Når media og politikere i dag uttrykker det forferdelige i at vi nå har en «krig i Europa», unnlater de å fortelle at det bare er om lag 20 år siden den forrige brutale krigen i Europa ble avsluttet, krigen på Balkan, krigen om Jugoslavia. I løpet av en tiårsperiode ble et relativt stort land i Europa, Jugoslavia, fjernet fra kartet og erstattet av seks små nasjonalstater. USA og deres NATO – allierte framstilte opprettingen av de små nasjonalstatene som en seier for demokratiet og folkeretten. Når Russland går inn i Ukraina med militære styrker for å støtte den russiske minoriteten som krever nasjonal uavhengighet i Luhansk og Donetsk, er det okkupasjon.

---

Av Peder Martin Lysestøl, sosialøkonom og aktuell med boka Arbeiderklassen, Visjoner om en annen verden. Han utgav i 1985 boka Jugoslavia, et forsøk på sosialisme.

De to krigene har mye til felles. Begge er sterkt påvirket av den internasjonale situasjonen og stormaktenes globale ambisjoner. I begge krigene dreier det seg om land i økonomisk krise, om nasjonal splittelse og om korrupte maktpolitikeres ambisjoner og i begge krigene blir vanlige innbyggere taperne. Mye er i dag glemt av det som skjedde i Jugoslavia i årene 1990 til 2000. Derfor må jeg bruke litt ekstra plass på de dramatiske hendingene på Balkan som i perioder rystet hele Europa.

Bombingen av Beograd

I parken utafor Radio og TV-bygget i Beograd står en liten minneplate med innskriften «Hvorfor». Minneplaten gjorde et sterkt inntrykk på meg da jeg kort tid etter bombingen besøkte Beograd. Den store TV-bygningen var bombet i stykker. 16 journalister og teknikere var drept. Farlige kjemiske utslipp fra en fabrikk nært sentrum, hadde ført til et stort antall krefttilfeller.  Min gode venn Ljubica Rajic var en av kreftofrene. Ljubica, sosialisten, professoren i nordiske språk og Norgesvennen, var en av dem som måtte ofres i denne såkalte humanitære aksjonen der Norge hadde deltatt med F-16 fly i NATO-armadaen på 1100 bombefly. Statsminister Bondevik hadde sagt Ja til å delta i aksjonen, uten godkjenning av FN. Amnesty kalte aksjonen en «krigsforbrytelse». Alle partiene på Stortinget sa ja, også SV. Dette ble framstilt som en humanitær operasjon for å berge uskyldige albanere fra

Milosevics terror. Den 24. mars 1999 slapp Nato-fly sine ødeleggende bomber over «Beograds Marienlyst». Bombingen av Jugoslavia var den største militære operasjon i Europa siden 2.verdenskrig. I tillegg til de menneskelige ofrene ble fabrikker, bruer, veier bombet i stykker. Vi var nå i siste fase av den langvarige krigen. Noen måneder seinere, den 12.juni 1999, kunne norske soldater, som de første Nato-troppene, gå inn i Pristina og erklære at Kosovo ikke lenger var en del av Serbia.

Det er verdt å tenke tilbake på NATO-operasjonene i Jugoslavia på 90-tallet da Russlands erobring av Krim og støtte til nasjonalister i Donetsk og Luhansk skaper forferdelse. USA og NATO brukte sin makt på samme måten da de opprettet nye statsdannelser på Balkan 20 år tidligere.

Hvorfor måtte Jugoslavia ødelegges?

Den jugoslaviske situasjonen

Jeg var student i Jugoslavia i 1968/69. Dette var Titos Jugoslavia, landet som bygde sin egen form for sosialisme og som spilte en helt sentral rolle i den alliansefrie bevegelsen. Studenter fra mange land i den tredje verden fikk studere gratis ved landets universitet. Mange kom fra afrikanske land og skulle hjem og bygge «african socialism». Andre skulle hjem til arabiske land og bygge «arabic socialism». I Jugoslavia kunne de studere det spesielle økonomiske systemet arbeiderselvstyre og den spesielle måten landet organiserte en flernasjonal stat på.

Den jugoslaviske modellen hadde vært en suksess. Landet hadde oppnådd uavhengighet fra Moskva og Peking og landet hadde gode forbindelser til kapitalistiske land, selv om de sto fast på at de bygde sosialisme.

Den økonomiske veksten var imponerende. Mellom 1950 og 1975 hadde landet firedoblet nasjonalproduktet, en vekst som langt overgikk veksten i små kapitalistiske land som Hellas og Portugal og nesten det dobbelte av veksten i norsk økonomi. Til tross for betydelige økonomiske forskjeller mellom landets seks nasjonaliteter, var ikke uenighetene større enn at de kunne samarbeide om dette store statsprosjektet. (Se Oppløsningen av Jugoslavia, hefte utgitt av meg for RV i 1996). Utviklingen i Jugoslavia beviste at det var mulig å oppnå stor økonomisk, sosial og kulturell vekst selv om arbeiderne var med og styrte bedriftene og statsplanen var overordnet bedriftenes planer. For mange tidligere koloniland, som ikke ønsket å innføre kapitalisme, ble den jugoslaviske modellen en inspirasjon.

Jeg studerte i Jugoslavia da landet hadde sin storhetstid. Mitt parti den gangen, SF, var også sterkt inspirert av den jugoslaviske modellen.

USA og Vestens nye våpen: Kapital.

Etter Vietnamkrigen og den økonomiske krisa i 1972/73 sto vestlig kapitalisme overfor alvorlige utfordringer: Sovjetunionen økte sin innflytelse i store deler av den tredje  verden. Maos Kina inspirerte også mange, og Jugoslavia ble sett som et alternativ for land som ønsket uavhengighet fra stormaktene.

Hvordan skulle USA og Vesten møte utfordringene? Nederlagene i Algerie og Vietnam og Sovjetunionens militære styrke hadde svekket lysten på nye militære eventyr. Svaret kom fra de amerikanske nyliberalistene: erobre nye markeder med kapital, ikke våpen.  Enorme mengder overskuddskapital fra oljekrisa på 70-tallet ble tilbudt i form av billige lån til land i den tredje verden og planøkonomier som manglet investeringskapital. Også den jugoslaviske regjeringa ble fristet til å ta opp store lån via Verdensbanken og Pengefondet. Snart var mange fattige land og planøkonomier i gjeldskrise. Med renteøkninger på 80-tallet, vokste gjeldskrisa.

I flernasjonale stater som Jugoslavia, førte den økonomiske krisa til økt rivalisering mellom de nasjonale maktsentrene. I stedet for å begrense bruken av markedskrefter, ville høyreorienterte ledere ha mer marked. Planøkonomien brøt sammen og ulikheten mellom nasjonalitetene økte. I 1990 ble kommunistpartiet oppløst og en fiendtlig utvikling mellom republikkene utviklet seg. Rivaliseringen mellom Kroatia og Serbia nærmet seg full krig. markedsorienterte ledere krevde oppløsning av den flernasjonale staten. Drivkraften i kravet om oppløsning av staten var kroatiske ledere med politiske røtter tilbake til den fascistiske Ustasjabevegelsen fra andre verdenskrig.

USA/NATO, forsvarer av undertrykte nasjoner?

Hvordan møtte de vestlige imperialismaktene krisen i Jugoslavia? Etter den andre verdenskrigen hadde de erklært at alt måtte gjøres for å unngå ny krig. Nå, 45 år seinere var dette bare store ord. Krisen i Jugoslavia ble utnyttet maksimalt for å svekke planøkonomier og erobre nye allierte og markeder.

Etter sammenbruddet av Sovjetunionen og USAs seier i Irak-krigen 1992 var haukene i Pentagon styrket. Igjen var det vilje til å bruke militær makt i kampen for å sikre USAs/Vestens globale interesser. Behovet for et mer offensivt NATO hang også sammen med utviklingen av imperialismen. Verdens globale storselskaper hadde vokst i alle verdensdeler. I sin stadige jakt på nye råstoffkilder og markeder var det økende behov for bruk av militær makt. Tida var inne til å endre NATOs strategiske konsept. Den offisielle begrunnelsen var behovet for å hjelpe nasjoner og land som var truet av diktatorer og fiendtlige stormakter. Endringen av NATOs aksjonsområder til også «Out of area», løste problemet. Jugoslavia ble testen på den nye strategien.

I løpet av en sjuårsperiode med svært aktiv politisk innblanding og militære intervensjoner lyktes USA/NATO med:

– å splitte opp staten Jugoslavia i små stater.

-å sikre Tyskland/EU kontroll med Slovenia og Kroatia og dermed adgang til Middelhavet

-å dele opp Bosnia i etniske områder

-å rive Kosovo fra Serbia og gjøre Kosovo til NATO/EU-base

-å knekke den serbiske Milosevic regjeringen politisk og militært gjennom en brutal krig.

Over 100 000 mennesker mistet livet i kampene på Balkan. Dette er mange ganger tallet på drepte i dagens Ukraina. I ettertid har massakrene i Srebrenica fått stor oppmerksomhet. Det var mange «Srebrenicaer» i denne langvarige krigen.

Et uttrykk for viljen til maktbruk fra USA/NATO er uttalelsen som en av USAs mest toneangivende journalister, Thomas Friedman kom med  i New York Times 23.april 1999: «For hver eneste uke dere herjer i Kosovo vil vi sette landet deres tilbake med et tiår. Vil dere ha 1950? Vi kan gi dere 1950. Ønsker dere å gå tilbake til 1389? Vi kan klare 1389 også. Det som trengs er en nådeløs luftkrig hvor «vi har som mål hver eneste kraftledning, hvert vannrør, hver bro, hver vei….»

På 60-og 70-tallet ble Jugoslavia rost for sin flernasjonale karakter. Politikere fra hele verden kom til Beograd for å studere hvordan Jugoslavia på fredelig vis hadde lyktes i å samle folk med ulik nasjonal bakgrunn. Dette var også det eneste logiske i en stat hvor hele området var preget av nasjonal og etnisk blanding. For små nasjonaliteter var dette særlig viktig. Da kroatene krevde selvstendighet for republikken Kroatia, skapte det redsel i andre deler av Jugoslavia. Hva ville skje om Bosnia skulle bli en stat? Hvilken nasjonalitet skulle «eie» denne staten? I denne delen av Jugoslavia utgjorde muslimene 40 %, ortodokse serbere 32%, katolikker 20 %. (Kilde: Lysestøl: Jugoslavia, et forsøk på sosialisme. Oktober 1985). Hva slags statsdannelse skulle dette bli? Faren for en krig i Bosnia var stor. I Sarajevo organiserte folk først på 90-tallet store demonstrasjoner mot oppløsning av den flernasjonale staten, mot en egen bosnisk stat.

Men, uansett protester, krefter som ønsket Jugoslavia oppdelt i nasjonalstater fikk full støtte av USA/Nato. Krigene på Balkan åpnet veien for kraftig styrking av USAs innflytelse i Europa. Når europeiske politikere ikke lyktes i å lage en plan for Bosnia, tok amerikanerne ledelsen. Forhandlingene ble flyttet til USA og endte med den såkalte «Daytonavtalen», en plan som delte Bosnia i to hoveddeler og mange underområder. (Den norske regjeringa var aktivt med i forhandlingene i 1993 gjennom utenriksminister Thorvald Stoltenberg. Stoltenberg hadde vært en varm venn av Jugoslavia og hadde sterke personlige relasjoner til Beograd. Nå bidro han med sin ekspertise til ødeleggelse av landet). I desperasjon flyttet folk på kryss og tvers i

Bosnia for å sikre seg et sted å bo der «deres» nasjonalitet var dominerende. Daytonavtalen var en avtale over hodet på folket i Bosnia. For å hindre blodbad ble det bestemt at NATO skulle ha 60 000 soldater til stede.

Oppløsningen av Jugoslavia markerte starten på en tiårsperiode, 1999 – 2009, med kraftig styrking av NATO. 14 nye land ble medlem. Dette var land som tidligere var tett knyttet til Sovjetunionen/Russland. NATO kunne nå bruke sin nye styrke til intervensjoner i Midtøsten og andre deler av verden.

Når stormakten Russland forsvarer sine interesser

Hvordan påvirket denne voldsomme offensiven fra USA/NATO stormakten Russland? I Russland var planøkonomien brutt sammen. Gjennom en turbulent periode etter 1991 ble en primitiv form for kapitalisme utviklet. Offentlige eiendommer ble erobret av korrupte oligarker og den politiske makten ble erobret av nasjonalistiske politikere som var bevisst Russlands militære styrke og økonomiske potensiale. Ingen land i verden har kontrollen med så store landområder. Store deler av landområdet er ennå lite utforsket. Det er liten tvil om at de kapitalistiske teknologigigantene i USA og Vesten, som er opptatt av å sikre seg strategiske råvarer i framtida er opptatt av det russiske potensialet.

Makthaverne i grenseland som Ukraina hadde innført markedsøkonomi. Men dette store jordbrukslandet var i økonomisk krise. Nasjonalproduktet var på nivå med  tredje verden land og mulighetene til vekst var begrenset om de ikke frigjorde seg fra en stagnerende russisk økonomi. Oligarkene i maktposisjon, forsto at ei framtid alliert med USA/Vesten ga helt andre økonomiske muligheter enn i allianse med Russland.

Også folk flest i Ukraina var trøtt av fattigdom, økonomisk stagnasjon og en korrupt maktelite. Stadig flere har ønsket løsrivelse fra Russland og tettere tilknytning til Vesten.

Den stadig mer provestlige utviklingen i Ukraina har truet russiske interesser. Det har også vært liten tvil om hva som er NATOs strategi, løsrive Ukraina fra Russland og knytte landet

tettere til EU og NATO. Dette ble klart uttrykt på Natotoppmøtet i Bucuresti i 2008 og gjentatt en rekke ganger seinere.

Som i det tidligere Jugoslavia, har forholdet til stormaktene variert med nasjonalitet. Ukraina er en flernasjonal stat med en stor russiskspråklig minoritet. Om lag 18 % av befolkningen sier at russisk er deres morsmål. De russiskspråklige dominerer i Øst, i Luhansk og Donetsk fylker. Flertallet i de russiskspråklige områdene har fryktet en tettere tilknytning til EU og Nato. Spenningen mellom nasjonalitetene skjerpet seg etter 2014 med Euromaidan, Russlands annektering av Krim og opprettingen av folkerepublikkene Luhansk og Donetsk samme året. Spenningen skjerpet seg ytterligere med den nye språkloven i 2019 som gjør det vanskeligere for folk å bruke russisk språk.

I denne spente politiske situasjonen velger Russland, offisielt for å komme sine russiske landsmenn til unnsetning, å angripe Ukraina. Krigen har nå vart i over et halvt år. Politikere og media framstiller krigen som enestående og brutal. Som jeg har vist i denne artikkelen er det under 20 år siden en lignende krig utspant seg i Sør -Europa. Også den gangen var det stormakten som påsto de ville hjelpe nasjonale minoriteter. På Balkan greide USA/NATO å tvinge igjennom en fredsavtale på sine premisser. Stormakten Russland står i en mye svakere posisjon. I mars så det ut til at det var mulig å komme til forhandlinger i Ukraina. Men etter at USA og deres allierte aktivt har gått inn med massiv våpenstøtte til Ukraina, ser det i skrivende stund ikke ut som en forhandlingsløsning kan ventes med det første. Dette henger også sammen med den globale politiske situasjonen.

Under krigen på Balkan var Russland kraftig svekket og den nyliberale revolusjonen gikk sin seiersgang over store deler av kloden. Siden den gangen har den globale situasjonen endret seg. Den viktigste endringen er utfordringene fra et Kina i kraftig vekst og det tettere samarbeidet mellom vestens fiender, Kina, Russland og Iran. Dersom denne alliansen styrkes vil USA/Vesten miste mye av sin innflytelse i Eurasia, som omfatter 70 % av jordas befolkning. Særlig truende for USA er Kina og Russlands forsøk på å frigjøre seg fra USAs kontroll med verdens finanssystem. I dag vet vi at Kina, Russland og Iran gjennomfører viktige handelstransaksjoner uavhengig av dollarsystemet. Dette kan i framtida bli et alternativ i internasjonal handel og bety en trussel mot USAs finansmonopol. ( Se dr.  Roger Van Zwanenberg i Palestine  Chronicle  30.08.22)

I et slikt perspektiv er krigen i Ukraina mer enn bare en krig om Ukrainas selvstendighet. En langvarig krig bidrar til å svekke Russland på mange områder og hindre utviklingen av alliansen med Kina. For Russland er det derfor fortsatt viktig å hindre at Ukraina med en befolkning på 45 millioner og et stort territorium blir en framtidig base for USA/NATOs interesser. Det er liten grunn til å tro at det bare er det ukrainske folket USA/NATO  har i tankene når våpen pøses inn i landet.

Det var en sterk norsk venstreside som kom ut av stortingsvalget i september. Parallelt med at venstresiden har vunnet parlamentarisk makt, har det skjedd en oppblomstring av strategiske diskusjoner blant venstresideaktører om hvordan igjen å ta eierskap og kontroll over økonomien. Samtidig har deler av venstresiden, særlig miljø -og klimabevegelsen, begynt å eksperimentere med det taktiske repertoaret gjennom direkte aksjoner og en generelt økt militanse. 

Venstresiden har med andre ord inntatt posisjon og gjenvunnet troen på seg selv. I dette nummeret ønsker vi å bidra inn i diskusjonen om strategiske og taktiske veivalg i tiden fremover. Et sentralt spørsmål for oss i nummerredaksjonen er hvordan konkret politikk som forbedrer folks levekår her og nå står i relasjon til langsiktige strategier som kan flytte maktbalansen i samfunnet – og på sikt bygge et post-kapitalistisk samfunn. Vi har valgt å diskutere dette spørsmålet gjennom overordnede og teoretiske artikler såvel som tekster som tar for seg noen enkeltsaker som er sentrale for den norske venstresiden.

En viktig teoretiker på forholdet mellom umiddelbar politikk og langsiktig strategi er André Gorz, som med sitt begrep ‘ikke-reformistiske reformer’ la vekt på at reformer her-og-nå kan muliggjøre større samfunnsendringer om venstresiden evner å sette konkret politikk inn i større sosialistiske visjoner. I tillegg til en lengre historisk tekst om Gorz og hans teori om ikke-reformistiske reformer, diskuterer dette nummeret spørsmålet om taktikk og strategi i norsk klimapolitisk sammenheng. Daniel Vernegg tar i en artikkel til orde for at den norske klimabevegelsen må gå inn for å bli en investeringsrisiko for fossilkapitalen. Det norske sosialdemokratiet ble muliggjort av at den militante arbeiderbevegelsen ikke skydde radikale taktikker for å oppnå sine mål, og på denne måten presset kapitalen til å inngå kompromisser. På lignende vis, argumenterer han, må klimabevegelsen i dag bruke radikale metoder for å oppnå sine langsiktige mål om en bærekraftig fremtid. 

Nummerets Gnist-samtale er med fagforeningsmannen Asbjørn Wahl, som i tillegg til å ha vært aktiv i fagbevegelsen i flere tiår, har bakgrunn som leder for alliansen For velferdsstaten. I intervjuet snakker vi blant annet om klassekampens betydning for velferdsstatens fremvekst og om hvorfor arbeiderbevegelsen nødvendigvis må innta en sentral rolle i den grønne omstillingen vi har foran oss. 

I kampen for å bevare Repparfjorden har den norske miljøbevegelsen i sommer vunnet en viktig seier gjennom bruken av sivil ulydighet. Gruveselskapet Nussirs viktigste kunde, det tyske selskapet Aurubis, valgte å trekke seg fra oppkjøpsavtalen fordi ledelsen innså at gruvedriften, med påfølgende dumping av gruveavfall i Repparfjorden, gikk på bekostning av urfolks rettigheter og dermed satte selskapet i et dårlig lys. Gjennom et intervju med aksjonister spør vi om sommerens aksjoner kan bli utgangspunktet for en styrket norsk klima -og miljøbevegelse.

Gjennom Hurdalsplattformen har den nye regjeringen uttrykt at de ønsker endringer i Husleieloven for å sikre mer stabile leieforhold for leietakere. En ny Husleielov, utformet på leietakernes premisser fremfor utleiers, slik som i dag, vil være med på å utjevne maktforholdet mellom utleier og leietaker og være en viktig seier for en sårbar gruppe på et stadig mer nådeløst utleiemarked. 

Kvinnedagen nærmer seg med stormskritt, og flere av artiklene i dette nummeret har kjønnskamp og kvinnehistorie som tema. En norsk samtykkelov bør komme på plass snarest mulig og vil være et viktig våpen mot i kampen mot seksuelle overgrep, siden bevisbyrden flyttes fra offer til overgriper. Berit Rusten har bidratt med et viktig stykke kvinnehistorie i dette nummeret: En artikkel om de kommunistiske motstandskvinnene i tiden før, under og etter andre verdenskrig. Gjennom en artikkel om David Graebers tanker om kommunisme i mellommenneskelige relasjoner inviteres vi til å reflektere over omsorgsarbeidets potensiale for å bygge sosialisme her og nå.

Vi i nummerredaksjonen håper at dette nummeret kan bidra til refleksjon rundt hvor vi er på vei – og ikke minst, minne på at det fortsatt er mange kamper å kjempe på veien mot et bedre og mer rettferdig samfunn. God lesning!

Mens dette skrives, har president Putin annonsert at Russland trapper opp sin krigføring i og mot Ukraina. Det skal settes inn rundt 300 000 soldater i tillegg til de som allerede er engasjert i krigføringen hvor kombinasjonen av russiske samt styrker fra utbryterrepublikkene Luhansk og Donetsk utgjør i nærheten av 200 000 soldater.

Krigen i Ukraina påvirker forholdet mellom mange land, ikke minst olje og gass som det mest synlige. 

Per-Gunnar Skotåm er gruvearbeider og representerer Rødt i kommunestyret i Fauske og i fylkestinget i Nordland.

Det gjennomføres nå folkeavstemminger i områdene Luhansk, Donetsk, Kherson samt deler av Zaporizjzja med henblikk på å synliggjøre flertall for å etablere sjølstendige republikker i disse områdene for permanent tilknytning til Russland.

Utviklingen er ett steg opp fra det som Russland fram til nå har karakterisert som en spesiell militæroperasjon til en massiv og full krig. For de som har utkjempet den på bakken, har den nok hele tiden blitt opplevd som en full og intensiv krigføring.

Krigen endrer nå karakter og dimensjonen og konsekvensene for Europa og verden vil bli tydeligere.

Etter kuppet i Ukraina i 2014, den såkalte Maidan-revolusjonen er det ført en LIC (Low intensity Conflict) mot de opprørske elementene i Luhansk og Donetsk. Et opprør som ble utløst av ukrainske myndigheters diskriminering av alt russisk, inklusive sin russisktalende befolkning i disse områdene. Over 8 år fra 2014 til 24.februar 2022 er det drept nærmere 14000 mennesker. De fleste fra utbryterrepublikkene med en blanding av sivile russisktalende og stridende russisktalende blir beskutt vilkårlig omtrent daglig med artilleri fra Ukraina.

Russlands massive folkerettsstridige invasjon 24. februar med 140 000–200 000 soldater var en opptrapping av denne småskalakrigen til en militæroperasjon som hadde til hensikt å annektere opp mot 40 % av Ukraina og få Ukrainas ledelse til å kollapse. Det lyktes ikke. En innbitt motstand fra ukrainsk side med etter hvert en massiv støtte fra Nato-land med materiell og våpen har gjort at frontlinjene har stivnet og at Ukraina har drevet Russland tilbake på noen frontavsnitt.

Krigen er nå i ferd med å endre karakter både ved den massive støtten fra NATO med våpenhjelp, opptrening, instruktører og innsamling av etterretning ved hjelp av satellitter og luftovervåking samt formidling av disse som måldata for Ukraina. Krigen utkjempes nå fra ukrainsk side tydeligere som et oppgjør fra Vesten på ukrainsk jord mot Russland. Dette indikeres også gjennom utsagn fra president Joe Biden om at et av målene ved å hjelpe Ukraina er regimeskifte i Russland.

Forut for Russlands invasjon 24. februar i år opplevde de sentraleuropeiske landa en sterk stigning av energiprisene. Noe som på det tidspunkt ikke var knyttet til krigføringen men skyldtes underliggende forhold som også er et delpremiss for konfliktlinjene mellom Ukraina og Russland.

Gass

Det vesentligste av gassen fra Russland til Vest-Europa kommer i gassrørledninger gjennom Ukraina og gassrørledningen North Stream I i Østersjøen som går til Tyskland. En tilsvarende gassrørledning North Stream II var ferdigbygd og skulle settes i drift ved årsskiftet 2021/22. Den ville doble kapasiteten. Ukraina og USA var sterkt imot dette. Ukraina fordi de ikke ønsket en redusert betydning for gassrørledningene som gikk gjennom landet. Ukraina  har store inntekter på transitt gjennom landet og videre vestover. En dobling av kapasiteten med en ny rørledning gjennom Østersjøen ville svekke betydninga av rørledningene som går gjennom Ukraina og gi Ukraina en dårligere forhandlingsposisjon med hensyn på framtidige transittinntekter.

USA på sin side ønsket ikke noen North Stream II fra Russland til Tyskland av to grunner. Den ville gjøre Tyskland mer avhengig av russisk gasseksport samt at USA har et behov for sjøl å få avsetning for sin gass. USA er blitt mer enn sjølforsynt som et resultat av fracking-teknologien som evner å utnytte reservene som ligger lagret i skiferforekomster i deler av berggrunnen.

Fracking

Den amerikanske fracking-teknologien tok av for rundt 10-15 år siden. Den utløser raskt store gass-strømmer og oljeproduksjon. Produksjonen faller derimot raskt sammenlignet med tradisjonelle olje og gass-brønner. Produsentene må derfor stadig bore nye brønner for å opprettholde produksjonen, og inntektene går vesentlig med til å investere i ny produksjon. Fortjenestemarginene er små og ved det internasjonale prisfallet i perioden 2014 til 2016 var det nesten stillstand i ny produksjon. Til gjengjeld er det betraktelig lettere å trappe opp produksjonen når prisene stiger, enn ved tradisjonell petroleumsproduksjon. Daniel Yergin dokumenterer i boka «The Prize» hvordan rivalisering rundt energi var et underliggende premiss for de fleste større konflikter i det 20 århundre. I boka «The New Map» dokumenterer han hvordan verden endrer seg energimessig.

Da USA skjønte at de kunne være sjølforsynt med olje og gass, endret de strategi og allerede planlagte importterminaler for Liquid Natural Gas (LNG), ble prosjektert om til å bli bygd som eksportterminaler. Fortjenestemarginene var fortsatt små, og gass som ble transportert gjennom gassrørledningene fra Russland, hadde lave priser og høye fortjenestemarginer. De prisene som har oppstått siste året og som med all sannsynlighet vil vedvare, gir derimot grunnlag for store fortjenester for amerikansk gasseksport. Dette er en konsekvens av den konflikten som pågår. Hvorvidt dette var tilsiktet, får leseren sjøl gjøre seg opp en mening om.

NATO og Kina

På NATOs toppmøte i Madrid i juli i år tok den pågående krigen i Ukraina stor plass. Mer betydningsfullt var at NATO definerte Kina som sin framtidige fiende uttrykt ved erklæringer som

… Kina utgjør en systemisk utfordring for alliansen ved siden av hovedtrusselen fra Russland. 

Dette ble utdypet videre gjennom uttalelser som:

Det dypere strategiske partnerskapet mellom Folkerepublikken Kina og den russiske føderasjonen og deres gjensidig forsterkende forsøk på å undergrave den regelbaserte internasjonale ordenen strider mot våre verdier og interesser.

Indikasjonen på at Kina seiler opp som en ny definert fiende for USA og NATO understrekes ved at fire stillehavsmakter – Australia, Japan, New Zealand og Sør-Korea – var invitert til konferansen. Her er det greit å minne om at NATO i sjølve navnet har definert sitt geografiske område til Nord-Atlanteren. Uten at det begrenset NATO i å involvere seg i krig i Afghanistan.

USA i spiss, Norge på slep

Vi ser konturene av et NATO med USA i spiss og Norge på slep som definerer Kina som en sikkerhets- og krigstrussel mot seg uten at det belegges med konkret dokumentasjon om at en slik sikkerhetspolitisk trussel eksisterer. Tvert om er det USAs hangarskip som provoserer til økt spenning i Sørøst Asia og i Sør-Kina havet i nærheten av Kinas kyster og opp mot andre staters grenser.

Kinas sterke økonomiske utvikling siden 1990 har gjort at USA er blitt passert av Kina i økonomisk kjøpekraft (Power Purchase Parity) i 2014. USA rammes av panikk ved at Kina ut fra dagens utvikling vil kunne passere USA i nominell økonomisk styrke en gang mellom 2027 og 2030. USA er livredd for å bli en annenrangs økonomisk makt og slik bli detronisert til supermakt nummer 2.

Vi opplever en verdenssituasjon som avspeiler en rekke av de strategier som USA har fulgt for å utvide sin økonomiske, politiske og militære makt. Disse har USA utviklet og fulgt internasjonalt nesten siden nasjonens fødsel.

USAs strategi

Monroe-doktrinen har vært retningsgivende for USAs strategi for alle områdene i Nord- og Sør-Amerika. Den har vært premisset og rettferdiggjøringa for det utall av kupp og militære intervensjoner i Mellom og Sør-Amerika. Den følges fortsatt i dag.

Truman doktrinen er oppkalt etter president Truman som overtok presidentembetet i USA ved president Roosevelt sin død i 1945. Det er en doktrine for å demme opp for innflytelsen fra de sosialistiske land og folkedemokratier som Sovjet og Øst-Europa, fra Japans kapitulasjon høsten 45 og mot Den Røde Hær i Kina. Bombeflyene som hadde bombet Japan, dro ikke hjem igjen til USA, men fortsatte å bombe Mao Tse Tung sine tropper der de kjempet mot den USA-vennlige Chiang Kai-Sheck. Sistnevnte evakuerte i 1949 til Taiwan da nederlaget var et faktum.

Doktrinen ble seinere supplert med dominoteorien som ga det politiske etablissementet i USA legitimitet innad så de kunne bruke enorme ressurser for å hindre folkelig frigjøring i hele Indo-Kina samt resten av Det fjerne Østen. Ved innledningen til 50-tallet så USA for seg en situasjon hvor ett eller flere land frigjorde seg og falt ut av deres interessesfære. Da ville alle landene (dominobrikkene) falle. Dette medførte den grusomme krigen mot Vietnam, Laos og Kambodsja hvor USA slapp løs 3 ganger  mer sprengkraft over disse landene enn det alle krigførende parter utløste under 2. verdenskrig. 

Det vi nå ser utspille seg i Ukraina, har en forutgående historie fra før 2014, men intensivert etter det USA- og EU-støttede kuppet. I 2019 utviklet den amerikanske tenketanken Rand Corporation en analyse og et strategisk konsept:. Extending Russia – Hvordan få Russland til å forstrekke seg?

Rand Corporation er finansiert av og nært knyttet til det amerikanske forsvarsdepartementet. De fungerer som en utvikler av ideer for de ledende miljøene som utvikler strategiene for amerikansk utenrikspolitikk. Disse miljøene er knyttet både til Republikanerne og Demokratene i USA.

Analysene er godt kjent i statene som tidligere var en del av Sovjetunionen, men nå er sjølstendige. Da det ble gjennomført kuppforsøk både i Hviterussland og Kazakhstan i fjor var det kontante svar fra myndighetene i begge land, og i Kazakhstan også med russisk militær bistand etter ønske. Det som utspilte seg, fulgte manuskriptet fra Rand-rapporten.

Konspirasjonsteorier?

Det er vanskelig å reise disse problemstillingene for deler av venstresida i Norge. I deler av miljøet til venstre er det en fullstendige avstandstaken fra dokumentasjonen om at alle stormakter har planer og strategier knyttet til sine interesser, og at de sjølsagt også forsøker å holde detaljer i disse hemmelige for hverandre. Det enkleste er å stemple slikt som konspirasjonsteorier og de som fremmer dem som konspirasjonsteoretikere. Man skal ikke bare skal ta avstand fra påstanden om at stormaktene legger planer, men også avviser å vurdere om det er noe i dem. Da blir det ikke bruk for alternative forklaringsmodeller. Diskusjonen stopper opp.

Et slikt standpunkt går bort fra å forklare og forstå verden ut fra de sammensatte komplekse bildene som dannes ut fra klassekampen i hvert enkelt land, rivaliseringen mellom ulike rivaliserende stormakter og imperialistiske makter samt den nasjonale kampen som foregår mellom sjølstendige avkolonialiserte stater og imperialistlandene. Disse fører en sammenhengende kamp for å forsvare, bevare og utvikle sin sjølstendighet for å nevne de tre viktigste motsetningene som driver utviklinga i verden.

I stedet er politikken redusert til hva som verbalt uttrykkes av de politiske lederne og er mest opptatt av hvilke ledere som til enhver tid utrykker sin stats politiske dominans. Clinton eller Trump, Sanders eller Biden. Putin eller Medvedev.

I filosofisk forstand fjerner en slik tenking seg fra en materialistisk tenkemåte, i marxistisk forstand. Altså latt være å ta utgangspunkt i de materielle, økonomiske produksjonsmessige forholda som drivere i verdenspolitikken. I stedet en idealistisk eller gjerne en metafysisk tilnærming hvor det ikke er de materielle kreftene som driver verdensutviklinga, men tankene og ordene. Når disse tankene og ordene har som formål å tåkelegge hva som virkelig skjer og hva som er de underliggende motiver, blir det umulig å utvikle sjølstendige analyser av utviklinga.

På slutten av 90-tallet utviklet rådgiveren for de nykonservative kreftene i USA Zbigniew Brzezinski følgende analyse. Den tok utgangspunkt i hva som skulle til for at USA ikke skulle sakke akterut som økonomisk og politisk supermakt i tiårene framover mot 2030–2050. Strategien er nedfelt i boka The Grand Chessboard.

Her skisseres det en strategi hvor han understreker at det tomrommet som har oppstått i de tidligere Sovjetrepublikkene sør for Russland, vil bli fylt av Kina eller et framtidig styrket Russland om ikke USA evner å fylle det.

The Silk Road Strategy Act ble fremmet i 1999 som lovforslag i den amerikanske kongressen og ble vedtatt der. Loven skal fremme USA sine økonomiske, kulturelle og politiske interesser i 8 navngitte tidligere Sovjet-republikker.

Hva med Kina

Som nevnt tidligere er Kina i ferd med å bli verdens største økonomi. Kina er verdens største eksportør av industrielle forbrukerartikler. Landet har en enorm valutareserve, i hovedsak i amerikanske dollar. Kina er et imperialistisk land i den klassiske leninistiske betydninga, at eksport av finanskapital vil øke i betydning og kan bli viktigere enn vareeksporten. Samtidig har Kina stort behov for nye markeder og gjennom handel eksportere egen vareproduksjon og få tilgang til å kjøpe råvarer.

Der USA har ekspandert også gjennom omfattende militære eventyr, har Kina ikke avfyrt fiendtlig ild utafor landets grenser sida 1979 i krigen med Vietnam. Kina forsøker å utvide sin økonomiske ekspansjon med tilbud om gjensidig fordel for de landene som tar del. Den Asiatiske utviklingsbanken er viktig i denne sammenhengen.

Den viktigste strategiske planen for Kina er «Belt and Road Initiative» lansert i 2014 av dagens leder Xi Jinping og som har utviklet seg sterkt siden. Det er et verdensomspennende infrastrukturprosjekt som skal knytte transport og kommunikasjon sammen gjennom et omfattende system av veier, jernbaner, havner, rørledninger, elektronisk kommunikasjon og annet. Det gir de landa som tilslutter seg, raske muligheter til å utvikle egen produksjon og handel og å oppnå en sterkere økonomisk vekst. Men det kan oppstå sterkere økonomiske gjeldsbindinger til Kina, som kan føre til at de mister innflytelse og kontroll over infrastruktur i eget land når de ikke kan betjene gjelda.

Den pågående krigen i Ukraina med først sterke sanksjoner mot Russland fra de fleste NATO-land reduserte sterkt oljestrømmen til Vest-Europa. Kravet fra USA og Ukraina om at North Stream 2 ikke skulle åpnes, med påfølgende reduksjon fra North Stream 1 fra Russland sin side som et mottiltak, har redusert Russlands gasseksport til en femdel av hva den var i fjor høst. Russland forsøker nå å selge hva de har til andre land i øst – ikke minst til Kina. Dette selges med store rabatter, men til tross for dette tjener Russland stort siden særlig prisen på gass har blitt mangedoblet. Det er nå en intensivert framdrift på nye gassrørledninger østover fra Russland for å få unna eksisterende og framtidig produksjon. Dette vil ikke komme på plass på mange år ut fra behovet, men det er den veien utviklinga går. Gjennom påtrykk og sanksjoner forut for og som en del av sanksjonene knyttet til krigen, har Vest-Europa blokkert for import fra Russland. Samtidig tar Russland konsekvensene av dette og vender seg østover. Sagt på en annen måte har Vesten vendt Russland ryggen, og Russland vender nå Vesten ryggen. Sannsynligvis permanent i overskuelig framtid. Dette frambringer en situasjon med permanent energiunderskudd i Vest-Europa, ekstrempriser på all energi og en sterkere avhengighet av amerikansk LNG- gass som nå blir virkelig lønnsom for USA. Det ville den ikke vært uten denne energikrisa med voldsom prisvekst.

Utviklinga i Midt-Østen og Øst-Asia og forholdet mellom Russland, Kina, India, Pakistan og Tyrkia vil nå bestemme mye av utviklinga ikke bare i Asia, men i større deler av verden. Det økonomiske tyngdepunktet i verden flytter seg raskt østover. Historiske konflikter som mellom Kina og India knyttet til grensedragninger tones ned og kan finne sin løsning. Det samme med historiske konfliktlinjer mellom India og Pakistan. En utvikling knyttet til økonomisk vekst for alle involverte land koblet opp mot «The Belt and Road Initiative» kan være nøkkelen til framtidig økonomisk vekst og utvikling fra Midt-Østen og videre østover i Asia.

 

 

 

 

 

 

 

Dette tidsskriftet fyller 50 år i år! Og som partiet det høyrer til så har det utvikla seg, fornya seg og forynga seg.

---

Dette jubileumsnummeret er ikkje eit historisk verk som gir ein rettferdig representasjon av 50 år med tekst og skribentar. Nummerredaksjonen har vald ut tema og artiklar som framleis er aktuelle i dag. Det kan kanskje virka rart at dei er det, sidan me har med tekstar som er 50 og 40 og 30 år. Men kapitalismen, imperialismen, rasismen og kvinneundertrykkinga er der fortsatt. Og Marx sine tekstar er jo over 150 år gamle, men dei er også aktuelle i dag, utan at me akkurat skal sei at våre tekstar held det nivået. Me ønsker at også dette nummeret skal kunna brukast i kampane lesarane deltar i, i dag.

Tidsskriftet har frå tidleg av ønska teoretisk utvikling og debatt. Som førre redaktør, Erik Ness, pleier å formulera det, så skal det helst vera ein artikkel i kvart nummer som redaktøren forstår lite av. Men det skal også vera bolkar som inviterer lesarar inn, som bokmeldingar og intervju.

Kva er sosialisme? Kva er eit klasselaust samfunn? Dette er spørsmål som blei diskutert då tidsskriftet starta i 1972, og som også blir diskutert no, også i jubileumsnummeret. Det skulle bare mangle, Vi er et revolusjonært tidsskrift, i 50 år.

Målet med tidsskriftet er å få debatt og være en arena for å utvikle ny kunnskap. Det er ikkje eit internblad for Rødt, me ønsker å diskutera med alle radikale. Me vil utfordra kjende standpunkt, men samtidig gi grunnskolering i saker som er viktige. Tidsskriftet er eit uttrykk for ein organisert bevegelse som vil ha kontakt med radikale folk, som vil slåss. I klassekampen får teorier og standpunkter seg. Me ønsker ikkje berre å finna fram dei mest perfekte teoriane om sosialisme og marxistisk økonomi, bak et skrivebord, men måle tankene opp mot det virkelige livet.

Me har heile vegen villa gi eit bidrag til den organiserte revolusjonære bevegelsen i Norge. Difor er spørsmål rundt organisering og praktisk klassekamp, kvinnekamp og antirasisme viktige spørsmål for tidsskriftet. Me har alltid stått økonomisk sjølvstendig, og basert oss på abonnementsinntekter og støtte frå lesarane. Rett nok har me søkt om statlig støtte og fått avslag, men et revolusjonært tidsskrift som vårt er vel ikke noe makta synes om. Kanskje er det like bra. Dette er ein politisk strategi, me er ikkje ein statsstøtta tenketank, men ein del av ein levande revolusjonær bevegelse.

Røde Fane, R! (ein kort periode), Rødt! (Me skifta navn til det nokre få år før Akp, RV og uavhengige blei partiet Rødt.), og Gnist har alltid hatt eit internasjonalt perspektiv med solidaritet med verdas kjempande folk. Mange av dei som har lese og skrive i tidsskriftet gjennom 50 år, har blitt politisk engasjerte av kampen mot USA-imperialismen sine åtak i Søraust-Asia og Sovjet-imperialismen sine åtak blant anna i Afghanistan. I dag betyr det blant annet støtte til kurdarane og palestinarane sin kamp – og akkurat nå støtte til Ukraina sin kamp mot Russlands angrep. For å forstå må me sjå på den internasjonale situasjonen, rivaliseringa mellom stormaktene, spesielt USA og NATOs streben etter å dominera stadig fleire land og regionar.

Tidsskriftet har heilt frå det starta som Røde Fane i 1972 villa dela kunnskap for å forandra.  EF-kampen var i siste fase i 1972. 25. september vann folket ein siger ein skulle tru var umobleg.  Kapitalismen med dei fire fridommane fekk seg ein på trynet. Sjølvtilliten auka og sigeren sette spor. Ja til EF avviste at EF ville bli en union. I dag veit me at det blei ein union, Den Europeiske Union, EU.

Heilt frå dag ein, har tidsskriftet vore ein arena for kvinnepolitisk debatt. Det skulle berre mangla, halvparten av menneskja er kvinner. Men, me lever i eit samfunn der det er menn som er mest synlege, bestemmer mest og set dagsordenen i samfunnsdebatten. Sånt set spor også i den revolusjonære bevegelsen. Me vann abortkampen, sjølv om angrepa på fri abort ikkje har stilna. Sekstimarsdagen vil vera til størst nytte for kvinnene, som er dobbeltarbeidande, sjølv om dei nye generasjonane menn tar meir ansvar i heimen og i barneoppdragelsen enn for 50 år siden. Debattane om kvinnepolitikk har vore heftige. Det kan du sjå ved å lese eit godt utval artiklar i det nummeret du nå leser.

Ein liten leseforklaring av dette nummeret:

– Me har ikkje latt forfatterne få endra noko i artiklane. Ingen utdjupingar som forklarer kva som er meint, sjølv om det er lenge sidan.

– Redaksjonen har forkorta de fleste artiklane sånn at dei er omtrent like lange, og det blei plass til fleire. Forfattarane har godkjent forkortningene.

– Redaksjonen har skrive ein kort intro for å plassare artiklene i si tid og ofte knytta artiklane til vår tid.

– Me har funne fram portrett av forfattarane frå den tida artikkelen ble skrive. Det minner oss om at artikkelforfattarane heile tida i hovudsak har vært datidas unge vaksne.

Me har ikkje hatt kapasitet til å laga oversikt over redaktørar og redaksjonsmedlemmer dei siste 50 åra. Men det er berre å gå inn på tidlegare nummer på nettsidene og sjå, mange har vore innom og sett sitt preg, samtidig som det er fleire som har vore med i redaksjonen i ein mannsalder.

I jubileumsåret består redaksjonen av mange unge vaksne, me har gjort eit skikkeleg generasjonsskifte på nore få år. Det peikar framover. Oversikt over noverande redaksjon står i kolofonen.

God lesing!

Redaksjonen for dette nummeret har bestått av:

Jorun Gulbrandsen

Erik Ness

Ingrid Baltzersen

 

Innholdsliste:

• Leder: En utopi, av Erik Ness
• Spredte minner om kampe mot porno, av Unni Rustad
• Kvinnekroppen som kamparena, av Ingrid Balterzen
• For 40 år siden jubla AP-kvinnene for sekstimarsdagen, av Magnhild Folkvord
• Verken gubbemarxisme eller likestillingsfeminisme, av Sissel Henriksen
• AKP (m-l) og kvinnekampen, av Gro Hagemann
• Til spørsmålet om ungene, av ukjent forfatter
• Skolen – oppbevaring og kontroll, av Jorun Gulbrandsen
• En ny, militær doktrine, av Per-Gunnar Skotåm
• Pol Pot, Kambodsja og Kina, av Pål Steigan
• Det nasjonale spørsmålet og samerett, av Svein Lund
• Intervju med Siavash Mobasheri: Ikke bare resultater i valg, av Erik Ness
• Er spredt bosetning reaksjonært?, av Kjersti Jacobsen
• Torsken – «not a nice guy», av Jens Andvig
• Drømmen om den «reine», vestlige sosialismen, av Kjersti Ericsson
• Kommunisme – himmel, helvete eller frigjøring?, av Jokke Fjeldstad
• Makt, motmakt og strategi for sosialisme, av Brigt Kristensen
• Grønn ny deal: gjennoppstått kenyesianisme eller sosialistisk strategi?, av Yngve Solli Heiret, Daniel Vernegg og Alf Jørgen Schnell
• Om å bake brød i en kapitalistisk økonomi, av Nina Bjørk
• Kvinner på tvers 25 år: Kvinneundertrykking og klasseundertrykking i uskjønn forening, av Siri Jensen
• NAV og den nye arbeidslinja: Nå står kampen om folketrygden, av Ebba Wergeland
• Intervju med Maren Amble Stinessen og Lars Mamen: Arbeidet bak eiendommene, av Hannah Sigriddatter Ander
• Bokessay: Hvorfor lese Samir Amin? Et biografisk og bibliografisk riss, av Tore Linné Eriksen
• På kanten – Norsk oljevirksomhet i Barentshavet og hvorfor det må settes en strek, av Helge Ryggvik
• Revolusjonens A-Å: Friedrich Engels, av Mathias Bismo

Det er nesten komisk å tenke på, men i høst var det en nyhet dersom strømprisen oversteg 1 krone kilowattimen. Nå er skyhøye priser den nye normalen uten at folks inntekter har økt nevneverdig og på tross av at det meste av vannkraften er offentlig eid. Da er det ikke rart folk blir rasende. Dagens markedstvang forsterker økonomiske forskjeller og skaper fattigdom.

---

Av: Sofie Marhaug, stortingsrepresentant for Rødt og andre nestleder i energi- og miljøkomitéen

Den foregående høsten og den pågående vinteren har folk opplevd at strømregningene har mangedoblet seg. Over 600.000 nordmenn har meldt seg inn i facebookgruppen «Vi som krever billigere strøm». Både 20. januar og 15. februar var det demonstrasjoner i både byer og bygder i hele landet, med støtte fra en rekke fagforeninger og forbund.

På den første markeringen i Bergen traff jeg en dame som gikk i demonstrasjonstog for aller første gang i sitt liv. Hun bodde i et dårlig isolert hus utenfor byen. Der er boligprisene lavere. Denne vinteren hadde hun gått til anskaffelse av en gassovn, for å få råd til å varme opp huset sitt. Er vi i ferd med å av-elektrifisere norske husholdninger i et land som har bygget selve velferdsstaten på «hvitt kull»? Et land som har elektrifisert hver en knaus, fra Nordkapp i nord til Lindesnes i sør?

Historiens kraftlinjer

I folks bevissthet er ikke historien om den norske vannkraften borte. Det er dessuten en fortelling som står i grell kontrast til dagens politikk, der prisene settes på en strømbørs som mest av alt minner om et europeisk Casino. Ingen forstår helt systemet, men kundene er dømt til å tape.

På begynnelsen av 1900-tallet startet elektrifiseringen av Norge. Dette var lenge før vi hadde oppdaget oljen. Det var også lenge før vi hadde oppdaget at fossilt brensel truer klimaet, som i sin tur har fått politikere til  – nok en gang og ironisk nok – å ta til orde for storstilt elektrifisering av norsk olje- og gassproduksjon.

Da vannkraften skulle bygges ut var utenlandske kapitaleiere interesserte i å tjene seg rike på den norske naturen. Fossefallene egnet seg perfekt for vannkraftutbygging, og det var lite kapital i Norge til å investere i utbyggingene. Utenlandske «fossespekulanter» saumfarte norske bygder. I 1906 tilhørte to tredjedeler av fossefallene utenlandske eiere.[ref] Jeg baserer meg på Norges vassdrag- og energidirektorats (NVE) Vann og energiforvaltning – glimt fra NVEs historie (2012).[/ref] Det sier seg selv at norske lokalsamfunn var i ferd med å tape arvesølvet.

Oddas store forfatter (ikke NRKs utenrikskorrespondent), Gro Holm, beskriver situasjonen godt i romanen Det hvite kull (1936). Der skildrer hun både hvordan norske bondesamfunn ble utnyttet og lurt, og om elektrifiseringens glans. I ingeniør Harald Hansens 17. mai-tale fortelles det om en vannkraftutbygging som har sin gjenklang i dagens debatter om det grønne skiftet:

Vår oppgave er alvorlig nok. Og det vi skal se, er at vårt arbeide her, det er ledd i et stort hele, det er arbeidet for vårt lands elektrifisering. Vi har fossene, vi har det hvite kull. Teknikken er nå kommet så langt, at vi kan nyttiggjøre oss av dem, om vi da kjenner vår besøkelsestid. Vi eier et av verdens mest begunstigede land på det hvite kulls område, det skal vi alltid holde klart for oss. Våre fosser er naturskjønne, det er de. Vi mister dem på en måte, men de gjenoppstår på en i tusenfold skjønnere måte, de skal gjøre vårt land rikt og stort. Alle fosser utbygget, et nett av høispentledninger som binder landet sammen, fra Vesterhavet til Kjølens rand, fra Nordishavet til Kristiansand, med lys i alle hjem, med kraft til hver slipesten og hvert treskeverk, med elektrisk drift av våre jernbaner. Vårt motto være: La det hvite kull avløse Englands sorte. Bind våre fosser. Gjør eder jorden underdanig.[ref] Gro Holm, Det hvite kull, Gyldendal: 1936, 81–82.[/ref] 

Elektrifiseringens pris var naturødeleggelser – den gang som nå. Derfor skulle det bare mangle at lokalbefolkningen, som fikk sine omgivelser rasert, også skulle få en viss kontroll over verdiene som ble utnyttet. Da gjelder det å kjenne sin besøkelsestid, slik Holms Hansen formulerte det i sin grunnlovstale.

Dette forstod norske politikere. De så hvordan Norge var i ferd med å miste kontrollen over våre felles ressurser. I 1906 vedtok det norske Stortinget de såkalte «panikkloven», det vil si en midlertidig konsesjonslov. Denne sørget for et system der utenlandske investorer og aksjeselskap måtte få konsesjon fra den norske staten for å kjøpe opp utbygningsrettigheter.  Allerede året etter ble loven oppdatert og prinsippet om hjemfallsrett, som konsesjonsloven er kjent for, ble introdusert og siden forsterket. Hjemfallsrett innebærer at privat utbygging har en tidshorisont, og at eierskapet på et tidspunkt skal tilfalle staten vederlagsfritt. Da loven ble oppdatert i 1917 ble den offentlige kontrollen ytterligere forsterket. I tillegg til vilkår om tidsbegrensning på maksimalt 60 år, hjemfall og kraftavståelse (konsesjonskraft) til kommunene ble det vedtatt bestemmelser om direkte økonomiske ytelser til kommuner og staten i form av konsesjonsavgifter.

Til grunn for den norske vannkraftutbyggingen har vi med andre ord hatt en politisk kamp for å sikre offentlig eierskap til naturressursene. Dette har kommet innbyggerne til gode langt på vei. Før var det vanlig å kjøpe strøm til kostpris; det samme prinsippet som ligger til grunn for vann- eller renovasjonsavgifter i dagens Kommune-Norge. For å spare på strømmen hadde vi et toprissystem frem til 1970-tallet, der husholdningene fikk beskjed om når forbruket nærmet seg det vi den gangen regnet som overforbruk. Kort sagt er folk i Norge godt kjent med hva politisk styring av strømprisene egentlig innebærer.

Overgangen til stadig sterkere grad av markedsstyring og avståelse av demokratisk kontroll over energipolitikken har skjedd over tid. Viktigst er nok Energiloven av 1990, initiert av Syse-regjeringen og Senterpartiets olje- og energiminister, Eivind Reiten, og vedtatt av et samstemt storting. Denne loven hadde til hensikt å gjøre kraft et en markedsvare: kjøp og salg, styrt av tilbud og etterspørsel. Som alle andre lover som legger opp til storstilt privatisering ble den begrunnet med rasjonalitet og effektivitet. I det siste har også «harmonisering» blitt et fyndord for både nåværende og foregående regjering, i forsvaret for tettere tilknytning til enda større og dyrere markeder enn de nordiske.

Med innlemmelsen i EØS i 1994 og etter hvert tilslutningen til EUs energibyrå ACER i 2018, settes mulighetsrommet for å styre prisene politisk i spill. Selv om det ikke er ACER som bestemmer de norske prisene, kan EU drive tilsyn og gripe inn dersom politikere skulle ta for stor kontroll over strømprisene i konflikten med den akk så frie konkurransen.

Nye utenlandskabler (eller mellomlandskabler som det kalles på fint) har koblet det norske strømmarkedet enda tettere på det europeiske. Kablene til Nederland (NorNed, 2007), Tyskland (NordLink, 2021) og England (North Sea Link, 2021) i overveiende grad eksportforbindelser. Ser vi på tallene fra i fjor var det 86,7 prosent eksport i nederlandskabelen, 79,3 prosent eksport i tysklandskabelen og 97,2 prosent i englandskabelen.[ref]Klassekampen laget en god oversikt, «Nesten alt går til eksport», 17.2.2022.[/ref] Enda mer avgjørende for prisen er det like fullt at kablene kobler oss på større og dyrere prisområder enn våre egne.

Norge har hatt kraftutveksling med andre og i hovedsak nordiske land helt siden 1960-tallet. Men dette har vært små prisområder med stabile, lave priser. Dermed har vi ikke hatt så store prissvingninger. De nye utenlandskablene knytter oss derimot tettere til områder med vedvarende høye priser. Dette fører i beste fall til en minimal prisreduksjon i Nederland, Tyskland og England, men først og fremst fører denne politikken til et enormt prishopp i Norge. De store markedene sluker de små. Det er slik tilbud og etterspørsel fungerer i strømmarkedet.

Allerede på 1990-tallet advarte Rødts forløper, Rød Valgallianse (RV), mot utviklingen vi ser i dag. Terje Kollbotn skrev den gangen en rapport der han advarte mot økt eksport til det europeiske kraftmarkedet, økt press på norsk natur og ikke minst høyere strømpriser.[ref]Terje Kollbotn, EF/EØS og den nasjonale kampen om vasskrafta og konsesjonslovene, 1993.[/ref] Det siste er verdt å merke seg i en tid der politikere fra Høyre så vel som Arbeiderpartiet snakker om en «perfekt storm». De har forvekslet markedslovene med naturlovene, for å slippe å ta ansvar for at et så grunnleggende behov som energi er i ferd med å bli en luksusvare.

Hva så med eierskapet? Fortsatt eier det offentlige enten det er Statkraft, kommunene eller fylkeskommunene om lag 90 prosent av all kraftproduksjonen i Norge. Problemet er at de opererer som aktører på et marked. De norske kraftprodusentene lever godt med høye priser.

Men også eierskapet er skrantende. Hjemfallsretten er hulet ut og tilpasset EU. Nå er det nok at to tredjedeler er offentlig eid, og ikke en gang eid av den berammede kommunen, når konsesjonen utløper. Dette fikk lokalsamfunnene i Røldal og Suldal smertelig erfare i fjor, da Hydro-Lyse overtok eierskapet i forbindelse med at konsesjonen utløp. I mange tiår hadde særlig Røldal vært skadelidende for naturødeleggelsene som kraftutbyggingen hadde medført, og når konsesjonen gikk ut fikk kommunen ingenting igjen.

Kraftprofitørene

Det er heller ikke til å stikke under stol at offentlig eide kraftselskap opererer etter kapitalismens prinsipper. Da jeg spurte finansministeren i desember i fjor om hvor mye mer staten tjener på de høye prisene, var svaret over 27 milliarder i form av økt utbytte for Statkraft og grunnrenteskatt. Det siste er ikke et så dumt prinsipp, men det speiler like fullt at også kommunale og fylkeskommunale kraftselskap øker inntektene enormt når prisene er høye. Siden desember har strømprisene holdt seg høye. Det er altså ingen grunn til å tro at det går dårlig for kraftprodusentene i 2022 heller!

I virkeligheten snakker vi om en superprofitt for kraftbransjen. Konsesjonsprisen for kraft, det vil si snittet av hva det koster å produsere kraft i Norge, som settes av olje- og energidepartementet, var på 11,4 øre kilowattimen i 2021. I 2022 er den satt til 11,57 øre kilowattimen. På det meste (21. desember i fjor) var markedsprisen oppe i 6 kroner og 12 øre kilowattimen noen steder i Sør-Norge. Gapet mellom hva det koster å produsere kraft kontra hva det koster å kjøpe kraft er enorm. Det er vanlige husholdninger og viktige arbeidsplasser som blir taperne med dagens system.

I debatter får jeg ofte høre at det ikke er så farlig at kraftbransjen tjener store penger på høye priser, fordi disse inntektene kommer fellesskapet til gode. Vi får angivelig mer velferd i den andre enden. Jeg forstår godt at det går an å tenke slik, all den tid 90 prosent av kraftproduksjonen er offentlig eid. Dessverre er nok sannheten at både Statkraft og andre følger vanlige bedriftsøkonomiske prinsipper. Lederlønningene er på mange millioner, med lederen i Statkraft som en versting: Han (for det er så klart en mann) er lønnsledende i staten. I 2018 fikk Christian Rønning-Tønnesen i alt 8,6 millioner, mens han nå går ned i halv stilling og nå får «skarve» 4,4 millioner.

Slike lederlønninger har vi hatt før de ekstreme prisene tok landet med storm – for å bruke markedsliberalistenes egen metafor. De forklarer ikke hvor alle pengene blir av, men de forteller om en voldsom konsentrasjon av rikdom og en ukultur i det offentlige. Hvorfor skal stat og kommuner subsidiere slike lederlønninger?

Om vi så ser bort fra lederlønningene, og vender tilbake til økte inntekter i 2021 og 2022, vil vi fortsatt få problemer med spore pengene. SV klarte å forhandle seg frem til å bruke 2,3 milliarder mer av Statkrafts utbytte, da de ble enige med regjeringen om et budsjettforlik. Også strømstønadsordningen som kom på plass, og som siden har blitt forsterket, betaler tilbake en brøkdel (grovt regnet 25 prosent) til norske husholdninger. Næringslivet er fortsatt skadelidende og faller ikke inn under ordningen. Det er ikke vanskelig å konkludere med at av de mange titalls milliardene det offentlige får i økte inntekter som følge av skyhøye strømpriser, så er det tvilsomt at andelen som kommer tilbake i direkte kompensasjon eller indirekte gjennom velferdsordninger er spesielt stor.

Et godt eksempel på en offentlig aktør som tenker på en bedriftsøkonomisk måte, er Lyse som i 2022 proklamerte at de skal kjøpe opp mobilselskapet Ice til 5,56 milliarder kroner. Kan hende dette er en «strategisk» investering for det offentlig eide kraftselskapet, men velferd kan det ikke kategoriseres som. De er neppe alene om å tenke i slike baner.

Det er kraftbransjen som tjener på de høye prisene og som i stor grad forvalter inntektene slik en annen kapitalistisk aktør ville gjort det.

I et større bilde er det vanskelig å forsvare denne utviklingen. Som Jon Hustad pekte på i en tekst i Dag og Tid, så tjener norske kraftselskap mer på de økte inntektene enn eksportinntektene i seg selv.[ref]Jon Hustad, «Dei som betaler», Dag og Tid, 18.2.2022.[/ref] Samtidig er det liten tvil om at også Statnett, som jeg ikke har skrevet like mye om frem til nå, håver inn på de såkalte flaskehalsinntektene, det vil si prisdifferansen i utvekslingen med utlandet. Selv om Hustads tall var noe overdrevne (og rettet i neste utgave av avisen) er poenget hans at kostnaden for husholdninger og næringsliv i Norge er enorm. Likevel var argumentet i analysene Statnett serverte norske myndigheter, at de nye utenlandskablene ville være samfunnsøkonomisk lønnsomme: Vi kom til å tjene så godt på disse forbindelsene at det var verdt å bygge dem. Da er ikke prisen kunder i Norge betaler tatt særlig hensyn til. Kanskje ikke en gang påtenkt.

Det er forståelig om både Statnett og Statkraft og andre kraftprodusenter ivrer for en slik utvikling. For dem er prisene gull, mens for folk flest er arvesølvet tapt.

En ny vår?

‘Kraften – eller «krafta» som det heter utenfor Bergen – er vår’ er et slagord som har blitt løftet frem denne høsten og vinteren på strømdemonstrasjonene og blant en rekke fagforeninger og forbund som har protestert mot de høye prisene. Historien om Energiloven, ACER og utenlandskabler er dessverre historien om at kraften i stadig mindre grad tilhører fellesskapet. Hensynet til profitt veier tyngre enn hensynet til folk.

I politiske debatter kommer nye unnskyldninger til: Vi skal forsyne Europa med ny kraft både av hensyn til klima og for å gjøre de andre landene mindre avhengige av russisk gass.

Både mennesker og natur blir skadelidende av større kraftutbygging, økt eksport og tettere tilknytning til det europeiske strømmarkedet, slik RV allerede advarte mot for snart 30 år siden. Markedstvangen er den drivende faktoren, ikke alle mulige andre påskudd.

Den gode nyheten er at det politiske slagordet om at ‘kraften er vår’ har en dobbel betydning: Det handler ikke bare om den konkrete vannkraften, men også om den politiske kraften i felles protester mot de skyhøye strømprisene. Slik kan kraften bli vår igjen.

Militær makt kan ikke svare på noen av krisene verden står i. Det er et paradoks: De som skal forsvare oss gjør i stedet situasjonen verre, både økonomisk, økologisk og etisk.

---

Av Ingeborg Breines, humanist med lang erfaring fra arbeid i fredsbevegelsen, nasjonalt og internasjonalt. Har skrevet en rekke artikler og redigert bøker spesielt om fredskultur, fredsundervisning og kvinner og fred. Breines har blant annet vært generalsekretær i den norske UNESCO-kommisjonen, direktør for kvinner og fredskultur i UNESCO, Paris og direktør for UNESCOs kontor i Islamabad og Genève, daglig leder av Nordland akademi for kunst og vitenskap og co-president i IPB, Det internasjonale fredsbyrået.

Vinteren og våren 2022 var det intens virksomhet blant fredsfolk i Norge. Hensikten var å prøve å hindre USA i å etablere fire nye militærbaser i Norge – på flyplassene Evenes, Rygge og Sola og på marinebasen Ramsund ved Evenes. Utgangspunktet var Solberg-regjeringens undertegning av tilleggsavtale mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid, fremmet i kongelig resolusjon 16. april 2021. Avtalen omhandler etablering av disse fire basene, eller «omforente områder» som styresmaktene kaller det, men legger også til rette for opprettelse av flere baser senere.

Avtalen medfører også ytterligere arealbruk idet adkomst til disse områdene skal sikres, over privat, kommunal og statlig eiendom – over sjø, vann, land og luft. Tilgang til og bruk av basene skal være uten kostnader for amerikanske styrker, amerikanske kontraktører og norske kontraktører. Både Norge og USA skal ha rett til bruk av de omforente områdene dersom partene ikke har fastslått at amerikanske styrker har rett til eksklusiv tilgang til og bruk av deler av områdene. Samtidig står det i avtalen at de amerikanske basene skal nyte immunitet og være underlagt amerikansk jurisdiksjon dersom det skulle oppstå uenighet mellom Norge og USA.

Avtalen må kunne sees som et brudd med tidligere basepolitikk og et brudd med  Grunnlovens paragraf 1 som sier at Norge skal være et fritt, selvstendig, udelelig og uavhengig rike. Da norsk medlemskap i NATO ble en realitet i 1949, prøvde daværende statsminister Einar Gerhardsen å berolige Sovjetunionen med at

Den norske regjering ikke vil tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.

Gerhardsen bekreftet Baseerklæringen av 1949 på NATO-møtet i Paris i 1957 og tilføyde at det ikke vil bli lagret atomvåpen i Norge i fredstid. Statsminister Trygve Bratteli spesifiserte i den såkalte Bratteli-doktrinen om forbud mot atomvåpen på norsk jord fra oktober 1975 at: Vår forutsetning ved anløp av fremmede krigsskip har vært og er at atomvåpen ikke medføres om bord.

Baseavtalen, som er inngått på USAs initiativ, ifølge tidligere forsvarsminister Frank Bakke Jensen, ble sendt på høring 16. april 2021. Med bakgrunn i negative svar, tillot fredsbevegelsen seg å håpe at et nytt Storting og en ny Regjering ikke ville la loven passere. Men våren 2022 fikk vi se at Støre-regjeringens innstilling var i samsvar med Solberg-regjeringens. Loven gikk igjennom 3. juni mot SV, Rødt og MDG sine stemmer.

Facebook-siden Nei til amerikanske baser på norsk jord har kontinuerlig formidlet informasjon om prosessen til ca. 10 000 medlemmer, og fortsetter arbeidet. Mange har gitt uttrykk for sinne og frykt over at myndighetene ønsker å bryte tidligere basepolitikk og underminere norsk selvråderett. Bekymringen var og er stor for at baseavtalen øker den militære spenningen i nordområdene og rivalisering i våre nærområder og gjør norske lokalsamfunn til terror og bombemål. Å slippe amerikanerne nært innpå Russland og oppheve norske base- og øvelsesrestriksjoner, virker ikke beroligende på Moskva.

Norge, som et lite land i verden, er i en klart asymmetrisk relasjon både til Russland og USA. Å være i en mulig frontlinje mellom to stormakter er en svært utsatt posisjon. USA og Russland vil kunne se seg tjent med å bruke norsk territorium dersom det skulle komme til en konfrontasjon. Ingen av dem ønsker selvsagt at det føres krig på deres eget territorium, og slett ikke med de våpnene som er tilgjengelige i dag. Det burde være i norsk interesse å ikke sette seg i en slik situasjon. Vår geografi ligger fast og vi har all mulig interesse av at nordområdene forblir en fredelig samarbeidsarena, ikke minst nå når klimaendringene åpner for tilgang til store naturressurser og trafikk både i nordøst og nordvest-passasjen.

Dersom USA skulle velge å gå til krig mot et annet land fra basene i Norge, blir Norge et mulig angrepsmål. Om USA skulle ønske å angripe Russland fra Norge, har norske myndigheter ingen makt til å stoppe det. USA vil heller ikke være forpliktet til å følge norske lover for natur og miljø på basene, som for eksempel grunnlovens §112 og naturmangfoldloven. Natur og ungdom påpeker at Norge kan miste råderett over egen natur. Forskningsrapporter viser uforsiktig naturforvaltning, avskoging, giftige stoffer i drikkevann og jordsmonn, dårlig opprydning av kjemikalier, kreftfremkallende stoffer og militært materiell, inklusive atomavfall i og rundt amerikanske militærbaser.

Offisielt heter det at avtalen legger til rette for at USA kan yte raskere og bedre «militær forsterking av Norge» og er en videreutvikling av det regjeringen anser som et viktig og positivt samarbeid med USA for «å ivareta norsk sikkerhet og norske interesser». Avtalen ansees som en forutsetning for at USA vil (fortsette å) investere i militær infrastruktur i Norge. Avtalen, som kalles SDCA (Supplementary Defence Cooperation Agreement),  er også viktig for sikkerheten i Europa, sa utenriksminister Anniken Huitfeldt.  Det må være tillatt å stille seg undrende til myndighetenes antagelse om at lille Norge, og Europa, har samsvarende sikkerhetsinteresser med stormakten USA, og det uavhengig av hva som skjer i amerikansk politikk med sine sterke interne konflikter, svake presidenter og sitt svekkede demokrati.

Amerikansk, «forhåndslagret», militært materiell i Norge tilhører de amerikanske styrkene og fasilitetene hvor de befinner seg skal kun brukes av amerikanerne, som derved har eksklusiv kontroll. USA kan fjerne materiellet fra norsk territorium når de måtte ønske. Kan Norge?

Styresmaktene anser det som urealistisk at Norge skal forsvare seg utlukkende med egne styrker og at det derfor er viktig at USA og andre allierte kan trene, øve, forhåndslagre våpen og på andre måter forberede forsterkning til Norge i tilfellet angrep. Denne faren er sannsynligvis økende. For jo mer aggressivt vi oppfører oss «ute», jo større muligheter for represalier hjemme. Mange setter derfor sin lit til NATO, andre til nordisk militært samarbeid. Tidligere anså norske myndigheter at vår sikkerhet er avhengig av at vi sees som et fredelig og vennligsinnet land og del av et sterkt FN, men det har endret seg. Da Norge nylig kjempet for en plass i FNs sikkerhetsråd ble det stadig fremhevet at det var for å fremme norske interesser. Det norske bidraget til FNs fredsbevarende styrker er betydelig redusert, mens støtten til NATO øker.

Den nasjonale forsvarsevnen ansees som svekket etter at Norge fra 1999 av har lagt om sin forsvarsstrategi til å være en del av NATOs out-of-area strategi, framfor å ha et godt, defensivt, nasjonalt forsvar. Som svar på NATO og USAs behov for et langtrekkende, offensivt/aggressivt militærsystem, har Norge kjøpt langtrekkende fly og våpen og deltatt og deltar aktivt internasjonalt i kriger i land vi ikke har hatt noen konflikt med. Sikkerhetspolitikk er blitt til usikkerhetspolitikk. Det norske forsvaret er så integrert i USAs globale militærstrategi allerede at fregatten KNM Fridtjof Nansen er under amerikansk kommando som støtteskip til det amerikanske hangarskipet USS Harry S Truman i fremmede farvann.

Tidligere statsminister og generalsekretær i Europarådet, Thorbjørn Jagland, uttrykte i Klassekampen 9.12.21 bekymring for at baseavtalen også skal tilsidesette forbudet mot dødsstraff, tortur, umenneskelig behandling og tvangsarbeid. Yuhan Shanmugaratnam tok i en artikkel i Klassekampen 12.01.22 opp en lignende uro. Han viste for eksempel til at Guantánamo-fangeleiren var «hendig» plassert utenfor amerikansk jurisdiksjon og at amerikanerne derved kunne tillate seg en oppførsel de ikke kunne ha hjemme.

Demokratiet svekkes også hos oss

En slik viktig baseavtale burde vært forelagt det norske folk til folkeavstemming. I det minste lagt frem med krav om to tredjedels flertall i Stortinget. Men avstemningen ble gjort med simpelt flertall under henvisning til at «det er ingenting i denne avtalen som endrer den norske basepolitikken eller norsk politikk med hensyn til lagring eller utplassering av kjernefysiske våpen på norsk jord». Tomme ord. Allerede ved flyulykken i Beiarn i mars 2022 under militærøvelsen Cold Response, påropte USA seg enerett til å etterforske ulykken. Resultatet har forblitt offentlig ukjent. Vi risikerer mange slike hendelser hvor norsk rettsvesen ikke har kontroll over hva som skjer i landet.

Amerikanske militærbaser kan umulig være i det norske folkets interesse. Hvorfor aksepterer norske politikere en slik samarbeidsavtale med USA? Hvorfor påstår myndighetene at loven ikke endrer norsk base og atomvåpenpolitikk, anløpsregler for norske havner eller norske begrensinger på lagring av visse våpentyper/atomvåpen på norsk territorium, og at det heller ikke er noen grunn til at Russland skal reagere på avtalen? Lokker USA– eller truer de? Med hva?

Norge spiller en stadig mer vesentlig rolle i etterretning for USA. Det er merkelig at våre politikere ikke ser den store faren de setter Norge i ved å gi en stormakt slikt fotfeste. Dette skjer selv når USA er i en høyst ustabil situasjon. Norges geografiske beliggenhet burde tilsi en helt annen og mindre provoserende tilnærming. Er det slik at norske myndigheter er beredt til eventuelt å ofre det nordligste Nord-Norge på det amerikanske, militære alteret? Er man beredt til  å «ofre» Finnmark?  Og er man så utrolig sneversynt og naiv at man tror at en storkonflikt i nord vil holde seg nord for Polarsirkelen?

Det ser ikke ut til å være mange pasifister i Norge for tiden. De fleste synes å mene at vi trenger et militært forsvar, dog vil sannsynligvis et flertall foretrekke et defensivt forsvar, til stede rundt om i landet og kanskje også beredt til å forene sivile og militære oppgaver. De vil ta avstand fra et langtrekkende, offensivt, aggressivt, imperialistisk  «angrepsforsvar«. De færreste ønsker vel et forsvar som mer er et bidrag til stormaktenes ekspansjons- og maktinteresser enn til forsvar av Norge? Og visselig ser det ut til at «the land of the free« har større interesse av å selge våpen, påføre konkurrerende land økonomiske sanksjoner og etablere egne baser på fremmed grunn enn å styrke demokratier rundt om i verden.

Nettverk av baser

De fire basene som skal etableres i Norge inngår i et nett av amerikanske baser rundt om i verden. Basene i Norge er sannsynligvis mye verdt for USA på grunn av nærheten til Russland, til de russiske militæranleggene på Kolahalvøya og kanskje også til de rike naturressursene i Arktis. USA skal ha 800 til 1000 kjente militærbaser (avhengig av om lyttestasjoner regnes med) i 80 land og på alle kontinenter. Minst 90 % av verdens militærbaser er amerikanske. Til sammenligning skal Russland ha åtte og Kina én. Basene er en enorm maktfaktor som muliggjør USAs militære hegemoni i verden. De bidrar til at USA kan tillate seg å diktere betingelser ut fra en såkalt «rules-based world order», hvor USA bestemmer reglene i motsetning til internasjonal lovgivning utviklet av FN og gjeldende for alle.

Noen av basene i det verdensomspennende basenettverket er del av USAs rakettskjold, som skal være utviklet spesielt for å beskytte USA mot atomangrep østfra. De fleste basene er rundt Russland og Kina, men ca. 30 av disse basene er i Afrika, hvor USA etablerte Africom i 2008 på tross av protester fra et flertall afrikanske land. Under skalkeskjul av å tilby sikkerhet og trygghet, gir det større adgang til utnyttelse av ressursene i afrikanske land for USA-baserte multinasjonale selskaper. Også en rekke små øystater er blitt belemret med store amerikanske militærbaser. Da Kina i april 2022 gjorde en sikkerhetsavtale med Salomonøyene som kan ende i en ny kinesisk base, førte det til store protester fra USA. Kanskje er det lurt å feie for egen dør først?

Basene gjør krig mer sannsynlig og hindrer fred og nedrustning. De øker internasjonal spenning og er også miljøkatastrofer. Å legge ned basene ville bidra til å redusere spenningen i verden, bedre klimaet, frigjøre viktige jordbruksarealer og gjøre USA mindre truende. Det ville også bety mindre vold i basenes nærområder, mindre ødelagt og forurenset land og vann, mindre fare for liv og helse.

Atomvåpen

FNs forbudstraktat mot atomvåpen (TPNW) ble gjeldende folkerett 22. januar 2021. Det betyr at verden etter lang kamp endelig har fått et forbud mot atomvåpen. Atomvåpen er nå ulovlig! Norge har dessverre ikke sluttet seg til avtalen på grunn av den sterke rollen atomvåpenavskrekking har i NATOs militærstrategi, hvor også førstebruk av atomvåpen inngår. Det er klart i strid med den norske folkeviljen. Det synes ikke å være satt noen restriksjoner angående lagring av atomvåpen på de planlagte basene i Norge.

Krigen i Ukraina og den enorme polarisering den har medført, gir betimelig angst for bruk av atomvåpen, ved siden av frykt for ulykker ved atomkraftverkene i landet. Fredsprisvinner Oscar Arias fra Costa Rica har nylig fremmet et konstruktivt forslag om at USA trekker sine atomvåpen ut av Europa mot at Russland ikke utplasserer atomvåpen i Belarus. Det vil kunne bidra til en ny åpning, en nødvendig diplomatisk dialog.

Siden 2009 har atomdrevne ubåter fra USA og andre vestlige land blitt firedoblet i norske farvann og amerikanske B-52 bombefly, som kan bære atomvåpen, har vært invitert til nordnorsk luftrom, sier oberstløytnant Tormod Heier til Klassekampen i april 2019. Norge, i rollen som NATO i nord, har evne til å gjennomføre operasjoner inn mot russiske luftforsvarssystemer med nye ubåter, nye anti-ubåt overvåkningsfly og kampfly. Det gir risiko både for økende geopolitisk spenning og klassiske sikkerhetsdilemmaer mellom øst og vest, også med henblikk på Svalbard. Den økende atombåtaktiviteten i vår nærhet skaper usikkerhet og angst. Norge må kunne gjøre som New Zealand, som forbyr fremmede fartøy og fly som blir drevet av kjernekraft eller transporterer atomvåpen å entre sitt farvann eller territorium. Støre-regjeringen bør også utvide beslutningen om at Norge skal være atomvåpenfri til ikke bare å gjelde i fredstid, men også i krigstid, når det er ekstra viktig.

USA eller NATO?

Militariseringa av Norge har pågått over tid, er sterkt økende og har, etter at Russland gikk inn i Ukraina 24. februar 2022, nådd helt uforutsette, uante og skremmende høyder. Norsk basepolitikk har allerede blitt endret blant annet med etablering av fremmede militærbaser i Trøndelag og i Troms, dog uten å bruke base-ordet, men med allierte soldater, såkalt på rotasjon. Dessuten med massiv forhåndslagring av amerikansk militært materiell i Trøndelag; tilrettelegging av havner for besøk av atomubåter i Bergen og utenfor Tromsø; økende og effektivisert etterretningsvirksomhet, inklusive Globus III radaren i Vardø, som skal være mye sterkere enn den som allerede er der; ved bygging av det nye, kraftige og velutstyrte spionskipet Marjatta II; amerikanske og allierte aktiviteter blant annet på Andøya og på Fauske, og stadig større militærøvelser stadig lengre nord, stadig nærmere grensa til Russland.

Både USAs tilleggsøving i Nord-Norge i 2018 i forbindelse med militærøvelsen Trident Juncture og ulike amerikanske radaranlegg og andre militære installasjoner ikke minst i Nord-Norge, demonstrerer uklarheten mellom hva som er USA og hva som er NATO. Iblant kan det se ut som om det spilles på usikkerhet om hva som er NATOs tilstedeværelse i Norge og hva som er USAs, ut fra hva som er opinionsmessig opportunt til enhver tid. Siden det er opplagt hvor makta ligger, er det kanskje ikke så interessant om det dreier seg om USAs militære aktiviteter i landet eller et USA-dominert NATO? Eller kanskje er det likevel viktig, politisk, praktisk, juridisk? Lille Norge, med sitt abnorme militære forbruk, er en middels stormakt i NATO sammenheng og en avansert spiller på den geopolitiske banen, ikke minst som «NATOs ører i nord». Den ene amerikanske presidenten etter den andre skryter av Norges rolle. Norske regjeringer med tilsynelatende ulike politiske farger er unisont militærgrønne i denne sammenheng. Det kan nesten se ut til at norske ministre nyter å spille med «de store» og være «en av gutta», alltid beredt til å vise militære muskler. Patriarkatets kvinner og menn gis gode spillerom i en slik sammenheng.

NATO – utgått på dato

NATO, North Atlantic Treaty Organization, ble opprettet i 1949 med 12 land i den hensikt å bygge en vestlig, militær forsvarsallianse mot det som ble oppfattet som en truende, ekspansiv kommunisme i Sovjetsamveldet. NATOs første generalsekretær, Lord Hastings Lionel Ismay, definerte hensikten med NATO slik: Holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede. Som et tilsvar, opprettet Sovjetsamveldet i 1955 Warszawa-pakten med land i Øst-Europa. Men da Sovjetsamveldet ble oppløst og Warszawa-pakten ble lagt ned i 1991, var begrunnelsen for NATOs eksistens borte. Mange håpet og trodde at nå endelig hadde stormaktene tatt til fornuft, våpenkappløpenes tid var over og ressursene skulle ikke lenger brukes på krigsferd, men på velferd. Isteden for å legge ned NATO, kjempet organisasjonen for sin eksistens og utviklet et nytt konsept som åpnet for militær intervensjon utenfor eget område (out-of-area), såkalt forebyggende (pre-emptively), uten å være angrepet, og heller ikke nødvendigvis med Sikkerhetsrådets godkjenning. Dette var et eklatant brudd på FN-pakten og folkeretten, som sier at intet land har lov til å gå til krig mot et annet land, uten at ens suverenitet er blitt krenket. Også da skal Sikkerhetsrådet sette inn en rekke tiltak for å prøve å forhindre krig.

Den forfeilede krigen mot terror og dens støttespillere har bidratt til at verden igjen kom inn i en situasjon med sterk geopolitisk spenning og konfrontasjon. «Pre-emptive strikes» ble formalisert som del av den ny NATO «out-of-area»-strategien i 1999 i Washington. Samme år begynte NATO å rekruttere tidligere østeuropeiske land. NATO har nå 30 medlemsland og flere er på venteliste. Flere er også med som såkalte «partners in peace», og nå ser det ut til at Sverige og Finland lar seg skremme inn i NATO.

NATO ble i sin tid presentert for det norske folk som en transatlantisk forsvarsallianse. Flere var dog skeptiske til at Norge skulle forlate sin nøytrale og alliansefrie posisjon. Hitlers angrep på Norge underminerte imidlertid mellomkrigstidens «brukne geværs politikk». Mer eller mindre hemmelige planer om å styrke Norges orientering vestover ble lagt i London under siste verdenskrig. Haakon Lie klarte å få Arbeiderpartiet med på at Norge skulle inn i NATO. Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakta og på årsmøtet i 1949 ble medlemskap vedtatt med lynets hastighet, nærmest som et statskupp, uten at saken engang var på dagsordenen.

Odelstingspresident og tidligere medlem av Folkeforbundet, Carl J. Hambro fra Høyre, var kritisk til medlemskap i NATO. Han mente beslutninger om landets utenrikspolitikk derved ville bli flyttet utenfor landets grenser. Da det likevel ble bestemt at Norge skulle med i NATO, oppfordret han Norge til å møte med «mistenksom aktpågivenhet». En slik mistenksom aktpågivenhet er overhodet ikke fremtredende i dag.

Propagandaen for NATO var og er bastant i Norge, også før krigen i Ukraina. Det er svært vanskelig å komme igjennom med kritikk av norsk medlemskap, eller med synspunkter om at NATO har utspilt sin rolle bør legges ned og at dens aggressive fremferd fører til død og elendighet og stiller verdensfreden i fare. NATOs politiske diskurs baserer seg på de verste scenarioer og stivnede fiendebilder. Dette vanskeliggjør nedtrapping av konflikter, noe som er blitt tydeliggjort i forbindelse med krigen i Ukraina. Den gamle romerske tenkning som sier: Ønsker du fred, forbered krig burde være foreldet, men blir brukt uhemmet av både politikere og media. NATO vil ikke overleve uten en fiende. Uten muslimske land, Russland og nå også Kina må organisasjonen legges ned. Ingen vil betale de enorme bidragene til militært forsvar hvis man ikke er redd. FN burde i stedet gis ressurser og arbeidsmuligheter og internasjonal lov må brukes mer effektivt. Hvis FN skal kunne klare å gjøre det den er skapt for, må adekvate ressurser flyttes dit.

Også en tidligere kvinnelig leder i AUF, senere leder i utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget og nå utenriksminister, Anniken Huitfeldt, synes å ha mer tro på opprustning enn dialog og tillitsbygging. Andre kvinnelige topp-politikere som blant annet tidligere forsvars- og utenriksminister, Ine Eriksen Søreide fra Høyre og tidligere utdanningsminster fra Venstre, Guri Melby, formidler en rigid, kompromissløs og uforsonlig militaristisk holdning til krigen i Ukraina, og roper på mer våpen, mer NATO, og virker uinteressert i å styrke FNs rolle, forhandlinger og diplomati. Journalist Arild Rønsen i Klassekampen snakker om «opprustningskåte damer», et begrep som feminister for noen år siden ikke ville trodd var mulig.

Maktkamp og kolonisering foregår helt inn i stratosfæren, og videre. Generalmajor John Shaw, leder for kommandooperasjonen til det nye US Space Force, på Cape Canaveral i Florida, planlegger for krigføring fra rommet helt inn i det 22. århundret. Våpenkontroll, slik den ble utviklet fra 1960-tallet av, inklusive Traktaten om det ytre rom fra 1967, som forbyr masseødeleggelsesvåpen i rommet, synes ikke å bli tatt ad notam. Hensikten med den nye romenheten i Pentagon er, ifølge tidligere president Donald Trump, å sikre amerikansk dominans i det ytre rom, verdens neste krigsskueplass. Bare noen dager etter at president Trump etablerte sin nye »romkrig»-avdeling i Pentagon, erklærte NATO, i desember 2019, behov for å ruste seg for militarisering av rommet.

NATO er ikke lenger en nordatlantisk allianse, men er i partnerskap med Gulfstater og land i Asia, Midt-Østen, Sør-Amerika og Nord-Afrika. NATO har for lengst utspilt sin rolle som forsvarspakt og er i stedet blitt en enorm krigsmaskin som burde vært lagt ned samtidig med Warszawa-pakten. Alliansens land produserer, selger og kjøper mer enn noen andre ekstremt dødelige våpen og må sies både å provosere og initiere andre til å gjøre det samme i en endeløs opprustningsspiral. USA/ NATO har i dag 15 ganger så stort militærbudsjett som Russland, ifølge SIPRI.

Vi og Russland

Russland har over lang tid signalisert at de føler seg omringet og truet av Vesten som har ekspandert både med NATO og EU inn mot deres grenser. Russland har gitt uttrykk for at deres sikkerhetsbehov er blitt neglisjert og nærmest latterliggjort fra vestlig side. Spenningen har økt ved dramatisk økte militærutgifter i USA og øvrige NATO-land, ved bygging av militær kapasitet og baser nær den russiske grensen, gjennom krigsretorikk, sanksjoner/økonomisk krigføring og en rekke andre intimiderende og isolerende initiativ. Det er bygd fiendebilder og russiske ledere er blitt demonisert med god hjelp av mainstream media.

Etter at Russland gikk inn i Ukraina etter en langvarig konflikt i Donbass-området, har situasjonen blitt svært farlig. Krigen i Ukraina har brakt krigens forferdelighet nærmer oss. Trusselen om en tredje verdenskrig overskygger plutselig alle andre trusler. En «gammeldags», utålelig, krig mellom Russland og Ukraina og en proxy-krig mellom NATO/USA og Russland, er et forferdelig nederlag og tilbakeskritt for multilateralismen. Det ukrainske folk og unge soldater fra Ukraina og Russland er de som lider aller mest.

Tidligere avtaler skrotes med enorm hastighet, og det på nærmest alle felt: militært, handels- og finansrelatert, kulturelt, administrativt, medmenneskelig. Et bastant jernteppe senkes mellom Vesten og Russland, isolasjonen og polariseringen er nærmest total og vi vet ikke hvordan morgendagen vil se ut. Uten å ville redusere Russlands ansvar for angrepet på Ukraina, ligner krigsvirkeligheten på det scenarioet som ble presentert i rapporten fra den amerikanske, konservative, tenketanken Rand Corporation i 2019, Extending Russia. Competing from advantagous ground. Rapporten skisserer hvordan Russland kan svekkes og destabiliseres blant annet ved hjelp av baser langs Russlands grenser, økonomisk boikott, tapping av landet for fagfolk og ved å sende dødelige våpen til Ukraina.

Det er et akutt behov for å få til våpenhvile og reelle fredsforhandlinger. Krigsiveren synes imidlertid mye sterkere både blant politikere og media enn å få frem løsningsforslag som vil føre til en slutt på krigen. Krig er ingen løsning, vil aldri bli en løsning og må utraderes fra opsjonspaletten. En mye sterkere involvering av FN, regionale institusjoner, diplomati, fredsbevegelsen, folk til folk-samarbeid er umiddelbart påkrevet. Det må ikke bare tenkes kortsiktig og reaktivt, men langsiktig, både visjonært og praktisk, om hvordan vi vil at Europa og verden skal se ut, i morgen, og i overmorgen. For hva ellers er alternativet?

Alternativer?

Vi må forholde oss til dagens største trusler og samarbeide for å kunne takle klima- og naturkatastrofer, voksende ulikhet og atomopprustning. Uten en signifikant nedrustning vil Norge og verden ikke ha råd til å møte folks behov og stanse klimakrisa. Likevel rustes det opp. Ukraina-krigen skal vinnes, koste hva det koste vil og NATOs påbud om to prosent av BNP til militært forsvar skal møtes. Menneskelig sikkerhet, slik begrepet ble utviklet av FNs Utviklingsprogram i 1994, nedprioriteres. Forsvars og sikkerhetsspørsmål forblir dessuten demokratiets sorte hull og folk får kun innsikt i bruddstykker av det som skjer.

Det som er sikkert er at militær makt ikke kan svare adekvat på noen av de krisene verden står i. Det er et paradoks. De som skal forsvare oss gjør i stedet situasjonen verre, både økonomisk, økologisk og etisk.

Det er på høy tid å få i gang en dypere refleksjon om hva som er sikkerhet og hva som gjør oss trygge i dag. Militærressursene burde gå til de som er fattige og sulter, til det nødvendige grønne skiftet og til å bygge fredskultur. Koronapandemien har vist vår gjensidige avhengighet. Ingen er trygge før alle er trygge. Det samme gjelder på sikkerhetsfeltet.

Krigen i Ukraina har vist til fulle at for å unngå store ubehageligheter er det best å være på lag med flokken. Å snakke om fred i krigstid har vist seg å være svært vanskelig og mange blir redde for å ytre seg. Både fredsbevegelsen og venstresida risikerer å bli splittet. Noen vil stå på en klart anti-krig og pasifistisk grunn og andre vil ende opp med å ta stilling med egen regjering og prioritere egen gruppetilhørighet, og noen vil bare bli tause.

En slik splittelse er forståelig når mediebudskapet er så hardt, uforsonlig og polarisert. Hovedvekten av politikere og mediebildet presenterer en svart-hvitt tenkning som er svært uheldig med sikte på dialog, avspenning og fred. Kravet om å tro fullt og fast på at vi står overfor et valg mellom det onde og det gode, de onde og vi gode, mellom de og oss, underminerer intellektuell selvstendig tenkning og gjør det vanskelig å fremme tvil, være spørrende, søke kunnskap. I Russland kan man få opptil 15 års fengsel for å ytre seg mot krigen, i Ukraina er alle opposisjonspartier forbudt og i begge land er mediebildet blitt ensidig. Også hos oss er situasjonen svært polariserende, og beskyldningene hagler mot de som ønsker å forstå hvordan denne situasjonen kunne oppstå, og som jobber for forhandlinger og våpenhvile.

Ord og bilder manipuleres og det er svært vanskelig å finne ut hva som er sant, hva som er desinformasjon og propaganda. Også krigen om sjel og hjerter er intens. Det blir krevd at man skal være for eller mot. Ofte synes det å være lettere å kritisere ”de andre”, trekke frem og blåse opp uheldige sider, men være døv og stum i forhold til hva som skjer hos oss. Men vi kan ikke kritisere, veilede eller inspirere andre hvis vi ikke selv klarer å leve opp til den standard for internasjonalt samkvem som møysommelig er utarbeidet av FN.

Nå må vi få frem at krig ikke er normalt. Vi må være klar på at opprustning er økonomisk, økologisk og moralsk forkastelig. Vi må tillate oss å stille alle de relevante spørsmålene selv om vi ikke har svarene.

Historie, ikke regnskap

Tore Linné Eriksen:
En kort introduksjon til den nye imperialismen 1870–1920
Cappelen Damm Akademisk, 2022

Det er bare å ta av seg hatten for Tore Linné Eriksen – igjen. Denne gangen for boka En kort introduksjon til den nye imperialismen 1870–1920. Eriksen besitter ikke bare imponerende og oppdatert kunnskap, men han er formidabel formidler.

Boka trekker opp de store linjene om komplekse spørsmål, i en form og et språk som er levende og tilgjengelig. På knapt 200 sider, pakker Eriksen ut og diskuterer røtter, drivkrefter, redskaper og ideologier for imperialisme og kolonialisme, og hvordan ulike imperier utspant seg i ulike geografier, før han avrunder med refleksjoner som knyttes historien til politiske saker og debatter i dag.

Den «nye» imperialismen fra 1870, har røtter i, men skiller seg fra tidligere merkantilistisk orientert imperialisme. Perioden handler i hovedsak om «oversjøisk ekspansjon til andre verdensdeler, som oftest med utspring i en europeisk industristat». Det er en tid preget av industrialisering og kapitalisme, nasjonalisme og statskonsolidering i Europa, og drives i stor grad av økonomiske interesser for tilgang til (rå)varer, handel, arbeidskraft, land og nye marked. Imperialistenes maktutfoldelse skjer ikke bare gjennom statlig og militær direkte kontroll og styre, men gjennom samarbeid med lokale eliter. Det hele kobles til kulturell og ideologisk legitimering gjennom en ny form for biologisk rasisme. Den hevdet ikke bare europeisk kulturelle og religiøse, men hvites biologiske overlegenhet. Som Eriksen påpeker, tro og adferd kan man endre, ikke hudfarge.

Selv om det er fellestrekk på tvers av geografier, hadde de ulike imperiemakter ulike styringsformer og beveggrunner. De fire geografiske kapitlene, som tar for seg Afrika; India, Indonesia og Indokina; Kina og Japan og USA viser også hvordan de underlagte områdene hadde ulike forutsetninger for respons, og hvordan lokalt samarbeid eller motstand og frigjøringsbevegelser tok ulike former. Kolonistyrets avtrykk i India satte aldri like store spor som i Afrika, både på grunn av det store «folketallet, motstand og kolonimaktens fastfrysing – eller forsterkning – av identiteter forankret i kaste, etnisitet, buddhisme, hinduisme og islam som hersketeknikk».

Sammenlignet med mine skolebøker fra den kalde krigen og mange av dagens universitetslærebøker i utviklingsstudier og global politisk økonomi, vektlegger Eriksen erfaringer og perspektiver fra folk og i imperienes periferier: Å se kolonialismen «nedenfra» og fra koloniene. Det er ikke nytt i seg selv, som det også redegjøres for i siste kapittel. Det er også et perspektiv Eriksen har hatt med seg i eget virke som forsker, forfatter og aktivist gjennom årtier. Det som er nytt, er at han kan lene på en rekke nyere historiske verk skrevet av forfattere med opprinnelse særlig i Afrika og India, men også andre land. Referanselisten er imponerende både i lengde og hvor ny den er. Brorparten av kildene er fra de siste to tiårene. Noen av referansene er fra Eriksens egen forskning, spesielt på folkemord i Namibia i nettopp denne perioden.

Delvis relatert til det perspektivet, er at Eriksen vektlegger ikke bare makt, men også motmakt, i hovedsak i koloniene, men også hvordan gryende «framstormende fagforeninger og sosialistiske partier», skapte frykt i overklassene i Europa. Utvidelse av imperiene kunne skape hjemlig stabilitet, mente de. Motstand i koloniene kom i ulke former, fra stater, grupper eller sosiale klasser, som krevde suverenitet og/eller likebehandling.

Et annet overbevisende grep Eriksen tar, er å flytte sluttpunktet for Den nye imperialismen fra starten til slutten av første verdenskrig; fra 1914 til 1920. Dette grepet skifter perspektivet på bakgrunnen for, gjennomføring av og etterspillet fra krigen. Ikke minst lærer vi om hvordan krigen utspiller seg i koloniene, og hvordan soldater fra koloniene ble brukt i krigføringen (som også skjedde i andre verdenskrig): Da soldatene returnerte, fikk de gjerne ikke forventet kompensasjon og oppfølging, noe som ga ytterligere grobunn for motstand og krav om selvstendighet.

Selv om boka er kort, er den rik og særdeles velskrevet, med et lekent språk. Min favoritt er tittelen «avvikling eller utvikling?» på et underkapittel som diskuterer om det fant sted en avindustrialisering i India på 1800-tallet. Boka er også krydret med anekdoter og sitater fra aktører fra både imperienes sentrum og koloniene, som også synliggjør det menneskelige i historien. Boka er illustrert med gode kart og nyttige tabeller. Ikke minst er det bilder, sitater og utdrag fra skjønnlitteratur. Som Eriksen, tenker jeg at det er vanskelig – kanskje umulig – å forstå verden langt borte eller for lenge siden uten hjelp fra skjønnlitteratur. Her er blant annet referanser til noen av mine favorittromaner: Petina Appahs Ut av mørket, skinnende lys (2018) som beskriver gravfølget som fraktet David Livingstones døde kropp fra dagens Zambia til London, sett fra hans afrikanske følge, og Mønsteret rakner av Chinua Achebe (1958), som beskriver møtet mellom kolonister og lokale i en igbo-landsby på 1900-tallet.

Historien som pakkes ut i boka, viser en historie der aktører og saker er grunnleggende sammenvevde, over tid og mellom steder og mellom sosiale klasser, som forhold mellom herskere og undersåtter og mellom svarte og hvite. Storbritannia formet kolonier, men koloniene formet også Storbritannia. USA er blitt formet av landets historie som (settler-)koloni, i stor grad basert på slaveøkonomi og med en brutal historie med behandling av urbefolkningen, og ble i perioden selv en imperialist med handelsinteresser og politisk innblanding i Latin-Amerika.

Den imperialistiske historien er ikke bare viktig i seg sjøl, men det kommer klart fram at perioden har satt premisser for å forstå sosiale, økonomiske og politiske relasjoner mellom stater og i stater i dag. Den nye imperialismen har på mange måter skapt et globalt skille mellom det som vi i dag kaller det globale Nord og Sør. I min egen forskning på og formidling om Nigeria, enten det gjelder fagbevegelsens rolle, politiske skillelinjer mellom borgere og den politiske eliten, eller mellom ulike etniske, religiøse eller regionale skillelinjer, miljøbevegelsens og lokalbefolkningens motstand mot oljeindustrien, statens struktur og legitimitet eller retorikken til Boko Haram, må jeg ty til hendelser eller strukturer fra kolonitiden som er beskrevet i boka.

I siste kapittel nevner Eriksen flere senere fenomen, som må forstås i lys av kolonitiden, som folkemord i andre verdenskrig, globalisering og klimadebatter i dag. Han bruker begrepet «kolonialafasi» for å beskrive hvordan spesielt folk i tidligere kolonimakter som Storbritannia kan skremmende lite om sin egen historie. Eriksen spekulerer om det kanskje kan forklare at sentrale politikeres fra både høyre og venstre uttrykker stolthet for landets imperiehistorie. Etter Dronning Elisabeth sin bortgang i september, har det rast en debatt om hennes rolle i koloniene. Hun overtok tronen i februar 1952, som statsoverhode for 32 land utenfor Storbritannia ifølge Store Norske Leksikon. Et av disse var Kenya hvor britene i oktober samme år erklærte unntakstilstand for å slå ned Mau-Mau opprøret. Offisielle tall sier at 11.000 ble drept og 100.000 satt i fangeleir av britene, mens blant annet Den kenyanske menneskerettighetskommisjonen mener tallene er mye høyere. I et intervju i Bistandsaktuelt, sier Tore Linné Eriksen at han forventer mer søkelys på monarkiets plass i Det britiske imperiets forbrytelser mot menneskeheten. I så måte, kunne kanskje boka hvert viet mer plass til norsk involvering i kolonirelasjoner eller hvordan denne tiden har preget Norge i dag.

«Historiefaget er ikke det samme som bokføring» skriver Eriksen, som et betimelig spark mot en forunderlig, problematisk og ikke uvanlig vane blant historikere og utviklingsforskere om å oppsummere «arven etter kolonitiden» i fordeler og ulemper ved kolonitiden. Hans refleksjoner over nye trender og ideer i historiefaget om postkolonialisme, linjer til dagsaktuelle saker som vestlige museers eierskap til gjenstander fra koloni og andre tema er både viktigere og akademisk ryddigere.

Tore Linne Eriksen har inspirert studenter, aktivister og forskere i en årrekke. Denne boken er nyttig og viktig, og den kan leses enten sammenhengende for innsikt i en periode, ellers brukes som oppslagsbok for enkelte områder.

Jeg sitter igjen med et par spørsmål, ikke minst knyttet til det russiske imperiet som kun nevnes kort. Boka kom tidlig i 2022, og om den hadde vært skrevet i dag, mistenker jeg at det hadde vært skrevet noe mer om Russisk imperiehistorie. Men, det er nettopp det en god bok skal gjøre: inspirere til å lure på nye ting og søke videre lesning, og gi rammer for å stille gode spørsmål. Og om boka er kort, kommer den med en lang referanseliste og hvert kapittel har anbefalt videre lesning.

 

Leder
Plukk
Gnist-samtalen med Andreas Malm
Hannah Sigriddatter Ander: Fire om fred
Per-Gunnar Skotåm: Verden er endret på kort tid
Peder Martin Lysestøl: Når stormaktene går til krig
Hege Skarrud: Monopol, superprofitt og død
Ingeborg Breines: Klarer vi å bekjempe militariseringa – av Norge, vesten, verden?
Gjeldskriser – makt og urettferdighet
Intervju: Internasjonal arbeidersolidaritet anno 2022
Intervju med Tore Linné Eriksen: Imperialisme i praksis og analyse

Debatt:
Nato – ingen forsvarsallianse
Folkene i imperialismens utkant har alltid vært hoveddrivkraften
Motmakt eller regjeringsstrategi
Debatt: Hjulet er ikke oppfunnet

Bokomtaler:
Camilla Houeland – Historie, ikke regnskap
Unni Kjærnes: Religion som brekkstang for autokrati i India
Peder Ressem Østring: Uten arbeiderklasen taper vi klimakampen
Lars Thue: En kraftpamflett til å bli litt klokere av
Hannah Sigriddatter Ander: Inn i Utopiene
Ronny Kjelsberg: Gramsci på norsk
Erik Ness: Blomster for å overleve
Delta i solidaritetsarbeidet

Imperialisme i praksis – og i analyse

I denne samtalen har vi forsøkt å løfte fram noen av bokas hovedpunkter. En omtale av boka står i bokseksjonen bakerst i dette nummeret av tidsskriftet.

Av Erik Ness, redaksjonsmedlem i Gnist.

Tore Linné Eriksen er redaksjonsmedlem i Gnist, historiker og tidligere professor i utviklingsstudier ved OsloMet. Som faglitterær forfatter har han gitt ut ei rekke bøker om Afrika, globalhistorie og forholdet mellom Nord og Sør i det økonomiske verdenssystemet.

Imperialisme er ikke først og fremst teori, men praksis. Det er kapitalinteressene og mektig industristater som rår, og resultatet er at alle deler av verden tvinges inn i den globale kapitalismen. Dette er ikke bare historien om kolonialisme, men om et økonomisk system som også i dag bygger på ressursplyndring og utbytting av folk og nasjoner i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

Tore Linné Eriksens nye bok, Den nye imperialismen 1870–1920 (Cappelen Damm Akademisk, 2022), er en kort innføring om imperialismen i sin brutale virkelighet. Fordi han går så konkret til verks, har det blitt ei bok som både gir  innsikt i en viktig periode i verdenshistorien og som viser hvor viktig imperialismeteorier er for å forstå både vår fortid og vår samtid.

 

Hvorfor er det så viktig å skille ut tidsrommet mellom 1870 og 1920 i det som er lang historie om kolonialisme og imperialisme? 

Det er mange grunner, men den viktigste er at den globale kapitalismen framviser nye trekk. Ikke minst er det nå vi ser at industrikapitalismen ikke lenger domineres like sterkt av Storbritannia, slik tilfellet var da Karl Marx leverte mange av sine grunnleggende arbeider. Dermed blei Storbritannia utfordra som ledende industristat, finanskapitalistisk sentrum og en dominerende handels-, sjøfarts- og militærmakt. De kunne ikke lenger klare seg med det de kalte uformell imperialisme uten rivaler, det vil si at de skaffet seg råvarer, handelsavtaler og investeringsmuligheter uten territoriell kolonisering. La meg legge til at det også er mange eksempler på det siste, slik som gradvis okkupasjon av India fra midten av 1700-tallet, sammen med ekspansjon i Sør-Afrika med Cape Town som utgangspunkt og kolonisering av Sri Lanka og Mauritius i Indiahavet fra inngangen til 1800-tallet.

Et nøkkelord er rivalisering, der særlig Tyskland og USA rykker fram som konkurrerende industristater med sine karteller og sammensmelting mellom finans- og industrikapital. Også Frankrike melder seg på etter nederlaget under storkrigen som førte til Tysklands samling til en enhetlig stat med en sterk stål- og rustningsindustri. Alt dette faller sammen med den første globale krisa som blei utløst i 1873 og varte med visse svingninger fram til midten av 1890-tallet. Den nye storindustrien krevde råvarer, og helst så billig og stabilt som mulig, i nedgangstider. Industrien var også avhengig av nye markeder også utafor Europa, f.eks. kunne jo ikke Storbritannia eksportere like mye til andre europeiske land, som nå sjøl industrialiserte. På samme måte var det kamp både mellom selskaper og stater om nye investeringsmuligheter kloden rundt, ikke minst i Russland og i Latin-Amerika.

Dette høres ut som Lenin skulle ha sagt det sjøl, uten sammenlikning for øvrig?

Lenins bidrag i 1916 med Imperialismen hadde betydning på to viktige områder. Det første, som kanskje var hans hovedanliggende, var å forklare bakgrunnen for den første verdenskrigens utbrudd to år før, der den organiserte arbeiderklassens representanter stilte seg bak nasjonens faner og flagg istedenfor å kjempe for proletarisk solidaritet og internasjonalisme, slik Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht forgjeves hadde kjempet for. Det betydde som kjent sammenbruddet for Internasjonalen. Det andre var at Lenin viste til at imperialisme og krig var en uunngåelig følge av måten kapitalismen og akkumulasjonstvangen var grunnlagt på. Innafor imperialismeteoriene var dette ment som et motstykke til den britiske sosialliberale økonomen og journalisten John A. Hobson, som Lenin plukket opp en god del av sin empiri fra. I Imperialism. A study fra 1902 var det Hobsons tese at imperialismen kunne vært unngått dersom industriens overskudd var blitt mer likelig fordelt mellom arbeid og kapital i hjemlandet. Med høyere lønninger for arbeiderklassen ville fabrikkene fått bedre avsetning for varene på hjemmebane, og de ville ikke ha vært så avhengig av markeder og investeringer i andre deler av verden, altså en slags tese om underforbruk som drivkraft.

Ikke bare økonomiske forklaringer

I boka di virker det som om økonomiske forklaringer ikke gir et fullstendig bilde, hva annet er det viktig å trekke fram?

At det er mange faktorer som spiller inn i sammensatte forklaringer, betyr ikke at alt er like viktig, og jeg underkjenner ikke på noen måte endringer og systemtvang innafor kapitalismen i en del av Europa. Men rundt 1900 var det også andre strømninger i europeiske samfunn som var med på å gi ekspansjonen en aktiv, eller iallfall stilltiende, oppslutning i breiere lag. Jeg klarer ikke å opprettholde noe knivskarpt skille mellom basis og overbygning. Vi befinner oss som kjent i ei tid kjennetegnet av biologisk rasisme, der det var en utbredt oppfatning blant europeere flest at folk i andre verdensdeler rett og slett befant seg på et lavere biologisk utviklingstrinn, kanskje nærmere dyrelivet enn menneskelivet. Om noen søker etter en dyptgripende raseforakt, er det mye å hente hos f.eks. Friedrich Engels. Sjøl om han endra oppfatning på sine eldre dager, og langt fra var så firkanta som mange av hans uvitende kritikere hevder, er det også flere steder hos Marx en tendens til å se kolonialisme som et steg framover i en kapitalistisk moderniseringshistorie, der Storbritannia bidro til å bryte ned statiske og før-industrielle produksjonsmåter. I dag er det ingen indiske historikere og økonomer med marxistisk forankring som vil si noe slikt, til det veit vi  så mye mer enn det Marx visste for 150 år sida.

Vi kan saktens avvise rasisme og nasjonalisme som ideologi i betydninga falsk bevissthet, men det medvirket like fullt til at store deler av verden blei innkapsla i den globale kapitalismen på kort tid. Jeg forsøker også å utforske det som gjerne kalles sosialimperialisme, der herskerklassen et stykke på vei lyktes å få breiere lag av samfunnet med på at imperialisme var noe som kom alle til gode, for eksempel gjennom vareproduksjon som ga arbeidsplasser eller import av billige koloni-, mat- og forbruksvarer. Det er ikke tilfeldig at det britiske Labour og ledende sjikt i fagbevegelsen sto for ei pro-imperialistisk linje. Det var annerledes i Tyskland mot slutten av 1800-tallet, der det var en sosialistisk arbeiderbevegelse med anti-imperialistisk systemkritikk. Men også her endte det som kjent med et knefall i 1914.

Mange forbinder kanskje den nye imperialismen med kappløpet om Afrika. Er det noen trekk du gjerne vil trekke fram?  

Sjøl om de generelle drivkreftene var de samme, ser vi også i Afrika hvordan imperialismen trer fram i mange former som fortjener konkrete analyser. I Egypt ser vi tydelig en form for gjelds- eller finansimperialisme, der britiske storbanker og ledende politikere ville sikre tilbakebetaling av lån  gjennom angrepet i 1882. Deretter dikterte Storbritannia en økonomisk kurs som gjorde landet til et britisk lydrike og en boltreplass for finansinteressene i London. I tillegg var kontrollen over Suezkanalen avgjørende i dampskipsepoken, noe som også var viktig for herredømmet over den indiske kronkolonien. I Vest-Afrika var det særlig britiske og franske handelskompanier som trakk sine egne lands regjeringer inn i militære erobringer, der et av målene var å knuse lokale handelshus og kimene til en innenlandsk kapitalisme. Blant de viktigste råvarene var jordnøtt- og palmeolje for å smøre maskiner og produsere såpe i skitne industribyer. I det sørlige Afrika sto kampen om jord og billig arbeidskraft i diamant- og gullgruvene i ei tid hvor gull var grunnsteinen i det internasjonale finanssystemet. Både i det sørlige Afrika, Kenya og Algerie ser vi egen settler-kolonialisme, med europeisk jordokkupasjon og brutal rasisme.

I afrikakapitlet i boka er jeg også opptatt av å løfte fram motstand mot erobringskriger og kolonisering, noe som ofte er stilt i skyggen både av konservative historikere og av dem som tror at europeiske storkonserner og deres stat er allmektige og kan valse over folk over hele verden. Makt er alltid en relasjon, og motstykket til makt er ikke avmakt men motmakt eller motstand. Det var ingen enkel sak å knuse all motstand, det skjedde etter mange kriger i de fleste deler av kontinentet, både i nord, vest, øst og sør. Og i Etiopia klarte den sterke hæren å holde Italia på avstand helt til fascistene i 1935 angrep med langt større militære styrker og giftgass.

Imperialistisk dominans i Sør

Men tross i all motstand, er det likevel et faktum at knapt noe område i det vi kaller det globale Sør klarte å unngå ulike former for imperialistisk dominans. Hvordan skal dette forklares?

Det er vanskelig å tenke seg hvordan dette kunne ha skjedd uten at kombinasjonen av industrikapitalisme, sterke stater og kraftig opprustning i Vest-Europa, altså igjen et sammenfall mellom flere faktorer. Det er altså tale om både økonomisk nødvendighet og det som historikeren Daniel R. Headrick omtaler som imperialismens redskaper, der medisinske nyvinninger, dampteknologi, bedre kommunikasjoner og mer dødelige våpen blei midler til å sette imperiedrømmene ut i livet. Uten dampskip med kanoner om bord hadde ikke britiske skip klart å gå motstrøms oppover Brahmaputra i Burma, Ganges i India eller Niger og Nilen i Afrika. Uten telegrafkabler på havbunnen ville det tatt lang tid å sende beskjed om behovet for troppeforsterkninger. Britiske styrker med nymotens våpen og kanoner i Sudan knuste en tallmessige langt mer overlegen hær i 1898, under 50 blei drept på angripernes side, mens opp mot 20 000 mistet livet og like mange såret på afrikansk side. Winston Churchill var til stede, her som under alle imperiekriger på denne tida, og kalte dette for sivilisasjonens triumf over barbariet. Det er noe å tenke på for dem som går forbi hans grandiose statue i Oslo.

Også de imperialistiske framstøtene i Kina fra 1840-tallet må forstås i lys av britenes teknologiske og militære forsprang. Kina hadde lenge satset på å forsvare seg mot rytterstyrker nordfra, og blei overrasket av britiske kanonbåter som nådde fram til Shanghai og blokkerte den store kanalen mellom sør og nord. Hensikten med krigen var å bombe Kina til å godta britenes lønnsomme smugling av indiskprodusert opium, åpne flere havnebyer for frihandel på de sterkestes vilkår, diktere lave tollsatser og gjøre Hongkong til britisk koloni. Det sto altså langt mer på spill enn det som går fram av betegnelsen opiumskrig. Britene fulgte opp med en ny krig i den andre halvdelen av 1850-tallet, og tvang fram nye privilegier og sikret seg en enorm krigserstatning som lammet det kinesiske regimet i mange tiår framover. Da et sosialt og nasjonalt opprør brøyt ut nær århundreskiftet, som også rettet seg mot oppsplitting av Kina i utenlandske innflytelsessfærer, sendte USA, Japan og seks vestlige imperialistmakter inn store styrker som kriget seg til nye erstatninger og innrømmelser. I dag ville dette sikkert blitt kalt en humanitær intervensjon fra en koalisjon av villige.

India er et av de områdene som du diskuterer ved hjelp av litteratur om imperialisme skrevet innafor en marxistisk tradisjon Hva er hovedtemaene her?

Ja, India er heldigvis godt utstyrt med historikere, økonomer og andre samfunnsforskere som innser hvor fruktbare marxistiske grunnbegreper og analysemetoder er. Ikke minst trekker jeg veksler på historikeren Irfan Habib og økonomparet Utsa Patnaik og Prahbat Patnaik. De siste har nylig utgitt et skjellsettende verk om imperialismeteorier, oppdatert til vår egen tid, der de henter mange av sine eksempler nettopp fra hjemlandet. Også indiske sosialhistorikere har vist at den tidligste motstanden mot kolonistyret ikke bare kom fra liberale utdanningssjikt i middelklassen, men også fra småbønder, plantasjearbeidere og urfolk i skogsområder.

I enhver framstilling av imperialismen må forholdet mellom Storbritannia og India naturligvis innta en sentral plass. Rundt 1900 var tre av fire i det britiske imperiet indere, det vi si 300 millioner av 400 millioner. Koloniseringa hadde startet allerede midt på 1700-tallet, men blei ikke fullført før etter at det store opprøret brutalt blei slått ned i 1857/58, også kjent som den første frigjøringskrigen. Da sto faktisk hele imperiet på et vippepunkt. Fordi India før kolonitida var verdens sentrum for håndverks- og industriproduksjon, og samtidig den ledende eksportøren av bomullsstoffer, var avindustrialisering, favorisering av britiske interesser og forbud mot tollvern for indiske varer så påfallende. Skattesystemet på landsbygda blei lagt om til fordel for godseiere og den samarbeidsvillige overklassen, og de sosiale ulikhetene, som allerede var så store, trådte enda skarpere fram. Ikke bare måtte indere betale for hele koloniadministrasjonen, men måtte dekke gode pensjoner når embetsmenn og offiserer vendte hjem. Staten garanterte også at britiske jernbaneselskaper kunne få fem prosent profitt sjøl i dårlige år.

Men det mest tyngende, både økonomisk og i menneskeliv, var at indiske skattebetalere måtte dekke alle utgiftene til den store kolonihæren, som sjelden var på mindre enn 300 000 mann, og som blei satt inn i imperiets erobringskriger rundt om i verden. India var ikke bare leverandør av billige råvarer, som bomull, jute og te, men var også et avgjørende marked for britisk industri. Fordi britene solgte så mye mer til India enn de kjøpte, i alle fall målt i markedsverdi, ga dette et stort handelsoverskudd som blei brukt til å dekke Storbritannias underskudd overfor andre industriland. Det bidro til å holde hjula i gang under den globale kapitalismens mange kriger, og viser at imperialismen var et sammenhengende system med sentrum og periferi, slik det i hovedsak fortsatt er. Dette viste seg fra sin mest groteske side under flere sultkatastrofer mellom 1870 og 1900, som kanskje krevde 20–30 millioner menneskeliv, mens myndighetene eksporterte indiske hvete, nektet å sette en makspris og avviste krav om humanitær bistand. Ikke alle naturkatastrofer er altså naturlige, og nå var det innkapslinga i den globale kapitalismen, som forutsette kolonisering og militærmakt, som forklarer det som den nylig avdøde samfunnsforsker, Mike Davis, har beskrevet som den sein-viktorianske epokens holocaust. Det burde interessere dem som ikke tror at liberale regimer kan føre til hungerskatastrofer og folkemord.

Også Japan og USA

Hvor riktig er det å se på imperialisme i denne epoken som et europeisk monopol?

Det er ikke riktig i det hele tatt. Japan er en interessant kontrast til Kina, ettersom landet klarte å beholde sin selvstendighet, mens Indokina blei underlagt Frankrike, Indonesia blei nederlandsk koloni og Storbritannia sikret seg blant annet Burma (Myanmar) Malaysia, Singapore og Ceylon (Sri Lanka). Ei dramatisk omveltning innafor det japanske keiserdømmet banet fra 1868 veien for en mer uavhengig kurs som førte til storstilt opprustning og statlig støtte til kapitalistisk storindustri som krevde både råvarer, kull som energikilde og adgang til markeder og ressurser i nærområdene. Slik sto Japan sjøl fram som en imperiemakt, som både senket den russiske flåten, okkuperte deler av Kina og koloniserte Korea.

USA var en aggressiv stat fra dag én, og med utgangspunkt i de 13 koloniene på østkysten la de  gjennom hele 1800-tallet under seg det enorme området helt til Stillehavet, inkludert deler Mexico, som tidligere tilhørte urbefolkninga. Men det var først med den rekordraske industrialiseringa ved århundreskiftet, drevet fram av storbanker og de gigantiske stålkonsernene, at den oversjøiske ekspansjonen med en nyervervet krigsflåte for alvor blei satt på dagsordenen. På denne tida truet innenlandske opprørsstyrker med brei folkelig forankring det spanske koloniherredømmet på Cuba og Filippinene. Men etter at USA erklærte Spania krig i 1898, blei de skjøvet til side, og USA sørget for at de ikke en gang fikk være med på forhandlingene etter det spanske nederlaget. På Cuba dikterte USA en ny grunnlov med vern om utenlandsk kapital og sukkerplantasjer, og i de neste 20 åra okkuperte de Cuba med jamne mellomrom. Som kjent krevde de også rett til å styre Guantánamo til evig tid, der de fortsatt har en av sine tortursentraler. Mye av det samme skjedde i Filippinene, der USA førte en langvarig krig mot opprørsbevegelsen, og gjorde landet til en regelrett koloni.

Første verdenskrig – en krig mellom imperier

Det vanlige er at den nye imperialismens epoke regnes fra 1870 til 1914, men du strekker den ti 1920. Hvorfor dette grepet?

Det opplagte svaret er at den første verdenskrigen var en krig mellom imperier, og som derfor blei ført over mesteparten av verden. Flere av de tidligste krigshandlingene fant sted i tyske kolonier i Vest-Afrika, Øst-Afrika og det sørlige Afrika, som Tyskland ønsket som springbrett for å erobre nye områder, samtidig som Storbritannia og Frankrike så for seg tyske kolonier som en del av krigsbyttet. Rundt 2,5 millioner afrikanere deltok som stridende og bærere på ulike frontavsnitt, og inkludert sivile tap regner vi med at én million blei drept. De langvarige kampene i Midtøsten dreide seg om delinga av det vaklende osmanske riket, som var alliert med Tyskland, og hvor det allerede var funnet olje. Dessuten deltok 1, 5 millioner indere på mange fronter, ikke minst i Midtøsten, samtidig som koloniadministrasjonen delte rundhåndet ut milliardbeløp fra indiske skattebetalere for å dekke krigsutgifter.

Mye var avgjort på forhånd da seierherrene kom sammen i Paris i 1919. Frankrike og Storbritannia var blitt enige seg imellom om å dele Midtøsten, noe som ga grobunn for mange av dagens konflikter. Mot slutten av krigen håpet mange i koloniene på selvbestemmelse, men deres forventninger blei raskt knust. I Egypt var det en sterk nasjonalistbevegelse som hadde frihet på programmet, men de fikk ikke engang sende en delegasjon til Paris. En 28-årig vietnameser forsøkte å levere forhandlerne et skrift med krav fra det vietnamesiske folket, men led samme skjebne. Han blei seinere kjent under navnet Ho Chi Minh, og blei nå inspirert av den russiske revolusjonens anti-imperialisme til å bli en viktig person både i det franske kommunistpartiet og i Komintern. Kina hadde i det minste håpet å få tilbake den tyske Shandong-provinsen, men denne var lovt bort til Japan. Ut av de store protestaksjonene på Den himmelske fredens plass 4. mai 1919 sprang 4. mai-bevegelsen med den unge Mao Zedong som aktivist, og herfra kom mange av dem som i 1923 stifta Kinas Kommunistiske Parti.

Sjøl om krigen endte med at de fremste kolonimaktene styrket sitt herredømme og la under seg nye områder, var misnøyen så stor rundt om i imperiene at kimen blei lagt til mer slagkraftige opprørs- og nasjonalistbevegelser. Det skulle en ny verdenskrig til før deres kamp blei ført fram til seier, men også etter 1945 besto grunntrekkene i det økonomiske verdenssystemet. Den viktigste endringa var at USA fortrengte de gamle kolonimaktene og med sitt økonomiske og militære overtak innledet en ny fase i imperialismens lange historie. Men da er vi forbi den epoken som jeg har forsøkt å belyse i den nye boka, sjøl om jeg i sluttkapitlet trekker noen tråder fram til i dag, der det også pekes på den sterke imperienostalgien og motviljen mot å ta ansvaret for fortidas forbrytelser i Frankrike, Storbritannia og Tyskland. Kanskje blir dette temaet i mitt videre arbeid.

Av Hannah Sigriddatter Ander, redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Dave Watson

---

Å jobbe for fred er en essensiell del av det å jobbe mot imperialisme. Hvordan er det å jobbe for fred- og nedrustning i dag? Gnist har snakket med fire fredsaktivister.

ICAN Norge: Tuva Krogh Widskjold er koordinator for ICAN Norge. ICAN er en koalisjon av organisasjoner over hele verden som fremmer FNs atomvåpenforbud. Tuva svarer i dette intervjuet ikke på vegne av alle ICANs partnerorganisasjoner.

 

Norges Fredslag: Inga Steen er styreleder i Norges Fredslag. Norges Fredslag er Norges eldste fredsorganisasjon, stiftet av Wollert Konow på slutten av 1800-tallet. Blant medlemmene da var Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Halvdan Koht.

Antikrigs-Initiativet (AKI): Gitte Sætre er styreleder for AKI. AKI ble dannet i januar 2019 og er en medlemsorganisasjon som vil skape en bred og folkelig bevegelse for fred mot krig og mot en politikk som øker faren for krig, i Norge og internasjonalt.

Fredsinitiativet 2022: Joakim Møllersen er aktivist i Fredsinitiativet 2022. Fredsinitiativet 2022 er et nettverk av fredsaktivister som vil mobilisere mot eskalering og opprustning, og jobbe for alternative fredsløsninger som forhandlinger og deeskalering

 

1) Hva er de viktigste sakene for en fredsaktivist i Norge i 2022?

Tuva, ICAN Norge: Fred er komplekst og det er vanskelig å peke ut enkeltsaker. Personlig er arbeidet mot atomvåpen en sak som både engasjerer og en sak jeg tror vi i Norge har mulighet til å skape endring. Så tror jeg en levende fredsbevegelse i Norge må være raus. Vi må anerkjenne at ikke alle behøver å være enige om alt, men at vi kan stå sammen i saker som bidrar til positiv endring.

 

Inga, Fredslaget: De viktigste sakene som vi arbeider med akkurat nå, er regulering av autonome våpen (robotvåpen) og å belyse at klimaendringene også er en fredssak. Det er bestandig alternativer til å bruke vold, så fokus på ikke-voldelige løsninger, konflikthåndtering og dialog er alltid viktig.

Gitte, Antikrigs-Initiativet: Å kreve at Norge arbeider for fredsforhandlinger – ikke flere våpenforsendelser – for å få slutt på krigen i Ukraina. Å bekjempe de amerikanske militærbasene på norsk jord. Å kontre den konstante krigspropagandaen som spres i alle kanaler, der fiendebildene vokser seg kjempestore og militær opprustning er eneste alternativ.

 

Joakim, Fredsinitiativet 2022: Vi må jobbe for at krigen i Ukraina og andre væpna konflikter tar slutt så fort som mulig, for en nedbygging av det norske militærvesenet som er rigga for angrepskrig og at Norges politikk på den internasjonale arena er en som skaper fred og forsoning, ikke krig, militarisering og steilere fronter.

2) Hva mener dere må gjøres for å stanse eller deeskalere krigen i Ukraina?

Tuva, ICAN Norge: Jeg har ingen fasit her, men våpen alene skaper ikke fred. Vi trenger sanksjoner, men også åpne kommunikasjonskanaler, det er enda viktigere når spenningen er stor. Videre må verdenssamfunnet kreve at Russland, for igjen å bli tatt seriøst i sin deltakelse i internasjonale institusjoner og samarbeidsorganer, blir med på konkrete tiltak for atomnedrustning.

Inga, Fredslaget: Det trengs økt fokus på sivile enkeltindivider og grupper som allerede jobber nå for å stanse krigen på en ikke-voldelig måte. Både i Russland, Ukraina og fra andre hold. Og det bør arbeides for å jobbe mot den økende demoniseringen av russere man ser tendenser til nå. Mange føler på maktesløshet. Det er viktig å anerkjenne det. Men vi må også holde fast på håpet og fokusere på åpenhet og dialog.

Gitte, Antikrigs-Initiativet: Norge fremmet sammen med Mexico et forslag i FNs Sikkerhetsråd 6. mai som ble enstemmig vedtatt. Her minner Sikkerhetsrådet om at alle medlemsstater har påtatt seg, under FNs charter, plikten til å avgjøre sine internasjonale tvister med fredelige midler. Derfor er AKIs standpunkt: Å kreve øyeblikkelig våpenhvile, forhandlinger og en fredsløsning.

 

Joakim, Fredsinitiativet 2022: Forhandlinger vil sannsynligvis ende denne krigen, i likhet med de fleste andre. Sjansene for fred, både på kort og lang sikt, vil være langt større om også Nato kan ta del i en fredsavtale, slik at forholdet mellom Nato og Russland kan bli bedre og ikke en kime til nye konflikter og kriger i årene som kommer.

3) Hvordan er det å jobbe for fred- og nedrustning i dag?

Tuva, ICAN Norge: Russlands grusomme invasjon av Ukraina har hatt store konsekvenser for kampen mot atomvåpen. På den ene siden har det blitt klart for alle at trusselen atomvåpen utgjør ikke forsvant med jernteppet og Sovjetunionen. Det gjør at vi som jobber mot atomvåpen i større grad enn tidligere får plass i media. På den andre siden er det flere stemmer som normaliserer atomvåpen og mener vi trenger atomvåpen for å kunne avskrekke Russland og Kina. Motstandere av FNs atomvåpenforbud må sjelden forklare hvorfor de legitimerer verdens verste masseødeleggelsesvåpen og kan gjemme seg bak behovet for å stå sammen i NATO (uten at de må forklare hvordan det å være medlem i NATO står i veien for å støtte et forbud mot et masseødeleggelsesvåpen som bryter humanitærrettslige prinsipper).

Jeg tror det er viktig å igjen trekke atomvåpensaken ned fra et abstrakt og teoretisk nivå til hvilke konsekvenser disse våpnene faktisk har dersom de brukes. Krigen i Ukraina har vist oss at atomvåpen ikke brukes til beskyttelse, men til å terrorisere andre og gjøre farlige situasjoner enda farligere. Atomvåpen har katastrofale konsekvenser for mennesker og miljø. Ved bruk er det ingen som kan gi tilstrekkelig hjelp. Ødeleggelsene vil være for store og strålingsfaren for høy. De humanitære konsekvensene må være i sentrum av debatten rundt atomvåpen. Det håper jeg vi som jobber mot atomvåpen klarer å bidra til.

 

Inga, Fredslaget: Stort engasjement har muligens skapt mer polarisering, som vi ikke liker. Det er viktig å ikke ødelegge forholdet vi har med hverandre. Forsoningsarbeidet må starte allerede nå. Krigen i Ukraina har gjort det vanskeligere å jobbe for fred. Det er nærmere oss enn det har vært på lenge. Det er en påminnelse om at fredsarbeid må jobbes med, hver dag. Vi kommer til å diskutere dette mer på vårt Fred & Miljø-seminar 22.oktober. Alle er velkomne!

 

Gitte, Antikrigs-Initiativet: Krigen i Ukraina har definitivt gjort det vanskeligere å fremme en fredspolitikk. Alle som går imot NATO-opprustning og våpenforsendelser til Ukraina merker at det er vanskeligere å få aksept for en annen politikk enn den militaristiske. Samtidig ser vi at fredsbevegelsen vokser seg sterkere jo verre militarismen blir. Vi blir stadig mer skjerpet mht. å møte krigshissingen med solide motargumenter. Vi har et sterkt samhold rundt disse verdiene og samarbeider også med den internasjonale fredsbevegelsen, som World Beyond War og WILPF.

 

Joakim, Fredsinitiativet 2022: Det offentlige ordskiftet i Norge rundt krigen i Ukraina, Nato og militæret generelt er svært ensidig. Det råder en slags konsensus om at mer våpen, mer krig og større avstand til «fiendtlige land» er veien å gå. Svømmer man mot denne strømmen tillegges man ofte meninger og anklages i verste fall for å være overløpere. Samtidig er det mange som forstår behovet for en alternativ politikk og gir støtte, om enn ikke uttalt. Fredsarbeid kan være vanskelig i krigstid, men det er også da det er aller viktigst. Det gir næring og inspirasjon til videre arbeid.

Av Hege Skarrud, politisk økonom og aktivist. Skarrud er tidligere leder i Attac Norge og Spire, spaltist i Klassekampen og jobber nå som politisk rådgiver for SVs Stortingsgruppe.

---

Hvordan kunne legemiddelindustrien – med støtte fra verdens ledere – skape et überprofittabelt vaksineapartheid i koronapandemien? For å få svar må vi se på den nykoloniale historien til avtalen om immaterielle eiendomsrettigheter, TRIPS-avtalen, i Verdens handelsorganisasjon.

Vaksineapartheid

Pfizer håvet inn rundt 370 milliarder kroner i 2021 på koronavaksinen ene og alene. Moderna tjente samme år 185 milliarder kroner på sin vaksine. Mot slutten av 2021 høstet Moderna og Pfizer en samlet profitt på 10 000 kroner i sekunder. I 2022 forventer Pfizer å tjene rundt en BILLION kroner totalt! I de seks første månedene av det som blir überprofittåret til legemiddelselskapene, ble aksjonærene til Pfizer tildelt 65 milliarder kroner i tilbakekjøp av aksjer og utbytte, og Moderna lover utover høsten ytterligere 30 milliarder i tibakekjøp. Samtidig brukte selskapet 51 milliarder på forskning og utvikling av legemidler, som jo er bedriftens formål.

Et av hvert femte liv tapt i lavinntektsland kunne vært reddet om ikke vi levde under vaksineapartheid. Flere land er i tillegg kastet ut i sine største gjeldskriser noensinne, og en rekke land ruller ut innstrammingspolitiske tiltak.

I det griske valget om å la seg selv bade i en Onkel Skruete pengebinge av korona-superprofitt, skapte legemiddelindustrien et vaksineapartheid verdens ledere nektet å rikke ved. Veien dit er et nykolonialt, rasistisk og jusstørt sammensurium av bedriftsdirektører, trusler og multilateralt regelverk som strekker seg tilbake til etterkrigstida.

Veien til monopol-mekka

Essensen i fortellingen er enkel: legemiddelindustrien er kronet med et regelstyrt monopol som lar dem bestemme hvordan vi blant annet møter folkehelsekriser, fordi politikerne tillater det. Det betyr altså at i frihandelsløvens munn, Verdens handelsorganisasjon (WTO), finnes en paradoksal avtale som begrenser frihandelsprinsippet.

Monopolregelverket for immaterielle rettigheter er et ganske nytt tilskudd i den globale kapitalismens reisverk. Før ble livsnødvendig kunnskap vurdert som et offentlig gode, til og med av privatiseringsmaskinen USA. Å la et fåtall selskaper akkumulere politisk og økonomisk makt over og på grunn av monopol på legemidler, i stor grad finansiert av det offentlige, ble vurdert umoralsk. Nå har pipa fått en annen lyd, takket være legemiddelindustriens jurister og lobbyisters årelange angrep på den tidligere forståelsen.

I 1994 kunne de høste frukter fra offensiven, med TRIPS-avtalen i Verdens handelsorganisasjon (WTO). TRIPS står for «Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights», og kan konseptuelt oversettes til norsk som den internasjonale avtalen for immaterielle rettigheter. Avtalens kjernemål er å sette minimumsvern for eierskapsbeskyttelse over blant annet opphavsrett, patent, design og forretningshemmeligheter. Mye av dette er kunnskap som det slås lovlig, avtalefestet privat eierskap over. Det tar lang tid og er kostbart å nå markedet med nye medisiner, og legemiddelindustrien mener derfor at det er essensielt for dem å ha immaterielle rettigheter for å sikre medisinsk innovasjon. Makten har de likevel valgt å utnytte for egen vinning mer enn innovasjon som driver verden i riktig retning (ref. utbyttene til Pfizer-aksjonærene).

Legemiddelindustriens «vare» – kunnskap og ideer – er «ikke-rivaliserende». For å sikre makt og vinning over en ressurs det ikke er mangel på må det skapes fiktiv knapphet. Slik spiste kommunikasjons- og lobbykampanjer opp større deler av legemiddelindustriens forskning- og utviklingsbudsjett fra slutten av 1950-tallet. Industrien fryktet å se sine allerede da superprofitter svinne hen (profitt de kunne takke offentlige penicillin-kontrakter under krigen for), og en eventuell spredning av det vi kan kalle det «indiske eksempelet». India vedtok i 1970 en lov som forbød medisinske patenter. Landet inngikk også en avtale med FN på 1950-tallet om støtte for offentlig produksjon av penicillin, noe som ga grobunn for Indias offentlige medisinske produksjonskapasitet. Flere av G77-landene (de 134 fattigste landene i verden) fulgte i Indias patentlov-fotspor. G77 så immaterielle rettigheter som nok et nykolonialt sugerør for å flytte verdier og verdighet fra Sør til Nord. Lavinntektslandenes pondus svekket legemiddelindustriens normative makt over kunnskap og prissetting. De måtte nå befeste makten i et multilateralt avtaleverk.

 

Et stk militant Pfizer-direktør, Edmund Pratt Jr., la opp en forsvarsstrategi for industrien. Han samlet en hær av direktører i legemiddelindustrien for å utføre slagplanen. Likeså ble direktører innen kultur og teknologi – en annen gjeng med interesse i privat eierskap over kunnskap – hentet inn. Tolv direktører satt ved det USA-baserte hærbordet, som til slutt ble til Intellectual Property Committee (IPC). I ekte nyliberal geopolitisk ånd ble det skapt allianser med europeiske og japanske ekvivalenter av IPC.

 

Det som fulgte for IPC, var årevis med nådeløst lobbyarbeid for å få presset gjennom dominansen over den globale folkehelsen. Legemiddelindustrien slapp så ut angrepshundene sine, advokatene, til en rekke forum som FN og Verdens helseorganisasjon (WHO). De gikk også til intensive søksmål mot land for å befeste rett til eierskap via dommer. Mye uten hell.

 

Så kom gullkalven: opprettelsen av WTO. Snart skulle en rekke land reformere det som da var GATT-avtalen til WTO gjennom den såkalte Uruguay-runden i 1986. WTO var den perfekte arena fordi arven organisasjonen bygger på, Bretton Woods, ble brukt i favør av de rikestes interesser. Lobbyarbeidet ble nå til trusler og geopolitisk press mot en rekke av G77-landene fra USA (som nå var i stor grad temmet og indoktrinert av IPC-hæren). Alliansen av patent-sultne direktører skrev et avtaleforslag for immaterielle rettigheter til forhandlingene om WTO-avtalen. Forslaget deres var utelukkende basert på industriens ønsker. Rundt samme tid ble Pratt Jr. og direktøren av IBM hentet inn av ingen andre nyliberale ringere enn Ronald Reagan til å lede den rådgivende komitéen for handelspolitikk og forhandlinger (Advisory Committee for Trade Policy and Negotiation). Her satte gutta ned en arbeidsgruppe på nettopp immaterielle rettigheter. Gruppa og hæren maktet å markedsføre immaterielle rettigheter som viktig for amerikansk konkurranseevne. Alle som motsa seg dette var imot arbeidsplasser i Detroit og innovasjonen i Silicon Valley. Amerikanerne var solgt og annonserte at immaterielle rettigheter vil ligge på forhandlingsbordet under Uruguay-runden om fire år. India og Brasil nektet å godta en slik avtale, likeså en rekke andre i G77. USA startet å huke landene inn i lukkede møter for å tvinge dem til å gå med på avtalen. Her ble de møtt med trusler om sanksjoner og tilbaketrekking av bistand. Våpenet deres var en amerikansk lov fra 1974; Seksjon 301. Handelsloven ga USA rett til å innføre sanksjoner mot en handelspartner dersom partnerens nye tiltak ble ansett som diskriminerende eller tyngende for USA. Opp til avslutningen av Uruguay-runden i 1994 brukte USA Seksjon 301 rundt et dusin ganger i konfrontasjoner med lederne av G77. Anti-TRIPS-landene ble tvunget til retrett, med India som den siste forsvareren. Innføringen av TRIPS-avtalen viste at amerikansk privatiseringspress i aller høyeste grad fungerer.

Koronamonopolet

Legemiddelindustriens propagandamaskineri opererte for full kraft under koronapandemien for å ivareta monopolmakten. Corporate Europe Observatory har funnet ut at legemiddelindustrien bruker minst 360 millioner kroner årlig på lobbyarbeid for å ivareta monopolmakten sin – eller utvide den – kun i Brussel. På grunn av mye hemmelighold rundt lobbybudsjetter og lobbymøter kan en forvente at summen er langt høyere. Resultatet av propagandaen ble vaksine-produksjonsfabrikker produserende på lav kapasitet og land som ikke fikk ta i bruk kunnskapen og teknologien til å utvikle, distribuere og bruke egne koronavaksiner. Selv om det var for å sikre egen befolkning rett til liv og en effektiv håndtering av pandemiens nå dyptgående ringvirkninger. I tillegg var det de samme landenes skattebetalere som betalte for lobbykampanjer og superprofitter.

 

Tidlig i utviklingen av koronavaksinen så flere TRIPS-avtalen som et hinder for rettferdig pandemibekjempelse. I oktober 2020 la derfor India og Sør-Afrika et forslag på bordet i WTO om å gjøre unntak fra TRIPS-avtalen. Dette selv om det på papiret er en rekke unntaksbestemmelser i TRIPS-avtalen, som har vist seg for vanskelige å bruke. Land som Sveits, Storbritannia, USA og EU-klanen nektet å gå med på et bredt unntak slik India og Sør-Afrika ville, og kom heller med egne forslag. Spesielt EU. EU sitt forslag ble oversendt til WTOs medlemmer kun uker før toppmøtet i juni 2022 skulle bli enige om hva de skulle gjøre med TRIPS-avtalen. Det var det eneste forslaget som ble realitetsbehandlet, selv om India og Sør-Afrika sitt forslag lå på bordet i WTO i over 18 måneder. EUs forslag var tydelig legemiddelindustriens oppgulp. EU hadde falt for propagandamaskineriet: «det er de immaterielle rettighetene som har ført medisinen videre.» Uten slik beskyttelse vil verden tilsynelatende gå tilbake til å dø av papirkutt, bæsje i grøftekanter og se gjenoppstandelsen av primitive sykdommer. Eventuelt vil noens superprofitt kuttes kraftig.

 

Det er et viktig element industrien ikke nevner: offentlig finansiering. Den amerikanske staten ga Moderna nærmere 100 milliarder kroner for forskning og utvikling av vaksinen. Over lengre tid har også staten spyttet i milliarder av dollar på mRNA-forskning. Mesteparten av Modernas koronavaksine er finansiert med offentlige midler.

 

Historien er i ferd med å gjenta seg. Utbruddet av apekopper startet i 2017 i Vest-Afrika, men Verdens helseorganisasjon og det resterende multilaterale «samarbeidet» ga spredningen minimalt til ingen oppmerksomhet, før apekopper ble påvist i Vesten i 2022. Da startet kappløpet for å utvikle vaksiner, og hamstrings-budrunden fra rike land. Den globale kapitalismen fordrer hamstringen gjennom teoriene som handelsregelverket bygger på. Med mindre vi endrer både det teoretiske grunnlaget og regelverket som opprettholder det, vil vi aldri kunne rettferdig møte helsekriser.

 

Patenter er en samfunnskontrakt mellom legemiddelindustrien og oss andre. Ideen er at legemiddelindustriens enerett på å bruke patentene som ligger åpent for at alle kan se dem i en gitt periode, vil sikre lønnsomhet for forskning og utvikling av et legemiddel. Det vil igjen sikre teknologisk utvikling i framtiden. Legemiddelindustrien bryter likevel samfunnskontrakten når de hegner om monopolene sine i den forstand at de raderer ut andre samfunnsområder som de gjorde under koronapandemien. At politikere verden over tok på skylapper og nektet å forstå at pandemiens herjing var et ypperlig tidspunkt for å se alternativer til dagens regelverk er uansvarlig. Det er ingen god grunn til at vi skal ha TRIPS-avtalen slik den er i dag på grunn av den maktubalansen og dårlige beredskapen den fører med seg. Vi må bygge opp alternativer til den private legemiddelindustrien, som betyr å samtidig bygge ned makten TRIPS-avtalen har.

I midten av mai inviterte Gnist og Anarres bokkafé på Grønland i Oslo til samtale med den svenske marxisten Andreas Malm. Foran et publikum på femti snakket vi om taktikk og strategi i klimakampen. Dette nummerets Gnist-samtale er et utdrag av denne samtalen.

---

Skrevet av Daniel Vernegg, redaksjonsmedlem i Gnist

Andreas Malm er universitetslektor i humanøkologi ved Universitetet i Lund i Sverige. De siste årene har han gjennom bokutgivelsene Fossil Capital: The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming (2016), som tar for seg kapitalismens fremvekst og relasjon til kull, og den mer vitenskapsfilosofiske The Progress of this Storm (2017) skapt seg noe av et navn innen marxistiske kretser globalt.

 

DV: Ganske tidlig i How to Blow Up a Pipeline, skriver du om det du kaller Lanchester-paradokset. Hva går det ut på?

AM: Det er observasjonen at klimakrisa er så alvorlig, at så store saker står på spill, mange mennesker er urolige og sinte, men vi har hittil sett veldig lite sabotasje eller eiendomsødeleggelse – han skriver til og med om terrorisme – veldig lite militant kamp i klimabevegelsen, sammenlignet med stort sett alle andre sosiale bevegelser. Det er et paradoks at det ikke har brutt ut mer med tanke på hvor mye krisen forverres, hvor mye lidelse den forårsaker og hvor mange potensielle mål det finnes overalt i samfunnene våre: alt fra oljeplattformer, til SUVer, til superyachter … en kunne slå til mot mange ulike mål om en først begynte. Det er et paradoks som finnes både i rike og i fattige land.

DV: Du kritiserer noe du kaller strategisk pasifisme, som du mener er en utbredt måte å tenke på i klimabevegelsen.

AM: Pasifisme kan komme i mange former. Vi har en moralsk pasifisme, som sier at vi aldri skal begå vold fordi det er moralsk feil. For å slå hull på den moralske pasifismen: Dere hadde i Norge et tilfelle med en høyreekstrem som gikk inn i en moské og forsøkte å skyte masse folk, og så var det en gammel gubbe som slå ham ned? Det var en type vold – selvforsvar – som det for meg er veldig vanskelig å moralsk fordømme. Jeg forsvarer at han brukte vold for å slå ned denne her wannabe-massemorderen. Det kreves ganske ekstreme moralske ideer for å fordømme dette som feilaktig vold. Denne moralske pasifismen er det forholdsvis lett å slå hull på, synes jeg.

Den strategiske pasifismen, er noe annet. Den sier at poenget med å holde seg til ikke-vold ikke primært er moralsk, men strategisk, og baseres på at vi har dratt lærdommer av tiår eller til og med århundrer av sosial kamp, og at disse lærdommene sier at du fort en utøver noen som helst form for vold i sosiale bevegelser, så taper man, mens dem som historisk har holdt fast ved ikke-vold har vunnet. Dette her kommer i stor grad fra en bok som heter Why Civil Resistance Works av Erica Chenoweth og Maria Stephan. Der går de igjennom den iranske revolusjonen, den palestinske intifadaen, den arabiske våren og en del demokratiopprør i Øst-Europa. Basert i dette konstruerer de en database som de sier viser at det er en allmenn regel at voldsomme protester mislykkes, men ikke-voldelige protester lykkes. Jeg synes det er en veldig dårlig bok, og at forskningen deres er svak. Den er nå veldig kontroversiell, den boken – den tesen, fordi det nå er mange forskere som peker på det motsatte. Jeg som er litt historienerd, drar noen historiske eksempler i boken min som snarere peker mot det motsatte, nemlig at nesten alle opprør som har vært suksessfulle har inneholdt elementer av eiendomsødeleggelse, sabotasje, konfrontasjon med politistyrker eller også mer avanserte former for vold, som væpnet opprør eller krig.

Et eksempel som ofte dukker opp i disse sammenhengene, er kampen mot slaveriet. Det finnes en slags forestilling om at slaveriet ble avskaffet fordi abolisjonistene dedikerte seg til ikke-voldelig lobbying mot slaveriet, men det var ikke sånn det gikk for seg. Det første stedet slaveriet ble avskaffet var på Haiti etter den haitiske revolusjonen, som var et utrolig voldelig masseopprør. I USA krevdes det en gigantisk borgerkrig for å få slutt på slaveriet. Det betyr ikke at vi skal sikte mot å ha en borgerkrig, men det peker mot at vi i historiefortellingen her ser noe som ligner på det som i klimasammenheng kalles greenwashing – noe en kamerat har referert til som peacewashing – at elementer av vold i ulike episoder av frigjøring sorteres bort for å skape et bilde av at det er nok med relativt ufarlig ikke-vold for å oppnå mål.

Andre klassiske eksempler på denne retorikken er suffragettene, borgerrettighetsbevegelsen i USA, kampen mot apartheid i Sør afrika, ulike anti-koloniale revolusjoner (der favoritteksempelet selvfølgelig er India), den arabiske våren, berlinmurens fall og andre eksempler. Men om en ser nærmere på disse eksemplene historisk, inklusive berlinmurens fall – som var en orgie i eiendomsødeleggelse hvor masse mennesker gikk ut og hakket i stykker en stor mur, så sprekker bildet av at det er absolutt ikke-vold som er veien til fremgang. Dette er mitt syn på det.

DV: En kan jo gjøre et argument for at dette også gjelder sosialdemokratiene i Norge og Sverige. Her tenker jeg at dette med peacewashing er svært aktuelt, for i motsetning til fortellingen om klassekompromisset som en lærer på skolen, så var tiden før dette ble inngått preget av harde sosiale kamper, inkludert med innslag av blokader av streikebrytere og sabotasje. Tenker du at denne historien er noe en kan dra veksel på i klimakampen?

AM: Ja. Grunnen til at jeg utelater det, er at det ikke er et eksempel som brukes av Extinction Rebellion eller av andre i klimabevegelsen som forsvarer linjen om strategisk pasifisme. Her finnes det i det hele tatt veldig få referanser til arbeiderbevegelsens historie. Det er mulig at en kan dra veksel på den tradisjonen i Norge og Sverige, men det er ikke en spesielt levende tradisjon i våre land. Minnet om klassekampen på begynnelsen av 1900-tallet har jo stort sett dødd ut, i alle fall i Sverige – jeg vet ikke hvordan det er her. Dette skiller oss fra for eks. Frankrike, hvor det finnes en levende tradisjon for sosial kamp som bryter ut regelmessig hvert tredje, eller hvert fjerde år, med masseopprør som stort sett alltid inneholder opptøyer og eiendomsødeleggelse i stor skala. Men Frankrike er litt unikt i vest-Europa, i at de har dette som en levende tradisjon. Der er paradokset at det i Frankrike ikke finnes noen klimabevegelse som bedriver samme type kamp – dette til tross for at det finnes en stor grad av folkelig kulturell aksept på militant kamp, mens det i Tyskland – hvor det ikke i det hele tatt finnes en slik akseptans – finnes en mye mer militant klimabevegelse enn i Frankrike. […]

DV: Du argumenterer likevel for at det er på tide at klimabevegelsen både globalt og her hjemme bør eskalere og ta i bruk mer militante taktikker. Hvordan ser du for deg at det skal skje? Hva bør man gjøre?

Man kan gjøre så mye som helst, og det begynner allerede å skje sånne saker. Det finnes ganske klare tegn på at klimabevegelsen holder på å radikaliseres og at den eksperimenterer med nye taktikker. Det gjelder ikke minst Extinction Rebellion (XR). XR er på mange måter min motpart i min bok, for jeg ble ganske provosert over det jeg leste i deres håndbok This is Not a Drill, hvor de omtrent hevder at en så snart en anvender vold i noen som helst kamp, så baller det på seg og blir fascisme. Men XR har siden det gitt slipp på en del av sin mest ekstreme sivil ulydighetsdogmatisme og begynt å åpne for sabotasje. Kanskje særlig i England, som er XRs hjemland, hvor de for et år siden hadde en kampanje hvor de gikk til de store bankene i finansdistriktet City i London – bankene som øser inn penger i fossilbrenslerprosjekter – og knuste rutene deres på en veldig engelsk måte. Ikke impulsivt, spontant franskt, men en artig engelsk måte å ødelegge vinduer på. Likevel var det en form for sabotasje, som de også selv sa representerte en eskalering.

Just Stop Oil, som er en av flere spin offs av XR har – synes jeg – løftet klimakampen i England til et nytt nivå, med sine spesifikke blokader mot oljeraffinerier og -transporter. Disse har også innbefattet elementer av sabotasje i form av at aktivister har ødelagt bensinpumper og sånne saker. Jeg synes dette er en mye bedre kampanje enn Insulate Britain [britisk bevegelse som krever etterisolering av bygningsmassen i landet], som i sine blokader av trafikk og arbeidere som pendler til jobben har vært mye mindre målrettede. I England kan en også nevne Tyre Extinguishers, som er en kampanje for å tappe luften av dekkene på SUVer. Disse har et ganske høyt aktivitetsnivå, og for noen uker siden tømte de dekk på 250 SUVer på én natt i rike nabolag i Brighton. Dette har spredd seg til Tyskland også, og er en utrolig enkel sabotasjeaksjon som kan være ganske irriterende for SUV-eiere i rike bydeler. En setter simpelthen inn en liten linse, mungbønne eller et gruskorn i ventilen på dekket, og så går luften ut. En ødelegger ingenting.

Sabotasje og eiendomsødeleggelse kan være alt fra dette, til aksjoner som en som i februar ble utført mot byggingen av gassrørledningen Coastal Link i British Columbia i Canada. Denne bygges på First Nation-territorium, og utløste i 2020 massive protester over mye av Canada. Da var det mengder av blokader som ledet til at hele gassnettverket lå nede. Disse blokadene ble slått ned av brutale politiaksjoner. Det som hendte nå i februar, var at det plutselig etter midnatt kom tjue maskerte aktivister ut av skogen, gikk fram til portene ved byggeplassen der denne rørledningen skal settes ned i bakken og under en elv som har en spesiell åndelig verdi for urbefolkningen, og jaget vekk sikkerhetsvaktene ved å hakke på bilene deres med økser. Deretter tok de seg inn på området og inn i bulldosere og trucker, før de brukte disse til å ødelegge alt maskineri de kunne komme over. Da politiet kom dit, var alt videoovervåkningsutstyr ødelagt, så de eneste bildene som finnes av dette, ble tatt av sikkerhetsvaktene før de ble jaget bort. Aktivistene var også forsvunnet, og så vidt jeg vet, er ingen av de tjuetalls aktivistene blitt pågrepet. Selskapet har tapt millioner av dollar og ledende politikere har uttrykt sin bekymring for at dette vil skape en avskrekkende effekt på investorer som vil utvinne fossile brensler. Dette er jo eksakt det en vil oppnå! At investorer vet at de kan tape sin faste kapital, at de vet at aktivister kan gjøre slike ting, er jo eksakt det en vil oppnå! I spennet mellom å tappe dekk på SUVer og å ødelegge en hel anleggsplass, finnes det en masse ulike ting en kan gjøre. Jeg tror vi vil komme til å se mer eksperimentering av denne typen i det globale nord etter hvert som klimakrisen tiltar og aktivister blir mer frustrerte. […]

DV: Geografen Matt Huber, som nylig kom med boka Climate Change as Class War, argumenterer for at en organisert arbeiderklasse med makt til å stoppe produksjonen gjennom streik, er den eneste potensielle kraften som kan stoppe fossilkapitalen. Samtidig er det vanskelig å se for seg at den delen av arbeiderklassen som arbeider i olja i Norge og med kull i Tyskland vil gå foran i den kampen. Med det er det vanskelig å se for se at det ikke skal oppstå polarisering mellom denne delen av arbeiderklassen og klimabevegelsen. Er denne delen av arbeiderklassen rett og slett tapt for klimabevegelsen?

AM: Det er vanskelig for meg å se det på den måten. Til å begynne med, synes jeg at det ville være fantastisk om folk gjorde alt det Huber i sin bok skriver om at en kan gjøre. Det hadde vært fantastisk om fagforeningene slåss for klimaet på den måten som han setter opp som en mulighet, men det er litt spekulativt. Ideen om en klimabevisst arbeiderkamp har funnets i våre politiske kretser – i alle fall i de trotskistiske kretsene jeg har vært med i – ganske lenge. Ideen om klimajobber – det var en ganske avansert kampanje for klimajobber i Norge rundt 2008-2010, mener jeg å huske? Men jeg tror også at en ikke oppnådde så store resultater i Norge, og heller ikke i England eller i Sør afrika, der kampanjer av denne typen har vært ført ganske frenetisk.

Huber, som er en kompis av meg, erkjenner også at den reelt eksisterende klimabevegelsen som oppstod i 2019 ikke kom fra fagforeningene, men fra andre hold. Dermed er det ikke sagt at en skal gi opp den organiserte arbeiderklassen – inkludert den som jobber i fossil industri, for det finnes variasjoner i graden av klassebevissthet og politisk bevissthet. Det finnes andre grupper, for eksempel i Total – det store oljeselskapet i Frankrike, som har foreslått at deres raffinerier skal omgjøres til helt andre typer virksomheter. Men da har det vært snakk om fagforeningskadere med marxistisk skolering som har drevet ideene fram.

Det finnes også eksempler fra Australia og USA osv, men om en ser på brunkullsgruvene i Tyskland, så er klassebevisstheten og den sosialistiske bevisstheten der veldig lav. Der har forsvaret for kullindustrijobbene ekstremhøyrefortegn: Arbeidergrupper i kullindustrien stemmer på AfD [høyreekstremt parti i Tyskland], og når Ende Gelände [radikal klimabevegelse i Tyskland] hadde klimaaksjoner der i 2016, så kom nazister sammen med barn av kullarbeider-kids og angrep aktivistene. Det der varierer fra land til land og avhenger av hvordan det ser ut lokalt og graden av klassebevissthet. Dette er jo i seg selv en grunn til ikke å gi opp disse gruppene og fortsette å dyrke de kontaktene en har med folk i fagbevegelsen osv. Jeg vet ikke hvordan det ser ut i Norge og hvordan oljearbeidere her forholder seg til disse spørsmålene. Om de stemmer på Frp eller på mer progressive partier.

DV: Mange på venstresiden i Norge vil hevde at en ved å utføre blokader og sabotasje mot oljeindustrien, ville kunne ende opp med å dytte arbeiderne i denne inn i armene på Frp, og at venstresiden derfor heller bør satse på å utvikle grønn industripolitikk. Kan det være at klimabevegelsen trenger en arbeidsdeling hvor den har en flanke som gjør dine greier, men også en annen mer reformistisk flanke som snakker grønn industri?

AM: Absolutt! Og en slik radikal flanke ville ha som mål å presse behovet for omstilling inn på dagsordenen. Hadde en fått et enormt utbrudd av sabotasjeaksjoner mot oljeindustrien i Norge, så ville spørsmålet blitt presset frem. Det ser en tegn på bare med sivil ulydighetsaksjoner av XR-typen. Masseprotester tvinger saker inn på dagsordenen og utløser motreaksjoner, men da vil oppgaven for mer mainstream deler av klimabevegelsen være å ha en dialog med oljearbeidere og fagforeninger, og si:

Hør her, vi må faktisk gjøre denne omstillingen, men vi kan gjøre det på en måte som ivaretar deres materielle interesser og jobber. […]

Blomsterselgerne

Sannar Araszadeh:
Blomsterselgerne
Himle Forlag, 2022, nå Tekst Forlag

Sannar Araszadeh er kurder og var 26 år da han flykta fra Iran. Det er vanskelig å være radikal og aktivist i hjemlandet, spesielt når man er medlem av et forbudt politisk parti. Etter tre år i Tyrkia kom han til Norge i 2011 som kvoteflyktning. Araszadeh er kanskje den eneste kurderen som har skrevet en roman direkte på norsk.

Boka, Den mørke solen over de trange smugene (2015), er den første boka fra Sannar Araszadeh. Nå har nummer en, Blomsterselgerne, kommet.
Først omtaler jeg den siste boka og så kommer en samtale med forfatteren.

Blomsterselgerne

Da jeg leste boka, slo det meg hvor lite man egentlig veit. Jeg kan litt om kurdernes historie og kamp, og har vært i Kurdistan på tyrkisk side. Har i flere år prøvd å forstå og analysere. Allikevel «forstår» man ikke helt. Denne boka hjelper.

Dette er ikke en historiebok, ingen årstall, navn på organisasjoner eller kriger, men en roman om noen få afghanske tenåringer i en landsby i Iran, som hadde flykta til Iran. De prøvde å finne en måte å bo på og skaffe seg mat. Boka handler også om skolegang med mobbing og to lærere, en tyrann og en vennlig.

Det er mye å bli forskrekka over, lite å glede seg over og mye sjokkerende i hverdagen. Millioner av unger har like utrygge liv som dem. Fort voksne, men barn uten å få være det. Hovedpersonene i Blomsterselgerne er to unge gutter som selger blomster i et lyskryss, når de må. For å overleve. De blir sendt dit av voksne fordi de heller ikke har salt til maten.

Fortellinga i romanen er at den ene gutten blir fanga opp, rekruttert til militæret og sendt til Midt-Østen. Skikkelig lurt, og det går forferdelig dårlig. Den andre bor hos ei gammel tante som banker han opp for det minste, og som bare greier å slappe av når opiumspipa er tent. Dagene går med til juling på skolen, skulking og å hvile ut ved moras grav – og å unngå den gamle, sure tanta.

Dette er naturligvis tragisk og trist. Kunsten er å skildre angsten og savnet, mangelen på noen å stole på, en venn. Det er ganske sjelden noe å bli glad av – eller noen å bli glad i. Bokas styrke er når vi kommer litt under huden på de to guttene, og ikke bare hva de gjør og har gjort, men føler gråten og gleder seg over smilet. Det er her forfatteren får oss til å «forstå». Det er også politikk, uten politiske ord. Man behøver ikke få argumenter for å forstå.

Når man ser reportasjer på tv, når neste bok man leser er om de unge krigerne i Syria fra Afghanistan, blir analysa sterkere og man forstår mer.

Unger i andre fattige land, for eksempel i India, selger pocketbøker og servietter i lyskryss. De presser ansiktene sine mot ruta på drosja, og vi vender ansiktet vekk i nødverge.

Bare en liten sommerferie unna har vi Moria-leiren, øya noen av oss ikke drar til lenger fordi bare et glimt av leiren spolerer ferien.

Boka er skrevet rett på norsk, ikke oversatt. Det er en prestasjon etter noen få år i Norge. Det er formuleringer som gjør at vi skjønner at morsmålet til Sannar Araszadeh ikke er norsk. Av og til tenkte jeg at det styrka oppriktigheten, at det er en «utafra» som skriver. Ei bok av kjøtt og blod – tårer og noen få lysglimt.

En prat med forfatteren

Av og til hjelper det leseren å vite litt om forfatteren. Derfor et lite intervju.
Du kom til Bodø. Var det første du gjorde, å sette deg ned med ordboka å lære deg norsk?
– Nei, jeg var aleine, en fremmed og kjente ingen. Jeg gikk til sjøen, satt på en stein, grublet og så på bølgene. Var innom biblioteket og leste noen bøker på persisk.
– Jeg likte ikke det norske språket, og brydde meg ikke om å kunne lese norske bøker. Etter tre måneder begynte jeg på norskkurs, men synes det var kjedelig. Broren min måtte vekke meg om morgenen for å få meg på skolen.

En forfatter blir til
Men du begynte skrive, etterhvert.

– Det gikk kort tid etter at jeg begynte på norskkurset, noen få korte setninger. Det husker jeg godt. Det handlet om fugler, sjø, bølger, frihet, liv, kjærlighet til dyr og mennesker, himmel …

Tankene mine var alltid veldig forskjellige. Når jeg skrev en setning, tenkte jeg veldig dypt og skrev meningsfylt. Jeg hadde både evne, vilje og tro på at jeg kunne skrive. To av lærerne mine hjalp meg mye med å skrive korrekt norsk. De oppmuntret meg, og sa at setningene mine var sterke.

En dag ble jeg innkalt til et møte med en sykepleier fra kommunen. Hun oppdaget at jeg var veldig glad i å skrive, og sa hun kjente en mann, Kurt Lyngved, som kanskje kunne hjelpe meg. Da fikk jeg håp. En ettermiddag gikk søstra mi og jeg på kontoret hans. Jeg banket på døra, og etter litt klarte jeg å fortelle han at sykepleier W hadde sendt meg for å bli kjent med han. Vi fikk en kopp kaffe, søstera mi og jeg. Så begynte jeg å prate, tok skriveboka ut av sekken og la den på bordet foran han. Han sa at han har aldri hadde møtt en flyktning som liker å skrive og at han gjerne ville hjelpe meg på fritida. Kurt Lyngved er leder av Batteriet Nord-Norge i Bodø. Han ble læreren min. Hver gang jeg møtte han, gikk vi gjennom tekstene. Jeg fikk både kunnskap og erfaring.

Nå er den andre boka ferdig.

Erik Ness, redaksjonsmedlem i Gnist 

 

Forfattere: Magnus E. Marsdal og Astrid Hauge Rambøl

Det store strømsjokket. Om hva som gikk galt og hva vi kan gjøre med det

Manifest Tankesmie og Forlaget Manifest, 2022, 95 sider

---

Av Lars Thue, professor emeritus ved Handelshøyskolen BI

Magnus E. Marsdals og Astrid Hauge Rambøls kaller skriftet sitt om strømsjokket en «pamflett». Forfatterne treffer godt denne sjangerens kriterier: Temaet er svært aktuelt, framstillingen er både politisk og polemisk og boka har klare budskap, som at kabelavtalene med Tyskland og England må reforhandles. I sin materielle framtoning bryter den riktignok med Unescos normer som sier at en pamflett ikke skal ha over 48 sider. Dette skriftet har akkurat det dobbelte. Men fordi disse sidene bare er halvparten så store som vanlige boksider, er det likevel akkurat innafor!

Skriftet er lettlest og gir en god innføring i hovedproblemene knyttet til svikten i strømmarkedet. Kraftsektoren er et teknologisk og institusjonelt kompleks som de færreste overskuer, men her får du en kort gjennomgang både av kraftregimets historie og nåsituasjon, med utgangspunkt i politisk relevante problemstillinger. Forfatterne er kritiske, men også konstruktive. Det siste kapitlet heter «Mulige utveier for Norge», og følger løftet i siste del av pamflettens tittel, «… hva kan vi gjøre med det».

Deler av boka er bygd på Marsdals intervjuer med Hogne Hongset. Hongset er en god guide inn i kraftfeltet, med lang erfaring fra ulike deler av energibransjen. Marsdal stiller for det første de spørsmålene som nykommere til denne problematikken vil være interessert i å få svar på. I tillegg foregripes innvendinger som hovedbudskapet i skriftet vil bli møtt med. Som når Marsdal spør: «Er det ikke noe selvgodt over den intense norske motstanden mot å innlemmes i det europeiske kraftmarkedet? Finnes det et anstrøk av ‘Norway first’ her? En norsk energisjåvinisme som sier at Ola Dunk og industrien hans skal ha billig strøm, og så får resten av verden klare seg som best de kan?» Hongset svarer: «Dette handler ikke om ‘Norway first’. Det er heller omvendt: Skal det være ‘EU first’?»

Innledningsvis konkretiserer og eksemplifiserer forfatterne hvordan tre hovedgrupper rammes av strømsjokket. Først husholdningene: noen «måtte selge hunden sin for å ha råd til strømregninga». Deretter får vi høre om drivhusbonden i Vestfossen som måtte la titusener av julestjerner visne. Han eksemplifiserer problemene til mange små og mellomstore næringsdrivende. Den tredje kategorien er den kraftkrevende storindustrien. Denne sektoren står overfor en utgiftsøkning på mange hundre millioner kroner, der «titusener av arbeidsplasser, 200 milliarder årlig eksportverdi og den viktigste industrinæringen når olje og gass går ut på dato, er satt i fare».

Det er problemene til denne storindustrien som får størst omtanke i pamfletten, blant annet gjennom et eget kapittel. En pamflett skal ha klare budskap, men en anmeldelse kan koste på seg noen nyanser. Hydro er en av de bedriftene som trekkes fram, blant annet som hjørnesteinsbedrift i Sunndal med 700 ansatte der. Hva skjer hvis bedriften legges ned? Men trenger Hydro spesiell omsorg? Det går fram av pamflettens egne tabeller at Hydro er landets tredje største kraftprodusent med en egenproduksjon på rundt 10 TWh. I 2020 sluttet Hydro Energi en avtale med kraftforetaket Lyse, som gjør at Hydro i dag er operatør av 40 norske kraftverk med en produksjon på 13,7 TWh. I tillegg har Hydro 15 langsiktige kontrakter som gjør at Hydro Energi forvalter 18 TWh, tilsvarende forbruket til 900 000 husholdninger.

Et annet av selskapene som nevnes, Norske Skog, solgte i 2002 ti vannkraftverk til Buskerud Kraftproduksjon, og valgte dermed å gi fra seg kontroll over krafttilgangen sin. Det er gode grunner til å tilrettelegg for denne storindustrien, men de mange tusen små og mellomstore bedrifter spredt rundt i landet fortjener like stor oppmerksomhet. De er ofte mer sårbare enn den kraftkrevende storindustrien.

Forfatternes tredelte periodisering av kraftsektorens historie har mye for seg, men også her vektlegges storindustrien mer enn det er historisk belegg for. De norske konsesjonslovene som grodde fram i perioden 1906–1917 hadde en klar brodd mot storindustrien. Ikke minst arbeiderdemokrat og justisminister Johan Castberg la vekt på hensynet til husholdninger, jordbruket og landets mange små og mellomstore bedrifter. Når kraftoverskudd og krise inntrådte i mellomkrigstida, ble det imidlertid større politisk åpenhet både for krafteksport og storindustri. Og når forfatterne kaller tiåra etter krigen for «Storindustriens periode»» antyder det bare halve sannheten. De mange kommunale og fylkeskommunale energiverkene var pådrivere for å skaffe lys og varme til folk flest og å støtte det ordinære næringslivet. Disse sto lenge for over halvparten av kraftproduksjonen i landet, mens staten etter hvert bygde seg opp til en tredjedel.

Tida etter at energiloven ble vedtatt i 1990 kaller forfatterne «markedets periode». Det påpekes riktig at Eyvind Reiten var olje- og energiministeren som loset denne nyliberale markedsvendingen i havn. At Reiten var administrerende direktør i Hydro Energi hører også med til historien. Han bidro til å utvikle et «gråmarked» for overskuddet av Hydro-strøm allerede før liberaliseringa. Hydro Energi hadde klare interesser av et mer åpent kraftmarked.

Utenlandskablene og krafteksportens betydning for de økte strømprisene er et naturlig hovedtema i skriftet. Vi får en god diskusjon om sammenhengen mellom gamle og nye kabler og prisene på kraften her hjemme. De fleste mediene har terpet på dette gjennom de siste månedene, men det er greit å få de relevante forholdene oppsummert. Litt på samme måte med det siste kapitlet om mulige utveier av krisa. Her hentes det blant annet flere gode forslag og kommentarer fra professor emeritus Øystein Noreng på BI. Han mener blant annet at «Norge trenger en styrket suverenitet på energiområde, og at vi bør frigjøre norsk kraftpolitikk fra EUs energibyrå, Acer.» Både dette og de øvrige løsningsforslagene som nevnes i boka har etter hvert blitt nevnt av andre. Men det er heller ikke kommet til så mange nye forslag, så her får du de fleste samlet. Kanskje litt overraskende foreslås det ikke å reversere energiloven, eller droppe det markedsbaserte kraftregimet. Det må bare grundig reformeres.

Innimellom de ordinære tekstsidene, er det en rekke gode plansjer med informasjon om kraftsektoren, som oversikten over de største kraft- og nettforetakene, kraftsjefenes lønninger, forklaringer på en del kraftuttrykk, hvordan strømmen i landet brukes, litt om børshandelen på Nord Pool og så videre.

Forfatterne sier i innledningen at «pamfletten er blitt til i all hast», og det synes som om siste ord ble skrevet en gang ved inngangen til februar i år. Siden den gangen har strømsjokket rystet oss ytterligere og gjort skriftet enda mer relevant.

Imperialisme er hovedtema for dette nummeret av Gnist. Artiklene og debattinnleggene inneholder perspektiver og synspunkter som er sjeldne i dagens norske offentlighet. Forhåpentligvis vil de kunne danne grunnlag for debatt om imperialismen i dag.

 

Like før dette nummeret skulle ferdigstilles døde Dronning Elisabeth. Framfor noen annen nasjon representerte Storbritannia gårsdagens imperialisme der “sola aldri gikk ned over det britiske samveldet” og monarken var det øverste symbolet på dette. Kolonisystemet av i går er stort sett over, men det imperialistiske verdenssystemet lever fortsatt i verste velgående. 

 

Siden vi begynte å planlegge nummeret har verdenssituasjonen blitt mer dramatisk. 24. februar gikk Russland til angrep på Ukraina. Denne invasjonen har skapt rystelser som få tidligere kriger har klart.

 

Det er ingen tvil om at det russiske angrepet er i strid med folkeretten og må fordømmes. Folkeretten gir ukrainerne rett til selvforsvar. Dette er et prinsipp som må gjelde uavhengig av hvordan en vurderer et lands regjering. Samtidig er det åpenbart at Vesten er involvert med sin egen agenda. NATO har flyttet sin østgrense helt fram mot Russlands grenser. Det er ikke urimelig at dette fra russisk side oppfattes som innringning. 

 

Den norske opinionen har reagert kraftig på invasjonen av Ukraina. Derimot har få i Norge reagert på at Vesten de siste tiåra har gjennomført flere folkerettsstridige angrepskriger. Norge har deltatt i flere av disse krigene, ikke minst i Libya, hvor norske fly slapp 588 bomber. De ulike reaksjonene på disse angrepskrigene er påfallende.

 

Det er heller ikke slik at dette er den første krigen på europeisk jord etter annen verdenskrig som det av og til hevdes. På 90-tallet foregikk det flere brutale kriger i forbindelse med at det tidligere Jugoslavia gikk i oppløsning.

 

Invasjonen i Ukraina har også skapt rystelser i det politiske landskapet både i Norge og andre land, og bidratt til at en allerede sterk militarisering av samfunnet har eskalert kraftig. Sverige og Finland er på vei inn i NATO. Den norske basepolitikken er endelig formelt avviklet ved avtalen Stortinget gav tilslutning til i juni i år, etter lang tids uthuling. I Norge har flere tidligere NATO-motstandere blitt tilhengere av alliansen. At venstreorienterte har blitt positive til NATO er til å undres over siden NATO jo i minst like stor grad som tidligere er en militærallianse dominert av USA.

 

Noen venstreorienterte tenderer dessverre i retning av å unnskylde Russland. Det kan imidlertid ikke underslås at Russland er ansvarlige for å ha gått til angrep. At venstreorienterte er sympatisk innstilt til den erke-borgerlige russiske staten er også påfallende. Det er viktig å få fram at kritikk av NATO ikke er sammenfallende med støtte til Russland.

 

Kamp mot all imperialisme og stormaktsinnblanding må være parolen for alle som hevder å tilhøre venstresiden.

 

Daniel Vernegg, Hannah Sigriddatter Ander og Per Medby, redaksjonen til dette nummeret av Gnist.

Sjømatnæringen har som ambisjon å doble verdiskapningen innen 2030, samtidig som den skal bli mer bærekraftig og skape arbeidsplasser langs kysten. Rammebetingelsene for det som kan bli en av de næringene vi skal leve av etter olja bør debatteres bredt, ikke bare langs kysten. Kysten og havet er vår felles eiendom, som vi er avhengig av for å ha gode liv.

---

Av Kari Celius, redaksjonsmedlem i Gnist

Laks er Norges nest største eksportnæring. Næringsmiddelindustrien, som er fastlands-Norges største industri, sysselsetter 50000 arbeidere. Mange av arbeidsplassene er direkte eller indirekte knytta til oppdrettsnæringa.

Sjømat Norge (landsforeningen for fiskeri- og havbruksnæringen) har som strategi om å doble verdiskapingen i sjømatnæringen inne 2030 – de kaller det «det blå taktskiftet». Det skal de gjøre samtidig som næringa skal bli mer bærekraftig og skape arbeidsplasser i lokalsamfunn langs kysten. Der høres ut som en utfordring.

Som oljevirksomheten og kraftprodusentene er oppdrettsnæringa avhengig av å høste av grunnrenta. Men oppdrettsnæringa får etablere seg på allmenningen uten å måtte betale for det de forbruker av areal og hav. De slipper å betale erstatning for villaksen som blir borte og andre natur- og miljøødeleggelser som er en følge av aktiviteter knytta til oppdrett.

Boka Den nye fisken kom i 2021. Boka forteller den spennende historien om hvordan laksenæringa ble til og hvordan den er blitt en stor økonomi. Den har vært en inspirasjon for denne artikkelen, men Istedenfor å skrive en bokmelding, ville jeg favne bredere enn boka, og ta med det de ikke har skrevet så mye om; sysselsetting, organisering og arbeidskonflikter, om politiske linjer og krav til næringa.

Historien om temminga av laksen

Simen Sætre og Kjetil Østli sitt arbeid startet med en artikkelserie om laksenæringen for fem år siden i Morgenbladet og i Harvest (nettmagasin om mennesker, miljø og natur). De ønsket å undersøke forskningens kår på området laks. De fant ut at den møtte motstand, i hvert fall hvis det ble publisert forskningsresultater eller hypoteser som ikke var positive for næringa. Mye av boka er brukt til å utdype påstandene om at næringa er ute etter å kontrollere forskningen og regelrett prøver å bringe forskere som er kritiske til taushet ved å stemple dem som «aktivister» eller enda verre, trekke forskningen deres i tvil som juks. Som ikke-fagperson er det vanskelig for meg å vurdere om de er selektive i sitt valg av kilder.

Boka er på mer enn 350 sider, og i tillegg kommer nesten 100 sider med informasjon om aktører i bransjen, referanser og kildehenvisninger. Det er forståelig at de har hatt behov for å vise at de kan dokumentere det de påstår. Det er vanskelig ikke å bli revet med at historien om hvordan laksen ble industri, og boka er underholdende og lett lest, selv om det som fortelles om er ganske dystert.

Det er kanskje godt kjent for andre, men det var nytt for meg at den norske oppdrettslaksen er en oppfinnelse. Det genetiske materialet til laksen som vi kjøper hos Rema eller Meny og har til hverdagsmiddag, kommer fra rogn som i lakseoppdrettets barndom på 70-tallet ble samlet inn i 40 norske elver og en svensk. Utviklingen foregikk ved seleksjon av den fisken som hadde de ønskete egenskapene, vokste fort og lot seg temme. Små oppdrettsanlegg langs kysten samarbeidet med forskerne og var laboratorier der ulik smolt ble testet ut.

Til å begynne med var oppdrett virkelig småskala, drevet av kystfolk som hadde bakgrunn fra husdyrhold eller fiske. For mange ble det lærdom kjøpt dyrt, og mange oppdrettere gikk konkurs på begynnelsen av nittitallet. Etter dem kom de som ville drive større og mer profesjonelt, og kjøpte opp konkursbo som hadde oppdrettskonsesjon. En av dem var Gustav Witzøe fra Frøya. Selv om navnet skulle tyde på noe annet, er altså hans rikdom av ny dato. Han er Norges sjette rikeste mann, og eier et av de store selskapene, SalMar.

Halvparten av all lakseproduksjon i Norge er samlet i fire selskaper: foruten SalMar er det Mowi, Lerøy og Cermaq. Disse er nå multinasjonale selskaper, som også har utenlandske eiere. Mowi het fram til 2015 Marine Harvest, bak står John Fredriksen. Norsk oppdrettskapital står også bak investeringer i Canada og på Island, for å nevne noen av stedene hvor villaksen er i ferd med å forsvinne.

Lakselus ble et problem tidlig i næringens barndom, både for oppdrettsnæringa selv og for villaksen. De tettbodde merdene gjorde at luse lett smittet fra fisk til fisk. Rømlingene førte med seg lusa opp i elvene og smittet villfisken. Boka skriver mye og spennende om alle metodene som er blitt brukt i forsøk på å bekjempe lakselus, fra ulik kjemisk behandling, via leppefisk til spyling med varmt vann. Ingen av metodene er effektive, og det er heller ikke god dyrevelferd. Importert soyaprotein brukes nå også i laksefor, en annen miljøfaktor som gjør at oppdrettslaks rykker oppover på listen over mat med et vesentlig CO2-avtrykk. Her er mye å ta tak i, og bransjen sliter med å framstå som bærekraftig.

Oppdrettsnæringa og fagbevegelsen

Tall på sysselsetting

I boka anslår de at det i 2021 er i underkant av 9000 personer som er sysselsatt i oppdrettsnæringa. Tall fra SSB (2017) oppgis å være 8000. Hvor mange som er hhv. fast ansatte og innleide er ikke kjent, heller ikke hvor stor andel av dem som er arbeidsinnvandrere.

I Stortingsmeldingen 2014-2015 (Meld. St. 16: Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett) står dette: «Den direkte sysselsettingen i verdikjede havbruk var i 2013 på 9 621 årsverk. Sysselsettingen fordeler seg på 4 317 årsverk innen slakteri, videreforedling og salg, 4 133 årsverk innen matfiskleddet, 691 årsverk tilknyttet settefiskleddet, 385 årsverk tilknyttet administrasjon og 105 årsverk tilknyttet stamfiskleddet. Sysselsettingen tilknyttet oppdrettsnæringen har vært økende over mange år, men har samtidig økt betydelig mindre enn produksjonen (min utheving).» Det siste er kanskje ikke unaturlig i en ny næring.

Oppsplittet organisering

Arbeiderne på oppdrettsanleggene er organisert i Fellesforbundet, der de har eget tariffområde Havbruk, mens de som jobber med slakting og bearbeiding av oppdrettsfisk er organisert i NNN under overenskomsten for Fiskeindustribedrifter. Denne oppsplittinga har en historisk forklaring ved at en tidligere overenskomst fra Norsk Skog- og landsarbeiderforbund den gangen oppdrett var en liten næring, senere ble inkludert i Fellesforbundet. Slakting og bearbeiding hører naturlig inn i NNN, siden slakting og bearbeiding av villfisk har vært knyttet til næringsmiddelindustrien siden starten. Produksjon av for og medisin til oppdrettsbruk er organisert i Industri Energi, de kommer fra det som var Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund før sammenslåing.

Tilfellet Sekkingstad og hvordan seier i retten ble snudd til tap

På Fri Fagbevegelse sine nettsider forteller Torgny Hasås hele historien om arbeidskonflikten på det Sekkingstad-eide lakseslakteriet Norse Production på Stord. I fire uker høsten 2017 streiket 70 polske arbeidere for å få tariffavtale. De hadde over en lengre periode og i skjul for arbeidsgiver meldt seg inn i NNN en for en, og krevde nå at det ble inngått tariffavtale.

I tiden forut for konflikten hadde NNN i flere år samlet dokumentasjon på at det foregikk sosial dumping i fiskeforedlingsbransjen, og krevde allmengjøring av Overenskomsten for fiskeindustribedrifter. Tariffnemda avgjorde i februar 2015 at minstelønna skulle være 162,85 kroner i timen for de som arbeider i fiskeindustrien. Det medførte en nær dobling av lønna for blant andre de polske arbeiderne.

I Norse Productions ble det praktisert en gjennomsnittsberegning av arbeidstiden som var ulovlig i henhold til arbeidsmiljøloven og det ble ikke betalt overtidstillegg. Tariffavtale og tillitsvalgte å forhandle med er en forutsetning for å kunne inngå en arbeidstidsordning basert på arbeid utover normal arbeidsuke.

Etter 34 dagers streik med stor støtte fra øvrig fagbevegelse vant de fram med kravet sitt. Men avtalen var knapt nok på plass før bedriften slo seg konkurs. NNN fikk skylden for å ha drevet Norse Production over styr med sitt krav om tilbakebetaling av manglende lønn og overtid til de ansatte fra tida før tariffavtalen. Men merdene var fulle av fisk, og seks dager etter konkursen var et nytt selskap, Sund Laksepakkeri, etablert. I juli 2018 hadde de tilsatt 70 personer, samt benyttet seg av vikarbyrå, men ingen av de NNN-organiserte fikk jobb. NNN mente at alle ansatte i Norse Production hadde fortrinnsrett til de nye jobbene, og gikk til sak mot Sund Laksepakkeri. Sommeren 2019 kom saken opp, og dommen slo fast at de fagorganiserte var blitt diskriminert. 45 polske arbeidere ble tilkjent til sammen 18,1 millioner i erstatning. Det er en høy sum av en omsetning, som de åtte månedene Sund Laks hadde produsert, var 33 millioner, men Sekkingstad hadde milliardomsetting og burde kunne gjøre opp for seg. Arbeiderne har fått dekket lønna si av lønnsgarantifondet, men erstatningen har de ikke sett noe til.

Slakteskipet Norwegian Gannet

Sekkingstad har imidlertid funnet seg et nytt satsingsområde. Istedenfor å slakte fisk på norsk jord og betale norsk lønn, har han investert i et slakteskip Norwegian Gannet og en fiskeforedlingsfabrikk i Hirtshals. Slakterskipet henter laks direkte fra merdene i Skottland og leverer fisken direkte til fabrikken. Det er norsk besetning på skipet, men i produksjonen jobber det østeuropeere.

Etter hvert har skipet i stor grad gått over til å hente fisk fra norske merder. Båten har fått dispensasjon fra den såkalte fiskekvalitetsforskriften fram til 2030, dette ble sikret av den forrige regjeringa. Forskriften sier at produksjonsfisk ikke skal sendes ut av Norge før den er enten filetert eller at skadet fiskekjøtt er skåret bort, og har til hensikt å hindre at fisk med dårlig kvalitet skal komme ut på markedet og medføre omdømmetap for norsk fisk. Den offisielle grunnen til at de har fått dispensasjon er at direkte transport med båt til «et sted nær markedet» gir et mindre miljøavtrykk enn transport med trailer fra et landbasert fiskeslakteri et sted på Vestlandet. Da ser man bort fra at sosial dumping foregår i produksjonen på båten, og at fabrikken i Hirtshals ikke har tariffavtale.

 

Hva mener fagbevegelsen om næring og rammevilkår

Jeg har undersøkt hva det to forbunda som organiserer arbeiderne innenfor næringa mener om oppdrett. NNN er i sin uttalelse om fiskeri og havbruk fra 2017 opptatt av at næringa må søke å løse miljøutfordringene den har, i samarbeid med lokale og nasjonale myndigheter. Deres viktigste krav er innførings av rullerende biomasse i oppdrettsanlegg, som vil bidra til en jevnere tilførsel av råstoff til industrien, og slik sikre helårlige arbeidsplasser og mer bearbeiding i Norge. De ønsker en arealavgift, som er utformet slik at den både bidrar til mer innovasjon og styrker lokalsamfunnene.

Fellesforbundet mener også at produksjonen ikke skal økes der det ikke er miljømessig forsvarlig. I sin klimaplan fra 2021 gjentar de nesten ordrett Sjømat Norge sitt produksjonsmål. De ønsker oppdrettsnæringa både lenger til ut til havs og opp på land. Men de er opptatt av at de «selvpålagte hindringer» ikke skal medføre at næringen søker sin utvikling i andre land. De har ingen konkrete krav til næringa. Det speiler kanskje at de to forbundene organiserer ulike deler av næringen som ikke har sammenfallende interesser.

Hva mener Rødt

Rødts arbeidsprogram har et eget kapittel om fiskeoppdrett. De ønsker beskatning av grunnrenta, men kravet i programmet er ikke særlig spissa. Det fastslås at: «Skatteordningen for oppdrettsnæringa imøtekommer hverken lokalsamfunn eller statens rett til inntekter.» Da Rødt kom på Stortinget foreslo de i sitt alternative statsbudsjett en dobling i produksjonsavgiften for laks og regnbueørret, fra 40 øre/kg til 80 øre/kg. De foreslo også tollavgift på soyamel som brukes i produksjon av for til oppdrettsfisk. I budsjettet lå også miljøtiltak for oppdrettsnæringa og økt bevilgning til mattilsynet for kontroll. (Budsjettet ble naturlig nok ikke vedtatt.)

Rødt var engasjert i Sekkingstad-saken, og har krevd at det oppsagte arbeiderne skal få erstatningen de har krav på i hht dommen. I kjølvannet av saken om Norwegian Gannets dispensasjon fremmet Rødt forslag om å innføre kvotetrekk for eksport av ubearbeidet fisk for å sikre at norsk fisk skaper norske arbeidsplasser. Dette forslaget ble fremmet for næringskomiteen i forrige stortingsperiode, men ble ikke vedtatt.

Grunnrente og skattepolitikk

De fleste tillatelsene til å drive oppdrett ble i sin tid gitt bort gratis. De som fikk tillatelse fikk anledning til å bruke en naturressurs, det de høster er grunnrente. Grunnrenta gir høy avkastning på kapitalen for oppdretterne, men de gir lite tilbake til det lokalmiljøet som har stilt naturressursene sine til disposisjon. Etter hvert som tillatelsene kunne kjøpes opp er lakseoppdrettere blitt blant landets rikeste.

Havbruksskatteutvalget kom i sine beregninger fram til det tallet som er nevnt i Rødts program, at grunnrenta utgjør om lag 20 milliarder pr år. I 2014 ble det satt i gang en utredning av hvordan oppdrettsnæringa skulle betale mer til felleskapet, skulle det være det være en avgift som ble beregnet etter areal eller produksjonsmengde, eller skulle det være en grunnrenteskatt? Høyreregjeringa mente faktisk også at bruk av naturressursene burde beskattes, og fikk støtte fra NHO. Det var flertall på Stortinget en eller annen form for skatt eller avgift, men for å kunne ha bedre grunnlag for å avgjøre hvilken som skulle velges, ble utredningen satt i gang. For å gjøre en lang historie litt kortere: ifølge forfatterne av «Den nye fisken» var det oppdrettsnæringens egen lobby, godt støttet av påvirkere fra First House, som sørget for at det som til slutt ble vedtatt var en liten produksjonsavgift, og ingen grunnrenteskatt.

For å ta et eksempel fra den norske kystvirkeligheten: i Hadsel kommune i Vesterålen har Nordlaks sin virksomhet. Med en omsetning på 3 milliarder kroner i 2019, er Nordlaks trolig Norges største familieeide oppdrettsselskap. Selskapet har 39 oppdrettsanlegg i 12 kommuner i Nordland og Sør-Troms. De har verdens største flyttbare havfarm, et 385 meter langt og 59 meter bredt oppdrettsanlegg, på utviklingstillatelse fra Fiskeridirektoratet. Den ligger i havet i Hadsel kommune, og skal kunne huse inntil 10 000 tonn laks. Pga problemer med lakselus og høy dødelighet i anlegget (opp mot en fjerdedel av fisken dør i merdene) vil ikke direktoratet gi selskapet lov til å gjøre om utviklingstillatelsene til ordinære konsesjoner.

Den største eieren i Nordlaks, Harald Inge Berg, er oppført med en formue på 12 milliarder kroner i 2019, det begynte med oppkjøp av et konkursbo for tretti år siden. Man skulle kanskje tro at noe av denne rikdommen tilflyter Hadsel kommune, men det gjør den ikke. Kommunen har dårlig økonomi. I budsjettbehandlinga i desember 2021 ble det foreslått at skoler, barnehager og legekontor skulle legges ned, at brannberedskapen ble redusert og gatelys skulle slås av for å spare kostnader.

Bør oppdrett må bli landbasert?

Oppdrettslaks som rømmer eller som smitter villaks med lus og andre sykdommer er et stort miljøproblem som må løses. Det umiddelbare svaret er at oppdrettsanleggene må på land med vannrensesystemer og muligheter for å ta vare rester av for. Det vil beskytte villaksen og havet, men hvordan «landbasert anlegg» løses er vel også viktigI 2019 var det 20 landbaserte anlegg i Norge og norsk kapital eller norske eierinteresser i ytterligere 10 anlegg i andre land (NorskFisk.no).

Her kommer tre eksempler fra virkeligheten:

Hydra – den flytende produksjonstanken

Nordlaks har flere innovative kort i ermet: I februar 2021 overtok de et selskap som het Hydra Salmon Company II AS. Selskapet hadde forut for overtakelsen fått tilsagn om fire utviklingstillatelser til utvikling av konseptet “produksjonstank”. Dette utviklingsprosjektet har Nordlaks nå overtatt, og jobber for å realisere produksjonstanken i tråd med tilsagnet som var gitt av Fiskeridirektoratet. Hydra er en flytende tank med diameter 78m med tett tak og faste vegger som går ned til 20 meter under havoverflaten. Maksimal tillatt biomasse: 3120 tonn. Rømningssikker er den helt klart, og det er muligheter for god fiskevelferd, siden de faste veggene beskytter mot bølger og uvær på en måte vanlige merder ikke gjør. (Fisk som skubbes mot hverandre i merdene når det er vind og bølger får sår og skader. Fisken blir redd og stressa, så oppdrett i værhardt klima med kaldt vann er ikke god dyrevelferd.)

Landbaserte oppdrettsfabrikker på steder uten kyst?

Den norske oppdrettslaksen er skapt i et laboratorium, og oppdrett har vært industri fra dag en. Hele produksjonsprosessen kan i prinsippet gjøres på ett sted, hvis oppdrett, slakting og bearbeiding samlokaliseres. Landbasert oppdrett baserer seg på såkalt RAS-teknologi, resirkulerende akvakultursystem. Det er i prinsippet det sammen som brukes i akvarium, der rensingen foregår med biofiltrering uten at store mengder vann skiftes ut. Det sparer ferskvann, samtidig som det er mulig å lage det habitatet som fisken trenger for å ha det bra. Det funker i akvariet, men for større oppdrettsanlegg er RAS ennå på prøvestadiet.

I Sverige er det under planlegging flere store landbasert oppdrettsanlegg uten kystkontakt, basert på norsk oppdrettskapital.  Et anlegg i Sotenäs kommune er et samarbeid mellom norske Lighthouse Finance og den svenske kommunen. Anlegget skal etter planen stå klart i 2023. Målet er å produsere 260.000 tonn laks årlig. Nærhet til eksportmarkedene, samt å slippe transport på norske vinterveier, trekkes fram som fordelaktig med plasseringen, samt velvilje lokalt når det kan gi 50-80 arbeidsplasser.  Ja, villaksen er i hvert fall trygg når produksjonen er på betryggende avstand fra hav og elver. Det er muligheter for gode helårsarbeidsplasser hvis fabrikken kan samle oppdrett, slakting og bearbeiding. Med en slik løsning vil lakseproduksjon bli likere produksjon av kylling.

Er det greit å bygge om holmer og skjær for å få næringa landbasert?

Gigante Salmon har sitt første landbaserte lakseoppdrettsanlegg under bygging på Lille Indre Rosøy i Rødøy kommune på Helgeland. Deres konsept er basert på et gjennomstrømmingssystem som det påstås at «kombinerer fordelene fra både konvensjonell og landbasert akvakultur» (fra nettsiden deres). De sier videre at «mer enn 50% av utslippene samles opp og kommer til nytte som gjødsel eller andre produkter i den sirkulære økonomien. Vannet som brukes i produksjonen hentes fra en dybde hvor det ikke lever lakselus, derfor unngår laksen i vårt anlegg påslag av parasitter og slipper å behandles for dette.»

Gigante Salmon Rødøy AS har tillatelse til å produsere 13731 MTB (maksimalt tillat biomasse, målt i tonn) på Lille Indre Rosøy. Byggingen av anlegget startet i september 2021, og produksjonsstart er planlagt i andre halvår 2023. Gigante Salmon er et opprinnelig familieeid selskap med lokal tilknytning, som har drevet med oppdrett siden 80-tallet. For å bruke mindre strøm og rense avløpsvannet mer enn opprinnelig planlagt, har selskapet nå i 2020 søkt om tillatelse til å etablere en steinfylling i sjøen utenfor Lille Indre Rosøy.

De samme eierinteressene står bak Gigante Havbruk, som vil bygge et landbasert oppdrettsanlegg på Feøya noen mil utenfor Bodø. Her er planen å sprenge ut store basseng på øya. Det er omstridt, for det er et stort synlig inngrep i naturen. De største bassengene på det planlagte oppdrettsanlegget er 250 meter lange.

Særlig berørt av den planlagte utbyggingen blir Fordypningsrommet i Fleinvær – et spesielt turistanlegg hvor folk kommer fra hele verden for finne fred og ro.

15. februar i år behandlet plankomiteen i Gildeskål kommune saken. Politikerne kunne enten avvise søknaden eller åpne for ei videre utredning før endelig avgjørelse blir tatt. De valgte det siste, men med knappest mulig flertall.

Her er det to næringsinteresser som står i motsetning til hverandre. Den ene vil varig endre på landskapet som den andre lever av. Avgjørelsen tas lokalt, og det fins ingen nasjonal strategi for hvor og hvordan landbasert oppdrett skal drives.

Tid for mer debatt?

Det kan tenkes at det har gått meg hus forbi, men jeg har ikke fått med meg noe høylytt debatt om oppdrett i Norge. I stor grad har nok debatten foregått i forskningsmiljøene og i bransjens egne organer. Rammebetingelsene for det som kan bli en av de næringene vi skal leve av etter olja bør debatteres bredt, ikke bare langs kysten og i lokalsamfunn som er avhengig av både oppdrett og bearbeiding av fisk. Kysten vår og havet er vår felles eiendom, som vi er avhengig av for å ha gode liv.

Fornuftige krav kan være sterkere regulering og sannsynligvis en nedskalering av produksjonen heller enn en økning, slik sjømatnæringen ser for seg. Kanskje næringen bør prioritere kvalitet og dyrevelferd framfor økt produksjon.

Det må på plass en grunnrenteskatt, og tydelige krav om færre fisk pr. kubikk i merdene. Bearbeiding av fisk produsert i Norge skal foregå i Norge og det skal betales norsk lønn.

 

Hva er det arbeiderklassen drømmer om? Hvordan utvikler kapitalismen seg? Påvirker klassekampen arbeiderklassens visjoner? Gnist har møtt forfatter av boka Arbeiderklassen – visjoner om en annen verden, Peder Martin Lysestøl, for å diskutere hvilket samfunn arbeiderklassen ønsket seg på 1920 tallet, og om drømmen om et annet samfunn fortsatt lever i dag.

---

Av Peder Martin Lysestøl, sosialøkonom og aktuell med boka Arbeiderklassen, Visjoner om en annen verden.
Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Eivind Volder Rutle

 

Samtalen er gjennomført før krigen i Ukraina brøt ut.

 

Jokke Fjeldstad (JF): Arbeidstittelen til dette nummeret er det nye 20-tallet. Så tenkte vi kunne starte litt med et tilbakeblikk på det forrige, altså 1920-tallet. I media, populærkultur, og kanskje spesielt nå under Koronaen, blir 1920-tallet beskrevet som «det glade 20-tallet», men var 1920-tallet det glade 20-tallet for arbeiderklassen?

 

Peder Martin Lysestøl (PML): Strengt tatt så var jo det glade 20-tallet en kort periode fra siste del av første verdenskrig. Det var jobbetid for kapitalen – virkelig store penger å tjene fra krigen var slutt og fram til 1920. Høsten 1920 startet en lavkonjunktur, og de neste 15 årene ble situasjonen for arbeiderklassen bare verre og verre. Det kom tre svære streikeperioder, og det var massearbeidsløshet. Fra høsten 1920 og til andre verdenskrig var det stor arbeidsløshet og stor usikkerhet for arbeiderklassen. Selv om det var noen opp og nedturer, så var det samlet sett en dårlig periode for arbeiderklassen.

 

Arbeiderklassen gikk fra en veldig optimistisk og revolusjonær periode der folk trodde det var like før innføring av sosialisme. De var overbeviste om at kapitalismen ville bryte sammen. Den russiske revolusjonen hadde vist at det var mulig. Dette, i Norge perioden fra 1911 til 1923, da Arbeiderpartiet ble splitta, og kommunistene dannet et eget parti, var arbeiderklassen sin mest revolusjonære periode.

 

Skulle man sammenligne med hvordan vi har det i dag, med den gangen, så er det enorme forskjeller. Jeg tror ikke arbeiderklassen den gangen kunne ha forestilt seg hvordan arbeiderklassen i dag lever. Eller vice versa. Jeg tror ikke arbeiderklassen i dag kan forestille seg hvordan arbeiderklassen levde og tenkte ved inngangen til 1920-tallet.

 

Det glade 20-tallet er en beskrivelse som bare passer for en bitte liten del av det norske borgerskapet. Lavkonjunkturen som slo inn fra høsten 2020, førte til dårlige tider også for borgerskapet. Det ble mer aggressivt og truet med lønnsnedslag, og det stimulerte selvsagt også til framveksten av fascisme og høyrekrefter som fikk grobunn når arbeiderklassen ble litt hjelpeløs og visjonene om et annet samfunn ebbet litt av utover 20-tallet.

 

JF: 1920-tallet var et tiår med mange store streiker, klassekonflikter og lockouter. Kan man si konfliktnivået mellom arbeid og kapital var på et helt annet nivå på 1920-tallet?

 

PML: Konfliktnivået var noe helt annet på den tida. Det kan ikke sammenlignes med i dag. I dag har kapitalen fått et helt annet grep på arbeiderklassen. Markedsøkonomien fungerer helt annerledes. For arbeiderklassen var markedet den gangen bare et sted der den solgte sin arbeidskraft. Arbeiderklassen sloss for å få seg en jobb og overleve. I dag ser man derimot arbeiderklassen er integrert i markedsøkonomien. Markedsøkonomien har også erobra arbeiderklassen, etter min mening.

 

Den gangen var markedsøkonomien bare en liten del av verdensøkonomien. I dag er markedsøkonomien hele verdensøkonomien. Selv de fattigste landene er ganske sterkt integrert. I dag er både Kina og Russland sterkt integrert i markedsøkonomien. Vi kunne jo ikke engang forestille oss dette på 1970-tallet, at kapitalismen skulle greie å ha en sånn voldsom offensiv som den har hatt etter 1990. Det har vært en lang kapitalistisk offensiv, som nå trolig er å vei inn i en svær overproduksjonskrise. De årene vi har hatt nå, i hvert fall fram til finanskrisa i 2007, har vært glansår for kapitalen. Dette har vært en lang glansperiode som vi kan kalle den nyliberale revolusjon. Den ga et sprang for kapitalen.

 

JF: Du nevner den nyliberale revolusjonen og at markedsøkonomien har tatt kontroll over arbeiderklassen. Kunne du konkretisert hva du mener med det?

 

PML: Hvis du går tilbake til 1922 så fantes jo ikke noe sosialdemokrati, i hvert fall ikke i dagens betydning, som noen kraft. Selv Arbeiderpartiet var et sosialistisk parti. Sosialdemokratiet i dagens forstand form vokste fram etter siste verdenskrig. I dag er de største partiene sosialdemokratiske, og ideen om sosialisme står svakt. På den annen side har arbeiderklassen blitt nedsylta i gjeld og knytta til markedet på mange områder. En stor del av arbeiderklassen har masse materielle goder de tar vare på. De har brukbare boliger, de kan ha gode ferier, og de har unger som får god utdanning.

 

Arbeiderklassen på 1920-tallet besto stort sett av fattigfolk som kjempa for et annet samfunn. De hadde ingen tro på at de kunne få en brukbar verden innenfor rammene av kapitalismen. Det var det rett og slett ingen som trodde på. Selv høyresida i Arbeiderpartiet trodde at på en eller annen måte så må vi bli kvitt kapitalismen. Hvem er det som tror det i dag?

 

Man kan si at arbeiderklassen har blitt integrert i markedsøkonomien, og på den måten kan vi si fanget. Arbeiderklassen i dag spiller stort sett på kapitalens premisser. Den er nødt til å delta aktivt på et stort varemarked. Den bruker tida si på å kjøpe og selge. Den har visjonene sine knytta til materielle goder, ikke til et annet samfunn. Det finnes selvsagt unntak, noen få regner seg fortsatt som sosialister, men det er ingen fandenivoldsk kampkraft.

 

Arbeiderklassens visjoner på 1920-tallet

JF: Som en del av Storstreiken i 1921 tok arbeiderklassen kontroll over Hammerfest noen uker våren 1921. De fikk en smak på et annet samfunn under det som etterpå har blitt kjent som Hammerfestkommunen. Tenker du det må ha hatt noe å si for de visjonene folk kunne se for seg, ikke bare den russiske revolusjonen som en veldig stor ting, men også disse små opprørene der man i et øyeblikk kjente på friheten?

 

PML: Det var flere sånne opprør og situasjoner i mange byer i Europa. Bare tenk på Wien og Budapest. Det var store byer som var overtatt av radikale sosialdemokrater eller sosialister. Det var mange som hadde store drømmer. Og kapitalen var selvsagt i forferdelig villrede fordi de ennå ikke hadde konsolidert makta si. Den hadde ikke kontroll over fagbevegelsen.

I dag har borgerskapet kontroll med fagbevegelsen. Jeg hørte en debatt på radioen om at vi skal ha frie forhandlinger, og at regjeringspartiet Arbeiderpartiet sa at man er imot å blande seg inn i den frie forhandlingsretten. Men det finnes ikke fri forhandlingsrett. Trepartsforhandlinger, det tekniske beregningsutvalget og frontfagsmodellen går ut på å ha full kontroll. Det ser vi også på oppgjørene. De går omtrent på millimeteren på hva som er avtalt i frontfaget. Det viser at fagbevegelsen er veldig bundet.

JF: Både NKP og AP hadde jo en identitet som sosialistiske og revolusjonære partier på 20-tallet. Men etter at de skilte lag, så førte de ganske destruktive kamper mot hverandre. Hvordan påvirket denne splittelsen av Arbeiderpartiet diskusjonen om sosialismen og strategien for å oppnå den?

 

PML: Før 1923 var det jo også en venstrefløy og høyrefløy i arbeiderpartiet. Det var folk som gikk inn for den parlamentariske veien og folk som gikk inn for den revolusjonære veien. Martin Tranmæl var blant dem som spilte på to hester. Han lot som om han var for den revolusjonære veien, men strengt tatt var han egentlig for den parlamentariske veien.

 

Den revolusjonære linja sto veldig sterkt fram til 30-tallet. Troen på den parlamentariske veien var svakere, særlig etter den russiske revolusjonen, som jo skapte en bevissthet om begrensningene til den borgerlige parlamentarismen. Man var mye mer kritisk til den. Men i dag er jo alle arbeiderpartiene med på den uten å være kritisk. Man har akseptert den borgerlige parlamentarismen som det man kaller demokrati.

 

I 1920 fantes det 37 arbeideraviser i Norge. Arbeidere over hele landet hadde sin arbeideravis. Så man fikk lest nyheter med arbeiderklasseperspektiv. Sammenlignet med i dag er det stor forskjell. Bare se på Dagbladet, VG og Aftenposten. Noen har jo selvsagt Klassekampen så de får litt perspektiv, men på 1920-tallet var det noe helt annet.

 

JF: Hvordan tror du rivaliseringa mellom Arbeiderpartiet og NKP påvirket diskusjonen om sosialisme på 1920-tallet?

 

PML: Det er klart at utviklinga av fascismen ideologisk sett ble en stor fordel for sosialdemokratiet fordi man ble så opptatt av enhetsfront mot fascismen. Man måtte ikke være for skarp, man måtte ikke skyve folk ifra seg. Man måtte ha med seg folk, det var jo liv og død det dreide seg om. Hvis man ikke fikk med seg folk, så kunne fascismen vinne. Og det var jo livsfarlig. De hadde jo vist i Europa at de tok liv av folk og herja. Denne perioden ble en friperiode for sosialdemokratiet til å vinne fram. Venstresida ble nødt til å rykke tilbake.

Visjoner og solidaritet

JF: Kampen om arbeidstida er viktig i boka di. Først hadde vi kampen for 10 timersdagen, så for 8 timersdagen. Kampen for kortere arbeidsdag må ha vært en stor inspirasjon for arbeiderklassen og at de så for seg at det var mulig med et annet samfunn. Tror du kampen for 6-timersdagen kan spille en slik rolle i dag?

 

PML: Det tror jeg, fordi folk lever veldig travelt. Særlig barnefamiliene lever veldig travelt i dag. Blant dem jeg kjenner, går det i ett. De har ikke tid til å lese bøker en gang. Veldig mange tror at velstanden vår vil bryte sammen hvis vi får 6-timersdag. Ideen om at vi ikke har råd til 6-timersdagen har slått veldig sterkt an. Du har jo lest i boka om de visjonære sosialistene som gikk inn for 2 og en halv timers dag. Til og med Keynes mente at vi kunne i framtida redusere arbeidstida kraftig. Han så for seg at det var en mulighet. Men i dag er det nesten ingen som sier sånt, at vi kan redusere arbeidstida så kraftig. Det å være for 6-timersdagen er i dag nesten ekstremt.

 

Å få gjenreist 6-timersdagen er veldig viktig. Her må fagbevegelsen gå i spissen. Mange fagforeninger har det jo med som en parole langt bak i programmet, men det er ikke noen spiss sak. Det trenger vi at det blir.

 

En annen sak er kollektiv boligbygging. Det fenger unge folk som ikke har hørt om det, veldig. Det burde vært arrangert en stor boligkonferanse der vi fikk lansert en annen måte å bo på. Det har aldri ligget så til rette for kollektive boformer, ikke minst fordi 40 prosent av husholdene er en-personhushold. Kunne stilt spørsmålet «Finnes det en annen måte å bo på». Nå bygges det bittesmå leiligheter i Trondheim, beregnet på husholdninger med én person. Det har potensiale for å bli slum. Det er store blokkomplekser på rekke og rad, der man skal bo én og én, i hus av dårlig kvalitet. Og mange blir boende aleine, så det ligger til rette for å kjøre en offensiv på det også.

 

JF: Mot slutten av boka di peker du på at arbeiderklassen er global. At det i tredje verden er mange klassekamper vi ikke får med oss en gang. Satt litt på spissen er solidaritetens tid forbi i arbeiderklassen?

 

PML: Solidariteten er der, men den er på et lavt nivå. Man kan si at det ebber. Jeg mener arbeiderklassen er fanga av nasjonen. Det er klart at nasjonalismen har en posisjon som aldri før. Norsk patriotisme er på et kjempehøyt nivå. Nå er man opptatt av det norske grønne skiftet, den norske idretten, den norske ditten og det norske datten.

 

Se når vi diskuterer klimautslipp, så er vi bare opptatt av klimautslipp i Norge. Det som derimot er viktig er klimautslipp i verden, klimautslipp i Norge spiller i denne sammenhengen en liten rolle.

 

Jeg tror at hvis sosialistene i 1920 hadde møtt sosialistene i dag så ville de blitt skremt av troen på eget borgerskap. De ville ikke kjent seg igjen i det hele tatt. Frontfagsmodellen for eksempel er lagt til rette for at vi ikke skal skremme vekk eksportindustrien. Den er lagt til rette for at kapitalistene skal tjene penger, og når de har tjent penger så kan vi få litt lønn. Det ville de ikke trodd var mulig i 1920.

 

JF: Velferdskapitalismen, sosialdemokratiet og klassekompromisset har skapt en fortelling om annerledeslandet Norge. At «Norge er det landet det er best å bo i». Står dette i veien for større visjoner hos arbeiderklassen her hjemme?

 

PML: Det tror jeg, absolutt. Visjonen om Norge som annerledeslandet er ganske sterk. Det er klart at vi har hatt så gode levekår, lange perioder med jevn lønnsøkning. Men nå har det vært stagnasjon i flere år. Boligprisene er så alvorlige at folk er helt forgjeldet. Prisstiginga er høy, og samtidig er lønnsutviklinga lav. Ideen om at i Norge har vi det så bra, og om at samfunnet vårt er så solid, den vil kanskje etter hvert bli vanskeligere å opprettholde når protestene øker. Det har jo vært protester i år. Protestene mot strømkrisa har bevist at folk ikke finner seg i hva som helst. De reagerer jo, og dette kan spre seg. Men jeg håper at folk greier å se utover sin egen kommune og egne nasjonale grenser. Det er en politisk jobb, det er noe som ikke kommer av seg sjøl.

 

På vei inn i en overproduksjonskrise

JF: Vi må se litt på hvordan det står til med kapitalismen nå. Mange lurer på hvordan kapitalismen vil utvikle seg. Hva er de viktigste tegnene på at det går dårlig for USA framover?

 

PML: Finanskrisa i 2007–9 var et skikkelig smell for USA og vestlig kapitalisme. Den økonomiske veksten har vært lav lenge nå. Verdensbankens prognoser framover er ganske negative. Det er selvsagt vanskelig å spå om dette på kort sikt, men på litt lengre sikt så ser det ut for meg at både USA og verden er preget av en kommende overproduksjonskrise. Det ser slik ut fordi kapitalen må ekspandere i alle land, og i tillegg har du fått en kinesisk ekspansjon. Men hvilke nye markeder står igjen å erobre? Hele Øst-Europa kan få en ny økonomisk utvikling, og Russland er også et land som kan få en økonomisk vekst og bli et viktig marked, men med hensyn til veksten i produksjonen synes jeg det er vanskelig å se at du kan få store nok nye markeder. Krigen i Ukraina kan bli et midlertidig pusterom for kapitalen. Våpenindustrien får en kraftig stimulans.

 

Den nyliberale revolusjonen erobra den tredje verden. Dette er kjempeviktige markeder. Den erobra India, Kina og Russland etter hvert som de åpna seg. Men den nyliberale revolusjonens epoke er nå 30–40 år gammel. Det er ikke nå nye markeder som ligger og venter på å bli erobra av storkapitalen. Den konkurrerer seg imellom, og den konkurransen vil bli hardere. Nå har USA Kina som den store konkurrenten vesten ikke har kontroll over. Kina styres langt på vei av det kinesiske kommunistpartiet, med en styrt kapitalisme som kan vise seg å være adskillig mer effektiv enn vestens markedskapitalisme.

 

JF: Men Kinesisk kapitalisme, kan den vokse inn i himmelen eller vil den treffe veggen en gang?

 

PML: Nei den har heller ikke uendelig vekstpotensial. Den har jo hentet ut mye av potensialet sitt ved at kinesiske bønder har rykket inn til byene som billig arbeidskraft. Kinesisk kapital har investert og kjøpt seg opp iblant annet Afrika. Kina eksporterer en rekke billige varer til vesten, samtidig som de konkurrerer, noe som skjerper motsetningene. Hvordan kapitalismen skal løse disse problemene, veit jeg ikke. Sosialismen kunne løst det med at vi samarbeida og forhandla og ble enige om å redusere arbeidstida og bruke arbeidskrafta på en annen måte. Men kapitalistene tenker ikke sånn, de vil bare produsere mer og mer. De må gjøre det for å kunne øke profitten. Så lenge du er nødt til å maksimere profitten, så får du også overproduksjonskriser.

 

Jeg er vara til bystyret i Trondheim og var på et møte i finanskomiteen i går hvor vi diskuterte om pensjonsfondet skulle kjøpe mer aksjer. Finansdirektøren holdt foredrag om hvor viktig det var, og hvor mye kommunen kunne tjene på aksjer. Så viste han noen kurver. Det var helt fantastisk og helt uten motforestillinger, alt går bare en vei. Nå har vi 30 prosent aksjeandel, og han ser ingen grunn til ikke at vi kan øke aksjeandel. Det er utrolig naivt, men byråkratene har klokketro på kapitalismen. De følger ikke med på hva som skjer i kapitalismen. Det er helt ekstremt kortsiktig perspektiv der de bare ser fra måned til måned. Det tror jeg er typisk i et samfunn som Norge, at folk ikke er opptatt av de store linjene og hvorfor skulle de være det. De har det som regel greit.

 

JF: Er krigshissinga mellom USA og Russland et tegn på at krisa i kapitalismen skjerper seg?

 

PML: Jeg tolker det som et tegn på at USAs økonomiske og politiske situasjon er svekket. USA hadde en kjempeoffensiv etter 1990. De raserte Midtøsten og rykket fram med baser i flere nye deler av verden. Men den perioden er nå over. USA er nå presset av Kina som rykker fram. De tar masse initiativ, invester og får nye venner. Dette gjør at USA komme i dårlig lys. Langsomt, men sikkert, dyttes USA tilbake. Og amerikansk våpenindustri og storkapital er helt sikkert rasende og presser regjeringa. Jeg tipper at amerikansk våpenindustri er veldig fornøyd med økt spenning i Ukraina, akkurat som den var fornøyd med det som skjedde i Midtøsten, og som gjorde at de har fått solgt noe enormt med våpen de senere årene. Israel, Saudi, Marokko og Tunisia har alle kjøpt opp våpen, sikkert også land i Øst-Europa. India har også kjøpt mengder av våpen. Jeg vurderer det som at dette er en ganske farlig tid.

 

JF: Grønn industri kan det redde kapitalismen og miljøet?

 

PML: Dette er en ren illusjon. Kapitalen er ikke interessert i noen green new deal hvis den ikke tjener penger. Du får ikke kapitalen til å subsidiere grønn industri. Når man nå går inn for grønn industrialisering, er det viktig å huske på at det er staten som må gjøre det. Da må de utfordre kapitalismen som system, og da blir dette svære politiske spørsmål. Næringslivet har jo redusert utslippene ganske mye i industrien fordi de har sendt alle utslippene til tredje verden. Det at utslippene går ned i Norge, har mye med at vi ikke har lengre industri som forurenser så mye. Dessuten har Norge mye rein kraft, så da blir det ikke så store forurensninger fra det som er igjen.

 

JF: Det er jo viktig å ha med det globale perspektivet. Vi må ikke se oss blind på den norske kapitalismen.

 

PML: Norge er blant landene der kapitalismen til nå har fungert best, rett og slett fordi vi har et ganske stort hjemmemarked. Vi har en betydelig offentlig sektor, vi har en arbeiderklasse og en middelklasse som har relativ høy levestandard og kjøpekraft, og vi har enorme oljerikdommer som har gitt store superprofitter. Norge har trolig verdens største middelklasse. Dette er viktig for å sikre kjøpekraft til kapitalen, og det er en viktig politisk buffer for å unngå for store spenninger i samfunnet mellom klassene.

 

I andre deler av verden står klassemotsetningene mye sterkere. I dag tror jeg visjonene om sosialisme må komme fra de store politiske kampene som skjer i land som India, Kina, Filippinene, Indonesia og Egypt, land der du har en stor arbeiderklasse nå som begynner å få erfaring og organisering, der markedet og kapitalen ikke har samme grep på arbeiderklassen som her.

 

Men ved hardt arbeid fra oss så er det også mulig at arbeiderklassen i Norge også får nye ideer og visjoner. Det krever at vi løfter de strategiske diskusjonene, er opptatt av internasjonale spørsmål, teori og ideologi. Gnist er en av de redskapene vi har til det.

 

Artikkelen er et utdrag fra boka A People’s Guide to Capitalism, an Introduction to Marxist Economics, 293 sider, Haymarket Books (2020).

Dersom det som gjør varer til varer, er at de produseres for bytte, står vi med ett overfor en ny gåte – hvordan byttes de? Hva bestemmer deres verdier i forhold til andre varer?

---

Av Hadas Thier er aktivist, forfatter og sosialist. Hun bor i Brooklyn, New York

Marx skilte mellom to ulike typer verdier vi tillegger godene – bruksverdier og bytteverdier. Bruksverdien av en ting sier noe om hvordan den brukes. Bruksverdien av et brød, er at det gir næring. Bruksverdien av en stol er at man kan sitte på den. Og så videre. Uavhengig av hvorvidt noe selges på et marked, har det en bruksverdi så lenge det er nyttig for noen. Alle samfunn har altså produsert bruksverdier, uten hensyn til hvorvidt disse tingene har vært varer som skal byttes. Også i dagens kapitalistiske system er det enkelte bruksverdier, som luft, som fortsatt ikke er varer. Hvis vi ser bort fra en og annen kuriositet med «frisk luft» på glass, har kapitalismen ikke funnet ut hvordan det er mulig å tappe lufta vi puster inn, på flasker og selge den til oss.

Marx stilte seg ikke til doms over hva det betyr at noe er nyttig. Han skrev:

Karakteren av disse behovene, om de f.eks. har sitt utspring i magen eller i fantasien, forandrer ikke noe på saken. Det dreier seg her heller ikke om hvordan tingen tilfredsstiller det menneskelige behovet, om den gjør det umiddelbart som livsmiddel, dvs. for forbruksgjenstand eller om den gjør det via en omvei, som produksjonsmiddel [produserer andre varer].

Når alt kommer til alt, har noe en bruksverdi dersom noen har et ønske om eller et behov for det – enten det er noe så grunnleggende som brød, så destruktivt som dronebombere, eller så trivielt som 1980-tallets samlinger med Garbage Pail Kids og 1990-tallets samlinger med Beanie Babies.

Noen bruksverdier er universelle. Alle trenger luft. Alle trenger en eller annen form for næring, enten den kommer fra ris, kål eller kjeks. Men andre bruksverdier er geografisk, kulturelt og historisk bestemt. Hvorvidt det er et behov for eller ønske om et produkt, er en vurdering som ikke er fastsatt eller fordeler seg jevnt. Folk som bor i forstedene, vil antakelig trenge gressklipper, hekksaks og hageredskaper, mens noen som bor i en leilighet i New York City, neppe vil ha ønske om eller plass til slike ting.

Varenes skiftende og ofte subjektive «nytte» er en av årsakene til at dette ikke kan være det som bestemmer hvor mye noe er verdt på markedet. Siden en enkelt vare ofte kan være mer eller mindre nyttig for enkelte mennesker, sier logikken, vil hver enkelt være villig til å betale ulike summer for et bestemt gode. Den lokale kaffebaren ville kunne ha solgt muffins til varierende priser, alt etter hvor sulten hver kunde er. Selv om de gjennomsnittlige behovene tas i betraktning, gir dette ingen mening som et mål for bytteverdien, ei heller i tilfeller der nyttehierarkiet er mer gitt. Om så var tilfellet, ville brød vært dyrere enn biler, og definitivt dyrere enn diamanter.

Så hva er det som bestemmer varenes relative verdi? For å svare på dette spørsmålet, skiller Marx mellom bruksverdien og bytteverdien av en ting, mengden en vare byttes mot en annen i. Mens bruksverdier er av kvalitativ natur – det betyr mye for meg hvorvidt noe er en stol eller et brød før jeg setter meg ned – er bytteverdier rent kvantitative. Hvor mange brød danner en pengeekvivalent for en enkelt stol. Den russiske revolusjonære Vladimir Lenin oppsummerte Marx’ tilnærming slik:

En vare er for det første en ting som tilfredsstiller et eller annet menneskelig behov; for det andre er den en ting som kan byttes mot en annen ting. Tingens brukbarhet gjør den til en bruksverdi. Bytteverdien (eller simpelthen verdien) er framfor alt et forhold – en proporsjon; etter dette forhold blir et bestemt antall bruksverdier av et visst slag byttet mot et bestemt antall bruksverdier av et annet slag. Den daglige erfaringen viser oss at millioner og milliarder av slike byttehandlinger stadig likestiller alle mulige bruksverdier med hverandre, selv de mest ulike som ikke kan sammenlignes med hverandre.

Disse millioner og milliarder (i dag trillioner på trillioner) av byttehandlinger utgjør kapitalismens daglige liv og åndedrett. Varebytteprosessen er i seg selv en historisk forutsetning. Så lenge handel mellom stammer eller individer var tilfeldig eller episodisk, var det ikke noe behov for noe klart mål av deres relative verdier. Men så snart regelmessige byttenettverk og lokale markeder slo rot, så ble det behov for presise beregninger. Som Marx forklarte det:

Varebyttet begynner der fellesskapet slutter, ved de punktene der det har kontakt med fremmede fellesskap […] Så snart tingene først har blitt varer utad, blir de som en følge av dette også varer i fellesskapets indre liv. Deres kvantitative bytteforhold er først helt tilfeldig. Varene er mulig å bytte fordi eierne er villige til gjensidig å skille seg av med dem. Men etter hvert blir det et fast behov for fremmede bruksgjenstander. Ved at byttet stadig blir gjentatt, blir det en regelmessig samfunnsmessig prosess. Ettersom tida går, må i hvert fall en del av arbeidsproduktene bli produsert for å bli byttet. Fra dette øyeblikket blir på den ene sida skillet mellom den nytten tingen har for det umiddelbare behovet og nytten den har som bytteobjekt, fast etablert. Dens bruksverdi skiller seg fra dens bytteverdi. På den andre sida blir det kvantitative forholdet de blir byttet i, avhengig av produksjonen sjøl. Gjennom vanen blir de bestemt som verdistørrelser.

Det kapitalistiske samfunnet er organisert rundt varenes kvantitative bytteverdi, ikke det kvalitative menneskelige behovet for bruksverdier. Selv om du eller jeg hovedsakelig er opptatt av bruksverdien av en ting, om vi kan sitte på en stol eller et brød, så bryr ikke en kapitalist seg om hva en vare brukes til, så lenge den skaffer ham penger. Bruksverdier betyr bare noe for kapitalister i den forstand at de vet at de må produsere noe som kan bli solgt, og de kan ikke selge ubrukelige ting. Det som derimot betyr mest, er bytteverdien – hvor mye penger de kan tjene på å selge disse godene. Sagt på en annen måte er ikke systemets hovedbekymring bruksverdien av korn og hvorvidt det er mennesker som må spise, det er snarere bytteverdien som betyr noe – hvorvidt kornet kan byttes og mot hvor mye. Derfor er kapitalismen ansvarlig for slike groteskheter som å dumpe kornreserver i havet i stedet for å selge dem med tap for å mette sultende mennesker. Samtidig spys grenseløse mengder av plastikk og engangsartikler ut uten hensyn til menneskelige og miljømessige konsekvenser.

Spørsmålet om hvordan bytteverdien bestemmes er derfor avgjørende for å forstå hva som holder kapitalismen gående. I samfunnet vårt er det en alminnelig antakelse at bytteverdien på en eller annen måte er en iboende karakteristikk ved et produkt. En gjennomsnittlig bil er for eksempel utvilsomt bare «verdt» om lag 30 000 dollar. Likevel finnes det ingen fysisk manifestasjon av denne verdien. Du kan inspisere den fysiske bilen alt du vil, men du vil ikke se, føle eller kjenne bytteverdien. «Hittil har ingen kjemiker oppdaget bytteverdi i perler eller diamanter.»

I byttesfæren har vi selvsagt ingen nytte av å måle fysiske kvaliteter. Hvordan sammenligner du for eksempel et stykke ost med en sykkel? Hvis vi handler høy mot høy, er det enkelt. Da ville vi lagt høyet på en vekt og målt lik vekt for et rettferdig bytte. Men det ville selvsagt vært et meningsløst bytte. Det er forskjellen mellom bytteverdier som gjør at vi kan bytte dem – og vi kan åpenbart ikke veie en tønne med korn mot en kjele med suppe for å avgjøre bytteforholdet dem imellom. Hvordan kan to ting som besitter usammenlignbare kvaliteter, sammenlignes eller likestilles?

Den ene egenskapen alle varer har til felles, og som «verdien» deres kan bestemmes gjennom, er at de alle er et produkt av menneskelig arbeid. For å si det med Marx har varer, «til tross for sine varierte uttrykk, en fellesnevner.» Varer kan byttes i henhold til den relative mengden arbeidstid det tar å produsere dem. Denne grunnleggende ideen er kjernebegrepet i det vi kjenner som arbeidsverditeorien, som vi forklarer nærmere senere.

Men før vi kommer så langt, la oss se på et siste punkt vedrørende varenes doble natur – bruksverdier og bytteverdier. Forskjellen eller motsigelsen mellom, og enheten av, kvalitet (bruksverdi) og kvantitet (verdi) er et gjentagende tema i Kapitalens første bok. Den ene typen verdi forårsaker ikke den andre (hvor nyttig en ting er, bestemmer ikke dens verdi på markedet, og verdien på markedet avgjør ikke hvor nyttig en ting er for oss). Likevel, til tross for denne manglende årsakssammenhengen, så påvirker disse to verdiene av varen hverandre. De kan ikke skilles fra hverandre. Som marxisten David Harvey har formulert det (har) «varen, et enhetlig konsept, […] to aspekter. Likevel kan du ikke dele varen i to og si at dette er bytteverdien og dette er bruksverdien. Nei, varen er en enhet, men innenfor denne enheten er det et dobbelt aspekt.»

En ting kan være en bruksverdi uten å ha en bytteverdi. Hvis du baker en kake, vil du bruke den når du spiser den, men med mindre du legger den ut for salg, har den ingen bytteverdi. Samtidig kan ikke en ting ha bytteverdi om den ikke har bruksverdi. Hvis du baker en haug med vonde, uspiselige kaker du vil selge på markedet, og hvis ingen har bruk for vonde, uspiselige kaker, da har disse kakene ingen bruksverdi – uansett hvor lang tid du har brukt på å bake dem! Tingen må ikke være nyttig for den eller dem som har produsert den. Og det er hensikten med å ha et marked – å finne en kjøper som har bruk for det du har skapt.

Det er nettopp det faktum at en ting ikke har bruksverdi for produsenten som gjør at den kan være en bytteverdi. Hvis en skredder syr en kåpe for å bruke den, kan hun ikke samtidig selge den til en annen. En ting som har bruksverdi for skredderen, kan ikke samtidig ha en bytteverdi for salg. Men hvis hun lager to kåper, og realistisk sett bare kan bruke én, så er det nettopp det faktum at den andre kåpen er overflødig og derfor ikke har noen bruksverdi, som gir den potensial til å være en bytteverdi.

Enkelt sagt kan du enten bo i huset ditt eller selge det. Du kan ikke få i både pose og sekk.

Det finnes to rammefortellinger om Russlands invasjon av Ukraina, enten at det er Putin-regimets autoritære karakter, eller at det er USA/NATO sine handlinger som har skylda. Artikkelforfatteren ser på disse to forklaringsmodellene, og prøver å gi mer forståelse for bakgrunnen for krigen. Hvordan bør venstresidas svar på krigen skille seg fra høyresida, selv om vi står sammen mot invasjonen?

---

Av Ivar Espås Vangen, historielektor og medlem i Internasjonalt utvalg i Rødt
Foto: Noah Eleazar

Den 24. februar 2022 innledet Russland en fullskala invasjon av nabolandet Ukraina. Angrepet er et klart brudd på FN-paktens forbud mot angrepskrig, og er et åpenbart overgrep fra Russlands side. Det finnes ingen grunn til at denne invasjonen bør forsvares eller støttes. For framtida er det likevel viktig at vi sosialister evner å analysere bakgrunnen for krigen, og hvorfor venstresidas svar bør skille seg fra svarene hos høyrekreftene og NATO. Denne artikkelen er et forsøk på å skildre to av de sentrale rammefortellingene om Russlands angrep på Ukraina, og hva jeg mener er den riktige forståelsen av disse. Jeg vil også gjennomgå hva som antakelig ligger til grunn for den norske radikale venstresidas motvilje mot å bistå Ukraina med våpen, før jeg til slutt vil prøve å vurdere de foreløpige utsiktene til en avslutning på krigen, slik situasjonen fremstår nå etter en måned.

Det udemokratiske og imperialistiske Russland

Den første rammefortellinga om den russiske invasjonens årsaker, som også er den mest utbredte forklaringa både i Norge og resten av NATO, forstår krigen som et resultat av Putin-regimets autoritære karakter og imperialistiske ambisjoner om å dominere sine naboland, ikke minst tidligere sovjetrepublikker med store russisktalende minoriteter som Ukraina. Russlands ikke-demokratiske innenrikspolitikk får i så måte direkte konsekvenser for landets utenrikspolitikk. Ifølge denne rammefortellinga er det fåfengt å leite etter diplomatiske løsninger så lenge russerne ikke gjennomfører et regimeskifte i eget land. Et demokratisk Russland vil underforstått føre en helt annen utenrikspolitikk. Alle forsøk på kompromisser og konsesjoner før et slikt regimeskifte eventuelt finner sted, vil invitere til fornya russisk aggresjon andre steder. Løsningen på krigen blir derfor å sende så mange våpen og frivillige som mulig til Ukraina, slik at de kan drepe så mange russiske soldater som mulig, og dermed i kombinasjon med sanksjoner mot russisk økonomi tvinge Kreml til å oppgi ambisjonene sine.

NATO-utvidelser skaper usikkerhet

Den andre rammefortellinga vektlegger i større grad USA/NATOs handlinger de siste par–tre tiåra. Flere NATO-utvidelser, bombinga av Serbia i 1999 og opphevelsen av ABM-avtalen i 2002 som begrenset stormaktenes utplassering av missilforsvar i Europa, trekkes gjerne fram. Det som likevel fremheves som det viktigste er imidlertid NATOs vedtak fra 2008 om at Ukraina og Georgia «(…) skal bli medlemmer av NATO».[ref]https://www.nato.int/cps/en/natolive/official_texts_8443.htm[/ref] Ifølge denne rammefortellinga, har disse handlingene bidratt til å skape en stadig økende følelse av usikkerhet hos Russland, noe som toppet seg i 2014, da både USA og EU støttet kuppet i Ukraina, hvor den relativt Russland-vennlige presidenten Viktor Janukovitsj ble tvunget til å rømme landet. Den påfølgende russiske annekteringa av Krimhalvøya og støtten til det væpna opprøret i Øst-Ukraina, blir dermed forstått som, om ikke defensive, så i alle fall reaktive reaksjoner på Vestens utvidede innflytelsessfære i områder Russland anerkjenner som vitale for egen sikkerhet. Løsninga ifølge denne rammefortellingas tilhengere vil derfor være å slå fast entydig at det ikke er aktuelt med flere NATO-utvidelse, og at man må være villige til å anerkjenne enkelte av Russlands krav, for eksempel at Krim skal anses som russisk territorium.

Stormakters kontroll over nabostater

Sjøl er jeg av den oppfatning at begge rammefortellingene har litt rett. Jeg er enig i kritikken av Russlands diktatoriske tendenser, og at denne krigen kunne ha vært unngått også fra Moskvas side. Jeg stiller meg derimot tvilende til at krigen avslører Russlands «egentlige» hensikter overfor alle naboland, inkludert Norge. Jeg mener også at det er grunn til å tro at en annen politikk fra NATOs side muligens, men bare muligens, også kunne ha bidratt til å forhindre krigen. Som alle andre stormakter gjennom historia, søker Russland å ha kontroll over sine nabostater. Dette innebærer i første rekke å holde andre stormakter unna. Ingen stormakt vil uten videre tillate at en annen stormakt etablerer seg militært i sitt nærområde. USA har for eksempel siden 1823 operert etter den såkalte «Monroe-doktrinen» som slo fast at Washington ikke ville tillate noen europeisk stormakt å etablere seg på den vestlige halvkule. Selve høydepunktet for denne ble nådd i 1962, da president Kennedy i møte med utplasseringa av sovjetiske atomraketter på Cuba, trua med regelrett atomkrig om disse ikke blei fjerna. Vi kan alle prise oss lykkelige for at Sovjetunionen forsto alvoret og trakk dem tilbake. Denne episoden viser tydelig alvoret som ligger til grunn når man pirker bort i stormakters vitale sikkerhetsinteresser. Som antiimperialister kan vi godt mene det var fullstendig riktig at Sovjetunionen tilbød seg å plassere atomraketter på Cuba, slik at de kunne forsvare seg mot nye amerikanske invasjoner. Men i en verden hvor kjernefysisk krig kan ødelegge all menneskelig sivilisasjon vi kjenner den, holder det ikke alltid å ha moralsk rett.

Ukraina har for Russland mye den samme statusen som Cuba har for USA. Russland har gjennom flere år vist at de er villige til å ty til vold for å hindre at USA gjennom NATO får fotfeste der. Dette handler ikke nødvendigvis om at Russland frykter at NATO uten videre skal bruke Ukraina til å angripe Russland, men om at man oppnår enda større makt til å legge press i andre sikkerhetspolitiske krisesituasjoner. Den allerede minimale varslingstida NATO og Russland i dag har dersom man mistenker at et angrep er nært forestående, vil minke enda mer om Ukraina tas opp i NATO. I en situasjon med økt spenning og fiendskap mellom disse, vil dette innebære at faren for atomkrig også øker.

Utbryterrepublikker

Vestens uttalte målsetting om å innlemme Ukraina i NATO og støtta til det som fra Moskva framsto som et regelrett statskupp i Kyiv i 2014, oppfattes forståelig nok som aggressive handlinger fra Moskva. Fram til 2014 var forholdet mellom Russland og Ukraina riktig nok vekslende, alt etter som hvilke presidenter som styrte i Kyiv, men det foreligger ingenting som tyder på at Russland planla å invadere eller okkupere deler av landet før kuppet. Sia 2014 har Russland derfor både annektert Krimhalvøya, samt støtta væpna opprør i Øst-Ukraina, hvor befolkninga tradisjonelt har vært betydelig mer Russland-vennlige enn i vest. Mens Russland støtta opprørerne, har USA og NATO på sin side støtta de forskjellige makthaverne i Kyiv. Valget av Donald Trump som president i 2016 endra ikke på dette. Faktisk var det Trump som omsider greide å overbevise Kongressen om også å sende tunge våpen. Fra 2014 til 2022 hadde 14 000 mennesker blitt drept i denne krigen. Russlands foretrukne løsning kan man spore i de såkalte Minsk-avtalene fra 2014 og 2015, hvor Ukraina blant anna forplikta seg til å innvilge utstrakt autonomi til utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk. Viljen til å gjennomføre disse har vært lite til stede i Kyiv, blant annet fordi det ville ha vært umulig å rettferdiggjøre overfor velgere og opposisjon. Fra USA og NATOs side har avtalene i praksis blitt sett på som døde. Samtidig har NATO holdt på vedtaket fra 2008, og så seint som i januar 2022 kunne Jens Stoltenberg erklære at NATO skal «hjelpe Ukraina på veien til medlemskap». Det er ingen grunn til å tro at ikke Russland fikk med seg dette.

De siste par åra tyda dessuten mye på at Ukraina, med hjelp av våpenstøtta fra Vesten, ville forsøke å gjenerobre utbryterrepublikkene med makt. En slik krig ville garantert ha blitt svært brutal, men landet ville uansett ha folkeretten på sin side. For Russland kunne dette imidlertid ført til et enormt flyktningproblem, og samtidig fratatt dem den kanskje viktigste brekkstanga de hadde mot ukrainsk NATO-medlemskap – nemlig den uavklarte krigssituasjonen i Øst-Ukraina. Den nåværende russiske invasjonen er trolig et siste forsøk på å avgjøre Ukrainas skjebne for all overskuelig framtid, ettersom man ikke vant fram med truslene og kravlista før jul. Et «demilitarisert» og «av-nazifisert» Ukraina med grunnlovsfesta nøytralitet, som også anerkjenner russisk overhøyhet over Krim og sjølstendighet for Donetsk og Luhansk, vil være en kjempeseier for Putin, tross de ekstreme økonomiske og politiske kostnadene.

Hele menneskeheten er gisler

Så er spørsmålet: betyr dette at Russland «ikke hadde noe valg», eller at Vesten har «skylda» eller ansvaret for krigen? Nei, så absolutt ikke. Det er nok riktig at NATO har ignorert russiske advarsler og holdt fast på ukrainsk NATO-medlemskap sjøl om dette i praksis har vært uaktuelt, på tross av at man hele veien har visst hva Russland har vært kapable til å gjøre. Men dette betyr ikke at det uunngåelig at Russland kom til å angripe – bare at det er mer sannsynlig. Den siste og avgjørende beslutninga ligger uansett i Moskva. Russland kunne tross alt ha valgt å gjøre ingenting, eller eventuelt «bare» befesta stillinga si i Øst-Ukraina. Ingen stat kan påberope seg at den «tvinges» til å gjennomføre en angrepskrig. Med denne krigen viser Russland en åpenbar forakt for både folkerett, menneskeliv og fredelig sameksistens over landegrensene. De viser også at de ikke bryr seg om de eksistensielle truslene menneskeheten står overfor, nemlig klima- og miljøkrisa, og trusselen om atomkrig. Akkurat som USA i 1962, holder Russland nå hele menneskeheten som gisler, samtidig som de dreper og lemlester uskyldige mennesker i sitt eget naboland.

I Norge har venstresida hatt stemmer som har plassert seg i begge de nevnte rammefortellingene. De offisielle uttalelsene har likevel vært fullstendig klare på at krigen er en folkerettsstridig angrepskrig fra Russlands side, og at det primære ansvaret følgelig ligger i Moskva – ikke hos NATO. I tillegg til å støtte målretta økonomiske sanksjoner mot regimet i Moskva, har Rødt dessuten foreslått både å stille Putin for en internasjonal domstol, samt å innvilge kollektivt asyl både til ukrainske flyktninger, og til russiske soldater som kaster fra seg våpnene og deserterer.

Våpen til Ukraina?

Det at både Rødt og SV dessuten landa på å ikke sende våpen til Ukraina, tyder likevel på at den radikale venstresida ikke går med på at løsninga ligger i å øke de russiske dødstallene mest mulig. Ett hensyn som har blitt trukket fram, ligger i det faktum at våpenforsendelser fra norsk side kan provosere fram russiske mottiltak, som for eksempel cyberangrep eller annen sabotasje. Et annet poeng er at vi ikke har kontroll på hvor våpnene vil ende opp. Vil de deles ut til sivilbefolkninga? Vil de kapres av paramilitære militser, fremmedkrigere eller kriminelle aktører? Dette kan vi aldri vite helt sikkert. Det kanskje viktigste hensynet er likevel at konsekvensen av flere våpen også kan bety enda mer brutal voldsbruk fra russisk side. På tross av at ukrainerne har ført en iherdig motstandskamp, både væpna og ikke-væpna, er Russland fremdeles en av verdens største militære stormakter. Ingen kan vite helt sikkert nøyaktig hvor lave terskler Kreml faktisk opererer med, men om vi ser på ren våpenmakt aleine, har Russland absolutt mulighet til å legge nær sagt samtlige ukrainske storbyer i grus, slik de viste med all tydelighet at de var kapable til i Syria – et land som både ligger lengre unna og betyr langt mindre for russisk sikkerhet enn Ukraina.

Er det i det hele tatt noe håp å spore? I fredssamtalene har avstanden hittil vært stor. Russlands krav har vært fullstendig urimelige, og antakelig designet på en måte som vil gjøre det vanskelig for Zelenskyj å godta dem, på tross av at han nylig erklærte at Ukraina ikke vil komme til å bli med i NATO. Dessverre kan det virke som at Russlands ambisjoner enten er en total kapitulasjon for Ukraina, med store territorielle og grunnlovsmessige konsesjoner, eller i verste fall: at dette ikke er nok, men at de også krever et quisling-regime i Kyiv. Hva Russland eventuelt greier å oppnå, avhenger både av den ukrainske motstanden, effekten av den økonomiske krigføringa fra Vestens side, men også det russiske sivilsamfunnet. I skrivende stund er allerede nærmere 15 000 russiske demonstranter arrestert. Om disse tallene fortsetter å øke i samme tempo, samtidig med at russiske soldater etter hvert nekter å utføre ordre, vil det være umulig for Putin å holde krigen gående mye lenger.

Kina – tvetydig som vanlig

Hva med Kinas rolle? Hittil har Kina respondert med sedvanlig tvetydighet. På den ene sida oppfordret de partene til å utvise «maksimal tilbakeholdenhet» og til å møtes ved forhandlingsbordet. Dette kan tyde på et ønske om at krigen ikke skal eskalere. På den andre sida er det grunn til å tro at Kina er meget fornøyde med at forholdet mellom Russland og Vesten er på et bunnpunkt, noe som gjør det nærmest utenkelig at USA vil greie å bruke Russland som brikke i sin egen kalde krig mot Kina. Dette forklarer den sjølmotsigende linja, hvor de både unnlater å fordømme invasjonen, samtidig som at de understreker viktigheten av å respektere territoriell integritet. Likevel er det for tidlig å fullstendig avskrive muligheten for at Kina til slutt setter ned foten overfor Putin.

En annen mulighet, er at de økonomiske sanksjonene trappes opp, slik at de også rammer russisk eksport av olje og gass. Tro det eller ei, men Russland tjener fortsatt flere hundre millioner dollar hver eneste dag på å eksportere gass til Europa. Å stramme inn på denne, ville antakelig ha rammet den russiske krigsmaskinen beinhardt. Problemet er at det er uklart om det eksisterer noen reelle muligheter for å kompensere for tapet det ville ha medført. Konsekvensene kunne derfor ha blitt svært harde for både forbrukere og næringsliv i EU. Spørsmålet er om det er en pris man likevel skulle ha vurdert å betale for å stagge invasjonsmakten.

Opprustning er dødsstøt for klimamål

Uansett utfall er krigen ufattelig tragisk. Først og fremst på grunn av alle som har blitt drept, skadet, eller som har mistet noen de er glad i. Trusselen om atomkrig er riktignok midlertid avverget som følge av NATOs beslutninger om ikke å involvere seg militært, men kan raskt komme tilbake om noe uventa skjer. Hva mulighetene for å få verden til å samles om å begrense klimaendringene angår, kan det se ut til at denne invasjonen representerte et slags dødsstøt. De enorme militære opprustingene som nå er annonsert, vil fort bli spikeren i kista for drømmen om å nå togradersmålet om ikke krigen snart avsluttes og man får et fungerende system for sikkerhet og samarbeid i Europa. Jeg håper jeg tar inderlig feil, men enn så lenge er det vanskelig å se lyst på framtida.

Lin Chun:

Revolution and counterrevolution in China

Verso, 2021, 352 s.

---

Kristen Nordhaug er professor i utviklingsstudier ved OsloMet.

Dette er en bok som ble utgitt til hundreårsjubileet for Kinas Kommunistparti. Den er både et forsvarsskrift for den kinesiske revolusjonen og perioden under Maos styre (1949–76) og et anklageskrift mot markedsreformene fra slutten av 1970-årene og fram til nåtid.

Lin er professor i offentlig administrasjon ved London School of Economics. Hun er født og oppvokst opp i Beijing i 1960- og 1970-årene som datter av to kommunistpartikadre. Som tenåring ble hun stemplet som reaksjonær fordi hun hadde vært kritisk til persondyrkingen av Mao. I 1969 dro hun 16 år gammel frivillig til en fattig landsby i nordre Shanxi. Der bodde hun fram til 1974, hun ble vel integrert og var aktiv i det lokale ungkommunistlaget. Andre kinesiske intellektuelle av samme generasjon og tilsvarende bakgrunn, som Jung Chang, forfatteren av Ville svaner: Tre døtre av Kina (1991, norsk oversettelse 2005) har gitt mer dystre skildringer av hva de selv og deres nærmeste ble utsatt for. Lin ble ikke traumatisert i samme grad og verdsatte livet som «sendt ned» på landsbygda, selv om hun også har et blikk for periodens mørke sider.[1] Seinere var Chang medforfatter til den sterkt kritiske biografien Mao: The unknown story (2006, mens Lin var medredaktør og bidragsyter til motsvaret Was Mao really a monster? The academic response to Chang and Halliday’s «Mao: The unknown story» (2010).

Den kinesiske revolusjonen kom etter en langvarig massemobilisering drevet av Kommunistpartiet. Revolusjonen avviklet Kinas imperialistiske avhengighetsforhold og samlet landet under en sterk og suveren stat. Under og etter revolusjonen ble godseie avskaffet og jorda omfordelt. Utover i 1950-årene ble industrien sosialisert og jorda kollektivisert. Gamle klassehierarkier ble utradert og kvinners posisjon ble vesentlig bedret. Den kinesiske revolusjonen var også internasjonalistisk. Internasjonalismen fikk uttrykk i Kinas støtte til revolusjonære bevegelser i utlandet, men også i store internasjonale bistandsprogrammer, blant annet i nylig uavhengige land i Afrika. Kommunistpartiet satte i gang en storstilt industrioppbygging og opprettet godt fungerende offentlige helse- og utdanningssystemer. Ved inngangen til markedsreformene i 1980-årene var helse, utdanning og ernæring svært bra for et så fattig land.

Mange vil innvende at Kina under Mao var et diktatur og at hans store kampanjer var dødelige og destabiliserende: Forsøket på å øke industri- og jordbruksproduksjon samtidig under «Det store spranget» (1958–1961) førte utilsiktet til det 20. århundrets største hungersnød. «Kulturrevolusjonen» (1966–69) var preget av omfattende voldsbruk, inklusive sammenstøt mellom paramilitære grupper. Lin medgir at Kommunistpartiet gjorde fatale «feil». Likevel fungerer sentrale sider ved Mao-periodens politikk, institusjoner og internasjonalisme som kritisk målestokk når hun vurderer Kinas «kontrarevolusjon» fra markedsreformene i slutten av 1970-åra.

Markedsreformene startet med overgangen fra kollektivjordbruk til familiedrift. Dermed kollapset Mao-periodens landsbyinstitusjoner som ble finansiert av kollektivenes inntekter. Det rammet offentlig utdannings- og helsesystemer. De tidligere garantiene av sysselsetting og velferd var forbi, men i 1980-årene fikk bondehusholdningene bi-inntekter fra sysselsetting i blomstrende lokale «småbybedrifter». I 1990-årene gikk mange av disse bedriftene konkurs. Da tidligere forbud mot intern flytting ble lempet, dro et stort antall av landbefolkningen til industrisentre ved kysten for å finne arbeid. Disse innenlandske migrantarbeiderne ble diskriminert av lokale myndigheter og utbyttet hardt av arbeidskjøperne. Familiejordbruket fungerte som sikkerhetsnett mot kriser og arbeidsløshet, men nettet blir mer tynnslitt. All jord er statlig eid i Kina, bondehusholdningene har bare bruksrettigheter til landbruksjord. Men på 2000-tallet ble det åpnet for salg av bruksrettigheter, i de seinere år også til aktører utenfor landsbyene. Dermed kan selskaper drive stordrift på bekostning av familiejordbruk. For Lin har disse prosessene langt på vei oppløst bondesamfunnet og svekket bøndene som kollektiv klasse. Hun hevder at nye former for kollektiv organisering og planlegging er nødvendig for å løse de mange problemene som jordbruket står overfor når det gjelder drift, miljø og interesserepresentasjon, men det krever en helt ny statlig politikk.

Lin er heller ikke nådig overfor markedsreformene utenfor jordbruket. I 1990-årene åpnet myndighetene for å la statseide selskaper gå konkurs. Subsidier til selskapene ble trappet ned, selskaper ble nedlagt og privatisert. Gjenværende statsselskaper ble fusjonert, nedbemannet og ofte omdannet til aksjeselskaper. Privatiseringen var preget av innsidehandel i favør av stat- og partieliter. En ny klasse privatkapitalister hadde tette og korrupte forbindelser med parti og stat. De omstrukturerte statsselskapene opererte som private profittmaksimerende selskaper, mens deres tidligere sosiale funksjoner knyttet til velferd, sysselsetting og annet opphørte. Millioner av tidligere ansatte ble arbeidsløse. Reformene har også svekket Kinas suverenitet. Importen er blitt liberalisert, utenlandske selskaper kan investere i kinesiske selskaper, kapitalkontrollen er blitt lettet og utenlandske industriinvestorer får skatteletter. Kinas eksportøkonomi er blitt integrert i internasjonale verdikjeder der asiatiske selskaper organiserer produksjonen og markedene kontrolleres av vestlige storselskaper. Trumps handelskrig og sanksjoner mot eksport av strategisk teknologi til Kina (en politikk som fortsetter under Biden) viser Kinas sårbarhet.

«Kontrarevolusjonen» er et nyliberalt prosjekt drevet av en aktiv og effektiv stat. Arven fra Mao-perioden er viktig her: Nyliberalismen er blitt fremmet av en sentralisert stat med stor evne til å mobilisere befolkningen, som også er et diktatur. Lin håper at arven fra den kinesiske revolusjonen ikke er uttømt med dette. Hun nevner blant annet det nære samarbeidet mellom myndighetene og befolkningen i mobiliseringen mot covid-epidemien som en positiv arv fra revolusjonen.

Folkerepublikken Kina ble opprettet som en multietnisk stat med en han-kinesisk majoritet. De kinesiske kommunistene omtalte viktige etniske grupper som «nasjoner» og grunnlovsfestet likhet mellom nasjonene. Minoritetsnasjonenes språk og kultur ble vernet og de mottok ulike typer positiv særbehandling. Blant tibetanere (som bodde i Sichuan, Qinghai, Gansu og Yunnan i tillegg til Tibet) var det imidlertid opprør i 1950- og 60-årene, som ble hardt slått ned av kinesiske myndigheter. Lin drøfter primært Tibet. Hun legger skylda på USA som støttet opprørene og opp gjennom 1950-årene la press på den unge Dalai Lama for at han skulle forlate landet og forkaste Kinas suverenitet, noe han gjorde under urolighetene i 1959. Kinesiske myndigheter hadde inntil da ikke gjennomført jordreformer mot lamaenes kontroll over jord og arbeidskraft i Tibet. Nå trappet de opp jordreformene med omfattende bruk av tvang.

Til tross for Tibet hevder Lin at folkerepublikken under Mao i stor grad sikret etnisk likestilling, mens situasjonen ble forverret etter markedsreformene. Reformene fjernet begrensninger på folkebevegelser og kapital og andelen han-kinesere økte i byene i de vestlige minoritetsprovinsene. Tidligere etniske kvoter for ansettelser ble fjernet. Det ble diskriminert i favør av han-kinesere mot minoriteter, ikke bare ved private ansettelser, men også offentlige. Tidligere krav om tospråklighet (mandarin og minoritetsspråk) ved offentlige ansettelser ble fjernet, og undervisning i minoritetsspråk ble nedprioritert. Minoritetsnasjonalisme ble møtt med undertrykking, anklager om terrorisme og han-kinesisk majoritetsnasjonalisme. I Xinjiang er det gjennomført omfattende sinifiseringskampanjer mot uighurers religion, språk og levevis, inklusive de beryktede interneringene. Sentralmyndighetene opererer ut fra en antakelse om at de religiøse og kulturelle problemene i minoritetsområdene skyldes fattigdom og kan løses ved økonomiske utvikling. Etter finanskrisa i 2008–09 er det blitt investert massivt i disse områdene. Men det bøter ikke på diskrimineringen mot lokale minoriteter som skaper og forsterker uroen.

Lins analyser av markedsreformene er interessante, men hun skjønnmaler situasjonen under Mao. Dette gjelder blant annet for jordbruket, som ble rammet av ressurstapping for å fremme industriutvikling. Lin medgir «urban skeivhet» under Mao, men framhever at dette var svært forskjellig fra Sovjetunionens tvangskollektivisering under Stalin. Men hun underspiller likhetene. Begge stater hadde problemer med å beskatte husholdningene i jordbruket og reagerte med kollektiviseringer, selv om de sovjetiske var mer preget av tvang. Kinas kollektivisering i kombinasjon med et statlig monopol på kornhandel og sterke begrensninger på lokale markeder isolerte landsbyene fra regionale handelsnettverk og gjorde det lettere for staten å tyne ut et stort kornoverskudd gjennom beskatning og prismanipuleringer i planøkonomien. Landbruksbefolkningen ble bundet til jorda ved strenge begrensninger på flytting. Den «urbane skeivheten» la grunnlaget for de store inntektsforskjellene mellom by og land under markedsreformene. Ved inngangen til markedsreformene hadde husholdningene i byene 2,5 ganger høyere inntekter enn husholdningene på landsbygda, og langt bedre velferdstilbud.

En annen likhet med Sovjetunionen var at den «urbane skeivheten» i perioder utartet til hungersnød. I Kina førte det hungersnød under «Det store spranget» til 18–35 millioner døde. Denne kampanjen var anført av Mao med satsing på en kraftig økning i tungindustri og utvikling av nye typer enorme «folkekommuner» på landsbygda. Folkekommunene var lite hensiktsmessig for Kinas ikke-mekaniserte jordbruk, og industrisatsingen trakk et stort antall arbeidere fra jordbruk til industri. Uten nok arbeidere i jordbruket falt produksjonen, avlinger råtnet. Kollektiver og lokalmyndigheter overrapporterte jordbruksproduksjonen og myndighetene rekvirerte store kornoverskudd fra kollektivene basert på disse rapportene. Dermed var det ikke igjen nok korn til å fø lokalbefolkningen. Overrapporteringen skyldtes sterkt press på kollektiver og lokalmyndigheter om å øke produksjonen.

Ifølge de indiske forskerne Jean Dreze og Amartya Sen var Kina trass i hungersnøden bedre i stand til å fø befolkningen enn India. Sen er kjent for argumentet om at demokratier med en fri presse hindrer hungersnød, men det er like viktig for ham at demokratier ikke er noe hinder mot «hverdagslig» underernæring og feilernæring. I Kina ble informasjonsstrømmen blokkert. Lin skriver at katastrofen primært skyldtes «infantil grasrotsradikalisme kombinert med byråkratisk blindhet» og at «kommunikasjonsblokkeringer … hindret … sentralregjeringen fra å handle for å forhindre katastrofen». Men hun lar «sentralregjeringen», i praksis Mao, slippe for lett. Mao prøvde å moderere «Spranget» noe i 1958 da de alvorlige følgene av den ble synlige. Lin later til å mene at «infantil grasrotsaktivisme» deretter drev katastrofen til tross for at Mao hadde forsøkt å hindre den. Men hun ignorerer hendelsene sommer og høst 1959. Det store spranget ble da kritisert av forsvarsminister Peng Duhai. Mao tolket dette som et angrep på sitt lederskap og svarte med å intensivere kampanjen på ny og presse Peng ut av partiledelsen. Lin går heller ikke inn på dokumentasjonen av at de enorme offentlige anleggsarbeidene under «Spranget» i stigende grad ble holdt gående med tvang og vold. Det er vanskelig å få folk nær sultedøden til å arbeide hardt på annet vis. Lin skriver om:

«utopiske år der Kina oppgraderte sitt jordbruksland, vanningssystemer og agrare teknologiske systemer. Urban medisin, utdanning og annen ekspertise kom også inn i landsbyene vidt og bredt for å dytte gjennom massealfabetisering, massevaksinering, kvinners deltakelse og selvstyre i en demokratisk ånd mot byråkratisering. Selv ikke en hungerskatastrofe kan viske ut denne siden av fortellingen».

Men sammen med massealfabetisering og kvinners deltakelse finner vi utbytting og tvangsarbeid som krevde et stort antall menneskeliv, blant annet for å bygge demninger og vanningsanlegg. Dette kan ikke avskrives som feil i et ellers sunt revolusjonært prosjekt.

Det finnes en stor litteratur som demoniserer perioden under Mao, mens dyrking av denne perioden og dens leder mildt sagt har gått av moten. Lins beskrivelse av «de utopiske år» får fram viktige sider ved den kinesiske revolusjonen som har gått tapt i den akademiske litteraturen, men det er dypt problematisk å avskrive de dystopiske sidene ved Maos Kina som grove feil ved et ellers sunt prosjekt. Utopi og dystopi hang tett sammen i det revolusjonære Kina, markedsreformatorene tok et selektivt oppgjør med begge deler. Lins kritikk av resultatet treffer i stor grad, men målestokken for en vurdering av Kina etter markedsreformene bør forankres i en mer humanistisk form for sosialisme enn Maos.

 

[1] Lin Chun, «The elegy of Wild swans», New Left Review, nr. 194, July/August 1992.

Tittel: Stum tvang: En marxistisk undersøgelse af kapitalismens økonomiske magt
Forfatter: Søren Mau
Forlag: Klim
År: 2021
410 sider

---

Johannes Grytnes er litteraturkritiker i Bergens Tidende og Bokvennen litterære avis (BLA), samt frilanser.

 

Det er etter hvert blitt en ganske konvensjonell sannhet at nyliberalismen har mistet sitt ideologiske tak på verden. Bankkollapsen i 2008, den økende bevisstheten om økonomiske forskjeller og den ulmende klimakrisens helt åpenbare opphav i kapitalismens vekstkrav, gjør det vanskeligere og vanskeligere å rettferdiggjøre kapitalismen. Om det er lettere enn på lenge å snakke om antikapitalisme i offentligheten, og om «alle» er enige i at nyliberalismen var et feilgrep, hvorfor fortsetter da kapitalismen, også i sin nyliberale form, å utvide sitt herredømme over hele verden? Når det er åpenbart at kapitalismen er livsfiendtlig og ødeleggende, hvordan forklarer vi dens fortsatte eksistens?

Lenge var «ideologi» den rådende forklaringen på dette spørsmålet. I dag virker kapitalismens herredømme imidlertid å utvide seg helt uavhengig av sin hegemoniske makt. En annen forklaring er at kapitalismen innsetter seg, og reproduserer seg ved hjelp av vold. I likhet med ideologiforklaringen har dette nok vært sant på ulike tidspunkt opp gjennom historien, men å hevde at nyliberale reformer og privatiseringer slås gjennom med vold i Norge i dag, krever en ganske bred definisjon av «vold». Det faktum at vi står opp om morgenen for å arbeide for folk vi ikke liker, kan ikke forklares utelukkende med verken vold eller ideologi. Ifølge Søren Mau kan vi forklare det med begrepet «stum tvang».

En marxistisk analyse

Maus Stum tvang – med den noe tautologiske undertittelen En marxistisk undersøgelse af kapitalismens økonomiske magt – er en bok som har skapt enorm hype. Det er ikke ofte en bok oversettes til både tysk og engelsk bare et år etter at den kom ut på dansk. Samtidig har den også skapt en bølge av skrekkblandet fryd i den borgerlige pressen i hjemlandet, som med alvorlige stemmer har advart mot tyranni og Sovjetunionen, samtidig som Mau har blitt kalt den marxistiske vendings nye stjerne. Mye av oppmerksomheten kan skyldes at Mau går såpass akademisk til verks at hans marxisme ikke umiddelbart fremstår truende, samtidig som det så tydelig er en lesning av Marx Mau har på gang. Både selverklærte marxister og Marx’ kritikere har en tendens til å kun lese tolkninger av Marx, heller enn hans egne verker. Derfor er det forfriskende med en reaktualisering av Marx som rett og slett tar utgangspunkt i … Marx.

Hva er så «stum tvang»? Mau henter begrepet fra Marx’ Kapitalen: «De økonomiske forholds stumme tvang besegler kapitalistens herredømme over arbeideren.» Den stumme tvangen er ikke synlig, som vold, eller mulig å analysere som et tegnsystem, slik ideologi er. I likhet med kapitalismen selv, er den upersonlig og abstrakt. Det er rett og slett økonomisk makt, det faktum at noen eier produksjonsmidler, mens andre ikke gjør det. I seg selv er ikke dette noe nytt. Det nye i Maus Stum tvang er den systematiske analysen av denne maktformen, som han sidestiller med vold og ideologi, og ikke minst det at han grunner denne makten i menneskets kropp og denne kroppens nødvendige reproduksjon.

Menneskets stoffskifte

Mennesket må i likhet med alle andre dyr inngå i et stoffskifte med naturen for å overleve. Det særegne med det menneskelige stoffskiftet er at det er avhengig av redskaper for å fungere. Menneskets redskaper er interne til kroppen, i den forstand at de er livsnødvendige for den individuelle reproduksjonen (som et organ), men er samtidig eksternt til kroppen, i den forstand at de befinner seg fysisk utenfor den, og er sosialt organisert. Alle trenger ikke alltid å ha en hammer for hånden, på samme måte som ikke alle trenger å stå på kjøkkenet hele tiden, tilgangen på redskapene må altså være organisert på en eller annen måte, innenfor en sosial enhet. Under kapitalismen er denne organiseringen privatisert. Det er altså verken de som bruker disse redskapene, de som er avhengig av dem for å overleve, eller de som har laget dem, som eier dem. Det er det kapitalistene som gjør.

Fordi disse redskapene er livsnødvendige for enkeltmenneskets overlevelse, enten det gjelder tilgangen på klær, mat, rent vann, utdannelse eller husly, er alle de som ikke har tilgang på dem fullstendig prisgitt eierne av redskapene. Ikke bare i den forstand at man er nødt til å gjøre som de sier for å få arbeide; man er rett og slett nødt til å tilpasse seg for å overleve. Her ser vi hva stum tvang betyr: det er en spaltning mellom livet og dets betingelser, livet selv har blitt prekært, avhengig av å binde seg til kapitalen for å sikre sin egen reproduksjon. Dermed er det ikke bare arbeiderne i snever forstand som er gjort avhengig av kapitalen, men alle mennesker hvis livsbetingelser er tatt fra dem.

Nakne liv

Denne «marxistiske ontologien» ligger til grunn for Maus monumentale verk. For ham er det denne adskillelsen av livet fra dets betingelser som kjennetegner den proletariske posisjon, og ikke (kun) forholdet til produksjonsmidlene. Proletaren har evne til å arbeide, men «ved at isolere evnen fra betingelserne for dens virkeliggørelse bliver kapitalen den logik der regerer over overgangen fra mulighed til virkelighed.» Dermed må proletaren frivillig selge sin arbeidsevne, på samme måte som hen må ville kapitalens opprettholdelse, da kapitalen er blitt betingelsen for livets opprettholdelse.

Ved å skifte fokuset fra produksjon til kroppslig reproduksjon, kan Mau blant annet imøtegå Michel Foucault og Giorgio Agambens analyser av biopolitikk. Ifølge Foucault skjer det et skifte i måten stater styrer sin befolkning på, på 1700-tallet. I motsetning til den suverene rett til å drepe, som tidligere tiders konger baserte seg på, baserer biomakten seg på en positiv ivaretagelse, kontroll og regulering av befolkningens biologiske liv. Det «nakne liv» blir her objektet for statens makt, gjennom apparater og teknikker som statistikk, grensekontroll, og lignende.

Det har en rekke konsekvenser som vi ikke har plass til å ta opp her (Leseren kan selv forestille seg hva et overdrevent fokus på befolkningens biologiske sammensetning kan medføre) Her holder det å nevne, at for Maus er det kapitalismens adskillelse av livet og dets betingelser som er «den oprindelige biopolitiske fraktur, der ligger til grund for moderne biopolitikk.» Ved å adskille proletaren fra sine livsbetingelser, produserer kapitalismen nakne liv. Det er denne produksjonen som muliggjør statens biopolitiske vending. Dette er også i tråd med den opprinnelige betydningen til ordet «proletar» som betegnet den klasse av romerske borgere som kun hadde betydning i den grad de avlet barn – mennesket omgjort til ren biologi.

Landbruk og natur

Jeg vil også trekke fram hvordan Maus perspektivendring virker inn på en marxistisk forståelse av naturen. Slik kapitalens selvforøkning skrives inn i menneskets stoffskifte med naturen, skriver den seg også inn i naturens egne stoffskifteprosesser. I likhet med menneskets evne til å arbeide, har naturen en viss autonomi overfor kapitalen. Denne autonomien er en hindring kapitalen stadig søker å overvinne. På samme måte som arbeideren adskilles fra sine livsbetingelser under kapitalismen, adskilles også naturen og landbruket fra sine muligheter for å reprodusere seg selv.

Dette kan man for eksempel se i hvordan moderne, industrielt jordbruk, gjennom markedets konkurransepress, har gjort seg avhengig av kunstgjødsel og kjemiske ugressmiddel. Følgelig vil en kollaps i globaliserte forsyningskjeder, eller en markedskollaps, medføre enorme konsekvenser for den dyrkbare jorden verden over (noe vi ser konturene av i dag). Vi står dermed i den paradoksale situasjonen at vår overlevelse tilsynelatende er avhengig av den fortsatte utarmingen av planeten og våre egne livsbetingelser.

Naturens relative autonomi underlegges et voldsomt press over hele verden, gjennom forurensing, reduksjon av biodiversitet, jorderosjon, samt enorme drivhusgassutslipp som følge av landbrukets innskriving i det kapitalistiske markedet, gjennom transport, kunstgjødsel og «kjøttifisering». Over hele planeten innskriver kapitalens stumme tvang seg, og gjør ikke bare mennesker, men hele økosystem avhengig av kapitalens profittjag for sin egen overlevelse.

Kapitalismens kjernestruktur

Søren Mau har med Stum tvang gjort et enormt stykke akademisk arbeid. Ved å sette kapitalens stumme tvang i sentrum for sin analyse av kapitalismen, har Mau gitt oss en oppdatering av det marxistiske rammeverket, som forhåpentligvis vil bidra til den reaktualiseringen marxismen har gjennomgått i senere tid. Stum tvang er ikke bare et grundig akademisk arbeid, den fremstår også som aktuell, dens analyser resonnerer med vår egen tid.

Samtidig er det tydelig at Stum tvang er skrevet av en filosof. Det går et skarpt skille mellom hva som følger logisk av en analyse av «kapitalismens kjernestruktur», og hvordan kapitalismen faktisk har utviklet seg gjennom historien. Noen ganger er dette en litt billig utvei. Heller enn å diskutere hvilken konstituerende funksjon for eksempel rasisme har hatt i den historiske utviklingen av kapitalismen, avfeier Mau spørsmålet ved å hevde (korrekt nok) at rasisme ikke er iboende for kapitalismen. Et ikke-kapitalistisk samfunn kan helt fint være rasistisk, slik et samfunn uten rasialiserte skiller mellom mennesker, helt fint kan være kapitalistisk. Greit nok. Men slik kapitalismen faktisk har utviklet seg, har rasismen en åpenbar viktig funksjon, som godt kunne vært undersøkt litt nærmere. Særlig siden Foucaults analyse av biopolitikk, som Mau bruker en del tid på, også er en analyse av moderne rasisme og dens betydning for den moderne staten.

Men man kan bare forvente så mye av én bok. Forhåpentligvis vil denne akademiske og edruelige undersøkelsen av kapitalismen bidra til å gjøre Marx greit igjen. Ved å gjøre en så grundig og god analyse av Marx’ egne skrifter, har Mau beredt grunnen for en fornyet interesse for Marx. En interesse som ikke tar utgangspunkt i alskens post- og ny- og post-ny-marxisme, men som går til kilden. Og kanskje er det dette vi trenger? Nettopp fordi den er så ujålete og poengtert, nettopp fordi den tar utgangspunkt i noe så enkelt og åpenbart som «de økonomiske forholds stumme tvang», kan Stum tvang forhåpentligvis bidra til denne vendingen.

Tittel: John Maynard Keynes – de politiske konsekvensene
Forfatter: Maria Reinertsen
Forlag: Cappelen Damm akademisk
År: 2021
159 sider

---

Av Sondre Dalen, bibliotekar og nestleder i Attac Norge.

Etter å ha vært diskreditert av toneangivende økonomer og politiske tenkere gjennom den nyliberale epoken, ble ideene til John Maynard Keynes igjen løftet fram i lyset som følge av den globale finanskrisen i 2008. I en verden preget av kriser og økonomisk stagnasjon strekker både systemkritikere og toppene i finansministerier og sentralbanker seg mot ideene til «the master». «Keynesianisme» i ulike avskygninger brukes som teoretisk fundament for både radikale grønne deals fra venstresiden, men også initiativ igangsatt av etablissementets institusjoner for å stabilisere skrantende og dysfunksjonelle økonomier verden over.

Med andre ord er det et betimelig tidspunkt for en innføringsbok som introduserer Keynes’ ideer og deres nåtidige relevans for et bredt publikum. Med John Maynard Keynes: De politiske konsekvensene har Morgenbladet-journalist og samfunnsøkonom Maria Berg Reinertsen produsert en konsis og tilgjengelig utforskning av den britiske økonomens mest sentrale ideer. Boken er strukturert rundt et utvalg av Keynes’ mest innflytelsesrike tekster, fra kritikken av Tysklands forgjelding etter første verdenskrig i The Economic Consequences of the Peace, frem til forslagene som informerte oppbyggingen av Bretton Woods-institusjonene i Proposal for an International Currency Union. Reinertsen løfter også frem tekster som illustrerer den mer filosoferende og eksentriske siden ved Keynes, slik som antegningene hans over fremtidige fritidsproblemer i Economic Possibilities for our Grandchildren, eller hans feberhete dypdykk i Isaac Newtons alkymiforskning i Newton, the Man. På den måten får leseren også et inntrykk av Keynes sine moralsk-politiske holdninger, og hvordan disse hang sammen med hans mer velkjente bidrag til økonomisk teori.

En viktig del av Reinertsens prosjekt er å vise hvordan Keynes skiftet syn og utviklet sine teorier som en respons på de økonomiske og politiske omveltningene som foregikk i verden rundt ham. Behandlingen av tekstene blir derfor rikt kontekstualisert med opplysninger om mellomkrigstidens politiske utvikling og idéstrømninger. Biografiske skildringer fra økonomens eget liv har også en fremskutt plass i boken. I behandlingen av de ulike tekstene trekkes linjene frem mot nåtidige debatter om blant annet finanskriser, automatisering av produksjon, verdsetting av natur og offentlige motkonjunkturtiltak. Selv om tekstene til Keynes er de strukturerende omdreiningspunktene i boken, klarer Reinertsen gjennom flittig bruk av eksempler og anekdoter å koble inn hvordan hans teorier har blitt forstått og anvendt senere. Balansegangen mellom forklaring av konsepter og kontekstualiserende sidespor over et begrenset antall sider er stort sett vellykket, selv om den kjappe gjennomgangen av tekstene gjør at boken iblant hopper over noen vesentlige konsepter. Kapittelet om storverket The General Theory of Employment, Interest and Money går for eksempel ikke inn på sammenhengen mellom forventet kapitalavkastning på investeringer og knappheten på kapital, noe som Keynes så som en iboende kilde til ustabilitet i kapitalismen, og som var en viktig motivasjon for hans ide om at rentene gradvis bør reduseres gjennom ulike statlige intervensjoner inntil man har nådd full sysselsetting (den såkalte «euthanasia of the rentier»). En drøfting av dette opp mot dagens situasjon, med en stagnerende verdensøkonomi med renter nær null i over ti år, hadde vært interessant.

Kritikken som har vært rettet mot teoriene til Keynes fra nyklassisk hold kommer naturlig nok også fram, mens mottakelsen blant marxistiske økonomer glimrer med sitt fravær. Ganske i tråd med den nokså uinteresserte holdningen som Keynes selv hadde til temaet, så nevnes marxisme kun i noen bisetninger, enten som den planøkonomiske motpolen til de klassiske økonomene, eller som en manifestasjon av truende raseri fra folkedypet. Her kunne boka med fordel brukt litt mindre plass på Paul Krugman og Jens Stoltenberg for å gi mer rom til å utforske økonomer som har forsøkt å integrere Keynes’ innsikter med en bevissthet om politisk økonomi og en mer kritisk tilnærming til den kapitalistiske produksjonsmåten, slik som Joan Robinson eller Michał Kalecki.

 

Den biografiske innfallsvinkelen til boka får tydelig fram at Keynes var et ektefødt barn av den britiske eliten, med skolegang på Eton, tidlig yrkeskarriere som byråkrat i finansdepartementet og den koloniale administrasjonen av India, og senere professorat på Cambridge. Reinertsens framstilling betoner samtidig den fritenkende og udogmatiske Keynes, som tross sin innflytelse innenfor økonomifaget alltid spilte en litt perifer rolle i utøvelsen av praktisk politikk under sin egen levetid. Et viktig unntak var under Bretton Woods-forhandlingene, som behandles i bokens siste kapittel. Utformingen av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) er kanskje det mest håndfaste uttrykket for Keynes sin innflytelse over etterkrigstidens verdensøkonomi. Men som Reinertsen får tydelig fram, gjenspeiler også institusjonene den USA-dominerte verdensordenen som hersket etter krigen, slik at de på vesentlige punkter skiller seg skarpt fra det multilaterale systemet Keynes opprinnelig så for seg.

Generelt vies det i boka lite oppmerksomhet til de mer tvetydige og kontroversielle sidene ved Keynes’ tenkning, slik som den sterke teknokratiske elitismen og angsten for «massenes» innblanding i økonomiske beslutninger. Selv om han ofte forbindes med etterkrigstidens sosialdemokratiske planstyring, var Keynes i beste fall lunken til ideen om offentlige velferdsordninger og tok kun til orde for statlige intervensjoner i økonomien for å motvirke de periodiske krisene som frembringes av uregulert kapitalisme. Utover dette ønsket han ikke offentlig innblanding i produksjonens organisering, noe han mente kunne lede til totalitær ensretting. Reinertsen trekker riktignok frem disse betraktningene, men de blir ikke gjenstand for kritisk refleksjon, siden hun langt på vei synes å dele premisset om en nødvendig sammenheng mellom frie forbrukervalg og demokrati.

Et annet tema man kunne forventet litt mer om i en bok som skal aktualisere Keynes for vår tid, er klima- og miljøkrisen. I etterdønningene av koronakrisen har flere regjeringer i det globale nord tatt en «keynesiansk» vending og lempet på budsjettregler for å lansere omfattende offentlige investeringspakker, der et sentralt siktemål (i det minste på det retoriske planet) er at de skal stimulere til økonomisk aktivitet samtidig som de bidrar til grønn omstilling av økonomien. De fleste partier på venstresiden lener seg også tungt på mer radikale varianter av slike «grønne deals» i klima- og miljøpolitikken sin. Reinertsen streifer i kapittelet om General Theory raskt innom disse programmene som eksempler på motkonjunkturpolitikk, men hun går ikke inn på spørsmålet om hvor anvendelige Keynes’ teorier er i en situasjon hvor det mest maktpåliggende er å unngå økologisk kollaps, heller enn å sikre økonomisk vekst.

Den ambivalente innstillingen til kapitalismen er et gjennomgående trekk ved Keynes’ forfatterskap; på den ene siden har han en tydelig bevissthet om hvordan systemet skaper arbeidsløshet og gjentagende økonomiske kriser, at det gjør materiell akkumulasjon til et mål i seg selv, og at det grunnleggende sett er avhengig av kunstig knapphet. På den andre har han liten tro på at det er mulig å konstruere et alternativt system på grunnlag av folkelig mobilisering; slike prosjekter vil raskt ende i tyranni, eller rett og slett til at sivilisasjonen slik vi kjenner den kollapser. Tross dette kan Keynes framstå med en fremtidsoptimisme som nærmest virker utopisk: hvis kapitalismen bare ble regulert og koordinert på riktig måte av en opplyst klasse av administrative eksperter, så han for seg en post-økonomisk situasjon der det ville være mulig å oppnå vedvarende finansiell stabilitet, tilnærmet full sysselsetting, redusert arbeidstid og utryddelse av nød og (prekær) fattigdom. Alt dette uten revolusjon, opprivende politiske konflikter eller statlig tvang. En grundigere behandling av denne spenningen i Keynes sitt forhold til kapitalismen kunne vært et nyttig bakteppe for å forklare hvorfor ideene hans fortsatt brukes så aktivt både innenfor og utenfor det politisk-økonomiske etablissementet.

Oppsummert er Reinertsens bok – gitt sine rammer – en god introduksjon til Keynes’ liv og virke. Selv om den går glipp av noen interessante diskusjoner ved å legge seg litt for tett på premissene til sitt studieobjekt, makter den likevel å formidle den tematiske bredden og nåtidige relevansen til Keynes’ tekster på et forbilledlig engasjerende vis.

Leder
Plukk
Gnist-samtalen med Peder Martin Lysestøl
Hannah Sigriddatter Ander: Linn Stalsberg om de nye 20-årene: Vi må organisere oss!
Fakta om 20-tallet før og nå
Intervju med Ola Morris Innset: Nyliberalismen
Ivar Espås Vangen: Venstresida og Ukraina – et forsøk på forklaring
Sofie Marhaug: Kraften som var vår
Mathias Bismo: Strømmen ut av markedet!
Intervju med Helge Ryggvik: Slaget om Barentshavet
Kari Celius: Oppdrettsnæringa – et «blått taktskifte»?
Hadas Thier: Varens doble karakter
Anders Ekeland og Per Lorentzen: En økososialistisk plattform for venstresida
Svein Lund: Reppar orden – i den store samanhengen

Bokomtaler:
Lisa Esohel Knudsen: Det er personlig – om rasisme og ytringsfrihet
Maria Reinertsen: John Maynard Keynes – de politiske konsekvensene
Søren Mau: Stum tvang: En marxistisk undersøgelse af kapitalismens økonomiske magt
Lin Chun: Revolution and counter-revolution in China
Revolusjonens A – Å: Storstreiken i 1921 126

Det er personlig – om rasisme og ytringsfrihet
Lisa Esohel Knudsen
2022. Res Publica. 195 sider.

---

Sofia Rana er leder i Rødts antirasistiske og minoritetspolitiske utvalg og bystyrerepresentant i Oslo.

Drapet på George Floyd våren 2020 utløste en bølge av demonstrasjoner over store deler av verden, inkludert her hjemme. Endelig fikk også vi den store rasismedebatten, og mennesker som har opplevd rasisme følte at de endelig kunne snakke om sine erfaringer og bli tatt på alvor. Mange var lydhøre overfor dette og tok problematikken innover seg, mens andre steilet og mente at rasisme er et amerikansk fenomen og at vi ikke kan ta denne debatten her hjemme på samme måte som i USA. I Det er personlig tar Lisa Esohel Knudsen for seg hvordan rasismedebatten har foregått her til lands og gir oss verktøy som kan brukes for å få debatten på rett spor.

Boken starter med en beskrivelse av det som skjedde skjebnedagen den 25. mai 2020, dagen da George Floyd gikk inn i en butikk for å kjøpe en pakke sigaretter og den butikkansatte mistenkte at 20-dollarseddelen han skulle betale med var falsk. Politiet ble tilkalt, og vi alle vet hvordan det endte. Videre reflekterer hun rundt drapet: Hun har familiemedlemmer i USA som ser ut som ham, og som selv opplevd på kroppen hvordan det er å være svart i USA. Dette var slett ikke det første drapet på en svart mann i USA, og heller ikke det siste. Det var sinnet over dette som gjorde at folk tok til gatene.

I tillegg til disse personlige refleksjonene, tar Esohel Knudsen for seg hvordan den offentlige debatten om rasisme har foregått i Norge etter drapet. Hun tar for seg den såkalte krenkelseskulturen enkelte opplever den som å ha utspring i, og ikke minst tar hun tak i hvordan en rekke premissleverandører er til hinder for at man får fatt på en skikkelig offentlig debatt som kan bringe oss nærmere likeverd og få slutt på diskriminering. Disse premissleverandørerene, det vil si kommentatorer, journalister og spaltister, har ofte makt til å skape eller styrke sannheter. Forfatteren gjør en god jobb med å belyse det problematiske i at de fleste av disse er majoritetsnordmenn som ikke kjenner rasisme på kroppen, og derfor ikke kan forestille seg hvordan dette føles. Dette bidrar til at teamet rasisme kun får oppmerksomhet i mediene med hendelser som drapet på George Floyd, og ellers blir sett på som brysom identitetspolitikk, et ikke-eksisterende problem, eller som uberettiget krenkelsesmas fra de som blir utsatt for det.

Drapet på George Floyd utløste også en ny debatt om hva som er greit å si i offentligheten, hvem som blir hyllet som helter og plassert på sokkel, om det er greit å bruke andres kulturelle antrekk som kostymer, og ikke minst om hva undervisningsopplegget på skoler og utdanningsinstitusjoner skal være. Esohel Knudsen bruker mediesaker og kommentarer fra profilerte samfunnsdebattanter som eksempler på at disse debattene ofte blir sett på som krenkelseshysteri, politisk korrekthet og importerte holdninger fra et splitta USA. Forfatteren beskriver hvordan antirasismen blir sett på som aggressiv og at minoritetspersoner ofte må legge til et forbehold om at de ikke mener å være utakknemlige når de beskriver denne virkeligheten.

Når maktpersoner nekter å gi slipp på makt og fordeler, så er det vanskelig å få til endringer. Målet med sosiale bevegelser mot diskriminering og undertrykkelse er å få til endringer, man ønsker at samfunnet skal endres på små og store måter, men når premissleverandørene ikke vil gi fra seg denne makten, så er det til hinder for endringene vi antirasister ønsker. Undertegnede har vært antirasistisk aktivist i flere år og kan skrive under på store deler av virkelighetsbeskrivelsen forfatteren gir i denne boken. Hersketeknikkene som blir brukt mot antirasister i dag ble i sin tid brukt også mot kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen.

Esohel Knudsen er inne på mange ulike temaer i boken: kritikk mot identitetspolitikk, utfordringen ved at retten til ytringsfrihet kan kollidere med minoriteters rett til vern mot rasisme og hets, så vel som diskusjonene rundt kanselleringskultur, scenenekt og sosiale sanksjoner. Ikke minst inneholder boka en hendig guide for hvordan å håndtere hverdagsrasisme når man ser den. Jeg anbefaler boka til alle som synes rasismedebatten kan være noe uoversiktlig og preget av harde fronter. Forfatteren belyser og forklarer mye fra et minoritetsståsted, og hun lykkes. Det eneste som mangler er et klasseperspektiv, men dette er likefullt en velskrevet bok og et nyttig bidrag til samfunnsdebatten.

Begrepet nyliberalisme trekkes ofte fram når man snakker om kapitalismens utvikling siden 1970-tallet. Men hvor kommer den fra, og går den nyliberale epoken mot slutten? Stian Bragtvedt i Gnist intervjuet historiker Ola Morris Innset om nyliberalismens vei fra møterommene i liberale tankesmier til politiske programmer langt inn i sosialdemokratiet.

---

Ola Morris Innset er historiker, jobber ved BI og har blant annet skrevet boka Markedsvendingen – Nyliberalismens historie i Norge. Han har også vært aktiv i Rødt.

Nyliberalismen er et ord som kastes mye rundt, men hva er det egentlig?

– Jeg vil si at det er to ting: For det første er det et ideologisk program som ble utvikla allerede i mellomkrigstida, og for det andre er det en slags epoke i kapitalismens historie som vi fortsatt er inne i. Den epoken kjennetegnes av at etterkrigstidas klassekompromiss brytes opp og gir oss en råere kapitalisme. Siden det ideologiske programmet dreide seg om å gjøre det moderne samfunnet til et markedssamfunn, og vi har gått i en slik retning over hele den vestlige verden siden omtrent 1970-tallet, så er denne epoken oppkalt etter den ideologiske bevegelsen. Men det har også vært andre aktører involvert i disse endringene, og den store ironien er at sosialdemokratiske forsøk på å modernisere og skape en slags «tredje vei»-politikk, etter 70-tallets økonomiske kriser, har bidratt til å føre samfunn som det norske i det vi helt fint kan kalle en nyliberal retning.

 

Hvor kommer ideene fra? 

– Selve den nyliberalistiske grunntanken er at markedsmekanismer er det moderne samfunnets og selve sivilisasjonens basis. Det er en variant av tidligere konservative og liberalistiske ideer om at gjeldende maktforhold er riktige, rettferdige og har vokst fram spontant. Derfor må demokrati og arbeidermakt begrenses. Men i møte med en stadig sterkere arbeiderbevegelse og krav om sosialisering ble dette skrudd til noen hakk i mellomkrigstida. Nyliberalismen begynte som et negativt prosjekt, for å vise at en sosialistisk økonomi aldri ville kunne fungere. Det inneholdt dermed også en slags positiv visjon om at markedsmekanismer kunne gjøre omtrent alt det som sosialismen ønsket å få til – det vil si koordinering av en sammenvevd, moderne økonomi og velstand og vekst som alle nyter godt av. Og istedenfor å forsvare kapitalister i seg selv, var det selve markedsmekanismen som ble løftet fram, som en slags spontan koordinasjonsmekanisme som var helt sentral for at økonomien skulle fungere. Men dersom man gjorde statlige «inngrep» i markedsøkonomien slik både sosialister, konservative og andre liberalister gjerne følte at man måtte i møte med mellomkrigstidas kriser, ville man gjøre vondt verre og faktisk skape diktatur og ufrihet. Dermed var det altså ikke bare sosialisme nyliberalistene siktet seg inn mot, men alle mulige slags «inngrep» i markedsordenen, for eksempel sosialliberalisme av den typen John Maynard Keynes stod for. En sentral nyliberalist som Friedrich Hayek skyldte jo faktisk nazismen på tidlige tyske forsøk på velferdsstat, så i etterkrigstida, da omfordelende velferdsstater ble bygget ut over hele Vesten, hevdet han og andre nyliberalister at en ny «totalitarisme» lå rett rundt hjørnet.

 

Et viktig poeng er at selv om nyliberalistene elsket markedet og hatet det de kalte inngrep, så var de likevel ikke imot staten. I tillegg til å være eksplisitte motstandere av sosialliberalisme var de også motstandere av det de kalte «laissez-faire», altså en 1800-talls-liberalisme som ville at staten skulle gjøre minst mulig. Dette er viktig, siden mange har mistolket nyliberalisme til å være det samme som laissez-faire når det egentlig var et oppgjør med det. Der sosialister, og sosialliberalister, ville bruke staten istedenfor markeder, ville nyliberalister nemlig bruke staten for å understøtte, beskytte og spre markeder. En frimarkedsideologi som gikk inn for å aktivt bruke staten for å skape et samfunn basert på markeder, var en ny form for liberalisme.

 

Akkurat hva det ville si å «planlegge for konkurranse», var ikke alltid krystallklart. På den ene siden hevdet jo nyliberalistene at markedets prismekanisme var nettopp en mekanisme, som gjennom en slags automatikk utenfor enkeltmennesker eller gruppers kontroll likevel førte til koordinering av samfunnet. På den annen side så de at staten behøvde å ta grep for at denne mekanismen skulle få virke på best mulig måte. De syntes rett og slett at markedet var så bra at man måtte bruke staten for å beskytte og spre det. Da blir det mange definisjonsspørsmål om hva som er et inngrep i mekanismen, og hva som isteden er å legge til rette for den, og dette inneholder noen interessante motsetninger mellom ulike nyliberalister som Chicago-skolen, den østerrikske skolen og de tyske ordoliberalistene.

 

Hvorfor ble disse ideene så utbredt? 

– I begynnelsen ble de jo ikke det, selv om de nok hadde større betydning i etterkrigstida i en del europeiske land og i det begynnende europeiske samarbeidet enn hva vi tidligere har trodd. Nyliberalistene var jo ikke egentlig imot planlegging, men de ville at den planleggende staten skulle legge til rette for konkurranse mellom kapitalister. I den grad det handlet om å holde demokratiet og folkelige bevegelser unna makta, hadde de jo også flere allierte på toppene av etterkrigstidas ulike planstyringssystemer. Men det var heller ikke tvil om at de ønsket seg mer kapitalvennlige reguleringer, lavere skatter og så videre, enn det etterkrigstidas system la opp til.

 

Og omsider så fikk de det, og den viktigste bakgrunnen for dette er den økonomiske krisa på 1970-tallet, som var sterkt knytta til lavere økonomisk vekst enn den man hadde hatt etter 1945. Krisa ble ikke drevet fram av nyliberalister, men de greide å bruke den til å hevde at de hele tiden hadde hatt «rett»: Statlige «inngrep» i markedsøkonomien ledet til ineffektivitet, og det var bare et spørsmål om tid (tre tiår) før det ville bli synlig.

 

Interessant nok er jo dette egentlig omtrent den samme analysen mange marxistiske tenkere har av etterkrigstida, nemlig at klassekompromisset bare kunne overleve så lenge veksten var så høy at det var «nok» til alle. For venstreorienterte tenkere viser jo dette at kapitalisme og demokrati egentlig ikke går i hop (og at man dermed må skape sosialisme), men for nyliberalister ble den et bevis på det de allerede mente: at omfordelende velferdsstater var et onde.

 

Hvordan kunne disse ideene vinne fram i Norge, hvor vi hadde sosialdemokrati, norsk modell og sterk fagbevegelse? 

 

– Det forklarer ikke alt, men jeg mener at endringer i økonomifaget har hatt en del å si her, nettopp fordi endringene her har vært så pass tekniske og tidvis nesten har gått litt «under radaren». Det har ikke vært noen krig mot fagbevegelsen, slik Reagan hadde med flygelederne i USA og Thatcher hadde med gruvearbeiderne i England. Likevel har vi hatt viktige økonomiske reformer, som i hvert fall toppene i fagbevegelsen som oftest har gått gode for. Økonomifaget ble veldig sentralt i det norske styringssystemet i etterkrigstida, og er det på mange måter fortsatt. Økonomifaget hadde tidligere vært fiendtlig grunn for nyliberalistene, Hayek så på det nyklassiske økonomifaget som et verktøy for sosialismen, men særlig gjennom Chicago-økonomenes fag-interne angrep på etterkrigstidas tenkemåter, begynte noen av nyliberalismens grunnprinsipper å finne veien inn i det som da var blitt et viktig styringsfag og som ble ansett som vitenskapelig og upolitisk. Da det gamle styringssystemet ble vanskeligere å opprettholde utover 1970- og 80-tallet – blant annet altså på grunn av lavere vekst, problemer i eksportnæringene og økende valutaspekulasjon – skjedde det samtidig med at ideer som hadde sitt utspring i nyliberalismen fikk stadig større gjennomslag i faget. Og når «vanlig» økonomisk politikk ble stadig vanskeligere og mindre vellykka, samtidig som Hayek og Friedman fikk liksom-nobelpriser for å si at alt uansett ville fungert mye bedre uten akkurat disse reguleringene, så er det kanskje ikke så rart at også norske økonomer begynte å tenke i litt nye baner? Det betyr ikke at de starta studiesirkler for å fordype seg i nyliberalismen, men hele faget – også de som krangla med nyliberalistene internasjonalt – endte med likevel å ta inn over seg viktige deler av deres program. Man kan ikke si at norske økonomer ble nyliberalister av den grunn, men hele faget gjennomgikk en slags markedsvennlig høyredreining, og påvirkningen fra den nyliberalistiske bevegelsen er en av grunnene til dette.

 

Samtidig er det jo politikerne som har sittet i førersetet og har tatt de faktiske beslutningene. Her finnes det litt vage forklaringsmodeller av typen «vind fra høyre etter murens fall» og «individualisme etter 68-opprøret», som forsøksvis forklarer hele dette «tredje vei»-komplekset – hvor ledende sosialdemokrater omfavnet markedet og kapitalismen på langt mer uforbeholdne måter enn hva som ble gjort i etterkrigstida. Og slike «strømninger» har jo noe å si, en mann som Milton Friedman skrev ikke bare fagartikler for økonomer, men lagde også TV-programmer for folk flest som ble sendt på NRK. Så når det gjelder å påvirke tenkemåter også blant politikere og folk flest, har selve den nyliberalistiske bevegelsen gjort en innsats i Norge også før Civita ble opprettet i 2003.

 

Men det går også an å se mer konkret på at Norge er koblet inn i den samme, kapitalistiske verdensøkonomien som alle andre land. Og det man kan kalle «nyliberalisering» har skjedd, i ulik grad, i alle vestlige land (og på andre måter også i mange andre land). Arbeiderpartiet i Norge har hatt en tendens til å si noe à la «det var ikke oss, og vi hadde uansett ikke noe valg», når de blir konfrontert med sitt eget partis deltakelse i mange av reformene som utgjør markedsvendingen. Det første stemmer ikke, de har til og med ledet an i mange reformer, men det med at de ikke hadde noe valg går det an å ta mer på alvor. Som nevnt så bekrefter det jo egentlig den marxistiske analysen av at det ikke lenger ble mulig å opprettholde så mye demokratisk styring og omfordeling innafor et kapitalistisk system, da veksten uteble og Bretton Woods-systemet som tillot kapitalkontroller og «beskyttet» nasjonale sosialdemokratier, falt sammen.

 

Så da «valgte» på en måte sosialdemokratene kapitalismen, og gikk til høyre, istedenfor å gripe til sine mer radikale røtter og forsøke å utvide demokratiet og stå imot press for dereguleringer og kutt-politikk. Man kan spekulere i om mellom- og etterkrigstidas mer radikale sosialdemokrater, som kom fra arbeiderklassen og hadde opplevd arbeidsledighet og fattigdom, kanskje ville ha foretatt andre vurderinger enn de som hadde vokst opp innenfor «toppfolkenes partnerskap» gjorde. At for eksempel en ung Gerhardsen teleportert til 80-tallet kanskje ville ha skjønt at kampen de tok i mellom- og etterkrigstida nå måtte tas på nytt. Men det blir veldig hypotetisk, og det var uansett verken styrkeforhold eller i det hele tatt ideer i omløp på den tida som tilsa noe sånt. Isteden hadde jo Arbeiderpartiet allerede da for lenge siden vendt seg til å glorifisere klassesamarbeidet i seg selv, istedenfor å se det som et kompromiss. Så det går an å skjønne hvorfor både Ap-statsministre og LO-ledere har tenkt som de har gjort. Da som nå så forstod de den kapitalistiske økonomien som en slags virkelighet som de bare måtte håndtere best mulig, etter råd fra økonomene.

 

En annen variant som dukker opp noen ganger, er at Ap egentlig ikke ville gjøre alt dette, men at velgerne ville ha det, sånn at de måtte de løpe etter – for å få makt og deretter forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen. Det avslører jo i så fall et litt merkelig syn på demokrati, og alt i alt er det mange rare og motstridende forklaringer å få på dette fra sosialdemokratisk hold. De har jo også brukt mye energi på å forsvare alt dette som en modernisering og tilpasning som måtte komme – at virkeligheten nærmest dikterte det – og på å sette det i sammenheng med sosialdemokratiets historie og idegrunnlag. Det går det an å gjøre, men jeg mener også det går an å se det som et ganske tydelig brudd som altså har sine årsaker i kapitalismens krise fra 1970-tallet.

 

Magnus Marsdal har hevdet at nyliberalismen som ide og regime er i ferd med å bryte sammen, og at det nå er investeringsstaten som tar over. Er du enig i påstanden? Er det en motsetning mellom nyliberalismen og en sterk stat? Mellom nyliberalismen og en investeringsstat?

 

– Det er nok ikke helt sant, men jeg skjønner at Marsdal kanskje forsøker å bidra til å gjøre det sant ved å si at det er sånn. Og det finnes jo absolutt utviklinger som peker i den retningen, selv om det ikke er noen garanti for at det blir sånn heller. Påstander om nyliberalismens slutt har det vært i mange år nå. Men på den ene siden er det helt riktig at etterkrigstidas planstyringsregimer var basert i nasjonalstater. En viktig grunn til at de ble vanskelige å opprettholde, var at nasjonalstater mistet mye av muligheten til å føre en reelt progressiv og uavhengig økonomisk politikk når de samtidig skulle være knyttet til den overnasjonale kapitalismen. Bretton Woods-avtalens system for kapitalkontroller, merk ordet!, var en viktig betingelse for at den historisk unike kombinasjonen av transnasjonal kapitalisme og nasjonale demokratier lot seg gjennomføre. Dette systemet brøt sammen tidlig på 1970-tallet. Dette var kanskje mer et symptom på de store, underliggende endringene i verdensøkonomien – med lavere vekst og nye uavhengige nasjonalstater i det globale sør som krevde en ny verdensorden – men rent praktisk hadde det mye å si. I norsk debatt har jo alt en tendens til å handle om EU, og på mange måter er tilknytningen til felleseuropeiske markedet gjennom EØS en konkretisering av akkurat den samme dynamikken. Deltakelse i den transnasjonale økonomien skjer i økende grad på betingelse av diktering av regler, også kalt «harmonisering». Man risikerer et misforhold mellom hva folk stemmer for i nasjonale valg, og hva som er mulig å få til politisk så lenge økonomien er mer globalisert.

 

Samtidig synes jeg Marsdal går for langt i å holde opp nasjonalstaten som motgift mot nyliberalismen – bare nasjonalstaten blir mektig, så kommer nyliberalismen til å forsvinne, liksom. Men en nyliberal nasjonalstat er jo ikke akkurat vanskelig å forestille seg – se bare til Storbritannia. Og som du antyder, kan det ligge en misforståelse her i at man tror at nyliberalisme er det motsatte av en sterk stat. Både i teori og praksis handler det ikke om å kvitte seg med staten i seg selv, men om å bruke staten aktivt for å skape og opprettholde en samfunnsorden basert på markedsmekanismer og privatkapitalisme. Så kan man si at forutsetningen for å få til noe annet enn nyliberalisme nettopp er å sørge for at hva man stemmer på i valg har noe å si. Det kan jeg saktens være enig i, men vi vil fortsatt være avhengig av eksport og import, og slik sett vil norske bedrifter reelt sett konkurrere på verdensmarkeder og være nødt til å ha betingelser deretter, og så videre. Derfor kan ikke løsningen ligge på det nasjonale nivået alene, ubalansen i forholdet mellom demokrati og kapitalisme må håndteres internasjonalt.

 

Hvor viktig er næringsnøytralitet i det nyliberale regimet? 

 

– Det er jo bare en av veldig mange ting, men det er mulig at det ligger noe viktig der. Som jeg nevnte så begynte nyliberalismen som en kritikk av økonomisk planlegging, og den kritikken ble utviklet til en ide om at markedet rett og slett vet best og på en måte planlegger for oss. Så når folk langt inn i Arbeiderpartiet nylig har latt seg sitere på ting som at «staten må velge vinnere», er det et brudd med tidligere tenking og potensielt med hele grunnlaget for nyliberalismen som idé. Og egentlig er det jo åpenbart, i møte med klimakrisa, at vi må ta veldig konkrete grep for å kutte utslipp. Så de som har en sånn eksplisitt nyliberal posisjon om at markedet faktisk vet best og det aldri vil være mulig rasjonelt å planlegge konkret politikk for å oppnå konkrete mål – de sliter jo nå.

 

En type nyliberalisme som er hakket mer praktisk, er Stoltenberg-varianten hvor markedet er «en dårlig herre, men en god tjener», og det er jo dette som løftes fram nå som et brudd med nyliberalismen, siden staten visstnok skal planlegge for utslippskutt og velge hvilke teknologier og bedrifter som skal støttes. Men siden det fortsatt er snakk om markedsaktører som vi skal kanalisere offentlige penger til, kan man spørre seg hvor tydelig bruddet egentlig er. Hele grunnen til at vi skal bruke markedet som «tjener», er jo basert på den samme ideen om at markedsmekanismer alltid er mer effektive enn planlegging – men i denne versjonen så tar man ikke konsekvensen av argumentet, man sier «markeder er bedre og mer effektive, men vi skal likevel bestemme over dem». Når dette kommer fra folk som Stoltenberg, som har jobba for å flytte makt fra demokrati til markedskrefter i et par tiår, så kan man jo spørre seg om demokratiet da egentlig har den makta til å være «herre» over markedskreftene

 

Når man forsøker å bruke markedet som et verktøy, bør man i hvert fall være bevisst at det er maktforhold og kapitalisme involvert i dette verktøyet. Når selskaper blir rike, får de makt. Dermed er det en slags inkonsekvens i påstanden om at demokratiet har makta og at vi kan bruke markedet som et verktøy for å nå gitte mål, når argumentet for hvorfor markedet er mer effektivt egentlig innebærer at man ikke kan diktere det uten å ødelegge selve den mekanismen som etter sigende gjør det så effektivt. Og kanskje går det an å utnytte den inkonsekvensen – kanskje åpner det døra for at vi kan drive klimapolitikk som handler om noe mer enn å gi statsstøtte til utvalgte kapitalister. For høyresida vil jo ofte også ha rett i at man risikerer å gi pengene til feil kapitalister, og at man ved å dele ut penger til kapitalister ødelegger hele den insentivstrukturen som skal gjøre dem så veldig effektive. Og hvis man ser på nyliberalisme i et mer materialistisk perspektiv, hvor det handler om at etterkrigstidas klassekompromiss brytes opp og makt og ressurser overføres til kapitaleiere, så er det ikke gitt at det er noe brudd med det å gi en masse statsstøtte til utvalgte kapitalister. Men hvis man kan gjøre det på en sånn måte at det både altså bryter med ideen om at vi ikke aktivt kan styre økonomien og samfunnets retning, og på en slik måte at det reelt sett bygger demokratisk makt over kapitalkreftene, så begynner vi kanskje å kunne snakke om noe.

 

Meritokrati har jo blitt et mantra langt inn på venstresiden, tyder ikke det mer på nyliberalismens dominans enn sammenbrudd?

 

– Ja, mer generelt så er det jo klart at det finnes mye i samfunnet vårt som trekker i retning av en slags «nyliberal kultur». Det at vi sitter mer hjemme på hver vår tue, er ikke nødvendigvis hjelpsomt når vi vet at progressive endringer kommer av at folk treffer hverandre, snakker sammen og etter hvert også organiserer seg sammen. Ideologisk sett så handler også nyliberalisme om en vektlegging av konkurranse som det som gjør at samfunnet kan fungere og drives framover. Her kunne jeg sitert tenkere som var bekymret for «proletarisering» på 30-tallet, som i dette tilfellet var en slags borgerlig idé om at moderne arbeidere ikke tok ansvar for sin egen skjebne og isteden ble klienter av fagforeninger og velferdsstater. Bekymringen for at folk blir late og uten initiativ dersom de ikke piskes hardt nok, og eventuelt også har store nok gulrøtter foran seg, har vel ikke akkurat avtatt på høyresida siden den gang. Her går det an å peke kjapt til New Public Management-reformer i velferdsstaten, som jo handler om å utsette offentlig ansatte for det samme markedspresset man ser for seg at eksisterer i privat sektor – noe man har gjort både gjennom ren privatisering, konkurranseutsetting og opprettelsen av pseudo-markeder internt i offentlige virksomheter. Dette er basert på teorier som mange økonomer bare ser på som vitenskapelige, men som er utviklet av aktive nyliberalister og som ofte bunner i nettopp denne ideen om at demokrati og planlegging bare blir surr og ineffektivt (fordi folk dypest sett er egoister), men at markeder og konkurranse gjør at alles egoistiske enkelthandlinger går opp i en høyere enhet som er til alles beste.

 

Det er lett å tenke at summen av alle sånne ting har gjort ideen om egoistiske enkeltmennesker i evig konkurranse med hverandre til en slags sannhet, fordi vi hele tida ledes inn i strukturer hvor det forventes at vi oppfører oss på den måten, og så blir det en selvoppfyllende profeti som igjen gjør sosialistisk organisering vanskelig. Og for eksempel så er nok en av grunnene til at vi ikke får en bedre boligpolitikk, at de siste tiårenes utvikling har gjort såpass mange til boligspekulanter som konkurrerer på boligmarkedet, at de ikke oppfatter det som å være i deres interesse å stemme for endringer. Men akkurat det er jo egentlig materielt mer enn det er kulturelt, og jeg har en viss tro på at kulturelle forestillinger kan endres seg ganske raskt.

 

Hva er viktig for venstresida å fokusere på for å komme videre fra nyliberalismen? 

Er det snakk om å gå tilbake til det som var før (hva ville Gerhardsen gjort), eller må vi tenke grunnleggende nytt? 

 

– Det er umulig å gå tilbake i tid, og mer konkret så er det slik at den eksepsjonelt høye økonomiske veksten som var forutsetningen for etterkrigssamfunnet, ikke eksisterer i dag og kanskje aldri kommer tilbake.  Det siste er mest sannsynlig en god ting med tanke på at økonomisk vekst og menneskehetens økologiske fotavtrykk har en veldig klar sammenheng, i hvert fall historisk. Men man kan se til etterkrigstida og hele det forrige århundrets historiske utvikling for både økt forståelse av vår egen tid og også en viss grad av inspirasjon. Utvidelse av demokratiet ble drevet fram av arbeiderbevegelsen, som først fikk stemmerett for alle og så greide å ta den parlamentariske makta. Det var mange kompromisser involvert i dette, men jeg holder fast på at etterkrigsordenen var unik på den måten at det var første gang stater med en viss demokratisk basis utøvde betydelig makt over økonomien. De fleste kapitaleiere kjempet mot dette allerede da, og finansierte utviklingen av nyliberalismen som en ideologisk motoffensiv. Etterkrigstidas veldig ufullstendige sosialisering av økonomien har delvis blitt slått tilbake, men det er mye å bygge videre på også – ikke minst den utbredte oppfatningen om at samfunnet faktisk bør være demokratisk organisert.

 

For samtidig som markedsvendingen har medført en masse prat og teorier om at staten har trukket seg tilbake og ikke har makt lenger, så viser jo pandemien at staten, i samme tidsrom, har blitt mektigere enn noensinne før. Og det er på en måte skremmende, men det viser også hvilke muligheter som finnes. Plutselig hadde vi for eksempel ubegrenset med penger, og dersom vi kan styrke demokratiet i den staten, er det mye som kan utrettes. En av de viktigste lærdommene jeg har fått av å studere tidlig nyliberalistisk tenking, er at markeder ikke er naturlige eller oppstår av seg selv. De er en type sosial organisering, som henger tett sammen med kapitalismen og ofte står i en viss motsetning til demokratisk organisering. Så økonomien er organisert gjennom regler, og vi har en mektig stat som presumtivt er demokratisk, og kan endre på disse reglene, og dermed gjøre samfunnet bedre. Disse realitetene tror jeg er blitt litt tydeligere i løpet av pandemien, og jeg tror det er et stort potensial for venstresida nå i å vise fram dette og mulighetene for forandring som ligger i det. Den «kapitalistiske realismen» kan utfordres, fronter kan flyttes og venstresida kan vise fram konkret hvilke hindringer i form av institusjoner, tenkemåter og motkrefter som står mellom oss og et bedre samfunn.

 

Da samfunnet stengte ned i mars 2020, var det noe annet som åpnet opp, skriver Linn Stalsberg i hennes nyeste bok Etter pandemien: Tanker om krise, kapitalisme og en ny hverdag. Gnist tok en prat med forfatteren om hennes tanker rundt de nye 20-årene.

---

Linn Stalsberg: sosiolog, journalist og sakprosaforfatter. Stalsberg er aktuell med boka Etter pandemien: Tanker om krise, kapitalisme og en ny hverdag (Manifest forlag 2021). Stalsberg har tidligere gitt ut bøkene Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur (2019) og Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land (2013).

Intervjuet av Hannah Sigriddatter Ander, redaksjonsmedlem i Gnist og samfunnsgeograf.

Foto: Eivind Volder Rutle

NB! Intervjuet ble gjort før Putins angrep på Ukraina. Krigens betydning for de nye 20-årene ble dermed ikke diskutert i intervjuet. 

Ingen ting kommer av seg selv

Jeg møter Linn Stalsberg på en kafé på Tøyen i Oslo. Stalsberg forteller at hun satt mye og jobbet her på kaféen for ti år siden da hun skrev boka Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land. Da var stedet fylt av mødre i foreldrepermisjon og en gang overhørte hun noen mødre sitte og snakke om hvor heldige de var som fikk så mange goder som forelder i Norge.

– Jeg måtte bare blande meg, og si at dette er ikke noe de hadde «fått», noe myndighetene har gitt oss i gave, forteller Stalsberg idet vi setter oss ned. Til mødrene sa hun at det heller var snakk om resultater av en rekke år med hard kvinnekamp. – Og noe vi fortsatt må kjempe for og forsvare hele tiden, legger Stalsberg til.

Pandemien som forstørrelsesglass

Stalsberg tar opp i seg både kvinnekamp, klimakamp og klassekamp. Da samfunnet stengte ned i mars 2020, var det noe annet som åpnet opp, skriver Linn Stalsberg i boka Etter pandemien: Tanker om krise, kapitalisme og en ny hverdag. Overalt så hun folk si at nå blir endelig en annen verden mulig, og kapitalismekritikken kom fra helt nye kanter.

– Pandemien fungerte som et forstørrelsesglass. Det ble tydelig og klart at pandemien var politisk, forteller Stalsberg og viser til tre linjer som ble politisert: – For det første var den en politisk naturkatastrofe. Pandemien kom fordi vi under kapitalismen har kjørt verden til et økologisk bristepunkt, der man i jakten på raske penger med den største selvfølge tar for seg av naturens ressurser. For det andre beviste den hvordan en nyliberal markedsrettet politikk ikke sitter på svaret på spørsmål om helse og trygghet til alle. For det tredje så vi nå klart og tydelig at det var politisk hvem som får hjelp og ikke når krisene kommer. Mens de allerede rike og mektige fikk gode støtteordninger og rask tilgang på vaksiner, hadde høsten 2021 kun 1,8 prosent av mennesker i den fattige delen av verden fått ett stikk. Utfall av kriser er ikke tilfeldig, og det har pandemien virkelig vist oss, oppsummerer Stalsberg.

Krise eller fest?

Så hva tror sosiologen og skribenten om de nye 20-årene? Får vi krise eller fest? Samme dag som jeg møter Stalsberg har liberalisten og den tidligere Fremskrittspartipolitikeren Ove Vanebo et innlegg i Morgenbladet der han mener Rødts vekst ikke skyldes at nordmenn er blitt mer radikale, men snarere en avideologisering. «Partiets vekst er ikke et venstreradikalt taktskifte,» argumenterte han, «men et koldtbord av populære, aktuelle saker – billig strøm, bedre velferdsordninger, mot sosial dumping, samt motstand mot plagsom cruisetrafikk og naturødeleggende vindmøller.»[ref]Ove Vanebo, Morgebladet 03.02.22. «Rødts fremgang skyldes ikke radikale nordmenn.»[/ref] Stalsberg mener på sin side tvert imot at ideologiene er tilbake og at venstreradikale idéer ikke lenger oppfattes så radikale for folk.

– Jeg vet ikke noe bedre enn andre om vi kommer til å oppleve krise eller fest. Men det jeg ser at vi har nå, er momentum. Vi har muligheter for helt nye typer samtaler og politikk. Bevisbyrden har skifta. Nå er det forsvarerne for den gamle nyliberale «normalen» som må forsvare hvorfor det skulle være bra å gå tilbake dit. Den brede venstresiden har lenge stått i forsvarsposisjon, men nå spiller vi mer i angrep, vi er over midtbanen, vi dribler og vi kan også skåre mange mål, sier hun.

Stalsberg forteller at hun selv har fått oppleve denne utviklingen gjennom stemningen på lanseringer.

– Jeg er ikke lenger klovnen i rommet som roper om kapitalismen og nyliberalismens feil og mangler, men en seriøs debattant som blir tatt på alvor. Det er stor forskjell på hvordan jeg ble mottatt da jeg ga ut boka mi om tidsklemma og kvinnekampen i 2013 og da jeg ga ut Det er nok nå i 2019. I 2013 ramla folk av stolene sine da jeg kom med kritikk av nyliberalismen og for eksempel talte for sekstimersdagen. Nå sitter jeg på biblioteker på bygder rundt omkring i Norge og har gode kapitalismekritiske samtaler med «folk flest». Særlig merker jeg at de unge er interesserte i temaene jeg tar opp, og ønsker å finne alternativer til kapitalismen. Jeg tror virkeligheten har snakket til folk lenge, og at det jeg gjør er ikke å fortelle dem noe nytt, men å gi folk et språk for det de allerede opplever og ser rundt seg. Det språket, der skylda ligger på vår udemokratiske kapitalistiske system, er ikke lenger radikalt, men noe folk synes gir mening, sier Stalsberg.

Kjenn dine fiender

I sin nye bok Etter pandemien viser Stalsberg til den italienske marxisten Antonio Gramscis kjente sitat «Den gamle verden er i ferd med å dø, og den nye verden kjemper for å bli født: Nå er monstrenes tid». Hun skriver også at om vi skal greie kampen for en ny og bedre normal må vi kjenne våre fiender. Hvem er disse monstrene, og hvorfor må vi kjenne dem?

Stalsberg mener det i kampen fremover er viktig å huske på at ikke alle vil det samme. Hun mener vi må ta innover oss det Sun Tzu skrev i Kunsten å krige for 2500 år siden: «Kjenn din fiende. Hvis du kjenner deg selv, men ikke fienden, vil du gå på nye nederlag etter hver seier.» Det er nettopp slik det føles i kampen for en sunnere klode, mener Stalsberg, og lurer på om nederlagene er blitt mange fordi mange ikke er nok bevisst på hvem og hva de kjemper imot:

– Det er ikke sånn at «alle» ønsker mer rettferdighet, likhet, mer plass til minoriteter, mer demokrati i alle ledd, mer omfordeling av goder og mer hensyn til natur, klima og dyr. Hvilken retning vi skal styre samfunnet i er alltid en kamp mellom ulike interesser. Vi må bli kjent med våre fiender, og være minst like proaktive og organiserte som de er, argumenterer Stalsberg engasjert.

I boka viser hun også til den franske filosofen Bruno Latour som allerede i mars 2020 skrev et essay der han påpekte at «skurkene er bedre organisert og vet mye klarere hva de vil. Krigen vi er inne i nå, er en vanskelig en. Det er ikke det at vi er maktesløse; det er det at mange av oss vet ikke hvordan vi skal reagere». Men hvem er de, skurkene?

– Skurkene er rett og slett de som kjappest mulig vil ha samfunnet tilbake til normalen, den normalen som ivaretar kapitalismen slik vi kjenner den. Dette mulighetsrommet som pandemien har skapt for nye typer samtaler og ny politikk, dette rommet er det ikke bare vi som vil inn i. Krefter som vil ha oss tilbake til den gamle nyliberale normalen jobber hardt for å få oss tilbake dit, påpeker Stalsberg.

Stalsberg viser til Ivar Hippes bok Korstoget mot velferdsstaten fra 2021. Boken handler om hvordan de nyliberale tenketankene tidlig gikk til motangrep på dem som mente pandemien viste at markedsløsninger ikke fungerte. De nyliberale tenketankene uttalte at kampen for lite statlig innblanding og frie markeder aldri har vært viktigere, og gikk ut og advarte om at sosialismen var på fremmarsj under korona, sammen med skremmebilder på en undertrykkende og frihetsberøvende stat. Stalsberg peker også på at her hjemme kom NHO september 2020 ut med sitt «Veikart for en fremtidig velferdsstat», der det midt i krisetid sterkt ble argumentert for at kutt i velferdsgoder, flere midlertidige ansettelser og økt privatisering, blant annet i helsesektoren nå var veien å gå.

Sosialisme må bli mer gøy!

Men noe jeg ble usikker på da jeg leste Stalsbergs bok, var om vi ikke bare må bli bedre kjent med våre fiender men også med oss selv, og hva vi som vil «noe annet» egentlig vil. Stalsbergs analyser og poenger er tydelig sosialistiske, men hun skriver gjennomgående om et stort «vi» heller om «venstresida», og om at vi trenger «en ny normal» heller enn å si at vi trenger en ny sosialisme. Hvorfor tok hun det valget? Burde vi ikke bygge venstresida og sosialismen til et uttalt og tydelig kult, godt og bredt prosjekt slik at folk får lyst til å bli del av venstresida og den sosialistiske kampen mot kapitalismen?

– Det er et godt spørsmål, og her er jeg kanskje litt «under ombygging». SV gjør jo også det samme. De heter Sosialistisk venstreparti, men de går ikke rundt og roper om sosialismen. Jeg snakker mye med folk som ikke er politisk skolerte, og for oss som er over 40 år så henger det fortsatt mange negative assosiasjoner igjen knyttet til sosialismen. Om jeg sier jeg er sosialist og ønsker meg sosialisme må jeg gjennom strafferunden og bruke tid på å ta avstand fra tidligere regimer. Samtidig merker jeg at yngre folk ikke er så redd for det ordet, sier Stalsberg.

Stalsberg mener det fortsatt finnes mange fordommer mot sosialismen, for eksempel at mennesker under sosialismen må leve helt like liv.

– Jeg pleier å si at det er under nyliberalismen vi lever for like liv. Vi drømmer om det samme kjøkkenet, barna går på de samme aktivitetene, vi reiser på ferie til de samme stedene og gjør det samme som alle andre når vi er der. Folk har så mange lengsler, men i kapitalismen får kun de rikeste realisere lengslene. Skal sosialismen appellere til folk flest må venstresida vise at sosialismen er gøy! Sosialisme kan ikke bare gi folk et materielt bedre liv, men også en hverdag med mer frihet, tid, mangfold og muligheter til å oppfylle sine lengsler, argumenterer Stalsberg optimistisk.

– Grunnen til at jeg jobber politisk er for eksempel fordi livet er godt! Det er deilig å være menneske, og det vil jeg at flere skal få kjenne. Det jeg kjemper for er ikke askese og en hverdag der vi må sy våre egne klær. Jeg elsker å feste, å reise, jeg liker mote og er glad i å pynte meg, og det å få muligheten å føle på slike gleder vil jeg at flere skal få lov til. Framtida jeg kjemper for er en rettferdig og grønn framtid som også skal være gøy, påpeker Stalsberg.

Hva nå?

Men hva tenker den populære skribenten vi må gjøre for at de 20-årene skal bli den grønne, gøye og rettferdige festen verdens befolkning nå trenger og fortjener? En viktig forutsetning for å vinne er å plassere skammen der den hører hjemme, argumenterer Stalsberg, som mener streben etter å være «det etiske mennesket» har tatt over mange av oss og blitt en kontraproduktiv kraft.

– Om vi ikke plasserer skammen der den hører hjemme, hos det kapitalistiske systemet og de som kjemper for å opprettholde det, blir vi bare stressa, triste og apatiske. Noen skammer seg for at det de trodde var et etisk forbruk viser seg å ikke være det likevel, mens andre skammer seg for å ikke ha råd til å forbruke etisk. Men flyskam, kjøttskam og kjøpeskam hjelper ikke. Konseptet økosorg tror jeg for eksempel handler mye om at vi føler vi bidrar når vi kildesorterer eller har kjøpestopp, men når vi åpner avisen og leser om at plastforurensningen bare øker og klær hauger seg opp som søppeldynger i andre land blir vi triste og motløse. Kapitalismen er full av slike paradokser hvor vi får høre en rekke «sannheter» som viser seg å ikke stemme. Vi får høre at folk har like muligheter og er like mye verdt, men vi ser at det ikke stemmer i virkeligheten. Dette sliter oss ut, og en måte å bli mindre sliten på er å plassere skammen der den hører hjemme, sier Stalsberg.

Stalsbergs engasjement synes utømmelig, og i løpet av vårt korte møte har vi ikke bare snakket om de overordnede spørsmålene, men også vært innom flere av de mer konkrete kampene vi står overfor i arbeidet for at de nye 20-årene skal bli en fest: lik helsetilgang, endrede patentregimer, bedre arbeiderrettigheter og bekjempelse av ytre høyre, for å nevne noen. En av de mer konkrete kampene Stalsberg snakker mye om er klimakrisa. Stalsberg legger vekt på at det haster å få på plass en klimapolitikk som får med seg alle. – Folks bekymringer for dieselpriser og arbeidsplasser er helt reelle, og klimapolitikken må derfor ikke bare være ambisiøs men også blodrød om den skal lykkes. Vi må også gjøre det mulig for de med dårlig råd å ta naturvennlige valg, konkluderer Stalsberg.

Men hva kan egentlig vi uten umiddelbar makt og tilgang til å lage den nye politikken nå gjøre? Stalsberg er klokkeklar.

– Vi må organisere oss! I fagbevegelsen, organisasjoner og i partier. Man må gjerne bli vegetarianer, men slike grep vil ikke monne. Folk må bli en del av kollektivet og aldri glemme at de kollektive godene er noe vi må kjempe for, sier Stalsberg og avslutter der hun begynte, med å påpeke at ingen ting kommer av seg selv.

Gjennom vinteren har norske strømkunder for alvor fått merke hvordan det kan arte seg når kapitalistiske prinsipper blir viktigere enn det er å levere et produkt, en bruksverdi, til innbyggere og næringsliv. Men en analyse av strømkrisa, her med utgangspunkt i Marx’ teorier, kan også gi oss innsikt i hvordan disse prinsippene gjør seg gjeldende, og også hvilke alternativer som finnes.

---

Av Mathias Bismo, redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Christian Særgjærd

 

Strømmarkedet

Strømmen selges i dag som en vare, men som vare har den visse egenskaper som skiller den fra andre varer. En av disse er at strømmen er «ferskvare». Selv om det finnes teknologi for lagring av strøm, er denne dyr og potensialet fortsatt begrenset. Strømmen må brukes når den produseres. En annen egenskap er at det ikke er mulig å spore strømmen tilbake til der den kommer fra. Selv om det er en rekke strømprodusenter, så kanaliseres all strømmen inn på et felles nett, og når vi til slutt tar i bruk en viss mengde strøm i den andre enden, så har ikke og kan ikke denne strømmen ha et opprinnelsesmerke som viser hvem som har produsert den.

Når ulike strømleverandører forsøker å over- eller underby hverandre overfor oss som strømkunder, så tilbyr de altså ikke en annen strøm, eller en annen vare, enn det konkurrentene gjør. Da ville man trengt et ekstra nett, parallelt med det eksisterende, noe alle forstår at ville være et enormt pengesluk. Det eneste de ulike strømleverandørene kan gjøre, er å opptre som kjøps- og salgsagenter mellom strømprodusenter og strømkunder, og det eneste de i virkeligheten konkurrerer om, er å kunne tilby de mest fordelaktige – eller i virkeligheten kanskje mest forvirrende – betalingsmodellene for denne strømmen.

Avtalene mellom strømprodusenter og strømleverandører følger normalt spotprisen som settes av kraftbørsen NordPool fra time til time, og hvis de ikke gjør det, vil leverandørene normalt forsøke å sikre seg slik at prisen over tid i hvert fall ikke blir lavere. Prisen vil derfor ha en tendens til å være den samme uansett hvilken produsent og hvilken leverandør man henvender seg til, eventuelt med et påslag for forutsigbarhet i fastprisavtaler. Til tross for alle de sinnrike innretningene man har konstruert for å gi strømsektoren et markedspreg, så er det altså liten eller ingen konkurranse mellom produsentene vis-a-vis kundene, i hvert fall ikke en konkurranse som bidrar til å presse prisen ned, slik det jo skal være i henhold til læreboka.

Differensialrenta

Ifølge Marx dannes en vares verdi på bakgrunn av den gjennomsnittlige arbeidstida som er nødvendig for å dekke den samlede etterspørselen etter den. Det gjelder også strømmen. Men verdi er ikke det samme som pris. Selv for ordinære varer med mer eller mindre fullkommen priskonkurranse, er det mekanismer som trer inn og danner en pris som bare unntaksvis er lik verdien. Disse mekanismen slår inn i konkurransen og sikrer at avkastningen i ulike bransjer nærmer seg et felles nivå – en felles eller allmenn profittrate.

Dette forutsetter imidlertid at det er reell konkurranse mellom ulike produsenter av varen, en konkurranse som for ordinære varer over tid også fører til at produksjonen effektiviseres, altså at den gjennomsnittlige arbeidstida som er nødvendig for å dekke den samlede etterspørselen etter varen, synker. Men for noen varer er det ikke slik. Marx skriver i all hovedsak om jordbruket, men understreker at prinsippene ikke er unike for denne sektoren.[ref]Merk at når Marx diskuterer jordbruket, forholder han seg til et rent kapitalistisk jordbruk, ikke det familiebaserte jordbruket vi har i Norge. Selv om mekanismene han skriver om, også gjør seg gjeldende her, er det også mange andre faktorer som spiller inn.[/ref]

For slike varer er potensialet for effektivisering begrenset, og etter hvert som etterspørselen øker, for eksempel på grunn av befolkningsvekst eller mer arealkrevende matvaner, vil ikke den gjennomsnittlige nødvendige arbeidstida falle, den vil øke, fordi man da vil måtte ta i bruk jord med dårligere produktivitet. Selv om det er mulig å effektivisere også innenfor jordbruket, så er dette potensialet begrenset av naturen selv. Man vil derfor få en situasjon der det produseres mer eller mindre identiske jordbruksvarer med en til dels stor forskjell på hvor mye arbeid det er lagt ned i hver enkelt vare.

Slik vil det selvsagt også være i andre sektorer, men i disse sektorene vil konkurransen jevne ut verdien. Slik er det ikke i jordbruket. Situasjonen vil altså i all hovedsak vedvare. På den annen side, for at noen i det hele tatt skal ønske å investere i den dårligste jorda, må avkastningen være tilfredsstillende også der. Den dårligste jorda må altså kaste av seg en profitt tilsvarende den allmenne profittraten for at investorene ikke heller skal velge å investere pengene sine et annet sted.

Likevel er et kilo hvete et kilo hvete, verken mer eller mindre, uansett hva slags jord det er produsert på. De mer effektive produsentene vil derfor kunne ta betalt like mye som de mindre effektive produsentene, så lenge produktene fra sistnevnte produsenter er nødvendige for å dekke etterspørselen. Differansen mellom det de mest effektive produsentene nå får, og det de ville ha fått dersom prisdannelsen hadde skjedd på ordinært kapitalistisk vis, utgjør differensialrenta.

Grunnrente i strømmarkedet

Differensialrente er en av flere varianter av grunnrente Marx identifiserte i Kapitalens tredje bok. Egentlig identifiserer han også to typer differensialrente, en som følger av naturlige egenskaper ved jorda, og en som følger av investeringer som forbedrer jorda, men om det er den ene eller andre typen, eller for den saks skyld den ene eller den andre varianten av grunnrente som gjør seg gjeldende her, er uten betydning. Det vi er opptatt av, er hvordan den virker.

Verdien av varene innenfor sektorer som genererer grunnrente, bestemmes, akkurat som for andre varer, av den gjennomsnittlige arbeidstida som er nødvendig for å dekke de samlede behovene for varen. Men når den samlede prisen i sektoren overstiger verdien på det den produserer, når produsentene altså tilegner seg en ekstrafortjeneste, så må denne komme fra et sted. Siden den samlede verdiskapningen i samfunnet er uendret, må dette være fra verdiene som ellers ville tilfalt de andre interessentene – fra kapitaleiernes profitt eller arbeidernes lønningspose. Og når vi ser på det som har utspilt seg i vinter, er det nettopp dette vi har sett – det er husholdningene og bedriftene som har betalt..

Norsk vannkraft er billig å produsere. Selv med en fortjeneste tilsvarende den allmenne profittraten, svarer verdien, før vi legger til nettleie, avgifter osv., ikke til mer enn 10–15 øre per kilowattime (kWh). For enkelhets skyld kan vi si 10 øre. Anta så at etterspørselen øker slik at den norske vannkraftproduksjonen ikke lenger er nok til å dekke behovet. Slik er det ikke i dag, men med elektrifisering av samferdselssektoren og etablering av ny, grønn industri til å erstatte dagens oljebaserte industri, så er det ikke usannsynlig at vi havner der. Da støter vi imidlertid på et problem – de lavthengende fruktene er allerede høstet.

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har regnet ut kostnader per kWh dersom vi skal bygge ut nye kraftverk.[ref]https://www.nve.no/energi/analyser-og-statistikk/kostnader-for-kraftproduksjon/[/ref] Med dagens teknologi varierer dette fra rundt 30 øre for landbasert vindkraft til over én krone for flytende havvind. Andre teknologier, inkludert solenergi, kjernekraft, gasskraft, kullkraft og bunnfast havvind ligger et sted imellom, og det samme gjør faktisk også nye vannkraftverk. Det er sikkert en rekke usikkerhetsmomenter her, og det fremkommer heller ikke hvorvidt dette inkluderer profitt, men bildet er likevel klart – det koster mer for ny kraft enn det koster for eksisterende vannkraft. La oss da si at vi ender opp med landbasert vindkraft, og at prisen for denne isolert sett, inkludert allmenn profittrate, er 30 øre per kWh. Da vil prisen på vindkraft måtte være minst 30 øre per kWh for at noen skal være interessert i å investere. Men siden strøm er strøm, like mye som, eller til og med mer enn, hvete er hvete, vil også vannkraftprodusentene kunne ta seg like godt betalt. De behøver ikke lenger begrense seg til en pris tilsvarende verdien, de kan og vil i tillegg innarbeide en grunnrente på 20 øre.

I realiteten skjedde dette også i vinter. Selv om vi har et kraftoverskudd, har politikerne valgt å knytte oss til et større marked der kostnadene har svingt betydelig, dels fordi vær og vind ikke har spilt på lag med den fornybare energiproduksjonen, dels fordi man har lagt ned fullt ut fungerende kjernekraftverk, og dels fordi gassprisen har skutt i været. Dermed har den dyreste strømmen blitt dyrere, og siden prisen i strømsektoren i stor grad dannes slik som skissert over, betaler vi like mye for den strømmen det koster minst å produsere, som for den det koster mest å produsere.

Selvkost

Vi har altså organisert strømsektoren på en måte som setter strømprodusentene i stand til å tilegne seg både en betydelig ekstrafortjeneste i form av grunnrente på toppen av den ordinære profitten. Men vi kunne organisert den på en helt annen måte, for eksempel slik vi organiserer forsyningen av drikkevannet, med prinsippet om selvkost. Drikkevann er i dag et kommunalt ansvar, og selv om kommunene for så vidt har anledning til å finansiere sektoren over de ordinære budsjettene, skjer det svært sjelden. Dels er det fordi det fortsatt er mange som ikke er tilkoblet det kommunale drikkevannsnettet, dels fordi selvkostmodellen kan motivere til å spare vann, men først og fremst fordi det med dagens kommuneøkonomi ikke er lett å finne penger til nye formål, særlig ikke når det er rom for å finansiere dem på annet vis.

I de aller fleste tilfeller dekkes derfor vannforsyningen, i likhet med avløp, renovasjon og feiing av skorsteiner, av de kommunale avgiftene. Hvor mye hver enkelt betaler for vannet på denne måten, beregnes på bakgrunn av hvor mye den enkelte bruker, enten ved bruk av vannmålere eller sjablongmessig ut fra en antakelse om at jo flere kvadratmeter du disponerer over, jo mer vann bruker du. Det har vært diskutert om man kanskje også burde differensiere mer, men så langt har man foreløpig ikke kommet.

Det ligger imidlertid en viktig begrensning i selvkostregelverket, og det er at det ikke skal være noe overskudd. Blir det overskudd ett år, må det fremover budsjetteres med underskudd, slik at man i løpet av en femårsperiode går i null. Når man lager disse budsjettene, tar man dermed utgangspunkt i hva det vil koste, både i drifts- og investeringsmidler, å gi hver enkelt av oss drikkevann i tilstrekkelige mengder og av tilfredsstillende kvalitet.

Beløpet abonnentene i en kommune betaler for drikkevannet, er altså lik det det koster å produsere det. Prisen, hvis man i det hele tatt kan kalle den det, dannes uten profitt eller grunnrente. Sånn sett kan det nesten være fristende å se på selvkostmodellen som en modell som peker ut over kapitalismens grenser, og på et vis gjør den også det. Produksjonen foregår riktignok i et kapitalistisk samfunn, med alt hva det innebærer, men den viser likevel at det samtidig er mulig å produsere bruksverdier og distribuere dem uten å gi dem vareform.

Så er det selvsagt slik at kapitalen alltid vil presse på for å gi bruksverdier vareform og dermed gjøre dem til en kilde til profitt. Mange steder har dette skjedd ved at myndighetene har overlatt vannforsyningen til en privat aktør gjennom anbudskonkurranse, og dermed gitt denne monopol på å selge vannet, noe ingen vil gjøre uten at de også kan tilegne seg profitt. I tillegg presser også industrien som har som forretningsidé å tappe vann på flasker og selge det, på her. Derfor bør vi heller ikke her i landet slå oss til ro med at ting vil forbli som de er. Blant annet bør vi nok følge med på hva som skjer med EUs vanndirektiv. Som modell betraktet, viser likevel vannforsyningen at det er mulig å organisere distribusjonen av bruksverdier på en helt annen måte, også innenfor et kapitalistisk system.

Hvis vannet var som strøm

Det er selvsagt flere egenskaper som skiller strømmen fra drikkevannet. For eksempel kan vann lagres uten at det forringes, mens strømmen må forbrukes når den produseres. Dessuten har vi, selv om også drikkevannsnettet går på tvers av kommunegrenser, ikke noe nasjonalt drikkevannsnett. Det er helt sikkert også andre egenskaper vi bør ta hensyn til. Likevel kan vi forestille oss hvordan drikkevannsforsyningen ville sett ut dersom man hadde lagt prinsippene for strømmarkedet til grunn.

La oss ta oss en tur til Bergen. I Bergen kommune er det totalt seks vannverk med ulik kapasitet, og som til sammen er dimensjonert for å dekke kommunens behov. Uten at jeg kjenner til tallene, vil jeg anta at kostnaden for å produsere drikkevann ved de ulike anleggene varierer, men kommunen gjør ikke og kan ikke i henhold til regelverket gjøre forskjell på dem som får vannet fra de ulike vannverkene. På den annen side kan drikkevannet, selv om de ulike vannverkene i utgangspunktet er dedikerte til bestemte deler av kommunen, omdirigeres ved behov, noe som også skjedde da en tarmbakterie for en del år siden gjorde vannet fra en av kildene udrikkelig.

Hadde derimot kommunen organisert drikkevannsforsyningen som Norge organiserer strømforsyningen, ville disse seks vannverkene vært eid av ulike kapitalister som alle ville vært ute etter en fortjeneste minst tilsvarende den allmenne profittraten. Men siden kapasiteten fortsatt ville vært dimensjonert etter kommunens behov, ville de vannverkene der produksjonen hadde kostet minst, vært i stand til å heve en betydelig differensialrente. Og siden det er snakk om kapitalistiske selskaper her, så ville de også gjort det. Ja, kanskje de til og med hadde sørget for å få bygd et overføringsrør til en nabokommune der kostnadene er høyere, slik at de kunne tatt enda mer for vannet. Og på toppen av det hele, ville vi kanskje også hatt drikkevannsleverandører som hadde gitt de stakkars bergenserne våre ulike drikkevannspakker å velge mellom, til en pris fastsatt på en vannbørs, og med det samme drikkevannet i springen uansett leverandør, bare med et påslag til leverandøren for mer eller mindre godt utført arbeid som mellommann.

Hvis strømmen var som vann

Motsatt er det også mulig å tenke seg en modell for strømmen som følger de samme prinsippene som for drikkevannet, om ikke på kommunalt nivå, så i hvert fall på nasjonalt nivå. Det er altså ikke nødvendigvis snakk om den modellen vi hadde før 1990, da det var til dels store forskjeller mellom kommunene.

Under en slik modell, kan vi igjen se på eksemplet som viser hvordan vannkraftprodusentene kan tilegne seg grunnrente når det bygges nye landbaserte vindkraftverk, der altså vannkrafta koster 10 øre og vindkrafta 30 øre per kWh. La oss i dette tilfellet si at denne prisen er uten profitt. Hvis strømbehovet vårt da hadde økt slik at vi i tillegg til vannkrafta, hadde trengt like mye vindkraft som vannkraft, altså at den ene halvparten av strømmen hadde kostet 10 øre å produsere, og den andre halvparten hadde kostet 30 øre å produsere, så ville selvkostprisen vært 20 øre per kWh.

Dette er faktisk også, hvis vi holder hensynet til profitten utenfor, prisen vi ville hatt om det var full konkurranse. Resultatet blir altså det samme som hvis vi hadde fulgt prinsippene for vanlig prisdannelse. Men for kapitalen og markedspredikantene er profitten viktigere enn resultatet, uansett om det resulterer i en betydelig overføring av verdier fra husholdninger og bedrifter – i virkeligheten fra husholdningene, siden bedriftene naturlig nok vil legge den økte strømprisen på prisen for varene de produserer – til strømprodusentene.

Det er selvsagt mange forbehold å ta også i dette tankeeksperimentet. For eksempel kan man få år med kraftunderskudd der man må kjøpe strøm fra land der strømmen selges med profitt og grunnrente, og følgelig vil kunne være betraktelig dyrere. Det er likevel ikke noe problem å innarbeide dette i et selvkostsystem. Forskjellen er bare at en del av strømmen da vil være dyrere, og at prisen hver enkelt strømforbruker dermed vil bli høyere, alt etter hvor stor andel av strømmen som vil måtte importeres. Det er heller ikke umulig å innarbeide mekanismer for å nå andre politiske mål i energipolitikken i en slik modell. Det er for eksempel mulig å kompensere dem som har gitt fra seg naturverdier for at vi alle skal få strøm, og det vil også være mulig å lage systemer for å belønne dem som sparer strøm og å straffe luksusforbruk, kanskje mer enn det som er mulig under dagens system.

Det er ikke sikkert at selvkostmodellen, slik den er for vannet, lar seg overføre til strømforsyningen uten betydelige tilpasninger. Men faktisk har vi allerede et element av selvkostprinsippet også innenfor strømsektoren. Vertskommunene for vannkraftverk har nemlig rett til å kjøpe en viss mengde strøm til såkalt konsesjonspris, som i prinsippet skal svare til selvkost, for så å selge den videre og dermed spe på kommuneøkonomien. Hva hvis dette prinsippet hadde blitt knesatt, ikke bare for vertskommunene, men for alle? Det kan sikkert være utfordringer med det, men et prinsipp som røsker strømmen bort fra det kvasimarkedet det er underkastet i dag, et prinsipp som fjerner både profitten og grunnrenta, og som dermed avkler strømmen sin varekarakter og gir den en ren bruksverdikarakter, det er det bare den strømproduserende kapitalen som taper på. Og så viktig kan da ikke den strømproduserende kapitalen være?

Diskusjonen om samtykkeloven har bare blitt større de siste årene. Flere og flere land, inkludert våre skandinaviske søstre, har innført loven som gir ofre for voldtekt rettssikkerhet og som slår fast at bare ja er ja. Også Hurdalsplattformen slår fast at regjeringen skal “Greie ut korleis det kan innførast ei endring i straffelova slik at ordlyden speglar at seksuell omgang utan samtykke er forbydd og definert som valdtekt, og leggje fram forslag om det.”

En samtykkelov kan bidra til flere anmeldelser, flere domfellelser og den flytter ansvaret fra den utsatte over til voldtektsmannen. Den kan også virke holdningsendrende på hva vi anser som grenseoverskridende.

Hva er så en samtykkelov, hvordan skiller den seg fra dagens lovverk og hvorfor trenger vi den?

---

av Liv Müller Smith-Sivertsen, feministisk ansvarlig i Rød Ungdom og Alberte Tennøe Brekkhus, leder i Rød Ungdom

Kvinnekropp under mannlig kontroll

I et patriarkalsk samfunn vokser menn opp og blir fortalt at de har en rett på verden, at de har makt til å ta det de vil ha. Kvinner vokser opp og lærer at man skal gi rom for andre og at man skal være forsiktig med å ta plass – at man har avmakt. Kvinnen blir da sidestilt i sitt eget liv og det feminine blir sett på som svakere og mindre verdt enn det maskuline. Patriarkatet er avhengig av hatet mot det feminine.

Voldtekt er på sin side et symptom av patriarkatet. Det er ikke tilfeldig at det nesten alltid er menn som voldtar og kvinner som blir voldtatt. [ref]https://www.politiet.no/aktuelt-tall-og-fakta/tall-og-fakta/voldtekt-og-seksuelle-overgrep–statistikk/ [/ref] Voldtekt og seksuell vold er redskap for å holde kvinnen underdanig, og det er et resultat av hatet mot det feminine. Selv om noen voldtektsmenn lever i en illusjon om at de voldtar i kjærlighetens navn, er voldtekt en av de ytterste formene for kvinnehat. Ofte er det ikke et åpenlyst hat, men et godt internalisert hat. Patriarkatet er tilpasningsdyktig, det slår røtter dypt i de fleste samfunn og er så godt integrert at noen tenker på voldtekt som en del av menneskets natur.

Det er ikke dermed sagt at alle voldtektsmenn er uttalte incels eller kvinnehatere, voldtektsmenn kan være hvem som helst, og sannsynligvis kjenner du en. Enten du er klar over det eller ikke. For når 1 av 10 kvinner i Norge opplever voldtekt i løpet av livet,[ref]https://www.krisesenter.com/sekretariatet/statistikk/ [/ref] hvorfor har det seg sånn da, at vi aldri kjenner mennene bak?

Av disse voldtektene er det kun 1 av 10 som blir anmeldt[ref]https://www.aftenposten.no/norge/i/oE2a/1-prosent-av-voldtektene-ender-med-fellende-dom[/ref] og de fleste blir henlagt etter kort tid. Dette fører til store mørketall. Vi sier at det er 1 av 10 kvinner som blir voldtatt, men faktumet er at vi ikke vet hvor mange det er snakk om. Det er ikke vanskelig å forstå at kvinner ikke alltid tar rettssystemet i bruk når de hverken blir trodd på eller beskyttet av loven. Kvinner blir både straffet for kvinneligheten sin under voldtekten men også i møte med et rettssystem som stoler mer på mannens forklaring.

Gjennom hele den vestlige historien har kvinners seksualitet vært under mannlig kontroll. En kvinnes jomfruelighet har vært hennes viktigste egenskap, godt beskyttet av hennes far før hun blir eiendom for sin mann. Ekteskapet som institusjon har historisk sett dominert kvinners liv, i menns forsøk på å kontrollere hennes reproduktive evner.

Patriarkatet og kapitalismens djevelske allianse fortsetter å tilrettelegge for menns dominans over kvinner. Vold mot kvinner har blitt sentralt i populærkulturen, og menn på toppen tjener seg søkkrike på det. Voldelig og kinky porno har blitt en enorm industri og musikkbransjen pumper ut sanger med tekster som “I know you want it” og “Vil du være med meg hjem hvis jeg sjenker deg på sprita?”. Ingen film eller TV-serie er komplett uten grafiske voldtektsscener. Vi vet godt at sex selger, men voldtekt selger også. Når kvinnekroppen blir seksualisert, er det en naturlig følge at den blir kommersialisert i det globale markedet.

Kvinnens seksualitet kontrolleres av alle andre enn henne selv, enten det er gjennom kommersialisering, begrensende jomfruelighet fra religion og tradisjoner eller overgrep fra menn. En samtykkelov vil gi kvinnen mer kontroll over sin egen seksualitet og er et steg mot et samfunn med reell seksuell frigjøring.

Dagens lovverk

Der de fleste av oss definerer voldtekt som seksuell omgang uten samtykke, er lovens definisjon mer snever. Merk at her diskuterer vi ikke lovgivningen som omhandler voldtekt o l med barn under 14 år.

I dagens straffelov er det tre “hovedkategorier” av overgrep. Seksuell omgang, seksuelle handlinger og seksuelt krenkende atferd. Det er den seksuelle omgangen som er det vi kaller voldtekt, men vi skal også se at lovteksten for seksuelle handlinger er viktig i kampen for samtykkelov.

Straffeloven slår fast at man kan dømmes for voldtekt dersom man har “skaffet seg seksuell omgang” ved bruk av vold eller trusler eller dersom den utsatte er bevisstløs eller ute av stand til å motsette seg handlingen.

Videre involverer dagens voldtektslovgivning bestemmelsen “grovt uaktsom voldtekt”, som gjelder dersom gjerningsmannen burde ha forstått at han tilegnet seg seksuell omgang gjennom trusler og/eller vold eller ved at den utsatte var bevisstløs eller ikke kunne motsette seg voldtekten.

Det er viktig å legge merke til at straffeloven i dag allerede inneholder noe samtykkebasert lovgivning. Man kan straffes for inntil ett år for seksuelle handlinger uten samtykke, som primært er beføling av kjønnsorganer eller bryster. Også seksuelt krenkende atferd kan straffes dersom det er «i nærvær av eller overfor noen som ikke har samtykket i det»

Straffeloven anerkjenner med andre ord at mangel på samtykke kan være straffbart – men dette legges ikke til grunn i definisjonen av voldtekt. Det er ingen gode grunner til at man trenger samtykke for å klå på dama man traff på byen, men kommer unna med å tilegne seg sex uten samtykke samme kveld.

Vi ser at enkelte politikere kritiserer samtykkebasert lov for å være urealistisk når realiteten er at manglende samtykke allerede er grunnlag for å bli straffeforfulgt i Norge.

Er ikke dagens lovverk tilstrekkelig?

Samtykkelovens motstandere argumenterer stadig for at samtykkeloven er unødvendig, eller urealistisk å innføre. Nabolandene våre som har innført samtykkeloven hadde tross alt en mye dårligere lovgivning enn det Norge har i dag og det skjer ikke voldtekter som ikke allerede er omfatta av norsk lov, skal vi tro på Høyre-politikeren Peter Frølich i et intervju hos NRK.[ref]https://www.nrk.no/norge/fleire-domde-for-valdtekt-etter-innforing-av-samtykkelov-1.15066565?fbclid=IwAR3epFHnmZfa-Mc5G9XL7C-a6JkoSi-ZYECkxNKJdYD6snfRAFiWIxAaxoc[/ref]

Men det er mange gode grunner til å tvile på Frølich.

Det handler om er par ting: Istanbulkonvensjonen, rettspraksis og presedens, utdaterte holdninger til voldtekt og biologiske reaksjoner i voldtektssituasjoner.

For om vold, trusler eller bevisstløshet må være med i bildet for at noe skal kunne “kvalifisere” som voldtekt, vil de fleste voldtekter ikke bli regnet med. En svensk studie viser at så mye som 70% av mennesker “fryser til”, eller paralyseres om de utsettes for voldtekt og overgrep.[ref]https://amnesty.no/5-fakta-om-voldtekt?fbclid=IwAR3RpIZ8sFgR6QpeBxQvDB85pg4IcJNfePJhk-Qz-oO2LHi-3QZUCEBhiiE[/ref] Frysereaksjonen er utenfor vår kontroll, men den gjør at voldtekten ikke kan straffes. Om du fryser kan du ikke gjøre motstand, og da blir verken vold eller trusler nødvendig. Samtidig er du fortsatt bevisst. Frysereaksjonen blir heller ikke ivaretatt under “grovt uaktsom voldtekt” slik mange hevder, fordi grovt uaktsom voldtekt kun er at du har brutt dagens eksisterende lovverk om voldtekt uten å skjønne det selv.

Selv om man ikke fryser helt, men klarer å si nei og snu seg unna, er heller ikke domfellelse gitt. I en sak fra Gulating Lagmannsrett 2013 LG-2013-10516, ble tiltalte frifunnet, og dette sto i dommen: «Tiltalen gjelder imidlertid voldtekt til seksuell omgang ved grov uaktsomhet, ved at fornærmede sov eller var ute av stand til å motsette seg den seksuelle omgangen, og at tiltalte måtte ha forstått dette. Det er ikke tilstrekkelig for domfellelse etter bestemmelsen at fornærmede ikke har samtykket, vridde seg unna, eller sa stopp.»[ref]https://amnesty.no/sporsmal-og-svar-om-voldtekt[/ref]

Strafferammen for grovt uaktsom voldtekt er inntil 6 år. Tiltalte ble dømt til seks måneder for seksuell handling uten samtykke.[ref]https://amnesty.no/sporsmal-og-svar-om-voldtekt[/ref]

Slike historier er det dessverre ikke mangel på. Elsa som snudde seg unna og sa nei, ble likevel voldtatt og voldtekten henlagt.[ref]https://amnesty.no/aksjon/elsa-samtykkelov[/ref] Et kjapt google-søk gir historie på historie om andre henlagte voldtekter.

Dette gjør at påstanden om at “norsk voldtektslovgivning skal være tilstrekkelig” ganske tonedøv. Og resultatet er en ond sirkel av at færre anmelder fordi sjansen for henleggelse er høy, som igjen gir enda færre domfellelser, som gjør at enda færre vil anmelde, og så videre.

Dagens voldtektbestemmelser bygger på en tanke om at voldtekt må inneholde fysisk motstand, trusler og være voldsomt. Voldtekt er iboende voldelig i form at en part bruker makt for å tvinge gjennom viljen sin, men den kan være stille, rolig og uten at den utsatte har kjempe fysisk imot – altså uten det jussen ser på som vold. Og når vi vet at flesteparten av voldtekter skjer innenfor husets fire vegger, med noen man kjenner fra før som familie eller venner,[ref]https://amnesty.no/5-fakta-om-voldtekt[/ref] holder det ikke å ha en lovgivning basert på overfallsvoldtekter.

Hva er en samtykkelov?

Å innføre en samtykkelov er å gå fra en voldsbasert lovgivning til en samtykkebasert lovgivning. Voldtekt skal defineres som seksuell omgang uten samtykke, ikke defineres ut fra hvor mye motstand den utsatte utøvde.

Det er en juridisk og ideologisk endring. Det er grunn til å tro at en samtykkelov vil føre til at færre voldtekter blir henlagt. Men det er også en ideologisk endring, der man flytter ansvaret over på den tiltalte og setter samtykke i fokus. Det er å endre fortellingen om voldtekt, og å endre fortellingen om sex. Nei er nei, og bare ja er ja. Dette kan bidra norm- og holdningsendrende, og på sikt gi færre voldtekter.

Istanbulkonvensjonen, Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, slår i artikkel 36 fast at et fritt gitt samtykke skal ligge til grunn for voldtektslovgivningen.

Artikkel 36
Seksuell vald, inkludert valdtekt

1. Partane skal ved lovgiving eller på annan måte treffe dei tiltaka som er nødvendige for å sikre kriminalisering av følgjande forsettlege åtferd:

a.
vaginal, anal eller oral penetrering av seksuell art av ein annan sin kropp utan samtykke, med einkvar kroppsdel eller gjenstand;

b.
andre handlingar av seksuell art mot en person utan samtykke;

c.
å få ein annan person til å utføre handlingar av seksuell art med ein tredjeperson utan samtykke.

2. Eit samtykke må gjevast frivillig, som eit resultat av vedkomande person sin frie vilje, sett i lys av forholda omkring hendinga.

3. Partane skal ved lovgiving eller på annan måte treffe dei tiltaka som er nødvendige for å sikre at føresegnene i nr. 1 også gjeld for handlingar som er utøvd mot den som etter intern rett er tidlegare eller noverande ektefelle eller partnar.

Norge ratifiserte Instanbulkonvensjonen i 2017.[ref]https://www.nhri.no/2018/ett-ar-med-istanbulkonvensjonen/[/ref] Med andre ord er det et sterkt grunnlag for å si at Norge allerede i 2017 forpliktet seg til å innføre en samtykkebasert voldtektslovgivning.

Nå som regjeringen gjennom Hurdalsplattformen forplikter seg til å se på en samtykkelov, er det høyst interessant å se på erfaringene fra andre land og hva vi kan lære av dem.

Det første vi kan lære av bl.a. Sverige, er også svaret på spørsmålet som samtykkelovs-aktivister oftest hører: “Hø-hø, skal vi underskrive en kontrakt da, eller hva?” Og svaret er nei. Samtykkeloven fungerer helt flott uten byråkratiske sex-kontrakter.

Tvert i mot flytter den fokuset fra den utsatte som per i dag må bevise at hun gjorde motstand, og over på den tiltalte som må bevise at han innhenta samtykke.

Det finnes flere måter å vise samtykke på, både verbalt og fysisk. Å hente inn og vise samtykke trenger heller ikke være usexy eller gjøre stemningen dårlig, man vil jo tross alt helst ha sex med noen som viser at de ønsker å ligge med deg.

Det er innført eller foreslått samtykkelover i en rekke europeiske land, som Malta, Island, Sverige, Hellas, Kroatia, Danmark, Slovenia og Nederland.[ref]https://samtykkelov.no/internasjonal-oversikt[/ref] Her må det presiseres at vi tekstforfattere ikke har inngående kunnskap til alle lovforslagene eller ulike rettspraksiser, men at vi mener det er mest hensiktsmessig å se til våre naboer Sverige og Danmark, som innførte samtykkelover i henholdsvis 2018 og 2020. Lovene er med andre ord relativt nye begge to, men erfaringene er likevel slående.

I Sverige så man mellom 2017 og 2019 en 21% økning i voldtektsanmeldelser, en 80% økning i hvor mange saker som endte med tiltale, og antallet domfellelser for voldtekt økte med 75%. Flere av sakene som har vært i tingretten etter den nye loven, ville ikke endt opp der med den gamle.[ref]https://samtykkelov.no/internasjonal-oversikt[/ref] Med andre ord: samtykkeloven fungerer.

Kampen mot voldtekt er en kamp for frihet

Det er en kamp mot menns vold mot kvinner, mot patriarkatet, og for et samfunn der sex ikke skal være et maktmiddel, men noe vakkert og digg.

Å bekjempe voldtekt gjøres ikke kun ved å innføre én ny lov. Det gjøres gjennom at vi som samfunn jobber holdningsendrende og at vi tar inspirasjon fra den svenske Fatta-bevegelsen som sikret den svenske samtykkeloven, og som jobber for en samtykkekultur. Det gjøres gjennom at vi sikrer økonomisk frihet så ingen blir fanget med overgriperne sine og at vi sikrer nok penger til krisesentre og overgrepsmottak. Samtykkeloven er et av mange tiltak som kan sikre frihet og trygge liv, endre normer og sikre at voldtektsutsatte blir møtt med verdighet og forståelse, i stedet for mistillit og henleggelser.

Hvis vi mener at ordtaket “Mange bekker små gjør stor å” er gjeldende i kampen mot voldtekt, vil vi påstå at å innføre en samtykkelov er en mellomstor, veldig viktig, bekk.

 

Dette nummerets Gnist-samtale er med fagforeningsmannen Asbjørn Wahl. Wahl har blant annet bakgrunn som leder i For velferdsstaten, rådgiver i Fagforbundet og tillitsvalgt i Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen (ITF). Han har også skrevet bøkene Velferdsstatens vekst – og fall? og Fagbevegelsen i samfunnskampen. Førstnevnte er også utgitt på engelsk som The Rise and Fall of the Welfare State. Sentralt for bøkene er at de forstår velferdsstaten som et resultat av maktforholdet mellom klassene. Dette intervjuet er et utdrag av en samtale som fant sted over en kaffe ved Youngstorget rett før jul.

---

Av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf og medlem i Gnist-redaksjonen
Foto: Brage Aronsen

 

Hva er ståa for den norske velferdsstaten i dag? Beveger vi oss i feil retning?

Jeg mener jo at vi beveger oss i feil retning. Det er vanskelig å få en god forståelse av det, for mange av de jeg diskuterer med sier jo at «ordningene, de er jo der, ikke sant». Men det er rammebetingelsene som har endra seg veldig mye. NAV er et godt eksempel på hva som skjer med den norske velferdsstaten, og det undervurderes av mange, synes jeg. Det som skjer gjennom NAV er en formidabel undergraving av velferden og en disiplinering av store deler av arbeiderklassen. Særlig de som har problemer med helse osv. Det er en disiplineringsmåte vi kjenner fra tidligere historie, men som jeg tror folk flest ikke ser på som en svekkelse av velferdsstaten.

Mye av velferdsstaten ble til gjennom at man regulerte økonomien. Nå har økonomien blitt veldig deregulert – kapitalkontroll betydde utrolig mye for å kunne styre økonomi og samfunnsutviklinga. Når denne og mye av reguleringa av finans forsvant og det ene området etter det andre ble deregulert, ble både demokratiet og velferdsstaten svekket.

 

Kan dette reverseres?

Alt kan endres. Men det trengs omfattende kamp og en omfattende endring av maktforholdene på nytt igjen for å kunne gjenerobre den typen makt. Og til forskjell fra da man bygde opp velferdsstaten, foregår det i dag en sterkere grad av internasjonal økonomisk integrering som gjør det vanskeligere. EØS-avtalen utgjør for eksempel en ganske sterk begrensning på demokrati og velferd.

Men hva var det som skjedde som gjorde at det begynte å gå feil vei?

Det var jo en omfattende krise i kapitalismen. På 1970-tallet trodde store deler av fag- og arbeiderbevegelsen – mener jeg – at vi var kommet inn i en fase hvor en nærmest kriseløs, regulert kapitalisme var etablert. Dette var en realitet, trodde man. Men så skjedde det som måtte skje, at krisa meldte seg på nytt igjen. Med den gikk kapitalkreftene atter på offensiven, mot det som skulle vise seg å være en både ideologisk og politisk svekket fag- og arbeiderbevegelse som ikke var i stand til å stå imot.

Hvorfor klarte man ikke stå imot? Handlet det om byråkratisering av bevegelsen? At basen var blitt demobilisert?

Det er i hvert fall en riktig iakttagelse mener jeg, at det er skjedd en byråkratisering av fagbevegelsen – og en avpolitisering. Men jeg er ikke blant dem som mener at det er noen som har sviktet eller forrådt arbeiderklassen. Jeg tror det viktigste var at klassekompromisset og de endringene av maktforholdene som gikk sammen med det, la grunnlaget for en velferdsstat som i folks bevissthet betydde at vi faktisk hadde klart å utvikle et bedre samfunn å bo og leve i. Mange tenkte at vi var kommet et skritt videre – at den fasen med beinhard klassekamp som vi så i den første halvdelen av forrige århundre ikke var nødvendig lenger, og at en nå oppnådde ting gjennom samarbeid. Etter min mening var imidlertid dette i realiteten en innhøstingsfase etter langvarig kamp.  At folk opplevde en bedre samfunnsutvikling, var jo en realitet, ikke et spørsmål om å bli forført. Problemet var at man mistolka situasjonen og hva som var arbeidsgivers – kapitalens – strategier oppi dette. Det som skjedde med den nyliberale offensiven på 1970- og 80-tallet var at arbeiderklassen på mange måter ble tatt på senga – at de ikke var forberedt på nye angrep og dermed i stor grad ble pressa på defensiven. Det er en realitet vi sliter med fortsatt.

 

Hva tenker du om det vi vel kan kalle sentrum-venstres nylige valgseier? Er det et vannskille for velferdsstaten?

 

Vannskille blir for sterkt, men det ligger et potensiale der. Med den måten Senterpartiet og Arbeiderpartiet takler situasjonen på nå, ser det imidlertid ikke så lyst ut. Det gikk ikke lang tid før de endra retorikken fra valgkampen. Det viktigste med valgresultatet er styrkinga av venstresida, både i fagbevegelsen og politisk, gjennom at Rødt fikk så mange inn og at SV styrka seg. Jeg tror det er der potensialet ligger. Det at vi har fått ei politisk styrka venstreside har også hatt betydning for de radikale delene av fagbevegelsen, for disse har nå i større grad politisk allierte. Det som muliggjorde dette, mener jeg, var mobilisering nedenfra i både fagbevegelsen og i partiene.

 

Hva tenker du at venstresidas rolle nå må være? Å presse regjeringa til å komme med innrømmelser og faktisk følge opp den retorikken de la seg på i valgkampen?

Ja, helt klart. Og det er de allerede ganske bra i gang med, synes jeg. Men én ting er å presse Ap og Sp til å gjennomføre løftene sine – man bør også reise nye krav og videreutvikle allianser med såvel venstresida i fagbevegelsen som andre grupper. I store deler av fagbevegelsen er det jo støtte for mye av politikken Rødt og SV står for. Dermed bør man ta skritt utover det å bare holde Arbeiderpartiet ansvarlig for sine egne løfter. De prøvde  seg jo på Hurdalsjøen ved å la være å fremme sine egne krav i håp om at SV kunne gjøre det for dem. Men SV lot seg ikke lure, noe som var et godt trekk. Det blir nok ikke så lett framover for regjeringa. Arbeiderpartiet kommer åpenbart til å få problemer i forhold til en fagbevegelse som har større forventninger.

 

For meg virker blant andre Rødt, For velferdsstaten og Manifests kampanje for profittfri velferd de siste årene som nærmest et skoleeksempel på hvordan en kan snu debatten og presse Arbeiderpartiet fra venstre.

Helt klart. Det er i den sammenhengen interessant å merke seg at den siste LO-kongressen vedtok at vi skal forby profitt i velferden, men i valgkampen ble dette moderert til at vi skal redusere i stedet for å forby. Slik ser vi hvordan LO tilpasser seg Arbeiderpartiets behov, noe som kan bli problematisk når Rødt og SV kjører hardere på dette, særlig siden det er massiv støtte for det i befolkningen.

 

Tenker du at det kan være andre saker eller politikkfelt hvor det kan være på trappene med en lignende utvikling?

Ja, en del områder innen arbeidslivsfeltet. Arbeidsmiljøloven og forbud mot bemanningsbransjen, for eksempel. Særlig bygningsarbeiderforeningene har gjort en formidabel jobb.

 

I historieskrivinga om velferdsstaten inntas det en rekke ulike perspektiver. Hva er disse, og hva karakteriserer din tilnærming?

Man kan si at det finnes to hovedretninger. I den jeg tilhører, står makt- og styrkeforhold sentralt. Det er først når fagbevegelsen utgjør en trussel mot kapitalens interesser at den får innflytelse. Det var det som lå til grunn for at det i det hele tatt ble et klassekompromiss – og en velferdsstat. I tillegg har vi den retninga som sosialdemokratiet og ledende krefter i fagbevegelsen står for, det som blir kalt «den norske modellen», og som bygger på den sosiale partnerskapsideologien. Det dreier seg om kollektiv fornuft, at arbeidsgiverne hadde utviklet en høyere form for fornuft og innså at det ikke var noen farbar vei å nedkjempe fagbevegelsen.  Og så kan man kanskje si at det også er en tredje retning, Civitas versjon, som sier at «vi var sammen om det»: «begge sider ga og fikk, men vi var enige om å bygge velferdsstaten». Det er deres versjon.

 

Vi kan vel si at de to siste retningene er de dominerende. Hvorfor er det blitt sånn?

Ja, særlig er den norske modellen dominerende. Det henger nok sammen med det jeg sa tidligere. Arbeiderbevegelsen erfarte jo i praksis at samarbeid ga gode resultater.Samtidig var det jo ikke så lett i hverdagen å se de underliggende endringer i maktforholdene som gjorde dette mulig.  De umiddelbare erfaringene med velstandsutvikling og sosial framgang overskygget med andre ord de maktforholdene og klassekonfrontasjonene som hadde ført dem dit. Denne framgangen vedvarte fram til kapitalismen igjen kom i krise på 1970-tallet – med påfølgende nyliberal offensiv og etter hvert en mer gjenkjennelig interessekamp og nye konfrontasjoner.

 

NHO snakker ofte varmt om samarbeid og velferdsstaten, men viker ofte fra det i praksis, slik som med den lange havnearbeiderstreiken for noen år siden. Feiler fagbevegelsen i å gjennomskue NHOs retorikk?

Da ILO [Den internasjonale arbeidsorganisasjonen] i 2019 feiret hundreårsjubileet sitt med stor konferanse i Genève var internasjonal fagbevegelse samla. En del av programmet var at LO og NHO dro ned på vegne av partene for å fortelle hvor vellykket dette to- og trepartssamarbeidet var i Norge. Troen på den kollektive fornuft sitter altså dypt i LO, og de mener det fortsatt sterkt. For NHOs del må det jo være aldeles utmerket at LO har denne troen på arbeidsgivernes høyere form for fornuft. Dette er nok også en viktig del av årsaken til at NHO tidvis snakker så positivt om «den norske modellen».

 

Den svenske forfatteren og historikeren Åsa Linderborg har hevdet at “Sossarna” i etterkrigstida hadde behov for å vise kapitalen at de var en seriøs samarbeidspartner og derfor tonet ned klassekampsretorikken. Har noe lignende også vært en faktor her i Norge?

Jeg tror ikke man har gått inn for å forlede den andre siden, liksom. Som jeg har sagt et par ganger, tror jeg det henger mer sammen med at fagbevegelsen faktisk erfarte at samarbeid fungerte, samtidig som at fag- og arbeiderbevegelsen ble svekket politisk-ideologisk. Vi må også huske at i hovedavtalen så ligger det en sterk sentralisering og føringer om at LO skal holde troppene under kontroll. Det viste seg i praksis i etterkrigstida. LO bidro da i stor grad til å holde kontroll, mens Gerhardsen-regjeringene bidro med tvungen voldgift i oppgjør etter oppgjør i etterkrigstida. Det er en del av kompromisset som de ikke snakker så mye om, men det ligger der.

 

I mye historieskriving om sosiale bevegelser tones konfliktelementet i etterkant ned. Man ser det med borgerrettighetsbevegelsen i USA, hvor historien fortelles som at endringer skjedde fordi Martin Luther King overtalte alle om at det var det riktige, men opptøyer og Black Panthers skrives ut. Man ser lignende med suffragettene i England, som fremstilles som en fredelig bevegelse, mens den i virkeligheten også utførte bombeangrep, knuste butikkvinduer og banket opp politikere. Er det noe med kompromisset som sådan som gir denne effekten? Når man gjør et kompromiss må man jo samarbeide i etterkant, og det blir jo ikke et så bra samarbeidsklima om en hele tiden snakker ned den som sitter på den andre siden av bordet. Er det rett og slett bare en del av det å gjøre et kompromiss at en får en tendens denne veien?

Kompromisset var reelt: det var ikke noe spill. Begge parter mente alvor og kapitalkreftene var interessert i kompromisset, for de fryktet at «noe verre» kunne skje, at radikale krefter kunne komme inn og i større grad få kontroll over organisasjonene. Men det er klart som du sier, at det legger opp til en annen kommunikasjonsmåte partene imellom. Man kan ikke drive å snakke på en måte og oppføre seg på en annen. Kompromisset er et kompromiss.

 

Da tenkte jeg vi kunne snakke litt om klima. Hva er fagbevegelsens rolle i klimakampen?

Jeg skrev om det i en kronikk i Klassekampen for ei tid tilbake. Jeg var med og stiftet Trade Unions for Energy Democracy, som er et forsøk på å få fagbevegelsens sterkere inn i klimakampen – også gjennom en radikalisering av innholdet i kampen. Det er et internasjonalt nettverk bestående av først og fremst fagorganisasjoner, men også andre allierte bevegelser. Erkjennelsen i radikale deler av fagbevegelsen internasjonalt går i retning av at energi – som klimakampen dreier seg om – må under offentlig eierskap og demokratisk kontroll. Uten det går det ikke. Å skulle løse klimakrisa under kapitalismen tror jeg er en illusjon, det er helt umulig. Den systemiske veksttvangen i kapitalismen er uforenlig med en klimapolitikk som kan gi reelle resultater. Skal man få på plass såpass store omstruktureringer av økonomi og samfunn, sier det seg selv at fagbevegelsen må med, for det er ingen annen kraft som kan bære fram dette. Vi er imidlertid i en situasjon hvor stor deler av bevegelsen ikke er beredt til å skulle gjøre det. Derfor må vi utvikle en politikk og strategi som gjør at fagbevegelsen kjenner sin besøkelsestid. Den må ta ledelsen i denne kampen – enten den for tida erkjenner det eller ikke.

 

Du kjenner sikkert til Manifest tankesmies initiativ Grønn industri 21 og Magnus Marsdals siste bok Parterapi: For oljefolk og klimaaktivister. Hvilke tanker har du om det prosjektet?

Jeg leste boka i helga! For det første synes jeg det at de forsøker å bygge allianser mellom den radikale delen av fagbevegelsen og miljøbevegelsen er aldeles utmerket. Det er ei god bok og han skriver veldig bra. Det var også fint å se at begge parter utvikler seg gjennom boka. Det går litt seint, men det er ingen annen vei.

 

Hva tenker du om forholdet mellom samarbeid og konflikt i det prosjektet? Marsdal har jo blant annet sagt at venstresida må samarbeide med storkapitalen. I det ligger det en motsetning.

Ja, det har jeg sett. Han unngår å berøre de systemiske problemene i kapitalismen. Det er kanskje ikke så viktig i den fasen her, det er mulig at det nå er viktigst å bygge alliansene, men det er ikke tilstrekkelig i lengden. Han blir jo på et eller annet tidspunkt nødt til å bli antikapitalist i det prosjektet.

 

Jeg opplever at det primært er oljearbeidere han frir til i den boka. Men arbeiderklassen er mye større enn det. Hvordan få noen som jobber på for eksempel Nille med på dette? Hvordan koble vanlige folks interesser på denne kampen?

Jeg tror det er viktig og riktig å jobbe med oljearbeiderne for seg, for det er de som står i det, og de som risikerer å tape mest. Men jeg må innrømme – og det antydes vel også i boka til Magnus – at jeg ikke helt vet om jeg skal stole på det når deler av oljearbeiderne sier at vi må utvikle, ikke avvikle. I realiteten får jeg inntrykk av at dette sier de, men de kommer med få utspill i retning hva som skal til for å få den utviklingen og ikke avviklingen som de snakker om. Jeg blir ikke helt kvitt tvilen om at enkelte av oljearbeiderne bruker dette som et påskudd, mens det de reelt går inn for, er å forsvare at ting forblir som de er for å sikre de godt lønnede arbeidsplassene. Ut ifra boka tolker jeg imidlertid at Atle Tranøy [representerer oljefolk i boka] tar dette på alvor. Sånn sett er dette et veldig viktig prosjekt.

Når det gjelder resten av fagbevegelsen, opplever jeg at de har mye mindre problemer med innholdet i klimapolitikken. I Fagforbundet, hvor jeg jobbet, støtter de eksempelvis ei massiv satsing på kollektivtrafikken. Det må til for å få bukt med privatbilismen, redusere utslippene og bedre miljøet. For dem er imidlertid ikke det noe problem – snarere tvert imot, de får jo en masse fordeler med slik politikk,og det blir neppe særlig vanskelig å få dem med. Aktivitetsnivået i klimapolitikken blant disse andre gruppene i fagbevegelsen kan imidlertid med fordel økes flere hakk.

Det som i realiteten har skjedd innen LO, er at Fellesforbundet og industriforbundene for et par tiår siden begynte å støtte offentlig sektors fagorganisasjoner når det gjelder spørsmål som privatisering. De var langt fra klare på dette spørsmålet på 1990-tallet. Fellesforbundet støtta privatisering og konkurranseutsetting og så videre, men snudde altså om. Jeg tror at det – uten at jeg vet noe om det – enten bevisst eller ubevisst var under forutsetning av at offentlig sektors fagbevegelse ikke blanda seg for mye inn i oljepolitikken. Det ser i alle fall slik ut, men denne «arbeidsdelingen» er det ingen grunn til å videreføre.

På den radikale venstresida i USA har det blitt foreslått at en bør lage politikk som kobler klimakampen til kamper for forbedring av arbeiderklassens levekår. Et eksempel er å legge bygging av prisregulerte boliger inn i forslag til en Green New Deal. Slik, argumenteres det, kan en mobilisere arbeiderklassen for klimapolitikk. Kunne en gjort lignende i Norge? Nå har en jo for eksempel strømkrisa også.

Jeg tror strøm- og klimakampen kommer til å bli gigantisk! Den rommer jo akkurat disse konfliktene  og befinner seg midt i den arenaen hvor klimakampen må utkjempes. Sosialdemokratiets historie har jo handlet om å få politisk kontroll over vannkraften og oljen. Det var med til å skape deres storhetstid, og nå søler de vekk mesteparten av det. Når det får sånne konsekvenser som det gjør nå, med enorme prisøkninger og fullstendig manglende politisk kontroll på dette, så kan ting raskt komme i større bevegelse. Man ser det jo ikke bare her, men også nedover i Europa. Strøm- og klimakrisa kan bli det store utløsende, tror jeg.

 

Utløsende for nyliberalismens fall?

Ja, hehe.

 

Ja, nå har jo også Chile nettopp valgt en president som sier at hans presidentskap skal bli nyliberalismens grav.

Med skjebnen til en rekke radikale presidenter i Latin-Amerika de siste par tiårene i ferskt minne, så vil jeg nok se det før jeg tror det, men jeg håper han har rett!

 

Er fredelig protest nok for å forhindre klimakatastrofe, eller er det på tide at klimabevegelsen dropper silkehanskene til fordel for boksehansker? For å finne svar på det, kan en se til sosialdemokratiets historie.

---

Av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf
Foto: Francesca Di Pasqua

For å unngå ikke-reversible menneskeskapte klimaendringer av katastrofale dimensjoner, har Parisavtalen av 2015 som målsetning at den globale oppvarmingen begrenses til 1,5 grader sammenlignet med førindustrielle nivåer. Skal en ha sjans til å oppnå dette målet, anslår FNs klimapanel at det er tvingende nødvendig med utslippskutt på minimum 12,5 % årlig frem mot 2030. Dessverre er det lite i de siste tiårenes håndtering av klimakrisa som gir grunn til optimisme: Mer enn halvparten av alle Co2-utslipp etter 1760 – omtrentlig da den industrielle revolusjonen tok av –  er kommet etter at begrepet «økologisk bærekraft» ble popularisert blant politikere og hvermannsen med Brundtland-rapporten i 1986.[ref]Malm, Andreas (2016). Fossil Capital: The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming. Verso. [/ref] En fjerdedel er skjedd siden Obama ble valgt til president i 2008.[ref] The Salvage Collective (2021). The Tragedy of the Worker: Towards the Proletarocene. Verso. [/ref]

Gjennom hele 2010-tallet fortsatte utslippene  å vokse hvert eneste år, og det var kun i finanskriseåret 2009 og coronaåret 2020 at utslippene falt, og da med så lite som henholdsvis 1,3 og 6,4 prosent.[ref]https://ourworldindata.org/co2-emissions [/ref] Selv med den omfattende økonomiske nedstengingen som har preget verden gjennom covidkrisa, har altså utslippsreduksjonen ikke vært mer enn omlag halvparten av hva som er påkrevd årlig. Ifølge en fersk FN-rapport styrer vi med det rett mot en oppvarming på 2,7 grader, og IPCC har erklært at det ikke lenger er realistisk at vi skal klare å oppnå 1,5 gradersmålet.[ref] https://www.ipcc.ch/report/ar6/wg1/downloads/report/IPCC_AR6_WGI_SPM_final.pdf[/ref]

Det er ingen overdrivelse å si at det brenner under beina våre. Ikke bare vil en oppvarming på tre grader i seg selv ha dramatiske konsekvenser for menneskelig liv gjennom å gjøre enorme jordbruksområder udyrkbare, øke forekomstene av dødelig ekstremvær og føre til at havnivået stiger med om lag 25 meter. med stor sannsynlighet vil en slik oppvarming også ta oss forbi «tipping points» som setter igang såkalte «feedbackmekanismer» som eskalerer oppvarmingen ytterligere og spinner klimasystemene utenfor enhver kontroll.[ref]  Se for eksempel: https://www.nature.com/articles/d41586-019-03595-0[/ref] Blant de største farene i så måte er opptining av den sibirske tundraen, hvor millioner av tonn med klimagasser holdes lagret av permafrost, og at isdekket på Nordpolen forsvinner og lar havets mørke absorbere solstrålene som isen i dag sender i retur og ut av atmosfæren. Tas slike scenarioer med i beregningene, står vi plutselig overfor potensielle temperaturøkninger på så mye som fire, fem og seks grader. Når Verdens helseorganisasjon anslår at klimaendringene allerede i dag tar om lag 150.000 menneskeliv årlig, blir det skummelt å tenke på hva tallet kan bli et par tiår fram i tid.[ref] https://www.who.int/heli/risks/climate/climatechange/en/[/ref]

Det er innlysende at dersom denne utviklingen får fortsette, vil de økonomiske, politiske og samfunnsmessige konsekvensene bli enorme. Hva det konkret vil være er umulig å spå nøyaktig, men ikke ulikt hvordan naturvitenskapene kan modellere tipping points i utviklingen av klimasystemer, kan en se for seg at den følgende destabiliseringen vil kunne generere tipping points også i sosiale systemer. Hva vil skje med samfunnene våre om avlinger begynner å svikte i stor skala og millioner i det globale sør drives på flukt? Hva skjer når orkanene vi har sett de siste årene blir å regne som barnemat?

Et fremtidsscenario for konsekvensene av å fortsette å leke med ilden

Et skremmende fremtidsscenario for hvordan et slikt sosialt tipping point vil kunne se ut, finner vi i climate-fiction-romanen Ministry For the Future av Kim Stanley Robinson. Boka, som var blant Barack Obamas favorittbøker i 2020, starter med en brutal skildring av scenene som utspiller seg idet en ekstrem hetebølge i 2025 treffer den indiske delstaten Uttar Pradesh og tar livet av 20 millioner mennesker. Høres dette litt for ekstremt ut til å skulle kunne være mulig? Vel, det er det ikke: Forekomsten av ombinasjonen av temperaturer og luftfuktighet kraftig nok til å drepe – såkalte våttemperaturer på over 35 grader – har skutt i været de siste tiårene, og vil sannsynligvis fortsette å gjøre det med mindre den globale oppvarmingen stanses.[ref]  Robinson har skrevet om temaet i Bloomberg Business: https://www.bloomberg.com/news/articles/2020-09-18/the-killer-heat-wave-era-isn-t-inevitable-yet-kim-stanley-robinson[/ref]

I Robinsons fortelling blir hetebølgekatastrofen et vannskille i klimakampen. Den indiske staten svarer på katastrofen med å unilateralt igangsette storstilt geoengineering i form av å sende jagerfly til å fylle stratosfæren med ørsmå partikler som reflekterer sollys tilbake ut i verdensrommet, en strategi det ikke er usannsynlig at vil se dagens lys i løpet av få år.[ref] Se for eksempel denne artikkelen i Aftenposten: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/wE7don/vi-kan-kjoele-ned-kloden-med-oersmaa-partikler-i-stratosfaeren-men-er-det [/ref] Med det oppnås en nokså umiddelbar temperaturnedgang, men det med fare for at temperaturene raskt vil stige igjen så snart sprøytingen opphører. Andre land protesterer, men uten å få gehør.

Andre, radikalisert av det som nylig er skjedd, danner en bevegelse som tar navnet «Children of Kali» etter hinduismens dødsgud. Grupperingen går til væpnet og målrettet kamp mot klimaendringene, en kamp som tar form av blant annet bombeangrep mot sivil luftfart (særlig privatfly), dødelige attentater mot nøkkelpersoner i oljebransjen og senking av containerskip. I en blanding av et forståelig ønske om hevn, og ren desperasjon over at alle andre virkemidler har vist seg ineffektive, fremstår økoterrorisme for Children of Kali som eneste farbare vei for å forhindre nye katastrofer.

I Robinsons spekulative visjon blir ting betraktelig verre før de kan bli bedre. Slik vil det uunngåelig være også i virkeligheten, tatt i betraktning at business as usual hittil ikke er rokket ved og Co2 spys ut i atmosfæren som aldri før. Men må vi oppleve massedød av denne størrelsesordenen før vi makter å sette i verk tiltakene som behøves? Kan vi unngå at de kommende klimakatastrofene setter i gang voldsspiraler og terrorisme av typen Robinsons fremtidsvisjon beskriver? For å begynne å besvare disse spørsmålene, kan det være fruktbart å lete etter inspirasjon blant historiske sosiale bevegelser som har maktet å ta styring over samfunnsutviklingen. Vi trenger ikke gå lenger enn til det norske sosialdemokratiets historie.

Tvers igjennom lov til… kompromiss?

I slutten av mai 1921 var Morgenbladets spalter fylt med stoff om storstreiken som nylig var brutt ut. I det som var det inntil da største streikeuttaket i en norsk arbeidskonflikt noensinne, var 120.000 arbeidere tatt ut i streik for å forsvare sjømennene i Matros- og fyrbøterunionen som streiket for å slå tilbake et lønnsnedslag på 33 prosent. Fra den første streikedagen rapporterte avisa at »Efter et agitationsmøte paa Youngstorget med [Martin] Tranmæl og [Alfred] Madsen som talere, strømmet masserne i tusenvis til de avspærrede brygger ved grev Wedels plads, hvor den med stenkast gikk løs paa de stationerte politistyrker». Bak sperringene drev vestkantungdom rekruttert av den proto-fascistiske organisasjonen Samfundshjelpen organisert streikebryteri. Andre steder i byen ble det meldt om at «Folkets hus» hadde tatt i bruk takpappspiker som våpen i kamp mot streikebryteri blant sjåfører, ved å strø disse i gatene og slik punktere dekkene på bilene deres.

Det var ikke bare i Oslo det var gemytter: Den 6. juni, et par uker ut i streiken, kunne Aftenpostens korrespondent i Kristiansund rapportere at «3-400 streikende […] væbnet med køller af jernvire og andet» dagen før hadde havnet i et «voldsomt sammenstød» med politiet. I følge korrespondenten var de streikende ledet an av Arbeiderpartiets lokale formann, som «hadde forladt bystyremøtet for at deltage i aktionen sammen de fleste af partiets repræsentanter». Målet var å stoppe hurtigrutebåten Nordlys fra å bruke streikebrytere til å laste og losse.[ref]https://www.nb.no/items/01af979ba78f5e9c2981627e2551e9d8?page=0 [/ref] I Tromsø kunne Morgenbladet rapportere om at streikende hadde kastet stein mot en politibil da denne «maatte tilbake til stationen efter assistance» etter at de to politibetjentene som kjørte den hadde mislyktes i å hindre «at en hel flok [dro] hjem til nogen arbeidsvillige [les: streikebrytere]» og «øvet vold» mot dem.[ref]https://www.nb.no/items/0b2490d9b4846740f108c31d3fb033cb?page=1 [/ref]

Eksemplene over er langt ifra unike. Konfliktene mellom arbeiderbevegelsen og det borgerlige samfunnet var på begynnelsen av 1920-tallet såpass tilspisset at H.M. Kongens garde hadde stående ordre om hvilke gateløp i Oslo forsvarslinjene skulle ligge langs «når [sic!] østkanten kommer».[ref]  I følge Kjeldstadli muntlig under byvandring i Oslo.[/ref] På flere politistasjoner rundt i landet stod lastebiler med fastmonterte mitraljøser på lasteplanet klare i garasjene. Ifølge statsviteren Magnus Rasmussen er det «godt dokumentert at den politiske eliten med partiene Høyre og Venstre i spissen, virkelig trodde at det kunne bli et revolusjonsforsøk i Norge».[ref]  Omtalt i denne artikkelen på forskning.no: https://forskning.no/historie/da-ledere-i-hoyre-og-venstre-trodde-de-kunne-bli-drept-av-arbeiderpartiet/1826191[/ref]

Revolusjonsfrykten var ikke uberettiget. En god porsjon av æren for det (eller skylda – alt ettersom) kan tilskrives en av de to som talte på Youngstorget på første dagen av Storstreiken av 1921, malersvennen og arbeiderlederen Martin Tranmæl. Tranmæl var i løpet av det foregående tiåret gått fra å være en nokså perifer figur i den norske arbeiderbevegelsen, til på få år å bli en av dens absolutt mektigste menn. Dit var han kommet som lederskikkelse i Fagopposisjonen av 1911, en formelt organisert fraksjon innad i LO som hadde som uttalt mål å legge «organisasjonsarbeidet […] på et mer revolusjonært grunnlag enn før».[ref]https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1976_8.pdf [/ref] Fagbevegelsen skulle omskapes til en effektiv klassekampsorganisasjon, som ifølge opposisjonens program skulle kjempe ved bruk av «1) Streik. 2) Sympatistreik. 3) Boikott. 4) Obstruksjon. 5) Sabotasje».[ref] Fra foredrag holdt av Martin Tranmæl i Trondhjems arbeiderforening, 2. desember 1911. Tilgjengelig fra: https://www.arbark.no/Diverse/Fagopposisjonen/fagopposisjonen.pdf [/ref] Under et møte i 1912 reflekterte Tranmæl høyt om hvordan dette ville kunne se ut i praksis: «Er det ikke tåpelig å gjøre arbeidsforholdene trygge for streikebryterne i gruveindustrien? Enn om det lå noen dynamittpatroner igjen i borehullene, som bare de streikende visste av, tror man ikke streikebryterne ville betenke seg to ganger på å oppta arbeidet?»[ref]https://www.manifesttidsskrift.no/den-rode-veiviseren/ [/ref]

Uttalelsen vakte harme i både arbeider- og borgerpressen, hvor den fra redaksjonelt hold stort sett ble fordømt på det sterkeste. Likevel skulle Tranmæls fløy bare få år senere komme til å utgjøre majoriteten i arbeiderbevegelsen. Fagopposisjonen og Den nye retning (som tilhengere av radikaliseringen i Arbeiderpartiet ble kalt) sikret seg på landsmøtene i henholdsvis 1920 og 1918 flertall for sitt revolusjonære program i både LO og Arbeiderpartiet. Tranmæl tok ikke lenge etter plass i redaktørstolen i Arbeiderbladet, hvorfra han helt frem til 1949 øvet en markant innflytelse på bevegelsen. Han fremholdes således av flere som arbeiderbevegelsens mektigste mann og de facto leder i perioden frem mot krigen. Medlemsgrunnlaget for radikaliseringen besto for stor del av en fremvoksende anleggs- og industriarbeiderklasse som ofte arbeidet med periodens storstilte vannkrafts- og jernbaneutbygging.[ref]https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/1608-fra-gatekamper-til-faste-forhandlinger.html [/ref] Ifølge historikeren Edvard Bull d.e. skilte denne klassen seg fra eldre generasjoner ved at den var mindre stedbunden, og dermed også mer rotløs og åpen for politikk som brøt med det bestående samfunnet.[ref] Bull var historieprofessor og selv del av den nye retning. Han var utenriksminister i den kortlivede Hornsrud-regjeringen (Ap) i 1928. Bull, Edvard. (1976 [1922]). Arbeiderbevægelsens stilling i de tre nordiske land (1914-1920). Arbeiderhistorie 3. Tilgjengelig fra:  https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1976_3.pdf [/ref]

Sammen med lavkonjunktur bidro omleggingen i retning kamporganisasjon til at resten av 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet utartet seg til å bli en særdeles militant periode i den norske arbeiderbevegelsens historie.[ref] Se for eksempel Kjeldstadli, Knut. (2021). Dei harde tredveåra. Samlaget.  [/ref] Store og epokegjørende arbeidskonflikter kom nærmest på løpende bånd i disse årene. Blant de viktigste var den allerede nevnte storstreiken i 1921, den ulovlige jernstreiken i 1923-24, Julussakonflikten i 1927, bygningsarbeiderstreiken i 1928 og storlockouten i 1931.

Under jernstreiken i 1923-24 ble et drivstofflager påtent på Bjølsen i Oslo, og ståltråd hengt opp over veiene for å hindre polititjenestemenn på motorsykkel å komme til. Ved Julussakonflikten i 1927, som handlet om arbeidsforhold i trevirkeindustrien i innlandet, kom det til flere voldelige sammenstøt mellom streikebrytere og streikende, begge sider bevæpnet med skytevåpen.[ref]Moren, Germund. (1980). Julussakonflikten 1927, klassekamp i et bygdesamfunn. Arbeiderhistorie 4. Tilgjengelig fra: https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1980_4.pdf [/ref] Angivelig ble det utstasjonert så mye som fire statspolitimenn per streikebryter for å sikre at arbeidet fikk gå sin gang uforstyrret. Bygningsarbeiderstreiken i 1928 ble delvis gjort mot loven, etter at arbeidsretten kjente den ulovlig fordi den kom midt i en tariffperiode. Perioden kulminerte i Storlockouten i 1931 som skulle bli den siste av de store arbeidskonfliktene i perioden, og hadde med 7,5 millioner like mange tapte arbeidsdager som alle streiker mellom da og 1980 – sammenlagt.[ref] https://frifagbevegelse.no/skjult-artikkel/tradisjonsrikt-kampvapen-6.158.98787.3d92d5b96f[/ref] I ettertid huskes den best for det såkalte Menstadslaget utenfor Porsgrunn, hvor streikebrytere ble jaget og både statspoliti og militære avdelinger ble utkommandert fra Oslo.[ref] Se for eks. Jonas Bals´ artikkel om slaget i Klassekampen: https://klassekampen.no/utgave/2021-06-08/vendepunktet [/ref]

Men 1930-tallet skulle også vise seg å bli begynnelsen på en stabilisering av forholdet mellom partene i arbeidslivet, en tilstand som i grove trekk har holdt seg helt inn i vår tid. I 1935 kom Hovedavtalen mellom LO og NHO, en avtale som i ettertid ofte er blitt omtalt som arbeidslivets grunnlov. Det sentrale i denne var at arbeidskjøperne anerkjente streikeretten i bytte mot at fagbevegelsen anerkjente motpartens styringsrett, og gikk med på fredsplikt innen tariffperiodene. I boka Frihetens århundre beskriver historiker Finn Olstad tiden som ledet opp til avtalen som at «Det var som om to tungvektsboksere lå der, utmattet og utslått, og lurte på hvorfor de egentlig skulle fortsette å slåss. Begge parter erfarte at ingen av dem var sterke nok til å trumfe sin vilje igjennom».[ref] Olstad, Finn. (2010). Frihetens Århundre: Norsk historie gjennom de siste hundre år. Pax forlag.  [/ref]

I tillegg fungerte nok, slik blant andre Mimir Kristjansson nylig har påpekt i boka Martin Tranmæls metode, fascismens frammarsj gjennom Europa i disse årene som et svært sterkt insentiv for å legge maksimumsprogrammene på hylla og akseptere kompromisser.[ref] Kristjansson, Mimir. (2020). Martin Tranmæls metode – da arbeiderbevegelsen nedkjempet ytre høyre og hvordan vi kan gjøre det igjen. Manifest forlag. [/ref] For arbeiderbevegelsen var stadige kamper og massemobiliseringer utmattende og økonomisk belastende, og man fryktet at vedvarende ustabilitet ville kunne generere oppslutning om fascistiske organisasjoner som Nasjonal samling, Fedrelandslaget og Bygdefolkets krisehjelp.[ref] Se for eks. Kjeldstadli, Knut. (2021). Dei harde tredveåra. Samlaget.  [/ref] For kapitalistklassens del fremsto de stadige urolighetene som en betydelig investeringsrisiko – det å innrømme fagbevegelsen forhandlingsrett og noe bedre vilkår ble derfor for NHO og mang en næringslivsleder en pris det  ble ansett som verdt å betale i bytte mot arbeidsfred og uavbrutt produksjon.

Tilbake til fremtiden: Kompromisser forutsetter konflikt

Til tross for at tjue millioner mister livet i hetebølgekatastrofen som The Ministry for the Future åpner med, omtaler Robinson romanen som en anti-dystopi.[ref]  Robinson skriver interessant om dystopier og utopier i Robinson, Kim Stanley. (2020). Dystopias Now. Commune Magazine. Tilgjengelig fra: https://communemag.com/dystopias-now/[/ref] I det legger han at boka beskriver en fremtid hvor ting går så bra som det er mulig å håpe uten å bli fullstendig utopisk, tatt i betraktning situasjonen vi står midt oppe i. For etter den heller dystopiske åpningen, utvikler romanen seg til å beskrive hvordan ulike sosiale krefter ender opp med å samvirke på en måte som gjør at klimasituasjonen ser langt mer positiv ut når vi kommer til århundrets andre halvdel.

Sentralt for denne dynamikken er relasjonen mellom de voldelige reaksjonene som katastrofen setter i gang, og reformistiske initiativer som søker å stabilisere det politiske og økologiske kaoset som er produsert av krisa. Heller enn at disse tilsynelatende motstridende kreftene spenner bein under hverandres prosjekter, oppstår en synergieffekt hvor trusselen som øko-terrorismen representerer utvider det politiske mulighetsrommet for radikal reform og fungerer som et insentiv for at investeringer flyttes fra fossile sektorer av økonomien til grønne. Slik kan for eksempel senking av lasteskip inngå i en politisk produktiv relasjon med grønn omlegging av sentralbankenes pengepolitikk.

Hittil har vi heldigvis ikke opplevd øko-terrorisme av kaliberet beskrevet i Robinsons roman. Tvert imot har klimakampen fra klimabevegelsens side vært tilnærmet fri for aksjonsformer som går ut over ikke-voldelig sivil ulydighet. I stedet har vi, som samfunnsøkologen Andreas Malm påpeker i boka How to Blow Up a Pipeline, sett en bevegelse som nærmest kjemisk har fjernet enhver form for vold eller eiendomsødeleggelse fra sitt repertoar.[ref]Malm, Andreas. (2021). How to Blow Up a Pipeline: Learning to fight in a world on fire.  Verso books. [/ref] Men dersom oppvarmingen skulle komme opp i tre, fem eller sju grader, er sannsynligheten for at dette vedvarer ikke så stor. I en verden preget av sviktende avlinger, ukontrollerbart ekstremvær og voksende globale flyktningestrømmer, vil – som Malm påpeker – en handling som det å sprenge en oljerørledning antageligvis ikke lenger fremstå som særlig radikal.

Så hvordan kan vi hindre at Robinsons scenario blir mer enn en sci-fi-roman? Kan utviklingen stanses før vi når sosiale tipping points som i hetebølgekatastrofen i India? Her kan klimabevegelsen hente lærdom fra blant annet det norske sosialdemokratiets historie. Fagforeningsmannen Asbjørn Wahl har skrevet om denne at «Det var et spesifikt styrkeforhold mellom klassene – ikke kompromissets ånd i seg selv – som muliggjorde velferdsstaten».[ref] Wahl, Asbjørn. (2021). Class Struggle Built the Welfare State. Tribune Magazine. Min oversettelse. Tilgjengelig fra: https://tribunemag.co.uk/2021/05/class-struggle-built-the-welfare-state [/ref] Som vi har sett, viste den organiserte arbeiderklassen den gang at den på tross av lovverk og represjon fra styresmaktene var villig til å sette alle kluter inn på å utgjøre en alvorlig investeringsrisiko for kapitalen. Slik tvang den frem trepartssamarbeidet og et reguleringsregime som la begrensninger på utbyttelsen av arbeidskraft. Men der arbeiderbevegelsen i og med kapitalens avhengighet av arbeidskraft kunne sentrere sin kamp rundt streiken, må klimabevegelsen i kampen mot utbyttelse av naturen finne andre kampformer. Andreas Malm foreslår følgende:

[…] for a start: announce and enforce the prohibition. Damage and destroy new CO2-emitting devices. Put them out of commission, pick them apart, demolish them, burn them, blow them up. Let the capitalists who keep on investing in the fire know that their properties will be trashed.[ref]  How to blow up. Side 67.[/ref]

Ved å fysisk sette kjepper i hjula for fossilkapitalen, argumenterer Malm, vil klimabevegelsen kunne utgjøre en investeringsrisiko sterk nok til å vri investeringer bort fra fossiløkonomien.

Hva må gjøres?

For inspirasjon foreslår Malm at en ser til den tyske antikull-bevegelsen Ende Gelände. Bevegelsen har de siste årene organisert en rekke spektakulære masseaksjoner mot kullproduksjon, hvor tusener av identisk kledde aktivister har tatt seg forbi politisperringer og ned i kullgruver, ofte med rop av slagordet «Vi er investeringsrisikoen!». Når produksjonen fysisk stanses, påføres fossilkapitalen potensielt enorme økonomiske tap, og dens insentiv for å trekke seg ut av fossilsektoren og i stedet investere grønt økes dermed betraktelig. Hva om vi «lot hundre Ende Gelandë-leirer blomstre»?[ref]  How to blow up. Side 24.[/ref]  Med potensialet for at noe som ligner på Robinsons fremtidsscenario realistisk sett kan materialisere seg i forholdsvis nær fremtid, kan en slik grad av eskalering være en lav pris å betale for å unngå destabiliseringen som uunngåelig vil følge om gradestokken får fortsette å stige.

Det siste året har klima- og miljøaktivister utført en rekke sivil ulydighetsaksjoner rundt om i Norge. Ved Repparfjorden i Finnmark har aktivister blokkert gruvedrift og i Oslo har gruppa Extinction Rebellion gjennomført blokader av blant annet Majorstukrysset og en oljetanker i Oslo havn. En kan lett se for seg hvordan denne typen aksjoner i fremtiden kan eskaleres, oppskaleres og repliseres så de faktisk begynner å koste.

I Norge må det selvsagt ypperste målet være å ramme oljenæringen. Men der plattformene og den faktiske ekstraksjonen av olje er vanskelig tilgjengelig for mer enn en håndfull aksjonister av gangen, vil leverandørindustrien, hovedkontorer og oljeraffinerier være tilgjengelige mål for blokader og andre aksjoner. Se for deg gjentatte masseaksjoner som stengte ned verft, raffineringsprosessen og transport av installasjoner og komponenter, komplementert av mindre og strategiske sabotasjeaksjoner uten forvarsel – oljenæringen ville blitt påført betydelige kostnader.

For å parafrasere arbeiderdikteren Rudolf Nilsen, gjelder det denne gangen uten tvil å redde vår jord. I den kampen har klimabevegelsen mye å lære mye av de radikale og konfrontative taktikkene som lå til grunn for å skape maktbalansen som muliggjorde den sosialdemokratiske velferdsstaten. For er det ikke tåpelig å gjøre investeringsforholdene trygge for fossilkapitalen? Enn om det ble lagt noen skjær i sjøen – ville ikke da kapitalen betenke seg to ganger med å investere fossilt? Da kan vi forhåpentligvis også unngå massedøden og den påfølgende volden beskrevet i Robinsons roman.