På kanten – Norsk oljevirksomhet i Barentshavet og hvorfor det må settes en strek

Av Peder Østring

2021-04 Bokomtaler

Helge Ryggvik: På kanten – Norsk oljevirksomhet i Barentshavet og hvorfor det må settes en strek Cappelen Damm, 2021, s.569 

Omtalt av Peder Østring, redaksjonsmedlem i Gnist 


Historikeren Helge Ryggvik har gjennom en årrekke fulgt oljeindustriens utvikling i inn- og utland, et arbeid som har ført til flerfoldige artikler og bøker, blant annet Til siste dråpe: om oljens politiske økonomi fra 2009. I Ryggviks nyeste bok vendes blikket mot nord, og til spørsmålet om oljeleting i Barentshavet. På kanten er en liten murstein av en bok, som vil stå igjen som en grundig og ettertrykkelig advarsel mot et nytt oljeeventyr i Arktis. 

I høst har katastrofefilmen «Nordsjøen» rullet over kinolerret i det ganske land. Historien dreier seg om et rimelig spinnvilt scenario, hvor grunnen under sentrale deler av norsk sokkel forsvinner i et enormt undersjøisk ras. På kanten viser imidlertid at man ikke trenger å ty til katastrofefilmer for å innse at norsk oljeproduksjon er en prosess knyttet til risiko på mange ulike plan. Gjennom over 500 sider belyses ulike problemer ved å åpne for oljeleting i Arktis, enten det dreier seg om faren for miljøødeleggende utslipp i et av verdens mest rikholdige havområder, geopolitiske gnisninger eller overskridelse av klimaets tålegrense. I lys av stadig mindre sikre profittmarginer for nye oljefelter i nord i tillegg en stigende miljøbevissthet i befolkningen, argumenterer Ryggvik overbevisende for at tida er inne for å dra en tydelig linje i sanden og si en gang for alle: Hit, men ikke lenger. 

Det er få ting som i større grad vitner om Norges opportunistiske tilpasning til klimaendringene enn flyttingen av iskantsonen for å erklære tidligere utilgjengelige områder åpne for butikk. Dersom en slik aktivitet får starte, tar man store sjanser på vegne av naturmangfold og beredskap, fordi nye felter i Barentshavet vil være utsatt for helt andre, mer ekstreme, forhold enn hva man er vant med fra Nordsjøen. I oktober 2021 – kort tid etter at På kanten kom ut – fikk verden nok en gang se strender i California tilgriset av oljesøl. Selv om dette utslippet var langt mindre omfattende enn tidligere katastrofer som Exxon-Valdez forliset eller Deepwater Horizon-utblåsningen, er det påfallende at selv et relativt lite utslipp i rolig farvann vanskelig lot seg kontrollere når ulykken først er ute. 

At Ryggvik velger å fokusere på Barentshavet viser et blikk for strategi i klimakampen, siden det er langt lettere å forhindre ny ekspansjon enn å forsøke å stenge ned produksjon som først har begynt. Dersom nye områder i Nord først blir åpnet og koblet til ny infrastruktur, risikerer vi en oljedrevet stiavhengighet som ytterligere vil låse fremtiden til fossil energi. Utviklingen av et nytt felt krever

enorme investeringer i fast kapital, som både oljeselskaper og grunneier, altså staten, vil kjempe innbitt for at skal tjenes inn. Man kan selvfølgelig argumentere for at produksjon på eksisterende felt også burde stenges ned, men enda viktigere er det å unngå nye kostbare eskapader i Barentshavet. Særlig fremheves det betydelige Wisting-feltet som noe klimabevegelsen bør sette inn alle krefter for å stanse. 

Noe av det som står sterkest igjen etter å ha lest boka, er den sikkerhetspolitiske faren Norge står overfor ved å holde døra åpen for oljeleting rundt Svalbard. Ryggvik nøster opp i norske myndigheters intrikate diplomatiske spill for å opprettholde denne muligheten, et spill som har pågått siden svalbardtraktaten ble underskrevet i 1920. Som en parentes trekker Ryggvik også fram hvordan norsk ishavsimperialisme lå bak ambisjonene om både suverenitet på Svalbard, men også det feilede forsøket på å annektere Grønland i 1931. Inspirert av datidens sosialdarwinistiske strømninger og ideen om «livsrom» – at stater kunne sammenlignes med biologiske arter og dermed trenger et visst territorium for å leve og utvikle seg – begynte også norske aktører å formulere et rasjonale for en norsk territoriell ekspansjon. Siden den gang har Norge i det stille flyttet frem sine posisjoner, senest ved å etablere en fiskevernsone rundt øygruppen, helt uten anerkjennelse fra andre land som har underskrevet traktaten. Når rettighetene til å bestemme hvem som skal fiske snøkrabbe skaper såpass mye diplomatisk friksjon, kan man bare tenke seg hvordan en tilsvarende unilateral erklæring fra Norge om å ha hevd på de anslåtte oljeforekomstene rundt Svalbard vil bli mottatt. Det russiske forsvarsdepartementet vurderte i 2017 en konflikt rundt Svalbard som den mest sannsynlige årsaken til en militær konfrontasjon med NATO til havs. Heldigvis presenterer Ryggvik også en relativt enkel løsning: Ved at Norge benytter sin suverenitet på Svalbard til å lukke døra for all fremtidig oljeutvinning, vil også de geopolitiske spenningene avta. Med dette vil Norges legitimitet til å regulere fiske i området styrkes tilsvarende, da denne aktiviteten ikke lenger vil kunne tolkes som en trojansk hest for norsk oljeutvinning rundt Svalbard. 

Naomi Klein lanserte i 2007 begrepet «sjokkdoktrinen» for å beskrive hvordan kapitalister benytter kriser for å få innrømmelser de aldri kunne drømt om ellers. Ryggvik argumenterer for at oljeskattepakken som ble innført i Stortinget i juni 2020, er nok et eksempel på en slik katastrofekapitalisme, hvor selskaper fikk lukrative skatteutsettelser mens det offentlige satt igjen med betydelig fremtidig risiko. Bakteppet for skattepakken var den rekordlave prisen på olje, dels som følge av global nedstengning og pandemi, hvor særlig leverandørindustrien uttrykte bekymring for at nye investeringer i olja ville utebli med mindre man lempet på skattekravene til oljenæringen. Dette er en klassisk nyliberal oppskrift, hvor profitt privatiseres mens kostnadene tilfaller fellesskapet. Ulike aktører med en betydelig egeninteresse av fortsatt oljeleting, fra ordførere til representanter for store oljeselskap, utgjør en gruppe som Ryggvik omtaler som det oljeindustrielle kompleks. Disse var sentrale i å legge et betydelig press mot Stortinget våren og sommeren 2020. Denne gruppens

gjennomslag for oljeskattepakken viste hvilken formidabel motstander klimabevegelsen står overfor. I boka blir narrativet om at tusenvis av arbeidsplasser hang i en syltynn tråd kraftig utfordret, og Ryggvik bidrar slik til en kritisk historieskriving som forhåpentligvis kan bidra til at man ikke lar seg lure like lett neste gang fossilkapitalen kommer tryglende om skatteletter i krisetider. Dette vil være særlig relevant ettersom man har sett at noen påbegynte prosjekter i kjølvannet av skattepakken kan ende opp med å bli samfunnsøkonomisk ulønnsomme, slik blant andre professor Knut Einar Rosendahl ved NMBU har pekt på. 

På tross av sin potensielt avskrekkende lengde, vil På kanten holde en leser med interesse for feltet engasjert fra start til slutt. Det er en aldri så liten bragd å forklare alt fra tekniske aspekter ved havrett og oljeproduksjon til klimavitenskap og marinbiologi med forståelig prosa, men her har Ryggvik altså lyktes. Velkjente argumenter fra oljelobbyen om «den rene norske olja», og at det er nytteløst å gå inn for begrensning av fossil energi på tilbudssiden, blir også utførlig dissekert og plukket fra hverandre. En ekstra runde korrektur kunne luket ut noen ubetydelige feil, men disse rokker likevel ikke ved helhetsinntrykket: Miljøvernere som vil ta opp kampen mot oljeleting i Arktis har med På kanten fått et soleklart referanseverk. Med to oljetørste partier i regjering – og nordområdenes store strateg, Jonas Gahr Støre som statsminister – er dette en bok som ikke ser ut til å bli mindre relevant i tida som kommer.