A People’s History of the Russian Revolution
Av Mathias Bismo
A People’s History of the Russian Revolution
Pluto Press/Left Book Club, 272 s.
I forbindelse med 100-årsmarkeringen for Oktoberrevolusjonen er det kommet en rekke bøker. Neil Faulkners A People’s History of the Russian Revolution er en av disse. I form er boka først og fremst en kronologisk gjennomgang av forspillet, gjennomføringen og etterspillet til Oktoberrevolusjonen. Som sådan er det lite rom for drøftinger og analyser av det som faktisk skjedde. Det er i seg selv ikke noe problem, men det gjør at det er vanskelig å se hvordan boka skal fungere etter den uttalte hensikten, nemlig å være et redskap for aktivister som vil forandre verden.
For å begynne med det positive. Hvis man ikke har mer enn overflatisk kjennskap til hendelsene i 1917, er de knappe hundre sidene som faktisk omhandler dette, et meget informativt utgangspunkt. Faulkner er på sitt beste nettopp når han forteller hvordan den organiserte arbeiderklassen i Petrograd (i dag: St. Petersburg) klarte å velte monarkiet gjennom Februarrevolusjonen og hvordan det som skjedde i de påfølgende månedene, bidro til å tilspisse motsetningene mellom borgerlige liberalere på den ene siden og arbeidere og den andre, til et slikt nivå at Oktoberrevolusjonen lot seg gjennomføre. Dette er også den delen av boka der han i størst grad oppfyller det tittelen lover – det er ikke bare en bok om lederne av bolsjevikpartiet, det er vel så mye en bok om det russiske folket og hvordan det skapte revolusjonen. Som sådan gir den gode argumenter mot Bernt Hagtvet og andre antikommunisters påstander om at Oktoberrevolusjonen var et totalitært kupp mot en ellers liberal og demokratisk statsmakt.
Problemet er at det på mange måter stopper der. Han beskriver både den russiske kapitalismens og den russiske arbeiderbevegelsens fremvekst i detalj, men han klarer ikke å etablere noen sammenheng mellom dette og revolusjonen. Han bruker også betydelig med plass på å skrive om utviklingen etter revolusjonen, men heller ikke dette knytter han det opp mot det som skjedde under revolusjonen eller ikke engang borgerkrigen. Det burde man kunne forvente av en faghistoriker som Faulkner tross alt er, selv om boka ikke først og fremst henvender seg til akademikere.
I det hele tatt bringer Faulkner svært lite nytt på banen, noe som også reflekteres i kildebruken. Den klart viktigste kilden er Trotskijs verk om den russiske revolusjonen fra 30-tallet. Bare det å gjøre en aktørs egen beretning til hovedkilde, er problematisk. Når denne i tillegg er skrevet i en kontekst der vedkommende har en helt klar politisk agenda bak sin beskrivelse av hendelsene, bør det få en og annen varsellampe til å blinke. På sett og vis kunne man da egentlig like gjerne lest originalen, rent bortsett fra at den er flere ganger så lang og langt mindre tilgjengelig enn Faulkners bok. Utover Trotskij, er det primært to kilder han benytter seg av: Tony Cliffs firebindsverk om Lenin fra annen halvdel av 70-tallet og W.B. Lincolns standardverk om den russiske revolusjonen fra 1986. Er det virkelig ikke skrevet ting de siste 30 årene som kan øke forståelsen for den russiske revolusjonen?
Den ensidige vektleggingen av Trotskijs egen historieskriving, en kilde som også var svært viktig for Cliff, kan også være med på å forklare den veldige tilliten han viser til Trotskijs strategier og posisjoner. Trotskij blir for Faulkner selve legemliggjøringen av den russiske revolusjonen, og dermed fritas han også, i enda større grad enn Lenin, for ethvert ansvar for utviklingen etter revolusjonen. Han kommer riktig nok ikke unna for eksempel å omtale Kronstadt-opprøret i 1921 som en rystelse i det sosialistiske byggverket, men han unngår fullstendig å omtale Trotskijs rolle. Det er også interessant å se hvor ulikt han omtaler den russiske hæren under første verdenskrig og hvordan han omtaler den røde hær, under Trotskijs kommando, under borgerkrigen som fulgte etter revolusjonen, trass i at likhetstrekkene er mange. I stedet for å se på slike faktorer, velger Faulkner, akkurat som Trotskij, nærmest utelukkende å se på utviklingen av parti- og statsbyråkratiet under Stalin når han skal forklare utviklingen av det totalitære Sovjetunionen. Og, for all del, dette var en viktig faktor, men med det vi i dag vet, er det problematisk å legge hele ansvaret her. Sammenbruddet for revolusjonens idealer er nok langt mer komplekst.
Det er i det hele tatt synd at boka tar denne retningen. Allerede i innledningen kommer nemlig Faulkner med noen påstander han hevder han vil forsøke å bekrefte gjennom boka, blant annet at bolsjevikpartiet i realiteten var et masseparti og at utviklingen under Stalin var et brudd med, ikke en fortsettelse av, leninismen. Dette er interessante påstander som det er all mulig grunn til å drøfte, men han følger ikke opp. Dermed blir det lett å lure på hva som egentlig er vitsen med boka.
Kort sagt, er du ute etter å vite hva som skjedde i Russland i 1917 er det i underkant av hundre gode sider i denne boka. Men er du ute etter hvorfor det skjedde og hva det innebar, så er det langt bedre bøker å lese.
Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist