Mer enn en gal manns verk

Av Knut Henning Thygesen

Nr 2B 2011

Terrorhandlingen var ikke bare en gal manns verk. Udåden kan ikke avfeies og isoleres som kun individuell ondskap. Det var en politisk aksjon, utført av en terrorist som kaller seg kristen. Han var motivert av et hat mot islam, det demokratiske Norge og Europa, og venstreorienterte i sin særdeleshet. Det var en fascistisk massakre, med denneideologiens klare kjennetegn: Rasistisk, voldelig, antidemokratisk, totalitær, elitistisk.

Knut Henning Thygesen er ordfører i Risør og Rødts førstekandidat ved ved høstens kommunevalg og førstekandidat i Aust-Agder.

Terroren i Oslo og på Utøya har rørt en hel verden. Våre kjæreste tanker går til de drepte og de etterlatte. I kjølvannet av udåden er det et stort ønske om å bidra til å bekjempe terror! Vi ønsker å bidra til å forstå og avsløre sam- menhenger og unngå at andre blir offer. Det som skjedde, var så ekstremt at det er ufattelig. Men vi vet at politisk motivert vold, drap og massedrap skjer. Også i dag. Også i Vesten. At hat og fascisme avler vold og død. En brei antirasistisk, antifascistisk allianse for å bekjempe et voksende høyre- ekstremt miljø i Norge og Europa er nød- vendig og mulig. Folks reaksjoner etter 22. juli gir håp. Oppi all sorgen vokser en vilje til å stå sammen om grunnleggende demo- kratiske og antirasistiske verdier.

 

Åpen debatt

Ingen sitter med fasit på hvordan terroren kan bekjempes. Men åpen debatt er en for- utsetning for en brei folkelig avvisning og avsløring av terroren og det som nærer den. Selv om psykiatere vil slå fast at gjernings- mannen har en alvorlig personlighetsfor- styrrelse, blir det en avsporing å isolere debatten til å handle om en gal mann, en ensom ulv. Ensomme ulver har også jaktet i flokk, lært å finne byttet, og å tolke nattas uling fra stammen. Etter at det ble kjent at det ikke var «isla- mistisk terror», uttalte mange vestlige aviser at det var «en gal, hvit mann som stod bak». Med ett var fokuset flytta. Fra å legge skylda på en hel religion og kultur (islam) i timene etter at bomben smalt, gjorde kommentatorer massakren til ett individs udåd da det ble kjent at gjerningsmannen var hvit, høyreorientert, kristen. En alt for lettvint hang til å generalisere har bidratt til at mange uskyldige muslimer følte skyld og redsel for represalier. Det rammet uskyldige! Like etter så vi en trang til å bortforklare sammenhenger når «mørkets hjerte» er midt i blant oss.

 

Ikke heksejakt, ikke stigmatisering

Vi skal ikke bidra til heksejakt på kristne eller vestlig kultur og folk etter det som skjedde. Det er ikke vår politikk å stigmatisere! Individet som drepte, skal selv stå til rette for sine handlinger. Ansvaret skal ikke skyves over på overordnede eller ideologier for å frita indi- videt for sine handlinger og redusere straff. Vi skal heller ikke legge skylda på og fordømme kristendommen, FrP eller Frimurerlosjen, der han var medlem. Vi skal ikke skjære alle over en kam på den måten, slik deler av Vestens lederskap har gjort overfor islam, og slik Bush gikk i bresjen for etter 11. september 2001. Likevel er det grunn til å se på det miljøet og den retorik- ken som gjerningsmannen har vært en del av, der han har næret krefter og blitt inspi- rert. Der han har hentet sitt verdensbilde. Se på de ulvene han har ult sammen med. For drapsmannen er ingen «ensom ulv», han opererte ikke i et ideologisk vakuum. Snarere er han inspirert av og identifiserer seg med dagens voksende europeiske, høyreekstremistiske, fremmedfiendtlige miljø. Det miljøet som hevder at Europa okkuperes av muslimer som i ledtog med «kulturmarxistene» vil gjøre Europa til Eurabia. Ordbruken, retorikken og symbo- lene er godt gjenkjennelig både fra dagens europeiske fascister og fra historien. Det er fascisme, riktig nok med nytt ansikt, preget ikke minst av timene foran PC-en. Men fra Hvorfor? mer enn det. Vulgærargumentasjonen, stigma- tiseringen, bølger av rå ordbruk har spredd seg. Jo grunnere vann, dess høyere bølger.

 

Kraften i språk og symboler

Språk, ordspill og symboler som eskalerer, kan bane veg for politisk vold. Det er erfaringa. Det er uhyre virkningsfullt som verktøy for å flytte grenser, til handling. Vi vet hvordan språk- og symbolbruken banet vei for nazismens framvekst. Bolsjeviker og jøder ble gjort til udyr, slik blant annet Viktor Klemperer skriver i Sprache des Dritten Reiches, Det tredje rikes språk. Vi vet hvordan muslimer i årevis systematisk ble demonisert, før massakren i Srebrenica. Vi vet hvordan Bush tegnet fiendebildet av «de andre» og ropte på hevn, som gjorde at også Norge ble trukket inn i en meningsløs krig i Afghanistan. Vi kjenner til hvordan ordbruken i aviser, bøker, nettdebatter og blogger har utviklet seg til å bli stadig mer hatsk. Det er mange eksempler: Boka The Euro-Arab Axis om Eurabia av Bat Ye’Or, Amerikabrevet av Hallgrim Berg, nettsteder som document.no, HonestThinking, Hegnar online, bloggere som Fjordman, Robert Spencer og «Gates of Vienna». Også i den politiske debatten i Norge og andre land i Europa har språket sklidd ut. Tidligere biskop i Oslo (1998–2005), Gunnar Stålsett, mener at til og med språkbruken AP har tatt i bruk for å stramme inn asyl- politikken, er blitt unødvendig krass. Men betydelig mer antimuslimsk og innvandrer- fiendtlig er retorikken til FrPere, langt inn i partiledelsen. Og i Demokratene. I mange tilfeller hisser de opp stemningen mot inn- vandrere og muslimer og bidrar til å øke konfliktnivået, snarere enn å bidra til gode naboskap, integrering og forsoning. Vi så det på Facebook før det ble klart at gjer- ningsmannen var hvit. Det var ubehagelig avslørende.

 

Det finnes en vilje til å dempe språkbruken

Det er gledelig! Reaksjonene fra debattantene er ulike etter 22. juli. Mens redaktøren i det sterkt innvandringsfiendtlige nettstedet HonestThinking, Ole-Jørgen Anfindsen, er ydmyk etter terrorhandlingen, FrP-ordfører i Askøy ber Knut Hanselmann partiet dempe språkbruken og Hegnar strammer inn redaksjonelt, virker den tidligere sentrale Høyre-politikeren og markante islam- kritikeren, Hallgrim Berg, å ikke angre noe av sin språkbruk. Tilsvarende er reaksjonene ulike ute i Europa. Noen vil ikke endre språk og bilder overhodet, men fortsetter i stedet å angripe det Behring Breivik kaller kulturmarxistene og muslimer. Andre har tenkt seg om. Språket flytter grenser, til tider umerkelig. Språk gir makt og skaper avmakt.

 

Høyreekstremismen i Norge og Europa

I Norge er terror knyttet til høyreekstremisme:

– I 1977 ble Oktober bokhandel i Tromsø sprengt av høyreekstremister.

– I 1979 ble nynazisten Petter Kristian Kyvik tatt for bombeangrep på Faglig Første Maifront.

– I 1985 sprengte Nasjonalt Folkeparti Ahmaddyya-muslimenes Nor-moské på Frogner.

– I 1986 ble rasisten Ole Krogstad ble tatt for å ha sprengt innvandrerkontoret i Oslo.

– I 1989 ble Arne Myrdal fra FMI tatt for å forsøke å sprenge asylmottaket på Tromøya.

– I 1991 ble Jan Holte fra Hvit Arisk Motstand tatt med planer om å brenne Jo Benkows hus og bombe Blitzhuset.

– Nynazister knivstakk Benjamin Hermansen til døde på Holmlia i 2001.

Mye av dette kan være lett å glemme! De færreste trodde at en fra det høyreekstreme miljøet stod bak bomben i Oslo! De fleste trodde det var en Al-Qaida-liknende organisasjon. I Europa har terrorismen hatt flere ansikter. Særlig det siste tiåret har «islamis- tisk ekstremisme» som Al-Qaida fått mest oppmerksomhet og også fått hovedfokus i norsk etterretning. «Venstreekstremistisk terror» som Rote Arme Fraktion i Tyskland og Røde Brigader i Italia er kjent fra 70- og 80-tallet, men terrorisme har blitt blankt avvist av norske venstrepartier. Høyreekstremisme i Europa har fått lite oppmerksomhet det siste tiåret, men vold er utbredt i flere land (England, Tyskland, Russland, Ungarn). Den europeiske politi- organisasjonen Europols oversikt viser få gjennomførte terrorhandlinger fra ytre høyre i senere år. Europol mener også at «militante islamister» er den største terror- trusselen i Europa. Den anerkjente svenske antirasistiske stiftelsen Expo (som Stieg Larsson var med å starte) mener derimot at vi etter hendelsene i Norge må diskutere og analysere de mekanismene som fører til denne type terrorangrep, uansett bakgrunn. Expo mener vi må se nærmere også på den høyreekstreme, antimuslimske volden. I slutten av juli var nettopp det tema da anti- terroreksperter fra 27 EU-land møtte norske eksperter i Brussel. Matthew Goodwin som har forsket på det ekstreme høyre og deres støttegrupper, mener terrorhandlingen i Norge må sees i sammenheng med veksten av fascismen i Europa. Han kjenner spesielt til nyfascismen i Storbritannia, der stadig flere arrestasjoner de siste åra er gjort i tilknytning til planlagte terroraksjoner. Han rapporterer om stadig mer vold fra europeiske organisasjoner på ytterste høyre fløy som ser på vold som legitimt. Tidligere RV-leder, Aslak Sira Myhre hadde en artikkel i The Guardian rett etter 22. juli der han tar til orde for et oppgjør med fascismen i Norge og Europa. Myhre sier også at Obama og Cameron rett etter at bomben smalt i Oslo, uttalte at de ville stå skulder til skulder med Norge. «Vil de nå gå like sterkt inn i kampen mot fremmed- hat og høyreekstremister som mot «islamis- tisk terrorisme», spør Sira Myhre retorisk. Det er ganske godt spurt!

 

Demoniseringen

Det finnes en sterk hang til å stigmatisere, til å framelske en forståelse for «de og oss». Til at Øst står mot Vest. Til å demonisere islam og forherlige kristendom (eller omvendt). Til å definere en verden delt opp i to: «Enten er du med oss eller så er du mot oss». Til å framheve krigen, jakten: «We gonna hunt them down». Til hevn: Afghanistan må unngjelde. Til å sette mennesker i bås: «Det er muslimene som står bak». Det er lett å spille på. Politisk. Slikt skremmer, ikke minst etter det vi så på Balkan. Naboer som før var venner, ble med ett fiender. Nesten alle jeg snakka med etter at gjer- ningsmannen ble kjent, var glade for «at det ikke var en mørkhudet muslim». Jeg er også det. Og jeg er glad for at vi ikke gir det samme svaret på udåden som så mange først fryktet; nemlig en «lynsjestemning» mot en spesiell folkegruppe eller religion.

 

Vår politikk: Menneskeverdet gjelder alle!

Rødt tar avstand fra stigmatisering, det å sette folk i bås, det å skjære alle over en kam. Vi ser mennesket, individet slik det er, og dømmer ikke ut fra hudfarge, nasjonalitet, religion eller legning. Vi ser fordelene ved mangfoldet. Vi erfarer at inn- vandrere skaper dynamikk og kreativitet, gir nye impulser. I tida som kommer, bør vi lage en nasjonal bevegelse for å få dette bedre fram. Vi skal styrke vennskapen, de mellommenneskelige relasjonene til «nye landsmenn». Vi vil unngå isolasjonisme. Men vi skal også bekjempe reaksjonære kulturuttrykk også blant innvandrere, vi skal bekjempe religiøs undertrykking og ekstremisme, uansett. Vår politikk for menneskeverdet gjelder alle! Først og fremst skal vi bli flinkere til å vise ulike kulturers og folks flotte sider. Der har også politikerne, ja ikke minst vi, et stort ansvar.