Kai Heron, Keir Milburn og Bertie Russel:
Radical Abundance: How to Win a Green Democratic Future
London: Pluto Press, 2025, 261 sider.
Kapitalismen har en utrolig evne til å skape bullshit abundance: lange arbeidsdager, søppel og forurensing. Radical Abundance tar leseren med på en reise til ulike verdenshjørner i jakten på sosiale modeller som kan ta oss nærmere en annen type overflod.
Forfatterne har selv vært engasjert i ulike initiativer på venstresiden, noe denne overskuddspregede boka drar veksel på. Deres hovedargument er at venstresida ikke kan nøye seg med å delta i valg for å forsøke å få en hånd på rattet i styringen av staten, men i tillegg må bygge opp institusjoner med folkelig forankring som kan motstå, men også fortrenge kapitalen. Her tar forfatterne utgangspunkt i den ungarske marxisten István Mészáros’ tese om at det ikke holder å gjøre slutt på kapitalismen, men at kapitalens logikk – som også fikk fotfeste i Sovjetunionen og andre forsøk på statssosialisme – må erstattes av en sosialisme som kan spre seg horisontalt og territorielt.
Risikoeliminering av allmenninger
Etter å ha tatt for seg eksempler på kollektiv organisering i flere deler av verden, går forfatterne inn i ulike sektorer hvor de ser for seg at deres foreslåtte modell av public-commons partnership kan se ut i tre sektorer: landbruk, byutvikling og legemiddelindustri. Dette er en modell som skal tilsvare en sosialistisk variant av offentlig-privat samarbeid, hvor staten, i stedet for å subsidiere privat kapital slik den gjør i dag, går inn med risikoeliminering (de-risking) for kollektive prosjekter. Dette skal være noe mer enn arbeidersamvirker, siden det ikke er rettferdig at det kun er arbeiderne som skal bestemme over overskuddet fra produksjonen i slike allmenningsforetak: også lokalsamfunn og andre interessenter bør ha en stemme. Dette er et argument drar veksel på innsikter fra marxistisk feminisme om at rikdommen som skapes på en arbeidsplass ikke bare er resultatet av arbeiderens umiddelbare innsats, men også av samfunnet hvor disse har vokst opp – og alle som har bidratt med omsorgen som trengs for å fostre nye arbeidere. At overskuddet ikke dermed utelukkende skal gå til arbeiderne er noe man også finner hos Marx’ kritikk av Gothaprogrammet og er slik sett ikke noe nytt, men en viktig forutsetning for modellen som skisseres i boka. Isteden skal overskudd blant annet kanaliseres inn i andre kollektive prosjekter.
Hvordan overvinne kapitalen i praksis?
Boken er et tankevekkende bidrag til å løfte fram både teori og praksis med utspring i ulike geografiske erfaringer – særlig Latin-Amerika – til et større publikum. Her bygger forfatterne videre på tanketradisjonen man kan finne hos Chris Gilbert og hans Commune or Nothing (2023), med utgangspunkt i såkalte folkekommuner i Venezuela. Selv om den kan bli noe omstendelig og teknisk i sin beskrivelse av ulike tenkte modeller, går Radical Abundance inn i viktige debatter om hvilke strategier vi skal ta fatt for en overgang til sosialisme.