Frantz Fanon, den revolusjonære aktivisten fra Martinique, ville i disse dager ha fylt 100 år.
Stadig hentes han fram som inspirasjonskilde gjennom sine mange skrifter, sin deltaking i den algeriske frigjøringskampen (1954–1961), sine teoretiske bidrag om rasismens strukturelle karakter og sin betydning for å avkolonisere medisin og psykiatri.

 

Hadde Fanon levd like lenge som Henry Kissinger, hadde han fortsatt vært blant oss. Men han døde av kreft i 1961, bare 36 år gammel. I tillegg til at hans bøker kommer i stadig nye opplag og på stadig flere språk, kommer det nye biografier som perler på ei snor. På kort tid har vi også fått tre nye og fullverdige biografier, og «Fanon-studier» er en egen vekstindustri seg sjøl.

 

Fanons er lest, studert og diskutert langt utafor de akademiske murene. Hans betydning var særlig stor for frigjøringsbevegelsene som kjempet mot apartheid og kolonialisme i det sørlige Afrika, og mange plakater under Soweto-opprøret i 1976 bar hans navn. I USA har han alltid vært en ledestjerne i afroamerikansk kamp fra Black Panthers på 1960-tallet til i dag, og etter mordet på Georg Floyd i 2020 blei hans portrett malt på vegger utafor politistasjoner. Han har også fått fornya interesse hos ungdom i europeiske storbyer, der rasistisk vold og fremmedfiendtlig ekstremisme brer om seg.

 

I dag er det aller mest aktuelt å se Israels okkupasjon, rasistisk avhumanisering og folkemord i Palestina gjennom Fanons briller. Det gir liten trøst for dem som helst vi tro at «alt starta» 7. oktober 2023, men gir desto mer innsikt for dem som ser okkupasjon og fordriving av lokalbefolkninga som et unngåelig resultat av «bosetterkolonialisme».

Hvor kommer de gode ideene fra?

De gode ideene kommer både fra analyse og praksis, og det er derfor nødvendig å ta en snarvei gjennom Fanons liv for å forstå hvordan disse to elementene henger uløselig sammen. Verken Jordens fordømte eller andre av hans sentrale skrifter blei til som abstraksjoner i elfenbeinstårnet, men springer ut av konkrete erfaringer og et liv i mange roller.

 

Ingen er som kjent født revolusjonær, og for Fanon lå ikke akkurat det i kortene. Familien tilhørte middelklassen i Fort-de-France, hovedstaden i Martinique, med en far som etterkommer av plantasjeslaver og ei mor med røtter i Alsace. I ungdommen var Fanon aldri i tvil om at han var fransk av karibisk opprinnelse, ikke minst gjennom kultur og språk. «Svart» var noe afrikanere var. Som ung så han med begeistring på Frankrikes revolusjonære tradisjoner, europeisk opplysningstid og idealene om frihet, likhet og brorskap, som han trodde var alvorlig ment. Bare 18 år gammel meldte han seg derfor til tjeneste i de Gaulles franske styrker på alliert side under den andre verdenskrigen. Hans begrunnelse var at det angår alle når friheten står på spill, alternativet er å være medskyldig. Han deltok i kamphandlinger både i Nord-Afrika og i Europa, og blei dekorert med Krigskorset for sin innsats. Det er utvilsomt herfra vi finner hans overbevisning om at væpnet motstand mot okkupasjon og rasisme både var legitim og nødvendig. Han kalte det ikke for Tyskland–Frankrike-konflikten, slik noen i dag foretrekker å omtale Israel–Palestina-konflikten, og forsto raskt forskjellen mellom okkupant og okkupert. Men i hæren blei han definert – og diskriminert – ut fra hudfarge, og han forsto at de høystemte frihetsidealene ikke var så universelle likevel. Til familien skreiv han: Om jeg faller i kamp, ikke si at det var i den gode saks tjeneste. Fra Fanon kan vi altså lære at «våre liberale og demokratiske verdier» ikke er så liberale og demokratiske likevel.

Rasisme som våpen

Fanon studerte i Lyon, der han valgte medisin med særlig interesse for psykiatri. Her møtte han studenter fra i Indokina, der franske tropper steppa inn igjen etter den nasjonale frigjøringsfronten hadde vunnet over japansk imperialisme. Samtidig hadde han en glupsk appetitt på litteratur og filosofi, og blei langt bedre skolert i europeisk tenkning, fra Hegel via Marx til Sartre og Beauvoir, enn de fleste av dem som stempler han som «anti-europeisk».

 

Det brutale møtet med rasismen i kolonialismens metropol ligger til grunn for hans første bok, skrevet da han bare var 26 år. I Svart hud, hvite masker blander han medisinsk forskning, filosofi, politisk diskusjon og egne erfaringer, der det sentrale poenget er at svart ikke er noe man er, men noe man blir gjennom de hvites blikk. Rase er altså en sosial konstruksjon som mobiliseres som et våpen i undertrykkernes hender. Det er bare å lese hvordan israelske politikere og generaler omtale palestinere som ikke-mennesker.

 

Som ferdig lege måtte Fanon stille seg spørsmålet: Kan psykiatriske pasienter bli friske om de vender tilbake til et undertrykkende samfunn? Spørsmålet blei naturlig nok satt på spissen da han i 1954 tiltrådte som overlege ved en psykiatrisk institusjon i Blida-Joinville-provinsen i Algerie. Det er ikke overraskende at dette er et land med en historie som har mye til felles med Palestina. Allerede i 1830 gikk de første troppene i land for å ta fra arabere og berbere (amizagher) deres jord, men det tok 30 år med væpna motstandskamp før okkupasjonen blei fullført.

 

Frigjøringskampens nødvendighet

Både den franske staten og settlerkolonistene motsatte seg alle former for forhandlinger og kompromisser, og de blei oppmuntra av lojal økonomisk og militær støtte fra andre Nato-land. Som to integrerte provinser i Frankrike, var Algerie i praksis en del av Nato. I 1954 konkluderte Den nasjonale frigjøringsfronten (FNL) derfor med at væpnet motstand var siste utvei. Avgjørelsen var tydelig inspirert av den vietnamesiske frigjøringsfrontens seier over Frankrike ved Dien Bien Phu tidligere samme år. Det var en kolonikrig som ifølge Nato-rådsmøtet, med den norske regjeringas stemme, var et uttrykk for «atlanterhavssamfunnets idealer». Og det var den jo.

 

Fanon brukte hospitalet til å skjule geriljasoldater, gi medisinsk behandling og lære dem førstehjelp, men han forlot Algerie etter tre år i protest før han blei arrestert eller myrdet. I avskjedsbrevet til koloniguvernøren het det ganske enkelt: Å tie er å være uærlig. Her slutta han seg til FLNs eksilregjering i Tunis, der han var en del av redaksjonskollektivet i avisa El Moudjahid. Sjøl om han var lojal til det ytterste, iblant i strid med egen samvittighet, blei han aldri en del av FLNs ledelse eller eksilregjering. Også i frigjøringskampen er det til dels motstridende tendenser, og Fanon tilhørte ei sekulær og sosialistisk retning som langt fra alle delte. Det er et trekk som det er lett å overse når striden pågår.

 

Strategisk kamp under politisk ledelse

Da Klassekampen i 2023 kåret «venstresidas kanon», hadde Jordens fordømte en opplagt plass. Boka blei diktert ned som et manifest i rasende hast i hans siste levemåneder, og blei utgitt ett før han døde i 1961. Et av stridstemaene i de mange ulike tolkningene av begrepet «vold» og legitimiteten til væpna motstandskamp, kjenner vi igjen fra vår hjemlige diskusjon om Midtøsten.

 

Etter min oppfatning kan Jean-Paul Sartres patosfylte forord gi grobunn for anklager om en slags ukritisk hyllest til vold. Særlig tragisk blir det når mange kritikere aldri har kommet lenger enn til forordet, samtidig som de fatter liten interesse for all dokumentasjon av en kolonikrig med rundt én million ofre og det store flertallet bak piggtrådsperringer. Men istedenfor å oppholde seg ved individuell vold, er Fanon forankra i et kollektivt, sosialt og økonomisk frigjøringsprosjekt når undertrykkerne ikke åpner for frihet gjennom forhandlinger og avtale. Flere steder i Jordens fordømte tar han uttrykkelig avstand fra hat, spontan vold og personlig hevn, og han slår fast at en disiplinert og strategisk kamp under en politisk ledelse er det eneste alternativet.

 

Et annet omdiskutert og omstridt tema i Jordens fordømte er den skarpe kritikken som rettes mot store deler av den europeiske venstresida. Noen vil helst tro at dette handler mest om hudfarge eller etnisitet, men det var utvilsomt et resultat av det franske kommunistpartiets lunkne eller avvisende holdning til algerisk uavhengighet. Han mente at det europeiske proletariatet identifiserte seg litt for lett med egen nasjon, det vil nærmest si et «arbeideraristokrati», slik erfaringene fra Den andre internasjonalen viste i utbruddet av den første verdenskrigen. Som han sjøl uttrykte: De hadde mer enn sine lenker å miste. Isteden så han for seg småbønder og fattigfolk (eller «filleproletariat») i byene i Sør som revolusjonens fortropper. Lite ante Fanon den gang at Karl Marx mot slutten av livet var åpen for at revolusjonen like gjerne kunne starte – om enn ikke fullføres – i kapitalismens periferi som i sentrum.

Advarsler mot nykolonialisme

Et annet tema hos Fanon som har gyldighet i dag, er advarslene mot å se nasjonalsang, eget flagg og plass i FN som et mål i seg sjøl. Historien gir mange eksempler på at dette har begrensa verdi om det ikke finner sted ei grunnleggende, det vil si revolusjonær, omdanning av makt- og produksjonsforhold. Tidlig erfarte han i Afrika tendenser til en ny elite av opportunistiske intellektuelle og et aspirerende borgerskap båret oppe av utenlandsk støtte. Isteden stilte han opp et folkelig og desentralisert demokrati som motvekt til en autoritær herskerklasse.

 

Fanons ideal var isteden et Algerie som etter frigjøringa tilhørte alle som ønsket å være algeriere, uavhengig av hudfarge, etnisitet, språk og religion. Det er verdt å merke seg at han alltid så på antisemittisme som et uttrykk for rasisme, samtidig som han i frigjøringskampen og i helsevesenet samarbeidet tett med flere som hadde algerisk-jødisk bakgrunn. Det burde interessere de her hjemme som mener at formidling av Fanons tenkning er nok til å få sin plass i antisemittismens norske historie. I ettertid er det mest påfallende hvor lite han skreiv om Palestina, men i 1967 krevde hans enke, Josie Fanon, at Sartres forord skulle fjernes på grunn av hans støtte til Israel.

Hva er frigjøringspsykiatri?

Fanon regnes i dag som en pioner når det gjelder å avkolonisere psykiatrien, det vil si vektlegging av sosiale livsvilkår og nødvendigheten av dyptgripende samfunnsendringer. Derfor er hans analyse av kolonialisme som et voldssystem og retten til å gjøre motstand høyst aktuell, med 750 000 jødiske «bosettinger» på Vestbredden og hele Gaza som en krigssone. Språket er også det samme i mediene. Israelere er «soldater i forsvarsstyrkene», mens palestinere heter «krigere og terrorister» i vestlige medier, akkurat som under Algeriekrigen. Det er også et sammenfall når det gjelder avhumanisering og forakt for mennesker med arabisk bakgrunn.

 

Fanons studier av traumer og andre psykiske lidelser under kolonialisme og okkupasjon føres derfor videre av palestinske psykiatere og annet helsepersonell. Den mest kjente av dem er Samah Jabr, som kraftigst har gjort omverdenen oppmerksom på hva som skjer på Vestbredden og i Gaza. Hun er også leder av «sjølstyremyndighetenes» psykiske helsetjeneste. Med henvisninger til Fanons teorier og praksis viser hun også begrensningene i overføring av vestlig traumebehandling.

 

I Palestina dreier det seg ikke om posttraumatisk stressyndrom (PTSD) hos enkeltpersoner, som etter ulykker, vold i nære relasjoner eller ved hjemkomst fra krig. Det er isteden tale om en kollektiv og kronisk situasjon, der det ikke finnes trygge steder hvor lidelsen kan bearbeides, og der helsesentra og det eneste psykiatriske sjukehuset er lagt i grus.

 

Det finnes ikke et eneste barn som ikke er skadd for livet. Det eneste som kan dempe lidelsene, er at okkupasjonen opphører.

 

Vi står i dag overfor utfordringen med å bygge den typen sosialistisk bevegelse og parti som ikke vil gi etter i et øyeblikk av brudd med det kapitalistiske systemet.

 

Hva skulle til for å gå fra reformer innenfor det kapitalistiske systemet til et demokratisk sosialistisk samfunn?

 

Mange på venstresida i USA ble med fordi de ble inspirert og organisert av Bernie Sanders program for en «politisk revolusjon». Selv om det kan høres altfor optimistisk ut i en spesielt vanskelig tid, tror jeg at en regjering valgt på dette programmet en dag i fremtiden er fullt mulig.

 

Essensen i programmet til Bernie Sanders er kjent og er i realiteten programmet til den demokratiske, sosialistiske venstresida i USA. Det inkluderer Medicare for All, en Green New Deal for å møte klimakatastrofen, nye arbeidslover for å styrke fagforeningene, og mer. Dette er ikke bare de facto-programmet til vår nye sosialistiske bevegelse – det er et program med bred, folkelig støtte.

 

En venstreregjering som jobber for å gjennomføre et slikt program for en politisk revolusjon, vil møte alle slags utfordringer: hard motstand fra næringslivet, nådeløse angrep fra de store mediene og kraftige angrep fra sentrum og høyresiden. Likevel er en eventuell seier for et slikt program ikke umulig å forestille seg. Det er ikke mer radikalt enn reformprogrammer som tidligere er blitt kjempet fram og realisert i mange land over hele verden.

 

For mange, om ikke de fleste av oss i den sosialistiske bevegelsen, er det denne horisonten vi mer eller mindre arbeider mot hver dag. Hovedspørsmålet vårt er: Hvordan kan vi bygge en bevegelse som er i stand til å vinne slike reformer.

 

Fra reformer til strukturelle endringer

Naturligvis har vi også de langsiktige spørsmålene om sosialistisk strategi i tankene. Her ligger det flere teoretiske utfordringer og det åpenbare spørsmålet: Finnes det en «demokratisk vei» til sosialisme – en vei som beveger seg fra et reformprogram som i stor grad vinnes innenfor kapitalismens logikk, til et program med strukturelle endringer for å endre selve systemet?

 

Disse strukturelle endringene i det kapitalistiske systemet styrker arbeiderklassen og utvider offentlig sektor på en måte som truer kapitalistisk eierskap i stor skala – for eksempel nasjonalisering av finanssektoren og de største selskapene. Dette mer radikale programmet inkluderer også ekspropriasjon av de store familieformuene – et endelig brudd, med dagens språkbruk, med oligarkiet og avskaffelsen av milliardærklassen. Bare et slikt program kan knuse den enorme makten som en liten elite av investorer har over livene til milliarder av mennesker, og legge til rette for en radikal demokratisering av samfunnet.

 

Utfordringen her er at når en sosialistisk regjering og bevegelse beveger seg i retning av systemiske endringer — for å gjøre «despotiske inngrep i eiendomsretten», slik Karl Marx og Friedrich Engels uttrykte det i Det kommunistiske manifest — vil det komme et punkt hvor videre framgang utløser et virkelig oppgjør med kapitalen. Systemiske endringer som nasjonalisering av de største finansinstitusjonene utgjør en eksistensiell trussel mot kapitalen som helhet på en måte som, for eksempel, Medicare for All ikke gjør.

 

Å teste grensene for reform

Dette oppgjøret kan ta form av anti-kapitalistiske streiker, halvt lovlige forsøk på å destabilisere en sosialistisk administrasjon – til og med forsøk på å styrte en demokratisk valgt regjering med makt. Dette har vært en utfordring i en eller annen form for enhver mer ambisiøs venstreregjering – fra Folkefronten i Frankrike på 1930-tallet til Salvador Allendes regjering i Chile på 70-tallet, og mange flere.

 

Vi vet ikke nøyaktig hvor disse grensene går – hvor utfordringer mot kapitalen ikke bare fremkaller motstand, men også herskerklassens vilje til å forsøke å styrte en demokratisk valgt regjering. Å finne disse grensene er det Ralph Miliband og Marcel Liebman hadde i tankene i sitt klassiske essay Beyond Social Democracy da de sa at en sosialistisk regjerings oppgave er å «teste grensene for reform».

 

Det avgjørende spørsmålet er hva svaret fra en sosialistisk regjering er, når disse grensene nås. Vil den trekke seg tilbake og vike unna, slik sosialdemokratene på 1970-tallet gjorde i forsøk på å finne et kompromiss med kapitalen? Eller vil en slik regjering gå lenger, mobilisere folkelige krefter til støtte for et mer radikalt program? Vil den akseptere risikoen som følger av et virkelig oppgjør med kapitalen, et brudd med hvordan ting alltid har vært gjort, med usikkerheten og farene det innebærer?

 

For oss som tror at
a) disse grensene faktisk eksisterer, og at kapitalen ikke vil tolerere sin egen avskaffelse gjennom gradvise skritt, og
b) at når disse grensene nås, vil videre konflikt – og ikke retrett – være veien å gå, er spørsmålet hvordan vi strategisk kan forberede oss. Forberedelse er spesielt vanskelig siden det er umulig å forutsi nøyaktig hvor grensene for reform ligger, når de vil bli nådd og under hvilke betingelser.

 

Dersom dette er riktig, står vi i dag overfor utfordringen med å bygge en type bevegelse og parti som ikke viker i et slikt øyeblikk med brudd. Hvis det finnes en «demokratisk vei» til sosialisme, trengs et parti med medlemmer som strategisk er forberedt på å finne og ta den veien, vel vitende om risikoene det innebærer. For å bruke en grov metafor: Hvis vi ikke vet detaljene om veien vi skal kjøre på, er det klokt å finne og forberede et kjøretøy for de mest sannsynlige og vanskelige forholdene.

 

Å lære av sosialdemokratiet

Her er det viktig å trekke lærdom av feilene til de sosialdemokratiske partiene i det tjuende århundret – uten å se bort fra deres mange seire. Miliband og Liebmans Beyond Social Democracy er spesielt nyttig på dette punktet. De oppsummerer det jeg vil kalle to hovedfeil hos de sosialdemokratiske partiene — og de lærdommene vi bør trekke fra dem.

 

For det første var de preget av en gjennomgående tvetydighet – særlig i etterkrigstiden – når det gjelder offentlig eierskap, nasjonalisering og ekspropriasjon som en grunnleggende del av det sosialistiske prosjektet. Denne motviljen mot å utfordre kapitalens eiendomsrett førte til at disse partiene til slutt redefinerte sosialisme, fra å være en ny samfunnsorden som skulle realiseres i fremtiden, til et sett med verdier og en solidaritetsånd som kunne sameksistere med kapitalismen i nåtiden.

 

Lærdommen her er relativt enkel: Partier som er ambivalente om målet om å demokratisere den økonomiske makten, vil aldri se behovet for å bevege seg mot – langt mindre gjennomføre – et brudd med kapitalismen.

 

For det andre var de sosialdemokratiske partiene preget av en tendens til å begrense grasrotaktiviteten til partimedlemmer og aktivister.

 

Partiene kanaliserte alt arbeid inn i den parlamentariske arenaen – for til slutt å gjøre aktivistene maktesløse i egne partier. Dermed undergravde de den folkelige styrken som i utgangspunktet hadde brakt dem til makta. De svekka bevegelsene sine, og reduserte dem stadig til et lite fellesskap av toppledere og folkevalgte på den ene siden og en masse av demobiliserte støttespillere på den andre. En slik bevegelse vil ikke ha den folkelige styrken som trengs for å styrke den nødvendige makta for å drive en framtidig regjering gjennom alvorlige utfordringer – verken i en overgang til sosialisme, eller i kampen for mer grunnleggende reformer.

 

Å vurdere vår bevegelse

Å bygge en bevegelse som unngår disse feilene, er avgjørende for å skape en robust bevegelse for demokratisk sosialisme. Denne idéen reiser to spørsmål.

 

Det første spørsmålet: I hvor stor grad har vi egentlig forstått de enorme, langsiktige utfordringene i prosjektet vi har begynt på?

 

For altfor mange betyr sosialisme fremdeles offentlige bibliotek og skoler. Oppgaven til en ny sosialistisk bevegelse er å popularisere en langt mer ambisiøs forståelse av hva vi sikter mot. Vi må utvikle en versjon av sosialismen som er mer enn solidaritet og fellesskap, selv om de verdiene er viktige, og som behandler sosialismen som en destinasjon – et annet samfunn der offentlig og kooperativt eierskap over økonomien dominerer. Og arbeidet mot det målet begynner nå, ikke en gang i fremtiden.

 

Det andre spørsmålet: I hvor stor grad er de ledende kreftene i vårt nye sosialistiske prosjekt ukomfortable med å stå i spissen for en høylytt, ofte uregjerlig massebevegelse?

 

Appellen til politiske bevegelser som legger nesten all makt i hendene på en autonom leder eller en liten ledergruppe – slik vi har sett i Spania rundt Podemos og i USA rundt Bernie Sanders – er at venstreorienterte politikere kan stille til valg samtidig som de holder en ofte udisiplinert aktivistbase på armlengdes avstand. Men uten den diskusjonen og utviklingen av medlemmer som bare kan finne sted i masseorganisasjoner med medlemskap, legger slike bevegelser begrensninger på sin egen vekst.

 

Det er til den amerikanske venstresidens ære at vi har bygget Democratic Socialists of America. Til tross for alle våre problemer er det et sted der det vokser fram nye venstreledere i fagforeninger, sosiale bevegelser og – potensielt – den neste ordføreren i New York.

 

Bare en organisert bevegelse med hundretusener av grasrotaktivister vil kunne bygge mobilisere og handle for:
a) å holde sosialistiske ledere fast ved det egentlige målet om å bygge et nytt samfunn.
b) å skape den typen forstyrrende energi som vil være nødvendig i en periode med brudd for å overvinne kapitalens motstand.

 

Alle som beveger seg inn i slike strategiske spørsmål, erkjenner den abstrakte, åpne og nødvendigvis uavsluttede karakteren av disse debattene. Det hører med når man spekulerer på hendelser som ligger så langt fra våre konkrete oppgaver og utfordringer i dag. Verdien av disse refleksjonene er at de spiller en rolle når rammene for debatten og forventningene til vårt voksende felles politiske prosjekt legges.

 

Vi kan ikke vite eller forutsi når og hvor vi vil møte de hardere grensene for reform. Derfor er det avgjørende å forstå og diskutere hvorfor grensene finnes i utgangspunktet, og hva tenker vi å gjøre når vi møter dem.

 

(Denne artikkelen ble publisert 1. september i år på Jacobine.com.
Oversatt av Erik Ness, Gnist)

Sørøst-Asia har de siste femti årene gått fra kolonial avhengighet, krig og økonomisk marginalisering til å bli et globalt sentrum for industri, teknologisk innovasjon og geopolitisk rivalisering. Med over 650 millioner innbyggere og en samlet økonomi som i 2023 oversteg 3,6 billioner amerikanske dollar, er regionen i dag både en motor i verdenshandelen og en nøkkelbrikke i stormaktenes strategier.

Denne utviklingen skyldes flere parallelle prosesser: økonomisk liberalisering, massiv utenlandsk investering, eksportdrevet vekst og satsing på nøkkelindustrier som elektronikk og halvledere. Samtidig er det politiske landskapet fragmentert, fra demokratier til autoritære ettpartistater og militærdiktaturer.

 

Rivaliseringen mellom USA og Kina har skapt et klima der investeringer og infrastruktur handler like mye om maktbalanse som økonomi. For politiske aktører som ønsker å kombinere solidaritet med kritisk analyse, er Sørøst-Asia ikke en perifer arena, men et tydelig eksempel på spenningen mellom økonomisk modernisering, sosial rettferdighet og politisk uavhengighet. Dette gjelder også Norge, som gjennom handel, investeringer og klimasamarbeid er tett knyttet til regionen. Norge har styrket sine diplomatiske og politiske forbindelser med land som Indonesia og Vietnam.

 

Økonomisk utvikling og teknologisk integrasjon

Utviklingen i Sørøst-Asia siden 1960-tallet må sees i sammenheng med avkoloniseringen og en målrettet satsing på industrialisering. Da Singapore ble selvstendig i 1965, satset landet raskt på eksportrettet økonomi og høyteknologi, støttet av store investeringer i havner, industri og finans. På 1970-tallet etablerte Malaysia frihandelssoner i Penang, som tiltrakk teknologigiganter som Intel og Hewlett-Packard. I samme periode satset Thailand og Indonesia på lave lønnskostnader og arbeidsintensive næringer for å lokke til seg utenlandske investeringer. I Vietnam førte Đổi Mới-reformene i 1986 til en gradvis overgang fra planøkonomi til markedsbasert økonomi, med staten som fortsatt viktig aktør i sentrale sektorer.

 

Parallelt har også Norge styrket sitt økonomiske nærvær i regionen. Norske selskaper investerer særlig innen fornybar energi, telekommunikasjon og råvareutvinning. Myndighetene har inngått bilaterale avtaler om skogbevaring og karbonkreditter, blant annet med Indonesia. Norge importerer elektronikk, tekstiler og råvarer fra ASEAN-landene, mens eksporten består blant annet av fisk, teknologiprodukter og maritimt utstyr. Ifølge Statistisk sentralbyrå eksporterte Norge varer til ASEAN for 21,7 milliarder kroner i 2024, mens importen beløp seg til over 35 milliarder kroner hovedsakelig halvledere, tekstiler og maskiner. Disse gjensidige økonomiske forbindelsene gir Norge en politisk rolle i regionen ikke som nøytral observatør, men som en aktør med klare interesser knyttet til handel, klima og utenrikspolitikk.

 

Siden 1990-tallet har regionen hatt noen av verdens høyeste vekstrater. Vietnam har i over to tiår hatt en gjennomsnittlig BNP-vekst på mer enn 6 prosent. Malaysia har blitt en ledende eksportør av elektronikk, med en eksportverdi på over 110 milliarder dollar i 2022. Singapore har etablert seg som regionens finansielle nav, med BNP per innbygger på over 84 000 dollar. Men denne veksten er ikke jevnt fordelt: I Kambodsja er BNP per innbygger bare 2 429 dollar, og i Burma levde før kuppet i 2021 over 40 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen. I Indonesia lever fortsatt mer enn 5 prosent i absolutt fattigdom.

 

Halvledere, mineraler og digital avhengighet

Teknologisk utvikling har gjort regionen sentral i globale verdikjeder. Malaysia, Vietnam og Singapore har blitt nøkkelland for halvlederproduksjon og testing, og særlig Malaysia har blitt et geopolitisk presspunkt. Her investerer både USA og Kina tungt, samtidig som produsentene balanserer press fra begge sider. Amerikanske eksportrestriksjoner og kinesisk teknologipolitikk setter grensene for hva som kan utvikles og produseres. Arbeidsforholdene i sektoren er samtidig preget av lave lønninger og manglende regulering.

 

I tillegg til høyteknologi, satser regionen også tungt på energi og mineraler. Indonesia og Filippinene har store forekomster av nikkel og kobolt, råvarer som er avgjørende for batteriproduksjon og grønn teknologi. Kinesiske og vestlige selskaper konkurrerer om kontrakter og konsesjoner, mens lokalbefolkning og fagforeninger ofte utelates fra beslutningsprosesser. Uregulert gruvedrift og miljøskader er utbredt. Flere studier har vist at investeringene ofte kanaliseres gjennom lukkede avtaler mellom stater og selskaper, der ansvar for sosial og miljømessig bærekraft blir skjøvet til side.

 

I mange tilfeller er teknologiinvesteringene ikke bare økonomiske prosjekter, men også verktøy for geopolitisk innflytelse. Kontroll over 5G-infrastruktur, datalagringssentre og AI-kapasitet inngår i en bredere kamp mellom stormakter om å definere fremtidens digitale arkitektur. Sørøstasiatiske land presses til å velge leverandører og sikkerhetssystemer, ofte i bytte mot markedsadgang, lån eller sikkerhetsgarantier. Dette bidrar til å sementere en ny form for digital avhengighet, der stater i Sør er brukere av teknologier de ikke selv kontrollerer.

 

Politisk landskap og imperialisme i ny form

Sørøst-Asia rommer ulike styreformer, fra demokratier med aktive sivilsamfunn til autoritære ettpartistater. Vietnam og Laos styres fortsatt av kommunistpartier med sterk sentral kontroll, mens Singapore forener høy økonomisk effektivitet med begrenset politisk åpenhet. I Kambodsja og Burma har håp om demokratisering blitt avløst av mer autoritært styre.

 

Filippinene og Indonesia viser hvordan demokratiske rammer kan skjule sterke autoritære trekk. I Filippinene ble Ferdinand Marcos Jr. valgt til president i 2022. Som sønn av den tidligere diktatoren Ferdinand Marcos, vant han valget etter en kampanje preget av familieforherligelse og systematisk desinformasjon. I Indonesia ble Prabowo Subianto valgt til president i 2024, en tidligere general med nære bånd til Suharto-regimet og anklager om menneskerettighetsbrudd. Begge representerer en type populistisk maktkonsentrasjon der demokratiske institusjoner består, men reell maktutøvelse ofte skjer uten bred folkelig forankring.

 

Samtidig er regionen gjenstand for en intens stormaktsrivalisering, der USA og Kina konkurrerer om innflytelse gjennom ulike virkemidler: økonomiske investeringer, teknologisk samarbeid og militær tilstedeværelse. Flere land har inngått avtaler om baseadgang og militært samarbeid med USA, som Filippinene under Enhanced Defense Cooperation Agreement (EDCA), der amerikanske tropper og utstyr er permanent utplassert. Kina på sin side har bygget kunstige øyer og militære installasjoner i Sør-Kinahavet og inngått infrastruktursamarbeid i regionen via Belt and Road Initiative. Også Japan, Australia og EU har økt sitt nærvær, noe som gjør regionen til et komplekst geopolitisk skjæringspunkt.

 

Denne typen påvirkning omtales ofte som «nyimperialisme» ikke gjennom direkte kolonial kontroll, men via avhengighetsbånd og maktutøvelse gjennom investeringer, lån, teknologisk standardisering og militærbeskyttelse. Kinas infrastrukturprosjekter har i flere tilfeller ført til gjeldsavhengighet, som i Laos, der store deler av jernbanenettet eies og drives av kinesiske selskaper. USA knytter samtidig forsvarspolitiske garantier til krav om teknologisk tilpasning, markedsadgang for vestlige selskaper og støtte i sikkerhetspolitiske spørsmål.

 

Dette bidrar til å forrykke maktbalansen internt i flere land. Beslutninger om teknologipartnere, forsvarsavtaler og råvareutvinning tas ofte i lukkede prosesser mellom regjeringer, militære og næringsliv. Det svekker demokratisk innsyn og åpner for klientelisme og korrupsjon. For små og mellomstore stater betyr dette økt sårbarhet ikke bare for ekstern dominans, men også for maktkonsentrasjon internt.

 

Stormaktsrivaliseringen handler derfor ikke bare om geostrategi, men også om hvilken utviklingsvei regionen skal følge. Skal Sørøst-Asia bli en arena for teknologisk avhengighet og autoritær stabilitet, eller finnes det rom for bredere folkebevegelser, rettighetskamp og nasjonal kontroll over ressurser?

 

Sørøst-Asia fremstår i dag som en testarena for maktutøvelse i det 21. århundre, der teknologi, infrastruktur og sikkerhet smelter sammen i nye former for geopolitisk dominans. For å forstå denne utviklingen og utfordre dens premisser trengs både kritisk analyse og solidariske alternativer.

 

Norges rolle i imperiets randsoner

Sørøst-Asia viser hvordan imperialismen i dag fungerer gjennom investeringer, teknologistandarder og militær tilstedeværelse. Land som Malaysia og Filippinene står i frontlinjen mellom profitt og press, vekst og avhengighet. Når Norge importerer mikrochips eller inngår klimapartnerskap, er vi del av dette bildet.

Et reelt solidarisk engasjement innebærer mer enn gode intensjoner. Det krever støtte til rettferdig utvikling, arbeiderrettigheter og nasjonal suverenitet også når det strider mot økonomiske interesser. I møte med en verdensorden der stormakter former premissene for utvikling, trenger vi analyser som avdekker maktens infrastruktur.

Sørøst-Asia er ikke bare en vekstregion, men et speil for hvordan makt, økonomi og avhengighet former global politikk. Å forstå denne dynamikken er avgjørende også for oss.

Er Hamas en motstandsbevegelse eller er den en terrorbevegelse? Det korte svaret er at de to ikke er gjensidig ekskluderende.

På den ene siden er det korrekt å si at Hamas er en motstandsbevegelse, gitt at den kjemper mot den israelske okkupasjonen. Begrepet er derfor nyttig rent deskriptivt fordi den er kontekstuell: Den sier noe implisitt om omgivelsene og den politiske situasjonen Hamas ble opprettet i og opererer innenfor. For palestinerne har i henhold til internasjonal lov rett til å yte motstand mot okkupasjon som ethvert annet folk med krav på selvbestemmelse.

 

Likevel setter den humanitære folkeretten klare begrensninger for metodene og midlene palestinerne kan bruke i sin kamp mot okkupasjonen. Det er for eksempel klart at det er ulovlig å ramme sivile, at det må skilles mellom sivile og militære mål, og at visse våpen og taktikker er forbudte.

 

Derfor er det korrekt at Hamas er en terrorbevegelse i den grad den har, og fortsatt bruker, terrorisme som et middel i kampen mot den israelske okkupasjonen. Selvmordsbombeaksjonene under Den andre intifadaen (2000–2005) mot sivile israelere på nattklubber, handlegater, pizzasjapper og kafeer er eksempler. Angrepet 7. oktober i 2023 – hvor 1200 israelere ble drept, flertallet sivile – er et annet. 7. oktober skapte sjokkbølger ikke bare på grunn av det høye antallet drepte israelere, men også på grunn av den brutaliteten som ble utvist.

 

Likevel mener jeg det er viktig at Hamas rent analytisk ikke reduseres til en terrorbevegelse fordi Hamas er mye mer enn den volden som den utfører. I tillegg til den militære vingen, Izz al-Din al-Qassam-brigaden, består også Hamas av en politisk ving med politikere, diplomater og aktivister som deltar i legalt politisk og demokratisk arbeid. Hamas består også av en sosial ving som fram til 7. oktober for to år siden tilbød en rekke velferdstjenester til den palestinske befolkningen med et nettverk av barnehager, sportsklubber, legetjenester og apoteker som tilbyr medisiner til subsidiert pris. Det er ikke ett Hamas, det er mange.

 

Fra Brorskapet til Hamas

I dag tar vi gjerne for gitt at palestinske, islamistiske grupper deltar i den palestinske væpnede motstandskampen. Hamas, Den islamistiske motstandsbevegelsen, er kanskje den fremste representanten. Palestinsk islamsk jihad – som ble grunnlagt i 1981, og som begynte med angrep mot israelske mål fra 1984 – er et annet eksempel. Som den tredje største væpnede bevegelsen i de okkuperte områdene og den nest største på Gaza-stripen er de av betydning.

 

Slik har det ikke alltid vært. Tvert imot, forløperen til Hamas, Det palestinske muslimske brorskapet, nektet å delta i politisk arbeid eller væpnet kamp. Slik de så det, var palestinerne under okkupasjon fordi de hadde vendt seg bort fra den smale sti. Det hadde svekket dem moralsk og ideologisk og religionen hadde blitt erstattet av «okkupasjonens kultur» med alkohol, utroskap og umoral. Tiden var ikke rede for å kjempe mot okkupasjonen så lenge den ideologiske grunnmuren og den styrken som var nødvendig, hadde kommet på plass. Ved å tilby sosiale tjenester (både et rekrutteringsmiddel og en direkte respons på de miserable leveforholdene i Gazas flyktningleire) og ved å misjonere ville et genuint islamsk samfunn stige fram,  nedenfra og opp. Bare da ville palestinerne kunne få slutt på okkupasjonen. Frigjøring kom gjennom individets frelse.

 

Det eksisterte ikke noen reelle organisatoriske alternativer hvis du var en palestiner i Gaza på begynnelsen av 1980-tallet og ønsket å delta i væpnet kamp mot Israel. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) var både militært og politisk irrelevant i de okkuperte områdene, særlig etter evakueringen fra Beirut i 1982. Brorskapet nektet å befatte seg med politisk eller militært arbeid. Det gjorde at en gruppe unge palestinske studenter konfronterte ledelsen i Brorskapet i denne tidsperioden. De argumenterte for at den islamske palestinske bevegelsen ikke bare skulle delta i, men lede den væpnede palestinske kampen. De lyktes aldri med å overbevise Brorskapet og valgte istedenfor å danne sitt eget politiske prosjekt som ville frigjøre Palestina gjennom geværløpet. I dag kjenner vi denne organisasjonen som Palestinsk islamsk jihad.

 

Palestinsk islamsk jihad begynte med spektakulære angrep mot israelske mål fra 1984. Knivstikkinger, bombeangrep, og skyting. Dette skapte en reell hodepine for Brorskapsledelsen. De spektakulære angrepene hypnotiserte den yngre garden som begynte å stille de samme spørsmål om deres egen rolle: «Hvorfor kan ikke vi gjøre noe? Hvor lenge skal vi være fornøyd med å studere Koranen og misjonere?» Da Den første intifadaen brøt ut i 1987 valgte derfor ledelsen av Det muslimske brorskapet å danne Hamas for å unngå politisk irrelevans.

 

En heterogen massebevegelse

Da Hamas ble dannet, stod bevegelsen ovenfor et valg: Skulle bevegelsen forbli et lite, men et sterkt doktrinært kaderparti som Det muslimske brorskapet som krevde lang ideologisk trening før man fikk lov til å bli medlem, eller skulle Hamas bli et masseparti. Ledelsen bestemte seg for det siste. Men for at det skulle gå, måtte Hamas også utvide sin definisjon av hva det ville si å være en ekte muslim, og dermed også Hamas-tilhenger.

 

Det var dermed ikke én grunn til at palestinere ble med i Hamas. Noen kunne bli med i Hamas fordi de regnet islamistbevegelsen som den best egnede plattformen for å bli med i den væpnede motstandskampen. Andre ble med fordi de var sterkt imot Oslo-avtalen. Andre igjen ble med i Hamas fordi de ble ansett som et frommere alternativ til det korrupte Fatah. Til slutt var det også de som ble med i Hamas fordi vennene deres ble med i Hamas. Fordi Hamas avideologiserte sin tolkning av religion fra tidlig 1990-tall, var det nå et spenn av ulike meninger i bevegelsen om hva bevegelsen burde gjøre og hva målet burde være. Det var grunnleggende diskusjoner om hva Hamas var og for hvem de skulle være.

 

Hauker og duer

Et skille oppstod i Hamas mellom hauker og duer, pragmatikere og ideologer. Tradisjonelt er det to spørsmål som har skilt de to: Spørsmålet om vold og territorielle ambisjoner. Haukene i Hamas har for eksempel tradisjonelt ønsket å prioritere vold som det best egnede middelet for å frigjøre palestinerne. De har også vært villige til å bruke svært brutal vold – terror – for å få det til. De mer moderate i Hamas er ikke nødvendigvis pasifister, men de ønsker å prioritere annet arbeid som velfjerdstjenester eller politisk reform. De er også imot de mest brutale midlene. Nestlederen i Hamas, Ismail Abu Shanab, som ble likvidert av israelerne i 2003, var for eksempel helt og holdent imot bevegelsens bruk av selvmordsbombinger.

 

Haukene har også tradisjonelt ønsket å etablere en palestinsk stat fra Jordanelva i øst til Middelhavet i vest. Duene i Hamas har på sin side åpnet opp for en tostatsløsning med en palestinsk stat side om side med en israelsk. Dette er like mye et uttrykk for realisme som ideologi. De aksepterer ikke Israels legitimitet, men de anerkjenner Israel som en realitet på bakken som de må forholde seg til.

 

Selv om motsigelsen mellom hauker og duer fungerer godt som et analytisk rammeverk for bevegelsen som helhet, er den likevel vanskelig å operasjonalisere på individnivå fordi medlemmer og ledere av Hamas er like komplekse som det vi er. Nestlederen i Hamas, Saleh al-Aruri, som ble likvidert av israelerne i 2024, var for eksempel en forkjemper for væpna kamp og en av nøkkelpersonene bak bevæpningen av palestinske militante på Vestbredden fra 2020. Han var også en forkjemper for forsoning med De palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden og for utlysning av nye, demokratiske palestinske valg. Mens en leder i Hamas kunne være hauk i ett spørsmål, kunne han være due i et annet.

 

Like fullt kan de endre mening over tid. Mahmoud al-Zahar regnes for eksempel i dag som en av de mest kompromissløse i bevegelsen. På 1990-tallet ble han likevel regnet som en due og han ble til og med drapstruet av den væpnede vingen fordi han åpnet opp for en fredsavtale med Israel. Dette endret seg i 2003 da israelerne forsøkte å likvidere al-Zahar med å bombe hjemmet hans. Al-Zahar overlevde, men sønnen hans ble drept og datteren lemlestet. Det var først da al-Zahar utviklet seg til en av de mest notoriske haukene i Hamas.

 

Intern maktkamp

Hvilken vei Hamas har valgt, har i stor grad vært avgjort av den interne maktkampen. Hvis haukene har hatt overtaket, har det gjerne betydd en eskalering av volden. Hvis duene har hatt overtaket, har det gjerne betydd våpenhviler og valgdeltakelse som man så i 2006.

 

Hamas sin voldsutøvelse er også koblet til organisasjonsstrukturen. Opprettelsen av en militær ving, en sosial ving og en politisk ving – hvor alle nøt en stor grad av autonomi – var en sikkerhetsmekanisme for å forhindre at Hamas ikke skulle knuses av israelsk opprørsbekjempelse. Hvis én i Hamas sin politiske ving ble arrestert, ville han ikke ha noen informasjon om de militære planene å gi bort.

 

Selv om Hamas’ oppdeling var ment å beskytte bevegelsen, førte den også til uklare hierarkier og en fragmentering av autoritet mellom politisk-religiøse ledere og militære aktivister. Det politiske lederskapet var rett og slett ute av stand, til tider, til å holde tilbake soldatene på bakken. De visste ikke alltid om planlagte angrep. Hamas sin spirituelle leder, Ahmad Yassin, innrømmet for eksempel at ofte visste bare soldatene i al-Qassam-brigadene om sin egen militære celles eksistens. Det hadde følgelig ingen betydning at hans nestleder, Ismail Abu Shanab, var sterkt imot selvmordsbombeaksjonene hvis det militære lederskapet ikke delte hans oppfatning.

 

Mens viktige ledere i den politiske fløyen forsøkte å utvikle et levedyktig politisk prosjekt, var den militære fløyens eksistensgrunnlag å bekjempe en ekstern fiende. Mens sistnevntes atferd ble diktert av operasjonell effektivitet og hemmelighold, konkurrerte førstnevnte om popularitet, legitimitet og synlighet. Selv om Hamas er en disiplinert bevegelse, har det oftere vært regel enn unntak at den væpnede og politiske fløyen kontinuerlig manøvrerer i forhold til hverandre. Noen  ganger er det i samspill, mens andre ganger er fløyene uavhengig av hverandre og i konflikt.

 

Hvordan er Hamas organisert?

Hvorfor har Hamas’ indre virkemåte betydning? Hovedsakelig fordi det er i Hamas at viktige politiske retningsvalg for motstandskampen avgjøres. 

 

Hamas boikottet formelt valget til lovgivende forsamling i 1996 av frykt for å legitimere Oslo-avtalen. De mente valget var rigget til fordel for deres argeste konkurrent, Fatah. Mye hadde endret seg fra da støvet fra Den andre intifadaen hadde lagt seg.

 

Fredsprosessen hadde mislyktes, den politiske autoriteten til den karismatiske Yasser Arafat var vekk, og Israel hadde formelt trukket seg ut av Gazastripen i 2005. Hamas’ rolle i den andre intifadaen hadde også styrket dens posisjon, og bevegelsen mente de hadde krav på en styringsrolle. Den andre runden av de palestinske lokalvalgene oppmuntret Hamas-medlemmer i Gazastripen.

 

Deres militære fløy, Izz al-Din al-Qassam-brigadene, var også betydelig svekket etter år med israelsk opprørsbekjempelse. Selv om haukene i Hamas derfor protesterte kraftig mot beslutningen om å delta i valget i 2006 og heller valgte å fortsette Den andre intifadaen, ble deres innvendinger ikke tatt til følge på grunn av militær svakhet og en palestinsk folkelig oppfatning om at vold ikke kunne oppnå palestinske nasjonale ambisjoner. Duene seiret derfor. De ønsket å demonstrere at Hamas var en demokratisk bevegelse som aksepterte politiske regler og internasjonale normer.

 

EUs boikott av den påfølgende Hamas-regjeringen hadde en ødeleggende effekt. Selv om EU oppmuntret til islamistisk deltakelse i den politiske prosessen før valget i 2006, nektet EU likevel å akseptere resultatet. I stedet for å holde seg til sitt erklærte mål om å fremme demokrati i nabolaget, besluttet EU å slutte seg til FN, USA og Russland om å boikotte Hamas-regjeringen. Hamas hadde ikke investert noen forventninger i USA, men det var en åpenbar skuffelse over responsen fra europeiske ledere.

 

Hamas sin respons på boikotten – som viste tegn til moderasjon ved å gi PLO og Mahmoud Abbas mandatet til å forhandle med Israel, akseptere etableringen av en palestinsk stat på 1967-grensene, og akseptere tidligere avtaler – var forgjeves. I stedet for å oppmuntre til ytterligere pragmatiske skritt og påvirke Hamas i en strategisk retning,  krevde EU umiddelbar overholdelse av Kvartettens prinsipper. 

Selv om Kvartetten hadde som mål å svekke Hamas som helhet, undergravde den i stedet en spesifikk fraksjon i bevegelsen: Autoriteten til duer som Ahmed Yousef, som hadde investert mye av sin politiske kapital i å overbevise sin bevegelse om først å delta i valg og så akseptere kompromisser for å sikre internasjonal anerkjennelse, ble effektivt utradert. De interne valgene til Hamas’ rådgivende råd i august 2008 – det høyeste autoritative organet i bevegelsen – gjenspeiler dette. Der ble støttespillerne av det demokratiske eksperimentet til slutt stemt ut. Det banet vei for en yngre generasjon militante fra den andre intifadaen som ble ansvarlige for å tøyle duene og remilitarisere Hamas gjennom 2010-årene.

 

Duer uten seire

La meg derfor gjenta spørsmålet stilt ovenfor: Hvorfor har Hamas’ indre virkemåte betydning? Fordi den feilaktige analysen av Hamas muliggjorde en internasjonal boikott som ikke lyktes i å svekke Hamas. I stedet styrket den utilsiktet haukene i Hamas som mente at bare vold kunne befri palestinerne – og argumenterte for at omverdenen alltid ville motsette seg dem som palestinere og som muslimer. Den fortsatte isoleringen av bevegelsen forsterket bare deres holdning.

 

Angrepet 7. oktober skjedde derfor i bunn og grunn fordi duene i Hamas hadde få, om noen, seire å vise til etter at bevegelsen vant stortingsvalget i 2006. De ble følgelig satt på sidelinjen av de i bevegelsen som forfektet bruk av ekstrem vold for å bryte den palestinske blindveien. Politisk hadde Hamas ikke brakt palestinerne noe nærmere frigjøring. Et status quo var effektivt etablert i Gaza som forble isolert, fattig og fullstendig avhengig av bistand under blokade. Til tross for sporadiske oppblussinger gjennom 2010-årene, gjorde de lite for å forstyrre det israelske dagliglivet eller rokke ved oppfatningen om at det var mulig å pasifisere 2 millioner palestinere på ubestemt tid. Palestinerne i Gaza var ute av syne og ute av sinn, mens Hamas viste seg overraskende dyktige til å sikre lov og orden på stripen. Dette var Hamas’ catch-22, som Tareq Baconi har påpekt: Israel var fornøyd med å la Hamas administrere dagliglivet i Gazastripen som styringsmakt, samtidig som de brukte den islamistiske bevegelsen som trumfkort for aldri å oppheve blokaden.

 

Nå er det uttalte målet å knuse Hamas, å utslette det fra overflaten, i en militærkampanje som International Association of Genocide Scholars nå sier har passert de juridiske kriteriene for folkemord i Gaza. Selv om, eller kanskje fordi, Hamas er betydelig svekket, har konfliktene og motsetningene innad i bevegelsen om veien videre intensivert seg. 

 

Er det mulig å utøve innflytelse på bevegelsen slik at duene seirer? Eller vil veien mot fullstendig ødeleggelse fortsette?

Dette er en ny serie i mitt nyhetsbrev om mine favorittjournalister, som jeg beundrer for mot og ærlighet og måten de gjengir nyhetene på slik de har opplevd og analysert dem.

 

Da Ari Gautier fra Melahuset ba meg komme og besøke kulturhuset hans, ble jeg fristet av to grunner. For det første hadde jeg aldri vært i Norge, men hadde fra 2018 skrevet nesten hver måned for Klassekampen. Jeg ville møte de som lager avisen. For det andre ville jeg møte Odd Karsten Tveit. Og selvfølgelig ville jeg snakke med min Klassekampen-kollega Yohan Shanmugaratnam om det å rapportere om verden.

 

Jeg hørte først om Odd Karsten Tveit av Robert Fisk under gin-tonic-øktene våre i leiligheten hans i Beirut, eller da vi satt på Café Younes i Hamra for en kjapp prat før jeg måtte stikke av for å undervise eller møte noen. Jeg var ivrig til å spørre Fisk om Sabra og Shatila. Da jeg hadde gjort det etter mange møter, fortalte han meg om en fyr fra Norge som var så modig og i stand til å holde lidenskapene sine i sjakk slik at historien ble så nøyaktig som mulig. 

 

Denne fyren

Denne fyren, Odd Karsten Tveit, var i Beirut for NRK i 1979. Han hadde vært økonom, men bestemte seg for å bytte til journalistikk for å komme tett på historiene og ikke bare skrive om ting på avstand. Karsten ble værende i Beirut til 1983, og returnerte deretter to ganger til regionen (basert i Amman, Jordan fra 1990 til 1994 og deretter 2003 til 2007). I Pity the Nation (1990) beskriver Fisk Karsten som en som hadde «en umettelig appetitt på selv å se hva som skjedde under Libanon-krigen. Han oppsøkte slagene.»

 

Journalister som «drar til slagmarken», drar ikke dit for å se røyken og skuddene. Det sier deg svært lite. Kanskje du kan få en følelse av moralen til de som kjemper, eller du kan lære om frontlinjens skjørhet på den ene eller andre siden. Men du kan aldri lære om krigens politikk eller om brutaliteten til mennene som sender guttene for å dø. Det lærer man ofte best i villaer og kontorbygg, der våpenhandler gjennomføres og kart omskrives. Karsten dro ikke til frontlinjen for adrenalinet. Han dro for å forstå hvor stygt det var mot sivilbefolkningen. Sånt blir ofte tilslørt i militære rapporter, spesielt når israelske presseoffiserer svinser rundt vestlige journalister, mens de palestinske organisasjonene ikke har ressurser til et pressekontor. Sannheten blir spunnet til fordel for de mektige. 

 

Frontlinjen

Et besøk til frontlinjen kan gi deg et vindu inn i en virkelighet som ellers ikke er tilgjengelig. I Karstens bok, Libanon farvel: Israels første nederlag (2001)  (Goodbye Lebanon: Israel’s First Defeat (Limmasol, Kypros: Rimal Books, 2013) rapporterer han uanfektet under den israelske invasjonen av Libanon og okkupasjonen av landet. Du kan se klipp fra rapportene på nrk.no, da får du en følelse av stilen.

 

Det var en glede å møte Karsten i Oslo. Han har et smittende smil og er ydmyk om egne styrker. Vi snakket kort om  innvirkningen Fisk og hans, så vel som andres, reportasjer har hatt om Sabra og Shatila. Han skriver om det med karakteristisk ro:

Vi prøvde å oppføre oss rolig og fornuftig. Jeg hadde et klart hode og rapporterte inn i lydopptakeren min. Men kroppen min reagerte. Jeg kastet opp hele tiden. Jeg prøvde å telle hvor mange lik jeg så, fordi jeg visste at det ville bli stilt spørsmål senere om vi snakket sant eller overdrev. Senere lagde jeg en dokumentar basert på videoklipp som andre hadde lagd, kombinert med mitt eget materiale som radioreporter. I Brennpunkt-dokumentaren på NRK, Sporene etter Sharon, får du alt. 

 

En reporter er en som prøver å skrive ned det hun eller han ser og opplever, og forsøker å sørge for at elendigheten i verden ikke forringer skrivingens menneskelighet. Hvis en reporter gjør feilen med å bruke for mange adjektiver og unødige digresjoner, kommer reporteren i veien for historien og dens leser. Men reporteren kan aldri forsvinne. Karsten kaster opp. Styggheten han ser i den israelskproduserte massakren påvirker ham dypt. Da jeg møtte ham som medmenneske, visste jeg at det var dette som gjorde ham til en god reporter. Gode reportere er ikke de som forstår historien, men de som rapporterer med medfølelse og ydmykhet. Du kan produsere så mange historier du vil, og aldri være i stand til å formidle dem fornuftig. For det trenger du menneskelighet og ydmykhet. 

 

Du må kaste opp når du blir konfrontert med stygghet. 

 

(Oversatt av Unni Kjærnes, Gnist)

Svalbardtraktaten trådte i kraft for 100 år siden og ga Norge suverenitet over øyriket. Traktaten er en del av den internasjonale folkeretten. Den har ingen reservasjoner til norsk suverenitet, men pålegger Norge å følge bestemmelsene i traktaten. To av de viktigste er likebehandling av alle stater og deres innbyggere når det gjelder opphold og næringsvirksomhet samt bestemmelsen om at Svalbard ikke skal brukes i krigsøyemed.

Om Norge ikke forsvarer disse bestemmelsene kan norsk suverenitet risikere å bli utfordret.

 

En satellitt i bane rundt jorda som passerer over begge polpunktene, har en omløpstid på ca. 90 minutter. Fordi jorda roterer under den, vil den ha dreiet ca. 1/16 del for hvert omløp. Det vil si at i løpet av ett døgn har satellitten gått rundt jorda 14–16 ganger og kan dekke (skanne) omtrent hele kloden i løpet av ett døgn. 

 

Ved hvert polområde på Svalbard og i Antarktis på Dronning Mauds Land har Norge etablert nedlastingsstasjoner for data fra satellittene i jordomløp over polpunktene. Dette gjør at data fra satellittene kan lastes ned omtrent hvert 45. minutt, som via radio og fiberoptiske linker kan nå kunden/brukeren innen 30–40 minutter etter nedlasting. Hovednedlastingssted er SvalSat på Svalbard. Både den og TrollSat i Antarctis er eid av Kongsberg Satellite Services (KSAT) som igjen er eid av Kongsberg Defence and Aerospace, som igjen er eid av Norwegian Space Center, som er eid eid av Næringsdepartementet.

 

Svalbardtraktaten pålegger Norge å ikke bruke Svalbard til offensiv krigføring. På engelsk: «warlike». Norges myndigheter påstår at stasjonene ikke benyttes til slike formål siden alle satellittene som det nedlastes data fra, er sivile, kommersielle satellitter. Forsøk fra USA og Tyrkia på å få lasta ned data fra reine militære satellitter er blitt avvist. Dette hindrer ikke at militære institusjoner i en rekke land kan kjøpe/abonnere på bildedata, radiodata og tilsvarende fra disse kommersielle satellittene.

 

Journalisten, forfatteren og reporteren Bård Wormdal dokumenterer gjennom boka, Satellittkrigen. Pax (2021), hvor omfattende satelittdata nedlastet på Svalbard ble brukt offensivt i krigene mot Jugoslavia 1999, Afghanistan 2001, Iraq 2003. Hvis vi ser i hvilke sammenhenger dataene innhentes i, distribueres og brukes på, er det lite tvil om at det bryter med Svalbardtraktaten.

 

I nyere tid, det siste året, har Wormdal forfulgt dette videre som journalist uten at NRK som han har vært tilknyttet, ville publisere stoffet. En av disse artiklene ble publisert av tidsskriftet Revolusjon, viser at satelittdata fra Svalbard avslører GPS-jamming på slagfeltet i Ukraina.

 

Forsvar traktaten – så norsk suverenitet ikke svekkes

Svalbard er norsk land og Norge har rett til å utøve full suverenitet over øygruppa slik den er regulert i Svalbardtraktaten.

 

Traktaten tillater alle lands innbyggere som anerkjenner traktaten og norsk overhøyhet, å oppsøke og etablere seg på øyene under forutsetning av at de følger norsk lovgivning. Traktaten gir ikke næringsmessig fortrinn til den norske stat, norske selskaper eller statsborgere på bekostning av øvrige land.

 

Traktaten har et punkt 9 som har og kan bli et område for framtidig tvist rundt Norges rolle: Svalbard er og skal være demilitarisert. Norge har et sjølstendig ansvar for å sikre at ingen part etablerer flåtebaser, befestninger eller benytter øygruppen «i krigsøyemed». Enhver militær aktivitet med offensive formål er strengt forbudt. Norge må håndheve dette som suverenitetsinnehaver.

 

Det er anledning til norsk militær tilstedeværelse indirekte, som kystvaktskip, besøkende norske militære i uniform eller etablering av et norsk defensivt Heimevern om det skulle være ønskelig. Det er ikke anledning til å etablere permanente, militære befestninger. (Det finnes andre grunner til innsigelser om hvorvidt Norge bryter traktaten knyttet til offensiv militærisering på Svalbard. Dette kommer jeg tilbake til lengre ned i artikkelen.)

 

Historie i kortform

Norge fikk suverenitet over Svalbard som et resultat av fredsforhandlingene i Versailles etter 1. verdenskrig. Norge hadde meldt interesse/krav over Svalbard så tidlig som i 1871 (som del av unionen med Sverige). Arbeidet tiltok etter 1905 og sommeren 1910 var det en trepartskonferanse i Kristiania med Norge, Sverige og Russland hvor en kommisjon fra disse tre landene skulle ha en rullerende styring av øygruppa. Dette møtte sterke innvendinger fra Tyskland og USA som ble fulgt opp på en ny konferanse i Kristiania i 2012. Den tredje Svalbardkonferansen ble avholdt i juni 2014 med de samme innvendingene og motsetningene mellom landene.

 

Den 1. verdenskrig kom og Tyskland mistet innflytelse etter nederlaget. I Russland hadde det vært revolusjon, men bolsjevikene tok ikke del i krigsoppgjøret med Tyskland sammen med de andre vestmaktene som hadde stått mot Tyskland. Tvert om var vestmaktene involvert i en krig mot revolusjonsregimet i Russland for å knekke det. Norge hadde vært nøytralt under 1. verdenskrig, men den norske handelsflåten hadde gitt avgjørende bidrag til Storbrittania, Frankrike og USA i forsyningstjenesten i krigen mot Tyskland og dets allierte. Norge ble sett på, som sant var, et lite – og lite krigersk – land. Med bakgrunn i beliggenhet, historiske fiske- og fangsttradisjoner og målet om at Svalbard ikke skulle bli en del av eller brukes i stormaktsrivaliseringen.

 

Norge ble anerkjent og fikk overhøyhet og suverenitet over Svalbard gjennom Svalbardtraktaten 9. februar 1920, som trådte i kraft 14. august 1925. Siden da har dette vært internasjonal folkerett, og lite omstridt. Det er verdt å merke seg at Norge ikke bare har rett til å ivareta Svalbard gjennom sin overhøyhet og suverenitet, men en plikt etter Svalbardtraktaten til å gjøre det. Svalbard er mer norsk enn Norge. Norge kan vedta å gi bort Senja til et annet land om vi ville det, men vi kan ikke gi bort Svalbard.

 

Olje- og mineraler gir politisk strid med andre land

Artikkel 2 i Svalbardtraktaten pålegger Norge et særlig ansvar for miljø på land og til havs:

(Det) tilkommer Norge å håndheve, treffe eller fastsette passende forholdsregler til å sikre bevarelsen og – om nødvendig – gjenopprettelsen av dyre- og plantelivet innen de nevnte områder og deres territoriale farvann.

 

Som pålegg i en internasjonal traktat må man si at det var forutseende for 100 år siden. Nå trues det maritime miljøet rundt Svalbard av at Norge ikke har til hensikt å begrense mulig olje- og gassutvinning. Det har også gitt konfliktgrunnlag når andre traktatland mener at Svalbard har en egen kontinentalsokkel som de etter Svalbardtraktaten også kan drive næringsutvikling på. Norge har løst dette ved å hevde at Svalbard ikke har egen kontinentalsokkel, men står på en forlengelse av den norske kontinentalsokkelen. Det vil da si at områdene ikke omfattes av Svalbardtraktaten, men av samme lovgivning som gjelder for fastlandsNorge og områdene for øvrig på kontinentalsokkelen. Dette har ikke internasjonal aksept, til tross for at spørsmålet har vært behandlet  i norsk høyesterett, som har gitt Norge medhold i sin tolkning. Det er en pågående konflikt mellom Norge og EU som ikke aksepterer at  havbunnen utafor Svalbard ikke skal omfattes av Svalbardtraktaten.

 

Norge kunne ha parkert denne tvisten ved å erklære områdene rundt Svalbard som petroleumsfrie soner. Vi kunne ha brukt miljøargumenter og vært klare på at disse områdene aldri vil bli boret i. Se Helge Ryggvik sin bok, På kanten. Cappelen Damm (2021), for mer omfattende argumentasjon.

 

Andre signaturmakter vil da miste interessen for mineralressurser på og under havbunnen, og Norge ville ha oppfylt ytterligere en del av traktatens artikkel 2. Men, tvisten med EU om fiske rundt Svalbard fortsetter.

 

Norges økonomiske posisjon i verden er endret på 100 år

For 100 år siden var Norge lite, økonomisk svakt og hadde ingen militære operasjoner utenfor landets grenser. Norge er fortsatt et lite land, men uhyre rikt og har deltatt i flere av USAs krigseventyr etter Gulf-krigen i 1991. Norge har i alle sammenhenger valgt å slutte opp om en internasjonal orden med USA i spissen og støttet opp om en internasjonal, kapitalistisk og imperialistisk orden. Det er ikke så rart. Bruker man et av Lenins kriterier for en imperialistisk stat, «at kapitaleksporten spiller en større rolle enn vareeksporten», er Norge verdens største imperialistmakt i forhold til befolkningens størrelse. På grunn av Oljefondet.

 

Raseriet i befolkninga over Israels pågående folkemord mot palestinerne i Gaza og på Vestbredden har ført til at Norges tunge investeringer i Israel og i Israels krigsindustri er blitt trukket fram i lyset. Finansminister Jens Stoltenberg, regjeringa og stortingsflertallet svar er ikke å skjerpe de etiske retningslinjene for investeringer, men tvert om å oppheve en del av bindingene som fondet styres etter.

 

Tydeligere kan det ikke vises at Norge, som andre kyniske stater, har kun ett mål for øyet: å få størst mulig profitt gjennom maksimal utbytting, uansett menneskelige kostnader. Siden Norge ikke kan promotere og utvide sine finansielle ambisjoner militært aleine, har Norge knyttet seg til verdens største imperialist- og militærmakt, USA.

 

Pol-isen

Geografien på kloden har ikke endret seg nevneverdig på 100 år, med ett unntak. Isen i Arktis er i ferd med å smelte. Det gjør at det om sommeren snart er mulig å seile fra Stillehavet til Atlanterhavet over polen gjennom Nordøstpassasjen (Russland) eller Nordvestpassasjen (USA/Canada) 100 dager i året. Det vil redusere tid og fraktkostnader mellom disse havene med 30–50 %. Karbonutslippene vil reduseres med de samme prosentsatsene, noe som kan gi viktige bidrag til klima. 

 

I dag er det Russland og Kina som er i front når det gjelder å utvikle denne muligheten, men også USA og Canada. Man skulle tro at Norge som har bygd vesentlige deler av sitt industrielle grunnlag på fri sjøferdsel på verdenshavene, ville melde seg på i et slikt samarbeid. I stedet har Norge som en del av sin generelle sanksjonspolitikk mot Russland latt være å ha noen kontakt om dette framtidige transporteventyret. Det  containerskipet som seilte gjennom Nordøstpassasjen nå i oktober med russisk isbryterbistand, hadde Storbritannia som første anløpshavn før det gikk videre til Rotterdam.

 

I løpet av de samme 100 årene har den strategiske dimensjonen til Arktis i rivaliseringen mellom ulike stater endret seg totalt. De økonomiske og militære rivningene mellom USA, Russland og Kina gjør at polområdet kan bli sentralt, hvis det blir militære sammenstøt. Sannsynligheten er stor. 

 

Russlands folkerettsstridige krig mot Ukraina har økt den militære spenningen mellom Nato-landene og Russland. Samtidig har den økonomiske rivaliseringen mellom et økonomisk voksende Kina og et økonomisk svekket USA også sikkerhetspolitiske dimensjoner hvor USA vedvarende varsler et mulig framtidig oppgjør med Kina. Norske regjeringsmedlemmer som nåværende finansminister og tidligere generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg, bærer ved til bålet blant annet gjennom NATO-toppmøtet i Madrid juni 2022 ved å definere Kina som en trussel mot det Nord-atlantiske samarbeidet.

 

Russland har ca. 43 % av de landarealene som har sjøgrenser til Arktis. Canada er neste med ca. 22 %, deretter Danmark med Grønland med ca.16 % og USA og Norge med ca. 9 % hver. (Grovt vurdert ved å se på kartet.) Arktisk Råd består av disse landene samt land som har deler av territoriet nord for polarsirkelen, som Island, Finland og Sverige. I tillegg har seks permanente urfolksorganisasjoner sete i rådet.

 

Samarbeidet i Arktisk Råd er i realiteten frosset etter at de 7 øvrige medlemmene i Rådet har avvist å møte russiske politikere og tjenestegjørende på høgt nivå etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022. Russland utgjør nesten halvparten av Arktis. Ved å legge ned diplomatiet for å oppnå forvaltning gjennom felles drøfting og avtaler, overlater man til de(n) sterkeste å ta seg til rette. Da forsøker man å endre geografien med politiske vedtak. Som alle vet, går ikke det an. 

 

Er Russland den største trusselen i Arktis?

Årets mest aggressive utspill knyttet til Arktis kom president Trump med. I  mars i år foreslo han å annektere Canada med økonomiske midler.

Og om nødvendig annektere Grønland ved hjelp av militære midler.

Den siste pressekonferansen hvor dette presenteres, er surrealistisk.  Generalsekretæren i Nato, Mark Rutte, sitter ved siden av Trump og lar være å si ifra hvor uakseptabelt det er når USAs president truer et annet Nato-land. I stedet begynner Rutte å prate om Kina!

 

President Trumps aggressive utfall mot Canada og Danmark/Grønland er klare folkerettsstridige handlinger som krenker andre lands suverenitet, og det er USA og ikke Kina eller Russland som opptrer aggressivt i Arktis.

 

Folkeretten er utviklet over tid, og er nedfelt i internasjonale traktater og avtaler ofte knyttet til FN-organer, men også som avtaler som inkluderer mange, om ikke nødvendigvis alle land. Over tid etableres de som legitime gjennom hevd og avtaler.

 

«En regelstyrt verdensorden», «Tommyball»

USA står bare begrenset på den internasjonale folkerettens grunn og opererer kun med betegnelsen når det støtter deres egne interesser. USA har erstattet en internasjonal rettsorden basert på folkeretten med begrepet «En regelstyrt verdensorden». Dette kan høres tilforlatelig ut, men det er det ikke.

 

For å ta en sammenligning fra tegneserienes verden, i dette tilfellet fra «Tommy og Tigern». Her spiller Tommy med sin venn Tigern noe som heter «Tommyball». Det har én grunnregel, nemlig at Tommy kan forandre reglene under spillets gang. Tommy vinner alltid.

 

Bombingen av Jugoslavia i 1999 var ikke godkjent av FN og hadde ikke folkerettslig forankring. Det samme gjaldt USAs angrep på Afghanistan i 2001, USAs angrep på Irak i 2003 og bombingen av Libya i 2011. De var alle uttrykk for «Tommyball». USA lager regler som det passer seg best for å tjene sine egne mål. Dette fortsetter. 

 

Mens jeg skriver denne artikkelen, sender USA hangarskip til kystfarvannene ved Venezuela der de beskyter og senker mindre sjøgående båter fra Venezuela. FN protesterer. 

 

At de fremste norske politikerne, Jens Stoltenberg, som er satt til å fremme USA sine interesser, benytter begrepet «regelstyrt verdensorden» (les: USA alenegang), er forståelig. At det er kommet inn i vokabularet til representanter fra Rødt og SV, som noe positivt, er vanskeligere å forstå.

 

Den «regelstyrte verdensordenen» kan true den norske, folkerettsforankrede suvereniteten over Svalbard. Det er særlig de små landa i verden som er tjent med internasjonal forankring i folkeretten. Det bidrar til å hindre og hemme at verdens stormakter tar seg til rette overfor andre (og mindre) land, akkurat som de vil. 

 

Norge har i dag ingen uavklarte grensetvister med noe naboland. Det er bra. En offensiv norsk holdning til kontinentalsokkelspørsmålet rundt Svalbard kan bidra til konflikter, noe som utspiller seg nå. Denne konflikten er i hovedsak ikke mellom Norge og Russland. Hovedkonflikten i Arktis/Svalbard går mellom Norge og EU-land samt Storbrittania og Island knyttet til fiskerispørsmål og utnyttelse av hav og havbunnsutnytting rundt Svalbard.

 

Russland har protestert på besøk av kystvakt og fregatt på Svalbard med henvisning til traktatens pkt. 9. Der tar Russland feil, siden traktaten utelukker «warlike» militære øvelser. De har også protestert på nedlastingen av satellittdata gjennom SvalSat som brudd på samme traktatpunkt ved at data brukes i militæraksjoner. På det punktet har Russland rett, siden det er dokumentert at dette brukes i forbindelse med aktive, militære handlinger. 

 

En småstat som Norge har all interesse av å følge den internasjonale folkerettsordenen, også når det gjelder Svalbardtraktaten. Opptrer Norge prinsippløst i dette spørsmålet, settes egen suverenitet i spill. Beskyldninger om brudd på traktaten på ett område kan følges opp med beskyldninger om brudd på traktaten på andre områder.

 

Norges aksept av «en regelstyrt verdensorden», åpner for at andre krenker norske rettigheter gjennom vår egen prinsippløshet.

For å lære mer om situasjonen og utsiktene for kurdisk frihet, snakket Philip Degenhardt med Fayik Yagizay, representant for Folkets likestillings- og demokratiparti (DEM) i Europarådet. 

Hva er situasjonen for den kurdiske bevegelsen, den siste utviklingen i Syria og Tyrkia? Hun argumenterer for internasjonal anerkjennelse og solidaritet med kurderne.

Philip Degenhardt: La oss starte med den bredere konteksten. Hvordan vil du beskrive tilstanden til den kurdiske selvbestemmelsesbevegelsen i de fire statene der det kurdiske folket bor?

Fayik Yagizay: Vi er ved et kritisk punkt. Selv om den kurdiske saken har oppnådd politiske og institusjonelle framskritt, er disse fortsatt skjøre og konstant truet. I irakisk Kurdistan ser vi for eksempel en autonom administrasjon med et fungerende parlament og internasjonal anerkjennelse, men det fører ikke til virkelig rettferdighet eller demokrati. Korrupsjon er utbredt, sosiale tjenester er svake og politisk pluralisme er begrenset. Det kan se bedre ut utenfra, men folk på bakken står fortsatt overfor mange vanskeligheter. 

I Sinjar (by i Irak, red.) er situasjonen enda verre. Etter at IS ble presset ut, prøvde yazidi-samfunnet å bygge sine egne autonome strukturer. De har sine egne sikkerhetsstyrker og sivil administrasjon, og de ønsker ikke å bli styrt av regjeringen i Kurdistan-regionen (KRG) eller den sentrale irakiske staten, som begge svikta dem under ISIS-angrepene. De er under beleiring. Veier inn og ut kontrolleres, humanitær hjelp er begrenset, og regionen er fullstendig isolert økonomisk og politisk. Til tross for all den internasjonale retorikken er mer enn 2000 av de 5000 kvinnene som ble kidnappet av IS, fortsatt savnet. Det har ikke vært noen rettferdighet, ingen anerkjennelse, ingen gjenoppbygging.

Nye uniformer, samme ideologi

I Rojava – eller som vi nå kaller det, Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) – har vi en lignende historie. Den kurdiskledede administrasjonen bygde demokratiske, inkluderende institusjoner der alle etniske og religiøse grupper deltar. Men det syriske regimet har ikke endret seg i noen betydning. Selv under etterkrigstidens lederskap er staten fortsatt dominert av folk som tidligere ledet islamistiske militser som Al-Qaida og Al-Nusra. De endret uniformene sine, men ikke ideologien sin.

Philip: Hvis internasjonale aktører ønsker at våpnene skal tie, må de slutte å behandle politiske aktører som terrorister.

Fayik: Det internasjonale samfunnet beveger seg imidlertid mot en normalisering av Ahmed al-Sharaa, Syrias president. Han blir ønsket velkommen i diplomatiske fora, invitert til Paris og andre hovedsteder. Dette er ekstremt farlig. Uten garantier eller konstitusjonelle reformer kan normalisering føre til nye bølger av undertrykkelse. Al-Sharaa kan vente til han er økonomisk og diplomatisk sterkere, og deretter gå videre og knuse kurdisk autonomi igjen.

Philip: Hva må skje i Syria for å unngå en ny eskalering?

Fayik: Vi trenger en politisk løsning, ikke en militær. Det betyr konstitusjonell anerkjennelse av den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria. Det betyr internasjonal anerkjennelse av de kurdiskledede strukturene – ikke bare symbolsk, men juridisk og institusjonelt. Regionen er omringet, Tyrkia har stengt grensene sine, det syriske regimet engasjerer seg ikke politisk, og Irak opprettholder også restriksjoner. Det er nesten umulig å bygge en fungerende økonomi under disse forholdene.

Nå! Ikke om fem år

Ahmed al-Sharaa har sagt at han trenger fem år til før valg eller en ny grunnlov, men det er ikke akseptabelt. Det han ønsker, er fem år til for å konsolidere makten og gjenskape Syria i sitt bilde. Dette vil være en katastrofe – ikke bare for kurderne, men for religiøse minoriteter, sekulære arabere og progressive krefter i Syria.

Vi oppfordrer internasjonale krefter til å støtte en konstitusjonell prosess nå. Ikke om fem år, ikke etter tilbaketrekningen av amerikanske tropper, ikke etter nye bølger av fordrivelser – men nå! Hvis USA og andre ønsker et stabilt Syria, må de presse på for et desentralisert og inkluderende system som garanterer kurdernes og minoritetenes rettigheter.

Philip: Hvordan vil du beskrive fredsprosessen i Tyrkia?

Fayik: Det er ingen reell prosess på gang. Etter Öcalans erklæring bestemte PKK seg for å legge ned våpnene, oppløse seg selv og jobbe for en demokratisk løsning. Dette er en historisk avgjørelse, men Tyrkia har ikke tatt ett skritt for å gjøre det mulig. Öcalan er fortsatt i fullstendig isolasjon. Han har ikke tilgang til advokater, journalister, familie eller politiske samtalepartnere.

Den tyrkiske staten forventer at fred skal bygges uten dialog – men det er ikke slik fred fungerer. PKK uttalte tydelig: Vi ønsker å demobilisere, men ikke overgi oss. Vi ønsker å delta politisk. Men hvor er det juridiske rammeverket? Vil krigere bli sendt i fengsel? Vil de bli forvist? Hvem skal motta våpnene? ​​Hvor skal de dra?

Den beste sjansen for enhet er fred. Hvis Tyrkia og Syria beveger seg mot forhandlede løsninger, vil kurderne i alle fire deler av regionen kunne samarbeide friere.

Tyrkia 

Tyrkia nekter enhver tredjepartsmekling. Det finnes ingen overvåkingsmekanisme, ikke noe amnesti, ingen plan. I mellomtiden sitter tusenvis av medlemmer av HDP og dets etterfølger, DEM, fortsatt i fengsel. Våre medledere, Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ, er  fortsatt fengslet. Ti av våre folkevalgte ordførere er avsatt og erstattet av forvaltere. Syke politiske fanger nektes løslatelse.

Dette er ikke små tekniske detaljer – det er essensielle spørsmål om legitimitet. Fred er ikke et ord, det er en prosess som krever tillit, ansvarlighet og infrastruktur. Vi er villige, men den tyrkiske staten beveger seg ikke.

Philip: Europa har lenge behandlet den kurdiske bevegelsen med mistenksomhet eller direkte fiendtlighet. De anser PKK for å være en terrororganisasjon. Hvordan påvirker dette dynamikken i forhandlingene?

Fayik: PKK ble stemplet som en terrororganisasjon av EU og USA i 2002. På den tiden hadde PKK allerede erklært våpenhvile og trukket seg tilbake til Nord-Irak. Vi håpet at den tyrkiske regjeringen ville benytte anledningen til å innlede forhandlinger. I stedet brukte de terrorklassifiseringen som en begrunnelse for å avbryte dialogen og kriminalisere alle kurdiske krav.

I dag gjør denne betegnelsen at demokratisk politikk nærmest er umulig. HDP og DEM blir beskyldt for å opprettholde bånd til PKK bare fordi vi representerer kurdiske interesser. Ethvert krav om autonomi eller minoritetsrettigheter blir fremstilt som terrorisme. Hvis EU og USA virkelig støtter fred, bør de revurdere denne klassifiseringen – ikke som en tjeneste, men som en anerkjennelse av den politiske virkeligheten. PKK kjemper ikke mot sivile, de søker en politisk løsning. Hvis internasjonale aktører ønsker at våpnene skal tie, må de slutte å behandle politiske aktører som terrorister. Dette vil også styrke demokratiske aktører som HDP og sivilsamfunnet i Tyrkia.

Philip: Hvordan vurderer du den nåværende eskaleringen mellom Israel og Iran, og hvilke implikasjoner har det for kurderne?

Fayik: Vi er prinsipielt imot krig. Israels nylige angrep på Iran er farlige. De vil ikke demokratisere regimet – tvert imot, kan det styrke det. Vi tar avstand fra det iranske regimet. Vi kjemper mot dets autoritære styre og at de nekter rettigheter til kurdere, arabere, balutsjer, aserbajdsjanere og kvinner. Mange av våre venner ble henrettet av politiske årsaker. Likevel, bombing vil ikke føre til forandring.

Vi støtter protestene som startet etter drapet på Mahsa Jîna Amini (iransk kvinne som nektet å tildekke håret) . Slik vil forandring komme – nedenfra, gjennom demokratisk motstand. Internasjonale aktører bør støtte disse bevegelsene, ikke militær eskalering. 

Philip: Er kurdisk enhet mulig, gitt de ulike alliansene og maktbalansene i hvert land?

Fayik: Det er vanskelig, men ikke umulig, og det har vært en positiv utvikling. Mesut Barzani møtte Mazlum Abdi fra den autonome administrasjonen i Rojava. PKKs beslutning om å legge ned våpnene ble ønsket velkommen av aktører i Irak og Syria. Det ble holdt en konferanse for å bygge en felles kurdisk posisjon overfor det syriske regimet.

Dette er viktige skritt, men det finnes selvsagt utfordringer. KRG har sterke bånd til Tyrkia, inkludert økonomisk avhengighet, mens Den patriotiske unionen Kurdistan (PUK) opprettholder nære handelsforbindelser med Iran. Disse regionale alliansene kompliserer å bygge enhet, men det felles målet – anerkjennelse og selvbestemmelse – består.

Solidaritet betyr å ta parti – ikke i krig, men i kampen for verdighet.

Den beste sjansen for enhet er fred. Hvis Tyrkia og Syria går mot forhandlede løsninger, vil kurdere i alle fire deler av regionen kunne koordinere seg friere. Prioriteten nå er å sikre juridisk status for Rojava og å sørge for at kurdiske stemmer i Tyrkia kan bli hørt uten forfølgelse.

Philip: Hvordan kan progressive og sosialistiske bevegelser i Europa best støtte den kurdiske saken?

Fayik: Regjeringer handler ut fra interesser, progressive krefter handler ut fra verdier. Derfor ser vi til sivilsamfunnet, politiske bevegelser og organisasjoner som Rosa Luxemburg-stiftelsen. Dere er ikke nøytrale, dere styres av prinsippene om demokrati, rettferdighet og likhet.

Vi ber om deres støtte på fire måter. For det første, støtt fredsbygging – gjennom politisk press, prosjekter og solidaritet. For det andre, støtt utdanning og dialog – hjelp folk i Europa å forstå det kurdiske spørsmålet i sin fulle kompleksitet. For det tredje, støtt lokale initiativer – kommuner, kooperativer, sosiale og miljømessige prosjekter. For det fjerde, bidra til å legge press på regjeringene deres. Spør hvorfor de fortsetter å bevæpne Tyrkia eller normalisere Ahmed al-Sharaa uten betingelser.

Solidaritet betyr å ta parti – ikke i krig, men i kampen for verdighet. Vi ber ikke om veldedighet – vi ber om allianser.

(Oversatt av Erik Ness, Gnist.)

Radikale i Norge kaller seg antiimperialister og deltar i demonstrasjoner og aksjoner til støtte for palestinerne. Vi sier med stolthet at vi er mot USA-imperialismen over hele verden, mot NATO og mot EU – men for FN.

Gnist har intervjuet historikeren og medlem av Internasjonale sosialister, Helge Ryggvik, om Norge i en imperialistisk verden. Er Oljefondet våre sparepenger?

 

Erik Ness: Har Norge svin på skogen som gjør at Norge bør kalles imperialistisk?

 

Helge Ryggvik: Ja, helt klart, men selv mange på venstresiden har problemer med å ta det innover seg. Norge er et lite land, og små land kan vel ikke være imperialistiske? Norge har dessuten selv lange tradisjoner med å slåss for nasjonal frigjøring, imot utenlandsk dominans – mot Danmark, mot Sverige. Ja, under andre verdenskrig også mot en okkupant, Tyskland. Denne forhistorien spilte en mobiliserende rolle da flertallet stemte nei til EU i 1972 – og i 1994. Både Klassekampens Mari Skurdal og Civitas Kristin Clement skrev for et par år siden neste likelydende artikler om den «gode norske nasjonalismen».

 

Og har ikke Norge tradisjonelt vært en råvareprodusent? Er det ikke typisk for råvareproduserende land å være et offer for imperialisme, heller enn å være imperialistisk selv?

 

Erik: Hva mener du med imperialisme?

 

Helge: Mange kommunister og sosialister starter gjerne med Lenins teser når imperialisme skal defineres. Fordi tiden etter det forrige århundreskiftet er et skremmende eksempel på hvordan imperialistisk rivalisering kan lede til en verdenskrig, er det verdt å lese hva som ble skrevet på den tiden. Lenin var ikke den eneste. Bukharin, Hilferding, Hobson skrev også mye bra.

 

Men la oss holde oss til essensen hos særlig Lenin og Bukharin; nemlig at imperialismen er et naturlig stadium i kapitalismens utvikling. Lenin brukte betegnelsen «det høyeste stadiet». Siden verdenskapitalismen, og også imperialismen, har vært gjennom mange stadier etter det, kan det diskuteres hvor riktig det var. Men kjernen i forståelsen er ganske opplagt: Kapitalisme er et ekstremt ekspanderende system. Kapitalister lokalisert i ett land vil alltid komme til et punkt hvor de ikke kan øke kapitalakkumulasjon innenfor egne landegrenser.

 

Et selskap som bruker sin økonomiske makt til å presse igjennom bestemte politiske endringer når det opererer i et annet land, opptrer imperialistisk. En slik imperialistisk intervensjon blir dypere hvis selskapene, som de nesten alltid gjør, utnytter den politiske, økonomiske og militære makten til deres hjemstater for å fremme egne interesser i andre land. Men som vi kjenner fra historien, vil det ofte være de kapitalistiske statene som er de sterkeste drivkreftene. Ved å bruke militær og politisk makt tilrettelegger de for de kapitalistene som de selv lever av.

 

I tiårene etter andre verdenskrig har venstresidens fokus når det gjelder imperialisme, vært rettet mot vestlig utbytting i fattige land i Sør. Sovjetunionen var en slags motmakt, men med egne imperialistiske trekk. Invasjonen i Afghanistan var ikke det eneste eksemplet på det. I dag, hvor kapitalakkumulasjonen har nådd et langt høyere nivå også utenfor den vestlige sfæren, ser vi med Kina i spissen en enda sterkere rivaliserende, imperialistisk motmakt. Det er dette som gjør verdenssituasjonen så farlig. En ny storkrig virker å komme nærmere.

 

Erik: Men vil ikke Norge uansett være en liten brikke i en slik rivalisering mellom stormaktene?

 

Helge: Når Norge opptrer som imperialist i dag, foregår det først og fremst gjennom NATO-medlemskapet og en tett integrering i et globalisert kapitalistisk, vestlig dominert økonomisk system. Men det er viktig å forstå hvilken rolle Norge spiller innenfor et slikt system óg hvordan norsk kapitalekspansjon skaper en norsk imperialistisk offensiv. Da er det viktig å kjenne det norske borgerskapets karakter som i dag inkluderer den store mengden statlig kapital.

Fra dansketiden

Norge har et borgerskap som går tilbake til dansketiden. Det finnes kjøpmannsslekter i Bergen med aner helt tilbake til slavetiden. Men på slutten av 1700-tallet, samtidig med den kapitalistiske industrialiseringen av ikke minst Storbritannia, hadde danske og andre utenlandske investorer store skogeiendommer i Norge. Slik sett fantes det elementer av imperialistisk rovdrift på norske råvarer som lokalbefolkningen fikk lite igjen for. Etter 1814 ble imidlertid disse familiene assimilert inn i et fremvoksende norsk borgerskap. På slutten av 1880-tallet hadde akkumulasjonsprosessen i norsk trelastnæring kommet så langt at norske kapitalister kjøpte skog og etablerte drift i Finland så vel som langt nord og øst i russiske Sibir. Her opptrådde de på samme imperialistiske vis som deres forfedre en gang hadde opptrådt i Norge. Den første som påpekte at dette dreide seg om en slags imperialistisk drivkraft, var faktisk Høyre-historikeren Francis Sejersted.

 

Til havs

I den andre halvparten av 1800-tallet hadde skipsfart overtatt som den viktigste kapitalistiske næringen i Norge. Rederne hadde en sterkere norsk forankring enn «plankeadelen». Mange etablerte seg som småkonger i store og mindre byer langs norskekysten. Mange var også involvert i byggingen av skip. Men siden inntektene fra selve skipsfarten kom fra salg av tjenester og handel, ikke direkte utbytting av arbeidere i andre land, bidro ikke det til ambisjoner om norske landkrav. Men for å kunne operere fritt på verdenshavene, var rederne avhengige av å holde seg inne med den til enhver tid dominerende, maritime makten. Delvis av samme grunn var det avgjørende å befinne seg innenfor det dominerende handelsregimet. Rederstanden har derfor siden vært en pådriver for at den norske staten skulle holde seg inne med den til enhver tid dominerende makten på havene.

 

Dette har egentlig ikke forandret seg mye. Når Norge nå går til innkjøp av nye fregatter, er tankegangen den samme. Kommandørkaptein Steinar Paulsen skrev nettopp i Forsvarets Forum at med den store norske handelsflåten er det avgjørende for Norge «å sikre fri ferdsel på alle hav». Skipene vil imidlertid inngå i en britisk hangarskipstyrke som er tiltenkt å kunne operere under NATO-kommando i en eventuell konflikt med Kina i Asia.

 

Erik: Hva med tida mellom de to verdenskrigene?

 

Helge: I den perioden ser man fremveksten av en særegen, lokal, norsk imperialistisk offensiv. Denne var dels drevet frem av imperialismens ideologiske tvillingbror: nasjonalismen. Det mange historikere har beskrevet som den norske ishavsimperialismen, hadde også en økonomisk dimensjon. Med fremveksten av kapitalistisk drevet hvalfangst fikk Norge økonomiske interesser både i nordområdene og i Antarktisk hvor konsentrasjonen av ressurser var stor. Hvalfangsten var en slags blanding av skipsfart, råvareutvinning og industriell virksomhet til havs. Den hadde for øvrig sitt gjennombrudd allerede på slutten av 1800-tallet.

 

Fiskernes opprør i Mehamn i 1903 mot denne næringens hensynsløse rovdritt på ressursgrunnlaget langs finnmarkskysten, hadde karakter av å være et slags anti-imperialistisk opprør mot kapitalkrefter i sør. Opprøret vant frem og gjorde hvalfangst langs kysten forbudt. Næringen ekspanderte da i stedet til andre havområder. Den stoppet ikke før hvalene i verdenshavet var nær å bli utryddet.

 

Jeg trenger ikke redegjøre for undertrykkelsen av samene både før og etter det inspirerende Meham-opprøret i dette tidsskriftet. Det bør være klart for venstresiden at den brutale fornorskningskampanjen både var klassisk imperialistisk, nasjonal undertrykkelse, samtidig som det var en del av en ekspansjonistisk norsk politikk for å sikre territorier i nord.

 

Gjør Norge stort igjen

Historien om norsk ishavsimperialisme er lang. I en tid når Trump truer med å okkupere Grønland, er det verdt å minne om at den norske regjeringen i 1931 støttet en privat okkupasjon av Øst-Grønland. Parolen var den samme som for Trump i dag: Gjør Norge stort igjen. Nasjonalistene drømte seg tilbake til vikingetiden og «Norgesveldet» tidlig i den norske middelalderen. Dagbladet og Tidens Tegn (VG) støttet entusiastisk okkupasjonen. Heldigvis valgte regjeringen å akseptere en internasjonal rettssak i stedet for militær konflikt med Danmark. Det var frustrasjonen med dette som bidro til at forsvarsminister Quisling dannet sitt eget parti, Nasjonal Samling. På andreplass på Oslolisten var nazisten Adolf Hoel, stifteren av Norsk Polarinstitutt og den store strategen bak norsk ishavsimperialisme. Til tross for NS-medlemsskapet og en tydelig nazistisk, rasistisk ideologi la han premisser også for Arbeiderpartiets nordområdepolitikk både rett før og rett etter andre verdenskrig.

 

Blant forskere og andre som i dag forholder seg til havspørsmål, er det vanlig i si at mens Norge i de fleste sammenhenger regnes som et lite land, er Norge en stormakt når det gjelder havspørsmål. Med interessen for oljen på kontinentalsokkelen og nå havbunnsmineralene i dype havområder helt inn i Grønlandshavet og opp til områdene vest for Svalbard, har den norske staten de siste tiårene drevet en intens imperialistisk ekspansjon i verdenshavene. Det geopolitiske spillet Norge bedriver i disse områdene, er langt farligere for verdensfreden, livet i havet og klimaet enn Norge noen gang har vært i stand til.

 

I strid med det som var grunnideen da FNs Havrettstraktat ble vedtatt i 1981, at verdens dyphav tilhørte hele menneskeheten, har Norge bedrevet en ekspansiv land- eller «dyphavspolitikk» der offeret ikke minst er naturen.

«Oljealderen»

Erik: Hvilken betydning har oljen hatt for utviklingen av den norske kapitalismen og det du kaller norsk imperialisme?

 

Helge: Det er liten tvil om at den norske kapitalismens karakter har endret seg radikalt med «oljealderen». Det er stor forskjell på den norske statens økonomiske grunnlag i dag hvis man sammenligner med den under kampene mot EF i 1972. Oljenæringens første år var preget av kamp mot utenlandsk dominans. Fra tidlig på 1990-tallet og frem til i dag har det økonomiske fundamentet vært knyttet til at norske, imperialistiske trekk har nådd et helt nytt nivå, mye på grunn av Oljefondet.

 

Det dreide seg ikke bare om at norske selskaper ble integrert i en stadig mer globalisert kapitalisme. Den norske staten brukte også store ressurser på å støtte norske bedrifter i prosjekter som hadde en klar imperialistisk karakter. De verste eksemplene på denne drivens imperialistiske karakter kom allerede på slutten av 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet. Jens Stoltenberg ble i 1996 intervjuet i Dagsrevyen mens han skuet ut over havet i Aserbajdsjan. Han sa at pengene i den norske statskassen om noen år ville komme herfra. Lederen for fagorganiserte norske oljearbeidere, Terje Nustad, hadde en bedre analyse: «Vi ser på det norsk oljevirksomhet driver med, som moderne vikingetokter.» På denne bakgrunnen er det ikke overraskende at den norske staten støtter opp om NATOs «out of area»-strategi fra slutten av 1990-tallet.

 

På 1990-tallet ledet Statoil, Norsk Hydro og Saga, sammen med en rekke store oljeleverandører, an i denne utviklingen. Men også mange andre selskaper var med. Typisk for disse var en sterk statlig tilknytning. Det gjaldt for eksempel selskaper som Telenor, deler av det gamle Hydro-konsernet og i de senere årene Statskraft.

Oljefondet

Erik: Vi kommer ikke unna spørsmålet om Oljefondets betydning for Norge og norsk økonomi.

 

Helge: Fra tidlig på 2000-tallet og frem til i dag har det økonomiske fundamentet vært knyttet til at norske imperialistiske trekk har nådd et helt nytt nivå, mye på grunn av Oljefondet.

 

Det er åpenbart et ekstremt viktig krav fra Palestina-bevegelsen at Oljefondet trekker seg ut av Israel. Norske investeringer i Israel er i selskaper som er direkte involvert i krigsøkonomien eller i hvilken som helst annen økonomisk virksomhet. De styrker Israels undertrykkende, militære makt – og pågående folkemord. Utbyttet som hentes ut både direkte og indirekte, er basert på utbytting av palestinere.

 

Mange radikale bruker politiske argumenter om at Oljefondet skal brukes for å skape en bedre verden. De bør merke seg at å bruke økonomisk makt på den måten, i seg selv inneholder elementer av imperialisme – selv om intensjonene kan være de beste. De som tror at dette er «sparepengene våre», lever i beste fall på en illusjon.

 

La oss ta utgangspunkt i en marxistisk analyse av hva Oljefondet egentlig er. Det startet med innskudd fra oljeinntekter som oversteg det som skulle til for å sikre norske oljeselskaper og oljeleverandører gigantoverskudd og utbetaling av rimelig bra oljearbeiderlønninger. En vesentlig del av oljeinntektene hadde dessuten gått inn i statsbudsjettet. Pengene som ble satt inn i Oljefondet, dreier seg derfor utelukkende om grunnrente. Grunnrente oppnår den som har eierkontroll over spesielt rike ressurser fra naturens side. Men de ekstra pengene det dreier seg om, vil som Marx ville ha påpekt, være hentet fra de i utlandet som må betale mye mer enn det det koster å utvinne ressursene – altså i bunn og grunn blodslitet til arbeiderne som har skapt verdiene der.

 

Idag består imidlertid mer enn 60 prosent av de årlige inntektene til Oljefondet av utbytte fra tusener av selskaper rundt omkring i verden der fondet eier aksjer. Fra et marxistisk ståsted består et slik overskudd utelukkende av kapitalistisk utbytting av verdens arbeiderklasse. Som verdens største, suverene kapitalfond har Norge tilranet seg en enorm makt. Men det betyr samtidig at ingen annen stat i verden har en tilsvarende økonomisk interesse av at dagens kapitalistiske utbytting og imperialistiske system fortsetter som før. Tenk hvis arbeiderne utenfor Norge skulle starte en massiv streikebølge som reduserer kapitalistenes profitter.

 

Et krav om at den norske staten bruker sin kapitalmakt til å trekke seg ut av det krigførende Israel, er selvsagt ikke en form for snill norsk imperialisme. Men alt annet enn at all verdi av salget går til palestinerne, som er utbyttet, vil være en billig, moralsk renvasking.

 

Norge skylder palestinerne hele aksjeutbyttet fra Oljefondets investeringer frem til et salg. Hvis Norge selger aksjene med gevinst, bør overskuddet tilfalle palestinerne. Hvis Norge selger seg ut med tap, vil effekten kun være at andre kapitalister kommer inn og tar over utbyttingen der den norske staten slapp. Uansett bør inntektene fra et slikt salg gå til palestinernes sak.

 

Tenk om arbeiderne tar kontroll over produksjonsmidlene, altså innfører virkelig sosialisme. Da vil Oljefondets verdi falle til null over natten.

 

Er forestillinger om et norsk samfunn med upletta fortid bare skjønnmalende myter? Svaret er ja om vi skal tro historiker Finn-Einar Eliassens nye bok. Der stiller han også spørsmålet: Hvor kommer rasismen fra? Riktignok var det Kongen i København som hadde siste ordet i det dansk-norske dobbeltmonarkiet, men nordmenn var med på alle nivåer. Virksomheten satte dype spor også i det norske samfunnet.

 

I Karibia var både St. Thomas, St. Jan og St. Croix kolonier dit hundrevis av danske og norske skip førte rundt 100 000 slavegjorte afrikanere på 1600- og 1700-tallet. De fleste blei solgt på auksjon på St. Croix, som hadde jordsmonn og nedbør velegna til sukkerplantasjer basert på brutal undertrykking av ufri arbeidskraft. Det er ikke noe som tyder på at slavene fikk bedre behandling eller hadde lavere dødelighet enn i andre plantasjekolonier. 

 

På St. Croix er det anslått at 40 prosent av de nyankomne døde i løpet av fem år. De fleste afrikanerne blei kjøpt langs Gullkysten i dagens Ghana, der Danmark-Norge hadde seks slavefort, med Christiansborg ved Accra som hovedsete. Ni av kommandantene ved disse festningene var norske. Ved hjelp av et oppdatert statistisk materiale viser Eliassen at menneskehandelen hadde sitt største omfang helt mot slutten av 1700-tallet, da det gjaldt å skaffe seg så mange slaver som mulig før et lenge varsla forbud mot «negerhandelen» trådte i kraft i 1804. Men selve slaveriet på plantasjene blei ikke opphevet før i 1848, der frykt for et større opprør var en av de viktigste grunnene. 

 

Istedenfor å sette opp snevert regnskap for handelen med slaver, viser forfatteren hvor nødvendig det er å se på slavebasert sukkerproduksjon, transatlantisk transport av mennesker og handel med «kolonialvarer» som deler i et større økonomisk og økologisk system. Særlig i de siste tiåra av 1700-tallet ga dette godt utbytte både for statskassa, plantasjeeiere og redere. 

 

Kolonivarer

Som globalhistoriker er forfatteren vaksinert mot å se Danmark-Norge mellom 1650 og 1850 som en isolert enhet i den europeiske utkanten. Isteden finner han også her mange av de samme drivkreftene bak kappløpet om arbeidskraft, ressurser og økonomisk profitt. Skipsfart, skipsbygging og havnebyer vokste fram og bidro til en norsk handelsflåte i verdensklasse. Raffinering av råsukker var blant de første fabrikkene her hjemme, slik som «Sukkerhuset» på Kalvskinnet i Trondheim. Også salg av «kolonialvarer» hadde mange ringvirkninger. Den andre veien blei det sendt store mengder saltsild, klippfisk, tørrfisk, plankebord, kanoner og kuler, der en stor del kom fra vårt land. 

 

I tillegg til at mange nordmenn var engasjert i oppkjøp og transport av slavegjorte afrikanere, møter vi dem også i mange posisjoner i de karibiske koloniene. Den mest kjente av dem, Engelbrecht Hesselberg, fylte mange roller som byfogd, dommer og eier av slaveplantasjer på St. Croix. Etter å ha vært med på å hindre et slaveopprør, ga han i sin rapport til København detaljerte beskrivelser av hvordan 13 afrikanere blei utsatt for langvarig tortur og seigpining med døden til følge. Det går an å være både jurist og torturist.

 

Kolonien Tharangambadi

Eliassen begrenset seg ikke til den transatlantiske slavehandelen, men retter også blikket mot dansk-norske selskapers og rederes interesser i Asia. Også dette var en del av et europeisk kappløp om handel og økonomisk dominans, der Danmark-Norge etablerte kolonien Tharangambadi allerede i 1620. Flere av guvernørene i India var norske, inkludert et medlem av den fasjonable Anker-familien, kjent fra Bogstad gård og Eidsvoll i 1814. 

 

Både slavetransporten og Asiahandelen bidro til å bygge opp en norsk handels- og krigsflåte, som fra den andre halvdelen av 1700-tallet var blant verdens største. Det skal også godt gjøres å se bort fra at kolonialisme og slavehandel peker fram mot følelser av hvit overhøyhet og rasistisk avhumanisering av afrikanere. Et sted må jo dette komme fra, og interessant nok blei denne virksomheten rettferdiggjort med teologiske argumenter fra prekestoler rundt om i Norge. Det hører også med til historien at norsk medvirkning i slavehandel og kolonisering er grunnen til at Organisasjonen for karibiske stater (CARICOM) i 2013 satte Norge på lista over stater de ønsker å rette erstatningskrav overfor. Verken Danmark eller Norge har vist interesse for å gå inn i forhandlinger om dette, men siste ord er neppe sagt.

 

Det er ikke nødvendig å reise til Karibia for å bli opplyst om dette mørket kapitlet i historien. På Kuben, Aust-Agder Museum i Arendal, finner vi ei permanent utstilling – Slavegjort. Utgangspunktet er et forlist slaveskip som dykkere fant utafor byen i 1974. Fregatten Fredensborg er et av verdens best dokumenterte vrak fra den transatlantiske slavehandelens dager. Det forteller historien om et skip som frakta eksportvarer til Gullkysten, der det blei tatt om bord 260 slaver, gull og elfenbein. På vei tilbake fra St. Croix blei skipet fylt med råsukker og tobakk. Det er også bevart skipslogg, inventarlister, fotlenker og mannskapsregister med mange norske navn. En tur til Arendal bør være obligatorisk for alle skoleklasser.

 

 

I 1972 sto Salvador Allende foran FNs generalforsamling og leverte en knusende kritikk av de internasjonale storselskapene. Han advarte mot en verden hvor disse overskygget suverene regjeringer, hvor økonomisk imperialisme overtok demokratisk styring og hvor nasjoners skjebne ble underordnet profitten til aksjonærene.

Talen til Chiles president ble holdt kort tid før han blei styrta i et USA-støtta kupp. Det var en profetisk erklæring om motstand mot den framvoksende bølgen av nyliberalisme og global kapitalmakt.

 

Fra Albanese til Allende

I dag, mer enn femti år seinere, gir en ny stemme gjenlyd i FN-korridorene. FNs spesialrapportør for situasjonen til menneskerettighetene i de okkuperte palestinske områdene, Francesca Albanese, har utgitt en banebrytende rapport som kartlegger utviklingen fra en «okkupasjonsøkonomi» til en «folkmordsøkonomi». I denne viktige studien peker Albanese på framveksten av økonomiske interesser – både statlige og private – som muliggjør det israelske regimets enorme militær-industrielle kompleks og utvinningsbaserte økonomiske system. Likevel forblir hennes rapport – begrenset til de okkuperte territoriene – bare ett av mange eksempler på de breiere historiske og systemiske kreftene som er i spill. 

 

Straffefrihet 

Det er nettopp mangelen på regulering av transnasjonale selskapers virksomhet under folkeretten som har befestet et globalt system som oppmuntrer til straffefrihet. Våpenprodusenter leverer bomber til drivstoffleverandører som muliggjør luftangrep. Selskaper fortsetter å tjene på og opprettholde voldelig fordriving og strukturell dominans i Gaza.

 

Situasjonen i de okkuperte, palestinske områdene avslører ikke bare en humanitær katastrofe, men en systemisk global uorden rotfestet i straffefrihet, rasistisk tvangsflytting og selskapers profitt. Voldshandlingene som utspiller seg i Gaza, på Vestbredden og i hele det historiske Palestina, er ikke bare politiske og militære. De er økonomiske, og de utgjør en nødvendig del av et system.

 

I sentrum av dette systemet ligger en global økonomi som belønner konflikt. Okkupasjonen opprettholdes ikke i et vakuum; selskaper som leverer våpen, overvåkningsteknologi og kritisk infrastruktur, bidrar til å finansiere okkupasjonen. Systemet med apartheid og tvangsfordriving opererer side om side med industriens grunnlag i alt fra utvinning og videresalg av naturressurser til leveranser av logistikk og teknologiske tjenester. Der andre ser ødelegging, ser selskaper muligheter. Der sivile ser bomber falle, ser styrerom nye markeder vokse fram.

 

Kapitalisme basert på rasisme

Denne dynamikken er ikke unik for Palestina. Den avspeiler en lang og voldelig historie med økonomiske systemer bygget på kolonial dominans og rasistisk- basert kapitalisme. Vedvarende modeller for bosetterkolonialisme i moderne tid, forkledd med ord som «sikkerhet» og «utvikling», eller åpent manifestert i det folkemordet palestinerne utsettes for i dag, avdekker kapitalens vedvarende kraft til å omforme hele regioner og utslette folks rettigheter. Imperialisme fungerer ikke bare gjennom brutal erobring, men også via juridiske smutthull. Uklare handelsavtaler og regulatoriske tomrom beskytter selskaper mot ansvar, samtidig som de muliggjør og tjener på krigsforbrytelser og systematisk undertrykking.

 

Slik folkeretten er utforma i dag, er den dårlig egnet til å svare på dagens utfordringer. De eksisterende rammeverkene for å regulere selskapers atferd er fortsatt selvregulerende, frivillige og fulle av unntak – særlig innen forsvars- og utvinningssektoren. Selv om det noen steder delvis finnes statlige reguleringer, forblir det enorme maskineriet av økonomisk medansvar intakt, uregulert og gjort til farlig «normalitet», ufullstendige undersøkelser, sjeldne sanksjoner og en påtakelig mangel på politisk vilje.

 

Likevel, midt i disse dystre realitetene, reiser det seg motstemmer. Motet til de som konfronterer makten fortjener anerkjenning og solidaritet. Det gjelder enten det er i FN-salene, i grasrotbevegelser eller i beleirede lokalsamfunn. De minner oss om at motstand mot straffefrihet må være prinsipiell og global, og knytte sammen ulike kamper på tvers av nasjonale grenser.

 

Foreløpig er det mest konkrete steget mot å bekjempe selskapsstraffefrihet i folkeretten en juridisk bindende traktat for regulering av transnasjonale selskaper i samsvar med vedtaket av Resolusjon 26/9 i FNs menneskerettighetsråd i 2014. The Global Campaign to Reclaim Peoples’ Sovereignty, Dismantle Corporate Power and Stop Impunity har som mål å få stater til å utvikle en slik bindende traktat. Da blir det mulig å holde multinasjonale selskaper ansvarlige for brudd på menneskerettighetene, og sikre tilgang til erstatning, oppreisning og rettferdighet for alle berørte samfunn.

 

Folkesuverenitet, verdighet og rettferdighet kan ikke sameksistere med straffefrihet for globale kapitalinteresser. Utfordringa er ikke bare å dokumentere overgrep, men også å få slutt på det som gjør dem lønnsomme. For å gjøre dette må vi gjenreise prinsippene om internasjonal solidaritet – ikke som abstraksjoner, men som våpen i frigjøringskampen.

 

Historien har vist oss hva som skjer når vi ikke handler. Spørsmålet nå er om vi endelig vil lytte.

 

(Bearbeidet til norsk av Tore Linné Eriksen, Gnist.)

Etter flere tiår med amerikansk dominans er den nyliberale verdensøkonomien i dyp krise. Samtidig vokser Kina frem som en ny global aktør med både ambisjoner og kapasitet til å utfordre det vestlige hegemoniet. Gnist har snakket med utenriksjournalist Gustav Gillund om det nye verdenssystem som er i ferd med å ta form, og om Kina kan representere et alternativ til imperialismen.

Yngve Heiret: Kan du begynne med raskt å beskrive endringene i Kina fra Maos tid?

Gustav Gillund: Markedsreformene under Deng Xiaoping, som kom til makten etter Mao, åpnet opp for vestlig kapital og eksperimenterte med special economic zones (avgrensede området med særs liberale industri- og handelsregler). Dette var oppskriften på kapitalisme på steroider, som bare eksploderte. Nyliberale reformer i forholdet stat, marked og samfunn brakte enorm vekst, men de brakte også med seg mye uønska. Som større ulikhet mellom fattig og rik, ekstrem utnyttelse av arbeidere og en konsumkultur som fremmedgjorde folk.

Opp mot 2010-tallet kom en svært populær motreaksjon, hvor Xi Jinping, som var partisjefen i Shanghai, endte opp med å komme til makten. Xi var et offer for kulturrevolusjonen og hadde med seg bitter lærdom fra hvordan det var under en mer ideologisk, dogmatisk tid under Mao Zedong. Xi er populist, og prosjektet hans har gått ut på å prøve å ikke skli tilbake til Maos styre, samtidig som han har satt staten tilbake i førersetet for hvordan ressursene fordeles og hvor kapitalinvesteringene skal gå. I dette har han også lansert begreper som Common Prosperity.

Det har vært hans prosjekt. Og det har han jo lyktes enormt med. Korrupsjonen har gått drastisk ned. Ulikheten har gått opp, men i senere år har du også sett utbyggingen av et sosialt sikkerhetsnett og en stor, kapabel stat som evner å slå ned på monopolistiske kapitalister og kinesiske oligarker som prøver å sikre seg monopol. Kina er blitt verdensledende innenfor en rekke teknologier, og har 30 prosent av verdens produksjonskapasitet, som trolig vil øke til 40 prosent.

Er Kina sosialistisk?

Yngve: Du nevner at staten har kommet tilbake i førersetet i den direkte styringen av økonomien. Et annet sentralt element i den kinesiske markedsreformen er at liberaliseringen av økonomien, slik som frislipp av priser og en generell markedsvending, bare i begrenset grad har innebært privatiseringer. Kina har beholdt et omfattende statlig eierskap i flere industrier. I både politiske akademiske sirkler går det høylytte debatter om hvordan man skal definere det samfunnet som har vokst frem gjennom den særegne kinesiske reformprosessen. Det finnes de som insisterer på at Kina fortsatt er sosialistisk, mens andre snakker om statskapitalisme. Hvordan vil du karakterisere Kina slik samfunnet ser ut i dag?

Gustav: Jeg tror nesten ingen klarer å svare på det spørsmålet. Det er ingen av delene, på en måte. Noen sier statskapitalisme, noen sier sosialisme, den kinesiske staten kaller det for sosialisme med kinesiske karakteristikker. Jeg tror vi mangler litt begrepene for å forstå det, og hvis vi graver oss for mye ned i mer tradisjonelle kategorier, så tror jeg vi kan risikere å få en veldig upresis beskrivelse, istedenfor å diskutere materien. Altså, det er en modell som er unikt kinesisk.

Det er en modell som ingen andre land har påført Kina, og det er også en modell som Kina ikke ønsker å påføre andre land. Den kinesiske modellen er liksom hele ideen her, og den vokser ut av en tanke om retten til å utvikle seg på egne premisser.

Yngve: Dette er jo en modell som har utviklet seg gjennom strategiske tilpasninger til det globale markedet. I hvilken grad representerer Kinas fremvekst en motvekt, eller et alternativ til det imperialistiske verdenssystemet som har dominert frem til i dag?

Gustav: I Kina snakker man ikke så mye om imperialisme. Det er et begrep som har blitt litt utdatert, og som ikke beskriver det som skjer og det Kina står opp mot. Det man snakker mer om i dag, er retten til utvikling – retten til å utvikle seg på egne premisser – og krefter som prøver å forhindre andre land i å utvikle seg på sine egne premisser. Det er der debatten er.

Kina har ikke posisjonert seg som en stor antiimperialistisk makt, men som et land som faktisk har klart å stå imot det ekstremt store presset fra Vesten til å utvikle seg på Vestens premisser. Det har ikke blitt et liberalt demokrati. Staten har fortsatt en stor styrende posisjon innenfor økonomien. Suksessen til Kina i dag er jo nettopp et resultat av at staten har klart å organisere økonomien annerledes. Ressursene skal ikke fordeles basert på investorenes forventning til kortsiktig profitt eller avkastning. Her er det store, langsiktige nasjonale mål som skal komme foran.

Kina er landet som sa nei

Kina har klart å vise verden at det faktisk går an å gå fra å være et fattig land og utvikle seg til å bli et rikt land uten å måtte bøye seg i støvet for den vestlige modellen. Alle andre land i verden som har klart å gå fra fattig til rik – slik som Sør-Korea, Japan, Taiwan – har måttet overføre suverenitet til USA. Du kan på en måte si det samme om Europa, med Marshall-hjelpen etter andre verdenskrig. Kina er landet som har sagt nei, vi skal klare det uten USA. Og som faktisk har klart det. Man kan kanskje snakke om en antiimperialisme med kinesiske karakteristikker.

Bak den vestlige, klassiske imperialismen så er jo hele poenget at andre land er nødt til å ta inn over seg det vestlige kapitalistiske verdenssystemet. Hvis du ikke er et liberalt demokrati, så har du ikke lov til å utvikle deg, ikke sant? Se for eksempel på Venezuela og Iran. Cuba er et land som nekter å reformere seg etter en vestlig visjon. Og med det får Cuba hele sinnet, det imperialistiske sinnet til Vesten, mot seg.

Ikke at jeg ser på lederne av disse landene som helter i en slags antiimperialistisk kamp, men jeg tror Kina viser resten av verden at det faktisk går an å utvikle seg fra et fattig land til et rikt land uten å bøye seg i støvet. Og det er ikke sånn at Kina sier til Iran eller Venezuela at de må kopiere sin modell. Det er akkurat det de ikke sier. Nei, du skal ikke gjøre det. Du skal ikke kopiere vår modell, du skal finne din egen modell.

Kina og det globale Sør

Yngve: Det er også store splittelser i forståelsen av Kinas rolle som en voksende politisk og økonomisk makt i det globale Sør. Dette gjelder særlig Kinas store infrastrukturprosjekter, som The Belt and Road Initiative, hvor Kina investerer massivt i utbygging av grunnleggende økonomisk infrastruktur innen transport, kommunikasjon og energi. Samtidig er Kina i økende grad blitt en långiver til land i Sør. Noen ser på disse investeringene som en form for gjensidig hjelp mellom land i det globale Sør, mens andre ser på det som en mer kynisk strategi fra Kinas side for å sikre makt, innflytelse og økonomisk kontroll utenfor sine landegrenser. Hvordan ser du på Kinas rolle i det globale Sør?

Gustav: Det er jo bare Kina som er en normal aktør i et globalt kapitalistisk verdenssystem, som er det verdenssystemet som dominerer, og som Kina eksisterer i. På et grunnleggende plan handler Lenins klassiske imperialismeteori om at når kapitaleierne innenfor ett land har hentet ut all merverdien som er å få i det nasjonale markedet, så får de med seg regjeringa si til å dra til utlandet for å finne merverdi der. Sånn sett krysser Kina av på absolutt alle punktene innenfor den klassiske definisjonen av imperialisme. Det går ikke an å benekte. Men hvor relevant er denne definisjonen i dag?

I det 21. århundret lever vi i en globalisert verden der nesten all land har kapitalinvesteringer i et annet land. Kina har blitt et rikt land med veldig mye kapital, men skal du kritisere et land for å ha en stor økonomi? Det blir litt rart for meg. En annen ting er jo det her med at det i dag ikke er de tradisjonelle kjernestatene i USA og Vesten som vil beskytte globaliseringen, som skriker etter. Med over 650 millioner innbyggere og en samlet økonomi som i 2023 oversteg 3,6 billioner amerikanske dollar, er regionen i dag både en motor i verdenshandelen og en nøkkelbrikke i stormaktenes strategier. Det er det Afrika, Latin-Amerika, Sentral-Asia og Sørøst-Asia som gjør. Den postkoloniale verden er blitt den største forsvareren av globaliseringen. Det er jo et paradoks.

Yngve: Fra kinesisk hold argumenteres det gjerne med at disse infrastrukturinvesteringene er en form for økonomisk hjelp mellom land i at dette bidrar til å bygge allianser land Sør imellom som kan fungere som et bolverk mot dominerende relasjoner i verdensøkonomien.
Er det sånn du ser det?

Gustav: Ja, det er Sør–Sør-allianser. Kina har masse cash, og Afrika får investeringene de trenger. Der tror jeg at i hvert fall at mange i Afrika føler at det er noe annerledes med måten Kina har tilnærmet seg ikke bare Afrika på, men også andre utviklingsland. Kina krever faktisk ikke masse tilbake. Du har jo gjeldskrisen som startet på 80-tallet i Afrika, som var drevet fram av nyliberale reformer som Vesten satte som krav for sine lån. Dette fjernet på en måte disse landenes evne til å utvikle seg. På 70-tallet hadde du økonomisk vekst i land som Uganda og Kenya. Det skulle skje noe stort. Og så kom de strukturelle justeringsreformene, påført av Vesten, og land i Sør måtte plutselig bruke alle pengene sine på å betale lån til vestlige kapitaleiere.

Yngve: Du tenker at det Kina gjør i det globale Sør, er å opptre som en hvilken som helst form for kapitalist, som skal ha avkastning på sin kapital, men uten å stille de politiske kravene som ville ha kommet fra vestlige land?

Gustav: Ja, det er poenget. Og det er annerledes.

Utfordres det globale hegemoniet?

Yngve: Hvis vi ser på forholdet mellom Kina og Vesten, de tradisjonelle stormaktene, i hvilken grad utfordrer Kina disse? På hvilken måte utfordrer fremveksten av denne særegne kinesiske modellen som en så viktig faktor i den globale økonomien det globale hegemoniet?

Gustav: Jeg tror det har ødelagt hegemoniet. Det er jo det som er den store brytningstida. Det er måten Kina har ødelagt hegemoniet gjennom ikke bare å vise at det går an å utvikle seg på sine egne premisser, men gjennom i økende grad også å bistå andre land til å utvikle seg på egne premisser.

For eksempel gjennom å ikke gi etter for krav om å isolere Russland økonomisk. Kinesiske selskaper jobber veldig aktivt med å prøve å komme seg rundt sanksjoner mot Iran, og alle de verktøyene som USA og det vestlige hegemoniet bruker for å holde andre land nede. Kina prøver å komme seg rundt USAs grep om kritisk teknologi, som land må ha for å klare å klatre opp i verdikjeden. Kina har jo ødelagt USAs monopoler på flere fronter ved å skape alternative systemer, slik som et alternativt 5G-system. Land kan få lov til å ha 5G nå, sjøl om de er under sanksjoner fra USA. Det er en ganske radikal endring, sånn var det ikke for lenge siden. Andre eksempler inkluderer jagerfly, det ypperste av militær teknologi, og utviklingen av alternative betalingssystemer.

Dette er en måte å skape et skjold rundt andre land som har lyst til å prøve på det samme som det Kina gjør, å utvikle seg på egne premisser. Så på den måten er det en veldig substansiell utfordring. Det åpner opp muligheten for at land faktisk kan si nei til Vesten.

Yngve: Er du mer positivt innstilt til det alternativet du ser vokse frem med Kina i spissen enn det verdenssystemet ledet av USA og Vesten som lenge har vært rådende?

Gustav: Jeg er veldig pragmatisk til det. Hvor mange år har vi i Vesten ledet dette verdenssystemet? Hvor Vesten, rike land, konstant ødelegger mulighetene for fattige land til å utvikle seg. Om det er en mulighet for endring i verdenssystemet, for at det faktisk åpner opp nye muligheter for andre land til å utvikle seg, så er jeg 100 prosent for det. Og hvis det nye kinesiske verdenssystemet på en eller annen måte klarer å utfordre Vesten, så er jeg 100 prosent for det. Da er det bra, da er det utelukkende positivt.

Og så kan man selvfølgelig dra inn debatten om hva som skjer når Kina blir stort, og når Kinas systemer med betalingsmetoder blir utbredt og Kina dominerer. Noen sier at Kina da blir akkurat det samme som USA. Det tror jeg er en ekstremt snever måte å se verden på. USA er et land som har eksistert i 250 år. At Kina skal kopiere deres modell til punkt og prikke, det er jo bare absurd sett i lys av historien der menneskeheten og samfunn har eksistert i titusenvis av år.

Jeg tror det blir noe nytt. Når Kina møter Jonas Gahr Støre, sier de ikke at de tror han kunne hatt mer autokrati og skulle hatt politbyrå, sånn som oss. De gjør ikke det. Da er det motsatt vei. Det er Jonas Gahr Støre som har ansikt til å si at Kina burde bli mer demokratisk.

Hele ideen med Kina er å utvikle seg sjøl på egne premisser. Det tror jeg er antiimperialisme på kinesisk i dag. Jeg skjønner ikke tanken om at Kina skulle skapt sitt eget system som speiler USA sitt. Men at Kina er et land som er veldig selvinteressert og tenker mye på seg sjøl, det er helt sant. Man må passe på.

Mímir Kristjánsson:

Gjør Norge greit igjen. Et manifest for å gjenreise annerledeslandet
M. Stenersens Forlag A.S, Oslo, 2025, 239 s.

 

I «Gjør Norge greit igjen» forsøker Mímir Kristjánsson å finne ut hvor det er blitt av det landet han vokste opp i, og ikke minst, å foreslå en løsning for atter å gjøre Norge greit igjen. 

 

Mímir Kristjánsson er et kjent og kjært forfatternavn for mange av oss på venstresiden. Han debuterte høsten 2011 med De superrike, hvor han argumenterte for at Norge aldri hadde hatt flere milliardærer, og aldri har de klaget så vanvittig over det norske skattesystemet. 

 

I de selvbiografiske bøkene Mamma er trygda (2019) og Pabbi. En familiesaga om drukkenskap (2024) skriver han ærlig og nådeløst om oppveksten med en trygdet og kreftsyk mor og en alkoholisert far. Gleden var derfor stor da jeg mottok hans nyeste bok i posten nå i høst. 

 

Vi er flere som har kjent på konsekvensene av dyrtida. Økte priser på både strøm og matvarer får konsekvenser for folk flest, med økte matkøer og betalingsproblemer. Å komme inn på boligmarkedet er blitt en utopisk drøm for mange unge. Vann- og vindkraft selges på børs som en hvilken som helst annen vare, uten tanke for dens livsviktige samfunnsfunksjon slik konsesjonslovene og hjemfallsretten fra 1905 skulle sørge for. Samtidig blir landets rikeste enda rikere, og flere av dem flykter til Sveits for å slippe å betale skatt. 

 

Fra likhet til «likere enn andre»

Vi som vokste opp i tiårene etter andre verdenskrig, er vant til at vi bor i et land med små sosiale og økonomiske forskjeller. På mange måter tar vi det nærmest for gitt; ikke engang våre rikeste oppfører seg som arabiske sjeiker eller britiske lorder, men som fiskere og kjøpmenn som fortsatt har beina godt plantet på bakken og aldri har glemt hvor de kommer fra. Selv vårt forrige statsoverhode, kong Olav V, holdt seg ikke for god til å ta trikken under oljekrisa i 1973, og prøvde til og med å betale billett som en hvilken som helst annen passasjer! 

 

Ifølge Mímir hadde vi 86 norske miliardærer i 2005, mens tallet hadde steget til 444 17 år senere, i 2022. Ifølge Klassekampen hadde tallet steget til 479 i september i år. Samtidig har fattigdommen økt, godt forsterket av dyrtid og pandemi. Også pensjonsreformen fra 2005, forsøkt «lappet på» med det såkalte «slitertillegget» i 2024, skaper økte forskjeller gjennom å kreve at folk må stå lengre i jobb, noe som særlig går ut over yrkesgrupper med stor fysisk og mental belastning og ubekvemme arbeidstider, særlig innen transport, logistikk, helse og omsorg. Kort sagt – høy lønn og god helse belønnes i alderdommen. Med eksempler fra både helsevesen, arbeidsliv, boligmarked og vannkraftproduksjon viser Mímir på elegant hvis hvordan vi har gått fra et samfunn preget av likhet, til at de med størst lommebok helt klart er «likere enn andre.» 

 

Når det gjelder helsevesenet trekker Mímir på glimrende vis frem de økende forskjellene, med referanser til sin egen barndom og erfaringer med en kreftsyk mor. I ungdommen skrøt han stort til en amerikaner han møtte på interrail i Europa om hvordan vi alle behandles likt når sykdom og skade rammer oss: 

 

Det nordmenn er mest stolte over i hele verden, er helsevesenet vårt. Ikke før har noen brukket beinet eller fått blindtarmbetennelse, før de tar til Facebook for å erklære hvor heldige de er som ikke bor i USA eller andre land som ikke har samme offentlige helsetjenester som her … 

 

I USA får du ikke den hjelpen du trenger, men den hjelpen du betaler for. I Norge får du mye mer enn du noensinne kan betale for, så lenge du bare trenger det.

 

 

Nå er offentlig helsesektor under press fra private aktører.  Aleris, for eksempel, bygger sykehus over hele landet og frister med gunstigere arbeidstid, bedre lønn og flere frynsegoder for å lokke til seg helsepersonell, med følgene at ansatte i offentlig helsesektor må slite med økende underbemanning og dårligere arbeidsforhold. 

 

På samme måte har det norske arbeidslivet forandret seg. Der fagforeninger tidligere sørget for å kjempe frem anstendig lønn og trygge arbeidsforhold, er mange arbeidsfolk, særlig i leverings- og servicebransjen, prisgitt en hverdag som selvstendig næringsdrivende i større selskaper, med matleverandørene Wolt og Foodora som skrekkeksempler. EU-reglene om fri flyt av arbeidskraft legger også til rette for sosial dumping gjennom arbeidsgiveres systematiske utnytting av fremmedarbeidere. Der arbeidslinja fra mellomkrigstida tidligere skulle sørge for arbeid til alle, og en gradvis utbygging av trygdeordningen, sørget 80-tallets nyliberalisme for en retorikk om at enhver er sin egen lykkes smed. Det viktigste arbeidsledige kan gjøre, er å komme seg opp om morgenen. For i konkurransesamfunnet vi alle er en del av, gjelder det å posisjonere seg riktig. Men, som Mímir påpeker – er det snakk om valgfrihet eller valgtvang: Når flere valgmuligheter går hånd i hånd med økte ulikheter, blir også farene ved å ta feil valg større. Å komme inn på boligmarkedet er heller ikke lett – med mindre du har en foreldrebank å ty til: «Riktig valg av familie er den enkleste veien inn på boligmarkedet i dag.» Langt fra Trygve Brattelis idealer om at bolig til alle er en menneskerett, med andre ord. 

 

Også vannkrafta, vårt arvesølv, en livsnødvendighet for både private hjem og industrien vår, er blitt offer for EU-direktiver og markedskreftene. Konsesjonslovene og hjemfallsretten fra tidlig 1900-tall, som sikrer regjeringens rett til å overta eierskapet til vannkraftproduksjon vederlagsfritt etter 60 år, blir utvisket av nyliberalismen og markedskreftene, og strømmen kjøpes og selges nå fritt på det europeiske kraftmarkedet som en hvilken som helst annen vare: 

 

Strøm var ikke lenger definert som felles infrastruktur, med priser som reflekterte hva det kostet å produsere og distribuere strømmen. Nå skulle el-kraft omsettes som en hvilken som helst annen kommersiell vare. 

 

Resultatet er økte strømpriser for nordmenn flest. 

 

Totalt sett har altså annerledeslandet Norge gjennomgått en total make-over siden Mímirs sosialdemokratiske barndom. Han har likevel et håp om at det norske folkestyret kan gjenreises. 

 

Fremdeles ligger makta i den norske staten til syvende og sist i Stortinget. Det er verken fremmede makter eller hemmelige eliter som har stjålet folkestyret vårt, men de folkevalgte som frivillig har latt det forvitre ved å gi fra seg makt til markedene, embetsverket, rettssalene og EU. Det betyr også at det er mulig å ta makta tilbake og gjenreise det norske folkestyret. Og det, fremfor noe, gir håp for framtida. 

 

Et manifest for framtida

 

Mímirs forfatterskap har fenget og engasjert meg i mange år, både politisk og følelsesmessig. Jeg har humret over hans krumspring på børsen i Slik blir du superrik (2013) og moret meg over hans spissfindige analyser sammen med Sofie Marhaug i Hjelp, de drar til Sveits! (2024), men også fått klump i halsen av hans nådeløst ærlige barndoms- og familieskildringer i Mamma er trygda (2019) og Pabbi (2024). Kort sagt – Mímir kan kunsten å kombinere det humoristiske med det analytiske og det nådeløst ærlige, uten at det blir for tungt. Gjør Norge greit igjen føyer seg derfor stolt inn i hans litterære tradisjon, og den kan anbefales av alle som synes at den norske staten er inne på feil spor, uten helt å kunne sette fingeren på hvorfor, men som ønsker en plan for å bringe vårt kjære annerledesland på fote igjen. Et manifest for framtida, om du vil. For som han skriver avslutningsvis: 

Det er kanskje for seint å ta vare på Norge, slik Ottar Brox ville på slutten av 1980-tallet. Men det er ikke for seint å gjøre Norge greit igjen.

Imperialisme er ikke et fremmedord eller et abstrakt begrep, men et uttrykk for helt konkrete former for økonomisk og militær dominans.

I «Tricontinental Institute for Social Research», som har hovedkontor i India med historikeren Vijay Prashad som frontfigur, er «hyperimperialisme» et sentralt begrep for å forstå dagens imperialisme.

 

Naturlig nok er det mange fellestrekk med den klassiske imperialismen, slik vi kjenner den fra verkene til Vladimir Lenin og Rosa Luxemburg. Her vises det bl.a. til rivalisering mellom industrikapitalistiske stater, kriger, kolonialisme, kapitaleksport, kamp om markeder og råvarer og utbytting av det store flertallet av jordas befolkning. Dette er ikke en politikk som kan skrus av og på, men et ubønnhørlig resultat av ekspansjon og systemets akkumulasjonstvang. Men det er også mye som i de siste åra peker i retning av en ny fase, som skiller seg fra inngangen til 1990-tallet. Da var det populært i vår del av verden å tro at kapitalisme, liberale ideologer og et unipolart system med USA i sentrum hadde triumfert en gang for alle.  

 

USA-ledet imperialistblokk

Sjøl om det er store ulikheter når det gjelder økonomiske og politiske veivalg, argumenteres det for at det historisk er mye som knytter land i det som kalles det globale Sør sammen. De aller fleste har historie som kolonier eller halvkolonier der de har vært utsatt for ydmykelser og undertrykking uten noen form for unnskyldninger eller erstatninger. Trass i økonomisk framgang og økt produktivitet i flere land i det siste tiåret, har størsteparten av innbyggerne langt dårligere levekår enn det som er vanlig i vår del av verden. Ulikhet i størrelse, ressurser, alliansetilknytning og politikk gjør likevel at deres interesser er mer sprikende enn det som er tilfellet i det globale Nord. Det er et begrep som ikke bare favner USA/Canada, de aller fleste europeiske land, Japan, Australia og New Zealand, men også Israel. Det er mer enn et geografisk begrep, og Vijay Prashad taler gjerne mer presist om en «USA-ledet imperialistblokk», som består av ikke mindre enn 49 stater.  

 

Den hyperimperialistiske fasen bunner i en relativ økonomisk tilbakegang i USA og EU, der en god del av forklaringa ligger i de indre krisene i kapitalismens sentrum, som fra 2007/08 karakteriseres av Tricontinental som «den tredje store depresjonen». Samtidig har deler av det globale Sør, med Kina som dynamisk vekstmotor, foretatt ei rekordrask industrialisering gjennom utbygging av infrastruktur, råvareimport og investeringer i både statlig og utenlandsk regi. I dag står Kina for mer enn 25 prosent av total verdiskaping i industrisektoren i verden, mens USAs andel er under ti prosent. Mens 60 prosent av den totale produksjonen av varer og tjenester foregikk i det globale Nord i 1995, mot 40 prosent i det globale Sør, er tallene nå snudd helt på hodet. Også innafor forskning og teknologiutvikling er USA på vikende front. I 2024 inntok Kina førsteplassen på lista over nye patentsøknader og referanser i verdens ledende vitenskapelige tidsskrifter. Den globale kappestriden om olje, strategiske mineraler, matvarer og andre naturresurser blir derfor stadig skarpere når nye stater melder seg på. Dette er også en følge av den industrielle og energitunge omstillinga i retning av «grønn kapitalisme», som er det halmstrå mange griper til i håp om dempe kriser og skape et nytt akkumulasjonsgrunnlag. Men som det heter i en studie fra Tricontinental: Klimakrise er kapitalismens krise.

 

Finansielt vippepunkt

Styrkeforholdet i det internasjonale finanssystemet er ikke like tydelig forskjøvet som når det gjelder produksjon. Her taler Tricontinental isteden om et vippepunkt.  Kina har ikke bare stått fram som en ny kilde for lån og utbygging av infrastruktur, men har også noen av verdens aller største banker. I tillegg er det under oppbygging en utviklings- og investeringsbank i regi av BRICS-samarbeidet, slik Vegard Bye viser i sin artikkel. Men fortsatt er det slik at US-dollar fortsatt dominerer som handels- og reservevaluta, slik at landet både kan trykke pengesedler og trekke til seg enorme beløp i statsobligasjoner, ikke minst fra Kina og det norske Oljefondet. Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, med vestlig dominans og USA vetorett, har ikke samme makt som før. Men det globale Nord har ni ganger flere stemmer i styrende organer enn det som det globale Sør har, og bruker denne posisjonen til å tvinge gjennom privatisering, rasering av offentlig sektor og åpning for internasjonal kapital.

 

Mens det er vanlig blant forskere, politikere og mediesynsere her hjemme å bekymre seg for at transatlantiske bånd og vestlig samhold forvitrer, er det et sentralt poeng hos Tricontinental at inter-imperialistisk rivalisering mellom USA, Frankrike, Tyskland, Storbritannia og Japan i praksis har måttet vike for underordning under Washington, Wall Street og Pentagon. De trenger hverandre for å bevare den globale kapitalismen, også det skiller seg fra klassisk imperialisme.

 

Militarisering og fiendebilder

Tilbake står ett område hvor det globale styrkeforholdet fortsatt er klart i favør av USA og landets allierte. USAs militær- og krigsbudsjett er høyere enn alle andre land på kloden til sammen – 13 ganger mer enn verdensgjennomsnittet og 20 ganger mer enn Kina per innbygger i 2023. Mens Kina har én utenlandsk militærbase (Djibouti), og Russland bruker en stadig større del av sine ressurser på den folkerettsstridige krigen mot Ukraina, har USA over 900 kjente baser. Halvparten av dem befinner seg i det globale Sør.

 

Strategikonseptet fra Nato-toppmøtet i Madrid 2022 peker for første gang ut Kina som en trussel, noe som er fulgt opp med framrykking i landets nærområder og stadig flere militærøvelser i denne delen av Asia. Det skjer også ei markert styrkeoppbygging i Kina, men i motsetning til USA er Kina mer en regional enn en global militærmakt. Også her hjemme har det funnet sted ei opptrapping i retorikken om Kina som en fiende.

 

Fra Tricontinental uttrykkes det stor frykt for at USA vil bruke det militære overtaket – og andre pressmidler – i «hybrid krigføring» til å slå tilbake alle forsøk på å redusere økonomisk avhengighet og å kjempe for nasjonal suverenitet. Det kan sees som et svar på at mange land i Sør har et felles ønske om en mer multipolar verden med bedre muligheter for nasjonal råderett og matsuverenitet, med bedre representasjon i Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken og FNs Sikkerhetsråd, alternativer til US-dollar, økt kontroll med kapitalflukt og reguleringer av transnasjonale storselskaper. Også FN-avstemninger i viktige spørsmål, slik som Israels okkupasjon og krigføring, avspeiler en Nord/Sør-dimensjon. På internasjonale klimakonferanser legges det også vekt på at det er Sør som har bidratt minst til global oppvarming, samtidig det er de som betaler den høyeste prisen og derfor krever å få tilbakebetalt «klimagjeld». Sjøl om det er langt fram til et velorganisert fellesskap, er avkolonisering og formell sjølstendig en enorm forskjell fra den klassiske imperialismen.

 

Hva kan spillerommet brukes til?

Men det er klart fra Tricontinentals side at det nå er et større spillerom for land i Sør gjennom endringer i produksjons- og finansforhold, får dette avgjørende betydning bare om det følges opp med mobilisering av flertallet av arbeidere og småbønder. Det står i kontrast til det som faktisk skjer i deler av det globale Sør i dag, der arbeidsløshet, usikker jobbtilknytning og sosial marginalisering utnyttes til å splitte flertallet langs religiøse og etniske skillelinjer, patriarkalsk herredømme og fremmedfiendtlighet overfor migranter. Dette gjør at Tricontinental også en arena for å meisle ut strategier for sosialisme og nye utviklingsmodeller, men det er tema for en annen artikkel.

 

Noen publikasjoner fra The Tricontinental Institute for Social Research

www.tricontinetal.org

The world needs a new socialist development theory. Dossier nr. 66 (2023)

Hyper-imperialism. A dangerous, decadent new stage. Studies, (2024)

The churning of the global order. Dossier nr. 72 (2024)

Towards a new development theory for the global South. Dossier nr. 84 (2025)

Imperialism and feminist resistance in the global South. Dossier nr. 86 (2025)

NATO. The most dangerous organisation on earth. Dossier nr. 89 (2025)

How the world looks from Tricontinental. Dossier nr. 90 (2025)

The global North has nine times more voting power at the IMF than the global South. Newsletter nr. 10 (2025).

Can the poorer nations build a new architecture for development and sovereignty. Newsletter nr. 33 (2025)

The world economy’s centre of gravity shifts to Asia.Newsletter nr. 44 (2025). 

Når produksjonen flyttes ut av landet, svekkes både den nasjonale sjølberginga og arbeiderklassen i landet vårt. Det er derfor en politisk oppgave å styre og sette begrensninger på flukt fra nasjonen enten det er kapitaleier, bedrifter eller produksjon. 

Det mangler ikke på muligheter til å sette hindringer, men det mangler vilje til å styre. 

 

For arbeiderbevegelsen er det et problem at produksjonsarbeiderne forsvinner og at arbeiderklassen mer og mer blir servicearbeidere. Industriproletariatet har større kampkraft enn vedlikeholdsarbeiderne. Servicearbeiderne utfører det usynlige arbeidet som mest vises når det ikke gjøres. Så er det også de som er lavest betalt i forhold til frontfagene.

 

Arbeiderklassen her heime har gått over fra å produsere til å reparere. Så kjernen i arbeiderbevegelsen er nå renholdsarbeidere, butikkansatte, reparatører og vedlikeholdsarbeidere. Til produksjon som veiarbeid, bygging o.l.  har en fått inn gjestearbeidere. Sosial dumping har svekka de tidligere sterke fagforbundene. Igjen står vi med en svekka arbeiderklasse.  

 

Middelklassen opplever heller ikke bedre tider. Angrepet på dem er begynt. Konstruktører, ingeniører, forfattere, kunstnere og journalister osv. er nå utsatt for undergraving av deres fag. Roboter og IA-teknologi får noe av skylda. Men de er utsatt for det samme angrepet fra kapitalismen. Når produksjonen innstilles, er det ikke merverdi lenger å hente. Da må kapitaleierne utplyndre hele befolkninga. Siste mulighet de har til vekst, er å stjele fra hverandre bl.a. i form av aksjespekulasjon og børs. Der skapes ikke verdier, de bare omfordeles. Så ser vi at verdiene samles på stadig færre hender. Bare den sterkeste vinner.

 

Hvor ble det av sosialistiske partier?

Vi er tilbake til «jungelens lov» dersom ikke politikerne styrer. Partienes tafatthet og prinsippløshet er vår sivilisasjons største fare. De såkalte arbeiderpartiene søker kun makt, ikke sosialisme. Vi hører ikke lenger at et annet samfunn er mulig. 

 

Arbeiderbevegelsen bygde opp fagforeninger for lønnskamp, parti for politisk styring, kooperasjon for kollektiv samhandel, AIL for idrett, AOF for kunnskap, Sosialistmusikken for kulturarbeid, Samvirke for egen forsikring og egne aviser for å vinne fram med meningene. Dette var arbeiderklassens kampredskaper. Alt dette er nå tatt i fra arbeiderbevegelsen. Enten er det kjøpt opp som forsikring, handel eller avisene, eller de er infiltrert av sosialdemokrater opplært på BI. 

 

Arbeiderbevegelsen har to ting å gjøre nå. Det ene er å søke internasjonalt samarbeid med arbeiderklassen i resten av verden. Det andre er å gå tilbake til start. Innrøm at vi ikke verdsettes mer enn arbeiderne som på 1800-tallet bygde opp industrien i landet. For enda er det reelle fagforeninger som arbeiderbevegelsen begynte med. 

 

Lønnsarbeiderne i dag, uansett hva en jobber med, har alt å vinne på å reise fagforeningene til kamp igjen. 

Norske massemedier, toneangivende akademikere og de fleste utenrikspolitiske talspersonene i stortingspartiene har et felles verdensbilde. Mens høstens valgkamp med rette kasta lys over «Forskjells-Norge», var det knapt noen som lot til å interessere seg for «Forskjells-verden».

 

Samtidig som den globale kapitalismens rovdrift på mennesker og ressurser tilsløres, tales det i høytidelige stunder om en «liberal-demokratisk» verdensordning og «våre verdier» som trues av Russland, Kina og andre autoritære regimer. Dette selv om ulikheter i makt, formue, levekår og klimakrisa er enda mer groteske og dødbringende i den globale, kapitalistiske verden.

 

Denne tilsløringa gjør det mulig å unngå å stille spørsmålet om hva det betyr å være en del av et system som driver rovdrift på mennesker, miljø og ressurser i hele verden. Det befester også inntrykket av at det finnes en slags regelbasert verdensordning. I virkeligheten er dette et kodeord for regler utforma i kapitalismens sentrum, det globale Nord, og som derfor er noe annet en verdensordning basert på folkeretten. 

 

Fribillett til folkemord

Ikke noe illustrerer dette tydeligere enn den fribilletten som er gitt Israel til å utføre et apartheid-basert folkemord. En annen konsekvens er at det opprettholdes en myte om «det gode Norge», styrt av småstatsidealisme, internasjonale forpliktelser, folkerett, respekt for naturen, solidariske verdier, diplomati, bærekraftig utvikling og retten til å utdele fredspriser. 

 

Sjøl om det har vært enkelte motkrefter, ikke minst fra partier og organisasjoner som stiller seg på det palestinske folkets side, kan det vanskelig sies at den anti-imperialistiske arven står like sterkt som tidligere på den breie venstresida her hjemme. Et stort tilbakeslag for ulike varianter av fredsbevegelse fant sted da SV i regjering i 2011 velsignet bombeflyene som la Libya i grus, medvirket til krigsforbrytelser og destabiliserte en hel region. 

 

I årets siste utgave av Gnist har vi satt oss som mål å belyse temaer som er livsviktige for klodens framtid. Vi er mange som mener at den sosialistiske venstresida burde ha vært langt bedre til å løfte fram denne virkeligheten. På Det er mange – ikke bare norske – stemmer å lytte til. 

 

Hyperimperialisme

Det er en god start å finne ut hvordan verden ser ut gjennom brillene til «Tricontinental Institute for Social Research». Det er et ledende forsknings- og aktivistsnettverk med avdelinger i både Asia, Afrika og Latin-Amerika, der inderen Vijay Prashad er en nøkkelperson. Det er herfra vi har henta nøkkelbegrepet «hyperimperialisme», som viser til en aggressiv fase der USA, landets allierte og vestlige kapitalinteresser kjemper med alle midler for å bevare sin økonomiske og militære makt. Mange studier og rapporter viser til hvordan det økonomiske og industrielle tyngdepunktet allerede er forskjøvet i retning av Kina og andre deler av det globale Sør, og at den historiske kontrollen over det internasjonale finanssystemet og teknologisk utvikling er i ferd med å nærme seg et vippepunkt. 

 

Tilbake står det imperialistiske systemets ubestridte militærmakt, USA, som Nato og alliansens partnere rundt om i verden styrker for å bevare så mye som mulig av sin historiske dominans fra kolonitida og Den kalde krigen. Studier av hyperimperialismens kraft handler også om muligheten for samarbeid innafor BRICSs-nettverket, et tema som belyses ytterligere av statsviteren Vegard Bye i en oversiktsartikkel. Et sentralt tema er her hvilken utviklingsretning Kinas Kommunistiske Parti velger. Mens det fra «Tricontinentalen» gjerne understrekes at Kina trolig vil utvikle seg videre som en motkraft, er dette bildet ikke like entydig i samtalen med Kina-kjenner og journalist Gustav Gillund. Dette er et av de områdene hvor diskusjonen når høye bølger på den internasjonale venstresida. 

 

Der hvor det er undertrykking og krig, er det også motstand i mange ulike former. Her har vi latt oss inspirere av blant annet De jordløse landarbeidernes bevegelse (MST) i Brasil, kvinneaktivister i flere land i Sør, det palestinske folket, frigjøringsideologen Frantz Fanon og imperialismeanalytikere som Adam Hanieh og Jason Hickel. De gir oss ei nødvendig ramme for å avkle ideologiske vrangforestillinger om kapitalisme med et «menneskelig ansikt». 

 

Slik historikeren Helge Ryggvik viser i Gnist-samtalen i dette nummeret, er dette temaer som også bør stå sentralt når sosialistiske strategier og kamp for meningsfulle reformer skal føres i vårt eget land. Det er ikke grenser for spørsmål som må stilles. 

 

Er det for eksempel mulig å se bort fra at Statens Petroleumsfond Utland, Oljefondet, er et resultat av gambling i kasinokapitalismen, naiv tillit til systemets krisefrie liv og fortsatt brenning av fossil energi som koker kloden? I ei tid med nyfascistiske strømninger – og en høyst uberegnelig president – bør det minnes om at Oljefondet har 18 000 milliarder kroner plassert i statsobligasjoner i USA. Det svarer til ni prosent av fondets portefølje. Ved inngangen til 2025 var mer enn halvparten av fondet plassert i USA. 

 

Det er interessant å merke seg at et notat fra det liberalistiske reklamebyrået Civita, ført i pennen av Steinar Juel, spør om vi kan komme i en situasjon der president Donald Trump kan true med å beslaglegge deler av fondet – eller true med lavere rente – for å tvinge oss til å etterkomme hans politiske ønsker. 

 

En god del av de 23 000 milliardene stammer fra grunnrente på oljeressurser, men mer kommer fra profitt som bygger på utbytting av arbeidsfolk og plyndring av naturressurser. Det handler ikke bare om private kapitalinteresser, men om den norske staten som en imperialistisk spydspiss gjennom Oljefondet og selskaper som bl.a. Equinor, Yara/Hydro og Telenor. Og hva med Norge og folkeretten på Svalbard og de nye sjøveiene i nord, rett til og fra Asia, som Per-Gunnar Skotåm skriver om? 

 

Tidligere Nato-generalsekretær, Jens Stoltenberg, er påtroppende leder for det hyperkapitalistiske – og lukkete – nettverket med navnet Bilderberg-gruppa. Det er heller ikke uten betydning at utenriksminister Espen Barth Eide har ei fortid som en av direktørene i World Economic Forum med årlige Davos-stevner.  Der var han vikar, mens Høyre-politikeren Børge Brende satt i regjering. Også dette er en del av «den norske modellen».

 

Det er ikke privat eller moralistisk å minne om at fattigfolk i Sør mister dør på grunn av tørke, oversvømmelser og stigende havnivå. Som kjent er det en elite med privatfly, luksusyachter og enorme boliger som per capita bærer størst ansvar. Men det store flertallet stemmer på partier som vil «utvikle» istedenfor «å avvikle» produksjonen av gass og olje, sjøl om rask omstilling er nødvendig for sikre utsatte arbeidsplasser. 

 

Den ovennevnte studien fra «Tricontinental» legger stor vekt på militarisering, Nato-baser og risikoen for at økonomiske utfordringer møtes med militær aggresjon. Som det heter: Også en døende hest kan sparke. Dette burde spore til en intensivert motstand mot Nato-baser på norsk jord, norske fregatter i Sør-Kina-havet og deltaking i øvelser med bruk av folkerettsstridige masseødeleggingsvåpen? Som det går fram av artikkelen til Kristine Mollø-Christensen, skjer det nå ei markant militarisering av EU og et ønske hos mange medlemsland om å styrke det institusjonaliserte partnerskapet med Nato. På samme måte bør EU/EØS-debatten også handle om unionens brutale Frontex-system, samarbeid med autoritære regimer for å hindre migrasjon og bytte av bistand mot adgang til fiskeressurser og strategiske mineraler. 

 

Global apartheid

Også andre spørsmål trenger seg på. Er det ikke også slik at småbønder, jordløse landarbeidere eller industriarbeidere uten fagforeningsrettigheter i Sør er blant «de virkelige verdiskaperne», det vil si dem som uten fagforeningsrettigheter produserer billig elektronikk, biler, kaffe og frukt til norske forbrukere i alle samfunnsklasser? Hvordan ville prisene på matvarer og elektroniske dingser vært om en times arbeid i Norge blei bytta mot en time med samme lønn i det globale Sør? Det minner mer om global apartheid enn om et globalt system der «fellesskap nytter». Er det kanskje ikke slik at solidaritet også må bety felles arbeiderkamp på tvers av landegrensene, og at dette er ei forutsetning for at Norge skal «bli greit igjen»?  

 

I all beskjedenhet håper vi med dette nummeret å bidra med analyser og opplegg til diskusjoner, sjøl om det foreløpig er flere spørsmål enn klare svar.  

 

Kjernekraft gir oss ingen endelig løsning, verken på energibehovet eller klimaproblemene. Men av alle løsninger, blir det stadig vanskeligere å se hvordan vi kan komme utenom kjernekraft. Spørsmålet bør derfor ikke lenger handle om ja eller nei, men om hvilke former en satsing på kjernekraft skal ta.

 

Det stadig mer akutte behovet for en utfasing av fossile energikilder har de siste årene forvandlet spørsmålet om kjernekraft fra en kuriositet til en høyaktuell problemstilling, også i den norske energidebatten. På verdensbasis produseres nærmere 60 prosent av energien vi forbruker, ved hjelp av klima- og miljøverstingene olje og kull. Legger vi naturgass til i regnestykket, produseres mer enn 80 prosent av energien ved hjelp av fossile energikilder.

 

I motsetning til fossil energi foregår produksjonen av kjerneenergi uten klimagassutslipp og uten lokale utslipp. Men også sammenlignet med fornybare energikilder – som vann, sol og vind – er det flere faktorer som taler til kjernekraftas fordel. For det første er det ingen andre kjente energikilder som trenger så små arealer per produsert effekt, for det andre kan kjernekraftverk plasseres nærmest hvor som helst, og for det tredje varierer ikke produksjonen med vær og vind.

 

Det innebærer ikke at kjernekrafta er problemfri. Som enhver form for menneskelig produksjon, er også produksjonen av kraft ved hjelp av kjernefysiske prosesser et tveegget sverd som på den ene siden kan bidra til menneskehetens velstand, men som på den andre siden også skaper nye farer og risikoer. Balansen mellom disse to egenskapene er det som avgjør, eller i det minste burde avgjøre, hvilken produksjon man satser eller ikke satser på. Da må imidlertid også all produksjon vurderes på like fot.

 

Kjernekraftas utfordringer

Ta for eksempel ressurstilgangen. Drivstoffet i kjernekraftproduksjonen er uran, som er en begrenset ressurs. Der skiller den seg fra den fornybare kraftproduksjonen, som jo drives av vann, sol eller vind, som for alle praktiske forhold finnes i ubegrensede mengder. Men for å kunne nyttiggjøre oss energien i de fornybare naturelementene, må energien gis en form vi kan nyttiggjøre oss av. Vi trenger kraftverk, og da stiller plutselig ressursspørsmålet seg annerledes, ikke minst med hensyn til de sjeldne jordmetallene produksjonen avhenger av. Både kjernekraft- og fornybarindustrien kjenner ressurssituasjonen og legger derfor stor vekt på å utvikle metoder for å redusere ressursbehovet. Hvem som lykkes vet vi ikke, men kjernekrafta bør være minst like godt rustet som konkurrentene.

 

Avfall er en annen utfordring. Det er viden kjent at noen av avfallsstoffene fra produksjon av kjernekraft er ekstremt farlige hvis man eksponeres for dem. Men der det for eksempel er anslått at to millioner mennesker årlig mister livet etter å ha blitt eksponert for giftige kjemikalier, er antallet dødsfall som følge av eksponering for avfall fra kjernekraft nær ikke-eksisterende – ikke fordi avfallet er ufarlig, men fordi ingen industri er like opptatt av avfallshåndtering som kjernekraftindustrien. Kjernekraftindustrien er i så måte et forbilde – delvis med hensyn til eksisterende metoder, men også med hensyn til forskning og utvikling, for eksempel for å utnytte avfall produktivt, slik Frankrike har vist at man kan gjennom å åpne et kraftverk som utelukkende går på resirkulert avfall.

 

Og så er det naturligvis også en ulykkesrisiko. Riktignok er det få næringer der man gjør like mye for å forhindre ulykker som i kjernekraftindustrien, men Tsjernobyl-ulykken i 1986 viser at man aldri kan gardere seg mot feil og mangler, i dette tilfellet dessuten i kombinasjon med menneskelig dumskap. Likevel er dødstallene fra Tsjernobyl – rundt 4 000 ifølge tall fra FN – og fra kjernekraftproduksjon i alminnelighet lave hvis vi sammenholder dem med de rundt 170 000 menneskene som mistet livet ved et demningsbrudd i Kina i 1975, og også med de nærmere 20 000 som mistet livet ved en tilsvarende ulykke i Libya så sent som i fjor. Det er selvsagt ikke noe argument mot vannkraft i Norge, men de viser likevel at vannkraft globalt bærer i seg en betydelig større ulykkesrisiko enn kjernekraft.

 

Trenger vi mer kraft?

Det er ingen tvil om at verden trenger kraft, og det er heller ingen tvil om at det er maktpåliggende, både av hensyn til klimagasser og til lokalforurensning, å erstatte den fossile kraftproduksjonen med grønn kraft. I et globalt perspektiv, med den teknologien vi har i dag, er det derfor vanskelig å se hvordan man skal komme seg utenom kjernekraft. For Norges del er spørsmålet imidlertid mer åpent. Nesten all den energien vi produserer til strømnettet, er rein, og vi har, med unntak av en ubetydelig andel relativt rentbrennende gasskraft, ingen fossil energiproduksjon å erstatte.

 

Rødts energikommisjon la i høst frem en rapport. Selv om flertallet i kommisjonen ikke avviser kjernekraft som sådan, konkluderer rapporten likevel med at vi ikke trenger kjernekraft i Norge. Selv om kraftbehovet vil øke, mener kommisjonen at det er tilstrekkelig å ruste opp eksisterende vannkraftverk, sørge for økt energieffektivisering og å satse på solkraft, bergvarme, fjernvarme og biogass. Dette anslår den vil være tilstrekkelig til å dekke Norges forventede kraftbehov i hvert fall frem til 2050. Kommisjonen redegjør i og for seg godt for hvilke prognoser den legger til grunn, men om det er noe vi kan si sikkert, er det at ulike prognoser aldri kan slå til samtidig, og at de derfor alltid vil være belemret med stor grad av usikkerhet. 

 

Ta kunstig intelligens (KI). Det var for bare få år siden den reneste science fiction. Nå er KI på alles lepper. Problemet er bare at KI kommer med et helt annet kraftbehov enn tradisjonelle IKT-tjenester gjør. Det er selvsagt all mulig grunn til å følge energikommisjonen i sin nøkterne tilnærming til KI, men så lenge vi ikke vet hva teknologien bringer om 5, 15 eller 50 år, er det også risikabelt å gjøre denne skepsisen til en tvangstrøye. Dessuten viser den teknologiske utviklingen de siste tiårene at det er, og alltid vil være, usikkerhet rundt fremtidige behov. En helt sentral forutsetning for den norske industrialiseringen etter annen verdenskrig var jo nettopp at vi hadde et kontinuerlig kraftoverskudd som gjorde det mulig for oss å ta høyde for ny teknologi og nye behov når de dukket opp. Dette er ikke mindre viktig i dag.

 

Det er dessuten en internasjonal dimensjon her. Selv om det er helt maktpåliggende å fase ut fossil kraftproduksjon, kommer vi ikke utenom at det i store deler av verden, ikke minst i den fattige delen, også eksisterer behov som på kort sikt neppe kan dekkes av grønne energikilder alene. Dette blir ekstra utfordrende dersom denne begrensede krafta brukes til å dekke behov i vår del av verden i stedet for til å dekke behovene hos husholdninger og næringslivet lokalt. Sett i dette lyset, fremstår ikke energikommisjonens restriktive holdning til for eksempel datasentre spesielt fremtidsrettet. Datasentrene handler jo tross alt ikke bare om kryptovaluta og kattevideoer. Fremfor alt handler det om tilgangen til vår felles kultur og vår felles kunnskap. Er dette noe vi verdsetter – ikke bare som varer, men som gjenstand for våre behov – så fremstår det svært lite solidarisk om vi samtidig, av hensyn til politisk definerte prognoser over kraftbehov og kraftproduksjon, overlater dette ansvaret til land som ikke har råd til å si nei. 

 

Kjernekraft i Norge?

En gang var Norge en kjernekraftpioner. Da Kjeller-reaktoren åpnet i 1951, var det bare USA, Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen og Canada som kunne skilte med tilsvarende anlegg. Som i disse landene, hvilte også den norske satsingen på et stort engasjement fra det offentlige. Likevel ble Norge aldri en kjernekraftnasjon. Det kan vi nok først og fremst «takke» oljealderen for. Riktignok ble Kjeller-reaktoren stående til forskningsformål, men da den forsvant i 2019, forsvant også den siste rest av det offentliges direkte kjernekraftengasjement – sørgelig nok på terskelen til det som tegner til å bli en ny vår for kjernekraft.

 

I motsetning til i pionertida, er vår tids initiativer av kommersiell art. Den viktigste aktøren er Norsk Kjernekraft AS, med fysikerne Jonny Hesthammer og Sunniva Rose som sine ansikter utad, og med investoren Trond Mohn som finansiell bakmann. Selskapet er opprettet for å bygge og drive kjernekraftverk i Norge og har allerede inngått avtaler med flere kommuner rundt om i landet, som mulige lokasjoner for sin fremtidige virksomhet. Nå venter de bare på klarsignal fra statlige myndigheter. Men til tross for fagre ord om bærekraft og samfunnsansvar, og til tross for Trond Mohns renomme som filantrop og samfunnsstøtte, ville ikke noe av dette ha skjedd om ikke klingende mynt hadde lokket i horisonten.

 

Den viktigste årsaken til at det offentlige tidligere har vært en så sentral aktør i utbyggingen av kjernekraft, er at produksjonen tradisjonelt har vært forbundet med ekstremt høye investeringskostnader før én eneste kilowattime er produsert. Kjernekraft har rett og slett ikke vært en arena for kortsiktige gevinster. Utviklingen av små, modulære reaktorer har endret på dette. Men jo kortere tid det tar før pengene begynner å strømme tilbake, desto mer interessant blir kjernekraft for investorer med et langt mindre edle hensikter enn Trond Mohn.

 

Kjernekrafta kommer

Kjernekrafta kommer også til Norge, og vi bør ønske den velkommen. Ikke fordi den er problemfri eller representerer en endelig løsning på noe som helst, men fordi det per i dag ikke finnes noe reelt alternativ dersom vi vil gjøre noe med klimagassutslippene og lokalforurensningen som følger av fossil kraftproduksjon. Kjernekrafta må derfor ikke bli en hvilepute, slik at vi slutter å forske på andre energikilder. Men så lenge disse andre energikildene er umodne, så har vi verken tid eller råd til å vente på at de blir modne.

 

Spørsmålet kan ikke lenger være et ja eller nei til kjernekraft. Spørsmålet må være hvilken kjernekraft vi vil ha, hvilken form vi vil at den skal anta. Slik det ser ut nå, peker alt mot at en ny norsk kjernekraftsatsing vil ta form av ordinære kapitalistiske bedrifter, der produksjonen bare er et redskap for profitt, og der fellesskapets rolle er redusert til tilrettelegger og støttespiller. Det var akkurat dette som skjedde da Norge på 90-tallet bestemte seg for å satse på vindkraft. Resultatet av denne satsingen ser vi nå, med en næring vi knapt har kontroll på og som, til tross for sin grønne profil, møter berettiget harme nær sagt hvor enn den forsøker å etablere seg. Kjernekraft krever riktignok ikke like store inngrep som vindkrafta gjør, men dersom vi vil ha nasjonal, demokratisk kontroll over kraftressursene, må det politiske kravet være at det er fellesskapet som skal gå i spissen for kraftutbygging og kraftproduksjon. Da har vi simpelthen ikke lov til å la høyresida eie kjernekraftsaken.

Mange på venstresida er usikre på dette spørsmålet. Store kapitalkrefter forsøker å påvirke kommunene. I miljøbevegelsen har flere tatt til orde for en slik løsning, også enkelte i fagbevegelsen. Det er ikke merkelig at kjernekraft kommer opp på nytt, når vindmøller på land og til sjøs utfordrer lokale næringer, maktforhold og miljøinteresser. Men det er mange grunner til å være skeptiske.

 

Skal vi øke kraftproduksjonen i Norge, er det eneste fornuftige alternativet å utnytte det eksisterende kraftpotensialet ved å kreve lokal kontroll over produksjonen og bruken av krafta. Men: Dette vil ha liten mening hvis vi ikke også diskuterer hvilke formål vi ønsker å prioritere med den strømmen vi har.

 

I 2023 undertegnet representanter for kommunene Vardø, Narvik, Heim, Aure, Porsgrunn og Halden en intensjonsavtale om å etablere interesseorganisasjonen «Norske kjernekraftkommuner», NKK, for å få kjernekraft til sine kommuner. Senere har ytterligere tre kommuner blitt med. Noen kommuner har i tillegg gått sammen med Trond Mohns selskap, Norsk Kjernekraft AS, om å utrede det samme. Vinteren 2024 har det gått ut invitasjon til alle landets kommuner om å stifte NKK pr. 1. mai 2024. Denne tilsynelatende sterke interessen kommer på tross av rapporten Kjernekraft i Norge av Rystad Energy på vegne av NHO, Norsk Industri og Fornybar Norge i 2023, som anslo at det ikke vil være mulig med kjernekraft i Norge før 2050. Det betyr at kjernekraft ikke kan løse en eventuell energimangel de nærmeste to tiåra. Denne konklusjonen er særlig basert på internasjonale faktorer som ligger utenfor forhold som kan påvirkes her hjemme. 

 

Tidligere har skepsisen mot kjernekraftverk vært stor i Norge. Forslagene om å etablere et 20-talls kjernekraftanlegg på begynnelsen av 1970-tallet måtte skrinlegges på grunn av folkelig motstand. Ingen ønsket slike anlegg i sine lokalmiljøer. Særlig var forurensningsfaren sentral. Men også størrelsen på anleggene, kostnadene og spredningsfaren til militære formål spilte en rolle. Departementene, NVE og andre myndighetsorgan, som opprinnelig hadde vært positive, måtte endre holdning. Det som framfor alt betydde mye for dem, var at vannkraft var svært mye billigere.

 

To forhold som har endra seg

Siden 1970-tallet har særlig to forhold endret seg. For det første har prisen på den norske vannkrafta steget voldsomt. Motoren i økingen er tilknytningen til EUs strømmarked og etableringen av en norskbasert strømbørs. Selv om prisene fortsatt ligger langt under prisen på kjernekraft, er det nå mulig å sannsynliggjøre at den kan bli konkurransedyktig en gang i framtida. For det andre har den internasjonale reaktorbransjen tatt på alvor at mye av motstanden mot kjernekraft har vært basert på at anleggene er sårbare fordi de har vært så store. Det er ønsker om nedskalerte anlegg med mindre risiko. Det har dukket opp nye konsepter som SMR (Small Modular Reactor) og mikroreaktorer, som sannsynliggjør at det er mulig, i alle fall med litt fantasi, å se for seg at til og med små steder kan få sin kjernekraft.  

 

Den lokale skepsisen mot kjernekraft har avtatt fordi kommunene er under press for å skaffe mer strøm til å opprettholde eller konkurrere om nye arbeidsplasser, særlig fordi gigantprosjekter som elektrifiseringen av offshoreanleggene drastisk øker behovet for strøm. Det samme gjelder etableringen av industriparker med Google, TikTok og kryptofabrikker, som i utgangspunktet er etablert ut fra tilgang på billig vannkraft. Sammen med et stadig økende EU-forbruk, synes framtidas behov for strøm å være umettelig. Alternativet som kommunene frykter mer, er enorme vindmølleparker som har utløst et skred av bekymring i kommunene. I kjølvannet har ytterligere interesse blitt stimulert av kreative historier om nærmest evigværende og ufarlige reaktorer basert på nye kunnskaper.

 

Idag er behovet for å erstatte fossilt brennstoff med kjernekraft blitt en motor i miljøkampen. I uttalelsen fra miljøkonferansen i 2023 (COP 28) ble det pekt på at det er behov for en tredobling av kjernekraft fram til 2050. I anledning av utgivelsen av den årlige World Nuclear Industry Status Report som på over 500 sider redegjør for situasjonen i kjernekraftindustrien, har Bulletin of the Atomic Scientists intervjuet Mycle Schneider som er hovedredaktøren for rapporten, om realismen i en slik økning. Schneider mener at dette er umulig å oppnå ut fra situasjonen i industrien. Siden 2003 har 103 nye reaktorer blitt startet og 110 gamle blitt stengt. 50 av disse nye reaktorene er i Kina. 270 reaktorer skal stenges innen 2050, svarende til 230 gigawatt. For å kompensere måtte man ha tusen SMR. Og det er umulig. Det finnes 2 SMR i Russland og 2 i Kina. Men ingen av dem vil produsere strøm før 2030. I alt var 28 nye reaktorer under bygging i 2023, av dem 17 i Kina og de øvrige produsert av russiske selskaper i andre land.

 

Utfra situasjonen i industrien er det altså ikke mulig å forstå at det kan være kapasitet til å levere flere hundre SMR til norske kommuner.

 

En ung teknologi

Vi er ikke mot kjernekraft av prinsipielle grunner. Men det er flere grunner til å være negative i dagens situasjon. For det første er denne forskningen ennå i sin barndom og konstruksjonene som lanseres, er på eksperimentstadiet. Så må vi minne om noen grunnleggende fakta som er knyttet til all kjernekraft, uansett hvilke konstruksjon eller type. All spaltingbasert kjernekraft medfører strålingsfare. All reaktorbasert uranspaltning medfører produksjon av plutonium, som er det vanligste i alle typer atomvåpen, i tillegg til isotopen 235U. Dessuten medfører det produksjon av radioaktive avfallsstoffer, som må fjernes regelmessig. Ingen reaktorbasert kjedereaksjon i uran er «evigvarende» eller uten behov for regelmessig brenselbytte. Alt brukt reaktorbrensel må til syvende og sist lagres i minimum hundrevis av år for å unngå utslipp og skader på miljø og levende organismer.

 

Det blir hevdet fra representanter fra Norsk Kjernekraft at strålingsfaren ikke er noe å bekymre seg for. Det kan knapt sies å være i tråd med fakta. Her må vi minne om at det ikke bare dreier seg om arbeidsforholda i og rundt en moderne, veldrevet kraftreaktor med en høyt kompetent betjening, men om forholda i gruvevirksomheten og brenselsyklusanleggene, i håndteringen av brensel i forbindelse med nødvendig eller ekstraordinært vedlikehold, altså den praktiske virkeligheten, i normaldrift og krise.

 

Det har vært hevdet at atomubåtene er det viktigste eksempelet på hvor ufarlige kjernereaktorer er og hvor ubegrunnet frykten for teknologien er. Ingen jobb er mer ufarlig enn å være operatør på de amerikanske atomubåtene, er det blitt hevdet. Dette kan vi faktisk ikke vite sannheten om. Minst ni atomubåter har gått tapt, blant andre USS Thresher i 1963, USS Scorpion i 1968, Komsomolets i 1989, Kursk i 2000, K-27 i 1982 og K-159 i 2003. De har totalhavarert med over tusen døde mannskaper til sammen, uten at man helt sikkert kjenner årsakene fordi de ligger på havets bunn. Trolig er det flere havarier og nesten-havarier som vi ikke kjenner til.

 

SMR, thorium, blykjølte og saltsmeltereaktorer

Det blir hevdet at det er skjedd så mye nytt med SMR og formeringsreaktorer («breeder»-reaktorer), som noen mener kan gå av seg selv nærmest i det uendelige og nesten uten tilsyn, stråling eller utslipp. De mener at det er så mye nytt med konstruksjoner av anlegg for reprosessing, anriking og oppgradering, og at det er helt nye design av thorium-, fusjon- eller saltsmeltereaktorer og blykjølte reaktorer, at kjernekraft er mer aktuelt enn før.

 

Det er selvfølgelig riktig at det vil skje store framskritt på disse feltene i årtiene framover. Og det er slett ikke umulig at brenselsintervallene vil kunne økes betraktelig. Men at slike nyvinninger nærmest kan betraktes som «perpetuum mobile» (evighetsmaskiner) er basert på sensasjonsoppslag og voldsomme overdrivelser. Thorium-reaktorer «helt uten radioaktivitet» har for eksempel i flere årtier vært omtalt i dagspressa som en god løsning for Norge, fordi det finnes thorium i noen bergarter på Sørlandet. Men realitetene er at forekomstene i Norge er altfor små til å kunne utnyttes. Ingen reaktor kan heller drives med thorium alene. Det trenges uansett såkalt MOX (brensel opparbeidet med plutonium) eller høyanriket uran ved oppstart. Det er ikke uvanlig å blande thorium i trykkvannsreaktorer, slik India gjør, som har kolossale mengder med thorium lett tilgjengelig. Men for Norge, med svært små mengder, er det uten interesse. Thorium spiller altså ingen viktig rolle for spørsmålet om eventuell norsk kjernekraft.

 

I lang tid framover er vi dessverre tvunget til å forholde oss til høyradioaktivt brenselsavfall i store mengder. Det er ikke så enkelt å forutse hva det vil bety. Det er ikke bare at samfunnet stiller stadig strengere krav til kjernekraften. Kjernekraften stiller også strenge krav til samfunnet i mange hundre generasjoner framover. Noen steder innser man problemene med dette. Men andre steder gjør man det ikke. Et grelt eksempel er hvordan dette skjer i praksis i Russland idag. Landet er den største produsenten av «ufarlige» reaktorer til salgs til enhver norsk kommune. Det er et godt stykke fra reklamen for en støvren, russisk museumsreaktor og til den praktiske virkeligheten i Murmansk, som andre steder i Russland, der brukt brensel bare blir tippet inn på en tilgjengelig søppelplass med gjerde rundt. Ethvert slikt deponi av brukt brensel er i realiteten en plutoniumsgruve, som i framtida kan brukes til produksjon av kjernevåpen.

Det er klart at man kan forestille seg en SMR-reaktor på en lekter, slept ned til for eksempel et tettsted som Høyanger fra Murmansk. Russland er det eneste landet som er istand til å levere SMR i de nærmeste åra. Vi må som land og nasjon forholde oss til realitetene i dette, når vi vet at en SMR vil ha en termisk effekt på 300 MW, altså mellom en tredjedel og en tiendedel av en moderat, vanlig og gammeldags reaktor. Hvor mange SMR-reaktorer må da en middels kommune med smelteverk kjøpe for å kunne dekke sitt framtidige kraftbehov, som for eksempel anslås til å være som Bergens, altså 3760 GW? Bare for Norsk Hydros fem smelteverk alene løper  ut kraftavtaler på 5 TWt i 2030. Det svarer altså til et svært stort antall SMR. Er det noen som på alvor tror at norske kommuner alene vil kunne få flere kraftreaktorer enn hele resten av kloden?

 

Snarveier fra atomvåpen?

Noe helt annet er at vi ikke kan ignorere det som er ubestridelig, at alle atommakter i verden i dag, med unntak av USA og Russland, skapte sine kjernevåpen ved hjelp av deres såkalte «fredelige» forskings- eller kraftreaktorer. Alle reaktorer produserer både varmeenergi og plutonium. Alle såkalte hurtige formeringsreaktorer kan settes i forbrenningsmodus, for å skaffe varme til dampproduksjon. Eller de kan settes i formeringsmodus for å produsere plutonium. Skrittet fra å være en strømprodusent til å være en plutoniumsfabrikk er ikke stort. Ingen annen energiform er mer knyttet til faren for spredning av kjernevåpen og krig. Vi ønsker ingen repetisjon av den gamle, norske atomprosjektet, som hadde dette til formål.

 

I avisene har representanter for Norsk Kjernekraft og forskere ved NTNU kommet med noen ganske oppsiktsvekkende forslag om hvordan Norge kunne klare å bygge egne kraftreaktorer uten å være avhengige av den vanskelige situasjonen i reaktorindustrien. Det går ut på å kjøpe noen titalls taktisk atomvåpen av en stormakt og å omdanne det kjernefysiske materialet til reaktorbrensel. Men det de ikke har kommentert, er hvordan de skulle få til dette uten å bygge en omfattende industri for produksjon av brensel og andre nødvendige anlegg.

 

Situasjonen i atomindustribransjen

Som vi har vært inne på, er det særlig ett forhold som gjør at Norsk Kjernekrafts visjoner om å løse den lokale energikrisa med kjernekraft, ikke er realistiske. Det er situasjonen i kjernekraftsindustrien utenom Russland og Kina. Den er såpass usikker at bransjen ikke engang er i stand til å holde de ca. 430 atomkraftverkene rundt om i verden i drift. En nøktern status for hele bransjen gis årlig gjennom World Nuclear Industry Status Report. Trolig vil antallet reaktorer gå noe ned i 2024. Industrien har undervurdert de tekniske problemene knyttet til stadig nye konsepter, til gigantiske kostnadsoverskridelser og forsinkelser, til avfallsdeponier og transportsikkerhet. Ny teknologi og nye «innersvinger» har ikke innfridd. Særlig ser vi dette når det gjelder SMR-prosjektene. Selvfølgelig vil dette endre seg. Men ikke på kort sikt. Realitetene er at det bare er Russland som kan tilby nye reaktorer i tilstrekkelig omfang. Det bør jo være et tankekors om det er dette vi vil.

 

Noen ord til slutt om kompetanse. Norge utviklet en viss kompetanse på 1950- og 60-tallet i forbindelse med byggingen og driften av de fire norske reaktorene som utgjorde det daværende atomprosjektet. Problemet den gang var mangel på grunnkompetanse i kjernefysikk, et problem som er blitt forverret siden disse reaktorene er stengt av og er kommet under dekommisjonering. Dessuten var kompetansebehovet den gang knyttet til plutoniumsproduksjon, og ikke til kjernekraft. Hvis Norge en gang i framtida skal kunne drifte en egen kjernkraftproduksjon, så må vi først ha utviklet en tilstrekkelig kompetanse gjennom grunnutdanning av nye kjernefysikere. Det nivået alene vil ta minst ti år å nå, hvis våre høyere utdanningssteder som NTNU prioriterer en stor satsing på dette feltet. Først etter at dette er nådd, kan vi begynne å drøfte om og hvordan kjernekraft kan anskaffes og driftes i en realistisk målestokk.

 

Konklusjon

En satsing på kjernekraft vil ikke være fornuftig for Norge nå. Kjernekraft er selvfølgelig kommet for å bli i verden, særlig i land som ikke har naturgitt tilgang på vann- vind og solkraft. Men teknologien er ennå ganske ung. Fortsatt er den ganske risikabel, nesten alltid enormt mye dyrere og mer tidkrevende enn forutsett. Det finnes mange nye tenkelige konstruksjoner. Alt dette vil ta lang tid å utvikle. Norge har i dag ikke særlige gode forutsetninger for å ta i bruk slik ny teknologi. Vi har nesten ingen kompetanse tilgjengelig de nærmeste årene. Det vil ta tid å utdanne en generasjon kjernefysikere.

 

Det er forståelig at kommunene ikke ønsker å få sine naturområder ødelagt av vindmøller, og det er forståelig at de griper til en løsning som de tror er lett tilgjengelig. Slik er imidlertid virkeligheten ikke. Spørsmålet er om ikke selve ideen om en slik «superløsning» på klimakrisen på kort sikt er en blindgate. Problemet er jo at det kortsiktige energibehovet i økonomien ikke bryr seg om langsiktig klimakrise. Behovet avgjøres ikke av fornuft eller teknisk innsikt. Det avgjøres av hvilke økonomiske utsikter den investerte kapitalen har. I og for seg har vi mer enn nok elektrisk strøm her i landet. Men ikke hvis vi skal betjene hele Europas framtidige datapark.

 

Uansett må vi ha i mente at noen storstilt øking av kjernekraft globalt ikke er mulig ut fra situasjonen i bransjen selv. Dermed er det knapt nok mulig å tenke seg det i Norge. Det vil altså ikke løse noen kortsiktige problemer å gå inn for kjernekraft før tidligst i 2035. Videre vil etablering av en slik industri ta minst ytterligere ti år.

 

Om vi på et seinere tidspunkt skulle støtte etablering av kjernekraft, må vurderes ut fra hvilke miljøtekniske, sosiale, politiske og økonomiske forhold som eksisterer da. Tidshorisonten for norsk kjernekraft er uansett tidligst tida etter 2050. I mellomtida er det eneste fornuftige alternativet å utnytte det eksisterende kraftpotensialet ved å kreve lokal kontroll over produksjonen og bruken av krafta. Dette vil ha liten mening hvis vi ikke også diskuterer hvilke formål vi ønsker å prioritere med den strømmen vi har.

Begge ytterpunkter i diskusjoner om vekst er på ville veier. En økososialistisk vei ut av krisa må stille spørsmål om hvilke former for produksjon det trengs mer av – og hvordan skadelige deler av økonomien kan stenges ned.

 

Forbindelsene mellom kapitalisme og økologi får økende oppmerksomhet i et øyeblikk preget av eskalerende, sammenfiltrede kriser. Det blir stadig tydeligere at det man omtaler som «energiomstilling» eller «grønn omstilling» i virkeligheten er et nytt «energitillegg» og en kapitalistisk bløff. Som hjemlige politiske konflikter har vist, er det økende bevissthet om at fornybar energi baseres på omfattende mineralutvinning og medfører kamp om land. Hvis en økende desillusjon med fornybar energi kan bidra til å slå hull på den kapitalistiske bløffen, er det velkomment. 

Denne typen oppmerksomhet åpner for økososialistisk innflytelse i offentlig ordskifte – om ikke nødvendigvis dermed i politisk mobilisering. Imidlertid har det også vokst fram en kontraproduktiv form for polemikk, karakterisert av steile fronter, ofte formulert i form av om man er «for» eller «mot» noe som tvetydig kalles «vekst». 

Polemikken tar oss ingen steder. Fra et marxistisk perspektiv gir det lite mening å snakke om «vekst» som en abstrakt størrelse i kapitalismen, aggregert og målt i form av BNP. Som Paul Mattick presist oppsummerer det, er 

målet med produksjon i denne formen for sosial organisasjon ikke egentlig ‘vekst’ – økt skapning av forbruksvarer – men bedrifters kompetitive akkumulasjon av kontroll over sosiale ressurser i form av penger: akkumulasjon av kapital.

 

Menneskelige behov?

Snarere bør vi stille mye mer spesifikke spørsmål: Hvilke sektorer, industrier, former for produksjon trengs det mer av for å tilfredsstille menneskelige behov og fremme levende økosystemer? Hvilke trengs det mindre av? Hvilke bør avskaffes? Og hvordan skal de avskaffes, av hvem?

«Nedvekst» (degrowth), representerer ett av ståstedene i disse debattene – eller, snarere, en paraplybetegnelse for flere dels overlappende posisjoner. Kjernen her er at hovedproblemet ved «vekstens» hegemoni er overforbruk av natur, noe som innebærer at vi trenger en planlagt nedskalering av energibruk, materialutvinning og så videre. Dermed vil man muliggjøre en overgang til mer lokaliserte, demokratiske, småskala former for produksjon, kortere arbeidstid og mer frihet, lavere forbruk og samtidig rikere liv. Overforbruket, insisterer nedveksterne, er særlig ille i «Vesten», hvor vår «imperiale levemåte» overskrider materielle grenser og baserer seg på utbytting i «Sør».

 

Hvordan skal så nedskaleringen skje? Nedveksterne insisterer på at programmet deres ikke dreier seg om økonomisk kollaps, men en koordinert og planlagt omstilling av økonomien bort fra «vekst». Men som geografen Brett Christophers kommenterer, vil ikke en drastisk nedskalering i elektrisitetsforbruk skje uten gjennom en massiv økonomisk sammentrekning forårsaket av «mer eller mindre apokalyptiske globale utviklinger», uansett hva nedveksterne måtte hevde.

 

Nylig har vekstkritikken også blitt formulert i marxistisk språkdrakt i arbeidet til den japanske filosofen Kohei Saito. Med to bøker som har fått stor oppmerksomhet internasjonalt – Marx in the Anthropocene (2022) og Slow Down (på japansk i 2020 og engelsk i 2024) – lanserer Saito ideen om «nedvekstkommunisme» fundert i en, la oss si «innovativ», nylesning av Marx. Uten å gå nærmere inn på Saitos tilnærming, som har blitt plukket fra hverandre allerede, holder det her å si at Saito fremholder Marx’ seine arbeider som et «epistemologisk brudd» med hans tidligere «produktivistiske» syn på kapitalismens progressive karakter. Den eldre Marx gikk dermed, ifølge Saito, langt i å argumentere mot «vekst» i sin alminnelighet og for en form for «likevektøkonomi». 

 

Videre deler Saitos perspektiv mye av nedvekstens generelle tendens til å trekke fram livsstil og individuelle forbruksmønstre som drivkraft bak økologiske kriser. I Slow Down snakker Saito dessuten om at store deler av arbeiderklassen i Nord lever «ekstravagante livsstiler» som må fundamentalt omgjøres som del av en planlagt nedskalering. Som belønning, argumenterer både Saito og nedveksterne, vil man altså få redusert arbeidstid og mer fritid i en økonomi hinsides «vekstimperativet».

 

Er nedvekst lik nedskjæring?

Argumentet om «nedskalering» har blitt kraftig kritisert av den amerikanske geografen Matt Huber. Politikken nedvekst fremmer, innvender Huber, er i virkeligheten urovekkende lik nedskjæringspolitikken som har kommet med den nyliberale politiske økonomien de siste tiårene, altså langt fra noen effektiv måte å mobilisere arbeiderklassen rundt miljøspørsmål. Snarere er nedvekstens «less is more» en politikk for og av den profesjonelle, høyt utdannede middelklassen – forskere, journalister, osv. For den profesjonelle styringsklassen representerer nedvekstpolitikken en form for «karbonskyldfølelse» som overdriver deres egen betydning som forbrukere både som årsak og løsning på dagens kriser. 

 

Sentralt for nedvekst er også reduksjon i arbeidstid. Da blir spørsmålet: Hvem sin arbeidstid? I store deler av verden er en fast jobb mer en drøm enn virkelighet. I takt med stagnasjon og avindustrialisering siden tidlig 1970-tall, har undersysselsetting blitt normen mange steder, noe som ofte innebærer prekære ansettelser, desperasjon for å sikre seg betalte arbeidstimer og dobbeltarbeid. Dette innebærer mangedobling av det Marx kalte «overskuddsbefolkninger» og en styrking av kapitalens makt til å gjøre som den vil – med trusselen om å stikke av (kapitalflukt) som riset bak speilet for stater som er desperate etter å tiltrekke seg investeringer i avindustrialiseringens tid. 

 

Søkelyset på at det er «forbruk» eller «overforbruk» blant rikere deler av verden som driver klimakrisen bidrar til at individuelle valg og livsstil får klasseblind oppmerksomhet. Samtidig ignoreres den egentlige drivkraften bak en fossildrevet økonomi, nemlig den kapitalistiske klassen, deriblant eierne av selskapene som forpester kloden. Vi må altså avdekke «produksjonens skjulte sted». Det viser seg at arbeiderne som faktisk jobber med å produsere energien (og utvinne mineralene) befinner seg i en strategisk posisjon til å stoppe fossilkapitalen. Løsningen kan altså, skriver Huber, ikke finnes i små grupper av miljøvernere, men i arbeiderklassen.

 

Huber fremsetter et logisk, oppløftende argument – og en visjon – om arbeiderklassens sentrale rolle i fossiløkonomien, så vel som mulighetene for kollektiv mobilisering blant særlig oljearbeidere grunnet historiske mønstre for fagforeningsorganisering. Men dessverre er det slående lite som faktisk skjer, som tyder på at arbeiderklassen kommer til å knuse fossilkapitalen i nær fremtid. Fagforeninger er ikke nødvendigvis den progressive kraften Huber argumenterer for, ei heller er en massiv, arbeiderklassedrevet mobilisering mot fossilkapitalen noe sted å se på horisonten.

 

Arbeiderklassen er sin egen fiende

Hvis vi også hever blikket fra en nasjonal forståelse av arbeiderklassen, som preger Hubers argument, til å tenke på det globale proletariatet, er splittelse, fragmentering og ekstreme skillelinjer definerende. Xenofobiske, nasjonalistiske og autoritære politiske strømninger er på fremmarsj verden rundt; arbeiderklassen er sin egen fiende. Vi trenger altså å tenke grundig om hvordan utvikle sosialistisk strategi som kan støtte anti-imperialistisk og progressiv mobilisering i «periferien» og bidra til en faktisk grønn omstilling der som ikke baseres på utbytting av land og ressurser. Et konstruktivt utgangspunkt kan være å kassere romantiseringen av arbeiderklassens enhetlige karakter. 

 

Mens det globale proletariatet er fragmentert, er kapitalkreftene allerede godt i gang med å «håndtere» de økologiske krisene – til deres egen vinning. Dette innebærer kanskje, noe spekulativt, fremveksten av en planetær Leviathan som kan ta beslutninger om klodens framtid, men på måter som undergraver demokratiet og fremmer militarisering. Utvilsomt innebærer det konkrete akkumulasjonsstrategier for firmaer, noe som må forstås i samspill med den kapitalistiske statens rolle. Inkludert her er hvordan fossilkapitalen selv forsøker å profittere på omstillingen til fornybare energikilder. At de innser at omstilling er lønnsomt, er det lite tvil om. Som sjefen i verdens største gruveselskap, BHP, nylig formulerte det: «avkarbonisering er en metallintensiv aktivitet».

 

Ledende gruveselskaper er allerede godt i gang med å orientere seg mot såkalte «overgangsmineraler» som blant annet kobber, nikkel og litium, som er sentrale for enhver utbygging av elektriske biler, vindmøller og solcellepaneler. Imidlertid må vi heller ikke la oss blende av snakk om overgangsmineraler og glemme at det fortsatt er fossilkapitalen i sin tradisjonelle form som er totalt dominerende i den globale kapitalismen. Olje, kull og gass veier fortsatt tyngst.

 

Hvordan kan vi så konfrontere gruveselskapene? Hvordan kan vi utvikle allianser med sosiale bevegelser og arbeidere involvert i gruveselskapenes utvinningsstrategier? Og når er det relevant å si nei til gruver?

 

Slike spørsmål krever analyse av hvordan kapitalismen faktisk er organisert, noe som over de siste tiårene i økende grad er i form av globale forsyningskjeder, som nå står for store deler av verdenshandelen. Spredt over geografiske områder, ofte over flere kontinenter, er det tilsynelatende igjen splittelse i arbeiderklassens mobiliseringsmuligheter som er mest iøynefallende. Men samtidig innebærer gruveselskapenes konsoliderte makt over slike forsyningskjeder også at det er samlende prosesser her som holder produksjonssystemene sammen, noe som kan medføre muligheter for nye allianser mellom arbeidere som er strategisk plassert til å utfordre kapitalen. 

 

Hva sier dette om produktivkreftene? Huber og kollegers tilsvar til vekstkritikken tenderer til en «sosialistisk økomodernisme» som fremholder at produktivkreftene kan tjene progressive formål så snart eierskapet har blitt sosialisert. Men er det så «enkelt»? Det er liten tvil om at deler av produktivkreftene i verdensøkonomien er deformerte, sosialt og miljømessig ødeleggende og må avskaffes. Ta for eksempel det energislukende militærindustrielle komplekset hvis oppgave er å drepe oss. Men hvem skal foreta avskaffelsen? Er det arbeidere som skal kvitte oss med faenskapet? Og hvordan skal fossilkapitalens infrastruktur fjernes på en trygg og rettferdig måte?  

 

Teknologipessimisme

Argumentet bør imidlertid ikke skli over i en form for generalisert teknologipessimisme – en tendens som har en tiltrekning på deler av middelklassen. Snarere er spørsmålet hvordan vi kan forvandle vitenskapens enorme potensial som produktivkraft bort fra kapitalens interesser. Kan noe slikt utrettes ved en «small is beautiful»-tilnærming à la nedvekst? Eller krever det snarere en opphøyet kompleksitet i samarbeid, koordinering og planlegging? Hva er de nødvendige institusjonelle, strategiske og infrastrukturelle mekanismene og systemene som trengs? Hvordan skal sosialistisk strategi forholde seg til staten i så måte, gitt de nære koblingene mellom kapital, stat og vitenskap?  

 

Mens dagens økologiske kriser spinner videre, er det essensielt at debattene som disse rundt vekstkritikk og økososialisme skaper vitenskapelig funderte og politisk relevante analyser. For det er, som alltid, arbeiderklassen som har mest å tape.

Oljefondet er medskyldig i folkemordet i Gaza og støtter Israels okkupasjon av Gaza og Vestbredden. Oljefondet, eller Statens Pensjonsfond Utland, er Norges viktigste utenrikspolitiske instrument. Anerkjennelsen og regjeringens verbale støtte til Palestina er flott, men Norge kunne rammet Israels krig og okkupasjon på en helt annen måte gjennom Oljefondet. 

 

Den norske politiske eliten sier at Oljefondet må styres uten politikere, og at det såkalte Etikkrådet med bakgrunn i etiske regler skal sørge for at Oljefondet ikke bidrar til brudd på internasjonal lov. Dette er politisk ansvarsfraskrivelse som i dagens akutte situasjon ikke fungerer. Oljefondet har forvaltningsregler som er laget for å beskytte krigsprofitten framfor ofrene for krigsinvesteringene. 

 

Jeg kunne skrevet mye om Oljefondet som imperialistisk verktøy. Oljefondet har hentet sine inntekter fra olje- og gasspriser som har holdt den fattige delen av verden nede og satt eliten i Norge på toppen. Jeg hørte lederne for de politiske ungdomspartiene diskutere Oljefondet under Arendalsuka nå i august. Det var navlebeskuende, ingen reiste for alvor spørsmålet om rettferdigheten i at Norge gjennom oljeprisene og Oljefondets kapitaleksport henter profitt fra arbeideres og bønders arbeid jorda rundt. 

 

Jeg skal begrense meg til Israel og Palestina, det er ille nok.

 

Investeringer i våpenindustri

Det er umulig å svare på hvor mye Oljefondet har investert i våpenindustri som leverer til Israel. Det er et definisjonsspørsmål. Er aksjene i Caterpillar, som leverer bulldosere som Israel bruker både i Gaza og på Vestbredden, å regne som våpenaksjer? Skal vi regne med Mercedes, Ford og Toyota, som leverer kjøretøyer som brukes til forflytning av soldater og tanks?

 

Den amerikanske kveker-organisasjonen American Friends Service Committee (AFSC) fikk Nobels fredspris i 1947. De har utarbeidet en liste over selskaper som bidrar med våpen til Israels folkemord. Lista er langt fra komplett, de har for eksempel ikke gjort mye for å finne underleverandører. Derfor er ingen av våpenselskapene i Norge med, selv om 6 av dem bidrar med store leveranser av deler til jagerflyet F 35, som Lockheed Martin selger til Israel. Men norskeide Nammo USA er med, siden de leverer ferdige våpen direkte til Israel. 

 

Oljefondet har aksjer i 22 av 53 selskaper på lista til AFSC. Verdien er 154,2 milliarder norske kroner (NOK), opp fra 116,4 milliarder ved siste årsskifte. 

 

Den svenske SIPRI-databasen regner bare opp de våpenselskapene som leverer direkte til Israel. Dermed blir ikke våpen som tar en sving innom lager i USA med i regnestykket. Koalisjonen Don´t buy into Occupation, der LO, Fagforbundet og Norsk Folkehjelp er med, har utarbeidet en rapport med utgangspunkt i SIPRI-databasen. Den viser at Oljefondet har aksjer for 22 milliarder NOK i 4 selskaper som leverer til Israel.

 

Vi i Palestinakomiteen har valgt å følge investeringene i 8 våpenselskaper. Alle produserer våpen som havner i Israel. Som vi ser av tabellen med Oljefondets investeringer er verdien av aksjene i disse selskapene nå 58,8 milliarder NOK. Verdiøkningen på 17,8 milliarder NOK siden nyttår skyldes 3 faktorer; svakere norsk krone, økning i aksjekurser, og Oljefondets oppkjøp/nedsalg for noen av selskapene. (Nedsalget i L3 Harris skyldes at Oljefondet til slutt måtte innrømme at de var en del av USAs atomvåpenprogram). Oljefondet har økt eierandelen i Rheinmetall, General Electric og RTX betydelig det siste halvåret. 

Våpenselskaper	Investering mrd NOK 30.06.24	Investering mrd NOK 31.12.23	Investering mrd NOK 31.12.22
General Dynamics, USA	8,32	7,24	5,84
General Electric, USA	20,96	11,79	6,04
L3 Harris, USA	0	3,20	3,28
Leonardo, Italia	1,16	0,93	0,95
Rheinmetall, Tyskland	5,48	2,24	1,88
Rolls-Royce, USA	11,80	7,81	1,82
RTX, USA	10,34	6,70	15,22
ThyssenKrupp, Tyskland	0,75	1,11	1,12
Sum	58,8	41,0	36,2
Økning siden forrige	17,8	4,8
Økning i % siden forrige	43,4 %	13,3 %

 

General Dynamics produserer nesten 1 tonn tunge bomber (MK 84) som Israel bruker til å bombe Gaza flatt med. Reuters meldte 29. juni at USA har sendt 14000 MK 84 bomber til Israel siden 7. oktober. Israel har brukt slike bomber i Gaza i flere kriger de siste 10 årene. FN konkluderte allerede etter Gazakrigen i 2014 at bruk av slike bomber i tettbefolkede områder er en krigsforbrytelse. 

 

5. september 2024 meldte Norges Bank at de endelig, etter langvarig press, har solgt seg ut av General Dynamics. Begrunnelsen er at de produserer «sentrale komponenter til kjernevåpen». Vi tar dette som en seier, men synes det er ganske merkelig at bidrag til krigsforbrytelser og folkemord ikke er en del av begrunnelsen.

 

Oljefondet høster ekstrem profitt på at aksjekursene i våpenindustrien går gjennom taket som følge av krigene i Gaza og Ukraina. Når Israel bomber Gaza, renner pengene inn på Oljefondets konto.

 

Etiske regler

Oljefondet har etiske regler. I «Retningslinjer for observasjon og utelukkelse fra SPU», fastsatt av Finansdepartementet heter det (utdrag):

3.Kriterier for produktbasert observasjon og utelukkelse av selskaper

Fondet skal ikke være investert i selskaper som selv eller gjennom enheter de kontrollerer:

utvikler eller produserer våpen eller sentrale komponenter til våpen som ved normal anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper, herunder biologiske våpen, kjemiske våpen, kjernevåpen, ikke-detektbare fragmenter, brannvåpen, blindende laservåpen, antipersonellminer og klaseammunisjon.

4.Kriterier for atferdsbasert observasjon og utelukkelse av selskaper

Observasjon eller utelukkelse kan besluttes for selskaper der det er en uakseptabel risiko for at selskapet medvirker til eller selv er ansvarlig for:

grove eller systematiske krenkelser av menneskerettighetene

alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner

salg av våpen til stater i væpnede konflikter som benytter våpnene på en måte som utgjør alvorlige og systematiske brudd på folkerettens regler for stridighetene.

 

Disse kriteriene har dannet grunnlag for å utelate store våpenprodusenter fra investeringene til Oljefondet, for eksempel Lockheed Martin, som er med på USAs atomvåpenprogram, og i en periode Raytheon (nå RTX), som produserte klasevåpen. Det er ingen tvil om at salg av våpen til Israel bryter med retningslinjenes paragraf 4c, det er som å lese om General Dynamics og deres megabomber.

 

Den internasjonale domstolen (ICJ) konkluderte i januar med at Israels krig mot Gaza utgjør et sannsynlig folkemord. Da har alle stater en plikt til å gjøre alt de kan for å forhindre folkemord. Denne plikten gjelder selvfølgelig også for Oljefondet. 

 

Men hvorfor gjør ikke Oljefondet alt de kan, hvorfor fungerer ikke deres egne retningslinjer? Ordene grove, alvorlige og systematiske kan tolkes; hvor grove, hvor alvorlige, hvor systematiske? Hvor stor må andelen av selskapets virksomhet som bidrar til folkemord, være for at Etikkrådet skal gripe inn? 

 

I tillegg kommer tidsperspektivet. Hvis et våpenselskap skal utelukkes, gjelder følgende prosedyre: 

Palestinakomiteen kan sende inn ei melding om et våpenselskap som leverer våpen som dreper sivile. Først undersøker Etikkrådet påstandene. Hvis de vurderer at det er alvorlig eller systematisk nok, så skriver de til selskapet og ber om deres syn på saken. Kan de endre praksis? Etter en vurdering av svarene sender Etikkrådet en anbefaling til Norges Bank, som kan vedta nedsalg i selskapet. Så skal aksjene selges ut slik at det blir minst mulig økonomiske tap for fondet. Først når det har skjedd, får offentligheten vite om Etikkrådets anbefaling. Denne prosessen tar gjerne mer enn et år. 

 

Dette er regler og saksgang som er skapt for å vokte pengene. I ei tid med et pågående folkemord trengs tydelige signaler raskt, vi kan ikke ha forbehold om at vi ikke skal tape penger før det reageres. Oljefondets etiske regler kan ikke trumfe Folkemordkonvensjonen! Etikkrådet fungerer som et skalkeskjul for at Oljefondet skal kunne hente krigsprofitt!

 

Hvem er så Etikkrådet? Det består av fem medlemmer. Tre av dem kommer fra styrerommene i Norsk Hydro, Equinor og Norges Bank, utdannet som sivilingeniør, jurist og økonom. En kommer fra Universitetet i Bergen og er biolog, mens den siste er folkerettsjurist. Ingen har særskilt utdannelse for det de skal sysle med i Etikkrådet, nemlig etikk.

 

FNs svarteliste

FNs menneskerettighetsråd fikk i 2016 utarbeidet en rapport om de israelske bosettingenes virkning på det palestinske sivilsamfunnet. Alle selskaper som bidrar med utstyr og konstruksjonsmaterialer, overvåkingsutstyr, utstyr for rivning av boliger, banktjenester, bruk av naturressurser, forurensing med mere ble listet i en database. FN anbefaler at det ikke skal investeres i disse selskapene.

 

Denne databasen ble oppdatert 30. juni 2023, og inneholder 97 selskaper. Oljefondet har 30. juni 2024 aksjer for 38,7 milliarder NOK i 19 av disse selskapene. Etikkrådet ville ikke svare på hvorfor de ikke vil følge FNs anbefaling da Palestinakomiteen spurte om det i mars 2024. 

 

ICJ uttalte 19. juli 2024 at okkupasjonen er ulovlig og krevde at okkupasjonen stopper umiddelbart. ICJ er i sin uttalelse krystallklar på at alle stater må bidra til å stanse okkupasjonen og støtte FNs arbeid for selvbestemmelse for palestinerne. De nevner spesifikt at økonomisk samarbeid må stanses. Utenriksminister Espen Barth Eide sa at dette var en kraftfull uttalelse og at «alle andre stater og internasjonale organisasjoner er pålagt å bistå til at disse ulovlighetene stanser.»

 

Utenriksdepartementet sendte i mars ut retningslinjer der det «frarådes norske selskaper å drive handel og næringsvirksomhet som bidrar til å opprettholde de folkerettsstridige israelske bosetningene». I pressemeldingen sendt ut med retningslinjene sa utenriksministeren at

 … norsk næringsliv bør være oppmerksomme på at de, gjennom økonomisk eller finansiell aktivitet i de folkerettsstridige israelske bosettingene, risikerer å bidra til brudd på internasjonal humanitærrett eller menneskerettighetene». 

 

Men denne anbefalingen gir altså Oljefondet blaffen i. 

 

Nytt oppkjøp i okkupasjonen

Om det ikke har vært klart før: Oljefondet motarbeider FN og støtter Israels okkupasjon av Palestina. I løpet av årets første 6 måneder har fondet kjøpt aksjer for 31,6 millioner NOK i et nytt israelsk selskap, Villar. Dette entreprenør- og eiendomsselskapet har betydelige eiendommer i industrisonene på Vestbredden, noe av det bygd ut på oppdrag av den israelske staten. Et av datterselskapene til Villar har samarbeidet med israelske fengselsmyndigheter. Villar står i FNs svarteliste, så Oljefondet kan ikke si at de ikke visste. Altså en direkte og bevisst støtte til okkupasjonen. 

 

Etter uttalelsen til ICJ forventer jeg at regjeringen følger opp egne retningslinjer og uttalelser. De må nå instruere Oljefondet om å kvitte seg med alle økonomiske bånd til bosettingene og selskaper med interesser i bosettingene. 

 

Investeringer i Israel

Oljefondet har 30. juni 2024 aksjer for 16,2 milliarder NOK i 77 israelske selskaper. Dette er en økning på 0,9 milliarder NOK i løpet av 2024. Den største enkeltinvesteringen er i Teva Pharmaceutical Industries, som er Israels største industriselskap. Her har verdien av Oljefondet sine aksjer økt fra 4,4 til 6,1 milliarder NOK i løpet av 2024, til tross for et visst nedsalg.

 

Paris-protokollen, som er et tillegg til Oslo-avtalen, har sørget for at store deler av palestinsk næringsliv er underlagt israelsk lovverk og tollmurer. Bare medisiner godkjent og registrert i Israel er lovlige på Vestbredden og i Gaza! Rimelige medisiner fra India, Kina og Russland er ikke tilgjengelig. Dette har gitt Teva enorme fordeler på det palestinske markedet, og gjort det umulig å utvikle palestinsk farmasøytisk industri. 

 

Teva er et eksempel på at israelske selskaper profiterer på okkupasjonen. Å investere i Teva er å hindre utvikling i Palestina og støtte den israelske okkupanten. Akkurat det motsatte av hva ICJ og FN ber om, Norge bidrar til å bryte ned den staten vi sier vi anerkjenner. Palestinakomiteen oppfordrer til boikott av Teva.

 

Norge kan gjøre en forskjell for Palestina

Den israelske statens økonomi er i sterk tilbakegang. I en artikkel i Mondoweiss 19. juli 2024, skriver Shir Hever om produksjonsnedgang, kapitalflukt, konkursras og om hundretusenvis av israelere som forlater landet. Utenlandske investeringer uteblir, Intel stanset nettopp en investeringsplan i Israel verdt 25 milliarder amerikanske dollar. Israel sliter med energiforsyningen og turistnæringen er helt død. I en slik situasjon er Oljefondets støtte til Israel gull verdt for apartheid-staten, så her kan Norge virkelig legge press. 

 

Når Oljefondet tvert om støtter Israels krig og okkupasjon, blir anerkjennelsen av Palestina dobbeltmoral. Oljefondet følger god gammel pro-sionistisk tradisjon, slik Norge har gjort siden vi solgte tungtvann til Israels atomvåpenproduksjon, og siden Trygve Lie som generalsekretær i FN var med å presse gjennom det ulykkelige vedtaket om å dele Palestina i to.

 

Anerkjennelsen av Palestina var et viktig symbolvedtak. Men en ordre fra regjeringen om uttrekk fra israelske selskaper og selskaper som støtter okkupasjonen vil virkelig svi. Hvis et slikt signal fra norske myndigheter får støtte internasjonalt kan det være dødsstøtet for det sionistiske prosjektet Israel, og et viktig bidrag for et fritt Palestina. 

130 år etter den først så dagens lys er nå tredje bok av Kapitalen endelig utgitt på norsk. For anledningen har Gnist tatt en prat med oversetter, Harald Minken.

 

Harald Minken har lang og tro tjeneste som oversetter av Marx. Tredje og siste bok i Marx’ storverk kommer ut i tide for å kunne havne under juletrærne i de tusen hjem. Gnist møter Minken på et fullpakket Espresso House ved Nationaltheatret en lørdag ettermiddag, noen uker før boka skal i trykken. På det lille bordet vi til slutt finner, kommer det fort en gammel og utslitt utgave av bok tre på tysk som det blir referert til flere ganger gjennom praten. 

Peder Østring (PØ): Hvordan har det vært å jobbe med dette prosjektet og hvor lang tid har det egentlig tatt?

Harald Minken (HM): Hver sommerferie pakket jeg ned Kapitalen på tysk i sekken, og bok to holdt jeg på med i mange, mange år, minst ti år. Den kom ut i starten av 2018. Så gikk det ikke lang tid før Erik Ness tok initiativ til å samle en gruppe som kunne ta bok tre. Og det har bare tatt seks år!

PØ: Det er rett og slett en liten begivenhet at alle som vil lese Kapitalen som helhet, nå kan gjøre det på norsk. Til nå er det bare deler av boka som har kommet ut på norsk, både oversatt av Erling Falk på 30-tallet og i en Pax-utgave på 70-tallet. Nå slipper man å gå omveien via engelsk for å lese en bok som tross alt kom ut på et språk som er nærmere norsk. I tillegg til en utvidet gruppe som har bidratt med ulike deler av oversettingen er det Mathias Bismo og Torstein Dahle som har ansvaret for helheten og som står oppført som medoversettere sammen med Minken.

 

Første gang på norsk

Det er en kjennsgjerning at Marx aldri rakk å fullstendig ferdigstille bok tre før han døde i 1883, slik at hans livslange kamerat og samarbeidspartner, Friedrich Engels, måtte ferdigstille boka da først kom i 1894. De i alt tre bøkene bidrar med hvert sitt perspektiv på hvordan sosiale forhold underlagt kapital er med å revolusjonere verden og forme den i sitt bilde, med både miljø- og økonomisk krise og ulikhet som følge. Mens første bok tar for seg produksjon, går den andre dypere inn i kapitalens sirkulasjonsprosess. 

 

PØ: Hva kan de norske leserne nå se fram til i tredje bok? 

 

HM: Boka er omhyggelig bygd opp av Marx for å vise hvordan merverdien blir omformet til profitt og en generell profittrate blir dannet når kapitalismen er tilstrekkelig utviklet. Videre viser den hvordan profitten deles i renter til de som låner ut kapital og eierinntekter til kapitaleierne, og hvordan de som produserer under særlig gunstige forhold kan sikre seg en grunnrente på toppen av dette 

 

PØ: Bok tre gir altså et viktig bidrag til å forstå at borgerskapet er delt i ulike klasser.

 

HM: Alle inntektene til utbytterne – profitten til bedriftseierne, rentene til utlånerne og ekstraprofitten til de som eier særlig verdifulle naturressurser – er fortsatt andeler av merverdien som er produsert, altså den delen av arbeidet til arbeiderklassen som den ikke får betalt for i form av lønn. Verdilæra fra første bok av Kapitalen er verken endret eller modifisert i tredje bok. 

 

Til sakens kjerne

PØ: Minken oppfordrer alle og enhver til å selv plukke opp Marx, for selv å få en dypere forståelse av hvordan kapitalen fortsetter å forme dagens samfunn.

 

HM: Vi veit fra første bok av Kapitalen at det er arbeidet som skaper verdi, og at det er arbeidet ut over verdien av arbeidslønna som skaper all merverdi. Dette er fortsatt det teoretiske grunnlaget. Ideen om at profitten skapes av hele investeringen, kan altså umulig gå til sakas kjerne! Tvert imot må den være en ideologisk forestilling, et overflatisk inntrykk av hva som skjer. Ved første blikk kan det nok se ut til at det er kapitalen som skaper profitten, arbeidet som skaper lønnsinntektene, og naturen som skaper grunnrenta. Men det er ideologi, eller med andre ord bare det overflatiske førsteinntrykket av hvordan tingene henger sammen.

 

PØ: På kafeen går samtalen fra debatter om det såkalte transformasjonsproblemet, profittratens tendens til å falle og grunnrente – temaer det har blitt skrevet hyllemeter om i seg selv, men som også blir grundig belyst i tredje bok. Bok tre er også samvittighetsfullt krydret med i underkant av fire hundre anmerkninger fra oversetterne, noe som gir leserne ekstra hjelp underveis. For de som måtte ønske enda mer støtte på veien gjennom siste etappe i Marx’ magnum opus, planlegger forfatterne også et lite diskusjonshefte som skal gå nærmere inn på utvalgte emner i boka, akkurat som det ble gjort med andre bok. 

I denne teksten vil jeg ta et oppgjør med premisset om at vi skal ha mer av alt, koste hva det koste vil, i energipolitikken – og samtidig vise hvordan disse politiske prioriteringene kan se ut i praksis. Jeg baserer meg på det omfattende arbeidet som er gjort først av Rødt på Stortinget, med utviklingen av en egen kraftplan, og siden av partiets egen Energikommisjon.

I energipolitiske debatter står mye på spill, også den politiske tenkemåten.

 

Da den regjeringsutnevnte energikommisjonen la frem sin utredning, bar den tittelen «Mer av alt – raskere».  Det sier mye om de kapitalistiske løsningsforslagene på samfunnsproblemene vi står overfor i vår tid. I en tid med klimaendringer og naturødeleggelse bør svaret være politisk kontroll og strengere prioriteringer, som setter mennesker og natur foran forestillingen om evig vekst. 

 

Premisset om at vi må ha mer kraft for å redde klimaet

Det er særlig to argumenter som går igjen når det argumenteres for å bygge ut ny kraft – det være seg vindkraft på land eller til havs, store, nye vannkraftverk eller (for den del) kjernekraftverk. Det første handler om at vi trenger mer kraft for å kutte klimagassutslipp. Det andre handler om å få ned strømprisene. 

 

La meg starte med klimaargumentet, for dette er – etter mitt syn – det beste argumentet. For det er rimelig å kreve at vi bør kutte klimagassutslipp i Norge. Vi har tross alt beriket oss på petroleumsproduksjon i flere tiår, som har bidratt (og fortsatt bidrar) til den globale oppvarmingen. 

 

Spørsmålet er bare hvordan og hvor mye. 

 

Norge er allerede godt stilt sammenlignet med mange andre land når det kommer til kraftproduksjon, i alle fall om vi ser bort fra utslippene vi eksporterer fra olje og gass. Den viktigste årsaken til at Norge ligger godt an, er at vi har elektrifisert og industrialisert store deler av landet lenge før vi fant oljen. Faktisk har Norge den høyeste andelen av fornybar energi i Europa i vår energimiks. 

 

Dette skyldes først og fremst vannkraftutbyggingen. Selv om det er små klimagassutslipp fra vannkraftproduksjon, har utbyggingen av denne produksjonen gått på bekostning av verdifull natur. Det samme gjelder vindkraftproduksjon. Folk tror meg sjelden når jeg sier det, men Norge har større kraftproduksjon fra landvind enn Danmark. 

 

Poenget mitt i denne sammenhengen er at Norge allerede har ofret store areal til kraftutbygging – først til vannkraft, siden til vindkraft. Den første utbyggingen la grunnlaget for storstilt elektrifisering av landet vårt. De aller, aller fleste husholdninger bruker i dag elektrisk kraft til oppvarming, selv om det finnes noen unntak (ved og fjernvarme). 

 

Det er like fullt slik at vi bruker betydelige mengder fossil energi også i Norge; om lag halvparten av energibruken kommer fra fossile energikilder. Dette brukes ikke til vanlige folks oppvarming, men til industri (inkludert norsk olje- og gassproduksjon) og til transport. Vi har med andre ord en jobb å gjøre for å kutte klimagassutslipp selv i et så elektrifisert land som Norge. 

 

Miljødirektoratet har regnet ut at det trengs 34 terrawattimer sammenlignet med 2021-nivå, for å nå målene vi har satt oss for 2030. Dette er betydelig, selv om jeg trekker fra de kuttutslippene Rødt er uenig i: For eksempel vil elektrifisering av norsk olje og gass gi utslippskutt på kort sikt, men samtidig undergrave de langsiktige klimamålene. Dette har også det regjeringsutnevnte Klimautvalget 2050 understreket. Bygger vi opp infrastrukturen rundt norsk olje og gass for å sminke på Norges klimagassutslipp, vil disse investeringene gå på bekostning av reell omstilling til et lavutslippssamfunn. Utvalget ordlegger seg mer diplomatisk enn meg: 

«Utvalget mener at ikke alle tiltakene som ligger i regjeringens klimaplan er permanente løsninger til 2050.» 

 

Klimautvalget understreker også at elektrifisering med kraft fra land går på bekostning av naturen: 

Elektrifisering av sokkelen er også et veivalg som har langsiktige konsekvenser ikke bare for petroleumsaktiviteten, men også gjennom økt press på naturen og for andre aktører som får dyrere kraft og mangel på kraft, færre tilgjengelige arbeidstagere. 

 

Rødts viktige forbehold om elektrifisering til tross: 34 terrawattimer innen 2030 er langt, langt mindre enn de tallene som slenges ut i politiske debatter. 

 

Både regjeringens energikommisjon, LO og NHO opererer med tallet 60 terrawattimer innen 2030. Et så høyt anslag øker presset på naturen i mye større grad enn med Miljødirektoratets utregning – selv om disse aktørene tar høyde for at noen av disse terrawattimene skal utløses gjennom energisparing.

 

Hva som skjuler seg bak de høye anslagene fra NHO og LO, vil jeg komme tilbake til. Jeg vil her nøye meg med å understreke at hvor mye og hvordan vi skal kutte klimagassutslipp er politiske spørsmål som ikke gir entydige svar. Noen utslippskutt, som elektrifisering av sokkelen, kan stå i veien for den langsiktige omstillingen. Og aktører som snakker om at vi trenger 60 nye terrawattimer innen 2030, bryr seg om mye mer enn «bare» klima.

 

Sist, men ikke minst, er det verdt å spørre seg om utslippskuttene først og fremst skal tas i form av økt «fornybar» kraftproduksjon, eller om de skal tas gjennom forbruksreduksjon. 

 

Her er vi ved en slags kjerne i de energipolitiske debattene. Alle politikere sier at de er for energisparing. Dette sier selv Fornybar Norge på en god dag. Energikommisjonen til regjeringen anslår at det går an å spare 20 av de 60 terrawattimene de ønsker seg innen 2030, gjennom energieffektivisering. Det tror jeg er et for optimistisk anslag, gitt dagens politikk, men det viser likevel at en betydelig andel – ja, kanskje den største – av utslippsreduksjonene kan og bør tas gjennom energisparing. 

 

Jeg vil komme tilbake til de konkrete løsningene avslutningsvis, men la dette spørsmålet henge i luften: Hvis ikke et land som Norge – som allerede har ofret så mye natur og i prinsippet bygget opp en stor oljerikdom – er i stand til å redusere vårt forbruk, hvem skal det da være?

 

Må vi ha mer kraft for å få lavere priser?

Et annet gjennomgående argument for å gå løs på vernede vassdrag, eller å fortsette den katastrofale vindkraftutbyggingen, er at strømprisene må ned. 

 

Nåværende energiminister Terje Aasland har brukt de høye strømprisene som argument for den kostbare havvindutbyggingen: 

 Den vil være med på å stabilisere kraftsystemet i Norge og sørge for at vi får mer kraft. Den betyr at vi også får mer stabile priser og mest sannsynlig når det blåser mye på norsk sokkel, mye, mye lavere strømpriser. 

 

Også Frp begrunner sitt ønske om massiv vannkraftutbygging med løfter om lavere strømpriser.

 

I markedsteorien er tanken til både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet klar nok: Økt tilbud vil gi lavere priser. Det er en fin teori, hadde den bare fungert i praksis!

 

Særlig i Sør-Norge faller argumentet om lave strømpriser på sin egen urimelighet. Det strømprisområdet som kalles for NO2, som strekker seg fra Bjørnafjorden i nordvest til Drammen i nordøst, er så tett forbundet med store, europeiske strømprisområder at vi i praksis ikke har særlig stor påvirkning på forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Det er herfra alle de nye, store utenlandskablene befinner seg: North Sea Link til England, Nordlink til Tyskland og Nedlink til Nederland. I tillegg utreder nå Statnett å bygge enda en kabel til Danmark, i tillegg til de fire danmarkskablene som ilandføres i NO2 fra før av. 

 

Som NVE har regnet ut, vil det kreve 40 terrawattimer i overskuddskraft for å løsrive norske strømpriser fra de europeiske. Dette er for det første lite ønskelig, fordi det vil ødelegge enorme mengder natur. For det andre er det også fullstendig usannsynlig at dette vil skje i dagens kraftmarked: Kraftprodusentene er ikke interesserte i å øke tilbudet så voldsomt at de får dårlig betalt for strømmen. 

 

For havvindutbyggingen ser det spesielt mørkt ut. Denne er foreløpig bare planlagt i Nordsjøen. Sørlige Nordsjø II skal subsidieres med minst 23 milliarder kroner. Svenske Ventyr (som er eid av IKEA) skal stå for dette såkalte havvindeventyret. Denne utbyggingen vil etter alt å dømme være tett koblet på det europeiske markedet, enten direkte (gjennom hybridkabler) eller indirekte grunnet prisområdet (NO2) anlegget vil knyttes til. 

 

Havvindutbyggingen byr på enda et prisproblem: Teknologien er så dyr, at det forutsettes høye strømpriser for at utbyggingen noensinne skal bli lønnsom. Dette gjelder særlig flytende havvind, som i første rekke er planlagt på Utsira (også en del av NO2).  

 

Jeg er ingen økonom og blir ofte mistenkeliggjort i disse debattene. Jeg har også blitt faktasjekket av Faktisk.no, når jeg har pekt på umuligheten av å løse strømpriskrisen med økt kraftutbygging. De gir meg rett i at dette ikke vil gi noen betydelig effekt, i alle fall ikke på kort sikt. Men jeg tror ikke folk trenger Faktisk.no for å forstå at påstanden stemmer: NO2 har gjennomgående hatt de høyeste strømprisene i landet de siste årene, på tross av at dette er en landsdel med stor kraftproduksjon. Norge hadde dessuten kraftoverskudd i 2022; det samme året som strømprisen var 2 kroner kilowattimen i gjennomsnitt i Sør-Norge – altså rekordhøy. Det er helt åpenbart at prissmitten begrenser effekten som kraftoverskuddet vårt liksom skal ha på prisen.

 

Det er ikke grønt alt som glimrer

Så hva er den egentlige motivasjonen for det store presset for økt nedbygging? Spørsmålet kan lyde konspiratorisk. Antakelig er det en kombinasjon av flere ting. For kraftprodusentene er det lønnsomt med utbygging, så lenge strømprisene er høye. Og de har blitt høyere de siste årene, ikke minst på grunn av tettere tilknytning til europeiske markeder med ustabile og høye priser.

 

For andre aktører handler det nok om at de ønsker å etablere nye næringsveier. Noen vil kalle disse for ny industri, men jeg er ikke sikker på om alt dette kvalifiserer til hedersbetegnelsen industri. Én driver bak det økende kraftbehovet er for eksempel den såkalte datasenterindustrien. Jeg kan først som sist tilkjennegi at ja, vi trenger å lagre og prosessere data, men igjen er dette et spørsmål om hvor mye og hvordan. 

 

De mest oppdaterte tallene fra NVE viser at Norge allerede bruker 1,7 terrawattimer på datalagring og -prosessering. I dag er tallet sannsynligvis enda høyere, men det er ikke oppdatert. De mest oppdaterte tallene jeg har funnet på verdens globale datalagring og -prosessering, er fra Det internasjonale energibyrået (IEA), og det er på 460 terrawattimer årlig. Sagt med andre ord: Norge lagrer og prosesserer allerede en større andel av verdens data enn befolkningen skulle tilsi – selv hvis vi tar høyde for et høyt forbruk i Norge. 

Store tek-giganter som Google, Microsoft og Tik Tok ønsker å etablere seg i Norge. Tik Tok har allerede beslaglagt betydelige mengder strøm gjennom det israelske selskapet Green Mountains anlegg på Hamar. Google har søkt om inntil 7,5 terrawattimer årlig til senteret sitt i Skien. Tenk det! 7,5 terrawattimer årlig er nesten like mye som hele Oslo kommune forbruker på ett år. I retur lover de 100 arbeidsplasser. Skien får med andre ord de mest kraftintensive arbeidsplassene i hele Norge. Hele Grenlandsområdet blir skadelidende hvis Google får støvsuge landsdelen for kraft, og lokalbefolkningen vil knapt få noe tilbake.

 

De ønsker seg tilgang på billig, fornybar kraft og satser stort. Særlig regjeringen Solberg har ønsket tek-gigantene velkomne. Hennes regjering gjennomførte en rekke skatteletter for å tiltrekke seg aktører som Google og Tik Tok. Først med reduksjon i el-avgiften for datasentre i 2016, og siden ved å fjerne eiendomsskatten på produksjonsutstyr og installasjoner i verk og bruk gjennom Datasenterstrategi 2018.

 

Datasentrene er ikke den eneste driveren bak et angivelig økende kraftbehov. Også batterifabrikker, hydrogen- og ammoniakkproduksjon kan komme til å spise opp kraftoverskuddet. Samtidig forventes det at vi skal øke forbruket vi allerede har, for eksempel gjennom økt flytrafikk. Men denne utviklingen er ingen naturlov; det er politikk. 

 

Det er heller ikke gitt at alle nye prosjekter i seg selv vil bidra til utslippskutt. Det er ikke grønt alt som glimrer. De som lover gull og grønne skoger, ender noen ganger opp med å ta med seg gullet etter at de har hogget ned skogen.

 

Likevel konkurrerer fattige kommuner om å tiltrekke seg slike etableringer. Det er forståelig, gitt den dårlige kommuneøkonomien. Det er like fullt tragisk, for det driver kraftanslagene til værs samtidig som det øker presset for å ødelegge naturen ytterligere.

 

Et nei til utbygging, er et ja til naturen

Hva er så Rødts løsning på problemene jeg har beskrevet? 

Det første vi må peke på, er den store elefanten i rommet: Vi kan ikke løse klima- og naturkrisen med økt forbruk. Vi kan ikke bare si «mer av alt – raskere»; vi må si mindre av noe – saktere. 

 

Dette fordrer en mye strengere prioritering, i alle fall hvis vi skal kombinere en slik politikk med sosial rettferdighet. 

 

Jeg mener at vi må kutte utslippene i fastlandsindustrien, for å ta vare på hjørnesteinsbedriftene i Distrikts-Norge. Det var disse arbeidsplassene vi levde av før vi fant oljen, og det er disse vi skal leve av når oljen tar slutt. Dessuten er det bra for verdens globale klimagassutslipp å produsere helt nødvendige materialer som stål, aluminium og silisium med billig fornybar vannkraft heller enn billig arbeidskraft og kull i lavkostnadsland. Fastlandsindustrien må få forrang for elektrifiseringen av sokkelen, som – enten man liker det eller ikke – har en utløpsdato: Verken Nordsjøen eller resten av norsk kontinentalsokkel er uuttømmelig.

 

Vi må dessuten si nei til nye nett-tilknytninger som verken hjelper klima, natur eller gir nevneverdig mange arbeidsplasser. Datasentre er etter min mening kroneksempelet på en slik «industri». Politikerne må sette ned foten. Men i dag får alle bedrifter i prinsippet tilgang på strøm når de søker til Statnett. Prinsippet som gjelder, er «første-mann-til-mølla». Dette betyr at det i stor grad er etterspørselen som er styrende når Statnett og andre skal beskrive det angivelige «kraftbehovet». Problemet er bare at vi ikke får noen diskusjon om samfunnets behov, bare produsentenes (som i sin tur drives av kommersielle interesser). Slik forveksles samfunnsbehovene med profitt.

Regjeringen har riktignok lagt til et vagt «modenhetskriterium», som i praksis handler mest om hvor lenge du har stått i køen. I stedet trenger vi kriterier for samfunnsnytte, som tar høyde for både klima, natur og arbeidsplasser. Virkelig store prosjekter mener jeg bør sendes til Stortinget. Det er absurd å overlate en så stor og politisk beslutning som å tildele Google 7,5 årlige terrawattimer til byråkrater i Statnett som knapt har andre kriterier å styre etter enn hvor lenge tek-giganten har stått i køen. 

 

Å prioritere strengere innebærer at politikere evner å si nei. Det kan høres strengt ut, men det er verdt å ha i mente at når vi sier nei til noe, sier vi ja til noe annet. Sier vi nei til vindkraft, sier vi ja til naturen. Sier vi nei til Google, vil industrien på Herøya kunne basere seg på et større kraftoverskudd når de skal kutte sine utslipp (i alle fall hvis nettet oppgraderes). Slik kunne jeg fortsatt. 

 

Rettferdige forbrukskutt

I tillegg til strengere prioriteringer, må vi forbruke mindre. Når jeg snakker om forbrukskutt, mener jeg ikke høye renter eller økte skatter for vanlige folk. Tvert imot, så bør staten investere i strømsparing for vanlige folk og bedrifter. I stedet for å subsidiere ny kraftutbygging, slik vi i praksis gjør med havvinden, burde Norge subsidiert folk som etterisolerer og bytter ut vinduer, installerer varmepumper i hjemmet eller bergvarme og fjernvarme i borettslaget. Dette vil frigjøre el-kraft til klimagassutslipp i fastlandsindustrien, og samtidig balansert kraftforsyningen vår. Faktisk er dette mye tryggere og bedre for kraftsystemet vårt enn å fôre det med økt, væravhengig kraftproduksjon fra for eksempel vindturbiner.

 

Vannkraftsystemet vårt bør også oppgraderes. Heller enn å gi tradere i Düsseldorf millionbonuser, bør Statkraft bruke enda mer på å investere i å oppgradere og utvide vannkraften (der dette kan gjøres på en miljømessig, skånsom måte).

 

At Norge ikke har klart å spare mer energi før, skyldes etter mitt syn en blind markedstro. Det statlige redskapet som kunne blitt brukt til dette, Enova, har prioritert grønne luftslott heller enn velkjent energieffektivisering. Argumentet deres har vært at de ikke vil støtte moden teknologi, fordi markedet i prinsippet skal løse dette av seg selv. Igjen fungerer markedsteorien bare i teorien. Markedspotensialet for økt energieffektivisering har ikke blitt utløst, selv ikke når strømprisene har gått opp. Jeg tror ikke minst at dette handler om at mange ikke har noen økonomisk buffer til å ta store, fremtidige investeringer. Forholdet kan bli motsatt av det økonomene i Enova ser for seg: Når prisene stiger, blir det enda vanskeligere for vanlige folk å ta slike investeringer på egenhånd. 

 

Derfor trenger vi en storstilt utrulling av moden energisparingsteknologien. Særlig folk med dårlig og vanlig råd bør få støtte. Barrierene må bygges ned, ikke opp. I en tid der bygg- og anleggsbransjen står uten veldig mange oppdrag, vil vi dessuten ha hender til å gjennomføre jobben. 

 

Det finnes ikke like sterke lobbyorganisasjoner som presser på for å redusere energiforbruket, som for å øke det. Lavere strømregninger for folk flest er ikke hovedmotivasjonen til Offshore Norge, når de vil elektrifisere sokkelen, eller til Fornybar Norge når de vil rasere norsk natur med enda mer vindkraft. Desto viktigere blir det at politiske krefter jobber for rettferdige forbrukskutt – for å investere i energisparing til folk flest. Da må vi også bryte med den dominerende tanken i det offentlige ordskiftet, ideen om at problemene vi står overfor skal løses med økt produksjon til tek-giganter og andre grønne bløffmakere. 

Den alternative tankegangen er like enkel som den er genial: Den mest miljøvennlige energien er den vi ikke bruker.

 

Om høyreekstremisme, mannosfære og røde piller i en urolig tid

Har verden blitt snudd på hodet?

Den nederlandske forfatteren Carline Tromp stiller med rette spørsmålet i sin nye bok Tilbakeslaget. Om den reaksjonære bølgen og hvordan Andrew Tate vant internett, som kom ut tidligere i år. Og når vi leser nyhetene er det lett å tenke det samme: Hvor er verden på vei? Elon Musk, verdens rikeste mann, eier nå Twitter og lar blokkerte nettroll som Donald Trump slippe til igjen, influenseren Andrew Tate lærer unge gutter at kvinner er menns eiendom og fortjener å bli dominert og voldtatt, det høyreekstreme Sverigedemokraterna er på fremmarsj, og unge kvinner lovpriser livet som «tradwife», en tradisjonell, hjemmeværende husmor som lar seg forsørge av sin ektemann.

I Tilbakeslaget fortsetter Tromp på sporet hun startet i sin forrige bok Kulturkrig – det nye ytre høyre og normaliseringen av det ekstreme fra 2022. Med rette spør hun om det mange av oss undres over – har verden blitt snudd på hodet? Friheter og rettigheter vi har tatt for gitt i flere tiår er under press: Reverseringen av Roe v. Wade i USA har innskrenket kvinners rett til selvbestemt abort i flere delstater, og også i flere europeiske land er denne retten under angrep. Skeive og transpersoner opplever også en tilbakegang i sine hardt tilkjempede rettigheter, og i noen tilfeller direkte drapsforsøk; 25. Juni 2022 ble Oslo utsatt for et terrorangrep i forkant av Pride-feiringen. To menn mistet livet og 25 ble såret. Som følge av angrepet ble Pride-paraden det året avlyst etter anbefalinger fra Oslo-politiet. Høyreekstreme og kristenkonservative politiske partier vinner nye tilhengere over hele verden – gjennom å snakke om bevaring av tradisjonelle, kristne verdier og det ekte, nasjonale. Både Republikanerne og vårt eget FrP har mye til felles her.

Kampene vi i en årrekke trodde var vunnet – for likestilling og likeverd, mot diskriminering og rasisme – må vi kanskje utkjempe på nytt. Har vi tatt våre privilegier for gitt?

 

Kulturkrig på nettet: Woke eller anti-woke?

Alle som har fulgt med på sosiale medier de siste par årene har fått med seg begrepet woke. Opprinnelig ble det brukt av den afrikansk-amerikanske bevegelsen i mellomkrigstiden om å være oppmerksom på den systematiske rasismen som gjennomsyret hele det amerikanske samfunnet; å være årvåken og bevisst. I dag brukes det om å gjenkjenne og bekjempe undertrykkende samfunnsstrukturer. Som med alle andre fenomener, vil woke generere et motsvar – influensere og politikere kappes over å vise motstand mot det de føler er «liberale verdier tredd nedover hodet på folk», de såkalte «kulturmarxistenes» kamp om å være mest mulig politisk korrekt. Dette er et stort problem ifølge Tromp.

Med noen få unntak har den norske mediedekningen av woke hoppet over ordets opprinnelige, positive betydning. Woke blir framstilt som et altomfattende importfenomen som innebærer sensur, redigering og knebling – ting som de færreste vil si at de er for på et generelt grunnlag.

Slikt er farlig fordi det gir grønt lys for nett-provokatører som Andrew Tate. Tate, som NRK i en artikkel i fjor døpte til «TikToks farligste fenomen» og «Kongen av giftig maskulinitet», ble verdenskjent som kickbokser og reality-TV-deltager tidlig på 2000-tallet. Etter å ha blitt kastet ut av Big Brother UK i 2016 grunnet en episode hvor han slo en kvinnelig med-deltager, skjønte Tate at han kunne vinne digital oppmerksomhet gjennom å være drøyest mulig. Etter å ha bygget opp ulike onlineforetak, blant annet nettkurset Hustler´s University (senere omdøpt til The Real World) i 2021, hvor han lovet kursdeltagerne, som oftest er unge menn, såkalte «livsendrende» kurs i hvordan man kan bli rik og berømt på null tid. Et kjapt kikk på nettsiden therealworldside.com lover at

We exist only to help you make money. This is our singular focus. The Real World is not a group for idle chatter, politics, or drama. There are no complainers or time-wasters. 

Som Tromp kan jeg forstå hvorfor dette appellerer til unge menn med en usikker fremtid – arbeidslivet i 2023 er tross alt et usikkert og lite forlokkende sted. Hvem vil ikke heller være sin egen herre og styre seg selv? Særlig hvis man kan få både penger, privatfly og pene damer på kjøpet.

Tromp trekker også fram allegorien med den røde og den blå pillen fra filmen The Matrix fra 1999, hvor hovedkarakteren, programmereren Neo, etter å ha fått slengt sannheten om hvordan den verden han kjenner er en løgn rett i fjeset av karakteren Morpheus, deretter blir tilbudt valget mellom en rød og en blå pille. Den blå pillen vil sende ham rett tilbake i hans gamle liv, i salig uvitenhet. Den røde pillen kutter av denne muligheten for alltid. Han må se verden som den er, og ta konsekvensene av dette – et liv i kamp.

Pillebegrepet fra The Matrix er i dag innbakt i subkulturer på nettet som er skeptiske til hvordan samfunnet utvikler seg. For å bli «redpilled», må du våkne opp til sannheten om at liberale samfunnseliter er ute etter å ødelegge samfunnet vårt gjennom feminisme, sosialisme og liberale verdier. Andrew Tate lover deltakerne på sine nettkurs nettopp en slik rød pille. I hans verden er The Matrix selve systemet som gjør folk til lønnsslaver, mens han selv inntar rollen som motstandshelten Morpheus. Takket være hans røde pille kan du bli sterk, superrik og helt immun mot woke – om du er mann, vel å merke. Kvinner, ifølge Tate, er mindre verdt enn menn og eksisterer kun for å tilfredsstille menn. Hvorfor er særlig likestillingskampen slikt et brennbart tema i kulturkrigen?

Maskuliniteten i fare

“When you’re accustomed to privilege, equality feels like oppression.” (Franklin Leonard)

De siste tiårene har stadig flere grupper som historisk sett har vært undertrykt, fått sine rettigheter og privilegier: kvinner, homofile, minoritetsgrupper og urfolk. Da kommer det naturlig nok en motreaksjon fra de som har sittet med makten og privilegiene i hundrevis av år – heterofile, hvite menn med middels eller mer inntekt. Fra konservativt hold snakkes det om at likestillingen har gått for langt, mens såkalte incels, en subkultur på nettet som legger et ekstremt kvinnehat for dagen og skylder på ufrivillig seksuell avholdenhet, mener at feminismen har skapt et veikt og handlingslammet samfunn. Lignende holdninger finner vi også i manifestene til Brevik og incel-terroristen Elliot Rodger. Donald Trump gikk fra å være tilhenger av selvbestemt abort til å snu brått på flisa for å høste stemmer hos det amerikanske, kristenkonservative miljøet i USA i 2016. Tradwife-bevegelsen, som sprer seg i konservative miljøer i vesten, kan også tas med i denne trenden. Unge kvinner som velger bort arbeidsliv og karriere for å være hjemmeværende husmødre på heltid er blitt en trend som startet i USA og Storbritannia under koronapandemien i 2020, og siden gikk viralt. Selv om det kan argumenteres med at de velger det selv og anser det som en frigjøring fra karrierejag og arbeidspress, er det flere skribenter som aner at det står mektige, høyreekstreme krefter bak. Som Tromp skriver:

Kinder, Küche, Kirche (barn, kjøkken, kirke) er et gammelt slagord som ble tatt i bruk av nazistene. Tradwife- trenden og nasjonalistiske eggdietter kan vekke uhyggelige assosiasjoner. 

Tromp spekulerer på om denne konservative trenden skyldes den såkalte fear of falling (frykten for å falle), et begrep som ble lansert av den amerikanske forfatteren Roxane Ehrenreich: Den nye middelklassen fryktet å miste sine nyvunne privilegier, så de tok kollektivt avstand fra sine liberale idealer og trakk seg inn i en beskyttende boble. «Vi og dem»-tankegangen spredte seg, og det ble viktigere å orientere seg innover, med seg og sine egne først.

 

Hva kan gjøres?

Tromp har rett i at kulturkrig er fortvilende og forvirrende å stå i. Det er vanskelig å unngå å velge side, og havne i en «oss mot dem»-tankegang, perfekt for den polariserende tankegangen som hylekor på sosiale medier ofte legger opp til.

«Kampen mot woke» har klart å samle høyresida under én felles paraply, siden begrepet er såpass vidt at det kan romme utallige hatobjekter og irritasjonsmomenter i det moderne samfunnet. Betyr det at venstresida bør bli «anti-woke»? Selv om Tromp trekker frem venstresidas kritikk mot woke-begrepet, mener hun at begrepet først og fremst er en stråmann. Det som er viktigst, er at venstresida klarer å se tilbake på sin egen historie og finne frem til det som har vært vår styrke til alle tider:

Solidaritet, skulder ved skulder, samhold mellom mennesker som har ulike meninger og perspektiver – men en felles interesse og en felles frihetskamp. Kun slik kan vi møte høyresidas kulturkrigere.

Hva er årsaken til den palestinske tragedien? Jeg tenker tilbake på mitt møte med Gaza i 1967, da jeg sjøl for første gang måtte stille meg dette spørsmålet.

Etter nok en forferdelig nyhetssending fra Gaza spør jeg meg – må vi se på at dette skjer? Kan ikke noe gjøres? Hvorfor bryter ikke regjeringer diplomatiske forbindelser med Israel? Hvorfor har vi forbindelser med ei regjering som begår folkemord? Det lille som er av trøst i disse tider, er at vanlige mennesker reagerer. Nå demonstreres det over hele verden. Nye tusener spør seg – hva slags land er Israel? Hva er årsaken til den palestinske tragedien?

 

Jeg tenker tilbake på mitt møte med Gaza i 1967, da jeg sjøl for første gang måtte stille meg dette spørsmålet.

Våren 1967 fikk Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) en invitasjon fra PLO til å delta på den første internasjonale studentkonferansen for Palestina. Konferansen skulle holdes i Kairo.

Jeg var formann i SUF, og hadde nettopp møtt arabiske studenter under et studieopphold i Jugoslavia. De arabiske ungdommene erklærte at «vi er alle palestinere». Det var ikke vanskelig å forstå at det jeg hadde lært om Palestina på et kibbutzopphold i Israel i 1964, knapt var halve sannheten. Ved å delta på denne konferansen kunne jeg både se Egypt og lære mer om palestinere. Styret i SUF visste omtrent like lite som meg om Palestina, men vi var enige om å delta på konferansen. AUF og KU hadde også fått invitasjon. De var ikke særlig interessert i å delta, men var enige om å la meg representere alle tre ungdomsorganisasjonene på en betingelse – at jeg ikke måtte erklære støtte til palestinerne. Jeg skulle reise for å lære, men ikke markere standpunkt. På disse betingelsene reiste jeg til Kairo som representant for de tre mest radikale ungdomsorganisasjonene i Norge.

Møtet med Kairo var en stor opplevelse. Over alt hang det bilder av landets enormt populære president Nasser. Det var ingen tvil om at Egypt støttet det palestinske folket. Jeg ante at det ikke skulle bli lett å være på konferanse i Kairo uten å ta standpunkt.

Da jeg sjekket inn på konferansesenteret, møtte jeg studenter fra store deler av verden: vietnamesere, cubanere, jugoslaver, egyptere og afrikanere. Men nesten ingen vesteuropeere? Var jeg den eneste fra denne delen av verden?

Konferanseledelsen ble forbauset da jeg måtte beklage at jeg ikke kunne holde innlegg i debatten. Hva skulle jeg si? Etter sterke taler fra studenter fra andre land skulle jeg ta ordet og fortelle at vi i Norge ikke hadde tatt standpunkt. Jeg har sjelden følt meg så feig, men jeg holdt meg til avtalen.

Min mangel på standpunkt utfordret tydeligvis andre deltagere til å diskutere med meg. Forsto jeg ikke at Palestina var okkupert? At sionistene var kolonisatorer som var nyttige redskaper for imperialismen? Jeg kan ikke huske at det ble brukt antisemittiske argumenter. De var enige i at jødene hadde vært forfulgt og diskriminert, men dette var jo ikke palestinernes skyld. Det var kristne europeere som hadde terrorisert jødene. Verst hadde det vært i det russiske tsarriket og i Nazi-tyskland med Holocaust. Men hvorfor hadde ikke FN i 1947 vedtatt at jødene skulle få en stat i Tyskland eller i jødebeltet mellom Litauen og Krim? Det var jo i disse områdene store deler av de europeiske jødene hadde bodd, og det var her de hadde blitt utsatt for de verste pogromene. Slike problemstillinger ble ikke reist i Europa, men for ungdommer i andre deler av verden, virket det helt logisk.

Da konferansen var slutt, ble vi invitert på busstur til Gaza. Jeg glemmer ikke denne bussturen. Særlig fordi de palestinske arrangørene hadde plassert meg sammen med en godt skolert vietnamesisk student. Han var veldig hyggelig og tålmodig. Jeg måtte forstå at palestinernes kamp var like rettferdig som den vietnamesiske! Vi i Norge støttet jo FNL? Jeg kunne bare være enig.

Hvem kunne den gangen tro at Gaza om 56 år skulle bli et overbefolket fengsel som mer og mer lignet en ruinhaug? Etter en lengre busstur gjennom Sinai-ørkenen og det frodige Gaza-landskapet, stoppet vi i Gaza by. Folkemøtet var i en vakker park dekket av gressplener, palmer og vakre blomsterbed. Vi skulle møte ledelsen for den nye frigjøringsbevegelsen, PLO.

Jeg husker folkemengden og den militante stemningen da Ahmed Shukeiri gikk på talerstolen. Shukeiri kom fra en palestinsk politikerfamilie. Faren hadde sittet i det ottomanske parlamentet, og Ahmed hadde representert Palestina i den arabiske liga. Nå ledet han kampen for en palestinsk stat. Ahmed hadde ikke samme karisma som Yasir Arafat som jeg skulle møte seinere, men heller ikke han nølte med å slå fast at palestinerne hadde rett til å føre væpna kamp mot den israelske okkupanten. Shukeiri ga folket håp om at nå skulle PLO, slik som frigjøringsbevegelsene i Algerie og Vietnam, starte kampen for et fritt Palestina.

Jeg hadde aldri tidligere hørt om hvordan palestinske flyktninger levde. Det ble derfor en sterk opplevelse for oss da arrangøren tok oss med til en flyktningleir. Den var en av åtte leire i Gaza. Her bodde 75 prosent av Gazas befolkning. 2–300.000 mennesker hadde flyktet hit i 1948 for å unnslippe israelsk terror. Seinere hadde nye palestinere på flukt fylt opp de trange leirene. Her levde store familier på noen få kvadratmeter, helt avhengige av den lille hjelpen de fikk fra UNRWA (FN). Det var sterkt å høre dem fortelle om kontrasten mellom livet de levde nå, og det gode livet før 1948, i Jaffa og andre grensebyer til Gaza. At PLO hadde startet frigjøringskamp hadde gitt dem håp. Kanskje kunne de snart reise tilbake til hjemstedene sine?

Møtet med fattige palestinske flyktninger i den primitive leiren fjernet all tvil hos meg om at det palestinske folket hadde vært offer for en stor forbrytelse. Møtet med flyktningene ble samtaleemne på bussturen tilbake til Cairo. Skammen over at jeg ikke hadde kunnet erklære at vi i Norge støttet det palestinske folket ble ikke mindre etter dette besøket. Det fantes ikke lenger tvil. Jeg husker ikke akkurat hva jeg tenkte på flyet tilbake til Norge, men jeg er ikke i tvil om at jeg da var fast bestemt på å bidra til at det ble startet solidaritetsarbeid for det palestinske folket i Norge, og at det skulle få SUF sin støtte.

Tilbake i Cairo kunne jeg fortelle den norske ambassadøren, Petter Martin Anker, om konferansen. Han ga palestinerne sin fulle støtte, og var uenig i norsk UDs pro-israelske politikk. Anker hadde jobbet i FN da hovedforsamlingen i 1947 behandlet delingsplanen for Palestina og var ekspert på Midtøstens historie. Han var ikke i tvil om at det palestinske folket hadde vært utsatt for et overgrep. Hans standpunkt var betryggende – også voksne personer med mye kunnskap mente solidaritetsarbeid for palestinerne var viktig. Jeg hadde tenkt å oppholde meg i Kairo i lengre tid, men etter noen dager fikk jeg beskjed fra ambassaden om at jeg måtte forlate landet. Etterretningsmeldinger tydet på at Israel forberedte krig.

Junikrigen i 1967 førte til nye store flyktningstrømmer. Jeg kunne se for meg hvor forferdelig krigen må ha vært for familiene jeg møtte i den overbefolkede leiren.

I SUF sitt styre var vi nå enige om å fordømme Israel og støtte det palestinske folket. Til min skuffelse var ikke SF, moderpartiet vårt, enig. Å kritisere Israel var nesten helligbrøde, så kort tid etter holocaust. Men vi hørte ikke på SF.

SUF ble den første norske organisasjonen som fordømte Israel og ga sin støtte til det palestinske folket. Israel erobret Gaza og hele det historiske Palestina i krigen i 1967.

Det Gaza jeg møtte i 1967, har ingen likhet med det Gaza vi ser på bildene etter den israelske teppebombingen. Den gangen ble jeg sjokkert over elendigheten i leirene. I dag mangler vi ord for det som skjer. Gaza i 1967 ble et vendepunkt for meg. Håpet er at Gaza igjen blir et vendepunkt for så mange, at vi aldri opplever en slik tragedie igjen.

Tittel: Våre kamper. Mot rasisme og fascisme 1865 – 1940
Forfatter: Jonas Bals
Forlag: Res Publica
Utgitt: 2023

Av: Elise Tunstrøm, leder i Manifest tankesmie

---

Det finnes noen øyeblikk hvor mange flere av oss samtidig blir påkobla, reflekterer og føler. Det kan være store og positive hendelser – som når Brå brakk staven, Norge slo Brasil i fotball-VM, eller når den første koronavaksina i Norge ble satt – men også vanskelige og sjeleknusende øyeblik som osloterroren 25. juni, Utøya 22. juli, eller større langvarige hendelser som Russlands invasjon av Ukraina og i skrivende stund Israels folkemord på palestinerne på Gaza.

I Jonas Bals’ velskrevne og ambisiøse bok Våre kamper dras leseren inn i det som må ha vært en tid hvor disse skjellsettende øyeblikkene var mange, nemlig tiden da fascismen ble til. Fascismens vei til makta påvirket hele Europa og etter hvert store deler av verden. Hendelsene var så store og skjebnesvangre at de grep inn i alles liv, enten direkte eller følelsesmessig, noe som heldigvis førte til antifascistisk handling. Og det er nettopp dette boken til Jonas Bals handler om: fascismens kaotiske framvekst og motstanden mot den.

Fascismens ingredienser – fra fjern og nær

På ungdomsskolen så jeg filmen The Wave. Den skal forklare hvordan vi mennesker kan bli med i en suggererende og autoritær massebevegelse. Men det forklarer egentlig ingenting om fascismens kompleksitet og alle ingrediensene som må til før reaksjonære bevegelser blir fascistiske.

Denne kompleksiteten går Bals løs på i Våre Kamper, og begynner boken med en av fascismens sentrale ingredienser: rasismen. Bals lokaliserer fascismens rasistiske røtter på den andre siden av Atlanteren, i perioden etter den amerikanske borgerkrigen. Borgerkrigen ga afrikansk-amerikanere formell frihet, men rasismen og det dehumaniserende menneskesynet fantes fortsatt i befolkningen. Også i arbeiderbevegelsen, hvor for eksempel de fleste fagforeninger kun organiserte hvite (fagforeningen IWW var en antirasistisk motkraft) var solidariteten med andre arbeidere lav. Bals drar fram hvilket utfall rasismen i USA får på slutten av 1800-tallet som etter hvert fører til en sterk innskrenkning av afrikansk-amerikaneres frihet. Både gjennom organisert vold i Ku-klux-klan, og etterhvert i lovverket med Jim Crow-lovene, som lovfestet segregeringen mellom hvite og svarte.

Videre bruker Bals mye plass på det som kanskje først dukker opp i pannebrasken når vi hører ordet fascisme: Mussolini og Italia. Her får vi presentert flere av de andre ingrediensene som måtte til for at fascismen skulle bli til den bevegelsen den ble: Økonomisk krise, fremmedgjorte unge soldater, et borgerskap med redsel for sosial omveltning i arbeiderklassens favør, og en vakker historie om den italienske mannen som overmenneske. Helt kort kan man si at den fascistiske ideologien tilbyr et verdensbilde hvor klasser ikke finnes, og hvor troen på den sterke nasjonalstaten og at ulike deler av befolkningen har ulike roller i å utvikle den, står sentralt. I fascismen finnes ingen motsetning mellom overklassen og arbeiderklassen, ettersom begge har en rolle å spille i skapelsen av den autoritære staten. Arbeiderbevegelsen ble med sin internasjonalisme og klassekamp antitesen til fascismens grunnleggende samfunnsprosjekt.

Et av de andre fiendebildene til fascismen var alle de som ikke passet inn i fortellingen om overmennesket. I Tyskland var nazismens ekstreme antisemittisme en av de mest sentrale bestanddelene. Bals beskriver hvordan Tyskland så med stor beundring på USA og og Jim Crow-lovene, som de entusiastisk tok inn i sin egen verktøykasse. Koblingen mellom den amerikanske rasismen og den tyske nazismen gir innsikt i hvordan fascismens linjer kan trekkes både bakover i tid og over store avstander: USAs institusjonaliserte rasisme fant et nytt hjemsted i den tyske nazismens strategi.

Bals tegner opp et bilde av hvordan et sammensurium av reaksjonære bevegelser i en globalisert verden påvirket hverandre. Framstillingen er kompleks og gjennom eksempler som tydeliggjør både de store politiske strategiene, så vel som fascismens verdensanskuelse, blir resultatet en større innsikt i fascismens dynamikk og kjerne. Denne innsikten gir oss også et bedre utgangspunkt for å forstå vår egen tids fascistoide strømninger.

Antifascismen blir til

Men Våre kamper handler først og fremst om den antifascistiske historien og hva som ble gjort for å stoppe fascismens fremvekst. For i alle land hvor fascistiske bevegelser og tankegodset begynte å melde seg, ble den møtt med antifascistisk organisering.

Antifascismen bestod av ulike strategiske tilnærminger – fra å prøve å forstå hva fascismen var (med Clara Zetkin som lyktebærer), til at arbeiderbevegelsen bevæpnet seg for å forsvare seg. I Italia ble i 1922 det første antifascistiske arbeidervernet organisert til forsvar mot den fascistiske volden. Det bestod av ulike ideologiske grupperinger, samlet i en organisasjon som fikk navnet Arditi del Popolo (Folkets dristige). Arbeidervernet som strategi spredte seg gjennom Europa, til Tyskland, Østerrike, Spania og flere andre land. I Barcelona, hvor den anarkistiske fagforeningskonføderasjonen CNT var i majoritet i fagbevegelsen, fantes det i 1936 rundt 200 arbeidervern. Forståelsen for viktigheten av å kjempe om gatene ble også brakt til Norge av blant andre Einar Gerhardsen.

Den norske antifascismens strategier spilte på flere taktikker simultant: Fra organiserte arbeidervern klare for å forsvare gatene, til sosial politikk som bekjempet arbeidsledigheten blant ungdom, til organisering av de mange skogsarbeiderne som var helt utenfor fagebevegelsen. Og som Bals nøye påpeker gjennom boken, var det ikke bare venstresiden som var antifascister; også liberalere  – og noen ganger konservative – hadde en viktig rolle å spille i å stoppe fascismens framvekst i Norge. Spesielt høyremannen C.J. Hambro dras fram som en sentral aktør som bidro til at næringslivet og Høyre ikke tok side med fascistene (som den etablerte høyresiden hadde gjort i mange andre land).

I Norge, som internasjonalt, var det dype kløfter mellom kommunister og sosialdemokrater. Bals behandler disse konfliktene i boken, og legger ikke skjul på at han mener folkefronten var den riktige strategien, og at Komintern stod i veien for den. Om Bals behandler disse forskjellige ideologiske standpunktene og deres proponenter på en rettferdig måte, er for en ikke-historiker vanskelig å vurdere. Men konfliktene han drar frem fortjener refleksjon.

Den manglende tilliten mellom sosialdemokratene og kommunistene, som følge av blant annet Kominterns sosialfascisme-linje, er en kompleks affære. Konflikten gjaldt hele Europa og var flere steder preget av direkte fiendskap. Splittelsen var ikke kun en politisk og ideologisk splittelse, men fikk utfall i konkrete og alvorlige hendelser, som ved attentatet på kommunistene Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. Samtidig utviklet Sovjetunionen seg til å bli noe helt annet enn det demokratiske samfunnet arbeiderbevegelsen alltid hadde kjempet for. Det var med andre ord store politiske visjoner og prosjekter som sto på spill.

Å navigere i en samtid hvor splittelsen på venstresiden framstår monumental, og fascismen samtidig har vind i seilene, virker som en nesten uløselig oppgave. Og det er heller ikke nødvendig for vår egen generasjon å løse datidens konflikter eller velge seg en side, men samtidig må vi forstå grunnlaget for splittelsen. Her er Bals sin framstilling et godt utgangspunkt for videre diskusjon.

For nåtidens venstreside er det kanskje et mer spennende spørsmål om vårt prosjekt er godt nok for å lage et bolverk mot fascismen hvis den på ny melder sin ankomst. Dagens sosialdemokratiske partier er langt fra det fremoverlente prosjektet de representerte i mellomkrigstiden: til dels på grunn av at mange viktige kamper er vunnet og til dels fordi sosialismen som alternativ til kapitalismen, etter Thatcher og Blair, ikke lenger er på dagsordenen. Fascistiske bevegelser vokser seg sterke der de på grunnlag av økonomiske kriser og uro kan rekruttere fra alle samfunnsklasser. De antifascistiske strategiene i mellomkrigstiden forsto viktigheten av at venstresiden måtte ha løsninger på de vanskelige hverdagssituasjonene befolkningen sto i. Kanskje vi kan bruke ideen om å skape bolverk mot fascismen til å reflektere over vår egen tids venstreside: Skaper venstresidens politikk gode liv? Og meningsfulle liv?

Noe av det beste med Bals sin bok er alle små sidehistorier hvor vi blir kjent med enkeltskjebner, politiske diskusjoner, artikler som blir skrevet og menneskers indre motivasjoner for å stå opp mot urett. Disse historiene skaper en følelse av nærhet til personene vi leser om og situasjonene de sto i. For meg som leser havner jeg inn i en refleksjon om de forskjellige hensynene, motivasjonene og overbevisningene datidens antifascister sto i. Og det er nettopp dette som gjør boka veldig god; jeg tvinges til å tenke på hva fascismen var, venstresidens posisjoner, hvilke strategier som er gode, dehumaniseringen og rasismens rolle, – hele tiden med en murrende følelse av at det er utrolig krevende å forstå sin egen samtid.

I møte med dagens voksende fascistiske bevegelser og autoritære regimer – i en samtid som er mer og mer preget av skjellsettende og brutale hendelser – så burde vi hente inspirasjon fra mellomkrigstidens internasjonalisme, solidaritet, politiske diskusjoner og strategier. Denne historien er heldigvis nå gjort mer tilgjengelig med Våre kamper.

Kjersti G. Berg: Palestina. Fakta på bakken
Oslo: Universitetsforlaget, 2023, 172 sider

Odd Karsten Tveit: Palestina. Israels ran, vårt svik
Oslo: Kagge Forlag, 2023, 484 sider

Av Tore Linné Eriksen, bokredaktør i Gnist

---

På kort tid har vi fått et knippe Midtøsten-bøker skrevet på tilgjengelig norsk av forfattere som kjenner sitt publikum, og som derfor veit hvilke kunnskapshull som må fylles og hvilke perspektiver som trengs å utvides. I Nedenom og hjem i Beirut. Libanon i krig, fred og kriser (Oslo: Spartacus Forlag 2022), trekker Bendik Sørvig opp både historiske hovedlinjer og aktuelle perspektiver. Som journalist og samfunnsgeograf, med lang fartstid i landet som bistands- og solidaritetsarbeider, er han godt rustet til å vise oss vei gjennom et broket religiøst, etnisk og politisk landskap som for mange av oss er vanskelig å trenge inn i. Spillet om Syria (Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2022) er et resultat av forskning i Midtøsten gjennom flere tiår, og som historiker er Hilde Henriksen Waage er opptatt av å studere Syria som en del av en region hvor både andre araberstater, Iran, Israel og stormaktene har politiske, militære og økonomiske interesser.

Men her det to bøker om Israel og Palestina som skal løftes fram. De er begge skrevet før Hamas’ angrep i 7. oktober 2023 og Israels brutale hevntokt som må betegnes som folkemord. Men vi har alle bruk for bakgrunnskunnskap og dypere innsikt enn det vestlige medier gir oss med sin dekning, heldigvis med noen få unntak.

Okkupasjon på bakkenivå

Kjersti G. Berg er historiker med avhandling om palestinske flyktninger. Nå har hun gjennom et originalt forfattergrep maktet å supplere og korrigere mer tradisjonelle framstillinger av politikk, ideologi, nasjonalisme og internasjonale konflikter. Sjølsagt trekkes også slike hovedlinjer opp, men forfatteren går så konkret som mulig til verks. Som tittelen antyder, er hun mest opptatt av det som synlig på bakken: byer, landsbyer, boliger, religiøse bygninger, landskaper, grenseposter, murer og – ikke minst – flyktningleirer.

Det starter med et gammel fort nær Ramallah på Vestbredden, som blei oppført i mellomkrigstida for å befeste det britiske herredømmet over mandatområdet Palestina. Et stykke inn på 1990-tallet blei stedet omgjort til det noen etter «Oslo-avtalene» så for seg som hovedkvarter for det «palestinske myndigheter». Men istedenfor en sjølstendig stat tok den israelske okkupasjonen av Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem bare nye former. Fakta på bakken gir oss derfor historien om utvidet kolonisering gjennom jødiske bosettere med beskyttelse av en militarisert stat. Ikke noe illustrerer fysiske strukturer tydeligere enn den massive Muren som er førdømt som folkerettsstridig av Den internasjonale domstolen i Haag, uten at det har fått noen konsekvenser. Muren blir av mange palestinere omtalt som en «apartheidmur», og Berg viser til internasjonale konvensjoner og rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner som nå bruker apartheid-begrepet.

 

Harme og desperasjon

Ved sida av israelsk okkupasjon og grenseutvidelser er det Bergs hovedpoeng at kampen for flyktningers rett til å vende tilbake til hjemlandet er nøkkelen til å forstå det ofte kalles Israel/Palestina-konflikten. Rundt 750 000 palestinere blei fordrevet ved statens Israels fødsel med påfølgende krig i 1948, og av alt 13 million palestinere i verden i dag er det bare halvparten som bor i Gaza, Vestbredden, Øst-Jerusalem og Israel. Sporene etter deres historie i eget land blir systematisk rasert gjennom riving av boligområder, jødisk bosetting, beplanting eller asfaltering. Sterkest inntrykk gir det å komme på innsida av flyktningleirer i FNs regi. De omtales her som «evig midlertidige» så lenge Israel holder grensene for retur fortsatt stengt 75 år seinere.

I annet kapittel er temaet de fysiske strukturer på Vestbredden, hvor alt tyder på at jødisk kolonialisme og kontroll over palestinere sikter mot en permanent innlemming i strid med folkeretten. Det er derfor ikke overraskende at «tostatsløsning» for lengst har blitt en illusjon, og at det mest er tale om en «kvasistat» som er stadig mindre representativ, og som lever på bistandsgiveres nåde. På palestinsk hold er håp derfor avløst av harme og desperasjon, slik vi har sett i de siste månedene, noe som er lett å forstå gjennom ei bok som er like konkret og jordnær som den er perspektivrik.

Overbevisende veiviser

Det finnes knapt noen bedre veiviser inn i det det israelsk-palestinske landskapet enn Odd Karsten Tveit. Ikke bare har han vært NRK-korrespondent i Midtøsten i mange perioder helt fra 1979, han har også bak seg et rikt forfatterskap bygd på et bredt nettverk i regionen og vilje til å avdekke den menneskelige – eller umenneskelige – virkeligheten bak overskriftene. Dessuten er han kjent for iherdige dypdykk i arkiver, frigitte dokumenter, dagbøker og memoarer fra et mangfold av aktører. Denne gang gir han oss ei bok som på samme tid er et uunnværlig historisk oppslagsverk, ei kritisk saumfaring av Norges rolle og ei beretning fortalt med journalistisk driv og innlevelse. Fra sine mange notisbøker formidler forfatteren også treffende sitater, dikt, sagn og andre fortellinger, det bringer ytterligere liv i teksten. Det personlige engasjement kommer åpent fram gjennom overskrifter som «Offerlandet», «Det største ranet», «Løftebrudd», «Kvelertak», «Avsløringene» og «Falsk justis».

Et tydelig program gjennom hele boka er å avkle myter som også har godt feste i norsk opinion. Den første av dem er at Israel er et demokrati som behandler alle innbyggere likt, noe som i dag er enda fjernere fra virkeligheten enn noen gang. Steg for steg blir det vist hvordan staten Israel bygger på systematisk – og rasistisk – diskriminering av palestinere som drives vekk fra sine eiendommer og rammes av «Fraværendeloven» om de ønsker å vende tilbake. All tvil blei revet til side med «Nasjonalitetsloven» fra 2018, som slår fast at Israel er en nasjonalstat for det jødiske folket, og med regjeringserklæringer, kolonialisme og krig som sikter mot et Stor-Israel fra Jordanelva til Middelhavet. Det er noe annet enn okkupasjon, som jo i folkerettslig forstand er midlertidig og legger sterke begrensninger for hva en overmakt kan foreta seg.

Farlig fiksjon om «tostatsløsning»

Den andre myten handler om det som kalles «fredsprosessen» eller en «tostatsløsning», men som i dag brukes til å opprettholde fiksjonen om konflikt mellom to parter istedenfor en kamp mellom okkupant og et okkupert folk. Tveit er på sitt beste, og mest overbevisende, når han forteller om tortur, vilkårlige drap på sivile, kollektiv og utenomrettslig straff, rasering av palestinske hjem og jordbruksområder, uforholdsmessig militær vold, bosettinger i strid med Genèvekonvensjonen og åpenbare propagandaløgner.

Norge vil gjerne beholde eierskap til både forhandlinger og bistand, og det gis mange eksempler på hvordan dette har ført til ettergivende standpunkter, sjøl når det tydelig er tale om klare folkerettsbrudd. Når en rekke internasjonale organisasjoner, FN-rapportører og israelske freds- og menneskerettighetsaktivister taler om apartheid etter Den internasjonale straffedomstolens definisjoner, viser Tveit at norske myndigheter opptrer tafatt og unnvikende. Fraværet av internasjonalt press og straffetiltak tjener derfor som et signal til Israels regjering om fritak for ansvar. Ifølge forfatteren er det også høyst misvisende å tale om sjølstyremyndigheter når stadig større deler av områdene blir kolonisert, den militære kontrollen trappes opp og president Mahmoud Abbas legitimitet blant palestinere skrumper inn dag for dag.

Israel som unntak?

Den tredje myten er at kritikere, palestinske solidaritetsvenner og norsk LO forskjellsbehandler Israel og ønsker straffetiltak og protester som ingen andre land utsettes for. Etter å ha lest Palestina, er mitt inntrykk det stikk motsatte. Det ser isteden ut til at det er Israels trofaste forsvarere som gjør landet til et unntak, hvor folkeretten ikke gjelder, hvor okkupasjon og fordriving er akseptabelt og hvor internasjonale sanksjoner aldri kan komme på tale. Når norske politikere sier at dialog er å foretrekke framfor isolasjon og straffetiltak som reaksjon på en okkupasjonskrig, så gjelder det som kjent bare Israel.

Det er aldri tvil hos Tveit om at det handler om offisiell israelsk politikk og sionistisk ideologi, og ikke om jøder og jødedom i sin alminnelighet. Det utelukker sjølsagt ikke beskyldninger om antisemittisme, som er en flittig brukt strategi for å beskytte både tidligere regjeringer og dagens ultraortodokse, ultranasjonalistiske og ultramilitaristiske regime. Men med sin grundighet tror jeg at Odd Karsten Tveit vil stå støtt i stormen som følger. Måtte han bare få rett når han skriver at bare den som tror på mirakler, er realist. Men nå ser det mørkere ut enn noen gang.

 

 

Artikler og intervju

Leder
Woke, kulturkrig og krenkelser

Gnistsamtalen
Fascismen er en måte å få folk til å holde kjeft på

For en dyp antifascistisk verktøykasse
Av Adrien Alexander Wilkins

Carline Tromp om den reaksjonære bølgen
Av Hannah Sigriddatter Ander

Fascisme og klassekamp
Av Olav Gjøystdal

Musikk og politikk – intervju med Dreamslain
Av Tonje Sommerli

Hvilken krise leder til fascisme?
Av Ståle Holgersen

En kapitalisme på tomgang og statsbudsjettets fallitt
Av Trym D. Rødvik og Jostein Jakobsen

Mitt første møte med Gaza
Av Peder Martin Lysestøl

Bokomtaler

Palestina. Fakta på bakken
Av Kjersti G. Berg

Palestina. Israels ran, vårt svik
Av Odd Karsten Tveit

Våre kamper. Mot rasisme og fascisme 1865 – 1940
Av Jonas Bals

Tilbakeslaget – om den reaksjonære bølgen og hvordan Andrew Tate vant internett
Av Carline Tromp

Med et brennende hjerte. Martin Tranmæl 1879 – 1967.
Av Nils-Henning Hontvedt

Carl Jeppesen. En politisk biografi.
Av Tallak Moland

The invention of Marxism. How an idea changed everything.
Av Christina Morina

Bokhjørnet
Av Tore Linné Eriksen

Ikke mist lenkene
Av Tore Linné Eriksen

Utdrag fra boka «Krisernas tid: Ekologi och ekonomi under kapitalismen» av Ståle Holgersen (Daidalos 2022). Ståle Holgersen er geograf og jobber som universitetslektor ved Örebro Universitet.
Oversatt fra svensk av Daniel Vernegg.

Vi kan lett overse fascismens rolle i krisene – og krisenes rolle for fascismen – om vi kun holder oss til ideenes verden. Den kanskje mest kjente definisjonen av fascisme er paligenetic ultranationalism, myntet av den britiske historikeren Roger Griffin, der det sentrale er myten om nasjonal gjenfødelse (paligenesis). Dette er et viktig aspekt, men det sier oss veldig lite om fascismen som historisk kraft. Mange sentrale ideer fantes lenge før fascismen ble til, som for eksempel ultranasjonalisme, kolonisering som patriotisk plikt, antisemittisme og demonisering av jøder og en forkjærlighet for det autoritære. Skal vi forstå fascismen som historisk kraft, kan vi ikke (kun) spørre den sinte ungdommen som lengter etter en sterk leder, eller pensjonisten som skremmes av «innvandreren», om hvordan de tenker om verden. Vi må (også) se under hvilke historiske omstendigheter fascismens potensial kan virkeliggjøres. Det første vi da finner, er at fascismen aldri har vært til for vanlige tider.

Så lenge den politiske økonomien var/er relativt stabil, var/er fascismen hvilende, og ifølge mange ledende fascismeforskere, er den utløsende faktoren for at dette skal endre seg, nettopp krise. Om vi virkelig vil forstå problemet må vi, ifølge Geoff Eley, «begynne med å teoretisere rundt fascismen i termer av den politiske krisen som fremkalte den». Den sosiale konteksten er ifølge Robert Paxton en «følelse av overveldende krise som ikke kan løses på tradisjonelt vis». Poulantzas betonet viktigheten av å analysere de spesielle politiske krisene «som svarte mot unntaksregimets spesifikke former». Massene hadde ikke funnet fascismen attraktiv, skriver Malm og Zetkin-kollektivet, «om de ikke kjente at grunnen forsvant under føttene på dem». Om krisen er konstituerende for fascismen, blir det naturlige oppfølgingsspørsmålet: Hvilke kriser leder til fascisme?

Vi må begynne med å konstatere at ingen krise noensinne i seg selv har skapt fascisme, like lite som en enkelt ingrediens kan bake et helt brød. Når verdenshistorien virkelig ryster de sosiale relasjonene i grunnvollene, kan det være uklart hva som er krise og hva som er noe annet, for eksempel sosial nød etter en krig. Vi må se krisene i sin kontekst og konteksten i krisen: under hvilke omstendigheter kan ulike typer kriser bidra til fascisme?

Mellomkrigstiden kom med representasjonskriser. Dette var en form for politisk krise som ifølge Poulantzas utviklet seg når storkapitalen, de store jordeierne og senere den mellomstore kapitalen vendte «sine» politiske representanter ryggen. Representasjonskrisen bidro til unntakstilstanden og fascismens gjennombrudd, og gikk ifølge Poulantzas hånd i hånd med en ideologisk krise. Og så har vi økonomiske kriser. Om man sammenligner de landene der fascismen har hatt sterkest fotfeste, ser vi at den økonomiske utviklingen har vært veldig ujevn. Tyskland var allerede en verdensledende industrinasjon når Italia begynte å industrialiseres. Samtidig opplevde begge landene økonomiske vanskeligheter etter første verdenskrig, dels økonomiske kriser på begynnelsen av 1920-tallet, og for den tyske fascismen var krigserstaningenes åk også en viktig faktor. Deretter kom den store depresjonen i 1929. Eley bygger videre på Gramsci og Poulantzas når han ser fascismens framvekst som en kombinasjon av en «representasjonskrise» og en «hegemonikrise». Det er naturligvis en analytisk utfordring å skulle forsøke å skille ulike kriser fra hverandre, ettersom dette de facto blir en organisk krise, hvor kriser ikke bare sammenfaller, men også former og muligens forsterker hverandre.

Dette skjer i en historisk kontekst. Vi kommer så klart ikke unna første verdenskrigs massedrap som traumatiserte Europa og produserte veteraner som utgjorde kjernen i såvel squadristi som de tyske frikorpsene. I Russland ble det revolusjon, i flere av kapitalismens kjerneland ble det gjort revolusjonsforsøk og intellektuelle fra ulike tradisjoner snakket om at kapitalismen kom til å falle. I denne sammenhengen vokste fascismen fram. I en kombinasjon av politiske, ideologiske og økonomiske kriser virket det uklart hvorvidt de borgerlige statene virkelig kunne opprettholde den sosiale orden. Med andre ord: det virket uklart om de kunne garantere at kapitalismen overhodet ville kunne overleve.

Vi kan ikke her gjøre en grundig analyse av fascismen, men vi skal ta med oss tre ting i forhold til krise og klasse. For det første: fascismen blir en reell mulighet når kapitalistklassen ikke virker å på vanlig måte skape en krise i sitt eget bilde, og når statene ikke virker makte å reprodusere seg selv som kapitalistiske stater. For det andre: også om fascismen var en folkelig bevegelse, med stor støtte blant småborgerskapet og også arbeiderklassen, ville den aldri kommet til makten om ikke den herskende klassen hadde akseptert det. Tidligere forsøk – Mussolini 1919, Hitler 1923 – hadde mislyktes monumentalt nettopp fordi de ikke ble sanksjonert av samfunnets topp. Fascismen kommer ikke til makten gjennom generalstreik eller sosiale opprør – som potensielt ville kunne frigjøre venstrekreftene den vil utrydde – den krever hærens og politiets oppslutning. Veien til makt går på den ene siden gjennom krise og kaos, men på andre siden skjer maktoverføringen alltid i ordnede former. I mer stabile land som Frankrike, Belgia og Storbritannia valgte den herskende klassen og den politiske eliten å forkaste fascistenes tilnærminger. Uten maktens godkjennelse har ikke fascismen noen sjanse, uansett hvor mye ideologi, propaganda eller gatemilitser de kan mobilisere.

For det tredje: fascismen er en måte å reprodusere kapitalismen gjennom kriser. Selv om fascistisk retorikk og estetikk kan minne om en pervertert anti-kapitalisme – kritikk av globalisering, finanskapital og også av det «universelle» – inneholder den aldri en kritikk av profittmotivet, den private eiendomsretten eller kapitalismens grunnleggende klasserelasjoner. Med andre ord, kritikken av det universelle – men aldri av det som skaper det universelle – er en motsetning den aldri kan gå hinsides. På lignende vis kan fascismen i sin retorikk og ideologi framstå som en klasseoverskridende bevegelse, ettersom den betoner nasjonen, korporativismen og klassesamarbeidet, og har ulike former for folkelig støtte. Men i virkeligheten er den avhengig av kapitalistklassen, står trygt på kapitalens grunn, og slutter dermed opp om kapitalistklassens dominans over arbeiderklassen. På et dypere nivå, påpeker Ugo Palheta, er fascismen en intensivering av den utbyttingen og dominansen som ligger til grunn for klasserelasjonene, ettersom det produseres en samfunnskropp som er ekstremt hierarkisk (i relasjon til klasse og kjønn), normaliserende (i termer av seksualitet og kjønns/genusidentiteter) og homogeniserende (i termer av etnisitet/rasisme). Fengsel og massive forbrytelser som folkemord, påpeker Palheta, blir ikke utilsiktede konsekvenser, men er alltid potensialiteter i fascismen. Fascisme er et eksepsjonelt system for systematisk vold mot dem som identifiseres som fiender av nasjonen. Den slippes inn i maktens korridorer av (deler av) den herskende klassen for å løse og håndtere politiske, ideologiske og økonomiske kriser – og dermed sikre kapitalismens fortsatte eksistens.

Hvordan hadde fascismen sett ut om den kom til makten i det globale nord i dag? Det er et vanskelig spørsmål, ettersom fascismen ennå ikke har realisert seg i noen land. Diskusjoner om fascisme reduseres ofte til mellomkrigstidens Italia og Tyskland, men historien gjentar seg aldri, og det Tredje riket kommer aldri tilbake. Snarere enn å vente på «Fascismen» som en ferdig pakke, bør vi søke etter tendensen som peker i den retningen. Men vi kan også forsøke å forestille oss ulike scenarier.

Hva ville skje dersom en klimafornektende, misogyn og rasistisk president tapte et valg, kalte alt en konspirasjon, ropte på sin bevæpnede gatebevegelse, og mobiliserte sine venner innen politiet, militæret og storkapitalen for å styrte den nyinnsatte presidenten? Kanskje presidenten hadde brukt sin presidenttid til å stimulere nasjonalismen, til å gjenopprette den nasjonale stoltheten og gjøre sitt land great igjen. Kanskje ville han hylle politiets strukturelle drap på rasifiserte mennesker, tjene fossilkapitalens interesser, over tid avle en farlig gatebevegelse og underminere massemedia. Kanskje ville dette skje under en av kapitalismens største organiske kriser noensinne, som også innbefattet en pandemi som ga muligheter til å innføre unntakstilstand? Kanskje denne store nasjonen også var truet av en geopolitisk konkurrent om verdensherredømmet? Hva ville da skje?

Alle stjerner syntes å stå riktig på himmelen for Donald Trump, den der kvelden i januar 2021 da tilhengerne hans stormet kongressen. Alle piler pekte mot fascisme. Men en sentral ingrediens manglet. Dominerende deler av den herskende klassen så ikke behovet for å løse krisen med ekstraordinære midler. Det fantes andre måter å løse krisene på. For mange kapitalister var trumpismen fortsatt for vulgær. Storselskaper som Apple og Facebook foretrakk Joe Biden, sentrale deler av statsapparatet var ikke akkurat allierte (FBI etterforsket ham i perioder), samtidig som mange – av gode grunner – mente at Biden ville være bedre på å håndtere koronapandemien.

*

En krise som 1900-tallets intellektuelle ikke diskuterte i relasjon til fascismen, var den globale oppvarmingen. Er dette ytterligere en krise som har potensial for fascisme? Klimakrisen kan utvikle seg i ulike retninger, og dessverre peker noen av disse mot fascisme. Vi kan identifisere tre.

For det første, fascisme som forsvar mot progressive bevegelser. La oss si at det folkelige presset blir så sterkt at ledende politikere faktisk begynner å gjøre det som trengs for å oppvarmingen under 1,5 grader. Det vil si redusere utslippene med sju prosent årlig; stenge oljeplattformer og kullgruver; stoppe flyindustrien; omorganisere kapitalismens geografi for å minimere behovet for transport; stoppe avskogingen; tvinge finanssektoren til å investere i visse sektorer og forby andre. En slik prosess kommer til å true friheten og makten til sentrale deler av kapitalistklassen, og enkelte sektorer kommer til å fullstendig ødelegges. Mange kommer til å se dette som en trussel mot selve kapitalismen. Er det utenkelig at store deler av kapitalistklassen i en slik situasjon vil kunne søke seg til en fascistisk høyreside som kan forsikre verden om at klimakrisen er en konspirasjon? Virkelig ikke.

En annen vei til fascismen kan gå via selve krisene. En sjokkdoktrine på steroider. Om kriser innebærer muligheter for rasisme, kommer det unektelig flere muligheter i framtiden. Stadig flere hetebølger som dreper mennesker og ødelegger avlinger, stadig flere skogbranner, ekstremvær som presser havet kilometervis innover land, mangel på mat og vann, millioner av mennesker som tvinges til å flykte, og vankeligheter for statsapparatene med å opprettholde status quo. Hva skjer dersom en sosialistisk regjering foreslår at byrdene må fordeles jevnt? Den nordamerikanske statsviteren Cara Dagget skriver om petromaskulinitet, hvordan uroligheter i kjønnsstrukturer og i klimaspørsmålet kan lede til et ønske om stadig mer autoritære løsninger. Dagget spør om hvorvidt klimakrisen kommer til å katalysere fascistiske begjær etter Lebensraum, et rom for hvite som er stengt for de truende andre, uavhenig om det handler om innvandrere eller personer med avvikende kjønnsuttrykk. Dette er fascisme som forsvar for forestilte privilegier.

En tredje inngang er varianter av såkalt økofascisme. Om det ekstreme høyre aksepterer at den globale oppvarmingen er menneskeskapt – hvor kommer ansvaret til å plasseres da? Hvem har ødelagt naturen som noen mener å ha en historisk rett til? Man kommer nok ikke primært til å skylde på fossilkapitalen eller selskaper med hvite eiere og hovedkontor i den globale nord. Under holocaust ble seks millioner jøder drept på grunn av absurde påstander om at de styrte verden. Hva vil skje om jøder (igjen), eller muslimer (ettersom det er på moten), eller kinesere (på grunn av geopolitikk), eller afrikanere («overbefolkning»), eller innvandrere (eller hvilken som helst annen gruppe man kan mobilisere hat og rasisme mot) får skylden for klimaforandringene? Hva skjer om en fascistisk høyreside bestemmer seg for å skape rettferdighet på sin måte? Det finnes all grunn til uro om vi legger sammen erfaringene fra 1900-tallet med hvordan klimaforskere sier at verden kommer til å utvikle seg de neste tiårene.

Kriser er hendelser som innbyr til desinformasjon og konspirasjoner. Man kan bli mørkredd av å tenke på at stadig flere kriser kommer i en tid hvor informasjonssamfunnet selv synes å gjennomgå dramatiske forandringer. Ernesto de Araújo, Brasils utenriksminister under Bolsonaro, mener at «globaliseringen» er en konspirasjon ledet av «kulturmarxister» som virker gjennom «klimatisme», kjønnsideologi og «oikofobi». Den første peker ut klimakrisen som et kommunistisk komplott for å styrte regjeringer, den andre er den velkjente antifeminismen som ligger til grunn for alle prosjektene til det ekstreme høyre, og den tredje er motsatsen til «xenofobi» (fremmedhat) og uttrykker et hat mot egen nasjon. Konspirasjonsteorier gjødsles av usikkerheten som følger med kriser, og gode sosialistiske analyser er en motgift mot dette. Eksempelet de Araújo er bare ett av flere, men peker nettopp mot det politiske landskapet vi høyst sannsynlig vil bli tvunget til å forholde oss til framover.

*

Marxister legger ofte vekt på at fascismen nødvendigvis trenger en allianse med storkapitalen, at fascismen er en reaksjon mot sosiale bevegelser og en kontrarevolusjon mot den voksende sosialistiske bevegelsen. Dette har blitt kritisert av ikke-marxister, og det delvis med rette, ettersom mellomkrigstidens marxister ofte reduserte fascismen til å utelukkende handle om klasse. Om vi virkelig vil forstå fenomenet i sin fulle kompleksitet, må vi også forstå misogynien, rasismens relative autonomi fra klasserelasjoner, ultranasjonalismen og anti-liberalismen, psykologiske aspekter, en ujevn men kombinert utvikling både regionalt innen land samt statenes posisjonering innen den imperialistiske verdensordenen, med mer. Men så var det dette med babyen og badevannet: det er helt umulig å forstå fascismen uten å legge vekt på dens klassekarakter og hvordan den relaterer til kriser, og dermed til kapitalismens reproduksjon.

En sentral hypotese i denne boken er at kapitalistiske kriser reproduserer kapitalismen. Dette betyr ikke at det alltid må være sånn, eller at alle tror at det alltid vil være sånn. Fascismen blir svaret når krisene setter spørsmålstegn ved om den herskende klassen og de kapitalistiske statene overhodet kan reprodusere kapitalismen – i alle fall innen rammene av parlamentarisk representasjon og ytringsfrihet. Fascismen blir en mulighet når den herskende klassen i møte med en krise kun kan reprodusere sin verden gjennom ekstrem vold, unntakstilstand, ekstrem nasjonalisme og ekstrem rasisme. Fascismen er en nødløsning når det virker som at krisene ikke kommer til å kunne reprodusere kapitalismen. Fascismen blir med andre ord en mulighet når denne bokas grunnleggende hypotese utfordres. Fascismen er sjokkterapien når kapitalismen virkelig må omveltes for å kunne overleve.

En annen måte å se fascismen på, som ikke er uvanlig, er som en «reaksjonær», «underutviklet» form for kapitalisme, en fase der kapitalismens utvikling settes på pause og tiden går bakover. Poulantzas kritiseres med rette dette synspunktet: «Fascismen var i grunnen et svar på en utvikling av de kapitalistiske produktivkreftene […] mot en industriell utvikling, mot teknologiske innovasjoner, mot økt arbeidsproduktivitet, men alt dette samtidig som den utviklet den utvidede reproduksjonen av de kapitalistiske produksjonsforholdene, det vil si forsterket utbyttingen og den politiske klassedominansen». Fascismen, konkluderte Poulantzas, var «ikke en marsj bakover, men snarere en flukt framover».

Fascismen er altså ikke noe brudd med bokas hypotese – den er snarere siste utvei når hypotesen risikerer å bli ugyldiggjort.

Like før valghøsten 2023 endte med en historisk sterk høyreside i Norge, kom Carline Tromps nye bok Tilbakeslaget, som beskriver en pågående reaksjonær høyrebølge. I dette intervjuet forteller Tromp om den nye bølgen, og om hvordan høyresiden har brukt en venstresidestrateg til å lure venstresiden til å bli sin egen fiende.

---

Av Hannah Sigriddatter Ander, samfunnsgeograf og medlem i Gnist-redaksjonen

Intervjuobjekt: Carline Tromp er forfatter, litteraturkritiker og jobber i Klassekampen. Tromp er aktuell med boka Tilbakeslaget. Om den reaksjonære bølgen og hvordan Andrew Tate vant internett (Forlaget Manifest, 2023).

 

Andrew Tate, X og Sverigedemokraterna. Hva er det egentlig som foregår? 

Det er et nytt ubehag i kulturen. Provokatøren Andrew Tate er blitt en av verdens mest kjente influensere for unge gutter. Han fronter et budskap om at kvinner er menns eiendom, og at skolen skaper slavementalitet. Verdens rikeste mann, Elon Musk, kjøper Twitter (nå omdøpt til X) for å redde verden fra “woke-viruset”, slipper blokkerte nettroll inn og svarer på kritiske spørsmål med bæsje-emojier. I det svenske valget i 2022 stemmer én av fem førstegangsvelgere på Sverigedemokraterna, et parti med nynazistiske røtter. I flere land, også i Norge, blir barnearrangementer med drag queens avlyst etter trusler. Norske ungdommer identifiserer seg som ‘antiwoke’ i VG, og på TikTok snakker jenter om å bli ‘tradwives’ og la seg forsørge og dominere av mannen sin som et opprørsk livsvalg. Hva er det egentlig som foregår der ute?

Dette er begynnelsen på Carline Tromps nye bok Tilbakeslaget. Om den reaksjonære bølgen og hvordan Andrew Tate vant internett, utgitt på Forlaget Manifest, august 2023. Ifølge forfatteren er boka et forsøk på å beskrive et politisk-kulturelt væromslag der reaksjonære meninger og holdninger har fått en ny vår. Ja, hva er det egentlig som foregår? Vi tok en prat med forfatteren.

 

Profetisk om ‘TikTok-valget’ 2023

Å lese Tromps lille bok i dagene rundt skolevalget med en stor høyresideseier, drøye Greta Thunberg-utsagn og AP-topper som ville ta oppgjør med «woke», var som å lese i en profetisk politisk pamflett. Det som utspilte seg i den offentlige politiske debatten hadde fått en analyse og en bok allerede mens det pågikk. Tromp forteller at også hun ble overrasket over hvordan TikTok, Thunberg og «woke» ble så sentralt i debatten rundt årets skolevalg og lokalvalg. 

– Jeg skvatt faktisk skikkelig da jeg så nyhetene om skolevalget og utsagnet fra Unge Høyre-leder Ola Svenneby om at «generasjon Greta Thunberg var død». Det er jo akkurat slik boka mi begynner! 

 

Tromp viser til det første kapittelet i Tilbakeslaget, der hun raskt går gjennom debatten rundt fjorårets svenske riksdagsvalg. Dette var valget der man forventet å se effekten av at den politisk engasjerte og korrekte «generasjon Greta» hadde fått stemmerett, men hvor man endte opp med å bli overrasket over at høyresiden vant med god margin. Årets utsagn fra Unge Høyre-lederen er dermed et lite originalt ekko fra fjorårets svenske valg, der høyresida feiret sin seier nettopp med å hovere over at de hadde vunnet over en angivelig streng og prektig «generasjon Greta». 

 

Etter årets høyresideseier i det norske skolevalget, og kun få dager før kommunevalget, kom den samme analysen i norsk offentlighet: «Ungdommer på videregående sier kontant nei til å la klimakrise og woke-kultur dominere», stod det på lederplass i Stavanger Aftenblad. I Klassekampen gikk Oslos daværende byrådsleder Raymond Johansen (Ap) ut og mente det var behov for å ta et oppgjør med «woke». Ifølge Tromp er det synd å se at deler av venstresida går med på fortellingen om at «woke» er noe av det viktigste venstresida nå må kjempe mot. 

– Jeg blir egentlig litt irritert på hele fortellingen om at «woke» har gått for langt, og at det vi ser nå bare er en naturlig respons på det. Jeg tror fortellingen om at ungdommene er så engasjerte, flinke, opptatt av klima og politisk korrekte i stor grad er medieskapt, og at det i liten grad stemmer med terrenget. Og så lages det et opprør mot det igjen, mot en tenkt prektig generasjon. Det er irriterende å se hvordan deler av venstresida kjøper premisset om at «det har gått for langt». Man kan jo spørre, hva er det egentlig som har gått for langt og som venstresida bør kjempe mot her?, sier Tromp.

 

Ikke venstresidas fiende 

Vi befinner oss altså i et øyeblikk hvor mange ulike aktører og miljøer har funnet sammen i en felles kampsak mot det de kaller «woke». Men vi må gå noen skritt tilbake her. For hva er egentlig dette «woke»? Jeg forteller Tromp at når jeg leser boka, pendler jeg mellom følelsen av forståelse og forvirring over hva begrepet betyr, fordi det er så bredt. Det er ifølge Tromp en del av poenget. At begrepet er så vagt gjør at man kan samle et stort mangfold grupper: fra de mildt irriterte, til de frådende ultrakonservative kulturkrigerne. Likevel mener hun det er noen røde tråder og fellesnevnere under «woke-paraplyen».

– Om man ser på hva alle de ulike tingene som sorterer under begrepet «woke» har til felles, så er det nærmeste vi kommer en fellesnevner det de progressive bevegelsene kjemper for, sier Tromp, og viser til rettigheter knyttet til likestilling, kvinnekamp, abortrettigheter, antirasisme og kamp mot undertrykkelse. 

 

I boka viser Tromp hvordan også anti-woke-trenden er bred og uoversiktlig, men har noen fellestrekk. De «anti-wokes» fortelling om at ting har gått for langt når det gjelder inkludering, mangfold og identitet, er en fortelling skapt og vedlikeholdt av aktører på høyresida, og reflekterer ofte reaksjonære ønsker om å gjenopprette en tidligere orden som setter kjernefamilien, tradisjonelle kjønnsrollemønstre, Gud og fedreland i høysetet. I boka gjør Tromp en rask gjennomgang av ulike politiske kamper utkjempet under anti-woke-fanen. Blant de skumleste eksemplene finner vi Ungarns statsminister Viktor Orbán, som under årets CPAC (Conservative Political Action Conference), arrangert av den amerikanske konservative unionen (ACA), inviterte til en «no woke zone», der han annonserte at han hadde greid å beseire progressive og liberalere, og innføre en konservativ kristen utopi: «no migration, no gender, no war». Floridas guvernør, Ron DeSantis, ønsker å bli president med mottoet «Awake – not woke». I sin delstat har han på kort tid bl.a. innført forbud mot abort etter uke seks, forbud for lærere mot å snakke om seksualitet i skolen og påbud om at toaletter på læresteder og i offentlige bygninger kun kan brukes ut fra hvilket kjønn man er født som.

– Om venstresida blir med på «kampen mot woke», så mener jeg at vi går med på premissene til en reaksjonær høyreside, og at vi stiller oss på barrikader bygd av grupper vi ikke ønsker å assosieres med. Det er ikke noen god idé, slår Tromp fast. 

Så når deler av venstresida går ut og erklærer «woke» som fiende, er vi da egentlig i en slags merkelig situasjon der høyresida har lurt venstresida til å være mot sine egne fremskritt og seire? 

– Ja, det er nettopp det! Men på venstresida tror jeg de som er kritiske til «woke» snakker om «woke» som en stil eller et språk, og at de ikke nødvendigvis er så bevisste de reaksjonære politiske kampsakene som også ligger i dette begrepet, sier Tromp.

 

Gramsci-tyveriet

Gjennom Tilbakeslaget viser Tromp hvordan den nye reaksjonære høyrebølgen kjennetegnes av at den samler aktører som før har stått langt fra hverandre politisk. Gamle skillellinjer mellom høyre- og venstreside blir utydelige i den nye kulturkrigen. En overraskende kultfigur innenfor den mer høyreekstreme delen av den reaksjonære «anti-woke»-paraplyen er marxisten Antonio Gramsci. 

– De som er mest opptatt av Gramsci, og som bruker hans teorier om kulturelt hegemoni helt bevisst, er alt-right- og identitær-miljøer som er ganske langt ute på ytre høyre. De jobber med det de kaller metapolitikk, og fører den egentlige kulturkrigen. De ønsker å berede vei for konkrete radikale høyrepolitiske endringer ved å endre kulturen, forklarer Tromp.

 

Denne delen av høyresida stjal Gramsci fra venstresida allerede på 1960-tallet, som en motbevegelse til de venstreradikale sekstiåtterne. De høyrekonservative teoretikerne bak dette grepet var ifølge Tromp svært interesserte i metodene til sekstiåtter-bevegelsen.

– Sekstiåtterne hadde ikke makta rent politisk, men likevel greide de progressive bevegelsene å få en del gjennomslag. Dette gjorde de gjennom en slags kulturkamp, utenfor partipolitikken. Mye av kampen handlet om å få folk til å se strukturene de var oppfostret i, og å forstå at det er mulig å tenke og organisere samfunnet annerledes. Parallelt med dette oppstod det også i Frankrike et miljø med tenkere som kalte seg «det nye høyre», som jobbet frem en motstrategi til sekstiåttertrenden. Dette var et svært reaksjonært miljø som ville tilbake til strukturer fra før den franske revolusjonen, med tenkning om blod og jord som det som holder et samfunn sammen. For å få til dette, mente de, måtte de få folk til å tro at venstresida, som snakket så mye om frigjøring og så videre, egentlig representerte et tyrannisk prosjekt. Å si at de ble sensurert og undertrykt av venstresida, som sa de var for frihet, var en sentral strategi. Dette er jo en teknikk som fortsatt brukes av høyrereaksjonære. Flere av tenkerne fra dette miljøet fremholdes fortsatt som viktige tenkere på den reaksjonære høyresida. En av dem, Guillaume Faye, som har blitt enda mer radikal i tiårene etter 1968, har skrevet en “metapolitisk ordbok”, som handler om å snu på begreper. For eksempel kommer idéen om at innvandring er okkupasjon derfra. Dette er miljøer på ytre høyre som jobber ut fra den samme teorien som Gramsci gjorde, om at den hegemoniske kulturen kommer inn gjennom media, kirke, skole og kulturen, og at det er der man må få inn endring først for at folket skal være villig til å gå med på en revolusjon, forteller Tromp.

 

Venstresida i krise, og behovet for mer positive fortellinger

2023. Venstresida tapte lokalvalget og høyrevindene blåser stadig sterkere. Hva foregår? Mens mange i den offentlige debatten peker på «woke» og sosiale medier som en viktig utfordring for venstresida fremover, peker andre på at venstresida har vært dårlig på å presentere konkret venstrepolitikk som løser de materielle utfordringene vi står overfor. Må venstresida bli større på TikTok? Eller må venstresida presentere bedre og mer konkret politikk? Ja takk, begge deler, sier Tromp.

– Jeg tror det er lurt å ha noe tilstedeværelse på TikTok og de sosiale mediene som folk faktisk bruker. Men man må også slappe litt av. Etter skolevalget virket det som at alle tenkte at nå må venstresida ta seg sammen og bli store på TikTok. Men det er ikke sånn at alt kommer til å løse seg for venstresida om vi bare gjør det bedre i sosiale medier, sier Tromp. 

 

Tromp mener at mye av den reaksjonære høyrebølgen kan forklares med at folk føler seg usikre på framtida. I boka drøfter hun om tilbakeslaget mot opplysning og progressive verdier handler om en kollektiv frykt for å falle. Frykt for å miste kontroll, status, fast grunn under føttene og en fremtid for våre barn, i møte med økologiske kriser og en ny verdensorden der Vesten ikke lenger er verdenspoliti og moralsk vokter.

– Jeg tror mye av det som skjer nå er et svar på at mange føler seg usikre på framtida. Og selv om venstresida har mye god konkret politikk, som gratis tannhelse og god skattepolitikk, mangler vi gode svar på de mer overordnede spørsmålene om hva vi skal gjøre med klimakrisa, eller om hva vi gjør hvis kunstig intelligens kommer og tar over jobbene uten at vi har rigget verden for det. Mange av de folkene som blir populære på internett nå har en stor fortelling om hele verden, og det tror jeg er populært. Venstresidas store fortellinger handler ofte om kriser: fordelingskrise, klimakrise, naturkrise, økonomisk krise. Vi mangler derimot fortellingene som også gir håp om at det kan løses.

 

Svarene til høyresideinfluenserne handler ofte om å få kontroll på dette kaoset gjennom å gjenopprette en naturlig hierarkisk orden, og mye av innholdet i sosiale medier handler om hvordan også du kan bli rik, vellykket og mektig. 

– «Okei verden brenner, men da får jeg bare gjøre det beste ut av det for meg og mine» – det er jo ikke rart at folk ender opp med å velge dette, om alternativet er at vi ikke kommer til å få til å fikse de store krisene. Vi får jo ikke ned klimautslippene i Norge en gang. Jeg tror det bikker over for mange, og at de ser at mye i verden er korrupt og urettferdig, og oppi det hele ser man at de aller rikeste bare gjør som de vil uansett. Så hvorfor ikke bare prøve å bli en av dem? 

 

En utfordring for positive fortellinger på venstresida er ifølge Tromp at venstresida i dag fronter en politikk som i stor grad handler om å begrense, bygge ned og bekjempe de skadelige effektene av kapitalismen

– Dette er jo av ren nødvendighet. Vi må bygge ned mye for å løse krisene. Dagens forbruk og ressursutnyttelse må ned, det er jo ikke bærekraftig. Men vi får ikke folk entusiastiske med en hovedfortelling som går ut på at vi må trappe ned, så her må vi på en eller annen måte få inn en mer positiv fortelling. Vi må også presentere noe som svarer på følelsen av trussel. Jeg tror venstresida må bli flinkere på å få fram styrken i å stå sammen mot undertrykkende strukturer, i muligheter for omfordeling og et mer rettferdig samfunn, og ikke minst håpet om at en bedre verden faktisk er mulig. Uten det håpet er vi kjørt. 

 

Dette tidsskriftet fyller 50 år i år! Og som partiet det høyrer til så har det utvikla seg, fornya seg og forynga seg.

---

Dette jubileumsnummeret er ikkje eit historisk verk som gir ein rettferdig representasjon av 50 år med tekst og skribentar. Nummerredaksjonen har vald ut tema og artiklar som framleis er aktuelle i dag. Det kan kanskje virka rart at dei er det, sidan me har med tekstar som er 50 og 40 og 30 år. Men kapitalismen, imperialismen, rasismen og kvinneundertrykkinga er der fortsatt. Og Marx sine tekstar er jo over 150 år gamle, men dei er også aktuelle i dag, utan at me akkurat skal sei at våre tekstar held det nivået. Me ønsker at også dette nummeret skal kunna brukast i kampane lesarane deltar i, i dag.

Tidsskriftet har frå tidleg av ønska teoretisk utvikling og debatt. Som førre redaktør, Erik Ness, pleier å formulera det, så skal det helst vera ein artikkel i kvart nummer som redaktøren forstår lite av. Men det skal også vera bolkar som inviterer lesarar inn, som bokmeldingar og intervju.

Kva er sosialisme? Kva er eit klasselaust samfunn? Dette er spørsmål som blei diskutert då tidsskriftet starta i 1972, og som også blir diskutert no, også i jubileumsnummeret. Det skulle bare mangle, Vi er et revolusjonært tidsskrift, i 50 år.

Målet med tidsskriftet er å få debatt og være en arena for å utvikle ny kunnskap. Det er ikkje eit internblad for Rødt, me ønsker å diskutera med alle radikale. Me vil utfordra kjende standpunkt, men samtidig gi grunnskolering i saker som er viktige. Tidsskriftet er eit uttrykk for ein organisert bevegelse som vil ha kontakt med radikale folk, som vil slåss. I klassekampen får teorier og standpunkter seg. Me ønsker ikkje berre å finna fram dei mest perfekte teoriane om sosialisme og marxistisk økonomi, bak et skrivebord, men måle tankene opp mot det virkelige livet.

Me har heile vegen villa gi eit bidrag til den organiserte revolusjonære bevegelsen i Norge. Difor er spørsmål rundt organisering og praktisk klassekamp, kvinnekamp og antirasisme viktige spørsmål for tidsskriftet. Me har alltid stått økonomisk sjølvstendig, og basert oss på abonnementsinntekter og støtte frå lesarane. Rett nok har me søkt om statlig støtte og fått avslag, men et revolusjonært tidsskrift som vårt er vel ikke noe makta synes om. Kanskje er det like bra. Dette er ein politisk strategi, me er ikkje ein statsstøtta tenketank, men ein del av ein levande revolusjonær bevegelse.

Røde Fane, R! (ein kort periode), Rødt! (Me skifta navn til det nokre få år før Akp, RV og uavhengige blei partiet Rødt.), og Gnist har alltid hatt eit internasjonalt perspektiv med solidaritet med verdas kjempande folk. Mange av dei som har lese og skrive i tidsskriftet gjennom 50 år, har blitt politisk engasjerte av kampen mot USA-imperialismen sine åtak i Søraust-Asia og Sovjet-imperialismen sine åtak blant anna i Afghanistan. I dag betyr det blant annet støtte til kurdarane og palestinarane sin kamp – og akkurat nå støtte til Ukraina sin kamp mot Russlands angrep. For å forstå må me sjå på den internasjonale situasjonen, rivaliseringa mellom stormaktene, spesielt USA og NATOs streben etter å dominera stadig fleire land og regionar.

Tidsskriftet har heilt frå det starta som Røde Fane i 1972 villa dela kunnskap for å forandra.  EF-kampen var i siste fase i 1972. 25. september vann folket ein siger ein skulle tru var umobleg.  Kapitalismen med dei fire fridommane fekk seg ein på trynet. Sjølvtilliten auka og sigeren sette spor. Ja til EF avviste at EF ville bli en union. I dag veit me at det blei ein union, Den Europeiske Union, EU.

Heilt frå dag ein, har tidsskriftet vore ein arena for kvinnepolitisk debatt. Det skulle berre mangla, halvparten av menneskja er kvinner. Men, me lever i eit samfunn der det er menn som er mest synlege, bestemmer mest og set dagsordenen i samfunnsdebatten. Sånt set spor også i den revolusjonære bevegelsen. Me vann abortkampen, sjølv om angrepa på fri abort ikkje har stilna. Sekstimarsdagen vil vera til størst nytte for kvinnene, som er dobbeltarbeidande, sjølv om dei nye generasjonane menn tar meir ansvar i heimen og i barneoppdragelsen enn for 50 år siden. Debattane om kvinnepolitikk har vore heftige. Det kan du sjå ved å lese eit godt utval artiklar i det nummeret du nå leser.

Ein liten leseforklaring av dette nummeret:

– Me har ikkje latt forfatterne få endra noko i artiklane. Ingen utdjupingar som forklarer kva som er meint, sjølv om det er lenge sidan.

– Redaksjonen har forkorta de fleste artiklane sånn at dei er omtrent like lange, og det blei plass til fleire. Forfattarane har godkjent forkortningene.

– Redaksjonen har skrive ein kort intro for å plassare artiklene i si tid og ofte knytta artiklane til vår tid.

– Me har funne fram portrett av forfattarane frå den tida artikkelen ble skrive. Det minner oss om at artikkelforfattarane heile tida i hovudsak har vært datidas unge vaksne.

Me har ikkje hatt kapasitet til å laga oversikt over redaktørar og redaksjonsmedlemmer dei siste 50 åra. Men det er berre å gå inn på tidlegare nummer på nettsidene og sjå, mange har vore innom og sett sitt preg, samtidig som det er fleire som har vore med i redaksjonen i ein mannsalder.

I jubileumsåret består redaksjonen av mange unge vaksne, me har gjort eit skikkeleg generasjonsskifte på nore få år. Det peikar framover. Oversikt over noverande redaksjon står i kolofonen.

God lesing!

Redaksjonen for dette nummeret har bestått av:

Jorun Gulbrandsen

Erik Ness

Ingrid Baltzersen

 

Innholdsliste:

• Leder: En utopi, av Erik Ness
• Spredte minner om kampe mot porno, av Unni Rustad
• Kvinnekroppen som kamparena, av Ingrid Balterzen
• For 40 år siden jubla AP-kvinnene for sekstimarsdagen, av Magnhild Folkvord
• Verken gubbemarxisme eller likestillingsfeminisme, av Sissel Henriksen
• AKP (m-l) og kvinnekampen, av Gro Hagemann
• Til spørsmålet om ungene, av ukjent forfatter
• Skolen – oppbevaring og kontroll, av Jorun Gulbrandsen
• En ny, militær doktrine, av Per-Gunnar Skotåm
• Pol Pot, Kambodsja og Kina, av Pål Steigan
• Det nasjonale spørsmålet og samerett, av Svein Lund
• Intervju med Siavash Mobasheri: Ikke bare resultater i valg, av Erik Ness
• Er spredt bosetning reaksjonært?, av Kjersti Jacobsen
• Torsken – «not a nice guy», av Jens Andvig
• Drømmen om den «reine», vestlige sosialismen, av Kjersti Ericsson
• Kommunisme – himmel, helvete eller frigjøring?, av Jokke Fjeldstad
• Makt, motmakt og strategi for sosialisme, av Brigt Kristensen
• Grønn ny deal: gjennoppstått kenyesianisme eller sosialistisk strategi?, av Yngve Solli Heiret, Daniel Vernegg og Alf Jørgen Schnell
• Om å bake brød i en kapitalistisk økonomi, av Nina Bjørk
• Kvinner på tvers 25 år: Kvinneundertrykking og klasseundertrykking i uskjønn forening, av Siri Jensen
• NAV og den nye arbeidslinja: Nå står kampen om folketrygden, av Ebba Wergeland
• Intervju med Maren Amble Stinessen og Lars Mamen: Arbeidet bak eiendommene, av Hannah Sigriddatter Ander
• Bokessay: Hvorfor lese Samir Amin? Et biografisk og bibliografisk riss, av Tore Linné Eriksen
• På kanten – Norsk oljevirksomhet i Barentshavet og hvorfor det må settes en strek, av Helge Ryggvik
• Revolusjonens A-Å: Friedrich Engels, av Mathias Bismo

Taina Bucher er førsteamanuensis ved institutt for medier og kommunikasjon ved Universitet i Oslo. Bucher har blant annet skrevet bøkene If…Then: Algorithmic power and politics (Oxford University Press, 2018) og Facebook(Polity Press, 2021).

Av Hannah Sigriddatter Ander, redaksjonsmedlem i Gnist. 

---

I takt med at vår avhengighet av internett og sosiale medier for å få hverdagslivet og samfunnet til å gå rundt har økt, har også kritikken av hva dette gjør med oss og vårt samfunn, økt. Men hva kritiserer vi egentlig om når vi kritiserer algoritmer og det ur-sosiale mediumet Facebook? Gnist har fått et krasjkurs med Taina Bucher, ved institutt for medier og kommunikasjon ved Universitet i Oslo.

Hva er egentlig algoritmer – helt enkelt forklart? 

En algoritme kan defineres som et sett med instrukser – en slags oppskrift – som gir en fullstendig og nøyaktig beskrivelse av en fremgangsmåte for løsning av en beregningsoppgave. 

Men ikke alle typer algoritmer kan helt uten videre beskrives som et regelbundet system. De aller fleste algoritmene vi snakker om i dag, er basert på maskinlæring, som er en spesialisering innen kunstig intelligens. I stedet for at en programmerer definerer reglene og betingelsene på forhånd, bruker maskinlæring statistiske metoder for å la datamaskiner lære selv, blant annet ved å eksponeres for et treningssett. Gjennom repetisjon blir maskinen gradvis bedre til å finne mønstre i store datamengder. Mens regelbaserte algoritmer er en slags oppskrift, er maskinlæring mer en fremgangsmåte for å lage selve oppskriften. 

I min egen internetthverdag tenker jeg på algoritmer de gangene det dukker opp reklame på Facebook eller Instagram. Er det noen mindre åpenbare eksempler på algoritmer som preger hverdagen vår? 

Alt du gjør og ser på nettet, er styrt av algoritmer. Du kommer ikke utenom algoritmer, fordi de er selve grunnsteinen for all databehandling. Internett kjører på algoritmer. All søking på nett er algoritmestyrt. At e-posten din finner frem, er takket være algoritmer. Alle appene på telefonen din er ikke annet enn algoritmer. Videospill er algoritmisk historiefortelling. Nettdating og musikkanbefalinger er basert på algoritmer. Bruker du et digitalt kart for å finne veien fra A til B, er dette også takket være algoritmer. 

I de aller fleste tilfeller tenker vi ikke over at våre digitale opplevelser er styrt av algoritmer. Det er altså ikke slik at algoritmer per definisjon er problematiske, slik det kanskje ofte fremstilles i mediene. Det å ha en kritisk forståelse av algoritmer handler om å vite litt hva som gjør dem problematiske i noen tilfeller, og tilsynelatende uproblematiske og nyttige i andre tilfeller. Jeg tror fremstillingen av algoritmers styring av hverdagen kunne hatt godt av å bli nyansert. 

Hva tenker du er det største politiske problemet med algoritmer, slik de fungerer i dag? 

Med stordata, maskinlæringsmodeller og bedre prosessorevne er det en hel del beslutningsprosesser i samfunnet som bruker algoritmer på en måte som ikke er like gjennomsiktig lenger. Her kan det også med fordel diskuteres hvor gjennomsiktige institusjonelle prosesser noensinne har vært. I USA og Storbritannia, der den meste av denne forskningen kommer fra, er store deler av offentlige og private beslutningsprosesser allerede mer eller mindre automatiserte – innen alt fra helsevesenet, rettsvesenet, arbeid, velferd og utdanning. I Norge er det uvisst hvor utbredt algoritmiske beslutningsprosesser er i det offentlige, og det er nok ikke helt i nærheten av de maskinlæringsbaserte systemene som eksisterer andre steder. Igjen, det å bruke automatiserte modeller til å støtte og styre en beslutning om hvem som eksempelvis skal få tildelt velferdsgoder, er ikke i seg selv problematisk, men kan fort bli det dersom det ikke finnes gode muligheter for ettersyn og innsikt av beslutningsgrunnlaget i etterkant, som generelt er en grunnleggende utfordring ved maskinlæring eller foranderlige algoritmer. 

Et annet politisk problem er algoritmers påvirkning på informasjonsflyt, demokrati og offentlig tilknytning. Det er ikke nødvendigvis slik at det er algoritmene til Facebook som har skapt sosial ulikhet, hatytringer, desinformasjon, ekstremisme eller polarisering, slik det noen ganger fremstilles. Vi skal altså være forsiktige med altfor for lettvinte årsaksforklaringer. 

Et positivt aspekt med Facebooks algoritmer er kanskje nettopp at de har vært med på å synliggjøre grunnleggende strukturelle problemer. Det amerikanske samfunnet har alltid vært dypt splittet, og den strukturelle rasismen har vært et gjennomgående problem. Sosiale mediers synliggjøring av dette forholdet har gjort at problemene kommer på dagsorden for folk flest. 

Samtidig er det heller ikke slik at algoritmene ikke kan klandres i det hele tatt. Det at problemene ikke startet med Facebook, betyr ikke at Facebooks algoritmer ikke har vært med på å forsterke noen av disse tendensene. Problemet er at så lenge Facebooks algoritmer og forretningsmodell er optimalisert mot «engasjerende innhold», og dette engasjementet er definert som antall klikk, kommentarer, emojis og andre lignende signaler, så vil sensasjonspreget og følelsesfremkallende innhold prioriteres. Dessverre er det slik at det som fremkaller sterkest følelser og reaksjoner hos mennesker, ofte er det som er mest kontroversielt, sjokkerende, og polariserende. 

Hvem tjener de største pengene på dette? Og helt konkret, hva tjener de penger på? 

Facebook tjener så godt som alle pengene sine på å selge annonser. 98 % av inntjeningen i 2020 kom fra annonsesalg i Facebook og Instagram appene, mens 2 % kom fra andre kanaler, som salg av VR-headsettet Oculus, og Portal, en smartskjerm for videosamtaler. Facebook selger ikke sånn sett brukerdata videre, det er mer utspekulert enn som så. Facebook fungerer selv som et slags reklamebyrå. Brukerdataene forblir i Facebooks økosystem, og det man betaler for som annonsør, er et forhåndsdefinert og tidsbegrenset utvalg av denne dataen. 

Hva slags informasjon er det vi uvitende «selger» når vi bruker internett generelt, og Facebook mer konkret? Hvem er de største kjøperne av informasjon om oss på internett? 

Dataindustrien er relativt kompleks og består av mange forskjellige aktører. Facebook og Google er selvsagt noen av de aller største aktørene. Igjen, disse selskapene selger ikke brukerdata videre, men tilbyr tredjeparter begrenset tilgang på dataene, uten at disse dataene behøver å bevege seg ut av plattformene deres. Det ville vært en dårlig forretningsmodell for Facebook å miste kontrollen over dataen ved å gi slipp på den ved salg og lagring andre steder. 

Facebook gir altså tilgang til måltilpassede egenskaper fra et aggregert sett av brukerdata. Det man segmenterer på, er blant annet brukernes selvrapporterte demografiske informasjon og handlinger på plattformen. Frem til midten av 2018, tilbydde Facebook annonsører å sammenstille personopplysninger Facebook selv hadde samlet inn, med opplysninger tilbudt fra datameglere. Datameglere er selskaper som spesialiserer seg på å samle så mye data som mulig om enkeltpersoner, for å selge videre eller dele denne informasjonen med andre. Informasjonen som datameglere samler inn, er ofte svært omfattende og inkluderer demografi, interesser, atferd, verdier, kjøpshistorikk og en rekke andre variabler, fått for eksempel fra lojalitetskort fra diverse butikker med kjøpshistorikk. 

Selv om Facebook fjernet denne muligheten for å sammenstille tredjepartsinformasjon med sine egne data, lever datameglerbransjen i beste velgående. Dette er en multimilliardindustri tuftet på å selge forbrukernes og borgeres personlige detaljer. Datameglerfirmaer er mellomledd og helt sentrale for det sosialpsykologen Shoshana Zuboff kaller overvåkingskapitalisme – kjøp, aggregering og ompakking av data fra en rekke selskaper, alt med sikte på å selge eller distribuere det videre.

Brukes denne informasjonen først og fremst til å få solgt oss ting, eller er det også mange kjøpere av vår informasjon som har andre hensikter? 

Med datameglerindustrien som utgangspunkt, er det mange ulike kjøpere av personlig data. Et firma som Acxiom promoterer seg med at de sitter på over 10 000 «dataattributter» til 2,5 milliarder mennesker, fra informasjon om billån til reisepreferanser. Dette nivået av datainnsamling og aggregering muliggjør bemerkelsesverdig spesifikk profilering.

Ta for eksempel et etablert selskap som Oracle, som mange nok forbinder med IT og programvareutvikling. De har sin egen datainnsamlingsvirksomhet og har over årene bygget sin portefølje ved å kjøpe opp selskaper som DataRaker, Compendium og Crosswise. Disse selskapene henter data fra en rekke kilder. DataRaker henter data fra millioner av smartmålere og sensorer for energiselskaper, mens Compendium leverer målrettede annonser. Crosswise lar Oracle spore folk på tvers av enheter, og hevder å behandle data fra milliarder av enheter hver måned. I tillegg kjøpte Oracle opp Datalogix i 2014, som kobler sammen offline-kjøp til online-profiler. I tillegg kombinerer Oracle datasett fra mer enn 75 andre datameglere. 

Det er langt fra bare kommersielle interesser i denne dataindustrien. I USA benytter for eksempel sikkerhetsdepartementet seg av dataene levert fra ulike dataleverandører. De har blant annet kjøpt posisjonsdata fra mobiltelefoner og hjemadresser som datastøtte til deportasjoner. 

Du har nylig skrevet en bok, Facebook. Selv om Facebook de siste årene er utfordret av andre sosiale medier, og mange sier at ingen bruker Facebook lenger, mener du at Facebook aldri har vært mektigere. Og at for å forstå Facebook sin makt i politikken og kulturen, må vi utfordre måten vi tenker om hva Facebook er. Hva er egentlig Facebook? 

Det jeg mener er at Facebook, er mye mer enn sosiale medier eller en plattform. Facebook er Facebook. Det kan virke banalt å si, men er overraskende vanskelig å holde fast ved. På samme måte som Google ikke lenger beskrives som en søkemotor, men som et fenomen som står for mer enn det å søke på nettet, blir det å beskrive Facebook som et av mange sosiale medier for upresist, nærmest uriktig. For i løpet av det siste tiåret har det gradvis blitt tydeligere hvor lite sosialt Facebook egentlig er, og hvor mye mer av det «galaktiske» og «uregjerlige» som i stadig større grad er definerende for dette selskapet.

Det å kalle Facebook et sosialt medium er både en sterk overdrivelse og en underdrivelse. Ikke er det særlig sosialt, om man ved «sosialt» forstår noe á la «selskap med andre mennesker». Men først og fremst er det en underdrivelse fordi begrepet «sosiale medier» bidrar til å dekke over en rekke egenskaper, relasjoner og praksiser som man ikke nødvendigvis «får med på kjøpet» ved å bruke den nå ganske så utvannede sekkebetegnelsen. 

På mange måter er sosiale medier et begrep som henger igjen i en tid man hadde større tro på nettets demokratiserende og inkluderende potensialer. De tidene er definitivt forbi, eller har i beste fall, tatt seg en ordentlig pause.

Når jeg ble forespurt av forlaget om jeg ville skrive en bok om Facebook, var også min instinktive reaksjon litt som spørsmålet ditt virker å insinuere: «Facebook, er det ikke litt 2010?». Argumentet mitt er at slike spørsmål og innvendinger er et resultat av et syn som sidestiller Facebook med kategorien «sosiale medier», og da kan det fort virke ubetydelig. Samtidig må vi ikke glemme at det å ta utgangspunkt i oss selv, et ganske avgrenset og privilegert geografisk område, ikke er talende eller representativt for resten av verden. I mine intervjuer med brukere fra Myanmar og Etiopia, bare for å nevne noen, kommer det ganske klart frem at for noen er Facebook alt. Men hovedpoenget er at den utvannede begrepsbruken gjør noe med tankesettet og det kritiske blikket vårt. Ved ikke å stille helt grunnleggende spørsmål om hva Facebook egentlig er for et fenomen – og ta det for gitt at det faller inn under samme kategori som Twitter eller TikTok – stenger vi for andre typer spørsmål eller helt nye analyser. 

Facebook er mange forskjellige ting, ikke bare en sosial nettverkstjeneste. Facebook er også et spillselskap, et hardware-selskap, en verdensomspennende infrastrukturleverandør, et globalt reklamebyrå, og et av de fremste forskingsmiljøene på utviklingen av kunstig intelligens.

Hvis vi skal prøve å tenke litt stort og visjonært: Hva kan et demokratisk, trygt og ikke-kommersielt «internett» være? 

Dette er jo en gjenganger som ingen virker å ha et godt svar på. For det første eksisterer det mange alternative sosiale medier med helt andre forretningsmodeller enn den datadrevne reklamemodellen. Men ingen av dem er spesielt mainstream, for å si det sånn. Hovedproblemet er manglende nettverkseffekter. Det er ekstremt vanskelig å få en kritisk masse av brukere. Bare tenk på den overhypede appen Clubhouse tidligere i år. Rent historisk er Internett, eller Arpanet som det het den gangen, et resultat av militære og forsvarstekniske interesser. Utviklingen var motivert i å sikre en sikker kommunikasjonskanal i tilfelle atomkrig, som på 1980-tallet gradvis ble demokratisert i den forstand av at det i all hovedsak ble et nettverk tatt i bruk av akademia. Først på 1990-tallet ble det gradvis åpnet for privat og kommersiell bruk i form av World Wide Web (det som gjerne sidestilles med begrepet internett i dag, men som egentlig handler om webben). 

Jeg må innrømme at jeg synes det er vanskelig å forestille fremtidige konkurransedyktige modeller for nettet (som helhet), som ikke på en eller annen måte er skrudd sammen som en digital markedsplass. Uansett hvordan man vrir og vender på det, så koster videreutviklingen av internett en masse penger. Uten inntjeningspotensiale, er det vanskelig å forestille seg andre modeller for majoriteten av brukere. Bare tenk på Mark Zuckerberg og Facebooks seneste stunt med Meta(verset). For å kunne realisere denne ekstremt naive og utopiske tredimensjonale virtuelle virkeligheten, kreves det ikke bare mer båndbredde, prosessorkraft og lagring, men også en helt ny investering i hardware (spesielt utvikling av headset). 

Det finnes allerede gode alternative modeller, desentraliserte nettverk, Tor, og alternative sosiale nettverk. Men, det er likevel ganske nisje, for spesielt interesserte, for utvikleren, for aktivisten, for de lysskye med noen ganger tvilsomme hensikter osv. Hvis vi er interesserte i en bærekraftig modell for allmennheten, og det burde vi jo være, så ser jeg ikke helt løsningen. Når det er sagt, så er en annen verden alltid mulig. Vi burde ikke gjøre samme feilen igjen med å la Facebook, eller Meta, bli styrende for hvordan fremtiden ser ut. Hvis Zuckerberg klarer å koke opp en fremtidsmodell basert på en sci-fi roman fra 1990-tallet, burde vel vi også klare å forestille oss en annen verden.