Arbeidet bak eiendommene
Av Hannah Sigriddatter Ander
Hvordan ser boligmarkedet ut fra perspektivet til de som arbeider med å bygge og pusse opp eiendommene som kjøpes, selges og leies ut? Gnist har snakket med to eksperter på arbeidet bak eiendommene som er i sirkulasjon.
Av: Hannah Sigriddatter Ander, medlem i redaksjonen i Gnist og medstifter av Kritisk bynettverk.
Foto: Miki Fath
Maren Amble Stinessen: Sosionom hos Kirkens Bymisjon, avdeling fattige tilreisende på Tøyen i Oslo. Hun jobber med sosialfaglig oppfølging av utenlandske arbeidere i prekære situasjoner i det norske arbeidsmarkedet.
Lars Mamen: Daglig leder i Fair Play Bygg Oslo og omegn. Fair Play Bygg er en organisasjon satt sammen av arbeidsgiversida og arbeidstakersida, som jobber for å stanse arbeidslivskriminalitet i byggebransjen. Mamen har tidligere jobbet som tømrer og som regionalt verneombud i Buskerud.
«Markedet er fantastisk – husk å velge riktig megler». Slik lød budskapet fra et eiendomsmeglerfirma i Trondheim i en annonse på Facebook for noen måneder siden.
En venn kommenterte: «som bygningsarbeider vet jeg ihvertfall en ting: Ingen av oss som jobber med husene som bygges har sjøl råd til å kjøpe dem. Markedet ødelegger, fordyrer, skaper økt konkurranse, skaper gjeldsslaver, er urettferdig inntil beinet, er uforutsigbart og premierer dem som ikke gjør noen ting som helst annet enn å telle pengene de har tjent på andres arbeid.»
Fra konsum til produksjon
Det siste året har ulikhet i eiendoms- og boligmarkedet blitt satt langt høyere på agendaen i den offentlige debatten. I disse debattene er det ofte fokus på bolig som et ferdig produkt. Vi snakker om ulikheten mellom dem som kommer «seg inn» og de som står utenfor boligmarkedet, om ulikheten mellom utleiebaroner og leietakere.
Men hvordan ser boligmarkedet ut fra perspektivet til de som arbeider med å bygge og pusse opp eiendommene – byggene som kjøpes, selges og leies ut? Hvordan er det å bygge og rehabilitere hjemmene våre, utleiemaskinene eller kontorlokalene? Under hvilke kår arbeider folk for at andre skal jobbe og bo fint, selge sine hjem med gevinst, eller tjene store penger på profesjonell eiendomsvirksomhet?
Høy prisvekst, lav lønnsvekst
Et grunnleggende trekk er at lønnsnivået hos arbeiderne ikke matcher prisveksten i markedet. For samtidig som det å selge og leie ut eiendom har blitt stadig mer lønnsomt, har det å bygge og pusse opp eiendommene blitt en stadig mindre innbringende geskjeft.
– Det er byggherrene, bolig- og grunneierne og kriminelle kjøpere av arbeidskraft som sitter igjen med profitten i eiendomsmarkedet, ikke arbeiderne, sier Lars Mamen, daglig leder i Fair Play Bygg Oslo og omegn.
Et Fafo-notat om lønnsvekst i private bransjer som bygg, hotell, restaurant og catering etter finanskrisen, viser at lønnsveksten i byggenæringen siden 2008 har vært lavere enn de andre bransjene[i]. Mamen mener at sterkere fagforeninger ville ført til at mer av prisveksten i markedet hadde kommet arbeiderne til gode. Dette har blitt motvirket av import av billig arbeidskraft. Når arbeidsgivere fritt kan ansette arbeidere fra land i EU med langt lavere lønnsnivå enn i Norge, blir det vanskelig å opprettholde norske lønns- og arbeidsvilkår.
Mamen mener byggebransjen er mer utsatt for sosial dumping enn andre bransjer, blant annet fordi det er færre krav til formelle kvalifikasjoner til arbeiderne. – Det er enklere å komme til Norge for å jobbe som bygningsarbeider enn jurist, sier Mamen.
En oppsplittet bransje
I tillegg til at bygningsarbeidere har opplevd lav lønnsvekst, er ofte arbeidsforholdene dårlige. Mamen sier det er mange seriøse arbeidsgivere og gode arbeidsforhold, men at sosial dumping og utnyttelse preger hele næringen. Det er en oppsplittet bransje med varierende arbeidsforhold, slår Mamen fast og deler bransjen inn i tre: De store entreprenørene, underentreprenører og privatmarkedet. De store entreprenørene, som for eksempel bygger skoler og større boligprosjekter, har ofte stor omsetning og ryddige arbeidsforhold. Fagforeningene er sterkere og bedriftene er mer opptatt av å følge regelverk. Et problem er imidlertid at de store entreprenørene har få egne ansatte og kjøper inn arbeidskraft fra underentreprenører, der vilkårene er langt dårligere.
– Mange underentreprenører er bedrifter som kun selger arbeidskraft, og omsetningen er basert på antall solgte arbeidstimer. Bedriften tjener mer jo lavere timelønna til arbeiderne er, og det bidrar det til å presse timelønnen ned, sier Mamen.
En måte å presse ned lønn på er gjennom såkalt lønnstyveri, hvor arbeidsgiver stjeler lønn fra en ansatt. For eksempel at det ikke betales inn pensjon, ikke sørges for lovpålagt yrkesskadeforsikring, når ansatte blir presset til å opptre som selvstendig næringsdrivende, ikke får lønn for overtid, eller når arbeidsgiver strategisk går konkurs for å unngå å betale lønn. Fair Play Bygg hjelper arbeidere i byggebransjen med å få innfridd sine rettigheter. Ofte hjelper de folk med å få utbetalt lønn de ikke har fått, men som de har rett på.
Verst arbeidsforhold er det i følge Mamen i privatmarkedet, særlig i rehabiliterings- og oppussingsbransjen, der det er snakk om mindre private oppdrag som å pusse opp et kjøkken eller hyblifisere en leilighet. Dette markedet er i følge Mamen i stor grad tatt over av useriøse og kriminelle aktører. Fair Play Bygg har en rekke saker i dette markedet, mange av dem er så grove at de etterforskes som tvangsarbeid. Grov utnyttelse, trusler, vold og arbeidsoppgaver som er livsfarlige å utføre er ikke uvanlig.
På suppekjøkkenet i arbeidsklær
Fair Play Bygg kommer ofte i kontakt med arbeidere gjennom hjelpeorganisasjoner som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon. En av dem som har sendt mange saker til Fair Play Bygg er Maren Amble Stinessen, sosionom hos Kirkens Bymisjon, avdeling for fattige tilreisende i Oslo. Avdelingen kommer i kontakt med utenlandske arbeidere gjennom «jungeltelegrafen», eller gjennom sine tilbud som akuttovernatting og suppekjøkken. Arbeiderne Stinessen møter er ofte Øst-Europeere som reiser fra fattigdom til Norge for å finne inntekt til seg selv og sine familier i hjemlandet. Mange jobber i byggebransjen. Disse arbeiderne representerer ikke majoriteten av arbeidere i bransjen, men selv om de er i mindretall, er de en betydningsfull del av arbeidsmarkedet.
– De jeg møter er folk som har rett til å jobbe i Norge, men som på grunn av sårbarhetsfaktorer som fattigdom, gjeld, analfabetisme, språk, manglende digital kompetanse, kjønn, nasjonalitet, forsørgeransvar, traumer og/eller trusler ender opp med å bli grovt utnyttet, sier Stinessen.
Stinessen forteller til Gnist at det er vanlig at arbeiderne hun møter aldri har fridager og at de jobber fra tidlig morgen til sent på kvelden. Mange av arbeiderne Stinessen møter har liten eller ingen fagutdannelse og blir presset til å utføre svært farlig arbeid.
– Flere jeg har jobbet med har hatt stygge arbeidsulykker og blitt permanent uføre uten å ha noen rettigheter. En arbeider ble avkledd frimaklær av sjefen, før han ble dumpet utenfor legevakten med en oppkonstruert historie, sier Stinessen.
Et typisk utnyttelsesforhold er i følge Stinessen «prøvejobbing», der arbeidsgiver henter arbeidere i vanskelige livssituasjoner, gjerne uten formell utdannelse og lite erfaring fra det norske arbeidsmarkedet. De blir fortalt at de skal «prøvejobbe» ulønnet sammen med andre i samme situasjon og at den sjefen er mest fornøyd med, blir ansatt. – Arbeidere som har alt å miste blir satt opp mot hverandre i en konkurranse om en som oftest fiktiv stilling. Jeg har møtt arbeidere som har jobbet slik i mange måneder. Arbeidsgiverne kan lett erstatte arbeidere med nye, sårbare mennesker om noen protesterer, sier Stinessen.
I de fleste sakene hun har arbeidet med vil også sjefen ha kontroll over hvor arbeiderne befinner seg og at de er klar til å jobbe når sjefen ønsker det. – Det løses ofte ved å huse arbeiderne sammen, noen ganger hjemme hos sjefen eller i et leid bygg. Der henter sjefen arbeiderne når hen trenger dem, sier Stinessen.
Lars Mamen peker på hvordan mange utenlandske arbeidere blir dobbelt utnyttet i eiendomsmarkedet. Ikke bare utnyttes de som arbeidere i bransjen, deres vanskeligheter med selv å finne et sted å bo mens de jobber i Norge utnyttes også. Mamen forteller at det ikke er uvanlig at arbeidsgivere leier ut bolig til arbeidstakerne med dårlig standard og leie langt over markedspris.
– Det er ikke lett å komme til Norge fra et annet land og finne et sted å bo, og mange er prisgitt at arbeidsgiver ordner med innkvartering. Useriøse arbeidsgivere har ofte investert i eiendom de leier ut dyrt til sine ansatte. Arbeidsgiver betaler da en lønn som er nogenlunde innenfor de norske standardene, men tar urimelig høy husleie. Mange betaler rundt 7000 i måneden for å dele et rom med andre arbeidere i en bolig med dårlig standard. Dette er penger som går rett til arbeidsgiver. Slik blir de dobbelt utnyttet av samme aktør, i ett og samme marked, sier Mamen.
Store profittmuligheter, lav risiko for arbeidsgiver
Både Mamen og Stinessen mener eiendomsbransjen er spesielt utsatt for utnytting av arbeidere. Hvorfor?
Stinessen poengterer at utnyttelse av sårbare utenlandske arbeidere er et stort og underkommunisert problem i mange bransjer. Likevel mener hun det er særlig lett å tjene mye penger på å utnytte arbeidskraft i eiendomsbransjen. – Den store tilgangen på sårbare mennesker fra fattigere land i Europa, som kan brukes som ufaglært arbeidskraft, gjør det lett å «bruke og kaste» arbeidere etter behov, sier Stinessen.
Den enorme prisveksten i eiendomsmarkedet og den lave risikoen for å bli tatt, tiltrekker seg i tillegg mange kriminelle og useriøse aktører, forteller Mamen.
– I dette markedet er det så store penger å tjene at det ikke bare er interessant for småkjeltringer, men også for godt organiserte kriminelle. Å investere i og rehabilitere eiendom er godt egnet til både å hvitvaske profitt og til å få relativ risikofri ulovlig profitt. Sammenlignet med å smugle narkotika er det mye mindre risiko i denne bransjen, sier Mamen.
En annen årsak er at enkeltpersoner som skal rehabilitere og pusse opp hjemme, har lav bevissthet om disse problemene, og at dette igjen styrker problemet.
– En viktig årsak til at det har blitt så ille i privatmarkedet er at de som rehabiliterer og pusser opp eiendommer, enten for profitt eller egen statusheving, sjeldent undersøker om det er gode arbeidsforhold og at de vil ha tjenesten utført så billig som mulig, sier Mamen.
Mamen mener mange tenker at arbeiderne får mer å rutte med om de jobber svart, men at de ikke forstår at det aldri er arbeiderne som tjener på svart arbeid – det er det kun eierne av bedriften som gjør. Arbeiderne på sin side, taper sykepenger, pensjon, foreldrepenger.
Stinessen mener at nordmenns høye tillit til den norske velferdsstaten bidrar til at mange ikke greier å forestille seg at håndverkeren som monterer sikringsskapet i huset sitt faktisk kan være så fattig at å bo på gata og hente mat på suppekjøkken er nødvendig.
Men hva må gjøres? Verken daglig leder i Fair Play Bygg Oslo og omegn eller Kirkens Bymisjon sin sosionom presenterer noen raske veier til målet. Når det gjelder de mest utnyttede arbeiderne mener Stinessen vi må lytte mer til arbeiderne. Ikke bare sitter de på kunnskap om arbeidsforholdene, men også om barrierer for å organisere seg og for å varsle fra om utnyttelse. I tillegg er det et stort behov for mer støtte til arbeiderne om de skal varsle, komme seg i trygghet og få dekket sine grunnleggende behov når man står i et utnyttelsesforhold. Mamen mener at så lenge vi har lønnsforskjeller i Europa og et europeisk åpent arbeidsmarked så vil vi ha problem med sosial dumping og utnyttelse. Han peker også på at så lenge organisasjonsgraden går ned vil dette være vanskelig å løse.
En ting er sikkert. I arbeidet for et rettferdig bolig- og eiendomsmarked må vi ikke glemme arbeiderne. For i motsetning til hva eiendomsmeglerne hevder, er markedet langt fra fantastisk.