Energi, «vekst» og veien videre

Klima
Nr 04/24

Foto av: Flickr/Kulturlabor Trial&Error (link: https://www.flickr.com/photos/kulturlabor-trialanderror/)

Avatar photo
Av

Jostein Jakobsen

Jostein Jakobsen er postdoktor ved Senter for utvikling og miljø

Begge ytterpunkter i diskusjoner om vekst er på ville veier. En økososialistisk vei ut av krisa må stille spørsmål om hvilke former for produksjon det trengs mer av – og hvordan skadelige deler av økonomien kan stenges ned.

 

Forbindelsene mellom kapitalisme og økologi får økende oppmerksomhet i et øyeblikk preget av eskalerende, sammenfiltrede kriser. Det blir stadig tydeligere at det man omtaler som «energiomstilling» eller «grønn omstilling» i virkeligheten er et nytt «energitillegg» og en kapitalistisk bløff. Som hjemlige politiske konflikter har vist, er det økende bevissthet om at fornybar energi baseres på omfattende mineralutvinning og medfører kamp om land. Hvis en økende desillusjon med fornybar energi kan bidra til å slå hull på den kapitalistiske bløffen, er det velkomment. 

Denne typen oppmerksomhet åpner for økososialistisk innflytelse i offentlig ordskifteom ikke nødvendigvis dermed i politisk mobilisering. Imidlertid har det også vokst fram en kontraproduktiv form for polemikk, karakterisert av steile fronter, ofte formulert i form av om man er «for» eller «mot» noe som tvetydig kalles «vekst». 

Polemikken tar oss ingen steder. Fra et marxistisk perspektiv gir det lite mening å snakke om «vekst» som en abstrakt størrelse i kapitalismen, aggregert og målt i form av BNP. Som Paul Mattick presist oppsummerer det, er 

målet med produksjon i denne formen for sosial organisasjon ikke egentlig ‘vekst’ – økt skapning av forbruksvarer – men bedrifters kompetitive akkumulasjon av kontroll over sosiale ressurser i form av penger: akkumulasjon av kapital.

 

Menneskelige behov?

Snarere bør vi stille mye mer spesifikke spørsmål: Hvilke sektorer, industrier, former for produksjon trengs det mer av for å tilfredsstille menneskelige behov og fremme levende økosystemer? Hvilke trengs det mindre av? Hvilke bør avskaffes? Og hvordan skal de avskaffes, av hvem?

«Nedvekst» (degrowth), representerer ett av ståstedene i disse debattene – eller, snarere, en paraplybetegnelse for flere dels overlappende posisjoner. Kjernen her er at hovedproblemet ved «vekstens» hegemoni er overforbruk av natur, noe som innebærer at vi trenger en planlagt nedskalering av energibruk, materialutvinning og så videre. Dermed vil man muliggjøre en overgang til mer lokaliserte, demokratiske, småskala former for produksjon, kortere arbeidstid og mer frihet, lavere forbruk og samtidig rikere liv. Overforbruket, insisterer nedveksterne, er særlig ille i «Vesten», hvor vår «imperiale levemåte» overskrider materielle grenser og baserer seg på utbytting i «Sør».

 

Hvordan skal så nedskaleringen skje? Nedveksterne insisterer på at programmet deres ikke dreier seg om økonomisk kollaps, men en koordinert og planlagt omstilling av økonomien bort fra «vekst». Men som geografen Brett Christophers kommenterer, vil ikke en drastisk nedskalering i elektrisitetsforbruk skje uten gjennom en massiv økonomisk sammentrekning forårsaket av «mer eller mindre apokalyptiske globale utviklinger», uansett hva nedveksterne måtte hevde.

 

Nylig har vekstkritikken også blitt formulert i marxistisk språkdrakt i arbeidet til den japanske filosofen Kohei Saito. Med to bøker som har fått stor oppmerksomhet internasjonalt – Marx in the Anthropocene (2022) og Slow Down (på japansk i 2020 og engelsk i 2024) – lanserer Saito ideen om «nedvekstkommunisme» fundert i en, la oss si «innovativ», nylesning av Marx. Uten å gå nærmere inn på Saitos tilnærming, som har blitt plukket fra hverandre allerede, holder det her å si at Saito fremholder Marx’ seine arbeider som et «epistemologisk brudd» med hans tidligere «produktivistiske» syn på kapitalismens progressive karakter. Den eldre Marx gikk dermed, ifølge Saito, langt i å argumentere mot «vekst» i sin alminnelighet og for en form for «likevektøkonomi». 

 

Videre deler Saitos perspektiv mye av nedvekstens generelle tendens til å trekke fram livsstil og individuelle forbruksmønstre som drivkraft bak økologiske kriser. I Slow Down snakker Saito dessuten om at store deler av arbeiderklassen i Nord lever «ekstravagante livsstiler» som må fundamentalt omgjøres som del av en planlagt nedskalering. Som belønning, argumenterer både Saito og nedveksterne, vil man altså få redusert arbeidstid og mer fritid i en økonomi hinsides «vekstimperativet».

 

Er nedvekst lik nedskjæring?

Argumentet om «nedskalering» har blitt kraftig kritisert av den amerikanske geografen Matt Huber. Politikken nedvekst fremmer, innvender Huber, er i virkeligheten urovekkende lik nedskjæringspolitikken som har kommet med den nyliberale politiske økonomien de siste tiårene, altså langt fra noen effektiv måte å mobilisere arbeiderklassen rundt miljøspørsmål. Snarere er nedvekstens «less is more» en politikk for og av den profesjonelle, høyt utdannede middelklassen – forskere, journalister, osv. For den profesjonelle styringsklassen representerer nedvekstpolitikken en form for «karbonskyldfølelse» som overdriver deres egen betydning som forbrukere både som årsak og løsning på dagens kriser. 

 

Sentralt for nedvekst er også reduksjon i arbeidstid. Da blir spørsmålet: Hvem sin arbeidstid? I store deler av verden er en fast jobb mer en drøm enn virkelighet. I takt med stagnasjon og avindustrialisering siden tidlig 1970-tall, har undersysselsetting blitt normen mange steder, noe som ofte innebærer prekære ansettelser, desperasjon for å sikre seg betalte arbeidstimer og dobbeltarbeid. Dette innebærer mangedobling av det Marx kalte «overskuddsbefolkninger» og en styrking av kapitalens makt til å gjøre som den vil – med trusselen om å stikke av (kapitalflukt) som riset bak speilet for stater som er desperate etter å tiltrekke seg investeringer i avindustrialiseringens tid. 

 

Søkelyset på at det er «forbruk» eller «overforbruk» blant rikere deler av verden som driver klimakrisen bidrar til at individuelle valg og livsstil får klasseblind oppmerksomhet. Samtidig ignoreres den egentlige drivkraften bak en fossildrevet økonomi, nemlig den kapitalistiske klassen, deriblant eierne av selskapene som forpester kloden. Vi må altså avdekke «produksjonens skjulte sted». Det viser seg at arbeiderne som faktisk jobber med å produsere energien (og utvinne mineralene) befinner seg i en strategisk posisjon til å stoppe fossilkapitalen. Løsningen kan altså, skriver Huber, ikke finnes i små grupper av miljøvernere, men i arbeiderklassen.

 

Huber fremsetter et logisk, oppløftende argument – og en visjon – om arbeiderklassens sentrale rolle i fossiløkonomien, så vel som mulighetene for kollektiv mobilisering blant særlig oljearbeidere grunnet historiske mønstre for fagforeningsorganisering. Men dessverre er det slående lite som faktisk skjer, som tyder på at arbeiderklassen kommer til å knuse fossilkapitalen i nær fremtid. Fagforeninger er ikke nødvendigvis den progressive kraften Huber argumenterer for, ei heller er en massiv, arbeiderklassedrevet mobilisering mot fossilkapitalen noe sted å se på horisonten.

 

Arbeiderklassen er sin egen fiende

Hvis vi også hever blikket fra en nasjonal forståelse av arbeiderklassen, som preger Hubers argument, til å tenke på det globale proletariatet, er splittelse, fragmentering og ekstreme skillelinjer definerende. Xenofobiske, nasjonalistiske og autoritære politiske strømninger er på fremmarsj verden rundt; arbeiderklassen er sin egen fiende. Vi trenger altså å tenke grundig om hvordan utvikle sosialistisk strategi som kan støtte anti-imperialistisk og progressiv mobilisering i «periferien» og bidra til en faktisk grønn omstilling der som ikke baseres på utbytting av land og ressurser. Et konstruktivt utgangspunkt kan være å kassere romantiseringen av arbeiderklassens enhetlige karakter. 

 

Mens det globale proletariatet er fragmentert, er kapitalkreftene allerede godt i gang med å «håndtere» de økologiske krisene – til deres egen vinning. Dette innebærer kanskje, noe spekulativt, fremveksten av en planetær Leviathan som kan ta beslutninger om klodens framtid, men på måter som undergraver demokratiet og fremmer militarisering. Utvilsomt innebærer det konkrete akkumulasjonsstrategier for firmaer, noe som må forstås i samspill med den kapitalistiske statens rolle. Inkludert her er hvordan fossilkapitalen selv forsøker å profittere på omstillingen til fornybare energikilder. At de innser at omstilling er lønnsomt, er det lite tvil om. Som sjefen i verdens største gruveselskap, BHP, nylig formulerte det: «avkarbonisering er en metallintensiv aktivitet».

 

Ledende gruveselskaper er allerede godt i gang med å orientere seg mot såkalte «overgangsmineraler» som blant annet kobber, nikkel og litium, som er sentrale for enhver utbygging av elektriske biler, vindmøller og solcellepaneler. Imidlertid må vi heller ikke la oss blende av snakk om overgangsmineraler og glemme at det fortsatt er fossilkapitalen i sin tradisjonelle form som er totalt dominerende i den globale kapitalismen. Olje, kull og gass veier fortsatt tyngst.

 

Hvordan kan vi så konfrontere gruveselskapene? Hvordan kan vi utvikle allianser med sosiale bevegelser og arbeidere involvert i gruveselskapenes utvinningsstrategier? Og når er det relevant å si nei til gruver?

 

Slike spørsmål krever analyse av hvordan kapitalismen faktisk er organisert, noe som over de siste tiårene i økende grad er i form av globale forsyningskjeder, som nå står for store deler av verdenshandelen. Spredt over geografiske områder, ofte over flere kontinenter, er det tilsynelatende igjen splittelse i arbeiderklassens mobiliseringsmuligheter som er mest iøynefallende. Men samtidig innebærer gruveselskapenes konsoliderte makt over slike forsyningskjeder også at det er samlende prosesser her som holder produksjonssystemene sammen, noe som kan medføre muligheter for nye allianser mellom arbeidere som er strategisk plassert til å utfordre kapitalen. 

 

Hva sier dette om produktivkreftene? Huber og kollegers tilsvar til vekstkritikken tenderer til en «sosialistisk økomodernisme» som fremholder at produktivkreftene kan tjene progressive formål så snart eierskapet har blitt sosialisert. Men er det så «enkelt»? Det er liten tvil om at deler av produktivkreftene i verdensøkonomien er deformerte, sosialt og miljømessig ødeleggende og må avskaffes. Ta for eksempel det energislukende militærindustrielle komplekset hvis oppgave er å drepe oss. Men hvem skal foreta avskaffelsen? Er det arbeidere som skal kvitte oss med faenskapet? Og hvordan skal fossilkapitalens infrastruktur fjernes på en trygg og rettferdig måte?  

 

Teknologipessimisme

Argumentet bør imidlertid ikke skli over i en form for generalisert teknologipessimisme – en tendens som har en tiltrekning på deler av middelklassen. Snarere er spørsmålet hvordan vi kan forvandle vitenskapens enorme potensial som produktivkraft bort fra kapitalens interesser. Kan noe slikt utrettes ved en «small is beautiful»-tilnærming à la nedvekst? Eller krever det snarere en opphøyet kompleksitet i samarbeid, koordinering og planlegging? Hva er de nødvendige institusjonelle, strategiske og infrastrukturelle mekanismene og systemene som trengs? Hvordan skal sosialistisk strategi forholde seg til staten i så måte, gitt de nære koblingene mellom kapital, stat og vitenskap?  

 

Mens dagens økologiske kriser spinner videre, er det essensielt at debattene som disse rundt vekstkritikk og økososialisme skaper vitenskapelig funderte og politisk relevante analyser. For det er, som alltid, arbeiderklassen som har mest å tape.