Hvorfor lese Samir Amin? Et biografisk og bibliografisk riss
Av Tore Linné Eriksen
Samir Amin er mange ting i ett: en økonom som mange mener ville ha fått en nobelpris om han ikke var marxist, en utviklingsteoretiker som har vært på å danne en særegen skoleretning, en samfunnsanalytiker som bokstavelig talt ikke kjenner noen grenser i tid og rom, en globalhistoriker som avslører eurosentrisk ideologi, en fornyer av marxis- tiske analyser av kapitalismen i dens ulike faser, en inter- nasjonalist som hører hjemme både i det globale i Sør og i vår egen verdensdel, en aktivist i – og inspirasjonskilde for – anti-imperialistiske bevegelser, en sentral bidragsyter i debatten om så vel meningsfulle reformer som nødvendig- heten av revolusjonære endringer, en nådeløs kritiker av «politisk islam» og andre former for religiøs fundamenta- lisme, en av vår tids mest produktive forfattere med lesere verden over og en uredd debattant som opptrer både med polemisk lyst og med vilje til å lytte til motforestillinger. Det er få andre som passer så godt til Antonio Gramscis begrep: en organisk intellektuell.1
Tore Linné Eriksen er historiker, faglitterær forfatter og professor emeritus i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
Foto: Rosa Luxemburg Stiftung/Wikimedia Commons
Samir Amin har bak seg over 40 bøker, og sikkert tusen artikler om vi regner med oversettinger til utal- lige språk. På norsk finnes bare ei eneste bok i sin helhet: Eurosentrismen (1990), der han avkler eurosentrismens ideologi, og minner om at slikt slagg også finnes i ulike varianter innenfor marxismen. Før dette var han represen- tert med kapitler i to antologier på 1970-tallet.2 I de siste åra har imidlertid tidsskriftet Rødt! servert sine lesere flere artikler, som ofte samtidig har vært publisert på nettet og i Monthly Review, et ledende marxistisk tidsskrift i USA. De er nå samlet mellom to permer i denne boka, som også inneholder to helt nye artikler fra 2014, som ikke tidligere er publisert på norsk. Selv om de bare representerer et lite utsnitt, er de egnet til å vise bredden i Samir Amins forfatterskap om Kina, imperialisme, fascisme og behovet for å erstatte kapitalistisk barbari med det han kaller en høyere sivilisasjon, dvs. sosialisme.
Fra Egypt til Frankrike Det blir lettere å forstå utviklinga av Samir Amins tanker og politiske praksis om vi kjenner litt til hans livshistorie. Her er det bare plass til et kort riss, men de som er interessert i mer, har heldigvis flere informative kilder å søke til. Et godt sted å starte er A life looking forward. Memoirs of an independent Marxist (2006), der vi følger Amins liv helt tilbake til 1931, da han blei født med egyptisk far (med koptisk bakgrunn) og fransk mor, begge leger. Men før han utga denne fortellinga om sitt eget livsløp, hadde han allerede gitt ut en slags intellektuell selvbiografi, Re-reading the postwar period. An intellectual itenary (1994). Her blir leseren tatt med på ei spennende reise i Amins vitenskapelige produksjon og faglige innspill i aktuelle debatter, formet som en presentasjon av grunntrekkene i hans forfatterskap inndelt i epoker. Fordi denne boka er skrevet i et enklere språk enn det som ofte kan være tilfelle, egner den seg utmerket som ei innføring. Men verken verden eller Samir Amin har stått stille i de siste tjue åra, og jeg vil derfor mot slutten gi noen pekere inn mot noen av hans nyere verker.
Den egyptiske bakgrunnen er et naturlig utgangspunkt for Samir Amins livslange forsøk på å forstå arabiske og afrikanske samfunnsformasjoner, både i et historisk perspektiv og i deres særegne plass i det som han i dag kaller for globalt apartheid. Han var født i et Egypt som lå under britisk koloniherredømme, og vokste opp i en familie med antikolonialistiske, nasjonale og demokratiske holdninger. Samtidig så han et samfunn rundt seg med skrikende forskjeller mellom ufattelig rikdom og ekstrem fattigdom. I tillegg til kamp mot alle former for imperialisme, har Amin derfor understreket at opprør mot sosial urett er en rød tråd i hans tenkning og politisk aktivisme. Oppveksten under den andre verdenskrigen, som også raste i hans eget hjemland og i hjembyen Port Said, forklarer også interessen for å for- stå fascistiske utviklingstrekk. Det ferskeste eksempel på dette ser vi i artikkelen «Fascismens tilbakekomst i dagens kapitalisme» (kap. 6). I Amins familie var det ingen som lot seg lokke til å se på Tyskland og Italia som venner i felles motstand mot den mest opplagte fienden, nemlig det britiske imperiet. Den andre verdenskrigen bidro samtidig til en fascinasjon for Sovjetunionen. Samir Amin forteller i sin memoarbok hvordan han som 11-åring jublet over seieren ved Stalingrad. Seinere i ungdommen stiftet han bekjentskap med Det kommunistiske manifestet av flere av Marx’ politiske skrifter, og nølte ikke med å erklære seg som kommunist.
Samir Amin har sin høyere utdanning fra Frankrike i perioden 1947–1957. Det er forklaringa på at det meste av hans forfatterskap har fransk som originalspråk, selv om det også er bidrag på arabisk og engelsk. Kombinasjonen av Egypt og nærheten til Europa, europeisk arbeider- bevegelse og marxistisk idédebatt – innenfor og utenfor det franske kommunistpartiet – har ført til en konsekvent internasjonalisme. Derfor har han da heller aldri vært det som litt nedsettende kalles for en «tredjeverdenist». (Dette begrepet reserverer Amin for desillusjonerte franske intellektuelle sist på 1960-tallet, som satte sin lit til at folk i den tredje verden skulle gjøre revolusjon på deres vegne.) Fra Frankrike har han også hentet ideer fra opplysnings- tidas ideer om folkesuverenitet og sekularisme, dvs. avvisning av alle former for religiøs obskurantisme. (Det er ikke Gud som styrer, men mennesker som skaper sin egen historie). Hans slekt på morssida springer da også ut fra en jakobinsk tradisjon. På samme måte deler han Karl Marx’ vekt på betydningen av borgerlig revolusjon og kapitalismens framvekst i Storbritannia. I motsetning til mange andre intellektuelle fra Sør, vender han derfor ikke ryggen til alt som har å gjøre med europeisk «modernitet», slik som er så populært innenfor postmodernistiske og postkolonialistiske moteretninger. I nyere arbeider har han imidlertid gjort det til et sentralt poeng at de progressive trekkene ved en slik europeisk modernitet – med røtter i opplysningsprosjektet – for lengst har utspilt sin rolle, og at dagens utgave av kapitalismen både truer planetens livsmiljø og befinner seg i ei krise som kan kaste menneske- heten ut i barbari.
Både familieforhold på morssida, ekteskap med en fransk kvinne og langvarige studie- og arbeidsopphold i Frankrike er med på å forklare Samir Amin interesse for å forstå vilkårene – og hindringene for – ei sosialistisk omdanning også i kapitalismens «sentrum». Hans innsikt i kapitalismens politiske økonomi, forankret i marxistiske begreper og den europeiske arbeiderbevegelsens historie, kommer til utrykk i flere artikler i denne boka, ikke minst i det omfattende fattende essayet om «enhet og mangfold» (kap. 7).
Imperialisme og global kapitalakkumulasjon
Under det ti år lange oppholdet i Frankrike deltok Samir Amin ikke bare i det franske kommunistpartiet, men også i bevegelser som organiserte studenter fra Afrika og Asia, og som ikke minst var engasjert i kampen for frigjøring fra kolonistyret. En egyptisk horisont ble dermed utvidet til å omfatte alle deler av det som ble kalt for den tredje verden. Selv har Amin fortalt at pensumlesing var begrenset til det mest nødvendige, slik at det ble desto mer tid til politiske aktivisme. Ikke minst var den kinesiske revolusjonen en avgjørende inspirasjons- kilde, og de revolusjonære styrkenes frammarsj blei fulgt på kartet i de siste åra fram til 1949. Dette viste også det revolusjonære potensialet som lå hos bondemassene i Sør, noe som også blei demonstrert gjennom Frankrikes ydmykende nederlag ved Dien Bien Phu i 1954. Det samme året startet den væpnete delen av den langvarige frigjø- ringskampen i Algerie, samtidig som Amin merket seg at det ofte var en lunken holdning å spore hos det franske kommunistpartiet og i fagbevegelsen. Likevel sluttet han på denne tida helhjertet opp om den prosovjetiske (eller stalinistiske) linja, en posisjon som han seinere har tidfesta til perioden 1948–1956. Ikke minst bidro han aktivt til å knytte forbindelsene mellom det franske og egyptiske kommunistpartiet.
Etter hvert så Samir Amin med mindre begeistring på det sovjetiske systemet, og kom til å dele mye av den kinesiske – eller maoistiske – kritikken. Det var langt mer et slikt oppgjør «fra venstre» enn avsløringene på den tjuende partikongressen i 1956 som førte til et endelig brudd. Den kinesiske revolusjonen blei også oppfattet som mer relevant for Afrika, Asia og Latin-Amerika. Av samme grunn blei trotskismen aldri noe alternativ, med den vekt som tradisjonelt blei lagt på den europeiske arbeiderklassen som en slags fortropp. Fra slutten av 1950-tallet identifiserte Samir Amin seg i all hovedsak med maoismen som ideologisk posisjon, og hadde følgelig ingen problemer med å velge side da det endelige bruddet mellom Kina og Sovjetunionen fant sted. På denne tida var han også ukritisk i sin begeistring for kulturrevolusjonen, ikke minst slagordet «bombarder hovedkvarteret», mens han seinere har analysert hvordan denne sporet ut i et anarki som var med på bringe partiapparatet og statsmakta tilbake ved roret. I artikkelen «Det oppstigande landet» (kap. 5) forklarer han både styrker og svakheter ved en maoistisk posisjon, samtidig som han skiller seg ut fra mange andre som analyserer Kina i dag ved å understreke hvordan den udiskutable framgangen har sine røtter i den maoistiske perioden.
I arbeidet med doktoravhandlinga, som blei fullført i Paris i 1957 etter studier i statsvitenskap, statistikk og økonomi, tok Samir Amin sikte på noe så ubeskjedent som å forklare hvorfor kapitalistisk akkumulasjon bare kan forstås i et globalt perspektiv. I omarbeidet utgave kom avhandlinga ut på fransk i 1970, og på engelsk i 1974: Accumulation on a world scale. (Imponerende bok som kom i svensk utgave samme år.) Dette må sies å være et hovedverk med klassikerstatus både innenfor marxistisk økonomi og internasjonale utviklingsstudier. Sammen med bl.a. André Gunder Frank og Immanuel Wallerstein la han grunnlaget for den retninga som ofte kalles «underutviklingsskolen», og som har til felles historiske studier av forholdet mellom sentrum og periferi og en understrek- ning av at verdenssystemet må studeres i sin helhet.
Kapitalisme i ulike utgaver
Et sentralt poeng hos Samir Amin har helt fra starten vært påvisning av grunnleggende ulikheter mellom kapitalismen i sentrum og kapitalismen i periferien, som utgjør forskjellige – men sammenhengende – deler av det samme systemet. I en slik forstand er «underutvikling» i Sør ikke en slags opprinnelig urtilstand, men et historisk resultat av dominans, forvridning og blokkering av utviklingsmuligheter. Der kapitalismen i sentrum reproduseres gjennom en autosentrisk vekst, med en organisk sammenheng gjennom investeringer i kapitalutstyr og produksjon av forbruksvarer (slik Marx beskriver i bd. 2 av Kapitalen), kjennetegnes den i periferien av en forvridd, ensidig og eksportavhengig struktur med store produktivitetsforskjeller mellom de ulike sektorene. Men det handler om noe langt mer enn abstrakte økonomiske modeller, og Amin viser samtidig til forskjellene mellom «avføydalisering», jordbruksrevolusjon og et nasjonalt/produktivt industrielt borger- skap i sentrum og et tynt sjikt av et byråkratisk kompradorborgerskap i et hav av bønder i Sør. På samme måte blir det understreket at ufullstendig proletarisering og enorme arbeidskraftreserver gjennom utarming av landsbygda bidrar til et lavt lønnsnivå i periferien, slik at handel bygger på et ulikt bytteforhold hvor gevinstene havner hos kapitalistklassen (og forbrukere) i sentrumslanda. Et slikt ulikt bytteforhold er ikke en naturlov eller økonomisk lov, men blei særlig framtredende etter 1880, og bunner bl.a. i at arbeiderklassen i Nord – i motsetning til i Sør – nå kjempet fram en mer anstendig del av gevinsten ved produktivitetsøkning. (Som kjent er det siste ikke lenger tilfellet i vår del av verden, der en stadig større andel nå tilflyter kapitalen). Dermed kan svaret aldri være en ytterligere innkapsling (i dag kalt «globalisering»), og forestillingen om å «hente igjen og overta» innenfor rammen av det samme kapitalistiske verdenssystemet forbli en illusjon. Alternativet er istedet det Samir Amin omtaler som en frakopling (delinking eller decoupling på engelsk), som igjen er en nødvendig forutsetning for å gå videre på den lange veien i retning av ei sosialistisk omdanning av samfunnet.
Et annet trekk i Samir Amins forståelse av kapitalismen er at den har gått gjennom ulike faser fra 1500-tallet til i dag, fra merkantilisme og den tidlige industrikapitalismen (som var den Marx beskrev) til dagens kapitalisme kjennetegnet av monopoler, dype kriser og kollektivt organisert imperialisme. Felles for alle faser er ekspansjon og en iboende akkumulasjonstvang. Dermed handler det ikke bare om markeder eller nyliberalistisk ideologi, som mange later til å tro, men om et system med en grunnleggende motsetning mellom arbeid og kapital. Ved å understreke betydningen av både produksjon, politisk makt og sosiokulturelle forhold, begrenser Samir Amin seg ikke til formelle og abstrakte økonomiske «lover», men viser nødvendigheten av historisk materialisme – med vekt på klasseforhold og politisk kamp – som analyseredskap.
Avhandlinga fra 1957 utfordrer ikke bare borgerlig vitenskap og den kalde krigens moderniseringsideologier, men stiller seg også kritisk til mange trekk ved tradisjonell marxisme. Det kommunistiske manifestet tegner et bilde av en dynamisk kapitalisme som ubønnhørlig sprer seg og gjøre verden mer homogen, og Karl Marx utformet sine teorier på et tidspunkt hvor virkningene av imperialistisk underordning ikke var så åpenbare. Gang på gang har Amin lagt vekt på at dette er en blind flekk, som også innebærer en risiko for at den europeiske venstresida trår feil i sine strategier. Enda mer kontroversiell er hans diskusjon av faren for at gevinstene i globale utbyttingsforhold kan være med på knytte arbeiderbevegelsen sammen med «nasjonale» interesser i kapitalismens sentrum, dvs. en form for sosialkolonialisme, som han kaller det i artikkelen «Maoismens bidrag» (kap. 2). I noen av sine nyeste arbeider fører han dette videre i en advarsel mot rasisme og fristelsen til å gjøre innvandrere og «de andre», dvs. folk i Sør, til fienden istedenfor å bekjempe egne herskerklasser. (Innenfor den franske studentbevegelsen var han tidlig på 1950-tallet i kamp med Jean-Marie le Pen!)
Samir Amins tidligste arbeider er kritisert for å bære preg av en slags økonomisk determinisme, og for å legge mer vekt på bytteforhold enn på klasseforhold. Han har seinere innrømmet at det er mye rett i en slik kritikk, men kan med rette vise til at han samtidig med teoretiske hovedarbeider også leverte empirisk-baserte studier av økonomisk politikk og konkrete samfunnsformasjoner. Mange av dem er samlet på engelsk i Unequal development. Essays on the social formations of peripheral communities (1977) og Imperialism and unequal development (1978). Ei slik tilnærming kjennetegner ikke minst bøker som byr på inngående analyser av enkeltland, slik som Egypt (gitt ut under psevdonym tidlig på 1960-tallet) og vestafrikanske stater som Mali, Senegal og Elfenbeinskysten i de første åra etter kolonifrigjøringa. Mens tidligere bidrag mest kretset rundt økonomisk teoridannelse, ser vi her en klarere forankring i historisk materialisme som analyse- metode. Dette viser igjen en klar forbindelse mellom Samir Amins biografi og hans vitenskapelige produksjon, etter- som disse bøkene sprang ut av egne erfaringer som planleggingsøkonom i Egypt (1957–1960) og i Mali (1960– 1963). Deretter arbeidet han i noen år i Dakar ved Africa Institute for Economic Development Planning (IDEP), som lå under FNs økonomiske kommisjon for Afrika. I 1967 vendte tilbake til Frankrike som økonomiprofessor. Her fikk han også med seg 1968 i Paris, som han alltid har regnet som en skjellsettende begivenhet, ikke minst fordi opprøret var et brudd med forestillingen om avpolitisert ungdom og en arbeiderklasse som slo seg til ro med de velferdsreformer som var oppnådd. Dessuten representerte 1968 på store deler av den europeiske venstresida et oppbrudd fra sovjetmarxismen.
Sammenbrudd i etterkrigstidas modeller
Mellom 1970 og 1980 var det igjen Dakar som var Samir Amins hovedbase, denne gang som professor og direktør ved IDEP. Dette ga seg utslag ikke bare i forskning om utvikling i Sør, men også i flere dyptpløyende studier av det sentrumskapitalistiske systemet. Det handlet ikke bare om økte oljepriser og konjukturnedgang, men om ei dyptgripende og strukturell krise. Det gjaldt ikke minst USA, med det ideologiske oppsvinget i 1968, dollarens sammenbrudd i 1971, oljekrisa i 1973, utfordringa fra europeiske rivaler og nederlaget i Indokina i 1975 som symboler. Tidligere enn mange andre så Samir Amin at dette var slutten på det som er kalt «de tretti gyldne åra» (les trentes glorieuses), dvs. en av etterkrigstidas tre bære- bjelker. (Litt mer om de to andre følger snart). Mens åra etter 1945 hadde innslag av et historisk kompromiss hvor arbeiderbevegelsen i europeiske industriland oppnådde velferdsgoder og borgerskapet en fordistisk produktivitets- vekst, så dette ikke lenger ut til å gi den samme framgangen. De herskende klasser så med andre ord behovet for å finne et nytt akkumulasjonsgrunnlag og innlede en ny offensiv mot arbeiderklassen. Amin var tidlig ute med å identifisere flere av de trekkene som manifesterte seg for alvor fra slutten av 1970-tallet, slik som «globalisering» (dvs. geografisk ekspansjon og flytting av deler av industriproduksjonen til periferien), større spillerom for finanskapitalens spekulasjoner, privatiseringer og innlemming av tidligere felles- goder under «markedsfetisjismen», dvs. at alt blir varer. Dette var ikke en tilfeldig politikk, men et svar på nye krisetider. Kapitalismen hadde fra før vært i krise fra tidlig på 1870-tallet til 1945, inkludert to verdenskriger, slik at det bare var de særegne omstendighetene etter 1945 som representerte det som noen av en aller grunner kaller for «normalt».
Også det som Samir Amin betegner som «Bandungæraen», og som utgjorde den andre av etterkrigstidas globale hovedtrekk, gikk inn i ei dyp krise utover på 1970-tallet. Begrepet tar sitt utgangspunkt i den alliansefrie bevegelsens konferanse i Bandung (Indonesia) i 1955, hvor en rekke stater kom sammen i en slags optimistisk fase under ledelse av Jawarharlal Nehru, Gamal Abdel Nasser og Sukarno. Dette er en epoke som etter Amins mening var så betydningsfull at den fortjener et eget navn, ettersom den sprang ut av frigjøringa fra kolonistyret, som ifølge Amin var et nasjonal-folkelig gjennombrudd for flertallet av jordas befolkning. På denne måten blei grunnlaget lagt for et «nasjonalt suverenitetsprosjekt», som igjen var en forutsetning for begynnende frakopling fra imperialismen. Men med sin egyptiske bakgrunn var Samir Amin godt plassert for å studere begrensningene i det som er kjent som nasserismen, som trass i enkelte progressive trekk var basert på et svakt borgerskap som verken kunne skape ei nasjonal utvikling eller utfordre kapitalismen. Dette blei enda tydeligere etter Nassers død i 1970 og den påfølgende åpninga (infitha) for uten- landsk kapital under Sadat. Bandung-epokens svanesang (eller krampetrekning) var ifølge Samir Amin det forsøket på å få til ei «ny økonomisk verdensordning» som fant sted under første halvdel av 1970-tallet. Målet var aldri noe mer enn et slags globalt sosialdemokrati som var ute av stand til å oppheve skillet mellom sentrums- og periferikapitalismen. Men selv dette ble gjort umulig gjennom de vestlige stormaktenes motoffensiv, som i Chile ga seg et enda mer direkte uttrykk gjennom et USA-ledet militær- kupp og fritt spillerom for nyliberalistiske eksperi- menter. I det globale Sør fulgte det store tilbakeslaget utover på 1980-tallet, kjennetegnet av bl.a. gjeldskrise og Verdensbanken strukturtilpasning, dvs. et diktat om privatisering, nedbygging av staten, handelsliberalisering og friere spillerom for utenlandsk kapital. Politisk struktur- tilpasset også de nye elitene seg, og ytterligere underordning gjorde at mulighetene for en felles front blei enda mindre. På 1970-tallet leverte Samir Amin også flere analyser av forvitringa av den tredje av grunnsteinene i den eksisterende verdensordninga. Da hadde han lenge beskrevet utviklinga i Sovjetunionen som en blindvei om målet var sosialistisk frigjøring, sjøl om han strevde med å definere hva slags system det var tale om. Som utvei valgte han å tale om en særegen «sovjetisk produksjonsmåte», som han mente hadde nådd en tilstivnet tilstand. I ettertid ser han at han nok overdrev dette systemets stabilitet, selv om krisa etter hans oppfatning var dyptgripende. Det var altså på samme tid et sammenbrudd både i etterkrigstida framherskende form for sentrumskapitalisme, Bandungepokens «tredjeverdensprosjekt» og i den sovjetiske modellen (og dermed sovjetmarxismen).
Nye bevegelser og nye bøker
Det er mot en slik bakgrunn – dvs. det tredobbelte sammenbruddet – at Samir Amin har sett det som sin hovedoppgave å forstå hva de nye fasene, både i Nord, i Sør og i den globale kapitalismen som helhet, består i. Dette har han gjort samtidig som han fra 1980 har vært en frittstående akademiker og heltidsaktivist. Ettersom han beskriver seg sjøl som et «politisk dyr», er det ingen motsetning mellom disse to rollene. I den første delen av denne perioden, fram til 1980, ledet han Third World Forum. Med base i Dakar var han stadig på reisefot rundt om i verden, og knyttet nære forbindelser til både radikale intellektuelle og sosiale bevegelser i det globale Sør. Fra 1997 har han så vært en forgrunnsfigur i World Forum for Alternatives, som sprang ut som en motstykke til World Economic Forum i Davos.
Mange av Samir Amins hovedsynspunkter i det siste tiåret gjenfinnes i de påfølgende kapitlene i denne boka. De bygger igjen på langt grundigere analyser i et imponerende knippe av bøker, ettersom verken kvantiteten eller kvaliteten i hans forfatterskap ser ut til å avta. Skal jeg driste meg til å anbefale noe fra øverste hylle, velger jeg The world we wish to see. Revolutionary objectives in the twenty-first century (2008), Ending the crisis of capitalism or ending capitalism? (2010) og The implosion of capitalism (2013). Ikke minst den siste av dem, der Kina-kapitlet (kap. 9) nå er oversatt til norsk, gir en sammenfattende oversikt i en ikke altfor innviklet form. Det bør også legges til at en kortfattet presentasjon av hele hans forfatterskap, med en rekke tematiske tekstutdrag, også foreligger i et eget bind i en bokserie viet vår tids mest sentrale tenkere og forskere: Theory as history (2013).
Andre kunne sjølsagt ha gjort et annet utvalg. For eksempel har historikere med stor begeistring tatt imot Global history. A view from the South (2010), som er utgitt samtidig med ei ny utgave av Eurocentrism (2010). I begge bøkene spenner Amin opp et bredt lerret, med særlig vekt på å forstå førkoloniale samfunnsformasjoner utenfor Europa. Særlig verdifullt er det at han også med et vell eksempler dokumenterer hvilke viktig bidrag til vår felles historie som har kommet fra den arabisk-islamske verden og fra Sentral-Asia. Dette er et høyst påkrevd oppgjør med vestlig «triumfalisme», som ser verdenshistorien som lite annet enn en stafett fra de gamle grekere til kristen middelalder og – som et historisk høydepunkt – fram til den europeiske kapitalismen og europeiske verdier som arrogant framstilles som universelle. Også et annet innslag i konstruksjonen av eurosentrisk ideologi er det han kaller «kulturalisme», dvs. forestillingen om at det er iboende og nærmest uforan- derlige kulturtrekk som – helt uavhengig av klasseforhold og produksjonssystemer – er drivkrefter som forklarer at historien har tatt forskjellig retning i kapitalismens sentrum og i dens periferi. Samir Amin henter også fram ny empiri og nye tolkninger som tjener som supplement – eller korrektiv – til Marx ́ forenklete skjemaer. Det er det utvilsomt behov for, ettersom de europeiske kunnskapene om andre deler av verden var enda mer mangelfulle på Karl Marx’ tid. (Marx kan dermed unnskyldes, men det er ingen unnskyldninger for dem som ukritisk viderefører eurosentrismen i dag).
Lange historiske linjer og studier av konkrete samfunnsformasjoner i den arabiske verden kjennetegner også The people ́s spring. The future of the Arab revolution (2012). På samme måte som når det gjelder Bandungepoken, ser vi hvordan Samir Amin både løfter fram folkelige protester og analyserer folkevårens begrensninger. I ettertid har han også fått rett i sine advarsler mot religiøs fundamentalisme og etno-sjåvinistisk ideologi, som etter hans oppfatning tildekker både klassemotsetninger og motsetningsforholdet til imperialismen. «Politisk islam» løftes her og andre steder fram som et eksempel på nettopp et slikt feilsteg.3 Den aktuelle situasjonen i hjemlandet, med et potensial for grunnleggende endringer, har for øvrig ført til at Samir Amin har kastet seg inn i egyptisk politikk på ny. Her har sammen med andre representanter for ei mangfoldig venstreside utarbeidet et omfattende manifest for hvordan kampen kan føres videre. (I bokform er det foreløpig bare tilgjengelig på arabisk).
La det også være nevnt, i tillegg til bøker om aktuelle forhold, at Samir Amin i de siste åra har vendt tilbake til grunnleggende spørsmål innenfor marxistisk politisk økonomi. Han har selv fortalt at han nærmest oppskriftsmessig har foretatt en nylesning av Karl Marx hvert tjuende år (første gang var i rundt 1950, da han var tjue år). Dette har foreløpig ført til to bøker: The laws of worldwide value (2011), som er en revisjon av en tidligere utgivelse, og ei samling av tre kortere artikler i Three essays on Marx ́ value theory (2013).4 Her griper Samir Amin tilbake til, og fornyer, sentrale temaer i sitt teoretiske forfatterskap. Et viktig poeng er begrensningene i den del av marxismen som gjerne kalles en «økonomisk vitenskap», og som på et høyt abstraksjonsnivå har blitt brukt til å formulere «lover» om verdi, arbeid, lønn, pris og profitt. Til tross for at dette er med på gi innsikt i akkurat den formen for kapitalisme som eksisterte på Karl Marx’ tid (hva ellers skulle han studere?), ser Amin disse bidragene som underordna et annet grunnlag i marxismen, nemlig ei historisk-materialistisk tilnærming. Bare slik kan førkapitalistiske samfunn, kapitalismens oppkomst og postkapitalistiske formasjoner forklares. Som vi har sett ovenfor, og som vi snart skal vende tilbake til, betyr dette at marxistiske analyser må ta høyde for at kapitalismen framtrer annerledes i en fase som er kjennetegnet av globaliserte (og finansialiserte) monopoler, ulikt bytte og polarisering med basis i ulikheter mellom sentrums – og periferikapitalisme. Imperialisme kan ikke bare studeres som et uttrykk for akkumulasjonstvang, men må suppleres med en konkret analyse av USAs konkrete politikk og militarisme. På samme måte må ei historisk-materialistisk tilnærming til for å forstå klassekamp, ideologiske forvrengninger (som eurosentrisme) og motstanden i globale Sør, som utspiller seg i spenningsfeltet mellom klasse og nasjon.
Kollektiv imperialisme og nye monopoler
De nyeste bøkene har alle til felles at de analyserer den «reelt eksisterende kapitalismen», altså ikke i idealutgavene i lærebøkene på BI, men i den aktuelle formen som framstår som tilstivnet og kjennetegnet av dyp krise. Den har ikke minst vært drevet av en finansialisering og en para- sittisk tilraning av en økende del av overskuddet fra eierklassens representanter. Ettersom så mange har reist spørsmålet om hvorfor «økonomene» ikke forutsa finanskrisa i 2007/2008, er det naturlig å minne om hvordan Samir Amin rundt 2000 trakk fram finansspekulasjoner, gjeldsbasert forbruk og grotesk ulikhet, og gjorde det klart at det bare var et tidsspørsmål før ei slik boble ville briste. Det var da også dette som skjedde, og det var ikke noe vakkert syn.
Et annet hovedtrekk i Samir Amins analyser av dagens kapitalisme, er at den blir mer militarisert. Sammen med en stadig tydeligere kollisjonskurs mellom akkumulasjonstvang og økologiske lover, viser dette at forestillingen om en fredelig og bærekraftig verden innenfor rammen av global kapitalisme er en farlig illusjon. Han har vært opptatt av ødeleggingen av planetens livsgrunnlag sida han deltok på FNs miljøkonferanse i Stockholm i 1972, men inntil de siste åra har dette ikke hatt noen sentral plass i hans teoretiske arbeider. Her har han utvilsomt fanget opp økososialistiske analyser som særlig er forbundet med hans samarbeidspartnere i miljøet rundt Monthly Review, i første rekke John Bellamy Foster og Fred Magdoff.5 Dette er da også en av de viktigste grunnene til at sosialistiske alterna- tiver – og utviklingsstrategier i Sør – må se helt annerledes ut enn det som blei lagt fram i det forrige århundret.
Selv om det altså er tale om en ny fase og nye framtredelsesformer, viser Samir Amin hvordan kapitalismen gjennom historien har vært kjennetegnet av økende polarisering, utbytting og framvekst av monopoler, alltid med en imperialistisk Nord/Sør-dimensjon. Hans skrifter byr derfor på lite lystelig lesning for dem som måtte tro på en slags globalisering som går av seg selv, som visker ut skillet mellom sentrum og periferi, og som bidrar til global utjamning og konvergens. Selv om det har vist seg mulig for enkelte land i Sør å industrialisere, særlig i Asia, er det Amins oppfatning at dette verken opphever polariseringa eller gir muligheter for land i Sør til å «ta igjen» forgjengerne i kapitalismens sentrum. Den viktigste grunnen til dette er at USA, EU og Japan – kjent som triaden eller kollektiv imperialisme – sikrer seg en slags monopolrente (eller imperialistrente) gjennom sitt overtak når det gjelder militærmakt og produksjon av masseødeleggelsesvåpen, kontroll over det globale finanssystemet, forsprang innenfor høyteknologiske nyvinninger, kommunikasjons-, infor- masjons- og mediemessig hegemoni og adgang til natur- ressurser over alt i verden. Med et nøkkelbegrep omtales dette som «generaliserte – eller altomfattende – monopolers tidsalder».6 En slik kollektiv imperialisme skiller seg på mange måter fra den nasjonalkapitalistiske rivaliseringa som Lenin analyserte for rundt 100 år sida. Det følger også av den kollektive imperialismens natur at det er skapt felles instrumenter, slik som våpen (særlig rettet mot Sør), Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF), OECD, Verdens handelsorganisasjon (WTO), G7 og – ikke minst – Nato. Dette betyr ikke at stater og grenser har utspilt sin rolle, og Amin har naturlig nok gitt USA- imperialismen en sentral plass i sine aktuelle analyser. Blant de viktigste innslagene i et sammenhengende prosjekt, identifiserer han bl.a. forsøk på å a) nøytralisere og kontrollere triadepartnere, b) utøve militær kontroll gjennom Nato, c) «latinamerikanisere» det tidligere Sovjetunionen og Øst-Europa, d) beholde og utvide råderetten over Midtøsten og oljeressursene, e) svekke Kina og gjøre India og Brasil til klienter, f ) hindre framvekst av regionale blokker som kan utfordre den rådende form for globalisering og g) marginalisere de strategisk mindre interessante deler av Sør, slik som Afrika, som noen ganger omtales som «en fjerde verden». Et nøkkelelement i dette prosjektet er militær dominans, ettersom USA ikke lenger har noe avgjørende økonomisk fortrinn dersom det var en «fri konkurranse». USA er med andre ord avhengig av utenom økonomiske midler for å bevare sin stilling som en slags parasitt, ut fra oppskriften: verden produserer, USA konsumerer.
Et viktig steg på veien mot det som kalles en mer polysentrisk verden, må derfor være å begrense spillerommet for USAs militærmakt og globale nettverk av baser og allianser. Samir Amin ser derfor med stor bekymring på den framrykkinga som USA/Nato i våre dager gjør for å innsirkle Russland og Kina, med Ukraina som et av flere eksempler.7
Det er ikke minst kampen om naturressurser og investeringsmuligheter for overskuddskapital som gjør at Amin i nyere bøker understreker geopolitikkens betyd- ning. Med dette menes mer enn motsetninger mellom stater og «nasjonale interesser», slik dette begrepet tradisjonelt brukes. Isteden er det interessene til de hegemoniske kreftene innenfor den transnasjonale monopolkapi- talen, og da ikke minst finanskapitalen, som løftes fram. Av denne grunn argumenterer Amin også overbevisende for at EU som prosjekt ikke kan utgjøre noen motvekt til USA, slik det går fram i «Samanbrotet i det europeiske systemet» (kap. 4). Når dette er viktig å framheve, er det fordi han også er kjent for å understreke at det er (eller i alle fall har vært) betydelige forskjeller mellom USA og Vest- Europa når det gjelder historie, politisk kultur, velferd, sosiale bevegelser og styrkeforholdet mellom klasser. Men i nyere tid har det vært tydelig hvordan ledere som Tony Blair – og de fleste av hans etterfølgere (ikke minst i Norge under skiftende regjeringer) – har valgt militær underordning i Nato, et EU hvor nyliberalisme er nedfelt i grunnlova, en felles sentralbank som ikke utfordrer dollar/oljeprosjektet og en innstrammingspolitikk i form av en krigserklæring mot arbeiderklassen. Japan kan heller ikke være noen motvekt, ettersom landet er så geopolitisk knytta til USA gjennom rivaliseringen med Russland og Kina, og med en økonomisk vekst med klare begrensninger. Japan har dessuten vist seg å være lite attraktiv for andre asiatiske land. I enda mindre grad gjelder det India, som etter Amins mening ikke oppfyller noen av vilkårene for å være en «moderne» stormakt. Det skyldes både det høyst mangelfulle bruddet med koloniarven når det gjelder jordbruk og sosiale strukturer, utvikling til fordel for et lite mindretall og underordning under USAs militære hegemoni. Det siste er ytterligere forsterket gjennom valgseieren til BJP i mai 2014 og den nye regjeringa til Narendra Modi, som også bunner i en hindunasjonalistisk vending.
Som det framgår av kap. 5, er Samir Amin langt mer tvetydig når det gjelder Kina. Det er ikke minst fordi han ser at kampen mellom forskjellige retninger innafor kommunistpartiets politiske (og økonomiske?) elite på langt nær er endelig avklart. Den raske veksten utgjør i seg selv ingen dyptgripende utfordring til triadens kollektive imperia- lisme, og ikke minst økologisk er det mange blokkeringer for å fortsette i samme spor. Fortsatt er det tale om en slags periferikapitalisme bygd på arbeidsintensiv industri, ekstremt lave lønninger og underleveranser til utenlandske selskaper, og dermed fortsatt et ulikt bytteforhold. Men Kina kan etter Amins oppfatning likevel bidra til en mer multipolar eller polysentrisk verdensordning, og er det eneste landet i Sør som har et potensial til en mer sjølstendig og sammensatt produksjon. Ettersom landet heller ikke er like underkastet det globale finanssystemet som andre såkalt «oppstigende« land, står Kina i en klar særstilling. Det er da også dette som gjør at USA følger nøye med på Kinas økende tilgang på naturressurser fra andre deler av verden og på landets økende militære kapasitet.
Er en annen verden mulig?
Et velkjent slagord fra World Social Forum og regionale avleggere er at «en annen verden er mulig». (Som Samir Amin sier: En annen kapitalisme er derimot ikke mulig.) Men hvilke endringer skal til for at en annen verden skal bli mulig, hvordan kan den se ut, og hvordan kan radikale bevegelser i siste instans bli et redskap for ei sosialistisk omdanning? Det handler selvsagt ikke om det han kaller en «24-timers-revolusjon», men om å finne de første skrittene på en lang og kronglete vei. Med alle sterke motkreftene som Samir Amin har brukt sitt liv på å beskrive (og bekjempe), kan det vanskelig sies at han byr på noen lettvint optimisme.
En rød tråd hos Samir Amin har vært å diskutere mulighetene for solidaritet mellom stater i Sør som en mulig motvekt, men han ser nå hvordan dette er ytter- ligere vanskeliggjort gjennom nyliberalisme, manglende demokrati/folkemakt, korrupt samarbeid med utenlandske kapitalinteresser og innkapsling i USA militære strate- gier. Men dette betyr ikke at bildet er statisk, og Amin har et våkent øye for nye tendenser. Det er i våre dager f.eks. økende motstand mot USAs militære hegemoni og «forkjøpskriger», tilløp til en mer sjølstendig kurs i deler av Latin-Amerika, motstand mot liberaliseringskjøret i Verdens handelsorganisasjon (WTO), og diskusjon om nasjonal matsuverenitet og småbønders eksistensgrunnlag. Men fortsatt ser han et stort problem i nasjonale, kulturelle og religiøse «forvridninger» av denne kampen. Det gjelder ikke bare islam og Midtøsten, men – som han viser i sin nye fascismeartikkel (kap. 6) – også i det hindu- sjåvinistiske India.
Ifølge Amin er utfordringene til globale motstandsbevegelser mange. Ikke minst er han nådeløs i sin kritikk av FN-retorikk om avpolitiserte tusenårsmål og av «sivilsamfunnets» NGO-humanisme som vil bekjempe fattigdom uten å bekjempe det systemet som med nødvendighet produserer fattigdom og ulikhet. Etter hans oppfatning er det et alvorlig problem at det ofte er middelklassebevegelser som dominerer på toppmøter i regi av WSF o.l, mens for- utsetninga for å kunne avskaffe «globalt apartheid» er den kampen som bønder, jordløse landarbeidere og arbeiderklassen – både i Nord og Sør – fører for sin eksistensvilkår. Derfor løfter han ofte fram den jordløse landarbeiderbevegelsen i Brasil (MST), den globale småbondealliansen Via Campesina og deler av fagbevegelsen i Sør-Afrika. Bare slik ser han muligheter for at et mangfold av krefter, gjennom både dristighet og tålmodighet, over tid kan forenes i partier som bygger på sosialisme, dvs. både frihet (fullt demokrati) og likhet (frigjøring fra utbytting).
Det som noen kaller illusjoner, velger Samir Amin i mer optimistiske øyeblikk å se på som «konstruktive utopier». Målet er produksjonsmidlenes overgang til samfunnseiendom, et økologisk fotavtrykk som kloden kan leve med og brudd med en global kapitalisme som dømmer flertallet av jordas befolkning – dvs. det globale Sør – til fattigdom og ufrihet. Men et langsiktig mål er ikke det samme som oppskrift, og underveis er det viktig med aksjonsfellesskap omkring oppgaver som f.eks. å slette gjeld, redusere risikoen for nye USA-ledete kriger og forsvare retten til jord og vann. Med rette løfter Samir Amin også fram «bondespørsmålet», som bl.a. handler om vern om naturgrunnlaget, matsuverenitet, jordreformer, organisering av bønder, motsetningsforholdet til agribusiness og slaget om ressurser (landran, matdrivstoff og olje). Det store flertallet i Sør består av bønder og arbeidere, og det er nettopp i slike klasseforhold og i ei slik sammensetning av befolkninga at Amin ser et potensial for anti-systemisk organisering og mobilisering mot både imperialisme og nasjonale herskerklasser. Ettersom både mulighetene og hindringene blir gjennomgått i flere av de påfølgende kapitlene, skal ikke denne diskusjonen foregripes i denne innledninga.
Som det heter: Kampen fortsetter! Det gjelder også Samir Amins forfatterskap, som han selv beskriver som en sosial og politisk handling. I skrivende stund er han tross alt bare 83 år.
Mer å lese: et utvalg
Accumulation on a world scale (1974).New York: Monthly Review Press.
Unequal development. Essays on the social formations of peripheral communities (1977).
New York: Monthly Review Press.
Imperialism and unequal development. Essays (1978).
New York: Monthly Review Press.
På vei mot 1984. Artikler om krise, kapitalisme, underutvikling (s.m. Andé Gunder Frank (1979).
Oslo: Gyldendal.
Delinking. Towards a polycentric world (1990).
New York: Monthly Review Press.
Re-reading the postwar world. An intellectual itenerary (1994).
New York: Monthly Review Press.
Obsolescent capitalism (2003).
New York: Monthly Review Press.
The liberal virus. Permanent war and the Americanization of the world (2004).
New York: Monthly Review Press.
Beyond US hegemony? (2005).
New York: Monthly Review Press.
A life looking forward. Memoir of an independent Marxist (2006).
London: Zed Books.
The world we wish to see: Revolutionary objectives in the twentyfirst century (2008).
New York: Monthly Review Press.
Ending the crisis of capitalism or ending capitalism? (2010).
Oxford: Pambazuka Press.
Eurocentrism. Modernity, religion and democracy. A critique of eurocentrism and culturalism (2010, opprinnelige utg. 1989).
New York: Monthly Review Press/Oxford: Pambazuka Press.
Global history. A view from the South (2010).
Oxford: Pambazuka Press
The law of worldwide value (2011, 2. utg.).
New York: Monthly Review Press.
The people ́s spring. The future of the Arab revolution (2012).
Oxford: Pambazuka Press.
The implosion of capitalism (2013).
London: Pluto Press.
Three essays on Marx ́ value theory (2013).
New York: Monthly Review Press.
Theory is history (2013).
Cham (Sveits): Springer International Publishing (Springerbriefs on pioneers in science and practice).
Noter:
1.Tittelen på en nyutkommet Amin-biografi er da også Samir Amin – intellectuel organique au service de l’ emancipation de Sud, skrevet av Demba Moussa Dembélé (Dakar: CODESRIA, 2013).
2. I all beskjedenhet redigerte jeg begge: Underutvikling (Oslo: Gyldendal, 1974) og På vei mot 1984. Artikler om krise, kapitalisme, underutvikling (Oslo: Gyldendal, 1979). Den første har en lang rekke bidragsytere, mens den andre bare har artikler av Samir Amin og André Gunder Frank.
3. Mest spesifikt er dette drøftet i artikkelen «Political islam in the service of imperialism», Monthly Review, Desember 2007 (årg. 49, nr. 7). På nett: http://monthlyreview.org/2007/12/01/ political-islam-in-the-service-of-imperialism/
4. For en lett tilgjengelig og kortfatta diskusjon, se John Bellamy Foster: «Samir Amin at 80. An introduction and tribute», Monthly Review, Oktober 2011 (årg. 63, nr.5), på nett: http://monthlyreview.org/2011/10/01/ samir-amin-at-80-an-introduction-and-tribute/
5. I meget popularisert form har disse to forfatterne presentert sitt syn i What every environmentalist needs to know about capitalism (New York: Monthly Review Press, 2011). Se også Ståle Holgersen/Rikard Warlenius: «Ødelegg det som ødelegger planeten!» Rødt! 3/2014.
6. Samir Amin gir en mer teoretisk gjennomgang av diskusjonen omkring begreper som «overskudd» og «imperialistrente» i «The surplus in monopoly capitalism and the imperialist rent», Monthly Review, Juli- August 2012 (årg. 64, nr. 3). På nett: http://monthlyreview.org/2012/07/01/the-surplus- in-monopoly-capitalism-and-the-imperialist-rent/. Denne artikkelen utgjør også kap. 2 i boka Three essays on Marx ́ value theory (2013). 7 Se bl.a. Russia and the Ukraine crisis. The Eurasian project in conflict with the Triad imperialist policies (24.03.14), på nett: http://mrzine.monthlyreview.org/2014/amin240314.html