80 år siden borgerkrigen: Spania i våre hjerter …
Av Per Velde
80 år er lenge siden, men i dagens Spania er borgerkrigen fortsatt en mørk og uoppgjort fortid, i sterk kontrast til det gjengse mediebildet av landet hos oss med sol, sommer og Kanariøyene. Bare sjelden ser man noe om borgerkrigen hvor en halv million ble drept.
Per Velde er pensjonert lektor og bor på Nøtterøy.
Nei, Nordahl Grieg sa det ikke akkurat sånn, ikke om Spania, men han kunne ha sagt det, med sitt utrettelige arbeid for republikken under borgerkrigen 1936–39. Det samme var tilfelle for venstresida og arbeiderbevegelsen i alle land:
Krigen utløste et enormt solidaritetsarbeid – Spania var i folks hjerter – og aldri noensinne hadde det i Norden vært samlet inn så store summer.
For mange spaniere er dette ikke over, fordi det i 1977, etter Francos død, ble vedtatt en «glemselslov» som forbød å straffeforfølge krigsforbrytelsene, og tallrike massemordere har derfor gått fri.
Men – nå skjer det likevel noe. Etter flere tiårs taushet ble det i 2007 vedtatt en «lov om historiske minner». 570 Francomonumenter er nå blitt fjernet fra offentlige steder, og 188 000 etterkommere av republikanere i eksil har fått spansk statsborgerskap. Og – regjeringen har offentliggjort et kart over 2000 massegraver som man nå har begynt å åpne. Der ligger over 150 000 sivile venstreorienterte, ikke-krigførende, bakbundet og torturert som levningene viser.
Hva var så bakgrunnen for denne grusomme krigen? Viktigst var åpenbart Spanias nesten middelalderske samfunnsforhold: En analfabetisme på 45 prosent, på landsbygda nesten det dobbelte; i 1930 gikk f. eks. 80 000 barn i Madrid ikke på skole. Folket var lutfattig, mens godseierne, én promille, eide 2/3 av jorda. Og Kirken var styrtrik, uten sosial samvittighet: I 1912 kontrollerte jesuittene 1/3 av all spansk kapital og eide fabrikker, bergverk, banker og jernbaner. Våren 1936 skrev Kirkens primas rett ut at folket betraktet dem som fiender.
Ved valget i 1931 ble republikken innført. Stat og undervisning skulle nå bli sekulær, og en jordreform og sosiallovgivning påbegynt. Men i 1934 fikk høyresida igjen flertall, noe som førte til væpnet oppstand i flere byer. I februar 1936 vant så den nye Folkefronten valget, en sentrumvenstre front med tre borgerlige og tre arbeiderpartier. Av 464 representanter i Cortes var 99 sosialister og 17 kommunister, men ingen kommunister satt i regjeringen til den borgerlige Manuel Azana. Valgseieren utløste begeistring blant millioner av fattige spaniere som nå på egen hånd begynte å okkupere jorda til kirken, adelen og godseierne, særlig under innflytelse av de mange millioner sterke anarko-syndikalistene. Også industri ble overtatt og drevet av arbeiderråd. Regjeringen forbød dette, men ble likevel omtalt som Anti-Krist og kommunistisk i borgerlige aviser i utlandet.
Den 18. juli 1936 innledet så høyresida sitt militærkupp. I kaserner over hele landet kommanderte offiserene soldatene ut for å besette strategiske punkter. Da skjedde noe uventet: Folkemassene reiste seg spontant til motangrep, tvang myndighetene til å utlevere våpen eller brøt seg inn og tok dem, og i voldsomme kamper nedkjempet de kuppmakerne i de større byene – ofte sammen med politiet og lojale avdelinger. Gjennom denne heltemodige innsatsen reddet folket foreløpig republikken. Mer enn halve territoriet var på regjeringens hender – viktigst var Madrid, Katalonia og Baskerland med industri og en sterk arbeiderklasse.
Men situasjonen var ikke gunstig: Regjeringen hadde flåten og størsteparten av flyvåpenet, fascistene hadde hæren, marokkanske leiesoldater og fremmedlegionen. Og opprørerne stod sterkt i overklassen i regjeringsområder og administrasjon: Man regnet med at ethvert vedtak én time seinere var kjent hos fascistene. I en slik situasjon måtte republikken øke industriproduksjonen, opprette en ny hær, utdanne offiserer og sette i gang et storstilt oppkjøp av våpen fra utlandet. Samtidig som den skulle holde stand mot en profesjonell hær.
Men nå led landets lovlige regjering en skjebne den ikke hadde regnet med: Vestmaktene innførte den såkalte non-intervensjonen. Overfallsmann og offer ble sidestilt, ingen skulle få kjøpe våpen. For første gang i Europas historie ble en folkevalgt regjering umyndiggjort av de andre statene. Tyskland og Italia var selvsagt med på dette, samtidig som de lot krigsmateriell og tropper strømme til Franco; man anslår at den tyske Legion Condor (mest flyvåpen) hadde 12 000 mann i alt, italienske tropper utgjorde 78 000, og det fascistiske Salazar-regimet i Portugal sendte 20 000. Under hele krigen fikk fascistene også drivstoff av Texaco, og lastebiler og kjøretøyer fra Studebaker, Ford og General Motors. Alt på kreditt. Til republikken kom det etter hvert en del materiell fra Sovjetunionen og Mexico.
Men om regjeringene sviktet Spania, så gjorde ikke folket det. Over hele Europa spratt det opp solidaritetsorganisasjoner for republikken, støtten i arbeiderbevegelsen var massiv, og de politiske konfrontasjonene var bitre og kan bare sammenliknes med Vietnam-krigen på 60-tallet. I Norge så borgerlige aviser bort fra at regjeringen var demokratisk valgt, og støttet Francos stadig blodigere statskupp. Som borgerskapet i de fleste land. Noe som fortalte Europas revolusjonære at de hadde helt rett: Borgerskapet ville aldri respektere et parlamentarisk demokrati som kunne føre til sosialisme. (Her kan man sammenlikne med kuppet i Hellas i 1967 og Chile i 1973).
Men nå strømte en mektig bølge av utenlandske frivillige til Spania, de fleste arbeidere – mest kommunister og sosialister – for dette var ikke bare Spanias kamp, men hele arbeiderklassens kamp mot fascisme og reaksjon. Og De internasjonale brigadene ble organisert etter språk: Amerikanere og engelskmenn i «Lincoln», franskmenn i «Paris-kommunen», tyskere og skandinaver i «Thälmann», italienere i «Garibaldi», dessuten en Balkan-brigade m. fl. Antallet frivillige kom etter hvert opp i minst 40 000 mann, pluss 10 000 i saniteten. Ca 20 % ble drept. Fra Norge reiste ca. 300, fra Danmark og Sverige 500–550; de største kontingentene var tyske og italienske antifascister. Men snart ble det i alle land innført forbud mot å kjempe i Spania – i Norge under justisminister Trygve Lie som lot politiet raide NKPs lokaler på jakt etter vervelister.
I ettertid har mange frivillige fortalt om den varmen de ble mottatt med i Spania, hvordan Syden og menneskene der overveldet dem, og den livslange kjærligheten de etter hvert kom til å føle for dette folket og dette landet – og sorgen etterpå. En norsk frivillig forteller: «Første gang en større gruppe skandinaver skulle i ilden, kjørte vi ut fra Murcia, med tog nordover, mot Madrid. En fantastisk dag! På alle stasjoner ble vi hylla av folkemassene, og unge kvinner kom bort til oss med brød og vin og favnen full av blomster, og omfavna oss – oss! – fremmede menn som ville kjempe for dem i solidaritet. Det var en utrolig oppmuntring for dem at vi var der, aldri hadde jeg følt en slik kjærlighet og respekt fra ukjente mennesker. Jeg, en vanlig arbeider, plutselig var jeg noe, et verdifullt menneske. Dette kan jeg aldri glemme. Og jeg kjente en mektig følelse av fellesskap og tenkte at dette var forsmaken på sosialismen.»
Krigen ble blodig. Det tyske Luftwaffe ville utprøve nye våpen og bombet den lille byen Guernica og drepte over 300 i historiens første terrorbombing mot sivile. Høsten 1936 gikk fascistene særlig brutalt til verks, da de samlet sammen venstre-sympatisører som ble skutt og kastet i masse-graver. Dette var terror utført etter ordre fra ledelsen, mens terror på republikansk side, som regjeringen strengt forbød (minst 38 000 drepte), var spontane myrderier utifra hatet til undertrykkerne. Det voldsomme hatet omfattet også Kirken hvor tusenvis av klostre, kirker og religiøse skoler ble brent og 7000 geistlige myrdet. «Krist og Anti-Krist slåss på vår jord …» – underlagt Moskva og frimurere – «disse mørke samfunn styrt av den semittiske internasjonale,» het det fra biskoper, og både kirken og fascistene hevdet at dette var et korstog for Kristus.
Våpenboikotten skyldtes åpenbart radikaliseringen av folkemassene i Spania, samtidig som det i mange europeiske land var hard klassekamp. Vestmaktene så bort fra folkeretten fordi de var redde for sosialisme og et styre i Spania som var mindre fiendtlig til Sovjet-Unionen. Mens Hitler ønsket en alliert i det vestlige Middelhavet. På venstresida hevdet de at det som foregikk i Spania, var generalprøven på den kommende storkrigen, og at det var der fascismen måtte stoppes. Og i Folkeforbundet hudflettet Spanias representant unnfallenheten og krevde støtte for den lovlige regjeringen – og fordømmelse av Mussolini i Etiopia og Hitler i Tsjekkoslovakia.
Kommunistpartiet, som i begynnelsen var et lite parti, vokste kraftig under borger-krigen og fikk stadig større innflytelse; etter hvert kom de også med i regjeringa. Grunnen var deres evne til organisering, og at de fikk stadig større tillit som den sterkeste antifascistiske krafta fordi de nesten uavbrutt og på egen hånd klarte å stampe stadig nye arbeiderbataljoner opp av bakken.
Men strid i republikanernes leir, omrokeringer i regjeringa, boikotten fra Vesten og den tunge hjelpen fra Hitler og Mussolini fikk langsomt krigen til å svinge i fascistenes favør. Og ved månedsskiftet mars–april 1939 var borgerkrigen over. Uten å møte motstand marsjerte «nasjonalistene», sammen med tyske og italienske avdelinger, inn i Madrid, til en befolkning som etter årelang beleiring var utsultet og apatisk og nesten uten strøm og varme. Spania ble en korporativ stat etter tysk og italiensk mønster, og henrettelsene av politiske motstandere fortsatte ennå i mange år.
Nå sendte paven gratulasjoner, og Franco fikk ordenskorset «for sin innsats for Gud og Kirkens sak». Og så seint som i årene 1987–2007 erklærte paven 998 geistlige «martyrer» (drept av folket) for salig-kåret. Ingen republikanske prester henrettet av Franco var med på lista.
Ved kapitulasjonen var de internasjonale brigadene få måneder i forveien blitt oppløst. De som ikke kunne reise hjem, ble internert i leirer i Frankrike. Blant de tyske anti-fascistene sørget Trygve Lie for at mange sosialdemokrater fikk komme til Norge. Kommunistene ville han ikke ha. De satt der da Tyskland invaderte Frankrike, ble tatt av Gestapo og forsvant.
Om Folkeforbundets svik skrev en av landets kjente forfattere:
Disse menn er like lite i stand til å skjønne framtida og ta tiltak mot det som venter, som de er naive og tror krigen er sendt av skjebnen. Dermed er de med på å gjøre storkrigen uunngåelig. For der hvor fornuft og moral har sagt farvel, er bare brutaliteten tilbake. Men i og med at de har fått utsatt den grusomme krigen, er det de som er skyld i at den vil bli desto verre.
Få måneder seinere rullet Hitler inn i Polen.