Debatt
I Gnist nr. 2A/2021 har Brigt Kristensen (BK) et tilsvar til vår artikkel om «Venstresida og regjeringsspørsmålet» i Vardøger nr. 38/2020. Et viktig tema i denne debatten er spørsmålet om det gir mening å si at Rødt er et revolusjonært parti, mens SV er et reformistisk. Det korte svaret er nei.
Begge partier er radikale reformpartier, som er blitt veldig like hverandre. SV har noen Solheim-Halvorsen skjeletter i skapet. Rødt har fortsatt et grundigere oppgjør med maoismen foran seg. Begge partier tror på «grønn vekst». Derfor bør revolusjonære øko-sosialister i begge partier gå inn for samling av de to partiene på basis av et felles prinsipprogram som vedtas på de respektive landsmøter i 2023.
Et viktig kriterium på å være et revolusjonært parti er at det søker hegemoni gjennom produktiv kritikk av høyretendensene i andre partier på venstresida. Mangelen på politisk kritikk fra RV/Rødt overfor høyretendensene i SV siden tidlig på åttitallet gjør at Rødt etter vår mening ikke kan regnes som et revolusjonært parti. BK slår da også fast at vi «går faktisk lenger enn meg i kritikken av SV under Erik Solheim og Kristin Halvorsen». Det er fristende å si at vi ikke bare går lenger, men også dypere, for BK lager i alt for stor grad en «fetisj» av spørsmålet om å være i eller utafor regjering, dvs. være en del av «posisjonen» på nasjonalt nivå, men han har langt mindre kvaler med å være en del av «posisjonen» i fylkesting og kommunestyrer. Etter vår mening gjør BK dette for å holde fast på illusjonen om Rødt som revolusjonært parti. Det er lett å gjøre når Rødt aldri har vært i den situasjonen at partiet var avgjørende for hvilke partier som dannet regjering, avgjørende for hvilket statsbudsjett som blir vedtatt på Stortinget.
En enda større utfordring kommer den dagen «vi» blir store og Ap og Sp «små». Hvis vi tar utgangspunkt i valgresultatet i Oslo, så fikk Sp og Ap 26 % – trekløveret Rødt, SV og MDG til sammen nesten 30 %. Hvis trekløveret pluss utbrytere fra AP hadde stilt til valg, kunne man kanskje ha fått godt over 40 %. Skulle en da ikke være utgangspunktet for en byrådsregjering i Oslo? Hvis dette var valgresultatet i et stortingsvalg – skulle vi da ikke danne regjering? Hva skulle Arbeiderpartiet ha gjort i 1928 annet enn å danne en mindretallsregjering? BK skriver:
Ser ein ikkje forskjell mellom folkevalde forsamlingar og regjeringsmakta under kapitalisme, så er maktanalysen og forståinga for statens rolle grunn.
Vi ser sjølsagt store forskjeller mellom et formannskap, fylkesråd og en regjering, men felles er at de alle springer ut av «folkevalde forsamlingar». Det er klart at en Rødt- eller SV-ordfører i noen kommuner/fylker, ikke utfordrer borgerskapet. Hvis radikaliseringen er så omfattende at «vi» får 30–40 %, så er vi i en situasjon hvor en konfrontasjon med borgerskapet er nært forestående. Da kommer en kamp om hvilken klasse som skal styre statsapparatet. Det var dette som skjedde i Hellas etter Syrizas valgseier.
BK er i sin artikkel i Gnist 3/2018 langt fra så avvisende til regjeringsdeltakelse som i sitt svar til oss. BK skriver:
Eit revolusjonært parti eller ein koalisjon i spissen for ei brei masserørsle får regjeringsmakt i ein turbulent, nesten-revolusjonær situasjon etter val i dagens politiske system.[…] I heilt spesielle situasjonar, for eksempel hvis regjeringsdeltaking er det som skal til for å få Norge ut av NATO eller EØS, kan det likevel være grunn til å diskutere om tidsavgrensa deltaking i regjering kan forsvarast under dagens system. (s. 28).
Det er langt fra utenkelig at spørsmålet om EØS kan bli akutt, f.eks. pga. styring av vannkraftressursene. Hvis Rødt, SV, SP og MDG har 40 % av stemmene (= 10 % hver), skulle en da ikke stille et ufravikelig EØS krav? Måtte vi ikke åpne for å danne en progressiv regjering? Ville folk forstå «maktvegring» i en slik situasjon? Skal vi allerede nå love borgerskapet at deltakelsen skal være kortvarig («tidsavgrensa»)? Er det ikke revolusjonæres oppgave å gjennomføre populære reformer, øke støtten for anti-kapitalistiske løsninger for å stå sterkest mulig når det uunngåelige motangrepet fra nasjonalt og internasjonalt borgerskap kommer?
To vesensforskjellige måter å være i «posisjon» på
SV har historisk illustrert to vesensforskjellige måter å være i opposisjon og «posisjon» på. Den systemlojale måten kjennetegnes ved at man aldri feller en «new labour» regjering, at man underlegger seg en selvpålagt «demokratisk sentralisme», dvs. pålegger partiets tillitsvalgte å forsvare, eller i det minste ikke angripe det regjeringen har bestemt. FrP har vist at man ikke trenger å være så lojal. Systemlojal er man i kommuner, fylkesting og regjering når man gjennomfører de mest smålige innsparinger, istedenfor å gå til kamp mot det BK kaller «rammelogikken» som skjuler at «den kommunale firkanten berre er ein bit av ein søkkfull statssekk». Kristin Halvorsen gjennomførte flere smålige innsparinger og angret etterpå, men når «…hun og de rød-grønne setter egenandelen ned igjen året etter, er det for sent å rette opp førsteinntrykket». Man skal ikke ha rare maktanalysen for å skjønne at det var hensynet til borgerskapets førsteinntrykk som var viktigst.
Ser man derimot på SVs håndtering av statsbudsjettsforhandlingene i år, hvor SV ikke var villige til å skjule at Ap og Sp ikke holdt sine valgløfter, hvor SV fikk satt søkelys på at Ap og Sp ikke reverserte ostehøvelkutt og smålige nedskjæringer, så vitner det om en ny og langt mer systemkritisk parlamentarisk praksis enn den vi så under Halvorsen. Lysbakken var helt klar overfor landsstyret rett etter valget om at SV ikke var i samme situasjon som i 2005, da partiledelsen ville i regjering for enhver pris, hvor brudd i sonderinger ikke var en del av strategien.
Strategi, taktikk og ufravikelige krav
BK mener at de ufravikelige kravene i 2017 bare var en «lett justert regjeringsstrategi» og at når SV «så lett» lot være å stille ufravikelige krav denne gangen, viser det at ufravikelige krav bare var en taktikk, dvs. at SV fortsatt ville i regjering på en systemlojal, ikke en systemkritisk måte. For det første gikk ikke SV så «lett» fra metoden med ufravikelige krav. Hvilken type krav SV skulle stille var et «fast punkt» på SVs landsstyremøter fra 2019. Hvilken type krav som skulle stilles, ble diskutert i hele partiet. Det ble dessverre flertall for en liste med ti «vage» krav.
I Rødt derimot ser det ikke ut til å ha vært mye diskusjon om ufravikelige krav. Rødt uttalte seg ikke om SV burde ha stilt slike krav – og i tilfelle hvilke. Derfor kom Rødts ufravikelige krav om at profitten skulle ut av velferden alt for seint og uten tilstrekkelig forankring blant folk. Det kom uten at en hadde forsøkt å få med seg SV og MDG på dette kravet. Et revolusjonært parti burde etter vår mening ha tatt initiativ til en brei debatt om hvilke krav en burde stille for å støtte, eventuelt gå med i en regjering ledet av Ap og Sp.
Vi kan ikke se at BK eller andre «ledende» Rødt medlemmer tar klar stilling til metoden med ufravikelige krav. Derimot virker det som at en vag avtale, slik som Enhedslisten har inngått, er det Rødt har sett på som «metoden». Slike avtaler er etter vår mening ikke noe godt alternativ til ufravikelige krav. Slik vage avtaler, i likhet med SV-ledelsens «hemmelige» krav til en ny regjeringsplattform, mobiliserer ikke folk i samme grad som ufravikelige krav. Ufravikelige krav skaper diskusjoner blant folk om kravene, om hvilke krav som skal prioriteres. Hvilke krav som «fungerer».
En annen og klarere svakhet er alliansebyggingsstrategien som følger av «hemmelige» krav. Lysbakken inviterte stadig til en politisk samling/plattform med AP, SP og SV, men konkrete politiske saker ble ikke en gang luftet. Dermed kunne dette aldri bli noe annet enn et vagt og fromt ønske om «samling» med partier som er pro-kapitalistiske, for NATO og i praksis uten plan for reduserte forskjeller kombinert med utslippskutt. Etter vår mening burde SV rett etter valget i 2019 tatt initiativ til diskusjoner om ufravikelige krav med Rødt, MDG, fag-, freds- og miljøbevegelsen for å komme fram til en håndfull med felles ufravikelige krav. Vi er ganske sikre på at det ville ha bidratt til enda bedre valgresultater for alle de tre partiene slik den politiske dynamikken var i 2021.
Men hvorfor utfordret ikke Rødt SV på å sløse bort (minst) 50 milliarder på å elektrifisere sokkelen? I høst har Rødt vært veldig stille når det gjelder hvilke saker SV måtte få gjennomslag for i regjeringssonderinger og budsjett.
Likevel, sett i et lengre historisk perspektiv er både Rødt og SV i bedre «form» enn på mange tiår. Men fortsatt må det skje ganske store endringer i både politikk og interndemokratiet i både Rødt og SV før de blir virkelig effektive redskaper for å løse de oppgaver som kombinasjonen av økologisk og økonomisk krise stiller menneskeheten overfor.