Gnist-samtalen: Line Khateeb
Av Line Khateeb
Det er travle tider for Palestinakomiteen. Israels okkupasjon og brutale krig fører til sorg og fortvilelse, men også til kamp, motstand og solidaritet. Det har ført til stor aktivitet her hjemme, med demonstrasjoner, møter, kulturmønstringer og kampanjer for boikott. Som aldri før gis massemediene plass til debatt om Midtøsten, og Palestinakomiteen står støtt i stormen med kunnskap og engasjement. Midt oppe i dette arbeidet står Line Khateeb, som både er komiteens leder og en frontfigur i kampen for det palestinske folket. Heldigvis har hun også tatt seg tid til en samtale om situasjonen slik den så ut midt i januar.
Intervju med Line Khateeb, leder av Palestinakomiteen i Norge og har en mastergrad i Midtøsten-studier fra Universitet i Oslo. Hun har tidligere jobbet som Midtøsten-rådgiver i Norsk Folkehjelp og som rådgiver i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS). I tillegg har hun sittet i styret til NORWAC, som driver helsearbeid i de okkuperte områdene og i Libanon. Hun har også vært leder av organisasjonen Masahat, som formidler kunnskap og kultur fra Midtøsten og Nord-Afrika.
Av Tore Linnė Eriksen, redaksjonsmedlem i Gnist.
Gaza jevnes med jorda
Gnist: Det ser ut til at økende deler av norsk opinion viser solidaritet med Palestina og fordømmer Israels krigføring, er dette også ditt inntrykk?
Line Khateeb: Ja, det har vært et enormt engasjement og folk som tidligere ikke har vært så opptatt av Palestina, vil nå bidra. Jeg tror dette henger sammen med de brutale bildene vi får se fra Gaza av barn som blir drept og skadd, angrep på sykehus og bruk av sult som våpen. Flere krigsforbrytelser, som å angripe helsepersonell og bruk av hvitt fosfor, er også dokumentert av menneskerettsorganisasjoner. Det er så brutalt og kalkulert. Samtidig har vi lenge sett en økning i vold og angrep på palestinere fra en stadig mer uttalt fascistisk israelsk regjering. Allerede før 7. oktober var 2023 det mest dødelige året for palestinere på Vestbredden på 20 år, og de folkerettsstridige koloniene har vokst i takt med angrep fra voldelige settlere. Gaza har vært under en folkerettsstridig blokade i 16 år, og folk har i mange år advart om de vanskelige forholdene og den kollektive avstraffelsen. Etter 7. oktober har israelske ledere kommet med skremmende uttalelser om at de ønsker å jevne Gaza med jorda og at palestinere er menneskelige dyr. Hele Gaza er i full oppløsning med massedeportasjoner, terrorbombing, drap på tusener av sivile og systematisk ødeleggelse av skoler, sykehus, vann- og strømforsyning og annen livsnødvendig infrastruktur. Det blir stadig vanskeligere å overse en slik brutalitet og et slikt menneskesyn.
Mens krigen mot Gaza får økt oppmerksomhet, som rimelig er, ser det ut til det er både militær opptrapping, flere settlere og mer settlervold på Vestbredden. Hvordan kommer dette til uttrykk?
Vestbredden og det som skjer der, har på en måte havnet i skyggen av de brutale krigene mot befolkningen på Gazastripa. Men på Vestbredden er den militære kontrollen total og allestedsværende, og tallet på bosettere, eller jordokkupanter, øker for hver dag. Taller er nå oppe i 700 00, og hvem tror at Israel noen gang vil oppgi dette gjennom samtaler og dialog? Det er flere hundre militære kontrollposter og veisperringer, og de siste månedene har det vært innført både portforbud og stengte veier de fleste steder på Vestbredden. Tusener er fengslet og palestinere blir daglig drept av israelske soldater. Israel sin krig er ikke mot Hamas eller Gaza, men mot alle palestinere. De fortsetter fordrivelsen ved å gjøre livet vanskelig for folk, plyndre og ødelegge, skremme og fengsle. I tillegg sier de nå klart fra at de aldri vil tillate en palestinsk stat. Hvorfor får de lov til å fortsette på denne måten?
Kunnskap, synliggjøring og solidaritet
Gnist: Sett fra Palestinakomiteens side, hvordan kommer disse endringene i hvordan krigen oppfattes til uttrykk?
Line Khateeb: Palestinakomiteen har merket et stadig voksende engasjement de siste månedene, og svært mange ønsker å bidra med støtte for Palestina. Vi har mer enn noen gang kommet til orde gjennom avisinnlegg, debatter i massemediene og møter i egen regi eller i samarbeid med andre. Odd Karsten Tveit, som har skrevet den viktige boka Palestina. Israels ran, vårt svik, kan fortelle om stort oppmøte rundt lanseringer på bibliotek rundt om i landet. Slik har vi bidratt til kunnskap om okkupasjonen og synliggjort vårt arbeid på samme tid.
Vi har organisert demonstrasjoner i en rekke byer, og på det meste har titusener av mennesker samlet seg på gatene i hele landet. Det har også vært en rekke møter, konserter, filmer og andre kulturmønstringer. Palestinakomiteen har hatt den største medlemsveksten noensinne med nesten 90 prosent økning i 2023. Det vil si at vi har gått fra i overkant av 5000 medlemmer i januar 2023 til nesten 10 000 medlemmer ved utgangen av året. Økningen fortsetter, mange er fortvilte og ønsker å gjøre noe etter hvert som konsekvensene av krigføringen blir tydelig i all sin grusomhet. Vi vet også at humanitære organisasjoner som driver helsehjelp og bringer inn mat, vann og medisiner, melder om stor vilje til å bidra. Ordet solidaritet brukes oftere enn før, det er dette det handler om.
Gnist: Hva er du fornøyd med og hva er du mest skuffet over når det gjelder Norges offisielle reaksjon, og hva burde ha vært gjort annerledes?
Line Khateeb: Den norske regjeringen har vært mer tydelig enn våre naboland i Skandinavia og andre vestlige regjeringer med å si at Israel utfører krigsforbrytelser og at de har gått for langt i krigføringen på Gazastripen. Det er bra. Samtidig gjentar de stadig at Israel har rett til å forsvare seg, det er et utsagn israelske myndigheter bruker for å opprettholde en brutal okkupasjon og undertrykkelse. Iblant virker det som om alt startet 7. oktober i fjor, det er historieløs propaganda. Men okkupasjonen hadde vart i mer enn 20 før Hamas så dagens lys, og det er mye lenger siden massefordrivelsen i 1947/48, for ikke å snakke om tvangsflytting og jødisk innvandring under den britiske mandatperioden etter 1920. Vi ser heller ingen handlekraft fra den norske regjeringen eller tegn på at de vil ta i bruk virkemidler som sanksjoner eller andre reaksjoner mot det også utenriksminister Espen Barth Eide karakteriserer som krigsforbrytelser, til tross for at mer enn 23 000 mennesker er drept på tre måneder. Norge er både våpenprodusent og en investor gjennom Oljefondet.
Det er vanskelig å forstå at sanksjoner anses som en riktig og viktig reaksjon på Russlands brudd på folkeretten, men at dette ikke ligger på bordet som en reaksjon på Israels okkupasjon og krigføring som bryter med den samme folkeretten. Dialog med Israel uten politisk og økonomisk press virker ikke. I dag støtter USA aktivt oppunder Israels folkemord med milliarder i bistand, både økonomisk og militært. Uten denne støtten kan de ikke fortsette de enorme ødeleggelsene, men dette er det, kanskje ikke så overraskende, taust om fra norsk side.
Informasjon eller propaganda?
Gnist: Hva så med norske massemedier?
Line Khateeb: Mediedekningen er preget av at ingen norske eller internasjonale journalister slipper inn i Gaza og at det systematisk har vært gjennomført drap på palestinske pressefolk. Det er også tydelig at det ofte brukes israelske kilder som får komme med desinformasjon og propaganda uten å bli konfrontert med dette. Et eksempel er hvordan det henvises til antall palestinske døde i stedet for drepte. Eller at palestinere mangler mat og vann uten at det minnes om årsaken til dette, altså at det er Israel som bevisst sulter ut befolkningen gjennom sin totale blokade. Det går ikke an å balansere når det er tale om en okkupert og en okkupant, som om begge parter stilles likt. Den enorme forskjellen i omfanget av ødeleggelser og tapte liv bør tydeligere reflekteres i dekningen.
Gnist: Hvor skal vi hente alternativ informasjon og kunnskap fra?
Line Khateeb: Det er mange dyktige palestinske journalister som fortsatt er i stand til å rapportere fra Gaza og Vestbredden og som når ut til mange, særlig i sosiale medier. Men det er tydelig at Israel har valgt seg pressefolk som målskiver, og mer enn 100 er allerede drept. I kriger gir det ofte en viss beskyttelse å bære en vest som er merket PRESSE, men i Gaza øker det snarere risikoen. Også Al-Jazeera, Middle East Eye og Democracy Now er eksempler på gode nyhetskilder. Jeg kan ikke sterkt nok anbefale +972 Magazine, med palestinske og israelske skribenter. Det samme gjelder FN-organisasjonen OCHA sine daglige oppdateringer og statistikk som viser virkeligheten på bakken og gir en forståelse av de enorme skadene og ødeleggelsene. Palestinakomiteen har også sin egen hjemmeside med nyheter og analyserer. Her finnes også en fyldig kommentert liste over relevante nettsteder, der det også er lenker videre til rapporter fra blant annet Amnesty International, Human Rights Watch og FNs Special Rapporteur on the situation of human rights in the Palestinian territories occupied since 1967. Herfra vises det også til israelske og palestinske menneskerettighetsorganisasjoner, som i likhet med FNs spesialrapportør mener at det er på sin plass å betegne Israel som en apartheidstat.
Folkemord, apartheidstat og myten om tostatsløsning
Gnist: Et internasjonalt slagord er Stop the genocide. Hvorfor mener du at det er riktig å bruke et så omdiskutert begrep?
Line Khateeb: Det er nå en lang rekke FN-eksperter og andre jurister som ser et folkemord utfolde seg i Gaza. Sør-Afrika anklagde rett før nyttår Israel for folkemord og ba om at dette skulle undersøkes av FN-domstolen International Court of Justice i Haag. Samtidig la Sør-Afrika fram et grundig materiale som grunnlag, det er et dokument mange bør sette seg inn i, ikke minst gjelder det norske massemedier og politikere. Her er det inngående dokumentert en rekke handlinger som underbygger kravet og rettslig gransking, som blant annet om massedrap på barn og sivile, ødeleggelsene av sivil infrastruktur og helsevesenet og bruken av sult som våpen. For dem som måtte være i tvil, vil det også være nyttig å se nærmere på gjentatte uttalelser fra israelske ledere som avhumaniserer palestinere og snakker om total ødeleggelse av Gaza og tvangsdeportasjon. I løpet av bare 14 dager sluttet over 1400 organisasjoner, bevegelser, partier og menneskerettighetsorganisasjoner seg til kravet om en slik behandling.
FN-konvensjonen om folkemord fra 1948 forplikter andre stater, som Norge, til å gjøre mer for å stanse massedrapene. Det er altså ikke nok å vente på en eventuell dom og fullbyrdet folkemord, konvensjonen handler også om å forhindre at en utvikling i retning av folkemord finner sted, og at massedrapene bringes umiddelbart til opphør. Det har ikke alle fått med seg.
Gnist: Stadig oftere omtales Israel som en apartheidstat. Ser du dette som en treffende betegnelse?
Line Khateeb: I dag kontrollerer israelske myndigheter hele det historiske Palestina, fra Middelhavet til Jordanelva, men de to folkeslagene, israelere og palestinere, har ikke like rettigheter. Diskrimineringen av palestinere skjer gjennom lovverket, den militære okkupasjonen og forskjellsbehandling basert på etnisitet. Apartheid er ikke et begrep som krever at det er identisk med det vi så i Sør-Afrika, det har etter 1973 blitt et folkerettslig begrep som er anvendbart på regimer av israelsk type. Det ser vi ikke minst i det som er statens grunnlag, nemlig en stat for det jødiske folket. Jøder over hele verden har rett til statsborgerskap, uansett tilknytning til Israel, mens de som ble fordrevet ved statens opprinnelse, Nakba, og deres etterkommere, ikke har lov til å vende tilbake til sine historiske hjemsteder. Som nevnt brukes apartheid som folkerettslig begrep av palestinske, israelske og internasjonale menneskerettsorganisasjoner og eksperter. For øvrig var det ingen bantustan, dvs. geografiske enheter basert på etnisitet i Sør-Afrika, som ble utsatt for noe slikt som Gaza i dag. Det var også få den gang som framholdt at apartheidregimet hadde «rett til å forsvare seg» mot Nelson Mandela og den væpnete frigjøringskampen.
Gnist: Palestinakomiteen arrangerte nylig et internasjonalt seminar om «Oslo-avtalene» etter 30 år og om illusjonen om «tostatsløsning», der også representanter fra det det palestinske sivilsamfunnet var med. Hva kom ut av dette?
Line Khateeb: Det viktigste som kom frem, var kanskje at tidligere avtaler ikke har hatt folkeretten og internasjonale garantier som rammeverk, men har vært basert på hvilke vilkår Israel har satt. Heller ikke den manglende viljen fra Norge og andre vestlige land til å legge press på Israel og påse at avtalene og intensjonene i Oslo-avtalen ble fulgt opp eller ytterligere dokumentert. Israel har konsekvent fortsatt annekteringen av palestinsk land og undergravd muligheten for etableringen av en selvstendig palestinsk stat. Oslo-avtalen ble snare et rammeverk for apartheid, og den største feilen var at internasjonal lov ikke ble lagt som et premiss for avtalen. Men mange norske politikere later fortsatt som om en «tostatsløsning» står på programmet og bør være gjenstand for det som kalles dialog. Men dette kan jo ikke fortsette etter at Benjamin Netanyahu nylig gjorde det klart at dette ikke lenger var et tema. Det burde mange forstått for lenge siden, det er ikke bare standpunktet til de aller mest ekstreme fundamentalistiske regjeringsmedlemmer, han har ment dette i årevis
Antisemittisme og jødiske motstemmer
Gnist: Som alltid omtaler enkelte kretser kritikk av staten Israel og krigen i Gaza som «antisemittisme». Dette ser ut til å verre tilfellet både hos Torkel Brekke i Civita, hos Mosaisk Trossamfunn og organisasjonen som misvisende heter Med Israel for Fred. Hvor utbredt er dette i Norge, og hvordan vil du definere dette begrepet?
Line Khateeb: Antisemittisme er hat mot jøder fordi de er jøder og var i Norge og Europa i mange år preget av diskriminerende lover og konspirasjonsteorier om det jødiske. Denne rasismen finnes fortsatt i dag og står kanskje sterkest på ytre høyre og i nynazistiske miljøer. At kritikk av staten Israel og sionismen blir definert som antisemittisme av pro-okkupasjonskretser og i definisjonen fra International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA) er uvettig og farlig. Slik vannes begrepet ut, og beskyldninger om antisemittisme gjøres til et våpen i kampen for Israels rett til å okkupere og undertrykke palestinere. Heldigvis har ikke Norge akseptert IHRA -definisjonen, og for institusjoner som vil ta aktivt stilling mot antisemittisme, vil jeg anbefale å følge definisjonen i Jerusalem-erklæringen. IHRA- definisjonen definerer blant annet kritikk av staten Israel som en type antisemittisme. Denne definisjonen blir nå brukt av institusjoner og myndigheter blant annet i Tyskland og USA som grunnlag for å utestenge eller sparke folk fra jobbene sine, simpelthen fordi de har kritisert en folkerettsstridig okkupasjons. Det er galskap!
For institusjoner som vil ta aktivt stilling mot antisemittisme og samtidig vil beskytte ytringsfriheten, vil jeg anbefale Jerusalem-erklæringens definisjon av antisemittisme som er utarbeidet av forskere på feltet som jobber både med Midtøsten og holocaust. De mener at IHRA sin vide definisjon, og rommet den gir for å misbruke nødvendig kritikk av Israels okkupasjon, vekker kampen mot antisemittisme. De understreker også at en slik definisjon uansett ikke er eller bør være rettslig bindende. I Norge har vi allerede et lovverk mot diskriminering som skal beskytte oss mot alle former for rasisme.
Gnist: I USA og en rekke europeiske land deltar viktige deler av de jødiske samfunnene i kampen mot krigen, slik som f.eks. Jewish Voice for Peace, som har levert mange erklæringer og arrangert demonstrasjoner med stor oppslutning. Ser du noen tegn til dette her hjemme, f.eks. i Mosaisk Trossamfunn?
Line Khateeb: Jewish Voice for Peace og organisasjoner som Not in our name er sentrale talerør for antisionistiske jøder. Filmen Israelism viser godt hvordan jødiske miljøer i USA blir indoktrinert til å tro at de MÅ støtte Israel fordi de er jøder. JVP har jobbet i mange tiår for å være en annen stemme og vise at jødiske verdier og tradisjon ikke er sammenfallende med støtte til et rasistisk apartheidsystem og okkupasjon. De er gode allierte i arbeidet for at palestinere og israelere skal ha like rettigheter, og de viser jo klart at sionisme og jødedom er to vidt forskjellige ting. Vi ser ikke den samme type bevegelsen i Norge, men det er en gruppe jødiske og israelske norske som har gått sammen for å si at den israelske staten ikke representerer dem, og som tar avstand fra folkemord. De var med å sette opp Palestina-teltet foran Stortinget da dette måtte flytte i tidlig januar i år.
Gnist: Tidligere i år var det massedemonstrasjoner og en betydelig opposisjon innad i Israel mot en stadig mer diktatorisk og høyreekstrem politikk under Netanyahu. Er du overrasket over at det ser ut til å være så lite motstand mot krigen, eller er det slik at den ikke bare har fått oppmerksomhet?
Line Khateeb: Angrepet 7. oktober skapte en frykt i det israelske samfunnet som vi både må forstå og vise sympati med. For mange ble dette et nasjonalt traume på samme vis som folkemordet på palestinere påvirker oss med palestinsk bakgrunn. De mest kritiske stemmene til krigen og de grufulle krigsforbrytelsene israelske ledere nå står bak, er faktisk familiene til gislene og noen av de drepte 7. oktober. De sier at hevn og drap ikke er løsningen, men ønsker en politisk løsning. Det er også andre israelere som uttaler seg kritisk til ødeleggelsen av Gaza og massedrapene, men deres stemmer blir lite hørt i Norge. Flere opplever å bli hetset på grunn av sine protester, men det er ulike meninger blant dem om hva som er riktig vei videre.
Gnist: I tidligere solidaritetsarbeid i Norge, som i Vietnam og det sørlige Afrika, har det vært en samlende frigjøringsbevegelse å støtte opp om. Det gjorde det også lettere å kjempe for både økonomiske, akademisk og kulturelle sanksjoner. Hvordan ser dette ut fra Palestinakomiteens side?
Line Khateeb: Palestinakomiteen jobber for å få til brede allianser i solidaritetsarbeidet, og i Norge er det mange både i kirken og fagbevegelsen som støtter palestinernes krav om boikott, sanksjoner og deinvesteringer (BDS). Av grasrotbevegelser som Palestinakomiteen samarbeider med, er BDS-bevegelsen som springer ut fra en rekke organisasjoner i det palestinske sivilsamfunnet, kanskje mest samlende og et grunnlag for samarbeid globalt. Det er altså en kampanje for «Boycott, Disinvestment, Sanctions», der kravene er tydelige: Okkupasjonen må opphøre, palestinske flyktninger må få oppfylt retten til retur og palestinere og israelere må få like rettigheter. Samtidig er det en utfordring for palestinerne at de ikke har et lederskap som regnes som representativt. Det er frigjøringsorganisasjonen PLO som skal være en paraplyorganisasjon for alle de politiske fraksjonene, men PLO mistet i stor grad denne rollen med Oslo-avtalen. Etter at Arafat ble beleiret i Ramallah og seinere døde, har ikke palestinerne hatt en samlende leder. Folk er misfornøyde både med «De palestinske selvstyremyndighetene – PA» og Hamas, og jeg tror disse lederne forstår at de nå må få til en slags samlingsregjering, i alle fall for en periode, og så må de gjennomføre valg som blir akseptert både inne i landet og internasjonalt. Men uavhengig av politisk lederskap kan og bør vi støtte kampen mot okkupasjon og apartheid. Vi ser nå at antiapartheid- og solidaritetsbevegelser i hele verden jobber for slike straffetiltak til kravene er oppfylt, det er da også dette vi blir bedt om av palestinerne selv. Men mesteparten av Stortinget er fortsatt en hindring. Det så vi da det bare var Rødt, SV og MDG som i Stortinget midt i januar gikk inn for full boikott, mens Venstre støttet noen av forslagene. Men det er tydelig at motstanderne av sanksjoner var, ifølge VG 16. januar, nesten halvparten av alle spurte positive til boikott, mens bare 27 prosent var mot. De resterende hadde ikke tatt standpunkt.
Et minimum er å organisere seg
Gnist: Hva mener du Gnists lesere kan og bør gjøre?
Line Khateeb: Alle kan bidra ved å lese seg opp og ved å snakke med folk de kjenner, og som trenger ny kunnskap og nye perspektiver. For dem som har muligheter til det, er det fint å orientere seg i de alternative nyhetsmediene som det er vist til ovenfor, i tillegg til å lese palestinske forfattere, både romaner og sakprosa. Og som nevnt, er den siste boka til Odd Karsten Tveit en innføring som fortjener enda flere lesere. Et minimum må jo være å organisere seg i Palestinakomiteen, delta i vårt arbeid og gjøre oss sterkere. Det er også viktig å legge fram forslag om støtte til Palestina i din fagforening, her kan dere sørge for boikott av Israel og invitere palestinske stemmer til å fortelle. Noen har også gode erfaringer med å ta kontakt med partifeller og folkevalgte. Har din kommune et vedtak om å ikke handle varer fra okkuperte områder som bidrar til brudd på menneskerettighetene, for eksempel? Og: Er du nøye med hva du kjøper, og sprer du oppfordringer til forbrukerboikott? Nå nærmer det seg dessuten 8. mars, og det trenges mange gode paroler.
Gnist: Du nevnte 8. mars, hva betyr denne dagen for Gaza?
Line Khateeb: Kvinnedagen har alltid vært markert i de okkuperte områdene. I Gaza er det en sterk kvinnebevegelse, men nå er alle disse kvinnene mest opptatt av å overleve. Tusener av kvinner har opplevd at dere ektefeller, partnere og barn er drept. Det er nærmere 200 kvinner som skal føde hvert døgn i Gaza, men de har ikke et fungerende helsevesen. Det er nå angrep på de sørlige delene av Gaza, og de siste fungerende sykehusene er i skuddlinja. Både kvinner og menn sliter med mangel på tilgang til toalett og dusj. Grunnleggende hygiene, mental helse og mangel på mat fører til at alt i hverdagen er en kamp. Når vi skal markere dagen for internasjonal kvinnekamp, så husk på at kampen mot okkupasjonen også er kvinnekamp. Ingen er fri før alle er fri!