Til spørsmålet om ungene

Av Ukjent forfatter

Nr 3-4 1972

Til spørsmålet om ungene

Spørsmålet om ungene er et viktig spørsmål for arbeiderklassen. Hvilken klasse ungene og ungdommen identifiserer seg med og kjemper for, er av avgjørende betydning for framtida i Norge, for revolusjonen og sosialismen. Borgerskapet er klar over ungenes betydning. De har alltid hatt en tydelig linje overfor dem. De gjør sitt beste for å forme ungene i sin verdensanskuelse, slik at de senere blir lojale overfor det kapitalistiske samfunnet. Alternativene for proletariatet og kommunistene blir da enten å avfinne seg med at borgerskapet tar seg av ungene, eller sjøl ta til med aktivt arbeid med og blant ungene. Vi tror det siste er det eneste mulige. Spørsmålet om ungene er ikke bare viktig ut fra en strategisk synsvinkel, i vårt samfunn utgjør ungene en gruppe uten muligheter til å fremme sine interesser. Vi må også ha en politikk som sørger for velferden for denne delen av folket. Denne artikkelen betyr opptakten til en diskusjon om ungenes forhold i Norge. Den tar opp situasjonene til de undertrykte klassenes unger, både med hensyn til deres fysiske situasjon, den borgerlige indoktrineringa de er utsatt for, hvordan de har det i familien og tar til slutt opp synspunkter på hva som må være kommunistenes og proletariatets oppdragelsesformer.

Ungenes fysiske situasjon

Kapitalismen er et ungefientlig system. Ungenes fysiske og sosiale behov er det som kommer sist i rekka når bevilgninger skal gis, når det planlegges. Følger vi ungenes situasjon fra de blir født og ettersom de blir eldre, finner vi klare eksempler på dette:

– Sykehus-systemet sentraliseres, små sykehus og barselstuer legges, ned. Gravide kvinner må ofte reise langt for å komme under betryggende forhold. Også i tettstedene, som f.eks. Oslo, er det for lite fødeplasser. Innenfor sykehusene er det mangel på sykepleiere, problemene som oppstår av det, søkes løst ved rasjonalisering av arbeidet. Resultatet er at de sykepleierne som er, har for liten tid til å kunne ta seg av hver enkelt mor på en tilfredsstillende måte. Særlig unge mødre lider under at de ikke får skikkelig undervisning i amming og stell før de forlater sykehuset. Under krigen var ammingsprosenten på 90, nå er den sunket til 9.

– Det betyr større profitt for barnematindustrien at barna ikke får morsmelk. Det ligger store beløp i det dyre morsmelktillegget. At de store monopolene i barnematindustrien (Collett og Nestle) setter sin profitt høyere enn hensynet til ungene, kom tydelig frem da det amerikanske Collett måtte stoppe ett av sine produkter fordi det inneholdt et stoff som førte til ødeleggelse av hjernen på ungene. Et ferskere eksempel er fra Frankrike, der 24 spebarn døde på grunn av talkumet Bebe som inneholdt et skadeligstoff.

– Ungenes behov blir klart tilsidesatt når det gjelder bomiljøet. Blokkleilighetene planlegges ikke eksplisitt med det for øyet at det skal bo unger der. Boligfeltene som helhet vurderes knapt ut fra at det skal tilfredsstille et minimum av ungenes behov for uteaktiviteter. Derfor er situasjonen ofte slik at moren isoleres med barna i høyblokkene. Hun kan ikke slippe ungene ut alene på grunn av usikre områder, store trafikkårer, etc. Men viser stadig oftere eksempler på at unge ektepar ikke har råd til de nye, dyre leilighetene og det er derfor denne kategorien familier som må flytte inn i de gamle saneringsmodne bydelene. Leilighetene er ofte direkte helsefarlige for ungene. Om leikemulighetene er dårlige i drabantbyene, er de elendige i disse strøkene: ungene er henvist til bakgården og gata. Asfalt, biler og eksos er en stor del av livet for byungene. De lever ofte i en konstant fare for å bli overkjørt. Småbarn er sannsynligvis den gruppa av befolkningen som til daglig er mest utsatt for ulykkes- og dødsfare.

– Hovedproblemet er sjølsagt mangelen på barnehaver og leikemuligheter generelt. En plass i barnehagen burde være enhver unges rettighet. Alle barn har behov for et sted som er innrettet spesielt for dem, alle barn har behov for kontakt med jevnaldrene. Dette behovet har foreløpig blitt reist stort sett bare for unger i byene. Det er lite tvil om at også ungene på landsbygda har de samme behovene. Kanskje er disse bedre stilt når det dreier seg om uteleikemuligheter. Men de er ofte svært isolert fra jevnaldrende til de kommer i skolealder, på grunn av spredt bosetting. Men kapitalen streber etter maksimal profitt og investerer bare i det som gir avkastning. Derfor bygges det bare barnehaver i den grad det er bruk for yrkesaktive mødre. Vi har et svært godt eksempel på dette fra 2. verdenskrig i England. Under krigen var store deler av den mannlige befolkningen ute på slagmarkene. Kvinnelig arbeidskraft var nødvendig for å holde produksjonen i gang. Barnehavene skjøt opp som paddehatter. Men hva skjedde når mennene kom tilbake fra krigen? Barnehavene ble øyeblikkelig revet!

Å kreve flere barnehager er ikke bare sentralt i kvinnens frigjøringskamp, det er også et av 0–7-åringenes sentrale krav.

Når ungene kommer i skolealderen, oppstår nye problemer. Selve situasjonen på skolen tas opp senere i artikkelen.

Her skal vi bare nevne den økende tendensen til sentralisering av skolesystemet. Vi har nå «pendlere» på ungdomsskoletrinnet og under det. Skoleunger som må reise opp til 2 timer hver vei for å komme fra og til skolen.

Men også for aldersgruppen 7–14/15 år er det mangelfulle sosiale og kulturelle aktivitetstilbud.

I denne alderen hvor ungenes helse begynner å brytes ned gjennomskolegangen, og hvor deres leikeformer oftest er av idrettslig karakter, finnes det sjelden idrettsanlegg eller grøntanlegg i deres eget miljø. I den grad det bygges idrettsanlegg, er det dyre anlegg beregnet på toppidrett.

Like viktig er denne aldersgruppens behov for skapende kulturelleaktiviteter. Steder som de selv disponerer og hvor de kan drive med all mulig slags hobbyvirksomhet. I Albania har ungene i denne aldersgruppen – pionerene – egne hus, hvor de under sin egen valgte ledelse kan drive med alt fra teaterstykker til å lage sommerfuglsamling.

I stedet er store deler av denne aldersgruppen henvist til gata og veien.

Vi ser at vi ikke behøver å lete lenge for å finne fram til krav om bedring av ungenes fysiske miljø. Mange krav er allerede tatt opp, leikeplasser i nye drabantbyer, flere barnehager, osv. Kommunistene må gå i spissen for å reise disse kravene overfor myndighetene, men de må også ta fatt på å løse oppgavene lokalt, gå foran i å sikre ungenes miljø, bruke de mulighetene som kanskje finnes til leikeplasser, etc. Få andre familier foreldre i blokka med på kravene til myndighetene, i organiseringa av tilbud for ungene. Dette lokale arbeidet har også en annen side, det spleiser sammen familiene i f.eks. en boligblokk, fører til en kollektiv holdning til problemene som alle har felles og en kollektiv ansvarsfølelse over alle ungene i blokka eller borettslaget.

Borgerskapets ideologiske indoktrinering av ungene

For å opprettholde sin økonomiske utbytting og den politiske makta i samfunnet, må borgerskapet også ha det ideologiske herredømme. Det er først og fremst individualismen som kjennetegner denne ideologien. Borgerskapet ønsker ikke å lære opp folket til solidaritet, fellesskap og kollektivisme, det er farlig for dem sjøl. For borgerskapet gjelder det å få hver enkelt til å være seg sjøl, mele sin egen kake uten å tenke på andre. Denne individualistiske verdensanskuelsen propagerer borgerskapet også overfor ungene, helt fra det er så store at de kan oppfatte ting rundt seg.

To eksempler på hvordan ungene læres opp til være-bestholdning:

I barnehaven har de leker som peker ut den «flinkeste». En del leker legges på et bord. Barna får se på det i noen minutter, deretter legges et teppe over. Så skal barna huske hva som ligger under teppet. Og gang etter gang er det de samme ungene som husker best og får ros, mens noen sitter forknytte og føler seg utenfor. For dem er leken en plage.

En klasse på folkeskolen lærte gangetabellen på følgende måte: Læreren tegnet en sirkel med f.eks. et 7-tall inni. Rundt sirkelen skrev han alle tallene fra 1–10. Klassen reiste seg opp og læreren pekte ut en og en elev som i rasende fart skulle gange de tallene han pekte på tavlen: 7×6, 7×8, osv. De som klarte spørsmålet, fikk sette seg ned, de andre måtte bli stående. Man kan tenke seg hvordan det var for den som hadde vanskelig for gangetabellene og alltid ble stående igjen til slutt.

I stedet for å lære ungene opp til samarbeid og solidaritet seg imellom, lære dem opp til å hjelpe hverandre, setter systemet i barnehaven og skoleungene opp mot hverandre. Det blir om å gjøre å være best, dette blir tydeligere og tydeligere jo eldre ungene blir. Og «best» på en ganske spesiell måte, den flinkeste i klassen er den som har best karakter i matematikk eller stil, aldri i sløyd eller håndarbeid. Det er den intellektuelle eneren som dyrkes fram. Dette er ikke skolens skyld som sådan, eller personalet i barnehaven. Mange progressive lærere forsøker å forandre på dette innenfor systemet. Det er denne pedagogikken som lærere blir utdannet etter og det er borgerskapets Kirke og Undervisningsdepartement som bestemmer hva som skal undervises på lærerskolene, Barnevernsakademiet, etc. Og de har makt til å fjerne alle elementer som ikke retter seg etter deres skolenormer. Vi har Apalløkka i friskt minne!

Et annet eksempel kan vi hente fra barnehagens bursdagsfeiring. Den som fyller år får en prinsesse- eller kongekrone på hodet. Han/hun blir hedret hele dagen ved å få lov til å bestemme over de andre, hva de skal leke, bursdagsbarnet får leke med de lekene han vil. Dette er idealene som ungene læres opp til å strebe etter. Det fineste man kan ha på hodet er en krone. Ingen ville finne på å hedre Per med å sette på han hjelmen til en bygningsarbeider. I denne alderen er sjølsagt konge- og prinsessesakene assosiert med eventyr. Men det er det samme som ligger bak når ungene17. mai heier på Sonja på Slottsbalkongen. Idealene er det samme, konger og prinsesser, personer som står «over» vanlige folk, som er rike, som ikke arbeider for livets opphold, som har tjenere de kan bestemme over. Bestemme over andre, få sin personlige mening og sine interesser tatt til følge uten hensyn til andre, blir noe å strebe etter for ungene. Vi kan sjølsagt ikke se på borgerskapets idealer som noe så enkelt som prinsesser, men det er det samme mønsteret som går igjen enten det er snakk om idrettshelter, filmstjerner eller Wolfgang Plagge.

En av de mest populære barnebøkene for småbarn, «Kardemomme By», er et godt eksempel på hva slags autoriteter borgerskapet ønsker ungene skal se opp til.

For borgerskapet er det om å gjøre at ungene godtar status quo i samfunnet. Dette gjøres sjølsagt først og fremst ved å hevde at ulikhetene i samfunnet er «naturgitte» og uforanderlige. Det ble fremført et meget godt eksempel på denne propagandaen i Barnetimen for de minste for en stund siden:

Per og Ola er to gutter som ofte leker med hverandre.

Faren til Ola er rik, mens faren til Per er fattig.

Ola er veldig glad i faren sin. Men det må Per også være, selv om faren hans ikke er rik. For det er slik at noen er rike og noen er fattige, derfor må vi være like glade i foreldrene våre selv om de ikke er rike.

En annen viktig del av borgerskapets propaganda som har til hensikt å passivisere, er kristendomsundervisninga.

Vi vet fra andre land hvor religionen er en større maktfaktor enn i Norge, hvilken hemsko religiøse forstillinger er for den revolusjonære utviklingen. Det er en synd å gjøre opprør mot autoritetene, man skal sitte med hendene i fanget og holde ut denne jammerdal i påvente av et bedre liv etter døden, etc. Sjøl om dette ikke er et så fremtredende trekk ved vårt samfunn. Så skal vi ikke se bort fra hvilken effekt det har på folket, når det som unger og ungdom har over ca. 10 år med regelmessig religionsundervisning.

Når ungene når skolealderen, blir borgerskapets indoktrinering systematisert gjennom skolen. Skolebøkenes ideologiske innhold har vi allerede en begynnende kritikk av som er relativt godt kjent. Vi går derfor ikke særlig grundig inn på det her, bare nevner noen typiske eksempler: Mesteparten av samfunnshistoria kunne utgis som LO-kurs i klassesamarbeid, historiebokens underslår folkenes kamper og setter opp konger, generaler og statsmenn som drivkrafta i historia, geografibøkene inneholder rasistiske omtaler av andre land og folk, etc.

Situasjonen ellers på skolen preges av karakterjag og eksamenspress. I tillegg står elevene uten demokratiske rettigheter, uten lovfestede muligheter til å danne sine egne organisasjoner, holde politiske møter, aksjoner, etc.

Vi kan sikkert finne andre typiske eksempler på borgerskapets ideologiske og politiske indoktrinering, men det skulle etter disse eksemplene være grunnlag for å trekke ut allmenne konklusjoner, de viktigste aspektene ved den borgerlige indoktrineringa av ungene:

– Individet settes foran kollektivet. Å være ener er det som teller, egne interesser, følelser og meninger er det som skal frem på bekostning av andres. Men bare i den grad at det ikke overskrider borgerskapets toleranseramme. Individualismen blir satt i stedet for samholdet, solidariteten og fellesskapet.

– Idealene som settes opp for ungen er personer som har hatt personligsuksess, som står over vanlige arbeidsfolk. F.eks. Carnegie som begynte som avisbud og endte som millionær.

– Ungene læres opp til å stole på autoriteter. Det gjelder politi, Stortinget, sjefer på alle plan, osv. Bare autoritetene har dømmekraft til å ta av-gjørelser, folk flest har ikke innsikt nok til å bestemme i innfløkte saker.

Slik fostres ungene av borgerskapet. Er vi imot at folkets unger skal få denne ideologien inn over seg uten motstand, at de skal bli et lett bytte for denne ideologien. må vi ta på oss mange nye oppgaver for å gi dem alternativer. Vi må skape en progressiv barnekultur, bøker, tegneserier, sanger, leiker etc. Vi må kreve religionsfrie barnehager, det er mulig å feire jul uten at Jesus er midtpunktet, vi må kritisere skolens innhold, finne fram til steder hvor de kan utfolde seg kulturelt uten borgerskapets ledelse.

Familien

I artikkelen om familien i Røde Fane nr. 2 sto det følgende om familien: «Mens man i storborgerskapet gifter seg på premissene om vern av egen eiendom, så gifter folk fra de undertrykte klassene seg på grunn av kjærlighet.» Dette er riktig, men utilstrekkelig når det gjelder grunnlaget for ekteskap i de undertrykte klassene under kapitalismen, for på denne måten skiller man ikke mellom familien under kapitalismen og under sosialismen. Under kapitalismen er den økonomiske basis privateiendommen og derfor blir familien den eneste institusjon som har det fulle ansvaret for ungene. Hvordan ungene skal vokse opp, deres materielle forhold etc., er ikke et samfunnsmessig ansvar, men avhengig av foreldrenes økonomiske stilling, unntagen i helt ekstreme tilfelle. Under sosialismen er dette annerledes. Den private eiendomsretten til produksjonsmidlene er knust og de eies av arbeiderklassen og folket. Derfor kan den proletariske staten være ansvarlig for alle samfunnets medlemmer og ungene er ikke lenger prisgitt familien, de er samfunnets ansvar. Et klart eksempel på hvordan dette fungerer, kan vi hente fra Albania. Der koster det ikke mer å ha ungen i barnehaven enn det koster å kjøpe melk til den hvis den er hjemme.

Under kapitalismen er altså ungene avhengig av familien på godt og ondt. Det er nå stadig sterkere tendenser til at familiene brytes opp på forskjellige måter. Dette går sjølsagt spesielt utover ungene som har familien som sitt eneste holdepunkt.

– De største vanskelighetene er av økonomisk art. Økende dyrtid fører til at stadig flere fedre må ta dobbeltarbeid eller ekstra overtid. Kanskje går mor på jobb når far kommer hjem. Stadige bekymringer om pengene strekker til, ektefeller som begge er utslitt etter for mye arbeid bringer stress og disharmoni i familien. Den fritida alle medlemmene av familien skulle tilbringe sammen og som skulle bringe enheten i familien, blir forliten. I stedet blir det uoverensstemmelser blant ektefellene og ungene drives ut av hjemmet.

– Derfor er skilsmisseprosenten stigende, 25 % av alle ekteskap mellom 20 og 30 år i Oslo ender med skilsmisse.

– Strukturrasjonaliseringen i samfunnet forer til at familier må flytte inn til større sentra. Ungene rives opp av sine vante miljøer.

– Stigende antall pendlere skaper store vanskeligheter for de familiene som rammes: Faren blir borte fra hjemmet hele uka, eller 14 timer om dagen uten noen anledning til å leve sammen med familien på normalt vis.

– I tillegg kommer de motsigelsene som oppstår i familiene på grunn av borgerskapets reaksjonære syn på kvinnen. Borgerskapets kvinneideologi plasserer kvinnene i hjemmet, unntagen når det er ekstremt behov for kvinnelig arbeidskraft, og dette har den umiddelbare konsekvens at det i vårt samfunn først og fremst er kvinnen som har ansvaret for barna. Det er hun som må slutte jobben når barna kommer. For ungenes del har dette moren i ungenes daglige liv og at de fleste unger har altfor liten kontakt med faren. Derav kravet som visse grupper har stilt om mannlige «barne-havetanter.» Ett forståelig krav i Norge, men fullstendig unødvendig i f.eks. Albania, hvor ungene ser like mye til fedrene sine som mødrene.

Fordi familiens viktigste problemer så nøye er knyttet til det kapitalistiske samfunnet, er det klart at de ikke kan løses grunnleggende i dette samfunnet. Det er bare sosialismen som kan sikre utviklingen av familier uten de problemene som er nevnt. Men skal vi av den grunn kaste vrak på familieformen slik vi kjenner den nå og gå inn for alternative «familie-former»? Forrige nummer av Røde Fane svarte nei på dette spørsmålet. Og ikke minst for ungenes skyld er det viktig å kjempe for å beskytte familiene.

Proletarisk oppdragelse

Hva er det så å gi ungene en proletarisk oppdragelse? Det er for det første å gi ungene proletariatets verdensanskuelse. For det andre er det å skape en familie hvor forholdet mellom voksne og barn er preget av likeverd og respekt, demokrati og masselinje.

Proletariatets verdensanskuelse.

Revolusjonære og progressive er enige med oss i at ungene under kapitalismen blir indoktrinert av borgerskapet. Men noen mener at det ikke er noe bedre med «kommunistisk indoktrinering.» De sier at ungene skal stå fritt til de blir så store at de kan velge selv. Men dette synet har som premiss at ungene under kapitalismen lever i et vakuum. Og det har vi vist at de ikke gjør. De lever i et klassesamfunn som de voksne gjør. Enten vi vil eller ikke. Enten får de borgerskapets verdensanskuelser eller så får de proletariatets. Noe alternativ finnes ikke. Dersom vi stiller ungene «fritt», så har de egentlig ingen valgmulighet, for borgerskapet stiller ikke ungene fritt. Egentlig er dette en fiktiv problemstilling for revolusjonære og progressive, for det er umulig å leve som revolusjonær og progressiv uten at det virker inn på oppdragelsen av ungene.

Borgerskapet anklager ofte kommunistene for å «bruke» ungene politisk. De sier vi lærer dem ting som de ikke har forutsetning for å forstå. Dette kan vi med en gang se slår tilbake på de reaksjonære sjøl. Når de kommer med sine ideer og forklaring på forskjellige forhold, er det heller ikke saker som blir «forstått» umiddelbart. For unger er verden full av fantasier og ting de ikke forstår fullt ut. Vi snakker med småunger om at bilene kjører, sjøl om vi ikke setter som forutsetning at de forstår hvordan motoren virker.

Når dette er sagt, er det viktig å slå fast at man alltid må ta utgangspunkt i ungenes alder når ting skal forklares. Men faren ligger antagelig heller i at man undervurderer ungene og forklarer dem for lite enn for mye.

Den politiske skoleringa av ungene dreier seg ikke bare om å lære dem konkrete politiske saker, som Vietnam, politiets rolle osv., sjøl om dette er en svært viktig del. Det dreier seg også om å gi ungene riktige holdninger, en riktig verdensanskuelse. Vi skal lære dem opp til kjærlighet til arbeiderklassen som de tilhører eller til folket. De skal lære å respektere arbeidet og hate dem som undertrykker folket. Dette er ikke så abstrakt som det synes. Når ungene på skolen ser ned på vaskekona eller søppeltømmeren i gata, er det vår plikt å lære dem hvem som er de virkelige heltene, hvem som skaper verdiene i samfunnet. Vi må lære opp ungene, vi må for-telle ungene hva en riktig stil i kameratkretsen er, hjelpe dem til å bli for-bilder i solidaritet, hjelpsomhet, forklare det gale ved å hakke på de svake, forsøke å få til kameratskap mellom gutter og jenter i den alderen hvor kjønnsrollemønsteret begynner å feste seg. «Jenter er dumme, de er kjedelige å leke med!».

Forholdet foreldre – barn i familien

Men skal foreldrene kunne lære ungene alt dette, må de selv gå foran med et godt eksempel. Unger er som folk flest, de hører ikke så mye på store ord som de ser på konkret handling.

Ett trekk ved den borgerlige barneoppdragelsen er «foreldreautoriteten». Forholdet mellom foreldre og barn er ofte patriarkalsk og preget av moralisering. Trussel om reprimander brukes ofte som siste ord: «Hvis du ikke holder opp nå, så er det slutt på å få is!» «Hvis du er flink jente skal du ta en pose potetgull, osv.» Det kristne prinsippet: den man elsker tukter man, brukes ofte. Og til og med bokstavelig. Foreldrene gir ungene en klaps for å få igjennom sin vilje. Det er klart at dette er oppdragelsesprinsipper som er uforenelige med alt prat om demokrati, dette er ren undertrykking. Vi må se på ungene som sjølstendige personligheter, med egne ønsker og krav, egne erfaringer. Masselinja må være utgangspunktet. Det er kanskje relativt lett å se at denne formen er mulig når ungene kommer opp i skolealderen (sjøl om den like sjelden gjennomføres der), vanskeligere er det å se hvordan dette kan brukes overfor småbarn, og derfor hentes eksemplene fra denne gruppen.

Far sitter og leser bok for ungen. Det kommer inn en kamerat som skal snakke med faren. Han setter straks ungen på gulvet og konsentrerer seg om samtalen. Situasjonen på hodet: Faren sitter og snakker med en kamerat, ungen kommer og vil lese bok. Kameraten blir straks kastet ut. Utenkelig, ikke sant? Men slik er det ofte vi behandler ungene. Vi synes ofte deres gjøremål er ubetydelige i forhold til våre egne, dvs. vi ser ikke på dem som mennesker på et visst utviklingstrinn, med egne behov som for dem er like viktige som våre for oss. Et annet eksempel: 3-åringenvil leke med alle skjeene i kjøkkenskuffen. Mor sier bestemt nei, med det for øye at hun etterpå må krabbe rundt på gulvet for å finne dem igjen. Men er ikke dette egentlig en av barnets rettigheter i huset og ufarlig? I stedet for å lære ungen kollektiv stil i familien ved å lære den til å rydde opp, la den få være med å vaske opp etc. Andre eksempler fra 3-års-alderen: I stedet for å true ungen til å tie stille under dagsnytt, inngå en gjensidig avtale om at foreldrene respekterer taleforbud under Barne-TV og ungen under Dagsnytt. I stedet for å rive ungen direkte ut av leken ved sengetid, la ungen få lov til å avvikle leken. Den har behov for å fullføre «arbeidet» sitt på samme måte som voksne.

Utgangspunktet vårt må altså være at vi forstår at ungenes saker for dem er like viktig som våre for oss. Ved middagsbordet f.eks. hysjes ofte ungene på fordi de voksne har viktige ting å snakke om. Men for ungene er det like viktig å snakke om at Bamse er syk og det er vesentlig å få snakke med andre om det.

Selvfølgelig må vi avgrense oss mot overslag i retning av ultra-demokratisk behandling av ungene. De kan ikke bestemme når de skal legge seg, alltid dominere samtalene, osv. Kjernen i den demokratiske stilen er å nå frem til enighet gjennom overbevisning, og ikke true sakene gjennom.

En viktig del av denne stilen overfor ungene er kritikk og sjølkritikk.

Den borgerlige foreldreautoriteten innebærer også at foreldrene er redd for å innrømme feil de gjør vis a vis ungene, «det vil gå utover den respekt ungene har for dem.» Dette er sjølsagt udemokratisk overfor ungene, særlig når foreldrene alltid forsøker å lære ungene til å be om unnskyldning (!) når de gjør noe galt.

Dette bør være like naturlig for foreldrene. Har man behandlet ungen urettferdig eller tatt feil, må man så stå åpent frem for barna med dette.

Konflikter

Mange hevder at unger som er mer politisk bevisste enn andre – og da sjølsagt i retning venstre – kommer opp i så mange konflikter på grunn av dette, med kamerater, lærere, voksne. Dette er sikkert riktig. Men det er ikke snakk om at disse ungene kommer opp i konflikter og andre ikke. Verden er full av alle slags konflikter for ungene og det er i tilfelle en spesiell type for de førstnevnte. Slik er det for alle som hevder progressive og revolusjonære synspunkter i dette samfunnet, de møter motbør. Skulle vi av den grunn slutte? Det er å avfinne seg med samfunnet som det er. Og hvem har den vanskeligste konflikten å hamle opp med: 10-åringen som får motbør fordi han hevder at Nixon dreper i Vietnam eller han som skammer seg over at moren hans vasker gulvene på skolen?

Konklusjonen blir: Ungene lever i klassesamfunnet Norge og vi må ta standpunkt for dem om hvilken klasse vi vil at de skal slutte seg til. Borgerskapet har allerede gjort det!