– Den som lever skal ikke si: aldri!, sier Ebba Wergeland, og siterer Bertolt Brechts «Ros av dialektikken». 80-åringen har sterk tro på folks evne til å endre historiens gang, og mener at det er viktig å ikke ta de herskendes versjon av historien for gitt.

 

– Blant de mange bøkene mine har jeg ei som heter «Hvorfor de herskende klasser frykter historien», av Harvey J. Kaye, sier Ebba Wergeland.

 

– Boka tar opp viktige poenger. Jeg leser mye historie. Det er fordi at hvis du går historia litt etter i sømmene, så oppdager du at veldig mange andre løsninger enn det vi har i dag er mulig. Og de som er best tjent med verden som den er, frykter jo at folk skal oppdage at det går an å gjøre ting på andre måter.

 

Boksamleren

Vi møtes over en kopp te i leiligheta hennes på Grünerløkka, med bøker i hver ledig krok. En diger pakke fra Wangsmo antikvariat troner innafor døra, med atter nye historiebøker å fordype seg i. Men Ebba er også i gang med å sortere bøker som skal ut. Hun er tross alt på et sted i livet der det kan være greit å rydde litt opp etter seg.

 

80-åringen er nokså ettertenksom når det gjelder hva hun kan ha å melde til Gnist lesere.

 

– Hva er det jeg kan fortelle som er relevant for nye slekter? Mye av det som har preget mitt liv er fjernt for de som er unge i dag. Det tenker jeg ofte på når dagens «eksperter» har meninger om tida som var. For dem er det historie de er blitt fortalt eller har lest om. For meg er det noe jeg husker. «I all verden, tenker jeg, er det det dere har fått med dere?». Revolusjonen i Iran i 1979, for eksempel, den er jo fjern historie for de som er født etter den tid. Hva tenker de når de ser at Fritt Palestina, bladet til Palestinakomiteen, feiret den med Khomeini og Arafat på forsida?

 

– Ja, jeg blir av og til litt sjokkert når jeg kommer på at 70-åra er lenger tilbake for dagens unge enn 2. verdenskrig var for oss som var unge i 70-åra. Så hva kan man formidle?

 

– Jeg kan ikke si hva de unge skal gjøre, bare fortelle hva jeg har opplevd, så får nye generasjoner se om de får noe ut av det. Det finnes ingen Historie med stor H. Historien avhenger av perspektivet. Det som er skjedd ser forskjellig ut om du ser det ovenfra eller nedenfra, på nært hold eller på lang avstand. Dagens eksperter er for eksempel ikke eksperter på sykelønnsordningens historie.

 

Folkeopplyseren

Ebba Louise Wergeland rundet 80 år den 26. april. Bak seg har hun et langt liv som lege og aktivist på norsk venstreside. I norsk fagbevegelse og kvinnebevegelse er hun kjent som dama som bidrar med krystallklare og skarpe foredrag og leserinnlegg om sekstimersdag, arbeidsmiljø og forsvar for velferdsstaten. Blant sine mange venner er hun en høyt skattet, vittig, omsorgsfull og klok samtalepartner.

 

Hun tok embetseksamen i medisin ved Universitetet i Oslo (UiO) i 1970, blei spesialist i arbeidsmedisin i 1985 og tok doktorgrad i 1999, på ei avhandling om gravides arbeidsforhold.

 

Ebba har jobbet i Arbeidstilsynet og ved Institutt for samfunnsmedisin ved UiO. Hun har vært, og er, en aktiv samfunnsdebattant i tema som helsefarlig arbeid, kjønn og helse, arbeidstid, trygd, pensjon og sykefravær. I sitt formidlingsarbeid har hun lansert begrepene «pølsemodellen» og «sykenærvær», som seinere nærmest har blitt fagtermer i velferdsdebatten.

 

Hun har mottatt en rekke priser, blant annet hedersprisen fra den faglige Trondheimskonferansen, Klassekampens Neshornpris for sin folkeopplysningsinnsats og Karl Evang-prisen «for sin lange innsats for norsk arbeidsmedisin og arbeidsmiljø, for kvinnene sine rettar og for internasjonal solidaritet».

 

Ebba har nettopp sluttført arbeidet med en revidert utgave av boka «Verneombudet». Den ble lansert på et seminar i Oslo 28. mai, i regi av LO i Oslo, Gyldendal Akademisk og Pensjon for alle.

 

Sykelønnsordningen

I 1978 vedtok Stortinget enstemmig full lønn fra første fraværsdag for alle. Fram til da hadde dette vært et privilegium for høyere funksjonærer.

 

– Jeg blir jo av og til utkalt for å si noe om sykelønnsordningen. Og da forteller jeg folk at jeg husker tilbake til den tiden da vi ikke hadde dagens sykelønnsordning. Jeg husker også at det var slik at da sykelønnsordningen ble vedtatt, var alle partiene på Stortinget enige om at det skulle være full lønn under sykdom. Høyres Jo Benkow holdt et av de beste innleggene. Han gjorde også narr av dem som bekymret seg for misbruk, og påpekte av de største skeptikerne var de som sjøl allerede hadde lønn under sykdom. Og ingen av partiene snakket om at det ville bli for dyrt, eller at fraværet var for høyt, selv om det var på samme nivå som i dag. 

 

Hun påpeker at da folketrygden kom i 1967, var formålet å sikre økonomisk trygghet i perioder uten arbeid, og å utjevne forskjeller. 

 

– Når kom holdningsendringen?

 

– Fra 1990 og utover ble styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet, som vekslet om å ha makta, opptatt av at sykelønnsordningen var for dyr. De fulgte den sosialpolitiske endringen i resten av OECD-området. Endringer i styrkeforholdet mellom klassene endret også de økonomiske teoriene som fikk dominere. Stønadene var ikke lenger en rettighet for mottakerne, men en tyngende utgift for staten. Svaret på manglende arbeidsinntekt var ikke lenger stønader som ga økonomisk trygghet, men dårligere stønader som skapte utrygghet og «arbeidsmotivasjon».

 

Hun understreker at siden sykelønnsordningen var enormt populær, klarte ikke norske regjeringer å knekke den.

 

– Det de gjorde i stedet, var å lage en fortelling som snakket ned ordningen. De mente den var for dyr. Men i stedet for en politisk diskusjon om riktig pengebruk, sa de at fraværet var «for høyt», og fikk NHO og LO til å si det samme. Uten at noe definerte hva de la i «for høyt» fravær, sier arbeidsmedisineren, og sukker over at ikke flere forstår at det ikke går an å samtidig ha et inkluderende arbeidsliv og et lavt sykefravær.

 

Hun viser til at Finansdepartementet har sagt at det er et paradoks at verdens friskeste folk har det høyeste sykefraværet.

 

– Men det er jo slett intet paradoks, tvert imot. Nasjonalt fravær er først og fremst et uttrykk for hvor samfunnet gjør av folk med dårligere helse. I gamle dager mistet folk jobben og havnet på fattigkassa. I Norge i dag har mange sykelønn og beholder jobben, selv om mange langtidssykmeldte blir støtt ut med arbeidsløshetstrygd og uføretrygd. Jeg skulle ønske at LO-ledelsen kunne se at dette handler om sosial trygghet, og at det faktisk er en styrke at fraværet holder seg høyt, fordi det viser at arbeidslivet også inkluderer folk som kan ha bruk for sykelønn.

 

Manipulerer folkemeningen

Ebba mener at «alt dette maset om at sykefraværet er for høyt» kan sees som en kampanje fra politikerne for å forberede folk på at man skal kutte i ordningen.

 

– Og kampanjene virker. De manipulerer folkemeninga til at folk tror at det er et stort problem med sykelønnsordningen, at fraværet må ned. Men hvis fraværet skal ned, må færre med dårlig helse få være i arbeid med rett til sykelønn. Da snakker vi om et ekskluderende arbeidsliv. Jeg liker ikke at regjering etter regjering snakker som om vi har et sykefraværsproblem, og at ingen protesterer.

 

Før man ble så opptatt av å få ned fraværet, hadde man mer fokus på inkludering og på fravær som en nødvendig mestringsmåte i arbeidslivet. Norske bedrifter er små, og der svinger fraværsprosenten ut fra tilfeldigheter fra år til år. I dag har bedrifter bonusordninger som belønner dem som er uten fravær. Mer reaksjonært blir det ikke. Men det gjør fravær til noe straffbart. Det ville ikke Benkow likt – eller Høyre anno 1978.

 

Angrepene på sykelønnsordningen og pensjonsreformen ser hun som et uttrykk for at sosialpolitikken og trygdepolitikken er endret i hele EØS-området. 

 

– Endringene fra 1990-tallet er ikke uttrykk for endringer i folks adferd, men i Stortingets holdning. Debatten nå er helt annerledes enn i 1978. Nå skal det «ikke være for fristende å bli uføretrygda». De snakker som om folk flest egentlig trakter etter å få trygd, og at det at sosialstønadene er for gode er årsaken til at flere mottar helserelaterte ytelser.

 

200 år gamle tanker

– Da Arbeiderpartiregjeringen lanserte «arbeidslinja» i 1995, var det ikke mange som husket hva ordet opprinnelig sto for, Det fantes en gammel arbeidslinje, som sa at folk hadde rett til arbeid, og hvis de ble nektet denne retten, skulle staten gi dem det de trengte, og ikke bare forsorg. De kjempet mot overklassens ordninger for fattighjelp. Men den nye arbeidslinja fra 1995 bryter fullstendig med den gamle og henter faktisk fram igjen overklassens gamle prinsipp for fattighjelp, at ingen offentlig stønad måtte være bedre enn den laveste lønna i arbeidsmarkedet. Det står på trykk i Fattiglovkommisjonens rapport i England i 1834, og blir kalt «prinsippet om lavere attraktivitet». Ei omtrent identisk formulering står på trykk i et notat fra LOs samfunnspolitiske avdeling fra 2023 om arbeidslinja. De skriver at den bygger på «prinsippet om lavere attraktivitet», at trygdene ikke overskride de laveste lønnsnivåene og at det skal lønne seg å jobbe.

 

 – Det er jo samme argumentene som ble brukt mot at folk skal få jobbe mer ved siden av uføretrygden.

 

– Nettopp. Jeg fatter ikke at ikke LO og Ap-politikerne ser det som et problem at sosialpolitikken nå tilpasses et syn på stønadsmottakerne som er det samme som overklassen hadde i England for 200 år siden. At politikerne har skiftet menneskesyn. Ser man historisk på det, sto Bratteli og Nordli for en helt annen politikk enn dagens Ap-ledere.

 

Hun mener at også NAV er prega av det samme menneskesynet. 

 

– Det gjelder ikke den enkelte ansatte, men hva de skoleres i. Nav ble oppretta for å styrke arbeidslinja. Det ligger innbakt i deres samfunnsoppdrag. «Færre på trygd, flere i arbeid og aktivitet» der «aktivitet» ikke er jobb, men jobbsøking. NAV vil ha problemer til de innser at folketrygdlovens formål var bedre. De har ikke turt å endre formålsparagrafen, men alt ellers tilpasses arbeidslinja. Det er viktig å fortelle folk dette. Dette er historie en bør grave i.

 

6-timersdagen

– Noen har argumentert med at 6-timersdag kan få ned fraværet?

 

– Jeg advarer alle som vil prøve 6-timersdag til å la seg lure til å bruke sykefravær som målestokk for suksess. Men på grunn av at folk er så drilla på at fravær er et problem blir det ofte gjort. Og velger man en arbeidsplass med høyt fravær til forsøk med 6-timersdag, så ansetter de ofte et par til, og det er jo friske folk. Slike nyansettelser fører ofte til at fraværet går ned, men samtidig vil flere eldre holde ut lenger på grunn av kortere dager. Og gamle folk samler jo gjerne opp flere diagnoser gjennom livet, så etter hvert går fraværet opp igjen. Det betyr en dipp i fraværet først og så går det opp igjen. Gamle og folk med dårlig helse må ut hvis fraværet skal ned.

 

– Så hva er ditt hovedargument for 6-timersdag?

 

– 6-timersdag trengs fordi mange har bruk for lettelser i arbeidslivet, både på grunn av egen helse og fordi de har andre omsorgsoppgaver i livet sitt. Folk har annet å bruke livet sitt til enn bare å jobbe. Kåre Willochs regjering fikk utredet arbeidstidsreformer. Et tverrfaglig utvalg utredet flere muligheter, blant annet 6-timersdag og senkning av pensjonsalderen til 60 år. Utvalget fant at begge deler ville være godt for eldres helse, forebygge slitasje, stimulere til frivillighet. Slike utredninger gjør ikke regjeringene idag, påpeker hun, og understreker at det til syvende og sist handler om hvorvidt du skal se på folk i et samfunn som mennesker eller arbeidskraft.

 

80-åringen forteller at hun sjøl merker dette godt «nå som jeg er gammel og ikke lenger er av interesse som arbeidskraft».

 

– Uten restarbeidsevne som Nav kaller det, er vi restavfall som det er dyrt å bli kvitt. De minste og de eldste behandles som utgifter. Barna er framtidig arbeidskraft, men barn med helseproblemer vil ikke arbeidsmarkedet ha, så de får ikke samme muligheter som de friske.

 

Samtidig påpeker hun at det at menneskets mening er å være arbeidskraft ikke gjelder for alle.  

 

– I Norge har særreglene for stortingsrepresentanter vist hvor lett det er å tenke på seg sjøl som en annen enn folk flest. Ser vi stort på det, er det alltid farlig å skille mellom oss og «de andre», historisk og globalt «de som intet eier men som skapte alt». I en verden med store ulikheter er det farlig å tenke oss og de andre.

 

Kampen for Palestina

Som student traff Ebba folk fra SUF (m-l), blant annet i studentersamfunnet og i Solidaritetskomiteen for Vietnam (Solkom). Hun betegner seg som «et barn av den store vekkelsen», og ble tidlig med i ml-bevegelsen, og i Palestinakomiteen.

 

– Palestina dukket jo opp for fullt da SUF laget jordskjelv på sitt landsmøte i 1967, med en resolusjon om at Israel i sin nåværende form bør opphøre, men at de som bor der nå må få fortsette å bo der. Jeg var ikke med i SUF ennå, men har merket meg at resolusjonen SUF vedtok i 67 ser ut som om den er klipt ut fra resolusjoner fra israelske jødiske antisionister samme år. Jeg har spurt folk som kjenner SUF fra da om de hadde kontakt med disse israelerne. De mener at de ikke hadde det. Men de leste engelske blader, som publiserte tekster fra jødiske antisionister.

 

– Når ble du sjøl med i Palestinakomiteen?

 

– Palkom ble stiftet i 1970, drevet fram blant annet av Peder Martin Lysestøl og Finn Sjue. Sjøl ble jeg med fra 1971, og reiste til Midtøsten første gang høsten 1977. Jeg reiste da til Sør-Libanon, til de områdene som Israel nå bomber til grus.

 

Solidaritetsarbeideren

Etter hvert ble det mange turer til Midtøsten. Ebba har blant annet vært i Egypt, Palestina, Syria, Jordan, Libanon, Irak. Hun sier at det å fortelle om palestinerne er litt av det samme som å fortelle om sykelønnsordningen.

 

– Det handler om hvordan historien forfalskes. Den palestinske historien om Nakba, katastrofen, er forsøkt utradert av Israel. Boka «The Hundred Years’ War on Palestine: A History of Settler Colonialism and Resistance, 1917–2017» av Rashid Khalidi viser igjen at man ikke skal la seg by historiefortelling av dem som er fornøyd med status quo. De mektige er redd for historien.

 

– Haakon Lie og Ap-ledelsen støttet opprettelsen av Israel, og så på sioniststaten omtrent som vi så på Albania, som et fyrtårn. I hele min levetid har Norge støttet kolonimaktene mot koloniene i frigjøringskrigene deres. At Norge også støttet en kolonistat som Israel var derfor logisk.

 

– Hvordan ser du på palestinernes muligheter nå? Er vi ved historiens ende?

 

– Man kunne jo håpe på en slags ende på koloniprosjektet. Det koloniprosjektet som har en så katastrofal virkning også for verdens jøder.

 

– Det ser svart ut for palestinerne nå?

 

– Ja. Men litt for mange kjenner nå historien deres også i vår del av verden.

 

– Og i land i sør, vel. De aller fleste av verdens land stemmer jo med palestinerne i FN.

 

– Absolutt. Resolusjonen som slo fast at sionisme er rasisme ble jo vedtatt i FN på 70-tallet.

 

Lever på andres arbeid

Ebba spør seg også om det som skjer i verden nå vil føre til en annen fordeling av makt, en annen verdensorden. At en supermakt kan tenkes å avløses av flere, en multipolar verdensorden. Hun mener også at det er viktig å huske at vi i Norge faktisk lever på andres bekostning, blant annet gjennom avkastingen fra oljefondet.

 

– Gnist hadde en utmerket artikkel om dette i siste nummer, som peker på at den verdensorden vi har nå holder folkene i sør i fornedrelse og fattigdom, og legger øde den naturen vi alle lever av. Det er rom for en annen fordeling. Men vanskelig å se hvordan og hvilke land man kan eller ikke kan stole på, sier hun, og fastslår at vi trenger en ny internasjonal orden som ivaretar sør. Handelsavtaler som ikke er utbytting. 

 

– Det folk flest har oppnådd i Norge er kjempet fram av arbeiderklassen gjennom organisasjonsbygging, stemmerett, politisk makt til fagbevegelsen. Det de mangler i sør, er ikke ekspertise, men krefter og muligheter til å kreve anstendige levekår. De mektige landene sitter på enorme mengder våpen. Men selv USAs militærmakt er ikke nok til å verne dem mot nederlag. Spørsmålet er: Hva tenker millionene i sør selv om framtida si? Hvilke løsninger kommer fra de som ikke har noe nå? Hører vi dem, når vi dem? Vi som lever i deler av verden som tjener på dagens ulikheter må holde kontakt ut over landegrensene, ikke la oss forføre av de fortellingene som er offentlige sannheter her.

 

Hun roser Gnist for at tidsskriftet under forskjellige navn i mange år har hjulpet leserne med viktige motforestillinger og kunnskap. 

 

– Det er viktig at tidsskriftet har holdt det gående og at de fortsetter. Vi trenger motstemmene for å forstå mer av verden og vår egen plass i den. Og at vi selvfølgelig er mye mer enn arbeidskraft.

 

– Har du en siste kommentar om palestinernes situasjon?

 

– Kampen for Palestina er ikke over. Det bare ser sånn ut. Tenk på det som ble synlig under den arabiske våren – de motsetningene er der ennå. Det er store kull av utdanna arabiske unge som ikke får jobb. De vil finne en løsning. Og når jeg ser videoene fra Gaza, der de danser, leser dikt midt i helvetet, da er det ikke mulig ikke å ha tro på at de skal kunne komme seg videre. Jeg så blant annet en video av ei mor i en rasert sykehuskorridor, som satt der og lærte sin fire år gamle datter å skrive, på veggen. Mora tenkte framover, bortenfor krigen.

 

Det sikre er ikke sikkert

– Hva tenker du om framtida for verdens folk?

 

– Det eneste som er sikkert, er at vi alltid lever i forandringenes tid. Bertolt Brecht skreiv om det på 1930-tallet, i diktet «Ros av dialektikken», som Georg Johannesen gjendiktet:

Urettferdigheten går i dag trygt omkring,

undertrykkerne planlegger de neste titusen år.

Volden sverger: Det som er forandrer seg aldri.

Ingen stemme overdøver maktens stemme.

Og på markedet sitter utbytterne: Nå først begynner vi.

Men blant de undertrykte sier mange:

Det vi vil går aldri.

 

Den som lever skal ikke si: aldri!

Det sikre er ikke sikkert.

Det som er forandrer seg alltid.

Når de mektige har talt

tar de avmektige ordet.

Hvem våger å si: aldri?

Hvem bestemmer at det fins undertrykkelse?

Det er vi!

Hvem bestemmer om den skal slutte?

Også vi.

 

 Du som er slått ned, reis deg!

 Du som har tapt, kjemp!

 Du som har forstått din tilstand:

 Hvordan kan du holde den ut? 

 For de beseirede av i dag

 er de seirende av i morgen

 Og aldri blir: Nå i dag.

Kai Heron, Keir Milburn og Bertie Russel:
Radical Abundance: How to Win a Green Democratic Future
London: Pluto Press, 2025, 261 sider. 

 

Kapitalismen har en utrolig evne til å skape bullshit abundance: lange arbeidsdager, søppel og forurensing. Radical Abundance tar leseren med på en reise til ulike verdenshjørner i jakten på sosiale modeller som kan ta oss nærmere en annen type overflod. 

 

Forfatterne har selv vært engasjert i ulike initiativer på venstresiden, noe denne overskuddspregede boka drar veksel på. Deres hovedargument er at venstresida ikke kan nøye seg med å delta i valg for å forsøke å få en hånd på rattet i styringen av staten, men i tillegg må bygge opp institusjoner med folkelig forankring som kan motstå, men også fortrenge kapitalen. Her tar forfatterne utgangspunkt i den ungarske marxisten István Mészáros’ tese om at det ikke holder å gjøre slutt på kapitalismen, men at kapitalens logikk – som også fikk fotfeste i Sovjetunionen og andre forsøk på statssosialisme – må erstattes av en sosialisme som kan spre seg horisontalt og territorielt.

 

Risikoeliminering av allmenninger

Etter å ha tatt for seg eksempler på kollektiv organisering i flere deler av verden, går forfatterne inn i ulike sektorer hvor de ser for seg at deres foreslåtte modell av public-commons partnership kan se ut i tre sektorer: landbruk, byutvikling og legemiddelindustri. Dette er en modell som skal tilsvare en sosialistisk variant av offentlig-privat samarbeid, hvor staten, i stedet for å subsidiere privat kapital slik den gjør i dag, går inn med risikoeliminering (de-risking) for kollektive prosjekter. Dette skal være noe mer enn arbeidersamvirker, siden det ikke er rettferdig at det kun er arbeiderne som skal bestemme over overskuddet fra produksjonen i slike allmenningsforetak: også lokalsamfunn og andre interessenter bør ha en stemme. Dette er et argument drar veksel på innsikter fra marxistisk feminisme om at rikdommen som skapes på en arbeidsplass ikke bare er resultatet av arbeiderens umiddelbare innsats, men også av samfunnet hvor disse har vokst opp – og alle som har bidratt med omsorgen som trengs for å fostre nye arbeidere. At overskuddet ikke dermed utelukkende skal gå til arbeiderne er noe man også finner hos Marx’ kritikk av Gothaprogrammet og er slik sett ikke noe nytt, men en viktig forutsetning for modellen som skisseres i boka. Isteden skal overskudd blant annet kanaliseres inn i andre kollektive prosjekter. 

 

Hvordan overvinne kapitalen i praksis?

Boken er et tankevekkende bidrag til å løfte fram både teori og praksis med utspring i ulike geografiske erfaringer – særlig Latin-Amerika – til et større publikum. Her bygger forfatterne videre på tanketradisjonen man kan finne hos Chris Gilbert og hans Commune or Nothing (2023), med utgangspunkt i såkalte folkekommuner i Venezuela. Selv om den kan bli noe omstendelig og teknisk i sin beskrivelse av ulike tenkte modeller, går Radical Abundance inn i viktige debatter om hvilke strategier vi skal ta fatt for en overgang til sosialisme.

Kapitalismen har en helt unik historisk funksjon ved å ta fra oss noe av det mest menneskelige i oss og gjøre den til en vare. Dette gjør at vi går rundt med et tomrom i vår menneskelige sjel. Et tomrom som kan fylles med et innhold. Høyresiden vil fylle det med individualisme, fremmedfrykt, kvinnehat med mer. Mens det er kun marxismen som gir oss svaret på hvordan dette tomrommet kan fylles på en måte som vil løse problemet.

 

Mitt perspektiv på å lese og forstå Marx og marxisme handler om å finne hvordan vi kan bekjempe kapitalismen. Karl Marx sine analyser handler for meg ikke bare om å forstå hvordan kapitalismen fungerer, men også grunnleggende om hvordan bekjempe den. For å kunne gjøre effektiv motstand mot kapitalismen, trenger vi å forstå hvordan den fungerer. På oss som mennesker, på relasjonene med andre mennesker, på vårt forhold til varesamfunnet og ikke minst i forhold til produksjonsmidlene, som skaper dette vareproduserende samfunnet. 

 

Med fremmedgjøring mener vi noe mer enn at noe bare føles fremmed for oss. Marx bruker det for å beskrive at noe som arbeideren egentlig produserer blir fremmed for henne gjennom produksjonsprosessen. Hun produserer under kapitalismen ikke fordi hun trenger gjenstanden eller det hun skaper i verden, men fordi hun trenger lønn. Hun blir derfor på et samfunnsmessignivå likegyldig til hva hun produserer.

Jon Egil Brekke sammenfatter fremmedgjøring i arbeidet som: 

-Arbeideren og arbeidsproduktet er fremmede for hverandre, arbeideren fratas produktet, produktet legges til kapitalen, som står overfor arbeideren som en fiendtlig makt. Menneskets tilegnelse av et objekt (fra naturen) er samtidig arbeiderens avståelse av samme objektet. Arbeidet produserer økende privateiendom på den ene siden og økende fattigdom på den andre.
-Arbeideren er fremmed for seg selv mens arbeidet pågår, arbeidsprosessen tilhører ikke ham selv, men en annen, og han selv tilhører en annen mens han arbeider. Han iverksetter en annens vilje og gir avkall på sin egen. Han arbeider ikke ut fra indre trang, men ut fra ytre tvang.
Den bevisste forming av omgivelsene, som er menneskets kjerne og artskjennetegn, blir noe fremmed for arbeideren. I stedet for grunnleggende livsutfoldelse blir arbeidet et middel for å overleve rent fysisk. Menneskets frihet blir trengt tilbake til rent dyriske funksjoner, som å spise, drikke og avle barn. I beste fall kan arbeideren utfolde seg hjemme, utenfor arbeidet.
-Som følge av dette står mennesket fremmed overfor seg selv, overfor andre mennesker, og overfor samfunnet generelt.

 

Jeg mener fremmedgjøringa også eksisterer utenfor vår direkte posisjon i produksjonen. Menneskelige handlinger, oppførsel og relasjoner blir gjort om til varer under kapitalismen og på den måten fremmedgjøres vi fra oss selv. 

 

Fremmedgjort fra sang

La meg bruke musikk som et eksempel. At musikk er grunnleggende viktig for menneskeheten er vanskelig å komme unna. Vi har funnet arkeologiske rester av menneskelagde instrumenter som er eldre enn språksenteret i hjernen vår. Før vi lagde instrumenter er det logisk å tenke at vi lagde musikk med vår egen kropp som instrument. 

 

Gjermund Kolltveit peker på i sin bok Sang som våpen at synging er en kroppslig opplevelse. 

«Å synge reduserer nivået av stresshormonet kortisol, og styrker dermed immunforsvaret. Sangen stimulerer en rekke signalstoffer som endorfiner, dopamin og oksytocin. Dette er stoffer som gjør oss glade og mer positivt innstilt til samarbeid». 

 

Sang og musikk har i alle tidsepoker vært viktige for mennesket. I middelalderen måtte man ha vært gal hvis man ikke sang mens man bakte. Og sang var vanlig i fabrikklokaler helt til maskinene ble så støyete at sangen druknet. På NRK finnes det et klipp med en som leder arbeidet med kabeltrekking ved hjelp av sang, noe som har dødd ut med at maskiner har tatt over for menneskelig muskelkraft. I dag er sang mye sjeldnere i hverdagen og ikke minst i arbeidshverdagen. Vi sitter som regel halvflaue og synes det er vanskelig å synge Gratulerer med dagen sammen med kollegaer. Musikk i arbeidshverdagen høres gjennom små propper i øret for å stenge ute arbeidsfellesskapet, skape rom for å unngå forstyrrelser, framfor å samle og bygge fellesskap. 

 

At musikk er et grunnleggende menneskelig uttrykk, ser vi når små barn synger spontansang i barnehagen. Spontansang er improvisert sang uten forhåndsdefinert tekst, melodi eller rytme. Sakte, men sikkert, forsvinner sangen fra barnet etter hvert som det blir voksent. Noe av det handler jo om å bli selvbevisst sin egen stemme, og stemmeskiftet hos gutter. Men det handler også om at man blir møtt med musikk som vare. Denne varen står i sterk kontrast til den musikk vi lager selv. Mens vår egen sang er kanskje litt falsk, undersøkende, har et fleksibelt forhold til rytme eller melodi. Musikken som vare er ofte godt produsert, utøvd av folk med lang trening og høy kompetanse. Polert av produsenter og forbedret i miksen. Dette er den ferdig polerte, godt produserte musikken som vi møtes over alt i samfunnet. Musikk som ikke lenger er først og fremst menneskelig uttrykk, men en vare som selges på et marked. 

 

Det at musikk og andre kreative menneskelige uttrykk blir varegjort gjennomsyrer samfunnet. Det som burde vært grunnleggende menneskelige uttrykk blir gjort til ikke gode nok. Vi sammenligner det med varene og finner fort ut at det vi selv holder på med ikke kan måle seg. Men istedenfor at vi finner ut at målestokken er feil så fremmedgjøres vi fra våre egne kulturuttrykk. Bare se når kulturbevisste folk blir portrettert i Klassekampen eller tilsvarende aviser, når de blir spurt om siste kulturopplevelse, svarer alle med en vare de har kjøpt, ingen svarer med noe de selv har gjort, at de sang for barnet sitt eller tegnet en tegning. De svarer alltid med at de har kjøpt en vare, som en teaterforestilling eller konsertbillett. 

 

Et sort hull

Min påstand er at denne fremmedgjøringa gjør noe grunnleggende med oss mennesker. Den skaper et hull vi ikke veit hvordan å fylle. Fremmedgjøringa er fordekt for oss gjennom varesamfunnet så ser vi ikke umiddelbart løsninga. Vi blir rastløse mennesker på jakt etter noe å fylle hullet med. Og ting å fylle det med er kapitalismen eksperter på å tilby oss. Samtidig er det som å kaste ting inn et sort hull, det suger til seg materien, og vi jager igjen nye varer for å fylle hullet. 

 

Dette tomrommet har sjelden en arbeider råd til å fylle på med det hen får utbetalt i lønn. Derfor har det oppstått en stor ideologiprodusent som forteller oss fortellinger om hvordan vi kan håpe på å bli rike nok. Vi får YouTube-kanaler laget av millionærer som fører propaganda for en livsstil som er uoppnåelig og samtidig framstår som den mest realistiske løsningen. Vi kan alltid håpe på å vinne en av MrBeast sine konkurranser eller trekke 7 rette i lotto. En strategi for å komme ut av posisjonen i produksjonen basert på hell og lykke. Det er mer en ideologisk drøm enn reell strategi. Den andre strategien som er tillatt under det kapitalistiske hegemoniet er middelklassestrategien, å jobbe hardt for å heve seg over andre, gjennom studier og kultur. Det er heller ikke en reell strategi for å fylle hullet. Kun en strategi som er med på å holde andre folk nede istedenfor å gjøre noe med problemet. Jeg har skrevet mer om disse to strategiene i artikkelen Klassestrategi på TV i Gnist nummer 1 2020.   

 

For alle som ikke passer inn i disse to strategiene blir møtt av en høyreside med åpne armer, som forer de med at kvinnehat, transhat og rasisme som kan fylle det hullet kapitalismen har skapt. 

 

Det er her dagens utfordring ligger. Hvordan presentere en visjon om et annet samfunn som ikke bare fyller det hullet kapitalismen skaper i livet vårt, men også gjør noe grunnleggende med samfunnet. Slik at hullet ikke lages i første omgang. Det krever en kommunistisk strategi om å uttrykke at vi vil vekk fra dette, og samtidig tar kampen konkret mot kapitalismen vesen der vi møter det i dagliglivet. Det er dette som er venstresidas virkelige utfordring. Den kan ikke bare løses med politiske brødkrav. Men visjoner om grunnleggende endring. At vi kan endre strukturene og kulturen i samfunnet som opprettholder og forsterker klassesamfunnet, rasismen, kvinnehatet og transfobi (med mer).

 

Dette er en kamp som må føres mye bredere enn det snevre rommet for den parlamentariske politikken. Det er en kamp som foregår langt utenfor det vi normalt tenker på som politikk, men likevel er viktige for å etablere ideer i vårt samfunn. Her spiller kunst og kulturarbeidere, kunstnere og artister viktige roller. Men også nymotens roller som influenser i sosiale medier. De spiller en rolle som ideologiprodusenter i vår tid. 

 

På samme måte som Thatcher og Reagan sitt inntog med høyrepolitikk førte til en bølge av radikale kunst og kulturuttrykk, ser vi i dag det samme med Trumps MAGA-fascisme. Det er ikke mangel på de som har et behov for å uttrykke sin motstand. Det har gitt oss et helt nytt lydspor til kampen mot undertrykking på tvers av sjangere. Fra Bob Vylans slagkraftige hiphop til folkpopens Carsie Blantons skarpe tunge. Palestinaflagg veives og anti MAGA budskap ropes ut på de store festivalscenene. De samme artistene møtes med forsøk på sensur og knebling av ytringer. Det tydeligste eksempelet er kanskje rettsprosessene mot Kneecaps Mo Chara, som ble siktet av den britiske staten for terror for å vifte med et flagg. 

 

Gjenvinne vår egen stemme

Fortsatt strømmer det på med nye lag av uredde venstreorienterte artister, som tar opp små og store verdensproblemer og urettferdigheter. På samme måte som Madonna sto opp for homofile og Hiv-smittede eller Public Enemy mot rasismen på 80-tallet, så trenger vi også i dag artistene som går i front mot Maga-fascisme og transhat. De skaper inspirasjon og engasjement til kampen som ikke kan undervurderes. Samtidig er det også motstand pakket inn som et produkt, en vare, i kapitalistiske økonomien. Nye kulturelle uttrykk blir sugd inn i det sorte hullet og spyttet ut igjen med prislapp og strekkode. Derfor må en kommunistisk kulturstrategi gå utover å bare få artister til å ha bra budskap. Vi må lage en ide om hvordan gjenvinne vår egen stemme.

 

Er ikke det å gi arbeiderklassen stemme, og med det makt til å endre samfunnet selve essensen i det vi kaller kommunisme? Vi må derfor ha en kulturstrategi som vil oppheve varesamfunnets makt over kulturen vår. En strategi for at arbeiderklassen ser sine egne kulturelle bidrag som verdifulle, og med det anerkjenner den kulturen vi har i hverdagen. Den kulturen som ligger i å nynne på en melodi eller tegne en tegning. At det er kultur å lære seg et nytt instrument, bake brød eller spikke med kniv.  

 

Arbeiderbevegelsen i alle avskygninger har hatt et bevisst forhold til det å bygge bevegelse gjennom kultur. Allerede i 1850 i Marcus Thranes arbeiderforeninger ble det laget sangbok, redigert av Typografen P.W. Bergh. Og siden den gang har sang blitt brukt for å skape samhold, kamplyst og engasjement. Den har virket internt på bevegelsen for å styrke samholdet, definere hvem vi er. Sangen bidrar til endring fra et egosentrisk perspektiv på verden til et fellesskap perspektiv. Utad ble sang brukt retorisk for å fortelle om politiske kamper, hvorfor vi måtte slåss og hva som var utfallet. Sanger for å overtale folk følelsesmessig for å støtte bevegelsen. Når man synger et budskap blir det ofte sterkere emosjonelt, enn bare å høre et foredrag eller lese en løpeseddel. Knut Kjeldstadli skriver at «Nettopp det å synge i fellesskap er det sentrale» om hvorfor allsang er så viktig for arbeiderbevegelsen.

 

I dag synges det mindre i fellesskap, melodiene som nynnes på er sjelden en identitetsmarkør om hvilken side du står på. Mange tror de ikke kan synge, har aldri lært å spille et instrument eller gjøre andre kreative uttrykk. Det gjør at mennesker over generasjoner har blitt mer isolerte fra hverandre. Arbeidslivet behandler oss ofte som utbyttbare maskindeler, men kanskje noe av det også skjer i det sosiale livet. Ensomhet diskuteres som om det er en av vår tids største utfordringer. Men henger ikke følelsen av ensomhet sammen med hvordan kapitalismen gjennomsyrer livene våre? Det er få som har noe quickfix på ensomhet, men det er kanskje fordi det er et økonomisk system som splitter oss opp i individer og hindrer oss å se fellesskap. Det er å synliggjøre fellesskapet som må være en byggestein i en kommunistisk strategi. Da må vi skape liv der man uttrykker seg kulturelt, som et helt menneske. Ikke aleine, men i fellesskap.

 

Historisk har arbeiderbevegelsen vært en opplysningsbevegelse. Arbeiderbevegelsen var ikke bare opptatt av å opplyse om hvordan kapitalismen fungerte, hvordan vi kunne avskaffe den eller om arbeiderens viktige rolle i den. Det var en bevegelse som var opptatt av at arbeiderklassen fikk tilgang på kunnskap om kosthold, idrett, seksualhelse og ikke minst kultur. Man organiserte idrettslag, kunnskapsdeling blant husmødre, sangkvelder, barne- og familieorganisasjoner og mye mer. Man hadde en idé om å være en bevegelse langt ut over det direkte ideologiske eller opp mot hva som skjedde i folkevalgte organer. Etter hvert har det blitt mindre og mindre av det. I dag er det nesten kun de konkrete sakskampene gjennom aksjoner og demonstrasjoner og den folkevalgte politikken som er igjen, med noen innslag av studiesirkler om politikk og ideologi. En breiere bevegelse for å bedre arbeidsfolks liv både konkret og strategisk tas det ikke tak i. Det er kanskje for langt unna hva som kan være partienes rolle innenfor dagens ideologiske system? Noen av rollene er også overtatt av en utbygd velferdsstat. Og det er vi jo tilhengere av. Likevel så bør vi tenke at det er viktig å plukke opp igjen opplysningsidealet hvis vi vil bygge en bevegelse som vil endre historiens utvikling. At vi må gi folk kunnskap og midler for å uttrykke seg selv og fylle det sorte hullet fremmedgjøringa skaper. Det er ofte en rettighet som er urettferdig fordelt i samfunnet. Den blir fordelt enten via arv eller markedet, men som kommunister bør vi ha en ide om at vi vil fordele dette til flere. Det betyr ikke at alle skal bli profesjonelle musikere og kunstnere. Det betyr at vi sloss for å la kreativitet være en del av mennesket, at kulturen kapitalismen vil stivne og gjøre om til varer, heller kan leve fritt, være personlig og ikke for noen større grunn enn at det er med å gjøre et menneske helt. Så spre en liten melodi som ikke er skrevet ned, om frihet som ikke enda finnes et sted, dans et dansetrinn for å minne på at vi er i bevegelse. 

Forfatter og tidligere journalist i Klassekampen Carline Tromp har de siste par årene gitt ut to bøker som på hver sine måter tar for seg internett, og hvordan det i økende grad formes av sterke kommersielle og reaksjonære krefter. I Tilbakeslaget (2023) undersøker hun hvordan ytre høyre mobiliserer digitalt i kampen mot skeive og kvinners rettigheter. I fjor kom Forført, en bok om influenserkulturen, og hvordan kommersielle aktører forsøker å profittere på fellesskap og tillit gjennom sosiale medier. Gnist har snakket med Tromp om internett, (av)makt og hvordan de digitale plattformene vi tilbringer stadig større deler av livene våre på er blitt arenaer for fremmedgjøring. 

 

Yngve: Hva fikk deg til å gå inn i influenserverdenen i arbeidet med Forført?

 

Carline: Jeg gikk inn i influenserverden med et ønske om å forstå businessdelen av det. Å forstå hvordan det fungerer, hvem som tjener penger, og hvordan de tjener penger. Derfor dro jeg en del på influenserseminar og annonsørseminar, og der snakker de om hvordan du kan selge tillit og autentisitet. Det er måten dette fungerer på. Du lager reklame som ikke oppleves som reklame.

 

Arbeidet med boken fikk meg til å spørre om dette også er uttrykk for noe annet, noe dypere og ekte. At mennesker oppsøker disse influensene fordi vi har et behov for å møte mennesker, fordi vi har et veldig behov for kontakt. Alle sammen har vi så lyst til å ha ekte kontakt. 

 

Vi er på disse digitale mediene og blir mer og mer fremmedgjort, både fra den fysiske verden og fra normal interaksjon med andre mennesker. Det er en ensomhet i det. Og på ett eller annet plan prøver vi liksom å finne en person som ser oss og snakker med oss, og som vi kan ha den typen kontakt med. Gjennom influenserverden får man det, og det føles ekte. Men samtidig er det jo redigert, og ofte er det manipulert. Det er tilpasset og forskjønnet og filtrert. 

 

Det er behovet for å knytte seg til andre mennesker og knytte seg til et fellesskap, som influenserne spiller på.

 

Yngve: Dette forsøket på å selge det autentiske er jo ikke nødvendigvis noe nytt. Du skriver om hvordan dette lå til grunn for reklamebransjen siden lenge før influenserne kom. Hva er nytt og spesifikt med influenserkulturen i denne historien?

 

Carline: Reklamebransjen har lenge identifisert eller skapt behov for å skape etterspørsel. De identifiserer en lengsel, eller skaper den. Og så tilbyr de det du tror du trenger. 

 

Samtidig fantes effekten influensere spiller på, før det ble brukt i reklame. Folk begynte å legge ut blogger og dele ting på internett, og det vokste frem dype fellesskap rundt for eksempel tenåringsblogger. De ble veldig viktige for folk. Så kom annonsørene inn og tenkte at dette her kan vi bruke som salgskanal. 

 

Det nye i forhold til reklamebransjen er først og fremst formen. Og at det er så individualisert. Man skreddersyr mer mot ulike målgrupper og snakker spesifikt til dem. Og det foregår på plattformer som selv er fulle av påvirkningsteknologi. Sosiale medier vil at du bruker mest mulig tid der, at du blir mest mulig engasjert, og at du legger igjen mest mulig av deg selv – reaksjoner, følelser, kjøp.

 

Yngve: Hvor omfattende er denne influenserkulturen? Hvor mye påvirker det oss? 

 

Carline: Det er litt vanskelig å måle hvor mye det påvirker oss, men det er klart at de får folk til å kjøpe ting. Og det har blitt gjort forskning som viser at de som er flinkest til å skape et sterkt bånd til sine følgere, også er de som er flinkest til å utløse kjøp. 

 

Bransjen selv er veldig opptatt av å finne ut av hva som funker. De har tall på alle transaksjoner, alle klikk, alle handlinger. Også influenserne selv har veldig mye tilgang til statistikk og tall. Så både influenserne selv og de som kjøper tjenestene deres, kan se nøyaktig hvordan de presterer. Alt blir målt og gitt tilbakemelding på egentlig hele tiden.

 

Det de tallene ikke gir, er å si hvorfor noe fungerer. Det er et merkelig arbeidsforhold her: Som influenser jobber du for en annonsør. Men plattformene, som er arbeidsplassen, påvirker i veldig stor grad hva som funker. Men de sier ikke hva de gjør, de sier ikke hva de vil, og de forklarer seg ikke. 

 

Yngve: Sosiale medier har jo blitt en viktig plattform for andre krefter enn de kommersielle aktørene som ligger bak influenserne. Du har jo også jobbet mye hvordan aktører på høyresiden har klart å knekke koden og mobiliserer stort på sosiale medier. Hvordan bruker disse aktørene sosiale medier?

 

Carline: Sosiale medier har gitt ytre høyre mulighet til å snakke direkte til folk uten å måtte gå gjennom redaktørstilte medier. Mens det tidligere bare var stater som hadde mulighet til å spre informasjon til så mange mennesker samtidig, har alle nå fått tilgang til propagandamidlene. Uten å måtte forholde seg til spillereglene. Ytre høyre ble ikke akseptert i den vanlige offentligheten, men de har vært flinke til å utnytte internett. 

 

Partiene på ytterkantene er ofte tidlig ute og flinkest med å bruke de nye mediene.

De blir ikke invitert inn i de tradisjonelle mediene og de store offentlige debattene. En annen side av dette er at plattformene favoriserer innhold som skaper sterke følelser – som politikere som spiller på frykt og sinne.

 

Yngve:  Er det en sammenheng her? Mellom fremveksten av ytre høyre og influenserkulturen med de kommersielle kreftene bak seg som på hver sine måter har blitt så dominerende på internett?

 

Carline: Absolutt. Idealet om suksess, og om å bygge seg selv opp og bli en merkevare, bygge publikum og bli synlig, er jo en høyresidementalitet. Det er en kultur hvor alle er i konkurranse med alle hele tida, og det handler om å klatre seg oppover. Det henger sammen med hele høyresiden, ikke bare ytre høyre.  

 

Samtidig er det blitt lettere å tale makta imot eller spre ting, uten å måtte gå gjennom autoriteter og ledere og eliter. Jeg synes det er litt vanskelig å tenke på dette som en utelukkende dårlig ting. En del av dette er i seg selv ganske positivt sett fra venstresiden: At folk kan ta informasjonsverktøyene og spre informasjon.

 

Yngve: Venstresiden var lenge veldig opptatt av det demokratiserende potensialet ved internett, som en desentralisert måte å spre informasjon, som også kan fungere som en mobiliserende kraft for sosiale bevegelser. Du tenker fortsatt om internett og sosiale medier på denne måten?

 

Carline: Tja. Internett og sosiale medier vokste egentlig frem med en sterk antiautoritær impuls. Informasjonen skulle flyte fritt, man skulle bryte opp informasjonsmonopolene, gå til angrep mot copyright. Man skulle gå til angrep mot statlig sensur og mot alt av sperrer for at folk flest kunne dele informasjon og samhandle fritt. Det var maktkritisk.

 

Og noe av det skjedde. En del maktstrukturer er blitt ødelagt. En del folk som har vært ved makta, er fullstendig maktesløse på internett. Vi er mediene nå, sier Elon Musk – det spiller på ideen om et oppgjør med elitene.

 

Men internett og sosiale medier har bare gitt oss halvparten av løftet. Det finnes jo fortsatt sterke maktstrukturer og nye makthavere. Tenk bare på Musk selv – verdens rikeste mann og eier av X, som bruker det som en rein propagandakanal. Men en god del av makta er også usynlig, den ligger i koden og i algoritmene som det ikke snakkes åpent om fordi det er forretningshemmeligheter.

 

Algoritmene har skapt nye kilder til autoritet. Folk som er gode til å bygge opp et publikum, er de som får makt i sosiale medier. Og den typen makt har blitt viktigere og viktigere ute i samfunnet på andre måter. Influenserne har gått fra å være folk som får andre til å kjøpe noe, til å bli ansett som viktige stemmer. Fordi når man er stor på sosiale medier, så må det jo bety at du har noe viktig å komme med.

 

Yngve: Er det rom for for venstresiden til å ta plass i dette? Eller er det noe som er innebygd i sosiale mediers infrastruktur som gjør disse plattformene særlig velegnet for kommersielle krefter og høyresiden?

 

Carline: Jeg tror infrastrukturen bidrar veldig til det, fordi den oppfordrer til konstant konkurranse. Alt er synlig. Du er synlig. For å eksistere i sosiale medier, må du på en måte vise deg, alle må gjøre seg synlige i den strømmen, og så konkurrerer man om oppmerksomhet.

 

Alt er bygget opp rundt denne mentaliteten, uansett om det er skjønnhetspress på Instagram eller om det er å lage en god viral på TikTok. Alle blir konfrontert hele tiden med hvordan de presterer sammenlignet med andre. Alt du gjør måles og rangeres.

 

Dette systemet funker bedre for «gutta» på høyresida, som ikke føler at de trenger å snakke på vegne av noen andre enn seg selv. Det er noe med det som er vanskelig for venstresida – men ikke umulig. Ta Die Linke i Tyskland, de har knekket koden for å være synlig og drive valgkamp på Tiktok. Samtidig tror jeg mange blir fanget i den delen. At når du får synlighet, så tror du at du har vunnet. Men man er ikke ferdig når man har vunnet TikTok-sekvensen.

 

Et problem er at man lett kan bli fremmedgjort fra sitt eget prosjekt eller fra seg selv fordi man hele tida blir distrahert og nødt til å reagere på ting, i stedet for at man får en mulighet til å utforme et eget prosjekt, eller utforme egne tanker.

 

Brigt Kristensen: For og mot – ei debattbok om makt, avmakt og motmakt
Forenkla forlag, 2025
268 sider

 

Boka For og mot blei gjeve ut i samband med at Kristensen hadde fylt 80. Den raude tråden i boka er drøfting av makt, avmakt og motmakt.

 

Brigt Kristensen er eit kjent namn for oss som har vore med i Raudt lenge. Han har politisk fartstid på venstresida frå tidleg 1960-tal, og var i ei årrekke den mest populære folkevalde i Bodø. Etter at han slutta i kommunestyret i 2015, har Kristensen halde fram som debattant i samfunnet og i Raudt. Boka vitnar om ein formidabel innsats, og stort mangfald i interessefelt. Internt er han er kritisk både til partiet sin maktstrategi, og fleire forsvars- og utanrikspolitiske standpunkt, men tar debatten, og har valt å fortsette som medlem.

 

Boka For og mot blei gjeve ut i samband med at Kristensen hadde fylt 80. Ho er ei samling tekstar som han sjølv og andre har skrive, frå 2015-25, og har seks delar: 1. Debatt om motmakt, 2. Lokal strid, 3. Nedslag i 10 års debatt, 4. Krig og fred, 5. Marx, Mao og Rødt og 6. Arbeidarhistorie i nord.  

 

Kristensen har skrive korte introduksjonstekstar til kvar del og kvart undertema.

 

Den raude tråden i boka er drøfting av makt, avmakt og motmakt. Motmakt er eit fanemerke for Kristensen. Eit intervju med han i Avisa Nordland (2015) har fått tittelen Motmaktmennesket. Intervjuet står som ein innleiande tekst i boka.  I del ein kan me lese nøkkelartikkelen Makt, motmakt og strategi for sosialisme, trykt i Gnist 3/2018. Her argumenterer Kristensen for at tyngdepunktet for Raudt må ligge i det utanom-parlamentariske arbeidet. Evna til å knyte dette i hop med parlamentarisk arbeid er krumtappen i partiet si revolusjonære sjel. Gnist-artikkelen førte til ordskifte på Facebook-forumet Aktiv i Rødt, gjengjeve i boka. Debattant Olav Randen er ikkje så begeistra over motmakt-omgrepet eller metaforen ‘revolusjonær sjel’. 

 

SV-medlemene Anders Ekeland og Einar Braathen drøfter òg synspunkt frå same artikkel i Vardøger 38/20. Er SV reformistisk og Raudt revolusjonært, eller er begge blitt radikale reformparti? Kristensen følgjer opp, og innlegg frå begge sider er trykte i boka.

 

Kristensen sine innspel til strategi- og prinsipprogramkomiteane før Raudt sitt landsmøte i 2019 heng tett saman med Gnist-artikkelen. Eit framlegg frå Raudt Bodø mot reformisme og ministersosialisme, og for motmakt nedanfrå, fekk fleirtal og blei tatt inn i prinsipprogrammet. Kristensen kritiserer partiet sin maktstrategi frå 2024, og spør om det har vore eit lineskifte i Raudt. Han meiner partileiar Marie Sneve Martinussen strekk vedtaket frå 2019 vel langt når ho opnar for at Raudt kan gå inn i regjering viss og når partiet får store nok gjennomslag for politikken. Tekstene finn ein i boka.

 

Laurdag før stortingsvalet 2017 delte Kristensen ut valbrosjyrar ved City Nord i Bodø, og blei taua inn av politiet for å drive «aggressiv valkamp». Ein nasjonal debatt om ytringsfridom og demokrati på kjøpesenter følgde. Både leiar i Handel og kontor, Trine Lise Sundnes, og byforskar Erling Dokk Holm tok til orde for at kjøpesenter skulle reknast som offentleg rom. Saken førte ikkje til gjennombrott for kjøpesenter som allmenning, men Coop Nordland opna for utdeling av valbrosjyrar ved kjøpesentera. Kristensen trekk dei historiske linene til kampen for møterett og organisering i Sulitjelma rundt år 1900. Då blei arbeidarane nekta å halde møte fordi verket eigde grunnen. 

 

For meg, som sjølv er folkevald for Raudt, er det interessant å lese om kva som skjedde etter at Raudt Bodø fekk 10,4 prosent av stemmene i 2015-valet. Partiet blei nest størst på raudgrøn side, skreiv under samarbeidsavtale med AP, SV, MDG og SP, og fekk Synne Bjørbæk som varaordførar. Klarte partiet å mobilisere tilstrekkeleg motmakt i ein så uvand og krevjande rolle? Boka viser døme frå kommunepolitikken i perioden. Me kjem m.a. innom rusbustader, eigedomsskatt, utbytte frå barnehagar, ferjesamband og den avgjerande jordvernsaken om Rønvikjordene. Sistnemnde sak var omfatta av samarbeidsavtalen, men avtalen blei broten av Ap og Sp. Dette blei byrjinga på slutten av samarbeidet. Raudt og MDG trekte seg, og klimaet for samarbeid på venstresida i Bodø blei forsura.

 

Det har vore intern strid i Raudt Nordland og Bodø dei siste åra. Hausten 2023, kort tid etter lokalvalet, melde seks personar seg ut av Raudt Bodø. To var folkevalde. Under tittelen Debattkultur og presseetikk presenterer Kristensen litt historikk og fragmenter som viser kor spissa situasjonen har vore.  Bland tekstane i boka finn me leiarartikkelen Blodrødt oppgjør frå Avisa Nordland (03.10.2023). Der skriv ein at oppgjeret er kulminasjonen på ein lang og samansett konflikt, med både politiske og personlege motseiingar. Men òg eit uttrykk for veksesmerter i Raudt. Avisa spår at Raudt Bodø vil ende som eit randfenomen dersom partidinosaurane vinn striden. Kristensen skriv eit ironisk tilsvar underteikna «Brigt Kristensen, Tyrannosaurus rex.»

 

Dei lengste samanhengande tekstane finst i siste del av boka. Her er det artiklar om motmakt i Nordlands arbeidarhistorie. Ein finn lengre artiklar om pionerane i Fauske og Sulitjelma og om Det røde huset, Folkets hus, i Bodø. Som arbeidarhistorieinteressert søring, fekk eg jamvel boktips om Eyvind Viken sitt portrett av agitatoren Helene Ugland frå Froland i Agder. Ho blei endeleg drege fram frå gløymsla i filmen Sulis 1907. Boka ligg på nattbordet mitt no. 

 

For og Mot er ikkje ei vanleg debattbok, men ei tematisk sortert samling av svært ulike tekstar og stemmer. Det blir mest opp til lesaren å forstå samanhengane, og å analysere og konkludere. Både form og innhald gjer at boka mest er for spesielt interesserte. Dei av oss med interesse for norsk venstreside, Raudt og arbeidarrørsla, finn interessante røynsler og meiningsbrytingar, og arbeidarhistorisk sus, samla i denne boka.

 

Hva kan fremmedgjøring lære oss om marxismens historie, kapitalistisk ufrihet og den fortsatte muligheten for et kommunistisk samfunn?

 

Analysen av menneskets fremmedgjøring fra arbeidet er blant de mest innflytelsesrike, men også omstridte, delene av Marx’ forfatterskap. At Marx i det hele tatt hadde en fremmedgjøringsteori, ble først oppdaget i 1932. Da ble en bunke manuskripter Marx hadde skrevet i Paris i 1844, og som også gjerne kalles 1844-manuskriptene, utgitt for første gang. Manuskriptene slo ned som en bombe i den marxistiske bevegelsen. På den ene siden satte manuskriptene et dypt avtrykk på en rekke epokegjørende marxistiske tenkere, deriblant Georg Lukács, Herbert Marcuse og Jean-Paul Sartre. Manuskriptenes romantiske, tilgjengelige stil gjør dem fremdeles populære for unge og ustuderte radikale, som kanskje blir skremt vekk av Manifestets politiske nådeløshet eller Kapitalens abstrakte åpningskapitler.

Innenfor den sovjet-orienterte marxismen, derimot, ble manuskriptene kritisert og fortrengt. Da DDR-instituttet for marxisme-leninisme skulle utgi en samleutgave av Marx og Engels i 1957, ble 1844-manuskriptene holdt utenfor. Manuskriptene ble ikke publisert før i 1968, og da i et eget, unummerert bind, som for å markere at manuskriptene ikke er en del av gudfedrenes ‘offisielle’ forfatterskap. Med andre ord gikk det hele 36 år fra da 1844-manuskriptene først ble publisert, til de kunne kjøpes i bokbutikkene på Karl Marx-Allee i Øst-Berlin.

Også i dag er fremmedgjøringsteorien er et brennbart tema. Mens noen fortolkere plasserer den helt i kjernen av sin Marx-forståelse, mener andre at Marx egentlig ikke hadde noen fremmedgjøringsteori i det hele tatt. Andre igjen mener at begrepet ‘fremmedgjøring’ er en u-marxistisk, idealistisk og borgerlig konstruksjon, som må renskes ut fra marxismen med kirurgisk presisjon. Hva er det som gjør fremmedgjøringsteorien så kontroversiell?

For å svare på dette spørsmålet, er det nødvendig å gi et kort (og åpenbart svært grovkornet) riss av marxismens historie. I første del av denne teksten skal jeg vise hvordan fremmedgjøringsteorien havnet i skuddlinja mellom to atskilte, og til en viss grad antagonistiske, tradisjoner for marxistisk teori og politikk. Deretter skal jeg legge fram min egen tolkning av Marx’ fremmedgjøringsteori, og vise hvordan denne kan bygge bro mellom disse tradisjonene.

 

Klassisk og vestlig marxisme

Marxismen slik vi kjenner den i dag ble først utviklet etter Marx selv var død og begravet. Den klassiske marxismen skulle løse to oppgaver samtidig. For det første skulle den fungere som arbeiderbevegelsens intellektuelle grunnlag, noe som betød at den måtte utformes på en måte som kunne formidles til det brede laget av befolkningen. Felles for den klassiske marxismens viktigste teoretikere, for eksempel Engels, Karl Kautsky, Lenin og Rosa Luxemburg, var at de også var aktive revolusjonære, som utviklet teoriene sine i tett samspill med datidas kommunistiske bevegelser.

 

For det andre skulle den klassiske marxismen konkurrere med de borgerlige normal-vitenskapene. De klassiske marxistene utviklet et filosofisk rammeverk – den dialektiske materialismen – som ikke bare skulle forklare hele menneskehetens historie, men også kunne anvendes innenfor fysikken, biologien og andre naturvitenskapelige disipliner. Under Stalin ble den klassiske marxismen kodifisert til et sett av rigide læresetninger som det bokstavelig talt var ulovlig å utfordre, og som den kommunistiske verdensbevegelsen ble forventet å underlegge seg.

 

I mellom- og etterkrigstida oppsto det et alternativ til den klassiske marxismen. Den kalles gjerne ‘vestlig marxisme’, fordi den ble utviklet utenfor de reelt eksisterende sosialistiske landene i Øst-Europa og Asia. De vestlige marxistene tonet ned de vitenskapelige og systembyggende sidene ved Marx’ forfatterskap. Kjølige analyser av økonomiske fenomener og historiske jernlover, ble erstattet med poetiske undersøkelser av kunst, kultur og hverdagslivet. 1844-manuskriptene, som nok er den mest poetiske teksten i Marx’ forfatterskap, ble en naturlig hovedreferanse i dette prosjektet.

 

I motsetning til de klassiske marxistene, var de vestlige marxistene i all hovedsak universitetsansatte intellektuelle som jobbet på avstand fra den organiserte arbeiderklassen. Politisk sett ble den vestlige marxismen utviklet i skyggen av en rekke historiske nederlag: den mislykkede revolusjonen i Tyskland i 1919, framveksten av stalinisme i Sovjetunionen og av fascisme i Europa, stabiliseringen av kapitalismen etter andre verdenskrig. Perry Anderson har beskrevet resultatet som en resignasjons-sosiologi, preget av tragedie, desillusjon og politisk tilbaketrekking.

 

Den klassiske og den vestlige marxismen var ikke bare intellektuelle motpoler. De var også politiske fiender. Georg Lukács og Karl Korsch, som ofte krediteres som den vestlige marxismens grunnleggere, ble begge fordømt og undertrykt i de reelt eksisterende sosialistiske statene. Vestlige marxister, som for eksempel Adorno og Horkheimer, fordømte på sin side de sosialistiske landene, som de betraktet som autoritære og i praksis kapitalistiske samfunn. Også her spilte 1844-manuskriptene en viktig rolle. Manuskriptene antyder nemlig at kommunisme ikke bare er en kamp mot ulikhet og utbytting, men også mot enhver situasjon hvor mennesker kontrolleres av krefter de ikke kontrollerer. Denne analysen kunne åpenbart rettes mot de sosialistiske statene, hvor mange jo opplevde å være underlagt en slik fremmed makt, og da attpåtil en fremmed makt som utga seg for å representere dem selv.

 

Sosial og kunstnerisk anti-kapitalisme

1844-manuskriptene bidro altså til å splitte marxismen i to leire. Etter Luc Boltanski og Ève Chiapello kan vi betegne dem som henholdsvis sosial og kunstnerisk anti-kapitalisme. Sosial anti-kapitalisme kritiserer kapitalismen for å skape sosial ulikhet og konflikt, og målbæres av fagbevegelsen og de tradisjonelle venstrepartiene. Kunstnerisk kapitalismekritikk kritiserer kapitalismen for å være kjedelig, konform og inautentisk, og målbæres av kunstnere og bohemer, så vel som av de ‘nye’ (feministiske, økologiske, antirasistiske) sosiale bevegelsene som oppsto etter andre verdenskrig.

 

I dette skjemaet kan den konvensjonelle tolkningen av Marx’ fremmedgjøringsteori trygt plasseres i den kunstneriske enden av spekteret. Derfor er det heller ikke rart at mer tradisjonelt orienterte marxister ofte oppfatter fremmedgjøringsteorien som romantisk, privilegert og virkelighetsfjern, eller til og med som en forkledd liberalisme, som truer med å redusere marxismen til klasseblind kulturkritikk. Men er det mulig å forstå Marx’ fremmedgjøringsteori på en annen måte, som bygger bro mellom den sosiale og den kunstneriske kapitalismekritikken?

 

En ny tolkning

Tolkningen av Marx’ fremmedgjøringsteori jeg skal presentere i resten av denne artikkelen har jeg utviklet selv. I motsetning til konvensjonelle fortolkninger tar jeg ikke utgangspunkt i 1844-manuskriptene, men i manuskriptene Marx skrev mellom 1857 og 1864. Formålet er å skrive fram en marxistisk fremmedgjøringsteori som er mer forenlig med Marx’ ‘modne’ kritikk av den politiske økonomien, og som unngår noen av de teoretiske svakhetene som preger Marx’ tidlige formulering.

 

Vi mennesker kan bli fremmedgjort fra mye forskjellig. Vi kan fremmedgjøres fra andre folk, familien, politikken, og så videre. Når vi snakker om fremmedgjøring i en marxistisk kontekst, derimot, er det alltid fremmedgjøring av arbeid det er snakk om. Her er det verdt å dvele ved det faktum at verbet ‘å fremmedgjøre’ i det borgerlige økonomifaget, for eksempel hos Adam Smith, ofte brukes som et synonym for å ‘selge’. Når jeg selger en gjenstand, for eksempel en bil, gjør jeg også bilen fremmed for meg selv. Bilen tilhører ikke lenger enn meg, men noen andre, og jeg har ikke lenger rett til å bruke den slik som jeg gjorde før.

 

Kjernen i den marxistiske fremmedgjøringsteorien er at økonomisk fremmedgjøring av arbeidskraften frambringer en sosial fremmedgjøring av arbeiderklassen. La oss nærmere på hva salg av arbeidskraft egentlig innebærer. Marx beskriver arbeidskrafta som «summen av de fysiske og åndelige evnene som vi finner i det menneskelige legemet, i menneskets levende personlighet». Arbeidskrafta er altså uløselig knyttet til kroppene, hodene og personlighetene våre. Derfor er det på sett og vis misvisende å si at vi ‘selger’ arbeidskraft, fordi vi ikke kan skille oss fra de fysiske og åndelige evnene våre på samme måte som vi kan med en bil eller et klesplagg.

 

Det vi egentlig selger når vi selger arbeidskrafta vår, er muligheten til å bestemme hvordan arbeidskrafta vår skal benyttes innenfor et gitt tidsrom. Vi selger muligheten til å avgjøre hvordan vi skal jobbe, hvem vi skal jobbe sammen med, hvilke mål arbeidet vårt skal ha, og så videre. Den som kjøper muligheten til å bestemme alt dette er kapitalisten. Det kapitalisten kjøper er altså ikke arbeidskraft som sådan, men makt over arbeidskrafta. Salg av arbeidskraft er altså ikke bare en økonomisk transaksjon, men en maktoverføring.

 

Lønnsarbeidere gir imidlertid ikke bare fra seg kontrollen over arbeidskrafta. Når vi selger arbeidskraften vår, gir vi også opp kontrollen over arbeidets resultater. Selv om dette i dag kan virke helt selvfølgelig, er det en historisk ny situasjon vi står overfor her. Før-kapitalistiske håndverkere solgte i all hovedsak produktene sine selv, mens livegne bønder under føydalismen gjerne beholdt omtrent halvparten av det de produserte. Under kapitalismen eier de fleste lønnsarbeidere derimot ingenting av det de selv produserer. Arbeidsproduktene tilhører derimot kapitalisten, som selger dem for å realisere en merverdi, som deretter kan investeres tilbake inn i produksjonen igjen slik at mer merverdi kan produseres. Arbeiderne blir på sin side nødt til å kjøpe arbeidsproduktene sine tilbake igjen som varer på markedet, og gjøres dermed avhengige av det kapitalistiske markedet.

 

Arbeid skaper forbindelser

På dette punktet er vi klare til å komme med en formell definisjon av hva fremmedgjøring er. Fremmedgjøring består av to steg. I første steg tar kapitalisten beslag over arbeidets resultater, og forvandler den til sin egen eiendom. I andre steg forvandles resultatene til kapital, altså som et middel for å skape en merverdi gjennom utbytting av fremmed arbeid. Fremmedgjøring er altså prosessen hvor arbeidets resultater beslaglegges og forvandles til kapital.

 

Hvis vi skal forstå de fulle konsekvensene av fremmedgjøringen, må vi først forstå arbeidets betydning for menneskenes liv. For Marx er arbeid en aktivitet som skaper forbindelser. Arbeidet skaper for det første forbindelser mellom oss selv og den ytre virkeligheten. Når vi arbeider, griper vi inn i virkeligheten og forandrer den slik at vi vil at vi skal være. Jeg kan tenke at det hadde vært bra med en bokhylle på soverommet, for så å faktisk bygge en bokhylle som ligner det jeg hadde sett for meg på forhånd. Dermed har bokhylla blitt overført fra en idé jeg hadde i hodet, til en ting som finnes i verden. Denne overføringen bidrar til å bygge fortrolighet mellom meg og virkeligheten, utvikler ferdighetene mine, og lærer meg også noe om hva jeg er og ikke er i stand til å få til.

 

Endelig bidrar arbeidet også til å skape forbindelser mellom mennesker. Disse forbindelsene skapes for det første gjennom direkte samarbeid, for eksempel dersom jeg bygger bokhylla sammen med samboeren min eller en kompis. Selv om jeg bygger bokhylla aleine, vil jeg bruke verktøy og materialer andre har laget, og som jeg derfor kan sies å befinne meg i et indirekte samarbeid med. Når jeg bygger bokhylla vil jeg også dra nytte av kunnskap og arbeidsmetoder som har blitt utviklet av andre, og orientere meg mot estetiske standarder som har blitt overlevert meg av kulturen. Resultatene av arbeidet er altså ikke begrenset til de konkrete bruksverdiene – i dette tilfelle bokhylla – som arbeidet har som formål å frambringe. Arbeidet produserer også samfunnet, og menneskene som lever i det. «Hva [menneskene] er», som Marx skriver, «faller altså sammen med deres produksjon, både med hva de produserer og hvordan de produserer». Dette er nøkkelinnsikten i Marx’ materialistiske historieforståelse.

 

Kapitalens veksttvang

Når vi arbeider etablerer vi altså forbindelser mellom oss selv og omverdenen, med andre mennesker og med samfunnet i stort. Når arbeidet fremmedgjøres, er det disse forbindelsene som brytes. Fordi arbeidsprosessen kontrolleres av kapitalen, er det også kapitalen som formidler relasjonene som holder samfunnet sammen. Dermed forvandles samfunnet til et kapitalistisk samfunn, styrt av kapitalens spesifikke logikk.

 

På dette punktet er det viktig å understreke at kapital her, i motsetning til i det borgerlige økonomifaget og i den borgerlige sosiologien, ikke er et synonym for ‘rikdom’ eller ‘ressurser’. Kapital er et middel for å utbytte og dominere fremmed arbeid. Kapitalen er med andre ord en maktrelasjon.

 

Kapitalen skiller seg fra andre maktrelasjoner – forholdet mellom serfer og vasaller under føydalismen, for eksempel, eller mellom menn og kvinner i patriarkalske samfunn – med at den har en grunnleggende selv-ekspanderende logikk. Kapitalismen er avhengig av økonomisk vekst, noe som er det samme som å si at kapitalen kontinuerlig må utvide seg selv for å kunne eksistere.

 

Dette er da også grunnen til Marx og Engels beskriver det kapitalistiske borgerskapet som den første revolusjonære overklassen i historien. Mens tidligere overklasser holdt på makta ved å motsette seg sosial endring, er borgerskapet avhengig av kontinuerlig utvikling, innovasjon og vekst. Kapitalismens selv-ekspanderende logikk tvinger borgerskapet «til bestandig å revolusjonere produksjonsmidlene, og dermed også produksjonsforholdene, og følgelig samtlige sosiale forhold». Derfor blir de også som «trollmannen som ikke lenger er i stand til å kontrollere de underjordiske makter han har manet frem». Den samfunnsmessige utviklingen løper løpsk, og selv verdens rikeste og mektigste mennesker må finne seg i å bli herjet med av markedets ukontrollerbare svingninger.

 

Det er verdt å merke seg at Marx på ingen måte betrakter kapitalens veksttvang som en utelukkende negativ ting. Spesielt Grundrisse inneholder derimot mange passasjer hvor Marx beskriver kapitalistisk vekst i overraskende positive ordelag. Trangen til vekst, skriver Marx, fører til «utforskningen av hele naturen», «universell utveksling av produkter fra alle fremmede land og klimaer» og «utviklingen av naturvitenskapene til sitt høyeste punkt», og bryter dessuten «gjennom nasjonale grenser og fordommer». Veksten skaper også nye behov som ikke oppstår ut fra naturen, men ut fra samfunnet, og bidrar dermed til å «kultivere egenskapene til det samfunnsmessige mennesket».

 

Legg merke til hvordan Marx ikke bare beskriver kapitalismen som en kilde til økonomisk utvikling. Kapitalismen beskrives også som en kilde til sosialisering. Kapitalismen knytter sammen folk fra alle verdenshjørner, og river ned de kulturelle barrierene mellom dem. Kapitalismen frigjør oss fra naturens åk, og lar oss selv velge hvordan vi skal leve. Kapitalismen gjør oss til siviliserte, mangefasetterte, rasjonelle mennesker, som er i stand til å ta kontroll over vår egen historie. Kapitalismen, for å si det kort, gjør kommunismen mulig.

 

Dette er da altså den ene siden av historien. Den andre siden er at all denne utviklingen skjer i en fremmedgjort form. «Alle sivilisasjonens framskritt», skriver Marx, «som frambringes av vitenskap, oppfinnelser, arbeidsdeling og samarbeid, forbedrede kommunikasjonsmidler, etableringen av verdensmarkedet, maskineri, osv. – beriker ikke arbeideren, men kapitalen, og øker dermed makten som hersker over arbeidet». Den sosiale utviklingen kommer altså ikke befolkningen til gode, men frambringer en kapitalistisk orden som konfronterer oss som en fremmed, uforståelig og truende makt. Resultatet er en generell frakopling mellom menneske og samfunn, som øker etter hvert som samfunnet utvikler seg. Derfor kan vi si at kapitalismen ikke bare gjør kommunismen mulig – den gjør den også nødvendig.

 

Fremmedgjøring og klassekamp

Fremmedgjøringsbegrepets største styrke er at det forklarer den besynderlige følelsen av frikobling og avmakt som kjennetegner dagens kapitalistiske virkelighet. Objektivt sett har vi jo aldri vært like gjensidig avhengig av hverandre som det vi er nå. Objektivt sett har vi også flere muligheter til å avgjøre hvordan vi skal organisere samfunnet og våre egne liv enn på noe tidligere tidspunkt i den menneskelige historien. Når vi likevel føler oss som isolerte individer hvor ingenting er mulig, skyldes det at økonomien er organisert på en måte som systematisk fratar arbeiderklassen makten over arbeidsprosessen og dens resultater, og gir denne makten til en klasse og et system som setter profitt over alle andre hensyn.

 

Fremmedgjøringsteorien bidrar også til å tydeliggjøre om hva klassekampen egentlig handler om fra et marxistisk perspektiv, på en måte som også opphever forskjellen mellom de to tradisjonene for marxisme vi gikk gjennom på starten av denne artikkelen. Tradisjonelt sett har marxister forstått klasse som hovedsakelig en utbyttingsrelasjon, hvor kapitalistklassen tilegner seg det økonomiske overskuddet av det arbeiderklassen skaper. Risikoen med en slik forståelse er at den marxistiske kapitalismeanalysen reduseres til en kritikk av kapitalistisk fordeling, og ikke av kapitalistisk produksjon. Implikasjonen blir da at vi godt kan beholde den kapitalistiske produksjonsmåten, så lenge vi sørger for at verdiene blir fordelt på en mer «rettferdig» måte. Dette kan knapt være tilfredsstillende fra et marxistisk perspektiv.

 

Fremmedgjøringsteorien minner oss på at problemet med kapitalismen ikke bare er at kapitalistklassen beriker seg på bekostning av de som faktisk skaper verdiene. Problemet med kapitalismen er at vi mister kontroll over produksjonen av vårt eget livsgrunnlag, og derfor også – i den grad økonomien også former de ikke-økonomiske sfærene – over samfunnet i stort. I stedet for at samfunnet kontrollerer økonomien, får vi et samfunn hvor økonomien kontrollerer samfunnet, og hvor vi holdes som gisler av et ukontrollerbart, kaotisk og destruktivt system.

 

Problemet med kapitalismen er altså ikke bare ulikhet, men avmakt. Den antikapitalistiske klassekampen kan derfor ikke være en rent økonomisk kamp for bedre lønn og arbeidsbetingelser. Den må også være en sosial, politisk og kulturell kamp for et friere og mer demokratisk samfunn, hvor vi ikke styres av fremmede sosiale krefter, men selv tar historien i våre egne hender. I denne kampen er trenger vi både sosial og kunstnerisk kapitalismekritikk – i den grad distinksjonene mellom dem i det hele tatt lar seg opprettholde.

 

Fremmedgjøring og kommunisme

Sist, men ikke minst, er fremmedgjøringsteorien nyttig for å breie ut kommunismens sosiale grunnlag. Hvis vi tenker at problemet med kapitalismen først og fremst er utbytting og ulikhet, er det vanskelig å skjønne hvorfor relativt privilegerte arbeidere (med høy lønn, sosial beskyttelse, og så videre) har interesse av å velte kapitalismen. Fra et fremmedgjøringsperspektiv blir denne interessen umiddelbart tydelig. Alle arbeidere, uansett hvor mye de tjener, har interesse av å leve i et samfunn hvor det ikke er kapitalen, men det demokratiske fellesskapet, som styrer over økonomien. Alle arbeidere har interesse av å (for eksempel) være med på å bestemme hvilke teknologier som skal utvikles, eller hvordan vi skal balansere økonomiske og økologiske hensyn. Og alle arbeidere har interesse av å leve i et samfunn de er i stand til å kontrollere, framfor i en anarkistisk, kvasi-naturlig samfunnsorden som ingen føler seg hjemme i.

 

I Åndens fenomenologi framstiller Hegel den menneskelige historien som en prosess hvor ånden først fremmedgjøres og så gjenforenes med seg selv. Hegels framstilling av denne prosessen er – mildt sagt – komplisert. Svært grovt gjengitt kan den imidlertid oppsummeres som følger. Først lever menneskene i en direkte enhet med samfunnet. Menneskene identifiserer seg fullstendig med kulturen, og har ikke noe begrep om at samfunnet kunne vært annerledes. Denne identifikasjonen finnes imidlertid bare på et ubevisst og ureflektert plan, og lar seg derfor ikke opprettholde i lengden. Når enheten uunngåelig brytes, blir menneskeheten fremmedgjort. Deretter viser Hegel hvordan menneskeheten gjentatte ganger forsøker å unnslippe fremmedgjøringen: i stoisismen, i aristokratiet, i markedet, i revolusjonær terror, og så videre.

 

Etter hvert som menneskeheten prøver og feiler på denne måten, danner det seg en indre logikk som hvor hvert forsøk utgjør et stadium i én og samme utvikling. Til slutt oppheves fremmedgjøringen, og enheten mellom mennesket og samfunnet gjenopprettes. Denne enheten finnes imidlertid på et høyere plan enn den opprinnelige enheten, fordi den har tatt opp i seg alle lærdommene fra åndens strevsomme ferd. Fremmedgjøring er en smertefull, men nødvendig, del av menneskets utviklingsprosess, fordi det bare er gjennom fremmedgjøringen at vi kan utvikle den absolutte kunnskapen Hegel mener er historiens sluttpunkt.

 

Innenfor marxismen er det en langvarig diskusjon om kapitalismen er et nødvendig forstadium til kommunismen eller ikke. Krever kommunismen at vi går gjennom den kapitalistiske fremmedgjøringen, eller hadde det vært mulig å nå kommunismen uten all lidelsen kapitalismen fører med seg? I dag er selvfølgelig disse diskusjonene bare av teoretisk interesse. Kapitalismen er i dag verdensomspennende, og har for lengst befestet sin posisjon som verdens mest skjebnesvangre kraft. Spørsmålet er ikke om kapitalismen er historisk nødvendig, men gjennom hvilken historisk prosess vi kan komme oss ut av den.

 

Også her har Marx’ fremmedgjøringsteori noe å bidra med. Den viser hvordan kapitalismens sosialisering av økonomien, til tross for alt, utvikler muligheten for et helt annet samfunn enn det vi har i dag. Hvorvidt vi griper denne muligheten, er selvfølgelig opp til oss.

 

Dette nummeret har hovedtema Fremmedgjøring. Man kan spørre seg hva et marxistisk tidsskrift tenker når verden kollapser på alle kanter. Imperialismen herjer med land på alle verdens hjørner. Kapitalismen blir kastet inn i oljekrise og folk opplever dyrtid. Da må vi sette i gang en filosofisk sirkel og studere marxistisk filosofi. Gjerne med et pledd og en god kopp kaffe. Så får vi en pause fra all galskapen der ute.

 

Nei, det er akkurat det motsatte vi har tenkt. Nettopp fordi verden er mer kaotisk. Når alt er nærmere bristepunktet trenger vi også klarere politiske alternativer. Emil Øversveen har skrevet en solid artikkel om hovedtema som gjør at vi tør la det stå på forsida. Han peker på at «Problemet med kapitalismen er altså ikke bare ulikhet, men avmakt. Derfor er fremmedgjøringsteorien nyttig for å breie ut kommunismens sosiale grunnlag.» «Fra et fremmedgjøringsperspektiv blir denne interessen umiddelbart tydelig. Alle arbeidere, uansett hvor mye de tjener, har interesse av å leve i et samfunn hvor det ikke er kapitalen, men det demokratiske fellesskapet, som styrer over økonomien.» skriver Emil i artikkelen Marxismens mest kontroversielle begrep.

 

I dette nummeret har vi flere intervjuer. Gnist-samtalen med Carline Tromp handler om internett, (av)makt og hvordan de digitale plattformene vi tilbringer stadig større deler av livene våre på er blitt arenaer for fremmedgjøring. Det knytter også nummeret sammen, da vi har en solid teknologi bolk. Der Philip Thingbø Mlonyeni skriver om KI, Franscesca Bria om teknologigigantenes nyvunne makt i statsapparatene og Kari Celius sitt bokessay om Tekniken i samhället, samhället i tekniken.

 

Ebba Wergeland er en av de viktigste stemmene som skriver hos oss i Gnist fra tid til annen. Hun har nylig fylt 80 år og gitt ut en nyutgave av boka Verneombudet. I intervjuet med Ebba knytter hun sammen sitt engasjement i kampen for sykelønnsordninga, 6-timersdagen og Palestina. Hun minner oss på at «det eneste som er sikkert, er at vi alltid lever i forandringenes tid.»

 

Og som Marx skrev «Filosofene har bare fortolket verden på forskjellige måter, det det kommer an på, er å forandre den». Det er denne Gnisten vi må tenne i forandringens tid.

Marte Michelet
Det har skjedd verre ting i utlandet.
Scener fra et farskap.
Forlaget Oktober, 2025.

 

Marte Michelet har kome ut med ein djupt personleg biografi om seg sjølv og faren. I eit forsøk på å komma ut av måten ho er i verda på og forsona seg med den daude faren, finn ho opp WWJMD som ein variant av What Would Jesus Do som nyfrelste kan finna på å ha på armband eller T-skjorter. Ho prøver altså å laiva Jon Michelet, det vil seie å gjera eit levande rollespel av han, altså å prøva å setta seg inn i hans karakter og prøva å oppføra seg og tenka som han. Og det første JM i MMs kropp gjer er å flanera ut i sørlandsnatta for å finna rus og flørt. Dette kan jo verka banalt og privat. Men måten Marte Michelet får fram kor begrensande både kvinnerolla og rolla som Jon Michelets dotter kan vera gjer at det personlege blir politisk. Og dei personlege erfaringane blir eit utgangspunkt for å filosofera rundt kva det er som er viktig i verda.

 

Boka skriv seg inn i ei sjølvreflekterande sakprosa og sjølvbiografisk roman-bølge, der ein i større grad skriv litterært og ikkje berre biografisk om livet som er levd. Boka har to parallelle liner, den eine som handlar om prosjektet å prøva å leva meir som Jon Michelet, der ho reflekterer over kjønnsroller (når ho laivar så opptrer ho med ein mannleg type sjølvtillit), den andre er meir biografisk, men med utgangspunkt i det livet ho har delt med faren. Eller ikkje delt, det var jo også prega av at han var fråverande i periodar.

 

Marte Michelet skriv om livet som dotter av ein av dei første rikskjendisane på ytste venstreside. Om ein far som var kjent og som folk var tiltrukne av fordi han var sjarmerande og interessert. Men som brukte heimen for å få ut dei negative følelsane. Men som også kunne vera sjarmerande heime, som gjorde verda stor og spanande. Det han gjorde offentleg kunne jo både vera noko å vera stolt av og det motsette. Den flyvende brasilianer var mi favorittbok som ungdom, nettopp fordi det var ei ung jente frå Groruddalen som var hovudpersonen, med eit driv for å oppleva livet og gjera seg erfaringar. Men eg skjønner at det kanskje var flaut at heile skulen hadde fått klassesett og lese om ei ungjentes første ligg med ein tilreisande ung og sjarmerande brasiliansk sjømann.

 

Boka tar for seg ein del av biografien til Jon Michelet, og alt det politiske og litterære han fekk til. Men viss ein ønsker å lesa meir utfyllande om det er Mimir Kristjanssons biografi eit godt supplement. Boka er like mykje ein sjølvbiografi om Marte Michelet, og ein del ting som er kjent om ho blir sett i ein større samanheng. For eksempel kor mykje det har prega ho at ho budde fleire år i overgangen mellom barn og ungdom i Zambia og Namibia saman med mora og søstrene, og til dels Jon Michelet. Det å måtta forlata området fordi apartheid hadde falt, sjølv om det var det dei jobba for, verkar å ha prega ho veldig i ungdomstida. Ei rotløyse og manglande fellesskap med ungdommar som ikkje veit kven den sørafrikanske apartheidmotstandaren Chris Hani var. At ho hamna i Rød Ungdom og etter kvart blei leiar der verkar meir tilfeldig enn eg ville trudd med den familiebakgrunnen. Ho skriv om Utøya, der ho var eit eksplisitt planlagt mål for terroristen, på grunn av at ho venta barn med Ali Esbati, som faktisk var på øya då angrepet skjedde.

 

Forholdet mellom far og dotter er gjennomgangstemaet i boka, og er noko som er gjenkjenneleg for oss alle som er barn og kanskje foreldre. Det er til tider komplisert, og det er mykje som ikkje blir snakka om. Marte Michelet får fram dei trauma og erfaringane som kan ha forma både ho og faren, og i ein tekst som både flyt lett, men er djup, set ho ord på noko allment om kjønn, familie og politikk. Men det er også ein spanande biografi om to ekstraordinære folk.

Det er lett å gå seg vill i alt som blir sagt om Iran. Hver gang landet er i sentrum for en ny krise, dukker de samme fortellingene opp: atomprogrammet, den iranske trusselen, sikkerheten til Israel, kampen mellom «det frie Vesten» og et mørkt og fanatisk regime. Men hvis vi skal forstå hva som skjer med Iran nå, og hva som står på spill for regionen og for det iranske folket, må vi begynne et annet sted. Vi må begynne med makt.

 

For det som utspiller seg, er ikke bare en konflikt om utvikling av atomvåpen. Det er en konflikt om hvem som skal dominere Midtøsten, hvem som skal kontrollere viktige transportårer og energistrømmer, og hvilke stater som får lov til å opptre som politiske aktører uten å underordne seg USA og dets allierte. USA og Israel begrunner angrepene med sikkerhet og avskrekking, men det er vanskelig å ta denne posisjonen på alvor når de samme statene i tiår har stått bak brutale invasjoner, okkupasjon, beleiring, undertrykking, attentater og systematiske brudd på folkeretten i regionen. Det gjør ikke det iranske regime progressiv, fredelig eller antiimperialistisk. Men det gjør det nødvendig å se krigen for det den er: et forsøk på å svekke og disiplinere en regional rival med militær makt. 

 

Dette er heller ikke noe nytt. Iran har i over sytti år vært et land der vestlig innblanding har satt dype spor. Da den første valgte demokratiske statsministeren i Iran, sosialdemokraten Mohammad Mossadegh, nasjonaliserte oljen i 1951 (tidligere var kontrollert av britiske interesser, Anglo-Iranian Oil Company, nå BP), utfordret han ikke bare britiske økonomiske interesser, men hele forestillingen om at naturressurser i sør skulle være tilgjengelige for imperialistiske makter på deres premisser. Svaret kom i 1953, da USA og Storbritannia gjennomførte statskuppet (kjent som Operation Ajax) som styrtet Mossadegh og satte sjah Mohammad Reza Pahlavi tilbake i makta. Dette er ikke bare et historisk bakteppe. Det er en nøkkel til å forstå hvorfor så mange iranere, også de som avskyr dagens regime, møter vestlige frihetsløfter med dyp mistillit. De har hørt dem før, og de vet hva de ofte dekker over. 

 

Kan ikke reduseres til antiamerikanisme

Det er nettopp derfor den vestlige debatten om Iran så ofte blir så grunn og banal. Iran framstilles enten som et rent sikkerhetsproblem, eller som et slags tomt lerret der andre kan skrive inn sin egen geopolitiske fantasi. Men Iran består ikke bare av autoritære mullaer eller den fryktede Revolusjonsgarden. Iran er et samfunn som er ekstremt klassedelt, sammensatt og konfliktfylt med en lang historie av folkelige kamper, streiker, kvinneopprør, studentprotester og motstand mot både utenlandsk dominans og innenlandsk tyranni. Hvis vi reduserer Iran kun til presteregimet, gjør vi oss dumme. Hvis vi reduserer det til antiamerikanisme, forstår vi heller ingenting.

 

Det er viktig å være helt tydelig på dette: Den islamske republikken er ikke et frigjøringsprosjekt. Den er ikke et sosialt alternativ til kapitalismen. Den er ikke et uttrykk for folkemakt. Den er en autoritær stat bygd opp rundt en religiøs og militær maktblokk som gjennom tiår har slått ned på arbeidere, kvinnebevegelsen, studentene, venstresida, kurdere, balutsjer og andre minoriteter. Den bruker fengsling, tortur, sensur og henrettelser for å holde seg ved makta. Protestene etter drapet på Mahsa Jina Amini i 2022 viste det for hele verden, og de nye protestene vinteren 2025–2026, utløst av økonomisk krise, priseksplosjon og dyp sosial misnøye, viste at undertrykkelsen ikke har skapt stabilitet, bare akkumulert raseri. 

 

Likevel er det nettopp her mange gjør en ny feilslutning. De ser regimets brutalitet og konkluderer med at ethvert slag mot staten er et slag for folket. Men det er ikke slik historien fungerer. Det er ikke slik imperialismen og kolonialismen fungerer. USA og Israel bomber ikke Iran for å frigjøre iranske kvinner, arbeidere, etniske grupper eller studenter. De bomber ikke for å skape demokrati. De bomber for å styrke sin egen stilling, svekke en fiende, kontrollere utviklingen i regionen og sende et signal til andre stater om hva som skjer når man trosser den geopolitiske hegemoni de forsvarer. Krigen presenteres som en respons på trusler, men den er også en maktdemonstrasjon. Og som alle slike maktdemonstrasjoner rammer den først og fremst dem som allerede bærer de tyngste byrdene.

 

Si to ting samtidig

Det er her venstresida må være mer presis enn den ofte er. Vi må klare å si to ting samtidig, uten å vike fra noen av dem. For det første: denne krigen er reaksjonær. Den er ikke humanitær. Den er ikke en snarvei til frihet. Den følger samme mønster som andre kriger som er blitt legitimert med ord som å frigjøre folk og endt i ruiner, sekterisering, okkupasjon og sosial katastrofe. Irak, Afghanistan og Libya er de beste eksemplene i nyere tid. For det andre: motstanden mot krigen må ikke gli over i politisk unnfallenhet overfor regimet i Teheran. Den som tier om regimets vold for å være «anti-imperialistisk», svikter folket i Iran. Men den som tror bomber kan rydde vei for frigjøring, svikter dem også. 

 

Dette er den politiske knipen mange iranere selv står i. Og det er kanskje det viktigste utgangspunktet for enhver tekst om Iran i dag. For det finnes ikke ett iransk svar på krigen. Det finnes ikke én samlet eksiliransk opinion. Det finnes ikke én samlet innenrikspolitisk blokk. Samfunnet er dypt splittet, og eksilmiljøene er om mulig enda mer fragmenterte. Noen støtter åpent USA og Israel i håp om at militært press skal knekke staten og åpne for regimeskifte. Andre avviser enhver utenlandsk innblanding og ser krigen som en videreføring av en lang rasistisk, imperialistisk og kolonialistisk tradisjon. Mange er bitre mot regimet og samtidig redde for hva en krig vil gjøre med landet, familiene deres og muligheten for endring nedenfra. 

 

For erfaringen fra regionen er brutal. De som snakker om «regimeskifte», snakker ofte som om stater bare kan tas ned og settes opp igjen uten at samfunn går i stykker. Men i praksis betyr slike prosesser nesten alltid at den gamle undertrykkelsen erstattes av kaos, militser, borgerkrig, utenlandsk kontroll eller en ny autoritær orden. Dette betyr ikke at dagens iranske stat er robust eller legitim. Det betyr at sammenbrudd ikke er det samme som frigjøring. En stat kan være undertrykkende og samtidig være en del av den infrastrukturen som holder et komplekst samfunn sammen. Når den brytes opp gjennom krig, er det sjelden de demokratiske kreftene som står best rustet til å ta over. Det er som oftest de mest væpnede, best organiserte og mest brutale kreftene som vinner fram.

 

Det er derfor spørsmålet om «hva som skjer etter krigen» ikke kan besvares med ønsketenkning. Ingen vet sikkert. Men vi vet nok til å være alvorlig bekymret. Den pågående krigen har allerede vist hvor enorme de regionale og globale ringvirkningene er. Hormuzstredet, som er en av verdens viktigste transportårer for olje og gass, har vært nær stillstand. IMF-sjef Kristalina Georgieva har advart om at krigen vil sette varige arr i verdensøkonomien, også om en fredsavtale kommer på plass. Dette sier noe viktig: Krig mot Iran handler ikke bare om Iran. Det handler om hele den politiske økonomien i verden og om hvem som bærer kostnadene når stormaktene spiller sine spill. 

 

Men det sier også noe annet. Når krigen rammer energiinfrastruktur, handelsruter og sivil infrastruktur, rammer den ikke bare regimet. Den rammer hverdagslivet. Den rammer arbeidere som mister inntekt, familier som mister tilgang til strøm, medisiner og trygghet, og lokalsamfunn som presses enda dypere inn i fattigdom og frykt. Angrepet på South Pars-komplekset er et slag mot en helt sentral livsnerve i Irans økonomi og energiforsyning. Når slik infrastruktur ødelegges, er det ikke et kirurgisk inngrep i en stats militære kapasitet. Det er et angrep på samfunnets materielle grunnlag. 

 

Og nettopp her viser den vestlige imperialismen sitt egentlige ansikt. Den lover presisjon og leverer kollektiv avstraffelse. Den lover frigjøring og leverer sosial oppløsning. Den snakker om fred mens den produserer en ny og mer brutal virkelighet. USAs angrepskrig har fra dag en vært preget av uklare mål og glidende begrunnelser. Det er treffende. For i virkeligheten er målene ofte bevisst uklare. Er hensikten å svekke atomprogrammet? Avskrekke Iran? Knekke regimet? Endre den regionale maktbalansen? Alle deler brukes om hverandre. Nettopp derfor må venstresida være prinsipiell. Når målene flyter, er det som regel fordi krigen ikke drives av et avgrenset forsvarshensyn, men av en mer grunnleggende vilje til dominans. 

 

Iran fra innsiden

Den indre dynamikken i Iran gjør dette enda mer alvorlig. De siste års protestbølger viser at det finnes et dypt og ekte sosialt raseri i landet. «Kvinne, liv, frihet» var ikke bare et slagord, men en historisk utfordring mot et helt system av patriarkalsk, politisk og sosial undertrykking. De økonomiske protestene vinteren 2025–2026 viste at misnøyen ikke bare handler om kulturell frihet, men om brød, lønn, valuta, inflasjon og overlevelse. Protestene som startet desember 2025, begynte etter at rialen falt kraftig og prisene steg voldsomt, og de ble først drevet fram av handelsfolk og bazaaren før de spredte seg videre. Det betyr noe politisk. Det betyr at regimets legitimitetskrise er brei, og at den ikke kan reduseres til vestlig påvirkning eller en smal eliteprotest.

 

Samtidig er protestene også preget av fragmentering: studenter, arbeidere, bazaaren, kvinner og ulike regionale og etniske grupper deltar, men uten at det nødvendigvis finnes en samlet organisert ledelse eller et felles overgangsprosjekt. Det er en svakhet, men også et resultat av tiår med represjon, knusing av mellomliggende organisasjoner og en økonomi som driver folk inn i prekære og fragmenterte liv. Nettopp derfor er forestillingen om at utenlandsk militærmakt skal «løse opp» situasjonen og åpne for et demokratisk gjennombrudd så farlig naiv. Krig styrker staten, sikkerhetsapparatet og de mest autoritære kreftene. Regimet har flittig brukt krigssituasjonen til å vise kontroll i gatene, samtidig som represjonen holdt potensielle dissidenter nede. Krig lukker progressive politiske rom. Den åpner dem ikke. 

 

Hva bør være venstresidas posisjon?

Hva betyr så en progressiv, sosialistisk og internasjonalistisk posisjon i denne situasjonen? Den må begynne med en enkel sannhet: Vi skal ikke velge mellom bomber og prestestyre. Vi skal ikke velge mellom Netanyahu og Khamenei, eller mellom Washingtons raketter og Teherans fengsler. Det er et falskt valg. Og det er et valg som bare finnes hvis vi slutter å se det iranske folket som et politisk subjekt i egen rett.

 

Solidaritet med Iran betyr derfor ikke støtte til staten Iran. Det betyr støtte til folket i Iran. Til kvinnene som nekter underkastelse. Til arbeiderne som streiker og organiserer seg under umulige forhold. Til studentene som trosser politi og overvåking. Til nasjonale og religiøse minoriteter som både møter regimets vold og risikerer å bli brikker i andres spill. Til alle dem som prøver å holde fast i muligheten for et annet Iran enn både det prestestyret tilbyr og det imperialismen har på tegnebrettet.

 

Det betyr også at vi må være ærlige om allianser. Det finnes allianser som er nødvendige, og allianser som er politisk og moralsk uakseptable. En brei anti-krigsfront som samler folk med ulikt syn på Irans framtid, kan være nødvendig så lenge den er prinsipiell mot imperialistisk angrep og ikke krever politisk lojalitet til regimet. Men en allianse med dem som forsvarer henrettelser, kvinneundertrykking og teokratisk makt som del av en «anti-imperialistisk» front, er ikke frigjørende. Like lite er en allianse med dem som ønsker amerikanske eller israelske bomber velkommen i håp om at de selv skal ri inn på ruinene. En frigjørende politikk må holde fast ved begge avvisningene samtidig.

 

Dette er krevende, også følelsesmessig. For mange i eksil er forholdet til Iran fullt av sorg, raseri, skyldfølelse og håp på én gang. Mange har flyktet fra landet og nekter å romantisere den. Mange har også sett hvordan vestlige medier og makter bruker iransk lidelse selektivt, bare når den kan tjene egne interesser. Derfor blir det så viktig å insistere på en tredje vei: ikke nøytralitet, men uavhengighet. Ikke likegyldighet, men politisk klarhet.

 

Det er denne klarheten som trengs nå. Krigen mot Iran er ikke en vei til frihet. Prestestyret er heller ikke en vei ut av krisa. Framtida kan ikke bygges gjennom utenlandsk vold eller gjennom lojalitet til en stat som har gjort undertrykking til styreform. Hvis det skal finnes et håp, må det ligge i de kreftene som allerede finnes i samfunnet: de som kjemper for frihet, verdighet, sosial rettferdighet og demokrati nedenfra. Ikke fordi seieren deres er garantert, men fordi alle andre «løsninger» allerede er prøvd, og de har etterlatt seg gravplasser, ruiner og nye lenker.

 

Våpenhvile

Nettopp derfor må vi også forstå hva den såkalte våpenhvilen mellom USA og Iran faktisk innebærer. Den framstår mer som en pause i krigen enn et reelt vendepunkt. På papiret er kamphandlingene stanset og forhandlinger åpnet, men i praksis er nesten alle de grunnleggende konfliktene fortsatt uløst: atomprogrammet, sanksjonene, Irans regionale rolle, Israels aggressive og brutale framferd i regionen og USAs militære tilstedeværelse. Begge parter erklærer seier, men ingen av dem har oppnådd sine strategiske mål. Iran står fortsatt, med stat og militær kapasitet intakt, samtidig som USA ikke har fått gjennomslag for krav om full stans i anrikning eller regional tilbaketrekning. Samtidig er våpenhvilen preget av uklarhet, motstridende tolkninger og pågående brudd, noe som gjør den grunnleggende ustabil.

 

Det viktigste å forstå nå, er at maktforholdene ikke er avklart – de er bare midlertidig frosset. Kontroll over Hormuzstredet, som er avgjørende for verdens energiforsyning, er fortsatt et sentralt stridspunkt, og trafikken er langt fra normalisert. Det betyr at krigen allerede har flyttet seg fra direkte militær konfrontasjon til økonomisk og geopolitisk press. Samtidig tyder mye på at Iran, snarere enn å bli svekket politisk, har styrket sin posisjon internt gjennom å framstå som motstandsdyktig mot utelandsak angrep og innblanding. Historisk er dette en kjent dynamikk: krig utenfra gir ofte autoritære stater nytt pusterom innenfra.

 

Veien videre vil derfor ikke avgjøres av én avtale, men av en lengre dragkamp. Det mest sannsynlige er ikke en stabil fred, men en «kald konflikt» med høy risiko for nye eskaleringer – enten gjennom stedfortrederkriger, økonomisk press eller nye militære sammenstøt. For det iranske folket betyr ikke våpenhvilen en løsning, men en ny fase av usikkerhet: et samfunn fortsatt fanget mellom et regime som bruker krigen til å konsolidere makt, og stormakter som ikke har gitt opp målet om å forme Iran etter egne interesser. Det er nettopp derfor den viktigste politiske oppgaven fortsatt er den samme: å avvise både krig og undertrykking og insistere på at framtida til Iran må avgjøres nedenfra, ikke gjennom bomber eller geopolitisk spill.

 

Når krigen tåkelegger alt, må vi holde fast ved det viktigste: Iran er ikke et sjakkbrett. Det er et levende samfunn – fullt av motsetninger, kamp og håp. Og det iranske folket trenger ikke flere bødler. Det trenger solidaritet, politisk klarhet og rom til å kjempe sin egen kamp.

Bjørn A. Grønna, Rune Pedersen: Klassekamp i bystyret
Frilanders forlag, 2025, 216 s.

 

– Vi drakk kaffe eller andre ting, og var hjertens enige om at de større partia behandla oss som skitt, og at ordføreren var ei bølle, og at vi hadde fortjent å møte langt rausere holdninger fra makthavere. Det var mager trøst, men det var en trøst vi trengte noen ganger.

 

Sitatet oppsummerer hvordan det var å representere RV i Moss under deres første periode i bystyret på 80-tallet. Jeg tror sitatet er noe mange både tidligere og nåværende representanter for RV/Rødt kan kjenne seg igjen i. Boka Klassekamp i bystyret er både relevant og treffende på hvordan det kan oppleves å stå opp mot makteliten.  

 

I denne boka møter vi to tidligere representanter for Rød Valgallianse (RV) i Moss mellom 1979 og 2003. De skriver om hver sine perioder hvor de var folkevalgte i Moss kommune. Vi får være med fra da RV kun ble sett ned på av de andre partiene til at RV ble en viktig samarbeidspartner med en høy grad av respekt fra de andre partiene. Forfatterne gir oss innsikt i de viktigste sakene de jobbet med, og hvordan de jobbet med det.  

 

Boken er basert på representantenes subjektive opplevelser og tanker fra periodene. De viser til mange avisartikler og andre skriftlige dokumenter når de forteller om sine opplevelser.  

 

Klassekamp

Det er fascinerende å lese denne boken av flere årsaker. Både fordi det er interessant, hvert fall for en yngre kar som meg, å få lese om RV fra starten og få på plass noen kunnskapshull om RV. Samtidig, med bakgrunn i dagens politiske situasjon, er det både spennende og inspirerende å lese om det politiske arbeidet før år 2000. Boken er absolutt nyttig for både erfarne og nyere folkevalgte.  

 

Det er ingen tvil om at forfatterne her tar oss med på en tydelig klassekamp. Det redegjøres tydelig for forslag, utfordringer og motstanden fra makteliten – herunder både høyresiden, men også stor motstand fra Arbeiderpartiet. 

 

Noe av det som gis størst plass i starten av boka, er kampen mot høye politiske godtgjørelser. En kamp som var tøff da, og som fortsatt er ganske tøff i dag. Selv har jeg kjempet mot økte politiske godtgjørelser i Karmøy, men blitt møtt med fjasete motargumenter og sinte blikk. Bak disse blikkene og fjasete motargumentene ligger egentlig en enorm taushet, hvor ingen av de andre politikerne evner eller ønsker å se realiteten i den økonomiske prioriteringen eller symbolikken det sender ut til folket. Det kuttes i tilbudet til barn og unge – det kuttes over alt, unntatt på ett punkt: politiske godtgjørelser. Den budsjettposten økes.  

 

Vi tas også med inn i prioriteringene RV hadde i budsjettarbeid på den tida. Et brennaktuelt dilemma i dag, var også et aktuelt dilemma da: lojalitet mot Staten eller lojalitet mot folket i kommunen? Vi opplever i dag at kommuner over hele landet sliter med å få budsjettene til å gå rundt, mens staten Norge aldri har vært så rikt. Vi lokalpolitikere blir tvunget til å kutte i mange tilbud til våre innbyggere, eller risikere å havne på ROBEK-lista hvor Staten til slutt går inn og tvinger gjennom kutt uten å i det hele tatt lytte til de lokales innspill eller ønsker.  

 

For min del ga boken en følelse av å få være del av noe større. Man leser om de samme type kampene som ble kjempet på 80- og 90-tallet som i dag. Saker vi på venstresiden aldri må gi oss på, saker som vi kan oppleve frustrasjon rundt – men saker som helt tydelig er viktige i kampen mot makteliten.  

 

Internasjonal solidaritet

Vi ser ikke likheter bare i nasjonal politikk, men også i utenrikspolitikk. Moss RV arrangerte fakkeltog mot Sovjets angrep på Afghanistan i 1979. I dag arrangerer vi fakkeltog mot Israels folkemord i Palestina. Vi arrangerer fakkeltog mot USAs angrep på Iran. Krig og imperialisme har dessverre herjet planeten vår i alt for mange år. Noen stod opp mot datidens kriger, og viktig er det at vi står opp mot nåtidens kriger. Det er også fascinerende å lese hvordan bystyret i Moss gikk med på boikott av Sør-Afrika i kampen mot apartheid.  

 

I boken siteres et leserinnlegg av Rune Pedersen hadde under en sak om vennskapsby i Sovjetunionen under deres krig mot Afghanistan, hvor Rune Pedersen siterte diktet Guernica av Arnulf Øverland: «Intet brorskap med barnemorderen». Vi kan jo selv tenke oss til hvordan vi kan sitere dette de neste månedene i kampen mot enkelte lands militære angrep.  

 

Boken tar for seg mange ulike saker, og kan nesten brukes som et oppslagsverk når man trenger å lese om litt historie eller få litt inspirasjon i en lignende sak i nåtiden.  

 

Jeg opplevde mens jeg leste at boken utfordret meg til å reflektere over min egen aktivitet i kommunestyret i Karmøy. Både i form av argumentasjon og strategi.  

 

Jeg vil avslutte med å ta opp en god refleksjon som kommer helt til slutt i boken. Der reflekterer Bjørn A. Grønna om at han og de kanskje skulle ha vært tydeligere i sine prioriteringer av hvilke saker de jobbet med. Det er fort gjort å bli overarbeida av et stadig stort sakskart i de folkevalgte organene, og ikke ha overskudd – eller kanskje glemme litt – å ta seg tid til å tenke grundig over hvordan man skal få gjennomslag for noen av sine viktigste saker. Særlig om man kun er en representant i kommunestyret. Det kan bli travelt å forberede, mene og sloss for hver eneste sak. Det kan oppleves at det er riktig og viktig, ettersom man har stemmeplikt, men jeg stiller meg bak denne refleksjonen. Det kan være vel så riktig og viktig å ha et bevisst forhold til en prioriteringsliste av saker som en skal holde seg til.  

 

En ting er sikkert. Pedersen og Grønna og Moss RV drev klassekamp i bystyret da – og det er vår oppgave å fortsette kampen i våre kommunestyrer landet rundt. Denne boka kan være til god hjelp gjennom inspirasjon og et historisk tilbakeblikk på hvordan klassekamp i bystyret så ut tidligere.

Harald Minken har gjort et solid oversettelsesarbeid med tredje bok av kapitalen, men hans egen oppsummering vitner om manglende begrepslig presisjon.

 

Det er gledelig at Marx’ økonomiske teori endelig kan diskuteres mer helhetlig på norsk, særlig takket være Harald Minkens grundige oversettelsesarbeid. I en nylig artikkel («Tredje bok av Kapitalen: Merverdien blir til profitt») forsøker Minken også å gi en samlet framstilling av Marx’ tredje bok. Til tross for verdifulle poenger, inneholder artikkelen noen påstander som kan diskuteres.

 

Profitt eller produksjonspris?

Innledningsvis bør det framheves at artikkelen gir en forbilledlig framstilling av gjennomsnittsprofitten – både hvordan den oppstår og hvilke betingelser som må være oppfylt for at den skal gjøre seg gjeldende i praksis. Artikkelen argumenterer godt for at disse forutsetningene – kapitalens og arbeidskraftens frie bevegelighet – fører til en utjevning av utbyttingsraten og en tilsvarende utjevning av profitten til gjennomsnittsprofitt. Dermed kan man regne denne utjevningen som en virkelig tendens. Likevel ville det styrket artikkelen om den hadde klargjort nærmere hva det innebærer å forstå en lov som en tendens. Et annet og mer umiddelbart problem er at artikkelens uklare begrepsbruk tidvis gjør det vanskelig å følge resonnementet. Jeg vil begynne med det siste.

 

Minken antyder med tittelen på sin artikkel at hovedtemaet i tredje bok av Kapitalen er omdannelsen av merverdi til profitt. Dette er en litt overraskende formulering. Hvorfor framhever Minken temaet for første avsnitt, av en bok bestående av syv ulike avsnitt, som om det var dekkende for boka som helhet? Minken skriver:

 

Problemet er ikke å utlede produksjonsprisene på grunnlag av vareverdiene, og heller ikke å utlede verdiene på grunnlag av produksjonsprisene. Problemet er å utlede profitten på grunnlag av merverdien. Og det er faktisk det som gjøres i tredje bind av Kapitalen. Vi trenger bare å lese overskriften på første del [avsnitt] av boka for å bli overbevist om hva som skjer. Denne delen heter ‘Merverdiens forvandling til profitt og merverdiratens forvandling til profittrate’. (s. 66)

 

Denne argumentasjonen er ikke overbevisende. Man har ikke vist at temaet for hele boka er overgangen fra merverdi til profitt, ved å påpeke – som riktig er – at dette er tema for et av syv avsnitt. Fastholdelsen av dette premisset gjør at artikkelen vikler seg inn i en veldig omtrentlig begrepsbruk, der den med overgangen fra merverdi til profitt, ønsker å beskrive tre ulike fenomener, som i virkeligheten behandles i ulike avsnitt og under ulike overskrifter i tredje bok. For å sette det på spissen så blir det at profitten slukes av grunneieren i form av grunnrente, et eksempel på at “merverdien blir til profitt”!

 

Først innebærer overgangen fra merverdi til profitt bare en endring i “hvordan man ser på tingene” (s. 66), altså hvorvidt merverdien i tanken stilles i forhold til den variable kapitalen eller til totalkapitalen. Men så omtales overgangen som om den innebærer noe helt annet enn en annen betraktningsmåte: “Merverdien kan la seg omdanne til profitt, hvilket betyr at den fordeles mellom kapitalistene etter hvor mye kapital de har brukt” (s.70). I motsetning til dette påpeker Marx at profittens eksistens er en forutsetning for at det skal kunne oppstå en gjennomsnittsprofitt: “For å jamne ut profittrater må profitten allerede være tilstede som et element av vareprisen. Konkurransen skaper den ikke.»

 

Minken forklarer videre at merverdiens forvandling til profitt, innebærer at den blir “et sett av inntektskilder for ulike utbyttende klasser og lag”, eksempelvis grunneieren (s. 66-7). Når Minken så diskuterer forutsetningene for dannelsen av gjennomsnittsprofitt – altså arbeidskraftens og kapitalens frie bevegelighet – så omtaler han dette igjen som forutsetninger for at merverdien skal bli til profitt (s. 67). Dette blir dessuten blandet med spørsmålet om forutsetningene “for beregningen [min uth.] av hvordan merverdien omformes til profitt” (s. 67). Dersom forutsetningene for merverdiens virkelige overgang til profitt (eller gjennomsnittsprofitt), blir forvekslet med forutsetningene for å beregne den, så står man i fare for å blande erkjennelse og virkelighet.

 

Ifølge artikkelen er det disse forutsetningene, altså de som gjorde at merverdien ble fordelt og forvandlet til profitt, som så gjør at merverdien blir identisk med profitten. Hvordan skulle imidlertid dette henge sammen? I første omgang var profitt bare merverdi betraktet på en annen måte, og i så fall må det være trivielt at profitten og merverdien er identisk. I neste omgang var profitt bare merverdi som ble fordelt mellom bransjer, og så mellom kapitalister av ulike slag, og igjen blir det en triviell sannhet at det som fordeles, og det man har fordelt, må være av samme kvantitet. Det gir derimot ikke mening å hevde at forutsetningene for at merverdien blir til profitt, eller for at profitten blir gjennomsnittsprofitt, skulle skape selve likheten mellom profitt og merverdi. Tvert imot så er det disse overgangene som gjør at de to størrelsene ikke lenger umiddelbart sammenfaller. For å hevde det motsatte må man forutsette at merverdien og profitten i prinsippet er adskilte størrelser som bare sammenfaller under ganske bestemte betingelser. Og Minken hevder faktisk det: “Gitt [min uth.] arbeidskraftas og kapitalens frie bevegelighet, er altså den årlige mengden profitt pr. tidsenhet (år) i et kapitalistisk samfunn lik den årlige mengden merverdi som er produsert” (s.67).

 

Når artikkelen så ser tilbake på sitt eget resonnement om hvordan merverdi blir til profitt, så oppsummeres det slik: “Vi har sett at merverdien i en gitt sektor av økonomien kan omformes til profitt.” (s. 68). Igjen er dette uklart. Vi har sett hva som skal til for at all merverdi framstår som profitt, ikke bare merverdien i en gitt bransje, og vi har utforsket gjennomsnittsprofitten, som for å eksistere må ha dannet seg i mange bransjer, ikke bare i én.

 

Alt i alt så illustrerer det at den manglende begrepslige presisjonen i Minkens artikkel vanskeliggjør problemstillingene han ønsker å diskutere.

 

Det viser seg likevel at det som motiverer denne begrepsbruken fra Minkens side, er et ønske om å forsvare Marx mot den voldsomme kritikken han ble utsatt for blant økonomer på 70- og 80- tallet, og som hadde å gjøre med “transformasjonen” fra verdi til produksjonspris. Det Minken antyder er at man kan løse dette problemet dersom man bare forstår at denne transformasjonen egentlig ikke er så viktig, og at det viktige for Marx snarere er transformasjonen fra merverdi til profitt, og videre til avarter av denne, slik som industriprofitt, handelsprofitt, pengerente og så videre. Når Minken snakker om overgangen fra merverdi til profitt, bruker han dette synekdotisk for å betegne hele utviklingsforløpet, først fra merverdi til profitt, dernest fra profitt til gjennomsnittsprofitt, og så spaltingen av profitten i ulike tilsynelatende «uavhengige» former.

 

Minken skriver at han har dette fra den nyklassiske amerikanske økonomen William Baumol. Baumol var en anerkjent «borgerlig» økonom og kollega av Paul Samuelson, som på sin side var en sentral skikkelse i den økonomiske kritikken av Marx. Samuelson hadde hevdet at det eneste man trengte for å løse «transformasjonsproblemet» – overgangen fra verdier til priser – var et viskelær, slik at man kunne fjerne de overflødige verdiene. Baumol hevdet derimot at Samuelson og co hadde misforstått hensikten med Marx’ teori. Formålet med verditeorien “burde ikke på noen måte bli forstått som et forsøk på å forklare hvordan markedspriser bestemmes”, siden “verditeorien aldri var ment som en teori om pris.” Teoriens mål var heller å vise hvordan det samfunnsmessige overskuddet ble skapt gjennom arbeiderklassens ubetalte arbeid og deretter omdannet til profitt, som igjen ble fordelt videre som industriprofitt, handelsprofitt, renter, grunnrente og så videre.

 

Minken skriver i tråd med Baumol at «problemet» ikke består i «å utlede produksjonsprisene på grunnlag av vareverdiene», men av å utlede profitten av merverdien. «[D]et er faktisk det som gjøres tredje bind av Kapitalen.» (s. 66.) I artikkelen til Baumol finner man inspirasjonskilden til denne påstanden: «Mye av litteraturen har forsøkt seg på feil transformasjon – fra verdier til priser i stedet for fra merverdi til profitt, renter og grunnrente.»

 

Baumol påpeker selv at hans syn på “transformasjonsproblemet” har mye til felles med tenkningen til den japanske økonomen Michio Morishima. Ifølge Morishima var Marx’ viktigste bidrag å vise at profittens kilde var merverdien, og at en «langsiktig likevektsprofittrate bare kunne eksistere dersom utbyttingsraten var positiv». Dette kalte han det grunnleggende marxistiske teoremet. Morishima understreket at dette teoremet egentlig var “fullstendig uavhengig av verdibegrepet”. Det anså han likevel ikke som særlig problematisk, så lenge man – slik Baumol gjorde – oppfattet kjernen i Marx’ teori nettopp som dette «grunnleggende marxistiske teoremet»: altså at profitten hviler på utbyttingen av arbeiderklassen.

 

Howard Nicholas gir en god oppsummering av bakgrunnen for løsninger av denne typen:

 

Fram til 1980-tallet var det vanlig for de fleste marxister å akseptere at Marx’ transformasjon [fra verdi til produksjonspris] riktignok var inkonsistent i den tilstand han etterlot den i, men at den kunne gjøres konsistent ved å følge en eller annen transformasjonsprosedyre som innebar løsninger av sett av simultane ligninger. Det ble også godtatt at disse løsningene krevde at man ofret en av de to grunnleggende likhetene som Marx hadde postulert, nemlig likheten på den ene siden mellom de samlede verdiene og prisene, og på den andre siden mellom den samlede merverdien og profitten. … Et flertall av marxistene gikk inn for å ofre likheten mellom de aggregerte verdiene og prisene, med den begrunnelse at det egentlige formålet med Marx’ verditeori var å forklare profitten, ikke prisene i seg selv.

 

På denne måten ble Marx’ teori delt opp, slik at verdi- og pristeorien ble forkastet, samtidig som man forsøkte å bevare en slags teori om merverdi. Drivkraften bak slike grep var det faktum at økonomer som Baumol og Morishima betraktet transformasjonsproblemet som en alvorlig utfordring. Den eneste måten å redde teorien på var å kvitte seg med deler av den, slik at kjernen – som tross alt var viktigst – kunne beholdes. Selv om dette er velment, hviler det på en misforståelse. I virkeligheten lar det seg ikke bestride at Marx med sin verditeori ikke bare ønsket å avsløre utbyttingsforholdet, men også å forklare priser.

 

Baumol begrunner likevel sin «redningsoperasjon» noe annerledes enn Morishima. Ifølge Baumol dreier teorien om produksjonspris seg «utelukkende om framtredelsesformer» og «mystifikasjoner». Baumol tror at teorien om produksjonspris må være uviktig, siden produksjonsprisen fordreier og mystifiserer de virkelige forholdene. Han overser dermed at Marx nettopp utviklet produksjonspristeorien utav verditeorien for å avdekke og avsløre disse mystifikasjonene. Baumol hevder derimot at Marx ikke ønsker å utlede priser fra verdier (eller verdier fra priser), men at disse to størrelsene eksisterer «mer eller mindre uavhengig av hverandre» og skiller seg «substansielt og systematisk». 

 

I virkeligheten er Marx’ fremstilling i Kapitalen motsatt av det Baumol hevder. Marx starter med prisen (bytteverdien), med varer som byttes mot hverandre i bestemte proporsjoner. Ut fra dette konstaterer han at varene må dele én felles substans som gjør dem sammenlignbare, og denne substansen viser seg å være verdi, skapt gjennom abstrakt, menneskelig arbeid og målt gjennom samfunnsmessig nødvendig arbeidstid. Når Marx har etablert verdibegrepet, utforsker han hvordan verdien kun kan framtre gjennom forholdet mellom varer, først som enkel bytteverdi og til slutt som pris. Marx viser altså ikke bare hvordan verdiene forholder seg til prisene, men også at verdier og priser (bytteverdier) forutsetter hverandre: “Å si at en vare og dens pris er ekvivalente er derfor en tautologi, siden prisen nettopp er pengenavnet på det arbeidet som er nedlagt i varen.”

 

Baumol var en sympatisk økonom, og artikkelen hans er verdt å lese, men løsningen hans på Samuelsons utfordring gir mer til djevelen enn han fortjener.

 

Grunnrente eller ekstraprofitt?

Teorien om gjennomsnittsprofitt gjør det mulig å forklare hvordan merverdien deles opp i ulike former, slik at handels- og pengekapitalister kan tilegne seg merverdi uten å delta direkte i produksjonen av den. Med dette blir det også mulig å utvikle en forklaring av grunnrentens rolle i det moderne samfunnet. Her ser det imidlertid ut til at Minken har misforstått Marx, da Minken omtaler grunnrenten som en ekstrainntekt som tilfaller produsenten:

 

Videre viser den hvordan profitten deler seg i renter til de som låner ut kapital og eierinntekter til kapitaleierne, og hvordan de som produserer (!) under særlig gunstige forhold kan sikre seg en grunnrente på toppen av dette. (s. 70)

 

Det er riktig at Marx’ forklaring av grunnrente begynner med å konstatere at det kan oppstå en ekstraprofitt når man produserer under gunstige forhold, da produsenten for eksempel kan bruke et fossefall i stedet for en dampmaskin, men poenget er ikke at “de som produserer”, forpakter-kapitalistene, nå får sikret seg en grunnrente. I neste runde støter de på grunneieren, som nekter tilgangen til jordstykket med mindre ekstraprofitten betales ut gjennom forpaktningsavgiften. Dermed “forvandles ekstraprofitten til grunnrente, dvs. den tilfaller eieren av fossen”.

 

Minken er ikke konsekvent i sin beskrivelse av grunnrenten som en ekstrainntekt til produsenten, siden han like etterpå omtaler den som «ekstraprofitten til de som eier særlig verdifulle naturressurser» (s.70). Men heller ikke denne formuleringen er tilfredsstillende. På hvilken måte kan denne inntekten kalles profitt, og hva sammenlignes den med for å rettferdiggjøre betegnelsen «ekstra»? Det positive er at eierskapet til jorden blir fremhevet, i stedet for den opprinnelige antagelsen om at grunnrenten tilfaller produsenten. Men ved å omtale grunnrenten som en form for profitt blir grunneieren samtidig gjort til en slags kapitalist, og grunneiendommen til en type kapital. Da har man akseptert den vulgærøkonomiske «hverdagstenkningen» Marx kritiserte.

 

Distinksjonen mellom ekstraprofitt og grunnrente, og klarhet rundt hvem som egentlig tilegner seg den, er viktig siden det kapitalistiske hverdagslivet får alt til å framstå opp-ned og forvridd, slik at grunneieren, som i virkeligheten bare “overfører en del av den produserte merverdien fra kapitalens lomme til sin egen”, likevel framstår som en slags kapitalist. Denne sammenblandingen er blitt en gjenganger.

 

Hvordan tester vi gjennomsnittsprofitten?

Minken kommer på et tidspunkt inn på spørsmålet om hva det vil innebære å teste – og eventuelt bekrefte – Marx’ teori om gjennomsnittsprofitten. Han reflekterer over hvor rimelige Marx’ forutsetninger er, og hvordan statistiske data om arbeidstid og priser kan brukes til en kritisk vurdering av teorien. I en tidligere artikkel kunne det virke som om Minken antok at teorien gjennomsnittsprofitten var feilaktig, fordi kapitalismen hadde utviklet seg til monopolkapitalisme. Nå ser det ut til at Minken mener teorien i og for seg er riktig, men at han heller ønsker å diskutere i hvilken grad den er riktig og hvordan man kan gå fram for å teste den empirisk. Her kan man imidlertid savne en grundigere redegjørelse av hva slags lov loven om gjennomsnittsprofitt egentlig er.

 

Hvis man på en overflatisk måte skulle forsøke å «empirisk teste» teorien om gjennomsnittsprofitten, ville man sannsynligvis ende opp med å tilbakevise den. Man ville oppdage at det eksisterer et stort mangfold av profittrater i økonomien, og at disse til dels avviker betydelig fra hverandre. Problemet er at man da har regnet loven for å være en beskrivelse av en tilstand, heller enn en beskrivelse av en tendens som bare kan identifiseres over et lengre tidsrom:

 

I noen år vil profitten være høyere i visse bransjer, i andre år lavere. Det er bare når man betrakter en lengre periode, eller en hel utviklingsrekke, at gjennomsnittsprofitten blir synlig. Den framstår imidlertid aldri som direkte gitt, men bare som et gjennomsnittsresultat av motstridende svingninger.

 

Dessuten må man også ta hensyn til at teorien om gjennomsnittsprofitt kommer relativt tidlig i tredje bok, slik at man må modifisere den i lys av det som følger i resten av boka. Eksempelvis når man leser avsnittet om grunnrente, blir det tydelig at Marx ikke legger til grunn noen dogmatisk forutsetning om at alle bedrifter til enhver tid nyter samme profittrate, siden man her finner en intrikat analyse av monopolets betingelser i den kapitalistiske økonomien.

 

I prinsippet må man her også ta hensyn til kapitalens sykliske og kriseartede bevegelsesmåte – fra oppgangsperioder til nedgangs- og stagnasjonsperioder. Slike svingninger må også sies å modifisere teorien om gjennomsnittsprofitt, siden de innebærer at kapitalen i perioder må selge varene til priser under eller over produksjonsprisen.

Jonathan Haslam:
Hubris. The American origins of Russia’s war against Ukraine
Cambridge, Mass.: Harvard University Press, 2025, 368 s.

 

Jonathan Haslam er en høyt respektert historiker ved Universitetet i Cambridge, og forfatter av flere kritikerroste bøker om internasjonal politikk og krig. Forlaget er heller ikke akkurat kjent for å provosere vestlige makthavere sin radikalisme. Det er nettopp dette som gjør Hybris (overmot) til ei viktig bok. Det skyldes ikke minst at forfatteren detaljert viser til flere offisielle erklæringer om at Nato med sine baser ikke skulle rykke østover ved Sovjetunionens fall.  

 

Haslam viser også konkret til alle de advarslene mot Nato-utvidelse som president Bill Clinton fikk fra Russlandeksperter, diplomater og folk i embetsverket, inkludert flere i Pentagon. Men Clinton vendte det døve øret til, og åpna for Polen, Ungarn og Tsjekkia. Men den ivrigste forkjemper for å utfordre Moskva var George W. Bush, som i 2008 erklærte at Nato planla å invitere Georgia og Ukraina. Bush toppet det hele med sine kriger i Irak og Afghanistan for å vise hvor makta lå. Barack Obama ikke bare fulgte i samme spor, men lot hauker i egen administrasjon blande seg inn i kuppet i 2014. Hver ny utvidelse, som doblet Natos medlemstall, er for Haslam ei påminning om hvordan mulighetene for avspenning blei torpedert. 

 

Det skal mye til for å stemple Haslam for å være «putinist» eller forsvarer av russisk ekspansjon og imperialisme, som han mener utgjør en del av regimets DNA. Hans oppdrag er å trekke lengre historiske linjer og minne om at alt ikke starta i 2014 eller 2022. Med sinne dype innsikt og sans for sammenhenger, burde hans bok bli lest av det kompakte korpset av politikere, kommentatorer og «eksperter» (med eller uten uniform) her hjemme. Men det er nok å være for optimistisk.

Vi lever i kaotiske tider. Hver dag går med til å prøve å forstå en eller annen ny utvikling innen kunstig intelligens (KI), bare for å se at det siste nye blir avløst av noe nytt dagen etter.

 

Den raske utviklingen av KI skriker etter regulering. Men hastigheten gjør at forsøkene fremstår utdaterte allerede før de forlater tegnebrettet. Løfter om trygg og ansvarlig KI i dagens kapitalisme, med ekstreme ulikheter i makt og ressurser mellom klassene er dessverre ikke annet enn falske forhåpninger. Det som trengs, er grunnleggende diskusjoner om måten samfunnet er organisert på og hvilke verdier det skal styres etter.

 

Den digitale teknologien har gjort én ting klart: Livene våre er blitt en vare, også utover arbeidstiden. Dette er ikke et nytt argument. Allerede på 1970-tallet ble det hevdet at hele livet vårt ble gjort til en vare, blant annet gjennom krav om lønn for husarbeid fra personer som Silvia Federici. Dette perspektivet endret vår forståelse av produktiv tid og ikke-produktiv tid.

 

I dag, med intensiveringen av det digitale, er grensene mellom produktiv og ikke-produktiv tid, mellom arbeid og fritid, nesten ikke-eksisterende. I kollektive forhandlinger møtes arbeidere og kapitalistene for å forhandle om hva som skal skje med arbeidstiden. Med KIs utvisking av grensen mellom arbeid og fritid er dette utilstrekkelig, av tre grunner: For det første fremstilles det digitale som uunngåelig. For det andre har de komplekse leverandørkjedene av maskinvare, programvare og data blitt for ekspertbaserte. Dette gjør likeverdig deltakelse enten vanskelig eller overflødig. For det tredje har vi alle i varierende grad blitt dataarbeidere i våre datastyrte samfunn. Ingen vet når arbeidet slutter og fritiden begynner.

 

Etter covid 19-pandemien ser det ut til å ha skjedd mye, og Fukuyamas «historiens slutt» er i seg selv avsluttet. Mye av det som skjer, skjer i så stor hastighet, at det ikke kan forstås ved hjelp av eksisterende begreper og ideer, vi trenger nye koordinater å navigere etter for å forstå nåtiden.

 

Det er særlig to ting som er viktige. Vi må forstå de særegne egenskapene ved databaserte teknologier og de nye politiske mulighetene som ligger i dem. For det andre er det viktig å gå tilbake til en fremvoksende arbeidsfolklore, det vil si historiene, vitsene, ordtakene, memene eller de uformelle fortellingene om hva det vil si å jobbe og leve. I stedet for å gjenta 1900-tallets modeller for fortroppskommunisme eller løfter om sosialdemokrati, kan det være mer fruktbart å lytte til hva arbeiderne selv sier. Og det er mye å lære av arbeidere over hele verden, på tvers av alle sektorer. Artikulasjoner fra utkantene forteller om utbrenthet, psykiske plager, slapphet, arbeidsvegring, tretthet og kjedsomhet. Disse klagene forteller oss at noe er fryktelig galt med måten vi lever livene våre på.

 

KI i India

India har alltid vært opptatt av sensur. Det har vært et gjennomgående motiv i Indias offentlige sfære fra før og etter uavhengigheten. Selv om ytringsfriheten angivelig eksisterer, er listen over unntak lang og omfatter blant annet oppvigleri, krenkelse av kvinners bluferdighet, krenkelse av religiøse følelser, blasfemi, hatefulle ytringer, ærekrenkelse av enkeltpersoner og kollektiver, og statssanksjonert sensur av kino, bøker, TV, radio og internett. Denne lange listen over unntak har blitt brukt til å kneble avvikende stemmer fra tiden før uavhengigheten.

 

Utbredelsen av kinesiske smarttelefoner og billig internettilgang førte til at internett og sosiale medier ble en gråsone innenfor denne sensurkulturen. Snart ble det et sted for vulgært gatespråk, hatefulle ytringer, avvikende stemmer, sponsede stemmer fra politiske partier og selskaper, troll, pornografi og i de siste månedene også KI-sludder. Det ble gjort flere forsøk på tvers av plattformene i samarbeid med aktører i sivilsamfunnet for å sanere plattformene og fremme ansvarlig bruk av kunstig intelligens til innholdsmoderering og innholdsproduksjon. Bekymringen var at umodererte ytringer og enkel tilgang til generativ kunstig intelligens bare ville forsterke hatefulle ytringer, kvinnehat og feilinformasjon, noe det også gjorde, men det førte også til noe uventet.

 

I 2025 lanserte xAI en KI-modell kalt Grok, som ble trent opp på plattform Xs data og integrert i X som en chatbot-tjeneste. Den ble karakterisert som en ufiltrert, anti-woke bot av Elon Musk. Kritikerne i USA så ingen grunn til at den skulle eksistere. Likevel blir Grok elsket av de liberale i India for sin anti-høyreorienterte retorikk. Den har også klart å lære seg en av de mest upopulære hindi-dialektene. Hvordan skal vi forstå dette?

 

Det hevdes ofte at kunstig intelligens i bunn og grunn bare reflekterer dataene den er opplært på, altså «søppel inn, søppel ut». Ordet «reflektere» er sentralt her. Det representerer ikke dataene den er trent på. Refleksjonen kan re-presenterer dataene den er opplært på i et nytt lys. For å si det enkelt: Søppelet som kommer inn, er ikke det samme søppelet som kommer ut.

 

Nye muligheter for mer hvile

I vårt møte med KI kan vi lære av arbeiderbevegelsens historie. I årene med industrialisering på 1800-tallet projiserte luddittene sitt sinne på det døde arbeidets kropp – maskinen. Revolusjonære sosialister av ulike slag debatterte og praktiserte en rekke mulige fremtider og ordninger. De forsøkte å forstå den raske omveltningen som skjedde rundt dem. I dag er det mye panikk og frykt som spres av liberale og sosialdemokrater over hele verden. Dette kan bare leses som et symptom, en reaksjon på en opplevd krise, der de eksisterende sosiale hierarkiene og relasjonene – det gamle søppelet – trues av det nye søppelet.

 

Hva er det nye søppelet? Det vil ikke nødvendigvis være frigjørende. Det vil bare legge om hvordan vi jobber, hvor lenge og med hvilken kompetanse (eller kompetanse i det hele tatt). Lobbyistnettverkene i Bryssel har jobbet for en firedagers arbeidsuke i ti år, men det har gått svært sakte. Bill Gates kunne imidlertid i mars i år uttale at en to-dagers arbeidsuke vil være mulig i fremtiden. I India krever IT-selskapene derimot 70 eller 90 timers arbeidsuke. Den hardt tilkjempede konsensusen om 8-timers arbeidsuke er igjen oppe til debatt.

 

Hvis spillereglene er i ferd med å bli omskrevet, er ikke dette tiden for å forestille oss og kreve noe mer? I boken Eye of the Master, en materialistisk historie om kunstig intelligens, åpner Matteo Pasquinelli med et svært provoserende bilde. Han konstaterer at lastebilsjåfører i dag er blitt en del av intelligentsiaens panteon, ettersom automatiseringen av kjøringen har gjort det tydelig at lastebilkjøring aldri har vært «manuell» og «ufaglært». I bokens innledende avsnitt peker Pasquinelli på hvordan kunstig intelligens har gjort noe som alltid har vært åpenbart, men likevel tilslørt, nemlig at alt menneskelig arbeid i en eller annen form er det samme, at manuelt arbeid er like kognitivt som kognitivt arbeid er manuelt, og at samarbeid er like nødvendig for utførelsen av begge. Den hierarkiske organiseringen av arbeidet springer ikke ut av arbeidets egenart, men fra kravet om profitt.

 

Det 19. århundrede var preget av utopiske forestillinger om en verden i rask endring. Arbeiderne og de «intellektuelle» var på den tiden vitner til en verden rundt seg, så på seg selv og var åpne for mulighetene i en annen verden til tross for at de materielle forutsetningene ikke var modne.

 

Men nå som vi står på terskelen til økt automatisering i nesten alle sektorer av livet, blir vi distrahert av frykten knyttet til nedbemanning, arbeidsledighet, tap av arbeidsplasser, plattformisering, prekarisering og økonomisk krise. En liste over problemer som fører oss tilbake til de vanlige løsningene med trygge jobber, omskolering/omskolering, livslang læring, regulering, fagorganisering og økonomisk planlegging gjennom sterke velferdsstater. Som om lønnsslaveri organisert gjennom paternalistiske velferdsstater er historien sluttpunkt.

 

Nye måter å forstå arbeid på

De fleste arbeidere i verden vil fortelle om tvang for å utføre arbeid, frustrasjon og hat mot lønnsarbeidet, ikke glede, ikke nytelse. David Graeber har gitt oss den fineste definisjonen av det større lønnsarbeidet som mange av oss utfører i dag, og som han kalte bullshitjobber. Det er jobber som er skapt for å skape arbeidsplasser eller for å tilfredsstille noens ego.

 

Vi kan vende tilbake til India for å avslutte historien vår. Det siste året har indiske sosiale medier vært fylt av raseri fra arbeidere innen informasjonsteknologi, og servicesektoren som har rast mot økende arbeidstid, forferdelige arbeidsforhold, mangel på gode jobber, dårlige ledere, lave lønninger, luftforurensning og dårlig offentlig transport. All denne arbeiderfolkloren har oppstått til tross for mangelen på fagorganisering i Indias servicesektor og mangelen på såkalt «klassebevissthet» som gjør det mulig å handle kollektivt. Alt dette skjer midt i en større diskusjon der industri- og statsledere krever at arbeidstiden i India skal økes til 70 og 90 timers arbeidsuke, til tross for at de fleste arbeiderne i dag ikke engang er omfattet av arbeidstidsbegrensninger. Mange melder også om at de jobber mer enn 12 timer, selv om 8 timers arbeidsdag er nedfelt i lovverket.

 

Det er i denne konteksten at det britiske sjokoladeselskapet Cadbury, et datterselskap av Mondelez International, rykket inn i en annonse i India nylig. En satirisk fremtidskampanje for å «gjøre KI middelmådig igjen» i en verden der en superrask og effektiv AI ikke reduserte arbeidstiden, men i stedet intensiverte arbeidet. Siden KI bare skapte flere bullshitoppgaver, fikk ikke arbeiderne tid til å spise sjokoladen til Cadbury! Det absurde i situasjonen er at løftet om fritid blir artikulert av en markedsføringskampanje fra selskapene, mens fagforeningene har vært ute av stand til å artikulere frigjørende visjoner eller strategier som kan peke ut over «business as usual». Hvis kapitalistene får lov til å bestemme over fritiden vår, kan det hende at vi bare blir sittende igjen med å spise sjokolade som en hendig belønning for arbeidet vi gjør, uansett hvor vi er. Fabrikken har tross alt for lengst forlatt fabrikkgulvet, og produksjonen foregår i dag hvert sekund av våre liv, selv når vi sover, og vi genererer søvn- og varmedata fra våre smart-dupeditter og smarthussystem.

 

Den rumenske regissøren Radu Judes film fra 2023, Do Not Expect Too Much from the End of the World, fanger dagens utfordring på glimrende vis. Filmens hovedhistorie handler om Angela, som jobber for et reklamebyrå i Bucuresti og kjører folk rundt i byen. Hun hater lønnsarbeidet sitt. På fritiden legger hun ut avskyelige og kvinnefiendtlige utfall på TikTok med en algoritmisk maske som satire. Det tragiske i situasjonen er at mens hun forsøker å flykte fra og håndtere følelsene sine gjennom reels på TikTok, ender hun opp med å generere data og verdi for en digital plattform. Hennes frustrasjon på fritiden er noen andres verdi.

 

Ta tiden tilbake

Kampen handler ikke lenger om å skape balanse mellom arbeid og fritid. Den handler ikke om å regulere hvor mange timer vi jobber. Det handler om å stille spørsmål ved selve kravet om lønnsarbeidet. Lønnsarbeidet bestemmer hvordan vi organiserer livene våre, hvem som bestemmer det, og til hvilket formål – selv når vi angivelig ikke jobber.

 

Kunstig intelligens og datagenereringen som går med til å opprettholde den, sprer sine tentakler dypt inn i livene våre – hvordan vi spiser, varmer opp husene våre, sover, vasker opp og vasker klær, snakker med andre, handler, har sex.

 

Skillet mellom fritid og arbeidstid er blitt meningsløst. Kampen står ikke lenger om arbeidstiden eller fritiden, vi må ta kontroll over all tiden vår. Dette er grunnlaget en ny sunn fornuft må bygges på i den kunstige intelligensens tidsalder.

Wolfgang Streeck:
Taking back control? States and state systems after globalism
London: Verso Press, 2024, 416 s.

 

Den tyske samfunnsforskeren Wolfgang Streeck er en slags superstjerne innafor radikal politisk økonomi, og han er særlig kjent for sine skarpe analyser av den globale kapitalismen. Hans nyeste bok er egentlig ikke ny, den kom på tysk i 2021, men er tilgjengelig på engelsk med enkelte oppdateringer. Det interessante er at han så klart forutser tendensen i disse trumpske tider til krampetrekninger i en hyperglobalistisk nyliberalisme med stadig tydeligere autoritære trekk. Streeck legger også vekt på geopolitikkens økte betydning etter sammenbruddet for en unipolar verden med USA i sentrum, men mener også at dagens krise – eller kriser – samtidig åpner et vindu for mer progressive alternativer. For europeere er disse så avgjort ikke å finne innafor ramma av EU, som han utvetydig viser er en oppskrift for mer marked, mer teknokrati og mer byråkrati. Derfor blir EU en sterk trussel mot folkelig deltakelse og demokrati. Han advarer sterkt mot et militarisert EU, slik vi opplever tydeligere for hver dag, og han ser sammenhengen mellom høyrepopulisme og misnøye med den politiske eliteklassen i Brussel.

 

Hva er så Streecks alternativ? Her er han ikke like konkret, men argumenterer for et vern om nasjonalstaten som arena for demokratisk styring og kamp mot økonomisk ulikhet. Den gir muligheter for et system bygd på mindre enheter, nasjonal sjølråderett og innskrenkinger i markedsmakt etter en reformistisk («venstre-keynesiansk») modell. Det er derfor ikke rart at partiet Rødt har valgt «Ta tilbake kontrollen» som sitt slagord foran høstens valg, det vil si det samme som tittelen på Streecks nyeste bok.

Maktens gravitasjonskraft drar sakte men sikkert tilbake til den fremste av alle verdier: Penger.
Det gjelder også idrett og politikk

Da Lise Klaveness sto på talerstolen i Doha 31. mars 2022 og tok et oppgjør med pampeveldet i internasjonal fotball, var det mange av oss som trodde på en endring i ansvaret idretten tok for sine egne menneskerettighetsbrudd og sitt negative avtrykk på samfunnet. Tre år senere er det grunn til å være skuffet.

De siste ti årene har det rast debatter i idretten, aller mest i den mest populære av dem alle: fotball. Hvor går grensene mellom politisk engasjement og å stå opp for fellesverdier som er under press? Er like rettigheter for alle kjønn, kamp mot rasisme og kamp mot homofobi politiske markeringer, eller uttrykk for grunnleggende verdier? Hva skjer når sportsvasking blir åpenbar? Når undertrykkende regimer bruker idretten til å skape legitimitet for undertrykking, oligarki og slavearbeid – hva slags svar har idretten da? Og hva slags maktmidler er idretten villig til å bruke når regimer bryter folkeretten? Grensen mellom politikk og idrett er i beste fall flytende.

På tribunene våre er engasjementet sterkt. Det bryter stadig ut av det rene engasjementet for en klubb og over i markeringer som selvsagt er politiske, men som ikke alltid kalles det. Tvert imot, fastslår alle norske idrettsklubber at «Det er ikke tillatt for medlemmer å arbeide for bestemte politiske oppfatninger eller trosretninger i sin klubbvirksomhet.»

I mai 2015 pågikk det en kamp som fikk stor oppmerksomhet, og som flyttet noen grensesteiner for hva som er politikk og hva som er verdier. Bakgrunnen var at Sportsklubben Brann ønsket å bruke regnbuefargede flagg på hjørneflaggene sine. Initiativet kom fra klubbens sterke supportermiljøer som over lengre tid hadde jobbet for å sidestille homofobi med rasisme. Det var et tilsynelatende ganske harmløst ønske som likevel møtte enorm motstand fra sentrale idrettsledere. Motstanden må sees som et ønske om å opprettholde et skarpt skille mellom idrett og politikk. Den skeive bevegelsen ble sett på som politikk og ikke uttrykk for basale menneskerettigheter.

Denne berøringsangsten for alt som kan smake av politikk fra idrettsledernes side, må sees i sammenheng med den store splittelsen i norsk idrett i mellomkrigstiden og etableringen av et felles idrettsforbund rett etter krigen. I 1924 ble Arbeidernes Idrettsforbund etablert som en motvekt til den borgerlige idretten som alt hadde holdt på i over 60 år. Med mellomkrigstidens sterke politiske polarisering toppet det hele seg da den borgerlige idretten stilte opp til tidenes sportsvaskingsprosjekt – OL i Berlin i 1936. Arbeideridretten boikottet arrangementet og satt isteden opp sin egen arbeiderolympiade i Barcelona – et arrangement som ble ødelagt av fascistenes krig mot den spanske republikken. Da idretten samlet seg etter andre verdenskrig, var man enige om at politikken aldri skulle splitte idretten igjen – en holdning som fortsatt ligger der.

Nå politiseres igjen idretten fra to forskjellige ytterkanter. Den viktigste driveren er hyperkommersialiseringen, drevet av at idrett har et globalt publikum og gir enorm positiv oppmerksomhet. Qatar, Saudi-Arabia, Emiratene, Russland, Kina og andre regimer har de siste tiårene brukt idretten aktivt for å gi legitimitet til egne statsprosjekter. De mest aktive har vært regimene i Midtøsten. De har aktivt og strategisk kjøpt opp noen av de største klubbene i fotballen. De har aktivt søkt arrangementer (med tilhørende korrupsjon for å få dem tildelt) og hentet de største stjernene – med fantasilønninger – til egne ligaer. Slik har disse landene satt seg selv på det internasjonale idrettskartet. Ingen internasjonale forbund har vært i stand til å motstå kraften av milliardene regimene dytter inn i idretten. Forsøk på å innføre regler som skal begrense den økonomiske tyngdekraften – som fotballens Financial Fair Play – faller død til jorden i møte med ubegrensede ressurser.

Samtidig ser vi i stadig større grad at kampen for sportslig og økonomisk suksess gjør at etiske barrierer brytes ned. Doping har lenge vært utbredt og den siste tiden har vi sett hvordan norske hoppledere har brutt alle etiske grenser i jakten på sportslig suksess. Disse handlingene setter hele idrettens legitimitet og eksistensberettigelse i spill.

På den andre siden står en stadig mer bevisst supporterbevegelse i fotballen. Mens andre idretter er til for et konsumerende publikum og for utøverne selv, har fotballen også et publikum som kjenner eierskap til sin idrett og oppfatter seg selv som deltakere mer enn konsumenter. I Norge ga det seg utslag i den massive supporterkampanjen for boikott av Fotball-VM i Qatar. Den utløste et ekstraordinært forbundsting i fotballen og fotballpresident Lise Klaveness’ berømte tale i Doha. Men det har også forårsaket en stadig sterkere organisering og bevissthet om den makten medlemmene har i norsk idrett. Den bevisstheten økte inn i 2024-sesongen da markeringene mot videobasert dømming slo inn for fullt på norske tribuner. I årsmøtesesongen 2025 møtte tusenvis av engasjerte supportere opp på sine klubbers årsmøter og tok stadig større plass i styringen av sine klubber.

Supporteraktivismen har mange sider, og speiler både klubbidentitet og samfunn. I Glasgow, en av fotballverdens mest politiserte og polariserte byer, har supporterne til klubben Celtic markert seg gjennom et sterkt engasjement for Palestina. Engasjementet har vist seg på tribunene med bannere og ustrakt bruk av palestinske flagg. Engasjementet går ikke ustraffet, og det europeiske fotballforbundet UEFA, har gitt bøter i hundretusenkroners-klassen. Celtic har sine røtter hos irske emigranter og har siden starten vært støttespillere for irsk nasjonalisme. For irske katolikker minner den palestinske frigjøringskampen mye om den irske frigjøringskampen. Den andre store klubben i Glasgow, Rangers, har alltid vært tilhengere av engelsk kolonialisme og eierskap til den grønne øya, og de har på alle vis inntatt motsatt politisk standpunkt av Celtic. Der vaier israelske flagg på tribunene, og i det siste har det gitt seg utslag i bannerne «Keep Woke foreign/Ideologies out/Defend Europe», som sees på som et angrep på Celtic-supporternes solidaritet med Palestina og samtidig en støtte til de mest reaksjonære kreftene i Storbritannia. Mens Celtics supportere har vært politisk radikale, er Rangers fortsatt preget av sterke rasistiske krefter og speiler høyreekstreme miljøer. Celtic er bøtelagt en rekke ganger for sin solidaritet med Palestina, men Rangers har de siste årene ikke sett tilsvarende bøter for sine holdninger.

Den palestinske motstandskampen griper inn i idretten på mange vis. Mens Russland ble utestengt fra all idrett etter okkupasjonen av Ukraina, har holdningen til Israel vært en helt annen. Da nær sagt ingen lag i Asia ville spille mot Israel, ble de innvilget medlemskap i det europeiske fotballforbundet i 1994. Det palestinske fotballforbundet har lenge krevd sanksjoner mot Israel i idretten, men disse kravene treneres og motarbeides av idrettstoppene. Det samme gjelder kravet om at Israelske lag fra okkuperte områder skal utestenges fra internasjonale turneringer. Da er det kanskje ikke så rart at Israelske lag møtes av store protester hvor enn de reiser i Europa. I år skal både Norges A-landslag og U21-landslag for herrer møte Israel. Mens protester mot dette sees på som politiske markeringer, snakkes det i liten grad om at deltakelsen fra norske lag i disse kampene i seg selv legitimerer Israel og svekker den palestinske kampen.

Blant de mest aktive tribunemiljøene i Norge har man sett hvordan politiske kamper har splittet tribunemiljøene i Europa. På bakgrunn av det har man i stor grad tatt avstand fra politiske budskap på tribunene, enten det er «refugees welcome»-bannere eller palestinske solidaritetsmarkeringer. I de større publikumsklubbene, som Vålerengen og Brann er det større aksept for dette enn i andre miljøer, og palestinske flagg har blitt synlig på tribunene hos begge. Men også her er det åpne diskusjoner om hva slags markeringer som er OK.

Å åpne for politiske markeringer på tribunene gir også en aksept for at tribunene brukes til andre typer markeringer. Ekstremhøyre og nynazister har lenge siktet seg inn mot tribunene som arena for sin propaganda. I store deler av Øst-Europa er rasistiske utsagn fra tribunene og rene nazistiske støttemarkeringer normalisert og vanlig. Det samme gjelder i enkeltklubber med sterke fascistiske sympatier, som italienske Lazio eller skotske Glasgow Rangers.

Det pågår en kamp om tribunemakten. Det europeiske fotballforbundet, UEFA, prøver å regulere dette gjennom et regelverk som forbyr politiske ytringer. Men regelverket prøver også å sette rammer for upassende ytringer. Da Sportsklubben Brann ble bøtelagt for at supporterne ropte «UEFA Mafia» ii en kvinnekamp mot St. Pölten i 2022, tok Brann kampen for ytringsfrihet på tribunene, og som første klubb tok de denne praksisen til idrettens voldgiftsdomstol, CAS. I tillegg til at Brann mener bøtene er en ulovlig begrensning av ytringsfriheten, trekker Brann også fram at disse bøtene svekker kampen mot reelle problemer, som synlig rasisme, homofobi og kvinnehat fra tribunene.

Det er et uavklart spørsmål i idretten om det i det hele tatt er mulig å være apolitisk. Et brennaktuelt eksempel er eierskap. Eierskapet i toppidretten er i stor grad overført fra folkelige bevegelser til sportsvaskere. Norge er ett av få land i Europa som tviholder på den medlemseide klubben på alle nivå. Men også det er under press fra klubber som Bodø/Glimt og Molde. De mener deres internasjonale konkurransekraft svekkes av at konkurrentene kan hente inn milliarder fra eksterne eiere, mens de er låst til norsk idretts eierskapsmodeller. Denne holdningen møter sterk motstand hos de organiserte supportermiljøene, som ser den medlemseide idretten som en klar styrke i å bevare idrettens tradisjonelle verdier, unngå sportsvasking, misbruk av idretten til politiske formål og ikke minst bevaring av identitet. I deres øyne er trusselen mot idrettens egenart og legitimitet først og fremst knyttet til sportsvasking og hyperkommersialisme, ikke til medlemsmakt som forsøker å begrense denne innflytelsen.

Idretten står ved et veiskille. Penger er en avgjørende faktor for sportslig suksess. Norsk idretts historiske grunnlag har vært amatøridretten. Fram til langt ut på 1970-tallet ble profesjonelle utøvere nektet deltakelse på landslag og i mesterskap, blant annet i skøyter, sykkel og fotball. Gjennom å ikke tenke på kommersialiseringen som politisk, men som en slags naturlov, har grensene flyttet seg dramatisk. Nå snakkes det ikke lenger om idrettsutøvere ut fra hva de presterer, men ut fra hvor mye de tjener eller kan selges for. Idrettsklubbenes verdi måles ikke i prestasjoner, men i omsetning og overskudd. Det er ikke sikkert det er mulig å stå mot milliardverdiene og etablere et annet verdisett, slik det for eksempel er satt i formålsparagrafen til alle norske idrettslag:

Arbeidet skal preges av frivillighet, demokrati, lojalitet og likeverd. All idrettslig aktivitet skal bygge på grunnverdier som idrettsglede, fellesskap, helse og ærlighet.

Den politiske kampen i idretten handler blant annet om dette. Hva er egentlig politikk og hva er verdispørsmål? Når går verdispørsmålene over til å bli politiske kamper, og hvem skal føre disse? Både i Norge og internasjonalt har idrettslederne gitt opp kampen for idrettens tradisjonelle verdier i et samlet knefall for mer penger med påfølgende aksept for menneskerettsbrudd, klimaødeleggelser, okkupasjonskriger og en lite bærekraftig utvikling. Det er likevel ikke sikkert at de vil vinne fram. Når idretten snakker om politikk, snakker de alltid om kampen mot det bestående, og aldri den kampen makten kjemper for å akseptere autoritære regimer, okkupasjonsmakter og det bestående. Som vi vet: Alt er politikk.

 

Opp fra sprekkene av en sønderknust økonomi har det i Venezuela vokst fram hundrevis av sosialistiske kommuner de siste årene. Gnist har vært i Caracas og snakket med Cira Pascual Marquina og Chris Gilbert om hvordan dette har seg.

Cira Pascual Marquina er professor i statsvitenskap ved Universidad Bolivariana de Venezuela (UBV) i Caracas og bidragsyter til Venezuelanalysis.com.

Chris Gilbert underviser marxistisk politisk økonomi ved UBV. Hans siste bok, Commune or Nothing!: Venezuela’s Communal Movement and Its Socialist Project, kom ut på Monthly Review Press i fjor. 

Tekst og foto: Peder Ressem Østring.

Peder er redaksjonsmedlem og samfunnsgeograf.

CARACAS: Cira Pascual Marquina og Chris Gilbert har i en årrekke ledet Escuela de Cuadros, noe så sjeldent som et skoleringsprogram for marxistisk teori kringkastet over statlig TV. Her har de i over tre hundre episoder intervjuet organiske intellektuelle fra fjern og nær, fra Marcello Musto til Michael Löwy, basert på ulike tekster som seeren også oppfordres til å lese.

Denne gangen er det vi som stiller spørsmålene. Det er ikke tilværelsen som talkshow-verter vi skal snakke om, men Venezuelas sosialistiske kommuner.

Den internasjonalistiske duoen har bodd i Venezuela siden 2006 og har blant annet engasjert seg i arbeidet for kommunene. Gnist møter Marquina og Gilbert i deres leilighet i Caracas. Fra 21. etasje har man en imponerende utsikt, men det kan også bli prekært uten heis når strømmen går – noe som fortsatt ikke er uvanlig. Dette er bare én av mange symptomer på sanksjonene som fortsetter å ramme det karibiske landet.

Cira er opprinnelig fra Catalonia, mens Chris er fra USA. De flyttet til Caracas under chavismens glansdager, men har også opplevd de turbulente årene etter Chávez’ død i 2013. Året etter sank oljeprisen i verden til bunns, mens sanksjonene fra USA ble skrudd til helt til de nådde en topp under Trump. Dette har skapt en krise som kan være vanskelig å fatte for folk i vesten.

– Den viktigste enkeltfaktoren for å forbedre livene til flertallet av venezuelanere ville vært å få slutt på sanksjonene, sier Chris. – Vi ser at effektene av sanksjonene rammer hardest på områder som helse og utdanning, områder som er viktige for menneskelig utvikling.

De framholder likevel at venezuelanere ikke er passive ofre, men at folk vender seg til fellesskapsløsninger under krisetider: – En av tingene Cira og jeg oppdaget er at under den verste krisen, så har folk vendt seg til den mest radikale, revolusjonære delen av Chávez’ arv. En sentral del av dette er kommunen. I Chávez siste viktige tale avslutter han med slagordet ‘comuna o nada’ – kommune eller ingenting.

Kommune-rød

For nordmenn vil kanskje ordet kommune gi assosiasjoner til linoleumsgulv, sur kaffe og fiffige slagord. Men her er det snakk om sosialistiske kommuner: territorielle enheter hvor demokratiske beslutninger gjennomsyrer en rekke avgjørelser, og hvor produksjon og planlegging blir bestemt i fellesskap. Cira anslår at om lag fem til ti prosent av Venezuela er styrt som kommuner i dag. Hun tar for seg grunntrekkene: – En kommune er et territorium hvor man kollektivt organiserer politikk og økonomi. Her vil man kollektivt, ved hjelp av fellesråd og samlinger, bestemme hvor mye og hva man skal produsere og hva man gjør med overskuddet.

Cira forteller at grunnstrukturen i kommunene er kommuneråd som består av mellom 300–500 familier. Disse kommer sammen for å løse ulike utfordringer, enten det dreier seg om avløpsvann eller oppussing av den lokale skolen. Sammen kan flere kommuneråd danne en kommune. – En kommune, slik Chávez foreslo det, er et sted hvor flere talspersoner for kommuneråd møtes til et parlament, hvor dette er det høyeste organet. Men kommunen bør også ha en stadig økende kontroll over de økonomiske aktivitetene i samfunnet, av territoriet hvor kommunene eksisterer. Det er ikke alltid det er tilfellet, men jeg tror det er avgjørende at kommuner også har sine egne produksjonsmidler fordi en av tingene man trenger for å omorganisere det kapitalistiske samfunnet, som et minimum, er sosial eiendom. Og i kommunen bestemmer man demokratisk over denne.

Chris kan fortelle at ideen om kommuner faktisk ikke fikk særlig aktiv oppslutning da den først ble lansert av Chávez i 2009: – Ideen slo først ordentlig rot under den verste økonomiske krisa. I slike kriser ser vi ofte at folk tyr til gjensidig hjelp og støtte. Men det særegne her i Venezuela er at dette ikke bare var en spontan oppblomstring, men også understøttet av både et sett med rimelig avanserte lover.

Et filosofisk møte i fengsel

På spørsmålet om hva som var inspirasjonskilden til kommunene, kommer Chris blant annet inn på István Mészáros, en ungarsk filosof og elev av Georg Lukács.

– Det finnes en lang historisk linje med substansielt demokrati som en del av den bolivarianske prosessen. Parallelt pågikk det en samtale mellom Mészáros, Chávez og det venezuelanske folket om hvordan virkelig å bygge sosialisme, etter å ha lært fra både styrker og svakheter ved tidligere forsøk.

Chris peker på at det fantes en forhistorie med å prøve ut ulike økonomiske modeller i Venezuela. Rundt 2003 ble kooperativer både oppmuntret og tilrettelagt for, et prosjekt som fikk blandede resultater. Dette var fortsatt en form for privat eiendom, med konkurransetvang og profittmaksimering, selv om det var en form for privat eiendom samlet på flere hender. Mange bedrifter ble registrert som kooperativer for å få ulike fordeler fra myndighetene, men fungerte i praksis som hvilket som helst annet selskap. Etter kooperativene gikk fokuset over på semi-statlige fabrikker hvor arbeiderne skulle medvirke aktivt. Disse utviklet seg til å bli styrt av kadre fra staten, ikke de på gølvet.

Det er etter disse mislykkede forsøkene at Chávez for alvor vender seg til István Mészáros. Chris kan fortelle at Chávez’ forhold til den ungarske marxisten startet allerede på 90-tallet, mens han satt i fengsel etter et mislykket kuppforsøk. Grunnen var at Chávez’ veileder, Jorge Giordani, en mann som senere skulle bli planleggingsminister, kjente Mészáros fra sin studietid i England og introduserte ham til den kommende presidenten.

– Chávez skjønte at et statseid selskap ikke ville være nok, man trengte et nytt samfunnsmessig stoffskifte. Dette var lærdommer fra det 20. århundrets forsøk på sosialisme hvor man hadde tatt statsmakten, men uten å komme hinsides kapitalens logikk.

Kommuner i by og bygd

Cira nevner to eksempler på konkrete kommuner, den rurale kommunen El Maizal og den urbane kommunen El Panal i Caracas: – Hver kommune har sin egen historie. El Maizal er i et område med en lang historie med landkonflikt og konsentrasjon av jord på veldig få hender. I 2009 kommer Chávez dit og oppfordrer til dannelsen av kommuner, en kollektiv prosess med å ta land. Dette skjer i en kontekst hvor det allerede fra 2001 fantes en lov som tillot jordløse bønder å ta brakkland.

El Panal er den andre kommunen som blir nevnt. Før intervjuet har jeg allerede hatt anledning til å besøke denne urbane kommunen, i barrioen 23 De Enero i Caracas. Det første som møter deg når du ankommer er en plakat av Che Guevara og Hugo Chávez. Her fikk jeg se et allmøte hvor det ble diskutert hvilken ny produksjon man skulle sette i gang med sine tilgjengelige midler. Jeg fikk også se en kommunal spisesal, et vaskeri og en tekstilfabrikk. Ikke minst kunne bydelen, som gjerne ville blitt klassifisert som slum – eller ‘uformell bosetting’ i mer akademisk sjargong – skilte med en nymalt skole og et imponerende utvalg idrettsbaner. En av dagene var det også et selvorganisert bondens marked, med inviterte småbønder fra andesregionen som kom for å selge produktene sine direkte i kommunen. I løpet av noen timer ble grønnsaker og frukt kjøpt inn til en mye rimeligere penge enn i butikkene, som fortsatt eies av private.

Cira tar for seg litt av kommunens historie: – El Panal har sitt utspring i en kaderorganisasjon som klarte å få bort narkokartellene fra bydelen og fikk med det stor lokal støtte. I 2006 utroper de seg til en kommune – dels etter inspirasjon fra Marx’ skrifter om Pariserkommunen, dels inspirert av de nylig etablerte kommunerådene, hvorfra spranget til en kommune kanskje ikke var så langt.

Cira framholder at alle kommuner har sin egen særegne forhistorie. Selv om denne er viktig, har alle kommuner samme mål: Kommunalisering av samfunnet ved å sette menneskelig liv i sentrum i stedet for kapital eller penger.

Kommuner er imidlertid ikke noe helt nytt i Venezuela. Chris forklarer at – urfolkssamfunnene som eksisterte før var organisert på kommunalistisk vis med mange demokratiske grasrotprosesser. Det samme kan sies om samfunnene skapt av rømte slaver. Mange slike eksisterer fortsatt.

Reaksjonære kommuner

Det er lett å bli entusiastisk på studietur, men vi må også spørre: Hvilke utfordringer har de to kommunardene kommet over? Chris svarer: – Suksessfulle kommuner prøver å bygge ikkekapitalistiske byttenettverk seg imellom, noe som er avgjørende for å bygge et hegemonisk prosjekt. Likevel er kommuner fortsatt ikke fri for markedsrelasjoner. Når det er sagt: Uansett hvor beundringsverdig det måtte være å danne en kommune så kan det finnes reaksjonære kommuner. De kan være både patriarkalske og ekskluderende. Derfor er det viktig at kommunene er en del av et strategisk prosjekt for å bygge kommunisme. Chávez sa at kommunen var en byggestein for sosialismen, en celle som skal utgjøre en større kropp av sosialisme. Han sa også at en isolert kommune er kontrarevolusjonær.

Men hvilken rolle spiller staten overfor kommunene? Chris utdyper:

– Det er et dialektisk forhold mellom staten og grasrotbevegelser. Du kan sammenligne zapatismen som oppsto på 90-tallet i Mexico og chavisme. Zapatistene foreslo å bygge folkemakt og en radikal autonomi fra staten – i bunn og grunn en form for antipolitikk. Dette var et prosjekt som med rette tiltrakk seg folk sin oppmerksomhet og beundring rundt om i verden. Likevel tror jeg historien har vist at en prosess som involverer et dialektisk forhold til staten muliggjør en mye større og mer bærekraftig utbredelse av folkemakt enn hva zapatismen noen gang har frambrakt. Ulike folk vil peke på enten grasrota eller statsmakt som viktigst, men det vil være en feil å kun snakke om en nedenfra-og-opp-prosess.

Det er altså gjennom en knipetangmanøver sosialismen skal vinnes, hvor regjeringsmakten legger til rette for et selvforsterkende nettverk av kommuner gjennom både lovgivning og ressurser.

Venezuela ved et veiskille

På besøk i El Panal får jeg anledning til å besøke en liten konfeksjonsfabrikk. Under et stort portrett av ‘El comandante’ Chávez sitter et dusin arbeidere i konsentrert samhandling med symaskiner og tøystykker. Jeg får høre at alle ting kan diskuteres på arbeidsplassen, til og med lønsjpausen – som her er to timer, langt over hva man blir avspist med i privat sektor. Det slår meg at når vi i det globale nord snakker om demokrati, tenker vi stort sett på det å legge en stemmeseddel i en boks annethvert år, mens fabrikkene, kontorene og alle arbeidsplassene hvor vi tilbringer store deler av livene våre stort sett framstår som despotiske sfærer av samfunnet. Prosesser med folkemakt, poder popular, som faller utenfor et vestlig sneversyn på demokrati blir ignorert, mens alle nyheter dreier seg rundt sommerens presidentvalg. Chris framholder likevel at også det forestående valget blir viktig:

– Valget vil være avgjørende for at den folkelige bevegelsen skal gå framover. Mange blant de usynlige massene her belager seg på, og har prosjekter som er avhengige av koblinger – av og til sterke, av og til prekære – med staten. Derfor er kontinuiteten til Marudos regjering viktig, særlig i møte med en høyst reell imperialisme som alltid står klar til å undertrykke folket. Samtidig: kommunardene ender opp med å bruke en hel del energi på valget, noe som er slitsomt, om enn nødvendig.

Cira og Chris opplevde den bolivarianske revolusjonen da det var på sitt mest intense. De kan fortelle om at ting skjedde utrolig fort, at det var en voldsom energi og entusiasme i gatene. Banker ble nasjonalisert og oljepenger flommet inn i statsbudsjettene. Men de har også opplevd den største krisen, da folk døde av mangel på medisiner, folk gikk kraftig ned i vekt på grunn av kaloriunderskudd og kriminalitet florerte. Selv om de på ingen måte vil fristille regjeringen fra kritikk når det kommer til en rekke sentrale beslutninger, advarer de mot å kaste babyen ut med badevannet:

– Jeg vil gjerne legge til at denne regjeringen har gjort feil, noen av dem har vært store, men kommunene er i bunn og grunn det venezuelanske folkets arv. Det skal sies at dette prosjektet fortsatt er prekært og ikke så sammenkoblet som Chávez hadde håpet, sier Cira avslutningsvis. Chris legger til: – Intellektuelle og akademikere i det globale nord ivrer ofte etter å deklamere slutten på ting. De ønsker diskursive begravelser, og de gjorde det med Chávez også. Folk kan ikke leve på nostalgien etter Chávez aleine. På den andre siden kan man heller ikke bare tenke på ting som skulle vært gjort annerledes. Revolusjonen kan bare leve hvis vi tenker på hvordan vi går videre.

Allmøte: Deltakende budsjettering i El Panal

Over ti år etter sin død er Hugo Chávez stadig populær i Caracas’ slumområder

En kafé i Caracas som selger varer fra landets sosialistiske kommuner

Gnist har snakket med Sofie Marhaug, stortingspolitiker og energipolitisk talsperson for Rødt

 

Hvordan ser den politiske situasjonen og landskapet ut for Rødt i dag, etter åtte år på Stortinget. Hvilke styrker og svakheter har Rødt som bevegelse, hvor er vi nå og hvordan kommer vi videre?

 

Jeg tenker at Rødt egentlig har et mye større potensiale enn det vi har klart å ta ut, både når gjelder å øke oppslutninga i valg, men også når det kommer til å bygge partiet. Vi er fortsatt over 13 000 medlemmer og mange av dem er aktive, men for å bli en enda sterkere parlamentarisk og utenomparlamentarisk kraft må vi aktivisere flere. Mange av medlemmene vil helt sikkert være fornøyde med å være støttemedlemmer, men jeg har troen på at det finnes et mellomsjikt som kan tenke seg å delta mer om forholdene legges bedre til rette for det. Det handler om utfordringer på et organisatorisk plan, at vi ikke greier å aktivisere flere.

 

Men hva slags aktivitet er det egentlig Rødt tilbyr?

Studier er blant tingene jeg tenker er viktig. Akkurat nå planlegger vi grunnsirkel i prinsipprogram, men vi har også et studiehefte med overskriften «Hvorfor ut av NATO», som er høyaktuelt. Så trenger heller ikke alt skje gjennom det enkelte lokallaget, det kan like gjerne skje på tvers av lokallag. Her har fylkesnivået et potensiale for å koordinere aktivitet og tenke ut hvordan vi kan få flere aktive og engasjerte medlemmer. Som bevegelse trenger vi også mer av ideologiske diskusjoner. Selvsagt er praktisk politikk også ideologisk, men de lengre linjene og hvordan verden ser ut, må vi diskutere med hverandre i partiet. Selvtillit å diskutere ideologi og aktuelle politiske saker i «omlandet vårt», våre venner, enten det er i Klassekampen, fagforeninga, i lokalavisa eller på jobben eller skolen for den saks skyld.

 

Apropos ideologiske diskusjoner, hvor finner du verktøy til å forstå tiden vi er inne i nå?

 

Jeg har faktisk funnet fram igjen Naomi Kleins gamle klassiker Sjokkdoktrinen. Jeg opplever akkurat nå med uroligheter knyttet til Trumps mange manøvre, krigen i Ukraina, og Gaza og mye som skjer veldig fort internasjonalt i, at det er mye kunnskap å hente der. Spesielt hvordan vi skal forstå hvorfor høyresiden kjører på for å nærmest hasteinnmelde Norge i EU, kutte i velferden for å finansiere opprustning og skrote klimamål av samme grunn.

 

Hva med revolusjonære reformer, som er en del av Rødts valgkampstrategi, hvordan kan de se ut? Gnist har tidligere oversatt en artikkel av Mark Engler og Paul Engler som beskrev André Gorz’ tanker om ikke-reformistiske reformer.

 

Det er jo et stort spørsmål, som mange har tenkt og skrevet mye om, men for Rødt i valgkampen nå i 2025 og framover, så handler det om politiske krav som kan være systemendrende utover det konkrete innholdet. På strøm-feltet, som jeg jobber mye med, så finnes det et potensial for slike reformer. Der er jo politikken vår å gå inn og begrense hva kraftselskapene kan ta betalt for strømmen. Og det handler jo grunnleggende sett om å forstå strøm som et behov og ikke en kommersiell vare. SV har i sitt nye program tatt bort at de vil endre energiloven for å for å omdefinere strøm fra en kommersiell vare, de ser for seg at alt skal være basert på spotpris. Da mister man det systemforandrende av syne. Høyrekreftene og de som tjener penger på høye strømpriser, vil at vi skal glemme at vi har hatt politisk styring på strømmen tidligere, at vi faktisk kan styre kraftdistribusjonen på en annen måte enn gjennom børsen. Hva som er demokratiets rekkevidde er et dypt ideologisk spørsmål. Det er avgjørende å få strømprisen under demokratisk kontroll. Det gjør det mulig å fatte fornuftige beslutninger om strømpris, men også fordi det viser at vi kan ta kontrollen tilbake over områder av samfunnet som har blitt underlagt markedslogikken. Hva skal vi bruke strømmen til? Den vanligste innvendingen mot strømpolitikken til Rødt er: «Skal dere rasjonere da?» Men rasjonering er faktisk mer rettferdig enn det systemet vi har i dag, hvor hvem som får hvor mye, avgjøres av hvor mye man kan betale. Da må de fattige skru av varmen, mens de rike kan sløse som før.

 

I tradisjonen om de ikke-reformistiske reformene eller revolusjonære reformer, så er én ting innholdet i reformen, noe annet er måten de vinnes på. Er det folk som kjemper gjennom sine krav, eller er det reformer som skjenkes ovenfra og ned av velmenende teknokrater? La oss si at vi vinner, folkevalgte tar kontroll og strømmen taes av børs. Har vi en organisasjon som gjør at medlemmene kan delta og mobilisere folk? Eller er de henvist til å være en heiagjeng for Rødts politikere på Stortinget?

 

De siste årene har jeg jobbet veldig mye med vindkraft, og der ser jeg hvordan folk som egentlig ikke er så interessert i politikk, begynner å engasjere seg mot å bygge ut et vindkraftverk. Så oppdager de at dette henger jo sammen med en rekke andre ting. Utbyggerne kommer ikke bare fra utenfor bygda, men fra lyssky investeringsselskaper i skatteparadis. Det har jeg opplevd i energipolitikken, vanlige mennesker har blitt radikalisert på den positive måten gjennom den kampen. Og bare for noen uker siden så var jeg i Modalen, som jeg tror er en av de minste kommunene i Norge, det bor 393 mennesker der. De hadde en folkeavstemning, som nei til vindkraft med knusende margin. Der er det et ganske skurkete selskap som vil bygge ut 100 vindturbiner på 250 meter. Det ødelegger jo naturen der fullstendig, så de blir jo forsøkt kjøpt opp. De skal få tilsvarende 200 000 kroner hver, altså hver innbygger. Men en tidligere ordfører i kommunen holdt et innlegg der han snakket om at noen ting ikke kan kjøpes for penger og talte kapitalen midt imot. Han var tidligere Høyre-mann, men hadde meldt seg ut. Det viser meg at når folk engasjerer seg konkret mot kapitalkreftene, med utgangspunkt sitt eget samfunn, så blir de mer radikale.

 

Det jeg sier nå, vil noen kanskje ta ille opp, men noen av de folkene som står i slike kamper, blir i praksis langt mer radikale enn de som er med i Rødt eller enn noen som nærmest er på venstresiden, av bare å ha lest, teoretiske grunner. Når det kommer til stykket, så er de veldig gode. De har opplevd presset fra kapitalen direkte, og den typen erfaringer har stort potensiale til å forandre folk. Jeg har dyp respekt for de erfaringene, og det er veldig verdifullt og gir håp, og hva som gjør at folk organiserer seg på varig basis. Fra å kjempe mot vindkraft blir man mot kraftbørsen, for man ser hvordan profittjaget henger sammen med at nærnaturen raseres. Sammenhengene mellom kapitalismen, makta som bestemmer og lokalsamfunnet, blir tydelig.

 

Et annet eksempel er kampen mot Green Mountains datasenter på Jørpeland, et israelsk selskapet. Der har motstanden mot okkupasjonen av Palestina blitt sentralt i den kampen. Disse konkrete sakene får folk til å se sammenhenger i kapitalismen som de ikke hadde sett før. Og som radikaliserer dem på en positiv måte, mener jeg. Denne sammenhengen mellom lokale kamper og kapitalismen er det kanskje mest nærliggende å tenke foregår i fagbevegelsen, der man jo ofte er i direkte konfrontasjon med kapitalen. Men jeg mener at vi nå ser det samme i større og større grad i disse natur- og kraftsakene.

 

Dette høres jo veldig lovende ut med tanke på potensialet for systemendring og revolusjonære reformer, når vi snakker om strøm og vindkraft. Et felt hvor jeg tenker at Rødt ikke har fått utnyttet potensialet sitt, er dagligvarebransjen. Der har det jo tidvis vært et voldsomt sinne mot de store kjedene, enten det har vært snakk om dyrere matvarer, småprodusenter som blir presset ut eller «krympflasjon». Her skulle jeg ønske Rødt hadde tatt til orde, eller i alle fall beredt grunnen for å kunne nasjonalisere distribusjonen av dagligvarer. Men i stedet har vi hatt utspill hvor vi sier at «Rødt har vært et parti som ønsker bedre konkurranse og mer åpenhet». Da trekker vi i feil retning tenker jeg, og bidrar til å normalisere og idealisere illusjonen om en «fri» konkurranse i markedet?

 

Ja, jeg skjønner hva du mener med det. Noen ganger jobber vi med saker som handler om å fremme prinsipielle standpunkt og bevege opinionen, og noen ganger jobber vi med saker vi også kan få flertall for. Nå jobber vi med forslag som går direkte på grossistleddene og som er mer radikale. Jeg tror vi har et uforløst potensial her for mer radikal politikk. Innen dette feltet, ikke bare dagligvarekjedene, men landbruket og hele verdikjeden, så finnes det jo noen rester av tidligere ikke-kapitalistisk organisering, samvirkene. Disse opplever at de presses av konkurransen fra kommersielle aktører, og at det er i gang et kappløp mot bunnen der verken butikkmedarbeiderne eller bøndene får betalt for strevet. Poenget er at det er mange steder i dette systemet der det er rom for å bygge breie allianser rundt radikale krav. Når matvareprisene stiger uten at de som jobber i butikken, de som handler i butikken og de som produserer maten til butikken har blitt rikere, så er det jo noe riv ruskende galt et sted. Lederen av Bonde- og småbrukerlaget, Tor Jakob Solberg, sier noe klokt, at vi må tenke at vi alle sitter rundt samme bord. De er opptatt av å kunne ha en anstendig inntekt, men de er jo også opptatt av at folk skal ha råd til mat. At vi sitter rundt samme bord, de fleste av oss, er en god metafor for å tenke alliansebygging og felles interesser.

 

Men hvordan finner man balansen mellom realistiske krav og systemoverskridende reformer?

 

Her kommer vi jo litt inn på det her som jeg føler vi har jobbet med innenfor kraft, og som vi sikkert bør jobbe mer med innenfor flere felter: Hvordan kan vi få folk til å tro at dette ikke bare er noe virkelighetsfjernt, men at dette faktisk går an? Hvordan kan vi få det som er systemendrende til å komme innenfor rekkevidde av det folk tenker er mulig å få til? En måte vi forsøker å gjøre det på Stortinget, er å lage planer. For å kunne peke framover, men også for å tenke høyt om hvordan vi kommer oss fra den praktiske politikken i dag til det målet vi vil nå lenger fram. Vi har laget en plan for hvordan vi kan innføre makspris, for hvordan vi skal få profitten ut av velferden, for hvordan vi kan få en universell tannhelsereform og så videre.

 

Jeg synes jo Rødts kraftplan har masse god politikk. Men hvis vi tenker planene opp mot andre dokumenter som vedtas på landsmøtet, som arbeidsprogram og handlingsplan, så er jo disse nedenfra og opp, diskutert og vedtatt av partiet. Men planene, som sikkert kan være langt mer politisk effektive, de er i sin natur mer ovenfra og ned?

 

Ja, det er jo en utfordring som kommer av å bli et mer profesjonalisert parti. Vi har flere ansattressurser, og noen av dem er forbeholdt Stortingsgruppa. Vi har ikke lov til å flytte dem til partikontoret. Så de ressursene blir naturlig nok viktige i utformingen av planer. Men så er jo poenget at planene skal uttrykke det som står i de demokratisk vedtatte dokumentene til partiet. Så ja, de planene er mer ovenfra og ned, men det er heller ikke sånn at de er løsrevet fra de demokratiske prosessene.

 

En tendens i organisasjoner er jo at de som sitter på toppen gradvis får mer makt. Ikke fordi de er umoralske, men fordi de i kraft av sin posisjon får mer av den kunnskapen som trengs, og blir flinkere enn de som ikke er like sentralt plassert. Dere som sitter på Stortinget blir jo stadig flinkere til å sitte på Stortinget. Hvordan skal Rødt ha råd til å bytte dere ut om fire år, for ikke si åtte eller tolv?

 

Det er absolutt en politisk utfordring. For min egen del så er jeg ganske sliten, så jeg har veldig lyst til å bli byttet ut. Jeg bare tror at vi ikke har råd til, etter kun én periode over sperregrensen, å sjanse på å bytte ut, da. Det er min vurdering.

 

Jeg tror det er veldig mange som vil være enig i det.

 

Nettopp det gjør det jo til et reelt problem. Det handler jo ikke om vond vilje. Det handler rett og slett om at de som var på topp sist, ofte vil være de de som er best å ha på topp nå?

 

Hvis absolutt alle de samme tar gjenvalg igjen om fire år, så ja, så er vi nærmere det problemet. En ting som er bra med Rødt, som gjør at vi har prøvd å sikre oss litt mer enn andre partier, eller sikre oss litt mot å bli akkurat som andre partier, det er jo at vi har dette partiskattesystemet. Og at vi har en såkalt folkevalgterklæring som binder våre representanter litt mer til masten enn andre. Det handler både om at vi skal følge vedtatt politikk og at vi skal betale partiskatt.

 

Det høres kanskje litt rart ut å knytte de privilegiene til det, men jeg mener i hvert fall at det henger litt sammen. Det er ikke sunt å tjene for mye, hvis man skal ha en viss forståelse av hvordan det er å være en vanlig nordmann. Jeg tror det materielle påvirker holdningene våre. Kanskje ikke sånn én-til-én, men i det små. Det er i hvert fall en liten sikring mot å bli akkurat som de andre partiene. Så må vi jobbe for å flytte penger fra Stortinget til partiene.

 

Er det andre måter å hindre eller bremse en sånn utvikling mot mer makt på toppen?

 

Aktive medlemmer er selvsagt en nøkkel. Også for å bygge opp folk slik at vi kan ha utskifting på toppen. Men først og fremst slik at vi har sterke lokallag eller sterk distriktsorganisering flere steder, slik at det er flere folk med politisk ballast og posisjoner andre steder enn på Stortinget. I lokalvalget 2023 så vi at vi gikk litt tilbake i byene der vi typisk hadde blitt valgt inn på Stortinget: i Oslo, Trondheim, Stavanger, Bergen. Da tenker jeg at vi mangler noen av de maktbasene, som vi kanskje hadde før.

 

Men hvordan kan den delen av partiet som ikke handler om folkevalgtarbeid, styrkes?

 

Da er vi tilbake på spørsmålet fra i sted, om hva medlemmene skal gjøre. Jeg mener ikke alle må være på alle møter. Noen kommer på årsmøtet og kjenner seg som et fullgodt medlem som deltar aktivt. Det synes jeg er helt fint. Men som lag, eller som distriktsorganisasjon, så er det avgjørende at man kobler seg på ting som skjer lokalt. I Bremanger på Vestlandet, der er det en ammoniakkfabrikk som noen skurkekapitalister fra Australia ønsker å bygge ut, og da vil de sprenge en øy, eller i alle fall et nes. Og vi kom ikke inn i kommunestyret der. Da diskuterte de litt frem og tilbake. Og da var noe av konklusjonen at «OK, vi kommer ikke inn i kommunestyret».

 

Vi må koble lagsaktiviteten til den folkeaksjonen som jobber for å redde Holmaneset, uansett om vi sitter i kommunestyret eller ikke. Flere av lagene i Sogn og Fjordane tenker på den måten – vi skal ikke ha et lag for å ha et lag, vi skal koble oss på de konkrete politiske sakene og bevegelsen som skjer rundt dem. Det tror jeg er oppskriften på en sterk partiorganisasjon og i alle fall på politisk motivasjon. En annen ting jeg har tro på, er å faktisk vedta politikk på møtene.

 

Det å måtte skrive en uttalelse om en lokal ting som skjer, og legge ut på nettsiden eller på Facebook eller hvor det skulle være. Da er vi litt inne på hva det er som gir deg makt, eller hva det er som gjør deg til et politisk subjekt. Der er det avgjørende at folk føler at de bidrar, ikke bare med løpeseddelutdeling, men bidrar til politikkutvikling. Det tror jeg gir folk følelse av at det er meningsfullt å være politisk aktiv i det laget.

 

Finnes det eksempler på noen som greier å gjøre det her over tid? Eller er laget da dømt til å bli et fenomen som vokser og faller med en bevegelse?

 

Det er flere lag som er gode på det, å engasjere seg i flere saker. Og dette er jo typisk lag som har stått sterkt før òg, men som fortsatt står sterkt. Mo i Rana har vært veldig gode på det. De har vært flinke til å koble seg på når det har vært skolenedleggelser, og nå er de veldig koblet på kampen mot vindkraft på Sjonfjellet. Det er ikke bare én politisk sak der det er bevegelse, men at de kobler seg på flere nye saker hele tiden. Og det tror jeg handler om at en del av de folkene der har vært gode på organisering lenge.

 

Jeg tror det er lettere òg på steder som er mellomstore, faktisk. I de store byene får ikke nødvendigvis ett enkelt lag eierskap til store saker, mens på veldig små steder skjer det kanskje ikke så mye, eller de er få å dele arbeidet på. Men de mellomstore stedene, småbyene, da har du flere arbeidsplasser og flere ting som skjer, som gjør at det er lettere å opprettholde en sånn aktivitet uten at laget må rekke over alt.

 

En ting er hva vi ønsker at partilagene skal gjøre. Men noe av det vi virkelig gjør mye av hver dag, og hver for oss, er jo å sitte på skjerm. Hvordan skal vi tilpasse oss en tid hvor så stor del av folks, og kanskje spesielt unges hverdag foregår digitalt?

 

Jeg er ikke så veldig bekymra for at Simen Velle og Ola Svenneby har mange visninger på Tiktok. Jeg er mer bekymret for at unge folk ikke organiserer seg overhodet, ikke kun at de ikke organiserer seg i politiske partier. Du kan være ganske politisk på Instagram, men du er ikke med i et politisk parti. Og det er en kjempeutfordring som er veldig vanskelig å gjøre noe med.

 

For det er jo også noen materielle rammer som bidrar til denne utviklingen. Teknologisk, at vi bruker mye mer tid foran skjerm, for eksempel.

 

Anton Jâger, i boka Hyperpolitics, skriver at i tiden vi lever i, er alt politisk, men ingenting er mulig?

 

Ja, og sånn føles det ofte foran skjermen og på telefonen, men jeg tror at mye av det engasjementet i sosiale medier, fins i virkeligheten også. Det er kjempemange folk som går på Palestina-demo for eksempel. Det er like verdifullt, minst, å gå på en politisk demonstrasjon som å være på et politisk møte. Begge deler er politiske aktiviteter som er viktig. Men det å være et sted sammen med andre, fysisk, betyr noe. De borgerlige medienes bagatellisering av den typen engasjement må vi ikke falle for. For å se hverandre på demonstrasjon, det gir jo en helt annen følelse av håp enn å bare se de videoene i sosiale medier. Sånn er det for meg etter at jeg har vært på en demonstrasjon.

Stefania Barca:
Workers of the earth. Labour, ecology and reproduction in the age of climate change
Pluto Press, 2024, 208 s.

Ønsket om en forent arbeiderbevegelse og miljøbevegelse blir ytret på mange måter, ikke sjelden av teoriglade akademikere med mer eller mindre eksplisitte politiske agendaer. I nye bøker har Jason Hickels argumentert for nedvekst og Matt Hubers har gitt oss visjoner om radikaliserte energiarbeidere, begge deler er to ganske så ulike eksempler på hvordan teori og handlingsprogrammer smelter sammen. En annen stemme som har bemerket seg på dette feltet, er den italienske historikeren Stefania Barca. Og i hennes siste bok Workers of the earth utfordres både industrifetisjismen hun finner hos mange økososialister, og den klasseblinde vekstkritikken som har preget deler av degrowth-bevegelsen.

 

Som historiker har Barca en fordel i jakten på svar: Hun trenger ikke begrense søket til dagens politiske landskap. I den første delen av boka tar hun derfor leseren med på en rundtur gjennom etterkrigstidas Italia og England, der vi får lære om ulike bevegelsers kamp mot naturødeleggelse. Hun legger også inn et stopp blant aktivister i Brasils regnskoger.

 

I motsetning til hennes forrige bok, Forces of reproduction (2020), som var teoritung ogkrevende lesning, tyder ttittelens revolusjonære referanse t på at hun vil nå bredere ut for å skape endring med sin historiefortelling. Jeg leser boka som et ønske om å gjøre dette på to nivåer. For det første oppfordrer hun til politisk mobilisering og skriver seg på den måten inn i rekka av akademikere som jeg antydet innledningsvis. I tillegg forsøker Barca å omskrive den politiske historien ved å vise eksempler på hvordan arbeiderklassekvinner har vært en viktig men oversett del av miljøkampen, ikke ulikt det nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj gjorde med krigshistorien. I et intervju med tidsskriftet Spectre forklarer forfatteren at engasjementet for de oversette kvinnene kan spores tilbake til hennes egen oppvekst i en arbeiderklassebydel i 1970-tallets Napoli, der menn og maskiner dominerte både bybildet og historiefortellingen.

 

Det bærende argumentet i Workers of the earth,uUnite! er at ethvert troverdig forsøk på å forene arbeiderbevegelsen og miljøbevegelsen må utvide sin forståelse av arbeideren som subjekt. Der mye av litteraturen om rettferdig omstilling har satt søkelys på den gjenstridige industriarbeideren, og hvordan han (for det er ofte en han) kan lokkes inn i solidaritetsprosjekter gjennom løfter om grønn vekst, er Barca mer opptatt av ulønnet arbeid, kvinnearbeid og omsorgsarbeid. Dette arbeidet med å nære og reparere handler ikke bare om naturen i oss, altså menneskelige kropper og lokalsamfunn, men vel så mye om naturen rundt oss, det vil si økosystemene vi er avhenger av. Ved å ta utgangspunkt i dette arbeidet, og løfte frem disse arbeiderne som aktivister og dermed politiske subjekter, peker Barca på muligheten for et nedvekstsamfunn der kollektiv kontroll over produksjonsmidlene går hånd i hånd med det hun kaller av-fremmedgjøring av vårt forhold til naturen.

 

Slike interessante teoretiske refleksjoner fyller den siste delen av boka og er basert på hennes inngående kjennskap til økofeministisk litteratur. Lesere med interesse for denne teoritradisjonen vil oppleve at sluttkapitlene gir oss sammenhengende fortellinger som er noe langt mer enn enkeltstående anekdoter. Andre vil kanskje heller se på bokas avslutning som en akademisk avsporing, eller spørre seg hvordan historiske eksempler og teoretiske utlegninger kan anspore til politisk handling i dag.

 

For norske lesere med en viss kjennskap til pågående forsøk på å forene røde og grønne krefter rundt et politisk program, reiser Barcas bok like mange spørsmål som den gir svar. Selv om det er plass til både oljearbeidere og fagforeningsaktivister på Barcas rettferdighetslag, har hennes eksempler som oftest det til felles at de er ofre for kapitalkreftenes marginalisering. Hennes politiske subjekter har lite å tjene på løfter om grønn vekst. Men hva med alle de arbeiderne som bokstavelig talt har en aksje i det grønne skiftet? Gitt den oppmerksomhet disse allerede har fått i samtalen om rettferdig omstilling, er det både forståelig og prisverdig at hun bruker denne boka til å vende blikket mot de som ikke får anerkjennelse for sitt arbeid. Men det hadde vært interessant å lese en mer grundig diskusjon fra forfatterens side om hvordan en politisk allianse mellom omsorgsarbeidere, urfolk, kvinnebevegelse og industriforbund kan bygges i praksis.

Disaster Nationalism: The Downfall of Liberal Civilization.
Richard Seymour.
2024. Verso. 288 sider.

 

Richard Seymour begynner Disaster nationalism med et globalt sveip – ytre høyre er, eller har nylig vært, ved makta i USA, Brasil, India, Filippinene, Ungarn, Italia, Argentina og så videre. Selv om det skjer svingninger, er poenget i boka å vise de lange linjene. Denne varianten av ytre høyre, katastrofenasjonalismen som han kaller det, har vært på frammarsj siden nittitallet, og Seymour tegner opp et bilde av hva denne tendensen består av og hvorfor den har vunnet fram.

 

Katastrofenasjonalismen livnærer seg ifølge Seymour på misnøyen mange føler i det (ny)liberale samfunnet. Den bruker spirene til hat, paranoia, konspirasjonstenkning og vold og lar dem blomstre ut i stadig mer radikale former. Men disse følelsene blir ikke retta mot reelle katastrofer, som økonomiske kriser, klimakrisa og pandemier. I møte med virkelige katastrofer velger katstrofenasjonalismen i stedet hallusinerte katastrofer.

Lidenskapelig hat

Hva gjør katastrofenasjonalismen populær? Klassekamp nedenfra er det ikke – katastrofenasjonalismen kjører standard nyliberalisme samtidig som den påstår å bry seg om hvor ille folk har det. Ofte får folk flest det materielt verre når disse folka kommer til makta, uten at det svekker populariteten.

 

Ifølge Seymour kommer dette av at katastrofenasjonalismens appell egentlig ikke ligger i materielle forbedringer, men i lidenskap. Motsatt gammelfascismens transcendering av klasse, tilbyr katastrofenasjonalismen en «muskuløs nasjonalkapitalisme». Problemet er ikke kapitalismen, men at feil folk taper. «Feil folk» er de sedvanlige fiendene; innvandrere, rusavhengige, kriminelle og alskens minoriteter har stjålet de rettmessige godene til den ekte hjemlige arbeiderklassen.

 

Kampen mot disse gruppene gir ikke materielle forbedringer, men psykologiske. Denne kampen har ulike uttrykk – i ulike land og som ulike angrep på ulike grupper.

 

Katastrofenasjonalismens konkrete uttrykk

Seymour forankrer gjennomgående de overordna analysene sine i konkrete eksempler – både gjennom mer breie analyser av f.eks. framveksten til Modi i India og dypere analyser av individer som mannen som drap Jo Cox i Storbritannia i 2016.

 

Dette viser også at katastrofenasjonalismen har mange ulike uttrykk. Det er for eksempel tydelige forskjeller på den velorganiserte hindunasjonalistiske massebevegelsen i India sammenligna med den langt mer løst organiserte og sosiale medier-drevne (bl.a. gjennom trollfabrikker) støtten til Duterte i Filippinene.

 

Bruken av konkrete analyser kulminerer i det nest siste kapitlet, som i sin helhet er viet til det stadig pågående folkemordet i Gaza og historikken til Israel-Palestina-konflikten. På rundt 30 sider tegner han et overraskende detaljert bilde over hendelsesforløpet og det ideologiske bakteppet som muliggjorde Israels pågående forbrytelser.

 

Imidlertid halter boka også her. Politiske bøker sentrert rundt et nytt analytisk begrep skapt av forfatteren kan ha en tendens til å miste fokuset dersom forfatteren lar seg friste til å forklare for mye med et for tynt rammeverk. Og i dette kapitlet forsvinner katastrofenasjonalisme som analytisk verktøy til en viss grad i bakgrunnen, og hvordan den Israelske høyreradikaliseringa passer inn i dette bildet blir ikke gjort så eksplisitt som det nok kunne blitt.

 

Samtidig er det ikke uklart at Israel nok tjener som eksempel på katastrofenasjonalismen i dens fulle utblomstring og ytterste konsekvens: folkemordet.

 

Konservativ hevn

Katastrofenasjonalisme i ulike land har noe felles. Selv om det er til dels ulike grupper som blir pekt ut som fiendene til den muskuløse nasjonalkapitalismen i de ulike landene, så handler det i bunn om den samme mekanismen for å gi den nevnte psykologiske gevinsten til støttespillerne: Den tilbyr hevn mot alle de som angivelig forringer samfunnet.

 

Tider hvor folk føler at livene deres blir verre og mer usikre gir grobunn for en politisk bevegelse som tilbyr enkle fiender. Etter en skogbrannbølge i USA, oppsto det spontant konspirasjoner om at «antifa» (antifascister) hadde starta brannene. Seymour påpeker at det er enklere med konkrete og drepbare fiender enn abstraksjoner som «klimaendringer». Katastrofenasjonalismen tilbyr gleden ved hevn mot enkle fiender. Og når «vi», det ekte folket, renser samfunnet for skadedyr, kan nasjonen endelig reise seg igjen. Denne hevnen forbedrer ikke, men den forløser.

 

Gleden ved voldelig hevn er noe av det som forener de mange fenomenene Seymour er innom: Hindunasjonalistiske pogromer, Dutertes utenomrettslige og systematiske henrettelser av rusavhengige og -langere, Israels apartheid og folkemord, den omtrent globale kampen mot transpersoner og «pride», Qanon-konspirasjoner, Incelenes voldelige kvinnehat og ikke minst rasistiske og innvandringsfiendtlige «ensomme ulver» – som Breivik.

 

Jeg vil dvele litt ved det siste på denne lista. Det fjerde kapitlet er viet til «ensomme ulver», inkludert incels og rasistiske terrorister. Seymour viser at disse ulvene slett ikke er så ensomme, men finner et fellesskap på internett. Ensom ulv-terrorisme er memetisk, og disse terroristene kopierer hverandre – gjennom å blande politiske og personlige klagemål, gjennom spillifisering, gjennom å iscenesette terroren med manifester og så videre.

 

I Norge kan det tidvis virke at 22. juli for samfunnet var en «hendelse» som bare skjedde én gang. Men Seymour, i de relativt få setningene han bruker på Breivik, sier rett ut at Breivik fikk de etteraperne han ønska i manifestet. Det går ei linje fra Breivik i 2011 til flere av de kvinnefiendtlige og rasistiske terrorangrepene i det påfølgende tiåret.

Hva bekjempe dette?

I tillegg til å elegant oppsummere linjene i boka i konklusjonskapitlet, kommer Seymour med sitt syn på hva slags politikk som bør føres mot katastrofenasjonalismen. Han peker på noen sentrale svakheter: Den er løst organisert, og har en tendens til å gape over for mye. Den sier den støtter folk flest, men klarer ikke å støtte streiker. Videre er den plaga av interne skillelinjer – abort, seksualpolitikk og klima er blant sakene som kan være grunnlag for skismaer blant katastrofenasjonalistene.

 

Han har også klare anbefalinger når det gjelder strategi. Det sentrale poenget hans er at vi ikke kan komme utenom det psykologiske aspektet ved å fronte en rein smør på skiva-politikk (bread and butter politics). Venstresida kan heller ikke gi seg hen til resignasjon – dersom vi nekter å love noe nytt og bedre og dilter etter høyresida i de fleste sentrale samfunnsspørsmål har vi ikke noe å stille opp med.

 

Seymour peker på at venstresida også kan drive fram lidenskap som utover reint materielle seire, også gir psykologisk gevinst. Han peker på arbeiderbevegelsen, da ikke som et sørviskontor, men som et kjempende verdifellesskap. Det er gjennom deltakelse i bevegelser (ikke bare fagbevegelsen) at (klasse)bevisstheten fremmes og «demokratisk liv» bygges.

 

Slik jeg forstår dette, betyr det at vi i møte med ytre høyre ikke bare kan snakke om høyere lønn og bedre velferdstjenester. Disse viktig og sentralt, men ikke nok. Seymour mener at kombinasjonen av nød og (radikalt) håp – ønsket og behovet for noe langt bedre enn en skakkjørt liberalisme – kan gjøre folk villige til å lidenskapelig gi seg hen til politiske kamper. Han sier ikke noe særlig om hva slike håp bør innebære, utover å peke på universalisme, demokrati og frigjøring. Dette er allikevel nok til at venstresida her kan stille seg sjøl noen spørsmål: Hva er det egentlig vi vil kjempe for? Hva vil det si å kjempe for noe annet?

Statsråder tar til ordet for at vi må ta mer ansvar for planlegge for alderdom. Dette fører til privatisering, advarer Malene Chronholm Bøyesen, og forklarer hvordan privatisering blir en arena for interseksjonell klassekamp.

 

Eldreomsorgen får stadig mindre statlig støtte. Den kommunale eldreomsorgen i Norge har vært gjenstand for økonomiske nedskjæringer, noe som har ført til økt arbeidsbelastning for personalet. Ifølge rapporter fra Norsk Sykepleierforbund har kommunene i enkelte områder fått mindre ressurser for å møte den økende etterspørselen etter omsorgstjenester.

 

Flere rapporter peker på at ansatte innen eldreomsorgen må jobbe raskere for å gi samme nivå av omsorg, noe som påvirker både kvaliteten på omsorgen og personalets arbeidsmiljø. Ifølge forskning fra SINTEF og NOVA er arbeidsbelastningen for helsepersonell en økende utfordring.

 

I 2023 uttalte helseminister Ingvild Kjerkol at vi må ta større ansvar for egen alderdom. Kjerkols retorikk er en slags ideologisk dekke. Konsekvensene av dette er alvorlige av flere grunner. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) vil andelen personer over 80 år i Norge øke kraftig de kommende tiårene. I 2025 er det beregnet at omtrent en av fem nordmenn er 70 år eller eldre. SSB venter at befolkningen vil være over 80 år og kommer til å doble seg innen år 2050, noe som innebærer et økt behov for omsorg. En bølge av eldre risikerer å stå uten pleie og omsorg. Er det virkelig den eneste mulige løsningen å gjøre det til et privat ansvar, eller kan vi i stedet stille høyere krav til stat og kommune? Og er et større privat ansvar for eldreomsorgen egentlig en bærekraftig løsning for velferdsstaten?

 

Privatisering og privilegier

Når helsevesenet privatiseres, blir det en markedsvare heller enn en samfunnsrettighet. Private aktører streber etter profittmaksimering, noe som ofte fører til dårligere arbeidsvilkår for helsepersonell og dårligere kvalitet for de eldre. Det gagner kapitalistene på bekostning av både de som trenger omsorg og de ansatte. Studien «Politisk styring og privatisering: holdninger i elitene og befolkningen» av Lægreid og Christensen støtter at det blant elitene er et utbredt ønske om økt privatisering og redusert politisk styring, men at det også er et betydelig skille mellom elitene, som ofte har økonomiske interesser i privatisering, og befolkningen i disse spørsmålene. Arbeiderklassen og bredere deler av befolkningen er mer skeptiske til privatisering og mer positive til politisk styring og offentlig velferd enn elitene. Dette kan sees som et uttrykk for den grunnleggende maktbalansen mellom de som kontrollerer ressursene – i dette tilfellet de politiske og økonomiske elitene – og de som er utsatt for de politiske beslutningene som påvirker deres liv. Studien viser også at disse variasjonene i holdninger ikke bare reflekterer politiske preferanser, men også er sterkt påvirket av sosiale og strukturelle faktorer som kjønn, alder, utdanning og hvilken sektor folk tilhører. Disse ulikhetene går dypere enn bare politisk ståsted. De relaterer seg til hvordan flere identiteter og maktrelasjoner sammen skaper ulike opplevelser av velferd og privatisering. Makt, både økonomisk og sosialt, er uløselig knyttet til ulike identiteter og livssituasjoner. Disse faktorene må tas i betraktning for å forstå holdninger til offentlig styring og privatisering.

 

Mens noen tvinges til å ta vare på sine pårørende på ubetalt fritid, har andre råd til å kjøpe privat eldreomsorg. Eldreomsorg, som tidligere var en del av den offentlige sektoren, flyttes til den private sfæren hvor kapitalister kan utvinne merverdi ved å presse ned lønninger og ansettelsessikkerhet for omsorgsarbeidere. De som utfører eldreomsorgen tvinges til å kjempe for rimelige arbeidsvilkår, mens de eldre og deres pårørende tvinges til å betale mer for omsorg som en gang var en rettighet. Privatisering forsterker makten til de som allerede har økonomiske ressurser, ikke bare fordi den økonomiske ulikheten mellom samfunnsklassene forsterkes, men også fordi privatisering skaper en markedsdrevet prioritering. Hvis omsorg privatiseres, reduseres det kollektive innflytelsen over kvalitet og tilgjengelighet. Det gir større makt til de som kan betale, og dermed kan de styre tilbudet.

 

Familiens fritidsaktivitet

For å skape en god eldreomsorg trengs det personale med riktig kompetanse, gode arbeidsvilkår og kontinuitet i møtet med den enkelte. Kvalitet i eldreomsorgen handler i stor grad om relasjoner. Når personalet har riktig kompetanse, gode arbeidsvilkår og kontinuitet i arbeidet, styrker dette ikke bare den praktiske delen av eldreomsorgen, men også de relasjonene som er fundamentale for å gi en høy kvalitetsrik og omsorgsfull eldreomsorg. Kontinuitet i møtet mellom den eldre og personalet er en viktig faktor for å skape bærekraftige relasjoner. Hvis en person får samme omsorgsperson over tid, kan de bygge opp en relasjon basert på tillit og forståelse, noe som kan være vanskelig hvis personalet byttes ut ofte. Kontinuitet gir også personalet en bedre mulighet til å kjenne til den eldres historie, behov og preferanser, noe som kan forbedre kvaliteten på omsorgen.

 

Dette står i kontrast til når ansvaret for eldreomsorgen overføres fra det offentlige til familien, da omsorgen kan bli sett på som en ‘frivillig’ aktivitet snarere enn et kvalifisert og samfunnsbærende arbeid. Familien pålegges ansvaret uten nødvendige ressurser, støtte eller kompensasjon, og dette kan føre til en usynliggjøring og undervurdering av det krevende arbeidet de utfører. Familien risikerer å bli tynget med ansvar uten kompensasjon. Det er også et viktig skille mellom den naturlige omsorgen familien kan gi, og det faglige ansvaret som kreves for å sikre kvaliteten på omsorgen. Når det er behov for profesjonell omsorg, bør dette fortsatt tilbys av kvalifiserte personer for å sikre at de som virkelig trenger hjelp får nødvendig støtte, ellers mister vi et viktig element av velferdsstaten. De som rammes hardest av dette, er de uten økonomiske ressurser, som igjen står i fare for å oppleve dårlig helse og begrenset tilgang til nødvendig omsorg.

 

Ved å fremstille omsorg som en fritidsaktivitet forsterkes usynliggjøringen av omsorgsarbeid. Man lukker øynene for at omsorgsarbeid er avgjørende for å opprettholde arbeidskraften og samfunnet, og derfor burde verdsettes som uvurderlig.

Kvinnekamp

Privatisering kan også føre til økt kjønnsbasert ulikhet, noe som i praksis betyr at kvinner bærer den tyngste byrden. Det tradisjonelt «kvinnelige» arbeidet marginaliseres og usynliggjøres innen kapitalismen og patriarkatet, enten det skjer i hjemmet eller i den formelle økonomien. Men eldreomsorg er ikke bare kvinnesak fordi kvinner er overrepresentert når det gjelder såkalt reproduktivt arbeid. Pensjonistforbundet argumenterer for at eldreomsorg er en kvinnekamp av flere grunner. To av tre beboere på sykehjem er kvinner. Kvinner lever lengre enn menn og har dermed høyere risiko for å rammes av alderdomsrelaterte sykdommer og plager. Forbundet påpeker også at flertallet av de ansatte som jobber med eldreboende er kvinner. Siden det forskes mindre både på kvinner som gruppe og eldre som gruppe, er eldre kvinner derfor dobbelt diskriminert. Denne doble blinde sonen i helseforskningen fører til at symptomer på sykdom kan bli oversett eller feildiagnostisert, da uttrykkene kan være forskjellige sammenlignet med menn. Effekt og bivirkninger av behandling er derfor også mindre undersøkt. I tillegg er det vanligere med multisjuke eldre kvinner, samtidig som det er mindre kunnskap om hvordan sykdommer og behandlinger kan interagere.

 

Men hvordan eldre rammes, kan ha langt flere dimensjoner enn kjønnstilhørighet. Interseksjonalitet handler om å forstå hvordan ulike faktorer som kjønn, rase, klasse og andre sosiale identiteter påvirker et individs liv og erfaringer på forskjellige måter, og hvordan disse faktorene samhandler for å skape spesifikke fordeler eller ulemper. Jo flere marginaliseringstilknytninger, desto færre muligheter finnes i situasjonen for individet. Ulike sosiale, økonomiske eller kulturelle faktorer som kan føre til at en person havner i en utsatt posisjon. For eldre individer kan dette handle om faktorer som: Økonomisk utsatthet, etnisk bakgrunn og/eller funksjonsnedsettelser eller kroniske sykdommer.

 

Interseksjonell klassekamp

Eldre med flere marginaliserte identiteter opplever en kombinasjon av ulike former for sårbarhet. Minoritetskvinner blir i dag utsatt for andre, og flere, former for diskriminering i samfunnet enn kvinner i majoritetsbefolkningen. Å avvike fra samfunnets normer for kjønn og seksualitet kan også innebære både usynligjgøring og utsatthet for negative reaksjoner som eldre. Dette tross at prinsippene for personsentrert omsorg er basert på å ta hensyn til hvordan en person opplever sin situasjon og verden rundt seg.

 

Jo mer en eldre avviker fra normen gjennom sin marginaliserte identitet, desto mer utsatt blir vedkommende. Å ikke tilhøre majoriteten innebærer en reduksjon i makt, for eksempel mulighet til autonomi innen omsorg, og forsterker både sårbarhet og utfordringer. Den manglende tilhørigheten til flertallet gjør at individet ofte møter flere former for diskriminering og ulikhet, spesielt i helsevesenet, der interseksjonelle faktorer som kjønn, etnisitet og sosial status kan forsterke sårbarheten ytterligere.

 

Eldre innvandrere, som allerede kan ha begrenset tilgang til språklige og sosiale ressurser, risikerer å få enda større utfordringer med å motta den omsorgen de trenger dersom private aktører prioriterer profitt over behov. En systematisk kartleggingsoversikt fra 2022 om helse- og omsorgstjenester til eldre innvandrere viser at eldres innvandreres preferanser og behov kan avvike fra majoritetsbefolkningens. Gruppen er allerede overrepresentert når det gjelder kroniske sykdommer og nedsatt funksjonsevne. Samtidig viser kartleggingen at innvandrere benytter helse- og omsorgstjenester i mindre grad enn befolkningen generelt, kanskje nettopp derfor kan sykdomstilstander utvikle seg til kroniske. Dette handler ikke bare om individenes valg eller egenansvar, men også om strukturelle ulikheter som påvirker tilgangen til og kvaliteten på helse- og omsorgstjenester. Innvandrere, spesielt eldre, kan møte flere former for diskriminering og marginalisering, både på grunn av etnisk bakgrunn, språklige barrierer og manglende kulturell kompetanse i helsevesenet. Denne marginaliseringen forsterkes av eksisterende maktstrukturer som kan gjøre det vanskeligere å benytte seg av tilgjengelige helsetjenester, og dermed bidra til at deres helseforhold forverres. En tilnærming av eldreomsorgen som tar hensyn til både sosiale, kulturelle og strukturelle faktorer er avgjørende for å skape en mer rettferdig og tilgjengelig eldreomsorg for alle.

 

Privatisering er altså en form for klasseundertrykkelse som ikke eksisterer isolert, men samvirker interseksjonelt med andre maktstrukturer som rasisme, sexisme, ableisme og andre former for undertrykking. En reduksjon av ressursene til eldreomsorgen rammer dessuten arbeiderklassen både som brukere og som arbeidskraft. Lønnsforskjeller, ansettelsesmuligheter, karriereutvikling og arbeidsforhold i privat sektor er utformet for å favorisere enkelte grupper på bekostning av andre. Innen eldreomsorgen utgjør innvandrerkvinner en stor del av arbeidsstyrken, og de rammes uforholdsmessig hardt av forverrede arbeidsvilkår og usikre ansettelser. Privatiseringen skaper ikke bare ulikhet, men reproduserer den ved å utnytte allerede marginaliserte individer.

 

Farlig ideologi

«Hver enkelt av oss må gjøre mer for å planlegge for en alderdom», sa Kjerkol i 2023.

Hvis omsorgsarbeid ikke sees som verdiskapende, vil det heller ikke bli prioritert av staten. Denne ideologien er blind for det faktum at forutsetningene for lønnsarbeid er at det fødes nye arbeidere. For at de skal kunne bidra, kreves en trygg oppvekst med et omsorgsfullt nettverk. Vi kan overleve uten kapitalisme, men ikke uten omsorgsarbeid. Sammenhengen mellom en sosialt rik kontekst, psykisk helse og arbeidsevne er godt dokumentert.

 

Ifølge menneskerettighetene skal hver enkelt ha en iboende verdi, uavhengig av sin rolle som arbeidstaker i et kapitalistisk system. Men dette kapitalistiske systemet fremmer et press for å prestere og konkurrere, og dette kan skape en følelse av utbrenthet, stress og en nedbrytende arbeidskultur. Det er et system som ikke bare tærer på menneskers helse gjennom en individualistisk konkurranse, men også utarmer jordens ressurser. Systemet krever konstant vekst som fører til overforbruk av naturressurser og et stadig mer ubalansert forhold mellom økonomisk gevinst og miljøpåvirkning.

 

Trenden med privatisering av omsorg er derfor bekymringsfull. Den risikerer å forsterke samfunnsklassene og ytterligere marginalisere allerede utsatte grupper. Samtidig reduseres solidariteten, mens fokuset skifter mot individets selvforsørgelse.

 

Ulike grupper innen arbeiderklassen rammes forskjellig. Hvis klassekampen skal være vellykket, må den være en kamp for alle utsatte arbeidere, ikke bare de som allerede har mest makt innen arbeiderklassen. Hvis vi ignorerer disse maktstrukturene, risikerer vi å reprodusere undertrykkelse i stedet for å bekjempe den. Derfor må kampen mot privatiseringen av eldreomsorgen være interseksjonell og tilpasses en mangfoldig befolkning, i stedet for å redusere omsorgen til et ensidig fokus på individuelt ansvar.

 

Framtidens eldreomsorg står overfor mange utfordringer, selv om den drives av en sammenhengende organisasjon styrt av samfunnsinteresser. Men den største trusselen mot Norges eldreomsorg er de ideene om privatisering som finnes hos høyrepartiene.

De fleste sitter med nesa ned i telefonen på fritiden. Morsomme kattevideoer, bilder fra onkels tur på hytta på Instagram, Sophie Elises nye slankekur eller iShowSpeed’s krumspring i nok et nytt land, et ping fra VG-appen om Trumps siste gale utstill, Candy Crush og gruppechatten med foreldrene til «Gutta 4A», alt er samlet på den lille skjermen. 

 

I den offentlige debatten står kampen for og mot «skjerm». Barna blir sugd inn i smarttelefonen på samme måte som oss voksne, og foreldre strever med å sette «skjermtid». Enkelte unge kjører «detox» fra skjermen, med påfølgende virale poster i sosiale medier eller store oppslag i nettavisene om hvor bra de følte seg uten nesa i telefonen. 

 

For oss som vokste opp på, og sammen med, internett, vi som chattet på IRC som tenåringer, så er debattene om «skjerm» i dag underlig kjente. «Det farlige internett» var farlig også på 90-tallet, med porno, vold, radikalisering, mobbing og trakassering. Foreldre som ikke vet hva barna deres driver med har alltid grunn til å være bekymret. Kunnskapsløse politikere som reagerer med panikkforbud «for å beskytte barna» er også en evig problemstilling. 

 

Da Al Gore fant opp internett

Men forskjellen fra et chatrom på IRC og dagens digitale virkelighet handler om penger – mer spesifikt om forretningsmodeller. Tidligere visepresident Al Gore ble tidvis latterliggjort fordi han hevdet at han «fant opp internett», men det moderne internett starter nettopp med Clinton-administrasjonen på 90-tallet. Internett ble tilgjengelig for andre enn forskere og militære i 1992, men det var Clinton-administrasjonens plan for en «information superhighway» som satte rammene utover 90-tallet. Målet var en ny kommersiell vekstsektor, der private investeringer skulle bygge digital infrastruktur og sikre amerikansk dominans. Det var denne sektoren Al Gore fant opp, og som vokste fram fra vi som chattet på IRC den gangen til verdens største selskaper i dag. I tråd med den nyliberale ideologien som hadde fått fotfeste på 90-tallet, handlet vekst for privat sektor om færrest mulig reguleringer. Selv om Clinton-administrasjonen var veldig eksplisitt på målet om en uregulert digital økonomi, så man allerede da også retorikken om at «internett ikke kan reguleres» og «teknologien løper foran politikerne». Denne mystifiseringen av digital teknologi har hengt ved fram til våre dager, inkludert i utsagn fra digitaliseringsminister Karianne Tung. 

 

Et avgjørende steg fra Clinton-administrasjonen var også at man eksplisitt gikk inn for et reklamefinansiert internett, samtidig som man gjorde personvern til et forhold mellom enkeltpersoner og de som samlet inn data. Kombinasjonen av reklame og overvåkning er den forretningsmodellen bak kattevideoene, sosiale media, influencerne, gruppechatten, nettavisene, mobilspillene og nesten alt annet som flimrer rundt på den lille skjermen vi sitter limt fast til. Pengene kommer fra reklame, og jo mer du er limt til skjermen, jo mer reklame ser du. På skjermen blir din tid til andres penger, nærmest i et en-til-en-forhold mellom sekunder og cent. 

 

Overvåkningen ruller i bakgrunnen, og den handler først og fremst om reklame den også. Det største og mest omfattende overvåkningssystemet verden noensinne har sett, er laget for å selge reklame. Vi blir kartlagt utfra kjønn, legning, bosted, interesser, politisk overbevisning og yrke. Hva vi kjøper, hvor vi går, hva vi leser, hvor lenge vi ser på en video, hvem vi er venner med og sender meldinger til, alt blir kartlagt og går inn i en stor pøl med data. Fra pølen henter Google, Meta eller en av deres tredjeparts-selgere opp det de kan bruke til å selge målrettede annonser. 

 

Overvåkning som forretningsmodell

I tillegg gjør de det de kan for å skape hva de kaller «engasjement». Ved å bruke det klarer de å skrape sammen om deg til å lage en «brukertilpasset opplevelse». «Engasjement» er en statistisk måleenhet for hvor mye vi ser på plattformene deres og hvor godt det vi ser treffer oss. Det er måleenheten for om de klarer å holde fast i oppmerksomheten vår, altså lime oss fast til skjermen. Alle klikk og også hvor mye tid som blir brukt på en video, tekst eller et bilde blir målt og inngår i statistikken for «engasjement». Alle ting som gir «engasjement» er positivt for plattformene. Den enkleste veien til engasjement er å provosere, noe spesielt ytre høyre har profitert på. Om det er sant eller løgn er irrelevant, så lenge det «engasjerer» blir det prioritert av plattformene. 

 

For noen år siden var påstander om at Facebook visste mer om oss enn vi visste selv, gjengs fra enkelte forståsegpåere, men heldigvis er det en overdrivelse. Like lite som Stasi klarte å hindre DDRs fall klarer heller ikke annonseselgerne å treffe markedet perfekt. Potensialet for misbruk er likevel enormt. Sammenblandingen av kommersiell overvåkning med etterretning og politisk forfølgelse er et problem, enten det er amerikansk etterretning som sporer telefonen til Angela Merkel eller facebook-chatter som blir brukt som bevis mot tenåringsjenter som planlegger abort i konservative amerikanske delstater. 

 

Det er likevel et mindre problem enn misbruket av «engasjement». Pengene følger «engasjement» og alt som driver fram mer «engasjement» tjener penger. Dette er de skumle «algoritmene». Å holde på oppmerksomheten vår, inkludert oppmerksomheten til barna våre, er det absolutt viktigste for å tjene penger. Algoritmene er utformet for å gjøre det vanskeligere for deg å legge fra deg telefonen og bruke fritiden din på noe annet. 

 

Dette målet, «engasjement», er kjernen i forretningsmodellen til sosiale medier. Du skal bli på plattformen, se reklame og fortsette å bli på plattformen. TikTok har perfeksjonert det, med en strøm av nye korte videoer som aldri stopper, men denne oppmerksomhetsøkonomien går igjen fra dagbladet.no’s skrikende gule og røde clickbait-titler til Facebooks strøm av «anbefalt for deg» eller LinkedIns selvoppnevnte eksperter med fiks-ferdige løsninger for din bedrift. 

 

Heller enn debatt for og mot «skjerm» bør vi snakke om denne oppmerksomhetsøkonomien. For algoritmene fungerer ikke uten data. Ved å kartlegge i så stor grad som mulig akkurat hva som «engasjerer», kan oppmerksomheten fanges og fortsette å fanges. TikTok-trender og memes har kortvarige liv, noen ganger bare en dag eller to, nettopp fordi algoritmene styres for å lede oppmerksomheten vår over på noe nytt. 

 

Det er denne forretningsmodellen som er skadelig, ikke «skjermen». Den stjeler tiden og oppmerksomheten vår. Den belønner konspirasjonsteorier, spekulasjoner og skandaler. Den er også et direkte resultat av at internett er bygd på reklame og overvåkning. Det må løses kollektivt, som samfunn, ikke av enkeltindivider med markedspreferanser. 

 

Mot «skjerm»?

«Skjerm»-debattene sitter fast i nyliberale løsninger fra Clinton-administrasjonens tid der alle problemer skal løses på individnivå. Det mest åpenbare er det pop-up-skjemaet som de fleste raskt klikker vekk med en «Aksepter». Med et klikk godtar du massiv datainnsamling og videresalg av dette, og ved å gi deg informasjon om at de samler inn data så har selskapene sitt på det rene. Hvert enkelt individ skal ta stilling til konsekvensene av datainnsamlingen, og si ja eller nei basert på en slags forestilt preferanse for personvern i «markedet». 

 

Også i debatten om barn og skjerm havner forslagene på individnivå. Regjeringen, og mange foreldre, vil innføre statlig kontroll av sosiale medier for å håndheve aldersgrenser for barna. Dette er et skråplan der ikke bare barn, men alle må ha digital legitimasjon for å kunne delta i det digitale samfunnet. I et noenlunde demokratisk samfunn så vil bare de som allerede er digitalt utenfor, bli ekskludert av dette, men vi har sett hvor fort liberale demokratier kan skli over i illiberale regimer. Ikke-demokratiske land kan bruke kravet om digital legitimasjon til å stilne alle brysomme grupper i den digitale offentligheten. De grusomme videoene som dokumenterer Israels folkemord i Palestina, ville ikke vært der hvis Israel kunne krevd digital legitimasjon fra alle palestinere før de fikk logge på TikTok og Instagram. 

 

Heller enn autoritære krav med statlig kontroll av hver enkelt som logger inn på en plattform, må vi stille krav til selskapenes praksis. Gode diskusjoner krever moderatorer, gode nyhetskilder krever redaktører og undersøkende journalister, barneoppdragelse krever voksne som er til stede og involverer seg. Det gjelder også på internett, men å passe på et godt digitalt samfunn koster penger og lønner seg ikke for selskapene. Derfor gjør de aldri mer enn de må. I dag er trenden å bruke kunstig intelligens, men kjernen i de store plattformenes moderasjon er å sette det ut til tredjeland der arbeidskostnadene er lave. Det siste trekket fra Meta er å overlate «faktasjekk» til «the community», altså frivillige. Samarbeidet med faktasjekkere var et direkte svar på politiske krav om å begrense falske nyheter, og når det ble politisk opportunt for Meta å droppe det så kuttet de kostnader. Det vil selvfølgelig være ekstremt dyrt, i kroner og øre, for Meta, TikTok og alle andre å faktisk ta ansvar for innholdet på plattformene deres, men de er også noen av verdens største selskaper. 

 

Et annet internett er mulig

Kanskje er det ikke mulig å tvinge verdens største selskaper til å oppføre seg pent, spesielt ikke når de står med USA og Kina bak seg i en geopolitisk maktkamp. Veien fram må da være å redusere selskapenes makt i seg selv. Her kommer vi tilbake til data, algoritmer og reklame, forretningsmodellene som de lever av. Vi kan og bør strupe denne modellen, fordi den er direkte skadelig. 

 

Det går imot Al Gore’s internett, der personvern er en markedspreferanse, reklamens oppmerksomhetsjag er en økonomisk vekstmotor og alle reguleringer står i veien for innovasjon og vekst. Det krever først og fremst et stort grep. Heller enn å la «min markedspreferanse for personvern», uttrykt gjennom et irriterende pop-up-skjema, bestemme om selskapene får samle inn data, så må vi sette klare grenser for hva selskapene får lov til. At unntaksbestemmelsene blir vanlig praksis, slik dagens personvernregelverk praktiseres, holder ikke. 

 

Vi trenger et klart og tydelig forbud mot kommersiell overvåkning, såkalt «atferdsbasert markedsføring». Dette slår beina under den datadrevne forretningsmodellen for reklame som dagens teknologigiganter har bygd opp. Hva vi kjøper, hvor vi går, hva vi leser, hvor lenge vi ser på en video, hvem vi er venner med og sender meldinger til, osv., skal ikke brukes til å selge reklame eller for den utnyttes for å skape mest mulig «engasjement». Det er ikke slutten på reklame på internett eller reklamefinansierte tjenester, men uten individuell sporing så må reklamen følge innholdet. Akkurat som med papiravisene der du får reklame for skurtreskere i Nationen eller dyre klokker og leiligheter på Aker brygge i Dagens Næringsliv, vil reklame på internett handle om det du leser om, ikke hvem algoritmene tror du er. At Meta, Google og TikTok kan målrette individuelt er deres store salgstriks og grunnlaget for suksessen deres. Uten dette forsvinner forretningsmodellen deres og det tilnærmede monopolet de har på reklameinntektene i verden. Når teknologigigantene ikke lenger er så gigantiske, kan vi begynne å se på hva vi skal bruke skjermen til hvis vi kan bestemme over den på demokratisk vis. 

Kattevideoene, gruppechatten, nyhetene, slankekurene og alt det andre vil fortsatt være der, men den underliggende modellen for å holde nesa vår limt fast til skjermen med reklame hvert minutt kan vi kanskje slippe. 

 

Dette nummeret har tema fritid. Ofte har marxister vært mest opptatt av det motsatte, nemlig arbeidstid, og hvordan kampen om innhold og makt over den påvirker livene våre. Men kampen om arbeidstidas lengde er også en kamp om fritidas lengde.  Kampen for kortere arbeidsuke har fått ny aktualitet med klare krav fra den svenske LO kongressen ifjor om arbeidstidsreduksjon. Her hjemme har HK gjort tydelige landsmøtevedtak på at dette er en prioritet også for dem. Vi har i nummeret plukket opp debatten om fire-dagers uke fra Tyskland i håp om å inspirere våre leser til kamp for arbeidstidsreduksjon. Vi vil fortsatt si at 6-timersdag med full lønnskompensasjon er parola, men på veien dit må vi ikke avskrive de som formulerer parolene sine litt annerledes. 

 

Kampen om fritida er også en kamp om det ubetalte arbeidet. For noen år tilbake trykte vi en lengre artikkel av Ursula Huws kalt Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi. Huws bidrag er å se arbeidet ikke bare som produktivt eller reproduktivt, men også skille mellom betalt og ubetalt. Huws skiller mellom produktivt og reproduktivt arbeid, blant annet for å understreke at også ikke-produktivt arbeid har en funksjon for kapitalismen. Hun tar også med seg den feministiske kritikken av det ulønnede arbeidet i hjemmet, og lanserer en fjerde form for arbeid, produktivt ikke-lønnet arbeid, såkalt forbrukerarbeid. Samtidig holder hun fast på at det er vareproduksjonen, felt C i tabellen, som utgjør selve knuten i det kapitalistiske systemet. Det er utgangspunktet for å forstå de andre formene for arbeid – offentlig administrasjon og tjenester, husarbeid og forbrukerarbeid. Det er, tross alt, i dette punktet at verdiene skapes og dermed lønnen som gjør det mulig for den enkelte å drive ulønnet arbeid, genereres.

 

Huws mener at : 

 

«Den meir generelle omgjøringa av forbrukargode og tjenester til varer har også omfatta store flyttingar frå felt B (husarbeid/ubetalt og reporduktivt) til D (forbruksarbeid/ubetalt og produktivt), og endra noko ubetalt arbeid frå direkte produksjon av bruksverdi for medlemmer av hushald over til kjøp av varer i marknaden, med eit direkte forhold til kapitalistisk produksjons- og distribusjonsaktivitet.»

 

Tabell 1	Arbeid-kategorier
	Betalt arbeid	Ubetalt arbeid
Reproduktivt (produktivt for samfunnet/kapitalismen generelt)	A Offentlig administrasjon og tjenester (medregna NGOer;) private private tjenesteytingar	B Husarbeid (omsorg for barn, stell av huset osv, medrekna gratis kulturelle aktiviteter)
Direkte produktivt (for inviduelle kapitaliske bedrifter)	C Vareproduksjon, medregna distribusjon	D Forbruksarbeid

 

 

Huws analyse peker på at det foregår en like viktig kamp om fritida som arbeidstida. Mange opplever i dag en utvisking mellom arbeidstid og fritid. Mye av det vi gjør på fritida var det kanskje noen før som fikk betalt for å gjøre. Som i selv-betjeningskassen, nettbestillings-løsningen eller andre semiautomatiserte oppgaver. Kampen om fritida på internett og hvordan vi skal bruke KI følger vi opp i nummeret. Audun Myhra Bergwitz ser på skjermdebatten i sin artikkel Datadrevet fritid og ber oss rette fokuset mot hva slags internett vi egentlig vil ha. Cheshta Arora og Debarun Sarkar oppfordrer med sin artikkel oss til å ta kontroll over tida før KI gjør det. Marlene Chronholm Bøyesen følger opp politikernes ønske om at mer av fritida skal gå til det ubetalte reproduktive arbeidet. Når tidligere statsråd Ingvild Kjerkol sa at «Hver enkelt av oss må gjøre mer for å planlegge for alderdommen» mener Bøyesen hun åpner for en farlig ideologi som reproduserer klasseskiller. 

 

Dette nummeret belyser at kampen for fritid er en kamp som ikke bare handler om hvor mye tid vi ikke skal jobbe, men at det også er en kontinuerlig klassekamp om hvor grensene for fritid går og hva som er innholdet i den. 

Siden Stortinget i 1906 tok opp kampen mot «fossespekulantene» har det vært bred enighet om at gevinstene fra norske energiressurser skal tilfalle fellesskapet. Denne teksten viser hvordan den norske staten siden årtusenskiftet selv har begynt å spekulere i privatiserte energiressurser i utlandet, og med etablert seg som en solid global rentenist.

 

Regjeringens forslag i 2022 om at «fellesskapet skal få mer av verdiene som skapes av våre mest verdifulle natur­ressurser» snudde opp ned på norsk politikk. Arbeidere i oppdrettsnæringen langs Vestlandet ankom plutselig Oslo i busslaster for å gå i fakkeltog for utskjelte «laksebaroner». Samtidig begynte opptakten til en ny migrasjonsbølge av norske milliardærer på skatteflukt til Sveits. I sentrum for striden står spørsmålet om grunnrente, nærmere bestemt regjeringens forslag om å innføre grunnrenteskatt på havbruk.

 

Det er ikke noe nytt at grunnrente står i sentrum for den politiske striden. Norge er utstyrt med en usedvanlig rikdom av naturressurser, og siden unionsoppløsningen fra Sverige i 1905 har kampen om kontrollen over disse naturrikdommene vært et bærende element i norsk politikk. Norge fremstilles gjerne som et «grunnrenteland» som har bygget sin velferd og nasjonale identitet på fellesskapets kontroll over naturressursene. Gjennom å ta offentlig kontroll over grunnrenten har Norge omsatt sin korte historie med politisk selvstendighet til reell økonomisk uavhengighet.

 

I denne teksten problematiserer jeg forestillingen om «fellesskapet» som mobiliseres i de pågående debattene om eierskap og kontroll over naturressursene. Mens venstresiden tar til orde for at verdiene fra norske naturressurser i større grad skal tilfalle samfunnet som helhet, er det ingen som nevner at den norske staten de siste tiårene har tatt eierskap over andre lands naturressurser. Med utgangspunkt i energisektoren viser jeg hvordan statens historiske kamp for å ta kontroll over den norske grunnrenten siden 1990-tallet har blitt sammenvevd med en internasjonaliseringsprosess som har gjort staten til en betydelig grunneier utenfor norske landegrenser. Debatten om «grunnrentelandet» Norge må ta utgangspunkt i at det norske «fellesskapet» de siste tiårene har vokst frem som en av verdens største rentenister. 

 

Grunnrente i teorien

David Ricardo åpnet sitt storverk fra 1817, On the Principles of Political Economy and Taxation, med å slå fast at den moderne økonomien består av tre klasser; grunneierne, kapitaleierne og arbeiderne. Der Ricardo mente at de to sistnevnte skapte verdier gjennom å sette arbeid i sving i produksjonen av nye varer og tjenester, tjente grunneieren penger i kraft av sitt monopol på knappe naturressurser. Adam Smith hadde tidligere skrevet om norske skogeiere, som med sitt eierskap over ettertraktet norsk tømmer tilegnet seg store verdier i form av grunnrente. Naturen skaper i seg selv ingen økonomiske verdier, men gjennom sin eksklusive tilgang til deler av jordens overflate, kan grunneieren likevel sette en pris på naturens goder og dermed tilegne seg verdier produsert i andre deler av økonomien. Ricardo videreutviklet Smiths renteteori, særlig gjennom begrepet «differensialrente» som betegner hvordan grunnrente tilfaller de grunneierne som eier spesielt fruktbar jord. Forskjellen (differansen) mellom jordstykkers fertilitet og beliggenhet gjør at eiere av grunn med over gjennomsnittet god fertilitet eller beliggenhet kan tilegne seg differensialrente. 

 

Det er viktig å påpeke at Smith og Ricardo så på grunneierne som en anakronistisk gjenlevning fra den jordbruksdominerte føydalistiske økonomien, og dermed som en parasittisk klasse som med utviklingen av økonomien ville bli erstattet med verdiskapende industrikapitalister. Grunneieren var anerkjent som en egen klasse, men bare i overgangen til en fullt utviklet kapitalistisk økonomi hvor det frie markedet ville sikre en produktiv relasjon mellom arbeid og kapital, og en harmonisk fordeling av goder dem imellom. Mot slutten av tredje bind av Kapitalen tok Marx et oppgjør med dette synet på grunneiendom, som han mente var grunnleggende ahistorisk. Marx insisterte på viktigheten av å studere hvordan «Påvirkningen fra kapitalen og den kapitalistiske produksjonsmåten har forvandlet … den føydale grunneiendommen». Marx mente som kjent at under føydalismen hadde de umiddelbare produsentene hatt råderett over gård og grunn, og dermed eiendomsrett over produksjonsmidler som gjorde dem i stand til å livnære seg av eget arbeid. Fremveksten av kapitalismen innebar en omfattende privatisering av allmenningene, hvor det store flertallet av befolkningen ble fordrevet fra jorden og dermed proletarisert. Den såkalte «primitive akkumulasjonen» skapte med andre ord ikke bare forholdet arbeid–kapital, som Marx beskriver i første bind av Kapitalen, men var også det historiske bakteppet for tilblivelsen av kapitalistisk grunneiendom, som altså er karakterisert av at én klasse – grunneierne – monopoliserer tilgangen til jordens overflate.

 

Marx’ historiske analyse av grunneiendom har to viktige implikasjoner for grunnrenteteori. For det første, ved å vise til monopolisering av jordens overflate som en essensiell del av kapitalismens fremvekst, inkorporerte Marx eierskapet over naturen som en grunnleggende del av kapitalismens utvikling. Kapitalen blir «inkorporert i jorda», eller tar simpelthen form av «la terre-capital», som han formulerte det. For det andre, og på et mer konkret plan, anerkjente Marx at det under kapitalismen krever kapitalistiske metoder å realisere økonomiske verdier fra eiendomsretten til naturen. Der Ricardo antok at grunnrente oppstod som følge av jordens iboende egenskaper, insisterte Marx på at grunneieren ofte er avhengig av å investere i grunnen for å hente ut grunnrente. Som konfliktene rundt vindkraftutbygging i reinbeiteområder her i Norge viser veldig tydelig, trengs det for eksempel store investeringer i fysisk infrastruktur for å høste grunnrente fra vindressursene. 

 

Marx skilte dermed mellom det han kalte differensialrente 1 og 2, hvor førstnevnte er betaling for grunnens naturlige egenskaper, mens sistnevnte kommer med investeringer i utbedring av grunneiendom. Dette skillet er særlig viktig for studier av «grunnrentelandet» Norge, hvor avkastning fra naturressursene har vært muliggjort gjennom massive investeringer i fast kapital som vannkraftverk og oljeplattformer. Det er derfor et paradoks at grunnrentebeskatning av lakseindustrien blir avvist av aktører som nå presenterer lakseoppdrett som en industriell virksomhet som tjener pengene sine på å investere i anlegg og å skape arbeidsplasser. Det samme gjelder for norske energiinvesteringer i utlandet, som i møte med kritikk fra sivilsamfunnet forsvares med argumenter om at investeringer i vannkraftanlegg og lignende skaper verdier lokalt. Poenget for Marx var at slike kapitalinvesteringer ofte er en forutsetning for å hente ut grunnrente. 

 

Marx’ videreutvikling av Ricardos ahistoriske begreper er altså viktig for å forstå hvordan grunnrente oppstår og sirkulerer i det kapitalistiske produksjonssystemet. For å forstå grunnrenteteoriens innvirkning på praktisk politikk må vi imidlertid til den amerikanske politiske økonomen Henry George, som med sin bok Fremskritt og Fattigdom fra 1879 omsatte kritikken av grunnrente til en bred folkelig bevegelse. George skrev på en tid da grunneiere var i ferd med å karre til seg enorm økonomisk makt, slik som beryktede Standard Oil, som ved inngangen til 1900-tallet hadde sikret seg monopol over store deler av USAs oljeøkonomi. George’s rentebegrep bunnet i en pragmatisk, men politisk slagkraftig teori som samlet tanker fra borgerlige politiske økonomer, så vel som utopiske sosialister og anarkister. Hans argument, som skulle få bred oppslutning i Norge, var at arbeid og kapital måtte gå sammen mot grunneierne gjennom å etablere en universell skatt som fanget opp all grunnrente. På denne måten kunne grunnrenten fordeles til fellesskapet, slik at alle fikk ta del i naturens rikdommer.  

 

Grunnrentelandet Norge

«Hele denne tenkningen om hvordan fellesskapet skal få inntekter av bruken av store naturressurser, er det Henry George som er hovedinspirasjonskilden til», forklarte Trygve Slagsvold Vedum da han presenterte forslaget om å innføre grunnrenteskatt på havbruk. Og som Vedum videre understreket, er denne tankegangen godt fundert i lange linjer i norsk historie. Ideen om at godene fra eierskapet over naturressursene tilhører fellesskapet, fikk gjenklang i Norge på slutten av 1800-tallet, som da var i ferd med å løsrive seg fra flere hundre år med utenlandsk overherredømme. Unionsoppløsningen i 1905 skjedde samtidig med at utenlandske kapitalister kom til Norge på jakt etter verdifulle naturressurser, da særlig vassdrag som ny teknologi gjorde det mulig å utnytte i storskala elektrisitetsproduksjon. I det nylig selvstendige Stortinget ble kampen raskt tatt opp mot det som på folkemunne ble kalt «fossespekulantene», og mellom 1906-1917 ble konsesjonslovene utviklet for å regulere adgangen til oppkjøp av vassdrag. Viktig i dette øyemed var hjemfallsretten, som begrenset tidsperioden for private konsesjoner til norske vassdrag, og ga myndighetene rett til gratis å overta rettighetene til vassdragene, så vel som installerte anlegg, ved konsesjonsperiodens slutt. 

 

Konsesjonslovene slo fast at tilgangen til vannkraft, i likhet med fruktbar jord, fra naturens side var begrenset. Vannkraften tilhørte derfor «monopolgodernes klasse» som på grunn av sin samfunnsmessige viktighet måtte underlegges offentlig kontroll. Konsesjonslovene ble således innført for å «begrænse den utenlandske kapitals fremtidige raadighet over vore vandfald … forebygge denne kapitals monopolisering … av vore naturrigdomme» og dermed «hævde almenhetens, statens og distriktenes interesser i disse naturrigdommes utnyttelse». I årene etter innføringen av konsesjonslovene fulgte en storstilt utbygging av elektrisitsetsforsyningen i offentlig regi, hvor kommunene, og deretter staten, tok kontroll over og utnyttet kraften i norske vassdrag. Dette la videre grunnlaget for oljepolitikken som ble utviklet på 70-tallet, som blant annet slo fast at «nasjonal styring og kontroll er viktig for å sikre at forvaltningen av ressursene kommer hele det norske samfunn til gode». I tillegg til å opprette statseide Statoil, innførte en petroleumsskatteloven som legger til grunn at «Petroleumsressursene er verdifulle og gir grunnlag for særlig høy avkastning ved utvinning, en grunnrente. Særskatten skal … bidra til at en stor del av grunnrenten tilfaller fellesskapet». 

 

Markedsvendingen i energisektoren: et fundamentalt skifte?

Marxistiske historikere har pekt på reformene som på 1990-tallet liberaliserte norsk kraftsektor og fratok staten retten til å diskrimene på nasjonalt grunnlag ved tildelinger av oljekonsesjoner og operatøransvar på sokkelen, som henholdsvis en «markedsrevolusjon» og en «fundamental endring av norsk oljepolitikk». Ser man på eierskapet over norske energiressurser, er det imidlertid lite som tyder på et slikt revolusjonært skifte. Norske regjeringer har tvert imot aktivt motsatt seg forsøk på å utfordre det offentlige eierskapet over energiressursene. Da Efta-domstolen i 2007 dømte at den norske hjemfallsretten strider med EØS-regelverkets prinsipper om ikke-diskriminering mellom offentlige og private aktører, gikk den daværende sentrum-venstreregjeringen rettens vei for å beskytte det offentlige eierskapet over vannkraften. Staten tapte rettssaken, men nektet likevel å føye seg etter kravet om å åpne opp for utenlandsk eierskap. Tvert imot, i 2008 ble det eksisterende regelverket strammet inn da Stortinget vedtok den såkalte «konsolideringsmodellen», en lovendring som ekskluderte private aktører fra tilgangen til nye ervervskonsesjoner og forbød salg av mer enn 1/3 av offentlig eide vannfall og kraftverk til private. Konsolideringsmodellen ble presentert som en «fullbyrdelse av prosessen som startet i 1906 for å bringe vannkraften inn under offentlig eierskap».

 

Vannkraft står i dag for omtrent 88 prosent av Norges kraftproduksjon, og 93,3 prosent av den er offentlig eid. Inkludert vindkraft eier norske kommuner, fylkeskommuner og staten til sammen 80 prosent av norsk kraftproduksjon. Utenlandsk eierskap har i større grad blitt tillatt i petroleumssektoren, hvor delprivatiseringen av Statoil i 2001 utvilsomt representerte en endring fra oljepolitikken vedtatt på 70-tallet. Men noe fundamentalt skifte er det ikke snakk om. Staten eier fortsatt kontrollerende 67 prosent av Equinor, som i dag er operatør på omtrent 70 prosent av olje -og gassproduksjonen på norsk sokkel. Sammen med statseide Petoro, som administrerer Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE), sto staten i 2022 for 59,4 prosent av produksjonen på norsk sokkel. Det er gjennom å ha ivaretatt bærende elementer av den historiske ressursnasjonalismen at staten har kunnet håve inn grunnrente fra norske energiressurser i kjølvannet av den kraftige prisøkningen som har kommet med energikrisen i Europa. 

 

Mot global rentenisme

Samtidig som staten har forblitt den største grunneieren i den norske energisektoren, har det imidlertid skjedd en nyorientering i norsk energipolitikk. I en reportasje på Dagsrevyen i 1996 kunne de tusen hjem se Jens Stoltenberg, ikledd hjelm og vernebriller på en oljeplattform i Aserbajdsjan, erklære at «Hvis det går bra her, så betyr det at en del av de pengene vi skal ha inn i statskassa etter århundreskiftet til å betale folketrygden, og barnehagene og sykehusene, de skal komme fra Det kaspiske hav». Sjokkterapien i post-sovjetiske land var i ferd med å gjenetablere betingelsene for privat eiendom over de omfattende oljereservene i Sentral-Asia. Også andre steder i verden, som i Vest-Afrika og i Sørøst-Asia, sto tiår med ressursnasjonalisme for fall, og oljefelt ble åpnet for utenlandsk eierskap. Samme mønster gjorde seg gjeldende i kraftindustrien. I likhet med i Norge hadde kraftforsyningen gjennom 1900-tallet blitt underlagt offentlig kontroll i stort sett hele verden. Men i motsetning til i Norge tok dette mange steder en brå vending ved årtusenskiftet. Særlig i det globale sør har privat eierskap blitt normen, da private investeringer fremholdes som løsningen på såkalte «investeringsgap» som vokser ut av en kombinasjon av betydelige behov for å bygge ut kraftforsyningen med statlig gjeldskrise.

 

Den globale energisektoren har med det i betydelig grad vært åsted for det David Harvey kaller den nye bølgen av privatisering av allmenningene som kom med nyliberalismen. Privatisering har åpnet opp naturressurser, foretak og hele sektorer av samfunnet som gjennom store deler av 1900-tallet var beskyttet fra privat akkumulasjon. Fremfor å investere i nye varer og tjenester, har en betydelig del av verdens investeringer de siste tiårene gått til å ta kontroll over privatiserte naturressurser og foretak, det Harvey kaller «akkumulasjon ved frarøvelse». Den nyliberale vendingen har således skapt gode betingelser for rentenister som mer uhemmet kan ta seg til rette over jordens overflate. I denne prosessen har den norske staten, som i begrenset grad har tillatt et slikt skifte til «rentekapitalisme» innenfor egne landegrenser, paradoksalt nok blitt en betydelig grunneier i globale markeder.

 

Da Statoil på midten av 90-tallet kunngjorde at selskapet ville satse internasjonalt, kom Olje -og Energidepartementet (OED) raskt på banen som «internasjonaliseringsaktivist». Som OED uttrykte det, representerte privatiseringsprosessene i den internasjonale oljeindustrien et «historisk vindu» som måtte utnyttes. Med statlig støtte skulle Statoils aktiviteter nå, med Helge Ryggviks ord, «i langt sterkere grad rettes inn mot et forsøk på å sikre seg en størst mulig andel av andre lands oljerente». Også Statkraft ble ved inngangen av 2000-tallet, ifølge selskapets årsrapporter, bevisst på at «privatisering i energimarkeder [både i og] utenfor Europa gir forretningsmuligheter for selskaper med vannkraftkompetanse». Utenfor Europa gikk Statkraft, gjennom datterselskapet SN Power, derfor inn for å «aktivt forfølge mulighet som oppstår med privatiseringsprosesser». I 2006, nøyaktig hundre år etter at de første konsesjonslovene ble vedtatt i Stortinget for å uskadeliggjøre «fossespekulantene», gikk SN Power inn i Filippinene for å «utnytte den pågående privatiseringsprosessen som vil føre til at flere hundre megawatt av statskontrollert produksjonskapasitet blir solgt til privat sektor». Også for Statkraft ble statlig støtte viktig. Samtidig med at myndighetene tok opp kampen for å forsvare kontrollen over norske vannkraftressurser, tok olje- og energiminister Odd Roger Enoksen våren 2007 initiativ til opprettelsen av Energirådet, en plattform ment å samle myndigheter og ledende aktører i norsk kraftsektor for å «utvikle energisektoren fra en nasjonal infrastruktur til en internasjonal næring». 

 

En viktig del av den statlige støtten til internasjonalisering tok form av betydelige kapitalinnskudd og politisk godkjenning av ellers kontroversielle sammenslåinger for å bidra til at, som daværende olje- og energiminister Terje Riis Johansen formulerte det i Energirådet i 2009, «norske bedrifter fremstår større, mer betydningsfulle og kraftfulle i det utenlandske markedet». I tillegg har bistandspolitikken i betydelig grad blitt brukt til å avlaste risiko for norske energiselskaper i utlandet, enten gjennom å etablere gode rammebetingelser for investeringer i prosjekter som «Ren energi for Utvikling» og «Olje for Utvikling», eller mer direkte gjennom å tilby risikokapital, som gjennom Norfund, som i 2002 gikk inn som medeier i SN Power. Med statlig støtte har Statkraft blitt Europas største produsent av fornybar energi, med 25 prosent av kraftproduksjonen plassert utenfor Norge, med en omtrentlig tilsvarende geografisk fordeling av netto driftsinntekter. I perioden 2022–2025 er så mye som 60 prosent av selskapets investeringer forventet utenfor Norden.

 

For Equinors del har internasjonale investeringer i leting og bygging siden 2007 hvert år vært større enn investeringer på norsk sokkel. I dag opererer Equinor olje- og gassfelt i 13 land over seks kontinenter, og rangerer som verdens 18. største energiselskap. Det har imidlertid blitt satt spørsmål ved om Equinors utenlandsinvesteringer i sin helhet har vært lønnsomme, særlig etter enorme tap i USA. Men der Equinor ikke har evnet å profittere på helheten av sitt internasjonale grunneierskap, råder det liten tvil om at den norske statens oljeformue på andre måter har fått avkastning i internasjonale markeder. Gjennom oljefondet, som kanaliserer overskuddsrenter fra kontinentalsokkelen ut i internasjonale finansmarkeder, har den norske staten blitt eier av omtrent 1,5 prosent av alle børsnoterte aksjer i verden. Slik har staten posisjonert seg som en ledende aktør i internasjonal finans, som i de moderne debattene om renters politiske økonomi fremholdes som rentesektoren par excellence. Samtidig har finansialiseringen av oljerentene gitt energi til den norske statens nye posisjon som global energirentenist: Oljefondet investerer stort i energisektoren, og er blant de største aksjonærene i nær sagt alle de største energiselskapene med hovedkvarter i Europa og Nord-Amerika, slik som Shell, BP, Enel og Iberdrola. 

 

Energinasjonen Norge som en global rentenist

Inngangen til det tjueførste århundret markerer et nytt kapittel for energinasjonen Norge. Etter i et århundre å ha bygget økonomien og den nasjonale identiteten rundt offentlig eierskap over norske energiresssurser, tok den norske staten selv steget ut i verdensmarkedet som en fossespekulant i jakt på eierskap over privatiserte energiressurser. Gjennom å bygge opp store multinasjonale energiselskaper og å kanalisere overskuddsrenter fra kontinentalsokkelen inn i det som har blitt til verdens største statlige investeringsfond, har den norske staten vokst frem som en global rentenist av betydelig størrelse. Denne prosessen har ikke innebåret et brudd med grunnelementene i norsk energiforvaltning. Det offentlige fortsetter å være den ubestridt mektigste grunneieren i norsk energisektor, og grunnrente renner inn i statskassen i så stor mengde at økonomene frykter oversvømmelse. Den norske statens rolle som grunneier har gjennomgått en prosess av samtidig nasjonalisering og internasjonalisering, hvor overskuddsrenter fra statens eierskap over de norske energiressursene i økende grad brukes til å sikre eierskap over privatiserte energiressurser i verdensmarkedet. 

 

Siden grunnrente gjenoppsto som et sentralt stridstema i norsk politikk i 2022, har konflikten dreid seg rundt spørsmålet om hvem som har rett til å eie, og dermed profittere på Norges naturressurser. Ved å mobilisere historien om konsesjonslovene og den tidlige oljepolitikkens betydning for dagens velferdssamfunn, tar venstresiden i bruk moralske argumenter om at avkastningen fra eierskapet over naturen skal tilfalle fellesskapet. Men hvilket fellesskap er det egentlig snakk om? Fremveksten av energinasjonen Norge som en global rentenist minner mer enn noe annet om en fortsettelse av den lange og mørke historien hvor eierskapet over jordens overflate fordeles mellom noen få, utvalgte nasjoner. Marx’ konklusjon i tredje bind av Kapitalen var i så henseende utvetydig: «Ikke engang et helt samfunn, en nasjon, ja, ikke en gang alle samtidig eksisterende nasjoner slått sammen, kan være jordas eiere. De er bare beboere på jorda. De har rett til å bruke den, men som gode familiefedre må de etterlate den til etterfølgende generasjoner i bedre skikk enn de overtok den i». 

I år er det 25 år siden Naomi Klein ga ut boka No Logo. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på det hun skrev om, og forsøke å se det i lys av Marx’ teorier.

 

Naomi Klein traff virkelig tidsånden da No Logo ble gitt ut, bare dager etter protestene mot Verdens Handelsorganisasjon (WTO) sitt toppmøte i Seattle, protester som for alvor sparket i gang antiglobaliseringsbevegelsen, også i vår del av verden. Siden den gang er boka blitt oversatt til et tjuetalls språk, og den står fortsatt som et helt sentralt vitnesbyrd på bevegelsen den var en del av.

 

Selv om bevegelsen raskt tapte momentet og i dag knapt nok er en skygge av seg selv, blir man som leser raskt slått av hvor lite som er endret siden den gang. År med krig, pandemi og økonomiske kriser har selvsagt gjort mye med hvordan verden ser ut, og både eksemplene hun benytter seg av og den optimistiske tonen hun legger an, særlig mot slutten av boka, kan nok fremstå litt utdatert når vi sitter med den historiske fasiten et kvart århundre senere. Fenomenene hun beskriver, derimot – branding, identitetsmarkering og kommersielle utopier som markedsstrategi – står like sentralt i dagens kapitalisme som de gjorde i 1999.

 

Samtidig er det åpenbart at Klein, til tross for glimt av genuin kapitalismekritikk, er mer opptatt av hvordan kapitalismen ser ut, enn hvordan den faktisk er. I en bok som dette er det i seg selv ikke nødvendigvis et problem. Likevel reiser det spørsmål om hvordan disse fenomenene forholder seg til de mer dypereliggende kapitalistiske strukturene.

 

Merkevarekapitalismen

Noe av det som gir No Logo en litt utdatert karakter, er hvilke bedrifter og hvilke merkevarer som er omtalt, og hvilke som ikke er det. Boka er for eksempel skrevet flere år før Mark Zuckerberg lanserte Facebook, og enda flere år før TikTok så dagens lys. Google er ikke nevnt i boka i det hele tatt, og selv om Amazon er nevnt, er det selskaper som bokhandlerkjeden Barnes & Noble som får stå som representant for den forretningsmodellen Amazon senere er blitt kjent for.

 

I stedet er det selskaper som McDonalds, Nike og Body Shop som får smake pisken. Dette er selskaper som, ulikt mange av dagens gigantselskaper, fortsatt baserer seg på salg av varer i form av høyst konkrete bruksverdier. De er mer håndfaste, mer konkrete, og inntektene deres kan spores tilbake til høyst konkrete behov, og det er kanskje nettopp derfor de har en tendens til å gli under radaren i møte med de rene nettbaserte selskapene. Men de er ikke borte. For eksempel kan Nike, som i 2000 hadde en fortjeneste på 9 milliarder dollar, nå oppvise en årlig inntekt på over 50 milliarder dollar. Et forsvinnende lite beløp sammenlignet med Amazon og Alphabet, som eier Google, men likevel en svært markant økning.

 

Nikes vekst siden 2000 kan likevel bare i begrenset grad tilskrives markedsandelen for Nikes produkter. Veksten kan, i likhet med veksten Klein omtaler i perioden før – fra 750 millioner i 1987 til altså 9 milliarder i 2000 – snarere tilskrives en dobbel utvikling. For det første har selskapet redusert produksjonsutgiftene ved å flytte produksjonen til lavkostland og frihandelsområder der uorganiserte arbeidere – for det meste unge kvinner – jobber under begredelige lønns- og arbeidsforhold både 12 og 14 timer om dagen. For det andre har de økt inntektene, ikke først og fremst ved å selge flere produkter til samme pris, men ved å gi dem en tilleggsfunksjon i forbrukernes øyne, fremfor alt symbolisert ved selskapets enorme reklamesatsing rundt basketballspilleren Michael Jordan. Den som kjøper en trøye eller et par sko fra Nike, kjøper ikke bare den fysiske varen, men også en identitet knyttet til merkevaren.

 

En aura av eksklusivitet

Kleins innsikter er ikke unike. Allerede på 1930-tallet omtalte Theodor Adorno (1903–1969), som del av sin kulturkritikk, lignende tendenser. Ved siden av sitt virke som sosiolog og filosof og en av Frankfurtskolens fremste representanter, var Adorno nemlig lidenskapelig opptatt av klassisk musikk, både som lytter, komponist og utøver. Derimot var han ikke spesielt begeistret for samtidens musikkindustri, og i et essay fra 1938 kritiserer han konsertpublikum som oppviser en helt særegen entusiasme for musikk, bare den er fremført på instrumenter bygd av bestemte instrumentmakere eller dirigert av bestemte dirigenter. En vanlig tilhører, mener han, er nemlig ikke i stand til å skjelne musikk fremført på en Stradivarius, fra musikk fremført på en moderne fabrikkfele, like lite som han er i stand til å skille et stykke dirigert av Toscanini fra et stykke dirigert av en annen habil dirigent. Det er ikke produktet de kjøper, det er opplevelsen av noe eksklusivt.

 

Ulikt den tilleggsfunksjonen Klein tillegger bestemte merkevarer, ligger det et materielt fundament bak eksklusiviteten i musikken. Akkurat som antallet Stradivariuser, og dermed også et antall fiolinister som kan spille på dem til samme tid, er begrenset, var det også mens han var i live, begrenset hvor mange konserter Toscanini kunne dirigere i løpet av en dag, en uke eller et år. Kleins merkevarer, derimot, finnes i et nesten ubegrenset omfang. Ja, skriver hun, det er faktisk et kjennetegn ved dem. Mens Starbucks så sent som i 1986 var et lokalt fenomen rundt Seattle, var det for 25 år siden blitt et globalt fenomen, med nærmere 2 000 utsalg i 12 land, og med langt flere produkter enn til salgs enn dem man vanligvis kjøper i en kaffebar. Siden har det bare fortsatt, og i dag er det over 38 000 Starbucks-utsalg i over 80 land. Likevel har Starbucks klart å opprettholde en aura av eksklusivitet som gjør at de kan ta mer betalt for en kopp kaffe enn konkurrentene kan.

 

Denne auraen av eksklusivitet hos en bestemt merkevare, enten det er Starbucks, Nike eller Tesla, for å bruke et mer moderne eksempel, er ikke ulik den innbilte eksklusiviteten Adorno beskriver i musikken. Den vesentligste forskjellen som bytteverdi betraktet, består i hvordan denne eksklusiviteten skapes. Den naturlige begrensningen i Stradivariuser og konserter med Toscanini som dirigent, avføder en pris som dannes gjennom et samspill mellom tilbud og etterspørsel. Denne prismekanismen oppstår ikke av seg selv når en vare blir sendt ut på markedet uten naturlige begrensninger. Auraen av eksklusivitet som gjør at kaffetørste kunder mer enn gjerne betaler overpris hos Starbucks, selv om verden simpelthen flommer over av Starbucks, må skapes på annet vis.

 

Bytteverdi som bruksverdi?

I essayet sitt går Adorno videre og forsøker å knytte dette fenomenet an til det Marx skrev om varens fetisjkarakter i begynnelsen av Kapitalens første bok. På denne bakgrunnen konkluderer Adorno med at kunden i denne typen av transaksjoner ikke kjøper varer som bruksverdi, men som bytteverdi. At det koster, blir i seg selv en bruksverdi:

 

Forbrukeren tilber i virkeligheten pengene han selv har betalt for billetten til Toscanini-konserten. Han har bokstavelig talt ‘gjort’ suksess som han gjengir og aksepterer som et objektivt kriterium, uten å kjenne seg igjen i det. Men han har ikke ‘gjort’ det ved å like konserten, han har ‘gjort’ det ved å kjøpe billetten.

 

Selv om denne tilnærmingen har interessante aspekter ved seg, gjør Adorno det vel enkelt for seg selv når han opphever bruksverdien som et selvstendig aspekt ved varen, for uansett hvordan man vrir og vender på det – om musikken ikke hadde tilfredsstilt noe behov, ville det heller ikke vært mulig å selge den som vare. Oppgaven må snarere være å finne ut hvorfor forbrukerne betaler så mye mer enn varen faktisk er verdt, snarere enn å se bort fra varens doble karakter.

 

Verdi og pris

En vares verdi svarer ifølge Marx til den gjennomsnittlige mengden arbeid som er nødvendig for å reprodusere samfunnets samlede etterspørsel etter varen. Som sådan er det et abstrakt, ikke målbart begrep. Likevel er det nettopp på grunnlag av denne sammenhengen han finner hemmeligheten bak profitten. For akkurat som en hvilken som helst vare, har også arbeidskrafta en verdi, gitt av en varemengde som svarer til arbeidsmengden som er nødvendig for å reprodusere den arbeidskrafta som forbrukes i produksjonen. Dersom verdien av det som produseres, overstiger verdien av arbeidskrafta – og dette er en forutsetning for den kapitalistiske produksjonen – så oppstår en merverdi som til slutt kommer ut i den andre enden som kapitalistenes fortjeneste eller profitt.

 

Gjennom det meste av Kapitalens to første bind, befinner Marx seg på et abstraksjonsnivå der han forutsetter at verdien og prisen er lik. Derfor er det nok også lett å forestille seg at dette oppsummerer Marx’ pristeori. Men sånn er det ikke. I tredje bok gjennomgår nemlig dette forholdet en forandring som snur opp-ned på prisen slik den fremkommer på prislappen. Denne prisen er selvsagt også et uttrykk for verdien, men når varen først slippes ut på markedet, kan den anta en helt annen form. Dette gjelder blant annet for varer det ikke er ubegrenset tilgang til. Selv om verdien ligger i bakgrunnen, dannes prisen for slike varer i samspill mellom tilbud og etterspørsel – i ekstreme tilfeller, når det bare er én produsent eller selger, gjennom monopolpris.

 

Når vi snakker om monopolpris, så mener vi alltid en pris som blir bestemt av kjøpelysten og betalingsdyktigheten hos kjøperen, uavhengig av den generelle produksjonsprisen eller produktets verdi. En vingård som produserer vin av helt uvanlig god kvalitet, men som bare lar seg produsere i begrenset mengde, vil få en monopolpris. Vindyrkeren vil kunne realisere en betydelig merprofitt som følge av monopolprisen. Dette overskuddet mellom prisen og produktets verdi skyldes utelukkende rikdommen og den forfinede smaken blant de fornemme vinelskerne.

 

Konserter med Toscanini som dirigent, er et eksempel på det samme, og selv om det finnes flere Stradivariuser, så oppviser prisen på konserter der disse instrumentene blir brukt, litt av den samme mekanismen – selv om de ulike konsertarrangørene setter prisen selv, vet de at det er en begrensning i tilgangen på varen. For kaffekopper på Starbucks eller trøyer fra Nike, derimot, er det ingen slik begrensning. Likevel gjør de samme mekanismene seg gjeldende, om enn via en omvei.

 

Kulturelle markører

For at noe skal bli en bytteverdi, må det være en bruksverdi, det vil si «en ting som gjennom sine egenskaper tilfredsstiller menneskelige behov av et eller annet slag.» Marx problematiserer ikke dette ytterligere, men med henblikk på fenomenene Klein beskriver, er det klart at merkevarer kan tilfredsstille flere behov enn det ene. Ja, det faktisk er hensikten med dem. 

 

Klein trekker frem klesmerket Tommy Hilfiger som et eksempel på hvordan dette inntreffer. Hilfigers kolleksjon besto opprinnelig av typisk konservative fritidsplagg for de velbemidlede, ikke ulikt Ralph Lauren eller Lacoste. Men på 80-tallet skjedde det noe, da selskapet med ett bestemte seg for å omfavne den fremvoksende hip hop-estetikken og knytte merket an til denne subkulturen. Sponsing var en sentral strategi, og en viktig milepæl inntraff da rapperen Snoop Dogg stilte opp med en trøye fra Tommy Hilfiger på Saturday Night Live, et av USAs mest sette TV-programmer.

 

Og Tommy Hilfiger har ikke bare begrenset seg til hip hop og rap i brandingens tjeneste. Også artister i andre sjangre, fra Pete Townsend og Rolling Stones, til Lenny Kravitz, Sheryl Crow og Britney Spears har mer enn gjerne latt seg sponse av merket. Resultatet er at Tommy Hilfiger ikke lenger bare selger klesplagg. Gjennom hip hop-brandingen selger de tvert imot hvit amerikansk ungdom illusjonen av svart kultur, og gjennom brandingen av hvit populærmusikk, selger de svart amerikansk ungdom illusjonen av hvit rikdom. Og, kan vi legge til, ved hjelp av den anglo-amerikanske kulturens posisjon internasjonalt, klarte de klart å selge oss alle illusjonen av Amerika og den amerikanske drømmen.

 

På denne måten har Hilfiger klart å utstyre klesplaggene sine med flere bruksverdier enn de har som fysiske objekter, i egenskap av å være bukser, jakker, kjoler eller sko. Når man kjøper et plagg fra Tommy Hilfiger, er det ikke bare plagget man kjøper, man kjøper også en kulturell markør, ikke bare distinkt fra lignende plagg uten en tilsvarende markør, men også distinkt fra plagg med andre kulturelle markører. Selv om en trøye er en trøye, så er ikke en trøye fra Tommy Hilfiger lenger bare den samme bruksverdien som en trøye fra Ralph Lauren eller Lacoste. Den er noe annet.

 

Kunstig monopol

Som fenomen oppsto merkevarekapitalismen etter at Marx skrev Kapitalen, og selv om han foregrep sider ved den, så kunne han selvsagt ikke forutse hvordan den skulle manifestere seg eller i hvilket omfang. Det er imidlertid ikke beskrivelsene av det konkrete som er det sentrale ved Marx’ økonomiske teorier. Det som gjør at Marx fortsatt er så viktig for å forstå de økonomiske fenomenene, er at han gikk bakenfor dem og formulerte et rammeverk som gjør det mulig å forstå kapitalismen som mer enn et sett fenomener. Det gjelder også merkevarekapitalismen.

 

Når Marx skriver hvordan prisen dannes for god vin, beskriver han hvordan begrenset tilgang på gunstige forhold for dyrking av vindruer utløser monopolpris gjennom samspillet mellom tilbud og etterspørsel. Sånn er det selvsagt ikke for merkevarer. Det er ingen naturgitte forhold som begrenser tilgangen på dem. Disse er snarere av juridisk art. I henhold til internasjonale konvensjoner om såkalte immaterielle rettigheter er det nemlig ikke lov for andre enn Lacoste å lage trøyer med en krokodille på brystet, akkurat som det ikke er lov for andre enn Apple å produsere mobiltelefoner med et halvspist eple. Men når de samme logoene gir en aura av eksklusivitet, og forbrukerne oppfatter denne eksklusiviteten som en særegen bruksverdi, så danner det likevel et monopol. 

 

Monopol i denne forstand innebærer ikke at forbrukeren ikke har noe valg – om man ikke vil betale i dyre dommer for en mobiltelefon fra Apple, finnes det mange alternativer. Det gjelder imidlertid også vinen Marx beskriver – selv om man ikke vil betale for vin av aller beste kvalitet, kan man likevel velge en helt OK vin. Om forbrukeren derimot vil ha eksklusiviteten som følger av selv iPhones rimeligste modeller, må han kjøpe en mobiltelefon én produsent har monopol på å produsere, akkurat som forbrukeren som vil ha den beste vinen, må kjøpe den fra en av de få produsentene som er velsignet med spesielt gunstige forhold fra naturens side. Det ene monopolet er naturlig, det andre er kunstig, men begge er like reelle.

 

Monopolrente

For monopolister er likevel ikke monopolet noe mål i seg selv. Målet er ekstrafortjenesten som ligger i det å forvalte et monopol – å tilegne seg en monopolrente. Dette rentebegrepet må ikke forveksles med renta man betaler for å låne penger i banken eller den man mottar for å deponere pengene sine hos dem. Bankrenta er ikke annet enn prisen den som har behov for en viss mengde penger, betaler for å få dem til disposisjon som bruksverdi. Monopolrente, eller økonomisk rente i alminnelighet, også grunnrente, beskriver derimot en ekstrafortjeneste ut over gjennomsnittsprofitten.

 

Når Starbucks kan ta en pris for kaffen som ligger 10 til 20 prosent over konkurrentene, er dette et uttrykk for en vellykket monopolstrategi, ikke på kaffe – det er et nærmest uendelig antall kaffebarer rundt omkring – men på en forestilt eksklusivitet. Dermed er det ikke sagt at det ikke også kan være en kvalitetsforskjell. Det er for eksempel grunn til å anta at en trøye fra Lacoste har en annen kvalitet enn en trøye, med eller uten krokodille på brystet, kjøpt fra en gateselger på Mallorca. Men det er ikke den eventuelle kvalitetsforskjellen som gir seg uttrykk i monopolrente. Da må de to trøyene være to ulike bruksverdier, og da har vi å gjøre med en helt annen diskusjon.

 

Merkevarenes monopolrente har, som Klein peker på, imidlertid også samtidig en annen kilde, nemlig reduserte produksjonskostnader som følge av utflytting til land og områder der lønnsnivået befinner seg på et svært lavt nivå. Sett fra et rent verditeoretisk ståsted, innebærer dette at verdien blir lavere enn om varene er produsert i høykostland. Dermed burde man kanskje også forvente seg at prisene faller tilsvarende. Det skjer da også til en viss grad, ikke minst for de generiske produktene, men ikke for merkevarene. I stedet faller verdien, uten at prisen faller tilsvarende. Takket være det kunstige monopolet er det i stedet eieren av merkevaren i dette tilfellet i stand til å øke monopolrenta uten samtidig å øke prisen og dermed antallet mulige kjøpere.

 

Rentas kilder

Jo høyere monopolrente, jo mer tjener kapitalistene som kan kreve en pris som innbefatter en slik. Prisøkninger ut over verdien skaper imidlertid ingen nye verdier. Bare arbeid skaper verdi, og i den grad inntektene ikke kommer fra arbeid, så har det å gjøre med overføring av verdier fra ett sted til et annet. Som Marx skriver:

 

Monopolprisen på visse varer overfører bare en del av andre vareprodusenters profitt til varene med monopolpris. Indirekte vil det inntreffe en lokal forstyrrelse i fordelingen av merverdien mellom de ulike produksjonssfærene, men grensa for denne merverdien vil være den samme. Om varen med monopolpris inngår i arbeiderens nødvendige forbruk, må arbeidslønna økes og merverdien reduseres om arbeideren fortsatt skal få betalt etter verdien på arbeidskrafta. Monopolprisen kan presse arbeidslønna ned under arbeidskraftas verdi, men bare i den grad den holder seg over grensa for det fysiske minimum. I dette tilfellet vil monopolprisen bli betalt av en reduksjon i reallønna (dvs. i mengden bruksverdier arbeideren kan få for en viss mengde arbeid), og i profitten til de andre kapitalistene.

 

I virkelighetens verden vil nok kildene til monopolrenta som skapes under merkevarekapitalismen, flyte fra begge kilder, og å spore de ulike komponentene av denne, er en meningsløs øvelse. Øvelsen kompliseres dessuten ytterligere av at deler av monopolrenta skapes ved å flytte produksjonene til andre land enn der varen så omsettes. Det er heller ikke godt å vite om merkevarer på et eller annet nivå inngår eller ikke inngår i vareansamlingen som danner utgangspunktet for arbeidskraftas verdi. Hvordan denne verdien dannes, er et interessant spørsmål, og monopolrente og andre typer rente er absolutt relevante komponenter i denne sammenhengen, men det ligger utenfor rammene av denne artikkelen. At det Klein beskriver i boka si, er redskaper kapitalen bruker for å tilrane seg større deler av arbeidernes inntekter, og dermed presse ned reallønna, det er det liten tvil om.

 

Normalkapitalisme

Det er all mulig grunn til å ta No Logo ut av bokhylla, blåse støvet av den og se nærmere på det Naomi Klein faktisk skrev. Med historiens fasit i hånd, er det selvsagt mye som kan kritiseres, men selve fenomenet – kapitalens kontroll over livene våre, ikke bare i form av produsenter, men også i form av forbrukere – er høyst reelt også den dag i dag.

 

Likevel fremstår Klein med en litt naiv holdning til selve fenomenet. Hun sier det ikke eksplisitt, men det ligger en slags nostalgi i boka, om en kapitalisme der merkevarene ikke styrte livene våre på samme måte som i dag. Hun legger ikke skjul på brandingens betydning også i tidligere epoker, men der reklamen tidligere handlet om å velge en produsent fremfor en annen – Marlboro eller Camel, Ford eller Volkswagen – retter den seg nå inn mot det særegne den bestemte produsenten kan levere, ut over selve varen.

 

Rent historisk er nok det en korrekt beskrivelse – brandingen gir en helt annen merfortjeneste for kapitalistene i dag enn før. Men når denne merforjenesten først er «oppdaget» er det naivt å tro at kapitalen ikke vil kjempe for å opprettholde den. Målet deres er tross alt å tjene mest mulig penger. Skal denne renta avvikles innenfor rammene av kapitalismen, så er det et minstekrav at Baselkonvensjonen om immaterielle rettigheter, der selskapenes internasjonale monopol på branding er forankret i juridisk forstand, oppheves. Enten det, eller så må arbeidernes lønn presses ned til et nivå der de kun har råd til å betale for generiske produkter, uten en monopolrente innbakt i prisen. Og der det førstnevnte ikke er realistisk, er det sistnevnte ikke spesielt forlokkende, selv om dette jo er tilfellet i store deler av verden i dag. 

 

Merkevarekapitalisme er kanskje en spesiell form for kapitalisme, men det er også en normaltilstand for kapitalismen.

Når mediene skriver om Sveits, er det ikke lenger bare gjøkur eller hemmelige bankkonti de er opptatt av. Landet har også blitt en nødhavn for velstående nordmenn på flukt fra det norske skattesystemet. Dette er utgangspunktet for Rødt-politikerne Sofie Marhaug og Mímir Kristjánssons nye bok Hjelp, de drar til Sveits, en lettbeint, men samtidig kunnskapsrik bok. 

Boka, som også bærer undertittelen Milliardærenes makt over Norge, har fått gode omtaler. Dagbladets anmelder skriver for eksempel at boka «gir leseren en fin oversikt over hendelser som knytter sammen lakseskatt, milliardutbytter, vindmøller, Støre, velferdsprofitt og Rimi-Hagen,» og «gode analyser om skatteparadisenes interne konkurranse om å tiltrekke seg rikfolk», mens Dagsavisens anmelder omtaler den som «en tankevekkende, smart og underholdende bok om milliardærenes makt over Norge».

Gnist har derfor tatt en prat med Sofie Marhaug for å få et nærmere innblikk i temaene de tar opp.

 

Gnist: Det er tydelig at dere har truffet en nerve med denne boka. Kan du si noe om bakgrunnen for boka? Hvem er den ment for, og er dette viktig å ta opp nå?

 

Sofie: Fenomenet med superrike nordmenn som flytter til Sveits har fått stor oppmerksomhet de siste to årene, særlig etter at Kjell Inge Røkke meldte flytting 12. september 2023. Det føltes vel som at det rystet Norge på en eller annen måte – at selvbildet vårt endret seg. 

 

Sveitsutflytternes bevegelser har på mange måter blitt dekket minutt-for-minutt i norske medier, nærmest som kjendisstoff. Vi ønsket å se utflyttingene i sammenheng, ta et skritt tilbake og se det store bildet med et venstresideblikk.

 

Flyttingen har dessuten blitt flittig brukt i den politiske debatten siden høsten 2022, av NHO, partiene på høyresiden og nye, mer «kreative» høyrekrefter som Aksjon for borgerlig valgseier og Aksjon for norsk eierskap. 

 

Vi har en annen motivasjon for å si noe om kapitalflukten: Er den egentlig så farlig? Hva er i så fall problemet med utflyttingen? Hvordan utflyttingen og trusler om ytterligere «skatteflyktninger» blitt brukt politisk? Vi ville fortelle en annen fortelling enn den høyresiden og dagsavisene har levert i det daglige.

 

Etter at vi begynte å skrive gikk dessuten venstresiden på et dundrende nederlag i lokalvalget 2023. Høyre ble det største partiet for første gang på 100 år. Nesten alle partiene til venstre for Venstre gikk tilbake. Unntaket var SV, og deres fremgang veide på ingen måte opp for den øvrige tilbakegangen. For oss var det åpenbart at vi på venstresiden ikke hadde klart å bruke skatteflukten til vår fordel. 

 

Hjelp, de drar til Sveits kan leses av alle, men vi tror nok at folk på venstresiden får mest ut av den. Problemstillingene vi bryr oss mest om, er også mest relevante for folk på venstresiden. Vi merker dessuten at mange på høyresiden ikke klarer å se forbi de første kapitalene om formuesskatten. Noen av dem ser helt svart, og går glipp av bokens øvrige poenger. Det er nesten litt komisk at det går an å bli så sint.  

 

Gnist: Til tross for tittelen handler ikke boka deres egentlig om landet Sveits, men om skatteparadiset Sveits. Kan dere si noe om hva som gjør akkurat Sveits så attraktivt for den som har penger, og hvorfor det akkurat er dit de reiser?

 

Sofie: Det finnes flere skatteparadiser enn Sveits. Men for norske rikinger er kanskje Sveits mer fristende enn en øystat med helt annen kultur og natur enn den norske. Landet har faktisk en del til felles med Norge! 

 

Dessuten har Sveits spesialisert seg gjennom en årrekke på det pengeforvaltere omtaler som «diskresjon»; landet er ekspert på skjult rikdom. Stikk i strid med hva man kan få inntrykk av i den norske debatten, så har jo faktisk Sveits formuesskatt. Den er riktignok veldig lav, i alle fall i deler av landet, men det har uansett vært et argument mot «dobbeltbeskatning». 

 

Viktig i norsk sammenheng er også skatteavtalen mellom Norge og Sveits. Den er særlig gunstig for de norske utflytterne, siden de begynner å skatte til Sveits med en gang, og dermed slipper unna norsk skatt både på inntekt og formue fra dag én. Avtalen ligner avtaler vi har med andre OECD-land, men den fungerer dårligere når Sveits i virkeligheten er et skatteparadis. Vi mener derfor det bør være rom for å reforhandle avtalen. For eksempel er avtalen Norge inngikk med Storbritannia etter Brexit strammere enn den med for eksempel Sveits, nettopp for å unngå skatteplanlegging. 

 

Tidspunktet for utflyttingen til for eksempel Røkke, og flere andre også, har også spilt en rolle. Ved å flytte i 2022 kunne de slippe unna den varslede endringen av femårsregelen. Denne regelen har i praksis gjort det mulig for rike mennesker å unnslippe skatt på kapital etter å ha bodd mer enn fem år i utlandet. 

 

Gnist: Rødts leder Marie Sneve Martinussen har karakterisert femårsregelen som en sveitserost av skattehull. Har du noen tanker om hvorfor det ikke har blitt gjort noe med det før helt i det siste?

 

Sofie: Skatteregler som innebærer at superrike kan unngå skatt, bare de er lenge nok borte fra Norge, er dårlige og urettferdige. Rike mennesker vil alltid jobbe for å finne måter å unngå å betale skatt på, og den politiske viljen til å gjøre noe for å tette skattehullene har mildt sagt variert.

 

Dagens regjering har gjort noen opprydninger. Da ser vi den politiske responsen: De rikes advokater roper om at det er MENNESKERETTIGHETSSTRIDIG, at det er mot EØS-avtalen osv. Vi ser eksempler på de rikes rettsliggjøring av politikken, der de prøver å bruke jussens språk og midler for å stanse demokratiske vedtak. 

 

Slike trusler er på en måte skremmende. Å bruke masse tid og penger på å forsvare demokratiske vedtak er ikke en drømmesituasjon for noen regjering eller noe Storting, men alternativet er verre: å gi etter for de rikes trusler. Da blir demokratiet skadelidende.  

 

Gnist: Bø i Vesterålen er et eksempel på en kommune som har gjort noe av det samme som Sveits. Og som dere viser til i boka, har de lyktes med å snu en negativ utvikling der. Så har dere selvsagt rett i at dette er en metode ikke alle kommuner kan bruke samtidig. Likevel er problemene reelle. Hvordan bør venstresida forholde seg til dette?

 

Sofie: Det kjedelige svaret er at vi ikke bør gi etter for skattekappløpet, om det er aldri så fristende. Nå ser vi at andre og større kommuner er i gang med det samme som Bø. For eksempel har det nye, høyrestyrte Bodø begynt å fable om det samme. Hvis fylkeshovedstaden i Nordland bestemmer seg for å gjøre det samme som Bø i Vesterålen, kan ordfører Sture Pedersen i Bø bare gi opp konkurransen! 

 

Samtidig er det ikke noe poeng å underslå kommunefattigdommen og fraflyttingsproblematikken vi ser mange steder. Venstresiden må sørge for at MYE mer av inntektene tilfaller kommunene fremfor å sentraliseres i staten. For enhver sittende regjering kan det være fristende å bruke de store skatteinntektene på egne prestisjeprosjekter, men sannheten er at veldig mye av velferden finner sted i kommunene. Da kan vi ikke robbe kommunene for rubbel og bit.

 

Gnist: Da Røkke dro til Sveits, handlet det først og fremst om formuesskatt. Siden den gangen har også grunnrenteskatten på havbruk blitt innført, med subsidiær stemme også fra Rødt. Kan dere si noe om denne skatten og hvorfor dere mener den er viktig?

 

Sofie: Ja, det har på en måte blitt en del av den samme fortellingen, selv om femårsregelen nok var mye viktigere for Røkke enn akkurat formuesskatten. Men i den offentlige debatten sauser høyresiden sammen alle skattene for å snakke om det ulidelige «skattetrykket». 

 

Grunnrenteskatt på laksenæringen er likevel veldig viktig rent politisk, fordi oppdrettsnæringen har tjent seg søkkrik på våre felles naturressurser. De har tatt for seg av fjordene våre, lagt flere av dem brakke, uten å betale grunnrenteskatt. 

 

Prinsippet for grunnrenteskatten er at man betaler en ekstra skatt mot «leie» (rente) av vår felles eiendom, eiendom som i seg selv gir særlig gunstige betingelser. Ofte snakker økonomene her om en såkalt superprofitt. Dette er prinsippet for grunnrenteskatten på 56 prosent som Norge har for olje og gass og for på nærmere 40 prosent på vannkraft. Slik har fellesskapet fått noe igjen for naturen vi har lånt bort til næringene. 

 

Når skatten først er innført, er den dessuten vanskelig å trekke tilbake. Det er generelt sett stor oppslutning om grunnrenteskatt i Norge. Folk vet at denne skatten bidrar til velferd, og de støtter prinsippet om at fellesskapet også skal høste av våre felles naturressurser. 

 

Gnist: Da grunnrenteskatten skulle vedtas, var det til protester fra noen som kalte seg Kystropet. Dere avskriver dette som astroturfing, eller kunstgressopprør, som vi kanskje kan kalle det på norsk, men er det ikke også grunn til å tro på dem når de sier at de frykter for arbeidsplasser og lokalsamfunn?

 

Sofie: Det var kommentator i Nationen, Hans Bårdsgaard, som brukte det begrepet om akkurat Kystropet. Så der låner vi fra ham – med referanse så klart, ingen plagiering her i gården! Opprinnelig kommer betegnelsen fra USA, og har blitt brukt til å beskrive Tea Party-bevegelsen; den ville fremstå som et grasrotopprør, men viste seg å være kjøpt og betalt av de som pleier å kjøpe seg innflytelse i amerikansk politikk. 

 

Ansatte i oppdrettsnæringen fikk fri av arbeidsgiverne sine, for å dra til Oslo for å demonstrere mot lakseskatten. Det er selvsagt ingen grunn til å tvile på at de ansatte var og er redde for å miste jobbene sine, men permitteringene som eierne truet med er det likevel grunn til å være skeptisk til. For det første er det vanlig med permitteringer i løpet av sesongen, uavhengig av oppdrettsskatten. For det andre sliter ærlig talt ikke den norske oppdrettsnæringen. Det er millionbusiness, noen ganger milliardbusiness. 

 

At noen av eierne lar det dryppe på lokalsamfunn, er likevel et faktum. Vi tror like fullt ikke at det er noen farbar vei å delta i skattekappløpet mot bunnen. Det er heller ikke gitt at private forvalter pengene bedre enn det offentlige. Dypest sett er dette et demokratisk spørsmål: Skal rike mennesker få holde lokalsamfunn som gisler, for å forhandle eget skattenivå med myndighetene? Nei, mener vi. 

 

Gnist: Slik jeg leser boka, avviser dere i stor grad frykten i lokalsamfunnene med å vise til at merdene ikke kan flyttes til Sveits. Det kan de ikke, men kapitalen kan flyttes. Risikerer vi ikke med dette at norske pengesterke investorer heller flytter investeringene sine til utlandet etter hvert som merdene blir nedslitt, i stedet for å bruke pengene her? Hvordan kan vi eventuelt forhindre det?

 

Sofie: Virksomheter som baserer seg på verdifulle naturressurser, som oppdrett eller kraft, kan ikke flyttes selv om eierne flytter på seg. Det handler simpelthen om naturforhold. Dessuten har historien med sterkt offentlig eierskap og høye skattesatser, for eksempel med vannkraft, olje og gass, dannet et bolverk mot flyttetrusselen i Norge; i praksis forsvinner ikke de store inntektene. Heldigvis, kan man legge til. 

 

Likevel er det åpenbart at vi kan gjøre mer for å forhindre utflyttingstrusler av denne typen.

 

Gnist: Som nasjonalisering?

Sofie: Ja, for eksempel. Da Rødt reagerte på Gustav Witzøe seniors flyttetrussel i valgkampen i 2021, var nettopp et av svarene våre den gangen at det går an å kjøpe opp oppdrettsanleggene hvis han virkelig mener alvor med å selge seg ut. Det er verdt å minne om at oppdrettsselskapet Cermaq var offentlig eid i sin tid. Selskapet har gått så det griner, men det er kjøpt opp av utenlandske eiere for lengst. Sånn sett har det offentlige gått glipp av store inntekter.

 

Samtidig er det viktig for oss å understreke at det ikke er et poeng i seg selv at det skal være statlig. Eierskapet bør spres. Vi trenger en reell desentralisering; maktkonsentrasjonen i oppdrettsnæringen må begrenses. Dette vil være bedre både for miljø og lokalsamfunn. Det går an å tenke seg en kombinasjon av små private eiere og offentlige eiere. Det behøver ikke å være staten alene, det kan like gjerne være kommuner eller fylkeskommuner.  

 

Gnist: I boka er dere opptatt av retorikk, ikke minst av hvordan retorikken har beveget seg over til høyresidas banehalvdel. Samtidig øver dere også en viss kritikk på vegne av venstresida og også deres egen retorikk. Kan dere utdype dette? Hvordan skal venstresida ta tilbake kontrollen over premissene for debatten?

 

Sofie: Kritikken av regjeringens retorikk handler om at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har gitt etter for høyresidens fortelling om hvem som skaper verdiene i samfunnet. De sier at vi må skape for å dele, og at vi må heie på de såkalte jobbskaperne. Underforstått: Eierne skaper verdiene. Problemet med en slik fortelling er ikke bare det moralske, hvem vi skal takke og bukke for. Vi mener også at det er feil rent analytisk. Det er simpelthen ikke riktig analytisk at det er eierne som skaper verdiene. Det er arbeidet som legges inn i produksjonen, av helt vanlige arbeidsfolk, som skaper verdiene. 

 

Et annet problem med jobbskaper-retorikken er at hvis regjeringen virkelig mener at det er eierne som skaper verdiene, ja, så er det jo også urettferdig at de skal skatte av formuene de egenhendig har skapt. Retorikken får konsekvenser for politikkens legitimitet, enten det dreier seg om formuesskatt eller grunnrenteskatt på oppdrett og vind. 

 

Kritikken av venstresidens retorikk, altså den radikale venstresiden (Rødt og SV), går ut på at vi vier for stor plass til de rike. Når vi gyver løs på de superrike, slik vi til en viss grad også gjør i selve boken, så er det lett for at vi glemmer de venstresiden egentlig skal være til for: det store arbeidende folk – arbeiderklassen og deres allierte. Som vi skriver et sted i boken: Venstresiden må bry seg uendelig mye mer om folks strømregninger enn om personen Røkke.

 

Gnist: Dere viser særlig skuffelse over APs utvikling, der de i løpet av få år har gått fra å lete med lys og lykter etter muligheter for at rikfolk skal betale mer skatt, til å heie på bedriftsledere som om de var idrettshelter. Men er det, gitt Rødts og før det RVs mangeårige kritikk av AP, egentlig grunn til å være skuffet?

 

Sofie: Vi er enige i at høyredreiningen i Arbeiderpartiet ikke er ny. Men akkurat når det kommer til skatt, så mener vi at vi ser enda en ny høyredreining i retorikken. Vi siterer Stoltenberg fra da han var statsminister, og sa at han skulle lete med «lys og lykte for at Stein Erik Hagen skal betale mer i skatt». Det var rett og slett en helt annen selvtillit i møte med de superrike, også fra Arbeiderpartiet. 

 

Et annet og mer nærliggende eksempel som vi også skriver om, er hvordan Støre går bort fra slagordet om at «det er vanlige folks tur». Enten man liker det eller ikke, så vant Arbeiderpartiet valget med en nokså populistisk retorikk, som nettopp hyllet arbeiderklassen (til forargelse for landets aviskommentatorer). Nå vil ikke Støre og Vestre snakke mer om vanlige folk, men om jobbskaperne som de heier på. Man kan godt si at det er forutsigbart, men det er synd likevel. De gjør en retorisk omvending som innebærer at verdien av arbeidsfolk sin arbeidsinnsats blir undervurdert.  

 

Gnist: I boka avslører dere hvordan VGs fortelling om Høyre, ikke bare som et vestkantparti, men også som et distriktsparti, først og fremst var et resultat av dyktig PR-messig håndverk. Likevel fikk fortellingen sette seg. Høyresida har skjønt PR, og de har nærmest ubegrensede ressurser til å anvende PR. Hvordan skal venstresida under slike forhold snu denne fortellingen?

 

Sofie: Det er et godt og vanskelig spørsmål. I grunnen er vi overrasket over at den delen av boken ikke har fått noe oppmerksomhet heller. VGs logring for Høyre i lokalvalgkampen i 2023 er så påfallende at det er flaut. 

 

Men det er som sagt vanskelig: Venstresiden skal jo ikke bli et PR-byrå. Vi kan ikke begi oss ut på den samme galeien som høyresiden. Her er det jo en slags sammenheng mellom mål og middel. Så svaret må være en kombinasjon av at vi selvsagt skal gjøre vårt for å bryte gjennom medias lydmur på vanlig, demokratisk vis, og samtidig jobbe med å styrke vår egen organisatoriske styrke – også utenfor de etablerte mediene.

 

Gnist: I boka kommer også innom Thomas Pikettys begrep brahminvenstre som bidrag til en forklaringsmodell. Kan dere utdype dette, og har dere noen refleksjoner med hensyn til hvor Rødt passer inn i dette bildet, politisk og organisatorisk? 

 

Sofie: Vi tror ikke Rødt er vaksinert mot å ende opp som et slags «brahminervenstre» vi heller. Men kort fortalt så handler det om å unngå å bli et elitistisk parti. Skal vi klare det, må vi ikke bare ha «riktig» politikk. Vi må også prioritere politikken som betyr noe for arbeiderklassen. Det holder liksom ikke å mene det som skal være bra for vanlige folk på papiret, hvis vi ikke står i stormen for dem det gjelder når det gjelder. 

 

Rødt har til en viss grad klart å vokse i en velgergruppe som er nokså lavtlønnet. Vi har vokst i arbeiderklassen. Det viser at vi til en viss grad har klart å gjøre noe av det vi har satt oss fore, selv om vi er langt unna målet. Rødt er tross alt ikke et så stort parti. 

 

Vi tror likevel at vi er nødt til å holde fast på noe av den egenarten som vi har lykkes med de siste årene. Rødt har ikke vært som alle andre partier. Det er lettere sagt enn gjort ikke å miste oss selv. På Stortinget blir partiene likere hverandre: politikerne får de samme privilegiene, den samme høye lønnen, møter de samme menneskene osv. 

 

En positiv side ved Rødt i denne sammenhengen, er at vi tar noen aktive valg for å være annerledes. Vi har høy partiskatt, kutter på privilegiene og er kritiske mot systemer som bygger opp under en bestemt politikerklasse – også når stortingskollegaene rynker på nesen av kritikken vår. 

 

Dessuten må vi aldri glemme at politikk er så mye mer enn det som skjer på Stortinget. Hva som betyr noe for folk, i folk sine liv, må vi ta på alvor. Slik sett er det såkalte utenomparlamentariske arbeidet uvurderlig. Vi må ikke forsvinne inn i en politikerboble.

 

Gnist: Mot slutten av boka lanserer dere fire bud for venstresida. Det første av disse er at dere vil ta kampen om hvem som skaper verdiene. Hva legger dere i dette, og hvordan tenker dere at dette skal styrke venstresida?

 

Sofie: Det handler vel om det man på fint kan kalle kampen om det «prepolitiske», en ideologisk kamp om hvordan folk ser på verden helt grunnleggende sett. For å ta eksempelet vi refererte til tidligere: Hvis det er slik at folk går med på ideen om at det er eierne som skaper verdiene på merdene eller verftene, fordi de har så geniale tanker og er villige til å ta risiko, så vil det i neste omgang fremstå urimelig å kreve at de som jobber på merdene eller verftene skal få en større andel av disse verdiene – enten det er i lønnsoppgjør eller over skatteseddelen. Eller, Gud forby, gjennom kollektivt eierskap!

 

Hvis ikke venstresiden tar denne kampen på alvor, men bare jobber med politiske enkeltsaker, som formuesskatt eller fagforeningsfradrag eller hva det skulle være, så vil vi altså få et større problem med å få med oss folk i de konkrete politiske sakene der kampen mellom arbeid og kapital faktisk står på spill.

 

Gnist: Dere argumenterer også for at venstresida må føre en hel, ikke bare en halv, Robin Hood-politikk. Kan dere utdype dette?

 

Sofie: Dette handler om at det ikke holder å ta fra de rike, hvis ikke de fattige får nok igjen. Eller bare får en brøkdel igjen. Problemstillingen kan også formuleres slik: Hva skal vi med en rik stat, hvis folket er fattige? 

 

De siste årene har prisene steget noe voldsomt. Til dels har staten tjent gode penger på prisutviklingen, særlig gjennom de høye energiprisene. Samtidig har regjeringen lansert flere nye skatter. Og likevel har veldig mange vanlige og fattige folk fått enda dårligere råd. Da er det vanskelig å ha sympati med regjeringen. Det blir i grunnen lettere å alliere seg med de superrike mot staten, for eksempel i et skatteopprør. 

 

Gnist: Det siste og mest handlingsrettede punktet deres handler om at venstresida må mobilisere topp mot bunn. Kan dere utdype dette? Hvem er bunnen her, og hvordan skal den forenes? Er ikke noe av suksessen til høyresida at den har klart å sette ulike deler av bunnen mot hverandre? Arbeidsfolk mot «navere»? Verftsarbeidere med skitt under negla mot kaffe latte-drikkende kontorrotter?

 

Sofie: Ja, dette er også et punkt som naturligvis er lett å tenke at vi skal gjøre, men vanskelig å få til i virkeligheten. Grunnleggende sett handler det om at vi må mobilisere politisk rundt klassekonflikten. Og da tenker vi ikke bare i snever forstand. Da tenker vi en allianse av både en streng definisjon av arbeiderklassen (en produktiv industriarbeiderklasse), folk som har falt utenfor arbeidslivet og middelklasseyrker som proletariseres (typiske yrker i offentlig sektor). 

 

Du har helt rett i at høyresiden har hatt suksess med å sette slike grupper opp mot hverandre. Til og med ledende Arbeiderparti-politikere prøver seg med slike fremstøt, med angrep på uføre. Det er ikke et lett landskap å manøvrere i, fordi den ene gruppen fort kan få forrang over den andre når venstresiden havner på defensiven. Da blir noe av jobben å finne de konfliktlinjene som tjener vår allianse. Det kan være å argumentere for lavere skatter for de som tjener minst (det vil gjelde både uføre og lavinntektsgrupper), for å ta et eksempel. Eller å gå til angrep på markedet der det treffer alle gruppene, som boligmarkedet og strømmarkedet.

 

Gnist: Til slutt – kom med tre gode argumenter for at Gnists lesere bør lese boka. 

 

Sofie: For det første tror vi det er bra å ta et skritt tilbake og gi en egen oppsummering av regjeringstiden så langt, på venstresidens premisser. Dette kan gi ideologisk styrke og selvtillit, tror vi. For det andre går pengene vi tjener på boken rett til partiet. For det tredje krysser vi fingrene for at boken snart kommer på et bibliotek nær deg, slik at du slipper å betale 400 kroner hvis økonomien kniper. 

Blant høyrefolk er det ikke uvanlig å forstå sosialisme som et utslag av misunnelse: I stedet for å ta ansvar for eget liv, velger sosialister å legge skylda på de av oss som har lyktes i livet fordi de gidder å stå opp om morran. Heller enn å stemme for å straffe de rike over skatteseddelen, bør derfor vanlige folk være takknemlige for de positive ringvirkningene av kapitaleiernes initiativ og skapervilje, heter det. 

Implisitt i dette verdensbildet er at økonomisk verdi skapes av kløkt og risikovilje på børsen og sjefens kontor – ikke i fabrikkhallene, sykehjemmene, åkrene eller bak Foodora-budenes sykkelstyrer (ja – de avkreves å stille med egne sykler/fast kapital). I den ferske boka Hjelp, de drar til Sveits! argumenterer Mímir Kristjansson og Sofie Marhaug for at venstresida offensivt må utfordre fortellingen om at vi har milliardærer som Røkke, Dæhlie og Stordalen å takke for at vi har noe å leve av. Det gjør vi best, hevder de, ved å børste støv av Marx’ arbeidsverditeori, som tvert imot viser at det er arbeidskraft utbyttet av kapitalistklassen som er opphavet til all verdi. Dette er det som marxist vanskelig ikke å applaudere. Men samtidig kan det være strategiske hensyn som taler for at vi vokter oss mot å dra all kapital under én kam.

Arbeidsverditeorien – som Marx utlegger i vol. 1 av Kapitalen – gir oss ikke hele bildet av hvordan samfunnets verdier fordeles under kapitalismen. Fordelingen skjer nemlig ikke bare i produksjonsprosessen, men også gjennom markedet – eller sirkulasjonsprosessen – som Marx ikke teoretiserer før i vol. 2 og 3. Kapitalistklassen består dermed ikke kun av den klassiske fabrikkeieren en gjerne lærer om på studiesirkel i RU, men også av kapitalister som uten å investere én krone i produktiv virksomhet akkumulerer betydelige mengder kapital ved å kjøpe billig og selge dyrt – eller, som er hovedtema for dette nummeret, gjennom å høste renter på å eie ressurser det er knapphet på.

Ifølge samfunnsgeografen Brett Christophers preges det tjueførste århundrets vestlige kapitalisme – i større grad enn gårsdagens – av rentenisme. Renters del av profitten som genereres i den britiske økonomien er ifølge Christophers nå så stor, at det er blitt på tide å omtale den britiske kapitalismen som rentenistisk. Med det kan venstresida ha behov for å supplere den klassiske studiesirkellærdommen med et nytt fokus på renteteori. For selv om verdien blir til i produksjonsprosessen, har fordelingen av den – gjennom blant annet renter – stor betydning for styrkeforholdet ulike kapitalinteresser imellom. Dette avgjør igjen hvilken politikk som pushes overfor staten av de ulike kapitalfraksjonenes ideologiske våpendragere. Vi håper dette nummeret kan bidra til diskusjon om hvordan venstresida skal forstå rentenismen og hvilken sosialistisk politikk som er best skikket til å møte rentenist-klassen.

Brett Christophers er professor i samfunnsgeografi ved Uppsala Universitet. Han har de siste årene gitt ut en rekke innflytelsesrike bøker på Verso som på forskjellige måter teoretiserer og problematiserer eierskapsforhold i den moderne økonomien. Disse inkluderer The New Enclosure: The Appropriation of Public Land in Neoliberal Britain (2018), Rentier Capitalism: Who Owns the Economy, and Who Pays for It? (2020), Our Lives in Their Portfolios why Asset Managers Own the World (2023), og The Price is Wrong: Why Capitalism Won’t Save the Earth(2024). 

 

Som regjeringens mildt sagt omdiskuterte innføring av grunnrenteskatt i laksenæringen gjorde tydelig, utgjør grunnrente et sentralt stridspunkt i norsk politikk. Grunnrente betegner simpelthen den avkastningen grunneiere kan tilegne seg i kraft av å kontrollere knappe naturressurser folk er villige til å betale for å få tilgang til. Ettersom det er naturlig knapphet på fjorder egnet for lakseoppdrett, kan eierne av oppdrettsanlegg selge fisken for priser som langt overgår prisen på arbeidet som inngår i å produsere den. Samme prinsipp gjør seg gjeldende for utvinning av naturressurser som skog, vannkraft, olje og fisk, sektorer som sammenlagt utgjør en betydelig del av norsk økonomi. Som Marx formulerte det, oppstår nemlig grunnrente i det noen kan tjene penger på sin eksklusive tilgang på «naturens gaver». 

 

I internasjonale debatter innen politisk økonomi har flere stemmer de siste årene tatt til orde for å utvide rentebegrepet. I dagens nyliberale økonomi er det mer enn bare naturressurser som kan monopoliseres for å generere renteinntekter. Som Mathias Bismo skriver i teksten “No Logo – 25 år etter” i dette nummeret, kommer mange av verdens største selskapers inntekter i dag først og fremst fra kontrollen over eksklusive merkevarer. Det er for eksempel ikke sånn at Apples produkter er såpass dyre som de er grunnet en kostbar eller arbeids- og teknologiintensiv produksjonsprosess – prisnivået muliggjøres derimot av selskapets monopol på en merkevare det har lyktes med å markedsføre som fancy. På lignende vis kommer formuene til de store farmasøytselskapene først og fremst fra deres mulighet til å patentere – og dermed monopolisere – legemidlene de utvikler. 

 

En markant proponent for å utvide rentebegrepet er samfunnsgeografen Brett Christophers. I boka Rentier Capitalism fra 2020 viser han hvordan en betydelig andel av profitten som genereres i den britiske økonomien, nå er renteinntekter basert i monopoler. Rentenes andel av den samlede profitten i den britiske økonomien er ifølge Christophers blitt så stor at det er på tide å begynne å snakke om en rentenistisk kapitalisme. 

 

Vi satte oss ned med Christophers for en prat om hva han legger i begrepet rentenisme, hva slags betydning rentenismen har for kapitalismen og sosialistisk strategi, samt hvordan det hele påvirker utgangspunktet for å møte klimakrisa med en effektiv grønn omstilling. 

 

Gnist: Det har blitt vanlig å snakke om at kapitalismen de siste tiårene har gjennomgått en såkalt finansialisering. I Rentier Capitalism velger du å heller bruke begrepet rentenisering, rentierisation på engelsk. Hvorfor kommer begrepet finansialisering til kort?

Brett: Finansialisering har blitt det kanskje mest betydningsfulle begrepet, brukt av alle mulige typer av folk, for å betegne endringene kapitalismen har gjennomgått de siste tiårene. Argumentet som blir fremmet, er at kapitalismen gjennom de siste tiårene i økende grad domineres av finansielle aktører som tilegner seg profitt ved hjelp av finansielle aktiviteter. Jeg har lenge tenkt, og tenker fortsatt, at omfanget av finansielle aktører og finansielle måter å skape profitt på, i betydelig grad har blitt overdrevet. 

 

Mitt argument er at det som faktisk har blitt mer betydningsfullt, er ulike mekanismer for å tjene penger på knappe ressurser (scarce assets) av ulike slag. Og finans er definitivt en slik ressurs. Men det finnes også andre typer – ikke minst eiendom, teknologi og digitale plattformer som skaper profitt i form av renter for den som kontrollerer ressurser det er knapphet på.  Jeg sier ikke at tendensen folk har referert til når de snakker om finansialisering, ikke finnes. Det jeg sier, er at dette er en altfor begrenset måte å tenke på – at vi har å gjøre med prosesser som er bredere enn finansialisering, og at vi må se nøyere på disse prosessene. 

 

Gnist: Kan du definere rentenisme og hvorfor du mener begrepet er viktig for å forstå dagens kapitalisme? 

 

Brett: Som sagt forstår jeg renter som inntekt noen skaffer seg ved av å kontrollere ressurser det er knapphet på. En slik ressurs kan være tomter eller boliger, men det kan også være andre ting – i prinsippet hva som helst folk er villige til å betale for å få tilgang til eller bruke. Jeg prøver å se lenger enn bare tomter og bolig. Det kan være alt fra åndsverk, til naturressurser eller infrastruktur. På denne måten vil jeg utvide forståelsen for hvilke typer ressurser det er som kan skape rente for rentenister. Forstår vi rente slik, er rentenisme en form for økonomisk aktivitet som grunnleggende sett handler om å ta kontroll over ressurser som gir inntekter, og høste inntekter av dem – høste rente av dem. Etter mitt syn er det ganske tydelig at denne typen rentesøkende atferd har fått en stadig mer fremtredende rolle innenfor kapitalistiske systemer i løpet av de siste 30 til 40 årene. Mitt argument er ikke at vi i dag har er en slags rentekapitalisme som har erstattet en tidligere form for kapitalisme, hvor rentenisme var fraværende. Rente og rentenisme er iboende deler av kapitalismen i alle dens former. Argumentet er heller at det har vært en endring i utstrekning snarere enn essens – renter og rentenisme har blitt viktigere.

Gnist: I Rentier Capitalism, som fokuserer på den britiske økonomien, tar du for deg syv forskjellige sektorer som preges av rentenistisk aktivitet. Hvilke sektorer er dette, og på hvilken måte er de preget av rentenister?

Brett: Den første er finansielle aktiva, der den klassiske typen vil være et enkelt lån opprettet av en finansinstitusjon. Når en finansinstitusjon utsteder et lån, enten til en forbruker eller til en bedriftskunde, vil lånet stå i bankens balanseregnskap og gi en årlig renteinnbetaling. Dette er en årlig rente som finansinstitusjonen har krav på så lenge lånet eksisterer. 

 

Den andre typen rentegenererende eiendeler som jeg ser på i boken, er naturressurser. Den klassiske ressursen her vil være olje og gass, som eksisterer som en naturressurs uavhengig av menneskelig aktivitet. Ressursen blir omgjort til aktiva med økonomisk verdi gjennom juridiske rettigheter til eierskap, utnytting og utvinning. Rentenisten i dette tilfellet er typisk olje- og gasselskapet som får en lisens til å utvinne ressursen for en bestemt tidsperiode, for eksempel 30 eller 40 år.

 

Den tredje typen er intellektuell eiendom. Med intellektuell eiendom mener jeg ting som patenter, opphavsrett, varemerker og så videre, som i bunn og grunn gjør menneskelige oppfinnelser til noe som kan kontrolleres og eies – det er derfor det kalles intellektuell eiendom. Dette er produkter av hodet og den menneskelige fantasien – rett og slett ideer – som havner i privat eierskap gjennom ulike juridiske prosesser. For eksempel er en prosess for å destillere et bestemt farmasøytisk produkt en idé, noe som kan skrives ned på et papir – det er en formel. Det er bare ved å gjøre den ideen om til noe som er «eid», at konkurrenter kan forhindres fra å skape det samme produktet og tjene penger på det. 

 

Selskaper og enkeltpersoner, men stort sett selskaper, er altså i stand til å hente ut inntekter fra ideer fordi ideene under den moderne kapitalismen blir omgjort til eiendom som kan kontrolleres og forsvares. Når disse rettighetene håndheves av myndighetene, både av domstoler og andre organer, har åndsverk blitt gjort om til en viktig form for renteskapende ressurs i den moderne kapitalismen. Hvis du undersøker farmasøytisk industri, tech eller andre kreative industrier, så ser du at intellektuell eiendom er overalt. Det er en veldig viktig del av den moderne økonomien.

 

Den fjerde er plattformer, og da hovedsakelig, og i økende grad, digitale plattformer. Et eksempel er Airbnb, hvor eieren av plattformen kontrollerer betingelsene for samhandlingen mellom utleiere og leietakere. For sitt «arbeid» med å skape denne plattformen – for å skape miljøet der kjøpere og selgere møtes – tar eierne ut profitt som vi kan tenke på nettopp som en form for økonomisk rente som oppstår bare fordi de kontrollerer plattformen. Jeg vil hevde at mye av den moderne digitale big tech-økonomien, enten det er Amazon, Google eller ting som Facebook og Twitter, nettopp handler om å trekke renter ut av kontrollen over slike plattformer som det er knapphet på.

 

Den femte jeg ser på, er det jeg kaller rentenisme gjennom kontrakter. Private, men spesielt offentlige organisasjoner, setter i økende grad deler av virksomheten sin ut til foretak av ulike slag. Det gjør de gjennom ofte svært langsiktige kontrakter. Disse kontraktene blir, i den grad de representerer en form for monopolrett, en form for ressurs som kaster av seg renter fordi de er sikret fra potensiell konkurranse. Offentlig sektor har altså i økende grad blitt omgitt av det vi kan tenke på som en slags rentenisme gjennom kontrakter.

 

Den sjette er det jeg kaller infrastrukturrenter. Dette utgjør en stor del av økonomien i for eksempel Storbritannia i dag. Bedrifter er i stand til å tjene enorme summer i kraft av å ha fått eksklusiv kontroll over fysisk infrastruktur. Et typisk eksempel er nettverksinfrastruktur som er kritisk for leveransen av viktige offentlige tjenester. Dette omfatter telefonitjenester, vann- og avløpstjenester, energiprodukter og slike ting. Hvis du kontrollerer for eksempel fibernettet i en region eller i et land, kan du kreve leie fra andre selskaper for at de skal kunne bruke nettverksinfrastrukturen din til å levere ulike produkter og tjenester til kunder. Så du er en rentenist i den grad du får inntekten din i kraft av din eksklusive kontroll over infrastrukturen. I Storbritannia, som mange andre steder, er det bare 40 år siden nesten alle disse nettverksinfrastrukturene, inkludert ting som jernbanenettverket, ble kontrollert og eid av det offentlige. I dag er derimot nesten alt dette i privat eie.

 

Den siste, som historisk sett er den første, er tomter og bolig. Altså å tjene penger på å kontrollere privat grunn og ta renter fra de som bor i, eller på annen måte ønsker å få tilgang til boligen eller næringseiendommen. Det er altså ikke bare boliger, men ting som kontorer, kjøpesentre, hotellkjeder, og i økende grad datasentre og sånt også. 

 

Hvis du i Storbritannias tilfelle setter disse syv tingene sammen sitter du igjen med en svært betydelig del av økonomien. Og selv om jeg ikke ser på andre land spesifikt, tror jeg at vi i en eller annen grad kan tenke på andre land og den historiske utviklingen av deres økonomier gjennom lignende typer kategorier.

Gnist: Hvilke implikasjoner har rentenisme for økonomien, og ikke minst for sosialistisk strategi?

Brett: Jeg argumenterer for at dette er en dårlig ting. Det er det to hovedgrunner til: For det første preges renteøkonomien av den britiske typen i økende grad av stagnasjon og lav vekst. Så du har en slags døende økonomi fordi insentivstrukturen oppfordrer til å sitte på eksisterende ressurser og vri så mye penger ut av disse som mulig. Økonomisk aktivitet dreier seg nå i større grad om dette, enn om innovasjon og å skape nye produkter og tjenester. Økonomien får en stillestående karakter, fordi det er en økonomi karakterisert av monopolmakt. Samtidig er fruktene av den økonomiske veksten totalt skjevfordelt mellom kapital og arbeid. Det betyr at en rente-økonomi har en tendens mot mer ulikhet, i form av økende inntektsulikhet, men spesielt i form av økende formueulikhet. 

 

I boken peker jeg på fire ting som kan gjøres for å redusere rentenistenes rolle i økonomien. Den første er en slags gjenopptagelse av konkurransepolitikken, som handler om å prøve å redusere omfanget av monopolmakt i en kapitalistisk økonomi. Hvis du i det minste får kapitalistene til å konkurrere med hverandre, så får du dem til å konkurrere om arbeidskraft, noe som – alt annet likt – burde legge press på å øke lønningene.

 

Det andre jeg peker på er beskatning. En av hovedgrunnene til at det de siste tiårene har vært så lønnsomt å organisere sitt økonomiske liv rundt å monopolisere rentegenererende ressurser, er at skattepolitikken har vært spesielt vennlig mot rentenister – både  i alminnelighet, men også i spesifikke sektorer, som i legemiddelindustrien og kreative næringer. Jeg tror at en veldig åpenbar måte å gjøre det mindre attraktivt å være rentenist på – og gjøre det mer attraktivt å engasjere seg i andre typer økonomisk aktivitet – er å være mer aggressiv når det gjelder å skattlegge ressurser, rente og formue.

 

Den tredje strategien er å gjenoppta industripolitikken. Å endre økonomiens tyngdepunkt vekk fra rentenisme bør ikke bare gjøres gjennom å stimulere til andre typer aktiviteter gjennom for eksempel skattepolitikk, men også gjennom statlige investeringer og industripolitikk av typen som ble svært umoderne på 1980–2000-tallet.

 

Det fjerde, og jeg tror dette er det absolutt viktigste, er eierskap. Til syvende og sist er en rente-økonomi en økonomi der privat eierskap har blitt standardformen for eierskap – der det anses som positivt at alt som kan eies, blir privateid. Det virker for meg som at den eneste måten en kan håpe å svekke rentenistens grep om den moderne kapitalismen på, er ved å endre eierskapsmodellene. Det betyr ikke nødvendigvis at en må kvitte seg med alt privat eierskap, men det vil i det minste måtte innebære offentlig eierskap til enkelte typer ressurser. Et minimumskrav ville være infrastruktur for energi, vann- og avløp og transport, men også land/tomter. 

 

Og jo mer en presser i en alternativ retning når det gjelder eierskap, jo lenger beveger en seg i retning bort fra kapitalismen. Kapitalisme er ingenting om ikke et system definert av privat eierskap. Og desto lenger en beveger seg bort fra privat eierskap, desto nærmere beveger en seg mot et alternativ til kapitalismen.

Gnist: I februar i år kom du med en ny bok, The Price is Wrong. I denne står nettopp spørsmålet om privat vs. offentlig eierskap sentralt. Du argumenterer for at kapitalismen er ute av stand til å sikre at den grønne energiinfrastrukturen som trengs for å ta oss gjennom det grønne skiftet, faktisk bygges. Kan du si litt om implikasjonene din kritikk av rentenisme har for det grønne skiftet? 

Brett: Som vi nettopp har diskutert, er privat eierskap standardmodellen for eierskap i en rente-økonomi. Det er derfor ikke overraskende at nye typer energiressurser, hovedsakelig fornybare som sol -og vindkraft, er sterkt dominert av privat sektor – og det i mye større grad enn fossil energiproduksjon. Ironisk nok er stater mye dypere involvert i fossilt brensel enn de er i fornybar energi. Så når vi nå beveger oss mot fornybar energi, beveger vi oss faktisk mot mer privateid energiinfrastruktur og mindre offentlig eid energiinfrastruktur. Verden rundt har regjeringer overlatt energiomstillingen til privat sektor og markedet. Med det legger de planetens fremtid i kapitalens hender.

 

Jeg argumenterer for at dette er svært risikabelt, fordi det gjør oss avhengige av at kapitalen anser investeringer i fornybar energi som økonomisk attraktive nok til å investere i det omfanget og den hastigheten som klimaet krever. Historisk og til dags dato har imidlertid fornybar energi ikke blitt ansett som en spesielt attraktiv investering. Det største økonomiske hindret for en raskere energiomstilling er ganske enkelt det at grønn kapitalisme er langt mindre lønnsomt enn fossil kapitalisme. Så grunnen til at vi ikke går over til fornybar energi raskt nok, er i hovedsak at det forblir mye mer lønnsomt for selskaper som BP eller Shell å forbli investert i fossile brensler, enn å investere i sol og vind. 

 

Slik jeg ser det, er den politiske konsekvensen av dette argumentet at en raskere energiomstilling krever at ansvaret for energiomstillingen tas ut av privat sektor hender og underlegges dynamikker som ikke er prisgitt målet om profitt. 

 

Jobb – meningen med livet? 

Jobb mindre – lev mer av Hege Hellvik
Res Publica forlag, Oslo 2024
283 sider

 

Lever vi for å jobbe, eller jobber vi for å leve?

 

Jobben utgjør en stor del av identiteten til veldig mange av oss. Spørsmålet «Så hva jobber du med, da?» er en obligatorisk del av small-talken på mange sosiale tilstelninger, etterfulgt av kommentarer om hvordan det er å jobbe akkurat der, og om hvorvidt man trives med det man gjør. I perioder med arbeidsløshet har slike spørsmål fått meg til å ønske meg ti mil vekk, og jeg er neppe alene. 

 

Samtidig som vi knytter så mye av vår identitet til jobben, har den en tendens til å fylle også store deler av vår mentale kapasitet, også i de timene vi fysisk sett tilbringer vekke fra jobben. Skybaserte lagringer og digitale samarbeidsløsninger gjør det lettere å jobbe hvor som helst, når som helst. Men er det nødvendigvis bra for oss? 

 

Samfunnsgeograf Hege Hellvik stilte seg dette spørsmålet da hun møtte veggen, etter å ha stresset med å kombinere livet som småbarnsmor med en fulltidsjobb som konsulent. Hun opplevde en konstant dårlig samvittighet på både jobb- og familiefronten, og var stresset og hadde dårlig samvittighet døgnet rundt. Så sa kroppen stopp. Hun hadde ikke mer å gi, og ble sykemeldt. 

 

Er det meningen at vi først skal ha fritida vår når vi blir for gamle til å jobbe? Hva med her og nå?

 

Som sykemeldt fikk Hellvik tid til å tenke: Regjeringen maser stadig om at vi må jobbe enda mer dersom vi skal kunne bevare fremtidens velferdsstat. Vi blir jo, tross alt, stadig flere eldre, samtidig som det fødes stadig færre barn. Samtidig rapporterer en økende andel ansatte om stress, utbrenthet og følelsen av ikke å strekke til på verken jobb- eller familiefronten. Som hun selv sier i et intervju på Fri Fagbevegelse den 2. Februar i år: Jeg vil ha fritida nå, ikke når jeg blir pensjonist.

 

Jeg har tenkt på mye av det samme – er det meningen at vi først skal ha fritida vår når vi blir for gamle til å jobbe? Hva med her og nå? 

 

Den lille larven Aldrimett – å stadig løpe fortere

I perspektivmeldingen for 2020-2021 skriver Finansdepartementet:

 

Arbeidslinjen ligger fast. Det skal lønne seg å jobbe.

Ymse politiske partier, særlig ytterst på den norske høyresiden, har gjentatt den til det uendelige, samtidig som de kutter i støtte til de som ikke kan jobbe. Om folk bare får mindre penger, blir de vel friske nok til å jobbe, ikke sant? 29. februar i år kom den nye pensjonsreformen, som kunne fortelle oss at dersom du er født i 1964 eller senere må du sannsynligvis stå lengre i jobb dersom vi skal ha råd til å bevare velferdsstaten vår. 

 

Samtidig som vi fra alle hold får beskjed om at vi må jobbe mer, løpe fortere og være mer effektive. Men må det være slik?, undres Hellvik. Kanskje kan vi legge om hele systemet, slik at vi både kan arbeide mindre, leve mer og likevel beholde velferdsstaten slik vi kjenner den i dag? 

 

I bokas del 3 trekker Hellvik frem overlegen Ebba Wergelands  såkalte «veksttvang» som et bilde på hvordan virksomheter, både offentlige og private, stadig  må vokse for å unngå å bli utkonkurrerte. Samtidig skaper denne tankegangen utslitte og utbrente arbeidstakere, særlig når tungt fysisk og mentalt arbeid kombineres med underbemanning. Spesielt innen helse- og omsorgssektoren, oppvekst og utdanning er sykefraværet høyt, og det er ikke nok folk til å dekke alle behovene. Her er det også snakk om arbeidsoppgaver som må løses der og da: Verken sykepleiere, barnehageansatte eller lærere kan utsette å ta seg av pasienter, barn eller skoleelever til senere. Løsningen blir at de som er på jobb, må løpe stadig fortere, med utbrenthet og sykemelding som resultat. En ond sirkel, med andre ord. 

 

Hellvik bruker også eksempler fra den amerikanske antropologen David Graeber (1961 – 2020) og hans bok om såkalte «Bullshit Jobs» fra 2018 –  tullejobber som ikke engang den som utfører dem kan rettferdiggjøre at eksisterer, selv om hen forplikter seg til å late som det motsatte. Går det an å kutte ned på noen av disse? spør Hellvik, slik at arbeidskraft kan omfordeles der det virkelig trengs?

 

Jobb mindre – redd miljøet

En viktig faktor som absolutt bør være et godt argument for å jobbe mindre er klimaavtrykket. Vi nordmenn ligger på verdenstoppen i forbruk, og Hellvik argumenterer med at lange arbeidsdager, kombinert med lite tid og overskudd gjør det vanskelig å tenke miljø. Klimavennlige valg tar ofte mer tid og er ikke alltid den lettvinte løsningen. Hun foretrekker i hvert fall selv, når hun har mer tid og overskudd, å reparere ødelagte klær og å handle brukt.  

Å redusere arbeidstiden kan derfor redusere vårt forbruk, ifølge Hellvik, og dermed være et av de viktigste miljøtiltakene vi gjør. Og nettopp i Norge har vi muligheten til nettopp å gjøre det; som et av de rikeste landene i verden har vi en mulighet til å legge om arbeidslivet vårt, til glede for både arbeidstakere og planeten.

 Selv synes jeg dette blir en litt for enkel løsning. Jeg er selv glad i å reparere klær, redesigne og å kjøpe brukt. Samtidig er det vanskelig for meg å reise kollektivt når jeg bor i en del av landet hvor kollektivtilbudet er så å si ikke-eksisterende, og bil og fly blir den eneste måten å komme seg til et sted. Hun tar heller ikke med i beregningen de strukturelle, kapitalistiske problemene som opprettholder et system med utbytting av våre naturressurser for å generere mer rikdom til verdens én prosent rikeste. Å jobbe mindre kan nok bidra til mer kollektiv reising og mindre bruk og kast hos enkeltmennesker, men løser ikke de strukturelle problemene rundt klimakrisen. 

 

En fullstendig strukturell forandring 

Noen arbeidstakere lykkes med å gjøre små, individuelle fluktforsøk fra arbeidslivet gjennom å jobbe deltid, ha fleksitid eller gjennom såkalt quiet quitting. Disse forsøkene kommer Hellvik inn på i bokas andre del, og trekker særlig frem sistnevnte: En arbeidsmåte som innebærer å kun gjøre det som står i arbeidskontrakten, ikke «det lille ekstra.» Fenomenet er blitt stort på sosiale medier i kjølvannet av pandemien, særlig i USA, men selv disse individuelle protestformene kanskje kan løse den enkeltes problemer, gjør det lite for å forandre arbeidslivet generelt. En fullstendig omlegging må til ifølge Hellvik, og både fagbevegelsen og arbeidsgivere må være med på laget. 

 

Et kjent eksempel fra norsk arbeidsliv som Hellvik tar for seg, er da Tines lager på Heimdal startet med 6-timers normalarbeidsdag. Prøveprosjektet endte med å bli en stor suksess – sykefraværet gikk markant ned og overskuddet økte, de ansatte rapporterte om økt trivsel på arbeidsplassen og et millionoverskudd kunne sendes ned til ledelsen sentralt hvert år. Dessverre ble ikke det nye tiltaket en fast norm – det døde ut, uten at noen egentlig kunne forklare hvorfor.

 

6-timers normalarbeidsdag er ikke en ny ide. Allerede på 1930-tallet hadde den daværende amerikanske presidenten Franklin Roosevelt 30-timers arbeidsuke på sin agenda, noe som fikk organisasjonen The National Association of Manufacturers til å slå tilbake med en voldsom PR-kampanje om behovet for økt vekst og produksjon. Roosevelt måtte gi etter, og etter 2. Verdenskrig, med påfølgende forbruksvekst, lå ideen brakk. Island gjennomførte et pilotprosjekt med 4-dagers arbeidsuke mellom 2015 og 2019, med brakende suksess. 

 

Så hvorfor er vi så redde for å tenke nytt rundt arbeid, når både samfunnet og enkeltindividet kan gagne så mye på det? Jeg tror at vi mennesker er vanedyr, og frykten for forandring stikker dypt. Samtidig må vi ikke glemme at nettopp kampen for forandring har gitt oss rettigheter vi bare kunne drømme om for hundre år siden, slik som 8-timers normalarbeidsdag, lønnet sykefravær og 5 ukers betalt ferie. Disse rettighetene ble kjempet frem av fagbevegelsen, og Hellvik trekker nettopp fagbevegelsen frem som en viktig faktor i kampen for en kortere arbeidsdag og en strukturell omlegging av arbeidslivet.

 

Med kortere arbeidsuker og arbeidsdager kan dessuten arbeidet fordeles på flere, noe som helt klart er en fordel innen helse-, omsorgs- og utdanningssektoren. Her er behovet skrikende stort. Kanskje vi klarer å rekruttere flere sykepleiere, barnehageansatte og lærere med kortere arbeidsdag?

 

Jobb for å leve – ikke leve for å jobbe

«Som samfunn må vi tørre å snakke om hva som definerer et godt liv. Kanskje vil vi oppdage at å gjøre karriere, tjene og forbruke stadig mer ikke er det som gjør tilværelsen komplett?»

 

Jeg tror også det – jeg har aldri hørt om noen som på dødsleiet angret på at de ikke hadde jobbet mer overtid, tvert imot. Der mine foreldre levde for jobben, jobber jeg for å leve, fordi jeg synes at mine fritidsaktiviteter som instruktør og skribent er et like verdifullt bidrag til samfunnet som mitt betalte lønnsarbeid. Jeg ønsker at både arbeidet og fritidsaktivitetene mine skal ha mening, slik Hellvik skriver i siste del av boka. 

 

Samtidig synes jeg Hellvik har noen svært viktige poeng om hvordan kortere arbeidsdag og flere stillinger kan minske stress og sykefravær i de yrkesgruppene som i størst grad holder hjulene i gang. Som lærer ser jeg et skrikende behov for økt rekruttering til yrket – særlig i Nord-Norge, hvor vi trenger store mengder barnehage- og grunnskolelærere, sykepleiere og leger i tiårene som kommer, dersom vi ønsker å beholde landsdelen bebodd. Nettopp derfor er Jobb mindre – lev mer en bok som bør leses av alle med tilknytning til arbeidslivet – arbeidsgivere, arbeidstakere og ledere i fagforeninger i alle samfunnets sektorer. Og ikke minst – husk å fagorganisere deg!

Linn Stalsberg: Krig er forakt for liv. Et essay om Fred

2024. Res Publica. 247 sider.

Disse 200 sidenes dypdykk i fredsaktivisters -og teoretikeres historie er en svært viktig bok i den tiden vi nå lever i. Sjøl om anmelderen her ikke er pasifist og heller ikke slutter seg til at første del av tittelen – at krig er forakt for liv – er allmengyldig. Min politiske løpebane ble ett år forsinket, da jeg først ville avtjene min militærtjeneste før jeg ble med i bevegelsen rundt SUF(ml), som i 1968 ennå sto for situasjonsbetinga politisk militærnekting, men hvor vi var enige om at frigjøringskrig mot undertrykkere og okkupanter var nødvendig.  

 

Boka til Stalsberg må ses ut ifra vår tid, akkurat som Nordahl Griegs utsagn «krig er forakt for liv» ble skrevet i 1936 i boka Til ungdommen, hvor Grieg også kunne komme med pasifistiske utspill, uten sjøl å være det. Han var på vei inn i kommunismen og hadde tatt stilling for Stalins rolle i forberedelsene mot den kommende verdenskrigen. Grieg skulle senere omkomme i et bombefly på tokt mot Berlin i krigstjeneste for sitt land. Men den som ikke ser at kriger, også forsvars- og frigjøringskriger, også ødelegger liv, og som harselerer mot Stalsbergs bruk av Griegs tekst på boka si i dagens diskusjoner på sosiale medier om Ukraina-krigen, burde skjønne at kommunister også kan lage tekster som også skal kunne brukes i humanistiske konfirmasjonsseremonier.

 

Å føre antikoloniale folkekriger for frigjøring, dreier seg heller ikke primært om militær kamp, men om å mobilisere folk til å utmatte okkupanten med sivile og politiske midler og alle former for internasjonalt solidaritetsarbeid. «Politikken må styre geværet ikke omvendt», som den klassiske talspersonen for folkekrigsteorien påpekte, og sjøl også praktiserte. De mest vellykkede eksemplene på folkekrig som i dag føres, utføres av bevegelser som praktiserer dette, som de kurdiske bevegelsene, palestinerne, den nasjonaldemokratiske fronten på Filippinene og bevegelsen som avskaffet gudekongedømet i Nepal i begynnelsen av dette århundret. Slike kamper vil vanligvis være langvarige, som også krever militære forsvarskamper – men primært politisk og diplomatisk arbeid som unngår at en «møter veggen» gjennom militarisme, hvor en også risikerer å bli dratt inn i stormaktsrivaliseringer. Bevegelsen på Filippinene ble alvorlig hemmet av dette i siste halvdel av 1980-tallet, da én fløy ville be om våpenhjelp fra Sovjet for raskt å kunne følge opp nedkjempelsen av Marcos-diktaturet, mens andre ville legge ned den militære forsvarskampen mot det USA-støttende regimet som fortsatt satt med statsmakta. I stedet åpnet de for diplomatiske initiativer, hvor Norge har bidratt konstruktivt helt siden 2001. Disse er i ferd med å gjenåpnes igjen nå, i en periode hvor det nye regimet på Filippinene står i et internasjonalt krysspress mellom sin gamle kolonisator USA og Kina.

 

Betraktningene i avsnittet over er tatt med for også å illustrere hvilken tid vi lever i, midt oppe i voksende storpolitiske konfrontasjoner i Europa, samtidig som krigsforbrytelser og folkemord blomstrer opp ikke bare i Palestina, men flere steder i Midtøsten. I denne tiden er Stalsbergs fredsessay en udogmatisk og svært opplysende bok, som alle fredsvenner og antiimperialister burde kaste seg over.

 

Boken både problematiser og mobiliserer til fredelige løsninger på konfliktene som presser seg på. Den inneholder masse kunnskap både om praktisk fredsarbeid gjennom tidene, og bidrar med analyser og teori, blant annet om hvordan krig oppstår. Hun knytter sammen beskrivelser av kriger som har vært sammen med filosofiske og moralske begreper om krigens natur («krigisme») og pasifisme og ikkevold.

 

For flere er det vel kjent at Albert Einstein regnet seg som marxist, både ut ifra studier av utviklingen av menneskesamfunnene og sine naturvitenskapelige studier. Men at han også regna seg som pasifist, til og med som militant pasifist (s. 52 og videre), var ukjent for undertegnede. Det illustrerer imidlertid at innholdet i fredsteoretiske begreper er rikere og mer mangslungne enn de fleste tror. Jeg overlater leseren til å fordype seg videre, blant annet også om hvordan Einstein og Sigmund Freud utvekslet tanker omkring krig og fred i førkrigstiden på 1930-tallet, gjennom pamfletten «Hvorfor krig? En brevveksling» fra 1934. For egen del kan jeg henge på at også Stephen Hawking mente at menneskeheten måtte komme seg ut i verdensrommet og mestre kunstig intelligens, før vi gjorde ende på vår spesielle art her på lille Tellus.

 

Vi får jo håpe vi mestrer begge disse betingelsene, men vi har vel ikke ubegrenset med tid. Uten å gjøre meg til noen dommedagsprofet, eller Hawking til noen sannsiger, er det jo ikke urimelig at han hadde innblikk i våre, i alle fall to, eksistensielle trusler i vår tid. Faren for en atomvåpendød og faren for en altomfattende miljøkrise. Ingen av dem vil utslette vår planet, men menneskesamfunnene ligger svært utsatte til.  

 

Nest siste kapittel i Stalbergs bok, «Krig i klimakrisens tid», tar også for seg miljøkrisa. Her vises, i tillegg til å drøfte de konkrete sammenhengene mellom naturødeleggelser, ressursbruk, krigsforberedelser og kriger, hvilke store utfordringer vi står overfor. Hennes budskap her er at «klimabevegelsen og miljøorganisasjoner må bygge et antiimperialistisk ståsted inn i sitt prosjekt». Dette er ikke en ny tanke, og viser tilbake på «FNs Verdenskommisjon for miljø og utvikling fra 1983» (Brundtlandkommisjonen) osv. Stalsberg bidro selv, i sin aktivitet innenfor «Fredsinitiativet – 2022», til både å få Natur og Ungdom og Extinction Rebellion til å holde innledninger på FI-2022 sine skoleringsseminarer, og også å peke på militarismens miljøfiendtlighet gjennom appeller på de få utskjelte gatemarkeringer de våget seg til å arrangere. Stalsberg trekker også fram en konkret og vellykket aksjon med sivil ulydighet som XR gjennomførte sammen med Greenpeace i april 2022. Det er verdt å trekke fram at disse miljøaktivistiske organisasjonene var dristigere i å markere fredsinitiativer enn den tradisjonelle Fredsbevegelsen og de politiske venstreorganisasjonene. Med hederlige unntak for tradisjonsrike Internasjonale Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF) og Stopp NATO.

 

Men ser vi på situasjonen i fredsbevegelsen i dag, kan vi ut ifra erfaringene vi har med å bygge opp igjen fredsbevegelsen her hos oss, hvor Stalsberg sjøl har vært aktiv også i hele perioden fra 2022 av, må erkjenne at både Natur og Ungdom og det nye tilskuddet fra miljøbevegelsen, Extinction Rebellion, har bidratt vel så mye som den tradisjonelle Fredsbevegelsen og politiske venstreorganisasjoner til nå.  Med hederlig unntak som nevnt ovenfor, har en veteran fra IKKF- miljøet, Ingeborg Breines, i år også kommet med et viktig bidrag, boka Fredskultur på Orkana Forlag, som også ville fortjent en anmeldelse i dette tidsskriftet!

 

Stalsbergs bok komplementeres fint av Ingeborg Breines’ nye bok, Fredskultur – utopi eller sikkerhetspolitisk alternativ. Innen noen måtte lage en mer fullstendig anmeldelse i neste nummer – da temaet fortsatt nok vil være like aktuelt, nøyer jeg meg med noen korte avsnitt hvor Breines’ mangslungne erfaringer og kunnskap framhever et par sentrale spørsmål som er framme i debattene nå.

 

1. Regionalt samarbeid

Demokratisering av FN pekes av mange på som en forutsetning for å komme ut av de mange konfliktene og krigene som råder. For å komme over fra den bipolare, snarere unipolare, verdensorden til en multipolar orden hvor seierherrene i WW2 ikke lengre skal diktere. Dette ville kreve en mer horisontal orden, med regionale organisasjoner som ikke er underlagt en stormakt. Breines bruker sine erfaringer på det europeiske planet, gjennom OSSE, Europarådet og EU-systemet. Nordisk samarbeid vurderes gjennom både Arktisk Råd og Barentsssamarbeidet. Hvordan står dette seg nå,etter at hele Norden er innlemma i NATO og amerikanske baser får en mer og mer framtredende rolle? Hvordan går det med UNESCOs fredskulturprogram og «Retten til fred»?

 

2. Fred som forutsetning for bærekraftig utvikling (s 349…)

I en tid hvor miljøkrisa roper etter å bli håndtert peker Breines på at FNs bærekraftmål har dårlige tider når krigene får førsteprioritet. Enda mer aktuelt nå når EU er i fullt firsprang inn som militær aktør med å bygge opp sin militær-industrielle redningsplan for å skape jobber og vekst igjen (se Klassekampen 26.mars av Eirik Grasaas Stavenes).

 

Avslutter med et håp om at disse to bøkene vil bidra til å stagge den krigseuforien som har rammet også vårt land de siste årene.

Stein Tønnesson: Kort introduksjon til Vietnamkrigen

Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2023, 228 s.

 

Vietnamkrigen? Det er da et halvt århundre siden den var slutt. Hvorfor bruke tid på den nå? Vi har da kriger nok å forholde oss til – Gaza, Ukraina …

Joda, det er lenge siden 1. mai 1975, den dagen vi kunne fylle gater og torg her hjemme med feiring av seier for vietnamesernes lange, blodige frigjøringskamp. Men det er viktige lærdommer å hente fra det som var USAs første tapte krig, og som Stein Tønnesson i den nye boka si beskriver som «den verste av alle kriger siden andre verdenskrig». Han har de beste forutsetninger som professor i historie,  tidligere direktør for Institutt for fredsforskning (Prio) og har skrevet et internasjonalt standardverk om Vietnam etter 1945. Han har valgt den presise tittelen En kort introduksjon til Vietnamkrigen, og gir oss ei 200 siders oversiktlig, innsiktsfull og pedagogisk vellykket innføring i dette temaet.

Boka er gitt ut av Cappelen Damm Akademisk, i en serie bøker som har særlig studenter og andre i utdanningssektoren som målgruppe. Men den er like godt egna lesestoff for alle som vil vite litt mer om denne krigen. Eller rettere sagt: om disse krigene. Først krigen mot kolonimakta Frankrike, fra 1945 til det franske nederlaget i 1954, da de franske styrkene led knusende tap i det lange slaget ved Dien Bien Phu. Så neste fase: krigen mot amerikansk imperialisme, fram til våren 1975. I Vietnam oppfattes dette som en sammenhengende kamp gjennom 30 år, der USA overtar Frankrikes rolle. Tønnesson viser at det også var tre andre kriger samtidig. Ikke bare en nasjonal frigjøringskamp, men også en borgerkrig, der den ene sida var leda av kommunister, den andre sida av antikommunister. Også nabolandene Laos og Kambodsja blei trukket inn. For det fjerde blei det en stormaktskrig, en slags stedfortrederkrig, en «proxy war» mellom øst og vest, med USA mot Kina og Sovjetunionen. Men i bunn og grunn var dette en nasjonal frigjøringskamp. I tillegg: det blei jo ikke fred fra 1975. Vietnam invaderte Kambodsja og i 1978 angrep Kina sin vietnamesiske nabo.  

I første del av boka skisserer Tønnesson geografiske og historiske fakta som trengs for å plassere i tid og sted den franske koloniseringen og motstandskampen i Indokina, det området som etter hvert blei de tre statene Laos, Kambodsja og Vietnam. Han konsentrerer seg om det langstrakte landet Vietnam (med omtrent samme areal og lengde som Norge), og gir et riss av de regionale og de religiøse motsetningene som får betydning for utviklinga av frigjøringskampen. Under andre verdenskrig kom så Japan inn som en ny maktfaktor i landet. Det franske kolonistyret mista for ei tid kontrollen, og da det oppsto hungersnød i deler av Vietnam i 1944–45, blei det opprør. Rishøsten hadde slått feil i nord, og amerikansk bombing av båter, veier og jernbane gjorde frakt av ris fra sør til nord umulig. En halv million døde av sult. I opprøret som brøt ut tok kommunistene ledelsen, de organiserte innbrudd i kornlagre og delte mat ut til befolkninga. Kommunistpartiet var blitt stifta i 1930, i Hongkong. Drivkraft var Ho Chi Minh, en erfaren revolusjonær med bakgrunn fra politisk arbeid i blant annet Frankrike, Sovjet og Kina. I 1941 sto han i spissen for å opprette den nasjonale frigjøringsfronten Viet Minh, som spredte seg raskt i store deler av Vietnam. Og da Japan kapitulerte i 1945 blei det organisert folkekomiteer som tok over makta lokalt. I Hanoi kom det på plass ei midlertidig regjering for hele landet, med Ho Chi Minh som president. Og foran 400 000 tilhørere proklamerte Ho 2. september opprettelsen av Den Demokratiske Republikken Vietnam. Viet Minh tok fatt på arbeidet med å få på plass en grunnlov, forberede valg, og bygge opp en hær. Men koloniveldet var ikke gravlagt. En britisk og fransk kontrarevolusjon blei satt i gang i sør, og Tønnesson redegjør i nødvendige detaljer hvordan kampen utfoldet seg videre, der han tar for seg de politiske, diplomatiske og militære prosessene fram mot fransk kollaps og vietnamesisk delvis og midlertidig seier. Vietnam blei etter hvert delt i to, med et franskstøttet regime i Saigon i sør, og den radikale, kommunistledete staten i nord. Ved forhandlinger og avtaler i Genève i 1954 blei denne delinga formalisert til å gå ved 17. breddegrad, omtrent midt i landet. Denne delinga skulle være midlertidig – den varte fram til 1975. Vi blir tydelig forklart hvordan USA kom inn som støttespiller for franskmennene allerede fra starten av 1950-tallet, med steg for steg voksende innblanding til de etter hvert overtok rollen som de facto kolonimakt. Argumentasjonen for denne innsatsen blei sammenfatta i den såkalte «Dominoteorien»: en seier for kommunistene i Vietnam ville i neste omgang føre til regimeskifte i land etter land i Asia – og spre seg videre også. I en slik tankegang var det alltid Sovjetunionen og Kina som sto bak. Tønnesson viser at det ikke var helt uten grunnlag i virkeligheta. Støtta fra Kina var ikke bare politisk. Store mengder med våpen blei sendt inn over grensa til nabolandet i sør, og tusenvis av vietnamesiske soldater fikk opplæring i Kina. Mange kinesiske soldater deltok også i veibygging og transport fram til frontene i krigen i Vietnam. Da Kina på 1970-tallet dempa støtten, trappa Sovjetunionen opp sin innsats.

USA hadde på det meste over en halv million soldater i Vietnam, I alt var det 2,6 millioner amerikanske soldater som deltok i krigen. 58 276 av dem mista livet. Navnene deres er rissa inn på en minnestein av svart marmor i Washington. Fra 1959 til 1975 blei om lag to millioner vietnamesere drept i denne krigen. Da var 365 000 allerede drept mellom 1945 og 1954. Tønnesson har derfor sine ord i behold når han altså kaller dette «den verste av alle kriger etter andre verdenskrig, målt i antall drepte». 

USA hadde totalt luftherredømme. Bombefly, kamphelikoptre, fly for raske troppetransporter – de var en konstant trussel mot vietnamesernes, kambodsjanernes og laotsernes liv og helse. Mellom 1965 og 1975 slapp USA og dets allierte mellom 7,5 og 8 millioner tonn bomber der, ifølge forfatteren var dette omtrent dobbelt så mye som all bombing i andre verdenskrig.  Men, skriver han, dette svekka ikke motstandsviljen. «Alt tyder på at bombingen i stedet styrket nordvietnamesernes vilje til å slåss». 

Krigen beskrives inngående i all sin umenneskelige brutalitet: Fra lufta tok USA i bruk andre, nye våpen: napalm, hvit fosfor, klasebomber og enorme mengder plantegift. Mennesker blei forbrent til døde. Åkre og skoger blei spraya med gift for å gjøre store områder ubeboelige. USA gikk heller ikke av veien for å bruke sult som våpen. Og i stort omfang blei landsbyer svidd av og innbyggerne fordrevet – og ikke sjeldent massakrert – for å hindre at geriljaen i den sørvietnamesiske frigjøringsfronten FNL kunne «skjule seg blant sivilbefolkninga». I en stadig mer grusom krig tok USA også i bruk operasjon Phoenix, et program for å arrestere, forhøre eller drepe mistenkte kommunister. «Tortur var vanlig», skriver Tønnesson. Men ikke noe av dette brakte USA og landets allierte nærmere seier. 

Men alt gikk heller ikke etter planen for FNL i kampene i sør, Frigjøringsfronten sto sterkere på landsbygda enn i de større byene, men i 1968 satset likevel ledelsen på en massiv offensiv mot blant annet Saigon og Hue. Tanken var at dette skulle vise styrke og utløse opprør i byene også. Tet-offensiven, som den blei kalt fordi den starta ved tida for vietnamesisk nyttår, Tet, kom som et sjokk og førte til politiske rystelser både i Vietnam og i verden for øvrig. Men opprøret i byer som Saigon uteblei, og FNL og nordvietnamesiske styrker led store tap. FNL skal ha mista 45 000 soldater, men tross tapene viste frigjøringsstyrkene at de tross alt hadde mulighet for en endelig seier. Politisk var offensiven derfor en suksess, og var med på å drive fram forhandlinger i Paris mellom 1968 og 1973. Til å begynne med var forhandlingene hemmelige, men i januar 1973 blei det undertegna en avtale. USA hadde gradvis trukket troppene sine ut, men krigen fortsatte. Den sørvietnamesiske hæren var rustet opp med store mengder nye våpen, og 7000 amerikanske rådgivere var fortsatt i full aktivitet. Men da Nord-Vietnam og FNL våren 1975 satte inn en ny stor offensiv, brøt Saigonregimets hær sammen. 30. april rullet stridsvogner fra Nord inn i Saigon, og regjeringa i sør kapitulerte. Vietnamkrigen var over, og 1. mai 1975 blei markert som en seier over store deler av verden. 

Tønnesson vier også nødvendig oppmerksomhet til det politiske spillet i USA,  der han går nærmere inn på hva presidentene John F. Kennedy, Lyndon B.Johnson, Richard Nixon, Gerald Ford og deres nære rådgivere – ikke minst Henry Kissinger – sto for. Her kan vi følge historien fra Kennedys litt famlende start og Johnsons voldsomme opptrapping til Nixons og Fords prosjekt med å trekke seg ut ved å «vietnamisere» krigen, det vil si å overlate mer av den den direkte krigføringa til sørvietnamesere sjøl. Hvordan den voksende krigsmotstanden hjemme i USA påvirka de politiske beslutningene til disse politiske toppene, blir også vurdert. 

Forfatteren har tydelig sans for nyanser, og viser oss også noen glimt av de politiske motsetningene som tross alt fantes i den relativt stabile og enhetlige ledelsen i Hanoi. President Ho Chi Minh, statsminister Pham Van Dong, forsvarsminister Vo Nguyen Giap og partiideolog Truong Chinh sto for ei mer varsom linje, ville satse mer på muligheten for en fredelig gjenforening av Vietnam, og ville unngå unødige konfrontasjoner med USA. Le Duan, som etter hvert blei partileder, sto for en mer pågående, militær politikk. Men Tønnesson advarer likevel mot å legge for stor vekt på disse motsetningene: «Hovedlinjen i partiets politikk forble å prioritere den politiske kampen i sør og legge til rette for en fredelig gjenforening, men praktiske tiltak ble gjort for å styrke det væpnede opprøret». Fram til sin død i 1969 var Ho Chi Minh en samlende skikkelse, aktet og avholdt, selv om han i sine siste leveår var blitt mindre sentral i utforminga av politikken. 

Stein Tønnessons nye bok forteller, kort og godt, om den lange frigjøringskampen, og om Frankrikes – og deretter USAs – historiske nederlag. Med sine perspektiver på frigjøring, makt, krig og geopolitikk er dette anbefalt lesning også i våre Gaza- og Ukraina-tider.