Hvor kom Marcus Thranes ideer fra?
Av Tore Linné Eriksen
Harald Berntsen:
Marcus Thrane – en foranskutt sosialdemokrat. Et portrett i politisk idéhistorie.
Rånåsfoss: Svein Sandnes Bokforlag
2021, 384 sider
Av Tore Linné Eriksen, redaksjonsmedlem i Gnist, historiker og tidligere professor i utviklingsstudier ved OsloMet
Det er et stort hull i historien om den tidlige arbeiderbevegelsens historie her til lands at ingen har gitt oss en heldekkende og oppdatert Marcus Thrane-biografi. Heldigvis har vi bøker om enkelte trekk ved arbeiderforeningene midt på 1800-tallet, og Magnus E. Marsdal har utgitt et lite skrift om Thrane med vekt på hans rolle som en pioner i kampen for demokrati. I tillegg har historikeren Mona Ringvej bidratt med en godt kildebelagt rettshistorisk studie av et justismord, der statsapparatet og klassedomstolene hadde som mål å slå ned et folkelig opprør ved å dømme Thrane og andre ledere til langvarig fengselsstraff. Sjøl det å kreve stemmerett (for menn) og utvidet ytrings- og organisasjonsfrihet blei sett på som samfunnsomstyrtende under det som høyrehistorikere har kalt for «demokratisk kapitalisme».
Nå har historikeren Harald Berntsen tettet noe av tomrommet med en politisk idéhistorie som belyser Thranes sosialistiske tenkning. Forfatteren har tidligere flere biografier og andre bøker, blant annet det grunnleggende verket om Johan Nygaardsvold. Han er også kjent innafor fagbevegelsen for sine mange kursforedrag om arbeiderklassens historie.
På vei mot industrisamfunnet
Boka starter med en opplysende oversikt over samfunnsforhold og politisk historie mellom 1814 og starten på «Thrane-rørsla» i 1848. I løpet av noen få år vokste medlemstallet til rundt 30 000 medlemmer og ei rekke lokallag. I forhold til folketallet fantes det knapt noe tilsvarende i verden på denne tida. De aller fleste var landarbeidere og husmenn på den klassedelte landsbygda, men i tillegg sluttet mange håndverkere seg til. Midt på 1800-tallet var overgangen til et industrisamfunn så vidt i gang her hjemme, men Thrane hadde et våkent blikk for den tidlige arbeiderklassen under sitt opphold som lærer ved Modum Blaafarveværk og avisredaktør i Drammen sist på 1840-tallet. Dette var en by med både sagbruk og skipsverft. Det er både påfallende og tidstypisk at arbeiderforeningene bare hadde menn i medlemsskaren, sjøl om det allerede var mange kvinnelige arbeidere i den tidlige tekstilindustrien, ikke minst langs Akerselva i Oslo. Det er nettopp dette spennet mellom det gamle og det nye som er den røde tråden i boka, og som både forklarer arbeiderforeningenes sosiale grunnlag, framvekst (og begrensninger) og Thranes politiske retningsvalg.
Når Harald Berntsen nå har levert et nybrottsarbeid, er det fordi han har gravd dypt for å finne ut hvor Thrane hentet sine ideer fra og hvordan de utvikles underveis. I tillegg til Arbeider-Foreningenes Blad, som han startet, er utlånsprotokollene fra Universitetsbiblioteket en viktig kilde. Forfatteren Berntsen nøyer seg ikke med å gi en oversikt eller oppramsing av titler, men leser sjøl en stor del av denne litteraturen og setter den inn i et europeisk perspektiv. Det gir både nærhet, kritisk avstand og anledning til å trekke tråder framover.
Demokratisk og radikalt oppbrudd
Norge var ikke en isolert utkant, og det er fascinerende å se hvordan den språkmektige Thrane følger det demokratiske, radikale og sosialistiske oppbruddet i Frankrike mellom 1830- og 1848-revolusjonene, med stemmerett for alle, ytringsfrihet og bedre levekår på programmet. Et opphold i Paris sist på 1830-tallet bidro også til å gjøre Jean-Pierre Proudhon og Louis Blanc til ideologiske ledestjerner, supplert med andre anarkister og «utopiske sosialister». Slektskapet er også nært med fysiokratene, som så bearbeiding av jorda som den viktigste form for verdiskaping. Thrane nøyde seg ikke med franske forbilder, men satte seg også godt inn i tankene til tenkere som John Locke, David Ricardo og Adam Smith, samtidig som han avviste det konservative økonomifaget som den toneangivende professoren Anton Martin Schweigaard doserte her hjemme. I den engelskspråklige verdenen var han særlig inspirert av Thomas Paine, som var en ideolog både under den franske og amerikanske revolusjonen, og som av Berntsen karakteriseres som «borgerskapets ytre venstre».
I tillegg var Thrane fortrolig med filosofisk naturrettstenkning og tysk historieskriving, og etter et tidlig avbrutt teologistudium førte han en kamp mot det konservative presteskapet som ikke forsto at rettferdighet var det viktigste budskapet. Kanskje står vi overfor den første kristensosialisten her til lands, sjøl om Thrane etter hvert blei en overbevist fritenker? Derimot er det ingen direkte spor etter Karl Marx. Det er kanskje ikke så oppsiktsvekkende med tanke på at Manifestet stammer fra det samme året som arbeiderforeningene fikk sin start i 1848. Også i andre land tok det tid før det fikk stor utbredelse, men det er mer overraskende at Thrane ikke kjente til Friedrich Engels’ epokegjørende bok om den engelske arbeiderklassen fra 1847. Kanskje ville den fortsatte begeistringa for «utopiske sosialister» ha vært mindre om Thrane hadde lest den sylskarpe og polemiske kritikken som Marx og Engels leverer i Manifestet?
Arbeiderforeningene hadde bare eksistert i noen få år da Thrane blei varetektsfengsla i 1851, og her satt han fram til den endelige dommen falt i Høyesterett i 1855. Dommerne visste godt at han ikke var skyldig etter anklagen om å styrte statsforfatninga, men mente at hans aktivisme var nok til å fortjene fire år til i tukthus. Når også lokalforeninger blei slått ned gjennom overvåking og et overivrig maktapparat, gikk bevegelsen snart i oppløsning. Som fri mann tok Thrane med seg familien til USA i 1862, der han levde helt fram til sin død i 1890 og ernærte seg som avisredaktør og forfatter av skuespill. Da var Norge på vei mot et industrisamfunn, og Arbeiderpartiet hadde akkurat sett dagens lys. Men det er en annen historie.
Motsetning mellom arbeid og kapital
Når Thrane blir beskrevet som en foranskutt sosialdemokrat, er det fordi han er mer opptatt av fordeling og reformer enn av samfunnsmessig overtaking av produksjonsmidlene. Men sjøl om han etter Berntsens oppfatning ikke var i stand til å overskride «før-marxistisk» sosialisme, gjorde Thrane det etter hvert klart at den viktigste motsetninga går mellom arbeid og kapital. Han la også vekt på at det er arbeidsfolk som skaper de verdiene som «tusenmannstyranniet» på toppen lever av. Det satte også sitt preg på Thranes politiske utvikling at verken eliten i embetsmannsstaten eller bondeopposisjonen på Stortinget var interessert i å dele stemmeretten med de eiendomsløse. Forhåpningene om en allianse mellom arbeiderklassen og «middelstanden» i kampen for demokrati og reformer blei også knust, og svaret blei derfor en «rein» arbeiderpolitikk med sikte på egen frigjøring.
Mens det er lett for en leser å følge de delene av boka som trekker opp hovedlinjer i Thranes tenkning og arbeiderforeningenes korte levetid, er det enkelte teoretiske partier som nok mest vil glede dem med grundigere kjennskap til marxisme og filosofiske begreper. Men forfatteren henter oss trygt tilbake når det er tid for oppsummering og historiske perspektiver. Noe av det beste som kan sies om ei bok, er at appetitten vokser mens man leser. Det er så avgjort tilfelle med Berntsens innsiktsfulle og spennende bidrag, som får oss til å lengte etter den STORE boka om Thrane og «Thrane-rørsla». Her hører det også hjemme å tegne et portrett av Josephine Thrane og en diskusjon av hennes sentrale rolle.