Kina blir et forbilde

Av Martin Hart-Landsberg, Paul Burkett

Nr 2a 2005

Den raske økonomiske veksten i Kina etter reformene har gjort at mange progressive ser på landet som et forbilde innen utvikling, med erfaringer som viser at det finnes praktisk gjennomførbare alternative veger til vekst innafor dagens kapitalistiske verdenssystem.

Dette er kapittel 1 i Rødt!s norske utgave av Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett: Sosialismen i Kina – hvor blei den av?


Et betydelig antall økonomer – med ulike politiske ståsted – har også valgt seg Kina som utviklingsforbilde, enda om dette ikke er særlig kjent blant progressive.

Grunnlaget for denne hyllesten til de kinesiske veksterfaringene er velkjent. Det dreier seg om landets hurtige økonomiske ekspansjon, raskt økende eksport og voksende investeringer fra utlandet. Tabell 1 og 2 viser noen indikatorer på dette. (Alle tabellene det refereres til, finner du her. Og her finner du også ei liste med forklaringer på ord, uttrykk og navn.) Ifølge offisielle opplysninger har Kina ikke bare tosifra vekst i realverdien av bruttonasjonalproduktet (til faste priser) gjennom det meste av tiåret 1985-95. Landet har fortsatt med rask vekst, på over 7 prosent per år, i åra under og etter den østasiatiske krisa i 1997-98. At eksporten spilte ei vesentlig rolle i ekspansjonen, går klart fram av den høye vekstraten og av eksportens økende andel av bruttonasjonalproduktet. Tall fra FNs konferanse for handel og utvikling (Unctad) viser at Kina i 2000 hadde 6,1 prosent av verdens eksport og dermed var verdens fjerde største eksportør, bare overgått av USA, Tyskland og Japan. I perioden 1985-2000 var Kina det landet i verden som økte eksportandelen sin mest, med mer enn dobbelt så mye som nummer to, USA. (1)

Årlig netto tilgang av direkteinvesteringer fra utlandet til Kina har også eksplodert i verdi, fra 1 milliard US-dollar i 1985 til over 50 milliarder i 2002. Disse utgjorde en betydelig andel av landets kapitalinvesteringer i perioden. “Også i 2001 og 2002, da mengden av direkte utenlandske investeringer globalt falt med henholdsvis rundt en halvpart og en tredjedel, fortsatte strømmen til Kina å øke”; så mye at Kina i 2002 ble “verdens mål nummer en for direkte utenlandske investeringer”. (2)

Men dette er bare fakta. De forklarer ikke hvorfor de har blitt grunnlaget for at utviklingsøkonomer over hele det politiske spekteret feirer Kina som et forbilde for utviklingsland. Resten av denne boka er en kritikk av dette synet på de kinesiske erfaringene. Men først er det viktig å se på de skiftende verdenshistoriske sammenhengene dette framstod i. Dette vil bidra til å rydde av vegen noe av den teoretiske og politiske forvirringa – og klargjøre en del utfordringer – slik at det sosialistiske prosjektet kan fortsette.

Kina som en nyliberalt forbilde

Da Sovjetunionen brøyt sammen i 1989, og de tidligere sovjetiske republikkene og satellittlanda i Øst-Europa innførte sin nyliberale politikk, kunne vi i starten se ei skamløst triumferende stemning innen nyliberale kretser. At de tidligere “sosialistiske” regjeringene raskt slutta med planlegging, privatiserte statsforetak og åpna opp markeda for import og utenlandske investeringer (alt etter råd og støtte fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken), så ut til å være bevis på den nyliberale ideen om “historias slutt”. Tragisk nok førte denne sjokkterapien av en politikk til økonomiske sammenbrudd (spesielt i Russland) med ødeleggende konsekvenser for arbeidsfolk i Øst-Europa, noe som ikke har endra seg fram til i dag. Disse tilbakeslaga hadde to virkninger på tradisjonell utviklingsteori.

For det første kom det til debatt om hva som er rett tempo og rekkefølge i nyliberale reformer, og om hvilke institusjonelle krav som må stilles. (3) Konservative nyliberalere som Jeffrey Sachs tenderte til å gi regjeringskorrupsjon og for lite forpliktende innsats i reformarbeidet skylda for de elendige resultata av sjokkterapien. Mer moderate nyliberalere, som Joseph Stiglitz, stilte derimot spørsmål ved hvor klokt det var å foreta ei så altomfattende liberalisering og privatisering på en gang. Denne siste grupperinga anbefalte mer sindige reformer, der makroøkonomisk stabilitet og pålitelighet var viktigere enn brå innføring av frihandel og fri kapitalbevegelse.

Trass i disse forskjellene var begge gruppene tro mot det endelige målet: en konkurransedyktig markedsøkonomi, frihandel og fri kapitalbevegelse. Følgelig så begge på konkurranseevne på eksportmarkedet og evne til å tiltrekke seg utenlandske kapitalinvesteringer som nøkkelkomponenter i ei vellykka utvikling. En kan derfor si at de tradisjonelle utviklingsdebattene i kjølvannet av sjokkterapi-katastrofene faktisk gjorde det tydelig hvor samstemte de nyliberale var om kjerneelementa i ideologien sin.

For det andre: Ettersom ideen om at det “ikke er noe alternativ” (There Is No Alternative, eller TINA) til nyliberal kapitalisme fortsatte å dominere, blei det nødvendig å leite etter nye nyliberale suksesshistorier, etter at Øst-Europa ikke lenger kunne brukes som forbilder. Opportunismen i denne strategien var åpenbar, om en så på tidligere forsøk på å sette Sør-Korea i utstillingsvinduet for frihandel, enda landet åpenbart ikke hadde fulgt noen slags fri markedspolitikk (gradvis eller på annen måte), verken når det gjaldt handel eller utenlandske investeringer. Problemet var at det ikke var noen åpenbare tilfeller av kapitalistisk utviklingssuksess tilgjengelig. (4) Det var derfor slik at når en så at Thailand, Malaysia og Indonesia tidlig på nittitallet hadde rask økonomisk vekst som hovedsakelig skyldtes investeringer fra utlandet og produksjon for eksport, ja da ble Sør-Korea raskt gitt på båten som forbilde til fordel for disse landa som vokste fram som plattformer for den transnasjonale kapitalens eksportproduksjon. Så kom Øst-Asia-krisa, noe som nødvendiggjorde ny leiting etter nye land til utstillingsvinduet. At resultatet av dette blei Kina, gjenspeiler både de taktiske uenighetene og den grunnleggende samstemtheten mellom konservative og moderate nyliberalere. (5)

De konservative nyliberalernes svar på den østasiatiske gjeldskrisa var grovt opportunistisk. De levna lite ære til de kriseramma landa og sa de var håpløst korrupte “kameraderikapitalist”-regimer med et desperat behov for fullstendig restrukturering til det frie marked. Dette var de samme regima som bare uker eller dager i forvegen var blitt rost som frihandelens suksesshistorier. Det internasjonale pengefondet og de kriseramma regjeringene fulgte de nye råda og devaluerte valutaen, innførte stram pengepolitikk og budsjettkutt og satte i gang et omfattende privatiseringsprogram i de allerede svekka og gjeldstynga økonomiene. De rygga litt tilbake først da det blei klart at en reprise på sjokkterapikatastrofen etter Sovjetunionens fall var i emning (og etter at de fleste plommene blant Øst-Asias bedrifter allerede var blitt høsta av utenlandske investorer).

I mellomtida flytta konservative nyliberalere oppmerksomheten mot Mexico, for å kunne oppvise gode resultater av politikken sin. Tidlig på 1990-tallet hadde de oppfordra landet til å ta lærdom fra Øst-Asia. Og når de nyliberale reformene hadde mislykkes, skyldtes det angivelig korrupsjon og kameraderi. Likevel fortsatte Mexico å ha økonomisk vekst i perioden fra 1996 til 2000. Ja, landet gjorde faktisk dette samtidig som det la om økonomien for å bli et utgangspunkt for eksportproduksjon: Det liberaliserte reglene for direkte utenlandske investeringer og handel, bekjempa lønnskrav fra arbeiderne og privatiserte statseide industriforetak og banker. Slik ble Mexico det nye foregangslandet og framstod i et gunstig lys sammenlikna med Øst-Asia.

Denne nyvunne berømmelsen skulle vise seg å være av kort varighet. En lavkonjunktur ramma Mexico i 2001, i stor grad fordi den nyliberale politikken hadde gjort landet mer avhengig av eksport til USA, som nå opplevde nedgangstider. Men også da USA opplevde en svak oppgang, fortsatte stagnasjonen i Mexico, ettersom stadig flere utenlandske produsenter av eksportvarer flytta produksjonen til Kina, der lønningene var betraktelig lavere. (6) Konservative nyliberalere reagerte først med å anklage Mexico for korrupsjon og manglende konsentrasjon om kosteffektivitet og reformer i retning et fritt marked. Deretter begynte de å vise til Kinas gedigne økonomiske resultater som bevis på kraften i nyliberalismen, særlig om en “uten forbehold forplikta seg til reformer”. (7) Når Kina lyktes der Mexico hadde feila, sa Verdensbanken, var det fordi Kina på mer effektivt vis hadde “omforma seg sjøl bort fra et investeringsfiendtlig miljø” ved å gå mer heilhjerta “inn for globaliseringa på områder som handel og direkteinvesteringer fra utlandet”. (8)

Moderate nyliberalere så annerledes på krisa i Øst-Asia. De mente årsaka var for rask avregulering av den innenlandske finanssektoren og – framfor alt – at fri bevegelse av kortsiktig kapital over landegrensene blei innført for raskt. Joseph Stiglitz og andre kritiserte også den stramme makroøkonomiske politikken (spesielt de høye rentene), devalueringspolitikken og de omfattende privatiserings- og avreguleringstiltaka som Pengefondet og de østasiatiske regjeringene satte i verk. De mente dette bare kunne forsterke nedgangstidene i regionen, destabilisere finansvesenet og ytterligere undergrave tilliten i næringslivet.

De moderate nyliberalerne hadde rett i denne kritikken, enda om deres egne analyser av årsakene til sjølve krisene var ganske grunne. De overså avgjørende faktorer, som intensivert konkurranse om utenlandske investeringer, den store importandelen i utenlandskeide bedrifter som produserer for eksport, og regional og global overproduksjon. Disse og andre forhold i en eksportbasert vekst er avgjørende for hvordan det går med liberaliseringa av kapitalmarkedet. (9) Men når det gjelder temaet for denne boka, er det viktigste ved kriseanalysen til de moderate nyliberalerne at den også gav et gunstig bilde av Kina, et bilde som ikke avveik grunnleggende fra ei kjernesetning i nyliberalismen, nemlig at “utbredelsen av global kapitalisme har et enormt potensiale til beste for fattigfolk”. (10)

Stiglitz pekte faktisk på Kinas system med kapitalkontrolltiltak og den ekspansive makroøkonomiske politikken for å forklare hvordan landet unngikk de verste virkningene av Øst-Asia-krisa. (11) Med utgangspunkt i denne sammenlikninga tegna han et mer allment bilde av Kina ” som eksempel på et land som på vellykka vis har latt seg integrere i verdensmarkedet, – men på en måte som utfordrer “the Washington Consensus””. (12) Denne analysen sier at “Kina har godtatt privatisering og reduserte handelsbarrierer, men gradvis, slik at det har hindra at den sosiale veven er blitt revet i stykker i prosessen. Uten særlig rådgiving fra Pengefondet har landet oppnådd høy vekstrate, samtidig som en har redusert fattigdommen!” (13) I motsetning til de russiske erfaringene med sjokkterapi, sier Stiglitz,

valgte Kina å skape konkurranse og nye virksomheter og jobber, heller enn å privatisere og omstrukturere eksisterende virksomheter. Enda om Kina anerkjente at det var viktig med stabilitet på makronivå, så forveksla en aldri mål og middel, og en førte aldri kampen mot inflasjonen ut i det ekstreme. Kina slo fast at om landet skulle beholde den sosiale stabiliteten, måtte en unngå massiv arbeidsledighet. Jobbskaping måtte gå hand i hand med omstrukturering. Da Kina liberaliserte, blei det gjort gradvis og på en måte som sikra at ressursene som blei ledig, blei omplassert til noe mer nyttig, ikke overlatt til fruktesløs arbeidsledighet. (14)

Stiglitz gikk så langt at han “i en tale i Beijing i juli 1998 kalte Kina ‘det absolutt mest vellykka av lavinntektslanda’ når det gjelder utvikling i retning markedsøkonomi”. (15)

Dette bildet, der markedstilpassinga av den kinesiske økonomien skjer rolig og til lav kostnad, er ei ensidig idealisering. Ikke desto mindre er det et bilde som tillater Stiglitz og andre moderate nyliberalere å markere en uavhengig politisk posisjon på kort og mellomlang sikt, enda om de fortsetter å sverge troskap til at markedet, frihandelen og de utenlandske investeringene, kort sagt deltakelse i den globale kapitalistiske arbeidsdelinga, er eneste gangbare veg til økonomisk utvikling. Nicholas Lardy gir oss ei nyttig oppsummering av dette nyliberale credoet anvendt på Kina:

Kinas utsikter til vekst … er fortsatt sterke. I hovedsak er dette på grunn av den samla effekten av mer enn tjue år med økonomiske reformer. Viktigst er det at den gradvise prisliberaliseringa har kommet så langt at markedet nå fastsetter prisene på stort sett alt av varer. Like viktig er det at reformene har økt konkurransen dramatisk, ikke bare innafor industriproduksjon, men også i byggevirksomhet og store deler av tjenestesektoren. Markedspriser og konkurranse har trengt inn over alt, og dette fører til bedre ressursfordeling. … Rollen eksportsektoren spiller i å øke konkurransen på hjemmemarkedet, er spesielt viktig og blir altfor ofte undervurdert. (16)

Slik er bildet av Kina som, i hvert fall i øyeblikket, det ledende utstillingsvinduet for nyliberalismen.

Kina som progressivt forbilde

Avviklinga av de påstått sosialistiske økonomiene i Sovjetunionen og Øst-Europa gjorde at mange på venstresida kom på defensiven. Rimeligvis blei økonomene på venstresida interessert i Kina, men av grunner som, i det minste på overflata, var diametralt motsatt av nyliberalistenes. I motsetning til de raske ideologiske og strukturelle forandringene som fulgte den russiske typen “sjokkterapi”, hevda Kinas regjering at den fortsatt var fast bestemt på å bygge sosialismen. I tillegg så det ut til at den mer gradvise reformpolitikken skapte rask og bærekraftig økonomisk vekst.

At Kinas økonomiske reformer var av en desentralisert og markedsorientert natur, gjorde landet mer attraktivt for mange på venstresida, særlig blant akademikere. Økonomer flest hadde lenge hevda at sentral planlegging og statlig eierskap var ineffektivt, og da østeuropeiske regjeringer avviste sosialismen og omfavna kapitalismen, var det en slags bekreftelse på dette standpunktet. For mange på venstresida så Kinas reformprogram i første omgang ut til å tilby en “tredje vei” mellom kapitalisme og sentralisert statssosialisme. Mens en fortsatt lot statlige virksomheter spille en sentral rolle, reduserte en den sentrale planlegginga av økonomien, økte innflytelsen til lokale myndigheter, åpna for nye foretaksformer (herunder små private så vel som kollektivt eide lokalforetak). Videre blei det lagt vekt på å gi arbeiderne intensiver basert på profittskaping og produktivitet. Og forholda på markedet skulle bidra til å stimulere effektiviteten i alle foretak, inkludert dem i den fortsatt dominerende statssektoren. Denne “markedssosialistiske” politikken framstod som immun mot standardkritikken av sentral planlegging. Den var også lettere å forsvare ved å bruke argumenter fra tradisjonell markedsanalyse i en akademisk verden som i økende grad var dominert av nyliberalismen.

Tidlig på 1990-tallet skreiv flere progressive og radikale akademikere artikler som – enda om de framstod som usikre på hva framtida ville bringe – viste sterk tro på at markedssosialismen var levedyktig og endatil overlegen, noe som i stor grad var basert på Kinas sterke økonomiske utvikling. M J Gordon hevda eksempelvis at

Kinas erfaringer sia 1978 har vist at en politikk som kan karakteriseres som “markedssosialisme”, innebærer et levedyktig og vellykka alternativ … Disse reformene er kanskje ikke en modell som kan kopieres rett over andre steder. De viser likevel at en middelveg er mulig. (17)

Og Victor Lippit brukte de kinesiske erfaringene til å stille spørsmål ved påstanden om at “den kalde krigen er over og kapitalismen ser ut til å ha vunnet fullstendig”:

Kinas økonomiske suksess tvinger oss til å foreta ei mer varsom vurdering av den populære tesa som henviser sosialismen til historia. Offentlig politikk i Kina er retta mot å etablere et system av markedssosialisme, der statlig eide virksomheter sameksisterer med kollektivt og privat eide. Dersom ei slik sammenblanding av produksjonsforhold kan opprettholdes, og om en kan etablere folkelig/demokratisk kontroll over nasjonens økonomiske og politiske liv, er det mye mulig at dette vil vise seg å være en overgangsfase på veg til sosialismen. På den andre sida, dersom de kapitalistiske virksomhetene skulle bli viktigere enn de statlige og kollektive, da vil det være omforming til kapitalisme som står på dagsordenen. Poenget er at dette spørsmål ikke er avklart ennå. Og sia det fortsatt er mulig med ei sosialistisk utvikling, gir det kinesiske eksempelet et nytt perspektiv på kapitalismens påståtte seier. (18)

Kinas tilsynelatende suksess med markedssosialistiske reformer gav altså mange på venstresida et fornya håp om at nyliberal, globalisert kapitalisme faktisk ikke innebar slutten på historia. Den tjente også som et positivt referansepunkt for nytolking av kampen mellom kapitalisme og sosialisme på verdensplan. (19)

Dette positive synet på Kina – både analytisk og ideologisk – var ikke en rein akademisk øvelse. Det var også stor interesse for den kinesiske modellen i de få gjenværende statssosialistiske landa, spesielt Vietnam og Cuba. Tross alt hadde Cuba sjøl blitt utsatt for et økonomisk sjokk på grunn av at sovjetsystemet brøyt sammen. Landet var på desperat jakt etter en ny strategi, som kunne gi utenlandsk valuta for å kompensere for tap av markedsandeler og utenlandshjelp.

Kubanske økonomer, og også den kubanske regjeringa, var rimeligvis imponert over Kinas vedvarende økonomiske vekst, og enda mer over den stadig større suksessen når det gjaldt å tiltrekke seg utenlandske investeringer og å skape industrieksport. Etter først å ha studert forholda ei tid, besøkte Fidel Castro i 1995 Kina og Vietnam. Deretter kom et skisseforslag om omlegging av Cubas økonomiske strategi. Dette var sterkt påvirka av Kinas erfaringer. (20) Den kubanske regjeringa annonserte i ettertid at den ikke ville følge den sosialistiske markedsstrategien som Kina og Vietnam hadde valgt. Likevel fortsatte kubanske økonomer å beundre Kinas vellykka “innpassing i det globale nettverket” av industriproduksjon og handel, ei innpassing som en kubansk økonom mente var “av avgjørende betydning for å oppnå utvikling i dag”. (21)

Mange kubanske økonomer etterlyser fortsatt tiltak fra regjeringa for at Cuba skal kunne tiltrekke seg mer avansert industri knytta til globale produksjonsnettverk, dette som et supplement til turisme og andre kilder en i dag har til utenlandsk valuta. (22) Enda om det motsatte hevdes, er dette i praksis et argument for at Cuba skal velge en eksportorientert vekststrategi, basert på utenlandsk kapital og teknologi. Og dette må bety økt bruk av markedskrefter, innføring av blandingsøkonomi og desentralisering av statlige virksomheter. Alt sammen slikt som er sterkt påvirka av den kinesiske modellen.

Det er lett å forstå at den kubanske regjeringa er tilbakeholden med offisielt å anerkjenne Kina som et forbilde, særlig når en ser at reformprosessen der har styrka markedskreftene og kapitalistiske samfunnsforhold på bekostning av sosialismen. (23) Generelt kan en også si at det er blitt færre på venstresida som mener Kina utvikler seg mot sosialisme, etter som resultatet av reformene blei tydeligere utover 1990-tallet. Likevel er nok hovedstandpunktet blant progressive fortsatt at Kina vurderes som et forbilde innen utviklingspolitikk.

Til tross for at Kina åpenbart er i ferd med å gjeninnføre kapitalismen, er tanken på Kina som forbilde svært robust. Dette er mulig dels på grunn av landets suksess innen eksport og vekst og dels på grunn av flere historisk-intellektuelle tendenser på venstresida. Folk som fortsatt regna seg som sosialister, kunne nok se at Kina bevegde seg vekk fra sosialismen. Men de så stort sett ikke at endringene i Kina kunne ha stor betydning for hvordan verdenskapitalismen utvikler seg ujamnt og til sist går under, slik en i klassisk marxisme har analysert tidligere situasjoner der kapitalismen har utvikla nye nasjonale og regionale senter. (24)

Slike omfattende strukturelle og strategisk-historiske fortellinger var ikke på moten i en atmosfære av “historias slutt”-tenking, som den som utvikla seg etter 1989, spesielt med postmodernismens vekst og akademiseringa av vestlig marxisme. For mange sosialister så det derfor ut som at det beste en kunne håpe på innen utviklingsteori og -politikk, var å drive forsvarskamp mot nyliberalismen og for politisk demokrati, heller enn å foreta et frontalangrep på kapitalismen. Sjøl om dette perspektivet ikke alltid førte til at en gav full støtte til den kinesiske modellen, var det en tendens til at en begrensa både den systematiske kritikken av Kinas utviklingsstrategi og visjonene av ikke-kapitalistiske alternativer.

I mellomtida var det mange progressive som var blitt desillusjonerte og følte avstand til offisiell sosialisme og marxisme (både før og etter Sovjets sammenbrudd). Denne gruppa hadde ganske bevisst sett til Øst-Asia for å finne sosioøkonomiske organisasjonsmodeller som kunne bidra til motstand mot og alternativer til nyliberalismen. I 1980-åra og tidlig på 1990-tallet var Japan den mest populære modellen. Progressive pekte på en sterk, intervensjonistisk stat, tilsynelatende harmoniske forhold på arbeidsplassene, full sysselsetting, relativt lik lønn og overlegenhet innen eksport som bevis på at systemet der var mer arbeidervennlig og mer effektivt enn en nyliberal kapitalisme av USA-typen. Ut fra en slik tanke om “progressiv konkurranseevne” viste erfaringene fra Japan at en burde velge et kapitalistisk system med sosial orientering og statlig og kooperativt eierskap, både av hensyn til menneskene og økonomien. (25)

På midten av 1990-tallet var det imidlertid klart at den japanske økonomien var inne i en langvarig stagnasjon. De som var talsmenn for progressiv konkurranseevne, flytta gradvis oppmerksomheten over til Sør-Korea, og tidvis mot noen av de nye sørøstasiatiske landa med utenlandskeid eksportindustri, særlig Thailand og Malaysia. Så kom krisa i 1997-98, og disse landa blei stående i stampe. Det verste for de progressive var kanskje at regjeringene i disse landa svarte på de nasjonale krisene ved stort sett å akseptere de nyliberale forklaringene og sette i verk nyliberal politikk.

Mange progressive blei nå naturlig trukket mot Kina. De måtte leite etter alternative forbilder. De kunne tatt utgangspunkt i arbeidsfolk og lokalsamfunn som var i kamp på grunn av og mot kapitalismens ujamne utvikling, men da måtte de hatt noe de mangla: et (marxistisk) analyseverktøy og en (klasse)politikk. Kina fulgte i stadig større grad en vekstmodell lik den som var brukt i tidligere østasiatiske suksesshistorier. Men i skarp kontrast til disse landa hadde Kina motsatt seg brå liberalisering og følgelig kommet seg gjennom de regionale krisene med minimale skader.

Nå var faktisk argumenta som de progressive brukte for å rettferdiggjøre si beundring for det kinesiske systemet, ganske lik de som ble brukt av moderate nyliberalere, og dette forklarer hvorfor forfatterskapet til Joseph Stiglitz blei stadig mer populært på venstresida. På samme måte som Stiglitz forklarte de progressive Kinas økonomiske suksess med ei mer kontrollert og avgrensa liberalisering av handel og finans. Og på samme måte som Stiglitz applauderte de at Kina valgte å basere seg på utenlandske investeringer heller enn ustabil kortsiktig kapitalinngang (som Kinas regjering fortsatte å regulere stramt). De var også enige om at Kinas motstand mot devaluering var ei politisk beslutning av kritisk betydning, som hindra den østasiatiske krisa fra å bli langt verre enn den ellers kunne ha blitt.

Slik forsøkte de progressive å bruke moderate nyliberale analyser når de forsikra om at deres standpunkt fortsatt var progressiv konkurranseevne – og mot nyliberalerne. Kina vokste raskt og gikk, i det minste i tale, fortsatt inn for en sosialisert (statlig og kollektiv) sektor og planøkonomi. Men landet hadde også desentralisert og økt innflytelsen til markedskreftene, ja endatil blitt blant verdens fremste eksportører, og også av de største mottakerne av produktive utenlandsinvesteringer.

Det var derfor ei rekke venstreprogressive krefter som bifalt de kinesiske erfaringene, og det uten å bry seg særlig med om dette var sosialistisk eller ikke. Slik begeistring for dynamikken i den kinesiske økonomien kunne noen forskere i tillegg framvise overfor utenlands-kinesiske handelsnettverk i “Stor-Kina”-regionen. (26) Uansett var betydninga av den kinesiske revolusjonære arven nærmest blitt redusert til det å ha skapt en sterk stat og tilrettelagt på anna vis for landets nåværende økonomiske dynamikk og konkurranseevne, mens mulighetene for å flytte makt over til arbeidsfolk og lokalsamfunn var glemt. Tidligere oppnådde resultat innen velstands- og inntektsfordeling og levestandard for massene nevnte de stort sett bare for å trekke en løs forbindelse til Kinas vellykka inntreden i den globale kapitalistiske økonomien. Walden Bello skreiv for eksempel at

Kinas økonomiske dynamikk kan ikke skilles fra en begivenhet som de fleste av oss i sør gikk glipp av: En sosial revolusjon seint på førtitallet og tidlig på femtitallet, som fjerna de verste ulikhetene når det gjaldt fordeling av jord og inntekter, og klargjorde landet for et økonomisk kraftløft da markedsreformene blei innført i landbrukssektoren seint på 1970-tallet … På samme vis viser Kina hvordan en frigjøringsbevegelse som fast og bestemt fravrister utenlandske interesser kontrollen over den nasjonale økonomien, samtidig gir et kritisk viktig bidrag til framtidig økonomisk utvikling. Kina er en sterk stat, født i revolusjon og stålsatt gjennom flere tiår av varm og kald krig. … Forskjellen blir tydelig når en ser på Kinas forhold til utenlandsk kapital og sammenlikner med andre land i sør. Beijing er tøff overfor utenlandske investorer og har full kontroll i sine forbindelser med det internasjonale forretningssamfunnet. Likevel er utenlandske investorer overivrige etter å komme inn i Kina, restriksjoner eller ikke. … Respekt er det Kinas regjering får fra investorene. Respekt er noe vår regjering ikke har. Når det gjelder å hevde nasjonale økonomiske interesser, er det dette som skiller Kina fra mange av våre land: seierrik revolusjonær nasjonal kamp har blitt institusjonalisert til en handlekraftig stat. (27)

Slik sett vil ideene om progressiv konkurranseevne omforme sosialisme og revolusjon fra å være virkemidler for menneskets utvikling og frigjøring til å bli forutsetninger for kapitalistisk utvikling og konkurranseevne. De som inntar dette perspektivet, overser gjerne det faktum at når utenlandske investorer har respekt for Kinas regjering og dens “restriktive” vilkår for utenlandske investeringer, så er det i stor grad på grunn av at Kina villig forsyner dem med mengder av billig og produktiv arbeidskraft. Sagt på en annen måte er den lettvinte koplinga mellom Kinas postrevolusjonære resultater og landets nåværende kapitalistiske suksess noe som avleder oppmerksomheten fra den viktigste forutsetninga for det sistnevnte: En stadig mer utrygg arbeidsstyrke, som gjør forsøk på å organisere seg, men som heile tida undertrykkes av en av verdens mest autoritære stater.

Forvirring om Kina

Det at Kina omfavnes både av progressive og av nyliberale, viser den analytiske og ideologiske forvirringa som eksisterer nå etter den kalde krigen. Som et svar på motsigelsene i kapitalismen, velger altså mange å virre fra det ene landet til det andre som plakat til utstillingsvinduet sitt. Dessverre ser det ut til at dette er en prosess som er mye mer skadelig for venstresida enn for mer tradisjonelle analytikere og politikere. Den viktigste grunnen er at nyliberale politiske krefter opererer fra en maktposisjon. De kan dermed dominere tolkninga av begivenheter og ideologiske konflikter.

En mer spesifikk grunn er at stadig leiting etter nasjoner som kan være forbilder, bidrar til å styrke en antakelse om at det er mulig å lage progressive politiske program basert på erfaringer med kapitalistisk vekst i enkeltnasjoner. Problemet er, som Marx, Lenin og Trotskij fastslo, at de nasjonale suksesshistoriene ikke kan forstås isolert fra utviklinga og motsigelsene i kapitalismen på regionalt og globalt plan generelt. Gitt kapitalismens ujamne utvikling og dens kriser, vil tenking basert på nasjonale forbilder raskt føre til ei endeløs jakt på den ene suksesshistoria etter den andre, historier som blir stadig mer problematiske. Til slutt mister vi enhver evne til å se virkelige alternativer, til teoretisk klarhet og til å se saker i et grasrotperspektiv.

Den skissa vi her har presentert av hvordan Kina blei et forbilde, har fokusert på allmenne tendenser innafor nyliberalismen og i progressive grupper. I virkeligheten er det sjølsagt ikke fullstendig enighet om Kina verken på venstre- eller høyresida. Men også her virker det som om uenighetene tenderer til å være mer skadelig for progressive enn for de nyliberale.

De nyliberale er ofte uenige om nøyaktig hvor stor framgang et land har hatt langs de frie markedsreformers veg. (For noen blir det aldri nok deregulering og privatisering.) Men slike uenigheter gir nyliberalismen et betydelig manøvreringsrom, dersom det landet som akkurat nå er i utstillingsvinduet, skulle rammes av uventa kriser. Til tross for Kinas nåværende status som forbilde er det ikke vanskelig å finne nyliberale advarsler om tilbakeslag som kan komme, om ikke reformprosessen blir fullført og korrupsjonen utrydda. I mellomtida bruker nyliberalerne Kinas reformerfaringer til å kritisere Cuba for ikke fullt ut å markedstilpasse sin økonomi. (28) Og om det går dårlig for Kina, kan en alltids finne en annen frihandelssuksess som kan stå i fin kontrast til Cuba og andre “tilbakeliggende” nasjoner.

For dem som er interessert i ei radikal forandring til en økonomi som setter arbeidsfolk og lokalsamfunn i sentrum, vil det imidlertid gjerne være slik at analytiske uenigheter betyr ulike oppfatninger av kollektive verdier, av visjoner og strategier, altså felt som ikke enkelt lar seg reversere uten store politiske omkostninger. Det er tross alt slik at for progressive vil det å bygge en bevegelse måtte være forankra i klare og konsise verdier, visjoner og strategier, mens nettopp det motsatte er tilfelle for forsvarerne av status quo. For dem er politisk demobilisering av massene noe positivt, og den forvirringa som det raske byttet av forbilder fører til, bidrar til slik demobilisering.

For å oppsummere: Ikke bare er vi uenige med progressive som ser på Kina som et utviklingsforbilde (sosialistisk eller ikke), men vi tror også at måten de har kommet fram til standpunktet sitt på, setter søkelyset på et enda mer alvorlig problem: De progressives allmenne forkasting av marxismen. Vi mener marxismen er det mest effektive rammeverket for å forstå kapitalismen, så vel som for å bygge bevegelser som er i stand til å avløse den. Derfor er denne forlovelsen med Kina noe langt mer enn en akademisk debatt om erfaringene fra et land. Det dreier seg om å utvikle en teoretisk klarhet og et strategisk perspektiv som er nødvendig for at vi skal kunne forandre verden.


Noter

1. Unctad: World Investment Report 2002: Transnational Corporations and Export Competitiveness (New York: Forente nasjoner, 2002). [Tilbake]

2. Nicholas R Lardy: “The Economic Rise of China: Threat or Opportunity?”, Economic Commentary, Federal Reserve Bank of Cleveland, 1. august 2003, side 1. [Tilbake]

3. Ronald I McKinnon: The Order of Economic Liberalization, 2. utgave (Baltimore: Johns Hopkins University Press, 1993). [Tilbake]

4. Martin Hart-Landsberg: The Rush to Development: Economic Change and Political Struggle in South Korea (New York: Monthly Review Press, 1993). [Tilbake]

5. Paul Burkett og Martin Hart-Landsberg: Development, Crises and Class Struggle: Learning from Japan and East Asia (New York: St. Martin’s Press, 2000), kapittel 13. [Tilbake]

6. Martin Hart-Landsberg: “Challenging Neoliberal Myths: A Critical Look at the Mexican Experience”, Monthly Review 54, nr 7 (desember 2002). [Tilbake]

7. Stephen Roach: “The Hypocrisy of Bashing China”, Financial Times 7. august 2003. [Tilbake]

8. Shang-Jin Wei: “Is Globalization Good for the Poor in China?”, Finance and Development 39, nr 3 (2002), side 27. [Tilbake]

9. Burkett og Hart-Landsberg: Development, Crisis and Class Struggle, kapittel 11-12. [Tilbake]

10. Eyal Press: “Rebel with a Cause: The Re-Education of Joseph Stiglitz”, The Nation 10. juni 2002, side 13. [Tilbake]

11. Joseph E Stiglitz: Globalization and Its Discontents (New York: Norton, 2002), side 125-126. [Tilbake]

12. Press: “Rebel with a Cause. The Re-Education of Joseph Stiglitz”, side 13. [Tilbake]

13. Ibid, side 13-14. [Tilbake]

14. Stiglitz: Globalization and Its Discontents, side 184. [Tilbake]

15. Vanessa Lau: “Forgotten Generation”, Dollars and Sense (mars – april 2000), side 11. [Tilbake]

16. Lardy: “The Economic Rise of China”, side 2. [Tilbake]

17. M J Gordon: “China’s Path to Market Socialism”, Challenge 35, nr 1 (januar – februar 1992), side 53. [Tilbake]

18. Victor D Lippit: “But What About China?”, Rethinking Marxism 6, nr 1 (våren 1993), side 128-129. [Tilbake]

19. John E Roemer: “Can There be Socialism after Communism?”, i Market Socialism: The Current Debate, red. Pranab K Bardhan og John E Roemer (New York: Oxford University Press, 1993); John E Roemer: A Future for Socialism (London: Verso, 1994); Paul Bowles og Xiao-yuan Dong: “Current Successes and Future Challenges in China’s Economic Reforms”, New Left Review, nr 208 (november – desember 1994). [Tilbake]

20. Julio Carranza, Luis Gutierrez og Pedro Monreal: Cuba: La Reconstruccion de la Economia (utkast) (Havana: Centro de Estudios sobre America, januar 1995); Rolando H Castaneda og George Plinio Montalvan: “The ‘New’ Cuban Economic Model (Or Socialism With Cuban Characteristics)”, in Cuba in Transition: Volume 5, Fifth Annual Meeting of the Association for the Study of the Cuban Economy, 1995. [Tilbake]

21. Pedro Monreal: “Cuba: The Challenges of Being Global and Socialist … at the Same Time”, Socialism and Democracy 15, nr 1 (vår – sommer 2001), side 16. [Tilbake]

22. Ibid. [Tilbake]

23. Maurice Meisner: The Deng Xiaoping Era: An Inquiry Into the Fate of Chinese Socialism, 1978-1994 (New York: Hill and Wang, 1996); Robert Weil: Red Cat, White Cat: China and the Contradictions of “Market Socialism” (New York: Monthly Review Press, 1996). [Tilbake]

24. Karl Marx og Friedrich Engels: On Colonialism (Moskva: Progress Publishers, 1974); Karl Marx og Friedrich Engels: Marx and Engels on the United States (Moskva: Progress Publishers, 1979); V I Lenin: Imperialism, the Highest Stage of Capitalism, i V I Lenin: Selected Works, bind 5 (New York: International Publishers, 1943); Leo Trotskij: The Permanent Revolution and Results and Prospects (London: New Park, 1962). [Tilbake]

25. Burkett og Hart-Landsberg: Development, Crisis and Class Struggle, kapittel 4. [Tilbake]

26. Constance Lever-Tracy, David Ip og Noel Tracy: The Chinese Diaspora and Mainland China: An Emerging Economic Synergy (London: Macmillan, 1996); Constance Lever-Tracy og Noel Tracy: “The Three Faces of Capitalism and the Asian Crisis”, Bulletin of Concerned Asian Scholars 31, nr 3 (juli – september 1999). [Tilbake]

27. Walden Bello: “China at 50: A View from the South”, Focus on the Global South, 1999. [Tilbake]

28. Castaneda og Montalvan: “The ‘New’ Cuban Economic Model”; Roger R Betancourt: “Cuba’s Economic ‘Reforms’: Waiting for Fidel on the Eve of the Twenty-First Century”, i Cuba in Transition: Volume 9, Ninth Annual Meeting of the Association for the Study of the Cuban Economy, 1999. [Tilbake]