Eierlinja og arbeiderklassen

Det er en bra ting at den norske arbeiderklassen eier sine egne hjem. Vi må ikke jobbe mot eierskap, men mot kapitalismen – selve årsaken til at tryggheten er trua i boligpolitikken. 

En av opprinnelseshistoriene til myten om nisser i Norge skal være en gammel tilbedelse av den forfar som først rydda gården. Han skulle gå igjen som nisse og passe på at gården var i gode hender, men kunne nok også straffe hvis man tok dårlig vare på den. Nissen ble en slags lokal semigud for den enkelte familie. Et bilde på hvor verdifullt og takknemlig vi skulle være overfor de som før oss hadde gitt sin innsats for at vi skulle ha et hjem, en gård og et sted å høre til. På samme måte viser det også hvilken anerkjennelse det var i at man hadde klart å etablere seg. At noen hadde sikret etterkommernes ve og vel. At det ikke var en liten innsats. 

Både arvesynd og nissemyter har gått av moten gjennom samfunnets utvikling. Nå tar vi dem bare fram for felles underholdning en gang i året når det er som mørkest. Men lista for å få seg et hjem henger fortsatt høyt. Det har aldri vært lett å få sitt første hjem, enten man har rydda plass, vært sjølbygger eller søker boliglån. Men på tvers av alle generasjonene har vi vært på jakt etter det samme – en trygghet og et sted å høre til. 

Skal vi flytte flertallet av norske velgere til venstre i boligpolitikken, er det viktig at vi framhever hvordan vi skal sikre den trygghet folk søker i boligen sin. Dette mener jeg at store deler av de som deltar i den norske boligdebatten ikke har tatt inn over seg. Man er mer kritisk til eierskap enn kapitalismen i debatten. Det er viktigere at det ikke skal lønne seg å eie, at bolig må skattes hardere, enn å tilby trygghet og stabilitet. Da blir det ekspertene og venstresida som er trusselen mot norske boligeiere, ikke kapitalismen. Samtidig står den norske høyresida med åpne armer for å ta dem imot. 

Den virkelige trusselen mot den vanlige boligeier forsvinner ut av debatten, nemlig kapitalismen. Boligspørsmålet er ikke enkelt, men det er helt sentralt i våre liv – og alt for viktig til å overlate til markedet og kommersielle krefter.

Kapitalistisk og kommersiell boligutbygging baserer seg på en situasjon med evigvarende prisvekst. Vi ser at produksjonen går ned hver gang det blir uroligheter rundt den framtidige prisveksten i boligmarkedet. I store deler av Norge er boligmarkedet helt utenfor kommersiell interesse, og her bygges det kun hvis privatpersoner ønsker å bo her. 

Det er to kjente historier om hvordan boligpolitikk påvirker velgere. Den ene er med den sosiale boligbygginga i byer som Wien. Her er det så mange som bor i ikke-kommersielle offentlige boliger at det blir ofte brukt som en forklaring på at det har vært en sosialdemokratisk eller rød by i hundre år (hvis man ser bort ifra perioden mellom 1934 og 45 da fascismen hadde kontroll over Wien).Den andre historien er om hvordan gjøre arbeiderklassen til boligeiere så man fikk dempet streikeviljen. Arbeidere med boliglån og gjeld vil ikke streike i fare for å miste sine hjem. Dette ligner tankegangen bak 1800-tallets paternalisme, hvor arbeidere som var avhengig av arbeidsgiver for å bo dermed skulle forbli lydige. 

I norsk boligdebatt blir den høye andelen boligeiere pekt på som et hinder for å gjøre endringer med boligpolitikken. 76 prosent av husholdningene og 82 prosent av den voksne befolkningen eier sitt eget hjem i Norge. I stor grad er den norske arbeiderklassen huseiere. At politikere ikke tør å gjøre noe med boligpolitikken er derfor ikke en helt grunnløs påstand. 

Boligdebatten sett gjennom et klasseperspektiv

Det er flere økonomieksperter og samfunnsdebattanter som ønsker drastiske endringer i boligskatten. Hannah Gitmark fra Agenda tar dette opp sin bok Det Norske Hjem og støtter seg på NHH-professor Ola H. Gytten og sjefsøkonom Harald Magnus Andreassen i SpareBank 1 Markets. De kritiserer skattesystemet for å ta fra de som ikke eier og gi til de som gjør. Gitmark har en seriøs gjennomgang av mulige måter å beskatte boligeiere hardere, og veier de forskjellige måtene opp mot hverandre. Denne alliansen mellom eliter innen kommentariatet og økonomifaget som har dannet seg i debatten, assosieres med den breie definisjonen av venstreside og kan lett brukes til den breie høyresidas fordel. For den vanlige boligeier fra arbeiderklassen framstår da dette som en trussel mot tryggheten i egen bolig. Denne boligeieren har som oftest stor gjeld og bruker en stor andel av sine inntekter på å betjene lån og andre boligrelaterte utgifter. Skatteendringer som øker disse utgiftene framstår først og fremst som en trussel mot å ha balanse mellom utgifter og inntekter i livet, uansett hvor gode intensjoner forslagsstiller har. Du må være privilegert for å kunne stemme mot dine direkte økonomiske interesser ved valg, og de som er virkelig privilegerte, går mye lengre enn stemmeseddelen for å beholde sine privilegier. 

Når klasseperspektivet trekkes inn i norsk boligdebatt er det som oftest for å male opp et klasseskille mellom de som eier egen bolig og de som ikke eier. Dette er egentlig ikke et klasseskille i marxistisk forstand. Og for oss som er opptatt av en boligpolitikk for arbeiderklassen, er dette et sidespor. Det er bra at arbeiderklassen i Norge eier ting. Det gir større kontroll og bedre liv, selv i en ellers kapitalistisk verden. Det er nok heller ikke sannsynlig at offentlig eller kommersiell utleie ville gitt arbeiderklassen i Norge bedre livsvilkår og større frihet i sin fritid, tvert imot. For meg handler ikke kommunisme om at staten skal eie og styre alt, det er et mål at arbeiderklassen skal eie og at vi som fellesskap skal styre. Dermed blir det ikke feil å jobbe for at arbeiderklassen kan eie sin egen bolig. 

Noen av de positive sidene til høy eierandel i boligmassen er at folk gjør relativt store investeringer i den. Norge er på verdenstoppen når det kommer til oppussing og nordmenn bruker gjerne penger på å heve egen bokvalitet. Mange av disse investeringene gjøres ikke ut fra en ide om økonomisk fortjeneste, men først og fremst fordi man vil ha bedre liv. 

Tilrettelegging av eierskap fører også med seg at man har bygd boliger uten at det er kommersielt grunnlag for det. Boligeieren bygger på tomter fordi det kan bidra til et godt liv. Det at gjeldsrenter regnes som negativ inntekt i Norge, gjør at det ikke er helt vanvittig å bygge i usentrale områder. Store deler av Norge er jo ellers kommersielt uinteressant å bygge i (hvis man ikke tenker på hytter). Likevel gjør økte byggkostnader det utfordrende å få bygd i flere utkantkommuner, siden verdiene til boligene vil være mindre enn byggkostnadene og dermed utfordrende å få finansiert med lån. 

Bolig – bare er et personlig ansvar?

Dette fører meg til at vi har en slags dobbel boligutfordring i landet. NRK hadde før sommeren en rekke saker om hvordan distriktskommuner hadde arbeidsplasser, men ikke boliger til dem som fikk jobb. Samtidig veit vi at Oslo og andre sentrale kommuner har så høye boligpriser at de som har godt betalt jobber men er single, ikke har råd til å kjøpe. Den mye omtalte sykepleierindeksen, utviklet av Eiendom Norge, viser dette. Og vi må huske på at det er mange kommunalt ansatte som har lavere lønn enn en sykepleier. I begge tilfellene så er utfordringen at man ikke klarer å skaffe bolig til arbeidsfolk. Løsningene blir da ofte midlertidige, fragmenterte og preget av utrygghet. Dette gjelder enten boløsningene som foreskrives er på leiemarkedet, midlertidige brakker eller har lang pendlervei. Dette er ikke gode løsninger på sikt for trygghet og stabilitet i arbeiderklassefamiliene. I dag ser kommunene det kun som sin jobb å regulere tomter til bolig, men selve boligproduksjonen og det å sikre at folk har en bolig, blir sett på som et privat ansvar. 

Synet på bolig som et privatansvar går igjen helt opp til regjeringa. I Solbergregjeringas strategi for boligsosialt arbeid slås det fast at bolig er «et personleg ansvar å skaffe seg et sted å bo». Samme syn hadde Stoltenberg-regjeringa som i 2013 i stortingsmeldinga Bygge – Bu – Leve skrev at bolig er «eit personleg ansvar. Folk kjøper og sel bustad på ein fri marknad. Det offentlige si oppgåve er å leggje til rette slik at folk kan klare seg best mogleg på eiga hand». Denne tankegangen står nå i veien for at folk kan være trygge på å ha bosted i relativ nærhet til sitt arbeidssted, hvis de ønsker. 

Tanken om at bolig er et personlig og ikke samfunnsmessig ansvar kommer også tydelig fram når man vurderer det eneste «store» grepet som er gjort i boligpolitikken de siste 20 årene. Jeg sikter til innføringen kravet om egenkapital ved boliglån, først med 10 prosent og seinere økt til 15 prosent. Konsekvensen av tiltaket er at man har stengt de med minst sparepenger eller støtte fra foreldre ute av boligmarkedet. Med dette har også foreldreansvaret økt for å sikre hjem til sine voksne barn. Det har ikke satt en brems på boligprisveksten eller sikret at flere har fått tilgang til egen bolig. Den største endringen denne regelen representerte, var å understreke at bolig er et personlig, og ikke et samfunnsmessig ansvar. Det viktigste med denne endringen var å slå fast at hvis vi får et boligpriskrakk så skal tapet tas personlig og ikke sosialiseres, enten ved at bankene må ta tap eller at staten i neste runde må gå inn å lage ordninger for å redde bankene og/eller boligeiere. Dette understreker også klasseperspektivet ved et boligkrakk. Regninga for et krakk vil først og fremst falle på arbeiderklassen.

Det er synet om at bolig er et privat ansvar, vi må ta et oppgjør med. Politikken kan ikke begrenses til å regulere tomter, men må ta steget videre. Politikken må se til at boliger blir bygd og at folk flytter inn i dem. Vi må utvide boligpolitikken til å sikre folk et godt sted å bo. Det betyr at det er et politisk ansvar både å bygge og å sikre at folk får tilgang på boliger. 

Deler av venstresida er inne på et slikt ansvar når de løfter fram en tredje boligsektor. Svakheten ved tredje boligsektor er ikke ideen, men gjennomføringsevnen. For mange framstår dette som luftslott og gode ideer som ikke blir virkeliggjort. Det mangler noen med styrken til å bygge og fordele boliger som også har viljen til å få det til. Oslo kommune har f.eks. vedtatt mange gode intensjoner om en tredje boligsektor, men mangler planen for å få dette virkeliggjort før de mørkeblå vinner et valg igjen. Det er en akutt utfordring for oss alle som er for boligsosiale løsninger å være konkrete på hvordan vi skal få de til. Historisk sett har det vært boligbyggelagene som starta som selvorganisering for å sikre egne medlemmer hjem. Videre utvikla de seg til samfunnsaktører som skulle bygge landet. Men dessverre står de igjen som kopier av sine kommersielle motparter i dag. Det mest konkrete håpet vi har sett for å få fart i sakene, var vinterens viktige medlemsopprør i OBOS. Mange medlemmer protesterte mot at OBOS brydde seg mer om å tjene penger enn å oppfylle sitt opprinnelige formål med å sikre boliger til sine medlemmer. Opprøret tapte det første slaget, men ikke uten at det kom noen små innrømmelser fra ledelsen. En bevegelse for økt medlemsdemokrati og ny boligpolitikk i OBOS har potensiale til å være grunnlaget for en ny boligsektor og en ny boligpolitikk. 

Trygghet for leietaker

Veien fram til at norsk boligpolitikk preges av tredje boligsektor kan se ut til å bli lang. Man kan selvsagt begynne nå, men målet om å etablere en reell tredje sektor ligger langt fram. I mellomtiden må man ta tak i en av de to allerede eksisterende sektorene, nemlig leiesektoren. 23 prosent av norske husstander leier. Her har Norge en boligpolitikk som fører til lav stabilitet og lite trygghet. Dagens lovverk er fra 1993 og er i hovedsak en lov som tar hensyn til utleier og ikke leietager. Andelen leietagere er økende, og det må antas at den også vil være det fremover, spesielt siden tilgangen til å bli eier ikke ser ut til å bli enklere med det første. 

Forbrukerrådet har laget en rapport om tilstanden i leiemarkedet. Rapporten gir mange fakta om boligsituasjonen til dem som leier. En av tre som må flytte, gjør det grunnet huseieres ønske. 18 prosent føler seg diskriminert på leiemarkedet. Seks av ti mener det er vanskelig å finne seg en egnet bolig i leiemarkedet. Halvparten av leietakerne opplever at boligen eller bomiljøet ikke er tilfredsstillende. Rapporten mener undersøkelsen avdekker grove overtramp mot leietakers privatliv.

Forbrukerrådet, et statlig forvaltningsorgan, mener at den norske husleieloven ikke er en forbrukerlov. At den styrker det allerede asymmetriske forholdet mellom leietaker og utleier. De konkluderer med:

At leietakerne har så svakt forbrukervern, korresponderer dårlig med de framskrittene som er gjort innen forbrukervern, særlig knyttet til varekjøp gjennom Forbrukerkjøpsloven. Skjevheten blir ekstra påfallende når vi vet hvor grunnleggende retten til et stabilt hjem er i forhold til retten til å reklamere på en mangelfull vare. Forbrukerrådet ønsker en totalrevisjon av dagens Husleielov med tanke på å øke stabiliteten og friheten for leietaker.

Trygghet og frihet henger sammen. Hjemmet vårt er et sted vi ønsker å finne tryggheten. Dagens boligpolitikk gjør at mange ikke har den tryggheten og kanskje færre vil ha den i framtida. Skal boligpolitikk bli en del av vinneroppskriften til progressive krefter, må vi jobbe for å utvide tryggheten til flere og forsvare tryggheten til de som allerede har den.