I år er det 25 år siden Naomi Klein ga ut boka No Logo. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på det hun skrev om, og forsøke å se det i lys av Marx’ teorier.

 

Naomi Klein traff virkelig tidsånden da No Logo ble gitt ut, bare dager etter protestene mot Verdens Handelsorganisasjon (WTO) sitt toppmøte i Seattle, protester som for alvor sparket i gang antiglobaliseringsbevegelsen, også i vår del av verden. Siden den gang er boka blitt oversatt til et tjuetalls språk, og den står fortsatt som et helt sentralt vitnesbyrd på bevegelsen den var en del av.

 

Selv om bevegelsen raskt tapte momentet og i dag knapt nok er en skygge av seg selv, blir man som leser raskt slått av hvor lite som er endret siden den gang. År med krig, pandemi og økonomiske kriser har selvsagt gjort mye med hvordan verden ser ut, og både eksemplene hun benytter seg av og den optimistiske tonen hun legger an, særlig mot slutten av boka, kan nok fremstå litt utdatert når vi sitter med den historiske fasiten et kvart århundre senere. Fenomenene hun beskriver, derimot – branding, identitetsmarkering og kommersielle utopier som markedsstrategi – står like sentralt i dagens kapitalisme som de gjorde i 1999.

 

Samtidig er det åpenbart at Klein, til tross for glimt av genuin kapitalismekritikk, er mer opptatt av hvordan kapitalismen ser ut, enn hvordan den faktisk er. I en bok som dette er det i seg selv ikke nødvendigvis et problem. Likevel reiser det spørsmål om hvordan disse fenomenene forholder seg til de mer dypereliggende kapitalistiske strukturene.

 

Merkevarekapitalismen

Noe av det som gir No Logo en litt utdatert karakter, er hvilke bedrifter og hvilke merkevarer som er omtalt, og hvilke som ikke er det. Boka er for eksempel skrevet flere år før Mark Zuckerberg lanserte Facebook, og enda flere år før TikTok så dagens lys. Google er ikke nevnt i boka i det hele tatt, og selv om Amazon er nevnt, er det selskaper som bokhandlerkjeden Barnes & Noble som får stå som representant for den forretningsmodellen Amazon senere er blitt kjent for.

 

I stedet er det selskaper som McDonalds, Nike og Body Shop som får smake pisken. Dette er selskaper som, ulikt mange av dagens gigantselskaper, fortsatt baserer seg på salg av varer i form av høyst konkrete bruksverdier. De er mer håndfaste, mer konkrete, og inntektene deres kan spores tilbake til høyst konkrete behov, og det er kanskje nettopp derfor de har en tendens til å gli under radaren i møte med de rene nettbaserte selskapene. Men de er ikke borte. For eksempel kan Nike, som i 2000 hadde en fortjeneste på 9 milliarder dollar, nå oppvise en årlig inntekt på over 50 milliarder dollar. Et forsvinnende lite beløp sammenlignet med Amazon og Alphabet, som eier Google, men likevel en svært markant økning.

 

Nikes vekst siden 2000 kan likevel bare i begrenset grad tilskrives markedsandelen for Nikes produkter. Veksten kan, i likhet med veksten Klein omtaler i perioden før – fra 750 millioner i 1987 til altså 9 milliarder i 2000 – snarere tilskrives en dobbel utvikling. For det første har selskapet redusert produksjonsutgiftene ved å flytte produksjonen til lavkostland og frihandelsområder der uorganiserte arbeidere – for det meste unge kvinner – jobber under begredelige lønns- og arbeidsforhold både 12 og 14 timer om dagen. For det andre har de økt inntektene, ikke først og fremst ved å selge flere produkter til samme pris, men ved å gi dem en tilleggsfunksjon i forbrukernes øyne, fremfor alt symbolisert ved selskapets enorme reklamesatsing rundt basketballspilleren Michael Jordan. Den som kjøper en trøye eller et par sko fra Nike, kjøper ikke bare den fysiske varen, men også en identitet knyttet til merkevaren.

 

En aura av eksklusivitet

Kleins innsikter er ikke unike. Allerede på 1930-tallet omtalte Theodor Adorno (1903–1969), som del av sin kulturkritikk, lignende tendenser. Ved siden av sitt virke som sosiolog og filosof og en av Frankfurtskolens fremste representanter, var Adorno nemlig lidenskapelig opptatt av klassisk musikk, både som lytter, komponist og utøver. Derimot var han ikke spesielt begeistret for samtidens musikkindustri, og i et essay fra 1938 kritiserer han konsertpublikum som oppviser en helt særegen entusiasme for musikk, bare den er fremført på instrumenter bygd av bestemte instrumentmakere eller dirigert av bestemte dirigenter. En vanlig tilhører, mener han, er nemlig ikke i stand til å skjelne musikk fremført på en Stradivarius, fra musikk fremført på en moderne fabrikkfele, like lite som han er i stand til å skille et stykke dirigert av Toscanini fra et stykke dirigert av en annen habil dirigent. Det er ikke produktet de kjøper, det er opplevelsen av noe eksklusivt.

 

Ulikt den tilleggsfunksjonen Klein tillegger bestemte merkevarer, ligger det et materielt fundament bak eksklusiviteten i musikken. Akkurat som antallet Stradivariuser, og dermed også et antall fiolinister som kan spille på dem til samme tid, er begrenset, var det også mens han var i live, begrenset hvor mange konserter Toscanini kunne dirigere i løpet av en dag, en uke eller et år. Kleins merkevarer, derimot, finnes i et nesten ubegrenset omfang. Ja, skriver hun, det er faktisk et kjennetegn ved dem. Mens Starbucks så sent som i 1986 var et lokalt fenomen rundt Seattle, var det for 25 år siden blitt et globalt fenomen, med nærmere 2 000 utsalg i 12 land, og med langt flere produkter enn til salgs enn dem man vanligvis kjøper i en kaffebar. Siden har det bare fortsatt, og i dag er det over 38 000 Starbucks-utsalg i over 80 land. Likevel har Starbucks klart å opprettholde en aura av eksklusivitet som gjør at de kan ta mer betalt for en kopp kaffe enn konkurrentene kan.

 

Denne auraen av eksklusivitet hos en bestemt merkevare, enten det er Starbucks, Nike eller Tesla, for å bruke et mer moderne eksempel, er ikke ulik den innbilte eksklusiviteten Adorno beskriver i musikken. Den vesentligste forskjellen som bytteverdi betraktet, består i hvordan denne eksklusiviteten skapes. Den naturlige begrensningen i Stradivariuser og konserter med Toscanini som dirigent, avføder en pris som dannes gjennom et samspill mellom tilbud og etterspørsel. Denne prismekanismen oppstår ikke av seg selv når en vare blir sendt ut på markedet uten naturlige begrensninger. Auraen av eksklusivitet som gjør at kaffetørste kunder mer enn gjerne betaler overpris hos Starbucks, selv om verden simpelthen flommer over av Starbucks, må skapes på annet vis.

 

Bytteverdi som bruksverdi?

I essayet sitt går Adorno videre og forsøker å knytte dette fenomenet an til det Marx skrev om varens fetisjkarakter i begynnelsen av Kapitalens første bok. På denne bakgrunnen konkluderer Adorno med at kunden i denne typen av transaksjoner ikke kjøper varer som bruksverdi, men som bytteverdi. At det koster, blir i seg selv en bruksverdi:

 

Forbrukeren tilber i virkeligheten pengene han selv har betalt for billetten til Toscanini-konserten. Han har bokstavelig talt ‘gjort’ suksess som han gjengir og aksepterer som et objektivt kriterium, uten å kjenne seg igjen i det. Men han har ikke ‘gjort’ det ved å like konserten, han har ‘gjort’ det ved å kjøpe billetten.

 

Selv om denne tilnærmingen har interessante aspekter ved seg, gjør Adorno det vel enkelt for seg selv når han opphever bruksverdien som et selvstendig aspekt ved varen, for uansett hvordan man vrir og vender på det – om musikken ikke hadde tilfredsstilt noe behov, ville det heller ikke vært mulig å selge den som vare. Oppgaven må snarere være å finne ut hvorfor forbrukerne betaler så mye mer enn varen faktisk er verdt, snarere enn å se bort fra varens doble karakter.

 

Verdi og pris

En vares verdi svarer ifølge Marx til den gjennomsnittlige mengden arbeid som er nødvendig for å reprodusere samfunnets samlede etterspørsel etter varen. Som sådan er det et abstrakt, ikke målbart begrep. Likevel er det nettopp på grunnlag av denne sammenhengen han finner hemmeligheten bak profitten. For akkurat som en hvilken som helst vare, har også arbeidskrafta en verdi, gitt av en varemengde som svarer til arbeidsmengden som er nødvendig for å reprodusere den arbeidskrafta som forbrukes i produksjonen. Dersom verdien av det som produseres, overstiger verdien av arbeidskrafta – og dette er en forutsetning for den kapitalistiske produksjonen – så oppstår en merverdi som til slutt kommer ut i den andre enden som kapitalistenes fortjeneste eller profitt.

 

Gjennom det meste av Kapitalens to første bind, befinner Marx seg på et abstraksjonsnivå der han forutsetter at verdien og prisen er lik. Derfor er det nok også lett å forestille seg at dette oppsummerer Marx’ pristeori. Men sånn er det ikke. I tredje bok gjennomgår nemlig dette forholdet en forandring som snur opp-ned på prisen slik den fremkommer på prislappen. Denne prisen er selvsagt også et uttrykk for verdien, men når varen først slippes ut på markedet, kan den anta en helt annen form. Dette gjelder blant annet for varer det ikke er ubegrenset tilgang til. Selv om verdien ligger i bakgrunnen, dannes prisen for slike varer i samspill mellom tilbud og etterspørsel – i ekstreme tilfeller, når det bare er én produsent eller selger, gjennom monopolpris.

 

Når vi snakker om monopolpris, så mener vi alltid en pris som blir bestemt av kjøpelysten og betalingsdyktigheten hos kjøperen, uavhengig av den generelle produksjonsprisen eller produktets verdi. En vingård som produserer vin av helt uvanlig god kvalitet, men som bare lar seg produsere i begrenset mengde, vil få en monopolpris. Vindyrkeren vil kunne realisere en betydelig merprofitt som følge av monopolprisen. Dette overskuddet mellom prisen og produktets verdi skyldes utelukkende rikdommen og den forfinede smaken blant de fornemme vinelskerne.

 

Konserter med Toscanini som dirigent, er et eksempel på det samme, og selv om det finnes flere Stradivariuser, så oppviser prisen på konserter der disse instrumentene blir brukt, litt av den samme mekanismen – selv om de ulike konsertarrangørene setter prisen selv, vet de at det er en begrensning i tilgangen på varen. For kaffekopper på Starbucks eller trøyer fra Nike, derimot, er det ingen slik begrensning. Likevel gjør de samme mekanismene seg gjeldende, om enn via en omvei.

 

Kulturelle markører

For at noe skal bli en bytteverdi, må det være en bruksverdi, det vil si «en ting som gjennom sine egenskaper tilfredsstiller menneskelige behov av et eller annet slag.» Marx problematiserer ikke dette ytterligere, men med henblikk på fenomenene Klein beskriver, er det klart at merkevarer kan tilfredsstille flere behov enn det ene. Ja, det faktisk er hensikten med dem. 

 

Klein trekker frem klesmerket Tommy Hilfiger som et eksempel på hvordan dette inntreffer. Hilfigers kolleksjon besto opprinnelig av typisk konservative fritidsplagg for de velbemidlede, ikke ulikt Ralph Lauren eller Lacoste. Men på 80-tallet skjedde det noe, da selskapet med ett bestemte seg for å omfavne den fremvoksende hip hop-estetikken og knytte merket an til denne subkulturen. Sponsing var en sentral strategi, og en viktig milepæl inntraff da rapperen Snoop Dogg stilte opp med en trøye fra Tommy Hilfiger på Saturday Night Live, et av USAs mest sette TV-programmer.

 

Og Tommy Hilfiger har ikke bare begrenset seg til hip hop og rap i brandingens tjeneste. Også artister i andre sjangre, fra Pete Townsend og Rolling Stones, til Lenny Kravitz, Sheryl Crow og Britney Spears har mer enn gjerne latt seg sponse av merket. Resultatet er at Tommy Hilfiger ikke lenger bare selger klesplagg. Gjennom hip hop-brandingen selger de tvert imot hvit amerikansk ungdom illusjonen av svart kultur, og gjennom brandingen av hvit populærmusikk, selger de svart amerikansk ungdom illusjonen av hvit rikdom. Og, kan vi legge til, ved hjelp av den anglo-amerikanske kulturens posisjon internasjonalt, klarte de klart å selge oss alle illusjonen av Amerika og den amerikanske drømmen.

 

På denne måten har Hilfiger klart å utstyre klesplaggene sine med flere bruksverdier enn de har som fysiske objekter, i egenskap av å være bukser, jakker, kjoler eller sko. Når man kjøper et plagg fra Tommy Hilfiger, er det ikke bare plagget man kjøper, man kjøper også en kulturell markør, ikke bare distinkt fra lignende plagg uten en tilsvarende markør, men også distinkt fra plagg med andre kulturelle markører. Selv om en trøye er en trøye, så er ikke en trøye fra Tommy Hilfiger lenger bare den samme bruksverdien som en trøye fra Ralph Lauren eller Lacoste. Den er noe annet.

 

Kunstig monopol

Som fenomen oppsto merkevarekapitalismen etter at Marx skrev Kapitalen, og selv om han foregrep sider ved den, så kunne han selvsagt ikke forutse hvordan den skulle manifestere seg eller i hvilket omfang. Det er imidlertid ikke beskrivelsene av det konkrete som er det sentrale ved Marx’ økonomiske teorier. Det som gjør at Marx fortsatt er så viktig for å forstå de økonomiske fenomenene, er at han gikk bakenfor dem og formulerte et rammeverk som gjør det mulig å forstå kapitalismen som mer enn et sett fenomener. Det gjelder også merkevarekapitalismen.

 

Når Marx skriver hvordan prisen dannes for god vin, beskriver han hvordan begrenset tilgang på gunstige forhold for dyrking av vindruer utløser monopolpris gjennom samspillet mellom tilbud og etterspørsel. Sånn er det selvsagt ikke for merkevarer. Det er ingen naturgitte forhold som begrenser tilgangen på dem. Disse er snarere av juridisk art. I henhold til internasjonale konvensjoner om såkalte immaterielle rettigheter er det nemlig ikke lov for andre enn Lacoste å lage trøyer med en krokodille på brystet, akkurat som det ikke er lov for andre enn Apple å produsere mobiltelefoner med et halvspist eple. Men når de samme logoene gir en aura av eksklusivitet, og forbrukerne oppfatter denne eksklusiviteten som en særegen bruksverdi, så danner det likevel et monopol. 

 

Monopol i denne forstand innebærer ikke at forbrukeren ikke har noe valg – om man ikke vil betale i dyre dommer for en mobiltelefon fra Apple, finnes det mange alternativer. Det gjelder imidlertid også vinen Marx beskriver – selv om man ikke vil betale for vin av aller beste kvalitet, kan man likevel velge en helt OK vin. Om forbrukeren derimot vil ha eksklusiviteten som følger av selv iPhones rimeligste modeller, må han kjøpe en mobiltelefon én produsent har monopol på å produsere, akkurat som forbrukeren som vil ha den beste vinen, må kjøpe den fra en av de få produsentene som er velsignet med spesielt gunstige forhold fra naturens side. Det ene monopolet er naturlig, det andre er kunstig, men begge er like reelle.

 

Monopolrente

For monopolister er likevel ikke monopolet noe mål i seg selv. Målet er ekstrafortjenesten som ligger i det å forvalte et monopol – å tilegne seg en monopolrente. Dette rentebegrepet må ikke forveksles med renta man betaler for å låne penger i banken eller den man mottar for å deponere pengene sine hos dem. Bankrenta er ikke annet enn prisen den som har behov for en viss mengde penger, betaler for å få dem til disposisjon som bruksverdi. Monopolrente, eller økonomisk rente i alminnelighet, også grunnrente, beskriver derimot en ekstrafortjeneste ut over gjennomsnittsprofitten.

 

Når Starbucks kan ta en pris for kaffen som ligger 10 til 20 prosent over konkurrentene, er dette et uttrykk for en vellykket monopolstrategi, ikke på kaffe – det er et nærmest uendelig antall kaffebarer rundt omkring – men på en forestilt eksklusivitet. Dermed er det ikke sagt at det ikke også kan være en kvalitetsforskjell. Det er for eksempel grunn til å anta at en trøye fra Lacoste har en annen kvalitet enn en trøye, med eller uten krokodille på brystet, kjøpt fra en gateselger på Mallorca. Men det er ikke den eventuelle kvalitetsforskjellen som gir seg uttrykk i monopolrente. Da må de to trøyene være to ulike bruksverdier, og da har vi å gjøre med en helt annen diskusjon.

 

Merkevarenes monopolrente har, som Klein peker på, imidlertid også samtidig en annen kilde, nemlig reduserte produksjonskostnader som følge av utflytting til land og områder der lønnsnivået befinner seg på et svært lavt nivå. Sett fra et rent verditeoretisk ståsted, innebærer dette at verdien blir lavere enn om varene er produsert i høykostland. Dermed burde man kanskje også forvente seg at prisene faller tilsvarende. Det skjer da også til en viss grad, ikke minst for de generiske produktene, men ikke for merkevarene. I stedet faller verdien, uten at prisen faller tilsvarende. Takket være det kunstige monopolet er det i stedet eieren av merkevaren i dette tilfellet i stand til å øke monopolrenta uten samtidig å øke prisen og dermed antallet mulige kjøpere.

 

Rentas kilder

Jo høyere monopolrente, jo mer tjener kapitalistene som kan kreve en pris som innbefatter en slik. Prisøkninger ut over verdien skaper imidlertid ingen nye verdier. Bare arbeid skaper verdi, og i den grad inntektene ikke kommer fra arbeid, så har det å gjøre med overføring av verdier fra ett sted til et annet. Som Marx skriver:

 

Monopolprisen på visse varer overfører bare en del av andre vareprodusenters profitt til varene med monopolpris. Indirekte vil det inntreffe en lokal forstyrrelse i fordelingen av merverdien mellom de ulike produksjonssfærene, men grensa for denne merverdien vil være den samme. Om varen med monopolpris inngår i arbeiderens nødvendige forbruk, må arbeidslønna økes og merverdien reduseres om arbeideren fortsatt skal få betalt etter verdien på arbeidskrafta. Monopolprisen kan presse arbeidslønna ned under arbeidskraftas verdi, men bare i den grad den holder seg over grensa for det fysiske minimum. I dette tilfellet vil monopolprisen bli betalt av en reduksjon i reallønna (dvs. i mengden bruksverdier arbeideren kan få for en viss mengde arbeid), og i profitten til de andre kapitalistene.

 

I virkelighetens verden vil nok kildene til monopolrenta som skapes under merkevarekapitalismen, flyte fra begge kilder, og å spore de ulike komponentene av denne, er en meningsløs øvelse. Øvelsen kompliseres dessuten ytterligere av at deler av monopolrenta skapes ved å flytte produksjonene til andre land enn der varen så omsettes. Det er heller ikke godt å vite om merkevarer på et eller annet nivå inngår eller ikke inngår i vareansamlingen som danner utgangspunktet for arbeidskraftas verdi. Hvordan denne verdien dannes, er et interessant spørsmål, og monopolrente og andre typer rente er absolutt relevante komponenter i denne sammenhengen, men det ligger utenfor rammene av denne artikkelen. At det Klein beskriver i boka si, er redskaper kapitalen bruker for å tilrane seg større deler av arbeidernes inntekter, og dermed presse ned reallønna, det er det liten tvil om.

 

Normalkapitalisme

Det er all mulig grunn til å ta No Logo ut av bokhylla, blåse støvet av den og se nærmere på det Naomi Klein faktisk skrev. Med historiens fasit i hånd, er det selvsagt mye som kan kritiseres, men selve fenomenet – kapitalens kontroll over livene våre, ikke bare i form av produsenter, men også i form av forbrukere – er høyst reelt også den dag i dag.

 

Likevel fremstår Klein med en litt naiv holdning til selve fenomenet. Hun sier det ikke eksplisitt, men det ligger en slags nostalgi i boka, om en kapitalisme der merkevarene ikke styrte livene våre på samme måte som i dag. Hun legger ikke skjul på brandingens betydning også i tidligere epoker, men der reklamen tidligere handlet om å velge en produsent fremfor en annen – Marlboro eller Camel, Ford eller Volkswagen – retter den seg nå inn mot det særegne den bestemte produsenten kan levere, ut over selve varen.

 

Rent historisk er nok det en korrekt beskrivelse – brandingen gir en helt annen merfortjeneste for kapitalistene i dag enn før. Men når denne merforjenesten først er «oppdaget» er det naivt å tro at kapitalen ikke vil kjempe for å opprettholde den. Målet deres er tross alt å tjene mest mulig penger. Skal denne renta avvikles innenfor rammene av kapitalismen, så er det et minstekrav at Baselkonvensjonen om immaterielle rettigheter, der selskapenes internasjonale monopol på branding er forankret i juridisk forstand, oppheves. Enten det, eller så må arbeidernes lønn presses ned til et nivå der de kun har råd til å betale for generiske produkter, uten en monopolrente innbakt i prisen. Og der det førstnevnte ikke er realistisk, er det sistnevnte ikke spesielt forlokkende, selv om dette jo er tilfellet i store deler av verden i dag. 

 

Merkevarekapitalisme er kanskje en spesiell form for kapitalisme, men det er også en normaltilstand for kapitalismen.

Når mediene skriver om Sveits, er det ikke lenger bare gjøkur eller hemmelige bankkonti de er opptatt av. Landet har også blitt en nødhavn for velstående nordmenn på flukt fra det norske skattesystemet. Dette er utgangspunktet for Rødt-politikerne Sofie Marhaug og Mímir Kristjánssons nye bok Hjelp, de drar til Sveits, en lettbeint, men samtidig kunnskapsrik bok. 

Boka, som også bærer undertittelen Milliardærenes makt over Norge, har fått gode omtaler. Dagbladets anmelder skriver for eksempel at boka «gir leseren en fin oversikt over hendelser som knytter sammen lakseskatt, milliardutbytter, vindmøller, Støre, velferdsprofitt og Rimi-Hagen,» og «gode analyser om skatteparadisenes interne konkurranse om å tiltrekke seg rikfolk», mens Dagsavisens anmelder omtaler den som «en tankevekkende, smart og underholdende bok om milliardærenes makt over Norge».

Gnist har derfor tatt en prat med Sofie Marhaug for å få et nærmere innblikk i temaene de tar opp.

 

Gnist: Det er tydelig at dere har truffet en nerve med denne boka. Kan du si noe om bakgrunnen for boka? Hvem er den ment for, og er dette viktig å ta opp nå?

 

Sofie: Fenomenet med superrike nordmenn som flytter til Sveits har fått stor oppmerksomhet de siste to årene, særlig etter at Kjell Inge Røkke meldte flytting 12. september 2023. Det føltes vel som at det rystet Norge på en eller annen måte – at selvbildet vårt endret seg. 

 

Sveitsutflytternes bevegelser har på mange måter blitt dekket minutt-for-minutt i norske medier, nærmest som kjendisstoff. Vi ønsket å se utflyttingene i sammenheng, ta et skritt tilbake og se det store bildet med et venstresideblikk.

 

Flyttingen har dessuten blitt flittig brukt i den politiske debatten siden høsten 2022, av NHO, partiene på høyresiden og nye, mer «kreative» høyrekrefter som Aksjon for borgerlig valgseier og Aksjon for norsk eierskap. 

 

Vi har en annen motivasjon for å si noe om kapitalflukten: Er den egentlig så farlig? Hva er i så fall problemet med utflyttingen? Hvordan utflyttingen og trusler om ytterligere «skatteflyktninger» blitt brukt politisk? Vi ville fortelle en annen fortelling enn den høyresiden og dagsavisene har levert i det daglige.

 

Etter at vi begynte å skrive gikk dessuten venstresiden på et dundrende nederlag i lokalvalget 2023. Høyre ble det største partiet for første gang på 100 år. Nesten alle partiene til venstre for Venstre gikk tilbake. Unntaket var SV, og deres fremgang veide på ingen måte opp for den øvrige tilbakegangen. For oss var det åpenbart at vi på venstresiden ikke hadde klart å bruke skatteflukten til vår fordel. 

 

Hjelp, de drar til Sveits kan leses av alle, men vi tror nok at folk på venstresiden får mest ut av den. Problemstillingene vi bryr oss mest om, er også mest relevante for folk på venstresiden. Vi merker dessuten at mange på høyresiden ikke klarer å se forbi de første kapitalene om formuesskatten. Noen av dem ser helt svart, og går glipp av bokens øvrige poenger. Det er nesten litt komisk at det går an å bli så sint.  

 

Gnist: Til tross for tittelen handler ikke boka deres egentlig om landet Sveits, men om skatteparadiset Sveits. Kan dere si noe om hva som gjør akkurat Sveits så attraktivt for den som har penger, og hvorfor det akkurat er dit de reiser?

 

Sofie: Det finnes flere skatteparadiser enn Sveits. Men for norske rikinger er kanskje Sveits mer fristende enn en øystat med helt annen kultur og natur enn den norske. Landet har faktisk en del til felles med Norge! 

 

Dessuten har Sveits spesialisert seg gjennom en årrekke på det pengeforvaltere omtaler som «diskresjon»; landet er ekspert på skjult rikdom. Stikk i strid med hva man kan få inntrykk av i den norske debatten, så har jo faktisk Sveits formuesskatt. Den er riktignok veldig lav, i alle fall i deler av landet, men det har uansett vært et argument mot «dobbeltbeskatning». 

 

Viktig i norsk sammenheng er også skatteavtalen mellom Norge og Sveits. Den er særlig gunstig for de norske utflytterne, siden de begynner å skatte til Sveits med en gang, og dermed slipper unna norsk skatt både på inntekt og formue fra dag én. Avtalen ligner avtaler vi har med andre OECD-land, men den fungerer dårligere når Sveits i virkeligheten er et skatteparadis. Vi mener derfor det bør være rom for å reforhandle avtalen. For eksempel er avtalen Norge inngikk med Storbritannia etter Brexit strammere enn den med for eksempel Sveits, nettopp for å unngå skatteplanlegging. 

 

Tidspunktet for utflyttingen til for eksempel Røkke, og flere andre også, har også spilt en rolle. Ved å flytte i 2022 kunne de slippe unna den varslede endringen av femårsregelen. Denne regelen har i praksis gjort det mulig for rike mennesker å unnslippe skatt på kapital etter å ha bodd mer enn fem år i utlandet. 

 

Gnist: Rødts leder Marie Sneve Martinussen har karakterisert femårsregelen som en sveitserost av skattehull. Har du noen tanker om hvorfor det ikke har blitt gjort noe med det før helt i det siste?

 

Sofie: Skatteregler som innebærer at superrike kan unngå skatt, bare de er lenge nok borte fra Norge, er dårlige og urettferdige. Rike mennesker vil alltid jobbe for å finne måter å unngå å betale skatt på, og den politiske viljen til å gjøre noe for å tette skattehullene har mildt sagt variert.

 

Dagens regjering har gjort noen opprydninger. Da ser vi den politiske responsen: De rikes advokater roper om at det er MENNESKERETTIGHETSSTRIDIG, at det er mot EØS-avtalen osv. Vi ser eksempler på de rikes rettsliggjøring av politikken, der de prøver å bruke jussens språk og midler for å stanse demokratiske vedtak. 

 

Slike trusler er på en måte skremmende. Å bruke masse tid og penger på å forsvare demokratiske vedtak er ikke en drømmesituasjon for noen regjering eller noe Storting, men alternativet er verre: å gi etter for de rikes trusler. Da blir demokratiet skadelidende.  

 

Gnist: Bø i Vesterålen er et eksempel på en kommune som har gjort noe av det samme som Sveits. Og som dere viser til i boka, har de lyktes med å snu en negativ utvikling der. Så har dere selvsagt rett i at dette er en metode ikke alle kommuner kan bruke samtidig. Likevel er problemene reelle. Hvordan bør venstresida forholde seg til dette?

 

Sofie: Det kjedelige svaret er at vi ikke bør gi etter for skattekappløpet, om det er aldri så fristende. Nå ser vi at andre og større kommuner er i gang med det samme som Bø. For eksempel har det nye, høyrestyrte Bodø begynt å fable om det samme. Hvis fylkeshovedstaden i Nordland bestemmer seg for å gjøre det samme som Bø i Vesterålen, kan ordfører Sture Pedersen i Bø bare gi opp konkurransen! 

 

Samtidig er det ikke noe poeng å underslå kommunefattigdommen og fraflyttingsproblematikken vi ser mange steder. Venstresiden må sørge for at MYE mer av inntektene tilfaller kommunene fremfor å sentraliseres i staten. For enhver sittende regjering kan det være fristende å bruke de store skatteinntektene på egne prestisjeprosjekter, men sannheten er at veldig mye av velferden finner sted i kommunene. Da kan vi ikke robbe kommunene for rubbel og bit.

 

Gnist: Da Røkke dro til Sveits, handlet det først og fremst om formuesskatt. Siden den gangen har også grunnrenteskatten på havbruk blitt innført, med subsidiær stemme også fra Rødt. Kan dere si noe om denne skatten og hvorfor dere mener den er viktig?

 

Sofie: Ja, det har på en måte blitt en del av den samme fortellingen, selv om femårsregelen nok var mye viktigere for Røkke enn akkurat formuesskatten. Men i den offentlige debatten sauser høyresiden sammen alle skattene for å snakke om det ulidelige «skattetrykket». 

 

Grunnrenteskatt på laksenæringen er likevel veldig viktig rent politisk, fordi oppdrettsnæringen har tjent seg søkkrik på våre felles naturressurser. De har tatt for seg av fjordene våre, lagt flere av dem brakke, uten å betale grunnrenteskatt. 

 

Prinsippet for grunnrenteskatten er at man betaler en ekstra skatt mot «leie» (rente) av vår felles eiendom, eiendom som i seg selv gir særlig gunstige betingelser. Ofte snakker økonomene her om en såkalt superprofitt. Dette er prinsippet for grunnrenteskatten på 56 prosent som Norge har for olje og gass og for på nærmere 40 prosent på vannkraft. Slik har fellesskapet fått noe igjen for naturen vi har lånt bort til næringene. 

 

Når skatten først er innført, er den dessuten vanskelig å trekke tilbake. Det er generelt sett stor oppslutning om grunnrenteskatt i Norge. Folk vet at denne skatten bidrar til velferd, og de støtter prinsippet om at fellesskapet også skal høste av våre felles naturressurser. 

 

Gnist: Da grunnrenteskatten skulle vedtas, var det til protester fra noen som kalte seg Kystropet. Dere avskriver dette som astroturfing, eller kunstgressopprør, som vi kanskje kan kalle det på norsk, men er det ikke også grunn til å tro på dem når de sier at de frykter for arbeidsplasser og lokalsamfunn?

 

Sofie: Det var kommentator i Nationen, Hans Bårdsgaard, som brukte det begrepet om akkurat Kystropet. Så der låner vi fra ham – med referanse så klart, ingen plagiering her i gården! Opprinnelig kommer betegnelsen fra USA, og har blitt brukt til å beskrive Tea Party-bevegelsen; den ville fremstå som et grasrotopprør, men viste seg å være kjøpt og betalt av de som pleier å kjøpe seg innflytelse i amerikansk politikk. 

 

Ansatte i oppdrettsnæringen fikk fri av arbeidsgiverne sine, for å dra til Oslo for å demonstrere mot lakseskatten. Det er selvsagt ingen grunn til å tvile på at de ansatte var og er redde for å miste jobbene sine, men permitteringene som eierne truet med er det likevel grunn til å være skeptisk til. For det første er det vanlig med permitteringer i løpet av sesongen, uavhengig av oppdrettsskatten. For det andre sliter ærlig talt ikke den norske oppdrettsnæringen. Det er millionbusiness, noen ganger milliardbusiness. 

 

At noen av eierne lar det dryppe på lokalsamfunn, er likevel et faktum. Vi tror like fullt ikke at det er noen farbar vei å delta i skattekappløpet mot bunnen. Det er heller ikke gitt at private forvalter pengene bedre enn det offentlige. Dypest sett er dette et demokratisk spørsmål: Skal rike mennesker få holde lokalsamfunn som gisler, for å forhandle eget skattenivå med myndighetene? Nei, mener vi. 

 

Gnist: Slik jeg leser boka, avviser dere i stor grad frykten i lokalsamfunnene med å vise til at merdene ikke kan flyttes til Sveits. Det kan de ikke, men kapitalen kan flyttes. Risikerer vi ikke med dette at norske pengesterke investorer heller flytter investeringene sine til utlandet etter hvert som merdene blir nedslitt, i stedet for å bruke pengene her? Hvordan kan vi eventuelt forhindre det?

 

Sofie: Virksomheter som baserer seg på verdifulle naturressurser, som oppdrett eller kraft, kan ikke flyttes selv om eierne flytter på seg. Det handler simpelthen om naturforhold. Dessuten har historien med sterkt offentlig eierskap og høye skattesatser, for eksempel med vannkraft, olje og gass, dannet et bolverk mot flyttetrusselen i Norge; i praksis forsvinner ikke de store inntektene. Heldigvis, kan man legge til. 

 

Likevel er det åpenbart at vi kan gjøre mer for å forhindre utflyttingstrusler av denne typen.

 

Gnist: Som nasjonalisering?

Sofie: Ja, for eksempel. Da Rødt reagerte på Gustav Witzøe seniors flyttetrussel i valgkampen i 2021, var nettopp et av svarene våre den gangen at det går an å kjøpe opp oppdrettsanleggene hvis han virkelig mener alvor med å selge seg ut. Det er verdt å minne om at oppdrettsselskapet Cermaq var offentlig eid i sin tid. Selskapet har gått så det griner, men det er kjøpt opp av utenlandske eiere for lengst. Sånn sett har det offentlige gått glipp av store inntekter.

 

Samtidig er det viktig for oss å understreke at det ikke er et poeng i seg selv at det skal være statlig. Eierskapet bør spres. Vi trenger en reell desentralisering; maktkonsentrasjonen i oppdrettsnæringen må begrenses. Dette vil være bedre både for miljø og lokalsamfunn. Det går an å tenke seg en kombinasjon av små private eiere og offentlige eiere. Det behøver ikke å være staten alene, det kan like gjerne være kommuner eller fylkeskommuner.  

 

Gnist: I boka er dere opptatt av retorikk, ikke minst av hvordan retorikken har beveget seg over til høyresidas banehalvdel. Samtidig øver dere også en viss kritikk på vegne av venstresida og også deres egen retorikk. Kan dere utdype dette? Hvordan skal venstresida ta tilbake kontrollen over premissene for debatten?

 

Sofie: Kritikken av regjeringens retorikk handler om at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har gitt etter for høyresidens fortelling om hvem som skaper verdiene i samfunnet. De sier at vi må skape for å dele, og at vi må heie på de såkalte jobbskaperne. Underforstått: Eierne skaper verdiene. Problemet med en slik fortelling er ikke bare det moralske, hvem vi skal takke og bukke for. Vi mener også at det er feil rent analytisk. Det er simpelthen ikke riktig analytisk at det er eierne som skaper verdiene. Det er arbeidet som legges inn i produksjonen, av helt vanlige arbeidsfolk, som skaper verdiene. 

 

Et annet problem med jobbskaper-retorikken er at hvis regjeringen virkelig mener at det er eierne som skaper verdiene, ja, så er det jo også urettferdig at de skal skatte av formuene de egenhendig har skapt. Retorikken får konsekvenser for politikkens legitimitet, enten det dreier seg om formuesskatt eller grunnrenteskatt på oppdrett og vind. 

 

Kritikken av venstresidens retorikk, altså den radikale venstresiden (Rødt og SV), går ut på at vi vier for stor plass til de rike. Når vi gyver løs på de superrike, slik vi til en viss grad også gjør i selve boken, så er det lett for at vi glemmer de venstresiden egentlig skal være til for: det store arbeidende folk – arbeiderklassen og deres allierte. Som vi skriver et sted i boken: Venstresiden må bry seg uendelig mye mer om folks strømregninger enn om personen Røkke.

 

Gnist: Dere viser særlig skuffelse over APs utvikling, der de i løpet av få år har gått fra å lete med lys og lykter etter muligheter for at rikfolk skal betale mer skatt, til å heie på bedriftsledere som om de var idrettshelter. Men er det, gitt Rødts og før det RVs mangeårige kritikk av AP, egentlig grunn til å være skuffet?

 

Sofie: Vi er enige i at høyredreiningen i Arbeiderpartiet ikke er ny. Men akkurat når det kommer til skatt, så mener vi at vi ser enda en ny høyredreining i retorikken. Vi siterer Stoltenberg fra da han var statsminister, og sa at han skulle lete med «lys og lykte for at Stein Erik Hagen skal betale mer i skatt». Det var rett og slett en helt annen selvtillit i møte med de superrike, også fra Arbeiderpartiet. 

 

Et annet og mer nærliggende eksempel som vi også skriver om, er hvordan Støre går bort fra slagordet om at «det er vanlige folks tur». Enten man liker det eller ikke, så vant Arbeiderpartiet valget med en nokså populistisk retorikk, som nettopp hyllet arbeiderklassen (til forargelse for landets aviskommentatorer). Nå vil ikke Støre og Vestre snakke mer om vanlige folk, men om jobbskaperne som de heier på. Man kan godt si at det er forutsigbart, men det er synd likevel. De gjør en retorisk omvending som innebærer at verdien av arbeidsfolk sin arbeidsinnsats blir undervurdert.  

 

Gnist: I boka avslører dere hvordan VGs fortelling om Høyre, ikke bare som et vestkantparti, men også som et distriktsparti, først og fremst var et resultat av dyktig PR-messig håndverk. Likevel fikk fortellingen sette seg. Høyresida har skjønt PR, og de har nærmest ubegrensede ressurser til å anvende PR. Hvordan skal venstresida under slike forhold snu denne fortellingen?

 

Sofie: Det er et godt og vanskelig spørsmål. I grunnen er vi overrasket over at den delen av boken ikke har fått noe oppmerksomhet heller. VGs logring for Høyre i lokalvalgkampen i 2023 er så påfallende at det er flaut. 

 

Men det er som sagt vanskelig: Venstresiden skal jo ikke bli et PR-byrå. Vi kan ikke begi oss ut på den samme galeien som høyresiden. Her er det jo en slags sammenheng mellom mål og middel. Så svaret må være en kombinasjon av at vi selvsagt skal gjøre vårt for å bryte gjennom medias lydmur på vanlig, demokratisk vis, og samtidig jobbe med å styrke vår egen organisatoriske styrke – også utenfor de etablerte mediene.

 

Gnist: I boka kommer også innom Thomas Pikettys begrep brahminvenstre som bidrag til en forklaringsmodell. Kan dere utdype dette, og har dere noen refleksjoner med hensyn til hvor Rødt passer inn i dette bildet, politisk og organisatorisk? 

 

Sofie: Vi tror ikke Rødt er vaksinert mot å ende opp som et slags «brahminervenstre» vi heller. Men kort fortalt så handler det om å unngå å bli et elitistisk parti. Skal vi klare det, må vi ikke bare ha «riktig» politikk. Vi må også prioritere politikken som betyr noe for arbeiderklassen. Det holder liksom ikke å mene det som skal være bra for vanlige folk på papiret, hvis vi ikke står i stormen for dem det gjelder når det gjelder. 

 

Rødt har til en viss grad klart å vokse i en velgergruppe som er nokså lavtlønnet. Vi har vokst i arbeiderklassen. Det viser at vi til en viss grad har klart å gjøre noe av det vi har satt oss fore, selv om vi er langt unna målet. Rødt er tross alt ikke et så stort parti. 

 

Vi tror likevel at vi er nødt til å holde fast på noe av den egenarten som vi har lykkes med de siste årene. Rødt har ikke vært som alle andre partier. Det er lettere sagt enn gjort ikke å miste oss selv. På Stortinget blir partiene likere hverandre: politikerne får de samme privilegiene, den samme høye lønnen, møter de samme menneskene osv. 

 

En positiv side ved Rødt i denne sammenhengen, er at vi tar noen aktive valg for å være annerledes. Vi har høy partiskatt, kutter på privilegiene og er kritiske mot systemer som bygger opp under en bestemt politikerklasse – også når stortingskollegaene rynker på nesen av kritikken vår. 

 

Dessuten må vi aldri glemme at politikk er så mye mer enn det som skjer på Stortinget. Hva som betyr noe for folk, i folk sine liv, må vi ta på alvor. Slik sett er det såkalte utenomparlamentariske arbeidet uvurderlig. Vi må ikke forsvinne inn i en politikerboble.

 

Gnist: Mot slutten av boka lanserer dere fire bud for venstresida. Det første av disse er at dere vil ta kampen om hvem som skaper verdiene. Hva legger dere i dette, og hvordan tenker dere at dette skal styrke venstresida?

 

Sofie: Det handler vel om det man på fint kan kalle kampen om det «prepolitiske», en ideologisk kamp om hvordan folk ser på verden helt grunnleggende sett. For å ta eksempelet vi refererte til tidligere: Hvis det er slik at folk går med på ideen om at det er eierne som skaper verdiene på merdene eller verftene, fordi de har så geniale tanker og er villige til å ta risiko, så vil det i neste omgang fremstå urimelig å kreve at de som jobber på merdene eller verftene skal få en større andel av disse verdiene – enten det er i lønnsoppgjør eller over skatteseddelen. Eller, Gud forby, gjennom kollektivt eierskap!

 

Hvis ikke venstresiden tar denne kampen på alvor, men bare jobber med politiske enkeltsaker, som formuesskatt eller fagforeningsfradrag eller hva det skulle være, så vil vi altså få et større problem med å få med oss folk i de konkrete politiske sakene der kampen mellom arbeid og kapital faktisk står på spill.

 

Gnist: Dere argumenterer også for at venstresida må føre en hel, ikke bare en halv, Robin Hood-politikk. Kan dere utdype dette?

 

Sofie: Dette handler om at det ikke holder å ta fra de rike, hvis ikke de fattige får nok igjen. Eller bare får en brøkdel igjen. Problemstillingen kan også formuleres slik: Hva skal vi med en rik stat, hvis folket er fattige? 

 

De siste årene har prisene steget noe voldsomt. Til dels har staten tjent gode penger på prisutviklingen, særlig gjennom de høye energiprisene. Samtidig har regjeringen lansert flere nye skatter. Og likevel har veldig mange vanlige og fattige folk fått enda dårligere råd. Da er det vanskelig å ha sympati med regjeringen. Det blir i grunnen lettere å alliere seg med de superrike mot staten, for eksempel i et skatteopprør. 

 

Gnist: Det siste og mest handlingsrettede punktet deres handler om at venstresida må mobilisere topp mot bunn. Kan dere utdype dette? Hvem er bunnen her, og hvordan skal den forenes? Er ikke noe av suksessen til høyresida at den har klart å sette ulike deler av bunnen mot hverandre? Arbeidsfolk mot «navere»? Verftsarbeidere med skitt under negla mot kaffe latte-drikkende kontorrotter?

 

Sofie: Ja, dette er også et punkt som naturligvis er lett å tenke at vi skal gjøre, men vanskelig å få til i virkeligheten. Grunnleggende sett handler det om at vi må mobilisere politisk rundt klassekonflikten. Og da tenker vi ikke bare i snever forstand. Da tenker vi en allianse av både en streng definisjon av arbeiderklassen (en produktiv industriarbeiderklasse), folk som har falt utenfor arbeidslivet og middelklasseyrker som proletariseres (typiske yrker i offentlig sektor). 

 

Du har helt rett i at høyresiden har hatt suksess med å sette slike grupper opp mot hverandre. Til og med ledende Arbeiderparti-politikere prøver seg med slike fremstøt, med angrep på uføre. Det er ikke et lett landskap å manøvrere i, fordi den ene gruppen fort kan få forrang over den andre når venstresiden havner på defensiven. Da blir noe av jobben å finne de konfliktlinjene som tjener vår allianse. Det kan være å argumentere for lavere skatter for de som tjener minst (det vil gjelde både uføre og lavinntektsgrupper), for å ta et eksempel. Eller å gå til angrep på markedet der det treffer alle gruppene, som boligmarkedet og strømmarkedet.

 

Gnist: Til slutt – kom med tre gode argumenter for at Gnists lesere bør lese boka. 

 

Sofie: For det første tror vi det er bra å ta et skritt tilbake og gi en egen oppsummering av regjeringstiden så langt, på venstresidens premisser. Dette kan gi ideologisk styrke og selvtillit, tror vi. For det andre går pengene vi tjener på boken rett til partiet. For det tredje krysser vi fingrene for at boken snart kommer på et bibliotek nær deg, slik at du slipper å betale 400 kroner hvis økonomien kniper. 

Blant høyrefolk er det ikke uvanlig å forstå sosialisme som et utslag av misunnelse: I stedet for å ta ansvar for eget liv, velger sosialister å legge skylda på de av oss som har lyktes i livet fordi de gidder å stå opp om morran. Heller enn å stemme for å straffe de rike over skatteseddelen, bør derfor vanlige folk være takknemlige for de positive ringvirkningene av kapitaleiernes initiativ og skapervilje, heter det. 

Implisitt i dette verdensbildet er at økonomisk verdi skapes av kløkt og risikovilje på børsen og sjefens kontor – ikke i fabrikkhallene, sykehjemmene, åkrene eller bak Foodora-budenes sykkelstyrer (ja – de avkreves å stille med egne sykler/fast kapital). I den ferske boka Hjelp, de drar til Sveits! argumenterer Mímir Kristjansson og Sofie Marhaug for at venstresida offensivt må utfordre fortellingen om at vi har milliardærer som Røkke, Dæhlie og Stordalen å takke for at vi har noe å leve av. Det gjør vi best, hevder de, ved å børste støv av Marx’ arbeidsverditeori, som tvert imot viser at det er arbeidskraft utbyttet av kapitalistklassen som er opphavet til all verdi. Dette er det som marxist vanskelig ikke å applaudere. Men samtidig kan det være strategiske hensyn som taler for at vi vokter oss mot å dra all kapital under én kam.

Arbeidsverditeorien – som Marx utlegger i vol. 1 av Kapitalen – gir oss ikke hele bildet av hvordan samfunnets verdier fordeles under kapitalismen. Fordelingen skjer nemlig ikke bare i produksjonsprosessen, men også gjennom markedet – eller sirkulasjonsprosessen – som Marx ikke teoretiserer før i vol. 2 og 3. Kapitalistklassen består dermed ikke kun av den klassiske fabrikkeieren en gjerne lærer om på studiesirkel i RU, men også av kapitalister som uten å investere én krone i produktiv virksomhet akkumulerer betydelige mengder kapital ved å kjøpe billig og selge dyrt – eller, som er hovedtema for dette nummeret, gjennom å høste renter på å eie ressurser det er knapphet på.

Ifølge samfunnsgeografen Brett Christophers preges det tjueførste århundrets vestlige kapitalisme – i større grad enn gårsdagens – av rentenisme. Renters del av profitten som genereres i den britiske økonomien er ifølge Christophers nå så stor, at det er blitt på tide å omtale den britiske kapitalismen som rentenistisk. Med det kan venstresida ha behov for å supplere den klassiske studiesirkellærdommen med et nytt fokus på renteteori. For selv om verdien blir til i produksjonsprosessen, har fordelingen av den – gjennom blant annet renter – stor betydning for styrkeforholdet ulike kapitalinteresser imellom. Dette avgjør igjen hvilken politikk som pushes overfor staten av de ulike kapitalfraksjonenes ideologiske våpendragere. Vi håper dette nummeret kan bidra til diskusjon om hvordan venstresida skal forstå rentenismen og hvilken sosialistisk politikk som er best skikket til å møte rentenist-klassen.

Brett Christophers er professor i samfunnsgeografi ved Uppsala Universitet. Han har de siste årene gitt ut en rekke innflytelsesrike bøker på Verso som på forskjellige måter teoretiserer og problematiserer eierskapsforhold i den moderne økonomien. Disse inkluderer The New Enclosure: The Appropriation of Public Land in Neoliberal Britain (2018), Rentier Capitalism: Who Owns the Economy, and Who Pays for It? (2020), Our Lives in Their Portfolios why Asset Managers Own the World (2023), og The Price is Wrong: Why Capitalism Won’t Save the Earth(2024). 

 

Som regjeringens mildt sagt omdiskuterte innføring av grunnrenteskatt i laksenæringen gjorde tydelig, utgjør grunnrente et sentralt stridspunkt i norsk politikk. Grunnrente betegner simpelthen den avkastningen grunneiere kan tilegne seg i kraft av å kontrollere knappe naturressurser folk er villige til å betale for å få tilgang til. Ettersom det er naturlig knapphet på fjorder egnet for lakseoppdrett, kan eierne av oppdrettsanlegg selge fisken for priser som langt overgår prisen på arbeidet som inngår i å produsere den. Samme prinsipp gjør seg gjeldende for utvinning av naturressurser som skog, vannkraft, olje og fisk, sektorer som sammenlagt utgjør en betydelig del av norsk økonomi. Som Marx formulerte det, oppstår nemlig grunnrente i det noen kan tjene penger på sin eksklusive tilgang på «naturens gaver». 

 

I internasjonale debatter innen politisk økonomi har flere stemmer de siste årene tatt til orde for å utvide rentebegrepet. I dagens nyliberale økonomi er det mer enn bare naturressurser som kan monopoliseres for å generere renteinntekter. Som Mathias Bismo skriver i teksten “No Logo – 25 år etter” i dette nummeret, kommer mange av verdens største selskapers inntekter i dag først og fremst fra kontrollen over eksklusive merkevarer. Det er for eksempel ikke sånn at Apples produkter er såpass dyre som de er grunnet en kostbar eller arbeids- og teknologiintensiv produksjonsprosess – prisnivået muliggjøres derimot av selskapets monopol på en merkevare det har lyktes med å markedsføre som fancy. På lignende vis kommer formuene til de store farmasøytselskapene først og fremst fra deres mulighet til å patentere – og dermed monopolisere – legemidlene de utvikler. 

 

En markant proponent for å utvide rentebegrepet er samfunnsgeografen Brett Christophers. I boka Rentier Capitalism fra 2020 viser han hvordan en betydelig andel av profitten som genereres i den britiske økonomien, nå er renteinntekter basert i monopoler. Rentenes andel av den samlede profitten i den britiske økonomien er ifølge Christophers blitt så stor at det er på tide å begynne å snakke om en rentenistisk kapitalisme. 

 

Vi satte oss ned med Christophers for en prat om hva han legger i begrepet rentenisme, hva slags betydning rentenismen har for kapitalismen og sosialistisk strategi, samt hvordan det hele påvirker utgangspunktet for å møte klimakrisa med en effektiv grønn omstilling. 

 

Gnist: Det har blitt vanlig å snakke om at kapitalismen de siste tiårene har gjennomgått en såkalt finansialisering. I Rentier Capitalism velger du å heller bruke begrepet rentenisering, rentierisation på engelsk. Hvorfor kommer begrepet finansialisering til kort?

Brett: Finansialisering har blitt det kanskje mest betydningsfulle begrepet, brukt av alle mulige typer av folk, for å betegne endringene kapitalismen har gjennomgått de siste tiårene. Argumentet som blir fremmet, er at kapitalismen gjennom de siste tiårene i økende grad domineres av finansielle aktører som tilegner seg profitt ved hjelp av finansielle aktiviteter. Jeg har lenge tenkt, og tenker fortsatt, at omfanget av finansielle aktører og finansielle måter å skape profitt på, i betydelig grad har blitt overdrevet. 

 

Mitt argument er at det som faktisk har blitt mer betydningsfullt, er ulike mekanismer for å tjene penger på knappe ressurser (scarce assets) av ulike slag. Og finans er definitivt en slik ressurs. Men det finnes også andre typer – ikke minst eiendom, teknologi og digitale plattformer som skaper profitt i form av renter for den som kontrollerer ressurser det er knapphet på.  Jeg sier ikke at tendensen folk har referert til når de snakker om finansialisering, ikke finnes. Det jeg sier, er at dette er en altfor begrenset måte å tenke på – at vi har å gjøre med prosesser som er bredere enn finansialisering, og at vi må se nøyere på disse prosessene. 

 

Gnist: Kan du definere rentenisme og hvorfor du mener begrepet er viktig for å forstå dagens kapitalisme? 

 

Brett: Som sagt forstår jeg renter som inntekt noen skaffer seg ved av å kontrollere ressurser det er knapphet på. En slik ressurs kan være tomter eller boliger, men det kan også være andre ting – i prinsippet hva som helst folk er villige til å betale for å få tilgang til eller bruke. Jeg prøver å se lenger enn bare tomter og bolig. Det kan være alt fra åndsverk, til naturressurser eller infrastruktur. På denne måten vil jeg utvide forståelsen for hvilke typer ressurser det er som kan skape rente for rentenister. Forstår vi rente slik, er rentenisme en form for økonomisk aktivitet som grunnleggende sett handler om å ta kontroll over ressurser som gir inntekter, og høste inntekter av dem – høste rente av dem. Etter mitt syn er det ganske tydelig at denne typen rentesøkende atferd har fått en stadig mer fremtredende rolle innenfor kapitalistiske systemer i løpet av de siste 30 til 40 årene. Mitt argument er ikke at vi i dag har er en slags rentekapitalisme som har erstattet en tidligere form for kapitalisme, hvor rentenisme var fraværende. Rente og rentenisme er iboende deler av kapitalismen i alle dens former. Argumentet er heller at det har vært en endring i utstrekning snarere enn essens – renter og rentenisme har blitt viktigere.

Gnist: I Rentier Capitalism, som fokuserer på den britiske økonomien, tar du for deg syv forskjellige sektorer som preges av rentenistisk aktivitet. Hvilke sektorer er dette, og på hvilken måte er de preget av rentenister?

Brett: Den første er finansielle aktiva, der den klassiske typen vil være et enkelt lån opprettet av en finansinstitusjon. Når en finansinstitusjon utsteder et lån, enten til en forbruker eller til en bedriftskunde, vil lånet stå i bankens balanseregnskap og gi en årlig renteinnbetaling. Dette er en årlig rente som finansinstitusjonen har krav på så lenge lånet eksisterer. 

 

Den andre typen rentegenererende eiendeler som jeg ser på i boken, er naturressurser. Den klassiske ressursen her vil være olje og gass, som eksisterer som en naturressurs uavhengig av menneskelig aktivitet. Ressursen blir omgjort til aktiva med økonomisk verdi gjennom juridiske rettigheter til eierskap, utnytting og utvinning. Rentenisten i dette tilfellet er typisk olje- og gasselskapet som får en lisens til å utvinne ressursen for en bestemt tidsperiode, for eksempel 30 eller 40 år.

 

Den tredje typen er intellektuell eiendom. Med intellektuell eiendom mener jeg ting som patenter, opphavsrett, varemerker og så videre, som i bunn og grunn gjør menneskelige oppfinnelser til noe som kan kontrolleres og eies – det er derfor det kalles intellektuell eiendom. Dette er produkter av hodet og den menneskelige fantasien – rett og slett ideer – som havner i privat eierskap gjennom ulike juridiske prosesser. For eksempel er en prosess for å destillere et bestemt farmasøytisk produkt en idé, noe som kan skrives ned på et papir – det er en formel. Det er bare ved å gjøre den ideen om til noe som er «eid», at konkurrenter kan forhindres fra å skape det samme produktet og tjene penger på det. 

 

Selskaper og enkeltpersoner, men stort sett selskaper, er altså i stand til å hente ut inntekter fra ideer fordi ideene under den moderne kapitalismen blir omgjort til eiendom som kan kontrolleres og forsvares. Når disse rettighetene håndheves av myndighetene, både av domstoler og andre organer, har åndsverk blitt gjort om til en viktig form for renteskapende ressurs i den moderne kapitalismen. Hvis du undersøker farmasøytisk industri, tech eller andre kreative industrier, så ser du at intellektuell eiendom er overalt. Det er en veldig viktig del av den moderne økonomien.

 

Den fjerde er plattformer, og da hovedsakelig, og i økende grad, digitale plattformer. Et eksempel er Airbnb, hvor eieren av plattformen kontrollerer betingelsene for samhandlingen mellom utleiere og leietakere. For sitt «arbeid» med å skape denne plattformen – for å skape miljøet der kjøpere og selgere møtes – tar eierne ut profitt som vi kan tenke på nettopp som en form for økonomisk rente som oppstår bare fordi de kontrollerer plattformen. Jeg vil hevde at mye av den moderne digitale big tech-økonomien, enten det er Amazon, Google eller ting som Facebook og Twitter, nettopp handler om å trekke renter ut av kontrollen over slike plattformer som det er knapphet på.

 

Den femte jeg ser på, er det jeg kaller rentenisme gjennom kontrakter. Private, men spesielt offentlige organisasjoner, setter i økende grad deler av virksomheten sin ut til foretak av ulike slag. Det gjør de gjennom ofte svært langsiktige kontrakter. Disse kontraktene blir, i den grad de representerer en form for monopolrett, en form for ressurs som kaster av seg renter fordi de er sikret fra potensiell konkurranse. Offentlig sektor har altså i økende grad blitt omgitt av det vi kan tenke på som en slags rentenisme gjennom kontrakter.

 

Den sjette er det jeg kaller infrastrukturrenter. Dette utgjør en stor del av økonomien i for eksempel Storbritannia i dag. Bedrifter er i stand til å tjene enorme summer i kraft av å ha fått eksklusiv kontroll over fysisk infrastruktur. Et typisk eksempel er nettverksinfrastruktur som er kritisk for leveransen av viktige offentlige tjenester. Dette omfatter telefonitjenester, vann- og avløpstjenester, energiprodukter og slike ting. Hvis du kontrollerer for eksempel fibernettet i en region eller i et land, kan du kreve leie fra andre selskaper for at de skal kunne bruke nettverksinfrastrukturen din til å levere ulike produkter og tjenester til kunder. Så du er en rentenist i den grad du får inntekten din i kraft av din eksklusive kontroll over infrastrukturen. I Storbritannia, som mange andre steder, er det bare 40 år siden nesten alle disse nettverksinfrastrukturene, inkludert ting som jernbanenettverket, ble kontrollert og eid av det offentlige. I dag er derimot nesten alt dette i privat eie.

 

Den siste, som historisk sett er den første, er tomter og bolig. Altså å tjene penger på å kontrollere privat grunn og ta renter fra de som bor i, eller på annen måte ønsker å få tilgang til boligen eller næringseiendommen. Det er altså ikke bare boliger, men ting som kontorer, kjøpesentre, hotellkjeder, og i økende grad datasentre og sånt også. 

 

Hvis du i Storbritannias tilfelle setter disse syv tingene sammen sitter du igjen med en svært betydelig del av økonomien. Og selv om jeg ikke ser på andre land spesifikt, tror jeg at vi i en eller annen grad kan tenke på andre land og den historiske utviklingen av deres økonomier gjennom lignende typer kategorier.

Gnist: Hvilke implikasjoner har rentenisme for økonomien, og ikke minst for sosialistisk strategi?

Brett: Jeg argumenterer for at dette er en dårlig ting. Det er det to hovedgrunner til: For det første preges renteøkonomien av den britiske typen i økende grad av stagnasjon og lav vekst. Så du har en slags døende økonomi fordi insentivstrukturen oppfordrer til å sitte på eksisterende ressurser og vri så mye penger ut av disse som mulig. Økonomisk aktivitet dreier seg nå i større grad om dette, enn om innovasjon og å skape nye produkter og tjenester. Økonomien får en stillestående karakter, fordi det er en økonomi karakterisert av monopolmakt. Samtidig er fruktene av den økonomiske veksten totalt skjevfordelt mellom kapital og arbeid. Det betyr at en rente-økonomi har en tendens mot mer ulikhet, i form av økende inntektsulikhet, men spesielt i form av økende formueulikhet. 

 

I boken peker jeg på fire ting som kan gjøres for å redusere rentenistenes rolle i økonomien. Den første er en slags gjenopptagelse av konkurransepolitikken, som handler om å prøve å redusere omfanget av monopolmakt i en kapitalistisk økonomi. Hvis du i det minste får kapitalistene til å konkurrere med hverandre, så får du dem til å konkurrere om arbeidskraft, noe som – alt annet likt – burde legge press på å øke lønningene.

 

Det andre jeg peker på er beskatning. En av hovedgrunnene til at det de siste tiårene har vært så lønnsomt å organisere sitt økonomiske liv rundt å monopolisere rentegenererende ressurser, er at skattepolitikken har vært spesielt vennlig mot rentenister – både  i alminnelighet, men også i spesifikke sektorer, som i legemiddelindustrien og kreative næringer. Jeg tror at en veldig åpenbar måte å gjøre det mindre attraktivt å være rentenist på – og gjøre det mer attraktivt å engasjere seg i andre typer økonomisk aktivitet – er å være mer aggressiv når det gjelder å skattlegge ressurser, rente og formue.

 

Den tredje strategien er å gjenoppta industripolitikken. Å endre økonomiens tyngdepunkt vekk fra rentenisme bør ikke bare gjøres gjennom å stimulere til andre typer aktiviteter gjennom for eksempel skattepolitikk, men også gjennom statlige investeringer og industripolitikk av typen som ble svært umoderne på 1980–2000-tallet.

 

Det fjerde, og jeg tror dette er det absolutt viktigste, er eierskap. Til syvende og sist er en rente-økonomi en økonomi der privat eierskap har blitt standardformen for eierskap – der det anses som positivt at alt som kan eies, blir privateid. Det virker for meg som at den eneste måten en kan håpe å svekke rentenistens grep om den moderne kapitalismen på, er ved å endre eierskapsmodellene. Det betyr ikke nødvendigvis at en må kvitte seg med alt privat eierskap, men det vil i det minste måtte innebære offentlig eierskap til enkelte typer ressurser. Et minimumskrav ville være infrastruktur for energi, vann- og avløp og transport, men også land/tomter. 

 

Og jo mer en presser i en alternativ retning når det gjelder eierskap, jo lenger beveger en seg i retning bort fra kapitalismen. Kapitalisme er ingenting om ikke et system definert av privat eierskap. Og desto lenger en beveger seg bort fra privat eierskap, desto nærmere beveger en seg mot et alternativ til kapitalismen.

Gnist: I februar i år kom du med en ny bok, The Price is Wrong. I denne står nettopp spørsmålet om privat vs. offentlig eierskap sentralt. Du argumenterer for at kapitalismen er ute av stand til å sikre at den grønne energiinfrastrukturen som trengs for å ta oss gjennom det grønne skiftet, faktisk bygges. Kan du si litt om implikasjonene din kritikk av rentenisme har for det grønne skiftet? 

Brett: Som vi nettopp har diskutert, er privat eierskap standardmodellen for eierskap i en rente-økonomi. Det er derfor ikke overraskende at nye typer energiressurser, hovedsakelig fornybare som sol -og vindkraft, er sterkt dominert av privat sektor – og det i mye større grad enn fossil energiproduksjon. Ironisk nok er stater mye dypere involvert i fossilt brensel enn de er i fornybar energi. Så når vi nå beveger oss mot fornybar energi, beveger vi oss faktisk mot mer privateid energiinfrastruktur og mindre offentlig eid energiinfrastruktur. Verden rundt har regjeringer overlatt energiomstillingen til privat sektor og markedet. Med det legger de planetens fremtid i kapitalens hender.

 

Jeg argumenterer for at dette er svært risikabelt, fordi det gjør oss avhengige av at kapitalen anser investeringer i fornybar energi som økonomisk attraktive nok til å investere i det omfanget og den hastigheten som klimaet krever. Historisk og til dags dato har imidlertid fornybar energi ikke blitt ansett som en spesielt attraktiv investering. Det største økonomiske hindret for en raskere energiomstilling er ganske enkelt det at grønn kapitalisme er langt mindre lønnsomt enn fossil kapitalisme. Så grunnen til at vi ikke går over til fornybar energi raskt nok, er i hovedsak at det forblir mye mer lønnsomt for selskaper som BP eller Shell å forbli investert i fossile brensler, enn å investere i sol og vind. 

 

Slik jeg ser det, er den politiske konsekvensen av dette argumentet at en raskere energiomstilling krever at ansvaret for energiomstillingen tas ut av privat sektor hender og underlegges dynamikker som ikke er prisgitt målet om profitt. 

 

Jobb – meningen med livet? 

Jobb mindre – lev mer av Hege Hellvik
Res Publica forlag, Oslo 2024
283 sider

 

Lever vi for å jobbe, eller jobber vi for å leve?

 

Jobben utgjør en stor del av identiteten til veldig mange av oss. Spørsmålet «Så hva jobber du med, da?» er en obligatorisk del av small-talken på mange sosiale tilstelninger, etterfulgt av kommentarer om hvordan det er å jobbe akkurat der, og om hvorvidt man trives med det man gjør. I perioder med arbeidsløshet har slike spørsmål fått meg til å ønske meg ti mil vekk, og jeg er neppe alene. 

 

Samtidig som vi knytter så mye av vår identitet til jobben, har den en tendens til å fylle også store deler av vår mentale kapasitet, også i de timene vi fysisk sett tilbringer vekke fra jobben. Skybaserte lagringer og digitale samarbeidsløsninger gjør det lettere å jobbe hvor som helst, når som helst. Men er det nødvendigvis bra for oss? 

 

Samfunnsgeograf Hege Hellvik stilte seg dette spørsmålet da hun møtte veggen, etter å ha stresset med å kombinere livet som småbarnsmor med en fulltidsjobb som konsulent. Hun opplevde en konstant dårlig samvittighet på både jobb- og familiefronten, og var stresset og hadde dårlig samvittighet døgnet rundt. Så sa kroppen stopp. Hun hadde ikke mer å gi, og ble sykemeldt. 

 

Er det meningen at vi først skal ha fritida vår når vi blir for gamle til å jobbe? Hva med her og nå?

 

Som sykemeldt fikk Hellvik tid til å tenke: Regjeringen maser stadig om at vi må jobbe enda mer dersom vi skal kunne bevare fremtidens velferdsstat. Vi blir jo, tross alt, stadig flere eldre, samtidig som det fødes stadig færre barn. Samtidig rapporterer en økende andel ansatte om stress, utbrenthet og følelsen av ikke å strekke til på verken jobb- eller familiefronten. Som hun selv sier i et intervju på Fri Fagbevegelse den 2. Februar i år: Jeg vil ha fritida nå, ikke når jeg blir pensjonist.

 

Jeg har tenkt på mye av det samme – er det meningen at vi først skal ha fritida vår når vi blir for gamle til å jobbe? Hva med her og nå? 

 

Den lille larven Aldrimett – å stadig løpe fortere

I perspektivmeldingen for 2020-2021 skriver Finansdepartementet:

 

Arbeidslinjen ligger fast. Det skal lønne seg å jobbe.

Ymse politiske partier, særlig ytterst på den norske høyresiden, har gjentatt den til det uendelige, samtidig som de kutter i støtte til de som ikke kan jobbe. Om folk bare får mindre penger, blir de vel friske nok til å jobbe, ikke sant? 29. februar i år kom den nye pensjonsreformen, som kunne fortelle oss at dersom du er født i 1964 eller senere må du sannsynligvis stå lengre i jobb dersom vi skal ha råd til å bevare velferdsstaten vår. 

 

Samtidig som vi fra alle hold får beskjed om at vi må jobbe mer, løpe fortere og være mer effektive. Men må det være slik?, undres Hellvik. Kanskje kan vi legge om hele systemet, slik at vi både kan arbeide mindre, leve mer og likevel beholde velferdsstaten slik vi kjenner den i dag? 

 

I bokas del 3 trekker Hellvik frem overlegen Ebba Wergelands  såkalte «veksttvang» som et bilde på hvordan virksomheter, både offentlige og private, stadig  må vokse for å unngå å bli utkonkurrerte. Samtidig skaper denne tankegangen utslitte og utbrente arbeidstakere, særlig når tungt fysisk og mentalt arbeid kombineres med underbemanning. Spesielt innen helse- og omsorgssektoren, oppvekst og utdanning er sykefraværet høyt, og det er ikke nok folk til å dekke alle behovene. Her er det også snakk om arbeidsoppgaver som må løses der og da: Verken sykepleiere, barnehageansatte eller lærere kan utsette å ta seg av pasienter, barn eller skoleelever til senere. Løsningen blir at de som er på jobb, må løpe stadig fortere, med utbrenthet og sykemelding som resultat. En ond sirkel, med andre ord. 

 

Hellvik bruker også eksempler fra den amerikanske antropologen David Graeber (1961 – 2020) og hans bok om såkalte «Bullshit Jobs» fra 2018 –  tullejobber som ikke engang den som utfører dem kan rettferdiggjøre at eksisterer, selv om hen forplikter seg til å late som det motsatte. Går det an å kutte ned på noen av disse? spør Hellvik, slik at arbeidskraft kan omfordeles der det virkelig trengs?

 

Jobb mindre – redd miljøet

En viktig faktor som absolutt bør være et godt argument for å jobbe mindre er klimaavtrykket. Vi nordmenn ligger på verdenstoppen i forbruk, og Hellvik argumenterer med at lange arbeidsdager, kombinert med lite tid og overskudd gjør det vanskelig å tenke miljø. Klimavennlige valg tar ofte mer tid og er ikke alltid den lettvinte løsningen. Hun foretrekker i hvert fall selv, når hun har mer tid og overskudd, å reparere ødelagte klær og å handle brukt.  

Å redusere arbeidstiden kan derfor redusere vårt forbruk, ifølge Hellvik, og dermed være et av de viktigste miljøtiltakene vi gjør. Og nettopp i Norge har vi muligheten til nettopp å gjøre det; som et av de rikeste landene i verden har vi en mulighet til å legge om arbeidslivet vårt, til glede for både arbeidstakere og planeten.

 Selv synes jeg dette blir en litt for enkel løsning. Jeg er selv glad i å reparere klær, redesigne og å kjøpe brukt. Samtidig er det vanskelig for meg å reise kollektivt når jeg bor i en del av landet hvor kollektivtilbudet er så å si ikke-eksisterende, og bil og fly blir den eneste måten å komme seg til et sted. Hun tar heller ikke med i beregningen de strukturelle, kapitalistiske problemene som opprettholder et system med utbytting av våre naturressurser for å generere mer rikdom til verdens én prosent rikeste. Å jobbe mindre kan nok bidra til mer kollektiv reising og mindre bruk og kast hos enkeltmennesker, men løser ikke de strukturelle problemene rundt klimakrisen. 

 

En fullstendig strukturell forandring 

Noen arbeidstakere lykkes med å gjøre små, individuelle fluktforsøk fra arbeidslivet gjennom å jobbe deltid, ha fleksitid eller gjennom såkalt quiet quitting. Disse forsøkene kommer Hellvik inn på i bokas andre del, og trekker særlig frem sistnevnte: En arbeidsmåte som innebærer å kun gjøre det som står i arbeidskontrakten, ikke «det lille ekstra.» Fenomenet er blitt stort på sosiale medier i kjølvannet av pandemien, særlig i USA, men selv disse individuelle protestformene kanskje kan løse den enkeltes problemer, gjør det lite for å forandre arbeidslivet generelt. En fullstendig omlegging må til ifølge Hellvik, og både fagbevegelsen og arbeidsgivere må være med på laget. 

 

Et kjent eksempel fra norsk arbeidsliv som Hellvik tar for seg, er da Tines lager på Heimdal startet med 6-timers normalarbeidsdag. Prøveprosjektet endte med å bli en stor suksess – sykefraværet gikk markant ned og overskuddet økte, de ansatte rapporterte om økt trivsel på arbeidsplassen og et millionoverskudd kunne sendes ned til ledelsen sentralt hvert år. Dessverre ble ikke det nye tiltaket en fast norm – det døde ut, uten at noen egentlig kunne forklare hvorfor.

 

6-timers normalarbeidsdag er ikke en ny ide. Allerede på 1930-tallet hadde den daværende amerikanske presidenten Franklin Roosevelt 30-timers arbeidsuke på sin agenda, noe som fikk organisasjonen The National Association of Manufacturers til å slå tilbake med en voldsom PR-kampanje om behovet for økt vekst og produksjon. Roosevelt måtte gi etter, og etter 2. Verdenskrig, med påfølgende forbruksvekst, lå ideen brakk. Island gjennomførte et pilotprosjekt med 4-dagers arbeidsuke mellom 2015 og 2019, med brakende suksess. 

 

Så hvorfor er vi så redde for å tenke nytt rundt arbeid, når både samfunnet og enkeltindividet kan gagne så mye på det? Jeg tror at vi mennesker er vanedyr, og frykten for forandring stikker dypt. Samtidig må vi ikke glemme at nettopp kampen for forandring har gitt oss rettigheter vi bare kunne drømme om for hundre år siden, slik som 8-timers normalarbeidsdag, lønnet sykefravær og 5 ukers betalt ferie. Disse rettighetene ble kjempet frem av fagbevegelsen, og Hellvik trekker nettopp fagbevegelsen frem som en viktig faktor i kampen for en kortere arbeidsdag og en strukturell omlegging av arbeidslivet.

 

Med kortere arbeidsuker og arbeidsdager kan dessuten arbeidet fordeles på flere, noe som helt klart er en fordel innen helse-, omsorgs- og utdanningssektoren. Her er behovet skrikende stort. Kanskje vi klarer å rekruttere flere sykepleiere, barnehageansatte og lærere med kortere arbeidsdag?

 

Jobb for å leve – ikke leve for å jobbe

«Som samfunn må vi tørre å snakke om hva som definerer et godt liv. Kanskje vil vi oppdage at å gjøre karriere, tjene og forbruke stadig mer ikke er det som gjør tilværelsen komplett?»

 

Jeg tror også det – jeg har aldri hørt om noen som på dødsleiet angret på at de ikke hadde jobbet mer overtid, tvert imot. Der mine foreldre levde for jobben, jobber jeg for å leve, fordi jeg synes at mine fritidsaktiviteter som instruktør og skribent er et like verdifullt bidrag til samfunnet som mitt betalte lønnsarbeid. Jeg ønsker at både arbeidet og fritidsaktivitetene mine skal ha mening, slik Hellvik skriver i siste del av boka. 

 

Samtidig synes jeg Hellvik har noen svært viktige poeng om hvordan kortere arbeidsdag og flere stillinger kan minske stress og sykefravær i de yrkesgruppene som i størst grad holder hjulene i gang. Som lærer ser jeg et skrikende behov for økt rekruttering til yrket – særlig i Nord-Norge, hvor vi trenger store mengder barnehage- og grunnskolelærere, sykepleiere og leger i tiårene som kommer, dersom vi ønsker å beholde landsdelen bebodd. Nettopp derfor er Jobb mindre – lev mer en bok som bør leses av alle med tilknytning til arbeidslivet – arbeidsgivere, arbeidstakere og ledere i fagforeninger i alle samfunnets sektorer. Og ikke minst – husk å fagorganisere deg!

Linn Stalsberg: Krig er forakt for liv. Et essay om Fred

2024. Res Publica. 247 sider.

Disse 200 sidenes dypdykk i fredsaktivisters -og teoretikeres historie er en svært viktig bok i den tiden vi nå lever i. Sjøl om anmelderen her ikke er pasifist og heller ikke slutter seg til at første del av tittelen – at krig er forakt for liv – er allmengyldig. Min politiske løpebane ble ett år forsinket, da jeg først ville avtjene min militærtjeneste før jeg ble med i bevegelsen rundt SUF(ml), som i 1968 ennå sto for situasjonsbetinga politisk militærnekting, men hvor vi var enige om at frigjøringskrig mot undertrykkere og okkupanter var nødvendig.  

 

Boka til Stalsberg må ses ut ifra vår tid, akkurat som Nordahl Griegs utsagn «krig er forakt for liv» ble skrevet i 1936 i boka Til ungdommen, hvor Grieg også kunne komme med pasifistiske utspill, uten sjøl å være det. Han var på vei inn i kommunismen og hadde tatt stilling for Stalins rolle i forberedelsene mot den kommende verdenskrigen. Grieg skulle senere omkomme i et bombefly på tokt mot Berlin i krigstjeneste for sitt land. Men den som ikke ser at kriger, også forsvars- og frigjøringskriger, også ødelegger liv, og som harselerer mot Stalsbergs bruk av Griegs tekst på boka si i dagens diskusjoner på sosiale medier om Ukraina-krigen, burde skjønne at kommunister også kan lage tekster som også skal kunne brukes i humanistiske konfirmasjonsseremonier.

 

Å føre antikoloniale folkekriger for frigjøring, dreier seg heller ikke primært om militær kamp, men om å mobilisere folk til å utmatte okkupanten med sivile og politiske midler og alle former for internasjonalt solidaritetsarbeid. «Politikken må styre geværet ikke omvendt», som den klassiske talspersonen for folkekrigsteorien påpekte, og sjøl også praktiserte. De mest vellykkede eksemplene på folkekrig som i dag føres, utføres av bevegelser som praktiserer dette, som de kurdiske bevegelsene, palestinerne, den nasjonaldemokratiske fronten på Filippinene og bevegelsen som avskaffet gudekongedømet i Nepal i begynnelsen av dette århundret. Slike kamper vil vanligvis være langvarige, som også krever militære forsvarskamper – men primært politisk og diplomatisk arbeid som unngår at en «møter veggen» gjennom militarisme, hvor en også risikerer å bli dratt inn i stormaktsrivaliseringer. Bevegelsen på Filippinene ble alvorlig hemmet av dette i siste halvdel av 1980-tallet, da én fløy ville be om våpenhjelp fra Sovjet for raskt å kunne følge opp nedkjempelsen av Marcos-diktaturet, mens andre ville legge ned den militære forsvarskampen mot det USA-støttende regimet som fortsatt satt med statsmakta. I stedet åpnet de for diplomatiske initiativer, hvor Norge har bidratt konstruktivt helt siden 2001. Disse er i ferd med å gjenåpnes igjen nå, i en periode hvor det nye regimet på Filippinene står i et internasjonalt krysspress mellom sin gamle kolonisator USA og Kina.

 

Betraktningene i avsnittet over er tatt med for også å illustrere hvilken tid vi lever i, midt oppe i voksende storpolitiske konfrontasjoner i Europa, samtidig som krigsforbrytelser og folkemord blomstrer opp ikke bare i Palestina, men flere steder i Midtøsten. I denne tiden er Stalsbergs fredsessay en udogmatisk og svært opplysende bok, som alle fredsvenner og antiimperialister burde kaste seg over.

 

Boken både problematiser og mobiliserer til fredelige løsninger på konfliktene som presser seg på. Den inneholder masse kunnskap både om praktisk fredsarbeid gjennom tidene, og bidrar med analyser og teori, blant annet om hvordan krig oppstår. Hun knytter sammen beskrivelser av kriger som har vært sammen med filosofiske og moralske begreper om krigens natur («krigisme») og pasifisme og ikkevold.

 

For flere er det vel kjent at Albert Einstein regnet seg som marxist, både ut ifra studier av utviklingen av menneskesamfunnene og sine naturvitenskapelige studier. Men at han også regna seg som pasifist, til og med som militant pasifist (s. 52 og videre), var ukjent for undertegnede. Det illustrerer imidlertid at innholdet i fredsteoretiske begreper er rikere og mer mangslungne enn de fleste tror. Jeg overlater leseren til å fordype seg videre, blant annet også om hvordan Einstein og Sigmund Freud utvekslet tanker omkring krig og fred i førkrigstiden på 1930-tallet, gjennom pamfletten «Hvorfor krig? En brevveksling» fra 1934. For egen del kan jeg henge på at også Stephen Hawking mente at menneskeheten måtte komme seg ut i verdensrommet og mestre kunstig intelligens, før vi gjorde ende på vår spesielle art her på lille Tellus.

 

Vi får jo håpe vi mestrer begge disse betingelsene, men vi har vel ikke ubegrenset med tid. Uten å gjøre meg til noen dommedagsprofet, eller Hawking til noen sannsiger, er det jo ikke urimelig at han hadde innblikk i våre, i alle fall to, eksistensielle trusler i vår tid. Faren for en atomvåpendød og faren for en altomfattende miljøkrise. Ingen av dem vil utslette vår planet, men menneskesamfunnene ligger svært utsatte til.  

 

Nest siste kapittel i Stalbergs bok, «Krig i klimakrisens tid», tar også for seg miljøkrisa. Her vises, i tillegg til å drøfte de konkrete sammenhengene mellom naturødeleggelser, ressursbruk, krigsforberedelser og kriger, hvilke store utfordringer vi står overfor. Hennes budskap her er at «klimabevegelsen og miljøorganisasjoner må bygge et antiimperialistisk ståsted inn i sitt prosjekt». Dette er ikke en ny tanke, og viser tilbake på «FNs Verdenskommisjon for miljø og utvikling fra 1983» (Brundtlandkommisjonen) osv. Stalsberg bidro selv, i sin aktivitet innenfor «Fredsinitiativet – 2022», til både å få Natur og Ungdom og Extinction Rebellion til å holde innledninger på FI-2022 sine skoleringsseminarer, og også å peke på militarismens miljøfiendtlighet gjennom appeller på de få utskjelte gatemarkeringer de våget seg til å arrangere. Stalsberg trekker også fram en konkret og vellykket aksjon med sivil ulydighet som XR gjennomførte sammen med Greenpeace i april 2022. Det er verdt å trekke fram at disse miljøaktivistiske organisasjonene var dristigere i å markere fredsinitiativer enn den tradisjonelle Fredsbevegelsen og de politiske venstreorganisasjonene. Med hederlige unntak for tradisjonsrike Internasjonale Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF) og Stopp NATO.

 

Men ser vi på situasjonen i fredsbevegelsen i dag, kan vi ut ifra erfaringene vi har med å bygge opp igjen fredsbevegelsen her hos oss, hvor Stalsberg sjøl har vært aktiv også i hele perioden fra 2022 av, må erkjenne at både Natur og Ungdom og det nye tilskuddet fra miljøbevegelsen, Extinction Rebellion, har bidratt vel så mye som den tradisjonelle Fredsbevegelsen og politiske venstreorganisasjoner til nå.  Med hederlig unntak som nevnt ovenfor, har en veteran fra IKKF- miljøet, Ingeborg Breines, i år også kommet med et viktig bidrag, boka Fredskultur på Orkana Forlag, som også ville fortjent en anmeldelse i dette tidsskriftet!

 

Stalsbergs bok komplementeres fint av Ingeborg Breines’ nye bok, Fredskultur – utopi eller sikkerhetspolitisk alternativ. Innen noen måtte lage en mer fullstendig anmeldelse i neste nummer – da temaet fortsatt nok vil være like aktuelt, nøyer jeg meg med noen korte avsnitt hvor Breines’ mangslungne erfaringer og kunnskap framhever et par sentrale spørsmål som er framme i debattene nå.

 

1. Regionalt samarbeid

Demokratisering av FN pekes av mange på som en forutsetning for å komme ut av de mange konfliktene og krigene som råder. For å komme over fra den bipolare, snarere unipolare, verdensorden til en multipolar orden hvor seierherrene i WW2 ikke lengre skal diktere. Dette ville kreve en mer horisontal orden, med regionale organisasjoner som ikke er underlagt en stormakt. Breines bruker sine erfaringer på det europeiske planet, gjennom OSSE, Europarådet og EU-systemet. Nordisk samarbeid vurderes gjennom både Arktisk Råd og Barentsssamarbeidet. Hvordan står dette seg nå,etter at hele Norden er innlemma i NATO og amerikanske baser får en mer og mer framtredende rolle? Hvordan går det med UNESCOs fredskulturprogram og «Retten til fred»?

 

2. Fred som forutsetning for bærekraftig utvikling (s 349…)

I en tid hvor miljøkrisa roper etter å bli håndtert peker Breines på at FNs bærekraftmål har dårlige tider når krigene får førsteprioritet. Enda mer aktuelt nå når EU er i fullt firsprang inn som militær aktør med å bygge opp sin militær-industrielle redningsplan for å skape jobber og vekst igjen (se Klassekampen 26.mars av Eirik Grasaas Stavenes).

 

Avslutter med et håp om at disse to bøkene vil bidra til å stagge den krigseuforien som har rammet også vårt land de siste årene.

Stein Tønnesson: Kort introduksjon til Vietnamkrigen

Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2023, 228 s.

 

Vietnamkrigen? Det er da et halvt århundre siden den var slutt. Hvorfor bruke tid på den nå? Vi har da kriger nok å forholde oss til – Gaza, Ukraina …

Joda, det er lenge siden 1. mai 1975, den dagen vi kunne fylle gater og torg her hjemme med feiring av seier for vietnamesernes lange, blodige frigjøringskamp. Men det er viktige lærdommer å hente fra det som var USAs første tapte krig, og som Stein Tønnesson i den nye boka si beskriver som «den verste av alle kriger siden andre verdenskrig». Han har de beste forutsetninger som professor i historie,  tidligere direktør for Institutt for fredsforskning (Prio) og har skrevet et internasjonalt standardverk om Vietnam etter 1945. Han har valgt den presise tittelen En kort introduksjon til Vietnamkrigen, og gir oss ei 200 siders oversiktlig, innsiktsfull og pedagogisk vellykket innføring i dette temaet.

Boka er gitt ut av Cappelen Damm Akademisk, i en serie bøker som har særlig studenter og andre i utdanningssektoren som målgruppe. Men den er like godt egna lesestoff for alle som vil vite litt mer om denne krigen. Eller rettere sagt: om disse krigene. Først krigen mot kolonimakta Frankrike, fra 1945 til det franske nederlaget i 1954, da de franske styrkene led knusende tap i det lange slaget ved Dien Bien Phu. Så neste fase: krigen mot amerikansk imperialisme, fram til våren 1975. I Vietnam oppfattes dette som en sammenhengende kamp gjennom 30 år, der USA overtar Frankrikes rolle. Tønnesson viser at det også var tre andre kriger samtidig. Ikke bare en nasjonal frigjøringskamp, men også en borgerkrig, der den ene sida var leda av kommunister, den andre sida av antikommunister. Også nabolandene Laos og Kambodsja blei trukket inn. For det fjerde blei det en stormaktskrig, en slags stedfortrederkrig, en «proxy war» mellom øst og vest, med USA mot Kina og Sovjetunionen. Men i bunn og grunn var dette en nasjonal frigjøringskamp. I tillegg: det blei jo ikke fred fra 1975. Vietnam invaderte Kambodsja og i 1978 angrep Kina sin vietnamesiske nabo.  

I første del av boka skisserer Tønnesson geografiske og historiske fakta som trengs for å plassere i tid og sted den franske koloniseringen og motstandskampen i Indokina, det området som etter hvert blei de tre statene Laos, Kambodsja og Vietnam. Han konsentrerer seg om det langstrakte landet Vietnam (med omtrent samme areal og lengde som Norge), og gir et riss av de regionale og de religiøse motsetningene som får betydning for utviklinga av frigjøringskampen. Under andre verdenskrig kom så Japan inn som en ny maktfaktor i landet. Det franske kolonistyret mista for ei tid kontrollen, og da det oppsto hungersnød i deler av Vietnam i 1944–45, blei det opprør. Rishøsten hadde slått feil i nord, og amerikansk bombing av båter, veier og jernbane gjorde frakt av ris fra sør til nord umulig. En halv million døde av sult. I opprøret som brøt ut tok kommunistene ledelsen, de organiserte innbrudd i kornlagre og delte mat ut til befolkninga. Kommunistpartiet var blitt stifta i 1930, i Hongkong. Drivkraft var Ho Chi Minh, en erfaren revolusjonær med bakgrunn fra politisk arbeid i blant annet Frankrike, Sovjet og Kina. I 1941 sto han i spissen for å opprette den nasjonale frigjøringsfronten Viet Minh, som spredte seg raskt i store deler av Vietnam. Og da Japan kapitulerte i 1945 blei det organisert folkekomiteer som tok over makta lokalt. I Hanoi kom det på plass ei midlertidig regjering for hele landet, med Ho Chi Minh som president. Og foran 400 000 tilhørere proklamerte Ho 2. september opprettelsen av Den Demokratiske Republikken Vietnam. Viet Minh tok fatt på arbeidet med å få på plass en grunnlov, forberede valg, og bygge opp en hær. Men koloniveldet var ikke gravlagt. En britisk og fransk kontrarevolusjon blei satt i gang i sør, og Tønnesson redegjør i nødvendige detaljer hvordan kampen utfoldet seg videre, der han tar for seg de politiske, diplomatiske og militære prosessene fram mot fransk kollaps og vietnamesisk delvis og midlertidig seier. Vietnam blei etter hvert delt i to, med et franskstøttet regime i Saigon i sør, og den radikale, kommunistledete staten i nord. Ved forhandlinger og avtaler i Genève i 1954 blei denne delinga formalisert til å gå ved 17. breddegrad, omtrent midt i landet. Denne delinga skulle være midlertidig – den varte fram til 1975. Vi blir tydelig forklart hvordan USA kom inn som støttespiller for franskmennene allerede fra starten av 1950-tallet, med steg for steg voksende innblanding til de etter hvert overtok rollen som de facto kolonimakt. Argumentasjonen for denne innsatsen blei sammenfatta i den såkalte «Dominoteorien»: en seier for kommunistene i Vietnam ville i neste omgang føre til regimeskifte i land etter land i Asia – og spre seg videre også. I en slik tankegang var det alltid Sovjetunionen og Kina som sto bak. Tønnesson viser at det ikke var helt uten grunnlag i virkeligheta. Støtta fra Kina var ikke bare politisk. Store mengder med våpen blei sendt inn over grensa til nabolandet i sør, og tusenvis av vietnamesiske soldater fikk opplæring i Kina. Mange kinesiske soldater deltok også i veibygging og transport fram til frontene i krigen i Vietnam. Da Kina på 1970-tallet dempa støtten, trappa Sovjetunionen opp sin innsats.

USA hadde på det meste over en halv million soldater i Vietnam, I alt var det 2,6 millioner amerikanske soldater som deltok i krigen. 58 276 av dem mista livet. Navnene deres er rissa inn på en minnestein av svart marmor i Washington. Fra 1959 til 1975 blei om lag to millioner vietnamesere drept i denne krigen. Da var 365 000 allerede drept mellom 1945 og 1954. Tønnesson har derfor sine ord i behold når han altså kaller dette «den verste av alle kriger etter andre verdenskrig, målt i antall drepte». 

USA hadde totalt luftherredømme. Bombefly, kamphelikoptre, fly for raske troppetransporter – de var en konstant trussel mot vietnamesernes, kambodsjanernes og laotsernes liv og helse. Mellom 1965 og 1975 slapp USA og dets allierte mellom 7,5 og 8 millioner tonn bomber der, ifølge forfatteren var dette omtrent dobbelt så mye som all bombing i andre verdenskrig.  Men, skriver han, dette svekka ikke motstandsviljen. «Alt tyder på at bombingen i stedet styrket nordvietnamesernes vilje til å slåss». 

Krigen beskrives inngående i all sin umenneskelige brutalitet: Fra lufta tok USA i bruk andre, nye våpen: napalm, hvit fosfor, klasebomber og enorme mengder plantegift. Mennesker blei forbrent til døde. Åkre og skoger blei spraya med gift for å gjøre store områder ubeboelige. USA gikk heller ikke av veien for å bruke sult som våpen. Og i stort omfang blei landsbyer svidd av og innbyggerne fordrevet – og ikke sjeldent massakrert – for å hindre at geriljaen i den sørvietnamesiske frigjøringsfronten FNL kunne «skjule seg blant sivilbefolkninga». I en stadig mer grusom krig tok USA også i bruk operasjon Phoenix, et program for å arrestere, forhøre eller drepe mistenkte kommunister. «Tortur var vanlig», skriver Tønnesson. Men ikke noe av dette brakte USA og landets allierte nærmere seier. 

Men alt gikk heller ikke etter planen for FNL i kampene i sør, Frigjøringsfronten sto sterkere på landsbygda enn i de større byene, men i 1968 satset likevel ledelsen på en massiv offensiv mot blant annet Saigon og Hue. Tanken var at dette skulle vise styrke og utløse opprør i byene også. Tet-offensiven, som den blei kalt fordi den starta ved tida for vietnamesisk nyttår, Tet, kom som et sjokk og førte til politiske rystelser både i Vietnam og i verden for øvrig. Men opprøret i byer som Saigon uteblei, og FNL og nordvietnamesiske styrker led store tap. FNL skal ha mista 45 000 soldater, men tross tapene viste frigjøringsstyrkene at de tross alt hadde mulighet for en endelig seier. Politisk var offensiven derfor en suksess, og var med på å drive fram forhandlinger i Paris mellom 1968 og 1973. Til å begynne med var forhandlingene hemmelige, men i januar 1973 blei det undertegna en avtale. USA hadde gradvis trukket troppene sine ut, men krigen fortsatte. Den sørvietnamesiske hæren var rustet opp med store mengder nye våpen, og 7000 amerikanske rådgivere var fortsatt i full aktivitet. Men da Nord-Vietnam og FNL våren 1975 satte inn en ny stor offensiv, brøt Saigonregimets hær sammen. 30. april rullet stridsvogner fra Nord inn i Saigon, og regjeringa i sør kapitulerte. Vietnamkrigen var over, og 1. mai 1975 blei markert som en seier over store deler av verden. 

Tønnesson vier også nødvendig oppmerksomhet til det politiske spillet i USA,  der han går nærmere inn på hva presidentene John F. Kennedy, Lyndon B.Johnson, Richard Nixon, Gerald Ford og deres nære rådgivere – ikke minst Henry Kissinger – sto for. Her kan vi følge historien fra Kennedys litt famlende start og Johnsons voldsomme opptrapping til Nixons og Fords prosjekt med å trekke seg ut ved å «vietnamisere» krigen, det vil si å overlate mer av den den direkte krigføringa til sørvietnamesere sjøl. Hvordan den voksende krigsmotstanden hjemme i USA påvirka de politiske beslutningene til disse politiske toppene, blir også vurdert. 

Forfatteren har tydelig sans for nyanser, og viser oss også noen glimt av de politiske motsetningene som tross alt fantes i den relativt stabile og enhetlige ledelsen i Hanoi. President Ho Chi Minh, statsminister Pham Van Dong, forsvarsminister Vo Nguyen Giap og partiideolog Truong Chinh sto for ei mer varsom linje, ville satse mer på muligheten for en fredelig gjenforening av Vietnam, og ville unngå unødige konfrontasjoner med USA. Le Duan, som etter hvert blei partileder, sto for en mer pågående, militær politikk. Men Tønnesson advarer likevel mot å legge for stor vekt på disse motsetningene: «Hovedlinjen i partiets politikk forble å prioritere den politiske kampen i sør og legge til rette for en fredelig gjenforening, men praktiske tiltak ble gjort for å styrke det væpnede opprøret». Fram til sin død i 1969 var Ho Chi Minh en samlende skikkelse, aktet og avholdt, selv om han i sine siste leveår var blitt mindre sentral i utforminga av politikken. 

Stein Tønnessons nye bok forteller, kort og godt, om den lange frigjøringskampen, og om Frankrikes – og deretter USAs – historiske nederlag. Med sine perspektiver på frigjøring, makt, krig og geopolitikk er dette anbefalt lesning også i våre Gaza- og Ukraina-tider. 

 

Dette er en fortelling om 80-tallet da kvinnene reiste seg som eget subjekt i fagbevegelsen. Nær en halv million kvinner, hovedsakelig gifte og ofte med barn, gikk ut i arbeidslivet, der lønn og arbeidstid var ordnet med sikte på menn og ikke på livet kvinner levde. Dette førte til aksjoner og initiativer for å organisere kvinners krav. En av disse aksjonene var Kvinnenes tariffaksjon (1986-1989). Siden jeg var aktiv der, vil jeg dele noen erfaringer som kanskje kan være nyttige i dagens nye bølge av kvinneaksjoner.

---

Av Siri Jensen, felles faglig leder under sammenslåingen av AKP og RV til Rødt. Leder i AKP fra 1988-1992. Koordinator i Kvinner på tvers fra 1993 til 2015 som representant for Kvinnefronten.

Dette er en fortelling om 80-tallet da kvinnene reiste seg som eget subjekt i fagbevegelsen. Nær en halv million kvinner, hovedsakelig gifte og ofte med barn, gikk ut i arbeidslivet, der lønn og arbeidstid var ordnet med sikte på menn og ikke på livet kvinner levde. Dette førte til aksjoner og initiativer for å organisere kvinners krav. En av disse aksjonene var Kvinnenes tariffaksjon (1986-1989). Siden jeg var aktiv der, vil jeg dele noen erfaringer som kanskje kan være nyttige i dagens nye bølge av kvinneaksjoner.

Kvinnenes tariffaksjon

På 1980-tallet slo kvinnekampen for alvor inn i fagbevegelsen. Tariffoppgjøret i 1986 ble legendarisk. Kampen sto om generelle tillegg, forsvar av lavtlønnsgaranti og en halv time kortere arbeidstid. Arbeidsgiverne valgte å gå til storlockout, men gikk på et avgjørende tap. Kravene var sentrale for kvinner, og økende oppslutning om kvinnekravene om 6 timers arbeidsdag og høyere lønn hadde stor betydning for fagbevegelsens styrke i oppgjøret. Dette kom imidlertid lite fram i offentligheten; det var først og fremst fagbevegelsens menn som snakket. Som reaksjon på usynliggjøringen tok enkeltpersoner initiativ til underskriftsaksjonen Kvinnenes tariffaksjon. Aksjonen samlet nær 200 underskrifter bak en oppfordring til kvinner om å støtte tariffkravene, fra kvinner både i offentlig og privat sektor, ulike hovedorganisasjoner og kvinneorganisasjoner. Slik satte de ord på de felles kvinneinteressene og synliggjorde tariffoppgjøret som både kvinnekamp og klassekamp. Seinere lanserte aksjonen begrepet kvinnelønn som kom til å spille en samlende rolle i den videre kampen.

Bakgrunn – store samfunnsmessige forandringer

Den dramatisk økte yrkesaktiviteten særlig blant gifte kvinner fra 1960 til midt på 1980-tallet endret kvinners – og menns – dagligliv og kvinners syn på seg sjøl og rollen deres i samfunnet. Kvinneforskere har kalt dette den norske kvinnerevolusjonen. Mange flere ble økonomisk sjølstendige og kvinner fikk mer makt både i samfunnet og i egne liv. De fikk felles erfaringer med et arbeidsliv som var organisert for menn, og de reiste felles krav og kamp.

Kvinners krav

Oppropet til Kvinnenes tariffaksjon støttet tariffkravene og viste at disse var særlig viktig for kvinnene. Både teksten og hvem som skrev under, bygde bro mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen. Et felles opprop ved tariffoppgjøret fra tillitsvalgte og aktivister både i kvinnebevegelsen og fagbevegelsen var svært uvanlig. De to bevegelsene representerte ulike måter å tenke og jobbe på. Kvinnebevegelsen la vekt på økonomisk sjølstendighet, men jobbet lite med tariffoppgjør. I fagbevegelsen rådde kjønnsnøytralitet, man snakket om lavtlønte, men ikke om kvinner.

I 1987 vedtok LO-ledelsen å avstå fra generelle lønnstillegg på grunn av den alminnelige økonomiske situasjonen, på tross av en prisstigning på 8 %. I stedet skulle det bare være lokale forhandlinger. Men kvinnene var helt avhengig av de generelle tilleggene, siden de i liten grad jobbet på områder med lokale forhandlinger. Dette ville ramme kvinner og menn ulikt. Kvinnefronten meldte på dette grunnlaget LO til likestillingsombudet. LO avviste klagen, og selv om ombudet ikke så brudd på likestillingsloven, fikk Kvinnefronten medhold i at 0-oppgjøret kunne kritiseres fra et likestillingsperspektiv.

Det var stort behov for videreføring av Kvinnenes tariffaksjon. Kvinnefrontens utvalg for kvinner og arbeid samlet i 1987 en arbeidsgruppe med kvinner fra fagforeninger fra offentlig og privat sektor, fra Kvinnefronten, og også kvinner som ikke følte seg hjemme verken i fagbevegelsens eller kvinnebevegelsens språk. Initiativtakerne var opptatt av at en brei sammensetning var nødvendig for å reise kvinners krav på en måte, og i et språk, som alle kunne kjenne seg igjen i, og som ga dem mulighet for å delta i, kampen.

Kvinnelønnsbegrepet – en forståelse og en strategi

Kvinnenes tariffaksjon krevde en lønn å leve av og som gjør det mulig å forsørge unger. Enda viktigere var det at den lanserte begrepet kvinnelønn. Aksjonen dokumenterte at kvinner lønnes lavere fordi de er kvinner, de tjener ikke bare lavere enn menn, men også likere: det er mindre forskjell mellom kvinner innbyrdes enn mellom menn.

«Vi vil derfor påstå at kjønn teller mest. Kvinner lønnes som kvinner, menn lønnes som bakere, sjåfører, heismontører eller saksbehandlere» (fra aksjonens grunnlag).

Begrepet kvinnelønn bygger på en forståelse av at kvinner fortsatt i stor grad lønnes som kvinner, ikke utfra yrke/kompetanse. Menn har fortsatt forsørgertillegg og kvinners kompetanse blir systematisk nedvurdert. Begrepet la grunnlag for en strategi for felles kamp og gjensidig støtte, på tvers av fagforbund, sektor og utdanningsbakgrunn. Kravene kunne være ulike, men kvinnelønna var felles. Dette var en strategi som ble viktig for den kvinnefaglige kampen i mange år framover.

Kvinnenes tariffaksjon var en del av, og virket inn på, en brei samfunnsmessig bevegelse. Våren 1988 samarbeidet Oslo-kretsene av 12 fagforbund i offentlig sektor. De samarbeidet på tvers av hovedsammenslutningene LO, AF og YS om å kjempe for høyere kvinnelønn. Kvinnenes tariffaksjon sluttet seg til initiativet. Sidsel Bauck, første kvinnelige leder i det kvinnedominerte forbundet Handel og kontor, lanserte på landsmøtet i 1988 kravet «en lønn å leve av og en arbeidsdag å leve med». Denne parolen ble sentral i den videre kvinnekampen i fagbevegelsen.

Forståelsen av kvinnelønna som et felles problem på tvers av ulike krav ble videreført med opprettelsen av Kvinner på tvers (KPT) i 1993. Et slikt samarbeid på tvers var kontroversielt i LO i 1993, der det fortsatt var forbud både mot egen kvinneorganisering og mot fraksjonering. I 1995 fikk KPT imidlertid positiv omtale fra LOs nestleder Ester Kostøl på Tronheimskonferanse 1995.

Parallelt med KTA og KPT bidro presset fra kvinnene også til at Nordisk ministerråd i årene 1990-1994 gjennomførte et stort informasjons- og kunnskapsprosjekt om likelønn mellom kvinner og menn i Norden. Og før tariffoppgjøret i 1994 kom det første i en rekke faglige fellesutspill fra forbundsnivå. Forbundslederne i Fellesorganisasjonen, Hjelpepleierforbundet, Sykepleierforbundet og Norsk Lærerlag, som til sammen representerte både fagarbeidere og høgskoleyrker, i og utenfor LO, krevde 25 000 i tillegg i året til kvinnedominerte yrker ved tariffoppgjøret. Dette tilsvarte forskjellen mellom kvinne- og mannsdominerte yrker med lik utdanning. Seinere kom kravet om kvinnepott, dvs. egne penger fra regjering/storting til å heve kvinners lønn, fordelt gjennom forhandlinger mellom partene.

Måter å jobbe på

Kvinnenes tariffaksjon var opptatt av at kvinner i ulike bransjer/sektorer ikke hadde et felles språk for å snakke om lønna si. Ulike lønnssystemer (bl.a. ukelønn, månedslønn, årslønn og heltid/deltid) sammen med de tekniske tariffbegrepene gjorde at de ikke forsto verken hva andre faktisk tjente eller kravene deres. Kvinnenes tariffaksjon arrangerte derfor åpne debattmøter der de dokumenterte lønnsforskjellene, og der kvinner i ulike yrker og sektorer fortalte konkret om sin egen situasjon og utfordringene i sin bransje. På disse møtene ble det også snakket høyt om konsekvensene den lave lønna har for kvinners liv. Bl.a. på grunnlag av slike møter sendte Kvinnenes tariffaksjon ut forslag til felles kvinnelønnskrav til tariffoppgjøret i 1988, som flere klubber og foreninger dro nytte av. Det ble samlet underskrifter for kravene i hele landet. Initiativet traff en bevegelse i tida.

I april 1989 holdt Kvinnenes tariffaksjon en konferanse om kvinnelønna i Sagene samfunnshus i Oslo, med et panel med kvinner i ulike yrker, likestillingsombud Ingse Stabel og siviløkonom Torstein Dahle. Sistnevnte dokumenterte at Norge har råd til forbedringer for kvinnene og at det er profittjakta som står i veien. Konferansen hadde gruppediskusjoner om hva en skulle gjøre framover. Et sentralt punkt var å videreutvikle nettverket på tvers av forbund og hovedorganisasjoner og satse på skolering i lønns- og tariffspørsmål. De ville også styrke samarbeidet mellom kvinner i privat og offentlig sektor og den gjensidige støtten, slik at taktikken med å splitte de ulike kvinne- og lavtlønnsgruppene ikke skulle lykkes.

Kvinnenes tariffaksjon ebbet ut, men både forståelsen av kvinnelønna, nettverksbygging mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen og gjensidig støtte i konflikter ble videreført med danningen av Kvinner på tvers (KPT) i 1993. I 1995 laget KPT i en kvinnelønnsplattform. Denne satte sitt preg på kvinnelønnskampen på hele 1990-tallet og litt inn på 2000-tallet. Streiker bl.a. i Hotell og restaurant, blant hjelpepleierne og andre grupper i offentlig sektor hadde stor støtte og ga resultater. Men arbeidsgiverne lå ikke på latsida.

Motoffensiver fra arbeidsgiverne og staten

Ulik lønn etter kjønn var opplagt urimelig, og kravene hadde stor støtte. Det ble derfor viktig for makta å fremme andre forklaringer. Særlig populær var, og er fortsatt, forklaringen om at kvinner velger å jobbe i feil bransjer/jobber og satser for lite på karriere, og at det derfor er kvinnenes egen skyld.

Kvinnekampen for høyere lønn og likelønn ble møtt med et nytt lønnssystem i kommunene i 1996, videreført i 2002. Arbeidsgiverne lovet mer penger dersom forhandlerne gikk med på lokale forhandlinger (uten streikerett) og mer individuell lønn. Systemet satte både enkeltkvinner og ulike kvinnegrupper opp mot hverandre, og bidro til splittelse. Forståelsen av at kvinnelønnsproblemet er felles, men tar ulike former, ble svekket.

Allerede i 1992 ble moderasjon slått fast som rettesnor for lønnspolitikken, både fra regjeringen, arbeidsgiverne og LOs ledelse. Rammene for oppgjørene ble strammere og det ble vanskeligere å få gjennom kvinnekrav. Norge skulle ned på lønnsnivået til land vi konkurrerte med, og det var særlig kvinnene i offentlig sektor og lavtlønte kvinner generelt som tjente for mye i forhold til kvinner i andre land. Det må derfor sees som et viktig resultat av kvinnelønnskampen at forskjellen mellom menn og kvinners lønn ikke er blitt større.

Kampen og streikeviljen for kvinnelønnskrav har vært en viktig del av en felles kamp i fagbevegelsen mot de stramme rammene og for at grupper som er blitt hengende etter i utviklingen kan få høyere tillegg.

Forsker Geir Høgsnes oppsummerte betydningen av kampen mot moderasjonslinja i 2002 slik: «Det gir mer rom for de kvinnedominerte yrkene i offentlig sektor når moderasjonslinja tenderer mot å sprekke, slik tilfellet var i 1996 eller at den direkte sprenges som både 1998 og 2000.»

Slik har kvinnelønnskampen vært og er en styrke for hele arbeiderklassens kamp, slik bevegelsen for 6-timersdagen spilte en viktig rolle for gjennomslaget for en halvtimes kortere dag ved tariffoppgjøret i 1986.

Kvinnene i arbeiderklassen som kraft

Kvinnens tariffaksjon var del av en bevegelse som sprang ut av den store økningen i kvinnenes yrkesaktivitet. Kvinnene kom i en kraftig skvis mellom jobben og arbeidet hjemme, og vanlig kvinnelønn var ikke nok til å leve av, langt mindre forsørge barn. Dette presset fram radikale krav og gjorde kvinnene til en kraft for forandring. Det ble tydelig at flere kvinner i lønnet arbeid styrket arbeiderklassen. Kvinnene ga fagbevegelsen økt felles styrke, samtidig som de sto i en egen situasjon og måtte føre kamp for at deres krav skulle bli en del av den felles kampen. I tillegg til kortere arbeidstid og høyere lønn ble krav om lengre svangerskapspermisjon, barnehager, bedre omsorg for eldre og andre offentlige tjenester ført inn i fagbevegelsen.

Nåtida – en ny bølge av protester

Strømpriskrisa sammen med store prishopp på dagligvarer fører til økt fattigdom. Fagbevegelsen protesterer og streiker for politisk kontroll over strømmen. Presset for høyere høyere satser på trygdeytelser øker, arbeidslinja, som straffer de som ikke kan jobbe, møter stadig større motstand. AAP-aksjonen slåss mot NAVs uverdige behandling av de som regnes som for syke til å jobbe og for friske til å få uføretrygd. Fattige, særlig kvinner, står fram med sine historier, og erstatter skam med sinne. Privatisering av offentlige kvinnedominerte tjenester går løs på lønns og arbeidsforhold og ansatte i private barnehager streiker for bedre pensjon. Kvinner organiserer seg og krever – og streiker – for tariffavtaler og regulerte forhold, bl.a. på kaffebarer.

For få folk (les kvinner) i eldreomsorg og sykehus presser de ansatte til det ytterste, og mange slutter i protest fordi de ikke orker å løpe så fort uten å få gitt pasienter og beboere den omsorgen de trenger. Det snakkes om mangel på folk, men i januar 2023 var bare 16% av utlyste stillinger for helsefagarbeidere på heltid. Bunadsgeriljaen har utløst opprør mot en fødsels- og barselomsorg som truer kvinner og barns helse. Det blir tydelig for stadig flere at vi verken vil eller kan ha et samfunn som ikke har råd til menneskene som bor der.

Protestene kan forstås som ulike uttrykk for opprør fra kvinnene mot skvisen samfunnet setter dem i. Samtidig med at presset i arbeidslivet øker, stiller skolen stadig større krav til foreldre, og omsorgsoppgaver både for barn med funksjonsnedsettelser og eldre blir skjøvet tilbake til pårørende, ofte kvinnene. Ting har endret seg, mange menn kjenner på den samme skvisen, men organiseringen av samfunnet og arbeidslivet legger fortsatt det største ansvaret på kvinnene. Fortsatt er kvinnene mest avhengige av velferdsstaten.

Kampene er ikke bare enkeltprotester, de handler om motstand mot kapitalmakt, EØS-avtale, helseforetaksmodell, New Public management og angrep på velferdsstaten. Når de rikeste samtidig tar med milliardene sine til Sveits, og mobiliserer mot økt formueskatt og for private tjenester, blir klasseinnholdet i det som skjer enda mer tydelig.

Samtidig foregår det skarpe kamper om kvinners rett til å bli behandlet som fullverdige mennesker. Abortkampen, kampen mot menns vold mot kvinner, seksuell trakassering og for sexkjøpsloven, er internasjonale kamper om kvinners stilling og rett til et verdig liv.

Kvinnene er (minst) halvparten av arbeiderklassen

Presset er i dag stort på hele arbeiderklassen, og protestene øker. Industriarbeiderne går i spissen i strømkampen, både mot økte utgifter til husholdningene og til forsvar mot nedlegging av bedriftene. Samtidig gir kvinnenes situasjon dem en særlig grunn til å slåss om arbeidstid, lønn og velferdsstat. Situasjonen krever at de ulike delene av arbeiderklassen utnytter sine styrker og muligheter og samtidig både ser, anerkjenner og støtter de ulike kampene og aksjonene som foregår, slik at de kan bygge opp under hverandre.

Kvinnebevissthet kan styrke kampkrafta

Erfaringene fra Kvinnenes tariffaksjon var at kvinnebevissthet, bevisstheten om at vi utnyttes og undertrykkes i samfunnet fordi vi er kvinner, styrker kampkrafta. At en så begrenset organisering kunne få betydning skyldtes at det foregikk store samfunnsmessige endringer i kvinnenes situasjon. I dag trues både det organiserte arbeidslivet og velferdsstaten av en dramatisk råere kapitalisme og fører til bevegelse og opprør. Situasjonen gjør at kvinnebevissthet igjen kan få økt betydning for kampen.

 

Kvinnebevisstheten er i dag svekket, bl.a. fordi ideen om at vi er så likestilte i dette samfunnet har så stort gjennomslag og kvinnesak ikke står høyt på dagsorden. Det snakkes f.eks. om barnefattigdom, men lite om kvinnefattigdom eller at mange av barna bor i familier med kvinner som eneforsørgere.

For å styrke kvinnebevisstheten og utløse kampkraft, trengs store og små initiativer og aksjoner nedenfra. Jeg vil trekke fram noen erfaringer som kanskje kan være nyttige i dagens situasjon.

Vise fram fakta

Kvinnenes tariffaksjon dokumenterte at kvinner tjener både lavere og likere enn menn fordi de er kvinner. Dette gjelder både på den enkelte arbeidsplass og i den enkelte bransje, også der folk ikke tror det er slik. Den lave kvinnelønna skyldes ikke helt spesielle forhold akkurat hos deg, men setter seg gjennom overalt. For å bryte gjennom likestillingsoppfatningen i dag trengs tilsvarende fakta på ulike samfunnsområder, slik at flere ser at kvinneundertrykkingen er innebygd i arbeidsliv og samfunn. F.eks. til fattigdomsdiskusjonen: Nesten to tredjedeler av de som mottar mathjelp er kvinner, over halvparten bor sammen med barn. Og kvinner har 170 000 kroner mindre inntekt i året enn menn.

Snakke om konsekvensene av kvinners lave lønn og inntekt

Kvinnenes tariffaksjon var opptatt av de store konsekvensene kvinnelønna har for den enkelte kvinne, for kvinners stilling i samfunnet og for samfunnet som helhet. Penger setter rammer for hva slags liv kvinner – og barn av eneforsørgere som er kvinner – kan leve på alle områder, fra hus, mat og klær til kultur og ferier. Penger er makt, både i samfunnet, på arbeidsplassen og i parforhold. Kvinner er fortsatt i stor grad økonomisk avhengige av å ha en partner. Dette kamufleres i ekteskap og samboerskap og kan være vanskelig å snakke om, men blir tydelig ved skilsmisse/samlivsbrudd. Lav lønn er også skambelagt så lenge det forstås som et individuelt resultat av dårlige valg.

Mindre makt i samfunn og arbeidsliv betyr at kvinners kunnskap og erfaringer blir lavere prioritert på alle områder, f.eks. helse. Ved at kvinner snakker mer sammen om konsekvensene, slik vi ser nå, utvikles det både kunnskap og kvinnebevissthet, og skam kan snus til sinne og organisering. Dette er en utfordring til fagforeninger og kvinneaktivister, både sentralt og lokalt og til Kvinner på tvers.

Møteplasser og gjensidig støtte

På møtene Kvinnenes tariffaksjon arrangerte erfarte deltakerne at kvinner med ulike jobber og livssituasjoner må bli kjent med hverandre og dele erfaringer, på tvers av kvinnebevegelse og fagbevegelse. Slik lærte de mer om kvinnelønna og skapte grunnlag for både felles kamp og gjensidig støtte. Aksjonen støttet også aktivt aktuelle streiker og ble også invitert på støttemøter der de framhevet kvinneperspektivet i streikene.

Vanlige kvinners liv er preget av både kvinneundertrykking og klasseundertrykking, men ikke som to atskilte fenomener. De er både arbeidere med kvinnebetingelser og kvinner med arbeiderbetingelser. De trenger fora som har plass til begge deler, de trenger både kvinnebevissthet og klassebevissthet. Kvinner på tvers er et forum der kvinner er de vanlige og deres interesser legger premisser, samtidig som det er plass til både forskjeller mellom kvinner og ulike syn.

I dag trengs både Kvinner på tvers og andre møteplasser på tvers av kampene som føres enda mer – for å utvikle mer kjennskap og organisert støtte til hverandre, og for å utvikle analysen/forståelsen av samfunnet. Det er mulig å invitere og oppsøke hverandre og skape nettverk lokalt. Den store bevegelsen for 6-timersdagen på 80-tallet var bygd opp av små lokale møter laget av kvinneaktivister og/eller faglige aktivister. Jonas Bals skriver i Streik om betydningen av det organiserte streikestøttearbeidet på 80-tallet. Aktiv kamp møter i dag stor motstand, kvinner i sykehus og omsorgstjenester har knapt streikerett. Desto viktigere er det å organisere breiest mulig støtte.

Avslutning

Rødt er et parti der medlemmene er aktive i ulike folkelige bevegelser og kan være med å utvikle politikk som forener dem mot makta. Fjermeros og Hansen i faglig utvalg i Rødt argumenterer i Klassekampen 23.10.22 for at Rødt skal bygge opp «en organisasjon med faglig-politisk kraft, basert på en tydelig kvinneprofil, en systemkritisk klimapolitikk og en mer solid antikapitalistisk plattform». Dette er et godt utgangspunkt for å sette kvinnenes sentrale kampsaker på dagsorden i utbyggingen av det faglige arbeidet.

 

Mer å lese

Tekster av Siri Jensen i Rødt/Gnist:

Rødt nr 3. 2009: «To spisser i arbeiderklassens kamp»

Gnist 1/2014: «Snakk fram kvinners erfaringer»

Gnist 04/2022: «Kvinner på tvers 25 år. Kvinneundertrykking og

klasseundertrykking i uskjønn forening.» (Opprinnelig i Gnist 04/18)

Se også Siris kommode www.sirijensen.no

Annen aktuell litteratur

Caroline Criado-Perez 2022. Usynlige kvinner: hvordan mangel på data skaper

en verden for menn. Press.

Kjersti Ericsson 1991. Den flerstemmige revolusjonen. Oktober.

Jonas Bals 2022. Streik! En historie om streik, samhold og solidaritet. Res

Publica.

Tittel: A Spectre, Haunting: On the Communist Manifesto
Forfatter: China Miéville
Forlag: Head of Zeus
Utgivelsesår: 2022

---

Av Ståle Holgersen. Universitetslektor i samfunnsgeografi ved Örebro Universitet. Han er forfatter av bøkene Staden och kapitalet: Malmö i krisernas tid (2017) og Krisernas tid: Ekologi och ekonomi under kapitalismen (2022). Med Zetkin-kollektivet og Andreas Malm står han også bak boka White Skin, Black Fuel: On the Danger of Fossil Fascism (2021).

Folk samler på mye rart, og jeg samler på Det kommunistiske partis manifest. Dette har gitt intellektuell beundring fra bokhandlere i Krakow og London, jeg ble fattig på Reykjavík, kjeppjaga ut av en butikk i Tsjekkia, og kompis med en gammal stalinistisk kjerring i en mellomstor albansk fjellby. Kjedelig hobby er det ikke. «Alle» som jobber på en bokhandel vet hvilken bok jeg spør etter, og nesten like mange har veldig sterke meninger om pamfletten Marx og Engels publiserte i 1848.

Nå har China Miévilles skrevet en bok om boken. Oppgaven med å skrive A Spectre, Haunting: On the Communist Manifesto må ha vært både enkel og vanskelig. På ene siden er det så mye krydder, fantastiske sitater og kontroversielle statements – all historie er klassekamp, her finnes spøkelser men ingen fedreland, arbeidere med bare lenker, avskaffelse av familien!, og så videre og videre – at dette vanskelig kan bli kjedelig. På andre siden er Manifestet et hav av kompleksitet. Her finnes motsetninger og spenninger, det er konkrete politiske reformforslag og djupe analyser, fordømmelse av og fascinasjon over fienden, store håp om revolusjon og en fantastisk poesi – ofte på èn og samme side. Grensene mellom påstander, spådommer og formaninger kan være syltynne når Marx og Engels hamrer løs på verdenen de elsker å hate.

Jeg synes Miéville – engelsk fantasyforfatter, sosialistisk aktivist og intellektuell som brøt med Socialist Workers Party etter den store voldtektsskandalen i 2013, grunnlegger og redaktør for tidsskriftet Salvage, og ikke minst forfatter av den fantastiske boken Oktober om 1917 – leser Marx og Engels akkurat slik de bør leses: respektfullt og ydmykt, men historisk situert, udogmatisk og alltid kritisk.

Det er en fornøyelse å lese Manifestet med Miéville. Han guider oss ikke bare gjennom selve teksten, men diskuterer også bokens form og dens historiske kontekst, løfter kritikk som har kommet av boka, og drøfter den til slutt i dagens lys.

En skikkelig  perle er diskusjonen om Manifestets form: altså, Manifestet som manifest. Det er ikke et (positivistisk) sett med læresetninger som kan testes her og nå. En klassisk påstand fra Manifestet er for eksempel at borgerskapet produserer «sin egen banemann» [gravediggers], altså at kapitalismen skaper sin egen undergang. Men nei, sier kritikeren, slik ble det ikke. (Og legger gjerne til: «ser man det – arbeiderklassen hadde visst mer å miste enn bare sine lenker, hø hø».) Likevel var det rett av Marx og Engels å proklamere kapitalismens fall. Ikke helt forskjellig fra en offiser som forbereder en strid. Hun kan først forklare for troppene sine hvordan landskapet ser ut. Dette kan være (relativ) sikker kunnskap. Men i det styrkene springer/rir/kjører ut på slagmarken roper offiseren overbevisende: «Vi kommer til å vinne!». Dette vet hun selvsagt ikke. Men hun sier det allikevel. Det kan vise seg at det blir sant, men det viktige er at sjansen for at det skal bli sant øker om hun sier det. Langs dette sporet kan vi lese Manifestet som en call for action. Den sosialistiske revolusjonen er en hypotese vi må gjøre sann, og så lenge kapitalismen eksisterer er dette selvsagt mulig.

Med Miéville som guide får vi en god historisk kontekst, og det tas ingen snarveier unna kompleksitet eller problematiske aspekter. Manifestet kan både leses som at den sosialistiske revolusjonen er en historisk nødvendighet («gravediggers»), men vi leser også at klassekampen kan føre til de «kjempende klassers felles undergang». Vi leser at «siviliserte nasjoner» skal dra de «barbariske» med inn i framtiden, men også at «den såkalte» sivilisasjonen selv er barbarisk og voldelig. Manifestet er kanskje mer enn noe en kritikk av borgerskapet, men samtidig inneholder det en virkelig djup fascinasjon for – skal vi si hyllest av? – den samme klassen (som har «accomplished wonders»). Dette var problematisk allerede da teksten ble skrevet, for dager og uker etter publiseringen, under 1848-opprørene, ble det «radikale» borgerskapet mer og mer reaksjonært. I dag er den største gaven dette «progressive» borgerskapet har gitt oss en ny geologisk epoke vi ikke vil ha.

Noen utviklingstendenser blir tydelige når vi leser Manifestet mot Marx’ senere verk. For eksempel viser Kevin Anderson i Marx at the Margins: On Nationalism, Ethnicity, and Non-Western Societies på mesterlig vis hvordan Marx med årene blir stadig mindre historisk determinist og eurosentrist, hvordan han vektlegger rasisme mer, og i større grad åpner for at sosialisme kan etableres også utenfor kapitalismens kjerneområder (og da spesielt i Russland). Ikke minst forsvinner mye av Manifestets insistering på at sosialismen med nødvendighet oppstår av kapitalismen. Og vi kan se en liknende tendens med kriseteorien. Med de politiske og industrielle revolusjonene på 1700- og tidlig 1800-tall, som i stor grad preger Manifestet, ses «kriser» ofte som en revolusjonerende kraft. Det er først senere på 1800-tallet at Marx ser krisene tydeligere for hva de faktisk er: hendelser som også holder liv i kapitalismen.

Det er alltid en fryd å lese Manifestet, og det blir ikke mindre gøy med Miévilles glimt i øyet.

Det deklareres på første siden i Manifestet at kommunister med dette åpent legger fram sitt syn og sine mål «for hele verden». Men pamfletten ble trykt i færre eksemplarer (ca. 1000) enn Gnist har abonnenter i dag, av en «small group of squabbling émigrés», og skulle fram til 1870-tallet forbli et ganske ubetydelig skrift. Hadde Miéville skrevet på norsk, hadde det vært spennende å si hvilken morsomhet han hadde formulert for å putte «fest» inn i manifestet.

For at anmeldelsen av boken om boken ikke bare skal være en hyllest, skal jeg påpeke deler som muligens kunne vært bedre. I diskusjonene om Manifestets relevans i dag inkluderes ganske mange diskusjoner om verden vi lever i. Personlig synes jeg Miéville nesten alltid havner rett, men siden diskusjonene nødvendigvis blir korte, kan de nesten bli overfladiske. Vil man diskutere rasismen og patrikarkatet i dag, så spørs det om Manifestet – og en bok om Manifestet – egentlig er det beste utgangspunktet. Når dette er sagt: diskusjonen om klassehat fortjener virkelig sin plass. Der Marx og Engels balanserer mellom beundring og fordømming av borgerskapet, mener Miéville at borgerskapet ikke finnes «progressivt». I klimakrisens tid må all beundring bort. For menneskehetens skyld må vi hate hardere enn det Marx og Engels gjør i Manifestet.

Siden A Spectre, Haunting inneholder hele Manifestet som vedlegg, går boka rett inn i min lille manifestsamling. Estetisk er Manifestet min favorittbok i det marxistiske biblioteket; maken til litterært mesterverk. Politisk sett burde jeg kanskje snarere samlet på Kapitalen. Men det hadde blitt så jævla mye å bære på.

Tittel: Konrad Nordahl. Fagbevegelsens mektige leder
Forfatter: Inger Bjørnhaug
Forlag: Res Publica
Utgivelsesår: 2022

Tittel: Berge Furre. Eit liv i rørsle.
Forfatter: Arnhild Skre
Forlag: Samlaget
Utgivelsesår: 2022

---

Av Jørn Magdahl, pensjonert lektor, historiker og aktiv i Rødt.

Fjorårets biografier av Inger Bjørnhaug om Konrad Nordahl (1897-1975), og Arnhild Skre om Berge Furre (1937-2016), er begge tradisjonelle i sjangeren. De er kronologisk oppbygd, og nærmest heldekkende i sin framstilling av hovedpersonenes liv – samtidig som disse settes inn i sin historiske kontekst. Begge biografiene er svært solide, og resultat av et enormt arbeid. Det merkes tydelig at Skre er en fremragende kulturjournalist, og Bjørnhaug ditto historiker – med stor faglig grundighet. Det er en styrke hos begge at de tillater seg å drøfte noen valg og beveggrunner hovedpersonene, men de er forsiktige og spekulerer ikke.  Begge vier stor plass til «indre stridigheter» i arbeiderbevegelsen, slik en kan forventer av politiske biografier. At bøkene er blitt svært omfangsrike er forståelig, men de hadde neppe tapt seg på enda strammere redigering.

Konrad Nordahl

Konrad Nordahl var LOs mektige leder* fra han var 42 år gammel i 1939, og helt til 1965. Han hadde hele tida basen sin i fagbevegelsen, selv om han også hadde sentrale politiske verv. Nordahls dreiv faglig arbeid i Bergen, før han i 1931 ble formann i Norsk Jern- og Metall. I 1935 blei han nestformann i LO, og i 1939 fungerende leder, da Olav Hindahl gikk til oppgaven som arbeidsminister. Under krigen var Nordahl for det meste i eksil – først og fremst i LO-sekretariatet i London, som jobbet i tett tilknytning til det norske regjeringsapparatet, og formelt var overordnet det illegale sekretariatet (kjent som Faglig Utvalg) hjemme i Norge. Kommunikasjonen med hjemlandet gikk gjennom Lars Evensen og Martin Tranmæl ved sekretariatet i Stockholm.

Bjørnhaug er klar på at Nordahls fremste styrke lå i evnen til å bygge organisasjon. Men i eksilperioden gjorde han et stort arbeid med å utvikle en politikk som kom til å bli viktig organisering av økonomi og arbeidsliv etter krigen. Han sendte et 30 siders manus med overskriften «Det norske arbeidsliv etter gjenerobringen» fortrolig til en engere krets. Et videre samarbeid mellom de ulike faglige eksilmiljøene førte til «Framtidens Norge», best kjent som «blåboka», som var Arbeiderpartiets og Landsorganisasjonens felles plattform for etterkrigstida, og som også influerte på partienes fellesprogram i 1945.

Avtalen var at Hindahl skulle tilbake som formann i LO så snart han gikk ut av regjeringa, men tilbake i Norge i 1945 blei han utmanøvrert av Nordahl og støttespillerne. LO gjennomførte et representantskapsmøte i juni, der Nordahl blei valgt til formann før Hindahl var ferdig som statsråd, istedenfor å «følge boka», og vente til kongressen. Det viste at Nordahl hadde stor vilje til makt, men det hadde også skjedd ting under krigen som hadde gjort ham veldig bestemt på at han ikke ville ha Hindahl tilbake som sjef. I desember 1942 hadde regjeringa fått direktør i Arbeidsgiverforeningen (NAF), Finn Dahl, over til London for å diskutere overgangen fra krig til fred når den tid kom. Dahl og Nordahl arbeidet nå sammen i en tomannskomite (også kalt Dahl-Nordahl-komitéen). De hadde et felles mål i å la hovedorganisasjonene ha sentralisert kontroll over tariffavtaler og lønnsoppgjør. Slik unngikk de mer direkte statlig innblanding, men da Hindahl fremmet skarp kritikk av den maktkonsentrasjonen som han mente lå i innstillingen, blei Nordahl irritert.

Det var ikke bare den valgte LO-lederen som blei presset ut av posisjonen av andre enn dem som hadde valgt ham. Etter et intrikat spill måtte statsminister Nygaardsvold, som hadde styrt med basis i stortingsflertallet før krigen, gå av til fordel for Einar Gerhardsen. Nordahl støttet i praksis Gerhardsen i den prosessen.

I ettertida er det blitt undervurdert hvor stor makt Konrad Nordahl hadde. Ved løpende beslutninger i landets fremste politiske maktsenter øverst i Arbeiderpartiet blei mye avgjort ved at han og Gerhardsen var enige. Det var også maktkamper mellom dem, men det skyldtes alltid at partilederen og LO-lederen nettopp var i ulike posisjoner. Særlig viste dette seg i den økonomiske politikken hvor regjeringa gjorde grep «for helheten», som sto i motstrid til arbeiderklassens umiddelbare interesser. Nordahl var en utpreget privatmann på fritida, og han og Gerhardsen hadde ingen sosial omgang. Dagbøkene hans røper en dyp skepsis til det han mente var Gerhardsen-dynastiets store makt. Det var en skepsis som nok var prinsipiell, men som like mye bunnet i det han mente var en naivitet i sikkerhetspolitikken overfor Sovjet, og i omgang med sovjetrussere.

Fra revolusjonær til anti-kommunist

Fra han var ung hørte Nordahl til den revolusjonære delen av arbeiderbevegelsen i Bergen. Ved splittelsen i 1923 fulgte han NKP, som var overlegent største arbeiderparti der i byen. Han var et framtredende medlem, men gikk ut av NKP i 1927. To år etter gikk han inn i Arbeiderpartiet.

Da den første delen av selvbiografien hans kom ut i 1967 (Minner og meninger, Tiden forlag), hadde han lenge stått for en knallhard anti-kommunisme i fagbevegelsen. Jeg blei slått av hvor saklig, nøkternt og interessant han likevel beskriver den perioden i livet sitt da han var ung kommunist. Bjørnhaug viser riktignok at han på sine eldre dager nok nedtonet aksjonistiske sider ved den revolusjonære ungdomsbevegelsen han hadde vært en del av, men han sluttet på den annen side aldri å se med glede tilbake på den tre måneders lange partiskolen som hadde gjort ham til kommunist den gangen.

Bjørnhaug utdyper rollen den eldre Nordahl hadde i overvåkninga av kommunistene, som framfor alt dreide seg om å skaffe en total oversikt over tillitsvalgte og delegater som kunne tenkes å ha sympati i retning kommunismen, og på den måten befeste kontrollen ovenfra. Hun viser at Nordahls direkte befatning med de hemmelige tjenestene i begynnelsen var noe mindre enn enkelte har antatt, men at han etter hvert blei stadig mer personlig involvert. Her hadde han ingen skrupler. Det er heller ikke sterke tegn til anger på at han i sin tid hadde tilhørt de nå så foraktede kommunistene.

For mange som gikk veien fra kommunisme til antikommunisme så lå forklaringen opplagt i en veldig skuffelse over utviklinga i Sovjet, og dermed etter hvert et positivt syn på USA og Storbritannia. Så også for Nordahl. Men Bjørnhaug trekker også inn som en mulig del av forklaringen en personlig erfaring Nordahl hadde med Peder Furubotn (Partileder i NKP 1925-30). Furubotn hadde vært hans mentor og forlover, og en den unge Nordahl så veldig opp til. En gang Furubotn hadde en av sine fyllekuler ville han låne penger av Nordahl. Denne «måtte» på sin side låne i fagforeningskassa for å få det til, men fikk aldri pengene tilbake fra Furubotn. Det var også sider ved Nordahls måte å tenke på, som gjorde at overgangen hans fra kommunisme og til anti-kommunisme aldri førte til noen videre selvrefleksjon. Han hadde alltid blikket festet framover, og fortsatte å referere til den historiske materialismen hos Marx og Engels for å forklare hvorfor menneskenes tenkning forandrer seg.

I likhet med Gerhardsen og andre sluttet Nordahl heller aldri å tro at Arbeiderparti-styret ville føre fram til sosialismen. Arbeidet under krigen med å forberede en ny modell fororganiseringa av samfunnet, ga en viss grunn til optimisme, men noen marsj til sosialismen skulle det ikke bli.

Berge Furre

Skre skriver grundig om Furres sentrale rolle i en rekke stridigheter på venstresida fra slutten av 50-tallet til han selv måtte ta over som partileder i SV i 1976. Han var viktig i både i striden i Sosialistisk studentlag som førte ut av AUF og Arbeiderpartiet, og til dannelsen av Sosialistisk Folkeparti (SF), og ved splittelsen mellom SF og SUF (m-l). Det samme var han ved dannelsen av SV og omformingen fra valgforbund til parti, og i turbulente tider i stortingsgruppa etter rekordvalget i 1973. Det fins mange framstillinger av de samme begivenhetene, og selv om alt er samvittighetsfullt gjort hos Skre, bringer det strengt tatt ikke mye nytt.

Berge Furre var den som i lange perioder jobbet tettest med velgermagneten Finn Gustavsen politisk, og var også den som måtte ta ansvar for å nøytralisere svakhetene til Gustavsen. Furre var frustrert over at hans nære allierte nærmest abdiserte i sluttspurten av samlingsprosessen da SV gikk fra valgforbund til parti, men Gustavsen hadde som kjent sine grunner: Han var skeptisk til NKPs rolle, og prosessen førte til at SF og hjertebarnet Orientering forsvant. Furre var også den som måtte gå imellom i stortingsgruppa (i perioden 1973-1977) da det var strid om Gustavsens rolle der.

Er en opptatt av Furre som person, så trigges nysgjerrigheten av kulturjournalisten Skres framstilling av ham som motkulturell. Han var fra Stjernarøy i Ryfylke (f. 1937), men fra 1950 var han elev på Oslo katedralskole, og han hadde resten av oppveksten på vestkanten i Oslo.  Det må være grunn til å spørre om det er røtter eller identitetsbygging som gjorde at han blei en så sterk målbærer av verdiene i de norske motkulturene – som kristen, som framtredende målmann, og som tilhenger av radikal distriktspolitikk. Fra han var ganske ung kombinerte han dette med pasifisme og sosialisme.

Hos Skre er Furre av en av de viktigste strategene i striden om EEC i 1972. Men den største politiske seieren hans kom da han som leder i Stortingets landbrukskomite fikk til jamstellingsvedtaket i 1975. Det ga bøndene et betydelig økonomisk løft, og skulle gi dem samme inntekt som industriarbeiderne innen 1981. Det var ingen liten bragd å få dette gjennom i Stortinget. Furre hadde spesielle forutsetninger, siden han også hadde jobbet mye med primærnæringene som historiker. Etter at han hadde gått ut av aktiv partipolitikk, engasjerte han seg sterkt i kontakten med «De jordløses Bevegelse» (MST), den største av de sosiale bevegelsene i Brasil.

Furre var opprinnelig teologistudent, men avbrøyt og begynte på historiefaget, der en akademisk karriere både samvirket med og konkurrerte med det politiske engasjementet. Han skreiv det som er blitt ei grunnbok i norsk historie for «Vårt hundreår 1905-1990», der særlig det han beskriver om «den sosialdemokratiske orden» og oppløsningen av denne, står seg godt. Arbeidet hans med den store biografien om presten, indremisjonshøvdingen og avismannen, Lars Oftedal (Samtiden 1990), har fått et eget, interessant kapittel hos Skre. Etter dette arbeidet gikk Furre tilbake til teologien, og blei professor i kirkehistorie ved det Det teologiske fakultet, og i 1998 blei han også ordinert som prest.

Det er kjent at Furre og partiet hans hadde et ganske nært forhold til de uavhengige «kommuniststatene» Jugoslavia og Romania. Men det er mer overraskende at han rundt 1960 ikke bare ville bygge bru i tråd med det tredje standpunkt, men ifølge Skre også så svært positivt på viktige sider ved det sovjetiske samfunnssystemet.

På ett punkt avslører Skre ny viten om et ømtålig tema: Det tidlige forholdet Furre hadde til DDR. Som 22-åring i 1959 hadde han det Skre kaller klandestine (hemmeligholdte) forbindelser i DDR. Han leverte for eksempel tidsskriftartikler under pseudonym, og mottok større honorarer enn det som rimelig var, ifølge Skre. Da Furre mange år seinere skulle bli medlem i Lundkommisjonen og være med å kartlegge den ulovlige overvåkninga, satte Overvåkningspolitiet som mottrekk, i gang ny gransking av ham. Det var en skandale som førte til at både overvåkningssjef Hans Olav Østgaard og justisminister Faremo måtte gå av. Hadde de svært nidkjære overvåkerne avslørt også disse forbindelsene fra 1959, er det fare for at ordskiftet om Furres rolle i Lundkommisjonen kunne ha tatt en annen vending.

*LO het AFL (Arbeidernes faglige Landsorganisasjon) til 1957.

Harald Berntsen:
Marcus Thrane – en foranskutt sosialdemokrat. Et portrett i politisk idéhistorie. 
Rånåsfoss: Svein Sandnes Bokforlag 
2021, 384 sider

---

Av Tore Linné Eriksen, redaksjonsmedlem i Gnist, historiker og tidligere professor i utviklingsstudier ved OsloMet

 

Det er et stort hull i historien om den tidlige arbeiderbevegelsens historie her til lands at ingen har gitt oss en heldekkende og oppdatert Marcus Thrane-biografi. Heldigvis har vi bøker om enkelte trekk ved arbeiderforeningene midt på 1800-tallet, og Magnus E. Marsdal har utgitt et lite skrift om Thrane med vekt på hans rolle som en pioner i kampen for demokrati. I tillegg har historikeren Mona Ringvej bidratt med en godt kildebelagt rettshistorisk studie av et justismord, der statsapparatet og klassedomstolene hadde som mål å slå ned et folkelig opprør ved å dømme Thrane og andre ledere til langvarig fengselsstraff. Sjøl det å kreve stemmerett (for menn) og utvidet ytrings- og organisasjonsfrihet blei sett på som samfunnsomstyrtende under det som høyrehistorikere har kalt for «demokratisk kapitalisme».

Nå har historikeren Harald Berntsen tettet noe av tomrommet med en politisk idéhistorie som belyser Thranes sosialistiske tenkning. Forfatteren har tidligere flere biografier og andre bøker, blant annet det grunnleggende verket om Johan Nygaardsvold. Han er også kjent innafor fagbevegelsen for sine mange kursforedrag om arbeiderklassens historie.

 

På vei mot industrisamfunnet

Boka starter med en opplysende oversikt over samfunnsforhold og politisk historie mellom 1814 og starten på «Thrane-rørsla» i 1848. I løpet av noen få år vokste medlemstallet til rundt 30 000 medlemmer og ei rekke lokallag. I forhold til folketallet fantes det knapt noe tilsvarende i verden på denne tida. De aller fleste var landarbeidere og husmenn på den klassedelte landsbygda, men i tillegg sluttet mange håndverkere seg til. Midt på 1800-tallet var overgangen til et industrisamfunn så vidt i gang her hjemme, men Thrane hadde et våkent blikk for den tidlige arbeiderklassen under sitt opphold som lærer ved Modum Blaafarveværk og avisredaktør i Drammen sist på 1840-tallet. Dette var en by med både sagbruk og skipsverft. Det er både påfallende og tidstypisk at arbeiderforeningene bare hadde menn i medlemsskaren, sjøl om det allerede var mange kvinnelige arbeidere i den tidlige tekstilindustrien, ikke minst langs Akerselva i Oslo. Det er nettopp dette spennet mellom det gamle og det nye som er den røde tråden i boka, og som både forklarer arbeiderforeningenes sosiale grunnlag, framvekst (og begrensninger) og Thranes politiske retningsvalg.

Når Harald Berntsen nå har levert et nybrottsarbeid, er det fordi han har gravd dypt for å finne ut hvor Thrane hentet sine ideer fra og hvordan de utvikles underveis. I tillegg til Arbeider-Foreningenes Blad, som han startet, er utlånsprotokollene fra Universitetsbiblioteket en viktig kilde. Forfatteren Berntsen nøyer seg ikke med å gi en oversikt eller oppramsing av titler, men leser sjøl en stor del av denne litteraturen og setter den inn i et europeisk perspektiv. Det gir både nærhet, kritisk avstand og anledning til å trekke tråder framover.

 

Demokratisk og radikalt oppbrudd

Norge var ikke en isolert utkant, og det er fascinerende å se hvordan den språkmektige Thrane følger det demokratiske, radikale og sosialistiske oppbruddet i Frankrike mellom 1830- og 1848-revolusjonene, med stemmerett for alle, ytringsfrihet og bedre levekår på programmet. Et opphold i Paris sist på 1830-tallet bidro også til å gjøre Jean-Pierre Proudhon og Louis Blanc til ideologiske ledestjerner, supplert med andre anarkister og «utopiske sosialister». Slektskapet er også nært med fysiokratene, som så bearbeiding av jorda som den viktigste form for verdiskaping. Thrane nøyde seg ikke med franske forbilder, men satte seg også godt inn i tankene til tenkere som John Locke, David Ricardo og Adam Smith, samtidig som han avviste det konservative økonomifaget som den toneangivende professoren Anton Martin Schweigaard doserte her hjemme. I den engelskspråklige verdenen var han særlig inspirert av Thomas Paine, som var en ideolog både under den franske og amerikanske revolusjonen, og som av Berntsen karakteriseres som «borgerskapets ytre venstre».

I tillegg var Thrane fortrolig med filosofisk naturrettstenkning og tysk historieskriving, og etter et tidlig avbrutt teologistudium førte han en kamp mot det konservative presteskapet som ikke forsto at rettferdighet var det viktigste budskapet. Kanskje står vi overfor den første kristensosialisten her til lands, sjøl om Thrane etter hvert blei en overbevist fritenker?  Derimot er det ingen direkte spor etter Karl Marx. Det er kanskje ikke så oppsiktsvekkende med tanke på at Manifestet stammer fra det samme året som arbeiderforeningene fikk sin start i 1848. Også i andre land tok det tid før det fikk stor utbredelse, men det er mer overraskende at Thrane ikke kjente til Friedrich Engels’ epokegjørende bok om den engelske arbeiderklassen fra 1847. Kanskje ville den fortsatte begeistringa for «utopiske sosialister» ha vært mindre om Thrane hadde lest den sylskarpe og polemiske kritikken som Marx og Engels leverer i Manifestet?

 

Arbeiderforeningene hadde bare eksistert i noen få år da Thrane blei varetektsfengsla i 1851, og her satt han fram til den endelige dommen falt i Høyesterett i 1855. Dommerne visste godt at han ikke var skyldig etter anklagen om å styrte statsforfatninga, men mente at hans aktivisme var nok til å fortjene fire år til i tukthus. Når også lokalforeninger blei slått ned gjennom overvåking og et overivrig maktapparat, gikk bevegelsen snart i oppløsning. Som fri mann tok Thrane med seg familien til USA i 1862, der han levde helt fram til sin død i 1890 og ernærte seg som avisredaktør og forfatter av skuespill. Da var Norge på vei mot et industrisamfunn, og Arbeiderpartiet hadde akkurat sett dagens lys. Men det er en annen historie.

 

Motsetning mellom arbeid og kapital

Når Thrane blir beskrevet som en foranskutt sosialdemokrat, er det fordi han er mer opptatt av fordeling og reformer enn av samfunnsmessig overtaking av produksjonsmidlene. Men sjøl om han etter Berntsens oppfatning ikke var i stand til å overskride «før-marxistisk» sosialisme, gjorde Thrane det etter hvert klart at den viktigste motsetninga går mellom arbeid og kapital. Han la også vekt på at det er arbeidsfolk som skaper de verdiene som «tusenmannstyranniet» på toppen lever av. Det satte også sitt preg på Thranes politiske utvikling at verken eliten i embetsmannsstaten eller bondeopposisjonen på Stortinget var interessert i å dele stemmeretten med de eiendomsløse. Forhåpningene om en allianse mellom arbeiderklassen og «middelstanden» i kampen for demokrati og reformer blei også knust, og svaret blei derfor en «rein» arbeiderpolitikk med sikte på egen frigjøring.

Mens det er lett for en leser å følge de delene av boka som trekker opp hovedlinjer i Thranes tenkning og arbeiderforeningenes korte levetid, er det enkelte teoretiske partier som nok mest vil glede dem med grundigere kjennskap til marxisme og filosofiske begreper. Men forfatteren henter oss trygt tilbake når det er tid for oppsummering og historiske perspektiver. Noe av det beste som kan sies om ei bok, er at appetitten vokser mens man leser. Det er så avgjort tilfelle med Berntsens innsiktsfulle og spennende bidrag, som får oss til å lengte etter den STORE boka om Thrane og «Thrane-rørsla». Her hører det også hjemme å tegne et portrett av Josephine Thrane og en diskusjon av hennes sentrale rolle.

Chibber, V. 2022.
The Class Matrix: Social Theory after the Cultural Turn
Harvard University Press
224 sider

---

Av Hannah Løke Kjos, stipendiat i sosiologi, UiO

For alle med interesse for klasseteori etter Marx, er Vivek Chibber sin nye bok morsom lesning. På litt over 200 sider legger Chibber ut på en lang historisk og teoretisk reise, og presenterer en seriøs omgang med mange av grunnlagsproblemene i klassisk marxistisk teori. Bokas fem kapitler behandler de overordnede temaene klassestruktur og klasseformasjon, aktørskap og handlingsrom, og avslutter med spørsmålet om hvordan det kan ha seg at kapitalismen, på tross av systemets iboende konflikter, faktisk består. Det siste spørsmålet er riktignok en underliggende rød tråd gjennom hele boka, og det er her diskusjonen til Chibber er mest engasjerende.

Chibbers hovedmotivasjon for å skrive boka er et ønske om å styrke posisjonen til strukturell klasseteori, uten å ignorere innvendingene som har kommet mot denne samme teorien fra den såkalte kulturelle vendingen og de kulturelle teoretikerne. Chibbers strukturelle klasseteori ligger tett på en ortodoks marxistisk forståelse, hvor økonomiske strukturer og materielle interesser er grunnlaget for analyser av klasse. Chibber mener flere av innvendingene som har kommet fra den kulturelle vendingen er nødvendige, men de hviler likevel ofte på premisser han ikke aksepterer. Men hva er egentlig denne beryktede kulturelle vendingen boka skriver seg opp mot? Det får ikke leseren uttømmende kunnskap om, da Chibber forholder seg ganske selektivt til sine sentrale meningsmotstandere. Resultatet er litt for mye skyggeboksing, og Chibber ender med å gjøre ærendet sitt litt for enkelt. Det er synd, for mange av Chibbers poenger hadde stått seg selv med en mer real gjengivelse av hans meningsmotstandere.

Kritikken av manglende meningsdannelse, agens og usikkerhet

Et overordnet problem den kulturelle vendingen hadde med marxistisk klasseteori var teoriens manglende forklaringskraft på kapitalismens stabilitet. Chibber skriver at «hele virksomheten til den kulturelle vendingen ble satt i gang for å svare på hvorfor klassekonflikt ikke oppstod». Mange marxister hadde på begynnelsen av 1900-tallet tatt til orde for at kapitalismens interne logikk, med én utbyttet og én utbyttende klasse, ville føre systemet til dets undergang. Proletariatets materielle interesser skulle følge av deres underordnede klasseposisjon, og basert på disse interessene ville en tilstrekkelig sterk klassebevissthet og senere politisk mobilisering drive frem endringer. Men det de kulturelle teoretikerne av etterkrigstida observerte var stabilitet, og ikke politisk kamp. Det samme kan sies om årene som har fulgt. Kapitalismen har jo vist seg veldig stabil. Det store spørsmålet om hvorfor kapitalismen består, kan derfor ikke besvares gjennom strukturell klasseteori, all den tid denne teorien er «best» til å forklare konflikter og kamp. Dette mente i alle fall de kulturelle teoretikerne, ifølge Chibber.

De kulturelle teoretikerne hadde altså problemer med antagelsen om at arbeideres interesser bare følger direkte fra deres strukturelle posisjon. De mente klasseteori måtte ta innover seg at meningsdannelse, altså hvordan aktører subjektivt fortolker sin situasjon, faktisk var involvert i all sosial handling og derfor alle sosiale strukturer – også klasse. Uten å ta hensyn til denne kulturelle komponenten overser klasseteorien individets handlingsrom, og aktørskap forsvinner i abstrakte strukturer. Siden kultur og omstendigheter alltid vil variere i tid og rom, så vil meningsdanning, interesser og respons også nødvendigvis variere. Det er ikke det samme å være arbeider i London eller i Mumbai, selv om erfaringen av å bli utbyttet økonomisk kan være lik. Den kulturelle vendingen baserte seg derfor på argumentet at kultur er det som mangler i marxistisk klasseteori, mellom struktur og handling.

Chibbers svar: lønnsarbeid er vesensforskjellig fra andre sosiale strukturer

Chibber sier seg enig i at meningsdannelse er viktig for å forklare hvordan aktører deltar i sosiale strukturer, men han legger vekt på at lønnsarbeidet skiller seg fra alle andre strukturer ved å ha et meget begrenset handlingsrom for aktørene. Det betyr ikke at meningsdannelse er fraværende i lønnsarbeidet. Det er slik at arbeideren må mestre kodene til lønnsarbeidet og internalisere de forventningene som arbeidet har for å kunne holde på en jobb. Men denne meningsdannelsen er et resultat av arbeiderens økonomiske posisjon, ikke omvendt. Selv om Chibber gir en litt vel enkel beskrivelse av hvordan andre sosiale strukturer fungerer når han skriver frem dette argumentet, er det utvilsomt overbevisende at lønnsarbeidet fungerer på en helt annen måte enn alle andre sosiale strukturer vi inngår i – nettopp fordi de aller fleste av oss må ha en jobb for å overleve i kapitalistiske samfunn.

Chibber er heller ikke enig i de kulturelle teoretikernes argument om at kapitalismen varierer på tvers av geografiske områder. Han argumenterer for at nettopp fordi klassestrukturen i så stor grad begrenser folks muligheter for fri handling, så vil variasjonen i hvordan folk svarer på dette strukturelle presset også være veldig begrenset. Likheten i denne responsen på individnivå fører derfor til bestemte sosiale mønstre på samfunnsnivå. Og dette trekket ved klassestrukturen forklarer langt på vei hvordan den kapitalistiske økonomien kan se så lik ut på tvers av ulike historiske, regionale, og normmessige avstander. «Kulturalismens» største feilsteg er dens manglende evne til å forklare dette faktumet, mener Chibber. Det er altså en reell forskjell hos de kulturelle teoretikerne og Chibber hvor lik eller ulik de mener kapitalismen er på tvers av geografisk avstand. Boka gir ikke et nevneverdig bidrag i å få slutt på denne forskjellen. Selv om Chibber sier han er globalt orientert er nesten alle analysene og eksemplene fra en «vestlig» kontekst, med veldig få referanser til annet enn europeiske fenomener og teoretikere.

Hvorfor skjer ikke politisk organisering?

Hva så med kritikken fra de kulturelle teoretikerne om strukturell klasseteoris manglende forklaringsevne for at arbeidere ikke organiserer seg? Ifølge Chibber hadde de kulturelle teoretikerne, særlig representert ved Frankfurterskolen og kritisk teori, to mulige svar på kapitalismens varighet; enten å avvise strukturell klasseteori fullt og helt, eller å omformulere teorien slik at ideologi ble bygget inn i dens fundament. De valgte sistnevnte. Kapitalismens evne til overlevelse ble altså forklart ved at arbeiderklassen «samtykket» til det. Ideen er at de rådende klassene får arbeiderne til å se sin undertrykte posisjon som legitim, til og med gunstig, fordi de er utsatt for ideologisk og kulturell indoktrinering. Dette «samtykket» gagner selvsagt de rådende klassene, siden de kan opprettholde posisjonen sin uten motstand.

Chibber er enig i at «samtykke» også spiller en rolle i å forklare hvordan kapitalismen består, men han har problemer med slutningen om at dette samtykket skal være selve opphavet til at systemet består. En mer sannsynlig forklaring, mener han, er resignasjon. Som vi allerede har hørt, aksepterer arbeideren sin posisjon i klassestrukturen, fordi hen ikke har noen annen mulighet. Det er de samme strukturelle barrierene som er i veien for arbeideres kollektive organisering. Relasjonen mellom arbeid og kapital er preget av en voldsom ulikhet i makt. Derfor er det rasjonelt for en arbeider å gjøre seg mer attraktiv for sin arbeidsgiver gjennom å tilby seg å jobbe mer enn andre, kanskje for lavere lønn, og tilegne seg ferdigheter som skiller hen fra andre. Det er derfor mer sannsynlig at arbeideren vil handle individuelt på sin økonomiske usikkerhet, ikke kollektivt. Det er derfor ikke overraskende at arbeidere ikke kommer sammen i kollektiv kamp, det er snarere vanskeligere å forklare hvorfor de noen ganger gjør det, argumenterer Chibber.

Chibbers poenger om hvordan de strukturelle betingelsene vanskeliggjør politisk mobilisering, er gode. Men argumentasjonen blir svekket av Chibbers mangelfulle gjengivelse av de kritiske teoretikernes, og særlig Franfurterskolens, perspektiv på ideologi og klasse. Han sier nesten ingenting om hvilke mekanismer som bidro til at arbeiderne «samtykket» til kapitalismen, slik disse teoretikerne så det. Særlig problematisk er det faktum at Chibber ser ut til å mene at de kritiske teoretikerne, sammen med andre marxister som har vært opptatt av falsk bevissthet, kun driver med en slags undervurdering av arbeideres kognitive evner. Chibber skriver at de kulturelle teoretikerne er i den pinlige posisjonen hvor de hevder at de kan observere utbytting, mens de som faktisk erfarer denne utbyttingen ikke kan «gjennomskue» den. Dette er en merkelig forståelse av makt og ideologi som mekanisme for undertrykking. I tillegg vil jo denne kritikken gjelde alle teorier som antar at aktører kan være utsatt for maktutøvelse, som de ikke selv har perfekt oppfattelse av og mulighet til å analysere korrekt. Som nevnt hadde Chibbers argumenter om hvorfor arbeidere under kapitalismen ikke «klarer» å forene seg kunne stått uten denne, etter min mening, merkelige argumentasjonen.

I sum er nok boka best der Chibber er tettest på klassisk marxistisk teori. Her skrives argumentene ut på interessante og overveide måter, og man får gode svar på mange av spørsmålene som har blitt stilt av både marxister og kritikere. Boka er likevel litt utilgjengelig for de uten forkunnskaper om hva som ligger i den kulturelle vendingen innafor sosial teori, da Chibbers gjengivelser ikke er helt til å stole på. Man må likevel berømme forfatteren for dette ambisiøse prosjektet, hvor argumentene ofte gir intuitivt mening. Den strukturelle tvangen i kapitalismen leder jo oftere arbeideren til resignasjon enn til kamp, dessverre.

Når antirasismen sakte men sikkert blir politisk allemannseie, trenger vi flere debatter på venstresida om hvordan man skal forstå rasisme og diskriminering i sammenheng med sosial og økonomisk ulikhet. Hvilke krav kan man forene, hvilke kan ikke forenes, og hvem skal man lytte til? Ewa Sapieżyńskas personlige fortelling i boka, Jeg er ikke polakken din, og kritikken av den er et godt sted å starte om man vil komme videre i debatten om klasse og rasisme i Norge.

---

Av Nora C. Warholm Essahli, sosiolog og jobber i fagbevegelsen.

Den «nye» rasismen som vokste fram etter at raseteori både ble politisk tabu og vitenskapelig utdatert, kjennetegnes av ideer om iboende kulturelle heller enn biologiske forskjeller mellom mennesker. Vi kjenner alle fortellingen om at muslimer er «uintegrerbare» fordi det muslimske er noe så dypt forankret i mennesker med denne troen, at det ikke kan endres. For at vi skal kunne beskrive dette som rasisme, må denne ideen plassere noen grupper lavere enn andre i et hierarki. Som når muslimer i Norge og andre land i det globale Sør utsettes for diskriminering, vold og stereotypier om muslimer som gammeldagse, akterutseilte og kanskje til og med primitive. Ifølge denne definisjonen, som kommer fra sosialantropologen Marianne Gullestad, er også premisset om at kulturer er uforenelige viktig i en rasistisk tankegang. Kultur blir et kjennetegn ved personer i en gitt gruppe, som er uforanderlige og uforenelige med andre (majoritets)grupper.

Det er en avart av denne formen for rasisme jeg vil si noe om i denne teksten. Jeg har lest boka Jeg er ikke polakken din av Ewa Sapieżyńska, utgitt på Forlaget Manifest i 2022. Den er en personlig fortelling om hvordan det er å være polsk i Norge, og den har satt i gang en debatt om klasse og rasisme som er både viktig og interessant. Anmelder Joanna Rzadkowska anklager Sapieżyńska for på navlebeskuende vis å privilegere den polske middelklassens erfaringer på bekostning av arbeiderklassens. Jeg vil bruke denne diskusjonen som et utgangspunkt for å diskutere en klassebevisst antirasisme, og behovet for anerkjennelse opp mot behovet for omfordeling.

Men før jeg går nærmere inn på dette, må vi dykke litt lenger inn i hva rasisme er. Den anti-polske eller anti-slaviske rasismen er kanskje ikke den man først og fremst tenker på, når det er snakk om rasisme. For kan man egentlig snakke om rasisme mot «hvite» grupper?

Hvem kan rammes av rasisme?

Dette er et stort spørsmål, med mange uenigheter. Noen vil si at det først og fremst er ikke-hvite, som enten har avstamning fra eller selv er fra tidligere koloniland eller som fortolkes slik. Dette fordi det var koloniseringa, som etablerte de økonomiske og kulturelle maktforholdene mellom land og verdensdeler, som i stor grad fortsatt gjelder i dag, som også definerte rasistiske hierarkier. Disse hierarkiene gjenspeiler kolonitidas økonomiske relasjoner, hvor mennesker i det globale Sør ble utbytta og slavebundet av europeere. For å rettferdiggjøre dette måtte man skille mellom grupper. Dette er selvfølgelig en forenkling av en veldig komplisert, mange hundre år lang historie, men poenget står: For å kunne rettferdiggjøre drap, utbytting og slavearbeid ble de som ble utsatt for dette i varierende grad, og på ulike måter, framstilt som tilhørende «raser» som var dummere, men fysisk sterkere, tilbakestående, og hjelpetrengende. Kort sagt: underlegne europeere.

Når man forstår rasisme og diskriminering i dag ut ifra dette bakteppet, så er det ikke åpenbart hvordan rasisme og diskriminering mot polakker og øst-europeere passer inn. Det er da noen vil si at vi må passe på ikke å hule ut rasisme-begrepet. Jeg vil derimot, i tråd med mange andre før meg, innvende at dette er en for statisk måte å forstå rasisme på, som ikke er fleksibel nok til å fange opp oversette eller nye former for rasisme. Man kan også innvende at dette igjen kan gjøre antirasismen lite inkluderende, og at antirasismen bør forholde seg til samfunnet rundt og tilpasse seg de utviklingene som skjer. EUs østutvidelse er en slik utvikling, som radikalt endra mønstrene i hvem som kommer som arbeidsinnvandrere til land som Norge. Dessuten har også østeuropeere en historie med å bli kategorisert som lengre nede i et rasistisk hierarki av nazistene, og svært mange døde under tvangsarbeid i Norge under 2. verdenskrig. Dette er igjen bare en flik av en lang og komplisert historie. Ett viktig punkt er dog at Polen er et fattigere land enn Norge, men også en historisk mye større kulturnasjon. Det er med andre ord komplisert. Jeg mener imidlertid at en slik forståelse, forutsatt at fakta på bakken understøtter den, er nyttig. På denne måten kan man også bevege seg bort fra analyser dominert av forhold i land som USA og Storbritannia. For selv om det er mye å hente der, så er det jo nødvendigvis også mange forskjeller.

Grey lives matter

Sapieżyńskas beskriver det mange polakker i Norge opplever som rasistisk diskriminering, under sin parole «grey lives matter». I Jeg er ikke polakken din fletter hun sammen fortellinger fra eget og andres liv med forskning. Boka dreier seg om systematisk diskriminering av polakker i Norge, på grunn av deres bakgrunn. Det er systematikken i de negative forestillingene og diskrimineringen som gjør dette til et spørsmål om rasisme, slik jeg ser det.

Det betyr derimot ikke at «omvendt rasisme», det vil si rasisme rettet mot hvite fra ikke-hvite, er noe som det gir mening å snakke om. Jeg nevner dette her fordi såkalt «omvendt rasisme» virker å være en besettelse for mange. Tilbake til Gullestads definisjon av rasisme som forestillinger om et hierarkisk system av kulturelle forskjeller mellom grupper: En «rasisme» som sparker oppover, burde etter min mening heller beskrives som mobbing eller trakassering. Heller enn å sette opp kriterier som hudfarge, tilhørighet langs Nord/Sør-aksen eller til nasjonale minoriteter eller urfolk, burde vi forstå rasisme som noe fleksibelt og kontekstuelt forankra. Går man god for at summen av disse formene for diskriminering utgjør en slags form for strukturell rasisme mot polakker i Norge, vil man kunne sette dette inn i en politisk sammenheng. Hvor utbredt denne rasismen er, eller hvordan den arter seg, er et annet, men også viktig spørsmål, der det også er uenigheter. Det kommer nok flere debatter om dette, men vi rekker ikke å gå nærmere inn på det her.

Det å kunne være «noens polakk», viser ifølge forfatteren til de mange små fortellingene fra nordmenn hun møter som sier at de «har en polakk» som gjør det ene eller det andre for dem. Som regel dreier det seg om oppussing eller vedlikehold av eiendom. Polakker betraktes av enkelte arbeidsgivere som mer arbeidsomme enn mange andre «grupper», og spesielt egna til fysisk arbeid. Mens polske innvandrere til Norge før østutvidelsen ofte var leger, sykepleiere, eller tilhørte andre høyt utdanna profesjoner, endra arbeidsinnvandringa fra starten av 2000-tallet den felles forestillinga vi har om hva en med bakgrunn fra Polen «er», når det dreier seg om yrke og utdanning.

Renholdere med og uten doktorgrad

Dette stemmer imidlertid ikke med Sapieżyńskas hverdag som politisk rådgiver. Heller ikke med hennes venner og bekjente, hvorav de fleste jobber innen kulturfeltet, og har lange utdanninger (flere av dem doktorgrad). I tillegg til mange fordommer om Polen som et grått sted uten noe særlig interessant å tilby, opplever Sapieżyńska å bli møtt med forundring og mistro over at hun kan ha den jobben hun har. På ett tidspunkt får hun beskjed av naboene om å fjerne etternavnet sitt fra postkasseskiltet, fordi det ifølge dem vil senke verdien av boligene i nabolaget. Hun beskriver også reaksjonene som kommer, når hun forteller hvor hun er fra. Det er «skuffende» for mange at hun er polsk. Polakker opplever utestenging fra en rekke arenaer, alt fra arbeidslivet, utelivet, sjekkemarkedet til leiemarkedet, argumenterer hun.

Det sporet i boka jeg er interessert i her, er imidlertid beskrivelsene av polskhet som forbundet med det å være arbeidsinnvandrer i lavstatusyrker som renhold og anleggsarbeid uten formell kompetanse. Utover i boka beskriver forfatteren hvordan hun kommer i kontakt med polakker i Norge som jobber i byggebransjen og fagforeningsfolk som organiserer disse gruppene, og snakker med dem om utnytting, lønnstyveri og annen arbeidskriminalitet de opplever.

Forfatter og oversetter Joanna Rzadkowska kritiserte i sin anmeldelse i Morgenbladet Sapieżyńska for en unyansert framstilling av livet som polsk i Norge. Hun hevder Sapieżyńska usynliggjør arbeiderklassen, og hvisker den ut til fordel for fortellingen om manglende anerkjennelse for akademikere. Hva med historiene om renholderne som ikke «egentlig» har doktorgrad eller er kunstnere? Burde ikke historiene som så vidt nøstes i om grov utbytting og lønnstyveri vektlegges mer enn sorgen over å måtte jobbe i arbeiderklasseyrker en tid før man får innpass på kulturfeltet eller i akademia?

Omfordeling versus anerkjennelse

Når polske kvinner i Norge i gjennomsnitt har høyere utdanning enn norskfødte kvinner, men likevel er overrepresentert blant renholdere, er det åpenbart at de ulike klasseposisjonene som man kan ha i Norge, her er ujevnt fordelt etter landbakgrunn. Det er ikke vanskelig å gå med på at man burde ha like muligheter til valg av utdanning og yrke uavhengig av bakgrunn. Men spørsmålet som da melder seg, er hvordan en «rettferdig» fordeling ville sett ut. Hvis polskhet ikke lenger ble kulturelt kodet som «arbeiderklasse», ville det kunne betydd en økt anerkjennelse av polske akademikere. Klasseforskjellene internt mellom polakker ville derimot bestått, og arbeidsvilkårene i de allerede nevnte arbeiderklasseyrkene ville ikke nødvendigvis blitt forbedret.

Vi er med andre ord inne på det den amerikanske feministiske filosofen Nancy Fraser omtaler som «anerkjennelse» som politisk mål for undertrykte grupper, på den ene siden, og «omfordeling» av ressurser og makt, på den andre. Ved å kjempe for anerkjennelse av utdanningen polske innvandrere har med seg fra hjemlandet, samt av den polske kulturen mer generelt, kjemper man ikke nødvendigvis for en omfordeling som rokker ved noen grunnleggende maktforhold eller utjevner sosiale forskjeller.

Faktisk er det heller slik at et ensidig søkelys på anerkjennelse snarere kan fortrenge omfordeling som politisk mål. I hvert fall dersom man som bevegelse ikke er bevisst denne fallgruva. Enda viktigere er det at det kan befeste eller forsterke sosiale forskjeller innad i en minoritet, i dette tilfellet den polske. Dette fordi man da fort lar det være opp til den mest ressurssterke delen av gruppa å definere problemer og mulige løsninger på vegne av resten. Dette er samme mekanisme som utspiller seg i andre bevegelser. Ett eksempel er debatten om hvorvidt feminister på venstresida burde støtte opp om kvinnelige næringslivslederes kamp, når medlemmer av denne gruppa samtidig utbytter lavtlønte kvinner.

Falsk motsetning?

Samtidig betyr ikke det at anerkjennelse ikke er viktig. Solidaritet med grupper som opplever å bli sett på som mindre verdifulle som mennesker på grunn av sin bakgrunn er sentralt for enhver progressiv bevegelse. Man kan dessuten se for seg at det er vanskeligere for arbeidsgivere å slippe unna med rovdrift på arbeidsinnvandrere, dersom man på samfunnsnivå vinner en større anerkjennelse av disse gruppene. Økt anerkjennelse er også viktig for andre aktører som samtidig jobber for mer omfordeling, slik mange forbund jobber for økt status for sine yrkesgrupper parallelt med arbeidet med lønn og tariff.

Kritikken mot Sapieżyńskas Jeg er ikke polakken din kommer fra folk som kjenner den polske diasporaen i Norge mye bedre enn meg. Likevel ser jeg noen tydelige dilemmaer her, som har overføringsverdi også til andre deler av det antirasistiske feltet. Når antirasismen sakte men sikkert blir politisk allemannseie, trenger vi flere debatter på venstresida om hvordan man skal forstå rasisme og diskriminering i sammenheng med sosial og økonomisk ulikhet. Hvilke krav kan man forene, hvilke kan ikke forenes, og hvem skal man lytte til?

Et første sted å starte er nettopp å bruke klasseperspektivet på også disse temaene.

Få andre begreper er like viktige for den radikale venstresida som klassebegrepet. Likevel er det et kontroversielt spørsmål hva en klasse egentlig er, hvor mange klasser som finnes og hvem som hører hjemme i hvilken samfunnsklasse. Formålet med denne teksten er å klargjøre den marxistiske klasseteorien, og hvordan den skiller seg fra sosiologiske måter å forstå ulikhet og makt i det kapitalistiske samfunnet.

---

Av Emil Øversveen, utreder i Manifest tankesmie og postdoktor i sosiologi ved NTNU.

Få andre begreper er like viktige for den radikale venstresida som klassebegrepet. Likevel er det et kontroversielt spørsmål hva en klasse egentlig er, hvor mange klasser som finnes og hvem som hører hjemme i hvilken samfunnsklasse. Formålet med denne teksten er å klargjøre den marxistiske klasseteorien, og hvordan den skiller seg fra sosiologiske måter å forstå ulikhet og makt i det kapitalistiske samfunnet.

Innledning

«Klasse» er et av mest sentrale begrepene innenfor den marxistiske tradisjonen. Marx’ store politiske nyvinning var hans prinsipielle vektlegging av arbeiderklassens politiske potensial. Der de tidlige sosialistene antok at revolusjonen måtte gjennomføres av en opplyst elite, insisterte Marx på at sosialismen bare kunne skapes av en bred og klassebasert mobilisering. Likevel er det iblant uklart hva Marx faktisk mente med begrepet klasse. Hva mener vi når vi snakker om samfunnsklasser, og hvilke klasser er det som finnes? Marx ga aldri et entydig svar på disse spørsmålene. Et spørsmål som gjerne går igjen er hvordan vi kan avgjøre hvilken klasse folk hører hjemme i. Må man være fattig for å være arbeider, eller inkluderer arbeiderklassen også høytlønte? Er arbeiderklassen først og fremst industriarbeidere i privat sektor, eller kan man være en del av arbeiderklassen hvis man har universitetsutdanning og jobb i staten? Og hvem er det egentlig som hører hjemme i «overklassen»?

Formålet med denne korte, og nokså teoretiske artikkelen er å gi en klargjøring av Marx’ klasseteori slik jeg forstår den. For å tydeliggjøre det som skiller den marxistiske klasseteorien fra andre forståelser, vil jeg sammenligne den med klasseteorien til Pierre Bourdieu. Bourdieu er kanskje den viktigste sosiologen fra etter andre verdenskrig, og han står i dag svært sterkt innenfor den norske klasse- og eliteforskningen. Klasseteorien hans var det klart dominerende perspektivet i en vitenskapelig antologi som nylig ble publisert om den norske arbeiderklassen, og ligger også til grunn for ORDC-skjemaet, et av de mest ambisiøse klasseforskningsprosjektene i nyere norsk historie. Bourdieus teorier har også hatt en betydelig påvirkning på den offentlige samtalen, ikke minst på grunn av dens evne til å sette fingeren på sosiale skiller mange kan kjenne seg igjen i, og som virker mindre tydelige i den marxistiske klasselæra. De blir hyppig diskutert i Morgenbladet og Klassekampen og har inspirert bøker av franske stjerneforfattere som Edouard Louis og Annie Ernaux. Alt dette gjør Bourdieu til den ideelle sparringspartner for den som vil klargjøre og forsvare den marxistiske posisjonen. Jeg vil særlig fokusere på et begrep som er sentralt for både Marx og Bourdieu: kapitalbegrepet, og hvordan vi kan bruke det for å synliggjøre samfunnets grunnleggende konfliktlinjer.

Bourdieus klasseteori

Både den politiske økonomien som Marx i sin tid kritiserte og dagens sosiologiske klasseforskning har det til felles at individets klasseposisjon defineres i forhold til markedet. Den markedsbaserte klasseteorien kan grovt oppsummeres som følger: I samfunnet finnes det en ujevn fordeling av ressurser, for eksempel penger og eiendom. Den ujevne fordelinga av disse ressursene skaper et sosialt hierarki, hvor individene konkurrerer seg imellom for å forbedre sin posisjon. Plasseringen din i dette hierarkiet avgjøres av hvor gode muligheter du har til å lykkes i denne konkurransen, gjerne beskrevet som livsjanser, som igjen avgjøres av hvor mange og hva slags type ressurser du har tilgang på. Dersom flere mennesker befinner seg i noenlunde samme markedsposisjon, kan man si at de utgjør en klasse. I tråd med synet på klassesamfunnet som et hierarki, beskrives disse klassene gjerne med hjelp av vertikale metaforer. Øverst finner vi «overklassen», «middelklassen» utgjør mellomsjiktet, mens «arbeiderklassen» befinner seg under der igjen.

Innenfor sosiologien forbindes den markedsbaserte teorien helst med Max Weber, og har fått sin mest sofistikerte moderne form i klasseteorien til Bourdieu. Den sentrale innsikten Bourdieu skal ha bidratt med, er at klasse ikke er et reint økonomisk spørsmål. For å få fram dette poenget skiller Bourdieu mellom ulike former for kapital. I tillegg til økonomisk kapital, som Bourdieu forstår som ressurser som kan omsettes i penger, avgjøres også klasseposisjonen din av tilgangen din på kulturelle og sosiale ressurser. Ifølge Bourdieu utgjør også disse ressursene en form for kapital, fordi du kan bruke dem til å skaffe deg en fordel i den sosiale konkurransen.

Kulturell kapital er den kapitalformen som har fått mest oppmerksomhet i klasseforskningen, og da særlig underkategorien kroppsliggjort kulturell kapital. Grovt sett viser dette begrepet til de ressursene som følger av å være på måte en som viser at man har kjennskap til den «riktige» kulturen. Dette er en innsikt som er lett å kjenne seg igjen i. De fleste av oss veit at noen kulturelle uttrykk er mer anerkjente enn andre. Opera er «finere» enn Ole Ivars, og å spise på Maeemo er «finere» enn å spise på McDonalds. Det samme gjelder for hvordan vi oppfører oss. Kroppsspråket ditt og måten du snakker på kan avsløre hvilket sosialt sjikt du kommer fra, og slik forme sjansen din til å lykkes i ulike situasjoner. Skal du i jobbintervju, eller opp til muntlig eksamen ved et universitet, vil du antageligvis ha bedre sjans dersom du signaliserer at du hører til «riktig» klasse enn om du oppfører deg som en grov bondetamp. Kultureliten utøver også en betydelig makt over samfunnets forestillinger og tenkemåter. De er overrepresenterte i avisa, på TV og i bokhylla, og har et jerngrep over utdanningssystemet. Denne kontrollen bruker de for å sikre at det er deres ferdigheter og kompetanseområder som belønnes. Resultatet er store ulikheter i hvem som gjør det bra i skolen. Jenter fra høyt utdanna hjem har femti ganger så høy sannsynlighet for å få toppkarakterer på ungdomsskolen enn gutter med lavt utdanna foreldre, og også frafallsstatistikken er sterkt skjevfordelt.

Ifølge Bourdieu må kultur derfor anses som en like viktig kilde til klasseskiller som økonomi. Bourdieu-inspirerte klasseforskere jobber derfor gjerne med flerdimensjonale klasseskjemaer, hvor både økonomisk og kulturell kapital inkluderes. Et eksempel er Oslo Register Data Class Scheme (ORDC), som er utviklet av forskere ved Universitetet i Oslo for å framstille det norske klassesamfunnet. Framfor å operere med kun én overklasse, identifiserer ORDC-modellen hele tre forskjellige overklasser. På venstre fløy finner vi den kulturelle overklassen, som består av professorer, arkitekter, kunstnere, og så videre. Midt mellom er den «balanserte» overklassen, hvor du havner hvis du er lege, dommer eller tannlege. Til høyre finner vi den økonomiske overklassen. Denne er befolket av de med ti prosent høyest inntekt, men også av direktører, rentenister, meglere og «store eiere». På denne måten forsøker forskerne bak skjemaet å tilby en mer nyansert klassemodell enn de som fokuserer på økonomiske ressurser aleine, som skal være i stand til å fange opp former for ulikhet og undertrykkelse som blir utelukket i rent «økonomistiske» analyser.

Marx’ klasseteori

De som kjenner til marxismens grunnprinsipper har sikkert allerede merket seg at Bourdieus forståelse av begrepet kapital skiller seg drastisk fra den Marx utviklet. For å kunne sette fingeren på denne forskjellen, er vi først nødt til å redegjøre for Marx’ klasseteori. Som vi husker, tar den sosiologiske klasseteorien utgangspunkt i distribusjonen av ressurser på markedet. For Marx er imidlertid ikke klasser et markedsfenomen, men noe som oppstår i produksjonsprosessen. Marx’ argument er at det ikke er tilstrekkelig å studere hvordan ressurser blir fordelt for å forstå klassesamfunnet. I stedet må vi gå dypere, og undersøke hvordan ressursene blir produsert.

Ifølge Marx består enhver produksjonsprosess av to faktorer. På den ene siden har man produksjonsmidlene. Produksjonsmidler inkluderer råvarer, verktøy, maskiner og infrastruktur, og er de tingene vi mennesker bruker når vi jobber. På den andre siden har vi arbeidskrafta, som er den arbeidsinnsatsen som legges ned av mennesket selv. Både produksjonsmidler og arbeidskraft er nødvendig for å produsere. Folk kan ikke jobbe uten å ha noe å jobbe med, og produksjonsmidler skaper heller ingenting uten menneskelig input. Under kapitalismen er produksjonsmidler og arbeidskraft skilt fra hverandre. Produksjonsmidlene kontrolleres av en liten gruppe av kapitalister, mens arbeidskrafta tilhører arbeiderklassen. Den kapitalistiske produksjonsprosessen igangsettes når kapitalister kjøper arbeidskraft på arbeidsmarkedet, altså ved at de ansetter andre for å jobbe for seg. Her kan man spørre seg om hvorfor kapitalistene velger å produsere. Gustav Witzøe trenger jo egentlig ikke å drive lakseoppdrett; han har mer enn nok til å kunne leve i overdådig luksus livet ut. Når han likevel velger å ta den risikoen det er å investere, må det være fordi han vil tjene penger på det. Fra kapitalistenes ståsted er formålet med produksjon med andre ord å produsere et overskudd, eller mer presist: En merverdi som er større enn verdien de investerte i utgangspunktet.

Hvor kommer så denne merverdien fra? I svaret på dette spørsmålet finner vi kjernen i Marx’ klasseteori. Når Witzøe er god for over 30 milliarder kroner, sier det seg selv at det ikke er han personlig som har skapt alle verdiene som disse pengene representerer. Verdiene er skapt av arbeiderne som jobber for ham, som jo er de som faktisk drar opp laksen fra havet, og de naturgitte rikdommene de er satt til å jobbe med. Med andre ord har Witzøe tilegna seg verdier han ikke selv har skapt, noe han har rett på fordi arbeiderne – ved å selge ham arbeidskraften sin – også sier fra seg eiendomsretten over det de produserer. Witzøe må riktignok lønne arbeiderne sine, men lønnen er mindre enn verdiene av arbeiderne skaper, noe som vil si at arbeiderne (i hvert fall deler av arbeidsdagen) jobber uten økonomisk kompensasjon. Dette er det Marx refererer til som utbytting: et maktforhold hvor én part kan pumpe ut gratisarbeid fra den andre. I motsetning til i tidligere samfunn beror ikke kapitalens makt på direkte tvang, men på monopolisering av produksjonsmidlene, som medfører at de eiendomsløse av egen fri vilje må selge arbeidskrafta si for å skaffe seg det de trenger for å overleve.

En viktig nyanse er at ordet «kapital» for Marx ikke viser til eiendom i seg selv. Kapital viser til bruken av eiendom for å produsere en merverdi. Formålet med begrepet er altså ikke å måle hvor mye den enkelte har eller ikke har av penger eller andre ressurser. Formålet er å framheve det faktum at produksjonen kontrolleres av kapitalister som er motivert av profitt, og at de skaper denne profitten ved å utbytte arbeidere.

Denne enkle observasjonen har uhyre viktige konsekvenser. Den innebærer at tilgangen vår på det vi trenger for å leve livene våre – mat, klær, husrom, energi, teknologi, medisiner – kontrolleres av privatpersoner som er ute etter privat berikelse. Nettopp fordi kapitalistene disponerer over produksjonsmidlene som sin privateiendom, er den økonomiske makten deres svært vanskelig å utfordre. Kapitalister kan produsere som de vil innenfor lovens grenser, og er dessuten tvunget av konkurransehensyn til å profittmaksimere så langt det er mulig. Om loven blir for streng, eller arbeiderne for kravstore, kan produksjonen flyttes til et annet land. Kapitalflukt er et utfall enhver politiker i det lengste vil unngå, fordi det blir økonomisk krise hvis kapitalistene slutter å investere. Selv om staten selvfølgelig kan disiplinere enkeltkapitalister, kan den derfor ikke på sikt gjennomføre politikk som truer kapitalistklassen som helhet. Dette gir kapitalister en betydelig makt over politikken, som ikke engang trenger å utøves for å være effektiv.

Er kultur en type kapital?

Etter denne gjennomgangen er vi omsider klare for å vurdere Bourdieu og Marx’ klasseteori opp mot hverandre. Jeg kan ta meg selv som eksempel. Jeg er født inn i det både Bourdieu og Marx ville karakterisert som arbeiderklassen – faren min jobbet på gulvet på oljeplattform, og moren min som ufaglært omsorgsarbeider. Med årenes løp har jeg likevel tilegnet meg en smak for fransk film og dyre restauranter, og en væremåte som iblant har ført til at jeg (dessverre) har blitt tatt for å komme fra Oslo vest. Kulturell kapital har jeg med andre ord mer enn nok av. Hva slags makt er det denne kulturelle kapitalen gir meg? Bourdieu har rett i at jeg kan ha gode forutsetninger for å lykkes i et jobbintervju, eller til å briljere med de kulturelle referansene mine over en pils (eller et glass naturvin). Samtidig finnes det en type makt jeg ikke har. Uansett hvor mye kulturell kapital jeg tilegner meg, kan jeg ikke bruke den til å ansette arbeidere, ta overskuddet fra det de produserer i egen lomme, og true dem med sparken dersom de ikke gjør som jeg sier. Jeg kan heller ikke låne ut den kulturelle kapitalen min i bytte mot renter, eller investere den i boligeiendom som lar meg kreve husleie av folk som bare trenger et sted å bo. Den kulturelle kapitalen gir meg heller ikke makten til å flytte en bedrift – og dermed også tusenvis av jobber og hundrevis av millioner i skatteinntekter – ut av landet dersom jeg ikke opplever at jeg får gunstige nok betingelser. Ikke gir den kulturelle kapitalen meg muligheten til å trigge en økonomisk krise heller, slik for eksempel Reitan-slekta i teorien kunne ha gjort dersom de hadde bestemt seg for å legge ned driften på dagen.

Altså kan vi se at «økonomisk» kapital gir en helt annen type makt enn det «kulturell kapital» gjør. Her er det selvfølgelig fremdeles mulig å argumentere at kulturelitens makt er av tilsvarende betydning som den økonomiske kapitalmakten. Marxister vil imidlertid fastholde at det er den økonomiske kapitalen som tross alt er den mest avgjørende, fordi den kontrollerer produksjonen av store deler av det vi trenger for å overleve.  Dette blir langt på vei bekrefta av den klasseforskningen som baserer seg på Bourdieus teori, som viser at den kulturelle kapitalen betyr mindre enn før . Riktignok finnes det ulikheter i status mellom lønnsarbeidere, men disse blekner sammenligna med den enorme rikdommen som tilfaller det andre vil kalle den økonomiske overklassen, og som jeg vil kalle kapitalister. Verdt å merke er at disse undersøkelsene ikke engang tar med seg den formen for ulikhet som marxister egentlig er opptatt av, nemlig den svært ujevne fordelingen mellom arbeid og kapital av makta til å avgjøre hvordan samfunnet produserer sitt eget livsgrunnlag.

Den som vil se hvordan denne formen for ulikhet slår ut i praksis, kan ta en titt på gradestokken. Fossilt brennstoff er den klart viktigste kilden til utslipp av CO2 – opp til 90% ifølge FNs beregninger. I boka Fossil Capital viser Andreas Malm at overgangen til fossilt brennstoff ikke først og fremst skyldtes at kull var billigere eller mer effektivt enn vannkraft. Overgangen var i stedet drevet av kapitalistenes behov for å kontrollere produksjonsprosessen. Der bruk av vannkraft ville krevd samarbeid mellom produsentene, var fossilt brennstoff enklere å tilegne seg, lagre og kontrollere som privateiendom. Malm viser at det grønne skiftet derfor ikke nødvendigvis er i kapitalistenes interesse, fordi fornybare energikilder – vann, vind og sol – av rent materielle årsaker er vanskeligere å monopolisere enn kull og olje.

En sentral utfordring for det grønne skiftet er derfor at kapitalister med interesse av å monopolisere energikildene kontrollerer store deler av verdens energiproduksjon, og at staten dessuten er avhengig av disse kapitalistene for å unngå økonomisk krise og potensiell politisk kollaps. Sammenlignet med fossilkapitalens makt har jeg, med doktorgraden, bokhylla og taleferdighetene mine, nokså lite å stille opp med. Her ligger nok også forklaringen på at det er så lite bevegelse i klimasaken, til tross for at den (dessverre) står særlig sterkt hos nettopp den type kulturelle grupper som bourdieusianske analyser ofte vil plassere i overklassen. Dette er også grunnen til at det ikke nytter med en klimapolitikk som setter arbeiderklassen og «kulturoverklassen» opp mot hverandre over livsstilsvaner og forbruksvalg, men at vi trenger en bred arbeiderbevegelse som kan utfordre fossilkapitalens økonomiske makt.

La oss ta en titt tilbake på ORDC-modellen som jeg presenterte for noen sider tilbake. I denne modellen er den kulturelle, den balanserte og den økonomiske overklassen grafisk sett likestilt. Det vil si at man plasserer leger og kunstnere i samme sosiale sjikt som Gustav Witzøe, John Fredriksen og Kjell Inge Røkke. Er denne antakelsen rimelig? Fra et marxistisk perspektiv er svaret på dette nei. Leger er utvilsomt privilegerte hvis man sammenligner dem med renholdere og Nav-klienter. Sivilingeniører har en annen status enn snekkere, som sikkert kan gi barna deres visse fordeler på universitetet. Bourdieus klasseteori gir oss gode verktøy for å studere disse ulikhetene. Samtidig er både leger, renholdere, sivilingeniører og snekkere alle lønnsarbeidere, og derfor fratatt den økonomiske makta som kapitalistene besitter. Problemet med Bourdieus klasseteori er at denne økonomiske makta viskes ut. Samtidig som at Bourdieus klasseteori kan bidra til en mer nyansert forståelse av ulikheter internt i arbeiderklassen, tilslører den skillet mellom arbeid og kapital, og dermed også kapitalismen i seg selv.

Ulikhet eller makt?

Hva slags klassebegrep vi bruker er ikke bare et teoretisk spørsmål. Klasseforståelsen vår har også sentrale politiske konsekvenser. Den viktigste av disse handler om hvem man identifiserer som allierte og motstandere. Legger man til grunn at kriteriet for å tilhøre arbeiderklassen er å være ressurssvak, utelukker man store deler av Norges befolkning fra det sosialistiske prosjektet. Plasserer man leger, professorer og sivilingeniører i overklassen, er det nærliggende å tenke at disse representerer motstandere som arbeiderklassen må overvinne, og at kampen like gjerne kan rettes mot dem som mot store bedriftseiere og eiendomsbaroner. Og ser man på klasse som et kulturelt spørsmål, risikerer sosialismens prosjekt å reduseres til å skape anerkjennelse for en stigmatisert «arbeideridentitet» – en identitetspolitikk for arbeiderklassen, ofte basert på svært snevre og stereotype forestillinger om hvem som passer inn i denne kategorien. Ingen av disse ideene representerer gode utgangspunkt for de som vil bygge en venstreside som faktisk vil være i stand til å forandre samfunnet.

Det er en utbredt forståelse at klasse først og fremst handler om ulikhet. Jeg tror denne oppfatninga er unøyaktig. Klasse, fra et marxistisk perspektiv, er grunnleggende sett et spørsmål om makt. Mer bestemt handler klasse om en bestemt type makt: Makten én liten gruppe av mennesker, fordi de monopoliserer samfunnets produksjonsmidler, har til å bestemme over hvordan vi mennesker produserer det vi trenger for å leve og trives. Den grunnleggende kritikken av klassesamfunnet er derfor ikke at det skaper sosial ulikhet, selv om kampen mot ulikhet selvfølgelig må være en sentral del av venstresidas prosjekt. Klassesamfunnet er først og fremst problematisk fordi det er ufritt og irrasjonelt at makten over produksjonen skal være et privat privilegium framfor et demokratisk anliggende.

Fra et marxistisk perspektiv er det derfor ikke utjevning mellom klassene som er det endelige målet. Sosialismen handler ikke først og fremst om å ta fra de rike og gi til de fattige, eller om at alle skal sikres «like sjanser» for å klatre oppover i hierarkiet. Med andre ord er ikke målet å forbedre klassesamfunnet, men å avvikle det. I motsetning til den sosiologiske klasseforståelsen, som nøyer seg med å studere ulikhet internt i kapitalismen, er formålet med den marxistiske klasseteorien å problematisere kapitalismen i seg selv. Dette er hovedforskjellen mellom den sosiologiske og den marxistiske klasseforståelsen, og årsaken til at det er den sistnevnte som til syvende og sist er den mest sentrale for den radikale venstresiden.

Av Tiril Vold Hansen, stipendiat i sosiologi ved Nord universitet i Bodø, styremedlem i Rødt Bodø og sitter i Rødts kvinnepolitiske utvalg nasjonalt.

---

Da Svalbardtraktaten ble underskrevet i Paris 9. februar 1920, ble Norges «fulle og uinnskrenkede» suverenitet over øygruppen slått fast. Samtidig forpliktet traktaten til å ta vare på Svalbards dyre- og planteliv (artikkel 2), ikke benytte Svalbard i krigsøyemed (artikkel 9), og å sikre alle traktatpartenes innbyggere rettigheter til adgang og virksomhet under ikke-diskriminerende vilkår.

Siden den gang har Svalbard gitt norske myndigheter rikelig med utenrikspolitisk hodebry, og noen gullgruve i økonomisk forstand kan man heller ikke si at det har vært. De overordnede målene for norsk svalbardpolitikk ligger fast, men Svalbard står nå i en stor omstillingsprosess. Klimaendringene rammer øygruppa hardt, og når sjøisen smelter blir det mer aktivitet og flere aktører på og rundt Svalbard. Samtidig skal samfunnet til nå viktigste bærebjelke – kulldriften – fases ut.

I denne konteksten er det flere som spør seg om staten egentlig vet hva den vil med Svalbard. Hvilke interesser har norske myndigheter på Svalbard? Hvordan forsøker man å oppnå dem? Og ikke minst – lykkes man?

Svalbardpolitiske interesser og virkemidler

«Hvorfor er dette ordet interesse interessant? Hvorfor er det viktig å stille spørsmål ved hvilken interesse aktørene kan ha i å gjøre det de gjør?» Det spør den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1996) i den moderne klassikeren Symbolsk makt. Som svar på sitt eget spørsmål forklarer han at «Begrepet ‘interesse’ tvang seg først på meg som et redskap for brudd med en fortryllet og mystifiserende visjon av menneskelig handling». Interesse er et begrep som forklarer hvorfor mennesker gjør som vi gjør. Man kan ikke lage sosiologi uten å godta at mennesker har en tilstrekkelig grunn, mener Bourdieu. Mennesker kan være gale eller irrasjonelle, men de handler ikke uten grunn. Hva er så interesse? Ifølge Bourdieu er det «å anerkjenne spillet og å anerkjenne det som står på spill». Å ha en interesse i en politisk sak innebærer dermed at man bryr seg om utfallet av en sak.

Norges interesser på Svalbard kommer eksplisitt til uttrykk i Svalbardmeldingene, i form av fem overordnede mål som har ligget fast siden midten av 80-tallet. De fem målene er 1) en konsekvent og fast håndhevelse av suverenitet, 2) Korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd, 3) Bevaring av ro og stabilitet i området, 4) Bevaring av områdets særegne villmarksnatur og 5) Opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.

For å oppnå de svalbardpolitiske målene har norske myndigheter flere virkemidler til rådighet: pengeoverføringer over både svalbardbudsjettet og på det ordinære statsbudsjettet, lovgivning og håndhevingen av denne, og statlig eierskap i ulike bedrifter er alle viktige styringsinstrumenter.

Svalbard, miljø og sikkerhet

To viktige interesser i norsk svalbardpolitikk er altså miljø og sikkerhet.

I Svalbardmeldingen heter det at «Svalbard skal være et av verdens best forvaltede villmarksområder». Ved konflikt mellom miljøvern og andre interesser «skal miljøhensyn veie tyngst». Svalbard har et unik, men sårbart plante- og dyreliv, som med klimaendringer og økt aktivitet opplever stort press. Svalbardtraktaten gir imidlertid norske myndigheter et sterkt mandat til å iverksette tiltak for å ivareta naturen, da artikkel 2 slår fast at Norge har rett til å treffe «passende forholdsregler» for nettopp å sikre bevarelsen av flora og fauna.

Svalbardmiljøloven er en av de mer sentrale lovene som gjelder for Svalbard i dag. Formålet med loven er å «opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard når det gjelder sammenhengende villmark, landskap, flora, fauna og kulturminner». Dette er med andre ord kanskje det viktigste styringsinstrumentet for å oppnå målet om bevaring av områdets særegne villmarksnatur.

Svalbard er sagt å være nordområdenes største sikkerhetsutfordring. Det er særlig det asymmetriske maktforholdet mellom småstaten Norge og stormakten Sovjet/Russland som har skapt hodebry for norske myndigheter. Begge land har hatt fast tilstedeværelse på Svalbard i et århundre, og dette nærværet har naturligvis påvirket Norges politiske handlingsrom. Gjennom siste halvdel av 1900-tallet har Svalbardtraktatens artikkel 9 – som forbyr at Svalbard skal brukes i krigsøyemed – vært gjenstand for mye diskusjon mellom de to partene, i forhold til for eksempel utbygging av satellittaktivitet og flyplass.

Norges suverenitet over Svalbard er likevel godt etablert og stort sett uimotsagt. Den største utfordringen for norske myndigheter i dag er å få gjennomslag for sitt syn på svalbardtraktatens geografiske omfang i forhold til havretten. Det norske synet er at svalbardtraktaten bare gjelder for Svalbards landområder og territorialsjø, mens havretten overtar i havområdene utenfor dette. En slik tolkning vil gi Norge suverene rettigheter til ressursene i disse havområdene, uten å ta hensyn til traktatens ikke-diskrimineringsprinsipp. Dette synet har naturligvis ikke fått fotfeste uten reaksjoner. Russland, men også flere av Norges NATO-allierte, reagerer når Norge forsøker å teste vannet. Når sjøisen smelter og ressursene i Svalbards havområder blir mer tilgjengelige – fisk, krabber, olje og gass –, blir denne disputten stadig mer aktuell.

Når det gjelder sikkerhet, er det imidlertid også naturlig å nevne Store norske Gruvedrift AS, tidligere Store Norske Spitsbergen kullkompani. I over hundre år har det statseide gruveselskapet vært et sentralt virkemiddel for å bidra til de svalbardpolitiske målene. Ikke minst har dette vært knyttet opp til målet om å opprettholde et stabilt, norsk samfunn på øygruppen.

For det første er energi helt nødvendig for å kunne ha en robust bosetning på 78° nord, hvor det (til tross for at vinteren har blitt 4 grader varmere de siste 30 årene) ikke er uvanlig at gradestokken kryper ned mot -30 tallet i lengre perioder. Og energien er det Store Norske som har stått for, i form av kull.

For det andre har Store norske bidratt med norske, helårlige jobber, og har med det vært hovedkilden til befolkningsmassen som utgjør det norske samfunnet på Svalbard. Som bemerket av Pedersen (2017), har Store norske gjennom å sikre en betydelig tilstedeværelse av norske innbyggere i Longyearbyen har Store Norske bidratt til at ikke misforståelser om øygruppas juridiske status har fått spre seg.

Store norske har dessuten over 300 utmål på Svalbard, tilsvarende et areal på over 3000 kvadratkilometer. Dette er områder som inneholder potensielle forekomster av kull og andre mineraler, og kriteriet for å holde på dem innebærer at selskapet må foreta bergverksrelatert aktivitet innen fem år. Store Norske har derfor også vært et virkemiddel som har bidratt til norske myndigheters kontroll over viktige ressurser og områder.

Virkemidler under endring

Miljøloven og Store norske har altså vært viktige virkemidler for Norge for å ivareta sine interesser på Svalbard. Med klimaendringenes stadig økende press på Svalbards sårbare natur, kan det imidlertid være behov for strengere reguleringer. Klimaendringene har i seg selv store konsekvenser for dyre- og plantelivet som er så tilpasset det kalde nord. Samtidig gjør mindre sjøis området mer tilgjengelig. De siste årene har turismen økt voldsomt. Selv om dette kan ha positive ringvirkninger for lokalsamfunnets økonomi og tilbud, har det også negative effekter: vegetasjonen blir mer slitt, kulturminner rammes i økende grad av erosjon, infrastrukturen står i fare for å overbelastes, og skutertrafikken forstyrrer dyrelivet.

For å imøtekomme den økte ferdselen, har norske myndigheter sendt ut svalbardmiljøloven på høring. De vil iverksette tiltak som ivaretar miljømålene gitt de endringene som har vært, men dette har møtt store protester fra den lokale reiselivsnæringen.

Det kan selvfølgelig virke som et paradoks at miljøloven og kullvirksomheten har stått side om side som viktige svalbardpolitiske virkemidler. Gruvedrift og kullfyring er ikke særlig positivt for miljø og klima. Longyearbyen er trolig en av de byene i Europa som forurenser mest per innbygger nettopp på grunn av kullkraftverket.

Og nå er kullæraen i ferd med å ta slutt. I januar 2021 offentliggjorde norske myndigheter beslutningen om å få på plass en ny energiforsyning for Longyearbyen. Kullkraftverket er gammelt og i en så dårlig forfatning at det setter energisikkerheten på spill. Med det påfølgende lokalstyrevedtaket om å avslutte kullforsyningsavtalen med Store norske fra september 2023 konkluderte Store norske med at kulleventyret hadde fått sin sluttdato. Selv om gruvedriften nå har blitt forlenget med to år på grunn av høye kullpriser, er et endelig punktum for denne næringa satt.

Det er tydelig at et skifte er på vei. Gruvedrift har vært bærebjelken i norsk aktivitet og tilstedeværelse på Svalbard gjennom hundre år. Tidligere mente man at reiselivet kunne overta som en av de nye beina for Svalbardsamfunnet, men påvirkningen dette har på naturen gjør dette til en utfordring. I tillegg er reiseliv (og for øvrig forskning, som også er en viktig næring på Svalbard) en internasjonal næring, som neppe kan gjøre opp for de norske arbeidsplassene og tilstedeværelsen som kullindustrien har stått for.

Dette er en vanskelig nøtt for norske myndigheter: hvordan opprettholde målet om norske samfunn på øygruppen og dermed underbygge de sikkerhetspolitiske interessene, men samtidig bevare områdets særegne villmarksnatur og ta Svalbardsamfunnet inn i ei moderne tid?

Longyearbyen – et parallellsamfunn?

Heldigvis for norske myndigheter, kan man si, er det flere verktøy i verktøykassa. I sommer vedtok regjeringen å innføre krav om tre års botid i en norsk kommune for andre enn norske statsborgere for å ha stemmerett og være valgbar til lokalstyret i Longyearbyen. I praksis betyr dette å frata utlendinger stemmeretten. Flere frykter at dette vil skape et klasseskille mellom norske og utenlandske innbyggere.

Samtidig har regjeringen innført begrensninger for retten for spesialundervisning. Barn med store tilretteleggingsbehov vil miste skoleretten. Dette kan bety at familier med barn som har vokst opp på Svalbard i verste fall vil måtte flytte.

Staten har dessuten sikret seg eierskap over mer av boligmassen i Longyearbyen. Tidligere justisminister Monica Mæland uttalte i forbindelse med saken at «Boligpolitikken er et godt virkemiddel for å videreutvikle Longyearbyen som et levedyktig lokalsamfunn i samsvar med målene i svalbardpolitikken. Målet er å sikre boliger til de offentlig ansatte og bidra til en god forvaltning av boligmassen». Bolig er en viktig maktfaktor i Svalbardpolitikken, som gjør det enklere å holde kontroll på hvem som bor og driver virksomhet i byen.

Det var i dette mylderet av nye endringer og i kjølvannet av en pandemi at også det nye miljøregelverket ble sendt på høring. I forbindelse med at miljødirektoratet var oppe for å orientere om forslaget, samlet flere hundre innbyggere seg i et fakkeltog «mot alt de var forbanna over».

Mange føler seg motløse i møte mot det som oppleves som et statlig overformynderi og udemokratiske skinnsprosesser. Svalbardsamfunnet illustrer det nok mange i utkants-Norge kan kjenne seg igjen i: avstanden mellom de som bestemmer og de det bestemmes over, er for stor.

På den andre siden er det få lokalsamfunn som opplever så stor politisk interesse som det Longyearbyen gjør. Alle stortingskomiteer besøker Svalbard i løpet av sin stortingsperiode, og ministerbesøk er heller ingen mangelvare.  Svalbard har stor betydning for Norge, og det er viktig at politikerne vet dette. Men for å vende tilbake til Bourdieu: hva er det egentlig som står på spill?

Svalbard – en grensestein i et rikt hav

Når Norge nå strammer grepet – for det framstår det unektelig som de gjør –, hva er det som ligger bak? Hvorfor er norske myndigheter livredde for å miste «norskheten» i Svalbardsamfunnet? Ja, suverenitetshensyn kan være viktige i seg selv, men hva skal Norge egentlig med suvereniteten over Svalbard?

På mange måter har Svalbards historie vært en lang kamp om ressurser, hvor det store spørsmålet har vært hvem som har rett til å høste ressursene. Fra hvalfangst på 1600-tallet til den ekspansive gruvedriften på 1900-tallet, har ressursutnytting og motstridende suverenitetskrav gått hånd i hånd. I dag er spørsmålet om svalbardtraktatens versus havrettens omfang Norges største utenrikspolitiske utfordring.

Som Svalbardhistoriker Thor Bjørn Arlov skriver: «Det er som grensestein i et rikt hav øygruppen har størst betydning for Norge».

I søken etter å sikre suverene rettigheter til ressursene kan miljøinteressene spille på lag med sikkerhetsinteressene. Russland har flere ganger påpekt at miljøloven er «et fordekt forsøk» på å presse dem vekk fra Svalbard. Selv om miljøloven må sies å handle om genuine ønsker om å ivareta svalbardnaturen, er miljøvern også et effektivt hinder for nærings- og tilstedeværelsesetablering. Det er imidlertid ikke like sikkert at statens interesser på Svalbard går overens med lokalbefolkningens interesser. På veien mot å befeste betydningen av Svalbard som grensestein, kan avstanden mellom de som styrer og de som styres komme til å bli enda større.

Fra et sosialistisk standpunkt kan man spørre seg om det er riktig av Norge å bruke Svalbard som en grensestein i et rikt hav, eller om det er andre og viktigere hensyn som bør tas.

For det første bør hensynet til klima og miljø settes i førersetet. Petroleumsressursene må få ligge i ro, og det bør heller ikke åpnes opp for utvinning av andre mineraler på havbunnen. Å legge større deler av havområdene rundt Svalbard under marint vern kan dessuten være en løsning for å hindre økt spenning om disse naturressursene og spørsmålet om hvem som har rett til å utvinne dem.

For det andre bør lokaldemokratiet styrkes, ikke svekkes. Alle må få delta i lokaldemokratiet på samme vilkår som på fastlandet. Svalbard kommer alltid til å være et spesielt sted med tanke på øygruppas geopolitiske betydning, men dette bør ikke være gyldig grunn til å svekke rettighetene til de som bor der.

For det tredje bør klassekampen på Svalbard få sitt rettmessige fokus. Før valget i fjor gjorde Svalbardposten en gjennomgang av partienes partiprogrammer. I Rødts partiprogram var ikke Svalbard nevnt. Redaktøren skrev imidlertid at hos Rødt «er klassekamp det store hurraordet, og det er tydeligvis lite av klassekamp på øya. Mulig de skulle sett litt nærmere på samfunnsstrukturen her og på dette klassedelte samfunnet.»

Den oppfordringen bør Rødt ta. For på Svalbard er det nok av klassespørsmål å ta tak i.

Artikler & intervju

Leder
Samisk kultur og identitet i vinden

Plukk

Gnist-samtalen med Boye Ullmann

De beste av de beste: Enhetsskolen har eliteskoler, men er det et problem?
av Pål Halvorsen

Tvungen lønnsnemnd igjen? Da er svaret opprør!
av Stine Westrum

Hva er klasse? En klargjøring av den marxistiske posisjonen
av Emil Øversveen

Verdien av lokalt fagligpolitisk samarbeid
av Maren Njøs Kurdøl

Klasse og rasisme
av Nora Warholm Essahli

Kvinnene som kraft. Kan erfaringer fra Kvinnenes tariffaksjon, 1986-1989, være til nytte i dag?
av Siri Jensen

Arbeiderklassen, fagforeningene og den frigjørende kampen i Afrika
av Baba Aye

Virker frontfagsmodellen? — og for hvem?
av Johan Petter Andresen

Hva vil Norge egentlig med Svalbard?
av Tiril Vold Hansen

Nakba – katastrofen – 75 år
av Svein Olsen

Bokomtaler

The Class Matrix: Social Theory after the Cultural Turn
av Vivek Chibber

Marcus Thrane – en foranskutt sosialdemokrat. Et portrett i politisk idéhistorie
av Harald Berntsen

Konrad Nordahl. Fagbevegelsens mektige leder
av Inger Bjørnhaug Berge Furre

Eit liv i rørsle
av Arnhild Skre

A Spectre, Haunting: On the Communist Manifesto
av China Miéville

Labor’s End: How the Promise of Automation Degraded Work
av Jason Resnikoff

Understanding the Palestinian- Lebanese resistance
av Palestinakomiteen i Norge:

Bokhjørnet
av Tore Linné Eriksen
Bokomtaler Revolusjonens A-Å

Totalarbeideren
av Jokke Fjeldstad

Protestene mot vindturbinene på Fosen og bilder av demonstranter i samekofter foran Stortinget som blir båret vekk av politiet, har i stor grad preget nyhetsbildet denne vinteren. Artister som Mari Boine og sametingspresidenten Silje Karine Muotka har deltatt i protestene, sammen med Greta Thunberg. Saken har også vekket internasjonal oppmerksomhet; Society for Threatened People, en urfolksorganisasjon som jobber for urfolks rettigheter over hele verden, har tydelig uttalt at de ikke liker det de ser i Norge. Saken er omtalt på deres nettside, hvor de gir klar beskjed om at det såkalte «grønne skiftet» ikke må gå på bekostning av urfolks rettigheter. Utøvelsen av reindrift er uløselig knyttet til den samiske identiteten og kulturen, den ene kan ikke eksistere uten den andre.  

Den norske storfilmen Ellos eatnu – la elva leve hadde premiere 3. februar i år. Den bringer konflikten om Alta-Kautokeinovassdraget frem i lyset for en ny generasjon. I filmen møter vi Ester, som må ta et oppgjør med sin samiske bakgrunn da hun blir kastet inn i Alta-konflikten når hun flytter til Alta for å jobbe som lærer. Konflikten blir starten på hennes reise ut av skammen hennes forfedre har båret på i generasjoner – en skam som til denne dag sitter dypt rotfestet hos flere samer, takket være den norske statens assimileringspolitikk som går over hundre år tilbake i tid. I lys av demonstrasjonene mot vindturbinene på Fosen er den virkelig rett film på rett tid. 

Men hvorfor får Fosen-saken så stor oppmerksomhet, og hvorfor engasjerer den så mange over hele landet, uansett om de er samer eller ei? Alta-konflikten, som for alvor satte søkelyset på urfolks rettigheter i nord for førti år siden, har fått ny aktualitet. Dommen i Høyesterett slo fast at vindturbinene på Fosen er i strid med urfolks rettigheter og truer reindriftssamenes eksistensgrunnlag i Sør- og Nord-Fosen sitje (reinbeitedistrikt). 

Med Fosen-saken blir den samiske identiteten og den gamle konflikten mellom samene og den norske staten atter brakt opp i dagen, og filmen Ellos eatnu tydeliggjør en mørk skamplett av vår historie for en ny generasjon aktivister. 

Den norske staten lærer tydeligvis ikke av historien, men samene og vi andre glemmer ikke. 

Det er nesten komisk å tenke på, men i høst var det en nyhet dersom strømprisen oversteg 1 krone kilowattimen. Nå er skyhøye priser den nye normalen uten at folks inntekter har økt nevneverdig og på tross av at det meste av vannkraften er offentlig eid. Da er det ikke rart folk blir rasende. Dagens markedstvang forsterker økonomiske forskjeller og skaper fattigdom.

---

Av: Sofie Marhaug, stortingsrepresentant for Rødt og andre nestleder i energi- og miljøkomitéen

Den foregående høsten og den pågående vinteren har folk opplevd at strømregningene har mangedoblet seg. Over 600.000 nordmenn har meldt seg inn i facebookgruppen «Vi som krever billigere strøm». Både 20. januar og 15. februar var det demonstrasjoner i både byer og bygder i hele landet, med støtte fra en rekke fagforeninger og forbund.

På den første markeringen i Bergen traff jeg en dame som gikk i demonstrasjonstog for aller første gang i sitt liv. Hun bodde i et dårlig isolert hus utenfor byen. Der er boligprisene lavere. Denne vinteren hadde hun gått til anskaffelse av en gassovn, for å få råd til å varme opp huset sitt. Er vi i ferd med å av-elektrifisere norske husholdninger i et land som har bygget selve velferdsstaten på «hvitt kull»? Et land som har elektrifisert hver en knaus, fra Nordkapp i nord til Lindesnes i sør?

Historiens kraftlinjer

I folks bevissthet er ikke historien om den norske vannkraften borte. Det er dessuten en fortelling som står i grell kontrast til dagens politikk, der prisene settes på en strømbørs som mest av alt minner om et europeisk Casino. Ingen forstår helt systemet, men kundene er dømt til å tape.

På begynnelsen av 1900-tallet startet elektrifiseringen av Norge. Dette var lenge før vi hadde oppdaget oljen. Det var også lenge før vi hadde oppdaget at fossilt brensel truer klimaet, som i sin tur har fått politikere til  – nok en gang og ironisk nok – å ta til orde for storstilt elektrifisering av norsk olje- og gassproduksjon.

Da vannkraften skulle bygges ut var utenlandske kapitaleiere interesserte i å tjene seg rike på den norske naturen. Fossefallene egnet seg perfekt for vannkraftutbygging, og det var lite kapital i Norge til å investere i utbyggingene. Utenlandske «fossespekulanter» saumfarte norske bygder. I 1906 tilhørte to tredjedeler av fossefallene utenlandske eiere.[ref] Jeg baserer meg på Norges vassdrag- og energidirektorats (NVE) Vann og energiforvaltning – glimt fra NVEs historie (2012).[/ref] Det sier seg selv at norske lokalsamfunn var i ferd med å tape arvesølvet.

Oddas store forfatter (ikke NRKs utenrikskorrespondent), Gro Holm, beskriver situasjonen godt i romanen Det hvite kull (1936). Der skildrer hun både hvordan norske bondesamfunn ble utnyttet og lurt, og om elektrifiseringens glans. I ingeniør Harald Hansens 17. mai-tale fortelles det om en vannkraftutbygging som har sin gjenklang i dagens debatter om det grønne skiftet:

Vår oppgave er alvorlig nok. Og det vi skal se, er at vårt arbeide her, det er ledd i et stort hele, det er arbeidet for vårt lands elektrifisering. Vi har fossene, vi har det hvite kull. Teknikken er nå kommet så langt, at vi kan nyttiggjøre oss av dem, om vi da kjenner vår besøkelsestid. Vi eier et av verdens mest begunstigede land på det hvite kulls område, det skal vi alltid holde klart for oss. Våre fosser er naturskjønne, det er de. Vi mister dem på en måte, men de gjenoppstår på en i tusenfold skjønnere måte, de skal gjøre vårt land rikt og stort. Alle fosser utbygget, et nett av høispentledninger som binder landet sammen, fra Vesterhavet til Kjølens rand, fra Nordishavet til Kristiansand, med lys i alle hjem, med kraft til hver slipesten og hvert treskeverk, med elektrisk drift av våre jernbaner. Vårt motto være: La det hvite kull avløse Englands sorte. Bind våre fosser. Gjør eder jorden underdanig.[ref] Gro Holm, Det hvite kull, Gyldendal: 1936, 81–82.[/ref] 

Elektrifiseringens pris var naturødeleggelser – den gang som nå. Derfor skulle det bare mangle at lokalbefolkningen, som fikk sine omgivelser rasert, også skulle få en viss kontroll over verdiene som ble utnyttet. Da gjelder det å kjenne sin besøkelsestid, slik Holms Hansen formulerte det i sin grunnlovstale.

Dette forstod norske politikere. De så hvordan Norge var i ferd med å miste kontrollen over våre felles ressurser. I 1906 vedtok det norske Stortinget de såkalte «panikkloven», det vil si en midlertidig konsesjonslov. Denne sørget for et system der utenlandske investorer og aksjeselskap måtte få konsesjon fra den norske staten for å kjøpe opp utbygningsrettigheter.  Allerede året etter ble loven oppdatert og prinsippet om hjemfallsrett, som konsesjonsloven er kjent for, ble introdusert og siden forsterket. Hjemfallsrett innebærer at privat utbygging har en tidshorisont, og at eierskapet på et tidspunkt skal tilfalle staten vederlagsfritt. Da loven ble oppdatert i 1917 ble den offentlige kontrollen ytterligere forsterket. I tillegg til vilkår om tidsbegrensning på maksimalt 60 år, hjemfall og kraftavståelse (konsesjonskraft) til kommunene ble det vedtatt bestemmelser om direkte økonomiske ytelser til kommuner og staten i form av konsesjonsavgifter.

Til grunn for den norske vannkraftutbyggingen har vi med andre ord hatt en politisk kamp for å sikre offentlig eierskap til naturressursene. Dette har kommet innbyggerne til gode langt på vei. Før var det vanlig å kjøpe strøm til kostpris; det samme prinsippet som ligger til grunn for vann- eller renovasjonsavgifter i dagens Kommune-Norge. For å spare på strømmen hadde vi et toprissystem frem til 1970-tallet, der husholdningene fikk beskjed om når forbruket nærmet seg det vi den gangen regnet som overforbruk. Kort sagt er folk i Norge godt kjent med hva politisk styring av strømprisene egentlig innebærer.

Overgangen til stadig sterkere grad av markedsstyring og avståelse av demokratisk kontroll over energipolitikken har skjedd over tid. Viktigst er nok Energiloven av 1990, initiert av Syse-regjeringen og Senterpartiets olje- og energiminister, Eivind Reiten, og vedtatt av et samstemt storting. Denne loven hadde til hensikt å gjøre kraft et en markedsvare: kjøp og salg, styrt av tilbud og etterspørsel. Som alle andre lover som legger opp til storstilt privatisering ble den begrunnet med rasjonalitet og effektivitet. I det siste har også «harmonisering» blitt et fyndord for både nåværende og foregående regjering, i forsvaret for tettere tilknytning til enda større og dyrere markeder enn de nordiske.

Med innlemmelsen i EØS i 1994 og etter hvert tilslutningen til EUs energibyrå ACER i 2018, settes mulighetsrommet for å styre prisene politisk i spill. Selv om det ikke er ACER som bestemmer de norske prisene, kan EU drive tilsyn og gripe inn dersom politikere skulle ta for stor kontroll over strømprisene i konflikten med den akk så frie konkurransen.

Nye utenlandskabler (eller mellomlandskabler som det kalles på fint) har koblet det norske strømmarkedet enda tettere på det europeiske. Kablene til Nederland (NorNed, 2007), Tyskland (NordLink, 2021) og England (North Sea Link, 2021) i overveiende grad eksportforbindelser. Ser vi på tallene fra i fjor var det 86,7 prosent eksport i nederlandskabelen, 79,3 prosent eksport i tysklandskabelen og 97,2 prosent i englandskabelen.[ref]Klassekampen laget en god oversikt, «Nesten alt går til eksport», 17.2.2022.[/ref] Enda mer avgjørende for prisen er det like fullt at kablene kobler oss på større og dyrere prisområder enn våre egne.

Norge har hatt kraftutveksling med andre og i hovedsak nordiske land helt siden 1960-tallet. Men dette har vært små prisområder med stabile, lave priser. Dermed har vi ikke hatt så store prissvingninger. De nye utenlandskablene knytter oss derimot tettere til områder med vedvarende høye priser. Dette fører i beste fall til en minimal prisreduksjon i Nederland, Tyskland og England, men først og fremst fører denne politikken til et enormt prishopp i Norge. De store markedene sluker de små. Det er slik tilbud og etterspørsel fungerer i strømmarkedet.

Allerede på 1990-tallet advarte Rødts forløper, Rød Valgallianse (RV), mot utviklingen vi ser i dag. Terje Kollbotn skrev den gangen en rapport der han advarte mot økt eksport til det europeiske kraftmarkedet, økt press på norsk natur og ikke minst høyere strømpriser.[ref]Terje Kollbotn, EF/EØS og den nasjonale kampen om vasskrafta og konsesjonslovene, 1993.[/ref] Det siste er verdt å merke seg i en tid der politikere fra Høyre så vel som Arbeiderpartiet snakker om en «perfekt storm». De har forvekslet markedslovene med naturlovene, for å slippe å ta ansvar for at et så grunnleggende behov som energi er i ferd med å bli en luksusvare.

Hva så med eierskapet? Fortsatt eier det offentlige enten det er Statkraft, kommunene eller fylkeskommunene om lag 90 prosent av all kraftproduksjonen i Norge. Problemet er at de opererer som aktører på et marked. De norske kraftprodusentene lever godt med høye priser.

Men også eierskapet er skrantende. Hjemfallsretten er hulet ut og tilpasset EU. Nå er det nok at to tredjedeler er offentlig eid, og ikke en gang eid av den berammede kommunen, når konsesjonen utløper. Dette fikk lokalsamfunnene i Røldal og Suldal smertelig erfare i fjor, da Hydro-Lyse overtok eierskapet i forbindelse med at konsesjonen utløp. I mange tiår hadde særlig Røldal vært skadelidende for naturødeleggelsene som kraftutbyggingen hadde medført, og når konsesjonen gikk ut fikk kommunen ingenting igjen.

Kraftprofitørene

Det er heller ikke til å stikke under stol at offentlig eide kraftselskap opererer etter kapitalismens prinsipper. Da jeg spurte finansministeren i desember i fjor om hvor mye mer staten tjener på de høye prisene, var svaret over 27 milliarder i form av økt utbytte for Statkraft og grunnrenteskatt. Det siste er ikke et så dumt prinsipp, men det speiler like fullt at også kommunale og fylkeskommunale kraftselskap øker inntektene enormt når prisene er høye. Siden desember har strømprisene holdt seg høye. Det er altså ingen grunn til å tro at det går dårlig for kraftprodusentene i 2022 heller!

I virkeligheten snakker vi om en superprofitt for kraftbransjen. Konsesjonsprisen for kraft, det vil si snittet av hva det koster å produsere kraft i Norge, som settes av olje- og energidepartementet, var på 11,4 øre kilowattimen i 2021. I 2022 er den satt til 11,57 øre kilowattimen. På det meste (21. desember i fjor) var markedsprisen oppe i 6 kroner og 12 øre kilowattimen noen steder i Sør-Norge. Gapet mellom hva det koster å produsere kraft kontra hva det koster å kjøpe kraft er enorm. Det er vanlige husholdninger og viktige arbeidsplasser som blir taperne med dagens system.

I debatter får jeg ofte høre at det ikke er så farlig at kraftbransjen tjener store penger på høye priser, fordi disse inntektene kommer fellesskapet til gode. Vi får angivelig mer velferd i den andre enden. Jeg forstår godt at det går an å tenke slik, all den tid 90 prosent av kraftproduksjonen er offentlig eid. Dessverre er nok sannheten at både Statkraft og andre følger vanlige bedriftsøkonomiske prinsipper. Lederlønningene er på mange millioner, med lederen i Statkraft som en versting: Han (for det er så klart en mann) er lønnsledende i staten. I 2018 fikk Christian Rønning-Tønnesen i alt 8,6 millioner, mens han nå går ned i halv stilling og nå får «skarve» 4,4 millioner.

Slike lederlønninger har vi hatt før de ekstreme prisene tok landet med storm – for å bruke markedsliberalistenes egen metafor. De forklarer ikke hvor alle pengene blir av, men de forteller om en voldsom konsentrasjon av rikdom og en ukultur i det offentlige. Hvorfor skal stat og kommuner subsidiere slike lederlønninger?

Om vi så ser bort fra lederlønningene, og vender tilbake til økte inntekter i 2021 og 2022, vil vi fortsatt få problemer med spore pengene. SV klarte å forhandle seg frem til å bruke 2,3 milliarder mer av Statkrafts utbytte, da de ble enige med regjeringen om et budsjettforlik. Også strømstønadsordningen som kom på plass, og som siden har blitt forsterket, betaler tilbake en brøkdel (grovt regnet 25 prosent) til norske husholdninger. Næringslivet er fortsatt skadelidende og faller ikke inn under ordningen. Det er ikke vanskelig å konkludere med at av de mange titalls milliardene det offentlige får i økte inntekter som følge av skyhøye strømpriser, så er det tvilsomt at andelen som kommer tilbake i direkte kompensasjon eller indirekte gjennom velferdsordninger er spesielt stor.

Et godt eksempel på en offentlig aktør som tenker på en bedriftsøkonomisk måte, er Lyse som i 2022 proklamerte at de skal kjøpe opp mobilselskapet Ice til 5,56 milliarder kroner. Kan hende dette er en «strategisk» investering for det offentlig eide kraftselskapet, men velferd kan det ikke kategoriseres som. De er neppe alene om å tenke i slike baner.

Det er kraftbransjen som tjener på de høye prisene og som i stor grad forvalter inntektene slik en annen kapitalistisk aktør ville gjort det.

I et større bilde er det vanskelig å forsvare denne utviklingen. Som Jon Hustad pekte på i en tekst i Dag og Tid, så tjener norske kraftselskap mer på de økte inntektene enn eksportinntektene i seg selv.[ref]Jon Hustad, «Dei som betaler», Dag og Tid, 18.2.2022.[/ref] Samtidig er det liten tvil om at også Statnett, som jeg ikke har skrevet like mye om frem til nå, håver inn på de såkalte flaskehalsinntektene, det vil si prisdifferansen i utvekslingen med utlandet. Selv om Hustads tall var noe overdrevne (og rettet i neste utgave av avisen) er poenget hans at kostnaden for husholdninger og næringsliv i Norge er enorm. Likevel var argumentet i analysene Statnett serverte norske myndigheter, at de nye utenlandskablene ville være samfunnsøkonomisk lønnsomme: Vi kom til å tjene så godt på disse forbindelsene at det var verdt å bygge dem. Da er ikke prisen kunder i Norge betaler tatt særlig hensyn til. Kanskje ikke en gang påtenkt.

Det er forståelig om både Statnett og Statkraft og andre kraftprodusenter ivrer for en slik utvikling. For dem er prisene gull, mens for folk flest er arvesølvet tapt.

En ny vår?

‘Kraften – eller «krafta» som det heter utenfor Bergen – er vår’ er et slagord som har blitt løftet frem denne høsten og vinteren på strømdemonstrasjonene og blant en rekke fagforeninger og forbund som har protestert mot de høye prisene. Historien om Energiloven, ACER og utenlandskabler er dessverre historien om at kraften i stadig mindre grad tilhører fellesskapet. Hensynet til profitt veier tyngre enn hensynet til folk.

I politiske debatter kommer nye unnskyldninger til: Vi skal forsyne Europa med ny kraft både av hensyn til klima og for å gjøre de andre landene mindre avhengige av russisk gass.

Både mennesker og natur blir skadelidende av større kraftutbygging, økt eksport og tettere tilknytning til det europeiske strømmarkedet, slik RV allerede advarte mot for snart 30 år siden. Markedstvangen er den drivende faktoren, ikke alle mulige andre påskudd.

Den gode nyheten er at det politiske slagordet om at ‘kraften er vår’ har en dobbel betydning: Det handler ikke bare om den konkrete vannkraften, men også om den politiske kraften i felles protester mot de skyhøye strømprisene. Slik kan kraften bli vår igjen.

Imperialisme er hovedtema for dette nummeret av Gnist. Artiklene og debattinnleggene inneholder perspektiver og synspunkter som er sjeldne i dagens norske offentlighet. Forhåpentligvis vil de kunne danne grunnlag for debatt om imperialismen i dag.

 

Like før dette nummeret skulle ferdigstilles døde Dronning Elisabeth. Framfor noen annen nasjon representerte Storbritannia gårsdagens imperialisme der “sola aldri gikk ned over det britiske samveldet” og monarken var det øverste symbolet på dette. Kolonisystemet av i går er stort sett over, men det imperialistiske verdenssystemet lever fortsatt i verste velgående. 

 

Siden vi begynte å planlegge nummeret har verdenssituasjonen blitt mer dramatisk. 24. februar gikk Russland til angrep på Ukraina. Denne invasjonen har skapt rystelser som få tidligere kriger har klart.

 

Det er ingen tvil om at det russiske angrepet er i strid med folkeretten og må fordømmes. Folkeretten gir ukrainerne rett til selvforsvar. Dette er et prinsipp som må gjelde uavhengig av hvordan en vurderer et lands regjering. Samtidig er det åpenbart at Vesten er involvert med sin egen agenda. NATO har flyttet sin østgrense helt fram mot Russlands grenser. Det er ikke urimelig at dette fra russisk side oppfattes som innringning. 

 

Den norske opinionen har reagert kraftig på invasjonen av Ukraina. Derimot har få i Norge reagert på at Vesten de siste tiåra har gjennomført flere folkerettsstridige angrepskriger. Norge har deltatt i flere av disse krigene, ikke minst i Libya, hvor norske fly slapp 588 bomber. De ulike reaksjonene på disse angrepskrigene er påfallende.

 

Det er heller ikke slik at dette er den første krigen på europeisk jord etter annen verdenskrig som det av og til hevdes. På 90-tallet foregikk det flere brutale kriger i forbindelse med at det tidligere Jugoslavia gikk i oppløsning.

 

Invasjonen i Ukraina har også skapt rystelser i det politiske landskapet både i Norge og andre land, og bidratt til at en allerede sterk militarisering av samfunnet har eskalert kraftig. Sverige og Finland er på vei inn i NATO. Den norske basepolitikken er endelig formelt avviklet ved avtalen Stortinget gav tilslutning til i juni i år, etter lang tids uthuling. I Norge har flere tidligere NATO-motstandere blitt tilhengere av alliansen. At venstreorienterte har blitt positive til NATO er til å undres over siden NATO jo i minst like stor grad som tidligere er en militærallianse dominert av USA.

 

Noen venstreorienterte tenderer dessverre i retning av å unnskylde Russland. Det kan imidlertid ikke underslås at Russland er ansvarlige for å ha gått til angrep. At venstreorienterte er sympatisk innstilt til den erke-borgerlige russiske staten er også påfallende. Det er viktig å få fram at kritikk av NATO ikke er sammenfallende med støtte til Russland.

 

Kamp mot all imperialisme og stormaktsinnblanding må være parolen for alle som hevder å tilhøre venstresiden.

 

Daniel Vernegg, Hannah Sigriddatter Ander og Per Medby, redaksjonen til dette nummeret av Gnist.

Sjømatnæringen har som ambisjon å doble verdiskapningen innen 2030, samtidig som den skal bli mer bærekraftig og skape arbeidsplasser langs kysten. Rammebetingelsene for det som kan bli en av de næringene vi skal leve av etter olja bør debatteres bredt, ikke bare langs kysten. Kysten og havet er vår felles eiendom, som vi er avhengig av for å ha gode liv.

---

Av Kari Celius, redaksjonsmedlem i Gnist

Laks er Norges nest største eksportnæring. Næringsmiddelindustrien, som er fastlands-Norges største industri, sysselsetter 50000 arbeidere. Mange av arbeidsplassene er direkte eller indirekte knytta til oppdrettsnæringa.

Sjømat Norge (landsforeningen for fiskeri- og havbruksnæringen) har som strategi om å doble verdiskapingen i sjømatnæringen inne 2030 – de kaller det «det blå taktskiftet». Det skal de gjøre samtidig som næringa skal bli mer bærekraftig og skape arbeidsplasser i lokalsamfunn langs kysten. Der høres ut som en utfordring.

Som oljevirksomheten og kraftprodusentene er oppdrettsnæringa avhengig av å høste av grunnrenta. Men oppdrettsnæringa får etablere seg på allmenningen uten å måtte betale for det de forbruker av areal og hav. De slipper å betale erstatning for villaksen som blir borte og andre natur- og miljøødeleggelser som er en følge av aktiviteter knytta til oppdrett.

Boka Den nye fisken kom i 2021. Boka forteller den spennende historien om hvordan laksenæringa ble til og hvordan den er blitt en stor økonomi. Den har vært en inspirasjon for denne artikkelen, men Istedenfor å skrive en bokmelding, ville jeg favne bredere enn boka, og ta med det de ikke har skrevet så mye om; sysselsetting, organisering og arbeidskonflikter, om politiske linjer og krav til næringa.

Historien om temminga av laksen

Simen Sætre og Kjetil Østli sitt arbeid startet med en artikkelserie om laksenæringen for fem år siden i Morgenbladet og i Harvest (nettmagasin om mennesker, miljø og natur). De ønsket å undersøke forskningens kår på området laks. De fant ut at den møtte motstand, i hvert fall hvis det ble publisert forskningsresultater eller hypoteser som ikke var positive for næringa. Mye av boka er brukt til å utdype påstandene om at næringa er ute etter å kontrollere forskningen og regelrett prøver å bringe forskere som er kritiske til taushet ved å stemple dem som «aktivister» eller enda verre, trekke forskningen deres i tvil som juks. Som ikke-fagperson er det vanskelig for meg å vurdere om de er selektive i sitt valg av kilder.

Boka er på mer enn 350 sider, og i tillegg kommer nesten 100 sider med informasjon om aktører i bransjen, referanser og kildehenvisninger. Det er forståelig at de har hatt behov for å vise at de kan dokumentere det de påstår. Det er vanskelig ikke å bli revet med at historien om hvordan laksen ble industri, og boka er underholdende og lett lest, selv om det som fortelles om er ganske dystert.

Det er kanskje godt kjent for andre, men det var nytt for meg at den norske oppdrettslaksen er en oppfinnelse. Det genetiske materialet til laksen som vi kjøper hos Rema eller Meny og har til hverdagsmiddag, kommer fra rogn som i lakseoppdrettets barndom på 70-tallet ble samlet inn i 40 norske elver og en svensk. Utviklingen foregikk ved seleksjon av den fisken som hadde de ønskete egenskapene, vokste fort og lot seg temme. Små oppdrettsanlegg langs kysten samarbeidet med forskerne og var laboratorier der ulik smolt ble testet ut.

Til å begynne med var oppdrett virkelig småskala, drevet av kystfolk som hadde bakgrunn fra husdyrhold eller fiske. For mange ble det lærdom kjøpt dyrt, og mange oppdrettere gikk konkurs på begynnelsen av nittitallet. Etter dem kom de som ville drive større og mer profesjonelt, og kjøpte opp konkursbo som hadde oppdrettskonsesjon. En av dem var Gustav Witzøe fra Frøya. Selv om navnet skulle tyde på noe annet, er altså hans rikdom av ny dato. Han er Norges sjette rikeste mann, og eier et av de store selskapene, SalMar.

Halvparten av all lakseproduksjon i Norge er samlet i fire selskaper: foruten SalMar er det Mowi, Lerøy og Cermaq. Disse er nå multinasjonale selskaper, som også har utenlandske eiere. Mowi het fram til 2015 Marine Harvest, bak står John Fredriksen. Norsk oppdrettskapital står også bak investeringer i Canada og på Island, for å nevne noen av stedene hvor villaksen er i ferd med å forsvinne.

Lakselus ble et problem tidlig i næringens barndom, både for oppdrettsnæringa selv og for villaksen. De tettbodde merdene gjorde at luse lett smittet fra fisk til fisk. Rømlingene førte med seg lusa opp i elvene og smittet villfisken. Boka skriver mye og spennende om alle metodene som er blitt brukt i forsøk på å bekjempe lakselus, fra ulik kjemisk behandling, via leppefisk til spyling med varmt vann. Ingen av metodene er effektive, og det er heller ikke god dyrevelferd. Importert soyaprotein brukes nå også i laksefor, en annen miljøfaktor som gjør at oppdrettslaks rykker oppover på listen over mat med et vesentlig CO2-avtrykk. Her er mye å ta tak i, og bransjen sliter med å framstå som bærekraftig.

Oppdrettsnæringa og fagbevegelsen

Tall på sysselsetting

I boka anslår de at det i 2021 er i underkant av 9000 personer som er sysselsatt i oppdrettsnæringa. Tall fra SSB (2017) oppgis å være 8000. Hvor mange som er hhv. fast ansatte og innleide er ikke kjent, heller ikke hvor stor andel av dem som er arbeidsinnvandrere.

I Stortingsmeldingen 2014-2015 (Meld. St. 16: Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett) står dette: «Den direkte sysselsettingen i verdikjede havbruk var i 2013 på 9 621 årsverk. Sysselsettingen fordeler seg på 4 317 årsverk innen slakteri, videreforedling og salg, 4 133 årsverk innen matfiskleddet, 691 årsverk tilknyttet settefiskleddet, 385 årsverk tilknyttet administrasjon og 105 årsverk tilknyttet stamfiskleddet. Sysselsettingen tilknyttet oppdrettsnæringen har vært økende over mange år, men har samtidig økt betydelig mindre enn produksjonen (min utheving).» Det siste er kanskje ikke unaturlig i en ny næring.

Oppsplittet organisering

Arbeiderne på oppdrettsanleggene er organisert i Fellesforbundet, der de har eget tariffområde Havbruk, mens de som jobber med slakting og bearbeiding av oppdrettsfisk er organisert i NNN under overenskomsten for Fiskeindustribedrifter. Denne oppsplittinga har en historisk forklaring ved at en tidligere overenskomst fra Norsk Skog- og landsarbeiderforbund den gangen oppdrett var en liten næring, senere ble inkludert i Fellesforbundet. Slakting og bearbeiding hører naturlig inn i NNN, siden slakting og bearbeiding av villfisk har vært knyttet til næringsmiddelindustrien siden starten. Produksjon av for og medisin til oppdrettsbruk er organisert i Industri Energi, de kommer fra det som var Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund før sammenslåing.

Tilfellet Sekkingstad og hvordan seier i retten ble snudd til tap

På Fri Fagbevegelse sine nettsider forteller Torgny Hasås hele historien om arbeidskonflikten på det Sekkingstad-eide lakseslakteriet Norse Production på Stord. I fire uker høsten 2017 streiket 70 polske arbeidere for å få tariffavtale. De hadde over en lengre periode og i skjul for arbeidsgiver meldt seg inn i NNN en for en, og krevde nå at det ble inngått tariffavtale.

I tiden forut for konflikten hadde NNN i flere år samlet dokumentasjon på at det foregikk sosial dumping i fiskeforedlingsbransjen, og krevde allmengjøring av Overenskomsten for fiskeindustribedrifter. Tariffnemda avgjorde i februar 2015 at minstelønna skulle være 162,85 kroner i timen for de som arbeider i fiskeindustrien. Det medførte en nær dobling av lønna for blant andre de polske arbeiderne.

I Norse Productions ble det praktisert en gjennomsnittsberegning av arbeidstiden som var ulovlig i henhold til arbeidsmiljøloven og det ble ikke betalt overtidstillegg. Tariffavtale og tillitsvalgte å forhandle med er en forutsetning for å kunne inngå en arbeidstidsordning basert på arbeid utover normal arbeidsuke.

Etter 34 dagers streik med stor støtte fra øvrig fagbevegelse vant de fram med kravet sitt. Men avtalen var knapt nok på plass før bedriften slo seg konkurs. NNN fikk skylden for å ha drevet Norse Production over styr med sitt krav om tilbakebetaling av manglende lønn og overtid til de ansatte fra tida før tariffavtalen. Men merdene var fulle av fisk, og seks dager etter konkursen var et nytt selskap, Sund Laksepakkeri, etablert. I juli 2018 hadde de tilsatt 70 personer, samt benyttet seg av vikarbyrå, men ingen av de NNN-organiserte fikk jobb. NNN mente at alle ansatte i Norse Production hadde fortrinnsrett til de nye jobbene, og gikk til sak mot Sund Laksepakkeri. Sommeren 2019 kom saken opp, og dommen slo fast at de fagorganiserte var blitt diskriminert. 45 polske arbeidere ble tilkjent til sammen 18,1 millioner i erstatning. Det er en høy sum av en omsetning, som de åtte månedene Sund Laks hadde produsert, var 33 millioner, men Sekkingstad hadde milliardomsetting og burde kunne gjøre opp for seg. Arbeiderne har fått dekket lønna si av lønnsgarantifondet, men erstatningen har de ikke sett noe til.

Slakteskipet Norwegian Gannet

Sekkingstad har imidlertid funnet seg et nytt satsingsområde. Istedenfor å slakte fisk på norsk jord og betale norsk lønn, har han investert i et slakteskip Norwegian Gannet og en fiskeforedlingsfabrikk i Hirtshals. Slakterskipet henter laks direkte fra merdene i Skottland og leverer fisken direkte til fabrikken. Det er norsk besetning på skipet, men i produksjonen jobber det østeuropeere.

Etter hvert har skipet i stor grad gått over til å hente fisk fra norske merder. Båten har fått dispensasjon fra den såkalte fiskekvalitetsforskriften fram til 2030, dette ble sikret av den forrige regjeringa. Forskriften sier at produksjonsfisk ikke skal sendes ut av Norge før den er enten filetert eller at skadet fiskekjøtt er skåret bort, og har til hensikt å hindre at fisk med dårlig kvalitet skal komme ut på markedet og medføre omdømmetap for norsk fisk. Den offisielle grunnen til at de har fått dispensasjon er at direkte transport med båt til «et sted nær markedet» gir et mindre miljøavtrykk enn transport med trailer fra et landbasert fiskeslakteri et sted på Vestlandet. Da ser man bort fra at sosial dumping foregår i produksjonen på båten, og at fabrikken i Hirtshals ikke har tariffavtale.

 

Hva mener fagbevegelsen om næring og rammevilkår

Jeg har undersøkt hva det to forbunda som organiserer arbeiderne innenfor næringa mener om oppdrett. NNN er i sin uttalelse om fiskeri og havbruk fra 2017 opptatt av at næringa må søke å løse miljøutfordringene den har, i samarbeid med lokale og nasjonale myndigheter. Deres viktigste krav er innførings av rullerende biomasse i oppdrettsanlegg, som vil bidra til en jevnere tilførsel av råstoff til industrien, og slik sikre helårlige arbeidsplasser og mer bearbeiding i Norge. De ønsker en arealavgift, som er utformet slik at den både bidrar til mer innovasjon og styrker lokalsamfunnene.

Fellesforbundet mener også at produksjonen ikke skal økes der det ikke er miljømessig forsvarlig. I sin klimaplan fra 2021 gjentar de nesten ordrett Sjømat Norge sitt produksjonsmål. De ønsker oppdrettsnæringa både lenger til ut til havs og opp på land. Men de er opptatt av at de «selvpålagte hindringer» ikke skal medføre at næringen søker sin utvikling i andre land. De har ingen konkrete krav til næringa. Det speiler kanskje at de to forbundene organiserer ulike deler av næringen som ikke har sammenfallende interesser.

Hva mener Rødt

Rødts arbeidsprogram har et eget kapittel om fiskeoppdrett. De ønsker beskatning av grunnrenta, men kravet i programmet er ikke særlig spissa. Det fastslås at: «Skatteordningen for oppdrettsnæringa imøtekommer hverken lokalsamfunn eller statens rett til inntekter.» Da Rødt kom på Stortinget foreslo de i sitt alternative statsbudsjett en dobling i produksjonsavgiften for laks og regnbueørret, fra 40 øre/kg til 80 øre/kg. De foreslo også tollavgift på soyamel som brukes i produksjon av for til oppdrettsfisk. I budsjettet lå også miljøtiltak for oppdrettsnæringa og økt bevilgning til mattilsynet for kontroll. (Budsjettet ble naturlig nok ikke vedtatt.)

Rødt var engasjert i Sekkingstad-saken, og har krevd at det oppsagte arbeiderne skal få erstatningen de har krav på i hht dommen. I kjølvannet av saken om Norwegian Gannets dispensasjon fremmet Rødt forslag om å innføre kvotetrekk for eksport av ubearbeidet fisk for å sikre at norsk fisk skaper norske arbeidsplasser. Dette forslaget ble fremmet for næringskomiteen i forrige stortingsperiode, men ble ikke vedtatt.

Grunnrente og skattepolitikk

De fleste tillatelsene til å drive oppdrett ble i sin tid gitt bort gratis. De som fikk tillatelse fikk anledning til å bruke en naturressurs, det de høster er grunnrente. Grunnrenta gir høy avkastning på kapitalen for oppdretterne, men de gir lite tilbake til det lokalmiljøet som har stilt naturressursene sine til disposisjon. Etter hvert som tillatelsene kunne kjøpes opp er lakseoppdrettere blitt blant landets rikeste.

Havbruksskatteutvalget kom i sine beregninger fram til det tallet som er nevnt i Rødts program, at grunnrenta utgjør om lag 20 milliarder pr år. I 2014 ble det satt i gang en utredning av hvordan oppdrettsnæringa skulle betale mer til felleskapet, skulle det være det være en avgift som ble beregnet etter areal eller produksjonsmengde, eller skulle det være en grunnrenteskatt? Høyreregjeringa mente faktisk også at bruk av naturressursene burde beskattes, og fikk støtte fra NHO. Det var flertall på Stortinget en eller annen form for skatt eller avgift, men for å kunne ha bedre grunnlag for å avgjøre hvilken som skulle velges, ble utredningen satt i gang. For å gjøre en lang historie litt kortere: ifølge forfatterne av «Den nye fisken» var det oppdrettsnæringens egen lobby, godt støttet av påvirkere fra First House, som sørget for at det som til slutt ble vedtatt var en liten produksjonsavgift, og ingen grunnrenteskatt.

For å ta et eksempel fra den norske kystvirkeligheten: i Hadsel kommune i Vesterålen har Nordlaks sin virksomhet. Med en omsetning på 3 milliarder kroner i 2019, er Nordlaks trolig Norges største familieeide oppdrettsselskap. Selskapet har 39 oppdrettsanlegg i 12 kommuner i Nordland og Sør-Troms. De har verdens største flyttbare havfarm, et 385 meter langt og 59 meter bredt oppdrettsanlegg, på utviklingstillatelse fra Fiskeridirektoratet. Den ligger i havet i Hadsel kommune, og skal kunne huse inntil 10 000 tonn laks. Pga problemer med lakselus og høy dødelighet i anlegget (opp mot en fjerdedel av fisken dør i merdene) vil ikke direktoratet gi selskapet lov til å gjøre om utviklingstillatelsene til ordinære konsesjoner.

Den største eieren i Nordlaks, Harald Inge Berg, er oppført med en formue på 12 milliarder kroner i 2019, det begynte med oppkjøp av et konkursbo for tretti år siden. Man skulle kanskje tro at noe av denne rikdommen tilflyter Hadsel kommune, men det gjør den ikke. Kommunen har dårlig økonomi. I budsjettbehandlinga i desember 2021 ble det foreslått at skoler, barnehager og legekontor skulle legges ned, at brannberedskapen ble redusert og gatelys skulle slås av for å spare kostnader.

Bør oppdrett må bli landbasert?

Oppdrettslaks som rømmer eller som smitter villaks med lus og andre sykdommer er et stort miljøproblem som må løses. Det umiddelbare svaret er at oppdrettsanleggene må på land med vannrensesystemer og muligheter for å ta vare rester av for. Det vil beskytte villaksen og havet, men hvordan «landbasert anlegg» løses er vel også viktigI 2019 var det 20 landbaserte anlegg i Norge og norsk kapital eller norske eierinteresser i ytterligere 10 anlegg i andre land (NorskFisk.no).

Her kommer tre eksempler fra virkeligheten:

Hydra – den flytende produksjonstanken

Nordlaks har flere innovative kort i ermet: I februar 2021 overtok de et selskap som het Hydra Salmon Company II AS. Selskapet hadde forut for overtakelsen fått tilsagn om fire utviklingstillatelser til utvikling av konseptet “produksjonstank”. Dette utviklingsprosjektet har Nordlaks nå overtatt, og jobber for å realisere produksjonstanken i tråd med tilsagnet som var gitt av Fiskeridirektoratet. Hydra er en flytende tank med diameter 78m med tett tak og faste vegger som går ned til 20 meter under havoverflaten. Maksimal tillatt biomasse: 3120 tonn. Rømningssikker er den helt klart, og det er muligheter for god fiskevelferd, siden de faste veggene beskytter mot bølger og uvær på en måte vanlige merder ikke gjør. (Fisk som skubbes mot hverandre i merdene når det er vind og bølger får sår og skader. Fisken blir redd og stressa, så oppdrett i værhardt klima med kaldt vann er ikke god dyrevelferd.)

Landbaserte oppdrettsfabrikker på steder uten kyst?

Den norske oppdrettslaksen er skapt i et laboratorium, og oppdrett har vært industri fra dag en. Hele produksjonsprosessen kan i prinsippet gjøres på ett sted, hvis oppdrett, slakting og bearbeiding samlokaliseres. Landbasert oppdrett baserer seg på såkalt RAS-teknologi, resirkulerende akvakultursystem. Det er i prinsippet det sammen som brukes i akvarium, der rensingen foregår med biofiltrering uten at store mengder vann skiftes ut. Det sparer ferskvann, samtidig som det er mulig å lage det habitatet som fisken trenger for å ha det bra. Det funker i akvariet, men for større oppdrettsanlegg er RAS ennå på prøvestadiet.

I Sverige er det under planlegging flere store landbasert oppdrettsanlegg uten kystkontakt, basert på norsk oppdrettskapital.  Et anlegg i Sotenäs kommune er et samarbeid mellom norske Lighthouse Finance og den svenske kommunen. Anlegget skal etter planen stå klart i 2023. Målet er å produsere 260.000 tonn laks årlig. Nærhet til eksportmarkedene, samt å slippe transport på norske vinterveier, trekkes fram som fordelaktig med plasseringen, samt velvilje lokalt når det kan gi 50-80 arbeidsplasser.  Ja, villaksen er i hvert fall trygg når produksjonen er på betryggende avstand fra hav og elver. Det er muligheter for gode helårsarbeidsplasser hvis fabrikken kan samle oppdrett, slakting og bearbeiding. Med en slik løsning vil lakseproduksjon bli likere produksjon av kylling.

Er det greit å bygge om holmer og skjær for å få næringa landbasert?

Gigante Salmon har sitt første landbaserte lakseoppdrettsanlegg under bygging på Lille Indre Rosøy i Rødøy kommune på Helgeland. Deres konsept er basert på et gjennomstrømmingssystem som det påstås at «kombinerer fordelene fra både konvensjonell og landbasert akvakultur» (fra nettsiden deres). De sier videre at «mer enn 50% av utslippene samles opp og kommer til nytte som gjødsel eller andre produkter i den sirkulære økonomien. Vannet som brukes i produksjonen hentes fra en dybde hvor det ikke lever lakselus, derfor unngår laksen i vårt anlegg påslag av parasitter og slipper å behandles for dette.»

Gigante Salmon Rødøy AS har tillatelse til å produsere 13731 MTB (maksimalt tillat biomasse, målt i tonn) på Lille Indre Rosøy. Byggingen av anlegget startet i september 2021, og produksjonsstart er planlagt i andre halvår 2023. Gigante Salmon er et opprinnelig familieeid selskap med lokal tilknytning, som har drevet med oppdrett siden 80-tallet. For å bruke mindre strøm og rense avløpsvannet mer enn opprinnelig planlagt, har selskapet nå i 2020 søkt om tillatelse til å etablere en steinfylling i sjøen utenfor Lille Indre Rosøy.

De samme eierinteressene står bak Gigante Havbruk, som vil bygge et landbasert oppdrettsanlegg på Feøya noen mil utenfor Bodø. Her er planen å sprenge ut store basseng på øya. Det er omstridt, for det er et stort synlig inngrep i naturen. De største bassengene på det planlagte oppdrettsanlegget er 250 meter lange.

Særlig berørt av den planlagte utbyggingen blir Fordypningsrommet i Fleinvær – et spesielt turistanlegg hvor folk kommer fra hele verden for finne fred og ro.

15. februar i år behandlet plankomiteen i Gildeskål kommune saken. Politikerne kunne enten avvise søknaden eller åpne for ei videre utredning før endelig avgjørelse blir tatt. De valgte det siste, men med knappest mulig flertall.

Her er det to næringsinteresser som står i motsetning til hverandre. Den ene vil varig endre på landskapet som den andre lever av. Avgjørelsen tas lokalt, og det fins ingen nasjonal strategi for hvor og hvordan landbasert oppdrett skal drives.

Tid for mer debatt?

Det kan tenkes at det har gått meg hus forbi, men jeg har ikke fått med meg noe høylytt debatt om oppdrett i Norge. I stor grad har nok debatten foregått i forskningsmiljøene og i bransjens egne organer. Rammebetingelsene for det som kan bli en av de næringene vi skal leve av etter olja bør debatteres bredt, ikke bare langs kysten og i lokalsamfunn som er avhengig av både oppdrett og bearbeiding av fisk. Kysten vår og havet er vår felles eiendom, som vi er avhengig av for å ha gode liv.

Fornuftige krav kan være sterkere regulering og sannsynligvis en nedskalering av produksjonen heller enn en økning, slik sjømatnæringen ser for seg. Kanskje næringen bør prioritere kvalitet og dyrevelferd framfor økt produksjon.

Det må på plass en grunnrenteskatt, og tydelige krav om færre fisk pr. kubikk i merdene. Bearbeiding av fisk produsert i Norge skal foregå i Norge og det skal betales norsk lønn.

 

Hva er det arbeiderklassen drømmer om? Hvordan utvikler kapitalismen seg? Påvirker klassekampen arbeiderklassens visjoner? Gnist har møtt forfatter av boka Arbeiderklassen – visjoner om en annen verden, Peder Martin Lysestøl, for å diskutere hvilket samfunn arbeiderklassen ønsket seg på 1920 tallet, og om drømmen om et annet samfunn fortsatt lever i dag.

---

Av Peder Martin Lysestøl, sosialøkonom og aktuell med boka Arbeiderklassen, Visjoner om en annen verden.
Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Eivind Volder Rutle

 

Samtalen er gjennomført før krigen i Ukraina brøt ut.

 

Jokke Fjeldstad (JF): Arbeidstittelen til dette nummeret er det nye 20-tallet. Så tenkte vi kunne starte litt med et tilbakeblikk på det forrige, altså 1920-tallet. I media, populærkultur, og kanskje spesielt nå under Koronaen, blir 1920-tallet beskrevet som «det glade 20-tallet», men var 1920-tallet det glade 20-tallet for arbeiderklassen?

 

Peder Martin Lysestøl (PML): Strengt tatt så var jo det glade 20-tallet en kort periode fra siste del av første verdenskrig. Det var jobbetid for kapitalen – virkelig store penger å tjene fra krigen var slutt og fram til 1920. Høsten 1920 startet en lavkonjunktur, og de neste 15 årene ble situasjonen for arbeiderklassen bare verre og verre. Det kom tre svære streikeperioder, og det var massearbeidsløshet. Fra høsten 1920 og til andre verdenskrig var det stor arbeidsløshet og stor usikkerhet for arbeiderklassen. Selv om det var noen opp og nedturer, så var det samlet sett en dårlig periode for arbeiderklassen.

 

Arbeiderklassen gikk fra en veldig optimistisk og revolusjonær periode der folk trodde det var like før innføring av sosialisme. De var overbeviste om at kapitalismen ville bryte sammen. Den russiske revolusjonen hadde vist at det var mulig. Dette, i Norge perioden fra 1911 til 1923, da Arbeiderpartiet ble splitta, og kommunistene dannet et eget parti, var arbeiderklassen sin mest revolusjonære periode.

 

Skulle man sammenligne med hvordan vi har det i dag, med den gangen, så er det enorme forskjeller. Jeg tror ikke arbeiderklassen den gangen kunne ha forestilt seg hvordan arbeiderklassen i dag lever. Eller vice versa. Jeg tror ikke arbeiderklassen i dag kan forestille seg hvordan arbeiderklassen levde og tenkte ved inngangen til 1920-tallet.

 

Det glade 20-tallet er en beskrivelse som bare passer for en bitte liten del av det norske borgerskapet. Lavkonjunkturen som slo inn fra høsten 2020, førte til dårlige tider også for borgerskapet. Det ble mer aggressivt og truet med lønnsnedslag, og det stimulerte selvsagt også til framveksten av fascisme og høyrekrefter som fikk grobunn når arbeiderklassen ble litt hjelpeløs og visjonene om et annet samfunn ebbet litt av utover 20-tallet.

 

JF: 1920-tallet var et tiår med mange store streiker, klassekonflikter og lockouter. Kan man si konfliktnivået mellom arbeid og kapital var på et helt annet nivå på 1920-tallet?

 

PML: Konfliktnivået var noe helt annet på den tida. Det kan ikke sammenlignes med i dag. I dag har kapitalen fått et helt annet grep på arbeiderklassen. Markedsøkonomien fungerer helt annerledes. For arbeiderklassen var markedet den gangen bare et sted der den solgte sin arbeidskraft. Arbeiderklassen sloss for å få seg en jobb og overleve. I dag ser man derimot arbeiderklassen er integrert i markedsøkonomien. Markedsøkonomien har også erobra arbeiderklassen, etter min mening.

 

Den gangen var markedsøkonomien bare en liten del av verdensøkonomien. I dag er markedsøkonomien hele verdensøkonomien. Selv de fattigste landene er ganske sterkt integrert. I dag er både Kina og Russland sterkt integrert i markedsøkonomien. Vi kunne jo ikke engang forestille oss dette på 1970-tallet, at kapitalismen skulle greie å ha en sånn voldsom offensiv som den har hatt etter 1990. Det har vært en lang kapitalistisk offensiv, som nå trolig er å vei inn i en svær overproduksjonskrise. De årene vi har hatt nå, i hvert fall fram til finanskrisa i 2007, har vært glansår for kapitalen. Dette har vært en lang glansperiode som vi kan kalle den nyliberale revolusjon. Den ga et sprang for kapitalen.

 

JF: Du nevner den nyliberale revolusjonen og at markedsøkonomien har tatt kontroll over arbeiderklassen. Kunne du konkretisert hva du mener med det?

 

PML: Hvis du går tilbake til 1922 så fantes jo ikke noe sosialdemokrati, i hvert fall ikke i dagens betydning, som noen kraft. Selv Arbeiderpartiet var et sosialistisk parti. Sosialdemokratiet i dagens forstand form vokste fram etter siste verdenskrig. I dag er de største partiene sosialdemokratiske, og ideen om sosialisme står svakt. På den annen side har arbeiderklassen blitt nedsylta i gjeld og knytta til markedet på mange områder. En stor del av arbeiderklassen har masse materielle goder de tar vare på. De har brukbare boliger, de kan ha gode ferier, og de har unger som får god utdanning.

 

Arbeiderklassen på 1920-tallet besto stort sett av fattigfolk som kjempa for et annet samfunn. De hadde ingen tro på at de kunne få en brukbar verden innenfor rammene av kapitalismen. Det var det rett og slett ingen som trodde på. Selv høyresida i Arbeiderpartiet trodde at på en eller annen måte så må vi bli kvitt kapitalismen. Hvem er det som tror det i dag?

 

Man kan si at arbeiderklassen har blitt integrert i markedsøkonomien, og på den måten kan vi si fanget. Arbeiderklassen i dag spiller stort sett på kapitalens premisser. Den er nødt til å delta aktivt på et stort varemarked. Den bruker tida si på å kjøpe og selge. Den har visjonene sine knytta til materielle goder, ikke til et annet samfunn. Det finnes selvsagt unntak, noen få regner seg fortsatt som sosialister, men det er ingen fandenivoldsk kampkraft.

 

Arbeiderklassens visjoner på 1920-tallet

JF: Som en del av Storstreiken i 1921 tok arbeiderklassen kontroll over Hammerfest noen uker våren 1921. De fikk en smak på et annet samfunn under det som etterpå har blitt kjent som Hammerfestkommunen. Tenker du det må ha hatt noe å si for de visjonene folk kunne se for seg, ikke bare den russiske revolusjonen som en veldig stor ting, men også disse små opprørene der man i et øyeblikk kjente på friheten?

 

PML: Det var flere sånne opprør og situasjoner i mange byer i Europa. Bare tenk på Wien og Budapest. Det var store byer som var overtatt av radikale sosialdemokrater eller sosialister. Det var mange som hadde store drømmer. Og kapitalen var selvsagt i forferdelig villrede fordi de ennå ikke hadde konsolidert makta si. Den hadde ikke kontroll over fagbevegelsen.

I dag har borgerskapet kontroll med fagbevegelsen. Jeg hørte en debatt på radioen om at vi skal ha frie forhandlinger, og at regjeringspartiet Arbeiderpartiet sa at man er imot å blande seg inn i den frie forhandlingsretten. Men det finnes ikke fri forhandlingsrett. Trepartsforhandlinger, det tekniske beregningsutvalget og frontfagsmodellen går ut på å ha full kontroll. Det ser vi også på oppgjørene. De går omtrent på millimeteren på hva som er avtalt i frontfaget. Det viser at fagbevegelsen er veldig bundet.

JF: Både NKP og AP hadde jo en identitet som sosialistiske og revolusjonære partier på 20-tallet. Men etter at de skilte lag, så førte de ganske destruktive kamper mot hverandre. Hvordan påvirket denne splittelsen av Arbeiderpartiet diskusjonen om sosialismen og strategien for å oppnå den?

 

PML: Før 1923 var det jo også en venstrefløy og høyrefløy i arbeiderpartiet. Det var folk som gikk inn for den parlamentariske veien og folk som gikk inn for den revolusjonære veien. Martin Tranmæl var blant dem som spilte på to hester. Han lot som om han var for den revolusjonære veien, men strengt tatt var han egentlig for den parlamentariske veien.

 

Den revolusjonære linja sto veldig sterkt fram til 30-tallet. Troen på den parlamentariske veien var svakere, særlig etter den russiske revolusjonen, som jo skapte en bevissthet om begrensningene til den borgerlige parlamentarismen. Man var mye mer kritisk til den. Men i dag er jo alle arbeiderpartiene med på den uten å være kritisk. Man har akseptert den borgerlige parlamentarismen som det man kaller demokrati.

 

I 1920 fantes det 37 arbeideraviser i Norge. Arbeidere over hele landet hadde sin arbeideravis. Så man fikk lest nyheter med arbeiderklasseperspektiv. Sammenlignet med i dag er det stor forskjell. Bare se på Dagbladet, VG og Aftenposten. Noen har jo selvsagt Klassekampen så de får litt perspektiv, men på 1920-tallet var det noe helt annet.

 

JF: Hvordan tror du rivaliseringa mellom Arbeiderpartiet og NKP påvirket diskusjonen om sosialisme på 1920-tallet?

 

PML: Det er klart at utviklinga av fascismen ideologisk sett ble en stor fordel for sosialdemokratiet fordi man ble så opptatt av enhetsfront mot fascismen. Man måtte ikke være for skarp, man måtte ikke skyve folk ifra seg. Man måtte ha med seg folk, det var jo liv og død det dreide seg om. Hvis man ikke fikk med seg folk, så kunne fascismen vinne. Og det var jo livsfarlig. De hadde jo vist i Europa at de tok liv av folk og herja. Denne perioden ble en friperiode for sosialdemokratiet til å vinne fram. Venstresida ble nødt til å rykke tilbake.

Visjoner og solidaritet

JF: Kampen om arbeidstida er viktig i boka di. Først hadde vi kampen for 10 timersdagen, så for 8 timersdagen. Kampen for kortere arbeidsdag må ha vært en stor inspirasjon for arbeiderklassen og at de så for seg at det var mulig med et annet samfunn. Tror du kampen for 6-timersdagen kan spille en slik rolle i dag?

 

PML: Det tror jeg, fordi folk lever veldig travelt. Særlig barnefamiliene lever veldig travelt i dag. Blant dem jeg kjenner, går det i ett. De har ikke tid til å lese bøker en gang. Veldig mange tror at velstanden vår vil bryte sammen hvis vi får 6-timersdag. Ideen om at vi ikke har råd til 6-timersdagen har slått veldig sterkt an. Du har jo lest i boka om de visjonære sosialistene som gikk inn for 2 og en halv timers dag. Til og med Keynes mente at vi kunne i framtida redusere arbeidstida kraftig. Han så for seg at det var en mulighet. Men i dag er det nesten ingen som sier sånt, at vi kan redusere arbeidstida så kraftig. Det å være for 6-timersdagen er i dag nesten ekstremt.

 

Å få gjenreist 6-timersdagen er veldig viktig. Her må fagbevegelsen gå i spissen. Mange fagforeninger har det jo med som en parole langt bak i programmet, men det er ikke noen spiss sak. Det trenger vi at det blir.

 

En annen sak er kollektiv boligbygging. Det fenger unge folk som ikke har hørt om det, veldig. Det burde vært arrangert en stor boligkonferanse der vi fikk lansert en annen måte å bo på. Det har aldri ligget så til rette for kollektive boformer, ikke minst fordi 40 prosent av husholdene er en-personhushold. Kunne stilt spørsmålet «Finnes det en annen måte å bo på». Nå bygges det bittesmå leiligheter i Trondheim, beregnet på husholdninger med én person. Det har potensiale for å bli slum. Det er store blokkomplekser på rekke og rad, der man skal bo én og én, i hus av dårlig kvalitet. Og mange blir boende aleine, så det ligger til rette for å kjøre en offensiv på det også.

 

JF: Mot slutten av boka di peker du på at arbeiderklassen er global. At det i tredje verden er mange klassekamper vi ikke får med oss en gang. Satt litt på spissen er solidaritetens tid forbi i arbeiderklassen?

 

PML: Solidariteten er der, men den er på et lavt nivå. Man kan si at det ebber. Jeg mener arbeiderklassen er fanga av nasjonen. Det er klart at nasjonalismen har en posisjon som aldri før. Norsk patriotisme er på et kjempehøyt nivå. Nå er man opptatt av det norske grønne skiftet, den norske idretten, den norske ditten og det norske datten.

 

Se når vi diskuterer klimautslipp, så er vi bare opptatt av klimautslipp i Norge. Det som derimot er viktig er klimautslipp i verden, klimautslipp i Norge spiller i denne sammenhengen en liten rolle.

 

Jeg tror at hvis sosialistene i 1920 hadde møtt sosialistene i dag så ville de blitt skremt av troen på eget borgerskap. De ville ikke kjent seg igjen i det hele tatt. Frontfagsmodellen for eksempel er lagt til rette for at vi ikke skal skremme vekk eksportindustrien. Den er lagt til rette for at kapitalistene skal tjene penger, og når de har tjent penger så kan vi få litt lønn. Det ville de ikke trodd var mulig i 1920.

 

JF: Velferdskapitalismen, sosialdemokratiet og klassekompromisset har skapt en fortelling om annerledeslandet Norge. At «Norge er det landet det er best å bo i». Står dette i veien for større visjoner hos arbeiderklassen her hjemme?

 

PML: Det tror jeg, absolutt. Visjonen om Norge som annerledeslandet er ganske sterk. Det er klart at vi har hatt så gode levekår, lange perioder med jevn lønnsøkning. Men nå har det vært stagnasjon i flere år. Boligprisene er så alvorlige at folk er helt forgjeldet. Prisstiginga er høy, og samtidig er lønnsutviklinga lav. Ideen om at i Norge har vi det så bra, og om at samfunnet vårt er så solid, den vil kanskje etter hvert bli vanskeligere å opprettholde når protestene øker. Det har jo vært protester i år. Protestene mot strømkrisa har bevist at folk ikke finner seg i hva som helst. De reagerer jo, og dette kan spre seg. Men jeg håper at folk greier å se utover sin egen kommune og egne nasjonale grenser. Det er en politisk jobb, det er noe som ikke kommer av seg sjøl.

 

På vei inn i en overproduksjonskrise

JF: Vi må se litt på hvordan det står til med kapitalismen nå. Mange lurer på hvordan kapitalismen vil utvikle seg. Hva er de viktigste tegnene på at det går dårlig for USA framover?

 

PML: Finanskrisa i 2007–9 var et skikkelig smell for USA og vestlig kapitalisme. Den økonomiske veksten har vært lav lenge nå. Verdensbankens prognoser framover er ganske negative. Det er selvsagt vanskelig å spå om dette på kort sikt, men på litt lengre sikt så ser det ut for meg at både USA og verden er preget av en kommende overproduksjonskrise. Det ser slik ut fordi kapitalen må ekspandere i alle land, og i tillegg har du fått en kinesisk ekspansjon. Men hvilke nye markeder står igjen å erobre? Hele Øst-Europa kan få en ny økonomisk utvikling, og Russland er også et land som kan få en økonomisk vekst og bli et viktig marked, men med hensyn til veksten i produksjonen synes jeg det er vanskelig å se at du kan få store nok nye markeder. Krigen i Ukraina kan bli et midlertidig pusterom for kapitalen. Våpenindustrien får en kraftig stimulans.

 

Den nyliberale revolusjonen erobra den tredje verden. Dette er kjempeviktige markeder. Den erobra India, Kina og Russland etter hvert som de åpna seg. Men den nyliberale revolusjonens epoke er nå 30–40 år gammel. Det er ikke nå nye markeder som ligger og venter på å bli erobra av storkapitalen. Den konkurrerer seg imellom, og den konkurransen vil bli hardere. Nå har USA Kina som den store konkurrenten vesten ikke har kontroll over. Kina styres langt på vei av det kinesiske kommunistpartiet, med en styrt kapitalisme som kan vise seg å være adskillig mer effektiv enn vestens markedskapitalisme.

 

JF: Men Kinesisk kapitalisme, kan den vokse inn i himmelen eller vil den treffe veggen en gang?

 

PML: Nei den har heller ikke uendelig vekstpotensial. Den har jo hentet ut mye av potensialet sitt ved at kinesiske bønder har rykket inn til byene som billig arbeidskraft. Kinesisk kapital har investert og kjøpt seg opp iblant annet Afrika. Kina eksporterer en rekke billige varer til vesten, samtidig som de konkurrerer, noe som skjerper motsetningene. Hvordan kapitalismen skal løse disse problemene, veit jeg ikke. Sosialismen kunne løst det med at vi samarbeida og forhandla og ble enige om å redusere arbeidstida og bruke arbeidskrafta på en annen måte. Men kapitalistene tenker ikke sånn, de vil bare produsere mer og mer. De må gjøre det for å kunne øke profitten. Så lenge du er nødt til å maksimere profitten, så får du også overproduksjonskriser.

 

Jeg er vara til bystyret i Trondheim og var på et møte i finanskomiteen i går hvor vi diskuterte om pensjonsfondet skulle kjøpe mer aksjer. Finansdirektøren holdt foredrag om hvor viktig det var, og hvor mye kommunen kunne tjene på aksjer. Så viste han noen kurver. Det var helt fantastisk og helt uten motforestillinger, alt går bare en vei. Nå har vi 30 prosent aksjeandel, og han ser ingen grunn til ikke at vi kan øke aksjeandel. Det er utrolig naivt, men byråkratene har klokketro på kapitalismen. De følger ikke med på hva som skjer i kapitalismen. Det er helt ekstremt kortsiktig perspektiv der de bare ser fra måned til måned. Det tror jeg er typisk i et samfunn som Norge, at folk ikke er opptatt av de store linjene og hvorfor skulle de være det. De har det som regel greit.

 

JF: Er krigshissinga mellom USA og Russland et tegn på at krisa i kapitalismen skjerper seg?

 

PML: Jeg tolker det som et tegn på at USAs økonomiske og politiske situasjon er svekket. USA hadde en kjempeoffensiv etter 1990. De raserte Midtøsten og rykket fram med baser i flere nye deler av verden. Men den perioden er nå over. USA er nå presset av Kina som rykker fram. De tar masse initiativ, invester og får nye venner. Dette gjør at USA komme i dårlig lys. Langsomt, men sikkert, dyttes USA tilbake. Og amerikansk våpenindustri og storkapital er helt sikkert rasende og presser regjeringa. Jeg tipper at amerikansk våpenindustri er veldig fornøyd med økt spenning i Ukraina, akkurat som den var fornøyd med det som skjedde i Midtøsten, og som gjorde at de har fått solgt noe enormt med våpen de senere årene. Israel, Saudi, Marokko og Tunisia har alle kjøpt opp våpen, sikkert også land i Øst-Europa. India har også kjøpt mengder av våpen. Jeg vurderer det som at dette er en ganske farlig tid.

 

JF: Grønn industri kan det redde kapitalismen og miljøet?

 

PML: Dette er en ren illusjon. Kapitalen er ikke interessert i noen green new deal hvis den ikke tjener penger. Du får ikke kapitalen til å subsidiere grønn industri. Når man nå går inn for grønn industrialisering, er det viktig å huske på at det er staten som må gjøre det. Da må de utfordre kapitalismen som system, og da blir dette svære politiske spørsmål. Næringslivet har jo redusert utslippene ganske mye i industrien fordi de har sendt alle utslippene til tredje verden. Det at utslippene går ned i Norge, har mye med at vi ikke har lengre industri som forurenser så mye. Dessuten har Norge mye rein kraft, så da blir det ikke så store forurensninger fra det som er igjen.

 

JF: Det er jo viktig å ha med det globale perspektivet. Vi må ikke se oss blind på den norske kapitalismen.

 

PML: Norge er blant landene der kapitalismen til nå har fungert best, rett og slett fordi vi har et ganske stort hjemmemarked. Vi har en betydelig offentlig sektor, vi har en arbeiderklasse og en middelklasse som har relativ høy levestandard og kjøpekraft, og vi har enorme oljerikdommer som har gitt store superprofitter. Norge har trolig verdens største middelklasse. Dette er viktig for å sikre kjøpekraft til kapitalen, og det er en viktig politisk buffer for å unngå for store spenninger i samfunnet mellom klassene.

 

I andre deler av verden står klassemotsetningene mye sterkere. I dag tror jeg visjonene om sosialisme må komme fra de store politiske kampene som skjer i land som India, Kina, Filippinene, Indonesia og Egypt, land der du har en stor arbeiderklasse nå som begynner å få erfaring og organisering, der markedet og kapitalen ikke har samme grep på arbeiderklassen som her.

 

Men ved hardt arbeid fra oss så er det også mulig at arbeiderklassen i Norge også får nye ideer og visjoner. Det krever at vi løfter de strategiske diskusjonene, er opptatt av internasjonale spørsmål, teori og ideologi. Gnist er en av de redskapene vi har til det.

 

Artikkelen er et utdrag fra boka A People’s Guide to Capitalism, an Introduction to Marxist Economics, 293 sider, Haymarket Books (2020).

Dersom det som gjør varer til varer, er at de produseres for bytte, står vi med ett overfor en ny gåte – hvordan byttes de? Hva bestemmer deres verdier i forhold til andre varer?

---

Av Hadas Thier er aktivist, forfatter og sosialist. Hun bor i Brooklyn, New York

Marx skilte mellom to ulike typer verdier vi tillegger godene – bruksverdier og bytteverdier. Bruksverdien av en ting sier noe om hvordan den brukes. Bruksverdien av et brød, er at det gir næring. Bruksverdien av en stol er at man kan sitte på den. Og så videre. Uavhengig av hvorvidt noe selges på et marked, har det en bruksverdi så lenge det er nyttig for noen. Alle samfunn har altså produsert bruksverdier, uten hensyn til hvorvidt disse tingene har vært varer som skal byttes. Også i dagens kapitalistiske system er det enkelte bruksverdier, som luft, som fortsatt ikke er varer. Hvis vi ser bort fra en og annen kuriositet med «frisk luft» på glass, har kapitalismen ikke funnet ut hvordan det er mulig å tappe lufta vi puster inn, på flasker og selge den til oss.

Marx stilte seg ikke til doms over hva det betyr at noe er nyttig. Han skrev:

Karakteren av disse behovene, om de f.eks. har sitt utspring i magen eller i fantasien, forandrer ikke noe på saken. Det dreier seg her heller ikke om hvordan tingen tilfredsstiller det menneskelige behovet, om den gjør det umiddelbart som livsmiddel, dvs. for forbruksgjenstand eller om den gjør det via en omvei, som produksjonsmiddel [produserer andre varer].

Når alt kommer til alt, har noe en bruksverdi dersom noen har et ønske om eller et behov for det – enten det er noe så grunnleggende som brød, så destruktivt som dronebombere, eller så trivielt som 1980-tallets samlinger med Garbage Pail Kids og 1990-tallets samlinger med Beanie Babies.

Noen bruksverdier er universelle. Alle trenger luft. Alle trenger en eller annen form for næring, enten den kommer fra ris, kål eller kjeks. Men andre bruksverdier er geografisk, kulturelt og historisk bestemt. Hvorvidt det er et behov for eller ønske om et produkt, er en vurdering som ikke er fastsatt eller fordeler seg jevnt. Folk som bor i forstedene, vil antakelig trenge gressklipper, hekksaks og hageredskaper, mens noen som bor i en leilighet i New York City, neppe vil ha ønske om eller plass til slike ting.

Varenes skiftende og ofte subjektive «nytte» er en av årsakene til at dette ikke kan være det som bestemmer hvor mye noe er verdt på markedet. Siden en enkelt vare ofte kan være mer eller mindre nyttig for enkelte mennesker, sier logikken, vil hver enkelt være villig til å betale ulike summer for et bestemt gode. Den lokale kaffebaren ville kunne ha solgt muffins til varierende priser, alt etter hvor sulten hver kunde er. Selv om de gjennomsnittlige behovene tas i betraktning, gir dette ingen mening som et mål for bytteverdien, ei heller i tilfeller der nyttehierarkiet er mer gitt. Om så var tilfellet, ville brød vært dyrere enn biler, og definitivt dyrere enn diamanter.

Så hva er det som bestemmer varenes relative verdi? For å svare på dette spørsmålet, skiller Marx mellom bruksverdien og bytteverdien av en ting, mengden en vare byttes mot en annen i. Mens bruksverdier er av kvalitativ natur – det betyr mye for meg hvorvidt noe er en stol eller et brød før jeg setter meg ned – er bytteverdier rent kvantitative. Hvor mange brød danner en pengeekvivalent for en enkelt stol. Den russiske revolusjonære Vladimir Lenin oppsummerte Marx’ tilnærming slik:

En vare er for det første en ting som tilfredsstiller et eller annet menneskelig behov; for det andre er den en ting som kan byttes mot en annen ting. Tingens brukbarhet gjør den til en bruksverdi. Bytteverdien (eller simpelthen verdien) er framfor alt et forhold – en proporsjon; etter dette forhold blir et bestemt antall bruksverdier av et visst slag byttet mot et bestemt antall bruksverdier av et annet slag. Den daglige erfaringen viser oss at millioner og milliarder av slike byttehandlinger stadig likestiller alle mulige bruksverdier med hverandre, selv de mest ulike som ikke kan sammenlignes med hverandre.

Disse millioner og milliarder (i dag trillioner på trillioner) av byttehandlinger utgjør kapitalismens daglige liv og åndedrett. Varebytteprosessen er i seg selv en historisk forutsetning. Så lenge handel mellom stammer eller individer var tilfeldig eller episodisk, var det ikke noe behov for noe klart mål av deres relative verdier. Men så snart regelmessige byttenettverk og lokale markeder slo rot, så ble det behov for presise beregninger. Som Marx forklarte det:

Varebyttet begynner der fellesskapet slutter, ved de punktene der det har kontakt med fremmede fellesskap […] Så snart tingene først har blitt varer utad, blir de som en følge av dette også varer i fellesskapets indre liv. Deres kvantitative bytteforhold er først helt tilfeldig. Varene er mulig å bytte fordi eierne er villige til gjensidig å skille seg av med dem. Men etter hvert blir det et fast behov for fremmede bruksgjenstander. Ved at byttet stadig blir gjentatt, blir det en regelmessig samfunnsmessig prosess. Ettersom tida går, må i hvert fall en del av arbeidsproduktene bli produsert for å bli byttet. Fra dette øyeblikket blir på den ene sida skillet mellom den nytten tingen har for det umiddelbare behovet og nytten den har som bytteobjekt, fast etablert. Dens bruksverdi skiller seg fra dens bytteverdi. På den andre sida blir det kvantitative forholdet de blir byttet i, avhengig av produksjonen sjøl. Gjennom vanen blir de bestemt som verdistørrelser.

Det kapitalistiske samfunnet er organisert rundt varenes kvantitative bytteverdi, ikke det kvalitative menneskelige behovet for bruksverdier. Selv om du eller jeg hovedsakelig er opptatt av bruksverdien av en ting, om vi kan sitte på en stol eller et brød, så bryr ikke en kapitalist seg om hva en vare brukes til, så lenge den skaffer ham penger. Bruksverdier betyr bare noe for kapitalister i den forstand at de vet at de må produsere noe som kan bli solgt, og de kan ikke selge ubrukelige ting. Det som derimot betyr mest, er bytteverdien – hvor mye penger de kan tjene på å selge disse godene. Sagt på en annen måte er ikke systemets hovedbekymring bruksverdien av korn og hvorvidt det er mennesker som må spise, det er snarere bytteverdien som betyr noe – hvorvidt kornet kan byttes og mot hvor mye. Derfor er kapitalismen ansvarlig for slike groteskheter som å dumpe kornreserver i havet i stedet for å selge dem med tap for å mette sultende mennesker. Samtidig spys grenseløse mengder av plastikk og engangsartikler ut uten hensyn til menneskelige og miljømessige konsekvenser.

Spørsmålet om hvordan bytteverdien bestemmes er derfor avgjørende for å forstå hva som holder kapitalismen gående. I samfunnet vårt er det en alminnelig antakelse at bytteverdien på en eller annen måte er en iboende karakteristikk ved et produkt. En gjennomsnittlig bil er for eksempel utvilsomt bare «verdt» om lag 30 000 dollar. Likevel finnes det ingen fysisk manifestasjon av denne verdien. Du kan inspisere den fysiske bilen alt du vil, men du vil ikke se, føle eller kjenne bytteverdien. «Hittil har ingen kjemiker oppdaget bytteverdi i perler eller diamanter.»

I byttesfæren har vi selvsagt ingen nytte av å måle fysiske kvaliteter. Hvordan sammenligner du for eksempel et stykke ost med en sykkel? Hvis vi handler høy mot høy, er det enkelt. Da ville vi lagt høyet på en vekt og målt lik vekt for et rettferdig bytte. Men det ville selvsagt vært et meningsløst bytte. Det er forskjellen mellom bytteverdier som gjør at vi kan bytte dem – og vi kan åpenbart ikke veie en tønne med korn mot en kjele med suppe for å avgjøre bytteforholdet dem imellom. Hvordan kan to ting som besitter usammenlignbare kvaliteter, sammenlignes eller likestilles?

Den ene egenskapen alle varer har til felles, og som «verdien» deres kan bestemmes gjennom, er at de alle er et produkt av menneskelig arbeid. For å si det med Marx har varer, «til tross for sine varierte uttrykk, en fellesnevner.» Varer kan byttes i henhold til den relative mengden arbeidstid det tar å produsere dem. Denne grunnleggende ideen er kjernebegrepet i det vi kjenner som arbeidsverditeorien, som vi forklarer nærmere senere.

Men før vi kommer så langt, la oss se på et siste punkt vedrørende varenes doble natur – bruksverdier og bytteverdier. Forskjellen eller motsigelsen mellom, og enheten av, kvalitet (bruksverdi) og kvantitet (verdi) er et gjentagende tema i Kapitalens første bok. Den ene typen verdi forårsaker ikke den andre (hvor nyttig en ting er, bestemmer ikke dens verdi på markedet, og verdien på markedet avgjør ikke hvor nyttig en ting er for oss). Likevel, til tross for denne manglende årsakssammenhengen, så påvirker disse to verdiene av varen hverandre. De kan ikke skilles fra hverandre. Som marxisten David Harvey har formulert det (har) «varen, et enhetlig konsept, […] to aspekter. Likevel kan du ikke dele varen i to og si at dette er bytteverdien og dette er bruksverdien. Nei, varen er en enhet, men innenfor denne enheten er det et dobbelt aspekt.»

En ting kan være en bruksverdi uten å ha en bytteverdi. Hvis du baker en kake, vil du bruke den når du spiser den, men med mindre du legger den ut for salg, har den ingen bytteverdi. Samtidig kan ikke en ting ha bytteverdi om den ikke har bruksverdi. Hvis du baker en haug med vonde, uspiselige kaker du vil selge på markedet, og hvis ingen har bruk for vonde, uspiselige kaker, da har disse kakene ingen bruksverdi – uansett hvor lang tid du har brukt på å bake dem! Tingen må ikke være nyttig for den eller dem som har produsert den. Og det er hensikten med å ha et marked – å finne en kjøper som har bruk for det du har skapt.

Det er nettopp det faktum at en ting ikke har bruksverdi for produsenten som gjør at den kan være en bytteverdi. Hvis en skredder syr en kåpe for å bruke den, kan hun ikke samtidig selge den til en annen. En ting som har bruksverdi for skredderen, kan ikke samtidig ha en bytteverdi for salg. Men hvis hun lager to kåper, og realistisk sett bare kan bruke én, så er det nettopp det faktum at den andre kåpen er overflødig og derfor ikke har noen bruksverdi, som gir den potensial til å være en bytteverdi.

Enkelt sagt kan du enten bo i huset ditt eller selge det. Du kan ikke få i både pose og sekk.

Det finnes to rammefortellinger om Russlands invasjon av Ukraina, enten at det er Putin-regimets autoritære karakter, eller at det er USA/NATO sine handlinger som har skylda. Artikkelforfatteren ser på disse to forklaringsmodellene, og prøver å gi mer forståelse for bakgrunnen for krigen. Hvordan bør venstresidas svar på krigen skille seg fra høyresida, selv om vi står sammen mot invasjonen?

---

Av Ivar Espås Vangen, historielektor og medlem i Internasjonalt utvalg i Rødt
Foto: Noah Eleazar

Den 24. februar 2022 innledet Russland en fullskala invasjon av nabolandet Ukraina. Angrepet er et klart brudd på FN-paktens forbud mot angrepskrig, og er et åpenbart overgrep fra Russlands side. Det finnes ingen grunn til at denne invasjonen bør forsvares eller støttes. For framtida er det likevel viktig at vi sosialister evner å analysere bakgrunnen for krigen, og hvorfor venstresidas svar bør skille seg fra svarene hos høyrekreftene og NATO. Denne artikkelen er et forsøk på å skildre to av de sentrale rammefortellingene om Russlands angrep på Ukraina, og hva jeg mener er den riktige forståelsen av disse. Jeg vil også gjennomgå hva som antakelig ligger til grunn for den norske radikale venstresidas motvilje mot å bistå Ukraina med våpen, før jeg til slutt vil prøve å vurdere de foreløpige utsiktene til en avslutning på krigen, slik situasjonen fremstår nå etter en måned.

Det udemokratiske og imperialistiske Russland

Den første rammefortellinga om den russiske invasjonens årsaker, som også er den mest utbredte forklaringa både i Norge og resten av NATO, forstår krigen som et resultat av Putin-regimets autoritære karakter og imperialistiske ambisjoner om å dominere sine naboland, ikke minst tidligere sovjetrepublikker med store russisktalende minoriteter som Ukraina. Russlands ikke-demokratiske innenrikspolitikk får i så måte direkte konsekvenser for landets utenrikspolitikk. Ifølge denne rammefortellinga er det fåfengt å leite etter diplomatiske løsninger så lenge russerne ikke gjennomfører et regimeskifte i eget land. Et demokratisk Russland vil underforstått føre en helt annen utenrikspolitikk. Alle forsøk på kompromisser og konsesjoner før et slikt regimeskifte eventuelt finner sted, vil invitere til fornya russisk aggresjon andre steder. Løsningen på krigen blir derfor å sende så mange våpen og frivillige som mulig til Ukraina, slik at de kan drepe så mange russiske soldater som mulig, og dermed i kombinasjon med sanksjoner mot russisk økonomi tvinge Kreml til å oppgi ambisjonene sine.

NATO-utvidelser skaper usikkerhet

Den andre rammefortellinga vektlegger i større grad USA/NATOs handlinger de siste par–tre tiåra. Flere NATO-utvidelser, bombinga av Serbia i 1999 og opphevelsen av ABM-avtalen i 2002 som begrenset stormaktenes utplassering av missilforsvar i Europa, trekkes gjerne fram. Det som likevel fremheves som det viktigste er imidlertid NATOs vedtak fra 2008 om at Ukraina og Georgia «(…) skal bli medlemmer av NATO».[ref]https://www.nato.int/cps/en/natolive/official_texts_8443.htm[/ref] Ifølge denne rammefortellinga, har disse handlingene bidratt til å skape en stadig økende følelse av usikkerhet hos Russland, noe som toppet seg i 2014, da både USA og EU støttet kuppet i Ukraina, hvor den relativt Russland-vennlige presidenten Viktor Janukovitsj ble tvunget til å rømme landet. Den påfølgende russiske annekteringa av Krimhalvøya og støtten til det væpna opprøret i Øst-Ukraina, blir dermed forstått som, om ikke defensive, så i alle fall reaktive reaksjoner på Vestens utvidede innflytelsessfære i områder Russland anerkjenner som vitale for egen sikkerhet. Løsninga ifølge denne rammefortellingas tilhengere vil derfor være å slå fast entydig at det ikke er aktuelt med flere NATO-utvidelse, og at man må være villige til å anerkjenne enkelte av Russlands krav, for eksempel at Krim skal anses som russisk territorium.

Stormakters kontroll over nabostater

Sjøl er jeg av den oppfatning at begge rammefortellingene har litt rett. Jeg er enig i kritikken av Russlands diktatoriske tendenser, og at denne krigen kunne ha vært unngått også fra Moskvas side. Jeg stiller meg derimot tvilende til at krigen avslører Russlands «egentlige» hensikter overfor alle naboland, inkludert Norge. Jeg mener også at det er grunn til å tro at en annen politikk fra NATOs side muligens, men bare muligens, også kunne ha bidratt til å forhindre krigen. Som alle andre stormakter gjennom historia, søker Russland å ha kontroll over sine nabostater. Dette innebærer i første rekke å holde andre stormakter unna. Ingen stormakt vil uten videre tillate at en annen stormakt etablerer seg militært i sitt nærområde. USA har for eksempel siden 1823 operert etter den såkalte «Monroe-doktrinen» som slo fast at Washington ikke ville tillate noen europeisk stormakt å etablere seg på den vestlige halvkule. Selve høydepunktet for denne ble nådd i 1962, da president Kennedy i møte med utplasseringa av sovjetiske atomraketter på Cuba, trua med regelrett atomkrig om disse ikke blei fjerna. Vi kan alle prise oss lykkelige for at Sovjetunionen forsto alvoret og trakk dem tilbake. Denne episoden viser tydelig alvoret som ligger til grunn når man pirker bort i stormakters vitale sikkerhetsinteresser. Som antiimperialister kan vi godt mene det var fullstendig riktig at Sovjetunionen tilbød seg å plassere atomraketter på Cuba, slik at de kunne forsvare seg mot nye amerikanske invasjoner. Men i en verden hvor kjernefysisk krig kan ødelegge all menneskelig sivilisasjon vi kjenner den, holder det ikke alltid å ha moralsk rett.

Ukraina har for Russland mye den samme statusen som Cuba har for USA. Russland har gjennom flere år vist at de er villige til å ty til vold for å hindre at USA gjennom NATO får fotfeste der. Dette handler ikke nødvendigvis om at Russland frykter at NATO uten videre skal bruke Ukraina til å angripe Russland, men om at man oppnår enda større makt til å legge press i andre sikkerhetspolitiske krisesituasjoner. Den allerede minimale varslingstida NATO og Russland i dag har dersom man mistenker at et angrep er nært forestående, vil minke enda mer om Ukraina tas opp i NATO. I en situasjon med økt spenning og fiendskap mellom disse, vil dette innebære at faren for atomkrig også øker.

Utbryterrepublikker

Vestens uttalte målsetting om å innlemme Ukraina i NATO og støtta til det som fra Moskva framsto som et regelrett statskupp i Kyiv i 2014, oppfattes forståelig nok som aggressive handlinger fra Moskva. Fram til 2014 var forholdet mellom Russland og Ukraina riktig nok vekslende, alt etter som hvilke presidenter som styrte i Kyiv, men det foreligger ingenting som tyder på at Russland planla å invadere eller okkupere deler av landet før kuppet. Sia 2014 har Russland derfor både annektert Krimhalvøya, samt støtta væpna opprør i Øst-Ukraina, hvor befolkninga tradisjonelt har vært betydelig mer Russland-vennlige enn i vest. Mens Russland støtta opprørerne, har USA og NATO på sin side støtta de forskjellige makthaverne i Kyiv. Valget av Donald Trump som president i 2016 endra ikke på dette. Faktisk var det Trump som omsider greide å overbevise Kongressen om også å sende tunge våpen. Fra 2014 til 2022 hadde 14 000 mennesker blitt drept i denne krigen. Russlands foretrukne løsning kan man spore i de såkalte Minsk-avtalene fra 2014 og 2015, hvor Ukraina blant anna forplikta seg til å innvilge utstrakt autonomi til utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk. Viljen til å gjennomføre disse har vært lite til stede i Kyiv, blant annet fordi det ville ha vært umulig å rettferdiggjøre overfor velgere og opposisjon. Fra USA og NATOs side har avtalene i praksis blitt sett på som døde. Samtidig har NATO holdt på vedtaket fra 2008, og så seint som i januar 2022 kunne Jens Stoltenberg erklære at NATO skal «hjelpe Ukraina på veien til medlemskap». Det er ingen grunn til å tro at ikke Russland fikk med seg dette.

De siste par åra tyda dessuten mye på at Ukraina, med hjelp av våpenstøtta fra Vesten, ville forsøke å gjenerobre utbryterrepublikkene med makt. En slik krig ville garantert ha blitt svært brutal, men landet ville uansett ha folkeretten på sin side. For Russland kunne dette imidlertid ført til et enormt flyktningproblem, og samtidig fratatt dem den kanskje viktigste brekkstanga de hadde mot ukrainsk NATO-medlemskap – nemlig den uavklarte krigssituasjonen i Øst-Ukraina. Den nåværende russiske invasjonen er trolig et siste forsøk på å avgjøre Ukrainas skjebne for all overskuelig framtid, ettersom man ikke vant fram med truslene og kravlista før jul. Et «demilitarisert» og «av-nazifisert» Ukraina med grunnlovsfesta nøytralitet, som også anerkjenner russisk overhøyhet over Krim og sjølstendighet for Donetsk og Luhansk, vil være en kjempeseier for Putin, tross de ekstreme økonomiske og politiske kostnadene.

Hele menneskeheten er gisler

Så er spørsmålet: betyr dette at Russland «ikke hadde noe valg», eller at Vesten har «skylda» eller ansvaret for krigen? Nei, så absolutt ikke. Det er nok riktig at NATO har ignorert russiske advarsler og holdt fast på ukrainsk NATO-medlemskap sjøl om dette i praksis har vært uaktuelt, på tross av at man hele veien har visst hva Russland har vært kapable til å gjøre. Men dette betyr ikke at det uunngåelig at Russland kom til å angripe – bare at det er mer sannsynlig. Den siste og avgjørende beslutninga ligger uansett i Moskva. Russland kunne tross alt ha valgt å gjøre ingenting, eller eventuelt «bare» befesta stillinga si i Øst-Ukraina. Ingen stat kan påberope seg at den «tvinges» til å gjennomføre en angrepskrig. Med denne krigen viser Russland en åpenbar forakt for både folkerett, menneskeliv og fredelig sameksistens over landegrensene. De viser også at de ikke bryr seg om de eksistensielle truslene menneskeheten står overfor, nemlig klima- og miljøkrisa, og trusselen om atomkrig. Akkurat som USA i 1962, holder Russland nå hele menneskeheten som gisler, samtidig som de dreper og lemlester uskyldige mennesker i sitt eget naboland.

I Norge har venstresida hatt stemmer som har plassert seg i begge de nevnte rammefortellingene. De offisielle uttalelsene har likevel vært fullstendig klare på at krigen er en folkerettsstridig angrepskrig fra Russlands side, og at det primære ansvaret følgelig ligger i Moskva – ikke hos NATO. I tillegg til å støtte målretta økonomiske sanksjoner mot regimet i Moskva, har Rødt dessuten foreslått både å stille Putin for en internasjonal domstol, samt å innvilge kollektivt asyl både til ukrainske flyktninger, og til russiske soldater som kaster fra seg våpnene og deserterer.

Våpen til Ukraina?

Det at både Rødt og SV dessuten landa på å ikke sende våpen til Ukraina, tyder likevel på at den radikale venstresida ikke går med på at løsninga ligger i å øke de russiske dødstallene mest mulig. Ett hensyn som har blitt trukket fram, ligger i det faktum at våpenforsendelser fra norsk side kan provosere fram russiske mottiltak, som for eksempel cyberangrep eller annen sabotasje. Et annet poeng er at vi ikke har kontroll på hvor våpnene vil ende opp. Vil de deles ut til sivilbefolkninga? Vil de kapres av paramilitære militser, fremmedkrigere eller kriminelle aktører? Dette kan vi aldri vite helt sikkert. Det kanskje viktigste hensynet er likevel at konsekvensen av flere våpen også kan bety enda mer brutal voldsbruk fra russisk side. På tross av at ukrainerne har ført en iherdig motstandskamp, både væpna og ikke-væpna, er Russland fremdeles en av verdens største militære stormakter. Ingen kan vite helt sikkert nøyaktig hvor lave terskler Kreml faktisk opererer med, men om vi ser på ren våpenmakt aleine, har Russland absolutt mulighet til å legge nær sagt samtlige ukrainske storbyer i grus, slik de viste med all tydelighet at de var kapable til i Syria – et land som både ligger lengre unna og betyr langt mindre for russisk sikkerhet enn Ukraina.

Er det i det hele tatt noe håp å spore? I fredssamtalene har avstanden hittil vært stor. Russlands krav har vært fullstendig urimelige, og antakelig designet på en måte som vil gjøre det vanskelig for Zelenskyj å godta dem, på tross av at han nylig erklærte at Ukraina ikke vil komme til å bli med i NATO. Dessverre kan det virke som at Russlands ambisjoner enten er en total kapitulasjon for Ukraina, med store territorielle og grunnlovsmessige konsesjoner, eller i verste fall: at dette ikke er nok, men at de også krever et quisling-regime i Kyiv. Hva Russland eventuelt greier å oppnå, avhenger både av den ukrainske motstanden, effekten av den økonomiske krigføringa fra Vestens side, men også det russiske sivilsamfunnet. I skrivende stund er allerede nærmere 15 000 russiske demonstranter arrestert. Om disse tallene fortsetter å øke i samme tempo, samtidig med at russiske soldater etter hvert nekter å utføre ordre, vil det være umulig for Putin å holde krigen gående mye lenger.

Kina – tvetydig som vanlig

Hva med Kinas rolle? Hittil har Kina respondert med sedvanlig tvetydighet. På den ene sida oppfordret de partene til å utvise «maksimal tilbakeholdenhet» og til å møtes ved forhandlingsbordet. Dette kan tyde på et ønske om at krigen ikke skal eskalere. På den andre sida er det grunn til å tro at Kina er meget fornøyde med at forholdet mellom Russland og Vesten er på et bunnpunkt, noe som gjør det nærmest utenkelig at USA vil greie å bruke Russland som brikke i sin egen kalde krig mot Kina. Dette forklarer den sjølmotsigende linja, hvor de både unnlater å fordømme invasjonen, samtidig som at de understreker viktigheten av å respektere territoriell integritet. Likevel er det for tidlig å fullstendig avskrive muligheten for at Kina til slutt setter ned foten overfor Putin.

En annen mulighet, er at de økonomiske sanksjonene trappes opp, slik at de også rammer russisk eksport av olje og gass. Tro det eller ei, men Russland tjener fortsatt flere hundre millioner dollar hver eneste dag på å eksportere gass til Europa. Å stramme inn på denne, ville antakelig ha rammet den russiske krigsmaskinen beinhardt. Problemet er at det er uklart om det eksisterer noen reelle muligheter for å kompensere for tapet det ville ha medført. Konsekvensene kunne derfor ha blitt svært harde for både forbrukere og næringsliv i EU. Spørsmålet er om det er en pris man likevel skulle ha vurdert å betale for å stagge invasjonsmakten.

Opprustning er dødsstøt for klimamål

Uansett utfall er krigen ufattelig tragisk. Først og fremst på grunn av alle som har blitt drept, skadet, eller som har mistet noen de er glad i. Trusselen om atomkrig er riktignok midlertid avverget som følge av NATOs beslutninger om ikke å involvere seg militært, men kan raskt komme tilbake om noe uventa skjer. Hva mulighetene for å få verden til å samles om å begrense klimaendringene angår, kan det se ut til at denne invasjonen representerte et slags dødsstøt. De enorme militære opprustingene som nå er annonsert, vil fort bli spikeren i kista for drømmen om å nå togradersmålet om ikke krigen snart avsluttes og man får et fungerende system for sikkerhet og samarbeid i Europa. Jeg håper jeg tar inderlig feil, men enn så lenge er det vanskelig å se lyst på framtida.

Lin Chun:

Revolution and counterrevolution in China

Verso, 2021, 352 s.

---

Kristen Nordhaug er professor i utviklingsstudier ved OsloMet.

Dette er en bok som ble utgitt til hundreårsjubileet for Kinas Kommunistparti. Den er både et forsvarsskrift for den kinesiske revolusjonen og perioden under Maos styre (1949–76) og et anklageskrift mot markedsreformene fra slutten av 1970-årene og fram til nåtid.

Lin er professor i offentlig administrasjon ved London School of Economics. Hun er født og oppvokst opp i Beijing i 1960- og 1970-årene som datter av to kommunistpartikadre. Som tenåring ble hun stemplet som reaksjonær fordi hun hadde vært kritisk til persondyrkingen av Mao. I 1969 dro hun 16 år gammel frivillig til en fattig landsby i nordre Shanxi. Der bodde hun fram til 1974, hun ble vel integrert og var aktiv i det lokale ungkommunistlaget. Andre kinesiske intellektuelle av samme generasjon og tilsvarende bakgrunn, som Jung Chang, forfatteren av Ville svaner: Tre døtre av Kina (1991, norsk oversettelse 2005) har gitt mer dystre skildringer av hva de selv og deres nærmeste ble utsatt for. Lin ble ikke traumatisert i samme grad og verdsatte livet som «sendt ned» på landsbygda, selv om hun også har et blikk for periodens mørke sider.[1] Seinere var Chang medforfatter til den sterkt kritiske biografien Mao: The unknown story (2006, mens Lin var medredaktør og bidragsyter til motsvaret Was Mao really a monster? The academic response to Chang and Halliday’s «Mao: The unknown story» (2010).

Den kinesiske revolusjonen kom etter en langvarig massemobilisering drevet av Kommunistpartiet. Revolusjonen avviklet Kinas imperialistiske avhengighetsforhold og samlet landet under en sterk og suveren stat. Under og etter revolusjonen ble godseie avskaffet og jorda omfordelt. Utover i 1950-årene ble industrien sosialisert og jorda kollektivisert. Gamle klassehierarkier ble utradert og kvinners posisjon ble vesentlig bedret. Den kinesiske revolusjonen var også internasjonalistisk. Internasjonalismen fikk uttrykk i Kinas støtte til revolusjonære bevegelser i utlandet, men også i store internasjonale bistandsprogrammer, blant annet i nylig uavhengige land i Afrika. Kommunistpartiet satte i gang en storstilt industrioppbygging og opprettet godt fungerende offentlige helse- og utdanningssystemer. Ved inngangen til markedsreformene i 1980-årene var helse, utdanning og ernæring svært bra for et så fattig land.

Mange vil innvende at Kina under Mao var et diktatur og at hans store kampanjer var dødelige og destabiliserende: Forsøket på å øke industri- og jordbruksproduksjon samtidig under «Det store spranget» (1958–1961) førte utilsiktet til det 20. århundrets største hungersnød. «Kulturrevolusjonen» (1966–69) var preget av omfattende voldsbruk, inklusive sammenstøt mellom paramilitære grupper. Lin medgir at Kommunistpartiet gjorde fatale «feil». Likevel fungerer sentrale sider ved Mao-periodens politikk, institusjoner og internasjonalisme som kritisk målestokk når hun vurderer Kinas «kontrarevolusjon» fra markedsreformene i slutten av 1970-åra.

Markedsreformene startet med overgangen fra kollektivjordbruk til familiedrift. Dermed kollapset Mao-periodens landsbyinstitusjoner som ble finansiert av kollektivenes inntekter. Det rammet offentlig utdannings- og helsesystemer. De tidligere garantiene av sysselsetting og velferd var forbi, men i 1980-årene fikk bondehusholdningene bi-inntekter fra sysselsetting i blomstrende lokale «småbybedrifter». I 1990-årene gikk mange av disse bedriftene konkurs. Da tidligere forbud mot intern flytting ble lempet, dro et stort antall av landbefolkningen til industrisentre ved kysten for å finne arbeid. Disse innenlandske migrantarbeiderne ble diskriminert av lokale myndigheter og utbyttet hardt av arbeidskjøperne. Familiejordbruket fungerte som sikkerhetsnett mot kriser og arbeidsløshet, men nettet blir mer tynnslitt. All jord er statlig eid i Kina, bondehusholdningene har bare bruksrettigheter til landbruksjord. Men på 2000-tallet ble det åpnet for salg av bruksrettigheter, i de seinere år også til aktører utenfor landsbyene. Dermed kan selskaper drive stordrift på bekostning av familiejordbruk. For Lin har disse prosessene langt på vei oppløst bondesamfunnet og svekket bøndene som kollektiv klasse. Hun hevder at nye former for kollektiv organisering og planlegging er nødvendig for å løse de mange problemene som jordbruket står overfor når det gjelder drift, miljø og interesserepresentasjon, men det krever en helt ny statlig politikk.

Lin er heller ikke nådig overfor markedsreformene utenfor jordbruket. I 1990-årene åpnet myndighetene for å la statseide selskaper gå konkurs. Subsidier til selskapene ble trappet ned, selskaper ble nedlagt og privatisert. Gjenværende statsselskaper ble fusjonert, nedbemannet og ofte omdannet til aksjeselskaper. Privatiseringen var preget av innsidehandel i favør av stat- og partieliter. En ny klasse privatkapitalister hadde tette og korrupte forbindelser med parti og stat. De omstrukturerte statsselskapene opererte som private profittmaksimerende selskaper, mens deres tidligere sosiale funksjoner knyttet til velferd, sysselsetting og annet opphørte. Millioner av tidligere ansatte ble arbeidsløse. Reformene har også svekket Kinas suverenitet. Importen er blitt liberalisert, utenlandske selskaper kan investere i kinesiske selskaper, kapitalkontrollen er blitt lettet og utenlandske industriinvestorer får skatteletter. Kinas eksportøkonomi er blitt integrert i internasjonale verdikjeder der asiatiske selskaper organiserer produksjonen og markedene kontrolleres av vestlige storselskaper. Trumps handelskrig og sanksjoner mot eksport av strategisk teknologi til Kina (en politikk som fortsetter under Biden) viser Kinas sårbarhet.

«Kontrarevolusjonen» er et nyliberalt prosjekt drevet av en aktiv og effektiv stat. Arven fra Mao-perioden er viktig her: Nyliberalismen er blitt fremmet av en sentralisert stat med stor evne til å mobilisere befolkningen, som også er et diktatur. Lin håper at arven fra den kinesiske revolusjonen ikke er uttømt med dette. Hun nevner blant annet det nære samarbeidet mellom myndighetene og befolkningen i mobiliseringen mot covid-epidemien som en positiv arv fra revolusjonen.

Folkerepublikken Kina ble opprettet som en multietnisk stat med en han-kinesisk majoritet. De kinesiske kommunistene omtalte viktige etniske grupper som «nasjoner» og grunnlovsfestet likhet mellom nasjonene. Minoritetsnasjonenes språk og kultur ble vernet og de mottok ulike typer positiv særbehandling. Blant tibetanere (som bodde i Sichuan, Qinghai, Gansu og Yunnan i tillegg til Tibet) var det imidlertid opprør i 1950- og 60-årene, som ble hardt slått ned av kinesiske myndigheter. Lin drøfter primært Tibet. Hun legger skylda på USA som støttet opprørene og opp gjennom 1950-årene la press på den unge Dalai Lama for at han skulle forlate landet og forkaste Kinas suverenitet, noe han gjorde under urolighetene i 1959. Kinesiske myndigheter hadde inntil da ikke gjennomført jordreformer mot lamaenes kontroll over jord og arbeidskraft i Tibet. Nå trappet de opp jordreformene med omfattende bruk av tvang.

Til tross for Tibet hevder Lin at folkerepublikken under Mao i stor grad sikret etnisk likestilling, mens situasjonen ble forverret etter markedsreformene. Reformene fjernet begrensninger på folkebevegelser og kapital og andelen han-kinesere økte i byene i de vestlige minoritetsprovinsene. Tidligere etniske kvoter for ansettelser ble fjernet. Det ble diskriminert i favør av han-kinesere mot minoriteter, ikke bare ved private ansettelser, men også offentlige. Tidligere krav om tospråklighet (mandarin og minoritetsspråk) ved offentlige ansettelser ble fjernet, og undervisning i minoritetsspråk ble nedprioritert. Minoritetsnasjonalisme ble møtt med undertrykking, anklager om terrorisme og han-kinesisk majoritetsnasjonalisme. I Xinjiang er det gjennomført omfattende sinifiseringskampanjer mot uighurers religion, språk og levevis, inklusive de beryktede interneringene. Sentralmyndighetene opererer ut fra en antakelse om at de religiøse og kulturelle problemene i minoritetsområdene skyldes fattigdom og kan løses ved økonomiske utvikling. Etter finanskrisa i 2008–09 er det blitt investert massivt i disse områdene. Men det bøter ikke på diskrimineringen mot lokale minoriteter som skaper og forsterker uroen.

Lins analyser av markedsreformene er interessante, men hun skjønnmaler situasjonen under Mao. Dette gjelder blant annet for jordbruket, som ble rammet av ressurstapping for å fremme industriutvikling. Lin medgir «urban skeivhet» under Mao, men framhever at dette var svært forskjellig fra Sovjetunionens tvangskollektivisering under Stalin. Men hun underspiller likhetene. Begge stater hadde problemer med å beskatte husholdningene i jordbruket og reagerte med kollektiviseringer, selv om de sovjetiske var mer preget av tvang. Kinas kollektivisering i kombinasjon med et statlig monopol på kornhandel og sterke begrensninger på lokale markeder isolerte landsbyene fra regionale handelsnettverk og gjorde det lettere for staten å tyne ut et stort kornoverskudd gjennom beskatning og prismanipuleringer i planøkonomien. Landbruksbefolkningen ble bundet til jorda ved strenge begrensninger på flytting. Den «urbane skeivheten» la grunnlaget for de store inntektsforskjellene mellom by og land under markedsreformene. Ved inngangen til markedsreformene hadde husholdningene i byene 2,5 ganger høyere inntekter enn husholdningene på landsbygda, og langt bedre velferdstilbud.

En annen likhet med Sovjetunionen var at den «urbane skeivheten» i perioder utartet til hungersnød. I Kina førte det hungersnød under «Det store spranget» til 18–35 millioner døde. Denne kampanjen var anført av Mao med satsing på en kraftig økning i tungindustri og utvikling av nye typer enorme «folkekommuner» på landsbygda. Folkekommunene var lite hensiktsmessig for Kinas ikke-mekaniserte jordbruk, og industrisatsingen trakk et stort antall arbeidere fra jordbruk til industri. Uten nok arbeidere i jordbruket falt produksjonen, avlinger råtnet. Kollektiver og lokalmyndigheter overrapporterte jordbruksproduksjonen og myndighetene rekvirerte store kornoverskudd fra kollektivene basert på disse rapportene. Dermed var det ikke igjen nok korn til å fø lokalbefolkningen. Overrapporteringen skyldtes sterkt press på kollektiver og lokalmyndigheter om å øke produksjonen.

Ifølge de indiske forskerne Jean Dreze og Amartya Sen var Kina trass i hungersnøden bedre i stand til å fø befolkningen enn India. Sen er kjent for argumentet om at demokratier med en fri presse hindrer hungersnød, men det er like viktig for ham at demokratier ikke er noe hinder mot «hverdagslig» underernæring og feilernæring. I Kina ble informasjonsstrømmen blokkert. Lin skriver at katastrofen primært skyldtes «infantil grasrotsradikalisme kombinert med byråkratisk blindhet» og at «kommunikasjonsblokkeringer … hindret … sentralregjeringen fra å handle for å forhindre katastrofen». Men hun lar «sentralregjeringen», i praksis Mao, slippe for lett. Mao prøvde å moderere «Spranget» noe i 1958 da de alvorlige følgene av den ble synlige. Lin later til å mene at «infantil grasrotsaktivisme» deretter drev katastrofen til tross for at Mao hadde forsøkt å hindre den. Men hun ignorerer hendelsene sommer og høst 1959. Det store spranget ble da kritisert av forsvarsminister Peng Duhai. Mao tolket dette som et angrep på sitt lederskap og svarte med å intensivere kampanjen på ny og presse Peng ut av partiledelsen. Lin går heller ikke inn på dokumentasjonen av at de enorme offentlige anleggsarbeidene under «Spranget» i stigende grad ble holdt gående med tvang og vold. Det er vanskelig å få folk nær sultedøden til å arbeide hardt på annet vis. Lin skriver om:

«utopiske år der Kina oppgraderte sitt jordbruksland, vanningssystemer og agrare teknologiske systemer. Urban medisin, utdanning og annen ekspertise kom også inn i landsbyene vidt og bredt for å dytte gjennom massealfabetisering, massevaksinering, kvinners deltakelse og selvstyre i en demokratisk ånd mot byråkratisering. Selv ikke en hungerskatastrofe kan viske ut denne siden av fortellingen».

Men sammen med massealfabetisering og kvinners deltakelse finner vi utbytting og tvangsarbeid som krevde et stort antall menneskeliv, blant annet for å bygge demninger og vanningsanlegg. Dette kan ikke avskrives som feil i et ellers sunt revolusjonært prosjekt.

Det finnes en stor litteratur som demoniserer perioden under Mao, mens dyrking av denne perioden og dens leder mildt sagt har gått av moten. Lins beskrivelse av «de utopiske år» får fram viktige sider ved den kinesiske revolusjonen som har gått tapt i den akademiske litteraturen, men det er dypt problematisk å avskrive de dystopiske sidene ved Maos Kina som grove feil ved et ellers sunt prosjekt. Utopi og dystopi hang tett sammen i det revolusjonære Kina, markedsreformatorene tok et selektivt oppgjør med begge deler. Lins kritikk av resultatet treffer i stor grad, men målestokken for en vurdering av Kina etter markedsreformene bør forankres i en mer humanistisk form for sosialisme enn Maos.

 

[1] Lin Chun, «The elegy of Wild swans», New Left Review, nr. 194, July/August 1992.

Tittel: Stum tvang: En marxistisk undersøgelse af kapitalismens økonomiske magt
Forfatter: Søren Mau
Forlag: Klim
År: 2021
410 sider

---

Johannes Grytnes er litteraturkritiker i Bergens Tidende og Bokvennen litterære avis (BLA), samt frilanser.

 

Det er etter hvert blitt en ganske konvensjonell sannhet at nyliberalismen har mistet sitt ideologiske tak på verden. Bankkollapsen i 2008, den økende bevisstheten om økonomiske forskjeller og den ulmende klimakrisens helt åpenbare opphav i kapitalismens vekstkrav, gjør det vanskeligere og vanskeligere å rettferdiggjøre kapitalismen. Om det er lettere enn på lenge å snakke om antikapitalisme i offentligheten, og om «alle» er enige i at nyliberalismen var et feilgrep, hvorfor fortsetter da kapitalismen, også i sin nyliberale form, å utvide sitt herredømme over hele verden? Når det er åpenbart at kapitalismen er livsfiendtlig og ødeleggende, hvordan forklarer vi dens fortsatte eksistens?

Lenge var «ideologi» den rådende forklaringen på dette spørsmålet. I dag virker kapitalismens herredømme imidlertid å utvide seg helt uavhengig av sin hegemoniske makt. En annen forklaring er at kapitalismen innsetter seg, og reproduserer seg ved hjelp av vold. I likhet med ideologiforklaringen har dette nok vært sant på ulike tidspunkt opp gjennom historien, men å hevde at nyliberale reformer og privatiseringer slås gjennom med vold i Norge i dag, krever en ganske bred definisjon av «vold». Det faktum at vi står opp om morgenen for å arbeide for folk vi ikke liker, kan ikke forklares utelukkende med verken vold eller ideologi. Ifølge Søren Mau kan vi forklare det med begrepet «stum tvang».

En marxistisk analyse

Maus Stum tvang – med den noe tautologiske undertittelen En marxistisk undersøgelse af kapitalismens økonomiske magt – er en bok som har skapt enorm hype. Det er ikke ofte en bok oversettes til både tysk og engelsk bare et år etter at den kom ut på dansk. Samtidig har den også skapt en bølge av skrekkblandet fryd i den borgerlige pressen i hjemlandet, som med alvorlige stemmer har advart mot tyranni og Sovjetunionen, samtidig som Mau har blitt kalt den marxistiske vendings nye stjerne. Mye av oppmerksomheten kan skyldes at Mau går såpass akademisk til verks at hans marxisme ikke umiddelbart fremstår truende, samtidig som det så tydelig er en lesning av Marx Mau har på gang. Både selverklærte marxister og Marx’ kritikere har en tendens til å kun lese tolkninger av Marx, heller enn hans egne verker. Derfor er det forfriskende med en reaktualisering av Marx som rett og slett tar utgangspunkt i … Marx.

Hva er så «stum tvang»? Mau henter begrepet fra Marx’ Kapitalen: «De økonomiske forholds stumme tvang besegler kapitalistens herredømme over arbeideren.» Den stumme tvangen er ikke synlig, som vold, eller mulig å analysere som et tegnsystem, slik ideologi er. I likhet med kapitalismen selv, er den upersonlig og abstrakt. Det er rett og slett økonomisk makt, det faktum at noen eier produksjonsmidler, mens andre ikke gjør det. I seg selv er ikke dette noe nytt. Det nye i Maus Stum tvang er den systematiske analysen av denne maktformen, som han sidestiller med vold og ideologi, og ikke minst det at han grunner denne makten i menneskets kropp og denne kroppens nødvendige reproduksjon.

Menneskets stoffskifte

Mennesket må i likhet med alle andre dyr inngå i et stoffskifte med naturen for å overleve. Det særegne med det menneskelige stoffskiftet er at det er avhengig av redskaper for å fungere. Menneskets redskaper er interne til kroppen, i den forstand at de er livsnødvendige for den individuelle reproduksjonen (som et organ), men er samtidig eksternt til kroppen, i den forstand at de befinner seg fysisk utenfor den, og er sosialt organisert. Alle trenger ikke alltid å ha en hammer for hånden, på samme måte som ikke alle trenger å stå på kjøkkenet hele tiden, tilgangen på redskapene må altså være organisert på en eller annen måte, innenfor en sosial enhet. Under kapitalismen er denne organiseringen privatisert. Det er altså verken de som bruker disse redskapene, de som er avhengig av dem for å overleve, eller de som har laget dem, som eier dem. Det er det kapitalistene som gjør.

Fordi disse redskapene er livsnødvendige for enkeltmenneskets overlevelse, enten det gjelder tilgangen på klær, mat, rent vann, utdannelse eller husly, er alle de som ikke har tilgang på dem fullstendig prisgitt eierne av redskapene. Ikke bare i den forstand at man er nødt til å gjøre som de sier for å få arbeide; man er rett og slett nødt til å tilpasse seg for å overleve. Her ser vi hva stum tvang betyr: det er en spaltning mellom livet og dets betingelser, livet selv har blitt prekært, avhengig av å binde seg til kapitalen for å sikre sin egen reproduksjon. Dermed er det ikke bare arbeiderne i snever forstand som er gjort avhengig av kapitalen, men alle mennesker hvis livsbetingelser er tatt fra dem.

Nakne liv

Denne «marxistiske ontologien» ligger til grunn for Maus monumentale verk. For ham er det denne adskillelsen av livet fra dets betingelser som kjennetegner den proletariske posisjon, og ikke (kun) forholdet til produksjonsmidlene. Proletaren har evne til å arbeide, men «ved at isolere evnen fra betingelserne for dens virkeliggørelse bliver kapitalen den logik der regerer over overgangen fra mulighed til virkelighed.» Dermed må proletaren frivillig selge sin arbeidsevne, på samme måte som hen må ville kapitalens opprettholdelse, da kapitalen er blitt betingelsen for livets opprettholdelse.

Ved å skifte fokuset fra produksjon til kroppslig reproduksjon, kan Mau blant annet imøtegå Michel Foucault og Giorgio Agambens analyser av biopolitikk. Ifølge Foucault skjer det et skifte i måten stater styrer sin befolkning på, på 1700-tallet. I motsetning til den suverene rett til å drepe, som tidligere tiders konger baserte seg på, baserer biomakten seg på en positiv ivaretagelse, kontroll og regulering av befolkningens biologiske liv. Det «nakne liv» blir her objektet for statens makt, gjennom apparater og teknikker som statistikk, grensekontroll, og lignende.

Det har en rekke konsekvenser som vi ikke har plass til å ta opp her (Leseren kan selv forestille seg hva et overdrevent fokus på befolkningens biologiske sammensetning kan medføre) Her holder det å nevne, at for Maus er det kapitalismens adskillelse av livet og dets betingelser som er «den oprindelige biopolitiske fraktur, der ligger til grund for moderne biopolitikk.» Ved å adskille proletaren fra sine livsbetingelser, produserer kapitalismen nakne liv. Det er denne produksjonen som muliggjør statens biopolitiske vending. Dette er også i tråd med den opprinnelige betydningen til ordet «proletar» som betegnet den klasse av romerske borgere som kun hadde betydning i den grad de avlet barn – mennesket omgjort til ren biologi.

Landbruk og natur

Jeg vil også trekke fram hvordan Maus perspektivendring virker inn på en marxistisk forståelse av naturen. Slik kapitalens selvforøkning skrives inn i menneskets stoffskifte med naturen, skriver den seg også inn i naturens egne stoffskifteprosesser. I likhet med menneskets evne til å arbeide, har naturen en viss autonomi overfor kapitalen. Denne autonomien er en hindring kapitalen stadig søker å overvinne. På samme måte som arbeideren adskilles fra sine livsbetingelser under kapitalismen, adskilles også naturen og landbruket fra sine muligheter for å reprodusere seg selv.

Dette kan man for eksempel se i hvordan moderne, industrielt jordbruk, gjennom markedets konkurransepress, har gjort seg avhengig av kunstgjødsel og kjemiske ugressmiddel. Følgelig vil en kollaps i globaliserte forsyningskjeder, eller en markedskollaps, medføre enorme konsekvenser for den dyrkbare jorden verden over (noe vi ser konturene av i dag). Vi står dermed i den paradoksale situasjonen at vår overlevelse tilsynelatende er avhengig av den fortsatte utarmingen av planeten og våre egne livsbetingelser.

Naturens relative autonomi underlegges et voldsomt press over hele verden, gjennom forurensing, reduksjon av biodiversitet, jorderosjon, samt enorme drivhusgassutslipp som følge av landbrukets innskriving i det kapitalistiske markedet, gjennom transport, kunstgjødsel og «kjøttifisering». Over hele planeten innskriver kapitalens stumme tvang seg, og gjør ikke bare mennesker, men hele økosystem avhengig av kapitalens profittjag for sin egen overlevelse.

Kapitalismens kjernestruktur

Søren Mau har med Stum tvang gjort et enormt stykke akademisk arbeid. Ved å sette kapitalens stumme tvang i sentrum for sin analyse av kapitalismen, har Mau gitt oss en oppdatering av det marxistiske rammeverket, som forhåpentligvis vil bidra til den reaktualiseringen marxismen har gjennomgått i senere tid. Stum tvang er ikke bare et grundig akademisk arbeid, den fremstår også som aktuell, dens analyser resonnerer med vår egen tid.

Samtidig er det tydelig at Stum tvang er skrevet av en filosof. Det går et skarpt skille mellom hva som følger logisk av en analyse av «kapitalismens kjernestruktur», og hvordan kapitalismen faktisk har utviklet seg gjennom historien. Noen ganger er dette en litt billig utvei. Heller enn å diskutere hvilken konstituerende funksjon for eksempel rasisme har hatt i den historiske utviklingen av kapitalismen, avfeier Mau spørsmålet ved å hevde (korrekt nok) at rasisme ikke er iboende for kapitalismen. Et ikke-kapitalistisk samfunn kan helt fint være rasistisk, slik et samfunn uten rasialiserte skiller mellom mennesker, helt fint kan være kapitalistisk. Greit nok. Men slik kapitalismen faktisk har utviklet seg, har rasismen en åpenbar viktig funksjon, som godt kunne vært undersøkt litt nærmere. Særlig siden Foucaults analyse av biopolitikk, som Mau bruker en del tid på, også er en analyse av moderne rasisme og dens betydning for den moderne staten.

Men man kan bare forvente så mye av én bok. Forhåpentligvis vil denne akademiske og edruelige undersøkelsen av kapitalismen bidra til å gjøre Marx greit igjen. Ved å gjøre en så grundig og god analyse av Marx’ egne skrifter, har Mau beredt grunnen for en fornyet interesse for Marx. En interesse som ikke tar utgangspunkt i alskens post- og ny- og post-ny-marxisme, men som går til kilden. Og kanskje er det dette vi trenger? Nettopp fordi den er så ujålete og poengtert, nettopp fordi den tar utgangspunkt i noe så enkelt og åpenbart som «de økonomiske forholds stumme tvang», kan Stum tvang forhåpentligvis bidra til denne vendingen.

Tittel: John Maynard Keynes – de politiske konsekvensene
Forfatter: Maria Reinertsen
Forlag: Cappelen Damm akademisk
År: 2021
159 sider

---

Av Sondre Dalen, bibliotekar og nestleder i Attac Norge.

Etter å ha vært diskreditert av toneangivende økonomer og politiske tenkere gjennom den nyliberale epoken, ble ideene til John Maynard Keynes igjen løftet fram i lyset som følge av den globale finanskrisen i 2008. I en verden preget av kriser og økonomisk stagnasjon strekker både systemkritikere og toppene i finansministerier og sentralbanker seg mot ideene til «the master». «Keynesianisme» i ulike avskygninger brukes som teoretisk fundament for både radikale grønne deals fra venstresiden, men også initiativ igangsatt av etablissementets institusjoner for å stabilisere skrantende og dysfunksjonelle økonomier verden over.

Med andre ord er det et betimelig tidspunkt for en innføringsbok som introduserer Keynes’ ideer og deres nåtidige relevans for et bredt publikum. Med John Maynard Keynes: De politiske konsekvensene har Morgenbladet-journalist og samfunnsøkonom Maria Berg Reinertsen produsert en konsis og tilgjengelig utforskning av den britiske økonomens mest sentrale ideer. Boken er strukturert rundt et utvalg av Keynes’ mest innflytelsesrike tekster, fra kritikken av Tysklands forgjelding etter første verdenskrig i The Economic Consequences of the Peace, frem til forslagene som informerte oppbyggingen av Bretton Woods-institusjonene i Proposal for an International Currency Union. Reinertsen løfter også frem tekster som illustrerer den mer filosoferende og eksentriske siden ved Keynes, slik som antegningene hans over fremtidige fritidsproblemer i Economic Possibilities for our Grandchildren, eller hans feberhete dypdykk i Isaac Newtons alkymiforskning i Newton, the Man. På den måten får leseren også et inntrykk av Keynes sine moralsk-politiske holdninger, og hvordan disse hang sammen med hans mer velkjente bidrag til økonomisk teori.

En viktig del av Reinertsens prosjekt er å vise hvordan Keynes skiftet syn og utviklet sine teorier som en respons på de økonomiske og politiske omveltningene som foregikk i verden rundt ham. Behandlingen av tekstene blir derfor rikt kontekstualisert med opplysninger om mellomkrigstidens politiske utvikling og idéstrømninger. Biografiske skildringer fra økonomens eget liv har også en fremskutt plass i boken. I behandlingen av de ulike tekstene trekkes linjene frem mot nåtidige debatter om blant annet finanskriser, automatisering av produksjon, verdsetting av natur og offentlige motkonjunkturtiltak. Selv om tekstene til Keynes er de strukturerende omdreiningspunktene i boken, klarer Reinertsen gjennom flittig bruk av eksempler og anekdoter å koble inn hvordan hans teorier har blitt forstått og anvendt senere. Balansegangen mellom forklaring av konsepter og kontekstualiserende sidespor over et begrenset antall sider er stort sett vellykket, selv om den kjappe gjennomgangen av tekstene gjør at boken iblant hopper over noen vesentlige konsepter. Kapittelet om storverket The General Theory of Employment, Interest and Money går for eksempel ikke inn på sammenhengen mellom forventet kapitalavkastning på investeringer og knappheten på kapital, noe som Keynes så som en iboende kilde til ustabilitet i kapitalismen, og som var en viktig motivasjon for hans ide om at rentene gradvis bør reduseres gjennom ulike statlige intervensjoner inntil man har nådd full sysselsetting (den såkalte «euthanasia of the rentier»). En drøfting av dette opp mot dagens situasjon, med en stagnerende verdensøkonomi med renter nær null i over ti år, hadde vært interessant.

Kritikken som har vært rettet mot teoriene til Keynes fra nyklassisk hold kommer naturlig nok også fram, mens mottakelsen blant marxistiske økonomer glimrer med sitt fravær. Ganske i tråd med den nokså uinteresserte holdningen som Keynes selv hadde til temaet, så nevnes marxisme kun i noen bisetninger, enten som den planøkonomiske motpolen til de klassiske økonomene, eller som en manifestasjon av truende raseri fra folkedypet. Her kunne boka med fordel brukt litt mindre plass på Paul Krugman og Jens Stoltenberg for å gi mer rom til å utforske økonomer som har forsøkt å integrere Keynes’ innsikter med en bevissthet om politisk økonomi og en mer kritisk tilnærming til den kapitalistiske produksjonsmåten, slik som Joan Robinson eller Michał Kalecki.

 

Den biografiske innfallsvinkelen til boka får tydelig fram at Keynes var et ektefødt barn av den britiske eliten, med skolegang på Eton, tidlig yrkeskarriere som byråkrat i finansdepartementet og den koloniale administrasjonen av India, og senere professorat på Cambridge. Reinertsens framstilling betoner samtidig den fritenkende og udogmatiske Keynes, som tross sin innflytelse innenfor økonomifaget alltid spilte en litt perifer rolle i utøvelsen av praktisk politikk under sin egen levetid. Et viktig unntak var under Bretton Woods-forhandlingene, som behandles i bokens siste kapittel. Utformingen av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) er kanskje det mest håndfaste uttrykket for Keynes sin innflytelse over etterkrigstidens verdensøkonomi. Men som Reinertsen får tydelig fram, gjenspeiler også institusjonene den USA-dominerte verdensordenen som hersket etter krigen, slik at de på vesentlige punkter skiller seg skarpt fra det multilaterale systemet Keynes opprinnelig så for seg.

Generelt vies det i boka lite oppmerksomhet til de mer tvetydige og kontroversielle sidene ved Keynes’ tenkning, slik som den sterke teknokratiske elitismen og angsten for «massenes» innblanding i økonomiske beslutninger. Selv om han ofte forbindes med etterkrigstidens sosialdemokratiske planstyring, var Keynes i beste fall lunken til ideen om offentlige velferdsordninger og tok kun til orde for statlige intervensjoner i økonomien for å motvirke de periodiske krisene som frembringes av uregulert kapitalisme. Utover dette ønsket han ikke offentlig innblanding i produksjonens organisering, noe han mente kunne lede til totalitær ensretting. Reinertsen trekker riktignok frem disse betraktningene, men de blir ikke gjenstand for kritisk refleksjon, siden hun langt på vei synes å dele premisset om en nødvendig sammenheng mellom frie forbrukervalg og demokrati.

Et annet tema man kunne forventet litt mer om i en bok som skal aktualisere Keynes for vår tid, er klima- og miljøkrisen. I etterdønningene av koronakrisen har flere regjeringer i det globale nord tatt en «keynesiansk» vending og lempet på budsjettregler for å lansere omfattende offentlige investeringspakker, der et sentralt siktemål (i det minste på det retoriske planet) er at de skal stimulere til økonomisk aktivitet samtidig som de bidrar til grønn omstilling av økonomien. De fleste partier på venstresiden lener seg også tungt på mer radikale varianter av slike «grønne deals» i klima- og miljøpolitikken sin. Reinertsen streifer i kapittelet om General Theory raskt innom disse programmene som eksempler på motkonjunkturpolitikk, men hun går ikke inn på spørsmålet om hvor anvendelige Keynes’ teorier er i en situasjon hvor det mest maktpåliggende er å unngå økologisk kollaps, heller enn å sikre økonomisk vekst.

Den ambivalente innstillingen til kapitalismen er et gjennomgående trekk ved Keynes’ forfatterskap; på den ene siden har han en tydelig bevissthet om hvordan systemet skaper arbeidsløshet og gjentagende økonomiske kriser, at det gjør materiell akkumulasjon til et mål i seg selv, og at det grunnleggende sett er avhengig av kunstig knapphet. På den andre har han liten tro på at det er mulig å konstruere et alternativt system på grunnlag av folkelig mobilisering; slike prosjekter vil raskt ende i tyranni, eller rett og slett til at sivilisasjonen slik vi kjenner den kollapser. Tross dette kan Keynes framstå med en fremtidsoptimisme som nærmest virker utopisk: hvis kapitalismen bare ble regulert og koordinert på riktig måte av en opplyst klasse av administrative eksperter, så han for seg en post-økonomisk situasjon der det ville være mulig å oppnå vedvarende finansiell stabilitet, tilnærmet full sysselsetting, redusert arbeidstid og utryddelse av nød og (prekær) fattigdom. Alt dette uten revolusjon, opprivende politiske konflikter eller statlig tvang. En grundigere behandling av denne spenningen i Keynes sitt forhold til kapitalismen kunne vært et nyttig bakteppe for å forklare hvorfor ideene hans fortsatt brukes så aktivt både innenfor og utenfor det politisk-økonomiske etablissementet.

Oppsummert er Reinertsens bok – gitt sine rammer – en god introduksjon til Keynes’ liv og virke. Selv om den går glipp av noen interessante diskusjoner ved å legge seg litt for tett på premissene til sitt studieobjekt, makter den likevel å formidle den tematiske bredden og nåtidige relevansen til Keynes’ tekster på et forbilledlig engasjerende vis.

Leder
Plukk
Gnist-samtalen med Peder Martin Lysestøl
Hannah Sigriddatter Ander: Linn Stalsberg om de nye 20-årene: Vi må organisere oss!
Fakta om 20-tallet før og nå
Intervju med Ola Morris Innset: Nyliberalismen
Ivar Espås Vangen: Venstresida og Ukraina – et forsøk på forklaring
Sofie Marhaug: Kraften som var vår
Mathias Bismo: Strømmen ut av markedet!
Intervju med Helge Ryggvik: Slaget om Barentshavet
Kari Celius: Oppdrettsnæringa – et «blått taktskifte»?
Hadas Thier: Varens doble karakter
Anders Ekeland og Per Lorentzen: En økososialistisk plattform for venstresida
Svein Lund: Reppar orden – i den store samanhengen

Bokomtaler:
Lisa Esohel Knudsen: Det er personlig – om rasisme og ytringsfrihet
Maria Reinertsen: John Maynard Keynes – de politiske konsekvensene
Søren Mau: Stum tvang: En marxistisk undersøgelse af kapitalismens økonomiske magt
Lin Chun: Revolution and counter-revolution in China
Revolusjonens A – Å: Storstreiken i 1921 126

Det er personlig – om rasisme og ytringsfrihet
Lisa Esohel Knudsen
2022. Res Publica. 195 sider.

---

Sofia Rana er leder i Rødts antirasistiske og minoritetspolitiske utvalg og bystyrerepresentant i Oslo.

Drapet på George Floyd våren 2020 utløste en bølge av demonstrasjoner over store deler av verden, inkludert her hjemme. Endelig fikk også vi den store rasismedebatten, og mennesker som har opplevd rasisme følte at de endelig kunne snakke om sine erfaringer og bli tatt på alvor. Mange var lydhøre overfor dette og tok problematikken innover seg, mens andre steilet og mente at rasisme er et amerikansk fenomen og at vi ikke kan ta denne debatten her hjemme på samme måte som i USA. I Det er personlig tar Lisa Esohel Knudsen for seg hvordan rasismedebatten har foregått her til lands og gir oss verktøy som kan brukes for å få debatten på rett spor.

Boken starter med en beskrivelse av det som skjedde skjebnedagen den 25. mai 2020, dagen da George Floyd gikk inn i en butikk for å kjøpe en pakke sigaretter og den butikkansatte mistenkte at 20-dollarseddelen han skulle betale med var falsk. Politiet ble tilkalt, og vi alle vet hvordan det endte. Videre reflekterer hun rundt drapet: Hun har familiemedlemmer i USA som ser ut som ham, og som selv opplevd på kroppen hvordan det er å være svart i USA. Dette var slett ikke det første drapet på en svart mann i USA, og heller ikke det siste. Det var sinnet over dette som gjorde at folk tok til gatene.

I tillegg til disse personlige refleksjonene, tar Esohel Knudsen for seg hvordan den offentlige debatten om rasisme har foregått i Norge etter drapet. Hun tar for seg den såkalte krenkelseskulturen enkelte opplever den som å ha utspring i, og ikke minst tar hun tak i hvordan en rekke premissleverandører er til hinder for at man får fatt på en skikkelig offentlig debatt som kan bringe oss nærmere likeverd og få slutt på diskriminering. Disse premissleverandørerene, det vil si kommentatorer, journalister og spaltister, har ofte makt til å skape eller styrke sannheter. Forfatteren gjør en god jobb med å belyse det problematiske i at de fleste av disse er majoritetsnordmenn som ikke kjenner rasisme på kroppen, og derfor ikke kan forestille seg hvordan dette føles. Dette bidrar til at teamet rasisme kun får oppmerksomhet i mediene med hendelser som drapet på George Floyd, og ellers blir sett på som brysom identitetspolitikk, et ikke-eksisterende problem, eller som uberettiget krenkelsesmas fra de som blir utsatt for det.

Drapet på George Floyd utløste også en ny debatt om hva som er greit å si i offentligheten, hvem som blir hyllet som helter og plassert på sokkel, om det er greit å bruke andres kulturelle antrekk som kostymer, og ikke minst om hva undervisningsopplegget på skoler og utdanningsinstitusjoner skal være. Esohel Knudsen bruker mediesaker og kommentarer fra profilerte samfunnsdebattanter som eksempler på at disse debattene ofte blir sett på som krenkelseshysteri, politisk korrekthet og importerte holdninger fra et splitta USA. Forfatteren beskriver hvordan antirasismen blir sett på som aggressiv og at minoritetspersoner ofte må legge til et forbehold om at de ikke mener å være utakknemlige når de beskriver denne virkeligheten.

Når maktpersoner nekter å gi slipp på makt og fordeler, så er det vanskelig å få til endringer. Målet med sosiale bevegelser mot diskriminering og undertrykkelse er å få til endringer, man ønsker at samfunnet skal endres på små og store måter, men når premissleverandørene ikke vil gi fra seg denne makten, så er det til hinder for endringene vi antirasister ønsker. Undertegnede har vært antirasistisk aktivist i flere år og kan skrive under på store deler av virkelighetsbeskrivelsen forfatteren gir i denne boken. Hersketeknikkene som blir brukt mot antirasister i dag ble i sin tid brukt også mot kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen.

Esohel Knudsen er inne på mange ulike temaer i boken: kritikk mot identitetspolitikk, utfordringen ved at retten til ytringsfrihet kan kollidere med minoriteters rett til vern mot rasisme og hets, så vel som diskusjonene rundt kanselleringskultur, scenenekt og sosiale sanksjoner. Ikke minst inneholder boka en hendig guide for hvordan å håndtere hverdagsrasisme når man ser den. Jeg anbefaler boka til alle som synes rasismedebatten kan være noe uoversiktlig og preget av harde fronter. Forfatteren belyser og forklarer mye fra et minoritetsståsted, og hun lykkes. Det eneste som mangler er et klasseperspektiv, men dette er likefullt en velskrevet bok og et nyttig bidrag til samfunnsdebatten.

Begrepet nyliberalisme trekkes ofte fram når man snakker om kapitalismens utvikling siden 1970-tallet. Men hvor kommer den fra, og går den nyliberale epoken mot slutten? Stian Bragtvedt i Gnist intervjuet historiker Ola Morris Innset om nyliberalismens vei fra møterommene i liberale tankesmier til politiske programmer langt inn i sosialdemokratiet.

---

Ola Morris Innset er historiker, jobber ved BI og har blant annet skrevet boka Markedsvendingen – Nyliberalismens historie i Norge. Han har også vært aktiv i Rødt.

Nyliberalismen er et ord som kastes mye rundt, men hva er det egentlig?

– Jeg vil si at det er to ting: For det første er det et ideologisk program som ble utvikla allerede i mellomkrigstida, og for det andre er det en slags epoke i kapitalismens historie som vi fortsatt er inne i. Den epoken kjennetegnes av at etterkrigstidas klassekompromiss brytes opp og gir oss en råere kapitalisme. Siden det ideologiske programmet dreide seg om å gjøre det moderne samfunnet til et markedssamfunn, og vi har gått i en slik retning over hele den vestlige verden siden omtrent 1970-tallet, så er denne epoken oppkalt etter den ideologiske bevegelsen. Men det har også vært andre aktører involvert i disse endringene, og den store ironien er at sosialdemokratiske forsøk på å modernisere og skape en slags «tredje vei»-politikk, etter 70-tallets økonomiske kriser, har bidratt til å føre samfunn som det norske i det vi helt fint kan kalle en nyliberal retning.

 

Hvor kommer ideene fra? 

– Selve den nyliberalistiske grunntanken er at markedsmekanismer er det moderne samfunnets og selve sivilisasjonens basis. Det er en variant av tidligere konservative og liberalistiske ideer om at gjeldende maktforhold er riktige, rettferdige og har vokst fram spontant. Derfor må demokrati og arbeidermakt begrenses. Men i møte med en stadig sterkere arbeiderbevegelse og krav om sosialisering ble dette skrudd til noen hakk i mellomkrigstida. Nyliberalismen begynte som et negativt prosjekt, for å vise at en sosialistisk økonomi aldri ville kunne fungere. Det inneholdt dermed også en slags positiv visjon om at markedsmekanismer kunne gjøre omtrent alt det som sosialismen ønsket å få til – det vil si koordinering av en sammenvevd, moderne økonomi og velstand og vekst som alle nyter godt av. Og istedenfor å forsvare kapitalister i seg selv, var det selve markedsmekanismen som ble løftet fram, som en slags spontan koordinasjonsmekanisme som var helt sentral for at økonomien skulle fungere. Men dersom man gjorde statlige «inngrep» i markedsøkonomien slik både sosialister, konservative og andre liberalister gjerne følte at man måtte i møte med mellomkrigstidas kriser, ville man gjøre vondt verre og faktisk skape diktatur og ufrihet. Dermed var det altså ikke bare sosialisme nyliberalistene siktet seg inn mot, men alle mulige slags «inngrep» i markedsordenen, for eksempel sosialliberalisme av den typen John Maynard Keynes stod for. En sentral nyliberalist som Friedrich Hayek skyldte jo faktisk nazismen på tidlige tyske forsøk på velferdsstat, så i etterkrigstida, da omfordelende velferdsstater ble bygget ut over hele Vesten, hevdet han og andre nyliberalister at en ny «totalitarisme» lå rett rundt hjørnet.

 

Et viktig poeng er at selv om nyliberalistene elsket markedet og hatet det de kalte inngrep, så var de likevel ikke imot staten. I tillegg til å være eksplisitte motstandere av sosialliberalisme var de også motstandere av det de kalte «laissez-faire», altså en 1800-talls-liberalisme som ville at staten skulle gjøre minst mulig. Dette er viktig, siden mange har mistolket nyliberalisme til å være det samme som laissez-faire når det egentlig var et oppgjør med det. Der sosialister, og sosialliberalister, ville bruke staten istedenfor markeder, ville nyliberalister nemlig bruke staten for å understøtte, beskytte og spre markeder. En frimarkedsideologi som gikk inn for å aktivt bruke staten for å skape et samfunn basert på markeder, var en ny form for liberalisme.

 

Akkurat hva det ville si å «planlegge for konkurranse», var ikke alltid krystallklart. På den ene siden hevdet jo nyliberalistene at markedets prismekanisme var nettopp en mekanisme, som gjennom en slags automatikk utenfor enkeltmennesker eller gruppers kontroll likevel førte til koordinering av samfunnet. På den annen side så de at staten behøvde å ta grep for at denne mekanismen skulle få virke på best mulig måte. De syntes rett og slett at markedet var så bra at man måtte bruke staten for å beskytte og spre det. Da blir det mange definisjonsspørsmål om hva som er et inngrep i mekanismen, og hva som isteden er å legge til rette for den, og dette inneholder noen interessante motsetninger mellom ulike nyliberalister som Chicago-skolen, den østerrikske skolen og de tyske ordoliberalistene.

 

Hvorfor ble disse ideene så utbredt? 

– I begynnelsen ble de jo ikke det, selv om de nok hadde større betydning i etterkrigstida i en del europeiske land og i det begynnende europeiske samarbeidet enn hva vi tidligere har trodd. Nyliberalistene var jo ikke egentlig imot planlegging, men de ville at den planleggende staten skulle legge til rette for konkurranse mellom kapitalister. I den grad det handlet om å holde demokratiet og folkelige bevegelser unna makta, hadde de jo også flere allierte på toppene av etterkrigstidas ulike planstyringssystemer. Men det var heller ikke tvil om at de ønsket seg mer kapitalvennlige reguleringer, lavere skatter og så videre, enn det etterkrigstidas system la opp til.

 

Og omsider så fikk de det, og den viktigste bakgrunnen for dette er den økonomiske krisa på 1970-tallet, som var sterkt knytta til lavere økonomisk vekst enn den man hadde hatt etter 1945. Krisa ble ikke drevet fram av nyliberalister, men de greide å bruke den til å hevde at de hele tiden hadde hatt «rett»: Statlige «inngrep» i markedsøkonomien ledet til ineffektivitet, og det var bare et spørsmål om tid (tre tiår) før det ville bli synlig.

 

Interessant nok er jo dette egentlig omtrent den samme analysen mange marxistiske tenkere har av etterkrigstida, nemlig at klassekompromisset bare kunne overleve så lenge veksten var så høy at det var «nok» til alle. For venstreorienterte tenkere viser jo dette at kapitalisme og demokrati egentlig ikke går i hop (og at man dermed må skape sosialisme), men for nyliberalister ble den et bevis på det de allerede mente: at omfordelende velferdsstater var et onde.

 

Hvordan kunne disse ideene vinne fram i Norge, hvor vi hadde sosialdemokrati, norsk modell og sterk fagbevegelse? 

 

– Det forklarer ikke alt, men jeg mener at endringer i økonomifaget har hatt en del å si her, nettopp fordi endringene her har vært så pass tekniske og tidvis nesten har gått litt «under radaren». Det har ikke vært noen krig mot fagbevegelsen, slik Reagan hadde med flygelederne i USA og Thatcher hadde med gruvearbeiderne i England. Likevel har vi hatt viktige økonomiske reformer, som i hvert fall toppene i fagbevegelsen som oftest har gått gode for. Økonomifaget ble veldig sentralt i det norske styringssystemet i etterkrigstida, og er det på mange måter fortsatt. Økonomifaget hadde tidligere vært fiendtlig grunn for nyliberalistene, Hayek så på det nyklassiske økonomifaget som et verktøy for sosialismen, men særlig gjennom Chicago-økonomenes fag-interne angrep på etterkrigstidas tenkemåter, begynte noen av nyliberalismens grunnprinsipper å finne veien inn i det som da var blitt et viktig styringsfag og som ble ansett som vitenskapelig og upolitisk. Da det gamle styringssystemet ble vanskeligere å opprettholde utover 1970- og 80-tallet – blant annet altså på grunn av lavere vekst, problemer i eksportnæringene og økende valutaspekulasjon – skjedde det samtidig med at ideer som hadde sitt utspring i nyliberalismen fikk stadig større gjennomslag i faget. Og når «vanlig» økonomisk politikk ble stadig vanskeligere og mindre vellykka, samtidig som Hayek og Friedman fikk liksom-nobelpriser for å si at alt uansett ville fungert mye bedre uten akkurat disse reguleringene, så er det kanskje ikke så rart at også norske økonomer begynte å tenke i litt nye baner? Det betyr ikke at de starta studiesirkler for å fordype seg i nyliberalismen, men hele faget – også de som krangla med nyliberalistene internasjonalt – endte med likevel å ta inn over seg viktige deler av deres program. Man kan ikke si at norske økonomer ble nyliberalister av den grunn, men hele faget gjennomgikk en slags markedsvennlig høyredreining, og påvirkningen fra den nyliberalistiske bevegelsen er en av grunnene til dette.

 

Samtidig er det jo politikerne som har sittet i førersetet og har tatt de faktiske beslutningene. Her finnes det litt vage forklaringsmodeller av typen «vind fra høyre etter murens fall» og «individualisme etter 68-opprøret», som forsøksvis forklarer hele dette «tredje vei»-komplekset – hvor ledende sosialdemokrater omfavnet markedet og kapitalismen på langt mer uforbeholdne måter enn hva som ble gjort i etterkrigstida. Og slike «strømninger» har jo noe å si, en mann som Milton Friedman skrev ikke bare fagartikler for økonomer, men lagde også TV-programmer for folk flest som ble sendt på NRK. Så når det gjelder å påvirke tenkemåter også blant politikere og folk flest, har selve den nyliberalistiske bevegelsen gjort en innsats i Norge også før Civita ble opprettet i 2003.

 

Men det går også an å se mer konkret på at Norge er koblet inn i den samme, kapitalistiske verdensøkonomien som alle andre land. Og det man kan kalle «nyliberalisering» har skjedd, i ulik grad, i alle vestlige land (og på andre måter også i mange andre land). Arbeiderpartiet i Norge har hatt en tendens til å si noe à la «det var ikke oss, og vi hadde uansett ikke noe valg», når de blir konfrontert med sitt eget partis deltakelse i mange av reformene som utgjør markedsvendingen. Det første stemmer ikke, de har til og med ledet an i mange reformer, men det med at de ikke hadde noe valg går det an å ta mer på alvor. Som nevnt så bekrefter det jo egentlig den marxistiske analysen av at det ikke lenger ble mulig å opprettholde så mye demokratisk styring og omfordeling innafor et kapitalistisk system, da veksten uteble og Bretton Woods-systemet som tillot kapitalkontroller og «beskyttet» nasjonale sosialdemokratier, falt sammen.

 

Så da «valgte» på en måte sosialdemokratene kapitalismen, og gikk til høyre, istedenfor å gripe til sine mer radikale røtter og forsøke å utvide demokratiet og stå imot press for dereguleringer og kutt-politikk. Man kan spekulere i om mellom- og etterkrigstidas mer radikale sosialdemokrater, som kom fra arbeiderklassen og hadde opplevd arbeidsledighet og fattigdom, kanskje ville ha foretatt andre vurderinger enn de som hadde vokst opp innenfor «toppfolkenes partnerskap» gjorde. At for eksempel en ung Gerhardsen teleportert til 80-tallet kanskje ville ha skjønt at kampen de tok i mellom- og etterkrigstida nå måtte tas på nytt. Men det blir veldig hypotetisk, og det var uansett verken styrkeforhold eller i det hele tatt ideer i omløp på den tida som tilsa noe sånt. Isteden hadde jo Arbeiderpartiet allerede da for lenge siden vendt seg til å glorifisere klassesamarbeidet i seg selv, istedenfor å se det som et kompromiss. Så det går an å skjønne hvorfor både Ap-statsministre og LO-ledere har tenkt som de har gjort. Da som nå så forstod de den kapitalistiske økonomien som en slags virkelighet som de bare måtte håndtere best mulig, etter råd fra økonomene.

 

En annen variant som dukker opp noen ganger, er at Ap egentlig ikke ville gjøre alt dette, men at velgerne ville ha det, sånn at de måtte de løpe etter – for å få makt og deretter forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen. Det avslører jo i så fall et litt merkelig syn på demokrati, og alt i alt er det mange rare og motstridende forklaringer å få på dette fra sosialdemokratisk hold. De har jo også brukt mye energi på å forsvare alt dette som en modernisering og tilpasning som måtte komme – at virkeligheten nærmest dikterte det – og på å sette det i sammenheng med sosialdemokratiets historie og idegrunnlag. Det går det an å gjøre, men jeg mener også det går an å se det som et ganske tydelig brudd som altså har sine årsaker i kapitalismens krise fra 1970-tallet.

 

Magnus Marsdal har hevdet at nyliberalismen som ide og regime er i ferd med å bryte sammen, og at det nå er investeringsstaten som tar over. Er du enig i påstanden? Er det en motsetning mellom nyliberalismen og en sterk stat? Mellom nyliberalismen og en investeringsstat?

 

– Det er nok ikke helt sant, men jeg skjønner at Marsdal kanskje forsøker å bidra til å gjøre det sant ved å si at det er sånn. Og det finnes jo absolutt utviklinger som peker i den retningen, selv om det ikke er noen garanti for at det blir sånn heller. Påstander om nyliberalismens slutt har det vært i mange år nå. Men på den ene siden er det helt riktig at etterkrigstidas planstyringsregimer var basert i nasjonalstater. En viktig grunn til at de ble vanskelige å opprettholde, var at nasjonalstater mistet mye av muligheten til å føre en reelt progressiv og uavhengig økonomisk politikk når de samtidig skulle være knyttet til den overnasjonale kapitalismen. Bretton Woods-avtalens system for kapitalkontroller, merk ordet!, var en viktig betingelse for at den historisk unike kombinasjonen av transnasjonal kapitalisme og nasjonale demokratier lot seg gjennomføre. Dette systemet brøt sammen tidlig på 1970-tallet. Dette var kanskje mer et symptom på de store, underliggende endringene i verdensøkonomien – med lavere vekst og nye uavhengige nasjonalstater i det globale sør som krevde en ny verdensorden – men rent praktisk hadde det mye å si. I norsk debatt har jo alt en tendens til å handle om EU, og på mange måter er tilknytningen til felleseuropeiske markedet gjennom EØS en konkretisering av akkurat den samme dynamikken. Deltakelse i den transnasjonale økonomien skjer i økende grad på betingelse av diktering av regler, også kalt «harmonisering». Man risikerer et misforhold mellom hva folk stemmer for i nasjonale valg, og hva som er mulig å få til politisk så lenge økonomien er mer globalisert.

 

Samtidig synes jeg Marsdal går for langt i å holde opp nasjonalstaten som motgift mot nyliberalismen – bare nasjonalstaten blir mektig, så kommer nyliberalismen til å forsvinne, liksom. Men en nyliberal nasjonalstat er jo ikke akkurat vanskelig å forestille seg – se bare til Storbritannia. Og som du antyder, kan det ligge en misforståelse her i at man tror at nyliberalisme er det motsatte av en sterk stat. Både i teori og praksis handler det ikke om å kvitte seg med staten i seg selv, men om å bruke staten aktivt for å skape og opprettholde en samfunnsorden basert på markedsmekanismer og privatkapitalisme. Så kan man si at forutsetningen for å få til noe annet enn nyliberalisme nettopp er å sørge for at hva man stemmer på i valg har noe å si. Det kan jeg saktens være enig i, men vi vil fortsatt være avhengig av eksport og import, og slik sett vil norske bedrifter reelt sett konkurrere på verdensmarkeder og være nødt til å ha betingelser deretter, og så videre. Derfor kan ikke løsningen ligge på det nasjonale nivået alene, ubalansen i forholdet mellom demokrati og kapitalisme må håndteres internasjonalt.

 

Hvor viktig er næringsnøytralitet i det nyliberale regimet? 

 

– Det er jo bare en av veldig mange ting, men det er mulig at det ligger noe viktig der. Som jeg nevnte så begynte nyliberalismen som en kritikk av økonomisk planlegging, og den kritikken ble utviklet til en ide om at markedet rett og slett vet best og på en måte planlegger for oss. Så når folk langt inn i Arbeiderpartiet nylig har latt seg sitere på ting som at «staten må velge vinnere», er det et brudd med tidligere tenking og potensielt med hele grunnlaget for nyliberalismen som idé. Og egentlig er det jo åpenbart, i møte med klimakrisa, at vi må ta veldig konkrete grep for å kutte utslipp. Så de som har en sånn eksplisitt nyliberal posisjon om at markedet faktisk vet best og det aldri vil være mulig rasjonelt å planlegge konkret politikk for å oppnå konkrete mål – de sliter jo nå.

 

En type nyliberalisme som er hakket mer praktisk, er Stoltenberg-varianten hvor markedet er «en dårlig herre, men en god tjener», og det er jo dette som løftes fram nå som et brudd med nyliberalismen, siden staten visstnok skal planlegge for utslippskutt og velge hvilke teknologier og bedrifter som skal støttes. Men siden det fortsatt er snakk om markedsaktører som vi skal kanalisere offentlige penger til, kan man spørre seg hvor tydelig bruddet egentlig er. Hele grunnen til at vi skal bruke markedet som «tjener», er jo basert på den samme ideen om at markedsmekanismer alltid er mer effektive enn planlegging – men i denne versjonen så tar man ikke konsekvensen av argumentet, man sier «markeder er bedre og mer effektive, men vi skal likevel bestemme over dem». Når dette kommer fra folk som Stoltenberg, som har jobba for å flytte makt fra demokrati til markedskrefter i et par tiår, så kan man jo spørre seg om demokratiet da egentlig har den makta til å være «herre» over markedskreftene

 

Når man forsøker å bruke markedet som et verktøy, bør man i hvert fall være bevisst at det er maktforhold og kapitalisme involvert i dette verktøyet. Når selskaper blir rike, får de makt. Dermed er det en slags inkonsekvens i påstanden om at demokratiet har makta og at vi kan bruke markedet som et verktøy for å nå gitte mål, når argumentet for hvorfor markedet er mer effektivt egentlig innebærer at man ikke kan diktere det uten å ødelegge selve den mekanismen som etter sigende gjør det så effektivt. Og kanskje går det an å utnytte den inkonsekvensen – kanskje åpner det døra for at vi kan drive klimapolitikk som handler om noe mer enn å gi statsstøtte til utvalgte kapitalister. For høyresida vil jo ofte også ha rett i at man risikerer å gi pengene til feil kapitalister, og at man ved å dele ut penger til kapitalister ødelegger hele den insentivstrukturen som skal gjøre dem så veldig effektive. Og hvis man ser på nyliberalisme i et mer materialistisk perspektiv, hvor det handler om at etterkrigstidas klassekompromiss brytes opp og makt og ressurser overføres til kapitaleiere, så er det ikke gitt at det er noe brudd med det å gi en masse statsstøtte til utvalgte kapitalister. Men hvis man kan gjøre det på en sånn måte at det både altså bryter med ideen om at vi ikke aktivt kan styre økonomien og samfunnets retning, og på en slik måte at det reelt sett bygger demokratisk makt over kapitalkreftene, så begynner vi kanskje å kunne snakke om noe.

 

Meritokrati har jo blitt et mantra langt inn på venstresiden, tyder ikke det mer på nyliberalismens dominans enn sammenbrudd?

 

– Ja, mer generelt så er det jo klart at det finnes mye i samfunnet vårt som trekker i retning av en slags «nyliberal kultur». Det at vi sitter mer hjemme på hver vår tue, er ikke nødvendigvis hjelpsomt når vi vet at progressive endringer kommer av at folk treffer hverandre, snakker sammen og etter hvert også organiserer seg sammen. Ideologisk sett så handler også nyliberalisme om en vektlegging av konkurranse som det som gjør at samfunnet kan fungere og drives framover. Her kunne jeg sitert tenkere som var bekymret for «proletarisering» på 30-tallet, som i dette tilfellet var en slags borgerlig idé om at moderne arbeidere ikke tok ansvar for sin egen skjebne og isteden ble klienter av fagforeninger og velferdsstater. Bekymringen for at folk blir late og uten initiativ dersom de ikke piskes hardt nok, og eventuelt også har store nok gulrøtter foran seg, har vel ikke akkurat avtatt på høyresida siden den gang. Her går det an å peke kjapt til New Public Management-reformer i velferdsstaten, som jo handler om å utsette offentlig ansatte for det samme markedspresset man ser for seg at eksisterer i privat sektor – noe man har gjort både gjennom ren privatisering, konkurranseutsetting og opprettelsen av pseudo-markeder internt i offentlige virksomheter. Dette er basert på teorier som mange økonomer bare ser på som vitenskapelige, men som er utviklet av aktive nyliberalister og som ofte bunner i nettopp denne ideen om at demokrati og planlegging bare blir surr og ineffektivt (fordi folk dypest sett er egoister), men at markeder og konkurranse gjør at alles egoistiske enkelthandlinger går opp i en høyere enhet som er til alles beste.

 

Det er lett å tenke at summen av alle sånne ting har gjort ideen om egoistiske enkeltmennesker i evig konkurranse med hverandre til en slags sannhet, fordi vi hele tida ledes inn i strukturer hvor det forventes at vi oppfører oss på den måten, og så blir det en selvoppfyllende profeti som igjen gjør sosialistisk organisering vanskelig. Og for eksempel så er nok en av grunnene til at vi ikke får en bedre boligpolitikk, at de siste tiårenes utvikling har gjort såpass mange til boligspekulanter som konkurrerer på boligmarkedet, at de ikke oppfatter det som å være i deres interesse å stemme for endringer. Men akkurat det er jo egentlig materielt mer enn det er kulturelt, og jeg har en viss tro på at kulturelle forestillinger kan endres seg ganske raskt.

 

Hva er viktig for venstresida å fokusere på for å komme videre fra nyliberalismen? 

Er det snakk om å gå tilbake til det som var før (hva ville Gerhardsen gjort), eller må vi tenke grunnleggende nytt? 

 

– Det er umulig å gå tilbake i tid, og mer konkret så er det slik at den eksepsjonelt høye økonomiske veksten som var forutsetningen for etterkrigssamfunnet, ikke eksisterer i dag og kanskje aldri kommer tilbake.  Det siste er mest sannsynlig en god ting med tanke på at økonomisk vekst og menneskehetens økologiske fotavtrykk har en veldig klar sammenheng, i hvert fall historisk. Men man kan se til etterkrigstida og hele det forrige århundrets historiske utvikling for både økt forståelse av vår egen tid og også en viss grad av inspirasjon. Utvidelse av demokratiet ble drevet fram av arbeiderbevegelsen, som først fikk stemmerett for alle og så greide å ta den parlamentariske makta. Det var mange kompromisser involvert i dette, men jeg holder fast på at etterkrigsordenen var unik på den måten at det var første gang stater med en viss demokratisk basis utøvde betydelig makt over økonomien. De fleste kapitaleiere kjempet mot dette allerede da, og finansierte utviklingen av nyliberalismen som en ideologisk motoffensiv. Etterkrigstidas veldig ufullstendige sosialisering av økonomien har delvis blitt slått tilbake, men det er mye å bygge videre på også – ikke minst den utbredte oppfatningen om at samfunnet faktisk bør være demokratisk organisert.

 

For samtidig som markedsvendingen har medført en masse prat og teorier om at staten har trukket seg tilbake og ikke har makt lenger, så viser jo pandemien at staten, i samme tidsrom, har blitt mektigere enn noensinne før. Og det er på en måte skremmende, men det viser også hvilke muligheter som finnes. Plutselig hadde vi for eksempel ubegrenset med penger, og dersom vi kan styrke demokratiet i den staten, er det mye som kan utrettes. En av de viktigste lærdommene jeg har fått av å studere tidlig nyliberalistisk tenking, er at markeder ikke er naturlige eller oppstår av seg selv. De er en type sosial organisering, som henger tett sammen med kapitalismen og ofte står i en viss motsetning til demokratisk organisering. Så økonomien er organisert gjennom regler, og vi har en mektig stat som presumtivt er demokratisk, og kan endre på disse reglene, og dermed gjøre samfunnet bedre. Disse realitetene tror jeg er blitt litt tydeligere i løpet av pandemien, og jeg tror det er et stort potensial for venstresida nå i å vise fram dette og mulighetene for forandring som ligger i det. Den «kapitalistiske realismen» kan utfordres, fronter kan flyttes og venstresida kan vise fram konkret hvilke hindringer i form av institusjoner, tenkemåter og motkrefter som står mellom oss og et bedre samfunn.

 

Da samfunnet stengte ned i mars 2020, var det noe annet som åpnet opp, skriver Linn Stalsberg i hennes nyeste bok Etter pandemien: Tanker om krise, kapitalisme og en ny hverdag. Gnist tok en prat med forfatteren om hennes tanker rundt de nye 20-årene.

---

Linn Stalsberg: sosiolog, journalist og sakprosaforfatter. Stalsberg er aktuell med boka Etter pandemien: Tanker om krise, kapitalisme og en ny hverdag (Manifest forlag 2021). Stalsberg har tidligere gitt ut bøkene Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur (2019) og Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land (2013).

Intervjuet av Hannah Sigriddatter Ander, redaksjonsmedlem i Gnist og samfunnsgeograf.

Foto: Eivind Volder Rutle

NB! Intervjuet ble gjort før Putins angrep på Ukraina. Krigens betydning for de nye 20-årene ble dermed ikke diskutert i intervjuet. 

Ingen ting kommer av seg selv

Jeg møter Linn Stalsberg på en kafé på Tøyen i Oslo. Stalsberg forteller at hun satt mye og jobbet her på kaféen for ti år siden da hun skrev boka Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land. Da var stedet fylt av mødre i foreldrepermisjon og en gang overhørte hun noen mødre sitte og snakke om hvor heldige de var som fikk så mange goder som forelder i Norge.

– Jeg måtte bare blande meg, og si at dette er ikke noe de hadde «fått», noe myndighetene har gitt oss i gave, forteller Stalsberg idet vi setter oss ned. Til mødrene sa hun at det heller var snakk om resultater av en rekke år med hard kvinnekamp. – Og noe vi fortsatt må kjempe for og forsvare hele tiden, legger Stalsberg til.

Pandemien som forstørrelsesglass

Stalsberg tar opp i seg både kvinnekamp, klimakamp og klassekamp. Da samfunnet stengte ned i mars 2020, var det noe annet som åpnet opp, skriver Linn Stalsberg i boka Etter pandemien: Tanker om krise, kapitalisme og en ny hverdag. Overalt så hun folk si at nå blir endelig en annen verden mulig, og kapitalismekritikken kom fra helt nye kanter.

– Pandemien fungerte som et forstørrelsesglass. Det ble tydelig og klart at pandemien var politisk, forteller Stalsberg og viser til tre linjer som ble politisert: – For det første var den en politisk naturkatastrofe. Pandemien kom fordi vi under kapitalismen har kjørt verden til et økologisk bristepunkt, der man i jakten på raske penger med den største selvfølge tar for seg av naturens ressurser. For det andre beviste den hvordan en nyliberal markedsrettet politikk ikke sitter på svaret på spørsmål om helse og trygghet til alle. For det tredje så vi nå klart og tydelig at det var politisk hvem som får hjelp og ikke når krisene kommer. Mens de allerede rike og mektige fikk gode støtteordninger og rask tilgang på vaksiner, hadde høsten 2021 kun 1,8 prosent av mennesker i den fattige delen av verden fått ett stikk. Utfall av kriser er ikke tilfeldig, og det har pandemien virkelig vist oss, oppsummerer Stalsberg.

Krise eller fest?

Så hva tror sosiologen og skribenten om de nye 20-årene? Får vi krise eller fest? Samme dag som jeg møter Stalsberg har liberalisten og den tidligere Fremskrittspartipolitikeren Ove Vanebo et innlegg i Morgenbladet der han mener Rødts vekst ikke skyldes at nordmenn er blitt mer radikale, men snarere en avideologisering. «Partiets vekst er ikke et venstreradikalt taktskifte,» argumenterte han, «men et koldtbord av populære, aktuelle saker – billig strøm, bedre velferdsordninger, mot sosial dumping, samt motstand mot plagsom cruisetrafikk og naturødeleggende vindmøller.»[ref]Ove Vanebo, Morgebladet 03.02.22. «Rødts fremgang skyldes ikke radikale nordmenn.»[/ref] Stalsberg mener på sin side tvert imot at ideologiene er tilbake og at venstreradikale idéer ikke lenger oppfattes så radikale for folk.

– Jeg vet ikke noe bedre enn andre om vi kommer til å oppleve krise eller fest. Men det jeg ser at vi har nå, er momentum. Vi har muligheter for helt nye typer samtaler og politikk. Bevisbyrden har skifta. Nå er det forsvarerne for den gamle nyliberale «normalen» som må forsvare hvorfor det skulle være bra å gå tilbake dit. Den brede venstresiden har lenge stått i forsvarsposisjon, men nå spiller vi mer i angrep, vi er over midtbanen, vi dribler og vi kan også skåre mange mål, sier hun.

Stalsberg forteller at hun selv har fått oppleve denne utviklingen gjennom stemningen på lanseringer.

– Jeg er ikke lenger klovnen i rommet som roper om kapitalismen og nyliberalismens feil og mangler, men en seriøs debattant som blir tatt på alvor. Det er stor forskjell på hvordan jeg ble mottatt da jeg ga ut boka mi om tidsklemma og kvinnekampen i 2013 og da jeg ga ut Det er nok nå i 2019. I 2013 ramla folk av stolene sine da jeg kom med kritikk av nyliberalismen og for eksempel talte for sekstimersdagen. Nå sitter jeg på biblioteker på bygder rundt omkring i Norge og har gode kapitalismekritiske samtaler med «folk flest». Særlig merker jeg at de unge er interesserte i temaene jeg tar opp, og ønsker å finne alternativer til kapitalismen. Jeg tror virkeligheten har snakket til folk lenge, og at det jeg gjør er ikke å fortelle dem noe nytt, men å gi folk et språk for det de allerede opplever og ser rundt seg. Det språket, der skylda ligger på vår udemokratiske kapitalistiske system, er ikke lenger radikalt, men noe folk synes gir mening, sier Stalsberg.

Kjenn dine fiender

I sin nye bok Etter pandemien viser Stalsberg til den italienske marxisten Antonio Gramscis kjente sitat «Den gamle verden er i ferd med å dø, og den nye verden kjemper for å bli født: Nå er monstrenes tid». Hun skriver også at om vi skal greie kampen for en ny og bedre normal må vi kjenne våre fiender. Hvem er disse monstrene, og hvorfor må vi kjenne dem?

Stalsberg mener det i kampen fremover er viktig å huske på at ikke alle vil det samme. Hun mener vi må ta innover oss det Sun Tzu skrev i Kunsten å krige for 2500 år siden: «Kjenn din fiende. Hvis du kjenner deg selv, men ikke fienden, vil du gå på nye nederlag etter hver seier.» Det er nettopp slik det føles i kampen for en sunnere klode, mener Stalsberg, og lurer på om nederlagene er blitt mange fordi mange ikke er nok bevisst på hvem og hva de kjemper imot:

– Det er ikke sånn at «alle» ønsker mer rettferdighet, likhet, mer plass til minoriteter, mer demokrati i alle ledd, mer omfordeling av goder og mer hensyn til natur, klima og dyr. Hvilken retning vi skal styre samfunnet i er alltid en kamp mellom ulike interesser. Vi må bli kjent med våre fiender, og være minst like proaktive og organiserte som de er, argumenterer Stalsberg engasjert.

I boka viser hun også til den franske filosofen Bruno Latour som allerede i mars 2020 skrev et essay der han påpekte at «skurkene er bedre organisert og vet mye klarere hva de vil. Krigen vi er inne i nå, er en vanskelig en. Det er ikke det at vi er maktesløse; det er det at mange av oss vet ikke hvordan vi skal reagere». Men hvem er de, skurkene?

– Skurkene er rett og slett de som kjappest mulig vil ha samfunnet tilbake til normalen, den normalen som ivaretar kapitalismen slik vi kjenner den. Dette mulighetsrommet som pandemien har skapt for nye typer samtaler og ny politikk, dette rommet er det ikke bare vi som vil inn i. Krefter som vil ha oss tilbake til den gamle nyliberale normalen jobber hardt for å få oss tilbake dit, påpeker Stalsberg.

Stalsberg viser til Ivar Hippes bok Korstoget mot velferdsstaten fra 2021. Boken handler om hvordan de nyliberale tenketankene tidlig gikk til motangrep på dem som mente pandemien viste at markedsløsninger ikke fungerte. De nyliberale tenketankene uttalte at kampen for lite statlig innblanding og frie markeder aldri har vært viktigere, og gikk ut og advarte om at sosialismen var på fremmarsj under korona, sammen med skremmebilder på en undertrykkende og frihetsberøvende stat. Stalsberg peker også på at her hjemme kom NHO september 2020 ut med sitt «Veikart for en fremtidig velferdsstat», der det midt i krisetid sterkt ble argumentert for at kutt i velferdsgoder, flere midlertidige ansettelser og økt privatisering, blant annet i helsesektoren nå var veien å gå.

Sosialisme må bli mer gøy!

Men noe jeg ble usikker på da jeg leste Stalsbergs bok, var om vi ikke bare må bli bedre kjent med våre fiender men også med oss selv, og hva vi som vil «noe annet» egentlig vil. Stalsbergs analyser og poenger er tydelig sosialistiske, men hun skriver gjennomgående om et stort «vi» heller om «venstresida», og om at vi trenger «en ny normal» heller enn å si at vi trenger en ny sosialisme. Hvorfor tok hun det valget? Burde vi ikke bygge venstresida og sosialismen til et uttalt og tydelig kult, godt og bredt prosjekt slik at folk får lyst til å bli del av venstresida og den sosialistiske kampen mot kapitalismen?

– Det er et godt spørsmål, og her er jeg kanskje litt «under ombygging». SV gjør jo også det samme. De heter Sosialistisk venstreparti, men de går ikke rundt og roper om sosialismen. Jeg snakker mye med folk som ikke er politisk skolerte, og for oss som er over 40 år så henger det fortsatt mange negative assosiasjoner igjen knyttet til sosialismen. Om jeg sier jeg er sosialist og ønsker meg sosialisme må jeg gjennom strafferunden og bruke tid på å ta avstand fra tidligere regimer. Samtidig merker jeg at yngre folk ikke er så redd for det ordet, sier Stalsberg.

Stalsberg mener det fortsatt finnes mange fordommer mot sosialismen, for eksempel at mennesker under sosialismen må leve helt like liv.

– Jeg pleier å si at det er under nyliberalismen vi lever for like liv. Vi drømmer om det samme kjøkkenet, barna går på de samme aktivitetene, vi reiser på ferie til de samme stedene og gjør det samme som alle andre når vi er der. Folk har så mange lengsler, men i kapitalismen får kun de rikeste realisere lengslene. Skal sosialismen appellere til folk flest må venstresida vise at sosialismen er gøy! Sosialisme kan ikke bare gi folk et materielt bedre liv, men også en hverdag med mer frihet, tid, mangfold og muligheter til å oppfylle sine lengsler, argumenterer Stalsberg optimistisk.

– Grunnen til at jeg jobber politisk er for eksempel fordi livet er godt! Det er deilig å være menneske, og det vil jeg at flere skal få kjenne. Det jeg kjemper for er ikke askese og en hverdag der vi må sy våre egne klær. Jeg elsker å feste, å reise, jeg liker mote og er glad i å pynte meg, og det å få muligheten å føle på slike gleder vil jeg at flere skal få lov til. Framtida jeg kjemper for er en rettferdig og grønn framtid som også skal være gøy, påpeker Stalsberg.

Hva nå?

Men hva tenker den populære skribenten vi må gjøre for at de 20-årene skal bli den grønne, gøye og rettferdige festen verdens befolkning nå trenger og fortjener? En viktig forutsetning for å vinne er å plassere skammen der den hører hjemme, argumenterer Stalsberg, som mener streben etter å være «det etiske mennesket» har tatt over mange av oss og blitt en kontraproduktiv kraft.

– Om vi ikke plasserer skammen der den hører hjemme, hos det kapitalistiske systemet og de som kjemper for å opprettholde det, blir vi bare stressa, triste og apatiske. Noen skammer seg for at det de trodde var et etisk forbruk viser seg å ikke være det likevel, mens andre skammer seg for å ikke ha råd til å forbruke etisk. Men flyskam, kjøttskam og kjøpeskam hjelper ikke. Konseptet økosorg tror jeg for eksempel handler mye om at vi føler vi bidrar når vi kildesorterer eller har kjøpestopp, men når vi åpner avisen og leser om at plastforurensningen bare øker og klær hauger seg opp som søppeldynger i andre land blir vi triste og motløse. Kapitalismen er full av slike paradokser hvor vi får høre en rekke «sannheter» som viser seg å ikke stemme. Vi får høre at folk har like muligheter og er like mye verdt, men vi ser at det ikke stemmer i virkeligheten. Dette sliter oss ut, og en måte å bli mindre sliten på er å plassere skammen der den hører hjemme, sier Stalsberg.

Stalsbergs engasjement synes utømmelig, og i løpet av vårt korte møte har vi ikke bare snakket om de overordnede spørsmålene, men også vært innom flere av de mer konkrete kampene vi står overfor i arbeidet for at de nye 20-årene skal bli en fest: lik helsetilgang, endrede patentregimer, bedre arbeiderrettigheter og bekjempelse av ytre høyre, for å nevne noen. En av de mer konkrete kampene Stalsberg snakker mye om er klimakrisa. Stalsberg legger vekt på at det haster å få på plass en klimapolitikk som får med seg alle. – Folks bekymringer for dieselpriser og arbeidsplasser er helt reelle, og klimapolitikken må derfor ikke bare være ambisiøs men også blodrød om den skal lykkes. Vi må også gjøre det mulig for de med dårlig råd å ta naturvennlige valg, konkluderer Stalsberg.

Men hva kan egentlig vi uten umiddelbar makt og tilgang til å lage den nye politikken nå gjøre? Stalsberg er klokkeklar.

– Vi må organisere oss! I fagbevegelsen, organisasjoner og i partier. Man må gjerne bli vegetarianer, men slike grep vil ikke monne. Folk må bli en del av kollektivet og aldri glemme at de kollektive godene er noe vi må kjempe for, sier Stalsberg og avslutter der hun begynte, med å påpeke at ingen ting kommer av seg selv.