Klasse og kultur: om falske og reelle meningsmotstandere
Av Hannah Løke Kjos
Chibber, V. 2022.
The Class Matrix: Social Theory after the Cultural Turn
Harvard University Press
224 sider
Av Hannah Løke Kjos, stipendiat i sosiologi, UiO
For alle med interesse for klasseteori etter Marx, er Vivek Chibber sin nye bok morsom lesning. På litt over 200 sider legger Chibber ut på en lang historisk og teoretisk reise, og presenterer en seriøs omgang med mange av grunnlagsproblemene i klassisk marxistisk teori. Bokas fem kapitler behandler de overordnede temaene klassestruktur og klasseformasjon, aktørskap og handlingsrom, og avslutter med spørsmålet om hvordan det kan ha seg at kapitalismen, på tross av systemets iboende konflikter, faktisk består. Det siste spørsmålet er riktignok en underliggende rød tråd gjennom hele boka, og det er her diskusjonen til Chibber er mest engasjerende.
Chibbers hovedmotivasjon for å skrive boka er et ønske om å styrke posisjonen til strukturell klasseteori, uten å ignorere innvendingene som har kommet mot denne samme teorien fra den såkalte kulturelle vendingen og de kulturelle teoretikerne. Chibbers strukturelle klasseteori ligger tett på en ortodoks marxistisk forståelse, hvor økonomiske strukturer og materielle interesser er grunnlaget for analyser av klasse. Chibber mener flere av innvendingene som har kommet fra den kulturelle vendingen er nødvendige, men de hviler likevel ofte på premisser han ikke aksepterer. Men hva er egentlig denne beryktede kulturelle vendingen boka skriver seg opp mot? Det får ikke leseren uttømmende kunnskap om, da Chibber forholder seg ganske selektivt til sine sentrale meningsmotstandere. Resultatet er litt for mye skyggeboksing, og Chibber ender med å gjøre ærendet sitt litt for enkelt. Det er synd, for mange av Chibbers poenger hadde stått seg selv med en mer real gjengivelse av hans meningsmotstandere.
Kritikken av manglende meningsdannelse, agens og usikkerhet
Et overordnet problem den kulturelle vendingen hadde med marxistisk klasseteori var teoriens manglende forklaringskraft på kapitalismens stabilitet. Chibber skriver at «hele virksomheten til den kulturelle vendingen ble satt i gang for å svare på hvorfor klassekonflikt ikke oppstod». Mange marxister hadde på begynnelsen av 1900-tallet tatt til orde for at kapitalismens interne logikk, med én utbyttet og én utbyttende klasse, ville føre systemet til dets undergang. Proletariatets materielle interesser skulle følge av deres underordnede klasseposisjon, og basert på disse interessene ville en tilstrekkelig sterk klassebevissthet og senere politisk mobilisering drive frem endringer. Men det de kulturelle teoretikerne av etterkrigstida observerte var stabilitet, og ikke politisk kamp. Det samme kan sies om årene som har fulgt. Kapitalismen har jo vist seg veldig stabil. Det store spørsmålet om hvorfor kapitalismen består, kan derfor ikke besvares gjennom strukturell klasseteori, all den tid denne teorien er «best» til å forklare konflikter og kamp. Dette mente i alle fall de kulturelle teoretikerne, ifølge Chibber.
De kulturelle teoretikerne hadde altså problemer med antagelsen om at arbeideres interesser bare følger direkte fra deres strukturelle posisjon. De mente klasseteori måtte ta innover seg at meningsdannelse, altså hvordan aktører subjektivt fortolker sin situasjon, faktisk var involvert i all sosial handling og derfor alle sosiale strukturer – også klasse. Uten å ta hensyn til denne kulturelle komponenten overser klasseteorien individets handlingsrom, og aktørskap forsvinner i abstrakte strukturer. Siden kultur og omstendigheter alltid vil variere i tid og rom, så vil meningsdanning, interesser og respons også nødvendigvis variere. Det er ikke det samme å være arbeider i London eller i Mumbai, selv om erfaringen av å bli utbyttet økonomisk kan være lik. Den kulturelle vendingen baserte seg derfor på argumentet at kultur er det som mangler i marxistisk klasseteori, mellom struktur og handling.
Chibbers svar: lønnsarbeid er vesensforskjellig fra andre sosiale strukturer
Chibber sier seg enig i at meningsdannelse er viktig for å forklare hvordan aktører deltar i sosiale strukturer, men han legger vekt på at lønnsarbeidet skiller seg fra alle andre strukturer ved å ha et meget begrenset handlingsrom for aktørene. Det betyr ikke at meningsdannelse er fraværende i lønnsarbeidet. Det er slik at arbeideren må mestre kodene til lønnsarbeidet og internalisere de forventningene som arbeidet har for å kunne holde på en jobb. Men denne meningsdannelsen er et resultat av arbeiderens økonomiske posisjon, ikke omvendt. Selv om Chibber gir en litt vel enkel beskrivelse av hvordan andre sosiale strukturer fungerer når han skriver frem dette argumentet, er det utvilsomt overbevisende at lønnsarbeidet fungerer på en helt annen måte enn alle andre sosiale strukturer vi inngår i – nettopp fordi de aller fleste av oss må ha en jobb for å overleve i kapitalistiske samfunn.
Chibber er heller ikke enig i de kulturelle teoretikernes argument om at kapitalismen varierer på tvers av geografiske områder. Han argumenterer for at nettopp fordi klassestrukturen i så stor grad begrenser folks muligheter for fri handling, så vil variasjonen i hvordan folk svarer på dette strukturelle presset også være veldig begrenset. Likheten i denne responsen på individnivå fører derfor til bestemte sosiale mønstre på samfunnsnivå. Og dette trekket ved klassestrukturen forklarer langt på vei hvordan den kapitalistiske økonomien kan se så lik ut på tvers av ulike historiske, regionale, og normmessige avstander. «Kulturalismens» største feilsteg er dens manglende evne til å forklare dette faktumet, mener Chibber. Det er altså en reell forskjell hos de kulturelle teoretikerne og Chibber hvor lik eller ulik de mener kapitalismen er på tvers av geografisk avstand. Boka gir ikke et nevneverdig bidrag i å få slutt på denne forskjellen. Selv om Chibber sier han er globalt orientert er nesten alle analysene og eksemplene fra en «vestlig» kontekst, med veldig få referanser til annet enn europeiske fenomener og teoretikere.
Hvorfor skjer ikke politisk organisering?
Hva så med kritikken fra de kulturelle teoretikerne om strukturell klasseteoris manglende forklaringsevne for at arbeidere ikke organiserer seg? Ifølge Chibber hadde de kulturelle teoretikerne, særlig representert ved Frankfurterskolen og kritisk teori, to mulige svar på kapitalismens varighet; enten å avvise strukturell klasseteori fullt og helt, eller å omformulere teorien slik at ideologi ble bygget inn i dens fundament. De valgte sistnevnte. Kapitalismens evne til overlevelse ble altså forklart ved at arbeiderklassen «samtykket» til det. Ideen er at de rådende klassene får arbeiderne til å se sin undertrykte posisjon som legitim, til og med gunstig, fordi de er utsatt for ideologisk og kulturell indoktrinering. Dette «samtykket» gagner selvsagt de rådende klassene, siden de kan opprettholde posisjonen sin uten motstand.
Chibber er enig i at «samtykke» også spiller en rolle i å forklare hvordan kapitalismen består, men han har problemer med slutningen om at dette samtykket skal være selve opphavet til at systemet består. En mer sannsynlig forklaring, mener han, er resignasjon. Som vi allerede har hørt, aksepterer arbeideren sin posisjon i klassestrukturen, fordi hen ikke har noen annen mulighet. Det er de samme strukturelle barrierene som er i veien for arbeideres kollektive organisering. Relasjonen mellom arbeid og kapital er preget av en voldsom ulikhet i makt. Derfor er det rasjonelt for en arbeider å gjøre seg mer attraktiv for sin arbeidsgiver gjennom å tilby seg å jobbe mer enn andre, kanskje for lavere lønn, og tilegne seg ferdigheter som skiller hen fra andre. Det er derfor mer sannsynlig at arbeideren vil handle individuelt på sin økonomiske usikkerhet, ikke kollektivt. Det er derfor ikke overraskende at arbeidere ikke kommer sammen i kollektiv kamp, det er snarere vanskeligere å forklare hvorfor de noen ganger gjør det, argumenterer Chibber.
Chibbers poenger om hvordan de strukturelle betingelsene vanskeliggjør politisk mobilisering, er gode. Men argumentasjonen blir svekket av Chibbers mangelfulle gjengivelse av de kritiske teoretikernes, og særlig Franfurterskolens, perspektiv på ideologi og klasse. Han sier nesten ingenting om hvilke mekanismer som bidro til at arbeiderne «samtykket» til kapitalismen, slik disse teoretikerne så det. Særlig problematisk er det faktum at Chibber ser ut til å mene at de kritiske teoretikerne, sammen med andre marxister som har vært opptatt av falsk bevissthet, kun driver med en slags undervurdering av arbeideres kognitive evner. Chibber skriver at de kulturelle teoretikerne er i den pinlige posisjonen hvor de hevder at de kan observere utbytting, mens de som faktisk erfarer denne utbyttingen ikke kan «gjennomskue» den. Dette er en merkelig forståelse av makt og ideologi som mekanisme for undertrykking. I tillegg vil jo denne kritikken gjelde alle teorier som antar at aktører kan være utsatt for maktutøvelse, som de ikke selv har perfekt oppfattelse av og mulighet til å analysere korrekt. Som nevnt hadde Chibbers argumenter om hvorfor arbeidere under kapitalismen ikke «klarer» å forene seg kunne stått uten denne, etter min mening, merkelige argumentasjonen.
I sum er nok boka best der Chibber er tettest på klassisk marxistisk teori. Her skrives argumentene ut på interessante og overveide måter, og man får gode svar på mange av spørsmålene som har blitt stilt av både marxister og kritikere. Boka er likevel litt utilgjengelig for de uten forkunnskaper om hva som ligger i den kulturelle vendingen innafor sosial teori, da Chibbers gjengivelser ikke er helt til å stole på. Man må likevel berømme forfatteren for dette ambisiøse prosjektet, hvor argumentene ofte gir intuitivt mening. Den strukturelle tvangen i kapitalismen leder jo oftere arbeideren til resignasjon enn til kamp, dessverre.