Løgnernes historie (etterord)

Av

Nr 2a 2008

I boka Jugoslavia – et forsøk på sosialisme (1985) advarte jeg mot det jeg opplevde som økende indre motsetninger i Jugoslavia. Men motsetninger var noe annet enn oppløsning av staten. Foran den siste partikongressen i 1990, som jeg dekket forKlassekampen ogAdresseavisen, svarte jeg på spørsmål om landet ville bli oppløst: «Nei, det vil ikke skje for landet har enda sterk folkelig støtte.»

 

Dette var mitt inntrykk, og er fortsatt mitt inntrykk. Men, som forfatterne i Monthly Review viser: Det var andre krefter enn folket som sto bak oppløsningen av Jugoslavia. Disse kreftene hadde strategiske interesser, var sterkere og råere, enn de fleste andre og jeg den gangen kunne forestille oss.

I dag, etter nesten 20 år med borgerkrig, Nato-bombing og økonomisk sammen-brudd, sitter mange fra det ødelagte landet fortvilt tilbake. De gamle vil ikke snakke om fortida. Ungdommen i Serbia og også i andre deler av det tidligere Jugoslavia tror ikke lenger på framtida. Staten, som en gang spilte en viktig rolle i internasjonal politikk, er delt opp i 7 små stater som ikke har større ambisjoner enn å bli «vestlige» og medlemmer av EU. I nesten 20 år har Jugoslavia blitt framstilt som en kunstig serbisk konstruksjon som i siste fasen bare ble holdt sammen av serbisk nasjonalisme og Milosevics brutale politikk. For de som bare kjenner landet fra medias framstillinger, er det som står tilbake, et land som bare har vært en eneste stor fiasko.

Det spesielle landet med 24 millioner mennesker er ikke mer. Nå er det fare for at også historia går tapt. Da jeg spurte forskere ved universitetet i Beograd om perioden med arbeiderselvstyre var oppsummert, svarte de unnvikende. «Nei, det er umulig i dagens situasjon.» Men i løpet av de vel 70 årene som Jugoslavia eksisterte som stat, har landet bidratt med erfaringer, som særlig vi på venstresida, har all grunn til å studere.

Her vil jeg minne leserne om tre områder hvor landet har spilt en helt særegen rolle.

1. Det multinasjonale/multietniske landet

På 70- og 80-tallet ble Jugoslavia av UNESCOS framstilt som et forbilde. Landet var en mosaikk med over 20 nasjonaliteter. Mange land sendte delegasjoner til Jugoslavia for å studere nasjonalitetsproblemet. Denne historia er ikke populær hos de som dyrker myten om serbisk nasjonalisme og terror. Men det er fakta. Mens mange europeiske land tvang minoritetene til å underordne seg majoriteten, både kulturelt og politisk, var Jugoslavias politikk det motsatte: Likhet for nasjonene og de nasjonale minoritetene. Alle offentlige dokument ble publisert på 6 språk. Det politiske lederskapet roterte mellom nasjonalitetene. Alle større nasjonaliteter var representert i landets styrende organer. Ingen andre europeiske land kunne vise til en så klok nasjonalitetspolitikk. Under Jugoslavias storhetstid på 60- og 70-tallet, mens kroaten Tito var president, var sloveneren Edvard Kardelj partiets nr. to. Dette var ikke et serbisk diktatur. Det var heller ikke en konstruksjon laget av makteliten. Alt fra dannelsen av det som den gangen var kongedømmet Jugoslavia, var stemningen for en felles stat sterk. De små nasjonene hadde gjennom århundreder erfart hva det vil si å bli dominert av stormakter. Sammen sto de langt sterkere. Ved valget i 1920, der Kommunistpartiet stilte til valg for første gang på et multinasjonalt program, ble partiet det største både i Beograd (Serbia) og Zagreb (Kroatia)!

Men den nasjonale likestillingen slo over i sin motsetning da markedskreftene ble sluppet løs fra 70-tallet. Den nasjonale rivaliseringen om makt og økonomi ble en av de indre kreftene som bidro til Jugoslavias sammenbrudd. Men dette var ikke naturnødvendig, fordi folket ønsket det.

2. Et kommunistparti som ikke lot seg styre av Moskva eller Peking

Etter dannelsen i 1919 gikk partiet inn i KOMINTERN og var lenge under sterk innflytelse av sovjetisk politikk. Men partiet hadde alltid hatt sterke røtter blant folket og hadde over 60 000 medlemmer da det måtte gå under jorda i 1929. Under krigen tok partiet ledelsen i en langvarig geriljakrig som ble et viktig bidrag til de alliertes seier under den andre verdenskrigen. Da Tito den 9. mai 1945 erklærte at «Tyskland, den største og mest aggressive makt i Europa har overgitt seg», hadde partiet folkeflertallet i ryggen. Denne forankringen i jugo-slavisk virkelighet, førte partiet raskt på kollisjonskurs med Moskva.

Moskvas plan var at Jugoslavia skulle inngå i den «sosialistiske arbeidsdelingen». Men den jugoslaviske partiledelsen ønsket en allsidig økonomisk utvikling som gjorde landet mer uavhengig av Sovjetunionen. Landet førte også fra starten en utenrikspolitikk som ikke var sanksjonert av Moskva. Et eksempel er Palestina-politikken der Stalin ble en ivrig forkjemper for en jødisk stat, mens Jugoslavia, ut fra egne erfaringer med flernasjonalitet, gikk inn for at Palestina skulle være en føderativ stat. Uenigheten med Moskva førte til at det jugoslaviske kommunistpartiet ble truet med eksklusjon fra KOMINFORM. Partiet bøyde seg ikke for presset, og ble i 1948 ekskludert.

Fordømmelsen fra verdens kommunistpartier var massiv. Men igjen greide det jugoslaviske kommunistpartiet å utvikle en selvstendig politikk. Den stivbeinte planøkonomien i Øst-Europa ble erstattet med «arbeiderselvstyre». Det Moskva-styrte fellesskapet mellom kommunistpartier ble erstattet med den Alliansefrie bevegelse. Jugoslavia valgte en utenrikspolitikk utafor blokkene, i fellesskap med landa i den tredje verden. Tito ble en av drivkreftene bak den alliansefrie bevegelsen og Beograd ble et politisk senter for alliansefri politikk.

3. Arbeiderselvstyresystemet

Jugoslavia er den eneste staten som til nå har prøvd ut former for «arbeiderselvstyre». I 1949 sendte regjeringa ut direktivet om arbeiderråd i statsbedrifter. Partiets ledende teoretiker Edvard Kardelj har i boka Democracy and socialism gjort rede for det teoretiske grunnlaget for innføringen av arbeiderråd. Systemet skulle gjøre arbeiderne til handlende subjekt: Fabrikkene til arbeiderne. Skille mellom intellektuelt og fysisk arbeid skulle bygges ned. Lagerarbeideren telte like mye som overingeniøren når arbeiderrådet stemte. Statens makt skulle bygges ned som et ledd i prosessen mot det klasseløse samfunnet og partiets makt skulle reduseres.

Mens folket i Øst-Europa snudde ryggen til den byråkratiske planmodellen, var det lenge stor entusiasme for arbeiderselvstyre i Jugoslavia. Arbeiderråd ble innført i alle virksomheter, i industrien, i utdanningssektoren, i sykehusene og i bankene.

Selv om arbeiderselvstyre i praksis ikke alltid var slik teoretikerne hadde tenkt, og selv om systemet brøyt sammen i møte med markedsliberaliseringa, er dette eksperimentet i sosialistisk samfunnsorganisering enestående.

Monthly Reviews spesialnummer om Jugoslavia er et grundig oppgjør med den massive vestlige propagandaen som har plassert Jugoslavia på «historias skraphaug». Når Rødt! nå gir norske lesere muligheten til å sette seg inn i denne velregisserte løgnhistorien, er dette et viktig bidrag til kampen om historia. Mitt håp er at når løgnene avsløres, vil igjen interessen for Jugoslavias unike erfaringer bidra til at de positive historiske erfaringene kan komme framtida til gode.