel-Karim Qassem innsatt. Det som tidligere gjerne har blitt beskrevet som et "kupp", kan like gjerne kalles en revolusjon. Idet tre tusen soldater, mange av dem ubevæpnet stormet palassene, kom hundretusener av Bagdads fattige ut i gatene for å gi dem støtte under slagordet: "Død over forræderne og imperialismens agenter!" (10)
Partiet hadde aldri vært så sterkt. Samtidig ble det raskt dratt inn i nye konfrontasjoner. Qassem viste seg uvillig til å inngå i den nye unionen mellom Egypt (United Arab Republic). Dette drev han inn i en konflikt med en av hans hovedallierte, Abdul-Salam Aref. Qassem sto selv på en vagt definert irakisk nasjonalisme, der han så seg selv hevet over konfliktlinjene i samfunnet (11) og en leder for alle Iraks religiøse og etniske grupper. (12) Men som en politisk ideologi var ikke dette en retning som kunne mobilisere et flertall av folket. Samtidig så de gamle klassene som mistet makten ved revolusjonen i 1958, panarabismen som en mulighet for en politisk tilbakekomst etter at Qassem havnet i konflikt med Nasser. En allianse av sunni-muslimsk middelklasse, fra venstreradikale nasjonalister til den ekstreme høyresiden i allianse med klanslederne og de store landeierne, vokste fram.
Dette førte til at kommunistpartiet nå havnet i en klassekonflikt med nettopp panarabistene som brukte kravet om panarabisk samling som et ledd i en mobilisering for reaksjonen. Partiet samlet seg om Qassem som den "eneste lederen". Det er verdt å huske på at i 1955 hadde nesten halvparten av partiets ledelse bestått av shiamuslimer. For disse utgjorde partiet en basis for politisk representasjon. Denne representasjonen var truet gjennom faren for innlemming i et sunnimuslimsk Stor-Arabia. (13) Motstanden mot panarabisme til at partiet vant enda sterkere oppslutning blant shiamuslimer, kurdere og andre som fryktet innlemmelse i en sunniarabisk flertallstat. (14)
Tilspissingen av konflikten førte til at de gamle klassene, sammen med det voksende ba'athpartiet (som var i ferd med å gripe makten i Syria) og støttet av U.A.R. gjennom en flerårig intensiv konflikt, lyktes i å splitte alliansen med Qassem og kommunistene og velte både ham og kommunistene fra makten i 1963, da en høyrekoalisjon av nasserister ba'athister og andre borgerlige nasjonalister grep makten.
Sterkest til syne kom denne konflikten i Mosul og Kirkuk. Mosul, der kommunistene med støtte fra Qassem slo ned et begynnende kupp i byen der de reaksjonære panarabistene sto sterkt. Dette avverget et forsøkt fra ba'athister, panarabister og U.A.R. på å velte det folkelige regimet. Kamper brøt ut, etter noen dager var kuppet slått ned, med noen hundre drepte på hver side. (15) Selv om konflikten var mellom arabisk middelklasse og gamle landeiere og blant annet fattigere kurdere hadde etniske undertoner, var dette først og fremst en klassekonflikt. Men eskaleringen som fulgte etter Mosul, drev leirene inn i sekteriske mønstre, der kommunistpartiet i økende grad allierte seg med kurdiske grupper. Opprøret som kort tid senere brøt ut i Kirkuk, var et etnisk opprør, der kurdiske grupper gjorde opprør mot turkmenere. Konflikten hadde nå fått etniske overtoner. Kommunistene deltok i nedslaktingen, men som kurdere. Målene deres var ikke kommunistenes, men kurdernes. Deres kommunisme var for det meste skinndyp. Det kan se ut som kurderne lyktes i å snu partiet til et redskap for deres egne behov, altså en deltaker i den dødelige historiefeiden med deres gamle turkmenske fiender.
Hendelsene i Kirkuk ble kraftig fordømt fra partiets ledelse. Men tendensen til en sekterisk mobilisering på alle sider lot seg ikke stoppe. Av også flere andre grunner ble nå Qassem både svekket av en stadig sterkere opposisjon og på grunn av økende konflikt med kommunistene, som også begynte å bli preget av handlingslammelse ovenfor situasjonen. De reaksjonære panarabistene som veltet Qassem og grep makten i 1963 gjorde slutt på den åpne eksistensen til kommunistpartiet i Irak.
Pan-arabisk marxisme?
1950-tallets omskiftelige irakiske hendelsesforløp ble overtatt av et minst like kaotisk 60- og 70-tall, der de politiske skillelinjene raskt graderte. Vender vi tilbake til denne tekstens bærebjelke, det irakiske utgangspunktet, ser vi et kommunistparti som ved slutten av 60-tallet blant annet etter press fra Sovjet allierte seg med panarabistene (slik vi også så i Sudan), samtidig som restene av demokrati i Irak ble enda mer innskrenket. Samtidig førte 60-tallets utgang og ikke minst nederlaget i krigen mot Israel i 1967 til at nasseristenes (panarabistene) leir brøt opp. Mange av Nassers tilhengere forsøkte i stedet å forene marxismen og det nasjonale budskapet, samtidig førte de en kompromissløs linje i kampen mot imperialismen og sionismen. Med andre ord sto nå deler av nasseristbevegelsen som på slutten av 50-tallet mobiliserte for kontrarevolusjonen i Mosul nå et godt stykke til venstre for de offisielle kommunistpartiene.
Både det irakiske kommunistpartiets nederlag, erfaringene fra Sudan og denne utiklingen viser nødvendigheten av å forene kampen for nasjonal selvråderett med et klasseperspektiv. Skrekkeksempelet på "panarabisme" i sin mest brutale og ustøpte form er Mauretania, en stat som godt kan karakteriseres som apartheid ovenfor den etniske minoriteten.
Men erfaringene viser også at det ikke er mulig å legge panarabismen – eller det nasjonale til grunn – det grunnleggende i kommunistenes forståelse av verden må fortsatt være klasseanalysen og det nasjonale spørsmålet kan heller ikke idealiseres eller ses isolert fra klasseforholdene i samfunnet. Dette kan være stikkord til en metodisk analyse av nasjonalitetsspørsmålet i Midtøsten.
Det nasjonale spørsmålet i den irakiske motstandskampen idag
Det er skjedd mye mellom 1950-tallets og dagens Irak. Motstandsbevegelsen som eksisterer i Irak i dag er selvfølgelig et resultat av en rekke ytre faktorer. Men ikke minst også framveksten av ba-athpartiet, som med sin kombinasjon av kapitalistisk "statssosialisme", stamme og sunnisjåvinisme er et fremhold av "Mosulreaksjonen". Det er likevel verdt å peke på at den rudimentære retningen som preger dagens motstandsbevegelse også er et skritt tilbake til før ba'athpartiet og Saddam Husseins stammestyre. Motstandsbevegelsens legitimitet baserer seg ikke på makten til én klan, og faktisk var det slik at den sterkeste motstanden først begynte etter at Hussein var tatt til fange av amerikanerne. Dette er utgangspunktet for blandingen av islamsk legitimitet og nasjonalisme, både irakisk og arabisk, som preger motstandsbevegelsen i Irak. Med noen unntak er det galt å se på motstanden i Irak som islamister, slik begrepet i dag blir brukt i Midtøsten. Snarere er "islamismen", henvisningene til jihad og mujahedin islamske komponenter i en større nasjonalistisk blanding.
Det islamske er også den komponenten som i dag bærer de kurdiske lommene av motstand. De offisielle kurdiske partiene som i dag deltar i amerikanernes politiske spill, PUK og KDP, er fremhold av de gamle stammestrukturene i Nord-Irak. Det er de samme drivkreftene som driver dette partiet som lå til grunn for etnifiseringen av konflikten om Qassem 1958-63. Det er også verdt å huske at der 40-tallet i det arabiske Irak var preget av undersåttenes opprør mot stammene, gjaldt dette i langt mindre grad i de kurdiske områdene. (16) De gamle klassene har fortsatt makten i disse områdene, som historisk har vært et styre av krigerklaner over jordarbeidere også synlig gjennom sterke dialektale skillelinjer (som også forklarer hvorfor det eksisterer to distinkt forskjellige kurdiske dialekter i Irak). Det er også verdt å merke seg at blant jordarbeiderne som disse klassene styrte var det ikke bare kurdere, men også assyrere og nestorianere (kristne minoriteter). (17) Denne gjennomgangen er nødvendig for å forstå hvorfor det er slik at PUK og KDP tilsynelatende møter så lite opposisjon i områdene de kontrollerer (partiene har delt Nord-Irak seg imellom). Det er også nødvendig for å forstå hvorfor de møter så sterk kritikk fra andre grupper som historisk hører hjemme i den nordlige delen av Irak, som de turkmenske gruppene i Kirkuk, som i dag frykter at byen skal bli en del av et "autonomt Kurdistan".
Derfor er det ikke på noen måte mulig å sammenlikne den "nasjonale bevegelsen" i Nord-Irak med den kurdiske frigjøringsbevegelsen i Tyrkia fra slutten av 1970-tallet. PKK var et marxistisk-inspirert parti som samtidig mobiliserte mot de "gamle" kurdiske klassene (dessverre er et av de mange tegnene på degenerering av PKK at partiets etterfølger i dag støtter KDP og PUK i Nord-Irak). Kravene om "autonomi" eller oppsplintring av Irak til føderasjoner er derfor både en støtte til amerikanernes planer for Irak og Midtøsten og en støtte til en reaksjonær landeierklasse uten virkelige nasjonale aspirasjoner. Dessverre har også de kurdiske kommunistene og PKK-tilhengere latt seg alliere med klanspartiene. Derfor er det i dag bare islamistene, som de som tilhører etterfølgerne av organisasjonen Krekar tidligere var leder av, Ansar-al-Islam, som i dag utgjør en virkelig progressiv bevegelse i de kurdiske områdene.
Litteratur:
Som en kort innføring til Iraks historie anbefales Omar Dahirs gjennomgang av Iraks historie i Brennpunkt Irak på Revolusjon forlag, tilgjengelig for bestilling eller nedlasting på www.frittirak.no eller www.revolusjon.no, original utgave på dansk finnes også på www.fritirak.dk .
Noter:
1) Orabiopprøret var et folkeopprør mot den britiske koloniveldets administrasjon av egyptiske finanser.
2) Hanna Batatu: The Old Social Classes and the Revolutionary Movement of Iraq¸ Saqi Books 1978, side 1151
3) Batatu, 1978, side 469
4) A. Jabar (red.): Post-Marxism in the Middle East", Saqi Books 1997, side 95
5) Jabar (red.), side 94
6) Samir Amin: The Arab Nation – Nationalism and Class Struggles, Zed Press Ltd 1978, side 26
7) Batatu, 1978, side 749-757
8) Batatu, 1978, side 749
9) Batatu, 1978, side 750
10) Batatu, 1978, side 805
11) Batatu, side 843
12) Batatu, side 836
13) Yitzhak Nakash: The Shi'is of Iraq, Princeton University Press 1994, side 132-134
14) Batatu, side 851
15) Batatu, side 889
16) Batatu, 1978, side 469
17) Batatu, 1978, side 46-47 og side 70-71