Hva er klasse? En klargjøring av den marxistiske posisjonen
Av Emil Øversveen
Få andre begreper er like viktige for den radikale venstresida som klassebegrepet. Likevel er det et kontroversielt spørsmål hva en klasse egentlig er, hvor mange klasser som finnes og hvem som hører hjemme i hvilken samfunnsklasse. Formålet med denne teksten er å klargjøre den marxistiske klasseteorien, og hvordan den skiller seg fra sosiologiske måter å forstå ulikhet og makt i det kapitalistiske samfunnet.
Av Emil Øversveen, utreder i Manifest tankesmie og postdoktor i sosiologi ved NTNU.
Få andre begreper er like viktige for den radikale venstresida som klassebegrepet. Likevel er det et kontroversielt spørsmål hva en klasse egentlig er, hvor mange klasser som finnes og hvem som hører hjemme i hvilken samfunnsklasse. Formålet med denne teksten er å klargjøre den marxistiske klasseteorien, og hvordan den skiller seg fra sosiologiske måter å forstå ulikhet og makt i det kapitalistiske samfunnet.
Innledning
«Klasse» er et av mest sentrale begrepene innenfor den marxistiske tradisjonen. Marx’ store politiske nyvinning var hans prinsipielle vektlegging av arbeiderklassens politiske potensial. Der de tidlige sosialistene antok at revolusjonen måtte gjennomføres av en opplyst elite, insisterte Marx på at sosialismen bare kunne skapes av en bred og klassebasert mobilisering. Likevel er det iblant uklart hva Marx faktisk mente med begrepet klasse. Hva mener vi når vi snakker om samfunnsklasser, og hvilke klasser er det som finnes? Marx ga aldri et entydig svar på disse spørsmålene. Et spørsmål som gjerne går igjen er hvordan vi kan avgjøre hvilken klasse folk hører hjemme i. Må man være fattig for å være arbeider, eller inkluderer arbeiderklassen også høytlønte? Er arbeiderklassen først og fremst industriarbeidere i privat sektor, eller kan man være en del av arbeiderklassen hvis man har universitetsutdanning og jobb i staten? Og hvem er det egentlig som hører hjemme i «overklassen»?
Formålet med denne korte, og nokså teoretiske artikkelen er å gi en klargjøring av Marx’ klasseteori slik jeg forstår den. For å tydeliggjøre det som skiller den marxistiske klasseteorien fra andre forståelser, vil jeg sammenligne den med klasseteorien til Pierre Bourdieu. Bourdieu er kanskje den viktigste sosiologen fra etter andre verdenskrig, og han står i dag svært sterkt innenfor den norske klasse- og eliteforskningen. Klasseteorien hans var det klart dominerende perspektivet i en vitenskapelig antologi som nylig ble publisert om den norske arbeiderklassen, og ligger også til grunn for ORDC-skjemaet, et av de mest ambisiøse klasseforskningsprosjektene i nyere norsk historie. Bourdieus teorier har også hatt en betydelig påvirkning på den offentlige samtalen, ikke minst på grunn av dens evne til å sette fingeren på sosiale skiller mange kan kjenne seg igjen i, og som virker mindre tydelige i den marxistiske klasselæra. De blir hyppig diskutert i Morgenbladet og Klassekampen og har inspirert bøker av franske stjerneforfattere som Edouard Louis og Annie Ernaux. Alt dette gjør Bourdieu til den ideelle sparringspartner for den som vil klargjøre og forsvare den marxistiske posisjonen. Jeg vil særlig fokusere på et begrep som er sentralt for både Marx og Bourdieu: kapitalbegrepet, og hvordan vi kan bruke det for å synliggjøre samfunnets grunnleggende konfliktlinjer.
Bourdieus klasseteori
Både den politiske økonomien som Marx i sin tid kritiserte og dagens sosiologiske klasseforskning har det til felles at individets klasseposisjon defineres i forhold til markedet. Den markedsbaserte klasseteorien kan grovt oppsummeres som følger: I samfunnet finnes det en ujevn fordeling av ressurser, for eksempel penger og eiendom. Den ujevne fordelinga av disse ressursene skaper et sosialt hierarki, hvor individene konkurrerer seg imellom for å forbedre sin posisjon. Plasseringen din i dette hierarkiet avgjøres av hvor gode muligheter du har til å lykkes i denne konkurransen, gjerne beskrevet som livsjanser, som igjen avgjøres av hvor mange og hva slags type ressurser du har tilgang på. Dersom flere mennesker befinner seg i noenlunde samme markedsposisjon, kan man si at de utgjør en klasse. I tråd med synet på klassesamfunnet som et hierarki, beskrives disse klassene gjerne med hjelp av vertikale metaforer. Øverst finner vi «overklassen», «middelklassen» utgjør mellomsjiktet, mens «arbeiderklassen» befinner seg under der igjen.
Innenfor sosiologien forbindes den markedsbaserte teorien helst med Max Weber, og har fått sin mest sofistikerte moderne form i klasseteorien til Bourdieu. Den sentrale innsikten Bourdieu skal ha bidratt med, er at klasse ikke er et reint økonomisk spørsmål. For å få fram dette poenget skiller Bourdieu mellom ulike former for kapital. I tillegg til økonomisk kapital, som Bourdieu forstår som ressurser som kan omsettes i penger, avgjøres også klasseposisjonen din av tilgangen din på kulturelle og sosiale ressurser. Ifølge Bourdieu utgjør også disse ressursene en form for kapital, fordi du kan bruke dem til å skaffe deg en fordel i den sosiale konkurransen.
Kulturell kapital er den kapitalformen som har fått mest oppmerksomhet i klasseforskningen, og da særlig underkategorien kroppsliggjort kulturell kapital. Grovt sett viser dette begrepet til de ressursene som følger av å være på måte en som viser at man har kjennskap til den «riktige» kulturen. Dette er en innsikt som er lett å kjenne seg igjen i. De fleste av oss veit at noen kulturelle uttrykk er mer anerkjente enn andre. Opera er «finere» enn Ole Ivars, og å spise på Maeemo er «finere» enn å spise på McDonalds. Det samme gjelder for hvordan vi oppfører oss. Kroppsspråket ditt og måten du snakker på kan avsløre hvilket sosialt sjikt du kommer fra, og slik forme sjansen din til å lykkes i ulike situasjoner. Skal du i jobbintervju, eller opp til muntlig eksamen ved et universitet, vil du antageligvis ha bedre sjans dersom du signaliserer at du hører til «riktig» klasse enn om du oppfører deg som en grov bondetamp. Kultureliten utøver også en betydelig makt over samfunnets forestillinger og tenkemåter. De er overrepresenterte i avisa, på TV og i bokhylla, og har et jerngrep over utdanningssystemet. Denne kontrollen bruker de for å sikre at det er deres ferdigheter og kompetanseområder som belønnes. Resultatet er store ulikheter i hvem som gjør det bra i skolen. Jenter fra høyt utdanna hjem har femti ganger så høy sannsynlighet for å få toppkarakterer på ungdomsskolen enn gutter med lavt utdanna foreldre, og også frafallsstatistikken er sterkt skjevfordelt.
Ifølge Bourdieu må kultur derfor anses som en like viktig kilde til klasseskiller som økonomi. Bourdieu-inspirerte klasseforskere jobber derfor gjerne med flerdimensjonale klasseskjemaer, hvor både økonomisk og kulturell kapital inkluderes. Et eksempel er Oslo Register Data Class Scheme (ORDC), som er utviklet av forskere ved Universitetet i Oslo for å framstille det norske klassesamfunnet. Framfor å operere med kun én overklasse, identifiserer ORDC-modellen hele tre forskjellige overklasser. På venstre fløy finner vi den kulturelle overklassen, som består av professorer, arkitekter, kunstnere, og så videre. Midt mellom er den «balanserte» overklassen, hvor du havner hvis du er lege, dommer eller tannlege. Til høyre finner vi den økonomiske overklassen. Denne er befolket av de med ti prosent høyest inntekt, men også av direktører, rentenister, meglere og «store eiere». På denne måten forsøker forskerne bak skjemaet å tilby en mer nyansert klassemodell enn de som fokuserer på økonomiske ressurser aleine, som skal være i stand til å fange opp former for ulikhet og undertrykkelse som blir utelukket i rent «økonomistiske» analyser.
Marx’ klasseteori
De som kjenner til marxismens grunnprinsipper har sikkert allerede merket seg at Bourdieus forståelse av begrepet kapital skiller seg drastisk fra den Marx utviklet. For å kunne sette fingeren på denne forskjellen, er vi først nødt til å redegjøre for Marx’ klasseteori. Som vi husker, tar den sosiologiske klasseteorien utgangspunkt i distribusjonen av ressurser på markedet. For Marx er imidlertid ikke klasser et markedsfenomen, men noe som oppstår i produksjonsprosessen. Marx’ argument er at det ikke er tilstrekkelig å studere hvordan ressurser blir fordelt for å forstå klassesamfunnet. I stedet må vi gå dypere, og undersøke hvordan ressursene blir produsert.
Ifølge Marx består enhver produksjonsprosess av to faktorer. På den ene siden har man produksjonsmidlene. Produksjonsmidler inkluderer råvarer, verktøy, maskiner og infrastruktur, og er de tingene vi mennesker bruker når vi jobber. På den andre siden har vi arbeidskrafta, som er den arbeidsinnsatsen som legges ned av mennesket selv. Både produksjonsmidler og arbeidskraft er nødvendig for å produsere. Folk kan ikke jobbe uten å ha noe å jobbe med, og produksjonsmidler skaper heller ingenting uten menneskelig input. Under kapitalismen er produksjonsmidler og arbeidskraft skilt fra hverandre. Produksjonsmidlene kontrolleres av en liten gruppe av kapitalister, mens arbeidskrafta tilhører arbeiderklassen. Den kapitalistiske produksjonsprosessen igangsettes når kapitalister kjøper arbeidskraft på arbeidsmarkedet, altså ved at de ansetter andre for å jobbe for seg. Her kan man spørre seg om hvorfor kapitalistene velger å produsere. Gustav Witzøe trenger jo egentlig ikke å drive lakseoppdrett; han har mer enn nok til å kunne leve i overdådig luksus livet ut. Når han likevel velger å ta den risikoen det er å investere, må det være fordi han vil tjene penger på det. Fra kapitalistenes ståsted er formålet med produksjon med andre ord å produsere et overskudd, eller mer presist: En merverdi som er større enn verdien de investerte i utgangspunktet.
Hvor kommer så denne merverdien fra? I svaret på dette spørsmålet finner vi kjernen i Marx’ klasseteori. Når Witzøe er god for over 30 milliarder kroner, sier det seg selv at det ikke er han personlig som har skapt alle verdiene som disse pengene representerer. Verdiene er skapt av arbeiderne som jobber for ham, som jo er de som faktisk drar opp laksen fra havet, og de naturgitte rikdommene de er satt til å jobbe med. Med andre ord har Witzøe tilegna seg verdier han ikke selv har skapt, noe han har rett på fordi arbeiderne – ved å selge ham arbeidskraften sin – også sier fra seg eiendomsretten over det de produserer. Witzøe må riktignok lønne arbeiderne sine, men lønnen er mindre enn verdiene av arbeiderne skaper, noe som vil si at arbeiderne (i hvert fall deler av arbeidsdagen) jobber uten økonomisk kompensasjon. Dette er det Marx refererer til som utbytting: et maktforhold hvor én part kan pumpe ut gratisarbeid fra den andre. I motsetning til i tidligere samfunn beror ikke kapitalens makt på direkte tvang, men på monopolisering av produksjonsmidlene, som medfører at de eiendomsløse av egen fri vilje må selge arbeidskrafta si for å skaffe seg det de trenger for å overleve.
En viktig nyanse er at ordet «kapital» for Marx ikke viser til eiendom i seg selv. Kapital viser til bruken av eiendom for å produsere en merverdi. Formålet med begrepet er altså ikke å måle hvor mye den enkelte har eller ikke har av penger eller andre ressurser. Formålet er å framheve det faktum at produksjonen kontrolleres av kapitalister som er motivert av profitt, og at de skaper denne profitten ved å utbytte arbeidere.
Denne enkle observasjonen har uhyre viktige konsekvenser. Den innebærer at tilgangen vår på det vi trenger for å leve livene våre – mat, klær, husrom, energi, teknologi, medisiner – kontrolleres av privatpersoner som er ute etter privat berikelse. Nettopp fordi kapitalistene disponerer over produksjonsmidlene som sin privateiendom, er den økonomiske makten deres svært vanskelig å utfordre. Kapitalister kan produsere som de vil innenfor lovens grenser, og er dessuten tvunget av konkurransehensyn til å profittmaksimere så langt det er mulig. Om loven blir for streng, eller arbeiderne for kravstore, kan produksjonen flyttes til et annet land. Kapitalflukt er et utfall enhver politiker i det lengste vil unngå, fordi det blir økonomisk krise hvis kapitalistene slutter å investere. Selv om staten selvfølgelig kan disiplinere enkeltkapitalister, kan den derfor ikke på sikt gjennomføre politikk som truer kapitalistklassen som helhet. Dette gir kapitalister en betydelig makt over politikken, som ikke engang trenger å utøves for å være effektiv.
Er kultur en type kapital?
Etter denne gjennomgangen er vi omsider klare for å vurdere Bourdieu og Marx’ klasseteori opp mot hverandre. Jeg kan ta meg selv som eksempel. Jeg er født inn i det både Bourdieu og Marx ville karakterisert som arbeiderklassen – faren min jobbet på gulvet på oljeplattform, og moren min som ufaglært omsorgsarbeider. Med årenes løp har jeg likevel tilegnet meg en smak for fransk film og dyre restauranter, og en væremåte som iblant har ført til at jeg (dessverre) har blitt tatt for å komme fra Oslo vest. Kulturell kapital har jeg med andre ord mer enn nok av. Hva slags makt er det denne kulturelle kapitalen gir meg? Bourdieu har rett i at jeg kan ha gode forutsetninger for å lykkes i et jobbintervju, eller til å briljere med de kulturelle referansene mine over en pils (eller et glass naturvin). Samtidig finnes det en type makt jeg ikke har. Uansett hvor mye kulturell kapital jeg tilegner meg, kan jeg ikke bruke den til å ansette arbeidere, ta overskuddet fra det de produserer i egen lomme, og true dem med sparken dersom de ikke gjør som jeg sier. Jeg kan heller ikke låne ut den kulturelle kapitalen min i bytte mot renter, eller investere den i boligeiendom som lar meg kreve husleie av folk som bare trenger et sted å bo. Den kulturelle kapitalen gir meg heller ikke makten til å flytte en bedrift – og dermed også tusenvis av jobber og hundrevis av millioner i skatteinntekter – ut av landet dersom jeg ikke opplever at jeg får gunstige nok betingelser. Ikke gir den kulturelle kapitalen meg muligheten til å trigge en økonomisk krise heller, slik for eksempel Reitan-slekta i teorien kunne ha gjort dersom de hadde bestemt seg for å legge ned driften på dagen.
Altså kan vi se at «økonomisk» kapital gir en helt annen type makt enn det «kulturell kapital» gjør. Her er det selvfølgelig fremdeles mulig å argumentere at kulturelitens makt er av tilsvarende betydning som den økonomiske kapitalmakten. Marxister vil imidlertid fastholde at det er den økonomiske kapitalen som tross alt er den mest avgjørende, fordi den kontrollerer produksjonen av store deler av det vi trenger for å overleve. Dette blir langt på vei bekrefta av den klasseforskningen som baserer seg på Bourdieus teori, som viser at den kulturelle kapitalen betyr mindre enn før . Riktignok finnes det ulikheter i status mellom lønnsarbeidere, men disse blekner sammenligna med den enorme rikdommen som tilfaller det andre vil kalle den økonomiske overklassen, og som jeg vil kalle kapitalister. Verdt å merke er at disse undersøkelsene ikke engang tar med seg den formen for ulikhet som marxister egentlig er opptatt av, nemlig den svært ujevne fordelingen mellom arbeid og kapital av makta til å avgjøre hvordan samfunnet produserer sitt eget livsgrunnlag.
Den som vil se hvordan denne formen for ulikhet slår ut i praksis, kan ta en titt på gradestokken. Fossilt brennstoff er den klart viktigste kilden til utslipp av CO2 – opp til 90% ifølge FNs beregninger. I boka Fossil Capital viser Andreas Malm at overgangen til fossilt brennstoff ikke først og fremst skyldtes at kull var billigere eller mer effektivt enn vannkraft. Overgangen var i stedet drevet av kapitalistenes behov for å kontrollere produksjonsprosessen. Der bruk av vannkraft ville krevd samarbeid mellom produsentene, var fossilt brennstoff enklere å tilegne seg, lagre og kontrollere som privateiendom. Malm viser at det grønne skiftet derfor ikke nødvendigvis er i kapitalistenes interesse, fordi fornybare energikilder – vann, vind og sol – av rent materielle årsaker er vanskeligere å monopolisere enn kull og olje.
En sentral utfordring for det grønne skiftet er derfor at kapitalister med interesse av å monopolisere energikildene kontrollerer store deler av verdens energiproduksjon, og at staten dessuten er avhengig av disse kapitalistene for å unngå økonomisk krise og potensiell politisk kollaps. Sammenlignet med fossilkapitalens makt har jeg, med doktorgraden, bokhylla og taleferdighetene mine, nokså lite å stille opp med. Her ligger nok også forklaringen på at det er så lite bevegelse i klimasaken, til tross for at den (dessverre) står særlig sterkt hos nettopp den type kulturelle grupper som bourdieusianske analyser ofte vil plassere i overklassen. Dette er også grunnen til at det ikke nytter med en klimapolitikk som setter arbeiderklassen og «kulturoverklassen» opp mot hverandre over livsstilsvaner og forbruksvalg, men at vi trenger en bred arbeiderbevegelse som kan utfordre fossilkapitalens økonomiske makt.
La oss ta en titt tilbake på ORDC-modellen som jeg presenterte for noen sider tilbake. I denne modellen er den kulturelle, den balanserte og den økonomiske overklassen grafisk sett likestilt. Det vil si at man plasserer leger og kunstnere i samme sosiale sjikt som Gustav Witzøe, John Fredriksen og Kjell Inge Røkke. Er denne antakelsen rimelig? Fra et marxistisk perspektiv er svaret på dette nei. Leger er utvilsomt privilegerte hvis man sammenligner dem med renholdere og Nav-klienter. Sivilingeniører har en annen status enn snekkere, som sikkert kan gi barna deres visse fordeler på universitetet. Bourdieus klasseteori gir oss gode verktøy for å studere disse ulikhetene. Samtidig er både leger, renholdere, sivilingeniører og snekkere alle lønnsarbeidere, og derfor fratatt den økonomiske makta som kapitalistene besitter. Problemet med Bourdieus klasseteori er at denne økonomiske makta viskes ut. Samtidig som at Bourdieus klasseteori kan bidra til en mer nyansert forståelse av ulikheter internt i arbeiderklassen, tilslører den skillet mellom arbeid og kapital, og dermed også kapitalismen i seg selv.
Ulikhet eller makt?
Hva slags klassebegrep vi bruker er ikke bare et teoretisk spørsmål. Klasseforståelsen vår har også sentrale politiske konsekvenser. Den viktigste av disse handler om hvem man identifiserer som allierte og motstandere. Legger man til grunn at kriteriet for å tilhøre arbeiderklassen er å være ressurssvak, utelukker man store deler av Norges befolkning fra det sosialistiske prosjektet. Plasserer man leger, professorer og sivilingeniører i overklassen, er det nærliggende å tenke at disse representerer motstandere som arbeiderklassen må overvinne, og at kampen like gjerne kan rettes mot dem som mot store bedriftseiere og eiendomsbaroner. Og ser man på klasse som et kulturelt spørsmål, risikerer sosialismens prosjekt å reduseres til å skape anerkjennelse for en stigmatisert «arbeideridentitet» – en identitetspolitikk for arbeiderklassen, ofte basert på svært snevre og stereotype forestillinger om hvem som passer inn i denne kategorien. Ingen av disse ideene representerer gode utgangspunkt for de som vil bygge en venstreside som faktisk vil være i stand til å forandre samfunnet.
Det er en utbredt forståelse at klasse først og fremst handler om ulikhet. Jeg tror denne oppfatninga er unøyaktig. Klasse, fra et marxistisk perspektiv, er grunnleggende sett et spørsmål om makt. Mer bestemt handler klasse om en bestemt type makt: Makten én liten gruppe av mennesker, fordi de monopoliserer samfunnets produksjonsmidler, har til å bestemme over hvordan vi mennesker produserer det vi trenger for å leve og trives. Den grunnleggende kritikken av klassesamfunnet er derfor ikke at det skaper sosial ulikhet, selv om kampen mot ulikhet selvfølgelig må være en sentral del av venstresidas prosjekt. Klassesamfunnet er først og fremst problematisk fordi det er ufritt og irrasjonelt at makten over produksjonen skal være et privat privilegium framfor et demokratisk anliggende.
Fra et marxistisk perspektiv er det derfor ikke utjevning mellom klassene som er det endelige målet. Sosialismen handler ikke først og fremst om å ta fra de rike og gi til de fattige, eller om at alle skal sikres «like sjanser» for å klatre oppover i hierarkiet. Med andre ord er ikke målet å forbedre klassesamfunnet, men å avvikle det. I motsetning til den sosiologiske klasseforståelsen, som nøyer seg med å studere ulikhet internt i kapitalismen, er formålet med den marxistiske klasseteorien å problematisere kapitalismen i seg selv. Dette er hovedforskjellen mellom den sosiologiske og den marxistiske klasseforståelsen, og årsaken til at det er den sistnevnte som til syvende og sist er den mest sentrale for den radikale venstresiden.