Tilbakeslaget av Carline Tromp – om den reaksjonære bølgen og hvordan Andrew Tate vant internett
Av Tonje Lysfjord Sommerli
Av Tonje Lysfjord Sommerli, medlem av Gnist-redaksjonen
Om høyreekstremisme, mannosfære og røde piller i en urolig tid
Har verden blitt snudd på hodet?
Den nederlandske forfatteren Carline Tromp stiller med rette spørsmålet i sin nye bok Tilbakeslaget. Om den reaksjonære bølgen og hvordan Andrew Tate vant internett, som kom ut tidligere i år. Og når vi leser nyhetene er det lett å tenke det samme: Hvor er verden på vei? Elon Musk, verdens rikeste mann, eier nå Twitter og lar blokkerte nettroll som Donald Trump slippe til igjen, influenseren Andrew Tate lærer unge gutter at kvinner er menns eiendom og fortjener å bli dominert og voldtatt, det høyreekstreme Sverigedemokraterna er på fremmarsj, og unge kvinner lovpriser livet som «tradwife», en tradisjonell, hjemmeværende husmor som lar seg forsørge av sin ektemann.
I Tilbakeslaget fortsetter Tromp på sporet hun startet i sin forrige bok Kulturkrig – det nye ytre høyre og normaliseringen av det ekstreme fra 2022. Med rette spør hun om det mange av oss undres over – har verden blitt snudd på hodet? Friheter og rettigheter vi har tatt for gitt i flere tiår er under press: Reverseringen av Roe v. Wade i USA har innskrenket kvinners rett til selvbestemt abort i flere delstater, og også i flere europeiske land er denne retten under angrep. Skeive og transpersoner opplever også en tilbakegang i sine hardt tilkjempede rettigheter, og i noen tilfeller direkte drapsforsøk; 25. Juni 2022 ble Oslo utsatt for et terrorangrep i forkant av Pride-feiringen. To menn mistet livet og 25 ble såret. Som følge av angrepet ble Pride-paraden det året avlyst etter anbefalinger fra Oslo-politiet. Høyreekstreme og kristenkonservative politiske partier vinner nye tilhengere over hele verden – gjennom å snakke om bevaring av tradisjonelle, kristne verdier og det ekte, nasjonale. Både Republikanerne og vårt eget FrP har mye til felles her.
Kampene vi i en årrekke trodde var vunnet – for likestilling og likeverd, mot diskriminering og rasisme – må vi kanskje utkjempe på nytt. Har vi tatt våre privilegier for gitt?
Kulturkrig på nettet: Woke eller anti-woke?
Alle som har fulgt med på sosiale medier de siste par årene har fått med seg begrepet woke. Opprinnelig ble det brukt av den afrikansk-amerikanske bevegelsen i mellomkrigstiden om å være oppmerksom på den systematiske rasismen som gjennomsyret hele det amerikanske samfunnet; å være årvåken og bevisst. I dag brukes det om å gjenkjenne og bekjempe undertrykkende samfunnsstrukturer. Som med alle andre fenomener, vil woke generere et motsvar – influensere og politikere kappes over å vise motstand mot det de føler er «liberale verdier tredd nedover hodet på folk», de såkalte «kulturmarxistenes» kamp om å være mest mulig politisk korrekt. Dette er et stort problem ifølge Tromp.
Med noen få unntak har den norske mediedekningen av woke hoppet over ordets opprinnelige, positive betydning. Woke blir framstilt som et altomfattende importfenomen som innebærer sensur, redigering og knebling – ting som de færreste vil si at de er for på et generelt grunnlag.
Slikt er farlig fordi det gir grønt lys for nett-provokatører som Andrew Tate. Tate, som NRK i en artikkel i fjor døpte til «TikToks farligste fenomen» og «Kongen av giftig maskulinitet», ble verdenskjent som kickbokser og reality-TV-deltager tidlig på 2000-tallet. Etter å ha blitt kastet ut av Big Brother UK i 2016 grunnet en episode hvor han slo en kvinnelig med-deltager, skjønte Tate at han kunne vinne digital oppmerksomhet gjennom å være drøyest mulig. Etter å ha bygget opp ulike onlineforetak, blant annet nettkurset Hustler´s University (senere omdøpt til The Real World) i 2021, hvor han lovet kursdeltagerne, som oftest er unge menn, såkalte «livsendrende» kurs i hvordan man kan bli rik og berømt på null tid. Et kjapt kikk på nettsiden therealworldside.com lover at
We exist only to help you make money. This is our singular focus. The Real World is not a group for idle chatter, politics, or drama. There are no complainers or time-wasters.
Som Tromp kan jeg forstå hvorfor dette appellerer til unge menn med en usikker fremtid – arbeidslivet i 2023 er tross alt et usikkert og lite forlokkende sted. Hvem vil ikke heller være sin egen herre og styre seg selv? Særlig hvis man kan få både penger, privatfly og pene damer på kjøpet.
Tromp trekker også fram allegorien med den røde og den blå pillen fra filmen The Matrix fra 1999, hvor hovedkarakteren, programmereren Neo, etter å ha fått slengt sannheten om hvordan den verden han kjenner er en løgn rett i fjeset av karakteren Morpheus, deretter blir tilbudt valget mellom en rød og en blå pille. Den blå pillen vil sende ham rett tilbake i hans gamle liv, i salig uvitenhet. Den røde pillen kutter av denne muligheten for alltid. Han må se verden som den er, og ta konsekvensene av dette – et liv i kamp.
Pillebegrepet fra The Matrix er i dag innbakt i subkulturer på nettet som er skeptiske til hvordan samfunnet utvikler seg. For å bli «redpilled», må du våkne opp til sannheten om at liberale samfunnseliter er ute etter å ødelegge samfunnet vårt gjennom feminisme, sosialisme og liberale verdier. Andrew Tate lover deltakerne på sine nettkurs nettopp en slik rød pille. I hans verden er The Matrix selve systemet som gjør folk til lønnsslaver, mens han selv inntar rollen som motstandshelten Morpheus. Takket være hans røde pille kan du bli sterk, superrik og helt immun mot woke – om du er mann, vel å merke. Kvinner, ifølge Tate, er mindre verdt enn menn og eksisterer kun for å tilfredsstille menn. Hvorfor er særlig likestillingskampen slikt et brennbart tema i kulturkrigen?
Maskuliniteten i fare
“When you’re accustomed to privilege, equality feels like oppression.” (Franklin Leonard)
De siste tiårene har stadig flere grupper som historisk sett har vært undertrykt, fått sine rettigheter og privilegier: kvinner, homofile, minoritetsgrupper og urfolk. Da kommer det naturlig nok en motreaksjon fra de som har sittet med makten og privilegiene i hundrevis av år – heterofile, hvite menn med middels eller mer inntekt. Fra konservativt hold snakkes det om at likestillingen har gått for langt, mens såkalte incels, en subkultur på nettet som legger et ekstremt kvinnehat for dagen og skylder på ufrivillig seksuell avholdenhet, mener at feminismen har skapt et veikt og handlingslammet samfunn. Lignende holdninger finner vi også i manifestene til Brevik og incel-terroristen Elliot Rodger. Donald Trump gikk fra å være tilhenger av selvbestemt abort til å snu brått på flisa for å høste stemmer hos det amerikanske, kristenkonservative miljøet i USA i 2016. Tradwife-bevegelsen, som sprer seg i konservative miljøer i vesten, kan også tas med i denne trenden. Unge kvinner som velger bort arbeidsliv og karriere for å være hjemmeværende husmødre på heltid er blitt en trend som startet i USA og Storbritannia under koronapandemien i 2020, og siden gikk viralt. Selv om det kan argumenteres med at de velger det selv og anser det som en frigjøring fra karrierejag og arbeidspress, er det flere skribenter som aner at det står mektige, høyreekstreme krefter bak. Som Tromp skriver:
Kinder, Küche, Kirche (barn, kjøkken, kirke) er et gammelt slagord som ble tatt i bruk av nazistene. Tradwife- trenden og nasjonalistiske eggdietter kan vekke uhyggelige assosiasjoner.
Tromp spekulerer på om denne konservative trenden skyldes den såkalte fear of falling (frykten for å falle), et begrep som ble lansert av den amerikanske forfatteren Roxane Ehrenreich: Den nye middelklassen fryktet å miste sine nyvunne privilegier, så de tok kollektivt avstand fra sine liberale idealer og trakk seg inn i en beskyttende boble. «Vi og dem»-tankegangen spredte seg, og det ble viktigere å orientere seg innover, med seg og sine egne først.
Hva kan gjøres?
Tromp har rett i at kulturkrig er fortvilende og forvirrende å stå i. Det er vanskelig å unngå å velge side, og havne i en «oss mot dem»-tankegang, perfekt for den polariserende tankegangen som hylekor på sosiale medier ofte legger opp til.
«Kampen mot woke» har klart å samle høyresida under én felles paraply, siden begrepet er såpass vidt at det kan romme utallige hatobjekter og irritasjonsmomenter i det moderne samfunnet. Betyr det at venstresida bør bli «anti-woke»? Selv om Tromp trekker frem venstresidas kritikk mot woke-begrepet, mener hun at begrepet først og fremst er en stråmann. Det som er viktigst, er at venstresida klarer å se tilbake på sin egen historie og finne frem til det som har vært vår styrke til alle tider:
Solidaritet, skulder ved skulder, samhold mellom mennesker som har ulike meninger og perspektiver – men en felles interesse og en felles frihetskamp. Kun slik kan vi møte høyresidas kulturkrigere.