– Den som lever skal ikke si: aldri!, sier Ebba Wergeland, og siterer Bertolt Brechts «Ros av dialektikken». 80-åringen har sterk tro på folks evne til å endre historiens gang, og mener at det er viktig å ikke ta de herskendes versjon av historien for gitt.

 

– Blant de mange bøkene mine har jeg ei som heter «Hvorfor de herskende klasser frykter historien», av Harvey J. Kaye, sier Ebba Wergeland.

 

– Boka tar opp viktige poenger. Jeg leser mye historie. Det er fordi at hvis du går historia litt etter i sømmene, så oppdager du at veldig mange andre løsninger enn det vi har i dag er mulig. Og de som er best tjent med verden som den er, frykter jo at folk skal oppdage at det går an å gjøre ting på andre måter.

 

Boksamleren

Vi møtes over en kopp te i leiligheta hennes på Grünerløkka, med bøker i hver ledig krok. En diger pakke fra Wangsmo antikvariat troner innafor døra, med atter nye historiebøker å fordype seg i. Men Ebba er også i gang med å sortere bøker som skal ut. Hun er tross alt på et sted i livet der det kan være greit å rydde litt opp etter seg.

 

80-åringen er nokså ettertenksom når det gjelder hva hun kan ha å melde til Gnist lesere.

 

– Hva er det jeg kan fortelle som er relevant for nye slekter? Mye av det som har preget mitt liv er fjernt for de som er unge i dag. Det tenker jeg ofte på når dagens «eksperter» har meninger om tida som var. For dem er det historie de er blitt fortalt eller har lest om. For meg er det noe jeg husker. «I all verden, tenker jeg, er det det dere har fått med dere?». Revolusjonen i Iran i 1979, for eksempel, den er jo fjern historie for de som er født etter den tid. Hva tenker de når de ser at Fritt Palestina, bladet til Palestinakomiteen, feiret den med Khomeini og Arafat på forsida?

 

– Ja, jeg blir av og til litt sjokkert når jeg kommer på at 70-åra er lenger tilbake for dagens unge enn 2. verdenskrig var for oss som var unge i 70-åra. Så hva kan man formidle?

 

– Jeg kan ikke si hva de unge skal gjøre, bare fortelle hva jeg har opplevd, så får nye generasjoner se om de får noe ut av det. Det finnes ingen Historie med stor H. Historien avhenger av perspektivet. Det som er skjedd ser forskjellig ut om du ser det ovenfra eller nedenfra, på nært hold eller på lang avstand. Dagens eksperter er for eksempel ikke eksperter på sykelønnsordningens historie.

 

Folkeopplyseren

Ebba Louise Wergeland rundet 80 år den 26. april. Bak seg har hun et langt liv som lege og aktivist på norsk venstreside. I norsk fagbevegelse og kvinnebevegelse er hun kjent som dama som bidrar med krystallklare og skarpe foredrag og leserinnlegg om sekstimersdag, arbeidsmiljø og forsvar for velferdsstaten. Blant sine mange venner er hun en høyt skattet, vittig, omsorgsfull og klok samtalepartner.

 

Hun tok embetseksamen i medisin ved Universitetet i Oslo (UiO) i 1970, blei spesialist i arbeidsmedisin i 1985 og tok doktorgrad i 1999, på ei avhandling om gravides arbeidsforhold.

 

Ebba har jobbet i Arbeidstilsynet og ved Institutt for samfunnsmedisin ved UiO. Hun har vært, og er, en aktiv samfunnsdebattant i tema som helsefarlig arbeid, kjønn og helse, arbeidstid, trygd, pensjon og sykefravær. I sitt formidlingsarbeid har hun lansert begrepene «pølsemodellen» og «sykenærvær», som seinere nærmest har blitt fagtermer i velferdsdebatten.

 

Hun har mottatt en rekke priser, blant annet hedersprisen fra den faglige Trondheimskonferansen, Klassekampens Neshornpris for sin folkeopplysningsinnsats og Karl Evang-prisen «for sin lange innsats for norsk arbeidsmedisin og arbeidsmiljø, for kvinnene sine rettar og for internasjonal solidaritet».

 

Ebba har nettopp sluttført arbeidet med en revidert utgave av boka «Verneombudet». Den ble lansert på et seminar i Oslo 28. mai, i regi av LO i Oslo, Gyldendal Akademisk og Pensjon for alle.

 

Sykelønnsordningen

I 1978 vedtok Stortinget enstemmig full lønn fra første fraværsdag for alle. Fram til da hadde dette vært et privilegium for høyere funksjonærer.

 

– Jeg blir jo av og til utkalt for å si noe om sykelønnsordningen. Og da forteller jeg folk at jeg husker tilbake til den tiden da vi ikke hadde dagens sykelønnsordning. Jeg husker også at det var slik at da sykelønnsordningen ble vedtatt, var alle partiene på Stortinget enige om at det skulle være full lønn under sykdom. Høyres Jo Benkow holdt et av de beste innleggene. Han gjorde også narr av dem som bekymret seg for misbruk, og påpekte av de største skeptikerne var de som sjøl allerede hadde lønn under sykdom. Og ingen av partiene snakket om at det ville bli for dyrt, eller at fraværet var for høyt, selv om det var på samme nivå som i dag. 

 

Hun påpeker at da folketrygden kom i 1967, var formålet å sikre økonomisk trygghet i perioder uten arbeid, og å utjevne forskjeller. 

 

– Når kom holdningsendringen?

 

– Fra 1990 og utover ble styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet, som vekslet om å ha makta, opptatt av at sykelønnsordningen var for dyr. De fulgte den sosialpolitiske endringen i resten av OECD-området. Endringer i styrkeforholdet mellom klassene endret også de økonomiske teoriene som fikk dominere. Stønadene var ikke lenger en rettighet for mottakerne, men en tyngende utgift for staten. Svaret på manglende arbeidsinntekt var ikke lenger stønader som ga økonomisk trygghet, men dårligere stønader som skapte utrygghet og «arbeidsmotivasjon».

 

Hun understreker at siden sykelønnsordningen var enormt populær, klarte ikke norske regjeringer å knekke den.

 

– Det de gjorde i stedet, var å lage en fortelling som snakket ned ordningen. De mente den var for dyr. Men i stedet for en politisk diskusjon om riktig pengebruk, sa de at fraværet var «for høyt», og fikk NHO og LO til å si det samme. Uten at noe definerte hva de la i «for høyt» fravær, sier arbeidsmedisineren, og sukker over at ikke flere forstår at det ikke går an å samtidig ha et inkluderende arbeidsliv og et lavt sykefravær.

 

Hun viser til at Finansdepartementet har sagt at det er et paradoks at verdens friskeste folk har det høyeste sykefraværet.

 

– Men det er jo slett intet paradoks, tvert imot. Nasjonalt fravær er først og fremst et uttrykk for hvor samfunnet gjør av folk med dårligere helse. I gamle dager mistet folk jobben og havnet på fattigkassa. I Norge i dag har mange sykelønn og beholder jobben, selv om mange langtidssykmeldte blir støtt ut med arbeidsløshetstrygd og uføretrygd. Jeg skulle ønske at LO-ledelsen kunne se at dette handler om sosial trygghet, og at det faktisk er en styrke at fraværet holder seg høyt, fordi det viser at arbeidslivet også inkluderer folk som kan ha bruk for sykelønn.

 

Manipulerer folkemeningen

Ebba mener at «alt dette maset om at sykefraværet er for høyt» kan sees som en kampanje fra politikerne for å forberede folk på at man skal kutte i ordningen.

 

– Og kampanjene virker. De manipulerer folkemeninga til at folk tror at det er et stort problem med sykelønnsordningen, at fraværet må ned. Men hvis fraværet skal ned, må færre med dårlig helse få være i arbeid med rett til sykelønn. Da snakker vi om et ekskluderende arbeidsliv. Jeg liker ikke at regjering etter regjering snakker som om vi har et sykefraværsproblem, og at ingen protesterer.

 

Før man ble så opptatt av å få ned fraværet, hadde man mer fokus på inkludering og på fravær som en nødvendig mestringsmåte i arbeidslivet. Norske bedrifter er små, og der svinger fraværsprosenten ut fra tilfeldigheter fra år til år. I dag har bedrifter bonusordninger som belønner dem som er uten fravær. Mer reaksjonært blir det ikke. Men det gjør fravær til noe straffbart. Det ville ikke Benkow likt – eller Høyre anno 1978.

 

Angrepene på sykelønnsordningen og pensjonsreformen ser hun som et uttrykk for at sosialpolitikken og trygdepolitikken er endret i hele EØS-området. 

 

– Endringene fra 1990-tallet er ikke uttrykk for endringer i folks adferd, men i Stortingets holdning. Debatten nå er helt annerledes enn i 1978. Nå skal det «ikke være for fristende å bli uføretrygda». De snakker som om folk flest egentlig trakter etter å få trygd, og at det at sosialstønadene er for gode er årsaken til at flere mottar helserelaterte ytelser.

 

200 år gamle tanker

– Da Arbeiderpartiregjeringen lanserte «arbeidslinja» i 1995, var det ikke mange som husket hva ordet opprinnelig sto for, Det fantes en gammel arbeidslinje, som sa at folk hadde rett til arbeid, og hvis de ble nektet denne retten, skulle staten gi dem det de trengte, og ikke bare forsorg. De kjempet mot overklassens ordninger for fattighjelp. Men den nye arbeidslinja fra 1995 bryter fullstendig med den gamle og henter faktisk fram igjen overklassens gamle prinsipp for fattighjelp, at ingen offentlig stønad måtte være bedre enn den laveste lønna i arbeidsmarkedet. Det står på trykk i Fattiglovkommisjonens rapport i England i 1834, og blir kalt «prinsippet om lavere attraktivitet». Ei omtrent identisk formulering står på trykk i et notat fra LOs samfunnspolitiske avdeling fra 2023 om arbeidslinja. De skriver at den bygger på «prinsippet om lavere attraktivitet», at trygdene ikke overskride de laveste lønnsnivåene og at det skal lønne seg å jobbe.

 

 – Det er jo samme argumentene som ble brukt mot at folk skal få jobbe mer ved siden av uføretrygden.

 

– Nettopp. Jeg fatter ikke at ikke LO og Ap-politikerne ser det som et problem at sosialpolitikken nå tilpasses et syn på stønadsmottakerne som er det samme som overklassen hadde i England for 200 år siden. At politikerne har skiftet menneskesyn. Ser man historisk på det, sto Bratteli og Nordli for en helt annen politikk enn dagens Ap-ledere.

 

Hun mener at også NAV er prega av det samme menneskesynet. 

 

– Det gjelder ikke den enkelte ansatte, men hva de skoleres i. Nav ble oppretta for å styrke arbeidslinja. Det ligger innbakt i deres samfunnsoppdrag. «Færre på trygd, flere i arbeid og aktivitet» der «aktivitet» ikke er jobb, men jobbsøking. NAV vil ha problemer til de innser at folketrygdlovens formål var bedre. De har ikke turt å endre formålsparagrafen, men alt ellers tilpasses arbeidslinja. Det er viktig å fortelle folk dette. Dette er historie en bør grave i.

 

6-timersdagen

– Noen har argumentert med at 6-timersdag kan få ned fraværet?

 

– Jeg advarer alle som vil prøve 6-timersdag til å la seg lure til å bruke sykefravær som målestokk for suksess. Men på grunn av at folk er så drilla på at fravær er et problem blir det ofte gjort. Og velger man en arbeidsplass med høyt fravær til forsøk med 6-timersdag, så ansetter de ofte et par til, og det er jo friske folk. Slike nyansettelser fører ofte til at fraværet går ned, men samtidig vil flere eldre holde ut lenger på grunn av kortere dager. Og gamle folk samler jo gjerne opp flere diagnoser gjennom livet, så etter hvert går fraværet opp igjen. Det betyr en dipp i fraværet først og så går det opp igjen. Gamle og folk med dårlig helse må ut hvis fraværet skal ned.

 

– Så hva er ditt hovedargument for 6-timersdag?

 

– 6-timersdag trengs fordi mange har bruk for lettelser i arbeidslivet, både på grunn av egen helse og fordi de har andre omsorgsoppgaver i livet sitt. Folk har annet å bruke livet sitt til enn bare å jobbe. Kåre Willochs regjering fikk utredet arbeidstidsreformer. Et tverrfaglig utvalg utredet flere muligheter, blant annet 6-timersdag og senkning av pensjonsalderen til 60 år. Utvalget fant at begge deler ville være godt for eldres helse, forebygge slitasje, stimulere til frivillighet. Slike utredninger gjør ikke regjeringene idag, påpeker hun, og understreker at det til syvende og sist handler om hvorvidt du skal se på folk i et samfunn som mennesker eller arbeidskraft.

 

80-åringen forteller at hun sjøl merker dette godt «nå som jeg er gammel og ikke lenger er av interesse som arbeidskraft».

 

– Uten restarbeidsevne som Nav kaller det, er vi restavfall som det er dyrt å bli kvitt. De minste og de eldste behandles som utgifter. Barna er framtidig arbeidskraft, men barn med helseproblemer vil ikke arbeidsmarkedet ha, så de får ikke samme muligheter som de friske.

 

Samtidig påpeker hun at det at menneskets mening er å være arbeidskraft ikke gjelder for alle.  

 

– I Norge har særreglene for stortingsrepresentanter vist hvor lett det er å tenke på seg sjøl som en annen enn folk flest. Ser vi stort på det, er det alltid farlig å skille mellom oss og «de andre», historisk og globalt «de som intet eier men som skapte alt». I en verden med store ulikheter er det farlig å tenke oss og de andre.

 

Kampen for Palestina

Som student traff Ebba folk fra SUF (m-l), blant annet i studentersamfunnet og i Solidaritetskomiteen for Vietnam (Solkom). Hun betegner seg som «et barn av den store vekkelsen», og ble tidlig med i ml-bevegelsen, og i Palestinakomiteen.

 

– Palestina dukket jo opp for fullt da SUF laget jordskjelv på sitt landsmøte i 1967, med en resolusjon om at Israel i sin nåværende form bør opphøre, men at de som bor der nå må få fortsette å bo der. Jeg var ikke med i SUF ennå, men har merket meg at resolusjonen SUF vedtok i 67 ser ut som om den er klipt ut fra resolusjoner fra israelske jødiske antisionister samme år. Jeg har spurt folk som kjenner SUF fra da om de hadde kontakt med disse israelerne. De mener at de ikke hadde det. Men de leste engelske blader, som publiserte tekster fra jødiske antisionister.

 

– Når ble du sjøl med i Palestinakomiteen?

 

– Palkom ble stiftet i 1970, drevet fram blant annet av Peder Martin Lysestøl og Finn Sjue. Sjøl ble jeg med fra 1971, og reiste til Midtøsten første gang høsten 1977. Jeg reiste da til Sør-Libanon, til de områdene som Israel nå bomber til grus.

 

Solidaritetsarbeideren

Etter hvert ble det mange turer til Midtøsten. Ebba har blant annet vært i Egypt, Palestina, Syria, Jordan, Libanon, Irak. Hun sier at det å fortelle om palestinerne er litt av det samme som å fortelle om sykelønnsordningen.

 

– Det handler om hvordan historien forfalskes. Den palestinske historien om Nakba, katastrofen, er forsøkt utradert av Israel. Boka «The Hundred Years’ War on Palestine: A History of Settler Colonialism and Resistance, 1917–2017» av Rashid Khalidi viser igjen at man ikke skal la seg by historiefortelling av dem som er fornøyd med status quo. De mektige er redd for historien.

 

– Haakon Lie og Ap-ledelsen støttet opprettelsen av Israel, og så på sioniststaten omtrent som vi så på Albania, som et fyrtårn. I hele min levetid har Norge støttet kolonimaktene mot koloniene i frigjøringskrigene deres. At Norge også støttet en kolonistat som Israel var derfor logisk.

 

– Hvordan ser du på palestinernes muligheter nå? Er vi ved historiens ende?

 

– Man kunne jo håpe på en slags ende på koloniprosjektet. Det koloniprosjektet som har en så katastrofal virkning også for verdens jøder.

 

– Det ser svart ut for palestinerne nå?

 

– Ja. Men litt for mange kjenner nå historien deres også i vår del av verden.

 

– Og i land i sør, vel. De aller fleste av verdens land stemmer jo med palestinerne i FN.

 

– Absolutt. Resolusjonen som slo fast at sionisme er rasisme ble jo vedtatt i FN på 70-tallet.

 

Lever på andres arbeid

Ebba spør seg også om det som skjer i verden nå vil føre til en annen fordeling av makt, en annen verdensorden. At en supermakt kan tenkes å avløses av flere, en multipolar verdensorden. Hun mener også at det er viktig å huske at vi i Norge faktisk lever på andres bekostning, blant annet gjennom avkastingen fra oljefondet.

 

– Gnist hadde en utmerket artikkel om dette i siste nummer, som peker på at den verdensorden vi har nå holder folkene i sør i fornedrelse og fattigdom, og legger øde den naturen vi alle lever av. Det er rom for en annen fordeling. Men vanskelig å se hvordan og hvilke land man kan eller ikke kan stole på, sier hun, og fastslår at vi trenger en ny internasjonal orden som ivaretar sør. Handelsavtaler som ikke er utbytting. 

 

– Det folk flest har oppnådd i Norge er kjempet fram av arbeiderklassen gjennom organisasjonsbygging, stemmerett, politisk makt til fagbevegelsen. Det de mangler i sør, er ikke ekspertise, men krefter og muligheter til å kreve anstendige levekår. De mektige landene sitter på enorme mengder våpen. Men selv USAs militærmakt er ikke nok til å verne dem mot nederlag. Spørsmålet er: Hva tenker millionene i sør selv om framtida si? Hvilke løsninger kommer fra de som ikke har noe nå? Hører vi dem, når vi dem? Vi som lever i deler av verden som tjener på dagens ulikheter må holde kontakt ut over landegrensene, ikke la oss forføre av de fortellingene som er offentlige sannheter her.

 

Hun roser Gnist for at tidsskriftet under forskjellige navn i mange år har hjulpet leserne med viktige motforestillinger og kunnskap. 

 

– Det er viktig at tidsskriftet har holdt det gående og at de fortsetter. Vi trenger motstemmene for å forstå mer av verden og vår egen plass i den. Og at vi selvfølgelig er mye mer enn arbeidskraft.

 

– Har du en siste kommentar om palestinernes situasjon?

 

– Kampen for Palestina er ikke over. Det bare ser sånn ut. Tenk på det som ble synlig under den arabiske våren – de motsetningene er der ennå. Det er store kull av utdanna arabiske unge som ikke får jobb. De vil finne en løsning. Og når jeg ser videoene fra Gaza, der de danser, leser dikt midt i helvetet, da er det ikke mulig ikke å ha tro på at de skal kunne komme seg videre. Jeg så blant annet en video av ei mor i en rasert sykehuskorridor, som satt der og lærte sin fire år gamle datter å skrive, på veggen. Mora tenkte framover, bortenfor krigen.

 

Det sikre er ikke sikkert

– Hva tenker du om framtida for verdens folk?

 

– Det eneste som er sikkert, er at vi alltid lever i forandringenes tid. Bertolt Brecht skreiv om det på 1930-tallet, i diktet «Ros av dialektikken», som Georg Johannesen gjendiktet:

Urettferdigheten går i dag trygt omkring,

undertrykkerne planlegger de neste titusen år.

Volden sverger: Det som er forandrer seg aldri.

Ingen stemme overdøver maktens stemme.

Og på markedet sitter utbytterne: Nå først begynner vi.

Men blant de undertrykte sier mange:

Det vi vil går aldri.

 

Den som lever skal ikke si: aldri!

Det sikre er ikke sikkert.

Det som er forandrer seg alltid.

Når de mektige har talt

tar de avmektige ordet.

Hvem våger å si: aldri?

Hvem bestemmer at det fins undertrykkelse?

Det er vi!

Hvem bestemmer om den skal slutte?

Også vi.

 

 Du som er slått ned, reis deg!

 Du som har tapt, kjemp!

 Du som har forstått din tilstand:

 Hvordan kan du holde den ut? 

 For de beseirede av i dag

 er de seirende av i morgen

 Og aldri blir: Nå i dag.

Kai Heron, Keir Milburn og Bertie Russel:
Radical Abundance: How to Win a Green Democratic Future
London: Pluto Press, 2025, 261 sider. 

 

Kapitalismen har en utrolig evne til å skape bullshit abundance: lange arbeidsdager, søppel og forurensing. Radical Abundance tar leseren med på en reise til ulike verdenshjørner i jakten på sosiale modeller som kan ta oss nærmere en annen type overflod. 

 

Forfatterne har selv vært engasjert i ulike initiativer på venstresiden, noe denne overskuddspregede boka drar veksel på. Deres hovedargument er at venstresida ikke kan nøye seg med å delta i valg for å forsøke å få en hånd på rattet i styringen av staten, men i tillegg må bygge opp institusjoner med folkelig forankring som kan motstå, men også fortrenge kapitalen. Her tar forfatterne utgangspunkt i den ungarske marxisten István Mészáros’ tese om at det ikke holder å gjøre slutt på kapitalismen, men at kapitalens logikk – som også fikk fotfeste i Sovjetunionen og andre forsøk på statssosialisme – må erstattes av en sosialisme som kan spre seg horisontalt og territorielt.

 

Risikoeliminering av allmenninger

Etter å ha tatt for seg eksempler på kollektiv organisering i flere deler av verden, går forfatterne inn i ulike sektorer hvor de ser for seg at deres foreslåtte modell av public-commons partnership kan se ut i tre sektorer: landbruk, byutvikling og legemiddelindustri. Dette er en modell som skal tilsvare en sosialistisk variant av offentlig-privat samarbeid, hvor staten, i stedet for å subsidiere privat kapital slik den gjør i dag, går inn med risikoeliminering (de-risking) for kollektive prosjekter. Dette skal være noe mer enn arbeidersamvirker, siden det ikke er rettferdig at det kun er arbeiderne som skal bestemme over overskuddet fra produksjonen i slike allmenningsforetak: også lokalsamfunn og andre interessenter bør ha en stemme. Dette er et argument drar veksel på innsikter fra marxistisk feminisme om at rikdommen som skapes på en arbeidsplass ikke bare er resultatet av arbeiderens umiddelbare innsats, men også av samfunnet hvor disse har vokst opp – og alle som har bidratt med omsorgen som trengs for å fostre nye arbeidere. At overskuddet ikke dermed utelukkende skal gå til arbeiderne er noe man også finner hos Marx’ kritikk av Gothaprogrammet og er slik sett ikke noe nytt, men en viktig forutsetning for modellen som skisseres i boka. Isteden skal overskudd blant annet kanaliseres inn i andre kollektive prosjekter. 

 

Hvordan overvinne kapitalen i praksis?

Boken er et tankevekkende bidrag til å løfte fram både teori og praksis med utspring i ulike geografiske erfaringer – særlig Latin-Amerika – til et større publikum. Her bygger forfatterne videre på tanketradisjonen man kan finne hos Chris Gilbert og hans Commune or Nothing (2023), med utgangspunkt i såkalte folkekommuner i Venezuela. Selv om den kan bli noe omstendelig og teknisk i sin beskrivelse av ulike tenkte modeller, går Radical Abundance inn i viktige debatter om hvilke strategier vi skal ta fatt for en overgang til sosialisme.

Kapitalismen har en helt unik historisk funksjon ved å ta fra oss noe av det mest menneskelige i oss og gjøre den til en vare. Dette gjør at vi går rundt med et tomrom i vår menneskelige sjel. Et tomrom som kan fylles med et innhold. Høyresiden vil fylle det med individualisme, fremmedfrykt, kvinnehat med mer. Mens det er kun marxismen som gir oss svaret på hvordan dette tomrommet kan fylles på en måte som vil løse problemet.

 

Mitt perspektiv på å lese og forstå Marx og marxisme handler om å finne hvordan vi kan bekjempe kapitalismen. Karl Marx sine analyser handler for meg ikke bare om å forstå hvordan kapitalismen fungerer, men også grunnleggende om hvordan bekjempe den. For å kunne gjøre effektiv motstand mot kapitalismen, trenger vi å forstå hvordan den fungerer. På oss som mennesker, på relasjonene med andre mennesker, på vårt forhold til varesamfunnet og ikke minst i forhold til produksjonsmidlene, som skaper dette vareproduserende samfunnet. 

 

Med fremmedgjøring mener vi noe mer enn at noe bare føles fremmed for oss. Marx bruker det for å beskrive at noe som arbeideren egentlig produserer blir fremmed for henne gjennom produksjonsprosessen. Hun produserer under kapitalismen ikke fordi hun trenger gjenstanden eller det hun skaper i verden, men fordi hun trenger lønn. Hun blir derfor på et samfunnsmessignivå likegyldig til hva hun produserer.

Jon Egil Brekke sammenfatter fremmedgjøring i arbeidet som: 

-Arbeideren og arbeidsproduktet er fremmede for hverandre, arbeideren fratas produktet, produktet legges til kapitalen, som står overfor arbeideren som en fiendtlig makt. Menneskets tilegnelse av et objekt (fra naturen) er samtidig arbeiderens avståelse av samme objektet. Arbeidet produserer økende privateiendom på den ene siden og økende fattigdom på den andre.
-Arbeideren er fremmed for seg selv mens arbeidet pågår, arbeidsprosessen tilhører ikke ham selv, men en annen, og han selv tilhører en annen mens han arbeider. Han iverksetter en annens vilje og gir avkall på sin egen. Han arbeider ikke ut fra indre trang, men ut fra ytre tvang.
Den bevisste forming av omgivelsene, som er menneskets kjerne og artskjennetegn, blir noe fremmed for arbeideren. I stedet for grunnleggende livsutfoldelse blir arbeidet et middel for å overleve rent fysisk. Menneskets frihet blir trengt tilbake til rent dyriske funksjoner, som å spise, drikke og avle barn. I beste fall kan arbeideren utfolde seg hjemme, utenfor arbeidet.
-Som følge av dette står mennesket fremmed overfor seg selv, overfor andre mennesker, og overfor samfunnet generelt.

 

Jeg mener fremmedgjøringa også eksisterer utenfor vår direkte posisjon i produksjonen. Menneskelige handlinger, oppførsel og relasjoner blir gjort om til varer under kapitalismen og på den måten fremmedgjøres vi fra oss selv. 

 

Fremmedgjort fra sang

La meg bruke musikk som et eksempel. At musikk er grunnleggende viktig for menneskeheten er vanskelig å komme unna. Vi har funnet arkeologiske rester av menneskelagde instrumenter som er eldre enn språksenteret i hjernen vår. Før vi lagde instrumenter er det logisk å tenke at vi lagde musikk med vår egen kropp som instrument. 

 

Gjermund Kolltveit peker på i sin bok Sang som våpen at synging er en kroppslig opplevelse. 

«Å synge reduserer nivået av stresshormonet kortisol, og styrker dermed immunforsvaret. Sangen stimulerer en rekke signalstoffer som endorfiner, dopamin og oksytocin. Dette er stoffer som gjør oss glade og mer positivt innstilt til samarbeid». 

 

Sang og musikk har i alle tidsepoker vært viktige for mennesket. I middelalderen måtte man ha vært gal hvis man ikke sang mens man bakte. Og sang var vanlig i fabrikklokaler helt til maskinene ble så støyete at sangen druknet. På NRK finnes det et klipp med en som leder arbeidet med kabeltrekking ved hjelp av sang, noe som har dødd ut med at maskiner har tatt over for menneskelig muskelkraft. I dag er sang mye sjeldnere i hverdagen og ikke minst i arbeidshverdagen. Vi sitter som regel halvflaue og synes det er vanskelig å synge Gratulerer med dagen sammen med kollegaer. Musikk i arbeidshverdagen høres gjennom små propper i øret for å stenge ute arbeidsfellesskapet, skape rom for å unngå forstyrrelser, framfor å samle og bygge fellesskap. 

 

At musikk er et grunnleggende menneskelig uttrykk, ser vi når små barn synger spontansang i barnehagen. Spontansang er improvisert sang uten forhåndsdefinert tekst, melodi eller rytme. Sakte, men sikkert, forsvinner sangen fra barnet etter hvert som det blir voksent. Noe av det handler jo om å bli selvbevisst sin egen stemme, og stemmeskiftet hos gutter. Men det handler også om at man blir møtt med musikk som vare. Denne varen står i sterk kontrast til den musikk vi lager selv. Mens vår egen sang er kanskje litt falsk, undersøkende, har et fleksibelt forhold til rytme eller melodi. Musikken som vare er ofte godt produsert, utøvd av folk med lang trening og høy kompetanse. Polert av produsenter og forbedret i miksen. Dette er den ferdig polerte, godt produserte musikken som vi møtes over alt i samfunnet. Musikk som ikke lenger er først og fremst menneskelig uttrykk, men en vare som selges på et marked. 

 

Det at musikk og andre kreative menneskelige uttrykk blir varegjort gjennomsyrer samfunnet. Det som burde vært grunnleggende menneskelige uttrykk blir gjort til ikke gode nok. Vi sammenligner det med varene og finner fort ut at det vi selv holder på med ikke kan måle seg. Men istedenfor at vi finner ut at målestokken er feil så fremmedgjøres vi fra våre egne kulturuttrykk. Bare se når kulturbevisste folk blir portrettert i Klassekampen eller tilsvarende aviser, når de blir spurt om siste kulturopplevelse, svarer alle med en vare de har kjøpt, ingen svarer med noe de selv har gjort, at de sang for barnet sitt eller tegnet en tegning. De svarer alltid med at de har kjøpt en vare, som en teaterforestilling eller konsertbillett. 

 

Et sort hull

Min påstand er at denne fremmedgjøringa gjør noe grunnleggende med oss mennesker. Den skaper et hull vi ikke veit hvordan å fylle. Fremmedgjøringa er fordekt for oss gjennom varesamfunnet så ser vi ikke umiddelbart løsninga. Vi blir rastløse mennesker på jakt etter noe å fylle hullet med. Og ting å fylle det med er kapitalismen eksperter på å tilby oss. Samtidig er det som å kaste ting inn et sort hull, det suger til seg materien, og vi jager igjen nye varer for å fylle hullet. 

 

Dette tomrommet har sjelden en arbeider råd til å fylle på med det hen får utbetalt i lønn. Derfor har det oppstått en stor ideologiprodusent som forteller oss fortellinger om hvordan vi kan håpe på å bli rike nok. Vi får YouTube-kanaler laget av millionærer som fører propaganda for en livsstil som er uoppnåelig og samtidig framstår som den mest realistiske løsningen. Vi kan alltid håpe på å vinne en av MrBeast sine konkurranser eller trekke 7 rette i lotto. En strategi for å komme ut av posisjonen i produksjonen basert på hell og lykke. Det er mer en ideologisk drøm enn reell strategi. Den andre strategien som er tillatt under det kapitalistiske hegemoniet er middelklassestrategien, å jobbe hardt for å heve seg over andre, gjennom studier og kultur. Det er heller ikke en reell strategi for å fylle hullet. Kun en strategi som er med på å holde andre folk nede istedenfor å gjøre noe med problemet. Jeg har skrevet mer om disse to strategiene i artikkelen Klassestrategi på TV i Gnist nummer 1 2020.   

 

For alle som ikke passer inn i disse to strategiene blir møtt av en høyreside med åpne armer, som forer de med at kvinnehat, transhat og rasisme som kan fylle det hullet kapitalismen har skapt. 

 

Det er her dagens utfordring ligger. Hvordan presentere en visjon om et annet samfunn som ikke bare fyller det hullet kapitalismen skaper i livet vårt, men også gjør noe grunnleggende med samfunnet. Slik at hullet ikke lages i første omgang. Det krever en kommunistisk strategi om å uttrykke at vi vil vekk fra dette, og samtidig tar kampen konkret mot kapitalismen vesen der vi møter det i dagliglivet. Det er dette som er venstresidas virkelige utfordring. Den kan ikke bare løses med politiske brødkrav. Men visjoner om grunnleggende endring. At vi kan endre strukturene og kulturen i samfunnet som opprettholder og forsterker klassesamfunnet, rasismen, kvinnehatet og transfobi (med mer).

 

Dette er en kamp som må føres mye bredere enn det snevre rommet for den parlamentariske politikken. Det er en kamp som foregår langt utenfor det vi normalt tenker på som politikk, men likevel er viktige for å etablere ideer i vårt samfunn. Her spiller kunst og kulturarbeidere, kunstnere og artister viktige roller. Men også nymotens roller som influenser i sosiale medier. De spiller en rolle som ideologiprodusenter i vår tid. 

 

På samme måte som Thatcher og Reagan sitt inntog med høyrepolitikk førte til en bølge av radikale kunst og kulturuttrykk, ser vi i dag det samme med Trumps MAGA-fascisme. Det er ikke mangel på de som har et behov for å uttrykke sin motstand. Det har gitt oss et helt nytt lydspor til kampen mot undertrykking på tvers av sjangere. Fra Bob Vylans slagkraftige hiphop til folkpopens Carsie Blantons skarpe tunge. Palestinaflagg veives og anti MAGA budskap ropes ut på de store festivalscenene. De samme artistene møtes med forsøk på sensur og knebling av ytringer. Det tydeligste eksempelet er kanskje rettsprosessene mot Kneecaps Mo Chara, som ble siktet av den britiske staten for terror for å vifte med et flagg. 

 

Gjenvinne vår egen stemme

Fortsatt strømmer det på med nye lag av uredde venstreorienterte artister, som tar opp små og store verdensproblemer og urettferdigheter. På samme måte som Madonna sto opp for homofile og Hiv-smittede eller Public Enemy mot rasismen på 80-tallet, så trenger vi også i dag artistene som går i front mot Maga-fascisme og transhat. De skaper inspirasjon og engasjement til kampen som ikke kan undervurderes. Samtidig er det også motstand pakket inn som et produkt, en vare, i kapitalistiske økonomien. Nye kulturelle uttrykk blir sugd inn i det sorte hullet og spyttet ut igjen med prislapp og strekkode. Derfor må en kommunistisk kulturstrategi gå utover å bare få artister til å ha bra budskap. Vi må lage en ide om hvordan gjenvinne vår egen stemme.

 

Er ikke det å gi arbeiderklassen stemme, og med det makt til å endre samfunnet selve essensen i det vi kaller kommunisme? Vi må derfor ha en kulturstrategi som vil oppheve varesamfunnets makt over kulturen vår. En strategi for at arbeiderklassen ser sine egne kulturelle bidrag som verdifulle, og med det anerkjenner den kulturen vi har i hverdagen. Den kulturen som ligger i å nynne på en melodi eller tegne en tegning. At det er kultur å lære seg et nytt instrument, bake brød eller spikke med kniv.  

 

Arbeiderbevegelsen i alle avskygninger har hatt et bevisst forhold til det å bygge bevegelse gjennom kultur. Allerede i 1850 i Marcus Thranes arbeiderforeninger ble det laget sangbok, redigert av Typografen P.W. Bergh. Og siden den gang har sang blitt brukt for å skape samhold, kamplyst og engasjement. Den har virket internt på bevegelsen for å styrke samholdet, definere hvem vi er. Sangen bidrar til endring fra et egosentrisk perspektiv på verden til et fellesskap perspektiv. Utad ble sang brukt retorisk for å fortelle om politiske kamper, hvorfor vi måtte slåss og hva som var utfallet. Sanger for å overtale folk følelsesmessig for å støtte bevegelsen. Når man synger et budskap blir det ofte sterkere emosjonelt, enn bare å høre et foredrag eller lese en løpeseddel. Knut Kjeldstadli skriver at «Nettopp det å synge i fellesskap er det sentrale» om hvorfor allsang er så viktig for arbeiderbevegelsen.

 

I dag synges det mindre i fellesskap, melodiene som nynnes på er sjelden en identitetsmarkør om hvilken side du står på. Mange tror de ikke kan synge, har aldri lært å spille et instrument eller gjøre andre kreative uttrykk. Det gjør at mennesker over generasjoner har blitt mer isolerte fra hverandre. Arbeidslivet behandler oss ofte som utbyttbare maskindeler, men kanskje noe av det også skjer i det sosiale livet. Ensomhet diskuteres som om det er en av vår tids største utfordringer. Men henger ikke følelsen av ensomhet sammen med hvordan kapitalismen gjennomsyrer livene våre? Det er få som har noe quickfix på ensomhet, men det er kanskje fordi det er et økonomisk system som splitter oss opp i individer og hindrer oss å se fellesskap. Det er å synliggjøre fellesskapet som må være en byggestein i en kommunistisk strategi. Da må vi skape liv der man uttrykker seg kulturelt, som et helt menneske. Ikke aleine, men i fellesskap.

 

Historisk har arbeiderbevegelsen vært en opplysningsbevegelse. Arbeiderbevegelsen var ikke bare opptatt av å opplyse om hvordan kapitalismen fungerte, hvordan vi kunne avskaffe den eller om arbeiderens viktige rolle i den. Det var en bevegelse som var opptatt av at arbeiderklassen fikk tilgang på kunnskap om kosthold, idrett, seksualhelse og ikke minst kultur. Man organiserte idrettslag, kunnskapsdeling blant husmødre, sangkvelder, barne- og familieorganisasjoner og mye mer. Man hadde en idé om å være en bevegelse langt ut over det direkte ideologiske eller opp mot hva som skjedde i folkevalgte organer. Etter hvert har det blitt mindre og mindre av det. I dag er det nesten kun de konkrete sakskampene gjennom aksjoner og demonstrasjoner og den folkevalgte politikken som er igjen, med noen innslag av studiesirkler om politikk og ideologi. En breiere bevegelse for å bedre arbeidsfolks liv både konkret og strategisk tas det ikke tak i. Det er kanskje for langt unna hva som kan være partienes rolle innenfor dagens ideologiske system? Noen av rollene er også overtatt av en utbygd velferdsstat. Og det er vi jo tilhengere av. Likevel så bør vi tenke at det er viktig å plukke opp igjen opplysningsidealet hvis vi vil bygge en bevegelse som vil endre historiens utvikling. At vi må gi folk kunnskap og midler for å uttrykke seg selv og fylle det sorte hullet fremmedgjøringa skaper. Det er ofte en rettighet som er urettferdig fordelt i samfunnet. Den blir fordelt enten via arv eller markedet, men som kommunister bør vi ha en ide om at vi vil fordele dette til flere. Det betyr ikke at alle skal bli profesjonelle musikere og kunstnere. Det betyr at vi sloss for å la kreativitet være en del av mennesket, at kulturen kapitalismen vil stivne og gjøre om til varer, heller kan leve fritt, være personlig og ikke for noen større grunn enn at det er med å gjøre et menneske helt. Så spre en liten melodi som ikke er skrevet ned, om frihet som ikke enda finnes et sted, dans et dansetrinn for å minne på at vi er i bevegelse. 

Forfatter og tidligere journalist i Klassekampen Carline Tromp har de siste par årene gitt ut to bøker som på hver sine måter tar for seg internett, og hvordan det i økende grad formes av sterke kommersielle og reaksjonære krefter. I Tilbakeslaget (2023) undersøker hun hvordan ytre høyre mobiliserer digitalt i kampen mot skeive og kvinners rettigheter. I fjor kom Forført, en bok om influenserkulturen, og hvordan kommersielle aktører forsøker å profittere på fellesskap og tillit gjennom sosiale medier. Gnist har snakket med Tromp om internett, (av)makt og hvordan de digitale plattformene vi tilbringer stadig større deler av livene våre på er blitt arenaer for fremmedgjøring. 

 

Yngve: Hva fikk deg til å gå inn i influenserverdenen i arbeidet med Forført?

 

Carline: Jeg gikk inn i influenserverden med et ønske om å forstå businessdelen av det. Å forstå hvordan det fungerer, hvem som tjener penger, og hvordan de tjener penger. Derfor dro jeg en del på influenserseminar og annonsørseminar, og der snakker de om hvordan du kan selge tillit og autentisitet. Det er måten dette fungerer på. Du lager reklame som ikke oppleves som reklame.

 

Arbeidet med boken fikk meg til å spørre om dette også er uttrykk for noe annet, noe dypere og ekte. At mennesker oppsøker disse influensene fordi vi har et behov for å møte mennesker, fordi vi har et veldig behov for kontakt. Alle sammen har vi så lyst til å ha ekte kontakt. 

 

Vi er på disse digitale mediene og blir mer og mer fremmedgjort, både fra den fysiske verden og fra normal interaksjon med andre mennesker. Det er en ensomhet i det. Og på ett eller annet plan prøver vi liksom å finne en person som ser oss og snakker med oss, og som vi kan ha den typen kontakt med. Gjennom influenserverden får man det, og det føles ekte. Men samtidig er det jo redigert, og ofte er det manipulert. Det er tilpasset og forskjønnet og filtrert. 

 

Det er behovet for å knytte seg til andre mennesker og knytte seg til et fellesskap, som influenserne spiller på.

 

Yngve: Dette forsøket på å selge det autentiske er jo ikke nødvendigvis noe nytt. Du skriver om hvordan dette lå til grunn for reklamebransjen siden lenge før influenserne kom. Hva er nytt og spesifikt med influenserkulturen i denne historien?

 

Carline: Reklamebransjen har lenge identifisert eller skapt behov for å skape etterspørsel. De identifiserer en lengsel, eller skaper den. Og så tilbyr de det du tror du trenger. 

 

Samtidig fantes effekten influensere spiller på, før det ble brukt i reklame. Folk begynte å legge ut blogger og dele ting på internett, og det vokste frem dype fellesskap rundt for eksempel tenåringsblogger. De ble veldig viktige for folk. Så kom annonsørene inn og tenkte at dette her kan vi bruke som salgskanal. 

 

Det nye i forhold til reklamebransjen er først og fremst formen. Og at det er så individualisert. Man skreddersyr mer mot ulike målgrupper og snakker spesifikt til dem. Og det foregår på plattformer som selv er fulle av påvirkningsteknologi. Sosiale medier vil at du bruker mest mulig tid der, at du blir mest mulig engasjert, og at du legger igjen mest mulig av deg selv – reaksjoner, følelser, kjøp.

 

Yngve: Hvor omfattende er denne influenserkulturen? Hvor mye påvirker det oss? 

 

Carline: Det er litt vanskelig å måle hvor mye det påvirker oss, men det er klart at de får folk til å kjøpe ting. Og det har blitt gjort forskning som viser at de som er flinkest til å skape et sterkt bånd til sine følgere, også er de som er flinkest til å utløse kjøp. 

 

Bransjen selv er veldig opptatt av å finne ut av hva som funker. De har tall på alle transaksjoner, alle klikk, alle handlinger. Også influenserne selv har veldig mye tilgang til statistikk og tall. Så både influenserne selv og de som kjøper tjenestene deres, kan se nøyaktig hvordan de presterer. Alt blir målt og gitt tilbakemelding på egentlig hele tiden.

 

Det de tallene ikke gir, er å si hvorfor noe fungerer. Det er et merkelig arbeidsforhold her: Som influenser jobber du for en annonsør. Men plattformene, som er arbeidsplassen, påvirker i veldig stor grad hva som funker. Men de sier ikke hva de gjør, de sier ikke hva de vil, og de forklarer seg ikke. 

 

Yngve: Sosiale medier har jo blitt en viktig plattform for andre krefter enn de kommersielle aktørene som ligger bak influenserne. Du har jo også jobbet mye hvordan aktører på høyresiden har klart å knekke koden og mobiliserer stort på sosiale medier. Hvordan bruker disse aktørene sosiale medier?

 

Carline: Sosiale medier har gitt ytre høyre mulighet til å snakke direkte til folk uten å måtte gå gjennom redaktørstilte medier. Mens det tidligere bare var stater som hadde mulighet til å spre informasjon til så mange mennesker samtidig, har alle nå fått tilgang til propagandamidlene. Uten å måtte forholde seg til spillereglene. Ytre høyre ble ikke akseptert i den vanlige offentligheten, men de har vært flinke til å utnytte internett. 

 

Partiene på ytterkantene er ofte tidlig ute og flinkest med å bruke de nye mediene.

De blir ikke invitert inn i de tradisjonelle mediene og de store offentlige debattene. En annen side av dette er at plattformene favoriserer innhold som skaper sterke følelser – som politikere som spiller på frykt og sinne.

 

Yngve:  Er det en sammenheng her? Mellom fremveksten av ytre høyre og influenserkulturen med de kommersielle kreftene bak seg som på hver sine måter har blitt så dominerende på internett?

 

Carline: Absolutt. Idealet om suksess, og om å bygge seg selv opp og bli en merkevare, bygge publikum og bli synlig, er jo en høyresidementalitet. Det er en kultur hvor alle er i konkurranse med alle hele tida, og det handler om å klatre seg oppover. Det henger sammen med hele høyresiden, ikke bare ytre høyre.  

 

Samtidig er det blitt lettere å tale makta imot eller spre ting, uten å måtte gå gjennom autoriteter og ledere og eliter. Jeg synes det er litt vanskelig å tenke på dette som en utelukkende dårlig ting. En del av dette er i seg selv ganske positivt sett fra venstresiden: At folk kan ta informasjonsverktøyene og spre informasjon.

 

Yngve: Venstresiden var lenge veldig opptatt av det demokratiserende potensialet ved internett, som en desentralisert måte å spre informasjon, som også kan fungere som en mobiliserende kraft for sosiale bevegelser. Du tenker fortsatt om internett og sosiale medier på denne måten?

 

Carline: Tja. Internett og sosiale medier vokste egentlig frem med en sterk antiautoritær impuls. Informasjonen skulle flyte fritt, man skulle bryte opp informasjonsmonopolene, gå til angrep mot copyright. Man skulle gå til angrep mot statlig sensur og mot alt av sperrer for at folk flest kunne dele informasjon og samhandle fritt. Det var maktkritisk.

 

Og noe av det skjedde. En del maktstrukturer er blitt ødelagt. En del folk som har vært ved makta, er fullstendig maktesløse på internett. Vi er mediene nå, sier Elon Musk – det spiller på ideen om et oppgjør med elitene.

 

Men internett og sosiale medier har bare gitt oss halvparten av løftet. Det finnes jo fortsatt sterke maktstrukturer og nye makthavere. Tenk bare på Musk selv – verdens rikeste mann og eier av X, som bruker det som en rein propagandakanal. Men en god del av makta er også usynlig, den ligger i koden og i algoritmene som det ikke snakkes åpent om fordi det er forretningshemmeligheter.

 

Algoritmene har skapt nye kilder til autoritet. Folk som er gode til å bygge opp et publikum, er de som får makt i sosiale medier. Og den typen makt har blitt viktigere og viktigere ute i samfunnet på andre måter. Influenserne har gått fra å være folk som får andre til å kjøpe noe, til å bli ansett som viktige stemmer. Fordi når man er stor på sosiale medier, så må det jo bety at du har noe viktig å komme med.

 

Yngve: Er det rom for for venstresiden til å ta plass i dette? Eller er det noe som er innebygd i sosiale mediers infrastruktur som gjør disse plattformene særlig velegnet for kommersielle krefter og høyresiden?

 

Carline: Jeg tror infrastrukturen bidrar veldig til det, fordi den oppfordrer til konstant konkurranse. Alt er synlig. Du er synlig. For å eksistere i sosiale medier, må du på en måte vise deg, alle må gjøre seg synlige i den strømmen, og så konkurrerer man om oppmerksomhet.

 

Alt er bygget opp rundt denne mentaliteten, uansett om det er skjønnhetspress på Instagram eller om det er å lage en god viral på TikTok. Alle blir konfrontert hele tiden med hvordan de presterer sammenlignet med andre. Alt du gjør måles og rangeres.

 

Dette systemet funker bedre for «gutta» på høyresida, som ikke føler at de trenger å snakke på vegne av noen andre enn seg selv. Det er noe med det som er vanskelig for venstresida – men ikke umulig. Ta Die Linke i Tyskland, de har knekket koden for å være synlig og drive valgkamp på Tiktok. Samtidig tror jeg mange blir fanget i den delen. At når du får synlighet, så tror du at du har vunnet. Men man er ikke ferdig når man har vunnet TikTok-sekvensen.

 

Et problem er at man lett kan bli fremmedgjort fra sitt eget prosjekt eller fra seg selv fordi man hele tida blir distrahert og nødt til å reagere på ting, i stedet for at man får en mulighet til å utforme et eget prosjekt, eller utforme egne tanker.

 

Brigt Kristensen: For og mot – ei debattbok om makt, avmakt og motmakt
Forenkla forlag, 2025
268 sider

 

Boka For og mot blei gjeve ut i samband med at Kristensen hadde fylt 80. Den raude tråden i boka er drøfting av makt, avmakt og motmakt.

 

Brigt Kristensen er eit kjent namn for oss som har vore med i Raudt lenge. Han har politisk fartstid på venstresida frå tidleg 1960-tal, og var i ei årrekke den mest populære folkevalde i Bodø. Etter at han slutta i kommunestyret i 2015, har Kristensen halde fram som debattant i samfunnet og i Raudt. Boka vitnar om ein formidabel innsats, og stort mangfald i interessefelt. Internt er han er kritisk både til partiet sin maktstrategi, og fleire forsvars- og utanrikspolitiske standpunkt, men tar debatten, og har valt å fortsette som medlem.

 

Boka For og mot blei gjeve ut i samband med at Kristensen hadde fylt 80. Ho er ei samling tekstar som han sjølv og andre har skrive, frå 2015-25, og har seks delar: 1. Debatt om motmakt, 2. Lokal strid, 3. Nedslag i 10 års debatt, 4. Krig og fred, 5. Marx, Mao og Rødt og 6. Arbeidarhistorie i nord.  

 

Kristensen har skrive korte introduksjonstekstar til kvar del og kvart undertema.

 

Den raude tråden i boka er drøfting av makt, avmakt og motmakt. Motmakt er eit fanemerke for Kristensen. Eit intervju med han i Avisa Nordland (2015) har fått tittelen Motmaktmennesket. Intervjuet står som ein innleiande tekst i boka.  I del ein kan me lese nøkkelartikkelen Makt, motmakt og strategi for sosialisme, trykt i Gnist 3/2018. Her argumenterer Kristensen for at tyngdepunktet for Raudt må ligge i det utanom-parlamentariske arbeidet. Evna til å knyte dette i hop med parlamentarisk arbeid er krumtappen i partiet si revolusjonære sjel. Gnist-artikkelen førte til ordskifte på Facebook-forumet Aktiv i Rødt, gjengjeve i boka. Debattant Olav Randen er ikkje så begeistra over motmakt-omgrepet eller metaforen ‘revolusjonær sjel’. 

 

SV-medlemene Anders Ekeland og Einar Braathen drøfter òg synspunkt frå same artikkel i Vardøger 38/20. Er SV reformistisk og Raudt revolusjonært, eller er begge blitt radikale reformparti? Kristensen følgjer opp, og innlegg frå begge sider er trykte i boka.

 

Kristensen sine innspel til strategi- og prinsipprogramkomiteane før Raudt sitt landsmøte i 2019 heng tett saman med Gnist-artikkelen. Eit framlegg frå Raudt Bodø mot reformisme og ministersosialisme, og for motmakt nedanfrå, fekk fleirtal og blei tatt inn i prinsipprogrammet. Kristensen kritiserer partiet sin maktstrategi frå 2024, og spør om det har vore eit lineskifte i Raudt. Han meiner partileiar Marie Sneve Martinussen strekk vedtaket frå 2019 vel langt når ho opnar for at Raudt kan gå inn i regjering viss og når partiet får store nok gjennomslag for politikken. Tekstene finn ein i boka.

 

Laurdag før stortingsvalet 2017 delte Kristensen ut valbrosjyrar ved City Nord i Bodø, og blei taua inn av politiet for å drive «aggressiv valkamp». Ein nasjonal debatt om ytringsfridom og demokrati på kjøpesenter følgde. Både leiar i Handel og kontor, Trine Lise Sundnes, og byforskar Erling Dokk Holm tok til orde for at kjøpesenter skulle reknast som offentleg rom. Saken førte ikkje til gjennombrott for kjøpesenter som allmenning, men Coop Nordland opna for utdeling av valbrosjyrar ved kjøpesentera. Kristensen trekk dei historiske linene til kampen for møterett og organisering i Sulitjelma rundt år 1900. Då blei arbeidarane nekta å halde møte fordi verket eigde grunnen. 

 

For meg, som sjølv er folkevald for Raudt, er det interessant å lese om kva som skjedde etter at Raudt Bodø fekk 10,4 prosent av stemmene i 2015-valet. Partiet blei nest størst på raudgrøn side, skreiv under samarbeidsavtale med AP, SV, MDG og SP, og fekk Synne Bjørbæk som varaordførar. Klarte partiet å mobilisere tilstrekkeleg motmakt i ein så uvand og krevjande rolle? Boka viser døme frå kommunepolitikken i perioden. Me kjem m.a. innom rusbustader, eigedomsskatt, utbytte frå barnehagar, ferjesamband og den avgjerande jordvernsaken om Rønvikjordene. Sistnemnde sak var omfatta av samarbeidsavtalen, men avtalen blei broten av Ap og Sp. Dette blei byrjinga på slutten av samarbeidet. Raudt og MDG trekte seg, og klimaet for samarbeid på venstresida i Bodø blei forsura.

 

Det har vore intern strid i Raudt Nordland og Bodø dei siste åra. Hausten 2023, kort tid etter lokalvalet, melde seks personar seg ut av Raudt Bodø. To var folkevalde. Under tittelen Debattkultur og presseetikk presenterer Kristensen litt historikk og fragmenter som viser kor spissa situasjonen har vore.  Bland tekstane i boka finn me leiarartikkelen Blodrødt oppgjør frå Avisa Nordland (03.10.2023). Der skriv ein at oppgjeret er kulminasjonen på ein lang og samansett konflikt, med både politiske og personlege motseiingar. Men òg eit uttrykk for veksesmerter i Raudt. Avisa spår at Raudt Bodø vil ende som eit randfenomen dersom partidinosaurane vinn striden. Kristensen skriv eit ironisk tilsvar underteikna «Brigt Kristensen, Tyrannosaurus rex.»

 

Dei lengste samanhengande tekstane finst i siste del av boka. Her er det artiklar om motmakt i Nordlands arbeidarhistorie. Ein finn lengre artiklar om pionerane i Fauske og Sulitjelma og om Det røde huset, Folkets hus, i Bodø. Som arbeidarhistorieinteressert søring, fekk eg jamvel boktips om Eyvind Viken sitt portrett av agitatoren Helene Ugland frå Froland i Agder. Ho blei endeleg drege fram frå gløymsla i filmen Sulis 1907. Boka ligg på nattbordet mitt no. 

 

For og Mot er ikkje ei vanleg debattbok, men ei tematisk sortert samling av svært ulike tekstar og stemmer. Det blir mest opp til lesaren å forstå samanhengane, og å analysere og konkludere. Både form og innhald gjer at boka mest er for spesielt interesserte. Dei av oss med interesse for norsk venstreside, Raudt og arbeidarrørsla, finn interessante røynsler og meiningsbrytingar, og arbeidarhistorisk sus, samla i denne boka.

 

Hva kan fremmedgjøring lære oss om marxismens historie, kapitalistisk ufrihet og den fortsatte muligheten for et kommunistisk samfunn?

 

Analysen av menneskets fremmedgjøring fra arbeidet er blant de mest innflytelsesrike, men også omstridte, delene av Marx’ forfatterskap. At Marx i det hele tatt hadde en fremmedgjøringsteori, ble først oppdaget i 1932. Da ble en bunke manuskripter Marx hadde skrevet i Paris i 1844, og som også gjerne kalles 1844-manuskriptene, utgitt for første gang. Manuskriptene slo ned som en bombe i den marxistiske bevegelsen. På den ene siden satte manuskriptene et dypt avtrykk på en rekke epokegjørende marxistiske tenkere, deriblant Georg Lukács, Herbert Marcuse og Jean-Paul Sartre. Manuskriptenes romantiske, tilgjengelige stil gjør dem fremdeles populære for unge og ustuderte radikale, som kanskje blir skremt vekk av Manifestets politiske nådeløshet eller Kapitalens abstrakte åpningskapitler.

Innenfor den sovjet-orienterte marxismen, derimot, ble manuskriptene kritisert og fortrengt. Da DDR-instituttet for marxisme-leninisme skulle utgi en samleutgave av Marx og Engels i 1957, ble 1844-manuskriptene holdt utenfor. Manuskriptene ble ikke publisert før i 1968, og da i et eget, unummerert bind, som for å markere at manuskriptene ikke er en del av gudfedrenes ‘offisielle’ forfatterskap. Med andre ord gikk det hele 36 år fra da 1844-manuskriptene først ble publisert, til de kunne kjøpes i bokbutikkene på Karl Marx-Allee i Øst-Berlin.

Også i dag er fremmedgjøringsteorien er et brennbart tema. Mens noen fortolkere plasserer den helt i kjernen av sin Marx-forståelse, mener andre at Marx egentlig ikke hadde noen fremmedgjøringsteori i det hele tatt. Andre igjen mener at begrepet ‘fremmedgjøring’ er en u-marxistisk, idealistisk og borgerlig konstruksjon, som må renskes ut fra marxismen med kirurgisk presisjon. Hva er det som gjør fremmedgjøringsteorien så kontroversiell?

For å svare på dette spørsmålet, er det nødvendig å gi et kort (og åpenbart svært grovkornet) riss av marxismens historie. I første del av denne teksten skal jeg vise hvordan fremmedgjøringsteorien havnet i skuddlinja mellom to atskilte, og til en viss grad antagonistiske, tradisjoner for marxistisk teori og politikk. Deretter skal jeg legge fram min egen tolkning av Marx’ fremmedgjøringsteori, og vise hvordan denne kan bygge bro mellom disse tradisjonene.

 

Klassisk og vestlig marxisme

Marxismen slik vi kjenner den i dag ble først utviklet etter Marx selv var død og begravet. Den klassiske marxismen skulle løse to oppgaver samtidig. For det første skulle den fungere som arbeiderbevegelsens intellektuelle grunnlag, noe som betød at den måtte utformes på en måte som kunne formidles til det brede laget av befolkningen. Felles for den klassiske marxismens viktigste teoretikere, for eksempel Engels, Karl Kautsky, Lenin og Rosa Luxemburg, var at de også var aktive revolusjonære, som utviklet teoriene sine i tett samspill med datidas kommunistiske bevegelser.

 

For det andre skulle den klassiske marxismen konkurrere med de borgerlige normal-vitenskapene. De klassiske marxistene utviklet et filosofisk rammeverk – den dialektiske materialismen – som ikke bare skulle forklare hele menneskehetens historie, men også kunne anvendes innenfor fysikken, biologien og andre naturvitenskapelige disipliner. Under Stalin ble den klassiske marxismen kodifisert til et sett av rigide læresetninger som det bokstavelig talt var ulovlig å utfordre, og som den kommunistiske verdensbevegelsen ble forventet å underlegge seg.

 

I mellom- og etterkrigstida oppsto det et alternativ til den klassiske marxismen. Den kalles gjerne ‘vestlig marxisme’, fordi den ble utviklet utenfor de reelt eksisterende sosialistiske landene i Øst-Europa og Asia. De vestlige marxistene tonet ned de vitenskapelige og systembyggende sidene ved Marx’ forfatterskap. Kjølige analyser av økonomiske fenomener og historiske jernlover, ble erstattet med poetiske undersøkelser av kunst, kultur og hverdagslivet. 1844-manuskriptene, som nok er den mest poetiske teksten i Marx’ forfatterskap, ble en naturlig hovedreferanse i dette prosjektet.

 

I motsetning til de klassiske marxistene, var de vestlige marxistene i all hovedsak universitetsansatte intellektuelle som jobbet på avstand fra den organiserte arbeiderklassen. Politisk sett ble den vestlige marxismen utviklet i skyggen av en rekke historiske nederlag: den mislykkede revolusjonen i Tyskland i 1919, framveksten av stalinisme i Sovjetunionen og av fascisme i Europa, stabiliseringen av kapitalismen etter andre verdenskrig. Perry Anderson har beskrevet resultatet som en resignasjons-sosiologi, preget av tragedie, desillusjon og politisk tilbaketrekking.

 

Den klassiske og den vestlige marxismen var ikke bare intellektuelle motpoler. De var også politiske fiender. Georg Lukács og Karl Korsch, som ofte krediteres som den vestlige marxismens grunnleggere, ble begge fordømt og undertrykt i de reelt eksisterende sosialistiske statene. Vestlige marxister, som for eksempel Adorno og Horkheimer, fordømte på sin side de sosialistiske landene, som de betraktet som autoritære og i praksis kapitalistiske samfunn. Også her spilte 1844-manuskriptene en viktig rolle. Manuskriptene antyder nemlig at kommunisme ikke bare er en kamp mot ulikhet og utbytting, men også mot enhver situasjon hvor mennesker kontrolleres av krefter de ikke kontrollerer. Denne analysen kunne åpenbart rettes mot de sosialistiske statene, hvor mange jo opplevde å være underlagt en slik fremmed makt, og da attpåtil en fremmed makt som utga seg for å representere dem selv.

 

Sosial og kunstnerisk anti-kapitalisme

1844-manuskriptene bidro altså til å splitte marxismen i to leire. Etter Luc Boltanski og Ève Chiapello kan vi betegne dem som henholdsvis sosial og kunstnerisk anti-kapitalisme. Sosial anti-kapitalisme kritiserer kapitalismen for å skape sosial ulikhet og konflikt, og målbæres av fagbevegelsen og de tradisjonelle venstrepartiene. Kunstnerisk kapitalismekritikk kritiserer kapitalismen for å være kjedelig, konform og inautentisk, og målbæres av kunstnere og bohemer, så vel som av de ‘nye’ (feministiske, økologiske, antirasistiske) sosiale bevegelsene som oppsto etter andre verdenskrig.

 

I dette skjemaet kan den konvensjonelle tolkningen av Marx’ fremmedgjøringsteori trygt plasseres i den kunstneriske enden av spekteret. Derfor er det heller ikke rart at mer tradisjonelt orienterte marxister ofte oppfatter fremmedgjøringsteorien som romantisk, privilegert og virkelighetsfjern, eller til og med som en forkledd liberalisme, som truer med å redusere marxismen til klasseblind kulturkritikk. Men er det mulig å forstå Marx’ fremmedgjøringsteori på en annen måte, som bygger bro mellom den sosiale og den kunstneriske kapitalismekritikken?

 

En ny tolkning

Tolkningen av Marx’ fremmedgjøringsteori jeg skal presentere i resten av denne artikkelen har jeg utviklet selv. I motsetning til konvensjonelle fortolkninger tar jeg ikke utgangspunkt i 1844-manuskriptene, men i manuskriptene Marx skrev mellom 1857 og 1864. Formålet er å skrive fram en marxistisk fremmedgjøringsteori som er mer forenlig med Marx’ ‘modne’ kritikk av den politiske økonomien, og som unngår noen av de teoretiske svakhetene som preger Marx’ tidlige formulering.

 

Vi mennesker kan bli fremmedgjort fra mye forskjellig. Vi kan fremmedgjøres fra andre folk, familien, politikken, og så videre. Når vi snakker om fremmedgjøring i en marxistisk kontekst, derimot, er det alltid fremmedgjøring av arbeid det er snakk om. Her er det verdt å dvele ved det faktum at verbet ‘å fremmedgjøre’ i det borgerlige økonomifaget, for eksempel hos Adam Smith, ofte brukes som et synonym for å ‘selge’. Når jeg selger en gjenstand, for eksempel en bil, gjør jeg også bilen fremmed for meg selv. Bilen tilhører ikke lenger enn meg, men noen andre, og jeg har ikke lenger rett til å bruke den slik som jeg gjorde før.

 

Kjernen i den marxistiske fremmedgjøringsteorien er at økonomisk fremmedgjøring av arbeidskraften frambringer en sosial fremmedgjøring av arbeiderklassen. La oss nærmere på hva salg av arbeidskraft egentlig innebærer. Marx beskriver arbeidskrafta som «summen av de fysiske og åndelige evnene som vi finner i det menneskelige legemet, i menneskets levende personlighet». Arbeidskrafta er altså uløselig knyttet til kroppene, hodene og personlighetene våre. Derfor er det på sett og vis misvisende å si at vi ‘selger’ arbeidskraft, fordi vi ikke kan skille oss fra de fysiske og åndelige evnene våre på samme måte som vi kan med en bil eller et klesplagg.

 

Det vi egentlig selger når vi selger arbeidskrafta vår, er muligheten til å bestemme hvordan arbeidskrafta vår skal benyttes innenfor et gitt tidsrom. Vi selger muligheten til å avgjøre hvordan vi skal jobbe, hvem vi skal jobbe sammen med, hvilke mål arbeidet vårt skal ha, og så videre. Den som kjøper muligheten til å bestemme alt dette er kapitalisten. Det kapitalisten kjøper er altså ikke arbeidskraft som sådan, men makt over arbeidskrafta. Salg av arbeidskraft er altså ikke bare en økonomisk transaksjon, men en maktoverføring.

 

Lønnsarbeidere gir imidlertid ikke bare fra seg kontrollen over arbeidskrafta. Når vi selger arbeidskraften vår, gir vi også opp kontrollen over arbeidets resultater. Selv om dette i dag kan virke helt selvfølgelig, er det en historisk ny situasjon vi står overfor her. Før-kapitalistiske håndverkere solgte i all hovedsak produktene sine selv, mens livegne bønder under føydalismen gjerne beholdt omtrent halvparten av det de produserte. Under kapitalismen eier de fleste lønnsarbeidere derimot ingenting av det de selv produserer. Arbeidsproduktene tilhører derimot kapitalisten, som selger dem for å realisere en merverdi, som deretter kan investeres tilbake inn i produksjonen igjen slik at mer merverdi kan produseres. Arbeiderne blir på sin side nødt til å kjøpe arbeidsproduktene sine tilbake igjen som varer på markedet, og gjøres dermed avhengige av det kapitalistiske markedet.

 

Arbeid skaper forbindelser

På dette punktet er vi klare til å komme med en formell definisjon av hva fremmedgjøring er. Fremmedgjøring består av to steg. I første steg tar kapitalisten beslag over arbeidets resultater, og forvandler den til sin egen eiendom. I andre steg forvandles resultatene til kapital, altså som et middel for å skape en merverdi gjennom utbytting av fremmed arbeid. Fremmedgjøring er altså prosessen hvor arbeidets resultater beslaglegges og forvandles til kapital.

 

Hvis vi skal forstå de fulle konsekvensene av fremmedgjøringen, må vi først forstå arbeidets betydning for menneskenes liv. For Marx er arbeid en aktivitet som skaper forbindelser. Arbeidet skaper for det første forbindelser mellom oss selv og den ytre virkeligheten. Når vi arbeider, griper vi inn i virkeligheten og forandrer den slik at vi vil at vi skal være. Jeg kan tenke at det hadde vært bra med en bokhylle på soverommet, for så å faktisk bygge en bokhylle som ligner det jeg hadde sett for meg på forhånd. Dermed har bokhylla blitt overført fra en idé jeg hadde i hodet, til en ting som finnes i verden. Denne overføringen bidrar til å bygge fortrolighet mellom meg og virkeligheten, utvikler ferdighetene mine, og lærer meg også noe om hva jeg er og ikke er i stand til å få til.

 

Endelig bidrar arbeidet også til å skape forbindelser mellom mennesker. Disse forbindelsene skapes for det første gjennom direkte samarbeid, for eksempel dersom jeg bygger bokhylla sammen med samboeren min eller en kompis. Selv om jeg bygger bokhylla aleine, vil jeg bruke verktøy og materialer andre har laget, og som jeg derfor kan sies å befinne meg i et indirekte samarbeid med. Når jeg bygger bokhylla vil jeg også dra nytte av kunnskap og arbeidsmetoder som har blitt utviklet av andre, og orientere meg mot estetiske standarder som har blitt overlevert meg av kulturen. Resultatene av arbeidet er altså ikke begrenset til de konkrete bruksverdiene – i dette tilfelle bokhylla – som arbeidet har som formål å frambringe. Arbeidet produserer også samfunnet, og menneskene som lever i det. «Hva [menneskene] er», som Marx skriver, «faller altså sammen med deres produksjon, både med hva de produserer og hvordan de produserer». Dette er nøkkelinnsikten i Marx’ materialistiske historieforståelse.

 

Kapitalens veksttvang

Når vi arbeider etablerer vi altså forbindelser mellom oss selv og omverdenen, med andre mennesker og med samfunnet i stort. Når arbeidet fremmedgjøres, er det disse forbindelsene som brytes. Fordi arbeidsprosessen kontrolleres av kapitalen, er det også kapitalen som formidler relasjonene som holder samfunnet sammen. Dermed forvandles samfunnet til et kapitalistisk samfunn, styrt av kapitalens spesifikke logikk.

 

På dette punktet er det viktig å understreke at kapital her, i motsetning til i det borgerlige økonomifaget og i den borgerlige sosiologien, ikke er et synonym for ‘rikdom’ eller ‘ressurser’. Kapital er et middel for å utbytte og dominere fremmed arbeid. Kapitalen er med andre ord en maktrelasjon.

 

Kapitalen skiller seg fra andre maktrelasjoner – forholdet mellom serfer og vasaller under føydalismen, for eksempel, eller mellom menn og kvinner i patriarkalske samfunn – med at den har en grunnleggende selv-ekspanderende logikk. Kapitalismen er avhengig av økonomisk vekst, noe som er det samme som å si at kapitalen kontinuerlig må utvide seg selv for å kunne eksistere.

 

Dette er da også grunnen til Marx og Engels beskriver det kapitalistiske borgerskapet som den første revolusjonære overklassen i historien. Mens tidligere overklasser holdt på makta ved å motsette seg sosial endring, er borgerskapet avhengig av kontinuerlig utvikling, innovasjon og vekst. Kapitalismens selv-ekspanderende logikk tvinger borgerskapet «til bestandig å revolusjonere produksjonsmidlene, og dermed også produksjonsforholdene, og følgelig samtlige sosiale forhold». Derfor blir de også som «trollmannen som ikke lenger er i stand til å kontrollere de underjordiske makter han har manet frem». Den samfunnsmessige utviklingen løper løpsk, og selv verdens rikeste og mektigste mennesker må finne seg i å bli herjet med av markedets ukontrollerbare svingninger.

 

Det er verdt å merke seg at Marx på ingen måte betrakter kapitalens veksttvang som en utelukkende negativ ting. Spesielt Grundrisse inneholder derimot mange passasjer hvor Marx beskriver kapitalistisk vekst i overraskende positive ordelag. Trangen til vekst, skriver Marx, fører til «utforskningen av hele naturen», «universell utveksling av produkter fra alle fremmede land og klimaer» og «utviklingen av naturvitenskapene til sitt høyeste punkt», og bryter dessuten «gjennom nasjonale grenser og fordommer». Veksten skaper også nye behov som ikke oppstår ut fra naturen, men ut fra samfunnet, og bidrar dermed til å «kultivere egenskapene til det samfunnsmessige mennesket».

 

Legg merke til hvordan Marx ikke bare beskriver kapitalismen som en kilde til økonomisk utvikling. Kapitalismen beskrives også som en kilde til sosialisering. Kapitalismen knytter sammen folk fra alle verdenshjørner, og river ned de kulturelle barrierene mellom dem. Kapitalismen frigjør oss fra naturens åk, og lar oss selv velge hvordan vi skal leve. Kapitalismen gjør oss til siviliserte, mangefasetterte, rasjonelle mennesker, som er i stand til å ta kontroll over vår egen historie. Kapitalismen, for å si det kort, gjør kommunismen mulig.

 

Dette er da altså den ene siden av historien. Den andre siden er at all denne utviklingen skjer i en fremmedgjort form. «Alle sivilisasjonens framskritt», skriver Marx, «som frambringes av vitenskap, oppfinnelser, arbeidsdeling og samarbeid, forbedrede kommunikasjonsmidler, etableringen av verdensmarkedet, maskineri, osv. – beriker ikke arbeideren, men kapitalen, og øker dermed makten som hersker over arbeidet». Den sosiale utviklingen kommer altså ikke befolkningen til gode, men frambringer en kapitalistisk orden som konfronterer oss som en fremmed, uforståelig og truende makt. Resultatet er en generell frakopling mellom menneske og samfunn, som øker etter hvert som samfunnet utvikler seg. Derfor kan vi si at kapitalismen ikke bare gjør kommunismen mulig – den gjør den også nødvendig.

 

Fremmedgjøring og klassekamp

Fremmedgjøringsbegrepets største styrke er at det forklarer den besynderlige følelsen av frikobling og avmakt som kjennetegner dagens kapitalistiske virkelighet. Objektivt sett har vi jo aldri vært like gjensidig avhengig av hverandre som det vi er nå. Objektivt sett har vi også flere muligheter til å avgjøre hvordan vi skal organisere samfunnet og våre egne liv enn på noe tidligere tidspunkt i den menneskelige historien. Når vi likevel føler oss som isolerte individer hvor ingenting er mulig, skyldes det at økonomien er organisert på en måte som systematisk fratar arbeiderklassen makten over arbeidsprosessen og dens resultater, og gir denne makten til en klasse og et system som setter profitt over alle andre hensyn.

 

Fremmedgjøringsteorien bidrar også til å tydeliggjøre om hva klassekampen egentlig handler om fra et marxistisk perspektiv, på en måte som også opphever forskjellen mellom de to tradisjonene for marxisme vi gikk gjennom på starten av denne artikkelen. Tradisjonelt sett har marxister forstått klasse som hovedsakelig en utbyttingsrelasjon, hvor kapitalistklassen tilegner seg det økonomiske overskuddet av det arbeiderklassen skaper. Risikoen med en slik forståelse er at den marxistiske kapitalismeanalysen reduseres til en kritikk av kapitalistisk fordeling, og ikke av kapitalistisk produksjon. Implikasjonen blir da at vi godt kan beholde den kapitalistiske produksjonsmåten, så lenge vi sørger for at verdiene blir fordelt på en mer «rettferdig» måte. Dette kan knapt være tilfredsstillende fra et marxistisk perspektiv.

 

Fremmedgjøringsteorien minner oss på at problemet med kapitalismen ikke bare er at kapitalistklassen beriker seg på bekostning av de som faktisk skaper verdiene. Problemet med kapitalismen er at vi mister kontroll over produksjonen av vårt eget livsgrunnlag, og derfor også – i den grad økonomien også former de ikke-økonomiske sfærene – over samfunnet i stort. I stedet for at samfunnet kontrollerer økonomien, får vi et samfunn hvor økonomien kontrollerer samfunnet, og hvor vi holdes som gisler av et ukontrollerbart, kaotisk og destruktivt system.

 

Problemet med kapitalismen er altså ikke bare ulikhet, men avmakt. Den antikapitalistiske klassekampen kan derfor ikke være en rent økonomisk kamp for bedre lønn og arbeidsbetingelser. Den må også være en sosial, politisk og kulturell kamp for et friere og mer demokratisk samfunn, hvor vi ikke styres av fremmede sosiale krefter, men selv tar historien i våre egne hender. I denne kampen er trenger vi både sosial og kunstnerisk kapitalismekritikk – i den grad distinksjonene mellom dem i det hele tatt lar seg opprettholde.

 

Fremmedgjøring og kommunisme

Sist, men ikke minst, er fremmedgjøringsteorien nyttig for å breie ut kommunismens sosiale grunnlag. Hvis vi tenker at problemet med kapitalismen først og fremst er utbytting og ulikhet, er det vanskelig å skjønne hvorfor relativt privilegerte arbeidere (med høy lønn, sosial beskyttelse, og så videre) har interesse av å velte kapitalismen. Fra et fremmedgjøringsperspektiv blir denne interessen umiddelbart tydelig. Alle arbeidere, uansett hvor mye de tjener, har interesse av å leve i et samfunn hvor det ikke er kapitalen, men det demokratiske fellesskapet, som styrer over økonomien. Alle arbeidere har interesse av å (for eksempel) være med på å bestemme hvilke teknologier som skal utvikles, eller hvordan vi skal balansere økonomiske og økologiske hensyn. Og alle arbeidere har interesse av å leve i et samfunn de er i stand til å kontrollere, framfor i en anarkistisk, kvasi-naturlig samfunnsorden som ingen føler seg hjemme i.

 

I Åndens fenomenologi framstiller Hegel den menneskelige historien som en prosess hvor ånden først fremmedgjøres og så gjenforenes med seg selv. Hegels framstilling av denne prosessen er – mildt sagt – komplisert. Svært grovt gjengitt kan den imidlertid oppsummeres som følger. Først lever menneskene i en direkte enhet med samfunnet. Menneskene identifiserer seg fullstendig med kulturen, og har ikke noe begrep om at samfunnet kunne vært annerledes. Denne identifikasjonen finnes imidlertid bare på et ubevisst og ureflektert plan, og lar seg derfor ikke opprettholde i lengden. Når enheten uunngåelig brytes, blir menneskeheten fremmedgjort. Deretter viser Hegel hvordan menneskeheten gjentatte ganger forsøker å unnslippe fremmedgjøringen: i stoisismen, i aristokratiet, i markedet, i revolusjonær terror, og så videre.

 

Etter hvert som menneskeheten prøver og feiler på denne måten, danner det seg en indre logikk som hvor hvert forsøk utgjør et stadium i én og samme utvikling. Til slutt oppheves fremmedgjøringen, og enheten mellom mennesket og samfunnet gjenopprettes. Denne enheten finnes imidlertid på et høyere plan enn den opprinnelige enheten, fordi den har tatt opp i seg alle lærdommene fra åndens strevsomme ferd. Fremmedgjøring er en smertefull, men nødvendig, del av menneskets utviklingsprosess, fordi det bare er gjennom fremmedgjøringen at vi kan utvikle den absolutte kunnskapen Hegel mener er historiens sluttpunkt.

 

Innenfor marxismen er det en langvarig diskusjon om kapitalismen er et nødvendig forstadium til kommunismen eller ikke. Krever kommunismen at vi går gjennom den kapitalistiske fremmedgjøringen, eller hadde det vært mulig å nå kommunismen uten all lidelsen kapitalismen fører med seg? I dag er selvfølgelig disse diskusjonene bare av teoretisk interesse. Kapitalismen er i dag verdensomspennende, og har for lengst befestet sin posisjon som verdens mest skjebnesvangre kraft. Spørsmålet er ikke om kapitalismen er historisk nødvendig, men gjennom hvilken historisk prosess vi kan komme oss ut av den.

 

Også her har Marx’ fremmedgjøringsteori noe å bidra med. Den viser hvordan kapitalismens sosialisering av økonomien, til tross for alt, utvikler muligheten for et helt annet samfunn enn det vi har i dag. Hvorvidt vi griper denne muligheten, er selvfølgelig opp til oss.

 

Dette nummeret har hovedtema Fremmedgjøring. Man kan spørre seg hva et marxistisk tidsskrift tenker når verden kollapser på alle kanter. Imperialismen herjer med land på alle verdens hjørner. Kapitalismen blir kastet inn i oljekrise og folk opplever dyrtid. Da må vi sette i gang en filosofisk sirkel og studere marxistisk filosofi. Gjerne med et pledd og en god kopp kaffe. Så får vi en pause fra all galskapen der ute.

 

Nei, det er akkurat det motsatte vi har tenkt. Nettopp fordi verden er mer kaotisk. Når alt er nærmere bristepunktet trenger vi også klarere politiske alternativer. Emil Øversveen har skrevet en solid artikkel om hovedtema som gjør at vi tør la det stå på forsida. Han peker på at «Problemet med kapitalismen er altså ikke bare ulikhet, men avmakt. Derfor er fremmedgjøringsteorien nyttig for å breie ut kommunismens sosiale grunnlag.» «Fra et fremmedgjøringsperspektiv blir denne interessen umiddelbart tydelig. Alle arbeidere, uansett hvor mye de tjener, har interesse av å leve i et samfunn hvor det ikke er kapitalen, men det demokratiske fellesskapet, som styrer over økonomien.» skriver Emil i artikkelen Marxismens mest kontroversielle begrep.

 

I dette nummeret har vi flere intervjuer. Gnist-samtalen med Carline Tromp handler om internett, (av)makt og hvordan de digitale plattformene vi tilbringer stadig større deler av livene våre på er blitt arenaer for fremmedgjøring. Det knytter også nummeret sammen, da vi har en solid teknologi bolk. Der Philip Thingbø Mlonyeni skriver om KI, Franscesca Bria om teknologigigantenes nyvunne makt i statsapparatene og Kari Celius sitt bokessay om Tekniken i samhället, samhället i tekniken.

 

Ebba Wergeland er en av de viktigste stemmene som skriver hos oss i Gnist fra tid til annen. Hun har nylig fylt 80 år og gitt ut en nyutgave av boka Verneombudet. I intervjuet med Ebba knytter hun sammen sitt engasjement i kampen for sykelønnsordninga, 6-timersdagen og Palestina. Hun minner oss på at «det eneste som er sikkert, er at vi alltid lever i forandringenes tid.»

 

Og som Marx skrev «Filosofene har bare fortolket verden på forskjellige måter, det det kommer an på, er å forandre den». Det er denne Gnisten vi må tenne i forandringens tid.

Marte Michelet
Det har skjedd verre ting i utlandet.
Scener fra et farskap.
Forlaget Oktober, 2025.

 

Marte Michelet har kome ut med ein djupt personleg biografi om seg sjølv og faren. I eit forsøk på å komma ut av måten ho er i verda på og forsona seg med den daude faren, finn ho opp WWJMD som ein variant av What Would Jesus Do som nyfrelste kan finna på å ha på armband eller T-skjorter. Ho prøver altså å laiva Jon Michelet, det vil seie å gjera eit levande rollespel av han, altså å prøva å setta seg inn i hans karakter og prøva å oppføra seg og tenka som han. Og det første JM i MMs kropp gjer er å flanera ut i sørlandsnatta for å finna rus og flørt. Dette kan jo verka banalt og privat. Men måten Marte Michelet får fram kor begrensande både kvinnerolla og rolla som Jon Michelets dotter kan vera gjer at det personlege blir politisk. Og dei personlege erfaringane blir eit utgangspunkt for å filosofera rundt kva det er som er viktig i verda.

 

Boka skriv seg inn i ei sjølvreflekterande sakprosa og sjølvbiografisk roman-bølge, der ein i større grad skriv litterært og ikkje berre biografisk om livet som er levd. Boka har to parallelle liner, den eine som handlar om prosjektet å prøva å leva meir som Jon Michelet, der ho reflekterer over kjønnsroller (når ho laivar så opptrer ho med ein mannleg type sjølvtillit), den andre er meir biografisk, men med utgangspunkt i det livet ho har delt med faren. Eller ikkje delt, det var jo også prega av at han var fråverande i periodar.

 

Marte Michelet skriv om livet som dotter av ein av dei første rikskjendisane på ytste venstreside. Om ein far som var kjent og som folk var tiltrukne av fordi han var sjarmerande og interessert. Men som brukte heimen for å få ut dei negative følelsane. Men som også kunne vera sjarmerande heime, som gjorde verda stor og spanande. Det han gjorde offentleg kunne jo både vera noko å vera stolt av og det motsette. Den flyvende brasilianer var mi favorittbok som ungdom, nettopp fordi det var ei ung jente frå Groruddalen som var hovudpersonen, med eit driv for å oppleva livet og gjera seg erfaringar. Men eg skjønner at det kanskje var flaut at heile skulen hadde fått klassesett og lese om ei ungjentes første ligg med ein tilreisande ung og sjarmerande brasiliansk sjømann.

 

Boka tar for seg ein del av biografien til Jon Michelet, og alt det politiske og litterære han fekk til. Men viss ein ønsker å lesa meir utfyllande om det er Mimir Kristjanssons biografi eit godt supplement. Boka er like mykje ein sjølvbiografi om Marte Michelet, og ein del ting som er kjent om ho blir sett i ein større samanheng. For eksempel kor mykje det har prega ho at ho budde fleire år i overgangen mellom barn og ungdom i Zambia og Namibia saman med mora og søstrene, og til dels Jon Michelet. Det å måtta forlata området fordi apartheid hadde falt, sjølv om det var det dei jobba for, verkar å ha prega ho veldig i ungdomstida. Ei rotløyse og manglande fellesskap med ungdommar som ikkje veit kven den sørafrikanske apartheidmotstandaren Chris Hani var. At ho hamna i Rød Ungdom og etter kvart blei leiar der verkar meir tilfeldig enn eg ville trudd med den familiebakgrunnen. Ho skriv om Utøya, der ho var eit eksplisitt planlagt mål for terroristen, på grunn av at ho venta barn med Ali Esbati, som faktisk var på øya då angrepet skjedde.

 

Forholdet mellom far og dotter er gjennomgangstemaet i boka, og er noko som er gjenkjenneleg for oss alle som er barn og kanskje foreldre. Det er til tider komplisert, og det er mykje som ikkje blir snakka om. Marte Michelet får fram dei trauma og erfaringane som kan ha forma både ho og faren, og i ein tekst som både flyt lett, men er djup, set ho ord på noko allment om kjønn, familie og politikk. Men det er også ein spanande biografi om to ekstraordinære folk.

Det er lett å gå seg vill i alt som blir sagt om Iran. Hver gang landet er i sentrum for en ny krise, dukker de samme fortellingene opp: atomprogrammet, den iranske trusselen, sikkerheten til Israel, kampen mellom «det frie Vesten» og et mørkt og fanatisk regime. Men hvis vi skal forstå hva som skjer med Iran nå, og hva som står på spill for regionen og for det iranske folket, må vi begynne et annet sted. Vi må begynne med makt.

 

For det som utspiller seg, er ikke bare en konflikt om utvikling av atomvåpen. Det er en konflikt om hvem som skal dominere Midtøsten, hvem som skal kontrollere viktige transportårer og energistrømmer, og hvilke stater som får lov til å opptre som politiske aktører uten å underordne seg USA og dets allierte. USA og Israel begrunner angrepene med sikkerhet og avskrekking, men det er vanskelig å ta denne posisjonen på alvor når de samme statene i tiår har stått bak brutale invasjoner, okkupasjon, beleiring, undertrykking, attentater og systematiske brudd på folkeretten i regionen. Det gjør ikke det iranske regime progressiv, fredelig eller antiimperialistisk. Men det gjør det nødvendig å se krigen for det den er: et forsøk på å svekke og disiplinere en regional rival med militær makt. 

 

Dette er heller ikke noe nytt. Iran har i over sytti år vært et land der vestlig innblanding har satt dype spor. Da den første valgte demokratiske statsministeren i Iran, sosialdemokraten Mohammad Mossadegh, nasjonaliserte oljen i 1951 (tidligere var kontrollert av britiske interesser, Anglo-Iranian Oil Company, nå BP), utfordret han ikke bare britiske økonomiske interesser, men hele forestillingen om at naturressurser i sør skulle være tilgjengelige for imperialistiske makter på deres premisser. Svaret kom i 1953, da USA og Storbritannia gjennomførte statskuppet (kjent som Operation Ajax) som styrtet Mossadegh og satte sjah Mohammad Reza Pahlavi tilbake i makta. Dette er ikke bare et historisk bakteppe. Det er en nøkkel til å forstå hvorfor så mange iranere, også de som avskyr dagens regime, møter vestlige frihetsløfter med dyp mistillit. De har hørt dem før, og de vet hva de ofte dekker over. 

 

Kan ikke reduseres til antiamerikanisme

Det er nettopp derfor den vestlige debatten om Iran så ofte blir så grunn og banal. Iran framstilles enten som et rent sikkerhetsproblem, eller som et slags tomt lerret der andre kan skrive inn sin egen geopolitiske fantasi. Men Iran består ikke bare av autoritære mullaer eller den fryktede Revolusjonsgarden. Iran er et samfunn som er ekstremt klassedelt, sammensatt og konfliktfylt med en lang historie av folkelige kamper, streiker, kvinneopprør, studentprotester og motstand mot både utenlandsk dominans og innenlandsk tyranni. Hvis vi reduserer Iran kun til presteregimet, gjør vi oss dumme. Hvis vi reduserer det til antiamerikanisme, forstår vi heller ingenting.

 

Det er viktig å være helt tydelig på dette: Den islamske republikken er ikke et frigjøringsprosjekt. Den er ikke et sosialt alternativ til kapitalismen. Den er ikke et uttrykk for folkemakt. Den er en autoritær stat bygd opp rundt en religiøs og militær maktblokk som gjennom tiår har slått ned på arbeidere, kvinnebevegelsen, studentene, venstresida, kurdere, balutsjer og andre minoriteter. Den bruker fengsling, tortur, sensur og henrettelser for å holde seg ved makta. Protestene etter drapet på Mahsa Jina Amini i 2022 viste det for hele verden, og de nye protestene vinteren 2025–2026, utløst av økonomisk krise, priseksplosjon og dyp sosial misnøye, viste at undertrykkelsen ikke har skapt stabilitet, bare akkumulert raseri. 

 

Likevel er det nettopp her mange gjør en ny feilslutning. De ser regimets brutalitet og konkluderer med at ethvert slag mot staten er et slag for folket. Men det er ikke slik historien fungerer. Det er ikke slik imperialismen og kolonialismen fungerer. USA og Israel bomber ikke Iran for å frigjøre iranske kvinner, arbeidere, etniske grupper eller studenter. De bomber ikke for å skape demokrati. De bomber for å styrke sin egen stilling, svekke en fiende, kontrollere utviklingen i regionen og sende et signal til andre stater om hva som skjer når man trosser den geopolitiske hegemoni de forsvarer. Krigen presenteres som en respons på trusler, men den er også en maktdemonstrasjon. Og som alle slike maktdemonstrasjoner rammer den først og fremst dem som allerede bærer de tyngste byrdene.

 

Si to ting samtidig

Det er her venstresida må være mer presis enn den ofte er. Vi må klare å si to ting samtidig, uten å vike fra noen av dem. For det første: denne krigen er reaksjonær. Den er ikke humanitær. Den er ikke en snarvei til frihet. Den følger samme mønster som andre kriger som er blitt legitimert med ord som å frigjøre folk og endt i ruiner, sekterisering, okkupasjon og sosial katastrofe. Irak, Afghanistan og Libya er de beste eksemplene i nyere tid. For det andre: motstanden mot krigen må ikke gli over i politisk unnfallenhet overfor regimet i Teheran. Den som tier om regimets vold for å være «anti-imperialistisk», svikter folket i Iran. Men den som tror bomber kan rydde vei for frigjøring, svikter dem også. 

 

Dette er den politiske knipen mange iranere selv står i. Og det er kanskje det viktigste utgangspunktet for enhver tekst om Iran i dag. For det finnes ikke ett iransk svar på krigen. Det finnes ikke én samlet eksiliransk opinion. Det finnes ikke én samlet innenrikspolitisk blokk. Samfunnet er dypt splittet, og eksilmiljøene er om mulig enda mer fragmenterte. Noen støtter åpent USA og Israel i håp om at militært press skal knekke staten og åpne for regimeskifte. Andre avviser enhver utenlandsk innblanding og ser krigen som en videreføring av en lang rasistisk, imperialistisk og kolonialistisk tradisjon. Mange er bitre mot regimet og samtidig redde for hva en krig vil gjøre med landet, familiene deres og muligheten for endring nedenfra. 

 

For erfaringen fra regionen er brutal. De som snakker om «regimeskifte», snakker ofte som om stater bare kan tas ned og settes opp igjen uten at samfunn går i stykker. Men i praksis betyr slike prosesser nesten alltid at den gamle undertrykkelsen erstattes av kaos, militser, borgerkrig, utenlandsk kontroll eller en ny autoritær orden. Dette betyr ikke at dagens iranske stat er robust eller legitim. Det betyr at sammenbrudd ikke er det samme som frigjøring. En stat kan være undertrykkende og samtidig være en del av den infrastrukturen som holder et komplekst samfunn sammen. Når den brytes opp gjennom krig, er det sjelden de demokratiske kreftene som står best rustet til å ta over. Det er som oftest de mest væpnede, best organiserte og mest brutale kreftene som vinner fram.

 

Det er derfor spørsmålet om «hva som skjer etter krigen» ikke kan besvares med ønsketenkning. Ingen vet sikkert. Men vi vet nok til å være alvorlig bekymret. Den pågående krigen har allerede vist hvor enorme de regionale og globale ringvirkningene er. Hormuzstredet, som er en av verdens viktigste transportårer for olje og gass, har vært nær stillstand. IMF-sjef Kristalina Georgieva har advart om at krigen vil sette varige arr i verdensøkonomien, også om en fredsavtale kommer på plass. Dette sier noe viktig: Krig mot Iran handler ikke bare om Iran. Det handler om hele den politiske økonomien i verden og om hvem som bærer kostnadene når stormaktene spiller sine spill. 

 

Men det sier også noe annet. Når krigen rammer energiinfrastruktur, handelsruter og sivil infrastruktur, rammer den ikke bare regimet. Den rammer hverdagslivet. Den rammer arbeidere som mister inntekt, familier som mister tilgang til strøm, medisiner og trygghet, og lokalsamfunn som presses enda dypere inn i fattigdom og frykt. Angrepet på South Pars-komplekset er et slag mot en helt sentral livsnerve i Irans økonomi og energiforsyning. Når slik infrastruktur ødelegges, er det ikke et kirurgisk inngrep i en stats militære kapasitet. Det er et angrep på samfunnets materielle grunnlag. 

 

Og nettopp her viser den vestlige imperialismen sitt egentlige ansikt. Den lover presisjon og leverer kollektiv avstraffelse. Den lover frigjøring og leverer sosial oppløsning. Den snakker om fred mens den produserer en ny og mer brutal virkelighet. USAs angrepskrig har fra dag en vært preget av uklare mål og glidende begrunnelser. Det er treffende. For i virkeligheten er målene ofte bevisst uklare. Er hensikten å svekke atomprogrammet? Avskrekke Iran? Knekke regimet? Endre den regionale maktbalansen? Alle deler brukes om hverandre. Nettopp derfor må venstresida være prinsipiell. Når målene flyter, er det som regel fordi krigen ikke drives av et avgrenset forsvarshensyn, men av en mer grunnleggende vilje til dominans. 

 

Iran fra innsiden

Den indre dynamikken i Iran gjør dette enda mer alvorlig. De siste års protestbølger viser at det finnes et dypt og ekte sosialt raseri i landet. «Kvinne, liv, frihet» var ikke bare et slagord, men en historisk utfordring mot et helt system av patriarkalsk, politisk og sosial undertrykking. De økonomiske protestene vinteren 2025–2026 viste at misnøyen ikke bare handler om kulturell frihet, men om brød, lønn, valuta, inflasjon og overlevelse. Protestene som startet desember 2025, begynte etter at rialen falt kraftig og prisene steg voldsomt, og de ble først drevet fram av handelsfolk og bazaaren før de spredte seg videre. Det betyr noe politisk. Det betyr at regimets legitimitetskrise er brei, og at den ikke kan reduseres til vestlig påvirkning eller en smal eliteprotest.

 

Samtidig er protestene også preget av fragmentering: studenter, arbeidere, bazaaren, kvinner og ulike regionale og etniske grupper deltar, men uten at det nødvendigvis finnes en samlet organisert ledelse eller et felles overgangsprosjekt. Det er en svakhet, men også et resultat av tiår med represjon, knusing av mellomliggende organisasjoner og en økonomi som driver folk inn i prekære og fragmenterte liv. Nettopp derfor er forestillingen om at utenlandsk militærmakt skal «løse opp» situasjonen og åpne for et demokratisk gjennombrudd så farlig naiv. Krig styrker staten, sikkerhetsapparatet og de mest autoritære kreftene. Regimet har flittig brukt krigssituasjonen til å vise kontroll i gatene, samtidig som represjonen holdt potensielle dissidenter nede. Krig lukker progressive politiske rom. Den åpner dem ikke. 

 

Hva bør være venstresidas posisjon?

Hva betyr så en progressiv, sosialistisk og internasjonalistisk posisjon i denne situasjonen? Den må begynne med en enkel sannhet: Vi skal ikke velge mellom bomber og prestestyre. Vi skal ikke velge mellom Netanyahu og Khamenei, eller mellom Washingtons raketter og Teherans fengsler. Det er et falskt valg. Og det er et valg som bare finnes hvis vi slutter å se det iranske folket som et politisk subjekt i egen rett.

 

Solidaritet med Iran betyr derfor ikke støtte til staten Iran. Det betyr støtte til folket i Iran. Til kvinnene som nekter underkastelse. Til arbeiderne som streiker og organiserer seg under umulige forhold. Til studentene som trosser politi og overvåking. Til nasjonale og religiøse minoriteter som både møter regimets vold og risikerer å bli brikker i andres spill. Til alle dem som prøver å holde fast i muligheten for et annet Iran enn både det prestestyret tilbyr og det imperialismen har på tegnebrettet.

 

Det betyr også at vi må være ærlige om allianser. Det finnes allianser som er nødvendige, og allianser som er politisk og moralsk uakseptable. En brei anti-krigsfront som samler folk med ulikt syn på Irans framtid, kan være nødvendig så lenge den er prinsipiell mot imperialistisk angrep og ikke krever politisk lojalitet til regimet. Men en allianse med dem som forsvarer henrettelser, kvinneundertrykking og teokratisk makt som del av en «anti-imperialistisk» front, er ikke frigjørende. Like lite er en allianse med dem som ønsker amerikanske eller israelske bomber velkommen i håp om at de selv skal ri inn på ruinene. En frigjørende politikk må holde fast ved begge avvisningene samtidig.

 

Dette er krevende, også følelsesmessig. For mange i eksil er forholdet til Iran fullt av sorg, raseri, skyldfølelse og håp på én gang. Mange har flyktet fra landet og nekter å romantisere den. Mange har også sett hvordan vestlige medier og makter bruker iransk lidelse selektivt, bare når den kan tjene egne interesser. Derfor blir det så viktig å insistere på en tredje vei: ikke nøytralitet, men uavhengighet. Ikke likegyldighet, men politisk klarhet.

 

Det er denne klarheten som trengs nå. Krigen mot Iran er ikke en vei til frihet. Prestestyret er heller ikke en vei ut av krisa. Framtida kan ikke bygges gjennom utenlandsk vold eller gjennom lojalitet til en stat som har gjort undertrykking til styreform. Hvis det skal finnes et håp, må det ligge i de kreftene som allerede finnes i samfunnet: de som kjemper for frihet, verdighet, sosial rettferdighet og demokrati nedenfra. Ikke fordi seieren deres er garantert, men fordi alle andre «løsninger» allerede er prøvd, og de har etterlatt seg gravplasser, ruiner og nye lenker.

 

Våpenhvile

Nettopp derfor må vi også forstå hva den såkalte våpenhvilen mellom USA og Iran faktisk innebærer. Den framstår mer som en pause i krigen enn et reelt vendepunkt. På papiret er kamphandlingene stanset og forhandlinger åpnet, men i praksis er nesten alle de grunnleggende konfliktene fortsatt uløst: atomprogrammet, sanksjonene, Irans regionale rolle, Israels aggressive og brutale framferd i regionen og USAs militære tilstedeværelse. Begge parter erklærer seier, men ingen av dem har oppnådd sine strategiske mål. Iran står fortsatt, med stat og militær kapasitet intakt, samtidig som USA ikke har fått gjennomslag for krav om full stans i anrikning eller regional tilbaketrekning. Samtidig er våpenhvilen preget av uklarhet, motstridende tolkninger og pågående brudd, noe som gjør den grunnleggende ustabil.

 

Det viktigste å forstå nå, er at maktforholdene ikke er avklart – de er bare midlertidig frosset. Kontroll over Hormuzstredet, som er avgjørende for verdens energiforsyning, er fortsatt et sentralt stridspunkt, og trafikken er langt fra normalisert. Det betyr at krigen allerede har flyttet seg fra direkte militær konfrontasjon til økonomisk og geopolitisk press. Samtidig tyder mye på at Iran, snarere enn å bli svekket politisk, har styrket sin posisjon internt gjennom å framstå som motstandsdyktig mot utelandsak angrep og innblanding. Historisk er dette en kjent dynamikk: krig utenfra gir ofte autoritære stater nytt pusterom innenfra.

 

Veien videre vil derfor ikke avgjøres av én avtale, men av en lengre dragkamp. Det mest sannsynlige er ikke en stabil fred, men en «kald konflikt» med høy risiko for nye eskaleringer – enten gjennom stedfortrederkriger, økonomisk press eller nye militære sammenstøt. For det iranske folket betyr ikke våpenhvilen en løsning, men en ny fase av usikkerhet: et samfunn fortsatt fanget mellom et regime som bruker krigen til å konsolidere makt, og stormakter som ikke har gitt opp målet om å forme Iran etter egne interesser. Det er nettopp derfor den viktigste politiske oppgaven fortsatt er den samme: å avvise både krig og undertrykking og insistere på at framtida til Iran må avgjøres nedenfra, ikke gjennom bomber eller geopolitisk spill.

 

Når krigen tåkelegger alt, må vi holde fast ved det viktigste: Iran er ikke et sjakkbrett. Det er et levende samfunn – fullt av motsetninger, kamp og håp. Og det iranske folket trenger ikke flere bødler. Det trenger solidaritet, politisk klarhet og rom til å kjempe sin egen kamp.

Bjørn A. Grønna, Rune Pedersen: Klassekamp i bystyret
Frilanders forlag, 2025, 216 s.

 

– Vi drakk kaffe eller andre ting, og var hjertens enige om at de større partia behandla oss som skitt, og at ordføreren var ei bølle, og at vi hadde fortjent å møte langt rausere holdninger fra makthavere. Det var mager trøst, men det var en trøst vi trengte noen ganger.

 

Sitatet oppsummerer hvordan det var å representere RV i Moss under deres første periode i bystyret på 80-tallet. Jeg tror sitatet er noe mange både tidligere og nåværende representanter for RV/Rødt kan kjenne seg igjen i. Boka Klassekamp i bystyret er både relevant og treffende på hvordan det kan oppleves å stå opp mot makteliten.  

 

I denne boka møter vi to tidligere representanter for Rød Valgallianse (RV) i Moss mellom 1979 og 2003. De skriver om hver sine perioder hvor de var folkevalgte i Moss kommune. Vi får være med fra da RV kun ble sett ned på av de andre partiene til at RV ble en viktig samarbeidspartner med en høy grad av respekt fra de andre partiene. Forfatterne gir oss innsikt i de viktigste sakene de jobbet med, og hvordan de jobbet med det.  

 

Boken er basert på representantenes subjektive opplevelser og tanker fra periodene. De viser til mange avisartikler og andre skriftlige dokumenter når de forteller om sine opplevelser.  

 

Klassekamp

Det er fascinerende å lese denne boken av flere årsaker. Både fordi det er interessant, hvert fall for en yngre kar som meg, å få lese om RV fra starten og få på plass noen kunnskapshull om RV. Samtidig, med bakgrunn i dagens politiske situasjon, er det både spennende og inspirerende å lese om det politiske arbeidet før år 2000. Boken er absolutt nyttig for både erfarne og nyere folkevalgte.  

 

Det er ingen tvil om at forfatterne her tar oss med på en tydelig klassekamp. Det redegjøres tydelig for forslag, utfordringer og motstanden fra makteliten – herunder både høyresiden, men også stor motstand fra Arbeiderpartiet. 

 

Noe av det som gis størst plass i starten av boka, er kampen mot høye politiske godtgjørelser. En kamp som var tøff da, og som fortsatt er ganske tøff i dag. Selv har jeg kjempet mot økte politiske godtgjørelser i Karmøy, men blitt møtt med fjasete motargumenter og sinte blikk. Bak disse blikkene og fjasete motargumentene ligger egentlig en enorm taushet, hvor ingen av de andre politikerne evner eller ønsker å se realiteten i den økonomiske prioriteringen eller symbolikken det sender ut til folket. Det kuttes i tilbudet til barn og unge – det kuttes over alt, unntatt på ett punkt: politiske godtgjørelser. Den budsjettposten økes.  

 

Vi tas også med inn i prioriteringene RV hadde i budsjettarbeid på den tida. Et brennaktuelt dilemma i dag, var også et aktuelt dilemma da: lojalitet mot Staten eller lojalitet mot folket i kommunen? Vi opplever i dag at kommuner over hele landet sliter med å få budsjettene til å gå rundt, mens staten Norge aldri har vært så rikt. Vi lokalpolitikere blir tvunget til å kutte i mange tilbud til våre innbyggere, eller risikere å havne på ROBEK-lista hvor Staten til slutt går inn og tvinger gjennom kutt uten å i det hele tatt lytte til de lokales innspill eller ønsker.  

 

For min del ga boken en følelse av å få være del av noe større. Man leser om de samme type kampene som ble kjempet på 80- og 90-tallet som i dag. Saker vi på venstresiden aldri må gi oss på, saker som vi kan oppleve frustrasjon rundt – men saker som helt tydelig er viktige i kampen mot makteliten.  

 

Internasjonal solidaritet

Vi ser ikke likheter bare i nasjonal politikk, men også i utenrikspolitikk. Moss RV arrangerte fakkeltog mot Sovjets angrep på Afghanistan i 1979. I dag arrangerer vi fakkeltog mot Israels folkemord i Palestina. Vi arrangerer fakkeltog mot USAs angrep på Iran. Krig og imperialisme har dessverre herjet planeten vår i alt for mange år. Noen stod opp mot datidens kriger, og viktig er det at vi står opp mot nåtidens kriger. Det er også fascinerende å lese hvordan bystyret i Moss gikk med på boikott av Sør-Afrika i kampen mot apartheid.  

 

I boken siteres et leserinnlegg av Rune Pedersen hadde under en sak om vennskapsby i Sovjetunionen under deres krig mot Afghanistan, hvor Rune Pedersen siterte diktet Guernica av Arnulf Øverland: «Intet brorskap med barnemorderen». Vi kan jo selv tenke oss til hvordan vi kan sitere dette de neste månedene i kampen mot enkelte lands militære angrep.  

 

Boken tar for seg mange ulike saker, og kan nesten brukes som et oppslagsverk når man trenger å lese om litt historie eller få litt inspirasjon i en lignende sak i nåtiden.  

 

Jeg opplevde mens jeg leste at boken utfordret meg til å reflektere over min egen aktivitet i kommunestyret i Karmøy. Både i form av argumentasjon og strategi.  

 

Jeg vil avslutte med å ta opp en god refleksjon som kommer helt til slutt i boken. Der reflekterer Bjørn A. Grønna om at han og de kanskje skulle ha vært tydeligere i sine prioriteringer av hvilke saker de jobbet med. Det er fort gjort å bli overarbeida av et stadig stort sakskart i de folkevalgte organene, og ikke ha overskudd – eller kanskje glemme litt – å ta seg tid til å tenke grundig over hvordan man skal få gjennomslag for noen av sine viktigste saker. Særlig om man kun er en representant i kommunestyret. Det kan bli travelt å forberede, mene og sloss for hver eneste sak. Det kan oppleves at det er riktig og viktig, ettersom man har stemmeplikt, men jeg stiller meg bak denne refleksjonen. Det kan være vel så riktig og viktig å ha et bevisst forhold til en prioriteringsliste av saker som en skal holde seg til.  

 

En ting er sikkert. Pedersen og Grønna og Moss RV drev klassekamp i bystyret da – og det er vår oppgave å fortsette kampen i våre kommunestyrer landet rundt. Denne boka kan være til god hjelp gjennom inspirasjon og et historisk tilbakeblikk på hvordan klassekamp i bystyret så ut tidligere.

Debatten om norsk EU-medlemskap ulmer fortsatt under overflaten, også på deler av venstresida. Men hva betyr egentlig EU for sosialistisk politikk? For å belyse dette snakket vi med Marc Botenga, EU-parlamentariker for det marxistiske belgiske arbeiderpartiet (PVDA/PTB), om unionens rolle, maktmekanismer og konsekvenser for arbeiderklassen.

 

Gnist: Størstedelen av den norske venstresida har vært, og er fortsatt, mot norsk EU-medlemskap fordi EU som institusjon ikke lar seg forene med venstresidas politikk og standpunkter. Er dette en vurdering du er enig i?

 

Marc: Ja. Men samtidig, for å unngå å idealisere nasjonalstaten, vil jeg understreke at dette også er et problem på nasjonalt nivå. Vi kan ikke anvende en marxistisk kritikk av staten bare på europeisk nivå. Både i EU og i medlemsstatene er institusjonene utformet av, og for å tjene, det styrende systemets interesser. Politikken prioriterer de multinasjonale selskapenes profitt. I EU gjøres dette ofte ved å utvide det indre marked, ikke bare geografisk, men også ved å utdype det ved å underlegge flere og flere sektorer av økonomien, sosiale og andre offentlige tjenester, markedet. Denne horisontale og vertikale utvidelsen av markedet ødelegger rettighetene som arbeiderbevegelsen kjempet frem i forrige århundre.

Selv om det er et udiskutabelt faktum at den nåværende EU-konstruksjonen er uforenlig med sosialisme, står heller ikke nasjonale regjeringer og myndigheter til folkets tjeneste.

For det andre betyr ingenting av dette at vi ikke trenger mer europeisk samarbeid for å håndtere klimaendringer, flyktningspørsmålet og mange andre ting. Men selvfølgelig kan vi samarbeide på forskjellige måter utenfor EU. Erasmus-studentutvekslingsprogrammet blir ofte nevnt som en av EUs store suksesser, men slike utvekslingsprogrammer kan eksistere, og eksisterer, utenfor EU.

Videre, mens et annet Europa kunne vært en motmakt til amerikansk imperialisme, er unionen i dag på mange områder fullstendig avhengig av og underordnet USA, samtidig som den kopierer amerikanske oppskrifter og politikk, for eksempel ved å finansiere våpenproduksjon gjennom kutt i velferd. Så nei, EU i sin nåværende form tjener verken arbeiderklassen eller venstresidas standpunkter.

 

Gnist: Du ble først valgt inn i Europaparlamentet i 2019, og i 2024 ble du gjenvalgt. Når du ser tilbake på disse årene, hva er den viktigste lærdommen du har tatt med deg?

 

Marc: Det er flere ting. For det første er det åpenbart at det er et stort gap mellom folket og parlamentsmedlemmene. Dette er kanskje ikke overraskende, men det er fortsatt en viktig lærdom. Fordelene parlamentsmedlemmene har, fjerner dem fra det virkelige livet. De klarer ikke å forestille seg hvordan livet er for vanlige europeere. De forstår ikke at nesten 100 millioner mennesker i EU står i fare for å ende opp i fattigdom. Derfor er det helt sentralt for oss å holde oss med en gjennomsnittlig arbeidstakerlønn.

For det andre er de europeiske institusjonene veldig flinke til å bruke teknokratisk språk for å få folk til å føle seg dumme, for å få dem til å tro at de ikke forstår, at det er altfor komplisert – for å begrense demokratiet og forhindre politisk og sosial handling. I virkeligheten forstår folk flest veldig godt, mens parlamentsmedlemmene slett ikke er så kunnskapsrike som de later som. 

Og for det tredje, selv om beslutninger teoretisk sett tas her, er det i stor grad et sandpåstrøingsorgan for Kommisjonen og Rådet. Men selv for disse institusjonene ligger mye av makta utenfor. Industrilobbyer, for eksempel. Storkapitalen driver, påvirker og bestemmer ofte sentrale beslutninger. Men folkelig mobilisering kan motvirke dette. For en tid siden sluttet for eksempel Parlamentet seg til Kommisjonen og Rådets våpenproduksjonsprogram uten videre. Men fagforeningene var ikke enige, og klarte gjennom mobilisering å fjerne bestemmelsen om utvidet arbeidstid. Selv om alle institusjonene formelt er enige, kan det fortsatt utøves press utenfra.

 

Gnist: Europaparlamentet har blitt beskrevet som et parlament tømt for politikk. Er det en beskrivelse du er enig i?

 

Marc: Ikke egentlig. Jeg er selvfølgelig enig i at den virkelige makta ikke ligger i Europaparlamentet. Og de prøver sterkt å skjule hva som står på spill. Det betyr likevel ikke at det ikke er en politisk kamp der, en kamp som vi også bruker for å vise hva som skjer der. Vi oppmuntrer til mobilisering, og vi formidler mobiliseringen til politisk og ideologisk kamp. Det kan vi gjøre fordi institusjonen er synlig.

Det betyr ikke at det finnes noen fundamental makt her. Likevel er det mulig å bruke parlamentet som en plattform for å oppnå visse seire. Og det er ikke slik at det er umulig å vinne noe i parlamentet hvis man har tilstrekkelig press fra samfunnet. Men den avgjørende makta ligger naturligvis et annet sted.

 

Gnist: Så hva kan en håndfull radikale parlamentsmedlemmer egentlig oppnå?

 

Marc: Det er et godt spørsmål, for det kan ofte virke veldig mørkt, med tanke på at hele venstrefraksjonen utgjør 40–50 av 720 representanter. Om du vil endre Europa fundamentalt gjennom Europaparlamentet, vil du bli skuffet. Og om du begrenser deg til små endringer og å inngå allianser, vil du ikke oppnå annet enn musepiss i havet.

Vi stiller ikke til valg fordi vi ønsker å styre kapitalismen på en bedre måte. Vi gjør det for å tjene arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen. Så har vi naturligvis ikke flertall. Det er ikke vi som styrer EU. Men med disse begrensningene er det mulig å forsterke motmakta – noen ganger gjennom små seire, noen ganger gjennom sterk motstand, og noen ganger ved å avsløre hva som egentlig skjer.

Dette krever at vi henvender oss til folk på et tilgjengelig språk, viser dem at de blir lurt. Samtidig bidrar vi også til å heve folkets stemme, slik vi blant annet har gjort med Palestina. Dette forsterker mobiliseringen. Det har vært vellykket, så vellykket at selv EU-president Ursula von der Leyen på et tidspunkt ble tvunget til å vurdere sanksjoner mot Israel. Selv om alle vet at hun ikke mener det.

 

Gnist: Partiet ditt er en del av Europaparlamentets venstrefraksjon. Hvordan fungerer denne gruppa, og hva har dette samarbeidet ført til?

 

Marc: Det har absolutt vært situasjoner der dette samarbeidet har spilt en viktig rolle, spesielt når hele gruppen står bak et initiativ og samtidig klarer å få inn stemmene fra gata. Vi har klart dette blant annet rundt solidaritet med Palestina og i kampen for å gjøre farmasøytisk teknologi tilgjengelig for land over hele verden, spesielt under Covid. Ikke alene, selvfølgelig, men i samarbeid med fagbevegelsen og frivillige organisasjoner, med demonstrasjoner, underskriftskampanjer og lignende. Vi har invitert folk til parlamentet og stilt oss til rådighet for bevegelsene. Vi har formulert tydelige krav og på den måten bidratt med det vi kan.

Men det finnes også en annen dimensjon. Gruppa består av individuelle medlemmer fra nasjonale partier med ulike politiske tradisjoner, og med ulike organisasjoner og bevegelser de samarbeider med i sine egne land. Det er derfor først og fremst en plattform hvor det er mulig å samarbeide med andre parlamentsmedlemmer om enkeltsaker. Det er heller ingen hemmelighet at det finnes ulike synspunkter blant oss, om fred, om sosiale spørsmål og så videre, og også om hva som er mulig å oppnå med parlamentarisk arbeid og hvor viktig det egentlig er. Alle har naturligvis muligheten til å jobbe i tråd med sine synspunkter. Men når vi klarer å forene oss rundt noe, og også klarer å samarbeide med bevegelser utenfor parlamentet, så kan venstresida øve innflytelse.

 

Gnist: Du omtaler EU som et verktøy for å sikre profitten til multinasjonale selskaper og for å ødelegge det arbeiderbevegelsen har kjempet for lenge. Kan du utdype hvordan dette skjer?

 

Marc: Den viktigste mekanismen er kravet om at statsgjelda ikke kan overstige 60 prosent av BNP, og at budsjettunderskuddet ikke kan overstige 3 prosent. Og her har de blitt strengere de siste årene, blant annet med det europeiske semesteret, et verktøy som lar EU overvåke nasjonale budsjetter og gi dem «råd». Myndigheter kan i teorien si nei til å følge rådet, men hvis de gjør det, har EU sanksjonsmekanismer for å straffe dem og ilegge dem bøter. Dette betyr i realiteten at man ikke kan si nei til dette rådet, selv om det skulle handle om å ødelegge pensjonssystemene i landet. For da vanker det bøter.

Det beste eksemplet på dette er det som skjedde i Hellas i 2015. Den greske regjeringen lanserte noen svært moderate forslag for å justere visse innstrammingstiltak rundt pensjoner, lønninger osv. Sluttresultatet var at Den europeiske sentralbanken kvalte Hellas’ tilgang til penger. Så brutalt er det.

Noen land er selvsagt strengere enn andre. Tyskland og Frankrike er store land som har mer å si i EU. Derfor blir de også behandlet mildere. Likheten er formell, ikke reell.

 

Gnist: Hvordan vil du si at denne politikken påvirker arbeiderklassen i Europa?

 

Marc: Den påvirker på mange nivåer. Én ting er selvfølgelig de offentlige tjenestene. Hvis du drar til Frankrike eller Belgia og snakker med folk, vil du se hvor mange lokale tjenester som har forsvunnet, alt fra togstasjoner til postkontorer.

Eller se på sykehussektoren. Selv i Vest-Europa er situasjonen forferdelig. Ventelistene er lange, og det er mangel på leger, sykepleiere og så videre. Alt dette er en konsekvens av innstrammingspolitikken der man tar penger fra offentlige budsjetter og gir dem til storbedrifter.

En annen konsekvens ser man i diverse velferdsreformer. Ansvaret for pensjoner ligger formelt hos medlemslandene, men i praksis bruker EU det europeiske semesteret til å fortelle landene at de må kutte i pensjonene. Jeg har sjekket de fleste av de 27 rapportene fra 2024, og i de fleste av dem ga Kommisjonen anbefalinger for å gjøre pensjonene mer «bærekraftige». Med andre ord, senke pensjonene eller få folk til å jobbe lenger.

 

Gnist: Du har kritisert EUs såkalte Green Deal for dens sosiale kostnader. Sier du at EU bruker klimaendringer som et skalkeskjul for innstramminger og deregulering?

 

Marc: Jeg ville ikke kalt det et skalkeskjul. Så lenge EU-politikken primært er utformet for å favorisere multinasjonale selskapers konkurranseevne, vil den politikken som føres, favorisere dem. Ifølge EU-politikken er det tabu å berøre deres interesser. I EUs Green Deal gjøres dette ved å gi multinasjonale selskaper fordeler, for eksempel i form av et karbonmarked hvor de kan kjøpe eller selge retten til å forurense.

Bedriftenes konkurranseevne har blitt et dogme. Profitten skal ikke røres. Dette gjelder alle politikkområder, også klimaendringer. Men hvis de store selskapene ikke skal betale, hvem skal da gjøre det? Som alltid vil det være arbeiderklassen. Og når det er arbeiderklassen som må betale gang på gang, undergraves faktisk støtten til klimaendringer.

 

Gnist: La oss gå videre til spørsmålet om EU som et globalt politisk prosjekt. Hva mener du, i bunn og grunn, dette er?

 

Marc: Det er et omfattende spørsmål. Men det første jeg synes vi må komme oss vekk fra, er forestillingen om at EU er et fredsprosjekt. Det er det ikke i dag, og det har det aldri vært. Selv om etablissementet insisterer på at europeisk samarbeid bidro til å forhindre en krig mellom for eksempel Frankrike og Tyskland, har EU alltid vært et kolonialt prosjekt.

Etter andre verdenskrig begynte de imperialistiske landene å miste koloniene sine. De hadde avkoloniseringsbevegelsen, med støtte fra både Sovjetunionen og – til en viss grad – USA. En sentral idé bak opprettelsen av EU var at hvis de europeiske kolonimaktene slo seg sammen, ville det være lettere å holde grepet om Afrika og Midtøsten. EU ble ikke opprettet som et fredsprosjekt, men et imperialistisk prosjekt, delvis underordnet USA, men også med en egen visjon om å opprettholde sin innflytelse i det som snart skulle bli eks-koloniene.

I dag ser vi en tydelig dreining mot militarisering. Selv om traktaten i seg selv forbyr bruk av EU-midler til å finansiere våpen, skjer det i så stor skala. Dette er selvfølgelig knyttet til dogmet om konkurranseevne og å garantere EUs multinasjonale selskapers global dominans. Akkurat som det gjenspeiles i nedbyggingen av pensjoner og andre sosiale rettigheter innenfor EU, gjenspeiles det også i viljen til å påtvinge andre land vår vilje.

 

Gnist: De siste årene har EU i økende grad forsøkt å fremstille seg selv som en geopolitisk aktør. Hva ligger bak dette skiftet?

 

Marc: Vi må være helt tydelige på at dette ikke er noe som startet med Ukraina. Ideen om et europeisk militærfellesskap går tilbake til 50- og 60-tallet, og initiativet til Det europeiske forsvarsfondet kom så tidlig som i 2016. I dag gjelder ikke lenger de strenge reglene for budsjettdisiplin, som jeg nevnte tidligere, for militærutgifter.

Men hva betyr det egentlig at vi må ruste opp? Vi bruker allerede mer enn tre ganger så mye som Russland på forsvar. Vi har mer artilleri, flere jagerfly og flere krigsskip. Hvorfor er ikke det nok til å forsvare oss? Hva er galt med det vi har? Dette ville vært den fornuftige refleksjonen hvis formålet med opprustningen var forsvar. Men på europeisk nivå er ikke dette et spørsmål. Alt handler om at mer penger skal garanteres multinasjonale våpenprodusenter. Spørsmålet vi da må stille oss selv er om det ligger noe mer bak det.

Jeg mener at en viktig motivasjon bak militariseringen av EU er offensiv snarere enn defensiv. Det er selvsagt ingen tvil om at Russland har brutt folkeretten med sin invasjon av Ukraina. Men vi glemmer hva vi selv har gjort, og hva vi selv gjør. Med eller uten Nato har vi utført mange ulovlige militære aksjoner de siste 25–30 årene. De fleste EU-landene var involvert i militæroperasjonene mot Jugoslavia på slutten av 1990-tallet, og når et land som Polen i dag protesterer mot Russlands brudd på folkeretten i Ukraina, må vi ikke glemme at de var en del av den ulovlige krigen mot Irak i 2003. Mange europeiske land bidro også til å styrte Muammar Gadaffi i Libya, for ikke å nevne den 20 år lange ulovlige okkupasjonen av Afghanistan.

Og når vi snakker om Ukraina, må vi ikke glemme betingelsene som følger med den europeiske økonomiske bistanden. Ukraina må privatisere energisektoren, banksektoren og flere andre sektorer av økonomien. Vi tilbyr dem lån, samtidig som vi forbereder selskapene våre på å overta den privatiserte ukrainske økonomien. Mens ukrainere kjemper mot den russiske invasjonen, prøver amerikanere og europeere også å overta ressursene deres. Vi i det belgiske arbeiderpartiet er for et suverent Ukraina. Derfor foreslår vi å slette gjelda deres. Det vil ikke EU.

Det er denne imperialistiske dimensjonen vi må forstå for å forstå EU som geopolitisk aktør. Det er åpenbart at våpnene vi kjøper, og mengdene vi kjøper dem i, ikke bare handler om å beskytte oss selv og våre innbyggere. Tvert imot er jeg overbevist om at det mer enn noe annet handler om en agenda for å opptre mer offensivt i verden.

 

Gnist: Du har advart om at EU er i ferd med å bli en krigsøkonomi. Hva betyr dette i praksis, og hvilke sosiale konsekvenser har det?

 

Marc: Det er et velkjent faktum at EU og europeiske land er midt i en industriell krise. Vi har fabrikker som stenger, ikke bare i Tyskland, Belgia og Frankrike, men også i land som ble med i EU senere, som Romania, Bulgaria og de baltiske landene.

Nå er budskapet at vi bør investere i militærindustrien. Men militærindustrien er ikke en vanlig industri. For det første gir militærindustrien få arbeidsplasser i forhold til investeringene. Og for det andre må man se på hva den produserer. Hvis du lager en bil, vet du at den vil bli brukt jevnlig til den blir skrotet og må erstattes med en ny etter 10-15-20 år. En stridsvogn, derimot, brukes ikke slik. Og hva skjer når du har mettet markedet? Vel, fabrikken din stopper. Og med den stopper også økonomien.

Krigsøkonomi handler ikke bare om at militærindustrien blir en større del av økonomien. Det handler om at du blir avhengig av krig for at våpnene skal kunne brukes og for at du skal kunne fortsette produksjonen. Påstanden om at dette vil ha ringvirkninger på resten av økonomien er dessuten svært tynn. Vi har en krise i stålindustrien, men hvis et stålverk skal produsere stål til tusen stridsvogner, tar det bare tre dager. Det vil ikke redde den europeiske økonomien.

Men det er et element av sosiale rettigheter her. EUs arbeidstidsdirektiv begrenser arbeidstida til 13 timer per dag og 48 timer per uke. Det er ikke veldig strengt, men selv dette er nå foreslått av EU å avskaffe innenfor forsvarsindustrielle programmer. Så de vil at du skal jobbe mer enn dette hvis du jobber i forsvarsrelaterte industrier. Og det inkluderer mye, ikke bare selve militærutstyret, men også det som brukes i militærproduksjon, for eksempel noen kjemikalier. Dette er allerede svært farlige stoffer. Tenk deg hvor farlig dette kan være hvis menneskene som jobber med dem, har jobbet mer enn tretten timer i strekk!

 

Gnist: Til tross for bildet du maler av EU som et prosjekt, er det ytre høyre som ser ut til å ha nytt godt av kritikken av EU som institusjon. Hvorfor tror du venstresida har slitt med å ta denne plassen?

 

Marc: Vel, jeg vet ikke om ytre høyre virkelig er så kritiske som de liker å få det til å virke. Jeg har absolutt lagt merke til at ytre høyre, til tross for retorikken, er på linje med flertallet i EU, spesielt i spørsmål om å ødelegge sosioøkonomiske rettigheter, men også i spørsmål som krigsøkonomi. Det er selvfølgelig variasjoner, både mellom land og mellom ulike typer ytre høyre, men hvis du ser på Giorgia Meloni i Italia, for eksempel, er hun en nær alliert av EU, spesielt når det gjelder militarisering og forholdet til USA.

Jeg tror vi på venstresida må være tydelige på hva vi står for, og si at EU angriper de sosiale rettighetene vi har i dag. Så er det selvfølgelig spørsmålet om flyktninger og rasisme. Dette er noe ytre høyre har med hell har benyttet seg av for å splitte arbeiderklassen. Nå begynner vi også å se politikere fra sentrumspartiene si det samme, at migrasjon og islam er problemet. Jeg vet ikke om de virkelig mener det, men det lar dem avlede oppmerksomheten fra hvordan milliardærene, de store multinasjonale selskapene og de gigantiske profittene deres undergraver våre sosiale og demokratiske rettigheter. Ved å gjøre det, legger de bare ytterligere til rette for ytre høyre.

Vi må våge å sette dagsorden. Vi må tydelig vise at vi er imot etablissementet, vise at vi ikke er som de andre, vise hvor motstanderen står. Fienden ankommer ikke i joller over Middelhavet, vår fiende ankommer i limousiner og privatfly. Det er milliardærklubben som er ansvarlig for den sosiale krisen. Ikke migranter, ikke andre minoriteter. Vi må snakke om klasse.

 

Gnist: Hvordan vurderer du muligheten for å heve kravet om suverenitet, ikke i form av nasjonalisme, men i form av en demokratisk internasjonalisme?

 

Marc: Hvis målet vårt er sosialisme, må vi være tydelige. I dagens kontekst tilbyr ikke nasjonalstaten et sosialistisk svar, ettersom den er like dominert av borgerskapet som av arbeiderne. En uavhengig demokratisk sosialistisk stat i Europa ville ikke overleve omgitt av mektige kapitalistiske land. Et sosialistisk Belgia, for eksempel. Vi ville bli knust av Frankrike og Tyskland.

Vi trenger europeisk samarbeid, derfor kaller jeg meg ikke euroskeptiker, men eurokritiker. Vi må ikke glemme at borgerskapet er internasjonalt organisert, at det forener seg på tvers av landegrenser. Derfor må også arbeiderklassepartier og -bevegelser gjøre det: komme sammen, møtes og samarbeide for å gjøre felles sak. Palestina er et godt eksempel. Presset fra grasrota har til og med tvunget Trump til å si til Netanyahu at han ikke kan gjøre alt han vil. Et annet eksempel er hvordan havnearbeiderne i flere forskjellige europeiske land har hatt felles streiker mot EU-direktiver. Det har skapt bevegelser på tvers av landegrenser. Det er ikke lett, borgerskapet gjør det de kan for å splitte arbeiderklassen, men det er nødvendig. Vi må jobbe med slagord og kamper som forener, ikke splitter, arbeiderklassene på kontinentet, og utover.

Til tross for hva de sier i sine taler, er ikke EU et solidaritets- eller internasjonalistisk prosjekt. Det setter folk opp mot hverandre. Det er venstresida som står for solidaritet. Vi må være tydelige på behovet for systemendringer, men for å få det til å skje trenger vi arbeiderbevegelser i alle eller mange land. Det vil alltid være et dialektisk forhold mellom bevegelser på nasjonalt og europeisk nivå. Også på europeisk nivå kan vi skape en bevegelse som sier at vi ikke ønsker denne typen markedsdrevene og militaristiske integrasjonsmodellen. Vi står for et helt annet europeisk prosjekt. Dette viser vi gjennom krav om sosiale rettigheter og fred, mot innstramminger og militarisering – både på nasjonalt og europeisk nivå.

 

Gnist: Hva er din vurdering av den europeiske venstresida i dag? Hva mener du trengs for å gjøre den mer effektiv?

 

Marc: Vi tar tak i arbeiderklassens konkrete problemer. Med handling, ikke bare ord. Vi driver kampanjer som oppnår konkrete seire i saker som angår folk – medisinkostnader, energipriser, pensjon og så videre. Sammen med fagforeningene og sivilsamfunnet. Vi øker bevisstheten blant folk, vi organiserer dem i nabolagene deres og vi mobiliserer dem på bakkenivå. På mindre enn 20 år har vi vokst fra et parti med 800 medlemmer til et parti med over 25 000 medlemmer. Tidligere vendte partiet vårt seg for mye mot intellektet, noe som hovedsakelig kom til uttrykk i lange pamfletter. I dag retter vi oss mot både hodet og hjertet.

Selvfølgelig ønsker jeg ikke å belære noen eller gi inntrykk av at vi har en oppskrift på hvordan vi kan bygge et vellykket venstreorientert parti i Europa i dag. Det vi gjør kan fungere i Belgia, men kan ikke nødvendigvis kopieres til et annet land. Derfor respekterer vi hva de forskjellige partiene og bevegelsene gjør og prøver å gjøre i svært forskjellige sammenhenger. Men det som er viktig for oss er arbeiderklassens sentrale rolle og å være nær folket.

Arbeiderklassen er den klassen som er i stand til å forandre samfunnet. Og vi har sett, både i forbindelse med Palestina og havneblokadene, hva den kan gjøre. Den økonomiske virkningen er umiddelbar. Når det er streiker og aksjoner, er det avgjørende at vi er til stede. Men også utenfor disse. Arbeiderklassen er vår klasse. Det er dette som gjør oss til ekte arbeiderklassepartier.

Og vi må være tydelige på det sosialistiske perspektivet. Målet vårt er strukturelle endringer, og dette er noe helt annet. Se på USA, som alltid har vært det skinnende bildet på kapitalismen. Hvis du spør unge mennesker der hva de vil ha, sier mange at de vil ha et annet system.

 

Gnist: Med dette som utgangspunkt, hvordan mener du vi kan skape en europeisk venstreside som både er forankret i nasjonale kamper, men også er i stand til å handle transnasjonalt?

 

Marc: Jeg synes det er viktig med dialog mellom partier og fagforeninger på tvers av landegrenser fordi det er mange saker som krysser landegrenser – økonomi, industri, militarisering, klima og så videre. Vi må utveksle erfaringer, men vi må også sørge for felles handling og kampanjer. Dette trenger selvfølgelig ikke å være i EUs 27 medlemsland. Noen ganger kan det være flere, noen ganger færre, og noen ganger kan det være noen land innenfor EU og noen land utenfor. Det handler om å forene kampen, slik arbeiderne i for eksempel Ryanair eller Amazon har gjort.

Hvis arbeiderklassen i forskjellige land står sammen for en felles sak, gjør motstand sammen, streiker sammen, skaper det styrke. Samtidig skaper det tillit når man ser at man streiker for noe, og samtidig ser at kameratene på den andre siden av grensa gjør det samme. Vi må bygge videre på kampanjene som finnes på nasjonalt nivå, og som også er relevante på den andre siden av grensa og på europeisk og internasjonalt nivå, for eksempel for å beskatte de rike. Hvis vi kan gjøre dette, tror jeg det virkelig kan være en vei fremover.

 

Gnist: Norge står utenfor EU, men er fortsatt sterkt påvirket av det som skjer i EU. Hvilken rolle tror du venstresida i Norge, eller i hvilket som helst annet land utenfor EU, kan spille på den europeiske venstresida?

 

Marc: Jeg vet ikke hvor mange av EUs lover som også gjelder i Norge gjennom EØS, men det er nok 80 eller 90 prosent eller noe sånt. Derfor står også den norske venstresida overfor de samme utfordringene som oss. Selvfølgelig er det forskjeller, men uten å kjenne detaljene, vil jeg tro at forskjellene er minst like store mellom venstrepartiene innenfor EU – for eksempel mellom nordiske og søreuropeiske venstrepartier – som de er mellom nordiske land innenfor og utenfor EU.

Uansett synes jeg det er viktig at vi snakker sammen om hvordan vi kan løse felles problemer. Det er alltid hyggelig når norske kamerater kommer til Belgia, og dessuten drar vi ikke ofte nok til Norge. Men jeg er sikker på at vi kan lære mye av hverandre. Og det kan vi gjøre, helt uavhengig av EU.

Winston Churchill skal ha sagt noe om at ingen krise er for dyp til at den ikke kan utnyttes som brekkstang for å nå visse politiske mål. Den gjenopplivede norske EU-debatten viser hvordan dette utfolder seg. For venstresida er det derfor desto viktigere ikke å bite på agnet. Til tross for Trump, klimakrisa og de nye geopolitiske maktforholdene, er EUs grunnleggende karakter den samme som den var i 1972 og 1994.

Som Europaparlamentariker Marc Botenga fra Belgias Arbeiderparti (PvdA/PTB) understreker i Gnist-samtalen i dette nummeret, har EU, helt fra den spede begynnelsen for over 70 år siden, vært et redskap for å styrke den europeiske kapitalen og den europeiske kapitalklassen i møtet med arbeiderklassen i egne land og med land og folk i det globale sør. Det har vært og er et redskap for å sikre profitten, til å tøyle arbeiderklassen og til å sikre utsugningen av den tredje verden, også i en post-kolonial virkelighet.

I disse bestrebelsene har den transatlantiske alliansen vært uunnværlig. EU har vært en lojal alliert med USA, akkurat som USA har vært en lojal alliert med EU. At det akkurat nå er Donald Trump som sitter som president i USA, endrer ikke på dette. Han kan kidnappe presidenter i andre land og gjøre krav på EU-lands koloniale besittelser, uten at det avføder annet enn lett hoderysting. Han kan sette opp ensidige tollmurer uten annet enn et oppgitt sukk som motstand. Og etter neste valg, etter at amerikanerne har valgt en president med et visst monn av folkeskikk, så er alt tilbake ved det gamle. NATO, dollarmakta og det imperialistiske hegemoniet sørger for det.

I 1994 uttalte daværende Høyre-leder Kaci Kullmann Five at et norsk medlemskap i EU vil gjøre det enklere å føre Høyre-politikk. Det er like sant nå som det var da. For en venstreside som mener noe med slagord om velferd, miljø og solidaritet, er det desto viktigere å reise motstanden mot EU.