Kan metal kombineres med politikk?

 

Tromsø-bandet Dreamslain går langt tilbake i tid, selv om bandmedlemmene strides innbyrdes om det faktiske oppstartsåret. 

– Vi startet vel teknisk sett på den tidligere Rockefabrikken, men første ordentlige øving var på ungdomshuset Tvibit, mener gitarist og vokalist Igor Jakobsen (36), og trommis Daniel Paulsen Figenschou (38) skyter inn:

– Ja, jeg hadde i hvert fall ikke rørt et trommesett siden 10. klasse, men du hjalp meg så vi fikk rasket sammen et «skrammel» jeg kunne øve på. 

Før dette hadde Igor andre metal-prosjekter, og en sang fra den tiden, Shadow Warriors, ble med på dobbeltalbummet Tales of Knights and Distant Worlds (2021).

I 2013 ble den klassisk utdannede pianisten, Anna Loppacher (33), med i bandet på orgel, synth og piano, og metal-trioen fra Tromsø var komplett. 

 

Bandnavnet Dreamslain henspiller på Igors tidligere feilslåtte forsøk på å danne et band. 

– Det handler om å eksistere på tross av nederlag, og å kunne reise seg igjen, som Daniel sier. 

– Dessuten er jeg ikke særlig glad i sånne majestetiske bandnavn, ler Igor, med et skråblikk på Daniels «Emperor»-tatovering på underarmen.

Latteren sitter løst hos alle tre bandmedlemmene, og takhøyden for å spøke er stor. Men humoren til tross, Dreamslains sanger har klare politiske budskap.

I det første albumet, Tales of Knights and Distant Worlds ( sluppet 29. Januar 2021), finner vi flere sanger med fantasy-tema, deriblant He Who Rises in Force og The Fall of the Elven Lord, som henter inspirasjon fra J.R.R. Tolkiens verk Silmarillion. Andre sanger, som My Mask og Ownership Denied, tar for seg alvorlige temaer som utenforskap og seksuell trakassering. Selv om det altså finnes mye allmennmenneskelig i sangene deres, er Dreamslain ifølge Igor helt klart et band med et klart politisk standpunkt.

– Vi tar et standpunkt fordi å la være er å ta parti med status quo, legger Anna til. 

– Selv våre sanger med fantasy-tema er politiske. For også fantasiverdener er politiske. Se bare på populære filmer og bøker som Harry Potter og Ringenes Herre: Husnissene i Harry Potter holdes som slaver på sine menneske-eieres nåde, og kun Hermine, som kommer fra den ikke-magiske gompeverdenen står opp for dem. I Ringenes Herre har Gondor gitt Rohan til hestefolket, til tross for at landet allerede var bebodd. Parallellen til den nåværende situasjonen i Midtøsten kunne ikke vært tydeligere. 

 

Utfordringer på mange plan

Dreamslain tar et tydelig politisk standpunkt, og er ikke redde for å utfordre både strukturelle utfordringer og rådende stereotypier innen metal-sjangeren. 

– Hvem som får plass på metal-scenene er ikke tilfeldig, kan Igor fortelle. 

– Det er mest hvite cis-menn i publikum, og enda mer hvite cis-menn på scenen. Resultatet blir at metal oppfattes som en veldig «hvit» og mannsdominert sjanger, noe som både påvirker hvem som får spille på konserter og som samtidig fornekter metalmusikkens afro-amerikanske røtter.

– Uten blues hadde i hvert fall ikke metalsjangeren eksistert, er Anna klar på. 

– Også growlingen, som kjennetegner mange populære band, har afrikanske røtter. Jeg tenker f.eks. på Big Mama Thornton eller Howlin’ Wolf. Så her må sjangeren bli flinkere til å anerkjenne sine røtter.

Problemet med hvem som synes på metal-scener verden over, fører til et fenomen som Anna kaller «white gatekeeping», nemlig at det er lettere å få innpass på internasjonale scener dersom du er hvit. Denne dynamikken ble satt ord på av en svart kvinne som er Annas kollega i antirasistisk arbeid i akademia.

– Death Metal-bandet Nile fra USA, som henter sin inspirasjon fra egyptisk historie og mytologi, er for eksempel mye mer anerkjent på verdensbasis enn det egyptiske Scarab, selv om begge faller innen samme metal-sjanger og baserer sine sanger på samme tema. 

– Det er også et problem innad i Europa; det er lettere å bli anerkjent dersom du kommer fra Storbritannia enn fra Italia. Hvor mange har hørt om italienske Domine eller Dark Quarterer, for eksempel? Superbra band begge to, men er lite kjente utenom Italia selv om sistnevnte har til og med spilt i Norge to ganger. 

Anna tilføyer at de ikke legger skylda på fansen.

– Det er mye bra fans der ute, men gatekeeping er rett og slett et strukturelt problem, musikkjournalistikken må bli flinkere til å utvide horisontene sine. 

– Dessuten tror jeg at mange blir introdusert til metal gjennom å høre på band som kompisene deres liker, mener Daniel. – Og da går det gjerne i de mest kjente bandene. 

I tillegg er det en utfordring at land i Schengen-området, men også USA, Canada og Australia har strenge regler når det gjelder visum.

– Det er for eksempel mye lettere for et norsk band å få reise til Latin-Amerika for å få spille, enn det er for et latinamerikansk band å få komme hit, kan Anna fortelle.
– Det fører til at europeiske og nordamerikanske band får spilt over hele verden, mens band fra andre verdensdeler ikke nødvendigvis blir invitert tilbake. 

– Land som Egypt, Tyrkia, Tunisia og Syria har for eksempel store metal-scener, kan Anna fortelle. – Problemet er at band fra disse landene ikke får reise på verdensturné. 

– Vel, jeg skulle gjerne reist til Syria eller Tunisia på metal-konsert, ler Daniel. – Så lenge jeg også får ridd på en kamel mens jeg er der! Det er nemlig en drøm jeg har!

 

Mannssjåvinisme og kjønnsstereotypier

Et annet problem i metal-sjangeren er at miljøet tidvis kan være temmelig mannssjåvinistisk. 

– Folk har veldig stereotypiske forestillinger om hvilke instrumenter som er «mannlige» og «kvinnelige.», forteller Igor.

– Folk har for eksempel ingen problemer med en kvinnelig metalvokalist, ettersom dette faller inn under den aksepterte kjønnsstereotypien for kvinnelige artister, tilføyer Anna. En kvinnelig bassist, som står langt bak på scenen er tydeligvis også ok, men en kvinnelig gitarist, derimot, helt i front på scenen, ville nok mange mannlige artister og fans ha store problemer med å akseptere, de ville nok følt at hun tok opp litt for mye plass og brøt med den kvinnelige stereotypien. En stereotypi som de vil måtte si fra seg om de får oppleve en konsert med Girlschool, påpeker Daniel.

– De ville nok fått sin maskuline identitet truet, ler Anna. 

Et alvorligere problem går på dette med å kunne føle seg trygg – både som konsertpublikum og som kvinnelig utøver. 

– Jeg ville for eksempel ikke følt meg trygg hvis jeg dro på audition med mannfolk jeg aldri har møtt og ikke kjenner. Jeg skulle tross alt opptrådt og turnert med dem, og sovet om bord på en bandbuss. Da er det greit å slippe å sove med det ene øyet åpent og kroppen i alarmberedskap. 

Anna er utdannet innen klassisk piano og har spilt i årevis, og på 8. mars i fjor holdt hun en live-stream på Instagram hvor hun snakket om dette med å være kvinnelig musiker. 

– Det er viktig for meg å ikke hele tiden måtte bevise at jeg er «god nok» til å være med i et band, bare fordi jeg er dame. 

– Som nevnt møter kvinnelige musikere på flere kjønnsstereotypiske forventninger om instrumentvalg fordi de er kvinner. Selv spiller jeg jo piano, som regnes som et såkalt «kvinnelig» instrument, men jeg vet om kvinnelige gitarister som opplever mye mer hets, for eksempel. 

Dreamslain forsøker selv å motvirke slike stereotypier når de booker inn band til konserter. På fjorårets Metal & Prog-fest i Tromsø hadde de blant annet Hedmarksbandet Madder Mortem som en av headlinerne. På bandets Facebook-side tar bandets vokalist, Agnete Mangnes Kirkevaag, et oppgjør med metal-sjangerens forventninger til kvinnelige utøvere, i en omtale av bloggeren Steve Peck: 

 

Aside from her incredible musical talents, Kirkevaag has shown great personal resolve and serves well as a role model for women in music. Fiercely forging her own individualistic path, Agnete has overcome numerous obstacles based on the stereotypes of what a female “should be.» In the male-dominated genre of Heavy Metal, you’re either cast as a bodacious sex object, or a pencil-thin forest fairy, dressed in flowing gowns. 

 

Undertegnede har selv sett Madder Mortem da de opptrådte i Tromsø i fjor, og kan bekrefte at Agnete baner vei, uredd og talentfull! 

 

Ligger ikke på latsiden

Lokalt i Tromsø har Dreamslain ikke ligget på latsiden de siste årene. For andre året på rad arrangerer metal-trioen Tromsø Metal & Prog-fest i desember, sammen med nord-irske Darkest Era og norsk-equadorianske Jaime fra Bergen. I tillegg har de hendene fulle med innspillingen av sitt nye album, som etter planen slippes tidlig i 2024. Albumcoveret er allerede ferdig, men offentliggjøres ikke ennå. Igor kan imidlertid røpe så mye som at det er tegnet av en lokal kunstner, og er stolt over at de kan hente inn ressurser lokalt.

– Det er Tromsø-tegneren Tonje-Mari Clausen, som også har forfattet og illustrert fantasy-boken Familiaris (2023), sammen med Monika Steinholm, som står bak coverarten. Vi elsker Tonjes tegnestil, og er stolte over at hun har designet coverarten vår, smiler Igor stolt. 

 

I tillegg bruker Dreamslain mye tid på å spille inn musikkvideoer til sin Youtube-kanal. 

– Vi har inntrykk av at det er noe fansen setter stor pris på, kan Anna fortelle, og Daniel legger til:

– Om man ikke kan dra på konsertene gir nemlig musikkvideoene en følelse av ekthet. For meg som musiker liker jeg også å se musikkvideoer fra et musikkteknisk perspektiv, det er veldig lærerikt for meg.

 

Deres nyeste singel, Burn the Boats, beskriver hvordan greske fiskere blir presset til å destruere sine kystfiskebåter for å redusere fiske i Middelhavet, en prosess EU startet allerede i 1983. Sangteksten viser likevel hvordan de store fisketrålerne er de store synderne, som stjeler fisken og fører til at fiskerne «på gølvet» sliter. 

 

The sea is black 

Fishing boats come empty back 

Big ships are taking the fish far away 

Plundering the hope of those who must stay 

They’re crying, despairing: will they all now die?

 Searching for a way out but finding a lie 

There is no hope when profit rules all 

Greed will succeed, humans will fall

 

– Selve sangtittelen Burn the Boats vekker jo litt oppsikt, men om man hører teksten, bør det komme frem med all tydelighet hvor vi står i denne saken, kan Anna fortelle, og fortsetter: 

– Våre nyeste sanger, Ghost Story og Secrets of the Forge, skal få sine egne musikkvideoer i løpet av vinteren og våren. Fansen kan se frem til å høre Secrets of the Forge når vi spiller på Driv den 2. Desember. 

 

Å sjekke ut musikkvideoen til Burn the Boats på Youtube kan anbefales på det varmeste – og all respekt til Igor og Anna for å spille den inn utendørs ute i havgapet i ramsalt, nordnorsk vintervær! Daniel slapp unna med å spille nede i øvingskjelleren:

– Jeg drar rett og slett ikke med meg trommesettet ut i såpass friskt vær, da kommer det til å gå for hardt utover det, humrer han. 

 

Det er med andre ord masse å glede seg til på metal-scenen i Tromsø fremover, og Igor avslutter med en klar oppfordring til andre band: 

– Vi ser at noen minoriteter er vanskeligere å finne enn andre i metal-miljøet, og ønsker derfor å hjelpe minoritetsband opp og frem. Om dere er et skeivt band, eller er på annen måte synlig eller usynlig minorisert, ta gjerne kontakt med oss for felles konsert! Metal-miljøet skal ha plass for alle! 

Boktittel: Vi fattigfolk
Forfatter: Anna-Sabina Soggiu
Manifest Forlag, 124 s.
Utgitt 2023
Anmeldt av: May Therese Vorland, fra Nærbø og er frilanser.

---

På Tøyen i Oslo ligger K7, den beryktede og omdiskuterte kommunale blokka i Kolstadgata 7. Blokka som knyttes til knivstikking, skyting, rusproblemer og pågripelsen av Mullah Krekar. Der sosionom og forfatter Anna-Sabina Soggiu vokste opp, og hvor hun møter en gutt utenfor den gamle blokka si: «På tross av aldersforskjellen hadde vi felles erfaringer og referanser til hvordan en oppvekst kan oppleves på sånne steder». Dette besøket, eller møtet, virker å frembringe erindringer i forfatteren som får henne til å skrive Vi fattigfolk til denne gutten.

Resultatet blir en politisk og personlig fortelling om Soggius egen oppvekst i og ut av fattigdom, en hyllest til fattige som kjemper en kamp for tilværelsen – hver eneste dag. Og i forlengelse av det: En oppfordring til alle fattige, som fortsatt retter skam og skyld innover, heller å rette knyttneven utover mot systemene.

Om klassereisen, eller kampen for å komme seg bort

«Ikke skriv den boka om å ha kjempa seg fra Tøyen til bedre steder», advarer barndomskameraten da Soggiu skal ta fatt på dette prosjektet. Det skal hun ikke, skriver hun. Hun vil si til gutten på Tøyen at han og Tøyen er gode nok som de er! Likevel er det kampen om å komme seg bort som utfolder seg her, noe hun innrømmer underveis i boka. Etter å ha fortalt hvordan familien hennes i flere generasjoner har bodd på Grønland og Tøyen, kommer historien om løvetannbarnet som klarte seg ved å være skoleflink, som holdt kjeft om det som var vondt og vanskelig, jobba hardt, fikk seg fast jobb, doktorgradopphold ved eliteuniversitetet Yale, og klarte å kjøpe seg egen bolig i Oslo. Kanskje det er en uunngåelig dramaturgi, en annen historie ville sannsynligvis kjentes uærlig for forfatteren å fortelle.

Til tross for at Soggiu tar leseren gjennom sin egen historie, er hun påpasselig med å understreke urettferdigheten i disse mekanismene. For hva med de som ikke er skoleflinke? De som ikke mestrer utdanningssystemene, eller alle de andre systemene det forventes at alle skal mestre? Kritikken rettes mot mediene, politikere, beslutningstakere og velmenende kommuneansatte, som i ulik grad reproduserer holdninger om at fattigdom er et individuelt problem. Ikke minst hvordan synet på fattige og rasisme er uløselig knytta til hverandre:

I debatter om fattigdom kan man tidvis få inntrykk av at folk som har flytta til landet, er i ei slags evig takknemlighetsgjeld fordi de aller nådigst fikk lov til å komme. Går det dem ikke vel, så er det deres egen feil.

Som leser er jeg mest interessert i denne samfunnskritikken, og Soggius personlige historie fungerer som et springbrett for hovedargumentet: Det skal ikke være nødvendig å komme seg unna Tøyen (eller andre levekårsutsatte områder) for å leve trygge og verdige liv.

Henvendelse, språk og tone

I starten av boka bruker Soggiu tid på å forklare popkulturelle referanser gutten ikke kjenner, til glede for oss «voksne» som husker de eldre Olsenbanden-filmene og Tekst TV. Når hun videre beveger seg innpå mer komplekse temaer – som sosiologisk teori eller gentrifisering – stopper hun ikke opp og forklarer dem, men kutter sine tekstlige svinger med «dette må du google». Ja, dette er et grep, men henvendelsen kunne tillat seg å være mer åpen og fri, fremfor å henge seg opp i detaljer som forårsaker stakkato i teksten.

Utover kapitlene flyter det bedre, mest sannsynlig fordi forfatteren skriver seg bort fra henvendelsen. «Det er aldri for sent å få en lykkelig barndom», sies det, og er også tittelen på en bok om å se forsonende på en problematisk barndom. Soggiu skriver ikke nødvendigvis til akkurat denne gutten utenfor K7-blokka. Opplevelsen er snarere at hun skriver til seg selv, eller til alle oss som har levd, eller lever i fattigdom:

For til grunn for tanken om at vi ikke skal fortelle om hvordan det egentlig er – at vi har penger til ny vinterjakke, at pappa drikker for mye, at mamma bare ligger på sofaen med vondt i hele kroppen, at foreldra våre deler ut ørefiker eller knyttnever – så ligger det vel i at vi skammer oss?

Det er et «vi» her, en eksklusiv omsorg til «vi fattigfolk» som kanskje har brukt store deler av livet på å skamme oss over fattigdommen. Samtidig fungerer det som et kraftig spark til alle lesere som ikke tilhører dette «viet». De som intetanende sitter med inngrodde antagelser og myter om hvordan fattigfolk havner i sine miserable situasjoner. Og enda omsorgen ikke kan endre fortiden eller tingenes tilstand for dette «viet», er det en anerkjennelse i den språklige tonen som strekker seg bredere enn den ment for de som vokser opp på Tøyen i dag.

 

Trøst i en høy røst

Soggiu er også innom områdeløftet på Tøyen og gentrifisering av østkanten i Oslo. Hvordan Tøyen har blitt et attraktivt område for den pengesterke middelklassen å kjøpe boliger. Konsekvensene er enten fortrenging eller at det blir verre for de som allerede bor der. Tøyen er ikke bare Tøyen grunnet de som bor der, Tøyen var også Tøyen på grunn av de menneskene som av økonomiske grunner ikke kunne bo der lenger. Jeg skulle ønske at boka gikk dypere inn i denne tematikken, noe som kunne blitt løst av et større kildemateriale. Samtidig er det kanskje å ønske seg en annen bok. I stedet velger Soggiu å vie plass til mennesker fra Tøyen som har kjent konsekvensene på kroppen. Det kan gi sterkere retorisk slagkraft, og er det noe fattigdomsdebatten trenger, er det jo akkurat det. Fattigdom er et usexy politisk tema.

Stadig får vi høre høye røster fra Høyre, eller litt mer lavmælte forutinntattheter fra den generelle befolkningen, om hvordan det bare er å jobbe hardere for å komme seg ut av fattigdom. Denne boka oppleves som en deilig politisk knyttneve fordi stemmen til Soggiu er klar og høy fra den andre siden. Der det nesten ikke står noen. Og der står hun og hoier! Det har alltid irritert meg at folk tvinges til å brette ut sårbare detaljer om livet sitt for at samfunnet skal høre etter. Den samme irritasjonen melder seg her. Det skulle ikke være nødvendig å være så personlig for å være politisk. Likevel er det en trøst i fortellingen til Soggiu, at det fins mennesker der ute med sine ansikter og kropper som viser at du ikke er alene, det ikke er din skyld, og forresten: Fuck de rike!

I det avsluttende kapitlet kommer en klar oppfordring til gutten utenfor K7-blokka. Om tilfeldighetene skulle ha det til at han blir rasende av urettferdigheten: «Slutt å slåss med kompisene dine på byen. Slutt å ruse deg, banke kjæresten din, bli som faren din», skriver hun. Det er brutalt, og motsier omtrent alt hun har skrevet om individuelt ansvar for egen fattigdom. Men så ender det sirkulært med begynnelsen, hvor hun igjen skriver at gutten på Tøyen og Tøyen er gode nok som de er. Hovedbudskapet i boka er at fattigdomsproblemene endres ved politiske endringer, ikke ved at gutten skal endre seg selv.

Anmelder: Jorunn Folkvord
Boktittel: En verdig avgang? Pensjonsreform på helsa løs
Forfatter: Emil Øversveen og Astrid Hauge Rambøl
Forlaget Manifest 2023

---

De som skriver mest om pensjon for et bredt publikum er sannsynligvis tabloidavisene. Ikke overraskende går det mest i sensasjonsjournalistikk og fryktpropaganda. Det er alltid PLUSS-artikler og ofte bidrar tekstene til mer forvirring enn folkeopplysning. Det sentrale budskapet er: DU er ikke lenger trygg! DU må fikse dette med pensjon på egenhånd!

Heldigvis er det flere som skriver om pensjon, om enn med lavere opplagstall enn VG. Forlaget Manifest ga i våres ut pamfletten «En verdig avgang?». Hovedtemaet er forslaget om å heve pensjonsalderen.

Har du ikke hørt om det forslaget? Ikke så rart. Det har vært skrevet lite om det, og toppene i fagbevegelsen har ikke ropt varsko, selv om forslaget betyr en dramatisk forverring for det store flertallet. Nettopp derfor er denne pamfletten viktig.

 

Kort og grei

Pamfletter er et flott format og Forlaget Manifest sine små bøker  passer perfekt lommer og vesker. Med drøyt 70 sider tekst og romslig med tabeller og bilder kan pamfletten leses fra perm til perm på en time. Likevel vil jeg anbefale de fleste å sette av litt mer tid, og kanskje til og med lese sammen med andre.

Språket i pamfletten er tydelig og ryddig, men det er veldig mye informasjon, og hvis dette er inngangen din til å lære om pensjon vil du ha stor nytte av å notere ting du lurer på underveis. Å diskutere sammen med andre for å finne ut hva dette betyr for deg og arbeidskameratene vil også være nyttig. Lesing er starten, men pensjon må du snakke med andre om for at kunnskapen skal sitte.

Fra hverdagen vi kjenner til et pensjonssystem som skremmer

Pamfletten har et kort forord av Steinar Westin, professor emeritus i sosialmedisin. Han setter fokus på at pensjonsreformen fra 2011 ikke tar hensyn til helseforskjeller, bare fokuserer på innsparing. Dette er to gode sider å lese, og jeg kommer til å ta med meg dette sitatet til videre bruk: «Det går altså en sosialpolitisk kald vind over Europa, og pensjonsreformen øker vindstyrken».

Etter forordet er det rett ut i  virkeligheten. Vi møter på en arbeidsplass i en hverdag som de fleste av oss kan forstå. Det er et veldig godt grep å la tre arbeidskamerater være gjennomgangspersoner i teksten. Vi møter rørleggerne Terje, Pål og Alfred på jobb, og dermed begynner vi der enhver skikkelig prat om pensjon bør begynne, nemlig ved behovet for å avslutte yrkesaktiviteten når kroppen ikke klarer det lenger.

De tre rørleggerne går igjen i pamfletten. Vi får i tillegg så vidt hilse på et par lærere og en ufør arbeider med erfaring fra både fiskeindustri og hjemmetjenestene. Det er mange bilder i pamfletten, flest fra rørleggernes hverdag, men også en liten titt innom de andre. Dette minner også stadig om at pensjon handler om virkelighet, ikke bare tall og tabeller.

Når vi har hørt om hverdager med kroniske smerter og skuldre, rygger og knær som svikter, blir det veldig tydelig at forslaget om å heve pensjonsalderen rett og slett er ganske grotesk og menneskefiendtlig. Her bruker jeg litt kraftigere uttrykk enn det forfatterne gjør, men det kan man jo gjøre når man er anmelder.

 

Forslaget om en klassedelt pensjon som altfor få snakker om

Det er egentlig ganske skremmende at det ikke har vært mer bråk rundt pensjonsutvalgets innstilling som kom i juni 2022. Pamfletten viser tydelig hva konsekvensene blir for rørleggerne og alle oss. andre som er i yrker hvor helsa slites ut, i tillegg får vi se hvem som har laget disse forslagene.

Pensjonsutvalgets innstilling er på ingen måte klassenøytral, og det er ikke uviktig å ha med informasjonen om at utvalgets leder, konsernsjef Kristin Skogen Lund, har en årsinntekt på 17 millioner, og at hun selv kan velge å gå av ved 62 år med en årlig pensjon på 3,1 millioner kroner. Utvalget for øvrig er i hovedsak satt sammen av økonomer og politikere, og de aller fleste har årslønner på over en million. Dette er ikke folk som rammes av sine egne forslag.

Forfatterne gjør en grundig jobb med å forklare om de ulike aldersgrensen. Den som i dag er 62 år er den første mulige pensjonsalderen, forutsatt at du har tjent opp nok pensjon til at du får lov til å gå av. 67 år er i dag en fast pensjonsalder, du vil minimum få minste pensjonsnivå, selv om du ikke har klart å tjene det opp. I tillegg bruker forfatterne begrepet den økonomiske aldersgrensa for å vise at den som ikke klarer å jobbe lenger enn til 67 år allerede straffes økonomisk.

Pensjonsutvalget vil altså heve aldersgrensene i takt med at levealderen øker for dem som har best helse. Konsekvensene er svært alvorlige. De av oss som i dag så vidt holder til vi er 62 år, må holde ut i ett, to eller tre år til (avhengig av fødselsår). Dette betyr at flere vil jobbe seg inn i uførhet og alvorlige helseplager. Og dette er utvalget godt klar over, noe som blir vist tydelig (s. 61) når utvalgets egne konklusjoner blir sitert «Ved økte aldersgrenser må en også regne med økt bruk av blant annet sykepenger, arbeidsavklaringspenger og dagpenger, og at flere vil avslutte yrkeskarrieren med uføretrygd, noe som vil gi merutgifter til folketrygden.». Legg merke til at utvalgets fokus er den økonomiske utgiftssida, ikke skaden som påføres menneskene som blir utsatt for dette.

Hevinga av den andre pensjonsalderen, den hvor alle skal få lov til å gå av, omtales ikke så mye i pamfletten, siden pamfletten ser mest på behovet for tidligpensjon. Men klasseskillet er like tydelig i denne enden. Alle de som i dag får minste pensjonsnivå ved 67 år (det alle vanlige folk kaller minstepensjon), vil få en tvunget høyere pensjonsalder. De som tjener så godt at de oppnår minste pensjonsnivå tidligere, blir ikke rammet av hevinga av pensjonsalderen. Kristin Skogen Lund og andre med millionlønninger kan fint fortsette å velge sin egen pensjonsalder.

 

En viktig kritikk av arbeidslinja og et manglende perspektiv

Det er gitt plass til kritikk av arbeidslinja i denne pamfletten. Noen ville kanskje hatt mer av det, men da ville det fort blitt mye mer tekst. Det viktige er at denne kritikken blir synlig, og at vi tar den med oss i videre arbeid mot pensjonsutvalgets innstilling, for arbeidslinja er menneskefiendtlig og undergraver mange viktige kollektive rettigheter arbeiderbevegelsen har kjempet fram. Forfatterne refererer også flere ganger til formålsparagrafen i lov om folketrygd, og hvordan hverken dagens pensjonssystem eller endringene som er foreslått oppfyller formålet. Dette er en god vinkling. Lovens formål tåler absolutt å bli vist fram.

På et område er pamfletten svak, og det må påpekes. Det er en viktig og god pamflett, men den forsterker et bilde som mange har av arbeiderklassen, nemlig bildet av en mann med kjeledress, hjelm og vernesko. Vi møter tre rørleggere og det er også dem det er mest bilder av. Budskapet blir at vanlige arbeidsfolk er menn i håndverksyrker. Først på s. 59 kommer det fram at pleie- og omsorgssektoren har størst overrepresentasjon på uførestatistikkene. Vi møter ingen barnehageansatte, stuepiker, butikkmedarbeidere eller renholdere med bilde og ansikt.

Det må alltid gjøres et utvalg og alle kan ikke være representert overalt, men vi kan heller ikke slå oss til ro med at halve arbeiderklassen blir usynlig. Derfor må det mases om, igjen og igjen. I alt er det avbildet sju navngitte menn og én navngitt kvinne i pamfletten. Det gjør noe med hvordan den leses, hvem som kjenner seg igjen i den og hvem som tenker at dette handler om dem.

Det må også nevnes at dette er en pamflett og ikke et oppslagsverk. Det betyr at noen detaljer må ofres. Det burde vært nevnt at den AFP-en som omtales i pamfletten er privat AFP, men dette er ikke en mangel som svekker helheten.

 

To stjerner og et ønske

Siden anmelderen er lærer, avslutter jeg med å påpeke to styrker og et område som trenger styrking.

Det absolutt viktigste og den største styrken, er at denne pamfletten er utgitt. Vi trenger at flere skriver og deler informasjon, tanker, meninger og vurderinger om pensjon. Forlaget Manifest har opp gjennom årene levert flere gode pamfletter på området. Pensjon for alle, fagbevegelsens eget pensjonsnettverk har samlet mange gode tekster og foredrag på sine nettsider (pensjonforalle.no).

En annen viktig styrke er tabellen som gjør at du kan se konkret hva forslagene betyr for DEG og dine arbeidskamerater. Dette er en type informasjon som treffer folk hardt og gir gode utgangspunkt for at man vil lære seg mer.

Det ønsket jeg sitter igjen med, er at det kunne vært litt mer utestemme. Språket blir litt omstendelig i formen. Litt flere punktvise oppsummeringer med bruk av andre skrifttyper, faktabokser, m.m. kunne bidratt til å løfte fram viktige krav og spørsmål som vi alle må ta med oss videre. Heldigvis er det ingenting i veien for at ikke vi alle sammen kan bruke utestemme om pensjon etter at vi har lest denne pamfletten.

Costas Lapavitsas, James Meadway og Dough Nicholls:
The Cost of Living Crisis (and how to get out of it)
Verso 2023, 80 sider
Av Hege Skarrud, politisk økonom og tidligere leder i Attac Norge.

---

“Nå var det godt de endelig satte opp styringsrenta”, sa ei venninne av en venn i det hu dumpa ned på barstolen over meg. Jeg blei forundra over den harde påstanden og gleden over rentesettinga til Norges Bank og lurte på om hu var økonom. Det kunne hu avkrefte. Hu var ingenting i nærheten “av noe sånt”. Det siste halvannet året har styringsrenter, satt av sentralbankene, blitt et helt vanlig samtaleemne med venner, venners venner og familiemedlemmer – både her hjemme og i mange andre land. Påstandene har nok likevel dessverre vært flere enn spørsmålene. Ikke rart er det når vi mates i alle kanaler med heterodoks sjargong som fremstiller inflasjonen, dens grove inngrep i folks hverdag og rentepolitikken som naturlover. Likevel burde flere (utenfor snevre sirkler av nerder (hei, alle sammen!)) stilt spørsmål ved om medisinen passer sykdommen.

Det tegnes ofte et bilde av inflasjon som et fenomen som nærmest gjør at penger bare forsvinner i enden av en dyrere prislapp. Men de gjør jo ikke det. Det er ingen som står og brenner pengene i slutten av verdikjeden. Ei heller er det sånn at inflasjonen er en naturlov som alltid må skape fattigdom for noen. Noen putter pengene i banken, spekulasjonsobjekter eller skatteparadis – eventuelt svindyre turistreiser ut i atmosfæren.

Det frie markedets riddere lover at tilbud og etterspørsel vil sikre effektiv levering av varer og tjenester til den rimeligste prisen. Så hvorfor skjer ikke det? Det er klart at krigen i Ukraina og koronapandemien har hatt en del å si. Likevel er det langt flere spørsmål som må besvares. Inflasjon handler enkelt sett om tilbud og etterspørsel, men det hele blir mer komplisert når en ser på politikken rundt tilbudet og etterspørselen. Hvordan har vi rigget samfunnene våre til å tilby de helt essensielle tingene til innbyggerne? Hvem har makten over de materielle verdikjedene? Hva skjer når finansmarkedenes spekulanter gis friere og friere tøyler til å vedde på priser for å tjene mest mulig, mens arbeidere må bære kostnadene for spekulantenes veddemål? Hva skjer da når det forventes at priser skal øke? Hvordan er det mulig at økonomien “koker” når flere og flere står i matkø? Hvor blir det i det hele tatt av penga våre?

Jeg har savna at noen (som jeg stoler på) enkelt og kort gir meg svar på disse (mange) spørsmålene. Det makter Costas Lapavitsas, James Meadway og Doug Nicholls i stor grad å gjøre på 65 A5-sider i “The cost of living crisis”. De tar utgangspunkt i Storbritannia, som jo har andre forutsetninger for å både skape, importere og håndtere inflasjon enn Norge – spesielt på grunn av den massive finanssektorens makt i City of London. Likevel er svaret deres overførbart: store selskaper (og deres investorer) håver inn penger mens arbeidere og de som allerede hadde minst, sliter.

Lapavitsas er professor i økonomi på SOAS i England, Meadway var finansrådgiver for Jeremy Corbyns finanspolitiske talsperson, John McDonnell, og Nicholls er en britisk fagforeningsleder. Sammen peker de ut tre tommelfingerregler i håndteringen av inflasjonen for at en skal komme ut av den på en rettferdig og bærekraftig måte: 1) En trenger reallønnsvekst for lavtlønnede for å hindre at flere havner i fattigdom. 2) Prisregulering og omfordeling av profitt vil stanse overføringen av inntekten fra arbeidere til storselskaper -og banker. 3) I enda større grad må det fokuseres på den produktive sektoren av samfunnet ved mer statlig styring og eierskap i å skape industri og arbeidsplasser. For å realisere dette trekløveret trengs sterke fagforeninger og sosiale bevegelser. Det frie markedet kan ikke tilby rimelig mat, hjem, energi, transport og andre nødvendigheter – det har dyrtida i aller høyest grad bevist.

Matvareprisene i Norge har økte med 13,4 prosent fra juni 2022 til juni 2023. Boligprisene har økt med 5,4 prosent nasjonalt. I Oslo har en sykepleier råd til 1 av 100 boliger i 2023 – ned fra 13 av 100 i 2013. I april i år var utleieprisene i Norge 10,4 prosent høyere enn for et år siden(!). Strømprisene har svinga, men SSB anslår at uten strømstøtta ville husholdningene sett en total snittpris på hele 66 prosent høyere enn året før i 2022. I tillegg har ikke folk kommet seg fra den ene sida av Norge til den andre i begravelse uten å tømme sparekontoen på veien – om de i det hele tatt kommer fram.

Forfatterne viser til det særegne ved Storbritannia, at produksjon av varer og tjenester i flere tiår har vært i en nedadgående kurve og nedprioritert – til fordel for finansinstitusjonene i London. Det har skapt en svakhet i det aggregerte tilbudet over hele samfunnet, spesielt i de sektorene hvor store selskap har mye makt over tilbudet. Dette førte til at de som eier produksjonslinjene eller tjenestetilbudet kunne sette prisene opp og fortsatt ivareta sitt mål for avkastning. Det betyr altså at det er folk som tar risikoen for at nyliberalistene over tid har bygd ned produksjonskapasiteten gjennom liberaliserende politikk som har gjort at en har outsourcet linjene til andre land, og at de offentlige tjenestene er bygd ned ved at de har blitt privatisert.

Risikoen for liberalisering og privatisering, i Norge som i Storbritannia, skulle jo selskapene selv ta. Det var liksom en del av avtalen. Likevel er det lavtlønnede arbeidere og de på sosiale stønader som blir bedt om å ta ansvar og godta lavere lønninger på grunn av dyrtida, mens bonussjekker strømmer ut av styrerommene. At folk må ta risikoen er ikke kun teoretisk. Det viser seg i at antall begjæringer om tvangssalg i Oslo steg med 28 prosent i første halvår i år, sammenlignet med første halvår i 2022. Det viser seg i at antallet som står i matkøer nesten dobler seg på ett år. Det viser seg i andelen norske husholdninger med økonomiske utfordringer, som steg fra 7 prosent i juni 2021 til 16 prosent i juni/august 2022 og til 18 prosent i mars 2023.

Tallene fra den norske dyrtida er mørke. Ofte er likevel slike tall fra Storbritannia, hvor den nyliberale innstrammingspolitikken etter finanskrisa har satt langt dypere spor, og nedprioriteringen av produktive næringer til fordel for finansielle markeder har vært større, enda mørkere. Det betyr ikke at Norge ikke har lignende eller større problemer flere steder. Spesielt utsatt er Norge fordi så mye av den produktive delen av økonomien er bundet opp i olje- og gassindustrien at vi sliter med å få nok arbeidere over i en bærekraftig økonomi. Den ene næringa får for mye makt. Det kan minne om finansnæringa i London. Samtidig har vi langt mer dystre tall på sjølforsyning av mat. Hvor den britiske sjølforsyninga har gått ned fra 75 prosent i 1990 til 60 prosent i dag, er den norske sjølforsyninga på rundt 40 prosent. Det gjør oss svært risikoutsatt for svingninger i markedet – enten de er forårsaket av faktiske brutte produksjonslinjer eller av finansspekulanter sitt avkastningsjag på helt essensielle varer som korn.

Så, hvor blir det av pengene i dyrtida om de ikke makuleres i enden av visa? Netto renteinntekter for DNB økte til 14,6 milliarder kroner fra 10,5 milliarder første kvartal i år, sammenligna med samme periode i fjor. Det er det høyeste resultatet noensinne for banken, kun i inntekter fra utlånsrenter. La oss også huske på at de ikke har satt opp innskuddsrenta tilsvarende. Equinor leverte et årsresultat for 2022 på skyhøye 74,94 milliarder dollar, langt over de 33,49 milliarder dollarene for 2021. Så når det kommer nyheter om at Equinor leverer et nesten halvert resultat for 2023, så langt, håves det fortsatt inn enorme summer (som i for stor grad brukes på tilbakekjøp av egne aksjer for å gi investorene enda mer penger i lomma, heller enn å omstille selskapet fra grått til grønt).

Da strømprisene herja som verst forrige høst, var det mange store næringslivsaktører som ropte om strømstøtte. Noen stod i en reell fare for å gå konkurs og arbeidsplasser gå tapt, men mange store stod kun i fare for å miste mulighet for overskudd. Arbeiderpartiet stod på en stødig linje ved å si at dette var en del av risikoen næringslivet måtte ta – at priser vil fluktuere grunnet ulike faktorer, og at strømstøtte heller måtte prioriteres til å lette husholdninger økonomiske situasjon. Det var et gledelig ideologisk pust fra Arbeiderpartiet. Der hvor Arbeiderpartiet stod støtt i strømstøttedebatten til næringslivet, trenger de å stå hele linja ut for å legge risikoen tilbake på næringslivets side. Det betyr ikke kun å nekte å bryte inn i markedet for å legge risikoen der den hører hjemme, det handler også om å tørre å bryte inn i markedet som en har rigget på en slik måte at risikoen veltes i for stor grad over på husholdningene.

I en artikkel i Gnist nummer 1/2023 avsluttet jeg med noen synspunkter på hvordan den kommende verdensorden kan utvikle seg etter Ukraina-krigen. Dette er en oppfølging.

---

Av Arnljot Ask, medlem av Internasjonalt utvalg i Rødt.

Som en kommentar til den gjengse påstanden om at «Ukraina-krigen representerte et historisk vendepunkt», var min påstand at denne krigen i seg sjøl snarere representerte et taktskifte og et skifte i maktforholdene mellom stormaktene i den imperialistiske, kapitalistisk verdensorden som ble etablerte etter den siste verdenskrigen. Sjølsagt også farga av den sosioøkonomiske utviklinga i denne perioden.

Utviklinga av krigen har understreket at det er stormaktskonflikten USA – Sovjetunionen, videreført mellom USA og Russland, som har dominert den sikkerhetspolitiske verdensordenen de siste 70 åra, som nå har tatt styringa over den sjølforsvarskrigen som Ukraina ble påtvunget ved Russlands invasjon 24. februar 2022. Skal vi snakke om noe historisk vendepunkt, dreier det seg derfor om utfasingen av denne 70-årige konflikten: hvordan den vil påvirke verdenssituasjonen videre og framtiden for de internasjonale konvensjonene som ble nedfelt i FN-pakten og videreutviklet gjennom Menneskerettighetserklæringen av 1948. Derfor vil avslutningen av denne krigen bety mye også for det som kommer etterpå.

I. Hva slags fredsløsning for Ukraina-krigen?

De fleste begynner vel nå å skjønne at ingen av de to hovedaktørene kan vinne den militære seieren som begge har proklamert som sine mål. Mitt syn utdypes i kronikken i Klassekampen. Også Aftenposten underbygger at den pågående ukrainske motoffensiven ikke vil kunne lykkes, til tross for den massive tilførselen av våpen og personell som organiseres gjennom NATO, der Norge er en betydelig leverandør. Snarere vil den føre til at titusener flere ukrainske og russiske soldater drepes, mens ukrainsk infrastruktur ødelegges ytterligere og sivilbefolkningens levekår forverres. Når USAs utenriksminister Antony Blinken noen dager før hevdet at nærmere halvparten av de russisk okkuperte områdene var frigjort, viser Aftenpostens oppsummering at det dreier seg om under 0,2 prosent, og at Blinkens utspill dreier seg om å «holde motet oppe» i hans leir.

Sjøl om NATO på toppmøtet i Vilnius nettopp signaliserte at de vil fortsette krigslinja med massiv opprustningen i Europa og øremerking av rundt 300 000 soldater i grenselanda mot Ukraina, Belarus og Russland, vil dette ikke medføre noen «militær seier» i denne krigen. Konfrontasjonsnivået vil bare øke i Europa og påføre samfunnene også i Vest Europa og verden over voksende økonomiske problemer. Det som kan åpne opp for, i alle fall en temporær, våpenhvile, er om de ikke oppnår framgang før valgkampen i USA mot slutten av året for alvor bestemmer deres dagsorden. Jfr. utspillene til Antony Blinken i Beijing nettopp.

Heller ikke Russland kan oppnå en militær seier som kan oppfylle deres sikkerhetsbehov og mål ellers med krigen. Men i kraft av sitt ressursgrunnlag, den globale dimensjonen krigen har fått og som atomstormakt, kan de holde ut i en fastfrosset krig sannsynligvis lengre enn hva Vesten kan tåle. Trusselen om en potensiell utslettelseskrig tjener imidlertid heller ikke deres sak. Putin har derfor allerede signalisert en åpning for en våpenhvile og forhandlet videreføring av konflikten, hvis NATOs våpentilførsel stanser.

Grunnlaget for en fredsavtale vil bestemmes av de ulike partene som tar del i denne krigen. Det er først og fremst Ukraina, Russland og USA/NATO, men også flertallet av befolkningen i verden representert gjennom det globale Sør (tilsvarende påvirkningen de uavhengige statene utøvde på stormaktskonflikten på 1950–60-tallet – jfr. Bandung-erklæringen.

Ukraina vil kreve en avtale som åpner for at de gjenvinner sin suverenitet som nasjon i tråd med det både FN og Russland anerkjente i 1945 og i 1991. Når det gjelder endelig avklaring av status for Krim og særavtaler for likeverdige rettigheter for russere og ukrainere i Donbas-området, satte forhandlingsgrunnlaget våren 2022 en tidsfrist på ca 15 år. Tilsvarende å legge NATO-medlemskap for Ukraina til side mens EU-søknaden prioriteres. Ukraina vil også kreve sikkerhetsgarantier sammen med dette, ikke bare fra Russland, men også fra vestlige stormakter, á la det som gjaldt for Minsk II-avtalen. Det samme vil gjelde fra russisk side, at Vesten skal anerkjenne at Ukraina i samme tidsperiode skal forbli militært nøytralt i konflikten mellom Russland og Vesten. Disse spørsmålene vil ligge på bordet når en forhandlingsprosess på nytt måtte komme i stand.

II. Ny sikkerhetspolitisk verdensorden?

En slik fredsavtale vil neppe være varig, da imperialistisk stormaktsrivalisering fortsatt vil være gjeldende etter Ukraina-krigen. For det europeiske kontinentet vil en en varig fredsavtale innebære en alleuropeisk sikkerhetsavtale, lignende det som ble diskutert både før den kalde krigen ble etablert på begynnelsen av 1950-tallet, og som det også ble gjort forsøk på å få i havn første delen av 1990-tallet. Det ble da snakket om en avtale som omfattet Eurasia fra Vladivostok til Lisboa. Første gang da Malenkov og Gromyko foreslo at Sovjet også skulle bli del av det nyoppretta NATO. Noe som ble avvist av USA, da Sovjet i første omgang foreslo at USA og Canada ikke skulle være med her, og som heller ikke vant gehør da Sovjet gikk tilbake på dette. Warzawapakten ble så oppretta sommeren 1955.

Ulike avtaler om å begrense våpenopprustninga fra 1980-tallet av, sammen med oppløsningen av Sovjetunionen og Warzawapakten, la så grunnlaget for å drøfte mulighetene for en alleuropeisk sikkerhetsavtale igjen gjennom opprettingen av Partnerskap for Fred-avtalen i 1994. Denne prosessen sporet av da USAs president Bill Clinton i sin siste periode gikk over på New America Century-politikken til kommende president George W. Bush i 1997. Clinton drev fram det nye NATO-konseptet med det globale NATO vi har sett siden da.

I den første artikkelen i Gnist utdyper jeg noen trekk ved den kommende internasjonale sikkerhetssituasjonen. Et avgjørende moment vil være hvordan USA følger opp Ukraina-krigen i forhold til konflikten med sin kommende hovedrival Kina, og hvordan Kina vil møte dette. NATOs strategidokument fra Madrid juni 2022  er her klar tale, samtidig som forsterkningen av USA/NATOs militære makt i nærområdene til Kina også viser at de har tenkt å bruke våpenmakta si også i framtida for å skape sitt New American Century. Ca 300 av de 800 utenlandske militærbasene til USA befinner seg nå innenfor US Indo-Pacific Command, hvor mer enn halvparten av verdens befolkning befinner seg.

 

Utfordringene for venstresiden vil være å bidra til å bygge en ny sikkerhetsmodell basert på demilitarisert gjensidig sikkerhet, uten masseødeleggelsesvåpen og uten USA-baser verden rundt. Samtidig som vi jobber for en demokratisering av det globale FN-systemet og regionale sikkerhetsordninger á la OSCE, frakoblet de imperialistiske stormaktene som søker global dominans. For Norges del betyr det å bygge opp et nordisk sikkerhetssystem uavhengig av NATO, i samarbeid med de antimilitaristiske kreftene ellers i Europa.

III. Det økonomiske grunnlaget for en ny verdensorden

Denne krigen har synliggjort skarpt flere av de grunnleggende problemene ved dagens sosiale og økonomiske verdenssystem, som viser at det vil kreve et systemskifte utover det rent militære sikkerhetssystemet for å unngå nye kriger i nær framtid. Umiddelbart slo denne krigen ut i sult og forverra fattigdomskrise som følge av sanksjonspolitikken i forbindelse med krigen. Ikke bare i vår del av verden, men først og fremst i det globale Sør. På Afrikas Horn, døde det i følge FN flere i 2022 enn i Ukraina. Også som følge av krigshandlingene i Etiopia i forbindelse med Tigray-konflikten, men enda flere av sult som følge av krigen og den allmenne systemkrisa verden står oppe i.

Prosessen med skifte av det økonomiske tyngdepunktet i verden påskyndes også av den pågående krigen, og reflekterer at det globale Sør slutter seg til BRICS, som allerede er i ferd med å detronisere G7 som verdens tyngste økonomiske forum. De 5 landene som allerede er med i BRICS, representerer 42 % av verdens befolkning og nærmer seg 30 % av verdens BNP. Til det kommende toppmøtet 15. august i Sør- Afrika har 11 land søkt om opptak, bl.a. afrikanske tungvektere som Algerie, Egypt og Etiopia. Argentina, Indonesia og de sentral arabiske statene Saudi Arabia, Emiratene og Iran er også på søkerlista. I tillegg har ca. 30 andre land vist interesse om å bli med. Når G7 består av de sentrale NATO-landa pluss Japan med EU i bisitterrolle, peker dette mot en todeling av verden, Vesten mot resten. Men BRICS har både en multipolar struktur og tyngdefordeling, sjøl om Kina har den desidert «tyngste» økonomien.

Dagens krigstilstand peker på begge de to eksistensielle truslene mot en demokratisk og sosiale rettferdig framtid for menneskeheten. Den umiddelbare er atomkrigutslettelse. Den andre er at vi ikke klarer å løse den nå akutte miljøkrisa på en sosial rettferdig måte. Artikkelen til den britiske økonomen Grace Blakely i Klassekampen påpeker dette skarpt, når hun kommenterer sommerens ekstremvær og klimakrise. Selv om det allerede er publisert av tidskriftet Nature at 61000 personer døde som følge av varmebølgene i Europa i fjor, fant 90 % av de totale dødsfallene som følge av ekstremvær sted i det globale Sør, utenfor vår oppmerksomhet. Blakely oppsummerer sin artikkel med at: «Klimasammenbruddet er et direkte resultat av et økonomisk og sosialt system som ikke på noen måte er bærekraftig, og som ikke gir folk flest noe annet valg enn å forurense for å overleve.»

Rettferdig miljøpolitikk og kamp mot forskjells-Verden

Gjennom sin parole rettferdig miljøpolitikk setter Rødt bekjempelsen av miljøkrisa i sammenheng med å slåss mot den sosiale ulikheten som kapitalismen produserer.  Dette er også et trekk ved hele verdensituasjonen og illustrerer at det økonomiske systemet og den imperialistiske verdensordenen akkumulerer uoverstigelige problemer som krever revolusjonære sosialistiske endringer både for å løse miljøkrisa, og få bukt med fattigdomsutviklinga.

Ressurskrise, fattigdom og voksende økonomisk og sosial ulikhet er ikke mulig å løse samtidig som vi skal løse klimakrisa gjennom «det grønne skiftet» under opprettholdelse av et system med fortsatt ubegrensa vekst og forbruk. Heller ikke teknologiske revolusjoner vil løse utfordringene vi nå står overfor. Innlegg i debatten fra indiske T. Vijayendra i Countercurrents sammenfatter og problematiserer dette, uten at siste ordet er sagt. Det tar for stor plass å gå nærmere inn på hans konklusjoner her, men temaene diskuteres både internasjonalt og her til lands. De tar opp problemet med utfasingen av ikke-fornybare ressurser, som kull og petroleum, den globale oppvarminga, samt voksende ulikhet og sosial uro. Den økonomiske og sosiale ustabiliteten i det kapitalistiske verdenssystemet vil forsterkes i de aller fleste land i tida framover, og aktualiserer derfor også å konkretisere sosialismen som alternativ på dagsorden.  Siste nummer av Monthly Review tar opp hansken ved å gå inn i debatten omkring planmessig nedskalering av den økonomiske veksten (degrowth), med en sosialistisk, for ikke å si kommunistisk, fordelingspolitikk som grunnlag.

I et ressursrikt land som Norge kan Rødts «Rettferdig miljøpolitikk» mildne krisa i forhold til strategien med «grønn kapitalisme» og tilpasning til den alleuropeiske politikken, som både den norske høyresida og partiledelse i AP holder fast ved. Men vi kan ikke frigjøre oss fra det globale politiske og økonomiske system vi er en del av, som allerede står med ryggen mot veggen og skjelver i sine grunnvoller. Derfor er dette tema også i internasjonale fora Rødt deltar i og bidrar med våre erfaringer. De to siste årene har grupperingene rundt European Left Forum utviklet en konsensus om behovet for revolusjonær endring av Europa, med agitasjon mot EUs fire friheter og for å skape samfunn på en sosialistisk grunnvoll. I allianse med progressive bevegelser i andre deler av verden, både antikolonialistiske á  la de vi så fra 1950-tallet av, og frigjøringskamper som ennå ikke er fullført i deler av det globale Sør. Slik slutterklæringen fra konferansen mellom europeiske venstrepartier og sosiale bevegelser, 2022 i Athen, peker på.

Men også høyrekreftene gjør seg gjeldende, og krigen og den økonomiske utviklinga har også styrket disse i Europa, mens de tradisjonelt sosialdemokratiske styringspartiene fortsatt taper terreng. Årets European Forum, planlagt i november, vil avgjøre om venstrekreftene vil fortsette sin framgang, trass i tilbakeslag i valg i flere land. Eksempelvis er Hellas og Syriza i gang med en prosess for å gjenopprette sine bånd til de folkelige, sosiale røttene som ga dem deres parlamentariske gjennomslag i perioden 2010–15. Dette er også debatter og prosesser som flere vil ha nytte av, og bidra med innspill til, også Rødt.

 

 

Forsvarskommisjonen la tidligere i år frem rapporten Forsvar for fred og frihet. Synne Høyforsslett Bjørbæk representerte Rødt i kommisjonen. Gnist har tatt en prat med henne for å få et nærmere innblikk i ståa i norsk militærpolitikk.

---

Synne Høyforsslett Bjørbæk er fylkestingsrepresentant for Rødt i Nordland og tidligere bystyrerepresentant og varaordfører i Bodø. Hun representerte Rødt i Forsvarskommisjonen.
Intervjuet av Mathias Bismo, redaksjonsmedlem i Gnist

Forsvarskommisjonen av 2021 ble satt ned i desember 2021, under ledelse av statsforvalter og tidligere justisminister (AP) Knut Storberget. Kommisjonen ble i henhold til oppdraget satt sammen «med bred faglig og politisk sammensetning for å vurdere de sikkerhetspolitiske utfordringene for Norge, med sikte på å skape et bredest mulig grunnlag for videre utvikling av forsvarssektoren,» og la i mai frem rapporten Forsvarskommisjonen av 2021 – Forsvar for fred og frihet (NOU 2023: 14).

Rødt var representert i kommisjonen ved Synne Høyforsslett Bjørbæk. I en egen særmerknad til rapporten går hun gjennom noen av de viktigste punktene der Rødts militærpolitikk skiller seg fra flertallets. Særmerknaden er også trykket som et eget hefte, utgitt av Forlaget Rødt, med støtte fra Rødt Nordlands fylkestingsgruppe.

Gnist: Forsvarskommisjonens rapport ble lagt frem i mai i år. Kan du, for å sette Gnists lesere inn i rapportens innhold, si noe om hva som er de viktigste punktene i den?

Synne: Forsvarskommisjonens rapport tar først og fremst til orde for en kraftig opprustning. Det foreslås et bredt forsvarsforlik om en økt ambisjon og en økonomisk opptrappingsplan for å styrke forsvarsevnen.

I grove trekk er det snakk om tre samtidige løft. Det første dreier seg om å ta tak i identifiserte gap i Forsvarets egenevne, mangler og sårbarheter. Så foreslår kommisjonen en nasjonal maritim satsing for forsvar av strategiske interesser i norske havområder og kystfarvann. Her vektlegges det at Forsvaret må kunne operere i tett samvirke med sivile og allierte. Det foreslås å anskaffe en ny overflatestruktur, gjøre ubåtvåpenet mer tilgjengelig, etablere luftvern over flere områder, styrke beskyttelsen av flere kai-og ilandføringsanlegg og styrke overvåkings-, søk- og redningskapasiteten med langtrekkende overvåkingsdroner, maritime helikoptre og satellittkapasitet. For det tredje ønsker flertallet i kommisjonen en generell styrking av hele forsvarsevnen for å understøtte et større forsvar, sterkere beredskap og teknologisk endring.

Hovedanbefalingen er en umiddelbar og permanent økning av forsvarsbudsjettet med 30 milliarder kroner over gjeldende budsjettbane. Videre anbefales at det settes av ekstraordinære bevilgninger på om lag 40 milliarder kroner per år i en tiårsperiode. Deretter en ytterligere budsjettøkning etter perioden med ekstrabevilgninger på 10 milliarder for å sikre samsvar mellom drift og investering.

Gnist: Kommisjonen ble satt ned i 2021. Da rapporten kom, hadde Russland invadert Ukraina, Norge forlatt prinsippet om ikke å eksportere våpen til krigsområder og Sverige og Finland søkt om medlemskap i NATO. I hvilken grad preget denne utviklingen kommisjonens arbeid, og hvordan vil du si at det har påvirket den militærpolitiske debatten?

Synne: Dette preget i svært stor grad kommisjonens arbeid og de endelige anbefalingene. Den geopolitiske situasjonen og endringene i den forsvarspolitiske diskursen både her hjemme og i de fleste landene i Europa snudde opp ned på det meste. For meg som Nato-motstander var det nesten som om noen hadde åpna en fall-lem. Argumenter og innsigelser som tidligere ble oppfatta som relevante var det nå lettere for andre å avfeie. Jeg tror mange på venstresida, i fredsbevegelsen og i akademia merka at ytringsrommet ble kraftig innsnevra. Rommet for å analysere og komme med betraktninger som strakk seg ut over en ren moralsk vurdering, var ikke der lengre, selv for sindige forskere med Russland som spesialfelt. Her mener jeg også pressen, med noen hederlige unntak, sviktet sitt samfunnsoppdrag.

Forsvarskommisjonens mandat var å foreslå veivalg og anbefalinger for de neste 20 årene. Det innebærer at man må kunne løfte blikket fra det umiddelbare og forsøke å se det store bildet – også et stykke frem i tid. Med så store og dramatiske endringer ble nok dette en utfordring for kommisjonen. Samtidig hadde vi en ganske omfattende reisevirksomhet, ikke bare til alle forsvarsgrenene her hjemme, men også til NATOs hovedkvarter i Brussel, amerikanske tenketanker, våpenindustrien, Pentagon, Norfolk og beslutningstakere i inn- og utland. Det er nok ikke urimelig å hevde at vi fikk til dels kraftig input fra personer og miljøer med en sterk politisk og/eller økonomisk agenda.

Gnist: I rapporten har du lagt inn en egen særmerknad der du angir de viktigste områdene der det er uenighet mellom Rødt og flertallet i kommisjonen. Kan du si noe om hva som har vært viktigst å få frem her?

Synne: Jeg har forsøkt å legge noen premisser til grunn for hvorfor det er riktig å bryte med det som i dag er forsvarspolitisk konsensus.

Et hovedpoeng i særmerknaden er forslaget om å ta forsvaret «hjem» ved å omprioritere fra bruk av ressurser på deltakelse i NATOs utenlandsoperasjoner, til å styrke et selvstendig nasjonalt forsvar. Samtidig som Norges geografi gjør det nødvendig å styrke egenevnen, advares det mot å gjøre Norge til en brikke i et nytt internasjonalt rustningskappløp.

En annen anbefaling i denne særuttalelsen er at Norge gjør seg mindre avhengig av USA, gjennom å gå ut av tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid, og som en strategisk målsetting; ved å stå utenfor NATO. Respekt for selvråderett og felles sikkerhet i tråd med FN-pakten bør være en varig grunnplanke for å oppnå sikkerhet og stabilitet internasjonalt.

Så mener jeg at vi må ta inn over oss at sult og urettferdig global fordeling skaper kupp og kriger. Vi kan ikke løse disse problemene ved hjelp av militær opprusting og innsats, men ved hjelp av politiske og økonomiske virkemidler, ikke minst en internasjonal omfordeling av rikdom og ressurser.

Gnist: I motsetning til resten av kommisjonen, vektlegger du Norges imperialistiske karakter i din særmerknad. Hvordan vil du si Norges rolle som imperialistmakt henger sammen med det militærpolitiske skiftet?

Synne: Omleggingen av forsvaret har skjedd samtidig som Norge har fått en mye mer offensiv rolle globalt, både når det gjelder deltakelse i amerikansk-ledede kriger og gjennom investeringer og det som gjerne kalles «forsvar av norske interesser i utlandet». Som en stor olje- og gasseksportør, og som eier av verdens største statlige investeringsfond, er Norge selv en aktør i den globale vekstbaserte kapitalismen. Norge er også en betydelig eksportør av militært materiell, og forsvarsindustrien har en sterkere stemme inn mot norske myndigheter enn jeg tror folk er klar over. Mange, også på venstresida, snakker som om NATO er en forsvarsallianse som riktignok kan gjøre noen feil, men som Norge kan være med på å forandre innenfra. Men dette sier de samtidig som vår tidligere statsminister fra Arbeiderpartiet, Jens Stoltenberg, som jo hadde en svært sentral rolle i Libyakrigen, er generalsekretær. Et så å si samla presse-Norge er imponerte og stolte av hvordan vår mann har lyktes i å gjennomføre den til enhver tid sittende amerikanske presidentens målsettinger.

Det vi må være klar over er at NATO er en part i kampen om innflytelse, økonomiske og strategiske fordeler. Krig eller trusselen om krig er et politisk maktmiddel. Så vi snakker ikke om en forsvarsallianse først og fremst, men en politisk og militær allianse, der USA er øverste sjef. Og så lenge Norge er medlem i NATO vil det være om å gjøre å posisjonere seg ut ifra dette.

Den opprustingen som pågår nå, handler ikke først og fremst om Russland (som er konvensjonelt underlegen USA), men å demme opp for Kina som har en sterk økonomisk vekst og kan komme til å passere USA som økonomisk stormakt.

Det amerikanske forsvaret disponerer årlig cirka 700 milliarder dollar, og har tilgang på mer enn 800 baser og 13.000 flyplasser og har hangarskip som blant annet seiler langs Kinas kyst. Hensikten er tydelig for alle land som ikke er allierte.

Med NATOs nye strategiske konsept har alliansen inntatt det de kaller for en global 360- graders tilnærming. Kina er definert som den viktigste trusselen mot en amerikansk-leda verdensorden. NATO søker derfor partnerskap i Asia og ønsker å etablere kontor i Tokyo, Dette er, slik jeg ser det, en farlig utvikling. Hvor er stemmene som protesterer mot at USA og NATO eksplisitt forbereder seg på krig mot Kina?

Norges geostrategiske beliggenhet, kombinert med NATO-medlemskap og et tett bilateralt forsvarssamarbeid med USA vil kunne trekke Norge inn i en eventuell ny storkrig fra krigens første minutt. Om noen år er det ikke utenkelig at Norge blir bedt om å stille med fregatter i Sør-Kina havet. Da håper jeg at venstresida vil være i stand til å analysere situasjonen ut ifra et annet perspektiv enn det vi finner i NATOs strategiske konsept.

Gnist: Hvordan har utviklingen i NATO påvirket norsk militærpolitikk?

Synne: Frem til slutten av nittitallet hadde den norske forsvarspolitikken et klart defensivt formål – det dreide seg om forsvar av norsk territorium. Da NATO fra 1999 åpnet for militær maktbruk mot stater utenfor NATOs område, ble det norske forsvaret omforma til deltakelse i slike operasjoner.

Invasjonsforsvaret ble erstattet av et innsatsforsvar som skulle kunne settes inn i allierte militæroperasjoner over hele verden. Hæren ble redusert, Heimevernet ble halvert, Sjøheimevernet og kystartilleriet ble nedlagt. Samtidig ble det brukt milliarder på krigsdeltagelse blant annet i Afghanistan og Libya. Under Norges deltakelse i Libya-krigen var vi aktivt med på å utvide FN-mandatet, og inntok en sentral pådriver-rolle i krigføringen. Slik fikk Norge styrket sitt forhold til USA og vist seg som en god alliert.

Gnist: Og hvordan har det påvirket forsvaret av Norge?

Synne: Det er ingen tvil om at disse «engasjementene» har gått på bekostning av beredskapen hjemme.  Nå brukes dette som et påskudd for å gå bort fra de selvpålagte restriksjonene som har tjent norsk sikkerhet godt i over 70 år.

Helt siden 1949 har norsk sikkerhetspolitikk vært preget av en balansegang mellom avskrekking og beroligelse overfor Russland/Sovjetunionen. Overfor USA og NATO har balansegangen bestått i integrasjon og avskjerming. Basepolitikken, begrensingene på alliert aktivitet i nord og atompolitikken har vært de viktigste restriksjonene. I dag tones den forebyggende dimensjonen ned til fordel for avskrekking. Det amerikanske militære fotavtrykket kommer nærmere Russlands grenser og Forsvaret knyttes stadig tettere opp til bilaterale planer for støtte og forsterkning fra nære allierte. Slik er vi med på å bevege oss vekk ifra det som har vært et uttrykt mål for Norge, nemlig å unngå hurtig eskalering og opptrapping til strid.

Det pågår nå en dypintegrering i NATO (gjennom blant annet etterretning, styrking av felles forsvarskapasiteter, samarbeid og interoperabilitet) som på mange måter visker ut skillene mellom det nasjonale forsvaret og NATO. Omleggingen av NATOs kommandostruktur innebærer at utenlandske styrker på norsk jord ikke er under norsk operativ kontroll, men er underlagt NATO eller amerikansk kontroll. Dermed har norsk sikkerhet gått fra å være et nasjonalt ansvar med støtte fra allierte, til et kollektivt NATO-forsvar med norske styrker underlagt NATO-kommando.

Gnist: Et hovedpoeng i din særmerknad, er at det militære må hentes hjem, at det må være et territorialforsvar, ikke et ambulerende korps for eventyr utenlands. Er det i det hele tatt tenkbart så lenge Norge er medlem av NATO?

Synne: Ikke fullt ut, og iallfall ikke så lenge det er et mål for Norge å være en «god alliert» og holde på USAs interesse. Men historien viser at Norge kan ta en mye mer selvstendig rolle enn hva vi gjør i dag. Vi kan velge å si nei til deltakelse i krigseventyr, og vi kan velge å prioritere kystvakta og luftvern foran F35 og «tropikaliserte» fregatter. Vår beliggenhet i nordområdene og i et av de mest strategisk viktige områdene for både USA og Russland gjør det imidlertid utfordrende å greie å holde stormaktene på en armlengdes avstand. Derfor mener jeg det er viktig å ha en viss egenevne, særlig langs kysten i nord, for å unngå at land som ikke har samme interesse av lavspenning og stabilitet tar kontroll.

Gnist: Et annet hovedpoeng i særmerknaden er at Norge må jobbe for å løse konflikter med diplomatiske og fredelige midler. Hvordan ser du for deg at dette skal skje?

Synne: Jeg mener Norge bør jobbe for diplomatiske og fredelige løsninger, også i mellomstatlige konflikter hvor NATO-land kan ha interesser eller er en part. Fred er et fellesprosjekt mellom flere land. Hvor mange svakheter det internasjonale rettssystemet enn måtte ha, så er det klokere å forbedre dette systemet enn å bygge opp militærblokker og å true med å bruke vold eller utløse en atomkrig. Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk bør legge til grunn et bredt sikkerhetsbegrep og gå i spissen for fredsfremmende samarbeid. FN og regionale samarbeidsorganer som Arktisk Råd, Europarådet, Nordisk Råd og OSSE, Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa, er sentrale i en slik sammenheng.

Under den kalde krigen fremmet Palmekommisjonen en visjon om felles sikkerhet og et løfte om felles overlevelse isteden for trussel om gjensidig ødeleggelse. Sentralt stod erkjennelsen av at stater ikke kan søke sikkerhet på bekostning av andres, det kan bare bli oppnådd gjennom samarbeidstiltak. Paris-Charteret, som ble etablert i 1990, var basert på prinsippene om udelelig sikkerhet og suveren likhet i et Europa uten delelinjer.

De siste tiårene har denne politikken gradvis blitt forlatt. Istedenfor «udelelig sikkerhet» har stormakter forsøkt å øke sin egen sikkerhet på bekostning av andres. Istedenfor et Europa uten delelinjer er vi inne i en ny kald krig. I fjor lanserte Olof Palme Internasjonale Senter, Det Internasjonale Fredsbyrået/IPB og ITUC/International Trade Union Confederation en fornyet plan for felles sikkerhet i Europa, sett i samtidskontekst. Jeg synes dette er et veldig interessant initiativ.

Gnist: Avspenning og samarbeid går som en rød tråd gjennom særmerknaden din. Men, vil nok mange si, dette har vi forsøkt i tretti år nå, ikke minst overfor Russland. Likevel invaderte altså Russland et naboland. Hvordan skal vi lykkes med en slik tilnærming?

Synne: Jeg vil si vi har lyktes godt med denne tilnærmingen. Å vise tydelighet og ikke være ettergivende overfor Russland, samtidig som vi opprettholder samarbeid og tillitsskapende tiltak der det er mulig, har tjent Norge godt i 70 år. Norge kan ikke velge sin geografiske beliggenhet, vi deler grense med Russland enten vi vil eller ikke. Derfor har det vært fornuftig å ha kommunikasjon med Russland innenfor blant annet fiskeri og havrett og på myndighetsnivå. Forsvarets operative hovedkvarter har også direkte kontakt med Nordflåten i Murmansk for å forhindre misforståelser som kan føre til unødvendig eskalering. Norge har hatt tradisjon for å praktisere åpenhet og forutsigbarhet overfor Russland, samtidig som vi har vist en tydelig tilstedeværelse med evne og vilje til å forsvare norsk territorium. USA har en langt mer konfronterende og aggressiv tilnærming. Det må være et mål, tenker jeg, å komme tilbake til en mer normalisert relasjon til Russland på sikt.

Gnist: Et argument som dukker opp iblant, også i rapporten, er at forsvarspolitikken ikke bare dreier seg om å verge landet mot militære angrep utenfra, men også mot innvirkning fra udemokratiske regimer i land som Russland og Kina. Hva er ditt synspunkt på dette.

Synne: At ulike land driver påvirkningsaksjoner og etterretning er en del av normaltilstanden. Med utvikling av ny teknologi vil dette også skje på nye arenaer. Det krever selvfølgelig årvåkenhet. Jeg tror det beste botemiddelet mot dette er et åpent demokrati, en fri og kritisk presse, og et samfunn preget av fellesskap, tillit og små forskjeller mellom mennesker. En opplyst befolkning som har det trygt og godt er mindre sårbar, tror jeg, for aktører som har interesse av å skape splittelse i samfunnet. Samtidig er jo ikke politisk uenighet og meningsbrytning, demonstrasjoner, organisering i partier og organisasjoner, noe som bør oppfattes som en slags form for hybride trusler. Det er en viss fare for at helt legitim aktivitet oppfattes som det.

Når vi snakker om «kognitiv krigføring» og «forebyggende narrativ» så gir det meg en ganske dårlig følelse. Er dette noe Norge skal drive med? Jeg er bekymra for den overvåkninga som pågår globalt av mennesker som er kritiske til NATO eller USA. Når Norge har et så tett samarbeid med amerikansk etterretning, og også adopterer mye av tankesettet, er det en fare for at vi ender opp med å innskrenke egne borgeres demokratiske rettigheter og rett til privatliv. Som Kina og Russland, kan også USA ha interesse av å anvende et bredt spekter av virkemidler for å påvirke Norge og norske borgere. For å bevare tilliten og respekten for demokratiske prinsipper tror jeg det er avgjørende å følge med på påvirkningsaktiviteter fra utenlandske aktører, inkludert amerikanske. En åpen og fri debatt om disse problemstillingene er viktig.

Gnist: Hvis vi skal følge kommisjonens anbefaling til forsvarsforlik, må bevilgningene økes med 70 mrd. årlig. Er det i det hele tatt mulig å forsvare dette i en situasjon der det snus på hver krone i så godt som alle andre sektorer?

Synne: Jeg har forsøkt å ha en realistisk tilnærming til dette spørsmålet, og derfor har jeg tatt dissens på dette punktet. Samtidig er ikke dette en helt enkel sak med to streker under.  Det er bare å erkjenne at det finnes en god del dilemmaer og paradokser her, som iallfall ikke jeg har greid å løse.

Når rapporten konkluderer slik den gjør, er det fordi kommisjonen mener at Norge må kunne bidra med ammunisjon og forsyningsberedskap i alliert eller internasjonal sammenheng dersom det er behov for det, at Forsvaret må dimensjoneres for hjemme og ute samtidig, og at det vil bli vanskelig for Norge å ivareta rollen som troverdig alliert, eller kunne ha et forsvar som kan stille kapable land- og luftstyrker til NATO-operasjoner og internasjonal innsats utenfor Norge over tid, dersom ikke egenevnen styrkes. Alt dette er jo Rødt eksplisitt imot. Vår oppfatning har vært at forsvaret må dimensjoneres for krigsforebygging hjemme, ikke for NATO-oppdrag, militær oppbygging og konfrontasjon mellom stormakter.

I en ideell verden kunne Rødt bestemt at en styrking av forsvaret på 70 mrd. årlig skulle brukes på et uavhengig selvstendig nasjonalt forsvar. En slik økning kunne latt seg forsvare dersom Norge stod utenfor NATO. Men dette er så langt unna dagens situasjon som det er mulig å komme. I virkeligheten vil en dobling av hæren ha som direkte konsekvens at flere soldater sendes til utenlandsoppdrag fra dag 1. Det har jeg vanskelig for å støtte. Jeg mener likevel det er klokt å oppjustere evnen til å hevde suverenitet i nordområdene, og vise synlighet og tilstedeværelse innenfor en nasjonal ramme. Det kan forhindre at amerikanerne ser seg nødt til å øke sin tilstedeværelse i nord, noe som vil kunne øke spenningen. En omprioritering fra internasjonal innsats til nasjonalt forsvar vil gi økt handlefrihet og nasjonal kontroll over militær aktivitet på norsk territorium. Større grad av alliert nærvær kan motsatt innebære en innskrenking av norsk handlefrihet, handlemåter som ikke er i tråd med Norges strategiske interesser i våre nærområder og risiko for eskalering.

Med andre ord: den økninga i forsvarsbudsjettet som forsvarskommisjonen tar til orde for mener jeg er å gå altfor langt slik verden ser ut i dag. Under andre omstendigheter kunne saken stilt seg annerledes. Samtidig har vi en geografisk plassering som krever at vi har en viss egenevne.

Så er det helt riktig at en satsing på Forsvaret i en slik størrelsesorden som rapporten tar til orde for, vil kunne ramme andre samfunnsområder, også innenfor beredskap, helse og samferdsel. Vi står overfor en fattigdomskrise, blant annet som følge av renteøkninger og europeiske strømpriser. I hele Nord-Norge får vi ikke tak i nok sykepleiere til å bemanne livsviktige helsetjenester og eldreomsorg. At et sosialistisk parti under slike forutsetninger skal prioritere forsvar og forsvarsindustri foran velferd, brød og strøm, det gir lite mening for meg. Da kan man bare avlyse kampen mot forskjells-Norge med en gang.

Gnist: Etter den russiske invasjonen i Ukraina har det offentlige militærpolitiske debattklimaet endret seg. For eksempel har Klassekampens politiske redaktør Bjørgulv Braanen gått langt i retning av å anklage miljøer som vil videreføre politikken om ikke å eksportere våpen til krigsområder, kan betraktes som potensielle femtekolonister. Hvordan vurderer du rommet for å bygge en virkelig folkebevegelse for fred under slike forhold? Hva bør venstresida gjøre? Hva bør Rødt gjøre?

Synne: I nesten samtlige av krigene som Norge har deltatt i har dette vært et gjennomgangstema. Både i forkant av krigen i Jugoslavia, i Libya og i Syria var noe av begrunnelsen for deltakelsen at vi kunne ikke bare sitt passivt sitte å se på overgrepene til Milosevic, Gaddafi og Assad. Dagen etter bombinga starta i 1999 sa Bondevik at det ville være uforståelig om man skulle forbli tilskuer. Men det var vel ikke noen som hadde bedt om at Norge skulle være passive tilskuere. Alternativet til å delta i krig eller bidra med våpen og opprusting er å gjøre alt som står i vår makt for å løse konflikter med fredelige midler.

I dag er vi forferdet over brutaliteten i krigen i Ukraina. Over alle menneskelivene som går tapt som følge av den russiske invasjonen. Men lukkes rommet for kritisk refleksjon, for andre stemmer enn Jens Stoltenbergs, da er vi inne i en skummel utvikling. I opptakten eller under en krig kreves det mot å bryte med konsensus. Men dette motet mener jeg venstresida må ha. Hvis vi av frykt for stempling eller politiske angrep lar være å stå for det vi mener er rett, er vi lite verdt.

Nå preger trusselen om bruk av kjernevåpen internasjonal politikk i betydelig større grad enn for få år siden. Stormaktene moderniserer sine kjernefysiske arsenaler, og under krigen i Ukraina har Russland har flere ganger truet med bruk av atomvåpen og varslet hevet beredskap av styrkene. Pentagon bekreftet i januar 2023 utplassering av flere amerikanske atomvåpen i Europa, og i NATOs nye strategiske konsept varsles en fornyet «nuclear posture». Dette har stor betydning for Norge som ligger i et «krysningspunkt» mellom atommaktene USA og Russland. Endringene i amerikansk atomvåpenstrategi kan være med på å øke russisk usikkerhet og senke terskelen for etablering av bastionforsvaret. Situasjonen er alvorlig, og den angår oss alle.

Så hva bør vi gjøre? Jeg mener Rødt bør heve kunnskapsnivået i hele organisasjonen, involvere fredsbevegelsen i utformingen av sin utenriks- og forsvarspolitikk, og i mye større grad delta aktivt i internasjonale fora og samarbeide med bevegelser i andre deler av verden. Vi bør kaste kreftene våre inn i fredsarbeid og jobbe aktivt for å mønstre folk. Rødt-folk som Mariette Lobo og Joakim Møllersen har gjort et fortjenstfullt arbeid med å bygge opp Fredsinitiativet, og har stilt opp i krevende debatter på direktesendt tv. Modige enkeltpersoner, skribenter og forskere har også forsøkt å breie ut rommet. Jeg savner at sentrale og populære politikere i Rødt og SV støtter opp.

En fredsbevegelse som får støtte fra venstresidas ledere står mye sterkere. Lenge var du temmelig suspekt hvis du forsøkte å reise støtte til Palestinerne eller til Vietnam. Politikere som Olof Palme spilte en viktig rolle i sin tid. Vi hadde trengt en Olof Palme i dag.

Helseforetaksmodellen har skapt flere problemer enn de har løst. Det er på tide å ta kontrollen tilbake. I denne artikkelen vil jeg ta for meg noen av problemene som har fulgt med helseforetaksmodellen og markedsøkonomiske modeller i sykehusene våre.

---

Av Liv Bjørnhaug Johansen, politisk rådgiver Rødt på Stortinget og forfatter av «Den lange vakta. En historie fra et helsevesen på bristepunktet.»

Det er en VG-sak fra 2009 som jeg stadig kommer tilbake til når jeg skal snakke om hvordan New Public Management og markedsøkonomiske ideer har fått forme driften av sykehusene i Norge. Oppslaget viser et bilde av en smilende Bjarne Håkon Hanssen. Han var helseminister på denne tida og var i ferd med å bygge opp det vi senere kjenner som samhandlingsreformen. Ingressen lyder: «Helseminister Bjarne Håkon Hanssen vil at norske sykehus skal lære litt mer av japanske bilprodusenter.» Hanssen hadde vært på studietur til Japan og besøkt fabrikkene og lest boka The Toyota Way. Til VG sier han: «Biler og pasienter er selvfølgelig ikke samme sak. Man forholder seg annerledes til mennesker enn til ting, men jeg liker Toyotas tenkning i forhold til god organisering og logiske transportetapper.» Eldrebølgen skulle møtes med effektivisering og stram logistikk.

Nå, snart 15 år senere beskriver både mediene, politikerne og fagorganisasjonene situasjonen som en sykehuskrise. Selv i sentrale strøk har sykehusene så store rekrutteringsproblemer at de må stenge ned avdelinger på grunn av mangel på folk. Jordmødrene har i mange år varslet om at arbeidspresset er så høyt at forsvarligheten er satt på spill. Kommunehelsetjenesten er overbelastet. Lokalsykehusene mister stadig funksjoner og de nybygde sentraliserte sykehusene er for små i det øyeblikket dørene åpner. I psykisk helsevern finnes det knapt langtidsplasser og fengslene fyller seg opp med psykisk syke. Denne sommeren har flere yngre leger stått fram under emneknaggen #legermåleve og beskrevet en arbeidsbyrde som er så stor at det går utover den psykiske helsa deres. Det er forskjell på biler og pasienter. Markedsstyringen av sykehusene har åpenbart ikke løst de demografiske utfordringene de var ment å løse.

Men rett skal være rett; det var ikke Bjarne Håkon Hanssen som dro markedstenkningen inn i sykehusene. Det skjedde ti år før med innføringen av innsatsstyrt finansiering (ISF) og mer systemisk i 2001 med innføringen av helseforetaksmodellen.

Imitert marked

Innsatsstyrt finansiering (ISF) kom altså først. ISF er et finansieringssystem basert på tanken om at økonomiske insentiver fører til økt effektivitet. Det er en måte å skape et imitert marked innen et område der det i utgangspunktet ikke er inntjening eller profitt som er verken mål eller mening med aktiviteten. Å gi helsehjelp er ikke det samme som å produsere varer. Det var derfor nødvendig å lage en slags kunstig valuta for å gjøre det mulig å kvantifisere produksjonen av helse. Valutaen som ble skapt i sykehusene, er det som har blitt kalt DRG-poeng. DRG står for diagnoserelaterte grupper. Systemet innebærer at diagnoser og behandlinger som utføres i sykehuset, har blitt kodet og satt en pris på. Når helsepersonell som behandler pasienter dokumenterer at en kodet behandling er gjennomført, betyr det penger i kassa for sykehuset.

På det meste har halvparten av inntektene til de somatiske sykehusene vært basert på dette systemet. Regjeringa tok det ned til 40 prosent i siste statsbudsjett. ISF var ikke ment som et førende verktøy, men det kreves ikke mye fantasi for å gjette hva som var lurt for sykehusene å gjøre. Jo, nemlig å vri aktiviteten mot lite ressurskrevende behandlinger, med god inntjening, og kutte i de som krever mye, men gir lite DRG. Allerede etter noen få år så man tydelig at tjenestene dreide seg mot å øke på aktiviteter der DRG var justert høyt, og at man gjorde mindre av dette når DRG ble justert ned.

Poenget med helseforetaksmodellen var at sykehusene skulle imitere bedriftsøkonomi i troen på at det ville føre til effektiv drift og kostnadsbesparelser. Nå skulle sykehusene driftes som aksjeselskaper. Det ble opprettet fire regionale helseforetak. De skulle være egne rettssubjekter og være driftet av profesjonelle styrer som hadde stor grad av selvråderett og direkte arbeidsgiveransvar. De skulle også drives etter aksjeloven, noe som innebærer at drift og investeringer skal gå i balanse i samme budsjett. Det betyr at nye investeringer og bygg må dekkes inn ved at overskudd i driften gir egenkapital til å få lån.

Tidligere hadde sykehusene vært drevet av fylkene. Nå ble spesialisthelsetjenesten i hele landet delt inn i fire selvstyrte regionale helseforetak, der de ulike sykehusene ble underliggende avdelinger. Med det glapp sykehusene ut av de folkevalgtes hender. Helseministeren utnevner styremedlemmer i de fire regionale helseforetakene, gir dem et årlig oppdragsbrev og har myndighet til å gripe inn i beslutninger gjennom det årlige helseforetaksmøte, som er et lukket møte mellom styret i de regionale helseforetakene (RHF) og helseministrene.

Ute av de folkevalgtes hender

RHF-ene har myndighet til å bestemme om sykehus, enheter eller fagmiljøer skal legges ned eller flyttes, at sykehustomter skal selges ut, at opptaksområder skal endres eller hele sykehusstrukturer legges om. Dette er viktige beslutninger som både binder mye penger og som i stor grad påvirker folks liv og hvordan helsetjenestene utvikler seg. Det er ganske oppsiktsvekkende at disse beslutningene ikke behøver å gå gjennom noen folkevalgte organer, men kan besluttes i styrerom. Den planlagte nedleggelsen av Ullevål er bare ett eksempel på at helseforetakene kan kjøre gjennom kontroversielle sykehusplaner til tross for massiv motstand fra et samlet fagmiljø og et stort lokalpolitisk flertall.

Departementet, eller helseministeren, gir sine bestillinger til helseforetakene i sine årlige oppdragsbrev. Men om helseforetakene ikke gjør som de får beskjed om, blir det sjelden slått ned på. Gjentatte ganger har helseforetakene blitt kritisert av Riksrevisjonen for ikke å følge opp vedtak fra Stortinget eller anmodninger fra regjeringa, det gjelder både prioritering av psykisk helse, forskning og investeringer. Disse bruddene får ingen konsekvenser.

Styrene i helseforetakene har som primært mål å lande et budsjett og et regnskap med grønne tall. Det har ført til en effektivisering i sykehusene som mange kritikere mener har gått hardt utover både arbeidsforholdene og pasientsikkerheten. Til tross for at pasientene er blitt flere både på grunn av befolkningsvekst og eldrebølge, og at medisinske framskritt har gitt behandlingsalternativer til sykdommer man før døde av. Antall døgnplasser i somatiske sykehus har sunket med 22 prosent siden 2002. I samme periode har psykisk helsevern mistet 36 prosent av døgnplassene.

Samhandlingsreformen

Det er ikke sånn at pasienter blir fortere friske selv om sykehusene vil ha dem fortere ut. Det Bjarne Håkon Hansen forsøkte å løse med sin studietur til Toyota og den påfølgende Samhandlingsreformen, var problemer som bygde seg opp i kjølvannet av alle rundene med effektivisering og kostnadssparing i sykehusene. Før helseforetaksmodellen ble rullet ut var kommunehelsetjenesten primært en omsorgstjeneste som tok vare på medisinsk stabile eldre og pleietrengende. De hadde verken kompetanse eller kapasitet til å ta over de pasientene som sykehusene nå ville bli kvitt.

Jeg jobbet selv på sykehuset i tida før samhandlingsreformen. Om vi hadde pasienter med store medisinske behov som skulle ut, var det ofte mye dialog med kommunen før overtakelse. Vi hadde sykepleiere fra kommunehelsetjenesten som hospiterte for opplæring, og vi hjalp til med å sikre at de hadde alt utstyret som var nødvendig på plass før hjemreise. Det ble det slutt på med Samhandlingsreformen. Det var nå Toyota-logistikken ble rullet ut. Ingen skulle ligge på sykehus hvis det ikke var helt nødvendig. Begrepet «utskrivningsklar pasient» ble innført og all kommunikasjon mellom kommunene og sykehus ble digitalisert og strømlinjeformet.

Nå ble det lovfestet at når en pasient er å regne som utskrivningsklar, plikter kommunene å ta den imot. I forarbeidet til Samhandlingsreformen lå det inne en plan om at kommunene skulle få midler til å bygge opp den kapasiteten og kompetansen den trengte for å møte disse nye kravene. Det ble lite igjen av det. I stedet ble det lagt inn et negativt økonomisk insentiv: dersom kommunene ikke kunne ta imot pasienten det døgnet de ble meldt, ville det påløpe døgnbøter.

Gjennom hvordan loven definerer hva en utskrivningsklar pasient er, ble all makten over situasjonen gitt til sykehusene. En utskrivningsklar pasient er nemlig en pasient som en lege ved sykehuset mener ikke har behov for døgnopphold på sykehus lenger. I praksis betyr det at det er sykehusene som setter standarden for hva kommunehelsetjenesten skal kunne håndtere av medisinske problemstillinger.

Nå ble hele byrden av oppgaver som ble effektivisert ut av sykehusene, flyttet over til de ansatte i kommunehelsetjenesten uten at ressursene fulgte. Jobben deres ble dramatisk endret på veldig kort tid. Før Samhandlingsreformen var det veldig sjelden at sykehjem eller hjemmesykepleien gjorde intravenøse behandlinger. De hadde ekstremt sjelden pasienter med avansert behandling som respirator, dialyse og dren fra lunge eller buk. Nå er dette noe sykehusene forventer at kommunene skal håndtere.

I 2016 leverte Riksrevisjonen den første evalueringen av Samhandlingsreformen. Riksrevisjonen fant at antallet liggedøgn var redusert, men at det samtidig var en økning i reinnleggelser i spesialisthelsetjenesten på 9 prosent. Nær halvparten av kommunene meldte at de ikke hadde nok sykepleiere. Det kom også tydelig frem at forholdene ikke var lagt godt nok til rette for at sykepleierne fikk ta nødvendige kurs og videreutdanning.

Tidsskriftet Sykepleien gjorde i 2021 en undersøkelse som viste at hverdagene og kompetansekravene til sykepleierne i hjemmesykepleien var dramatisk endret etter reformen. På spørsmål om de hadde tatt imot utskrivningsklare pasienter som var for kompliserte for deres enhet å håndtere, svarer 90 prosent ja. De fortalte at informasjon og utstyr som følger pasientene ofte er mangelfulle, de må improvisere, søke opp prosedyrer på YouTube og i noen tilfeller sende pasientene i retur til sykehuset.

Utover det økte presset på kommunehelsetjenesten er det kanskje særlig tre områder der markedsstyringa av sykehusene aller best viser hvordan den svekker tjenesten og rammer pasientene. Føde- og barselomsorgen, psykisk helsevern og geriatri har på ulike måter blitt skadelidende i markedsstyringen av sykehusene. Dette er de delene av helsevesenet der tid og omsorg i seg selv er en sentral del av behovene til pasienten. Det gir ikke noen uttelling i DRG-systemet og blir dermed kuttet og effektivisert til det uforsvarlige.

Føde- og barselomsorgen lønner seg ikke

Føde- og barselomsorgen i helseforetakene er en parodi på hvor galt det kan gå med innsatsstyrt finansiering.

En normal fødsel uten komplikasjoner er ganske lavt priset i DRG-systemet. En fødsel kan vare et døgn og krever kontinuerlig tilstedeværende helsepersonell, allikevel er den priset lavere enn for eksempel en prostataoperasjon som ofte bare varer en halvtime. Men komplikasjoner under fødsel og medisinske inngrep knyttet til dem gir DRG-poeng. Dersom fødselen settes i gang, om det oppstår blødninger eller rifter, om barnet må forløses med tang eller om det må utføres keisersnitt, blir fødselen mer lønnsom. Sykehusene har ingenting å tjene på at jordmødrene skal bruke tid på å forebygge fødselsskader. De tjener faktisk penger på å la være.

Selv om DRG-systemet aldri var ment som et insentivsystem, setter i praksis finansieringen rammene. Jordmorstyrte fødestuer som tilrettelegger for fysiologisk fødsel uten medisinske inngrep, som den nå nedlagte ABC-klinikken på Ullevål sykehus, framstår som ulønnsomme. På de ordinære fødeavdelingene har intensiteten økt. De fødende tas inn sent i fødselen og ligger kortere på barsel. Antall igangsatte fødsler har økt dramatisk de siste årene. Og med igangsetting følger behov for inngrep og komplikasjoner som øker risikoen for fødselsskader.

Liggetiden på sykehus for fødende kvinner går stadig ned. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) har liggetiden sunket fra 3,2 døgn i 2007 til 2,6 døgn i 2021. I tillegg beskriver en rapport fra Helsedirektoratet at endringer i fødepopulasjonen gir økt arbeidsbelastning i svangerskaps-, føde- og barselomsorgen. Den peker også på at uønskede hendelser i føde- og barselomsorgen i stor grad er relatert til samtidighetskonflikter på grunn av at bemanning og behov ikke står i samsvar. Rapporten opplyser videre at både gynekologer og jordmødre melder om økende arbeidspress og en stadig mer krevende arbeidssituasjon.

Det gis ikke DRG for ammeveiledning, omsorg og opplæring som er en nødvendig del av barselomsorgen. Dermed har kvinnene ingen økonomisk verdi for sykehuset når barnet er ute. Når det nye sykehuset i Stavanger står ferdig, vil det stå uten barselhotell. Planen er at kvinner som føder uten komplikasjoner, kan reise hjem bare timer etter fødselen. Helseforetakene har få insentiver til å opprettholde en god barselomsorg og bygger nå ned barselsenger i en slik skala at det er vanskelig å se hvordan de kan oppfylle retningslinjene for barselomsorg.

Det er en voksende kritikk mot finansieringen av fødselsomsorgen. Tre regjeringsutnevnte utvalg har dette året levert rapporter som peker på det fagmiljøene har sagt hele veien: at dette systemet har veldig uheldige konsekvenser for fødselsomsorgen. Både Helsepersonellkommisjonen, Kvinnehelseutvalget og Sykehusutvalget anbefaler endringer i finansieringen av fødselsomsorgen. Regjeringa har lovt å gjøre en gjennomgang av tilbudet, men så langt er det ikke kommet noen løfter om endringer.

De eldre taper

En gruppe pasienter som har kommet til å lide mye under raskt-ut-politikken, er eldre. Eldre pasienter har ofte flere sykdommer, og de får ofte omsorgsbehov som følge av funksjonssvikt ved sykdom. De sammensatte behovene blir ikke møtt i systemet, men stykket opp hos forskjellige avdelinger og enheter som alle bare skal gjøre sin jobb.

Eldre bruker oftere lengre tid på å komme seg igjen etter inngrep og er mer utsatt for komplikasjoner som forvirringstilstander og infeksjoner etter operasjoner. Men for sykehusene er liggedøgn etter utført behandling lite lønnsomt, dermed blir også eldre sendt raskt ut. Mens det tidligere var vanlig at pasienten ble liggende flere dager på sykehus etter for eksempel hofteoperasjoner, for å starte rehabilitering og se til at det ikke oppsto komplikasjoner, sender nå sykehusene pasienter ofte hjem samme døgn som operasjonen. Overvåkning av mulige komplikasjoner og opptrening overlates til kommunene.

Antall reinnleggelse av eldre, altså pasienter som blir akutt innlagt igjen på sykehus mindre enn 30 dager etter utskrivelse, har økt jevnt og trutt så lenge det ble målt. I 2019 ble 16, 8 prosent av alle pasienter over 67 år lagt inn på nytt innen det var gått 30 dager. Tallene for 2020 og 2021 er ikke publisert.

Geriater Torger Wyller er blant dem som lenge har advart om at Samhandlingsreformen utgjør en pasientsikkerhetstrussel mot eldre ved at mye av ansvaret for eldre, også ved alvorlig og sammensatt sykdom, overføres til kommunene. Han beskriver i en kronikk i Aldring og helse tankegodset bak samhandlingsreformen slik: «Den har som en klar premiss at sykehusene skal bygges ned, og det er de skrøpeligste gamle som skal være salderingsposten.»

Raseringen av psykisk helse

Innenfor somatikken behandles eksempelvis en blindtarmbetennelse, et armbrudd eller en kreftsvulst stort sett med samme tiltak. Den samme forutsigbarheten gjelder sjelden psykiske lidelser og rusavhengighet. Dette var det lenge forståelse for, og døgnplasser i psykisk helse har blitt holdt utenfor ISF-systemet. Det betyr likevel ikke at de ikke har blitt rammet av systemet – når det ikke er noen penger å hente i psykisk helse er det lite lønnsom for helseforetakene å prioritere. Hver eneste helseminister som har sittet siden modellen ble innført, har på ulike måter forsøkt å få helseforetakene til å prioritere psykisk helse. Ingen har klart det. Det blir færre senger hvert år.

I 2022 var 13 av landets 17 psykiatriske sykehus enten solgt, vedtatt solgt eller truet av nedleggelse. Dette er en direkte konsekvens av et økonomisk system som gjør psykisk helsevern lite lønnsom, mens salg av tomter er veldig attraktivt. Som nevnt skal sykehusbygg og investeringen i helseforetakene dekkes i samme budsjett som driften. Derfor tvinges helseforetakene til å lete etter inntektskilder når de skal bygge. De store, gamle psykiatriske sykehusene lå ofte på flotte tomter med nærhet til skog og vann. Det er tomter med høy verdi. Systematisk selges tomtene til de store psykiatriske sykehusene ut, og pengene finansierer byggingen av de somatiske sykehusene. Konsekvensen er at langtidsplassene i psykisk helsevern er nesten borte. I de nye sykehusbyggene blir psykiatrisengene kuttet og samlokalisert med somatikken ved at det bygges psykiatribygg inne på det nye sykehusområdet. Dette er ikke plasser ment for lengre opphold. Friområdet og terapeutiske anlegg som hestegårder og drivhus er erstattet av luftegårder.

Fengslene derimot har flere pasienter med psykiske helseproblemer enn noensinne. I tillegg øker antall personer som får uføretrygd for psykiske lidelser. Helseforetakene har vendt de sykeste pasientene i psykiatrien ryggen. De er tidkrevende og veldig lite lønnsomme.

I 2017 ble innsatsstyrt finansiering innført i poliklinisk psykisk helsevern. Psykologforeningen advarte om at det vil svekke god fagbedømmelse da det innebærer en standardisering av behandling og begrenser muligheten til individuell tilpasning. Det gir en risiko for at noen får for mye behandling og noen for lite. Fire år senere gjorde de en undersøkelse blant medlemmene sine som viste at de fikk rett. En av fire psykologer synes at de ofte ikke får møtt pasientene nok til å gi god utredning. Like mange svarer at de ofte ikke har mulighet til å tilby hjelp for samsykelighet. 23 prosent forteller at de ofte må avslutte behandlingen før pasienten er ferdigbehandlet.

Mange poliklinikker i spesialisthelsetjenesten, også i de store byene, har nå store vansker med å rekruttere psykologer. Det er ingen som vil jobbe under rammer som ikke gir betingelser som sikrer forsvarlig fagutøvelse. De offentlige poliklinikkene mister folk de trenger for å drive nødvendige tjenester. De som tjener på det, er de kommersielle klinikkene. Når det er lange ventelister og mange som blir avvist i den offentlige helsetjenesten, velger de som har råd til det å få hjelp privat. Flere kommersielle klinikker rekrutterer aktivt psykologer. Dr. Drop-in er blant dem som nå bygger opp kommersielle psykologtjenester. Samtidig vokser køene i de offentlige tjenestene på grunn av mangel på fagfolk, og veldig mange med store behov får ikke hjelp.

Ute av de folkevalgtes hender

I 2019 da debatten om nedstengningen av fødeavdelingen i Kristiansund raste, tok NRKs Debatten for seg helseforetaksmodellen i et program. På den tiden var Bent Høie (Høyre) helseminister og Ingvild Kjerkol (Arbeiderpartiet), som nå er helseminister, var i debatten som opposisjonspolitiker. Hun brukte Kritsiansund-saken til å peke på at Høie i for liten grad styrte sykehusene politisk, men overlot viktige beslutninger til styrene i helseforetakene. Hun rettet en pekefinger mot Høie og sa: «Her står sjefen over sykehusene. Han kan bestemme ting.» Poenget hennes var at den manglende politiske styringen av sykehusene ikke var et problem med helseforetaksmodellen, men en svikt fra Høie. Nå har hun selv sittet som helseminister i to år, og tømmene hun selv ba Høie om å plukke opp har hun latt ligge.

I prinsippet har helseministeren mulighet til å få igjennom saker og styre sykehusene politisk gjennom foretaksmøtet. Foretaksmøtet er den eneste arenaen hvor ministeren kan utøve eierstyring overfor de regionale helseforetakene. Helseministeren kan innkalle til disse møtene på kort varsel og er den eneste stemmeberettigete i møtet. Her ligger styringsmuligheten Kjerkol pekte på i 2019.

Men regjeringsbyttet har ikke gitt noen økt politisk styring over helseforetakene. Til tross for instrukser fra regjeringen om å styrke arbeidet med psykisk helse og et stortingsvedtak om at ingen flere plasser skal legges ned i psykisk helse, fortsetter helseforetakene å kutte både i midler og i sengeplasser. For fødeavdelingen i Kristiansund har det heller ikke vært noen hjelp i regjeringsbyttet. Til tross for et vedtak i Stortinget om å holde åpent, 25 millioner over statsbudsjettet til rekruttering og instruks fra regjeringen om å gjenåpne fødeavdelingen, var resultatet at fødeavdelingen holdt åpent i fem dager. Nå mener regjeringen at de har gjort sitt og har kvittert ut saken som løst. I kjølvannet av stengningen beskrev Kjerkol til NRK Stortingets vedtak som en ambisjon om hvordan det skal være, men at det faglige ansvaret for å gjennomføre eller ikke ligger lokalt, hos helseforetaket. Dette utsagnet er oppsiktsvekkende fordi det gir helseforetakene rom til å ignorere vedtak fra Stortinget ved for eksempel å skylde på mangel på helsepersonell, som ved nedstengning av sengeplasser ved distriktspsykiatrisk senter i Sandnes, eller økonomi, som da intensivavdelingen ved Kirkenes sykehus var nedleggingstruet til tross for et stortingsvedtak om å opprettholde driften.

De to regjeringspartiene er uenig om hvordan sykehusene bør styres. Senterpartiet har programfestet at de ønsker å avvikle helseforetaksmodellen, mens Arbeiderpartiet mener modellen fungerer. Som et kompromiss i regjeringsforhandlingen ble det opprettet sykehusutvalg som skulle se på hvordan modellene kan justeres blant annet for å sikre bedre demokratisk styring og mindre innslag av markedsøkonomi. Utvalget konkluderte med at det ikke er modellen som er til hinder for demokratisk styring, men hvordan helseministeren velger å bruke sine muligheter for å styre. Det er i seg selv selvmotsigende: Hvis en passiv helseminister kan velge å ikke sanksjonere helseforetakene når de ignorerer vedtak fra Stortinget, som tilfellet er i nedbyggingen av sengeplasser i psykisk helsevern, er det åpenbart et demokratisk problem med modellen. I tillegg har ikke lokaldemokratiet, verken i fylkene eller kommunen, noen rom for innsigelser i beslutninger som blir fattet utover at de kan levere innspill til høringer. Styrene i helseforetakene behøver ikke stå til ansvar overfor velgerne. Det koster dem ikke noe å ignorere fakkeltog eller lokale protester.

Da det viste seg at sykehusene etter åtte år med Bent Høies gylne regel om at det skulle være større vekst i psykisk helse enn i somatikk i sykehusene ikke på noe tidspunkt møtte kravene, uttrykte han misnøye, men brukte ikke rommet han hadde gjennom foretaksmøtet til å tvinge dem til å endre kurs. Riksrevisjonen kritiserte dette i sin rapport om psykisk helse i 2021. Til tross for at helseforetakene aldri har oppfylt kravene som fulgte med den gylne regel, har ikke departementet gjort annet enn å be om rapportering. De har ikke stilt noen krav.

Hvor trygt står helseforetaksmodellen?

I rapporten fra Sykehusvalget blir mange av problemene som helseforetaksmodellen er blitt kritisert for erkjent, men det foreslås få andre gjennomgripende endringer enn avvikling av ISF.

De konkluderer med at de ser at ISF øker aktiviteten, men ikke nødvendigvis der det er ønsket vekst. Videre binder ISF opp veldig mye tid i form av krevende rapporteringssystemer og byråkrati. Utvalget anbefaler derfor at man avvikler ISF og går over til rammefinansiering som grunnfinansiering.

Videre erkjenner de at sykehusene er underfinansiering og at ordningen med at drift og investeringen skal gå i balanse i samme budsjett både har ført til kutt i driften, og at nye sykehusene bygges for små. Men de foreslår likevel ikke å gå vekk fra modellen, men heller øke lånerammene for sykehusene.

På Stortinget er det nå bare Høyre, Krf og Arbeiderpartiet som fortsatt mener helsefortaksmodellen er en tilfredsstillende måte å styre sykehusene på. Konklusjonene fra sykehusutvalget gjør at vi kan håpe på noen tilpasninger som demper de hardeste utsalgene av markedstenkning og styrke fagmiljøenes påvirkning på hvordan helsetjenestene utformes, men det er en lang vei igjen før sykehusene kommer tilbake i de folkevalgtes hender.

Det er kanskje ikke tilfeldig at det er de to styringspartiene Høyre og AP som tviholder på helseforetaksmodellen. Helsepolitikk innebærer uunngåelig å gjøre upopulære valg. Pengene vil aldri strekke til alt, hver gang noe prioriteres må noe annet kuttes. Å holde helsepolitiske prioriteringer på en armlengdes avstand kan være komfortabelt for en regjering. Som i psykisk helsehjelp. Ingen helseminister har noensinne sagt de ønsker å nedprioritere psykisk helse, geriatri eller føde- og barselomsorg, men de har heller ikke behøvd å stå til ansvar for kuttene som er gjort. Ved å skyve styringen av sykehusene på en ikke-politisk aktør kan regjeringa sole seg i glansen av det de har fått gjennomført av satsninger, men slippe å stå til ansvar for økonomiske betingede kutt, nedleggelser og nedprioriteringer. Politiske vedtak reduseres med Kjerkols egne ord til å være ambisjoner som det er opp til profesjonelle styrer og sykehusdirektører å gjennomføre eller ikke. Det er en undergraving av demokratiet og et signal om at kampen mot helseforetaksmodellen er kampen om å ta tilbake kontrollen over helsetjenestene.

Dagens verdenskrig er, redusert til sin historiske betydning, en kamp om verdensherredømme innenfor en fullt utviklet kapitalisme – en konkurranse om utbytting av de siste restene av ikke-kapitalistiske deler av verden.

---

Av Rosa Luxemburg

Rosa Luxemburg (1871–1919) var en polsk-tysk revolusjonær. Hun var aktiv både i det polske og det tyske sosialistpartiet og var en av grunnleggerne av det tyske kommunistpartiet. Ble drept i 1919 etter ordre fra sosialdemokratiets ledere. Rosa Luxemburg har bak seg en stor litterær produksjon og regnes som en av de viktigste inspirasjonskildene for ulike venstrekommunistiske bevegelser.

Den kapitalistiske produksjonens utvikling kommer her til uttrykk i det høye teknologiske nivået på våpnene, i deres tilintetgjørende kraft, som nesten er identisk i alle de krigførende landene. Samtidig gjenspeiler drapsindustriens internasjonale organisering seg i at den militære balansen, til tross for at den svinger, stadig vekk jevner seg ut og utsetter den endelige avgjørelsen. Mangelen på resultat fører til at stadig flere reserver sendes ut i ilden, og at tidligere nøytrale land trekkes inn. Krigen finner sitt materiale i imperialistiske ønsker og motsetninger, skaper selv nye, og sprer seg som en steppebrann. Og jo mer som trekkes inn i krigen, og jo flere land som deltar, desto lenger vil den vare.

Resultatet av dette er noe helt nytt hva moderne kriger angår. Uavhengig av seier eller nederlag, vil den føre til økonomisk ruin i alle de krigførende landene, og i økende grad også i land som ikke er involvert. For hver måned krigen varer, jo sterkere vil dette gjøre seg gjeldende, og jo lenger ut i evigheten ligger de forventede fruktene av den militære suksessen. Dette resultatet påvirkes til syvende og sist ikke av seier og nederlag. Tvert imot blir det stadig mindre sannsynlig at krigen vil avgjøres militært, og stadig mer sannsynlig at den vil avsluttes som følge av ekstrem utmattelse på alle fronter.

Under disse omstendighetene vil en tysk seier – selv om den imperialistiske krigshissingen skulle lykkes med å fullføre massemordet til det punktet at alle motstandere er knust – bare være en Pyrrhos-seier. Krigsutbyttet vil bare bestå av noen utarmede, avfolkede landområder, og hjemme vil ruinen så snart de krigslånsfinansierte kulissene av «urokkelig nasjonal velstand» er skjøvet til side og virkeligheten åpenbarer seg, grine mot en.

Selv for den mest overflatiske observatør, bør det være klart at selv ikke den mest seierrike staten kan forvente en krigsskadeerstatning som er i nærheten av å kunne kompensere for skadene krigen har påført. Om det skulle skje, ville det bare bety at de beseirede landene – i dette tilfellet Frankrike og England – ville synke ned i enda dypere ruin. Samtidig er dette blant de landene Tyskland er tettest knyttet til økonomisk, land Tyskland er avhengig av velstand i for sin egen gjenoppbygging.

Det som vil vente det tyske folket etter krigen – vel å merke hvis den skulle bli «seierrik» – er en tilbakebetaling av forskuddet den patriotiske nasjonalforsamlingen «bevilget» til å dekke krigskostnader, dvs. en umåtelig byrde av skatter. Dette, i tillegg til en styrket reaksjonær militærmakt, vil være det eneste varige, håndgripelige resultatet av en «seier». Og akkurat det samme vil være tilfellet ved et nederlag. Den eneste forskjellen vil da være de koloniale besittelsene. Konsekvensene av selve krigføringen er i dag av natur så dyptgripende og vidtrekkende at det militære resultatet kan gjøre lite for å endre dem.

La oss likevel for et øyeblikk tenke oss at den seirende staten hadde vært i stand til å flytte de største tapene fra seg selv og over til den beseirede motstanderen, og dermed legge alle slags hindringer i veien for motstanderens økonomiske utvikling. Kan den tyske arbeiderklassens fagforeninger ha fremgang etter krigen dersom de franske, engelske, belgiske og italienske arbeiderne hindres av økonomisk tilbakegang?

Frem til 1870 holdt arbeiderbevegelsen på for seg selv i hvert enkelt land, ja, til og med i hver enkelt by. Det var på de parisiske fortauene proletariatets kamper ble utkjempet og avgjort. Dagens arbeiderbevegelse, derimot – dens økonomiske dagskamp og dens masseorganisering – er basert på samvirke mellom alle land basert på kapitalistisk produksjon. Om det er slik at arbeidernes sak bare kan få kraft og styrke under sunne og vitale økonomiske forhold, så gjelder ikke det bare i Tyskland, men også i Frankrike, England, Belgia, Russland og Italia. Og hvis arbeiderbevegelsen stagnerer i alle de kapitalistiske statene i Europa, hvis de er preget av lave lønninger, svake fagforeninger og liten motstandskraft fra de utbyttede, kan fagbevegelsen umulig blomstre i Tyskland. For proletariatets stilling i de økonomiske kampene er det i bunn og grunn likegyldig om den tyske kapitalismen styrkes på bekostning av den franske, eller den engelske på bekostning av den tyske.

La oss derimot se på de politiske resultatene av krigen. Her burde forskjellen være klarere å se enn på det økonomiske området. Tradisjonelt har jo proletariatets sympati og støtte ligget hos den krigende parten som forfekter historiske fremskritt fremfor reaksjon. Men hvilken side er det som representerer fremskrittet i denne krigen, og hvem representerer reaksjonen? Det er klart at dette spørsmålet ikke kan bedømmes i henhold til ytre kjennetegn ved de krigførende statene, slik som «demokrati» eller «absolutisme», men bare etter de objektive verdenspolitiske tendensene de respektive sidene representerer.

Før vi kan bedømme hva en tysk seier vil bety for det tyske proletariatet, må vi vurdere hvordan det vil påvirke den politiske situasjonen i Europa helt generelt. En klar tysk seier vil trolig føre til anneksjon av Belgia, i tillegg til enkelte landutvidelser i øst og vest og deler av de franske koloniene. Samtidig vil det føre til at habsburgermonarkiet overlever og at Tyrkias fiktive «integritet» opprettholdes under tysk beskyttelse, altså at Lilleasia og Mesopotamia forvandles til tyske provinser i en eller annen form. Videre vil det resultere i faktisk militært og økonomisk hegemoni for Tyskland i Europa.

Dette er ikke resultatene av en klar tysk seier fordi det samsvarer med dagens imperialistiske krav i den pågående krigen, men fordi det er helt uunngåelige konsekvenser av den verdenspolitiske posisjonen Tyskland har inntatt – av motsetningene mellom Tyskland på den ene siden og England, Frankrike og Russland på den andre – og som i løpet av krigen har vokst langt ut over sine opprinnelige dimensjoner. Det holder imidlertid å se for seg hvordan dette vil arte seg for å forstå at dette ikke skaper noen verdenspolitisk likevekt. Uansett hvor mye skade krigen påfører de deltakende, og spesielt de beseirede, partene, vil forberedelsene til en ny verdenskrig begynne dagen etter fredsslutningen, under Englands ledelse, i den hensikt å styrte åket til den prøyssisk-tyske militarismen som har invadert Europa og Midtøsten. En seier til Tyskland vil derfor bare være et forspill til en forestående andre verdenskrig, og dermed bare et signal om ny febrilsk militær opprustning og frigivelse av den svarteste reaksjon i alle land, men først og fremst i Tyskland.

Motsatt vil en seier til England og Frankrike mest sannsynlig føre til at Tyskland mister i hvert fall en del av koloniene sine og deler av sitt eget territorium. Det vil også føre til bankerott for den tyske imperialismens verdenspolitiske stilling, noe som innebærer at Østerrike-Ungarn deles opp og at Tyrkia likvideres. Uansett hvor erkereaksjonære begge disse statene er, og uansett hvor mye deres oppløsning svarer til en progressiv utvikling, kan ikke oppløsning av habsburgermonarkiet eller Tyrkia i dagens verdenspolitiske miljø, føre til noe annet enn at disse landene og folkene deres utleveres til Russland, England, Frankrike og Italia. En slik omfattende omfordeling og maktforskyvning på Balkan og rundt Middelhavet vil ubønnhørlig følges av en annen i Asia – likvidering av Persia og en ny oppdeling av Kina.

Men dermed rykker også Englands motsetningsforhold til Russland og Japan inn i forgrunnen av verdenspolitikken, noe som fort vekk vil kunne føre til en ny verdenskrig om Konstantinopel så snart dagens verdenskrig er over, eller i hvert fall gjøre det til et uunngåelig perspektiv videre. Også en engelsk seier vil altså føre til en ny runde med febrilsk bevæpning, i dette tilfellet med det beseirede Tyskland i spissen, og dermed forberede en ny epoke med militarismens og reaksjonens udelte makt i hele Europa, med en ny verdenskrig i sikte.

Hvis den proletariske politikken skulle ta den ene eller den andre siden i dagens krig ut fra en holdning til fremskritt og demokrati, gjør verdenspolitikken og dens videre utsikter det hele til et valg mellom to onder. Under disse omstendighetene koker spørsmålet om seier eller nederlag, både politisk og økonomisk, ned til et håpløst valg om hvem som skal svinge pisken. Derfor er det ikke noe annet enn en skjebnesvanger vrangforestilling når de franske sosialistene tror at de ved å beseire Tyskland, beseirer militarismen eller til og med imperialismen med militære virkemidler, og baner vei for et fredelig verdensdemokrati. Tvert imot, bare imperialismen, med militarismen i sin tjeneste, kan tjene på seier og nederlag i denne krigen, hvis ikke det internasjonale proletariatet samler seg i en revolusjonær intervensjon og kullkaster imperialismen og dens kalkulasjoner.

Den viktigste politiske lærdommen proletariatet kan trekke av dagens krig, er derfor at det verken i Tyskland eller Frankrike, verken i England eller Russland, kan gjøre seg til et ukritisk ekko av slagordet: Seier eller nederlag. Dette slagordet har bare et reelt innhold sett fra imperialismens ståsted, og er for enhver stormakt identisk med spørsmålet om tilegnelse eller tap av verdenspolitisk makt, anneksjoner, kolonier og militært overherredømme.

For det europeiske proletariatet som helhet, fra dets klassestandpunkt, er seier eller nederlag for hver av de krigførende leirene like katastrofalt. Uansett militær utgang, innebærer krigen som sådan det største tenkelige nederlaget for det europeiske proletariatet. Det er bare ved å nedkjempe krigen og håndheve freden gjennom internasjonal kamphandling at den proletariske saken kan seire. Og det er også bare denne seieren som kan berge både Belgia og demokratiet i Europa.

I denne krigen kan det klassebevisste proletariatet ikke identifisere seg med noen militær leir.

For imperialismen er verdenskrigen et vendepunkt. For første gang har alle de ravende beistene den europeiske kapitalismen har sluppet løs over hele verden, slått til i hjertet av Europa. Det gikk et ramaskrik gjennom verden da Belgia, denne dyrebare lille juvelen i den europeiske kulturen, og de aktverdige kulturminnene i det nordlige Frankrike, ble utsatt for en blind, tilintetgjørende kraft.

Den «siviliserte verden» har taust vært tilskuere til at imperialismen har dømt titusener av hereroer til en grufull undergang, akkompagnert av redselsskrik og dødskamp fra de mange som tørstet i hjel i Kalahari-ørkenen. Den har vært tilskuer til at industriens håndlangere over en tiårsperiode torturerte førti tusen mennesker til døde i Putomayo, mens de gjorde resten av folket til krøplinger. Den har vært tilskuer til at europeiske soldater har stukket den urgamle kinesiske kulturen i brann og utsatt den for brutale ødeleggelser og det rene anarki, til at Persia har blitt kvalt, uten å være i stand til å motstå det fremmede tyranniet, til at ilden og sverdet har tvunget araberne i Tripoli til å bøye seg for kapitalens åk, til at kulturen deres og hjemmene deres har blitt jevnet med jorden. Men det er først nå som de imperialistiske beistene har satt klørne i sitt eget liv, i den borgerlige kulturen i Europa, at den samme «siviliserte verden» har blitt klar over at de imperialistiske beistenes bitt er dødelig.

Men også denne innsikten presser seg bare gjennom i en forvrengt form av borgerlig hykleri, der de enkelte folkene bare gjenkjenner ondskapen i de andres militæruniformer. Man snakker om tyske barbarer, som om ikke enhver nasjon som tar sikte på organisert drap blir til en horde av barbarer i samme øyeblikk. Eller så snakker man om kosakkenes grusomheter, som om ikke krigen i seg selv var det mest vederstyggelige av alle vederstyggeligheter, som om ikke hyllester av masseslakt av mennesker i en sosialistisk ungdomsavis ikke var åndelig kosakkisme i sin reneste form.

Men det raseriet av imperialistisk bestialitet vi ser i Europa i dag, har enda en konsekvens som ikke har opprørt eller smertet den «siviliserte verden» – det europeiske proletariatets masseundergang. Aldri før har en krig utryddet så store folkemasser, og ikke på hundre år har en krig grepet om seg i alle Europas store og siviliserte land. Millioner av menneskeliv blir tilintetgjort i Vosges, Ardennene, Belgia, Polen, Karpatene og Sava, og ytterligere millioner blir forkrøplet. Og blant disse millionene er ni av ti arbeidsfolk i by og land.

Det er vår styrke, vårt håp, som slås ned. Det er de beste, mest intelligente, best skolerte kreftene i den internasjonale sosialismen, bærerne av de helligste tradisjoner og den internasjonale arbeiderbevegelsens dristigste heltemot – arbeiderne i England, Frankrike, Belgia, Tyskland og Russland – som nå kues i hopetall og slaktes ned. Det er nettopp disse arbeiderne i de ledende kapitalistiske landene i Europa som har det historiske oppdraget det er å gjennomføre den sosialistiske revolusjonen.

Det er bare fra Europa, bare fra de eldste kapitalistiske landene, signalet for den menneskebefriende sosiale revolusjonen kan utgå. Bare de engelske, franske, belgiske, tyske, russiske og italienske arbeiderne kan lede an i hæren av utnyttede og underkuede i alle fem verdensdeler. Det er bare de, som når tiden er moden, kan holde kapitalismen ansvarlig og ta hevn for århundrer med forbrytelser mot alle de tilbakeliggende folkene, for ødeleggelsene de har stått bak verden rundt. Men for at sosialismen skal kunne vinne frem, er det behov for et sterkt, handlekraftig og skolert proletariat – skarer av arbeidere som har makt i egenskap av sin intellektuelle kultur og sitt antall.

Nå blir disse massene desimert av verdenskrigen. Den modne og ungdommelige styrken hos hundretusener, produktet av tiår med sosialistisk utdannings- og agitasjonsarbeid i England og Frankrike, i Belgia, Tyskland og Russland, faller og forsvinner på slagmarken. Den samme gjør flere hundretusener som i morgen kunne ha blitt vunnet over til sosialismen. Frukten av flere tiår med generasjoners oppofring og innsats blir ødelagt i løpet av få uker, det internasjonale proletariatets kjernetropper rives opp med roten.

Blodbadet i juni 1848 skulle vise seg å lamme den franske arbeiderbevegelsen i halvannet tiår. Blodbadet da kommunen ble slaktet, satte dem tilbake igjen med mer enn et tiår. Det som foregår nå, er et enestående masseslakt som i økende grad reduserer den voksne yrkesaktive befolkningen i alle ledende siviliserte land til kvinner, eldre og krøplinger. Det er et blodbad som truer med å la den europeiske arbeiderbevegelsen blø i hjel. En slik verdenskrig til, og utsiktene til sosialisme vil bli begravd under ruinene det imperialistiske barbariet har stablet opp.

Dette er mye mer enn den uhyggelige ødeleggelsen av Louvains og katedralen i Reims. Dette er ikke et attentat mot fortidens borgerlige kultur, men mot fremtidens sosialistiske kultur. Det er et dødelig slag mot den kraften som bærer menneskehetens fremtid i sitt skjød, og som alene kan redde fortidens skatter inn i et bedre samfunn. Her blotter kapitalismen sin dødningsskalle, her avslører den at dens historiske rett til å eksistere er forspilt, at dens fortsatte herredømme ikke er forenelig med fremgang for menneskeheten.

Verdenskrigen viser seg her ikke bare å være et enormt mord, men også den europeiske arbeiderklassens selvmord. Det er sosialismens soldater, proletarene i England, Frankrike, Tyskland, Russland og Belgia, som selv har slaktet hverandre ned på kapitalens ordre, stukket dødelige våpen inn i hverandres hjerter, og sammen vakler de, omfavnet av døden, ned i samme grav.

«Deutschland, Deutschland, über alles! Lenge leve demokratiet! Lenge leve tsaren og det slaviske! Titusener av presenninger, garantert i samsvar med regelverket! Hundretusener kilo av flesk og kaffeerstatning, tilgjengelig for umiddelbar levering!» Utbyttene stiger, proletarene faller, og med hver og en forsvinner en ridder for fremtiden, en soldat for revolusjonen, en frelser for menneskeheten fra kapitalismens åk, ned i graven.

Vanviddet vil bare stoppe, og det blodige helvetes spøkelse vil først forsvinne, når arbeiderne i Tyskland og Frankrike, i England og Russland, endelig våkner opp fra rusen, rekker ut en hånd til hverandre, og overdøver krigshissernes bestialske kor og de kapitalistiske hyenenes hese skrik med arbeidernes gamle og mektige kamprop: Arbeidere i alle land – foren dere!

Bok: På sporet av den tapte framtid. Intervensjoner i Norsk urbanisme og modernisme.
Forfatter: Alf Jørgen Schnell
Rom Forlag, 2023
Anmeldt av Ola Innset, forfatter, historiker og redaktør for Vinduet

---

Med På sporet av den tapte framtid har Alf Jørgen Schnell skrevet en av 2023s friskeste og mest interessante sakprosabøker. Selv om boka er satt sammen av bearbeidede og utvidede tekster som er publisert andre steder tidligere, fungerer utgivelsen utmerket som ei bok. Det er fordi det er tydelig at det som i denne utgivelsen er blitt til ulike kapitler, virkelig faller inn under ett, overordnet prosjekt som både er viktig og interessant. Jeg kunne godt ha tenkt meg at tekstene var litt bedre redigert og korrekturlest, men skal ikke henge meg opp i det. Isteden vil jeg forsøke å gi en kort innføring i Schnells prosjekt, og gi noen utfyllende merknader.

Selv om boka handler om «urbanisme» trenger man verken å bo i by eller å være spesielt opplest på eller interessert i dette emnet fra før av for likevel å ha stort utbytte av boka. Det hjelper jo selvfølgelig, men det andre ordet i bokas undertittel, «modernisme», angår oss ordentlige folk som bor i tomannsbolig på tidligere matjord i provinsen i minst like stor grad som det gjør kaffe latte-slurperne på møkkaløkka. Med fruktbar bruk av dette begrepet  gjør nemlig Schnell at temaer som byutvikling, arkitektur og boligpolitikk i storbyen (altså Oslo) også handler om større, historiske spørsmål knyttet til arbeiderbevegelsen, sosialisme, (ny)liberalisme og samtidshistorie. Det er godt gjort!

Bokas første del forteller historien om norsk urbanisme, som et brudd med etterkrigstidas modernistiske og planlagte boligbygging og stedsutvikling. Man kan snakke om en slags norsk urbanisme før dette også, som Schnell er flink til å løfte fram eksempler på, men den han selv ble introdusert for i seminarrom på Blindern «på 10-tallet» (Schnell er utdannet samfunnsgeograf), er først og fremst en avvisning av denne modernistiske tradisjonen; altså er den «postmoderne». Ifølge Schnell var mye av undervisningen han ble utsatt for lagt opp som latterliggjøring av hvor mye som har gått feil i forsøkene på å planlegge nye og bedre byer og lokalmiljøer. I det Schnell kaller «den naive urbanismen», som oppstod så tidlig som 1960-tallet, handlet kritikken først og fremst om å motsette seg modernismens grandiose ambisjoner og overmodige streben etter å detaljplanlegge idealsamfunn fra Store Menns skrivebord.

Det ble imidlertid raskt tydelig at motsatsen til den modernistiske planleggingsiveren var «det private initiativ». I den fasen Schnell kaller «den kommersielle urbanismen» ble nye ideer om det urbane formulert direkte som angrep på sosialdemokratiske idealer og til forsvar for en utvikling styrt av kapitalistismens profitt- og konkurransemekanismer. I dette kapittelet er det spesielt den selvutnevnte «bydoktoren» Erling Fossen – som tilårskomne lesere vil huske fra 1990-tallet som en ivrig debattant med flere bokutgivelser og et utrolig pinlig program på nysatsingen NRK TO på samvittigheten – som får sitt pass påskrevet. Fossen har det siste tiåret også vært formelt ansatt som «hype-man» for eiendomsbransjen, med tittelen CEO i et «nettverk for helhetlig og bærekraftig byutvikling». Hans gjentatte budskap om å omfavne byen, internett og framtida avkles grundig.

Den siste fasen i norsk urbanisme kaller Schnell «den konforme urbanismen», og her er verken sosialdemokrati eller modernisme noen eksplisitt skyteskive lenger. Snarere er det blitt sånn at det er umulig å forestille seg noe annet enn en byutvikling drevet av privat kapital, hvor de med lav inntekt eller manglende foreldrekapital ubønnhørlig blir drevet ut. I dette vakuumet har arkitekter og andre urbanister glemt modernismens sosiale prosjekt, og blitt utelukkende opptatt av form, altså hvordan husene ser ut og i hvilken grad det er kafeer og butikker på gateplan.

Morgenbladets Gaute Brochmann blir gjort til representant for den konforme urbanismen, og i motsetning til Fossen svarte han nokså raust og imøtekommende på kritikken fra Schnell i kjølvannet av bokutgivelsen denne våren. I motsetning til de kommersielle urbanistene virker det som at de konforme i hvert fall greier å ta inn over seg at det nok er noe som er hakkende galt med en hovedstad hvor en sykepleier i full stilling – det er jo faktisk en tidvis ganske godt betalt jobb i forhold til mye annet – kun har mulighet til å kjøpe 1.5% av boligene til salgs. For byen trenger sykepleiere – for ikke å snakke om for eksempel bussjåfører, søppeltømmere og servitører – og dermed er vi på full fart inn i et tungt klassedelt samfunn hvor de med dårlig råd må pendle inn til byen for å jobbe for de som har god råd. Dette skjønner selv de mest konforme av oss, men enten vi er arkitekturkritikere eller driver med helt andre ting så er det likevel vanskelig å formulere en konkret kritikk av hvordan problemet har oppstått og hva vi kan gjøre med det. Urbanistene iblant oss ender med å være veldig opptatt av kafeer og butikker i første etasje.

Bokas andre del har noen litt mer løst tilknyttede, men absolutt relevante og lesverdige tekster om «kjøkkenrealismen» i norsk skjønnlitteratur, «etableringen av ‘etableringsfasen’ som liberalt styringsobjekt», det «tragikomiske» arkitekturopprøret og en analyse av en diskusjon mellom eiendomsutviklere på et facebook-forum om byutvikling. De tjener til å eksemplifisere alt som er galt med norsk urbanisme og boligpolitikk. I det siste kapittelet plukker Schnell tydeligere opp tråden fra introduksjonen og den første delen, og tar til orde for en «postmodernistisk modernisme». Dette er jo farlig nær ordkløyveri, (særlig siden Schnell stiller opp dette i motsetning til en «modernistisk postmodernisme»), men så er det jo også snakk om en bok dette, så da må det være lov.

Poenget, slik jeg forstår Schnell, er at vi må finne tilbake til modernismens ambisjoner om å transformere samfunnet til det bedre, samtidig som vi må lære av den postmoderne kritikken. Schnell omtaler sosialismen som et modernistisk prosjekt, og slik får hans nedsabling av dagens urbanisme og boligpolitikk en mye bredere betydning. Schnell vedgår at modernismen i arkitektur og byplanlegging gjorde mange feil, og han løfter spesielt fram monotoni og byråkrati i denne sammenhengen. Ideen om det spontane og uplanlagte som en slags grunnstein for samfunnsutviklingen, enten det er i byen eller på landet, har jo også noen sympatiske trekk. Problemet, som oppstår i overgangen fra en naiv til en kommersiell urbanisme er bare at det «spontane» jo ikke nødvendigvis er noe vakkert og sant utrykk for menneskets iboende skaperkraft og livsvilje, men like gjerne kan være en refleksjon av de dypt urettferdige maktforholdene modernistiske bevegelser som sosialismen søkte å endre på.

Det tjuende århundres historie er i sannhet full av eksempler på at planleggere og reformister kan være både brutale, korttenkte, sexistiske, rasistiske og dumme. De kan rett og slett gjøre en lang rekke feil som det er like enkelt som det er nødvendig å både påpeke og latterliggjøre. Men alternativet til planlegging er ikke at markedets usynlige hånd sørger for at alt går opp i en høyere enhet til alles beste. Det er snarere at markedets jernhanske sørger for en brutal videreføring og forverring av de grunnleggende urettferdige maktstrukturene vi lever under. Slik sett er På sporet av den tapte fremtids hovedbudskap at planlegging og modernistiske prosjekter for samfunnsforbedring må og kan kritiseres, men uten at man «kaster ut babyen med badevannet» og overgir samfunnsutviklingen til kapitalismens ikke særlig spontane krefter og mekanismer.

For det er viktig å huske på at planlegging og den nyliberale kapitalismen ikke nødvendigvis er motsetninger. Kapitalismen oppstår ikke spontant av seg selv, den er også avhengig av regler, normer og planer. «Barcode» i Bjørvika er et resultat av en lang rekke planer, både fra kapitalistiske foretak og fra offentlige myndigheter (som i vår tid tror at de er nødt til å opptre som om de var kapitalister for å være «effektive»). «Spørsmålet er ikke hvorvidt, men hva du planlegger for», skriver Schnell presist i siste kapittel. Hele diskusjonen om hvorvidt man kan eller ikke kan og bør eller ikke bør planlegge, enten det er byen, økonomien eller i siste instans hele samfunnet er dermed kunstig. I et stort sveip kan vi si at postmodernismen og nyliberalismen, ved å kritisere og latterliggjøre planlegging i seg selv, har tatt fra oss troen på at vi kan skape et bedre samfunn – samtidig som det skakkjørte samfunnet vi lever i er planlagt tvers igjennom.

Likevel er det mange gode lekser man kan lære av både nyliberalistiske økonomer og postmodernistiske byteoretikere, blant annet om viktigheten av å legge til rette for mangfold og reell spontanitet. Det er «bare en overordnet modernisme som kan realisere postmodernismens drøm om mangfold og kreativitet» skriver Schnell, og det er bare å slutte seg til hans oppfordring om å skape en ny modernisme (selv om det siste avsnittets referanser til Mark Fishers teorier om at venstresiden må omfavne kapitalismens begjær forblir noe ulne for undertegnede). Foruten de mange teoretiske referansene har nok både Erling Fossen og enkelte anmeldere latt seg irritere av hvor radikal Schnell faktisk er. Selv Klassekampens anmelder virket å være i stuss over at man i det hele tatt kan nærme seg byen på en slik måte som Schnell gjør, og man kan vel til en viss grad forstå de som på et eller annet vis har klort seg fast i byen som trekker på skuldrene og sier at selv om det er dumt med de høye prisene, så er det jo er fint med badeplasser i Bjørvika (og butikker og kafeer i første etasje). Det som imidlertid skiller Schnell fra den gjengse husokkupants vage (og ikke særlige allment populære) forestillinger om at byen burde være mer som Blitz, er omfavnelsen av modernismen, og ønsket om å gjenreise den aktive planleggingen for å skape en mer sosialt inkluderende by. Slik sett er han mye mer pragmatisk enn noen kanskje vil gi ham æren for, og På sporet av den tapte framtid bærer bud om en radikal samfunnskritikk som i årene framover vil kunne bli stadig mer relevant og handlekraftig – det være seg i bypolitikken eller i samfunnet for øvrig.

Helseforetaksmodellen har skapt flere problemer enn de har løst. Det er på tide å ta kontrollen tilbake. I denne artikkelen vil jeg ta for meg noen av problemene som har fulgt med helseforetaksmodellen og markedsøkonomiske modeller i sykehusene våre.

---

Av Liv Bjørnhaug Johansen, politisk rådgiver Rødt på Stortinget og forfatter av «Den lange vakta. En historie fra et helsevesen på bristepunktet.»

Det er en VG-sak fra 2009 som jeg stadig kommer tilbake til når jeg skal snakke om hvordan New Public Management og markedsøkonomiske ideer har fått forme driften av sykehusene i Norge. Oppslaget viser et bilde av en smilende Bjarne Håkon Hanssen. Han var helseminister på denne tida og var i ferd med å bygge opp det vi senere kjenner som samhandlingsreformen. Ingressen lyder: «Helseminister Bjarne Håkon Hanssen vil at norske sykehus skal lære litt mer av japanske bilprodusenter.» Hanssen hadde vært på studietur til Japan og besøkt fabrikkene og lest boka The Toyota Way. Til VG sier han: «Biler og pasienter er selvfølgelig ikke samme sak. Man forholder seg annerledes til mennesker enn til ting, men jeg liker Toyotas tenkning i forhold til god organisering og logiske transportetapper.» Eldrebølgen skulle møtes med effektivisering og stram logistikk.

Nå, snart 15 år senere beskriver både mediene, politikerne og fagorganisasjonene situasjonen som en sykehuskrise. Selv i sentrale strøk har sykehusene så store rekrutteringsproblemer at de må stenge ned avdelinger på grunn av mangel på folk. Jordmødrene har i mange år varslet om at arbeidspresset er så høyt at forsvarligheten er satt på spill. Kommunehelsetjenesten er overbelastet. Lokalsykehusene mister stadig funksjoner og de nybygde sentraliserte sykehusene er for små i det øyeblikket dørene åpner. I psykisk helsevern finnes det knapt langtidsplasser og fengslene fyller seg opp med psykisk syke. Denne sommeren har flere yngre leger stått fram under emneknaggen #legermåleve og beskrevet en arbeidsbyrde som er så stor at det går utover den psykiske helsa deres. Det er forskjell på biler og pasienter. Markedsstyringen av sykehusene har åpenbart ikke løst de demografiske utfordringene de var ment å løse.

Men rett skal være rett; det var ikke Bjarne Håkon Hanssen som dro markedstenkningen inn i sykehusene. Det skjedde ti år før med innføringen av innsatsstyrt finansiering (ISF) og mer systemisk i 2001 med innføringen av helseforetaksmodellen.

Imitert marked

Innsatsstyrt finansiering (ISF) kom altså først. ISF er et finansieringssystem basert på tanken om at økonomiske insentiver fører til økt effektivitet. Det er en måte å skape et imitert marked innen et område der det i utgangspunktet ikke er inntjening eller profitt som er verken mål eller mening med aktiviteten. Å gi helsehjelp er ikke det samme som å produsere varer. Det var derfor nødvendig å lage en slags kunstig valuta for å gjøre det mulig å kvantifisere produksjonen av helse. Valutaen som ble skapt i sykehusene, er det som har blitt kalt DRG-poeng. DRG står for diagnoserelaterte grupper. Systemet innebærer at diagnoser og behandlinger som utføres i sykehuset, har blitt kodet og satt en pris på. Når helsepersonell som behandler pasienter dokumenterer at en kodet behandling er gjennomført, betyr det penger i kassa for sykehuset.

På det meste har halvparten av inntektene til de somatiske sykehusene vært basert på dette systemet. Regjeringa tok det ned til 40 prosent i siste statsbudsjett. ISF var ikke ment som et førende verktøy, men det kreves ikke mye fantasi for å gjette hva som var lurt for sykehusene å gjøre. Jo, nemlig å vri aktiviteten mot lite ressurskrevende behandlinger, med god inntjening, og kutte i de som krever mye, men gir lite DRG. Allerede etter noen få år så man tydelig at tjenestene dreide seg mot å øke på aktiviteter der DRG var justert høyt, og at man gjorde mindre av dette når DRG ble justert ned.

Poenget med helseforetaksmodellen var at sykehusene skulle imitere bedriftsøkonomi i troen på at det ville føre til effektiv drift og kostnadsbesparelser. Nå skulle sykehusene driftes som aksjeselskaper. Det ble opprettet fire regionale helseforetak. De skulle være egne rettssubjekter og være driftet av profesjonelle styrer som hadde stor grad av selvråderett og direkte arbeidsgiveransvar. De skulle også drives etter aksjeloven, noe som innebærer at drift og investeringer skal gå i balanse i samme budsjett. Det betyr at nye investeringer og bygg må dekkes inn ved at overskudd i driften gir egenkapital til å få lån.

Tidligere hadde sykehusene vært drevet av fylkene. Nå ble spesialisthelsetjenesten i hele landet delt inn i fire selvstyrte regionale helseforetak, der de ulike sykehusene ble underliggende avdelinger. Med det glapp sykehusene ut av de folkevalgtes hender. Helseministeren utnevner styremedlemmer i de fire regionale helseforetakene, gir dem et årlig oppdragsbrev og har myndighet til å gripe inn i beslutninger gjennom det årlige helseforetaksmøte, som er et lukket møte mellom styret i de regionale helseforetakene (RHF) og helseministrene.

Ute av de folkevalgtes hender

RHF-ene har myndighet til å bestemme om sykehus, enheter eller fagmiljøer skal legges ned eller flyttes, at sykehustomter skal selges ut, at opptaksområder skal endres eller hele sykehusstrukturer legges om. Dette er viktige beslutninger som både binder mye penger og som i stor grad påvirker folks liv og hvordan helsetjenestene utvikler seg. Det er ganske oppsiktsvekkende at disse beslutningene ikke behøver å gå gjennom noen folkevalgte organer, men kan besluttes i styrerom. Den planlagte nedleggelsen av Ullevål er bare ett eksempel på at helseforetakene kan kjøre gjennom kontroversielle sykehusplaner til tross for massiv motstand fra et samlet fagmiljø og et stort lokalpolitisk flertall.

Departementet, eller helseministeren, gir sine bestillinger til helseforetakene i sine årlige oppdragsbrev. Men om helseforetakene ikke gjør som de får beskjed om, blir det sjelden slått ned på. Gjentatte ganger har helseforetakene blitt kritisert av Riksrevisjonen for ikke å følge opp vedtak fra Stortinget eller anmodninger fra regjeringa, det gjelder både prioritering av psykisk helse, forskning og investeringer. Disse bruddene får ingen konsekvenser.

Styrene i helseforetakene har som primært mål å lande et budsjett og et regnskap med grønne tall. Det har ført til en effektivisering i sykehusene som mange kritikere mener har gått hardt utover både arbeidsforholdene og pasientsikkerheten. Til tross for at pasientene er blitt flere både på grunn av befolkningsvekst og eldrebølge, og at medisinske framskritt har gitt behandlingsalternativer til sykdommer man før døde av. Antall døgnplasser i somatiske sykehus har sunket med 22 prosent siden 2002. I samme periode har psykisk helsevern mistet 36 prosent av døgnplassene.

Samhandlingsreformen

Det er ikke sånn at pasienter blir fortere friske selv om sykehusene vil ha dem fortere ut. Det Bjarne Håkon Hansen forsøkte å løse med sin studietur til Toyota og den påfølgende Samhandlingsreformen, var problemer som bygde seg opp i kjølvannet av alle rundene med effektivisering og kostnadssparing i sykehusene. Før helseforetaksmodellen ble rullet ut var kommunehelsetjenesten primært en omsorgstjeneste som tok vare på medisinsk stabile eldre og pleietrengende. De hadde verken kompetanse eller kapasitet til å ta over de pasientene som sykehusene nå ville bli kvitt.

Jeg jobbet selv på sykehuset i tida før samhandlingsreformen. Om vi hadde pasienter med store medisinske behov som skulle ut, var det ofte mye dialog med kommunen før overtakelse. Vi hadde sykepleiere fra kommunehelsetjenesten som hospiterte for opplæring, og vi hjalp til med å sikre at de hadde alt utstyret som var nødvendig på plass før hjemreise. Det ble det slutt på med Samhandlingsreformen. Det var nå Toyota-logistikken ble rullet ut. Ingen skulle ligge på sykehus hvis det ikke var helt nødvendig. Begrepet «utskrivningsklar pasient» ble innført og all kommunikasjon mellom kommunene og sykehus ble digitalisert og strømlinjeformet.

Nå ble det lovfestet at når en pasient er å regne som utskrivningsklar, plikter kommunene å ta den imot. I forarbeidet til Samhandlingsreformen lå det inne en plan om at kommunene skulle få midler til å bygge opp den kapasiteten og kompetansen den trengte for å møte disse nye kravene. Det ble lite igjen av det. I stedet ble det lagt inn et negativt økonomisk insentiv: dersom kommunene ikke kunne ta imot pasienten det døgnet de ble meldt, ville det påløpe døgnbøter.

Gjennom hvordan loven definerer hva en utskrivningsklar pasient er, ble all makten over situasjonen gitt til sykehusene. En utskrivningsklar pasient er nemlig en pasient som en lege ved sykehuset mener ikke har behov for døgnopphold på sykehus lenger. I praksis betyr det at det er sykehusene som setter standarden for hva kommunehelsetjenesten skal kunne håndtere av medisinske problemstillinger.

Nå ble hele byrden av oppgaver som ble effektivisert ut av sykehusene, flyttet over til de ansatte i kommunehelsetjenesten uten at ressursene fulgte. Jobben deres ble dramatisk endret på veldig kort tid. Før Samhandlingsreformen var det veldig sjelden at sykehjem eller hjemmesykepleien gjorde intravenøse behandlinger. De hadde ekstremt sjelden pasienter med avansert behandling som respirator, dialyse og dren fra lunge eller buk. Nå er dette noe sykehusene forventer at kommunene skal håndtere.

I 2016 leverte Riksrevisjonen den første evalueringen av Samhandlingsreformen. Riksrevisjonen fant at antallet liggedøgn var redusert, men at det samtidig var en økning i reinnleggelser i spesialisthelsetjenesten på 9 prosent. Nær halvparten av kommunene meldte at de ikke hadde nok sykepleiere. Det kom også tydelig frem at forholdene ikke var lagt godt nok til rette for at sykepleierne fikk ta nødvendige kurs og videreutdanning.

Tidsskriftet Sykepleien gjorde i 2021 en undersøkelse som viste at hverdagene og kompetansekravene til sykepleierne i hjemmesykepleien var dramatisk endret etter reformen. På spørsmål om de hadde tatt imot utskrivningsklare pasienter som var for kompliserte for deres enhet å håndtere, svarer 90 prosent ja. De fortalte at informasjon og utstyr som følger pasientene ofte er mangelfulle, de må improvisere, søke opp prosedyrer på YouTube og i noen tilfeller sende pasientene i retur til sykehuset.

Utover det økte presset på kommunehelsetjenesten er det kanskje særlig tre områder der markedsstyringa av sykehusene aller best viser hvordan den svekker tjenesten og rammer pasientene. Føde- og barselomsorgen, psykisk helsevern og geriatri har på ulike måter blitt skadelidende i markedsstyringen av sykehusene. Dette er de delene av helsevesenet der tid og omsorg i seg selv er en sentral del av behovene til pasienten. Det gir ikke noen uttelling i DRG-systemet og blir dermed kuttet og effektivisert til det uforsvarlige.

Føde- og barselomsorgen lønner seg ikke

Føde- og barselomsorgen i helseforetakene er en parodi på hvor galt det kan gå med innsatsstyrt finansiering.
En normal fødsel uten komplikasjoner er ganske lavt priset i DRG-systemet. En fødsel kan vare et døgn og krever kontinuerlig tilstedeværende helsepersonell, allikevel er den priset lavere enn for eksempel en prostataoperasjon som ofte bare varer en halvtime. Men komplikasjoner under fødsel og medisinske inngrep knyttet til dem gir DRG-poeng. Dersom fødselen settes i gang, om det oppstår blødninger eller rifter, om barnet må forløses med tang eller om det må utføres keisersnitt, blir fødselen mer lønnsom. Sykehusene har ingenting å tjene på at jordmødrene skal bruke tid på å forebygge fødselsskader. De tjener faktisk penger på å la være.

Selv om DRG-systemet aldri var ment som et insentivsystem, setter i praksis finansieringen rammene. Jordmorstyrte fødestuer som tilrettelegger for fysiologisk fødsel uten medisinske inngrep, som den nå nedlagte ABC-klinikken på Ullevål sykehus, framstår som ulønnsomme. På de ordinære fødeavdelingene har intensiteten økt. De fødende tas inn sent i fødselen og ligger kortere på barsel. Antall igangsatte fødsler har økt dramatisk de siste årene. Og med igangsetting følger behov for inngrep og komplikasjoner som øker risikoen for fødselsskader.

Liggetiden på sykehus for fødende kvinner går stadig ned. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) har liggetiden sunket fra 3,2 døgn i 2007 til 2,6 døgn i 2021. I tillegg beskriver en rapport fra Helsedirektoratet at endringer i fødepopulasjonen gir økt arbeidsbelastning i svangerskaps-, føde- og barselomsorgen. Den peker også på at uønskede hendelser i føde- og barselomsorgen i stor grad er relatert til samtidighetskonflikter på grunn av at bemanning og behov ikke står i samsvar. Rapporten opplyser videre at både gynekologer og jordmødre melder om økende arbeidspress og en stadig mer krevende arbeidssituasjon.

Det gis ikke DRG for ammeveiledning, omsorg og opplæring som er en nødvendig del av barselomsorgen. Dermed har kvinnene ingen økonomisk verdi for sykehuset når barnet er ute. Når det nye sykehuset i Stavanger står ferdig, vil det stå uten barselhotell. Planen er at kvinner som føder uten komplikasjoner, kan reise hjem bare timer etter fødselen. Helseforetakene har få insentiver til å opprettholde en god barselomsorg og bygger nå ned barselsenger i en slik skala at det er vanskelig å se hvordan de kan oppfylle retningslinjene for barselomsorg.

Det er en voksende kritikk mot finansieringen av fødselsomsorgen. Tre regjeringsutnevnte utvalg har dette året levert rapporter som peker på det fagmiljøene har sagt hele veien: at dette systemet har veldig uheldige konsekvenser for fødselsomsorgen. Både Helsepersonellkommisjonen, Kvinnehelseutvalget og Sykehusutvalget anbefaler endringer i finansieringen av fødselsomsorgen. Regjeringa har lovt å gjøre en gjennomgang av tilbudet, men så langt er det ikke kommet noen løfter om endringer.

De eldre taper

En gruppe pasienter som har kommet til å lide mye under raskt-ut-politikken, er eldre. Eldre pasienter har ofte flere sykdommer, og de får ofte omsorgsbehov som følge av funksjonssvikt ved sykdom. De sammensatte behovene blir ikke møtt i systemet, men stykket opp hos forskjellige avdelinger og enheter som alle bare skal gjøre sin jobb.

Eldre bruker oftere lengre tid på å komme seg igjen etter inngrep og er mer utsatt for komplikasjoner som forvirringstilstander og infeksjoner etter operasjoner. Men for sykehusene er liggedøgn etter utført behandling lite lønnsomt, dermed blir også eldre sendt raskt ut. Mens det tidligere var vanlig at pasienten ble liggende flere dager på sykehus etter for eksempel hofteoperasjoner, for å starte rehabilitering og se til at det ikke oppsto komplikasjoner, sender nå sykehusene pasienter ofte hjem samme døgn som operasjonen. Overvåkning av mulige komplikasjoner og opptrening overlates til kommunene.

Antall reinnleggelse av eldre, altså pasienter som blir akutt innlagt igjen på sykehus mindre enn 30 dager etter utskrivelse, har økt jevnt og trutt så lenge det ble målt. I 2019 ble 16, 8 prosent av alle pasienter over 67 år lagt inn på nytt innen det var gått 30 dager. Tallene for 2020 og 2021 er ikke publisert.

Geriater Torger Wyller er blant dem som lenge har advart om at Samhandlingsreformen utgjør en pasientsikkerhetstrussel mot eldre ved at mye av ansvaret for eldre, også ved alvorlig og sammensatt sykdom, overføres til kommunene. Han beskriver i en kronikk i Aldring og helse tankegodset bak samhandlingsreformen slik: «Den har som en klar premiss at sykehusene skal bygges ned, og det er de skrøpeligste gamle som skal være salderingsposten.»

Raseringen av psykisk helse

Innenfor somatikken behandles eksempelvis en blindtarmbetennelse, et armbrudd eller en kreftsvulst stort sett med samme tiltak. Den samme forutsigbarheten gjelder sjelden psykiske lidelser og rusavhengighet. Dette var det lenge forståelse for, og døgnplasser i psykisk helse har blitt holdt utenfor ISF-systemet. Det betyr likevel ikke at de ikke har blitt rammet av systemet – når det ikke er noen penger å hente i psykisk helse er det lite lønnsom for helseforetakene å prioritere. Hver eneste helseminister som har sittet siden modellen ble innført, har på ulike måter forsøkt å få helseforetakene til å prioritere psykisk helse. Ingen har klart det. Det blir færre senger hvert år.

I 2022 var 13 av landets 17 psykiatriske sykehus enten solgt, vedtatt solgt eller truet av nedleggelse. Dette er en direkte konsekvens av et økonomisk system som gjør psykisk helsevern lite lønnsom, mens salg av tomter er veldig attraktivt. Som nevnt skal sykehusbygg og investeringen i helseforetakene dekkes i samme budsjett som driften. Derfor tvinges helseforetakene til å lete etter inntektskilder når de skal bygge. De store, gamle psykiatriske sykehusene lå ofte på flotte tomter med nærhet til skog og vann. Det er tomter med høy verdi. Systematisk selges tomtene til de store psykiatriske sykehusene ut, og pengene finansierer byggingen av de somatiske sykehusene. Konsekvensen er at langtidsplassene i psykisk helsevern er nesten borte. I de nye sykehusbyggene blir psykiatrisengene kuttet og samlokalisert med somatikken ved at det bygges psykiatribygg inne på det nye sykehusområdet. Dette er ikke plasser ment for lengre opphold. Friområdet og terapeutiske anlegg som hestegårder og drivhus er erstattet av luftegårder.

Fengslene derimot har flere pasienter med psykiske helseproblemer enn noensinne. I tillegg øker antall personer som får uføretrygd for psykiske lidelser. Helseforetakene har vendt de sykeste pasientene i psykiatrien ryggen. De er tidkrevende og veldig lite lønnsomme.

I 2017 ble innsatsstyrt finansiering innført i poliklinisk psykisk helsevern. Psykologforeningen advarte om at det vil svekke god fagbedømmelse da det innebærer en standardisering av behandling og begrenser muligheten til individuell tilpasning. Det gir en risiko for at noen får for mye behandling og noen for lite. Fire år senere gjorde de en undersøkelse blant medlemmene sine som viste at de fikk rett. En av fire psykologer synes at de ofte ikke får møtt pasientene nok til å gi god utredning. Like mange svarer at de ofte ikke har mulighet til å tilby hjelp for samsykelighet. 23 prosent forteller at de ofte må avslutte behandlingen før pasienten er ferdigbehandlet.

Mange poliklinikker i spesialisthelsetjenesten, også i de store byene, har nå store vansker med å rekruttere psykologer. Det er ingen som vil jobbe under rammer som ikke gir betingelser som sikrer forsvarlig fagutøvelse. De offentlige poliklinikkene mister folk de trenger for å drive nødvendige tjenester. De som tjener på det, er de kommersielle klinikkene. Når det er lange ventelister og mange som blir avvist i den offentlige helsetjenesten, velger de som har råd til det å få hjelp privat. Flere kommersielle klinikker rekrutterer aktivt psykologer. Dr. Drop-in er blant dem som nå bygger opp kommersielle psykologtjenester. Samtidig vokser køene i de offentlige tjenestene på grunn av mangel på fagfolk, og veldig mange med store behov får ikke hjelp.

Ute av de folkevalgtes hender

I 2019 da debatten om nedstengningen av fødeavdelingen i Kristiansund raste, tok NRKs Debatten for seg helseforetaksmodellen i et program. På den tiden var Bent Høie (Høyre) helseminister og Ingvild Kjerkol (Arbeiderpartiet), som nå er helseminister, var i debatten som opposisjonspolitiker. Hun brukte Kritsiansund-saken til å peke på at Høie i for liten grad styrte sykehusene politisk, men overlot viktige beslutninger til styrene i helseforetakene. Hun rettet en pekefinger mot Høie og sa: «Her står sjefen over sykehusene. Han kan bestemme ting.» Poenget hennes var at den manglende politiske styringen av sykehusene ikke var et problem med helseforetaksmodellen, men en svikt fra Høie. Nå har hun selv sittet som helseminister i to år, og tømmene hun selv ba Høie om å plukke opp har hun latt ligge.

I prinsippet har helseministeren mulighet til å få igjennom saker og styre sykehusene politisk gjennom foretaksmøtet. Foretaksmøtet er den eneste arenaen hvor ministeren kan utøve eierstyring overfor de regionale helseforetakene. Helseministeren kan innkalle til disse møtene på kort varsel og er den eneste stemmeberettigete i møtet. Her ligger styringsmuligheten Kjerkol pekte på i 2019.

Men regjeringsbyttet har ikke gitt noen økt politisk styring over helseforetakene. Til tross for instrukser fra regjeringen om å styrke arbeidet med psykisk helse og et stortingsvedtak om at ingen flere plasser skal legges ned i psykisk helse, fortsetter helseforetakene å kutte både i midler og i sengeplasser. For fødeavdelingen i Kristiansund har det heller ikke vært noen hjelp i regjeringsbyttet. Til tross for et vedtak i Stortinget om å holde åpent, 25 millioner over statsbudsjettet til rekruttering og instruks fra regjeringen om å gjenåpne fødeavdelingen, var resultatet at fødeavdelingen holdt åpent i fem dager. Nå mener regjeringen at de har gjort sitt og har kvittert ut saken som løst. I kjølvannet av stengningen beskrev Kjerkol til NRK Stortingets vedtak som en ambisjon om hvordan det skal være, men at det faglige ansvaret for å gjennomføre eller ikke ligger lokalt, hos helseforetaket. Dette utsagnet er oppsiktsvekkende fordi det gir helseforetakene rom til å ignorere vedtak fra Stortinget ved for eksempel å skylde på mangel på helsepersonell, som ved nedstengning av sengeplasser ved distriktspsykiatrisk senter i Sandnes, eller økonomi, som da intensivavdelingen ved Kirkenes sykehus var nedleggingstruet til tross for et stortingsvedtak om å opprettholde driften.

De to regjeringspartiene er uenig om hvordan sykehusene bør styres. Senterpartiet har programfestet at de ønsker å avvikle helseforetaksmodellen, mens Arbeiderpartiet mener modellen fungerer. Som et kompromiss i regjeringsforhandlingen ble det opprettet sykehusutvalg som skulle se på hvordan modellene kan justeres blant annet for å sikre bedre demokratisk styring og mindre innslag av markedsøkonomi. Utvalget konkluderte med at det ikke er modellen som er til hinder for demokratisk styring, men hvordan helseministeren velger å bruke sine muligheter for å styre. Det er i seg selv selvmotsigende: Hvis en passiv helseminister kan velge å ikke sanksjonere helseforetakene når de ignorerer vedtak fra Stortinget, som tilfellet er i nedbyggingen av sengeplasser i psykisk helsevern, er det åpenbart et demokratisk problem med modellen. I tillegg har ikke lokaldemokratiet, verken i fylkene eller kommunen, noen rom for innsigelser i beslutninger som blir fattet utover at de kan levere innspill til høringer. Styrene i helseforetakene behøver ikke stå til ansvar overfor velgerne. Det koster dem ikke noe å ignorere fakkeltog eller lokale protester.

Da det viste seg at sykehusene etter åtte år med Bent Høies gylne regel om at det skulle være større vekst i psykisk helse enn i somatikk i sykehusene ikke på noe tidspunkt møtte kravene, uttrykte han misnøye, men brukte ikke rommet han hadde gjennom foretaksmøtet til å tvinge dem til å endre kurs. Riksrevisjonen kritiserte dette i sin rapport om psykisk helse i 2021. Til tross for at helseforetakene aldri har oppfylt kravene som fulgte med den gylne regel, har ikke departementet gjort annet enn å be om rapportering. De har ikke stilt noen krav.

Hvor trygt står helseforetaksmodellen?

I rapporten fra Sykehusvalget blir mange av problemene som helseforetaksmodellen er blitt kritisert for erkjent, men det foreslås få andre gjennomgripende endringer enn avvikling av ISF.

De konkluderer med at de ser at ISF øker aktiviteten, men ikke nødvendigvis der det er ønsket vekst. Videre binder ISF opp veldig mye tid i form av krevende rapporteringssystemer og byråkrati. Utvalget anbefaler derfor at man avvikler ISF og går over til rammefinansiering som grunnfinansiering.

Videre erkjenner de at sykehusene er underfinansiering og at ordningen med at drift og investeringen skal gå i balanse i samme budsjett både har ført til kutt i driften, og at nye sykehusene bygges for små. Men de foreslår likevel ikke å gå vekk fra modellen, men heller øke lånerammene for sykehusene.

På Stortinget er det nå bare Høyre, Krf og Arbeiderpartiet som fortsatt mener helsefortaksmodellen er en tilfredsstillende måte å styre sykehusene på. Konklusjonene fra sykehusutvalget gjør at vi kan håpe på noen tilpasninger som demper de hardeste utsalgene av markedstenkning og styrke fagmiljøenes påvirkning på hvordan helsetjenestene utformes, men det er en lang vei igjen før sykehusene kommer tilbake i de folkevalgtes hender.

Det er kanskje ikke tilfeldig at det er de to styringspartiene Høyre og AP som tviholder på helseforetaksmodellen. Helsepolitikk innebærer uunngåelig å gjøre upopulære valg. Pengene vil aldri strekke til alt, hver gang noe prioriteres må noe annet kuttes. Å holde helsepolitiske prioriteringer på en armlengdes avstand kan være komfortabelt for en regjering. Som i psykisk helsehjelp. Ingen helseminister har noensinne sagt de ønsker å nedprioritere psykisk helse, geriatri eller føde- og barselomsorg, men de har heller ikke behøvd å stå til ansvar for kuttene som er gjort. Ved å skyve styringen av sykehusene på en ikke-politisk aktør kan regjeringa sole seg i glansen av det de har fått gjennomført av satsninger, men slippe å stå til ansvar for økonomiske betingede kutt, nedleggelser og nedprioriteringer. Politiske vedtak reduseres med Kjerkols egne ord til å være ambisjoner som det er opp til profesjonelle styrer og sykehusdirektører å gjennomføre eller ikke. Det er en undergraving av demokratiet og et signal om at kampen mot helseforetaksmodellen er kampen om å ta tilbake kontrollen over helsetjenestene.

Hva skjedde med Japan? I denne teksten skal vi se litt nærmere på landets vekst og fall. Vi skal også analysere problemene i dagens japanske økonomi og innvirkningene på arbeiderklassen.

---

Av Ulv Hanssen, førsteamanuensis ved Soka University i Japan. Hans primære forskningsområde er japansk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

 

Da Japan kapitulerte i august 1945, lå landet i ruiner. Landet hadde blitt brannbombet og atombombet, tre millioner japanere var døde, hungersnøden truet, inflasjonen løp løpsk, industrien var knust, og landet skulle bli okkupert av hevnlystne amerikanere. Man kan vel knapt tenke seg verre forutsetninger for Japans gamle drøm om å «ta igjen og forbigå» Vesten. Men det er nettopp det som skjedde. På bare 25 år gikk Japan fra å være en sønderknust nasjon til å bli verdens nest største økonomi. Japans fenomenale vekst ble kalt et «økonomisk mirakel».

Men så sluttet den japanske økonomien plutselig å vokse. De verdensledende japanske bedriftene ble forbigått av bedrifter i andre land, kronisk deflasjon drev ned produksjonen og arbeidernes inntekter stagnerte. Japan har nå slitt seg gjennom «tre tapte tiår» uten økonomisk vekst og det økonomiske mirakelet er kun et vagt minne.

Det økonomiske mirakelet

For å diskutere Japans problemer må vi først studere årsakene til landets suksess etter krigen. Disse årsakene er mangfoldige og omdiskuterte, så her er det bare plass til kortversjonen. Det finnes både eksterne årsaker utenfor Japans kontroll og interne årsaker som japanerne selv sto for. Den viktigste eksterne årsaken er at den amerikanske okkupasjonen (1945–1952) ikke ble det hevntoktet som japanerne hadde fryktet, men snarere en langt mer progressiv affære. Dette skyldtes intensiveringen av den kalde krigen. I stedet for å svekke Japan, så amerikanerne seg bedre tjent med et sterkt Japan som sto på USAs side i kampen mot Sovjetunionen. USA innførte allmenn stemmerett, legaliserte fagforeningene, befridde politiske fanger (inkludert kommunistene) og reformerte det semiføydale jordbruket. Men fra et økonomisk perspektiv var nok det viktigste at USA lot Japan få relativt fri adgang til det amerikanske markedet, mens det japanske markedet ble beskyttet av høye tollsatser. Dette muliggjorde oppbyggingen av en japansk industri skjermet fra utenlandsk konkurranse. Amerikanerne tillot også fram til 1970-tallet en fastlåst vekselkurs som holdt verdien på yen svært lav og dermed gjorde japanske eksportprodukter konkurransedyktige. Militæralliansen med USA fra 1952 førte også til at Japan brukte lite penger på sitt eget forsvar. En annen ekstern årsak er Koreakrigen (1950–1953) som kickstartet den japanske økonomien da USA kjøpte store kvanta av billige japanske produkter for å føre krig. Japans daværende statsminister, Yoshida Shigeru, skal i et kynisk øyeblikk ha kalt Koreakrigen «en gave fra gudene».

Men en stor del av veksten skyldtes interne forhold som japanerne selv kontrollerte. Her er den kanskje viktigste årsaken statens sterke rolle i økonomien og dens målrettede jakt på økonomisk vekst. Japan var en kapitalistøkonomi, men markedskreftene fikk absolutt ikke fritt spillerom. Staten laget femårsplaner og nærmest dikterte økonomiens retning. Bedrifter måtte ha statlig lisens for å importere, eksportere og opprette fabrikker. Om staten ikke hadde tro på at kapitalistenes prosjekter gagnet den økonomiske veksten, uteble slike lisenser. Staten kunne også lokke kapital til ønskede industrier gjennom subsidier, billige lån og utenlandsk valuta. Statlige diktater og planer var ikke alltid vellykkede, men jevnt over var de utvilsomt utslagsgivende for det økonomiske mirakelet. Hadde Japan minimert statens rolle og åpnet hjemmemarkedet for fri konkurranse og spekulasjon, hadde den spektakulære veksten nokså sikkert uteblitt.

I tillegg til en sterk stat var også en militant fagbevegelse viktig. Under den kalde krigen var Sōhyō fagforeningenes desidert største paraplyorganisasjon. Sōhyō hadde tette forbindelser til Sosialistpartiet som var Japans største opposisjonsparti. Sōhyō organiserte militante massestreiker og politiske protester i tråd med sosialistenes agenda. I 1960 organiserte Sōhyō en generalstreik der seks millioner arbeidere protesterte mot fornyelsen av militæralliansen med USA. Dette er fortsatt den største streiken i Japans historie. De voldsomme protestene førte til at USAs daværende president, Dwight Eisenhower, måtte avlyse et planlagt Japan-besøk av sikkerhetshensyn. Etter hvert som økonomien vokste og levestandarden forbedret seg, modererte Sōhyō sin militante linje. Men vissheten om organisasjonens makt ulmet alltid i bakhodet til arbeidsgiverne og bidro sterkt til at lønna vokste i takt med produktiviteten i høyvekstårene.

Det finnes selvfølgelig også mange andre faktorer som bidro til det økonomiske mirakelet, men forholdene nevnt ovenfor er trolig de viktigste. Gjennom høye tariffer, en devaluert yen, en sterk stat og militante fagforeninger oppnådde Japan en bemerkelsesverdig økonomisk vekst som i 1960-årene snittet på 10 prosent før den avtok noe på 1970- og 1980-tallet.

De tre tapte tiårene

Men så sa det stopp. Siden begynnelsen av 1990-tallet har veksten gjennomsnittlig ligget på under en prosent. Det økonomiske lokomotivet kjører nå i sneglefart, mens høyhastighetstog fra andre land raser forbi. Det var i alle fall inntrykket mange japanere hadde i 2010 da Kina overtok Japans plass som verdens nest største økonomi. Kinas økonomi er i dag tre ganger så stor som den japanske. Hva skjedde med Japan?

Den utløsende årsaken til stagnasjonen var en spekulasjonsboble som sprakk på 1990-tallet. I 1985 presset USA verdens største økonomier til å styrke sine valutaer mot dollaren i et forsøk på å reversere USAs handelsunderskudd. En dyrere yen svekket Japans konkurransefortrinn, hvilket førte til at mange japanske investorer omplasserte sin kapital fra eksportmarkedet til aksjemarkedet i jakt på større profitt. Investeringer i aksjer og eiendom tok fullstendig av og prisene steg vilt. Denne massive innsprøytinga av penger skapte en gigantisk boble som før eller siden måtte sprekke.

Bobla sprakk i 1989, først på aksjemarkedet og litt senere på boligmarkedet. Gjennomsnittverdien på aksjer på Nikkei-indeksen ble halvert mellom 1989 og 1992, mens gjennomsnittsprisen på eiendom i Tokyo falt 60 prosent fra 1992 til 1996. Ufattelige verdier gikk tapt og mange selskaper som hadde investert tungt i disse markedene i tro på at oppturen aldri ville ta slutt, gikk konkurs eller nedbemannet kraftig. Arbeidsledigheten steg fra to prosent på 1990-tallets begynnelse til nesten fem prosent ved dets utgang. Mange selskaper klarte ikke å betjene lånene sine, hvilket førte til at bankene enten gikk konkurs eller sluttet å låne ut penger. Japans gjeldsavhengige bedrifter bremset dermed produksjonen til et minimum. Økonomien stanset. 1990-tallet ble derfor kjent som «det tapte tiåret». Men ettersom veksten i den japanske økonomien ikke har tatt seg opp nevneverdig siden kollapsen, snakker man i dag om «de tre tapte tiårene».

Problemer i den japanske økonomien

Børskrakket var som sagt den utløsende årsaken til Japans økonomiske problemer, men det kan ikke forklare hvorfor økonomien ikke har forbedret seg på 30 år. Mange land opplever spekulasjonsbobler, men det fører sjelden til mange tiår med stagnasjon. En fristende forklaring på Japans unike situasjon er landets voldsomme eldrebølge. Dette er utvilsomt en viktig faktor. Japan har en av verdens raskest aldrende befolkninger og verdens høyeste forventede levealder (85 år). Når dette sammenfaller med en av verdens laveste fødselsrater (1,3 barn per kvinne) befinner Japan seg i en situasjon der antallet arbeidsdyktige går kraftig ned, mens antallet pensjonister går kraftig opp. Det har ført til at utgiftene for pensjon- og trygdeordninger har økt fra 11 prosent av nasjonalbudsjettet i 1990 til 36 prosent i dag. Men demografiske forklaringer har sine begrensninger ettersom andre rike land med lignende demografiutfordringer framviser en langt sterkere vekst enn Japan.

For å forstå Japans langvarige stagnasjon må vi analysere en rekke nyliberale endringer som har skjedd i landet siden 1990-tallet.

Uregelmessig arbeid

For å gjenopprette profitabiliteten etter at bobla sprakk, økte bedriftene utbyttingen av sine arbeidere. De gikk gradvis bort fra den sagnomsuste japanske modellen med livstidsansettelser og ansiennitetsbasert lønn og begynte å ansette arbeidere på korttidskontrakter. Dette medførte selvfølgelig lavere lønn, dårligere vilkår og generelt større usikkerhet. Et av de største problemene til denne voksende gruppa av arbeidere i uregelmessig arbeid er deres ekskludering fra de tradisjonelle fagforeningene. De står dermed ofte alene i kampen mot arbeidsgiverne og må nesten alltid ta til takke med luselønn og monotont arbeid. Denne trenden ble muliggjort av en gradvis liberalisering av arbeidsmarkedet. I dag er nesten 40 prosent av Japans arbeidere ansatt i uregelmessig arbeid. Kvinner er spesielt rammet da over halvparten av arbeidende kvinner har uregelmessige jobber mot bare 22 prosent av mennene. Dette er hovedforklaringen på hvorfor japanske kvinner i dag bare tjener 75 prosent av det menn gjør. Alt i alt har lønnsnivået stagnert siden bobla sprakk. Den gjennomsnittlige reallønna i Japan var i 2019 bare fem prosent høyere enn den var i 1991. Til sammenligning økte reallønna i denne perioden med 48 prosent i Storbritannia, 41 prosent i USA og 34 prosent i Frankrike og Tyskland. Lønnsstagnasjonen har altså vært langt mer urokkelig i Japan enn i sammenlignbare land og er utvilsomt den største årsaken til landets lave vekst siden 1990-tallet.

Svekkelse av fagforeningene

Vi så tidligere at Japans lønnsvekst i mirakelårene ble ivaretatt av en militant fagbevegelse. Dette har endret seg kraftig med framveksten av uregelmessig og ofte uorganisert arbeid. Fagforeningenes svekkelse begynte for alvor på 1980-tallet da nyliberale krefter mobiliserte storstilte angrep mot disse organisasjonene. Fagforeningene ble framstilt som en hemsko på markedsøkonomien. Denne mentaliteten begynte også å prege lederskapet i fagforeningene som nå mente at samarbeid mellom arbeid og kapital var langt mer effektivt enn konflikt. I 1989 ble tidligere nevnte Sōhyō slått sammen med andre paraplyorganisasjoner med en langt mer samarbeidsvillig fortid og dannet den nye organisasjonen Rengō. Med sine sju millioner medlemmer er dette den klart største paraplyorganisasjonen i dag og kan sammenlignes i framtoning med LO i Norge. Rengō brøt forbindelsene til sosialistene og formet nye til mer konservative partier, noe som økte den nyliberale innflytelsen i arbeiderbevegelsen.

 

I 1990 begynte Rengō i samarbeid med arbeidsgiverforeningene å forlange lavere priser framfor høyere lønn. Tanken var at høye priser i Japan svekket landets internasjonale konkurransedyktighet og skadet hele økonomien. Altså et ganske tydelig arbeidsgiverperspektiv. Men et lavere prisnivå  kom selvfølgelig ikke gratis. Fagforeningene måtte akseptere at prisreduksjon kom på bekostning av lønnsveksten. Det oppsto dermed et uoffisielt kompromiss mellom arbeid og kapital om at dersom bedriftene holdt prisene nede, skulle fagforeningene begrense sine lønnskrav. Dette kompromisset har bidratt sterkt til landets langvarige deflasjon.

Svekkelsen av fagforeningene har gitt seg utslag i antall streiker. I rekordåret 1974 var det 9581 streiker på over en halv dag, men i 2020 var antallet bare 57. Ikke bare har fagforeningene blitt mer konfliktsky, de har også mistet en stor del av medlemsmassen. Bare 16,5 prosent av Japans arbeidere var fagorganiserte i 2022, hvilket var den laveste noteringen siden fagforeningene ble legalisert i 1947. Dette skyldes i stor grad den dramatiske veksten av uregelmessig arbeid som ofte ekskluderes fra fagforeningene.

Uthuling av industrien

En tredje strukturell endring kan observeres i bedriftenes produksjonsmodell. 1990-tallet var begynnelsen på uthulingen av japansk industri ettersom mange bedrifter flyttet produksjonen til utlandet, særlig Sørøst-Asia og Kina, der arbeidskraften var billigere. Bedriftene som forble i Japan, reduserte produksjonsnivået til et minimum ettersom krisa bremset etterspørselen på alle slags varer. Den japanske økonomien begynte bokstavelig talt å gå for halv maskin. I flere industrier som Japan hadde dominert, førte tilbakeholden investering til at Japan ble forbigått av andre land. Dette var tilfellet i for eksempel solcelle- og mikrobrikkeindustriene der henholdsvis Kina og Taiwan fullstendig tok over.

Profitabiliteten var lav gjennom 1990-tallet, men tok seg opp kraftig på 2000-tallet. Dette skyldtes ikke økt produksjon, men hovedsakelig økt utbytting av arbeidskraft, noe som ble muliggjort av den nevnte omstillingen til uregelmessig arbeid. Men i stedet for å omsette profitten i økt produksjon og lønn, har bedriftene brukt pengene på aksjespekulasjon eller simpelthen spart dem i påvente av mer profitable tider. De største bedriftene sitter i dag på store dunger av kapital som ikke omsettes i økonomien.

Massiv statsgjeld

En fjerde strukturell endring er den voldsomme statsgjelda som Japan har oppsamla siden 1990-tallet. Japans statsgjeld forventes å nå 85 billioner kroner ved utgangen av 2023 (seks ganger det norske oljefondet). Det er 263 prosent av landets BNP, hvilket er verdens suverent høyeste prosentandel. Man hører mye om den store statsgjelda i USA, men i prosent er den bare halvparten av den japanske. Den japanske statsgjelda eksploderte da regjeringa begynte sine desperate forsøk på å gjenopplive økonomien etter at aksje- og eiendomsbobla sprakk. Den økonomiske krisa gjorde at skatteinntektene minket samtidig som staten måtte bruke store summer på redningspakker til bankene og forsøk på å stimulere økonomien gjennom en aktiv finanspolitikk.

Statsgjelda har også forverret seg gjennom skattereformer som begrenser statens skatteinntekter. Etter press fra arbeidsgiverforeningene har staten endret sin primære inntektskilde fra direkte skatt (inntektsskatt, selskapsskatt, eiendomsskatt, osv.) til indirekte skatt (moms). Ettersom momsen er en flat skatt som ikke skiller mellom fattig og rik, sier det seg selv at rike individer og bedrifter gagner på at skattebyrden ble utjevnet på denne måten. I 1989 innførte Japan en merverdiavgift på tre prosent. Denne ble økt til fem prosent i 1997, åtte prosent i 2014 og 10 prosent i 2019. Samtidig har de direkte skattene blitt redusert, spesielt for næringslivet og de rike. Selskapsskatten ble for eksempel gradvis redusert fra 50 prosent i 1997 til 23 prosent i 2018 og den høyeste arveavgiften ble redusert fra 75 prosent på 1980-tallet til 50 prosent på 2000-tallet. Slike skatteletter har ført til en forskyvning av skattebyrden fra de rike til de fattige.

Når bedriftene og de superrike fritas fra sitt skatteansvar samtidig som en arbeiderklasse med stagnerte inntekter blir bedt om å dekke kostnadene for en av verdens kraftigste eldrebølger, så er det ikke noe mysterium at statsbudsjettet går i minus. For å dekke dette underskuddet må staten ta opp lån gjennom å utstede statsobligasjoner. Denne utstedelsen tok av på 2000- og spesielt 2010-tallet da sentralbanken kjøpte statsobligasjoner i store kvanta fra banker og finansinstitusjoner. Før bobla sprakk tidlig på 1990-tallet, lå utstedelsen av statsobligasjoner på godt under 10 billioner yen per år, men på 2010-tallet økte dette til et årlig gjennomsnitt på 40 billioner. Da korona-krisa kom i 2020, økte staten utstedelsen til utrolige 108 billioner yen (nesten 10 billioner kroner i 2020-kurs). Det er viktig å forstå at dette er penger som staten låner av store investorer og som må tilbakebetales med rente. Selv om rentene er lave, må staten nå bruke omtrent 25 prosent av statsbudsjettet hvert år bare på å betale ned på gjelda.

Statsgjelda fungerer som en slags subsidie fra arbeidsfolk til eierne av statsobligasjoner som for det meste er rike individer, banker og finansinstitusjoner. Det er fordi staten må bruke en stadig større del av sine skatteinntekter på tilbakebetaling til den sistnevnte gruppa, mens den får mindre å rutte med i velferdspolitikken som er til for vanlige arbeidere.

I mange år har sentralbanken kjøpt enorme mengder statsobligasjoner. Målet er å bryte deflasjonsspiralen gjennom å øke pengebeholdningen i økonomien. Denne pengepolitikken blir ofte kalt kvantitativ lettelse (KL) og oppsto først i Japan. Sentralbanken skaper regelrett penger av intet og bruker disse til å kjøpe statsobligasjoner fra banker og finansinstitusjoner. Med større pengebeholdning kan bankene låne ut mer penger til lavere rente. Dette gir bedrifter og forbrukere tilgang til penger og stimulerer økonomien. Det er i alle fall målet.

Men realiteten er at tilgangen på ekstremt billige lån ikke har ført til økt produksjon og forbruk. Uten lønnsvekst er arbeidere tilbakeholdne forbrukere som sparer eventuelle overskudd de måtte oppnå i påvente av en usikker pensjonstilværelse. Uten økt etterspørsel er det derfor mer profitabelt for bedriftene å bruke de nyskapte pengene til spekulative investeringer på aksjemarkedet enn på lønnsøkninger og økt produksjon. Statens KL-baserte pengepolitikk har med andre ord bidratt til økt profitabilitet for bedriftene uten å skape den ønskede veksteffekten.

Framtidsutsiktene

Japans konservative regjering erkjenner nå heldigvis at landets økonomiske stagnasjon ikke kan løses uten lønnsvekst. Statsminister Kishida Fumio sier han ønsker å skape en «positiv sirkel mellom vekst og fordeling» og går så langt som å kalle dette «en ny form for kapitalisme». Men strengt tatt er det lite regjeringen kan gjøre for å øke lønningene. Det er lenge siden staten hadde makt over kapitalen og kunne styre økonomien med både pisk og gulrot. I dag gjenstår bare gulrøttene. Regjeringen har lokket med skatteletter for lønnsøkninger i mange år, men uten hell.

Så lenge det er kortsiktig profitabelt å holde lønningene nede vil alskens insentiver ha begrenset virkning. Uten lønnsøkning vil kjøpekraften, og derfor også produksjonen, forbli lav, og økonomien vil fortsette å vakle. Så langt har profitabiliteten blitt opprettholdt gjennom massiv statsgjeld. Men hva skjer den dagen investorene mister tro på statens tilbakebetalingsevne og begynner å selge unna sine statsobligasjoner? Det vil innebære en katastrofe for den japanske økonomien.

I 2022 kom omsider inflasjonen også til Japan. Dette var ikke et resultat av brilliant pengepolitikk, men en konsekvens av Ukrainakrigen og skyhøye energipriser. Ressursfattige Japan importerer nesten all energi fra utlandet, så prisstigning i energimarkedet får utslag i høyere priser på alle slags varer. Denne prisveksten var imidlertid langt bråere og kraftigere enn regjeringen og sentralbanken hadde ønsket. Ved slutten av året sto inflasjonsraten på godt over fire prosent. Dette var relativt lavt sammenlignet med mange andre land, men i deflasjonslandet Japan var dette den høyeste noteringen på over 40 år. Ved inngangen til 2023 hadde reallønna for en gjennomsnittsarbeider i Japan falt fire prosent sammenlignet med året før. En ekstremt svak yen forsterket problemene ettersom importvarer ble dyrere. For første gang på mange tiår var det plutselig inflasjon som var problemet.

Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. De høye prisene brøt med kompromisset mellom arbeid og kapital om lave priser og lav lønn, og dette vekket endelig fagforeningene til liv. Lav lønn hadde vært tolererbart når prisene var lave, men ikke når de økte. Fagforeningene, med støtte av regjeringen, presset hardt for lønnsøkning og ved lønnsoppgjøret i mars ble det enighet om å øke lønnsnivået med 3,8 prosent, den største økningen siden 1993. Det er positivt, men Japans problemer stikker langt dypere enn hva ett enslig godt lønnsoppgjør kan fikse.

Japans strukturelle problemer deles i varierende grad av alle rike kapitaliststater. I så måte gir Japan oss kanskje et verdifullt innblikk i hvordan framtidas kapitalisme vil arte seg: nullvekst, statlige redningspakker, gjeld, uproduktiv spekulasjon og økt ulikhet. Hvor lenge er det bærekraftig?

Russlands invasjon i Ukraina vinteren 2022 ble av det store flertallet av FNs medlemmer fordømt som folkerettsstridig aggresjon. Alle partier på Stortinget tok samme standpunkt. Samtidig utløste krigen en politisk debatt om krigens nære forhistorie – og om hvilke former for støtte som burde gis til Ukrainas motstandskamp. Her opphørte enigheten, og spesielt viktig har dette vært i to spørsmål.

---

Av Sigurd Allern, formann i AKP(m-l) og Rød Valgallianse 1973–75, redaktør i avisa Klassekampen (1969–1972 og 1979–1995) og professor i journalistikk.

Det ene spørsmålet gjelder vurderingen av USAs og NATOs rolle i Øst-Europa og den vestlige opprustningen av Ukraina etter 2014. Har denne politikken i realiteten bidratt til å øke krigsfaren og provosere fram en russisk militær aksjon? Advarslene mot NATOs ekspansjon var som vi vet mange, ikke minst fra statsvitere i den realistiske skolen. John Mearsheimer (2014) mente for eksempel at USAs strategi ledet direkte mot en militær konflikt. Mange erfarne diplomater og politikere i både USA og Europa hadde en liknende analyse. Tidligere statsminister Kåre Willoch (H) advarte flere ganger mot NATOs ekspansjon i øst (Stavanger Aftenblad, 2014; Røe Isaksen & Willoch, 2018). Seniorforsker Sverre Lodgaard (2022) minnet like etter invasjonen om slike problemstillinger i en kronikk i Aftenposten. Holdningen innen de politiske partiene var imidlertid helt annerledes og budskapet unisont: Russlands invasjon var «uprovosert» og NATOs øst-strategi – inkludert planene om å innlemme Ukraina i NATO – burde derfor ikke bringes inn i debatten. Både SV og Rødts ledende politikere sluttet seg til denne linja, ingen ønsket å bli anklaget for å «unnskylde» russisk aggresjon.

Det andre stridsspørsmålet var om Norge – sammen med USA og andre NATO-land –burde gi militær støtte til Ukraina gjennom egne våpendonasjoner og tillatelse til kommersiell våpeneksport? På Stortinget var Rødt det eneste partiet som avviste dette. Standpunktet ble dels begrunnet med den tradisjonelle motstanden mot våpeneksport til krigssoner, dels med henvisning til folkerettseksperten Cecilie Hellestveits påminnelse om at våpendonasjoner kunne øke konfliktfaren i nord, ettersom Russland er Norges grenseland. Rødts linje i våpenspørsmålet var i tråd med holdningen til flere europeiske land, blant dem tradisjonelt nøytrale stater som Sveits, Østerrike og Irland, samt Ungarn og Serbia, men partiet unnlot å bruke dette som et argument i debatten.

Den brede enigheten om å fordømme Russlands invasjon forhindret heller ikke at høyreorienterte aktører (bl.a. Dagens Næringslivs politiske redaktør og Civita) utnevnte tidligere kjente kritikere av NATO og USA til «Putin-klakører», ja selv forskere som professor (og daværende oberstløytnant) Tormod Heier og Russland-eksperten Julie Wilhelmsen ble utsatt for denne type angrep. Kritikken hadde karakter av å være en disiplineringsaksjon der det kortsiktige formålet var å kortslutte politisk debatt om krigens forhistorie og Russlands motiver, samt avvise enhver kritikk av NATOs strategiske rolle.

Lengselen etter konsensus

Disiplineringen kan, som jeg pekte på i en artikkel om propagandakrigen i Vardøger 40 (Allern, 2023), knyttes til hvordan definisjonsmakt utøves når rommet for ytringer skal begrenses. Daniel Hallin har i en analyse av mediedekningen av Vietnamkrigen knyttet denne maktutøvelsen til tre ulike ideologiske sfærer: Konsensus-sfæren er samfunnets indre sirkel, området der mediene presenterer og representerer den offisielle linjen som «alle seriøse aktører» er enige om i et bestemt spørsmål. Utenfor denne sonen finnes en sfære for legitim uenighet, dvs. at det finnes aksept for nyanser i forhold til konsensussfæren og spørsmål som rutinemessig kan debatteres. Sfæren for avvik faller derimot utenfor for den legitime debatten. Dit henvises standpunkter som oppfattes som for uansvarlige, sære eller farlige til å bli gitt oppmerksomhet i mediene og debattplass i den brede offentligheten (Hallin, 1986). Disse sfærene ligger imidlertid ikke fast, de kan både innskrenkes og utvides, og i denne dragkampen er mediene både en arena og aktør.

At Rødt er representert på Stortinget bidro – i det minste en stund – til at motstand eller skepsis med hensyn til våpeneksport ble vurdert som et akseptabelt opposisjonelt standpunkt, altså innenfor sfæren for legitim uenighet. Mindre legitimt var det at både SV og Rødt på forsommeren stemte mot etablering av fire amerikanske militærbaser i Norge underlagt amerikansk jurisdiksjon. Dette ble imidlertid, akkurat som de politiske protestene mot basene, forbigått i taushet ettersom verken regjeringa eller NATO-vennlige medier ønsket offentlig debatt om svekkelsen av norsk suverenitet. At Rødt – i tråd med sitt program – også stemte mot Finlands og Sveriges søknader om medlemskap i NATO vakte derimot hysteriske motreaksjoner fra en rekke norske politikere, både i og utenfor regjeringen. Ettersom medlemskap i NATO nå nærmest betraktes som «en menneskerett» for stater, ble standpunktet raskt henvist til sfæren for illegitime avvik og behørig fordømt. Og selv om det etter Vilnius-møtet sommeren 2023 er åpenbart at Ukraina ikke vil bli innvilget NATO-medlemskap, så er insistering på den fiktive retten til medlemskap brukt aktivt av både USA og Stoltenberg for å skyte enhver tanke om fredsforhandlinger i senk.

Utviklingen av krigshandlingene i Ukraina høsten 2022 fikk også stor betydning  for debatten om våpeneksport. Vellykte militære motoffensiver fra ukrainsk side i områdene rundt Kharkiv og Kherson økte troen på – og illusjonene om – muligheten til en militær seier over Russlands krigsmaskin. Resepten for suksess i krigen var omfattende donasjoner av det norske politikere og journalister begeistret kaller «moderne vestlige våpen». Samtidig ble krigens daglige brutalitet mer synlig, med rapporter om massakrer i ukrainske landsbyer, samt opptrapping av russiske rakett- og droneangrep mot Ukrainas infrastruktur, inkludert i sivile boligområder. Alle tanker om våpenhvile og forhandlinger var dessuten, etter resultatløse forhandlinger våren 2022, forsvunnet fra den internasjonale dagsordenen, og kom først inn igjen i debatten etter Kinas, Brasils, Sør-Afrika og andre «Sør»-lands initiativ våren 2023. NATOs strategi ble ved årsskiftet spissformulert og repetert gjennom Jens Stoltenbergs velkjente motto: «Våpen er veien til fred».

Krigsutviklingen, og mangelen på fredsinitiativ, skjerpet kritikken av Rødts nei til våpeneksport, både internt i partiet, i mediene og på Stortinget. Det framgår av referatene av stortingsdebattene at partiets standpunkt nærmest ble karikert og latterliggjort. Det ble knapt nok forsvart av Rødts egne representanter, bortsett fra Geir Asbjørn Jørgensen fra Nordland. Partiet stemte ellers for milliardpakkene til Ukraina, omfavnet USAs og EUs økonomiske sanksjoner mot Russland uten noen kritisk vurdering, og partileder Moxnes bad statsminister Støre bekrefte at Norge ville «arrestere Putin», men ingenting av dette var nok til å unngå politisk utfrysing. Våpeneksport ble i praksis definert som Stortingets lakmustest. Den som ikke aksepterer denne linja henvises til sfæren for avvik, og forvises både fra konsensus-sfæren og den legitime opposisjonen. Flertallet i Rødts stortingsgruppe varslet etter nyttår at de hadde skiftet standpunkt og var uenig i partiets vedtatte linje, men måtte avvente landsmøtets behandling. Klassekampens redaktører sluttet seg til omvendelsen.

At flertallet på Rødts landsmøte i april 2023 ga klarsignal for støtte til norsk våpeneksport til Ukraina ble av Støres regjering, borgerlige opposisjonspolitikere og SV mottatt med velvillig applaus – og et ironisk «velkommen etter». En lettet partileder Moxnes kunne raskt slutte seg til hele «Ukraina-pakka», med 15 milliarder i årlig økonomisk og militær støtte fra Norge til regjeringa i Kyiv i flere år framover. Vedtaket representerer utvilsomt en milepæl: I et av tidas mest brennbare konfliktspørsmål er konsensus endelig etablert, sfæren for legitim uenighet redusert til et minimum og avvikerne henvist til leserbrevspaltene. Som Linn Stalsberg (2023) denne vinteren skrev om debattklimaet: «Ytringsrommet for Ukraina-samtaler er for tiden på størrelse med en fyrstikkeske, der den som våger seg utenfor, fort kan bli brent».

Den politiske innrammingens betydning

For å forklare denne begredelige utviklingen er det nyttig å trekke inn et sentralt begrep i politisk kommunikasjonsforskning, det engelske begrepet framing. På norsk kan det oversettes med uttrykket innramming og handler i utgangspunktet om et dagligdags fenomen: vi er alle, mer eller mindre bevisst, avhengig av kognitive skjemaer som hjelper oss til å forstå og tolke det som skjer i samfunnet ved å sette det inn i en sammenheng. Rolf Mikkel Blakar (1996, s. 131) bruker i boka Språk er makt betegnelsen «forståelses- eller referanseramar».

Å ramme inn handler med Robert W. Entmans ord både om utvelgelse og betoning. Dette fremmer en bestemt problemdefinisjon, årsaktolkning, moralsk evaluering og forslag til oppfølging av det som beskrives (Entman, 1993, s. 52). Av disse ulike elementene regnes problemdefinisjonen som det mest avgjørende. Den liberale svenske filosofen Lars Gustafsson (1989) har i et kjent essay kalt denne mekanismen «problemformuleringsprivilegiet». Gjennom innramming velger for eksempel journalister et kulturelt eller politisk ledemotiv som påvirker hvilke fakta som formidles og hvilke kilder som kommer til orde. Slike tolkningsrammer kan også gis en moralsk dimensjon, som da VGs politiske redaktør Olav Versto i 10. april 1999 skrev at NATOs bombekrig mot Serbia kunne ses «som en kamp mellom godt og ondt».

Etter invasjonen av Ukraina, som Russland forsøkte å definere som «selvforsvar», ble den dominerende tolkningsrammen av gode grunner en ‘folkeretts-ramme’: invasjonen var et brudd på internasjonal lovgivning og skjedde uten FN-mandat. Samtidig minnet mange om at en slik folkerettsstridig aggresjon ikke var unik. USA har gjennomført en rekke slike militæraksjoner, blant i Irak i 2003 – den gangen med entusiastisk politisk og militær støtte fra Tony Blairs britiske regjering. Den ukrainske regjeringa sendte også, tross sterk motstand i befolkningen, tropper for å støtte USAs okkupasjon i perioden 2003-2008. Å henvise til brudd på folkeretten er derfor, sett fra USAs perspektiv som ledende, militær supermakt, et tveegget sverd og vanskelig å utnytte i en propagandakrig mot Russland.

I løpet av kort tid ble derfor Ukraina-krigen, både av USA og andre NATO-land, omdefinert til å handle om en strid mellom «autokrati og demokrati», beskrevet av president Biden i en tale i Warszawa i mars 2022 som «the great battle for freedom: a battle between democracy and autocracy, between liberty and repression, between rules-based order and one governed by brute force.” (Sitert i Kaczynsky, 2022) Jonas Gahr Støre har velvillig fulgt opp den samme retorikken. Enkelte statsvitere har sluttet seg til denne tolkningen ved å hevde at Russland invaderte Ukraina nettopp fordi Ukraina aspirerte til å følge en vestlig demokratimodell. Krigen handler derfor om «demokrati versus diktatur» (Sculecki & Wig, 2023)

Denne omdefinerte innrammingen har imidlertid møtt kritikk, inkludert fra liberale akademikere, samt fra en politiker som New Zealands (daværende) statsminister Jacinda Arden (Dziedzik, 2022). Domurath og Palestini (2022) karakteriserer definisjonen som empirisk unøyaktig, men også som farlig fra en normativ synsvinkel. I praksis fører innrammingen til at stater med høyst ulike historiske utviklingsbaner, kulturelle identiteter og politiske motiver klumpes sammen. Det underminerer også den diplomatiske nødvendigheten av å forene land og regimer av høyst ulike typer mot en illegal invasjon. I tillegg forsterker denne definisjonen Russlands argumentasjon om at krigens årsak er angrepene fra et samlet Vesten.

I den internasjonale debatten om Ukraina-krigen er den viktigste tolkningsrammen – ved siden av de som er nevnt – utvilsomt definisjonen av krigen som en proxy war, en stedfortrederkrig med røtter i den geopolitiske rivaliseringa mellom USA og Russland. Et hovedargument her er at USA, som en hegemonisk imperialistmakt, utnytter krigen som en mulighet til å svekke Russland både gjennom økonomiske sanksjoner og omfattende militærhjelp til Ukraina, men uten å ofre egne soldater på slagmarkene.

Proxy-begrepet diskuteres aktivt i amerikanske debatter om Ukraina-krigen både blant politikere, militære og akademikere, og ikke bare fordi det er omstridt (DeYong, 2023). I analysen av konflikten brukes det av marxister, for eksempel Monthly Review (Foster, 2022), men også av enkelte konservative republikanske politikere og av tidligere toppledere som Demokraten Leon Panetta, tidligere CIA-sjef og forsvarsminister hos Obama: «We are engaged in a conflict here, it is a proxy war with Russia, whether we say so or not». At begrepet av politiske grunner ikke brukes i offisiell retorikk endrer lite på de geopolitiske realitetene. Noen ganger er det uansett vanskelig å omskrive virkeligheten. Tysklands utenriksminister fra De Grønne (Tysklands nye krigs- og opprustningsparti), Annalena Baerbrock, sa for eksempel i en tale til Europarådets parlamentariske forsamling 24. januar 2023 uten omsvøp at «vi kjemper en krig mot Russland».

Et kjennetegn ved den pågående utmattelseskrigen i Ukraina er altså at den omfatter flere konfliktlinjer enn Russlands angrepskrig og den ukrainske selvforsvarskrigen, dvs. det som fanges opp av folkeretts-rammen. Susan Watkins (2022) oppsummerer i en artikkel i New Left Review at konflikten, når en tar hensyn til forhistorien, kan karakteriseres som «fem kriger i en»: 1) en borgerkrig i selve Ukraina, med splittelser langs geografiske, språklige, sosiale og politiske dimensjoner, 2) Putins krig mot Ukraina (en nyimperialistisk erobringskrig, men også et desperat defensivt spill mot USAs ekspansjon nær dets territorier), 3) den ukrainske krigen for nasjonalt forsvar, 4) Biden-administrasjonens konflikt med Russland, ført både gjennom massive økonomiske sanksjoner og omfattende militær støtte til Kyiv, samt gjennom å utnytte konflikten til en stedfortreder-krig for å svekke Russlands økonomi og geopolitiske innflytelse og sikre amerikansk hegemoni på det eurasiatiske kontinentet og 5) Biden-administrasjonens og NATOs geopolitiske behov for å utnytte konflikten i USAs strategiske rivalisering med Kina, spesielt gjennom å propagandere for paralleller mellom Ukraina og Taiwan.

Disse ulike dimensjonene er i den offentlige debatten i Norge og andre vestlige land gjennomgående redusert til en enkel todeling. David blir angrepet av Goliat og fortjener vår støtte – ikke bare politisk og økonomisk – men først og fremst gjennom utvidede våpenleveranser til regjeringen i Kyiv.

I en kritisk analyse av amerikansk utenrikspolitikk har den britiske militærforskeren Caroline Kennedy (2013) brukt uttrykket «den manikeiske fristelsen» om tendensen til å redusere geopolitiske spenninger og motsetninger til en enkel dikotomi. Begrepet er inspirert av dualismen til den manikeiske religionen: ondskap står mot det gode, mørke mot lys. USA, den ‘skinnende byen på toppen av bakken’, den ‘uunnværlige nasjonen’, rettferdiggjør stadig sine mange intervensjoner og kriger med manikeisk retorikk om kampen mot ‘det onde imperiet’, ‘ondskapens akse’ eller andre varianter av samme tema. Egne geopolitiske framstøt markedsføres som en global kamp for verdier: demokrati mot diktatur og autokrati.

Denne typen manikeisme, konstaterer den tyske sosiologen Wolfgang Streeck (2023), kjennetegner i dag også «den grønne generasjonen» i Tyskland og andre europeiske land. I deres verdensbilde er verden delt i to leire, og når det gode står mot det onde, kan ikke fred oppnås gjennom gamle FN-ideer om en verden av nasjoner som prøver å balansere interesser, motsetninger og maktforhold. Logikken i denne dualistiske tenkningen er enkel: Hvis ukrainerne har all rett til å forsvare landet sitt, så må påstander om at USA samtidig utnytter konflikten til en langvarig, destruktiv stedfortrederkrig henvises til sfæren for avvik og holdes utenfor den offentlige debatten.

I løpet av de siste månedene har utmattelseskrigen – og forsøkene på en ukrainsk motoffensiv – ført til store militære tap. Nye titusener av soldater er drept eller lemlestet. Ingen seriøse fagmilitære vurderinger handler lenger om muligheten til en militær «seier» – eller noen klargjøring av hva det eventuelt skal bety. At «våpen er veien til fred» er en stadig mer livsfjern retorikk. Det er krigen som må stoppes.

 

Litteratur

Allern, S. (2023) Krigen om krigen – noen refleksjoner om medienes propagandarolle. Vardøger, 40, 23, s. 51-60.

DeYoung, K. (2023, 18 April) An intellectual battle rages: Is the U.S. in a proxy war with Russia? The Washington Post. (https://www.washingtonpost.com/national-security/2023/04/18/russia-ukraine-war-us-involvement-leaked-documents/)

Domurath, I and Palestini, S. (2022, 25 March) Ukraine: Not a war about democracy. RevDem. The Review of Democracy.

Dziedzic, S. (2022, July) Jacinda Ardern warns West to avoid framing Russian invasion as ‘democracy vs. autocracy’. ABC Net Australia (https://www.abc.net.au/news/2022-07- 07/jacinda-ardern-russian-invasion-ukraine-autocracy-vs-democracy/101217638)

Entman, R. W. (1993) Framing: Toward Clarification of a Fractured Paradigm. Journal of Communication, 43(4), p. 51–58.

Foster, J. B. (2022) The U. S. proxy war in Ukraine. Monthly Review online, 9. April. (https://mronline.org/2022/04/09/the-u-s-proxy-war-in-ukraine/)

Gustafsson, L. (1989) Problemformuleringsprivilegiet. Samhällsfilosofiska studier. Albert Bonniers Förlag

Kacynsky, P.M. (2023, 14 February) This is not a war between democracy and autocracy. Euractive (https://www.euractiv.com/section/china/opinion/this-is-not-a-war-between- democracy-and-autocracy/)

Kennedy, C. (2013) The Manichean temptation: Moralising rhetoric and the invocation of evil in US foreign policy. International Politics, 50, 623-638. DOI: 10.1057/ip.2013.26

Lodgaard, S. (2022) Hva førte Europa inn i dette uføret? Vi må snu noen

steiner i egen leir. Aftenposten. (https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/9KLd4r/hva-foerte-europa-inn-i-dette-ufoeret-vi-maa-snu-noen-steiner-i-egen-leir)

Mearsheimer, J. J. (2014) Why the Ukranian Crisis is the West’s Fault. The Liberal Delusions That Provoked Putin. Foreign Affairs, 18 August.

Røe Isaksen, T. & Willoch, K. (2018) Alt med måte. Politiske samtaler. Cappelen Damm.

Sculecki, K. & Wig, T. (2022, 9 April) The War in Ukraine is all about democracy vs Dictatorship. RevDem. The Review of Democracy (https://revdem.ceu.edu/2022/04/09/the-war-in-ukraine-is-all-about-democracy-vs-dictatorship/)

Stalsberg, L. (2023, 20. januar) Rød tvil, tvilsom kritikk.

(https://www.dagsavisen.no/debatt/kommentar/2023/01/20/rod-tvil-tvilsom-kritikk/)

Stavanger Aftenblad (14. august 2014) «Vesten må forstå Russland. Kåre Willoch kritiserer EU og NATO i Ukraina-konflikten» (https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/kQppA/vesten-maa-forstaa-russland)

Streeck, W. (2023) A Bipolar World? NLR/Sidecar, 01 May.

Watkins, S. (2022) Five Wars in One. The Battle for Ukraine. New Left Review, 137, September-October, Editorial, s. 5–20.

Regjeringa har bestemt seg for å erstatte elektrisiteten som i dag produseres i et eget gasskraftverk ved gassanlegget på Melkøya, med strøm fra land. Dette er beregnet å kutte klimagassutslippene med 850 000 tonn. Dermed kommer vi oss bittelitt nærmere målet vi har forpliktet oss til under Parisavtalen.

Det er imidlertid ikke slik at gassen som i dag brukes til å produsere strøm på Melkøya, fordamper, eller på et eller annet magisk vis blir ren. I stedet for å forbrennes i Norge, vil den bli fraktet med skip til Tyskland for å bli forbrent der, og dermed forlenge fossilalderen i tysk energiproduksjon. Norges klimagassregnskap vil se litt bedre ut. Globalt, derimot, er effekten mer tvilsom.

Det er som med elbilpolitikken. Om alle norske fossilbiler hadde blitt byttet ut med elbiler, ville de norske utslippene gått betraktelig ned. Derfor har også norske myndigheter en aktiv politikk for å få folk til å bytte ut fossilbilene sine med nye elbiler. Det er imidlertid bare én side av historien. Når elbilene produseres med elektrisitet basert på fossile energikilder, øker de globale utslippene, og man skal kjøre temmelig mange kilometer med en fossilbil for at bruk av ren norsk elektrisitet skal kompensere for utslippene i produksjonen. Men for det norske klimaregnskapet ser det bra ut.

Klimautslippene er globale, men behandles som om de skulle vært nasjonale. Men like lite som man holder Norge reint ved å kaste søpla i Sverige, like lite løser man klimakrisa ved å skyve utslippene ut av landet. Det eneste sikre resultatet av Melkøya, vil være økte strømpriser og flere vindturbiner i nord – alt annet er ren teori.

Når media og politikere i dag uttrykker det forferdelige i at vi nå har en «krig i Europa», unnlater de å fortelle at det bare er om lag 20 år siden den forrige brutale krigen i Europa ble avsluttet, krigen på Balkan, krigen om Jugoslavia. I løpet av en tiårsperiode ble et relativt stort land i Europa, Jugoslavia, fjernet fra kartet og erstattet av seks små nasjonalstater. USA og deres NATO – allierte framstilte opprettingen av de små nasjonalstatene som en seier for demokratiet og folkeretten. Når Russland går inn i Ukraina med militære styrker for å støtte den russiske minoriteten som krever nasjonal uavhengighet i Luhansk og Donetsk, er det okkupasjon.

---

Av Peder Martin Lysestøl, sosialøkonom og aktuell med boka Arbeiderklassen, Visjoner om en annen verden. Han utgav i 1985 boka Jugoslavia, et forsøk på sosialisme.

De to krigene har mye til felles. Begge er sterkt påvirket av den internasjonale situasjonen og stormaktenes globale ambisjoner. I begge krigene dreier det seg om land i økonomisk krise, om nasjonal splittelse og om korrupte maktpolitikeres ambisjoner og i begge krigene blir vanlige innbyggere taperne. Mye er i dag glemt av det som skjedde i Jugoslavia i årene 1990 til 2000. Derfor må jeg bruke litt ekstra plass på de dramatiske hendingene på Balkan som i perioder rystet hele Europa.

Bombingen av Beograd

I parken utafor Radio og TV-bygget i Beograd står en liten minneplate med innskriften «Hvorfor». Minneplaten gjorde et sterkt inntrykk på meg da jeg kort tid etter bombingen besøkte Beograd. Den store TV-bygningen var bombet i stykker. 16 journalister og teknikere var drept. Farlige kjemiske utslipp fra en fabrikk nært sentrum, hadde ført til et stort antall krefttilfeller.  Min gode venn Ljubica Rajic var en av kreftofrene. Ljubica, sosialisten, professoren i nordiske språk og Norgesvennen, var en av dem som måtte ofres i denne såkalte humanitære aksjonen der Norge hadde deltatt med F-16 fly i NATO-armadaen på 1100 bombefly. Statsminister Bondevik hadde sagt Ja til å delta i aksjonen, uten godkjenning av FN. Amnesty kalte aksjonen en «krigsforbrytelse». Alle partiene på Stortinget sa ja, også SV. Dette ble framstilt som en humanitær operasjon for å berge uskyldige albanere fra

Milosevics terror. Den 24. mars 1999 slapp Nato-fly sine ødeleggende bomber over «Beograds Marienlyst». Bombingen av Jugoslavia var den største militære operasjon i Europa siden 2.verdenskrig. I tillegg til de menneskelige ofrene ble fabrikker, bruer, veier bombet i stykker. Vi var nå i siste fase av den langvarige krigen. Noen måneder seinere, den 12.juni 1999, kunne norske soldater, som de første Nato-troppene, gå inn i Pristina og erklære at Kosovo ikke lenger var en del av Serbia.

Det er verdt å tenke tilbake på NATO-operasjonene i Jugoslavia på 90-tallet da Russlands erobring av Krim og støtte til nasjonalister i Donetsk og Luhansk skaper forferdelse. USA og NATO brukte sin makt på samme måten da de opprettet nye statsdannelser på Balkan 20 år tidligere.

Hvorfor måtte Jugoslavia ødelegges?

Den jugoslaviske situasjonen

Jeg var student i Jugoslavia i 1968/69. Dette var Titos Jugoslavia, landet som bygde sin egen form for sosialisme og som spilte en helt sentral rolle i den alliansefrie bevegelsen. Studenter fra mange land i den tredje verden fikk studere gratis ved landets universitet. Mange kom fra afrikanske land og skulle hjem og bygge «african socialism». Andre skulle hjem til arabiske land og bygge «arabic socialism». I Jugoslavia kunne de studere det spesielle økonomiske systemet arbeiderselvstyre og den spesielle måten landet organiserte en flernasjonal stat på.

Den jugoslaviske modellen hadde vært en suksess. Landet hadde oppnådd uavhengighet fra Moskva og Peking og landet hadde gode forbindelser til kapitalistiske land, selv om de sto fast på at de bygde sosialisme.

Den økonomiske veksten var imponerende. Mellom 1950 og 1975 hadde landet firedoblet nasjonalproduktet, en vekst som langt overgikk veksten i små kapitalistiske land som Hellas og Portugal og nesten det dobbelte av veksten i norsk økonomi. Til tross for betydelige økonomiske forskjeller mellom landets seks nasjonaliteter, var ikke uenighetene større enn at de kunne samarbeide om dette store statsprosjektet. (Se Oppløsningen av Jugoslavia, hefte utgitt av meg for RV i 1996). Utviklingen i Jugoslavia beviste at det var mulig å oppnå stor økonomisk, sosial og kulturell vekst selv om arbeiderne var med og styrte bedriftene og statsplanen var overordnet bedriftenes planer. For mange tidligere koloniland, som ikke ønsket å innføre kapitalisme, ble den jugoslaviske modellen en inspirasjon.

Jeg studerte i Jugoslavia da landet hadde sin storhetstid. Mitt parti den gangen, SF, var også sterkt inspirert av den jugoslaviske modellen.

USA og Vestens nye våpen: Kapital.

Etter Vietnamkrigen og den økonomiske krisa i 1972/73 sto vestlig kapitalisme overfor alvorlige utfordringer: Sovjetunionen økte sin innflytelse i store deler av den tredje  verden. Maos Kina inspirerte også mange, og Jugoslavia ble sett som et alternativ for land som ønsket uavhengighet fra stormaktene.

Hvordan skulle USA og Vesten møte utfordringene? Nederlagene i Algerie og Vietnam og Sovjetunionens militære styrke hadde svekket lysten på nye militære eventyr. Svaret kom fra de amerikanske nyliberalistene: erobre nye markeder med kapital, ikke våpen.  Enorme mengder overskuddskapital fra oljekrisa på 70-tallet ble tilbudt i form av billige lån til land i den tredje verden og planøkonomier som manglet investeringskapital. Også den jugoslaviske regjeringa ble fristet til å ta opp store lån via Verdensbanken og Pengefondet. Snart var mange fattige land og planøkonomier i gjeldskrise. Med renteøkninger på 80-tallet, vokste gjeldskrisa.

I flernasjonale stater som Jugoslavia, førte den økonomiske krisa til økt rivalisering mellom de nasjonale maktsentrene. I stedet for å begrense bruken av markedskrefter, ville høyreorienterte ledere ha mer marked. Planøkonomien brøt sammen og ulikheten mellom nasjonalitetene økte. I 1990 ble kommunistpartiet oppløst og en fiendtlig utvikling mellom republikkene utviklet seg. Rivaliseringen mellom Kroatia og Serbia nærmet seg full krig. markedsorienterte ledere krevde oppløsning av den flernasjonale staten. Drivkraften i kravet om oppløsning av staten var kroatiske ledere med politiske røtter tilbake til den fascistiske Ustasjabevegelsen fra andre verdenskrig.

USA/NATO, forsvarer av undertrykte nasjoner?

Hvordan møtte de vestlige imperialismaktene krisen i Jugoslavia? Etter den andre verdenskrigen hadde de erklært at alt måtte gjøres for å unngå ny krig. Nå, 45 år seinere var dette bare store ord. Krisen i Jugoslavia ble utnyttet maksimalt for å svekke planøkonomier og erobre nye allierte og markeder.

Etter sammenbruddet av Sovjetunionen og USAs seier i Irak-krigen 1992 var haukene i Pentagon styrket. Igjen var det vilje til å bruke militær makt i kampen for å sikre USAs/Vestens globale interesser. Behovet for et mer offensivt NATO hang også sammen med utviklingen av imperialismen. Verdens globale storselskaper hadde vokst i alle verdensdeler. I sin stadige jakt på nye råstoffkilder og markeder var det økende behov for bruk av militær makt. Tida var inne til å endre NATOs strategiske konsept. Den offisielle begrunnelsen var behovet for å hjelpe nasjoner og land som var truet av diktatorer og fiendtlige stormakter. Endringen av NATOs aksjonsområder til også «Out of area», løste problemet. Jugoslavia ble testen på den nye strategien.

I løpet av en sjuårsperiode med svært aktiv politisk innblanding og militære intervensjoner lyktes USA/NATO med:

– å splitte opp staten Jugoslavia i små stater.

-å sikre Tyskland/EU kontroll med Slovenia og Kroatia og dermed adgang til Middelhavet

-å dele opp Bosnia i etniske områder

-å rive Kosovo fra Serbia og gjøre Kosovo til NATO/EU-base

-å knekke den serbiske Milosevic regjeringen politisk og militært gjennom en brutal krig.

Over 100 000 mennesker mistet livet i kampene på Balkan. Dette er mange ganger tallet på drepte i dagens Ukraina. I ettertid har massakrene i Srebrenica fått stor oppmerksomhet. Det var mange «Srebrenicaer» i denne langvarige krigen.

Et uttrykk for viljen til maktbruk fra USA/NATO er uttalelsen som en av USAs mest toneangivende journalister, Thomas Friedman kom med  i New York Times 23.april 1999: «For hver eneste uke dere herjer i Kosovo vil vi sette landet deres tilbake med et tiår. Vil dere ha 1950? Vi kan gi dere 1950. Ønsker dere å gå tilbake til 1389? Vi kan klare 1389 også. Det som trengs er en nådeløs luftkrig hvor «vi har som mål hver eneste kraftledning, hvert vannrør, hver bro, hver vei….»

På 60-og 70-tallet ble Jugoslavia rost for sin flernasjonale karakter. Politikere fra hele verden kom til Beograd for å studere hvordan Jugoslavia på fredelig vis hadde lyktes i å samle folk med ulik nasjonal bakgrunn. Dette var også det eneste logiske i en stat hvor hele området var preget av nasjonal og etnisk blanding. For små nasjonaliteter var dette særlig viktig. Da kroatene krevde selvstendighet for republikken Kroatia, skapte det redsel i andre deler av Jugoslavia. Hva ville skje om Bosnia skulle bli en stat? Hvilken nasjonalitet skulle «eie» denne staten? I denne delen av Jugoslavia utgjorde muslimene 40 %, ortodokse serbere 32%, katolikker 20 %. (Kilde: Lysestøl: Jugoslavia, et forsøk på sosialisme. Oktober 1985). Hva slags statsdannelse skulle dette bli? Faren for en krig i Bosnia var stor. I Sarajevo organiserte folk først på 90-tallet store demonstrasjoner mot oppløsning av den flernasjonale staten, mot en egen bosnisk stat.

Men, uansett protester, krefter som ønsket Jugoslavia oppdelt i nasjonalstater fikk full støtte av USA/Nato. Krigene på Balkan åpnet veien for kraftig styrking av USAs innflytelse i Europa. Når europeiske politikere ikke lyktes i å lage en plan for Bosnia, tok amerikanerne ledelsen. Forhandlingene ble flyttet til USA og endte med den såkalte «Daytonavtalen», en plan som delte Bosnia i to hoveddeler og mange underområder. (Den norske regjeringa var aktivt med i forhandlingene i 1993 gjennom utenriksminister Thorvald Stoltenberg. Stoltenberg hadde vært en varm venn av Jugoslavia og hadde sterke personlige relasjoner til Beograd. Nå bidro han med sin ekspertise til ødeleggelse av landet). I desperasjon flyttet folk på kryss og tvers i

Bosnia for å sikre seg et sted å bo der «deres» nasjonalitet var dominerende. Daytonavtalen var en avtale over hodet på folket i Bosnia. For å hindre blodbad ble det bestemt at NATO skulle ha 60 000 soldater til stede.

Oppløsningen av Jugoslavia markerte starten på en tiårsperiode, 1999 – 2009, med kraftig styrking av NATO. 14 nye land ble medlem. Dette var land som tidligere var tett knyttet til Sovjetunionen/Russland. NATO kunne nå bruke sin nye styrke til intervensjoner i Midtøsten og andre deler av verden.

Når stormakten Russland forsvarer sine interesser

Hvordan påvirket denne voldsomme offensiven fra USA/NATO stormakten Russland? I Russland var planøkonomien brutt sammen. Gjennom en turbulent periode etter 1991 ble en primitiv form for kapitalisme utviklet. Offentlige eiendommer ble erobret av korrupte oligarker og den politiske makten ble erobret av nasjonalistiske politikere som var bevisst Russlands militære styrke og økonomiske potensiale. Ingen land i verden har kontrollen med så store landområder. Store deler av landområdet er ennå lite utforsket. Det er liten tvil om at de kapitalistiske teknologigigantene i USA og Vesten, som er opptatt av å sikre seg strategiske råvarer i framtida er opptatt av det russiske potensialet.

Makthaverne i grenseland som Ukraina hadde innført markedsøkonomi. Men dette store jordbrukslandet var i økonomisk krise. Nasjonalproduktet var på nivå med  tredje verden land og mulighetene til vekst var begrenset om de ikke frigjorde seg fra en stagnerende russisk økonomi. Oligarkene i maktposisjon, forsto at ei framtid alliert med USA/Vesten ga helt andre økonomiske muligheter enn i allianse med Russland.

Også folk flest i Ukraina var trøtt av fattigdom, økonomisk stagnasjon og en korrupt maktelite. Stadig flere har ønsket løsrivelse fra Russland og tettere tilknytning til Vesten.

Den stadig mer provestlige utviklingen i Ukraina har truet russiske interesser. Det har også vært liten tvil om hva som er NATOs strategi, løsrive Ukraina fra Russland og knytte landet

tettere til EU og NATO. Dette ble klart uttrykt på Natotoppmøtet i Bucuresti i 2008 og gjentatt en rekke ganger seinere.

Som i det tidligere Jugoslavia, har forholdet til stormaktene variert med nasjonalitet. Ukraina er en flernasjonal stat med en stor russiskspråklig minoritet. Om lag 18 % av befolkningen sier at russisk er deres morsmål. De russiskspråklige dominerer i Øst, i Luhansk og Donetsk fylker. Flertallet i de russiskspråklige områdene har fryktet en tettere tilknytning til EU og Nato. Spenningen mellom nasjonalitetene skjerpet seg etter 2014 med Euromaidan, Russlands annektering av Krim og opprettingen av folkerepublikkene Luhansk og Donetsk samme året. Spenningen skjerpet seg ytterligere med den nye språkloven i 2019 som gjør det vanskeligere for folk å bruke russisk språk.

I denne spente politiske situasjonen velger Russland, offisielt for å komme sine russiske landsmenn til unnsetning, å angripe Ukraina. Krigen har nå vart i over et halvt år. Politikere og media framstiller krigen som enestående og brutal. Som jeg har vist i denne artikkelen er det under 20 år siden en lignende krig utspant seg i Sør -Europa. Også den gangen var det stormakten som påsto de ville hjelpe nasjonale minoriteter. På Balkan greide USA/NATO å tvinge igjennom en fredsavtale på sine premisser. Stormakten Russland står i en mye svakere posisjon. I mars så det ut til at det var mulig å komme til forhandlinger i Ukraina. Men etter at USA og deres allierte aktivt har gått inn med massiv våpenstøtte til Ukraina, ser det i skrivende stund ikke ut som en forhandlingsløsning kan ventes med det første. Dette henger også sammen med den globale politiske situasjonen.

Under krigen på Balkan var Russland kraftig svekket og den nyliberale revolusjonen gikk sin seiersgang over store deler av kloden. Siden den gangen har den globale situasjonen endret seg. Den viktigste endringen er utfordringene fra et Kina i kraftig vekst og det tettere samarbeidet mellom vestens fiender, Kina, Russland og Iran. Dersom denne alliansen styrkes vil USA/Vesten miste mye av sin innflytelse i Eurasia, som omfatter 70 % av jordas befolkning. Særlig truende for USA er Kina og Russlands forsøk på å frigjøre seg fra USAs kontroll med verdens finanssystem. I dag vet vi at Kina, Russland og Iran gjennomfører viktige handelstransaksjoner uavhengig av dollarsystemet. Dette kan i framtida bli et alternativ i internasjonal handel og bety en trussel mot USAs finansmonopol. ( Se dr.  Roger Van Zwanenberg i Palestine  Chronicle  30.08.22)

I et slikt perspektiv er krigen i Ukraina mer enn bare en krig om Ukrainas selvstendighet. En langvarig krig bidrar til å svekke Russland på mange områder og hindre utviklingen av alliansen med Kina. For Russland er det derfor fortsatt viktig å hindre at Ukraina med en befolkning på 45 millioner og et stort territorium blir en framtidig base for USA/NATOs interesser. Det er liten grunn til å tro at det bare er det ukrainske folket USA/NATO  har i tankene når våpen pøses inn i landet.

Mens dette skrives, har president Putin annonsert at Russland trapper opp sin krigføring i og mot Ukraina. Det skal settes inn rundt 300 000 soldater i tillegg til de som allerede er engasjert i krigføringen hvor kombinasjonen av russiske samt styrker fra utbryterrepublikkene Luhansk og Donetsk utgjør i nærheten av 200 000 soldater.

Krigen i Ukraina påvirker forholdet mellom mange land, ikke minst olje og gass som det mest synlige. 

Per-Gunnar Skotåm er gruvearbeider og representerer Rødt i kommunestyret i Fauske og i fylkestinget i Nordland.

Det gjennomføres nå folkeavstemminger i områdene Luhansk, Donetsk, Kherson samt deler av Zaporizjzja med henblikk på å synliggjøre flertall for å etablere sjølstendige republikker i disse områdene for permanent tilknytning til Russland.

Utviklingen er ett steg opp fra det som Russland fram til nå har karakterisert som en spesiell militæroperasjon til en massiv og full krig. For de som har utkjempet den på bakken, har den nok hele tiden blitt opplevd som en full og intensiv krigføring.

Krigen endrer nå karakter og dimensjonen og konsekvensene for Europa og verden vil bli tydeligere.

Etter kuppet i Ukraina i 2014, den såkalte Maidan-revolusjonen er det ført en LIC (Low intensity Conflict) mot de opprørske elementene i Luhansk og Donetsk. Et opprør som ble utløst av ukrainske myndigheters diskriminering av alt russisk, inklusive sin russisktalende befolkning i disse områdene. Over 8 år fra 2014 til 24.februar 2022 er det drept nærmere 14000 mennesker. De fleste fra utbryterrepublikkene med en blanding av sivile russisktalende og stridende russisktalende blir beskutt vilkårlig omtrent daglig med artilleri fra Ukraina.

Russlands massive folkerettsstridige invasjon 24. februar med 140 000–200 000 soldater var en opptrapping av denne småskalakrigen til en militæroperasjon som hadde til hensikt å annektere opp mot 40 % av Ukraina og få Ukrainas ledelse til å kollapse. Det lyktes ikke. En innbitt motstand fra ukrainsk side med etter hvert en massiv støtte fra Nato-land med materiell og våpen har gjort at frontlinjene har stivnet og at Ukraina har drevet Russland tilbake på noen frontavsnitt.

Krigen er nå i ferd med å endre karakter både ved den massive støtten fra NATO med våpenhjelp, opptrening, instruktører og innsamling av etterretning ved hjelp av satellitter og luftovervåking samt formidling av disse som måldata for Ukraina. Krigen utkjempes nå fra ukrainsk side tydeligere som et oppgjør fra Vesten på ukrainsk jord mot Russland. Dette indikeres også gjennom utsagn fra president Joe Biden om at et av målene ved å hjelpe Ukraina er regimeskifte i Russland.

Forut for Russlands invasjon 24. februar i år opplevde de sentraleuropeiske landa en sterk stigning av energiprisene. Noe som på det tidspunkt ikke var knyttet til krigføringen men skyldtes underliggende forhold som også er et delpremiss for konfliktlinjene mellom Ukraina og Russland.

Gass

Det vesentligste av gassen fra Russland til Vest-Europa kommer i gassrørledninger gjennom Ukraina og gassrørledningen North Stream I i Østersjøen som går til Tyskland. En tilsvarende gassrørledning North Stream II var ferdigbygd og skulle settes i drift ved årsskiftet 2021/22. Den ville doble kapasiteten. Ukraina og USA var sterkt imot dette. Ukraina fordi de ikke ønsket en redusert betydning for gassrørledningene som gikk gjennom landet. Ukraina  har store inntekter på transitt gjennom landet og videre vestover. En dobling av kapasiteten med en ny rørledning gjennom Østersjøen ville svekke betydninga av rørledningene som går gjennom Ukraina og gi Ukraina en dårligere forhandlingsposisjon med hensyn på framtidige transittinntekter.

USA på sin side ønsket ikke noen North Stream II fra Russland til Tyskland av to grunner. Den ville gjøre Tyskland mer avhengig av russisk gasseksport samt at USA har et behov for sjøl å få avsetning for sin gass. USA er blitt mer enn sjølforsynt som et resultat av fracking-teknologien som evner å utnytte reservene som ligger lagret i skiferforekomster i deler av berggrunnen.

Fracking

Den amerikanske fracking-teknologien tok av for rundt 10-15 år siden. Den utløser raskt store gass-strømmer og oljeproduksjon. Produksjonen faller derimot raskt sammenlignet med tradisjonelle olje og gass-brønner. Produsentene må derfor stadig bore nye brønner for å opprettholde produksjonen, og inntektene går vesentlig med til å investere i ny produksjon. Fortjenestemarginene er små og ved det internasjonale prisfallet i perioden 2014 til 2016 var det nesten stillstand i ny produksjon. Til gjengjeld er det betraktelig lettere å trappe opp produksjonen når prisene stiger, enn ved tradisjonell petroleumsproduksjon. Daniel Yergin dokumenterer i boka «The Prize» hvordan rivalisering rundt energi var et underliggende premiss for de fleste større konflikter i det 20 århundre. I boka «The New Map» dokumenterer han hvordan verden endrer seg energimessig.

Da USA skjønte at de kunne være sjølforsynt med olje og gass, endret de strategi og allerede planlagte importterminaler for Liquid Natural Gas (LNG), ble prosjektert om til å bli bygd som eksportterminaler. Fortjenestemarginene var fortsatt små, og gass som ble transportert gjennom gassrørledningene fra Russland, hadde lave priser og høye fortjenestemarginer. De prisene som har oppstått siste året og som med all sannsynlighet vil vedvare, gir derimot grunnlag for store fortjenester for amerikansk gasseksport. Dette er en konsekvens av den konflikten som pågår. Hvorvidt dette var tilsiktet, får leseren sjøl gjøre seg opp en mening om.

NATO og Kina

På NATOs toppmøte i Madrid i juli i år tok den pågående krigen i Ukraina stor plass. Mer betydningsfullt var at NATO definerte Kina som sin framtidige fiende uttrykt ved erklæringer som

… Kina utgjør en systemisk utfordring for alliansen ved siden av hovedtrusselen fra Russland. 

Dette ble utdypet videre gjennom uttalelser som:

Det dypere strategiske partnerskapet mellom Folkerepublikken Kina og den russiske føderasjonen og deres gjensidig forsterkende forsøk på å undergrave den regelbaserte internasjonale ordenen strider mot våre verdier og interesser.

Indikasjonen på at Kina seiler opp som en ny definert fiende for USA og NATO understrekes ved at fire stillehavsmakter – Australia, Japan, New Zealand og Sør-Korea – var invitert til konferansen. Her er det greit å minne om at NATO i sjølve navnet har definert sitt geografiske område til Nord-Atlanteren. Uten at det begrenset NATO i å involvere seg i krig i Afghanistan.

USA i spiss, Norge på slep

Vi ser konturene av et NATO med USA i spiss og Norge på slep som definerer Kina som en sikkerhets- og krigstrussel mot seg uten at det belegges med konkret dokumentasjon om at en slik sikkerhetspolitisk trussel eksisterer. Tvert om er det USAs hangarskip som provoserer til økt spenning i Sørøst Asia og i Sør-Kina havet i nærheten av Kinas kyster og opp mot andre staters grenser.

Kinas sterke økonomiske utvikling siden 1990 har gjort at USA er blitt passert av Kina i økonomisk kjøpekraft (Power Purchase Parity) i 2014. USA rammes av panikk ved at Kina ut fra dagens utvikling vil kunne passere USA i nominell økonomisk styrke en gang mellom 2027 og 2030. USA er livredd for å bli en annenrangs økonomisk makt og slik bli detronisert til supermakt nummer 2.

Vi opplever en verdenssituasjon som avspeiler en rekke av de strategier som USA har fulgt for å utvide sin økonomiske, politiske og militære makt. Disse har USA utviklet og fulgt internasjonalt nesten siden nasjonens fødsel.

USAs strategi

Monroe-doktrinen har vært retningsgivende for USAs strategi for alle områdene i Nord- og Sør-Amerika. Den har vært premisset og rettferdiggjøringa for det utall av kupp og militære intervensjoner i Mellom og Sør-Amerika. Den følges fortsatt i dag.

Truman doktrinen er oppkalt etter president Truman som overtok presidentembetet i USA ved president Roosevelt sin død i 1945. Det er en doktrine for å demme opp for innflytelsen fra de sosialistiske land og folkedemokratier som Sovjet og Øst-Europa, fra Japans kapitulasjon høsten 45 og mot Den Røde Hær i Kina. Bombeflyene som hadde bombet Japan, dro ikke hjem igjen til USA, men fortsatte å bombe Mao Tse Tung sine tropper der de kjempet mot den USA-vennlige Chiang Kai-Sheck. Sistnevnte evakuerte i 1949 til Taiwan da nederlaget var et faktum.

Doktrinen ble seinere supplert med dominoteorien som ga det politiske etablissementet i USA legitimitet innad så de kunne bruke enorme ressurser for å hindre folkelig frigjøring i hele Indo-Kina samt resten av Det fjerne Østen. Ved innledningen til 50-tallet så USA for seg en situasjon hvor ett eller flere land frigjorde seg og falt ut av deres interessesfære. Da ville alle landene (dominobrikkene) falle. Dette medførte den grusomme krigen mot Vietnam, Laos og Kambodsja hvor USA slapp løs 3 ganger  mer sprengkraft over disse landene enn det alle krigførende parter utløste under 2. verdenskrig. 

Det vi nå ser utspille seg i Ukraina, har en forutgående historie fra før 2014, men intensivert etter det USA- og EU-støttede kuppet. I 2019 utviklet den amerikanske tenketanken Rand Corporation en analyse og et strategisk konsept:. Extending Russia – Hvordan få Russland til å forstrekke seg?

Rand Corporation er finansiert av og nært knyttet til det amerikanske forsvarsdepartementet. De fungerer som en utvikler av ideer for de ledende miljøene som utvikler strategiene for amerikansk utenrikspolitikk. Disse miljøene er knyttet både til Republikanerne og Demokratene i USA.

Analysene er godt kjent i statene som tidligere var en del av Sovjetunionen, men nå er sjølstendige. Da det ble gjennomført kuppforsøk både i Hviterussland og Kazakhstan i fjor var det kontante svar fra myndighetene i begge land, og i Kazakhstan også med russisk militær bistand etter ønske. Det som utspilte seg, fulgte manuskriptet fra Rand-rapporten.

Konspirasjonsteorier?

Det er vanskelig å reise disse problemstillingene for deler av venstresida i Norge. I deler av miljøet til venstre er det en fullstendige avstandstaken fra dokumentasjonen om at alle stormakter har planer og strategier knyttet til sine interesser, og at de sjølsagt også forsøker å holde detaljer i disse hemmelige for hverandre. Det enkleste er å stemple slikt som konspirasjonsteorier og de som fremmer dem som konspirasjonsteoretikere. Man skal ikke bare skal ta avstand fra påstanden om at stormaktene legger planer, men også avviser å vurdere om det er noe i dem. Da blir det ikke bruk for alternative forklaringsmodeller. Diskusjonen stopper opp.

Et slikt standpunkt går bort fra å forklare og forstå verden ut fra de sammensatte komplekse bildene som dannes ut fra klassekampen i hvert enkelt land, rivaliseringen mellom ulike rivaliserende stormakter og imperialistiske makter samt den nasjonale kampen som foregår mellom sjølstendige avkolonialiserte stater og imperialistlandene. Disse fører en sammenhengende kamp for å forsvare, bevare og utvikle sin sjølstendighet for å nevne de tre viktigste motsetningene som driver utviklinga i verden.

I stedet er politikken redusert til hva som verbalt uttrykkes av de politiske lederne og er mest opptatt av hvilke ledere som til enhver tid utrykker sin stats politiske dominans. Clinton eller Trump, Sanders eller Biden. Putin eller Medvedev.

I filosofisk forstand fjerner en slik tenking seg fra en materialistisk tenkemåte, i marxistisk forstand. Altså latt være å ta utgangspunkt i de materielle, økonomiske produksjonsmessige forholda som drivere i verdenspolitikken. I stedet en idealistisk eller gjerne en metafysisk tilnærming hvor det ikke er de materielle kreftene som driver verdensutviklinga, men tankene og ordene. Når disse tankene og ordene har som formål å tåkelegge hva som virkelig skjer og hva som er de underliggende motiver, blir det umulig å utvikle sjølstendige analyser av utviklinga.

På slutten av 90-tallet utviklet rådgiveren for de nykonservative kreftene i USA Zbigniew Brzezinski følgende analyse. Den tok utgangspunkt i hva som skulle til for at USA ikke skulle sakke akterut som økonomisk og politisk supermakt i tiårene framover mot 2030–2050. Strategien er nedfelt i boka The Grand Chessboard.

Her skisseres det en strategi hvor han understreker at det tomrommet som har oppstått i de tidligere Sovjetrepublikkene sør for Russland, vil bli fylt av Kina eller et framtidig styrket Russland om ikke USA evner å fylle det.

The Silk Road Strategy Act ble fremmet i 1999 som lovforslag i den amerikanske kongressen og ble vedtatt der. Loven skal fremme USA sine økonomiske, kulturelle og politiske interesser i 8 navngitte tidligere Sovjet-republikker.

Hva med Kina

Som nevnt tidligere er Kina i ferd med å bli verdens største økonomi. Kina er verdens største eksportør av industrielle forbrukerartikler. Landet har en enorm valutareserve, i hovedsak i amerikanske dollar. Kina er et imperialistisk land i den klassiske leninistiske betydninga, at eksport av finanskapital vil øke i betydning og kan bli viktigere enn vareeksporten. Samtidig har Kina stort behov for nye markeder og gjennom handel eksportere egen vareproduksjon og få tilgang til å kjøpe råvarer.

Der USA har ekspandert også gjennom omfattende militære eventyr, har Kina ikke avfyrt fiendtlig ild utafor landets grenser sida 1979 i krigen med Vietnam. Kina forsøker å utvide sin økonomiske ekspansjon med tilbud om gjensidig fordel for de landene som tar del. Den Asiatiske utviklingsbanken er viktig i denne sammenhengen.

Den viktigste strategiske planen for Kina er «Belt and Road Initiative» lansert i 2014 av dagens leder Xi Jinping og som har utviklet seg sterkt siden. Det er et verdensomspennende infrastrukturprosjekt som skal knytte transport og kommunikasjon sammen gjennom et omfattende system av veier, jernbaner, havner, rørledninger, elektronisk kommunikasjon og annet. Det gir de landa som tilslutter seg, raske muligheter til å utvikle egen produksjon og handel og å oppnå en sterkere økonomisk vekst. Men det kan oppstå sterkere økonomiske gjeldsbindinger til Kina, som kan føre til at de mister innflytelse og kontroll over infrastruktur i eget land når de ikke kan betjene gjelda.

Den pågående krigen i Ukraina med først sterke sanksjoner mot Russland fra de fleste NATO-land reduserte sterkt oljestrømmen til Vest-Europa. Kravet fra USA og Ukraina om at North Stream 2 ikke skulle åpnes, med påfølgende reduksjon fra North Stream 1 fra Russland sin side som et mottiltak, har redusert Russlands gasseksport til en femdel av hva den var i fjor høst. Russland forsøker nå å selge hva de har til andre land i øst – ikke minst til Kina. Dette selges med store rabatter, men til tross for dette tjener Russland stort siden særlig prisen på gass har blitt mangedoblet. Det er nå en intensivert framdrift på nye gassrørledninger østover fra Russland for å få unna eksisterende og framtidig produksjon. Dette vil ikke komme på plass på mange år ut fra behovet, men det er den veien utviklinga går. Gjennom påtrykk og sanksjoner forut for og som en del av sanksjonene knyttet til krigen, har Vest-Europa blokkert for import fra Russland. Samtidig tar Russland konsekvensene av dette og vender seg østover. Sagt på en annen måte har Vesten vendt Russland ryggen, og Russland vender nå Vesten ryggen. Sannsynligvis permanent i overskuelig framtid. Dette frambringer en situasjon med permanent energiunderskudd i Vest-Europa, ekstrempriser på all energi og en sterkere avhengighet av amerikansk LNG- gass som nå blir virkelig lønnsom for USA. Det ville den ikke vært uten denne energikrisa med voldsom prisvekst.

Utviklinga i Midt-Østen og Øst-Asia og forholdet mellom Russland, Kina, India, Pakistan og Tyrkia vil nå bestemme mye av utviklinga ikke bare i Asia, men i større deler av verden. Det økonomiske tyngdepunktet i verden flytter seg raskt østover. Historiske konflikter som mellom Kina og India knyttet til grensedragninger tones ned og kan finne sin løsning. Det samme med historiske konfliktlinjer mellom India og Pakistan. En utvikling knyttet til økonomisk vekst for alle involverte land koblet opp mot «The Belt and Road Initiative» kan være nøkkelen til framtidig økonomisk vekst og utvikling fra Midt-Østen og videre østover i Asia.

 

 

 

 

 

 

 

Militær makt kan ikke svare på noen av krisene verden står i. Det er et paradoks: De som skal forsvare oss gjør i stedet situasjonen verre, både økonomisk, økologisk og etisk.

---

Av Ingeborg Breines, humanist med lang erfaring fra arbeid i fredsbevegelsen, nasjonalt og internasjonalt. Har skrevet en rekke artikler og redigert bøker spesielt om fredskultur, fredsundervisning og kvinner og fred. Breines har blant annet vært generalsekretær i den norske UNESCO-kommisjonen, direktør for kvinner og fredskultur i UNESCO, Paris og direktør for UNESCOs kontor i Islamabad og Genève, daglig leder av Nordland akademi for kunst og vitenskap og co-president i IPB, Det internasjonale fredsbyrået.

Vinteren og våren 2022 var det intens virksomhet blant fredsfolk i Norge. Hensikten var å prøve å hindre USA i å etablere fire nye militærbaser i Norge – på flyplassene Evenes, Rygge og Sola og på marinebasen Ramsund ved Evenes. Utgangspunktet var Solberg-regjeringens undertegning av tilleggsavtale mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid, fremmet i kongelig resolusjon 16. april 2021. Avtalen omhandler etablering av disse fire basene, eller «omforente områder» som styresmaktene kaller det, men legger også til rette for opprettelse av flere baser senere.

Avtalen medfører også ytterligere arealbruk idet adkomst til disse områdene skal sikres, over privat, kommunal og statlig eiendom – over sjø, vann, land og luft. Tilgang til og bruk av basene skal være uten kostnader for amerikanske styrker, amerikanske kontraktører og norske kontraktører. Både Norge og USA skal ha rett til bruk av de omforente områdene dersom partene ikke har fastslått at amerikanske styrker har rett til eksklusiv tilgang til og bruk av deler av områdene. Samtidig står det i avtalen at de amerikanske basene skal nyte immunitet og være underlagt amerikansk jurisdiksjon dersom det skulle oppstå uenighet mellom Norge og USA.

Avtalen må kunne sees som et brudd med tidligere basepolitikk og et brudd med  Grunnlovens paragraf 1 som sier at Norge skal være et fritt, selvstendig, udelelig og uavhengig rike. Da norsk medlemskap i NATO ble en realitet i 1949, prøvde daværende statsminister Einar Gerhardsen å berolige Sovjetunionen med at

Den norske regjering ikke vil tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.

Gerhardsen bekreftet Baseerklæringen av 1949 på NATO-møtet i Paris i 1957 og tilføyde at det ikke vil bli lagret atomvåpen i Norge i fredstid. Statsminister Trygve Bratteli spesifiserte i den såkalte Bratteli-doktrinen om forbud mot atomvåpen på norsk jord fra oktober 1975 at: Vår forutsetning ved anløp av fremmede krigsskip har vært og er at atomvåpen ikke medføres om bord.

Baseavtalen, som er inngått på USAs initiativ, ifølge tidligere forsvarsminister Frank Bakke Jensen, ble sendt på høring 16. april 2021. Med bakgrunn i negative svar, tillot fredsbevegelsen seg å håpe at et nytt Storting og en ny Regjering ikke ville la loven passere. Men våren 2022 fikk vi se at Støre-regjeringens innstilling var i samsvar med Solberg-regjeringens. Loven gikk igjennom 3. juni mot SV, Rødt og MDG sine stemmer.

Facebook-siden Nei til amerikanske baser på norsk jord har kontinuerlig formidlet informasjon om prosessen til ca. 10 000 medlemmer, og fortsetter arbeidet. Mange har gitt uttrykk for sinne og frykt over at myndighetene ønsker å bryte tidligere basepolitikk og underminere norsk selvråderett. Bekymringen var og er stor for at baseavtalen øker den militære spenningen i nordområdene og rivalisering i våre nærområder og gjør norske lokalsamfunn til terror og bombemål. Å slippe amerikanerne nært innpå Russland og oppheve norske base- og øvelsesrestriksjoner, virker ikke beroligende på Moskva.

Norge, som et lite land i verden, er i en klart asymmetrisk relasjon både til Russland og USA. Å være i en mulig frontlinje mellom to stormakter er en svært utsatt posisjon. USA og Russland vil kunne se seg tjent med å bruke norsk territorium dersom det skulle komme til en konfrontasjon. Ingen av dem ønsker selvsagt at det føres krig på deres eget territorium, og slett ikke med de våpnene som er tilgjengelige i dag. Det burde være i norsk interesse å ikke sette seg i en slik situasjon. Vår geografi ligger fast og vi har all mulig interesse av at nordområdene forblir en fredelig samarbeidsarena, ikke minst nå når klimaendringene åpner for tilgang til store naturressurser og trafikk både i nordøst og nordvest-passasjen.

Dersom USA skulle velge å gå til krig mot et annet land fra basene i Norge, blir Norge et mulig angrepsmål. Om USA skulle ønske å angripe Russland fra Norge, har norske myndigheter ingen makt til å stoppe det. USA vil heller ikke være forpliktet til å følge norske lover for natur og miljø på basene, som for eksempel grunnlovens §112 og naturmangfoldloven. Natur og ungdom påpeker at Norge kan miste råderett over egen natur. Forskningsrapporter viser uforsiktig naturforvaltning, avskoging, giftige stoffer i drikkevann og jordsmonn, dårlig opprydning av kjemikalier, kreftfremkallende stoffer og militært materiell, inklusive atomavfall i og rundt amerikanske militærbaser.

Offisielt heter det at avtalen legger til rette for at USA kan yte raskere og bedre «militær forsterking av Norge» og er en videreutvikling av det regjeringen anser som et viktig og positivt samarbeid med USA for «å ivareta norsk sikkerhet og norske interesser». Avtalen ansees som en forutsetning for at USA vil (fortsette å) investere i militær infrastruktur i Norge. Avtalen, som kalles SDCA (Supplementary Defence Cooperation Agreement),  er også viktig for sikkerheten i Europa, sa utenriksminister Anniken Huitfeldt.  Det må være tillatt å stille seg undrende til myndighetenes antagelse om at lille Norge, og Europa, har samsvarende sikkerhetsinteresser med stormakten USA, og det uavhengig av hva som skjer i amerikansk politikk med sine sterke interne konflikter, svake presidenter og sitt svekkede demokrati.

Amerikansk, «forhåndslagret», militært materiell i Norge tilhører de amerikanske styrkene og fasilitetene hvor de befinner seg skal kun brukes av amerikanerne, som derved har eksklusiv kontroll. USA kan fjerne materiellet fra norsk territorium når de måtte ønske. Kan Norge?

Styresmaktene anser det som urealistisk at Norge skal forsvare seg utlukkende med egne styrker og at det derfor er viktig at USA og andre allierte kan trene, øve, forhåndslagre våpen og på andre måter forberede forsterkning til Norge i tilfellet angrep. Denne faren er sannsynligvis økende. For jo mer aggressivt vi oppfører oss «ute», jo større muligheter for represalier hjemme. Mange setter derfor sin lit til NATO, andre til nordisk militært samarbeid. Tidligere anså norske myndigheter at vår sikkerhet er avhengig av at vi sees som et fredelig og vennligsinnet land og del av et sterkt FN, men det har endret seg. Da Norge nylig kjempet for en plass i FNs sikkerhetsråd ble det stadig fremhevet at det var for å fremme norske interesser. Det norske bidraget til FNs fredsbevarende styrker er betydelig redusert, mens støtten til NATO øker.

Den nasjonale forsvarsevnen ansees som svekket etter at Norge fra 1999 av har lagt om sin forsvarsstrategi til å være en del av NATOs out-of-area strategi, framfor å ha et godt, defensivt, nasjonalt forsvar. Som svar på NATO og USAs behov for et langtrekkende, offensivt/aggressivt militærsystem, har Norge kjøpt langtrekkende fly og våpen og deltatt og deltar aktivt internasjonalt i kriger i land vi ikke har hatt noen konflikt med. Sikkerhetspolitikk er blitt til usikkerhetspolitikk. Det norske forsvaret er så integrert i USAs globale militærstrategi allerede at fregatten KNM Fridtjof Nansen er under amerikansk kommando som støtteskip til det amerikanske hangarskipet USS Harry S Truman i fremmede farvann.

Tidligere statsminister og generalsekretær i Europarådet, Thorbjørn Jagland, uttrykte i Klassekampen 9.12.21 bekymring for at baseavtalen også skal tilsidesette forbudet mot dødsstraff, tortur, umenneskelig behandling og tvangsarbeid. Yuhan Shanmugaratnam tok i en artikkel i Klassekampen 12.01.22 opp en lignende uro. Han viste for eksempel til at Guantánamo-fangeleiren var «hendig» plassert utenfor amerikansk jurisdiksjon og at amerikanerne derved kunne tillate seg en oppførsel de ikke kunne ha hjemme.

Demokratiet svekkes også hos oss

En slik viktig baseavtale burde vært forelagt det norske folk til folkeavstemming. I det minste lagt frem med krav om to tredjedels flertall i Stortinget. Men avstemningen ble gjort med simpelt flertall under henvisning til at «det er ingenting i denne avtalen som endrer den norske basepolitikken eller norsk politikk med hensyn til lagring eller utplassering av kjernefysiske våpen på norsk jord». Tomme ord. Allerede ved flyulykken i Beiarn i mars 2022 under militærøvelsen Cold Response, påropte USA seg enerett til å etterforske ulykken. Resultatet har forblitt offentlig ukjent. Vi risikerer mange slike hendelser hvor norsk rettsvesen ikke har kontroll over hva som skjer i landet.

Amerikanske militærbaser kan umulig være i det norske folkets interesse. Hvorfor aksepterer norske politikere en slik samarbeidsavtale med USA? Hvorfor påstår myndighetene at loven ikke endrer norsk base og atomvåpenpolitikk, anløpsregler for norske havner eller norske begrensinger på lagring av visse våpentyper/atomvåpen på norsk territorium, og at det heller ikke er noen grunn til at Russland skal reagere på avtalen? Lokker USA– eller truer de? Med hva?

Norge spiller en stadig mer vesentlig rolle i etterretning for USA. Det er merkelig at våre politikere ikke ser den store faren de setter Norge i ved å gi en stormakt slikt fotfeste. Dette skjer selv når USA er i en høyst ustabil situasjon. Norges geografiske beliggenhet burde tilsi en helt annen og mindre provoserende tilnærming. Er det slik at norske myndigheter er beredt til eventuelt å ofre det nordligste Nord-Norge på det amerikanske, militære alteret? Er man beredt til  å «ofre» Finnmark?  Og er man så utrolig sneversynt og naiv at man tror at en storkonflikt i nord vil holde seg nord for Polarsirkelen?

Det ser ikke ut til å være mange pasifister i Norge for tiden. De fleste synes å mene at vi trenger et militært forsvar, dog vil sannsynligvis et flertall foretrekke et defensivt forsvar, til stede rundt om i landet og kanskje også beredt til å forene sivile og militære oppgaver. De vil ta avstand fra et langtrekkende, offensivt, aggressivt, imperialistisk  «angrepsforsvar«. De færreste ønsker vel et forsvar som mer er et bidrag til stormaktenes ekspansjons- og maktinteresser enn til forsvar av Norge? Og visselig ser det ut til at «the land of the free« har større interesse av å selge våpen, påføre konkurrerende land økonomiske sanksjoner og etablere egne baser på fremmed grunn enn å styrke demokratier rundt om i verden.

Nettverk av baser

De fire basene som skal etableres i Norge inngår i et nett av amerikanske baser rundt om i verden. Basene i Norge er sannsynligvis mye verdt for USA på grunn av nærheten til Russland, til de russiske militæranleggene på Kolahalvøya og kanskje også til de rike naturressursene i Arktis. USA skal ha 800 til 1000 kjente militærbaser (avhengig av om lyttestasjoner regnes med) i 80 land og på alle kontinenter. Minst 90 % av verdens militærbaser er amerikanske. Til sammenligning skal Russland ha åtte og Kina én. Basene er en enorm maktfaktor som muliggjør USAs militære hegemoni i verden. De bidrar til at USA kan tillate seg å diktere betingelser ut fra en såkalt «rules-based world order», hvor USA bestemmer reglene i motsetning til internasjonal lovgivning utviklet av FN og gjeldende for alle.

Noen av basene i det verdensomspennende basenettverket er del av USAs rakettskjold, som skal være utviklet spesielt for å beskytte USA mot atomangrep østfra. De fleste basene er rundt Russland og Kina, men ca. 30 av disse basene er i Afrika, hvor USA etablerte Africom i 2008 på tross av protester fra et flertall afrikanske land. Under skalkeskjul av å tilby sikkerhet og trygghet, gir det større adgang til utnyttelse av ressursene i afrikanske land for USA-baserte multinasjonale selskaper. Også en rekke små øystater er blitt belemret med store amerikanske militærbaser. Da Kina i april 2022 gjorde en sikkerhetsavtale med Salomonøyene som kan ende i en ny kinesisk base, førte det til store protester fra USA. Kanskje er det lurt å feie for egen dør først?

Basene gjør krig mer sannsynlig og hindrer fred og nedrustning. De øker internasjonal spenning og er også miljøkatastrofer. Å legge ned basene ville bidra til å redusere spenningen i verden, bedre klimaet, frigjøre viktige jordbruksarealer og gjøre USA mindre truende. Det ville også bety mindre vold i basenes nærområder, mindre ødelagt og forurenset land og vann, mindre fare for liv og helse.

Atomvåpen

FNs forbudstraktat mot atomvåpen (TPNW) ble gjeldende folkerett 22. januar 2021. Det betyr at verden etter lang kamp endelig har fått et forbud mot atomvåpen. Atomvåpen er nå ulovlig! Norge har dessverre ikke sluttet seg til avtalen på grunn av den sterke rollen atomvåpenavskrekking har i NATOs militærstrategi, hvor også førstebruk av atomvåpen inngår. Det er klart i strid med den norske folkeviljen. Det synes ikke å være satt noen restriksjoner angående lagring av atomvåpen på de planlagte basene i Norge.

Krigen i Ukraina og den enorme polarisering den har medført, gir betimelig angst for bruk av atomvåpen, ved siden av frykt for ulykker ved atomkraftverkene i landet. Fredsprisvinner Oscar Arias fra Costa Rica har nylig fremmet et konstruktivt forslag om at USA trekker sine atomvåpen ut av Europa mot at Russland ikke utplasserer atomvåpen i Belarus. Det vil kunne bidra til en ny åpning, en nødvendig diplomatisk dialog.

Siden 2009 har atomdrevne ubåter fra USA og andre vestlige land blitt firedoblet i norske farvann og amerikanske B-52 bombefly, som kan bære atomvåpen, har vært invitert til nordnorsk luftrom, sier oberstløytnant Tormod Heier til Klassekampen i april 2019. Norge, i rollen som NATO i nord, har evne til å gjennomføre operasjoner inn mot russiske luftforsvarssystemer med nye ubåter, nye anti-ubåt overvåkningsfly og kampfly. Det gir risiko både for økende geopolitisk spenning og klassiske sikkerhetsdilemmaer mellom øst og vest, også med henblikk på Svalbard. Den økende atombåtaktiviteten i vår nærhet skaper usikkerhet og angst. Norge må kunne gjøre som New Zealand, som forbyr fremmede fartøy og fly som blir drevet av kjernekraft eller transporterer atomvåpen å entre sitt farvann eller territorium. Støre-regjeringen bør også utvide beslutningen om at Norge skal være atomvåpenfri til ikke bare å gjelde i fredstid, men også i krigstid, når det er ekstra viktig.

USA eller NATO?

Militariseringa av Norge har pågått over tid, er sterkt økende og har, etter at Russland gikk inn i Ukraina 24. februar 2022, nådd helt uforutsette, uante og skremmende høyder. Norsk basepolitikk har allerede blitt endret blant annet med etablering av fremmede militærbaser i Trøndelag og i Troms, dog uten å bruke base-ordet, men med allierte soldater, såkalt på rotasjon. Dessuten med massiv forhåndslagring av amerikansk militært materiell i Trøndelag; tilrettelegging av havner for besøk av atomubåter i Bergen og utenfor Tromsø; økende og effektivisert etterretningsvirksomhet, inklusive Globus III radaren i Vardø, som skal være mye sterkere enn den som allerede er der; ved bygging av det nye, kraftige og velutstyrte spionskipet Marjatta II; amerikanske og allierte aktiviteter blant annet på Andøya og på Fauske, og stadig større militærøvelser stadig lengre nord, stadig nærmere grensa til Russland.

Både USAs tilleggsøving i Nord-Norge i 2018 i forbindelse med militærøvelsen Trident Juncture og ulike amerikanske radaranlegg og andre militære installasjoner ikke minst i Nord-Norge, demonstrerer uklarheten mellom hva som er USA og hva som er NATO. Iblant kan det se ut som om det spilles på usikkerhet om hva som er NATOs tilstedeværelse i Norge og hva som er USAs, ut fra hva som er opinionsmessig opportunt til enhver tid. Siden det er opplagt hvor makta ligger, er det kanskje ikke så interessant om det dreier seg om USAs militære aktiviteter i landet eller et USA-dominert NATO? Eller kanskje er det likevel viktig, politisk, praktisk, juridisk? Lille Norge, med sitt abnorme militære forbruk, er en middels stormakt i NATO sammenheng og en avansert spiller på den geopolitiske banen, ikke minst som «NATOs ører i nord». Den ene amerikanske presidenten etter den andre skryter av Norges rolle. Norske regjeringer med tilsynelatende ulike politiske farger er unisont militærgrønne i denne sammenheng. Det kan nesten se ut til at norske ministre nyter å spille med «de store» og være «en av gutta», alltid beredt til å vise militære muskler. Patriarkatets kvinner og menn gis gode spillerom i en slik sammenheng.

NATO – utgått på dato

NATO, North Atlantic Treaty Organization, ble opprettet i 1949 med 12 land i den hensikt å bygge en vestlig, militær forsvarsallianse mot det som ble oppfattet som en truende, ekspansiv kommunisme i Sovjetsamveldet. NATOs første generalsekretær, Lord Hastings Lionel Ismay, definerte hensikten med NATO slik: Holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede. Som et tilsvar, opprettet Sovjetsamveldet i 1955 Warszawa-pakten med land i Øst-Europa. Men da Sovjetsamveldet ble oppløst og Warszawa-pakten ble lagt ned i 1991, var begrunnelsen for NATOs eksistens borte. Mange håpet og trodde at nå endelig hadde stormaktene tatt til fornuft, våpenkappløpenes tid var over og ressursene skulle ikke lenger brukes på krigsferd, men på velferd. Isteden for å legge ned NATO, kjempet organisasjonen for sin eksistens og utviklet et nytt konsept som åpnet for militær intervensjon utenfor eget område (out-of-area), såkalt forebyggende (pre-emptively), uten å være angrepet, og heller ikke nødvendigvis med Sikkerhetsrådets godkjenning. Dette var et eklatant brudd på FN-pakten og folkeretten, som sier at intet land har lov til å gå til krig mot et annet land, uten at ens suverenitet er blitt krenket. Også da skal Sikkerhetsrådet sette inn en rekke tiltak for å prøve å forhindre krig.

Den forfeilede krigen mot terror og dens støttespillere har bidratt til at verden igjen kom inn i en situasjon med sterk geopolitisk spenning og konfrontasjon. «Pre-emptive strikes» ble formalisert som del av den ny NATO «out-of-area»-strategien i 1999 i Washington. Samme år begynte NATO å rekruttere tidligere østeuropeiske land. NATO har nå 30 medlemsland og flere er på venteliste. Flere er også med som såkalte «partners in peace», og nå ser det ut til at Sverige og Finland lar seg skremme inn i NATO.

NATO ble i sin tid presentert for det norske folk som en transatlantisk forsvarsallianse. Flere var dog skeptiske til at Norge skulle forlate sin nøytrale og alliansefrie posisjon. Hitlers angrep på Norge underminerte imidlertid mellomkrigstidens «brukne geværs politikk». Mer eller mindre hemmelige planer om å styrke Norges orientering vestover ble lagt i London under siste verdenskrig. Haakon Lie klarte å få Arbeiderpartiet med på at Norge skulle inn i NATO. Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakta og på årsmøtet i 1949 ble medlemskap vedtatt med lynets hastighet, nærmest som et statskupp, uten at saken engang var på dagsordenen.

Odelstingspresident og tidligere medlem av Folkeforbundet, Carl J. Hambro fra Høyre, var kritisk til medlemskap i NATO. Han mente beslutninger om landets utenrikspolitikk derved ville bli flyttet utenfor landets grenser. Da det likevel ble bestemt at Norge skulle med i NATO, oppfordret han Norge til å møte med «mistenksom aktpågivenhet». En slik mistenksom aktpågivenhet er overhodet ikke fremtredende i dag.

Propagandaen for NATO var og er bastant i Norge, også før krigen i Ukraina. Det er svært vanskelig å komme igjennom med kritikk av norsk medlemskap, eller med synspunkter om at NATO har utspilt sin rolle bør legges ned og at dens aggressive fremferd fører til død og elendighet og stiller verdensfreden i fare. NATOs politiske diskurs baserer seg på de verste scenarioer og stivnede fiendebilder. Dette vanskeliggjør nedtrapping av konflikter, noe som er blitt tydeliggjort i forbindelse med krigen i Ukraina. Den gamle romerske tenkning som sier: Ønsker du fred, forbered krig burde være foreldet, men blir brukt uhemmet av både politikere og media. NATO vil ikke overleve uten en fiende. Uten muslimske land, Russland og nå også Kina må organisasjonen legges ned. Ingen vil betale de enorme bidragene til militært forsvar hvis man ikke er redd. FN burde i stedet gis ressurser og arbeidsmuligheter og internasjonal lov må brukes mer effektivt. Hvis FN skal kunne klare å gjøre det den er skapt for, må adekvate ressurser flyttes dit.

Også en tidligere kvinnelig leder i AUF, senere leder i utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget og nå utenriksminister, Anniken Huitfeldt, synes å ha mer tro på opprustning enn dialog og tillitsbygging. Andre kvinnelige topp-politikere som blant annet tidligere forsvars- og utenriksminister, Ine Eriksen Søreide fra Høyre og tidligere utdanningsminster fra Venstre, Guri Melby, formidler en rigid, kompromissløs og uforsonlig militaristisk holdning til krigen i Ukraina, og roper på mer våpen, mer NATO, og virker uinteressert i å styrke FNs rolle, forhandlinger og diplomati. Journalist Arild Rønsen i Klassekampen snakker om «opprustningskåte damer», et begrep som feminister for noen år siden ikke ville trodd var mulig.

Maktkamp og kolonisering foregår helt inn i stratosfæren, og videre. Generalmajor John Shaw, leder for kommandooperasjonen til det nye US Space Force, på Cape Canaveral i Florida, planlegger for krigføring fra rommet helt inn i det 22. århundret. Våpenkontroll, slik den ble utviklet fra 1960-tallet av, inklusive Traktaten om det ytre rom fra 1967, som forbyr masseødeleggelsesvåpen i rommet, synes ikke å bli tatt ad notam. Hensikten med den nye romenheten i Pentagon er, ifølge tidligere president Donald Trump, å sikre amerikansk dominans i det ytre rom, verdens neste krigsskueplass. Bare noen dager etter at president Trump etablerte sin nye »romkrig»-avdeling i Pentagon, erklærte NATO, i desember 2019, behov for å ruste seg for militarisering av rommet.

NATO er ikke lenger en nordatlantisk allianse, men er i partnerskap med Gulfstater og land i Asia, Midt-Østen, Sør-Amerika og Nord-Afrika. NATO har for lengst utspilt sin rolle som forsvarspakt og er i stedet blitt en enorm krigsmaskin som burde vært lagt ned samtidig med Warszawa-pakten. Alliansens land produserer, selger og kjøper mer enn noen andre ekstremt dødelige våpen og må sies både å provosere og initiere andre til å gjøre det samme i en endeløs opprustningsspiral. USA/ NATO har i dag 15 ganger så stort militærbudsjett som Russland, ifølge SIPRI.

Vi og Russland

Russland har over lang tid signalisert at de føler seg omringet og truet av Vesten som har ekspandert både med NATO og EU inn mot deres grenser. Russland har gitt uttrykk for at deres sikkerhetsbehov er blitt neglisjert og nærmest latterliggjort fra vestlig side. Spenningen har økt ved dramatisk økte militærutgifter i USA og øvrige NATO-land, ved bygging av militær kapasitet og baser nær den russiske grensen, gjennom krigsretorikk, sanksjoner/økonomisk krigføring og en rekke andre intimiderende og isolerende initiativ. Det er bygd fiendebilder og russiske ledere er blitt demonisert med god hjelp av mainstream media.

Etter at Russland gikk inn i Ukraina etter en langvarig konflikt i Donbass-området, har situasjonen blitt svært farlig. Krigen i Ukraina har brakt krigens forferdelighet nærmer oss. Trusselen om en tredje verdenskrig overskygger plutselig alle andre trusler. En «gammeldags», utålelig, krig mellom Russland og Ukraina og en proxy-krig mellom NATO/USA og Russland, er et forferdelig nederlag og tilbakeskritt for multilateralismen. Det ukrainske folk og unge soldater fra Ukraina og Russland er de som lider aller mest.

Tidligere avtaler skrotes med enorm hastighet, og det på nærmest alle felt: militært, handels- og finansrelatert, kulturelt, administrativt, medmenneskelig. Et bastant jernteppe senkes mellom Vesten og Russland, isolasjonen og polariseringen er nærmest total og vi vet ikke hvordan morgendagen vil se ut. Uten å ville redusere Russlands ansvar for angrepet på Ukraina, ligner krigsvirkeligheten på det scenarioet som ble presentert i rapporten fra den amerikanske, konservative, tenketanken Rand Corporation i 2019, Extending Russia. Competing from advantagous ground. Rapporten skisserer hvordan Russland kan svekkes og destabiliseres blant annet ved hjelp av baser langs Russlands grenser, økonomisk boikott, tapping av landet for fagfolk og ved å sende dødelige våpen til Ukraina.

Det er et akutt behov for å få til våpenhvile og reelle fredsforhandlinger. Krigsiveren synes imidlertid mye sterkere både blant politikere og media enn å få frem løsningsforslag som vil føre til en slutt på krigen. Krig er ingen løsning, vil aldri bli en løsning og må utraderes fra opsjonspaletten. En mye sterkere involvering av FN, regionale institusjoner, diplomati, fredsbevegelsen, folk til folk-samarbeid er umiddelbart påkrevet. Det må ikke bare tenkes kortsiktig og reaktivt, men langsiktig, både visjonært og praktisk, om hvordan vi vil at Europa og verden skal se ut, i morgen, og i overmorgen. For hva ellers er alternativet?

Alternativer?

Vi må forholde oss til dagens største trusler og samarbeide for å kunne takle klima- og naturkatastrofer, voksende ulikhet og atomopprustning. Uten en signifikant nedrustning vil Norge og verden ikke ha råd til å møte folks behov og stanse klimakrisa. Likevel rustes det opp. Ukraina-krigen skal vinnes, koste hva det koste vil og NATOs påbud om to prosent av BNP til militært forsvar skal møtes. Menneskelig sikkerhet, slik begrepet ble utviklet av FNs Utviklingsprogram i 1994, nedprioriteres. Forsvars og sikkerhetsspørsmål forblir dessuten demokratiets sorte hull og folk får kun innsikt i bruddstykker av det som skjer.

Det som er sikkert er at militær makt ikke kan svare adekvat på noen av de krisene verden står i. Det er et paradoks. De som skal forsvare oss gjør i stedet situasjonen verre, både økonomisk, økologisk og etisk.

Det er på høy tid å få i gang en dypere refleksjon om hva som er sikkerhet og hva som gjør oss trygge i dag. Militærressursene burde gå til de som er fattige og sulter, til det nødvendige grønne skiftet og til å bygge fredskultur. Koronapandemien har vist vår gjensidige avhengighet. Ingen er trygge før alle er trygge. Det samme gjelder på sikkerhetsfeltet.

Krigen i Ukraina har vist til fulle at for å unngå store ubehageligheter er det best å være på lag med flokken. Å snakke om fred i krigstid har vist seg å være svært vanskelig og mange blir redde for å ytre seg. Både fredsbevegelsen og venstresida risikerer å bli splittet. Noen vil stå på en klart anti-krig og pasifistisk grunn og andre vil ende opp med å ta stilling med egen regjering og prioritere egen gruppetilhørighet, og noen vil bare bli tause.

En slik splittelse er forståelig når mediebudskapet er så hardt, uforsonlig og polarisert. Hovedvekten av politikere og mediebildet presenterer en svart-hvitt tenkning som er svært uheldig med sikte på dialog, avspenning og fred. Kravet om å tro fullt og fast på at vi står overfor et valg mellom det onde og det gode, de onde og vi gode, mellom de og oss, underminerer intellektuell selvstendig tenkning og gjør det vanskelig å fremme tvil, være spørrende, søke kunnskap. I Russland kan man få opptil 15 års fengsel for å ytre seg mot krigen, i Ukraina er alle opposisjonspartier forbudt og i begge land er mediebildet blitt ensidig. Også hos oss er situasjonen svært polariserende, og beskyldningene hagler mot de som ønsker å forstå hvordan denne situasjonen kunne oppstå, og som jobber for forhandlinger og våpenhvile.

Ord og bilder manipuleres og det er svært vanskelig å finne ut hva som er sant, hva som er desinformasjon og propaganda. Også krigen om sjel og hjerter er intens. Det blir krevd at man skal være for eller mot. Ofte synes det å være lettere å kritisere ”de andre”, trekke frem og blåse opp uheldige sider, men være døv og stum i forhold til hva som skjer hos oss. Men vi kan ikke kritisere, veilede eller inspirere andre hvis vi ikke selv klarer å leve opp til den standard for internasjonalt samkvem som møysommelig er utarbeidet av FN.

Nå må vi få frem at krig ikke er normalt. Vi må være klar på at opprustning er økonomisk, økologisk og moralsk forkastelig. Vi må tillate oss å stille alle de relevante spørsmålene selv om vi ikke har svarene.

Historie, ikke regnskap

Tore Linné Eriksen:
En kort introduksjon til den nye imperialismen 1870–1920
Cappelen Damm Akademisk, 2022

Det er bare å ta av seg hatten for Tore Linné Eriksen – igjen. Denne gangen for boka En kort introduksjon til den nye imperialismen 1870–1920. Eriksen besitter ikke bare imponerende og oppdatert kunnskap, men han er formidabel formidler.

Boka trekker opp de store linjene om komplekse spørsmål, i en form og et språk som er levende og tilgjengelig. På knapt 200 sider, pakker Eriksen ut og diskuterer røtter, drivkrefter, redskaper og ideologier for imperialisme og kolonialisme, og hvordan ulike imperier utspant seg i ulike geografier, før han avrunder med refleksjoner som knyttes historien til politiske saker og debatter i dag.

Den «nye» imperialismen fra 1870, har røtter i, men skiller seg fra tidligere merkantilistisk orientert imperialisme. Perioden handler i hovedsak om «oversjøisk ekspansjon til andre verdensdeler, som oftest med utspring i en europeisk industristat». Det er en tid preget av industrialisering og kapitalisme, nasjonalisme og statskonsolidering i Europa, og drives i stor grad av økonomiske interesser for tilgang til (rå)varer, handel, arbeidskraft, land og nye marked. Imperialistenes maktutfoldelse skjer ikke bare gjennom statlig og militær direkte kontroll og styre, men gjennom samarbeid med lokale eliter. Det hele kobles til kulturell og ideologisk legitimering gjennom en ny form for biologisk rasisme. Den hevdet ikke bare europeisk kulturelle og religiøse, men hvites biologiske overlegenhet. Som Eriksen påpeker, tro og adferd kan man endre, ikke hudfarge.

Selv om det er fellestrekk på tvers av geografier, hadde de ulike imperiemakter ulike styringsformer og beveggrunner. De fire geografiske kapitlene, som tar for seg Afrika; India, Indonesia og Indokina; Kina og Japan og USA viser også hvordan de underlagte områdene hadde ulike forutsetninger for respons, og hvordan lokalt samarbeid eller motstand og frigjøringsbevegelser tok ulike former. Kolonistyrets avtrykk i India satte aldri like store spor som i Afrika, både på grunn av det store «folketallet, motstand og kolonimaktens fastfrysing – eller forsterkning – av identiteter forankret i kaste, etnisitet, buddhisme, hinduisme og islam som hersketeknikk».

Sammenlignet med mine skolebøker fra den kalde krigen og mange av dagens universitetslærebøker i utviklingsstudier og global politisk økonomi, vektlegger Eriksen erfaringer og perspektiver fra folk og i imperienes periferier: Å se kolonialismen «nedenfra» og fra koloniene. Det er ikke nytt i seg selv, som det også redegjøres for i siste kapittel. Det er også et perspektiv Eriksen har hatt med seg i eget virke som forsker, forfatter og aktivist gjennom årtier. Det som er nytt, er at han kan lene på en rekke nyere historiske verk skrevet av forfattere med opprinnelse særlig i Afrika og India, men også andre land. Referanselisten er imponerende både i lengde og hvor ny den er. Brorparten av kildene er fra de siste to tiårene. Noen av referansene er fra Eriksens egen forskning, spesielt på folkemord i Namibia i nettopp denne perioden.

Delvis relatert til det perspektivet, er at Eriksen vektlegger ikke bare makt, men også motmakt, i hovedsak i koloniene, men også hvordan gryende «framstormende fagforeninger og sosialistiske partier», skapte frykt i overklassene i Europa. Utvidelse av imperiene kunne skape hjemlig stabilitet, mente de. Motstand i koloniene kom i ulke former, fra stater, grupper eller sosiale klasser, som krevde suverenitet og/eller likebehandling.

Et annet overbevisende grep Eriksen tar, er å flytte sluttpunktet for Den nye imperialismen fra starten til slutten av første verdenskrig; fra 1914 til 1920. Dette grepet skifter perspektivet på bakgrunnen for, gjennomføring av og etterspillet fra krigen. Ikke minst lærer vi om hvordan krigen utspiller seg i koloniene, og hvordan soldater fra koloniene ble brukt i krigføringen (som også skjedde i andre verdenskrig): Da soldatene returnerte, fikk de gjerne ikke forventet kompensasjon og oppfølging, noe som ga ytterligere grobunn for motstand og krav om selvstendighet.

Selv om boka er kort, er den rik og særdeles velskrevet, med et lekent språk. Min favoritt er tittelen «avvikling eller utvikling?» på et underkapittel som diskuterer om det fant sted en avindustrialisering i India på 1800-tallet. Boka er også krydret med anekdoter og sitater fra aktører fra både imperienes sentrum og koloniene, som også synliggjør det menneskelige i historien. Boka er illustrert med gode kart og nyttige tabeller. Ikke minst er det bilder, sitater og utdrag fra skjønnlitteratur. Som Eriksen, tenker jeg at det er vanskelig – kanskje umulig – å forstå verden langt borte eller for lenge siden uten hjelp fra skjønnlitteratur. Her er blant annet referanser til noen av mine favorittromaner: Petina Appahs Ut av mørket, skinnende lys (2018) som beskriver gravfølget som fraktet David Livingstones døde kropp fra dagens Zambia til London, sett fra hans afrikanske følge, og Mønsteret rakner av Chinua Achebe (1958), som beskriver møtet mellom kolonister og lokale i en igbo-landsby på 1900-tallet.

Historien som pakkes ut i boka, viser en historie der aktører og saker er grunnleggende sammenvevde, over tid og mellom steder og mellom sosiale klasser, som forhold mellom herskere og undersåtter og mellom svarte og hvite. Storbritannia formet kolonier, men koloniene formet også Storbritannia. USA er blitt formet av landets historie som (settler-)koloni, i stor grad basert på slaveøkonomi og med en brutal historie med behandling av urbefolkningen, og ble i perioden selv en imperialist med handelsinteresser og politisk innblanding i Latin-Amerika.

Den imperialistiske historien er ikke bare viktig i seg sjøl, men det kommer klart fram at perioden har satt premisser for å forstå sosiale, økonomiske og politiske relasjoner mellom stater og i stater i dag. Den nye imperialismen har på mange måter skapt et globalt skille mellom det som vi i dag kaller det globale Nord og Sør. I min egen forskning på og formidling om Nigeria, enten det gjelder fagbevegelsens rolle, politiske skillelinjer mellom borgere og den politiske eliten, eller mellom ulike etniske, religiøse eller regionale skillelinjer, miljøbevegelsens og lokalbefolkningens motstand mot oljeindustrien, statens struktur og legitimitet eller retorikken til Boko Haram, må jeg ty til hendelser eller strukturer fra kolonitiden som er beskrevet i boka.

I siste kapittel nevner Eriksen flere senere fenomen, som må forstås i lys av kolonitiden, som folkemord i andre verdenskrig, globalisering og klimadebatter i dag. Han bruker begrepet «kolonialafasi» for å beskrive hvordan spesielt folk i tidligere kolonimakter som Storbritannia kan skremmende lite om sin egen historie. Eriksen spekulerer om det kanskje kan forklare at sentrale politikeres fra både høyre og venstre uttrykker stolthet for landets imperiehistorie. Etter Dronning Elisabeth sin bortgang i september, har det rast en debatt om hennes rolle i koloniene. Hun overtok tronen i februar 1952, som statsoverhode for 32 land utenfor Storbritannia ifølge Store Norske Leksikon. Et av disse var Kenya hvor britene i oktober samme år erklærte unntakstilstand for å slå ned Mau-Mau opprøret. Offisielle tall sier at 11.000 ble drept og 100.000 satt i fangeleir av britene, mens blant annet Den kenyanske menneskerettighetskommisjonen mener tallene er mye høyere. I et intervju i Bistandsaktuelt, sier Tore Linné Eriksen at han forventer mer søkelys på monarkiets plass i Det britiske imperiets forbrytelser mot menneskeheten. I så måte, kunne kanskje boka hvert viet mer plass til norsk involvering i kolonirelasjoner eller hvordan denne tiden har preget Norge i dag.

«Historiefaget er ikke det samme som bokføring» skriver Eriksen, som et betimelig spark mot en forunderlig, problematisk og ikke uvanlig vane blant historikere og utviklingsforskere om å oppsummere «arven etter kolonitiden» i fordeler og ulemper ved kolonitiden. Hans refleksjoner over nye trender og ideer i historiefaget om postkolonialisme, linjer til dagsaktuelle saker som vestlige museers eierskap til gjenstander fra koloni og andre tema er både viktigere og akademisk ryddigere.

Tore Linne Eriksen har inspirert studenter, aktivister og forskere i en årrekke. Denne boken er nyttig og viktig, og den kan leses enten sammenhengende for innsikt i en periode, ellers brukes som oppslagsbok for enkelte områder.

Jeg sitter igjen med et par spørsmål, ikke minst knyttet til det russiske imperiet som kun nevnes kort. Boka kom tidlig i 2022, og om den hadde vært skrevet i dag, mistenker jeg at det hadde vært skrevet noe mer om Russisk imperiehistorie. Men, det er nettopp det en god bok skal gjøre: inspirere til å lure på nye ting og søke videre lesning, og gi rammer for å stille gode spørsmål. Og om boka er kort, kommer den med en lang referanseliste og hvert kapittel har anbefalt videre lesning.

 

Leder
Plukk
Gnist-samtalen med Andreas Malm
Hannah Sigriddatter Ander: Fire om fred
Per-Gunnar Skotåm: Verden er endret på kort tid
Peder Martin Lysestøl: Når stormaktene går til krig
Hege Skarrud: Monopol, superprofitt og død
Ingeborg Breines: Klarer vi å bekjempe militariseringa – av Norge, vesten, verden?
Gjeldskriser – makt og urettferdighet
Intervju: Internasjonal arbeidersolidaritet anno 2022
Intervju med Tore Linné Eriksen: Imperialisme i praksis og analyse

Debatt:
Nato – ingen forsvarsallianse
Folkene i imperialismens utkant har alltid vært hoveddrivkraften
Motmakt eller regjeringsstrategi
Debatt: Hjulet er ikke oppfunnet

Bokomtaler:
Camilla Houeland – Historie, ikke regnskap
Unni Kjærnes: Religion som brekkstang for autokrati i India
Peder Ressem Østring: Uten arbeiderklasen taper vi klimakampen
Lars Thue: En kraftpamflett til å bli litt klokere av
Hannah Sigriddatter Ander: Inn i Utopiene
Ronny Kjelsberg: Gramsci på norsk
Erik Ness: Blomster for å overleve
Delta i solidaritetsarbeidet

Imperialisme i praksis – og i analyse

I denne samtalen har vi forsøkt å løfte fram noen av bokas hovedpunkter. En omtale av boka står i bokseksjonen bakerst i dette nummeret av tidsskriftet.

Av Erik Ness, redaksjonsmedlem i Gnist.

Tore Linné Eriksen er redaksjonsmedlem i Gnist, historiker og tidligere professor i utviklingsstudier ved OsloMet. Som faglitterær forfatter har han gitt ut ei rekke bøker om Afrika, globalhistorie og forholdet mellom Nord og Sør i det økonomiske verdenssystemet.

Imperialisme er ikke først og fremst teori, men praksis. Det er kapitalinteressene og mektig industristater som rår, og resultatet er at alle deler av verden tvinges inn i den globale kapitalismen. Dette er ikke bare historien om kolonialisme, men om et økonomisk system som også i dag bygger på ressursplyndring og utbytting av folk og nasjoner i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

Tore Linné Eriksens nye bok, Den nye imperialismen 1870–1920 (Cappelen Damm Akademisk, 2022), er en kort innføring om imperialismen i sin brutale virkelighet. Fordi han går så konkret til verks, har det blitt ei bok som både gir  innsikt i en viktig periode i verdenshistorien og som viser hvor viktig imperialismeteorier er for å forstå både vår fortid og vår samtid.

 

Hvorfor er det så viktig å skille ut tidsrommet mellom 1870 og 1920 i det som er lang historie om kolonialisme og imperialisme? 

Det er mange grunner, men den viktigste er at den globale kapitalismen framviser nye trekk. Ikke minst er det nå vi ser at industrikapitalismen ikke lenger domineres like sterkt av Storbritannia, slik tilfellet var da Karl Marx leverte mange av sine grunnleggende arbeider. Dermed blei Storbritannia utfordra som ledende industristat, finanskapitalistisk sentrum og en dominerende handels-, sjøfarts- og militærmakt. De kunne ikke lenger klare seg med det de kalte uformell imperialisme uten rivaler, det vil si at de skaffet seg råvarer, handelsavtaler og investeringsmuligheter uten territoriell kolonisering. La meg legge til at det også er mange eksempler på det siste, slik som gradvis okkupasjon av India fra midten av 1700-tallet, sammen med ekspansjon i Sør-Afrika med Cape Town som utgangspunkt og kolonisering av Sri Lanka og Mauritius i Indiahavet fra inngangen til 1800-tallet.

Et nøkkelord er rivalisering, der særlig Tyskland og USA rykker fram som konkurrerende industristater med sine karteller og sammensmelting mellom finans- og industrikapital. Også Frankrike melder seg på etter nederlaget under storkrigen som førte til Tysklands samling til en enhetlig stat med en sterk stål- og rustningsindustri. Alt dette faller sammen med den første globale krisa som blei utløst i 1873 og varte med visse svingninger fram til midten av 1890-tallet. Den nye storindustrien krevde råvarer, og helst så billig og stabilt som mulig, i nedgangstider. Industrien var også avhengig av nye markeder også utafor Europa, f.eks. kunne jo ikke Storbritannia eksportere like mye til andre europeiske land, som nå sjøl industrialiserte. På samme måte var det kamp både mellom selskaper og stater om nye investeringsmuligheter kloden rundt, ikke minst i Russland og i Latin-Amerika.

Dette høres ut som Lenin skulle ha sagt det sjøl, uten sammenlikning for øvrig?

Lenins bidrag i 1916 med Imperialismen hadde betydning på to viktige områder. Det første, som kanskje var hans hovedanliggende, var å forklare bakgrunnen for den første verdenskrigens utbrudd to år før, der den organiserte arbeiderklassens representanter stilte seg bak nasjonens faner og flagg istedenfor å kjempe for proletarisk solidaritet og internasjonalisme, slik Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht forgjeves hadde kjempet for. Det betydde som kjent sammenbruddet for Internasjonalen. Det andre var at Lenin viste til at imperialisme og krig var en uunngåelig følge av måten kapitalismen og akkumulasjonstvangen var grunnlagt på. Innafor imperialismeteoriene var dette ment som et motstykke til den britiske sosialliberale økonomen og journalisten John A. Hobson, som Lenin plukket opp en god del av sin empiri fra. I Imperialism. A study fra 1902 var det Hobsons tese at imperialismen kunne vært unngått dersom industriens overskudd var blitt mer likelig fordelt mellom arbeid og kapital i hjemlandet. Med høyere lønninger for arbeiderklassen ville fabrikkene fått bedre avsetning for varene på hjemmebane, og de ville ikke ha vært så avhengig av markeder og investeringer i andre deler av verden, altså en slags tese om underforbruk som drivkraft.

Ikke bare økonomiske forklaringer

I boka di virker det som om økonomiske forklaringer ikke gir et fullstendig bilde, hva annet er det viktig å trekke fram?

At det er mange faktorer som spiller inn i sammensatte forklaringer, betyr ikke at alt er like viktig, og jeg underkjenner ikke på noen måte endringer og systemtvang innafor kapitalismen i en del av Europa. Men rundt 1900 var det også andre strømninger i europeiske samfunn som var med på å gi ekspansjonen en aktiv, eller iallfall stilltiende, oppslutning i breiere lag. Jeg klarer ikke å opprettholde noe knivskarpt skille mellom basis og overbygning. Vi befinner oss som kjent i ei tid kjennetegnet av biologisk rasisme, der det var en utbredt oppfatning blant europeere flest at folk i andre verdensdeler rett og slett befant seg på et lavere biologisk utviklingstrinn, kanskje nærmere dyrelivet enn menneskelivet. Om noen søker etter en dyptgripende raseforakt, er det mye å hente hos f.eks. Friedrich Engels. Sjøl om han endra oppfatning på sine eldre dager, og langt fra var så firkanta som mange av hans uvitende kritikere hevder, er det også flere steder hos Marx en tendens til å se kolonialisme som et steg framover i en kapitalistisk moderniseringshistorie, der Storbritannia bidro til å bryte ned statiske og før-industrielle produksjonsmåter. I dag er det ingen indiske historikere og økonomer med marxistisk forankring som vil si noe slikt, til det veit vi  så mye mer enn det Marx visste for 150 år sida.

Vi kan saktens avvise rasisme og nasjonalisme som ideologi i betydninga falsk bevissthet, men det medvirket like fullt til at store deler av verden blei innkapsla i den globale kapitalismen på kort tid. Jeg forsøker også å utforske det som gjerne kalles sosialimperialisme, der herskerklassen et stykke på vei lyktes å få breiere lag av samfunnet med på at imperialisme var noe som kom alle til gode, for eksempel gjennom vareproduksjon som ga arbeidsplasser eller import av billige koloni-, mat- og forbruksvarer. Det er ikke tilfeldig at det britiske Labour og ledende sjikt i fagbevegelsen sto for ei pro-imperialistisk linje. Det var annerledes i Tyskland mot slutten av 1800-tallet, der det var en sosialistisk arbeiderbevegelse med anti-imperialistisk systemkritikk. Men også her endte det som kjent med et knefall i 1914.

Mange forbinder kanskje den nye imperialismen med kappløpet om Afrika. Er det noen trekk du gjerne vil trekke fram?  

Sjøl om de generelle drivkreftene var de samme, ser vi også i Afrika hvordan imperialismen trer fram i mange former som fortjener konkrete analyser. I Egypt ser vi tydelig en form for gjelds- eller finansimperialisme, der britiske storbanker og ledende politikere ville sikre tilbakebetaling av lån  gjennom angrepet i 1882. Deretter dikterte Storbritannia en økonomisk kurs som gjorde landet til et britisk lydrike og en boltreplass for finansinteressene i London. I tillegg var kontrollen over Suezkanalen avgjørende i dampskipsepoken, noe som også var viktig for herredømmet over den indiske kronkolonien. I Vest-Afrika var det særlig britiske og franske handelskompanier som trakk sine egne lands regjeringer inn i militære erobringer, der et av målene var å knuse lokale handelshus og kimene til en innenlandsk kapitalisme. Blant de viktigste råvarene var jordnøtt- og palmeolje for å smøre maskiner og produsere såpe i skitne industribyer. I det sørlige Afrika sto kampen om jord og billig arbeidskraft i diamant- og gullgruvene i ei tid hvor gull var grunnsteinen i det internasjonale finanssystemet. Både i det sørlige Afrika, Kenya og Algerie ser vi egen settler-kolonialisme, med europeisk jordokkupasjon og brutal rasisme.

I afrikakapitlet i boka er jeg også opptatt av å løfte fram motstand mot erobringskriger og kolonisering, noe som ofte er stilt i skyggen både av konservative historikere og av dem som tror at europeiske storkonserner og deres stat er allmektige og kan valse over folk over hele verden. Makt er alltid en relasjon, og motstykket til makt er ikke avmakt men motmakt eller motstand. Det var ingen enkel sak å knuse all motstand, det skjedde etter mange kriger i de fleste deler av kontinentet, både i nord, vest, øst og sør. Og i Etiopia klarte den sterke hæren å holde Italia på avstand helt til fascistene i 1935 angrep med langt større militære styrker og giftgass.

Imperialistisk dominans i Sør

Men tross i all motstand, er det likevel et faktum at knapt noe område i det vi kaller det globale Sør klarte å unngå ulike former for imperialistisk dominans. Hvordan skal dette forklares?

Det er vanskelig å tenke seg hvordan dette kunne ha skjedd uten at kombinasjonen av industrikapitalisme, sterke stater og kraftig opprustning i Vest-Europa, altså igjen et sammenfall mellom flere faktorer. Det er altså tale om både økonomisk nødvendighet og det som historikeren Daniel R. Headrick omtaler som imperialismens redskaper, der medisinske nyvinninger, dampteknologi, bedre kommunikasjoner og mer dødelige våpen blei midler til å sette imperiedrømmene ut i livet. Uten dampskip med kanoner om bord hadde ikke britiske skip klart å gå motstrøms oppover Brahmaputra i Burma, Ganges i India eller Niger og Nilen i Afrika. Uten telegrafkabler på havbunnen ville det tatt lang tid å sende beskjed om behovet for troppeforsterkninger. Britiske styrker med nymotens våpen og kanoner i Sudan knuste en tallmessige langt mer overlegen hær i 1898, under 50 blei drept på angripernes side, mens opp mot 20 000 mistet livet og like mange såret på afrikansk side. Winston Churchill var til stede, her som under alle imperiekriger på denne tida, og kalte dette for sivilisasjonens triumf over barbariet. Det er noe å tenke på for dem som går forbi hans grandiose statue i Oslo.

Også de imperialistiske framstøtene i Kina fra 1840-tallet må forstås i lys av britenes teknologiske og militære forsprang. Kina hadde lenge satset på å forsvare seg mot rytterstyrker nordfra, og blei overrasket av britiske kanonbåter som nådde fram til Shanghai og blokkerte den store kanalen mellom sør og nord. Hensikten med krigen var å bombe Kina til å godta britenes lønnsomme smugling av indiskprodusert opium, åpne flere havnebyer for frihandel på de sterkestes vilkår, diktere lave tollsatser og gjøre Hongkong til britisk koloni. Det sto altså langt mer på spill enn det som går fram av betegnelsen opiumskrig. Britene fulgte opp med en ny krig i den andre halvdelen av 1850-tallet, og tvang fram nye privilegier og sikret seg en enorm krigserstatning som lammet det kinesiske regimet i mange tiår framover. Da et sosialt og nasjonalt opprør brøyt ut nær århundreskiftet, som også rettet seg mot oppsplitting av Kina i utenlandske innflytelsessfærer, sendte USA, Japan og seks vestlige imperialistmakter inn store styrker som kriget seg til nye erstatninger og innrømmelser. I dag ville dette sikkert blitt kalt en humanitær intervensjon fra en koalisjon av villige.

India er et av de områdene som du diskuterer ved hjelp av litteratur om imperialisme skrevet innafor en marxistisk tradisjon Hva er hovedtemaene her?

Ja, India er heldigvis godt utstyrt med historikere, økonomer og andre samfunnsforskere som innser hvor fruktbare marxistiske grunnbegreper og analysemetoder er. Ikke minst trekker jeg veksler på historikeren Irfan Habib og økonomparet Utsa Patnaik og Prahbat Patnaik. De siste har nylig utgitt et skjellsettende verk om imperialismeteorier, oppdatert til vår egen tid, der de henter mange av sine eksempler nettopp fra hjemlandet. Også indiske sosialhistorikere har vist at den tidligste motstanden mot kolonistyret ikke bare kom fra liberale utdanningssjikt i middelklassen, men også fra småbønder, plantasjearbeidere og urfolk i skogsområder.

I enhver framstilling av imperialismen må forholdet mellom Storbritannia og India naturligvis innta en sentral plass. Rundt 1900 var tre av fire i det britiske imperiet indere, det vi si 300 millioner av 400 millioner. Koloniseringa hadde startet allerede midt på 1700-tallet, men blei ikke fullført før etter at det store opprøret brutalt blei slått ned i 1857/58, også kjent som den første frigjøringskrigen. Da sto faktisk hele imperiet på et vippepunkt. Fordi India før kolonitida var verdens sentrum for håndverks- og industriproduksjon, og samtidig den ledende eksportøren av bomullsstoffer, var avindustrialisering, favorisering av britiske interesser og forbud mot tollvern for indiske varer så påfallende. Skattesystemet på landsbygda blei lagt om til fordel for godseiere og den samarbeidsvillige overklassen, og de sosiale ulikhetene, som allerede var så store, trådte enda skarpere fram. Ikke bare måtte indere betale for hele koloniadministrasjonen, men måtte dekke gode pensjoner når embetsmenn og offiserer vendte hjem. Staten garanterte også at britiske jernbaneselskaper kunne få fem prosent profitt sjøl i dårlige år.

Men det mest tyngende, både økonomisk og i menneskeliv, var at indiske skattebetalere måtte dekke alle utgiftene til den store kolonihæren, som sjelden var på mindre enn 300 000 mann, og som blei satt inn i imperiets erobringskriger rundt om i verden. India var ikke bare leverandør av billige råvarer, som bomull, jute og te, men var også et avgjørende marked for britisk industri. Fordi britene solgte så mye mer til India enn de kjøpte, i alle fall målt i markedsverdi, ga dette et stort handelsoverskudd som blei brukt til å dekke Storbritannias underskudd overfor andre industriland. Det bidro til å holde hjula i gang under den globale kapitalismens mange kriger, og viser at imperialismen var et sammenhengende system med sentrum og periferi, slik det i hovedsak fortsatt er. Dette viste seg fra sin mest groteske side under flere sultkatastrofer mellom 1870 og 1900, som kanskje krevde 20–30 millioner menneskeliv, mens myndighetene eksporterte indiske hvete, nektet å sette en makspris og avviste krav om humanitær bistand. Ikke alle naturkatastrofer er altså naturlige, og nå var det innkapslinga i den globale kapitalismen, som forutsette kolonisering og militærmakt, som forklarer det som den nylig avdøde samfunnsforsker, Mike Davis, har beskrevet som den sein-viktorianske epokens holocaust. Det burde interessere dem som ikke tror at liberale regimer kan føre til hungerskatastrofer og folkemord.

Også Japan og USA

Hvor riktig er det å se på imperialisme i denne epoken som et europeisk monopol?

Det er ikke riktig i det hele tatt. Japan er en interessant kontrast til Kina, ettersom landet klarte å beholde sin selvstendighet, mens Indokina blei underlagt Frankrike, Indonesia blei nederlandsk koloni og Storbritannia sikret seg blant annet Burma (Myanmar) Malaysia, Singapore og Ceylon (Sri Lanka). Ei dramatisk omveltning innafor det japanske keiserdømmet banet fra 1868 veien for en mer uavhengig kurs som førte til storstilt opprustning og statlig støtte til kapitalistisk storindustri som krevde både råvarer, kull som energikilde og adgang til markeder og ressurser i nærområdene. Slik sto Japan sjøl fram som en imperiemakt, som både senket den russiske flåten, okkuperte deler av Kina og koloniserte Korea.

USA var en aggressiv stat fra dag én, og med utgangspunkt i de 13 koloniene på østkysten la de  gjennom hele 1800-tallet under seg det enorme området helt til Stillehavet, inkludert deler Mexico, som tidligere tilhørte urbefolkninga. Men det var først med den rekordraske industrialiseringa ved århundreskiftet, drevet fram av storbanker og de gigantiske stålkonsernene, at den oversjøiske ekspansjonen med en nyervervet krigsflåte for alvor blei satt på dagsordenen. På denne tida truet innenlandske opprørsstyrker med brei folkelig forankring det spanske koloniherredømmet på Cuba og Filippinene. Men etter at USA erklærte Spania krig i 1898, blei de skjøvet til side, og USA sørget for at de ikke en gang fikk være med på forhandlingene etter det spanske nederlaget. På Cuba dikterte USA en ny grunnlov med vern om utenlandsk kapital og sukkerplantasjer, og i de neste 20 åra okkuperte de Cuba med jamne mellomrom. Som kjent krevde de også rett til å styre Guantánamo til evig tid, der de fortsatt har en av sine tortursentraler. Mye av det samme skjedde i Filippinene, der USA førte en langvarig krig mot opprørsbevegelsen, og gjorde landet til en regelrett koloni.

Første verdenskrig – en krig mellom imperier

Det vanlige er at den nye imperialismens epoke regnes fra 1870 til 1914, men du strekker den ti 1920. Hvorfor dette grepet?

Det opplagte svaret er at den første verdenskrigen var en krig mellom imperier, og som derfor blei ført over mesteparten av verden. Flere av de tidligste krigshandlingene fant sted i tyske kolonier i Vest-Afrika, Øst-Afrika og det sørlige Afrika, som Tyskland ønsket som springbrett for å erobre nye områder, samtidig som Storbritannia og Frankrike så for seg tyske kolonier som en del av krigsbyttet. Rundt 2,5 millioner afrikanere deltok som stridende og bærere på ulike frontavsnitt, og inkludert sivile tap regner vi med at én million blei drept. De langvarige kampene i Midtøsten dreide seg om delinga av det vaklende osmanske riket, som var alliert med Tyskland, og hvor det allerede var funnet olje. Dessuten deltok 1, 5 millioner indere på mange fronter, ikke minst i Midtøsten, samtidig som koloniadministrasjonen delte rundhåndet ut milliardbeløp fra indiske skattebetalere for å dekke krigsutgifter.

Mye var avgjort på forhånd da seierherrene kom sammen i Paris i 1919. Frankrike og Storbritannia var blitt enige seg imellom om å dele Midtøsten, noe som ga grobunn for mange av dagens konflikter. Mot slutten av krigen håpet mange i koloniene på selvbestemmelse, men deres forventninger blei raskt knust. I Egypt var det en sterk nasjonalistbevegelse som hadde frihet på programmet, men de fikk ikke engang sende en delegasjon til Paris. En 28-årig vietnameser forsøkte å levere forhandlerne et skrift med krav fra det vietnamesiske folket, men led samme skjebne. Han blei seinere kjent under navnet Ho Chi Minh, og blei nå inspirert av den russiske revolusjonens anti-imperialisme til å bli en viktig person både i det franske kommunistpartiet og i Komintern. Kina hadde i det minste håpet å få tilbake den tyske Shandong-provinsen, men denne var lovt bort til Japan. Ut av de store protestaksjonene på Den himmelske fredens plass 4. mai 1919 sprang 4. mai-bevegelsen med den unge Mao Zedong som aktivist, og herfra kom mange av dem som i 1923 stifta Kinas Kommunistiske Parti.

Sjøl om krigen endte med at de fremste kolonimaktene styrket sitt herredømme og la under seg nye områder, var misnøyen så stor rundt om i imperiene at kimen blei lagt til mer slagkraftige opprørs- og nasjonalistbevegelser. Det skulle en ny verdenskrig til før deres kamp blei ført fram til seier, men også etter 1945 besto grunntrekkene i det økonomiske verdenssystemet. Den viktigste endringa var at USA fortrengte de gamle kolonimaktene og med sitt økonomiske og militære overtak innledet en ny fase i imperialismens lange historie. Men da er vi forbi den epoken som jeg har forsøkt å belyse i den nye boka, sjøl om jeg i sluttkapitlet trekker noen tråder fram til i dag, der det også pekes på den sterke imperienostalgien og motviljen mot å ta ansvaret for fortidas forbrytelser i Frankrike, Storbritannia og Tyskland. Kanskje blir dette temaet i mitt videre arbeid.

Av Hannah Sigriddatter Ander, redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Dave Watson

---

Å jobbe for fred er en essensiell del av det å jobbe mot imperialisme. Hvordan er det å jobbe for fred- og nedrustning i dag? Gnist har snakket med fire fredsaktivister.

ICAN Norge: Tuva Krogh Widskjold er koordinator for ICAN Norge. ICAN er en koalisjon av organisasjoner over hele verden som fremmer FNs atomvåpenforbud. Tuva svarer i dette intervjuet ikke på vegne av alle ICANs partnerorganisasjoner.

 

Norges Fredslag: Inga Steen er styreleder i Norges Fredslag. Norges Fredslag er Norges eldste fredsorganisasjon, stiftet av Wollert Konow på slutten av 1800-tallet. Blant medlemmene da var Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Halvdan Koht.

Antikrigs-Initiativet (AKI): Gitte Sætre er styreleder for AKI. AKI ble dannet i januar 2019 og er en medlemsorganisasjon som vil skape en bred og folkelig bevegelse for fred mot krig og mot en politikk som øker faren for krig, i Norge og internasjonalt.

Fredsinitiativet 2022: Joakim Møllersen er aktivist i Fredsinitiativet 2022. Fredsinitiativet 2022 er et nettverk av fredsaktivister som vil mobilisere mot eskalering og opprustning, og jobbe for alternative fredsløsninger som forhandlinger og deeskalering

 

1) Hva er de viktigste sakene for en fredsaktivist i Norge i 2022?

Tuva, ICAN Norge: Fred er komplekst og det er vanskelig å peke ut enkeltsaker. Personlig er arbeidet mot atomvåpen en sak som både engasjerer og en sak jeg tror vi i Norge har mulighet til å skape endring. Så tror jeg en levende fredsbevegelse i Norge må være raus. Vi må anerkjenne at ikke alle behøver å være enige om alt, men at vi kan stå sammen i saker som bidrar til positiv endring.

 

Inga, Fredslaget: De viktigste sakene som vi arbeider med akkurat nå, er regulering av autonome våpen (robotvåpen) og å belyse at klimaendringene også er en fredssak. Det er bestandig alternativer til å bruke vold, så fokus på ikke-voldelige løsninger, konflikthåndtering og dialog er alltid viktig.

Gitte, Antikrigs-Initiativet: Å kreve at Norge arbeider for fredsforhandlinger – ikke flere våpenforsendelser – for å få slutt på krigen i Ukraina. Å bekjempe de amerikanske militærbasene på norsk jord. Å kontre den konstante krigspropagandaen som spres i alle kanaler, der fiendebildene vokser seg kjempestore og militær opprustning er eneste alternativ.

 

Joakim, Fredsinitiativet 2022: Vi må jobbe for at krigen i Ukraina og andre væpna konflikter tar slutt så fort som mulig, for en nedbygging av det norske militærvesenet som er rigga for angrepskrig og at Norges politikk på den internasjonale arena er en som skaper fred og forsoning, ikke krig, militarisering og steilere fronter.

2) Hva mener dere må gjøres for å stanse eller deeskalere krigen i Ukraina?

Tuva, ICAN Norge: Jeg har ingen fasit her, men våpen alene skaper ikke fred. Vi trenger sanksjoner, men også åpne kommunikasjonskanaler, det er enda viktigere når spenningen er stor. Videre må verdenssamfunnet kreve at Russland, for igjen å bli tatt seriøst i sin deltakelse i internasjonale institusjoner og samarbeidsorganer, blir med på konkrete tiltak for atomnedrustning.

Inga, Fredslaget: Det trengs økt fokus på sivile enkeltindivider og grupper som allerede jobber nå for å stanse krigen på en ikke-voldelig måte. Både i Russland, Ukraina og fra andre hold. Og det bør arbeides for å jobbe mot den økende demoniseringen av russere man ser tendenser til nå. Mange føler på maktesløshet. Det er viktig å anerkjenne det. Men vi må også holde fast på håpet og fokusere på åpenhet og dialog.

Gitte, Antikrigs-Initiativet: Norge fremmet sammen med Mexico et forslag i FNs Sikkerhetsråd 6. mai som ble enstemmig vedtatt. Her minner Sikkerhetsrådet om at alle medlemsstater har påtatt seg, under FNs charter, plikten til å avgjøre sine internasjonale tvister med fredelige midler. Derfor er AKIs standpunkt: Å kreve øyeblikkelig våpenhvile, forhandlinger og en fredsløsning.

 

Joakim, Fredsinitiativet 2022: Forhandlinger vil sannsynligvis ende denne krigen, i likhet med de fleste andre. Sjansene for fred, både på kort og lang sikt, vil være langt større om også Nato kan ta del i en fredsavtale, slik at forholdet mellom Nato og Russland kan bli bedre og ikke en kime til nye konflikter og kriger i årene som kommer.

3) Hvordan er det å jobbe for fred- og nedrustning i dag?

Tuva, ICAN Norge: Russlands grusomme invasjon av Ukraina har hatt store konsekvenser for kampen mot atomvåpen. På den ene siden har det blitt klart for alle at trusselen atomvåpen utgjør ikke forsvant med jernteppet og Sovjetunionen. Det gjør at vi som jobber mot atomvåpen i større grad enn tidligere får plass i media. På den andre siden er det flere stemmer som normaliserer atomvåpen og mener vi trenger atomvåpen for å kunne avskrekke Russland og Kina. Motstandere av FNs atomvåpenforbud må sjelden forklare hvorfor de legitimerer verdens verste masseødeleggelsesvåpen og kan gjemme seg bak behovet for å stå sammen i NATO (uten at de må forklare hvordan det å være medlem i NATO står i veien for å støtte et forbud mot et masseødeleggelsesvåpen som bryter humanitærrettslige prinsipper).

Jeg tror det er viktig å igjen trekke atomvåpensaken ned fra et abstrakt og teoretisk nivå til hvilke konsekvenser disse våpnene faktisk har dersom de brukes. Krigen i Ukraina har vist oss at atomvåpen ikke brukes til beskyttelse, men til å terrorisere andre og gjøre farlige situasjoner enda farligere. Atomvåpen har katastrofale konsekvenser for mennesker og miljø. Ved bruk er det ingen som kan gi tilstrekkelig hjelp. Ødeleggelsene vil være for store og strålingsfaren for høy. De humanitære konsekvensene må være i sentrum av debatten rundt atomvåpen. Det håper jeg vi som jobber mot atomvåpen klarer å bidra til.

 

Inga, Fredslaget: Stort engasjement har muligens skapt mer polarisering, som vi ikke liker. Det er viktig å ikke ødelegge forholdet vi har med hverandre. Forsoningsarbeidet må starte allerede nå. Krigen i Ukraina har gjort det vanskeligere å jobbe for fred. Det er nærmere oss enn det har vært på lenge. Det er en påminnelse om at fredsarbeid må jobbes med, hver dag. Vi kommer til å diskutere dette mer på vårt Fred & Miljø-seminar 22.oktober. Alle er velkomne!

 

Gitte, Antikrigs-Initiativet: Krigen i Ukraina har definitivt gjort det vanskeligere å fremme en fredspolitikk. Alle som går imot NATO-opprustning og våpenforsendelser til Ukraina merker at det er vanskeligere å få aksept for en annen politikk enn den militaristiske. Samtidig ser vi at fredsbevegelsen vokser seg sterkere jo verre militarismen blir. Vi blir stadig mer skjerpet mht. å møte krigshissingen med solide motargumenter. Vi har et sterkt samhold rundt disse verdiene og samarbeider også med den internasjonale fredsbevegelsen, som World Beyond War og WILPF.

 

Joakim, Fredsinitiativet 2022: Det offentlige ordskiftet i Norge rundt krigen i Ukraina, Nato og militæret generelt er svært ensidig. Det råder en slags konsensus om at mer våpen, mer krig og større avstand til «fiendtlige land» er veien å gå. Svømmer man mot denne strømmen tillegges man ofte meninger og anklages i verste fall for å være overløpere. Samtidig er det mange som forstår behovet for en alternativ politikk og gir støtte, om enn ikke uttalt. Fredsarbeid kan være vanskelig i krigstid, men det er også da det er aller viktigst. Det gir næring og inspirasjon til videre arbeid.

Av Hege Skarrud, politisk økonom og aktivist. Skarrud er tidligere leder i Attac Norge og Spire, spaltist i Klassekampen og jobber nå som politisk rådgiver for SVs Stortingsgruppe.

---

Hvordan kunne legemiddelindustrien – med støtte fra verdens ledere – skape et überprofittabelt vaksineapartheid i koronapandemien? For å få svar må vi se på den nykoloniale historien til avtalen om immaterielle eiendomsrettigheter, TRIPS-avtalen, i Verdens handelsorganisasjon.

Vaksineapartheid

Pfizer håvet inn rundt 370 milliarder kroner i 2021 på koronavaksinen ene og alene. Moderna tjente samme år 185 milliarder kroner på sin vaksine. Mot slutten av 2021 høstet Moderna og Pfizer en samlet profitt på 10 000 kroner i sekunder. I 2022 forventer Pfizer å tjene rundt en BILLION kroner totalt! I de seks første månedene av det som blir überprofittåret til legemiddelselskapene, ble aksjonærene til Pfizer tildelt 65 milliarder kroner i tilbakekjøp av aksjer og utbytte, og Moderna lover utover høsten ytterligere 30 milliarder i tibakekjøp. Samtidig brukte selskapet 51 milliarder på forskning og utvikling av legemidler, som jo er bedriftens formål.

Et av hvert femte liv tapt i lavinntektsland kunne vært reddet om ikke vi levde under vaksineapartheid. Flere land er i tillegg kastet ut i sine største gjeldskriser noensinne, og en rekke land ruller ut innstrammingspolitiske tiltak.

I det griske valget om å la seg selv bade i en Onkel Skruete pengebinge av korona-superprofitt, skapte legemiddelindustrien et vaksineapartheid verdens ledere nektet å rikke ved. Veien dit er et nykolonialt, rasistisk og jusstørt sammensurium av bedriftsdirektører, trusler og multilateralt regelverk som strekker seg tilbake til etterkrigstida.

Veien til monopol-mekka

Essensen i fortellingen er enkel: legemiddelindustrien er kronet med et regelstyrt monopol som lar dem bestemme hvordan vi blant annet møter folkehelsekriser, fordi politikerne tillater det. Det betyr altså at i frihandelsløvens munn, Verdens handelsorganisasjon (WTO), finnes en paradoksal avtale som begrenser frihandelsprinsippet.

Monopolregelverket for immaterielle rettigheter er et ganske nytt tilskudd i den globale kapitalismens reisverk. Før ble livsnødvendig kunnskap vurdert som et offentlig gode, til og med av privatiseringsmaskinen USA. Å la et fåtall selskaper akkumulere politisk og økonomisk makt over og på grunn av monopol på legemidler, i stor grad finansiert av det offentlige, ble vurdert umoralsk. Nå har pipa fått en annen lyd, takket være legemiddelindustriens jurister og lobbyisters årelange angrep på den tidligere forståelsen.

I 1994 kunne de høste frukter fra offensiven, med TRIPS-avtalen i Verdens handelsorganisasjon (WTO). TRIPS står for «Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights», og kan konseptuelt oversettes til norsk som den internasjonale avtalen for immaterielle rettigheter. Avtalens kjernemål er å sette minimumsvern for eierskapsbeskyttelse over blant annet opphavsrett, patent, design og forretningshemmeligheter. Mye av dette er kunnskap som det slås lovlig, avtalefestet privat eierskap over. Det tar lang tid og er kostbart å nå markedet med nye medisiner, og legemiddelindustrien mener derfor at det er essensielt for dem å ha immaterielle rettigheter for å sikre medisinsk innovasjon. Makten har de likevel valgt å utnytte for egen vinning mer enn innovasjon som driver verden i riktig retning (ref. utbyttene til Pfizer-aksjonærene).

Legemiddelindustriens «vare» – kunnskap og ideer – er «ikke-rivaliserende». For å sikre makt og vinning over en ressurs det ikke er mangel på må det skapes fiktiv knapphet. Slik spiste kommunikasjons- og lobbykampanjer opp større deler av legemiddelindustriens forskning- og utviklingsbudsjett fra slutten av 1950-tallet. Industrien fryktet å se sine allerede da superprofitter svinne hen (profitt de kunne takke offentlige penicillin-kontrakter under krigen for), og en eventuell spredning av det vi kan kalle det «indiske eksempelet». India vedtok i 1970 en lov som forbød medisinske patenter. Landet inngikk også en avtale med FN på 1950-tallet om støtte for offentlig produksjon av penicillin, noe som ga grobunn for Indias offentlige medisinske produksjonskapasitet. Flere av G77-landene (de 134 fattigste landene i verden) fulgte i Indias patentlov-fotspor. G77 så immaterielle rettigheter som nok et nykolonialt sugerør for å flytte verdier og verdighet fra Sør til Nord. Lavinntektslandenes pondus svekket legemiddelindustriens normative makt over kunnskap og prissetting. De måtte nå befeste makten i et multilateralt avtaleverk.

 

Et stk militant Pfizer-direktør, Edmund Pratt Jr., la opp en forsvarsstrategi for industrien. Han samlet en hær av direktører i legemiddelindustrien for å utføre slagplanen. Likeså ble direktører innen kultur og teknologi – en annen gjeng med interesse i privat eierskap over kunnskap – hentet inn. Tolv direktører satt ved det USA-baserte hærbordet, som til slutt ble til Intellectual Property Committee (IPC). I ekte nyliberal geopolitisk ånd ble det skapt allianser med europeiske og japanske ekvivalenter av IPC.

 

Det som fulgte for IPC, var årevis med nådeløst lobbyarbeid for å få presset gjennom dominansen over den globale folkehelsen. Legemiddelindustrien slapp så ut angrepshundene sine, advokatene, til en rekke forum som FN og Verdens helseorganisasjon (WHO). De gikk også til intensive søksmål mot land for å befeste rett til eierskap via dommer. Mye uten hell.

 

Så kom gullkalven: opprettelsen av WTO. Snart skulle en rekke land reformere det som da var GATT-avtalen til WTO gjennom den såkalte Uruguay-runden i 1986. WTO var den perfekte arena fordi arven organisasjonen bygger på, Bretton Woods, ble brukt i favør av de rikestes interesser. Lobbyarbeidet ble nå til trusler og geopolitisk press mot en rekke av G77-landene fra USA (som nå var i stor grad temmet og indoktrinert av IPC-hæren). Alliansen av patent-sultne direktører skrev et avtaleforslag for immaterielle rettigheter til forhandlingene om WTO-avtalen. Forslaget deres var utelukkende basert på industriens ønsker. Rundt samme tid ble Pratt Jr. og direktøren av IBM hentet inn av ingen andre nyliberale ringere enn Ronald Reagan til å lede den rådgivende komitéen for handelspolitikk og forhandlinger (Advisory Committee for Trade Policy and Negotiation). Her satte gutta ned en arbeidsgruppe på nettopp immaterielle rettigheter. Gruppa og hæren maktet å markedsføre immaterielle rettigheter som viktig for amerikansk konkurranseevne. Alle som motsa seg dette var imot arbeidsplasser i Detroit og innovasjonen i Silicon Valley. Amerikanerne var solgt og annonserte at immaterielle rettigheter vil ligge på forhandlingsbordet under Uruguay-runden om fire år. India og Brasil nektet å godta en slik avtale, likeså en rekke andre i G77. USA startet å huke landene inn i lukkede møter for å tvinge dem til å gå med på avtalen. Her ble de møtt med trusler om sanksjoner og tilbaketrekking av bistand. Våpenet deres var en amerikansk lov fra 1974; Seksjon 301. Handelsloven ga USA rett til å innføre sanksjoner mot en handelspartner dersom partnerens nye tiltak ble ansett som diskriminerende eller tyngende for USA. Opp til avslutningen av Uruguay-runden i 1994 brukte USA Seksjon 301 rundt et dusin ganger i konfrontasjoner med lederne av G77. Anti-TRIPS-landene ble tvunget til retrett, med India som den siste forsvareren. Innføringen av TRIPS-avtalen viste at amerikansk privatiseringspress i aller høyeste grad fungerer.

Koronamonopolet

Legemiddelindustriens propagandamaskineri opererte for full kraft under koronapandemien for å ivareta monopolmakten. Corporate Europe Observatory har funnet ut at legemiddelindustrien bruker minst 360 millioner kroner årlig på lobbyarbeid for å ivareta monopolmakten sin – eller utvide den – kun i Brussel. På grunn av mye hemmelighold rundt lobbybudsjetter og lobbymøter kan en forvente at summen er langt høyere. Resultatet av propagandaen ble vaksine-produksjonsfabrikker produserende på lav kapasitet og land som ikke fikk ta i bruk kunnskapen og teknologien til å utvikle, distribuere og bruke egne koronavaksiner. Selv om det var for å sikre egen befolkning rett til liv og en effektiv håndtering av pandemiens nå dyptgående ringvirkninger. I tillegg var det de samme landenes skattebetalere som betalte for lobbykampanjer og superprofitter.

 

Tidlig i utviklingen av koronavaksinen så flere TRIPS-avtalen som et hinder for rettferdig pandemibekjempelse. I oktober 2020 la derfor India og Sør-Afrika et forslag på bordet i WTO om å gjøre unntak fra TRIPS-avtalen. Dette selv om det på papiret er en rekke unntaksbestemmelser i TRIPS-avtalen, som har vist seg for vanskelige å bruke. Land som Sveits, Storbritannia, USA og EU-klanen nektet å gå med på et bredt unntak slik India og Sør-Afrika ville, og kom heller med egne forslag. Spesielt EU. EU sitt forslag ble oversendt til WTOs medlemmer kun uker før toppmøtet i juni 2022 skulle bli enige om hva de skulle gjøre med TRIPS-avtalen. Det var det eneste forslaget som ble realitetsbehandlet, selv om India og Sør-Afrika sitt forslag lå på bordet i WTO i over 18 måneder. EUs forslag var tydelig legemiddelindustriens oppgulp. EU hadde falt for propagandamaskineriet: «det er de immaterielle rettighetene som har ført medisinen videre.» Uten slik beskyttelse vil verden tilsynelatende gå tilbake til å dø av papirkutt, bæsje i grøftekanter og se gjenoppstandelsen av primitive sykdommer. Eventuelt vil noens superprofitt kuttes kraftig.

 

Det er et viktig element industrien ikke nevner: offentlig finansiering. Den amerikanske staten ga Moderna nærmere 100 milliarder kroner for forskning og utvikling av vaksinen. Over lengre tid har også staten spyttet i milliarder av dollar på mRNA-forskning. Mesteparten av Modernas koronavaksine er finansiert med offentlige midler.

 

Historien er i ferd med å gjenta seg. Utbruddet av apekopper startet i 2017 i Vest-Afrika, men Verdens helseorganisasjon og det resterende multilaterale «samarbeidet» ga spredningen minimalt til ingen oppmerksomhet, før apekopper ble påvist i Vesten i 2022. Da startet kappløpet for å utvikle vaksiner, og hamstrings-budrunden fra rike land. Den globale kapitalismen fordrer hamstringen gjennom teoriene som handelsregelverket bygger på. Med mindre vi endrer både det teoretiske grunnlaget og regelverket som opprettholder det, vil vi aldri kunne rettferdig møte helsekriser.

 

Patenter er en samfunnskontrakt mellom legemiddelindustrien og oss andre. Ideen er at legemiddelindustriens enerett på å bruke patentene som ligger åpent for at alle kan se dem i en gitt periode, vil sikre lønnsomhet for forskning og utvikling av et legemiddel. Det vil igjen sikre teknologisk utvikling i framtiden. Legemiddelindustrien bryter likevel samfunnskontrakten når de hegner om monopolene sine i den forstand at de raderer ut andre samfunnsområder som de gjorde under koronapandemien. At politikere verden over tok på skylapper og nektet å forstå at pandemiens herjing var et ypperlig tidspunkt for å se alternativer til dagens regelverk er uansvarlig. Det er ingen god grunn til at vi skal ha TRIPS-avtalen slik den er i dag på grunn av den maktubalansen og dårlige beredskapen den fører med seg. Vi må bygge opp alternativer til den private legemiddelindustrien, som betyr å samtidig bygge ned makten TRIPS-avtalen har.

I midten av mai inviterte Gnist og Anarres bokkafé på Grønland i Oslo til samtale med den svenske marxisten Andreas Malm. Foran et publikum på femti snakket vi om taktikk og strategi i klimakampen. Dette nummerets Gnist-samtale er et utdrag av denne samtalen.

---

Skrevet av Daniel Vernegg, redaksjonsmedlem i Gnist

Andreas Malm er universitetslektor i humanøkologi ved Universitetet i Lund i Sverige. De siste årene har han gjennom bokutgivelsene Fossil Capital: The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming (2016), som tar for seg kapitalismens fremvekst og relasjon til kull, og den mer vitenskapsfilosofiske The Progress of this Storm (2017) skapt seg noe av et navn innen marxistiske kretser globalt.

 

DV: Ganske tidlig i How to Blow Up a Pipeline, skriver du om det du kaller Lanchester-paradokset. Hva går det ut på?

AM: Det er observasjonen at klimakrisa er så alvorlig, at så store saker står på spill, mange mennesker er urolige og sinte, men vi har hittil sett veldig lite sabotasje eller eiendomsødeleggelse – han skriver til og med om terrorisme – veldig lite militant kamp i klimabevegelsen, sammenlignet med stort sett alle andre sosiale bevegelser. Det er et paradoks at det ikke har brutt ut mer med tanke på hvor mye krisen forverres, hvor mye lidelse den forårsaker og hvor mange potensielle mål det finnes overalt i samfunnene våre: alt fra oljeplattformer, til SUVer, til superyachter … en kunne slå til mot mange ulike mål om en først begynte. Det er et paradoks som finnes både i rike og i fattige land.

DV: Du kritiserer noe du kaller strategisk pasifisme, som du mener er en utbredt måte å tenke på i klimabevegelsen.

AM: Pasifisme kan komme i mange former. Vi har en moralsk pasifisme, som sier at vi aldri skal begå vold fordi det er moralsk feil. For å slå hull på den moralske pasifismen: Dere hadde i Norge et tilfelle med en høyreekstrem som gikk inn i en moské og forsøkte å skyte masse folk, og så var det en gammel gubbe som slå ham ned? Det var en type vold – selvforsvar – som det for meg er veldig vanskelig å moralsk fordømme. Jeg forsvarer at han brukte vold for å slå ned denne her wannabe-massemorderen. Det kreves ganske ekstreme moralske ideer for å fordømme dette som feilaktig vold. Denne moralske pasifismen er det forholdsvis lett å slå hull på, synes jeg.

Den strategiske pasifismen, er noe annet. Den sier at poenget med å holde seg til ikke-vold ikke primært er moralsk, men strategisk, og baseres på at vi har dratt lærdommer av tiår eller til og med århundrer av sosial kamp, og at disse lærdommene sier at du fort en utøver noen som helst form for vold i sosiale bevegelser, så taper man, mens dem som historisk har holdt fast ved ikke-vold har vunnet. Dette her kommer i stor grad fra en bok som heter Why Civil Resistance Works av Erica Chenoweth og Maria Stephan. Der går de igjennom den iranske revolusjonen, den palestinske intifadaen, den arabiske våren og en del demokratiopprør i Øst-Europa. Basert i dette konstruerer de en database som de sier viser at det er en allmenn regel at voldsomme protester mislykkes, men ikke-voldelige protester lykkes. Jeg synes det er en veldig dårlig bok, og at forskningen deres er svak. Den er nå veldig kontroversiell, den boken – den tesen, fordi det nå er mange forskere som peker på det motsatte. Jeg som er litt historienerd, drar noen historiske eksempler i boken min som snarere peker mot det motsatte, nemlig at nesten alle opprør som har vært suksessfulle har inneholdt elementer av eiendomsødeleggelse, sabotasje, konfrontasjon med politistyrker eller også mer avanserte former for vold, som væpnet opprør eller krig.

Et eksempel som ofte dukker opp i disse sammenhengene, er kampen mot slaveriet. Det finnes en slags forestilling om at slaveriet ble avskaffet fordi abolisjonistene dedikerte seg til ikke-voldelig lobbying mot slaveriet, men det var ikke sånn det gikk for seg. Det første stedet slaveriet ble avskaffet var på Haiti etter den haitiske revolusjonen, som var et utrolig voldelig masseopprør. I USA krevdes det en gigantisk borgerkrig for å få slutt på slaveriet. Det betyr ikke at vi skal sikte mot å ha en borgerkrig, men det peker mot at vi i historiefortellingen her ser noe som ligner på det som i klimasammenheng kalles greenwashing – noe en kamerat har referert til som peacewashing – at elementer av vold i ulike episoder av frigjøring sorteres bort for å skape et bilde av at det er nok med relativt ufarlig ikke-vold for å oppnå mål.

Andre klassiske eksempler på denne retorikken er suffragettene, borgerrettighetsbevegelsen i USA, kampen mot apartheid i Sør afrika, ulike anti-koloniale revolusjoner (der favoritteksempelet selvfølgelig er India), den arabiske våren, berlinmurens fall og andre eksempler. Men om en ser nærmere på disse eksemplene historisk, inklusive berlinmurens fall – som var en orgie i eiendomsødeleggelse hvor masse mennesker gikk ut og hakket i stykker en stor mur, så sprekker bildet av at det er absolutt ikke-vold som er veien til fremgang. Dette er mitt syn på det.

DV: En kan jo gjøre et argument for at dette også gjelder sosialdemokratiene i Norge og Sverige. Her tenker jeg at dette med peacewashing er svært aktuelt, for i motsetning til fortellingen om klassekompromisset som en lærer på skolen, så var tiden før dette ble inngått preget av harde sosiale kamper, inkludert med innslag av blokader av streikebrytere og sabotasje. Tenker du at denne historien er noe en kan dra veksel på i klimakampen?

AM: Ja. Grunnen til at jeg utelater det, er at det ikke er et eksempel som brukes av Extinction Rebellion eller av andre i klimabevegelsen som forsvarer linjen om strategisk pasifisme. Her finnes det i det hele tatt veldig få referanser til arbeiderbevegelsens historie. Det er mulig at en kan dra veksel på den tradisjonen i Norge og Sverige, men det er ikke en spesielt levende tradisjon i våre land. Minnet om klassekampen på begynnelsen av 1900-tallet har jo stort sett dødd ut, i alle fall i Sverige – jeg vet ikke hvordan det er her. Dette skiller oss fra for eks. Frankrike, hvor det finnes en levende tradisjon for sosial kamp som bryter ut regelmessig hvert tredje, eller hvert fjerde år, med masseopprør som stort sett alltid inneholder opptøyer og eiendomsødeleggelse i stor skala. Men Frankrike er litt unikt i vest-Europa, i at de har dette som en levende tradisjon. Der er paradokset at det i Frankrike ikke finnes noen klimabevegelse som bedriver samme type kamp – dette til tross for at det finnes en stor grad av folkelig kulturell aksept på militant kamp, mens det i Tyskland – hvor det ikke i det hele tatt finnes en slik akseptans – finnes en mye mer militant klimabevegelse enn i Frankrike. […]

DV: Du argumenterer likevel for at det er på tide at klimabevegelsen både globalt og her hjemme bør eskalere og ta i bruk mer militante taktikker. Hvordan ser du for deg at det skal skje? Hva bør man gjøre?

Man kan gjøre så mye som helst, og det begynner allerede å skje sånne saker. Det finnes ganske klare tegn på at klimabevegelsen holder på å radikaliseres og at den eksperimenterer med nye taktikker. Det gjelder ikke minst Extinction Rebellion (XR). XR er på mange måter min motpart i min bok, for jeg ble ganske provosert over det jeg leste i deres håndbok This is Not a Drill, hvor de omtrent hevder at en så snart en anvender vold i noen som helst kamp, så baller det på seg og blir fascisme. Men XR har siden det gitt slipp på en del av sin mest ekstreme sivil ulydighetsdogmatisme og begynt å åpne for sabotasje. Kanskje særlig i England, som er XRs hjemland, hvor de for et år siden hadde en kampanje hvor de gikk til de store bankene i finansdistriktet City i London – bankene som øser inn penger i fossilbrenslerprosjekter – og knuste rutene deres på en veldig engelsk måte. Ikke impulsivt, spontant franskt, men en artig engelsk måte å ødelegge vinduer på. Likevel var det en form for sabotasje, som de også selv sa representerte en eskalering.

Just Stop Oil, som er en av flere spin offs av XR har – synes jeg – løftet klimakampen i England til et nytt nivå, med sine spesifikke blokader mot oljeraffinerier og -transporter. Disse har også innbefattet elementer av sabotasje i form av at aktivister har ødelagt bensinpumper og sånne saker. Jeg synes dette er en mye bedre kampanje enn Insulate Britain [britisk bevegelse som krever etterisolering av bygningsmassen i landet], som i sine blokader av trafikk og arbeidere som pendler til jobben har vært mye mindre målrettede. I England kan en også nevne Tyre Extinguishers, som er en kampanje for å tappe luften av dekkene på SUVer. Disse har et ganske høyt aktivitetsnivå, og for noen uker siden tømte de dekk på 250 SUVer på én natt i rike nabolag i Brighton. Dette har spredd seg til Tyskland også, og er en utrolig enkel sabotasjeaksjon som kan være ganske irriterende for SUV-eiere i rike bydeler. En setter simpelthen inn en liten linse, mungbønne eller et gruskorn i ventilen på dekket, og så går luften ut. En ødelegger ingenting.

Sabotasje og eiendomsødeleggelse kan være alt fra dette, til aksjoner som en som i februar ble utført mot byggingen av gassrørledningen Coastal Link i British Columbia i Canada. Denne bygges på First Nation-territorium, og utløste i 2020 massive protester over mye av Canada. Da var det mengder av blokader som ledet til at hele gassnettverket lå nede. Disse blokadene ble slått ned av brutale politiaksjoner. Det som hendte nå i februar, var at det plutselig etter midnatt kom tjue maskerte aktivister ut av skogen, gikk fram til portene ved byggeplassen der denne rørledningen skal settes ned i bakken og under en elv som har en spesiell åndelig verdi for urbefolkningen, og jaget vekk sikkerhetsvaktene ved å hakke på bilene deres med økser. Deretter tok de seg inn på området og inn i bulldosere og trucker, før de brukte disse til å ødelegge alt maskineri de kunne komme over. Da politiet kom dit, var alt videoovervåkningsutstyr ødelagt, så de eneste bildene som finnes av dette, ble tatt av sikkerhetsvaktene før de ble jaget bort. Aktivistene var også forsvunnet, og så vidt jeg vet, er ingen av de tjuetalls aktivistene blitt pågrepet. Selskapet har tapt millioner av dollar og ledende politikere har uttrykt sin bekymring for at dette vil skape en avskrekkende effekt på investorer som vil utvinne fossile brensler. Dette er jo eksakt det en vil oppnå! At investorer vet at de kan tape sin faste kapital, at de vet at aktivister kan gjøre slike ting, er jo eksakt det en vil oppnå! I spennet mellom å tappe dekk på SUVer og å ødelegge en hel anleggsplass, finnes det en masse ulike ting en kan gjøre. Jeg tror vi vil komme til å se mer eksperimentering av denne typen i det globale nord etter hvert som klimakrisen tiltar og aktivister blir mer frustrerte. […]

DV: Geografen Matt Huber, som nylig kom med boka Climate Change as Class War, argumenterer for at en organisert arbeiderklasse med makt til å stoppe produksjonen gjennom streik, er den eneste potensielle kraften som kan stoppe fossilkapitalen. Samtidig er det vanskelig å se for seg at den delen av arbeiderklassen som arbeider i olja i Norge og med kull i Tyskland vil gå foran i den kampen. Med det er det vanskelig å se for se at det ikke skal oppstå polarisering mellom denne delen av arbeiderklassen og klimabevegelsen. Er denne delen av arbeiderklassen rett og slett tapt for klimabevegelsen?

AM: Det er vanskelig for meg å se det på den måten. Til å begynne med, synes jeg at det ville være fantastisk om folk gjorde alt det Huber i sin bok skriver om at en kan gjøre. Det hadde vært fantastisk om fagforeningene slåss for klimaet på den måten som han setter opp som en mulighet, men det er litt spekulativt. Ideen om en klimabevisst arbeiderkamp har funnets i våre politiske kretser – i alle fall i de trotskistiske kretsene jeg har vært med i – ganske lenge. Ideen om klimajobber – det var en ganske avansert kampanje for klimajobber i Norge rundt 2008-2010, mener jeg å huske? Men jeg tror også at en ikke oppnådde så store resultater i Norge, og heller ikke i England eller i Sør afrika, der kampanjer av denne typen har vært ført ganske frenetisk.

Huber, som er en kompis av meg, erkjenner også at den reelt eksisterende klimabevegelsen som oppstod i 2019 ikke kom fra fagforeningene, men fra andre hold. Dermed er det ikke sagt at en skal gi opp den organiserte arbeiderklassen – inkludert den som jobber i fossil industri, for det finnes variasjoner i graden av klassebevissthet og politisk bevissthet. Det finnes andre grupper, for eksempel i Total – det store oljeselskapet i Frankrike, som har foreslått at deres raffinerier skal omgjøres til helt andre typer virksomheter. Men da har det vært snakk om fagforeningskadere med marxistisk skolering som har drevet ideene fram.

Det finnes også eksempler fra Australia og USA osv, men om en ser på brunkullsgruvene i Tyskland, så er klassebevisstheten og den sosialistiske bevisstheten der veldig lav. Der har forsvaret for kullindustrijobbene ekstremhøyrefortegn: Arbeidergrupper i kullindustrien stemmer på AfD [høyreekstremt parti i Tyskland], og når Ende Gelände [radikal klimabevegelse i Tyskland] hadde klimaaksjoner der i 2016, så kom nazister sammen med barn av kullarbeider-kids og angrep aktivistene. Det der varierer fra land til land og avhenger av hvordan det ser ut lokalt og graden av klassebevissthet. Dette er jo i seg selv en grunn til ikke å gi opp disse gruppene og fortsette å dyrke de kontaktene en har med folk i fagbevegelsen osv. Jeg vet ikke hvordan det ser ut i Norge og hvordan oljearbeidere her forholder seg til disse spørsmålene. Om de stemmer på Frp eller på mer progressive partier.

DV: Mange på venstresiden i Norge vil hevde at en ved å utføre blokader og sabotasje mot oljeindustrien, ville kunne ende opp med å dytte arbeiderne i denne inn i armene på Frp, og at venstresiden derfor heller bør satse på å utvikle grønn industripolitikk. Kan det være at klimabevegelsen trenger en arbeidsdeling hvor den har en flanke som gjør dine greier, men også en annen mer reformistisk flanke som snakker grønn industri?

AM: Absolutt! Og en slik radikal flanke ville ha som mål å presse behovet for omstilling inn på dagsordenen. Hadde en fått et enormt utbrudd av sabotasjeaksjoner mot oljeindustrien i Norge, så ville spørsmålet blitt presset frem. Det ser en tegn på bare med sivil ulydighetsaksjoner av XR-typen. Masseprotester tvinger saker inn på dagsordenen og utløser motreaksjoner, men da vil oppgaven for mer mainstream deler av klimabevegelsen være å ha en dialog med oljearbeidere og fagforeninger, og si:

Hør her, vi må faktisk gjøre denne omstillingen, men vi kan gjøre det på en måte som ivaretar deres materielle interesser og jobber. […]

Blomsterselgerne

Sannar Araszadeh:
Blomsterselgerne
Himle Forlag, 2022, nå Tekst Forlag

Sannar Araszadeh er kurder og var 26 år da han flykta fra Iran. Det er vanskelig å være radikal og aktivist i hjemlandet, spesielt når man er medlem av et forbudt politisk parti. Etter tre år i Tyrkia kom han til Norge i 2011 som kvoteflyktning. Araszadeh er kanskje den eneste kurderen som har skrevet en roman direkte på norsk.

Boka, Den mørke solen over de trange smugene (2015), er den første boka fra Sannar Araszadeh. Nå har nummer en, Blomsterselgerne, kommet.
Først omtaler jeg den siste boka og så kommer en samtale med forfatteren.

Blomsterselgerne

Da jeg leste boka, slo det meg hvor lite man egentlig veit. Jeg kan litt om kurdernes historie og kamp, og har vært i Kurdistan på tyrkisk side. Har i flere år prøvd å forstå og analysere. Allikevel «forstår» man ikke helt. Denne boka hjelper.

Dette er ikke en historiebok, ingen årstall, navn på organisasjoner eller kriger, men en roman om noen få afghanske tenåringer i en landsby i Iran, som hadde flykta til Iran. De prøvde å finne en måte å bo på og skaffe seg mat. Boka handler også om skolegang med mobbing og to lærere, en tyrann og en vennlig.

Det er mye å bli forskrekka over, lite å glede seg over og mye sjokkerende i hverdagen. Millioner av unger har like utrygge liv som dem. Fort voksne, men barn uten å få være det. Hovedpersonene i Blomsterselgerne er to unge gutter som selger blomster i et lyskryss, når de må. For å overleve. De blir sendt dit av voksne fordi de heller ikke har salt til maten.

Fortellinga i romanen er at den ene gutten blir fanga opp, rekruttert til militæret og sendt til Midt-Østen. Skikkelig lurt, og det går forferdelig dårlig. Den andre bor hos ei gammel tante som banker han opp for det minste, og som bare greier å slappe av når opiumspipa er tent. Dagene går med til juling på skolen, skulking og å hvile ut ved moras grav – og å unngå den gamle, sure tanta.

Dette er naturligvis tragisk og trist. Kunsten er å skildre angsten og savnet, mangelen på noen å stole på, en venn. Det er ganske sjelden noe å bli glad av – eller noen å bli glad i. Bokas styrke er når vi kommer litt under huden på de to guttene, og ikke bare hva de gjør og har gjort, men føler gråten og gleder seg over smilet. Det er her forfatteren får oss til å «forstå». Det er også politikk, uten politiske ord. Man behøver ikke få argumenter for å forstå.

Når man ser reportasjer på tv, når neste bok man leser er om de unge krigerne i Syria fra Afghanistan, blir analysa sterkere og man forstår mer.

Unger i andre fattige land, for eksempel i India, selger pocketbøker og servietter i lyskryss. De presser ansiktene sine mot ruta på drosja, og vi vender ansiktet vekk i nødverge.

Bare en liten sommerferie unna har vi Moria-leiren, øya noen av oss ikke drar til lenger fordi bare et glimt av leiren spolerer ferien.

Boka er skrevet rett på norsk, ikke oversatt. Det er en prestasjon etter noen få år i Norge. Det er formuleringer som gjør at vi skjønner at morsmålet til Sannar Araszadeh ikke er norsk. Av og til tenkte jeg at det styrka oppriktigheten, at det er en «utafra» som skriver. Ei bok av kjøtt og blod – tårer og noen få lysglimt.

En prat med forfatteren

Av og til hjelper det leseren å vite litt om forfatteren. Derfor et lite intervju.
Du kom til Bodø. Var det første du gjorde, å sette deg ned med ordboka å lære deg norsk?
– Nei, jeg var aleine, en fremmed og kjente ingen. Jeg gikk til sjøen, satt på en stein, grublet og så på bølgene. Var innom biblioteket og leste noen bøker på persisk.
– Jeg likte ikke det norske språket, og brydde meg ikke om å kunne lese norske bøker. Etter tre måneder begynte jeg på norskkurs, men synes det var kjedelig. Broren min måtte vekke meg om morgenen for å få meg på skolen.

En forfatter blir til
Men du begynte skrive, etterhvert.

– Det gikk kort tid etter at jeg begynte på norskkurset, noen få korte setninger. Det husker jeg godt. Det handlet om fugler, sjø, bølger, frihet, liv, kjærlighet til dyr og mennesker, himmel …

Tankene mine var alltid veldig forskjellige. Når jeg skrev en setning, tenkte jeg veldig dypt og skrev meningsfylt. Jeg hadde både evne, vilje og tro på at jeg kunne skrive. To av lærerne mine hjalp meg mye med å skrive korrekt norsk. De oppmuntret meg, og sa at setningene mine var sterke.

En dag ble jeg innkalt til et møte med en sykepleier fra kommunen. Hun oppdaget at jeg var veldig glad i å skrive, og sa hun kjente en mann, Kurt Lyngved, som kanskje kunne hjelpe meg. Da fikk jeg håp. En ettermiddag gikk søstra mi og jeg på kontoret hans. Jeg banket på døra, og etter litt klarte jeg å fortelle han at sykepleier W hadde sendt meg for å bli kjent med han. Vi fikk en kopp kaffe, søstera mi og jeg. Så begynte jeg å prate, tok skriveboka ut av sekken og la den på bordet foran han. Han sa at han har aldri hadde møtt en flyktning som liker å skrive og at han gjerne ville hjelpe meg på fritida. Kurt Lyngved er leder av Batteriet Nord-Norge i Bodø. Han ble læreren min. Hver gang jeg møtte han, gikk vi gjennom tekstene. Jeg fikk både kunnskap og erfaring.

Nå er den andre boka ferdig.

Erik Ness, redaksjonsmedlem i Gnist 

 

Forfattere: Magnus E. Marsdal og Astrid Hauge Rambøl

Det store strømsjokket. Om hva som gikk galt og hva vi kan gjøre med det

Manifest Tankesmie og Forlaget Manifest, 2022, 95 sider

---

Av Lars Thue, professor emeritus ved Handelshøyskolen BI

Magnus E. Marsdals og Astrid Hauge Rambøls kaller skriftet sitt om strømsjokket en «pamflett». Forfatterne treffer godt denne sjangerens kriterier: Temaet er svært aktuelt, framstillingen er både politisk og polemisk og boka har klare budskap, som at kabelavtalene med Tyskland og England må reforhandles. I sin materielle framtoning bryter den riktignok med Unescos normer som sier at en pamflett ikke skal ha over 48 sider. Dette skriftet har akkurat det dobbelte. Men fordi disse sidene bare er halvparten så store som vanlige boksider, er det likevel akkurat innafor!

Skriftet er lettlest og gir en god innføring i hovedproblemene knyttet til svikten i strømmarkedet. Kraftsektoren er et teknologisk og institusjonelt kompleks som de færreste overskuer, men her får du en kort gjennomgang både av kraftregimets historie og nåsituasjon, med utgangspunkt i politisk relevante problemstillinger. Forfatterne er kritiske, men også konstruktive. Det siste kapitlet heter «Mulige utveier for Norge», og følger løftet i siste del av pamflettens tittel, «… hva kan vi gjøre med det».

Deler av boka er bygd på Marsdals intervjuer med Hogne Hongset. Hongset er en god guide inn i kraftfeltet, med lang erfaring fra ulike deler av energibransjen. Marsdal stiller for det første de spørsmålene som nykommere til denne problematikken vil være interessert i å få svar på. I tillegg foregripes innvendinger som hovedbudskapet i skriftet vil bli møtt med. Som når Marsdal spør: «Er det ikke noe selvgodt over den intense norske motstanden mot å innlemmes i det europeiske kraftmarkedet? Finnes det et anstrøk av ‘Norway first’ her? En norsk energisjåvinisme som sier at Ola Dunk og industrien hans skal ha billig strøm, og så får resten av verden klare seg som best de kan?» Hongset svarer: «Dette handler ikke om ‘Norway first’. Det er heller omvendt: Skal det være ‘EU first’?»

Innledningsvis konkretiserer og eksemplifiserer forfatterne hvordan tre hovedgrupper rammes av strømsjokket. Først husholdningene: noen «måtte selge hunden sin for å ha råd til strømregninga». Deretter får vi høre om drivhusbonden i Vestfossen som måtte la titusener av julestjerner visne. Han eksemplifiserer problemene til mange små og mellomstore næringsdrivende. Den tredje kategorien er den kraftkrevende storindustrien. Denne sektoren står overfor en utgiftsøkning på mange hundre millioner kroner, der «titusener av arbeidsplasser, 200 milliarder årlig eksportverdi og den viktigste industrinæringen når olje og gass går ut på dato, er satt i fare».

Det er problemene til denne storindustrien som får størst omtanke i pamfletten, blant annet gjennom et eget kapittel. En pamflett skal ha klare budskap, men en anmeldelse kan koste på seg noen nyanser. Hydro er en av de bedriftene som trekkes fram, blant annet som hjørnesteinsbedrift i Sunndal med 700 ansatte der. Hva skjer hvis bedriften legges ned? Men trenger Hydro spesiell omsorg? Det går fram av pamflettens egne tabeller at Hydro er landets tredje største kraftprodusent med en egenproduksjon på rundt 10 TWh. I 2020 sluttet Hydro Energi en avtale med kraftforetaket Lyse, som gjør at Hydro i dag er operatør av 40 norske kraftverk med en produksjon på 13,7 TWh. I tillegg har Hydro 15 langsiktige kontrakter som gjør at Hydro Energi forvalter 18 TWh, tilsvarende forbruket til 900 000 husholdninger.

Et annet av selskapene som nevnes, Norske Skog, solgte i 2002 ti vannkraftverk til Buskerud Kraftproduksjon, og valgte dermed å gi fra seg kontroll over krafttilgangen sin. Det er gode grunner til å tilrettelegg for denne storindustrien, men de mange tusen små og mellomstore bedrifter spredt rundt i landet fortjener like stor oppmerksomhet. De er ofte mer sårbare enn den kraftkrevende storindustrien.

Forfatternes tredelte periodisering av kraftsektorens historie har mye for seg, men også her vektlegges storindustrien mer enn det er historisk belegg for. De norske konsesjonslovene som grodde fram i perioden 1906–1917 hadde en klar brodd mot storindustrien. Ikke minst arbeiderdemokrat og justisminister Johan Castberg la vekt på hensynet til husholdninger, jordbruket og landets mange små og mellomstore bedrifter. Når kraftoverskudd og krise inntrådte i mellomkrigstida, ble det imidlertid større politisk åpenhet både for krafteksport og storindustri. Og når forfatterne kaller tiåra etter krigen for «Storindustriens periode»» antyder det bare halve sannheten. De mange kommunale og fylkeskommunale energiverkene var pådrivere for å skaffe lys og varme til folk flest og å støtte det ordinære næringslivet. Disse sto lenge for over halvparten av kraftproduksjonen i landet, mens staten etter hvert bygde seg opp til en tredjedel.

Tida etter at energiloven ble vedtatt i 1990 kaller forfatterne «markedets periode». Det påpekes riktig at Eyvind Reiten var olje- og energiministeren som loset denne nyliberale markedsvendingen i havn. At Reiten var administrerende direktør i Hydro Energi hører også med til historien. Han bidro til å utvikle et «gråmarked» for overskuddet av Hydro-strøm allerede før liberaliseringa. Hydro Energi hadde klare interesser av et mer åpent kraftmarked.

Utenlandskablene og krafteksportens betydning for de økte strømprisene er et naturlig hovedtema i skriftet. Vi får en god diskusjon om sammenhengen mellom gamle og nye kabler og prisene på kraften her hjemme. De fleste mediene har terpet på dette gjennom de siste månedene, men det er greit å få de relevante forholdene oppsummert. Litt på samme måte med det siste kapitlet om mulige utveier av krisa. Her hentes det blant annet flere gode forslag og kommentarer fra professor emeritus Øystein Noreng på BI. Han mener blant annet at «Norge trenger en styrket suverenitet på energiområde, og at vi bør frigjøre norsk kraftpolitikk fra EUs energibyrå, Acer.» Både dette og de øvrige løsningsforslagene som nevnes i boka har etter hvert blitt nevnt av andre. Men det er heller ikke kommet til så mange nye forslag, så her får du de fleste samlet. Kanskje litt overraskende foreslås det ikke å reversere energiloven, eller droppe det markedsbaserte kraftregimet. Det må bare grundig reformeres.

Innimellom de ordinære tekstsidene, er det en rekke gode plansjer med informasjon om kraftsektoren, som oversikten over de største kraft- og nettforetakene, kraftsjefenes lønninger, forklaringer på en del kraftuttrykk, hvordan strømmen i landet brukes, litt om børshandelen på Nord Pool og så videre.

Forfatterne sier i innledningen at «pamfletten er blitt til i all hast», og det synes som om siste ord ble skrevet en gang ved inngangen til februar i år. Siden den gangen har strømsjokket rystet oss ytterligere og gjort skriftet enda mer relevant.

Imperialisme er hovedtema for dette nummeret av Gnist. Artiklene og debattinnleggene inneholder perspektiver og synspunkter som er sjeldne i dagens norske offentlighet. Forhåpentligvis vil de kunne danne grunnlag for debatt om imperialismen i dag.

 

Like før dette nummeret skulle ferdigstilles døde Dronning Elisabeth. Framfor noen annen nasjon representerte Storbritannia gårsdagens imperialisme der “sola aldri gikk ned over det britiske samveldet” og monarken var det øverste symbolet på dette. Kolonisystemet av i går er stort sett over, men det imperialistiske verdenssystemet lever fortsatt i verste velgående. 

 

Siden vi begynte å planlegge nummeret har verdenssituasjonen blitt mer dramatisk. 24. februar gikk Russland til angrep på Ukraina. Denne invasjonen har skapt rystelser som få tidligere kriger har klart.

 

Det er ingen tvil om at det russiske angrepet er i strid med folkeretten og må fordømmes. Folkeretten gir ukrainerne rett til selvforsvar. Dette er et prinsipp som må gjelde uavhengig av hvordan en vurderer et lands regjering. Samtidig er det åpenbart at Vesten er involvert med sin egen agenda. NATO har flyttet sin østgrense helt fram mot Russlands grenser. Det er ikke urimelig at dette fra russisk side oppfattes som innringning. 

 

Den norske opinionen har reagert kraftig på invasjonen av Ukraina. Derimot har få i Norge reagert på at Vesten de siste tiåra har gjennomført flere folkerettsstridige angrepskriger. Norge har deltatt i flere av disse krigene, ikke minst i Libya, hvor norske fly slapp 588 bomber. De ulike reaksjonene på disse angrepskrigene er påfallende.

 

Det er heller ikke slik at dette er den første krigen på europeisk jord etter annen verdenskrig som det av og til hevdes. På 90-tallet foregikk det flere brutale kriger i forbindelse med at det tidligere Jugoslavia gikk i oppløsning.

 

Invasjonen i Ukraina har også skapt rystelser i det politiske landskapet både i Norge og andre land, og bidratt til at en allerede sterk militarisering av samfunnet har eskalert kraftig. Sverige og Finland er på vei inn i NATO. Den norske basepolitikken er endelig formelt avviklet ved avtalen Stortinget gav tilslutning til i juni i år, etter lang tids uthuling. I Norge har flere tidligere NATO-motstandere blitt tilhengere av alliansen. At venstreorienterte har blitt positive til NATO er til å undres over siden NATO jo i minst like stor grad som tidligere er en militærallianse dominert av USA.

 

Noen venstreorienterte tenderer dessverre i retning av å unnskylde Russland. Det kan imidlertid ikke underslås at Russland er ansvarlige for å ha gått til angrep. At venstreorienterte er sympatisk innstilt til den erke-borgerlige russiske staten er også påfallende. Det er viktig å få fram at kritikk av NATO ikke er sammenfallende med støtte til Russland.

 

Kamp mot all imperialisme og stormaktsinnblanding må være parolen for alle som hevder å tilhøre venstresiden.

 

Daniel Vernegg, Hannah Sigriddatter Ander og Per Medby, redaksjonen til dette nummeret av Gnist.

Hvordan ser boligmarkedet ut fra perspektivet til de som arbeider med å bygge og pusse opp eiendommene som kjøpes, selges og leies ut? Gnist har snakket med to eksperter på arbeidet bak eiendommene som er i sirkulasjon.

 

---

Av: Hannah Sigriddatter Ander, medlem i redaksjonen i Gnist og medstifter av Kritisk bynettverk.
Foto: Miki Fath

Maren Amble Stinessen: Sosionom hos Kirkens Bymisjon, avdeling fattige tilreisende på Tøyen i Oslo. Hun jobber med sosialfaglig oppfølging av utenlandske arbeidere i prekære situasjoner i det norske arbeidsmarkedet.

Lars Mamen: Daglig leder i Fair Play Bygg Oslo og omegn. Fair Play Bygg er en organisasjon satt sammen av arbeidsgiversida og arbeidstakersida, som jobber for å stanse arbeidslivskriminalitet i byggebransjen. Mamen har tidligere jobbet som tømrer og som regionalt verneombud i Buskerud.

---

 

«Markedet er fantastisk – husk å velge riktig megler». Slik lød budskapet fra et eiendomsmeglerfirma i Trondheim i en annonse på Facebook for noen måneder siden.

En venn kommenterte: «som bygningsarbeider vet jeg ihvertfall en ting: Ingen av oss som jobber med husene som bygges har sjøl råd til å kjøpe dem. Markedet ødelegger, fordyrer, skaper økt konkurranse, skaper gjeldsslaver, er urettferdig inntil beinet, er uforutsigbart og premierer dem som ikke gjør noen ting som helst annet enn å telle pengene de har tjent på andres arbeid.»

Fra konsum til produksjon

Det siste året har ulikhet i eiendoms- og boligmarkedet blitt satt langt høyere på agendaen i den offentlige debatten. I disse debattene er det ofte fokus på bolig som et ferdig produkt. Vi snakker om ulikheten mellom dem som kommer «seg inn» og de som står utenfor boligmarkedet, om ulikheten mellom utleiebaroner og leietakere.

Men hvordan ser boligmarkedet ut fra perspektivet til de som arbeider med å bygge og pusse opp eiendommene – byggene som kjøpes, selges og leies ut? Hvordan er det å bygge og rehabilitere hjemmene våre, utleiemaskinene eller kontorlokalene? Under hvilke kår arbeider folk for at andre skal jobbe og bo fint, selge sine hjem med gevinst, eller tjene store penger på profesjonell eiendomsvirksomhet?

Høy prisvekst, lav lønnsvekst

Et grunnleggende trekk er at lønnsnivået hos arbeiderne ikke matcher prisveksten i markedet. For samtidig som det å selge og leie ut eiendom har blitt stadig mer lønnsomt, har det å bygge og pusse opp eiendommene blitt en stadig mindre innbringende geskjeft.

– Det er byggherrene, bolig- og grunneierne og kriminelle kjøpere av arbeidskraft som sitter igjen med profitten i eiendomsmarkedet, ikke arbeiderne, sier Lars Mamen, daglig leder i Fair Play Bygg Oslo og omegn.

Et Fafo-notat om lønnsvekst i private bransjer som bygg, hotell, restaurant og catering etter finanskrisen, viser at lønnsveksten i byggenæringen siden 2008 har vært lavere enn de andre bransjene^[i]. Mamen mener at sterkere fagforeninger ville ført til at mer av prisveksten i markedet hadde kommet arbeiderne til gode. Dette har blitt motvirket av import av billig arbeidskraft. Når arbeidsgivere fritt kan ansette arbeidere fra land i EU med langt lavere lønnsnivå enn i Norge, blir det vanskelig å opprettholde norske lønns- og arbeidsvilkår.

Mamen mener byggebransjen er mer utsatt for sosial dumping enn andre bransjer, blant annet fordi det er færre krav til formelle kvalifikasjoner til arbeiderne. – Det er enklere å komme til Norge for å jobbe som bygningsarbeider enn jurist, sier Mamen.

En oppsplittet bransje

I tillegg til at bygningsarbeidere har opplevd lav lønnsvekst, er ofte arbeidsforholdene dårlige. Mamen sier det er mange seriøse arbeidsgivere og gode arbeidsforhold, men at sosial dumping og utnyttelse preger hele næringen. Det er en oppsplittet bransje med varierende arbeidsforhold, slår Mamen fast og deler bransjen inn i tre: De store entreprenørene, underentreprenører og privatmarkedet. De store entreprenørene, som for eksempel bygger skoler og større boligprosjekter, har ofte stor omsetning og ryddige arbeidsforhold. Fagforeningene er sterkere og bedriftene er mer opptatt av å følge regelverk. Et problem er imidlertid at de store entreprenørene har få egne ansatte og kjøper inn arbeidskraft fra underentreprenører, der vilkårene er langt dårligere.

– Mange underentreprenører er bedrifter som kun selger arbeidskraft, og omsetningen er basert på antall solgte arbeidstimer. Bedriften tjener mer jo lavere timelønna til arbeiderne er, og det bidrar det til å presse timelønnen ned, sier Mamen.

En måte å presse ned lønn på er gjennom såkalt lønnstyveri, hvor arbeidsgiver stjeler lønn fra en ansatt. For eksempel at det ikke betales inn pensjon, ikke sørges for lovpålagt yrkesskadeforsikring, når ansatte blir presset til å opptre som selvstendig næringsdrivende, ikke får lønn for overtid, eller når arbeidsgiver strategisk går konkurs for å unngå å betale lønn. Fair Play Bygg hjelper arbeidere i byggebransjen med å få innfridd sine rettigheter. Ofte hjelper de folk med å få utbetalt lønn de ikke har fått, men som de har rett på.

Verst arbeidsforhold er det i følge Mamen i privatmarkedet, særlig i rehabiliterings- og oppussingsbransjen, der det er snakk om mindre private oppdrag som å pusse opp et kjøkken eller hyblifisere en leilighet. Dette markedet er i følge Mamen i stor grad tatt over av useriøse og kriminelle aktører. Fair Play Bygg har en rekke saker i dette markedet, mange av dem er så grove at de etterforskes som tvangsarbeid. Grov utnyttelse, trusler, vold og arbeidsoppgaver som er livsfarlige å utføre er ikke uvanlig.

På suppekjøkkenet i arbeidsklær

Fair Play Bygg kommer ofte i kontakt med arbeidere gjennom hjelpeorganisasjoner som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon. En av dem som har sendt mange saker til Fair Play Bygg er Maren Amble Stinessen, sosionom hos Kirkens Bymisjon, avdeling for fattige tilreisende i Oslo. Avdelingen kommer i kontakt med utenlandske arbeidere gjennom «jungeltelegrafen», eller gjennom sine tilbud som akuttovernatting og suppekjøkken. Arbeiderne Stinessen møter er ofte Øst-Europeere som reiser fra fattigdom til Norge for å finne inntekt til seg selv og sine familier i hjemlandet. Mange jobber i byggebransjen. Disse arbeiderne representerer ikke majoriteten av arbeidere i bransjen, men selv om de er i mindretall, er de en betydningsfull del av arbeidsmarkedet.

– De jeg møter er folk som har rett til å jobbe i Norge, men som på grunn av sårbarhetsfaktorer som fattigdom, gjeld, analfabetisme, språk, manglende digital kompetanse, kjønn, nasjonalitet, forsørgeransvar, traumer og/eller trusler ender opp med å bli grovt utnyttet, sier Stinessen.

Stinessen forteller til Gnist at det er vanlig at arbeiderne hun møter aldri har fridager og at de jobber fra tidlig morgen til sent på kvelden. Mange av arbeiderne Stinessen møter har liten eller ingen fagutdannelse og blir presset til å utføre svært farlig arbeid.

– Flere jeg har jobbet med har hatt stygge arbeidsulykker og blitt permanent uføre uten å ha noen rettigheter. En arbeider ble avkledd frimaklær av sjefen, før han ble dumpet utenfor legevakten med en oppkonstruert historie, sier Stinessen.

Et typisk utnyttelsesforhold er i følge Stinessen «prøvejobbing», der arbeidsgiver henter arbeidere i vanskelige livssituasjoner, gjerne uten formell utdannelse og lite erfaring fra det norske arbeidsmarkedet. De blir fortalt at de skal «prøvejobbe» ulønnet sammen med andre i samme situasjon og at den sjefen er mest fornøyd med, blir ansatt. – Arbeidere som har alt å miste blir satt opp mot hverandre i en konkurranse om en som oftest fiktiv stilling. Jeg har møtt arbeidere som har jobbet slik i mange måneder. Arbeidsgiverne kan lett erstatte arbeidere med nye, sårbare mennesker om noen protesterer, sier Stinessen.

I de fleste sakene hun har arbeidet med vil også sjefen ha kontroll over hvor arbeiderne befinner seg og at de er klar til å jobbe når sjefen ønsker det. – Det løses ofte ved å huse arbeiderne sammen, noen ganger hjemme hos sjefen eller i et leid bygg. Der henter sjefen arbeiderne når hen trenger dem, sier Stinessen.

Lars Mamen peker på hvordan mange utenlandske arbeidere blir dobbelt utnyttet i eiendomsmarkedet. Ikke bare utnyttes de som arbeidere i bransjen, deres vanskeligheter med selv å finne et sted å bo mens de jobber i Norge utnyttes også. Mamen forteller at det ikke er uvanlig at arbeidsgivere leier ut bolig til arbeidstakerne med dårlig standard og leie langt over markedspris.

– Det er ikke lett å komme til Norge fra et annet land og finne et sted å bo, og mange er prisgitt at arbeidsgiver ordner med innkvartering. Useriøse arbeidsgivere har ofte investert i eiendom de leier ut dyrt til sine ansatte. Arbeidsgiver betaler da en lønn som er nogenlunde innenfor de norske standardene, men tar urimelig høy husleie. Mange betaler rundt 7000 i måneden for å dele et rom med andre arbeidere i en bolig med dårlig standard. Dette er penger som går rett til arbeidsgiver. Slik blir de dobbelt utnyttet av samme aktør, i ett og samme marked, sier Mamen.

Store profittmuligheter, lav risiko for arbeidsgiver

Både Mamen og Stinessen mener eiendomsbransjen er spesielt utsatt for utnytting av arbeidere. Hvorfor?

Stinessen poengterer at utnyttelse av sårbare utenlandske arbeidere er et stort og underkommunisert problem i mange bransjer. Likevel mener hun det er særlig lett å tjene mye penger på å utnytte arbeidskraft i eiendomsbransjen. – Den store tilgangen på sårbare mennesker fra fattigere land i Europa, som kan brukes som ufaglært arbeidskraft, gjør det lett å «bruke og kaste» arbeidere etter behov, sier Stinessen.

Den enorme prisveksten i eiendomsmarkedet og den lave risikoen for å bli tatt, tiltrekker seg i tillegg mange kriminelle og useriøse aktører, forteller Mamen.

– I dette markedet er det så store penger å tjene at det ikke bare er interessant for småkjeltringer, men også for godt organiserte kriminelle. Å investere i og rehabilitere eiendom er godt egnet til både å hvitvaske profitt og til å få relativ risikofri ulovlig profitt. Sammenlignet med å smugle narkotika er det mye mindre risiko i denne bransjen, sier Mamen.

En annen årsak er at enkeltpersoner som skal rehabilitere og pusse opp hjemme, har lav bevissthet om disse problemene, og at dette igjen styrker problemet.

– En viktig årsak til at det har blitt så ille i privatmarkedet er at de som rehabiliterer og pusser opp eiendommer, enten for profitt eller egen statusheving, sjeldent undersøker om det er gode arbeidsforhold og at de vil ha tjenesten utført så billig som mulig, sier Mamen.

Mamen mener mange tenker at arbeiderne får mer å rutte med om de jobber svart, men at de ikke forstår at det aldri er arbeiderne som tjener på svart arbeid – det er det kun eierne av bedriften som gjør. Arbeiderne på sin side, taper sykepenger, pensjon, foreldrepenger.

Stinessen mener at nordmenns høye tillit til den norske velferdsstaten bidrar til at mange ikke greier å forestille seg at håndverkeren som monterer sikringsskapet i huset sitt faktisk kan være så fattig at å bo på gata og hente mat på suppekjøkken er nødvendig.

Men hva må gjøres? Verken daglig leder i Fair Play Bygg Oslo og omegn eller Kirkens Bymisjon sin sosionom presenterer noen raske veier til målet. Når det gjelder de mest utnyttede arbeiderne mener Stinessen vi må lytte mer til arbeiderne. Ikke bare sitter de på kunnskap om arbeidsforholdene, men også om barrierer for å organisere seg og for å varsle fra om utnyttelse. I tillegg er det et stort behov for mer støtte til arbeiderne om de skal varsle, komme seg i trygghet og få dekket sine grunnleggende behov når man står i et utnyttelsesforhold. Mamen mener at så lenge vi har lønnsforskjeller i Europa og et europeisk åpent arbeidsmarked så vil vi ha problem med sosial dumping og utnyttelse. Han peker også på at så lenge organisasjonsgraden går ned vil dette være vanskelig å løse.

En ting er sikkert. I arbeidet for et rettferdig bolig- og eiendomsmarked må vi ikke glemme arbeiderne. For i motsetning til hva eiendomsmeglerne hevder, er markedet langt fra fantastisk.

^[i] Fafo-notat 2018:19. Lønnsfordeling i privat sektor Bygg og HORECA.

Få samfunnsområder viser kapitalismens menneskefiendtlighet så godt som boligområdet. Hva slags boligpolitikk har sosialister fremmet før? Og hva må sosialister gå inn for i dag?

---

Av: Peder Martin Lysestøl. Lysestøl er sosialøkonom, forfatter og medlem av Rødt. Han har skrevet flere bøker, blant annet Husholdets politiske økonomi (1992) og Velferdsstatens økonomi (2003) sammen med Eilef Meland. Er nå aktuell med boka Arbeiderklassen – visjoner om en annen verden.

Sosialister har i over hundre år krevd gode boliger til alle, at gode hjem skal være en rettighet og ikke en vare. Kollektive boformer og arbeiderbevegelsens gjenreisning av landet etter krigen kan hjelpe oss å se konturene av en boligpolitikk for arbeiderklassen – og aldri har familiestrukturen passet bedre for kollektive boformer enn nå.

Norge var en gang et foregangsland på det boligpolitiske området. Det startet med gjenoppbyggingen etter krigen. Få land lyktes så godt med å reparere og gjenoppbygge det tyskerne hadde rasert, som Norge. Denne suksesshistorien fortsatte til først på 80-tallet. Så var det slutt. Markedskreftene erstattet gradvis den offentlige boligbyggingen. Kommersialiseringen har nå foregått i over 40 år. Situasjonen på boligområdet er blitt verre og verre. I byene presses stygge boligblokker med knøttsmå leiligheter opp, tett i tett. Boligprisene har steget til slike høyder at det for mange er umulig å skaffe seg et sted å bo. Titusener av små og store hushold er nedsunket i boliggjeld. De er konstant truet av gjeldskrise om renta skulle gå opp eller om familien ble utsatt for uventa hendelser, sjukdom, skilsmisse eller arbeidsløshet. Kan det fortsette slik? Finnes det alternativer?

I denne artikkelen skal jeg diskutere årsaken til denne boligkrisen og diskutere hva slags boligpolitikk sosialister må gå inn for.

Men først, kan vi lære noe av hvordan sosialister tidligere så på boligspørsmålet?

 

Historia om kollektive boformer

Hvordan skulle folk fra bygdene bo når de flyttet inn til tettstedene for å bli lønnsarbeidere?

Kapitalistene så her for seg et lukrativt marked. Brakker og gråbeingårder med små og trekkfulle leiligheter ble etter 1850 bygd opp i raskt tempo. Hvordan standarden var i disse fattigboligene er godt dokumentert i Eilert Sundts studier av levekårene i Pipervika og Ruseløkkbakken. De aller fleste levde under uhygieniske og elendige forhold. I gjennomsnitt var det 4,9 personer per værelse. Kristiania var imidlertid fortsatt en småby – hvordan var det i storbyen? Dette er levende beskrevet av Friedrich Engels i boken: Condition of the Working class in England «Knapt et vindu er helt … Hauger av søppel og aske ligger overalt og farlig og skitten veske ligger foran inngangsdørene som stinkende dammer. Her bor de fattigste av de fattige, de dårligst betalte arbeiderne sammen med kriminelle og prostituerte … Her lever mer enn 2/3-del av familiene på ett rom».

Sosialistene var provosert over elendigheten. Alt før de første sosialistpartiene var dannet lanserte de utopiske sosialistene alternativer. Tidlig på 18-hundretallet kom franskmannen Fourier med ideer om at folk måtte bo kollektivt. Også i Piperviken måtte mange familier dele kjøkken, men det var av ren nød. Utopistene mente at felles kjøkken var fint, men da måtte det planlegges, som del av en kollektiv bolig. Ideen om kollektive boformer, der folk valgte å dele kjøkken, vaskerom, oppholdsrom m.m. ble til virkelighet i flere land og til ulike tider.

SPD, historias første sosialistparti, ble dannet i 1875. En av partiets grunnleggere, August Bebel, var som sin gode venn F. Engels, brennende opptatt av arbeiderklassens levekår. Han var særlig opptatt av situasjonen for arbeiderkvinnene. I boka Kvinnen og sosialismen, på norsk i 1912, diskuterer han hvordan folk skal bo i det sosialistiske samfunnet:
«Kvinden i det nye samfund er socialt og økonomisk fulstendig uavhængig; hun er naa ikke underkastet det minste skin av underkuelse eller utnyttelse». Og om husholdet skriver han:

«Kvinners hverdagsliv vil bli helt endret. Under sosialismen vil ikke kvinner måtte kaste bort tida si på slitsomt husarbeid. «Avskaffelse av privatkjøkkenet vil for utallige kvinder bety en kolossal lettelse». Hun skal heller ikke lenger ha ansvar for gamle, syke og uføre. Dette blir samfunnets ansvar: «De gamles livsaftene vil bli forskjønnet av alt hva samfundet kan by dem» . Bebel og Engels var klar over at det var umulig å bygge de kollektive boligene så lenge profittmotivet styrte boligpolitikken. Men under sosialismen skulle mye forandres.

Ikke alle var villige til å vente med å utvikle alternative boformer til kapitalismen var avskaffet. Boligspørsmålet ble et sentralt spørsmål for de første feministene. Blant annet i Frankrike, USA, Danmark og Sverige ble det først på nittenhundretallet organisert en rekke boligselskap med ulike grader av kollektiv eiendom. Også i Norge ble det gjort noen forsøk på kollektive boformer i denne perioden. Felles kjøkken har vært gjennomgående. Noen av kollektivene var store med mange familier som delte kjøkken og oppholdsrom, belyst av Lene Schmidt i et hefte utgitt av Husbanken.

Da bolsjevikene hadde tatt makten i Russland, var boligspørsmålet et viktig spørsmål som måtte løses. Det ble tidlig startet forsøk med kollektive boformer. Sentralt i dette var Aleksandra Kollontaj. Borgerkrig og økonomisk krise stanset prosjektene.

På 30-tallet ble det igjen bygget boliger i Russland med innslag av kollektive løsninger. Dette var de såkalte Kommunehusene. Ifølge Arbeidernes leksikon ble det imidlertid bare gjort begrensede forsøk med denne boformen.

Det mest kjente av de sosialistiske boligprosjektene er Gemeindebau – prosjektet i «Røde Wien», mellom 1925 og 1934. Etter første verdenskrig fikk sosialistene flertall i Wien. Byen ble gjort til en selvstendig delstat med rett til å føre sin egen boligpolitikk. Byregjeringa hadde stor tro på at sosialistene snart ville ha makten i hele landet. Boligmangelen var stor, og i løpet av kort tid bygde kommunen boligblokker med i alt 60 000 leiligheter hvor en gjennomgående tanke var at arbeiderklassen skulle bo vakkert og praktisk. Blokkene var flotte bygg, omkranset av parker. Husleia ble så lav som 4 % av en arbeiders inntekt!

 

De siste rester av kollektive boformer

Under opprørsperioden i Norge på 70-tallet, der AKP og den raskt voksende kvinnebevegelsen spilte en viktig politisk rolle, ble det igjen lansert ideer om kollektive boformer. Selv om markedet enda ikke hadde fått kontroll med boligbyggingen i landet, ønsket noen å finne andre, mer kollektive og sosiale måter å bo på. Det var også på samme tida vekst i tallet på voksne som bodde aleine. For mange av disse var et kollektiv mer attraktivt enn enkeltpersonshushold. Det var umulig å få boligkooperasjonen til å engasjere seg i kollektive prosjekter. For noen ble løsningen å sette i gang på egen hånd. Tomte- og finansieringsproblemet ble for mange umulig å løse, men noen prosjekter kom i gang. Størrelsen på kollektivene varierte, fra 13 til 3 familier.

I dag er bare noen få av disse kollektivene fortsatt fungerende. Bergsligate 13 i Trondheim er et av dem. I forbindelse med arbeidet med boka Husholdets politiske økonomi intervjuet jeg noen av de 11 familiene som bodde i Bergsligate 13. Kollektivet har storkjøkken og oppholdsrom felles. I tillegg har hver familie sin private del. Da jeg sammenlignet bokostnadene i kollektivet med bokostnadene på Risvollan, en av byens store drabantbyer bygd fra 1970, var svaret entydig: Kollektivet var billigst og fungerte best.

Kollektive boformer samsvarte likevel ikke med det som tjente boligkapitalen, men det har ikke hindret enkeltgrupper fra å etablere boformer der ikke alt er på kapitalens premisser. Svartlamoen i Trondheim er et slikt prosjekt.

Etter krisene på 1930-tallet begynte teoretikere på venstresida i Arbeiderpartiet å diskutere arbeiderklassens framtidige boform. Skulle arbeiderklassen overta borgerskapets boligmodell? Tankene ble bare på idestadiet før krigen, men etter å ha fått makten i etterkrigstiden la Arbeiderpartiet, flankert av et sterkt NKP, grunnlaget for et nesten revolusjonært brudd med den gamle boligpolitikken.

 

Den norske boligrevolusjonen

Store deler av arbeiderklassen bodde før krigen i dyre og overbefolkede leiligheter. Arbeiderpartiregjeringa stilte som en av sine viktigste oppgaver å få slutt på denne elendigheten. I tillegg måtte landet gjenoppbygges. Raseringa av Finnmark og deler av Troms, bombing av byer som Steinkjer, Kristiansund og flere andre, gjorde at det manglet 143 000 leiligheter da finansministeren, sosialisten Erik Brofoss, i 1946 lanserte sin plan: Å bygge 100 000 boliger på fire år. Hvordan var dette mulig i et land der krigen hadde gjort stor skade? Her viste planøkonomien seg fullstendig overlegen markedet. Brofoss gjorde det klart at dette ikke skulle være et businessprosjekt for privatbankene. Gjennoppbygginga skulle være av, med og for fellesskapet – og slik ble det. Regjeringa opprettet i 1946 Statens Husbank som ga lån til privatpersoner som hadde ei tomt og til nyopprettede boligbyggelag. Renta var 2,5% og avdragstida 100 år. Målet var at ingen skulle bruke mer enn 20 % av inntekten til å bo. Medlemmer av borettslagene fikk eie leilighetene, men skulle de selge ble det til regulert pris. Markedet skulle holdes på lang avstand! Selv om mangel på tomter gjorde det nødvendig å bygge store drabantbyer, som Lambertseter i Oslo og Risvollan i Trondheim, var leilighetene store og lyse med åpne grøntområder mellom. Slik ble Norge som en stor byggeplass i årene fram til sist på 70-tallet. Rekorden ble satt i 1973 da det ble bygd 43 000 boliger.

Arbeiderpartiet og Høyre gikk sammen om å avskaffe denne menneskevennlige og effektive boligmodellen. Boligpolitikken ble fra 80-tallet på ny overlatt banker og spekulanter.

 

Hvor alvorlig er boligkrisa?

Mens Husbanken sto for 80 % av boligfinansieringen fram til 80-tallet erobret privatbankene, fra midt på 80-tallet, gradvis tilbake dette lønnsomme markedsområdet. Før år 2000 hadde bankene overtatt mer enn 50 % av boligfinansieringen og i dag spiller Husbanken bare en ubetydelig rolle innafor boligfinansieringen. Tallet på leiligheter som bygges hvert år er redusert med 25-30 % i forhold til 70-tallet og det bygges stadig mindre menneskevennlig.

Boligmangelen har ført til at boligprisene har ligget skyhøyt over den alminnelige prisstigningen i samfunnet. I 2020 steg konsumprisindeksen med 1,3 % mens boligprisene steg med hele 14 %! Flere og flere ekskluderes dermed fra det alminnelige boligmarkedet.

Boligstrukturen i samfunnet har mye å si for folks livskvalitet, energiforbruk, barns oppvekstmuligheter og eldres muligheter til å bo i egen leilighet. Om hver voksen person har sin egen leilighet, med alle sine husholdsredskaper og alt det som i dag finnes av ting, vil energiforbruket og vareetterspørselen bli en helt annen enn om det bor mange voksne i hver leilighet. Om hver person skal ha sin egen leilighet vil også etterspørselen etter leiligheter bli en helt annet enn om flere bor sammen. Det trengs ikke mye kunnskap om økonomi for å forstå hva banker, entreprenører, boligutbyggere og bolighaier ønsker seg. Jo flere små leiligheter, jo mer tjener de. Den historiske utviklingen av boligstrukturen viser at markedskreftene har fått det som de vil: I 1960 bodde 21 % av befolkningen i boliger med minst 5 personer. I de store drabantbyene ble det bygd store familieleiligheter med god plass, mye lys og store grøntarealer. Men så snart markedskreftene fikk kontroll med boligbyggingen ble byggingen av store leiligheter redusert kraftig. I 2020 var bare 5,5 % av leilighetene store, det vil si leiligheter der det bodde 5 personer eller mer. Riktignok var familiene blitt mindre. Men viktigere, boligbyggerne tjente mer jo flere leiligheter de kunne presse inn på de kostbare tomtene de skaffet seg. Derfor har tallet på småleiligheter økt kraftig. I 1960 bodde bare 14 % alene i en leilighet. I 2020 var andelen steget til nesten 40 % (se figuren).

I Oslo bor over halve befolkningen i en-personhushold.

Rødt går i sitt boligprogram inn for at det skal opprettes en boligsektor utenfor markedet. Dette er et viktig krav, men er dette mulig under dagens nyliberalisme? Det er tvilsomt at bankene vil gi slipp på det gullegget som dagens boligmarked representerer. Å opprette en boligsektor utenfor markedet var mulig etter andre verdenskrig, da kapitalen var kraftig svekket og arbeiderklassen sto sterkt. Med den tidas styrkeforhold mellom klassene fikk vi både husbanken og en statlig boligpolitikk. I dag er den politiske situasjonen en helt annen.

Dette betyr ikke at vi gir opp kampen. I den daglige kampen mangler det ikke på viktige boligsaker å slåss for. En av de viktigste er kampen for å stanse raseringen av den kommunale boligsektoren. Familier med lav inntekt eller ekstra store utgifter har nesten ingen muligheter til å skaffe seg bolig på det kommersielle markedet. Kommunene har da tilbudt kommunale utleieleiligheter. Opprinnelig skulle husleiene på disse leilighetene være under markedspris. Med New Public Management, har mange kommuner fått den geniale ideen at også husleiene for kommunale boliger må følge markedspris. Dermed gikk husleiene dramatisk opp og leia i kommunale boliger kom på nivå med prisen i det ordinære leiemarkedet. Dette førte til at mange ikke kunne bo i kommunale boliger. Mange kommuner har tolket dette som at det ikke er behov og de har solgt eller planlegger salg. Med skyhøye boligpriser har det gitt mange kommuner en ekstrainntekt. I 2017 var det 111 000 kommunale leiligheter i Norge. I 2020 var tallet redusert til 108 000. Men tross prisøkningen viser statistikken at behovet er stort. 31 % av søkerne på leiligheter i 2020 ble avvist. Behovet for kommunale leiligheter til subsidierte priser er ikke mindre, men større. Derfor må kravet være at salget av kommunale leiligheter må stanses og kommunene må igjen bygge opp en god sosial boligsektor.

I tillegg til kravene som angår dagens boligsituasjon må vi diskutere framtidas boligpolitikk. Hva slags boliger vil vi ha når vi ikke lenger er bundet av kapitalismens snevre rammer? Mye har forandret seg siden de første sosialistene lanserte sine visjoner om framtidas boforhold. Men aldri har familiestrukturen passet bedre for kollektive boformer enn nå.

Få samfunnsområder viser kapitalismens menneskefiendtlighet så godt som boligområdet. Derfor må sosialister gi dette politikkområde høy prioritet. Kanskje er det mulig å reise en folkebevegelse bak kravet om at bolig skal dekke folks behov, ikke kapitalens?

Å ha gode trygge hjem er ikke et privilegium, men en menneskerett. Reduser husleia startet som et opprop for redusert leie for permiterte og lavtlønna som en del av koronadugnaden. Nå har de 13 krav til en ny boligpolitikk.

---

Av: Sigrid Elise Høeg, boligaktivist i arbeidskollektivet Reduser Husleia
Foto: Guro Aaraasen

 

I mars 2020 startet noen kamerater et opprop for redusert leie for permitterte og lavtlønna. Dugnad var et mantra som fantes overalt i starten av nedstengingen, og da tenkte vi at det var både rett og rimelig at utleiere også skulle bidra. Kravet gikk ikke igjennom. 

Store utleiere, som seinere fikk redningspakker fra staten, mente de ikke hadde råd til å sette ned prisen – samtidig som de skrøt av at de så for seg å gjøre milliardkjøp av boliger i utlandet. Flere leietakere endte opp med å bli kasta ut eller så seg nødt til å flytte hjem til foreldre og venner for å klare seg. Ingen så ut til å bry seg eller forstå hvor ille det sto til i leiemarkedet. Tilsynelatende hadde verken regjering eller utleiere et problem med situasjonen, men det var et problem for oss. 

I løpet av det siste halvannet året har vi i Reduser husleia utformet en boligpolitisk kravliste. Kravene er basert på historier vi har fått inn og erfaringene vi har gjort oss i møte med politiske og sivile aktører.

Utgangspunktet for arbeidet vårt er at alle skal ha rett til et trygt og godt hjem. Det gjelder om du bor i Kvalsund, Oslo sentrum, Løten eller utafor Trondheim. Konflikten er ikke mellom de som eier og de som leier, men mellom de som vil tjener penger på andres hjem og resten som ønsker trygge hjem å bo i. De som ender opp med fire ganger sin egen inntekt i gjeld, og de som bruker halvparten av inntekta si på å leie, er i mye av den samme sårbare og prekære situasjonen. De er like sårbare for en økonomisk krise, personlige kriser og kuttpolitikk. Derfor trekker vi vår konfliktlinje ikke mellom leie og eie, men mellom kapitalister og vanlige folks rett til et trygt hjem.

Ettersom vi ikke vil at noen skal tjene penger på vårt menneskelige behov for tak over hodet, er et naturlig krav at profitt ikke har noe i hjemmene våre å gjøre. Den nasjonale politikken rundt bolig tok en kraftig nyliberal dreining fra 1980-tallet i Norge. Boligens rolle som investeringsobjekt har blitt normalisert, og tillegg til de som tjener på at det er slik, er det mange som blir tvunget til å bli minispekulanter. Gjennom høy skatt på arv, ikke-primærbolig og tomme hus generelt vil både sosial ulikhet utjevnes, og mange boliger vil bli frigjort til de som trenger det.

I kravlista vår finner man i tillegg til ønsker om hvordan boligpolitikken burde være, forslag til konkrete tiltak som kan gjøres allerede nå. Eksempler på dette er boplikt og husleietak i form av makspris per kvadratmeter. Makspris per kvadratmeter for leie er en av løsningene vi fremmer for å begrense mulighetene utleiere har for å dytte prisene opp. Vårt mål er nemlig ikke at alle nødvendigvis skal eie egen bolig – vi mener det er viktig at også det å leie blir en trygg boform, noe det ikke er i dag. Gjennom å regulere prisen per kvadratmeter og basere leie i bruksverdien vil det ikke lenger være like stort press på leiemarkedet. Det vil heller ikke lønne seg å leie ut i like stor grad som det er i dag. Det er her en tredje sektor kommer inn. 

Det er mange som prater om tredje boligsektor. Vi er positive til en slik løsning så lenge den ikke er kommersiell. En slik sektor må være stor for at den skal ha en regulerende effekt på resten av boligmarkedet. Det vil koste penger, men vi må ikke være redde for å bruke penger på å sikre noe så grunnleggende som hjem. Kommunen må på ulike måter bli en aktiv del av boligsektoren. Dette kan skje gjennom å føre tilsyn med de som leier ut, bygge gode og trygge boliger som kan leies ut til en rimelig penge og regulere slik at vi får demokratisk påvirkning i utbyggingsprosesser.

Slik utleiesektoren fungerer i dag er det et gjennomgående problem at maktforholdet mellom utleier og leieboer er så skeivt at utleier i praksis kan bryte de fleste regler som finnes. For å møte dette skeive maktforholdet må leieboere organisere seg for å sammen kunne stå opp for de rettighetene de har, og kunne kjempe fram flere rettigheter. Det er en lang prosess, men en viktig del av vårt arbeid er å gjøre denne tanken kjent og presse fram organisering. Vi tror at trusselen om okkupasjon eller husleiestreik vil kunne stille makt bak kravene. Derfor fronter vi legalisering av husokkupasjon. 

I vår korte tid i dette arbeidet har vi møtt så mange folk og hatt kontakt på sosiale medier og e-post med enda flere. Vi tror det kommer av at boligpolitikk, og spesielt leiespørsmålet, er et av de aller mest konkrete eksemplene på urettferdighet og klasseskiller i samfunnet. I leiemarkedet ser vi rasisme overalt, vi ser diskriminering, maktmisbruk, seksuell trakassering og klasseforskjeller. Alle disse ulike formene for undertrykking må vi kjempe mot, men for mange er det en høy terskel for å ta opp slike saker, da man risikerer å bli bostedsløs.

Å ha gode trygge hjem er ikke et privilegium, selv om den norske høyresida delvis har lykkes i å gjøre dette narrativet til det gjeldende – men en faktisk menneskerett. Vi trenger både en sterkere organisering enn det vi har i dag, og en boligpolitikk som først og fremst gagner folket – ikke profitørene. Den er alle velkommen til å være med å bygge med oss!  

 

https://reduserhusleia.no

Harald Berntsen:
Marcus Thrane – en foranskutt sosialdemokrat – Et portrett i politisk idéhistorie (2021)
Norge: Svein Sandnes bokforlag. 384 s.

Av Håkon Brimsø, historieutdanna bibliotekarstudent

---

Marcus Thrane (1817-1890) er ein sentral, men på enkelte punkt ein uhandgripeleg figur i norsk arbeidarhistorie. Som leiar av landet sin første reine arbeidarorganisasjon la han ned grunnarbeidet som den norske arbeidarrørsla framleis byggjar vidare på. I eit før-industrielt Noreg presterte Thrane på få år å mobilisere ei folkerørsle som lett kunne måle seg med tilsvarande organisasjonar i resten av verda. Denne rørsla har blitt skildra i fleirfaldige bøker og avhandlingar i ettertida, men eit aspekt med Marcus Thrane er det knapt nokon som har prestert å lage eit heilskapleg portrett av: Arbeidarleiaren sin plass i den politiske idéhistoria.

Harald Berntsen har tidlegare skrive omfattande biografiar om bla. Johan Nygaardsvold og Per Borten, samt fleire bind om eigen oppvekst, erfaringar og politisk utvikling. Med Marcus Thrane -en foranskutt sosialdemokrat – Et portrett i politisk idéhistorie kjem Berntsen med ein grundig gjennomgang av ideane og folka som forma mannen bak den tidlege arbeidarrørsla. I tillegg til Thrane sjølv, handlar boka minst like mykje om filosofane og teoretikarane som inspirerte (og ikkje inspirerte) han, spesielt i tida etter revolusjonsåret 1848. Ein får òg servert kvasse portrett av både kameratar og krasse motstandarar av Thrane, både i og utanfor hans eiga rørsle.

Det sentrale spørsmålet Berntsen går inn for å få svar på er i utgangspunktet enkelt: «Var Marcus Thrane på nokon måte marxist»? Svaret frå Berntsen er eit klart «nei». Trass i at Thrane levde, agiterte, og skreiv samstundes som den jamgamle Karl Marx (1818-1883), finnes det ifølgje Berntsen få bevis på at den vellærde og verdsvande nordmannen nokon gong kom i kontakt med den banebrytande filosofen.

Som tittelen kanskje avslørar, var Marcus Thrane ifølgje Berntsen ein «foranskutt sosialdemokrat». Kort sagt var ikkje Thrane ein revolusjonær som ville velte heile den rådande samfunnsordninga. Han hadde som mål å innføre progressive og omfattande reformer for å gje den veksande arbeidarklassen ein plass rundt bordet i styringa av samfunnet, i første omgang gjennom innføringa av allmenn røysterett. Trugselen om revolusjon skulle vere eit verktøy for å presse fram desse reformene. Val av denne taktikken var òg grunna i ei uro for den rådande kontrarevolusjonen i Europa, som blant anna jobba hardt for å velte den andre franske republikken av 1848. Dette uttalte målet om fredeleg overgang til arbeidarstyre hindra ikkje det norske statsapparatet, med statthaldar Løvenskiold i spissen, frå å fengsle leiarane i Thranittarrørsla i 1851, og på denne måten lamslå den norske arbeidarrørsla dei neste 20 åra.

Berntsen drar konklusjonane sine ut ifrå ei god del spekulering, men grunnar desse konklusjonane med ein grundig og omfattande analyse av tilgjengelege kjelder. Med utgangspunkt i oversikta over Thrane sine lån hjå Universitetsbiblioteket, samt nøye saumfaring av Arbeider-Foreningernes Blad (1849-1856), puslar Berntsen vidare på det store biletet av Marcus Thrane som andre biografar har byrja på, no med nye brikker.

Thrane leste før og under fengslinga i 1851-1858 fleire verk av før-marxistiske radikalarar som William Godwin, Max Stirner og Pierre-Joseph Proudhon, samt borgarlege naturrettsfilosofar som John Locke og Adam Smith. Thrane sin vyrdnad for Proudhon får særskild merksemd i boka, noko som legg grunnlaget for mykje av Berntsen sin vidare analyse. Trass interessa for den franske anarkisten sine skrifter, er det ifølgje Berntsen ein forsvinnande liten kjangs for at Thrane nokon gong fekk med seg Karl Marx sin kritikk av Proudhon sine økonomiske analysar og foreslegne metodar, for eksempel i Das Elend der Philosophie frå 1847. I skildringa av Proudhon sine tankar og korleis dette påverka Thrane, skriv Berntsen ut ifrå Marx sin kritikk av Proudhon, noko som på godt og vondt blir symptomatisk for analysen i resten av boka. Desse reint teoretiske delane av boka kan nok fort møte lesaren som eit brått gir-skift om ein ikkje har marxistisk teori eller filosofisk terminologi heilt under huda, men Berntsen klarer til slutt å runde av på ein klar måte.

Lite tydar på at Thrane var heilt samd med eller i det heile tatt merksam på Marx sin arbeidsverditeori og historiske materialisme. Berntsen peiker på at Thrane sin analyse av økonomien og samfunnsordninga i utgangspunktet baserte seg på det reint sanselege, og det ein enkelt kan kalle sunn fornuft og kristen moral. Thrane meinte at kapitalismen strida mot den naturlege ordenen, men gjekk aldri så langt at han ville oppheve eigedomsretten som den borgarlege staten han kritiserte vart bygd på. I seinare tid skjerpa Thrane retorikken og skiljelinjene mellom arbeidarar og kapitalistar i artiklane sine, men braut ifølgje Berntsen aldri heilt med den før-marxistske sosialismen. Thrane var ein eklektisk idealist, som kunne vere tilsynelatande sjølvmotseiande til tider, noko som i det heile er talande for den brytningstida han fann seg sjølv i.

Då det frå før av ikkje finnes mangel på litteratur om Marcus Thrane og folkerørsla han starta, kan ein fort gjere feilen å tenkje at dette er eit tilstrekkeleg dekka interessefelt innan norsk historieskriving. Harald Berntsen klarar å vekke ny interesse for både gamle og nye spørsmål som andre Thrane-biografar samla sett har latt gå under radaren. Trass lett diskutable val av metode, har Berntsen prestert å setje saman eit verk som bidrar sterkt til vidare diskusjon rundt den tidlege arbeidarrørsla i Noreg, og som på fleire måtar er eit viktig supplement til den tidlegare eksisterande Thrane-litteraturen.

Innhold:

Leder: Boligpolitikk kan ikke være et personlig ansvar … 4
Plukk … 6
Gnist-samtalen med Maren Amble Stinessen og Lars Mamen … 10
Peder Martin Lysestøl: Kollektive boformer og sosialistisk boligpolitikk … 16
Sigrid Elise Høeg: Reduser husleia NÅ! … 24
Intervju med Sara Nustad Mauland: Politikarane, ikkje utbyggarane, må ha siste ordet … 30
Hallvard Berge: Midlertidig eiendom – en praktisk gjennomførbar revolusjonær politikk? … 36
Kine Marie Michelet og Merita Fjetland: Vi må revolusjonere byene våre … 42
Alf Jørgen Schnell: Fra fasadisme til modernisme: … 48
Jokke Fjeldstad: Eierlinja og arbeiderklassen … 54
Fakta om boligpolitikk … 62
Luis Espinoza: Kan de ikke bare bygge flere boliger? … 64
Daniel Vernegg: Hvor går venstresiden i møte med den rentenistiske kapitalismen? … 72
Kirstin Costain og Susana Escobar: Bolig – det perfekte alibi forfinanskapitalistene … 80
Øyvind Aas: En boligreise gjennom 100 år … 90

Per-Gunnar Skotåm: Nederlaget i Afghanistan? … 100

Debatt:
Oscar Dybedahl: Karl Marx og staten – et svar til Yngve Heiret … 106
Peder Martin Lysestøl: Klasser i Norge og Forskjells-Norge … 112

Bokomtaler:
Evelyn Dyb: Bostedsløs: politikk og praksis & Elida Høeg: Håpet er i gatene … 116
Jørn Magdahl omtaler fire bøker: To tusen sider om arbeiderklassen! … 120
Erling Folkvord: Det var ikkje berre Eirik Jensen. Om polititoppar og ukultur … 128
Pelle Dragsted: Nordisk Socialisme … 132
Andreas Malm og Zetkin Collective: White skin, black fuel. On the danger of fossil fascism … 136
Harald Berntsen: Marcus Thrane – en foranskutt sosialdemokrat – Et portrett i politisk idéhistorie … 140
Jan P. Hammervold: Blokadebrytere … 143
Kim Stanley Robinson: The Ministry for the Future … 146
Anne Bitsch: Brorskapet: En historie om drapet på Benjamin Hermansen … 149
Magnus Marsdal: Listhaugs metode: Håndbok mot høyrepopulismen …152

Revolusjonens A – Å: Proletariatets diktatur … 156