Kan metal kombineres med politikk?
Tromsø-bandet Dreamslain går langt tilbake i tid, selv om bandmedlemmene strides innbyrdes om det faktiske oppstartsåret.
– Vi startet vel teknisk sett på den tidligere Rockefabrikken, men første ordentlige øving var på ungdomshuset Tvibit, mener gitarist og vokalist Igor Jakobsen (36), og trommis Daniel Paulsen Figenschou (38) skyter inn:
– Ja, jeg hadde i hvert fall ikke rørt et trommesett siden 10. klasse, men du hjalp meg så vi fikk rasket sammen et «skrammel» jeg kunne øve på.
Før dette hadde Igor andre metal-prosjekter, og en sang fra den tiden, Shadow Warriors, ble med på dobbeltalbummet Tales of Knights and Distant Worlds (2021).
I 2013 ble den klassisk utdannede pianisten, Anna Loppacher (33), med i bandet på orgel, synth og piano, og metal-trioen fra Tromsø var komplett.
Bandnavnet Dreamslain henspiller på Igors tidligere feilslåtte forsøk på å danne et band.
– Det handler om å eksistere på tross av nederlag, og å kunne reise seg igjen, som Daniel sier.
– Dessuten er jeg ikke særlig glad i sånne majestetiske bandnavn, ler Igor, med et skråblikk på Daniels «Emperor»-tatovering på underarmen.
Latteren sitter løst hos alle tre bandmedlemmene, og takhøyden for å spøke er stor. Men humoren til tross, Dreamslains sanger har klare politiske budskap.
I det første albumet, Tales of Knights and Distant Worlds ( sluppet 29. Januar 2021), finner vi flere sanger med fantasy-tema, deriblant He Who Rises in Force og The Fall of the Elven Lord, som henter inspirasjon fra J.R.R. Tolkiens verk Silmarillion. Andre sanger, som My Mask og Ownership Denied, tar for seg alvorlige temaer som utenforskap og seksuell trakassering. Selv om det altså finnes mye allmennmenneskelig i sangene deres, er Dreamslain ifølge Igor helt klart et band med et klart politisk standpunkt.
– Vi tar et standpunkt fordi å la være er å ta parti med status quo, legger Anna til.
– Selv våre sanger med fantasy-tema er politiske. For også fantasiverdener er politiske. Se bare på populære filmer og bøker som Harry Potter og Ringenes Herre: Husnissene i Harry Potter holdes som slaver på sine menneske-eieres nåde, og kun Hermine, som kommer fra den ikke-magiske gompeverdenen står opp for dem. I Ringenes Herre har Gondor gitt Rohan til hestefolket, til tross for at landet allerede var bebodd. Parallellen til den nåværende situasjonen i Midtøsten kunne ikke vært tydeligere.
Utfordringer på mange plan
Dreamslain tar et tydelig politisk standpunkt, og er ikke redde for å utfordre både strukturelle utfordringer og rådende stereotypier innen metal-sjangeren.
– Hvem som får plass på metal-scenene er ikke tilfeldig, kan Igor fortelle.
– Det er mest hvite cis-menn i publikum, og enda mer hvite cis-menn på scenen. Resultatet blir at metal oppfattes som en veldig «hvit» og mannsdominert sjanger, noe som både påvirker hvem som får spille på konserter og som samtidig fornekter metalmusikkens afro-amerikanske røtter.
– Uten blues hadde i hvert fall ikke metalsjangeren eksistert, er Anna klar på.
– Også growlingen, som kjennetegner mange populære band, har afrikanske røtter. Jeg tenker f.eks. på Big Mama Thornton eller Howlin’ Wolf. Så her må sjangeren bli flinkere til å anerkjenne sine røtter.
Problemet med hvem som synes på metal-scener verden over, fører til et fenomen som Anna kaller «white gatekeeping», nemlig at det er lettere å få innpass på internasjonale scener dersom du er hvit. Denne dynamikken ble satt ord på av en svart kvinne som er Annas kollega i antirasistisk arbeid i akademia.
– Death Metal-bandet Nile fra USA, som henter sin inspirasjon fra egyptisk historie og mytologi, er for eksempel mye mer anerkjent på verdensbasis enn det egyptiske Scarab, selv om begge faller innen samme metal-sjanger og baserer sine sanger på samme tema.
– Det er også et problem innad i Europa; det er lettere å bli anerkjent dersom du kommer fra Storbritannia enn fra Italia. Hvor mange har hørt om italienske Domine eller Dark Quarterer, for eksempel? Superbra band begge to, men er lite kjente utenom Italia selv om sistnevnte har til og med spilt i Norge to ganger.
Anna tilføyer at de ikke legger skylda på fansen.
– Det er mye bra fans der ute, men gatekeeping er rett og slett et strukturelt problem, musikkjournalistikken må bli flinkere til å utvide horisontene sine.
– Dessuten tror jeg at mange blir introdusert til metal gjennom å høre på band som kompisene deres liker, mener Daniel. – Og da går det gjerne i de mest kjente bandene.
I tillegg er det en utfordring at land i Schengen-området, men også USA, Canada og Australia har strenge regler når det gjelder visum.
– Det er for eksempel mye lettere for et norsk band å få reise til Latin-Amerika for å få spille, enn det er for et latinamerikansk band å få komme hit, kan Anna fortelle.
– Det fører til at europeiske og nordamerikanske band får spilt over hele verden, mens band fra andre verdensdeler ikke nødvendigvis blir invitert tilbake.
– Land som Egypt, Tyrkia, Tunisia og Syria har for eksempel store metal-scener, kan Anna fortelle. – Problemet er at band fra disse landene ikke får reise på verdensturné.
– Vel, jeg skulle gjerne reist til Syria eller Tunisia på metal-konsert, ler Daniel. – Så lenge jeg også får ridd på en kamel mens jeg er der! Det er nemlig en drøm jeg har!
Mannssjåvinisme og kjønnsstereotypier
Et annet problem i metal-sjangeren er at miljøet tidvis kan være temmelig mannssjåvinistisk.
– Folk har veldig stereotypiske forestillinger om hvilke instrumenter som er «mannlige» og «kvinnelige.», forteller Igor.
– Folk har for eksempel ingen problemer med en kvinnelig metalvokalist, ettersom dette faller inn under den aksepterte kjønnsstereotypien for kvinnelige artister, tilføyer Anna. En kvinnelig bassist, som står langt bak på scenen er tydeligvis også ok, men en kvinnelig gitarist, derimot, helt i front på scenen, ville nok mange mannlige artister og fans ha store problemer med å akseptere, de ville nok følt at hun tok opp litt for mye plass og brøt med den kvinnelige stereotypien. En stereotypi som de vil måtte si fra seg om de får oppleve en konsert med Girlschool, påpeker Daniel.
– De ville nok fått sin maskuline identitet truet, ler Anna.
Et alvorligere problem går på dette med å kunne føle seg trygg – både som konsertpublikum og som kvinnelig utøver.
– Jeg ville for eksempel ikke følt meg trygg hvis jeg dro på audition med mannfolk jeg aldri har møtt og ikke kjenner. Jeg skulle tross alt opptrådt og turnert med dem, og sovet om bord på en bandbuss. Da er det greit å slippe å sove med det ene øyet åpent og kroppen i alarmberedskap.
Anna er utdannet innen klassisk piano og har spilt i årevis, og på 8. mars i fjor holdt hun en live-stream på Instagram hvor hun snakket om dette med å være kvinnelig musiker.
– Det er viktig for meg å ikke hele tiden måtte bevise at jeg er «god nok» til å være med i et band, bare fordi jeg er dame.
– Som nevnt møter kvinnelige musikere på flere kjønnsstereotypiske forventninger om instrumentvalg fordi de er kvinner. Selv spiller jeg jo piano, som regnes som et såkalt «kvinnelig» instrument, men jeg vet om kvinnelige gitarister som opplever mye mer hets, for eksempel.
Dreamslain forsøker selv å motvirke slike stereotypier når de booker inn band til konserter. På fjorårets Metal & Prog-fest i Tromsø hadde de blant annet Hedmarksbandet Madder Mortem som en av headlinerne. På bandets Facebook-side tar bandets vokalist, Agnete Mangnes Kirkevaag, et oppgjør med metal-sjangerens forventninger til kvinnelige utøvere, i en omtale av bloggeren Steve Peck:
Aside from her incredible musical talents, Kirkevaag has shown great personal resolve and serves well as a role model for women in music. Fiercely forging her own individualistic path, Agnete has overcome numerous obstacles based on the stereotypes of what a female “should be.» In the male-dominated genre of Heavy Metal, you’re either cast as a bodacious sex object, or a pencil-thin forest fairy, dressed in flowing gowns.
Undertegnede har selv sett Madder Mortem da de opptrådte i Tromsø i fjor, og kan bekrefte at Agnete baner vei, uredd og talentfull!
Ligger ikke på latsiden
Lokalt i Tromsø har Dreamslain ikke ligget på latsiden de siste årene. For andre året på rad arrangerer metal-trioen Tromsø Metal & Prog-fest i desember, sammen med nord-irske Darkest Era og norsk-equadorianske Jaime fra Bergen. I tillegg har de hendene fulle med innspillingen av sitt nye album, som etter planen slippes tidlig i 2024. Albumcoveret er allerede ferdig, men offentliggjøres ikke ennå. Igor kan imidlertid røpe så mye som at det er tegnet av en lokal kunstner, og er stolt over at de kan hente inn ressurser lokalt.
– Det er Tromsø-tegneren Tonje-Mari Clausen, som også har forfattet og illustrert fantasy-boken Familiaris (2023), sammen med Monika Steinholm, som står bak coverarten. Vi elsker Tonjes tegnestil, og er stolte over at hun har designet coverarten vår, smiler Igor stolt.
I tillegg bruker Dreamslain mye tid på å spille inn musikkvideoer til sin Youtube-kanal.
– Vi har inntrykk av at det er noe fansen setter stor pris på, kan Anna fortelle, og Daniel legger til:
– Om man ikke kan dra på konsertene gir nemlig musikkvideoene en følelse av ekthet. For meg som musiker liker jeg også å se musikkvideoer fra et musikkteknisk perspektiv, det er veldig lærerikt for meg.
Deres nyeste singel, Burn the Boats, beskriver hvordan greske fiskere blir presset til å destruere sine kystfiskebåter for å redusere fiske i Middelhavet, en prosess EU startet allerede i 1983. Sangteksten viser likevel hvordan de store fisketrålerne er de store synderne, som stjeler fisken og fører til at fiskerne «på gølvet» sliter.
The sea is black
Fishing boats come empty back
Big ships are taking the fish far away
Plundering the hope of those who must stay
They’re crying, despairing: will they all now die?
Searching for a way out but finding a lie
There is no hope when profit rules all
Greed will succeed, humans will fall
– Selve sangtittelen Burn the Boats vekker jo litt oppsikt, men om man hører teksten, bør det komme frem med all tydelighet hvor vi står i denne saken, kan Anna fortelle, og fortsetter:
– Våre nyeste sanger, Ghost Story og Secrets of the Forge, skal få sine egne musikkvideoer i løpet av vinteren og våren. Fansen kan se frem til å høre Secrets of the Forge når vi spiller på Driv den 2. Desember.
Å sjekke ut musikkvideoen til Burn the Boats på Youtube kan anbefales på det varmeste – og all respekt til Igor og Anna for å spille den inn utendørs ute i havgapet i ramsalt, nordnorsk vintervær! Daniel slapp unna med å spille nede i øvingskjelleren:
– Jeg drar rett og slett ikke med meg trommesettet ut i såpass friskt vær, da kommer det til å gå for hardt utover det, humrer han.
Det er med andre ord masse å glede seg til på metal-scenen i Tromsø fremover, og Igor avslutter med en klar oppfordring til andre band:
– Vi ser at noen minoriteter er vanskeligere å finne enn andre i metal-miljøet, og ønsker derfor å hjelpe minoritetsband opp og frem. Om dere er et skeivt band, eller er på annen måte synlig eller usynlig minorisert, ta gjerne kontakt med oss for felles konsert! Metal-miljøet skal ha plass for alle!