Bokomtaler

Boken om boken 

Av

Ståle Holgersen

Tittel: A Spectre, Haunting: On the Communist Manifesto
Forfatter: China Miéville
Forlag: Head of Zeus
Utgivelsesår: 2022


Av Ståle Holgersen. Universitetslektor i samfunnsgeografi ved Örebro Universitet. Han er forfatter av bøkene Staden och kapitalet: Malmö i krisernas tid (2017) og Krisernas tid: Ekologi och ekonomi under kapitalismen (2022). Med Zetkin-kollektivet og Andreas Malm står han også bak boka White Skin, Black Fuel: On the Danger of Fossil Fascism (2021).

Folk samler på mye rart, og jeg samler på Det kommunistiske partis manifest. Dette har gitt intellektuell beundring fra bokhandlere i Krakow og London, jeg ble fattig på Reykjavík, kjeppjaga ut av en butikk i Tsjekkia, og kompis med en gammal stalinistisk kjerring i en mellomstor albansk fjellby. Kjedelig hobby er det ikke. «Alle» som jobber på en bokhandel vet hvilken bok jeg spør etter, og nesten like mange har veldig sterke meninger om pamfletten Marx og Engels publiserte i 1848.

Nå har China Miévilles skrevet en bok om boken. Oppgaven med å skrive A Spectre, Haunting: On the Communist Manifesto må ha vært både enkel og vanskelig. På ene siden er det så mye krydder, fantastiske sitater og kontroversielle statements – all historie er klassekamp, her finnes spøkelser men ingen fedreland, arbeidere med bare lenker, avskaffelse av familien!, og så videre og videre – at dette vanskelig kan bli kjedelig. På andre siden er Manifestet et hav av kompleksitet. Her finnes motsetninger og spenninger, det er konkrete politiske reformforslag og djupe analyser, fordømmelse av og fascinasjon over fienden, store håp om revolusjon og en fantastisk poesi – ofte på èn og samme side. Grensene mellom påstander, spådommer og formaninger kan være syltynne når Marx og Engels hamrer løs på verdenen de elsker å hate.

Jeg synes Miéville – engelsk fantasyforfatter, sosialistisk aktivist og intellektuell som brøt med Socialist Workers Party etter den store voldtektsskandalen i 2013, grunnlegger og redaktør for tidsskriftet Salvage, og ikke minst forfatter av den fantastiske boken Oktober om 1917 – leser Marx og Engels akkurat slik de bør leses: respektfullt og ydmykt, men historisk situert, udogmatisk og alltid kritisk.

Det er en fornøyelse å lese Manifestet med Miéville. Han guider oss ikke bare gjennom selve teksten, men diskuterer også bokens form og dens historiske kontekst, løfter kritikk som har kommet av boka, og drøfter den til slutt i dagens lys.

En skikkelig  perle er diskusjonen om Manifestets form: altså, Manifestet som manifest. Det er ikke et (positivistisk) sett med læresetninger som kan testes her og nå. En klassisk påstand fra Manifestet er for eksempel at borgerskapet produserer «sin egen banemann» [gravediggers], altså at kapitalismen skaper sin egen undergang. Men nei, sier kritikeren, slik ble det ikke. (Og legger gjerne til: «ser man det – arbeiderklassen hadde visst mer å miste enn bare sine lenker, hø hø».) Likevel var det rett av Marx og Engels å proklamere kapitalismens fall. Ikke helt forskjellig fra en offiser som forbereder en strid. Hun kan først forklare for troppene sine hvordan landskapet ser ut. Dette kan være (relativ) sikker kunnskap. Men i det styrkene springer/rir/kjører ut på slagmarken roper offiseren overbevisende: «Vi kommer til å vinne!». Dette vet hun selvsagt ikke. Men hun sier det allikevel. Det kan vise seg at det blir sant, men det viktige er at sjansen for at det skal bli sant øker om hun sier det. Langs dette sporet kan vi lese Manifestet som en call for action. Den sosialistiske revolusjonen er en hypotese vi må gjøre sann, og så lenge kapitalismen eksisterer er dette selvsagt mulig.

Med Miéville som guide får vi en god historisk kontekst, og det tas ingen snarveier unna kompleksitet eller problematiske aspekter. Manifestet kan både leses som at den sosialistiske revolusjonen er en historisk nødvendighet («gravediggers»), men vi leser også at klassekampen kan føre til de «kjempende klassers felles undergang». Vi leser at «siviliserte nasjoner» skal dra de «barbariske» med inn i framtiden, men også at «den såkalte» sivilisasjonen selv er barbarisk og voldelig. Manifestet er kanskje mer enn noe en kritikk av borgerskapet, men samtidig inneholder det en virkelig djup fascinasjon for – skal vi si hyllest av? – den samme klassen (som har «accomplished wonders»). Dette var problematisk allerede da teksten ble skrevet, for dager og uker etter publiseringen, under 1848-opprørene, ble det «radikale» borgerskapet mer og mer reaksjonært. I dag er den største gaven dette «progressive» borgerskapet har gitt oss en ny geologisk epoke vi ikke vil ha.

Noen utviklingstendenser blir tydelige når vi leser Manifestet mot Marx’ senere verk. For eksempel viser Kevin Anderson i Marx at the Margins: On Nationalism, Ethnicity, and Non-Western Societies på mesterlig vis hvordan Marx med årene blir stadig mindre historisk determinist og eurosentrist, hvordan han vektlegger rasisme mer, og i større grad åpner for at sosialisme kan etableres også utenfor kapitalismens kjerneområder (og da spesielt i Russland). Ikke minst forsvinner mye av Manifestets insistering på at sosialismen med nødvendighet oppstår av kapitalismen. Og vi kan se en liknende tendens med kriseteorien. Med de politiske og industrielle revolusjonene på 1700- og tidlig 1800-tall, som i stor grad preger Manifestet, ses «kriser» ofte som en revolusjonerende kraft. Det er først senere på 1800-tallet at Marx ser krisene tydeligere for hva de faktisk er: hendelser som også holder liv i kapitalismen.

Det er alltid en fryd å lese Manifestet, og det blir ikke mindre gøy med Miévilles glimt i øyet.

Det deklareres på første siden i Manifestet at kommunister med dette åpent legger fram sitt syn og sine mål «for hele verden». Men pamfletten ble trykt i færre eksemplarer (ca. 1000) enn Gnist har abonnenter i dag, av en «small group of squabbling émigrés», og skulle fram til 1870-tallet forbli et ganske ubetydelig skrift. Hadde Miéville skrevet på norsk, hadde det vært spennende å si hvilken morsomhet han hadde formulert for å putte «fest» inn i manifestet.

For at anmeldelsen av boken om boken ikke bare skal være en hyllest, skal jeg påpeke deler som muligens kunne vært bedre. I diskusjonene om Manifestets relevans i dag inkluderes ganske mange diskusjoner om verden vi lever i. Personlig synes jeg Miéville nesten alltid havner rett, men siden diskusjonene nødvendigvis blir korte, kan de nesten bli overfladiske. Vil man diskutere rasismen og patrikarkatet i dag, så spørs det om Manifestet – og en bok om Manifestet – egentlig er det beste utgangspunktet. Når dette er sagt: diskusjonen om klassehat fortjener virkelig sin plass. Der Marx og Engels balanserer mellom beundring og fordømming av borgerskapet, mener Miéville at borgerskapet ikke finnes «progressivt». I klimakrisens tid må all beundring bort. For menneskehetens skyld må vi hate hardere enn det Marx og Engels gjør i Manifestet.

Siden A Spectre, Haunting inneholder hele Manifestet som vedlegg, går boka rett inn i min lille manifestsamling. Estetisk er Manifestet min favorittbok i det marxistiske biblioteket; maken til litterært mesterverk. Politisk sett burde jeg kanskje snarere samlet på Kapitalen. Men det hadde blitt så jævla mye å bære på.