Om høyreekstremisme, mannosfære og røde piller i en urolig tid

Har verden blitt snudd på hodet?

Den nederlandske forfatteren Carline Tromp stiller med rette spørsmålet i sin nye bok Tilbakeslaget. Om den reaksjonære bølgen og hvordan Andrew Tate vant internett, som kom ut tidligere i år. Og når vi leser nyhetene er det lett å tenke det samme: Hvor er verden på vei? Elon Musk, verdens rikeste mann, eier nå Twitter og lar blokkerte nettroll som Donald Trump slippe til igjen, influenseren Andrew Tate lærer unge gutter at kvinner er menns eiendom og fortjener å bli dominert og voldtatt, det høyreekstreme Sverigedemokraterna er på fremmarsj, og unge kvinner lovpriser livet som «tradwife», en tradisjonell, hjemmeværende husmor som lar seg forsørge av sin ektemann.

I Tilbakeslaget fortsetter Tromp på sporet hun startet i sin forrige bok Kulturkrig – det nye ytre høyre og normaliseringen av det ekstreme fra 2022. Med rette spør hun om det mange av oss undres over – har verden blitt snudd på hodet? Friheter og rettigheter vi har tatt for gitt i flere tiår er under press: Reverseringen av Roe v. Wade i USA har innskrenket kvinners rett til selvbestemt abort i flere delstater, og også i flere europeiske land er denne retten under angrep. Skeive og transpersoner opplever også en tilbakegang i sine hardt tilkjempede rettigheter, og i noen tilfeller direkte drapsforsøk; 25. Juni 2022 ble Oslo utsatt for et terrorangrep i forkant av Pride-feiringen. To menn mistet livet og 25 ble såret. Som følge av angrepet ble Pride-paraden det året avlyst etter anbefalinger fra Oslo-politiet. Høyreekstreme og kristenkonservative politiske partier vinner nye tilhengere over hele verden – gjennom å snakke om bevaring av tradisjonelle, kristne verdier og det ekte, nasjonale. Både Republikanerne og vårt eget FrP har mye til felles her.

Kampene vi i en årrekke trodde var vunnet – for likestilling og likeverd, mot diskriminering og rasisme – må vi kanskje utkjempe på nytt. Har vi tatt våre privilegier for gitt?

 

Kulturkrig på nettet: Woke eller anti-woke?

Alle som har fulgt med på sosiale medier de siste par årene har fått med seg begrepet woke. Opprinnelig ble det brukt av den afrikansk-amerikanske bevegelsen i mellomkrigstiden om å være oppmerksom på den systematiske rasismen som gjennomsyret hele det amerikanske samfunnet; å være årvåken og bevisst. I dag brukes det om å gjenkjenne og bekjempe undertrykkende samfunnsstrukturer. Som med alle andre fenomener, vil woke generere et motsvar – influensere og politikere kappes over å vise motstand mot det de føler er «liberale verdier tredd nedover hodet på folk», de såkalte «kulturmarxistenes» kamp om å være mest mulig politisk korrekt. Dette er et stort problem ifølge Tromp.

Med noen få unntak har den norske mediedekningen av woke hoppet over ordets opprinnelige, positive betydning. Woke blir framstilt som et altomfattende importfenomen som innebærer sensur, redigering og knebling – ting som de færreste vil si at de er for på et generelt grunnlag.

Slikt er farlig fordi det gir grønt lys for nett-provokatører som Andrew Tate. Tate, som NRK i en artikkel i fjor døpte til «TikToks farligste fenomen» og «Kongen av giftig maskulinitet», ble verdenskjent som kickbokser og reality-TV-deltager tidlig på 2000-tallet. Etter å ha blitt kastet ut av Big Brother UK i 2016 grunnet en episode hvor han slo en kvinnelig med-deltager, skjønte Tate at han kunne vinne digital oppmerksomhet gjennom å være drøyest mulig. Etter å ha bygget opp ulike onlineforetak, blant annet nettkurset Hustler´s University (senere omdøpt til The Real World) i 2021, hvor han lovet kursdeltagerne, som oftest er unge menn, såkalte «livsendrende» kurs i hvordan man kan bli rik og berømt på null tid. Et kjapt kikk på nettsiden therealworldside.com lover at

We exist only to help you make money. This is our singular focus. The Real World is not a group for idle chatter, politics, or drama. There are no complainers or time-wasters. 

Som Tromp kan jeg forstå hvorfor dette appellerer til unge menn med en usikker fremtid – arbeidslivet i 2023 er tross alt et usikkert og lite forlokkende sted. Hvem vil ikke heller være sin egen herre og styre seg selv? Særlig hvis man kan få både penger, privatfly og pene damer på kjøpet.

Tromp trekker også fram allegorien med den røde og den blå pillen fra filmen The Matrix fra 1999, hvor hovedkarakteren, programmereren Neo, etter å ha fått slengt sannheten om hvordan den verden han kjenner er en løgn rett i fjeset av karakteren Morpheus, deretter blir tilbudt valget mellom en rød og en blå pille. Den blå pillen vil sende ham rett tilbake i hans gamle liv, i salig uvitenhet. Den røde pillen kutter av denne muligheten for alltid. Han må se verden som den er, og ta konsekvensene av dette – et liv i kamp.

Pillebegrepet fra The Matrix er i dag innbakt i subkulturer på nettet som er skeptiske til hvordan samfunnet utvikler seg. For å bli «redpilled», må du våkne opp til sannheten om at liberale samfunnseliter er ute etter å ødelegge samfunnet vårt gjennom feminisme, sosialisme og liberale verdier. Andrew Tate lover deltakerne på sine nettkurs nettopp en slik rød pille. I hans verden er The Matrix selve systemet som gjør folk til lønnsslaver, mens han selv inntar rollen som motstandshelten Morpheus. Takket være hans røde pille kan du bli sterk, superrik og helt immun mot woke – om du er mann, vel å merke. Kvinner, ifølge Tate, er mindre verdt enn menn og eksisterer kun for å tilfredsstille menn. Hvorfor er særlig likestillingskampen slikt et brennbart tema i kulturkrigen?

Maskuliniteten i fare

“When you’re accustomed to privilege, equality feels like oppression.” (Franklin Leonard)

De siste tiårene har stadig flere grupper som historisk sett har vært undertrykt, fått sine rettigheter og privilegier: kvinner, homofile, minoritetsgrupper og urfolk. Da kommer det naturlig nok en motreaksjon fra de som har sittet med makten og privilegiene i hundrevis av år – heterofile, hvite menn med middels eller mer inntekt. Fra konservativt hold snakkes det om at likestillingen har gått for langt, mens såkalte incels, en subkultur på nettet som legger et ekstremt kvinnehat for dagen og skylder på ufrivillig seksuell avholdenhet, mener at feminismen har skapt et veikt og handlingslammet samfunn. Lignende holdninger finner vi også i manifestene til Brevik og incel-terroristen Elliot Rodger. Donald Trump gikk fra å være tilhenger av selvbestemt abort til å snu brått på flisa for å høste stemmer hos det amerikanske, kristenkonservative miljøet i USA i 2016. Tradwife-bevegelsen, som sprer seg i konservative miljøer i vesten, kan også tas med i denne trenden. Unge kvinner som velger bort arbeidsliv og karriere for å være hjemmeværende husmødre på heltid er blitt en trend som startet i USA og Storbritannia under koronapandemien i 2020, og siden gikk viralt. Selv om det kan argumenteres med at de velger det selv og anser det som en frigjøring fra karrierejag og arbeidspress, er det flere skribenter som aner at det står mektige, høyreekstreme krefter bak. Som Tromp skriver:

Kinder, Küche, Kirche (barn, kjøkken, kirke) er et gammelt slagord som ble tatt i bruk av nazistene. Tradwife- trenden og nasjonalistiske eggdietter kan vekke uhyggelige assosiasjoner. 

Tromp spekulerer på om denne konservative trenden skyldes den såkalte fear of falling (frykten for å falle), et begrep som ble lansert av den amerikanske forfatteren Roxane Ehrenreich: Den nye middelklassen fryktet å miste sine nyvunne privilegier, så de tok kollektivt avstand fra sine liberale idealer og trakk seg inn i en beskyttende boble. «Vi og dem»-tankegangen spredte seg, og det ble viktigere å orientere seg innover, med seg og sine egne først.

 

Hva kan gjøres?

Tromp har rett i at kulturkrig er fortvilende og forvirrende å stå i. Det er vanskelig å unngå å velge side, og havne i en «oss mot dem»-tankegang, perfekt for den polariserende tankegangen som hylekor på sosiale medier ofte legger opp til.

«Kampen mot woke» har klart å samle høyresida under én felles paraply, siden begrepet er såpass vidt at det kan romme utallige hatobjekter og irritasjonsmomenter i det moderne samfunnet. Betyr det at venstresida bør bli «anti-woke»? Selv om Tromp trekker frem venstresidas kritikk mot woke-begrepet, mener hun at begrepet først og fremst er en stråmann. Det som er viktigst, er at venstresida klarer å se tilbake på sin egen historie og finne frem til det som har vært vår styrke til alle tider:

Solidaritet, skulder ved skulder, samhold mellom mennesker som har ulike meninger og perspektiver – men en felles interesse og en felles frihetskamp. Kun slik kan vi møte høyresidas kulturkrigere.

Det er travle tider for Palestinakomiteen. Israels okkupasjon og brutale krig fører til sorg og fortvilelse, men også til kamp, motstand og solidaritet. Det har ført til stor aktivitet her hjemme, med demonstrasjoner, møter, kulturmønstringer og kampanjer for boikott. Som aldri før gis massemediene plass til debatt om Midtøsten, og Palestinakomiteen står støtt i stormen med kunnskap og engasjement. Midt oppe i dette arbeidet står Line Khateeb, som både er komiteens leder og en frontfigur i kampen for det palestinske folket. Heldigvis har hun også tatt seg tid til en samtale om situasjonen slik den så ut midt i januar.

Gaza jevnes med jorda

Gnist: Det ser ut til at økende deler av norsk opinion viser solidaritet med Palestina og fordømmer Israels krigføring, er dette også ditt inntrykk?  

Line Khateeb: Ja, det har vært et enormt engasjement og folk som tidligere ikke har vært så opptatt av Palestina, vil nå bidra. Jeg tror dette henger sammen med de brutale bildene vi får se fra Gaza av barn som blir drept og skadd, angrep på sykehus og bruk av sult som våpen. Flere krigsforbrytelser, som å angripe helsepersonell og bruk av hvitt fosfor, er også dokumentert av menneskerettsorganisasjoner. Det er så brutalt og kalkulert. Samtidig har vi lenge sett en økning i vold og angrep på palestinere fra en stadig mer uttalt fascistisk israelsk regjering. Allerede før 7. oktober var 2023 det mest dødelige året for palestinere på Vestbredden på 20 år, og de folkerettsstridige koloniene har vokst i takt med angrep fra voldelige settlere. Gaza har vært under en folkerettsstridig blokade i 16 år, og folk har i mange år advart om de vanskelige forholdene og den kollektive avstraffelsen. Etter 7. oktober har israelske ledere kommet med skremmende uttalelser om at de ønsker å jevne Gaza med jorda og at palestinere er menneskelige dyr. Hele Gaza er i full oppløsning med massedeportasjoner, terrorbombing, drap på tusener av sivile og systematisk ødeleggelse av skoler, sykehus, vann- og strømforsyning og annen livsnødvendig infrastruktur. Det blir stadig vanskeligere å overse en slik brutalitet og et slikt menneskesyn.
Mens krigen mot Gaza får økt oppmerksomhet, som rimelig er, ser det ut til det er både militær opptrapping, flere settlere og mer settlervold på Vestbredden.  Hvordan kommer dette til uttrykk?

Vestbredden og det som skjer der, har på en måte havnet i skyggen av de brutale krigene mot befolkningen på Gazastripa. Men på Vestbredden er den militære kontrollen total og allestedsværende, og tallet på bosettere, eller jordokkupanter, øker for hver dag. Taller er nå oppe i 700 00, og hvem tror at Israel noen gang vil oppgi dette gjennom samtaler og dialog?  Det er flere hundre militære kontrollposter og veisperringer, og de siste månedene har det vært innført både portforbud og stengte veier de fleste steder på Vestbredden. Tusener er fengslet og palestinere blir daglig drept av israelske soldater. Israel sin krig er ikke mot Hamas eller Gaza, men mot alle palestinere. De fortsetter fordrivelsen ved å gjøre livet vanskelig for folk, plyndre og ødelegge, skremme og fengsle. I tillegg sier de nå klart fra at de aldri vil tillate en palestinsk stat. Hvorfor får de lov til å fortsette på denne måten?

Kunnskap, synliggjøring og solidaritet

Gnist: Sett fra Palestinakomiteens side, hvordan kommer disse endringene i hvordan krigen oppfattes til uttrykk?   

Line Khateeb: Palestinakomiteen har merket et stadig voksende engasjement de siste månedene, og svært mange ønsker å bidra med støtte for Palestina. Vi har mer enn noen gang kommet til orde gjennom avisinnlegg, debatter i massemediene og møter i egen regi eller i samarbeid med andre. Odd Karsten Tveit, som har skrevet den viktige boka Palestina. Israels ran, vårt svik, kan fortelle om stort oppmøte rundt lanseringer på bibliotek rundt om i landet. Slik har vi bidratt til kunnskap om okkupasjonen og synliggjort vårt arbeid på samme tid.

Vi har organisert demonstrasjoner i en rekke byer, og på det meste har titusener av mennesker samlet seg på gatene i hele landet. Det har også vært en rekke møter, konserter, filmer og andre kulturmønstringer. Palestinakomiteen har hatt den største medlemsveksten noensinne med nesten 90 prosent økning i 2023. Det vil si at vi har gått fra i overkant av 5000 medlemmer i januar 2023 til nesten 10 000 medlemmer ved utgangen av året. Økningen fortsetter, mange er fortvilte og ønsker å gjøre noe etter hvert som konsekvensene av krigføringen blir tydelig i all sin grusomhet. Vi vet også at humanitære organisasjoner som driver helsehjelp og bringer inn mat, vann og medisiner, melder om stor vilje til å bidra. Ordet solidaritet brukes oftere enn før, det er dette det handler om.

Gnist: Hva er du fornøyd med og hva er du mest skuffet over når det gjelder Norges offisielle reaksjon, og hva burde ha vært gjort annerledes?  

Line Khateeb: Den norske regjeringen har vært mer tydelig enn våre naboland i Skandinavia og andre vestlige regjeringer med å si at Israel utfører krigsforbrytelser og at de har gått for langt i krigføringen på Gazastripen. Det er bra. Samtidig gjentar de stadig at Israel har rett til å forsvare seg, det er et utsagn israelske myndigheter bruker for å opprettholde en brutal okkupasjon og undertrykkelse. Iblant virker det som om alt startet 7. oktober i fjor, det er historieløs propaganda. Men okkupasjonen hadde vart i mer enn 20 før Hamas så dagens lys, og det er mye lenger siden massefordrivelsen i 1947/48, for ikke å snakke om tvangsflytting og jødisk innvandring under den britiske mandatperioden etter 1920. Vi ser heller ingen handlekraft fra den norske regjeringen eller tegn på at de vil ta i bruk virkemidler som sanksjoner eller andre reaksjoner mot det også utenriksminister Espen Barth Eide karakteriserer som krigsforbrytelser, til tross for at mer enn 23 000 mennesker er drept på tre måneder. Norge er både våpenprodusent og en investor gjennom Oljefondet.
Det er vanskelig å forstå at sanksjoner anses som en riktig og viktig reaksjon på Russlands brudd på folkeretten, men at dette ikke ligger på bordet som en reaksjon på Israels okkupasjon og krigføring som bryter med den samme folkeretten. Dialog med Israel uten politisk og økonomisk press virker ikke. I dag støtter USA aktivt oppunder Israels folkemord med milliarder i bistand, både økonomisk og militært. Uten denne støtten kan de ikke fortsette de enorme ødeleggelsene, men dette er det, kanskje ikke så overraskende, taust om fra norsk side.

Informasjon eller propaganda?

Gnist: Hva så med norske massemedier? 

Line Khateeb: Mediedekningen er preget av at ingen norske eller internasjonale journalister slipper inn i Gaza og at det systematisk har vært gjennomført drap på palestinske pressefolk. Det er også tydelig at det ofte brukes israelske kilder som får komme med desinformasjon og propaganda uten å bli konfrontert med dette. Et eksempel er hvordan det henvises til antall palestinske døde i stedet for drepte. Eller at palestinere mangler mat og vann uten at det minnes om årsaken til dette, altså at det er Israel som bevisst sulter ut befolkningen gjennom sin totale blokade. Det går ikke an å balansere når det er tale om en okkupert og en okkupant, som om begge parter stilles likt. Den enorme forskjellen i omfanget av ødeleggelser og tapte liv bør tydeligere reflekteres i dekningen.

Gnist: Hvor skal vi hente alternativ informasjon og kunnskap fra?  

Line Khateeb: Det er mange dyktige palestinske journalister som fortsatt er i stand til å rapportere fra Gaza og Vestbredden og som når ut til mange, særlig i sosiale medier. Men det er tydelig at Israel har valgt seg pressefolk som målskiver, og mer enn 100 er allerede drept. I kriger gir det ofte en viss beskyttelse å bære en vest som er merket PRESSE, men i Gaza øker det snarere risikoen. Også Al-Jazeera, Middle East Eye og Democracy Now er eksempler på gode nyhetskilder. Jeg kan ikke sterkt nok anbefale +972 Magazine, med palestinske og israelske skribenter. Det samme gjelder FN-organisasjonen OCHA sine daglige oppdateringer og statistikk som viser virkeligheten på bakken og gir en forståelse av de enorme skadene og ødeleggelsene. Palestinakomiteen har også sin egen hjemmeside med nyheter og analyserer. Her finnes også en fyldig kommentert liste over relevante nettsteder, der det også er lenker videre til rapporter fra blant annet Amnesty International, Human Rights Watch og FNs Special Rapporteur on the situation of human rights in the Palestinian territories occupied since 1967. Herfra vises det også til israelske og palestinske menneskerettighetsorganisasjoner, som i likhet med FNs spesialrapportør mener at det er på sin plass å betegne Israel som en apartheidstat.

Folkemord, apartheidstat og myten om tostatsløsning

Gnist: Et internasjonalt slagord er Stop the genocide. Hvorfor mener du at det er riktig å bruke et så omdiskutert begrep?  

Line Khateeb: Det er nå en lang rekke FN-eksperter og andre jurister som ser et folkemord utfolde seg i Gaza. Sør-Afrika anklagde rett før nyttår Israel for folkemord og ba om at dette skulle undersøkes av FN-domstolen International Court of Justice i Haag. Samtidig la Sør-Afrika fram et grundig materiale som grunnlag, det er et dokument mange bør sette seg inn i, ikke minst gjelder det norske massemedier og politikere. Her er det inngående dokumentert en rekke handlinger som underbygger kravet og rettslig gransking, som blant annet om massedrap på barn og sivile, ødeleggelsene av sivil infrastruktur og helsevesenet og bruken av sult som våpen. For dem som måtte være i tvil, vil det også være nyttig å se nærmere på gjentatte uttalelser fra israelske ledere som avhumaniserer palestinere og snakker om total ødeleggelse av Gaza og tvangsdeportasjon. I løpet av bare 14 dager sluttet over 1400 organisasjoner, bevegelser, partier og menneskerettighetsorganisasjoner seg til kravet om en slik behandling.

FN-konvensjonen om folkemord fra 1948 forplikter andre stater, som Norge, til å gjøre mer for å stanse massedrapene. Det er altså ikke nok å vente på en eventuell dom og fullbyrdet folkemord, konvensjonen handler også om å forhindre at en utvikling i retning av folkemord finner sted, og at massedrapene bringes umiddelbart til opphør. Det har ikke alle fått med seg.

Gnist: Stadig oftere omtales Israel som en apartheidstat. Ser du dette som en treffende betegnelse? 

Line Khateeb: I dag kontrollerer israelske myndigheter hele det historiske Palestina, fra Middelhavet til Jordanelva, men de to folkeslagene, israelere og palestinere, har ikke like rettigheter. Diskrimineringen av palestinere skjer gjennom lovverket, den militære okkupasjonen og forskjellsbehandling basert på etnisitet. Apartheid er ikke et begrep som krever at det er identisk med det vi så i Sør-Afrika, det har etter 1973 blitt et folkerettslig begrep som er anvendbart på regimer av israelsk type. Det ser vi ikke minst i det som er statens grunnlag, nemlig en stat for det jødiske folket. Jøder over hele verden har rett til statsborgerskap, uansett tilknytning til Israel, mens de som ble fordrevet ved statens opprinnelse, Nakba, og deres etterkommere, ikke har lov til å vende tilbake til sine historiske hjemsteder. Som nevnt brukes apartheid som folkerettslig begrep av palestinske, israelske og internasjonale menneskerettsorganisasjoner og eksperter. For øvrig var det ingen bantustan, dvs. geografiske enheter basert på etnisitet i Sør-Afrika, som ble utsatt for noe slikt som Gaza i dag. Det var også få den gang som framholdt at apartheidregimet hadde «rett til å forsvare seg» mot Nelson Mandela og den væpnete frigjøringskampen.

Gnist: Palestinakomiteen arrangerte nylig et internasjonalt seminar om «Oslo-avtalene» etter 30 år og om illusjonen om «tostatsløsning», der også representanter fra det det palestinske sivilsamfunnet var med. Hva kom ut av dette?

Line Khateeb: Det viktigste som kom frem, var kanskje at tidligere avtaler ikke har hatt folkeretten og internasjonale garantier som rammeverk, men har vært basert på hvilke vilkår Israel har satt. Heller ikke den manglende viljen fra Norge og andre vestlige land til å legge press på Israel og påse at avtalene og intensjonene i Oslo-avtalen ble fulgt opp eller ytterligere dokumentert. Israel har konsekvent fortsatt annekteringen av palestinsk land og undergravd muligheten for etableringen av en selvstendig palestinsk stat. Oslo-avtalen ble snare et rammeverk for apartheid, og den største feilen var at internasjonal lov ikke ble lagt som et premiss for avtalen. Men mange norske politikere later fortsatt som om en «tostatsløsning» står på programmet og bør være gjenstand for det som kalles dialog. Men dette kan jo ikke fortsette etter at Benjamin Netanyahu nylig gjorde det klart at dette ikke lenger var et tema. Det burde mange forstått for lenge siden, det er ikke bare standpunktet til de aller mest ekstreme fundamentalistiske regjeringsmedlemmer, han har ment dette i årevis

Antisemittisme og jødiske motstemmer

Gnist: Som alltid omtaler enkelte kretser kritikk av staten Israel og krigen i Gaza som «antisemittisme». Dette ser ut til å verre tilfellet både hos Torkel Brekke i Civita, hos Mosaisk Trossamfunn og organisasjonen som misvisende heter Med Israel for Fred. Hvor utbredt er dette i Norge, og hvordan vil du definere dette begrepet? 

Line Khateeb: Antisemittisme er hat mot jøder fordi de er jøder og var i Norge og Europa i mange år preget av diskriminerende lover og konspirasjonsteorier om det jødiske. Denne rasismen finnes fortsatt i dag og står kanskje sterkest på ytre høyre og i nynazistiske miljøer. At kritikk av staten Israel og sionismen blir definert som antisemittisme av pro-okkupasjonskretser og i definisjonen fra International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA) er uvettig og farlig. Slik vannes begrepet ut, og beskyldninger om antisemittisme gjøres til et våpen i kampen for Israels rett til å okkupere og undertrykke palestinere. Heldigvis har ikke Norge akseptert IHRA -definisjonen, og for institusjoner som vil ta aktivt stilling mot antisemittisme, vil jeg anbefale å følge definisjonen i Jerusalem-erklæringen. IHRA- definisjonen definerer blant annet kritikk av staten Israel som en type antisemittisme. Denne definisjonen blir nå brukt av institusjoner og myndigheter blant annet i Tyskland og USA som grunnlag for å utestenge eller sparke folk fra jobbene sine, simpelthen fordi de har kritisert en folkerettsstridig okkupasjons. Det er galskap!
For institusjoner som vil ta aktivt stilling mot antisemittisme og samtidig vil beskytte ytringsfriheten, vil jeg anbefale Jerusalem-erklæringens definisjon av antisemittisme som er utarbeidet av forskere på feltet som jobber både med Midtøsten og holocaust. De mener at IHRA sin vide definisjon, og rommet den gir for å misbruke nødvendig kritikk av Israels okkupasjon, vekker kampen mot antisemittisme. De understreker også at en slik definisjon uansett ikke er eller bør være rettslig bindende. I Norge har vi allerede et lovverk mot diskriminering som skal beskytte oss mot alle former for rasisme.

Gnist: I USA og en rekke europeiske land deltar viktige deler av de jødiske samfunnene i kampen mot krigen, slik som f.eks. Jewish Voice for Peace, som har levert mange erklæringer og arrangert demonstrasjoner med stor oppslutning. Ser du noen tegn til dette her hjemme, f.eks. i Mosaisk Trossamfunn?

Line Khateeb: Jewish Voice for Peace og organisasjoner som Not in our name er sentrale talerør for antisionistiske jøder. Filmen Israelism viser godt hvordan jødiske miljøer i USA blir indoktrinert til å tro at de MÅ støtte Israel fordi de er jøder. JVP har jobbet i mange tiår for å være en annen stemme og vise at jødiske verdier og tradisjon ikke er sammenfallende med støtte til et rasistisk apartheidsystem og okkupasjon. De er gode allierte i arbeidet for at palestinere og israelere skal ha like rettigheter, og de viser jo klart at sionisme og jødedom er to vidt forskjellige ting. Vi ser ikke den samme type bevegelsen i Norge, men det er en gruppe jødiske og israelske norske som har gått sammen for å si at den israelske staten ikke representerer dem, og som tar avstand fra folkemord. De var med å sette opp Palestina-teltet foran Stortinget da dette måtte flytte i tidlig januar i år.

Gnist: Tidligere i år var det massedemonstrasjoner og en betydelig opposisjon innad i Israel mot en stadig mer diktatorisk og høyreekstrem politikk under Netanyahu. Er du overrasket over at det ser ut til å være så lite motstand mot krigen, eller er det slik at den ikke bare har fått oppmerksomhet? 

Line Khateeb: Angrepet 7. oktober skapte en frykt i det israelske samfunnet som vi både må forstå og vise sympati med. For mange ble dette et nasjonalt traume på samme vis som folkemordet på palestinere påvirker oss med palestinsk bakgrunn. De mest kritiske stemmene til krigen og de grufulle krigsforbrytelsene israelske ledere nå står bak, er faktisk familiene til gislene og noen av de drepte 7. oktober. De sier at hevn og drap ikke er løsningen, men ønsker en politisk løsning. Det er også andre israelere som uttaler seg kritisk til ødeleggelsen av Gaza og massedrapene, men deres stemmer blir lite hørt i Norge. Flere opplever å bli hetset på grunn av sine protester, men det er ulike meninger blant dem om hva som er riktig vei videre.

Gnist: I tidligere solidaritetsarbeid i Norge, som i Vietnam og det sørlige Afrika, har det vært en samlende frigjøringsbevegelse å støtte opp om. Det gjorde det også lettere å kjempe for både økonomiske, akademisk og kulturelle sanksjoner. Hvordan ser dette ut fra Palestinakomiteens side? 

Line Khateeb: Palestinakomiteen jobber for å få til brede allianser i solidaritetsarbeidet, og i Norge er det mange både i kirken og fagbevegelsen som støtter palestinernes krav om boikott, sanksjoner og deinvesteringer (BDS). Av grasrotbevegelser som Palestinakomiteen samarbeider med, er BDS-bevegelsen som springer ut fra en rekke organisasjoner i det palestinske sivilsamfunnet, kanskje mest samlende og et grunnlag for samarbeid globalt. Det er altså en kampanje for «Boycott, Disinvestment, Sanctions», der kravene er tydelige: Okkupasjonen må opphøre, palestinske flyktninger må få oppfylt retten til retur og palestinere og israelere må få like rettigheter. Samtidig er det en utfordring for palestinerne at de ikke har et lederskap som regnes som representativt. Det er frigjøringsorganisasjonen PLO som skal være en paraplyorganisasjon for alle de politiske fraksjonene, men PLO mistet i stor grad denne rollen med Oslo-avtalen. Etter at Arafat ble beleiret i Ramallah og seinere døde, har ikke palestinerne hatt en samlende leder. Folk er misfornøyde både med «De palestinske selvstyremyndighetene – PA» og Hamas, og jeg tror disse lederne forstår at de nå må få til en slags samlingsregjering, i alle fall for en periode, og så må de gjennomføre valg som blir akseptert både inne i landet og internasjonalt. Men uavhengig av politisk lederskap kan og bør vi støtte kampen mot okkupasjon og apartheid. Vi ser nå at antiapartheid- og solidaritetsbevegelser i hele verden jobber for slike straffetiltak til kravene er oppfylt, det er da også dette vi blir bedt om av palestinerne selv. Men mesteparten av Stortinget er fortsatt en hindring. Det så vi da det bare var Rødt, SV og MDG som i Stortinget midt i januar gikk inn for full boikott, mens Venstre støttet noen av forslagene. Men det er tydelig at motstanderne av sanksjoner var, ifølge VG 16. januar, nesten halvparten av alle spurte positive til boikott, mens bare 27 prosent var mot. De resterende hadde ikke tatt standpunkt.

Et minimum er å organisere seg

Gnist: Hva mener du Gnists lesere kan og bør gjøre?

Line Khateeb: Alle kan bidra ved å lese seg opp og ved å snakke med folk de kjenner, og som trenger ny kunnskap og nye perspektiver. For dem som har muligheter til det, er det fint å orientere seg i de alternative nyhetsmediene som det er vist til ovenfor, i tillegg til å lese palestinske forfattere, både romaner og sakprosa. Og som nevnt, er den siste boka til Odd Karsten Tveit en innføring som fortjener enda flere lesere. Et minimum må jo være å organisere seg i Palestinakomiteen, delta i vårt arbeid og gjøre oss sterkere. Det er også viktig å legge fram forslag om støtte til Palestina i din fagforening, her kan dere sørge for boikott av Israel og invitere palestinske stemmer til å fortelle. Noen har også gode erfaringer med å ta kontakt med partifeller og folkevalgte. Har din kommune et vedtak om å ikke handle varer fra okkuperte områder som bidrar til brudd på menneskerettighetene, for eksempel? Og: Er du nøye med hva du kjøper, og sprer du oppfordringer til forbrukerboikott? Nå nærmer det seg dessuten 8. mars, og det trenges mange gode paroler.

Gnist: Du nevnte 8. mars, hva betyr denne dagen for Gaza?

Line Khateeb: Kvinnedagen har alltid vært markert i de okkuperte områdene.  I Gaza er det en sterk kvinnebevegelse, men nå er alle disse kvinnene mest opptatt av å overleve. Tusener av kvinner har opplevd at dere ektefeller, partnere og barn er drept. Det er nærmere 200 kvinner som skal føde hvert døgn i Gaza, men de har ikke et fungerende helsevesen. Det er nå angrep på de sørlige delene av Gaza, og de siste fungerende sykehusene er i skuddlinja. Både kvinner og menn sliter med mangel på tilgang til toalett og dusj. Grunnleggende hygiene, mental helse og mangel på mat fører til at alt i hverdagen er en kamp. Når vi skal markere dagen for internasjonal kvinnekamp, så husk på at kampen mot okkupasjonen også er kvinnekamp. Ingen er fri før alle er fri!

 

 

Hva er årsaken til den palestinske tragedien? Jeg tenker tilbake på mitt møte med Gaza i 1967, da jeg sjøl for første gang måtte stille meg dette spørsmålet.

Etter nok en forferdelig nyhetssending fra Gaza spør jeg meg – må vi se på at dette skjer? Kan ikke noe gjøres? Hvorfor bryter ikke regjeringer diplomatiske forbindelser med Israel? Hvorfor har vi forbindelser med ei regjering som begår folkemord? Det lille som er av trøst i disse tider, er at vanlige mennesker reagerer. Nå demonstreres det over hele verden. Nye tusener spør seg – hva slags land er Israel? Hva er årsaken til den palestinske tragedien?

 

Jeg tenker tilbake på mitt møte med Gaza i 1967, da jeg sjøl for første gang måtte stille meg dette spørsmålet.

Våren 1967 fikk Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) en invitasjon fra PLO til å delta på den første internasjonale studentkonferansen for Palestina. Konferansen skulle holdes i Kairo.

Jeg var formann i SUF, og hadde nettopp møtt arabiske studenter under et studieopphold i Jugoslavia. De arabiske ungdommene erklærte at «vi er alle palestinere». Det var ikke vanskelig å forstå at det jeg hadde lært om Palestina på et kibbutzopphold i Israel i 1964, knapt var halve sannheten. Ved å delta på denne konferansen kunne jeg både se Egypt og lære mer om palestinere. Styret i SUF visste omtrent like lite som meg om Palestina, men vi var enige om å delta på konferansen. AUF og KU hadde også fått invitasjon. De var ikke særlig interessert i å delta, men var enige om å la meg representere alle tre ungdomsorganisasjonene på en betingelse – at jeg ikke måtte erklære støtte til palestinerne. Jeg skulle reise for å lære, men ikke markere standpunkt. På disse betingelsene reiste jeg til Kairo som representant for de tre mest radikale ungdomsorganisasjonene i Norge.

Møtet med Kairo var en stor opplevelse. Over alt hang det bilder av landets enormt populære president Nasser. Det var ingen tvil om at Egypt støttet det palestinske folket. Jeg ante at det ikke skulle bli lett å være på konferanse i Kairo uten å ta standpunkt.

Da jeg sjekket inn på konferansesenteret, møtte jeg studenter fra store deler av verden: vietnamesere, cubanere, jugoslaver, egyptere og afrikanere. Men nesten ingen vesteuropeere? Var jeg den eneste fra denne delen av verden?

Konferanseledelsen ble forbauset da jeg måtte beklage at jeg ikke kunne holde innlegg i debatten. Hva skulle jeg si? Etter sterke taler fra studenter fra andre land skulle jeg ta ordet og fortelle at vi i Norge ikke hadde tatt standpunkt. Jeg har sjelden følt meg så feig, men jeg holdt meg til avtalen.

Min mangel på standpunkt utfordret tydeligvis andre deltagere til å diskutere med meg. Forsto jeg ikke at Palestina var okkupert? At sionistene var kolonisatorer som var nyttige redskaper for imperialismen? Jeg kan ikke huske at det ble brukt antisemittiske argumenter. De var enige i at jødene hadde vært forfulgt og diskriminert, men dette var jo ikke palestinernes skyld. Det var kristne europeere som hadde terrorisert jødene. Verst hadde det vært i det russiske tsarriket og i Nazi-tyskland med Holocaust. Men hvorfor hadde ikke FN i 1947 vedtatt at jødene skulle få en stat i Tyskland eller i jødebeltet mellom Litauen og Krim? Det var jo i disse områdene store deler av de europeiske jødene hadde bodd, og det var her de hadde blitt utsatt for de verste pogromene. Slike problemstillinger ble ikke reist i Europa, men for ungdommer i andre deler av verden, virket det helt logisk.

Da konferansen var slutt, ble vi invitert på busstur til Gaza. Jeg glemmer ikke denne bussturen. Særlig fordi de palestinske arrangørene hadde plassert meg sammen med en godt skolert vietnamesisk student. Han var veldig hyggelig og tålmodig. Jeg måtte forstå at palestinernes kamp var like rettferdig som den vietnamesiske! Vi i Norge støttet jo FNL? Jeg kunne bare være enig.

Hvem kunne den gangen tro at Gaza om 56 år skulle bli et overbefolket fengsel som mer og mer lignet en ruinhaug? Etter en lengre busstur gjennom Sinai-ørkenen og det frodige Gaza-landskapet, stoppet vi i Gaza by. Folkemøtet var i en vakker park dekket av gressplener, palmer og vakre blomsterbed. Vi skulle møte ledelsen for den nye frigjøringsbevegelsen, PLO.

Jeg husker folkemengden og den militante stemningen da Ahmed Shukeiri gikk på talerstolen. Shukeiri kom fra en palestinsk politikerfamilie. Faren hadde sittet i det ottomanske parlamentet, og Ahmed hadde representert Palestina i den arabiske liga. Nå ledet han kampen for en palestinsk stat. Ahmed hadde ikke samme karisma som Yasir Arafat som jeg skulle møte seinere, men heller ikke han nølte med å slå fast at palestinerne hadde rett til å føre væpna kamp mot den israelske okkupanten. Shukeiri ga folket håp om at nå skulle PLO, slik som frigjøringsbevegelsene i Algerie og Vietnam, starte kampen for et fritt Palestina.

Jeg hadde aldri tidligere hørt om hvordan palestinske flyktninger levde. Det ble derfor en sterk opplevelse for oss da arrangøren tok oss med til en flyktningleir. Den var en av åtte leire i Gaza. Her bodde 75 prosent av Gazas befolkning. 2–300.000 mennesker hadde flyktet hit i 1948 for å unnslippe israelsk terror. Seinere hadde nye palestinere på flukt fylt opp de trange leirene. Her levde store familier på noen få kvadratmeter, helt avhengige av den lille hjelpen de fikk fra UNRWA (FN). Det var sterkt å høre dem fortelle om kontrasten mellom livet de levde nå, og det gode livet før 1948, i Jaffa og andre grensebyer til Gaza. At PLO hadde startet frigjøringskamp hadde gitt dem håp. Kanskje kunne de snart reise tilbake til hjemstedene sine?

Møtet med fattige palestinske flyktninger i den primitive leiren fjernet all tvil hos meg om at det palestinske folket hadde vært offer for en stor forbrytelse. Møtet med flyktningene ble samtaleemne på bussturen tilbake til Cairo. Skammen over at jeg ikke hadde kunnet erklære at vi i Norge støttet det palestinske folket ble ikke mindre etter dette besøket. Det fantes ikke lenger tvil. Jeg husker ikke akkurat hva jeg tenkte på flyet tilbake til Norge, men jeg er ikke i tvil om at jeg da var fast bestemt på å bidra til at det ble startet solidaritetsarbeid for det palestinske folket i Norge, og at det skulle få SUF sin støtte.

Tilbake i Cairo kunne jeg fortelle den norske ambassadøren, Petter Martin Anker, om konferansen. Han ga palestinerne sin fulle støtte, og var uenig i norsk UDs pro-israelske politikk. Anker hadde jobbet i FN da hovedforsamlingen i 1947 behandlet delingsplanen for Palestina og var ekspert på Midtøstens historie. Han var ikke i tvil om at det palestinske folket hadde vært utsatt for et overgrep. Hans standpunkt var betryggende – også voksne personer med mye kunnskap mente solidaritetsarbeid for palestinerne var viktig. Jeg hadde tenkt å oppholde meg i Kairo i lengre tid, men etter noen dager fikk jeg beskjed fra ambassaden om at jeg måtte forlate landet. Etterretningsmeldinger tydet på at Israel forberedte krig.

Junikrigen i 1967 førte til nye store flyktningstrømmer. Jeg kunne se for meg hvor forferdelig krigen må ha vært for familiene jeg møtte i den overbefolkede leiren.

I SUF sitt styre var vi nå enige om å fordømme Israel og støtte det palestinske folket. Til min skuffelse var ikke SF, moderpartiet vårt, enig. Å kritisere Israel var nesten helligbrøde, så kort tid etter holocaust. Men vi hørte ikke på SF.

SUF ble den første norske organisasjonen som fordømte Israel og ga sin støtte til det palestinske folket. Israel erobret Gaza og hele det historiske Palestina i krigen i 1967.

Det Gaza jeg møtte i 1967, har ingen likhet med det Gaza vi ser på bildene etter den israelske teppebombingen. Den gangen ble jeg sjokkert over elendigheten i leirene. I dag mangler vi ord for det som skjer. Gaza i 1967 ble et vendepunkt for meg. Håpet er at Gaza igjen blir et vendepunkt for så mange, at vi aldri opplever en slik tragedie igjen.

Tittel: Våre kamper. Mot rasisme og fascisme 1865 – 1940
Forfatter: Jonas Bals
Forlag: Res Publica
Utgitt: 2023

Av: Elise Tunstrøm, leder i Manifest tankesmie

---

Det finnes noen øyeblikk hvor mange flere av oss samtidig blir påkobla, reflekterer og føler. Det kan være store og positive hendelser – som når Brå brakk staven, Norge slo Brasil i fotball-VM, eller når den første koronavaksina i Norge ble satt – men også vanskelige og sjeleknusende øyeblik som osloterroren 25. juni, Utøya 22. juli, eller større langvarige hendelser som Russlands invasjon av Ukraina og i skrivende stund Israels folkemord på palestinerne på Gaza.

I Jonas Bals’ velskrevne og ambisiøse bok Våre kamper dras leseren inn i det som må ha vært en tid hvor disse skjellsettende øyeblikkene var mange, nemlig tiden da fascismen ble til. Fascismens vei til makta påvirket hele Europa og etter hvert store deler av verden. Hendelsene var så store og skjebnesvangre at de grep inn i alles liv, enten direkte eller følelsesmessig, noe som heldigvis førte til antifascistisk handling. Og det er nettopp dette boken til Jonas Bals handler om: fascismens kaotiske framvekst og motstanden mot den.

Fascismens ingredienser – fra fjern og nær

På ungdomsskolen så jeg filmen The Wave. Den skal forklare hvordan vi mennesker kan bli med i en suggererende og autoritær massebevegelse. Men det forklarer egentlig ingenting om fascismens kompleksitet og alle ingrediensene som må til før reaksjonære bevegelser blir fascistiske.

Denne kompleksiteten går Bals løs på i Våre Kamper, og begynner boken med en av fascismens sentrale ingredienser: rasismen. Bals lokaliserer fascismens rasistiske røtter på den andre siden av Atlanteren, i perioden etter den amerikanske borgerkrigen. Borgerkrigen ga afrikansk-amerikanere formell frihet, men rasismen og det dehumaniserende menneskesynet fantes fortsatt i befolkningen. Også i arbeiderbevegelsen, hvor for eksempel de fleste fagforeninger kun organiserte hvite (fagforeningen IWW var en antirasistisk motkraft) var solidariteten med andre arbeidere lav. Bals drar fram hvilket utfall rasismen i USA får på slutten av 1800-tallet som etter hvert fører til en sterk innskrenkning av afrikansk-amerikaneres frihet. Både gjennom organisert vold i Ku-klux-klan, og etterhvert i lovverket med Jim Crow-lovene, som lovfestet segregeringen mellom hvite og svarte.

Videre bruker Bals mye plass på det som kanskje først dukker opp i pannebrasken når vi hører ordet fascisme: Mussolini og Italia. Her får vi presentert flere av de andre ingrediensene som måtte til for at fascismen skulle bli til den bevegelsen den ble: Økonomisk krise, fremmedgjorte unge soldater, et borgerskap med redsel for sosial omveltning i arbeiderklassens favør, og en vakker historie om den italienske mannen som overmenneske. Helt kort kan man si at den fascistiske ideologien tilbyr et verdensbilde hvor klasser ikke finnes, og hvor troen på den sterke nasjonalstaten og at ulike deler av befolkningen har ulike roller i å utvikle den, står sentralt. I fascismen finnes ingen motsetning mellom overklassen og arbeiderklassen, ettersom begge har en rolle å spille i skapelsen av den autoritære staten. Arbeiderbevegelsen ble med sin internasjonalisme og klassekamp antitesen til fascismens grunnleggende samfunnsprosjekt.

Et av de andre fiendebildene til fascismen var alle de som ikke passet inn i fortellingen om overmennesket. I Tyskland var nazismens ekstreme antisemittisme en av de mest sentrale bestanddelene. Bals beskriver hvordan Tyskland så med stor beundring på USA og og Jim Crow-lovene, som de entusiastisk tok inn i sin egen verktøykasse. Koblingen mellom den amerikanske rasismen og den tyske nazismen gir innsikt i hvordan fascismens linjer kan trekkes både bakover i tid og over store avstander: USAs institusjonaliserte rasisme fant et nytt hjemsted i den tyske nazismens strategi.

Bals tegner opp et bilde av hvordan et sammensurium av reaksjonære bevegelser i en globalisert verden påvirket hverandre. Framstillingen er kompleks og gjennom eksempler som tydeliggjør både de store politiske strategiene, så vel som fascismens verdensanskuelse, blir resultatet en større innsikt i fascismens dynamikk og kjerne. Denne innsikten gir oss også et bedre utgangspunkt for å forstå vår egen tids fascistoide strømninger.

Antifascismen blir til

Men Våre kamper handler først og fremst om den antifascistiske historien og hva som ble gjort for å stoppe fascismens fremvekst. For i alle land hvor fascistiske bevegelser og tankegodset begynte å melde seg, ble den møtt med antifascistisk organisering.

Antifascismen bestod av ulike strategiske tilnærminger – fra å prøve å forstå hva fascismen var (med Clara Zetkin som lyktebærer), til at arbeiderbevegelsen bevæpnet seg for å forsvare seg. I Italia ble i 1922 det første antifascistiske arbeidervernet organisert til forsvar mot den fascistiske volden. Det bestod av ulike ideologiske grupperinger, samlet i en organisasjon som fikk navnet Arditi del Popolo (Folkets dristige). Arbeidervernet som strategi spredte seg gjennom Europa, til Tyskland, Østerrike, Spania og flere andre land. I Barcelona, hvor den anarkistiske fagforeningskonføderasjonen CNT var i majoritet i fagbevegelsen, fantes det i 1936 rundt 200 arbeidervern. Forståelsen for viktigheten av å kjempe om gatene ble også brakt til Norge av blant andre Einar Gerhardsen.

Den norske antifascismens strategier spilte på flere taktikker simultant: Fra organiserte arbeidervern klare for å forsvare gatene, til sosial politikk som bekjempet arbeidsledigheten blant ungdom, til organisering av de mange skogsarbeiderne som var helt utenfor fagebevegelsen. Og som Bals nøye påpeker gjennom boken, var det ikke bare venstresiden som var antifascister; også liberalere  – og noen ganger konservative – hadde en viktig rolle å spille i å stoppe fascismens framvekst i Norge. Spesielt høyremannen C.J. Hambro dras fram som en sentral aktør som bidro til at næringslivet og Høyre ikke tok side med fascistene (som den etablerte høyresiden hadde gjort i mange andre land).

I Norge, som internasjonalt, var det dype kløfter mellom kommunister og sosialdemokrater. Bals behandler disse konfliktene i boken, og legger ikke skjul på at han mener folkefronten var den riktige strategien, og at Komintern stod i veien for den. Om Bals behandler disse forskjellige ideologiske standpunktene og deres proponenter på en rettferdig måte, er for en ikke-historiker vanskelig å vurdere. Men konfliktene han drar frem fortjener refleksjon.

Den manglende tilliten mellom sosialdemokratene og kommunistene, som følge av blant annet Kominterns sosialfascisme-linje, er en kompleks affære. Konflikten gjaldt hele Europa og var flere steder preget av direkte fiendskap. Splittelsen var ikke kun en politisk og ideologisk splittelse, men fikk utfall i konkrete og alvorlige hendelser, som ved attentatet på kommunistene Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. Samtidig utviklet Sovjetunionen seg til å bli noe helt annet enn det demokratiske samfunnet arbeiderbevegelsen alltid hadde kjempet for. Det var med andre ord store politiske visjoner og prosjekter som sto på spill.

Å navigere i en samtid hvor splittelsen på venstresiden framstår monumental, og fascismen samtidig har vind i seilene, virker som en nesten uløselig oppgave. Og det er heller ikke nødvendig for vår egen generasjon å løse datidens konflikter eller velge seg en side, men samtidig må vi forstå grunnlaget for splittelsen. Her er Bals sin framstilling et godt utgangspunkt for videre diskusjon.

For nåtidens venstreside er det kanskje et mer spennende spørsmål om vårt prosjekt er godt nok for å lage et bolverk mot fascismen hvis den på ny melder sin ankomst. Dagens sosialdemokratiske partier er langt fra det fremoverlente prosjektet de representerte i mellomkrigstiden: til dels på grunn av at mange viktige kamper er vunnet og til dels fordi sosialismen som alternativ til kapitalismen, etter Thatcher og Blair, ikke lenger er på dagsordenen. Fascistiske bevegelser vokser seg sterke der de på grunnlag av økonomiske kriser og uro kan rekruttere fra alle samfunnsklasser. De antifascistiske strategiene i mellomkrigstiden forsto viktigheten av at venstresiden måtte ha løsninger på de vanskelige hverdagssituasjonene befolkningen sto i. Kanskje vi kan bruke ideen om å skape bolverk mot fascismen til å reflektere over vår egen tids venstreside: Skaper venstresidens politikk gode liv? Og meningsfulle liv?

Noe av det beste med Bals sin bok er alle små sidehistorier hvor vi blir kjent med enkeltskjebner, politiske diskusjoner, artikler som blir skrevet og menneskers indre motivasjoner for å stå opp mot urett. Disse historiene skaper en følelse av nærhet til personene vi leser om og situasjonene de sto i. For meg som leser havner jeg inn i en refleksjon om de forskjellige hensynene, motivasjonene og overbevisningene datidens antifascister sto i. Og det er nettopp dette som gjør boka veldig god; jeg tvinges til å tenke på hva fascismen var, venstresidens posisjoner, hvilke strategier som er gode, dehumaniseringen og rasismens rolle, – hele tiden med en murrende følelse av at det er utrolig krevende å forstå sin egen samtid.

I møte med dagens voksende fascistiske bevegelser og autoritære regimer – i en samtid som er mer og mer preget av skjellsettende og brutale hendelser – så burde vi hente inspirasjon fra mellomkrigstidens internasjonalisme, solidaritet, politiske diskusjoner og strategier. Denne historien er heldigvis nå gjort mer tilgjengelig med Våre kamper.

Kjersti G. Berg: Palestina. Fakta på bakken
Oslo: Universitetsforlaget, 2023, 172 sider

Odd Karsten Tveit: Palestina. Israels ran, vårt svik
Oslo: Kagge Forlag, 2023, 484 sider

Av Tore Linné Eriksen, bokredaktør i Gnist

---

På kort tid har vi fått et knippe Midtøsten-bøker skrevet på tilgjengelig norsk av forfattere som kjenner sitt publikum, og som derfor veit hvilke kunnskapshull som må fylles og hvilke perspektiver som trengs å utvides. I Nedenom og hjem i Beirut. Libanon i krig, fred og kriser (Oslo: Spartacus Forlag 2022), trekker Bendik Sørvig opp både historiske hovedlinjer og aktuelle perspektiver. Som journalist og samfunnsgeograf, med lang fartstid i landet som bistands- og solidaritetsarbeider, er han godt rustet til å vise oss vei gjennom et broket religiøst, etnisk og politisk landskap som for mange av oss er vanskelig å trenge inn i. Spillet om Syria (Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2022) er et resultat av forskning i Midtøsten gjennom flere tiår, og som historiker er Hilde Henriksen Waage er opptatt av å studere Syria som en del av en region hvor både andre araberstater, Iran, Israel og stormaktene har politiske, militære og økonomiske interesser.

Men her det to bøker om Israel og Palestina som skal løftes fram. De er begge skrevet før Hamas’ angrep i 7. oktober 2023 og Israels brutale hevntokt som må betegnes som folkemord. Men vi har alle bruk for bakgrunnskunnskap og dypere innsikt enn det vestlige medier gir oss med sin dekning, heldigvis med noen få unntak.

Okkupasjon på bakkenivå

Kjersti G. Berg er historiker med avhandling om palestinske flyktninger. Nå har hun gjennom et originalt forfattergrep maktet å supplere og korrigere mer tradisjonelle framstillinger av politikk, ideologi, nasjonalisme og internasjonale konflikter. Sjølsagt trekkes også slike hovedlinjer opp, men forfatteren går så konkret som mulig til verks. Som tittelen antyder, er hun mest opptatt av det som synlig på bakken: byer, landsbyer, boliger, religiøse bygninger, landskaper, grenseposter, murer og – ikke minst – flyktningleirer.

Det starter med et gammel fort nær Ramallah på Vestbredden, som blei oppført i mellomkrigstida for å befeste det britiske herredømmet over mandatområdet Palestina. Et stykke inn på 1990-tallet blei stedet omgjort til det noen etter «Oslo-avtalene» så for seg som hovedkvarter for det «palestinske myndigheter». Men istedenfor en sjølstendig stat tok den israelske okkupasjonen av Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem bare nye former. Fakta på bakken gir oss derfor historien om utvidet kolonisering gjennom jødiske bosettere med beskyttelse av en militarisert stat. Ikke noe illustrerer fysiske strukturer tydeligere enn den massive Muren som er førdømt som folkerettsstridig av Den internasjonale domstolen i Haag, uten at det har fått noen konsekvenser. Muren blir av mange palestinere omtalt som en «apartheidmur», og Berg viser til internasjonale konvensjoner og rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner som nå bruker apartheid-begrepet.

 

Harme og desperasjon

Ved sida av israelsk okkupasjon og grenseutvidelser er det Bergs hovedpoeng at kampen for flyktningers rett til å vende tilbake til hjemlandet er nøkkelen til å forstå det ofte kalles Israel/Palestina-konflikten. Rundt 750 000 palestinere blei fordrevet ved statens Israels fødsel med påfølgende krig i 1948, og av alt 13 million palestinere i verden i dag er det bare halvparten som bor i Gaza, Vestbredden, Øst-Jerusalem og Israel. Sporene etter deres historie i eget land blir systematisk rasert gjennom riving av boligområder, jødisk bosetting, beplanting eller asfaltering. Sterkest inntrykk gir det å komme på innsida av flyktningleirer i FNs regi. De omtales her som «evig midlertidige» så lenge Israel holder grensene for retur fortsatt stengt 75 år seinere.

I annet kapittel er temaet de fysiske strukturer på Vestbredden, hvor alt tyder på at jødisk kolonialisme og kontroll over palestinere sikter mot en permanent innlemming i strid med folkeretten. Det er derfor ikke overraskende at «tostatsløsning» for lengst har blitt en illusjon, og at det mest er tale om en «kvasistat» som er stadig mindre representativ, og som lever på bistandsgiveres nåde. På palestinsk hold er håp derfor avløst av harme og desperasjon, slik vi har sett i de siste månedene, noe som er lett å forstå gjennom ei bok som er like konkret og jordnær som den er perspektivrik.

Overbevisende veiviser

Det finnes knapt noen bedre veiviser inn i det det israelsk-palestinske landskapet enn Odd Karsten Tveit. Ikke bare har han vært NRK-korrespondent i Midtøsten i mange perioder helt fra 1979, han har også bak seg et rikt forfatterskap bygd på et bredt nettverk i regionen og vilje til å avdekke den menneskelige – eller umenneskelige – virkeligheten bak overskriftene. Dessuten er han kjent for iherdige dypdykk i arkiver, frigitte dokumenter, dagbøker og memoarer fra et mangfold av aktører. Denne gang gir han oss ei bok som på samme tid er et uunnværlig historisk oppslagsverk, ei kritisk saumfaring av Norges rolle og ei beretning fortalt med journalistisk driv og innlevelse. Fra sine mange notisbøker formidler forfatteren også treffende sitater, dikt, sagn og andre fortellinger, det bringer ytterligere liv i teksten. Det personlige engasjement kommer åpent fram gjennom overskrifter som «Offerlandet», «Det største ranet», «Løftebrudd», «Kvelertak», «Avsløringene» og «Falsk justis».

Et tydelig program gjennom hele boka er å avkle myter som også har godt feste i norsk opinion. Den første av dem er at Israel er et demokrati som behandler alle innbyggere likt, noe som i dag er enda fjernere fra virkeligheten enn noen gang. Steg for steg blir det vist hvordan staten Israel bygger på systematisk – og rasistisk – diskriminering av palestinere som drives vekk fra sine eiendommer og rammes av «Fraværendeloven» om de ønsker å vende tilbake. All tvil blei revet til side med «Nasjonalitetsloven» fra 2018, som slår fast at Israel er en nasjonalstat for det jødiske folket, og med regjeringserklæringer, kolonialisme og krig som sikter mot et Stor-Israel fra Jordanelva til Middelhavet. Det er noe annet enn okkupasjon, som jo i folkerettslig forstand er midlertidig og legger sterke begrensninger for hva en overmakt kan foreta seg.

Farlig fiksjon om «tostatsløsning»

Den andre myten handler om det som kalles «fredsprosessen» eller en «tostatsløsning», men som i dag brukes til å opprettholde fiksjonen om konflikt mellom to parter istedenfor en kamp mellom okkupant og et okkupert folk. Tveit er på sitt beste, og mest overbevisende, når han forteller om tortur, vilkårlige drap på sivile, kollektiv og utenomrettslig straff, rasering av palestinske hjem og jordbruksområder, uforholdsmessig militær vold, bosettinger i strid med Genèvekonvensjonen og åpenbare propagandaløgner.

Norge vil gjerne beholde eierskap til både forhandlinger og bistand, og det gis mange eksempler på hvordan dette har ført til ettergivende standpunkter, sjøl når det tydelig er tale om klare folkerettsbrudd. Når en rekke internasjonale organisasjoner, FN-rapportører og israelske freds- og menneskerettighetsaktivister taler om apartheid etter Den internasjonale straffedomstolens definisjoner, viser Tveit at norske myndigheter opptrer tafatt og unnvikende. Fraværet av internasjonalt press og straffetiltak tjener derfor som et signal til Israels regjering om fritak for ansvar. Ifølge forfatteren er det også høyst misvisende å tale om sjølstyremyndigheter når stadig større deler av områdene blir kolonisert, den militære kontrollen trappes opp og president Mahmoud Abbas legitimitet blant palestinere skrumper inn dag for dag.

Israel som unntak?

Den tredje myten er at kritikere, palestinske solidaritetsvenner og norsk LO forskjellsbehandler Israel og ønsker straffetiltak og protester som ingen andre land utsettes for. Etter å ha lest Palestina, er mitt inntrykk det stikk motsatte. Det ser isteden ut til at det er Israels trofaste forsvarere som gjør landet til et unntak, hvor folkeretten ikke gjelder, hvor okkupasjon og fordriving er akseptabelt og hvor internasjonale sanksjoner aldri kan komme på tale. Når norske politikere sier at dialog er å foretrekke framfor isolasjon og straffetiltak som reaksjon på en okkupasjonskrig, så gjelder det som kjent bare Israel.

Det er aldri tvil hos Tveit om at det handler om offisiell israelsk politikk og sionistisk ideologi, og ikke om jøder og jødedom i sin alminnelighet. Det utelukker sjølsagt ikke beskyldninger om antisemittisme, som er en flittig brukt strategi for å beskytte både tidligere regjeringer og dagens ultraortodokse, ultranasjonalistiske og ultramilitaristiske regime. Men med sin grundighet tror jeg at Odd Karsten Tveit vil stå støtt i stormen som følger. Måtte han bare få rett når han skriver at bare den som tror på mirakler, er realist. Men nå ser det mørkere ut enn noen gang.

 

 

Artikler og intervju

Leder
Woke, kulturkrig og krenkelser

Gnistsamtalen
Fascismen er en måte å få folk til å holde kjeft på

For en dyp antifascistisk verktøykasse
Av Adrien Alexander Wilkins

Carline Tromp om den reaksjonære bølgen
Av Hannah Sigriddatter Ander

Fascisme og klassekamp
Av Olav Gjøystdal

Musikk og politikk – intervju med Dreamslain
Av Tonje Sommerli

Hvilken krise leder til fascisme?
Av Ståle Holgersen

En kapitalisme på tomgang og statsbudsjettets fallitt
Av Trym D. Rødvik og Jostein Jakobsen

Mitt første møte med Gaza
Av Peder Martin Lysestøl

Bokomtaler

Palestina. Fakta på bakken
Av Kjersti G. Berg

Palestina. Israels ran, vårt svik
Av Odd Karsten Tveit

Våre kamper. Mot rasisme og fascisme 1865 – 1940
Av Jonas Bals

Tilbakeslaget – om den reaksjonære bølgen og hvordan Andrew Tate vant internett
Av Carline Tromp

Med et brennende hjerte. Martin Tranmæl 1879 – 1967.
Av Nils-Henning Hontvedt

Carl Jeppesen. En politisk biografi.
Av Tallak Moland

The invention of Marxism. How an idea changed everything.
Av Christina Morina

Bokhjørnet
Av Tore Linné Eriksen

Ikke mist lenkene
Av Tore Linné Eriksen

Utdrag fra boka «Krisernas tid: Ekologi och ekonomi under kapitalismen» av Ståle Holgersen (Daidalos 2022). Ståle Holgersen er geograf og jobber som universitetslektor ved Örebro Universitet.
Oversatt fra svensk av Daniel Vernegg.

Vi kan lett overse fascismens rolle i krisene – og krisenes rolle for fascismen – om vi kun holder oss til ideenes verden. Den kanskje mest kjente definisjonen av fascisme er paligenetic ultranationalism, myntet av den britiske historikeren Roger Griffin, der det sentrale er myten om nasjonal gjenfødelse (paligenesis). Dette er et viktig aspekt, men det sier oss veldig lite om fascismen som historisk kraft. Mange sentrale ideer fantes lenge før fascismen ble til, som for eksempel ultranasjonalisme, kolonisering som patriotisk plikt, antisemittisme og demonisering av jøder og en forkjærlighet for det autoritære. Skal vi forstå fascismen som historisk kraft, kan vi ikke (kun) spørre den sinte ungdommen som lengter etter en sterk leder, eller pensjonisten som skremmes av «innvandreren», om hvordan de tenker om verden. Vi må (også) se under hvilke historiske omstendigheter fascismens potensial kan virkeliggjøres. Det første vi da finner, er at fascismen aldri har vært til for vanlige tider.

Så lenge den politiske økonomien var/er relativt stabil, var/er fascismen hvilende, og ifølge mange ledende fascismeforskere, er den utløsende faktoren for at dette skal endre seg, nettopp krise. Om vi virkelig vil forstå problemet må vi, ifølge Geoff Eley, «begynne med å teoretisere rundt fascismen i termer av den politiske krisen som fremkalte den». Den sosiale konteksten er ifølge Robert Paxton en «følelse av overveldende krise som ikke kan løses på tradisjonelt vis». Poulantzas betonet viktigheten av å analysere de spesielle politiske krisene «som svarte mot unntaksregimets spesifikke former». Massene hadde ikke funnet fascismen attraktiv, skriver Malm og Zetkin-kollektivet, «om de ikke kjente at grunnen forsvant under føttene på dem». Om krisen er konstituerende for fascismen, blir det naturlige oppfølgingsspørsmålet: Hvilke kriser leder til fascisme?

Vi må begynne med å konstatere at ingen krise noensinne i seg selv har skapt fascisme, like lite som en enkelt ingrediens kan bake et helt brød. Når verdenshistorien virkelig ryster de sosiale relasjonene i grunnvollene, kan det være uklart hva som er krise og hva som er noe annet, for eksempel sosial nød etter en krig. Vi må se krisene i sin kontekst og konteksten i krisen: under hvilke omstendigheter kan ulike typer kriser bidra til fascisme?

Mellomkrigstiden kom med representasjonskriser. Dette var en form for politisk krise som ifølge Poulantzas utviklet seg når storkapitalen, de store jordeierne og senere den mellomstore kapitalen vendte «sine» politiske representanter ryggen. Representasjonskrisen bidro til unntakstilstanden og fascismens gjennombrudd, og gikk ifølge Poulantzas hånd i hånd med en ideologisk krise. Og så har vi økonomiske kriser. Om man sammenligner de landene der fascismen har hatt sterkest fotfeste, ser vi at den økonomiske utviklingen har vært veldig ujevn. Tyskland var allerede en verdensledende industrinasjon når Italia begynte å industrialiseres. Samtidig opplevde begge landene økonomiske vanskeligheter etter første verdenskrig, dels økonomiske kriser på begynnelsen av 1920-tallet, og for den tyske fascismen var krigserstaningenes åk også en viktig faktor. Deretter kom den store depresjonen i 1929. Eley bygger videre på Gramsci og Poulantzas når han ser fascismens framvekst som en kombinasjon av en «representasjonskrise» og en «hegemonikrise». Det er naturligvis en analytisk utfordring å skulle forsøke å skille ulike kriser fra hverandre, ettersom dette de facto blir en organisk krise, hvor kriser ikke bare sammenfaller, men også former og muligens forsterker hverandre.

Dette skjer i en historisk kontekst. Vi kommer så klart ikke unna første verdenskrigs massedrap som traumatiserte Europa og produserte veteraner som utgjorde kjernen i såvel squadristi som de tyske frikorpsene. I Russland ble det revolusjon, i flere av kapitalismens kjerneland ble det gjort revolusjonsforsøk og intellektuelle fra ulike tradisjoner snakket om at kapitalismen kom til å falle. I denne sammenhengen vokste fascismen fram. I en kombinasjon av politiske, ideologiske og økonomiske kriser virket det uklart hvorvidt de borgerlige statene virkelig kunne opprettholde den sosiale orden. Med andre ord: det virket uklart om de kunne garantere at kapitalismen overhodet ville kunne overleve.

Vi kan ikke her gjøre en grundig analyse av fascismen, men vi skal ta med oss tre ting i forhold til krise og klasse. For det første: fascismen blir en reell mulighet når kapitalistklassen ikke virker å på vanlig måte skape en krise i sitt eget bilde, og når statene ikke virker makte å reprodusere seg selv som kapitalistiske stater. For det andre: også om fascismen var en folkelig bevegelse, med stor støtte blant småborgerskapet og også arbeiderklassen, ville den aldri kommet til makten om ikke den herskende klassen hadde akseptert det. Tidligere forsøk – Mussolini 1919, Hitler 1923 – hadde mislyktes monumentalt nettopp fordi de ikke ble sanksjonert av samfunnets topp. Fascismen kommer ikke til makten gjennom generalstreik eller sosiale opprør – som potensielt ville kunne frigjøre venstrekreftene den vil utrydde – den krever hærens og politiets oppslutning. Veien til makt går på den ene siden gjennom krise og kaos, men på andre siden skjer maktoverføringen alltid i ordnede former. I mer stabile land som Frankrike, Belgia og Storbritannia valgte den herskende klassen og den politiske eliten å forkaste fascistenes tilnærminger. Uten maktens godkjennelse har ikke fascismen noen sjanse, uansett hvor mye ideologi, propaganda eller gatemilitser de kan mobilisere.

For det tredje: fascismen er en måte å reprodusere kapitalismen gjennom kriser. Selv om fascistisk retorikk og estetikk kan minne om en pervertert anti-kapitalisme – kritikk av globalisering, finanskapital og også av det «universelle» – inneholder den aldri en kritikk av profittmotivet, den private eiendomsretten eller kapitalismens grunnleggende klasserelasjoner. Med andre ord, kritikken av det universelle – men aldri av det som skaper det universelle – er en motsetning den aldri kan gå hinsides. På lignende vis kan fascismen i sin retorikk og ideologi framstå som en klasseoverskridende bevegelse, ettersom den betoner nasjonen, korporativismen og klassesamarbeidet, og har ulike former for folkelig støtte. Men i virkeligheten er den avhengig av kapitalistklassen, står trygt på kapitalens grunn, og slutter dermed opp om kapitalistklassens dominans over arbeiderklassen. På et dypere nivå, påpeker Ugo Palheta, er fascismen en intensivering av den utbyttingen og dominansen som ligger til grunn for klasserelasjonene, ettersom det produseres en samfunnskropp som er ekstremt hierarkisk (i relasjon til klasse og kjønn), normaliserende (i termer av seksualitet og kjønns/genusidentiteter) og homogeniserende (i termer av etnisitet/rasisme). Fengsel og massive forbrytelser som folkemord, påpeker Palheta, blir ikke utilsiktede konsekvenser, men er alltid potensialiteter i fascismen. Fascisme er et eksepsjonelt system for systematisk vold mot dem som identifiseres som fiender av nasjonen. Den slippes inn i maktens korridorer av (deler av) den herskende klassen for å løse og håndtere politiske, ideologiske og økonomiske kriser – og dermed sikre kapitalismens fortsatte eksistens.

Hvordan hadde fascismen sett ut om den kom til makten i det globale nord i dag? Det er et vanskelig spørsmål, ettersom fascismen ennå ikke har realisert seg i noen land. Diskusjoner om fascisme reduseres ofte til mellomkrigstidens Italia og Tyskland, men historien gjentar seg aldri, og det Tredje riket kommer aldri tilbake. Snarere enn å vente på «Fascismen» som en ferdig pakke, bør vi søke etter tendensen som peker i den retningen. Men vi kan også forsøke å forestille oss ulike scenarier.

Hva ville skje dersom en klimafornektende, misogyn og rasistisk president tapte et valg, kalte alt en konspirasjon, ropte på sin bevæpnede gatebevegelse, og mobiliserte sine venner innen politiet, militæret og storkapitalen for å styrte den nyinnsatte presidenten? Kanskje presidenten hadde brukt sin presidenttid til å stimulere nasjonalismen, til å gjenopprette den nasjonale stoltheten og gjøre sitt land great igjen. Kanskje ville han hylle politiets strukturelle drap på rasifiserte mennesker, tjene fossilkapitalens interesser, over tid avle en farlig gatebevegelse og underminere massemedia. Kanskje ville dette skje under en av kapitalismens største organiske kriser noensinne, som også innbefattet en pandemi som ga muligheter til å innføre unntakstilstand? Kanskje denne store nasjonen også var truet av en geopolitisk konkurrent om verdensherredømmet? Hva ville da skje?

Alle stjerner syntes å stå riktig på himmelen for Donald Trump, den der kvelden i januar 2021 da tilhengerne hans stormet kongressen. Alle piler pekte mot fascisme. Men en sentral ingrediens manglet. Dominerende deler av den herskende klassen så ikke behovet for å løse krisen med ekstraordinære midler. Det fantes andre måter å løse krisene på. For mange kapitalister var trumpismen fortsatt for vulgær. Storselskaper som Apple og Facebook foretrakk Joe Biden, sentrale deler av statsapparatet var ikke akkurat allierte (FBI etterforsket ham i perioder), samtidig som mange – av gode grunner – mente at Biden ville være bedre på å håndtere koronapandemien.

*

En krise som 1900-tallets intellektuelle ikke diskuterte i relasjon til fascismen, var den globale oppvarmingen. Er dette ytterligere en krise som har potensial for fascisme? Klimakrisen kan utvikle seg i ulike retninger, og dessverre peker noen av disse mot fascisme. Vi kan identifisere tre.

For det første, fascisme som forsvar mot progressive bevegelser. La oss si at det folkelige presset blir så sterkt at ledende politikere faktisk begynner å gjøre det som trengs for å oppvarmingen under 1,5 grader. Det vil si redusere utslippene med sju prosent årlig; stenge oljeplattformer og kullgruver; stoppe flyindustrien; omorganisere kapitalismens geografi for å minimere behovet for transport; stoppe avskogingen; tvinge finanssektoren til å investere i visse sektorer og forby andre. En slik prosess kommer til å true friheten og makten til sentrale deler av kapitalistklassen, og enkelte sektorer kommer til å fullstendig ødelegges. Mange kommer til å se dette som en trussel mot selve kapitalismen. Er det utenkelig at store deler av kapitalistklassen i en slik situasjon vil kunne søke seg til en fascistisk høyreside som kan forsikre verden om at klimakrisen er en konspirasjon? Virkelig ikke.

En annen vei til fascismen kan gå via selve krisene. En sjokkdoktrine på steroider. Om kriser innebærer muligheter for rasisme, kommer det unektelig flere muligheter i framtiden. Stadig flere hetebølger som dreper mennesker og ødelegger avlinger, stadig flere skogbranner, ekstremvær som presser havet kilometervis innover land, mangel på mat og vann, millioner av mennesker som tvinges til å flykte, og vankeligheter for statsapparatene med å opprettholde status quo. Hva skjer dersom en sosialistisk regjering foreslår at byrdene må fordeles jevnt? Den nordamerikanske statsviteren Cara Dagget skriver om petromaskulinitet, hvordan uroligheter i kjønnsstrukturer og i klimaspørsmålet kan lede til et ønske om stadig mer autoritære løsninger. Dagget spør om hvorvidt klimakrisen kommer til å katalysere fascistiske begjær etter Lebensraum, et rom for hvite som er stengt for de truende andre, uavhenig om det handler om innvandrere eller personer med avvikende kjønnsuttrykk. Dette er fascisme som forsvar for forestilte privilegier.

En tredje inngang er varianter av såkalt økofascisme. Om det ekstreme høyre aksepterer at den globale oppvarmingen er menneskeskapt – hvor kommer ansvaret til å plasseres da? Hvem har ødelagt naturen som noen mener å ha en historisk rett til? Man kommer nok ikke primært til å skylde på fossilkapitalen eller selskaper med hvite eiere og hovedkontor i den globale nord. Under holocaust ble seks millioner jøder drept på grunn av absurde påstander om at de styrte verden. Hva vil skje om jøder (igjen), eller muslimer (ettersom det er på moten), eller kinesere (på grunn av geopolitikk), eller afrikanere («overbefolkning»), eller innvandrere (eller hvilken som helst annen gruppe man kan mobilisere hat og rasisme mot) får skylden for klimaforandringene? Hva skjer om en fascistisk høyreside bestemmer seg for å skape rettferdighet på sin måte? Det finnes all grunn til uro om vi legger sammen erfaringene fra 1900-tallet med hvordan klimaforskere sier at verden kommer til å utvikle seg de neste tiårene.

Kriser er hendelser som innbyr til desinformasjon og konspirasjoner. Man kan bli mørkredd av å tenke på at stadig flere kriser kommer i en tid hvor informasjonssamfunnet selv synes å gjennomgå dramatiske forandringer. Ernesto de Araújo, Brasils utenriksminister under Bolsonaro, mener at «globaliseringen» er en konspirasjon ledet av «kulturmarxister» som virker gjennom «klimatisme», kjønnsideologi og «oikofobi». Den første peker ut klimakrisen som et kommunistisk komplott for å styrte regjeringer, den andre er den velkjente antifeminismen som ligger til grunn for alle prosjektene til det ekstreme høyre, og den tredje er motsatsen til «xenofobi» (fremmedhat) og uttrykker et hat mot egen nasjon. Konspirasjonsteorier gjødsles av usikkerheten som følger med kriser, og gode sosialistiske analyser er en motgift mot dette. Eksempelet de Araújo er bare ett av flere, men peker nettopp mot det politiske landskapet vi høyst sannsynlig vil bli tvunget til å forholde oss til framover.

*

Marxister legger ofte vekt på at fascismen nødvendigvis trenger en allianse med storkapitalen, at fascismen er en reaksjon mot sosiale bevegelser og en kontrarevolusjon mot den voksende sosialistiske bevegelsen. Dette har blitt kritisert av ikke-marxister, og det delvis med rette, ettersom mellomkrigstidens marxister ofte reduserte fascismen til å utelukkende handle om klasse. Om vi virkelig vil forstå fenomenet i sin fulle kompleksitet, må vi også forstå misogynien, rasismens relative autonomi fra klasserelasjoner, ultranasjonalismen og anti-liberalismen, psykologiske aspekter, en ujevn men kombinert utvikling både regionalt innen land samt statenes posisjonering innen den imperialistiske verdensordenen, med mer. Men så var det dette med babyen og badevannet: det er helt umulig å forstå fascismen uten å legge vekt på dens klassekarakter og hvordan den relaterer til kriser, og dermed til kapitalismens reproduksjon.

En sentral hypotese i denne boken er at kapitalistiske kriser reproduserer kapitalismen. Dette betyr ikke at det alltid må være sånn, eller at alle tror at det alltid vil være sånn. Fascismen blir svaret når krisene setter spørsmålstegn ved om den herskende klassen og de kapitalistiske statene overhodet kan reprodusere kapitalismen – i alle fall innen rammene av parlamentarisk representasjon og ytringsfrihet. Fascismen blir en mulighet når den herskende klassen i møte med en krise kun kan reprodusere sin verden gjennom ekstrem vold, unntakstilstand, ekstrem nasjonalisme og ekstrem rasisme. Fascismen er en nødløsning når det virker som at krisene ikke kommer til å kunne reprodusere kapitalismen. Fascismen blir med andre ord en mulighet når denne bokas grunnleggende hypotese utfordres. Fascismen er sjokkterapien når kapitalismen virkelig må omveltes for å kunne overleve.

En annen måte å se fascismen på, som ikke er uvanlig, er som en «reaksjonær», «underutviklet» form for kapitalisme, en fase der kapitalismens utvikling settes på pause og tiden går bakover. Poulantzas kritiseres med rette dette synspunktet: «Fascismen var i grunnen et svar på en utvikling av de kapitalistiske produktivkreftene […] mot en industriell utvikling, mot teknologiske innovasjoner, mot økt arbeidsproduktivitet, men alt dette samtidig som den utviklet den utvidede reproduksjonen av de kapitalistiske produksjonsforholdene, det vil si forsterket utbyttingen og den politiske klassedominansen». Fascismen, konkluderte Poulantzas, var «ikke en marsj bakover, men snarere en flukt framover».

Fascismen er altså ikke noe brudd med bokas hypotese – den er snarere siste utvei når hypotesen risikerer å bli ugyldiggjort.

Like før valghøsten 2023 endte med en historisk sterk høyreside i Norge, kom Carline Tromps nye bok Tilbakeslaget, som beskriver en pågående reaksjonær høyrebølge. I dette intervjuet forteller Tromp om den nye bølgen, og om hvordan høyresiden har brukt en venstresidestrateg til å lure venstresiden til å bli sin egen fiende.

---

Av Hannah Sigriddatter Ander, samfunnsgeograf og medlem i Gnist-redaksjonen

Intervjuobjekt: Carline Tromp er forfatter, litteraturkritiker og jobber i Klassekampen. Tromp er aktuell med boka Tilbakeslaget. Om den reaksjonære bølgen og hvordan Andrew Tate vant internett (Forlaget Manifest, 2023).

Andrew Tate, X og Sverigedemokraterna. Hva er det egentlig som foregår? 

Det er et nytt ubehag i kulturen. Provokatøren Andrew Tate er blitt en av verdens mest kjente influensere for unge gutter. Han fronter et budskap om at kvinner er menns eiendom, og at skolen skaper slavementalitet. Verdens rikeste mann, Elon Musk, kjøper Twitter (nå omdøpt til X) for å redde verden fra “woke-viruset”, slipper blokkerte nettroll inn og svarer på kritiske spørsmål med bæsje-emojier. I det svenske valget i 2022 stemmer én av fem førstegangsvelgere på Sverigedemokraterna, et parti med nynazistiske røtter. I flere land, også i Norge, blir barnearrangementer med drag queens avlyst etter trusler. Norske ungdommer identifiserer seg som ‘antiwoke’ i VG, og på TikTok snakker jenter om å bli ‘tradwives’ og la seg forsørge og dominere av mannen sin som et opprørsk livsvalg. Hva er det egentlig som foregår der ute?

Dette er begynnelsen på Carline Tromps nye bok Tilbakeslaget. Om den reaksjonære bølgen og hvordan Andrew Tate vant internett, utgitt på Forlaget Manifest, august 2023. Ifølge forfatteren er boka et forsøk på å beskrive et politisk-kulturelt væromslag der reaksjonære meninger og holdninger har fått en ny vår. Ja, hva er det egentlig som foregår? Vi tok en prat med forfatteren.

 

Profetisk om ‘TikTok-valget’ 2023

Å lese Tromps lille bok i dagene rundt skolevalget med en stor høyresideseier, drøye Greta Thunberg-utsagn og AP-topper som ville ta oppgjør med «woke», var som å lese i en profetisk politisk pamflett. Det som utspilte seg i den offentlige politiske debatten hadde fått en analyse og en bok allerede mens det pågikk. Tromp forteller at også hun ble overrasket over hvordan TikTok, Thunberg og «woke» ble så sentralt i debatten rundt årets skolevalg og lokalvalg. 

– Jeg skvatt faktisk skikkelig da jeg så nyhetene om skolevalget og utsagnet fra Unge Høyre-leder Ola Svenneby om at «generasjon Greta Thunberg var død». Det er jo akkurat slik boka mi begynner! 

 

Tromp viser til det første kapittelet i Tilbakeslaget, der hun raskt går gjennom debatten rundt fjorårets svenske riksdagsvalg. Dette var valget der man forventet å se effekten av at den politisk engasjerte og korrekte «generasjon Greta» hadde fått stemmerett, men hvor man endte opp med å bli overrasket over at høyresiden vant med god margin. Årets utsagn fra Unge Høyre-lederen er dermed et lite originalt ekko fra fjorårets svenske valg, der høyresida feiret sin seier nettopp med å hovere over at de hadde vunnet over en angivelig streng og prektig «generasjon Greta». 

 

Etter årets høyresideseier i det norske skolevalget, og kun få dager før kommunevalget, kom den samme analysen i norsk offentlighet: «Ungdommer på videregående sier kontant nei til å la klimakrise og woke-kultur dominere», stod det på lederplass i Stavanger Aftenblad. I Klassekampen gikk Oslos daværende byrådsleder Raymond Johansen (Ap) ut og mente det var behov for å ta et oppgjør med «woke». Ifølge Tromp er det synd å se at deler av venstresida går med på fortellingen om at «woke» er noe av det viktigste venstresida nå må kjempe mot. 

– Jeg blir egentlig litt irritert på hele fortellingen om at «woke» har gått for langt, og at det vi ser nå bare er en naturlig respons på det. Jeg tror fortellingen om at ungdommene er så engasjerte, flinke, opptatt av klima og politisk korrekte i stor grad er medieskapt, og at det i liten grad stemmer med terrenget. Og så lages det et opprør mot det igjen, mot en tenkt prektig generasjon. Det er irriterende å se hvordan deler av venstresida kjøper premisset om at «det har gått for langt». Man kan jo spørre, hva er det egentlig som har gått for langt og som venstresida bør kjempe mot her?, sier Tromp.

 

Ikke venstresidas fiende 

Vi befinner oss altså i et øyeblikk hvor mange ulike aktører og miljøer har funnet sammen i en felles kampsak mot det de kaller «woke». Men vi må gå noen skritt tilbake her. For hva er egentlig dette «woke»? Jeg forteller Tromp at når jeg leser boka, pendler jeg mellom følelsen av forståelse og forvirring over hva begrepet betyr, fordi det er så bredt. Det er ifølge Tromp en del av poenget. At begrepet er så vagt gjør at man kan samle et stort mangfold grupper: fra de mildt irriterte, til de frådende ultrakonservative kulturkrigerne. Likevel mener hun det er noen røde tråder og fellesnevnere under «woke-paraplyen».

– Om man ser på hva alle de ulike tingene som sorterer under begrepet «woke» har til felles, så er det nærmeste vi kommer en fellesnevner det de progressive bevegelsene kjemper for, sier Tromp, og viser til rettigheter knyttet til likestilling, kvinnekamp, abortrettigheter, antirasisme og kamp mot undertrykkelse. 

 

I boka viser Tromp hvordan også anti-woke-trenden er bred og uoversiktlig, men har noen fellestrekk. De «anti-wokes» fortelling om at ting har gått for langt når det gjelder inkludering, mangfold og identitet, er en fortelling skapt og vedlikeholdt av aktører på høyresida, og reflekterer ofte reaksjonære ønsker om å gjenopprette en tidligere orden som setter kjernefamilien, tradisjonelle kjønnsrollemønstre, Gud og fedreland i høysetet. I boka gjør Tromp en rask gjennomgang av ulike politiske kamper utkjempet under anti-woke-fanen. Blant de skumleste eksemplene finner vi Ungarns statsminister Viktor Orbán, som under årets CPAC (Conservative Political Action Conference), arrangert av den amerikanske konservative unionen (ACA), inviterte til en «no woke zone», der han annonserte at han hadde greid å beseire progressive og liberalere, og innføre en konservativ kristen utopi: «no migration, no gender, no war». Floridas guvernør, Ron DeSantis, ønsker å bli president med mottoet «Awake – not woke». I sin delstat har han på kort tid bl.a. innført forbud mot abort etter uke seks, forbud for lærere mot å snakke om seksualitet i skolen og påbud om at toaletter på læresteder og i offentlige bygninger kun kan brukes ut fra hvilket kjønn man er født som.

– Om venstresida blir med på «kampen mot woke», så mener jeg at vi går med på premissene til en reaksjonær høyreside, og at vi stiller oss på barrikader bygd av grupper vi ikke ønsker å assosieres med. Det er ikke noen god idé, slår Tromp fast. 

Så når deler av venstresida går ut og erklærer «woke» som fiende, er vi da egentlig i en slags merkelig situasjon der høyresida har lurt venstresida til å være mot sine egne fremskritt og seire? 

– Ja, det er nettopp det! Men på venstresida tror jeg de som er kritiske til «woke» snakker om «woke» som en stil eller et språk, og at de ikke nødvendigvis er så bevisste de reaksjonære politiske kampsakene som også ligger i dette begrepet, sier Tromp.

 

Gramsci-tyveriet

Gjennom Tilbakeslaget viser Tromp hvordan den nye reaksjonære høyrebølgen kjennetegnes av at den samler aktører som før har stått langt fra hverandre politisk. Gamle skillellinjer mellom høyre- og venstreside blir utydelige i den nye kulturkrigen. En overraskende kultfigur innenfor den mer høyreekstreme delen av den reaksjonære «anti-woke»-paraplyen er marxisten Antonio Gramsci. 

– De som er mest opptatt av Gramsci, og som bruker hans teorier om kulturelt hegemoni helt bevisst, er alt-right- og identitær-miljøer som er ganske langt ute på ytre høyre. De jobber med det de kaller metapolitikk, og fører den egentlige kulturkrigen. De ønsker å berede vei for konkrete radikale høyrepolitiske endringer ved å endre kulturen, forklarer Tromp.

 

Denne delen av høyresida stjal Gramsci fra venstresida allerede på 1960-tallet, som en motbevegelse til de venstreradikale sekstiåtterne. De høyrekonservative teoretikerne bak dette grepet var ifølge Tromp svært interesserte i metodene til sekstiåtter-bevegelsen.

– Sekstiåtterne hadde ikke makta rent politisk, men likevel greide de progressive bevegelsene å få en del gjennomslag. Dette gjorde de gjennom en slags kulturkamp, utenfor partipolitikken. Mye av kampen handlet om å få folk til å se strukturene de var oppfostret i, og å forstå at det er mulig å tenke og organisere samfunnet annerledes. Parallelt med dette oppstod det også i Frankrike et miljø med tenkere som kalte seg «det nye høyre», som jobbet frem en motstrategi til sekstiåttertrenden. Dette var et svært reaksjonært miljø som ville tilbake til strukturer fra før den franske revolusjonen, med tenkning om blod og jord som det som holder et samfunn sammen. For å få til dette, mente de, måtte de få folk til å tro at venstresida, som snakket så mye om frigjøring og så videre, egentlig representerte et tyrannisk prosjekt. Å si at de ble sensurert og undertrykt av venstresida, som sa de var for frihet, var en sentral strategi. Dette er jo en teknikk som fortsatt brukes av høyrereaksjonære. Flere av tenkerne fra dette miljøet fremholdes fortsatt som viktige tenkere på den reaksjonære høyresida. En av dem, Guillaume Faye, som har blitt enda mer radikal i tiårene etter 1968, har skrevet en “metapolitisk ordbok”, som handler om å snu på begreper. For eksempel kommer idéen om at innvandring er okkupasjon derfra. Dette er miljøer på ytre høyre som jobber ut fra den samme teorien som Gramsci gjorde, om at den hegemoniske kulturen kommer inn gjennom media, kirke, skole og kulturen, og at det er der man må få inn endring først for at folket skal være villig til å gå med på en revolusjon, forteller Tromp.

 

Venstresida i krise, og behovet for mer positive fortellinger

2023. Venstresida tapte lokalvalget og høyrevindene blåser stadig sterkere. Hva foregår? Mens mange i den offentlige debatten peker på «woke» og sosiale medier som en viktig utfordring for venstresida fremover, peker andre på at venstresida har vært dårlig på å presentere konkret venstrepolitikk som løser de materielle utfordringene vi står overfor. Må venstresida bli større på TikTok? Eller må venstresida presentere bedre og mer konkret politikk? Ja takk, begge deler, sier Tromp.

– Jeg tror det er lurt å ha noe tilstedeværelse på TikTok og de sosiale mediene som folk faktisk bruker. Men man må også slappe litt av. Etter skolevalget virket det som at alle tenkte at nå må venstresida ta seg sammen og bli store på TikTok. Men det er ikke sånn at alt kommer til å løse seg for venstresida om vi bare gjør det bedre i sosiale medier, sier Tromp. 

 

Tromp mener at mye av den reaksjonære høyrebølgen kan forklares med at folk føler seg usikre på framtida. I boka drøfter hun om tilbakeslaget mot opplysning og progressive verdier handler om en kollektiv frykt for å falle. Frykt for å miste kontroll, status, fast grunn under føttene og en fremtid for våre barn, i møte med økologiske kriser og en ny verdensorden der Vesten ikke lenger er verdenspoliti og moralsk vokter.

– Jeg tror mye av det som skjer nå er et svar på at mange føler seg usikre på framtida. Og selv om venstresida har mye god konkret politikk, som gratis tannhelse og god skattepolitikk, mangler vi gode svar på de mer overordnede spørsmålene om hva vi skal gjøre med klimakrisa, eller om hva vi gjør hvis kunstig intelligens kommer og tar over jobbene uten at vi har rigget verden for det. Mange av de folkene som blir populære på internett nå har en stor fortelling om hele verden, og det tror jeg er populært. Venstresidas store fortellinger handler ofte om kriser: fordelingskrise, klimakrise, naturkrise, økonomisk krise. Vi mangler derimot fortellingene som også gir håp om at det kan løses.

 

Svarene til høyresideinfluenserne handler ofte om å få kontroll på dette kaoset gjennom å gjenopprette en naturlig hierarkisk orden, og mye av innholdet i sosiale medier handler om hvordan også du kan bli rik, vellykket og mektig. 

– «Okei verden brenner, men da får jeg bare gjøre det beste ut av det for meg og mine» – det er jo ikke rart at folk ender opp med å velge dette, om alternativet er at vi ikke kommer til å få til å fikse de store krisene. Vi får jo ikke ned klimautslippene i Norge en gang. Jeg tror det bikker over for mange, og at de ser at mye i verden er korrupt og urettferdig, og oppi det hele ser man at de aller rikeste bare gjør som de vil uansett. Så hvorfor ikke bare prøve å bli en av dem? 

 

En utfordring for positive fortellinger på venstresida er ifølge Tromp at venstresida i dag fronter en politikk som i stor grad handler om å begrense, bygge ned og bekjempe de skadelige effektene av kapitalismen

– Dette er jo av ren nødvendighet. Vi må bygge ned mye for å løse krisene. Dagens forbruk og ressursutnyttelse må ned, det er jo ikke bærekraftig. Men vi får ikke folk entusiastiske med en hovedfortelling som går ut på at vi må trappe ned, så her må vi på en eller annen måte få inn en mer positiv fortelling. Vi må også presentere noe som svarer på følelsen av trussel. Jeg tror venstresida må bli flinkere på å få fram styrken i å stå sammen mot undertrykkende strukturer, i muligheter for omfordeling og et mer rettferdig samfunn, og ikke minst håpet om at en bedre verden faktisk er mulig. Uten det håpet er vi kjørt. 

 

Dette tidsskriftet fyller 50 år i år! Og som partiet det høyrer til så har det utvikla seg, fornya seg og forynga seg.

---

Dette jubileumsnummeret er ikkje eit historisk verk som gir ein rettferdig representasjon av 50 år med tekst og skribentar. Nummerredaksjonen har vald ut tema og artiklar som framleis er aktuelle i dag. Det kan kanskje virka rart at dei er det, sidan me har med tekstar som er 50 og 40 og 30 år. Men kapitalismen, imperialismen, rasismen og kvinneundertrykkinga er der fortsatt. Og Marx sine tekstar er jo over 150 år gamle, men dei er også aktuelle i dag, utan at me akkurat skal sei at våre tekstar held det nivået. Me ønsker at også dette nummeret skal kunna brukast i kampane lesarane deltar i, i dag.

Tidsskriftet har frå tidleg av ønska teoretisk utvikling og debatt. Som førre redaktør, Erik Ness, pleier å formulera det, så skal det helst vera ein artikkel i kvart nummer som redaktøren forstår lite av. Men det skal også vera bolkar som inviterer lesarar inn, som bokmeldingar og intervju.

Kva er sosialisme? Kva er eit klasselaust samfunn? Dette er spørsmål som blei diskutert då tidsskriftet starta i 1972, og som også blir diskutert no, også i jubileumsnummeret. Det skulle bare mangle, Vi er et revolusjonært tidsskrift, i 50 år.

Målet med tidsskriftet er å få debatt og være en arena for å utvikle ny kunnskap. Det er ikkje eit internblad for Rødt, me ønsker å diskutera med alle radikale. Me vil utfordra kjende standpunkt, men samtidig gi grunnskolering i saker som er viktige. Tidsskriftet er eit uttrykk for ein organisert bevegelse som vil ha kontakt med radikale folk, som vil slåss. I klassekampen får teorier og standpunkter seg. Me ønsker ikkje berre å finna fram dei mest perfekte teoriane om sosialisme og marxistisk økonomi, bak et skrivebord, men måle tankene opp mot det virkelige livet.

Me har heile vegen villa gi eit bidrag til den organiserte revolusjonære bevegelsen i Norge. Difor er spørsmål rundt organisering og praktisk klassekamp, kvinnekamp og antirasisme viktige spørsmål for tidsskriftet. Me har alltid stått økonomisk sjølvstendig, og basert oss på abonnementsinntekter og støtte frå lesarane. Rett nok har me søkt om statlig støtte og fått avslag, men et revolusjonært tidsskrift som vårt er vel ikke noe makta synes om. Kanskje er det like bra. Dette er ein politisk strategi, me er ikkje ein statsstøtta tenketank, men ein del av ein levande revolusjonær bevegelse.

Røde Fane, R! (ein kort periode), Rødt! (Me skifta navn til det nokre få år før Akp, RV og uavhengige blei partiet Rødt.), og Gnist har alltid hatt eit internasjonalt perspektiv med solidaritet med verdas kjempande folk. Mange av dei som har lese og skrive i tidsskriftet gjennom 50 år, har blitt politisk engasjerte av kampen mot USA-imperialismen sine åtak i Søraust-Asia og Sovjet-imperialismen sine åtak blant anna i Afghanistan. I dag betyr det blant annet støtte til kurdarane og palestinarane sin kamp – og akkurat nå støtte til Ukraina sin kamp mot Russlands angrep. For å forstå må me sjå på den internasjonale situasjonen, rivaliseringa mellom stormaktene, spesielt USA og NATOs streben etter å dominera stadig fleire land og regionar.

Tidsskriftet har heilt frå det starta som Røde Fane i 1972 villa dela kunnskap for å forandra.  EF-kampen var i siste fase i 1972. 25. september vann folket ein siger ein skulle tru var umobleg.  Kapitalismen med dei fire fridommane fekk seg ein på trynet. Sjølvtilliten auka og sigeren sette spor. Ja til EF avviste at EF ville bli en union. I dag veit me at det blei ein union, Den Europeiske Union, EU.

Heilt frå dag ein, har tidsskriftet vore ein arena for kvinnepolitisk debatt. Det skulle berre mangla, halvparten av menneskja er kvinner. Men, me lever i eit samfunn der det er menn som er mest synlege, bestemmer mest og set dagsordenen i samfunnsdebatten. Sånt set spor også i den revolusjonære bevegelsen. Me vann abortkampen, sjølv om angrepa på fri abort ikkje har stilna. Sekstimarsdagen vil vera til størst nytte for kvinnene, som er dobbeltarbeidande, sjølv om dei nye generasjonane menn tar meir ansvar i heimen og i barneoppdragelsen enn for 50 år siden. Debattane om kvinnepolitikk har vore heftige. Det kan du sjå ved å lese eit godt utval artiklar i det nummeret du nå leser.

Ein liten leseforklaring av dette nummeret:

– Me har ikkje latt forfatterne få endra noko i artiklane. Ingen utdjupingar som forklarer kva som er meint, sjølv om det er lenge sidan.

– Redaksjonen har forkorta de fleste artiklane sånn at dei er omtrent like lange, og det blei plass til fleire. Forfattarane har godkjent forkortningene.

– Redaksjonen har skrive ein kort intro for å plassare artiklene i si tid og ofte knytta artiklane til vår tid.

– Me har funne fram portrett av forfattarane frå den tida artikkelen ble skrive. Det minner oss om at artikkelforfattarane heile tida i hovudsak har vært datidas unge vaksne.

Me har ikkje hatt kapasitet til å laga oversikt over redaktørar og redaksjonsmedlemmer dei siste 50 åra. Men det er berre å gå inn på tidlegare nummer på nettsidene og sjå, mange har vore innom og sett sitt preg, samtidig som det er fleire som har vore med i redaksjonen i ein mannsalder.

I jubileumsåret består redaksjonen av mange unge vaksne, me har gjort eit skikkeleg generasjonsskifte på nore få år. Det peikar framover. Oversikt over noverande redaksjon står i kolofonen.

God lesing!

Redaksjonen for dette nummeret har bestått av:

Jorun Gulbrandsen

Erik Ness

Ingrid Baltzersen

 

Innholdsliste:

• Leder: En utopi, av Erik Ness
• Spredte minner om kampe mot porno, av Unni Rustad
• Kvinnekroppen som kamparena, av Ingrid Balterzen
• For 40 år siden jubla AP-kvinnene for sekstimarsdagen, av Magnhild Folkvord
• Verken gubbemarxisme eller likestillingsfeminisme, av Sissel Henriksen
• AKP (m-l) og kvinnekampen, av Gro Hagemann
• Til spørsmålet om ungene, av ukjent forfatter
• Skolen – oppbevaring og kontroll, av Jorun Gulbrandsen
• En ny, militær doktrine, av Per-Gunnar Skotåm
• Pol Pot, Kambodsja og Kina, av Pål Steigan
• Det nasjonale spørsmålet og samerett, av Svein Lund
• Intervju med Siavash Mobasheri: Ikke bare resultater i valg, av Erik Ness
• Er spredt bosetning reaksjonært?, av Kjersti Jacobsen
• Torsken – «not a nice guy», av Jens Andvig
• Drømmen om den «reine», vestlige sosialismen, av Kjersti Ericsson
• Kommunisme – himmel, helvete eller frigjøring?, av Jokke Fjeldstad
• Makt, motmakt og strategi for sosialisme, av Brigt Kristensen
• Grønn ny deal: gjennoppstått kenyesianisme eller sosialistisk strategi?, av Yngve Solli Heiret, Daniel Vernegg og Alf Jørgen Schnell
• Om å bake brød i en kapitalistisk økonomi, av Nina Bjørk
• Kvinner på tvers 25 år: Kvinneundertrykking og klasseundertrykking i uskjønn forening, av Siri Jensen
• NAV og den nye arbeidslinja: Nå står kampen om folketrygden, av Ebba Wergeland
• Intervju med Maren Amble Stinessen og Lars Mamen: Arbeidet bak eiendommene, av Hannah Sigriddatter Ander
• Bokessay: Hvorfor lese Samir Amin? Et biografisk og bibliografisk riss, av Tore Linné Eriksen
• På kanten – Norsk oljevirksomhet i Barentshavet og hvorfor det må settes en strek, av Helge Ryggvik
• Revolusjonens A-Å: Friedrich Engels, av Mathias Bismo

Taina Bucher er førsteamanuensis ved institutt for medier og kommunikasjon ved Universitet i Oslo. Bucher har blant annet skrevet bøkene If…Then: Algorithmic power and politics (Oxford University Press, 2018) og Facebook(Polity Press, 2021).

Av Hannah Sigriddatter Ander, redaksjonsmedlem i Gnist. 

---

I takt med at vår avhengighet av internett og sosiale medier for å få hverdagslivet og samfunnet til å gå rundt har økt, har også kritikken av hva dette gjør med oss og vårt samfunn, økt. Men hva kritiserer vi egentlig om når vi kritiserer algoritmer og det ur-sosiale mediumet Facebook? Gnist har fått et krasjkurs med Taina Bucher, ved institutt for medier og kommunikasjon ved Universitet i Oslo.

Hva er egentlig algoritmer – helt enkelt forklart? 

En algoritme kan defineres som et sett med instrukser – en slags oppskrift – som gir en fullstendig og nøyaktig beskrivelse av en fremgangsmåte for løsning av en beregningsoppgave. 

Men ikke alle typer algoritmer kan helt uten videre beskrives som et regelbundet system. De aller fleste algoritmene vi snakker om i dag, er basert på maskinlæring, som er en spesialisering innen kunstig intelligens. I stedet for at en programmerer definerer reglene og betingelsene på forhånd, bruker maskinlæring statistiske metoder for å la datamaskiner lære selv, blant annet ved å eksponeres for et treningssett. Gjennom repetisjon blir maskinen gradvis bedre til å finne mønstre i store datamengder. Mens regelbaserte algoritmer er en slags oppskrift, er maskinlæring mer en fremgangsmåte for å lage selve oppskriften. 

I min egen internetthverdag tenker jeg på algoritmer de gangene det dukker opp reklame på Facebook eller Instagram. Er det noen mindre åpenbare eksempler på algoritmer som preger hverdagen vår? 

Alt du gjør og ser på nettet, er styrt av algoritmer. Du kommer ikke utenom algoritmer, fordi de er selve grunnsteinen for all databehandling. Internett kjører på algoritmer. All søking på nett er algoritmestyrt. At e-posten din finner frem, er takket være algoritmer. Alle appene på telefonen din er ikke annet enn algoritmer. Videospill er algoritmisk historiefortelling. Nettdating og musikkanbefalinger er basert på algoritmer. Bruker du et digitalt kart for å finne veien fra A til B, er dette også takket være algoritmer. 

I de aller fleste tilfeller tenker vi ikke over at våre digitale opplevelser er styrt av algoritmer. Det er altså ikke slik at algoritmer per definisjon er problematiske, slik det kanskje ofte fremstilles i mediene. Det å ha en kritisk forståelse av algoritmer handler om å vite litt hva som gjør dem problematiske i noen tilfeller, og tilsynelatende uproblematiske og nyttige i andre tilfeller. Jeg tror fremstillingen av algoritmers styring av hverdagen kunne hatt godt av å bli nyansert. 

Hva tenker du er det største politiske problemet med algoritmer, slik de fungerer i dag? 

Med stordata, maskinlæringsmodeller og bedre prosessorevne er det en hel del beslutningsprosesser i samfunnet som bruker algoritmer på en måte som ikke er like gjennomsiktig lenger. Her kan det også med fordel diskuteres hvor gjennomsiktige institusjonelle prosesser noensinne har vært. I USA og Storbritannia, der den meste av denne forskningen kommer fra, er store deler av offentlige og private beslutningsprosesser allerede mer eller mindre automatiserte – innen alt fra helsevesenet, rettsvesenet, arbeid, velferd og utdanning. I Norge er det uvisst hvor utbredt algoritmiske beslutningsprosesser er i det offentlige, og det er nok ikke helt i nærheten av de maskinlæringsbaserte systemene som eksisterer andre steder. Igjen, det å bruke automatiserte modeller til å støtte og styre en beslutning om hvem som eksempelvis skal få tildelt velferdsgoder, er ikke i seg selv problematisk, men kan fort bli det dersom det ikke finnes gode muligheter for ettersyn og innsikt av beslutningsgrunnlaget i etterkant, som generelt er en grunnleggende utfordring ved maskinlæring eller foranderlige algoritmer. 

Et annet politisk problem er algoritmers påvirkning på informasjonsflyt, demokrati og offentlig tilknytning. Det er ikke nødvendigvis slik at det er algoritmene til Facebook som har skapt sosial ulikhet, hatytringer, desinformasjon, ekstremisme eller polarisering, slik det noen ganger fremstilles. Vi skal altså være forsiktige med altfor for lettvinte årsaksforklaringer. 

Et positivt aspekt med Facebooks algoritmer er kanskje nettopp at de har vært med på å synliggjøre grunnleggende strukturelle problemer. Det amerikanske samfunnet har alltid vært dypt splittet, og den strukturelle rasismen har vært et gjennomgående problem. Sosiale mediers synliggjøring av dette forholdet har gjort at problemene kommer på dagsorden for folk flest. 

Samtidig er det heller ikke slik at algoritmene ikke kan klandres i det hele tatt. Det at problemene ikke startet med Facebook, betyr ikke at Facebooks algoritmer ikke har vært med på å forsterke noen av disse tendensene. Problemet er at så lenge Facebooks algoritmer og forretningsmodell er optimalisert mot «engasjerende innhold», og dette engasjementet er definert som antall klikk, kommentarer, emojis og andre lignende signaler, så vil sensasjonspreget og følelsesfremkallende innhold prioriteres. Dessverre er det slik at det som fremkaller sterkest følelser og reaksjoner hos mennesker, ofte er det som er mest kontroversielt, sjokkerende, og polariserende. 

Hvem tjener de største pengene på dette? Og helt konkret, hva tjener de penger på? 

Facebook tjener så godt som alle pengene sine på å selge annonser. 98 % av inntjeningen i 2020 kom fra annonsesalg i Facebook og Instagram appene, mens 2 % kom fra andre kanaler, som salg av VR-headsettet Oculus, og Portal, en smartskjerm for videosamtaler. Facebook selger ikke sånn sett brukerdata videre, det er mer utspekulert enn som så. Facebook fungerer selv som et slags reklamebyrå. Brukerdataene forblir i Facebooks økosystem, og det man betaler for som annonsør, er et forhåndsdefinert og tidsbegrenset utvalg av denne dataen. 

Hva slags informasjon er det vi uvitende «selger» når vi bruker internett generelt, og Facebook mer konkret? Hvem er de største kjøperne av informasjon om oss på internett? 

Dataindustrien er relativt kompleks og består av mange forskjellige aktører. Facebook og Google er selvsagt noen av de aller største aktørene. Igjen, disse selskapene selger ikke brukerdata videre, men tilbyr tredjeparter begrenset tilgang på dataene, uten at disse dataene behøver å bevege seg ut av plattformene deres. Det ville vært en dårlig forretningsmodell for Facebook å miste kontrollen over dataen ved å gi slipp på den ved salg og lagring andre steder. 

Facebook gir altså tilgang til måltilpassede egenskaper fra et aggregert sett av brukerdata. Det man segmenterer på, er blant annet brukernes selvrapporterte demografiske informasjon og handlinger på plattformen. Frem til midten av 2018, tilbydde Facebook annonsører å sammenstille personopplysninger Facebook selv hadde samlet inn, med opplysninger tilbudt fra datameglere. Datameglere er selskaper som spesialiserer seg på å samle så mye data som mulig om enkeltpersoner, for å selge videre eller dele denne informasjonen med andre. Informasjonen som datameglere samler inn, er ofte svært omfattende og inkluderer demografi, interesser, atferd, verdier, kjøpshistorikk og en rekke andre variabler, fått for eksempel fra lojalitetskort fra diverse butikker med kjøpshistorikk. 

Selv om Facebook fjernet denne muligheten for å sammenstille tredjepartsinformasjon med sine egne data, lever datameglerbransjen i beste velgående. Dette er en multimilliardindustri tuftet på å selge forbrukernes og borgeres personlige detaljer. Datameglerfirmaer er mellomledd og helt sentrale for det sosialpsykologen Shoshana Zuboff kaller overvåkingskapitalisme – kjøp, aggregering og ompakking av data fra en rekke selskaper, alt med sikte på å selge eller distribuere det videre.

Brukes denne informasjonen først og fremst til å få solgt oss ting, eller er det også mange kjøpere av vår informasjon som har andre hensikter? 

Med datameglerindustrien som utgangspunkt, er det mange ulike kjøpere av personlig data. Et firma som Acxiom promoterer seg med at de sitter på over 10 000 «dataattributter» til 2,5 milliarder mennesker, fra informasjon om billån til reisepreferanser. Dette nivået av datainnsamling og aggregering muliggjør bemerkelsesverdig spesifikk profilering.

Ta for eksempel et etablert selskap som Oracle, som mange nok forbinder med IT og programvareutvikling. De har sin egen datainnsamlingsvirksomhet og har over årene bygget sin portefølje ved å kjøpe opp selskaper som DataRaker, Compendium og Crosswise. Disse selskapene henter data fra en rekke kilder. DataRaker henter data fra millioner av smartmålere og sensorer for energiselskaper, mens Compendium leverer målrettede annonser. Crosswise lar Oracle spore folk på tvers av enheter, og hevder å behandle data fra milliarder av enheter hver måned. I tillegg kjøpte Oracle opp Datalogix i 2014, som kobler sammen offline-kjøp til online-profiler. I tillegg kombinerer Oracle datasett fra mer enn 75 andre datameglere. 

Det er langt fra bare kommersielle interesser i denne dataindustrien. I USA benytter for eksempel sikkerhetsdepartementet seg av dataene levert fra ulike dataleverandører. De har blant annet kjøpt posisjonsdata fra mobiltelefoner og hjemadresser som datastøtte til deportasjoner. 

Du har nylig skrevet en bok, Facebook. Selv om Facebook de siste årene er utfordret av andre sosiale medier, og mange sier at ingen bruker Facebook lenger, mener du at Facebook aldri har vært mektigere. Og at for å forstå Facebook sin makt i politikken og kulturen, må vi utfordre måten vi tenker om hva Facebook er. Hva er egentlig Facebook? 

Det jeg mener er at Facebook, er mye mer enn sosiale medier eller en plattform. Facebook er Facebook. Det kan virke banalt å si, men er overraskende vanskelig å holde fast ved. På samme måte som Google ikke lenger beskrives som en søkemotor, men som et fenomen som står for mer enn det å søke på nettet, blir det å beskrive Facebook som et av mange sosiale medier for upresist, nærmest uriktig. For i løpet av det siste tiåret har det gradvis blitt tydeligere hvor lite sosialt Facebook egentlig er, og hvor mye mer av det «galaktiske» og «uregjerlige» som i stadig større grad er definerende for dette selskapet.

Det å kalle Facebook et sosialt medium er både en sterk overdrivelse og en underdrivelse. Ikke er det særlig sosialt, om man ved «sosialt» forstår noe á la «selskap med andre mennesker». Men først og fremst er det en underdrivelse fordi begrepet «sosiale medier» bidrar til å dekke over en rekke egenskaper, relasjoner og praksiser som man ikke nødvendigvis «får med på kjøpet» ved å bruke den nå ganske så utvannede sekkebetegnelsen. 

På mange måter er sosiale medier et begrep som henger igjen i en tid man hadde større tro på nettets demokratiserende og inkluderende potensialer. De tidene er definitivt forbi, eller har i beste fall, tatt seg en ordentlig pause.

Når jeg ble forespurt av forlaget om jeg ville skrive en bok om Facebook, var også min instinktive reaksjon litt som spørsmålet ditt virker å insinuere: «Facebook, er det ikke litt 2010?». Argumentet mitt er at slike spørsmål og innvendinger er et resultat av et syn som sidestiller Facebook med kategorien «sosiale medier», og da kan det fort virke ubetydelig. Samtidig må vi ikke glemme at det å ta utgangspunkt i oss selv, et ganske avgrenset og privilegert geografisk område, ikke er talende eller representativt for resten av verden. I mine intervjuer med brukere fra Myanmar og Etiopia, bare for å nevne noen, kommer det ganske klart frem at for noen er Facebook alt. Men hovedpoenget er at den utvannede begrepsbruken gjør noe med tankesettet og det kritiske blikket vårt. Ved ikke å stille helt grunnleggende spørsmål om hva Facebook egentlig er for et fenomen – og ta det for gitt at det faller inn under samme kategori som Twitter eller TikTok – stenger vi for andre typer spørsmål eller helt nye analyser. 

Facebook er mange forskjellige ting, ikke bare en sosial nettverkstjeneste. Facebook er også et spillselskap, et hardware-selskap, en verdensomspennende infrastrukturleverandør, et globalt reklamebyrå, og et av de fremste forskingsmiljøene på utviklingen av kunstig intelligens.

Hvis vi skal prøve å tenke litt stort og visjonært: Hva kan et demokratisk, trygt og ikke-kommersielt «internett» være? 

Dette er jo en gjenganger som ingen virker å ha et godt svar på. For det første eksisterer det mange alternative sosiale medier med helt andre forretningsmodeller enn den datadrevne reklamemodellen. Men ingen av dem er spesielt mainstream, for å si det sånn. Hovedproblemet er manglende nettverkseffekter. Det er ekstremt vanskelig å få en kritisk masse av brukere. Bare tenk på den overhypede appen Clubhouse tidligere i år. Rent historisk er Internett, eller Arpanet som det het den gangen, et resultat av militære og forsvarstekniske interesser. Utviklingen var motivert i å sikre en sikker kommunikasjonskanal i tilfelle atomkrig, som på 1980-tallet gradvis ble demokratisert i den forstand av at det i all hovedsak ble et nettverk tatt i bruk av akademia. Først på 1990-tallet ble det gradvis åpnet for privat og kommersiell bruk i form av World Wide Web (det som gjerne sidestilles med begrepet internett i dag, men som egentlig handler om webben). 

Jeg må innrømme at jeg synes det er vanskelig å forestille fremtidige konkurransedyktige modeller for nettet (som helhet), som ikke på en eller annen måte er skrudd sammen som en digital markedsplass. Uansett hvordan man vrir og vender på det, så koster videreutviklingen av internett en masse penger. Uten inntjeningspotensiale, er det vanskelig å forestille seg andre modeller for majoriteten av brukere. Bare tenk på Mark Zuckerberg og Facebooks seneste stunt med Meta(verset). For å kunne realisere denne ekstremt naive og utopiske tredimensjonale virtuelle virkeligheten, kreves det ikke bare mer båndbredde, prosessorkraft og lagring, men også en helt ny investering i hardware (spesielt utvikling av headset). 

Det finnes allerede gode alternative modeller, desentraliserte nettverk, Tor, og alternative sosiale nettverk. Men, det er likevel ganske nisje, for spesielt interesserte, for utvikleren, for aktivisten, for de lysskye med noen ganger tvilsomme hensikter osv. Hvis vi er interesserte i en bærekraftig modell for allmennheten, og det burde vi jo være, så ser jeg ikke helt løsningen. Når det er sagt, så er en annen verden alltid mulig. Vi burde ikke gjøre samme feilen igjen med å la Facebook, eller Meta, bli styrende for hvordan fremtiden ser ut. Hvis Zuckerberg klarer å koke opp en fremtidsmodell basert på en sci-fi roman fra 1990-tallet, burde vel vi også klare å forestille oss en annen verden. 

Jamie Allison, China Miéville, Richard Seymour og Rosie Warren:
The tragedy of the worker
London: Verso, 2021, 104 s.

Omtalt av Peder Østring, redaksjonsmedlem i Gnist.

---

The tragedy of the worker er en alvorstynget oppsummering av hvor vi står i klimakampen, uten illusjoner om at tida som kommer blir lett.

Ifølge forfatterne har vi kommet langt forbi det punktet hvor man kan snakke om noen form for sosialistisk overflodssamfunn. Ideer som helautomatisert luksuskommunisme, en visjon løftet opp av Aaron Bastani i en bok med samme navn, er ikke bare urealistisk på dette punktet – det betyr også å fullstendig se bort i fra naturens tålegrenser. I stedet bør vi forsone oss med at vi, selv i et scenario hvor arbeiderne tar makta, vil måtte forholde oss til dramatiske klimaendringer som på dette tidspunktet er bygget inn i klodens økosystem. Begrepet «salvage communism», eller bergings-kommunisme om du vil, blir lansert for å gi et bilde av en fremtid hvor vi må gjøre det beste vi kan for å redde stumpene av dagens sivilisasjon. Om du synes dette høres stusselig ut, er også forfatterne selverklærte pessimister. Men som de skriver i etterordet, er dette en pessimisme som søker å falsifisere seg selv gjennom å trassig føre kampen for sosialisme videre. Alternativet som kjent, er barbari.

Bokas undertittel Towards the proletarocene henspiller på det foreslåtte begrepet for en ny geologisk tidsalder som har gått sin seiersgang innenfor akademia de senere årene, nemlig anthropocen – menneskets tidsalder. Ifølge dette begrepet har mennesker med sin moderne sivilisasjon og forbrenning av fossile energikilder blitt en planetær kraft, som har forandret jorda i en skala som krever at vi redefinerer vår geologiske tidsregning. Flere har vært kritiske til en slik typologi, da det ikke er mennesket i seg selv som har forårsaket dagens klimakrise, men heller et historisk avgrenset og spesifikt sett med sosiale relasjoner, også kjent som kapitalisme. Forfatterne hevder dermed at vi i dag lever under kapitalocenen, mens målet bør være å avskaffe kapitalen og at arbeiderne setter i gang med sin egen omforming av kloden – altså proletarocenen. 

Akkurat som at kapitalismen i seg selv representerer en form for klimafiksing, hevder forfatterne at ethvert annet system enn kapitalisme også nødvendigvis må defineres som klimafiksing, og advarer mot en moralistisk økologi som på generell basis tar avstand fra en slik prosess. Det er to grunner til at en slik begrepsbruk verken er særlig konstruktiv eller presis: For det første er det med på å vanne ut hva man legger i klimafiksing, som for de fleste betyr å aktivt forsøke å endre jordas klima gjennom for eksempel å pumpe aerosoler ut i atmosfæren for å reflektere sollys tilbake til verdensrommet. Slike øko-modernistiske visjoner fungerer først og fremst som en unnskyldning til å fortsette status quo, og vil være ekstremt risikabelt om de skulle bli satt ut i livet slik blant annet Andreas Malm skriver om i slutten av Fossil capital. For det andre vil man i et tenkt scenario hvor borgerskapet fullstendig avskaffes, heller ikke ha noen arbeiderklasse, da arbeideren defineres ut fra sitt forhold overfor kapitalisten. Den revolusjonære arbeiderbevegelsen bærer med seg det paradoksale målet om å oppheve seg selv. 

Den filosofiske posisjonen som legges frem i boka, er gjennomgående usentimental. Menneskeheten er bare en kosmisk tilfeldighet og har ikke, slik dypøkologien hevder, noen essensiell egenverdi. I debatten om økologi på venstresida legger Salvage-kollektivet seg på en linje som kritiserer økomodernister så vel som økososialister. Mens førstnevnte strømning fremhever hvordan teknologi og økt produktivitet både vil gjøre oss i stand til å håndtere klimakrisa og til å ta steget over i sosialistiske overflodssamfunn, er økososialistene i større grad opptatt av at det finnes reelle tålegrenser i naturen og at ethvert sosialistisk prosjekt bør ha som mål å respektere disse ved å gjenopprette balansen i stoffskiftet mellom natur og miljø. Den amerikanske sosiologen John Bellamy Foster er sentral i denne tradisjonen, og har kalt trangen til å underlegge seg og dominere naturen for «prometeansk», et begrep oppkalt etter den greske gudeskikkelsen Prometeus som brakte ild til menneskene. I vestlig tradisjon representerer Prometeus både søken etter fremskritt og vitenskapelig kunnskap, men også hvordan gode intensjoner kan ha utilsiktede og tragiske konsekvenser. Hvilken av tolkningene man stiller seg bak, overlapper gjerne med hvilken leir man sokner til i debatter om klima og miljøspørsmål på venstresida. Salvage-kollektivet tar til orde for at vi som menneskehet bør følge Prometeus’ streben etter å bedre vår tilværelse, men at en slik prosess bør ta form av en granskning av vår egen sjel og hva vi verdsetter, heller enn et blindt jag etter produkter og materiell velstand. Mens prometeanisme ble brukt av Foster som et skjellsord overfor marxister som anser økt produksjon som et iboende gode, søker forfatterne å fylle begrepet med en ny og positiv mening.

Boka er delt opp i elleve mindre kapitler, som streifer innom et stort spenn av temaer, fra en diagnostikk av dagens klimatiske og politiske situasjon og over i essayistiske partier om økologi og marxisme. Flere kapitler og tema er interessante i seg selv, som hvordan et gryende miljøvern ble erstattet med en selvutslettende produktivisme i Sovjet, og hvordan vi risikerer mer militarisering og fossil-fascisme i kjølvannet av et mer ekstremt klima. Likevel er det vanskelig å finne en klar rød tråd. Selv om forfatterne utvilsomt drar veksel på en imponerende litteraturliste – den relativt korte pamfletten har en hele 10 siders referanseliste – klarer de ikke å lage noen større syntese, eller presentere noen klar idé om veien videre for klimakampen. Språket lider av å være vanskelig tilgjengelig, og en må tråkle seg gjennom en imponerende mengde fremmedord og sjargong underveis i lesingen. Slik sett kan man si at den uttalte ambisjonen til Salvage-redaksjonen om å skape en stilistisk og vakker språkdrakt gjør at hele boken blir for mye form, på bekostning av innholdet. The tragedy of the worker kommer dermed ikke til å få noen bred leserkrets, men pamfletten inneholder like fullt originale og tankevekkende bidrag til diskusjonen om fremtidsvisjoner og klimakamp på venstresida.

Utsa Patnaik og Prabhat Patnaik:
Capital and imperialism. Theory, history and the present.
New York: Monthly Review Press, 2021, 424 s.

Omtalt av Peder Martin Lysestøl, sosialøkonom og aktuell med boka Arbeiderklassen – visjoner om en annen verden. Solum bokvennen (2021)

---

Når vestlige økonomer gjennom tidene har beskrevet kapitalismen og lansert teorier om kapitalistisk økonomi, skjer alt innafor et lukket kapitalistisk system. Verden utafor den kapitalistiske verden eksisterer så å si ikke. Det er dette feilaktige bildet Utsa og Prabhat Patnaik går til angrep på, som marxistiske økonomer fra India er de godt skodd nettopp til dette. De har da også bak seg en lang rekke empiriske og teoretiske studier.

De viser på en overbevisende måte at kapitalismen som system langt fra ble utviklet i en liten isolert del av verden, men at den raske utviklingen av kapitalismen i Holland og England langt på vei skyldtes den ekstreme utbyttingen av koloniene. Økonomisk teori er utviklet av hvite «menn» i den vestlige verden. De utviklet sine teorier med den store overbevisning om at den hvite mann var overlegen alle andre og at framskrittene skyltes den europeiske «rasens» dyktighet. På paternalistisk vis så de koloniene som en byrde de rike landa måtte ta seg av. Men tanken om at koloniene hadde betydning for kapitalismens utvikling, var fjern for de fleste. På en overbevisende og svært grundig måte viser Utsa og Prabhat Patnaik at teoriene er feilaktige eller har store mangler. Også Karl Marx var en hvit mann farget av sin verden. Men skriver forfatterne: Marx har forstått mer enn borgerlige økonomer og har langt mer enn dem trukket inn koloniøkonomien i sine teorier.

Dette er ikke ei lett bok å lese. Men det første kapitlet i boka, som forutsetter forkunnskap om økonomisk teori, kan hoppes over. De viktigste poengene kommer fram av de mer beskrivende kapitlene.

Boka tar opp helt sentrale temaer fra økonomisk historie og økonomisk teori, der de velger å dele kapitalismens historie i fem faser:

1. Kolonialismen, før første verdenskrig
2. Mellomkrigsperioden
3. «Den gylne perioden» etter 2. verdenskrig
4. Globaliseringens tidsalder
5. Den nåværende fasen – mot globaliseringens sammenbrudd.

I Kapitalen, kap. 24, analyserer Marx «den såkalte opprinnelige akkumulasjonen». Det handler om årsaken til at kapitalismen kunne utvikles i noen europeiske land på 1700-1800-tallet. Her mener forfatterne at både Marx og andre historikere overdriver betydningen av jordbruksrevolusjonen. I et eget kapittel diskuterer de det de kaller «Mytene om jordbruksrevolusjonen». De avviser ikke jordbruksrevolusjonens betydning, men viser at betydningen er sterkt overdrevet i forhold til hva den enorme utbyttingen av koloniene betydde. 

Når det gjelder kritikken av Marx, er jeg enig med forfatterne i at også Marx skriver relativt lite om kolonipolitikken. Men, i forhold til den kunnskapen som var tilgjengelig da Marx skrev Kapitalen, gir han utbyttingen av koloniene en viktig plass. (se Kapitalen, første bok, del 4, Oktober forlag. s. 227–235). På s. 233 skriver han bl.a. at for industribyen Liverpool var slavehandelen grunnlaget for den opprinnelige akkumulasjonen.

Forfatterne påpeker at kolonipolitikken endret det som til da hadde vært tendensen i den økonomiske utviklingen i ulike verdensdeler. India var godt i gang med enkel industriell utvikling da landet ble kolonisert. Forfatterne hevder at uten koloniseringen ville India i dag trolig vært mer industrielt utviklet enn Japan. Hvor store verdier ble så ranet fra India og andre koloniområder? Dette er selvsagt vanskelig å beregne, bl.a. fordi formene for utbytting er mange. Forfatterne viser til nyere data som er kommet til at enorme rikdommer ble overført fra det indiske kontinentet til England. Det samlede «drain» fra India til England i perioden 1765 til 1938 utgjør 867 milliarder £. Det er mer enn 80 ganger Englands BNP i 1947 (s. 169). Det beste norske ordet for «drain» i denne sammenhengen er «ran». 

Mangelen på forståelse av kolonilandas betydning gjelder ikke bare historia. Også forståelsen av hvordan dagens globaliserte økonomi virker, er preget av et eurosentristisk syn. Det er lite som tyder på at den norske venstresida har innsett hva det betyr at over 80 prosent av dagens industriarbeidere jobber i den tredje verden. (Se min nylig utgitte bok: Arbeiderklassen – visjoner om en annen verden). I dag er hele verdensøkonomien preget av den nyliberale globaliseringen. Forfatterne spør: er det mulig å unnslippe en nyliberalisme på vei mot krise? Deres svar er at den eneste muligheten land har er å koble seg av. De diskuterer ikke om en slik «delinking» er mulig.

Utsa Patnaik og Prabhat Patnaik har lagt ned et stort og viktig arbeid i denne boka. Den kommer på et tidspunkt der den nyliberale revolusjonen har passert senit og spørsmålet om kapitalismens framtid står på dagsorden. Boka er et svært viktig bidrag i denne debatten. 

Helge Ryggvik: På kanten – Norsk oljevirksomhet i Barentshavet og hvorfor det må settes en strek Cappelen Damm, 2021, s.569 

Omtalt av Peder Østring, redaksjonsmedlem i Gnist 

---

Historikeren Helge Ryggvik har gjennom en årrekke fulgt oljeindustriens utvikling i inn- og utland, et arbeid som har ført til flerfoldige artikler og bøker, blant annet Til siste dråpe: om oljens politiske økonomi fra 2009. I Ryggviks nyeste bok vendes blikket mot nord, og til spørsmålet om oljeleting i Barentshavet. På kanten er en liten murstein av en bok, som vil stå igjen som en grundig og ettertrykkelig advarsel mot et nytt oljeeventyr i Arktis. 

I høst har katastrofefilmen «Nordsjøen» rullet over kinolerret i det ganske land. Historien dreier seg om et rimelig spinnvilt scenario, hvor grunnen under sentrale deler av norsk sokkel forsvinner i et enormt undersjøisk ras. På kanten viser imidlertid at man ikke trenger å ty til katastrofefilmer for å innse at norsk oljeproduksjon er en prosess knyttet til risiko på mange ulike plan. Gjennom over 500 sider belyses ulike problemer ved å åpne for oljeleting i Arktis, enten det dreier seg om faren for miljøødeleggende utslipp i et av verdens mest rikholdige havområder, geopolitiske gnisninger eller overskridelse av klimaets tålegrense. I lys av stadig mindre sikre profittmarginer for nye oljefelter i nord i tillegg en stigende miljøbevissthet i befolkningen, argumenterer Ryggvik overbevisende for at tida er inne for å dra en tydelig linje i sanden og si en gang for alle: Hit, men ikke lenger. 

Det er få ting som i større grad vitner om Norges opportunistiske tilpasning til klimaendringene enn flyttingen av iskantsonen for å erklære tidligere utilgjengelige områder åpne for butikk. Dersom en slik aktivitet får starte, tar man store sjanser på vegne av naturmangfold og beredskap, fordi nye felter i Barentshavet vil være utsatt for helt andre, mer ekstreme, forhold enn hva man er vant med fra Nordsjøen. I oktober 2021 – kort tid etter at På kanten kom ut – fikk verden nok en gang se strender i California tilgriset av oljesøl. Selv om dette utslippet var langt mindre omfattende enn tidligere katastrofer som Exxon-Valdez forliset eller Deepwater Horizon-utblåsningen, er det påfallende at selv et relativt lite utslipp i rolig farvann vanskelig lot seg kontrollere når ulykken først er ute. 

At Ryggvik velger å fokusere på Barentshavet viser et blikk for strategi i klimakampen, siden det er langt lettere å forhindre ny ekspansjon enn å forsøke å stenge ned produksjon som først har begynt. Dersom nye områder i Nord først blir åpnet og koblet til ny infrastruktur, risikerer vi en oljedrevet stiavhengighet som ytterligere vil låse fremtiden til fossil energi. Utviklingen av et nytt felt krever

enorme investeringer i fast kapital, som både oljeselskaper og grunneier, altså staten, vil kjempe innbitt for at skal tjenes inn. Man kan selvfølgelig argumentere for at produksjon på eksisterende felt også burde stenges ned, men enda viktigere er det å unngå nye kostbare eskapader i Barentshavet. Særlig fremheves det betydelige Wisting-feltet som noe klimabevegelsen bør sette inn alle krefter for å stanse. 

Noe av det som står sterkest igjen etter å ha lest boka, er den sikkerhetspolitiske faren Norge står overfor ved å holde døra åpen for oljeleting rundt Svalbard. Ryggvik nøster opp i norske myndigheters intrikate diplomatiske spill for å opprettholde denne muligheten, et spill som har pågått siden svalbardtraktaten ble underskrevet i 1920. Som en parentes trekker Ryggvik også fram hvordan norsk ishavsimperialisme lå bak ambisjonene om både suverenitet på Svalbard, men også det feilede forsøket på å annektere Grønland i 1931. Inspirert av datidens sosialdarwinistiske strømninger og ideen om «livsrom» – at stater kunne sammenlignes med biologiske arter og dermed trenger et visst territorium for å leve og utvikle seg – begynte også norske aktører å formulere et rasjonale for en norsk territoriell ekspansjon. Siden den gang har Norge i det stille flyttet frem sine posisjoner, senest ved å etablere en fiskevernsone rundt øygruppen, helt uten anerkjennelse fra andre land som har underskrevet traktaten. Når rettighetene til å bestemme hvem som skal fiske snøkrabbe skaper såpass mye diplomatisk friksjon, kan man bare tenke seg hvordan en tilsvarende unilateral erklæring fra Norge om å ha hevd på de anslåtte oljeforekomstene rundt Svalbard vil bli mottatt. Det russiske forsvarsdepartementet vurderte i 2017 en konflikt rundt Svalbard som den mest sannsynlige årsaken til en militær konfrontasjon med NATO til havs. Heldigvis presenterer Ryggvik også en relativt enkel løsning: Ved at Norge benytter sin suverenitet på Svalbard til å lukke døra for all fremtidig oljeutvinning, vil også de geopolitiske spenningene avta. Med dette vil Norges legitimitet til å regulere fiske i området styrkes tilsvarende, da denne aktiviteten ikke lenger vil kunne tolkes som en trojansk hest for norsk oljeutvinning rundt Svalbard. 

Naomi Klein lanserte i 2007 begrepet «sjokkdoktrinen» for å beskrive hvordan kapitalister benytter kriser for å få innrømmelser de aldri kunne drømt om ellers. Ryggvik argumenterer for at oljeskattepakken som ble innført i Stortinget i juni 2020, er nok et eksempel på en slik katastrofekapitalisme, hvor selskaper fikk lukrative skatteutsettelser mens det offentlige satt igjen med betydelig fremtidig risiko. Bakteppet for skattepakken var den rekordlave prisen på olje, dels som følge av global nedstengning og pandemi, hvor særlig leverandørindustrien uttrykte bekymring for at nye investeringer i olja ville utebli med mindre man lempet på skattekravene til oljenæringen. Dette er en klassisk nyliberal oppskrift, hvor profitt privatiseres mens kostnadene tilfaller fellesskapet. Ulike aktører med en betydelig egeninteresse av fortsatt oljeleting, fra ordførere til representanter for store oljeselskap, utgjør en gruppe som Ryggvik omtaler som det oljeindustrielle kompleks. Disse var sentrale i å legge et betydelig press mot Stortinget våren og sommeren 2020. Denne gruppens

gjennomslag for oljeskattepakken viste hvilken formidabel motstander klimabevegelsen står overfor. I boka blir narrativet om at tusenvis av arbeidsplasser hang i en syltynn tråd kraftig utfordret, og Ryggvik bidrar slik til en kritisk historieskriving som forhåpentligvis kan bidra til at man ikke lar seg lure like lett neste gang fossilkapitalen kommer tryglende om skatteletter i krisetider. Dette vil være særlig relevant ettersom man har sett at noen påbegynte prosjekter i kjølvannet av skattepakken kan ende opp med å bli samfunnsøkonomisk ulønnsomme, slik blant andre professor Knut Einar Rosendahl ved NMBU har pekt på. 

På tross av sin potensielt avskrekkende lengde, vil På kanten holde en leser med interesse for feltet engasjert fra start til slutt. Det er en aldri så liten bragd å forklare alt fra tekniske aspekter ved havrett og oljeproduksjon til klimavitenskap og marinbiologi med forståelig prosa, men her har Ryggvik altså lyktes. Velkjente argumenter fra oljelobbyen om «den rene norske olja», og at det er nytteløst å gå inn for begrensning av fossil energi på tilbudssiden, blir også utførlig dissekert og plukket fra hverandre. En ekstra runde korrektur kunne luket ut noen ubetydelige feil, men disse rokker likevel ikke ved helhetsinntrykket: Miljøvernere som vil ta opp kampen mot oljeleting i Arktis har med På kanten fått et soleklart referanseverk. Med to oljetørste partier i regjering – og nordområdenes store strateg, Jonas Gahr Støre som statsminister – er dette en bok som ikke ser ut til å bli mindre relevant i tida som kommer.

Jonas Bals: Streik: En historie om strid, samhold og solidaritet. Oslo: Res Publica. 652 s.

Omtalt av Truls Strand Offerdal, stipendiat i medievitenskap ved Universitetet i Oslo og med-leder i Solidaritet med Kurdistan

---

Jonas Bals har levert et viktig, grundig og imponerende festskrift over streikens rolle i Norsk historie. Mens størrelsen på boka gjør den mer egna som selvforsvarsvåpen enn som strandlektyre bringer de nesten 500 sidene deg med på en detaljert reise fra gruver og fyrstikkfabrikker på 1800-tallet, via andre verdenskrig og hatten til Wenche Foss og hele veien til rosastreikens hashtag-aktivisme. 

Boka inneholder 30 kapitler med norsk streik og fagforeningshistorie og forsøker å i store trekk fortelle historien om hvordan fagbevegelsen ble startet, utviklet seg og vokste fra spede tanker om likeverd til å bli en sentral del av det norske samfunnet. I enhver slik samlet beretning finnes det selvsagt ting som har blitt utelatt, men om man leser boka som en beretning om streikens rolle kan man i all hovedsak forstå valgene som er gjort. Som anmelder ser jeg få åpenbare mangler, med unntak av at Havnearbeiderstreiken på 2010-tallet er utelatt fra boka.

Bals har med sin lange historie i ulike deler av fagbevegelsen et godt øye for strukturer og legger naturlig nok vekt på streiker og konflikter som var viktige i utviklingen av dagens fagforeningssystem. Man får med andre ord historier om intriger, samarbeid, konflikter og uenigheter og om de store politiske og strategiske kampene som har skapt dagens system. Man får utførlige og grundige gjennomganger av konfliktene rundt bruken av direkte aksjoner som sabotasje og kreative kampformer og mer ordnede former for arbeidslivskamp på 1910-tallet. Man får høre om konfliktene på 1920-tallet mellom de Sovjet-tro delene av fagbevegelsen, som sverget til Strassburg-tesen og ideen om eskalasjon av alle konflikter, og de delene av bevegelsen som ønsket å demonstrere ansvarlighet og stabilitet som forhandlingspartner. Og om konfliktene mellom sentral styring og medlemsdemokrati på 1970-tallet. Særlig de sistnevnte konfliktene får på mange måter sin oppreisning i boka, hvor de illegale streikene som ofte har blitt omtalt og fordømt som AKP-streiker kontekstualiseres og forklares som ganske naturlige følger av misnøye og frustrasjon blant medlemmer og grasrot. Boka nyanserer også det bilde som tidligere er blitt tegnet av at disse tariffstridige streikene kun var et resultat av arbeidere som ble forledet og brukt av skumle kommunister. 

Gjennomgående benytter Bals seg av en solid rekke kilder, og boka har med rette blitt løftet frem som et faglig sterkt historisk verk. Boka styrkes spesielt av utførlige intervjuer med sentrale personer fra streiker de siste 60 årene, og inneholder med det kimen til en praksis som den norske venstresiden i større grad behersket tidligere, nemlig egen historiefortelling og overlevering av egne erfaringer og lærdommer. Nettopp den rikdommen av kilder som gjør boka så underholdende å lese risikerer vi å miste i fremtiden dersom vi ikke passer på å forevige de kampene vi selv deltar i. 

Når Bals har gjort seg ferdig med den historiske gjennomgangen forsøker Bals seg på en overordnet oppsummering i kapittelet “Opprør – streik – opprør. Er streikevåpenets tid forbi?”. Her trekkes de lange linjene over i det moderne samfunnet for å diskutere hvordan vi bør forstå streikevåpenet, og med det, fagforeningers rolle og funksjon i et moderne samfunn. Her diskuterer han hvordan et globalisert samfunn med stadig mer uformell tilknytning til arbeidslivet har sammenfalt med en retur til andre former for protester og opprør hvor man i større grad rammer sirkulasjonen av varer enn produksjonen. Bals peker på at man samtidig har sett at de nye protestbevegelsene ofte bruker nettopp streik for å videreføre sine kamper, fra skolestreiken til paraply-protestene i Hong-Kong. Han viser også til at de store multinasjonale selskapene, fra Ikea til Amazon, åpenbart ser streikevåpenet som en trussel ettersom de bruker store ressurser på overvåkning og motarbeidelse av fagorganisering blant sine ansatte. Denne typen angrep på streik som virkemiddel ser han også tendenser til her hjemme. Bals nevner spesielt bruken av lockouts, altså at arbeidsgivere stenger arbeidere ute fra arbeidsplassen som del av en konflikt, som eksempler på aktiv klassekamp fra arbeidsgiversiden. Bals lander derfor på at streikevåpenet neppe er modent for pensjon helt enda. 

Andre anmeldelser har omtalt boka som materiale til utallige studiesirkler, og det kan jeg ikke gjøre annet enn å si meg enig i. Mens man neppe kan påstå at en bok av denne størrelsen burde vært større, tar jeg meg i å ønske meg litt mer plass til de diskusjonene det siste kapittelet peker på. Bals har åpenbart god kjennskap til pågående diskusjoner om for eksempel streiker i reproduktivt arbeid og sosiale streiker, for ikke å snakke om diskusjoner om organisasjonsformer og fagbevegelsens svar på globalisering og prekarisering. Likevel blir forsøket på å romme det hele i ett enkelt kapittel dessverre noe hektisk. Samtidig er det vel nettopp disse diskusjonene som peker seg ut som naturlige temaer for studiegrupper, lesesirkler og debatter i bevegelsen i årene som kommer.

Sally Rooney: Skjønne verden, hvor er du. 2021. Strawberry Publishing. 316 s. Oversatt av Hilde Stubhaug.

Av Rita Paramalingam, jusstudent og skjønnlitterær forfatter. 

---

Alice, en ung og anerkjent forfatter, møter Felix på date. Hun spør hva han jobber med, og Felix forteller at han gjør noe mye mer vanlig, han jobber på et lager. Han sier:

«Jeg kan ikke fordra det jævla stedet. Men de ville vel ikke betalt meg for å gjøre noe jeg likte, hæ?»

Alice anerkjenner Felix’ utsagn. Hva betyr det for Felix at hun anerkjenner dette? Og hva betyr det at Alice sier seg enig? Hvor godt kan man egentlig forstå et annet menneske?

Sally Rooney er en selverklært marxistisk skjønnlitterær forfatter. Skjønne verden er hennes tredje roman. Hennes forrige roman Alle andre ble en bestselger og er også kjent som TV-serien Normal People. Alle bøkene hennes har samtaler om politikk, men i denne er den eksplisitt og tydeliggjort gjennom en e-postutveksling mellom to venner som ikke lenger bor i samme by. Også når personene møtes i samme rom og tid trer deres politiske bevissthet frem, både i samtaler og krangler. Karakterene ser på både verden og relasjonene sine i en maktanalyse, stort sett i et klasse- og kjønnsperspektiv.

Men livet handler ikke bare om å forstå sitt eget liv eller andres analytisk, for menneskets følelsesliv er for komplisert til å reduseres til noen bestemte materielle og sosiale faktorer. Livet, i hvert fall for disse karakterene, handler også om ønsket om meningsfulle vennskap og relasjoner, om å bli tilbudt kjærlighet og ikke klare å ta det imot, om å elske og samtidig holde avstand, om styrken i samhold, og avmakt og bitterhet som oppstår ved å bli avvist. 

Boka lar oss følge fire karakterer, to kvinner og to menn. Ingen av de er perfekte, til tider er de svært irriterende. Det mest fremtredende forholdet i boka er mellom Alice og Eileen, som i stor grad skjer gjennom e-postutveksling. I tillegg til å oppdatere hverandre om sine liv, lar Rooney også Eileen og Alice diskutere politikk i disse mailene. Ved at Rooney har servert oss Eileen og Alices meninger ser vi også hvordan deres politiske meninger kommer i konflikt, eller ikke i konflikt, med det man kan kalle den fysiske verden – i dagliglivet og i møte med andre mennesker.

E-postutvekslingene blir til tider litt for lange og litt for lite konkrete, spesielt når karakterene analyserer historiske begivenheter. Det er troverdig at Eileen og Alice har en slik mailtråd, og det oppleves ikke påtatt, men som et rom for å dele tanker. Selv om e-postene gir mulighet for lange politiske analyser som det ellers kan være vanskelig å få plass til i en roman, er jeg usikker på hvor nødvendig alle e-postene er.

Boka er på sitt beste når karakterene møtes fysisk, og når vi får konkrete skildringer av hvordan de har det rundt seg. Det er mye å forstå om karakterenes handlinger ut ifra hvordan de lever sine liv. Dialogene er engasjerende, og etterlater mye rom for tolkning, både hos leseren og for karakterene. 

Noe som en virkelig kan sette pris på ved å lese Skjønne verden er tematiseringen av menneskets trang til å bli elsket og elske andre. Allerede midt i boka får vi servert en setning som kan oppsummere hele romanen: 

«For mens vi skulle ha organisert fordelingen og verdens ressurser og gjennomført en kollektiv overgang til en bærekraftig økonomisk modell, bekymret vi oss om sex og vennskap isteden. Fordi vi elsket hverandre for høyt og var for interessert i hverandre. Og det er noe jeg elsker ved menneskeheten, ja, faktisk er det selve grunnen til at vi skal overleve – fordi er så tåpelig opptatt av hverandre».

Når menneskene i Rooneys roman lar seg selv bli elsket, er de mer fornøyde enn når de ikke gjør det. Når de møtes i samme rom og evner å være gode mot hverandre, har de det bedre. Det høres kanskje ikke så vanskelig ut, men i praksis kan det vise seg at mye står i veien for å ta imot kjærlighet. Karakterene sliter alle med å balansere egne behov med andres behov – og det gjør dem til tider både selvopptatte og selvoppofrende. Jeg vil påstå at hele boka egentlig er en utforskning i kjærlighet: den du kan gi andre mennesker og den du kan gi verden – og den kjærligheten du må gi deg selv fordi du også er en del av verden. 

Etter revolusjonen i Russland (1917) var uttrykk som «jødebolsjevik», «kriminelle jøder», «manufakturjøde» og spionstempling svært vanlig. Aftenposten skriver på lederplass i 1924: «De kommer inn som sildestim» og «De setter seg fast over hele byen».

Dette er del 2 om Palestinas historie. Del 1 sto i nr 2/21, og kan leses her.
Tema for del 3 og siste artikkel i denne serien blir Det store palestinske opprøret mellom 1936 og 1939.

---

Av Svein Olsen, medlem av bystyret i Bodø for Rødt og mangeårig palestinaaktivist

Beit Daras og Bit et Tabiyya
Beit Daras er i 1920 en palestinsk landsby 46 km nord for Gaza by. Den ligger bare noen timers tur på eselryggen fra Jaffa. Nærmeste by er Isdud (Ashdod).  Det sosiale livet er knytta til et par større og noen mindre klaner/familier. I utkanten bor eiendomsløse landarbeidere. I alt bor det 1500 innbyggere her. To større markeder, Abu Khadra og Abu Khuffeh, ligger like ved. Beit Daras er en av et ti-talls liknende landsbyer i området. Palestinernes identitet er sterkt knytta til jorda. Det er kort tid siden mange av landsbyens menn kom hjem etter å ha kriga for den osmanske sultanen, og uniformene er bare så vidt hengt i skapet. De hjemvendte soldatene oppdaga fort at som takk for å ha risikert liv og helse, er landsbyen blitt utarma av utålelige krigs-skatter. Ofrene deres var ingenting verdt! Nå er tilværelsen lite annerledes enn under osmanerne. Arbeidet på jorda blir til fruktesløst strev der overskuddet konfiskeres av en ny okkupant. Okkupasjonen blir betalt av ofrene sjøl. Britene er ikke interessert i utvikling og utbygging av infrastruktur, verken sosial eller økonomisk. Slik opprettholdes fortellinga om ei tilbakeliggende og primitiv lokal befolkning.                                                                                                                                                    

Beit Daras er som nabolandsbyene, men noen kilometer mot øst grenser den til ei sionistisk bosetting, Bit et Tabiyya, etablert i 1887, finansiert av Baron de Rothschild, en steinrik europeisk jøde og ledende sionist. Bosettinga har noen hundre innbyggere. Beit Daras stiller opp med sin lokale kompetanse på jordbruk, og selger sine produkter til bosetterne. En av dem er lege, og blir også lege i Beit Daras. Naboforholdet mellom landsbyen og bosettinga er godt, og sånn går de første tiåra. Svært få palestinere er urolige. Heller ikke over bosettingas strategiske plassering på veien mellom Egypt, Gaza, Jaffa og Al Ramle, porten til Al-Quds (Jerusalem). Beit Daras innbyggere får fort nærkontakt med britenes voldsapparat når en politistasjon blir oppretta mellom landsbyen og bosettinga. Etter som palestinernes motstand mot okkupasjon og bosettere vokser og tar meir militante former, starter okkupanthæren patruljering i Beit Daras. Nattlige raid blir vanlig. Bosettinga kjøper opp deler av landsbyens jordbruksland, og innbyggerne skjønner at de er blitt en del av et kolonialt prosjekt. De blir deltakere i det palestinske opprøret. Det går opp for dem at de har to dødelige motstandere, en okkupant som tar i bruk alle midler, og en voldelig, svært godt organisert og økonomisk overlegen bosetterbevegelse.  I 1929 er opprøret så truende at bosetterne rømmer. Men det som ser ut som en seier blir kortvarig, og i 1930 reetableres den. I tillegg bygger britene ei flystripe. 

Men det er ennå umulig for den lokale befolkninga å få øye på langsiktige konsekvenser. Var sionistene allerede i 1887 i stand til å forutse hvordan og hva som var nødvendig for å gjennomføre koloniprosjektet? Det er åpenbart at bosettinga i 1917 er blitt en viktig del av strategien, men Beit Daras er ikke i stand til å se for seg katastrofen som venter i ei ganske nær fremtid.

 

Britisk okkupasjon og sionistisk kolonisering
Storbritannia hadde sørga for å få oppgaven med å gjennomføre Folkeforbundets Palestina-mandat. De gikk raskt i gang med oppgaven, i tett samarbeid med en godt organisert europeisk sionistisk bosetterbevegelse. Fra 1.verdenskrigs slutt til 1926 tredobla den jødiske befolkninga seg, fra 6 til 18 %. I 1930 hadde bosetterbevegelsen kjøpt opp og konfiskert en tredjedel av alt jordbruksland i Palestina, 1,25 millioner mål! 20 000 bondefamilier blei ramma og sto plutselig uten livsgrunnlag. Det fikk ødeleggende konsekvenser også for landarbeidere og beduiner (de palestinske nomadene). De blei fordrevet fra områdene sine. Den etniske rensinga var i full gang. Sionistene utvikla sin egen økonomi uten å inkludere den palestinske befolkninga. En rasistisk og splittende politikk som okkupant og bosettere sto sammen om, blei konsekvent gjennomført: «Jewish-labor-only» og «Jewish-products-only». Grunnleggende handla det om tilrettelegging av strukturell rasisme. Store deler av landsbygdas kultur skulle på denne måten bort. Beduin-befolkninga utgjorde 35 % av innbyggerne, og blei hardest ramma. De skulle komme til å utgjøre kjerna i det væpna opprøret som sto for døra. Palestinerne nekta å bli flyktninger i sitt eget land!                                               

I Europa blei, og blir fremdeles, dette fremstilt som sivilisering og fremskritt. Dette, som var et forsøk på å utslette identitet, kultur og historiske røtter, skapte ikke bare fortvilelse og fattigdom, men også spontant sinne. Væpna motstand fremsto som – og var! – eineste mulige forsvarsmetode. I perioden mellom et opprør i 1929 og et nytt i 1933 så mange småbønder seg nødt til å selge sine gårder. Kjøperne var ikke sionistene, men for det meste palestinske landeiere som profiterte på oppkjøpene ved å selge videre til bosetterne. Over halvparten av disse eierne var ikke bosatt i Palestina. Bare vel 10 % av selgerne var vanlige palestinske bønder. Beduinene kunne ikke selge noe de ikke «eide», og blei bare fordrevet. Denne prosessen er ikke avslutta og fortsetter i dag i alle deler av det okkuperte Palestina: i Israel, på Vestbredden, i Jerusalem og i Gaza. Hundre år med folkerettsstridig etnisk rensing, men fortsatt uten konsekvenser for okkupanten!

Og ta gjerne et skråblikk på dagens norske kolonisering av samiske områder. Stikkord: Fosen, Øyfjellet, Sjonfjellet (vindmølleparker), Nussir, Nasa (gruvedrift). Fosen-utbygginga nylig dømt ulovlig i Høyesterett, også det uten konsekvenser??

De gamle føydale klasseforholda kom til å få avgjørende betydning for den palestinske motstandskampen. Motsetninger blant de palestinske lederne, der landeierne var godt representert, gjorde at krav fra opprørerne om å ikke selge land til bosetterbevegelsen, blei avvist. Krav om bevæpning fikk heller ingen støtte. Lederne holdt fast på ei håpløs forhandlingslinje, naivt og med trua på at dette kunne sikre dem fortsatt overklassestatus.                                                                                                          Et palestinsk kommunistparti, også med mange jødiske medlemmer, klarte ikke å forene palestinske arbeidere, bønder, nomader og innvandrerne, og fikk aldri stor nok innflytelse. 

 

Europeisk antisemittisme og nazisme
Fra 1933 til 1936 eksploderte innvandringa av jøder i Palestina. Antallet steig i –33 til det sjudobbelte, 42 000, og holdt seg der til -36. Nazistenes maktovertakelse i Tyskland og forfølgelsen av jødene var den direkte årsaken. Men det hadde ikke vært mulig uten de europeiske statenes flyktningpolitikk. Holdninga til jødiske flyktninger som prøvde å komme unna en voldelig antisemittisme i Øst-Europa, var urokkelig: bare et fåtall slapp inn i vest. Grunnlaget var den samme rasismen som alltid gjennomsyrer imperiebyggere og herrefolks politikk og praksis. De underlegne og primitive rasene har ikke livets rett og må ikke forurense vårt blod. De samme politikerne som i Folkeforbundet la til rette for sionistenes bosetterprosjekt, stengte egne grenser for jødiske flyktninger. Det hjalp godt på med gamle kristne fordommer mot jøder.  Nazistenes brutale forfølgelser etter Hitlers valgseier i 1933, fikk ingen konsekvenser. Grensene forblei stengt. Og Norge var av de beste i klassen (da også).                                    Den palestinske forfatteren og politikeren Ghassan Kanafani skreiv seinere om dette: 

Dersom nazismen var ansvarlig for terroren mot jødene og flyktningestrømmen ut av Tyskland, så var det «den demokratiske kapitalismen» som sørga for at en uforholdsmessig stor andel havna i Palestina. 

Av de 2,5 millioner jøder som flykta fra nazistene mellom 1933 og 1940, fikk 75 % opphold i Sovjet, 6 % i USA, 2 % i Storbritannia, mens 10 % dro til Palestina. Norges andel var 400! 

 

Norsk flyktningpolitikk og rasisme
Per Ole Johansen er en av noen få som har dukka ned i holdninger og praksis i norsk flyktningpolitikk på denne tida. Lesing av hans funn er ganske forstemmende, men anbefales. I 1915 sa justisminister Lars Abrahamsen følgende i Odelstinget: 

Det gaar ikke an, naar hele det øvrige Europa har vedtatt strenge bestemmelser for at hindre utskuddet (jødene, Abrahamsens kommentar) fra at komme ind over deres grænser, at vi skal gjøre oss til Europas kloak, og tyve og røvere og mordere skal trænge inn i vårt land.

Etter revolusjonen i Russland (1917) var uttrykk som «jødebolsjevik», «kriminelle jøder», «manufakturjøde» og spionstempling svært vanlig. Aftenposten skriver på lederplass i 1924: «De kommer inn som sildestim» og «De setter seg fast over hele byen». I 1927 blei fremmedloven innstramma, og det var ingen tvil om at det var jødene det gjaldt: «folkeslag og racer som er meget forskjellige fra oss nordmennene» og «Det har vist seg å være en meget uheldig tilvekst i befolkningen», som det heter i vedtakets begrunnelse. Denne politikken retta mot jødisk innvandring forandra seg lite etter nazistenes maktovertakelse i 1933; heller ikke etter at Arbeiderpartiet overtok makta i 1935. Med en ung Trygve Lie (seinere FNs første generalsekretær) som justisminister, overprøvde den nye AP-regjeringa innvandringsbyråkratiet og åpna døra for sosialdemokrater og andre politiske flyktninger fra Tyskland. Når det gjaldt, jøder var de derimot heilt på linje med byråkratene. Nåløyet var som for kamelen! Det kunne ta opptil 35 år for en jøde med oppholdstillatelse å få statsborgerskap. Min kurdiske svigersønn har i dag bare brukt 20!

Dette er noen glimt inn i ei ganske dyster europeisk historie. Antisemittismen som dokumenteres av Per Ole Johansen, bestemte flyktningpolitikken frem til krigsutbruddet. Marte Michelet har fått tyn etter boka si Hva visste hjemmefronten? Er det sannsynlig at holdningene fra mellomkrigstida forsvant da konge og regjering dro til England i 1940? Kanskje et litt dypere dykk ned i historia Johansen graver i, ville sette Michelets funn i et enda skarpere lys? Norges praksis bekrefter uansett Ghassan Kanafanis påstand om antisemittismens konsekvenser for jøder på flukt i Europa. Palestina blei arenaen der Europas ledere kvitta seg med «jødeproblemet». Her kunne Europa samtidig sivilisere et enda meir tilbakeliggende og usivilisert folk enn jødene!

 

Norsk og nordisk kolonialisme – Sapmi
I 1919 foretok Norge og Sverige den endelige oppdelinga av «sine» deler av Sápmi (Sameland). Grensa mellom de to landa blei stengt, og århundrelang nomadisme og tamreindrift blei umulig for mange samefamilier/-slekter – siidaer. Sommerboplassene på norskekysten blei utilgjengelig for den delen av Sápmis befolkning som hadde sine vinterboplasser i Sverige. Det blei straffbart å la reinen bruke sine tusenårgamle trekkruter, kalvings- og beiteland mellom Norge og Sverige. En heil kultur blei forsøkt utrydda. På Stortinget sa fagforeningsleder og leder for Arbeiderpartiet Christian Holtermann Knudsen: 

Nomadelivet er en byrde for landet og den fastboende befolkningen og stemmer lite overens med interesser og ordninger i et sivilisert samfunn. 

Vi kunne ikke ha primitive nomader innafor våre grenser! De samiske sommerboplassene blei tilgjengelig for norsk bygdebefolkning (de som ikke allerede var blitt en del av et større bosetterprosjekt i Nord-Amerika, også kalt Canada og USA). Samtidig med grensestenginga blei det innført forbud mot samisk språk i norsk skole. Ikke bare som opplæringsspråk, men som talespråk for elevene. Mange av dem bodde på internat store deler av skoleåret. De blei fratatt sin kulturbærer. Slik forsvant det samiske språket fra artikkelforfatterens familiehistorie. Dette gikk spesielt hardt ut over den kystsamiske befolkninga. I løpet av to tiår pluss en tysk okkupasjon, med nedbrenning av Finnmark og Nord-Troms, var denne kulturen nesten borte. Da grensa blei stengt, var samene overhodet ikke spurt og heller ikke representert der vedtakene blei fatta. Mange av familiene fikk ikke vite at de var utestengt fra sine sommerboplasser før de dro til Sverige siste høsten. Noen av dem dro allikevel tilbake igjen. De blei sett på som kriminelle og noen jaga fra område til område på kysten av Nord-Norge, til reinflokken blei så liten at livsgrunnlaget forsvant eller reinen tvangsslakta. I Nord-Sverige var det ikke plass til reinen som nå ikke kunne dra til Norge om sommeren, og noen titalls siidaer blei tvangsflytta sørover. De som nekta eller saboterte flyttinga, fikk store bøter og/eller reinen slakta. Det hele blei av makta i alle delene av Sápmi sett på som et moderne sivilisasjonsprosjekt.  

Nå lar hverken samer eller palestinere seg så lett knekke. I Palestina blei den rasistiske bosetterkolonialismen i 1936 møtt med et omfattende opprør. I Sápmi skulle det ta lenger tid, men heller ikke her har det vært mulig å utrydde en heil kultur gjennom fordriving og kolonisering.

 

Kilder/referanser
– Rashid Khalidi, The Hundred Years`War on Palestine, Metropolitan Books 2020         
– George Antonius, The Arab Awakening, 1939, nyutgave Simon Publications 2001       
– Ghassan Kanafani, The 1936–39 Revolt in Palestine, Committee for Democratic Palestine, 1972, New York                                         – Elin Anna Labba, Herrene sendte oss hit, Pax 2021
– Per Ole Johansen, Oss selv nærmest
– Norge og jødene 1914–1943, Gyldendal 1984                       
– Ramzy Baroud, My Father was a freedom fighter. Pluto Press 2010
– Egne reiser og samtaler i Midtøsten 1983–2015.                                                    

Det er mange spørsmål som i årevis har fulgt debatten om abort. For hva betyr det, at kvinnene skal bestemme over sin egen kropp? Er det forsvarlig at kvinnene skal avgjøre på egenhånd, om et foster skal bli et barn? 

---

Jorun Gulbrandsen er lærer, medforfatter av Abortboka og mangeårig aktivist for sjølbestemt abort.

Boka det refereres til kan kjøpes på marxisme.no/forlaget

Jeg har valgt ut noen spørsmål fra boka Hva snakker vi om når vi snakker om abort? Forfatterne spør bl.a.: Er abortspørsmålet for viktig til at det overlates kvinneaktivister og politikere? Er nåtidas diskusjoner om abortgrenser for snever? Har for mye av debatten skjedd på premissene til det vi ser på som ekstreme stemmer? Hvorfor blir de ikke knytta til etikk, kultur og samfunn? Er det nesten som et tabu å snakke om at fosteret har et liv, som noen andre enn det sjøl må gi stemme til? For ikke å snakke om foster som har skader eller avvik, som er enda mer avhengig av at noen snakker for det. Hvis kvinnen skal være den eneste som avgjør, hvordan kan hun da være et vern? Hva om noen kvinner tar lett på å ta abort? Gjøres alle aborter på et så gjennomreflektert grunnlag at vi kan være sikre på at mennesker aldri blir sortert av årsaker som ikke er etisk begrunnede nok? Hvor kan de rådføre seg, hvis det ikke finnes nemnder? (Forfatterne snakker pent om nemndene.)

Er det bare noen få som kan gjøre etiske valg?

Det er lov for helsevesenet å utføre aborter til 22. svangerskapsuke. Det bestemt av politiske partier og helsevesenet, og er dermed godkjent. Det må vel kalles etiske handlinger? Helsevesenet driver ikke med uetiske operasjoner, vel? Men hvorfor skulle den samme handlingen være uetisk hvis kvinnene bestemmer den? Opplysende bok: Abortkamp – maktkamp består av innlegg som mange kvinner skrev i avisene høsten 2018 om sine erfaringer med seinaborter og nemnder. Red: Susanne Kaluza, Res Publica 2019.

Rødt gjorde dette vedtaket på landsmøtet i mars 2021:

Selvbestemt abort gir ikke flere aborter, det gir først og fremst tryggere aborter. Dagens abortlov med forskrifter åpner for abort til svangerskapsuke 22, men det er selvbestemt bare til uke 12. Etter det mister kvinnen selvbestemmelsen, og avgjørelsen tas av en nemnd. Vi mener at kvinnen kjenner sin egen situasjon best og er best i stand til å vurdere om svangerskapet bør avsluttes eller ikke. Nemndene er rester fra en tid der kvinnene ikke ble vurdert som myndige nok til å bestemme over egen kropp og eget liv. Vi vil fjerne nemndene, styrke selvbestemmelsen og sikre riktig medisinsk oppfølging. 

Penger, stress og perfeksjon

Forfatterne Sandvik og Solum beskriver hvordan folk presses til lange dager på arbeid, og at penger og stress er dårlige mål for gode liv og gir for liten plass til barn. Det er mye sant i dette. Men så sier de at vi skal være så perfekte i alt vi gjør. De mener dette påvirker hvordan vi ser på fosteret, at det skal være uten lyte. Det er vel blant annet dette de mener med at abortdiskusjonen bør knyttes til samfunnet.  

Jeg tror de synes at det er for mange aborter i Norge på grunn av samfunnets krav og ekstreme kvinnestemmer, og at nemndene kan gi kvinnene støtte til å ikke abortere. De skriver positivt om nemndene. 

Men at samfunnet ikke er barne- og kvinnevennlig, har kvinner påpekt i årevis. Spørsmålet er uansett: Hvem skal bestemme?

Nemnda er ingen hjelper

Eli Aaby, jordmor og aktivist, skreiv i Klassekampen (16.10.21) en kommentar til forfatterne (14.10.21), hvor hun siterer dem: «Ikke en nemnd i Norges land vil si nei til en søknad der fosteret er dødssykt». Eli Aaby: 

Det er feil. Klassekampen har tidligere fortalt om en nemnd som sa nei til en abort der fosteret ikke var levedyktig (28.07.2017). Hvert år er det noen få kvinner som får nei av nemndene. De og eventuell familie står helt uten støtte fra abortnemndene gjennom svangerskapet. Hvis kvinnen bestemmer seg for adopsjon, ser hun ikke snurten av abortnemnda når hun skal finne ut hvordan hun skal gå fram. Den har heller ingen støttefunksjon gjennom fødselen og barseltida dersom kvinnen føder et barn med spesielle behov. Kvinnene er aleine, uten noen som helst hjelp fra abortnemnda, hvis de skal skrive søknader til NAV om bolig, ekstratiltak eller hjelpemidler. Det er arbeiderkvinnene og venstresida som har sterkest og lengst praksis med å slåss for retten til abort på sosiale indikasjoner, det vil si for kvinners rett til å bestemme om de er i stand til å gi fosteret de bærer, muligheten til å bli et barn.

Boka Abort

Forlaget Rødt ga ut Abortboka i 2019. En av forfatterne, Astri Melheim, skriver blant annet om det vi ser i mange land i verden: 

Tilhører du borgerskapet, kan du få abort uavhengig av hvor du bor. Penger og forbindelser åpner dørene. For arbeiderklassen er virkeligheten en annen.

Dette har alltid vært tilfelle i Norge, nå også. «Jeg synes ikke det er noe mål å få ned antall aborter. Men antall uønska svangerskap er det et mål å redusere». 

En annen av forfatterne, Camilla Hestvik, forteller om da hun var gravid og svært ung. Uten fast inntekt, uten fast boplass eller ferdig utdanning. Hun ønska å gjennomføre svangerskapet og forteller hvordan hun strevde med engangsstønad, NAV og strøjobber og spør: «Er det rart kvinner ikke velger barn, når det blir så vanskelig å livnære seg etter svangerskapet?» Kvinners valgfrihet er ikke reell i dag. 

Forfatter Eli Aaby skriver til dem som forsvarer abortnemnder og som sier at abort er så etisk vanskelig:

Det store etiske spørsmålet med abortnemnder er: Er voksne kvinner i stand til å bestemme i eget liv? Er det etisk riktig at andre kan bestemme at en kvinne skal fullføre et svangerskap mot hennes vilje? Er det etisk riktig at andre skal bestemme at hun skal ta imot et barn hun ikke ønsker? Er det etisk at barn skal bli født uten å være ønska av mora si?

Så når kvinner stiller seg spørsmål som Eli forteller om: Er det fordi de er fosterets beste vern? Eller er de dets største trussel? 

Dette skrives i oktober 2021. Ny regjering er på plass. Arbeiderpartiet har statsministeren. AP, MDG og Venstre er for sjølbestemt abort til uke 18. Rødt og SV sier uke 22. Vil Arbeiderpartiets ledelse stå på standpunktet sitt? De vil kanskje trenge litt drahjelp?

Boks: 

Aborter i Norge
2020 i prosent: 84,6 prosent av alle sjølvbestemte avbrudd ble utført før 9. uke, over 90 % ble utført med piller.

2020 i tall:

Av i alt 11 081 svangerskapsavbrudd ble 8 950 utført før uke 9

1 625 i uke 9–12, 

360 i uke 13–18, 

142 i uke 19–21 

4 i uke 22+. 

(Tall fra Folkehelseinstituttet.)

(Fortsatt boks): 

Sjølbestemt abort i andre land

Danmark til og med uke 12, Sverige til og med uke 18, Island til og med uke 22, England og Wales opp til uke 24, New Zealand opp til uke 20. 

I land som har utvida abortgrensa eller fjerna kontrollinstanser, har tallet på seinaborter ikke gått opp.

Mens koronapandemien herjet med den globale økonomien, gikk følgende faktum under radaren for mange: I mai 2020 utgjorde verdien av de fire største amerikanske teknologiselskapene – Microsoft, Apple, Amazon og Facebook – en femtedel av Standard & Poors liste over de 500 største virksomhetene i USA.[ref] Matt Phillips ‘Investors Bet Giant Companies Will Dominate After Crisis’, New York Times, 28 April 2020 [/ref] Dette er en historisk høy markedskonsentrasjon. Selskaper som for bare noen tiår siden var startup-bedrifter med ambisiøse mål om å endre den framvoksende tech-sektoren, er nå blant de mektigste monopolistene i verden. Og dette skjer ikke bare i teknologisektoren. I 1975 sto de 100 største selskapene i USA for halvparten av inntektene til alle børsnoterte selskaper i landet. I 2015 hadde denne andelen vokst til 84 prosent.[ref] Ibid.[/ref]

---

Grace Blakeley er økonom, politisk kommentator og forfatter. Innledet på Globaliseringskonferansen i november. 

Oversatt av Hallvard Berge, digital rådgiver i NTL og styremedlem i Attac.

Foto: Kevin Walsh

For marxister kommer ikke dette som noen overraskelse. Marx forklarer selv i volum 1 av Kapitalen hvordan kapitalismens iboende tendens til sentralisering i lengden er sterkere enn konkurransens oppsplittende kraft.[ref]See ‘Section 2: Relative Diminution of the Variable Part of Capital Simultaneously with the Progress of Accumulation and of the Concentration that Accompanies it’ in Chapter 25 of Karl Marx, Capital, Volume I, London: Penguin, 1976.[/ref] Marx peker på følgende mekanismer som underbygger denne tendensen: 

For det første øker produktiviteten i arbeidet når produksjonen i foretaket utvides, slik at de store foretakene kan utkonkurrere de små. Dette er en variant av argumentet om stordriftsfordeler som vi finner i nyklassisk økonomi.

For det andre vil kravet til individuell kapital, nødvendig for å drive en virksomhet, øke etter hvert som den kapitalistiske produksjonsmåten utvikler seg.[ref]Karl Marx, ‘Chapter 25: Section 2: Relative Diminution of the Variable Part of Capital Simultaneously with the Progress of Accumulation and of the Concentration that Accompanies it’ in Capital, Volume I, p. 777.[/ref] De mindre kapitalistene uten stor startkapital flytter over til nye sektorer når de ikke er i stand til å konkurrere med de etablerte aktørene, som dermed blir sittende med enda større markedsmakt. De store kan dermed øke inntjeningen og reinvestere kraftigere enn konkurrentene, styrke produktiviteten og konsolidere monopolistposisjonen sin.

Marx viser hvordan utviklingen av aksjemarkedet og kredittsystemet forsterker konsentrasjonen og sentraliseringen av kapitalen. Foretak som er store nok til å hente inn kapital via aksjemarkedet, har lettere for å investere videre enn ikke-børsnoterte konkurrenter. Finansinstitusjonene, som selv er monopolistiske i den forstand at de sentraliserer utlån og investering, låner dessuten helst ut til store, etablerte foretak. Disse to sistnevnte faktorene henger nøye sammen, gitt hvordan finansinstitusjonenes opptreden påvirker forholdet mellom foretakene og aksjemarkedet.

Kapitalismen kan ikke eksistere uten konkurranse, men denne konkurransen kan opptre i mange ulike former. Ifølge Marx vil sentraliseringen slett ikke føre til stabilitet i verdensmarkedet og internasjonal politikk, men til nådeløs konkurranse og mer elendighet, undertrykkelse, slaveri, nedverdigelse og utbytting.[ref]Karl Marx ‘Chapter 32: The Historical Tendency of Capitalist Accumulation’ in Capital, Volume I, pp. 929.[/ref] Mekanismene som driver denne utviklingen, stammer fra det intrikate forholdet mellom monopolistene, markedet og de kapitalistiske statene. 

Nyklassisk økonomi karakteriserer ikke de store teknologiselskapene som monopolister, siden de ikke utnytter posisjonen sin til å øke salgsprisen ut over markedspris. Det ville vært svært vanskelig for dem å selge med høy profitt når tjenestene kan produseres med en marginalkostnad nær null. For eksempel, hvis Google begynte å ta betalt for hvert eneste nettsøk, ville brukerne raskt byttet til en annen søkemotor, som enkelt kunne overtatt markedet. Resultatet er at mange digitale tjenester er gratis eller veldig billige, siden prisene konvergerer rundt produksjonskostnaden.  

Produksjon med lav eller ingen marginalkostnad fører altså til lavere priser, men skaper samtidig en tendens til monopoldannelse, og åpner muligheter for å øke fortjenesten ved å påvirke politiske beslutninger («rent-seeking», o.a.). Dette lar seg gjøre fordi forretningsmodellen ikke er basert på å tilby gratis tjenester, men på å samle inn og selge brukergenererte data. Selskapene bruker sin unikt sterke posisjon i den første verdikjeden til å skaffe seg kontroll over den andre: brukere, annonsører og stater.[ref]See, e.g., Jonathan Taplin, ‘Move Fast and Break Things: How Google, Facebook and Amazon Cornered Culture and Undermined Democracy’, New York: Hachette, 2017, in which the author makes the now well-known claim that ‘Data is … the new oil’.[/ref] Når teknologigigantene samler inn brukerdata og gjør dem til en vare, er det altså en ny måte å skape renteinntekt – inntekt som stammer fra kontroll over en begrenset ressurs.[ref]Rana Foroohar, Don’t Be Evil: The Case Against Big Tech, London: Allen Lane, 2019; Martin Wolf, ‘Why rigged capitalism is damaging liberal democracy’, The Financial Times, 18 September 2019.[/ref]  Teknologiselskapene kan dermed karakteriseres som rentenister eller monopsonister, siden de er i en situasjon der de tjener på å være den eneste reelle kjøperen i et marked.

Disse forretningsmodellene baserer seg på å monopolisere et «rom» på internett, og utnytte nettverkseffektene til å skaffe seg nærmest total markedsdominans. Dermed kan de bruke monopsonistmakten til å utbytte arbeidskraft, presse leverandører og unngå skatt, og de kan bruke monopolistmakten til å skaffe seg brukerdataene gratis, ofte uten at personvernet er tilstrekkelig ivaretatt. Prisene på de digitale tjenestene framstår som lave og i tråd med produksjonskostnadene, og nyklassiske økonomer vil ikke si at det foreligger en monopoltilstand. Likevel har det samme skadevirkning for arbeidere, leverandører, skattebetalere og forbrukere.

 

Teknologiselskapene og finansnæringen

For å bli monopolist må et foretak ha tilgang på tilstrekkelig finansiering til å dominere markedet fullstendig. I det 21. århundret har dette vist seg enklere enn noensinne, særlig innenfor teknologisektoren. Dagens dominerende teknologiselskaper vokste fram i en tid med synkende profitt og ustabile finansmarkeder, noe som gjorde det lettere å tiltrekke seg investeringer. Mange av dem tjente svært lite eller gikk med tap i begynnelsen, siden de ennå ikke hadde nådd den størrelsen som lot dem utnytte de nettverkseffektene som etter hvert la grunnlaget for monopolmakt. Derfor trengte de betydelig startkapital for å kunne holde virksomheten i gang og oppskalere for å nå den dominerende posisjonen de trengte for å tjene penger.

Et gunstig tidspunkt å få tak i den nødvendige finansieringen er i kjølvannet av en krise som legger en demper på lønnsomheten, og får investorer til å se seg om i desperasjon etter «the next big thing». For dagens teknologigiganter oppsto disse mulighetene først etter at dotcom-boblen sprakk rundt år 2000, da Google ble børsnotert, og deretter etter finanskrisen i 2008 da Facebook, Twitter og en rekke andre gjorde det samme.[ref]Matthew Vincent, ‘Loss-making tech companies are floating like it’s 1999’, The Financial Times, 16 June 2019.[/ref] I disse periodene var den globale økonomien oversvømt av billig kapital, både som følge av krisene, og delvis også av uortodoks pengepolitikk. Forholdene lå perfekt til rette for at framoverlente teknologiselskaper kunne vokse til å bli de monstrene vi kjenner i dag.

Store foretak som Alphabet og Amazon må ha spesialiserte finansinstitusjoner til å forvalte forholdet til investorene sine. Investeringsbankenes prissettingsstrategier for teknologiaksjer har provosert teknologiselskapene, som derfor prøver å omgå bankene som mellomledd.[ref] Michael Moritz, ‘Investment banks are losing their grip on IPOs’, The Financial Times, 18 August 2019.[/ref] Et av de mest merkverdige eksemplene på dette, er den feilslåtte børsnoteringen av WeWork. Selskapet skylder på bankene, og bankene skylder på selskapet, og sannheten ligger trolig et sted midt mellom.[ref]Eric Platt, Andrew Edgecliffe-Johnson, James Fontanella-Khan and Laura Noonan, ‘WeWork turmoil puts spotlight on JPMorgan Chase and Goldman Sachs’, The Financial Times, 24 September 2019.[/ref]

Når slike konflikter skaper overskrifter og skriverier, dekker det gjerne til de ellers svært tette båndene mellom selskaper som Alphabet, Facebook og Microsoft, og investeringsbanker som Goldman Sachs, JP Morgan og Morgan Stanley. Disse tre investeringsbankenes grep om teknologigigantene har blitt sterkt kritisert.[ref]Eric Platt, Laura Noonan, Nicole Bullock and Shannon Bond, ‘Morgan Stanley, Goldman and JPMorgan’s grip on tech IPOs under threat after Uber’, The Financial Times, 22 May 2019.[/ref] Når konfliktene blir så sterke, handler det blant annet om at fordelene med børsnotering er mindre i en økonomi hvor det er såpass lett å skaffe kapital. Fordelene er rett og slett ikke store nok for ulempene ved å gi opp kontrollen man har som privat aksjeselskap. Og samspillet mellom store foretak og private investorer innebærer en desto viktigere rolle for finansinstitusjonene. 

Kapitalen som skal til for å konkurrere med giganter som Alphabet eller Facebook er i dag blitt svimlende stor. I kraft av størrelsen kan de opprettholde monopolposisjonene sine, også i en situasjon der mange uttrykker misnøye med tjenestene som leveres. Med markedsverdier større enn en gjennomsnittlig stats BNP har disse gigantene simpelthen så mye kapital at de ikke blir utfordret. Etter år med ualminnelig høy profitt, selv i perioder med lav økonomisk vekst, sitter de med store reserver som de enten ikke klarer eller ikke ønsker å reinvestere i innovasjon eller produksjon. Dette fører til en opphopning av penger på bok – the corporate savings glut – som gir hodebry for økonomiske teoretikere så vel som politikere.[ref]Martin Wolf, ‘Corporate surpluses are contributing to the savings glut’, The Financial Times, 17 November 2015; Peter Chen, Loukas Karabarbounis, and Brent Neiman, ‘The global corporate saving glut: Long-term evidence’, VOX CEPR Policy Portal, 5 April[…]»[/ref] 

Denne opphopningen er i ferd med å snu forholdet mellom foretakene og finansinstitusjonene på hodet, og akselererer finansialiseringen av teknologigigantene. Mens finansinstitusjonene normalt ville hjelpe et foretak med å skaffe kapital fra skeptiske investorer, bistår de nå ofte foretakene med å investere sparepengene sine i finansmarkedet. Resultatet er at teknologigigantene og mange andre store monopolistforetak har kjøpt seg opp i bedrifts- og statsobligasjoner.[ref]«Rana Foroohar, ‘Tech companies are the new investment banks’, The Financial Times, 11 February 2018.[/ref] I mange tilfeller har de også utnyttet gode forbindelser med investeringsbankene til å ta opp lån, bare for å investere pengene i bedriftsobligasjoner rundt om i verden med høy avkastning og risiko. Dette fører til gnisninger i forholdet mellom banksektoren og tech-sektoren: Tech-selskapene, som både er svakere regulert og mindre upopulære enn bankene, har tatt over rollen som den ledende parten der de før bare var kunder. 

Teknologigigantenes investeringsstrategier kan ikke ses på som nøytrale. De stammer fra og forsterker den imperialistiske strukturen i verdensøkonomien. Verdikjedene til de store monopolistene er verdensomspennende. I lavkostland i Periferien skapes profitten i aktiviteter med lav avkastning, mens profitten repatrieres til det globale Sentrum med aktiviteter med høy avkastning.[ref]Zack Cope, The Wealth of (some) Nations: Imperialism and the Mechanics of Value Transfer, London: Pluto, 2019.[/ref] Ta Apple som eksempel, som først og fremst henter profitten sin fra vareproduksjon, og derfor kun i anførselstegn kan betegnes som et teknologiselskap. Her er forholdet mellom Sentrum og Periferi tydelige. Superutbyttede arbeidere i Foxconn i Kina lager iPhoner med sjeldne metaller gravd opp av fattige arbeidere i Afrika sør for Sahara, mens ansatte i hovedkvarteret i USA kan nyte godt av høye lønninger, til tross for at arbeidet deres i det store og hele er lite produktivt. 

Profitten til Google og Facebook er på den annen side stort sett hentet fra rikere land der reklame kan selges dyrere, men bokførings- og investeringsstrategiene deres forsterker likevel hierarkiene i verdensmarkedet. Mesteparten av inntektene stammer fra reklame for varer som er produsert etter imperialistisk logikk. Inntektene flyttes til land med lav skatt i det globale Nord eller til skatteparadiser i det globale Sør, noe som destabiliserer økonomien i disse landene og gjør dem avhengig av utenlandske investeringer.[ref]Nick Shaxson, Treasure Islands: Tax Havens and the Men Who Stole the World, London: Palgrave Macmillan, 2012; Richard Murphy, Dirty Secrets: How Tax Havens Destroy the Economy, London: Verso, 2017.[/ref] Disse selskapene kan bruke profitten til å kjøpe verdipapirer med høy avkastning fra steder i verden med høyere risiko. På den måten utbytter de Periferien i verdenssystemet på samme måte som selskaper som faktisk driver produksjon i Periferien, ved å ta i bruk nye former for imperialisme. 

 

Monopoldannelse som følge av statlig politikk 

Kapitalsentraliseringen kan forverre mange av krisetendensene som allerede finnes i kapitalistiske økonomier. Ved å presse ned lønningene, unngå skatt og presse leverandørene på pris i en endeløs jakt på høyere profitt, bidrar monopolistene til å forverre formues- og inntektsulikhet.[ref]Jonathan Tepper and Denise Hearn, The Myth of Capitalism: Monopolies and the Death of Competition, New York: Wiley, 2018.[/ref] Samtidig foretrekker monopolistene gjerne å investere avkastning i spekulasjon heller enn å reinvestere i produksjonen, der etterspørselen, og dermed avkastningen, kan begrenses av sosiale forskjeller. På denne måten kan kapitalsentraliseringen øke profittmengden, og dermed den samlede kapitalen som er tilgjengelig for investering, samtidig som den svekker etterspørselen og avkastningen i realøkonomien. Misforholdet mellom et behov for investering og en fallende avkastning vil før eller siden føre til forstyrrelser i det ordinære kapitalkretsløpet som ikke engang motvirkende tendenser som høyere turnover eller arbeidstempo kan kompensere for. Her ser vi de stadig sterkere tendensene til økonomisk krise, som forsterkes av spekulasjon i finansmarkedene. 

Når en krise til slutt faktisk rammer oss, blir markedene enda mer sentralisert. Små foretak sliter ofte mer under økonomiske nedgangstider enn store, som kan klare seg gjennom krisa på tidligere opptjente midler eller ved å utnytte nære forbindelser med finansinstitusjoner som kan gi dem den kreditten de trenger for å overleve.[ref]Grace Blakeley, ‘By Letting Small Businesses Fail, the State is Handing Power to Corporate Giants’, Novara Media, 2 April 2020, available at: novaramedia.com.[/ref] Små foretak uten slike forbindelser, med lavere fortjeneste og høyere gjeld, er gjerne de første som lukes ut i nedgangstider. Og når de dukker under, kjøper de større konkurrentene opp det de etterlater seg for en billig penge. Som Marx skrev, «kapitalen vokser ett sted til en stor mengde hos én eier, siden den et annet sted er tapt av mange».[ref]Karl Marx, ‘Chapter 25: Section 2: Relative Diminution of the Variable Part of Capital Simultaneously with the Progress of Accumulation and of the Concentration that Accompanies it’, in Capital, Volume I, p. 777.[/ref]

Hvis sentralisering fører til krise og krise fører til sentralisering, hvor er så staten i denne monopoliseringssyklusen? Den jevne nyklassiske økonomen kan ha sett for seg en større grad av statlig inngripen for å korrigere for denne «markedssvikten». Men statlig inngripen er aldri nøytral. Kapitalistiske stater handler i kapitalens interesser når de går inn i markedet. Etter hvert som kapitalismen har blitt mer konsentrert, virker det stadig mer som motstridende interesser når staten skal ta hensyn både til kapitalen, og til frie og effektive markeder. Heller enn å prøve å skape markeder med virkelig konkurranse som motvirker sentralisering, ender de fleste stater med å føre en politikk som aktivt legger til rette for markedskonsentrasjon.

Lovverk som beskytter intellektuelle rettigheter lar store foretak kjøpe opp mindre, mer innovative konkurrenter simpelthen for å ta kontroll over patentene deres, noen ganger uten å i det hele tatt utvikle teknologien som har blitt patentert.[ref]Zia Quereshi, ‘Intellectual property, not intellectual monopoly’, Brookings Institute 11 July 2018.[/ref] Bokføringsreglene lar store foretak med velkjente merkenavn og bedre forhold til investorene dra nytte av en «goodwill» som gir dem tilgang til lån.[ref]Adam Leaver, ‘Out of time: The fragile temporality of Carillion’s accumulation model’, Sheffield Political Economy Research Institute [SPERI], 17 January 2018, available at: speri.dept.shef.ac.uk.[/ref] Arealplanleggingslovene i noen stater lar større entreprenører med nære forbindelser hos finansinstitusjonene og lokale myndigheter kjøpe store tomter i håp om å få byggetillatelse, og på den måten tjene på verdiøkningen som følger av denne forventningen. Offentlige anskaffelser favoriserer ofte eksplisitt større aktører, idet bare foretak av en viss størrelse kan inngå avtaler med staten.[ref]See: Grace Blakeley, ‘Carillion’s missing millions’, Red Pepper, 19 January 2018, available at: www.redpepper.org.uk.[/ref] Enkelte store foretak spesialiserer seg på å vinne offentlige anbud bare for å la underleverandører gjøre arbeidet.

Favoriseringen av store foretak som ligger i denne politikken, stammer delvis fra det nære forholdet mellom statlige aktører og multinasjonale selskap. Etter hvert som kapitalismen har blitt mer konsentrert, samles makt på færre og færre hender, noe som gjør det enklere for disse personene å samarbeide om felles interesser.[ref]C. Wright Mills, The Power Elite, Oxford: Oxford University Press, 1956.[/ref] Men favoriseringen er også et uttrykk for sentraliseringslogikken som er iboende i kapitalismen. Store foretak har høyere fortjeneste og representerer lavere risiko enn de små, og det gjør det enklere for staten og bankene å satse på dem. 

Statene er mer opptatt av konkurransetilsyn i dag enn de var under den kraftige bølgen av oppkjøp og sammenslåing som brakte den globale økonomien til det nivået av sentralisering vi ser i dag. Men selv om brudd på konkurranselovgivningen noen ganger slås kraftig ned på, dekker dette over to viktige poenger. For det første: Konkurranselovgivningen har blitt mye mindre inngripende de siste årene. Og for det andre: Staten griper oftere inn mot utenlandske selskaper enn mot hjemlige. Overgangen fra keynesianisme til nyliberal økonomisk politikk på 80-tallet ga oss også en vridning i grunnlaget for konkurranselovgivningen, bort fra hensynet til «fellesskapets interesser» og i retning av et mer ensidig fokus på «effektivitet i markedet».[ref]Sean McDaniel and Craig Berry, ‘Digital Platforms and Competition Policy: A literature review’ Sheffield Political Economy Research Institute [SPERI], 2017, available at: speri.dept.shef.ac.uk.[/ref] Fokuset i konkurranselovgivningen smalnet inn til kun å se effekten som markedskonsentrasjonen hadde på priser og utvalg. Samtidig skiftet økonomene fokus fra «markedssvikt» til «reguleringssvikt», slik at bevisbyrden ble flyttet over på myndighetene, med de konsekvensene det hadde for muligheten til å håndheve reglene.

Å håndheve konkurranselovgivningen har blitt brukt av statene som et politisk verktøy for å styrke hjemlige selskaper på bekostning av de utenlandske. Mange av de mest profilerte sakene i EU-domstolen har for eksempel dreid seg om amerikanske multinasjonale selskaper som Facebook og Google.[ref]See the European Commission’s report ‘Competition Policy for the Digital Era’ for an analysis of the effectiveness of EU competition law and recommendations for targeting the power of big tech.[/ref] EU-toppene prøver å kontrollere de amerikanske selskapenes markedsmakt i Europa, men er også skeptiske til den økte innflytelsen fra statseide kinesiske selskaper i europeiske markeder. Derfor har de vurdert behovet for å slippe opp på konkurranselovgivningen for europeiske selskaper, siden en sterkere markedskonsentrasjon ville sette dem i stand til å konkurrere med Kina og USA.[ref] Grace Blakeley, ‘The European project has far bigger problems than Brexit’, The New Statesman, 29 March 2019.[/ref] Det har blitt mer oppmerksomhet rundt utenlandske oppkjøp av store selskaper den siste tiden, særlig når det gjelder strategisk viktige sektorer som energi og våpenproduksjon. I Storbritannia vurderer regjeringen for tiden et nytt lovverk mot utenlandske oppkjøp.[ref]Sebastian Payne, ‘UK to tighten takeover rules for groups vital to virus response’, The Financial Times, 21 June 2020.[/ref] 

De såkalte zombie-selskapene, som har begynt å dukke opp de siste årene, bidro i begynnelsen til å bremse markedskonsentrasjonen. Dette er selskaper som ikke tjener mer enn at de akkurat klarer å betale renter på lånene sine, og bidrar til å holde foretak uten livets rett over vannet lengre. Men i det siste har dette snudd, og de bidrar til økt sentralisering. Helt siden «The Greenspan put» (som betegner finanspolitikken i USA fra krakket i 1987 og fram til finanskrisen, o.a.) har investorer kunnet lene seg på en forventning om at myndighetene vil kutte i renten etter et krakk i markedet. Denne forventningen har blitt enda sterkere de siste årene etter innføringen av kvantitativ lettelse (å opprette mer penger ved å øke bankenes kreditt hos sentralbanken, o.a.), noe som har gjort det billigere for mange foretak å finne finansieringen de trenger.[ref]Guy Steer, ‘Big drama in corporate bonds could be closer than you think’, The Financial Times, 18 February 2020; Matthew Watson, ‘Re-establishing What Went Wrong Before: The Greenspan Put as Macroeconomic Modellers’ New Normal’, Journal of Critical Globalisation Studies 7, 2014.[/ref] Lav rente har gjort det enklere for store foretak å kjøpe opp de små billige, eller å kjøpe tilbake sine egne aksjer og betale ut høyt utbytte, noe som gjør dem mer attraktive for investorene. Men nedturen som fulgte koronapandemien, har rammet zombie-selskapenes sårbare bunnlinje hardt og skjøvet mange av dem til kanten av stupet.[ref]Mark Vandevelde ‘The Leveraging of America’, The Financial Times, 10 July 2020; Michalis Nikiforos, ‘When Two Minskyan Processes Meet a Large Shock: The Economic Implications of the Pandemic’ Levy Economics Institute POLICY NOTE 2020/1, 2020.[/ref] Når slike selskap går konkurs, kan de store kjøpe opp det de etterlater seg for nesten ingenting, siden sentralbanken har gjort kreditten som er nødvendig for dette, svært billig. 

 

Plankapitalisme eller demokratisk planlegging

Etter hvert som kapitalismen har blitt mer og mer sentralisert i vårt århundre, har den nyklassiske økonomiens viktigste læresetning blitt mindre og mindre overbevisende: at konkurranse fremmer den mest effektive bruken av samfunnets knappe ressurser. I dag ville det virke absurd å påstå at konkurransen har brakt økonomien til en likevektssituasjon med optimal bruk av disse ressursene. Snarere er den moderne kapitalismen full av kriser, omveltninger og vedvarende lav vekst som truer med å vaske vekk systemets ideologiske og materielle fundament. Når det kommer slike plutselige omveltninger, er staten det eneste som står mellom kapitalismen og kaos. Og når staten forsøker å begrense tapene for kapitalen og starte opp igjen akkumulasjonsprosessen etter krisa, forvitrer konkurransen i markedet ytterligere. 

Statene har reagert på koronapandemien med ekstraordinære økonomiske og skattepolitiske tiltak, akkurat som de gjorde under og etter finanskrisen i 2008. Men nå er tiltakene rettet mot hele den hjemlige private sektoren. Nesten alle foretak, store som små, tilbys statsgaranterte lån, og lønninger subsidieres gjennom permitteringsordninger som opprettholder arbeidernes avhengighet av arbeidsgiverne og de ekstraordinære støtteordningene. I tillegg har pengepolitikken blitt mer løssluppen enn noensinne: rentenivået er på vei mot null, sentralbankene har funnet fram igjen og utvidet kjøpsprogrammene (asset purchasing programs, o.a.) fra tiden etter krisen, og den amerikanske sentralbanken har gjenåpnet vekslingssystemet med de andre sentralbankene som tilgjengeliggjør likviditet i dollar (swap lines network, o.a.).[ref]See Nathan Tankus, ‘The Federal Reserve’s Coronavirus Crisis Actions, Explained’, Parts 1-4, March-April 2020, available at: nathantankus.substack.com.[/ref] Uten denne ekstraordinære statsstøtten til forsvar for kapitalakkumulasjonen ville hele økonomier vært på randen av sammenbrudd.

Kapitalistiske foretak kan selvsagt ikke bare la staten planlegge for dem, de legger sine egne planer. Økonomer ser seg ofte fornøyde med å behandle foretaket som en «svart boks» og overlater dermed foretakenes egen styring og strategi til organisasjonsteoretikere. Men også sistnevnte overser som regel at verdens største monopoler strukturerer seg på en måte som gir støtte til sosialistiske argumenter for økonomisk planlegging, slik Michal Rozworski og Leigh Phillips tar for seg i boka The People’s Republic of Walmart.[ref]Michal Rozworski and Leigh Phillips, The People’s Republic of Wall Mart, London: Verso, 2018.[/ref] Store foretak som har forsøkt å bruke «internmarkeder» til å bestemme fordelingen av kapital mellom ulike produktlinjer og funksjoner (som den amerikanske butikkjeden Sears, ifølge Rozworski og Phillips), har slitt med å konkurrere mot konkurrenter som sentraliserer ressursallokeringen. Faktisk har den sentrale planleggingen, for eksempel hos Amazon og Walmart, blitt enda mer effektiv de siste årene, siden dataene de samler inn om kundene sine gjør det mulig å forutsi, og dermed planlegge mer nøyaktig for framtidig etterspørsel. Rozworski og Phillips viser hvordan teknologien disse foretakene har utviklet for intern ressursallokering, kan bli tatt i bruk til nye formål av sosialister som skal koordinere en demokratisk planøkonomi.

Kapitalistisk planlegging kan bidra til å delegitimere kapitalismen som system og støtte opp om de oisom forsøker å bygge et sosialistisk alternativ. Etter hvert som statlig inngripen i markedet har blitt mer vanlig og mer utildekket, har det også blitt vanskeligere å rettferdiggjøre. Markedsideologien som er ment å forsvare statlig inngripen til fordel for kapitalinteressene, men som forbyr inngripen som kan styrke arbeidernes makt, har blitt mer og mer inkonsistent og diskreditert. Grunnlaget for denne ideologien er et skarpt skille mellom politikk og økonomi – staten og markedet.[ref]Eleanor Meiskins Wood, Democracy Against Capitalism: Renewing Historical Materialism, London: Verso, 2016.[/ref] For at denne ideologien skal opprettholde troverdigheten sin, må folk bli så vant til den økonomiske politikken som føres, at den framstår som naturlig, og fordelingseffektene av den må usynliggjøres slik at de sosiale konsekvensene framstår som uunngåelige utslag av markedskrefter. Tanken om at det finnes et «naturlig» arbeidsløshetsnivå og et «naturlig» rentenivå som bestemmes av tilbud og etterspørsel etter penger, ga legitimitet til selvstendige sentralbanker og teknokratisk fastsettelse av pengepolitikken etter krisen på 1970-tallet.[ref] Peter Mair, Ruling the Void: The Hollowing of Western Democracy, London: Verso, 2013.[/ref] Men å opprettholde ideen om stat og marked som to distinkte sfærer med hver sin logikk, har blitt mye vanskeligere i en tid da statlig inngripen er nødvendig for å sikre at markedene fortsetter å fungere i kapitalistenes interesse. 

Når staten går så langt som den gjør i å komme private foretak til unnsetning, blir det langt vanskeligere å argumentere for at statlig inngripen til fellesskapets beste må unngås, fordi det forstyrrer markedsmekanismene. Det blir mye vanskeligere å være mot samordnede tiltak for å takle fattigdom, ulikhet og klimakrise når staten ellers allerede opptrer som politisert og inngripende. Samtidig blir det enklere og mer effektivt å organisere arbeidere når den globale arbeidsstyrken samles på færre og større monopolforetak. Å organisere vertikalt gjennom hele produksjonskjeden har alltid vært vanskelig. Men organisasjoner som Tech Workers Coalition (TWC) har flere vellykkede solidaritetsaksjoner mellom ansatte i store teknologiselskap å vise til.[ref] See the TWC website for more information (techworkerscoalition.org).[/ref] Organisering horisontalt mellom arbeidstagere med lignende arbeidsforhold i ulike foretak har også vist tegn til å lykkes, for eksempel under streikene i Amazon, Instacart og Target i USA. Det at den økonomiske aktiviteten konsentreres i få og store foretak, betyr at å gå til streik etter hvert kan bli svært effektivt. Å lamme Amazon i bare en eneste dag ville ha store konsekvenser.

De ideologiske og materielle svakhetene i den globale kapitalismen kommer til å forsterkes når sentraliseringen øker sannsynligheten for og konsekvensene av ytterligere økonomiske kriser. Faktisk begynner den globale arbeidsstyrken å minke, i en situasjon der tilknytningsformene i arbeidslivet har blitt mer utsatte og uformelle.[ref] Aaron Benanev, ’Automation and the future of work—2’, New Left Review 120, Nov/Dec 2019; Gargi Bhattacharyya, Rethinking Racial Capitalism, Washington D.C.: Roman and Littlefield International, 2018.[/ref] Hvis monopolistene hamstrer profitten og lar være å reinvestere, vil sysselsettingen fortsette å synke. Den høye profitten monopolistene oppnår, kommer til å bli omdirigert til finansmarkedene, heiet fram av en opprørt finanssektor der investorene i stadig større grad ser etter økt avkastning uten å tenke like mye på risikoen («reaching for yield», o.a.). Hvis kombinasjonen av løssluppen pengepolitikk og nøysomt offentlig forbruk (tight fiscal policy, o.a.) fortsetter, vil prisene øke i finanssektoren, mens etterspørselen i realøkonomien vil bli presset ned, og dette vil intensivere krisetendensene i dagens kapitalisme. Fallende etterspørsel på grunn av økende ulikhet og lavere offentlig forbruk, kombinert med vedvarende lavkonjunktur og økt geoøkonomisk rivalisering, vil gjøre det desto vanskeligere å komme seg ut av slike kriser, og kan føre til politisk ustabilitet der det rammer. Ambisjonen om makt som gjerne gjør seg gjeldende i slike situasjoner, med støtte til enkelte staters forsøk på å utkonkurrere rivalene, forverrer gjerne de underliggende problemene med økonomisk sårbarhet. Teknologimonopolistenes voksende makt vil stå i kontrast til den svinnende legitimiteten til mange utviklede kapitalistiske stater.

Det er nå enklere enn noensinne for sosialister å peke på den irrasjonelle kapitalfordelingen under kapitalismen, ikke minst etter finanskrisen og i lys av en akselererende klimakatastrofe og den pågående pandemien. Det frigjørende potensialet i demokratisk planlegging kommer gunstig ut av kontrasteringen: et rasjonelt og demokratisk system for produksjon og fordeling i kontrast til det frie markedets anarki og oligarki. Demokratisk planlegging krever imidlertid mer enn bare å ruste opp reguleringen av økonomien og å etablere statlige investeringsbanker. Disse to momentene kunne vært nyttige første steg i retning av å forbedre levevilkår og å etablere nødvendige allianser med progressive liberale. Men demokratisk planlegging kommer ikke utenom sosialisering av produksjonsmidlene og kapitalfordelingsmekanismene. Med andre ord krever det nasjonalisering av de store monopolene, og sosialisering av finanssektoren.[ref] For a discussion of policy proposals aimed at the socialisation of finance, see my Stolen: How to save the world from financialisation, London: Repeater, 2019; for a discussion of options for nationalising tech companies, see Wendy Liu, Abolish Silicon Valley: How to Liberate Technology from Capitalism, London: Repeater, 2020.»[/ref] 

Sjøl om spørsmålet framstår som sjølsagt for oss som har vært medlem i Rødt i en del år, er det slett ikke sikkert at det er åpenbart for nye medlemmer at man som norsk sosialist er forventa å være imot medlemskap i NATO. Denne artikkelen er et forsøk på å forklare hvorfor vi bør være det.

---

Ivar Espås Vangen er lektor og medlem i Internasjonalt utvalg i Rødt

Norge har vært medlem i NATO sia organisasjonen blei stifta i 1949. Organisasjonen besto i utgangspunktet av USA og en del vesteuropeiske land, og formålet var enkelt: Et angrep mot én av disse statene fra en tredjepart, skulle behandles som et angrep på alle medlemslandene. Som småstat utsatt for et aggressivt overfall og okkupasjon fra 1940 til 1945, ble det i Norge etter hvert temmelig brei enighet om at landet trengte mektige allierte etter hvert som den kalde krigen tok til og Sovjetunionen blei portrettert som en mulig aggressor.

Etter at nei-sida i Arbeiderpartiet blei nedkjempa på landsmøtet i 1949, blei det Norges kommunistiske parti (NKP) som stor fram som den eneste egentlige opposisjonen mot norsk medlemskap. Etter at NKP røyk ut av Stortinget på 50-tallet, blei det fra 1961 det nystifta Sosialistisk Folkeparti (SF, seinere SV), og også etter hvert AKP/RV, samt enkelte ungdomspartier som sto fram som opposisjon mot NATO-medlemskapet. 

Selv om dette tidvis kunne framstå som en brei allianse med stor mobiliseringskraft, var det aldri noe i nærheten av et flertall, verken i folket eller på Stortinget mot NATO. I dag er det bare Rødt og SV som utvetydig tar standpunkt imot NATO. MDG er for NATO, men ikke som «angrepsallianse».

Dette, samt det faktum at fredsbevegelsen i Norge er historisk svak, er både en årsak til, og et symptom på, at støtten til NATO her til lands har en hegemonisk karakter. Man har rett og slett spilt seg ut på sidelinja om man står fram som motstander av denne alliansen.

Ikke bare forsvar
Det vanligste forsvaret for NATO er at organisasjonen er en forsvarsallianse. Hvorfor skal man være imot forsvar? Etter folkeretten har tross alt stater både en plikt og rett til å forsvare seg imot aggresjon fra andre stater. Med dette som utgangspunkt, kan motstand mot alliansen framstå både dogmatisk og uforståelig.

Noe NATO-tilhengere sjelden legger vekt på, er at det er lenge sia organisasjonen var en rein forsvarsallianse. Under Koreakrigen på 1950-tallet blei «NAT» til «NATO», i form av at organisasjonen innførte integrerte kommandostrukturer som skulle tre i kraft i tilfelle krig. Norske soldater kunne for eksempel komme under fremmed kommando i en krigssituasjon. Dette indikerer at organisasjonen allerede fra begynnelsen av, var noe mer enn bare en forsvarsallianse mellom suverene stater.

På 1990-tallet, etter den kalde krigen, omgjorde organisasjonen dessuten også sitt strategiske konsept – sjølve grunndokumentet etter den originale Atlanterhavspakten fra 1949. Der innførte man nå konseptet «out of area»-operasjoner. I og med at alliansen plutselig ikke lenger hadde noen åpenbar fiende i Moskva, måtte man lage nye oppgaver for å sikre eksistensberettigelse. Nå skulle organisasjonen også krige utafor egne kjerneområder, dersom man mente det var «nødvendig». Helt siden 1990-tallet har alliansen svart på hvitt, gitt seg selv mandat til å gå til krig, uten at et medlemsland er angrepet, og uten at FN har åpnet for det. NATO setter med andre ord sine egne interesser og vurderinger over internasjonal lov, helt åpent og eksplisitt. Et konkret eksempel på dette, fikk vi i 1999, da NATO gikk til bombekrig mot Jugoslavia, uten noe mandat fra FN.

Denne aggressive politikken bidrar til å svekke folkeretten, som norske politikere ellers gjerne refererer til som «vårt førstelinjeforsvar». Det er nemlig forbudt med sjøltekt i internasjonal politikk. Det er ikke lov å gå til krig fordi man mener «det er nødvendig». Er det virkelig i Norges interesse å lage en presedens hvor slikt skal være innafor? Ønsker egentlig NATO-tilhengere en verden hvor både Russland og Kina kan bruke NATOs kriger som argument for sine egne eventuelle folkerettsbrudd, slik Russland blant annet gjorde på Krim i 2014?

USAs lydige leiehær

I tillegg til det prinsipielt gale med krigene, bør vi også nevne de reint praktiske følgene av dem. En vanlig forestilling i Norge er nemlig at selv om krig i seg sjøl kan være dårlige, så er i alle fall våre kriger rettferdige og gode. Norge er tross alt både en «humanitær stormakt» og en «fredsnasjon», noe politikerne våre har gjentatt for oss i tiår etter tiår. Studerer vi derimot hva som faktisk har skjedd, forbi propagandafortellingene mediene gjerne presenterer oss for i forkant av krigene, ser vi raskt et mønster.

Det går nemlig stort sett veldig dårlig med land hvor vestlige land kriger. Både Irak, Afghanistan og Libya, landene som har blitt utsatt for de mest omfattende angrepskrigene de siste 20 åra, vil forbli ødelagte og dysfunksjonelle i all overskuelig framtid. Hundretusener av mennesker har blitt drept, og nye og ekstreme terrorbevegelser har fått godt med spillerom etter at statsmakten i landene ble sprengt i fillebiter av vestlige bomber. Man må rett og slett lete lenge for å finne suksesshistorier å vise til blant krigene Norge og resten av NATO har deltatt i de siste 20 åra.

Grusomheter og lidelser kan i seg sjøl være gode grunnlag for å være imot NATOs kriger på et reint humanitært grunnlag. For oss sosialister, som gjerne ønsker å finne mer strukturelle forklaringer og løsninger på verdens problemer, er det også et poeng å spørre oss hvem som faktisk tjener på dette. Selv om det nærmest er tabu å snakke om at andre stater enn Russland og Kina har egne interesser i internasjonal politikk, bør det være en kjensgjerning for alle som følger litt med, at også USA med allierte har egne interesser.

Hvilke interesser er dette? Studerer vi USAs utenrikspolitikk de siste 100 åra, blir det tydelig at det amerikanske imperiet har mye til felles med tidligere imperier. Som verdenskapitalismens absolutte sentrum, er det opplagt at den amerikanske statens politikk innebærer å sikre en verdensorden hvor amerikansk kapital har gode vilkår, for eksempel gjennom å belønne statsledere som gir amerikansk kapital frie tøyler, og tilsvarende straffe stater som prøver noe annet. Gjennom den kalde krigen har vi utallige eksempler på amerikansk fiendtlighet mot de aller fleste eksempler på stater og bevegelser i fattige land som ønsket å sikre kontroll over egne ressurser; dette uavhengig av om det dreide seg om kommunistiske eller ordinære nasjonalistiske bevegelser og ledere. Lista over kriger, militærkupp, støtte til terrorisme og økonomisk krigføring mot slike fra USAs side, er dessverre lang som et vondt år. Det samme er lista over blodtørstige diktaturer som mottok støtte fra USA fordi de støttet Washingtons posisjoner.

Både under og etter den kalde krigen har mye internasjonal politikk dreid seg om å kontrollere verdens petroleumsressurser. USAs allianse med oljemonarkiene i Den arabiske gulfen, har vært en viktig side av dette. Det forklarer dessuten også hvorfor USA støttet kriger mot diktatorer som Muammar Gaddafi i Libya og Saddam Hussein i Irak, mens de aldri i verden ville funnet på noe lignende mot sine egne diktaturer. Den fiendtlige holdninga mot Syria og Iran føyer seg også inn i dette bildet. Land med rike naturressurser, eller allierte av disse landene, framstilles gjerne som fiender – og står dermed konstant i fare for å utsettes for krig eller militærkupp, orkestrert fra Washington.

Poenget her, er at det som i utgangspunktet er reine plyndringskriger for USAs eliter, fort blir offisiell norsk politikk gjennom NATO-medlemskapet. I Norge var det ikke én person på Stortinget i 2011 som stilte seg kritisk til Stoltenberg-regjeringas krig mot Libya. Slikt er vanligvis utenkelig i demokratiske samfunn. I Norge er dette mulig på grunn av NATO-konsensusen. Begynner man å stille seg tvilende til om det er rett av Norge å drepe fattigfolk for USA i andre land, begynner man også å pirke borti viktige premisser for norsk sikkerhetspolitikk. Per i dag er det nemlig offisiell norsk politikk å støtte USA i deres kriger, for på den måten kjøpe oss godvilje til den dagen Norge blir utsatt for et angrep. Spørsmålet er om vi som sosialister skal gå med på en slik logikk, til fordel for verdenshistorias sterkeste supermakt – mot verdens fattige.

Om å vinne en atomkrig

NATOs siste strategiske dokument beskriver organisasjonen som «en kjernefysisk allianse». Det innebærer i praksis at organisasjonen legger til grunn at atomvåpen er en integrert del av organisasjonens verktøykasse. Organisasjonen åpner dessuten også for førstebruk med atomvåpen, altså å være den første part til å ta i bruk slike våpen i en krig. For NATO er dermed atomvåpen ikke bare noe man truer med å bruke dersom man selv blir angrepet med slike, men altså noe man kan bruke også i andre situasjoner.

Det bør være unødvendig å redegjøre for hvorfor dette er en livsfarlig politikk. Per i dag finnes det om lag 15 000 atomvåpen i verden, hvorav et stort flertall disponeres av USA og Russland. Også Kina, som av mediene og lederne våre er portrettert som en slags ny Satan, besitter et betydelig arsenal med atomvåpen, sjøl om kineserne hittil har vært klare på at de avviser førstebruk. Dette betyr at en hver større krig hvor NATO står overfor en annen stormakt, det være seg Russland eller Kina, fra første avfyrte skudd vil bære i seg kimen til å eskalere til en kjernefysisk krig. En slik krig vil bety slutten for menneskelig sivilisasjon, slik vi kjenner den. Bare fanatiske villmenn kan i dag tro at det er mulig å «vinne» en atomkrig. Likevel er dette et grunnpremiss for hele NATO per i dag.

For oss sosialister, som ønsker et rettferdig samfunn i framtida, er atomvåpnenes eksistens et strategisk hinder. I Rødts prinsipprogram står det derfor følgende:

«Kampen for å bevare fred mellom atommaktene står i en særstilling for å beskytte mennesker og miljø. Rødt deltar i arbeidet for nedrustning, avspenning og avskaffelse av atomvåpen. Å hindre storkrig er en forutsetning for å bygge sosialisme.»

Årsaken er enkel: En atomkrig vil ødelegge alle muligheter for å bygge et sosialistisk samfunn. 

Hva har dette med NATO å gjøre? I utgangspunktet står Norge, også som NATO-medlem, fritt til å snakke med sin egen stemme i slike spørsmål. Likevel ser vi at Høyre og Arbeiderpartiet for eksempel nekter å støtte FNs forbudstraktat mot atomvåpen, fordi det vil undergrave NATO-samarbeidet. Per i dag har derfor Norge verken signert eller ratifisert forbudet, sjøl om det støttes av et overveldende flertall av verdens stater. Dette utnyttes grovt av atommaktene i NATO, som gladelig rettferdiggjør sine atomvåpen med at de skal beskytte sine allierte, deriblant Norge, som tross alt hittil ikke har vist nevneverdige motforestillinger mot slik logikk.

Alternativer til NATO

Sosialister i Norge har i hovedsak hatt to alternativer til NATO. Det ene har vært et reint antimilitaristisk standpunkt, hvor man har gått inn for å kutte bevilgningene til militæret til et minimum. Argumentene her har vært blant annet at Norge uansett ikke vil kunne vinne en krig, at en krig uansett vil bli utkjempet med atomvåpen, at det borgerlige militæret alltid representerer en fare for arbeidsfolk, eller ganske enkelt at vi har bedre ting å benytte penger på. Slike standpunkt fantes tidligere i både Arbeiderpartiet, NKP og SV.

Rødts tradisjon har imidlertid hatt en annen tilnærming. Både dagens Rødt og partiets forgjengere har i stedet tatt til orde for et sterkt og uavhengig norsk forsvar som skal være i stand til å gjøre en eventuell angrepskrig mot Norge svært kostbar for en aggressor. Dagens arbeidsprogram har utvidet denne strategien til også å innebære å jobbe for en nordisk forsvarsallianse med Sverige, Finland, Danmark og Island – utafor NATO. På denne måten vil Norge med allierte kunne slå hardt fra seg om det skal bli nødvendig, men samtidig uten å bindes til USAs aggressive utenrikspolitikk. Dette vil imidlertid innebære en kraftig omstrukturering av norsk militærvesen, bort fra å fungere som en brikke i NATOs øvrige militærstruktur, til å være 100 % innretta på forsvar av egne nærområder, slik for eksempel Finlands forsvar i dag er. Finland står tross alt utafor NATO, per i dag.

Sosialisme og imperialisme – sammen til seier?

Som sosialister må vi iblant spørre oss hvilke hindre som står imellom dagens samfunn og framtidas sosialistiske samfunn. Jeg vil tørre å påstå at verdensimperialismen, med USA i førersetet, er et av de viktigste hindrene. Så lenge USA og andre imperialistiske stormakter har kontroll, er det vanskelig å se for seg at noen sosialisme av betydning skal kunne vokse fram i større skala. Det er mer enn nok av eksempler på sosiale revolusjoner som har blitt drukna i blod og militærkupp. Følgelig bør en hver sosialist jobbe for politikk som svekker imperialismen – ikke styrker den. Støtte til NATO er i dag per definisjon en støtte til USA – den mektigste imperialisten av dem alle.

Det samme gjelder atomvåpen. Det finnes mange gode ikke-sosialistiske argumenter mot atomvåpen, men vi som ønsker en bedre framtid for både oss sjøl og kommende generasjoner, har et særskilt ansvar for å bekjempe det som potensielt kan ødelegge mulighetene for dette, enten det dreier seg om menneskeskapt økologisk katastrofe, eller atomkrig. Så lenge NATO er en kjernefysisk allianse, bør sosialister derfor være imot NATO. Som en kjent tysk sosialdemokrat en gang sa: «Freden er ikke alt, men uten freden er intet.»

 

Verdt å se:

Stopp NATO har laget en 40 minutters film som er verdt å se:

https://stoppnato.no/2021/05/09/ny-video-fra-stopp-nato/

 

Det er ikke nok for oss EU/EØS-motstandere på venstresida å argumentere for hvorfor EØS-avtalen er dårlig for Norge og norske arbeidere, vi må greie å avsløre akkurat hvor usolidarisk hele EU-systemet er overfor arbeidsfolk og andre som fortjener vår solidaritet over hele verden. Denne teksten er et bidrag til nettopp det.

---

Ole Marcus Mærøe er landsstyremedlem i Rødt, nestleder i Rødt Vestfold og Telemark, og kommunestyrerepresentant i Tønsberg.
Foto: Brage Aronsen

Så lenge Norges tilknytning til EU har vært oppe til diskusjon, har krefter på Ja-sida, spesielt i Arbeiderpartiet, forsøkt å framstille EU som et internasjonalt solidaritetsprosjekt, og å framstille EU- og etterhvert EØS-motstandere som usolidariske og nasjonalistiske. Siden høyrepopulistiske krefter i Storbritannia greip ledelsen i Brexit-kampanja, har EU- og EØS-tilhengerne her hjemme forsterka denne argumentasjonen kraftig.

De EU-vennlige mediene følger villig opp, og fremmer narrativet om at partiene som er for EØS, er for internasjonalt samarbeid, mens EØS-motstanderne er mot internasjonalt samarbeid. Dette er direkte usant. Partiene til venstre for AP – som er mot EU og EØS – har alltid vært sterke tilhengere av internasjonalt samarbeid og internasjonal solidaritet. Uenighet om EU/EØS handler ikke om samarbeid eller ikke, men hva slags samarbeid, og på hvem sine premisser.

EU og EØS – for hvem?
EUs historie viser med all tydelighet at det er kapitalens interesser unionen er til for å ivareta. Sosial dumping og fagforeningsknusing blir ikke solidarisk bare fordi det skjer over landegrensene. EU bygger på «de fire frihetene» (fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital), og «den frie etableringsretten». Disse prinsippene er traktatfesta (og kan dermed ikke endres uten at alle medlemslanda er med på å endre dem), og overprøver nasjonal politikk og til og med andre internasjonale forpliktelser.

Fri flyt av arbeidskraft og tjenester betyr fri flyt av folk. Det er dette EU/EØS-tilhengerne hevder at er solidarisk, og at det er nasjonalistisk å gå mot. Men EUs frie flyt skjer på kapitalens premisser – ikke på arbeidsfolks premisser. Dermed blir arbeidsfolk som kommer fra land i Øst-Europa med dårlige lønns- og arbeidsvilkår til land i Vest-Europa med høyere lønns- og prisnivå, grovt utnytta, underbetalt og i mange tilfeller behandla omtrent som slaver. Og de blir gjennom dette brukt som en brekkstang mot lønns- og arbeidsvilkår i høykostland som Norge. Både norske og østeuropeiske arbeidere taper på dette, mens norske og europeiske kapitalister tjener store penger.

Dessuten gjelder ikke den «frie flyten» lenger enn til EUs yttergrense. Resten av verden er stengt ute. Hvis den frie flyten av arbeidskraft og tjenester virkelig handla om solidaritet, hvorfor er da de fattigste stengt ute fra den? EU-systemet har blitt omtalt som Festning Europa – et begrep opprinnelig brukt om de tyskokkuperte områdene i Europa under andre verdenskrig. En direkte sammenligning mellom EU og Nazi-Tysklands okkupasjonsregimer er sjølsagt usaklig, men det er nok ikke uten grunn begrepet også har blitt brukt om EU: Håndteringa av EUs yttergrense framstår nettopp som en festning, et forsvarsverk som skal holde alle andre ute. Vi ser dette tydeligst i flyktningpolitikken.

Flyktningkrisa som eksempel
Hvis EU virkelig var et solidaritetsprosjekt, ville ikke da EU gå foran med en solidarisk flyktningpolitikk? Virkeligheten er helt motsatt: Flyktningkrisa i Middelhavet er et aktuelt eksempel på akkurat hvor usolidarisk EU virkelig er. I 2020 mista 1 401 flyktninger livet i Middelhavet, i følge den FNs høykommissær for flyktninger. I 2021 ligger tallet an til å bli 1 299.[ref]https://data2.unhcr.org/en/situations/mediterranean[/ref] EU har en stor del av ansvaret for dette.

EU har inngått en avtale med Tyrkia som skal hindre flyktninger fra å nå Europa. Livsvilkåra for flyktningene som sitter fast i Tyrkia på grunn av denne avtalen, er uholdbare. Samtidig har EU gjennom Schengen-avtalen forsterka unionens yttergrenser, særlig i Øst-Europa. Dette har gjort den farefulle veien over Middelhavet til den eneste veien til Europa for de som flykter fra krig, forfølgelse og nød.

EUs myndighet for grensekontroll, Frontex, sender ut båtpatruljer i Middelhavet som stopper båter med flyktninger før de når Europa. Flere av EU-landene har stengt havnene for skip som redder folk i havsnød. De få flyktningene som kommer i land, ender opp i en ny nødssituasjon i overfylte flyktningleire. Morialeiren på Lesvos i Hellas – der minst 20 000 flyktninger var stua sammen i en leir dimensjonert for 3 000, fram til leiren brant ned i 2020 – var den mest kjente av disse.[ref]https://legerutengrenser.no/land/hellas[/ref] Dublinavtalen – EUs regelverk for asylsøkere – er årsaken til dette. Etter denne avtalen har flyktninger kun lov til å søke asyl i det første EU-landet de kommer til. Derfor kan ikke flyktningene i leirene i Hellas dra videre til andre land, og Hellas og til dels Italia blir sittende igjen med hele ansvaret for å håndtere flyktningestrømmen.

Gjennom EØS er Norge bundet av både Schengenavtalen og Dublinavtalen. Vi er med på å finansiere Frontex og Schengen med 50 millioner i året (av de totalt 8,5 milliarder vi betaler til EU årlig).[ref]https://neitileu.no/aktuelt/dette-betaler-norge-til-eu-gjennom-eos[/ref] Dette gjør Norge medskyldig i EUs overgrep mot flyktninger. Og det gjør at så lenge EØS-avtalen består, kan vi ikke bryte vilkåra i Dublinavtalen, og føre en mer solidarisk politikk enn EU vil.

Mange av flyktningene flykter fra kriger som europeiske land – også Norge – har vært med å føre i f.eks. Libya og Afghanistan. Andre flykter fra terrororganisasjoner som IS – som har vokst fram i kjølvannet av vestens kriger. Dette gir Norge og Europa et særskilt ansvar for å ta vare på de vi har vært med på å drive på flukt. EU – og dermed EØS-avtalen – er et usolidarisk hinder for dette.

Kampen om huene
Som jeg prøver å vise innledningsvis, pågår det en kamp om huene til folk om hva som er EU og for Norges del tilknytninga gjennom EØS-avtalen sitt vesen. Kampen mot EU og EØS er av avgjørende strategisk betydning for arbeiderbevegelsen og venstresida, og dette gjør den kampen om huene viktig. Det er helt avgjørende at skjønnmaling av EU-prosjektet og brunbeising av motstand mot dette prosjektet ikke lykkes i å vinne fram, særlig blant yngre folk i byene som ellers hører til på venstresida.

 

«Alle» er på Facebook, og i kommentarfeltene er temperaturen ofte høy. Men hva slags debatt er det egentlig som foregår der, og hvilke debatteringspremisser og -idealer kommer til syne? Gnist tok en prat med retorikkforsker Ida Vikøren Andersen, som har forsket på nettopp dette.

Av: Tomine Sandal, redaksjonsmedlem i Gnist.

Gnist har møtt Ida Vikøren Andersen, postdoktor ved Universitetet i Bergen på prosjektet «Living with climate change: Motivation and action for lifestyle change». I 2020 leverte hun doktorgradsavhandlingen «Instead of the deliberative debate: How the principle of expression plays out in the news-generated Facebook discussion».

Foto: Clint Patterson

---

 

 

TS: I fjor leverte du en doktorgrad i retorikk, hvor du undersøkte debatter i kommentarfelt på Facebook. Kan du si litt om hva som var hovedfunnene dine?

IVA: Utgangspunktet mitt var at jeg var med i et prosjekt som het SCANPUB, ledet av Jostein Gripsrud, der vi skulle se på skandinavisk innvandringsdebatt på ulike arenaer gjennom flere år. Jeg så på kommentarfeltene i sosiale medier. Det ble ganske tidlig klart for meg at mye av det som foregikk der vanskelig kunne karakteriseres som debatt, i hvert fall på den måten vi gjerne tenker på debatt – altså som meningsbrytning, hvor motstridende standpunkter blir begrunnet gjennom argumenter for og mot et gitt standpunkt. 

Mye av det som foregikk i stedet for, var at folk aktivt motsatte seg forventningene om at man skal argumentere for standpunktene sine, og lytte til og svare på argumenter med motargumenter. Så da ble jeg interessert i å spørre: Hvis det ikke er det vi vanligvis tenker på som debatt som foregår i disse kommentarfeltene, hva er det da som egentlig foregår der?

Hovedfunnene kan sies å være at det er to motstridende debattidealer som er virksomme i disse kommentarfeltene. Det er med andre ord to ulike forventninger til hva debatten skal være. 

På den ene siden har du de som ber andre begrunne sine påstander og som kommer med saklig kritikk, altså kritikk av innholdet i ytringene, og som i stor grad samsvarer med et deliberasjonsideal som vi finner i normativ retorisk teori og offentlighetsteori. Det står i sterk motsetning til et annet ideal, som jeg har kalt utrykksprinsippet. Dette kommer til utrykk nettopp ved at noen forventer at det blir gitt argumenter, mens andre eksplisitt fraskriver seg forpliktelsene til argumentasjon.

 

TS: Kan du forklare begrepet utrykksprinsippet litt nærmere?

IVA: Det kommer gjerne til uttrykk i kommentarer som: «Vel det var nå bare min mening», som understreker subjektiviteten på en side, og på en annen side signaliserer til andre at denne påstanden ikke er «up for debate». Man kan si at uttrykksprinsippet går ut fra at påstander om verden eller ytringer i offentligheten kun skal gi uttrykk for hva man selv har opplevd.

På den måten blir alle ytringer veldig personlige og tett forbundet med ens eget indre, og egentlig uløselig knyttet til personen som ytrer meningen. Hvis jeg bare gir uttrykk for hvordan jeg opplever verden, eller akkurat denne situasjonen her, så trenger jeg jo egentlig ikke å gi argumenter for det, fordi det var sånn jeg opplevde det. Alle kan ha ulike opplevelser, men det er egentlig ikke interessant for meg, fordi det er min egen opplevelse som teller og er viktig.

Det blir også vanskelig å kritisere andres ytringer. Hvis jeg kritiserer noe du sier, så kritiserer jeg også deg som person. Jeg så veldig mange sanksjoneringer av kommentarer som ble stemplet som personangrep. Det var mange som skrev: «Du trenger ikke å angripe meg som person» eller «ikke hopp på meg på den måten der, nå synes jeg du er ufin». Men når jeg så nærmere på hva kommentaren som ble sanksjonert eller kalt et personangrep faktisk inneholdt, så var det gjerne kritikk som angikk innholdet i ytringene. 

Uttrykksprinsippet kan forstås omtrent på følgende måte: Det jeg sa gir uttrykk for min høyst personlige sannhet. Siden det kun er uttrykk for min mening, trenger jeg ikke å begrunne det overfor andre, og jeg trenger heller ikke å svare på kritikk. Faktisk så vil kritikk være ganske illegitimt: Det er både frekt og et personangrep.

 

TS: Det høres ut som at dette er et problem for å få fruktbare diskusjoner. For det første kan det jo sette litt stopper for debatt, fordi det er vanskelig å diskutere folks opplevelser. Og for det andre at det skaper dårlig stemning, og at mange kanskje bare velger å ikke gå inn i det. Jeg har noen venner som elsker å gå inn i kommentarfelt, men de færreste gidder å sette seg ned med veldig tidskrevende diskusjoner hvor det uansett ikke foregår noen bevegelser. Er det et litt dystert bilde som tegner seg her? 

IVA: Det er helt rett som du sier at det setter en veldig stopper for muligheten for kritisk engasjement for en sak, fordi man gjør sine egne påstander helt uomtvistelige eller umulige å diskutere. Samtidig er det et spørsmål om hvor farlig det er at debatten i kommentarfeltene på Facebook ikke er av en veldig høy kvalitet. Det er forskning som har undersøkt hva folk synes om sosiale medier som arenaer for debatt, og de fleste synes jo ikke at disse er særlig egnet.

Debattene fremstår kanskje mer polarisert enn de egentlig er, fordi man blir anklaget for å drive med personangrep. Når du opplever at noen angriper deg som person, så angriper du kanskje tilbake fordi angrep framstår som det beste forsvaret. Tonen i debatten kan bli ganske stygg, uten at det nødvendigvis er sånn at de som diskuterer er så veldig uenige. 

Det er bare det at ingen har lyst til å høre på hva den andre har å si, så det blir på en måte viktigere å vise fram sin mening enn å lytte til det andre har å si. Det kan gi et litt skeivt inntrykk av hvordan verden er, eller at vi kan tenke at den offentlige debatten er så forferdelig polarisert, og at det bare er hets og personangrep som foregår der. Det kan skremme folk fra å delta i debatten og gjøre at flere tenker at det ikke er noe vits i å ytre seg i offentligheten, og hvis jeg gjør det, så må jeg være forberedt på å bli møtt med personangrep, eller at folk misforstår meg eller uansett ikke interessert i å høre hva jeg har å si.

 

TS: Ja, eller at man føler seg forpliktet til å bli værende i en diskusjon. Det virker som om Facebook er tilrettelagt for en type folk som har tid og mulighet til å legge ned mye energi i kommentarfeltene. Jeg ser for meg at det kan være litt forskjell på de som faktisk er veldig deltakende, og de som først og fremst er tilskuere.

IVA: Ja, og der skiller nok ikke sosiale medier seg så mye fra offentligheten generelt. Det er jo noen som er mer engasjert og dedikert til å delta, og det slik var det også før sosiale medier. Det sosiale medier har gjort, er å gi flere tilgang til å kunne delta. Det var vanskeligere å komme på trykk i avisene før, nå kan på måte alle sette seg ned og si sin mening.

Spørsmålet er: Hvor mye blir man lyttet til? Hele offentligheten i dag er veldig overveldende. Det er så mye input overalt hele tiden. I tillegg til sosiale medier har du alle de tradisjonelle mediene, og vi blir konstant eksponert for innhold. For folk som prøver å danne seg et inntrykk av debatten, eller å få et inntrykk av argumentene eller informasjonen knyttet til en sak, er det veldig vanskelig å skille mellom støy og det som er viktig.

 

TS: Tror du at tendensene du har sett i kommentarfeltene på Facebook er i ferd med å spre seg til andre arenaer? Gjør uttrykksprinsippet seg gjeldene i den mer etablerte offentlige debatten også?

IVA: Ja, jeg synes man kan se det også andre steder i offentligheten.

Man kan jo for eksempel ta diskusjonen om krenkelseshysteri, som jo er et fryktelig dårlig ord, som også blir brukt til å stemple motparten uten å ha hørt på hva de har å si. Men det er jo en tendens til at noen blander sammen saklig kritikk, eller kritikk av innholdet i en ytring, med personangrep. 

Sylvi Listhaug er i ettertiden blitt ganske kjent for å nettopp omgjøre kritikk av det hun sier til et angrep eller et forsøk på å kneble henne. En heksejakt kalte hun det, da hun ble kritisert for Facebook-oppdateringen sin, og hun fremstilte kritikken som et forsøk på å kneble ytringsfriheten hennes.

Sånn jeg ser det, kan man være ganske hard i klypa og nesten litt fiendtlig, så lenge man går til angrep på innholdet i ytringen og ikke på personen som ytrer den. Men det er veldig vanskelig å gjøre i dag, uten å bli anklaget for å ha krenket noen.

Det samme gjelder kanskje debatten om virkelighetslitteratur, der mange kritikere har uttrykt at det er vanskelig å kritisere bokens estetiske kvaliteter, uten at man samtidig på et vis går til angrep på forfatteren, som kanskje har delt veldig tunge opplevelser. Det blir vanskeligere å skille mellom sak og person, og det kan gjøre at folk gruer seg for å engasjere seg kritisk.

 

TS: Er det noe du har funnet som du anser som problemer for ytringsfriheten?

IVA: Et åpenbart problem er at ytringsfrihet blir litt misforstått, at det tolkes som retten til å ytre seg uimotsagt, og ikke bare retten til å ytre seg. En ekstremversjon av dette, som man kanskje finner blant «internettroll», er at ytringsfriheten blir retten til å si hva som helst, uten å skjenke en tanke til hvordan det påvirker eller kan skade andre – samtidig som man ikke kan kritisere tilbake, fordi man da angriper personen. 

Det er også et problem at det kan bli vanskelig eller ubehagelig å bli med i en diskusjon, og at folk gruer seg for å ytre seg. Dersom min mening er så utrolig tett forbundet med hvem jeg er som person, blir det veldig sårt å ytre seg. 

En annen ting, som ikke er en direkte en konsekvens av uttrykksprinsippet, er at en opplever ordskiftet som veldig hardt, og at man er redd for å få masse hets og personangrep om man faktisk deltar.

 

TS: Jeg tenker at det at ytringer forbindes tett med ens egen identitet og subjektivitet, er et tegn på en motvilje til å gå inn i kritikken man møter. For eksempel når man snakker om såkalt kanselleringskultur: Noen gang virker det som beskyldninger om kansellering blir brukt som en avledningsmanøver, av typen «dere prøver å kansellere meg, fordi dere uttrykker kritikk mot meningen min».

IVA: Nemlig, det er et veldig godt eksempel på at du kritiserer noen for meningene de fremmer i offentligheten, og så blir du anklaget for å prøve å kneble eller kansellere dem. Man kan vel også dra linjene til «no platforming», som henger veldig sammen med kanselleringskultur. Det må jo være helt greit å ikke ville invitere noen til å tale. Det er ingen menneskerett å stå på en talerstol og bli lyttet til, så det er jo helt greit at man velger å ikke invitere en gitt person, fordi man ikke har lyst til å høre på hva den sier. Men det virker som det er en forventning om at alle skal være interessert i akkurat hva jeg har å si, som sosiale medier kanskje har bidratt til å skape.

 

TS: Dette er nok veldig amerikansk, men det henger kanskje litt sammen med at å «speak my truth» skal være en verdi i seg selv? Det er jo veldig mye positivt ved at folk kan uttrykke sine følelser, meninger og opplevelser. Men kombinert med at man skulle kunne si ting uimotsagt, kan det være mindre fruktbart.

IVA: Dette er det flere som har skrevet godt om tidligere, som filosofen Charles Taylor og Anders Johansen her i Norge, nemlig at autentisitet har blitt et moderne ideal. Dette må sees i sammenheng med at strenge sosiale normer, som la begrensninger på individet, langt på vei har forsvunnet eller fått mindre innvirkning. Nå er det individet som skal realisere seg selv, og vi har et stort ansvar for å gjøre nettopp det. I Norge har vi fortsatt en veldig sterk velferdsstat, men hvis man ser til USA er det på en måte din egen feil hvis du ikke har lykkes i å realisere deg selv. Individet har blitt det viktige, og med det har vi kanskje fått en oppvurdering av den personlige, unike, meningen.

 

TS: Opprinnelig ble Facebook og sosiale medier snakket om som noe nesten utopisk: «Nå skal alle komme til orde». Men sånn har det jo ikke helt blitt. Er det i dag noe håp for at Facebook kan fungere som en demokratiutvidende arena?

IVA: Facebook har jo gjort det lettere for stemmer som ellers var marginalisert i samfunnsdebatten å komme til orde. Sosiale medier har gjort det lettere for likesinnede å finne hverandre, og danne interessefellesskap som kan mobilisere til demonstrasjoner eller andre typer aktivisme. Mange er også med i grupper hvor man nettopp kan få teste argumentene sine mot andre, og det er kanskje det en del gjør på Facebook. Så jeg tenker ikke at det bare er negative sider. 

Det viktigste er at folk lærer seg, og får øve på, å argumentere. At de lærer å begrunne sine påstander i debatt med andre, og lærer seg å tolerere og håndtere uenigheter, i tillegg til å lytte til andres argumenter, og lærer seg å skille mellom et godt og et dårlig argument. Det er nok det aller viktigste som må skje for at ordskiftet skal bli bedre.

 

TS: Tror du det vil hjelpe med mer moderering i kommentarfeltene? For eksempel at redaksjonene i de store mediehusene burde gå mer aktivt inn?

IVA: Det er veldig tid- og ressurskrevende å moderere et kommentarfelt på Facebook, men jeg tror absolutt det kan hjelpe hvis man har en moderator som aktivt deltar i debatten, og ber folk begrunne påstandene sine. Til en viss grad tror jeg det kan bidra til å sivilisere samtalen litt. 

Mange aviser bruker ofte litt misvisende overskrifter når de legger ting ut på Facebook, som er provoserende eller oppsiktsvekkende, for å få folk til å reagere umiddelbart, ofte uten å lese artikkelen og det som står der. Det kunne man gjort noe med, for å dempe temperaturen litt. Men det er jo en avveiing mediene må ta, og de trenger jo å få klikk på sakene sine. Det er lett for meg å si at man skal unngå click baits, men det hadde nok kunne bidratt til å bedre debatten.

 

TS: Men det er kanskje derfor det også er bra å løfte blikket og spørre: «Hva gjør dette med måten vi snakker med hverandre på? Hvilke diskusjoner får vi, og er det egentlig bra for oss?»

IVA: Ja, og en konsekvens av dette blir at man nettopp må vekke reaksjoner for å bli synlig. Det bidrar også til at man får en diskusjon der man må heve stemmen, eller være enda mer kontroversiell eller oppsiktsvekkende enn den forrige som kommenterte for å gjøre seg synlig. Det er ikke de beste forutsetningene for en god debatt.

 

TS: Noen ganger frister det litt å slette Facebook.

IVA: Ja.

Reisebrev fra den årlige, marxistiske konferansen i Danmark

En ny generasjon er i dag med på å videreutvikle marxismen, og ser at en grundig kritikk av kapitalismen er nødvendig for å finne en vei ut av dagens kriser. I dette reisebrevet kan du lese om konferansen Capital, climate, crisis i Ålborg og hvordan den økende interessen for Marx har skapt furore i nasjonale medier i Danmark. 

---

Jørgen Schnell er samfunnsgeograf og medstifter av Kritisk bynettverk
Peder Ressem Østring er medlem i Gnist-redaksjonen.

«Koronapasset!» bryter en i reisefølget ut, som selvsagt har lagt igjen kodebrikken til Helsenorge hjemme. Det oppstår en mildt sagt stresset situasjon i den oppfylte bilen, idet vi kjører inn på grensestasjonen i Larvik. Og den gamle telefonen til en av dem som har med kodebrikken streiker.

«Marxister har alltid krysset hav og grenser, og har møtt langt større hindringer enn denne, så dette går bare bra», sier den optimistiske sjåføren. Og heldigvis oppnås endelig kontakt med en sovende samboer hjemme i Oslo, som finner frem koden, og telefonen begynner endelig å fungere. Kysten er klar og reisefølget på seks slipper inn på fergen, og er endelig på tur til kontinentet.

 På havet opplever vi relativt store bølger, men det er imidlertid andre og større bølger vi er på jakt etter denne gang. I bilen kretser samtalen rundt lykken over dansk øl og mat, men dette er ikke først og fremst en kulinarisk reise. Vi er på vei til den sjette årlige konferansen for marxisme i Danmark, som i år er lagt til Nordjylland og Aalborg Universitet (AAU). 

Årets tema er «Kapital, klima og krise». «Økososialisme» var på alles lepper. Blant de oppmøtte ser vi særlig unge mennesker. På den ene siden kan dette vitne om at arrangementet er «hipt», men en mer positiv tolkning er at dette lover godt for fremtiden: En ny generasjon marxister er i dag med på å videreutvikle marxismen, og ser at en grundig kritikk av kapitalismen er nødvendig for å finne en vei ut av dagens kriser. Selskab for marxistiske studier har på forhånd meldt at de har mottatt rekordmange påmeldinger dette året.

 En voksende bølge

Ikke bare arrangørene, men også Berlingske, som vi finner i matvarehandelen, har viet hele forsiden lørdag den 2. oktober til den «marxistiske bølgen» i Danmark. I en artikkel som nevner konferansen, skriver den borgerlige avisen med bekymret mine at: 

En rød bølge skyller igjen ind over unge akademikere, efter at Karl Marx og kommunismen har haft nogle hårde årtier i skammekrogen.

Foruten å skremme leserne med de typiske historiene om tyranni, vold og Sovjetunionen, intervjues like fullt personer som skal på konferansen som forklarer hvorfor marxismen opplever en økt interesse: Finanskrisen i 2008 og den stadig voksende klimakrisen.

 Saken er fulgt av et langt intervju med filosofen Søren Mau, medarrangør av konferansen, som ikke legger skjul på sine radikale hensikter: «Jeg har ikke noget imod at tale om revolution», sier forskeren som nettopp er aktuell med boken Stum tvang: En marxistisk undersøgelse af kapitalismens økonomiske makt, som blir oversatt til både engelsk og tysk.

 Både svenske og danske kamerater forteller oss at det i Danmark har pågått en opphetet debatt om radikalisering av akademia. Reaksjonære stemmer har blant annet tatt til orde for å forby kritisk forskning. Det er derfor ikke overraskende å se at også den konservative kulturavisen Weekendavisen har sendt en journalist til Ålborg for å undersøke hvorfor marxismen inspirerer.

Andreas Malm og den kommende stormen

På konferansen var det derimot åpenbart for de fremmøtte at marxismen har en rekke teoretiske og konstruktive bidrag til klimaspørsmålet. Og at motstanden fra høyre bør tolkes som et tegn på venstresidens fremgang.

Årets hovedinnleder var ingen ringere enn Andreas Malm. Den svenske humanøkologen har blitt en sensasjon gjennom sine bøker om hvordan klimakrisen ikke bare bør forstås, men også løses med resolutt handling. Redaksjonsmedlem i Gnist, Daniel Vernegg, anmeldte Malms bøker i Gnists temanummer om klima i fjor.

 I forelesningen, som het «Climate Breakdown as it Unfolds – the View From 2021», brukte Malm mye tid på å beskrive akkurat hvor ille det står til, med pågående tørke, skogbranner og stormer. Et problem er den kumulative effekten, påpekte Malm: Jo mer som slippes ut, jo verre blir det. Derfor gir det, på paradoksalt vis, mening for små land å kutte utslipp, og ikke bare peke på større land. Den dystre oppsummeringen av tingenes tilstand gir altså likevel ikke rom for fatalisme hos Malm, siden hvert tonn CO2 som slippes ut teller.

Malm ønsket også å sannsynliggjøre hvordan en solidarisk miljøbevegelse kan komme i stand. Et av hovedargumentene var at en mellomposisjon mellom Tadzio Müller, grunnlegger av den tyske direkteaksjonistiske miljøorganisasjonen Ende Geländes på den ene siden, og den amerikanske marxistiske samfunnsgeografen Matt Huber på den andre. Der Müller ifølge Malm så å si har gitt opp arbeiderklassen som revolusjonært subjekt fordi de i Vesten har blitt for privilegerte, setter Huber sin lit arbeidere, som han mener er de eneste som har stor nok makt til å forandre samfunnet. Håpet om en slik mellomposisjon mente Malm å finne i en radikal variant av Green New Deal, som både kunne mobilisere arbeidere samtidig som en grønnere visjon for samfunnet kan bli realisert.

Havet bør være større

Deltakerne på konferansen ble invitert til å velge mellom en rekke sesjoner med ulike temaer. Alf Jørgen Schnell, Daniel Vernegg og Yngve Heiret hadde eksempelvis et innlegg på sesjonen «Klima og strategi» om hva vi kan lære av den norske Green New Deal, og hvordan det bør omgjøres fra hva det er i dag – et keynesiansk prosjekt som ikke søker å overskride kapitalismen – til et marxistisk prosjekt.

En annen sesjon het på sin side «Grønnvasking og de-politisering», hvor de fremmøtte blant annet kunne høre danske Lotte Schack, stipendiat i sosiologi ved Gøteborg universitet, fortelle om Skolestreik for klima. Bevegelsen, som har mottatt mye oppmerksomhet i mediene de siste årene, stoppet med koronakrisen, men er nå på vei tilbake. Med bakgrunn i feministen Nancy Frasers påstand om at krisene vi opplever i dag hverken kan forstås eller løses individuelt, vektla Schack at klimastreikerne i Sverige i alt for liten grad vektla kapitalismen som sådan i sin klimakritikk, og på den måten var bevegelsen ifølge henne på mange vis apolitisk. I sitt hovedinnlegg nevnte Malm på sin side Schacks analyse, og spurte om tilfellet ikke heller var at bevegelsen enda ikke hadde blitt radikalisert. På gangen etterpå, gikk diskusjonen videre.

Der Schack og Malm på sett og vis representerte spennende synspunkter på dagsaktuelle kamper, savnet den norske delegasjonen flere aktuelle kampsaker på agendaen på konferansen. Vi savnet også en helhetlig feministisk blokk. Konferansen tenderte mot å være teoretisk, og bar preg av at mange av sporene var basert på akademiske avhandlinger og prosjekter. Mens vi fikk høre at det i lang tid hadde pågått en omfattende sykepleierstreik i Danmark, var ikke dette temaet for noen av sporene som ble arrangert. For å fremstå mindre strigla skulle vi gjerne sett flere folk som pushet aviser eller løpesedler i gangene. 

Men så mistet den norske delegasjonen også det hyper-aktuelle Zetkin-kollektivets presentasjon av sine empiriske studier fra sin nye bok White Skin, Black Fuel, som handler om fremveksten av oljefascisme. Vi får forsøke å nå frem til konferansens andre hovedattraksjon neste år – hvor enn i Danmark det blir. For vi kommer tilbake, og vi håper flere blir med!

For tiden forhandles det i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) om en avtale for e-handel, den såkalte datahandelsavtalen. Et av hovedkravene i avtalen er at dataøkonomien skal være forankret i prinsippet om «fri flyt av data», altså at data skal kunne flyttes på tvers av landegrenser og mellom aktører med så få regulatoriske hindringer som mulig. I denne teksten forklarer jeg hvorfor dette er en dårlig idé, og redegjør for alternativene.

---

Philip Thingbø Mlonyeni er 2. nestleder i Attac, og jobber med temaet digital økonomi. Han har en mastergrad i filosofi fra UiO, og er nå i gang med doktorgrad ved OsloMet med fokus på algoritmer og stordata.

Data som ressurs

Data har blitt en integrert del av den globale kapitalen. Det er i dag en selvfølge at selskaper, uansett hvilket marked de opererer i, samler inn og behandler data. For noen selskaper er data kjernen av virksomheten deres, som hos Google og Amazon, mens det for andre har en mer instrumentell verdi.

Fremveksten av data som ressurs har blitt muliggjort av moderne teknologi. Historisk har data vært dyrt å samle inn, organisere og overføre. I tillegg har det vært tidkrevende, og man har ikke hatt noen garanti for at dataene vil gi avkastning. Med moderne teknologi som skylagring, algoritmer og internett, går kostnadene til databehandling drastisk ned, såpass mye at det ofte ikke koster bedrifter noe særlig å samle inn mer data enn de trenger. Dette er en av flere grunner til at overvåkingskapitalisme har vokst frem som den dominerende forretningsmodellen til de store tekselskapene.

Det hersker uenighet om hvordan man best bør forstå den økonomiske verdien av data. Er data en vare, eller er det bedre forstått som en form for kapital? Denne analysen blir ikke gjort enklere av at data er viktig i mange henseender som overlapper med, men er uavhengig av, økonomien, slik som med forskningsdata og data brukt i offentlig virksomhet. Den politiske økonomen og medieforskeren Jathan Sadowski påpeker at data, i den grad det ligner på kapital, har mer til felles med kulturell og sosial kapital enn økonomisk kapital:

Data capital is more than knowledge about the world, it is discrete bits of information that are digitally recorded, machine processable, easily agglomerated, and highly mobile. Like social and cultural capital, data capital is convertible, in certain conditions, to economic capital. But (…) not all value derived from data is necessarily or primarily monetary. Data capital is institutionalised in the information infrastructure of collecting, storing, and processing data; that is, the smart devices, online platforms, data analytics, network cables, and server farms.[ref] Sadowski, Jathan. When data is capital: Datafication, accumulation, and extraction. Big Data & Society, januar 2019.[/ref]

 

I tillegg til å skape verdi som en handelsvare, er den største verdien av data en form for makt, makten over den digitale infrastrukturen. Makt over denne infrastrukturen gjør at man kan samle inn enda større mengder data, som igjen gir større makt. Som Sadowski påpeker følger datainnsamlingen den samme logikken som (primitiv) kapitalakkumulasjon:

In digital capitalism, data is not a substitute for money, but is rather elevated and put ‘on the same level as financial capital’ […] The imperative, then, is to constantly collect and circulate data by producing commodities that create more data and building infrastructure to manage data. The stream of data must keep flowing and growing.

Med andre ord handler ikke dataøkonomien, slik den nå opererer, om å tilfredsstille forbrukere eller forbedre samfunnet. I den grad dette skjer er det et biprodukt av det egentlige målet, å samle inn enorme data som kan brukes til å bygge ut, og ta kontroll over, den digitale infrastrukturen.

 

Dataflyten i dag

I dag er vi i en situasjon hvor dataøkonomien er dominert av en håndfull amerikanske selskaper i Vesten, en håndfull kinesiske selskaper i Østen, og en rekke større og mindre aktører som kjemper med disse selskapene i resten av verden. Dataøkonomien opererer på tvers av grenser i større grad enn andre industrier. Internett er en åpen infrastruktur som ikke diskriminerer mellom brukere i forskjellige land. Det er like enkelt for en bonde i Tanzania å gjøre et Googlesøk eller åpne en Facebookkonto som det er for en amerikansk aksjemegler.

Det åpne internettet har vært en betingelse for at den globale kapitalen har endt opp med å dominere dataøkonomien. Lenge var det få restriksjoner på dataflyten, med unntak av Kinas digitale brannmur, et proteksjonistisk tiltak som har vært viktig for at Kina har kunnet bygge opp en dataøkonomi som kan konkurrere med den amerikanske. Det siste tiåret eller så har det derimot blitt satt spørsmål ved hvorvidt internett og uregulert dataflyt har vært til det beste. På den ene siden har det vært utallige skandaler, særlig knyttet til de amerikanske tekgigantene. De har blitt beskyldt for brudd på personvernet, brudd på menneskerettigheter, anti-kompetitiv praksis, og mye mer. På den andre siden er det flere som frykter makten til disse selskapene og deres tette tilknytning til amerikansk etterretning. [ref] Denne frykten er ikke uberettiget. Se for eksempel Snowden-avsløringene og Levin, Yasha. (2018). Surveillance Valley. New York: PublicAffairs. [/ref] I land som India, Russland og Tyrkia har man derfor innført restriksjoner på dataflyten, for eksempel ved å kreve at selskaper deler data med myndigheter og lagrer dataene innenfor landets grenser.

Slike restriksjoner på dataflyten er et problem for den globale kapitalen. Ved G20-møtet i 2019 lanserte derfor Japans daværende president, Shinzo Abe, det såkalte «Osaka Track», en forpliktelse til å «promote international policy discussions, inter alia, international rule-making on trade-related aspects of electronic commerce at the WTO».[ref] https://www.wto.org/english/news_e/news19_e/osaka_declration_on_digital_economy_e.pdf. [/ref]  Osaka Track ble siden kjent ved det ikke veldig klingende navnet «Data free flow with trust» (DFFT),

a process that aims to intensify efforts on international rule-making on digital economy, especially on data flows and e-commerce, while promoting enhanced protections for intellectual property, personal information, and cybersecurity.[ref] https://dig.watch/updates/g20-osaka-track-raises-controversy [/ref]

 

DFFT er den globale kapitalens forsøk på å unngå en økende fragmentering av den internasjonale dataøkonomien. Særlig frykter de at land i det globale sør skal innføre restriksjoner som ikke er forhåndsgodkjent av WTO, og som vil gjøre det vanskeligere og dyrere for store selskaper å etablere seg. Det globale sør er et hett marked for de store dataselskapene. Ofte er det snakk om land med lite eller dårlig infrastruktur (særlig den digitale), omfattende korrupsjon og dårlige tjenester. Å gå inn i disse landene med tung datakapital er en gyllen mulighet til å få total dominans over store deler av økonomien. Den britiske medieforskeren og sosialteoretikeren Nick Couldry har sammen med sin kollega Ulises Mejias skrevet om hvordan den globale datakapitalen opererer etter en kolonialistisk logikk i det globale nord, men særlig i det globale sør:

Data colonialism combines the predatory extractive practices of historical colonialism with the abstract quantification methods of computing. Understanding Big Data from the Global South means understanding capitalism’s current dependence on this new type of appropriation that works at every point in space where people or things are attached to today’s infrastructures of connection. The scale of this transformation means that it is premature to map the forms of capitalism that will emerge from it on a global scale. Just as historical colonialism over the long-run provided the essential preconditions for the emergence of industrial capitalism, so over time, we can expect that data colonialism will provide the preconditions for a new stage of capitalism that as yet we can barely imagine,[ref] Couldry, Nick & Mejias, Ulises. Data Colonialism: Rethinking Big Data’s Relation to the Contemporary Subject. Television & New Media. 2019;20(4):336-349.[/ref]

Ved å sikre at land i det globale sør følger reglene til den globale kapitalen, kan disse landene bli prøvekaniner for en ny type kapitalisme, en kapitalisme som kanskje vil gjøre oss nostalgiske for den gamle.[Wark, McKenzie. (2019). Capital is Dead. London: Verso. I boka argumenterer Wark for at datakapital er et annet beist enn industrikapitalen og går så langt som å påstå at det ikke lenger er snakk om kapitalismen, men noe annet. Det er en spekulativ påstand som jeg ikke står inne for her, men det er rimelig å si at kapitalismen er i en endringsfase.] Allerede gjøres mye av grovarbeidet i dataøkonomien av arbeidere i det globale sør eller i land med dårlig arbeidskår. Mesteparten av arbeidet med å tagge bilder slik at de kan brukes til å trene maskinlæringsmodeller blir gjort av arbeidere i Kenya, og moderering av nettsider blir outsourcet til Øst-Europa. Ytterst lite av gevinsten av dette arbeidet går tilbake til arbeiderne eller landet som arbeiderne jobber i. I motsetning til den gamle kapitalen, som i større grad var bundet til tid og sted, er den nye datakapitalen smidig. Det er ikke lett å organisere arbeidere når alle kan byttes ut over natta med arbeidere fra et annet land. 

 

Hva kan vi gjøre?

Problemet med dataflyten i dag er ikke at den er åpen. Det er mange gode grunner til å ønske at data skal kunne flyte uhindret mellom folk og nasjoner. Det er også positivt, men ikke særlig overbevisende, at forslaget om DFFT skal ivareta grunnleggende verdier som personvern og sikkerhet.

Problemet med prinsippet om fri dataflyt slik det diskuteres i WTO, er at premisset er frihandel og profitt. Dette er problematisk siden dataflyten handler om mer enn bare penger. Data er makt, og med et regime hvor dataflyten legges til rette for profittsøkende selskaper vil dette bare bidra økt monopolisering og utnyttelse. Det er også andre grunner til å tro at WTO slik det er nå er et dårlig egnet forum for å fremforhandle et internasjonalt regime for dataflyt. For eksempel kan vi forvente at et det vil føre til et kappløp mellom nasjoner, om hvem som kan tilby billigst datalagring og -behandling med minst mulig innsynsregler. Med andre ord, det er trolig at man vil se en fremvekst av «dataparadiser» hvor bedrifter kan lagre dataene sine med minst mulig innsyn, og størst mulighet til å trenere eventuelle forsøk på innsyn. Med WTO ved roret vil prinsippet om fri dataflyt undergrave det det er ment å oppnå, nemlig en global dataøkonomi som sikrer grunnleggende rettigheter.

Løsningen er enkel, man må sette mennesker (og miljø) foran profitt. Dette har vi god erfaring med allerede. For eksempel har håndteringen av pandemien vært helt avhengig av datadeling mellom nasjoner, og at denne delingen har kunnet foregå uhemmet. Pandemien er også et godt eksempel på hvordan restriksjoner på dataflyten kan være katastrofale når den beskytter profittmotivet. Den enkelttingen som vil ha størst effekt på den internasjonale smittespredningen, er å tvinge farmasøytiske selskaper til å fjerne patentene på vaksinene. Det er nettopp fordi selskaper som Pfizer og Moderna ikke deler data at bare 3 % av befolkningen i det globale sør er vaksinert.

En måte vestlige nasjoner kan vise solidaritet med det globale sør, er ved å innføre nasjonale restriksjoner på dataflyten. Land i det globale sør har større vanskeligheter for å si nei, særlig fordi de blir lovet, og ofte får (i hvert fall midlertidig), gode lønninger og arbeidsvilkår i forhold til andre industrier. Ved å legitimere restriksjoner på dataflyten kan man hjelpe disse landene med å beholde mer av den langsiktige verdien av data.

Enda viktigere er det at man enes om å opprette en internasjonal dataflyt som bidrar til å bygge opp kollektiv istedenfor privat makt. Datakapitalen kan gjøre mye godt hvis den spres utover og blir brukt for å bygge infrastruktur som gir borgere og arbeidere økt selvråderett og mulighet for demokratisk deltagelse. Den viktigste lærdommen vi kan ta med oss fra fremveksten av de store dataselskapene er at vi nå har muligheten til å knytte verden mer sammen, spre kunnskap med hverandre, og gi en stemme til de som ikke tidligere har hatt det. Det er bare synd at vi hittil har kastet bort denne muligheten på å tillate fremveksten av selskaper som bidrar til polarisering, overvåkning, og som har gjort en håndfull privatpersoner rikere enn Krøsus. Data er makt, og i motsetning til andre ressurser kommer vi ikke til å gå tom for data med det første. Det er ingen grunn til å ikke dele denne makten og bruke den til å bygge morgendagens verden. Hvis ikke vi ikke får det til i fellesskap, kommer den globale kapitalen til å bygge den i sitt bilde.

 

Hege Bae Nyholt toppet Rødts liste i Sør-Trøndelag, og ble dermed valgt inn på Stortinget da Rødt knuste sperregrensa tidligere i år. Hun gikk rett fra en jobb i barnehage, til å representere Rødt på Løvebakken. Gnist tok en prat med Hege rett etter valget, mens regjeringsforhandlingene fortsatt pågikk. Det ble en samtale om politikk og hverdagsliv, om revolusjonær fantasi, om forholdet mellom stortingsgruppa og partiet, og om å bli oppsøkt av sikkerhetspolitiet da hun som 15-åring protesterte mot Samaranch og IOC på Lillehammer. 

---

Av Stian Bragtvedt, redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Yngve Mandal Svendsen

Stian: Jeg googlet litt for å forberede meg til denne praten, og skjønte fort at vi ikke var de første som kom på ideen om å intervju deg.

Hege: Ja, det har vært ganske mange intervjuer de siste dagene. Jeg tror nok en del mediefolk synes det er spennende at jeg kommer fra en vanlig jobb i barnehage, og ikke fra betalt aktivisme i organisasjonslivet eller lønnede verv i politikken. 

S: Jeg kan jo huske fra min egen tid i Rød Ungdom på 90-tallet at du var en fremtredende aktivist i RU i Trondheim, som vi i RU i Mosjøen syntes var veldig tøffe og revolusjonære. Kan du si litt om deg selv og din karriere i bevegelsen som i dag har blitt til partiet Rødt?

H: Haha! Ja, jeg var nok veldig tøff på slutten av 90-tallet, det var min glansperiode! Men egentlig er jeg østlending og kommer fra Lillehammer og Toten. Jeg flytta ikke til Trondheim før 1995. Jeg har vokst opp i en politisk engasjert familie, selv om foreldrene mine ikke var aktive i organisert politikk. 

S: Så du har ikke fått det partipolitiske inn fra barnsben av? 

H: Neinei, jeg har vært med i Rødt og RV lenger enn foreldrene mine, for å si det sånn. Men vi gikk alltid i 1. mai-tog da jeg var liten. Da reiste vi inn til Oslo, for på Toten brukte bøndene 1. mai til å spre møkk, og de eneste som gikk i toget der var formannskapet, og de gadd ikke mamma å gå med. Så jeg har jo vokst opp i en sosialistisk familie, hvor det blant annet var naturlig å engasjere seg i Palestinakomiteen og diverse solidaritetsarbeid. Men akkurat veien til RU fant jeg selv. Jeg tror nok Gulfkrigen på 90-tallet var det som vekket meg politisk for alvor, og min første politiske button, som jeg hadde kjøpt selv hos Ole Kopreitan, stod det «USA ut av gulfen» på. Så var det EU-kamp og greier, og jeg tenkte at; «Nå må noe skje, Hege». Så da stifta jeg og noen venner Lillehammer RU i 1993. På den tida trodde jeg at vi sikkert var rundt 5 000 i RU i Norge, mens det i virkeligheten var kanskje 50-150. Jeg hadde jo ikke noe begrep om størrelsen. Men kanskje det er det som blir konsekvensen av å ha en effektiv sikkerhetspolitikk, ingen vet hvor mange man er, haha!

S: Jeg husker den sikkerhetspolitikken, det ble oppfordret til dekknavn og greier. Det kunne virke litt fjernt når man satt på Mosjøen videregående og skulle verve folk til RU. 

H: Ja, ikke sant. Men samtidig skal man ikke glemme at sikkerhetspolitiet fulgte nøye med på Rød Ungdom på 90-tallet. På Lillehammer ble jo kampen mot OL viktig for oss, og vi hadde tenkt å stoppe IOC og Samaranch som var president der. Han hadde jo tidligere vært Franco sin idrettsminister, og vi gikk ikke med på at tidligere fascister skulle sole seg i glansen på Lillehammer. Vi hadde store planer om å legge oss på toglinja og greier, helt til vi kom på at han kanskje ikke kom med Intercityen fra Oslo til Lillehammer. Men vi fikk uansett trykket opp t-skjorter med Samaranch som knelte foran Franco. Da kom sikkerhetspolitiet bort til meg på ungdomshuset og forklarte at de visste hvem jeg var, hvor jeg bodde, hvem som var vennene mine og så videre: «Vi følger med på deg, vi vet du er et uromoment». Da var jeg 15 år! De skremte med at hvis vi fant på noe tull under OL, så vanket det 10 000 kroner i bot og behandling av terrorpolitiet, for det var jo erklært unntakstilstand på Lillehammer under OL. Å ytre seg negativt om OL i folkemengder, det var ikke akseptabelt på Lillehammer i 1994. Så selv om sikkerhetspolitikken ga en del rare utslag og kanskje skapte flere ulemper enn fordeler, så var det i alle fall en påminnelse om at staten ikke alltid er på ditt lag, spesielt ikke om du vil utfordre makta. 

S: Men OL på Lillehammer og 1990-tallet er jo lenge siden. Hvordan har du greid å være aktiv så lenge? Selv kjenner jeg at det er lite overskudd igjen til politisk aktivitet når man skal sjonglere jobb og familie med små barn.

H: Nei, jeg har jo ikke vært aktiv sammenhengende siden 1993. Det sa litt stopp for min del rundt 2008, da var jeg helt ferdig med å være aktiv, etter å ha hatt omtrent alt av sosialt liv i partiet i mange år. Så skjedde det masse greier i livet mitt også etter hvert, mora mi fikk kreft og ble psykisk dårlig, noe som endte med at hun tok livet av seg for åtte år siden. Lenge var mitt hovedprosjekt å holde hodet over vannet, da var det ikke plass til noe stort politisk prosjekt. Jeg hadde mer enn nok med å være mor og samboer med mannen min. Men jeg datt ikke helt ut av organisasjonslivet, for jeg var hele tida aktiv i det vi på 90-tallet kalte «fronten». For min del var det Palestinakomiteen, hvor jeg alltid har vært aktiv. 

S: Grunnen til at jeg lurer på dette med å få hverdagen til å gå opp og politisk arbeid er fordi jeg er opptatt av at Rødt bør kunne sende arbeidsfolk inn på tinget. Men så spør jeg meg selv, er det realistisk? Hvordan skal man finne tid til det politiske engasjementet som trengs for å komme inn på tinget i en gjennomsnittlig hverdag? Kan vi rekruttere til tinget fra arbeiderklassen? 

H: Ja, det er jo der vi må rekruttere dem fra, mener jeg. Kinkig spørsmål. Jeg mener jo vi har en særegen forpliktelse til å sørge for at vi er et parti for vanlige folk. Med det mener jeg at vi nå har en historisk mulighet til å sørge for at stortingsgruppa ikke er åtte helter. Vi kan ikke jobbe døgnet rundt og ofre oss selv fullstendig, for da vil ingen andre ta over. For det første vil man spy av jobben, og andre vil ikke stille, hvis du er nødt til å bli en kader som alltid setter partiet foran deg selv for å bli stortingsrepresentant. Altså, man skal ikke være blåøyd, det er hardt arbeid, det er en del ofre. Jeg skal jo bo i Oslo i ukedagene, og en del helger når det trengs. Men jeg må kunne fortsette å være menneske, å være Hege, mamma, kone og alle disse andre tingene som jeg også er, i tillegg til stortingsrepresentant. Vi må også ha tida til å treffe folk i vårt eget valgdistrikt, og folk sine organisasjoner. Jeg har enorm tro på den sosiale bevegelsen vi er en del av, og den er vi nødt til å følge opp. Og da kan vi ikke sitte inne på Stortinget hele tida. Men det opplever jeg stor enighet om i gruppa. Den første arbeidsdagen min på tinget var jeg ute på plenen og traff klimabevegelsen og bunadsgeriljaen. Så var vi inne på tinget. 2/3 til bevegelsen, 1/3 til tinget. Det er en fin balanse, tenker jeg!

S: Ja det høres jo oppløftende ut!

H: Men det kommer selvsagt ikke til å fortsette sånn.

S: Ofte snakkes det om politikk som «det muliges kunst», man skal slå seg til ro med det som er mulig å oppnå her og nå, inngå kompromisser og slike ting. Jeg leste nylig et oppslag i KK hvor SVere ble intervjuet om deres syn på samarbeid med Rødt, hvor Heming Olaussen sa noe sånt som «nei, det er for tidlig, Rødt må vise at de er til å stole på». Men spørsmålet for meg blir da, hvem er det Rødt skal være til å stole på for? Skal vi være til å stole på for de andre politikerne på tinget, eller for vanlige folk her ute? Er det ikke en fare for at vi, selv med de beste intensjoner, blir sugd inn i den praksisen hvor politikk er det muliges kunst, og politikerne på tinget identifiserer seg mer med hverandre enn vanlige folk? De skal ordne opp mens vanlige folk skal holde seg i ro? 

H: Jeg tror absolutt det er noe man må være bevisst på. Selv har jeg jo ganske kort tid som folkevalgt, med mine to år på fylkestinget, men jeg har trivdes med det og hatt tro på organisasjonsarbeid. Og det jeg ser er at det parlamentariske utgjør en enorm forskjell, nettopp fordi du får en talerstol og kan få gjennom politikk som er viktig for folk. Det har vi klart i Trøndelag og det skal vi klare på tinget. Samtidig skal Rødt være et annerledes parti, det både forplikter og gjør at jeg føler meg trygg på at vi ikke forsvinner inn i en stortingsboble. Det vil ikke medlemmene akseptere rett og slett, heller ikke den sosiale bevegelsen og alle organisasjonene som har forventninger til oss. Det tok ikke mange dager fra jeg var valgt inn til det tikka inn e-post fra Palestinakomiteen om hvilke forventninger de hadde til nytt flertall og oss på tinget. Det gjelder å finne balansen mellom å være parti-pietist, hvor alt blir feil uansett og man skal holde seg på den rene sti, og det å oppnå konkrete politiske resultater. Mange har spurt meg om jeg kan spise middag på slottet, jeg som er republikaner. Jeg tenker at det er ikke små symbolske saker jeg er valgt inn for å fronte, men resultater som betyr noe i folk sine liv. Da prioriterer jeg den kampen, klassekampen om du vil, framfor symbolske markeringer. Men dette er jo ting vi må ta stilling til hele tida: Hva kan vi forhandle om, og hva er uaktuelt å gi seg på? Vi må være tålmodige og utålmodige samtidig. 

 

S: Jeg kan noen ganger bli litt resignert og tenke at, jaja, nå blir det et så stort dragsug mot arbeidet på Stortinget, at det greier vi ikke som parti å stå imot, og da blir vi likere SV. Vi snakker alltid om Rødt som annerledes, men konkret, er vi egentlig så annerledes enn SV; utover at vi ikke har vært på tinget før?

H: Jeg er nok mer optimistisk. Jeg er heller ikke så redd for at det parlamentariske arbeidet skal få Rødt til å forlate røttene sine. Det handler om den praksisen jeg har hatt de to siste åra på fylkestinget i Trøndelag. Jeg tror ikke jeg har stilt i et eneste møte uten å ha hatt flere runder med ulike fagforeninger om temaet. Jeg skal kanskje ikke påstå at det er en sosialistisk måte å gjøre det på, men en aktivistisk i alle fall. Så er det nå engang slik at vi lever i et kapitalistisk samfunn. Med en del ting er det sånn som du sier, fatalistisk, at vi må akseptere at det er ting vi ikke får gjort noe med. Så hører jeg jo den interne diskusjonen: «nå blir vi et sosialdemokratisk prosjekt, nå bruker vi ikke de samme begrepene lenger.» Jeg er ikke så bekymra for det. Jeg tenker at det er indremedisinsk å skulle tviholde på en del begreper og termer som er fremmedgjørende for mange, spesielt de som har alt å vinne på politikken vår. Jeg er veldig for at vi bruker et språk som er forståelig, for at vi tar utgangspunkt i vår samfunnsanalyse, men også i virkeligheten folk lever i, og erfaringene deres. Da er vi tilbake til det vi snakka om å rekruttere fra arbeiderklassen og hvorfor det er viktig. Folk har forskjellige erfaringer, og de forskjellige erfaringene må være på tinget. 

S: Denne gangen måtte Rødt sine lister toppes av folk uten stortingserfaring, fordi vi bare har Bjørnar med erfaring. Men neste gang, om fire år, da har vi flere med erfaring, som behersker mer av retorikken, spillet, det politiske håndverket, sånne som deg. Er det ikke naturlig at disse settes på topp nok en gang da? Skal vi kaste bort den erfaringen og ha nye folk fra arbeiderklassen inn? Skal laget toppes eller ikke? 

H: Det er et dilemma, og jeg vet ikke om det er noen løsning med en absolutt regel. En periode er ikke nok til å bli skikkelig god. Jeg må innrømme at jeg er skikkelig forvirra nå på dag 3, for det er jo et komplekst system. Min tanke nå er at kanskje Stortinget er unødig forvanska. Kanskje det er udemokratisk at det er så vanskelig? Men det er jo dag tre, så det går seg kanskje til. Jeg tror ikke vi bør ha en regel som sier man kan sitte én eller to perioder, men jeg tror vi skal ha et aktivt partidemokrati som gir folk tillit, så da må den tilliten reforhandles på et tidspunkt. 

S: Men blir det noe annet enn måten andre partier gjør det på? 

H: Jeg synes at man kanskje ikke skal synse så mye om andre, men jeg ser for meg at vi har mer deltakelse i partiet i Rødt. Partiet har en større forventning om å få være med og styre de politiske beslutningene som tas i de parlamentariske organene. Da jeg var i fylkestinget var det slik at fylkesstyret kunne overstyre fylkestingsgruppa, for eksempel. Nasjonalt kan jo landsstyret, sentralstyret og arbeidsutvalget overstyre stortingsgruppa. Så noen formelle regler er jo også på plass for å sikre at tyngdepunktet i partiet ligger utenfor Stortinget. Jeg mener det er avgjørende at partiet bestemmer, og ikke jeg alene som representant. Jeg er jo valgt inn for å forvalte Rødts politikk på best mulig måte, og da gir det en trygghet ikke å stå alene. På intro-kurset for nye representanter snakket Kari Elisabeth Kaski fra SV om at det kunne være ensomt på Stortinget, men det tror jeg ikke det blir for meg. Jeg føler meg både tett på fellesskapet i partiet, og i gruppa. Det er jo derfor jeg tør å gjøre dette, fordi jeg er en del av et fellesskap og en bevegelse. 

S: Du nevnte deltakelse, at Rødt sine medlemmer deltar mer enn andre. Men på 90-tallet, da var det jo aktivitetsplikt, idealer om kaderparti og greier. Nå derimot, er det 12000 medlemmer, og 10000 har kommet til de siste årene. Er det en mulighet for å bevare de beste sidene fra det RU vi var med i på 90-tallet, som høy grad av deltakelse? Er det sikkert at de nye folka er så interessert i å delta? At det er et slikt prosjekt de har blitt med på? 

H: Noen har sikkert bare meldt seg inn som et standpunkt. Men både du og jeg har jo vært aktive på tidspunkter da man kunne bli ekskludert om man ikke var aktiv. Likevel var det jo ikke derfor vi var aktive – for å unngå eksklusjon? Det var jo fordi det føltes viktig. Det er jo det som på en måte er stikkordet, å være aktiv må føles viktig. For eksempel ved at man reelt har mulighet til å være med og utforme politikken. Hvis man føler at man reelt kan være med på å utforme politikk, og ha eierskap til stortingsarbeidet, så tror jeg også at det gjør at folk er aktive, på ulikt vis. 

S: Det låter jo fornuftig! Samtidig er det som du sier, komplisert på Stortinget, for ikke å si et landsmøte i Rødt hvor det er over 1000 forslag. Hvordan kan vi åpne politikken mer opp for folk, slik at man kan jobbe politisk selv om man har jobb, familie eller andre forpliktelser? De som er mest slitne er jo kanskje de som har aller mest å vinne på politisk kamp? 

H: Det er jo noe som heter klarspråk, men det bruker de ikke på Stortinget, for å si det sånn. Ikke på fylkestinget heller. Det kreves en del kulturell kapital for å skjønne hva som står i sakspapirene. Det er et demokratisk problem, tenker jeg. Det ekskluderer mange. De som er dårlige i norsk, eller av ulike grunner har utfordringer med å lese og skrive, eller bare ikke har overskudd, som er utslitt etter nattskift eller hva det nå er. Min erfaring fra lavere nivå er at det er utrolig vanskelig å finne fram i disse dokumentene. Samtidig må jeg si at jeg synes Rødt har blitt mye bedre på klarspråk. Vi bruker ikke lenger nødvendigvis de marxistiske begrepene, men vi har beholdt analysen. Som fagperson har jeg alltid hatt som mål å kunne faget mitt så godt at jeg slipper å bruke fagspråket, fordi jeg mener det er nærmest en hersketeknikk overfor foreldre. Det er ikke noe poeng å si at en 4-åring har en «adekvat utvikling» overfor foreldre som ikke vet hva det betyr. Jeg mener Rødt har blitt ganske gode til det. I alle fall sammenlignet med 90-tallet, da vi kunne ha milelange plattformer i Trondheim. De skulle dekke hele verden, Palestina, Kurdistan, den globale kapitalismen, og Trondheim. Vi skal være så gode trygge på analysene og politikken vår at vi kan snakke med et språk som angår vanlige folks erfaringer. 

S: Det var jo motiverende å være en del av den store klassekampen i verden? 

H: Joda, men det fungerer også ekskluderende, tror jeg. 

S: Litt i forlengelsen av det marxistiske, hva betyr det egentlig i dag at vi er et revolusjonært parti, samtidig som vi sitter på Stortinget?

H: Jeg tenker at det betyr at vi også, samtidig som vi jobber her og nå, jobber med en plan som går noen år fram i tid. Vi har en drøm om noe større. Så har vi en analyse av hvorfor verden er som den er. Og for min del finner jeg en ro og trygghet i å ha en analyse som sier noe om hvorfor verden er som den er. Det er jo nettopp forståelsen av at kapitalismen er menneskeskapt som gir meg trua på at det går an å endre den. Det kan jo høres litt rart ut, vi er jo så innvevd i kapitalismen i dag at det kan virke fjernt å knuse kapitalismen, nesten naivt. Men det marxismen hjelper oss med er å se er at kapitalismen er historisk, den har ikke alltid vært her. Den springer ikke ut av «menneskets natur», men har blitt til under bestemte historiske forhold. Det betyr at ting også kan være annerledes. Det er det som ligger i å være revolusjonær for meg, å kunne drømme større enn rammene kapitalismen setter. Det synes jeg det er verdt å kjempe for. En vennine av meg skrev i en melding da valgresultatet var klart: «Dette er et skritt på veien mot sosialismen.» Det var nok med glimt i øyet, men det er jo sant. Jeg diskuterte det med en kamerat i Trøndelag, som sa noe lurt: At de som kritiserer oss for å drømme om det klasseløse samfunn, mangler fantasi. De greier ikke se for seg å se for seg noe annet samfunn enn det vi har akkurat nå, og i så fall bare ettpartidiktatur som i Sovjet. Kanskje ser heller ikke jeg konkret alle detaljene i et sosialistisk samfunn for meg, men jeg greier å forestille meg muligheten til et annet samfunn enn kapitalismen.  

S: En som heter Mark Fischer snakker om kapitalistisk realisme, at det er lettere å se for seg verdens undergang enn at kapitalismen skal ta slutt. Hvordan kan vi plante frø som kan hjelpe fram en slik revolusjonær fantasi?

 H: Hvis vi sier at en annen verden er mulig, og det sier vi jo, så må vi vise det helt konkret. I januar grein jeg da vi fikk en strømregning på 5000 kroner, for da sprakk budsjettet vårt. Jeg tror det er lurt å ha grini over strømregninga, for da er det ikke så lett å stemme for utenlandskabler. Jeg tenker at måten å så disse frøene på, det handler om god gammeldags bølle-tankegang fra bøllekursene vi hadde i RU. Da starter vi med å identifisere hvorfor folk er lei seg, sinna eller fortvilte. Vi må gi frustrasjonen en retning, dernest må vi vise at det faktisk er mulig å få til endringer. Vi kan for eksempel fremme forslag om to-prissystem, stoppe kabler og så videre. Det er ikke naturgitt at strøm skal være dritdyrt. Det vil si, det er naturgitt fordi det henger sammen med regnet, men det koker allikevel ned til politiske valg og prioriteringer. Når vi gir frustrasjonen retning og viser at vi kan få til mindre endringer, da blir det også lettere å drømme om større endringer. Jo mer bevegelsen greier å forandre, jo mer får folk tro på at de kan forandre. Politikere på Stortinget synes jeg altfor ofte gjør det motsatte, fremstiller ting som om de ikke kan forandres. Som når Støre snakker om «store, nærmeste naturgitte krefter» når han snakker om den globale kapitalismen. Klart at de kreftene har blitt sterkere som en følge av globalisering og handelsavtaler som sosialdemokrater som Støre har vært med og inngått. Hva man bruker penger på, lokalt og nasjonalt, er politiske valg. Det er så mange politikere som over så lang tid har lagt et slør over, avpolitisert, hva politikk betyr i hverdagen til folk og fremstilt konsekvensene som naturlover. Men kommuneøkonomi, skoletilbud til ungdom, sykehjem og foreldrene dine sin plass der, alt dette er resultat av politikk og prioriteringer.

S: Så vår oppgave er å politisere det som fremstilles om apolitisk?

H: Ja! Man har nærmest laget en forestilling om at det som skjer på tinget ikke har så mye å si for hverdagen til folk. Og det er jo ikke sant!

S: Politiser Stortinget!, der har du en parole.

H: Ja, ikke sant? Det handler om det vi snakka om i stad, klarspråket.  

S: Du sier vi skal ta utgangspunkt i folks hverdagserfaringer, og at folks hverdag henger sammen med det som skjer på tinget. Hvis vi tenker oss at Høyre er et parti som tar utgangspunkt i direktører og skipsredere sine erfaringer, med hvor fælt det er å betale formuesskatt for eksempel, hvem sine erfaringer er det vi skal løfte fram og synliggjøre? 

H: Vår analyse er at det store flertallet vil tjene på sosialismen. Da må vi jo på et vis løfte fram erfaringene fra det store flertallet. Måten å lytte til dem på er gjennom organisasjonene. 

S: Men det er jo et broket flertall, noen jobber på universitet, noen i barnehage og noen lager kebab. Skal vi satse på alle samtidig, eller må vi prioritere smalere grupper hvor vi har størst potensiale for å mobilisere folk? 

H: Jeg vil ikke sette grupper opp mot hverandre, og jeg tror ikke det er nødvendig å velge innad i arbeiderklassen. Først og fremst fagarbeidere, eller først og fremst NAV-brukere. Vi skal være partiet både for NAV-brukere og NAV-ansatte. Da må vi være mot NAV-systemet, ikke folka som er fanga i det. Jeg har ikke lyst til å si at nå skal vi satse alt på noen få grupper. Det er Witzøe, rederne og andre millionærer vi har valgt bort. I morra skal jeg på foredrag med Peder Martin Lysestøl om den nye boka hans om arbeiderklassen. Vi pleier å krangle om jeg er arbeider eller ikke. Jeg er høyt utdanna, men tjener lite, og har lite autonomi i jobben min. I alle fall sammenlignet med en håndverker. Jeg tror ikke det er lurt for Rødt å si at vi skal satse på noen få grupper. Vi må heller finne de sakene som forener. Et eksempel er kampen mot bemanningsbyråer. Den forener håndverk og omsorg, bygg og barnehage. 

S: Gjør det?

H: Ja, i Oslofjordområdet er det ekstremt mye innleie innen bygg og anlegg. I Trøndelag er det lite. Men der har vi store problemer med at Trondheim kommune bruker masse innleie i barnehagene fra Adecco og andre bemanningsbyråer. Så det er ikke slik at kamp mot innleie og bemanningsbyråer bare angår noen få grupper. Det angår både typiske manns- og kvinnearbeidsplasser. Det er like slitsomt å være vikar enten du er i forskjellige barnehager hver uke, eller på forskjellige byggeplasser. Og det er like belastende for arbeidsmiljøet begge steder når du får nye kolleger hver uke. Her har vi gode krav mot systemet med innleie, ikke vikarene selv. Det er sånne krav vi kan stille for å forene grupper fremfor å sette de opp mot hverandre. 

S: Vil du avslutte med noen bevingede ord?

H: Jeg tenker at det er hele partiets ansvar at dette blir bra, med å ha en stor gruppe på tinget. Det er ikke vi åtte på tinget sitt ansvar alene. Alle må bidra hvis Rødt skal lykkes med målet om å åpne opp det parlamentariske arbeidet og være et annerledes parti i praksis, og ikke bare i ord. Det er hele partiet sitt ansvar at vi er lyttende og støttende for folk sin kamp. Så skal vi på Stortinget gjøre så godt vi kan for å leve opp til forventningene til oss. 

Det marxistiske arbeiderpartiet PTB (Parti du Travail de Belgique) holder på prinsippet om å unngå enhver form for regjeringsdeltakelse. Det er viktigere å styrke båndene til grasrota og fagbevegelsen. For å lykkes med dette bygger de partiet etter strenge organisatoriske prinsipper med basisgrupper på bare rundt ti medlemmer hver.

---

Av Halvor Fjermeros, faglig leder i Rødt Kristiansand, sitter i Rødts faglige utvalg, og er forfatter av blant annet boka Uro i Euroland.
Foto: Gwenael Piaser

I motsetning til i Norge, er meningsmålinger en sjeldenhet i Belgia. Det går flere måneder mellom hver gang storavisa Le Soir i Brussel presenterer sitt «Grand barometre». Men på tre målinger gjennom 2021 – vinter, vår og høst – har PTB ligget som et topp tre-parti i delstaten Vallonia, på mellom 18 og 19 prosent. I Brussel, som har status som egen region, har partiet ligget på 15–16 prosent. Til og med i det «vanskelige Flandern» hvor nasjonalistiske og til og med fascistinspirerte separatistpartier står sterkt, har det revolusjonære belgiske arbeiderpartiet klart å etablere seg over sperregrensa med målinger på rundt 8 prosent i år.

Dette ser ut til å være den nye normalen etter at PTB fikk sitt nasjonale gjennombrudd ved valget i 2019. Da økte antall representanter i det føderale (nasjonale) parlamentet, tilsvarende Stortinget, fra to til 14. Sånn sett kan Rødts brakvalg i høst minne om PTBs for to og et halvt år siden. Partiets medlemstall, 23000, gjør PTB jevnstort med Rødt i Norge når man tar befolkningstall i betraktning. Men PTBs prosentmessige oppslutning er mange ganger større på nasjonalt nivå. Som eksempel fikk PTBs første innvalgte kandidat i EU-parlamentet, Marc Botenga, 14,5 prosent av stemmene på regionsbasis i Vallonia i 2019.

Frivillige styrker til flomofrene i Belgia
Belgia er et komplisert politisk, konstitusjonelt og språklig lappeteppe som med drøyt 11 millioner innbyggere fordelt på et landareal på størrelse med det nye Vestland fylke, og har tre autonome regioner i en felles forbundsstat. Det fransktalende Vallonia og det nederlandsktalende Flandern har ulik historie og representerer i noen spørsmål motsatte interesser. Alle politiske partier i Belgia har ulike organisasjoner i de to regionene, mens PTB er det eneste partiet som er det samme over regionsgrensene med sitt flamske navn PVDA (Partij van de Arbeid van België) i Flandern. Det spøkes med at det kun er kongefamilien, det belgiske fotballandslaget «De røde djevlene», samt det mørkerøde PTB/PVDA som er felles for hele det føderale belgiske riket.

Under flomkatastrofen som rammet Belgia hardt med flere titalls døde i sommer, organiserte PTB solidaritetsgrupper, SolidariTeams, som dro til de mest ødelagte områdene, som Liege i Vallonia. Det kom folk langveisfra, som Antwerpen og Oostende ved Flanderns kyst, noe som forente de to regionene i nøden på folk-til-folk-basis. Flere måneder etter flommen tømmer frivillige fortsatt kjellere for slam og restaurerer ødelagte hus, skaffer mat og husgeråd, ovner og møbler til flomofrene – som på sin side er kritiske til at myndighetene ikke gjør mer. Politiske ledere fra andre partier har kritisert PTB for å prøve å slå politisk mynt på flommen med sine SolidariTeams. Det voldsomste angrepet kom fra sosialdemokraten og ministerpresidenten i Vallonia, tidligere statsminister Elio Di Rupo. På belgisk fjernsyn i høst tok han et oppgjør med partiet og deres opptreden etter flommen: «PTB er løgnere, manipulatorer og kommunister!» Fra annet hold har PTB med jevne mellomrom blitt anklaget for å være populister de seinere år.

11 helsesentre spredt over landet
Kommunist, javisst! Men «løgnere og manipulatorer» beror vel på PTBs alt annet enn døgnflueaktige framgang, noe som ikke minst rammer sosialdemokratiet og deres tradisjonelt sterke posisjon i fagbevegelsen og arbeiderklassen. Frivilligheten partiet baserer flomarbeidet på er et kjennetegn ved PTBs arbeid. Det hører med i partimedlemmenes grunninnstilling at det skal ytes en innsats for den delen av folket som sliter med økonomi, bolig og helse. Slik har det vært siden 1980- og 90-tallet da PTB var et søsterparti av AKP (med og uten «ml») i den europeiske marxist-leninistiske familien. Gjennom mange tiår har partiet bygd opp et helsetilbud i byer og bydeler der leger på frivillighetsbasis har utgjort kjernetroppen. I dag får slike helse- eller legesentre statlig støtte. Leger og annet helsepersonell får lønn etter hvor mange pasienter de behandler. Pasientene må på sin side abonnere på tjenester – som de så mottar gratis, uansett hvor mange konsultasjoner det måtte dreie seg om. Det finnes nå 11 helsesentre hvor til sammen 53 leger og 50 tilknyttede helsearbeidere som sykepleiere, ernæringsfysiologer og psykologer arbeider. I tillegg er det 75 frivillige fagfolk knyttet til sentrene – som for øvrig ikke yter tjenester innen tannhelse.

Disse lege-/helsesentrene har altså blitt et supplement til det offentlige helsevesenet. På grunn av deres faglige status benyttes også sentrene som turnus- og praksisplasser for legestudenter og studenter innen andre helsefag.

Tre nivåers «kommunistparti for vår tid»

PTB skiller seg ut som et særegent parti på venstresida i EU. Det gjelder først og fremst den spesielle partimodellen som er utviklet over mange tiår, noe som delvis er en arv etter det gamle kaderpartiet fra ml-tida. Men det er også en modernisert variant av en partimodell som i paragraf 1 i partiets vedtekter beskrives slik: «PTB er et kommunistparti for vår tid. Dets ytterste mål er et samfunn som opphever all utbytting av menneskene og hvor lokaldemokratiet styrer samfunnet.»

I 2008 hadde PTB en såkalt fornyelseskongress som tok et oppgjør med en sekterisk partimodell som lenge hadde brakt partiet i krise. Medlemstallet nådde sjelden over 1000, og på det meste i 2003 opp mot 1500, hvis en også telte med sympatiserende aktivister. 2008-kongressen tok for det første hensyn til at et parti med behov for å utvikle seg i moderne retning må kunne tilby aktivitet på ulike nivåer. Dessuten lanserte man en politisk profil kalt Sosialisme 2.0, basert på et oppgjør med tidligere tiders tenking om foregangspartier fra andre tider og i andre land. Kongressen forlot ideen om at det fantes internasjonale modeller for en «ferdiglaget sosialisme».

PTBs tre nivåer består for det første av en type medlemskap for såkalte rådgivende medlemmer uten spesielle forpliktelser, men med mulighet for å delta på et årlig møte der erfaringer fra eget arbeid og råd til partiets videre utvikling utveksles.

Nivå to er aktive medlemmer, som forplikter seg til å delta på månedlige møter og å gjøre bestemte oppgaver som følges opp av evaluering og diskusjon i lokallaget, også kalt grasrot- eller baseorganisasjon. Disse utgjør selve grunnsteinene i PTBs landsdekkende partiapparat overalt hvor det er mulig å opprette partilag, på arbeidsplasser så vel som i bydeler og landsbyer.

Tredje nivå er det såkalte kadersjiktet. En kader er et partimedlem som er villig til å ofre ekstra mye både av personlig økonomi og tid til aktivisme, teoretiske studier og diskusjoner. I vedtektene lyder det: «En kader har en marxistisk visjon for samfunnet, ønsker å studere og forstå sosiale endringsprosesser og har evne til å formidle med personlig engasjement og entusiasme til alle andre.»

Kadersjiktet med sine høye krav består nødvendigvis av relativt få medlemmer. Det utgjør bare 3-400 folk og vokser sakte fordi det tar tid å skolere medlemmer til så store lederansvar. Dette sjiktet er en viktig forutsetning for at PTB kan bygge og drive en organisasjon som representerer ikke bare et supplement, men også en motvekt til partiets parlamentariske virksomhet når denne blir synlig og preget av mange dyktige politikere i det offentlige rom. Dette særtrekket ved PTB kan leses ut av partistatuttene, hvor partiet beskriver seg selv på følgende måte: 

Vårt parti nekter å overlate politikk til profesjonelle politikere. Det setter folk i bevegelse, involverer, utdanner, organiserer og mobiliserer dem. Det er aktivt i felten, i nabolaget, på arbeidsplassene, overalt hvor folk arbeider, bor og samhandler. Partiet har også en internasjonal visjon og utvikler praktiske initiativer innen solidaritetsarbeid og samarbeid. Det har prinsipper, tydelige regler for inntektene til alle kadre og valgte representanter, for slik å unngå opportunister og folk som er ute etter å gjøre karriere. Partiet slutter opp om ord og handling og stoler ikke på tom retorikk som ikke fører til praktiske resultater. Ja, PTB er et spesielt tilfelle innen belgisk politikk, og vi er veldig stolte av det.

Et praktisk eksempel fra Antwerpen
Programmet kunne trygt ha føyd til «et spesielt tilfelle i Europa». Jeg tillater meg å tvile på at noen andre partier på venstresida stiller så tydelige krav til medlemmene, det være seg greske Syriza, spanske Podemos, britiske Labour eller danske Enhedslisten. Spørsmålet er hvordan denne partimodellen ser ut i praksis.

Det aktive sjiktet i PTB består av rundt 25 prosent av den totale medlemsmassen. Dette er gruppen som er aktive i en grunnorganisasjon eller et høyere ledd lokalt, regionalt eller nasjonalt, og deltar på minst ett møte hver måned. I tillegg er det ulike tilbud om skolering og studier ved en organisert partiskole hvor medlemmer som ønsker å skolere seg til «militante» aktivister må følge en syklus som består av ti ulike studieemner spredt over flere år. To ganger i året gis det mulighet til å velge et nytt emne. De best egnede og mest motiverte blir utvalgt til å delta på en egen skole for kaderutdanning over to år, med stor vekt på marxistiske og ideologiske studier. I tillegg arrangeres det seminarer på nasjonalt nivå.

Jeg har spurt medlemmer i PTB-ledelsen hvordan partiet er organisert på grunnplanet, og hvor mange medlemmer det kan være i hvert partilag. Svaret er at det ikke finnes et formelt tak på dette, men at det ikke bør være mange flere enn 10 i hvert lag. Hensikten er å tilstrebe høyest mulig grad av deltakelse og ansvar. Dette er ikke prateklubber, men enheter som er til for å skape bevegelse. Det betyr at lederen av gruppa må følge opp hvert enkelt medlem i dets arbeid og trå til hvis det oppstår vanskeligheter.

En nyvinning innen partiapparatet som ble utviklet i Antwerpen under valgkampen i 2019, er en såkalt trener. Denne funksjonen er satt ut i livet landet rundt siden den gang. Treneren har ansvar for å følge opp flere basisgrupper innenfor et visst område innenfor en by eller provins. Antwerpen, Belgias nest største by med over en halv million innbyggere, er også en provins med nærmere to millioner. I provinsen fins det 40 lokale partilag fordelt på bydelene, samt 15 lag på arbeidsplasser innen industri, servicebedrifter og administrasjon. PTB er organisert med egne grupper blant havnearbeidere, kjemisk industri, metall- og bygningsindustri, traktorfabrikker, blant ansatte innen kollektivtransport (buss, trikk og tog), på sykehus, i helsesektor og offentlig administrasjon i Stor-Antwerpen. Også innen hver av de tidligere nevnte dels frivillighetsbaserte lege- eller helsesentrene finnes det partilag. Trenerne har sitt utspring i en provinsledelse, i dette tilfelle for Stor-Antwerpen, og utgjøres av folk fra kadersjiktet i PTB.

Trenerne er en forutsetning for at PTB/PVDA kan fungere med totalt 400 basisgrupper eller partilag over hele Belgia. Det er trenerne som koordinerer den løpende virksomheten med nasjonale kampanjer, opplegg for felles studier og diskusjoner om prioriterte emner eller saker som gjør at partiet kan opptre som en samlet kraft på landsbasis. I tillegg har hvert partilag sjølsagt sine egne prioriteringer ut fra hvem og hva de organiserer. Denne formen for sentralisme ser ut til å være et særlig kjennemerke for PTBs stabile vekst og økende politiske innflytelse.

Ingen varig bevegelse uten organisasjon

I denne artikkelen har jeg presentert partimodellen til PTB, og hvordan den fungerer i praksis. Jeg kunne skrevet mye om partiets politiske saker, om dets skarpe antirasistiske profil i et av Europas mest multikulturelle og etnisk sammensatte land, om hvordan de prøver å motvirke de separatistiske strømningene som står sterkt i Flandern, om PTBs kritikk av et EU som landet ikke bare er medlem av, men så å si vertskap for. Jeg kunne ha skrevet mye om hvilke kamper PTB har stilt seg i spissen for mot multinasjonale konserner som herjer med industriarbeidsplasser og legger ned arbeidsplasser i tusentalls fordi de finner et mer gunstig tilbud for etablering i et annet EU-land, som i kampen for å bevare Caterpillarfabrikken for noen år siden. Eller jeg kunne fortalt om den massive mobiliseringen mot de internasjonale investeringsavtalene TISA, TTIP og CETA (handelsavtalen mellom Canada og EU) som ble forsøkt tredd ned over hodene våre, men som nå har mistet momentum i takt med en svekket globaliseringsoffensiv.

I stedet velger jeg å konsentrere meg om det jeg oppfatter som det avgjørende skillet mellom seriøse forsøk på å skape nye og moderne arbeiderpartier, og de mer løse bevegelsene, ofte kalt populistiske, som har fått mange til å feste nytt håp til venstresidas framvekst det siste tiåret. For fire år siden gjorde jeg et større intervju med PTB-leder Peter Mertens, siden den gang innvalgt i parlamentet fra sin hjemby Antwerpen. Da vurderte han andre europeiske erfaringer med opposisjon fra venstre, ikke minst med det greske partiet Syrizas nederlag i kampen mot EUs disiplinering av gjeldslandene i kjølvannet av finanskrisa:

– Se på greske Syriza, spanske Podemos, Sosialistpartiet i Nederland, dels Die Linke i Tyskland. De har alle på ulike måter enten gått til høyre eller måttet akseptere underkastelse for EU-troikaen. Det ville være utilgivelig ikke å lære av Syrizas nederlag. De unnlot å mobilisere og organisere motstand blant folk på venstresida, mens deres partikadre var fullt opptatt med å administrere systemet med talløse posisjoner i statsapparatet.

Dette tror jeg formulerer essensen i PTBs strategi. Det handler om en langsiktig plan for å styrke partiets bånd til arbeiderklassen, fagbevegelsen og de mange grasrotbevegelser som utgjør en potensiell kraft, men som per i dag ikke er sterke nok til å stå imot klassekreftene som kontrollerer statsapparatet verden over. I intervjuet med Mertens begrunnet han hvorfor PTB ikke vil gå inn i regjering tross solid parlamentarisk framgang, en fristelse svært mange venstrepartiet i EU ikke har kunnet motstå, men med et par tydelige unntak som Enhedslisten i Danmark og norske Rødt. Dette var uttalt før PTBs nasjonale gjennombrudd i 2019. Men standpunktet står fortsatt ved lag:

– Vi vil ikke delta i noen delstatsregjering i Vallonia fra og med neste valg. Det har vi gjort klinkende klart, for velgerne skal vite hva de kan vente av oss. Hvis vi skal inn i regjering blir vi nødt til å gi konsesjoner til EUs stabilitetspakt og andre EU-reguleringer. Vi må første bygge opp en motkraft, vi må forberede folk på å skulle stå imot kutt-kravene. For å lykkes med det må vi bygge opp PTBs partiorganisasjon. Hvis ikke vil vi bli spist av systemet. Nå er vi i en flow, og nettopp derfor må vi si nei til å overta maktposisjoner.

Innhold nr 4 2021

Leder av Tomine Sandal: Digital dagsorden

Plukk

Stian Bragtvedt: Gnistsamtalen med Hege Bae Nyholt

Hannah Sigriddatter Ander: Staten og teknologikapitalen – Et resymé

Grace Blakeley: De store teknologimonopolistene og staten

Tomine Sandal: Intervju med Ida Vikøren Andersen: Når det koker i kommentarfeltet

Hannah Sigriddatter Ander: Algoritmer og Facebook – et krasjkurs med Tania Bucher

Philip Thingbø Mlonyeni: Fri flyt av data

Svein Olsen: Israel – en voldelig og rasistisk bosetterstat. Del 2

Peder Østring og Alf-Jørgen Schnell: Reisebrev fra den marxistiske konferansen i Danmark

Terje Skaufjord: Taliban – stabil i 27 år

Stian Bragtvedt: Sosialismeverksted på Mesnali KONFERANSEN ER AVLYST

Halvor Fjermeros: Politikkens «røde djevler» utfordrer makta i Belgia

Ivar Espås Vangen: Hvorfor nei til NATO?

Jorun Gulbrandsen: Er kvinnen fosterets beste vern? Eller største trussel?

Ole Marcus Mærøe: Den usolidariske EØS-avtalen

Debatt:

• Yngve Solli Heiret: Svar til Oscar Dybedahl om staten
• Johan Petter Andresen: Boka Arbeiderklassen

Bokomtaler:

• Sally Rooney: Hva må til for en bedre verden?
• Jonas Bals: En murstein i streikens tjeneste
• Utsa Patnaik og Prabhat Patnaik: Imperialisme: Historie og nåtid
• Helge Ryggvik: Norsk oljeutvinning i Barentshavet
• Jamie Allison m.fl: Pessimistisk og tankevekkende om klimakampen .
• Ida Jackson: Fødselsdag

Jokke Fjeldstad: Revolusjonens Fra A til Å

 

Debatten om borgerlønn, eller samfunnslønn, er kommet på dagsordenen de siste åra, også i Norge. Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal skrev i 2018 bok om temaet. I Norge er det foreninga BIEN (Basic Income European Network) som mest systematisk arbeider for borgerlønn. Borgerlønn framstilles ofte som en «quick fix» som løser mange problemer samtidig. Denne artikkelen drøfter kritisk om det også er tungtveiende argumenter mot borgerlønn som kan oppveie de positive effektene.

Av: Per Medby, redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Rawpixel

---

Denne artikkelen drøfter borgerlønn i forhold til andre ordninger ut fra et kortsiktig perspektiv. Det betyr at borgerlønn i et framtidig sosialistisk samfunn ikke dekkes. Det jeg forsøker å diskutere, er hva som vil skje hvis borgerlønn i dagens situasjon kommer i stedet for eller som supplement til andre ordninger. Vil samfunnslønn styrke arbeiderklassens posisjon? Artikkelen tar videre utgangspunkt i det norske samfunnet. Det betyr at ikke alle argumentene som presenteres, vil være relevante i andre land, for eksempel i land med svært dårlige eller helt uten offentlige trygde- og velferdsordninger. 

Det er uklart hva som menes med borgerlønn, og begrepet brukes om til dels svært ulike varianter. Det kan derfor være nyttig med en presisering.

Hva er borgerlønn?

Tilhengere av borgerlønn finnes i hele det politiske spekteret. Det er derfor ikke rart at det mange meninger om hvordan et slikt system kan se ut. Den liberalistiske økonomen Milton Friedman var en av de ivrigste tilhengerne av borgerlønn eller garantert minsteinntekt på et lavt nivå som gis til alle. Dette må ikke forveksles med minstelønn som brukes i en del land med svak fagbevegelse. Minsteinntekten går til alle uansett om de er i arbeid eller ikke. Friedman var forøvrig motstander av minstelønn fordi dette ville forstyrre markedets funksjonsmåte, noe en garantert minsteinntekt ikke gjorde.

Tilhengere av progressiv borgerlønn har på den annen side lansert utforminger som er omfordelende. Noen tenker seg endatil universelle og meget tilstrekkelige utbetalinger som ville rane kapitalismen for enhver evne til å økonomisk tvinge folk til lønnsarbeid.

BIEN definerer fire kriterier som må være oppfylt for at en skal kunne tale om borgerlønn: 

• Den skal være universell. Alle som bor innenfor et definert geografisk område, enten det er en kommune eller en stat, må ha samme rett til å motta ytelsen.  

• Den skal være individuell, det vil si at utbetalingen skal gå til individer, og være uavhengig av sivilstatus. 

• Den skal være betingelsesløs. Det skal ikke være noe krav om motytelse i form av arbeid, innsats i sivilsamfunnet eller andre aktivitetsplikter. 

• Den skal være tilstrekkelig. Det må være mulig å leve av pengene, om enn enkelt og beskjedent. Det normale er å stipulere et beløp som tilsvarer den politiske fattigdomsgrensen, vanligvis 60 prosent av medianinntekten. 

I praksis brukes begrepet borgerlønn også om ordninger som ikke oppfyller alle de fire kriteriene. Mathilde Fasting viser fem eksempler på ordninger som bare delvis oppfyller kriteriene.  

En variant er såkalt negativ inntektskatt. Et system med en negativ inntektsskatt innebærer at under et gitt inntektsnivå, betaler en ikke skatt. Mellomlegget mellom det en tjener og det gitte inntektsnivået, blir kompensert. Det betyr at en som har inntekt under det fastsatte nivået, får utbetalt penger av staten opp til det nivået som er fastsatt. Jo lavere inntekt en har, jo mer kompenseres. De som tjener mer enn det gitte nivået, betaler skatt på all overskytende inntekt. 

En annen variant, som er foreslått og omtalt av professor i samfunnsøkonomi Kalle Moene, er Universal Basic Share (UBS). Det er en garantert minsteinntekt eller grunnlønn. Minsteinntekten er foreslått som en fast andel av samlet nasjonalinntekt (BNP). UBS knyttes på denne måten til den generelle inntektsutviklingen i samfunnet.

En tredje variant er en minimumsinntekt som på ulike måter kan behovsprøves eller hvor det følger med plikter. Dette vil i praksis gjerne være ulike former for harmonisering av velferdsytelser, fulgt av bestemmelser for hvem som kan motta. Her er målet å effektivisere og forenkle minimumsytelser, men behovsprøving gjør at ordningen ikke er universell. 

En fjerde variant av borgerlønn omtales gjerne som Partial Basic Income (PBI) eller delvis borgerlønn. Denne er på et lavere nivå enn full borgerlønn og det betyr at den ikke innfrir betingelsen om at den skal være tilstrekkelig. Tilhengerne av denne varianten argumenterer både for at den kan innføres gradvis, og at den vil fungere som et vilkårsløst grunnivå som kan suppleres med behovsprøvde ytelser.

En femte variant er foreslått av den kjente ulikhetsforskeren, professor Tony Atkinson. I flere av sine arbeider har han argumentert for noe han kaller «participation income», deltakelses-inntekt. Deltakelsesinntekten betales ut mot at man yter noe tilbake til samfunnet. Dette vil naturlig nok kreve en god del administrasjon.

Når borgerlønn løftes fram, må det være for at eksisterende velferds- og trygdeordninger ikke regnes som tilstrekkelige eller at de er innrettet på måter som ikke er tilfredsstillende. I det følgende betraktes derfor dagens trygde- og velferdsordninger. 

Ordninger for sosialforsikring

Siden borgerlønn er tenkt som supplement til eller erstatning for øvrige ordninger som finnes i dag, er det først greit å redegjøre for hvilke ordninger for sosialforsikring vi har i Norge i dag. Sosialforsikring er en betegnelse på ordninger som sikrer livsopphold og trygghet ved inntektsbortfall, uforutsette hendelser mm. I dette avsnittet gjennomgås kort de viktigste ordningene som skal ivareta større eller mindre grad av sosialforsikring i dag. 

Et viktig poeng som må nevnes først, er at en rekke offentlige tjenester i Norge fortsatt er tilgjengelige for hele befolkningen uten at det blir krevd noe vederlag fra brukerne. Dette er selvsagt også en viktig form for sosialforsikring. Dette gjelder for eksempel innenfor helse og utdanning. Ettersom disse tjenestene er tilgjengelige for alle aktuelle personer uavhengig av økonomisk evne, virker tilbudet klart utjevnende. I mange andre land må folk betale for slike velferdsytelser, noe som leder til at mange tegner privat forsikring, særlig når det gjelder helse. At borgerlønn skal erstatte disse tjenestene er imidlertid ikke blitt foreslått i Norge. Velferdsordninger av denne typen omtales derfor ikke nærmere i resten av artikkelen.

I tillegg til de nevnte velferdsordningene finnes det to hovedformer for sosialforsikring i Norge:

• Trygde- og stønadsordninger

• Sosialstøtte

Folketrygdloven trådte i kraft i 1967, og inneholder flere lovbestemte trygdeytelser. Alderspensjonen er den viktigste og mest omfattende, den er dels opptjeningsbasert, men har også et grunnbeløp. 

Personer som blir arbeidsufør på grunn av sykdom, har en hjemlet rett til sykepenger. Kompensasjonsgraden er 100 prosent, det som ofte omtales som full lønn under sykdom.

Ved varig sykdom skal uførepensjonen sikre at et visst inntektsnivå skal kunne opprettholdes. Det er også etablert flere stønadsordninger i tilfeller med overgang fra sykdom til helt eller delvis arbeidsførhet (attføring og rehabilitering). Kompensasjonsgraden varierer med hensyn til opptjening.

Ved arbeidsledighet skal arbeidsledighetstrygd (dagpenger) kompensere for deler av tapt arbeidsinntekt. 

I tillegg til Folketrygdens ordninger finnes det også tjenestepensjoner hvor offentlig sektor tradisjonelt har hatt de beste ordningene. 

I tillegg er det i Norge mulighet til å få økonomisk stønad etter Lov om sosiale tjenester som ble introdusert i 1964, ofte omtalt som sosialhjelp. Sosialhjelp er tiltenkt personer som ikke kan livnære seg gjennom arbeid, trygd, annet underhold, oppsparte midler, salg av eiendeler mv. Sosialhjelp er dermed preget av en veldig sterk grad av behovsprøving. 

Totale ytelser for Folketrygden og utbetaling av sosialhjelp beløp seg i 2018 til henholdsvis 416,5 og 6,95 mrd. kroner, noe som utgjør om lag 79 000 kroner per innbygger.

Alle de nevnte ordningene har vært og er under sterkt press. Sykelønnsordningen er den eneste som har holdt stand i sin opprinnelige form. Stortingsflertallet vedtok i 2005 å innføre et nytt pensjonssystem hvor risikoen i stor grad blir overført fra fellesskapet til det enkelte individ.

Spesielt hardt rammes folk med dårlig helse og tunge jobber som i perioder er utenfor arbeidslivet eller må ta ut pensjon tidlig. 

Kollektiv sparing gjennom Folketrygden vil bli redusert samtidig som det legges til rette for større individuell sparing. Dermed fører pensjonsreformen til økte forskjeller og at en stadig større del av pensjonssystemet blir privatisert. 

I tillegg til kutt i ytelsene har også kontrollregimet blitt strengere de siste tiårene. NAV ble opprettet for å drive gjennom den såkalte arbeidslinja, en politikk som legger opp til å straffe mottakere av trygd og stønader for å motivere dem til å jobbe. Mistenkeliggjøring og økonomiske straffetiltak har vært gjennomgangstone. Bla. har det blitt innført arbeidsplikt for sosialhjelpsmottakere under 50 år.

Hva skiller borgerlønn fra dagens ordninger?

Trygdeordninger og sosialhjelp er preget av behovsprøving i større eller mindre grad. Borgerlønn i sin egentlige form skiller seg fra disse ordningene ved at det ikke er noen behovsprøving. Arbeidsledighetstrygd utbetales bare dersom vedkommende har vært i arbeid og blir arbeidsledig. Tilsvarende innvilges uføretrygd bare til personer som på grunn av sykdom helt eller delvis må redusere arbeidsdeltakelsen. Sosialhjelp gis personer som verken kvalifiserer for arbeidsledighetstrygd, uføretrygd, eller annen økonomisk støtte, men som av forskjellige grunner ikke har inntekter til å opprettholde en akseptabel levestandard. Dette er en betydelig forskjell mellom borgerlønn og dagens ordninger. 

Borgerlønn som supplement eller alternativ til dagens ordninger

Et viktig spørsmål er om borgerlønn er tenkt som supplement til eller til erstatning for dagens velferdsordninger. I Norge har både Rødt og MDG tatt borgerlønn eller samfunnslønn inn i programmene sine, riktignok bare som forsøksordninger. I Rødts arbeidsprogram for perioden 2017–2021 står følgende formulering: 

Rødt vil ha forsøksordning med samfunnslønn. Dette vil på sikt kunne erstatte sosialhjelp, studielån og flere trygdeordninger. En slik samfunnslønn må som et minimum følge anbefalingene fra SIFO.

 I MDGs arbeidsprogram står følgende formulering: 

De Grønne vil utrede og prøve ut ordninger med borgerlønn for å sikre et anstendig grunnlag for livsopphold for alle borgere. En slik betingelsesløs og universell grunninntekt vil kunne gi alle en større frihet og fleksibilitet til selv å velge hvordan de vil bruke tiden sin, gi motivasjon til å søke og være i jobb, og generelt bidra til økt livskvalitet, oppfinnsomhet og integritet for mange. En godt fungerende borgerlønn vil i tillegg kunne gjøre flere av dagens behovsprøvde velferds- og trygdeytelser overflødig, og slik redusere byråkrati og demotiverende saksbehandlingstid.

 

Rødt og MDG åpner altså (på sikt) for å erstatte dagens ordninger for sosialforsikring med borgerlønn eller samfunnslønn. Ingen av de to partiene er imidlertid veldig spesifikke med hensyn til hvilke ordninger som borgerlønn skal komme til erstatning for.

Venstre var det første partiet som programfestet borgerlønn i Norge som forsøksordning. Men en analyse Stortingets utredningsseksjon gjorde for partiet, anslo at ei borgerlønn på 160 000 kroner ville medføre kostnader på mellom 100 og 600 milliarder kroner. Partiet strøk derfor dette punktet fra arbeidsprogrammet. Også Venstre ville ha borgerlønn delvis som erstatning for ordninger gjennom folketrygd og sosialhjelp: 

At borgerlønn må bli samkjørt med de standardiserte ytelsene fra folketrygden. At borgerlønnen skal finansieres av staten og at den må sees i sammenheng med reduserte kommunale utgifter til økonomisk sosialhjelp. At borgerlønn i første omgang kan bli innført til langtidsmottakere av sosialhjelp.

Argumenter for borgerlønn

Borgerlønn har i mange år vært en av kjepphestene til grønne partier og grupper. Deres argumenter har vært at borgerlønn vil kunne fristille kapasitet hos den enkelte, og ta kapasitet vekk fra områder der den ikke trengs, den skal gi arbeidende frihet til å arbeide mindre og den skal gi arbeidsledige eller folk på deltidsansettelser mulighet til å velge i større grad hva slags arbeid de vil ta. Den skal ligge som et sikkerhetsnett til alle, og slik også være med på sikre kjøpekraft. 

Med borgerlønn vil ikke arbeidsledighet på samme måte være et problem, og stigmaet forbundet med å være utenfor arbeidslivet faller bort. Man får økonomisk frihet, en reell frihet til å velge hva man vil gjøre med tiden og livet sitt», argumenterer Anja Askeland på Radikal Portal i 2013.

Det har også blitt brukt som argument at en grunnlønn til borgere av et land kan være et alternativ til dagens veksttvang og arbeidslinje. Forbruket må derfor ned, og vi må tilpasse oss et samfunn der vekst defineres på en annen måte enn kjøpekraft og produksjon av forbruksvarer. Dette lettes ved borgerlønn, hevdes det.

Ett punkt som videre ofte løftes fram i borgerlønnsammenheng, ikke minst av Eliassen og Omdal (2018), er automatisering av næringslivet. Den gir færre ansatte med økt robotisering, noe som kan øke lønnsomheten dramatisk for næringslivet. Hvis robotene erstatter lønnsarbeid, er det rimelig at dette overskuddet betales tilbake til arbeiderene på et vis, hevdes det. Forslag som ligger framme er at næringslivet skal skatte høyere av overskudd slik at det fordeles ut til samfunnet. Altså vil en robotifisering av industrien kunne dekke (deler) av borgerlønna til de arbeiderne som ikke har arbeid på grunn av dette. 

Et argument for borgerlønn framfor andre ordninger som ofte er blitt framført, er at den er universell. Kontroll og vurdering av den enkeltes økonomiske situasjon vil virke stigmatiserende, og da på en måte som påfører mottakerne en betydelig sosial/psykisk kostnad. Denne kostnaden kan også ramme familiemedlemmer og barn. Stigmatiseringen er kanskje særlig stor i forhold til sosialhjelp. For noen kan denne kostnaden framstå som så høy at de ikke oppsøker kommunenes sosialhjelp. Utbetaling til alle vil fjerne stigmaet, hevdes det. Et alternativ til å innføre borgerlønn kan være å ta opp kampen mot stigmatiseringen av trygdede og sosialhjelpsmottakere. Trygd er et ord som er avledet fra adjektivet trygg og bør være et honnørord.  

Til slutt er administrativ forenkling og dermed lavere ressursbruk til å administrere velferdsordninger, brukt som argument for borgerlønn. Dette argumentet er mest relevant hvis borgerlønn skal erstatte dagens ordninger. Men, også hvis borgerlønn er tenkt som supplement, kan det bli noe lavere ressursbruk til administrasjon, fordi noen da vil falle ut av strengt behovsprøvde ordninger.

Ingen av disse argumentene kan avfeies, men det er viktige argumenter mot borgerlønn som presenteres i neste avsnitt. 

Argumenter mot borgerlønn

Det første viktige argumentet mot borgerlønn er at man ikke kan overleve på borgerlønna når alle skal få dette, gitt at skattenivået ikke økes vesentlig. Det betyr at det er tvilsomt om fjerde forutsetning knyttet til borgerlønna, at den skal være tilstrekkelig, vil holde. Med dagens skattenivå er videre min påstand at en overgang fra dagens ytelser til borgerlønn vil medføre lavere inntektsnivå, særlig for trygdemottakere som etter et langt arbeidsliv har lang opptjening. Dette er ofte folk i typiske arbeiderklasseyrker. For realistiske nivåer på borgerlønna vil derfor de aller fleste som har vært i arbeidslivet, oppleve en kraftig reduksjon i kompensasjonsgraden ved borgerlønn kontra dagens ordninger gitt de samme bevilgningene. Dette er etter mitt syn i hvert fall et sterkt argument mot borgerlønn som erstatning for uføretrygd.

Videre er det av betydning hvilket styrkeforhold det er på tidspunktet borgerlønn blir innført. Bjørgulf Claussen illustrerte dette når han i et avisinnlegg kommenterte Rødts landsmøtevedtak i 2017 om å innføre borgerlønn eller samfunnslønn:

Samfunnslønn. Dersom trygdene blir trappet videre ned, kan det bli en mulighet. Det viktigste da er hvor stort beløpet blir. Idealistene vil sikkert ha det høyt nok til å leve av, men de har ikke makten. Staten vil mest sannsynlig sette beløpet langt nærmere sosialhjelp på ca. 7000 kroner måneden enn en vanlig uførepensjon på 20 000 kroner. På den måten vil folk tape vesentlige rettigheter som vi har i dag. Det er antakelig den materielle virkeligheten bak samfunnslønn i Norge om noen år.

Borgerlønn vil dermed mest sannsynlig ikke innebære samme grad av forsikring mot inntektsbortfall som dagens ordninger gjør. Dette kan eventuelt motvirkes ved å øke skattene. Uttak av oljefondet som i Alaska er også en mulighet. Eller man kan en introdusere nye skatter som for eksempel grunnrenteskatt på oppdrett.

En bieffekt av en overgang fra dagens velferdsordninger til borgerlønn er at det, gitt samme skattenivå, vil medføre økt etterspørsel etter private forsikringsordninger, siden trygdede med lang opptjening sannsynligvis vil komme dårligere ut. Dette kan medføre ytterlige individualisering, slik vi har sett har skjedd med Folketrygdens ordninger. Fra et venstreståsted er dette problematisk. Når kampanjer for borgerlønn kommer samtidig som kapitalen har en strategi for å rulle tilbake velferdsordningene, er det grunn til å være på vakt.

Et annet argument mot borgerlønn er at hvis denne gis også til folk i arbeid, blir dette en faktisk subsidie til arbeidsgivere. Lønnskampen kan dermed undergraves. De mest utnyttende arbeidskjøpere vet at deres arbeidere blir betalt fra skatteinntektene og de føler dermed lite press for å heve lønninger. 

Under kapitalismen ønsker kapitalen å ha en reservearme som kan hentes inn i produksjonen i oppgangstider og sparkes ut igjen ved nedgangstider, og som sørger for at lønnsnivået presses ned. Arbeidsledighet har fram til nå blitt sett på som et problem. Med borgerlønn eller samfunnslønn vil arbeidsløsheten bestå, men den er offisielt ikke-eksisterende fordi arbeid ikke lenger er en del av samfunnskontrakten. 

Det kan også stilles spørsmålstegn ved om samfunnsengasjementet vil øke ved overgang til borgerlønn. Folk skal i prinsippet få «frihet» til å dyrke sine interesser og være samfunnsengasjerte. Men det vil nødvendigvis bli et individualisert samfunnsengasjement fordi de organiserende kollektivene som arbeidsplassen, fagforeninga osv. blir borte for de som har samfunnslønna som eneste livsgrunnlag. Og naturligvis har borgerlønnsmottakere heller ingen kampmidler. De kan jo ikke nekte å motta lønn.

Et alternativ til borgerlønn er jobbgarantien: Samfunnet tilbyr alle fast arbeid der de bor og på dagen, organisert via kommune eller bydel, til en statlig betalt minstelønn. Får de tilbud om annet arbeid – med bedre lønn – slutter de i jobbgarantien, men den ligger alltid som en sikkerhet i bunnen. 

Borgerlønn i ekstraordinære situasjoner

Koronakrisen har vist hvor sårbart også det norske samfunnet er, når arbeidsplasser forsvinner over natta.

For massevis av nordmenn var dagene etter 12. mars vanskelige. Musikere, skuespillere, bartendere, servitører, sykkelbud, sjåfører, alle registrert i Skatteetatens database som «selvstendig næringsdrivende» var plutselig ingen av delene. Solbergregjeringa kom med en pakke: Alle ville få utbetalt 80 prosent av gjennomsnittsinntekten de siste tre årene, men den som etablerte seg i fjor, ville fortsatt ligge svært dårlig an. Utbetalingene fra NAV lot vente på seg for denne gruppa, uten at betalingsforpliktelsene uteble. 

Flere land innførte kontantutbetalinger i denne situasjonen. Canada innførte et system der de som ikke kvalifiserer til dagpenger, får 2000 dollar i måneden. Alle amerikanere som tjener under 75 000 dollar i året, og det gjelder 90 prosent av dem, fikk en sjekk på 1200 dollar som en engangsytelse. Australia bevilget 3000 dollar i måneden til seks millioner av landets arbeidsstyrke på 13 millioner, alt i et forsøk på å holde økonomien i gang.

Dette er varianter av såkalt universell grunninntekt (Universal Basic Income, UBI). Dette er ikke borgerlønn slik begrepet er definert av BIEN, men det garanterer for midler til å betale for mat, klær og tak over hodet.

Oppsummerende merknader

Det er klart at borgerlønn er å foretrekke framfor rein nød. I land med svært dårlige trygdeordninger kan derfor borgerlønn ha større fordeler enn ulemper. 

Norge har i dag flere ordninger for sosialforsikring. Hvis vi tar utgangspunkt i at borgerlønn skal erstatte dagens ytelser, er det lite sannsynlig at borgerlønn alene vil være tilstrekkelig til å gi borgerne et økonomisk sikkerhetsnett som er like godt som dagens. Omlegging av dagens inntektssikringssystem til et system der samme beløp benyttes til borgerlønn, vil dermed trolig innebære at de fleste sysselsatte vil komme dårligere ut. 

Hvis borgerlønn er tenkt som supplement til dagens ytelser, kan dette stille seg annerledes. Og  situasjonen med koronapandemien har vist at det kan være et behov for et inntektsgolv. Men, dette vil ikke være noen borgerlønn slik det er definert av BIEN. Det spørs også om ikke dagens ordninger kan bygges ut slik at de tar høyde for ekstraordinære situasjoner som kan oppstå.

Uansett er det grunn til bekymring med hensyn til hvordan borgerlønn vil påvirke styrkeforholdene i arbeidsmarkedet. 

Det er selvsagt fullt mulig å, på papiret, lage en modell for samfunnslønn som er både tilstrekkelig og ikke innebærer nedskjæringer på andre områder. Men spørsmålet er hvilken versjon som er mer sannsynlig, basert på de rådende økonomiske og politiske herskende tankene og den nåværende balansen av krefter i samfunnet. Borgerlønn er uansett ingen «quick fix».

Oscar Dybedahl (OD) går i forrige nummer av Gnist til angrep på nettavisen steigan.no. Han skriver at sosialismen opp igjennom historien har hatt mange varianter, hvorav noen svært usunne. Han mener steigan.no representerer en av disse svært usunne variantene. Jeg vil i denne artikkelen gå litt nærmere inn på ideene til OD.

---

Tollef Hovig er bygningsarbeider og forfatter av tobindsverket Forandring.
Foto: Valentin Salja

OD framstiller sin ideverden svært innpakket i sitater og historiebrokker. Det er derfor interessant å først se på hvilken kjerne hans ideverden har, uten all sitatstaffasjen. Han innleder med at det finnes en syntese av sosialistisk og nasjonalistisk tenking som kan regnes som forløperen til fascisme. Han nevner for så vidt ikke at også nazistene kalte seg nasjonalsosialister, selv om det ligger snublende nært. Han skriver at det fantes antijødiske tendenser blant franske utopiske sosialister på begynnelsen av 1800-tallet. De mente at jødene var uproduktive pengefolk. Så det å være mot jøder, var i grunnen det samme som å være mot finanskapitalen. 

OD mener videre at finanskapital må sees på som en gren av industrikapitalen. Industrikapital er alle andre kapitalformers mor ifølge OD, og videre at finanskapitalen ikke skaper noen egen fortjeneste, men lever på industrikapitalens fortjeneste. Han gjør så et overraskende sprang fra de franske utopiske sosialistene til begynnelsen av 1900-tallet, og en fransk syndikalist, ved navn Sorel. Han forklarer hvordan denne franske syndikalisten ble mer opptatt av myten om revolusjon, enn av klassekamp. Denne syndikalisten ga arbeiderklassen på båten, fordi klassen gikk til varehusene i stedet for å gjøre revolusjon. Som OD skriver: 

Arbeiderklassen var blitt temmet og pasifisert ved hjelp av de store varehusenes billige forbruksvarer. Dermed stod Sorel (syndikalisten, min anm.) uten et revolusjonært subjekt, en aktør i stand til å gjøre opp med den rådende dekadansen. Det nasjonale fellesskapet stod likevel fram som et mulig alternativ, og så ut til å fungere svært effektivt som en mobiliserende myte. 

Klassekamp og nasjon

Her er neste skritt i ODs logikk: når man gir opp klassekampen, går man i stedet til det nasjonale fellesskap. Når man går til det nasjonale fellesskap har man blitt nasjonalist. Neste skritt i logikken er at når man har blitt nasjonalist endres motsetningen mellom klassene til å bli mellom de som produserer og de som ikke produserer. Om dette skjer alle nasjonalister eller bare den franske syndikalisten, er ikke helt klart i ODs tekst, men det virker som det gjelder alle. Den produserende klassen er alle som produserer, uavhengig av klasse: bønder, arbeidere, kapitalister etc. De som ikke produserer, er den parasittiske eliten, nærmere bestemt finanseliten ifølge OD. 

Som OD skriver: «Den skyldige var ikke kapitalen, men finanskapitalen, storkapitalen eller den jødiske kapitalisten … »

Her går OD også videre og forklarer hva denne motsigelsen mellom de produktive og finanseliten fører til: 

Det spilte ingen rolle om produsenten var en arbeider, håndverker, bonde eller industrikapitalist. Uansett stod de i en felles motsetning til en liten elite som overhodet ikke bidro til samfunnets rikdomsproduksjon, men var en snyltende utvekst på den. Slik ble paranoide utbrudd mot finanseliten en måte å fingere klassekamp, men samtidig legge til rette for et korporativt interessefellesskap mellom arbeid og kapital. 

Korporativt samarbeid mellom arbeid og kapital er et annet ord for fascisme. Kritikk av finanseliten legger altså til rette for fascisme skal vi tro OD. 

Så langt om ideverdenen til OD foreløpig. Før jeg går videre, må vi se litt på metoden han benytter for å gi sin ideverden den fornødne patos. OD liker ikke helt å framstille ideverdenen han presenterer, som sin egen. Han skyver derfor en rekke historiske personer, og deres meninger foran seg, og later som om han har funnet en historisk avart av sosialismen. For oss som er mer interessert i dagens virkelighet enn tidligere tiders dogmer, minner ODs metode om en slags religiøs ideutvikling, hvor man tar tidligere tiders skriftlærde, sitater og analyser de gjorde som var knyttet til sin samtid, om til allmenngyldige læresetninger om fortid og framtid. Han mener Steigan er voluntaristisk (tro på at samfunnet kan endres gjennom fri vilje alene), men ser vel ikke helt bjelken i sitt eget øye, når han kun forholder seg til tidligere tiders ideer. De første han siterer, er franske utopiske sosialister fra begynnelsen av 1800- tallet: Fourier, Toussenel, Leroux og Proudhon.  Han beskriver dem som anti-jødiske og til dels rasistiske. Det var en holdning disse ikke var alene om på den tiden. Denne holdningen var utbredt i hele Europa, og rasismen i Frankrike var spesielt sterk. Den fant sin talsmann i for eksempel Arthur de Gobineau som på 1850-tallet ga ut tobinds verket Essay om menneskerasenes ulikhet. Han fikk sin egen kult i Tyskland, og verket kommer fortsatt på trykk i USA. Det er i denne historiske sammenhengen man må vurdere de franske utopiske sosialisters ideer på denne tiden. 

De produktive mot de uproduktive

Så gjør OD et sprang i tid til begynnelsen av 1900-tallet for å forklare sin logikk ved hjelp av syndikalisten Georges Sorels ideer om de produktive mot de uproduktive. Hvis vi ser på denne historiske epoken, er det nettopp epoken hvor kapitaleiendom blir skilt fra produksjonen. Den USA-baserte nordmannen Thorstein Veblen skriver ned de samme ideene i sin bok om Den uproduktive klassen i denne perioden. Tanker som Sorel ganske sikkert var kjent med. Denne måten å se samfunnet på var etablert allerede av fysiokraten Francois Quesnay i sin bok Tableau Economique fra 1758. Han delte samfunnet i tre klasser:

• Jordeiere – føydalaristokratiet eller proprietærene (den uproduktive klassen)

• Håndverk/industri – den «sterile» klassen 

• Bøndene – den produktive klassen 

Sorel og Veblen tok disse ideene videre. I Quesnays historiske epoke var jordbruket fortsatt den suverent viktigste næringsveien. Fysiokratene var talerør for jordbruksaristokratiet, og mente at alt som ble skapt av verdi, kom fra jordbruket. I dag utgjør jordbruket rundt 2 % av økonomien og de sysselsatte i høyinntektslandene. At jordbruket skulle utgjøre 2 % av samfunnets næringsvirksomhet ville vært en utenkelig ide på Quesnays tid, og viser hvordan ideene skapes i en historisk sammenheng. På samme måte som vi i dag vanskelig kan forestille oss at i framtiden vil bare 2 % av befolkningen arbeide i industrien. 

Riktig rart blir det når OD skriver om Lenin. Han skriver: 

Steigan har altså festet seg overfladisk ved visse elementer av Lenins terminologi («tributt», «finansoligarki», og så videre), og brukt dette til å framstille en «leninisme» som er diametralt motsatt Lenins virkelige teori.

 OD er tydeligvis ekspert på Lenins virkelige teori etter sin egen oppfatning. Her tar OD kampen om den rette lære til nye høyder. Lenin ga ut boka Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium i 1917. Fra 1880- tallet hadde oppbyggingen av truster og monopoler vært et tiltagende problem, særlig i USA. I 1890 ble «The Sherman Act», den første anti-trust loven, vedtatt i USA. I 1911 ble Standard Oil til Rockefeller dømt som et ulovlig monopol og oppløst etter denne loven. I 1914 ble «The Sherman Act» supplert med «The Clayton Act» osv. Denne utviklingen var bakgrunnen for Lenins ideer i Imperialismen. Det er ingen grunn til å opphøye teorier fra denne boka til religiøse sannheter. De ble formet, og passet for så vidt i en gitt historisk epoke. Utviklingen siden har vist at teoriene i denne boka ikke var noen religiøse sannheter, selv om OD mener han vet hva Lenin virkelig mente. 

 Finanskapitalen og industrikapitalen

La oss forlate skriftlærdheten og i stedet måle ODs ideer opp mot virkeligheten. Han mener at finanskapitalen er en avledning av industrikapitalen, som raner til seg overskudd fra industrikapitalen. Sånn er ikke virkeligheten. Penge- og kredittsystemet i høyinntektslandene ble gjort om fra en monetær standard til det jeg vil kalle en kontostandard på 1980-tallet. Det muliggjorde at man kunne øke gjeldsmengden uten at det førte til inflasjon, noe som har ført til en gjennomsnittlig økning av gjeldsmengden i høyinntektslandene på rundt 7 % av BNP hvert år siden. Gjeldsmengden i England og Japan er snart oppe i 5 ganger BNP. Denne økningen i gjeldsmengden har ført til vekst i vare- og tjenestesirkulasjonen, som ellers hadde uteblitt. Resultatet er eksempelvis at sysselsatte i USAs finans- og formuesforvaltning (Financial, professional and business service) har gått opp fra rundt 6 % på 1970- tallet, til i underkant av 19 % i 2019. Sysselsatte i industrien har gått den motsatte veien og ligger under 8 % i 2019. Det er altså langt over dobbelt så mange som jobber med finans, forretninger og den slags, i forhold til de som jobber i industrien. I virkeligheten er det sånn at gjeldsoppbyggingen i finanskapitalen har sponset overskuddet til industrikapitalen gjennom de siste 40 årene. 

En annen av ODs ideer, er at hans historiske vindmøllemotstandere mente nasjonen er en mer effektiv myte enn klassekamp. Underforstått hos OD er at alt som har med nasjon å gjøre, står i motsetning til klassekamp. Dette er ikke i samsvar med virkeligheten. Politikere har for eksempel siden 1970-tallet regulert arbeidsmarkedet slik at billig arbeidskraft fra andre land brukes av innenlandske kapitalister til å presse lønns- og arbeidsvilkårene nedover. Dette eskalerte etter gjenforeningen av Øst og Vest-Tyskland i 1990, og har utviklet seg til å bli en dominerende faktor i EU, så dominerende at Brexit ble en realitet på grunn av dette. Innholdet i det nasjonale spørsmålet er i dag helt forskjellig fra slik det var ved begynnelsen av 1800-tallet og 1900-tallet. Det vil derfor gi dårlige resultater å benytte analyseskjemaer fra den gang da.

Steigan.no

Med denne ideverdenen som basis går OD hardt til angrep på steigan.no. Et angrep sitert i tre punkter under:

1. Det vesentligste for Steigans analyse blir at    det eksisterer en mikroskopisk klikk av finanskapitalister som ikke føler tilhørighet til noe land. De tilegner seg ikke profitt via produksjonen, men ved å manipulere og plyndre, og tar del i et globalistisk prosjekt som går ut på å «rasere nasjonalstatene».

2. Om vi nå ser bort fra forvirringene i Steigans formuleringer, er det verdt å merke seg i hvilken grad de sammenfaller med teoriene til slike som Proudhon og Sorel.

3. Likevel medfører det at Steigan – når han ønsker – kan formulere sin sosialisme på en måte som ikke fornærmer de høyrevridde og nasjonalistiske lesere han har tiltrukket seg. De kan selvsagt tåle litt «klassekamp», når den er rettet mot anti-nasjonale finansfyrster i utlandet. Det er en eksplosiv blanding Steigan herved rører sammen, men han er ikke den første til å prøve seg.

Når det gjelder det første området er ODs syn på finanskapital som en ubetydelig underavdeling av industrikapitalen fullstendig ute av takt med virkeligheten. Steigan har skrevet om World Economic Forum og Larry Fink, som er direktør i verdens største eierselskap, Blackstone. For folk som er interessert i virkeligheten er dette interessant informasjon, for skriftlærde er det kanskje litt irriterende at man skriver om en virkelighet som ikke passer inn i skriften, noe som er velkjent i religiøs sammenheng.

    Når det gjelder område to sier OD, ut ifra det han har skrevet om Proudhon, at Steigan er anti-jødisk og tilnærmet rasist. Dette er ikke grunngitt noe sted i artikkelen og får dermed preg av ren sjikane.

    Når det gjelder område nummer tre, er dette et svært pussig angrep. Steigan har vært en klar motstander av no-platforming-virksomheten som enkelte bedriver. Det blir dermed ikke logisk for Steigan å nekte noen å skrive innlegg på debattsiden, så lenge det ikke er hatytringer eller den slags. Dette angrepet fra OD blir desto mere pussig, siden det framgår av hans artikkel at han heller ikke kan være en tilhenger av no-platforming. Han presenterer i sin artikkel Zeev Sternhell som inspirasjonen og opphavsmannen til sine ideer, og gir hans stemme en fin plattform i sin artikkel. Det kanskje mest kjente sitatet fra Sternhell er: «I am not only a zionist, I am a super- zionist.» (fra intervju med avisen Haaretz). 

En bærekraftig politikk for en rød økonomi eller sosialisme må etter min oppfatning basere sine analyser på dagens virkelighet. Hvis man skal lage politikk for en rød økonomi i framtiden kokt sammen på læresetninger og teser importert fra andre historiske epoker, ender man som pinsemenighetene, i mange innbyrdes kjeklende små fraksjoner.

Per-Gunnar Skotåm har i siste nummer av Gnist en artikkel hvor han stiller tre essensielle spørsmål til de som ønsker å bygge ut havvind utenfor den norske kysten. Hva skal vi bruke strømmen til? Hvem bygger vi for? Og hvorfor gjør vi det? Vi skal i den følgende teksten forsøke å besvare noen av disse spørsmålene. 

---

Isak Lekve er medlem av Rødt, sosiolog og utreder i De Facto. Boye Ullmann er medlem av Rødt og faglig leder i Nei til EU.
Foto: Jack Hunter

 

Skotåm starter sin artikkel med å peke på utbyggingen av vindkraft på land, som både kan sies å rasere natur og overkjøre lokalsamfunn, samtidig som det eies av internasjonale kapitalgrupperinger, og overskuddet typisk ender i skatteparadiser. Her er vi helt enige. Utbyggingen av vindkraft på land har vært en skandale på alle måter.

Men teksten er i hovedsak et forsøk på å gi en lengre begrunnelse for hvorfor Skotåm mener Rødt bør gå imot all utbygging av havvind, og han begrunner dette standpunktet på tre måter, knyttet til spørsmålene ovenfor:

• Vi trenger ikke strømmen

• Utbyggingskostnadene er høye

• Utbygging av havvind er egentlig en strategi fra oljenæringen for å sikre offentlige, subsidiert profitt. 

Trenger vi mer strøm

Det er riktig at Norge er et land som til nå har hatt nok fornybar strøm, og vanligvis er en netto eksportør på ca. 10–15 TWh. Dette er likevel ikke alltid tilfellet, og for eksempel i 2018 gikk vi omtrent i null. Elektrifiseringen av sokkelen vil grovt sett ta hele dette gjennomsnittlige kraftoverskuddet, og skal vi i tillegg fortsette den storstilte elektrifiseringen av transportsektoren med biler, båter, fly og så videre, samt legge til rette for bygging av enorme batterifabrikker og hydrogen/ammoniakk – energibærere som er bedre egnet enn batterier for en del større transport – gjennom elektrolyse, er det trolig at det også i Norge vil være et større behov for grønn kraft i tiden fremover. Alle disse tiltakene er ikke like fornuftige, men mye tyder på at Norge fort kan bli en netto importør av energi i tiden fremover. 

Derfor har Skotåm rett i at havvindutbyggingen ikke egentlig handler om det norske kraftmarkedet. Vi har engasjert oss i kampen mot ACER og utenlandskabler som NorthConnect fordi vi ikke ønsker å importere det europeiske prisnivået til Norge, som vil sette den kraftintensive industrien i fare. Også havvind vil ha et høyt prisnivå og dermed kunne virke prisdrivende i Norge. En potensiell utbygging i våre farvann, bør altså ikke integreres i det norske strømmarkedet.

Hvorfor havvind?

Så hvorfor ønsker vi likevel havvind? Det enkle svaret er at vi ønsker å bidra til å 1) løse klimautfordringene, og 2) bygge opp et norsk hjemmemarked, slik at også norske industrimiljøer får anledning til å ta del i utviklingen av havvind internasjonalt. 

For internasjonalt er energisituasjonen en ganske annen, og mer prekær, enn i Norge. Skal vi nå målene i Paris-avtalen, er vi avhengige av å bygge ut enorme mengder fornybar energi. Med tanke på arealutfordringene knyttet til vindkraft på land, kan nettopp havvind bli en av mulige løsninger på dette problemet. Selvsagt skal vi effektivisere, og vi ønsker også diskusjoner om andre tiltak velkommen som f.eks. energiøkonomisering og oppgradering av vannkraft som kan gi 15–20 TWh. Uansett må karbon fases ut samtidig som millioner av mennesker skal løftes ut av fattigdom. Da er vi avhengig av mer fornybar energi. 

Skal havvind bli denne løsningen, kreves enorme investeringer. Men Norge er i den unike posisjon at vi har over 10 000 milliarder syltet ned i engelske handlegater, Wizz Air og det som verre er. Norge eier nesten 500 milliarder i Apple, Microsoft, Google og det fagforeningsfiendtlige Amazon. Vi har råd til å bidra til å ta de investeringene som må til! Slike grønne investeringer vil, om det stilles fornuftige politiske krav, føre til at norske høykompetente industriarbeidermiljøer får noe nytt å jobbe med når oljen gradvis fases ut. I mange land er denne omstillingen allerede i gang. Av hensyn til både klima og industriarbeidsplasser må også Norge vedta tiltak. Toget går nå. 

Kostnadsnivået på flytende havvind er høyt i dag. Men kostnadene er redusert med 40 % siden 2017 (Hywind Scotland), og en har estimert en kostnadsreduksjon fremover på 13 % ved hver kapasitetsdobling. Ettersom vi fremdeles bare har rundt 50MW utbygd i verden, betyr det at selv mindre utbygginger kan bidra til å senke prisen veldig raskt. Jo mer vi bygger, jo mer vil prisen senkes. 

Så hva skal strømmen brukes til, om havvindanleggene ikke skal integreres i det norske kraftmarkedet? Her finnes flere muligheter. Men vi mener de kan fungere som en erstatning for elektrifisering av sokkelen fra land. Dette har en prislapp på minst 60 milliarder, og vil kreve om lag 20TWH som en kan forvente vil gi økt pris på strøm til forbrukere og industri. Tiltaket gir ingen dokumenterbar global klimaeffekt, slik Skotåm også er inne på. Med utbygging av Hywind Tampen vil i stedet havvind brukes på Gullfaks og Snøhvit, og vi slipper å tappe fastlandet for fornybar kraft. 

Skotåm peker på motsetningene mellom havvind og fiskeriene. Denne motsetningen stod også sentralt i vårens debatt i KK, hvor hensynet til fiskeriene lå bak standpunkter som krever stans av ALL havvind. Og det er sant at Fiskarlaget eksempelvis har vært kritisk til noen av områdene som har vært vurdert åpnet for havvind, og at noen aktører føler seg overkjørt av Equinor sine prosjekter. Dette støtter vi selvsagt ikke. Men nå er det gitt klarsignal for havvind-prosjekter i områdene Utsira Nord og Nordsjøen sør. Og her har Fiskarlaget ingen innvendinger! 

Disse prosjektene nær britisk og dansk sektor åpner for å produsere hydrogen/ammoniakk til havs for bruk i skipsfart og annen transport. Hydrogen og ammoniakk kan ved hjelp havvind utvinnes fra naturgass, og når det nå også åpnes for prosjekter som skal fange og lagre karbonet ved å presse CO2 ned i gamle borebrønner, så kan dette produseres nesten utslippsfritt. Teknologien er utviklet i Aker. 

Det er med andre ord flere mulige bruksområder for kraften, selv om vi ikke integrerer havvindparkene i det norske strømmarkedet. Skotåm drøfter flere av disse, men i hans tekst inngår denne bruken som trinn 3 i en utspekulert plan fra Equinor, Aker og andre oljeselskaper, for å oppnå profitt og tilrane seg offentlige subsidier. Vi vil replisere at alt utsyr til vannkrafta fra forrige århundre ble produsert av private bedrifter som NEBB, Asea Per Kure, ABB og Kværner der målet også var å tjene penger. 

Utbygging på andre premisser

Dermed kommer vi inn på den tredje innvendingen. For oss er det vanskelig å vite akkurat hvordan det planlegges i Equinor og Aker. Men Rødt sin politikk på havvind må utformes uavhengig av dem, og basere seg på en mye sterkere politisk kontroll av utbyggingen. For selvsagt vil kapitalistiske foretak som slippes løs, gjøre sitt for å tilrane seg subsidier, basere seg på innleie og sosial dumping og overkjøre fiskeinteresser og andre lokalsamfunnsinteresser, mens overskuddene kanaliseres inn i skatteparadis, slik vi ser med vindkraft på land. Dette handler om manglende politisk kontroll. Rødt må gå inn for en utbygging på helt andre premisser, hvor aktørene stilles strenge krav om hvordan de skal opptre. 

Skotåm gjør et poeng ut av at Manifest sine utredninger ikke skiller seg nevneverdig fra Aker sine, og også er finansiert av Aker. Dette er flåseri. Sannheten er at blant annet LO-forbundet Industri Energi, konsernutvalget i Aker og Kværner i tillegg til Aker gikk inn med en halv million i et prosjekt med et totalbudsjett på mangfoldige millioner. Og et av forslagene til Manifest/Grønn Industri 21 var nettopp en slik sterk kontroll gjennom etableringen av et nytt demokratisk styrt StatVind med ansvar for utbygging i tett dialog med Fiskarlaget, lokalsamfunn og andre interessenter. Sannsynligvis noe ganske annet enn hva Aker og andre selskaper selv ser for seg. 

Det viktigste poenget er likevel det som Skotåm bare så vidt er innom i innledningen av sin tekst. Hvilket parti skal Rødt være?

Mye kan sies om oljepakken som Stortinget gikk inn for i juni, hvor diskusjonen gikk livlig internt i Rødt, og vi landet på en mellomløsning. Men den førte til at ordrebøkene ble fylt opp på alle norske verft. Champagnekorkene smalt både i Verdal, Stord, Egersund, Haugesund og aller mest i Sandnessjøen hvor nedleggingsvedtaket ble omgjort. Når disse arbeidsplassene først var reddet, bygger Kværner Stord nå flytende havvindinstallasjoner til Hywind Tampen, mens Verdal har fått bunnfastprosjekter med spesialankre for faste installasjoner for havvindturbiner. Disse industrimiljøene jubler over det Skotåm frykter.

For oss er det viktig å understreke at selv om Rødt er et parti som søker et sosialistisk samfunn der fremme, så ønsker vi også å sørge for at folk har et godt liv her og nå. Da betyr det ofte å manøvrere mellom og med ulike kapitalistiske foretak, fordi disse gir levebrødet til mange gode kamerater både i Rødt og i fagbevegelsen, men også andre helt vanlige arbeidsfolk med vanlige og verdifulle liv. For oss er det ikke aktuelt å bli et parti som ofrer disse menneskene for å være røde og ranke og aldri gå inn for noe som også kan tjene kapitalinteresser. Tvert imot, hele poenget med Rødt er å være et parti for disse menneskene, med en offensiv industri- og klimapolitikk som sørger for at vi både begrenser global oppvarming, men samtidig skaper og bevarer trygge arbeidsplasser. 

Arbeiderpartiets endeløse lojalitet til Brussel, har skapt et tomrom i norsk politikk etter et parti som tar industrien og vanlige arbeidsfolk seriøst. Det er det partiet Rødt bør være. 

 

Leder …4
Plukk …6
Gnist-samtalen med Kaja Colin Bojer …8
Ebba Wergeland: NAV og den nye arbeidslinja: Nå står kampen om folketrygden …16
Bjørgulf Claussen: Har den absolutte fattigdommen økt siden 2005? …24
Vidar Våde: Vi som ikke reiste …32
Anne-Grethe Krogh: Lønnstyveri …34
Per Medby: Borgerlønn – en «quick fix»? …40
Magnhild Folkvord: Gjer korona-redningspakkar om til endringspakkar …50
Sofia Rana: ESA og et seriøst norsk arbeidsliv …56
Mathias Bismo: Hva er produktivt arbeid? …60
Magnhild Folkvord: For 40 år sia jubla AP-kvinnene for sekstimarsdagen …70
Halvor Fjermeros: Sosialdemokratiets fall – og den klassiske liberalismens skjebne …78
Leiv Olsen: Nasjonar er folk …86
Kine Marie Michelet: Etterlyst: En antirasistisk økonomi av i dag …96
Espen Myhr Grandalsmo: Barnehager og markedskreftene …102

Debatt:
Tollef Hovig: Virkelighet og tankespinn – svar til Oscar Dybedahl …106
Boye Ullmann og Isak Lekve: Flytende havvind: For klimaet og norske arbeidsfolk! …111
Erik Ness: – Man ska aldrig på något sätt lita på de styrandes förnuft …116

Bokomtaler:
Ola Innset: Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge …122
Tore Nyseter: Velferd på avveie. Reformer, verdier og veivalg …126
John Bellamy Foster: Socialism and ecology. The return of nature …130
Goggi Sæter: Torturert og tatt som gissel – Gåten Ingeborg Holm …133
Andrew Pearmain: Antonio Gramsci & Frederic Jameson og Roberto M. Dainotto (red.): Gramsci in the world …136
Samir Amin: The long revolution of the Global South. Toward a new anti-imperialist international og Only people make their own history. Writings on capitalism, imperialism, and revolution. …140
Marcello Musto: The Marx revival. Key concepts and new interpretations og The last years of Karl Marx. An intellectual biography …142
Odd Karsten Tveit: Midtøsten på 200 sider fra 1820 til i dag …148
Nils-Henning Hontvedt: Arbeiderpartiet og våpnene. Fra det brukne gevær til USAs atomparaply …152
John Riddell, Vijay Prashad og Nazeef Mollah: Liberate the colonies! Communism and colonial freedom og David Beetham: Marxists in the face of fascism. Writings by Marxists on fascism from the inter-war period …156

Erik Ness: Birger Thurn-Paulsen, fra Røde Fane til Gnist i 28 år …160

Revolusjonens A – Å:
Mathias Bismo: Friedrich Engels …162