Etter 1917: Revolusjonære, kvinnepolitiske etterdønningar
Av Bryan D. Palmer og Joan Sangster
I 1840 klaga den franske sosialisten og feministen Flora Tristan over sitt eksil frå samfunnet; fordi ho trudde på frigjøring både for kvinner og arbeidarklassen var ho ein «paria». Frå hennar tid og til seinare forsøk med sosialistiske kommunar og organisering, av anarkistar, syndikalistar, kommunistar og trassige sexradikalarar, så har revolusjon gitt håp om ein veg til seksuell og kjønnsmessig likeverd. Etter 1917 var Russland ein modell som alle målte seg mot.
Joan Sangster,
Professor ved Trent University i Canada, og har skrive om den kvinnelege arbeidarklassen, arbeidarrørsla, feministisk teori og historie, den politiske venstresida og anna.
Bryan D. Palmer,
Professor ved Trent University i Canada og redaktør av tidsskriftet Labour/Le Travail.
Omsett av: Gunnar Danielsen
Utan den intense borgarlege eller sosialdemokratiske kampen for røysterett som gjekk føre seg i mange europeiske land, gjekk bolsjevikane raskt frå å erklære kvinnene likeverdige til sosial revolusjon. Bolsjevikane sette i verk ei massiv utdanningskampanje for å gjøre kvinnene politisk medvitne gjennom ein kvinnekommisjon eller Zhenotdel. Årsaka var i stor grad press frå revolusjonære feministar som Alexandra Kollontaj – som såg frigjøring av familie og seksualitet som avgjørande for sosial frigjøring – og Clara Zetkins tidlegare suksess med delvis sjølvstendig organisering av sosialistiske kvinner.
I 1920 blei dette arbeidet i tillegg internasjonalt då kvinner frå nitten land samla seg for å drøfte det lange dokumentet «Tesar om den kommunistiske kvinnerørsla», ein plan for frigjøringa av kvinnene under kommunismen. Sovjetiske reformer legitimerte fødslar utanfor ekteskap, og gav kvinnene rett til skilsmisse, fødselskontroll, abort, likelønn, og rett til å eige jord og eigedom. I tillegg var det lovendringar som gav dramatiske framsteg for seksuell frigjøring, som avkriminaliseringa av sodomi i 1922, ei forunderleg progressiv haldning til homoseksualitet ut frå samtidig underkuing av likekjønna sex i Europa. Kjerna i dette revolusjonære programmet var å frigjøre seksuallivet frå det konserverande grepet kjerka og staten hadde, og at endring av kvinnenes arbeid var grunnleggande for frigjøring av menneska: lønna kvinnearbeid var ein veg til økonomisk sjølvstende, og sosialisering av arbeidet i familien – offentlege kjøkken, vaskeri og barnehagar – ville utfordre kvinneundertrykkinga i familien.
Omfattande studiar har granska oppsving og tilbakegang for kvinnefrigjøringa i Sovjet, medrekna dei umåtelege hindera for endringar av kjønnsrollene: styrken i patriarkalske normer og religiøs tru, den harde røyndommen i borgarkrigen og manglande økonomiske ressursar, og prioritering av andre spørsmål framfor likeverd mellom kjønna. På slutten av 1920-talet vart likestilling ut over det å oppmuntre kvinner til å bli yrkesaktive lagt på is; Zhenotdel blei lagt ned, og Det internasjonale kvinnesekretariatet vart strengt kontrollert av ein stadig meir stalinisert eksekutivkomite i Komintern. Med einsidig vekt på kvinneleg integrasjon i produktivt arbeid stod russiske kvinner tilbake både med dobbelt arbeid og dobbeltmoral i seksuallivet.
Som Eley skriv gav bolsjevik-reformene ein nyttig lærdom: dette var «maksimumsprogrammet til vestleg feminisme som ingen regjeringar i vest nokon gong var nær å realisere».1 Sjølv om trua den revolusjonære venstresida hadde på endringar var større enn det som vart oppnådd, så slapp bolsjevikrevolusjonen laus ein debatt utan like både på venstresida og i kommunistpartia sjølve. Det tydelege sovjetiske engasjementet for djuptgripande endringar, særleg oppfatninga om at husarbeidet måtte endrast, og at ein måtte arbeide for seksuell fridom, vart oppfatta som eit viktig feministisk «gjennombrot».2 Revolusjonen oppildna sosialistiske, kommunistiske, og jamvel enkelte liberale kvinner som såg han som prov på at total forandring var mauleg: om eit underutvikla land kunne ta slike uvanlege steg, korfor ikkje vestlege industrialiserte land?
Politiske turistar til Sovjetunionen som alt var kommunistar støtta vanlegvis endringane i kvinnene sin status ukritisk, men sosialistiske og liberale kvinner skreiv au overtydande om potensialet dei såg i det nye russiske samfunnet, frå offentleg barnepass til familieplanlegging, til høve til høgare utdanning. Denne positive vurderinga, til og med frå liberale, oppildna motstandarar på høgresida i USA, som ei gruppe konservative kvinner som gjekk i bresjen for anti-feminisme para med kjønnsretta oppfatning av klassekamp: «Miss Bolsheviki has come to town, / With a Russian cap and a German gown, / In women’s clubs she’s sure to be found, / For she’s come to disarm America.»
Åtak på den påståtte «nasjonaliseringa av kvinner» og stereotypiske sovjetinspirerte «Agentur for fri kjærleik» er frå det illgjetne Spider Web Chart (Edderkoppkartet), først trykt i Henry Fords Dearborn Independent i 1924, der liberale kvinnegrupper vart kopla til eit nettverk av bolsjevik-tilknytte klubbar, saker og kampanjar.3 Anti-bolsjevisme, anti-sosialistisk og anti-pasifistisk mobilisering frå høgresidas kvinner klarte til ein viss grad å stanse og reversere moderate feministiske reformer.
Likestillingsarbeidet i Sovjet blei meir omstridd ettersom stalinismen konsoliderte seg, men revolusjonen inspirerte like fullt kopiar, variantar og vidareutviklingar. Tolkinga av kvinnefrigjøring varierte ut frå ulike nasjonale og historiske vilkår og kulturar, styrken til nasjonale kommunistparti, og forholdet dei hadde til rivalar på den sosialdemokratiske venstresida. I Mexico prøvde ikkje eingong kommunistpartiet å opprette kvinnegruppe før i 1931, på grunn av andre prioriteringar, og dei innvikla nappetaka om «revolusjonær autentisitet» dei meksikanske kommunistane hadde med det nasjonalistiske Partido Revolucionario Institucional (PRI) og deira «revolusjonære» stat.4
I dei mindre kanadiske og amerikanske partia vart direktiv frå Det internasjonale kvinnesekretariatet sett som velkomne råd frå garva revolusjonære, sjølv om instruksane vart omgjorde etter eigne vilkår og behov, og somme tider hindra av sløve leiarar. Like fullt gav den internasjonale kvinnerørsla håp for kvinner rekrutterte frå tidlegare kvinne- og sosialistaktivisme: om ny politikk som lova overvinne ei fortid full av blindspor etter borgarleg eller sosialdemokratisk feminisme, avgrensa som dei var av idear om individuelle liberale rettar, eller forsvar av arbeidarklasse-familiane gjennom lovvedtak i parlamentet.
Sovjetisk inspirasjon, råd og stimulans bidrog til å skape nye delvis sjølvstendige kanadiske organisasjonar av venstreorienterte kvinner, Women’s Labor Leagues; ei kvinneavis, The Woman Worker, som tok opp spørsmål av sosial, seksuell og materiell natur; og kanskje viktigast kamp for retten til abort og fødselskontroll, saker den sosialistiske venstresida i Canada hadde unngått tidlegare. Fødselskontroll blei på same måte sett i forgrunnen i Storbritannia av Stella Browne som var aktivist for fødselskontroll og kommunist. Ho måtte til slutt innsjå at det britiske kommunistpartiet ikkje ville ha ein slik revolusjon i familie og seksualliv som Alexandra Kollontaj arbeidde for.
Mange amerikanske feministiske historikarar har vore svært kritiske til den innverknaden revolusjonen hadde på likestillingsdebatten i kommunistpartiet i USA, og hevdar at saker som frigjøring og kvinneundertrykking fekk lide på grunn av ei likegyldig partileiing med hang til nedsettande sexisme og eit maskulint syn på politikk. Andre ser at dei tidlege bolsjevik-eksperimenta førte til at nye kvinner blei kommunistar. Husmødrer mobiliserte på levekostnadsspørsmål, kvinner bidrog til solidaritetskampanjar som Friends of Soviet Russia, og kvinnelege arbeidarar organiserte seg i konfeksjonsindustrien. Dessutan var fleirtalet av kvinnelege kommunistar i USA på 1920-talet immigrantar som ikkje nødvendigvis hadde engelsk som førstespråk – deira perspektiv og arbeid har blitt tåkelagt av manglande språkkunnskapar hos historikarane.
Internasjonalisme som seinare vart avgrensa og øydelagt av Komintern, gav i utgangspunktet eit viktig grunnlag for dialog. Ikkje bare gjennom offisielle kanalar som Det internasjonale kvinnesekretariatet, men via ei mengd andre institusjonar og organ. Den ukrainske kommunistiske kvinneavisa Robitnystia (Arbeidarkvinner) kom ut i Winnipeg i Canada (etter at ei liknande avis gjekk inn i Cleveland i Ohio), og sirkulerte i den ukrainske kommunistiske diasporaen i heile Amerika. Slik kopla avisa den russiske revolusjonen med kvinnefrigjøringa i Nord-Amerika. Redaktøren var den politiske flyktningen, kommunisten og dramatikaren Myroslav Irchan (forfattarnamn Andriy Babiuk). Avisa vendte seg til kvinner i arbeidarklassen som ofte vart rakka ned på og stempla som analfabetar og tilbakeståande. Ho gav arbeidarkvinnene ei røyst i det veksande revolusjonære miljøet, og skapte ein heilt ny og avgjørande diskusjon om patriarkat og mannssjåvinisme, kalla «porcupinsim»5 , skapte engasjement rundt kjønnslikestilling gjennom fiksjon, drama og personlege historier. Som i dei tidlege revolusjonsdagane i Russland blei kultur brukt som fødselshjelpar for endringsvillig tenking. Om denne kulturproduksjonen hadde motseiingar, var det ikkje bare at han ikkje var «feministisk» nok; avisa var au bunde opp i sovjetiske prioriteringar, og spelte på nasjonale kjensler for å bevare og styrke solidaritet mellom kommunistar. Ikkje ulikt omveltingane blant immigrantarbeidarane i USA under første verdskrig, som både førte til skjerpa klassekamp, og avspora denne kampen inn i problematiske konfrontasjonar.
Artikkelen her vart først offentleggjort på http://socialistregister.com av Merlin Press Anthony Zurbrugg/The Merlin Press Ltd., tz@merlinpress.co.uk.
Omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen.
Notar
1 Eley: Forging Democracy, p.188.
2 Elizabeth Waters: "In the shadow of the Comintern: The Communist Women's Movement, 1920–1943" i Sonia Kruks, Rayna Rapp, Marilyn B. Young red: "Promissory Notes: Women in the Transition to Socialism", New York, Monthly Review Press 1989, p. 33.
3 Kirsten Marie Delegard: "Battling Miss Bolsheviki: The Origins of Female Conservatism in the United States", Philadelphia, University of Pennsylvania Press, 2012, særleg pp. 47–51.
4 Jocelyn Olcott: "Revolutionary Women in Postrevolutionary Mexico", Durham, Duke University Press, 2005, p. 50.
5 Joan Sangster: "Robitnystia and the Porcupinism Debate: Reassessing Ethnicity, Gender and Class in Early Canadian Communism", Labour/Le Travail, 56 (Fall), 2005, pp. 51–89.