Artikler om norske minoriteter

Av Anne Minken

Bokomtaler Nr 2 2018

Nik. Brandal, Cora Alexa Døving, Ingvill Thorson Plesner (red.):
Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016.
Oslo, Cappelen Damm Akademisk, 2017, 317 s.

Denne boka tar for seg norsk minoritetspolitikk på 1900-tallet. I hovedsak dreier det seg om de fem gruppene som har fått status som nasjonale minoriteter (jøder, kvener, skogfinner, rom og romanifolk/tatere) 1 samt om samer (urbefolkning). Alle disse gruppene har en til dels traumatisk historie, og boka tar også opp hvordan de historiske erfaringene påvirker gruppenes situasjon i dag og hvordan oppgjøret med fortida har blitt gjennomført. I tillegg er det et kapittel om språk og identitetspolitikk og tre kapitler om skolens undervisning om minoriteter. Cora Alexa Døving har et innsiktsfullt og godt sluttkapittel.

Anne Minken er historiker og har skrevet doktorav­handlingen Tatere i Norden før 1850.
Foto: Cappelen Damm Akademisk

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Denne boka tar for seg norsk minoritetspolitikk på 1900-tallet. I hovedsak dreier det seg om de fem gruppene som har fått status som nasjonale minoriteter (jøder, kvener, skogfinner, rom og romanifolk/tatere) 1 samt om samer (urbefolkning). Alle disse gruppene har en til dels traumatisk historie, og boka tar også opp hvordan de historiske erfaringene påvirker gruppenes situasjon i dag og hvordan oppgjøret med fortida har blitt gjennomført. I tillegg er det et kapittel om språk og identitetspolitikk og tre kapitler om skolens undervisning om minoriteter. Cora Alexa Døving har et innsiktsfullt og godt sluttkapittel.

Boka er en artikkelsamling. De 22 artikkelforfatterne har en brei samfunnsvitenskapelig bakgrunn. Hovedtyngden er historikere og sosialantropologer, men forfatterkorpset teller også sosiologer, jurister, teologer og pedagoger.

I forordet skriver de tre redaktørene at det har blitt gjort lite «analyser av likheter og forskjeller i norsk minoritetspolitikk historisk og komparativt mellom grupper». Bakgrunnen for boka er et ønske om å foreta en slik sammenlikning. Intensjonen er god og viktig, men lever boka opp til dette siktemålet? I boka behandles i hovedsak hver gruppe for seg. Det dreier seg om oversiktsartikler og sammenfatninger av tidligere forskning og gir boka et litt tørt lærebokpreg. Det er mange gode artikler om norsk politikk overfor jøder, kvener, rom, romanifolk/tatere og samer, men innslagene av sammenliknende analyse burde ha fått en breiere plass.

Et annet siktemål har vært at erfaringene fra historien til de «gamle» minoritetene skal kunne belyse statens politikk når det gjelder de mer nylig innvandrede minoritetene. Dette kunne etter mitt syn ha blitt gjort mer eksplisitt ved å løfte fram noen aktuelle problemstillinger som for eksempel etnisk særlovgivning og framstilling av minoriteter som en undergravende politisk trussel.

Når det gjelder etnisk særlovgivning, skriver Vibeke Kieding Banik om forbudet mot tradisjonelle jødisk slaktemetoder (1921) og Chalak Kaveh om forbudet mot omstreifernes hestehold (1951). Lovgivningen ble i begge tilfeller begrunnet med dyrevelferd, men hadde en umiskjennelig undertone av etnisk særlovgivning. I dag diskuteres blant annet forbud mot ekteskap mellom søskenbarn og mot rituell omskjæring av gutter. Argumentene er helse og barnevelferd. Når det gjelder søskenbarn-ekteskap, blir også integrering og begrensning av hente-ekteskap brukt som argumenter. Det kan være gode argumenter for begge forslag, men de vil utvilsomt fungere som en form for etnisk særlovgivning.

Når det gjelder synet på minoriteter som en politisk trussel, vet vi at både kvener, jøder og rom i perioder på 1900-tallet ble framstilt som farlige spioner og en trussel mot nasjonal sikkerhet. De ble anklaget for å ha lojaliteten sin utenfor Norges grenser. Liknende oppfatninger finner vi i dag når det gjelder innvandrere og flyktninger fra muslimske land. En av de vanligste fordommene mot muslimer i Norge dreier seg om at de først og fremst er lojale mot islamske lover og ikke vil innordne seg norske lover og normer.

Et tredje punkt hvor det kunne ha vært interessant med sammenlikninger med dagens situasjon, dreier seg om minoritetenes organisasjonsbygging. I Lars Liens kapittel om minoritetsorganisering nevnes blant annet en form for jødisk parallellorganisering i mellomkrigstida (jødiske feriekolonier, jødiske barnehjem og jødiske eldresentre). Når det gjelder nye innvandrergrupper er det ikke uvanlig å fordømme liknende organisering som utvikling av parallellsamfunn. Konkurrerende strategier og interne konflikter i minoritetsmiljøene er heller ikke nytt, og det kan virke som om det er mange fellestrekk i fortid og nåtid. Eksempler på ulike oppfatninger innad i minoritetsmiljøer blir godt belyst i Aarset og Lidéns kapittel om historiens betydning for rom og romanifolk/tateres situasjon i dag.

I kapittelet «Gamle minoriteter i det nye Norge» blir vi presentert for en undersøkelse av undervisningen om samer og nasjonale minoriteter i norsk skole. Resultatet av undersøkelsen er ikke oppløftende. Det står lite i lærebøkene, og emnet oppleves ofte som mindre relevant. Aktualisering blir framhevet som vesentlig både av elever og lærere. Artikkelforfatterne konkluderer med et ønske om en bedre balanse og sammenheng mellom beskrivelse av historiske fenomen som fornorsking, nasjonalisme og antisemittiske strømninger og beskrivelse av dagens situasjon for minoritetsgruppene. De foreslår også å løfte blikket fra de enkelte gruppene og se på fellestrekk som gjelder behandling av minoritets grupper generelt. Det samme tas opp i Cora Alexa Døvings utmerkede sluttkapittel. Dette er i tråd med et grep som jeg (og også forfatterne, tror jeg) hadde ønsket for denne boka, men som glipper litt i gjennomføringen. Mer vekt på sammenliknende analyser både i fortid og nåtid ville ha gjort en ellers god bok skarpere og mer kontroversiell og nyttigere med tanke på debatt og undervisning.

Noter:

1. Egentlig er det bare fire av gruppene som blir behandlet. Bortsett fra en omtale av politisk mobilisering i nyere tid er skogfinnene knapt nok nevnt. Redaktørene begrunner det med at det i liten grad var noen egen politikk overfor skogfinnene som gruppe på 1900-tallet. Det kan nok være så, men de kunne også ha nevnt at her er det et forskningsmessig tomrom. Skogfinnene har ikke vært tema i nyere norsk historieforskning. Det er synd for gruppa er svært interessant både innvandrings- og minoritetshistorisk.