Maktens gravitasjonskraft drar sakte men sikkert tilbake til den fremste av alle verdier: Penger.
Det gjelder også idrett og politikk

Da Lise Klaveness sto på talerstolen i Doha 31. mars 2022 og tok et oppgjør med pampeveldet i internasjonal fotball, var det mange av oss som trodde på en endring i ansvaret idretten tok for sine egne menneskerettighetsbrudd og sitt negative avtrykk på samfunnet. Tre år senere er det grunn til å være skuffet.

De siste ti årene har det rast debatter i idretten, aller mest i den mest populære av dem alle: fotball. Hvor går grensene mellom politisk engasjement og å stå opp for fellesverdier som er under press? Er like rettigheter for alle kjønn, kamp mot rasisme og kamp mot homofobi politiske markeringer, eller uttrykk for grunnleggende verdier? Hva skjer når sportsvasking blir åpenbar? Når undertrykkende regimer bruker idretten til å skape legitimitet for undertrykking, oligarki og slavearbeid – hva slags svar har idretten da? Og hva slags maktmidler er idretten villig til å bruke når regimer bryter folkeretten? Grensen mellom politikk og idrett er i beste fall flytende.

På tribunene våre er engasjementet sterkt. Det bryter stadig ut av det rene engasjementet for en klubb og over i markeringer som selvsagt er politiske, men som ikke alltid kalles det. Tvert imot, fastslår alle norske idrettsklubber at «Det er ikke tillatt for medlemmer å arbeide for bestemte politiske oppfatninger eller trosretninger i sin klubbvirksomhet.»

I mai 2015 pågikk det en kamp som fikk stor oppmerksomhet, og som flyttet noen grensesteiner for hva som er politikk og hva som er verdier. Bakgrunnen var at Sportsklubben Brann ønsket å bruke regnbuefargede flagg på hjørneflaggene sine. Initiativet kom fra klubbens sterke supportermiljøer som over lengre tid hadde jobbet for å sidestille homofobi med rasisme. Det var et tilsynelatende ganske harmløst ønske som likevel møtte enorm motstand fra sentrale idrettsledere. Motstanden må sees som et ønske om å opprettholde et skarpt skille mellom idrett og politikk. Den skeive bevegelsen ble sett på som politikk og ikke uttrykk for basale menneskerettigheter.

Denne berøringsangsten for alt som kan smake av politikk fra idrettsledernes side, må sees i sammenheng med den store splittelsen i norsk idrett i mellomkrigstiden og etableringen av et felles idrettsforbund rett etter krigen. I 1924 ble Arbeidernes Idrettsforbund etablert som en motvekt til den borgerlige idretten som alt hadde holdt på i over 60 år. Med mellomkrigstidens sterke politiske polarisering toppet det hele seg da den borgerlige idretten stilte opp til tidenes sportsvaskingsprosjekt – OL i Berlin i 1936. Arbeideridretten boikottet arrangementet og satt isteden opp sin egen arbeiderolympiade i Barcelona – et arrangement som ble ødelagt av fascistenes krig mot den spanske republikken. Da idretten samlet seg etter andre verdenskrig, var man enige om at politikken aldri skulle splitte idretten igjen – en holdning som fortsatt ligger der.

Nå politiseres igjen idretten fra to forskjellige ytterkanter. Den viktigste driveren er hyperkommersialiseringen, drevet av at idrett har et globalt publikum og gir enorm positiv oppmerksomhet. Qatar, Saudi-Arabia, Emiratene, Russland, Kina og andre regimer har de siste tiårene brukt idretten aktivt for å gi legitimitet til egne statsprosjekter. De mest aktive har vært regimene i Midtøsten. De har aktivt og strategisk kjøpt opp noen av de største klubbene i fotballen. De har aktivt søkt arrangementer (med tilhørende korrupsjon for å få dem tildelt) og hentet de største stjernene – med fantasilønninger – til egne ligaer. Slik har disse landene satt seg selv på det internasjonale idrettskartet. Ingen internasjonale forbund har vært i stand til å motstå kraften av milliardene regimene dytter inn i idretten. Forsøk på å innføre regler som skal begrense den økonomiske tyngdekraften – som fotballens Financial Fair Play – faller død til jorden i møte med ubegrensede ressurser.

Samtidig ser vi i stadig større grad at kampen for sportslig og økonomisk suksess gjør at etiske barrierer brytes ned. Doping har lenge vært utbredt og den siste tiden har vi sett hvordan norske hoppledere har brutt alle etiske grenser i jakten på sportslig suksess. Disse handlingene setter hele idrettens legitimitet og eksistensberettigelse i spill.

På den andre siden står en stadig mer bevisst supporterbevegelse i fotballen. Mens andre idretter er til for et konsumerende publikum og for utøverne selv, har fotballen også et publikum som kjenner eierskap til sin idrett og oppfatter seg selv som deltakere mer enn konsumenter. I Norge ga det seg utslag i den massive supporterkampanjen for boikott av Fotball-VM i Qatar. Den utløste et ekstraordinært forbundsting i fotballen og fotballpresident Lise Klaveness’ berømte tale i Doha. Men det har også forårsaket en stadig sterkere organisering og bevissthet om den makten medlemmene har i norsk idrett. Den bevisstheten økte inn i 2024-sesongen da markeringene mot videobasert dømming slo inn for fullt på norske tribuner. I årsmøtesesongen 2025 møtte tusenvis av engasjerte supportere opp på sine klubbers årsmøter og tok stadig større plass i styringen av sine klubber.

Supporteraktivismen har mange sider, og speiler både klubbidentitet og samfunn. I Glasgow, en av fotballverdens mest politiserte og polariserte byer, har supporterne til klubben Celtic markert seg gjennom et sterkt engasjement for Palestina. Engasjementet har vist seg på tribunene med bannere og ustrakt bruk av palestinske flagg. Engasjementet går ikke ustraffet, og det europeiske fotballforbundet UEFA, har gitt bøter i hundretusenkroners-klassen. Celtic har sine røtter hos irske emigranter og har siden starten vært støttespillere for irsk nasjonalisme. For irske katolikker minner den palestinske frigjøringskampen mye om den irske frigjøringskampen. Den andre store klubben i Glasgow, Rangers, har alltid vært tilhengere av engelsk kolonialisme og eierskap til den grønne øya, og de har på alle vis inntatt motsatt politisk standpunkt av Celtic. Der vaier israelske flagg på tribunene, og i det siste har det gitt seg utslag i bannerne «Keep Woke foreign/Ideologies out/Defend Europe», som sees på som et angrep på Celtic-supporternes solidaritet med Palestina og samtidig en støtte til de mest reaksjonære kreftene i Storbritannia. Mens Celtics supportere har vært politisk radikale, er Rangers fortsatt preget av sterke rasistiske krefter og speiler høyreekstreme miljøer. Celtic er bøtelagt en rekke ganger for sin solidaritet med Palestina, men Rangers har de siste årene ikke sett tilsvarende bøter for sine holdninger.

Den palestinske motstandskampen griper inn i idretten på mange vis. Mens Russland ble utestengt fra all idrett etter okkupasjonen av Ukraina, har holdningen til Israel vært en helt annen. Da nær sagt ingen lag i Asia ville spille mot Israel, ble de innvilget medlemskap i det europeiske fotballforbundet i 1994. Det palestinske fotballforbundet har lenge krevd sanksjoner mot Israel i idretten, men disse kravene treneres og motarbeides av idrettstoppene. Det samme gjelder kravet om at Israelske lag fra okkuperte områder skal utestenges fra internasjonale turneringer. Da er det kanskje ikke så rart at Israelske lag møtes av store protester hvor enn de reiser i Europa. I år skal både Norges A-landslag og U21-landslag for herrer møte Israel. Mens protester mot dette sees på som politiske markeringer, snakkes det i liten grad om at deltakelsen fra norske lag i disse kampene i seg selv legitimerer Israel og svekker den palestinske kampen.

Blant de mest aktive tribunemiljøene i Norge har man sett hvordan politiske kamper har splittet tribunemiljøene i Europa. På bakgrunn av det har man i stor grad tatt avstand fra politiske budskap på tribunene, enten det er «refugees welcome»-bannere eller palestinske solidaritetsmarkeringer. I de større publikumsklubbene, som Vålerengen og Brann er det større aksept for dette enn i andre miljøer, og palestinske flagg har blitt synlig på tribunene hos begge. Men også her er det åpne diskusjoner om hva slags markeringer som er OK.

Å åpne for politiske markeringer på tribunene gir også en aksept for at tribunene brukes til andre typer markeringer. Ekstremhøyre og nynazister har lenge siktet seg inn mot tribunene som arena for sin propaganda. I store deler av Øst-Europa er rasistiske utsagn fra tribunene og rene nazistiske støttemarkeringer normalisert og vanlig. Det samme gjelder i enkeltklubber med sterke fascistiske sympatier, som italienske Lazio eller skotske Glasgow Rangers.

Det pågår en kamp om tribunemakten. Det europeiske fotballforbundet, UEFA, prøver å regulere dette gjennom et regelverk som forbyr politiske ytringer. Men regelverket prøver også å sette rammer for upassende ytringer. Da Sportsklubben Brann ble bøtelagt for at supporterne ropte «UEFA Mafia» ii en kvinnekamp mot St. Pölten i 2022, tok Brann kampen for ytringsfrihet på tribunene, og som første klubb tok de denne praksisen til idrettens voldgiftsdomstol, CAS. I tillegg til at Brann mener bøtene er en ulovlig begrensning av ytringsfriheten, trekker Brann også fram at disse bøtene svekker kampen mot reelle problemer, som synlig rasisme, homofobi og kvinnehat fra tribunene.

Det er et uavklart spørsmål i idretten om det i det hele tatt er mulig å være apolitisk. Et brennaktuelt eksempel er eierskap. Eierskapet i toppidretten er i stor grad overført fra folkelige bevegelser til sportsvaskere. Norge er ett av få land i Europa som tviholder på den medlemseide klubben på alle nivå. Men også det er under press fra klubber som Bodø/Glimt og Molde. De mener deres internasjonale konkurransekraft svekkes av at konkurrentene kan hente inn milliarder fra eksterne eiere, mens de er låst til norsk idretts eierskapsmodeller. Denne holdningen møter sterk motstand hos de organiserte supportermiljøene, som ser den medlemseide idretten som en klar styrke i å bevare idrettens tradisjonelle verdier, unngå sportsvasking, misbruk av idretten til politiske formål og ikke minst bevaring av identitet. I deres øyne er trusselen mot idrettens egenart og legitimitet først og fremst knyttet til sportsvasking og hyperkommersialisme, ikke til medlemsmakt som forsøker å begrense denne innflytelsen.

Idretten står ved et veiskille. Penger er en avgjørende faktor for sportslig suksess. Norsk idretts historiske grunnlag har vært amatøridretten. Fram til langt ut på 1970-tallet ble profesjonelle utøvere nektet deltakelse på landslag og i mesterskap, blant annet i skøyter, sykkel og fotball. Gjennom å ikke tenke på kommersialiseringen som politisk, men som en slags naturlov, har grensene flyttet seg dramatisk. Nå snakkes det ikke lenger om idrettsutøvere ut fra hva de presterer, men ut fra hvor mye de tjener eller kan selges for. Idrettsklubbenes verdi måles ikke i prestasjoner, men i omsetning og overskudd. Det er ikke sikkert det er mulig å stå mot milliardverdiene og etablere et annet verdisett, slik det for eksempel er satt i formålsparagrafen til alle norske idrettslag:

Arbeidet skal preges av frivillighet, demokrati, lojalitet og likeverd. All idrettslig aktivitet skal bygge på grunnverdier som idrettsglede, fellesskap, helse og ærlighet.

Den politiske kampen i idretten handler blant annet om dette. Hva er egentlig politikk og hva er verdispørsmål? Når går verdispørsmålene over til å bli politiske kamper, og hvem skal føre disse? Både i Norge og internasjonalt har idrettslederne gitt opp kampen for idrettens tradisjonelle verdier i et samlet knefall for mer penger med påfølgende aksept for menneskerettsbrudd, klimaødeleggelser, okkupasjonskriger og en lite bærekraftig utvikling. Det er likevel ikke sikkert at de vil vinne fram. Når idretten snakker om politikk, snakker de alltid om kampen mot det bestående, og aldri den kampen makten kjemper for å akseptere autoritære regimer, okkupasjonsmakter og det bestående. Som vi vet: Alt er politikk.

 

Opp fra sprekkene av en sønderknust økonomi har det i Venezuela vokst fram hundrevis av sosialistiske kommuner de siste årene. Gnist har vært i Caracas og snakket med Cira Pascual Marquina og Chris Gilbert om hvordan dette har seg.

Cira Pascual Marquina er professor i statsvitenskap ved Universidad Bolivariana de Venezuela (UBV) i Caracas og bidragsyter til Venezuelanalysis.com.

Chris Gilbert underviser marxistisk politisk økonomi ved UBV. Hans siste bok, Commune or Nothing!: Venezuela’s Communal Movement and Its Socialist Project, kom ut på Monthly Review Press i fjor. 

Tekst og foto: Peder Ressem Østring.

Peder er redaksjonsmedlem og samfunnsgeograf.

CARACAS: Cira Pascual Marquina og Chris Gilbert har i en årrekke ledet Escuela de Cuadros, noe så sjeldent som et skoleringsprogram for marxistisk teori kringkastet over statlig TV. Her har de i over tre hundre episoder intervjuet organiske intellektuelle fra fjern og nær, fra Marcello Musto til Michael Löwy, basert på ulike tekster som seeren også oppfordres til å lese.

Denne gangen er det vi som stiller spørsmålene. Det er ikke tilværelsen som talkshow-verter vi skal snakke om, men Venezuelas sosialistiske kommuner.

Den internasjonalistiske duoen har bodd i Venezuela siden 2006 og har blant annet engasjert seg i arbeidet for kommunene. Gnist møter Marquina og Gilbert i deres leilighet i Caracas. Fra 21. etasje har man en imponerende utsikt, men det kan også bli prekært uten heis når strømmen går – noe som fortsatt ikke er uvanlig. Dette er bare én av mange symptomer på sanksjonene som fortsetter å ramme det karibiske landet.

Cira er opprinnelig fra Catalonia, mens Chris er fra USA. De flyttet til Caracas under chavismens glansdager, men har også opplevd de turbulente årene etter Chávez’ død i 2013. Året etter sank oljeprisen i verden til bunns, mens sanksjonene fra USA ble skrudd til helt til de nådde en topp under Trump. Dette har skapt en krise som kan være vanskelig å fatte for folk i vesten.

– Den viktigste enkeltfaktoren for å forbedre livene til flertallet av venezuelanere ville vært å få slutt på sanksjonene, sier Chris. – Vi ser at effektene av sanksjonene rammer hardest på områder som helse og utdanning, områder som er viktige for menneskelig utvikling.

De framholder likevel at venezuelanere ikke er passive ofre, men at folk vender seg til fellesskapsløsninger under krisetider: – En av tingene Cira og jeg oppdaget er at under den verste krisen, så har folk vendt seg til den mest radikale, revolusjonære delen av Chávez’ arv. En sentral del av dette er kommunen. I Chávez siste viktige tale avslutter han med slagordet ‘comuna o nada’ – kommune eller ingenting.

Kommune-rød

For nordmenn vil kanskje ordet kommune gi assosiasjoner til linoleumsgulv, sur kaffe og fiffige slagord. Men her er det snakk om sosialistiske kommuner: territorielle enheter hvor demokratiske beslutninger gjennomsyrer en rekke avgjørelser, og hvor produksjon og planlegging blir bestemt i fellesskap. Cira anslår at om lag fem til ti prosent av Venezuela er styrt som kommuner i dag. Hun tar for seg grunntrekkene: – En kommune er et territorium hvor man kollektivt organiserer politikk og økonomi. Her vil man kollektivt, ved hjelp av fellesråd og samlinger, bestemme hvor mye og hva man skal produsere og hva man gjør med overskuddet.

Cira forteller at grunnstrukturen i kommunene er kommuneråd som består av mellom 300–500 familier. Disse kommer sammen for å løse ulike utfordringer, enten det dreier seg om avløpsvann eller oppussing av den lokale skolen. Sammen kan flere kommuneråd danne en kommune. – En kommune, slik Chávez foreslo det, er et sted hvor flere talspersoner for kommuneråd møtes til et parlament, hvor dette er det høyeste organet. Men kommunen bør også ha en stadig økende kontroll over de økonomiske aktivitetene i samfunnet, av territoriet hvor kommunene eksisterer. Det er ikke alltid det er tilfellet, men jeg tror det er avgjørende at kommuner også har sine egne produksjonsmidler fordi en av tingene man trenger for å omorganisere det kapitalistiske samfunnet, som et minimum, er sosial eiendom. Og i kommunen bestemmer man demokratisk over denne.

Chris kan fortelle at ideen om kommuner faktisk ikke fikk særlig aktiv oppslutning da den først ble lansert av Chávez i 2009: – Ideen slo først ordentlig rot under den verste økonomiske krisa. I slike kriser ser vi ofte at folk tyr til gjensidig hjelp og støtte. Men det særegne her i Venezuela er at dette ikke bare var en spontan oppblomstring, men også understøttet av både et sett med rimelig avanserte lover.

Et filosofisk møte i fengsel

På spørsmålet om hva som var inspirasjonskilden til kommunene, kommer Chris blant annet inn på István Mészáros, en ungarsk filosof og elev av Georg Lukács.

– Det finnes en lang historisk linje med substansielt demokrati som en del av den bolivarianske prosessen. Parallelt pågikk det en samtale mellom Mészáros, Chávez og det venezuelanske folket om hvordan virkelig å bygge sosialisme, etter å ha lært fra både styrker og svakheter ved tidligere forsøk.

Chris peker på at det fantes en forhistorie med å prøve ut ulike økonomiske modeller i Venezuela. Rundt 2003 ble kooperativer både oppmuntret og tilrettelagt for, et prosjekt som fikk blandede resultater. Dette var fortsatt en form for privat eiendom, med konkurransetvang og profittmaksimering, selv om det var en form for privat eiendom samlet på flere hender. Mange bedrifter ble registrert som kooperativer for å få ulike fordeler fra myndighetene, men fungerte i praksis som hvilket som helst annet selskap. Etter kooperativene gikk fokuset over på semi-statlige fabrikker hvor arbeiderne skulle medvirke aktivt. Disse utviklet seg til å bli styrt av kadre fra staten, ikke de på gølvet.

Det er etter disse mislykkede forsøkene at Chávez for alvor vender seg til István Mészáros. Chris kan fortelle at Chávez’ forhold til den ungarske marxisten startet allerede på 90-tallet, mens han satt i fengsel etter et mislykket kuppforsøk. Grunnen var at Chávez’ veileder, Jorge Giordani, en mann som senere skulle bli planleggingsminister, kjente Mészáros fra sin studietid i England og introduserte ham til den kommende presidenten.

– Chávez skjønte at et statseid selskap ikke ville være nok, man trengte et nytt samfunnsmessig stoffskifte. Dette var lærdommer fra det 20. århundrets forsøk på sosialisme hvor man hadde tatt statsmakten, men uten å komme hinsides kapitalens logikk.

Kommuner i by og bygd

Cira nevner to eksempler på konkrete kommuner, den rurale kommunen El Maizal og den urbane kommunen El Panal i Caracas: – Hver kommune har sin egen historie. El Maizal er i et område med en lang historie med landkonflikt og konsentrasjon av jord på veldig få hender. I 2009 kommer Chávez dit og oppfordrer til dannelsen av kommuner, en kollektiv prosess med å ta land. Dette skjer i en kontekst hvor det allerede fra 2001 fantes en lov som tillot jordløse bønder å ta brakkland.

El Panal er den andre kommunen som blir nevnt. Før intervjuet har jeg allerede hatt anledning til å besøke denne urbane kommunen, i barrioen 23 De Enero i Caracas. Det første som møter deg når du ankommer er en plakat av Che Guevara og Hugo Chávez. Her fikk jeg se et allmøte hvor det ble diskutert hvilken ny produksjon man skulle sette i gang med sine tilgjengelige midler. Jeg fikk også se en kommunal spisesal, et vaskeri og en tekstilfabrikk. Ikke minst kunne bydelen, som gjerne ville blitt klassifisert som slum – eller ‘uformell bosetting’ i mer akademisk sjargong – skilte med en nymalt skole og et imponerende utvalg idrettsbaner. En av dagene var det også et selvorganisert bondens marked, med inviterte småbønder fra andesregionen som kom for å selge produktene sine direkte i kommunen. I løpet av noen timer ble grønnsaker og frukt kjøpt inn til en mye rimeligere penge enn i butikkene, som fortsatt eies av private.

Cira tar for seg litt av kommunens historie: – El Panal har sitt utspring i en kaderorganisasjon som klarte å få bort narkokartellene fra bydelen og fikk med det stor lokal støtte. I 2006 utroper de seg til en kommune – dels etter inspirasjon fra Marx’ skrifter om Pariserkommunen, dels inspirert av de nylig etablerte kommunerådene, hvorfra spranget til en kommune kanskje ikke var så langt.

Cira framholder at alle kommuner har sin egen særegne forhistorie. Selv om denne er viktig, har alle kommuner samme mål: Kommunalisering av samfunnet ved å sette menneskelig liv i sentrum i stedet for kapital eller penger.

Kommuner er imidlertid ikke noe helt nytt i Venezuela. Chris forklarer at – urfolkssamfunnene som eksisterte før var organisert på kommunalistisk vis med mange demokratiske grasrotprosesser. Det samme kan sies om samfunnene skapt av rømte slaver. Mange slike eksisterer fortsatt.

Reaksjonære kommuner

Det er lett å bli entusiastisk på studietur, men vi må også spørre: Hvilke utfordringer har de to kommunardene kommet over? Chris svarer: – Suksessfulle kommuner prøver å bygge ikkekapitalistiske byttenettverk seg imellom, noe som er avgjørende for å bygge et hegemonisk prosjekt. Likevel er kommuner fortsatt ikke fri for markedsrelasjoner. Når det er sagt: Uansett hvor beundringsverdig det måtte være å danne en kommune så kan det finnes reaksjonære kommuner. De kan være både patriarkalske og ekskluderende. Derfor er det viktig at kommunene er en del av et strategisk prosjekt for å bygge kommunisme. Chávez sa at kommunen var en byggestein for sosialismen, en celle som skal utgjøre en større kropp av sosialisme. Han sa også at en isolert kommune er kontrarevolusjonær.

Men hvilken rolle spiller staten overfor kommunene? Chris utdyper:

– Det er et dialektisk forhold mellom staten og grasrotbevegelser. Du kan sammenligne zapatismen som oppsto på 90-tallet i Mexico og chavisme. Zapatistene foreslo å bygge folkemakt og en radikal autonomi fra staten – i bunn og grunn en form for antipolitikk. Dette var et prosjekt som med rette tiltrakk seg folk sin oppmerksomhet og beundring rundt om i verden. Likevel tror jeg historien har vist at en prosess som involverer et dialektisk forhold til staten muliggjør en mye større og mer bærekraftig utbredelse av folkemakt enn hva zapatismen noen gang har frambrakt. Ulike folk vil peke på enten grasrota eller statsmakt som viktigst, men det vil være en feil å kun snakke om en nedenfra-og-opp-prosess.

Det er altså gjennom en knipetangmanøver sosialismen skal vinnes, hvor regjeringsmakten legger til rette for et selvforsterkende nettverk av kommuner gjennom både lovgivning og ressurser.

Venezuela ved et veiskille

På besøk i El Panal får jeg anledning til å besøke en liten konfeksjonsfabrikk. Under et stort portrett av ‘El comandante’ Chávez sitter et dusin arbeidere i konsentrert samhandling med symaskiner og tøystykker. Jeg får høre at alle ting kan diskuteres på arbeidsplassen, til og med lønsjpausen – som her er to timer, langt over hva man blir avspist med i privat sektor. Det slår meg at når vi i det globale nord snakker om demokrati, tenker vi stort sett på det å legge en stemmeseddel i en boks annethvert år, mens fabrikkene, kontorene og alle arbeidsplassene hvor vi tilbringer store deler av livene våre stort sett framstår som despotiske sfærer av samfunnet. Prosesser med folkemakt, poder popular, som faller utenfor et vestlig sneversyn på demokrati blir ignorert, mens alle nyheter dreier seg rundt sommerens presidentvalg. Chris framholder likevel at også det forestående valget blir viktig:

– Valget vil være avgjørende for at den folkelige bevegelsen skal gå framover. Mange blant de usynlige massene her belager seg på, og har prosjekter som er avhengige av koblinger – av og til sterke, av og til prekære – med staten. Derfor er kontinuiteten til Marudos regjering viktig, særlig i møte med en høyst reell imperialisme som alltid står klar til å undertrykke folket. Samtidig: kommunardene ender opp med å bruke en hel del energi på valget, noe som er slitsomt, om enn nødvendig.

Cira og Chris opplevde den bolivarianske revolusjonen da det var på sitt mest intense. De kan fortelle om at ting skjedde utrolig fort, at det var en voldsom energi og entusiasme i gatene. Banker ble nasjonalisert og oljepenger flommet inn i statsbudsjettene. Men de har også opplevd den største krisen, da folk døde av mangel på medisiner, folk gikk kraftig ned i vekt på grunn av kaloriunderskudd og kriminalitet florerte. Selv om de på ingen måte vil fristille regjeringen fra kritikk når det kommer til en rekke sentrale beslutninger, advarer de mot å kaste babyen ut med badevannet:

– Jeg vil gjerne legge til at denne regjeringen har gjort feil, noen av dem har vært store, men kommunene er i bunn og grunn det venezuelanske folkets arv. Det skal sies at dette prosjektet fortsatt er prekært og ikke så sammenkoblet som Chávez hadde håpet, sier Cira avslutningsvis. Chris legger til: – Intellektuelle og akademikere i det globale nord ivrer ofte etter å deklamere slutten på ting. De ønsker diskursive begravelser, og de gjorde det med Chávez også. Folk kan ikke leve på nostalgien etter Chávez aleine. På den andre siden kan man heller ikke bare tenke på ting som skulle vært gjort annerledes. Revolusjonen kan bare leve hvis vi tenker på hvordan vi går videre.

Allmøte: Deltakende budsjettering i El Panal

Over ti år etter sin død er Hugo Chávez stadig populær i Caracas’ slumområder

En kafé i Caracas som selger varer fra landets sosialistiske kommuner

Gnist har snakket med Sofie Marhaug, stortingspolitiker og energipolitisk talsperson for Rødt

 

Hvordan ser den politiske situasjonen og landskapet ut for Rødt i dag, etter åtte år på Stortinget. Hvilke styrker og svakheter har Rødt som bevegelse, hvor er vi nå og hvordan kommer vi videre?

 

Jeg tenker at Rødt egentlig har et mye større potensiale enn det vi har klart å ta ut, både når gjelder å øke oppslutninga i valg, men også når det kommer til å bygge partiet. Vi er fortsatt over 13 000 medlemmer og mange av dem er aktive, men for å bli en enda sterkere parlamentarisk og utenomparlamentarisk kraft må vi aktivisere flere. Mange av medlemmene vil helt sikkert være fornøyde med å være støttemedlemmer, men jeg har troen på at det finnes et mellomsjikt som kan tenke seg å delta mer om forholdene legges bedre til rette for det. Det handler om utfordringer på et organisatorisk plan, at vi ikke greier å aktivisere flere.

 

Men hva slags aktivitet er det egentlig Rødt tilbyr?

Studier er blant tingene jeg tenker er viktig. Akkurat nå planlegger vi grunnsirkel i prinsipprogram, men vi har også et studiehefte med overskriften «Hvorfor ut av NATO», som er høyaktuelt. Så trenger heller ikke alt skje gjennom det enkelte lokallaget, det kan like gjerne skje på tvers av lokallag. Her har fylkesnivået et potensiale for å koordinere aktivitet og tenke ut hvordan vi kan få flere aktive og engasjerte medlemmer. Som bevegelse trenger vi også mer av ideologiske diskusjoner. Selvsagt er praktisk politikk også ideologisk, men de lengre linjene og hvordan verden ser ut, må vi diskutere med hverandre i partiet. Selvtillit å diskutere ideologi og aktuelle politiske saker i «omlandet vårt», våre venner, enten det er i Klassekampen, fagforeninga, i lokalavisa eller på jobben eller skolen for den saks skyld.

 

Apropos ideologiske diskusjoner, hvor finner du verktøy til å forstå tiden vi er inne i nå?

 

Jeg har faktisk funnet fram igjen Naomi Kleins gamle klassiker Sjokkdoktrinen. Jeg opplever akkurat nå med uroligheter knyttet til Trumps mange manøvre, krigen i Ukraina, og Gaza og mye som skjer veldig fort internasjonalt i, at det er mye kunnskap å hente der. Spesielt hvordan vi skal forstå hvorfor høyresiden kjører på for å nærmest hasteinnmelde Norge i EU, kutte i velferden for å finansiere opprustning og skrote klimamål av samme grunn.

 

Hva med revolusjonære reformer, som er en del av Rødts valgkampstrategi, hvordan kan de se ut? Gnist har tidligere oversatt en artikkel av Mark Engler og Paul Engler som beskrev André Gorz’ tanker om ikke-reformistiske reformer.

 

Det er jo et stort spørsmål, som mange har tenkt og skrevet mye om, men for Rødt i valgkampen nå i 2025 og framover, så handler det om politiske krav som kan være systemendrende utover det konkrete innholdet. På strøm-feltet, som jeg jobber mye med, så finnes det et potensial for slike reformer. Der er jo politikken vår å gå inn og begrense hva kraftselskapene kan ta betalt for strømmen. Og det handler jo grunnleggende sett om å forstå strøm som et behov og ikke en kommersiell vare. SV har i sitt nye program tatt bort at de vil endre energiloven for å for å omdefinere strøm fra en kommersiell vare, de ser for seg at alt skal være basert på spotpris. Da mister man det systemforandrende av syne. Høyrekreftene og de som tjener penger på høye strømpriser, vil at vi skal glemme at vi har hatt politisk styring på strømmen tidligere, at vi faktisk kan styre kraftdistribusjonen på en annen måte enn gjennom børsen. Hva som er demokratiets rekkevidde er et dypt ideologisk spørsmål. Det er avgjørende å få strømprisen under demokratisk kontroll. Det gjør det mulig å fatte fornuftige beslutninger om strømpris, men også fordi det viser at vi kan ta kontrollen tilbake over områder av samfunnet som har blitt underlagt markedslogikken. Hva skal vi bruke strømmen til? Den vanligste innvendingen mot strømpolitikken til Rødt er: «Skal dere rasjonere da?» Men rasjonering er faktisk mer rettferdig enn det systemet vi har i dag, hvor hvem som får hvor mye, avgjøres av hvor mye man kan betale. Da må de fattige skru av varmen, mens de rike kan sløse som før.

 

I tradisjonen om de ikke-reformistiske reformene eller revolusjonære reformer, så er én ting innholdet i reformen, noe annet er måten de vinnes på. Er det folk som kjemper gjennom sine krav, eller er det reformer som skjenkes ovenfra og ned av velmenende teknokrater? La oss si at vi vinner, folkevalgte tar kontroll og strømmen taes av børs. Har vi en organisasjon som gjør at medlemmene kan delta og mobilisere folk? Eller er de henvist til å være en heiagjeng for Rødts politikere på Stortinget?

 

De siste årene har jeg jobbet veldig mye med vindkraft, og der ser jeg hvordan folk som egentlig ikke er så interessert i politikk, begynner å engasjere seg mot å bygge ut et vindkraftverk. Så oppdager de at dette henger jo sammen med en rekke andre ting. Utbyggerne kommer ikke bare fra utenfor bygda, men fra lyssky investeringsselskaper i skatteparadis. Det har jeg opplevd i energipolitikken, vanlige mennesker har blitt radikalisert på den positive måten gjennom den kampen. Og bare for noen uker siden så var jeg i Modalen, som jeg tror er en av de minste kommunene i Norge, det bor 393 mennesker der. De hadde en folkeavstemning, som nei til vindkraft med knusende margin. Der er det et ganske skurkete selskap som vil bygge ut 100 vindturbiner på 250 meter. Det ødelegger jo naturen der fullstendig, så de blir jo forsøkt kjøpt opp. De skal få tilsvarende 200 000 kroner hver, altså hver innbygger. Men en tidligere ordfører i kommunen holdt et innlegg der han snakket om at noen ting ikke kan kjøpes for penger og talte kapitalen midt imot. Han var tidligere Høyre-mann, men hadde meldt seg ut. Det viser meg at når folk engasjerer seg konkret mot kapitalkreftene, med utgangspunkt sitt eget samfunn, så blir de mer radikale.

 

Det jeg sier nå, vil noen kanskje ta ille opp, men noen av de folkene som står i slike kamper, blir i praksis langt mer radikale enn de som er med i Rødt eller enn noen som nærmest er på venstresiden, av bare å ha lest, teoretiske grunner. Når det kommer til stykket, så er de veldig gode. De har opplevd presset fra kapitalen direkte, og den typen erfaringer har stort potensiale til å forandre folk. Jeg har dyp respekt for de erfaringene, og det er veldig verdifullt og gir håp, og hva som gjør at folk organiserer seg på varig basis. Fra å kjempe mot vindkraft blir man mot kraftbørsen, for man ser hvordan profittjaget henger sammen med at nærnaturen raseres. Sammenhengene mellom kapitalismen, makta som bestemmer og lokalsamfunnet, blir tydelig.

 

Et annet eksempel er kampen mot Green Mountains datasenter på Jørpeland, et israelsk selskapet. Der har motstanden mot okkupasjonen av Palestina blitt sentralt i den kampen. Disse konkrete sakene får folk til å se sammenhenger i kapitalismen som de ikke hadde sett før. Og som radikaliserer dem på en positiv måte, mener jeg. Denne sammenhengen mellom lokale kamper og kapitalismen er det kanskje mest nærliggende å tenke foregår i fagbevegelsen, der man jo ofte er i direkte konfrontasjon med kapitalen. Men jeg mener at vi nå ser det samme i større og større grad i disse natur- og kraftsakene.

 

Dette høres jo veldig lovende ut med tanke på potensialet for systemendring og revolusjonære reformer, når vi snakker om strøm og vindkraft. Et felt hvor jeg tenker at Rødt ikke har fått utnyttet potensialet sitt, er dagligvarebransjen. Der har det jo tidvis vært et voldsomt sinne mot de store kjedene, enten det har vært snakk om dyrere matvarer, småprodusenter som blir presset ut eller «krympflasjon». Her skulle jeg ønske Rødt hadde tatt til orde, eller i alle fall beredt grunnen for å kunne nasjonalisere distribusjonen av dagligvarer. Men i stedet har vi hatt utspill hvor vi sier at «Rødt har vært et parti som ønsker bedre konkurranse og mer åpenhet». Da trekker vi i feil retning tenker jeg, og bidrar til å normalisere og idealisere illusjonen om en «fri» konkurranse i markedet?

 

Ja, jeg skjønner hva du mener med det. Noen ganger jobber vi med saker som handler om å fremme prinsipielle standpunkt og bevege opinionen, og noen ganger jobber vi med saker vi også kan få flertall for. Nå jobber vi med forslag som går direkte på grossistleddene og som er mer radikale. Jeg tror vi har et uforløst potensial her for mer radikal politikk. Innen dette feltet, ikke bare dagligvarekjedene, men landbruket og hele verdikjeden, så finnes det jo noen rester av tidligere ikke-kapitalistisk organisering, samvirkene. Disse opplever at de presses av konkurransen fra kommersielle aktører, og at det er i gang et kappløp mot bunnen der verken butikkmedarbeiderne eller bøndene får betalt for strevet. Poenget er at det er mange steder i dette systemet der det er rom for å bygge breie allianser rundt radikale krav. Når matvareprisene stiger uten at de som jobber i butikken, de som handler i butikken og de som produserer maten til butikken har blitt rikere, så er det jo noe riv ruskende galt et sted. Lederen av Bonde- og småbrukerlaget, Tor Jakob Solberg, sier noe klokt, at vi må tenke at vi alle sitter rundt samme bord. De er opptatt av å kunne ha en anstendig inntekt, men de er jo også opptatt av at folk skal ha råd til mat. At vi sitter rundt samme bord, de fleste av oss, er en god metafor for å tenke alliansebygging og felles interesser.

 

Men hvordan finner man balansen mellom realistiske krav og systemoverskridende reformer?

 

Her kommer vi jo litt inn på det her som jeg føler vi har jobbet med innenfor kraft, og som vi sikkert bør jobbe mer med innenfor flere felter: Hvordan kan vi få folk til å tro at dette ikke bare er noe virkelighetsfjernt, men at dette faktisk går an? Hvordan kan vi få det som er systemendrende til å komme innenfor rekkevidde av det folk tenker er mulig å få til? En måte vi forsøker å gjøre det på Stortinget, er å lage planer. For å kunne peke framover, men også for å tenke høyt om hvordan vi kommer oss fra den praktiske politikken i dag til det målet vi vil nå lenger fram. Vi har laget en plan for hvordan vi kan innføre makspris, for hvordan vi skal få profitten ut av velferden, for hvordan vi kan få en universell tannhelsereform og så videre.

 

Jeg synes jo Rødts kraftplan har masse god politikk. Men hvis vi tenker planene opp mot andre dokumenter som vedtas på landsmøtet, som arbeidsprogram og handlingsplan, så er jo disse nedenfra og opp, diskutert og vedtatt av partiet. Men planene, som sikkert kan være langt mer politisk effektive, de er i sin natur mer ovenfra og ned?

 

Ja, det er jo en utfordring som kommer av å bli et mer profesjonalisert parti. Vi har flere ansattressurser, og noen av dem er forbeholdt Stortingsgruppa. Vi har ikke lov til å flytte dem til partikontoret. Så de ressursene blir naturlig nok viktige i utformingen av planer. Men så er jo poenget at planene skal uttrykke det som står i de demokratisk vedtatte dokumentene til partiet. Så ja, de planene er mer ovenfra og ned, men det er heller ikke sånn at de er løsrevet fra de demokratiske prosessene.

 

En tendens i organisasjoner er jo at de som sitter på toppen gradvis får mer makt. Ikke fordi de er umoralske, men fordi de i kraft av sin posisjon får mer av den kunnskapen som trengs, og blir flinkere enn de som ikke er like sentralt plassert. Dere som sitter på Stortinget blir jo stadig flinkere til å sitte på Stortinget. Hvordan skal Rødt ha råd til å bytte dere ut om fire år, for ikke si åtte eller tolv?

 

Det er absolutt en politisk utfordring. For min egen del så er jeg ganske sliten, så jeg har veldig lyst til å bli byttet ut. Jeg bare tror at vi ikke har råd til, etter kun én periode over sperregrensen, å sjanse på å bytte ut, da. Det er min vurdering.

 

Jeg tror det er veldig mange som vil være enig i det.

 

Nettopp det gjør det jo til et reelt problem. Det handler jo ikke om vond vilje. Det handler rett og slett om at de som var på topp sist, ofte vil være de de som er best å ha på topp nå?

 

Hvis absolutt alle de samme tar gjenvalg igjen om fire år, så ja, så er vi nærmere det problemet. En ting som er bra med Rødt, som gjør at vi har prøvd å sikre oss litt mer enn andre partier, eller sikre oss litt mot å bli akkurat som andre partier, det er jo at vi har dette partiskattesystemet. Og at vi har en såkalt folkevalgterklæring som binder våre representanter litt mer til masten enn andre. Det handler både om at vi skal følge vedtatt politikk og at vi skal betale partiskatt.

 

Det høres kanskje litt rart ut å knytte de privilegiene til det, men jeg mener i hvert fall at det henger litt sammen. Det er ikke sunt å tjene for mye, hvis man skal ha en viss forståelse av hvordan det er å være en vanlig nordmann. Jeg tror det materielle påvirker holdningene våre. Kanskje ikke sånn én-til-én, men i det små. Det er i hvert fall en liten sikring mot å bli akkurat som de andre partiene. Så må vi jobbe for å flytte penger fra Stortinget til partiene.

 

Er det andre måter å hindre eller bremse en sånn utvikling mot mer makt på toppen?

 

Aktive medlemmer er selvsagt en nøkkel. Også for å bygge opp folk slik at vi kan ha utskifting på toppen. Men først og fremst slik at vi har sterke lokallag eller sterk distriktsorganisering flere steder, slik at det er flere folk med politisk ballast og posisjoner andre steder enn på Stortinget. I lokalvalget 2023 så vi at vi gikk litt tilbake i byene der vi typisk hadde blitt valgt inn på Stortinget: i Oslo, Trondheim, Stavanger, Bergen. Da tenker jeg at vi mangler noen av de maktbasene, som vi kanskje hadde før.

 

Men hvordan kan den delen av partiet som ikke handler om folkevalgtarbeid, styrkes?

 

Da er vi tilbake på spørsmålet fra i sted, om hva medlemmene skal gjøre. Jeg mener ikke alle må være på alle møter. Noen kommer på årsmøtet og kjenner seg som et fullgodt medlem som deltar aktivt. Det synes jeg er helt fint. Men som lag, eller som distriktsorganisasjon, så er det avgjørende at man kobler seg på ting som skjer lokalt. I Bremanger på Vestlandet, der er det en ammoniakkfabrikk som noen skurkekapitalister fra Australia ønsker å bygge ut, og da vil de sprenge en øy, eller i alle fall et nes. Og vi kom ikke inn i kommunestyret der. Da diskuterte de litt frem og tilbake. Og da var noe av konklusjonen at «OK, vi kommer ikke inn i kommunestyret».

 

Vi må koble lagsaktiviteten til den folkeaksjonen som jobber for å redde Holmaneset, uansett om vi sitter i kommunestyret eller ikke. Flere av lagene i Sogn og Fjordane tenker på den måten – vi skal ikke ha et lag for å ha et lag, vi skal koble oss på de konkrete politiske sakene og bevegelsen som skjer rundt dem. Det tror jeg er oppskriften på en sterk partiorganisasjon og i alle fall på politisk motivasjon. En annen ting jeg har tro på, er å faktisk vedta politikk på møtene.

 

Det å måtte skrive en uttalelse om en lokal ting som skjer, og legge ut på nettsiden eller på Facebook eller hvor det skulle være. Da er vi litt inne på hva det er som gir deg makt, eller hva det er som gjør deg til et politisk subjekt. Der er det avgjørende at folk føler at de bidrar, ikke bare med løpeseddelutdeling, men bidrar til politikkutvikling. Det tror jeg gir folk følelse av at det er meningsfullt å være politisk aktiv i det laget.

 

Finnes det eksempler på noen som greier å gjøre det her over tid? Eller er laget da dømt til å bli et fenomen som vokser og faller med en bevegelse?

 

Det er flere lag som er gode på det, å engasjere seg i flere saker. Og dette er jo typisk lag som har stått sterkt før òg, men som fortsatt står sterkt. Mo i Rana har vært veldig gode på det. De har vært flinke til å koble seg på når det har vært skolenedleggelser, og nå er de veldig koblet på kampen mot vindkraft på Sjonfjellet. Det er ikke bare én politisk sak der det er bevegelse, men at de kobler seg på flere nye saker hele tiden. Og det tror jeg handler om at en del av de folkene der har vært gode på organisering lenge.

 

Jeg tror det er lettere òg på steder som er mellomstore, faktisk. I de store byene får ikke nødvendigvis ett enkelt lag eierskap til store saker, mens på veldig små steder skjer det kanskje ikke så mye, eller de er få å dele arbeidet på. Men de mellomstore stedene, småbyene, da har du flere arbeidsplasser og flere ting som skjer, som gjør at det er lettere å opprettholde en sånn aktivitet uten at laget må rekke over alt.

 

En ting er hva vi ønsker at partilagene skal gjøre. Men noe av det vi virkelig gjør mye av hver dag, og hver for oss, er jo å sitte på skjerm. Hvordan skal vi tilpasse oss en tid hvor så stor del av folks, og kanskje spesielt unges hverdag foregår digitalt?

 

Jeg er ikke så veldig bekymra for at Simen Velle og Ola Svenneby har mange visninger på Tiktok. Jeg er mer bekymret for at unge folk ikke organiserer seg overhodet, ikke kun at de ikke organiserer seg i politiske partier. Du kan være ganske politisk på Instagram, men du er ikke med i et politisk parti. Og det er en kjempeutfordring som er veldig vanskelig å gjøre noe med.

 

For det er jo også noen materielle rammer som bidrar til denne utviklingen. Teknologisk, at vi bruker mye mer tid foran skjerm, for eksempel.

 

Anton Jâger, i boka Hyperpolitics, skriver at i tiden vi lever i, er alt politisk, men ingenting er mulig?

 

Ja, og sånn føles det ofte foran skjermen og på telefonen, men jeg tror at mye av det engasjementet i sosiale medier, fins i virkeligheten også. Det er kjempemange folk som går på Palestina-demo for eksempel. Det er like verdifullt, minst, å gå på en politisk demonstrasjon som å være på et politisk møte. Begge deler er politiske aktiviteter som er viktig. Men det å være et sted sammen med andre, fysisk, betyr noe. De borgerlige medienes bagatellisering av den typen engasjement må vi ikke falle for. For å se hverandre på demonstrasjon, det gir jo en helt annen følelse av håp enn å bare se de videoene i sosiale medier. Sånn er det for meg etter at jeg har vært på en demonstrasjon.

Stefania Barca:
Workers of the earth. Labour, ecology and reproduction in the age of climate change
Pluto Press, 2024, 208 s.

Ønsket om en forent arbeiderbevegelse og miljøbevegelse blir ytret på mange måter, ikke sjelden av teoriglade akademikere med mer eller mindre eksplisitte politiske agendaer. I nye bøker har Jason Hickels argumentert for nedvekst og Matt Hubers har gitt oss visjoner om radikaliserte energiarbeidere, begge deler er to ganske så ulike eksempler på hvordan teori og handlingsprogrammer smelter sammen. En annen stemme som har bemerket seg på dette feltet, er den italienske historikeren Stefania Barca. Og i hennes siste bok Workers of the earth utfordres både industrifetisjismen hun finner hos mange økososialister, og den klasseblinde vekstkritikken som har preget deler av degrowth-bevegelsen.

 

Som historiker har Barca en fordel i jakten på svar: Hun trenger ikke begrense søket til dagens politiske landskap. I den første delen av boka tar hun derfor leseren med på en rundtur gjennom etterkrigstidas Italia og England, der vi får lære om ulike bevegelsers kamp mot naturødeleggelse. Hun legger også inn et stopp blant aktivister i Brasils regnskoger.

 

I motsetning til hennes forrige bok, Forces of reproduction (2020), som var teoritung ogkrevende lesning, tyder ttittelens revolusjonære referanse t på at hun vil nå bredere ut for å skape endring med sin historiefortelling. Jeg leser boka som et ønske om å gjøre dette på to nivåer. For det første oppfordrer hun til politisk mobilisering og skriver seg på den måten inn i rekka av akademikere som jeg antydet innledningsvis. I tillegg forsøker Barca å omskrive den politiske historien ved å vise eksempler på hvordan arbeiderklassekvinner har vært en viktig men oversett del av miljøkampen, ikke ulikt det nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj gjorde med krigshistorien. I et intervju med tidsskriftet Spectre forklarer forfatteren at engasjementet for de oversette kvinnene kan spores tilbake til hennes egen oppvekst i en arbeiderklassebydel i 1970-tallets Napoli, der menn og maskiner dominerte både bybildet og historiefortellingen.

 

Det bærende argumentet i Workers of the earth,uUnite! er at ethvert troverdig forsøk på å forene arbeiderbevegelsen og miljøbevegelsen må utvide sin forståelse av arbeideren som subjekt. Der mye av litteraturen om rettferdig omstilling har satt søkelys på den gjenstridige industriarbeideren, og hvordan han (for det er ofte en han) kan lokkes inn i solidaritetsprosjekter gjennom løfter om grønn vekst, er Barca mer opptatt av ulønnet arbeid, kvinnearbeid og omsorgsarbeid. Dette arbeidet med å nære og reparere handler ikke bare om naturen i oss, altså menneskelige kropper og lokalsamfunn, men vel så mye om naturen rundt oss, det vil si økosystemene vi er avhenger av. Ved å ta utgangspunkt i dette arbeidet, og løfte frem disse arbeiderne som aktivister og dermed politiske subjekter, peker Barca på muligheten for et nedvekstsamfunn der kollektiv kontroll over produksjonsmidlene går hånd i hånd med det hun kaller av-fremmedgjøring av vårt forhold til naturen.

 

Slike interessante teoretiske refleksjoner fyller den siste delen av boka og er basert på hennes inngående kjennskap til økofeministisk litteratur. Lesere med interesse for denne teoritradisjonen vil oppleve at sluttkapitlene gir oss sammenhengende fortellinger som er noe langt mer enn enkeltstående anekdoter. Andre vil kanskje heller se på bokas avslutning som en akademisk avsporing, eller spørre seg hvordan historiske eksempler og teoretiske utlegninger kan anspore til politisk handling i dag.

 

For norske lesere med en viss kjennskap til pågående forsøk på å forene røde og grønne krefter rundt et politisk program, reiser Barcas bok like mange spørsmål som den gir svar. Selv om det er plass til både oljearbeidere og fagforeningsaktivister på Barcas rettferdighetslag, har hennes eksempler som oftest det til felles at de er ofre for kapitalkreftenes marginalisering. Hennes politiske subjekter har lite å tjene på løfter om grønn vekst. Men hva med alle de arbeiderne som bokstavelig talt har en aksje i det grønne skiftet? Gitt den oppmerksomhet disse allerede har fått i samtalen om rettferdig omstilling, er det både forståelig og prisverdig at hun bruker denne boka til å vende blikket mot de som ikke får anerkjennelse for sitt arbeid. Men det hadde vært interessant å lese en mer grundig diskusjon fra forfatterens side om hvordan en politisk allianse mellom omsorgsarbeidere, urfolk, kvinnebevegelse og industriforbund kan bygges i praksis.

Disaster Nationalism: The Downfall of Liberal Civilization.
Richard Seymour.
2024. Verso. 288 sider.

 

Richard Seymour begynner Disaster nationalism med et globalt sveip – ytre høyre er, eller har nylig vært, ved makta i USA, Brasil, India, Filippinene, Ungarn, Italia, Argentina og så videre. Selv om det skjer svingninger, er poenget i boka å vise de lange linjene. Denne varianten av ytre høyre, katastrofenasjonalismen som han kaller det, har vært på frammarsj siden nittitallet, og Seymour tegner opp et bilde av hva denne tendensen består av og hvorfor den har vunnet fram.

 

Katastrofenasjonalismen livnærer seg ifølge Seymour på misnøyen mange føler i det (ny)liberale samfunnet. Den bruker spirene til hat, paranoia, konspirasjonstenkning og vold og lar dem blomstre ut i stadig mer radikale former. Men disse følelsene blir ikke retta mot reelle katastrofer, som økonomiske kriser, klimakrisa og pandemier. I møte med virkelige katastrofer velger katstrofenasjonalismen i stedet hallusinerte katastrofer.

Lidenskapelig hat

Hva gjør katastrofenasjonalismen populær? Klassekamp nedenfra er det ikke – katastrofenasjonalismen kjører standard nyliberalisme samtidig som den påstår å bry seg om hvor ille folk har det. Ofte får folk flest det materielt verre når disse folka kommer til makta, uten at det svekker populariteten.

 

Ifølge Seymour kommer dette av at katastrofenasjonalismens appell egentlig ikke ligger i materielle forbedringer, men i lidenskap. Motsatt gammelfascismens transcendering av klasse, tilbyr katastrofenasjonalismen en «muskuløs nasjonalkapitalisme». Problemet er ikke kapitalismen, men at feil folk taper. «Feil folk» er de sedvanlige fiendene; innvandrere, rusavhengige, kriminelle og alskens minoriteter har stjålet de rettmessige godene til den ekte hjemlige arbeiderklassen.

 

Kampen mot disse gruppene gir ikke materielle forbedringer, men psykologiske. Denne kampen har ulike uttrykk – i ulike land og som ulike angrep på ulike grupper.

 

Katastrofenasjonalismens konkrete uttrykk

Seymour forankrer gjennomgående de overordna analysene sine i konkrete eksempler – både gjennom mer breie analyser av f.eks. framveksten til Modi i India og dypere analyser av individer som mannen som drap Jo Cox i Storbritannia i 2016.

 

Dette viser også at katastrofenasjonalismen har mange ulike uttrykk. Det er for eksempel tydelige forskjeller på den velorganiserte hindunasjonalistiske massebevegelsen i India sammenligna med den langt mer løst organiserte og sosiale medier-drevne (bl.a. gjennom trollfabrikker) støtten til Duterte i Filippinene.

 

Bruken av konkrete analyser kulminerer i det nest siste kapitlet, som i sin helhet er viet til det stadig pågående folkemordet i Gaza og historikken til Israel-Palestina-konflikten. På rundt 30 sider tegner han et overraskende detaljert bilde over hendelsesforløpet og det ideologiske bakteppet som muliggjorde Israels pågående forbrytelser.

 

Imidlertid halter boka også her. Politiske bøker sentrert rundt et nytt analytisk begrep skapt av forfatteren kan ha en tendens til å miste fokuset dersom forfatteren lar seg friste til å forklare for mye med et for tynt rammeverk. Og i dette kapitlet forsvinner katastrofenasjonalisme som analytisk verktøy til en viss grad i bakgrunnen, og hvordan den Israelske høyreradikaliseringa passer inn i dette bildet blir ikke gjort så eksplisitt som det nok kunne blitt.

 

Samtidig er det ikke uklart at Israel nok tjener som eksempel på katastrofenasjonalismen i dens fulle utblomstring og ytterste konsekvens: folkemordet.

 

Konservativ hevn

Katastrofenasjonalisme i ulike land har noe felles. Selv om det er til dels ulike grupper som blir pekt ut som fiendene til den muskuløse nasjonalkapitalismen i de ulike landene, så handler det i bunn om den samme mekanismen for å gi den nevnte psykologiske gevinsten til støttespillerne: Den tilbyr hevn mot alle de som angivelig forringer samfunnet.

 

Tider hvor folk føler at livene deres blir verre og mer usikre gir grobunn for en politisk bevegelse som tilbyr enkle fiender. Etter en skogbrannbølge i USA, oppsto det spontant konspirasjoner om at «antifa» (antifascister) hadde starta brannene. Seymour påpeker at det er enklere med konkrete og drepbare fiender enn abstraksjoner som «klimaendringer». Katastrofenasjonalismen tilbyr gleden ved hevn mot enkle fiender. Og når «vi», det ekte folket, renser samfunnet for skadedyr, kan nasjonen endelig reise seg igjen. Denne hevnen forbedrer ikke, men den forløser.

 

Gleden ved voldelig hevn er noe av det som forener de mange fenomenene Seymour er innom: Hindunasjonalistiske pogromer, Dutertes utenomrettslige og systematiske henrettelser av rusavhengige og -langere, Israels apartheid og folkemord, den omtrent globale kampen mot transpersoner og «pride», Qanon-konspirasjoner, Incelenes voldelige kvinnehat og ikke minst rasistiske og innvandringsfiendtlige «ensomme ulver» – som Breivik.

 

Jeg vil dvele litt ved det siste på denne lista. Det fjerde kapitlet er viet til «ensomme ulver», inkludert incels og rasistiske terrorister. Seymour viser at disse ulvene slett ikke er så ensomme, men finner et fellesskap på internett. Ensom ulv-terrorisme er memetisk, og disse terroristene kopierer hverandre – gjennom å blande politiske og personlige klagemål, gjennom spillifisering, gjennom å iscenesette terroren med manifester og så videre.

 

I Norge kan det tidvis virke at 22. juli for samfunnet var en «hendelse» som bare skjedde én gang. Men Seymour, i de relativt få setningene han bruker på Breivik, sier rett ut at Breivik fikk de etteraperne han ønska i manifestet. Det går ei linje fra Breivik i 2011 til flere av de kvinnefiendtlige og rasistiske terrorangrepene i det påfølgende tiåret.

Hva bekjempe dette?

I tillegg til å elegant oppsummere linjene i boka i konklusjonskapitlet, kommer Seymour med sitt syn på hva slags politikk som bør føres mot katastrofenasjonalismen. Han peker på noen sentrale svakheter: Den er løst organisert, og har en tendens til å gape over for mye. Den sier den støtter folk flest, men klarer ikke å støtte streiker. Videre er den plaga av interne skillelinjer – abort, seksualpolitikk og klima er blant sakene som kan være grunnlag for skismaer blant katastrofenasjonalistene.

 

Han har også klare anbefalinger når det gjelder strategi. Det sentrale poenget hans er at vi ikke kan komme utenom det psykologiske aspektet ved å fronte en rein smør på skiva-politikk (bread and butter politics). Venstresida kan heller ikke gi seg hen til resignasjon – dersom vi nekter å love noe nytt og bedre og dilter etter høyresida i de fleste sentrale samfunnsspørsmål har vi ikke noe å stille opp med.

 

Seymour peker på at venstresida også kan drive fram lidenskap som utover reint materielle seire, også gir psykologisk gevinst. Han peker på arbeiderbevegelsen, da ikke som et sørviskontor, men som et kjempende verdifellesskap. Det er gjennom deltakelse i bevegelser (ikke bare fagbevegelsen) at (klasse)bevisstheten fremmes og «demokratisk liv» bygges.

 

Slik jeg forstår dette, betyr det at vi i møte med ytre høyre ikke bare kan snakke om høyere lønn og bedre velferdstjenester. Disse viktig og sentralt, men ikke nok. Seymour mener at kombinasjonen av nød og (radikalt) håp – ønsket og behovet for noe langt bedre enn en skakkjørt liberalisme – kan gjøre folk villige til å lidenskapelig gi seg hen til politiske kamper. Han sier ikke noe særlig om hva slike håp bør innebære, utover å peke på universalisme, demokrati og frigjøring. Dette er allikevel nok til at venstresida her kan stille seg sjøl noen spørsmål: Hva er det egentlig vi vil kjempe for? Hva vil det si å kjempe for noe annet?

Statsråder tar til ordet for at vi må ta mer ansvar for planlegge for alderdom. Dette fører til privatisering, advarer Malene Chronholm Bøyesen, og forklarer hvordan privatisering blir en arena for interseksjonell klassekamp.

 

Eldreomsorgen får stadig mindre statlig støtte. Den kommunale eldreomsorgen i Norge har vært gjenstand for økonomiske nedskjæringer, noe som har ført til økt arbeidsbelastning for personalet. Ifølge rapporter fra Norsk Sykepleierforbund har kommunene i enkelte områder fått mindre ressurser for å møte den økende etterspørselen etter omsorgstjenester.

 

Flere rapporter peker på at ansatte innen eldreomsorgen må jobbe raskere for å gi samme nivå av omsorg, noe som påvirker både kvaliteten på omsorgen og personalets arbeidsmiljø. Ifølge forskning fra SINTEF og NOVA er arbeidsbelastningen for helsepersonell en økende utfordring.

 

I 2023 uttalte helseminister Ingvild Kjerkol at vi må ta større ansvar for egen alderdom. Kjerkols retorikk er en slags ideologisk dekke. Konsekvensene av dette er alvorlige av flere grunner. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) vil andelen personer over 80 år i Norge øke kraftig de kommende tiårene. I 2025 er det beregnet at omtrent en av fem nordmenn er 70 år eller eldre. SSB venter at befolkningen vil være over 80 år og kommer til å doble seg innen år 2050, noe som innebærer et økt behov for omsorg. En bølge av eldre risikerer å stå uten pleie og omsorg. Er det virkelig den eneste mulige løsningen å gjøre det til et privat ansvar, eller kan vi i stedet stille høyere krav til stat og kommune? Og er et større privat ansvar for eldreomsorgen egentlig en bærekraftig løsning for velferdsstaten?

 

Privatisering og privilegier

Når helsevesenet privatiseres, blir det en markedsvare heller enn en samfunnsrettighet. Private aktører streber etter profittmaksimering, noe som ofte fører til dårligere arbeidsvilkår for helsepersonell og dårligere kvalitet for de eldre. Det gagner kapitalistene på bekostning av både de som trenger omsorg og de ansatte. Studien «Politisk styring og privatisering: holdninger i elitene og befolkningen» av Lægreid og Christensen støtter at det blant elitene er et utbredt ønske om økt privatisering og redusert politisk styring, men at det også er et betydelig skille mellom elitene, som ofte har økonomiske interesser i privatisering, og befolkningen i disse spørsmålene. Arbeiderklassen og bredere deler av befolkningen er mer skeptiske til privatisering og mer positive til politisk styring og offentlig velferd enn elitene. Dette kan sees som et uttrykk for den grunnleggende maktbalansen mellom de som kontrollerer ressursene – i dette tilfellet de politiske og økonomiske elitene – og de som er utsatt for de politiske beslutningene som påvirker deres liv. Studien viser også at disse variasjonene i holdninger ikke bare reflekterer politiske preferanser, men også er sterkt påvirket av sosiale og strukturelle faktorer som kjønn, alder, utdanning og hvilken sektor folk tilhører. Disse ulikhetene går dypere enn bare politisk ståsted. De relaterer seg til hvordan flere identiteter og maktrelasjoner sammen skaper ulike opplevelser av velferd og privatisering. Makt, både økonomisk og sosialt, er uløselig knyttet til ulike identiteter og livssituasjoner. Disse faktorene må tas i betraktning for å forstå holdninger til offentlig styring og privatisering.

 

Mens noen tvinges til å ta vare på sine pårørende på ubetalt fritid, har andre råd til å kjøpe privat eldreomsorg. Eldreomsorg, som tidligere var en del av den offentlige sektoren, flyttes til den private sfæren hvor kapitalister kan utvinne merverdi ved å presse ned lønninger og ansettelsessikkerhet for omsorgsarbeidere. De som utfører eldreomsorgen tvinges til å kjempe for rimelige arbeidsvilkår, mens de eldre og deres pårørende tvinges til å betale mer for omsorg som en gang var en rettighet. Privatisering forsterker makten til de som allerede har økonomiske ressurser, ikke bare fordi den økonomiske ulikheten mellom samfunnsklassene forsterkes, men også fordi privatisering skaper en markedsdrevet prioritering. Hvis omsorg privatiseres, reduseres det kollektive innflytelsen over kvalitet og tilgjengelighet. Det gir større makt til de som kan betale, og dermed kan de styre tilbudet.

 

Familiens fritidsaktivitet

For å skape en god eldreomsorg trengs det personale med riktig kompetanse, gode arbeidsvilkår og kontinuitet i møtet med den enkelte. Kvalitet i eldreomsorgen handler i stor grad om relasjoner. Når personalet har riktig kompetanse, gode arbeidsvilkår og kontinuitet i arbeidet, styrker dette ikke bare den praktiske delen av eldreomsorgen, men også de relasjonene som er fundamentale for å gi en høy kvalitetsrik og omsorgsfull eldreomsorg. Kontinuitet i møtet mellom den eldre og personalet er en viktig faktor for å skape bærekraftige relasjoner. Hvis en person får samme omsorgsperson over tid, kan de bygge opp en relasjon basert på tillit og forståelse, noe som kan være vanskelig hvis personalet byttes ut ofte. Kontinuitet gir også personalet en bedre mulighet til å kjenne til den eldres historie, behov og preferanser, noe som kan forbedre kvaliteten på omsorgen.

 

Dette står i kontrast til når ansvaret for eldreomsorgen overføres fra det offentlige til familien, da omsorgen kan bli sett på som en ‘frivillig’ aktivitet snarere enn et kvalifisert og samfunnsbærende arbeid. Familien pålegges ansvaret uten nødvendige ressurser, støtte eller kompensasjon, og dette kan føre til en usynliggjøring og undervurdering av det krevende arbeidet de utfører. Familien risikerer å bli tynget med ansvar uten kompensasjon. Det er også et viktig skille mellom den naturlige omsorgen familien kan gi, og det faglige ansvaret som kreves for å sikre kvaliteten på omsorgen. Når det er behov for profesjonell omsorg, bør dette fortsatt tilbys av kvalifiserte personer for å sikre at de som virkelig trenger hjelp får nødvendig støtte, ellers mister vi et viktig element av velferdsstaten. De som rammes hardest av dette, er de uten økonomiske ressurser, som igjen står i fare for å oppleve dårlig helse og begrenset tilgang til nødvendig omsorg.

 

Ved å fremstille omsorg som en fritidsaktivitet forsterkes usynliggjøringen av omsorgsarbeid. Man lukker øynene for at omsorgsarbeid er avgjørende for å opprettholde arbeidskraften og samfunnet, og derfor burde verdsettes som uvurderlig.

Kvinnekamp

Privatisering kan også føre til økt kjønnsbasert ulikhet, noe som i praksis betyr at kvinner bærer den tyngste byrden. Det tradisjonelt «kvinnelige» arbeidet marginaliseres og usynliggjøres innen kapitalismen og patriarkatet, enten det skjer i hjemmet eller i den formelle økonomien. Men eldreomsorg er ikke bare kvinnesak fordi kvinner er overrepresentert når det gjelder såkalt reproduktivt arbeid. Pensjonistforbundet argumenterer for at eldreomsorg er en kvinnekamp av flere grunner. To av tre beboere på sykehjem er kvinner. Kvinner lever lengre enn menn og har dermed høyere risiko for å rammes av alderdomsrelaterte sykdommer og plager. Forbundet påpeker også at flertallet av de ansatte som jobber med eldreboende er kvinner. Siden det forskes mindre både på kvinner som gruppe og eldre som gruppe, er eldre kvinner derfor dobbelt diskriminert. Denne doble blinde sonen i helseforskningen fører til at symptomer på sykdom kan bli oversett eller feildiagnostisert, da uttrykkene kan være forskjellige sammenlignet med menn. Effekt og bivirkninger av behandling er derfor også mindre undersøkt. I tillegg er det vanligere med multisjuke eldre kvinner, samtidig som det er mindre kunnskap om hvordan sykdommer og behandlinger kan interagere.

 

Men hvordan eldre rammes, kan ha langt flere dimensjoner enn kjønnstilhørighet. Interseksjonalitet handler om å forstå hvordan ulike faktorer som kjønn, rase, klasse og andre sosiale identiteter påvirker et individs liv og erfaringer på forskjellige måter, og hvordan disse faktorene samhandler for å skape spesifikke fordeler eller ulemper. Jo flere marginaliseringstilknytninger, desto færre muligheter finnes i situasjonen for individet. Ulike sosiale, økonomiske eller kulturelle faktorer som kan føre til at en person havner i en utsatt posisjon. For eldre individer kan dette handle om faktorer som: Økonomisk utsatthet, etnisk bakgrunn og/eller funksjonsnedsettelser eller kroniske sykdommer.

 

Interseksjonell klassekamp

Eldre med flere marginaliserte identiteter opplever en kombinasjon av ulike former for sårbarhet. Minoritetskvinner blir i dag utsatt for andre, og flere, former for diskriminering i samfunnet enn kvinner i majoritetsbefolkningen. Å avvike fra samfunnets normer for kjønn og seksualitet kan også innebære både usynligjgøring og utsatthet for negative reaksjoner som eldre. Dette tross at prinsippene for personsentrert omsorg er basert på å ta hensyn til hvordan en person opplever sin situasjon og verden rundt seg.

 

Jo mer en eldre avviker fra normen gjennom sin marginaliserte identitet, desto mer utsatt blir vedkommende. Å ikke tilhøre majoriteten innebærer en reduksjon i makt, for eksempel mulighet til autonomi innen omsorg, og forsterker både sårbarhet og utfordringer. Den manglende tilhørigheten til flertallet gjør at individet ofte møter flere former for diskriminering og ulikhet, spesielt i helsevesenet, der interseksjonelle faktorer som kjønn, etnisitet og sosial status kan forsterke sårbarheten ytterligere.

 

Eldre innvandrere, som allerede kan ha begrenset tilgang til språklige og sosiale ressurser, risikerer å få enda større utfordringer med å motta den omsorgen de trenger dersom private aktører prioriterer profitt over behov. En systematisk kartleggingsoversikt fra 2022 om helse- og omsorgstjenester til eldre innvandrere viser at eldres innvandreres preferanser og behov kan avvike fra majoritetsbefolkningens. Gruppen er allerede overrepresentert når det gjelder kroniske sykdommer og nedsatt funksjonsevne. Samtidig viser kartleggingen at innvandrere benytter helse- og omsorgstjenester i mindre grad enn befolkningen generelt, kanskje nettopp derfor kan sykdomstilstander utvikle seg til kroniske. Dette handler ikke bare om individenes valg eller egenansvar, men også om strukturelle ulikheter som påvirker tilgangen til og kvaliteten på helse- og omsorgstjenester. Innvandrere, spesielt eldre, kan møte flere former for diskriminering og marginalisering, både på grunn av etnisk bakgrunn, språklige barrierer og manglende kulturell kompetanse i helsevesenet. Denne marginaliseringen forsterkes av eksisterende maktstrukturer som kan gjøre det vanskeligere å benytte seg av tilgjengelige helsetjenester, og dermed bidra til at deres helseforhold forverres. En tilnærming av eldreomsorgen som tar hensyn til både sosiale, kulturelle og strukturelle faktorer er avgjørende for å skape en mer rettferdig og tilgjengelig eldreomsorg for alle.

 

Privatisering er altså en form for klasseundertrykkelse som ikke eksisterer isolert, men samvirker interseksjonelt med andre maktstrukturer som rasisme, sexisme, ableisme og andre former for undertrykking. En reduksjon av ressursene til eldreomsorgen rammer dessuten arbeiderklassen både som brukere og som arbeidskraft. Lønnsforskjeller, ansettelsesmuligheter, karriereutvikling og arbeidsforhold i privat sektor er utformet for å favorisere enkelte grupper på bekostning av andre. Innen eldreomsorgen utgjør innvandrerkvinner en stor del av arbeidsstyrken, og de rammes uforholdsmessig hardt av forverrede arbeidsvilkår og usikre ansettelser. Privatiseringen skaper ikke bare ulikhet, men reproduserer den ved å utnytte allerede marginaliserte individer.

 

Farlig ideologi

«Hver enkelt av oss må gjøre mer for å planlegge for en alderdom», sa Kjerkol i 2023.

Hvis omsorgsarbeid ikke sees som verdiskapende, vil det heller ikke bli prioritert av staten. Denne ideologien er blind for det faktum at forutsetningene for lønnsarbeid er at det fødes nye arbeidere. For at de skal kunne bidra, kreves en trygg oppvekst med et omsorgsfullt nettverk. Vi kan overleve uten kapitalisme, men ikke uten omsorgsarbeid. Sammenhengen mellom en sosialt rik kontekst, psykisk helse og arbeidsevne er godt dokumentert.

 

Ifølge menneskerettighetene skal hver enkelt ha en iboende verdi, uavhengig av sin rolle som arbeidstaker i et kapitalistisk system. Men dette kapitalistiske systemet fremmer et press for å prestere og konkurrere, og dette kan skape en følelse av utbrenthet, stress og en nedbrytende arbeidskultur. Det er et system som ikke bare tærer på menneskers helse gjennom en individualistisk konkurranse, men også utarmer jordens ressurser. Systemet krever konstant vekst som fører til overforbruk av naturressurser og et stadig mer ubalansert forhold mellom økonomisk gevinst og miljøpåvirkning.

 

Trenden med privatisering av omsorg er derfor bekymringsfull. Den risikerer å forsterke samfunnsklassene og ytterligere marginalisere allerede utsatte grupper. Samtidig reduseres solidariteten, mens fokuset skifter mot individets selvforsørgelse.

 

Ulike grupper innen arbeiderklassen rammes forskjellig. Hvis klassekampen skal være vellykket, må den være en kamp for alle utsatte arbeidere, ikke bare de som allerede har mest makt innen arbeiderklassen. Hvis vi ignorerer disse maktstrukturene, risikerer vi å reprodusere undertrykkelse i stedet for å bekjempe den. Derfor må kampen mot privatiseringen av eldreomsorgen være interseksjonell og tilpasses en mangfoldig befolkning, i stedet for å redusere omsorgen til et ensidig fokus på individuelt ansvar.

 

Framtidens eldreomsorg står overfor mange utfordringer, selv om den drives av en sammenhengende organisasjon styrt av samfunnsinteresser. Men den største trusselen mot Norges eldreomsorg er de ideene om privatisering som finnes hos høyrepartiene.

De fleste sitter med nesa ned i telefonen på fritiden. Morsomme kattevideoer, bilder fra onkels tur på hytta på Instagram, Sophie Elises nye slankekur eller iShowSpeed’s krumspring i nok et nytt land, et ping fra VG-appen om Trumps siste gale utstill, Candy Crush og gruppechatten med foreldrene til «Gutta 4A», alt er samlet på den lille skjermen. 

 

I den offentlige debatten står kampen for og mot «skjerm». Barna blir sugd inn i smarttelefonen på samme måte som oss voksne, og foreldre strever med å sette «skjermtid». Enkelte unge kjører «detox» fra skjermen, med påfølgende virale poster i sosiale medier eller store oppslag i nettavisene om hvor bra de følte seg uten nesa i telefonen. 

 

For oss som vokste opp på, og sammen med, internett, vi som chattet på IRC som tenåringer, så er debattene om «skjerm» i dag underlig kjente. «Det farlige internett» var farlig også på 90-tallet, med porno, vold, radikalisering, mobbing og trakassering. Foreldre som ikke vet hva barna deres driver med har alltid grunn til å være bekymret. Kunnskapsløse politikere som reagerer med panikkforbud «for å beskytte barna» er også en evig problemstilling. 

 

Da Al Gore fant opp internett

Men forskjellen fra et chatrom på IRC og dagens digitale virkelighet handler om penger – mer spesifikt om forretningsmodeller. Tidligere visepresident Al Gore ble tidvis latterliggjort fordi han hevdet at han «fant opp internett», men det moderne internett starter nettopp med Clinton-administrasjonen på 90-tallet. Internett ble tilgjengelig for andre enn forskere og militære i 1992, men det var Clinton-administrasjonens plan for en «information superhighway» som satte rammene utover 90-tallet. Målet var en ny kommersiell vekstsektor, der private investeringer skulle bygge digital infrastruktur og sikre amerikansk dominans. Det var denne sektoren Al Gore fant opp, og som vokste fram fra vi som chattet på IRC den gangen til verdens største selskaper i dag. I tråd med den nyliberale ideologien som hadde fått fotfeste på 90-tallet, handlet vekst for privat sektor om færrest mulig reguleringer. Selv om Clinton-administrasjonen var veldig eksplisitt på målet om en uregulert digital økonomi, så man allerede da også retorikken om at «internett ikke kan reguleres» og «teknologien løper foran politikerne». Denne mystifiseringen av digital teknologi har hengt ved fram til våre dager, inkludert i utsagn fra digitaliseringsminister Karianne Tung. 

 

Et avgjørende steg fra Clinton-administrasjonen var også at man eksplisitt gikk inn for et reklamefinansiert internett, samtidig som man gjorde personvern til et forhold mellom enkeltpersoner og de som samlet inn data. Kombinasjonen av reklame og overvåkning er den forretningsmodellen bak kattevideoene, sosiale media, influencerne, gruppechatten, nettavisene, mobilspillene og nesten alt annet som flimrer rundt på den lille skjermen vi sitter limt fast til. Pengene kommer fra reklame, og jo mer du er limt til skjermen, jo mer reklame ser du. På skjermen blir din tid til andres penger, nærmest i et en-til-en-forhold mellom sekunder og cent. 

 

Overvåkningen ruller i bakgrunnen, og den handler først og fremst om reklame den også. Det største og mest omfattende overvåkningssystemet verden noensinne har sett, er laget for å selge reklame. Vi blir kartlagt utfra kjønn, legning, bosted, interesser, politisk overbevisning og yrke. Hva vi kjøper, hvor vi går, hva vi leser, hvor lenge vi ser på en video, hvem vi er venner med og sender meldinger til, alt blir kartlagt og går inn i en stor pøl med data. Fra pølen henter Google, Meta eller en av deres tredjeparts-selgere opp det de kan bruke til å selge målrettede annonser. 

 

Overvåkning som forretningsmodell

I tillegg gjør de det de kan for å skape hva de kaller «engasjement». Ved å bruke det klarer de å skrape sammen om deg til å lage en «brukertilpasset opplevelse». «Engasjement» er en statistisk måleenhet for hvor mye vi ser på plattformene deres og hvor godt det vi ser treffer oss. Det er måleenheten for om de klarer å holde fast i oppmerksomheten vår, altså lime oss fast til skjermen. Alle klikk og også hvor mye tid som blir brukt på en video, tekst eller et bilde blir målt og inngår i statistikken for «engasjement». Alle ting som gir «engasjement» er positivt for plattformene. Den enkleste veien til engasjement er å provosere, noe spesielt ytre høyre har profitert på. Om det er sant eller løgn er irrelevant, så lenge det «engasjerer» blir det prioritert av plattformene. 

 

For noen år siden var påstander om at Facebook visste mer om oss enn vi visste selv, gjengs fra enkelte forståsegpåere, men heldigvis er det en overdrivelse. Like lite som Stasi klarte å hindre DDRs fall klarer heller ikke annonseselgerne å treffe markedet perfekt. Potensialet for misbruk er likevel enormt. Sammenblandingen av kommersiell overvåkning med etterretning og politisk forfølgelse er et problem, enten det er amerikansk etterretning som sporer telefonen til Angela Merkel eller facebook-chatter som blir brukt som bevis mot tenåringsjenter som planlegger abort i konservative amerikanske delstater. 

 

Det er likevel et mindre problem enn misbruket av «engasjement». Pengene følger «engasjement» og alt som driver fram mer «engasjement» tjener penger. Dette er de skumle «algoritmene». Å holde på oppmerksomheten vår, inkludert oppmerksomheten til barna våre, er det absolutt viktigste for å tjene penger. Algoritmene er utformet for å gjøre det vanskeligere for deg å legge fra deg telefonen og bruke fritiden din på noe annet. 

 

Dette målet, «engasjement», er kjernen i forretningsmodellen til sosiale medier. Du skal bli på plattformen, se reklame og fortsette å bli på plattformen. TikTok har perfeksjonert det, med en strøm av nye korte videoer som aldri stopper, men denne oppmerksomhetsøkonomien går igjen fra dagbladet.no’s skrikende gule og røde clickbait-titler til Facebooks strøm av «anbefalt for deg» eller LinkedIns selvoppnevnte eksperter med fiks-ferdige løsninger for din bedrift. 

 

Heller enn debatt for og mot «skjerm» bør vi snakke om denne oppmerksomhetsøkonomien. For algoritmene fungerer ikke uten data. Ved å kartlegge i så stor grad som mulig akkurat hva som «engasjerer», kan oppmerksomheten fanges og fortsette å fanges. TikTok-trender og memes har kortvarige liv, noen ganger bare en dag eller to, nettopp fordi algoritmene styres for å lede oppmerksomheten vår over på noe nytt. 

 

Det er denne forretningsmodellen som er skadelig, ikke «skjermen». Den stjeler tiden og oppmerksomheten vår. Den belønner konspirasjonsteorier, spekulasjoner og skandaler. Den er også et direkte resultat av at internett er bygd på reklame og overvåkning. Det må løses kollektivt, som samfunn, ikke av enkeltindivider med markedspreferanser. 

 

Mot «skjerm»?

«Skjerm»-debattene sitter fast i nyliberale løsninger fra Clinton-administrasjonens tid der alle problemer skal løses på individnivå. Det mest åpenbare er det pop-up-skjemaet som de fleste raskt klikker vekk med en «Aksepter». Med et klikk godtar du massiv datainnsamling og videresalg av dette, og ved å gi deg informasjon om at de samler inn data så har selskapene sitt på det rene. Hvert enkelt individ skal ta stilling til konsekvensene av datainnsamlingen, og si ja eller nei basert på en slags forestilt preferanse for personvern i «markedet». 

 

Også i debatten om barn og skjerm havner forslagene på individnivå. Regjeringen, og mange foreldre, vil innføre statlig kontroll av sosiale medier for å håndheve aldersgrenser for barna. Dette er et skråplan der ikke bare barn, men alle må ha digital legitimasjon for å kunne delta i det digitale samfunnet. I et noenlunde demokratisk samfunn så vil bare de som allerede er digitalt utenfor, bli ekskludert av dette, men vi har sett hvor fort liberale demokratier kan skli over i illiberale regimer. Ikke-demokratiske land kan bruke kravet om digital legitimasjon til å stilne alle brysomme grupper i den digitale offentligheten. De grusomme videoene som dokumenterer Israels folkemord i Palestina, ville ikke vært der hvis Israel kunne krevd digital legitimasjon fra alle palestinere før de fikk logge på TikTok og Instagram. 

 

Heller enn autoritære krav med statlig kontroll av hver enkelt som logger inn på en plattform, må vi stille krav til selskapenes praksis. Gode diskusjoner krever moderatorer, gode nyhetskilder krever redaktører og undersøkende journalister, barneoppdragelse krever voksne som er til stede og involverer seg. Det gjelder også på internett, men å passe på et godt digitalt samfunn koster penger og lønner seg ikke for selskapene. Derfor gjør de aldri mer enn de må. I dag er trenden å bruke kunstig intelligens, men kjernen i de store plattformenes moderasjon er å sette det ut til tredjeland der arbeidskostnadene er lave. Det siste trekket fra Meta er å overlate «faktasjekk» til «the community», altså frivillige. Samarbeidet med faktasjekkere var et direkte svar på politiske krav om å begrense falske nyheter, og når det ble politisk opportunt for Meta å droppe det så kuttet de kostnader. Det vil selvfølgelig være ekstremt dyrt, i kroner og øre, for Meta, TikTok og alle andre å faktisk ta ansvar for innholdet på plattformene deres, men de er også noen av verdens største selskaper. 

 

Et annet internett er mulig

Kanskje er det ikke mulig å tvinge verdens største selskaper til å oppføre seg pent, spesielt ikke når de står med USA og Kina bak seg i en geopolitisk maktkamp. Veien fram må da være å redusere selskapenes makt i seg selv. Her kommer vi tilbake til data, algoritmer og reklame, forretningsmodellene som de lever av. Vi kan og bør strupe denne modellen, fordi den er direkte skadelig. 

 

Det går imot Al Gore’s internett, der personvern er en markedspreferanse, reklamens oppmerksomhetsjag er en økonomisk vekstmotor og alle reguleringer står i veien for innovasjon og vekst. Det krever først og fremst et stort grep. Heller enn å la «min markedspreferanse for personvern», uttrykt gjennom et irriterende pop-up-skjema, bestemme om selskapene får samle inn data, så må vi sette klare grenser for hva selskapene får lov til. At unntaksbestemmelsene blir vanlig praksis, slik dagens personvernregelverk praktiseres, holder ikke. 

 

Vi trenger et klart og tydelig forbud mot kommersiell overvåkning, såkalt «atferdsbasert markedsføring». Dette slår beina under den datadrevne forretningsmodellen for reklame som dagens teknologigiganter har bygd opp. Hva vi kjøper, hvor vi går, hva vi leser, hvor lenge vi ser på en video, hvem vi er venner med og sender meldinger til, osv., skal ikke brukes til å selge reklame eller for den utnyttes for å skape mest mulig «engasjement». Det er ikke slutten på reklame på internett eller reklamefinansierte tjenester, men uten individuell sporing så må reklamen følge innholdet. Akkurat som med papiravisene der du får reklame for skurtreskere i Nationen eller dyre klokker og leiligheter på Aker brygge i Dagens Næringsliv, vil reklame på internett handle om det du leser om, ikke hvem algoritmene tror du er. At Meta, Google og TikTok kan målrette individuelt er deres store salgstriks og grunnlaget for suksessen deres. Uten dette forsvinner forretningsmodellen deres og det tilnærmede monopolet de har på reklameinntektene i verden. Når teknologigigantene ikke lenger er så gigantiske, kan vi begynne å se på hva vi skal bruke skjermen til hvis vi kan bestemme over den på demokratisk vis. 

Kattevideoene, gruppechatten, nyhetene, slankekurene og alt det andre vil fortsatt være der, men den underliggende modellen for å holde nesa vår limt fast til skjermen med reklame hvert minutt kan vi kanskje slippe. 

 

Dette nummeret har tema fritid. Ofte har marxister vært mest opptatt av det motsatte, nemlig arbeidstid, og hvordan kampen om innhold og makt over den påvirker livene våre. Men kampen om arbeidstidas lengde er også en kamp om fritidas lengde.  Kampen for kortere arbeidsuke har fått ny aktualitet med klare krav fra den svenske LO kongressen ifjor om arbeidstidsreduksjon. Her hjemme har HK gjort tydelige landsmøtevedtak på at dette er en prioritet også for dem. Vi har i nummeret plukket opp debatten om fire-dagers uke fra Tyskland i håp om å inspirere våre leser til kamp for arbeidstidsreduksjon. Vi vil fortsatt si at 6-timersdag med full lønnskompensasjon er parola, men på veien dit må vi ikke avskrive de som formulerer parolene sine litt annerledes. 

 

Kampen om fritida er også en kamp om det ubetalte arbeidet. For noen år tilbake trykte vi en lengre artikkel av Ursula Huws kalt Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi. Huws bidrag er å se arbeidet ikke bare som produktivt eller reproduktivt, men også skille mellom betalt og ubetalt. Huws skiller mellom produktivt og reproduktivt arbeid, blant annet for å understreke at også ikke-produktivt arbeid har en funksjon for kapitalismen. Hun tar også med seg den feministiske kritikken av det ulønnede arbeidet i hjemmet, og lanserer en fjerde form for arbeid, produktivt ikke-lønnet arbeid, såkalt forbrukerarbeid. Samtidig holder hun fast på at det er vareproduksjonen, felt C i tabellen, som utgjør selve knuten i det kapitalistiske systemet. Det er utgangspunktet for å forstå de andre formene for arbeid – offentlig administrasjon og tjenester, husarbeid og forbrukerarbeid. Det er, tross alt, i dette punktet at verdiene skapes og dermed lønnen som gjør det mulig for den enkelte å drive ulønnet arbeid, genereres.

 

Huws mener at : 

 

«Den meir generelle omgjøringa av forbrukargode og tjenester til varer har også omfatta store flyttingar frå felt B (husarbeid/ubetalt og reporduktivt) til D (forbruksarbeid/ubetalt og produktivt), og endra noko ubetalt arbeid frå direkte produksjon av bruksverdi for medlemmer av hushald over til kjøp av varer i marknaden, med eit direkte forhold til kapitalistisk produksjons- og distribusjonsaktivitet.»

 

Tabell 1	Arbeid-kategorier
	Betalt arbeid	Ubetalt arbeid
Reproduktivt (produktivt for samfunnet/kapitalismen generelt)	A Offentlig administrasjon og tjenester (medregna NGOer;) private private tjenesteytingar	B Husarbeid (omsorg for barn, stell av huset osv, medrekna gratis kulturelle aktiviteter)
Direkte produktivt (for inviduelle kapitaliske bedrifter)	C Vareproduksjon, medregna distribusjon	D Forbruksarbeid

 

 

Huws analyse peker på at det foregår en like viktig kamp om fritida som arbeidstida. Mange opplever i dag en utvisking mellom arbeidstid og fritid. Mye av det vi gjør på fritida var det kanskje noen før som fikk betalt for å gjøre. Som i selv-betjeningskassen, nettbestillings-løsningen eller andre semiautomatiserte oppgaver. Kampen om fritida på internett og hvordan vi skal bruke KI følger vi opp i nummeret. Audun Myhra Bergwitz ser på skjermdebatten i sin artikkel Datadrevet fritid og ber oss rette fokuset mot hva slags internett vi egentlig vil ha. Cheshta Arora og Debarun Sarkar oppfordrer med sin artikkel oss til å ta kontroll over tida før KI gjør det. Marlene Chronholm Bøyesen følger opp politikernes ønske om at mer av fritida skal gå til det ubetalte reproduktive arbeidet. Når tidligere statsråd Ingvild Kjerkol sa at «Hver enkelt av oss må gjøre mer for å planlegge for alderdommen» mener Bøyesen hun åpner for en farlig ideologi som reproduserer klasseskiller. 

 

Dette nummeret belyser at kampen for fritid er en kamp som ikke bare handler om hvor mye tid vi ikke skal jobbe, men at det også er en kontinuerlig klassekamp om hvor grensene for fritid går og hva som er innholdet i den. 

Siden Stortinget i 1906 tok opp kampen mot «fossespekulantene» har det vært bred enighet om at gevinstene fra norske energiressurser skal tilfalle fellesskapet. Denne teksten viser hvordan den norske staten siden årtusenskiftet selv har begynt å spekulere i privatiserte energiressurser i utlandet, og med etablert seg som en solid global rentenist.

 

Regjeringens forslag i 2022 om at «fellesskapet skal få mer av verdiene som skapes av våre mest verdifulle natur­ressurser» snudde opp ned på norsk politikk. Arbeidere i oppdrettsnæringen langs Vestlandet ankom plutselig Oslo i busslaster for å gå i fakkeltog for utskjelte «laksebaroner». Samtidig begynte opptakten til en ny migrasjonsbølge av norske milliardærer på skatteflukt til Sveits. I sentrum for striden står spørsmålet om grunnrente, nærmere bestemt regjeringens forslag om å innføre grunnrenteskatt på havbruk.

 

Det er ikke noe nytt at grunnrente står i sentrum for den politiske striden. Norge er utstyrt med en usedvanlig rikdom av naturressurser, og siden unionsoppløsningen fra Sverige i 1905 har kampen om kontrollen over disse naturrikdommene vært et bærende element i norsk politikk. Norge fremstilles gjerne som et «grunnrenteland» som har bygget sin velferd og nasjonale identitet på fellesskapets kontroll over naturressursene. Gjennom å ta offentlig kontroll over grunnrenten har Norge omsatt sin korte historie med politisk selvstendighet til reell økonomisk uavhengighet.

 

I denne teksten problematiserer jeg forestillingen om «fellesskapet» som mobiliseres i de pågående debattene om eierskap og kontroll over naturressursene. Mens venstresiden tar til orde for at verdiene fra norske naturressurser i større grad skal tilfalle samfunnet som helhet, er det ingen som nevner at den norske staten de siste tiårene har tatt eierskap over andre lands naturressurser. Med utgangspunkt i energisektoren viser jeg hvordan statens historiske kamp for å ta kontroll over den norske grunnrenten siden 1990-tallet har blitt sammenvevd med en internasjonaliseringsprosess som har gjort staten til en betydelig grunneier utenfor norske landegrenser. Debatten om «grunnrentelandet» Norge må ta utgangspunkt i at det norske «fellesskapet» de siste tiårene har vokst frem som en av verdens største rentenister. 

 

Grunnrente i teorien

David Ricardo åpnet sitt storverk fra 1817, On the Principles of Political Economy and Taxation, med å slå fast at den moderne økonomien består av tre klasser; grunneierne, kapitaleierne og arbeiderne. Der Ricardo mente at de to sistnevnte skapte verdier gjennom å sette arbeid i sving i produksjonen av nye varer og tjenester, tjente grunneieren penger i kraft av sitt monopol på knappe naturressurser. Adam Smith hadde tidligere skrevet om norske skogeiere, som med sitt eierskap over ettertraktet norsk tømmer tilegnet seg store verdier i form av grunnrente. Naturen skaper i seg selv ingen økonomiske verdier, men gjennom sin eksklusive tilgang til deler av jordens overflate, kan grunneieren likevel sette en pris på naturens goder og dermed tilegne seg verdier produsert i andre deler av økonomien. Ricardo videreutviklet Smiths renteteori, særlig gjennom begrepet «differensialrente» som betegner hvordan grunnrente tilfaller de grunneierne som eier spesielt fruktbar jord. Forskjellen (differansen) mellom jordstykkers fertilitet og beliggenhet gjør at eiere av grunn med over gjennomsnittet god fertilitet eller beliggenhet kan tilegne seg differensialrente. 

 

Det er viktig å påpeke at Smith og Ricardo så på grunneierne som en anakronistisk gjenlevning fra den jordbruksdominerte føydalistiske økonomien, og dermed som en parasittisk klasse som med utviklingen av økonomien ville bli erstattet med verdiskapende industrikapitalister. Grunneieren var anerkjent som en egen klasse, men bare i overgangen til en fullt utviklet kapitalistisk økonomi hvor det frie markedet ville sikre en produktiv relasjon mellom arbeid og kapital, og en harmonisk fordeling av goder dem imellom. Mot slutten av tredje bind av Kapitalen tok Marx et oppgjør med dette synet på grunneiendom, som han mente var grunnleggende ahistorisk. Marx insisterte på viktigheten av å studere hvordan «Påvirkningen fra kapitalen og den kapitalistiske produksjonsmåten har forvandlet … den føydale grunneiendommen». Marx mente som kjent at under føydalismen hadde de umiddelbare produsentene hatt råderett over gård og grunn, og dermed eiendomsrett over produksjonsmidler som gjorde dem i stand til å livnære seg av eget arbeid. Fremveksten av kapitalismen innebar en omfattende privatisering av allmenningene, hvor det store flertallet av befolkningen ble fordrevet fra jorden og dermed proletarisert. Den såkalte «primitive akkumulasjonen» skapte med andre ord ikke bare forholdet arbeid–kapital, som Marx beskriver i første bind av Kapitalen, men var også det historiske bakteppet for tilblivelsen av kapitalistisk grunneiendom, som altså er karakterisert av at én klasse – grunneierne – monopoliserer tilgangen til jordens overflate.

 

Marx’ historiske analyse av grunneiendom har to viktige implikasjoner for grunnrenteteori. For det første, ved å vise til monopolisering av jordens overflate som en essensiell del av kapitalismens fremvekst, inkorporerte Marx eierskapet over naturen som en grunnleggende del av kapitalismens utvikling. Kapitalen blir «inkorporert i jorda», eller tar simpelthen form av «la terre-capital», som han formulerte det. For det andre, og på et mer konkret plan, anerkjente Marx at det under kapitalismen krever kapitalistiske metoder å realisere økonomiske verdier fra eiendomsretten til naturen. Der Ricardo antok at grunnrente oppstod som følge av jordens iboende egenskaper, insisterte Marx på at grunneieren ofte er avhengig av å investere i grunnen for å hente ut grunnrente. Som konfliktene rundt vindkraftutbygging i reinbeiteområder her i Norge viser veldig tydelig, trengs det for eksempel store investeringer i fysisk infrastruktur for å høste grunnrente fra vindressursene. 

 

Marx skilte dermed mellom det han kalte differensialrente 1 og 2, hvor førstnevnte er betaling for grunnens naturlige egenskaper, mens sistnevnte kommer med investeringer i utbedring av grunneiendom. Dette skillet er særlig viktig for studier av «grunnrentelandet» Norge, hvor avkastning fra naturressursene har vært muliggjort gjennom massive investeringer i fast kapital som vannkraftverk og oljeplattformer. Det er derfor et paradoks at grunnrentebeskatning av lakseindustrien blir avvist av aktører som nå presenterer lakseoppdrett som en industriell virksomhet som tjener pengene sine på å investere i anlegg og å skape arbeidsplasser. Det samme gjelder for norske energiinvesteringer i utlandet, som i møte med kritikk fra sivilsamfunnet forsvares med argumenter om at investeringer i vannkraftanlegg og lignende skaper verdier lokalt. Poenget for Marx var at slike kapitalinvesteringer ofte er en forutsetning for å hente ut grunnrente. 

 

Marx’ videreutvikling av Ricardos ahistoriske begreper er altså viktig for å forstå hvordan grunnrente oppstår og sirkulerer i det kapitalistiske produksjonssystemet. For å forstå grunnrenteteoriens innvirkning på praktisk politikk må vi imidlertid til den amerikanske politiske økonomen Henry George, som med sin bok Fremskritt og Fattigdom fra 1879 omsatte kritikken av grunnrente til en bred folkelig bevegelse. George skrev på en tid da grunneiere var i ferd med å karre til seg enorm økonomisk makt, slik som beryktede Standard Oil, som ved inngangen til 1900-tallet hadde sikret seg monopol over store deler av USAs oljeøkonomi. George’s rentebegrep bunnet i en pragmatisk, men politisk slagkraftig teori som samlet tanker fra borgerlige politiske økonomer, så vel som utopiske sosialister og anarkister. Hans argument, som skulle få bred oppslutning i Norge, var at arbeid og kapital måtte gå sammen mot grunneierne gjennom å etablere en universell skatt som fanget opp all grunnrente. På denne måten kunne grunnrenten fordeles til fellesskapet, slik at alle fikk ta del i naturens rikdommer.  

 

Grunnrentelandet Norge

«Hele denne tenkningen om hvordan fellesskapet skal få inntekter av bruken av store naturressurser, er det Henry George som er hovedinspirasjonskilden til», forklarte Trygve Slagsvold Vedum da han presenterte forslaget om å innføre grunnrenteskatt på havbruk. Og som Vedum videre understreket, er denne tankegangen godt fundert i lange linjer i norsk historie. Ideen om at godene fra eierskapet over naturressursene tilhører fellesskapet, fikk gjenklang i Norge på slutten av 1800-tallet, som da var i ferd med å løsrive seg fra flere hundre år med utenlandsk overherredømme. Unionsoppløsningen i 1905 skjedde samtidig med at utenlandske kapitalister kom til Norge på jakt etter verdifulle naturressurser, da særlig vassdrag som ny teknologi gjorde det mulig å utnytte i storskala elektrisitetsproduksjon. I det nylig selvstendige Stortinget ble kampen raskt tatt opp mot det som på folkemunne ble kalt «fossespekulantene», og mellom 1906-1917 ble konsesjonslovene utviklet for å regulere adgangen til oppkjøp av vassdrag. Viktig i dette øyemed var hjemfallsretten, som begrenset tidsperioden for private konsesjoner til norske vassdrag, og ga myndighetene rett til gratis å overta rettighetene til vassdragene, så vel som installerte anlegg, ved konsesjonsperiodens slutt. 

 

Konsesjonslovene slo fast at tilgangen til vannkraft, i likhet med fruktbar jord, fra naturens side var begrenset. Vannkraften tilhørte derfor «monopolgodernes klasse» som på grunn av sin samfunnsmessige viktighet måtte underlegges offentlig kontroll. Konsesjonslovene ble således innført for å «begrænse den utenlandske kapitals fremtidige raadighet over vore vandfald … forebygge denne kapitals monopolisering … av vore naturrigdomme» og dermed «hævde almenhetens, statens og distriktenes interesser i disse naturrigdommes utnyttelse». I årene etter innføringen av konsesjonslovene fulgte en storstilt utbygging av elektrisitsetsforsyningen i offentlig regi, hvor kommunene, og deretter staten, tok kontroll over og utnyttet kraften i norske vassdrag. Dette la videre grunnlaget for oljepolitikken som ble utviklet på 70-tallet, som blant annet slo fast at «nasjonal styring og kontroll er viktig for å sikre at forvaltningen av ressursene kommer hele det norske samfunn til gode». I tillegg til å opprette statseide Statoil, innførte en petroleumsskatteloven som legger til grunn at «Petroleumsressursene er verdifulle og gir grunnlag for særlig høy avkastning ved utvinning, en grunnrente. Særskatten skal … bidra til at en stor del av grunnrenten tilfaller fellesskapet». 

 

Markedsvendingen i energisektoren: et fundamentalt skifte?

Marxistiske historikere har pekt på reformene som på 1990-tallet liberaliserte norsk kraftsektor og fratok staten retten til å diskrimene på nasjonalt grunnlag ved tildelinger av oljekonsesjoner og operatøransvar på sokkelen, som henholdsvis en «markedsrevolusjon» og en «fundamental endring av norsk oljepolitikk». Ser man på eierskapet over norske energiressurser, er det imidlertid lite som tyder på et slikt revolusjonært skifte. Norske regjeringer har tvert imot aktivt motsatt seg forsøk på å utfordre det offentlige eierskapet over energiressursene. Da Efta-domstolen i 2007 dømte at den norske hjemfallsretten strider med EØS-regelverkets prinsipper om ikke-diskriminering mellom offentlige og private aktører, gikk den daværende sentrum-venstreregjeringen rettens vei for å beskytte det offentlige eierskapet over vannkraften. Staten tapte rettssaken, men nektet likevel å føye seg etter kravet om å åpne opp for utenlandsk eierskap. Tvert imot, i 2008 ble det eksisterende regelverket strammet inn da Stortinget vedtok den såkalte «konsolideringsmodellen», en lovendring som ekskluderte private aktører fra tilgangen til nye ervervskonsesjoner og forbød salg av mer enn 1/3 av offentlig eide vannfall og kraftverk til private. Konsolideringsmodellen ble presentert som en «fullbyrdelse av prosessen som startet i 1906 for å bringe vannkraften inn under offentlig eierskap».

 

Vannkraft står i dag for omtrent 88 prosent av Norges kraftproduksjon, og 93,3 prosent av den er offentlig eid. Inkludert vindkraft eier norske kommuner, fylkeskommuner og staten til sammen 80 prosent av norsk kraftproduksjon. Utenlandsk eierskap har i større grad blitt tillatt i petroleumssektoren, hvor delprivatiseringen av Statoil i 2001 utvilsomt representerte en endring fra oljepolitikken vedtatt på 70-tallet. Men noe fundamentalt skifte er det ikke snakk om. Staten eier fortsatt kontrollerende 67 prosent av Equinor, som i dag er operatør på omtrent 70 prosent av olje -og gassproduksjonen på norsk sokkel. Sammen med statseide Petoro, som administrerer Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE), sto staten i 2022 for 59,4 prosent av produksjonen på norsk sokkel. Det er gjennom å ha ivaretatt bærende elementer av den historiske ressursnasjonalismen at staten har kunnet håve inn grunnrente fra norske energiressurser i kjølvannet av den kraftige prisøkningen som har kommet med energikrisen i Europa. 

 

Mot global rentenisme

Samtidig som staten har forblitt den største grunneieren i den norske energisektoren, har det imidlertid skjedd en nyorientering i norsk energipolitikk. I en reportasje på Dagsrevyen i 1996 kunne de tusen hjem se Jens Stoltenberg, ikledd hjelm og vernebriller på en oljeplattform i Aserbajdsjan, erklære at «Hvis det går bra her, så betyr det at en del av de pengene vi skal ha inn i statskassa etter århundreskiftet til å betale folketrygden, og barnehagene og sykehusene, de skal komme fra Det kaspiske hav». Sjokkterapien i post-sovjetiske land var i ferd med å gjenetablere betingelsene for privat eiendom over de omfattende oljereservene i Sentral-Asia. Også andre steder i verden, som i Vest-Afrika og i Sørøst-Asia, sto tiår med ressursnasjonalisme for fall, og oljefelt ble åpnet for utenlandsk eierskap. Samme mønster gjorde seg gjeldende i kraftindustrien. I likhet med i Norge hadde kraftforsyningen gjennom 1900-tallet blitt underlagt offentlig kontroll i stort sett hele verden. Men i motsetning til i Norge tok dette mange steder en brå vending ved årtusenskiftet. Særlig i det globale sør har privat eierskap blitt normen, da private investeringer fremholdes som løsningen på såkalte «investeringsgap» som vokser ut av en kombinasjon av betydelige behov for å bygge ut kraftforsyningen med statlig gjeldskrise.

 

Den globale energisektoren har med det i betydelig grad vært åsted for det David Harvey kaller den nye bølgen av privatisering av allmenningene som kom med nyliberalismen. Privatisering har åpnet opp naturressurser, foretak og hele sektorer av samfunnet som gjennom store deler av 1900-tallet var beskyttet fra privat akkumulasjon. Fremfor å investere i nye varer og tjenester, har en betydelig del av verdens investeringer de siste tiårene gått til å ta kontroll over privatiserte naturressurser og foretak, det Harvey kaller «akkumulasjon ved frarøvelse». Den nyliberale vendingen har således skapt gode betingelser for rentenister som mer uhemmet kan ta seg til rette over jordens overflate. I denne prosessen har den norske staten, som i begrenset grad har tillatt et slikt skifte til «rentekapitalisme» innenfor egne landegrenser, paradoksalt nok blitt en betydelig grunneier i globale markeder.

 

Da Statoil på midten av 90-tallet kunngjorde at selskapet ville satse internasjonalt, kom Olje -og Energidepartementet (OED) raskt på banen som «internasjonaliseringsaktivist». Som OED uttrykte det, representerte privatiseringsprosessene i den internasjonale oljeindustrien et «historisk vindu» som måtte utnyttes. Med statlig støtte skulle Statoils aktiviteter nå, med Helge Ryggviks ord, «i langt sterkere grad rettes inn mot et forsøk på å sikre seg en størst mulig andel av andre lands oljerente». Også Statkraft ble ved inngangen av 2000-tallet, ifølge selskapets årsrapporter, bevisst på at «privatisering i energimarkeder [både i og] utenfor Europa gir forretningsmuligheter for selskaper med vannkraftkompetanse». Utenfor Europa gikk Statkraft, gjennom datterselskapet SN Power, derfor inn for å «aktivt forfølge mulighet som oppstår med privatiseringsprosesser». I 2006, nøyaktig hundre år etter at de første konsesjonslovene ble vedtatt i Stortinget for å uskadeliggjøre «fossespekulantene», gikk SN Power inn i Filippinene for å «utnytte den pågående privatiseringsprosessen som vil føre til at flere hundre megawatt av statskontrollert produksjonskapasitet blir solgt til privat sektor». Også for Statkraft ble statlig støtte viktig. Samtidig med at myndighetene tok opp kampen for å forsvare kontrollen over norske vannkraftressurser, tok olje- og energiminister Odd Roger Enoksen våren 2007 initiativ til opprettelsen av Energirådet, en plattform ment å samle myndigheter og ledende aktører i norsk kraftsektor for å «utvikle energisektoren fra en nasjonal infrastruktur til en internasjonal næring». 

 

En viktig del av den statlige støtten til internasjonalisering tok form av betydelige kapitalinnskudd og politisk godkjenning av ellers kontroversielle sammenslåinger for å bidra til at, som daværende olje- og energiminister Terje Riis Johansen formulerte det i Energirådet i 2009, «norske bedrifter fremstår større, mer betydningsfulle og kraftfulle i det utenlandske markedet». I tillegg har bistandspolitikken i betydelig grad blitt brukt til å avlaste risiko for norske energiselskaper i utlandet, enten gjennom å etablere gode rammebetingelser for investeringer i prosjekter som «Ren energi for Utvikling» og «Olje for Utvikling», eller mer direkte gjennom å tilby risikokapital, som gjennom Norfund, som i 2002 gikk inn som medeier i SN Power. Med statlig støtte har Statkraft blitt Europas største produsent av fornybar energi, med 25 prosent av kraftproduksjonen plassert utenfor Norge, med en omtrentlig tilsvarende geografisk fordeling av netto driftsinntekter. I perioden 2022–2025 er så mye som 60 prosent av selskapets investeringer forventet utenfor Norden.

 

For Equinors del har internasjonale investeringer i leting og bygging siden 2007 hvert år vært større enn investeringer på norsk sokkel. I dag opererer Equinor olje- og gassfelt i 13 land over seks kontinenter, og rangerer som verdens 18. største energiselskap. Det har imidlertid blitt satt spørsmål ved om Equinors utenlandsinvesteringer i sin helhet har vært lønnsomme, særlig etter enorme tap i USA. Men der Equinor ikke har evnet å profittere på helheten av sitt internasjonale grunneierskap, råder det liten tvil om at den norske statens oljeformue på andre måter har fått avkastning i internasjonale markeder. Gjennom oljefondet, som kanaliserer overskuddsrenter fra kontinentalsokkelen ut i internasjonale finansmarkeder, har den norske staten blitt eier av omtrent 1,5 prosent av alle børsnoterte aksjer i verden. Slik har staten posisjonert seg som en ledende aktør i internasjonal finans, som i de moderne debattene om renters politiske økonomi fremholdes som rentesektoren par excellence. Samtidig har finansialiseringen av oljerentene gitt energi til den norske statens nye posisjon som global energirentenist: Oljefondet investerer stort i energisektoren, og er blant de største aksjonærene i nær sagt alle de største energiselskapene med hovedkvarter i Europa og Nord-Amerika, slik som Shell, BP, Enel og Iberdrola. 

 

Energinasjonen Norge som en global rentenist

Inngangen til det tjueførste århundret markerer et nytt kapittel for energinasjonen Norge. Etter i et århundre å ha bygget økonomien og den nasjonale identiteten rundt offentlig eierskap over norske energiresssurser, tok den norske staten selv steget ut i verdensmarkedet som en fossespekulant i jakt på eierskap over privatiserte energiressurser. Gjennom å bygge opp store multinasjonale energiselskaper og å kanalisere overskuddsrenter fra kontinentalsokkelen inn i det som har blitt til verdens største statlige investeringsfond, har den norske staten vokst frem som en global rentenist av betydelig størrelse. Denne prosessen har ikke innebåret et brudd med grunnelementene i norsk energiforvaltning. Det offentlige fortsetter å være den ubestridt mektigste grunneieren i norsk energisektor, og grunnrente renner inn i statskassen i så stor mengde at økonomene frykter oversvømmelse. Den norske statens rolle som grunneier har gjennomgått en prosess av samtidig nasjonalisering og internasjonalisering, hvor overskuddsrenter fra statens eierskap over de norske energiressursene i økende grad brukes til å sikre eierskap over privatiserte energiressurser i verdensmarkedet. 

 

Siden grunnrente gjenoppsto som et sentralt stridstema i norsk politikk i 2022, har konflikten dreid seg rundt spørsmålet om hvem som har rett til å eie, og dermed profittere på Norges naturressurser. Ved å mobilisere historien om konsesjonslovene og den tidlige oljepolitikkens betydning for dagens velferdssamfunn, tar venstresiden i bruk moralske argumenter om at avkastningen fra eierskapet over naturen skal tilfalle fellesskapet. Men hvilket fellesskap er det egentlig snakk om? Fremveksten av energinasjonen Norge som en global rentenist minner mer enn noe annet om en fortsettelse av den lange og mørke historien hvor eierskapet over jordens overflate fordeles mellom noen få, utvalgte nasjoner. Marx’ konklusjon i tredje bind av Kapitalen var i så henseende utvetydig: «Ikke engang et helt samfunn, en nasjon, ja, ikke en gang alle samtidig eksisterende nasjoner slått sammen, kan være jordas eiere. De er bare beboere på jorda. De har rett til å bruke den, men som gode familiefedre må de etterlate den til etterfølgende generasjoner i bedre skikk enn de overtok den i». 

I år er det 25 år siden Naomi Klein ga ut boka No Logo. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på det hun skrev om, og forsøke å se det i lys av Marx’ teorier.

 

Naomi Klein traff virkelig tidsånden da No Logo ble gitt ut, bare dager etter protestene mot Verdens Handelsorganisasjon (WTO) sitt toppmøte i Seattle, protester som for alvor sparket i gang antiglobaliseringsbevegelsen, også i vår del av verden. Siden den gang er boka blitt oversatt til et tjuetalls språk, og den står fortsatt som et helt sentralt vitnesbyrd på bevegelsen den var en del av.

 

Selv om bevegelsen raskt tapte momentet og i dag knapt nok er en skygge av seg selv, blir man som leser raskt slått av hvor lite som er endret siden den gang. År med krig, pandemi og økonomiske kriser har selvsagt gjort mye med hvordan verden ser ut, og både eksemplene hun benytter seg av og den optimistiske tonen hun legger an, særlig mot slutten av boka, kan nok fremstå litt utdatert når vi sitter med den historiske fasiten et kvart århundre senere. Fenomenene hun beskriver, derimot – branding, identitetsmarkering og kommersielle utopier som markedsstrategi – står like sentralt i dagens kapitalisme som de gjorde i 1999.

 

Samtidig er det åpenbart at Klein, til tross for glimt av genuin kapitalismekritikk, er mer opptatt av hvordan kapitalismen ser ut, enn hvordan den faktisk er. I en bok som dette er det i seg selv ikke nødvendigvis et problem. Likevel reiser det spørsmål om hvordan disse fenomenene forholder seg til de mer dypereliggende kapitalistiske strukturene.

 

Merkevarekapitalismen

Noe av det som gir No Logo en litt utdatert karakter, er hvilke bedrifter og hvilke merkevarer som er omtalt, og hvilke som ikke er det. Boka er for eksempel skrevet flere år før Mark Zuckerberg lanserte Facebook, og enda flere år før TikTok så dagens lys. Google er ikke nevnt i boka i det hele tatt, og selv om Amazon er nevnt, er det selskaper som bokhandlerkjeden Barnes & Noble som får stå som representant for den forretningsmodellen Amazon senere er blitt kjent for.

 

I stedet er det selskaper som McDonalds, Nike og Body Shop som får smake pisken. Dette er selskaper som, ulikt mange av dagens gigantselskaper, fortsatt baserer seg på salg av varer i form av høyst konkrete bruksverdier. De er mer håndfaste, mer konkrete, og inntektene deres kan spores tilbake til høyst konkrete behov, og det er kanskje nettopp derfor de har en tendens til å gli under radaren i møte med de rene nettbaserte selskapene. Men de er ikke borte. For eksempel kan Nike, som i 2000 hadde en fortjeneste på 9 milliarder dollar, nå oppvise en årlig inntekt på over 50 milliarder dollar. Et forsvinnende lite beløp sammenlignet med Amazon og Alphabet, som eier Google, men likevel en svært markant økning.

 

Nikes vekst siden 2000 kan likevel bare i begrenset grad tilskrives markedsandelen for Nikes produkter. Veksten kan, i likhet med veksten Klein omtaler i perioden før – fra 750 millioner i 1987 til altså 9 milliarder i 2000 – snarere tilskrives en dobbel utvikling. For det første har selskapet redusert produksjonsutgiftene ved å flytte produksjonen til lavkostland og frihandelsområder der uorganiserte arbeidere – for det meste unge kvinner – jobber under begredelige lønns- og arbeidsforhold både 12 og 14 timer om dagen. For det andre har de økt inntektene, ikke først og fremst ved å selge flere produkter til samme pris, men ved å gi dem en tilleggsfunksjon i forbrukernes øyne, fremfor alt symbolisert ved selskapets enorme reklamesatsing rundt basketballspilleren Michael Jordan. Den som kjøper en trøye eller et par sko fra Nike, kjøper ikke bare den fysiske varen, men også en identitet knyttet til merkevaren.

 

En aura av eksklusivitet

Kleins innsikter er ikke unike. Allerede på 1930-tallet omtalte Theodor Adorno (1903–1969), som del av sin kulturkritikk, lignende tendenser. Ved siden av sitt virke som sosiolog og filosof og en av Frankfurtskolens fremste representanter, var Adorno nemlig lidenskapelig opptatt av klassisk musikk, både som lytter, komponist og utøver. Derimot var han ikke spesielt begeistret for samtidens musikkindustri, og i et essay fra 1938 kritiserer han konsertpublikum som oppviser en helt særegen entusiasme for musikk, bare den er fremført på instrumenter bygd av bestemte instrumentmakere eller dirigert av bestemte dirigenter. En vanlig tilhører, mener han, er nemlig ikke i stand til å skjelne musikk fremført på en Stradivarius, fra musikk fremført på en moderne fabrikkfele, like lite som han er i stand til å skille et stykke dirigert av Toscanini fra et stykke dirigert av en annen habil dirigent. Det er ikke produktet de kjøper, det er opplevelsen av noe eksklusivt.

 

Ulikt den tilleggsfunksjonen Klein tillegger bestemte merkevarer, ligger det et materielt fundament bak eksklusiviteten i musikken. Akkurat som antallet Stradivariuser, og dermed også et antall fiolinister som kan spille på dem til samme tid, er begrenset, var det også mens han var i live, begrenset hvor mange konserter Toscanini kunne dirigere i løpet av en dag, en uke eller et år. Kleins merkevarer, derimot, finnes i et nesten ubegrenset omfang. Ja, skriver hun, det er faktisk et kjennetegn ved dem. Mens Starbucks så sent som i 1986 var et lokalt fenomen rundt Seattle, var det for 25 år siden blitt et globalt fenomen, med nærmere 2 000 utsalg i 12 land, og med langt flere produkter enn til salgs enn dem man vanligvis kjøper i en kaffebar. Siden har det bare fortsatt, og i dag er det over 38 000 Starbucks-utsalg i over 80 land. Likevel har Starbucks klart å opprettholde en aura av eksklusivitet som gjør at de kan ta mer betalt for en kopp kaffe enn konkurrentene kan.

 

Denne auraen av eksklusivitet hos en bestemt merkevare, enten det er Starbucks, Nike eller Tesla, for å bruke et mer moderne eksempel, er ikke ulik den innbilte eksklusiviteten Adorno beskriver i musikken. Den vesentligste forskjellen som bytteverdi betraktet, består i hvordan denne eksklusiviteten skapes. Den naturlige begrensningen i Stradivariuser og konserter med Toscanini som dirigent, avføder en pris som dannes gjennom et samspill mellom tilbud og etterspørsel. Denne prismekanismen oppstår ikke av seg selv når en vare blir sendt ut på markedet uten naturlige begrensninger. Auraen av eksklusivitet som gjør at kaffetørste kunder mer enn gjerne betaler overpris hos Starbucks, selv om verden simpelthen flommer over av Starbucks, må skapes på annet vis.

 

Bytteverdi som bruksverdi?

I essayet sitt går Adorno videre og forsøker å knytte dette fenomenet an til det Marx skrev om varens fetisjkarakter i begynnelsen av Kapitalens første bok. På denne bakgrunnen konkluderer Adorno med at kunden i denne typen av transaksjoner ikke kjøper varer som bruksverdi, men som bytteverdi. At det koster, blir i seg selv en bruksverdi:

 

Forbrukeren tilber i virkeligheten pengene han selv har betalt for billetten til Toscanini-konserten. Han har bokstavelig talt ‘gjort’ suksess som han gjengir og aksepterer som et objektivt kriterium, uten å kjenne seg igjen i det. Men han har ikke ‘gjort’ det ved å like konserten, han har ‘gjort’ det ved å kjøpe billetten.

 

Selv om denne tilnærmingen har interessante aspekter ved seg, gjør Adorno det vel enkelt for seg selv når han opphever bruksverdien som et selvstendig aspekt ved varen, for uansett hvordan man vrir og vender på det – om musikken ikke hadde tilfredsstilt noe behov, ville det heller ikke vært mulig å selge den som vare. Oppgaven må snarere være å finne ut hvorfor forbrukerne betaler så mye mer enn varen faktisk er verdt, snarere enn å se bort fra varens doble karakter.

 

Verdi og pris

En vares verdi svarer ifølge Marx til den gjennomsnittlige mengden arbeid som er nødvendig for å reprodusere samfunnets samlede etterspørsel etter varen. Som sådan er det et abstrakt, ikke målbart begrep. Likevel er det nettopp på grunnlag av denne sammenhengen han finner hemmeligheten bak profitten. For akkurat som en hvilken som helst vare, har også arbeidskrafta en verdi, gitt av en varemengde som svarer til arbeidsmengden som er nødvendig for å reprodusere den arbeidskrafta som forbrukes i produksjonen. Dersom verdien av det som produseres, overstiger verdien av arbeidskrafta – og dette er en forutsetning for den kapitalistiske produksjonen – så oppstår en merverdi som til slutt kommer ut i den andre enden som kapitalistenes fortjeneste eller profitt.

 

Gjennom det meste av Kapitalens to første bind, befinner Marx seg på et abstraksjonsnivå der han forutsetter at verdien og prisen er lik. Derfor er det nok også lett å forestille seg at dette oppsummerer Marx’ pristeori. Men sånn er det ikke. I tredje bok gjennomgår nemlig dette forholdet en forandring som snur opp-ned på prisen slik den fremkommer på prislappen. Denne prisen er selvsagt også et uttrykk for verdien, men når varen først slippes ut på markedet, kan den anta en helt annen form. Dette gjelder blant annet for varer det ikke er ubegrenset tilgang til. Selv om verdien ligger i bakgrunnen, dannes prisen for slike varer i samspill mellom tilbud og etterspørsel – i ekstreme tilfeller, når det bare er én produsent eller selger, gjennom monopolpris.

 

Når vi snakker om monopolpris, så mener vi alltid en pris som blir bestemt av kjøpelysten og betalingsdyktigheten hos kjøperen, uavhengig av den generelle produksjonsprisen eller produktets verdi. En vingård som produserer vin av helt uvanlig god kvalitet, men som bare lar seg produsere i begrenset mengde, vil få en monopolpris. Vindyrkeren vil kunne realisere en betydelig merprofitt som følge av monopolprisen. Dette overskuddet mellom prisen og produktets verdi skyldes utelukkende rikdommen og den forfinede smaken blant de fornemme vinelskerne.

 

Konserter med Toscanini som dirigent, er et eksempel på det samme, og selv om det finnes flere Stradivariuser, så oppviser prisen på konserter der disse instrumentene blir brukt, litt av den samme mekanismen – selv om de ulike konsertarrangørene setter prisen selv, vet de at det er en begrensning i tilgangen på varen. For kaffekopper på Starbucks eller trøyer fra Nike, derimot, er det ingen slik begrensning. Likevel gjør de samme mekanismene seg gjeldende, om enn via en omvei.

 

Kulturelle markører

For at noe skal bli en bytteverdi, må det være en bruksverdi, det vil si «en ting som gjennom sine egenskaper tilfredsstiller menneskelige behov av et eller annet slag.» Marx problematiserer ikke dette ytterligere, men med henblikk på fenomenene Klein beskriver, er det klart at merkevarer kan tilfredsstille flere behov enn det ene. Ja, det faktisk er hensikten med dem. 

 

Klein trekker frem klesmerket Tommy Hilfiger som et eksempel på hvordan dette inntreffer. Hilfigers kolleksjon besto opprinnelig av typisk konservative fritidsplagg for de velbemidlede, ikke ulikt Ralph Lauren eller Lacoste. Men på 80-tallet skjedde det noe, da selskapet med ett bestemte seg for å omfavne den fremvoksende hip hop-estetikken og knytte merket an til denne subkulturen. Sponsing var en sentral strategi, og en viktig milepæl inntraff da rapperen Snoop Dogg stilte opp med en trøye fra Tommy Hilfiger på Saturday Night Live, et av USAs mest sette TV-programmer.

 

Og Tommy Hilfiger har ikke bare begrenset seg til hip hop og rap i brandingens tjeneste. Også artister i andre sjangre, fra Pete Townsend og Rolling Stones, til Lenny Kravitz, Sheryl Crow og Britney Spears har mer enn gjerne latt seg sponse av merket. Resultatet er at Tommy Hilfiger ikke lenger bare selger klesplagg. Gjennom hip hop-brandingen selger de tvert imot hvit amerikansk ungdom illusjonen av svart kultur, og gjennom brandingen av hvit populærmusikk, selger de svart amerikansk ungdom illusjonen av hvit rikdom. Og, kan vi legge til, ved hjelp av den anglo-amerikanske kulturens posisjon internasjonalt, klarte de klart å selge oss alle illusjonen av Amerika og den amerikanske drømmen.

 

På denne måten har Hilfiger klart å utstyre klesplaggene sine med flere bruksverdier enn de har som fysiske objekter, i egenskap av å være bukser, jakker, kjoler eller sko. Når man kjøper et plagg fra Tommy Hilfiger, er det ikke bare plagget man kjøper, man kjøper også en kulturell markør, ikke bare distinkt fra lignende plagg uten en tilsvarende markør, men også distinkt fra plagg med andre kulturelle markører. Selv om en trøye er en trøye, så er ikke en trøye fra Tommy Hilfiger lenger bare den samme bruksverdien som en trøye fra Ralph Lauren eller Lacoste. Den er noe annet.

 

Kunstig monopol

Som fenomen oppsto merkevarekapitalismen etter at Marx skrev Kapitalen, og selv om han foregrep sider ved den, så kunne han selvsagt ikke forutse hvordan den skulle manifestere seg eller i hvilket omfang. Det er imidlertid ikke beskrivelsene av det konkrete som er det sentrale ved Marx’ økonomiske teorier. Det som gjør at Marx fortsatt er så viktig for å forstå de økonomiske fenomenene, er at han gikk bakenfor dem og formulerte et rammeverk som gjør det mulig å forstå kapitalismen som mer enn et sett fenomener. Det gjelder også merkevarekapitalismen.

 

Når Marx skriver hvordan prisen dannes for god vin, beskriver han hvordan begrenset tilgang på gunstige forhold for dyrking av vindruer utløser monopolpris gjennom samspillet mellom tilbud og etterspørsel. Sånn er det selvsagt ikke for merkevarer. Det er ingen naturgitte forhold som begrenser tilgangen på dem. Disse er snarere av juridisk art. I henhold til internasjonale konvensjoner om såkalte immaterielle rettigheter er det nemlig ikke lov for andre enn Lacoste å lage trøyer med en krokodille på brystet, akkurat som det ikke er lov for andre enn Apple å produsere mobiltelefoner med et halvspist eple. Men når de samme logoene gir en aura av eksklusivitet, og forbrukerne oppfatter denne eksklusiviteten som en særegen bruksverdi, så danner det likevel et monopol. 

 

Monopol i denne forstand innebærer ikke at forbrukeren ikke har noe valg – om man ikke vil betale i dyre dommer for en mobiltelefon fra Apple, finnes det mange alternativer. Det gjelder imidlertid også vinen Marx beskriver – selv om man ikke vil betale for vin av aller beste kvalitet, kan man likevel velge en helt OK vin. Om forbrukeren derimot vil ha eksklusiviteten som følger av selv iPhones rimeligste modeller, må han kjøpe en mobiltelefon én produsent har monopol på å produsere, akkurat som forbrukeren som vil ha den beste vinen, må kjøpe den fra en av de få produsentene som er velsignet med spesielt gunstige forhold fra naturens side. Det ene monopolet er naturlig, det andre er kunstig, men begge er like reelle.

 

Monopolrente

For monopolister er likevel ikke monopolet noe mål i seg selv. Målet er ekstrafortjenesten som ligger i det å forvalte et monopol – å tilegne seg en monopolrente. Dette rentebegrepet må ikke forveksles med renta man betaler for å låne penger i banken eller den man mottar for å deponere pengene sine hos dem. Bankrenta er ikke annet enn prisen den som har behov for en viss mengde penger, betaler for å få dem til disposisjon som bruksverdi. Monopolrente, eller økonomisk rente i alminnelighet, også grunnrente, beskriver derimot en ekstrafortjeneste ut over gjennomsnittsprofitten.

 

Når Starbucks kan ta en pris for kaffen som ligger 10 til 20 prosent over konkurrentene, er dette et uttrykk for en vellykket monopolstrategi, ikke på kaffe – det er et nærmest uendelig antall kaffebarer rundt omkring – men på en forestilt eksklusivitet. Dermed er det ikke sagt at det ikke også kan være en kvalitetsforskjell. Det er for eksempel grunn til å anta at en trøye fra Lacoste har en annen kvalitet enn en trøye, med eller uten krokodille på brystet, kjøpt fra en gateselger på Mallorca. Men det er ikke den eventuelle kvalitetsforskjellen som gir seg uttrykk i monopolrente. Da må de to trøyene være to ulike bruksverdier, og da har vi å gjøre med en helt annen diskusjon.

 

Merkevarenes monopolrente har, som Klein peker på, imidlertid også samtidig en annen kilde, nemlig reduserte produksjonskostnader som følge av utflytting til land og områder der lønnsnivået befinner seg på et svært lavt nivå. Sett fra et rent verditeoretisk ståsted, innebærer dette at verdien blir lavere enn om varene er produsert i høykostland. Dermed burde man kanskje også forvente seg at prisene faller tilsvarende. Det skjer da også til en viss grad, ikke minst for de generiske produktene, men ikke for merkevarene. I stedet faller verdien, uten at prisen faller tilsvarende. Takket være det kunstige monopolet er det i stedet eieren av merkevaren i dette tilfellet i stand til å øke monopolrenta uten samtidig å øke prisen og dermed antallet mulige kjøpere.

 

Rentas kilder

Jo høyere monopolrente, jo mer tjener kapitalistene som kan kreve en pris som innbefatter en slik. Prisøkninger ut over verdien skaper imidlertid ingen nye verdier. Bare arbeid skaper verdi, og i den grad inntektene ikke kommer fra arbeid, så har det å gjøre med overføring av verdier fra ett sted til et annet. Som Marx skriver:

 

Monopolprisen på visse varer overfører bare en del av andre vareprodusenters profitt til varene med monopolpris. Indirekte vil det inntreffe en lokal forstyrrelse i fordelingen av merverdien mellom de ulike produksjonssfærene, men grensa for denne merverdien vil være den samme. Om varen med monopolpris inngår i arbeiderens nødvendige forbruk, må arbeidslønna økes og merverdien reduseres om arbeideren fortsatt skal få betalt etter verdien på arbeidskrafta. Monopolprisen kan presse arbeidslønna ned under arbeidskraftas verdi, men bare i den grad den holder seg over grensa for det fysiske minimum. I dette tilfellet vil monopolprisen bli betalt av en reduksjon i reallønna (dvs. i mengden bruksverdier arbeideren kan få for en viss mengde arbeid), og i profitten til de andre kapitalistene.

 

I virkelighetens verden vil nok kildene til monopolrenta som skapes under merkevarekapitalismen, flyte fra begge kilder, og å spore de ulike komponentene av denne, er en meningsløs øvelse. Øvelsen kompliseres dessuten ytterligere av at deler av monopolrenta skapes ved å flytte produksjonene til andre land enn der varen så omsettes. Det er heller ikke godt å vite om merkevarer på et eller annet nivå inngår eller ikke inngår i vareansamlingen som danner utgangspunktet for arbeidskraftas verdi. Hvordan denne verdien dannes, er et interessant spørsmål, og monopolrente og andre typer rente er absolutt relevante komponenter i denne sammenhengen, men det ligger utenfor rammene av denne artikkelen. At det Klein beskriver i boka si, er redskaper kapitalen bruker for å tilrane seg større deler av arbeidernes inntekter, og dermed presse ned reallønna, det er det liten tvil om.

 

Normalkapitalisme

Det er all mulig grunn til å ta No Logo ut av bokhylla, blåse støvet av den og se nærmere på det Naomi Klein faktisk skrev. Med historiens fasit i hånd, er det selvsagt mye som kan kritiseres, men selve fenomenet – kapitalens kontroll over livene våre, ikke bare i form av produsenter, men også i form av forbrukere – er høyst reelt også den dag i dag.

 

Likevel fremstår Klein med en litt naiv holdning til selve fenomenet. Hun sier det ikke eksplisitt, men det ligger en slags nostalgi i boka, om en kapitalisme der merkevarene ikke styrte livene våre på samme måte som i dag. Hun legger ikke skjul på brandingens betydning også i tidligere epoker, men der reklamen tidligere handlet om å velge en produsent fremfor en annen – Marlboro eller Camel, Ford eller Volkswagen – retter den seg nå inn mot det særegne den bestemte produsenten kan levere, ut over selve varen.

 

Rent historisk er nok det en korrekt beskrivelse – brandingen gir en helt annen merfortjeneste for kapitalistene i dag enn før. Men når denne merforjenesten først er «oppdaget» er det naivt å tro at kapitalen ikke vil kjempe for å opprettholde den. Målet deres er tross alt å tjene mest mulig penger. Skal denne renta avvikles innenfor rammene av kapitalismen, så er det et minstekrav at Baselkonvensjonen om immaterielle rettigheter, der selskapenes internasjonale monopol på branding er forankret i juridisk forstand, oppheves. Enten det, eller så må arbeidernes lønn presses ned til et nivå der de kun har råd til å betale for generiske produkter, uten en monopolrente innbakt i prisen. Og der det førstnevnte ikke er realistisk, er det sistnevnte ikke spesielt forlokkende, selv om dette jo er tilfellet i store deler av verden i dag. 

 

Merkevarekapitalisme er kanskje en spesiell form for kapitalisme, men det er også en normaltilstand for kapitalismen.

Når mediene skriver om Sveits, er det ikke lenger bare gjøkur eller hemmelige bankkonti de er opptatt av. Landet har også blitt en nødhavn for velstående nordmenn på flukt fra det norske skattesystemet. Dette er utgangspunktet for Rødt-politikerne Sofie Marhaug og Mímir Kristjánssons nye bok Hjelp, de drar til Sveits, en lettbeint, men samtidig kunnskapsrik bok. 

Boka, som også bærer undertittelen Milliardærenes makt over Norge, har fått gode omtaler. Dagbladets anmelder skriver for eksempel at boka «gir leseren en fin oversikt over hendelser som knytter sammen lakseskatt, milliardutbytter, vindmøller, Støre, velferdsprofitt og Rimi-Hagen,» og «gode analyser om skatteparadisenes interne konkurranse om å tiltrekke seg rikfolk», mens Dagsavisens anmelder omtaler den som «en tankevekkende, smart og underholdende bok om milliardærenes makt over Norge».

Gnist har derfor tatt en prat med Sofie Marhaug for å få et nærmere innblikk i temaene de tar opp.

 

Gnist: Det er tydelig at dere har truffet en nerve med denne boka. Kan du si noe om bakgrunnen for boka? Hvem er den ment for, og er dette viktig å ta opp nå?

 

Sofie: Fenomenet med superrike nordmenn som flytter til Sveits har fått stor oppmerksomhet de siste to årene, særlig etter at Kjell Inge Røkke meldte flytting 12. september 2023. Det føltes vel som at det rystet Norge på en eller annen måte – at selvbildet vårt endret seg. 

 

Sveitsutflytternes bevegelser har på mange måter blitt dekket minutt-for-minutt i norske medier, nærmest som kjendisstoff. Vi ønsket å se utflyttingene i sammenheng, ta et skritt tilbake og se det store bildet med et venstresideblikk.

 

Flyttingen har dessuten blitt flittig brukt i den politiske debatten siden høsten 2022, av NHO, partiene på høyresiden og nye, mer «kreative» høyrekrefter som Aksjon for borgerlig valgseier og Aksjon for norsk eierskap. 

 

Vi har en annen motivasjon for å si noe om kapitalflukten: Er den egentlig så farlig? Hva er i så fall problemet med utflyttingen? Hvordan utflyttingen og trusler om ytterligere «skatteflyktninger» blitt brukt politisk? Vi ville fortelle en annen fortelling enn den høyresiden og dagsavisene har levert i det daglige.

 

Etter at vi begynte å skrive gikk dessuten venstresiden på et dundrende nederlag i lokalvalget 2023. Høyre ble det største partiet for første gang på 100 år. Nesten alle partiene til venstre for Venstre gikk tilbake. Unntaket var SV, og deres fremgang veide på ingen måte opp for den øvrige tilbakegangen. For oss var det åpenbart at vi på venstresiden ikke hadde klart å bruke skatteflukten til vår fordel. 

 

Hjelp, de drar til Sveits kan leses av alle, men vi tror nok at folk på venstresiden får mest ut av den. Problemstillingene vi bryr oss mest om, er også mest relevante for folk på venstresiden. Vi merker dessuten at mange på høyresiden ikke klarer å se forbi de første kapitalene om formuesskatten. Noen av dem ser helt svart, og går glipp av bokens øvrige poenger. Det er nesten litt komisk at det går an å bli så sint.  

 

Gnist: Til tross for tittelen handler ikke boka deres egentlig om landet Sveits, men om skatteparadiset Sveits. Kan dere si noe om hva som gjør akkurat Sveits så attraktivt for den som har penger, og hvorfor det akkurat er dit de reiser?

 

Sofie: Det finnes flere skatteparadiser enn Sveits. Men for norske rikinger er kanskje Sveits mer fristende enn en øystat med helt annen kultur og natur enn den norske. Landet har faktisk en del til felles med Norge! 

 

Dessuten har Sveits spesialisert seg gjennom en årrekke på det pengeforvaltere omtaler som «diskresjon»; landet er ekspert på skjult rikdom. Stikk i strid med hva man kan få inntrykk av i den norske debatten, så har jo faktisk Sveits formuesskatt. Den er riktignok veldig lav, i alle fall i deler av landet, men det har uansett vært et argument mot «dobbeltbeskatning». 

 

Viktig i norsk sammenheng er også skatteavtalen mellom Norge og Sveits. Den er særlig gunstig for de norske utflytterne, siden de begynner å skatte til Sveits med en gang, og dermed slipper unna norsk skatt både på inntekt og formue fra dag én. Avtalen ligner avtaler vi har med andre OECD-land, men den fungerer dårligere når Sveits i virkeligheten er et skatteparadis. Vi mener derfor det bør være rom for å reforhandle avtalen. For eksempel er avtalen Norge inngikk med Storbritannia etter Brexit strammere enn den med for eksempel Sveits, nettopp for å unngå skatteplanlegging. 

 

Tidspunktet for utflyttingen til for eksempel Røkke, og flere andre også, har også spilt en rolle. Ved å flytte i 2022 kunne de slippe unna den varslede endringen av femårsregelen. Denne regelen har i praksis gjort det mulig for rike mennesker å unnslippe skatt på kapital etter å ha bodd mer enn fem år i utlandet. 

 

Gnist: Rødts leder Marie Sneve Martinussen har karakterisert femårsregelen som en sveitserost av skattehull. Har du noen tanker om hvorfor det ikke har blitt gjort noe med det før helt i det siste?

 

Sofie: Skatteregler som innebærer at superrike kan unngå skatt, bare de er lenge nok borte fra Norge, er dårlige og urettferdige. Rike mennesker vil alltid jobbe for å finne måter å unngå å betale skatt på, og den politiske viljen til å gjøre noe for å tette skattehullene har mildt sagt variert.

 

Dagens regjering har gjort noen opprydninger. Da ser vi den politiske responsen: De rikes advokater roper om at det er MENNESKERETTIGHETSSTRIDIG, at det er mot EØS-avtalen osv. Vi ser eksempler på de rikes rettsliggjøring av politikken, der de prøver å bruke jussens språk og midler for å stanse demokratiske vedtak. 

 

Slike trusler er på en måte skremmende. Å bruke masse tid og penger på å forsvare demokratiske vedtak er ikke en drømmesituasjon for noen regjering eller noe Storting, men alternativet er verre: å gi etter for de rikes trusler. Da blir demokratiet skadelidende.  

 

Gnist: Bø i Vesterålen er et eksempel på en kommune som har gjort noe av det samme som Sveits. Og som dere viser til i boka, har de lyktes med å snu en negativ utvikling der. Så har dere selvsagt rett i at dette er en metode ikke alle kommuner kan bruke samtidig. Likevel er problemene reelle. Hvordan bør venstresida forholde seg til dette?

 

Sofie: Det kjedelige svaret er at vi ikke bør gi etter for skattekappløpet, om det er aldri så fristende. Nå ser vi at andre og større kommuner er i gang med det samme som Bø. For eksempel har det nye, høyrestyrte Bodø begynt å fable om det samme. Hvis fylkeshovedstaden i Nordland bestemmer seg for å gjøre det samme som Bø i Vesterålen, kan ordfører Sture Pedersen i Bø bare gi opp konkurransen! 

 

Samtidig er det ikke noe poeng å underslå kommunefattigdommen og fraflyttingsproblematikken vi ser mange steder. Venstresiden må sørge for at MYE mer av inntektene tilfaller kommunene fremfor å sentraliseres i staten. For enhver sittende regjering kan det være fristende å bruke de store skatteinntektene på egne prestisjeprosjekter, men sannheten er at veldig mye av velferden finner sted i kommunene. Da kan vi ikke robbe kommunene for rubbel og bit.

 

Gnist: Da Røkke dro til Sveits, handlet det først og fremst om formuesskatt. Siden den gangen har også grunnrenteskatten på havbruk blitt innført, med subsidiær stemme også fra Rødt. Kan dere si noe om denne skatten og hvorfor dere mener den er viktig?

 

Sofie: Ja, det har på en måte blitt en del av den samme fortellingen, selv om femårsregelen nok var mye viktigere for Røkke enn akkurat formuesskatten. Men i den offentlige debatten sauser høyresiden sammen alle skattene for å snakke om det ulidelige «skattetrykket». 

 

Grunnrenteskatt på laksenæringen er likevel veldig viktig rent politisk, fordi oppdrettsnæringen har tjent seg søkkrik på våre felles naturressurser. De har tatt for seg av fjordene våre, lagt flere av dem brakke, uten å betale grunnrenteskatt. 

 

Prinsippet for grunnrenteskatten er at man betaler en ekstra skatt mot «leie» (rente) av vår felles eiendom, eiendom som i seg selv gir særlig gunstige betingelser. Ofte snakker økonomene her om en såkalt superprofitt. Dette er prinsippet for grunnrenteskatten på 56 prosent som Norge har for olje og gass og for på nærmere 40 prosent på vannkraft. Slik har fellesskapet fått noe igjen for naturen vi har lånt bort til næringene. 

 

Når skatten først er innført, er den dessuten vanskelig å trekke tilbake. Det er generelt sett stor oppslutning om grunnrenteskatt i Norge. Folk vet at denne skatten bidrar til velferd, og de støtter prinsippet om at fellesskapet også skal høste av våre felles naturressurser. 

 

Gnist: Da grunnrenteskatten skulle vedtas, var det til protester fra noen som kalte seg Kystropet. Dere avskriver dette som astroturfing, eller kunstgressopprør, som vi kanskje kan kalle det på norsk, men er det ikke også grunn til å tro på dem når de sier at de frykter for arbeidsplasser og lokalsamfunn?

 

Sofie: Det var kommentator i Nationen, Hans Bårdsgaard, som brukte det begrepet om akkurat Kystropet. Så der låner vi fra ham – med referanse så klart, ingen plagiering her i gården! Opprinnelig kommer betegnelsen fra USA, og har blitt brukt til å beskrive Tea Party-bevegelsen; den ville fremstå som et grasrotopprør, men viste seg å være kjøpt og betalt av de som pleier å kjøpe seg innflytelse i amerikansk politikk. 

 

Ansatte i oppdrettsnæringen fikk fri av arbeidsgiverne sine, for å dra til Oslo for å demonstrere mot lakseskatten. Det er selvsagt ingen grunn til å tvile på at de ansatte var og er redde for å miste jobbene sine, men permitteringene som eierne truet med er det likevel grunn til å være skeptisk til. For det første er det vanlig med permitteringer i løpet av sesongen, uavhengig av oppdrettsskatten. For det andre sliter ærlig talt ikke den norske oppdrettsnæringen. Det er millionbusiness, noen ganger milliardbusiness. 

 

At noen av eierne lar det dryppe på lokalsamfunn, er likevel et faktum. Vi tror like fullt ikke at det er noen farbar vei å delta i skattekappløpet mot bunnen. Det er heller ikke gitt at private forvalter pengene bedre enn det offentlige. Dypest sett er dette et demokratisk spørsmål: Skal rike mennesker få holde lokalsamfunn som gisler, for å forhandle eget skattenivå med myndighetene? Nei, mener vi. 

 

Gnist: Slik jeg leser boka, avviser dere i stor grad frykten i lokalsamfunnene med å vise til at merdene ikke kan flyttes til Sveits. Det kan de ikke, men kapitalen kan flyttes. Risikerer vi ikke med dette at norske pengesterke investorer heller flytter investeringene sine til utlandet etter hvert som merdene blir nedslitt, i stedet for å bruke pengene her? Hvordan kan vi eventuelt forhindre det?

 

Sofie: Virksomheter som baserer seg på verdifulle naturressurser, som oppdrett eller kraft, kan ikke flyttes selv om eierne flytter på seg. Det handler simpelthen om naturforhold. Dessuten har historien med sterkt offentlig eierskap og høye skattesatser, for eksempel med vannkraft, olje og gass, dannet et bolverk mot flyttetrusselen i Norge; i praksis forsvinner ikke de store inntektene. Heldigvis, kan man legge til. 

 

Likevel er det åpenbart at vi kan gjøre mer for å forhindre utflyttingstrusler av denne typen.

 

Gnist: Som nasjonalisering?

Sofie: Ja, for eksempel. Da Rødt reagerte på Gustav Witzøe seniors flyttetrussel i valgkampen i 2021, var nettopp et av svarene våre den gangen at det går an å kjøpe opp oppdrettsanleggene hvis han virkelig mener alvor med å selge seg ut. Det er verdt å minne om at oppdrettsselskapet Cermaq var offentlig eid i sin tid. Selskapet har gått så det griner, men det er kjøpt opp av utenlandske eiere for lengst. Sånn sett har det offentlige gått glipp av store inntekter.

 

Samtidig er det viktig for oss å understreke at det ikke er et poeng i seg selv at det skal være statlig. Eierskapet bør spres. Vi trenger en reell desentralisering; maktkonsentrasjonen i oppdrettsnæringen må begrenses. Dette vil være bedre både for miljø og lokalsamfunn. Det går an å tenke seg en kombinasjon av små private eiere og offentlige eiere. Det behøver ikke å være staten alene, det kan like gjerne være kommuner eller fylkeskommuner.  

 

Gnist: I boka er dere opptatt av retorikk, ikke minst av hvordan retorikken har beveget seg over til høyresidas banehalvdel. Samtidig øver dere også en viss kritikk på vegne av venstresida og også deres egen retorikk. Kan dere utdype dette? Hvordan skal venstresida ta tilbake kontrollen over premissene for debatten?

 

Sofie: Kritikken av regjeringens retorikk handler om at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har gitt etter for høyresidens fortelling om hvem som skaper verdiene i samfunnet. De sier at vi må skape for å dele, og at vi må heie på de såkalte jobbskaperne. Underforstått: Eierne skaper verdiene. Problemet med en slik fortelling er ikke bare det moralske, hvem vi skal takke og bukke for. Vi mener også at det er feil rent analytisk. Det er simpelthen ikke riktig analytisk at det er eierne som skaper verdiene. Det er arbeidet som legges inn i produksjonen, av helt vanlige arbeidsfolk, som skaper verdiene. 

 

Et annet problem med jobbskaper-retorikken er at hvis regjeringen virkelig mener at det er eierne som skaper verdiene, ja, så er det jo også urettferdig at de skal skatte av formuene de egenhendig har skapt. Retorikken får konsekvenser for politikkens legitimitet, enten det dreier seg om formuesskatt eller grunnrenteskatt på oppdrett og vind. 

 

Kritikken av venstresidens retorikk, altså den radikale venstresiden (Rødt og SV), går ut på at vi vier for stor plass til de rike. Når vi gyver løs på de superrike, slik vi til en viss grad også gjør i selve boken, så er det lett for at vi glemmer de venstresiden egentlig skal være til for: det store arbeidende folk – arbeiderklassen og deres allierte. Som vi skriver et sted i boken: Venstresiden må bry seg uendelig mye mer om folks strømregninger enn om personen Røkke.

 

Gnist: Dere viser særlig skuffelse over APs utvikling, der de i løpet av få år har gått fra å lete med lys og lykter etter muligheter for at rikfolk skal betale mer skatt, til å heie på bedriftsledere som om de var idrettshelter. Men er det, gitt Rødts og før det RVs mangeårige kritikk av AP, egentlig grunn til å være skuffet?

 

Sofie: Vi er enige i at høyredreiningen i Arbeiderpartiet ikke er ny. Men akkurat når det kommer til skatt, så mener vi at vi ser enda en ny høyredreining i retorikken. Vi siterer Stoltenberg fra da han var statsminister, og sa at han skulle lete med «lys og lykte for at Stein Erik Hagen skal betale mer i skatt». Det var rett og slett en helt annen selvtillit i møte med de superrike, også fra Arbeiderpartiet. 

 

Et annet og mer nærliggende eksempel som vi også skriver om, er hvordan Støre går bort fra slagordet om at «det er vanlige folks tur». Enten man liker det eller ikke, så vant Arbeiderpartiet valget med en nokså populistisk retorikk, som nettopp hyllet arbeiderklassen (til forargelse for landets aviskommentatorer). Nå vil ikke Støre og Vestre snakke mer om vanlige folk, men om jobbskaperne som de heier på. Man kan godt si at det er forutsigbart, men det er synd likevel. De gjør en retorisk omvending som innebærer at verdien av arbeidsfolk sin arbeidsinnsats blir undervurdert.  

 

Gnist: I boka avslører dere hvordan VGs fortelling om Høyre, ikke bare som et vestkantparti, men også som et distriktsparti, først og fremst var et resultat av dyktig PR-messig håndverk. Likevel fikk fortellingen sette seg. Høyresida har skjønt PR, og de har nærmest ubegrensede ressurser til å anvende PR. Hvordan skal venstresida under slike forhold snu denne fortellingen?

 

Sofie: Det er et godt og vanskelig spørsmål. I grunnen er vi overrasket over at den delen av boken ikke har fått noe oppmerksomhet heller. VGs logring for Høyre i lokalvalgkampen i 2023 er så påfallende at det er flaut. 

 

Men det er som sagt vanskelig: Venstresiden skal jo ikke bli et PR-byrå. Vi kan ikke begi oss ut på den samme galeien som høyresiden. Her er det jo en slags sammenheng mellom mål og middel. Så svaret må være en kombinasjon av at vi selvsagt skal gjøre vårt for å bryte gjennom medias lydmur på vanlig, demokratisk vis, og samtidig jobbe med å styrke vår egen organisatoriske styrke – også utenfor de etablerte mediene.

 

Gnist: I boka kommer også innom Thomas Pikettys begrep brahminvenstre som bidrag til en forklaringsmodell. Kan dere utdype dette, og har dere noen refleksjoner med hensyn til hvor Rødt passer inn i dette bildet, politisk og organisatorisk? 

 

Sofie: Vi tror ikke Rødt er vaksinert mot å ende opp som et slags «brahminervenstre» vi heller. Men kort fortalt så handler det om å unngå å bli et elitistisk parti. Skal vi klare det, må vi ikke bare ha «riktig» politikk. Vi må også prioritere politikken som betyr noe for arbeiderklassen. Det holder liksom ikke å mene det som skal være bra for vanlige folk på papiret, hvis vi ikke står i stormen for dem det gjelder når det gjelder. 

 

Rødt har til en viss grad klart å vokse i en velgergruppe som er nokså lavtlønnet. Vi har vokst i arbeiderklassen. Det viser at vi til en viss grad har klart å gjøre noe av det vi har satt oss fore, selv om vi er langt unna målet. Rødt er tross alt ikke et så stort parti. 

 

Vi tror likevel at vi er nødt til å holde fast på noe av den egenarten som vi har lykkes med de siste årene. Rødt har ikke vært som alle andre partier. Det er lettere sagt enn gjort ikke å miste oss selv. På Stortinget blir partiene likere hverandre: politikerne får de samme privilegiene, den samme høye lønnen, møter de samme menneskene osv. 

 

En positiv side ved Rødt i denne sammenhengen, er at vi tar noen aktive valg for å være annerledes. Vi har høy partiskatt, kutter på privilegiene og er kritiske mot systemer som bygger opp under en bestemt politikerklasse – også når stortingskollegaene rynker på nesen av kritikken vår. 

 

Dessuten må vi aldri glemme at politikk er så mye mer enn det som skjer på Stortinget. Hva som betyr noe for folk, i folk sine liv, må vi ta på alvor. Slik sett er det såkalte utenomparlamentariske arbeidet uvurderlig. Vi må ikke forsvinne inn i en politikerboble.

 

Gnist: Mot slutten av boka lanserer dere fire bud for venstresida. Det første av disse er at dere vil ta kampen om hvem som skaper verdiene. Hva legger dere i dette, og hvordan tenker dere at dette skal styrke venstresida?

 

Sofie: Det handler vel om det man på fint kan kalle kampen om det «prepolitiske», en ideologisk kamp om hvordan folk ser på verden helt grunnleggende sett. For å ta eksempelet vi refererte til tidligere: Hvis det er slik at folk går med på ideen om at det er eierne som skaper verdiene på merdene eller verftene, fordi de har så geniale tanker og er villige til å ta risiko, så vil det i neste omgang fremstå urimelig å kreve at de som jobber på merdene eller verftene skal få en større andel av disse verdiene – enten det er i lønnsoppgjør eller over skatteseddelen. Eller, Gud forby, gjennom kollektivt eierskap!

 

Hvis ikke venstresiden tar denne kampen på alvor, men bare jobber med politiske enkeltsaker, som formuesskatt eller fagforeningsfradrag eller hva det skulle være, så vil vi altså få et større problem med å få med oss folk i de konkrete politiske sakene der kampen mellom arbeid og kapital faktisk står på spill.

 

Gnist: Dere argumenterer også for at venstresida må føre en hel, ikke bare en halv, Robin Hood-politikk. Kan dere utdype dette?

 

Sofie: Dette handler om at det ikke holder å ta fra de rike, hvis ikke de fattige får nok igjen. Eller bare får en brøkdel igjen. Problemstillingen kan også formuleres slik: Hva skal vi med en rik stat, hvis folket er fattige? 

 

De siste årene har prisene steget noe voldsomt. Til dels har staten tjent gode penger på prisutviklingen, særlig gjennom de høye energiprisene. Samtidig har regjeringen lansert flere nye skatter. Og likevel har veldig mange vanlige og fattige folk fått enda dårligere råd. Da er det vanskelig å ha sympati med regjeringen. Det blir i grunnen lettere å alliere seg med de superrike mot staten, for eksempel i et skatteopprør. 

 

Gnist: Det siste og mest handlingsrettede punktet deres handler om at venstresida må mobilisere topp mot bunn. Kan dere utdype dette? Hvem er bunnen her, og hvordan skal den forenes? Er ikke noe av suksessen til høyresida at den har klart å sette ulike deler av bunnen mot hverandre? Arbeidsfolk mot «navere»? Verftsarbeidere med skitt under negla mot kaffe latte-drikkende kontorrotter?

 

Sofie: Ja, dette er også et punkt som naturligvis er lett å tenke at vi skal gjøre, men vanskelig å få til i virkeligheten. Grunnleggende sett handler det om at vi må mobilisere politisk rundt klassekonflikten. Og da tenker vi ikke bare i snever forstand. Da tenker vi en allianse av både en streng definisjon av arbeiderklassen (en produktiv industriarbeiderklasse), folk som har falt utenfor arbeidslivet og middelklasseyrker som proletariseres (typiske yrker i offentlig sektor). 

 

Du har helt rett i at høyresiden har hatt suksess med å sette slike grupper opp mot hverandre. Til og med ledende Arbeiderparti-politikere prøver seg med slike fremstøt, med angrep på uføre. Det er ikke et lett landskap å manøvrere i, fordi den ene gruppen fort kan få forrang over den andre når venstresiden havner på defensiven. Da blir noe av jobben å finne de konfliktlinjene som tjener vår allianse. Det kan være å argumentere for lavere skatter for de som tjener minst (det vil gjelde både uføre og lavinntektsgrupper), for å ta et eksempel. Eller å gå til angrep på markedet der det treffer alle gruppene, som boligmarkedet og strømmarkedet.

 

Gnist: Til slutt – kom med tre gode argumenter for at Gnists lesere bør lese boka. 

 

Sofie: For det første tror vi det er bra å ta et skritt tilbake og gi en egen oppsummering av regjeringstiden så langt, på venstresidens premisser. Dette kan gi ideologisk styrke og selvtillit, tror vi. For det andre går pengene vi tjener på boken rett til partiet. For det tredje krysser vi fingrene for at boken snart kommer på et bibliotek nær deg, slik at du slipper å betale 400 kroner hvis økonomien kniper. 

Blant høyrefolk er det ikke uvanlig å forstå sosialisme som et utslag av misunnelse: I stedet for å ta ansvar for eget liv, velger sosialister å legge skylda på de av oss som har lyktes i livet fordi de gidder å stå opp om morran. Heller enn å stemme for å straffe de rike over skatteseddelen, bør derfor vanlige folk være takknemlige for de positive ringvirkningene av kapitaleiernes initiativ og skapervilje, heter det. 

Implisitt i dette verdensbildet er at økonomisk verdi skapes av kløkt og risikovilje på børsen og sjefens kontor – ikke i fabrikkhallene, sykehjemmene, åkrene eller bak Foodora-budenes sykkelstyrer (ja – de avkreves å stille med egne sykler/fast kapital). I den ferske boka Hjelp, de drar til Sveits! argumenterer Mímir Kristjansson og Sofie Marhaug for at venstresida offensivt må utfordre fortellingen om at vi har milliardærer som Røkke, Dæhlie og Stordalen å takke for at vi har noe å leve av. Det gjør vi best, hevder de, ved å børste støv av Marx’ arbeidsverditeori, som tvert imot viser at det er arbeidskraft utbyttet av kapitalistklassen som er opphavet til all verdi. Dette er det som marxist vanskelig ikke å applaudere. Men samtidig kan det være strategiske hensyn som taler for at vi vokter oss mot å dra all kapital under én kam.

Arbeidsverditeorien – som Marx utlegger i vol. 1 av Kapitalen – gir oss ikke hele bildet av hvordan samfunnets verdier fordeles under kapitalismen. Fordelingen skjer nemlig ikke bare i produksjonsprosessen, men også gjennom markedet – eller sirkulasjonsprosessen – som Marx ikke teoretiserer før i vol. 2 og 3. Kapitalistklassen består dermed ikke kun av den klassiske fabrikkeieren en gjerne lærer om på studiesirkel i RU, men også av kapitalister som uten å investere én krone i produktiv virksomhet akkumulerer betydelige mengder kapital ved å kjøpe billig og selge dyrt – eller, som er hovedtema for dette nummeret, gjennom å høste renter på å eie ressurser det er knapphet på.

Ifølge samfunnsgeografen Brett Christophers preges det tjueførste århundrets vestlige kapitalisme – i større grad enn gårsdagens – av rentenisme. Renters del av profitten som genereres i den britiske økonomien er ifølge Christophers nå så stor, at det er blitt på tide å omtale den britiske kapitalismen som rentenistisk. Med det kan venstresida ha behov for å supplere den klassiske studiesirkellærdommen med et nytt fokus på renteteori. For selv om verdien blir til i produksjonsprosessen, har fordelingen av den – gjennom blant annet renter – stor betydning for styrkeforholdet ulike kapitalinteresser imellom. Dette avgjør igjen hvilken politikk som pushes overfor staten av de ulike kapitalfraksjonenes ideologiske våpendragere. Vi håper dette nummeret kan bidra til diskusjon om hvordan venstresida skal forstå rentenismen og hvilken sosialistisk politikk som er best skikket til å møte rentenist-klassen.

Brett Christophers er professor i samfunnsgeografi ved Uppsala Universitet. Han har de siste årene gitt ut en rekke innflytelsesrike bøker på Verso som på forskjellige måter teoretiserer og problematiserer eierskapsforhold i den moderne økonomien. Disse inkluderer The New Enclosure: The Appropriation of Public Land in Neoliberal Britain (2018), Rentier Capitalism: Who Owns the Economy, and Who Pays for It? (2020), Our Lives in Their Portfolios why Asset Managers Own the World (2023), og The Price is Wrong: Why Capitalism Won’t Save the Earth(2024). 

 

Som regjeringens mildt sagt omdiskuterte innføring av grunnrenteskatt i laksenæringen gjorde tydelig, utgjør grunnrente et sentralt stridspunkt i norsk politikk. Grunnrente betegner simpelthen den avkastningen grunneiere kan tilegne seg i kraft av å kontrollere knappe naturressurser folk er villige til å betale for å få tilgang til. Ettersom det er naturlig knapphet på fjorder egnet for lakseoppdrett, kan eierne av oppdrettsanlegg selge fisken for priser som langt overgår prisen på arbeidet som inngår i å produsere den. Samme prinsipp gjør seg gjeldende for utvinning av naturressurser som skog, vannkraft, olje og fisk, sektorer som sammenlagt utgjør en betydelig del av norsk økonomi. Som Marx formulerte det, oppstår nemlig grunnrente i det noen kan tjene penger på sin eksklusive tilgang på «naturens gaver». 

 

I internasjonale debatter innen politisk økonomi har flere stemmer de siste årene tatt til orde for å utvide rentebegrepet. I dagens nyliberale økonomi er det mer enn bare naturressurser som kan monopoliseres for å generere renteinntekter. Som Mathias Bismo skriver i teksten “No Logo – 25 år etter” i dette nummeret, kommer mange av verdens største selskapers inntekter i dag først og fremst fra kontrollen over eksklusive merkevarer. Det er for eksempel ikke sånn at Apples produkter er såpass dyre som de er grunnet en kostbar eller arbeids- og teknologiintensiv produksjonsprosess – prisnivået muliggjøres derimot av selskapets monopol på en merkevare det har lyktes med å markedsføre som fancy. På lignende vis kommer formuene til de store farmasøytselskapene først og fremst fra deres mulighet til å patentere – og dermed monopolisere – legemidlene de utvikler. 

 

En markant proponent for å utvide rentebegrepet er samfunnsgeografen Brett Christophers. I boka Rentier Capitalism fra 2020 viser han hvordan en betydelig andel av profitten som genereres i den britiske økonomien, nå er renteinntekter basert i monopoler. Rentenes andel av den samlede profitten i den britiske økonomien er ifølge Christophers blitt så stor at det er på tide å begynne å snakke om en rentenistisk kapitalisme. 

 

Vi satte oss ned med Christophers for en prat om hva han legger i begrepet rentenisme, hva slags betydning rentenismen har for kapitalismen og sosialistisk strategi, samt hvordan det hele påvirker utgangspunktet for å møte klimakrisa med en effektiv grønn omstilling. 

 

Gnist: Det har blitt vanlig å snakke om at kapitalismen de siste tiårene har gjennomgått en såkalt finansialisering. I Rentier Capitalism velger du å heller bruke begrepet rentenisering, rentierisation på engelsk. Hvorfor kommer begrepet finansialisering til kort?

Brett: Finansialisering har blitt det kanskje mest betydningsfulle begrepet, brukt av alle mulige typer av folk, for å betegne endringene kapitalismen har gjennomgått de siste tiårene. Argumentet som blir fremmet, er at kapitalismen gjennom de siste tiårene i økende grad domineres av finansielle aktører som tilegner seg profitt ved hjelp av finansielle aktiviteter. Jeg har lenge tenkt, og tenker fortsatt, at omfanget av finansielle aktører og finansielle måter å skape profitt på, i betydelig grad har blitt overdrevet. 

 

Mitt argument er at det som faktisk har blitt mer betydningsfullt, er ulike mekanismer for å tjene penger på knappe ressurser (scarce assets) av ulike slag. Og finans er definitivt en slik ressurs. Men det finnes også andre typer – ikke minst eiendom, teknologi og digitale plattformer som skaper profitt i form av renter for den som kontrollerer ressurser det er knapphet på.  Jeg sier ikke at tendensen folk har referert til når de snakker om finansialisering, ikke finnes. Det jeg sier, er at dette er en altfor begrenset måte å tenke på – at vi har å gjøre med prosesser som er bredere enn finansialisering, og at vi må se nøyere på disse prosessene. 

 

Gnist: Kan du definere rentenisme og hvorfor du mener begrepet er viktig for å forstå dagens kapitalisme? 

 

Brett: Som sagt forstår jeg renter som inntekt noen skaffer seg ved av å kontrollere ressurser det er knapphet på. En slik ressurs kan være tomter eller boliger, men det kan også være andre ting – i prinsippet hva som helst folk er villige til å betale for å få tilgang til eller bruke. Jeg prøver å se lenger enn bare tomter og bolig. Det kan være alt fra åndsverk, til naturressurser eller infrastruktur. På denne måten vil jeg utvide forståelsen for hvilke typer ressurser det er som kan skape rente for rentenister. Forstår vi rente slik, er rentenisme en form for økonomisk aktivitet som grunnleggende sett handler om å ta kontroll over ressurser som gir inntekter, og høste inntekter av dem – høste rente av dem. Etter mitt syn er det ganske tydelig at denne typen rentesøkende atferd har fått en stadig mer fremtredende rolle innenfor kapitalistiske systemer i løpet av de siste 30 til 40 årene. Mitt argument er ikke at vi i dag har er en slags rentekapitalisme som har erstattet en tidligere form for kapitalisme, hvor rentenisme var fraværende. Rente og rentenisme er iboende deler av kapitalismen i alle dens former. Argumentet er heller at det har vært en endring i utstrekning snarere enn essens – renter og rentenisme har blitt viktigere.

Gnist: I Rentier Capitalism, som fokuserer på den britiske økonomien, tar du for deg syv forskjellige sektorer som preges av rentenistisk aktivitet. Hvilke sektorer er dette, og på hvilken måte er de preget av rentenister?

Brett: Den første er finansielle aktiva, der den klassiske typen vil være et enkelt lån opprettet av en finansinstitusjon. Når en finansinstitusjon utsteder et lån, enten til en forbruker eller til en bedriftskunde, vil lånet stå i bankens balanseregnskap og gi en årlig renteinnbetaling. Dette er en årlig rente som finansinstitusjonen har krav på så lenge lånet eksisterer. 

 

Den andre typen rentegenererende eiendeler som jeg ser på i boken, er naturressurser. Den klassiske ressursen her vil være olje og gass, som eksisterer som en naturressurs uavhengig av menneskelig aktivitet. Ressursen blir omgjort til aktiva med økonomisk verdi gjennom juridiske rettigheter til eierskap, utnytting og utvinning. Rentenisten i dette tilfellet er typisk olje- og gasselskapet som får en lisens til å utvinne ressursen for en bestemt tidsperiode, for eksempel 30 eller 40 år.

 

Den tredje typen er intellektuell eiendom. Med intellektuell eiendom mener jeg ting som patenter, opphavsrett, varemerker og så videre, som i bunn og grunn gjør menneskelige oppfinnelser til noe som kan kontrolleres og eies – det er derfor det kalles intellektuell eiendom. Dette er produkter av hodet og den menneskelige fantasien – rett og slett ideer – som havner i privat eierskap gjennom ulike juridiske prosesser. For eksempel er en prosess for å destillere et bestemt farmasøytisk produkt en idé, noe som kan skrives ned på et papir – det er en formel. Det er bare ved å gjøre den ideen om til noe som er «eid», at konkurrenter kan forhindres fra å skape det samme produktet og tjene penger på det. 

 

Selskaper og enkeltpersoner, men stort sett selskaper, er altså i stand til å hente ut inntekter fra ideer fordi ideene under den moderne kapitalismen blir omgjort til eiendom som kan kontrolleres og forsvares. Når disse rettighetene håndheves av myndighetene, både av domstoler og andre organer, har åndsverk blitt gjort om til en viktig form for renteskapende ressurs i den moderne kapitalismen. Hvis du undersøker farmasøytisk industri, tech eller andre kreative industrier, så ser du at intellektuell eiendom er overalt. Det er en veldig viktig del av den moderne økonomien.

 

Den fjerde er plattformer, og da hovedsakelig, og i økende grad, digitale plattformer. Et eksempel er Airbnb, hvor eieren av plattformen kontrollerer betingelsene for samhandlingen mellom utleiere og leietakere. For sitt «arbeid» med å skape denne plattformen – for å skape miljøet der kjøpere og selgere møtes – tar eierne ut profitt som vi kan tenke på nettopp som en form for økonomisk rente som oppstår bare fordi de kontrollerer plattformen. Jeg vil hevde at mye av den moderne digitale big tech-økonomien, enten det er Amazon, Google eller ting som Facebook og Twitter, nettopp handler om å trekke renter ut av kontrollen over slike plattformer som det er knapphet på.

 

Den femte jeg ser på, er det jeg kaller rentenisme gjennom kontrakter. Private, men spesielt offentlige organisasjoner, setter i økende grad deler av virksomheten sin ut til foretak av ulike slag. Det gjør de gjennom ofte svært langsiktige kontrakter. Disse kontraktene blir, i den grad de representerer en form for monopolrett, en form for ressurs som kaster av seg renter fordi de er sikret fra potensiell konkurranse. Offentlig sektor har altså i økende grad blitt omgitt av det vi kan tenke på som en slags rentenisme gjennom kontrakter.

 

Den sjette er det jeg kaller infrastrukturrenter. Dette utgjør en stor del av økonomien i for eksempel Storbritannia i dag. Bedrifter er i stand til å tjene enorme summer i kraft av å ha fått eksklusiv kontroll over fysisk infrastruktur. Et typisk eksempel er nettverksinfrastruktur som er kritisk for leveransen av viktige offentlige tjenester. Dette omfatter telefonitjenester, vann- og avløpstjenester, energiprodukter og slike ting. Hvis du kontrollerer for eksempel fibernettet i en region eller i et land, kan du kreve leie fra andre selskaper for at de skal kunne bruke nettverksinfrastrukturen din til å levere ulike produkter og tjenester til kunder. Så du er en rentenist i den grad du får inntekten din i kraft av din eksklusive kontroll over infrastrukturen. I Storbritannia, som mange andre steder, er det bare 40 år siden nesten alle disse nettverksinfrastrukturene, inkludert ting som jernbanenettverket, ble kontrollert og eid av det offentlige. I dag er derimot nesten alt dette i privat eie.

 

Den siste, som historisk sett er den første, er tomter og bolig. Altså å tjene penger på å kontrollere privat grunn og ta renter fra de som bor i, eller på annen måte ønsker å få tilgang til boligen eller næringseiendommen. Det er altså ikke bare boliger, men ting som kontorer, kjøpesentre, hotellkjeder, og i økende grad datasentre og sånt også. 

 

Hvis du i Storbritannias tilfelle setter disse syv tingene sammen sitter du igjen med en svært betydelig del av økonomien. Og selv om jeg ikke ser på andre land spesifikt, tror jeg at vi i en eller annen grad kan tenke på andre land og den historiske utviklingen av deres økonomier gjennom lignende typer kategorier.

Gnist: Hvilke implikasjoner har rentenisme for økonomien, og ikke minst for sosialistisk strategi?

Brett: Jeg argumenterer for at dette er en dårlig ting. Det er det to hovedgrunner til: For det første preges renteøkonomien av den britiske typen i økende grad av stagnasjon og lav vekst. Så du har en slags døende økonomi fordi insentivstrukturen oppfordrer til å sitte på eksisterende ressurser og vri så mye penger ut av disse som mulig. Økonomisk aktivitet dreier seg nå i større grad om dette, enn om innovasjon og å skape nye produkter og tjenester. Økonomien får en stillestående karakter, fordi det er en økonomi karakterisert av monopolmakt. Samtidig er fruktene av den økonomiske veksten totalt skjevfordelt mellom kapital og arbeid. Det betyr at en rente-økonomi har en tendens mot mer ulikhet, i form av økende inntektsulikhet, men spesielt i form av økende formueulikhet. 

 

I boken peker jeg på fire ting som kan gjøres for å redusere rentenistenes rolle i økonomien. Den første er en slags gjenopptagelse av konkurransepolitikken, som handler om å prøve å redusere omfanget av monopolmakt i en kapitalistisk økonomi. Hvis du i det minste får kapitalistene til å konkurrere med hverandre, så får du dem til å konkurrere om arbeidskraft, noe som – alt annet likt – burde legge press på å øke lønningene.

 

Det andre jeg peker på er beskatning. En av hovedgrunnene til at det de siste tiårene har vært så lønnsomt å organisere sitt økonomiske liv rundt å monopolisere rentegenererende ressurser, er at skattepolitikken har vært spesielt vennlig mot rentenister – både  i alminnelighet, men også i spesifikke sektorer, som i legemiddelindustrien og kreative næringer. Jeg tror at en veldig åpenbar måte å gjøre det mindre attraktivt å være rentenist på – og gjøre det mer attraktivt å engasjere seg i andre typer økonomisk aktivitet – er å være mer aggressiv når det gjelder å skattlegge ressurser, rente og formue.

 

Den tredje strategien er å gjenoppta industripolitikken. Å endre økonomiens tyngdepunkt vekk fra rentenisme bør ikke bare gjøres gjennom å stimulere til andre typer aktiviteter gjennom for eksempel skattepolitikk, men også gjennom statlige investeringer og industripolitikk av typen som ble svært umoderne på 1980–2000-tallet.

 

Det fjerde, og jeg tror dette er det absolutt viktigste, er eierskap. Til syvende og sist er en rente-økonomi en økonomi der privat eierskap har blitt standardformen for eierskap – der det anses som positivt at alt som kan eies, blir privateid. Det virker for meg som at den eneste måten en kan håpe å svekke rentenistens grep om den moderne kapitalismen på, er ved å endre eierskapsmodellene. Det betyr ikke nødvendigvis at en må kvitte seg med alt privat eierskap, men det vil i det minste måtte innebære offentlig eierskap til enkelte typer ressurser. Et minimumskrav ville være infrastruktur for energi, vann- og avløp og transport, men også land/tomter. 

 

Og jo mer en presser i en alternativ retning når det gjelder eierskap, jo lenger beveger en seg i retning bort fra kapitalismen. Kapitalisme er ingenting om ikke et system definert av privat eierskap. Og desto lenger en beveger seg bort fra privat eierskap, desto nærmere beveger en seg mot et alternativ til kapitalismen.

Gnist: I februar i år kom du med en ny bok, The Price is Wrong. I denne står nettopp spørsmålet om privat vs. offentlig eierskap sentralt. Du argumenterer for at kapitalismen er ute av stand til å sikre at den grønne energiinfrastrukturen som trengs for å ta oss gjennom det grønne skiftet, faktisk bygges. Kan du si litt om implikasjonene din kritikk av rentenisme har for det grønne skiftet? 

Brett: Som vi nettopp har diskutert, er privat eierskap standardmodellen for eierskap i en rente-økonomi. Det er derfor ikke overraskende at nye typer energiressurser, hovedsakelig fornybare som sol -og vindkraft, er sterkt dominert av privat sektor – og det i mye større grad enn fossil energiproduksjon. Ironisk nok er stater mye dypere involvert i fossilt brensel enn de er i fornybar energi. Så når vi nå beveger oss mot fornybar energi, beveger vi oss faktisk mot mer privateid energiinfrastruktur og mindre offentlig eid energiinfrastruktur. Verden rundt har regjeringer overlatt energiomstillingen til privat sektor og markedet. Med det legger de planetens fremtid i kapitalens hender.

 

Jeg argumenterer for at dette er svært risikabelt, fordi det gjør oss avhengige av at kapitalen anser investeringer i fornybar energi som økonomisk attraktive nok til å investere i det omfanget og den hastigheten som klimaet krever. Historisk og til dags dato har imidlertid fornybar energi ikke blitt ansett som en spesielt attraktiv investering. Det største økonomiske hindret for en raskere energiomstilling er ganske enkelt det at grønn kapitalisme er langt mindre lønnsomt enn fossil kapitalisme. Så grunnen til at vi ikke går over til fornybar energi raskt nok, er i hovedsak at det forblir mye mer lønnsomt for selskaper som BP eller Shell å forbli investert i fossile brensler, enn å investere i sol og vind. 

 

Slik jeg ser det, er den politiske konsekvensen av dette argumentet at en raskere energiomstilling krever at ansvaret for energiomstillingen tas ut av privat sektor hender og underlegges dynamikker som ikke er prisgitt målet om profitt. 

 

Jobb – meningen med livet? 

Jobb mindre – lev mer av Hege Hellvik
Res Publica forlag, Oslo 2024
283 sider

 

Lever vi for å jobbe, eller jobber vi for å leve?

 

Jobben utgjør en stor del av identiteten til veldig mange av oss. Spørsmålet «Så hva jobber du med, da?» er en obligatorisk del av small-talken på mange sosiale tilstelninger, etterfulgt av kommentarer om hvordan det er å jobbe akkurat der, og om hvorvidt man trives med det man gjør. I perioder med arbeidsløshet har slike spørsmål fått meg til å ønske meg ti mil vekk, og jeg er neppe alene. 

 

Samtidig som vi knytter så mye av vår identitet til jobben, har den en tendens til å fylle også store deler av vår mentale kapasitet, også i de timene vi fysisk sett tilbringer vekke fra jobben. Skybaserte lagringer og digitale samarbeidsløsninger gjør det lettere å jobbe hvor som helst, når som helst. Men er det nødvendigvis bra for oss? 

 

Samfunnsgeograf Hege Hellvik stilte seg dette spørsmålet da hun møtte veggen, etter å ha stresset med å kombinere livet som småbarnsmor med en fulltidsjobb som konsulent. Hun opplevde en konstant dårlig samvittighet på både jobb- og familiefronten, og var stresset og hadde dårlig samvittighet døgnet rundt. Så sa kroppen stopp. Hun hadde ikke mer å gi, og ble sykemeldt. 

 

Er det meningen at vi først skal ha fritida vår når vi blir for gamle til å jobbe? Hva med her og nå?

 

Som sykemeldt fikk Hellvik tid til å tenke: Regjeringen maser stadig om at vi må jobbe enda mer dersom vi skal kunne bevare fremtidens velferdsstat. Vi blir jo, tross alt, stadig flere eldre, samtidig som det fødes stadig færre barn. Samtidig rapporterer en økende andel ansatte om stress, utbrenthet og følelsen av ikke å strekke til på verken jobb- eller familiefronten. Som hun selv sier i et intervju på Fri Fagbevegelse den 2. Februar i år: Jeg vil ha fritida nå, ikke når jeg blir pensjonist.

 

Jeg har tenkt på mye av det samme – er det meningen at vi først skal ha fritida vår når vi blir for gamle til å jobbe? Hva med her og nå? 

 

Den lille larven Aldrimett – å stadig løpe fortere

I perspektivmeldingen for 2020-2021 skriver Finansdepartementet:

 

Arbeidslinjen ligger fast. Det skal lønne seg å jobbe.

Ymse politiske partier, særlig ytterst på den norske høyresiden, har gjentatt den til det uendelige, samtidig som de kutter i støtte til de som ikke kan jobbe. Om folk bare får mindre penger, blir de vel friske nok til å jobbe, ikke sant? 29. februar i år kom den nye pensjonsreformen, som kunne fortelle oss at dersom du er født i 1964 eller senere må du sannsynligvis stå lengre i jobb dersom vi skal ha råd til å bevare velferdsstaten vår. 

 

Samtidig som vi fra alle hold får beskjed om at vi må jobbe mer, løpe fortere og være mer effektive. Men må det være slik?, undres Hellvik. Kanskje kan vi legge om hele systemet, slik at vi både kan arbeide mindre, leve mer og likevel beholde velferdsstaten slik vi kjenner den i dag? 

 

I bokas del 3 trekker Hellvik frem overlegen Ebba Wergelands  såkalte «veksttvang» som et bilde på hvordan virksomheter, både offentlige og private, stadig  må vokse for å unngå å bli utkonkurrerte. Samtidig skaper denne tankegangen utslitte og utbrente arbeidstakere, særlig når tungt fysisk og mentalt arbeid kombineres med underbemanning. Spesielt innen helse- og omsorgssektoren, oppvekst og utdanning er sykefraværet høyt, og det er ikke nok folk til å dekke alle behovene. Her er det også snakk om arbeidsoppgaver som må løses der og da: Verken sykepleiere, barnehageansatte eller lærere kan utsette å ta seg av pasienter, barn eller skoleelever til senere. Løsningen blir at de som er på jobb, må løpe stadig fortere, med utbrenthet og sykemelding som resultat. En ond sirkel, med andre ord. 

 

Hellvik bruker også eksempler fra den amerikanske antropologen David Graeber (1961 – 2020) og hans bok om såkalte «Bullshit Jobs» fra 2018 –  tullejobber som ikke engang den som utfører dem kan rettferdiggjøre at eksisterer, selv om hen forplikter seg til å late som det motsatte. Går det an å kutte ned på noen av disse? spør Hellvik, slik at arbeidskraft kan omfordeles der det virkelig trengs?

 

Jobb mindre – redd miljøet

En viktig faktor som absolutt bør være et godt argument for å jobbe mindre er klimaavtrykket. Vi nordmenn ligger på verdenstoppen i forbruk, og Hellvik argumenterer med at lange arbeidsdager, kombinert med lite tid og overskudd gjør det vanskelig å tenke miljø. Klimavennlige valg tar ofte mer tid og er ikke alltid den lettvinte løsningen. Hun foretrekker i hvert fall selv, når hun har mer tid og overskudd, å reparere ødelagte klær og å handle brukt.  

Å redusere arbeidstiden kan derfor redusere vårt forbruk, ifølge Hellvik, og dermed være et av de viktigste miljøtiltakene vi gjør. Og nettopp i Norge har vi muligheten til nettopp å gjøre det; som et av de rikeste landene i verden har vi en mulighet til å legge om arbeidslivet vårt, til glede for både arbeidstakere og planeten.

 Selv synes jeg dette blir en litt for enkel løsning. Jeg er selv glad i å reparere klær, redesigne og å kjøpe brukt. Samtidig er det vanskelig for meg å reise kollektivt når jeg bor i en del av landet hvor kollektivtilbudet er så å si ikke-eksisterende, og bil og fly blir den eneste måten å komme seg til et sted. Hun tar heller ikke med i beregningen de strukturelle, kapitalistiske problemene som opprettholder et system med utbytting av våre naturressurser for å generere mer rikdom til verdens én prosent rikeste. Å jobbe mindre kan nok bidra til mer kollektiv reising og mindre bruk og kast hos enkeltmennesker, men løser ikke de strukturelle problemene rundt klimakrisen. 

 

En fullstendig strukturell forandring 

Noen arbeidstakere lykkes med å gjøre små, individuelle fluktforsøk fra arbeidslivet gjennom å jobbe deltid, ha fleksitid eller gjennom såkalt quiet quitting. Disse forsøkene kommer Hellvik inn på i bokas andre del, og trekker særlig frem sistnevnte: En arbeidsmåte som innebærer å kun gjøre det som står i arbeidskontrakten, ikke «det lille ekstra.» Fenomenet er blitt stort på sosiale medier i kjølvannet av pandemien, særlig i USA, men selv disse individuelle protestformene kanskje kan løse den enkeltes problemer, gjør det lite for å forandre arbeidslivet generelt. En fullstendig omlegging må til ifølge Hellvik, og både fagbevegelsen og arbeidsgivere må være med på laget. 

 

Et kjent eksempel fra norsk arbeidsliv som Hellvik tar for seg, er da Tines lager på Heimdal startet med 6-timers normalarbeidsdag. Prøveprosjektet endte med å bli en stor suksess – sykefraværet gikk markant ned og overskuddet økte, de ansatte rapporterte om økt trivsel på arbeidsplassen og et millionoverskudd kunne sendes ned til ledelsen sentralt hvert år. Dessverre ble ikke det nye tiltaket en fast norm – det døde ut, uten at noen egentlig kunne forklare hvorfor.

 

6-timers normalarbeidsdag er ikke en ny ide. Allerede på 1930-tallet hadde den daværende amerikanske presidenten Franklin Roosevelt 30-timers arbeidsuke på sin agenda, noe som fikk organisasjonen The National Association of Manufacturers til å slå tilbake med en voldsom PR-kampanje om behovet for økt vekst og produksjon. Roosevelt måtte gi etter, og etter 2. Verdenskrig, med påfølgende forbruksvekst, lå ideen brakk. Island gjennomførte et pilotprosjekt med 4-dagers arbeidsuke mellom 2015 og 2019, med brakende suksess. 

 

Så hvorfor er vi så redde for å tenke nytt rundt arbeid, når både samfunnet og enkeltindividet kan gagne så mye på det? Jeg tror at vi mennesker er vanedyr, og frykten for forandring stikker dypt. Samtidig må vi ikke glemme at nettopp kampen for forandring har gitt oss rettigheter vi bare kunne drømme om for hundre år siden, slik som 8-timers normalarbeidsdag, lønnet sykefravær og 5 ukers betalt ferie. Disse rettighetene ble kjempet frem av fagbevegelsen, og Hellvik trekker nettopp fagbevegelsen frem som en viktig faktor i kampen for en kortere arbeidsdag og en strukturell omlegging av arbeidslivet.

 

Med kortere arbeidsuker og arbeidsdager kan dessuten arbeidet fordeles på flere, noe som helt klart er en fordel innen helse-, omsorgs- og utdanningssektoren. Her er behovet skrikende stort. Kanskje vi klarer å rekruttere flere sykepleiere, barnehageansatte og lærere med kortere arbeidsdag?

 

Jobb for å leve – ikke leve for å jobbe

«Som samfunn må vi tørre å snakke om hva som definerer et godt liv. Kanskje vil vi oppdage at å gjøre karriere, tjene og forbruke stadig mer ikke er det som gjør tilværelsen komplett?»

 

Jeg tror også det – jeg har aldri hørt om noen som på dødsleiet angret på at de ikke hadde jobbet mer overtid, tvert imot. Der mine foreldre levde for jobben, jobber jeg for å leve, fordi jeg synes at mine fritidsaktiviteter som instruktør og skribent er et like verdifullt bidrag til samfunnet som mitt betalte lønnsarbeid. Jeg ønsker at både arbeidet og fritidsaktivitetene mine skal ha mening, slik Hellvik skriver i siste del av boka. 

 

Samtidig synes jeg Hellvik har noen svært viktige poeng om hvordan kortere arbeidsdag og flere stillinger kan minske stress og sykefravær i de yrkesgruppene som i størst grad holder hjulene i gang. Som lærer ser jeg et skrikende behov for økt rekruttering til yrket – særlig i Nord-Norge, hvor vi trenger store mengder barnehage- og grunnskolelærere, sykepleiere og leger i tiårene som kommer, dersom vi ønsker å beholde landsdelen bebodd. Nettopp derfor er Jobb mindre – lev mer en bok som bør leses av alle med tilknytning til arbeidslivet – arbeidsgivere, arbeidstakere og ledere i fagforeninger i alle samfunnets sektorer. Og ikke minst – husk å fagorganisere deg!

Linn Stalsberg: Krig er forakt for liv. Et essay om Fred

2024. Res Publica. 247 sider.

Disse 200 sidenes dypdykk i fredsaktivisters -og teoretikeres historie er en svært viktig bok i den tiden vi nå lever i. Sjøl om anmelderen her ikke er pasifist og heller ikke slutter seg til at første del av tittelen – at krig er forakt for liv – er allmengyldig. Min politiske løpebane ble ett år forsinket, da jeg først ville avtjene min militærtjeneste før jeg ble med i bevegelsen rundt SUF(ml), som i 1968 ennå sto for situasjonsbetinga politisk militærnekting, men hvor vi var enige om at frigjøringskrig mot undertrykkere og okkupanter var nødvendig.  

 

Boka til Stalsberg må ses ut ifra vår tid, akkurat som Nordahl Griegs utsagn «krig er forakt for liv» ble skrevet i 1936 i boka Til ungdommen, hvor Grieg også kunne komme med pasifistiske utspill, uten sjøl å være det. Han var på vei inn i kommunismen og hadde tatt stilling for Stalins rolle i forberedelsene mot den kommende verdenskrigen. Grieg skulle senere omkomme i et bombefly på tokt mot Berlin i krigstjeneste for sitt land. Men den som ikke ser at kriger, også forsvars- og frigjøringskriger, også ødelegger liv, og som harselerer mot Stalsbergs bruk av Griegs tekst på boka si i dagens diskusjoner på sosiale medier om Ukraina-krigen, burde skjønne at kommunister også kan lage tekster som også skal kunne brukes i humanistiske konfirmasjonsseremonier.

 

Å føre antikoloniale folkekriger for frigjøring, dreier seg heller ikke primært om militær kamp, men om å mobilisere folk til å utmatte okkupanten med sivile og politiske midler og alle former for internasjonalt solidaritetsarbeid. «Politikken må styre geværet ikke omvendt», som den klassiske talspersonen for folkekrigsteorien påpekte, og sjøl også praktiserte. De mest vellykkede eksemplene på folkekrig som i dag føres, utføres av bevegelser som praktiserer dette, som de kurdiske bevegelsene, palestinerne, den nasjonaldemokratiske fronten på Filippinene og bevegelsen som avskaffet gudekongedømet i Nepal i begynnelsen av dette århundret. Slike kamper vil vanligvis være langvarige, som også krever militære forsvarskamper – men primært politisk og diplomatisk arbeid som unngår at en «møter veggen» gjennom militarisme, hvor en også risikerer å bli dratt inn i stormaktsrivaliseringer. Bevegelsen på Filippinene ble alvorlig hemmet av dette i siste halvdel av 1980-tallet, da én fløy ville be om våpenhjelp fra Sovjet for raskt å kunne følge opp nedkjempelsen av Marcos-diktaturet, mens andre ville legge ned den militære forsvarskampen mot det USA-støttende regimet som fortsatt satt med statsmakta. I stedet åpnet de for diplomatiske initiativer, hvor Norge har bidratt konstruktivt helt siden 2001. Disse er i ferd med å gjenåpnes igjen nå, i en periode hvor det nye regimet på Filippinene står i et internasjonalt krysspress mellom sin gamle kolonisator USA og Kina.

 

Betraktningene i avsnittet over er tatt med for også å illustrere hvilken tid vi lever i, midt oppe i voksende storpolitiske konfrontasjoner i Europa, samtidig som krigsforbrytelser og folkemord blomstrer opp ikke bare i Palestina, men flere steder i Midtøsten. I denne tiden er Stalsbergs fredsessay en udogmatisk og svært opplysende bok, som alle fredsvenner og antiimperialister burde kaste seg over.

 

Boken både problematiser og mobiliserer til fredelige løsninger på konfliktene som presser seg på. Den inneholder masse kunnskap både om praktisk fredsarbeid gjennom tidene, og bidrar med analyser og teori, blant annet om hvordan krig oppstår. Hun knytter sammen beskrivelser av kriger som har vært sammen med filosofiske og moralske begreper om krigens natur («krigisme») og pasifisme og ikkevold.

 

For flere er det vel kjent at Albert Einstein regnet seg som marxist, både ut ifra studier av utviklingen av menneskesamfunnene og sine naturvitenskapelige studier. Men at han også regna seg som pasifist, til og med som militant pasifist (s. 52 og videre), var ukjent for undertegnede. Det illustrerer imidlertid at innholdet i fredsteoretiske begreper er rikere og mer mangslungne enn de fleste tror. Jeg overlater leseren til å fordype seg videre, blant annet også om hvordan Einstein og Sigmund Freud utvekslet tanker omkring krig og fred i førkrigstiden på 1930-tallet, gjennom pamfletten «Hvorfor krig? En brevveksling» fra 1934. For egen del kan jeg henge på at også Stephen Hawking mente at menneskeheten måtte komme seg ut i verdensrommet og mestre kunstig intelligens, før vi gjorde ende på vår spesielle art her på lille Tellus.

 

Vi får jo håpe vi mestrer begge disse betingelsene, men vi har vel ikke ubegrenset med tid. Uten å gjøre meg til noen dommedagsprofet, eller Hawking til noen sannsiger, er det jo ikke urimelig at han hadde innblikk i våre, i alle fall to, eksistensielle trusler i vår tid. Faren for en atomvåpendød og faren for en altomfattende miljøkrise. Ingen av dem vil utslette vår planet, men menneskesamfunnene ligger svært utsatte til.  

 

Nest siste kapittel i Stalbergs bok, «Krig i klimakrisens tid», tar også for seg miljøkrisa. Her vises, i tillegg til å drøfte de konkrete sammenhengene mellom naturødeleggelser, ressursbruk, krigsforberedelser og kriger, hvilke store utfordringer vi står overfor. Hennes budskap her er at «klimabevegelsen og miljøorganisasjoner må bygge et antiimperialistisk ståsted inn i sitt prosjekt». Dette er ikke en ny tanke, og viser tilbake på «FNs Verdenskommisjon for miljø og utvikling fra 1983» (Brundtlandkommisjonen) osv. Stalsberg bidro selv, i sin aktivitet innenfor «Fredsinitiativet – 2022», til både å få Natur og Ungdom og Extinction Rebellion til å holde innledninger på FI-2022 sine skoleringsseminarer, og også å peke på militarismens miljøfiendtlighet gjennom appeller på de få utskjelte gatemarkeringer de våget seg til å arrangere. Stalsberg trekker også fram en konkret og vellykket aksjon med sivil ulydighet som XR gjennomførte sammen med Greenpeace i april 2022. Det er verdt å trekke fram at disse miljøaktivistiske organisasjonene var dristigere i å markere fredsinitiativer enn den tradisjonelle Fredsbevegelsen og de politiske venstreorganisasjonene. Med hederlige unntak for tradisjonsrike Internasjonale Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF) og Stopp NATO.

 

Men ser vi på situasjonen i fredsbevegelsen i dag, kan vi ut ifra erfaringene vi har med å bygge opp igjen fredsbevegelsen her hos oss, hvor Stalsberg sjøl har vært aktiv også i hele perioden fra 2022 av, må erkjenne at både Natur og Ungdom og det nye tilskuddet fra miljøbevegelsen, Extinction Rebellion, har bidratt vel så mye som den tradisjonelle Fredsbevegelsen og politiske venstreorganisasjoner til nå.  Med hederlig unntak som nevnt ovenfor, har en veteran fra IKKF- miljøet, Ingeborg Breines, i år også kommet med et viktig bidrag, boka Fredskultur på Orkana Forlag, som også ville fortjent en anmeldelse i dette tidsskriftet!

 

Stalsbergs bok komplementeres fint av Ingeborg Breines’ nye bok, Fredskultur – utopi eller sikkerhetspolitisk alternativ. Innen noen måtte lage en mer fullstendig anmeldelse i neste nummer – da temaet fortsatt nok vil være like aktuelt, nøyer jeg meg med noen korte avsnitt hvor Breines’ mangslungne erfaringer og kunnskap framhever et par sentrale spørsmål som er framme i debattene nå.

 

1. Regionalt samarbeid

Demokratisering av FN pekes av mange på som en forutsetning for å komme ut av de mange konfliktene og krigene som råder. For å komme over fra den bipolare, snarere unipolare, verdensorden til en multipolar orden hvor seierherrene i WW2 ikke lengre skal diktere. Dette ville kreve en mer horisontal orden, med regionale organisasjoner som ikke er underlagt en stormakt. Breines bruker sine erfaringer på det europeiske planet, gjennom OSSE, Europarådet og EU-systemet. Nordisk samarbeid vurderes gjennom både Arktisk Råd og Barentsssamarbeidet. Hvordan står dette seg nå,etter at hele Norden er innlemma i NATO og amerikanske baser får en mer og mer framtredende rolle? Hvordan går det med UNESCOs fredskulturprogram og «Retten til fred»?

 

2. Fred som forutsetning for bærekraftig utvikling (s 349…)

I en tid hvor miljøkrisa roper etter å bli håndtert peker Breines på at FNs bærekraftmål har dårlige tider når krigene får førsteprioritet. Enda mer aktuelt nå når EU er i fullt firsprang inn som militær aktør med å bygge opp sin militær-industrielle redningsplan for å skape jobber og vekst igjen (se Klassekampen 26.mars av Eirik Grasaas Stavenes).

 

Avslutter med et håp om at disse to bøkene vil bidra til å stagge den krigseuforien som har rammet også vårt land de siste årene.

Stein Tønnesson: Kort introduksjon til Vietnamkrigen

Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2023, 228 s.

 

Vietnamkrigen? Det er da et halvt århundre siden den var slutt. Hvorfor bruke tid på den nå? Vi har da kriger nok å forholde oss til – Gaza, Ukraina …

Joda, det er lenge siden 1. mai 1975, den dagen vi kunne fylle gater og torg her hjemme med feiring av seier for vietnamesernes lange, blodige frigjøringskamp. Men det er viktige lærdommer å hente fra det som var USAs første tapte krig, og som Stein Tønnesson i den nye boka si beskriver som «den verste av alle kriger siden andre verdenskrig». Han har de beste forutsetninger som professor i historie,  tidligere direktør for Institutt for fredsforskning (Prio) og har skrevet et internasjonalt standardverk om Vietnam etter 1945. Han har valgt den presise tittelen En kort introduksjon til Vietnamkrigen, og gir oss ei 200 siders oversiktlig, innsiktsfull og pedagogisk vellykket innføring i dette temaet.

Boka er gitt ut av Cappelen Damm Akademisk, i en serie bøker som har særlig studenter og andre i utdanningssektoren som målgruppe. Men den er like godt egna lesestoff for alle som vil vite litt mer om denne krigen. Eller rettere sagt: om disse krigene. Først krigen mot kolonimakta Frankrike, fra 1945 til det franske nederlaget i 1954, da de franske styrkene led knusende tap i det lange slaget ved Dien Bien Phu. Så neste fase: krigen mot amerikansk imperialisme, fram til våren 1975. I Vietnam oppfattes dette som en sammenhengende kamp gjennom 30 år, der USA overtar Frankrikes rolle. Tønnesson viser at det også var tre andre kriger samtidig. Ikke bare en nasjonal frigjøringskamp, men også en borgerkrig, der den ene sida var leda av kommunister, den andre sida av antikommunister. Også nabolandene Laos og Kambodsja blei trukket inn. For det fjerde blei det en stormaktskrig, en slags stedfortrederkrig, en «proxy war» mellom øst og vest, med USA mot Kina og Sovjetunionen. Men i bunn og grunn var dette en nasjonal frigjøringskamp. I tillegg: det blei jo ikke fred fra 1975. Vietnam invaderte Kambodsja og i 1978 angrep Kina sin vietnamesiske nabo.  

I første del av boka skisserer Tønnesson geografiske og historiske fakta som trengs for å plassere i tid og sted den franske koloniseringen og motstandskampen i Indokina, det området som etter hvert blei de tre statene Laos, Kambodsja og Vietnam. Han konsentrerer seg om det langstrakte landet Vietnam (med omtrent samme areal og lengde som Norge), og gir et riss av de regionale og de religiøse motsetningene som får betydning for utviklinga av frigjøringskampen. Under andre verdenskrig kom så Japan inn som en ny maktfaktor i landet. Det franske kolonistyret mista for ei tid kontrollen, og da det oppsto hungersnød i deler av Vietnam i 1944–45, blei det opprør. Rishøsten hadde slått feil i nord, og amerikansk bombing av båter, veier og jernbane gjorde frakt av ris fra sør til nord umulig. En halv million døde av sult. I opprøret som brøt ut tok kommunistene ledelsen, de organiserte innbrudd i kornlagre og delte mat ut til befolkninga. Kommunistpartiet var blitt stifta i 1930, i Hongkong. Drivkraft var Ho Chi Minh, en erfaren revolusjonær med bakgrunn fra politisk arbeid i blant annet Frankrike, Sovjet og Kina. I 1941 sto han i spissen for å opprette den nasjonale frigjøringsfronten Viet Minh, som spredte seg raskt i store deler av Vietnam. Og da Japan kapitulerte i 1945 blei det organisert folkekomiteer som tok over makta lokalt. I Hanoi kom det på plass ei midlertidig regjering for hele landet, med Ho Chi Minh som president. Og foran 400 000 tilhørere proklamerte Ho 2. september opprettelsen av Den Demokratiske Republikken Vietnam. Viet Minh tok fatt på arbeidet med å få på plass en grunnlov, forberede valg, og bygge opp en hær. Men koloniveldet var ikke gravlagt. En britisk og fransk kontrarevolusjon blei satt i gang i sør, og Tønnesson redegjør i nødvendige detaljer hvordan kampen utfoldet seg videre, der han tar for seg de politiske, diplomatiske og militære prosessene fram mot fransk kollaps og vietnamesisk delvis og midlertidig seier. Vietnam blei etter hvert delt i to, med et franskstøttet regime i Saigon i sør, og den radikale, kommunistledete staten i nord. Ved forhandlinger og avtaler i Genève i 1954 blei denne delinga formalisert til å gå ved 17. breddegrad, omtrent midt i landet. Denne delinga skulle være midlertidig – den varte fram til 1975. Vi blir tydelig forklart hvordan USA kom inn som støttespiller for franskmennene allerede fra starten av 1950-tallet, med steg for steg voksende innblanding til de etter hvert overtok rollen som de facto kolonimakt. Argumentasjonen for denne innsatsen blei sammenfatta i den såkalte «Dominoteorien»: en seier for kommunistene i Vietnam ville i neste omgang føre til regimeskifte i land etter land i Asia – og spre seg videre også. I en slik tankegang var det alltid Sovjetunionen og Kina som sto bak. Tønnesson viser at det ikke var helt uten grunnlag i virkeligheta. Støtta fra Kina var ikke bare politisk. Store mengder med våpen blei sendt inn over grensa til nabolandet i sør, og tusenvis av vietnamesiske soldater fikk opplæring i Kina. Mange kinesiske soldater deltok også i veibygging og transport fram til frontene i krigen i Vietnam. Da Kina på 1970-tallet dempa støtten, trappa Sovjetunionen opp sin innsats.

USA hadde på det meste over en halv million soldater i Vietnam, I alt var det 2,6 millioner amerikanske soldater som deltok i krigen. 58 276 av dem mista livet. Navnene deres er rissa inn på en minnestein av svart marmor i Washington. Fra 1959 til 1975 blei om lag to millioner vietnamesere drept i denne krigen. Da var 365 000 allerede drept mellom 1945 og 1954. Tønnesson har derfor sine ord i behold når han altså kaller dette «den verste av alle kriger etter andre verdenskrig, målt i antall drepte». 

USA hadde totalt luftherredømme. Bombefly, kamphelikoptre, fly for raske troppetransporter – de var en konstant trussel mot vietnamesernes, kambodsjanernes og laotsernes liv og helse. Mellom 1965 og 1975 slapp USA og dets allierte mellom 7,5 og 8 millioner tonn bomber der, ifølge forfatteren var dette omtrent dobbelt så mye som all bombing i andre verdenskrig.  Men, skriver han, dette svekka ikke motstandsviljen. «Alt tyder på at bombingen i stedet styrket nordvietnamesernes vilje til å slåss». 

Krigen beskrives inngående i all sin umenneskelige brutalitet: Fra lufta tok USA i bruk andre, nye våpen: napalm, hvit fosfor, klasebomber og enorme mengder plantegift. Mennesker blei forbrent til døde. Åkre og skoger blei spraya med gift for å gjøre store områder ubeboelige. USA gikk heller ikke av veien for å bruke sult som våpen. Og i stort omfang blei landsbyer svidd av og innbyggerne fordrevet – og ikke sjeldent massakrert – for å hindre at geriljaen i den sørvietnamesiske frigjøringsfronten FNL kunne «skjule seg blant sivilbefolkninga». I en stadig mer grusom krig tok USA også i bruk operasjon Phoenix, et program for å arrestere, forhøre eller drepe mistenkte kommunister. «Tortur var vanlig», skriver Tønnesson. Men ikke noe av dette brakte USA og landets allierte nærmere seier. 

Men alt gikk heller ikke etter planen for FNL i kampene i sør, Frigjøringsfronten sto sterkere på landsbygda enn i de større byene, men i 1968 satset likevel ledelsen på en massiv offensiv mot blant annet Saigon og Hue. Tanken var at dette skulle vise styrke og utløse opprør i byene også. Tet-offensiven, som den blei kalt fordi den starta ved tida for vietnamesisk nyttår, Tet, kom som et sjokk og førte til politiske rystelser både i Vietnam og i verden for øvrig. Men opprøret i byer som Saigon uteblei, og FNL og nordvietnamesiske styrker led store tap. FNL skal ha mista 45 000 soldater, men tross tapene viste frigjøringsstyrkene at de tross alt hadde mulighet for en endelig seier. Politisk var offensiven derfor en suksess, og var med på å drive fram forhandlinger i Paris mellom 1968 og 1973. Til å begynne med var forhandlingene hemmelige, men i januar 1973 blei det undertegna en avtale. USA hadde gradvis trukket troppene sine ut, men krigen fortsatte. Den sørvietnamesiske hæren var rustet opp med store mengder nye våpen, og 7000 amerikanske rådgivere var fortsatt i full aktivitet. Men da Nord-Vietnam og FNL våren 1975 satte inn en ny stor offensiv, brøt Saigonregimets hær sammen. 30. april rullet stridsvogner fra Nord inn i Saigon, og regjeringa i sør kapitulerte. Vietnamkrigen var over, og 1. mai 1975 blei markert som en seier over store deler av verden. 

Tønnesson vier også nødvendig oppmerksomhet til det politiske spillet i USA,  der han går nærmere inn på hva presidentene John F. Kennedy, Lyndon B.Johnson, Richard Nixon, Gerald Ford og deres nære rådgivere – ikke minst Henry Kissinger – sto for. Her kan vi følge historien fra Kennedys litt famlende start og Johnsons voldsomme opptrapping til Nixons og Fords prosjekt med å trekke seg ut ved å «vietnamisere» krigen, det vil si å overlate mer av den den direkte krigføringa til sørvietnamesere sjøl. Hvordan den voksende krigsmotstanden hjemme i USA påvirka de politiske beslutningene til disse politiske toppene, blir også vurdert. 

Forfatteren har tydelig sans for nyanser, og viser oss også noen glimt av de politiske motsetningene som tross alt fantes i den relativt stabile og enhetlige ledelsen i Hanoi. President Ho Chi Minh, statsminister Pham Van Dong, forsvarsminister Vo Nguyen Giap og partiideolog Truong Chinh sto for ei mer varsom linje, ville satse mer på muligheten for en fredelig gjenforening av Vietnam, og ville unngå unødige konfrontasjoner med USA. Le Duan, som etter hvert blei partileder, sto for en mer pågående, militær politikk. Men Tønnesson advarer likevel mot å legge for stor vekt på disse motsetningene: «Hovedlinjen i partiets politikk forble å prioritere den politiske kampen i sør og legge til rette for en fredelig gjenforening, men praktiske tiltak ble gjort for å styrke det væpnede opprøret». Fram til sin død i 1969 var Ho Chi Minh en samlende skikkelse, aktet og avholdt, selv om han i sine siste leveår var blitt mindre sentral i utforminga av politikken. 

Stein Tønnessons nye bok forteller, kort og godt, om den lange frigjøringskampen, og om Frankrikes – og deretter USAs – historiske nederlag. Med sine perspektiver på frigjøring, makt, krig og geopolitikk er dette anbefalt lesning også i våre Gaza- og Ukraina-tider. 

 

Dette er en fortelling om 80-tallet da kvinnene reiste seg som eget subjekt i fagbevegelsen. Nær en halv million kvinner, hovedsakelig gifte og ofte med barn, gikk ut i arbeidslivet, der lønn og arbeidstid var ordnet med sikte på menn og ikke på livet kvinner levde. Dette førte til aksjoner og initiativer for å organisere kvinners krav. En av disse aksjonene var Kvinnenes tariffaksjon (1986-1989). Siden jeg var aktiv der, vil jeg dele noen erfaringer som kanskje kan være nyttige i dagens nye bølge av kvinneaksjoner.

---

Av Siri Jensen, felles faglig leder under sammenslåingen av AKP og RV til Rødt. Leder i AKP fra 1988-1992. Koordinator i Kvinner på tvers fra 1993 til 2015 som representant for Kvinnefronten.

Dette er en fortelling om 80-tallet da kvinnene reiste seg som eget subjekt i fagbevegelsen. Nær en halv million kvinner, hovedsakelig gifte og ofte med barn, gikk ut i arbeidslivet, der lønn og arbeidstid var ordnet med sikte på menn og ikke på livet kvinner levde. Dette førte til aksjoner og initiativer for å organisere kvinners krav. En av disse aksjonene var Kvinnenes tariffaksjon (1986-1989). Siden jeg var aktiv der, vil jeg dele noen erfaringer som kanskje kan være nyttige i dagens nye bølge av kvinneaksjoner.

Kvinnenes tariffaksjon

På 1980-tallet slo kvinnekampen for alvor inn i fagbevegelsen. Tariffoppgjøret i 1986 ble legendarisk. Kampen sto om generelle tillegg, forsvar av lavtlønnsgaranti og en halv time kortere arbeidstid. Arbeidsgiverne valgte å gå til storlockout, men gikk på et avgjørende tap. Kravene var sentrale for kvinner, og økende oppslutning om kvinnekravene om 6 timers arbeidsdag og høyere lønn hadde stor betydning for fagbevegelsens styrke i oppgjøret. Dette kom imidlertid lite fram i offentligheten; det var først og fremst fagbevegelsens menn som snakket. Som reaksjon på usynliggjøringen tok enkeltpersoner initiativ til underskriftsaksjonen Kvinnenes tariffaksjon. Aksjonen samlet nær 200 underskrifter bak en oppfordring til kvinner om å støtte tariffkravene, fra kvinner både i offentlig og privat sektor, ulike hovedorganisasjoner og kvinneorganisasjoner. Slik satte de ord på de felles kvinneinteressene og synliggjorde tariffoppgjøret som både kvinnekamp og klassekamp. Seinere lanserte aksjonen begrepet kvinnelønn som kom til å spille en samlende rolle i den videre kampen.

Bakgrunn – store samfunnsmessige forandringer

Den dramatisk økte yrkesaktiviteten særlig blant gifte kvinner fra 1960 til midt på 1980-tallet endret kvinners – og menns – dagligliv og kvinners syn på seg sjøl og rollen deres i samfunnet. Kvinneforskere har kalt dette den norske kvinnerevolusjonen. Mange flere ble økonomisk sjølstendige og kvinner fikk mer makt både i samfunnet og i egne liv. De fikk felles erfaringer med et arbeidsliv som var organisert for menn, og de reiste felles krav og kamp.

Kvinners krav

Oppropet til Kvinnenes tariffaksjon støttet tariffkravene og viste at disse var særlig viktig for kvinnene. Både teksten og hvem som skrev under, bygde bro mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen. Et felles opprop ved tariffoppgjøret fra tillitsvalgte og aktivister både i kvinnebevegelsen og fagbevegelsen var svært uvanlig. De to bevegelsene representerte ulike måter å tenke og jobbe på. Kvinnebevegelsen la vekt på økonomisk sjølstendighet, men jobbet lite med tariffoppgjør. I fagbevegelsen rådde kjønnsnøytralitet, man snakket om lavtlønte, men ikke om kvinner.

I 1987 vedtok LO-ledelsen å avstå fra generelle lønnstillegg på grunn av den alminnelige økonomiske situasjonen, på tross av en prisstigning på 8 %. I stedet skulle det bare være lokale forhandlinger. Men kvinnene var helt avhengig av de generelle tilleggene, siden de i liten grad jobbet på områder med lokale forhandlinger. Dette ville ramme kvinner og menn ulikt. Kvinnefronten meldte på dette grunnlaget LO til likestillingsombudet. LO avviste klagen, og selv om ombudet ikke så brudd på likestillingsloven, fikk Kvinnefronten medhold i at 0-oppgjøret kunne kritiseres fra et likestillingsperspektiv.

Det var stort behov for videreføring av Kvinnenes tariffaksjon. Kvinnefrontens utvalg for kvinner og arbeid samlet i 1987 en arbeidsgruppe med kvinner fra fagforeninger fra offentlig og privat sektor, fra Kvinnefronten, og også kvinner som ikke følte seg hjemme verken i fagbevegelsens eller kvinnebevegelsens språk. Initiativtakerne var opptatt av at en brei sammensetning var nødvendig for å reise kvinners krav på en måte, og i et språk, som alle kunne kjenne seg igjen i, og som ga dem mulighet for å delta i, kampen.

Kvinnelønnsbegrepet – en forståelse og en strategi

Kvinnenes tariffaksjon krevde en lønn å leve av og som gjør det mulig å forsørge unger. Enda viktigere var det at den lanserte begrepet kvinnelønn. Aksjonen dokumenterte at kvinner lønnes lavere fordi de er kvinner, de tjener ikke bare lavere enn menn, men også likere: det er mindre forskjell mellom kvinner innbyrdes enn mellom menn.

«Vi vil derfor påstå at kjønn teller mest. Kvinner lønnes som kvinner, menn lønnes som bakere, sjåfører, heismontører eller saksbehandlere» (fra aksjonens grunnlag).

Begrepet kvinnelønn bygger på en forståelse av at kvinner fortsatt i stor grad lønnes som kvinner, ikke utfra yrke/kompetanse. Menn har fortsatt forsørgertillegg og kvinners kompetanse blir systematisk nedvurdert. Begrepet la grunnlag for en strategi for felles kamp og gjensidig støtte, på tvers av fagforbund, sektor og utdanningsbakgrunn. Kravene kunne være ulike, men kvinnelønna var felles. Dette var en strategi som ble viktig for den kvinnefaglige kampen i mange år framover.

Kvinnenes tariffaksjon var en del av, og virket inn på, en brei samfunnsmessig bevegelse. Våren 1988 samarbeidet Oslo-kretsene av 12 fagforbund i offentlig sektor. De samarbeidet på tvers av hovedsammenslutningene LO, AF og YS om å kjempe for høyere kvinnelønn. Kvinnenes tariffaksjon sluttet seg til initiativet. Sidsel Bauck, første kvinnelige leder i det kvinnedominerte forbundet Handel og kontor, lanserte på landsmøtet i 1988 kravet «en lønn å leve av og en arbeidsdag å leve med». Denne parolen ble sentral i den videre kvinnekampen i fagbevegelsen.

Forståelsen av kvinnelønna som et felles problem på tvers av ulike krav ble videreført med opprettelsen av Kvinner på tvers (KPT) i 1993. Et slikt samarbeid på tvers var kontroversielt i LO i 1993, der det fortsatt var forbud både mot egen kvinneorganisering og mot fraksjonering. I 1995 fikk KPT imidlertid positiv omtale fra LOs nestleder Ester Kostøl på Tronheimskonferanse 1995.

Parallelt med KTA og KPT bidro presset fra kvinnene også til at Nordisk ministerråd i årene 1990-1994 gjennomførte et stort informasjons- og kunnskapsprosjekt om likelønn mellom kvinner og menn i Norden. Og før tariffoppgjøret i 1994 kom det første i en rekke faglige fellesutspill fra forbundsnivå. Forbundslederne i Fellesorganisasjonen, Hjelpepleierforbundet, Sykepleierforbundet og Norsk Lærerlag, som til sammen representerte både fagarbeidere og høgskoleyrker, i og utenfor LO, krevde 25 000 i tillegg i året til kvinnedominerte yrker ved tariffoppgjøret. Dette tilsvarte forskjellen mellom kvinne- og mannsdominerte yrker med lik utdanning. Seinere kom kravet om kvinnepott, dvs. egne penger fra regjering/storting til å heve kvinners lønn, fordelt gjennom forhandlinger mellom partene.

Måter å jobbe på

Kvinnenes tariffaksjon var opptatt av at kvinner i ulike bransjer/sektorer ikke hadde et felles språk for å snakke om lønna si. Ulike lønnssystemer (bl.a. ukelønn, månedslønn, årslønn og heltid/deltid) sammen med de tekniske tariffbegrepene gjorde at de ikke forsto verken hva andre faktisk tjente eller kravene deres. Kvinnenes tariffaksjon arrangerte derfor åpne debattmøter der de dokumenterte lønnsforskjellene, og der kvinner i ulike yrker og sektorer fortalte konkret om sin egen situasjon og utfordringene i sin bransje. På disse møtene ble det også snakket høyt om konsekvensene den lave lønna har for kvinners liv. Bl.a. på grunnlag av slike møter sendte Kvinnenes tariffaksjon ut forslag til felles kvinnelønnskrav til tariffoppgjøret i 1988, som flere klubber og foreninger dro nytte av. Det ble samlet underskrifter for kravene i hele landet. Initiativet traff en bevegelse i tida.

I april 1989 holdt Kvinnenes tariffaksjon en konferanse om kvinnelønna i Sagene samfunnshus i Oslo, med et panel med kvinner i ulike yrker, likestillingsombud Ingse Stabel og siviløkonom Torstein Dahle. Sistnevnte dokumenterte at Norge har råd til forbedringer for kvinnene og at det er profittjakta som står i veien. Konferansen hadde gruppediskusjoner om hva en skulle gjøre framover. Et sentralt punkt var å videreutvikle nettverket på tvers av forbund og hovedorganisasjoner og satse på skolering i lønns- og tariffspørsmål. De ville også styrke samarbeidet mellom kvinner i privat og offentlig sektor og den gjensidige støtten, slik at taktikken med å splitte de ulike kvinne- og lavtlønnsgruppene ikke skulle lykkes.

Kvinnenes tariffaksjon ebbet ut, men både forståelsen av kvinnelønna, nettverksbygging mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen og gjensidig støtte i konflikter ble videreført med danningen av Kvinner på tvers (KPT) i 1993. I 1995 laget KPT i en kvinnelønnsplattform. Denne satte sitt preg på kvinnelønnskampen på hele 1990-tallet og litt inn på 2000-tallet. Streiker bl.a. i Hotell og restaurant, blant hjelpepleierne og andre grupper i offentlig sektor hadde stor støtte og ga resultater. Men arbeidsgiverne lå ikke på latsida.

Motoffensiver fra arbeidsgiverne og staten

Ulik lønn etter kjønn var opplagt urimelig, og kravene hadde stor støtte. Det ble derfor viktig for makta å fremme andre forklaringer. Særlig populær var, og er fortsatt, forklaringen om at kvinner velger å jobbe i feil bransjer/jobber og satser for lite på karriere, og at det derfor er kvinnenes egen skyld.

Kvinnekampen for høyere lønn og likelønn ble møtt med et nytt lønnssystem i kommunene i 1996, videreført i 2002. Arbeidsgiverne lovet mer penger dersom forhandlerne gikk med på lokale forhandlinger (uten streikerett) og mer individuell lønn. Systemet satte både enkeltkvinner og ulike kvinnegrupper opp mot hverandre, og bidro til splittelse. Forståelsen av at kvinnelønnsproblemet er felles, men tar ulike former, ble svekket.

Allerede i 1992 ble moderasjon slått fast som rettesnor for lønnspolitikken, både fra regjeringen, arbeidsgiverne og LOs ledelse. Rammene for oppgjørene ble strammere og det ble vanskeligere å få gjennom kvinnekrav. Norge skulle ned på lønnsnivået til land vi konkurrerte med, og det var særlig kvinnene i offentlig sektor og lavtlønte kvinner generelt som tjente for mye i forhold til kvinner i andre land. Det må derfor sees som et viktig resultat av kvinnelønnskampen at forskjellen mellom menn og kvinners lønn ikke er blitt større.

Kampen og streikeviljen for kvinnelønnskrav har vært en viktig del av en felles kamp i fagbevegelsen mot de stramme rammene og for at grupper som er blitt hengende etter i utviklingen kan få høyere tillegg.

Forsker Geir Høgsnes oppsummerte betydningen av kampen mot moderasjonslinja i 2002 slik: «Det gir mer rom for de kvinnedominerte yrkene i offentlig sektor når moderasjonslinja tenderer mot å sprekke, slik tilfellet var i 1996 eller at den direkte sprenges som både 1998 og 2000.»

Slik har kvinnelønnskampen vært og er en styrke for hele arbeiderklassens kamp, slik bevegelsen for 6-timersdagen spilte en viktig rolle for gjennomslaget for en halvtimes kortere dag ved tariffoppgjøret i 1986.

Kvinnene i arbeiderklassen som kraft

Kvinnens tariffaksjon var del av en bevegelse som sprang ut av den store økningen i kvinnenes yrkesaktivitet. Kvinnene kom i en kraftig skvis mellom jobben og arbeidet hjemme, og vanlig kvinnelønn var ikke nok til å leve av, langt mindre forsørge barn. Dette presset fram radikale krav og gjorde kvinnene til en kraft for forandring. Det ble tydelig at flere kvinner i lønnet arbeid styrket arbeiderklassen. Kvinnene ga fagbevegelsen økt felles styrke, samtidig som de sto i en egen situasjon og måtte føre kamp for at deres krav skulle bli en del av den felles kampen. I tillegg til kortere arbeidstid og høyere lønn ble krav om lengre svangerskapspermisjon, barnehager, bedre omsorg for eldre og andre offentlige tjenester ført inn i fagbevegelsen.

Nåtida – en ny bølge av protester

Strømpriskrisa sammen med store prishopp på dagligvarer fører til økt fattigdom. Fagbevegelsen protesterer og streiker for politisk kontroll over strømmen. Presset for høyere høyere satser på trygdeytelser øker, arbeidslinja, som straffer de som ikke kan jobbe, møter stadig større motstand. AAP-aksjonen slåss mot NAVs uverdige behandling av de som regnes som for syke til å jobbe og for friske til å få uføretrygd. Fattige, særlig kvinner, står fram med sine historier, og erstatter skam med sinne. Privatisering av offentlige kvinnedominerte tjenester går løs på lønns og arbeidsforhold og ansatte i private barnehager streiker for bedre pensjon. Kvinner organiserer seg og krever – og streiker – for tariffavtaler og regulerte forhold, bl.a. på kaffebarer.

For få folk (les kvinner) i eldreomsorg og sykehus presser de ansatte til det ytterste, og mange slutter i protest fordi de ikke orker å løpe så fort uten å få gitt pasienter og beboere den omsorgen de trenger. Det snakkes om mangel på folk, men i januar 2023 var bare 16% av utlyste stillinger for helsefagarbeidere på heltid. Bunadsgeriljaen har utløst opprør mot en fødsels- og barselomsorg som truer kvinner og barns helse. Det blir tydelig for stadig flere at vi verken vil eller kan ha et samfunn som ikke har råd til menneskene som bor der.

Protestene kan forstås som ulike uttrykk for opprør fra kvinnene mot skvisen samfunnet setter dem i. Samtidig med at presset i arbeidslivet øker, stiller skolen stadig større krav til foreldre, og omsorgsoppgaver både for barn med funksjonsnedsettelser og eldre blir skjøvet tilbake til pårørende, ofte kvinnene. Ting har endret seg, mange menn kjenner på den samme skvisen, men organiseringen av samfunnet og arbeidslivet legger fortsatt det største ansvaret på kvinnene. Fortsatt er kvinnene mest avhengige av velferdsstaten.

Kampene er ikke bare enkeltprotester, de handler om motstand mot kapitalmakt, EØS-avtale, helseforetaksmodell, New Public management og angrep på velferdsstaten. Når de rikeste samtidig tar med milliardene sine til Sveits, og mobiliserer mot økt formueskatt og for private tjenester, blir klasseinnholdet i det som skjer enda mer tydelig.

Samtidig foregår det skarpe kamper om kvinners rett til å bli behandlet som fullverdige mennesker. Abortkampen, kampen mot menns vold mot kvinner, seksuell trakassering og for sexkjøpsloven, er internasjonale kamper om kvinners stilling og rett til et verdig liv.

Kvinnene er (minst) halvparten av arbeiderklassen

Presset er i dag stort på hele arbeiderklassen, og protestene øker. Industriarbeiderne går i spissen i strømkampen, både mot økte utgifter til husholdningene og til forsvar mot nedlegging av bedriftene. Samtidig gir kvinnenes situasjon dem en særlig grunn til å slåss om arbeidstid, lønn og velferdsstat. Situasjonen krever at de ulike delene av arbeiderklassen utnytter sine styrker og muligheter og samtidig både ser, anerkjenner og støtter de ulike kampene og aksjonene som foregår, slik at de kan bygge opp under hverandre.

Kvinnebevissthet kan styrke kampkrafta

Erfaringene fra Kvinnenes tariffaksjon var at kvinnebevissthet, bevisstheten om at vi utnyttes og undertrykkes i samfunnet fordi vi er kvinner, styrker kampkrafta. At en så begrenset organisering kunne få betydning skyldtes at det foregikk store samfunnsmessige endringer i kvinnenes situasjon. I dag trues både det organiserte arbeidslivet og velferdsstaten av en dramatisk råere kapitalisme og fører til bevegelse og opprør. Situasjonen gjør at kvinnebevissthet igjen kan få økt betydning for kampen.

 

Kvinnebevisstheten er i dag svekket, bl.a. fordi ideen om at vi er så likestilte i dette samfunnet har så stort gjennomslag og kvinnesak ikke står høyt på dagsorden. Det snakkes f.eks. om barnefattigdom, men lite om kvinnefattigdom eller at mange av barna bor i familier med kvinner som eneforsørgere.

For å styrke kvinnebevisstheten og utløse kampkraft, trengs store og små initiativer og aksjoner nedenfra. Jeg vil trekke fram noen erfaringer som kanskje kan være nyttige i dagens situasjon.

Vise fram fakta

Kvinnenes tariffaksjon dokumenterte at kvinner tjener både lavere og likere enn menn fordi de er kvinner. Dette gjelder både på den enkelte arbeidsplass og i den enkelte bransje, også der folk ikke tror det er slik. Den lave kvinnelønna skyldes ikke helt spesielle forhold akkurat hos deg, men setter seg gjennom overalt. For å bryte gjennom likestillingsoppfatningen i dag trengs tilsvarende fakta på ulike samfunnsområder, slik at flere ser at kvinneundertrykkingen er innebygd i arbeidsliv og samfunn. F.eks. til fattigdomsdiskusjonen: Nesten to tredjedeler av de som mottar mathjelp er kvinner, over halvparten bor sammen med barn. Og kvinner har 170 000 kroner mindre inntekt i året enn menn.

Snakke om konsekvensene av kvinners lave lønn og inntekt

Kvinnenes tariffaksjon var opptatt av de store konsekvensene kvinnelønna har for den enkelte kvinne, for kvinners stilling i samfunnet og for samfunnet som helhet. Penger setter rammer for hva slags liv kvinner – og barn av eneforsørgere som er kvinner – kan leve på alle områder, fra hus, mat og klær til kultur og ferier. Penger er makt, både i samfunnet, på arbeidsplassen og i parforhold. Kvinner er fortsatt i stor grad økonomisk avhengige av å ha en partner. Dette kamufleres i ekteskap og samboerskap og kan være vanskelig å snakke om, men blir tydelig ved skilsmisse/samlivsbrudd. Lav lønn er også skambelagt så lenge det forstås som et individuelt resultat av dårlige valg.

Mindre makt i samfunn og arbeidsliv betyr at kvinners kunnskap og erfaringer blir lavere prioritert på alle områder, f.eks. helse. Ved at kvinner snakker mer sammen om konsekvensene, slik vi ser nå, utvikles det både kunnskap og kvinnebevissthet, og skam kan snus til sinne og organisering. Dette er en utfordring til fagforeninger og kvinneaktivister, både sentralt og lokalt og til Kvinner på tvers.

Møteplasser og gjensidig støtte

På møtene Kvinnenes tariffaksjon arrangerte erfarte deltakerne at kvinner med ulike jobber og livssituasjoner må bli kjent med hverandre og dele erfaringer, på tvers av kvinnebevegelse og fagbevegelse. Slik lærte de mer om kvinnelønna og skapte grunnlag for både felles kamp og gjensidig støtte. Aksjonen støttet også aktivt aktuelle streiker og ble også invitert på støttemøter der de framhevet kvinneperspektivet i streikene.

Vanlige kvinners liv er preget av både kvinneundertrykking og klasseundertrykking, men ikke som to atskilte fenomener. De er både arbeidere med kvinnebetingelser og kvinner med arbeiderbetingelser. De trenger fora som har plass til begge deler, de trenger både kvinnebevissthet og klassebevissthet. Kvinner på tvers er et forum der kvinner er de vanlige og deres interesser legger premisser, samtidig som det er plass til både forskjeller mellom kvinner og ulike syn.

I dag trengs både Kvinner på tvers og andre møteplasser på tvers av kampene som føres enda mer – for å utvikle mer kjennskap og organisert støtte til hverandre, og for å utvikle analysen/forståelsen av samfunnet. Det er mulig å invitere og oppsøke hverandre og skape nettverk lokalt. Den store bevegelsen for 6-timersdagen på 80-tallet var bygd opp av små lokale møter laget av kvinneaktivister og/eller faglige aktivister. Jonas Bals skriver i Streik om betydningen av det organiserte streikestøttearbeidet på 80-tallet. Aktiv kamp møter i dag stor motstand, kvinner i sykehus og omsorgstjenester har knapt streikerett. Desto viktigere er det å organisere breiest mulig støtte.

Avslutning

Rødt er et parti der medlemmene er aktive i ulike folkelige bevegelser og kan være med å utvikle politikk som forener dem mot makta. Fjermeros og Hansen i faglig utvalg i Rødt argumenterer i Klassekampen 23.10.22 for at Rødt skal bygge opp «en organisasjon med faglig-politisk kraft, basert på en tydelig kvinneprofil, en systemkritisk klimapolitikk og en mer solid antikapitalistisk plattform». Dette er et godt utgangspunkt for å sette kvinnenes sentrale kampsaker på dagsorden i utbyggingen av det faglige arbeidet.

 

Mer å lese

Tekster av Siri Jensen i Rødt/Gnist:

Rødt nr 3. 2009: «To spisser i arbeiderklassens kamp»

Gnist 1/2014: «Snakk fram kvinners erfaringer»

Gnist 04/2022: «Kvinner på tvers 25 år. Kvinneundertrykking og

klasseundertrykking i uskjønn forening.» (Opprinnelig i Gnist 04/18)

Se også Siris kommode www.sirijensen.no

Annen aktuell litteratur

Caroline Criado-Perez 2022. Usynlige kvinner: hvordan mangel på data skaper

en verden for menn. Press.

Kjersti Ericsson 1991. Den flerstemmige revolusjonen. Oktober.

Jonas Bals 2022. Streik! En historie om streik, samhold og solidaritet. Res

Publica.

Tittel: A Spectre, Haunting: On the Communist Manifesto
Forfatter: China Miéville
Forlag: Head of Zeus
Utgivelsesår: 2022

---

Av Ståle Holgersen. Universitetslektor i samfunnsgeografi ved Örebro Universitet. Han er forfatter av bøkene Staden och kapitalet: Malmö i krisernas tid (2017) og Krisernas tid: Ekologi och ekonomi under kapitalismen (2022). Med Zetkin-kollektivet og Andreas Malm står han også bak boka White Skin, Black Fuel: On the Danger of Fossil Fascism (2021).

Folk samler på mye rart, og jeg samler på Det kommunistiske partis manifest. Dette har gitt intellektuell beundring fra bokhandlere i Krakow og London, jeg ble fattig på Reykjavík, kjeppjaga ut av en butikk i Tsjekkia, og kompis med en gammal stalinistisk kjerring i en mellomstor albansk fjellby. Kjedelig hobby er det ikke. «Alle» som jobber på en bokhandel vet hvilken bok jeg spør etter, og nesten like mange har veldig sterke meninger om pamfletten Marx og Engels publiserte i 1848.

Nå har China Miévilles skrevet en bok om boken. Oppgaven med å skrive A Spectre, Haunting: On the Communist Manifesto må ha vært både enkel og vanskelig. På ene siden er det så mye krydder, fantastiske sitater og kontroversielle statements – all historie er klassekamp, her finnes spøkelser men ingen fedreland, arbeidere med bare lenker, avskaffelse av familien!, og så videre og videre – at dette vanskelig kan bli kjedelig. På andre siden er Manifestet et hav av kompleksitet. Her finnes motsetninger og spenninger, det er konkrete politiske reformforslag og djupe analyser, fordømmelse av og fascinasjon over fienden, store håp om revolusjon og en fantastisk poesi – ofte på èn og samme side. Grensene mellom påstander, spådommer og formaninger kan være syltynne når Marx og Engels hamrer løs på verdenen de elsker å hate.

Jeg synes Miéville – engelsk fantasyforfatter, sosialistisk aktivist og intellektuell som brøt med Socialist Workers Party etter den store voldtektsskandalen i 2013, grunnlegger og redaktør for tidsskriftet Salvage, og ikke minst forfatter av den fantastiske boken Oktober om 1917 – leser Marx og Engels akkurat slik de bør leses: respektfullt og ydmykt, men historisk situert, udogmatisk og alltid kritisk.

Det er en fornøyelse å lese Manifestet med Miéville. Han guider oss ikke bare gjennom selve teksten, men diskuterer også bokens form og dens historiske kontekst, løfter kritikk som har kommet av boka, og drøfter den til slutt i dagens lys.

En skikkelig  perle er diskusjonen om Manifestets form: altså, Manifestet som manifest. Det er ikke et (positivistisk) sett med læresetninger som kan testes her og nå. En klassisk påstand fra Manifestet er for eksempel at borgerskapet produserer «sin egen banemann» [gravediggers], altså at kapitalismen skaper sin egen undergang. Men nei, sier kritikeren, slik ble det ikke. (Og legger gjerne til: «ser man det – arbeiderklassen hadde visst mer å miste enn bare sine lenker, hø hø».) Likevel var det rett av Marx og Engels å proklamere kapitalismens fall. Ikke helt forskjellig fra en offiser som forbereder en strid. Hun kan først forklare for troppene sine hvordan landskapet ser ut. Dette kan være (relativ) sikker kunnskap. Men i det styrkene springer/rir/kjører ut på slagmarken roper offiseren overbevisende: «Vi kommer til å vinne!». Dette vet hun selvsagt ikke. Men hun sier det allikevel. Det kan vise seg at det blir sant, men det viktige er at sjansen for at det skal bli sant øker om hun sier det. Langs dette sporet kan vi lese Manifestet som en call for action. Den sosialistiske revolusjonen er en hypotese vi må gjøre sann, og så lenge kapitalismen eksisterer er dette selvsagt mulig.

Med Miéville som guide får vi en god historisk kontekst, og det tas ingen snarveier unna kompleksitet eller problematiske aspekter. Manifestet kan både leses som at den sosialistiske revolusjonen er en historisk nødvendighet («gravediggers»), men vi leser også at klassekampen kan føre til de «kjempende klassers felles undergang». Vi leser at «siviliserte nasjoner» skal dra de «barbariske» med inn i framtiden, men også at «den såkalte» sivilisasjonen selv er barbarisk og voldelig. Manifestet er kanskje mer enn noe en kritikk av borgerskapet, men samtidig inneholder det en virkelig djup fascinasjon for – skal vi si hyllest av? – den samme klassen (som har «accomplished wonders»). Dette var problematisk allerede da teksten ble skrevet, for dager og uker etter publiseringen, under 1848-opprørene, ble det «radikale» borgerskapet mer og mer reaksjonært. I dag er den største gaven dette «progressive» borgerskapet har gitt oss en ny geologisk epoke vi ikke vil ha.

Noen utviklingstendenser blir tydelige når vi leser Manifestet mot Marx’ senere verk. For eksempel viser Kevin Anderson i Marx at the Margins: On Nationalism, Ethnicity, and Non-Western Societies på mesterlig vis hvordan Marx med årene blir stadig mindre historisk determinist og eurosentrist, hvordan han vektlegger rasisme mer, og i større grad åpner for at sosialisme kan etableres også utenfor kapitalismens kjerneområder (og da spesielt i Russland). Ikke minst forsvinner mye av Manifestets insistering på at sosialismen med nødvendighet oppstår av kapitalismen. Og vi kan se en liknende tendens med kriseteorien. Med de politiske og industrielle revolusjonene på 1700- og tidlig 1800-tall, som i stor grad preger Manifestet, ses «kriser» ofte som en revolusjonerende kraft. Det er først senere på 1800-tallet at Marx ser krisene tydeligere for hva de faktisk er: hendelser som også holder liv i kapitalismen.

Det er alltid en fryd å lese Manifestet, og det blir ikke mindre gøy med Miévilles glimt i øyet.

Det deklareres på første siden i Manifestet at kommunister med dette åpent legger fram sitt syn og sine mål «for hele verden». Men pamfletten ble trykt i færre eksemplarer (ca. 1000) enn Gnist har abonnenter i dag, av en «small group of squabbling émigrés», og skulle fram til 1870-tallet forbli et ganske ubetydelig skrift. Hadde Miéville skrevet på norsk, hadde det vært spennende å si hvilken morsomhet han hadde formulert for å putte «fest» inn i manifestet.

For at anmeldelsen av boken om boken ikke bare skal være en hyllest, skal jeg påpeke deler som muligens kunne vært bedre. I diskusjonene om Manifestets relevans i dag inkluderes ganske mange diskusjoner om verden vi lever i. Personlig synes jeg Miéville nesten alltid havner rett, men siden diskusjonene nødvendigvis blir korte, kan de nesten bli overfladiske. Vil man diskutere rasismen og patrikarkatet i dag, så spørs det om Manifestet – og en bok om Manifestet – egentlig er det beste utgangspunktet. Når dette er sagt: diskusjonen om klassehat fortjener virkelig sin plass. Der Marx og Engels balanserer mellom beundring og fordømming av borgerskapet, mener Miéville at borgerskapet ikke finnes «progressivt». I klimakrisens tid må all beundring bort. For menneskehetens skyld må vi hate hardere enn det Marx og Engels gjør i Manifestet.

Siden A Spectre, Haunting inneholder hele Manifestet som vedlegg, går boka rett inn i min lille manifestsamling. Estetisk er Manifestet min favorittbok i det marxistiske biblioteket; maken til litterært mesterverk. Politisk sett burde jeg kanskje snarere samlet på Kapitalen. Men det hadde blitt så jævla mye å bære på.

Tittel: Konrad Nordahl. Fagbevegelsens mektige leder
Forfatter: Inger Bjørnhaug
Forlag: Res Publica
Utgivelsesår: 2022

Tittel: Berge Furre. Eit liv i rørsle.
Forfatter: Arnhild Skre
Forlag: Samlaget
Utgivelsesår: 2022

---

Av Jørn Magdahl, pensjonert lektor, historiker og aktiv i Rødt.

Fjorårets biografier av Inger Bjørnhaug om Konrad Nordahl (1897-1975), og Arnhild Skre om Berge Furre (1937-2016), er begge tradisjonelle i sjangeren. De er kronologisk oppbygd, og nærmest heldekkende i sin framstilling av hovedpersonenes liv – samtidig som disse settes inn i sin historiske kontekst. Begge biografiene er svært solide, og resultat av et enormt arbeid. Det merkes tydelig at Skre er en fremragende kulturjournalist, og Bjørnhaug ditto historiker – med stor faglig grundighet. Det er en styrke hos begge at de tillater seg å drøfte noen valg og beveggrunner hovedpersonene, men de er forsiktige og spekulerer ikke.  Begge vier stor plass til «indre stridigheter» i arbeiderbevegelsen, slik en kan forventer av politiske biografier. At bøkene er blitt svært omfangsrike er forståelig, men de hadde neppe tapt seg på enda strammere redigering.

Konrad Nordahl

Konrad Nordahl var LOs mektige leder* fra han var 42 år gammel i 1939, og helt til 1965. Han hadde hele tida basen sin i fagbevegelsen, selv om han også hadde sentrale politiske verv. Nordahls dreiv faglig arbeid i Bergen, før han i 1931 ble formann i Norsk Jern- og Metall. I 1935 blei han nestformann i LO, og i 1939 fungerende leder, da Olav Hindahl gikk til oppgaven som arbeidsminister. Under krigen var Nordahl for det meste i eksil – først og fremst i LO-sekretariatet i London, som jobbet i tett tilknytning til det norske regjeringsapparatet, og formelt var overordnet det illegale sekretariatet (kjent som Faglig Utvalg) hjemme i Norge. Kommunikasjonen med hjemlandet gikk gjennom Lars Evensen og Martin Tranmæl ved sekretariatet i Stockholm.

Bjørnhaug er klar på at Nordahls fremste styrke lå i evnen til å bygge organisasjon. Men i eksilperioden gjorde han et stort arbeid med å utvikle en politikk som kom til å bli viktig organisering av økonomi og arbeidsliv etter krigen. Han sendte et 30 siders manus med overskriften «Det norske arbeidsliv etter gjenerobringen» fortrolig til en engere krets. Et videre samarbeid mellom de ulike faglige eksilmiljøene førte til «Framtidens Norge», best kjent som «blåboka», som var Arbeiderpartiets og Landsorganisasjonens felles plattform for etterkrigstida, og som også influerte på partienes fellesprogram i 1945.

Avtalen var at Hindahl skulle tilbake som formann i LO så snart han gikk ut av regjeringa, men tilbake i Norge i 1945 blei han utmanøvrert av Nordahl og støttespillerne. LO gjennomførte et representantskapsmøte i juni, der Nordahl blei valgt til formann før Hindahl var ferdig som statsråd, istedenfor å «følge boka», og vente til kongressen. Det viste at Nordahl hadde stor vilje til makt, men det hadde også skjedd ting under krigen som hadde gjort ham veldig bestemt på at han ikke ville ha Hindahl tilbake som sjef. I desember 1942 hadde regjeringa fått direktør i Arbeidsgiverforeningen (NAF), Finn Dahl, over til London for å diskutere overgangen fra krig til fred når den tid kom. Dahl og Nordahl arbeidet nå sammen i en tomannskomite (også kalt Dahl-Nordahl-komitéen). De hadde et felles mål i å la hovedorganisasjonene ha sentralisert kontroll over tariffavtaler og lønnsoppgjør. Slik unngikk de mer direkte statlig innblanding, men da Hindahl fremmet skarp kritikk av den maktkonsentrasjonen som han mente lå i innstillingen, blei Nordahl irritert.

Det var ikke bare den valgte LO-lederen som blei presset ut av posisjonen av andre enn dem som hadde valgt ham. Etter et intrikat spill måtte statsminister Nygaardsvold, som hadde styrt med basis i stortingsflertallet før krigen, gå av til fordel for Einar Gerhardsen. Nordahl støttet i praksis Gerhardsen i den prosessen.

I ettertida er det blitt undervurdert hvor stor makt Konrad Nordahl hadde. Ved løpende beslutninger i landets fremste politiske maktsenter øverst i Arbeiderpartiet blei mye avgjort ved at han og Gerhardsen var enige. Det var også maktkamper mellom dem, men det skyldtes alltid at partilederen og LO-lederen nettopp var i ulike posisjoner. Særlig viste dette seg i den økonomiske politikken hvor regjeringa gjorde grep «for helheten», som sto i motstrid til arbeiderklassens umiddelbare interesser. Nordahl var en utpreget privatmann på fritida, og han og Gerhardsen hadde ingen sosial omgang. Dagbøkene hans røper en dyp skepsis til det han mente var Gerhardsen-dynastiets store makt. Det var en skepsis som nok var prinsipiell, men som like mye bunnet i det han mente var en naivitet i sikkerhetspolitikken overfor Sovjet, og i omgang med sovjetrussere.

Fra revolusjonær til anti-kommunist

Fra han var ung hørte Nordahl til den revolusjonære delen av arbeiderbevegelsen i Bergen. Ved splittelsen i 1923 fulgte han NKP, som var overlegent største arbeiderparti der i byen. Han var et framtredende medlem, men gikk ut av NKP i 1927. To år etter gikk han inn i Arbeiderpartiet.

Da den første delen av selvbiografien hans kom ut i 1967 (Minner og meninger, Tiden forlag), hadde han lenge stått for en knallhard anti-kommunisme i fagbevegelsen. Jeg blei slått av hvor saklig, nøkternt og interessant han likevel beskriver den perioden i livet sitt da han var ung kommunist. Bjørnhaug viser riktignok at han på sine eldre dager nok nedtonet aksjonistiske sider ved den revolusjonære ungdomsbevegelsen han hadde vært en del av, men han sluttet på den annen side aldri å se med glede tilbake på den tre måneders lange partiskolen som hadde gjort ham til kommunist den gangen.

Bjørnhaug utdyper rollen den eldre Nordahl hadde i overvåkninga av kommunistene, som framfor alt dreide seg om å skaffe en total oversikt over tillitsvalgte og delegater som kunne tenkes å ha sympati i retning kommunismen, og på den måten befeste kontrollen ovenfra. Hun viser at Nordahls direkte befatning med de hemmelige tjenestene i begynnelsen var noe mindre enn enkelte har antatt, men at han etter hvert blei stadig mer personlig involvert. Her hadde han ingen skrupler. Det er heller ikke sterke tegn til anger på at han i sin tid hadde tilhørt de nå så foraktede kommunistene.

For mange som gikk veien fra kommunisme til antikommunisme så lå forklaringen opplagt i en veldig skuffelse over utviklinga i Sovjet, og dermed etter hvert et positivt syn på USA og Storbritannia. Så også for Nordahl. Men Bjørnhaug trekker også inn som en mulig del av forklaringen en personlig erfaring Nordahl hadde med Peder Furubotn (Partileder i NKP 1925-30). Furubotn hadde vært hans mentor og forlover, og en den unge Nordahl så veldig opp til. En gang Furubotn hadde en av sine fyllekuler ville han låne penger av Nordahl. Denne «måtte» på sin side låne i fagforeningskassa for å få det til, men fikk aldri pengene tilbake fra Furubotn. Det var også sider ved Nordahls måte å tenke på, som gjorde at overgangen hans fra kommunisme og til anti-kommunisme aldri førte til noen videre selvrefleksjon. Han hadde alltid blikket festet framover, og fortsatte å referere til den historiske materialismen hos Marx og Engels for å forklare hvorfor menneskenes tenkning forandrer seg.

I likhet med Gerhardsen og andre sluttet Nordahl heller aldri å tro at Arbeiderparti-styret ville føre fram til sosialismen. Arbeidet under krigen med å forberede en ny modell fororganiseringa av samfunnet, ga en viss grunn til optimisme, men noen marsj til sosialismen skulle det ikke bli.

Berge Furre

Skre skriver grundig om Furres sentrale rolle i en rekke stridigheter på venstresida fra slutten av 50-tallet til han selv måtte ta over som partileder i SV i 1976. Han var viktig i både i striden i Sosialistisk studentlag som førte ut av AUF og Arbeiderpartiet, og til dannelsen av Sosialistisk Folkeparti (SF), og ved splittelsen mellom SF og SUF (m-l). Det samme var han ved dannelsen av SV og omformingen fra valgforbund til parti, og i turbulente tider i stortingsgruppa etter rekordvalget i 1973. Det fins mange framstillinger av de samme begivenhetene, og selv om alt er samvittighetsfullt gjort hos Skre, bringer det strengt tatt ikke mye nytt.

Berge Furre var den som i lange perioder jobbet tettest med velgermagneten Finn Gustavsen politisk, og var også den som måtte ta ansvar for å nøytralisere svakhetene til Gustavsen. Furre var frustrert over at hans nære allierte nærmest abdiserte i sluttspurten av samlingsprosessen da SV gikk fra valgforbund til parti, men Gustavsen hadde som kjent sine grunner: Han var skeptisk til NKPs rolle, og prosessen førte til at SF og hjertebarnet Orientering forsvant. Furre var også den som måtte gå imellom i stortingsgruppa (i perioden 1973-1977) da det var strid om Gustavsens rolle der.

Er en opptatt av Furre som person, så trigges nysgjerrigheten av kulturjournalisten Skres framstilling av ham som motkulturell. Han var fra Stjernarøy i Ryfylke (f. 1937), men fra 1950 var han elev på Oslo katedralskole, og han hadde resten av oppveksten på vestkanten i Oslo.  Det må være grunn til å spørre om det er røtter eller identitetsbygging som gjorde at han blei en så sterk målbærer av verdiene i de norske motkulturene – som kristen, som framtredende målmann, og som tilhenger av radikal distriktspolitikk. Fra han var ganske ung kombinerte han dette med pasifisme og sosialisme.

Hos Skre er Furre av en av de viktigste strategene i striden om EEC i 1972. Men den største politiske seieren hans kom da han som leder i Stortingets landbrukskomite fikk til jamstellingsvedtaket i 1975. Det ga bøndene et betydelig økonomisk løft, og skulle gi dem samme inntekt som industriarbeiderne innen 1981. Det var ingen liten bragd å få dette gjennom i Stortinget. Furre hadde spesielle forutsetninger, siden han også hadde jobbet mye med primærnæringene som historiker. Etter at han hadde gått ut av aktiv partipolitikk, engasjerte han seg sterkt i kontakten med «De jordløses Bevegelse» (MST), den største av de sosiale bevegelsene i Brasil.

Furre var opprinnelig teologistudent, men avbrøyt og begynte på historiefaget, der en akademisk karriere både samvirket med og konkurrerte med det politiske engasjementet. Han skreiv det som er blitt ei grunnbok i norsk historie for «Vårt hundreår 1905-1990», der særlig det han beskriver om «den sosialdemokratiske orden» og oppløsningen av denne, står seg godt. Arbeidet hans med den store biografien om presten, indremisjonshøvdingen og avismannen, Lars Oftedal (Samtiden 1990), har fått et eget, interessant kapittel hos Skre. Etter dette arbeidet gikk Furre tilbake til teologien, og blei professor i kirkehistorie ved det Det teologiske fakultet, og i 1998 blei han også ordinert som prest.

Det er kjent at Furre og partiet hans hadde et ganske nært forhold til de uavhengige «kommuniststatene» Jugoslavia og Romania. Men det er mer overraskende at han rundt 1960 ikke bare ville bygge bru i tråd med det tredje standpunkt, men ifølge Skre også så svært positivt på viktige sider ved det sovjetiske samfunnssystemet.

På ett punkt avslører Skre ny viten om et ømtålig tema: Det tidlige forholdet Furre hadde til DDR. Som 22-åring i 1959 hadde han det Skre kaller klandestine (hemmeligholdte) forbindelser i DDR. Han leverte for eksempel tidsskriftartikler under pseudonym, og mottok større honorarer enn det som rimelig var, ifølge Skre. Da Furre mange år seinere skulle bli medlem i Lundkommisjonen og være med å kartlegge den ulovlige overvåkninga, satte Overvåkningspolitiet som mottrekk, i gang ny gransking av ham. Det var en skandale som førte til at både overvåkningssjef Hans Olav Østgaard og justisminister Faremo måtte gå av. Hadde de svært nidkjære overvåkerne avslørt også disse forbindelsene fra 1959, er det fare for at ordskiftet om Furres rolle i Lundkommisjonen kunne ha tatt en annen vending.

*LO het AFL (Arbeidernes faglige Landsorganisasjon) til 1957.

Harald Berntsen:
Marcus Thrane – en foranskutt sosialdemokrat. Et portrett i politisk idéhistorie. 
Rånåsfoss: Svein Sandnes Bokforlag 
2021, 384 sider

---

Av Tore Linné Eriksen, redaksjonsmedlem i Gnist, historiker og tidligere professor i utviklingsstudier ved OsloMet

 

Det er et stort hull i historien om den tidlige arbeiderbevegelsens historie her til lands at ingen har gitt oss en heldekkende og oppdatert Marcus Thrane-biografi. Heldigvis har vi bøker om enkelte trekk ved arbeiderforeningene midt på 1800-tallet, og Magnus E. Marsdal har utgitt et lite skrift om Thrane med vekt på hans rolle som en pioner i kampen for demokrati. I tillegg har historikeren Mona Ringvej bidratt med en godt kildebelagt rettshistorisk studie av et justismord, der statsapparatet og klassedomstolene hadde som mål å slå ned et folkelig opprør ved å dømme Thrane og andre ledere til langvarig fengselsstraff. Sjøl det å kreve stemmerett (for menn) og utvidet ytrings- og organisasjonsfrihet blei sett på som samfunnsomstyrtende under det som høyrehistorikere har kalt for «demokratisk kapitalisme».

Nå har historikeren Harald Berntsen tettet noe av tomrommet med en politisk idéhistorie som belyser Thranes sosialistiske tenkning. Forfatteren har tidligere flere biografier og andre bøker, blant annet det grunnleggende verket om Johan Nygaardsvold. Han er også kjent innafor fagbevegelsen for sine mange kursforedrag om arbeiderklassens historie.

 

På vei mot industrisamfunnet

Boka starter med en opplysende oversikt over samfunnsforhold og politisk historie mellom 1814 og starten på «Thrane-rørsla» i 1848. I løpet av noen få år vokste medlemstallet til rundt 30 000 medlemmer og ei rekke lokallag. I forhold til folketallet fantes det knapt noe tilsvarende i verden på denne tida. De aller fleste var landarbeidere og husmenn på den klassedelte landsbygda, men i tillegg sluttet mange håndverkere seg til. Midt på 1800-tallet var overgangen til et industrisamfunn så vidt i gang her hjemme, men Thrane hadde et våkent blikk for den tidlige arbeiderklassen under sitt opphold som lærer ved Modum Blaafarveværk og avisredaktør i Drammen sist på 1840-tallet. Dette var en by med både sagbruk og skipsverft. Det er både påfallende og tidstypisk at arbeiderforeningene bare hadde menn i medlemsskaren, sjøl om det allerede var mange kvinnelige arbeidere i den tidlige tekstilindustrien, ikke minst langs Akerselva i Oslo. Det er nettopp dette spennet mellom det gamle og det nye som er den røde tråden i boka, og som både forklarer arbeiderforeningenes sosiale grunnlag, framvekst (og begrensninger) og Thranes politiske retningsvalg.

Når Harald Berntsen nå har levert et nybrottsarbeid, er det fordi han har gravd dypt for å finne ut hvor Thrane hentet sine ideer fra og hvordan de utvikles underveis. I tillegg til Arbeider-Foreningenes Blad, som han startet, er utlånsprotokollene fra Universitetsbiblioteket en viktig kilde. Forfatteren Berntsen nøyer seg ikke med å gi en oversikt eller oppramsing av titler, men leser sjøl en stor del av denne litteraturen og setter den inn i et europeisk perspektiv. Det gir både nærhet, kritisk avstand og anledning til å trekke tråder framover.

 

Demokratisk og radikalt oppbrudd

Norge var ikke en isolert utkant, og det er fascinerende å se hvordan den språkmektige Thrane følger det demokratiske, radikale og sosialistiske oppbruddet i Frankrike mellom 1830- og 1848-revolusjonene, med stemmerett for alle, ytringsfrihet og bedre levekår på programmet. Et opphold i Paris sist på 1830-tallet bidro også til å gjøre Jean-Pierre Proudhon og Louis Blanc til ideologiske ledestjerner, supplert med andre anarkister og «utopiske sosialister». Slektskapet er også nært med fysiokratene, som så bearbeiding av jorda som den viktigste form for verdiskaping. Thrane nøyde seg ikke med franske forbilder, men satte seg også godt inn i tankene til tenkere som John Locke, David Ricardo og Adam Smith, samtidig som han avviste det konservative økonomifaget som den toneangivende professoren Anton Martin Schweigaard doserte her hjemme. I den engelskspråklige verdenen var han særlig inspirert av Thomas Paine, som var en ideolog både under den franske og amerikanske revolusjonen, og som av Berntsen karakteriseres som «borgerskapets ytre venstre».

I tillegg var Thrane fortrolig med filosofisk naturrettstenkning og tysk historieskriving, og etter et tidlig avbrutt teologistudium førte han en kamp mot det konservative presteskapet som ikke forsto at rettferdighet var det viktigste budskapet. Kanskje står vi overfor den første kristensosialisten her til lands, sjøl om Thrane etter hvert blei en overbevist fritenker?  Derimot er det ingen direkte spor etter Karl Marx. Det er kanskje ikke så oppsiktsvekkende med tanke på at Manifestet stammer fra det samme året som arbeiderforeningene fikk sin start i 1848. Også i andre land tok det tid før det fikk stor utbredelse, men det er mer overraskende at Thrane ikke kjente til Friedrich Engels’ epokegjørende bok om den engelske arbeiderklassen fra 1847. Kanskje ville den fortsatte begeistringa for «utopiske sosialister» ha vært mindre om Thrane hadde lest den sylskarpe og polemiske kritikken som Marx og Engels leverer i Manifestet?

 

Arbeiderforeningene hadde bare eksistert i noen få år da Thrane blei varetektsfengsla i 1851, og her satt han fram til den endelige dommen falt i Høyesterett i 1855. Dommerne visste godt at han ikke var skyldig etter anklagen om å styrte statsforfatninga, men mente at hans aktivisme var nok til å fortjene fire år til i tukthus. Når også lokalforeninger blei slått ned gjennom overvåking og et overivrig maktapparat, gikk bevegelsen snart i oppløsning. Som fri mann tok Thrane med seg familien til USA i 1862, der han levde helt fram til sin død i 1890 og ernærte seg som avisredaktør og forfatter av skuespill. Da var Norge på vei mot et industrisamfunn, og Arbeiderpartiet hadde akkurat sett dagens lys. Men det er en annen historie.

 

Motsetning mellom arbeid og kapital

Når Thrane blir beskrevet som en foranskutt sosialdemokrat, er det fordi han er mer opptatt av fordeling og reformer enn av samfunnsmessig overtaking av produksjonsmidlene. Men sjøl om han etter Berntsens oppfatning ikke var i stand til å overskride «før-marxistisk» sosialisme, gjorde Thrane det etter hvert klart at den viktigste motsetninga går mellom arbeid og kapital. Han la også vekt på at det er arbeidsfolk som skaper de verdiene som «tusenmannstyranniet» på toppen lever av. Det satte også sitt preg på Thranes politiske utvikling at verken eliten i embetsmannsstaten eller bondeopposisjonen på Stortinget var interessert i å dele stemmeretten med de eiendomsløse. Forhåpningene om en allianse mellom arbeiderklassen og «middelstanden» i kampen for demokrati og reformer blei også knust, og svaret blei derfor en «rein» arbeiderpolitikk med sikte på egen frigjøring.

Mens det er lett for en leser å følge de delene av boka som trekker opp hovedlinjer i Thranes tenkning og arbeiderforeningenes korte levetid, er det enkelte teoretiske partier som nok mest vil glede dem med grundigere kjennskap til marxisme og filosofiske begreper. Men forfatteren henter oss trygt tilbake når det er tid for oppsummering og historiske perspektiver. Noe av det beste som kan sies om ei bok, er at appetitten vokser mens man leser. Det er så avgjort tilfelle med Berntsens innsiktsfulle og spennende bidrag, som får oss til å lengte etter den STORE boka om Thrane og «Thrane-rørsla». Her hører det også hjemme å tegne et portrett av Josephine Thrane og en diskusjon av hennes sentrale rolle.

Chibber, V. 2022.
The Class Matrix: Social Theory after the Cultural Turn
Harvard University Press
224 sider

---

Av Hannah Løke Kjos, stipendiat i sosiologi, UiO

For alle med interesse for klasseteori etter Marx, er Vivek Chibber sin nye bok morsom lesning. På litt over 200 sider legger Chibber ut på en lang historisk og teoretisk reise, og presenterer en seriøs omgang med mange av grunnlagsproblemene i klassisk marxistisk teori. Bokas fem kapitler behandler de overordnede temaene klassestruktur og klasseformasjon, aktørskap og handlingsrom, og avslutter med spørsmålet om hvordan det kan ha seg at kapitalismen, på tross av systemets iboende konflikter, faktisk består. Det siste spørsmålet er riktignok en underliggende rød tråd gjennom hele boka, og det er her diskusjonen til Chibber er mest engasjerende.

Chibbers hovedmotivasjon for å skrive boka er et ønske om å styrke posisjonen til strukturell klasseteori, uten å ignorere innvendingene som har kommet mot denne samme teorien fra den såkalte kulturelle vendingen og de kulturelle teoretikerne. Chibbers strukturelle klasseteori ligger tett på en ortodoks marxistisk forståelse, hvor økonomiske strukturer og materielle interesser er grunnlaget for analyser av klasse. Chibber mener flere av innvendingene som har kommet fra den kulturelle vendingen er nødvendige, men de hviler likevel ofte på premisser han ikke aksepterer. Men hva er egentlig denne beryktede kulturelle vendingen boka skriver seg opp mot? Det får ikke leseren uttømmende kunnskap om, da Chibber forholder seg ganske selektivt til sine sentrale meningsmotstandere. Resultatet er litt for mye skyggeboksing, og Chibber ender med å gjøre ærendet sitt litt for enkelt. Det er synd, for mange av Chibbers poenger hadde stått seg selv med en mer real gjengivelse av hans meningsmotstandere.

Kritikken av manglende meningsdannelse, agens og usikkerhet

Et overordnet problem den kulturelle vendingen hadde med marxistisk klasseteori var teoriens manglende forklaringskraft på kapitalismens stabilitet. Chibber skriver at «hele virksomheten til den kulturelle vendingen ble satt i gang for å svare på hvorfor klassekonflikt ikke oppstod». Mange marxister hadde på begynnelsen av 1900-tallet tatt til orde for at kapitalismens interne logikk, med én utbyttet og én utbyttende klasse, ville føre systemet til dets undergang. Proletariatets materielle interesser skulle følge av deres underordnede klasseposisjon, og basert på disse interessene ville en tilstrekkelig sterk klassebevissthet og senere politisk mobilisering drive frem endringer. Men det de kulturelle teoretikerne av etterkrigstida observerte var stabilitet, og ikke politisk kamp. Det samme kan sies om årene som har fulgt. Kapitalismen har jo vist seg veldig stabil. Det store spørsmålet om hvorfor kapitalismen består, kan derfor ikke besvares gjennom strukturell klasseteori, all den tid denne teorien er «best» til å forklare konflikter og kamp. Dette mente i alle fall de kulturelle teoretikerne, ifølge Chibber.

De kulturelle teoretikerne hadde altså problemer med antagelsen om at arbeideres interesser bare følger direkte fra deres strukturelle posisjon. De mente klasseteori måtte ta innover seg at meningsdannelse, altså hvordan aktører subjektivt fortolker sin situasjon, faktisk var involvert i all sosial handling og derfor alle sosiale strukturer – også klasse. Uten å ta hensyn til denne kulturelle komponenten overser klasseteorien individets handlingsrom, og aktørskap forsvinner i abstrakte strukturer. Siden kultur og omstendigheter alltid vil variere i tid og rom, så vil meningsdanning, interesser og respons også nødvendigvis variere. Det er ikke det samme å være arbeider i London eller i Mumbai, selv om erfaringen av å bli utbyttet økonomisk kan være lik. Den kulturelle vendingen baserte seg derfor på argumentet at kultur er det som mangler i marxistisk klasseteori, mellom struktur og handling.

Chibbers svar: lønnsarbeid er vesensforskjellig fra andre sosiale strukturer

Chibber sier seg enig i at meningsdannelse er viktig for å forklare hvordan aktører deltar i sosiale strukturer, men han legger vekt på at lønnsarbeidet skiller seg fra alle andre strukturer ved å ha et meget begrenset handlingsrom for aktørene. Det betyr ikke at meningsdannelse er fraværende i lønnsarbeidet. Det er slik at arbeideren må mestre kodene til lønnsarbeidet og internalisere de forventningene som arbeidet har for å kunne holde på en jobb. Men denne meningsdannelsen er et resultat av arbeiderens økonomiske posisjon, ikke omvendt. Selv om Chibber gir en litt vel enkel beskrivelse av hvordan andre sosiale strukturer fungerer når han skriver frem dette argumentet, er det utvilsomt overbevisende at lønnsarbeidet fungerer på en helt annen måte enn alle andre sosiale strukturer vi inngår i – nettopp fordi de aller fleste av oss må ha en jobb for å overleve i kapitalistiske samfunn.

Chibber er heller ikke enig i de kulturelle teoretikernes argument om at kapitalismen varierer på tvers av geografiske områder. Han argumenterer for at nettopp fordi klassestrukturen i så stor grad begrenser folks muligheter for fri handling, så vil variasjonen i hvordan folk svarer på dette strukturelle presset også være veldig begrenset. Likheten i denne responsen på individnivå fører derfor til bestemte sosiale mønstre på samfunnsnivå. Og dette trekket ved klassestrukturen forklarer langt på vei hvordan den kapitalistiske økonomien kan se så lik ut på tvers av ulike historiske, regionale, og normmessige avstander. «Kulturalismens» største feilsteg er dens manglende evne til å forklare dette faktumet, mener Chibber. Det er altså en reell forskjell hos de kulturelle teoretikerne og Chibber hvor lik eller ulik de mener kapitalismen er på tvers av geografisk avstand. Boka gir ikke et nevneverdig bidrag i å få slutt på denne forskjellen. Selv om Chibber sier han er globalt orientert er nesten alle analysene og eksemplene fra en «vestlig» kontekst, med veldig få referanser til annet enn europeiske fenomener og teoretikere.

Hvorfor skjer ikke politisk organisering?

Hva så med kritikken fra de kulturelle teoretikerne om strukturell klasseteoris manglende forklaringsevne for at arbeidere ikke organiserer seg? Ifølge Chibber hadde de kulturelle teoretikerne, særlig representert ved Frankfurterskolen og kritisk teori, to mulige svar på kapitalismens varighet; enten å avvise strukturell klasseteori fullt og helt, eller å omformulere teorien slik at ideologi ble bygget inn i dens fundament. De valgte sistnevnte. Kapitalismens evne til overlevelse ble altså forklart ved at arbeiderklassen «samtykket» til det. Ideen er at de rådende klassene får arbeiderne til å se sin undertrykte posisjon som legitim, til og med gunstig, fordi de er utsatt for ideologisk og kulturell indoktrinering. Dette «samtykket» gagner selvsagt de rådende klassene, siden de kan opprettholde posisjonen sin uten motstand.

Chibber er enig i at «samtykke» også spiller en rolle i å forklare hvordan kapitalismen består, men han har problemer med slutningen om at dette samtykket skal være selve opphavet til at systemet består. En mer sannsynlig forklaring, mener han, er resignasjon. Som vi allerede har hørt, aksepterer arbeideren sin posisjon i klassestrukturen, fordi hen ikke har noen annen mulighet. Det er de samme strukturelle barrierene som er i veien for arbeideres kollektive organisering. Relasjonen mellom arbeid og kapital er preget av en voldsom ulikhet i makt. Derfor er det rasjonelt for en arbeider å gjøre seg mer attraktiv for sin arbeidsgiver gjennom å tilby seg å jobbe mer enn andre, kanskje for lavere lønn, og tilegne seg ferdigheter som skiller hen fra andre. Det er derfor mer sannsynlig at arbeideren vil handle individuelt på sin økonomiske usikkerhet, ikke kollektivt. Det er derfor ikke overraskende at arbeidere ikke kommer sammen i kollektiv kamp, det er snarere vanskeligere å forklare hvorfor de noen ganger gjør det, argumenterer Chibber.

Chibbers poenger om hvordan de strukturelle betingelsene vanskeliggjør politisk mobilisering, er gode. Men argumentasjonen blir svekket av Chibbers mangelfulle gjengivelse av de kritiske teoretikernes, og særlig Franfurterskolens, perspektiv på ideologi og klasse. Han sier nesten ingenting om hvilke mekanismer som bidro til at arbeiderne «samtykket» til kapitalismen, slik disse teoretikerne så det. Særlig problematisk er det faktum at Chibber ser ut til å mene at de kritiske teoretikerne, sammen med andre marxister som har vært opptatt av falsk bevissthet, kun driver med en slags undervurdering av arbeideres kognitive evner. Chibber skriver at de kulturelle teoretikerne er i den pinlige posisjonen hvor de hevder at de kan observere utbytting, mens de som faktisk erfarer denne utbyttingen ikke kan «gjennomskue» den. Dette er en merkelig forståelse av makt og ideologi som mekanisme for undertrykking. I tillegg vil jo denne kritikken gjelde alle teorier som antar at aktører kan være utsatt for maktutøvelse, som de ikke selv har perfekt oppfattelse av og mulighet til å analysere korrekt. Som nevnt hadde Chibbers argumenter om hvorfor arbeidere under kapitalismen ikke «klarer» å forene seg kunne stått uten denne, etter min mening, merkelige argumentasjonen.

I sum er nok boka best der Chibber er tettest på klassisk marxistisk teori. Her skrives argumentene ut på interessante og overveide måter, og man får gode svar på mange av spørsmålene som har blitt stilt av både marxister og kritikere. Boka er likevel litt utilgjengelig for de uten forkunnskaper om hva som ligger i den kulturelle vendingen innafor sosial teori, da Chibbers gjengivelser ikke er helt til å stole på. Man må likevel berømme forfatteren for dette ambisiøse prosjektet, hvor argumentene ofte gir intuitivt mening. Den strukturelle tvangen i kapitalismen leder jo oftere arbeideren til resignasjon enn til kamp, dessverre.

Når antirasismen sakte men sikkert blir politisk allemannseie, trenger vi flere debatter på venstresida om hvordan man skal forstå rasisme og diskriminering i sammenheng med sosial og økonomisk ulikhet. Hvilke krav kan man forene, hvilke kan ikke forenes, og hvem skal man lytte til? Ewa Sapieżyńskas personlige fortelling i boka, Jeg er ikke polakken din, og kritikken av den er et godt sted å starte om man vil komme videre i debatten om klasse og rasisme i Norge.

---

Av Nora C. Warholm Essahli, sosiolog og jobber i fagbevegelsen.

Den «nye» rasismen som vokste fram etter at raseteori både ble politisk tabu og vitenskapelig utdatert, kjennetegnes av ideer om iboende kulturelle heller enn biologiske forskjeller mellom mennesker. Vi kjenner alle fortellingen om at muslimer er «uintegrerbare» fordi det muslimske er noe så dypt forankret i mennesker med denne troen, at det ikke kan endres. For at vi skal kunne beskrive dette som rasisme, må denne ideen plassere noen grupper lavere enn andre i et hierarki. Som når muslimer i Norge og andre land i det globale Sør utsettes for diskriminering, vold og stereotypier om muslimer som gammeldagse, akterutseilte og kanskje til og med primitive. Ifølge denne definisjonen, som kommer fra sosialantropologen Marianne Gullestad, er også premisset om at kulturer er uforenelige viktig i en rasistisk tankegang. Kultur blir et kjennetegn ved personer i en gitt gruppe, som er uforanderlige og uforenelige med andre (majoritets)grupper.

Det er en avart av denne formen for rasisme jeg vil si noe om i denne teksten. Jeg har lest boka Jeg er ikke polakken din av Ewa Sapieżyńska, utgitt på Forlaget Manifest i 2022. Den er en personlig fortelling om hvordan det er å være polsk i Norge, og den har satt i gang en debatt om klasse og rasisme som er både viktig og interessant. Anmelder Joanna Rzadkowska anklager Sapieżyńska for på navlebeskuende vis å privilegere den polske middelklassens erfaringer på bekostning av arbeiderklassens. Jeg vil bruke denne diskusjonen som et utgangspunkt for å diskutere en klassebevisst antirasisme, og behovet for anerkjennelse opp mot behovet for omfordeling.

Men før jeg går nærmere inn på dette, må vi dykke litt lenger inn i hva rasisme er. Den anti-polske eller anti-slaviske rasismen er kanskje ikke den man først og fremst tenker på, når det er snakk om rasisme. For kan man egentlig snakke om rasisme mot «hvite» grupper?

Hvem kan rammes av rasisme?

Dette er et stort spørsmål, med mange uenigheter. Noen vil si at det først og fremst er ikke-hvite, som enten har avstamning fra eller selv er fra tidligere koloniland eller som fortolkes slik. Dette fordi det var koloniseringa, som etablerte de økonomiske og kulturelle maktforholdene mellom land og verdensdeler, som i stor grad fortsatt gjelder i dag, som også definerte rasistiske hierarkier. Disse hierarkiene gjenspeiler kolonitidas økonomiske relasjoner, hvor mennesker i det globale Sør ble utbytta og slavebundet av europeere. For å rettferdiggjøre dette måtte man skille mellom grupper. Dette er selvfølgelig en forenkling av en veldig komplisert, mange hundre år lang historie, men poenget står: For å kunne rettferdiggjøre drap, utbytting og slavearbeid ble de som ble utsatt for dette i varierende grad, og på ulike måter, framstilt som tilhørende «raser» som var dummere, men fysisk sterkere, tilbakestående, og hjelpetrengende. Kort sagt: underlegne europeere.

Når man forstår rasisme og diskriminering i dag ut ifra dette bakteppet, så er det ikke åpenbart hvordan rasisme og diskriminering mot polakker og øst-europeere passer inn. Det er da noen vil si at vi må passe på ikke å hule ut rasisme-begrepet. Jeg vil derimot, i tråd med mange andre før meg, innvende at dette er en for statisk måte å forstå rasisme på, som ikke er fleksibel nok til å fange opp oversette eller nye former for rasisme. Man kan også innvende at dette igjen kan gjøre antirasismen lite inkluderende, og at antirasismen bør forholde seg til samfunnet rundt og tilpasse seg de utviklingene som skjer. EUs østutvidelse er en slik utvikling, som radikalt endra mønstrene i hvem som kommer som arbeidsinnvandrere til land som Norge. Dessuten har også østeuropeere en historie med å bli kategorisert som lengre nede i et rasistisk hierarki av nazistene, og svært mange døde under tvangsarbeid i Norge under 2. verdenskrig. Dette er igjen bare en flik av en lang og komplisert historie. Ett viktig punkt er dog at Polen er et fattigere land enn Norge, men også en historisk mye større kulturnasjon. Det er med andre ord komplisert. Jeg mener imidlertid at en slik forståelse, forutsatt at fakta på bakken understøtter den, er nyttig. På denne måten kan man også bevege seg bort fra analyser dominert av forhold i land som USA og Storbritannia. For selv om det er mye å hente der, så er det jo nødvendigvis også mange forskjeller.

Grey lives matter

Sapieżyńskas beskriver det mange polakker i Norge opplever som rasistisk diskriminering, under sin parole «grey lives matter». I Jeg er ikke polakken din fletter hun sammen fortellinger fra eget og andres liv med forskning. Boka dreier seg om systematisk diskriminering av polakker i Norge, på grunn av deres bakgrunn. Det er systematikken i de negative forestillingene og diskrimineringen som gjør dette til et spørsmål om rasisme, slik jeg ser det.

Det betyr derimot ikke at «omvendt rasisme», det vil si rasisme rettet mot hvite fra ikke-hvite, er noe som det gir mening å snakke om. Jeg nevner dette her fordi såkalt «omvendt rasisme» virker å være en besettelse for mange. Tilbake til Gullestads definisjon av rasisme som forestillinger om et hierarkisk system av kulturelle forskjeller mellom grupper: En «rasisme» som sparker oppover, burde etter min mening heller beskrives som mobbing eller trakassering. Heller enn å sette opp kriterier som hudfarge, tilhørighet langs Nord/Sør-aksen eller til nasjonale minoriteter eller urfolk, burde vi forstå rasisme som noe fleksibelt og kontekstuelt forankra. Går man god for at summen av disse formene for diskriminering utgjør en slags form for strukturell rasisme mot polakker i Norge, vil man kunne sette dette inn i en politisk sammenheng. Hvor utbredt denne rasismen er, eller hvordan den arter seg, er et annet, men også viktig spørsmål, der det også er uenigheter. Det kommer nok flere debatter om dette, men vi rekker ikke å gå nærmere inn på det her.

Det å kunne være «noens polakk», viser ifølge forfatteren til de mange små fortellingene fra nordmenn hun møter som sier at de «har en polakk» som gjør det ene eller det andre for dem. Som regel dreier det seg om oppussing eller vedlikehold av eiendom. Polakker betraktes av enkelte arbeidsgivere som mer arbeidsomme enn mange andre «grupper», og spesielt egna til fysisk arbeid. Mens polske innvandrere til Norge før østutvidelsen ofte var leger, sykepleiere, eller tilhørte andre høyt utdanna profesjoner, endra arbeidsinnvandringa fra starten av 2000-tallet den felles forestillinga vi har om hva en med bakgrunn fra Polen «er», når det dreier seg om yrke og utdanning.

Renholdere med og uten doktorgrad

Dette stemmer imidlertid ikke med Sapieżyńskas hverdag som politisk rådgiver. Heller ikke med hennes venner og bekjente, hvorav de fleste jobber innen kulturfeltet, og har lange utdanninger (flere av dem doktorgrad). I tillegg til mange fordommer om Polen som et grått sted uten noe særlig interessant å tilby, opplever Sapieżyńska å bli møtt med forundring og mistro over at hun kan ha den jobben hun har. På ett tidspunkt får hun beskjed av naboene om å fjerne etternavnet sitt fra postkasseskiltet, fordi det ifølge dem vil senke verdien av boligene i nabolaget. Hun beskriver også reaksjonene som kommer, når hun forteller hvor hun er fra. Det er «skuffende» for mange at hun er polsk. Polakker opplever utestenging fra en rekke arenaer, alt fra arbeidslivet, utelivet, sjekkemarkedet til leiemarkedet, argumenterer hun.

Det sporet i boka jeg er interessert i her, er imidlertid beskrivelsene av polskhet som forbundet med det å være arbeidsinnvandrer i lavstatusyrker som renhold og anleggsarbeid uten formell kompetanse. Utover i boka beskriver forfatteren hvordan hun kommer i kontakt med polakker i Norge som jobber i byggebransjen og fagforeningsfolk som organiserer disse gruppene, og snakker med dem om utnytting, lønnstyveri og annen arbeidskriminalitet de opplever.

Forfatter og oversetter Joanna Rzadkowska kritiserte i sin anmeldelse i Morgenbladet Sapieżyńska for en unyansert framstilling av livet som polsk i Norge. Hun hevder Sapieżyńska usynliggjør arbeiderklassen, og hvisker den ut til fordel for fortellingen om manglende anerkjennelse for akademikere. Hva med historiene om renholderne som ikke «egentlig» har doktorgrad eller er kunstnere? Burde ikke historiene som så vidt nøstes i om grov utbytting og lønnstyveri vektlegges mer enn sorgen over å måtte jobbe i arbeiderklasseyrker en tid før man får innpass på kulturfeltet eller i akademia?

Omfordeling versus anerkjennelse

Når polske kvinner i Norge i gjennomsnitt har høyere utdanning enn norskfødte kvinner, men likevel er overrepresentert blant renholdere, er det åpenbart at de ulike klasseposisjonene som man kan ha i Norge, her er ujevnt fordelt etter landbakgrunn. Det er ikke vanskelig å gå med på at man burde ha like muligheter til valg av utdanning og yrke uavhengig av bakgrunn. Men spørsmålet som da melder seg, er hvordan en «rettferdig» fordeling ville sett ut. Hvis polskhet ikke lenger ble kulturelt kodet som «arbeiderklasse», ville det kunne betydd en økt anerkjennelse av polske akademikere. Klasseforskjellene internt mellom polakker ville derimot bestått, og arbeidsvilkårene i de allerede nevnte arbeiderklasseyrkene ville ikke nødvendigvis blitt forbedret.

Vi er med andre ord inne på det den amerikanske feministiske filosofen Nancy Fraser omtaler som «anerkjennelse» som politisk mål for undertrykte grupper, på den ene siden, og «omfordeling» av ressurser og makt, på den andre. Ved å kjempe for anerkjennelse av utdanningen polske innvandrere har med seg fra hjemlandet, samt av den polske kulturen mer generelt, kjemper man ikke nødvendigvis for en omfordeling som rokker ved noen grunnleggende maktforhold eller utjevner sosiale forskjeller.

Faktisk er det heller slik at et ensidig søkelys på anerkjennelse snarere kan fortrenge omfordeling som politisk mål. I hvert fall dersom man som bevegelse ikke er bevisst denne fallgruva. Enda viktigere er det at det kan befeste eller forsterke sosiale forskjeller innad i en minoritet, i dette tilfellet den polske. Dette fordi man da fort lar det være opp til den mest ressurssterke delen av gruppa å definere problemer og mulige løsninger på vegne av resten. Dette er samme mekanisme som utspiller seg i andre bevegelser. Ett eksempel er debatten om hvorvidt feminister på venstresida burde støtte opp om kvinnelige næringslivslederes kamp, når medlemmer av denne gruppa samtidig utbytter lavtlønte kvinner.

Falsk motsetning?

Samtidig betyr ikke det at anerkjennelse ikke er viktig. Solidaritet med grupper som opplever å bli sett på som mindre verdifulle som mennesker på grunn av sin bakgrunn er sentralt for enhver progressiv bevegelse. Man kan dessuten se for seg at det er vanskeligere for arbeidsgivere å slippe unna med rovdrift på arbeidsinnvandrere, dersom man på samfunnsnivå vinner en større anerkjennelse av disse gruppene. Økt anerkjennelse er også viktig for andre aktører som samtidig jobber for mer omfordeling, slik mange forbund jobber for økt status for sine yrkesgrupper parallelt med arbeidet med lønn og tariff.

Kritikken mot Sapieżyńskas Jeg er ikke polakken din kommer fra folk som kjenner den polske diasporaen i Norge mye bedre enn meg. Likevel ser jeg noen tydelige dilemmaer her, som har overføringsverdi også til andre deler av det antirasistiske feltet. Når antirasismen sakte men sikkert blir politisk allemannseie, trenger vi flere debatter på venstresida om hvordan man skal forstå rasisme og diskriminering i sammenheng med sosial og økonomisk ulikhet. Hvilke krav kan man forene, hvilke kan ikke forenes, og hvem skal man lytte til?

Et første sted å starte er nettopp å bruke klasseperspektivet på også disse temaene.

Få andre begreper er like viktige for den radikale venstresida som klassebegrepet. Likevel er det et kontroversielt spørsmål hva en klasse egentlig er, hvor mange klasser som finnes og hvem som hører hjemme i hvilken samfunnsklasse. Formålet med denne teksten er å klargjøre den marxistiske klasseteorien, og hvordan den skiller seg fra sosiologiske måter å forstå ulikhet og makt i det kapitalistiske samfunnet.

---

Av Emil Øversveen, utreder i Manifest tankesmie og postdoktor i sosiologi ved NTNU.

Få andre begreper er like viktige for den radikale venstresida som klassebegrepet. Likevel er det et kontroversielt spørsmål hva en klasse egentlig er, hvor mange klasser som finnes og hvem som hører hjemme i hvilken samfunnsklasse. Formålet med denne teksten er å klargjøre den marxistiske klasseteorien, og hvordan den skiller seg fra sosiologiske måter å forstå ulikhet og makt i det kapitalistiske samfunnet.

Innledning

«Klasse» er et av mest sentrale begrepene innenfor den marxistiske tradisjonen. Marx’ store politiske nyvinning var hans prinsipielle vektlegging av arbeiderklassens politiske potensial. Der de tidlige sosialistene antok at revolusjonen måtte gjennomføres av en opplyst elite, insisterte Marx på at sosialismen bare kunne skapes av en bred og klassebasert mobilisering. Likevel er det iblant uklart hva Marx faktisk mente med begrepet klasse. Hva mener vi når vi snakker om samfunnsklasser, og hvilke klasser er det som finnes? Marx ga aldri et entydig svar på disse spørsmålene. Et spørsmål som gjerne går igjen er hvordan vi kan avgjøre hvilken klasse folk hører hjemme i. Må man være fattig for å være arbeider, eller inkluderer arbeiderklassen også høytlønte? Er arbeiderklassen først og fremst industriarbeidere i privat sektor, eller kan man være en del av arbeiderklassen hvis man har universitetsutdanning og jobb i staten? Og hvem er det egentlig som hører hjemme i «overklassen»?

Formålet med denne korte, og nokså teoretiske artikkelen er å gi en klargjøring av Marx’ klasseteori slik jeg forstår den. For å tydeliggjøre det som skiller den marxistiske klasseteorien fra andre forståelser, vil jeg sammenligne den med klasseteorien til Pierre Bourdieu. Bourdieu er kanskje den viktigste sosiologen fra etter andre verdenskrig, og han står i dag svært sterkt innenfor den norske klasse- og eliteforskningen. Klasseteorien hans var det klart dominerende perspektivet i en vitenskapelig antologi som nylig ble publisert om den norske arbeiderklassen, og ligger også til grunn for ORDC-skjemaet, et av de mest ambisiøse klasseforskningsprosjektene i nyere norsk historie. Bourdieus teorier har også hatt en betydelig påvirkning på den offentlige samtalen, ikke minst på grunn av dens evne til å sette fingeren på sosiale skiller mange kan kjenne seg igjen i, og som virker mindre tydelige i den marxistiske klasselæra. De blir hyppig diskutert i Morgenbladet og Klassekampen og har inspirert bøker av franske stjerneforfattere som Edouard Louis og Annie Ernaux. Alt dette gjør Bourdieu til den ideelle sparringspartner for den som vil klargjøre og forsvare den marxistiske posisjonen. Jeg vil særlig fokusere på et begrep som er sentralt for både Marx og Bourdieu: kapitalbegrepet, og hvordan vi kan bruke det for å synliggjøre samfunnets grunnleggende konfliktlinjer.

Bourdieus klasseteori

Både den politiske økonomien som Marx i sin tid kritiserte og dagens sosiologiske klasseforskning har det til felles at individets klasseposisjon defineres i forhold til markedet. Den markedsbaserte klasseteorien kan grovt oppsummeres som følger: I samfunnet finnes det en ujevn fordeling av ressurser, for eksempel penger og eiendom. Den ujevne fordelinga av disse ressursene skaper et sosialt hierarki, hvor individene konkurrerer seg imellom for å forbedre sin posisjon. Plasseringen din i dette hierarkiet avgjøres av hvor gode muligheter du har til å lykkes i denne konkurransen, gjerne beskrevet som livsjanser, som igjen avgjøres av hvor mange og hva slags type ressurser du har tilgang på. Dersom flere mennesker befinner seg i noenlunde samme markedsposisjon, kan man si at de utgjør en klasse. I tråd med synet på klassesamfunnet som et hierarki, beskrives disse klassene gjerne med hjelp av vertikale metaforer. Øverst finner vi «overklassen», «middelklassen» utgjør mellomsjiktet, mens «arbeiderklassen» befinner seg under der igjen.

Innenfor sosiologien forbindes den markedsbaserte teorien helst med Max Weber, og har fått sin mest sofistikerte moderne form i klasseteorien til Bourdieu. Den sentrale innsikten Bourdieu skal ha bidratt med, er at klasse ikke er et reint økonomisk spørsmål. For å få fram dette poenget skiller Bourdieu mellom ulike former for kapital. I tillegg til økonomisk kapital, som Bourdieu forstår som ressurser som kan omsettes i penger, avgjøres også klasseposisjonen din av tilgangen din på kulturelle og sosiale ressurser. Ifølge Bourdieu utgjør også disse ressursene en form for kapital, fordi du kan bruke dem til å skaffe deg en fordel i den sosiale konkurransen.

Kulturell kapital er den kapitalformen som har fått mest oppmerksomhet i klasseforskningen, og da særlig underkategorien kroppsliggjort kulturell kapital. Grovt sett viser dette begrepet til de ressursene som følger av å være på måte en som viser at man har kjennskap til den «riktige» kulturen. Dette er en innsikt som er lett å kjenne seg igjen i. De fleste av oss veit at noen kulturelle uttrykk er mer anerkjente enn andre. Opera er «finere» enn Ole Ivars, og å spise på Maeemo er «finere» enn å spise på McDonalds. Det samme gjelder for hvordan vi oppfører oss. Kroppsspråket ditt og måten du snakker på kan avsløre hvilket sosialt sjikt du kommer fra, og slik forme sjansen din til å lykkes i ulike situasjoner. Skal du i jobbintervju, eller opp til muntlig eksamen ved et universitet, vil du antageligvis ha bedre sjans dersom du signaliserer at du hører til «riktig» klasse enn om du oppfører deg som en grov bondetamp. Kultureliten utøver også en betydelig makt over samfunnets forestillinger og tenkemåter. De er overrepresenterte i avisa, på TV og i bokhylla, og har et jerngrep over utdanningssystemet. Denne kontrollen bruker de for å sikre at det er deres ferdigheter og kompetanseområder som belønnes. Resultatet er store ulikheter i hvem som gjør det bra i skolen. Jenter fra høyt utdanna hjem har femti ganger så høy sannsynlighet for å få toppkarakterer på ungdomsskolen enn gutter med lavt utdanna foreldre, og også frafallsstatistikken er sterkt skjevfordelt.

Ifølge Bourdieu må kultur derfor anses som en like viktig kilde til klasseskiller som økonomi. Bourdieu-inspirerte klasseforskere jobber derfor gjerne med flerdimensjonale klasseskjemaer, hvor både økonomisk og kulturell kapital inkluderes. Et eksempel er Oslo Register Data Class Scheme (ORDC), som er utviklet av forskere ved Universitetet i Oslo for å framstille det norske klassesamfunnet. Framfor å operere med kun én overklasse, identifiserer ORDC-modellen hele tre forskjellige overklasser. På venstre fløy finner vi den kulturelle overklassen, som består av professorer, arkitekter, kunstnere, og så videre. Midt mellom er den «balanserte» overklassen, hvor du havner hvis du er lege, dommer eller tannlege. Til høyre finner vi den økonomiske overklassen. Denne er befolket av de med ti prosent høyest inntekt, men også av direktører, rentenister, meglere og «store eiere». På denne måten forsøker forskerne bak skjemaet å tilby en mer nyansert klassemodell enn de som fokuserer på økonomiske ressurser aleine, som skal være i stand til å fange opp former for ulikhet og undertrykkelse som blir utelukket i rent «økonomistiske» analyser.

Marx’ klasseteori

De som kjenner til marxismens grunnprinsipper har sikkert allerede merket seg at Bourdieus forståelse av begrepet kapital skiller seg drastisk fra den Marx utviklet. For å kunne sette fingeren på denne forskjellen, er vi først nødt til å redegjøre for Marx’ klasseteori. Som vi husker, tar den sosiologiske klasseteorien utgangspunkt i distribusjonen av ressurser på markedet. For Marx er imidlertid ikke klasser et markedsfenomen, men noe som oppstår i produksjonsprosessen. Marx’ argument er at det ikke er tilstrekkelig å studere hvordan ressurser blir fordelt for å forstå klassesamfunnet. I stedet må vi gå dypere, og undersøke hvordan ressursene blir produsert.

Ifølge Marx består enhver produksjonsprosess av to faktorer. På den ene siden har man produksjonsmidlene. Produksjonsmidler inkluderer råvarer, verktøy, maskiner og infrastruktur, og er de tingene vi mennesker bruker når vi jobber. På den andre siden har vi arbeidskrafta, som er den arbeidsinnsatsen som legges ned av mennesket selv. Både produksjonsmidler og arbeidskraft er nødvendig for å produsere. Folk kan ikke jobbe uten å ha noe å jobbe med, og produksjonsmidler skaper heller ingenting uten menneskelig input. Under kapitalismen er produksjonsmidler og arbeidskraft skilt fra hverandre. Produksjonsmidlene kontrolleres av en liten gruppe av kapitalister, mens arbeidskrafta tilhører arbeiderklassen. Den kapitalistiske produksjonsprosessen igangsettes når kapitalister kjøper arbeidskraft på arbeidsmarkedet, altså ved at de ansetter andre for å jobbe for seg. Her kan man spørre seg om hvorfor kapitalistene velger å produsere. Gustav Witzøe trenger jo egentlig ikke å drive lakseoppdrett; han har mer enn nok til å kunne leve i overdådig luksus livet ut. Når han likevel velger å ta den risikoen det er å investere, må det være fordi han vil tjene penger på det. Fra kapitalistenes ståsted er formålet med produksjon med andre ord å produsere et overskudd, eller mer presist: En merverdi som er større enn verdien de investerte i utgangspunktet.

Hvor kommer så denne merverdien fra? I svaret på dette spørsmålet finner vi kjernen i Marx’ klasseteori. Når Witzøe er god for over 30 milliarder kroner, sier det seg selv at det ikke er han personlig som har skapt alle verdiene som disse pengene representerer. Verdiene er skapt av arbeiderne som jobber for ham, som jo er de som faktisk drar opp laksen fra havet, og de naturgitte rikdommene de er satt til å jobbe med. Med andre ord har Witzøe tilegna seg verdier han ikke selv har skapt, noe han har rett på fordi arbeiderne – ved å selge ham arbeidskraften sin – også sier fra seg eiendomsretten over det de produserer. Witzøe må riktignok lønne arbeiderne sine, men lønnen er mindre enn verdiene av arbeiderne skaper, noe som vil si at arbeiderne (i hvert fall deler av arbeidsdagen) jobber uten økonomisk kompensasjon. Dette er det Marx refererer til som utbytting: et maktforhold hvor én part kan pumpe ut gratisarbeid fra den andre. I motsetning til i tidligere samfunn beror ikke kapitalens makt på direkte tvang, men på monopolisering av produksjonsmidlene, som medfører at de eiendomsløse av egen fri vilje må selge arbeidskrafta si for å skaffe seg det de trenger for å overleve.

En viktig nyanse er at ordet «kapital» for Marx ikke viser til eiendom i seg selv. Kapital viser til bruken av eiendom for å produsere en merverdi. Formålet med begrepet er altså ikke å måle hvor mye den enkelte har eller ikke har av penger eller andre ressurser. Formålet er å framheve det faktum at produksjonen kontrolleres av kapitalister som er motivert av profitt, og at de skaper denne profitten ved å utbytte arbeidere.

Denne enkle observasjonen har uhyre viktige konsekvenser. Den innebærer at tilgangen vår på det vi trenger for å leve livene våre – mat, klær, husrom, energi, teknologi, medisiner – kontrolleres av privatpersoner som er ute etter privat berikelse. Nettopp fordi kapitalistene disponerer over produksjonsmidlene som sin privateiendom, er den økonomiske makten deres svært vanskelig å utfordre. Kapitalister kan produsere som de vil innenfor lovens grenser, og er dessuten tvunget av konkurransehensyn til å profittmaksimere så langt det er mulig. Om loven blir for streng, eller arbeiderne for kravstore, kan produksjonen flyttes til et annet land. Kapitalflukt er et utfall enhver politiker i det lengste vil unngå, fordi det blir økonomisk krise hvis kapitalistene slutter å investere. Selv om staten selvfølgelig kan disiplinere enkeltkapitalister, kan den derfor ikke på sikt gjennomføre politikk som truer kapitalistklassen som helhet. Dette gir kapitalister en betydelig makt over politikken, som ikke engang trenger å utøves for å være effektiv.

Er kultur en type kapital?

Etter denne gjennomgangen er vi omsider klare for å vurdere Bourdieu og Marx’ klasseteori opp mot hverandre. Jeg kan ta meg selv som eksempel. Jeg er født inn i det både Bourdieu og Marx ville karakterisert som arbeiderklassen – faren min jobbet på gulvet på oljeplattform, og moren min som ufaglært omsorgsarbeider. Med årenes løp har jeg likevel tilegnet meg en smak for fransk film og dyre restauranter, og en væremåte som iblant har ført til at jeg (dessverre) har blitt tatt for å komme fra Oslo vest. Kulturell kapital har jeg med andre ord mer enn nok av. Hva slags makt er det denne kulturelle kapitalen gir meg? Bourdieu har rett i at jeg kan ha gode forutsetninger for å lykkes i et jobbintervju, eller til å briljere med de kulturelle referansene mine over en pils (eller et glass naturvin). Samtidig finnes det en type makt jeg ikke har. Uansett hvor mye kulturell kapital jeg tilegner meg, kan jeg ikke bruke den til å ansette arbeidere, ta overskuddet fra det de produserer i egen lomme, og true dem med sparken dersom de ikke gjør som jeg sier. Jeg kan heller ikke låne ut den kulturelle kapitalen min i bytte mot renter, eller investere den i boligeiendom som lar meg kreve husleie av folk som bare trenger et sted å bo. Den kulturelle kapitalen gir meg heller ikke makten til å flytte en bedrift – og dermed også tusenvis av jobber og hundrevis av millioner i skatteinntekter – ut av landet dersom jeg ikke opplever at jeg får gunstige nok betingelser. Ikke gir den kulturelle kapitalen meg muligheten til å trigge en økonomisk krise heller, slik for eksempel Reitan-slekta i teorien kunne ha gjort dersom de hadde bestemt seg for å legge ned driften på dagen.

Altså kan vi se at «økonomisk» kapital gir en helt annen type makt enn det «kulturell kapital» gjør. Her er det selvfølgelig fremdeles mulig å argumentere at kulturelitens makt er av tilsvarende betydning som den økonomiske kapitalmakten. Marxister vil imidlertid fastholde at det er den økonomiske kapitalen som tross alt er den mest avgjørende, fordi den kontrollerer produksjonen av store deler av det vi trenger for å overleve.  Dette blir langt på vei bekrefta av den klasseforskningen som baserer seg på Bourdieus teori, som viser at den kulturelle kapitalen betyr mindre enn før . Riktignok finnes det ulikheter i status mellom lønnsarbeidere, men disse blekner sammenligna med den enorme rikdommen som tilfaller det andre vil kalle den økonomiske overklassen, og som jeg vil kalle kapitalister. Verdt å merke er at disse undersøkelsene ikke engang tar med seg den formen for ulikhet som marxister egentlig er opptatt av, nemlig den svært ujevne fordelingen mellom arbeid og kapital av makta til å avgjøre hvordan samfunnet produserer sitt eget livsgrunnlag.

Den som vil se hvordan denne formen for ulikhet slår ut i praksis, kan ta en titt på gradestokken. Fossilt brennstoff er den klart viktigste kilden til utslipp av CO2 – opp til 90% ifølge FNs beregninger. I boka Fossil Capital viser Andreas Malm at overgangen til fossilt brennstoff ikke først og fremst skyldtes at kull var billigere eller mer effektivt enn vannkraft. Overgangen var i stedet drevet av kapitalistenes behov for å kontrollere produksjonsprosessen. Der bruk av vannkraft ville krevd samarbeid mellom produsentene, var fossilt brennstoff enklere å tilegne seg, lagre og kontrollere som privateiendom. Malm viser at det grønne skiftet derfor ikke nødvendigvis er i kapitalistenes interesse, fordi fornybare energikilder – vann, vind og sol – av rent materielle årsaker er vanskeligere å monopolisere enn kull og olje.

En sentral utfordring for det grønne skiftet er derfor at kapitalister med interesse av å monopolisere energikildene kontrollerer store deler av verdens energiproduksjon, og at staten dessuten er avhengig av disse kapitalistene for å unngå økonomisk krise og potensiell politisk kollaps. Sammenlignet med fossilkapitalens makt har jeg, med doktorgraden, bokhylla og taleferdighetene mine, nokså lite å stille opp med. Her ligger nok også forklaringen på at det er så lite bevegelse i klimasaken, til tross for at den (dessverre) står særlig sterkt hos nettopp den type kulturelle grupper som bourdieusianske analyser ofte vil plassere i overklassen. Dette er også grunnen til at det ikke nytter med en klimapolitikk som setter arbeiderklassen og «kulturoverklassen» opp mot hverandre over livsstilsvaner og forbruksvalg, men at vi trenger en bred arbeiderbevegelse som kan utfordre fossilkapitalens økonomiske makt.

La oss ta en titt tilbake på ORDC-modellen som jeg presenterte for noen sider tilbake. I denne modellen er den kulturelle, den balanserte og den økonomiske overklassen grafisk sett likestilt. Det vil si at man plasserer leger og kunstnere i samme sosiale sjikt som Gustav Witzøe, John Fredriksen og Kjell Inge Røkke. Er denne antakelsen rimelig? Fra et marxistisk perspektiv er svaret på dette nei. Leger er utvilsomt privilegerte hvis man sammenligner dem med renholdere og Nav-klienter. Sivilingeniører har en annen status enn snekkere, som sikkert kan gi barna deres visse fordeler på universitetet. Bourdieus klasseteori gir oss gode verktøy for å studere disse ulikhetene. Samtidig er både leger, renholdere, sivilingeniører og snekkere alle lønnsarbeidere, og derfor fratatt den økonomiske makta som kapitalistene besitter. Problemet med Bourdieus klasseteori er at denne økonomiske makta viskes ut. Samtidig som at Bourdieus klasseteori kan bidra til en mer nyansert forståelse av ulikheter internt i arbeiderklassen, tilslører den skillet mellom arbeid og kapital, og dermed også kapitalismen i seg selv.

Ulikhet eller makt?

Hva slags klassebegrep vi bruker er ikke bare et teoretisk spørsmål. Klasseforståelsen vår har også sentrale politiske konsekvenser. Den viktigste av disse handler om hvem man identifiserer som allierte og motstandere. Legger man til grunn at kriteriet for å tilhøre arbeiderklassen er å være ressurssvak, utelukker man store deler av Norges befolkning fra det sosialistiske prosjektet. Plasserer man leger, professorer og sivilingeniører i overklassen, er det nærliggende å tenke at disse representerer motstandere som arbeiderklassen må overvinne, og at kampen like gjerne kan rettes mot dem som mot store bedriftseiere og eiendomsbaroner. Og ser man på klasse som et kulturelt spørsmål, risikerer sosialismens prosjekt å reduseres til å skape anerkjennelse for en stigmatisert «arbeideridentitet» – en identitetspolitikk for arbeiderklassen, ofte basert på svært snevre og stereotype forestillinger om hvem som passer inn i denne kategorien. Ingen av disse ideene representerer gode utgangspunkt for de som vil bygge en venstreside som faktisk vil være i stand til å forandre samfunnet.

Det er en utbredt forståelse at klasse først og fremst handler om ulikhet. Jeg tror denne oppfatninga er unøyaktig. Klasse, fra et marxistisk perspektiv, er grunnleggende sett et spørsmål om makt. Mer bestemt handler klasse om en bestemt type makt: Makten én liten gruppe av mennesker, fordi de monopoliserer samfunnets produksjonsmidler, har til å bestemme over hvordan vi mennesker produserer det vi trenger for å leve og trives. Den grunnleggende kritikken av klassesamfunnet er derfor ikke at det skaper sosial ulikhet, selv om kampen mot ulikhet selvfølgelig må være en sentral del av venstresidas prosjekt. Klassesamfunnet er først og fremst problematisk fordi det er ufritt og irrasjonelt at makten over produksjonen skal være et privat privilegium framfor et demokratisk anliggende.

Fra et marxistisk perspektiv er det derfor ikke utjevning mellom klassene som er det endelige målet. Sosialismen handler ikke først og fremst om å ta fra de rike og gi til de fattige, eller om at alle skal sikres «like sjanser» for å klatre oppover i hierarkiet. Med andre ord er ikke målet å forbedre klassesamfunnet, men å avvikle det. I motsetning til den sosiologiske klasseforståelsen, som nøyer seg med å studere ulikhet internt i kapitalismen, er formålet med den marxistiske klasseteorien å problematisere kapitalismen i seg selv. Dette er hovedforskjellen mellom den sosiologiske og den marxistiske klasseforståelsen, og årsaken til at det er den sistnevnte som til syvende og sist er den mest sentrale for den radikale venstresiden.

Av Tiril Vold Hansen, stipendiat i sosiologi ved Nord universitet i Bodø, styremedlem i Rødt Bodø og sitter i Rødts kvinnepolitiske utvalg nasjonalt.

---

Da Svalbardtraktaten ble underskrevet i Paris 9. februar 1920, ble Norges «fulle og uinnskrenkede» suverenitet over øygruppen slått fast. Samtidig forpliktet traktaten til å ta vare på Svalbards dyre- og planteliv (artikkel 2), ikke benytte Svalbard i krigsøyemed (artikkel 9), og å sikre alle traktatpartenes innbyggere rettigheter til adgang og virksomhet under ikke-diskriminerende vilkår.

Siden den gang har Svalbard gitt norske myndigheter rikelig med utenrikspolitisk hodebry, og noen gullgruve i økonomisk forstand kan man heller ikke si at det har vært. De overordnede målene for norsk svalbardpolitikk ligger fast, men Svalbard står nå i en stor omstillingsprosess. Klimaendringene rammer øygruppa hardt, og når sjøisen smelter blir det mer aktivitet og flere aktører på og rundt Svalbard. Samtidig skal samfunnet til nå viktigste bærebjelke – kulldriften – fases ut.

I denne konteksten er det flere som spør seg om staten egentlig vet hva den vil med Svalbard. Hvilke interesser har norske myndigheter på Svalbard? Hvordan forsøker man å oppnå dem? Og ikke minst – lykkes man?

Svalbardpolitiske interesser og virkemidler

«Hvorfor er dette ordet interesse interessant? Hvorfor er det viktig å stille spørsmål ved hvilken interesse aktørene kan ha i å gjøre det de gjør?» Det spør den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1996) i den moderne klassikeren Symbolsk makt. Som svar på sitt eget spørsmål forklarer han at «Begrepet ‘interesse’ tvang seg først på meg som et redskap for brudd med en fortryllet og mystifiserende visjon av menneskelig handling». Interesse er et begrep som forklarer hvorfor mennesker gjør som vi gjør. Man kan ikke lage sosiologi uten å godta at mennesker har en tilstrekkelig grunn, mener Bourdieu. Mennesker kan være gale eller irrasjonelle, men de handler ikke uten grunn. Hva er så interesse? Ifølge Bourdieu er det «å anerkjenne spillet og å anerkjenne det som står på spill». Å ha en interesse i en politisk sak innebærer dermed at man bryr seg om utfallet av en sak.

Norges interesser på Svalbard kommer eksplisitt til uttrykk i Svalbardmeldingene, i form av fem overordnede mål som har ligget fast siden midten av 80-tallet. De fem målene er 1) en konsekvent og fast håndhevelse av suverenitet, 2) Korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd, 3) Bevaring av ro og stabilitet i området, 4) Bevaring av områdets særegne villmarksnatur og 5) Opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.

For å oppnå de svalbardpolitiske målene har norske myndigheter flere virkemidler til rådighet: pengeoverføringer over både svalbardbudsjettet og på det ordinære statsbudsjettet, lovgivning og håndhevingen av denne, og statlig eierskap i ulike bedrifter er alle viktige styringsinstrumenter.

Svalbard, miljø og sikkerhet

To viktige interesser i norsk svalbardpolitikk er altså miljø og sikkerhet.

I Svalbardmeldingen heter det at «Svalbard skal være et av verdens best forvaltede villmarksområder». Ved konflikt mellom miljøvern og andre interesser «skal miljøhensyn veie tyngst». Svalbard har et unik, men sårbart plante- og dyreliv, som med klimaendringer og økt aktivitet opplever stort press. Svalbardtraktaten gir imidlertid norske myndigheter et sterkt mandat til å iverksette tiltak for å ivareta naturen, da artikkel 2 slår fast at Norge har rett til å treffe «passende forholdsregler» for nettopp å sikre bevarelsen av flora og fauna.

Svalbardmiljøloven er en av de mer sentrale lovene som gjelder for Svalbard i dag. Formålet med loven er å «opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard når det gjelder sammenhengende villmark, landskap, flora, fauna og kulturminner». Dette er med andre ord kanskje det viktigste styringsinstrumentet for å oppnå målet om bevaring av områdets særegne villmarksnatur.

Svalbard er sagt å være nordområdenes største sikkerhetsutfordring. Det er særlig det asymmetriske maktforholdet mellom småstaten Norge og stormakten Sovjet/Russland som har skapt hodebry for norske myndigheter. Begge land har hatt fast tilstedeværelse på Svalbard i et århundre, og dette nærværet har naturligvis påvirket Norges politiske handlingsrom. Gjennom siste halvdel av 1900-tallet har Svalbardtraktatens artikkel 9 – som forbyr at Svalbard skal brukes i krigsøyemed – vært gjenstand for mye diskusjon mellom de to partene, i forhold til for eksempel utbygging av satellittaktivitet og flyplass.

Norges suverenitet over Svalbard er likevel godt etablert og stort sett uimotsagt. Den største utfordringen for norske myndigheter i dag er å få gjennomslag for sitt syn på svalbardtraktatens geografiske omfang i forhold til havretten. Det norske synet er at svalbardtraktaten bare gjelder for Svalbards landområder og territorialsjø, mens havretten overtar i havområdene utenfor dette. En slik tolkning vil gi Norge suverene rettigheter til ressursene i disse havområdene, uten å ta hensyn til traktatens ikke-diskrimineringsprinsipp. Dette synet har naturligvis ikke fått fotfeste uten reaksjoner. Russland, men også flere av Norges NATO-allierte, reagerer når Norge forsøker å teste vannet. Når sjøisen smelter og ressursene i Svalbards havområder blir mer tilgjengelige – fisk, krabber, olje og gass –, blir denne disputten stadig mer aktuell.

Når det gjelder sikkerhet, er det imidlertid også naturlig å nevne Store norske Gruvedrift AS, tidligere Store Norske Spitsbergen kullkompani. I over hundre år har det statseide gruveselskapet vært et sentralt virkemiddel for å bidra til de svalbardpolitiske målene. Ikke minst har dette vært knyttet opp til målet om å opprettholde et stabilt, norsk samfunn på øygruppen.

For det første er energi helt nødvendig for å kunne ha en robust bosetning på 78° nord, hvor det (til tross for at vinteren har blitt 4 grader varmere de siste 30 årene) ikke er uvanlig at gradestokken kryper ned mot -30 tallet i lengre perioder. Og energien er det Store Norske som har stått for, i form av kull.

For det andre har Store norske bidratt med norske, helårlige jobber, og har med det vært hovedkilden til befolkningsmassen som utgjør det norske samfunnet på Svalbard. Som bemerket av Pedersen (2017), har Store norske gjennom å sikre en betydelig tilstedeværelse av norske innbyggere i Longyearbyen har Store Norske bidratt til at ikke misforståelser om øygruppas juridiske status har fått spre seg.

Store norske har dessuten over 300 utmål på Svalbard, tilsvarende et areal på over 3000 kvadratkilometer. Dette er områder som inneholder potensielle forekomster av kull og andre mineraler, og kriteriet for å holde på dem innebærer at selskapet må foreta bergverksrelatert aktivitet innen fem år. Store Norske har derfor også vært et virkemiddel som har bidratt til norske myndigheters kontroll over viktige ressurser og områder.

Virkemidler under endring

Miljøloven og Store norske har altså vært viktige virkemidler for Norge for å ivareta sine interesser på Svalbard. Med klimaendringenes stadig økende press på Svalbards sårbare natur, kan det imidlertid være behov for strengere reguleringer. Klimaendringene har i seg selv store konsekvenser for dyre- og plantelivet som er så tilpasset det kalde nord. Samtidig gjør mindre sjøis området mer tilgjengelig. De siste årene har turismen økt voldsomt. Selv om dette kan ha positive ringvirkninger for lokalsamfunnets økonomi og tilbud, har det også negative effekter: vegetasjonen blir mer slitt, kulturminner rammes i økende grad av erosjon, infrastrukturen står i fare for å overbelastes, og skutertrafikken forstyrrer dyrelivet.

For å imøtekomme den økte ferdselen, har norske myndigheter sendt ut svalbardmiljøloven på høring. De vil iverksette tiltak som ivaretar miljømålene gitt de endringene som har vært, men dette har møtt store protester fra den lokale reiselivsnæringen.

Det kan selvfølgelig virke som et paradoks at miljøloven og kullvirksomheten har stått side om side som viktige svalbardpolitiske virkemidler. Gruvedrift og kullfyring er ikke særlig positivt for miljø og klima. Longyearbyen er trolig en av de byene i Europa som forurenser mest per innbygger nettopp på grunn av kullkraftverket.

Og nå er kullæraen i ferd med å ta slutt. I januar 2021 offentliggjorde norske myndigheter beslutningen om å få på plass en ny energiforsyning for Longyearbyen. Kullkraftverket er gammelt og i en så dårlig forfatning at det setter energisikkerheten på spill. Med det påfølgende lokalstyrevedtaket om å avslutte kullforsyningsavtalen med Store norske fra september 2023 konkluderte Store norske med at kulleventyret hadde fått sin sluttdato. Selv om gruvedriften nå har blitt forlenget med to år på grunn av høye kullpriser, er et endelig punktum for denne næringa satt.

Det er tydelig at et skifte er på vei. Gruvedrift har vært bærebjelken i norsk aktivitet og tilstedeværelse på Svalbard gjennom hundre år. Tidligere mente man at reiselivet kunne overta som en av de nye beina for Svalbardsamfunnet, men påvirkningen dette har på naturen gjør dette til en utfordring. I tillegg er reiseliv (og for øvrig forskning, som også er en viktig næring på Svalbard) en internasjonal næring, som neppe kan gjøre opp for de norske arbeidsplassene og tilstedeværelsen som kullindustrien har stått for.

Dette er en vanskelig nøtt for norske myndigheter: hvordan opprettholde målet om norske samfunn på øygruppen og dermed underbygge de sikkerhetspolitiske interessene, men samtidig bevare områdets særegne villmarksnatur og ta Svalbardsamfunnet inn i ei moderne tid?

Longyearbyen – et parallellsamfunn?

Heldigvis for norske myndigheter, kan man si, er det flere verktøy i verktøykassa. I sommer vedtok regjeringen å innføre krav om tre års botid i en norsk kommune for andre enn norske statsborgere for å ha stemmerett og være valgbar til lokalstyret i Longyearbyen. I praksis betyr dette å frata utlendinger stemmeretten. Flere frykter at dette vil skape et klasseskille mellom norske og utenlandske innbyggere.

Samtidig har regjeringen innført begrensninger for retten for spesialundervisning. Barn med store tilretteleggingsbehov vil miste skoleretten. Dette kan bety at familier med barn som har vokst opp på Svalbard i verste fall vil måtte flytte.

Staten har dessuten sikret seg eierskap over mer av boligmassen i Longyearbyen. Tidligere justisminister Monica Mæland uttalte i forbindelse med saken at «Boligpolitikken er et godt virkemiddel for å videreutvikle Longyearbyen som et levedyktig lokalsamfunn i samsvar med målene i svalbardpolitikken. Målet er å sikre boliger til de offentlig ansatte og bidra til en god forvaltning av boligmassen». Bolig er en viktig maktfaktor i Svalbardpolitikken, som gjør det enklere å holde kontroll på hvem som bor og driver virksomhet i byen.

Det var i dette mylderet av nye endringer og i kjølvannet av en pandemi at også det nye miljøregelverket ble sendt på høring. I forbindelse med at miljødirektoratet var oppe for å orientere om forslaget, samlet flere hundre innbyggere seg i et fakkeltog «mot alt de var forbanna over».

Mange føler seg motløse i møte mot det som oppleves som et statlig overformynderi og udemokratiske skinnsprosesser. Svalbardsamfunnet illustrer det nok mange i utkants-Norge kan kjenne seg igjen i: avstanden mellom de som bestemmer og de det bestemmes over, er for stor.

På den andre siden er det få lokalsamfunn som opplever så stor politisk interesse som det Longyearbyen gjør. Alle stortingskomiteer besøker Svalbard i løpet av sin stortingsperiode, og ministerbesøk er heller ingen mangelvare.  Svalbard har stor betydning for Norge, og det er viktig at politikerne vet dette. Men for å vende tilbake til Bourdieu: hva er det egentlig som står på spill?

Svalbard – en grensestein i et rikt hav

Når Norge nå strammer grepet – for det framstår det unektelig som de gjør –, hva er det som ligger bak? Hvorfor er norske myndigheter livredde for å miste «norskheten» i Svalbardsamfunnet? Ja, suverenitetshensyn kan være viktige i seg selv, men hva skal Norge egentlig med suvereniteten over Svalbard?

På mange måter har Svalbards historie vært en lang kamp om ressurser, hvor det store spørsmålet har vært hvem som har rett til å høste ressursene. Fra hvalfangst på 1600-tallet til den ekspansive gruvedriften på 1900-tallet, har ressursutnytting og motstridende suverenitetskrav gått hånd i hånd. I dag er spørsmålet om svalbardtraktatens versus havrettens omfang Norges største utenrikspolitiske utfordring.

Som Svalbardhistoriker Thor Bjørn Arlov skriver: «Det er som grensestein i et rikt hav øygruppen har størst betydning for Norge».

I søken etter å sikre suverene rettigheter til ressursene kan miljøinteressene spille på lag med sikkerhetsinteressene. Russland har flere ganger påpekt at miljøloven er «et fordekt forsøk» på å presse dem vekk fra Svalbard. Selv om miljøloven må sies å handle om genuine ønsker om å ivareta svalbardnaturen, er miljøvern også et effektivt hinder for nærings- og tilstedeværelsesetablering. Det er imidlertid ikke like sikkert at statens interesser på Svalbard går overens med lokalbefolkningens interesser. På veien mot å befeste betydningen av Svalbard som grensestein, kan avstanden mellom de som styrer og de som styres komme til å bli enda større.

Fra et sosialistisk standpunkt kan man spørre seg om det er riktig av Norge å bruke Svalbard som en grensestein i et rikt hav, eller om det er andre og viktigere hensyn som bør tas.

For det første bør hensynet til klima og miljø settes i førersetet. Petroleumsressursene må få ligge i ro, og det bør heller ikke åpnes opp for utvinning av andre mineraler på havbunnen. Å legge større deler av havområdene rundt Svalbard under marint vern kan dessuten være en løsning for å hindre økt spenning om disse naturressursene og spørsmålet om hvem som har rett til å utvinne dem.

For det andre bør lokaldemokratiet styrkes, ikke svekkes. Alle må få delta i lokaldemokratiet på samme vilkår som på fastlandet. Svalbard kommer alltid til å være et spesielt sted med tanke på øygruppas geopolitiske betydning, men dette bør ikke være gyldig grunn til å svekke rettighetene til de som bor der.

For det tredje bør klassekampen på Svalbard få sitt rettmessige fokus. Før valget i fjor gjorde Svalbardposten en gjennomgang av partienes partiprogrammer. I Rødts partiprogram var ikke Svalbard nevnt. Redaktøren skrev imidlertid at hos Rødt «er klassekamp det store hurraordet, og det er tydeligvis lite av klassekamp på øya. Mulig de skulle sett litt nærmere på samfunnsstrukturen her og på dette klassedelte samfunnet.»

Den oppfordringen bør Rødt ta. For på Svalbard er det nok av klassespørsmål å ta tak i.

Artikler & intervju

Leder
Samisk kultur og identitet i vinden

Plukk

Gnist-samtalen med Boye Ullmann

De beste av de beste: Enhetsskolen har eliteskoler, men er det et problem?
av Pål Halvorsen

Tvungen lønnsnemnd igjen? Da er svaret opprør!
av Stine Westrum

Hva er klasse? En klargjøring av den marxistiske posisjonen
av Emil Øversveen

Verdien av lokalt fagligpolitisk samarbeid
av Maren Njøs Kurdøl

Klasse og rasisme
av Nora Warholm Essahli

Kvinnene som kraft. Kan erfaringer fra Kvinnenes tariffaksjon, 1986-1989, være til nytte i dag?
av Siri Jensen

Arbeiderklassen, fagforeningene og den frigjørende kampen i Afrika
av Baba Aye

Virker frontfagsmodellen? — og for hvem?
av Johan Petter Andresen

Hva vil Norge egentlig med Svalbard?
av Tiril Vold Hansen

Nakba – katastrofen – 75 år
av Svein Olsen

Bokomtaler

The Class Matrix: Social Theory after the Cultural Turn
av Vivek Chibber

Marcus Thrane – en foranskutt sosialdemokrat. Et portrett i politisk idéhistorie
av Harald Berntsen

Konrad Nordahl. Fagbevegelsens mektige leder
av Inger Bjørnhaug Berge Furre

Eit liv i rørsle
av Arnhild Skre

A Spectre, Haunting: On the Communist Manifesto
av China Miéville

Labor’s End: How the Promise of Automation Degraded Work
av Jason Resnikoff

Understanding the Palestinian- Lebanese resistance
av Palestinakomiteen i Norge:

Bokhjørnet
av Tore Linné Eriksen
Bokomtaler Revolusjonens A-Å

Totalarbeideren
av Jokke Fjeldstad

Protestene mot vindturbinene på Fosen og bilder av demonstranter i samekofter foran Stortinget som blir båret vekk av politiet, har i stor grad preget nyhetsbildet denne vinteren. Artister som Mari Boine og sametingspresidenten Silje Karine Muotka har deltatt i protestene, sammen med Greta Thunberg. Saken har også vekket internasjonal oppmerksomhet; Society for Threatened People, en urfolksorganisasjon som jobber for urfolks rettigheter over hele verden, har tydelig uttalt at de ikke liker det de ser i Norge. Saken er omtalt på deres nettside, hvor de gir klar beskjed om at det såkalte «grønne skiftet» ikke må gå på bekostning av urfolks rettigheter. Utøvelsen av reindrift er uløselig knyttet til den samiske identiteten og kulturen, den ene kan ikke eksistere uten den andre.  

Den norske storfilmen Ellos eatnu – la elva leve hadde premiere 3. februar i år. Den bringer konflikten om Alta-Kautokeinovassdraget frem i lyset for en ny generasjon. I filmen møter vi Ester, som må ta et oppgjør med sin samiske bakgrunn da hun blir kastet inn i Alta-konflikten når hun flytter til Alta for å jobbe som lærer. Konflikten blir starten på hennes reise ut av skammen hennes forfedre har båret på i generasjoner – en skam som til denne dag sitter dypt rotfestet hos flere samer, takket være den norske statens assimileringspolitikk som går over hundre år tilbake i tid. I lys av demonstrasjonene mot vindturbinene på Fosen er den virkelig rett film på rett tid. 

Men hvorfor får Fosen-saken så stor oppmerksomhet, og hvorfor engasjerer den så mange over hele landet, uansett om de er samer eller ei? Alta-konflikten, som for alvor satte søkelyset på urfolks rettigheter i nord for førti år siden, har fått ny aktualitet. Dommen i Høyesterett slo fast at vindturbinene på Fosen er i strid med urfolks rettigheter og truer reindriftssamenes eksistensgrunnlag i Sør- og Nord-Fosen sitje (reinbeitedistrikt). 

Med Fosen-saken blir den samiske identiteten og den gamle konflikten mellom samene og den norske staten atter brakt opp i dagen, og filmen Ellos eatnu tydeliggjør en mørk skamplett av vår historie for en ny generasjon aktivister. 

Den norske staten lærer tydeligvis ikke av historien, men samene og vi andre glemmer ikke. 

Det er nesten komisk å tenke på, men i høst var det en nyhet dersom strømprisen oversteg 1 krone kilowattimen. Nå er skyhøye priser den nye normalen uten at folks inntekter har økt nevneverdig og på tross av at det meste av vannkraften er offentlig eid. Da er det ikke rart folk blir rasende. Dagens markedstvang forsterker økonomiske forskjeller og skaper fattigdom.

---

Av: Sofie Marhaug, stortingsrepresentant for Rødt og andre nestleder i energi- og miljøkomitéen

Den foregående høsten og den pågående vinteren har folk opplevd at strømregningene har mangedoblet seg. Over 600.000 nordmenn har meldt seg inn i facebookgruppen «Vi som krever billigere strøm». Både 20. januar og 15. februar var det demonstrasjoner i både byer og bygder i hele landet, med støtte fra en rekke fagforeninger og forbund.

På den første markeringen i Bergen traff jeg en dame som gikk i demonstrasjonstog for aller første gang i sitt liv. Hun bodde i et dårlig isolert hus utenfor byen. Der er boligprisene lavere. Denne vinteren hadde hun gått til anskaffelse av en gassovn, for å få råd til å varme opp huset sitt. Er vi i ferd med å av-elektrifisere norske husholdninger i et land som har bygget selve velferdsstaten på «hvitt kull»? Et land som har elektrifisert hver en knaus, fra Nordkapp i nord til Lindesnes i sør?

Historiens kraftlinjer

I folks bevissthet er ikke historien om den norske vannkraften borte. Det er dessuten en fortelling som står i grell kontrast til dagens politikk, der prisene settes på en strømbørs som mest av alt minner om et europeisk Casino. Ingen forstår helt systemet, men kundene er dømt til å tape.

På begynnelsen av 1900-tallet startet elektrifiseringen av Norge. Dette var lenge før vi hadde oppdaget oljen. Det var også lenge før vi hadde oppdaget at fossilt brensel truer klimaet, som i sin tur har fått politikere til  – nok en gang og ironisk nok – å ta til orde for storstilt elektrifisering av norsk olje- og gassproduksjon.

Da vannkraften skulle bygges ut var utenlandske kapitaleiere interesserte i å tjene seg rike på den norske naturen. Fossefallene egnet seg perfekt for vannkraftutbygging, og det var lite kapital i Norge til å investere i utbyggingene. Utenlandske «fossespekulanter» saumfarte norske bygder. I 1906 tilhørte to tredjedeler av fossefallene utenlandske eiere.[ref] Jeg baserer meg på Norges vassdrag- og energidirektorats (NVE) Vann og energiforvaltning – glimt fra NVEs historie (2012).[/ref] Det sier seg selv at norske lokalsamfunn var i ferd med å tape arvesølvet.

Oddas store forfatter (ikke NRKs utenrikskorrespondent), Gro Holm, beskriver situasjonen godt i romanen Det hvite kull (1936). Der skildrer hun både hvordan norske bondesamfunn ble utnyttet og lurt, og om elektrifiseringens glans. I ingeniør Harald Hansens 17. mai-tale fortelles det om en vannkraftutbygging som har sin gjenklang i dagens debatter om det grønne skiftet:

Vår oppgave er alvorlig nok. Og det vi skal se, er at vårt arbeide her, det er ledd i et stort hele, det er arbeidet for vårt lands elektrifisering. Vi har fossene, vi har det hvite kull. Teknikken er nå kommet så langt, at vi kan nyttiggjøre oss av dem, om vi da kjenner vår besøkelsestid. Vi eier et av verdens mest begunstigede land på det hvite kulls område, det skal vi alltid holde klart for oss. Våre fosser er naturskjønne, det er de. Vi mister dem på en måte, men de gjenoppstår på en i tusenfold skjønnere måte, de skal gjøre vårt land rikt og stort. Alle fosser utbygget, et nett av høispentledninger som binder landet sammen, fra Vesterhavet til Kjølens rand, fra Nordishavet til Kristiansand, med lys i alle hjem, med kraft til hver slipesten og hvert treskeverk, med elektrisk drift av våre jernbaner. Vårt motto være: La det hvite kull avløse Englands sorte. Bind våre fosser. Gjør eder jorden underdanig.[ref] Gro Holm, Det hvite kull, Gyldendal: 1936, 81–82.[/ref] 

Elektrifiseringens pris var naturødeleggelser – den gang som nå. Derfor skulle det bare mangle at lokalbefolkningen, som fikk sine omgivelser rasert, også skulle få en viss kontroll over verdiene som ble utnyttet. Da gjelder det å kjenne sin besøkelsestid, slik Holms Hansen formulerte det i sin grunnlovstale.

Dette forstod norske politikere. De så hvordan Norge var i ferd med å miste kontrollen over våre felles ressurser. I 1906 vedtok det norske Stortinget de såkalte «panikkloven», det vil si en midlertidig konsesjonslov. Denne sørget for et system der utenlandske investorer og aksjeselskap måtte få konsesjon fra den norske staten for å kjøpe opp utbygningsrettigheter.  Allerede året etter ble loven oppdatert og prinsippet om hjemfallsrett, som konsesjonsloven er kjent for, ble introdusert og siden forsterket. Hjemfallsrett innebærer at privat utbygging har en tidshorisont, og at eierskapet på et tidspunkt skal tilfalle staten vederlagsfritt. Da loven ble oppdatert i 1917 ble den offentlige kontrollen ytterligere forsterket. I tillegg til vilkår om tidsbegrensning på maksimalt 60 år, hjemfall og kraftavståelse (konsesjonskraft) til kommunene ble det vedtatt bestemmelser om direkte økonomiske ytelser til kommuner og staten i form av konsesjonsavgifter.

Til grunn for den norske vannkraftutbyggingen har vi med andre ord hatt en politisk kamp for å sikre offentlig eierskap til naturressursene. Dette har kommet innbyggerne til gode langt på vei. Før var det vanlig å kjøpe strøm til kostpris; det samme prinsippet som ligger til grunn for vann- eller renovasjonsavgifter i dagens Kommune-Norge. For å spare på strømmen hadde vi et toprissystem frem til 1970-tallet, der husholdningene fikk beskjed om når forbruket nærmet seg det vi den gangen regnet som overforbruk. Kort sagt er folk i Norge godt kjent med hva politisk styring av strømprisene egentlig innebærer.

Overgangen til stadig sterkere grad av markedsstyring og avståelse av demokratisk kontroll over energipolitikken har skjedd over tid. Viktigst er nok Energiloven av 1990, initiert av Syse-regjeringen og Senterpartiets olje- og energiminister, Eivind Reiten, og vedtatt av et samstemt storting. Denne loven hadde til hensikt å gjøre kraft et en markedsvare: kjøp og salg, styrt av tilbud og etterspørsel. Som alle andre lover som legger opp til storstilt privatisering ble den begrunnet med rasjonalitet og effektivitet. I det siste har også «harmonisering» blitt et fyndord for både nåværende og foregående regjering, i forsvaret for tettere tilknytning til enda større og dyrere markeder enn de nordiske.

Med innlemmelsen i EØS i 1994 og etter hvert tilslutningen til EUs energibyrå ACER i 2018, settes mulighetsrommet for å styre prisene politisk i spill. Selv om det ikke er ACER som bestemmer de norske prisene, kan EU drive tilsyn og gripe inn dersom politikere skulle ta for stor kontroll over strømprisene i konflikten med den akk så frie konkurransen.

Nye utenlandskabler (eller mellomlandskabler som det kalles på fint) har koblet det norske strømmarkedet enda tettere på det europeiske. Kablene til Nederland (NorNed, 2007), Tyskland (NordLink, 2021) og England (North Sea Link, 2021) i overveiende grad eksportforbindelser. Ser vi på tallene fra i fjor var det 86,7 prosent eksport i nederlandskabelen, 79,3 prosent eksport i tysklandskabelen og 97,2 prosent i englandskabelen.[ref]Klassekampen laget en god oversikt, «Nesten alt går til eksport», 17.2.2022.[/ref] Enda mer avgjørende for prisen er det like fullt at kablene kobler oss på større og dyrere prisområder enn våre egne.

Norge har hatt kraftutveksling med andre og i hovedsak nordiske land helt siden 1960-tallet. Men dette har vært små prisområder med stabile, lave priser. Dermed har vi ikke hatt så store prissvingninger. De nye utenlandskablene knytter oss derimot tettere til områder med vedvarende høye priser. Dette fører i beste fall til en minimal prisreduksjon i Nederland, Tyskland og England, men først og fremst fører denne politikken til et enormt prishopp i Norge. De store markedene sluker de små. Det er slik tilbud og etterspørsel fungerer i strømmarkedet.

Allerede på 1990-tallet advarte Rødts forløper, Rød Valgallianse (RV), mot utviklingen vi ser i dag. Terje Kollbotn skrev den gangen en rapport der han advarte mot økt eksport til det europeiske kraftmarkedet, økt press på norsk natur og ikke minst høyere strømpriser.[ref]Terje Kollbotn, EF/EØS og den nasjonale kampen om vasskrafta og konsesjonslovene, 1993.[/ref] Det siste er verdt å merke seg i en tid der politikere fra Høyre så vel som Arbeiderpartiet snakker om en «perfekt storm». De har forvekslet markedslovene med naturlovene, for å slippe å ta ansvar for at et så grunnleggende behov som energi er i ferd med å bli en luksusvare.

Hva så med eierskapet? Fortsatt eier det offentlige enten det er Statkraft, kommunene eller fylkeskommunene om lag 90 prosent av all kraftproduksjonen i Norge. Problemet er at de opererer som aktører på et marked. De norske kraftprodusentene lever godt med høye priser.

Men også eierskapet er skrantende. Hjemfallsretten er hulet ut og tilpasset EU. Nå er det nok at to tredjedeler er offentlig eid, og ikke en gang eid av den berammede kommunen, når konsesjonen utløper. Dette fikk lokalsamfunnene i Røldal og Suldal smertelig erfare i fjor, da Hydro-Lyse overtok eierskapet i forbindelse med at konsesjonen utløp. I mange tiår hadde særlig Røldal vært skadelidende for naturødeleggelsene som kraftutbyggingen hadde medført, og når konsesjonen gikk ut fikk kommunen ingenting igjen.

Kraftprofitørene

Det er heller ikke til å stikke under stol at offentlig eide kraftselskap opererer etter kapitalismens prinsipper. Da jeg spurte finansministeren i desember i fjor om hvor mye mer staten tjener på de høye prisene, var svaret over 27 milliarder i form av økt utbytte for Statkraft og grunnrenteskatt. Det siste er ikke et så dumt prinsipp, men det speiler like fullt at også kommunale og fylkeskommunale kraftselskap øker inntektene enormt når prisene er høye. Siden desember har strømprisene holdt seg høye. Det er altså ingen grunn til å tro at det går dårlig for kraftprodusentene i 2022 heller!

I virkeligheten snakker vi om en superprofitt for kraftbransjen. Konsesjonsprisen for kraft, det vil si snittet av hva det koster å produsere kraft i Norge, som settes av olje- og energidepartementet, var på 11,4 øre kilowattimen i 2021. I 2022 er den satt til 11,57 øre kilowattimen. På det meste (21. desember i fjor) var markedsprisen oppe i 6 kroner og 12 øre kilowattimen noen steder i Sør-Norge. Gapet mellom hva det koster å produsere kraft kontra hva det koster å kjøpe kraft er enorm. Det er vanlige husholdninger og viktige arbeidsplasser som blir taperne med dagens system.

I debatter får jeg ofte høre at det ikke er så farlig at kraftbransjen tjener store penger på høye priser, fordi disse inntektene kommer fellesskapet til gode. Vi får angivelig mer velferd i den andre enden. Jeg forstår godt at det går an å tenke slik, all den tid 90 prosent av kraftproduksjonen er offentlig eid. Dessverre er nok sannheten at både Statkraft og andre følger vanlige bedriftsøkonomiske prinsipper. Lederlønningene er på mange millioner, med lederen i Statkraft som en versting: Han (for det er så klart en mann) er lønnsledende i staten. I 2018 fikk Christian Rønning-Tønnesen i alt 8,6 millioner, mens han nå går ned i halv stilling og nå får «skarve» 4,4 millioner.

Slike lederlønninger har vi hatt før de ekstreme prisene tok landet med storm – for å bruke markedsliberalistenes egen metafor. De forklarer ikke hvor alle pengene blir av, men de forteller om en voldsom konsentrasjon av rikdom og en ukultur i det offentlige. Hvorfor skal stat og kommuner subsidiere slike lederlønninger?

Om vi så ser bort fra lederlønningene, og vender tilbake til økte inntekter i 2021 og 2022, vil vi fortsatt få problemer med spore pengene. SV klarte å forhandle seg frem til å bruke 2,3 milliarder mer av Statkrafts utbytte, da de ble enige med regjeringen om et budsjettforlik. Også strømstønadsordningen som kom på plass, og som siden har blitt forsterket, betaler tilbake en brøkdel (grovt regnet 25 prosent) til norske husholdninger. Næringslivet er fortsatt skadelidende og faller ikke inn under ordningen. Det er ikke vanskelig å konkludere med at av de mange titalls milliardene det offentlige får i økte inntekter som følge av skyhøye strømpriser, så er det tvilsomt at andelen som kommer tilbake i direkte kompensasjon eller indirekte gjennom velferdsordninger er spesielt stor.

Et godt eksempel på en offentlig aktør som tenker på en bedriftsøkonomisk måte, er Lyse som i 2022 proklamerte at de skal kjøpe opp mobilselskapet Ice til 5,56 milliarder kroner. Kan hende dette er en «strategisk» investering for det offentlig eide kraftselskapet, men velferd kan det ikke kategoriseres som. De er neppe alene om å tenke i slike baner.

Det er kraftbransjen som tjener på de høye prisene og som i stor grad forvalter inntektene slik en annen kapitalistisk aktør ville gjort det.

I et større bilde er det vanskelig å forsvare denne utviklingen. Som Jon Hustad pekte på i en tekst i Dag og Tid, så tjener norske kraftselskap mer på de økte inntektene enn eksportinntektene i seg selv.[ref]Jon Hustad, «Dei som betaler», Dag og Tid, 18.2.2022.[/ref] Samtidig er det liten tvil om at også Statnett, som jeg ikke har skrevet like mye om frem til nå, håver inn på de såkalte flaskehalsinntektene, det vil si prisdifferansen i utvekslingen med utlandet. Selv om Hustads tall var noe overdrevne (og rettet i neste utgave av avisen) er poenget hans at kostnaden for husholdninger og næringsliv i Norge er enorm. Likevel var argumentet i analysene Statnett serverte norske myndigheter, at de nye utenlandskablene ville være samfunnsøkonomisk lønnsomme: Vi kom til å tjene så godt på disse forbindelsene at det var verdt å bygge dem. Da er ikke prisen kunder i Norge betaler tatt særlig hensyn til. Kanskje ikke en gang påtenkt.

Det er forståelig om både Statnett og Statkraft og andre kraftprodusenter ivrer for en slik utvikling. For dem er prisene gull, mens for folk flest er arvesølvet tapt.

En ny vår?

‘Kraften – eller «krafta» som det heter utenfor Bergen – er vår’ er et slagord som har blitt løftet frem denne høsten og vinteren på strømdemonstrasjonene og blant en rekke fagforeninger og forbund som har protestert mot de høye prisene. Historien om Energiloven, ACER og utenlandskabler er dessverre historien om at kraften i stadig mindre grad tilhører fellesskapet. Hensynet til profitt veier tyngre enn hensynet til folk.

I politiske debatter kommer nye unnskyldninger til: Vi skal forsyne Europa med ny kraft både av hensyn til klima og for å gjøre de andre landene mindre avhengige av russisk gass.

Både mennesker og natur blir skadelidende av større kraftutbygging, økt eksport og tettere tilknytning til det europeiske strømmarkedet, slik RV allerede advarte mot for snart 30 år siden. Markedstvangen er den drivende faktoren, ikke alle mulige andre påskudd.

Den gode nyheten er at det politiske slagordet om at ‘kraften er vår’ har en dobbel betydning: Det handler ikke bare om den konkrete vannkraften, men også om den politiske kraften i felles protester mot de skyhøye strømprisene. Slik kan kraften bli vår igjen.

Imperialisme er hovedtema for dette nummeret av Gnist. Artiklene og debattinnleggene inneholder perspektiver og synspunkter som er sjeldne i dagens norske offentlighet. Forhåpentligvis vil de kunne danne grunnlag for debatt om imperialismen i dag.

 

Like før dette nummeret skulle ferdigstilles døde Dronning Elisabeth. Framfor noen annen nasjon representerte Storbritannia gårsdagens imperialisme der “sola aldri gikk ned over det britiske samveldet” og monarken var det øverste symbolet på dette. Kolonisystemet av i går er stort sett over, men det imperialistiske verdenssystemet lever fortsatt i verste velgående. 

 

Siden vi begynte å planlegge nummeret har verdenssituasjonen blitt mer dramatisk. 24. februar gikk Russland til angrep på Ukraina. Denne invasjonen har skapt rystelser som få tidligere kriger har klart.

 

Det er ingen tvil om at det russiske angrepet er i strid med folkeretten og må fordømmes. Folkeretten gir ukrainerne rett til selvforsvar. Dette er et prinsipp som må gjelde uavhengig av hvordan en vurderer et lands regjering. Samtidig er det åpenbart at Vesten er involvert med sin egen agenda. NATO har flyttet sin østgrense helt fram mot Russlands grenser. Det er ikke urimelig at dette fra russisk side oppfattes som innringning. 

 

Den norske opinionen har reagert kraftig på invasjonen av Ukraina. Derimot har få i Norge reagert på at Vesten de siste tiåra har gjennomført flere folkerettsstridige angrepskriger. Norge har deltatt i flere av disse krigene, ikke minst i Libya, hvor norske fly slapp 588 bomber. De ulike reaksjonene på disse angrepskrigene er påfallende.

 

Det er heller ikke slik at dette er den første krigen på europeisk jord etter annen verdenskrig som det av og til hevdes. På 90-tallet foregikk det flere brutale kriger i forbindelse med at det tidligere Jugoslavia gikk i oppløsning.

 

Invasjonen i Ukraina har også skapt rystelser i det politiske landskapet både i Norge og andre land, og bidratt til at en allerede sterk militarisering av samfunnet har eskalert kraftig. Sverige og Finland er på vei inn i NATO. Den norske basepolitikken er endelig formelt avviklet ved avtalen Stortinget gav tilslutning til i juni i år, etter lang tids uthuling. I Norge har flere tidligere NATO-motstandere blitt tilhengere av alliansen. At venstreorienterte har blitt positive til NATO er til å undres over siden NATO jo i minst like stor grad som tidligere er en militærallianse dominert av USA.

 

Noen venstreorienterte tenderer dessverre i retning av å unnskylde Russland. Det kan imidlertid ikke underslås at Russland er ansvarlige for å ha gått til angrep. At venstreorienterte er sympatisk innstilt til den erke-borgerlige russiske staten er også påfallende. Det er viktig å få fram at kritikk av NATO ikke er sammenfallende med støtte til Russland.

 

Kamp mot all imperialisme og stormaktsinnblanding må være parolen for alle som hevder å tilhøre venstresiden.

 

Daniel Vernegg, Hannah Sigriddatter Ander og Per Medby, redaksjonen til dette nummeret av Gnist.

Sjømatnæringen har som ambisjon å doble verdiskapningen innen 2030, samtidig som den skal bli mer bærekraftig og skape arbeidsplasser langs kysten. Rammebetingelsene for det som kan bli en av de næringene vi skal leve av etter olja bør debatteres bredt, ikke bare langs kysten. Kysten og havet er vår felles eiendom, som vi er avhengig av for å ha gode liv.

---

Av Kari Celius, redaksjonsmedlem i Gnist

Laks er Norges nest største eksportnæring. Næringsmiddelindustrien, som er fastlands-Norges største industri, sysselsetter 50000 arbeidere. Mange av arbeidsplassene er direkte eller indirekte knytta til oppdrettsnæringa.

Sjømat Norge (landsforeningen for fiskeri- og havbruksnæringen) har som strategi om å doble verdiskapingen i sjømatnæringen inne 2030 – de kaller det «det blå taktskiftet». Det skal de gjøre samtidig som næringa skal bli mer bærekraftig og skape arbeidsplasser i lokalsamfunn langs kysten. Der høres ut som en utfordring.

Som oljevirksomheten og kraftprodusentene er oppdrettsnæringa avhengig av å høste av grunnrenta. Men oppdrettsnæringa får etablere seg på allmenningen uten å måtte betale for det de forbruker av areal og hav. De slipper å betale erstatning for villaksen som blir borte og andre natur- og miljøødeleggelser som er en følge av aktiviteter knytta til oppdrett.

Boka Den nye fisken kom i 2021. Boka forteller den spennende historien om hvordan laksenæringa ble til og hvordan den er blitt en stor økonomi. Den har vært en inspirasjon for denne artikkelen, men Istedenfor å skrive en bokmelding, ville jeg favne bredere enn boka, og ta med det de ikke har skrevet så mye om; sysselsetting, organisering og arbeidskonflikter, om politiske linjer og krav til næringa.

Historien om temminga av laksen

Simen Sætre og Kjetil Østli sitt arbeid startet med en artikkelserie om laksenæringen for fem år siden i Morgenbladet og i Harvest (nettmagasin om mennesker, miljø og natur). De ønsket å undersøke forskningens kår på området laks. De fant ut at den møtte motstand, i hvert fall hvis det ble publisert forskningsresultater eller hypoteser som ikke var positive for næringa. Mye av boka er brukt til å utdype påstandene om at næringa er ute etter å kontrollere forskningen og regelrett prøver å bringe forskere som er kritiske til taushet ved å stemple dem som «aktivister» eller enda verre, trekke forskningen deres i tvil som juks. Som ikke-fagperson er det vanskelig for meg å vurdere om de er selektive i sitt valg av kilder.

Boka er på mer enn 350 sider, og i tillegg kommer nesten 100 sider med informasjon om aktører i bransjen, referanser og kildehenvisninger. Det er forståelig at de har hatt behov for å vise at de kan dokumentere det de påstår. Det er vanskelig ikke å bli revet med at historien om hvordan laksen ble industri, og boka er underholdende og lett lest, selv om det som fortelles om er ganske dystert.

Det er kanskje godt kjent for andre, men det var nytt for meg at den norske oppdrettslaksen er en oppfinnelse. Det genetiske materialet til laksen som vi kjøper hos Rema eller Meny og har til hverdagsmiddag, kommer fra rogn som i lakseoppdrettets barndom på 70-tallet ble samlet inn i 40 norske elver og en svensk. Utviklingen foregikk ved seleksjon av den fisken som hadde de ønskete egenskapene, vokste fort og lot seg temme. Små oppdrettsanlegg langs kysten samarbeidet med forskerne og var laboratorier der ulik smolt ble testet ut.

Til å begynne med var oppdrett virkelig småskala, drevet av kystfolk som hadde bakgrunn fra husdyrhold eller fiske. For mange ble det lærdom kjøpt dyrt, og mange oppdrettere gikk konkurs på begynnelsen av nittitallet. Etter dem kom de som ville drive større og mer profesjonelt, og kjøpte opp konkursbo som hadde oppdrettskonsesjon. En av dem var Gustav Witzøe fra Frøya. Selv om navnet skulle tyde på noe annet, er altså hans rikdom av ny dato. Han er Norges sjette rikeste mann, og eier et av de store selskapene, SalMar.

Halvparten av all lakseproduksjon i Norge er samlet i fire selskaper: foruten SalMar er det Mowi, Lerøy og Cermaq. Disse er nå multinasjonale selskaper, som også har utenlandske eiere. Mowi het fram til 2015 Marine Harvest, bak står John Fredriksen. Norsk oppdrettskapital står også bak investeringer i Canada og på Island, for å nevne noen av stedene hvor villaksen er i ferd med å forsvinne.

Lakselus ble et problem tidlig i næringens barndom, både for oppdrettsnæringa selv og for villaksen. De tettbodde merdene gjorde at luse lett smittet fra fisk til fisk. Rømlingene førte med seg lusa opp i elvene og smittet villfisken. Boka skriver mye og spennende om alle metodene som er blitt brukt i forsøk på å bekjempe lakselus, fra ulik kjemisk behandling, via leppefisk til spyling med varmt vann. Ingen av metodene er effektive, og det er heller ikke god dyrevelferd. Importert soyaprotein brukes nå også i laksefor, en annen miljøfaktor som gjør at oppdrettslaks rykker oppover på listen over mat med et vesentlig CO2-avtrykk. Her er mye å ta tak i, og bransjen sliter med å framstå som bærekraftig.

Oppdrettsnæringa og fagbevegelsen

Tall på sysselsetting

I boka anslår de at det i 2021 er i underkant av 9000 personer som er sysselsatt i oppdrettsnæringa. Tall fra SSB (2017) oppgis å være 8000. Hvor mange som er hhv. fast ansatte og innleide er ikke kjent, heller ikke hvor stor andel av dem som er arbeidsinnvandrere.

I Stortingsmeldingen 2014-2015 (Meld. St. 16: Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett) står dette: «Den direkte sysselsettingen i verdikjede havbruk var i 2013 på 9 621 årsverk. Sysselsettingen fordeler seg på 4 317 årsverk innen slakteri, videreforedling og salg, 4 133 årsverk innen matfiskleddet, 691 årsverk tilknyttet settefiskleddet, 385 årsverk tilknyttet administrasjon og 105 årsverk tilknyttet stamfiskleddet. Sysselsettingen tilknyttet oppdrettsnæringen har vært økende over mange år, men har samtidig økt betydelig mindre enn produksjonen (min utheving).» Det siste er kanskje ikke unaturlig i en ny næring.

Oppsplittet organisering

Arbeiderne på oppdrettsanleggene er organisert i Fellesforbundet, der de har eget tariffområde Havbruk, mens de som jobber med slakting og bearbeiding av oppdrettsfisk er organisert i NNN under overenskomsten for Fiskeindustribedrifter. Denne oppsplittinga har en historisk forklaring ved at en tidligere overenskomst fra Norsk Skog- og landsarbeiderforbund den gangen oppdrett var en liten næring, senere ble inkludert i Fellesforbundet. Slakting og bearbeiding hører naturlig inn i NNN, siden slakting og bearbeiding av villfisk har vært knyttet til næringsmiddelindustrien siden starten. Produksjon av for og medisin til oppdrettsbruk er organisert i Industri Energi, de kommer fra det som var Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund før sammenslåing.

Tilfellet Sekkingstad og hvordan seier i retten ble snudd til tap

På Fri Fagbevegelse sine nettsider forteller Torgny Hasås hele historien om arbeidskonflikten på det Sekkingstad-eide lakseslakteriet Norse Production på Stord. I fire uker høsten 2017 streiket 70 polske arbeidere for å få tariffavtale. De hadde over en lengre periode og i skjul for arbeidsgiver meldt seg inn i NNN en for en, og krevde nå at det ble inngått tariffavtale.

I tiden forut for konflikten hadde NNN i flere år samlet dokumentasjon på at det foregikk sosial dumping i fiskeforedlingsbransjen, og krevde allmengjøring av Overenskomsten for fiskeindustribedrifter. Tariffnemda avgjorde i februar 2015 at minstelønna skulle være 162,85 kroner i timen for de som arbeider i fiskeindustrien. Det medførte en nær dobling av lønna for blant andre de polske arbeiderne.

I Norse Productions ble det praktisert en gjennomsnittsberegning av arbeidstiden som var ulovlig i henhold til arbeidsmiljøloven og det ble ikke betalt overtidstillegg. Tariffavtale og tillitsvalgte å forhandle med er en forutsetning for å kunne inngå en arbeidstidsordning basert på arbeid utover normal arbeidsuke.

Etter 34 dagers streik med stor støtte fra øvrig fagbevegelse vant de fram med kravet sitt. Men avtalen var knapt nok på plass før bedriften slo seg konkurs. NNN fikk skylden for å ha drevet Norse Production over styr med sitt krav om tilbakebetaling av manglende lønn og overtid til de ansatte fra tida før tariffavtalen. Men merdene var fulle av fisk, og seks dager etter konkursen var et nytt selskap, Sund Laksepakkeri, etablert. I juli 2018 hadde de tilsatt 70 personer, samt benyttet seg av vikarbyrå, men ingen av de NNN-organiserte fikk jobb. NNN mente at alle ansatte i Norse Production hadde fortrinnsrett til de nye jobbene, og gikk til sak mot Sund Laksepakkeri. Sommeren 2019 kom saken opp, og dommen slo fast at de fagorganiserte var blitt diskriminert. 45 polske arbeidere ble tilkjent til sammen 18,1 millioner i erstatning. Det er en høy sum av en omsetning, som de åtte månedene Sund Laks hadde produsert, var 33 millioner, men Sekkingstad hadde milliardomsetting og burde kunne gjøre opp for seg. Arbeiderne har fått dekket lønna si av lønnsgarantifondet, men erstatningen har de ikke sett noe til.

Slakteskipet Norwegian Gannet

Sekkingstad har imidlertid funnet seg et nytt satsingsområde. Istedenfor å slakte fisk på norsk jord og betale norsk lønn, har han investert i et slakteskip Norwegian Gannet og en fiskeforedlingsfabrikk i Hirtshals. Slakterskipet henter laks direkte fra merdene i Skottland og leverer fisken direkte til fabrikken. Det er norsk besetning på skipet, men i produksjonen jobber det østeuropeere.

Etter hvert har skipet i stor grad gått over til å hente fisk fra norske merder. Båten har fått dispensasjon fra den såkalte fiskekvalitetsforskriften fram til 2030, dette ble sikret av den forrige regjeringa. Forskriften sier at produksjonsfisk ikke skal sendes ut av Norge før den er enten filetert eller at skadet fiskekjøtt er skåret bort, og har til hensikt å hindre at fisk med dårlig kvalitet skal komme ut på markedet og medføre omdømmetap for norsk fisk. Den offisielle grunnen til at de har fått dispensasjon er at direkte transport med båt til «et sted nær markedet» gir et mindre miljøavtrykk enn transport med trailer fra et landbasert fiskeslakteri et sted på Vestlandet. Da ser man bort fra at sosial dumping foregår i produksjonen på båten, og at fabrikken i Hirtshals ikke har tariffavtale.

 

Hva mener fagbevegelsen om næring og rammevilkår

Jeg har undersøkt hva det to forbunda som organiserer arbeiderne innenfor næringa mener om oppdrett. NNN er i sin uttalelse om fiskeri og havbruk fra 2017 opptatt av at næringa må søke å løse miljøutfordringene den har, i samarbeid med lokale og nasjonale myndigheter. Deres viktigste krav er innførings av rullerende biomasse i oppdrettsanlegg, som vil bidra til en jevnere tilførsel av råstoff til industrien, og slik sikre helårlige arbeidsplasser og mer bearbeiding i Norge. De ønsker en arealavgift, som er utformet slik at den både bidrar til mer innovasjon og styrker lokalsamfunnene.

Fellesforbundet mener også at produksjonen ikke skal økes der det ikke er miljømessig forsvarlig. I sin klimaplan fra 2021 gjentar de nesten ordrett Sjømat Norge sitt produksjonsmål. De ønsker oppdrettsnæringa både lenger til ut til havs og opp på land. Men de er opptatt av at de «selvpålagte hindringer» ikke skal medføre at næringen søker sin utvikling i andre land. De har ingen konkrete krav til næringa. Det speiler kanskje at de to forbundene organiserer ulike deler av næringen som ikke har sammenfallende interesser.

Hva mener Rødt

Rødts arbeidsprogram har et eget kapittel om fiskeoppdrett. De ønsker beskatning av grunnrenta, men kravet i programmet er ikke særlig spissa. Det fastslås at: «Skatteordningen for oppdrettsnæringa imøtekommer hverken lokalsamfunn eller statens rett til inntekter.» Da Rødt kom på Stortinget foreslo de i sitt alternative statsbudsjett en dobling i produksjonsavgiften for laks og regnbueørret, fra 40 øre/kg til 80 øre/kg. De foreslo også tollavgift på soyamel som brukes i produksjon av for til oppdrettsfisk. I budsjettet lå også miljøtiltak for oppdrettsnæringa og økt bevilgning til mattilsynet for kontroll. (Budsjettet ble naturlig nok ikke vedtatt.)

Rødt var engasjert i Sekkingstad-saken, og har krevd at det oppsagte arbeiderne skal få erstatningen de har krav på i hht dommen. I kjølvannet av saken om Norwegian Gannets dispensasjon fremmet Rødt forslag om å innføre kvotetrekk for eksport av ubearbeidet fisk for å sikre at norsk fisk skaper norske arbeidsplasser. Dette forslaget ble fremmet for næringskomiteen i forrige stortingsperiode, men ble ikke vedtatt.

Grunnrente og skattepolitikk

De fleste tillatelsene til å drive oppdrett ble i sin tid gitt bort gratis. De som fikk tillatelse fikk anledning til å bruke en naturressurs, det de høster er grunnrente. Grunnrenta gir høy avkastning på kapitalen for oppdretterne, men de gir lite tilbake til det lokalmiljøet som har stilt naturressursene sine til disposisjon. Etter hvert som tillatelsene kunne kjøpes opp er lakseoppdrettere blitt blant landets rikeste.

Havbruksskatteutvalget kom i sine beregninger fram til det tallet som er nevnt i Rødts program, at grunnrenta utgjør om lag 20 milliarder pr år. I 2014 ble det satt i gang en utredning av hvordan oppdrettsnæringa skulle betale mer til felleskapet, skulle det være det være en avgift som ble beregnet etter areal eller produksjonsmengde, eller skulle det være en grunnrenteskatt? Høyreregjeringa mente faktisk også at bruk av naturressursene burde beskattes, og fikk støtte fra NHO. Det var flertall på Stortinget en eller annen form for skatt eller avgift, men for å kunne ha bedre grunnlag for å avgjøre hvilken som skulle velges, ble utredningen satt i gang. For å gjøre en lang historie litt kortere: ifølge forfatterne av «Den nye fisken» var det oppdrettsnæringens egen lobby, godt støttet av påvirkere fra First House, som sørget for at det som til slutt ble vedtatt var en liten produksjonsavgift, og ingen grunnrenteskatt.

For å ta et eksempel fra den norske kystvirkeligheten: i Hadsel kommune i Vesterålen har Nordlaks sin virksomhet. Med en omsetning på 3 milliarder kroner i 2019, er Nordlaks trolig Norges største familieeide oppdrettsselskap. Selskapet har 39 oppdrettsanlegg i 12 kommuner i Nordland og Sør-Troms. De har verdens største flyttbare havfarm, et 385 meter langt og 59 meter bredt oppdrettsanlegg, på utviklingstillatelse fra Fiskeridirektoratet. Den ligger i havet i Hadsel kommune, og skal kunne huse inntil 10 000 tonn laks. Pga problemer med lakselus og høy dødelighet i anlegget (opp mot en fjerdedel av fisken dør i merdene) vil ikke direktoratet gi selskapet lov til å gjøre om utviklingstillatelsene til ordinære konsesjoner.

Den største eieren i Nordlaks, Harald Inge Berg, er oppført med en formue på 12 milliarder kroner i 2019, det begynte med oppkjøp av et konkursbo for tretti år siden. Man skulle kanskje tro at noe av denne rikdommen tilflyter Hadsel kommune, men det gjør den ikke. Kommunen har dårlig økonomi. I budsjettbehandlinga i desember 2021 ble det foreslått at skoler, barnehager og legekontor skulle legges ned, at brannberedskapen ble redusert og gatelys skulle slås av for å spare kostnader.

Bør oppdrett må bli landbasert?

Oppdrettslaks som rømmer eller som smitter villaks med lus og andre sykdommer er et stort miljøproblem som må løses. Det umiddelbare svaret er at oppdrettsanleggene må på land med vannrensesystemer og muligheter for å ta vare rester av for. Det vil beskytte villaksen og havet, men hvordan «landbasert anlegg» løses er vel også viktigI 2019 var det 20 landbaserte anlegg i Norge og norsk kapital eller norske eierinteresser i ytterligere 10 anlegg i andre land (NorskFisk.no).

Her kommer tre eksempler fra virkeligheten:

Hydra – den flytende produksjonstanken

Nordlaks har flere innovative kort i ermet: I februar 2021 overtok de et selskap som het Hydra Salmon Company II AS. Selskapet hadde forut for overtakelsen fått tilsagn om fire utviklingstillatelser til utvikling av konseptet “produksjonstank”. Dette utviklingsprosjektet har Nordlaks nå overtatt, og jobber for å realisere produksjonstanken i tråd med tilsagnet som var gitt av Fiskeridirektoratet. Hydra er en flytende tank med diameter 78m med tett tak og faste vegger som går ned til 20 meter under havoverflaten. Maksimal tillatt biomasse: 3120 tonn. Rømningssikker er den helt klart, og det er muligheter for god fiskevelferd, siden de faste veggene beskytter mot bølger og uvær på en måte vanlige merder ikke gjør. (Fisk som skubbes mot hverandre i merdene når det er vind og bølger får sår og skader. Fisken blir redd og stressa, så oppdrett i værhardt klima med kaldt vann er ikke god dyrevelferd.)

Landbaserte oppdrettsfabrikker på steder uten kyst?

Den norske oppdrettslaksen er skapt i et laboratorium, og oppdrett har vært industri fra dag en. Hele produksjonsprosessen kan i prinsippet gjøres på ett sted, hvis oppdrett, slakting og bearbeiding samlokaliseres. Landbasert oppdrett baserer seg på såkalt RAS-teknologi, resirkulerende akvakultursystem. Det er i prinsippet det sammen som brukes i akvarium, der rensingen foregår med biofiltrering uten at store mengder vann skiftes ut. Det sparer ferskvann, samtidig som det er mulig å lage det habitatet som fisken trenger for å ha det bra. Det funker i akvariet, men for større oppdrettsanlegg er RAS ennå på prøvestadiet.

I Sverige er det under planlegging flere store landbasert oppdrettsanlegg uten kystkontakt, basert på norsk oppdrettskapital.  Et anlegg i Sotenäs kommune er et samarbeid mellom norske Lighthouse Finance og den svenske kommunen. Anlegget skal etter planen stå klart i 2023. Målet er å produsere 260.000 tonn laks årlig. Nærhet til eksportmarkedene, samt å slippe transport på norske vinterveier, trekkes fram som fordelaktig med plasseringen, samt velvilje lokalt når det kan gi 50-80 arbeidsplasser.  Ja, villaksen er i hvert fall trygg når produksjonen er på betryggende avstand fra hav og elver. Det er muligheter for gode helårsarbeidsplasser hvis fabrikken kan samle oppdrett, slakting og bearbeiding. Med en slik løsning vil lakseproduksjon bli likere produksjon av kylling.

Er det greit å bygge om holmer og skjær for å få næringa landbasert?

Gigante Salmon har sitt første landbaserte lakseoppdrettsanlegg under bygging på Lille Indre Rosøy i Rødøy kommune på Helgeland. Deres konsept er basert på et gjennomstrømmingssystem som det påstås at «kombinerer fordelene fra både konvensjonell og landbasert akvakultur» (fra nettsiden deres). De sier videre at «mer enn 50% av utslippene samles opp og kommer til nytte som gjødsel eller andre produkter i den sirkulære økonomien. Vannet som brukes i produksjonen hentes fra en dybde hvor det ikke lever lakselus, derfor unngår laksen i vårt anlegg påslag av parasitter og slipper å behandles for dette.»

Gigante Salmon Rødøy AS har tillatelse til å produsere 13731 MTB (maksimalt tillat biomasse, målt i tonn) på Lille Indre Rosøy. Byggingen av anlegget startet i september 2021, og produksjonsstart er planlagt i andre halvår 2023. Gigante Salmon er et opprinnelig familieeid selskap med lokal tilknytning, som har drevet med oppdrett siden 80-tallet. For å bruke mindre strøm og rense avløpsvannet mer enn opprinnelig planlagt, har selskapet nå i 2020 søkt om tillatelse til å etablere en steinfylling i sjøen utenfor Lille Indre Rosøy.

De samme eierinteressene står bak Gigante Havbruk, som vil bygge et landbasert oppdrettsanlegg på Feøya noen mil utenfor Bodø. Her er planen å sprenge ut store basseng på øya. Det er omstridt, for det er et stort synlig inngrep i naturen. De største bassengene på det planlagte oppdrettsanlegget er 250 meter lange.

Særlig berørt av den planlagte utbyggingen blir Fordypningsrommet i Fleinvær – et spesielt turistanlegg hvor folk kommer fra hele verden for finne fred og ro.

15. februar i år behandlet plankomiteen i Gildeskål kommune saken. Politikerne kunne enten avvise søknaden eller åpne for ei videre utredning før endelig avgjørelse blir tatt. De valgte det siste, men med knappest mulig flertall.

Her er det to næringsinteresser som står i motsetning til hverandre. Den ene vil varig endre på landskapet som den andre lever av. Avgjørelsen tas lokalt, og det fins ingen nasjonal strategi for hvor og hvordan landbasert oppdrett skal drives.

Tid for mer debatt?

Det kan tenkes at det har gått meg hus forbi, men jeg har ikke fått med meg noe høylytt debatt om oppdrett i Norge. I stor grad har nok debatten foregått i forskningsmiljøene og i bransjens egne organer. Rammebetingelsene for det som kan bli en av de næringene vi skal leve av etter olja bør debatteres bredt, ikke bare langs kysten og i lokalsamfunn som er avhengig av både oppdrett og bearbeiding av fisk. Kysten vår og havet er vår felles eiendom, som vi er avhengig av for å ha gode liv.

Fornuftige krav kan være sterkere regulering og sannsynligvis en nedskalering av produksjonen heller enn en økning, slik sjømatnæringen ser for seg. Kanskje næringen bør prioritere kvalitet og dyrevelferd framfor økt produksjon.

Det må på plass en grunnrenteskatt, og tydelige krav om færre fisk pr. kubikk i merdene. Bearbeiding av fisk produsert i Norge skal foregå i Norge og det skal betales norsk lønn.

 

Hva er det arbeiderklassen drømmer om? Hvordan utvikler kapitalismen seg? Påvirker klassekampen arbeiderklassens visjoner? Gnist har møtt forfatter av boka Arbeiderklassen – visjoner om en annen verden, Peder Martin Lysestøl, for å diskutere hvilket samfunn arbeiderklassen ønsket seg på 1920 tallet, og om drømmen om et annet samfunn fortsatt lever i dag.

---

Av Peder Martin Lysestøl, sosialøkonom og aktuell med boka Arbeiderklassen, Visjoner om en annen verden.
Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Eivind Volder Rutle

 

Samtalen er gjennomført før krigen i Ukraina brøt ut.

 

Jokke Fjeldstad (JF): Arbeidstittelen til dette nummeret er det nye 20-tallet. Så tenkte vi kunne starte litt med et tilbakeblikk på det forrige, altså 1920-tallet. I media, populærkultur, og kanskje spesielt nå under Koronaen, blir 1920-tallet beskrevet som «det glade 20-tallet», men var 1920-tallet det glade 20-tallet for arbeiderklassen?

 

Peder Martin Lysestøl (PML): Strengt tatt så var jo det glade 20-tallet en kort periode fra siste del av første verdenskrig. Det var jobbetid for kapitalen – virkelig store penger å tjene fra krigen var slutt og fram til 1920. Høsten 1920 startet en lavkonjunktur, og de neste 15 årene ble situasjonen for arbeiderklassen bare verre og verre. Det kom tre svære streikeperioder, og det var massearbeidsløshet. Fra høsten 1920 og til andre verdenskrig var det stor arbeidsløshet og stor usikkerhet for arbeiderklassen. Selv om det var noen opp og nedturer, så var det samlet sett en dårlig periode for arbeiderklassen.

 

Arbeiderklassen gikk fra en veldig optimistisk og revolusjonær periode der folk trodde det var like før innføring av sosialisme. De var overbeviste om at kapitalismen ville bryte sammen. Den russiske revolusjonen hadde vist at det var mulig. Dette, i Norge perioden fra 1911 til 1923, da Arbeiderpartiet ble splitta, og kommunistene dannet et eget parti, var arbeiderklassen sin mest revolusjonære periode.

 

Skulle man sammenligne med hvordan vi har det i dag, med den gangen, så er det enorme forskjeller. Jeg tror ikke arbeiderklassen den gangen kunne ha forestilt seg hvordan arbeiderklassen i dag lever. Eller vice versa. Jeg tror ikke arbeiderklassen i dag kan forestille seg hvordan arbeiderklassen levde og tenkte ved inngangen til 1920-tallet.

 

Det glade 20-tallet er en beskrivelse som bare passer for en bitte liten del av det norske borgerskapet. Lavkonjunkturen som slo inn fra høsten 2020, førte til dårlige tider også for borgerskapet. Det ble mer aggressivt og truet med lønnsnedslag, og det stimulerte selvsagt også til framveksten av fascisme og høyrekrefter som fikk grobunn når arbeiderklassen ble litt hjelpeløs og visjonene om et annet samfunn ebbet litt av utover 20-tallet.

 

JF: 1920-tallet var et tiår med mange store streiker, klassekonflikter og lockouter. Kan man si konfliktnivået mellom arbeid og kapital var på et helt annet nivå på 1920-tallet?

 

PML: Konfliktnivået var noe helt annet på den tida. Det kan ikke sammenlignes med i dag. I dag har kapitalen fått et helt annet grep på arbeiderklassen. Markedsøkonomien fungerer helt annerledes. For arbeiderklassen var markedet den gangen bare et sted der den solgte sin arbeidskraft. Arbeiderklassen sloss for å få seg en jobb og overleve. I dag ser man derimot arbeiderklassen er integrert i markedsøkonomien. Markedsøkonomien har også erobra arbeiderklassen, etter min mening.

 

Den gangen var markedsøkonomien bare en liten del av verdensøkonomien. I dag er markedsøkonomien hele verdensøkonomien. Selv de fattigste landene er ganske sterkt integrert. I dag er både Kina og Russland sterkt integrert i markedsøkonomien. Vi kunne jo ikke engang forestille oss dette på 1970-tallet, at kapitalismen skulle greie å ha en sånn voldsom offensiv som den har hatt etter 1990. Det har vært en lang kapitalistisk offensiv, som nå trolig er å vei inn i en svær overproduksjonskrise. De årene vi har hatt nå, i hvert fall fram til finanskrisa i 2007, har vært glansår for kapitalen. Dette har vært en lang glansperiode som vi kan kalle den nyliberale revolusjon. Den ga et sprang for kapitalen.

 

JF: Du nevner den nyliberale revolusjonen og at markedsøkonomien har tatt kontroll over arbeiderklassen. Kunne du konkretisert hva du mener med det?

 

PML: Hvis du går tilbake til 1922 så fantes jo ikke noe sosialdemokrati, i hvert fall ikke i dagens betydning, som noen kraft. Selv Arbeiderpartiet var et sosialistisk parti. Sosialdemokratiet i dagens forstand form vokste fram etter siste verdenskrig. I dag er de største partiene sosialdemokratiske, og ideen om sosialisme står svakt. På den annen side har arbeiderklassen blitt nedsylta i gjeld og knytta til markedet på mange områder. En stor del av arbeiderklassen har masse materielle goder de tar vare på. De har brukbare boliger, de kan ha gode ferier, og de har unger som får god utdanning.

 

Arbeiderklassen på 1920-tallet besto stort sett av fattigfolk som kjempa for et annet samfunn. De hadde ingen tro på at de kunne få en brukbar verden innenfor rammene av kapitalismen. Det var det rett og slett ingen som trodde på. Selv høyresida i Arbeiderpartiet trodde at på en eller annen måte så må vi bli kvitt kapitalismen. Hvem er det som tror det i dag?

 

Man kan si at arbeiderklassen har blitt integrert i markedsøkonomien, og på den måten kan vi si fanget. Arbeiderklassen i dag spiller stort sett på kapitalens premisser. Den er nødt til å delta aktivt på et stort varemarked. Den bruker tida si på å kjøpe og selge. Den har visjonene sine knytta til materielle goder, ikke til et annet samfunn. Det finnes selvsagt unntak, noen få regner seg fortsatt som sosialister, men det er ingen fandenivoldsk kampkraft.

 

Arbeiderklassens visjoner på 1920-tallet

JF: Som en del av Storstreiken i 1921 tok arbeiderklassen kontroll over Hammerfest noen uker våren 1921. De fikk en smak på et annet samfunn under det som etterpå har blitt kjent som Hammerfestkommunen. Tenker du det må ha hatt noe å si for de visjonene folk kunne se for seg, ikke bare den russiske revolusjonen som en veldig stor ting, men også disse små opprørene der man i et øyeblikk kjente på friheten?

 

PML: Det var flere sånne opprør og situasjoner i mange byer i Europa. Bare tenk på Wien og Budapest. Det var store byer som var overtatt av radikale sosialdemokrater eller sosialister. Det var mange som hadde store drømmer. Og kapitalen var selvsagt i forferdelig villrede fordi de ennå ikke hadde konsolidert makta si. Den hadde ikke kontroll over fagbevegelsen.

I dag har borgerskapet kontroll med fagbevegelsen. Jeg hørte en debatt på radioen om at vi skal ha frie forhandlinger, og at regjeringspartiet Arbeiderpartiet sa at man er imot å blande seg inn i den frie forhandlingsretten. Men det finnes ikke fri forhandlingsrett. Trepartsforhandlinger, det tekniske beregningsutvalget og frontfagsmodellen går ut på å ha full kontroll. Det ser vi også på oppgjørene. De går omtrent på millimeteren på hva som er avtalt i frontfaget. Det viser at fagbevegelsen er veldig bundet.

JF: Både NKP og AP hadde jo en identitet som sosialistiske og revolusjonære partier på 20-tallet. Men etter at de skilte lag, så førte de ganske destruktive kamper mot hverandre. Hvordan påvirket denne splittelsen av Arbeiderpartiet diskusjonen om sosialismen og strategien for å oppnå den?

 

PML: Før 1923 var det jo også en venstrefløy og høyrefløy i arbeiderpartiet. Det var folk som gikk inn for den parlamentariske veien og folk som gikk inn for den revolusjonære veien. Martin Tranmæl var blant dem som spilte på to hester. Han lot som om han var for den revolusjonære veien, men strengt tatt var han egentlig for den parlamentariske veien.

 

Den revolusjonære linja sto veldig sterkt fram til 30-tallet. Troen på den parlamentariske veien var svakere, særlig etter den russiske revolusjonen, som jo skapte en bevissthet om begrensningene til den borgerlige parlamentarismen. Man var mye mer kritisk til den. Men i dag er jo alle arbeiderpartiene med på den uten å være kritisk. Man har akseptert den borgerlige parlamentarismen som det man kaller demokrati.

 

I 1920 fantes det 37 arbeideraviser i Norge. Arbeidere over hele landet hadde sin arbeideravis. Så man fikk lest nyheter med arbeiderklasseperspektiv. Sammenlignet med i dag er det stor forskjell. Bare se på Dagbladet, VG og Aftenposten. Noen har jo selvsagt Klassekampen så de får litt perspektiv, men på 1920-tallet var det noe helt annet.

 

JF: Hvordan tror du rivaliseringa mellom Arbeiderpartiet og NKP påvirket diskusjonen om sosialisme på 1920-tallet?

 

PML: Det er klart at utviklinga av fascismen ideologisk sett ble en stor fordel for sosialdemokratiet fordi man ble så opptatt av enhetsfront mot fascismen. Man måtte ikke være for skarp, man måtte ikke skyve folk ifra seg. Man måtte ha med seg folk, det var jo liv og død det dreide seg om. Hvis man ikke fikk med seg folk, så kunne fascismen vinne. Og det var jo livsfarlig. De hadde jo vist i Europa at de tok liv av folk og herja. Denne perioden ble en friperiode for sosialdemokratiet til å vinne fram. Venstresida ble nødt til å rykke tilbake.

Visjoner og solidaritet

JF: Kampen om arbeidstida er viktig i boka di. Først hadde vi kampen for 10 timersdagen, så for 8 timersdagen. Kampen for kortere arbeidsdag må ha vært en stor inspirasjon for arbeiderklassen og at de så for seg at det var mulig med et annet samfunn. Tror du kampen for 6-timersdagen kan spille en slik rolle i dag?

 

PML: Det tror jeg, fordi folk lever veldig travelt. Særlig barnefamiliene lever veldig travelt i dag. Blant dem jeg kjenner, går det i ett. De har ikke tid til å lese bøker en gang. Veldig mange tror at velstanden vår vil bryte sammen hvis vi får 6-timersdag. Ideen om at vi ikke har råd til 6-timersdagen har slått veldig sterkt an. Du har jo lest i boka om de visjonære sosialistene som gikk inn for 2 og en halv timers dag. Til og med Keynes mente at vi kunne i framtida redusere arbeidstida kraftig. Han så for seg at det var en mulighet. Men i dag er det nesten ingen som sier sånt, at vi kan redusere arbeidstida så kraftig. Det å være for 6-timersdagen er i dag nesten ekstremt.

 

Å få gjenreist 6-timersdagen er veldig viktig. Her må fagbevegelsen gå i spissen. Mange fagforeninger har det jo med som en parole langt bak i programmet, men det er ikke noen spiss sak. Det trenger vi at det blir.

 

En annen sak er kollektiv boligbygging. Det fenger unge folk som ikke har hørt om det, veldig. Det burde vært arrangert en stor boligkonferanse der vi fikk lansert en annen måte å bo på. Det har aldri ligget så til rette for kollektive boformer, ikke minst fordi 40 prosent av husholdene er en-personhushold. Kunne stilt spørsmålet «Finnes det en annen måte å bo på». Nå bygges det bittesmå leiligheter i Trondheim, beregnet på husholdninger med én person. Det har potensiale for å bli slum. Det er store blokkomplekser på rekke og rad, der man skal bo én og én, i hus av dårlig kvalitet. Og mange blir boende aleine, så det ligger til rette for å kjøre en offensiv på det også.

 

JF: Mot slutten av boka di peker du på at arbeiderklassen er global. At det i tredje verden er mange klassekamper vi ikke får med oss en gang. Satt litt på spissen er solidaritetens tid forbi i arbeiderklassen?

 

PML: Solidariteten er der, men den er på et lavt nivå. Man kan si at det ebber. Jeg mener arbeiderklassen er fanga av nasjonen. Det er klart at nasjonalismen har en posisjon som aldri før. Norsk patriotisme er på et kjempehøyt nivå. Nå er man opptatt av det norske grønne skiftet, den norske idretten, den norske ditten og det norske datten.

 

Se når vi diskuterer klimautslipp, så er vi bare opptatt av klimautslipp i Norge. Det som derimot er viktig er klimautslipp i verden, klimautslipp i Norge spiller i denne sammenhengen en liten rolle.

 

Jeg tror at hvis sosialistene i 1920 hadde møtt sosialistene i dag så ville de blitt skremt av troen på eget borgerskap. De ville ikke kjent seg igjen i det hele tatt. Frontfagsmodellen for eksempel er lagt til rette for at vi ikke skal skremme vekk eksportindustrien. Den er lagt til rette for at kapitalistene skal tjene penger, og når de har tjent penger så kan vi få litt lønn. Det ville de ikke trodd var mulig i 1920.

 

JF: Velferdskapitalismen, sosialdemokratiet og klassekompromisset har skapt en fortelling om annerledeslandet Norge. At «Norge er det landet det er best å bo i». Står dette i veien for større visjoner hos arbeiderklassen her hjemme?

 

PML: Det tror jeg, absolutt. Visjonen om Norge som annerledeslandet er ganske sterk. Det er klart at vi har hatt så gode levekår, lange perioder med jevn lønnsøkning. Men nå har det vært stagnasjon i flere år. Boligprisene er så alvorlige at folk er helt forgjeldet. Prisstiginga er høy, og samtidig er lønnsutviklinga lav. Ideen om at i Norge har vi det så bra, og om at samfunnet vårt er så solid, den vil kanskje etter hvert bli vanskeligere å opprettholde når protestene øker. Det har jo vært protester i år. Protestene mot strømkrisa har bevist at folk ikke finner seg i hva som helst. De reagerer jo, og dette kan spre seg. Men jeg håper at folk greier å se utover sin egen kommune og egne nasjonale grenser. Det er en politisk jobb, det er noe som ikke kommer av seg sjøl.

 

På vei inn i en overproduksjonskrise

JF: Vi må se litt på hvordan det står til med kapitalismen nå. Mange lurer på hvordan kapitalismen vil utvikle seg. Hva er de viktigste tegnene på at det går dårlig for USA framover?

 

PML: Finanskrisa i 2007–9 var et skikkelig smell for USA og vestlig kapitalisme. Den økonomiske veksten har vært lav lenge nå. Verdensbankens prognoser framover er ganske negative. Det er selvsagt vanskelig å spå om dette på kort sikt, men på litt lengre sikt så ser det ut for meg at både USA og verden er preget av en kommende overproduksjonskrise. Det ser slik ut fordi kapitalen må ekspandere i alle land, og i tillegg har du fått en kinesisk ekspansjon. Men hvilke nye markeder står igjen å erobre? Hele Øst-Europa kan få en ny økonomisk utvikling, og Russland er også et land som kan få en økonomisk vekst og bli et viktig marked, men med hensyn til veksten i produksjonen synes jeg det er vanskelig å se at du kan få store nok nye markeder. Krigen i Ukraina kan bli et midlertidig pusterom for kapitalen. Våpenindustrien får en kraftig stimulans.

 

Den nyliberale revolusjonen erobra den tredje verden. Dette er kjempeviktige markeder. Den erobra India, Kina og Russland etter hvert som de åpna seg. Men den nyliberale revolusjonens epoke er nå 30–40 år gammel. Det er ikke nå nye markeder som ligger og venter på å bli erobra av storkapitalen. Den konkurrerer seg imellom, og den konkurransen vil bli hardere. Nå har USA Kina som den store konkurrenten vesten ikke har kontroll over. Kina styres langt på vei av det kinesiske kommunistpartiet, med en styrt kapitalisme som kan vise seg å være adskillig mer effektiv enn vestens markedskapitalisme.

 

JF: Men Kinesisk kapitalisme, kan den vokse inn i himmelen eller vil den treffe veggen en gang?

 

PML: Nei den har heller ikke uendelig vekstpotensial. Den har jo hentet ut mye av potensialet sitt ved at kinesiske bønder har rykket inn til byene som billig arbeidskraft. Kinesisk kapital har investert og kjøpt seg opp iblant annet Afrika. Kina eksporterer en rekke billige varer til vesten, samtidig som de konkurrerer, noe som skjerper motsetningene. Hvordan kapitalismen skal løse disse problemene, veit jeg ikke. Sosialismen kunne løst det med at vi samarbeida og forhandla og ble enige om å redusere arbeidstida og bruke arbeidskrafta på en annen måte. Men kapitalistene tenker ikke sånn, de vil bare produsere mer og mer. De må gjøre det for å kunne øke profitten. Så lenge du er nødt til å maksimere profitten, så får du også overproduksjonskriser.

 

Jeg er vara til bystyret i Trondheim og var på et møte i finanskomiteen i går hvor vi diskuterte om pensjonsfondet skulle kjøpe mer aksjer. Finansdirektøren holdt foredrag om hvor viktig det var, og hvor mye kommunen kunne tjene på aksjer. Så viste han noen kurver. Det var helt fantastisk og helt uten motforestillinger, alt går bare en vei. Nå har vi 30 prosent aksjeandel, og han ser ingen grunn til ikke at vi kan øke aksjeandel. Det er utrolig naivt, men byråkratene har klokketro på kapitalismen. De følger ikke med på hva som skjer i kapitalismen. Det er helt ekstremt kortsiktig perspektiv der de bare ser fra måned til måned. Det tror jeg er typisk i et samfunn som Norge, at folk ikke er opptatt av de store linjene og hvorfor skulle de være det. De har det som regel greit.

 

JF: Er krigshissinga mellom USA og Russland et tegn på at krisa i kapitalismen skjerper seg?

 

PML: Jeg tolker det som et tegn på at USAs økonomiske og politiske situasjon er svekket. USA hadde en kjempeoffensiv etter 1990. De raserte Midtøsten og rykket fram med baser i flere nye deler av verden. Men den perioden er nå over. USA er nå presset av Kina som rykker fram. De tar masse initiativ, invester og får nye venner. Dette gjør at USA komme i dårlig lys. Langsomt, men sikkert, dyttes USA tilbake. Og amerikansk våpenindustri og storkapital er helt sikkert rasende og presser regjeringa. Jeg tipper at amerikansk våpenindustri er veldig fornøyd med økt spenning i Ukraina, akkurat som den var fornøyd med det som skjedde i Midtøsten, og som gjorde at de har fått solgt noe enormt med våpen de senere årene. Israel, Saudi, Marokko og Tunisia har alle kjøpt opp våpen, sikkert også land i Øst-Europa. India har også kjøpt mengder av våpen. Jeg vurderer det som at dette er en ganske farlig tid.

 

JF: Grønn industri kan det redde kapitalismen og miljøet?

 

PML: Dette er en ren illusjon. Kapitalen er ikke interessert i noen green new deal hvis den ikke tjener penger. Du får ikke kapitalen til å subsidiere grønn industri. Når man nå går inn for grønn industrialisering, er det viktig å huske på at det er staten som må gjøre det. Da må de utfordre kapitalismen som system, og da blir dette svære politiske spørsmål. Næringslivet har jo redusert utslippene ganske mye i industrien fordi de har sendt alle utslippene til tredje verden. Det at utslippene går ned i Norge, har mye med at vi ikke har lengre industri som forurenser så mye. Dessuten har Norge mye rein kraft, så da blir det ikke så store forurensninger fra det som er igjen.

 

JF: Det er jo viktig å ha med det globale perspektivet. Vi må ikke se oss blind på den norske kapitalismen.

 

PML: Norge er blant landene der kapitalismen til nå har fungert best, rett og slett fordi vi har et ganske stort hjemmemarked. Vi har en betydelig offentlig sektor, vi har en arbeiderklasse og en middelklasse som har relativ høy levestandard og kjøpekraft, og vi har enorme oljerikdommer som har gitt store superprofitter. Norge har trolig verdens største middelklasse. Dette er viktig for å sikre kjøpekraft til kapitalen, og det er en viktig politisk buffer for å unngå for store spenninger i samfunnet mellom klassene.

 

I andre deler av verden står klassemotsetningene mye sterkere. I dag tror jeg visjonene om sosialisme må komme fra de store politiske kampene som skjer i land som India, Kina, Filippinene, Indonesia og Egypt, land der du har en stor arbeiderklasse nå som begynner å få erfaring og organisering, der markedet og kapitalen ikke har samme grep på arbeiderklassen som her.

 

Men ved hardt arbeid fra oss så er det også mulig at arbeiderklassen i Norge også får nye ideer og visjoner. Det krever at vi løfter de strategiske diskusjonene, er opptatt av internasjonale spørsmål, teori og ideologi. Gnist er en av de redskapene vi har til det.