Karl Marx, David Harvey – og gjeldsbobla i Kina

Av Torstein Dahle

2018-02

Mellom 2011 og 2013 – i løpet av to år – brukte Kina 6 500 millioner tonn sement. USA forbrukte 4 500 millioner tonn sement mellom 1900 og 1999. På to år brukte altså Kina 45 prosent mer sement enn det USA gjorde på 100 år. Kinas gjeld ble firedoblet fra 2007 til 2015.

Dette dramatiske bildet av en verden i rask forandring er ett av flere eksempler som David Harvey tar for seg i sin nyeste bok. Han presenterer og drøfter kritisk de redskapene som Karl Marx ga oss for 135-170 år siden, og han prøver å videreutvikle dem. Kan de hjelpe oss til å forstå verden i 2018? Hva kan forklare det som skjer med Kina, og hva blir konsekvensene?

Av Torstein Dahle, siviløkonom og bystyrerepresentant i Bergen for Rødt.
Foto: davidharvey.org

Jeg er helt sikker på at Karl Marx hadde blitt rasende hvis han hadde visst at folk utga brevene hans i bokform i dag – som grunnlag for spissfindig diskusjon om hva Marx egentlig mente. Selv syntes han aldri at det han skrev, ble godt nok. Han samlet stoff og skrev notater, samlet enda mer stoff og skrev enda flere notater. Uferdige, foreløpige versjoner. Omsider ble Bok 1 av Kapitalen bra nok til at han fant den brukbar for utgivelse i 1867. I forordet varslet han at det ville komme en Bok 2 der han skulle behandle kapitalens sirkulasjonsprosess. Så skulle Bok 3 ta for seg de ­forskjellige formene som kapitalen tar, og hvordan kapitalisten som eier bedriften der merverdien skapes, må dele merverdien med andre kapitalister som tar «sin del» som godtgjørelse for at de driver med utleie, utlån, varehandel mm. Og til slutt skulle han i Bok 4 ta for seg teoriens historie.

Men det ble aldri godt nok for ham. Hans gode venn og støtte, Friederich Engels, forsto fullt ut hvor viktig arbeidet til Marx var. Han var fortvilt da han etter at Marx var død, oppdaget hvor uferdige Bok 2 og Bok 3 var. Det antas at Marx rett og slett ikke våget å fortelle Engels om tingenes tilstand, og det var via datteren til Marx, Eleanor, at Engels fikk overbrakt Marx’ ønske om at Engels skulle redigere Bok 2 og 3 så de kunne utgis.1 Så der satt Engels, med hauger av notater, en del ferdige biter og mye halvferdig stoff, vesentlig mer av Bok 2 enn av Bok 3. Til deres felles venn August Bebel skrev Engels fem måneder etter at Marx døde at «…hadde jeg visst, så skulle jeg ha plaget ham natt og dag helt til alt sammen var ferdig og trykt. Og det visste Marx bedre enn noen andre».2

Nettopp fordi Marx var en epokegjørende, revolusjonær vitenskapsmann, er det selvsagt viktig å få del i den innsikten han utviklet. Sånn sett er det forståelig at mange i ettertid har vært opptatt av å analysere det materialet han etterlot seg – helt ned til de brevene han skrev. Men først og fremst er det vår oppgave i dag å bruke Marx sin innsats til å få bedre forståelse for det samfunnet vi lever i nå – og de enorme utfordringene som den internasjonale kapitalismen anno 2018 stiller oss overfor. Enkelte spesialistdebatter om små detaljer framstår da som mindre vesentlige. Utfordringen er å bruke Marx sine arbeider som en viktig kilde til å forstå grunnleggende sammenhenger i menneskesamfunnets utvikling, og spesielt til å forstå hvordan kapitalismen egentlig fungerer – bak den overflaten vi ser daglig.

En av dem som virkelig har gjort en stor innsats for å gjøre Marx tilgjengelig på en forståelig og interessant måte for mange, er David Harvey, 82 år gammel professor ved City University of New York. Hans mange foredrag om Kapitalen er berømte. Gå gjerne inn på hans nettside, http://davidharvey.org, og bli inspirert!

I sin nyeste bok Marx, Capital and the Madness of Economic Reason3 påpeker Harvey at selv om Marx’ analyser selvsagt er tidfestet i en viss forstand, så er de enda mer relevante nå enn de var da han skrev dem. Da Marx levde, var kapitalismen det dominerende økonomiske systemet i en ganske liten del av verden, mens den i dag omfatter hele jordkloden og har dramatiske effekter og resultater.4 Harvey tar konsekvensen av dette ved å bruke sine kunnskaper om Marx til å levere innsiktsfulle og oppsiktsvekkende analyser av verdensøkonomien anno 2018, blant annet av hvordan og hvorfor Kina stormer fram, og hvilke enorme økonomiske utfordringer Kina og dermed hele verden står overfor. Dette er noe av det som gjør den siste boken hans svært leseverdig. Den kom i høst, og på 210 sider som er imponerende lettleste, klarer han å formidle hovedtrekkene i Marx’ analyse av kapitalen og dens bevegelseslover. Han er særlig opptatt av Bok 2 og deler av Bok 3 av Kapitalen, og sånn sett passer det veldig bra nå når Bok 2 av Kapitalen nettopp er utkommet på norsk. Dessuten kopler han seg stadig opp mot dagens økonomiske virkelighet, med de nær 20 sidene om Kinas økonomiske utfordringer som høydepunktet etter mitt syn.

I Bok 2 utvider Marx perspektivet på Kapitalen fra å ha søkelyset hovedsakelig på produksjon og verdiskaping og utbytting i bedriftene, til å studere kapitalens kretsløp, først og fremst sirkulasjonsprosessen. Han ser på hvordan de produserte varene bare bringer deler av kapitalen over i pengeform igjen når varene selges. Det er nemlig stor forskjell på den delen av kapitalen som er brukt til å kjøpe arbeidskraft og råvarer, som i sin helhet forbrukes gjennom årets produksjon av varer, og den delen av kapitalen som er brukt til å kjøpe maskiner og bygninger, der store deler forblir bundet i årevis.

Noe av kapitalen kommer tidlig over i penge­form igjen, mens det for andre deler kan ta veldig lang tid. I noen faser trengs det å låne kontanter, og i andre faser er det overflod av kontanter. Slik blir utviklingen av et bank- og kredittvesen knyttet til det kretsløpet som kapitalen gjennomgår fra penger til kjøp av arbeidskraft, råvarer, maskiner og bygninger, til merverdiskaping i produksjonsprosessen, til realisering av merverdi og overgang til pengeform igjen når varene selges til kunder.

Bank- og kredittvesenet fungerer på mange måter som «smøring» i dette kretsløpet, slik at det ikke stopper opp i faser med mangel på penger, og omvendt at kapitalen ikke blir liggende død i faser med overflod av penger. Etter hvert vil bank- og kredittvesenet begynne å leve sitt eget liv, og det er et helt sentralt tema i vår tids kapitalisme.

I Bok 2 går Marx nærmere inn på at noe av vareproduksjonen retter seg mot vanlige forbrukere, mens andre deler av vareproduksjonen retter seg mot andre bedrifter og deres behov for innsatsfaktorer. Bedriftenes etterspørsel svinger veldig mye mer enn forbrukernes etterspørsel, noe som i seg selv kan føre til store problemer, jfr. den sterkt svingende aktiviteten i olje- og gassektoren i Norge.

Det er disse temaene i Bok 2 som David Harvey i særlig grad er opptatt av i analysen av vår tids kapitalisme. De utvikles videre i Bok 3, som han også ofte henviser til. Og det er i Harveys bruk av Bok 2 og Bok 3 at det virkelig ligger krutt. Spesielt vellykket synes jeg dette er når han anvender det på Kinas utvikling.

Harvey trekker fram noen virkelig oppsiktsvekkende tall som viser hvilken vanvittig, lånefinansiert investeringsboom Kina har gjennomgått de senere årene. Mellom 2011 og 2013 – i løpet av to år – brukte Kina 6 500 millioner tonn sement. Han sammenligner dette med at USA forbrukte 4 500 millioner tonn sement mellom 1900 og 1999. På to år brukte altså Kina 45 prosent mer sement enn det USA gjorde på 100 år. Kina har de senere årene stått for mer enn halvparten av verdens produksjon og forbruk av stål. Kinas forbruk av verdens viktigste mineraler har ligget på minst 50 prosent – for noen mineraler 60–70 prosent – av verdensforbruket.5

Denne kolossale satsingen er i alt vesentlig lånefinansiert. Kinas gjeld ble firedoblet mellom 2007 og 2015. I 2016 utgjorde den formelle gjelden 250 prosent av bruttonasjonalproduktet, hvorav mer enn to tredjedeler var bedriftsgjeld. En viktig forskjell fra mange andre land er at denne gjelden i alt vesentlig er innenlands gjeld i kinesisk valuta.

Harvey mener at Kinas helt vanvittige satsing er en avgjørende forklaring på at den globale kapitalismen ikke fikk vesentlig større problemer etter den verdensomfattende krisen 2007–2008. Han mener at en viktig årsak til denne kinesiske satsingen var at Kinas eksport falt med 30 prosent i 2008, og at resultatet var så stor arbeidsløshet at det ble oppfattet som sosialt og politisk truende for regimet. Jeg tror han har rett i at dette var forhold som var viktige årsaker til den voldsomme satsingen. Men jeg tror vel også at det vanlige, systembetingede behovet for å styrke egen makt og konkurranseposisjon både nasjonalt og internasjonalt var viktig.

Kinas politikk ser ut som oppblåsing av en kolossal boble. Hvordan fungerer det? Harvey viser til den behandlingen Marx har i Bok 3 av Kapitalen av det Marx kaller «fiktiv kapital». Det er behandlet i Bok 3. Kapittel 25 er kalt «Kreditt og fiktiv kapital», men den beste behandlingen er i grunnen i kapittel 29 «Bankkapitalens bestanddeler». Slik jeg leser Bok 3 , tar Marx opp dette fenomenet som et av de motvirkende tiltakene mot profittratens fallende tendens. Det er noe som de største kapitalistene tyr til når profittraten er kommet så lavt at den gir langsommere vekst i kapitalen enn det man kan oppnå ved å satse på aksjer, andre finansplasseringer, eiendomsspekulasjon, oppkjøp og slakting av bedrifter og andre tiltak som liksom kan se ut til å gi vekst i kapitalen. I virkeligheten er det tiltak som innebærer en avsporing ut i «satsing» som ikke innebærer at det skapes merverdi. Omfattende lånefinansiering er et typisk kjennetegn for denne type tiltak. Lånefinansiering for å få en kunstig rask ekspansjon av merverdiproduserende virksomhet kan også komme i kategorien «fiktiv kapital».

La oss ta et hjemlig eksempel: De siste årenes salg av barnehagekjeder med kolossale gevinster. Dels er de enorme salgssummene en effekt av at barnehagene har tjent penger. Men dels er salgssummene også blitt så høye fordi det forventes at barnehagene skal tjene penger i årene som kommer. Kjøperen beregner den såkalte «nåverdien» av framtidige kontantoverskudd fra driften av barnehagene, og betaler for den. Eller for å ta det mer presist: Barnehagene driver produksjon av barnehagetjenester for salg og betaling. De driver vareproduksjon i marxistisk forstand. De ansatte skaper verdier som selges i markedet. De skaper merverdi, som er grunnlaget for profitt. Gjennom flere års drift er det akkumulert merverdi slik at det etter hvert er blitt til en betydelig kapital. Men salgssummen for at en annen kapitalist skal overta eiendomsretten til denne merverdiproduserende virksomheten, settes altså vesentlig høyere enn den kapitalen som allerede er ­akkumulert.

Hvis kjøperen f.eks. betaler 50 mill. kroner ekstra på grunn av forventet profitt fra framtidig drift, vil kjøperen oppfatte det som at 50 mill. kroner av den framtidige profitten ikke er profitt, siden han selv har kjøpt og betalt den. Han vil betrakte 50 mill. kroner som tilbakebetaling av den ekstraprisen han har betalt, ikke som profitt.

Over hele verden foretas det et stort antall bedriftsoppkjøp, som betales med høye priser, fordi man regner inn nåverdien av framtidige profitter og betaler for den nåverdien. Svært ofte er kjøpesummene lånefinansiert. En offensiv kapitalist som skal hevde seg mot sine konkurrenter, låner svære beløp og blir stor og tilsynelatende sterk nå han kjøper seg opp. Flyselskapet Norwegian er et typisk eksempel. Det har kolossale framtidige låneforpliktelser, som det har påtatt seg for å kunne bygge seg raskt opp internasjonalt. Det må altså ha spesielt stor profitt for å kunne betale renter og avdrag på lån. Framtidige profitter er bundet opp mot låneforpliktelsene – kanskje mer enn selskapet kan tåle. Selv om profitten blir høy, kan selskapet gå konkurs på grunn av den svære lånebyrden.

Harvey drøfter det ekstreme investeringsnivået i Kina i dette perspektivet. Kina må ha en enorm framtidig verdiskaping for at de svære lånene skal kunne betjenes.

Harvey peker også på hvordan store deler av arbeiderklassen i verden er nedsunket i personlig gjeld. Det binder opp kampkraften. Hvis man er nødt til å tjene penger for å betale avdrag og renter på store lån, er det ikke så lett å gå til streik eller bruke mye tid på opposisjonell virksomhet.

Harvey har utvilsomt rett i at de senere årenes helt ekstreme oppblåsing av fiktiv kapital er blitt en svær trussel og driver både arbeidsfolk, kapitalister og stater til å ta beslutninger som er stikk i strid med det de burde gjøre ut fra langsiktige hensyn til mennesker og natur. Men slik han uttrykker seg f.eks. på side 80, kan det se ut som at han mener at dette nå er en viktigere kraft enn profittjakt når det gjelder å drive kapitalismen framover.

Her klarer jeg ikke å følge ham. Det som er på det rene, er at Harvey ikke legger avgjørende vekt på profittratens fallende tendens som en grunnleggende drivkraft som leder kapitalismen inn i situasjoner der ulike utløsende faktorer kan føre til kriser. På dette punktet er han på kollisjonskurs med en annen marxist: Michael Roberts. I likhet med Harvey er også Roberts en som gjør en fremragende innsats for å anvende Marx’ avdekking av kapitalismens grunnleggende sammenhenger på analyser av vår tids utfordringer. Roberts legger stor vekt på profittratens fallende tendens som en drivkraft som stadig tvinger kapitalistene til handlinger for å iverksette motvirkende tiltak, der satsingen på fiktiv kapital kanskje er det viktigste.

Debatten mellom Harvey og Roberts er interessant, lærerik og viktig.6 Den utvikler seg raskt, og den kan følges på Michael Roberts Blog.

Til slutt må jeg kommentere noen merkelige synspunkter som Harvey utvikler, og som han legger stor vekt på. Under tittelen «Anti-Value: The Theory of Devaluation» bruker Harvey kapittel 4 i boken til å utvikle sitt begrep «anti-verdi». Dette begrepet bruker han også mange andre steder i boken. Etter mitt syn er dette «anti-verdi»-begrepet nonsens, og jeg mener at slik han bruker det, er han langt ute og padler. Det er helt uforståelig.

På side 73 skriver Harvey «Value in Marx exists only in relation to anti-value». Han trekker så en parallell til fysikkens begreper «materie» og «anti-materie». Men meg bekjent finnes ikke begrepet «anti-verdi» hos Marx. Harvey har tydeligvis bygd begrepet sitt på Marx’ begrep «Gegenwert», som Marx bruker i Grundrisse. I den engelske utgaven av Grundrisse er det oversatt med «counter-value». På norsk ville vi si motverdi. Men det er ikke anti-noesomhelst. Det betyr tvert imot «tilsvarende verdi». Slå opp i Språkrådets ordbøker på ordet «valuta», så finner du at en av betydningene av «valuta» er «motverdi, vederlag, få valuta for pengene». Å oversette dette med «anti-verdi» er helt meningsløst og sterkt misvisende.

Men dessverre er ikke dette bare en oversettelsestabbe. Det får store konsekvenser for Harveys tolkning av Marx’ utlegning om kapitalens kretsløp. Harvey ser det slik at den verdien som skapes i produksjonsprosessen, bare er en potensiell verdi inntil den blir realisert. Hvis det ikke er etterspørsel i markedet, er varen verdiløs. Den nulles ut av anti-verdi inntil den blir realisert. Dermed mener Harvey at det blir meningsløst å si at det bare er i produksjonen at verdien skapes, for det er realiseringen som avgjør om varen har noen verdi. Uten realisering – ingen verdi. Og det er jo sant. Så kan vi føre resonnementet videre: Uten et fungerende banksystem, vil kapitalens kretsløp bryte sammen. Det så vi under den såkalte «finanskrisen». Mange varer ble uselgelige da kredittene tørket inn. Så da er det ikke bare gjennom produksjon og realisering at verdier skapes, men også i bankvesenet. Og faktisk: I sitt siste innlegg i debatten med Michael Roberts avslutter Harvey med å spørre: «Can banks produce value?».

Vi har da havnet i selskap med Gro Harlem Brundtland, som kom med det berømte utsagnet om at «alt henger sammen med alt». Farvel til analyse og innsikt.

Saken er at det skapes ikke verdi ved realiseringen eller ved kredittgivningen. Verdien er skapt i produksjonen. Men varen/tjenesten må selges, og det normale er jo at det skjer. Dermed kan man regne med at verdien realiseres. Det er det vanlige, men sikker kan man ikke være. Det er en kortslutning å si at den usikkerheten fører til at salgsleddet også skaper verdi. Analysen vår må ta utgangspunkt i at det kretsløpet som er fundamentet under hele kapitalismen, vanligvis fungerer. Så kan vi som en særskilt oppgave analysere hva som kan få det til å stoppe opp, og hvordan det vil gå da.

Noter

1) Framstillingen bygger på Fred Moseleys introduksjon til Karl Marx, Marx’s Economic ­Manuscript of 1864-1865, edited by Fred Moseley, paperback, Haymarket Books 2017, side 4.

2) Samme sted, note 9. Sitatet er fra brev 30. august 1883 fra Engels til August Bebel, i Karl Marx og Friedrich Engels, Letters, i Marx-Engels Collected Works, Vol. 47, International ­Publishers, New York 1995, side 53

3) David Harvey, Marx, Capital and the Madness of Economic Reason, Profile Books 2017

4) Samme, side xiii

5) Framstillingen i dette og de to neste avsnittene bygger på Harvey side 176-183

6) Se for eksempel: David Harvey, Crisis Theory and the falling rate of profit, Draft of an essay, 2014 https://thenextrecession.files.wordpress.com/2014/12/harvey-on-ltrpf.pdf og Michael Roberts, Monomania and crisis theory – a reply to David Harvey, 2014 https://thenextrecession.files.wordpress.com/2014/12/reply-to-harvey.pdf