Alf Prøysens Trost i Taklampa er kjent og ofte gjenopptrykt, men den er ikke så ofte lest med Antonio Gramscis briller: Som en antifascistisk og kontrahegemonisk tekst.
Alf Prøysen (1914–1970) er en av norsk arbeiderklasses mest kjente og anerkjente diktere. Selv om Prøysen kanskje er mest kjent som visesanger og forfatter av sanger og fortellinger for barn, har hans forfatterskap også et betydelig innslag av tekster for voksne.
Han skrev bare én roman – den korte Trost i taklampa (1950). Rammefortellingen i historien handler om bygdas store dikter som etter mange år i både storbyen og utlandet kommer hjem til bygda for å holde et foredrag om at ungdommen må «være trufast mot jorda» og ikke flytte fra bygda. Allerede i denne korte beskrivelsen ligger satiren tjukt utpå, og det er tydelig at Prøysen ønsker å gå inn i en av sin samtids store diskusjoner – og en debatt med dype politiske aspekter.
Boka var dermed en roman med et svært tydelig politisk formål, og også med et visst gjennomslag i offentligheten. Den ble blant annet filmatisert i 1955, skrevet om til et musikalteaterstykke i tre akter og er gjenutgitt en lang rekke ganger (i hvert fall 1969, 1975, 1978, 1989, 1998, 2004, 2005 og 2014).
For å forstå Prøysen og hans tid tror jeg det er nyttig å dra inn to av hans (delvis) samtidige. Den ene er den italienske politiske filosofen og kommunisten Antonio Gramsci. Han har utviklet et begrepsapparat for å forstå politiske fenomener og konflikter som er nyttige både for å forstå Prøysen som samfunnsaktør og konflikten han går inn i med Trost i taklampa.
Prøysen var kanskje selve innbegrepet av hva Gramsci kaller en organisk intellektuell: Intellektuelle som utvikles organisk fra arbeiderklassen og i arbeiderbevegelsens egne kulturelle og politiske miljø. Prøysen kom fra arbeiderklassen – en fattig husmannsplass på Ringsaker i Hedmark, fikk seg etter hvert en rolle som en tydelig stemme som mange lyttet til i det norske samfunnet, men glemte aldri hvor han kom fra, og beholdt kontakten og identifikasjonen med den klassen han tilhørte hele livet.
Prøysen var for eksempel en jevnlig bidragsyter i Arbeidermagasinet (senere Magasinet for alle) som var et ambisiøst forsøk på å skape en en arbeiderklassens kulturelle offentlighet, med romanføljetonger, noveller, reportasjer, debatt, vitenskap og humor. Dette prosjektet var ikke så eksplisitt politisk sammenlignet med for eksempel det samtidige magasinet Aktuell, men det hadde et kanskje enda mer subversivt politisk formål. Det fortalte arbeiderklassen – gjennom alt fra reportasjer til Prøysen, Falkberget og Jens von Bustenskjold – at ditt liv, din kropp, dine drømmer, din humor, din dialekt er verdige og undergravde på den måten borgerskapets kulturelle overhøyhet. Dette er en del av nettopp det Grasci kaller en hegemonikamp. Prøysens etter hvert aktive bruk av dialekt faller inn i denne fortellingen.
Jeg vil påstå at også den kampen Prøysen går inn i med Trost i taklampa er nettopp en slik hegemonikamp. Mer om det straks.
Den andre aktøren som man kan trekke inn for å forstå Prøysens rolle, er Knut Hamsun: Nobelprisvinner, nazist og forfatter av Markens grøde som ble trykket opp i feltutgaver til tyske Wermacht-soldater under andre verdenskrig. Trost i taklampa er nemlig på mange måter en anti-Markens grøde. Markens grøde romantiserer og idylliserer slitet i jordbruket og bondelivet, i tråd med nazistisk Blut und Boden-tankegang, eller «jord, blod og ætt» som man gjerne sa på norsk. Dette er en viktig del av tankegodset bak den såkalte agrarfascismen som gjorde at det var betydelige sympatier for nazismen også i Bondepartiet i mellomkrigstiden, og at deler av den konkurransen om befolkningen på bygdene mellom Bondepartiet og Arbeiderpartiet som blant annet Stein Rokkan beskriver i sin konfliktmodell, hadde et betydelig islett av antifascistisk kamp i seg. (Også godt beskrevet i deler av Jonas Bals’ første bind av «Våre kamper».)
Den mest kjente forløperen for Prøysen i å kaste seg inn i en litterær kamp mot dette tankegodset, var islandske Halldor Laxxness. Han hadde med Sin egen herre (opprinnelig utgitt i 1934 og -35), gått til angrep på romantiseringen livet på landsbygda. Der Hamsuns Isak framstår som et ideal er Laxxness’ Bjartur en mer tragisk figur og en antihelt, og Laxxness framstiller med sin sosialrealisme et betraktelig mer negativt, men også mer realistisk bilde av det svært harde livet på landsbygda i denne perioden.
Deler av det romantiserende tankegodset Hamsun hadde forfektet, overlevde krigen. Det er blant annet dette Prøysen tar et oppgjør med i Trost i taklampa. Mot den hegemoniske oppfatningen av det heroiske og givende slitet i jordbruket (blandet med idyllisering av bonden og alt det gamle og «ekte»), fremmer Prøysen et bilde av skitne og uverdige arbeidsforhold, fattigdom og dårlige levekår, som kunne bli betraktelig forbedret dersom for eksempel en husmannssønn gikk fra jobben som sveiser (røkter) på en gård og tok seg en fabrikkjobb i byen.
Det er dermed også et betydelig element av klassemotsetninger på bygda i konflikten Prøysen maler opp. Storbønder vil beholde den billige arbeidskrafta si og sikre at tjenestefolket kjenner sin plass – og blir der. Storbøndene får ideologisk drahjelp av deler av byborgerskapet som med et dobbelt blikk både romantiserer og ser ned på bygdafolket. På den ene siden bygger sterke nasjonalromantiske strømninger opp under det romantiserende bildet av livet på bygda i gamle dager, og de er slik mot framskritt som faktisk gjør livet enklere for folk på bygda. På den andre siden er de ikke fjerne for å latterliggjøre de tilbakestående bygdafolkene om ikke de kjenner de sosiale kodene fra storbyen. Det er et henblikk på det siste boktittelen kommer fra. Trost i taklampa er en metafor for en hånlig gapskratt opp mot taket.
Det er dermed tunge hegemoniske krefter Prøysen jobber mot, inkludert deler av et fascistisk tankegods som har overlevd også fram til i dag. Langt lettere var det nok likevel da Vømmøl Spellemannslag kom med et lignende budskap vel 20 år senere: «Kjære industri kom å gjør mæ fri, fra aillt bekymmer med kuskit og med fjøs.»
For Prøysen hadde virkeligheten på sin side. Får folk bedre liv av å flytte, så gjør de det. Folk stemmer med føttene sine, som de sier. Om man skal få folk til å bo på bygda må man gjøre det mulig å leve gode liv der, og ikke appellere til en fascismeinspirert plikt overfor «jorda», eller nasjonalromantiske klisjeer.
Slik sett har den historiske utviklinga vist at Prøysens argumenter har fått materialistiske følger. Når det kulturelle hegemoniet om «plikt mot jorda» faller, må man ha både gode landbruksoppgjør, samt barnehager, skoler, fødestuer og butikker rundt om i hele landet for å sikre norsk matproduksjon, sjølforsyning og beredskap. Det kreves en landbruks- og distriktspolitikk som bedrer de materielle forholdene folk lever under på bygda, noe man til en viss grad kan argumentere for at vi har fått i Norge, i hvert fall relativt til for eksempel nabolandet vårt Sverige.
Trost i taklampa kan altså sees på som et eksempel på en vellykket hegemonikamp fra en organisk intellektuell fra norsk arbeiderklasse.
Takk Alf.
Kull og klasse-kamp i England
Ray Hudson er professor emeritus fra Durham University i Nordøst–England. Han har skrevet flere bøker, blant annet The Shadow of the Mine: Coal and the End of Industrial Britain (sammen med Huw Beynon, utgitt hos Verso i 2023) og The Political Economy of Uneven and Combined Development – The Case of North East England (Routledge, 2025).
Kull og klassekamp i England
Man kan ikke forstå dagens britiske politikk uten å forstå de langsiktige følgene av den tapte gruvestreiken ‘84–85 og påfølgende industridød, mener den britiske marxisten Ray Hudson. Gnist har vært på reportasjereise til Nordøst-England i ruinene etter tiår med nyliberalisme.
Våren 2026 er NRKs korrespondent Gry Blekastad Almås i Middlesbrough. Hun kan melde om forferdelige forhold: Vi får høre om en bydel hvor seks av sju barn er fattige, om utstrakt rusmisbruk og en eksepsjonelt høy arbeidsledighet. En død rotte ligger midt i en gate. Alle dagligvarebutikkene har en kasse hvor man kan donere basisvarer til fattige. Ingenting av dette er feil, men i den lett sosialpornografiske reportasjen vil likevel ikke korrespondenten peke på noen årsaker til at det er slik.
På leit etter svar har Gnist tatt en prat med samfunnsgeograf Ray Hudson. Den pensjonerte professoren er selv sønn av en gruvearbeider i Durham og har gjennom en hel yrkeskarriere forsket på de økonomiske realitetene blant annet i sin hjemregion. Som marxistisk geograf er det ingen overraskelse for Hudson at ulike steder, regioner og land utvikler seg ujevnt, med sentrum og periferier som stadig skifter i en evinnelig økonomisk berg- og dalbane. Storbritannia var lenge verdens mektigste imperium, hvor solen aldri gikk ned. Gjennom et globalt nettverk av diskriminering og undertrykkelse strømmet rikdom fra hele verden inn til denne metropolen. Nettopp på grunn av imperiets goder kunne det britiske samfunnet overleve unormalt lenge med som en ineffektiv og halvføydal sosial orden basert på arvede privilegier, ifølge den skotske historikeren Tom Nairn. I sin bok The Break-Up of Britain (1977) spår Nairn Storbritannias splittelse og oppbrudd etter å ha måttet gi avkall på sine kolonier utenfor Europa. Og selv om Storbritannia holder sammen enn så lenge, har det gått raskt nedover med landet siden de var ‘top nation’. Høy arbeidsledighet, utplyndring av offentlige goder gjennom en aggressiv privatiseringspolitikk og skyhøy gjeld er noen av problemene den nye statsministeren Andy Burnham må forholde seg til.
Kull og grønne skoger
Mitt utvekslingssemester finner sted i Nordøst-England, en region bestående av fylkene Durham og Northumberland og med en befolkning på over to og en halv million. Det var i denne delen av England vikingtiden meldte sin ankomst, med plyndringen av Lindisfarne i 793. De som er fotballinteresserte vil kjenne igjen navnene Sunderland, Middlesbrough og Newcastle. En gang sto disse byene byer for produksjonen av en tredel av alle skip på verdenshavene. Dette området var altså hele verdens verksted på grunn av sitt rike ressursgrunnlag, med jorda full av kull og jernmalm.
– Du kan ikke egentlig forstå Nordøst uten å ta inn over deg hvordan kullindustrien utviklet seg. Først med eksport til London fra 1500-tallet, så til hele verden: Skandinavia, Karibia, India. Det var en stor eksportvare fra Hartlepool og Newcastle.
Kullet har altså spilt en rolle i regionens utvikling, både som eksportprodukt, og som innsatsfaktor i stålindustrien og den kjemiske industrien, slår Hudson fast.
Nordøst-England tiltrakk seg arbeidere fra hele landet etter som den industrielle veksten tok av. Verdens første moderne jernbanelinje gikk nettopp her, mellom Stockton og Darlington, og jernbanens eventyrlige framvekst ble etter hvert en egen drivkraft for ytterligere etterspørsel etter både stål og kull.
– Det har aldri vært helt reine energioverganger. Utnyttingen av kullforekomstene i Durham trengte for eksempel store mengder tømmer for å støtte opp gruveganger. Mye av det kom fra Skandinavia! fastslår Hudson, som videre forklarer hvordan stålproduksjonen også trenger store mengder kull.
Med den industrielle revolusjonen blir det stadig flere arbeidere i området. Særlig er kullindustrien arbeidskrevende og hele verdikjeden er sårbar for streik. Historisk har allianser mellom transport- og gruvearbeidere vist seg å være et mektig våpen. Statsviteren Timothy Mitchell beskriver i sin bok Carbon Democracy (2011) hvordan nettopp denne konstellasjonen var avgjørende for å presse gjennom allmenn stemmerett. Kullgruvearbeiderne skulle siden vinne avgjørende slag på 70-tallet. Disse resulterte i lønnshopp, ekstra feriedager og fallet til den konservative Heath-regjeringen i 1974. Det få så ut til å innse, var hvor langt staten var villig til å gå for at noe slikt aldri skulle kunne skje igjen.
Streiken som knakk arbeiderrørsla
I 1981 ble den radikale Arthur Scargill leder for den nasjonale foreningen for gruvearbeidere (NUM). Han valgte en mer konfronterende linje, selv om ikke alle delene av foreningen støttet dette. For eksempel ble aldri Nottingham, et mer høyreorientert kulldistrikt, med i streiken i 1984, noe som skulle vise seg å bli skjebnesvangert.
– Gruvene i Nottingham fortsatte å arbeide. Det var en stor gruve der som i tillegg lå nær store kraftstasjoner. Her hadde altså staten geografien på sin side, kan professoren konstatere.
Det Hudson beskriver er klassekamp, i ordets rette forstand. Denne gangen hadde staten hatt to år på seg på å lage en sofistikert plan for hvordan den skulle tvinge den sterkeste delen av fagrørsla i kne. Et helt statsapparat ble satt inn for å sabotere streiken, overtale og oppmuntre til streikebryteri og fysisk gyve løs på arbeidere som var på streikevakt. Under mitt opphold møtte jeg flere voksne menn som ble blanke i øynene da de fortalte om streiken som pågikk et helt år fra våren 1984. I 1984 okkuperte politiet hele landsbyer, slik som Easington utenfor Durham. Den pensjonerte professoren forteller om hvordan politiet sto ved en veisperring rett nedenfor universitetet i Durham hvor de stoppet all trafikk inn, utenom streikebrytere. På bilder og videoer fra streiken kan man se at horder med svartkledde, polstrede politibetjenter velter ut av busser. Hester blir sendt inn i folkemengden og tusenvis av streikende blir skadet.
Familien til de streikende ble også rammet. Medlemmer av streikendes husholdning fikk avkortet trygdeytelser under streiken, og det var kun på grunn av en heroisk innsats fra lokalsamfunn og sympatigrupper at de streikende gruvedistriktene kunne holde det gående såpass lenge. Dette er blant annet tematisert i filmen Pride (2014) som tar for seg solidaritetsarbeidet et skeivt kollektiv i London legger ned for en gruvelandsby i Sør-Wales.
For Hudson er også gruvestreiken et eksempel på at nasjonalisering av en sektor ikke er nok i seg selv. Selv om staten tok over ansvaret etter andre verdenskrig, forble utbyttingen den samme.
– Min far fikk beskjed om at nå er det deres industri. Men de hadde ikke noen stemme i den overhodet. Det var partsrepresentasjon fra fagforeninga, men det var en byråkratisk representasjon mange ikke kjente seg igjen i.
Hudson forklarer at fagforeninga har hatt en dobbel rolle blant kullarbeiderne. På den ene sida har den organisert streiker og fungert som en pådriver for klasekamp nedenfra. På den andre sida har den også holdt mer radikale elementer igjen og truet de som deltok i ville streiker med å bli kasta ut av fagforeninga.
– Dette går tilbake til en lang historie med en form for fagforeningsvirksomhet som er konformistisk og føyelig til kapitalens krav, som dels ble dominerende i Nordøst, sier Hudson.
Professoren mener likevel det er Labour som i størst grad har sviktet arbeiderne. På 1990-tallet forkynte Tony Blair at globalisering er en uunngåelig prosess man ikke kan gjøre noe med, annet enn å legge til rette for kapitalinvesteringer og å investere i dynamiske og utdannede borgere som kan hive seg inn i informasjonsøkonomien. Men dersom du kom fra en gruvelandsby hvor den eneste inngangen til jobbmarkedet gikk gjennom gruvesjakta, var ikke dette nødvendigvis noen farbar vei.
– Avindustrialiseringen av landet hadde startet før Thatcher, men det var med henne den virkelig satte fart. Men det var heller ikke noe forsøk fra Labour senere på å reversere dette. Så jeg tror det var en gradvis innsikt som bredte seg rundt i kulldistriktet og industriregioner om at Labour ikke lenger var deres parti. Du kan se på antallet stemmer Labour får, at det har gått mer eller mindre jevnt og trutt ned: fra et overveldende flertall fra 1922 til Reform tok over i fjor.
Hudson forklarer at det ville vært utenkelig for de fleste i kulldistriktet å stemme konservativt, slik at alternativet for folk var lenge å ikke stemme i det hele tatt. Det var dette som endret seg da Reform UK kom på banen med sitt populistiske og fremmedfiendtlige budskap. Forvarslet til en slik utvikling kunne også ses for de som studerte kartet over hvem som stemte for Brexit: Også her stemte tidligere Labour-bastioner overveldende i tråd med Boris Johnson i 2016.
– Brexit har vært viktig, men det som for alvor har blitt reflektert i britiske stemmemønstre er at Labour har feilet i å svare på de sosiale og økonomiske behovene til områder rammet av industridød. Labour sin kollaps burde altså ikke komme som noen overraskelse.
Det er en avmålt Hudson som vurderer mulighetene til den nye statsministeren Andy Burnham, den tidligere ordføreren for Stor-Manchester og en av få arbeiderpartister som åpent har kritisert privatiseringene under Thatcher fullt ut:
– Valget av Burham er ingen stor overraskelse siden han er en som har bedre politisk sans og er bedre til å formidle enn Starmer. På tross av budskapet om at man skal ta tilbake verdiene fra ‘gamle’ Labour er det vanskelig å se for seg hvordan det skal skje. Mulighetsrommet for radikal politikk er sterkt begrenset så lenge Burnham skal være tro mot den samme finanspolitikken, opprettholde de samme militærutgiftene og generelt tilslutte seg det gjeldende Labour-manifestet.
Ingen tror på rettferdig omstilling
I dag er de nye jobbene som kommer til Nordøst først og fremst prekære jobber ved Amazon sine distribusjonssentre. Det blir også snakket om å lage et datasenter på tomten til det tidligere stålverket ved Teesside. Utover dette vil en storstilt ny industrireising i Storbritannia slite så lenge pengepolitikken forblir den samme. Den sterke valutaen har understøttet finanssentrumet i City of London, mens eksportrettet tilvirkningsindustri har blitt nærmest utradert. I tillegg er det vanskelig for forkjemperne for en grønn ny deal å overbevise mange arbeidere om at utfasing av Nordsjø-olje er veien å gå, siden deres assosiasjoner til energiomstilling bringer minnene tilbake til de forferdelige årene etter 1985 da de britiske gruvene ble lagt ned. Ideen om en rettferdig omstilling er altså langt fra enkel å selge, noe som også reflekteres i at noen av de største fagforeningene har tatt til orde for fortsatt leiting og utbygging av nye felter på britisk sokkel.
Den pensjonerte professoren avfeier at det var noen som helst klimapolitikk som lå bak Thatcher sin offensiv mot gruvearbeiderne for førti år siden. Storbritannia fortsatte å importere kull til en rekke industrielle prosesser, noe som har pågått fram til i dag. Når jeg besøker det storslagne utendørsmuseet Beamish litt utenfor Newcastle, kan besøkende få gleden av å ta et autentisk damptog. På mitt spørsmål om hvor kullet kommer fra kan en av de frivillige, en tidligere gruvearbeider, opplyse: – Colombia! sier han og rister på hodet.
Relaterte artikler
Marxisme av i dag
Evelina Johansson Wilén, Lotte Schack, Carl Wilén og Johan Örestig Kling (red.)
Samtida marxistisk teori
Bokförlaget Daidalos, Göteborg, 2025, 454 sider
I boka Samtida marxistisk teori har en rekke svenske bidragsytere gått sammen om å presentere et utvalg av det de oppfatter som de fremste videreutviklere av marxistisk teori i nyere tid. Totalt gir dette 37 kapitler som samlet gjenspeiler en stor tematisk bredde og spenner over alt fra spørsmål om kapitalismens opphav til fengselsvesenets rolle i de moderne kapitalistiske landene. Blant teoretikerne vi introduseres for, finner vi relativt kjente navn som Samir Amin, David Harvey og Ellen Meiksins Wood, men også mer ukjente, men ikke desto mindre interessante, bidragsytere til marxismens utvikling i vår tid.
Utvalget av teoretikere er satt av bidragsyterne selv, og kan dermed fremstå noe vilkårlig, akkurat som hvilke temaer som omtales. Dette er imidlertid et bevisst valg fra redaktørene som nettopp ønsker å vise bredden i teorien. Likevel gir dette enkelte begrensninger.
For det første er det i stor grad den akademiske marxismen som trekkes frem, mens den marxismen som utvikles i partier og grasrotbevegelser, i mindre grad kommer til syne, med mindre den er oppsummert, eller forsøkt oppsummert, på et mer akademisk nivå. Dette kan nok i betydelig grad tilskrives selve prosjektets rammer, som begrenser seg til individers bidrag til marxismen, men det er nok heller ikke usannsynlig at den store andelen doktorgrader blant bidragsyterne har bidratt til dette. Og selv om de fleste bidragene bærer preg av å være skrevet for et større publikum, blir fagsjargongen til tider litt påtakelig, og svekker på den måten nytten blant lesere som ikke er like bevandret innenfor den ene eller den andre fagretningen.
For det andre er utvalget i stor grad begrenset til teoretikere i den engelskspråklige sfæren, og i den grad de skriver på andre språk, så er det i all hovedsak snakk om personer hvis verker er oversatt til engelsk. Dette er naturligvis ikke rart all den tid det engelske språket dominerer slik det gjør, men nettopp derfor skulle man kanskje kunne ønske at man i et slikt verk kunne forsøke spesielt å trekke frem teorier formulert på et språk man som svensk (eller norsk) normalt ikke behersker. Den engelskspråklige orienteringen påvirker dessuten også språket, og selv for en norsktalende er det ikke vanskelig å se hvordan forsvenskede anglisismer flere steder erstatter bedre og mer presise svenske ord.
For det tredje er det svært begrenset representasjon fra det globale sør, og i den grad det er representert, er det gjerne ved teoretikere som for lengst har slått seg ned i nord. Dette følger nok i viss grad også av begrensningene skissert over. Likevel bidrar det unektelig til å styrke det skjeve bildet av hvor marxismen står i dag.
Når det er sagt, er dette begrensninger redaktørene er klar over. De forsøker ikke å fortelle verden at dette er representativt for all marxisme av i dag, bare et nokså tilfeldig utvalg. Derfor har de heller ingen problemer med å vise forskjellige tradisjoner og synspunkter. Det holder egentlig at teoriene benytter seg av marxistiske verktøy og tilnærminger. Dermed blir bredden i bidragene også et uttrykk for at marxismen slett ikke er noen enhetlig teori, men snarere et redskap for å forandre verden, eller deler av den.
Dette er likevel ingen bok man leser fra perm til perm. Hvilke deler som vekker mest interesse, vil nok variere. For egen del har for eksempel bidraget om China Miéville og hans kritikk av folkeretten gitt meg lyst til å sette meg mer inn i argumentene. Ifølge Hedvig Lärka og Hugo Lundberg, som har skrevet kapittelet, tar Miéville utgangspunkt i den juridisk like ulikheten som ligger i kjøp og salg av arbeidskraft, og anvender denne logikken på et internasjonalt og mellomstatlig nivå. Konklusjonen hans er dermed at folkeretten slett ikke er et sett rettsregler for internasjonalt samkvem, men snarere prosessen som skaper disse. Selve bidraget er kort, og dermed ikke i stand til å formidle hele argumentet hos Miéville. Men presentasjonen av teorien, og måten Lärka og Lundberg knytter det an til aktuelle problemstillinger på, pirrer i hvert fall lysten hos meg til å sette meg mer inn i teorien.
Et annet eksempel er kapittelet om Anna G. Jónasdóttir. Dette er ett av flere kapitler i boka som omhandler kvinneundertrykking og ulike varianter av teorier rundt sosial reproduksjon. Men der mange av disse teoriene kretser rundt spørsmålet om hvorvidt reproduktivt arbeid skaper verdi, og hvorvidt dette inngår i kapitalens kretsløp, lanserer Jónasdóttir et annet begrep – kjærlighetskraft. Dette har ingenting med emosjoner og romantikk å gjøre. Kjøp og salg av kjærlighetskraft handler snarere om et utbyttingsforhold som løper parallelt med kjøp og salg av arbeidskraft, men som ikke inngår som en del av det. Teorien er original, og absolutt mulig å kritisere, men gir samtidig nye impulser til en viktig debatt.
Årsakene til kvinneundertrykking er for øvrig også et av temaene som hyppigst kommer tilbake og belyses fra flest kanter gjennom boka. Andre temaer som kan nevnes, er klasse, ideologi, rasisme, imperialisme, staten, verdiformer og kapitalismens utvikling og historie. Og selv om det naturligvis er en viss slagside i tilnærmingen, forsøker boka på ingen måte å gi noen fasit på hva det marxistiske svaret er. Likevel savner jeg kanskje litt mer kritisk omtale. Dette gjelder ikke bare teoriene for seg, men også i møte med hverandre. Jeg forstår at en kritisk dialog mellom nevnte Jónasdóttir og for eksempel Nancy Fraser, Lise Vogel og Gargi Battacharyya, som alle har sine egne kapitler, ligger langt utenfor rammene av denne boka. Men med enkelte hederlige unntak, så er det egentlig få innvendinger til det som står om de ulike teoretikerne, selv der kritikerne deres er omtalt i boka. Dette kunne man med fordel jobbet litt mer med.
Bidragene er alle relativt korte, rundt 8–10 sider. Dette bidrar uten tvil til å tilgjengeliggjøre boka, samtidig som det tvinger bidragsyterne til å holde seg til hovedpoenget. Likevel gir dette noen begrensninger. Når for eksempel Ludvig Sunnemark setter seg fore å forklare hva Slavoj Žižek egentlig mener, er det – gitt Žižeks enorme tekstproduksjon opp gjennom årene – vanskelig å ta ham helt på alvor. Likevel løser han det overraskende bra, selv om det naturligvis er mange sider ved det Žižek representerer og står for, leseren fortsatt ikke er gjort kjent med.
Et annet eksempel på disse begrensningene er kapittelet om Erik Olin Wright. Gjennom det meste av sin karriere, besto Wrights prosjekt i å utvikle det marxistiske klassebegrepet for vår tid, og jeg har selv hatt stort utbytte både av å studere diskusjonen hans med Nicos Poulantzas og den videre utviklingen av kategorier av produktive og uproduktive arbeidere. Anna Engstam, som har skrevet kapittelet om Wright, nevner også bidragene hans på dette feltet, men det hun er mest opptatt av den seinere Wright og en periode der spørsmålet om sosialisme, utopier og revolusjon sto i sentrum for hans oppmerksomhet. Det er for så vidt et valg, det også, men det forteller bare om én side av Wrights bidrag. Dermed sitter jeg også, som leser av introduksjoner til teoretikere jeg ikke kjenner like godt til som jeg kjenner til Wright, med et spørsmål om dette er en presentasjon av bredden i det de har hatt å by på, eller om det snarere er en presentasjon av det bidragsyterne mener er interessant. Om det er det siste, er ikke det noe problem, men så lenge det ikke er avklart, er det vanskelig å si hva de ulike kapitlene egentlig er.
Når det er sagt, er dette problemer av mindre art. Dette er en bok som mer enn noe er ute etter å vekke leserens interesse for å forstå problemstillinger – og som i all hovedsak lykkes med det – dels gjennom selve bidragene, men kanskje vel så mye gjennom å vise hvor man kan gå videre. Lykkes den med å gi leseren en nøkkel til å forstå tekster, som ofte ikke bare er skrevet på et fremmedspråk, men også preget av en akademisk stil og en fagsjargong som gjør det lett å falle av for de uinnvidde, så er det ikke vanskelig å se at det dessuten er en viktig bok.
Likevel et lite hjertesukk – hvorfor må vi alltid til Sverige for å finne slikt?
Relaterte artikler
Den nordiske modellen som kapitalismens kompromiss: Sosialdemokratiet og den globale økonomien
Den nordiske modellen blir ofte fremstilt som et eksempel på at kapitalisme kan kombineres med høy levestandard, små økonomiske forskjeller og en omfattende velferdsstat. Forklaringen knyttes gjerne til sterke fagforeninger, trepartssamarbeid og sosialdemokratisk politikk. Rehn-Meidner-modellen og frontfagsmodellen regulerte forholdet mellom arbeid og kapital slik at arbeidstakere fikk en større andel av verdiskapingen, samtidig som kapitalens eierskap til produksjonsmidlene i stor grad ble opprettholdt. Klassekompromisset endret dermed forholdet mellom arbeid og kapital uten å endre kapitalismens grunnleggende organisering.
Denne utviklingen fant sted i en verdensøkonomi formet av imperialisme, kolonial ekspansjon og en internasjonal arbeidsdeling der kontrollen over ressurser, handel og produksjon i stor grad var konsentrert hos vestlige økonomier, mens mange koloniserte områder ble leverandører av råvarer og arbeidsintensiv produksjon. Nordiske selskaper og kapitalinteresser inngikk også i disse økonomiske forbindelsene gjennom handel, investeringer og industri. Samtidig besto de globale maktforholdene modellen utviklet seg innenfor, noe som reiser spørsmålet om hvor langt den nordiske modellen kan forklares gjennom nasjonale institusjoner alene.
Kontroll over teknologi, finans og markeder har gitt økonomier i det globale nord større muligheter til å hente ut verdier fra produksjon i andre deler av verden. Nordiske økonomier og selskaper tjente også på økonomiske forhold som hadde blitt etablert gjennom kolonisering, der ressurser og arbeidskraft i det globale sør ble utnyttet til fordel for økonomier i nord. Disse forholdene fortsatte etter avkoloniseringen gjennom handel, investeringer og eierskap. Gjennom Oljefondet fikk Norge en ytterligere rolle som kapitaleier, med investeringer i selskaper og produksjon over hele verden. Teorien om ulikt bytte (Unequal Exchange på engelsk) brukes i denne artikkelen til å undersøke hvordan denne fordelingen mellom nord og sør henger sammen med den nordiske velstanden.
Ulikt bytte og den globale forutsetningen for nordisk velstand
Arghiri Emmanuels teori om ulikt bytte kan bidra til å forklare hvordan den nordiske modellen utviklet seg i samspill med den globale økonomien. Teorien stiller spørsmål ved om handel mellom land faktisk skjer på like vilkår. Store lønnsforskjeller gjør det mulig for selskaper å bruke arbeidskraft i det globale sør langt billigere enn i nord. Land som leverer denne arbeidskraften eller eksporterer råvarer, kan stå for en stor del av produksjonen uten å få en tilsvarende del av inntektene. Selskaper og kapitaleiere som kontrollerer teknologi, finans og markeder, kan samtidig sikre seg en større del av overskuddet. Forskjellene i velstand handler derfor ikke bare om produktivitet, men også om hvem som kontrollerer produksjonen og kan hente ut verdiene den skaper.
Denne fordelingen har røtter i kolonitiden. Europeiske kolonimakter tok kontroll over ressurser, arbeidskraft og handel og innrettet produksjonen etter egne økonomiske interesser. Politisk selvstendighet fjernet ikke nødvendigvis den økonomiske avhengigheten. Mange tidligere kolonier fortsatte å eksportere råvarer og arbeidsintensive varer, mens selskaper og kapitaleiere i rikere land beholdt kontroll over kapital, teknologi og markeder. Et land kan derfor levere både ressursene og arbeidskraften bak en vare, samtidig som andre aktører kontrollerer de delene av produksjonen der de største inntektene tas ut.
Norden sto ikke utenfor disse forholdene. Nordiske selskaper deltok gjennom handel og investeringer, kjøpte råvarer og varer produsert med lavere lønnskostnader og kunne gjennom kontroll over kapital, teknologi og markeder hente ut verdier fra produksjon utenfor Norden. En forklaring på nordisk velstand som bare legger vekt på produktivitet, nasjonale institusjoner og sosialdemokratisk politikk, overser denne skjeve fordelingen mellom nord og sør.
Den globale fordelingen forklarer likevel ikke hvordan velstanden ble fordelt innad i Norden. Tilgang til billige råvarer, arbeidskraft og internasjonale markeder ga ikke automatisk arbeidstakerne høyere lønn eller bedre rettigheter. Arbeiderbevegelsen presset frem en større andel av verdiskapingen, mens kapitalen beholdt eierskapet til produksjonsmidlene. Klassekompromisset regulerte dermed fordelingen mellom arbeid og kapital i Norden, samtidig som nordiske økonomier og selskaper tjente på en langt skjevere fordeling mellom nord og sør.
Kontroll over ressurser i globale verdikjeder
Globale verdikjeder deler produksjonen av en vare mellom flere land, fra utvinning av råvarer til foredling, produksjon og salg. Oppdelingen handler samtidig om økonomisk makt, fordi kontrollen over de ulike leddene avgjør hvem som kan hente ut inntektene fra dem. Den demokratiske republikken Kongo har noen av verdens største forekomster av kobolt, kobber og coltan, mineraler som er avgjørende for batterier, elektronikk og annen moderne teknologi. Ressursenes betydning gir likevel ikke Kongo tilsvarende kontroll over inntektene de skaper. Multinasjonale gruve-, industri- og teknologiselskaper kontrollerer store deler av foredlingen, produksjonen og salget. Verdien av mineralene øker gjennom disse leddene, samtidig som en større del av inntektene flyttes bort fra landet der utvinningen finner sted.
Kontroll over selve naturressursen blir derfor bare en del av spørsmålet om økonomisk makt. Burkina Fasos nasjonalisering av flere utenlandskeide gullgruver den siste tiden utfordrer utenlandske selskapers eierskap til utvinningen og gir staten mulighet til å beholde en større del av inntektene. Myndighetene har brukt inntekter fra gullsektoren til å redusere statsgjelden og investere i industri og infrastruktur, samtidig som utviklingsplanen legger større vekt på innenlandsk foredling. Forsøket på å flytte mer av verdikjeden inn i landet peker på begrensningen ved bare å kontrollere råvaren: Dersom teknologi, finansiering og tilgang til markedene fortsatt ligger hos utenlandske aktører, kan en betydelig del av inntektene fortsatt hentes ut andre steder i kjeden. Nasjonalisering endrer dermed forholdet mellom staten og de utenlandske eierne av gruvene, mens spørsmålet om hvem som kontrollerer resten av produksjonen, fortsatt står åpent.
Eierskap får en annen betydning når den samme produksjonen ses fra Norge. Oljefondet gjør den norske staten til medeier i selskaper som opererer på tvers av landegrenser, og avkastningen kan komme fra flere ledd i verdikjeden enn selve utvinningen. Norske oljeinntekter blir på denne måten investert i selskaper som tjener penger på foredling, produksjon og salg av råvarer og varer fra andre deler av verden. Forholdet mellom råvareprodusenten og kapitaleieren går dermed på tvers av landegrensene: Land som Kongo forsøker å få større kontroll over inntektene fra egne ressurser, mens finansielle eiere utenfor landet kan få del i overskuddet gjennom eierskap i selskapene som kontrollerer senere deler av produksjonen.
Burkina Fasos forsøk på å øke statens kontroll gjør denne motsetningen mer sammensatt. Større offentlig eierskap kan flytte inntekter fra utenlandske selskaper til staten, men hvor mye økonomisk handlingsrom det gir avhenger også av muligheten til å bygge opp foredling, industri og finansiering innenlands. Kampen om naturressursene handler derfor ikke bare om hvem som formelt eier en gruve, men også om hvor mye av produksjonen et land faktisk kan kontrollere. Oljefondets rolle befinner seg i den andre enden av dette spørsmålet: Norge trenger ikke kontrollere selve råvaren for å få økonomiske interesser i produksjonen, fordi eierskap i selskapene gir tilgang til avkastningen.
Klassekompromisset: Reguleringen av kapitalismen
Klassekompromisset vokste frem av konflikten om fordelingen mellom arbeid og kapital. Arbeiderbevegelsen presset frem høyere lønninger, bedre arbeidsvilkår og større innflytelse, mens sosialdemokratiet regulerte konflikten gjennom forhandlinger. Arbeiderne fikk en større del av verdiskapingen, men kapitaleierne beholdt produksjonsmidlene og kontrollen over investeringene.
Rehn-Meidner-modellen var en del av denne reguleringen. De svenske LO-økonomene Gösta Rehn og Rudolf Meidner utviklet modellen på slutten av 1940-tallet for å kombinere små lønnsforskjeller og full sysselsetting med økonomisk vekst. Lik lønn for tilsvarende arbeid skulle hindre bedrifter i å konkurrere gjennom lave lønninger. Mindre produktive virksomheter måtte effektivisere eller avvikles, mens staten skulle hjelpe arbeidstakere over i mer produktive jobber. Modellen styrket arbeidernes stilling i lønnsdannelsen, men lot kapitaleierne beholde kontrollen over omstillingen og produksjonen.
Denne reguleringen endret forholdet mellom arbeid og kapital i Norden, men ikke hvordan kapitalen opererte internasjonalt. Selskaper kunne fortsatt bruke arbeidskraft, råvarer og produksjon fra land med langt lavere lønninger og svakere arbeidervern. Bedre vilkår for nordiske arbeidere kunne dermed kombineres med at arbeidere i det globale sør utførte deler av produksjonen under dårligere forhold. Byrdene som arbeiderbevegelsen hadde presset tilbake i Norden, forsvant ikke nødvendigvis, men kunne flyttes til andre deler av produksjonen og andre grupper arbeidere. Klassekompromisset dempet dermed konflikten mellom arbeid og kapital i Norden, mens forholdet mellom kapital og arbeidere i andre deler av verden forble uendret.
Frontfagsmodellen knyttet den nasjonale lønnsdannelsen til internasjonal konkurranse ved å tilpasse lønnsveksten til konkurranseevnen til norske bedrifter. Arbeidernes krav ble dermed knyttet til bedriftenes lønnsomhet i en verdensøkonomi med store forskjeller i lønn og arbeidsvilkår. Nasjonal sysselsetting og konkurranseevne fikk større betydning for arbeiderbevegelsen, mens kapitalen fortsatt kunne organisere produksjon og investeringer internasjonalt. Klassekompromisset styrket arbeidernes posisjon i Norden, men på bekostning av en klassekamp på tvers av landegrensene.
Konklusjon: Et kompromiss innenfor kapitalismen
Den nordiske modellen endret forholdet mellom arbeid og kapital, men ikke hvem som eide og kontrollerte produksjonen. Arbeiderbevegelsen presset frem bedre lønns og arbeidsvilkår, mens kapitaleierne beholdt produksjonsmidlene og kontrollen over investeringene. Klassekompromisset endret dermed hvordan verdiene ble fordelt mellom arbeid og kapital, uten å utfordre det private eierskapet eller kapitalens mulighet til å operere på tvers av landegrensene.
Nordisk velstand bygde samtidig på mer enn det som foregikk innenfor Nordens grenser. Nordiske selskaper og kapitaleiere tjente på tilgang til råvarer og billig arbeidskraft i en verdensøkonomi der kolonitiden hadde etterlatt store forskjeller mellom nord og sør. Teorien om ulikt bytte knytter disse forskjellene til kapitalakkumulasjonen i rikere land: lave lønninger og råvareeksport i det globale sør ga selskaper i nord tilgang til billigere arbeidskraft og ressurser, samtidig som en større del av inntektene havnet hos aktører som kontrollerte kapital, teknologi og markeder. Hvordan verdiene ble fordelt innad i Norden kan derfor ikke skilles fra hvordan de ble fordelt mellom nord og sør.
Globale verdikjeder viderefører denne skjeve fordelingen på tvers av landegrenser. Kongo sitter på mineraler som moderne teknologi er avhengig av, men multinasjonale selskaper kontrollerer store deler av foredlingen, produksjonen og salget. Burkina Fasos nasjonalisering av gullgruver utfordrer utenlandske selskapers kontroll over utvinningen, men muligheten til å beholde mer av inntektene avhenger også av kontroll over foredling, finansiering og markeder. Gjennom Oljefondet befinner Norge seg i en annen posisjon. Den norske staten kan som kapitaleier få del i overskuddet fra produksjon og ressurser andre steder i verden uten selv å stå for utvinningen eller arbeidet.
Den nordiske modellen brøt derfor ikke med kapitalismen, men endret hvordan deler av verdiskapingen ble fordelt innenfor den. Sosialdemokratiet presset kapitalen til å gi arbeidstakerne en større andel av verdiene, men lot kapitaleierne beholde eierskapet til produksjonsmidlene og kontrollen over investeringene. Den nasjonale omfordelingen endret heller ikke forholdene som gjorde det mulig for nordiske selskaper og kapitaleiere å tjene på råvarer og arbeidskraft fra det globale sør. Mindre ulikhet innad i Norden var med andre ord fullt forenlig med en verdensøkonomi der verdier fortsatt ble fordelt skjevt mellom nord og sør, og nordiske økonomier kunne selv tjene på denne ulikheten.
Relaterte artikler
Opposisjon i fagbevegelsen1970 – 2000
«Vilda strejker lönar sig», sang Nynningen i 1970. Flere fagorganiserte i Norge ville også finne ut om det var sant.
Det var stadig nye streiker. For LO var dette utplasserte marxist-leninister som lagde bråk på arbeidsplassene. Men kunne de nye arbeiderkampene i like stor grad vokse fram av frustrerte fagorganiserte, som så at fagforeningene ble mer og mer passive? Mot slutten av denne perioden kom også «de rikes opprør». Arbeidsgiverne var lei av utvalg om bedriftsdemokrati. Nå ville de styre kapitalen sin sjøl. Hvem kunne gi dem motstand? LO-ledelsen eller opposisjonen?
Opposisjonen i fagbevegelsen bestod av:
- masse folk som syntes fagforeningen var mye viktigere enn partier, og derfor var partiløse.
- Videre medlemmer av RV, AKP, NKP og SV.
- Men også mange AP-medlemmer som syntes at LO-ledelsen var alt for redd for arbeiderkamp.
Denne artikkelen gir ikke de ulike gruppene den plassen de fortjener. Jeg bodde i Kristiansand og Oslo, jeg jobba i Posten og jeg var med i AKP og etter hvert RV. Mine egne erfaringer får stor plass.
I hvilken fagbevegelse ble den nye opposisjonen på 70-tallet født?
I en beskrivelse av tariffoppgjørene på 60-tallet, der LO skulle bremse lønnsveksten til fagarbeidere og en del industriarbeidere for å hindre prisstigning, heter det: «For LO-ledelsen gjaldt det å balansere på knivsegg for å tilpasse dagsaktuelle krav fra forskjellige grupper med eget ønske om kontroll innad i fagbevegelsen og – ikke minst – sin støtte til en regjering som var den eneste makt som kunne skape nødvendige betingelser for en positiv lønnsutvikling for alle grupper»
Altså – noen viktige kjennetegn på fagbevegelsen år 1970
- Svært toppstyrt og udemokratisk
- Svært AP-lojal – sikret ro i arbeidslivet
- Ingen arbeiderkamp – mye valgkamp
- Grunnplanet var passivisert – og det var mye oppdemmet frustrasjon
Men noen unge menn og kvinner ville det annerledes. Høsten -69 var det samling av arbeidere ytterst på venstresida, og det ble bygd en strategi for felles innsats i fagforeningene. Resultatene kom fortere enn de hadde regna med.
Streik på Norgas i Oslo i 1970. Målet var at arbeiderne skulle få større andel av verdiene de skapte. Kravet var rett til lokale lønnsforhandlinger. Streikevaktene ble arrestert, men de vant fram med hovedkravet.
Streik på verket i Sauda en måned sommeren 1970, ledet av Kjell Pettersen, som hadde tett kontakt med marxist-leninistene i Oslo. Samme mål her – at arbeiderne skulle få en større del av verdiskapninga. Tor Mostue, som snart skulle være med å stifte AKP, var sentral i opposisjonen i Oslo. Han kjørte til Sauda med bilen full av paroler for utvikling av streiken, og knitrende sedler. Fagforbundet Kjemisk uttalte at streiken svekket fagbevegelsen.
Avisa Klassekampen ble viktig for oppbygginga av den faglige opposisjonen. Her ble man oppmuntra av beretninger fra kamper rundt om i landet. Etter at avisa ble ukeavis i 1973 ble det telt opp at 1/3 av avisa innhold var skrevet av arbeiderkorrespondenter og lesere.
Så en perle fra Wikipedia. «Under 1970-årenes ville streiker, som ikke hadde støtte fra LO sentralt, var støtte utenfra – særlig fra de ml-dominerte streikestøttekomiteene – avgjørende for å holde streiken gående og vinne frem. Telefonsentralmontørstreiken i 1974-75 varte således i mer enn 13 uker.» Telefonsentralmontørene og heismontørene som streika i 1974 samarbeida. Streikestøttekomiteene var viktige fordi LO fortsatt hadde kontroll over forbundene og spesielt slo ned på forsøk på faglige samarbeid for å støtte streiker som LO ikke støtta.
Hva kjennetegna opposisjonen på denne tida?
- Lønnskamp. Slåss for økt lønn og for å redusere kapitalens merverdi.
- Faglig demokrati. Krav om flere medlemsmøter i klubber og foreninger, møter som skulle avgjøre viktige veivalg.
- Et mål om å kaste faglige pamper. Men i første omgang å stille til tillitsverv
- Kort sagt – gjøre fagforeningene til kamporganisasjoner. Fagforeningene, for forbundene ble regna for å være evig fortapt i sosialdemokrati.
Mange år seinere, i 1992, ble jeg sjøl fagforeningsleder. Mine små skritt var å starte alle frikjøpdagene mine med golvmøte på en av de 5 arbeidsplassene som foreningen organiserte på. Mye flere medlemsmøter. Og å få slutt på ordningen med at lederen var på fulltid. Fri til fagforeningsarbeid skulle deles på flere.
Hvordan stilte folk flest seg til opposisjonen gjennom disse 30 åra? Mange syntes dette var nytt og fremmed, og trodde det ville bli mye bråk og få resultater. Men blant dem som var frustrerte over passiviteten i fagbevegelsen, var det støtte å få. Mange som sjøl var moderate sosialdemokrater, var også villige til å gi disse engasjerte ungdommene en sjanse. De så at det kunne gi større interesse for møtene i klubb og forening.
I 1974 stilte noen spørsmål om AKP forsvarte navnet hvis partiet skulle fortsette å være dominert av studenter og intellektuelle. Ettersom løsninger på alle problemer i AKP var en ny kampanje, så ble det satt i gang en proletariseringskampanje. Medlemmer av Rød Ungdom og AKP ble oppfordra og pressa til å bli arbeidere. Fylkesstyrene ble en slags arbeidskontorer, som prøvde å analysere muligheter for å utvikle fagforeninger til kamporganisasjoner, og muligheter for folk til å få jobb.
I mellomtida hadde jeg kommet til Kristiansand. Der var det ett partilag på nikkelverket og et annet partilag for arbeidere fra den mekaniske industrien, et lag som ble dominert av arbeidere fra Mekken. Mekken-klubben deltok i den kontroversielle politiske streiken mot prisstigning under tariffoppgjøret 1974. Klubben hadde tradisjon for arbeiderkamp og var sterkt organisert. 8 grupper i klubben hadde aktive gruppestyrer. Klubbstyret på 10 var valgt fra gruppene, pluss klubbformann og hovedverneombud valgt på årsmøte. Det var rundt 15 klubbmøter hvert år, i matpausen, med 300-400 til stede. Forslag til landsmøtet i Jern- og Metall kunne bli behandlet på klubbmøte over tre dager. Det var tradisjon for å velge tillitsvalgte fra SF og NKP. Det var ikke så ofte streiker og aksjoner, for bedriftsledelsen visste at klubben var i stand til å slåss når det trengtes. AKP-laget fikk derfor mye å snakke om og prøvde da hele tida å analysere kampene, og å utvikle taktikk som kunne foreslås for klubbmøtet. Dette skapte engasjement i klubben og ble godt mottatt.
Nikkelverket hadde en helt annen og mer sosialdemokratisk tradisjon. Men AKPerne hadde en del fornuftig å komme med på møtene, så etter hvert begynte frykten for det ukjente å roe seg ned. I 1980 ble AKPeren Bjørn Enes valgt som leder i nikkelverkets arbeiderforening.
Kampen om 1.mai.

De tradisjonelle togene var dominert av partitalere, musikkorps og intetsigende paroler. For opposisjonen ble det viktig å gjenreise 1.mai som en kampdag. I de første årene fikk de bare til «partitog». 1972 ble et gullår da nei-folk i fagbevegelsen gikk i alle tog som ble arrangert. Det la grunnlaget for 1973, der 20 tillitsvalgte i Oslo gikk ut med invitasjon til Faglig 1.mai front. Dette var blant annet et samarbeid mellom faglige folk i SV og AKP, men nå hadde toget også appell til klassebevisste arbeidere som ikke var opptatt av partipolitikk.
Etter hvert styrka opposisjonen seg i samorganisasjonene, og reiste diskusjonen om 1.mai. De gikk inn for at parolene skulle vedtas demokratisk lokalt i stedet for å komme fra LO sentralt. Her fikk vi ofte gjennomslag. Dermed ble det mange tog der parolene var en kamporganisasjon verdig, mens talerne var høyresosialdemokrater.
1979 i Kristiansand var typisk i så måte. En AP-lojal forbundsleder skulle holde tale for dagen, og han ble møtt med parolen «Kamp mot regjeringas krisepolitikk». Taleren skjelte ut parolen. Dermed trakk Jern og Metall seg fra toget. Noen av oss fra AKP og SV marsjerte ut fra toget mens vi ropte denne fine parolen. Vi fikk med oss mer enn halvparten til et spontant parkmøte.
Enda bedre var 1.mai i Oslo i 1993. Opposisjonen hadde ikke flertall i Samorg, men stor innflytelse allikevel. Samorgs paroler var blant annet «Ja til et alleuropeisk samarbeid – Nei til EF», «forsvar konsesjonslovene – nei til EØS», og på balustraden hang «185 000 arbeidsledige krever arbeid til tarifflønn – regjeringen har ansvar». AP og Postforbundet boikotta toget. 7600 deltok, et av de største 1.maitogene som hadde vært.
Men diskusjonen gikk i opposisjonen i mange år: Kan gjenoppliving av Faglig 1.mai front fremme kamplinja bedre enn samarbeidstogene, eller klarer opposisjonen å sette et klart kamppreg på Samorg-togene?
Faglig kvinnekamp
I de kvinnedominerte fagforeningene måtte kamptradisjonen bygges i nåtid. I 1986 streika sykepleierne i tariffoppgjøret. Selv om bare 200 ble tatt ut i streik, ble streiken stoppa med tvungen lønnsnemnd etter 14 dager. Streiken ble fulgt opp med Kvinnenes Tariffaksjon, som skapte et flerstemt rop om at Kvinnelønna må opp.
Kvinnene i fagbevegelsen stod også i spissen for aksjoner mot puppebarer og strippeklubber på 90-tallet. Aksjonene førte fram, også ved at. Arbeidsmiljøloven fikk en bestemmelse som skulle sikre at kvinner ikke kunne pålegges å kle seg seksuelt utfordrende på jobb.
80-tallet
På 80-tallet fikk opposisjonen god sving over kampanjene. Ja til arbeid samla protestene mot oppsigelser og nedlegginger. Fri og uavhengig fagbevegelse kritiserte Aps maktmisbruk. Renteaksjonen krevde politisk handling mot de høye rentene. Samarbeidet var bredt. I flere forbund begynte opposisjonen å organisere seg. Da så Tellef Hansen og andre behovet for en opposisjonskonferanse for alle. Det er rart å skrive om dette i 2026, for mange vil ikke tro at det ble oppfatta som reint mytteri å arrangere en konferanse for alle fagorganiserte. Å utfordre LOs kontroll over fagbevegelsen på denne måten hadde ikke blitt gjort før.
Tellef satte i gang det faglige miljøet i AKP i Kristiansand, og ideen om landskonferanse fikk entusiastisk støtte. To fagforeninger (Posten og Televerket) og to klubber (Mekken og Bryggeriet) inviterte til landsomfattende opposisjonskonferanse. Konferansen ble siden videreført som den årlige Trondheimskonferansen. I 1988 ble LO tatt på senga og gjorde egentlig ikke noe forsøk på å stoppe konferansen. I ettertid var ledelsen i Postforbundet mest krakilsk og prøvde å kaste hele AU i foreninga i Kristiansand. Men de fikk juling. Leder og nestleder ble gjenvalgt, og bare jeg måtte ut i fryseboksen, før jeg kom tilbake i styret på neste årsmøte.
Faglig arbeid i RV og AKP
RV ble sjølstendig parti i 1990, og gjennomførte en faglig offensiv. Terje Kollbotn var faglig leder i RV på det meste av 90-tallet. Han hadde en sjelden evne til å få ting til å skje. I tillegg til opposisjonens gamle kjernesaker om lønnskamp og faglig demokrati, la opposisjonen mer og mer vekt på at fagforeninger og samorganisasjoner skulle ha egne politiske standpunkt. EU-kampen blomstra, mot en LO-ledelse som sa ja. Klubb etter klubb vedtok uttalelser mot EU-medlemskap, og Youngstorget visste ikke sin arme råd. På denne tida ble Boye Ullmann faglig leder i Nei til EU, så mange gode krefter trakk i samme retning fram mot vedtaket på den ekstraordinære LO-kongressen i 94 om å si nei til EU.
Opposisjonen tar ledelsen i kampen for faste stillinger
Transportarbeiderklubben ved Tollpost-Globe gikk ut i streik høsten 1992. Terminalen hadde for få ansatte. Ledelsen ville bemanne med dagarbeidere, klubben ville ha faste stillinger. Det spissa seg til da hele klubbstyret fikk sparken. Gode krefter i fagbevegelsen varsla støtteaksjoner som ville lamme mye av transporten over hele landet. Klubbstyret fikk jobben tilbake, og en offensiv klubb avslutta streiken. Forhandlingene i ettertid ga flere faste stillinger.
Ledelsen ved SAS-Hotellet i Oslo ville i 1993 si opp 120 fast ansatte, vesentlig blant lavtlønte innen områder som oppvask, reingjøring og rom-service. Stort flertall av kvinner og innvandrere. De oppsagte skulle erstattes med innleide. Etter utallige møter uten resultat gikk klubben til streik sommeren 1994. En aktiv støttekomite med blant annet Per Arne Salo og Lars Johnsen fikk god respons i Oslos fagbevegelse. Streikene var en del av bakgrunnen for at Stortinget i 1994 krevde opprydding i bruk av midlertidige stillinger, og tok inn i streng regulering av midlertidig ansettelse i Arbeidsmiljøloven.
LOs reaksjon
Hvordan stilte LOs ledelse seg til opposisjonens aktivitet? De oppfatta det, riktig nok, som en trussel mot deres kontroll over fagbevegelsen. Og la økt innsats i å bremse lønnsveksten til fagarbeidere og industriarbeidere. Dette ble et hovedområde for samarbeidet mellom LO og AP. I tillegg hadde LO ofte suksess med å ta kontroll over lønnskampen, og lande den i svake kompromisser. Samtidig var det årevis med hersing og suspensjoner retta mot deler av opposisjonen. Så i 1994 meldte ledelsen i forbundet NEKF seg som ridder på den hvite hest, som skulle vise hvordan opposisjonen skulle settes på plass. NEKF så på fredsplikten som en bærebjelke i arbeidslivet, og hadde i mange år – forgjeves – prøvd å kontrollere kamplinja i Heismontørenes Fagforening. I 1994 hadde elektrikerne i Oslo og heismontørene planlagt å varme opp foran tariffoppgjøret med en ukes streik mot NHO. NEKF ville ikke kjempe mot NHO, og brukte kreftene på å slåss mot opposisjonen. På det verste var 17 elektrikere og heismontører ekskludert eller suspendert fra fagforbundet sitt. Etter hvert ble alle disiplinærstraffene opphevet.
Fagopposisjonen år 2000
Ved år 2000 hadde mange års arbeid av faglig opposisjon ført til demokratisert fagbevegelse i forhold til utgangspunktet. Det var gjort mye bra arbeid, men kan vi også lære noe av det som ikke var bra?
- En del kamper ble ikke tatt. Man så ikke nødvendigheten av arbeiderkamp, trodde på en forhandlingsløsning eller politisk løsning. Mange industriarbeidsplasser forsvant i Oslo på 70- og 80 tall. Noen ganger kjempa klubben mot, men jeg er overraska over hvor lite bråk opposisjonen klarte å lage når folk mista jobben.
- Veldig ivrig graving av skyttergraver mot andre i opposisjonen. Jeg har vondt for å tro at alle i opposisjonen som ble kritisert og skjelt ut var så gærne at de var umulige å samarbeide med. Mye av splittelsene var unødvendige – på slagord og ideologi – og ikke på linjer for faglig arbeid.
- Dårlig støtte til folk som ble valgt til tunge tillitsverv. Det er selvsagt slit, støy og kulde på jobben, mens det godt og varmt på fagforeningskontoret. Men de på kontoret var fortsatt våre kamerater. Vi var dårlige på å kombinere fulltidsverv med noen timer i vanlig jobb, og dårlige til å kjempe for at tillitsvalgte skulle tjene det samme som dem som hadde valgt dem. I stedet opplevde jeg en guffen ryktekampanje om at alle med frikjøpsverv hadde svikta saken og bare melte sin egen kake, dyrka samhold med de andre pampene osv.
- Misbruk av posisjoner. Faglig demokrati er ikke bare for de som stemmer riktig – det skal også være demokrati for de som stemmer feil. AP var fortsatt mesteren i dette uvesenet, men det forekom også misbruk fra opposisjonens side.
Relaterte artikler
Piler kan stilna eit hjarte
Den stolte vonbrotne hane, har verdas høgaste kam
ser ut over tilhengerskare, bak skranke
høgt over sin stand –
Mellom det høge og låge, mutast ein terning i spel
der ter seg i frekkheit ei gåve, eit nådelaust
pengemaktsepel –
Gravene eldast med groe, soger vert grusa ned
over dei eingong så gode, som kom
med ei helsing for fred –
Makta kan trumfa ei sanning, rettferda bomba ein fred
piler kan stilna eit hjarte, att står eit
uthola tre –
På berget sit nyfødde kalvar, veivar med våpen i hand
hissar til kamp for å gløyma, dei menn som
vart sette i brann –
Du må ikkje gløyma dei falne, som kom ifrå austerled
som reddande englar er lagde; ved foten
dei kviler i fred –
Hans Gümther Bonenberger
Sosialdemokratene og oss
Sosialdemokratene og oss
Innafor den politiske tradisjonen Rødt i hovedsak kommer fra, AKP med forløpere, var ikke sosialdemokratiet bare en feil politisk strategi. Det sosialdemokratiske lederskapet i parti og fagbevegelse sto i allianse med, og til dels tilhørte, borgerskapet. Denne analysen står fortsatt sterkt i Rødt. Samtidig har Rødt i stor grad funnet sin berettigelse i å forsvare posisjoner som Arbeiderpartiet har forlatt. Da burde det være på tide å enten ta analysen av sosialdemokratiet eller egen praksis opp til ny vurdering, eller kanskje begge deler?
Sosialdemokratiet
Sosialdemokratiet er ei retning som har hatt solid forankring i arbeiderklassen. Arbeiderpartiet har alltid hatt masseoppslutning i klassen. I den lange vekstperioden etter krigen hadde partiet hegemoni. De har fortsatt stor oppslutning blant arbeidsfolk, det har verken Rødt eller de andre venstrepartia. Dette er ikke uttrykk for at klassen har blitt holdt for narr eller blitt utsatt for systematisk svik og konspirasjon. Sosialdemokratiet har i hovedsak vunnet og beholdt oppslutning gjennom lenge å levere resultater ved å forvalte klassekompromisset.
En sosialdemokratisk leda fagbevegelse og et sosialdemokrati med stort sett statsmakt leverte sammenhengende og problemfri vekst og stadig bedre velferdsordninger fra krigen og i 30-35 år framover. Industrireising, enhetsskole, folkepensjon, offentlig helsevesen, arbeidsmiljølov og lønnsvekst, det er ikke nødvendig å konspirere for å vinne oppslutning om slikt. Hadde dette kunne gjennomføres globalt, vært bærekraftig og varig, hadde kanskje sosialdemokratiet vært løsninga.
At klassen i den samme perioden ble demobilisert oppfatter jeg ikke først og fremst som uttrykk for lederskapets behov for å beholde lederskapet, men som en forutsetning for klassesamarbeidets suksess. Arbeidsfred ble bytta mot overskuddsdeling og stor offentlig sektor. Når sentralmakta og apparatet er så sterkt både i forbunda, LO og DNA skyldes det at sterk formalisering av klassekompromisset nødvendigvis genererer byråkrati. Byråkratisering og sentralisme blir ytterligere forsterka av lang sammenhengende statsmakt. Også Arbeiderpartiets opprinnelige kominterntilknytting kan ha bidratt til en kultur med ønske om sterk sentralmakt og sterk kontroll over medlemsmassen.
Oppsummeringa blir da at sosialdemokrati ikke er vond vilje, men ei retning i arbeiderklassen som har ei politisk løsning de tror eller trodde på.
Hit, men ikke lengre
Idyllen ble det først borte mot slutten av 70-tallet da kapitalismen stagnerte, sammenhengende vekst i etterkrigstida ble avløst av strukturell internasjonal nedgang og reduserte profittmarginer. Det var ikke lenger mulig for sosialdemokratiet å forvalte kapitalismen «til beste for alle».
Etter at de først i noen år prøvde å lukke øya og vente på at det skulle gå over, gjennom den såkalte motkonjunkturpolitikken, innså det sosialdemokratiske lederskapet utover i 80-åra at kriseutviklinga var vedvarende. Konsekvensen ble i praksis, men aldri formulert, apparatets oppgjør med sosialdemokratiet.
Overskuddsdeling som metode, velferd og velstand som mål ble ofra. Det ble stadig klarere erstatta av omfordeling fra arbeid til kapital og fra offentlig velferd til marked som metode, og med det å gjenskape stabil vekst i kapitalismen som målsetning. Sannsynligvis finnes det sentrale aktører som har overordna mål om i forlengelsen av dette igjen å gi nytt rom for sosialdemokratisk idyll.
Det betyr at sosialdemokratiet i de siste 40 åra i stadig større grad har gått til angrep på sine egne kjerneverdier. Det igjen har ført til stadig økt politisk spenning mellom topp og bunn både i parti og fagbevegelse, og at det faglige lederskapet tenderer til å være mer tro mot de sosialdemokratiske verdiene enn det politiske lederskapet Lojaliteten og oppslutninga i arbeiderklassen har naturlig nok blitt kraftig svekka, uten at dette har ført til økt oppslutning om venstrepartiene. Det har heller ikke ført til massemobilisering bak faglige krav, og det har ikke ført til en styrka revolusjonær bevegelse i arbeiderklassen. Begge deler burde være en naturlig konsekvens av sosialdemokratiets fallitt som politisk evigvarende løsning, men slik har det ikke blitt. Demobiliseringa som var en forutsetning i klassesamarbeidets gullalder, har nå blitt et hinder for klassens evne til å forsvare egne interesser.
I stedet for mobilisering og kamp har vi fått økt politisk utroskap og ei kraftig styrka høyreside i arbeiderklassen. Unntaket så langt har vært radikalisering og konsolidering på sak blant faglige aktivister, særlig i deler av det faglige tillitsvalgtsjiktet, «faneproletariatet».
«Rødt är sossarna av vår tid»
Faneproletariatet favner alt fra de som vil gjenreise et fungerende klassesamarbeid til ulike former for systemkritikere og revolusjonære. Alle disse kan sogne til DNA, SV, eller R eller bare være faglige aktivister. Den samlende plattforma for faneproletariatet er de tradisjonelle sosialdemokratiske kjerneverdiene, hverken mer eller mindre. Enkelte ganger evner faneproletariatet å skape ei viss mobilisering bak enkelte krav, men som regel er det som oppnås av oppmerksomhet og gjennomslag mer i kraft av posisjoner og utspillsevne enn av mobilisering.
Det burde være en sjølsagt oppgave for Rødt å politisere og å dra den faglige opposisjonen til venstre uten å splitte. Så langt har vi i hovedsak oppnådd legitimitet og autoritet både i faneproletariatet og på grunnplanet i fagbevegelsen, ikke som revolusjonære, men som gode og kanskje de beste forsvarere av gammeldags sosialdemokratisk samfunnsorden.
Derfor har Rødt stor kredibilitet som forsvarer av faglige rettigheter, men er fortsatt marginale som politisk prosjekt. En klubbleder og innvandra svenske sa det slik: «Rødt är sossarna av vår tid». Det var hans forklaring på hvorfor han stemmer Rødt, men for arbeidsfolk flest blir det for sært. Enda særere oppfattes det å slutte seg til et parti fjernt fra egen klasse.
Uavhengig av programfesta målsetninger framstår ikke Rødt som et parti med et helhetlig, mulig og ønskelig mål om forandring, om revolusjon og sosialisme. I stedet framstår vi som et av tre heller små partier som fortsatt forfekter det Arbeiderpartiet har forlatt. Dette skyldes objektivt at partiet ikke er i klassen, men prøver å snakke for og til den. Jeg er også sterkt tvilende til at Rødt av i dag subjektivt vil bli en del av klassen og vil utvikle revolusjonær strategi.
Formelt og reelt styrkeforhold
Hovedproblemet i klassekampen er likevel ikke mangelen på politiske mål for mobiliseringa, men mangelen på mobilisering. Det trengs faglig styrke for å reise reell kamp mot angrepa som har som fellesnevner å stadig endrer styrkeforholda mellom klassene i kapitalens favør. Slik har vi både som parti og som del av faneproletariatet ei større oppgave i å rotfeste krava på jobben enn å ta dem til kongressen.
Faneproletariatets plattform har nok passiv tilslutning i store deler av fagbevegelsen, men styrken til å gå i kamp for slike krav er sterkt varierende, og den subjektive trua på egen evne til å kjempe er langt på vei fraværende. Det objektive elementet er svakt, det subjektive enda svakere.
Derfor speiler ikke styrkeforholdet mellom klassene slik det ble formalisert i den sosialdemokratiske epoken det reelle styrkeforholdet. For å sikre stabilitet og forutsigbarhet for kapitalen ble lov- og avtaleverk spilleregler for klassekampen som ikke lett kan endres eller fjernes. Det er derfor arbeidsgiverne, staten og Europa angriper formelle rettigheter og vi forsvarer dem. Det som på 60-, 70- og ei stund ut på 80-tallet kunne framstå som ei tvangstrøye er i dag et sikkerhetsnett.
I en klassekampsituasjon hvor fagbevegelsen og sjølve organisasjonsretten er under angrep, er det håpløst naivt å kreve Hovedavtalen avskaffa. Når tariffretten og sentrale overenskomster angripes, er det skivebom å angripe fredsplikta på generelt grunnlag. Den må utfordres når og hvor det er styrke til det. Oppgava blir heller å bygge styrke bak krav som reelt har oppslutning i arbeiderklassen og jobbe for å styrke sjøltillit og kampkraft. Viktigst av alt er det å vinne de åpne kampene som kommer. Det betyr aktivt å argumentere for og faktisk og gjennomføre sympatiaksjoner, blokader og boikotter, enten det er konflikter om rett til tariffavtale, i tarifforhandlinger eller mulige tariffstridige konflikter. Spissformulert tror jeg seire i seg sjøl vil være viktigere enn hva som vinnes. Å faktisk vinne noe, ikke bare proklamere, er lakmustesten for den faglige venstresida. Bare slik kan det bygges sjøltillit til å forandre verden.
Så var det Rødt da
Skal Rødt bli en del av klassen og en retningsgivende kraft i klassekampen, må vi sette oss mål utover dem vi har som aktører i faneproletariatet. Det er ikke bare å avsløre sosialdemokratiet, det klarer sosialdemokratiet godt sjøl. Det er ikke bare å fremme kapitalismekritikk, kapitalismens umulighet blir stadig mer innlysende. Først og fremst er det å anskueliggjøre en ny samfunnsorden og sannsynliggjøre at det lar seg gjøre. Det betyr at vi som faglige aktive må ha to tanker i hodet, politisere og beholde enheten, og å ha partihatten på også utenom slutta lag.
Det ser ut som utviklinga går motsatt vei. I stedet for å formidle partiets syn på revolusjon og sosialisme til arbeidsfolk, har heller forsvaret av sosialdemokratisk samfunnsorden blitt kjerna i partiets virksomhet.
Her har det handla om Rødt og Norge, men det ser ut til å være del av en internasjonal, eller i det minste europeisk utvikling. Venstrepartier tar over det politiske vrakgodset når store sosialdemokratiske partier forvitrer eller forlater opprinnelig tankegods. Denne utviklinga er det bare borgerskapet, ekstremhøyre og barbariet som tjener på.
Relaterte artikler
Vi utfordra makta der vi var – Intervju med Torill Nustad
Stian Bragtvedt: Kan du si litt om din egen politiske vei – i AKP, fagbevegelsen og kvinnebevegelsen?
Torill Nustad: Jeg har vært med i AKP siden tidlig på 70-tallet. I 1976 begynte jeg å jobbe i fiskeindustrien, og fra da av prioriterte jeg fagforeningspolitikk og kvinnekamp. Selv om jeg hele tida var med i AKP, RV og Rødt, var det der jeg la hovedkreftene. Hvis vi skal få til reell forandring i samfunnet, må vi vinne oppslutning og få med oss folk. Og den viktigste og største massebevegelsen i Norge er definitivt fagbevegelsen.
Stian: Hvordan opplevde du fagbevegelsen da dere begynte å jobbe der?
Torill: På 70-tallet var fagbevegelsen veldig kontrollert av Arbeiderpartiet. Det var lite medlemsaktivitet, og det var forventa at medlemmene skulle støtte ledelsen til enhver tid. Det som kom, var stort sett sendt ut fra Youngstorget, og Arbeiderpartiet og LO-ledelsen var skjønt enige. Det var en helt annen måte å tenke fagforeningspolitikk på enn det vi tenkte. Vi mente det viktigste var å mobilisere folk til å slåss for krav som kunne forandre livssituasjonen deres. Og da vi begynte med det, så førte det jo straks til at vi utfordra makta i fagbevegelsen lokalt, overalt der vi var, egentlig. Og det blei jo ikke alltid godt mottatt.
Stian: Har du noen konkrete eksempler?
Torill: Da jeg jobba i fiskeindustrien, hadde tillitsvalgte på Kræmerbruket gjort en avtale med ledelsen om at de ikke skulle forholde seg til permitteringsreglene. For noen var det kanskje greit med noen ulønna fridager, men for oss unge som var avhengige av ei lønn å leve av, var det høyst problematisk. Det var en sånn kamp vi førte. En annen kamp handla om 1. mai. I Norsk Nærings- og Nytelsesforbund (NNN) i Tromsø fremma vi støtte til Faglig 1. mai-front (alternativet til venstre for LO) og stilte med egne paroler. Vi hadde mobilisert kollegaer og andre fagorganiserte, og plutselig skjønte fagforeningsledelsen at de ikke hadde flertall for det tradisjonelle LO- og Arbeiderparti-opplegget.
Stian: Du nevner ofte «fei dem ut»-kampanjen mot AKP-ere i fagbevegelsen. Hva var det?
Torill: Det var mange steder en «fei dem ut»-kampanje, i betydningen at AKP-ere skulle ut av arbeidsplassene og i hvert fall ikke få tillitsverv i fagforeninga. Det var nettopp fordi vi utfordra LO-ledelsen og Arbeiderpartiets dominans og makt. Vi jobba på en måte som fikk folk med oss, og vi fremma krav om arbeidstid, lønn og tariffavtaler, likelønn og arbeidsforhold, som bedre verneutstyr.
På Tromsfisk fikk vi organisert folk, de valgte tillitsvalgt og krevde tariffavtale. Da bedriftseieren nekta, gikk de til streik. De fikk ingen støtte fra forbundet lokalt. I stedet ble det satt i gang en stor kampanje for å ekskludere han som var tillitsvalgt fra NNN, fordi han hadde oppfordret til en ulovlig aksjon. Eksklusjonsforslaget ble heldigvis ikke vedtatt.
Men på mange arbeidsplasser fikk vi tillit og AKPere ble tillitsvalgte. Folk ønska jo at fagforeninga skulle spille en aktiv rolle og være noe mer enn en koseklubb. Etter hvert fikk vi også sentrale verv i mange fagforbund. Vi har vært med å endre fagbevegelsen, og det skal vi være stolte av.
Kvinneopprøret i AKP
Stian: En løpende diskusjon i redaksjonen til Gnist er i hvilken grad kvinneopprøret i AKP henger sammen med kampen mot Arbeiderpartiets hegemoni i fagbevegelsen. Hva tenker du om den sammenhengen?
Torill: Umiddelbart kjøper jeg ikke den. Kvinneopprøret i AKP dreide seg mye om mannssjåvinismen i partiet og partiets mangelfulle kvinnepolitikk: analysene, politikken og kulturen. Men kvinnene i AKP reiste også krav i fagbevegelsen. Vi reiste tidlig kamp mot seksuell trakassering på arbeidsplassene og i fagbevegelsen og vi krevde likelønn. Kvinner i kvinnedominerte yrker tjente mindre fordi arbeidet deres ble lavere verdsatt enn menns arbeid. Og vi reiste kravet om sekstimersdag, sånn at kvinner kunne stå i full jobb og samtidig ha mulighet til å ta seg av unger og delta i samfunnet.
Kvinners liv og arbeid har alltid blitt usynliggjort, også i kommunistiske og marxistiske bevegelser. Arbeiderklassen ble ofte definert som industriarbeidere, gjerne menn med hjelm. Men hva med kvinner i offentlig sektor, i kommune-Norge, i helse og omsorg og i næringsmiddelindustrien? Var ikke de en del av arbeiderklassen?
Kvinner i AKP samla seg og utvikla ny politikk, blant annet om «to spisser i arbeiderklassen»: industriproletariatet og kvinner i offentlig sektor. Vi krevde at AKPs analyser måtte gjenspeile kvinners liv: kvinnelønn som ikke var ei lønn å leve av, mangelen på barnehager, menns vold mot kvinner og kvinners rett til arbeid, kropp og seksualitet. Vi var lei av å bli usynliggjort og krevde makt og innflytelse i partiet. Valget av Kjersti Ericsson som partileder var en stor og viktig seier for kvinnene i partiet og kvinneopprøret forandra AKP.
FAKTABOKS:
To spisser
Siri Jensen og Kjersti Ericssons «to-spiss»-teori var et forsøk på å utvide forståelsen av arbeiderklassen og hvor den mest dynamiske klassekampen foregikk. I stedet for å se industriproletariatet – ofte forestilt som mannlige industriarbeidere – som den eneste sentrale kraften, pekte teorien på at arbeiderklassen hadde to spisser: industriproletariatet og kvinnene i offentlig sektor. Kvinner i helse, omsorg, kommune og andre velferdstjenester var ikke et tillegg til klassekampen, men en avgjørende del av den. Teorien gjorde det mulig å forstå likelønn, sekstimersdag, barnehager og kampen mot lav verdsetting av omsorgsarbeid som både kvinnekrav og arbeiderklassekrav.
Stian: Sekstimersdagen fikk stor oppslutning?
Torill: Ja, kampen om sekstimersdagen fikk voldsom oppslutning på 80-tallet, ganske kjapt. Det morsomme var at NNN var det første forbundet i LO som vedtok krav om sekstimers arbeidsdag på landsmøtet i 1985. Flere kom etter. Det var et offensivt krav, og det gjenspeilte behovet til mange som var ute i jobb. I 1987 fikk vi den siste arbeidstidsreduksjonen i Norge, fra 40 til 37,5 timer. For mange av oss var det første skritt på veien til sekstimersdagen. Men sånn gikk det jo ikke.
Sosialdemokratiet i fagbevegelsen
Stian: Når begynte Arbeiderpartiets hegemoni i fagbevegelsen å svekkes?
Torill: Jeg tror svekkelsen skjedde gradvis, mange steder omtrent samtidig. Det kom mange nye unge folk inn i arbeidslivet som prioriterte fagbevegelsen og tok verv. Det var mange kvinner fra AKP, Kvinnefronten og kvinnebevegelsen som stilte krav. Og mange gamle i fagbevegelsen, som gjerne var Arbeiderparti-folk, var grunnleggende enige med oss i mange krav. Gjennom dette endra vi maktforholda. Vi ble mer akseptert og tatt inn i varmen fordi vi leda sterke fagforeninger lokalt og bygde dem opp.
Stian: Ble også AKP og den radikale venstresida endret av å bli mer akseptert?
Torill: Det ville vært dumt om vi ikke hadde endra oss. Vi utvikla god politikk for de fagforeningene og forbundene vi jobba i, og jobba langsiktig for oppslutning. Vi var uenige med sosialdemokrater om mye, men vi kunne være enige i kampen for pensjon og likelønn. Mange trengte også en radikal stemme som kunne si ting det var vanskeligere å si som Arbeiderparti-medlem.
Det er alltid en fare for at du forandrer deg fordi du kommer i høye posisjoner. Da er det viktig å ha et parti, ei gruppe og et fellesskap som kan diskutere hva man holder på med og korrigere kursen hvis man går for langt. Men det viktigste var å bygge enheten i fagforeninga og få folk til å slutte opp om offensive krav.
Frontfaget
Stian: Gnist har tidligere hatt kritikk av frontfaget. Du skrev selv om det i Gnist i 2012. Mener du det samme i dag?
Torill: Nei, jeg er mye mindre kritisk til frontfaget i dag enn jeg var da. Jeg tenker at frontfaget i dag er et viktig redskap for fagbevegelsen, spesielt i privat sektor. Det handler om å slåss fram kollektive tariffavtaler som sikrer gode ansettelsesvilkår og lønnsvilkår for ansatte over hele landet. I mange sektorer og bedrifter er organisasjonsgraden veldig lav eller ikke-eksisterende . Mange forbund hadde ikke hatt sjanse til å slåss gjennom den lønnsutviklinga folk faktisk har fått de siste tiårene, hvis ikke Fellesforbundet hadde tatt den kampen i frontfaget. Høytlønte industriarbeidere streiker for andre, eller mot sosial dumping. Det er solidaritet i praksis.
Stian: Hva er det frontfaget får til som andre deler av fagbevegelsen ikke ville klart alene?
Torill: Fellesforbundet slåss ikke bare for de høytlønte i industrien. De slåss for en solid lønnsutvikling for alle, med generelle kronetillegg, heving av minstelønn og allmenngjøring av tariffavtaler. Ansatte i Hotell- og restaurant hadde ikke fått gjennomslag for mange av sine krav hvis de ikke hadde vært koblet på styrken til Fellesforbundet og frontfaget. Det hadde heller ikke reinholderne i Arbeidsmandsforbundet og flere andre. Høytlønna industriarbeidere har i flere oppgjør streika for å heve minstesatsene i tariffavtalene og høye generelle kronetillegg slik at de med lav lønn også skal sikres lønnsutvikling og demme opp for sosial dumping. Det som skiller fagbevegelsen i Norge og spesielt LO fra mange andre land i Europa, er at vi har bevart med kollektive tariffavtaler og stiller krav om en sterk offentlig sektor.
Stian: Så for deg handler det også om å bevare det kollektive lønnssystemet?
Torill: Ja. Det er helt avgjørende. Særlig i privat sektor, men også i offentlig sektor, har frontfaget og de kollektive oppgjørene bidratt til at brede grupper får del i lønnsutviklinga. I staten mener jeg fagbevegelsen har blitt vingestekka de siste årene, særlig med tariffoppgjør der mer og mer skal fordeles lokalt og individuelt. Når alt blir lokale forhandlinger, ofte i prosent og på individuelt grunnlag, øker forskjellene. Da mister man mye av den kollektive styrken. Beklageligvis går Akademikerne og Forskerforbundet i spissen for denne politikken i staten.
Stian: Men mange sier at frontfaget står i veien for likelønn og offensive krav?
Torill: Frontfaget er normgivende, ikke et absolutt tak. Det går an å utfordre og forandre det. LO har jo flere ganger sagt at grupper som blir hengende etter i lønnsutviklinga, bør reise krav om mer enn ramma. Da handler det om kampstyrken til de ulike forbundene og om de faktisk er villige til å ta den kampen. Hvis forbund i kommune eller stat bare sier at de godtar det samme som frontfaget, så har de godtatt det. Da lar de Fellesforbundet definere lønnspolitikken deres, og det er jævla defensivt.
I tariffoppgjøret i 2010 fremma fagbevegelsen i offentlig sektor krav langt ut over rammene i frontfaget. Fagbevegelsen i staten førte an og krevde en likelønnspott i tillegg til ramma i frontfaget og de fikk gjennomslag. Det ble et såkalt justeringsoppgjør hvor potten ble fordelt til kvinnedominerte yrker og stillingskoder og hvor lavlønte yrker ble prioritert. Turid Lilleheie, leder i Norsk Tjenestemannslag (NTL) skal ha en stor del av æra for denne seieren. Likelønnspott ble også gitt i kommunene og i helsesektoren. Likelønna gjorde et hopp. Men året etter gikk mannsdominerte yrkesgrupper i staten til kamp for høye tillegg og vant fram. Dermed nulla de ut likelønnsoppgjøret i staten.
Stian: Så når kritikere sier at frontfaget står i veien for offensive lønnskrav, vil du si nesten det motsatte?
Torill: Ja, i hvert fall i privat sektor. Frontfaget fremmer offensive krav i privat sektor. Hadde det ikke vært for frontfaget, hadde ikke privat sektor hatt mange landsomfattende tariffavtaler med høye generelle kronetillegg som omfatter alle ansatte. Når noen sier at frontfaget er et hinder, må de også svare på hva alternativet er. Skal hver gruppe stå aleine? Da vil mange av de svakest organiserte komme dårligere ut.
Stian: Men kan man da si at frontfaget, slik situasjonen er nå, kan være en fordel for kvinnekampen?
Torill: Ja, i hvert fall for kvinner som jobber i privat sektor. Men i tariffoppgjør handler mye om hvordan potten eller ramma fordeles og hvilke krav som fremmes. Hvis frontfaget får en ramme, og kommunesektoren eller staten bare sier at de godtar det samme, så har de jo godtatt det. Men det er fullt mulig å reise krav som prioriterer lavlønte og kvinnedominerte grupper. Det handler ikke bare om ramma, men om fordeling, krav og kampvilje. Jeg er skuffa over at LO stat de seinere åra ikke har vært villig til å bruke streikevåpenet for en solidarisk lønnspolitikk hvor de generelle tillegga gis sentralt og sikrer alle en lønnsutvikling.
Stian: Du mener altså at likelønnsproblemet ikke kan forklares med frontfaget alene?
Torill: Nei. Kvinners arbeid har til alle tider vært verdsatt lavere enn menns. Tradisjonelt var mannen familiens hovedforsørger og kvinnener var en reservearbeidskraft. Fram til ca. 1960 var det lov å betale kvinner lavere enn menn, også når de gjorde samme arbeid. Denne tradisjonen og holdninga sitter dypt. Menns lønn økes i yrker med lav rekruttering. Det skjer ikke i kvinnedominerte yrker. Her har vi fortsatt en lang vei å gå.
Likelønna i sykehussektoren har gått tilbake, men det skyldes ikke frontfaget. Det skyldes blant annet et direktørsjikt med veldig høye lønninger og lokale forhandlinger hvor det gis prosentvise tillegg der leger og andre høytlønte grupper hele tiden får mer i kroner enn sykepleiere, helsefagarbeidere og andre. Da øker lønnsforskjellene. Det skyldes ikke frontfaget, men maktforholdene internt mellom ulike grupper og måten lønnssystemet er skrudd sammen på.
Stian: Skal Rødt ha en strategi for fagbevegelsen, eller skal fagbevegelsen forme sine egne krav?
Torill: Rødt bør ha ei linje for arbeidet i fagbevegelsen. Vi bør prioritere kampen for sekstimersdag, likelønn, landsomfattende tariffavtaler og generelle kronetillegg. Men Rødt definerer ikke hva fagbevegelsen skal mene. Fagforeninger og forbund har landsmøter og vedtar sin politikk. Vår rolle er å fremme krav, vinne oppslutning blant medlemmer og ta kampene i fagbevegelsen.
Stian: Hva betyr det å skape press nedenfra?
Torill: Vår rolle har alltid vært å fremme aktivitet og reise diskusjoner på arbeidsplasser, i fagforeninger og forbund for å vinne oppslutning. Og vi stempler ikke dem som er uenige med oss som fiender. Jeg har jobba godt sammen med mange lojale Arbeiderparti-folk i NTL. Vi var enige i NTLs politikk, og det var den vi slåss sammen om. Derfor er det viktig hva slags politikk forbundet vedtar – og at den ikke bare blir papirvedtak.
Stian: Rødts suksess bør altså ikke måles i hvor mange profilerte Rødt-folk som sitter høyest mulig i systemet?
Torill: Nei. Det viktigste er om vi får gjennomslag for politikken vår. Hvis ingen fremmer kravet, blir det ingen diskusjon og ingen vedtak. Det gjelder å ha folk som kan argumentere, bygge allianser og skape oppslutning om en god politikk. For meg var det alltid viktigst å bygge en sterk fagforening lokalt. Det er der styrken ligger.
Stian: Hvordan kan Rødt unngå å bli et parti der medlemmene først og fremst mobiliseres til valgkamp?
Torill: Det viktigste er fornying, skolering og utadvendt arbeid, at vi er aktive og deltar i klassekampen, kvinnekampen, internasjonale solidaritetsbevegelser og anti-rasistiske kampen for å nevne noen. Rødt har fått mange nye medlemmer, også mange nye tillitsvalgte. Det gir et veldig godt grunnlag for å skolere folk, bevisstgjøre folk og danne arbeidsgrupper som kan komme på offensiven i fagforeningene, både lokalt og sentralt. Hvis vi ikke klarer å erstatte de mange erfarne tillitsvalgte som går av med pensjon, er vi ille ute.
Stian: Så parolen er skolering?
Torill: Ja, skolering er kjempeviktig. Og at vi er utadvendte og tydelige på hva vi ønsker og hva vi holder på med. Vi må ikke sitte og krangle internt og være usynlige for folk. Det er ute på arbeidsplassene og i massebevegelsene kampen står.
Relaterte artikler
Det kollektive lønnssystemet i Staten
Det kollektive lønnssystemet har nå blitt avvikla i statlig sektor.
Staten hadde inntil for få år siden et regulert lønnssystem der det fantes lønnstabeller og stillingskoder knytta til trinn på tabellene (lønnstrinn), et såkalt normallønnsystem. Det første store slaget mot systemet skjedde da Akademikerne oppnådde en separatavtale i 2016 uten lønnstabeller og der det har blitt praktisert kun lokal lønnsfastsettelse. Det betyr at det for deres del har vært slik at ramma har blitt forhandlet sentralt, mens all fordeling har blitt avtalt lokalt. Siden det ikke er konfliktrett ved lokale forhandlinger, betyr dette at styrkeforholdene endres dramatisk i arbeidsgivers favør. I 2022 kom også UNIO over på denne avtalen.
Det virker tilsynelatende irrasjonelt at faglige hovedorganisasjoner vil gi økt makt til arbeidsgiver, men dette er en konsekvens av at Akademikerne og UNIO ønsker større lønnsforskjeller i staten, noe de har gitt tydelig uttrykk for i debatten knytta til de siste hovedoppgjørene. Akademikerne har argumentert for individuell lønnsfastsettelse i alle år siden utbruddet fra AF i 1997, men at UNIO nå vil ha alt lokalt står i motstrid til deres tradisjonelle politikk i staten, og også til deres lønnspolitikk i andre tariffområder.
At lokal lønnsfastsettelse også er modellen Arbeiderpartiet i regjering foretrekker, blei tydeliggjort under hovedoppgjøret for to år siden. LO Stat ga etter for press fra Arbeiderpartiet og LO-lederen. De gav i forhandlingene fra seg lønnstrinnene og gikk for en avtale med nesten bare lokale tillegg. Resultatet blei nedstemt, men flertallet i LO Stat tilsidesatte et dundrende nei i uravstemning og gikk med på frivillig lønnsnemnd der LO Stat tapte på alle punkter. Akademikerne Stat og UNIO Stat, som streika for å få beholde sine «husavtaler» på lønn, fikk derimot gjennomslag for det i Rikslønnsnemnda.
I år har arbeidsgiversida i staten fått alle hovedorganisasjonene inn på Akademikernes avtale. I årets hovedoppgjør skjer hele lønnsdannelsen på lokalt nivå uten streikerett siden det gis 0 kroner i sentrale lønnstillegg. Det er heller ingen sentrale lønnsbestemmelser i tariffavtalen siden minstelønnssatsene nå er borte. Det er ikke en gang avtalt at det vil bli gitt generelle tillegg lokalt.
Når sentrale tillegg og lønnsbestemmelser forsvinner, er dermed ingen lenger garantert lønnstillegg. Det betyr i praksis at den enkelte ansatte blir avhengig av lokale prioriteringer, lokale forhandlinger og lokal økonomi. Arbeidsgiver sitter med bukta og begge endene, med frie hender til å prioritere som de vil. All erfaring viser at dette innebærer økt trynefaktor – mest til lederne og de som allerede tjener best, og lite eller ingenting til dem arbeidsgiver helst vil kvitte seg med. Dette vil med nødvendighet føre til økte lønnsforskjeller både internt i virksomhetene og mellom virksomheter, og dermed splittelse på og mellom arbeidsplasser og frustrasjon blant dem som ikke får nyte godt av det.
Staten har nå blitt det eneste store tariffområdet i Norge der alle ansatte har all lønnsfastsettelse lokalt. At dette er Arbeiderpartiets lønnspolitikk i staten, er det dessverre liten tvil om. Statsråd Karianne Tung uttrykte stor tilfredshet med resultatet. Hva er det hun egentlig applauderer? At staten har klart å presse fagbevegelsen inn i en løsning uten sentrale tillegg? At ansatte ikke sikres lønnsutvikling? At solidariteten er skjøvet ut til fordel for lokal konkurranse, trynefaktor og all makt til arbeidsgiver på den enkelte arbeidsplass?
Et slikt slag mot de lavtlønte i staten som Arbeiderpartiet i regjering nå har gjennomført, har kapitalistene i NHO hittil ikke klart å påføre de lavtlønte i privat sektor. Streikene i hotell og reinhold er strålende eksempler på lavtløntes kamp for sentrale tillegg.
Det blir tungt å gjenopprette et kollektivt lønnssystem i staten, men etter hvert blir det nok misnøye når forskjellene eksploderer og mange blir gående i årevis uten lønnstillegg.
En ting er i alle fall sikkert. Den tafatte linja til LO Stat har ikke ført fram.
Relaterte artikler
På høy tid med sosialistisk strategi
2025-utgaven av Socialist Register (SR) setter søkelys på sosialistisk strategi ved et veiskille, under tittelen Openings and Closures.
Utfordringa med en slik utgivelse, som har til formål å behandle et gitt tema med bidrag fra hele verden, er at sprik mellom bidragene kan gå på bekostning av helheten. Men dette er en generell utfordring for marxistisk analyse, som SR så å si har gjort til en del av formålet: Å fremme konkrete analyser av lokale, nasjonale og internasjonale forhold, som tar for seg presserende problemstillinger for den globale arbeiderklassen og systemkritiske venstresida. Og gjennom bruk og utvikling av marxistiske begreper, forståelsesrammer og historisk-materialistiske metoder, gi teoretisk og praktisk-politisk innsikt med relevans for det sosialistiske prosjektet – utover de enkelte casene.
Dette blir særlig viktig når temaet, som i denne utgaven, er hvordan vi kan utvikle strategier og virkemidler som er egna til å nå målet, styrking av arbeiderklassen som frigjørende subjekt, og sosialistisk samfunnsendring. Da må kartet, dvs. strategien med tilhørende taktikk, nødvendigvis ta utgangspunkt i terrenget, de aktuelle historiske omstendighetene, dersom det skal bli et anvendelig hjelpemiddel for oss til ikke bare å navigere det gjeldende terrenget, men å endre det. En meningsfull marxisme kan aldri være annet enn anvendt marxisme.
SR 2025 lykkes godt med å holde den røde (!) tråden gjennom 16 selvstendige bidrag, om enn leseren tas med på store geografiske og tematiske sprang, mellom eksempelvis den globale (klasse-)kampen for folkerett, Palestina og sosialisme, det kommunalistiske prosjektet Barcelona En Comú, Argentinas vei til anarko-kapitalisme, ny-fascismens framvekst under nyliberalisme og økonomisk krise i Tyrkia, Pakistan og Tyskland, Rank-and-file-strategien i amerikansk arbeiderbevegelse og nødvendigheten av en sosialistisk bankpolitikk.
Bevisstgjøring og organisering på tvers
Vi får innblikk nettopp i hva som preger disse og andre politisk-økonomiske terreng, der kampene mellom ulike klasseinteresser foregår, og tas med på utforsking av et avgjørende spørsmål i sosialistisk strategi: Hvordan kan vi, arbeiderklassen (her forstått som det store flertallet av oss som er avhengige av å selge arbeidskrafta si for å ha en inntekt å leve av), i allianse med andre grupper (som småbønder og selvsysselsatte i og utenfor formell sektor), fremme brei bevisstgjøring og organisering på grunnlag av våre felles klasseinteresser? Altså, på tvers av våre ulikheter i inntekt, fag/utdanning, kultur, religion, kjønn, geografi, nasjonalitet osv, som ellers lett lar seg utnytte av kapitalen og høyresida til å så splittelse. Og i forlengelsen av dette: Hvordan kan vi fremme slik klassebasert bevissthet og organisering uten samtidig å avskjære oss fra, men i stedet bidra til, viktige kamper knyttet til «identitetspolitikk»?
Flere av bidragene, inkludert den innledende oversiktsartikkelen, framholder at den systemkritiske venstresida må gjenoppta og videreføre diskusjonen om sosialistisk strategi og taktikk, som har vært mer eller mindre fraværende siden 1970-tallet. Vi må aktivt reise, og søke svar på, strategiske og taktiske problemstillinger, som ubønnhørlig trenger seg på under de rådende historiske omstendighetene, prega av kapitalismens multi-krise (ulikhets-, klima-, levekostnads- migrasjonskrise osv.) og ny-fascismens frammarsj. Dette er en forutsetning for at vi som sosialister skal kunne gi troverdige svar som reflekterer folks erfaringer og behov, og samtidig utvikle og vinne støtte for det André Gorz kalte strukturelle reformer (omtalt i flere utgaver av Gnist), altså, reformer som ikke bare gir forbedringer i levekåra, men også økt makt til arbeiderklassen, og dermed bereder grunnen for sosialisme.
En annen problemstilling av strategisk betydning, også for et parti som Rødt, er hvordan den radikale venstresida kan vinne og utøve regjeringsmakt uten i praksis å la den parlamentariske og realpolitiske hverdagens sosialisering og kompromisser overstyre det revolusjonære siktemålet om systemendring og sosialisme. Og i forlengelsen av dette: Hvordan kan et sosialistisk parti i vekst, og med økende representasjon i styrende organer, unngå å bli topptungt, og i stedet bygge levende demokrati, internt og i samfunnet ellers, i sitt arbeid med bevisstgjøring, organisering, politikkutvikling og politiske enkeltsaker?
Andre eksempler på påtrengende strategiske spørsmål, som SR 2025 aktualiserer, er: Hvordan kan en politikk for utjamning og bedre levekår bidra til å demme opp for økende høyrenasjonalisme og ny-fascisme? Hvordan kan vi forene innvandring med effektiv bekjemping av grenseoverskridende organisert kriminalitet, og sterk faglig organisering/makt som sikrer et regulert arbeidsliv og norske lønns- og arbeidsvilkår? Hvordan skal vi balansere et legitimt ønske om styrket forsvar og nasjonal suverenitet mot en NATO-drevet opprustnings- og krigspolitikk, som undergraver velferdsstaten og arbeiderklassen, og bidrar til å bremse nedgangen i USAs verdenshegemoni? Hvordan kan Norges interesse av folkerett og handel ivaretas gjennom økt internasjonalt samarbeid også med land og framvoksende økonomier utenfor EU og Vesten? Hvordan kan de-linking fra vestlig imperialisme og kolonialisme skje i det globale Sør under dagens globalkapitalisme? Hvordan kan vi – personer, virksomheter, land og organisasjoner, i Nord og Sør – bryte ut av kapitalismen, og erstatte dens systemtvang, utbytting og kolonisering av vår livsverden (gjennom AI, sosiale medier, algoritmer osv.) med en ny type fellesskapets fornuft og handlingsrasjonalitet, når vi i det daglige er avhengige av å innrette oss etter dens allestedsværende institusjonelle normer og spilleregler? Hvordan kan staten demokratiseres, og bli et instrument skapt av og for arbeiderklassen? Hvordan kan kommunen omformes til å bli den levende cellen i sosialismen, slik Pariskommunen (1871) var det første eksemplet på, der innbyggerne ikke bare gir, men også utøver makt ved å spille en sentral rolle i behovsdefinering, planlegging og beslutninger, og kan utvikle seg i fellesskap og frihet? Hvordan kan vi fremme og vinne tilslutning til en anti-kapitalistisk nærings-, klima- og naturpolitikk, som ivaretar hensynet til verdiskaping, arbeidsplasser og miljø, uten å godta premissene om «grønn kapitalisme» og evig vekst?
Aksjonsmetoder og alliansebygging
Flere av bidragene reiser også strategiske spørsmål knyttet til aksjonsmetoder og alliansebygging, som er avgjørende: Hvilken rolle må fagorganisasjoner, sosiale bevegelser og andre grupper i samfunnet spille for å etablere den type breie allianser – a new historic bloc – som radikal samfunnsendring krever? Hvordan kan vi som sosialister bidra til økt fagorganisering og radikalisering av fagbevegelsen, og gjennom det styrke arbeiderklassens klassebevissthet og kampkraft? Hvordan kan vi, i møte med kapitalismens tiltakende samfunns- og miljøødeleggende kriser, vinne økt tilslutning til den organiserte arbeiderbevegelsens foretrukne aksjonsmetoder, nemlig, bevisstgjøring, organisering, kollektiv handling og politisk arbeid? Og i motsetning til det: Hvordan svarer vi på den type elitistisk og ofte voldsforherligende militantisme som vi kan komme til å se mer av, og som har en lang tradisjon i borgerlig og middelklassebasert idealisme, fra sufragettene (i kampen for kvinners stemmerett) til Jean-Paul Sartre (i kampen for frigjøring fra koloniherredømme) til Extinction Rebellion og Andreas Malm (i klimakampen)? Og ikke minst: Hvordan kan en sosialistisk politikk for materielle forbedringer bidra til folkelig, faglig og politisk mobilisering, som kan bane vei for strukturelle, maktendrende reformer, og legge grunnen for systemendring og sosialisme?
Det ligger i sakens natur at svarene på disse og andre strategiske spørsmål, må variere alt etter konteksten, dvs. det aktuelle økonomisk-politiske terrenget, men det viktige er at vi reiser spørsmålene, og søker svar, og at vi gjør det nettopp med utgangspunkt i det konkrete terrenget, og i de mulighetene og begrensningene det rommer. Da må vi også gjøre oss kjent med og studere terrenget, både «det organiske terrenget», der de mer permanente klassemotsetningene opptrer, og «det konjunkturelle terrenget», der dag til dag-konfliktene utspiller seg, slik det uttrykkes i et av bidragene med begreper fra Antonio Gramsci. Bare slik, og i kombinasjon med at vi aktivt søker å lære av tidligere erfaringer, kan vi vedlikeholde og utvikle evnen vår til å foreta kloke veivalg, og i en krevende situasjon, med eller uten regjeringsmakt, unngå å måtte kapitulere eller bli spilt ut over sidelinja, fordi vi er uforberedt, slik det skjedde med SYRIZA i Hellas og PODEMOS i Spania – eller SV i rødgrønn regjering (som svarte på finanskrisa og reaksjonen mot Den arabiske våren med hhv. oppfordring til å fylle handleposene og bombing av Libya).
De som forventer at en utgivelse med undertittelen, Socialist strategy at a crossroads, skal komme opp med en ferdig utforma sosialistisk strategi for vår tid, eller oppskrift på en sånn, vil bli skuffa. Det viktige er at vi som sosialister aktivt reiser og søker svar på strategiske og taktiske problemstillinger, og nettopp gjør det i den konkrete settinga vi er del av – lokalt, nasjonalt og globalt. Så sant vi mener alvor med at sosialistisk politikk ikke bare dreier seg om kamp for posisjoner og forbedringer innen rammene av den liberal-demokratiske kapitalismen, som uansett er en idealisert abstraksjon, men om arbeiderklassens kamp for å fravriste kapitalen makt og skape økonomisk demokrati, er det ingen vei utenom.
Da må vi trene oss i å tenke og handle strategisk, og vi må integrere det i vårt øvrige politiske arbeid, ikke bare det «parlamentariske» arbeidet, men også det viktige utenom-parlamentariske arbeidet med organisering og praktisk-teoretiske studier, som er avgjørende om vi i fellesskap skal få styrke og selvtillit til å gjøre det det hele i grunnen dreier seg om: å forstå for å forandre. SR 2025 er et godt sted å hente både innsikt og inspirasjon.
Relaterte artikler
Folket kan endre historiens gang
– Den som lever skal ikke si: aldri!, sier Ebba Wergeland, og siterer Bertolt Brechts «Ros av dialektikken». 80-åringen har sterk tro på folks evne til å endre historiens gang, og mener at det er viktig å ikke ta de herskendes versjon av historien for gitt.
– Blant de mange bøkene mine har jeg ei som heter «Hvorfor de herskende klasser frykter historien», av Harvey J. Kaye, sier Ebba Wergeland.
– Boka tar opp viktige poenger. Jeg leser mye historie. Det er fordi at hvis du går historia litt etter i sømmene, så oppdager du at veldig mange andre løsninger enn det vi har i dag er mulig. Og de som er best tjent med verden som den er, frykter jo at folk skal oppdage at det går an å gjøre ting på andre måter.
Boksamleren
Vi møtes over en kopp te i leiligheta hennes på Grünerløkka, med bøker i hver ledig krok. En diger pakke fra Wangsmo antikvariat troner innafor døra, med atter nye historiebøker å fordype seg i. Men Ebba er også i gang med å sortere bøker som skal ut. Hun er tross alt på et sted i livet der det kan være greit å rydde litt opp etter seg.
80-åringen er nokså ettertenksom når det gjelder hva hun kan ha å melde til Gnist lesere.
– Hva er det jeg kan fortelle som er relevant for nye slekter? Mye av det som har preget mitt liv er fjernt for de som er unge i dag. Det tenker jeg ofte på når dagens «eksperter» har meninger om tida som var. For dem er det historie de er blitt fortalt eller har lest om. For meg er det noe jeg husker. «I all verden, tenker jeg, er det det dere har fått med dere?». Revolusjonen i Iran i 1979, for eksempel, den er jo fjern historie for de som er født etter den tid. Hva tenker de når de ser at Fritt Palestina, bladet til Palestinakomiteen, feiret den med Khomeini og Arafat på forsida?
– Ja, jeg blir av og til litt sjokkert når jeg kommer på at 70-åra er lenger tilbake for dagens unge enn 2. verdenskrig var for oss som var unge i 70-åra. Så hva kan man formidle?
– Jeg kan ikke si hva de unge skal gjøre, bare fortelle hva jeg har opplevd, så får nye generasjoner se om de får noe ut av det. Det finnes ingen Historie med stor H. Historien avhenger av perspektivet. Det som er skjedd ser forskjellig ut om du ser det ovenfra eller nedenfra, på nært hold eller på lang avstand. Dagens eksperter er for eksempel ikke eksperter på sykelønnsordningens historie.
Folkeopplyseren
Ebba Louise Wergeland rundet 80 år den 26. april. Bak seg har hun et langt liv som lege og aktivist på norsk venstreside. I norsk fagbevegelse og kvinnebevegelse er hun kjent som dama som bidrar med krystallklare og skarpe foredrag og leserinnlegg om sekstimersdag, arbeidsmiljø og forsvar for velferdsstaten. Blant sine mange venner er hun en høyt skattet, vittig, omsorgsfull og klok samtalepartner.
Hun tok embetseksamen i medisin ved Universitetet i Oslo (UiO) i 1970, blei spesialist i arbeidsmedisin i 1985 og tok doktorgrad i 1999, på ei avhandling om gravides arbeidsforhold.
Ebba har jobbet i Arbeidstilsynet og ved Institutt for samfunnsmedisin ved UiO. Hun har vært, og er, en aktiv samfunnsdebattant i tema som helsefarlig arbeid, kjønn og helse, arbeidstid, trygd, pensjon og sykefravær. I sitt formidlingsarbeid har hun lansert begrepene «pølsemodellen» og «sykenærvær», som seinere nærmest har blitt fagtermer i velferdsdebatten.
Hun har mottatt en rekke priser, blant annet hedersprisen fra den faglige Trondheimskonferansen, Klassekampens Neshornpris for sin folkeopplysningsinnsats og Karl Evang-prisen «for sin lange innsats for norsk arbeidsmedisin og arbeidsmiljø, for kvinnene sine rettar og for internasjonal solidaritet».
Ebba har nettopp sluttført arbeidet med en revidert utgave av boka «Verneombudet». Den ble lansert på et seminar i Oslo 28. mai, i regi av LO i Oslo, Gyldendal Akademisk og Pensjon for alle.
Sykelønnsordningen
I 1978 vedtok Stortinget enstemmig full lønn fra første fraværsdag for alle. Fram til da hadde dette vært et privilegium for høyere funksjonærer.
– Jeg blir jo av og til utkalt for å si noe om sykelønnsordningen. Og da forteller jeg folk at jeg husker tilbake til den tiden da vi ikke hadde dagens sykelønnsordning. Jeg husker også at det var slik at da sykelønnsordningen ble vedtatt, var alle partiene på Stortinget enige om at det skulle være full lønn under sykdom. Høyres Jo Benkow holdt et av de beste innleggene. Han gjorde også narr av dem som bekymret seg for misbruk, og påpekte av de største skeptikerne var de som sjøl allerede hadde lønn under sykdom. Og ingen av partiene snakket om at det ville bli for dyrt, eller at fraværet var for høyt, selv om det var på samme nivå som i dag.
Hun påpeker at da folketrygden kom i 1967, var formålet å sikre økonomisk trygghet i perioder uten arbeid, og å utjevne forskjeller.
– Når kom holdningsendringen?
– Fra 1990 og utover ble styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet, som vekslet om å ha makta, opptatt av at sykelønnsordningen var for dyr. De fulgte den sosialpolitiske endringen i resten av OECD-området. Endringer i styrkeforholdet mellom klassene endret også de økonomiske teoriene som fikk dominere. Stønadene var ikke lenger en rettighet for mottakerne, men en tyngende utgift for staten. Svaret på manglende arbeidsinntekt var ikke lenger stønader som ga økonomisk trygghet, men dårligere stønader som skapte utrygghet og «arbeidsmotivasjon».
Hun understreker at siden sykelønnsordningen var enormt populær, klarte ikke norske regjeringer å knekke den.
– Det de gjorde i stedet, var å lage en fortelling som snakket ned ordningen. De mente den var for dyr. Men i stedet for en politisk diskusjon om riktig pengebruk, sa de at fraværet var «for høyt», og fikk NHO og LO til å si det samme. Uten at noe definerte hva de la i «for høyt» fravær, sier arbeidsmedisineren, og sukker over at ikke flere forstår at det ikke går an å samtidig ha et inkluderende arbeidsliv og et lavt sykefravær.
Hun viser til at Finansdepartementet har sagt at det er et paradoks at verdens friskeste folk har det høyeste sykefraværet.
– Men det er jo slett intet paradoks, tvert imot. Nasjonalt fravær er først og fremst et uttrykk for hvor samfunnet gjør av folk med dårligere helse. I gamle dager mistet folk jobben og havnet på fattigkassa. I Norge i dag har mange sykelønn og beholder jobben, selv om mange langtidssykmeldte blir støtt ut med arbeidsløshetstrygd og uføretrygd. Jeg skulle ønske at LO-ledelsen kunne se at dette handler om sosial trygghet, og at det faktisk er en styrke at fraværet holder seg høyt, fordi det viser at arbeidslivet også inkluderer folk som kan ha bruk for sykelønn.
Manipulerer folkemeningen
Ebba mener at «alt dette maset om at sykefraværet er for høyt» kan sees som en kampanje fra politikerne for å forberede folk på at man skal kutte i ordningen.
– Og kampanjene virker. De manipulerer folkemeninga til at folk tror at det er et stort problem med sykelønnsordningen, at fraværet må ned. Men hvis fraværet skal ned, må færre med dårlig helse få være i arbeid med rett til sykelønn. Da snakker vi om et ekskluderende arbeidsliv. Jeg liker ikke at regjering etter regjering snakker som om vi har et sykefraværsproblem, og at ingen protesterer.
Før man ble så opptatt av å få ned fraværet, hadde man mer fokus på inkludering og på fravær som en nødvendig mestringsmåte i arbeidslivet. Norske bedrifter er små, og der svinger fraværsprosenten ut fra tilfeldigheter fra år til år. I dag har bedrifter bonusordninger som belønner dem som er uten fravær. Mer reaksjonært blir det ikke. Men det gjør fravær til noe straffbart. Det ville ikke Benkow likt – eller Høyre anno 1978.
Angrepene på sykelønnsordningen og pensjonsreformen ser hun som et uttrykk for at sosialpolitikken og trygdepolitikken er endret i hele EØS-området.
– Endringene fra 1990-tallet er ikke uttrykk for endringer i folks adferd, men i Stortingets holdning. Debatten nå er helt annerledes enn i 1978. Nå skal det «ikke være for fristende å bli uføretrygda». De snakker som om folk flest egentlig trakter etter å få trygd, og at det at sosialstønadene er for gode er årsaken til at flere mottar helserelaterte ytelser.
200 år gamle tanker
– Da Arbeiderpartiregjeringen lanserte «arbeidslinja» i 1995, var det ikke mange som husket hva ordet opprinnelig sto for, Det fantes en gammel arbeidslinje, som sa at folk hadde rett til arbeid, og hvis de ble nektet denne retten, skulle staten gi dem det de trengte, og ikke bare forsorg. De kjempet mot overklassens ordninger for fattighjelp. Men den nye arbeidslinja fra 1995 bryter fullstendig med den gamle og henter faktisk fram igjen overklassens gamle prinsipp for fattighjelp, at ingen offentlig stønad måtte være bedre enn den laveste lønna i arbeidsmarkedet. Det står på trykk i Fattiglovkommisjonens rapport i England i 1834, og blir kalt «prinsippet om lavere attraktivitet». Ei omtrent identisk formulering står på trykk i et notat fra LOs samfunnspolitiske avdeling fra 2023 om arbeidslinja. De skriver at den bygger på «prinsippet om lavere attraktivitet», at trygdene ikke overskride de laveste lønnsnivåene og at det skal lønne seg å jobbe.
– Det er jo samme argumentene som ble brukt mot at folk skal få jobbe mer ved siden av uføretrygden.
– Nettopp. Jeg fatter ikke at ikke LO og Ap-politikerne ser det som et problem at sosialpolitikken nå tilpasses et syn på stønadsmottakerne som er det samme som overklassen hadde i England for 200 år siden. At politikerne har skiftet menneskesyn. Ser man historisk på det, sto Bratteli og Nordli for en helt annen politikk enn dagens Ap-ledere.
Hun mener at også NAV er prega av det samme menneskesynet.
– Det gjelder ikke den enkelte ansatte, men hva de skoleres i. Nav ble oppretta for å styrke arbeidslinja. Det ligger innbakt i deres samfunnsoppdrag. «Færre på trygd, flere i arbeid og aktivitet» der «aktivitet» ikke er jobb, men jobbsøking. NAV vil ha problemer til de innser at folketrygdlovens formål var bedre. De har ikke turt å endre formålsparagrafen, men alt ellers tilpasses arbeidslinja. Det er viktig å fortelle folk dette. Dette er historie en bør grave i.
6-timersdagen
– Noen har argumentert med at 6-timersdag kan få ned fraværet?
– Jeg advarer alle som vil prøve 6-timersdag til å la seg lure til å bruke sykefravær som målestokk for suksess. Men på grunn av at folk er så drilla på at fravær er et problem blir det ofte gjort. Og velger man en arbeidsplass med høyt fravær til forsøk med 6-timersdag, så ansetter de ofte et par til, og det er jo friske folk. Slike nyansettelser fører ofte til at fraværet går ned, men samtidig vil flere eldre holde ut lenger på grunn av kortere dager. Og gamle folk samler jo gjerne opp flere diagnoser gjennom livet, så etter hvert går fraværet opp igjen. Det betyr en dipp i fraværet først og så går det opp igjen. Gamle og folk med dårlig helse må ut hvis fraværet skal ned.
– Så hva er ditt hovedargument for 6-timersdag?
– 6-timersdag trengs fordi mange har bruk for lettelser i arbeidslivet, både på grunn av egen helse og fordi de har andre omsorgsoppgaver i livet sitt. Folk har annet å bruke livet sitt til enn bare å jobbe. Kåre Willochs regjering fikk utredet arbeidstidsreformer. Et tverrfaglig utvalg utredet flere muligheter, blant annet 6-timersdag og senkning av pensjonsalderen til 60 år. Utvalget fant at begge deler ville være godt for eldres helse, forebygge slitasje, stimulere til frivillighet. Slike utredninger gjør ikke regjeringene idag, påpeker hun, og understreker at det til syvende og sist handler om hvorvidt du skal se på folk i et samfunn som mennesker eller arbeidskraft.
80-åringen forteller at hun sjøl merker dette godt «nå som jeg er gammel og ikke lenger er av interesse som arbeidskraft».
– Uten restarbeidsevne som Nav kaller det, er vi restavfall som det er dyrt å bli kvitt. De minste og de eldste behandles som utgifter. Barna er framtidig arbeidskraft, men barn med helseproblemer vil ikke arbeidsmarkedet ha, så de får ikke samme muligheter som de friske.
Samtidig påpeker hun at det at menneskets mening er å være arbeidskraft ikke gjelder for alle.
– I Norge har særreglene for stortingsrepresentanter vist hvor lett det er å tenke på seg sjøl som en annen enn folk flest. Ser vi stort på det, er det alltid farlig å skille mellom oss og «de andre», historisk og globalt «de som intet eier men som skapte alt». I en verden med store ulikheter er det farlig å tenke oss og de andre.
Kampen for Palestina
Som student traff Ebba folk fra SUF (m-l), blant annet i studentersamfunnet og i Solidaritetskomiteen for Vietnam (Solkom). Hun betegner seg som «et barn av den store vekkelsen», og ble tidlig med i ml-bevegelsen, og i Palestinakomiteen.
– Palestina dukket jo opp for fullt da SUF laget jordskjelv på sitt landsmøte i 1967, med en resolusjon om at Israel i sin nåværende form bør opphøre, men at de som bor der nå må få fortsette å bo der. Jeg var ikke med i SUF ennå, men har merket meg at resolusjonen SUF vedtok i 67 ser ut som om den er klipt ut fra resolusjoner fra israelske jødiske antisionister samme år. Jeg har spurt folk som kjenner SUF fra da om de hadde kontakt med disse israelerne. De mener at de ikke hadde det. Men de leste engelske blader, som publiserte tekster fra jødiske antisionister.
– Når ble du sjøl med i Palestinakomiteen?
– Palkom ble stiftet i 1970, drevet fram blant annet av Peder Martin Lysestøl og Finn Sjue. Sjøl ble jeg med fra 1971, og reiste til Midtøsten første gang høsten 1977. Jeg reiste da til Sør-Libanon, til de områdene som Israel nå bomber til grus.
Solidaritetsarbeideren
Etter hvert ble det mange turer til Midtøsten. Ebba har blant annet vært i Egypt, Palestina, Syria, Jordan, Libanon, Irak. Hun sier at det å fortelle om palestinerne er litt av det samme som å fortelle om sykelønnsordningen.
– Det handler om hvordan historien forfalskes. Den palestinske historien om Nakba, katastrofen, er forsøkt utradert av Israel. Boka «The Hundred Years’ War on Palestine: A History of Settler Colonialism and Resistance, 1917–2017» av Rashid Khalidi viser igjen at man ikke skal la seg by historiefortelling av dem som er fornøyd med status quo. De mektige er redd for historien.
– Haakon Lie og Ap-ledelsen støttet opprettelsen av Israel, og så på sioniststaten omtrent som vi så på Albania, som et fyrtårn. I hele min levetid har Norge støttet kolonimaktene mot koloniene i frigjøringskrigene deres. At Norge også støttet en kolonistat som Israel var derfor logisk.
– Hvordan ser du på palestinernes muligheter nå? Er vi ved historiens ende?
– Man kunne jo håpe på en slags ende på koloniprosjektet. Det koloniprosjektet som har en så katastrofal virkning også for verdens jøder.
– Det ser svart ut for palestinerne nå?
– Ja. Men litt for mange kjenner nå historien deres også i vår del av verden.
– Og i land i sør, vel. De aller fleste av verdens land stemmer jo med palestinerne i FN.
– Absolutt. Resolusjonen som slo fast at sionisme er rasisme ble jo vedtatt i FN på 70-tallet.
Lever på andres arbeid
Ebba spør seg også om det som skjer i verden nå vil føre til en annen fordeling av makt, en annen verdensorden. At en supermakt kan tenkes å avløses av flere, en multipolar verdensorden. Hun mener også at det er viktig å huske at vi i Norge faktisk lever på andres bekostning, blant annet gjennom avkastingen fra oljefondet.
– Gnist hadde en utmerket artikkel om dette i siste nummer, som peker på at den verdensorden vi har nå holder folkene i sør i fornedrelse og fattigdom, og legger øde den naturen vi alle lever av. Det er rom for en annen fordeling. Men vanskelig å se hvordan og hvilke land man kan eller ikke kan stole på, sier hun, og fastslår at vi trenger en ny internasjonal orden som ivaretar sør. Handelsavtaler som ikke er utbytting.
– Det folk flest har oppnådd i Norge er kjempet fram av arbeiderklassen gjennom organisasjonsbygging, stemmerett, politisk makt til fagbevegelsen. Det de mangler i sør, er ikke ekspertise, men krefter og muligheter til å kreve anstendige levekår. De mektige landene sitter på enorme mengder våpen. Men selv USAs militærmakt er ikke nok til å verne dem mot nederlag. Spørsmålet er: Hva tenker millionene i sør selv om framtida si? Hvilke løsninger kommer fra de som ikke har noe nå? Hører vi dem, når vi dem? Vi som lever i deler av verden som tjener på dagens ulikheter må holde kontakt ut over landegrensene, ikke la oss forføre av de fortellingene som er offentlige sannheter her.
Hun roser Gnist for at tidsskriftet under forskjellige navn i mange år har hjulpet leserne med viktige motforestillinger og kunnskap.
– Det er viktig at tidsskriftet har holdt det gående og at de fortsetter. Vi trenger motstemmene for å forstå mer av verden og vår egen plass i den. Og at vi selvfølgelig er mye mer enn arbeidskraft.
– Har du en siste kommentar om palestinernes situasjon?
– Kampen for Palestina er ikke over. Det bare ser sånn ut. Tenk på det som ble synlig under den arabiske våren – de motsetningene er der ennå. Det er store kull av utdanna arabiske unge som ikke får jobb. De vil finne en løsning. Og når jeg ser videoene fra Gaza, der de danser, leser dikt midt i helvetet, da er det ikke mulig ikke å ha tro på at de skal kunne komme seg videre. Jeg så blant annet en video av ei mor i en rasert sykehuskorridor, som satt der og lærte sin fire år gamle datter å skrive, på veggen. Mora tenkte framover, bortenfor krigen.
Det sikre er ikke sikkert
– Hva tenker du om framtida for verdens folk?
– Det eneste som er sikkert, er at vi alltid lever i forandringenes tid. Bertolt Brecht skreiv om det på 1930-tallet, i diktet «Ros av dialektikken», som Georg Johannesen gjendiktet:
Urettferdigheten går i dag trygt omkring,undertrykkerne planlegger de neste titusen år.
Volden sverger: Det som er forandrer seg aldri.
Ingen stemme overdøver maktens stemme.
Og på markedet sitter utbytterne: Nå først begynner vi.
Men blant de undertrykte sier mange:
Det vi vil går aldri.
Den som lever skal ikke si: aldri!
Det sikre er ikke sikkert.
Det som er forandrer seg alltid.
Når de mektige har talt
tar de avmektige ordet.
Hvem våger å si: aldri?
Hvem bestemmer at det fins undertrykkelse?
Det er vi!
Hvem bestemmer om den skal slutte?
Også vi.
Du som er slått ned, reis deg!
Du som har tapt, kjemp!
Du som har forstått din tilstand:
Hvordan kan du holde den ut?
For de beseirede av i dag
er de seirende av i morgen
Og aldri blir: Nå i dag.
Relaterte artikler
Jordnære utopier?
Kai Heron, Keir Milburn og Bertie Russel:
Radical Abundance: How to Win a Green Democratic Future
London: Pluto Press, 2025, 261 sider.
Kapitalismen har en utrolig evne til å skape bullshit abundance: lange arbeidsdager, søppel og forurensing. Radical Abundance tar leseren med på en reise til ulike verdenshjørner i jakten på sosiale modeller som kan ta oss nærmere en annen type overflod.
Forfatterne har selv vært engasjert i ulike initiativer på venstresiden, noe denne overskuddspregede boka drar veksel på. Deres hovedargument er at venstresida ikke kan nøye seg med å delta i valg for å forsøke å få en hånd på rattet i styringen av staten, men i tillegg må bygge opp institusjoner med folkelig forankring som kan motstå, men også fortrenge kapitalen. Her tar forfatterne utgangspunkt i den ungarske marxisten István Mészáros’ tese om at det ikke holder å gjøre slutt på kapitalismen, men at kapitalens logikk – som også fikk fotfeste i Sovjetunionen og andre forsøk på statssosialisme – må erstattes av en sosialisme som kan spre seg horisontalt og territorielt.
Risikoeliminering av allmenninger
Etter å ha tatt for seg eksempler på kollektiv organisering i flere deler av verden, går forfatterne inn i ulike sektorer hvor de ser for seg at deres foreslåtte modell av public-commons partnership kan se ut i tre sektorer: landbruk, byutvikling og legemiddelindustri. Dette er en modell som skal tilsvare en sosialistisk variant av offentlig-privat samarbeid, hvor staten, i stedet for å subsidiere privat kapital slik den gjør i dag, går inn med risikoeliminering (de-risking) for kollektive prosjekter. Dette skal være noe mer enn arbeidersamvirker, siden det ikke er rettferdig at det kun er arbeiderne som skal bestemme over overskuddet fra produksjonen i slike allmenningsforetak: også lokalsamfunn og andre interessenter bør ha en stemme. Dette er et argument drar veksel på innsikter fra marxistisk feminisme om at rikdommen som skapes på en arbeidsplass ikke bare er resultatet av arbeiderens umiddelbare innsats, men også av samfunnet hvor disse har vokst opp – og alle som har bidratt med omsorgen som trengs for å fostre nye arbeidere. At overskuddet ikke dermed utelukkende skal gå til arbeiderne er noe man også finner hos Marx’ kritikk av Gothaprogrammet og er slik sett ikke noe nytt, men en viktig forutsetning for modellen som skisseres i boka. Isteden skal overskudd blant annet kanaliseres inn i andre kollektive prosjekter.
Hvordan overvinne kapitalen i praksis?
Boken er et tankevekkende bidrag til å løfte fram både teori og praksis med utspring i ulike geografiske erfaringer – særlig Latin-Amerika – til et større publikum. Her bygger forfatterne videre på tanketradisjonen man kan finne hos Chris Gilbert og hans Commune or Nothing (2023), med utgangspunkt i såkalte folkekommuner i Venezuela. Selv om den kan bli noe omstendelig og teknisk i sin beskrivelse av ulike tenkte modeller, går Radical Abundance inn i viktige debatter om hvilke strategier vi skal ta fatt for en overgang til sosialisme.
Relaterte artikler
Først tar de sangen fra oss
Kapitalismen har en helt unik historisk funksjon ved å ta fra oss noe av det mest menneskelige i oss og gjøre den til en vare. Dette gjør at vi går rundt med et tomrom i vår menneskelige sjel. Et tomrom som kan fylles med et innhold. Høyresiden vil fylle det med individualisme, fremmedfrykt, kvinnehat med mer. Mens det er kun marxismen som gir oss svaret på hvordan dette tomrommet kan fylles på en måte som vil løse problemet.
Mitt perspektiv på å lese og forstå Marx og marxisme handler om å finne hvordan vi kan bekjempe kapitalismen. Karl Marx sine analyser handler for meg ikke bare om å forstå hvordan kapitalismen fungerer, men også grunnleggende om hvordan bekjempe den. For å kunne gjøre effektiv motstand mot kapitalismen, trenger vi å forstå hvordan den fungerer. På oss som mennesker, på relasjonene med andre mennesker, på vårt forhold til varesamfunnet og ikke minst i forhold til produksjonsmidlene, som skaper dette vareproduserende samfunnet.
Med fremmedgjøring mener vi noe mer enn at noe bare føles fremmed for oss. Marx bruker det for å beskrive at noe som arbeideren egentlig produserer blir fremmed for henne gjennom produksjonsprosessen. Hun produserer under kapitalismen ikke fordi hun trenger gjenstanden eller det hun skaper i verden, men fordi hun trenger lønn. Hun blir derfor på et samfunnsmessignivå likegyldig til hva hun produserer.
Jon Egil Brekke sammenfatter fremmedgjøring i arbeidet som:
-Arbeideren og arbeidsproduktet er fremmede for hverandre, arbeideren fratas produktet, produktet legges til kapitalen, som står overfor arbeideren som en fiendtlig makt. Menneskets tilegnelse av et objekt (fra naturen) er samtidig arbeiderens avståelse av samme objektet. Arbeidet produserer økende privateiendom på den ene siden og økende fattigdom på den andre.
-Arbeideren er fremmed for seg selv mens arbeidet pågår, arbeidsprosessen tilhører ikke ham selv, men en annen, og han selv tilhører en annen mens han arbeider. Han iverksetter en annens vilje og gir avkall på sin egen. Han arbeider ikke ut fra indre trang, men ut fra ytre tvang.
Den bevisste forming av omgivelsene, som er menneskets kjerne og artskjennetegn, blir noe fremmed for arbeideren. I stedet for grunnleggende livsutfoldelse blir arbeidet et middel for å overleve rent fysisk. Menneskets frihet blir trengt tilbake til rent dyriske funksjoner, som å spise, drikke og avle barn. I beste fall kan arbeideren utfolde seg hjemme, utenfor arbeidet.
-Som følge av dette står mennesket fremmed overfor seg selv, overfor andre mennesker, og overfor samfunnet generelt.
Jeg mener fremmedgjøringa også eksisterer utenfor vår direkte posisjon i produksjonen. Menneskelige handlinger, oppførsel og relasjoner blir gjort om til varer under kapitalismen og på den måten fremmedgjøres vi fra oss selv.
Fremmedgjort fra sang
La meg bruke musikk som et eksempel. At musikk er grunnleggende viktig for menneskeheten er vanskelig å komme unna. Vi har funnet arkeologiske rester av menneskelagde instrumenter som er eldre enn språksenteret i hjernen vår. Før vi lagde instrumenter er det logisk å tenke at vi lagde musikk med vår egen kropp som instrument.
Gjermund Kolltveit peker på i sin bok Sang som våpen at synging er en kroppslig opplevelse.
«Å synge reduserer nivået av stresshormonet kortisol, og styrker dermed immunforsvaret. Sangen stimulerer en rekke signalstoffer som endorfiner, dopamin og oksytocin. Dette er stoffer som gjør oss glade og mer positivt innstilt til samarbeid».
Sang og musikk har i alle tidsepoker vært viktige for mennesket. I middelalderen måtte man ha vært gal hvis man ikke sang mens man bakte. Og sang var vanlig i fabrikklokaler helt til maskinene ble så støyete at sangen druknet. På NRK finnes det et klipp med en som leder arbeidet med kabeltrekking ved hjelp av sang, noe som har dødd ut med at maskiner har tatt over for menneskelig muskelkraft. I dag er sang mye sjeldnere i hverdagen og ikke minst i arbeidshverdagen. Vi sitter som regel halvflaue og synes det er vanskelig å synge Gratulerer med dagen sammen med kollegaer. Musikk i arbeidshverdagen høres gjennom små propper i øret for å stenge ute arbeidsfellesskapet, skape rom for å unngå forstyrrelser, framfor å samle og bygge fellesskap.
At musikk er et grunnleggende menneskelig uttrykk, ser vi når små barn synger spontansang i barnehagen. Spontansang er improvisert sang uten forhåndsdefinert tekst, melodi eller rytme. Sakte, men sikkert, forsvinner sangen fra barnet etter hvert som det blir voksent. Noe av det handler jo om å bli selvbevisst sin egen stemme, og stemmeskiftet hos gutter. Men det handler også om at man blir møtt med musikk som vare. Denne varen står i sterk kontrast til den musikk vi lager selv. Mens vår egen sang er kanskje litt falsk, undersøkende, har et fleksibelt forhold til rytme eller melodi. Musikken som vare er ofte godt produsert, utøvd av folk med lang trening og høy kompetanse. Polert av produsenter og forbedret i miksen. Dette er den ferdig polerte, godt produserte musikken som vi møtes over alt i samfunnet. Musikk som ikke lenger er først og fremst menneskelig uttrykk, men en vare som selges på et marked.
Det at musikk og andre kreative menneskelige uttrykk blir varegjort gjennomsyrer samfunnet. Det som burde vært grunnleggende menneskelige uttrykk blir gjort til ikke gode nok. Vi sammenligner det med varene og finner fort ut at det vi selv holder på med ikke kan måle seg. Men istedenfor at vi finner ut at målestokken er feil så fremmedgjøres vi fra våre egne kulturuttrykk. Bare se når kulturbevisste folk blir portrettert i Klassekampen eller tilsvarende aviser, når de blir spurt om siste kulturopplevelse, svarer alle med en vare de har kjøpt, ingen svarer med noe de selv har gjort, at de sang for barnet sitt eller tegnet en tegning. De svarer alltid med at de har kjøpt en vare, som en teaterforestilling eller konsertbillett.
Et sort hull
Min påstand er at denne fremmedgjøringa gjør noe grunnleggende med oss mennesker. Den skaper et hull vi ikke veit hvordan å fylle. Fremmedgjøringa er fordekt for oss gjennom varesamfunnet så ser vi ikke umiddelbart løsninga. Vi blir rastløse mennesker på jakt etter noe å fylle hullet med. Og ting å fylle det med er kapitalismen eksperter på å tilby oss. Samtidig er det som å kaste ting inn et sort hull, det suger til seg materien, og vi jager igjen nye varer for å fylle hullet.
Dette tomrommet har sjelden en arbeider råd til å fylle på med det hen får utbetalt i lønn. Derfor har det oppstått en stor ideologiprodusent som forteller oss fortellinger om hvordan vi kan håpe på å bli rike nok. Vi får YouTube-kanaler laget av millionærer som fører propaganda for en livsstil som er uoppnåelig og samtidig framstår som den mest realistiske løsningen. Vi kan alltid håpe på å vinne en av MrBeast sine konkurranser eller trekke 7 rette i lotto. En strategi for å komme ut av posisjonen i produksjonen basert på hell og lykke. Det er mer en ideologisk drøm enn reell strategi. Den andre strategien som er tillatt under det kapitalistiske hegemoniet er middelklassestrategien, å jobbe hardt for å heve seg over andre, gjennom studier og kultur. Det er heller ikke en reell strategi for å fylle hullet. Kun en strategi som er med på å holde andre folk nede istedenfor å gjøre noe med problemet. Jeg har skrevet mer om disse to strategiene i artikkelen Klassestrategi på TV i Gnist nummer 1 2020.
For alle som ikke passer inn i disse to strategiene blir møtt av en høyreside med åpne armer, som forer de med at kvinnehat, transhat og rasisme som kan fylle det hullet kapitalismen har skapt.
Det er her dagens utfordring ligger. Hvordan presentere en visjon om et annet samfunn som ikke bare fyller det hullet kapitalismen skaper i livet vårt, men også gjør noe grunnleggende med samfunnet. Slik at hullet ikke lages i første omgang. Det krever en kommunistisk strategi om å uttrykke at vi vil vekk fra dette, og samtidig tar kampen konkret mot kapitalismen vesen der vi møter det i dagliglivet. Det er dette som er venstresidas virkelige utfordring. Den kan ikke bare løses med politiske brødkrav. Men visjoner om grunnleggende endring. At vi kan endre strukturene og kulturen i samfunnet som opprettholder og forsterker klassesamfunnet, rasismen, kvinnehatet og transfobi (med mer).
Dette er en kamp som må føres mye bredere enn det snevre rommet for den parlamentariske politikken. Det er en kamp som foregår langt utenfor det vi normalt tenker på som politikk, men likevel er viktige for å etablere ideer i vårt samfunn. Her spiller kunst og kulturarbeidere, kunstnere og artister viktige roller. Men også nymotens roller som influenser i sosiale medier. De spiller en rolle som ideologiprodusenter i vår tid.
På samme måte som Thatcher og Reagan sitt inntog med høyrepolitikk førte til en bølge av radikale kunst og kulturuttrykk, ser vi i dag det samme med Trumps MAGA-fascisme. Det er ikke mangel på de som har et behov for å uttrykke sin motstand. Det har gitt oss et helt nytt lydspor til kampen mot undertrykking på tvers av sjangere. Fra Bob Vylans slagkraftige hiphop til folkpopens Carsie Blantons skarpe tunge. Palestinaflagg veives og anti MAGA budskap ropes ut på de store festivalscenene. De samme artistene møtes med forsøk på sensur og knebling av ytringer. Det tydeligste eksempelet er kanskje rettsprosessene mot Kneecaps Mo Chara, som ble siktet av den britiske staten for terror for å vifte med et flagg.
Gjenvinne vår egen stemme
Fortsatt strømmer det på med nye lag av uredde venstreorienterte artister, som tar opp små og store verdensproblemer og urettferdigheter. På samme måte som Madonna sto opp for homofile og Hiv-smittede eller Public Enemy mot rasismen på 80-tallet, så trenger vi også i dag artistene som går i front mot Maga-fascisme og transhat. De skaper inspirasjon og engasjement til kampen som ikke kan undervurderes. Samtidig er det også motstand pakket inn som et produkt, en vare, i kapitalistiske økonomien. Nye kulturelle uttrykk blir sugd inn i det sorte hullet og spyttet ut igjen med prislapp og strekkode. Derfor må en kommunistisk kulturstrategi gå utover å bare få artister til å ha bra budskap. Vi må lage en ide om hvordan gjenvinne vår egen stemme.
Er ikke det å gi arbeiderklassen stemme, og med det makt til å endre samfunnet selve essensen i det vi kaller kommunisme? Vi må derfor ha en kulturstrategi som vil oppheve varesamfunnets makt over kulturen vår. En strategi for at arbeiderklassen ser sine egne kulturelle bidrag som verdifulle, og med det anerkjenner den kulturen vi har i hverdagen. Den kulturen som ligger i å nynne på en melodi eller tegne en tegning. At det er kultur å lære seg et nytt instrument, bake brød eller spikke med kniv.
Arbeiderbevegelsen i alle avskygninger har hatt et bevisst forhold til det å bygge bevegelse gjennom kultur. Allerede i 1850 i Marcus Thranes arbeiderforeninger ble det laget sangbok, redigert av Typografen P.W. Bergh. Og siden den gang har sang blitt brukt for å skape samhold, kamplyst og engasjement. Den har virket internt på bevegelsen for å styrke samholdet, definere hvem vi er. Sangen bidrar til endring fra et egosentrisk perspektiv på verden til et fellesskap perspektiv. Utad ble sang brukt retorisk for å fortelle om politiske kamper, hvorfor vi måtte slåss og hva som var utfallet. Sanger for å overtale folk følelsesmessig for å støtte bevegelsen. Når man synger et budskap blir det ofte sterkere emosjonelt, enn bare å høre et foredrag eller lese en løpeseddel. Knut Kjeldstadli skriver at «Nettopp det å synge i fellesskap er det sentrale» om hvorfor allsang er så viktig for arbeiderbevegelsen.
I dag synges det mindre i fellesskap, melodiene som nynnes på er sjelden en identitetsmarkør om hvilken side du står på. Mange tror de ikke kan synge, har aldri lært å spille et instrument eller gjøre andre kreative uttrykk. Det gjør at mennesker over generasjoner har blitt mer isolerte fra hverandre. Arbeidslivet behandler oss ofte som utbyttbare maskindeler, men kanskje noe av det også skjer i det sosiale livet. Ensomhet diskuteres som om det er en av vår tids største utfordringer. Men henger ikke følelsen av ensomhet sammen med hvordan kapitalismen gjennomsyrer livene våre? Det er få som har noe quickfix på ensomhet, men det er kanskje fordi det er et økonomisk system som splitter oss opp i individer og hindrer oss å se fellesskap. Det er å synliggjøre fellesskapet som må være en byggestein i en kommunistisk strategi. Da må vi skape liv der man uttrykker seg kulturelt, som et helt menneske. Ikke aleine, men i fellesskap.
Historisk har arbeiderbevegelsen vært en opplysningsbevegelse. Arbeiderbevegelsen var ikke bare opptatt av å opplyse om hvordan kapitalismen fungerte, hvordan vi kunne avskaffe den eller om arbeiderens viktige rolle i den. Det var en bevegelse som var opptatt av at arbeiderklassen fikk tilgang på kunnskap om kosthold, idrett, seksualhelse og ikke minst kultur. Man organiserte idrettslag, kunnskapsdeling blant husmødre, sangkvelder, barne- og familieorganisasjoner og mye mer. Man hadde en idé om å være en bevegelse langt ut over det direkte ideologiske eller opp mot hva som skjedde i folkevalgte organer. Etter hvert har det blitt mindre og mindre av det. I dag er det nesten kun de konkrete sakskampene gjennom aksjoner og demonstrasjoner og den folkevalgte politikken som er igjen, med noen innslag av studiesirkler om politikk og ideologi. En breiere bevegelse for å bedre arbeidsfolks liv både konkret og strategisk tas det ikke tak i. Det er kanskje for langt unna hva som kan være partienes rolle innenfor dagens ideologiske system? Noen av rollene er også overtatt av en utbygd velferdsstat. Og det er vi jo tilhengere av. Likevel så bør vi tenke at det er viktig å plukke opp igjen opplysningsidealet hvis vi vil bygge en bevegelse som vil endre historiens utvikling. At vi må gi folk kunnskap og midler for å uttrykke seg selv og fylle det sorte hullet fremmedgjøringa skaper. Det er ofte en rettighet som er urettferdig fordelt i samfunnet. Den blir fordelt enten via arv eller markedet, men som kommunister bør vi ha en ide om at vi vil fordele dette til flere. Det betyr ikke at alle skal bli profesjonelle musikere og kunstnere. Det betyr at vi sloss for å la kreativitet være en del av mennesket, at kulturen kapitalismen vil stivne og gjøre om til varer, heller kan leve fritt, være personlig og ikke for noen større grunn enn at det er med å gjøre et menneske helt. Så spre en liten melodi som ikke er skrevet ned, om frihet som ikke enda finnes et sted, dans et dansetrinn for å minne på at vi er i bevegelse.
Relaterte artikler
Om internett og avmakt
Forfatter og tidligere journalist i Klassekampen Carline Tromp har de siste par årene gitt ut to bøker som på hver sine måter tar for seg internett, og hvordan det i økende grad formes av sterke kommersielle og reaksjonære krefter. I Tilbakeslaget (2023) undersøker hun hvordan ytre høyre mobiliserer digitalt i kampen mot skeive og kvinners rettigheter. I fjor kom Forført, en bok om influenserkulturen, og hvordan kommersielle aktører forsøker å profittere på fellesskap og tillit gjennom sosiale medier. Gnist har snakket med Tromp om internett, (av)makt og hvordan de digitale plattformene vi tilbringer stadig større deler av livene våre på er blitt arenaer for fremmedgjøring.
Yngve: Hva fikk deg til å gå inn i influenserverdenen i arbeidet med Forført?
Carline: Jeg gikk inn i influenserverden med et ønske om å forstå businessdelen av det. Å forstå hvordan det fungerer, hvem som tjener penger, og hvordan de tjener penger. Derfor dro jeg en del på influenserseminar og annonsørseminar, og der snakker de om hvordan du kan selge tillit og autentisitet. Det er måten dette fungerer på. Du lager reklame som ikke oppleves som reklame.
Arbeidet med boken fikk meg til å spørre om dette også er uttrykk for noe annet, noe dypere og ekte. At mennesker oppsøker disse influensene fordi vi har et behov for å møte mennesker, fordi vi har et veldig behov for kontakt. Alle sammen har vi så lyst til å ha ekte kontakt.
Vi er på disse digitale mediene og blir mer og mer fremmedgjort, både fra den fysiske verden og fra normal interaksjon med andre mennesker. Det er en ensomhet i det. Og på ett eller annet plan prøver vi liksom å finne en person som ser oss og snakker med oss, og som vi kan ha den typen kontakt med. Gjennom influenserverden får man det, og det føles ekte. Men samtidig er det jo redigert, og ofte er det manipulert. Det er tilpasset og forskjønnet og filtrert.
Det er behovet for å knytte seg til andre mennesker og knytte seg til et fellesskap, som influenserne spiller på.
Yngve: Dette forsøket på å selge det autentiske er jo ikke nødvendigvis noe nytt. Du skriver om hvordan dette lå til grunn for reklamebransjen siden lenge før influenserne kom. Hva er nytt og spesifikt med influenserkulturen i denne historien?
Carline: Reklamebransjen har lenge identifisert eller skapt behov for å skape etterspørsel. De identifiserer en lengsel, eller skaper den. Og så tilbyr de det du tror du trenger.
Samtidig fantes effekten influensere spiller på, før det ble brukt i reklame. Folk begynte å legge ut blogger og dele ting på internett, og det vokste frem dype fellesskap rundt for eksempel tenåringsblogger. De ble veldig viktige for folk. Så kom annonsørene inn og tenkte at dette her kan vi bruke som salgskanal.
Det nye i forhold til reklamebransjen er først og fremst formen. Og at det er så individualisert. Man skreddersyr mer mot ulike målgrupper og snakker spesifikt til dem. Og det foregår på plattformer som selv er fulle av påvirkningsteknologi. Sosiale medier vil at du bruker mest mulig tid der, at du blir mest mulig engasjert, og at du legger igjen mest mulig av deg selv – reaksjoner, følelser, kjøp.
Yngve: Hvor omfattende er denne influenserkulturen? Hvor mye påvirker det oss?
Carline: Det er litt vanskelig å måle hvor mye det påvirker oss, men det er klart at de får folk til å kjøpe ting. Og det har blitt gjort forskning som viser at de som er flinkest til å skape et sterkt bånd til sine følgere, også er de som er flinkest til å utløse kjøp.
Bransjen selv er veldig opptatt av å finne ut av hva som funker. De har tall på alle transaksjoner, alle klikk, alle handlinger. Også influenserne selv har veldig mye tilgang til statistikk og tall. Så både influenserne selv og de som kjøper tjenestene deres, kan se nøyaktig hvordan de presterer. Alt blir målt og gitt tilbakemelding på egentlig hele tiden.
Det de tallene ikke gir, er å si hvorfor noe fungerer. Det er et merkelig arbeidsforhold her: Som influenser jobber du for en annonsør. Men plattformene, som er arbeidsplassen, påvirker i veldig stor grad hva som funker. Men de sier ikke hva de gjør, de sier ikke hva de vil, og de forklarer seg ikke.
Yngve: Sosiale medier har jo blitt en viktig plattform for andre krefter enn de kommersielle aktørene som ligger bak influenserne. Du har jo også jobbet mye hvordan aktører på høyresiden har klart å knekke koden og mobiliserer stort på sosiale medier. Hvordan bruker disse aktørene sosiale medier?
Carline: Sosiale medier har gitt ytre høyre mulighet til å snakke direkte til folk uten å måtte gå gjennom redaktørstilte medier. Mens det tidligere bare var stater som hadde mulighet til å spre informasjon til så mange mennesker samtidig, har alle nå fått tilgang til propagandamidlene. Uten å måtte forholde seg til spillereglene. Ytre høyre ble ikke akseptert i den vanlige offentligheten, men de har vært flinke til å utnytte internett.
Partiene på ytterkantene er ofte tidlig ute og flinkest med å bruke de nye mediene.
De blir ikke invitert inn i de tradisjonelle mediene og de store offentlige debattene. En annen side av dette er at plattformene favoriserer innhold som skaper sterke følelser – som politikere som spiller på frykt og sinne.
Yngve: Er det en sammenheng her? Mellom fremveksten av ytre høyre og influenserkulturen med de kommersielle kreftene bak seg som på hver sine måter har blitt så dominerende på internett?
Carline: Absolutt. Idealet om suksess, og om å bygge seg selv opp og bli en merkevare, bygge publikum og bli synlig, er jo en høyresidementalitet. Det er en kultur hvor alle er i konkurranse med alle hele tida, og det handler om å klatre seg oppover. Det henger sammen med hele høyresiden, ikke bare ytre høyre.
Samtidig er det blitt lettere å tale makta imot eller spre ting, uten å måtte gå gjennom autoriteter og ledere og eliter. Jeg synes det er litt vanskelig å tenke på dette som en utelukkende dårlig ting. En del av dette er i seg selv ganske positivt sett fra venstresiden: At folk kan ta informasjonsverktøyene og spre informasjon.
Yngve: Venstresiden var lenge veldig opptatt av det demokratiserende potensialet ved internett, som en desentralisert måte å spre informasjon, som også kan fungere som en mobiliserende kraft for sosiale bevegelser. Du tenker fortsatt om internett og sosiale medier på denne måten?
Carline: Tja. Internett og sosiale medier vokste egentlig frem med en sterk antiautoritær impuls. Informasjonen skulle flyte fritt, man skulle bryte opp informasjonsmonopolene, gå til angrep mot copyright. Man skulle gå til angrep mot statlig sensur og mot alt av sperrer for at folk flest kunne dele informasjon og samhandle fritt. Det var maktkritisk.
Og noe av det skjedde. En del maktstrukturer er blitt ødelagt. En del folk som har vært ved makta, er fullstendig maktesløse på internett. Vi er mediene nå, sier Elon Musk – det spiller på ideen om et oppgjør med elitene.
Men internett og sosiale medier har bare gitt oss halvparten av løftet. Det finnes jo fortsatt sterke maktstrukturer og nye makthavere. Tenk bare på Musk selv – verdens rikeste mann og eier av X, som bruker det som en rein propagandakanal. Men en god del av makta er også usynlig, den ligger i koden og i algoritmene som det ikke snakkes åpent om fordi det er forretningshemmeligheter.
Algoritmene har skapt nye kilder til autoritet. Folk som er gode til å bygge opp et publikum, er de som får makt i sosiale medier. Og den typen makt har blitt viktigere og viktigere ute i samfunnet på andre måter. Influenserne har gått fra å være folk som får andre til å kjøpe noe, til å bli ansett som viktige stemmer. Fordi når man er stor på sosiale medier, så må det jo bety at du har noe viktig å komme med.
Yngve: Er det rom for for venstresiden til å ta plass i dette? Eller er det noe som er innebygd i sosiale mediers infrastruktur som gjør disse plattformene særlig velegnet for kommersielle krefter og høyresiden?
Carline: Jeg tror infrastrukturen bidrar veldig til det, fordi den oppfordrer til konstant konkurranse. Alt er synlig. Du er synlig. For å eksistere i sosiale medier, må du på en måte vise deg, alle må gjøre seg synlige i den strømmen, og så konkurrerer man om oppmerksomhet.
Alt er bygget opp rundt denne mentaliteten, uansett om det er skjønnhetspress på Instagram eller om det er å lage en god viral på TikTok. Alle blir konfrontert hele tiden med hvordan de presterer sammenlignet med andre. Alt du gjør måles og rangeres.
Dette systemet funker bedre for «gutta» på høyresida, som ikke føler at de trenger å snakke på vegne av noen andre enn seg selv. Det er noe med det som er vanskelig for venstresida – men ikke umulig. Ta Die Linke i Tyskland, de har knekket koden for å være synlig og drive valgkamp på Tiktok. Samtidig tror jeg mange blir fanget i den delen. At når du får synlighet, så tror du at du har vunnet. Men man er ikke ferdig når man har vunnet TikTok-sekvensen.
Et problem er at man lett kan bli fremmedgjort fra sitt eget prosjekt eller fra seg selv fordi man hele tida blir distrahert og nødt til å reagere på ting, i stedet for at man får en mulighet til å utforme et eget prosjekt, eller utforme egne tanker.
Relaterte artikler
FOR og MOT – en uvanlig debattbok
Brigt Kristensen: For og mot – ei debattbok om makt, avmakt og motmakt
Forenkla forlag, 2025
268 sider
Boka For og mot blei gjeve ut i samband med at Kristensen hadde fylt 80. Den raude tråden i boka er drøfting av makt, avmakt og motmakt.
Brigt Kristensen er eit kjent namn for oss som har vore med i Raudt lenge. Han har politisk fartstid på venstresida frå tidleg 1960-tal, og var i ei årrekke den mest populære folkevalde i Bodø. Etter at han slutta i kommunestyret i 2015, har Kristensen halde fram som debattant i samfunnet og i Raudt. Boka vitnar om ein formidabel innsats, og stort mangfald i interessefelt. Internt er han er kritisk både til partiet sin maktstrategi, og fleire forsvars- og utanrikspolitiske standpunkt, men tar debatten, og har valt å fortsette som medlem.
Boka For og mot blei gjeve ut i samband med at Kristensen hadde fylt 80. Ho er ei samling tekstar som han sjølv og andre har skrive, frå 2015-25, og har seks delar: 1. Debatt om motmakt, 2. Lokal strid, 3. Nedslag i 10 års debatt, 4. Krig og fred, 5. Marx, Mao og Rødt og 6. Arbeidarhistorie i nord.
Kristensen har skrive korte introduksjonstekstar til kvar del og kvart undertema.
Den raude tråden i boka er drøfting av makt, avmakt og motmakt. Motmakt er eit fanemerke for Kristensen. Eit intervju med han i Avisa Nordland (2015) har fått tittelen Motmaktmennesket. Intervjuet står som ein innleiande tekst i boka. I del ein kan me lese nøkkelartikkelen Makt, motmakt og strategi for sosialisme, trykt i Gnist 3/2018. Her argumenterer Kristensen for at tyngdepunktet for Raudt må ligge i det utanom-parlamentariske arbeidet. Evna til å knyte dette i hop med parlamentarisk arbeid er krumtappen i partiet si revolusjonære sjel. Gnist-artikkelen førte til ordskifte på Facebook-forumet Aktiv i Rødt, gjengjeve i boka. Debattant Olav Randen er ikkje så begeistra over motmakt-omgrepet eller metaforen ‘revolusjonær sjel’.
SV-medlemene Anders Ekeland og Einar Braathen drøfter òg synspunkt frå same artikkel i Vardøger 38/20. Er SV reformistisk og Raudt revolusjonært, eller er begge blitt radikale reformparti? Kristensen følgjer opp, og innlegg frå begge sider er trykte i boka.
Kristensen sine innspel til strategi- og prinsipprogramkomiteane før Raudt sitt landsmøte i 2019 heng tett saman med Gnist-artikkelen. Eit framlegg frå Raudt Bodø mot reformisme og ministersosialisme, og for motmakt nedanfrå, fekk fleirtal og blei tatt inn i prinsipprogrammet. Kristensen kritiserer partiet sin maktstrategi frå 2024, og spør om det har vore eit lineskifte i Raudt. Han meiner partileiar Marie Sneve Martinussen strekk vedtaket frå 2019 vel langt når ho opnar for at Raudt kan gå inn i regjering viss og når partiet får store nok gjennomslag for politikken. Tekstene finn ein i boka.
Laurdag før stortingsvalet 2017 delte Kristensen ut valbrosjyrar ved City Nord i Bodø, og blei taua inn av politiet for å drive «aggressiv valkamp». Ein nasjonal debatt om ytringsfridom og demokrati på kjøpesenter følgde. Både leiar i Handel og kontor, Trine Lise Sundnes, og byforskar Erling Dokk Holm tok til orde for at kjøpesenter skulle reknast som offentleg rom. Saken førte ikkje til gjennombrott for kjøpesenter som allmenning, men Coop Nordland opna for utdeling av valbrosjyrar ved kjøpesentera. Kristensen trekk dei historiske linene til kampen for møterett og organisering i Sulitjelma rundt år 1900. Då blei arbeidarane nekta å halde møte fordi verket eigde grunnen.
For meg, som sjølv er folkevald for Raudt, er det interessant å lese om kva som skjedde etter at Raudt Bodø fekk 10,4 prosent av stemmene i 2015-valet. Partiet blei nest størst på raudgrøn side, skreiv under samarbeidsavtale med AP, SV, MDG og SP, og fekk Synne Bjørbæk som varaordførar. Klarte partiet å mobilisere tilstrekkeleg motmakt i ein så uvand og krevjande rolle? Boka viser døme frå kommunepolitikken i perioden. Me kjem m.a. innom rusbustader, eigedomsskatt, utbytte frå barnehagar, ferjesamband og den avgjerande jordvernsaken om Rønvikjordene. Sistnemnde sak var omfatta av samarbeidsavtalen, men avtalen blei broten av Ap og Sp. Dette blei byrjinga på slutten av samarbeidet. Raudt og MDG trekte seg, og klimaet for samarbeid på venstresida i Bodø blei forsura.
Det har vore intern strid i Raudt Nordland og Bodø dei siste åra. Hausten 2023, kort tid etter lokalvalet, melde seks personar seg ut av Raudt Bodø. To var folkevalde. Under tittelen Debattkultur og presseetikk presenterer Kristensen litt historikk og fragmenter som viser kor spissa situasjonen har vore. Bland tekstane i boka finn me leiarartikkelen Blodrødt oppgjør frå Avisa Nordland (03.10.2023). Der skriv ein at oppgjeret er kulminasjonen på ein lang og samansett konflikt, med både politiske og personlege motseiingar. Men òg eit uttrykk for veksesmerter i Raudt. Avisa spår at Raudt Bodø vil ende som eit randfenomen dersom partidinosaurane vinn striden. Kristensen skriv eit ironisk tilsvar underteikna «Brigt Kristensen, Tyrannosaurus rex.»
Dei lengste samanhengande tekstane finst i siste del av boka. Her er det artiklar om motmakt i Nordlands arbeidarhistorie. Ein finn lengre artiklar om pionerane i Fauske og Sulitjelma og om Det røde huset, Folkets hus, i Bodø. Som arbeidarhistorieinteressert søring, fekk eg jamvel boktips om Eyvind Viken sitt portrett av agitatoren Helene Ugland frå Froland i Agder. Ho blei endeleg drege fram frå gløymsla i filmen Sulis 1907. Boka ligg på nattbordet mitt no.
For og Mot er ikkje ei vanleg debattbok, men ei tematisk sortert samling av svært ulike tekstar og stemmer. Det blir mest opp til lesaren å forstå samanhengane, og å analysere og konkludere. Både form og innhald gjer at boka mest er for spesielt interesserte. Dei av oss med interesse for norsk venstreside, Raudt og arbeidarrørsla, finn interessante røynsler og meiningsbrytingar, og arbeidarhistorisk sus, samla i denne boka.
Relaterte artikler
Marxismens mest kontroversielle begrep
Hva kan fremmedgjøring lære oss om marxismens historie, kapitalistisk ufrihet og den fortsatte muligheten for et kommunistisk samfunn?
Analysen av menneskets fremmedgjøring fra arbeidet er blant de mest innflytelsesrike, men også omstridte, delene av Marx’ forfatterskap. At Marx i det hele tatt hadde en fremmedgjøringsteori, ble først oppdaget i 1932. Da ble en bunke manuskripter Marx hadde skrevet i Paris i 1844, og som også gjerne kalles 1844-manuskriptene, utgitt for første gang. Manuskriptene slo ned som en bombe i den marxistiske bevegelsen. På den ene siden satte manuskriptene et dypt avtrykk på en rekke epokegjørende marxistiske tenkere, deriblant Georg Lukács, Herbert Marcuse og Jean-Paul Sartre. Manuskriptenes romantiske, tilgjengelige stil gjør dem fremdeles populære for unge og ustuderte radikale, som kanskje blir skremt vekk av Manifestets politiske nådeløshet eller Kapitalens abstrakte åpningskapitler.
Innenfor den sovjet-orienterte marxismen, derimot, ble manuskriptene kritisert og fortrengt. Da DDR-instituttet for marxisme-leninisme skulle utgi en samleutgave av Marx og Engels i 1957, ble 1844-manuskriptene holdt utenfor. Manuskriptene ble ikke publisert før i 1968, og da i et eget, unummerert bind, som for å markere at manuskriptene ikke er en del av gudfedrenes ‘offisielle’ forfatterskap. Med andre ord gikk det hele 36 år fra da 1844-manuskriptene først ble publisert, til de kunne kjøpes i bokbutikkene på Karl Marx-Allee i Øst-Berlin.
Også i dag er fremmedgjøringsteorien er et brennbart tema. Mens noen fortolkere plasserer den helt i kjernen av sin Marx-forståelse, mener andre at Marx egentlig ikke hadde noen fremmedgjøringsteori i det hele tatt. Andre igjen mener at begrepet ‘fremmedgjøring’ er en u-marxistisk, idealistisk og borgerlig konstruksjon, som må renskes ut fra marxismen med kirurgisk presisjon. Hva er det som gjør fremmedgjøringsteorien så kontroversiell?
For å svare på dette spørsmålet, er det nødvendig å gi et kort (og åpenbart svært grovkornet) riss av marxismens historie. I første del av denne teksten skal jeg vise hvordan fremmedgjøringsteorien havnet i skuddlinja mellom to atskilte, og til en viss grad antagonistiske, tradisjoner for marxistisk teori og politikk. Deretter skal jeg legge fram min egen tolkning av Marx’ fremmedgjøringsteori, og vise hvordan denne kan bygge bro mellom disse tradisjonene.
Klassisk og vestlig marxisme
Marxismen slik vi kjenner den i dag ble først utviklet etter Marx selv var død og begravet. Den klassiske marxismen skulle løse to oppgaver samtidig. For det første skulle den fungere som arbeiderbevegelsens intellektuelle grunnlag, noe som betød at den måtte utformes på en måte som kunne formidles til det brede laget av befolkningen. Felles for den klassiske marxismens viktigste teoretikere, for eksempel Engels, Karl Kautsky, Lenin og Rosa Luxemburg, var at de også var aktive revolusjonære, som utviklet teoriene sine i tett samspill med datidas kommunistiske bevegelser.
For det andre skulle den klassiske marxismen konkurrere med de borgerlige normal-vitenskapene. De klassiske marxistene utviklet et filosofisk rammeverk – den dialektiske materialismen – som ikke bare skulle forklare hele menneskehetens historie, men også kunne anvendes innenfor fysikken, biologien og andre naturvitenskapelige disipliner. Under Stalin ble den klassiske marxismen kodifisert til et sett av rigide læresetninger som det bokstavelig talt var ulovlig å utfordre, og som den kommunistiske verdensbevegelsen ble forventet å underlegge seg.
I mellom- og etterkrigstida oppsto det et alternativ til den klassiske marxismen. Den kalles gjerne ‘vestlig marxisme’, fordi den ble utviklet utenfor de reelt eksisterende sosialistiske landene i Øst-Europa og Asia. De vestlige marxistene tonet ned de vitenskapelige og systembyggende sidene ved Marx’ forfatterskap. Kjølige analyser av økonomiske fenomener og historiske jernlover, ble erstattet med poetiske undersøkelser av kunst, kultur og hverdagslivet. 1844-manuskriptene, som nok er den mest poetiske teksten i Marx’ forfatterskap, ble en naturlig hovedreferanse i dette prosjektet.
I motsetning til de klassiske marxistene, var de vestlige marxistene i all hovedsak universitetsansatte intellektuelle som jobbet på avstand fra den organiserte arbeiderklassen. Politisk sett ble den vestlige marxismen utviklet i skyggen av en rekke historiske nederlag: den mislykkede revolusjonen i Tyskland i 1919, framveksten av stalinisme i Sovjetunionen og av fascisme i Europa, stabiliseringen av kapitalismen etter andre verdenskrig. Perry Anderson har beskrevet resultatet som en resignasjons-sosiologi, preget av tragedie, desillusjon og politisk tilbaketrekking.
Den klassiske og den vestlige marxismen var ikke bare intellektuelle motpoler. De var også politiske fiender. Georg Lukács og Karl Korsch, som ofte krediteres som den vestlige marxismens grunnleggere, ble begge fordømt og undertrykt i de reelt eksisterende sosialistiske statene. Vestlige marxister, som for eksempel Adorno og Horkheimer, fordømte på sin side de sosialistiske landene, som de betraktet som autoritære og i praksis kapitalistiske samfunn. Også her spilte 1844-manuskriptene en viktig rolle. Manuskriptene antyder nemlig at kommunisme ikke bare er en kamp mot ulikhet og utbytting, men også mot enhver situasjon hvor mennesker kontrolleres av krefter de ikke kontrollerer. Denne analysen kunne åpenbart rettes mot de sosialistiske statene, hvor mange jo opplevde å være underlagt en slik fremmed makt, og da attpåtil en fremmed makt som utga seg for å representere dem selv.
Sosial og kunstnerisk anti-kapitalisme
1844-manuskriptene bidro altså til å splitte marxismen i to leire. Etter Luc Boltanski og Ève Chiapello kan vi betegne dem som henholdsvis sosial og kunstnerisk anti-kapitalisme. Sosial anti-kapitalisme kritiserer kapitalismen for å skape sosial ulikhet og konflikt, og målbæres av fagbevegelsen og de tradisjonelle venstrepartiene. Kunstnerisk kapitalismekritikk kritiserer kapitalismen for å være kjedelig, konform og inautentisk, og målbæres av kunstnere og bohemer, så vel som av de ‘nye’ (feministiske, økologiske, antirasistiske) sosiale bevegelsene som oppsto etter andre verdenskrig.
I dette skjemaet kan den konvensjonelle tolkningen av Marx’ fremmedgjøringsteori trygt plasseres i den kunstneriske enden av spekteret. Derfor er det heller ikke rart at mer tradisjonelt orienterte marxister ofte oppfatter fremmedgjøringsteorien som romantisk, privilegert og virkelighetsfjern, eller til og med som en forkledd liberalisme, som truer med å redusere marxismen til klasseblind kulturkritikk. Men er det mulig å forstå Marx’ fremmedgjøringsteori på en annen måte, som bygger bro mellom den sosiale og den kunstneriske kapitalismekritikken?
En ny tolkning
Tolkningen av Marx’ fremmedgjøringsteori jeg skal presentere i resten av denne artikkelen har jeg utviklet selv. I motsetning til konvensjonelle fortolkninger tar jeg ikke utgangspunkt i 1844-manuskriptene, men i manuskriptene Marx skrev mellom 1857 og 1864. Formålet er å skrive fram en marxistisk fremmedgjøringsteori som er mer forenlig med Marx’ ‘modne’ kritikk av den politiske økonomien, og som unngår noen av de teoretiske svakhetene som preger Marx’ tidlige formulering.
Vi mennesker kan bli fremmedgjort fra mye forskjellig. Vi kan fremmedgjøres fra andre folk, familien, politikken, og så videre. Når vi snakker om fremmedgjøring i en marxistisk kontekst, derimot, er det alltid fremmedgjøring av arbeid det er snakk om. Her er det verdt å dvele ved det faktum at verbet ‘å fremmedgjøre’ i det borgerlige økonomifaget, for eksempel hos Adam Smith, ofte brukes som et synonym for å ‘selge’. Når jeg selger en gjenstand, for eksempel en bil, gjør jeg også bilen fremmed for meg selv. Bilen tilhører ikke lenger enn meg, men noen andre, og jeg har ikke lenger rett til å bruke den slik som jeg gjorde før.
Kjernen i den marxistiske fremmedgjøringsteorien er at økonomisk fremmedgjøring av arbeidskraften frambringer en sosial fremmedgjøring av arbeiderklassen. La oss nærmere på hva salg av arbeidskraft egentlig innebærer. Marx beskriver arbeidskrafta som «summen av de fysiske og åndelige evnene som vi finner i det menneskelige legemet, i menneskets levende personlighet». Arbeidskrafta er altså uløselig knyttet til kroppene, hodene og personlighetene våre. Derfor er det på sett og vis misvisende å si at vi ‘selger’ arbeidskraft, fordi vi ikke kan skille oss fra de fysiske og åndelige evnene våre på samme måte som vi kan med en bil eller et klesplagg.
Det vi egentlig selger når vi selger arbeidskrafta vår, er muligheten til å bestemme hvordan arbeidskrafta vår skal benyttes innenfor et gitt tidsrom. Vi selger muligheten til å avgjøre hvordan vi skal jobbe, hvem vi skal jobbe sammen med, hvilke mål arbeidet vårt skal ha, og så videre. Den som kjøper muligheten til å bestemme alt dette er kapitalisten. Det kapitalisten kjøper er altså ikke arbeidskraft som sådan, men makt over arbeidskrafta. Salg av arbeidskraft er altså ikke bare en økonomisk transaksjon, men en maktoverføring.
Lønnsarbeidere gir imidlertid ikke bare fra seg kontrollen over arbeidskrafta. Når vi selger arbeidskraften vår, gir vi også opp kontrollen over arbeidets resultater. Selv om dette i dag kan virke helt selvfølgelig, er det en historisk ny situasjon vi står overfor her. Før-kapitalistiske håndverkere solgte i all hovedsak produktene sine selv, mens livegne bønder under føydalismen gjerne beholdt omtrent halvparten av det de produserte. Under kapitalismen eier de fleste lønnsarbeidere derimot ingenting av det de selv produserer. Arbeidsproduktene tilhører derimot kapitalisten, som selger dem for å realisere en merverdi, som deretter kan investeres tilbake inn i produksjonen igjen slik at mer merverdi kan produseres. Arbeiderne blir på sin side nødt til å kjøpe arbeidsproduktene sine tilbake igjen som varer på markedet, og gjøres dermed avhengige av det kapitalistiske markedet.
Arbeid skaper forbindelser
På dette punktet er vi klare til å komme med en formell definisjon av hva fremmedgjøring er. Fremmedgjøring består av to steg. I første steg tar kapitalisten beslag over arbeidets resultater, og forvandler den til sin egen eiendom. I andre steg forvandles resultatene til kapital, altså som et middel for å skape en merverdi gjennom utbytting av fremmed arbeid. Fremmedgjøring er altså prosessen hvor arbeidets resultater beslaglegges og forvandles til kapital.
Hvis vi skal forstå de fulle konsekvensene av fremmedgjøringen, må vi først forstå arbeidets betydning for menneskenes liv. For Marx er arbeid en aktivitet som skaper forbindelser. Arbeidet skaper for det første forbindelser mellom oss selv og den ytre virkeligheten. Når vi arbeider, griper vi inn i virkeligheten og forandrer den slik at vi vil at vi skal være. Jeg kan tenke at det hadde vært bra med en bokhylle på soverommet, for så å faktisk bygge en bokhylle som ligner det jeg hadde sett for meg på forhånd. Dermed har bokhylla blitt overført fra en idé jeg hadde i hodet, til en ting som finnes i verden. Denne overføringen bidrar til å bygge fortrolighet mellom meg og virkeligheten, utvikler ferdighetene mine, og lærer meg også noe om hva jeg er og ikke er i stand til å få til.
Endelig bidrar arbeidet også til å skape forbindelser mellom mennesker. Disse forbindelsene skapes for det første gjennom direkte samarbeid, for eksempel dersom jeg bygger bokhylla sammen med samboeren min eller en kompis. Selv om jeg bygger bokhylla aleine, vil jeg bruke verktøy og materialer andre har laget, og som jeg derfor kan sies å befinne meg i et indirekte samarbeid med. Når jeg bygger bokhylla vil jeg også dra nytte av kunnskap og arbeidsmetoder som har blitt utviklet av andre, og orientere meg mot estetiske standarder som har blitt overlevert meg av kulturen. Resultatene av arbeidet er altså ikke begrenset til de konkrete bruksverdiene – i dette tilfelle bokhylla – som arbeidet har som formål å frambringe. Arbeidet produserer også samfunnet, og menneskene som lever i det. «Hva [menneskene] er», som Marx skriver, «faller altså sammen med deres produksjon, både med hva de produserer og hvordan de produserer». Dette er nøkkelinnsikten i Marx’ materialistiske historieforståelse.
Kapitalens veksttvang
Når vi arbeider etablerer vi altså forbindelser mellom oss selv og omverdenen, med andre mennesker og med samfunnet i stort. Når arbeidet fremmedgjøres, er det disse forbindelsene som brytes. Fordi arbeidsprosessen kontrolleres av kapitalen, er det også kapitalen som formidler relasjonene som holder samfunnet sammen. Dermed forvandles samfunnet til et kapitalistisk samfunn, styrt av kapitalens spesifikke logikk.
På dette punktet er det viktig å understreke at kapital her, i motsetning til i det borgerlige økonomifaget og i den borgerlige sosiologien, ikke er et synonym for ‘rikdom’ eller ‘ressurser’. Kapital er et middel for å utbytte og dominere fremmed arbeid. Kapitalen er med andre ord en maktrelasjon.
Kapitalen skiller seg fra andre maktrelasjoner – forholdet mellom serfer og vasaller under føydalismen, for eksempel, eller mellom menn og kvinner i patriarkalske samfunn – med at den har en grunnleggende selv-ekspanderende logikk. Kapitalismen er avhengig av økonomisk vekst, noe som er det samme som å si at kapitalen kontinuerlig må utvide seg selv for å kunne eksistere.
Dette er da også grunnen til Marx og Engels beskriver det kapitalistiske borgerskapet som den første revolusjonære overklassen i historien. Mens tidligere overklasser holdt på makta ved å motsette seg sosial endring, er borgerskapet avhengig av kontinuerlig utvikling, innovasjon og vekst. Kapitalismens selv-ekspanderende logikk tvinger borgerskapet «til bestandig å revolusjonere produksjonsmidlene, og dermed også produksjonsforholdene, og følgelig samtlige sosiale forhold». Derfor blir de også som «trollmannen som ikke lenger er i stand til å kontrollere de underjordiske makter han har manet frem». Den samfunnsmessige utviklingen løper løpsk, og selv verdens rikeste og mektigste mennesker må finne seg i å bli herjet med av markedets ukontrollerbare svingninger.
Det er verdt å merke seg at Marx på ingen måte betrakter kapitalens veksttvang som en utelukkende negativ ting. Spesielt Grundrisse inneholder derimot mange passasjer hvor Marx beskriver kapitalistisk vekst i overraskende positive ordelag. Trangen til vekst, skriver Marx, fører til «utforskningen av hele naturen», «universell utveksling av produkter fra alle fremmede land og klimaer» og «utviklingen av naturvitenskapene til sitt høyeste punkt», og bryter dessuten «gjennom nasjonale grenser og fordommer». Veksten skaper også nye behov som ikke oppstår ut fra naturen, men ut fra samfunnet, og bidrar dermed til å «kultivere egenskapene til det samfunnsmessige mennesket».
Legg merke til hvordan Marx ikke bare beskriver kapitalismen som en kilde til økonomisk utvikling. Kapitalismen beskrives også som en kilde til sosialisering. Kapitalismen knytter sammen folk fra alle verdenshjørner, og river ned de kulturelle barrierene mellom dem. Kapitalismen frigjør oss fra naturens åk, og lar oss selv velge hvordan vi skal leve. Kapitalismen gjør oss til siviliserte, mangefasetterte, rasjonelle mennesker, som er i stand til å ta kontroll over vår egen historie. Kapitalismen, for å si det kort, gjør kommunismen mulig.
Dette er da altså den ene siden av historien. Den andre siden er at all denne utviklingen skjer i en fremmedgjort form. «Alle sivilisasjonens framskritt», skriver Marx, «som frambringes av vitenskap, oppfinnelser, arbeidsdeling og samarbeid, forbedrede kommunikasjonsmidler, etableringen av verdensmarkedet, maskineri, osv. – beriker ikke arbeideren, men kapitalen, og øker dermed makten som hersker over arbeidet». Den sosiale utviklingen kommer altså ikke befolkningen til gode, men frambringer en kapitalistisk orden som konfronterer oss som en fremmed, uforståelig og truende makt. Resultatet er en generell frakopling mellom menneske og samfunn, som øker etter hvert som samfunnet utvikler seg. Derfor kan vi si at kapitalismen ikke bare gjør kommunismen mulig – den gjør den også nødvendig.
Fremmedgjøring og klassekamp
Fremmedgjøringsbegrepets største styrke er at det forklarer den besynderlige følelsen av frikobling og avmakt som kjennetegner dagens kapitalistiske virkelighet. Objektivt sett har vi jo aldri vært like gjensidig avhengig av hverandre som det vi er nå. Objektivt sett har vi også flere muligheter til å avgjøre hvordan vi skal organisere samfunnet og våre egne liv enn på noe tidligere tidspunkt i den menneskelige historien. Når vi likevel føler oss som isolerte individer hvor ingenting er mulig, skyldes det at økonomien er organisert på en måte som systematisk fratar arbeiderklassen makten over arbeidsprosessen og dens resultater, og gir denne makten til en klasse og et system som setter profitt over alle andre hensyn.
Fremmedgjøringsteorien bidrar også til å tydeliggjøre om hva klassekampen egentlig handler om fra et marxistisk perspektiv, på en måte som også opphever forskjellen mellom de to tradisjonene for marxisme vi gikk gjennom på starten av denne artikkelen. Tradisjonelt sett har marxister forstått klasse som hovedsakelig en utbyttingsrelasjon, hvor kapitalistklassen tilegner seg det økonomiske overskuddet av det arbeiderklassen skaper. Risikoen med en slik forståelse er at den marxistiske kapitalismeanalysen reduseres til en kritikk av kapitalistisk fordeling, og ikke av kapitalistisk produksjon. Implikasjonen blir da at vi godt kan beholde den kapitalistiske produksjonsmåten, så lenge vi sørger for at verdiene blir fordelt på en mer «rettferdig» måte. Dette kan knapt være tilfredsstillende fra et marxistisk perspektiv.
Fremmedgjøringsteorien minner oss på at problemet med kapitalismen ikke bare er at kapitalistklassen beriker seg på bekostning av de som faktisk skaper verdiene. Problemet med kapitalismen er at vi mister kontroll over produksjonen av vårt eget livsgrunnlag, og derfor også – i den grad økonomien også former de ikke-økonomiske sfærene – over samfunnet i stort. I stedet for at samfunnet kontrollerer økonomien, får vi et samfunn hvor økonomien kontrollerer samfunnet, og hvor vi holdes som gisler av et ukontrollerbart, kaotisk og destruktivt system.
Problemet med kapitalismen er altså ikke bare ulikhet, men avmakt. Den antikapitalistiske klassekampen kan derfor ikke være en rent økonomisk kamp for bedre lønn og arbeidsbetingelser. Den må også være en sosial, politisk og kulturell kamp for et friere og mer demokratisk samfunn, hvor vi ikke styres av fremmede sosiale krefter, men selv tar historien i våre egne hender. I denne kampen er trenger vi både sosial og kunstnerisk kapitalismekritikk – i den grad distinksjonene mellom dem i det hele tatt lar seg opprettholde.
Fremmedgjøring og kommunisme
Sist, men ikke minst, er fremmedgjøringsteorien nyttig for å breie ut kommunismens sosiale grunnlag. Hvis vi tenker at problemet med kapitalismen først og fremst er utbytting og ulikhet, er det vanskelig å skjønne hvorfor relativt privilegerte arbeidere (med høy lønn, sosial beskyttelse, og så videre) har interesse av å velte kapitalismen. Fra et fremmedgjøringsperspektiv blir denne interessen umiddelbart tydelig. Alle arbeidere, uansett hvor mye de tjener, har interesse av å leve i et samfunn hvor det ikke er kapitalen, men det demokratiske fellesskapet, som styrer over økonomien. Alle arbeidere har interesse av å (for eksempel) være med på å bestemme hvilke teknologier som skal utvikles, eller hvordan vi skal balansere økonomiske og økologiske hensyn. Og alle arbeidere har interesse av å leve i et samfunn de er i stand til å kontrollere, framfor i en anarkistisk, kvasi-naturlig samfunnsorden som ingen føler seg hjemme i.
I Åndens fenomenologi framstiller Hegel den menneskelige historien som en prosess hvor ånden først fremmedgjøres og så gjenforenes med seg selv. Hegels framstilling av denne prosessen er – mildt sagt – komplisert. Svært grovt gjengitt kan den imidlertid oppsummeres som følger. Først lever menneskene i en direkte enhet med samfunnet. Menneskene identifiserer seg fullstendig med kulturen, og har ikke noe begrep om at samfunnet kunne vært annerledes. Denne identifikasjonen finnes imidlertid bare på et ubevisst og ureflektert plan, og lar seg derfor ikke opprettholde i lengden. Når enheten uunngåelig brytes, blir menneskeheten fremmedgjort. Deretter viser Hegel hvordan menneskeheten gjentatte ganger forsøker å unnslippe fremmedgjøringen: i stoisismen, i aristokratiet, i markedet, i revolusjonær terror, og så videre.
Etter hvert som menneskeheten prøver og feiler på denne måten, danner det seg en indre logikk som hvor hvert forsøk utgjør et stadium i én og samme utvikling. Til slutt oppheves fremmedgjøringen, og enheten mellom mennesket og samfunnet gjenopprettes. Denne enheten finnes imidlertid på et høyere plan enn den opprinnelige enheten, fordi den har tatt opp i seg alle lærdommene fra åndens strevsomme ferd. Fremmedgjøring er en smertefull, men nødvendig, del av menneskets utviklingsprosess, fordi det bare er gjennom fremmedgjøringen at vi kan utvikle den absolutte kunnskapen Hegel mener er historiens sluttpunkt.
Innenfor marxismen er det en langvarig diskusjon om kapitalismen er et nødvendig forstadium til kommunismen eller ikke. Krever kommunismen at vi går gjennom den kapitalistiske fremmedgjøringen, eller hadde det vært mulig å nå kommunismen uten all lidelsen kapitalismen fører med seg? I dag er selvfølgelig disse diskusjonene bare av teoretisk interesse. Kapitalismen er i dag verdensomspennende, og har for lengst befestet sin posisjon som verdens mest skjebnesvangre kraft. Spørsmålet er ikke om kapitalismen er historisk nødvendig, men gjennom hvilken historisk prosess vi kan komme oss ut av den.
Også her har Marx’ fremmedgjøringsteori noe å bidra med. Den viser hvordan kapitalismens sosialisering av økonomien, til tross for alt, utvikler muligheten for et helt annet samfunn enn det vi har i dag. Hvorvidt vi griper denne muligheten, er selvfølgelig opp til oss.
Relaterte artikler
Verden brenner! – så la oss lese filosofi?
Dette nummeret har hovedtema Fremmedgjøring. Man kan spørre seg hva et marxistisk tidsskrift tenker når verden kollapser på alle kanter. Imperialismen herjer med land på alle verdens hjørner. Kapitalismen blir kastet inn i oljekrise og folk opplever dyrtid. Da må vi sette i gang en filosofisk sirkel og studere marxistisk filosofi. Gjerne med et pledd og en god kopp kaffe. Så får vi en pause fra all galskapen der ute.
Nei, det er akkurat det motsatte vi har tenkt. Nettopp fordi verden er mer kaotisk. Når alt er nærmere bristepunktet trenger vi også klarere politiske alternativer. Emil Øversveen har skrevet en solid artikkel om hovedtema som gjør at vi tør la det stå på forsida. Han peker på at «Problemet med kapitalismen er altså ikke bare ulikhet, men avmakt. Derfor er fremmedgjøringsteorien nyttig for å breie ut kommunismens sosiale grunnlag.» «Fra et fremmedgjøringsperspektiv blir denne interessen umiddelbart tydelig. Alle arbeidere, uansett hvor mye de tjener, har interesse av å leve i et samfunn hvor det ikke er kapitalen, men det demokratiske fellesskapet, som styrer over økonomien.» skriver Emil i artikkelen Marxismens mest kontroversielle begrep.
I dette nummeret har vi flere intervjuer. Gnist-samtalen med Carline Tromp handler om internett, (av)makt og hvordan de digitale plattformene vi tilbringer stadig større deler av livene våre på er blitt arenaer for fremmedgjøring. Det knytter også nummeret sammen, da vi har en solid teknologi bolk. Der Philip Thingbø Mlonyeni skriver om KI, Franscesca Bria om teknologigigantenes nyvunne makt i statsapparatene og Kari Celius sitt bokessay om Tekniken i samhället, samhället i tekniken.
Ebba Wergeland er en av de viktigste stemmene som skriver hos oss i Gnist fra tid til annen. Hun har nylig fylt 80 år og gitt ut en nyutgave av boka Verneombudet. I intervjuet med Ebba knytter hun sammen sitt engasjement i kampen for sykelønnsordninga, 6-timersdagen og Palestina. Hun minner oss på at «det eneste som er sikkert, er at vi alltid lever i forandringenes tid.»
Og som Marx skrev «Filosofene har bare fortolket verden på forskjellige måter, det det kommer an på, er å forandre den». Det er denne Gnisten vi må tenne i forandringens tid.
Relaterte artikler
Marte laivar Jon
Marte Michelet
Det har skjedd verre ting i utlandet.
Scener fra et farskap.
Forlaget Oktober, 2025.
Marte Michelet har kome ut med ein djupt personleg biografi om seg sjølv og faren. I eit forsøk på å komma ut av måten ho er i verda på og forsona seg med den daude faren, finn ho opp WWJMD som ein variant av What Would Jesus Do som nyfrelste kan finna på å ha på armband eller T-skjorter. Ho prøver altså å laiva Jon Michelet, det vil seie å gjera eit levande rollespel av han, altså å prøva å setta seg inn i hans karakter og prøva å oppføra seg og tenka som han. Og det første JM i MMs kropp gjer er å flanera ut i sørlandsnatta for å finna rus og flørt. Dette kan jo verka banalt og privat. Men måten Marte Michelet får fram kor begrensande både kvinnerolla og rolla som Jon Michelets dotter kan vera gjer at det personlege blir politisk. Og dei personlege erfaringane blir eit utgangspunkt for å filosofera rundt kva det er som er viktig i verda.
Boka skriv seg inn i ei sjølvreflekterande sakprosa og sjølvbiografisk roman-bølge, der ein i større grad skriv litterært og ikkje berre biografisk om livet som er levd. Boka har to parallelle liner, den eine som handlar om prosjektet å prøva å leva meir som Jon Michelet, der ho reflekterer over kjønnsroller (når ho laivar så opptrer ho med ein mannleg type sjølvtillit), den andre er meir biografisk, men med utgangspunkt i det livet ho har delt med faren. Eller ikkje delt, det var jo også prega av at han var fråverande i periodar.
Marte Michelet skriv om livet som dotter av ein av dei første rikskjendisane på ytste venstreside. Om ein far som var kjent og som folk var tiltrukne av fordi han var sjarmerande og interessert. Men som brukte heimen for å få ut dei negative følelsane. Men som også kunne vera sjarmerande heime, som gjorde verda stor og spanande. Det han gjorde offentleg kunne jo både vera noko å vera stolt av og det motsette. Den flyvende brasilianer var mi favorittbok som ungdom, nettopp fordi det var ei ung jente frå Groruddalen som var hovudpersonen, med eit driv for å oppleva livet og gjera seg erfaringar. Men eg skjønner at det kanskje var flaut at heile skulen hadde fått klassesett og lese om ei ungjentes første ligg med ein tilreisande ung og sjarmerande brasiliansk sjømann.
Boka tar for seg ein del av biografien til Jon Michelet, og alt det politiske og litterære han fekk til. Men viss ein ønsker å lesa meir utfyllande om det er Mimir Kristjanssons biografi eit godt supplement. Boka er like mykje ein sjølvbiografi om Marte Michelet, og ein del ting som er kjent om ho blir sett i ein større samanheng. For eksempel kor mykje det har prega ho at ho budde fleire år i overgangen mellom barn og ungdom i Zambia og Namibia saman med mora og søstrene, og til dels Jon Michelet. Det å måtta forlata området fordi apartheid hadde falt, sjølv om det var det dei jobba for, verkar å ha prega ho veldig i ungdomstida. Ei rotløyse og manglande fellesskap med ungdommar som ikkje veit kven den sørafrikanske apartheidmotstandaren Chris Hani var. At ho hamna i Rød Ungdom og etter kvart blei leiar der verkar meir tilfeldig enn eg ville trudd med den familiebakgrunnen. Ho skriv om Utøya, der ho var eit eksplisitt planlagt mål for terroristen, på grunn av at ho venta barn med Ali Esbati, som faktisk var på øya då angrepet skjedde.
Forholdet mellom far og dotter er gjennomgangstemaet i boka, og er noko som er gjenkjenneleg for oss alle som er barn og kanskje foreldre. Det er til tider komplisert, og det er mykje som ikkje blir snakka om. Marte Michelet får fram dei trauma og erfaringane som kan ha forma både ho og faren, og i ein tekst som både flyt lett, men er djup, set ho ord på noko allment om kjønn, familie og politikk. Men det er også ein spanande biografi om to ekstraordinære folk.
Relaterte artikler
Iran i kryssilden
Det er lett å gå seg vill i alt som blir sagt om Iran. Hver gang landet er i sentrum for en ny krise, dukker de samme fortellingene opp: atomprogrammet, den iranske trusselen, sikkerheten til Israel, kampen mellom «det frie Vesten» og et mørkt og fanatisk regime. Men hvis vi skal forstå hva som skjer med Iran nå, og hva som står på spill for regionen og for det iranske folket, må vi begynne et annet sted. Vi må begynne med makt.
For det som utspiller seg, er ikke bare en konflikt om utvikling av atomvåpen. Det er en konflikt om hvem som skal dominere Midtøsten, hvem som skal kontrollere viktige transportårer og energistrømmer, og hvilke stater som får lov til å opptre som politiske aktører uten å underordne seg USA og dets allierte. USA og Israel begrunner angrepene med sikkerhet og avskrekking, men det er vanskelig å ta denne posisjonen på alvor når de samme statene i tiår har stått bak brutale invasjoner, okkupasjon, beleiring, undertrykking, attentater og systematiske brudd på folkeretten i regionen. Det gjør ikke det iranske regime progressiv, fredelig eller antiimperialistisk. Men det gjør det nødvendig å se krigen for det den er: et forsøk på å svekke og disiplinere en regional rival med militær makt.
Dette er heller ikke noe nytt. Iran har i over sytti år vært et land der vestlig innblanding har satt dype spor. Da den første valgte demokratiske statsministeren i Iran, sosialdemokraten Mohammad Mossadegh, nasjonaliserte oljen i 1951 (tidligere var kontrollert av britiske interesser, Anglo-Iranian Oil Company, nå BP), utfordret han ikke bare britiske økonomiske interesser, men hele forestillingen om at naturressurser i sør skulle være tilgjengelige for imperialistiske makter på deres premisser. Svaret kom i 1953, da USA og Storbritannia gjennomførte statskuppet (kjent som Operation Ajax) som styrtet Mossadegh og satte sjah Mohammad Reza Pahlavi tilbake i makta. Dette er ikke bare et historisk bakteppe. Det er en nøkkel til å forstå hvorfor så mange iranere, også de som avskyr dagens regime, møter vestlige frihetsløfter med dyp mistillit. De har hørt dem før, og de vet hva de ofte dekker over.
Kan ikke reduseres til antiamerikanisme
Det er nettopp derfor den vestlige debatten om Iran så ofte blir så grunn og banal. Iran framstilles enten som et rent sikkerhetsproblem, eller som et slags tomt lerret der andre kan skrive inn sin egen geopolitiske fantasi. Men Iran består ikke bare av autoritære mullaer eller den fryktede Revolusjonsgarden. Iran er et samfunn som er ekstremt klassedelt, sammensatt og konfliktfylt med en lang historie av folkelige kamper, streiker, kvinneopprør, studentprotester og motstand mot både utenlandsk dominans og innenlandsk tyranni. Hvis vi reduserer Iran kun til presteregimet, gjør vi oss dumme. Hvis vi reduserer det til antiamerikanisme, forstår vi heller ingenting.
Det er viktig å være helt tydelig på dette: Den islamske republikken er ikke et frigjøringsprosjekt. Den er ikke et sosialt alternativ til kapitalismen. Den er ikke et uttrykk for folkemakt. Den er en autoritær stat bygd opp rundt en religiøs og militær maktblokk som gjennom tiår har slått ned på arbeidere, kvinnebevegelsen, studentene, venstresida, kurdere, balutsjer og andre minoriteter. Den bruker fengsling, tortur, sensur og henrettelser for å holde seg ved makta. Protestene etter drapet på Mahsa Jina Amini i 2022 viste det for hele verden, og de nye protestene vinteren 2025–2026, utløst av økonomisk krise, priseksplosjon og dyp sosial misnøye, viste at undertrykkelsen ikke har skapt stabilitet, bare akkumulert raseri.
Likevel er det nettopp her mange gjør en ny feilslutning. De ser regimets brutalitet og konkluderer med at ethvert slag mot staten er et slag for folket. Men det er ikke slik historien fungerer. Det er ikke slik imperialismen og kolonialismen fungerer. USA og Israel bomber ikke Iran for å frigjøre iranske kvinner, arbeidere, etniske grupper eller studenter. De bomber ikke for å skape demokrati. De bomber for å styrke sin egen stilling, svekke en fiende, kontrollere utviklingen i regionen og sende et signal til andre stater om hva som skjer når man trosser den geopolitiske hegemoni de forsvarer. Krigen presenteres som en respons på trusler, men den er også en maktdemonstrasjon. Og som alle slike maktdemonstrasjoner rammer den først og fremst dem som allerede bærer de tyngste byrdene.
Si to ting samtidig
Det er her venstresida må være mer presis enn den ofte er. Vi må klare å si to ting samtidig, uten å vike fra noen av dem. For det første: denne krigen er reaksjonær. Den er ikke humanitær. Den er ikke en snarvei til frihet. Den følger samme mønster som andre kriger som er blitt legitimert med ord som å frigjøre folk og endt i ruiner, sekterisering, okkupasjon og sosial katastrofe. Irak, Afghanistan og Libya er de beste eksemplene i nyere tid. For det andre: motstanden mot krigen må ikke gli over i politisk unnfallenhet overfor regimet i Teheran. Den som tier om regimets vold for å være «anti-imperialistisk», svikter folket i Iran. Men den som tror bomber kan rydde vei for frigjøring, svikter dem også.
Dette er den politiske knipen mange iranere selv står i. Og det er kanskje det viktigste utgangspunktet for enhver tekst om Iran i dag. For det finnes ikke ett iransk svar på krigen. Det finnes ikke én samlet eksiliransk opinion. Det finnes ikke én samlet innenrikspolitisk blokk. Samfunnet er dypt splittet, og eksilmiljøene er om mulig enda mer fragmenterte. Noen støtter åpent USA og Israel i håp om at militært press skal knekke staten og åpne for regimeskifte. Andre avviser enhver utenlandsk innblanding og ser krigen som en videreføring av en lang rasistisk, imperialistisk og kolonialistisk tradisjon. Mange er bitre mot regimet og samtidig redde for hva en krig vil gjøre med landet, familiene deres og muligheten for endring nedenfra.
For erfaringen fra regionen er brutal. De som snakker om «regimeskifte», snakker ofte som om stater bare kan tas ned og settes opp igjen uten at samfunn går i stykker. Men i praksis betyr slike prosesser nesten alltid at den gamle undertrykkelsen erstattes av kaos, militser, borgerkrig, utenlandsk kontroll eller en ny autoritær orden. Dette betyr ikke at dagens iranske stat er robust eller legitim. Det betyr at sammenbrudd ikke er det samme som frigjøring. En stat kan være undertrykkende og samtidig være en del av den infrastrukturen som holder et komplekst samfunn sammen. Når den brytes opp gjennom krig, er det sjelden de demokratiske kreftene som står best rustet til å ta over. Det er som oftest de mest væpnede, best organiserte og mest brutale kreftene som vinner fram.
Det er derfor spørsmålet om «hva som skjer etter krigen» ikke kan besvares med ønsketenkning. Ingen vet sikkert. Men vi vet nok til å være alvorlig bekymret. Den pågående krigen har allerede vist hvor enorme de regionale og globale ringvirkningene er. Hormuzstredet, som er en av verdens viktigste transportårer for olje og gass, har vært nær stillstand. IMF-sjef Kristalina Georgieva har advart om at krigen vil sette varige arr i verdensøkonomien, også om en fredsavtale kommer på plass. Dette sier noe viktig: Krig mot Iran handler ikke bare om Iran. Det handler om hele den politiske økonomien i verden og om hvem som bærer kostnadene når stormaktene spiller sine spill.
Men det sier også noe annet. Når krigen rammer energiinfrastruktur, handelsruter og sivil infrastruktur, rammer den ikke bare regimet. Den rammer hverdagslivet. Den rammer arbeidere som mister inntekt, familier som mister tilgang til strøm, medisiner og trygghet, og lokalsamfunn som presses enda dypere inn i fattigdom og frykt. Angrepet på South Pars-komplekset er et slag mot en helt sentral livsnerve i Irans økonomi og energiforsyning. Når slik infrastruktur ødelegges, er det ikke et kirurgisk inngrep i en stats militære kapasitet. Det er et angrep på samfunnets materielle grunnlag.
Og nettopp her viser den vestlige imperialismen sitt egentlige ansikt. Den lover presisjon og leverer kollektiv avstraffelse. Den lover frigjøring og leverer sosial oppløsning. Den snakker om fred mens den produserer en ny og mer brutal virkelighet. USAs angrepskrig har fra dag en vært preget av uklare mål og glidende begrunnelser. Det er treffende. For i virkeligheten er målene ofte bevisst uklare. Er hensikten å svekke atomprogrammet? Avskrekke Iran? Knekke regimet? Endre den regionale maktbalansen? Alle deler brukes om hverandre. Nettopp derfor må venstresida være prinsipiell. Når målene flyter, er det som regel fordi krigen ikke drives av et avgrenset forsvarshensyn, men av en mer grunnleggende vilje til dominans.
Iran fra innsiden
Den indre dynamikken i Iran gjør dette enda mer alvorlig. De siste års protestbølger viser at det finnes et dypt og ekte sosialt raseri i landet. «Kvinne, liv, frihet» var ikke bare et slagord, men en historisk utfordring mot et helt system av patriarkalsk, politisk og sosial undertrykking. De økonomiske protestene vinteren 2025–2026 viste at misnøyen ikke bare handler om kulturell frihet, men om brød, lønn, valuta, inflasjon og overlevelse. Protestene som startet desember 2025, begynte etter at rialen falt kraftig og prisene steg voldsomt, og de ble først drevet fram av handelsfolk og bazaaren før de spredte seg videre. Det betyr noe politisk. Det betyr at regimets legitimitetskrise er brei, og at den ikke kan reduseres til vestlig påvirkning eller en smal eliteprotest.
Samtidig er protestene også preget av fragmentering: studenter, arbeidere, bazaaren, kvinner og ulike regionale og etniske grupper deltar, men uten at det nødvendigvis finnes en samlet organisert ledelse eller et felles overgangsprosjekt. Det er en svakhet, men også et resultat av tiår med represjon, knusing av mellomliggende organisasjoner og en økonomi som driver folk inn i prekære og fragmenterte liv. Nettopp derfor er forestillingen om at utenlandsk militærmakt skal «løse opp» situasjonen og åpne for et demokratisk gjennombrudd så farlig naiv. Krig styrker staten, sikkerhetsapparatet og de mest autoritære kreftene. Regimet har flittig brukt krigssituasjonen til å vise kontroll i gatene, samtidig som represjonen holdt potensielle dissidenter nede. Krig lukker progressive politiske rom. Den åpner dem ikke.
Hva bør være venstresidas posisjon?
Hva betyr så en progressiv, sosialistisk og internasjonalistisk posisjon i denne situasjonen? Den må begynne med en enkel sannhet: Vi skal ikke velge mellom bomber og prestestyre. Vi skal ikke velge mellom Netanyahu og Khamenei, eller mellom Washingtons raketter og Teherans fengsler. Det er et falskt valg. Og det er et valg som bare finnes hvis vi slutter å se det iranske folket som et politisk subjekt i egen rett.
Solidaritet med Iran betyr derfor ikke støtte til staten Iran. Det betyr støtte til folket i Iran. Til kvinnene som nekter underkastelse. Til arbeiderne som streiker og organiserer seg under umulige forhold. Til studentene som trosser politi og overvåking. Til nasjonale og religiøse minoriteter som både møter regimets vold og risikerer å bli brikker i andres spill. Til alle dem som prøver å holde fast i muligheten for et annet Iran enn både det prestestyret tilbyr og det imperialismen har på tegnebrettet.
Det betyr også at vi må være ærlige om allianser. Det finnes allianser som er nødvendige, og allianser som er politisk og moralsk uakseptable. En brei anti-krigsfront som samler folk med ulikt syn på Irans framtid, kan være nødvendig så lenge den er prinsipiell mot imperialistisk angrep og ikke krever politisk lojalitet til regimet. Men en allianse med dem som forsvarer henrettelser, kvinneundertrykking og teokratisk makt som del av en «anti-imperialistisk» front, er ikke frigjørende. Like lite er en allianse med dem som ønsker amerikanske eller israelske bomber velkommen i håp om at de selv skal ri inn på ruinene. En frigjørende politikk må holde fast ved begge avvisningene samtidig.
Dette er krevende, også følelsesmessig. For mange i eksil er forholdet til Iran fullt av sorg, raseri, skyldfølelse og håp på én gang. Mange har flyktet fra landet og nekter å romantisere den. Mange har også sett hvordan vestlige medier og makter bruker iransk lidelse selektivt, bare når den kan tjene egne interesser. Derfor blir det så viktig å insistere på en tredje vei: ikke nøytralitet, men uavhengighet. Ikke likegyldighet, men politisk klarhet.
Det er denne klarheten som trengs nå. Krigen mot Iran er ikke en vei til frihet. Prestestyret er heller ikke en vei ut av krisa. Framtida kan ikke bygges gjennom utenlandsk vold eller gjennom lojalitet til en stat som har gjort undertrykking til styreform. Hvis det skal finnes et håp, må det ligge i de kreftene som allerede finnes i samfunnet: de som kjemper for frihet, verdighet, sosial rettferdighet og demokrati nedenfra. Ikke fordi seieren deres er garantert, men fordi alle andre «løsninger» allerede er prøvd, og de har etterlatt seg gravplasser, ruiner og nye lenker.
Våpenhvile
Nettopp derfor må vi også forstå hva den såkalte våpenhvilen mellom USA og Iran faktisk innebærer. Den framstår mer som en pause i krigen enn et reelt vendepunkt. På papiret er kamphandlingene stanset og forhandlinger åpnet, men i praksis er nesten alle de grunnleggende konfliktene fortsatt uløst: atomprogrammet, sanksjonene, Irans regionale rolle, Israels aggressive og brutale framferd i regionen og USAs militære tilstedeværelse. Begge parter erklærer seier, men ingen av dem har oppnådd sine strategiske mål. Iran står fortsatt, med stat og militær kapasitet intakt, samtidig som USA ikke har fått gjennomslag for krav om full stans i anrikning eller regional tilbaketrekning. Samtidig er våpenhvilen preget av uklarhet, motstridende tolkninger og pågående brudd, noe som gjør den grunnleggende ustabil.
Det viktigste å forstå nå, er at maktforholdene ikke er avklart – de er bare midlertidig frosset. Kontroll over Hormuzstredet, som er avgjørende for verdens energiforsyning, er fortsatt et sentralt stridspunkt, og trafikken er langt fra normalisert. Det betyr at krigen allerede har flyttet seg fra direkte militær konfrontasjon til økonomisk og geopolitisk press. Samtidig tyder mye på at Iran, snarere enn å bli svekket politisk, har styrket sin posisjon internt gjennom å framstå som motstandsdyktig mot utelandsak angrep og innblanding. Historisk er dette en kjent dynamikk: krig utenfra gir ofte autoritære stater nytt pusterom innenfra.
Veien videre vil derfor ikke avgjøres av én avtale, men av en lengre dragkamp. Det mest sannsynlige er ikke en stabil fred, men en «kald konflikt» med høy risiko for nye eskaleringer – enten gjennom stedfortrederkriger, økonomisk press eller nye militære sammenstøt. For det iranske folket betyr ikke våpenhvilen en løsning, men en ny fase av usikkerhet: et samfunn fortsatt fanget mellom et regime som bruker krigen til å konsolidere makt, og stormakter som ikke har gitt opp målet om å forme Iran etter egne interesser. Det er nettopp derfor den viktigste politiske oppgaven fortsatt er den samme: å avvise både krig og undertrykking og insistere på at framtida til Iran må avgjøres nedenfra, ikke gjennom bomber eller geopolitisk spill.
Når krigen tåkelegger alt, må vi holde fast ved det viktigste: Iran er ikke et sjakkbrett. Det er et levende samfunn – fullt av motsetninger, kamp og håp. Og det iranske folket trenger ikke flere bødler. Det trenger solidaritet, politisk klarhet og rom til å kjempe sin egen kamp.
Relaterte artikler
Klassekamp i bystyret
Bjørn A. Grønna, Rune Pedersen: Klassekamp i bystyret
Frilanders forlag, 2025, 216 s.
– Vi drakk kaffe eller andre ting, og var hjertens enige om at de større partia behandla oss som skitt, og at ordføreren var ei bølle, og at vi hadde fortjent å møte langt rausere holdninger fra makthavere. Det var mager trøst, men det var en trøst vi trengte noen ganger.
Sitatet oppsummerer hvordan det var å representere RV i Moss under deres første periode i bystyret på 80-tallet. Jeg tror sitatet er noe mange både tidligere og nåværende representanter for RV/Rødt kan kjenne seg igjen i. Boka Klassekamp i bystyret er både relevant og treffende på hvordan det kan oppleves å stå opp mot makteliten.
I denne boka møter vi to tidligere representanter for Rød Valgallianse (RV) i Moss mellom 1979 og 2003. De skriver om hver sine perioder hvor de var folkevalgte i Moss kommune. Vi får være med fra da RV kun ble sett ned på av de andre partiene til at RV ble en viktig samarbeidspartner med en høy grad av respekt fra de andre partiene. Forfatterne gir oss innsikt i de viktigste sakene de jobbet med, og hvordan de jobbet med det.
Boken er basert på representantenes subjektive opplevelser og tanker fra periodene. De viser til mange avisartikler og andre skriftlige dokumenter når de forteller om sine opplevelser.
Klassekamp
Det er fascinerende å lese denne boken av flere årsaker. Både fordi det er interessant, hvert fall for en yngre kar som meg, å få lese om RV fra starten og få på plass noen kunnskapshull om RV. Samtidig, med bakgrunn i dagens politiske situasjon, er det både spennende og inspirerende å lese om det politiske arbeidet før år 2000. Boken er absolutt nyttig for både erfarne og nyere folkevalgte.
Det er ingen tvil om at forfatterne her tar oss med på en tydelig klassekamp. Det redegjøres tydelig for forslag, utfordringer og motstanden fra makteliten – herunder både høyresiden, men også stor motstand fra Arbeiderpartiet.
Noe av det som gis størst plass i starten av boka, er kampen mot høye politiske godtgjørelser. En kamp som var tøff da, og som fortsatt er ganske tøff i dag. Selv har jeg kjempet mot økte politiske godtgjørelser i Karmøy, men blitt møtt med fjasete motargumenter og sinte blikk. Bak disse blikkene og fjasete motargumentene ligger egentlig en enorm taushet, hvor ingen av de andre politikerne evner eller ønsker å se realiteten i den økonomiske prioriteringen eller symbolikken det sender ut til folket. Det kuttes i tilbudet til barn og unge – det kuttes over alt, unntatt på ett punkt: politiske godtgjørelser. Den budsjettposten økes.
Vi tas også med inn i prioriteringene RV hadde i budsjettarbeid på den tida. Et brennaktuelt dilemma i dag, var også et aktuelt dilemma da: lojalitet mot Staten eller lojalitet mot folket i kommunen? Vi opplever i dag at kommuner over hele landet sliter med å få budsjettene til å gå rundt, mens staten Norge aldri har vært så rikt. Vi lokalpolitikere blir tvunget til å kutte i mange tilbud til våre innbyggere, eller risikere å havne på ROBEK-lista hvor Staten til slutt går inn og tvinger gjennom kutt uten å i det hele tatt lytte til de lokales innspill eller ønsker.
For min del ga boken en følelse av å få være del av noe større. Man leser om de samme type kampene som ble kjempet på 80- og 90-tallet som i dag. Saker vi på venstresiden aldri må gi oss på, saker som vi kan oppleve frustrasjon rundt – men saker som helt tydelig er viktige i kampen mot makteliten.
Internasjonal solidaritet
Vi ser ikke likheter bare i nasjonal politikk, men også i utenrikspolitikk. Moss RV arrangerte fakkeltog mot Sovjets angrep på Afghanistan i 1979. I dag arrangerer vi fakkeltog mot Israels folkemord i Palestina. Vi arrangerer fakkeltog mot USAs angrep på Iran. Krig og imperialisme har dessverre herjet planeten vår i alt for mange år. Noen stod opp mot datidens kriger, og viktig er det at vi står opp mot nåtidens kriger. Det er også fascinerende å lese hvordan bystyret i Moss gikk med på boikott av Sør-Afrika i kampen mot apartheid.
I boken siteres et leserinnlegg av Rune Pedersen hadde under en sak om vennskapsby i Sovjetunionen under deres krig mot Afghanistan, hvor Rune Pedersen siterte diktet Guernica av Arnulf Øverland: «Intet brorskap med barnemorderen». Vi kan jo selv tenke oss til hvordan vi kan sitere dette de neste månedene i kampen mot enkelte lands militære angrep.
Boken tar for seg mange ulike saker, og kan nesten brukes som et oppslagsverk når man trenger å lese om litt historie eller få litt inspirasjon i en lignende sak i nåtiden.
Jeg opplevde mens jeg leste at boken utfordret meg til å reflektere over min egen aktivitet i kommunestyret i Karmøy. Både i form av argumentasjon og strategi.
Jeg vil avslutte med å ta opp en god refleksjon som kommer helt til slutt i boken. Der reflekterer Bjørn A. Grønna om at han og de kanskje skulle ha vært tydeligere i sine prioriteringer av hvilke saker de jobbet med. Det er fort gjort å bli overarbeida av et stadig stort sakskart i de folkevalgte organene, og ikke ha overskudd – eller kanskje glemme litt – å ta seg tid til å tenke grundig over hvordan man skal få gjennomslag for noen av sine viktigste saker. Særlig om man kun er en representant i kommunestyret. Det kan bli travelt å forberede, mene og sloss for hver eneste sak. Det kan oppleves at det er riktig og viktig, ettersom man har stemmeplikt, men jeg stiller meg bak denne refleksjonen. Det kan være vel så riktig og viktig å ha et bevisst forhold til en prioriteringsliste av saker som en skal holde seg til.
En ting er sikkert. Pedersen og Grønna og Moss RV drev klassekamp i bystyret da – og det er vår oppgave å fortsette kampen i våre kommunestyrer landet rundt. Denne boka kan være til god hjelp gjennom inspirasjon og et historisk tilbakeblikk på hvordan klassekamp i bystyret så ut tidligere.
Relaterte artikler
Gnist-samtalen: EU er ikke venstresidas prosjekt
Debatten om norsk EU-medlemskap ulmer fortsatt under overflaten, også på deler av venstresida. Men hva betyr egentlig EU for sosialistisk politikk? For å belyse dette snakket vi med Marc Botenga, EU-parlamentariker for det marxistiske belgiske arbeiderpartiet (PVDA/PTB), om unionens rolle, maktmekanismer og konsekvenser for arbeiderklassen.
Gnist: Størstedelen av den norske venstresida har vært, og er fortsatt, mot norsk EU-medlemskap fordi EU som institusjon ikke lar seg forene med venstresidas politikk og standpunkter. Er dette en vurdering du er enig i?
Marc: Ja. Men samtidig, for å unngå å idealisere nasjonalstaten, vil jeg understreke at dette også er et problem på nasjonalt nivå. Vi kan ikke anvende en marxistisk kritikk av staten bare på europeisk nivå. Både i EU og i medlemsstatene er institusjonene utformet av, og for å tjene, det styrende systemets interesser. Politikken prioriterer de multinasjonale selskapenes profitt. I EU gjøres dette ofte ved å utvide det indre marked, ikke bare geografisk, men også ved å utdype det ved å underlegge flere og flere sektorer av økonomien, sosiale og andre offentlige tjenester, markedet. Denne horisontale og vertikale utvidelsen av markedet ødelegger rettighetene som arbeiderbevegelsen kjempet frem i forrige århundre.
Selv om det er et udiskutabelt faktum at den nåværende EU-konstruksjonen er uforenlig med sosialisme, står heller ikke nasjonale regjeringer og myndigheter til folkets tjeneste.
For det andre betyr ingenting av dette at vi ikke trenger mer europeisk samarbeid for å håndtere klimaendringer, flyktningspørsmålet og mange andre ting. Men selvfølgelig kan vi samarbeide på forskjellige måter utenfor EU. Erasmus-studentutvekslingsprogrammet blir ofte nevnt som en av EUs store suksesser, men slike utvekslingsprogrammer kan eksistere, og eksisterer, utenfor EU.
Videre, mens et annet Europa kunne vært en motmakt til amerikansk imperialisme, er unionen i dag på mange områder fullstendig avhengig av og underordnet USA, samtidig som den kopierer amerikanske oppskrifter og politikk, for eksempel ved å finansiere våpenproduksjon gjennom kutt i velferd. Så nei, EU i sin nåværende form tjener verken arbeiderklassen eller venstresidas standpunkter.
Gnist: Du ble først valgt inn i Europaparlamentet i 2019, og i 2024 ble du gjenvalgt. Når du ser tilbake på disse årene, hva er den viktigste lærdommen du har tatt med deg?
Marc: Det er flere ting. For det første er det åpenbart at det er et stort gap mellom folket og parlamentsmedlemmene. Dette er kanskje ikke overraskende, men det er fortsatt en viktig lærdom. Fordelene parlamentsmedlemmene har, fjerner dem fra det virkelige livet. De klarer ikke å forestille seg hvordan livet er for vanlige europeere. De forstår ikke at nesten 100 millioner mennesker i EU står i fare for å ende opp i fattigdom. Derfor er det helt sentralt for oss å holde oss med en gjennomsnittlig arbeidstakerlønn.
For det andre er de europeiske institusjonene veldig flinke til å bruke teknokratisk språk for å få folk til å føle seg dumme, for å få dem til å tro at de ikke forstår, at det er altfor komplisert – for å begrense demokratiet og forhindre politisk og sosial handling. I virkeligheten forstår folk flest veldig godt, mens parlamentsmedlemmene slett ikke er så kunnskapsrike som de later som.
Og for det tredje, selv om beslutninger teoretisk sett tas her, er det i stor grad et sandpåstrøingsorgan for Kommisjonen og Rådet. Men selv for disse institusjonene ligger mye av makta utenfor. Industrilobbyer, for eksempel. Storkapitalen driver, påvirker og bestemmer ofte sentrale beslutninger. Men folkelig mobilisering kan motvirke dette. For en tid siden sluttet for eksempel Parlamentet seg til Kommisjonen og Rådets våpenproduksjonsprogram uten videre. Men fagforeningene var ikke enige, og klarte gjennom mobilisering å fjerne bestemmelsen om utvidet arbeidstid. Selv om alle institusjonene formelt er enige, kan det fortsatt utøves press utenfra.
Gnist: Europaparlamentet har blitt beskrevet som et parlament tømt for politikk. Er det en beskrivelse du er enig i?
Marc: Ikke egentlig. Jeg er selvfølgelig enig i at den virkelige makta ikke ligger i Europaparlamentet. Og de prøver sterkt å skjule hva som står på spill. Det betyr likevel ikke at det ikke er en politisk kamp der, en kamp som vi også bruker for å vise hva som skjer der. Vi oppmuntrer til mobilisering, og vi formidler mobiliseringen til politisk og ideologisk kamp. Det kan vi gjøre fordi institusjonen er synlig.
Det betyr ikke at det finnes noen fundamental makt her. Likevel er det mulig å bruke parlamentet som en plattform for å oppnå visse seire. Og det er ikke slik at det er umulig å vinne noe i parlamentet hvis man har tilstrekkelig press fra samfunnet. Men den avgjørende makta ligger naturligvis et annet sted.
Gnist: Så hva kan en håndfull radikale parlamentsmedlemmer egentlig oppnå?
Marc: Det er et godt spørsmål, for det kan ofte virke veldig mørkt, med tanke på at hele venstrefraksjonen utgjør 40–50 av 720 representanter. Om du vil endre Europa fundamentalt gjennom Europaparlamentet, vil du bli skuffet. Og om du begrenser deg til små endringer og å inngå allianser, vil du ikke oppnå annet enn musepiss i havet.
Vi stiller ikke til valg fordi vi ønsker å styre kapitalismen på en bedre måte. Vi gjør det for å tjene arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen. Så har vi naturligvis ikke flertall. Det er ikke vi som styrer EU. Men med disse begrensningene er det mulig å forsterke motmakta – noen ganger gjennom små seire, noen ganger gjennom sterk motstand, og noen ganger ved å avsløre hva som egentlig skjer.
Dette krever at vi henvender oss til folk på et tilgjengelig språk, viser dem at de blir lurt. Samtidig bidrar vi også til å heve folkets stemme, slik vi blant annet har gjort med Palestina. Dette forsterker mobiliseringen. Det har vært vellykket, så vellykket at selv EU-president Ursula von der Leyen på et tidspunkt ble tvunget til å vurdere sanksjoner mot Israel. Selv om alle vet at hun ikke mener det.
Gnist: Partiet ditt er en del av Europaparlamentets venstrefraksjon. Hvordan fungerer denne gruppa, og hva har dette samarbeidet ført til?
Marc: Det har absolutt vært situasjoner der dette samarbeidet har spilt en viktig rolle, spesielt når hele gruppen står bak et initiativ og samtidig klarer å få inn stemmene fra gata. Vi har klart dette blant annet rundt solidaritet med Palestina og i kampen for å gjøre farmasøytisk teknologi tilgjengelig for land over hele verden, spesielt under Covid. Ikke alene, selvfølgelig, men i samarbeid med fagbevegelsen og frivillige organisasjoner, med demonstrasjoner, underskriftskampanjer og lignende. Vi har invitert folk til parlamentet og stilt oss til rådighet for bevegelsene. Vi har formulert tydelige krav og på den måten bidratt med det vi kan.
Men det finnes også en annen dimensjon. Gruppa består av individuelle medlemmer fra nasjonale partier med ulike politiske tradisjoner, og med ulike organisasjoner og bevegelser de samarbeider med i sine egne land. Det er derfor først og fremst en plattform hvor det er mulig å samarbeide med andre parlamentsmedlemmer om enkeltsaker. Det er heller ingen hemmelighet at det finnes ulike synspunkter blant oss, om fred, om sosiale spørsmål og så videre, og også om hva som er mulig å oppnå med parlamentarisk arbeid og hvor viktig det egentlig er. Alle har naturligvis muligheten til å jobbe i tråd med sine synspunkter. Men når vi klarer å forene oss rundt noe, og også klarer å samarbeide med bevegelser utenfor parlamentet, så kan venstresida øve innflytelse.
Gnist: Du omtaler EU som et verktøy for å sikre profitten til multinasjonale selskaper og for å ødelegge det arbeiderbevegelsen har kjempet for lenge. Kan du utdype hvordan dette skjer?
Marc: Den viktigste mekanismen er kravet om at statsgjelda ikke kan overstige 60 prosent av BNP, og at budsjettunderskuddet ikke kan overstige 3 prosent. Og her har de blitt strengere de siste årene, blant annet med det europeiske semesteret, et verktøy som lar EU overvåke nasjonale budsjetter og gi dem «råd». Myndigheter kan i teorien si nei til å følge rådet, men hvis de gjør det, har EU sanksjonsmekanismer for å straffe dem og ilegge dem bøter. Dette betyr i realiteten at man ikke kan si nei til dette rådet, selv om det skulle handle om å ødelegge pensjonssystemene i landet. For da vanker det bøter.
Det beste eksemplet på dette er det som skjedde i Hellas i 2015. Den greske regjeringen lanserte noen svært moderate forslag for å justere visse innstrammingstiltak rundt pensjoner, lønninger osv. Sluttresultatet var at Den europeiske sentralbanken kvalte Hellas’ tilgang til penger. Så brutalt er det.
Noen land er selvsagt strengere enn andre. Tyskland og Frankrike er store land som har mer å si i EU. Derfor blir de også behandlet mildere. Likheten er formell, ikke reell.
Gnist: Hvordan vil du si at denne politikken påvirker arbeiderklassen i Europa?
Marc: Den påvirker på mange nivåer. Én ting er selvfølgelig de offentlige tjenestene. Hvis du drar til Frankrike eller Belgia og snakker med folk, vil du se hvor mange lokale tjenester som har forsvunnet, alt fra togstasjoner til postkontorer.
Eller se på sykehussektoren. Selv i Vest-Europa er situasjonen forferdelig. Ventelistene er lange, og det er mangel på leger, sykepleiere og så videre. Alt dette er en konsekvens av innstrammingspolitikken der man tar penger fra offentlige budsjetter og gir dem til storbedrifter.
En annen konsekvens ser man i diverse velferdsreformer. Ansvaret for pensjoner ligger formelt hos medlemslandene, men i praksis bruker EU det europeiske semesteret til å fortelle landene at de må kutte i pensjonene. Jeg har sjekket de fleste av de 27 rapportene fra 2024, og i de fleste av dem ga Kommisjonen anbefalinger for å gjøre pensjonene mer «bærekraftige». Med andre ord, senke pensjonene eller få folk til å jobbe lenger.
Gnist: Du har kritisert EUs såkalte Green Deal for dens sosiale kostnader. Sier du at EU bruker klimaendringer som et skalkeskjul for innstramminger og deregulering?
Marc: Jeg ville ikke kalt det et skalkeskjul. Så lenge EU-politikken primært er utformet for å favorisere multinasjonale selskapers konkurranseevne, vil den politikken som føres, favorisere dem. Ifølge EU-politikken er det tabu å berøre deres interesser. I EUs Green Deal gjøres dette ved å gi multinasjonale selskaper fordeler, for eksempel i form av et karbonmarked hvor de kan kjøpe eller selge retten til å forurense.
Bedriftenes konkurranseevne har blitt et dogme. Profitten skal ikke røres. Dette gjelder alle politikkområder, også klimaendringer. Men hvis de store selskapene ikke skal betale, hvem skal da gjøre det? Som alltid vil det være arbeiderklassen. Og når det er arbeiderklassen som må betale gang på gang, undergraves faktisk støtten til klimaendringer.
Gnist: La oss gå videre til spørsmålet om EU som et globalt politisk prosjekt. Hva mener du, i bunn og grunn, dette er?
Marc: Det er et omfattende spørsmål. Men det første jeg synes vi må komme oss vekk fra, er forestillingen om at EU er et fredsprosjekt. Det er det ikke i dag, og det har det aldri vært. Selv om etablissementet insisterer på at europeisk samarbeid bidro til å forhindre en krig mellom for eksempel Frankrike og Tyskland, har EU alltid vært et kolonialt prosjekt.
Etter andre verdenskrig begynte de imperialistiske landene å miste koloniene sine. De hadde avkoloniseringsbevegelsen, med støtte fra både Sovjetunionen og – til en viss grad – USA. En sentral idé bak opprettelsen av EU var at hvis de europeiske kolonimaktene slo seg sammen, ville det være lettere å holde grepet om Afrika og Midtøsten. EU ble ikke opprettet som et fredsprosjekt, men et imperialistisk prosjekt, delvis underordnet USA, men også med en egen visjon om å opprettholde sin innflytelse i det som snart skulle bli eks-koloniene.
I dag ser vi en tydelig dreining mot militarisering. Selv om traktaten i seg selv forbyr bruk av EU-midler til å finansiere våpen, skjer det i så stor skala. Dette er selvfølgelig knyttet til dogmet om konkurranseevne og å garantere EUs multinasjonale selskapers global dominans. Akkurat som det gjenspeiles i nedbyggingen av pensjoner og andre sosiale rettigheter innenfor EU, gjenspeiles det også i viljen til å påtvinge andre land vår vilje.
Gnist: De siste årene har EU i økende grad forsøkt å fremstille seg selv som en geopolitisk aktør. Hva ligger bak dette skiftet?
Marc: Vi må være helt tydelige på at dette ikke er noe som startet med Ukraina. Ideen om et europeisk militærfellesskap går tilbake til 50- og 60-tallet, og initiativet til Det europeiske forsvarsfondet kom så tidlig som i 2016. I dag gjelder ikke lenger de strenge reglene for budsjettdisiplin, som jeg nevnte tidligere, for militærutgifter.
Men hva betyr det egentlig at vi må ruste opp? Vi bruker allerede mer enn tre ganger så mye som Russland på forsvar. Vi har mer artilleri, flere jagerfly og flere krigsskip. Hvorfor er ikke det nok til å forsvare oss? Hva er galt med det vi har? Dette ville vært den fornuftige refleksjonen hvis formålet med opprustningen var forsvar. Men på europeisk nivå er ikke dette et spørsmål. Alt handler om at mer penger skal garanteres multinasjonale våpenprodusenter. Spørsmålet vi da må stille oss selv er om det ligger noe mer bak det.
Jeg mener at en viktig motivasjon bak militariseringen av EU er offensiv snarere enn defensiv. Det er selvsagt ingen tvil om at Russland har brutt folkeretten med sin invasjon av Ukraina. Men vi glemmer hva vi selv har gjort, og hva vi selv gjør. Med eller uten Nato har vi utført mange ulovlige militære aksjoner de siste 25–30 årene. De fleste EU-landene var involvert i militæroperasjonene mot Jugoslavia på slutten av 1990-tallet, og når et land som Polen i dag protesterer mot Russlands brudd på folkeretten i Ukraina, må vi ikke glemme at de var en del av den ulovlige krigen mot Irak i 2003. Mange europeiske land bidro også til å styrte Muammar Gadaffi i Libya, for ikke å nevne den 20 år lange ulovlige okkupasjonen av Afghanistan.
Og når vi snakker om Ukraina, må vi ikke glemme betingelsene som følger med den europeiske økonomiske bistanden. Ukraina må privatisere energisektoren, banksektoren og flere andre sektorer av økonomien. Vi tilbyr dem lån, samtidig som vi forbereder selskapene våre på å overta den privatiserte ukrainske økonomien. Mens ukrainere kjemper mot den russiske invasjonen, prøver amerikanere og europeere også å overta ressursene deres. Vi i det belgiske arbeiderpartiet er for et suverent Ukraina. Derfor foreslår vi å slette gjelda deres. Det vil ikke EU.
Det er denne imperialistiske dimensjonen vi må forstå for å forstå EU som geopolitisk aktør. Det er åpenbart at våpnene vi kjøper, og mengdene vi kjøper dem i, ikke bare handler om å beskytte oss selv og våre innbyggere. Tvert imot er jeg overbevist om at det mer enn noe annet handler om en agenda for å opptre mer offensivt i verden.
Gnist: Du har advart om at EU er i ferd med å bli en krigsøkonomi. Hva betyr dette i praksis, og hvilke sosiale konsekvenser har det?
Marc: Det er et velkjent faktum at EU og europeiske land er midt i en industriell krise. Vi har fabrikker som stenger, ikke bare i Tyskland, Belgia og Frankrike, men også i land som ble med i EU senere, som Romania, Bulgaria og de baltiske landene.
Nå er budskapet at vi bør investere i militærindustrien. Men militærindustrien er ikke en vanlig industri. For det første gir militærindustrien få arbeidsplasser i forhold til investeringene. Og for det andre må man se på hva den produserer. Hvis du lager en bil, vet du at den vil bli brukt jevnlig til den blir skrotet og må erstattes med en ny etter 10-15-20 år. En stridsvogn, derimot, brukes ikke slik. Og hva skjer når du har mettet markedet? Vel, fabrikken din stopper. Og med den stopper også økonomien.
Krigsøkonomi handler ikke bare om at militærindustrien blir en større del av økonomien. Det handler om at du blir avhengig av krig for at våpnene skal kunne brukes og for at du skal kunne fortsette produksjonen. Påstanden om at dette vil ha ringvirkninger på resten av økonomien er dessuten svært tynn. Vi har en krise i stålindustrien, men hvis et stålverk skal produsere stål til tusen stridsvogner, tar det bare tre dager. Det vil ikke redde den europeiske økonomien.
Men det er et element av sosiale rettigheter her. EUs arbeidstidsdirektiv begrenser arbeidstida til 13 timer per dag og 48 timer per uke. Det er ikke veldig strengt, men selv dette er nå foreslått av EU å avskaffe innenfor forsvarsindustrielle programmer. Så de vil at du skal jobbe mer enn dette hvis du jobber i forsvarsrelaterte industrier. Og det inkluderer mye, ikke bare selve militærutstyret, men også det som brukes i militærproduksjon, for eksempel noen kjemikalier. Dette er allerede svært farlige stoffer. Tenk deg hvor farlig dette kan være hvis menneskene som jobber med dem, har jobbet mer enn tretten timer i strekk!
Gnist: Til tross for bildet du maler av EU som et prosjekt, er det ytre høyre som ser ut til å ha nytt godt av kritikken av EU som institusjon. Hvorfor tror du venstresida har slitt med å ta denne plassen?
Marc: Vel, jeg vet ikke om ytre høyre virkelig er så kritiske som de liker å få det til å virke. Jeg har absolutt lagt merke til at ytre høyre, til tross for retorikken, er på linje med flertallet i EU, spesielt i spørsmål om å ødelegge sosioøkonomiske rettigheter, men også i spørsmål som krigsøkonomi. Det er selvfølgelig variasjoner, både mellom land og mellom ulike typer ytre høyre, men hvis du ser på Giorgia Meloni i Italia, for eksempel, er hun en nær alliert av EU, spesielt når det gjelder militarisering og forholdet til USA.
Jeg tror vi på venstresida må være tydelige på hva vi står for, og si at EU angriper de sosiale rettighetene vi har i dag. Så er det selvfølgelig spørsmålet om flyktninger og rasisme. Dette er noe ytre høyre har med hell har benyttet seg av for å splitte arbeiderklassen. Nå begynner vi også å se politikere fra sentrumspartiene si det samme, at migrasjon og islam er problemet. Jeg vet ikke om de virkelig mener det, men det lar dem avlede oppmerksomheten fra hvordan milliardærene, de store multinasjonale selskapene og de gigantiske profittene deres undergraver våre sosiale og demokratiske rettigheter. Ved å gjøre det, legger de bare ytterligere til rette for ytre høyre.
Vi må våge å sette dagsorden. Vi må tydelig vise at vi er imot etablissementet, vise at vi ikke er som de andre, vise hvor motstanderen står. Fienden ankommer ikke i joller over Middelhavet, vår fiende ankommer i limousiner og privatfly. Det er milliardærklubben som er ansvarlig for den sosiale krisen. Ikke migranter, ikke andre minoriteter. Vi må snakke om klasse.
Gnist: Hvordan vurderer du muligheten for å heve kravet om suverenitet, ikke i form av nasjonalisme, men i form av en demokratisk internasjonalisme?
Marc: Hvis målet vårt er sosialisme, må vi være tydelige. I dagens kontekst tilbyr ikke nasjonalstaten et sosialistisk svar, ettersom den er like dominert av borgerskapet som av arbeiderne. En uavhengig demokratisk sosialistisk stat i Europa ville ikke overleve omgitt av mektige kapitalistiske land. Et sosialistisk Belgia, for eksempel. Vi ville bli knust av Frankrike og Tyskland.
Vi trenger europeisk samarbeid, derfor kaller jeg meg ikke euroskeptiker, men eurokritiker. Vi må ikke glemme at borgerskapet er internasjonalt organisert, at det forener seg på tvers av landegrenser. Derfor må også arbeiderklassepartier og -bevegelser gjøre det: komme sammen, møtes og samarbeide for å gjøre felles sak. Palestina er et godt eksempel. Presset fra grasrota har til og med tvunget Trump til å si til Netanyahu at han ikke kan gjøre alt han vil. Et annet eksempel er hvordan havnearbeiderne i flere forskjellige europeiske land har hatt felles streiker mot EU-direktiver. Det har skapt bevegelser på tvers av landegrenser. Det er ikke lett, borgerskapet gjør det de kan for å splitte arbeiderklassen, men det er nødvendig. Vi må jobbe med slagord og kamper som forener, ikke splitter, arbeiderklassene på kontinentet, og utover.
Til tross for hva de sier i sine taler, er ikke EU et solidaritets- eller internasjonalistisk prosjekt. Det setter folk opp mot hverandre. Det er venstresida som står for solidaritet. Vi må være tydelige på behovet for systemendringer, men for å få det til å skje trenger vi arbeiderbevegelser i alle eller mange land. Det vil alltid være et dialektisk forhold mellom bevegelser på nasjonalt og europeisk nivå. Også på europeisk nivå kan vi skape en bevegelse som sier at vi ikke ønsker denne typen markedsdrevene og militaristiske integrasjonsmodellen. Vi står for et helt annet europeisk prosjekt. Dette viser vi gjennom krav om sosiale rettigheter og fred, mot innstramminger og militarisering – både på nasjonalt og europeisk nivå.
Gnist: Hva er din vurdering av den europeiske venstresida i dag? Hva mener du trengs for å gjøre den mer effektiv?
Marc: Vi tar tak i arbeiderklassens konkrete problemer. Med handling, ikke bare ord. Vi driver kampanjer som oppnår konkrete seire i saker som angår folk – medisinkostnader, energipriser, pensjon og så videre. Sammen med fagforeningene og sivilsamfunnet. Vi øker bevisstheten blant folk, vi organiserer dem i nabolagene deres og vi mobiliserer dem på bakkenivå. På mindre enn 20 år har vi vokst fra et parti med 800 medlemmer til et parti med over 25 000 medlemmer. Tidligere vendte partiet vårt seg for mye mot intellektet, noe som hovedsakelig kom til uttrykk i lange pamfletter. I dag retter vi oss mot både hodet og hjertet.
Selvfølgelig ønsker jeg ikke å belære noen eller gi inntrykk av at vi har en oppskrift på hvordan vi kan bygge et vellykket venstreorientert parti i Europa i dag. Det vi gjør kan fungere i Belgia, men kan ikke nødvendigvis kopieres til et annet land. Derfor respekterer vi hva de forskjellige partiene og bevegelsene gjør og prøver å gjøre i svært forskjellige sammenhenger. Men det som er viktig for oss er arbeiderklassens sentrale rolle og å være nær folket.
Arbeiderklassen er den klassen som er i stand til å forandre samfunnet. Og vi har sett, både i forbindelse med Palestina og havneblokadene, hva den kan gjøre. Den økonomiske virkningen er umiddelbar. Når det er streiker og aksjoner, er det avgjørende at vi er til stede. Men også utenfor disse. Arbeiderklassen er vår klasse. Det er dette som gjør oss til ekte arbeiderklassepartier.
Og vi må være tydelige på det sosialistiske perspektivet. Målet vårt er strukturelle endringer, og dette er noe helt annet. Se på USA, som alltid har vært det skinnende bildet på kapitalismen. Hvis du spør unge mennesker der hva de vil ha, sier mange at de vil ha et annet system.
Gnist: Med dette som utgangspunkt, hvordan mener du vi kan skape en europeisk venstreside som både er forankret i nasjonale kamper, men også er i stand til å handle transnasjonalt?
Marc: Jeg synes det er viktig med dialog mellom partier og fagforeninger på tvers av landegrenser fordi det er mange saker som krysser landegrenser – økonomi, industri, militarisering, klima og så videre. Vi må utveksle erfaringer, men vi må også sørge for felles handling og kampanjer. Dette trenger selvfølgelig ikke å være i EUs 27 medlemsland. Noen ganger kan det være flere, noen ganger færre, og noen ganger kan det være noen land innenfor EU og noen land utenfor. Det handler om å forene kampen, slik arbeiderne i for eksempel Ryanair eller Amazon har gjort.
Hvis arbeiderklassen i forskjellige land står sammen for en felles sak, gjør motstand sammen, streiker sammen, skaper det styrke. Samtidig skaper det tillit når man ser at man streiker for noe, og samtidig ser at kameratene på den andre siden av grensa gjør det samme. Vi må bygge videre på kampanjene som finnes på nasjonalt nivå, og som også er relevante på den andre siden av grensa og på europeisk og internasjonalt nivå, for eksempel for å beskatte de rike. Hvis vi kan gjøre dette, tror jeg det virkelig kan være en vei fremover.
Gnist: Norge står utenfor EU, men er fortsatt sterkt påvirket av det som skjer i EU. Hvilken rolle tror du venstresida i Norge, eller i hvilket som helst annet land utenfor EU, kan spille på den europeiske venstresida?
Marc: Jeg vet ikke hvor mange av EUs lover som også gjelder i Norge gjennom EØS, men det er nok 80 eller 90 prosent eller noe sånt. Derfor står også den norske venstresida overfor de samme utfordringene som oss. Selvfølgelig er det forskjeller, men uten å kjenne detaljene, vil jeg tro at forskjellene er minst like store mellom venstrepartiene innenfor EU – for eksempel mellom nordiske og søreuropeiske venstrepartier – som de er mellom nordiske land innenfor og utenfor EU.
Uansett synes jeg det er viktig at vi snakker sammen om hvordan vi kan løse felles problemer. Det er alltid hyggelig når norske kamerater kommer til Belgia, og dessuten drar vi ikke ofte nok til Norge. Men jeg er sikker på at vi kan lære mye av hverandre. Og det kan vi gjøre, helt uavhengig av EU.
Relaterte artikler
Leder: Fortsatt nei til EU
Winston Churchill skal ha sagt noe om at ingen krise er for dyp til at den ikke kan utnyttes som brekkstang for å nå visse politiske mål. Den gjenopplivede norske EU-debatten viser hvordan dette utfolder seg. For venstresida er det derfor desto viktigere ikke å bite på agnet. Til tross for Trump, klimakrisa og de nye geopolitiske maktforholdene, er EUs grunnleggende karakter den samme som den var i 1972 og 1994.
Som Europaparlamentariker Marc Botenga fra Belgias Arbeiderparti (PvdA/PTB) understreker i Gnist-samtalen i dette nummeret, har EU, helt fra den spede begynnelsen for over 70 år siden, vært et redskap for å styrke den europeiske kapitalen og den europeiske kapitalklassen i møtet med arbeiderklassen i egne land og med land og folk i det globale sør. Det har vært og er et redskap for å sikre profitten, til å tøyle arbeiderklassen og til å sikre utsugningen av den tredje verden, også i en post-kolonial virkelighet.
I disse bestrebelsene har den transatlantiske alliansen vært uunnværlig. EU har vært en lojal alliert med USA, akkurat som USA har vært en lojal alliert med EU. At det akkurat nå er Donald Trump som sitter som president i USA, endrer ikke på dette. Han kan kidnappe presidenter i andre land og gjøre krav på EU-lands koloniale besittelser, uten at det avføder annet enn lett hoderysting. Han kan sette opp ensidige tollmurer uten annet enn et oppgitt sukk som motstand. Og etter neste valg, etter at amerikanerne har valgt en president med et visst monn av folkeskikk, så er alt tilbake ved det gamle. NATO, dollarmakta og det imperialistiske hegemoniet sørger for det.
I 1994 uttalte daværende Høyre-leder Kaci Kullmann Five at et norsk medlemskap i EU vil gjøre det enklere å føre Høyre-politikk. Det er like sant nå som det var da. For en venstreside som mener noe med slagord om velferd, miljø og solidaritet, er det desto viktigere å reise motstanden mot EU.