Dagens interessekamper i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og i de nye regionale handelsavtalene inneholder alle elementene av det som lenge har skapt konflikter mellom sivilsamfunn på den ene siden, og nyliberale politikere og storkapital på den andre. Nå er det nye forslag og utfordringer som ikke må bli borte i all oppmerksomheten om USAs og Trumps handelskriger. Det gjelder spesielt forslag som rammer velferdsordningene og demokratiet. Her er det tre konkrete tema som krever oppmerksomhet fra oss som ønsker at politikken og ikke markedet skal styre samfunnet.

Foto: Chuttersnap / Unsplash
Av Helene Bank,
spesialrådgiver i For velferdsstaten og talsperson for Handeldskampanjen

Det ene er det som i handelspolitikken kalles «politisk risiko» for investorer – rettet mot demokratiske vedtak som begrenser markedet. Det andre er angrep på retten til å kunne utforme og innføre «innenlandske reguleringer» uten å måtte bevise overfor utenlandske aktører at det er nødvendig. Det tredje er storselskapenes kontroll over «stordata» og den nye digitale økonomien.

Politisk risiko – eller kampen mot demokratiet

De siste årene førte det globale engasjement mot avtaler som TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) og TISA (Trade in Services Agreement) til en engasjert debatt om handelspolitikk. Disse avtalene er ikke bekjempet, de er bare kjempet ned i skuffer og inn i lukkete rom. Felles for dem er at de begrunnes med at de skal redusere politisk risiko.

I TISA-avtalen var det såkalte skralle-­klausuler som skal hindre stater i å avvikle konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester. TTIP avtalen skulle harmonisere tekniske handelshindre og etablere et harmoniseringsutvalg for å sikre at statene ikke innførte handelshindrende politikk. TTIP inneholdt også en tvisteløsningsmekanisme der utenlandske selskap kan saksøke staten for tapt fortjeneste knyttet til demokratisk vedtatte reguleringer (investor-stat-tvisteløsning).

Konsekvensen er at mer markedsretting er lovlig under slike avtaler og klausuler, mens begrensning i markedets frie spill kan bli utfordret og kanskje medføre handelssanksjoner. Hvis en blåblå regjering konkurranseutsetter offentlige tjenester, eller tillater dumping av gruveavfall i en fjord, eller slipper bemanningsbransjen fri, så vil en rød-grønn regjerings innskjerpinger kunne føre til at befolkningen må betale erstatning til investorer som forventet inntjening på den blåblå politikken. Slik skal handelsavtaler redusere kapitalens tap av profitt. Slik skal befolkningen betale for selskapers politiske risiko ved å være et demokrati.

Effekter av slike avtaler kan være at begrensninger på markedsføring av private helsetjenester, eller å drive offentlige finansierte tjenester i offentlig regi, kan bli sett på som «unødig» begrensende på handel og investeringer, eller konkurransevridende. Vi kan presses til å åpne for konkurranse gjennom harmonisering. Vi kan hindres i å slutte med konkurranseutsettingen med skralleklausuler, og med investor-stat tvisteløsningsordninger risikerer vi å betale selskaper om de får rett i at vi hindrer deres inntjening.

Nødvendighetstest av nasjonal politikk

I WTO ligger det nå et kontroversielt forslag til avtale knyttet til handel med tjenester. Vi kan risikere at våre politikere må bevise at innlandsreguleringer er nødvendige for å kunne føre en bestemt politikk.

Det er riktignok formulert slik at land skal kunne innføre legitim politikk for å sikre helse, miljø andre samfunnspolitiske formål. Men om politikken og reglene er legitime, er det handelsjurister som kommer til å bestemme. Å ta tilbake konkurranseutsatte offentlige tjenester kan vi ikke regne med kommer inn under det tvisteløsningsorganene og handelsjuristene vil kalle legitim politikk.

Hegemoni over den digitale økonomien

Skandale etter skandale om elektroniske data på avveier er rullet opp både i Norge og andre vestlige land. Utenlandske IT-arbeidere har hatt tilgang til våre helsedata og til graderte beredskapsdata både i Norge og Sverige. Det er åpenbart behov for mer kunnskap, kontroll og regulering av de nye teknologimarkedene. Ikke minst er norske helsedata – som er samlet over mange tiår – verdifulle for farmasøytisk industri, forsikringsselskap og firma som jobber med kunstig intelligens.

I kronikken «Telefonalarmen ringer for det 21. århundre» skriver Petter Titland (tidl. leder i Attac Norge, i Klassekampen 11.10.17) om hvordan datagigantene utvikler både fantastiske og skremmende tjenester ved å bruke våre persondata og hvordan datainnsamlingen påvirker maktforholdet mellom selskap og individ, mellom selskap og ansatt, og mellom stat og selskap. Om vi ikke vet hvordan våre data brukes og misbrukes, kan tilliten til det offentlige påvirkes negativt.

Den digitale økonomien er nye samfunnsområder som det er et stort kommersielt press for å hindre reguleringer. Bak avtaleforslag i WTO står storselskapene og datagigantene Apple, Google, Microsoft og Amazon, og det kinesiske Alibaba, som også vil hindre at sektoren skal avgiftsbelegges eller at deres markedsmakt skal reguleres. Blant de kontroversielle forslagene er forbud mot krav om lokal datalagring, krav om at data skal flyte fritt over grenser, og at stater ikke skal ha tilgang til å sjekke programmers kildekoder og algoritmer (viktig i sikkerhetshensyn). Hvis en stat ikke kan kreve lokal datalagring, vil det gi teknologigigantene fri tilgang på dataene, og regelverket som styrer datahåndtering og innsamling vil være underlagt det landet dataene behandles i.

Foreløpig har den norske regjering ingen egen politikk, analyse eller vurdering av hva som utgjør norske interesser på dette feltet som etter hvert rommer alle våre bevegelser, finansielle- og helsedata, aktiviteter på sosiale medier, hvor vi beveger oss i samfunnet, eller hvem vi har vært i nærheten av.

Handelskriger er ikke nytt.

Nesten 30 år med frihandels-retorikk og nyliberalistisk politikk har i praksis vært en handelskrig – der stormaktene har ført en politikk til gode for storkapitalen, mens arbeidere, fellesskapet, naturgrunnlaget og utviklingsland har tapt.

På 1990-tallet og på 2000-tallet handlet handelskrigene om blant annet hormonbiff og GMO mellom EU og USA. Det var også interessekamper om privatisering av vann og offentlige tjenester. Det ble i frihandelens navn utarbeidet et stadig økende antall ubalanserte frihandelsavtaler mellom industriland og tidligere koloniland, noe også Norge og EFTA har vært med på. I «frihandelens» navn ble utviklingsland hindret i å bruke politiske virkemidler som industrilandene hadde brukt i århundrer til å bygge samfunn og bygge velferdsordninger.

De nye angrepene på demokratiet og opparbeidete velferdsordninger, og de autoritære tendensene knyttet til stordata og den digitale økonomien, er handelskriger som ikke har fått betegnelsen handelskrig. Det er en ideologisk begrunnet politikk og avregulering i tråd med storselskapenes interesser. Derfor er det all grunn til å engasjere seg i hva regjeringene våre holder på med i WTO og andre internasjonale forhandlinger.

Sosial reproduksjon: Korleis sosiale band blir skapt og tatt vare på frå fødsel til død, mellom generasjonar, og på tvers, i og utanfor familien.

Hausten 2016 oppmoda polske aktivistar til stor kvinnestreik, og klarte å stanse ei lov som ville forby abort. Dei var inspirerte av den historiske streiken mot lønnsskilnader på Island. Dei argentinske aktivistane frå Ni Una Menos [«Ikkje ei (kvinne) mindre»] brukte same taktikk då dei protesterte mot mannleg vald i oktober 2016. Ut frå massedeltakinga i desse streikane samordna feministiske grasrotorganisasjonar seg for å få til ei internasjonal mobilisering i november 2016, på den internasjonale dagen for å få slutt på vald mot kvinner. Den 26. november tok 300 000 kvinner til gatene i Italia.

Foto: Chloe Simpson,
frå sosial reproduksjon til kvinnestreik
Av Cinzia Arruzza,
assisterande professor i psykologi ved New School for Social Research i New York. Artikkelen her er siste kapittel av boka Social reproduction theory. Remapping class, recentering oppression, Pluto Press, 2017.
Omsett av Gunnar Danielsen.

 

Oppmodinga til internasjonal kvinnestreik 8. mars vaks naturleg fram av desse kampane: Initiativet kom frå dei polske aktivistane som organiserte streiken i september, og i løpet av månader breidde han seg til omlag femti land.

I USA hadde ideen om kvinnestreik opphav i våre særeigne erfaringar.

Masseoppslutninga på kvinnemarsjen 21. januar 2017 synte at det kunne vere grunnlag for ei ny og gjenreist kvinnemobilisering. På same tid viste marsjen au dei strukturelle grensene for den liberale feminismen som har vore i høgsetet dei siste tiåra. Denne feminismen viste sitt sanne andlet i primærvala i Det demokratiske partiet, der kampanjen til ­Bernie Sanders vart utsett for konstante åtak frå liberale feministar som støtta Hillary Clinton. Dei hevda det var anti-feministisk å røyste på Sanders, og kvinnene måtte samle seg bak den «kvinnerevolusjonen» Clinton stod for. Men i presidentvalet røysta eit fleirtal av dei kvite kvinnene som røysta for ein open kvinnehatar, og ikkje den påståtte kvinneforkjemparen.¹

Rein rasisme kan forklare delar av valresultatet, men er ikkje heile sanninga. Den forklarer ikkje korfor Clintons påståtte feminisme ikkje appellerte til desse kvinnene. Ein måte å ta fatt i dette på er å stille eit enkelt spørsmål: Kven har heilt konkret hatt fordel av den liberale feminismen Clinton står for?

Ifølgje sosiologen Leslie McCall tener ei kvinne med college-utdanning frå 1970-talet mindre enn ein mann utan slik utdanning. I tiåret frå 2000 til 2010 endra stoda seg dramatisk: Snittinntekta for kvinner og menn frå arbeidarklassen låg flatt, mens inntekta til kvinner på toppen auka raskare enn menn på same nivå. I 2010 hadde høglønte kvinner i snitt 1,5 gonger meir enn menn frå middelklassen. Denne endringa var resultatet av progressive lover, som Equal Pay Act frå 1963. Lova fjerna dei mest skrikande formene for kjønnsdiskriminering på arbeidsplassen. Men desse lovene kom på ei tid då økonomiske forskjellar totalt vaks raskt. Resultatet var veksande sosial og økonomisk ulikskap mellom kvinner, der overklassekvinner gradvis minska lønnsgapet, mens arbeidarklassekvinnene blei hengande heilt etter.²

I ein artikkel i The Nation tidleg i 2017 funderte Katha Pollitt på kva ein skulle rekne som feministiske spørsmål. Ho konkluderte med at ein heilt klart kan sjå reproduktive rettar og kampen mot kjønnsdiskriminering som feministiske, mens krig, fattigdom, miljøkrisa, og kanskje tilmed antirasisme ligg utanfor feminismefeltet.³ Pollitt speglar her viktige og sentrale argument i den liberale feminismen – ein juridisk og rettsbasert definisjon av feminisme. Då er det ikkje overraskande at denne feminismen ikkje appellerte til millionar av kvinner frå arbeidarklassen. Til dømes er lik lønn og slutt på kjønnsdiskriminering på arbeidsplassen opplagt verdige saker, men som McCalls data syner, har dei få berøringspunkt for arbeidarklassekvinner om dei blir kopla frå krav om minstelønn eller omfordeling av lønn.

Resultatet av presidentvalet markerte ein stillstand for den liberale feminismen, som ikkje ein gong den enorme oppslutninga om kvinnemarsjane i januar fullt ut kunne bøte på. Oppmodinga til kvinnestreik vaks ut av denne stillstanden, han opna rom for ein alternativ kvinnepolitikk. Det var dusinvis med grasrotkollektiv, nettverk og organisasjonar på landsplan som alt utvikla alternativ til den liberale feminismen: Ein klassebasert og anti-rasistisk feminisme, som inkluderte transkvinner, skeive og ikkje-binære*. Bak streiken låg derfor at dei såg denne andre feminismen – oppfordringa skapte eit nettverk på landsplan av organisasjonar og individ, han gjorde denne feminismen synleg på nasjonalt nivå, han utfordra hegemoniet til næringslivsfeminismen Clinton og hennar folk står for, og til sist opna han for ein nasjonal samtale om å styrke arbeidarklassen, migrantar og svarte kvinner.

Ved å bruke ordet streik skulle ein framheve arbeidet kvinner utfører, ikkje bare på arbeidsplassen, men utanfor, i den sosiale reproduksjonen. Det hadde ein funksjon i tillegg, som er lettare å forstå om ein ser på stoda for arbeidarklassen i USA.

Frå 1983 til 2016 sank organisasjonsgraden i USA frå 20,1 til 10,7 prosent. Stoda i privat sektor er endå meir deprimerande, det gjekk frå 16,8 til 6,4 prosent i same tidsrom. Om me ser på tal for lovlege streikar som omfatta meir enn tusen arbeidarar, fall tala for streikedagar frå 1947 til 2016 frå 25 720 000 til 1 543 000. Då hadde 2016 ein liten oppgang, særleg på grunn av lærarstreiken i Chicago, og streiken på Verizon. Det er resultatet av fagforeiningsfiendtleg lovverk og ei snever bedriftsorientert fagforeiningslinje. Men klassekamp er ikkje det same som arbeidarkamp på arbeidsplassen – klassekampen tar mange former. Viktige uttrykk for klassen som politisk aktør og utløysar av konflikt kjem ofte til syne innanfor den sosiale reproduksjonen. Der har desse kampane potensiale til å angripe profitten til kapitalistane. Dei siste åra har me sett ei rekke viktige arbeidarkamper som er organiserte av utradisjonelle arbeidarorganisasjonar og -nettverk. Til dømes Fight for Fifteen** eller aksjonane til Restaurant Opportunities Centers (ROC)***. Aksjonar som Black Lives Matter, ­migrantstreikane, og mobiliseringane mot muren på grensa til Mexico. Og den nesten-spontane mobiliseringa mot «muslimforbodet». I staden for å sjå dei ulike mobiliseringane som alternativ til å organisere folk på arbeidsplassen, er det rettare å sjå dei som ulike måtar klassekampen artar seg på i dag, former som kan gi styrke til kvarandre, og som kan skape vilkår for å organisere arbeidsstans på arbeidsplassen. Kvinnestreiken var del av denne prosessen: Han bidrog til at det blei politisk lov igjen å nytte ordet «streik» i USA, han laga ukonvensjonelle arbeidsstansar i tri skoledistrikt, og gjorde synleg arbeidarorganisasjonar der kvinnene var i fleirtal, som ROC og New York State Nurses Association (NYSNA)**** og tilfelle med arbeidarorganisering på grasrotnivå leia av kvinner og skeive.

Den konkrete erfaringa med kvinnestreiken og teorien om sosial reproduksjon som inspirerte nokre av dei som organiserte han, gjorde spørsmålet om klassekamp skulle stå over «identitetsbasert» kamp ikkje bare ubrukande, men reint ut misvisande. Om me tenker på klassen som ein politisk aktør, må ein sjå kjønn, rase og seksualitet som uløyseleg knytt til måten folk konkretiserer sjølvkjensla si og tilhøvet sitt til verda, og derfor ein del av måten folk blir politiserte og engasjerte i kamp. I levde liv er ikkje klasse, rase og kjønnsskilnader opplevde som skilde og kategoriserte fenomen som skjer igjennom utanfrå: Skiljet mellom dei er bare resultatet av ein analytisk tankeprosess, som ikkje må forvekslast med sjølve røyndommen.

Dette er ei nøkkelinnsikt for politisk organisering. Politiske strategiar, taktikk, og organisasjonsformer må alltid ha rot i dei konkrete erfaringane folk har. Å fjerne seg frå erfaringane fører til at ein erstattar materialisme med rasjonalisme – det vil seie blandar analytiske kategoriar og subjektiv røyndom og projiserer boklege oppfatningar av kva klassekamp betyr (eller burde bety) på det livet folk lever. På andre sida, om feminisme og antirasisme skal bli frigjøringsprosjekt for heile menneskeslekta, då er spørsmålet om kapitalismen uunngåeleg. Problemet med å erstatte klassekampen med identitetsbaserte kampar må derfor omformulerast som eit politisk problem med rot i hegemoniet dei liberale har hatt til å artikulere den feministiske diskursen. Den artikuleringa gjør feminismen til eit sjølvhevdingsprosjekt for elitekvinner ved å fjerne nøkkelspørsmålet: det strukturelle tilhøvet mellom kjønnsundertrykking og kapitalisme. Korleis me skal bryte det hegemoniet er det me må diskutere no, og kvinnestreiken var eit første viktig steg i den retninga.­

Ikkje alle som organiserte og deltok i kvinnestreiken støtta seg på teorien om sosial ­reproduksjon, men kvinnestreiken kan rettmessig sest som ei politisk tolking av denne teorien. Aksjonane nyleg viser ny og aukande merksemd for behovet for å bygge opp igjen solidaritet og kollektive handlingar som einaste måte å forsvare oss mot stadige åtak på kroppane våre, fridommen vår, og mot imperialisme og nyliberal politikk. Ikkje minst fungerer dei som motgift mot tilbakeslag for feministisk teori og praksis under nyliberalismen.

Men å få bukt med denne måten å forstå feminismen på betyr ikkje å gå tilbake til økonomisk reduksjonisme, eller til ein allmenn politikk rive laus frå forskjellane. Dei siste tiåra er me blitt meir klar over den sosiale lagdelinga hos cis-***** og transkvinner, etter klasse, etnisitet, rase, alder, talent, og seksuell legning. Utfordringa for den nye feministrørsla er å lage aksjonar, organisasjonar og krav som ikkje gjør desse skilnadene usynlege, men tvert om tar dei med, på alvor. Dette mangfaldet må bli våpenet vårt og ikkje ei hindring eller noko som skil oss. Skal det skje, er det nødvendig å syne dei indre relasjonane mellom ulike undertrykkingsformer, og samle skilnadene undertrykkinga skaper i ein meir omfattande kritikk av sosiale forhold under kapitalismen. I den prosessen kan all medvite erfaring av ulike undertrykkingsformer gi oss ny innsikt om dei ulike måtane kapitalismen, rasismen og sexismen påverkar liva våre.

Forklaringer

* Ikkje-binær: når ein opplever seg som verken mann eller kvinne

** Fight for Fifteen: krav om 15 dollar i minstelønn

*** ROC – organisasjon som jobbar for betre lønns- og arbeidsvilkår for restauranttilsette

**** NYSNA – sjukepleiarane i New York

***** Cis-kjønna: når ein reknar seg til det kjønnet ein fekk ved fødselen

Notar

1. Det er viktig å peike på at talet på kvite kvinner som røysta på Trump er svært lite samanlikna med det totale talet på kvite kvinner med røysterett i USA.

2. Leslie McCall: «Men Against Women, eller the Top 20 Percent Against the Bottom 80? How Does Growing Inequality Affect Traditional Patterns of Gender Inequality?» («Menn mot kvinner, eller topp tjue prosent mot dei åtti på botn? Korleis veksande økonomisk ulikskap påverkar tradisjonelle kjønnsskilnader?») Council on Contemporary Families, 16. oktober 2013. https://contemporaryfamilies.org/top-20-percent-against-bottom-80/

3. Katha Pollitt: «Actually, Not Everything Is a Feminist Issue. And That’s OK». Nation, 23. mars 2017. («Ikkje alt er kvinnespørsmål. Og det er greitt.») https://thenation.com/article/actually-not-everything-is-a-feminist-issue

Av Eivor Evenrud,
gruppeleder for Rødt i bystyret i Oslo.

(Eli Aaby svarer i Gnist nr 2/19:http://https://marxisme.no/abortdebatt-hvem-skal-bestemme/)

Endelig grense for abort er i dag ved svangerskapets 22. uke (21 uker + 6 dager.) De 10 siste ukene av denne perioden, altså etter uke 12, må kvinner sende søknad til en nemd for å få innvilget abort.

Hvorfor må de det, er ikke kvinner selv best egnet til å bestemme over egen kropp? Jo, selvfølgelig er de det. De aller fleste faller lett ned på dette standpunktet, inkludert meg selv.

Men så skjer det noe i tankerekken min. For, siden kvinner selv er best egnet til å bestemme over egen kropp, bør ikke kvinner da kunne ta avgjørelsen om abort helt til uke 22?

Jeg har lyst til å svare «ja, selvfølgelig skal kvinner det!», slik som Rød Ungdom har gjort.

Men det er ikke så enkelt. I uke 22 er det ikke lenger snakk om bare kvinnens kropp, men også et foster som i mange tilfeller er levedyktig. Abort i uke 22 innebærer en fødsel, og hva skal skje med barnet som blir født? I Norge overlever mange premature barn født i uke 22. De overlever ikke fødsel og nyfødtperioden på egenhånd, men med medisinsk hjelp.

I dag kan ikke et svangerskap avbrytes etter uke 18, med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det. Dersom man tror at fosteret er levedyktig, kan det ikke gis tillatelse til svangerskapsavbrudd (i følge abortloven.)

Et foster har ikke rettigheter på egenhånd før uke 18, men med dagens lovverk trer på dette tidspunktet fosterets levedyktighet ved svangerskapsavbrudd inn som en faktor i spørsmålet om abort.

Det jeg savner i debatten om nemder og kvinners rett til å bestemme over egen kropp, er hva som skal skje med et levedyktig foster.

Har kvinnen som har valgt abort også mulighet til å bestemme at den nyfødte ikke skal få hjelp til å overleve? Kan helsepersonell pålegges å ikke foreta seg noe ovenfor et barn som kan overleve hvis det gis riktig hjelp?

Debatt om abort er både enkelt og komplisert. Det er ikke sikkert antallet senaborter øker hvis man fjerner alle nemnder og endrer lovverket slik at levedyktige fostre kan aborteres. Det argumenteres ofte med at tall fra Storbritannia viser at kun 2 % tar abort mellom uke 20–24. Det høres lite ut, men med tallene fra Norge (2017), så vil det bety 254 senaborter.

Jeg er selvfølgelig for at kvinner skal bestemme over egen kropp, men jeg er ikke for at kvinner skal kunne bestemme at et levedyktig prematurt barn ikke har rett til å få medisinsk hjelp til å overleve. Foreslår man opphevelse av nemdene og selvbestemt abort helt til endelig grense på uke 22, må man samtidig komme med konkrete standpunkt på løsninger for den «sårbare». Ved abort i uke 22 er det ikke lenger bare kvinner som avbryter svangerskap som er i en sårbar situasjon. Et prematurfødt barn er totalt prisgitt omgivelsene og den medisinske hjelpen som blir gitt, eller ikke gitt.

Ingen andre enn den gravide vet best hvordan situasjonen for den gravide er. Den gravide er den beste til å ta avgjørelsen om abort. Men hvem skal bestemme hva som skjer med et levedyktig foster ved en senabort? Jeg kan ikke støtte selvbestemt abort helt til uke 22 uten å få konkret svar eller forslag på det spørsmålet. Og det synes jeg det er merkelig at noen som helst kan.

 

Foto: Ricardo Gomez Angel
Stanley Simon Malinowitz,
økonomiprofessor ved Universidad Nacional de Colombia og har Phd i økonomi fra University of Massachusetts. Malinowitz har bodd i Colombia siden 1995.
Av Peder Østring,
studerer samfunnsgeografi ved UiO og var høsten 2018 på utveksling i Bogotá.

– Mange jublet etter at fredsprosessen mellom den colombianske staten og FARC-geriljaen endelig ble underskrevet under president Santos. Hvordan er situasjonen nå med den nye regjeringa som skal administrere implementeringen av fredsavtalen? Er borgerkrigen i Colombia nå over og konflikten på vei inn i en varig fred?

– Først er det viktig å skille mellom fred og slutten på konflikten med FARC. Fred er mer enn å ende én spesifikk konflikt. Colombia er et land som har hatt mye politisk vold gjennom hele sin historie. Krigen mot geriljagruppene FARC og ELN, som har vart i 54 år, er kun én fase i denne historien. Geriljagruppene dukket opp i Colombia omtrent samtidig som i andre land i Latin-Amerika, men krigen varte mye lenger. Like fullt er politisk vold mer enn geriljaen, noe man så med oppblomstringen av paramilitære grupper som hadde visse bånd til staten. Først var det et våpen i kampen mot geriljaen, men etter hvert fikk det andre ­funksjoner, som for eksempel trusler og vold mot sosiale bevegelser. Det er bra at krigen med FARC er over, den kom det aldri noe godt ut av. Geriljaen var ikke nære ved å ta makten og folk sine liv ble ikke forbedret – men det vi har nå er ikke fred. Alle mulige typer grupper kommer nå inn i det vakuumet FARC har etterlatt seg, hvor de kjemper om land og narkoruter. Det vi ser er noe som ligger et sted mellom en politisk konflikt og mafiavirksomhet, og mye er direkte knyttet til økonomi. Men vold er fortsatt måten ting løses på, det være seg fra staten, paramilitære eller andre grupper som er vanskelig å klassifisere. Det er ikke akkurat snakk om fred, men det er et viktig steg i riktig retning.

– Med en konflikt som har vart i et halvt århundre, hvorfor kom fredsavtalen nå? Er det et resultat av at selskaper og næringsliv ønsker seg bedre arbeidsforhold for utnyttinga av Colombia?

– Det er i alle fall ingen selvfølge at avtalen ble underskrevet nå, spesielt med tanke på at Santos var forsvarsminister under Álvaro Uribe og en skikkelig hauk. Vel, tidene forandrer seg. Økonomisk og sosialt var Santos en forlengelse av Uribe. Men han var medlem av og representant for borgerskapet i Bogotá. De samme som tjente godt på krigen, så nå at de kunne tjene godt på å få slutt på den. Min analyse er at Santos og Uribe representerer to forskjellige deler av den colombianske eliten. Uribe representerer landeierklassen og Santos det urbane borgerskapet. Jeg tror freden kom som et resultat av en allianse mellom økonomiske interesser. Geriljaen kontrollerte mye land før Uribe sin regjeringstid. Alle var enige om at slik kunne man ikke ha det, så Uribe åpnet opp landet for alle mulige typer utenlandske investeringer og ekstraktivisme etter å ha svekket geriljaen betraktelig. Så kommer Santos til makten, og velger en helt annen strategi. Geriljaen var svekket, og myndighetene trengte ikke å komme FARC noe særlig i møte i forhandlinger. I tillegg har den colombianske landsbygda blitt avfolket som resultat av konflikten, og landet har over sju millioner internt fordrevne flyktninger, flest i verden. Nå er spørsmålet, hva gjør vi med all den etterlatte jorda? Elitene i byene har etter hvert begynt å spekulere i jord til megaprosjekter, spekulasjon, biodrivstoff og eksport – alt har det til felles at det kreves mye jord, men tilsvarende lite bønder. Også den tradisjonelle eliten på landsbygda er tjent med en slik demografisk utvikling på landsbygda. Kvegdrift er veldig utstrakt, mye land trengs per kvegenhet. Men man kan se en dialektisk motsetning mellom gruppene Santos og Uribe representerte når det kommer til administrasjonen av jorda på landsbygda. Byborgerskapet var tjent med godt definerte eiendomsrettigheter og oversiktlige grenser for hvem som eier hva, mens den tradisjonelle jordeieren foretrekker et regime dominert av den sterkestes rett heller enn skriftlige avtaler, noe som har vært opphavet til mange jordkonflikter og mye vold opp gjennom historien. Jordeierne har sin private hær de kan bruke og har brukt for å vinne gjennom med sine interesser, mens det moderne borgerskapet vil ha en klar eiendomsrett, og de har sin egen idé om hva de vil bruke jorda til.

Jeg tror dette kan forklare konflikten, i tillegg til hva vi ser i media, som gir en mer ideologisk forklaring. Uribe og Duque er imot hele fredsprosessen, men samtidig ser det ikke ut som Duque prøver å gå tilbake på den, annet enn å gjøre noen forandringer. Jeg tror ikke Duque ønsker å gå tilbake til krig med FARC, men han vil gjøre forholdene vanskeligere for dem. Uribe og Duque vil kjøre den harde linja, det tviler jeg ikke på. Jeg tror det er konsensus om ikke å la FARC kontrollere territorium, så nå er det kun et spørsmål om hvilken annen rolle de vil spille, nå fungerer de som et politisk parti. Jeg tror Santos’ standpunkt er at man ikke trenger å bekymre seg for dem som parti, da de ikke har mye prestisje i landet. De kan muligens vinne noen veldig lokale valg, men mesteparten av landet hater dem, av gode og noen mindre gode grunner. Forstå meg rett, de har gjort forferdelige ting, kidnappinger, og stått for helt uberettiget vold, men media har også vært veldig effektiv i sin demonisering. Så jeg tror ikke den herskende klassen er redd FARC, det er mer et spørsmål om hva som er betingelsene for avtalen. Når det kommer til fredsavtalen, er det en avtale mellom FARC og den colombianske staten, så det er bindende også for Duque sin regjering. Det Duque vil kunne komme til å gjøre, er rett og slett ikke å finansiere de tiltakene som har blitt skrevet under på. FARC har på sin side indikert at uansett hva som skjer, vil ikke de ta til våpen igjen.

– I tillegg er fortsatt geriljaen ELN aktiv. Er en fredsavtale mellom dem og staten innenfor rekkevidde?

– Fredsforhandlingene med ELN ser ut til å gå frem og tilbake, jeg vil ikke gjøre meg noen spådommer om hva som vil skje med den. ELN er mye mindre enn FARC. Dynamikken er slik den har vært i mange år, hvor geriljaen ikke kan vinne, men de kan heller ikke bli overvunnet. ELN har lokal makt, men den er til gjengjeld veldig lokal. De vil åpenbart ikke vinne en krig mot den colombianske staten. Man kan håpe på forhandlinger, og det vil sannsynligvis bli fremforhandlet en avtale. Samtidig er det også slik at enhver geriljagruppe ser på den forrige fremforhandlede avtalen. Etter fredsavtalen med den urbane geriljaen M19, der de gikk over til et politisk parti, fulgte det en periode med systematiske attentater mot dem som gjorde at de aldri fikk fungere ordentlig som et parti. Samtalene med FARC var i en annen epoke, men nå ser ELN at Duque planlegger å utlevere en av FARCS tidligere kommandanter, Jesus Santricht, til USA, under påstand om innblanding i narkotrafikk etter fredsavtalen, noe som gjør at mekanismene om amnesti i fredsavtalen ikke gjelder. FARC på sin side hevder at det er en svertekampanje. Dette har også skjedd med en annen sentral figur i FARC, Iván Marques, som er en av de viktigste lederne. Det foreligger påstander om innblanding i narkotrafikk, men bevisene virker mangelfulle. Våpnene til FARC er levert inn, så det er vanskelig å gå tilbake. Dette er nok ting ELN er redde for.

– Drapsraten på ledere av sosiale bevegelser har ikke minket etter fredsavtalen eller innsettingen av Duque som president. Er det det vi nå ser, paramilitære strukturer som blir mer dristige i vakuumet som FARC etterlot seg?

– Nei, om noe så har drapsraten økt. Den har alltid vært veldig høy i Colombia, men den har fortsatt, og til og med økt, etter fredsavtalen. De drepte er menneskerettighetsaktivister, urfolk som forsvarer jorda og ledere for alle typer sosiale bevegelser. Når det kommer til paramilitære, blir det forvirrende når man setter en enkelt merkelapp på dette fenomenet, da det består av mange forskjellige typer grupper. Noen kontrollerer narkotikahandelen, andre sloss for kontroll over land, mens andre spiller en politisk rolle. Det er mange bånd mellom paramilitære og politikken. Det finnes bånd til kongressen, militæret, lokale politikere og landeiere, altså alle mulige typer forbindelser. Duque har sagt at han ønsker å stoppe drapene, men det ser ikke ut til å være noen politisk vilje, siden denne undertrykkingen utgjør en viktig politisk funksjon i det colombianske maktspillet. Dette landet har alltid hatt mye voldelig undertrykking, noen ganger fra militæret, andre ganger fra paramilitære. Av og til vil en eller annen general fra hæren ende opp i fengsel, men alltid for ting som skjedde for 10 år siden eller mer. Paramilitarismen handler ikke bare om en gruppe som hater geriljaen, men om et helt system med forbindelser langt inn i det formelle maktapparatet.

– Apropos politisk undertrykkelse, Gustavo Petro, lederen av opposisjonen i landet, står nå i fare for ikke å få stille som presidentkandidat neste valg. Hvordan påvirker dette venstresiden, og hva sier denne prosessen om hvordan politikk fungerer i Colombia?

– Han kjemper fortsatt kampen i retten, så vi får se hva som skjer. Petro er interessant, han er en helt sentral politisk skikkelse i Colombia og klarte å samle den historisk splittede venstresiden i valget i sommer. Her fikk venstresiden en historisk valgoppslutning, selv om det ble tap. Da Petro var borgemester i Bogotá ble han fjernet fra makten av en uribistisk statsadvokat. Ikke for korrupsjon, men for å ta tilbake søppelhentinga i byen i offentlig regi. Søppelhentinga i Bogotá var drevet av fire firma, og Petro tok det tilbake i byrådets regi. Han ble fjernet i en ikke særlig velhåndtert prosess, i bunn og grunn for å stå opp mot frie markedskrefter. Han ble riktignok innsatt igjen en måned senere, men han fikk personlig en latterlig stor bot, tilsvarende millioner av dollar, og Petro er en av de politikerne som faktisk ikke er millionær i Colombia. Vi får se hvordan denne prosessen utspiller seg, men den gir i alle fall en indikasjon på hvordan politikken fungerer, og hvor vanskelig det er hvis noen på venstresiden kommer i nærheten av å vinne eller på noen som helst måte truer makta. Så skal det sies at Gustavo Petro ikke er veldig radikal i dag selv om han er en gammel geriljasoldat.

– Her kan man kanskje trekke paralleller til Bernie Sanders? Et viktig håp for venstresiden i et tradisjonelt konservativt land, men hvis man ser på den foreslåtte politikken er det vel slående likt et nordisk sosialdemokrati?

– Ja, men et nordisk sosialdemokrati ville vært veldig radikalt i Colombia. Petro ville ikke kunne blitt valgt på en valgplattform som en transisjon til sosialisme. Han ville blitt drept, rettssystemet ville ikke tillatt det, og det ville haglet med trusler. Petro er tross alt en av de hyppigst truede personene i landet. Colombia har en veldig rå kapitalisme, så det reformistiske programmet han gikk til valg på, med helsereform hvor alle har reell, ikke bare formell, adgang til helsetjenester og satsing på offentlig utdanning, ville vært veldig positivt. Jeg tror det er det beste som er mulig å få til innenfor det representative demokratiet i Colombia.

– Og ikke minst ville mulighetsvinduet for en progressiv politikk og sosiale bevegelser blitt større, rammen for hva som er mulig å få til og kreve, ville blitt utvidet? Samtidig er det vel nok å se på historien til land som Chile for å se hva som kan skje om noen går for langt mot kapitalens interesser.

– Ja, det kan godt hende at en seier til venstresiden ville vært katastrofe, og at volden ville økt. Å forstå Colombias historie er å forstå at de har hatt en herskende klasse som ikke ­inngår kompromisser. Colombia er landet med mest ulikhet i Latin-Amerika. Landet er ikke fattig, det har et BNP per innbygger som er litt over gjennomsnittet, men ulikheten er veldig stor. I motsetning til andre land i regionen har landet aldri hatt noen reformistisk periode og heller ingen omfordeling av jord. I Colombia har borgerskapet gått all in. Når folk har prøvd seg på reformer, har det vært mye undertrykkelse og kontroll av media, som spinner ting i elitenes favør. Det er også et veldig regionalistisk og fragmentert land som ikke har den samme nasjonalfølelsen som i mange land i Latin-Amerika.

– Og når vi er inne på regionen: Vi har sett den rosa bølgen komme og bli erstattet med nyliberale, eller til og med fascist-lignende, regjeringer, mens land som i teorien blir styrt fra venstre som Venezuela og Nicaragua ser ut til å ta en stadig mer autoritær dreining. Hva kan du si om dagens politiske situasjon på kontinentet som en gang var venstresidas store håp?

– Situasjonen for noen år tilbake var at venstresida vant med noen prosentpoeng, nå taper de tilsvarende. Det er en veldig bekymringsfull utvikling, ikke bare at sentrum venstre taper, men at ytre høyre vinner. Brasil er spesielt kritisk fordi det en virkelig fascistisk president som har kommet til makta. Av og til er det en debatt om man bruker fascismebegrepet litt vel løst, men i Brasil er det ikke annet å si enn at det er fullt ut fascisme. Argentina og Macri kan ikke puttes i samme kategori, men det er et veldig høyredreid styre. Vi får se hva som skjer, men det er en del av et verdensfenomen. Se på Ungarn, Italia, USA og ikke minst Brasil, et så viktig land for regionen, men med en ny president som er så ekstrem at det er skummelt. Venstresideregjeringene gjorde noen gode ting, men det finnes grenser hva de kan utrette, og deler av den gamle marxistiske analysen er interessant her. Jeg er ikke imot noen av sentrum-venstreregjeringene vi har sett, noe er bedre enn ingenting. Om folket kan lide mindre selv om man ikke kommer seg over all urett, så er det å foretrekke, altså Lula over Bolsonaro eller Kirchner over Macri. Samtidig ser man begrensningene til regjeringene under den rosa bølgen – det er en slags reformisme innenfor nyliberalismen. De er ikke nyliberale med tanke på at de faktisk hadde noen velferdsprogrammer, men de er nyliberale i henhold til en definisjon David Harvey en gang gav: nyliberalisme er et klasseprosjekt for å gjenopprette kapitalismen og profitt på bekostning av arbeiderne. De fortsatte å være veldig servile overfor nasjonale selskaper og fremmed kapital, noen ville kanskje sagt at regjeringene under den rosa bølgen var mer fordelaktig for kapitalen fordi de glattet over sosiale konflikter med noen velferdsprogram, men uten å ta fra de rike.

– Og problemet med den modellen er vel at dette ikke kan fortsette for alltid, at når en resesjon kommer vil klassekonflikten komme til overflaten. Man har altså sosiale tiltak for arbeiderklassen så lenge økonomien vokser, men det er ingen reell omfordeling?

– Det er riktig. Denne politikken er vanskelig å opprettholde på lang sikt, det har vi sett i Argentina og Brasil. Men alle land som var en del av den progressive rosa bølgen er forskjellige. Nicaragua ville jeg ikke kalt venstreside, de er undertrykkende og kulturkonservative selv om de har noen fordelingsprosjekter. Venezuela er kanskje det viktigste landet som prøvde å gjøre noe annerledes – det er ikke sosialisme, men jeg tror Chávez hadde en idé om at det skulle være et steg mot sosialismen. Vel, det prosjektet er borte nå. Det som er igjen er kun krisehåndtering. Man ser sosiale bevegelser kjempe mot regjeringa og en sentralisering av makt, noe som skjer under kriser. Landet har en cocktail av problemer. For det første er det utfordringen med å bevege seg gradvis mot sosialisme uten å ekspropriere. Vi har sett kapitalen slår tilbake, så når president Nicoás Maduro sier det er en økonomisk krig, har han rett. Venezuelansk og amerikansk kapital driver med en helt klar økonomisk krigføring, noe som er en av grunnene til krisen. For det andre har man korrupsjon og vanstyre, som er det høyresiden sier er problemet. Det er delvis rett, men vi har dette i Colombia også. Så har man oljeprisen. Chávez var heldig med oljeprisen, så han kunne gjennomføre alt han gjorde. Det er alltid krise i Venezuela når oljeprisen er lav. Alle disse faktorene i samspill har ført landet ut i den krisen vi ser i dag, men det var ikke kun uflaks heller. Det ser ut til at den eneste måten å stabilisere økonomien på er enten virkelig å radikalisere ting, eller å inngå kompromisser og forlate venstresideprosjektet helt og holdent. Maduro har prøvd seg på en mellomting som gjør at ingen egentlig liker han fra hverken den ene eller andre politiske leiren, men motsetningene er for store. Og når det kommer til olja, har det blitt sagt at man ønsker å distansere seg fra den og diversifisere økonomien, men når prisen er høy har det ikke passet, og når den er nede er det for sent. Jeg liker ikke ordet «uunngåelig», men det er et ord som kommer fram i hodet når man ser på dagens krise. På en måte ga Venezuela oss håp under Chávez. Det interessante med Chávez var at han var en sosialist som faktisk ønsket en overgang til sosialismen. Han var intellektuell, og han hadde en teori om hvordan overgangen skulle gå for seg. Noe man glemmer litt i dag er initiativene med de demokratiske kommunene som ble satt i gang, selv om det i dag har gått i vasken med krisa. Vi vil ikke få sosialisme med en gerilja som kaster regjeringa, det skjer ikke i det 21. århundret. Så vi trenger å tenke på hvordan vi beveger oss mot makta. Jeg tror Chávez hadde interessante ideer – enten du tar makta med makt eller gjennom valg, kommer man til å møte motstand fra sterke krefter og internasjonal kapital. Ingen på kontinentet har svaret, men Venezuela er det mest interessante forsøket. Ecuador fikk til mye, men man ser fortsatt en ekstraktivistisk kapitalisme der, hvor utvinningen av fossile ressurser er grunnlaget for mye av inntektene til staten. I Bolivia er det flere interessante konsepter som grønn økonomi og en «andisk kapitalisme» på sitt eget urfolks vis.

For å oppsummere har det vært vanskelig for sentrum-venstre å fortsette og vinne. Når verdensøkonomien går dårlig, går det dårlig med Latin-Amerika, og hvem som enn sitter ved makta får skylda. Dette har styrket høyresida, i tillegg til at de har blitt veldig sofistikerte i sin bruk av media, manipulasjon og forskjellige former for vold. Statlig vold og vold med forbindelser til staten, fenomener vi har sett i Colombia lenge, vokser nå andre steder.

– I det minste har vi Mexico som et lyspunkt med en venstresidepresident som vinner for første gang på en mannsalder?

– Tja, det er mange tegn på at AMLO vil være en moderat reformist, men inngå mange kompromiss. Vi får se hvordan det går, men jeg ville ikke hatt for store forhåpninger.

– Den politiske situasjonen i Colombia er rimelig spent og president Duque står overfor mange utfordringer med studentstreik og andre sektorer i samfunnet som også har gått ut i streik mot den foreslåtte skattereformen til regjeringen. Hvordan ser du på denne konjunkturen med sosial mobilisering i Colombia?

– Det har alltid vært mange sosiale bevegelser i Colombia. De har hatt to problemer. Det ene er represjon, det andre er at de har vært fragmenterte og konsentrerte om sitt felt, og det har vært vanskelig å forenes til en større, nasjonal bevegelse. Det er heller ikke første gang det har vært nasjonale mobiliseringer, Under Santos streiket alt fra lastebilsjåfører til bønder, men Santos trumfet til slutt gjennom viljen sin. Men denne bølgen av mobiliseringer er interessant, ikke minst er studentstreiken i offentlig sektor nasjonal, med 32 universiteter landet rundt som er lammet av protester. Det har vært en rekke store marsjer. Vanligvis dør slike mobiliseringer sakte ut, men denne gangen ser den ut til å holde seg. Det streikes for finansieringen av offentlig utdanning og det umiddelbare behovet for penger til drift i en kriserammet sektor. Men det har også vært et smart trekk fra studentene samtidig å kreve strukturelle endringer slik at høyere ­utdanning kan bli bærekraftig, og stille spørsmål om i hvilken grad man skal tjene private bedrifter. Studentbevegelser har imidlertid alltid hatt problemet med at med en gang semesteret er ferdig, drar folk vekk fra campus, og det er vanskelig å få folk i gang igjen etter ferien. Men det virker større og bedre organisert enn på veldig lenge. I tillegg har man fagforeninger som agiterer for aktivitet i andre sektorer samtidig. En del av utfordringene man står overfor, er at nyliberalismen har vært god til å splitte forskjellige grupper som er rammet av den. Colombianere er spesielt utsatt i et land hvor de forskjellige regionene like gjerne kunne vært forskjellige land, forskjellen mellom by og land er enorm, og nord og sør i Bogotá er som to forskjellige verdener. Fagforeningene er svekket akkurat som mange andre steder i verden. De representerer færre arbeidere enn tidligere og de har ikke funnet ut av hvordan man organiserer uformelle arbeidere og arbeidere på midlertidige kontrakter som florerer i det colombianske arbeidslivet. Men det blir interessant å se hva som vil skje med den nasjonale streiken. Spørsmålet er bare hva som vil skje neste dag. Det er håp, men samtidig har det vært undertrykking av demonstrasjoner og politi som infiltrerer mobiliseringene. Det man har sett er en i all hovedsak fredelig studentbevegelse, men med noen små grupper som lager hjemmelagde bomber og kaster stein. Noen av disse har påviselig vært infiltratører fra politiet. Så melder de store mediene om 20 personer som kaster stein, heller enn ti tusen i fredelig marsj. De sosiale bevegelsene har oddsene mot seg, men det er en interessant tid å følge med på

 

Dei siste åra har NAV prøvd meir og meir å halda «brukarane», altså dei som trenger og har rett på tenester, på ein armlengdes avstand. Ein skal helst ikkje ha eit direktenummer eller e-post til ein saksbehandlar, alt skal gå gjennom det felles nummeret. Og kontora skal ikkje ha ope for anna enn avtalar som er gjort på førehand, ein må då ringa dette fellesnummeret eller henvenda seg via nettløysinga.

Av Ingrid Baltzersen,
redaktør av Gnist

 

Dette stenger folk ute frå å få det dei har rett på. Behovet for å komma til NAV er ofte akutt, ikkje noko ein kan tinga time for på førehand. Det kan vera at ein har blitt kasta ut av leiligheten sin, trenger pengar til mat eller har fått eit brev frå NAV som ein ikkje forstår og som har kort klage- eller svarfrist.

Samfunnet vårt blir meir og meir digitalisert, men dei som trenger NAV mest er ikkje det. Eit døme er flyktningar og innvandrarar med låg utdanning og litan erfaring med databruk, i tillegg til dårlege norskkunnskapar. Mange eldre manglar også datakompetanse. Rusavhengige utan stabil livssituasjon har kanskje ikkje moglegheit til å bruka kontantkortet på sitta i telefonkø eller hugsa kodane og finna ein pc med nett for å logga seg inn med MinId.

Det å skulla orientera seg på nettløysinga, eller trykka seg gjennom menyen for å stå i telefonkø for å snakka med nokon dei ikkje kjenner, og som ikkje kjenner saka deira, blir for dei heilt uoverkommeleg.

Kirkens Bymisjon i Stavanger­­ kursar no frivillige tillits­personar som kan vera med i møtet med hjelpeapparatet. Det er også andre enkeltpersonar som har sett dette behovet, og prøver å hjelpa personar som ikkje får den hjelpa dei skulle hatt.

Når det er så vanskeleg å få kontakt med NAV fører det også til underforbruk av tenester. Folk som har rett på stønadar søker ikkje om dei, for det er for krevjande og komplisert.

Omlegginga blir seld inn med at ein då skal få betre tid til å hjelpa dei som trenger det mest. Men viss dei som trenger det mest ikkje klarer å komma i kontakt med NAV, så blir det vanskeleg å hjelpa dei. Ein kan spør seg om dette er ønska, og det er difor NAV har stengt dørene.

 

 

Ahmet Altan:
Eg får aldri sjå verda igjen
Oslo: Samlaget, 2019, 179 s. s

Av Tomine Sandal,
med i redaksjonen til Gnist, bokredaktør for bøker på norsk og studerer nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.

Hva gjør det med et menneske å bli frarøvet friheten?

I september 2016 ble forfatter og journalist Ahmet Altan arrestert og fengslet. Arrestasjonen er en del av den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdoğans angrep på den kritiske pressen. Altan beskriver i Eg får aldri sjå verda igjen deler av de kaotiske – og kafkaske – rettsrundene, hvor anklagene stadig skiftes og bevisene aldri legges frem. Til slutt blir han dømt til livstid i fengsel.

Eg for aldri sjå verda igjen er en kort bok, og hvert kapittel består av fragmenterte avsnitt. Den oppstykkede formen passer til bokens innhold, for i fengselet er det ikke akkurat lagt opp til at den livstidsdømte forfatteren skal kunne få muligheten til å skrive. Boken er politisk på flere nivåer, både ved at den beskriver den manglende ytringsfriheten og rettsvernet i Tyrkia, men også ved at Ahmet Altans skrivehandling i seg selv er politisk. Han er fengslet på grunn av ting han har skrevet og sagt, men denne fengslingen kan ikke stoppe han fra å fortsatt heve stemmen sin.

Det er en sjokkerende historie, som dessverre ikke er unik. Gjennom Altans penn blir vi introdusert for flere andre innsatte, som også har opplevd justisens manglende rettferdighet. «Dagen lang prater eg med menneske som ingen har sett eller høyrt, menneske som ikkje fins før eg har prata om dei», skriver han. Gjennom bokens trykte sider blir disse menneskene levende igjen, de blir husket.

Å skrive er ifølge Ahmet Altan både å huske og å glemme. Skrivingen blir en fluktmulighet. Gjennom skrivingen kan Altan glemme den vonde realiteten han befinner seg i, han kan gjemme seg i fantasien, og han kan skape tekster som kan spre seg forbi fengselsmurene og ut i verden. Disse tekstene bidrar til at han som forfatter ikke blir glemt. Senere skriver han: «Dei har makt til å setje meg i fengsel, men ingen har makt til å halde meg innesperra. Eg er ein forfattar.»

Ahmet Altan finner trøst i litteraturen. Han referer ofte til ulike bøker og tekster han tidligere har lest. På ett tidspunkt får han låne en bok av Tolstoj fra fengselsbiblioteket, og dette får stor betydning. Altan diskuterer ikke bare bøker han har lest av andre forfattere, han reflekterer også rundt sitt eget forfatterskap. Disse refleksjonene utvikler seg i retningen av en slags poetikk, altså tekster som reflekterer rundt egen poetisk praksis. Dette er interessante tanker, som alle som er opptatt av skriving og litteratur vil få glede av å lese.

Skrivingen er Altans våpen i kampen mot det autoritære systemet som har stjålet friheten hans. Han finner inspirasjon til å stå i kampen fra blant annet Homers fortelling om den greske helten Odyssevs: «Eg burde kjempe som ein Odyssevs i møte med Poseidons vreide, all mi kraft burde setjast inn på å komme heil gjennom stormen, ikkje ved å fokusere på stormen i seg sjølv, men på kva eg sjølv burde gjere, eg måtte skrive min eigen odyssé i den mørke cella».

Altans kamp er en alvorlig kamp, men Eg får aldri sjå verda er også en forbausende morsom bok. Humoristiske anekdoter dukker stadig opp, også etter mer alvorstunge tekstpassasjer. Vi besøker ikke bare Altan i fengselscellen hans, leseren får også være hans følgesvenn i fantasien. «Sperr meg inne kor de vil, i mitt grenselause sinn slår eg vengjene og fer jorda rundt», skriver han på bokens nest siste side. Eg får aldri sjå verda igjen står som et fysisk bevis på at de tyrkiske myndighetene ikke har vunnet over Ahmet Altan, de har ikke knekt han og det kommer de heller aldri til å gjøre – i hvert fall ikke så lenge han fortsatt er en forfatter.

Alle har ei historie å fortelje til dei som vil lytte. Det er ikkje mangel på historier her i verda, men på lyttarar.

Ahmet Altans historie er verdt å lytte til. Det er vondt å lese om hvordan ytringsfrihet og rettsvern ikke eksisterer i Tyrkia, og hvordan Altan og hans medfanger frarøves friheten av diktatoriske politikere. Men det er viktig fortelling å lytte til. I tillegg skriver Altan enormt godt, og han behandler et alvorlig tema med en letthet og humor som er klart beundringsverdig. Eg får aldri sjå verda igjen er en bok man ikke glemmer. Med denne boken makter Ahmet Altan å overskride fangenskapet han befinner seg i.

 

Hans Husum:
Skjult. Ny krigsmaskin
Larvik: Forlaget Rødt!, 2018, 224 s.

Av Harald Dyrkorn,
pensjonist og bur på Skarnes. Han er samfunnsvitar med bakgrunn i samfunnsgeografi og sosialantropologi.

Hans Husum, forfattar av Skjult, er ein krigskirurg med 40 års erfaring frå mellom anna Afghanistan  der han arbeidde for Afghanistankomiteen. Han har medisinsk doktorgrad i krigsskadar og har publisert ei rad artiklar i internasjonale tidsskrift. Han har skrive fagbøker om emnet som er utgjevne på 12 språk. Saman med den kurdiske filmskaparen Zaradasht Ahmed laga han i 2016 dokumentarfilmen Nowhere to hide frå krigssonene i Irak. Delar av boka Skjult byggjer på materiale frå denne filmen.

Du merkar det med ein gong du får denne boka i handa: Dette er ei annleis bok. Berre ved å bla gjennom henne merkar du at ho verkar kroppsleg eller affektivt på deg. Der er bilete av menneske som står midt oppe i krigen, kombinert med vitnemål frå kirurgens kvardag i feltsjukehusa der nesten sundsprengde kroppar blir borne inn på operasjonsbordet og kirurgen og hjelparane hans fortvila freistar å bøte skadane. Men trass i denne håpløysa greier Husum å gje lesaren innsikt i korleis krigen har endra seg frå å vere den gamle krigen mellom statar om klårt definerte territorium, til å bli ein hyperkrig der fienden er uspesifisert og dehumanisert.

Den nye krigsmaskinen er eit monster. Dette er ikkje den type krig Carl von Clausewitz skreiv om i si kjente bok Om krigen (Vom Kriege) frå 1832. Under lesinga av Skjult kan det likevel vere nyttig å ta med seg ei viktig påminning frå Clausewitz – at krigen er eit framhald av politikken med andre middel. Den reint militære oppgåva til hyperkrigen viser Husum oss ved å sitere US Air Force general Horner (Nasjonalt Militæruniversitet, 1998):

Oppgava er å ødelegge, nedkjempe og kastrere fiendens vilje til motstand. Målet er å levere ei ferdig pakke av ferdigheter som forårsaker sjokk og avmakt til en slik grad at fienden blir gjort varig impotent.

Du startar kanskje å lese framanfrå – som du elles gjer når du les ei bok – men så oppdagar du desse små myggane som Husum har plassert i margen. Det er interne referansar til andre stader i boka. Ved å følgje desse oppdagar du at boka ikkje er ei vanleg lineær bok, men ein hypertekst. Slik skjønar du at du eigentleg kan starte lesinga kvar som helst i boka, noko Husum også tilrår. Boka er såleis eit rhizom – ein bokmodell Husum nok har henta frå dei franske filosofane Gilles Deleuze og Felix Guattari. Husum bruker også rhizomet som tankereiskap fleire stader i boka. Rhizomet er eit omgrep frå botanikken: ein underjordisk stengel som det stendig dukkar opp nye plantar frå. For å få overblikket kan vi ikkje nøye oss med berre det som stikk opp over bakken.

Husum skriv:

Langsomt gående har du mulighet til å lese skjulte mønstre. Se, teppet av hvitveis i vårskogen, så vakkert! Du plukker en blomst, og en til, og du tror du plukker blomster. Men så enkelt er det ikke. Du napper noen vitale skudd fra et rhizom, en svær rotvev av energi, under bakken. Hvitveisen i handa di er like stor som heile skogen.

I ein handteikna illustrasjon på side 132 har Husum erstatta kvitveisen med uttrykk og termar frå hyperkrigens verd – som jo også er eit rhizom, eit skjult mønster som boka til Husum hjelper oss å avdekke.

Hyperkrigen er ikkje berre ein krig mot konvensjonelle militære installasjonar og avdelingar. Det har utvikla seg til ein bykrig der det handlar om å sprenge kroppar, og framfor alt sivile. I dei store verdsbyane forskansar overklassen seg no i sosiale tilfluktsrom åtskilt frå dei store massane som etter kvart blir til overs. I eit lengre avsnitt om sprengkrafta i moderne bykrigsvåpen med sterke illustrasjonar, viser Husum korleis desse våpna er tilpassa føremålet: sjokk og avmakt. Nye våpen særleg designa til å drepe folk heime. Vi får vite at også i Norden blir det produsert våpen som til dømes på Gaza er blitt brukte mot sivile. Nordic Ammunition Company (NAMMO) med hovudkvarter på Raufoss er verdsleiande i å utvikle nye våpen til moderne krigføring.

Korleis finn hyperkrigsmaskinen sine mål? Husum siterer General Fogelman (US Air Force, 1997): «Tidlig i det 21. århundre skal vi kunne finne, spore og i samme sekund ta ut hva som helst som beveger seg på jordas overflate». I boka blir vi gjort kjende med PRISM, det enorme overvakingsnettet til krigsherrane. Amerikanarane kallar det Obamas søppelsil. Det er eit filter som skal skilje ut uønska menneske. Systemet har mellom anna 500 datastasjonar på bakken – ein av dei på Eggemoen ved Hønefoss. Eit slikt system har vi ikkje sett før. Det er basert på at det imperialistiske krigsmaskineriet ikkje veit kva menneskekroppar kan finne på. Det er eit overvakings- og kontrollregime som opererer i notida med eit blikk på framtida. Det har ein ambisjon om å førutsjå og kontrollere kva desse kroppane i det heile teke kan kome til å gjere.

Frå Tidsskrift for Den norske legeforening 21. juni 2016, har eg saksa frå eit intervju med Hans Husum:

Han peker opp i fjellsiden: – Du vet, ­afghanerne har et uttrykk som jeg lurte på i lang tid. ‘Du vinner ikke en krig uten en god fjellbase’, sa de. ‘Fjellbase, fjellbase, hva er det?’ spurte jeg, og lærte at en fjellbase er et sted hvor du er trygg, har ro, hvor du kan tenke og hvor du har dine nærmeste. Hvis ikke du har en fjellbase, kan du ikke vinne en langvarig fight, forklarer han.

Kva tyder dette for oss? Kva kan vere vår fjellbase mot kreftene bak hyperkrigen? Hans Husum fortel at han har ei «storesyster» – vi treng alle ei slik når vi er utafor og fortvila. Storesystra, Swee Chai Ang, politisk flyktning frå Singapore, krigskirurg og overlækjar på Royal London Hospital seier:

– Gå, og gjør godt, Hans. Gode gjerninger kvalifiserer deg.

– Gjør godt?  Men de dreper jo til og med biene!

– Hvem de?

– Veit ikke.

– Så, se nå til å finne det ut.

– Ja. Vi må vel det.

Fjellbasen – det er solidariteten og samhaldet mellom alle som kjempar mot imperialisme, krig og undertrykking. Til det treng vi slike bøker som denne, og vi må ta oss arbeidet med å lese, følgje vegane som myggane i margen viser oss, bli uroa og prøve å forstå.

 

ARENDALSVISA

(fritt etter Alf Prøysen)

Av Ola Bog

Det var seg en gang nedi Arendal! U-U-U

At dom sku’ talas ved i den store sal!

Suderullala-derullala. Suderi-suderi-suderullala.

 

Og bakerst i følje gikk noen og slang! U-U-U

Og bar på ei kiste og tralla og sang!

Suderullala-derullala. Suderi-suderi-suderullala.

 

Men da dom var kømmi tel byporten opp! U-U-U

Tok’n lokket tå kista, den skinndaue kropp!

Suderullala-derullala. Suderi-suderi-suderullala.

 

Je er itte død, nei, je lever ennu! U-U-U

Je har mangt å fortelja, det kan dekkan tru!

Suderullala-derullala. Suderi-suderi-suderullala.

 

Men da steig nå folket tel kistlokket fram! U-U-U

Åssen er det du bær’ deg, du vøl itte skam!

Suderullala-derullala. Suderi-suderi-suderullala.

 

Døra er stengt, ikke engang på klem! U-U-U

Du brukte opp tal’tida i førtifem!

Suderullala-derullala. Suderi-suderi-suderullala.

 

 

 

 

Marte Michelets bok, Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet (Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2018, 412 s.) har vært utgangspunkt for den største offentlige debatten om krigshistorien siden jeg skrev boken De tjente på krigen (Oktober, 1974).

Terje Valen,
lektor i historie, medlem av Rødt og forfatter av boka, De tjente på krigen (Oktober Forlag, 1974).

Den 26. oktober 1942 ble alle jødiske menn over 15 år som var i Norge og kunne finnes, pågrepet for så å bli sendt til utrydningsleire i tyskokkupert Europa. En måned senere ble resten av jødene og kvinner og barn tatt og sendt samme veien. Michelet stiller spørsmål om hva hjemmefronten og den norske regjeringen i London visste om dette, og hva den gjorde for å varsle og redde jødene, ut fra de opplysningene om aksjonen som da var kjent. I den offentlige debatten om boken har den sentrale innvendingen mot hennes konklusjoner vært at hun behandler det som skjedde uten å forstå hvordan det var å være i den situasjonen som fantes, da jødene ble tatt. Så har det vært hevdet at hun har tillagt mennesker en jødefiendtlighet som det ikke er belegg for. Dessuten har det vært pirket på Michelets bruk av et par kilder. Under det hele ligger en oppfatning av at hun angriper det positive bildet som tradisjonell okkupasjonshistorie har bygget rundt hjemmefronten, og at det ikke er bra. Tittelen på boken er ikke helt dekkende, for Michelet tar også opp utefrontens forhold i denne saken.

Marte Michelet tar utgangspunkt i en oppfatning som har hersket i den såkalte etablerte historieskriving. Hun sier at den er greit sammenfattet av Bjarte Bruland i det store verket Holocaust i Norge fra 2017. Bruland sier at aksjonen mot jødene i Norge kom plutselig og var over relativt raskt. Ut fra dette mener han at motstanden mot den var betydelig, når man tar hensyn til at den måtte organiseres på kort tid.

Michelets viktigste påstander.

En første vurdering av dem

Michelet sine hovedpåstander er at regjeringen i London og de ledende i hjemmefronten i Norge ikke varslet jødene til tross for at de visste hva som skulle skje, og at hjemmefronten heller ikke på noe tidspunkt hjalp jødene til å flykte.

Noe av det hun påstår, er udiskutabelt. Det ble ikke sendt advarsler til jødene gjennom de norske radiosendingene fra England. Opptak av sendingene viser det. Eksilmiljøene i England visste om det som skjedde med jødene i de tyskokkuperte områdene. Deportasjoner fra steder i Vest-Europa var i gang. Disse opplysningene kom gjennom forskjellige kanaler. Hun viser blant annet til flere oppslag i engelske aviser.

Michelet belegger også godt at ledende folk i den norske hjemmefronten fikk vite om faren for at jødene skulle deporteres lenge før det skjedde, og at de også fikk oppdaterte opplysninger like før jødene ble tatt. Det var direkte kontakt fra miljøer i Tyskland som var i opposisjon til Hitler, med folk i Norge som hadde god forbindelse til hjemmefrontens ledende personer. Dessuten viser hun til en professor i teologi som har undersøkt disse forholdene, og som konkluderer at det er grunn til å regne med at Den midlertidige kirkeledelse i Norge var kjent med at tyskerne hadde planer om en storaksjon mot de norske jødene. Det ble ikke gitt advarsler til jødene fra hjemmefronten i Norge. Det finnes ikke gode kilder for at det skjedde.

Andre kilder bekrefter
Michelets påstander

Jeg vil her føye til en del opplysninger fra annen forskning som viser når de allierte fikk vite om massedrap på jøder, og når man visste at det dreide seg om fullstendig utrydding. Først en uttalelse fra Yad Vashem, Jerusalem¹:

Informasjon angående massemord på jøder begynte å komme frem til den frie verden etter at disse aksjonene begynte i Sovjetunionen sent i juni 1942, og antallet slike rapporter økte med tiden. De første rapportene kom fra tyske politirapporter som ble fanget opp av engelsk spionasje; lokale øyenvitner og jøder som hadde klart å flykte som rapporterte til undergrunns­bevegelser, fra sovjetiske eller nøytrale kilder; og fra ungarske soldater som var hjemme på permisjon. I løpet av 1942 begynte rapporter om nazistenes planer om å utrydde alle jøder, sammen med detaljer om metoder, tall og steder å nå frem til de allierte og nøytrale ledere fra mange kilder – i mai fra det Sosialistiske Bundpartiet, som arbeidet undergrunn i Warszawa-gettoen, og i august gjennom Gerhard Riegners² telegram fra Sveits, ….

Det hører med til denne historien at deportasjon av jødene fra Nederland begynte omtrent samtidig. Aftenposten hadde en opplysende artikkel om dette den 1. april 2018.³

Mer om hvordan nazistaten ville løse «jødeproblemet»

La oss se litt mer på dette. Etter at nazistene fikk den politiske makten i Tyskland, endret deres løsning på jødeproblemet seg over tid. Utgangspunktet var selvfølgelig hele tiden Hitlers og nazistenes grunnleggende synspunkt. De hevdet at jødene var en biologisk rase og at denne rasen representerte alt som ville ødelegge livsvilkårene på jorden. Viktig var at jødene representerte kommunismen, finanskapitalen som var fiendtlig til nazistene, og alle andre som angrep Hitlers tanke om å samle alle mennesker og samfunnsklasser i Tyskland til ett sammensveiset folkelegeme som skulle sørge for at den «ariske rase» erobret og styrte verden. I tillegg var tanken at alle andre påståtte raser var mindreverdige i forhold til den ariske, for eksempel den «slaviske» befolkningen som bodde øst for Tyskland. Hitler uttalte også i Mein Kampf at når han kjempet mot jødene, så tjente han Guds sak.

Det ligger i denne tankegangen at jødene er så skadelige at de må fratas all makt og fjernes for at menneskeheten skal bli reddet. Så det er en direkte linje fra Hitler sine raseteorier slik han la dem frem i Mein Kampf, og den store jødeutryddelsen han seinere satte i verk. Men frem til et visst tidspunkt var det det å fjerne jødene fra Tyskland som sto sentralt. Så lenge dette var den rådende politikk, ble jøder forsøkt transportert vekk fra Tyskland. Palestina var ett av målene, og det ble utviklet planer for å sende dem til Madagaskar. Nazistene arbeidet også lenge sammen med den sionistiske retningen blant jødene for å sende dem til Palestina.

Mot den «endelige løsningen»

Etter at Tyskland satte i gang 2. verdenskrig var disse mulighetene vekk, og da ble planen om å sende jødene østover til de erobrete områder i Polen og seinere i Sovjet satt ut i livet. I forbindelse med angrepet på Sovjet 22. juni 1941 kom så ordren om å drepe jøder og kommunister; først bare ledende folk innen disse gruppene, men etter hvert alle sammen. De polske jødene var med i dette regnestykket. Det var likevel enda slik at faren for deportasjon av jøder fra andre land enn fra Tyskland ikke hadde utviklet seg i særlig grad. Den «endelige løsningen» var heller ikke vedtatt.

Først sent i 1941 bestemte Hitler seg for sette i gang fysisk utrydding av alle Europas jøder. Himmlers livlege, Felix Kersten, skrev følgende i sin dagbok den 11. november dette år:

Himmler er i dag svært nedtrykt. Han kommer fra møte med Hitler. Etter lengre påtrykk og spørsmål om hva som feiler ham, erklærer han at man planlegger å utrydde jødene.⁴

Fra rundt dette tidspunktet ble politikken med fordriving erstattet med utrydding. Det ­medførte også at jøder ikke lenger ble ført ut av tysk område eller ut i ytterkantene av området for å bli der, men at de ble ført inn i området og videre til utryddingsleirene. Dette ble videre organisert ut fra konferansen i Wannsee i begynnelsen av januar 1942, og en begynte umiddelbart å komme i gang med utryddelsen.

Når oppsto faren for deportasjon fra Norge?

Etter dette var det at faren for deportasjon over alt i de okkuperte områdene oppsto. Da begynte deportasjonene fra okkuperte land i vest til utryddingsleirene. Beretninger om dette begynte så å tilflyte de som ledet krigen på det vi kaller alliert side. Fra mai 1942 og utover kom det stadig flere opplysninger om deportasjoner og målet med disse. Det betyr at representantene for den norske utefronten, dvs. Regjeringen i London og dens organer, visste godt hva som skjedde da vi kom til høsten 1942. Spesielt deportasjonene fra Nederland, som begynte midt i juni 1942, var vanskeligere å holde skjult enn det som foregikk på østfronten.

Aksjonen mot jødene i Norge varte i en hel måned

Så tilbake til Marte Michelet. Hun viser også at aksjonen mot jødene i Norge ikke var kortvarig. Etter at mennene var tatt og skipet ut til Tyskland var kvinner og barn igjen i Norge i en måned før de også ble tatt. Heller ikke i dette tidsrommet var den organiserte hjemmefronten aktiv for å bringe disse i sikkerhet. Fluktrutene som denne kretsen disponerte, ble stengt for jøder, og privat organisering av flukt mot betaling ble satt i gang. Fluktruter organisert av kommunistene ble også holdt åpne for jøder.

Hun viser også at det ble spredd negative beretninger om jødene. Det ble sagt at de hadde mye penger som de ville ha med seg, og at de sprakk lett under avhør slik at de var en fare for de som hjalp dem. Dette er også godt belagt. En viktig ryktespreder var blant annet en av de som hadde myrdet to jøder og tatt pengene deres, mens de skulle fraktes over grensen til Sverige. Under det hele mener Michelet at det lå en holdning til jødene som at de ikke var av oss. Det viste seg også ved at de ad hoc-redningsaksjonene som ble satt i gang tidligere og like før det norske statspolitiet brakte inn alle mannlige jøder, ble foretatt av privatpersoner som var venn med jøder, eller kjente dem godt.

Alt i alt viser Michelet tydelig at den kretsen som ble ledende på hjemmefronten, ikke prioriterte å redde jødene. Det ble sett på som viktigere å redde de personene som drev motstandsarbeid og som sto i fare for å bli tatt av tyskerne. Flere motstandskjempere har gitt uttrykk for at det å redde jødene ikke var noen prioritert oppgave for hjemmefronten. Den hadde andre og viktigere oppgaver.

Kvinnebanden og kommunistene sin rolle

Det var også noen som gjorde en stor innsats for å redde jøder ut av Norge da de ble oppbrakt av norske politifolk for å sendes til dødsleirene. Michelet forteller om hvordan et kvinnenettverk, ledet av sykepleier Bartholine Eufemia Leganger satte i gang en aksjon som reddet en stor del av disse. Hun hadde vært frivillig på antifascistisk side under borgerkrigen i Spania og hadde tette forbindelser til den kommunistiske motstandsbevegelsen. Gjennom de kommunistiske fluktrutene til Sverige ble dette risikable og storartet foretakende gjennomført. Berit Rusten har også fortalt i Klassekampen om en slik redningsaksjon et barnehjem i Oslo. Hun skriver også at «banden» reddet til sammen 126 personer.5

Tanker om hvordan dette kunne skje

Michelet går også inn på den allmenne jødefiendtligheten som eksisterte ikke bare i Tyskland, men i store deler av Europa, på denne tiden. Hun mener at den spilte en vesentlig rolle når så mange jøder i Norge ble sendt til Tyskland for å tilintetgjøres. Her trekker hun frem flere personer. Når det gjelder disse, er det i den offentlige debatten kommet frem noen få eksempler på at Michelet her kan ha vurdert feil angående noen enkeltpersoner. Det kan ha noe for seg.

Men hennes sentrale vurdering gjelder personen Arvid Brodersen som var den viktigste kontakten mellom en opposisjonell gruppe i Tyskland og ledelsen for hjemmefronten i Norge. Hennes fremstilling av Brodersen som ledende raseforsker og tilhenger av Hitler og nazismen tidlig på 1930-tallet er godt dokumentert. Hun viser også at han fra 1935 distanserer seg fra de mest rasistiske holdningene fra 1935 og utover, men sier også at hun ikke finner noe som viser at han foretok at grunnleggende brudd med det han hadde stått for tidligere.

Her hadde det vært interessant å få en videre vurdering av antisemittismen og støtten til Hitler i Norge, i norske medier og blant flere av de ledende personene i hjemmefronten og deres mektige bakspillere. Jeg avdekket disse personene under en diskusjon i tidsskriftet Materialisten gjennom 1979 med den tradisjonelle okkupasjonsforskeren, Ole Kristian Grimnes. Sammenfatningen finnes i nr. 2, 1980. Jeg argumenterte for at klassegrunnlaget var en gruppe som representerte de største kapitalene i Oslo og Bergen, og la frem fakta for å underbygge dette. Ut fra dette påsto jeg også at Grimnes tykke bok, ­Hjemmefrontens ledelse (1977), var systematisk bygget opp for å skjule klassegrunnlaget til det reelle maktsentrumet i hjemmefronten. Det ser ut som Marte Michelet har holdt seg vel mye til Grimnes’ bok ved fremstillingen av hjemmefrontens ledelse. Dermed har hun ikke kunnet avdekke eventuelt tyskvennlige og antisemittiske holdninger i de breiere borgerlige miljøene i Norge som var det reelle maktsentrum bak både Kretsen, Koordinasjonskomiteen og Milorg. Her ligger en ny oppgave og venter for historieforskningen.

Michelets bok er del av en breiere diskusjon om krigshistorien og utryddingen av jødene

Marte Michelets bok er del av en større tradisjon når det gjelder forskning på 2. verdens­krig der det offisielle bildet av det som skjedde under krigen, og som tjente politiske mål i den første etterkrigstiden, blir utfordret. I Norge var utgangpunktet for diskusjonen om hjemmefrontens rolle gitt av Helge Krog⁶ som i 1944 ga ut pamfletten 6-kolonne, der han hevdet at hjemmefronten hindret kampen mot tyskerne fordi ledelsen der var dominert av ledende kapitalister. Den kom i ny utgave i 1947. Krog ble sterkt angrepet av de som skrev den offisielle historien. Selv fulgte jeg opp Krogs argumenter ved å utgi min hovedoppgave i historie, Økonomi og politikk i Norge 1940–1945, i bokform med tittelen De tjente på krigen i 1974. Den ble angrepet på det groveste av tradisjonalistene. Det var derfor en glede å konstatere at Krogs bok i 2015 ble utpekt til en av de ti viktigste bøkene om 2. verdenskrig i Norge. Flere andre har fulgt med spesialstudier både når det gjelder militærvesenets rolle og rollen til NSB i forbindelse med de sovjetiske, jugoslaviske og polske arbeidernes slavearbeid for bygge jernbane i Norge. Også Norsk Hydro sitt samarbeid med okkupasjonsmakten har fått sin studie.

Men utenfor Norge legges det også frem nye vurderinger som angripes, og her er det relevant å vise til en interessant diskusjon om jødeforfølgelsene innad i Tyskland. Den tyske historikeren Gøtz Aly⁷ ga i 2005 ut boken Hitlers Volksstaat, Raub, Rassenkrig und nationaler Sozialismus. Boken kom i svensk oversettelse i 2009 med tittelen Hitlers Folksstat – Rån, Raskrig och Nationell Socialism. Her går han inn på hvordan man under Hitlers despoti innførte fordeler for de «ariske tyskere» som utgjorde 95 % av befolkningen, ved først å ta opp gjeld og så ved å røve fra jødene og de områdene som ble okkupert. På denne måten oppretthold tyskerne en levestandard som var mye bedre enn den de husket fra 1930-tallet. Aly sier at dette var den viktigste grunnen til den store oppslutningen som Hitler og nazistene hadde blant flertallet i Tyskland.

Debatten i Tyskland

Dette førte til en stor, opphetet debatt i Tyskland. Tidsskriftet Sozial. Geschichte⁸ ble et forum for debatten, og kritikken ble samlet på noen nettsteder.⁹ I tillegg var det mange anmeldelser av boken og kritiske essayer om den. Da boken kom ut i billigutgave kort etter, imøtegikk Aly kritikken fra hver enkelt i et etterskrift. Jeg trekker bare ut debatten med en av de mest sentrale historikerne i Tyskland, Hans-Ulrich Wehler.^{10 11 12}

Wehler kalte analysen til Aly for trangsynt materialisme og sier at boken til Aly ser bort fra den «radikaliserende antisemittismen». Aly svarer at boken hans ikke handler om antisemittismen. Den undersøker hva det kan komme av at tyskerne fortsatte å støtte den nazistiske politikken på tross av at det store flertallet ikke var aktive antisemitter. Mange historikere har fastslått at det var slik, deriblant Wehler selv, og det bekreftes av feltbrevsamlingen på Stuttgarts bibliotek for samtidshistorie og Walter Kempowskis brev- og dagboksarkiv.

Men hvis man legger større vekt på den passive antisemittismen enn på den aktive og militante, forandres dette bildet. Aly beskriver dette som en smygende infiltrasjon som resultat av en utbredd likegyldighet når det gjelder jødenes skjebne. Han sier at denne hadde aldri kunnet ha vokst seg så sterk om det ikke hadde vært for den mangehundreårige kløften mellom jøder og kristne.

Personlig jødehat var ikke noen forutsetning for fremveksten av den passive antisemittismen. Hvis ikke nasjonalsosialismens integrerende kraft ligger i den radikaliserte antisemittiske ideologi, så må vi leite andre steder. Og da må man titte nærmere på de politiske faktorer som Wehler unngår å nevne på de tre hundre sidene om NS-tiden i hans Tyske samfunnshistorie. Og så går Aly detaljert inn på betydningen av statens ekstrainntekter fra ariseringen i budsjettåret 1938/39, dvs. tilegningen av midler som jødene ble tvunget til å overlate til staten, og som utgjorde nesten 10 % av de løpende statsinntektene. Dessuten viser han til alle tiltak som nazistaten satte ut i livet for å bedre forholdene for de ariske tyskerne både før krigen og særlig under krigen. Da ble alle okkuperte områder røvet, og en la stor vekt på at den tyske hjemmefronten skulle opprettholde best mulig leveforhold på grunnlag av det røveriet som ble foretatt andre steder.

Wehler ga så i 2009 ut National Socialismen – Från massrörelse til führervälde och utrotningskrig som var basert på bind 4 i hans store fembindsverk om tysk historie fra 1700 til rundt 2004. Dette bindet tar opp tiden 1914 til 1949. Her holder han fast på sin Weber-­inspirerte teori om at det var Hitlers karismatiske ledelse og den radikaliserende antisemittismen som var viktigst for støtten til nazisystemet.

For meg ser det ut som den radikaliserende antisemittismen helst var utbredd i den tyske overklassen. Fabrice D’Almeida har behandlet dette i boken La vie mondaine sous le nazisme fra 2006 som kom på norsk samme år med tittelen Med pisk og Champagne – Sosietetsliv i Nazi-Tyskland 1933–45. Han skriver:

Den høyere tyske sosietet satte desto mer pris på ideen om rase og den kulturelle rasismen, som økte deres egen verdi, fordi den oppfattet disse tankene som en anvendelse av sin egen tro på den arvelige overføringen av makt og fornemhet.¹³

Dermed kan det se ut som Wehler sin oppfatning samsvarer med den tyske overklassen sin oppfatning og ikke slik vanlige tyskere oppfattet det.

Så ga Aly i 2017 ut Europa gegen die Juden 1880–1945. Den kom i svensk utgave (Europa mot juderna 1880–1945) i 2018. Her skriver han at Hitler og nazistene nok har ansvaret for jødeutryddelsen, men at et folkemord ikke kan begås bare av dem som tar initiativ til det.

«Den som undersøker hvordan jødeforfølgelsene foregikk i de forskjellige land, blir uvegerlig slått av hvordan tyskerne klarte å utnytte den allerede gitte, nasjonalistiske, nasjonal-sosiale og antisemittiske holdningen for sine egne formål. Uten i det minste passiv støtte, uten de statsansatte, de i politiet, de politikere og tusentals hjemlige mordere som i flere stater hjalp til med og utførte deler av arbeidet, hadde en ikke kunne virkeliggjort det monstrøse prosjektet med en slik svimlende fart. Verken utryddelsens raske forløp eller stans er mulig å begripe om man bare ser på de tyske kommandosentralene.»14¹⁵

En avsluttende kommentar

Her finner Marte Michelets bok sin plass i den store debatten rundt disse forholdene også i Tyskland og ellers. Hun også understreker at likegyldighet overfor det som skjer med jødene, preger eksilregjeringens og hjemmefrontens handlinger da de norske jødene ble fanget og deportert.

Hva visste hjemmefronten er et betimelig og godt dokumentert verk om denne likegyldigheten og dens resultater. Dessuten viser den at også her i Norge var det ikke bare likegyldighet. Det var mange som aktivt arbeidet for å redde jødene og tross alt klarte over halvparten av de jødene som bodde i Norge da landet ble okkupert, å komme seg unna. Flere flyktet før tyskerne sin aksjon. Men i tillegg til de likegyldige var det også noen aktive medspillere i det som skjedde. Og så var det noen som tok seg godt betalt for hjelpen sin.

Sluttnoter

1. https://en.wikipedia.org/wiki/Yad_Vashem

2. https://www.telegraph.co.uk/news/obituaries/1364322/Gerhart-Riegner.html

3. https://www.aftenposten.no/verden/i/BJq0z0/Dode-som-107-aring-Reddet-600-jodiske-barn–men-slet-med-darlig-samvittighet

4. Refert fra Heinz Höhne, Der Orden unter dem Totenkopf – Die Geschichte der SS, Fischer Bücherei 1969, bind 2. side 343.

5. Klassekampen, 17.1.2018, sidene 16-17.

6. https://no.wikipedia.org/wiki/Helge_Krog

7. Henvisningen til engelsk wikipedia har ikke med de siste opplysningene som jeg har i min tekst og den tyske wikipedia fremstiller Alys siste bok feil. Ellers er jeg ikke enig med alt Aly skriver i andre av sine bøker, særlig ikke når det gjelder påstanden om at 68-opprørerne, som han selv var en del av, var sterkt preget av sine foreldre som hadde støttet Hitler; https://en.wikipedia.org/wiki/G%C3%B6tz_Aly og https://en.wikipedia.org/wiki/G%C3%B6tz_Aly

8. Aly sitt svar på kritikken ble først utgitt i tidsskriftet Sozial. Geschichte, hefte 1/2006, side 79–103, se også https://de.wikipedia.org/wiki/Sozial.Geschichte_Online og https://sozialgeschichte-online.org/

9. http://sehepunkte.historicum.net og http://hsozkult.geschichte.huberlin.de

10. https://www.theguardian.com/education/2014/jul/18/hans-ulrich-wehler

11. https://en.wikipedia.org/wiki/Hans-Ulrich_Wehler

12. https://www.cambridge.org/core/journals/central-european-history/article/hansulrich-wehler-19312014/FAC836AA57EE84C9D3C25127889368DC/core-reader

13. Fabrice D’Almeida, Med pisk og Champagne – Sosietetsliv i Nazi-Tyskland 1933-45, side 99. Han viser til Klaus Mann som behandlet dette i romanen Mephisto: Roman einer Karriere som kom på tysk i 1965 og på norsk i 1995 med tittelen Mefisto, roman om en karriere. D’Almeida siterer etter den franske utgaven, Méphisto, 1975, side 206.

14. Gøtz Aly, Europa gegen die Juden, svensk utgave 2018, Europa mot juderna – 1880–1945, side 5.

15. Krig

 

Et reisebrev fra 100-års­markeringen av mordet på Luxemburg og Liebknecht

Marxismens store far, Karl Marx, hevdet at all historie er historien om klassekamp. Jeg vil hevde at de fleste gode historier trenger helter. Ikke nødvendigvis helter som skal kjempe kampen på vegne av flertallet, men helter som kan inspirere og engasjere til å mobilisere motmakt. Rosa Luxemburg er ett eksempel på en slik helt. Hun var ikke perfekt, tvert imot hadde hun mange «mangler». Luxemburg var kvinne, jøde, innvandrer og funksjonshemmet. I utgangspunktet hadde hun få forutsetninger for å lykkes som en innflytelsesrik revolusjonær. Men det brydde hun seg åpenbart svært lite om.

Av Tomine Sandal, redaksjonsmedlem i tidsskriftet Gnist.
Foto: Rosa Luxemburg-Stiftung

I sin selvoppofrende ånd bestemte hun seg i ung alder for å flytte til Tyskland, først og fremst fordi det var der hun anså at hun i størst grad kunne tjene verdensrevolusjonen. Hun dro til arbeiderbevegelsens frontlinjer, agiterte, skrev sylskarpe polemiske tekster og kritiserte både meningsmotstandere og meningsfeller. Da første verdenskrig stod for døren, stod hun stødig imot krigshisserne, og hun brukte rettsakene mot seg som en mulighet for å fremme sitt politiske antikrig-standpunkt.

Rosa Luxemburg var ikke bare en dyktig marxistisk teoretiker, hun var også en enormt dedikert aktivist. Hun viet bokstavelig talt livet sitt til kampen for et sosialistisk samfunn. I likhet med personer som Che Guevara, står hun nærmest igjen som en sosialistisk martyr. Dette er sterke ord, men når vi nå markerer at det er hundre år siden Rosa Luxemburg og hennes allierte Karl Liebknecht ble drept, så er det slik det virkelig føles.

Da jeg ble medlem i Rød Ungdom i 2010, var jeg knapt fylt femten år. I utgangspunktet var det feminisme og Palestina-solidaritet som fikk meg til å velge Rød Ungdom, men etter hvert ble jeg bedre og bedre kjent med historien om sosialismen. Det var slik jeg først møtte Rosa Luxemburg. I utgangspunktet er jeg skeptisk til politisk heltedyrking, men som sosialist, kvinne og funksjonshemmet er det umulig å ikke la seg fascinere av denne utrolig viljesterke, kunnskapsrike og brilliante kvinnen.

Da Rosa Luxemburg ble gravlagt i Berlin i 1919, skal ti tusenvis av mennesker ha fulgt henne til graven. Siden 1996 har en allianse av venstresidepartier og -organisasjoner organisert en årlig markering og demonstrasjon tilknyttet dødsdagen. I år bestemte jeg meg for å dra til Berlin og delta på markeringen. Det samme gjorde flere ulike venstresidepartier, -organisasjoner og -grupperinger, og enkeltpersoner, fra mange ulike land. Media rapporterte om rundt 20 000 deltakere i demonstrasjonen, som gikk fra Frankfurter Tor til det sosialistiske minnesmerket ved Friedrichsfelde, hvor Karl Liebknecht, Rosa Luxemburg og flere andre myrdede sosialister ligger begravet.

Ved årets 100-årsmarkering var hovedparolen til demonstrasjonen «In spite of all!». Til tross for at Rosa Luxemburg ble drept, så lever hun fortsatt videre. Tekstene og teoriene hennes trykkes på ny, idéene hennes om en demokratisk sosialisme har en sentral betydning for venstresidens organisering, hennes kompromissløse antikrigsretorikk er like aktuell i dag. Hennes inspirerende, om enn tragiske, livshistorie fortsetter å engasjere sosialister over hele verden.

Parolen «In spite of all!» reflekterer også Rosa Luxemburgs liv som kvinne i et svært mannsdominert politisk miljø. Hun fikk aldri stemmerett eller mulighet til å stille til valg selv. Likevel var hun ledende i SPD, som på den tiden var verdens største venstresideparti, lærer på partiskolen og deltok uredd i de viktigste, og mest kontroversielle, interne politiske debattene. I motsetning til sin nære venninne, Clara Zetkin, var hun likevel ikke en fremtredende kvinnesaksforkjemper. Rosa Luxemburg og feminisme har derfor vært et mer åpent spørsmål i ettertiden.

I en panelsamtale arrangert av Rosa Luxemburg Stiftelsen som vi fikk med oss i Berlin, spekulerte Ernst Piper, historiker og Rosa Luxemburg-biograf, i at Luxemburg unnlot å delta på det tyske sosialdemokratiske partiets kvinnemøter, på grunn av manglende interesse. Han la til at han selv ville gjort samme vurdering.

Jeg tror ikke det nødvendigvis handlet om manglende interesse. Rosa Luxemburg var nok klar over at hun som kvinne hadde interesse av kvinnekamp, men kjønnet hennes ble aktivt brukt mot henne i politiske debatter. Nina Björk refererer i Drömmen om det röda til et utdrag fra partiavisen Die Neue Zeit, hvor partifellen August Bebel omtaler Luxemburg i følgende ordlag:

Det är en konstig sak med kvinnor. Om deras speciella åsikter eller känslor eller fåfänga ifrågasätts å något sätt och inte tas hänsyn till, kan de inte hantera det utan att bli fientliga till absurditetens gräns. Kärlek och hat går sida vid sida; ett styrande förnuft existerar inte. (Björk, s. 96)

Denne type karakterisering av kvinner i politikken (og i samfunnet for øvrig) er dessverre veldig velkjent også i dag, over hundre år etter at det ble skrevet. Rosa Luxemburg utfordret mannsdominansen i det tyske sosialdemokratiske partiet ved å være kvinne. Dersom man ser på feminisme som en normbrytende ideologi, vil jeg absolutt tilskrive henne feminist-poeng. Dessuten burde man ikke undervurdere hvor utrolig viktig hun har vært for senere generasjoner med kvinnelige sosialister. Hun er et bevis på at marxismen ikke er så mannsdominert som den kan virke ved første øyekast.

Rosa Luxemburg har ikke kun vært viktig for ettertidens sosialister, hun var også en sentral og innflytelsesrik revolusjonær i sin samtid. At hennes innholdsrike liv endte med et brutalt drap, fikk store konsekvenser. Hundre år etter drapet er det to viktige historier som må fortelles: fortellingen om hvordan det ble og historien om hva som kunne blitt.

Historien om 1900-tallets Europa henger tett sammen med historien om Rosa Luxemburg. Første verdenskrig, som Rosa Luxemburg opponerte kraftig mot, tok slutt i 1918 og Tyskland hadde tapt. I kjølvannet av krigen gjorde tyske matroser opprør, og resultatet ble Novemberrevolusjonen. De revolusjonære deltok i opprøret og forsøkte å bruke det som et springbrett for en sosialistisk revolusjon. Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) sviktet, og muligheten for en sosialistisk revolusjon fikk sitt banesår da Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht ble drept.

Ut av Novemerberrevolusjonen vokste det likevel frem en motkultur, særlig hos kunstnere. Ved Berlinische Galerie Museum of Modern Art fant vi da vi var i Berlin, en midlertidig utstilling kalt «Freedom – The art of the Novembergruppe 1918–1935». Novembergruppen var en gruppe med kunstnere som vokste frem i Berlin under opprøret i 1918. De brukte kunst som en plattform for å uttrykke, diskutere og kommentere frihet, demokrati og mangfold. De jobbet innenfor mange ulike kunstuttrykk, og de var ikke redd for å bryte med normer eller status quo. I tillegg arrangerte de visstnok flere virkelig legendariske fester. Hva er vel revolusjon uten dansing, eller hva?

I likhet med Rosa Luxemburg var flere av kunstnerne tilknyttet Novembergruppen jødiske. Utover mellomkrigstiden ble det vanskeligere og vanskeligere å være jødisk i Tyskland, og ikke minst vanskelig å være fremtredende revolusjonære, jødiske kunstnere. Da Hitler kom til makten, begynte for alvor krigen mot kunsten. I 1937 arrangerte nazistene utstillingen «Entartete Kunst» (Degenerert Kunst), hvor moderne kunst, konfiskert av nazistene, ble vist fram. Målet med utstillingen var å vise at denne «degenererte» kunsten var laget som et hån mot «tyske idealer», og at kunstnerne var en del av «jødebolsjevikenes» konspirasjon mot Tyskland. Flere kunstverk av Novembergruppe-assosierte kunstnere ble utstilt, og mange av dem ble destruert av nazistene i etterkant av utstillingen, mens andre verk fortsatt er forsvunnet. Utover 30-tallet ble mange av kunstnerne utsatt for trakassering, noen ble drevet til selvmord eller myrdet i konsentrasjonsleire under andre verdenskrig. Andre klarte å flykte ut av landet. Historien om Novembergruppen viser at kunst og ­politikk henger tett sammen, og at motmakt kan vokse frem på ulike måter. Drømmen om sosialismen kan uttrykkes på mange måter: i politiske tekster, gjennom kunst og gjennom politisk handling.

Den andre viktige historien som må fortelles, er historien om hva som kunne blitt. Rosa Luxemburgs liv endte altfor tidlig. Den britiske forfatteren Paul Mason, som også var i Berlin i anledning 100-årsmarkeringen, uttalte i en panelsamtale at «Her marxism was cut short». Det er betimelig å undre: Hvordan kunne verden sett annerledes ut, dersom Rosa Luxemburg hadde fått leve?

Rosa Luxemburg er kjent for å ha uttalt: «Bourgeois society stands at the crossroads, either transition to socialism or regression into barbarism». Paul Mason, løst parafrasert av meg, fulgte opp dette sitatet i panelsamtalen: «Alt dritt som har skjedd de siste hundre årene, er barbarisme og et resultat av kapitalisme. Kapitalisme har skapt en verden der det er umulig å være et menneske, vi blir barbarer».

Rosa Luxemburg representerer en marxisme og sosialisme som er noe mer enn bare økonomi. Det handler om hva type mennesker vi vil være. Ikke kun på individnivå, det viktigste er hva slags menneskehet vi vil skape i fellesskap. For Luxemburg står handlingen i sentrum – mennesket blir hva mennesket gjør.

Drapene på Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht var et tap for den marxistiske idéhistorien, men også for menneskene rundt dem, den tyske venstresiden og for Rosa og Karl selv, som ble frarøvet sine liv. Men drapsmennene lykkes ikke i å tie dem. Denne kalde vinterhelgen i Berlin hvor dødsdagen ble markert, viste meg tydeligere enn noen gang hvor levende Rosa Luxemburg er i dag. Stadig flere tekster hun har skrevet, blir trykket i nye opplag, i nye oversettelser og nye bøker om henne blir utgitt. Her i Skandinavia er det verdt å trekke fram tidligere nevnte Nina Björks Drömmen om det röda og Ellen Engelstad og Mímir Kristjánssons Rosa Luxemburg – en biografi. I Tyskland har Luxemburgs Herbarium blitt utgitt. Her er en rekke av hennes notatbøker med pressede blomster og planter, noen av dem fra da hun satt fengslet, blitt samlet, digitalisert og utgitt i bokform.

Rosa Luxemburg lever fortsatt også utenfor bokform. Da jeg spaserte langs gatene i Berlin, så jeg plakater og graffiti med portretter av henne, på t-banen så jeg en reklame for et arrangement Rosa Luxemburg Stiftelsen arrangerte dagen før demonstrasjonen, og på ­flyturen hjem satt det en ung mann like ved meg og leste Reform eller revolusjon.

Rosa Luxemburg har fått en velfortjent renessanse de siste årene, og godt er det. Hun må aldri glemmes. Dette framholdt også Clara Zetkin i et brev hun sendte til Luxemburgs sekretær Mathilde Jacob den 19. januar 2019:

Mathilde, will we be able to live without the two of them, without Rosa? The attempt to do so will only make sense if I give to my life the following purpose: To work in their spirit among and with the masses and to make sure that the spirit of these murdered comrades will continue to be our guide. That is Rosa’s testament as far as I am concerned. (Zetkin, s. 143)

Takket være folk som Clara Zetkin og Mathilde Jacob er arven etter Rosa Luxemburg bevart. Det er opp til oss å hjelpe til med å holde deres løfte om at Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht skal holdes i live. «They will not only continue to live for us, but they will and must remain alive for the masses for whom they sacrificed their bodies and souls. Can hearts like theirs cease to beat? Can minds like theirs stop to scintillate and to be creative?» (Zetkin, s. 144)

I 2021 er det 150 år siden Rosa Luxemburg ble født. Da samles vi igjen, for å feire livet hennes og for å fortsette å fortelle historien om Rosa Luxemburg, og historien om klassekampen.

Litteratur:

Björk, Nina. Drömmen om det röda, 2016, Wahlström & Widstrand

Zetkin, Clara. Selected Writings, edited by Philip S. Foner, 2015, Haymarket Books

Prinsippet om sjølvbestemt abort fram til og med svangerskapets veke 12 har stor støtte i befolkninga. Men kva er det som er grunnleggande annleis, som gjer at kvinna ikkje er den beste til å bestemme veka etter? Kvifor er ei nemnd av legar best skikka til å bestemme i veke 13? I veke 16? I veke 18?

Foto: Digitalt museum
Av Magnhild Nilsen,
medlem av kvinneutvalget i Rødt og sitter i landsstyret

I dag set abortlova ei absolutt grense for svangerskapsavbrot ved levedyktigheit¹. Abortforskrifta angir at et foster blir rekna som, å vera levedyktig etter 22. svangerskapsveke, med mindre særlege forhold ved fosteret tilseier noko anna².

Grensa for sjølvbestemt abort er eit politisk spørsmål, mens grensa for levedyktigheit er eit medisinsk-fagleg spørsmål. Eg meiner at det prinsipielle standpunktet til sjølvbestemming­ bør vera følgande: Dersom me meiner at kvinna er den beste til å bestemme sjølv fram til veke 12, må ho også vera den beste til dette også etter veke 12 – ja, så lenge det er lov å ta abort. Kvinna blir ikkje mindre i stand til det jo lengre ho kjem i svangerskapet. Tvert i mot kan ein rekne med at ei kvinne som bærer på eit foster som er ønska er den beste vernaren til fosteret.

To prinsipp for sjølvbestemt abort

To av prinsippa som var viktige i abortkampen fram til endringa i abortlova i 1978 som gav sjølvbestemt abort fram til veke 12, er framleis gyldige i diskusjonen om kvinna skal ha sjølvbestemming også etter veke 12. Det første prinsippet er: «Mangelen på sjølvbestemt abort betyr umyndiggjering av den gravide kvinna»3. Så lenge det finst ei grense for sjølvbestemt abort, så seier samfunnet at kvinna ikkje er ansvarleg nok til å bestemme etter den grensa. Samtidig, viss ho får avslag på søknaden, så er det ho som må ta ansvaret for dette barnet ho sjølv ikkje opplever at ho kan ta ansvar for.

Det andre prinsippet er: Det er «berre den enkelte kvinne som kan vurdere sin situasjon fullt ut»3. Ikkje eingong kvinna si lege kan dette, sjølv om seinabortar i dag ofte skjer etter råd frå legen. Nemnda som behandlar søknaden består av ukjende legar, og det er ikkje dei som etterpå skal ta ansvaret for barnet, dersom dei vurderer at søknaden ikkje oppfyller krava.

Kva rolle speler nemnda?

Ulike kvinner har ulike erfaringar med både dagens grense for sjølvbestemt abort og med nemnder. Nokon kvinner opplever press til å ta abort frå familie eller samfunnet rundt, og for desse kvinnene kan det vera positivt at det finns ei grense for sjølvbestemt abort på eit tidspunkt der ho kan halde det hemmeleg at ho er gravid. For dei som framleis opplever eit press etter denne grensa kan det vera positivt at det finns ei nemnd, som kan gi ho støtte i at ho ikkje får lov til å ta abort, dersom ho ikkje ønsker det.

For andre kvinner er mangel på sjølvbestemt abort etter veke 12 noko som gjer ei vanskeleg situasjon enno vanskelegare. For den unge jenta som enno ikkje har fått regelmessig menstruasjon og oppdaga graviditeten for seint. Sannsynlegvis vil ho få innvilga svangerskapsbrot, men først må ho blottstille seg for to framande. For rusmisbrukaren som har vorte utsett for vald, som har fortrengt symptoma på svangerskap, og kanskje får eit barn som kjem til å bli pleietrengande fordi ho har misbrukt rusmidlar. Som kanskje ikkje får ­innvilga­ svangerskapsavbrot i primærnemnd fordi det har gått for lang tid, eller ho bur ein stad der nemndene har ei strengare tolking av regelverket, og må gå ei ny runde i klagenemnda. Og for dei kvinnene (og para) som på rutinemessig ultralyd i veke 17–19 får den fryktelege beskjeden om at fosteret som dei så inderleg ønskjer seg er alvorleg sjuk. Dei må først ta det vanskelege valet om svangerskapet skal fortsette, eller kanskje leve i uvisse om fosteret vil overleve fram til fødsel eller døy nokre dagar etter fødselen. Og deretter må dei forsvare valet for ei abortnemnd?

Det finst mange anekdotar og lite forskingsbasert kunnskap om kvinner sine erfaringar med abortnemnder. Men erfaringane i det siste eksempelet blir bekrefta i ein artikkel frå 20094. Den er basert på intervju med 22 kvinner som under svangerskapet fekk indikasjon på og/eller bekrefta ein alvorleg diagnose på fosteret. Dei rapporterte om at dei opplevde prosessen med behandling i nemnd som ei krenking av deira integritet. Det er eit politisk spørsmål kva erfaringar som skal vektleggast mest. Men eg meiner ein bør legge vekt på og stole på at kvinner kjenner best sin eigen situasjon og er den beste til å bestemme sjølv, uansett om ho er i veke 10 eller i veke 20.

Sjølvbestemt abort gir ikkje fleire abortar

Det er ingen grunn til å tru at det vil bli ei straum av gravide som vil ta seinabort dersom nemndene forsvinn. Realiteten er at av dei som blir gravide og finn ut at dei ikkje kan eller ønsker å få eit barn, så tar 80 prosent abort før veke 9. I 2017 skjedde omtrent fire prosent av abortane etter veke 12 og desse fire prosentane har heldt seg stabilt dei siste ti åra5.. I Sverige, der grensa for sjølvbestemt abort er veke 18, skjedde omtrent seks prosent av abortane etter veke 126.

I 2017 var det snakk om 623 kvinner som bad om svangerskapsavbrot etter grensa for sjølvbestemt abort. 543 av desse vart innvilga av primærnemnd. Av dei 47 som fekk avslag, møtte 38 i klagenemnd og av desse var det berre 7 som fekk avslag. Me veit ikkje om dei 77 som søkte om, men ikkje gjennomførte, svangerskapsavbrot i staden gjennomførte svangerskapet, hadde ei spontanabort eller drog til utlandet for å få gjennomført aborten dei ønska.

Vekk med nemndene!

Over 90 prosent av dei som søkte før veke 18 fekk innvilga søknaden hos primærnemnda i 2017. Av dei 79 som søkte om svangerskaps­avbrot i vekene 20 og 21 fekk 77 prosent innvilga abort. I praksis er abort for dei fleste sjølvbestemt allereie.

Kva skal ein då med nemndene? Dei er eit unødvendig byråkratisk ledd. Ei forhistorisk rest frå ei tid der kvinner ikkje var vurdert som myndige nok til å kunne bestemme over eigen kropp og eige liv. Nemndene innvilgar abort til dei fleste som søker og nettopp dette er ei anerkjenning av at kvinna er den beste til å bestemme. Difor: Så lenge abortlova tillèt abort, må det vera den gravide kvinna som bestemmer. Ingen andre. Kvinna er den mest kvalifiserte. Me kan sei det med Katti Anker Møller sine ord: «Vi elsker moderskapet og vil dets vel, men i full frivillighet og under vort eget ansvar».

Hausten 2018 brukte statsminister Erna Solberg abortlova som lokkemiddel for å få Kristeleg Folkeparti inn i regjeringa. Nok ein gong har folk tatt til gatene for å forsvare abortlova mot innskrenkingar, men me burde også nytte høvet til å krevje forbetringar i lova. Det er på tide å la kvinner bestemme sjølv ved å fjerne nemndene.

Kjelder

1. Abortloven. Lov om svangerskapsavbrudd. Lovdata. [Internett] 13 06 1975. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1975-06-13-50.

2. Abortforskriften. Forskrift om svangerskapsavbrudd. Lovdata. [Internett] 15 06 2001. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2001-06-15-635.

3. Bjerck, Birgit. Perspektiv i abortspørsmålet. I B. Grünfeld og Nyfeministenes og Kvinnefrontens arbeidsgruppe. Selvbestemt abort. En kvinnerett. Oslo : Pax Forlag, 1973.

4. Sommerseth, Eva og Sundby, Johanne. Kvinners erfaringer i møtet med abortnemnda ved sene svangerskapsbrudd. Sykepleien. [Internett] 05 03 2009. https://sykepleien.no/forskning/2009/03/kvinners-erfaringer-i-motet-med-abortnemnda-ved-sene-svangerskapsbrudd

5. Folkehelseinstituttet. Faktaark. Fakta om abort. [Internett] 21 03 2018. https://www.fhi.no/hn/statistikk/statistikk3/abort—fakta-med-statistikk/.

6. Socialstyrelsen. Ny statistik om aborter presenterad. [Internett] 22 05 2017. https://www.socialstyrelsen.se/nyheter/2017/nystatistikomaborterpresenterad.

Naomi Klein:
On fire. The burning case for a new green deal
London: Allen Lane 2019, 309 s.

Martin Empson (red.):
System change, not climate change.
A revolutionary response to environmental crisis
London: Bookmarks, 2019, 184 s.

Av Tore Linné Eriksen, historiker, faglitterær forfatter og professor emiritus i utviklingsstudier ved OsloMet – Storbyuniversitetet. Han er aktuell med boka Afrika. Fra de første mennesker til i dag. (Oslo: Cappelen Damm, 2019).

For fire år sida fortalte Naomi Klein oss at klimaendringene mer er et resultat av kapitalisme enn av menneskenaturen, og Dette forandrer alt – klimaet mot kapitalismen (Oslo: Oktober, 2015) var en global bestselger som bidro til å flytte debatten flere hakk mot venstre. Men mye skjer på kort tid, og hun er nå ute med On fire, der de siste kapitlene er skrevet etter at Donald Trump har blitt president og FNs klimapanel har utgitt stadig flere alarmerende rapporter. Og om ikke millioner av skolestreikende ungdom forandrer alt, så bidrar de alle fall til økt oppmerksomhet om det Naomi Klein kaller for en planetarisk dødsspiral.

Bokas konkrete gjennomgang av «a new green deal» viser at dette er et langt mer omfattende og radikalt program enn det som i tilslørende nytale her hjemme kalles for et «grønt skifte». Her tar Klein også for seg de vanligste innvendingene, ikke minst når det gjelder arbeidsplasser, men viktigst er hennes budskap om at gjennomgripende løsninger bare kan skje gjennom en sterkere offentlig sektor, folkestyrt samfunnsplanlegging og økonomisk demokrati. Det er nettopp dette anti-kapitalistiske budskapet om klimarettferdighet som skremmer fossile selskaper og fossile politikere til å avvise både vitenskap og sunn fornuft, men som bærer i seg muligheten til brei mobilisering nedenfra.

Naomi Kleins styrke er at hun er journalist, det vil si at hun rapporterer med innlevelse om PuertoRico, Alberta, British Columbia og andre steder hvor folk opplever klimakatastrofen, eller katastrofekapitalismen, på kroppen. Hun forteller ikke bare om ofrene og om klimakampen nedenfra, men tar oss med til konferanser der reaksjonære tenketanker og fossilmilliardærer møtes. Herfra formidler hun holdninger og løgner som ligger til grunn for deres lobbyvirksomhet, slik at vi kan forberede oss på argumentene til dem som krever «business as usual», med vekt på business.

Som i sine tidligere bøker, byr Naomi Klein også denne gange sine lesere en kombinasjon av innsikt og inspirasjon, alt i et medrivende språk krydret med slående formuleringer og metaforer. Hun er pedagogisk, som er det motsatte av belærende, og gir argumenter og informasjon som er velegnet til videre spredning. Tidligere har en riking kjøpt Hege Storhaugs bok til alle stortingsrepresentanter, i frykt for at hennes hatefulle budskap ikke skal være godt nok kjent. Det er lov å håpe på at noen gjør det samme med Naomi Klein, som har viktige ord på hjertet til begge de to formene for klimafornekting hos våre folkevalgte. Minst farlig er den som kommer fra FrP-ere, det er bare en naturlig refleks av uvitenhet og arroganse. Verre er det med det store flertallet som innser alvoret i vitenskapen, men som i lojalitet til kapitalismen nekter å ta konsekvensene.

Martin Empson, som er historiker, økomarxist og miljøaktivist, har redigert ei bok som er helt annerledes. De fleste av bidragsyterne er knyttet til tidsskriftene International Socialism i Storbritannia og Monthly Review i USA, som begge vil være kjent for mange av leserne av Gnist. Det betyr at de ti forfatternes siktemål ikke er å nå Naomi Kleins breie publikum, men å levere grundige analyser av kapitalismens systemtvang. De ser det derfor som et sentralt poeng er å redde marxismen fra både fiendtlige kommentarer i dag og den tunge arven fra østeuropeiske regimer som kalte miljøødeleggelser for kommunisme. Underveis er det mange påminninger om at Karl Marx sjøl var opptatt av forholdet mellom mennesker og andre deler av naturen, og at han hadde et våkent blikk for vitenskapelige bidrag fra helt andre områder enn økonomi og filosofi. Men mest kretser bidragsyterne seg rundt dagsaktuelle spørsmål og økososialistiske strategier, og de lykkes godt med å oppdatere konkret kunnskap om klima og biologisk mangfold. Sjøl om det i blant er krevende lesning, er det bryet verdt for dem som står midt oppe i debatten med Miljøpartiet De Grønne på den ene sida og skeptikere innafor fagbevegelsen på den andre. I denne kampen er det umulig å vinne fram uten en helhetlig forståelse av hvordan samfunnet er skrudd sammen. Og på kjøpet får vi med oss inspirasjon fra den folkelige motstanden som allerede finnes, og som viser at klimarettferdighet ikke kan vinnes uten kamp nedenfra.

Langt fra alle på venstresida er begeistret for begrepet anthropocen, som betyr at menneskenes omforming av naturen er så dyptgripende i nyere tid at det rett og slett er tale om en ny geologisk epoke. I så tilfelle vil det være ei avløsning av holocen, som vi har levd i sida avslutninga av siste istid for 10-12000 år sida. Opphopninga av C02 i atmosfæren er bare ett av mange symptomer på klodens systemkrise.Blant de fagfolk som bruker begrepet, er det uenighet om når denne epoken starta. Mens noen går tilbake til rundt 1500, da alle deler av verden blei vevd sammen i et sammenhengende økonomisk og økologisk system, foretrekker andre å begynne med overgangen til fossil energi mot slutten av 1700-tallet, om ikke det først er den voldsomme veksten og militariseringa etter 1945 som er det avgjørende vendepunktet. Innvendingene går ut på at det ikke mennesker som mer allment forårsaker endringer, eller at miljøødeleggelser nærmest ligger i menneskenaturen.

I marxistisk tradisjon er det sjølsagt ei tilslørende mystifisering å frikjenne et spesifikt økonomisk system og spesifikke klasseforhold for det grunnleggende ansvaret. Burde det ikke hete capitalocen? Det er vel og bra med slike innvendinger, heter det i bokas kanskje viktigste bidrag, skrevet av geografen Camilla Roye, som også er redaksjonsmedlem i International Socialism. Men hun argumenterer for at betegnelsen på den nye geologiske epoken allerede er i ferd med å slå gjennom, og at man stiller seg på den sekteriske sidelinja om man ikke isteden tar jobben med å fylle det med et mer presist innhold. Når jeg nølende lar meg overbevise, er det fordi både 1500, 1750 og 1945 er årstall som er tett kopla til imperialismen, industrikapitalismen og kriger at det åpner for en forståelse av historiske sammenhenger langt utafor de frelstes rekker. Dessuten synes jeg Roye viser at mange av begrepets pionerer og talspersoner aldeles ikke fordeler skyld og ansvaret likt på alle mennesker i kraft av å tilhøre som art, Homo sapiens. Et annet sentralt bidrag er skrevet av Ian Angus, som her gaider oss gjennom den grunnleggende litteraturen om økososialisme. Angus er på forhånd kjent for flere bøker som bør stå på radikale miljøaktivisters leseliste, og er redaktør for det uunnværlige nettstedet «Climate and capitalism»¹.

Men det er også mye mer å hente i denne boka, enten det er om plast, biologisk mangfold, jordbruk og fornying av marxismen. Alt er lærerikt og teoretisk forankra uten at vi slås i svime av akademiske piruetter.

Note

1 Facing the anthropocene. Fossil capitalism and the crisis of the earth system. New York: Monthly Review Press, 2016, 282 sider og A redder shade of green. Intersections of science and socialism. New York: Monthly Review Press, 2017, 160 sider. Adressa til nettmagasinet er https://climateandcapitalism.com/

 

Ebba Wergeland:
Med fare for liv og helse.
Uforsvarlige arbeidstider og hvordan vi avskaffer dem
Manifest, 2019, 136 s.

Av Morten Anker, medlem i Rødt og folkevalgt i Ås kommune, og jobber som lektor i historie, samfunnsfag og engelsk.

I dagens Norge er det relativt vanlig med ubekvemme arbeidstider og dårlige skiftordninger. Det har ikke alltid vært sånn. Det foregår en uthuling av arbeidstakernes rettigheter – ordningen vi har hatt i Norge med faste, forutsigbare arbeidstider med lange nok hvileperioder, er under press. Arbeidsgiverne krever fleksibilitet. Konkurranseutsetting gjør at de mest skruppelløse arbeidsgiverne vinner anbud på bekostning av de ansattes arbeidstider. 

Med fare for liv og helse er en bok om arbeidstiden vår. Den handler om hvordan arbeidstidene påvirker helsen til de ansatte, om hvordan arbeidstidsordningene påvirker sikkerheten både til de ansatte og de som kan bli påvirket, og om hvordan vi vet at arbeidstidene er forsvarlig. Boken tar også for seg de politiske vurderingene som førte fram til normalarbeidsdagen i 1915, og uthuling av den siden 1968. 

Wergeland tar opp flere store viktige temaer . I løpet av bokens 136 sider får leseren en innføring i hvordan mange forskjellige skiftordninger fungerer, og forsvarligheten ved dem. For de av oss som er interessert i arbeidslivspolitikk, finner man mange gode argumenter mot dårlige ordninger og farene ved dem. Et eksempel er bussjåfører som har delte skift. De begynner i fire- eller fem-tiden om morgenen, kjører i morgenrushet, har tre timer fri midt på dagen og kjører i ettermiddagsrushet fram til klokken 16.00–17.00. Slike eksempler burde gjøre de fleste betenkt. Ikke bare på grunn av den åpenbare håpløse arbeidstiden – i praksis stjeler man tre timer av de ansattes fritid hver arbeidsdag. Skift som dette øker også sjansen for ulykker, fordi de ansatte blir utmattet. Utmattelse er et resultat av en biologisk prosess. Jobber man for lenge uten mulighet til hvile, blir man utmattet. Det går utover privatlivet og sikkerheten. 

Wergeland skriver også om de politiske vurderingene som førte til normalarbeidsdagen, og hvorfor mange er unntatt den i dag. Det burde kanskje ikke komme som noen overraskelse at de borgerlige og Arbeiderpartiet har vært med på nedbyggingen av normalarbeidsdagen av internasjonale konkurransehensyn. EUs hviletidsbestemmelser for transportbransjen er så dårlige og kronglete at de bidrar til uforsvarlige arbeidstider. Det er interessant å lese hvordan lovverket bidrar til de kabinansatte får veldig dårlige arbeidstider og arbeidsbetingelser.

En kritikk jeg sitter igjen med etter å ha lest boken, er at jeg gjerne skulle lest litt mer om hvordan vi avskaffer uforsvarlige arbeidstider. Dette spørsmålet er gjennomgående i bakgrunnen av boken, men kunne godt vært mer eksplisitt besvart. Jeg la likevel merke til tre ting som jeg oppfattet som viktig: den ene er at vi må jobbe for en lovregulert normalarbeidsdag. Hvis uforsvarlige skiftordninger, slik som i eksemplet over, ikke er lov, så kan vi hindre at konkurranseutsetting fører til dårlige arbeidstider. Det andre er at underbemanning ikke må være normalen på arbeidsplasser. Dette gjelder spesielt i helsesektoren. Det tredje er at hvis vi reduserer arbeidstiden, vil arbeidstakerne få mer tid til å hvile og problemet med uforsvarlige arbeidstider vil bli mindre. 6-timersdagen er dermed et viktig mål i arbeidet for å sikre helsen til arbeidstakerne. 

Ebba Wergeland har skrevet en god bok. Jeg har lært mye nytt om arbeidstider og de mulige konsekvensene av hvordan arbeidstidene blir lagt opp. Dette er en bok alle som er opptatt av arbeidslivspolitikk, eller som er aktivt involvert i utarbeidelsen av skiftordninger og arbeidsavtaler, burde lese. Boken er lettlest og oversiktlig. Den er et oppslagsverk over gode argumenter for hvorfor det er viktig å fortsette kampen for gode arbeidstidsordninger.

Ingjald Gaare:
Stein på stein. Murerliv
Forlaget Rødt, 2019, 216 s.

Av Thomas Alexander Nørstad Jørgensen,
tillitsvalgt for Lagerklubben Ahlsell og tidligere ungdomsleder for Norsk Transportarbeiderforbund.

Stein på stein byr på ei god fortelling om livet til Ingjald Gaare, som gjennom proletariseringsprosjektet til AKP på 70-tallet vendte ryggen til en fast og trygg jobb som arkitekt, og starta livet som murer i Trondheim. Et yrke som er prega av stor yrkesstolthet – eller nærmere yrkesarroganse som forfatteren selv beskriver det – og et tydelig skille mellom murer og murarbeider.

Forfatteren skildrer livet med arbeidskameratene på byggeplassen, faglige kamper og utfordringer. Han byr på gode historier fra byggeplassene i Trondheim, om tøffe forhandlingssituasjoner og direkte aksjoner. Han forteller ut fra anekdoter og korte fortellinger fra egne erfaringer, og byr på mange gode røverhistorier fra byggeplassen. Både morsomme hendelser med arbeidskamerater og tøffere historier om en til tider hensynsløs arbeidskjøper, som kronisk prøver å holde tilbake lønn, og stadig vil sno seg unna både lov og avtaleverk. Han byr også på mange erfaringer fra sitt arbeid som tillitsvalgt, både på arbeidsplassen og i foreninga deres.

Gaare forteller om hvordan det som AKPer var å engasjere seg i samfunnet og i en fagbevegelse tydelig preget av Arbeiderpartiet. Alt fra å få døra smelt i trynet av potensielle arbeidskjøpere, som ikke ville ha kommunistagitatorer på arbeidsplassen, til helt konkrete svik fra det som skulle være solidariske fagforeningskamerater. Dette er ikke noen form for klage eller kritikk, men heller en skildring av de politiske skillelinjene i fagbevegelsen og på venstresida.

Boka er en reise gjennom livet til en mann i møte med murerfaget, en arbeider med stor yrkesstolthet som etter hvert blir tillitsvalgt i fagforeninga og en viktig kamerat for murerne og murarbeiderne i Trondheim. 

Forordet brukes på å sette leseren inn i det tekniske rundt murerfaget. Alt fra lønnssystemer til skillet mellom murer og murerarbeider. Dette kan virke rart og uforståelig med det første, men det kommer godt til nytte seinere i boka. Forfatteren gir leseren et dypdykk inn i murerfaget, alt fra historier om det tunge arbeidet med å blande mørtel og frakte det rundt i trillebårer på byggeplassen, til møysommelig pirkearbeid hos byens mer velstående borgere. Innlevelsen han beskriver arbeidet med, gjør boka til spennende lesing.

Boka bærer også preg av at forfatteren tydelig vil gi et bilde av de sosiale og yrkesmessige forholdene til arbeidskameratene sine, dette gjør han ved å dedikere avsnitt og til tider hele sider til å skildre historiene deres. Vi blir kjent med både morsomme, triste og interessante skjebner og personer. Mennesker som blir utsatt for drastiske livsendringer, fra tragedier til solskinnshistorier. Dette er med på å gi leseren en god helhetsforståelse av hvordan det faktisk har vært, og fortsatt er, å jobbe innen murerfaget. 

Gjennom boka kommer forfatteren med flere analyser av utviklinga i egen bransje, arbeidslivet og samfunnet fra tidlig 70-tallet til de utfordringene vi står overfor i dag. Gaare beskriver hvordan store hendelser, som storstreika i 2000, og politiske vedtak som EØS-avtalen, drastisk har endra forholda i norsk arbeidsliv og spesielt i byggenæringa. 

Som fagforeningsmann med 10 års erfaring fra klubb, forening og forbund, vil jeg si at denne boka har gitt meg nye tanker og lærdommer. Historien til Ingjald er inspirerende, og man kan lære mye av de erfaringene han skildrer. Det viktigste man er at arbeidere som tør å stole på egne krefter, faktisk kan utrette ganske mye. Mye av problemene i dagens fagbevegelse stammer fra et system som i stadig større grad baserer seg på å ringe forbundet for svar, fremfor å gjøre det Ingjald og murerkollegaene gjorde – nemlig å stole på eget hue og egne krefter for å finne løsninger.

Som transportarbeider ser jeg Gaare som en sterk, empatisk og rådsnar klubbleder som har stått i front for kameratene sine i mange kamper, uten å miste kontakten med dem han er valgt til å representere. Boka vitner om at han er i stand til å bære nederlag og samtidig dra lærdom av det. Her har mange tillitsvalgte mye å hente. Dette er tydelig en mann som ikke har latt seg friste med flotte verv og kontor i Oslo, men heller har søkt å bedre sin egen og andres situasjon mens han samtidig har praktisert yrket han elsker. 

Dette er en bok jeg kan anbefale for gode krefter som vil ha et dypdykk inn i en historie utenom det vanlige vi hører og leser om i norsk fagbevegelse. Spesielt vil jeg anbefale den for tillitsvalgte og klubbledere som trenger litt inspirasjon og idéer i hverdagen. 

Husk at en klubb ikke bare oppstår, men blir bygget stein på stein.

 

 

 

 

Enzo Traverso:
The New Faces of Fascism: Populism and the Far Right
London: Verso 2019, s. 208

Av Oscar Dybedahl,
sitter i redaksjonen til Radikal Portal og studerer filosofi ved Universitetet i Oslo.
Denne anmeldelsen er en forkortet og modifisert utgave av en som stod på trykk i Agora, nr. 3-4 2019.

Den europeiske fascismen er beseiret, død og begravet, slo fascismeforskeren Michael Mann fast i boka Fascists fra 2004.¹ Dersom dette kunne virke riktig da Mann skrev det, stilles det i forlegenhet av de siste års utvikling, der partier og personligheter fra ytre-høyre har opplevd en frammarsj verden ikke har sett siden 1930-årene. Særlig valgseieren til Donald Trump i 2016 fikk svært mange kommentatorer til å trekke linjene til fascismen. Har fascismen kommet tilbake, eller har det gått inflasjon i begrepet? På et vis er dette utgangspunktet for Enzo Traversos The New Faces of Fascism. Han hevder begrepet fascisme både er uunværlig og utilstrekkelig for analysen av det nye ytre-høyre, og lanserer «postfascisme», for å løse floken.

Fra fascisme til postfascisme

Boka har blitt lansert av forlaget som Trump-­alderens nødvendige, storstilte analyse av det nye høyre. Her diagnostiseres postfascismen som en bevegelse som enda ikke har funnet sin endelige form. Det er en slags mutasjon eller forvandling av et fascistisk arvemateriale, men inntil videre vet vi ikke hvor det bærer.

For Traverso er ideologienes død og nyliberalismens udemokratiske styringsteknikker nøkkelen til postfascismens frammarsj. Den er et symptom på en verden som «har trukket seg inn i nåtiden og som mangler evnen til å projisere seg inn i framtiden» (s. 184). Partier fra både konservative og sosialdemokratiske tradisjoner samlet seg rundt den samme nyliberalistiske politikken, og venstresiden ble stående uten visjoner og alternativ politikk. Samtidig har politikkens demokratiske innhold gradvis blitt uthulet av nyliberalistiske styringsteknikker. Dermed kunne postfascistene framstå som de eneste kritikerne av «systemet».

Fascismens historiografi

Likevel er bokas hovedfokus ikke så mye samtidsdiagnosen av vår tids «brune» partier og bevegelser, men historiografiske debatter om fascismen. Det har pågått en lang debatt om slike spørsmål blant historikere de siste tiårene. For enkelte har fascismeforskningen lidd under en dogmatisk slumring, siden den bare har betraktet sitt forskningsobjekt utenfra, og ikke undersøkt «fascismen på dens egne termer», dens «framstilling av seg selv», for å sitere kulturhistoriker Georg Mosse.² De marxistiske fascismeteoriene, ble det sagt, så fascismen bare «utenfra», som uttrykk for et skjult klasseinnhold de selv hadde priviligert innsikt i.

Traverso drøfter tre bidragsytere til dette innenfra-perspektivet på fascismen – Georg Mosse, Zeev Sternhell og Emilio Gentile. De framhever fascismens moderne og «revolusjonære» aspekter, såvel som dens forbindelseslinjer til sosialismen og jakobinismen. Mosse fokuserte på spørsmål om politisk stil, og hevdet at det her gikk en linje fra jakobinerne til fascismen, selv om det politiske innholdet var svært ulikt. Traverso stiller seg ikke helt avvisende til denne vendingen, men føyer til at deres framstillinger av fascismen som «revolusjonær» og «utopisk», har fått dem til å neglisjere en av fascismens viktigste dimensjoner: antikommunismen.

Fascismen kunne ikke ha eksistert uten antikommunismen, hevder Traverso. Han slår fast at italiensk fascisme, tysk nazisme og mange andre små fascistbevegelser nettopp samlet seg under antikommunismens banner i forsvaret av Franco under den spanske borgerkrigen. Man kunne tilføye at antikommunismen var vesentlig for deres respektive maktovertakelser. Arno Mayer hevder i boka Why Did the Heavens Not Darken? at antikommunismen ikke bare var bindemiddelet for koalisjonen mellom Hitler og de konservative i koalisjonskabinettet som kom på plass den 30. januar 1933, men at den også legitimerte den politiske volden som raserte rettsstaten og muliggjorde det nazistiske ettpartidiktaturet. Krigen mot Sovjetunionen var også fundamental for nazismens ideologi og politikk, som både Traverso og Mayer forsøker å vise. Den tjente flere funksjoner: som en kolonikrig for sikre lebensraum (koloniområder) for det ariske fellesskapet, som et ideologisk korstog for å utrydde kommunismen, og som en rasekrig for å erobre de underlegne slaverne og utrydde jødedommen, i samme slag som man eliminerte dens globale hovedsete.3 Fascismen kan ikke reduseres til antikommunisme, slik Ernst Nolte forsøkte, men man forstår den heller ikke uten antikommunismen.⁴

Totalitarisme og antikommunisme

Det er særlig med avslutningskapitlet om totalitarismeteorien at denne boka utmerker seg. Slik begrepet totalitarisme har blitt anvendt i nyere tid, handler det om at kommunismen, fascismen og nazismen har en felles politisk form: den utopiske drømmen om et annet samfunn, kombinert med et ønske om revolusjon, et syn om at målet helliget midlene, en fanatisk overbevisning om at man sitter på selve Sannheten, og så videre.⁵ Denne teorien er utbredt nok i amerikansk offentlighet til at den kunne inspirere finaleepisoden til tv-serien Game of Thrones. Der ble dronning Daenerys en massemorder nettopp fordi hun ville frigjøre verden fra slaveri. Som seerne fikk forklart av seriens klokeste karakter, Tyrion: «Hun tror at hennes skjebne er å bygge en bedre verden. Om du trodde det, ville du ikke ha drept enhver som stod mellom deg og paradis?»

Traverso utvikler en effektiv kritikk av slike teorier. For det første dekker de over det faktum at praksiser og ideologier fra imperialismen representerte noen av de viktigste forløpere til og inspirasjonskilder for nazismen.⁶ Det var i «liberalistiske» imperialistmakter som Storbritannia og Frankrike at teorier om rasehierarkier, degenerering og den ariske rasens behov for vitalisering gjennom et erobret «lebensraum», ble utviklet. Den brutaliserende opplevelsen av første verdenskrig tjente som en katalysator for at slike ideer ble kombinert med antikommunisme, uniformert politikk og en tro på voldens frelsende kraft. Her finnes totalitære røtter som ikke har forankring i den revolusjonære tradisjonen fra 1789 til 1917 som i det store og hele gjøres til syndebukk av totalitarismeteoriene. Dette utvikles grundigere av Traverso i bøker som Fire and Blood: The European Civil War, 1914–1945 (2016) og The Origins of Nazi Violence (2003). For det tredje tilhører nazismen og kommunismen simpelthen ulike «ideologiske familier», for å låne et uttrykk fra historikeren Eric Hobsbawm.⁷ Der man finner flere av nazismens idemessige røtter i den tysk-romantiske Sturm und Drang-perioden, som markerte en reaksjon mot opplysningstiden, var kommunismen en rendyrket opplysningsideologi. Av dette oppstår flere fundamentale skillelinjer mellom de to ideologiene: Nazismen forkastet det universialistiske menneskesynet for en radikal partikularisme og byttet ut troen på det historiske framskrittet med degenereringsteorier, slik humanismen ble erstattet ned antihumanisme og troen på opplysning med irrasjonalisme.

Denne boka er ikke like grundig som Traversos øvrige bøker. Men om den ikke leses som et forsøk på å analysere ytre-høyre, men heller som et bidrag til historiografiske debatter innen fascisme- og totalitarismeforskningen, der ytre-høyre danner et slags bakteppe, er denne boka et viktig bidrag.

Noter

1 Michael Mann, Fascists. Cambridge: Cambridge University Press 2004

2 Georg Mosse, «Fascist Aesthetics and Society: Some Considerations.» i Journal of Contemporary

History (31), s. 245. Se også: Roger Griffin (red.), International Fascism: Theories, Causes and the New Consensus, New York: Bloomsbury Academic 1998.

3 Arno Mayer, Why Did the Heavens Not Darken?: The Final Solution in History. New York: Pantheon Books 1988.

4 Ernst Nolte, Der europaïsche Bürgerkrieg. Nationalsozialismus und Bolschewismus 1917–1945, Berlin: Ullstein 1987.

5 For en oppsummering av teorien om totalitære ideologier, se Øystein Sørensen, Drømmen om det fullkomne samfunn. Oslo: Aschehoug 2011.

6 Hannah Arendt viet plass til dette poenget i On The Origins of Totalitarianism, men det ble ikke en del av etterkrigstidens totalitarismeparadigme.

7 Eric Hobsbawm, Ekstremismens tidsalder, Oslo: Gyldendal 1997, s. 150.

 

 

 

 

Roman Linneberg Eliassen:
Hva er penger?
Oslo: Universitetsforlaget 2019, s. 160

Av Mathias Bismo,
redaksjonsmedlem i Gnist.

Penger er et mysterium, skriver Roman Linneberg Eliassen, rådgiver i Manifest analyse, i boka Hva er penger? som kom ut på Universitetsforlaget tidligere i år. Men selv om han borrer seg inn i mysteriet, sitter man som leser igjen med en følelse av at mysteriet slett ikke er løst.

Eliassen er derimot klar på hva penger ikke er. I motsetning til hva mange tror, skriver han, er det ikke noe som en gang i tida ble tatt i bruk for å gjøre det enklere å bytte varer med hverandre. Det har aldri eksistert noen ren bytteøkonomi, skriver han, og viser til en rekke eksempler på at penger har vært i bruk i ulike samfunn, så langt tilbake som for over 5000 år siden. Det har han sikkert rett i. Men det at det eksisterer penger i et samfunn, sier egentlig ikke så mye om hva pengene brukes til. Selv om det eksisterte penger, betalte ikke middelalderens småbonde – leilendingen – leie til godsherren med penger, han betalte med pliktarbeid, eller merarbeid, og når han gikk på markedet, foregikk også en stor del av handelen uten penger som mellomledd.

Under det kapitalistiske systemet, derimot, forholder det seg annerledes. Merarbeid, jordleie, varebytte osv. – alt dette og mere til formidles ved hjelp av penger. Selv om de fysiske pengene kan være identiske i et kapitalistisk og et før-kapitalistisk samfunn, har de en helt annen betydning for den kapitalistiske økonomien enn for tidligere epokers økonomi. Selv om penger også under før-kapitalistiske forhold ble benyttet som et redskap til utsuging av arbeidsfolk, fremfor alt gjennom ågerrenter, er det først i den kapitalistiske pengeøkonomien pengene formidler utbytting i produksjonen. Ved at pengene formidler utbytting, blir de et uttrykk for klasseforholdene, men disse klasseforholdene tilsløres i samme øyeblikk nettopp av at merarbeidet uttrykkes i penger. Dersom man ønsker å forstå hva penger er i dag, må man undersøke pengenes betydning i den kapitalistiske pengeøkonomien. Det gjør ikke Eliassen, og dermed kommer han skjevt ut av startblokka.

Denne tilnærmingen, der han tar utgangspunkt i penger som ting, ikke i deres vesen, påvirker også Eliassens kriseforståelse. Kriser er ikke kriser i den realøkonomiske sfæren, det er kriser i pengesfæren – finanskriser – og løsningen ligger dermed også i pengepolitikken, eller i pengenes politikk. Selv om han foreskriver en helt annen pengepolitikk enn den nyliberale ortodoksien, synes han uinteressert i forholdene i produksjonen og forholdet mellom klassene.

Og noen ganger er selvsagt også pengepolitiske spørsmål av betydning. Eliassens beskrivelse av hvordan eurosonen effektivt gjorte Hellas til Europas gjeldsslave, er, tross denne mangelen, en god beskrivelse. Det er også interessant å lese hvordan han kobler ideologien i fellesvalutaen sammen med ideologien bak gullstandarden som rådet frem til første verdenskrig og, i noe modifisert form, frem til 1973. Det som for eksempel skjedde i Norge på 1920-tallet, da Norges Banks virksomhet var rettet inn mot å gjenopprette gullstandarden slik den hadde vært før første verdenskrig, har flere likhetstrekk med krisa som rammet Hellas mer enn 80 år senere, enn man skulle tro.

Generelt er Eliassen på sitt beste som kritiker av rådende økonomisk ortodoksi. Pengepolitikken er slett ikke uten betydning, og han gir en god innføring i hvordan den kan bidra til å oppfylle bestemte mål – og ikke minst hvordan den effektivt svekker muligheten til å oppfylle andre mål. Pengepolitikken kan for eksempel være et viktig redskap for eksempel i arbeidslivspolitikken og handelspolitikken. Men pengepolitikken har også sine begrensninger. Det er ikke pengepolitikken som gjør at det investeres i forurensende industri, men det bakenforliggende profittmotivet, og selv om «grønne» investeringer skulle få mer fordelaktige finansieringsvilkår enn andre investeringer, noe Eliassen tar til orde for, betyr ikke det at forurensende investeringer ikke blir attraktive for kapitalen.

Et annet forslag han lufter, er å gi sentralbankene enerett til å utstede penger, herunder kredittpenger. På den ene siden kan man jo selvsagt spørre seg om realismen i dette så lenge man har en kapitalistisk økonomi. Det er jo ikke slik at privatbankenes kreditter eksisterer i et vakuum. Tvert imot, de utgjør en helt sentral komponent i systemet, og det er slett ikke gitt at konsekvensene av å fjerne denne muligheten ikke først og fremst vil ramme arbeidsfolk. På den andre siden så gjør ikke dette noe med hva pengene formidler. Det kan like gjerne kombineres med en intensivert utbytting av arbeiderklassen som det motsatte.

Penger er et mysterium, og det er langt mellom bidragene til å fremstille dette mysteriet på et vis som er forståelig uten at man har en mastergrad og vel så det i økonomi. Sånn sett er denne boka et gledelig tilskudd. Dessverre berører forfatteren bare overflaten, han beskriver bare mysteriet. 

Edwart Snowden:
Systemfeil
Norsk av Aschehoug, 2019, s. 354
Oversatt av Lene Stokseth

Av Jonas Bodin Granerød, helsearbeider og student.

Boka er skrevet som en selvbiografi, med begynnelse, hoveddel og slutt. Mens historien dreier seg om statlige myndigheters etterretning og overvåkningsprogrammer, fortelles den som det levde livet til Edwart Snowden.

Boka begynner med et par kapitler om barndom, oppvekst og familieliv. Denne handlingen dreier seg over til Snowdens opplevelser med data og internett på 90-tallet. Han blir fort selvstendig, og kommer seg på arbeidsmarkedet for delvis ufaglærte datakyndige. Hovedhandlingen i boka begynner da Snowden blir med i hæren etter 11. september 2001, og skader seg under opplæringen som rekrutt. Snart får han opplæring i teknisk etteretning, og beveger seg så rundt på forskjellige arbeidsplasser innenfor etterretning, deriblandt den Amerikanske ambassaden i Geneve, før han får jobb i National Security Agency (NSA).

Her beskriver han hvordan Amerikansk etterretning driver systematisk overvåkning av «alle som eier noe med en skjerm», og driver hensynsløse misinformasjonskampanjer ovenfor statlige og sivile aktører over hele verden. Han beskriver prosessen med intern konflikt om samfunnsoppdraget helliger midlene han ser tatt i bruk. Et kapittel av boka brukes på å beskrive hvordan han begynte å «overvåke overvåkerene», først som et tilnærmet fornøyelsesprosjekt. Denne typen makt fikk man tydeligvis som «glorifisert data-vaktmester», noe Snowden legger vekt på som et «wake up-call». Han bruker et kapittel på å beskrive at han finner ut av hvordan NSA bryter lover spesifikt laget for å begrense NSAs handlingsrom, ved å forfalske rapporter og lyve til den Amerikanske regjeringen.

Siste del av boka handler om hvordan han forbereder seg på å lekke informasjon til offentligheten, hvordan han går frem for å gjøre dette, og hva som skjer etterpå.

Boka har en god balanse mellom å fortelle historien om et liv, og å fortelle hvordan Amerikansk etterretning samler inn, systematiserer og utnytter informasjon. Den kan leses uansett om man er interessert i det politiske, i det tekniske, eller det praktiske ved Amerikansk overvåkning og etterretning. Enkelt språk og den flytende fortellingen om forfatterens liv, gjør boka enkel å lese. Forfatteren porsjonerer jevnlig ut interessante detaljer og anekdoter om metoder og utstyr brukt i teknisk etterretning.

Snowden kommer med få politiske utsagn i boka. Det eneste gjennomgående budskapet hans er at internett en gang var anonymt, fritt for alle, men har kommet under fullstendig kontroll av en håndfull børsjnoterte selskaper med monopolmakt, som er mektigere enn de fleste individuelle stater. Dette har ført til et systematisk råttent internett, der personvern er noe som hører fortiden til. Amerikansk etterretning påvirkes av dette og får gjøre som de vil, mens lovmakere og domstoler på mange måter henger tiår etter, og forholder seg til virkeligheten fra forrige århundre. Han nevner også ved flere anledninger at tekstene til ekstreme libertarianske kapitalistiske tenkere, som Ayn Rand, var populært lesestoff «på kontoret» på flere av arbeidsplassene hans i Amerikanske etterretningstjenester.

Barbara Foley:
Marxist literary criticism today
London: Pluto Press, 2019, 288 s.

Av Kristin Buvik Sivertsen,
forfatter av romanen Omsorg (2017) og universitetslektor i litteratur ved Nord universitet.

Marxistisk litteraturteori undersøker forholdet mellom litteratur, ideologi og frigjøring. I dag utgjør mange marxistiske begreper og analytiske blikk viktige elementer i flere litteratur- og kulturkritiske praksiser. Størrelser som for eksempel Slavoj Žižek har bidratt til å popularisere et marxistisk begrepsapparat i kulturkritikken.

Marxisme tar med andre ord mange former i kulturfeltet, og de ulike avartene av marxistisk litteraturteori er noe Barbara Foley i boka Marxist literary critisism today stiller seg skeptisk til. I Innledningen polemiserer hun mot nyere innfallsvinkler til marxistisk kulturkritikk som hun oppfatter som en omvei. Foley er tydelig når hun beskriver hva hennes prosjekt er. Hun ønsker å gi en introduksjon til en marxistisk litteraturteori som er nært knyttet til Marx´ egen terminologi, og vier derfor de første 80 sidene til grundige redegjørelser for hva vi kan kalle marxistiske grunnbegreper: historisk materialisme, politisk økonomi og ideologi. For en leser som ikke har vært med på marxistiske studiesirkler i ungdomstida, er disse kapitlene opplysende, og reder grunnen for en tilnærming til litteraturstudier med en tydelig samfunnsanalytisk forankring.

Likevel synes jeg denne delen er vel omfattende. Særlig fordi Foley i liten grad trekker inn litterære eksempler her. Selv om hun har et poeng i at man trenger dette begrepsapparatet for å fullt ut forstå formålet med marxistisk litteraturkritikk, finnes det nok av andre innføringer i sentrale marxistiske begreper i den akademiske floraen. Denne delen oppleves derfor litt overflødig og jeg skulle gjerne sett at den var enda mer rettet mot det litterære feltet.

Et viktig poeng hos Foley er at marxistisk litteraturteori ikke er en innfallsvinkel til litteratur på lik linje med andre tilnærminger. Marxistisk litteraturteori skal ikke bare forstås som en metode. Siden marxisme er en helhetlig samfunnsanalyse, innebærer en marxistisk tilnærming til litteraturen at hele den litterære institusjonen må under lupen. Foley skriver at marxismen er en metateori som innebærer å stille seg kritisk til selve begrepsapparatet som brukes til å snakke om og forske på litteratur. Og den tilbyr en tilnærming som kan avsløre hva slags oppfatning av samfunnet skjønnlitterære verk er med på å skape. Når Foley undersøker litteraturens konvensjoner om hva litteratur er og skal være, og foretar en metaanalyse av det litterære feltet, er boka på sitt beste. Her gjennomgår hun veletablerte forestillinger om hva som regnes som litteratur, og ikke minst god litteratur. Med utgangspunkt i en materialistisk historieforståelse problematiserer hun disse begrepenes universalitet. Hun peker på hvordan terminologien vi bruker når vi snakker om litteratur, henger sammen med bestemte historiske og økonomiske forhold. Her følger også en interessant diskusjon av forholdet mellom høy- og lavkultur.

Det marxistiske perspektivet forholder seg skeptisk til sitt studieobjekt, det vil si at det litterære uttrykket alltid peker på noe annet. Språket, temaene og virkemidlene i verket kan ikke leses naivt eller som en umiddelbar kunstopplevelse, men heller som et uttrykk for videreføring av, eller opprør mot, dominerende ideologier. Flere av Foleys lesninger av, ofte kanoniserte, litterære verk i kapittel 6, er spennende og åpner for en diskusjon av sentrale litterære motiver. Særlig lesningen av bestselgeren Fifty shades of grey er morsom og betimelig.

Foleys analyser har et tydelig mål for øye, og dette er både bokas styrke, men også dens svakhet. En av hovedinnvendingene mot marxistisk litteraturteori er at det er en retning med et instrumentelt forhold til litteraturen. Det vil si at den behandler litteraturen først og fremst som et redskap til å forstå samfunnet med. Og dette er en kritikk som til dels også Foley rammes av. Etter å ha lest flere analyser, begynner man å skjønne hva konklusjonen vil bli lenge før analysen er fullført. Da blir det fort kjedelig. Denne typen litteraturanalyser kan nesten ikke unngå å bli moralske vurderinger, siden formålet er å avdekke verkets ideologiske forankring. Og selv om de kan gi givende perspektiver, kan slike lesninger også stenge av for sider ved teksten som ikke kan settes i direkte sammenheng med dette avsløringsprosjektet. Når det er sagt: Boka er godt skrevet i et relativt tilgjengelig språk, og gir en god og oppdatert innføring i hva marxismen har å bidra med når det kommer til litteratur og kultur.

Heidi Helene Sveen:
«Det var ikke voldtekt.» Ti menn forsvarer seg i retten
Spartacus, 2019, 269 s.

Av Mira Stokke,
tidligere feministisk ansvarlig i Rød Ungdom.

Voldtekt er aldri offerets ansvar. Dette understreker Heidi Helene Sveen i «Det var ikke voldtekt.» Ti menn forsvarer seg i retten. Samtidig viser forfatteren hvordan slike voldtektsmyter fortsatt svekker kvinners troverdighet i rettssalen.

«Det var ikke voldtekt» tar for seg åtte voldtektssaker fra start til slutt. Vi møter flere kvinner med ulike historier om tillitsbrudd, utnyttelse og brutale overfall. Mange av sakene har til felles at det på den andre siden er en overgriper som mener voldtekten var frivillig. Sveen gjennomgår vitnemål, prosedyrer og domsslutninger, og forsøker å finne ut av hva som faktisk skjedde. Oppgaven viser seg å være vanskelig, ettersom voldtektsmyter stadig forstyrrer sakene.

Boka er bygd opp slik at hvert kapittel er en ny historie. Ved å gjennomgå ulike voldtekter, gir “Det var ikke voldtekt» leseren en bedre forståelse av hva en voldtekt faktisk er. Dette er spesielt takket være Sveens ryddeoperasjon, der hun luker ut myter som ikke har noe med overgrepet å gjøre. Sannheten om hva som skjedde, viser seg å være så mye mer enn det avisoverskriftene får med seg.

Boka er på sitt beste når Sveen i forbindelse med hver enkelt sak, forteller helt konkret hva de ulike voldtektsmytene går ut på, og forklarer velbegrunnet hvorfor de ikke stemmer. For eksempel når forsvarsadvokaten i pausen uttrykker at kvinnen umulig kan ha tatt stor skade av en sovevoldtekt, og Sveen presiserer at voldtekt jo faktisk ikke krever fysisk vold og tvang. Eller når overgriperen bagatelliserer egne handlinger, og forfatteren påpeker at dette bygger på myten om at det er kvinnen som fremprovoserer overgrep ved å sette seg i risikable situasjoner.

«Det var ikke voldtekt» påpeker at voldtekt kan skje, uansett hvilke forhåndsregler offeret tar. Sakene gjelder voldtekter begått hos venner, på skolen, ved egen inngangsdør og i eget hjem.

Samtidig spørres det om kvinnenes klær og alkoholinntak. Sveen skriver:

«Dersom denne logikken skulle utvides til også å gjelde den vanligste typen voldtekter, nemlig de som skjer i private hjem, måtte kvinner helt slutte å omgås menn».

Forfatteren er tydelig på hvorfor det er nødvendig å flytte fokus over til gjerningspersonens ansvar.

Selv om voldtektsmyter nettopp er myter, får de stort spillerom i rettssakene. Å svekke troverdigheten til den utsatte er kanskje en nødvendig forsvarsstrategi. Det er likevel oppsiktsvekkende å se hvordan dette gjøres basert på feilaktig synsing, og hvordan jury og dommere påvirkes av utdaterte holdninger til kjønn og seksualitet. Hvorvidt dette har noe å si for utfallet av saken er noe uklart, ettersom det viser seg at retten tror på kvinnens historie i samtlige saker forfatteren følger. Det virker som om retten så langt som det er mulig, klarer å finne ut av hva som faktisk skjedde. Kanskje hadde problematikken med voldtektsmyter blitt bedre illustrert med saker der utfallet var et annet.

Fortellingene fra rettssalen oppleves som balansert og saklig, særlig fordi innholdet i boka hovedsakelig består av referat fra hva som ble sagt i de ulike rettssakene. Sveen forklarer det juridiske innholdet på en pedagogisk måte, og gir leseren en forståelse for hvordan rettssikkerheten til både offer og overgriper skal ivaretas gjennom rettssaken.

Selv om tittelen sier at dette er ti menn som forsvarer seg i retten, er det kvinnenes rettssikkerhet som er i fokus. Det at boka fokuserer på offerets rettsikkerhet i voldtektssakene, gjør at den skiller seg fra andre rettssaksberetninger, der den tiltaltes opplevelse ofte får mer oppmerksomhet. Her leser vi om kvinner som ikke ønsket å anmelde, fordi de var redd for at en rettssak ville bli for krevende. Vi leser om uverdige angrep på kvinnens troverdighet. Mye tyder på at fordommene gjør prosessen unødvendig vond for ofrene. Sveens ønske om å forstå hva som faktisk skjedde er et nødvendig prosjekt, fordi det gir ny innsikt hvordan rettsaken oppleves for kvinnene.

Offerperspektivet gjør at boka tidvis blir politisk. Blant annet løftes den feministiske kampsaken om en ny samtykkelov. Sveen forklarer at etter dagens lovtekst, vil passivitet som ikke direkte utelukker frivillighet bli regnet som samtykke. For en av sakene fører dette til at argumentasjonen handler om hvorvidt kvinnen var for full til å samtykke, heller enn hvordan samtykke kunne bli gitt når hun ikke sa noen ting. Her ble de tiltalte frifunnet for overtredelse av straffeloven. Forfatteren spør: «Kunne saken fått et annet utfall dersom loven krevde aktivt samtykke?». Jeg skulle gjerne sett at boka ga mer plass til denne debatten.

Det er krevende å lese om voldtekt, spesielt med rettssakenes brutale detaljer. Forfatteren skriver selv at det har vært en «rystende erfaring» å følge sakene i rettssalen. Jeg anbefaler boka for alle som tåler lesingen.

 

 

 

Linn Stalsberg:
Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur
Manifest, 2019, 192 s.

Lone Lunemann Jørgensen,leder av NTL Ung, har vært engasjert i LOs ungdomsarbeid i snart ti år. Hun studerer retorikk og språklig kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

Det kjem til å gå til helvete, tenker eg, når eg har lest om lag halvparten av boka om nyliberalismen. Og eg må lese ho i porsjonar, ikkje fordi teksten er så vanskeleg og tunglest, men fordi den er inngripande i mitt eige liv og mi eiga tilnærming til eigen kvardag. 

Hadde eg lest denne boka som nyfrelst raddis hausten 2004, i staden for Barbara Ehrenreichs skildring frå den amerikanske arbeidarklassen, Kjøpt og underbetalt, hadde eg kanskje forstått det ideologiske hegemoniet vi lev i på ein annan måte. Og eg hadde kanskje gjort noko anna enn å føle meg som ein ideologisk lettvektar i møte med dei tilsynelatande velskulerte kommunistgutane eg møtte på sumarleir med Raud Ungdom på Utøya sumaren etter. På same måte som at eg kjente meg att i feminismen sitt språk og rammeverk i kampen mot patriarkatet, ville eg kanskje kjent meg att i skildringa av det å vere eit ekte barn av nyliberalismen. Og eg seier kanskje, for det å sjå seg sjølv i systemet, slik Linn Stalsberg manar til, er ei krevjande øving. Kanskje hadde eg ikkje reflektert over kjensla av å alltid måtte hevde meg, det smått absurde i det å skulle vere ein så flink kommunist som mogleg, og at eg ville sjå raddis ut på den rette måten. Kanskje ville 16 år gamle meg vore for ung for denne boka. Og kanskje var det for tidleg for denne boka, for oss som radikal rørsle, å skulle sei noko så altomfattande som det Linn Stalsberg gjer i dette kampskriftet, berre tjuefem år inn i nyliberalismens ideologiske herredømme. 

For det er eit kampskrift det er. Det er eit oppgjer med korleis nyliberalismen som ideologi har fått sive inn i både tankesett og styreform i vår del av verda dei siste førti åra. I heile mitt liv, og litt til, har nyliberalismen vore ein uttalt ideologi, om enn noko skjult i diverse elitistiske tankesmiers politikkutforming, fordekt som fornying og modernisering. Det som er aller best med Det er nok no, er å forstå at utviklinga er villa av høgresida – ho er ikkje vilkårleg, slik det kan synast at mange tenker om marknadskreftene eller politikken som blir ført. Det er berre å kaste eit blikk på den sittande regjeringa og deira politikk. Velferdsstaten skjerast inn til beinet, dei gjennomfører smålege kutt i velferdstilbod for dei svakaste blant oss, og førar ein relativ aggressiv arbeidsgjevarpolitikk mot dei tilsette i staten. Kapitalismen kjenner ingen grenser, og alle desse grepa gjev meining med dei nyliberalistiske brillene på. 

Det andre som er bra, er korleis boka verkar inn på meg som person. Linn Stalsberg skriv mykje om det å vere menneske i nyliberalismen, og det meste er truverdig og fengande. Refleksjonane kring psykisk helse og depresjon haltar derimot litt språkleg, og verker litt uferdig tenkt. Det er også eit veldig kort kapittel. Det er kanskje like greitt, for teksten elles bærast godt av dei mange kjeldene som underbygger poenga om politikkutvikling og økonomisk styring. Det er heile tida små drypp undervegs som gjer at eg blir overtydd av det forfattaren skriv om korleis nyliberalismen verkar inn på oss som menneske. Det er enda ein grunn til at eg måtte stoppe opp undervegs og faktisk kjenne etter: Kva delar av livet mitt er mest påverka av dei samfunnsøkonomiske høvene? Kor kjem denne kjensla etter å alltid vere på, frå? Det som er vanskeleg med denne delen av systemkritikken, er jo nettopp at vi alle konkurrerer med kvarandre som om vi er i ein marknad. Vi konkurrerer om jobbar, om likes, om dei beste minna frå ferier og opplevingar med familien, og vi konkurrerer om å vere den beste utgåva av oss sjølv. Heile tida. Å stå imot desse krava er vrient om ein ikkje ynskjer å vere ho der rare hippien som sakkar akterut – då er lettlesen systemkritikk som denne boka ein god start, tykkjer eg. 

Er det problematisk med ei slik heilskapleg tilnærming til verda? I Linn Stalsberg sitt høve er det nok ikkje skummelt. Dette er ikkje eit manifest i den forstand at det berre er dei reine og ranke som har alle svara. Og slik jobbar ikkje den solidariske rørsla i vår tid heller; vi i fagrørsla jobbar med å forsvare retten til verdige, ordna arbeidsforhold kvar dag. Folk i heile landet går saman for å bevare arbeidsplassar og lokalsjukehus. Unge organiserer seg i hopetal for eit leveleg miljø og klima – mot oljeboring og krav om profitt, og no er det dei som fornektar klimaendringane som har bevisbyrda mot seg. Det står meir på spel for dei unge enn arbeidsplassar, og alle veit det. Kampane er mange og metodane mangfaldige. Løysinga som Linn Stalsberg skisserer opp, er heller ikkje eit endeleg svar (så dette er ikkje ein spoiler alert), men det same som vi i fagrørsla alltid har sagt: organisering, organisering, organisering. 

Innleiingsvis skreiv eg at eg tenkte at dette kjem til å gå til helvete. Men det som er bra, er at alle politiske system og ideologiar er skapte av menneske. Det må tyde at det er mogleg å endre dei til det betre. Så det er berre å brette opp ermane. 

 

Trond Hofvind, Arne Klyve,
Jon Severud:
Markedsfundamentalismen
De rikes revolusjon
Kapabel forlag AS, 2019, 235 s.

Av Birger Thurn-Paulsen,
medlem av redaksjonen i Gnist.

Jeg liker tittelen, begrepet. Det er noe fundamentalistisk over at markedsliberalismen glefser og spiser seg inn overalt, gjennomsyrer språket og nærmest ukritisk omfavnes av konsensus-Norge. Kapitalismen må med nødvendighet søke å gjøre mest mulig om til markeder hvor det kan hentes profitt. Markedet omtales i dagens tale nærmest som et tenkende og agerende organ. Markedet reagerer – markedet forventer – markedet er skuffet! Slikt står å lese. Til og med produkter kan nå handle på egenhånd. I alle disse sponsorannonseringene kan man se at det ikke bare er konserner og firmaer som er oppført som sponsorer for det ene eller det andre, programmet kan være sponset av et produkt. Og håret kan jo reise seg når kommentatoren roper at idrettsstjernene leverer varene!

Kapitalen søker friest mulige tøyler. Det selges gjennom en ideologisk overbygning som framstiller markedsliberalismen nærmest som en naturlov. Det går en linje fra Thatchers ord: «Det finnes ikke noe alternativ» til Støres uttalelse for litt siden: «Det er sterke, nesten naturgitte krefter som bidrar til at vi får større forskjeller i Norge.»

Boka er en samling artikler som tar for seg de ødeleggende konsekvensene av markedsliberalismen på de aller fleste områdene i samfunnet. Det er ikke oppført noen forfatter til de enkelte artiklene, så de er åpenbart alle et samarbeid mellom de tre forfatterne. Jeg leser boka slik at ambisjonen er å beskrive hvordan markedsliberalismen åpner stadig nye områder for profitt. Forfatterne tar for seg område etter område i samfunnet og illustrerer utviklinga med masse informasjon og tall. Hvert enkelt av dem blir kanskje ikke utforsket i dybden, og jeg synes nok at de farer litt for lett over hva som skjer innen kunst, kultur og media, men jeg tror altså at meningen først og fremst er å beskrive bredden, en framstilling av hvordan markedsliberalismen og dens profitører og profeter gjennomsyrer samfunnet i vår tid, hvordan det manifesterer seg i språket og hva det gjør med menneskene.

De forklarer godt hva som skjer. Det viktigste for kapitalen er at det skapes nye markeder for investering, for kjøp og salg, for profitt. Sitat: «Offentlig virksomhet markedsgjøres og privatiseres. Det skal skapes dyrkbar jord for pengeinteresser, men det ender som slagmark.» Hele arbeidslivet blir mer og mer slagmark. Tariffavtaler og pensjonsordninger brytes opp, det er et press for å skape individualisert lønnsdanning. Det er streiker for i det hele tatt å få tariffavtaler, bruk av bemanningsbyråer og lugubre arbeidsavtaler florerer. De sier det slik i boka: «Det nyliberale arbeidsidealet er en iverksetter, en selvutnyttende arbeider i egen virksomhet. Klassekampen erstattes av en indre kamp i individet.» Det kan også sies sånn: «At folk skal jobbe billigst mulig og kjøpe mest mulig, er en uløselig motsetning.» Men profetene følger ufortrødent opp med forherligelse av den hellige frie konkurranse – markedet og konkurranse løser det meste over tid gjennom frie krefters utfoldelse, til det beste for alle.

Hva gjør dette med menneskene når det meste gis varekarakter, også i alt fra friluftsopplevelser, kjærlighetsliv, sosial kontakt, idrett og alle former for kultur? Forsterket av den eksplosive utviklingen innen sosiale medier med såkalte selfies og alskens støyende egenreklame er det som om alt kan skilles ut og stilles ut som vare. Mennesket selv blir en vare. Men vi skal dysses ned slik at vi følger med på ferden ved hjelp av et regn av besnærende ord som handler om individets utvikling, om frihet og mangfold. Kort oppsummert kan vi vel heller si at under markedsliberalismen er individ synonymt med ego.

Alt i alt synes jeg at forfatterne gir god innsikt i hva markedsliberalismen fører til og hva det gjør med menneskene. Det er systemkritikk, kapitalismekritikk, et varsko, en etterlysning av et alternativ. De spør: Kan folk styre – finnes alternativer? De peker på viktige reformkrav på forskjellige områder, ikke minst kortere arbeidsdag, som blant annet er et bidrag til å gi folk mer overskudd og mulighet til å delta i samfunnet. Et vesentlig stikkord for å skape forandring er organisert motstand, organisering, organisering. De refererer særlig til hva fagbevegelsen, kvinnebevegelsen og miljøbevegelsen har oppnådd, og kan oppnå, med særlig vekt på fagbevegelsen. Forfatterne sier det slik: «Uten fagforeningene har vi ingenting.»

Mange av kravene de mener er riktig å stille, kampene de mener må reises, handler om å slå tilbake mot ødeleggelsene under nyliberalismen, og om å utvikle folkemakt og demokrati. De krever systemendring og stiller mange vesentlige spørsmål om hvordan, kanskje oppsummert under et avsnitt kalt: «Tenke sjæl – og sammen.» Sosialisme? Tja, det ligger kanskje implisitt i summen av spørsmål og forslag. De sier: «De stor brikkene må legges først: demokratisk kontroll over de store pengene.» Forøvrig handler det om å utvikle og styrke reell folkemakt.

Boka avsluttes med tre forskjellige tenkte framtidsscenarier, ti års tid fra nå. Det ene forteller at ting i skremmende grad går den gale veien. Et annet forteller om at ting er i positiv utvikling, hvor nyliberalismen et stykke på vei er satt i revers og demokratiet er styrket. Det tredje ligger omtrent midt i mellom, det vil si det fortsetter mer eller mindre som i dag.

Boka har masse stoff, tall og informasjon og ledetråder som kan inspirere til å grave videre på de forskjellige områdene. Kunnskap om kapitalismen, nyliberalismen, om hva vi kjemper mot er vesentlig. Og tanker om hva vi vil.

Markedsfundamentalisme. Nettopp!

Kjersti Ericsson:
Hun, han og kvinnekampen
Forlaget Oktober, 2019, 232 s.

Av Tomine Sandal,
redaksjonsmedlem i Gnist og bokredaktør for norske bokutgivelser. Hun studerer nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.

I romanen Hun, han og kvinnekampen stiller Kjersti Ericsson spørsmålstegn ved både kvinnekampens og kjærlighetens utopier. Hvordan kan en mann og en kvinne finne sammen i kjærlighet, i et samfunn som er gjennomsyret av patriarkatet? Det er mildt sagt utfordrende, men i Ericssons roman finner jeg en kime til håp for både kvinnekampen og for kjærligheten. 

Romanens jeg-forteller og hovedperson er hun, som også påtar seg å fortelle hans historie: «Jeg låner ham stemmen min, og bit for bit limer jeg hans del av fortellinga inn i min egen, slik jeg tror at det kanskje var» (s. 42). Dette er et interessant fortellergrep, fordi tradisjonelt sett har kvinners stemme vært underrepresentert i litteraturhistorien. Her er det derimot kvinnestemmen som er sentral, og mannens perspektiv kommer frem gjennom kvinnens tolkning. Jeg-fortelleren jobber som arkeolog og er opptatt av at bortglemte stemmer skal komme til ordet. I fortellingen om kvinnekampen på 70-tallet er det kanskje mennenes stemme vi mangler, og Hun, han og kvinnekampen kan leses som et forsøk på å utvide historien om kvinnekampen – men fortsatt gjennom at kvinnene, i dette tilfelle jeg-fortelleren, har definisjonsmakten. 

«Det skulle være de to, bare de to. Nå trampet et helt 8. mars-tog inn i forholdet deres. Han kunne naturligvis ikke si det. Noe så dumt og bakstreversk. Han var jo ikke en sånn mann som ikke tålte at hun var aktiv i kvinnekampen». (s. 59) Han støtter kvinnefrigjøringen, men den politiske kampen oppleves krevende å forholde seg til i privatlivet. Men det føles også utfordrende for henne: «Jeg ville leve med ham, men jeg kom også til å leve mot ham. Han og livet hans var en del av mine livsbetingelser, og jeg strevde etter å endre de livsbetingelsene en kvinne ble budt. Da måtte også han forandre seg». (s. 41) 

Den store forandringen – kvinnefrigjøringen – krever mange små forandringer på hjemmebane. Husarbeid, barnepass og andre oppgaver måtte fordeles på en rettferdig måte, men hvordan sikrer man at dette skjer i praksis? «Vi måtte insistere på regnemesteren, det var den eneste måten. Raushet var farlig, et skråplan som vi kunne rutsje utfor, lukt inn i våre foreldres ekteskap» (s. 102), skriver Ericsson. Forsøket på rettferdig fordeling krever mye, ikke bare i planlegging og oppfølging, men også av kjærligheten: «Jeg ville ha ham, men mest av alt ville jeg gi, uten forbehold og beregning. Var det ikke det som var kjærlighet?» (s. 103) Er det mulig å oppnå både rettferdighet og fri kjærlighet?

Kanskje finnes rettferdighet og kjærlighet i det som deles, det han og hun helt og holdent er sammen om. I boken beskrives et besøk hos helsesøsteren, hvor både han og hun deler stoltheten over det de sammen har skapt. De feirer babyens gode helse med et restaurantbesøk, hvor de sammen insisterer på at barnevognen må få bli med inn i lokalet. «Barnet sov. Han og hun, på hver sin side av bordet. Hendene flettet i hverandre, som før i tida, på de brune kafeene. Men ikke øl i en sådan stund. De løftet glassene mot barnevogna og skålte i musserende vin.» (s. 112) Hun og han deler foreldreansvaret – men de er også sammen om det. Foreldregenerasjonen deres hadde det ikke slik. Han får – på grunn av kvinnekampen – muligheten til å være en likestilt forelder, og han viser stolt frem for sine mannlige kamerater hvor dyktig han er til å skifte bleier. 

For henne står det om kampen om å være et fullt og helt menneske. Helt siden hun var liten ønsket jeg-fortelleren å bli arkeolog: «Snart var jeg et fenomen: den lille jenta som skulle bli et fremmedord.» (s. 32) Det var ikke enkelt å kombinere arbeid med familieliv, det fantes knapt barnehager og de var umulige å få plass i om man var gift. Men arbeid er enormt viktig for kvinners frigjøring, ikke bare fordi lønnsinntekter øker mulighetene for økonomisk uavhengighet, men også fordi arbeid gjør kvinner til deltakere i verden utenfor hjemmet. 

Kvinnegruppen, som jeg-fortelleren blir en del av, er også en inngang til verden. Fra hans synsvinkel oppfattes det som «Hun hadde fått en ny forpliktelse, en ny lojalitet. Og noe som kunne likne en ny forelskelse. Det var kvinnegruppa.» (s. 58) Denne forelskelsen kommer også tydelig frem fra jeg-fortellerens side. Aksjoner, stands, løpeseddelutdelinger og kvinnegruppemøter – kvinnekampen er et solidarisk fellesskapsprosjekt. Sammen kjemper de for abort, barnehager og krisesentre. Men de oppdager også «glemte» kvinnelige forfattere som «Olympe de Gouges, Mary Wollstonecraft, Ellisif Wessel, Katti Anker Møller, Clara Zetkin, Alexandra Kollontaj, Simone de Beauvoir». (s. 61) Kvinnegruppen åpner opp verden og fremtiden for den store forandringen, samtidig som de kaster lys på tidligere kjempende søstre. 

Selv om han støtter kvinnekampen, så er det likevel aspekter ved kvinnegruppen som plager ham. Han misliker kvinnegruppens, og hennes, retorikk om mannssamfunnet og menn: «’Alle menn.’ Han var ikke ‘alle menn’, han var seg sjøl, en person, et individ. For å vite hva han var, måtte en kjenne akkurat ham. Hun kjente ham jo!.» (s. 74) Men det er jo nettopp dette som er poenget med kvinnekampen: kvinner må også kunne være sin egen person. Menn er ikke vant med å være oppmerksomme på seg selv som kjønn. Kvinner derimot er, med Simone de Beauvoirs ord, alltid det annet kjønn. 

Så hvordan kan en mann og en kvinne både være sin egen person og samtidig være hverandres? Dette er kjærlighetens problem, og Hun, han og kvinnekampen byr ikke på noen tydelig fasit. Men problematiseringen er interessant og viktig: «I kampen mot patriarkatet finnes ingen fredede områder, heller ikke kjærligheten». Mye har skjedd siden 70-tallet, men kvinneundertrykking er fortsatt en realitet, også i kjærlighetsrelasjoner mellom menn og kvinner. Kanskje kan Ericssons bok være starten på en større samtale om kvinnekampens vei videre?

Christoffer Conrad Eriksen (red.)
Den unge Marx – rett, samfunn og vitenskapsteori
Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2019, 316 s.

Av Mathias Bismo,
redaksjonsmedlem i Gnist.

Jeg spilte en gang et kunnskapsspill der jeg fikk følgende spørsmål: Hva studerte Karl Marx? Jeg husker ikke mitt svar nå, så lenge etter, men jeg er rimelig sikker på at jeg nevnte både historisk materialisme, klassekamp, kommunisme og mere til. Men det var feil – svaret var juss. Litt den samme følelsen sitter jeg igjen med etter å ha lest Christoffer Conrad Eriksens antologi om den unge Marx. Ikke primært fordi den er et resultat av en seminarrekke ved Juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo, men fordi forfatterne fremstiller ham avkledd det som faktisk gjorde Marx til Marx.

Dels kan nok dette forklares ved avgrensningene forfatterne selv gjør. Som tittelen antyder, begrenser de seg til Marx i hans unge år – før han fant potensialet for frigjøring hos arbeiderne, før han slo fast at det det kommer an på, er å forandre verden, før han utviklet grunnideene i det vi i ettertid kjenner som marxisme. Nå behøver ikke dette i seg selv være et problem, den unge Marx er absolutt relevant, både isolert sett og som bakteppe for den eldre, modnere Marx. Problemet oppstår når man isolerer den unge Marx og reduserer ham til en radikal liberaler.

Sverre Flaatten skriver eksempelvis om en artikkelserie Marx skrev i 1842, der han kritiserte et lovforslag som skulle kriminalisere den århundrelange tradisjonen med at fattigfolk kunne samle kvist og trevirke som hadde falt naturlig fra trærne, og bruke det som ved. Dette regnes gjerne som Marx’ første bidrag til egentlig samfunnskritikk – frem til da hadde han stort sett holdt seg i den mer abstrakte, filosofiske verden. Som sådan kan man selvsagt, som Flaatten, rettferdiggjøre å isolere kritikken fra hans øvrige samfunnskritikk som jo, tross alt, kom senere. Men idet han gjør dette og ikke engang nevner begrepet opprinnelig akkumulasjon, som Marx senere skulle bruke så mye tid på å beskrive, ja, da røsker man kritikken ut fra det som gjør Marx’ kritikk av lovforslaget til noe mer enn annen samtidig kritikk av det. Kritikken blir en liberal kritikk, og er det noe det eksisterer mye av, er det liberal kritikk av kapitalistisk umoral.

Den samme reduksjonismen kommer også til syne i Cathrine Holsts artikkel om Marx’ kritikk av byråkratiet som ekspertenes styre. Hun nevner riktignok at Marx senere utviklet en mer grunnleggende kritikk av staten, men hun avfeier det i neste omgang som irrelevant for tematikken. Konsekvensen av en slik tilnærming ser vi i redaktør Eriksens eget bidrag om Marx’ kritikk av grunnlovene som hadde blitt utarbeidet fra slutten av 1700-tallet og fremover. I likhet med Holst isolerer han Marx’ kritikk av Hegels rettsfilosofi fra hans mer omfattende statskritikk – som riktignok fortsatt ikke var artikulert da han skrev kritikken – og konkluderer med at Marx’ konstitusjonskritikk ikke er et nødvendig redskap for å avsløre konstitusjonelle illusjoner. Nei, det er heller ikke overraskende med mer enn 175 år med liberal byråkrati- og konstitusjonskritikk.

Det klareste uttrykket for at boka står i en helt annen tradisjon enn Marx’ egen, er det imidlertid Iver Alvik som oppviser i sin artikkel om Marx’ begrep om fremmedgjøring og hans moralske kritikk av liberalismen. «Siden kommunismens fall finnes i realiteten ingen alternativ, realistisk visjon om hvordan samfunnet kan organiseres.» Her simpelthen runger ekkoet fra Margaret Thatcher – «there is no alternative». Dessverre er dette noes om preger den overordnede tilnærmingen, og når dette er forutsetningen, så blir ikke dette en studie av Marx, det begrenser seg da fort til ren tekstanalyse.

Riktignok kan tekstanalyse også være interessant, dersom tekstene som analyseres er interessante. Eirinn Larsen bidrar for eksempel med en nyttig sammenligning av Marx’ og Wergelands tilnærming til jødespørsmålet, som det ble omtalt som den gang. Marx’ artikkel «Til jødespørsmålet» benyttes ofte for å bevise at Marx i bunn og grunn skal ha vært jødehater og dermed også medansvarlig for grusomhetene som har fulgt i jødehatets spor. Selv om det teoretiske rammeverket for analysen er nokså tungt tilgjengelig, viser hun at tilnærmingen hos Marx og Wergeland, som i ettertid har blitt det fremste symbolet for oppgjøret med jødehatet i Norge, hadde flere overraskende likhetstrekk. Om bidraget kanskje ikke har den store revolusjonære sprengkraften i seg, så kan det være nyttig ballast neste gang en Lars Akerhaug eller en Didrik Søderlind forsøker å klistre jødehat til Marx’ navn, og dermed i forlengelsen alle som lar seg inspirere av Marx’ teorier.

Jeg vil også trekke frem Markus Jerkøs artikkel om Marx’ kritikk av menneskerettighetsbegrepet, som kanskje er det bidraget som går lengst i å gjøre den unge Marx relevant for vår tid. Der antikommunister og sentrumsekstremister av Bernt Hagtvet og Bård Larsens kaliber innbiller seg at Marx’ kritikk av menneskerettighetene betyr at han var mot rettighetene, oppfatter Jerkø hva kritikken i virkeligheten handler om, nemlig rettighetenes egoistiske og individualistiske karakter. Problemet med ideen om menneskerettighetene, både som de var formulert da og som de er formulert nå, er at de tar utgangspunkt i det isolerte, egoistiske mennesket, og dermed ikke tar hensyn til virkelig sosial, menneskelig frigjøring. Jerkø aktualiserer kritikken ved å problematisere Klimasøksmål Arktis, der norske miljøvernorganisasjoner gikk til sak mot staten for brudd på grunnlovens paragraf om retten til et rent miljø. Ut fra Marx’ kritikk av menneskerettighetene, er problemet at dette er en individuell, «egoistisk» paragraf, mens søksmålet har en samfunnsmessig tilnærming. Ja, Jerkø går endatil så langt som å antyde at denne paragrafen kan svekke miljøkampen, ikke styrke den. 

Det kanskje mest interessante med boka, er likevel at den i det hele tatt har blitt til, at en håndfull ikke-marxistiske forskere ved Universitetet i Oslo, primært fra Juridisk fakultet, har satt seg ned for å studere Marx og å skrive en bok med dette utgangspunktet. Dette illustrerer i seg selv Marx’ fortsatte relevans, uansett hvor irrelevant bidragsyterne konkluderer med at han er for deres relativt snevre problemstillinger, og uansett hvor mye de reduserer Marx’ virke. Boka gir uansett en inngang til Marx, og bare derfor bør den ønskes velkommen. Men er man ute etter en innføring i den unge Marx’ virke og betydningen hans tidlige virke hadde for hans senere virke, så er det langt bedre steder å starte.

Til slutt et hjertesukk. Marx skrev i all hovedsak sine tekster på tysk. Derfor skal forfatterne ha skryt for at de i noteverket stort sett forholder seg til Marx Engels Gesamtausgabe (MEGA), der tekstene er gjengitt på originalspråket, slik de ble skrevet. Men når man skal gi henvisninger til ikke-tyskkyndige, hvorfor er det, i en bok på norsk, beregnet på et norsk publikum, nødvendig å vise til en engelsk oversettelse når det finnes norske oversettelser av de fleste tekstene de benytter seg av, altså oversettelser til et språk som på alle måter ligger nærmere originalspråket, og som den jevne norskspråklige leseren vil ha langt bedre forutsetninger for å nyttiggjøre seg enn en engelsk oversettelse?

Antonio Gramsci:
Utvalgte tekster 1916–1926
Cappelen Damm, Oslo 2019, 120 s.
Oversatt til norsk: Geir Lima

Av Peder Østring, medlem av redaksjonen i Gnist og studerer samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

I Utvalgte tekster 1916–1926 har Geir Lima kuratert et stort spenn av den unge Antonio Gramscis refleksjoner og kommentarer på sin samtid, samlet i en liten bok på 120 sider. I mellomkrigstidens Italia opplever Gramsci borgerkrig, den russiske revolusjon og ikke minst fascismens fremvekst. På tross av de mørke skyene som former seg over den italienske halvøy, anført av Mussolini med støtte fra borgerskapet, tviholder Gramsci på håpet. I noen kapitler leverer han gnistrende angrep på fatalisme og anklager de passive for å være revolusjonens største fiender, og han agiterer for en revolusjonær disiplin hos sine partifeller. Denne holdningen gir mening for Gramsci, som avfeier all økonomisk determinisme og en ortodoks marxisme, hvor de økonomiske lovene er historiens største drivkraft. For Gramsci er dette en feiltolkning av Marx. Det eneste dogmet Marx forkynte var, i følge han, «Proletarer i alle land, foren dere». Det å føle plikten til å gå sammen, organisere seg og agitere skiller i utgangspunktet marxister fra de andre. Videre beskriver han den økonomiske innsikten til Marx som viktig for den gryende klassebevisstheten, som kollektivt skal undergrave «privilegiets herredømme». Revolusjonen i Russland beskriver han i en artikkel som et bevis på at det slett ikke er noen nødvendighet i å gjennomgå den kapitalistiske utviklingen for å danne grunnlaget for revolusjon. Dette gir videre håp for et økonomisk tilbakeliggende Italia, og for dem unge revolusjonære journalisten Gramsci virker det som om arbeidernes endelige seier aldri er langt unna.

Tidsperioden artiklene og brevene i denne utgivelsen er hentet fra, kommer før de mer kjente fengselsopptegnelsene, hans skrifter etter fengslingen i 1926 hvor han kom til å utarbeide begrepet hegemoni som han har blitt mest kjent for i ettertiden. Likevel er tema som kultur og utdanning viktige for Gramsci som journalist og partimann, også i perioden før han ble fengslet. Man kan i disse tidlige tekstene anspore kimen til Gramsci som overbygningens teoretiker. Man får lese om hans betraktninger om alt fra fotball og kortspills posisjon i arbeiderklassen, utdanningssystemet til betraktninger om futurismen som kunstretning. I futurismen så Gramsci potensialet til å rive ned den borgerlige kulturen og bygge opp arbeiderklassens egen uttrykksform fra asken av det gamle. Altså tar han til orde for å utfordre og undergrave borgerskapets hegemoni i den kulturelle sfæren.

Boken gir et innblikk i motsetningene innad i kommunistpartiet i Russland, og hvordan Gramsci ser på de økte spenningene internt i partiet. I et brev tiltenkt sentralkomiteen i Moskva maner han til samhold og advarer om at et brudd mellom mindretallet og flertallet kan kvele den internasjonale bevegelsen, samtidig som han minner om at Sovjet har et spesielt ansvar til å være et ledende eksempel for resten av verden. Brevet ble aldri overlevert siden partifellen Togliatti, som ble bedt om å oversette, nektet. I følge han var brevet alt for kritisk til å bli overlevert til Stalin. Kort tid etter ble Gramsci fengslet og han skulle aldri mer bli en fri mann.

Utvalgte tekster 1916–1926 er en god og allsidig inngangsport til å forstå Gramsci. Språket kan noen steder bære preg av at Gramsci på denne tiden var svært produktiv, og av og til kan lange setninger eller referanser til historiske skikkelser eller hendelser være vanskelig å få tak på, men når poengene og refleksjonene treffer som best, er det som om de hundre årene som har gått siden den gang, ikke har noe å si. Historieinteresserte vil også sette pris på dette unike perspektivet på en svært turbulent tid i Europas historie. Gramscis inntog i Cappelen Damms Upopulære skrifter er en velkommen utvidelse av serien.

Michael Heinrich:
Karl Marx and the birth of modern society. The life of Marx and the development of his work. Volume 1: 1818–1841
New York: Monthly Review Press, 2019, 464 s.

Av Hans Ebbing,
magister i filosofi og medlem av SV

Nok en biografi om Karl Marx, altså.

Hvorfor blir vi aldri ferdig med å skrive biografier om denne mannen? Hittil er det skrevet minst 25 slike av et visst format, men ingen av dem vurderer framstillingen av hans liv og av hans verk som to likestilte størrelser som kaster lys over hverandre, hvis vi skal tro biografens ambisjon.

Men må vi virkelig forstå forfatterens liv og samtid for å forstå og verdsette hans vitenskapelige ytelser?

Sjølsagt er det slik at gyldigheten av den teorien, som i Kapitalen, første bind (1867) framstiller forholdet mellom arbeid og merarbeid i en økonomi basert på vareproduksjon – merverditeorien – blir avgjort uavhengig av kunnskap om livet til forfatteren bak denne teorien og dette individuelle livets mangfoldige ytringer, konflikter, sorger og gleder. Det teoretiske arbeidet har sin egen interne gyldighet og logikk uavhengig av opphavsmannens (-kvinnens) biografi, nasjonalitet, seksuelle legning, etnisitet osv. Dette gjelder i utgangspunktet for alt arbeid som gir seg ut for å være ­«vitenskapelig».

På den andre side vet vi blant annet på grunnlag av Marx´ omfattende vitenskapelige arbeid, at vitenskap som ikke er forankret i en bestemt historisk situasjon, viklet inn i et mer eller mindre (u)oversiktelig netteverk av overleverte, gitte motsetningsforhold, og gjort mulig av denne, er rett og slett utenkelig. Slik historieløs vitenskap fins ikke. At samfunnsvitenskapene, og særlig den nye, politiske økonomi vokser fram parallelt med utviklingen av kapitalismen som produksjons- og distribusjonsform på 1700-tallet, er ikke en empirisk tilfeldighet. En vitenskap som i sin sjølforståelse klynger seg til sin interne logikk og glemmer refleksjonen over sine historiske og samfunnsmessige forutsetninger og begrensninger, forblir naiv.

Forfatteren av denne biografien betrakter ikke Marx´ samtid derfor bare som en bakgrunn for de konflikter Marx ble involvert i. Bakgrunnen gir en «dypere» historisk mening til de begrepene Marx utvikler som økonom og samfunnsviter. Terminologien «det moderne samfunn», som Marx ofte tar i bruk etter ca 1850 når han for alvor har begynt sine økonomiske studier, dreier seg om den type samfunnsformasjon hvor den kapitalistiske produksjonsmåten er blitt dominerende som «universell vareproduksjon». Det er produksjon ikke primært for behov, men for profitt i et marked, organisert på grunnlag av lønnsarbeid, altså arbeidskraften som «fri» vare. Det fins ingen «naturlig» form for økonomi. Et økonomisk system – en produksjonsmåte – er alltid formet av sine historiske, og dermed foranderlige produksjonsforhold, klasseforhold, og den formen for utøvelse av makt som ligger innebygget i disse.

Et sentralt begrep i denne biografien er nettopp begrepet om det moderne samfunnets fødsel. Gjennombruddet for en «ekte» kapitalistisk produksjonsmåte tidfester Marx i Kapitalen til overgangen fra absolutt merverdiproduksjon (absolutt utbytting ved økning av arbeidsdagens lengde eller ved å utvide arbeidsstokken), til relativ merverdiproduksjon, der økningen i arbeidsproduktiviteten skjer innenfor rammen av en (kortere) normalarbeidsdag på grunnlag av nye teknologier. Denne gjennombruddsperioden for den relative merverdiproduksjon som dominerende økonomisk «logikk» skjer rundt 1850.

Men kunnskapen om denne dreiningen i produksjonsmåtens logikk blir satt på begrep først av Marx i siste halvdel av 1850-årene og utkrystallisert «vitenskapelig» og offentlig i første bind av Kapitalen (1867). Med andre ord: Biografien om Marx i perioden 1818–1841 (bind 1) plasserer Marx i en historisk periode, det moderne samfunnets fødsel, som først er mulig å analysere som fødselsperiode» med begreper hentet fra Kapitalen (1867), altså i et tilbakeskuende blikk. Og dermed er vi ved kjernen i det å skrive biografi på en vitenskapelig reflektert og kildekritisk måte – hvordan ettertidens begreper bestemmer vår forståelse av fortiden og «skaper» den i vår bevissthet.

Michael Heinrich minner oss om at det nye samfunnet som vokser fram gjennom denne dynamikken i Europa løpet av 1800-tallet, er den mest radikale samfunnsmessige omveltning noen gang innenfor er tilsvarende historisk tidsrom. Biografien understreker hvordan vår egen samtid i overgangen mellom det 20. og 21. århundre med sine nye teknologier innenfor kommunikasjon, informasjon og produksjon mer står i forlengelsen av 1800-tallets teknisk-vitenskapelige gjennombrudd enn som et historisk brudd med dem. De nyeste former for produksjon, kommunikasjon og informasjon i dag med økende automasjon, bil, fly og internett viderefører virkningene av teknologiene på 1800-tallet med jernbane og dampbåter, kjemi, telegraf og telefon. En samfunnsborger i 1867 ville ha mye lettere for å kjenne seg igjen i det 21. århundrets «kommunikasjons- og informasjonssamfunn» enn det en samfunnsborger fra 1770 ville gjort om han/hun med sine forståelsesformer og begreper fra 1770 var blitt plassert og måtte orientert seg i et Europa av 1867. De samfunnsmessige endringene i fødselsperioden utløste i sin tur nye konflikter på alle nivåer i samtiden, i hverdagslivet, i vitenskapene, i filosofien, i forholdet til religionen, staten og samfunnets institusjoner og nye sosiale klasser og klassefraksjoner.

Marx og hans samtidige viklet seg tidlig inn i disse stridighetene og bidrog til dem på sin måte, i første omgang særlig slik de utspilles innenfor filosofien og religionen og i forhold til den prøyssiske staten – og da som religionskritikk. På det viset ble religionskritikk en opptakt til en ny form for samfunnskritikk. Og i disse stridene utvikler det seg personlige og politiske motsetningsforhold og allianser i tett tilknytning til den intellektuelle utvikling. For Marx fører dette seinere til konsentrasjonen omkring kritikken av den politiske økonomi (jfr. undertittelen på Kapitalen). Religionskritikken blir hos ham «overvunnet» rundt 1840 og frigjør etter hvert intellektuelle krefter for kritikk av den økonomiske dynamikken og dens forankring i klasseforhold som produksjons- og maktforhold. Det er derfor logisk at det første bindet av biografien slutter med Marx i 1841.

Dette første bindet i Marx-biografien går grundig og kildekritisk inn på Marx´ ungdomstid i Trier og studietida i Bonn og Berlin. Den drøfter hvilken rolle diktning hadde for den intellektuelle utviklingen hos den ungdommelige Marx og hans møte med Hegels filosofi og de såkalte unghegelianerne. Særlig interessant er Heinrichs framstilling av Marx` forhold til Kant og den kritiske drøftingen av det idéhistoriske begrepet om «den tyske idealismen» og stemplingen av Hegel som «idealist». Dette er en terminologi som først oppstår på 1850-tallet og som seinere er blitt en filosofihistorisk fordom som har hemmet ikke bare en fruktbar forståelse av Hegels filosofi, men også forståelsen av Marx` og unghegelianernes forhold til denne.

Forfatteren drøfter inngående hvilke betingelser som kan gjøre skriving av biografier til opplysende virksomhet om noe mer enn om den personen som biografien handler om – og hvordan et biografisk arbeid kan bidra til å forstå de samfunnsmessige forholdene bedre. Biografien kaster i sin tur lys over den samtiden som biografiskriving nødvendigvis vil være forankret i og leses i. Følgelig vil nye tider skape behov for nye biografier – også om Karl Marx. Biografien for perioden 1818–1841 er det første bindet i et planlagt verk over tre bind og er eksemplarisk i sin drøfting av det vi kan kalle «biografiens problem».

Forfatteren er tysk med faglig bakgrunn i sosiologi og økonomi. Biografien er oversatt til et lettlest engelsk av Alexander Locasio.

Jørgen Sandemose døde 24. september 2019.

Foto: Christian Olstad
Av Terje Skog

Jørgen Sandemose døde 24. september. Han ble 74 år gammel. Hans appetitt etter å forstå verden, for at den skal forandres, var ustoppelig. Han mente at den marxistiske teori er uovertruffen på dette området. Jørgen må kunne betraktes som en av de beste kjennerne til marxianske skrifter. Han sammenstilte historie, filosofi og økonomisk politikk, og var en råtass i å produsere litteratur på dette området. Venstresidas aktivister bør vende blikket mot hans verker, selv om de filosofiske utlegningene tidvis kan være kompliserte.

Jørgen hadde en gjennomgripende kritikk av den kapitalistiske samfunnsformasjonen. Selv om han mente at systemet var en anakronisme, var han ingen determinist. Det råtne byggverket vil ikke falle sammen uten menneskelig handling. Handlingen må ledes av arbeiderklassen. Denne omveltningen vil ikke være noe kaffeslabberas og må få sin utgang i arbeiderklassens makt, proletariatets klassediktatur, hvis det skal bli vellykket, mente han.

Jørgen skreiv om «venstreside» i anførselstegn. Den skal liksom være der, den kan både lese, tale og skrive, men ingen har sett den, bemerket han lakonisk. Han kritiserte den for blant annet å ha illusjoner om Syriza, og påpekte at gresk økonomi er preget av stagnerende forhold og konstant småborgerlig motstand mot kapitalistisk utvikling og dermed mot en moderne arbeiderklasse.

Jørgen leverte et banebrytende arbeid i det han har kalt «modifisert asiatisk samfunnsformasjon» (Se bl.a. Historisk materialisme og økonomisk teori, Forlaget Rødt , 2015). Teorien bygger på det Marx betegnet som «asiatisk samfunnsformasjon» – samfunnsformasjonen som etterfulgte det opprinnelige fellesskap – jeger og sankersamfunnet. Jørgens poeng er at flere land fortsatt befinner seg der, i en modifisert utgave, og er ikke kapitalistiske. Dette er trege samfunn, med klan- og kastedominans, hvor produktivkreftene ikke revolusjoneres i tilsvarende takt som i utviklede kapitalistiske land. Den industrielle utviklingen i slike land beror derfor i hovedsak på en imitasjon eller import fra kapitalistiske land.

Jørgen var sterk i sin kritikk av islam. Synet på denne religionen henger sammen med hans analyse om den asiatisk samfunnsformasjon. Enhver samfunnsformasjon har en overbygning som springer ut fra basis. Religion er en del av overbygningen. Protestantismen er kapitalismens religion. Den «brøt med alle katolske mellomledd mellom enkeltmennesket og Gud», som Jørgen uttrykte det, og la dermed forholdene til rette for kapitalistiske oppkomlinger. Islam tilhører tilbakeskuende samfunnsformasjoner og er i strid med utviklinga i et høyt industrialisert samfunn. Ettersom denne religionen oppsto som en erobringsreligion, står den umiddelbare volden i sentrum for den, mente Jørgen.

Jørgen ville ikke finne seg i at den økonomiske krisa i 2007/2008 ble betegnet som en finanskrise. Han skreiv flere artikler og oversatte boka Finanskrisa – myte og realitet av Guenther Sandleber (Forlaget Rødt, 2012) om temaet, og la fram belegg for at det var en produksjonskrise. Venstresida opptrådte som avleder for en sårt trengt debatt om den kapitalistiske produksjonsmåten.

Jørgen bør huskes og brukes som inspirasjonskilde i kampen for arbeiderklassens interesse av sosialisme og kommunisme.

 

 

I kjølvannet av min nylige polemikk mot ideene Nobelprisvinner Joseph Stiglitz presenterte i en ny bok, har en leser beskyldt meg for «dogmatisk tompreik».¹ Dette innebærer, antar jeg, at han anser at argumentene mine ikke støttes av bevis eller logikk. Vel, la meg forsvare meg selv.

Leiv Olsens innlegg finner du her: https://marxisme.no/debatt-spar-oss-for-dogmatisk-tompreik/)

Av Michael Roberts,
økonom og arbeider i The i City i London. Han har bloggen Michael Roberts Blog, blogging from a marxist economist, https://thenextrecession.wordpress.com
Oversatt av Mathias Bismo

Hovedtemaet i Stiglitz’ bok, Power, People and Profits: Progressive Capitalism for an Age of Discontent, er at årsaken til redusert økonomisk vekst, stagnerende realinntekter og økende ulikhet i inntekter og rikdom i de fleste økonomier gjennom de siste 30 årene, er at politikerne og regjeringene som har hatt makt, har «endret spillereglene». Stiglitz hevder at Ronald Reagan og Margaret Thatcher trådte inn og forandret reglene.² 1960-tallets progressive kapitalisme ble ødelagt. Kapitalismen begynte å basere seg på ukontrollerte markeder, utbytting og ulikheter, den ble tillatt å løpe løpsk. Jeg tok i artikkelen min til orde for at dette ikke var årsaken til uhyrlighetene og ulikheten de 99 prosentene nå står overfor i de fleste land. Mitt argument er at den kapitalistiske verdensøkonomien ble svekket på 1970-tallet, og at kapitaleierne verken ville eller kunne forbedre situasjonen for de mange uten å svekke grunnlaget for sin egen eksistens – å skape profitt.

Leiv Olsen mener at kritikken min av Stiglitz’ standpunkt er ubegrunnet. Vel, jeg siterte Stiglitz i artikkelen slik:

«Joda, kapitalismen pleide å være ‘progressiv’ […], og det fungerte bra. […] Men så, på 1980-tallet, kom Ronald Reagan og Margaret Thatcher inn i bildet. […] Og dermed har 1960-tallets progressive kapitalisme blitt ødelagt.»

For meg er dette belegg godt nok til å rettferdiggjøre mitt syn på at Stiglitz faktisk mener at det er enkelte politikere som har gjort ting verre.

Dette er et forenklet syn. Som jeg skrev i artikkelen min, vet «lesere av bloggen (min) at det skjedde et skifte i objektive vilkår fra midten av 1960-tallet, nemlig et kraftig fall for kapitalens profitabilitet globalt.» Og det var dette som tvang regjeringer og politikere til «å endre spillereglene» og til å rette seg inn mot å presse ned realinntekten og å øke profitten gjennom en rekke politiske tiltak. Mange kaller dette for «nyliberale» tiltak, og de handler om å svekke fagbevegelsen, kutte offentlige tilbud, privatisere statseiendom og deregulere finans, miljøet og andre sektorer.

Jeg antar at kritikeren min er enig med meg i at det siden begynnelsen av 1980-tallet har blitt verre for de mange, sammenlignet med de få, enten det er snakk om de utviklede kapitalistiske økonomiene eller resten av verden. Men det betyr ikke at kapitalismens utvikling av produktivkreftene (teknologien) de siste to hundre årene, med økt levestandard for milliarder og mange som har unnsluppet fattigdommen, ikke har vært «progressiv». Vel, jeg er enig i dette. Det er ingen tvil om at realinntekter, forventet levealder og nivået på helsestell og livet generelt har forbedret seg noe uhørt gjennom den kapitalistiske utviklingen siden slutten av 1700-tallet.

Men som han også peker på, så er det forbehold her. For det første har mange av disse forbedringene blitt oppnådd gjennom sprang i legevitenskapen som har tilintetgjort mange sykdommer, redusert spedbarnsdødeligheten osv. Urbaniseringen har også, på tross utbytting av milliarder i fabrikker og på kontorer og elendige boforhold for mange, forbedret forholdene for milliarder, sammenlignet med landlivets «idioti» (Marx’ ordvalg) som fortsatt holder hundrevis av millioner nede i dyp fattigdom.

Det andre forbeholdet er at hovedårsaken til at fattigdommen, i hvert fall i den offisielle statistikken, har falt så dramatisk, er Kina. Siden revolusjonen i 1949 har Kina oppnådd et vekstmirakel som har løftet mer enn 800 millioner mennesker ut av fattigdom. Holder du Kina og til en viss grad India utenfor, derimot, så har fattigdomstallene for den samlede verdensbefolkningen knapt blitt bedre. Dette er også noe kritikeren min merker seg, tror jeg. For å sitere:

«Det store unntaket er Kina, der det faktisk ser ut til at breie lag av folket har fått betre levekår dei siste tiåra, som nødvendige konsesjonar frå dei styrande for å halda oppe produksjonsveksten og unngå (for mykje) uro.»

Jeg er imidlertid ikke enig med begrunnelsen. Levestandarden i Kina vokste brått fordi økonomien hadde en tosifret vekst allerede fra 1960-tallet, og enda mer fra 1970-tallet. Men det ble ikke gitt noen innrømmelser til arbeiderne den gang. Og årsaken til at Kina kunne gjøre dette, mener jeg, er at det ikke er en typisk kapitalistisk økonomi, og heller ikke som de asiatiske tigrene eller resten av de såkalte «underutviklede» landene. India har ikke kommet i nærheten av like langt som Kina. Jeg skriver om dette i en annen artikkel på bloggen min der jeg vurderer tallene for global fattigdom, hvorvidt de faller like mye som kapitalismens tilhengere hevder og hvorvidt gapet mellom rike og fattige globalt faktisk reduseres.³

Konklusjonen min er at fattigdom og ulikhet mellom land og mellom rike og fattige egentlig ikke har blitt redusert, og det er derfor jeg i artikkelen min skrev at «De ‘gylne årene’ etter 1945 og frem til slutten av 1960-tallet var unntaket i de utviklede kapitalistiske økonomiene, og da bare for disse økonomiene, ikke for Latin-Amerika, Asia, Midtøsten og Afrika. For mesteparten av kloden, var dette tiår med brutal fattigdom og kamp mot imperialistisk utbytting.» Etterkrigsperioden var et unntak fordi det var en periode med et oppsving i de fleste kapitalistiske økonomiene, basert på høy profitabilitet for kapitalen. Men, som Marx forklarte med sin lov om profittratens tendens til å falle over tid, kunne ikke dette vare, og under profitabilitetens nedgang fra slutten av 1960-tallet til 1980-tallet var det også flere globale økonomiske nedturer (1974–75, 1980–82) som fremprovoserte krav om å vri politikken vekk fra «progressive» tiltak som velferdsstaten, offentlige tjenester, sterke fagorganisasjoner og økende lønninger.

I boka mi, The Long Depression, går jeg inn på en detaljert forklaring av denne prosessen. Og det er årsaken til at jeg ikke tror Stiglitz og andre har rett i at vi kan gå tilbake til etterkrigstidens «gylne år» bare ved å forandre en politikk som bevarer den kapitalistiske produksjons­måten.

Leiv Olsen kritiserer meg for ikke å innse at det kan hjelpe økonomiene å reversere den voksende ulikheten:

«Men det treng ikkje bety at aukande økonomiske klasseforskjellar er utan betydning for det økonomiske velvêret i eit samfunn, og det betyr definitivt ikkje at aukande økonomiske klasseforskjellar er uinteressant for eit parti som vil vera talsfolk for arbeidarklassen.»

Jeg er enig i at et politisk parti som ikke går inn for å redusere ulikheter ved hjelp av progressiv skattlegging, å fjerne skatteparadiser, å gjøre slutt på de rikes svindel osv. ikke er mye verdt. Dette vil også hjelpe på økonomien, siden det vil gi myndighetene større inntekter de kan bruke på investeringer, offentlige tjenester osv. Men det er ikke nok, siden en slik politikk, som er det Stiglitz vil ha, ikke gjør noe med årsakene til ulikheten i første omgang. Når du er syk, hjelper medisiner til å svekke symptomene, men det er ikke sikkert at årsaken til sykdommen vil forsvinne og sykdommen ikke komme tilbake. Og disse årsakene ligger i den kapitalistiske produksjonsmåten som frembringer en kasinoøkonomi av ­spekulasjon, sløsing og, fremfor alt, regelmessige og gjentakende økonomiske nedturer. Stiglitz ser bort fra disse årsakene, han mener de er irrelevante, og derfor vil ikke den lindrende politikken hans gjøre slutt på dem.

Olsen er enig i at kapitalismen er et system basert på utbytting og som derfor må avvikles. Men, som han korrekt påpeker, har kapitalismen bragt menneskeheten fremover teknologisk og i levestandard siden føydale tider. Og han mener vi ikke kan utelukke en ny progressiv fase for kapitalismen. Tross alt, se på de teknologiske miraklene vi har sett, selv i den «nyliberale» perioden, som datamaskiner, internett osv. Kan ikke dette skje igjen?

Jeg tror det kan det, og jeg forklarer hvorfor i The Long Depression. Kapitalismen er ikke uttømt ennå, og det er uansett behov for politisk handling for å gjøre slutt på den. Men det blir stadig vanskeligere for kapitalismen å utvikle produktivkreftene. Utfordringene vokser på 2000-tallet – klimaendringer, fortsatt økende ulikhet, fremveksten av roboter som erstatter menneskelig arbeidskraft. Og jeg tror ikke kapitalismen vil være i stand til å håndtere disse gedigne problemene effektivt. I stedet vil det kreve en grunnleggende systemendring basert på felles eierskap til produksjonsmidlene og en demokratisk global plan for å bruke moderne teknologi og avansert menneskelig arbeid til alles nytte. Hvis ikke vil enhver ny progressiv fase i den kapitalistiske utviklingen ende opp med nye nedturer og grufulle konsekvenser av global oppvarming.

 

1 Leiv Olsen, «Spar oss for dogmatisk tompreik», Gnist 3/19.

2 Se Michael Roberts, «Changing the rules or changing the game?», https://thenextrecession.wordpress.com/2016/03/02/changing-the-rules-or-changing-the-game/

3 Se Michael Roberts, «Bill Gates and 4bn in poverty», https://thenextrecession.wordpress.com/2017/04/05/bill-gates-and-4bn-in-poverty/

 

Innenfor et rammeverk av Herbert Marcuses begrep om «repressiv toleranse», diskuteres konsekvensene av inkludering av tankegods fra ytterste og nest-ytterste høyre i lys av nyere forskning.

Tegning av Herbert Marcuse. Illustratør: Arturo Espinosa
Av Ronny Kjelsberg,
universitetslektor ved NTNU og styremedlem i Rødt Trøndelag

 

I forbindelse med den senere tids diskusjon om ytringsfrihet plukket jeg fram igjen den gamle Frankfurter-filosofen Herbert Marcuses essay, «Repressiv toleranse» fra 1965. Der beskriver han hvordan den reelt eksisterende toleranse i datidens vestlige industrisamfunn fungerte undertrykkende, og han konkluderte med at «skulle toleransens mål bli nådd, ville det kreve intoleranse overfor de politiske strømninger de holdninger og de meninger som råder i dag, og en utvidet toleranse overfor de politiske strømninger, de holdninger og de meninger som nå er ulovlige eller undertrykt.» (Marcuse, 1969, s. 100)

«Såkalte antirasister»

Dette sitatet fikk meg til å tenke på en del selvoppnevnte «liberale» sin holdning til tankegods fra ytterste høyre, versus hvordan de reagerer på konfrontasjoner med nevnte tankegods. Rent konkret fikk det meg også til å tenke på statsmaktens handlinger under det høyreekstreme «Scandza forum» i Oslo nylig.

Arrangørene hadde leid seg inn i et lokale på falske premisser, og da eierne ble kjent med hva som faktisk foregikk, ba de politiet om hjelp til å kaste ut deltakerne. Det ville ikke politiet. Riktignok bortviste politiet etter hvert en utenlandsk innleder som bl.a. hadde uttrykt støtte til terroristen på Utøya, men det blekner mot hva de gjorde mot motdemonstrantene.

Motdemonstrantene ble arrestert og kraftig bøtelagt, visstnok etter å ha nektet å etterkomme politiets pålegg. Flere øyenvitneskildringer viser derimot et annet hendelsesforløp. Politiet hadde selv trukket seg vekk. Når demonstranter så beveget seg noe nærmere huset, fikk de beskjed om å trekke seg tilbake. Når de så begynte å gjøre det, be de presset opp mot en vegg av politiet og arrestert.

Det er et typisk eksempel på den repressive strategien statens voldsapparat opptrer med mot dem som bekjemper høyreekstremisme, men som de ikke har overfor de høyreekstreme selv. Politiet kunne ha bistått eier med utkastelse av deltakerne, men valgte ikke å gjøre det. Politiet kunne ha latt være å arrestere motdemonstrantene, men valgte å gjøre det (Vernegg & Svendsen, 2019).

Dette er ikke en ny strategi, ei heller at det gjenspeiler seg også i den offentlig debatten. Det er f.eks. mulig å henvise til boken Såkalte antirasister fra Ringerike antirasistisk ungdom, som bekjempet nynazismen på Ringerike på 90-tallet, og som deler sine erfaringer med både myndigheter og media (Ringerike antirasistisk ungdom, 2001). De er ikke ulike det som møter antirasister i dag.

Tolerert opposisjon

Den opposisjon som blir tolerert i vårt samfunn, det er den forsiktige, den snille. Den opposisjonen som ikke utfordrer, men som, gjennom at den nettopp blir tillatt, selv blir et bevis på hvor åpent og tolerant samfunnet er og slik blir et bevis på at kritikken er feil. Marcuse beskriver dette som at «Innenfor et repressivt samfunn truer derfor selv progressive bevegelser med å slå om i sin motsetning når de går med på spillereglene» siden de tjener til å styrke den «totale administrasjonen» som Marcuse beskriver et repressivt samfunn å være under «ved å vise at det finnes demokratiske friheter, som i virkeligheten har forandret innhold og mistet kraft». (Marcuse, 1969, s. 103)

Dette er kanskje best illustrert med den forslitte frasen som mange aktivistiske ungdommer er blitt møtt med av eldre politikere de siste tretti(?) årene: «Så flott at dere engasjerer dere!», uten at synspunktene deres får noen konsekvenser overhode. Mye klimaengasjert ungdom møter dette, men om de blir for høylytte, som Greta Thunberg, da kommer pekefingeren. Hun kunne jo gjort det utenfor skoletiden.

På enkelte måter minner dette om den mer åpent undertrykkende «tolererte opposisjonen» i en del gamle østblokkland og en del morderne undertrykkende stater, hvor andre partier enn det dominerende fikk virke, så lenge de ikke utfordret hegemoniet.

Den norske sentrumsliberale toleransen

Det som derimot blir tolerert, er stemmer som grenser opp til ytre høyre i offentlig debatt, mens de som yter motstand blir kritisert for å skape «polarisering» og for «identitetspolitikk», f.eks. av opinionsdannere som Knut Olav Åmås, i flere nylige kommentarer i Aftenposten (Åmås, 2019a, 2019b).

Men Åmås sin egen identitetspolitikk på vegne av sin sosiopolitiske klasse, den underkjennes. Det er ikke identitetspolitikk – det er jo bare rasjonalitet. Denne fullstendige blindsiden blir overtydelig når han beskylder sine meningsmotstandere for at «viljen til å forstå er blitt så mye mindre viktig enn evnen til å forvrenge», hvorpå han går direkte videre til å forvrenge eller endog bare fastslå hvor håpløs kritikken til sine meningsmotstandere er, uten overhodet å gå inn i substansen (Åmås, 2019b).

Åmås gjør seg slik til representant for en uheldig tendens i norsk offentlig debatt: Lange kommentarartikler med fri synsing om brennbare samfunnsspørsmål, hvor man setter brede samfunnsdiagnoser uten å noensinne bli konkret og spesifikk og gå i dybden verken på enkeltcaser eller på relevant forskning. Jeg gjorde selv en preliminær undersøkelse i 2017 som viser hvor nødvendig det er å gjøre nettopp dette i disse spørsmålene – gå inn i detaljene, og benytte seg av kvantitative data for ikke å bli lurt av overflatiske narrativ. (Kjelsberg, 2017)

Åmås kan stå som et eksempel på det Marcuse kaller «den aktive, offisielle toleransen» som Marcuse beskriver gjennom «jeg kaller denne upartiske toleranse «abstrakt» eller «ren» ettersom den avstår fra å velge side – men dermed beskytter den i virkeligheten det allerede etablerte diskrimineringsmaskineriet» (Marcuse, 1969, p. 105). Eller som Howard Zinn sa det, «You can’t be neutral on a moving train» (Zinn, 2002). Konsekvensen for Åmås, blir at han tolererer undertrykkelsen, og protesterer mot de som tar til motmæle mot den.

Den videre konsekvensen av denne skjeve toleransen er åpenbart et mer undertrykkende samfunn – særlig for minoriteter, men også for alle andre som er synlig annerledes på en slik måte at de kan rammes av den nye høyreekstremismen som har fått bre om seg. Forskning har lenge vist at tilstedeværelsen av rasistisk retorikk i samfunnet øker folks toleranse for den, samt voldspotensialet (Soral, Bilewicz, & Winiewski, 2018).

Mye har forandret seg siden 1965, men strukturene i den liberale middelklassens tenking om toleranse er skremmende lik. Den motstanden som ble arbeiderbevegelsen, borgerrettighetsbevegelsen, kvinnebevegelsen og alle progressive bevegelser gjennom historien til del – den er her fortsatt. Nå møter den f.eks. de som ønsker å kunne leve i et samfunn fritt for rasisme: Dere må gjerne få mene det dere vil, så lenge dere ikke gjør det på en måte som kan få noen faktisk effekt.

Ofte handler slike diskusjoner om hvorvidt stemmer fra ytre høyre skal inkluderes i den offentlige samtalen. Ingen har foreslått å hindre deres ytringsfrihet, men i en del sammenhenger har det blitt stilt spørsmål på om de burde aktivt løftes fram, og om hva som blir konsekvensene av det. Debatten rundt invitasjonen av Steve Bannon til Nordiske mediedager i 2019 er et godt eksempel på dette. Konklusjonen etter opptredenen til Bannon ble som kjent at de som garanterte at han kom til å bli konfrontert og at han ikke kom til å få lage noe propagandashow, ble stående ganske avkledde tilbake (Valen, 2019).

Effekten fra «Intellectual dark web» & Co

Ofte går de hardeste konfliktene på aktører som beveger seg i grenseland. De har tankegods som kanskje minner litt om Alt right (begrepet en del av de nyfascistiske miljøene i USA begynte å bruke om seg selv) på noen områder, men de er ikke helt der. De selv og deres støttespillere sier gjerne at det er når slike mer «moderate» stemmer ikke får plass, at vi får ekstremisering på ytre høyre. Det har vært et argument som er blitt brukt for Fremskrittspartiet (Ravndal, 2018), og også av norske debattanter som Kjetil Rolness (Rolness, 2019). Internasjonalt er det et argument Jordan Peterson har kommet med, og han er et godt eksempel på en slik karakter.

I motsatt retning har han og andre blitt beskyldt for å levere ammunisjon som nyfascister kan bruke i sin propaganda, og slik de facto styrke disse miljøene, samt å fungere som en «gateway drug» – dvs. tvert imot hva de selv påstår, fungerer de slik at de rekrutterer, gjerne unge menn, inn i høyreekstreme miljøer og blir ekstremiseringsagenter.

I motsetning til mange andre spørsmål om ytringsfrihet og offentlig debatt er jo disse problemstillingene rene faktaspørsmål – dvs. at det er mulig å undersøke om de er riktige eller feil. Og det er det faktisk noen som har gjort.

Joel Finkelstein hos Heterodox Academy har gjort flere kvantitative undersøkelser rundt bruken av og konsekvensene av Jordan Petersons tankegods hos store grupper, med vanlige forskningsverktøy for denne type analyser. Hans konklusjon på bruken av Peterson blant høyreekstreme miljø på tjenesten Gab er ganske entydig (Finkelstein, 2019).

Analysen vår viser at hashtaggen ofte vises i sammenhenger med misogyne troper, inkludert «feminazi» og hashtaggen «feminismiscancer». Den er også tett assosiert til hvit nasjonalisme-troper inkludert ondsinnet anti-immigrant-harselas og konspirasjonsteorien om «hvitt folkemord».

Mens Peterson selv ikke støtter disse synspunktene, antyder denne analysen at materialet hans er fordøyelig i det lyset og distribueres som sådan av en del mennesker som har sympatiske for disse ideene på nettet. I stedet for å «redde» folk fra misogyni og hvit makt-tenking i disse miljøene, ser det ut til at Jordan Peterson blir promotert gjentatte ganger av slike miljø i nettopp deres mest misogyne og hvit makt-kontekster.

Men det gjelder hvordan høyreekstreme bruker Peterson. Konsekvensen av selv å interagere med Petersons tankegods om du ikke i utgangspunktet er høyreekstrem, det er et annet spørsmål.

Det er nylig begått forskning som har vist en klar ekstremiseringstendens gjennom å benytte seg av Youtube-innholdet til aktører tilknyttet det såkalte «Intellectual dark web»(IDW) (Horta Ribeiro, Ottoni, West, Almeida, & Meira, 2019). Her finner forfatterne at 40 % av de som kommenterer og etterspør Alt right-materiale, tidligere bare etterspurte materiale fra IDW og det såkalte «Alt light» (noe mildere ytre høyre-miljø enn det fascistiske Alt right). Det er altså en tydelig ekstremiseringstendens, og om denne er representativ for andre miljø, kan altså en betydelig andel av høyreekstreme ha kommet inn i miljøet gjennom å ha blitt ekstremisert av litt mindre ytterliggående aktører.

En lignende analyse ble gjort av Petersons Youtube-kanal (Finkelstein, 2019), og konklusjonen er også her tydelig:

Denne analysen undersøkte hvorvidt nye deltakere (dvs. brukere som ikke hadde tidligere kommentarhistorie og som hadde kommentert, for første gang på Petersons kanal) ville benytte seg mer eller mindre med Alt right-innhold over tid sammenlignet med kontrollgrupper som ikke brukte seg med Petersons Youtube-kanal. Resultatene indikerer at deltakere i Petersons kommentarseksjoner på Youtube migrerer dobbelt så raskt til Alt right-Youtube-kanaler i forhold til kontrollgruppen. Med andre ord ser det ut til at det å delta i Petersons Youtube-kanal fører til økende grad av flørting med Alt right-innhold.

Ekstremiseringseffekten av Jordan Peterson er altså tydelig.

Konklusjon

De fleste, om de nå er liberale eller radikale, vil sjelden vedkjenne seg sympatier med ytre høyre. Likevel er det mange som bruker overraskende mye tid på å kritisere de som engasjerer seg mot ytre høyre, og lite på å kritisere ytre høyre eller nest ytterste høyre selv. Om man skal tro dem på deres ord, er det vel ofte fordi de mener at motstanden er kontraproduktiv.

Om man kan ha noe ulikt verdisyn, må man likevel forholde seg til samme virkelighet. Ytringsfrihet betyr strengt tatt bare at man skal kunne si hva man vil uten at politiet kommer og burer deg inne. Det betyr ikke at noen har plikt til å stille en plattform til rådighet for deg, om det nå er en internettplattform, eller spalteplass i en avis. En del går likevel lenger enn dette, og mener høyre stemmer fra ytre høyre bør aktivt slippes til og støttes opp under. Human Rights Service (Hege Storhaugs «tenketank») bør fortsatt få statsstøtte. Store aviser bør bruke sin begrensede plass på lange kronikker av fremmedfiendtlige skribenter. Høyrepopulistiske aktører bør inviteres inn i brede konferanser. Det er selvsagt deres frihet å mene, og de kan godt ha et prinsipielt verdisyn som er slik.

Men konsekvensene av å slippe til alt fra selv aktører som Peterson og andre i «randsoneland» og til høyreekstreme, på deres egne premisser, bør etter hvert begynne å bli klart. De er at flere rekrutteres til ytre høyre. Man styrker rasistiske og ekstreme miljø.

Så kan man velge å gjøre det på tross av dette, men da får man stå for det – og stå for konsekvensene det får for tusenvis av uskyldige som utsettes for hatet til disse miljøene jevnlig. Dokumentasjonen begynner å bli såpass tydelig at å gjøre noe annet blir virkelighetsfornektelse.

 

Referanser:

Finkelstein, J. (2019, 18.11.2019). On Jordan Peterson, the Alt Right and Engagement Across Difference. Hentet fra https://heterodoxacademy.org/social-science-jordan-peterson-alt-right-language/

Horta Ribeiro, M., Ottoni, R., West, R., Almeida, V. A. F., & Meira, W. (2019). Auditing Radicalization Pathways on YouTube. arXiv e-prints.

Kjelsberg, R. (2017, 12.01.2017). Is the SJW-threath to academic freedom real, or just a right wing fantasy? A preliminary examination. Hentet fra http://venstresida.net/?q=node/3841

Marcuse, H. (1969). Repressiv toleranse. In H. M. j. Herbert Marcuse, Robert Paul Wolff (Ed.), Om toleranse: Kritikk av et liberalt dilemma. Oslo: Pax.

Ravndal, J. A. (2018). Explaining right-wing terrorism and violence in Western Europe: Grievances, opportunities and polarisation. European Journal of Political Research, 57(4), 845-866.

Ringerike antirasistisk ungdom. (2001). Såkalte antirasister. Hønefoss: Eget forlag.

Rolness, K. (2019, 23.7). Dagsavisens «eksperter» Trædal og Døving: Koseprat kan føre til massedrap. Medier24.

Soral, W., Bilewicz, M., & Winiewski, M. (2018). Exposure to hate speech increases prejudice through desensitization. Aggressive Behavior, 44(2), 136-146.

Valen, S. (2019, 14.05). Bannon-fiaskoen i Bergen. Dagbladet.

Vernegg, D., & Svendsen, L. S. (2019, 8.11.2019). – Vi i Oslo mot rasisme anser politiets fremferd for å være både urimelig og unødvendig brutal. Vårt Oslo.

Zinn, H. (2002). You can’t be neutral on a moving train : a personal history of our times. Boston: Beacon Press.

Åmås, K. O. (2019a, 12.10). De ekstreme ønsker oppmerksomhet og konfrontasjon – og får mer enn de kunne drømt om. Aftenposten.

Åmås, K. O. (2019b, 16.11.2019). Identitetspolitikken går på fornuften løs, og skaper et irrasjonelt gruppesamfunn. Aftenposten.

 

 

Kreditorene og finansmarkedet som senka levestandarden til den jevne greker brutalt og førte landet inn i en humanitær krise, friskmelder nå landet. Sjøl om en tredel av grekerne fortsatt har dårligere levekår enn i 2010, og landet må sies å ha blitt en halvkoloni under EU-kreditorene.

Foto: Evan Wise
Av Arnljot Ask,
tidligere internasjonal leder i såvel AKP som RV. Han har i mange år vært opptatt av Hellas og gresk venstrebevegelse.

Hva er utsiktene nå framover? Syriza, partiet som sto i spissen for motstanden mot EU-tvangen til de sommeren 2015 bøyde av for kapitalmakta, ble stemt ut av regjeringskontorene 7. juli. De som sto i spissen for å føre landet ut i krisa, Nea Demokrasia (ND), har tatt over statsroret. Kan Syriza, som fortsatt er det dominerende partiet på venstresida, igjen mobilisere arbeiderklassen til å slåss for sine interesser? Slik at de kan vinne tilbake det de har ofra og hindre en ny utarming? Dette er sentrale spørsmål også for venstresiden i hele Europa, som fra 2010 til 2015 ble inspirert av kampen Syriza da sto for.

Hellas ute av krisa?

Hellas forlot 20. august i fjor memorandum-perioden med streng formyndersk styring av økonomien. Noen måneder før fikk de dempet gjeldspresset ved at de fikk en 10 års utsettelse på betaling av renter og avdrag på en tredel av gjelda. Mye på grunn av innstramningspolitikken har statens finansielle overskudd vokst under Syriza. Fra et underskudd på 425 mill euro ved slutten av 2014 til 37 mrd pluss sist sommer. Dette ga et slingringsmonn de to siste årene til å øke de sterkt desimerte minstepensjoner og minstelønninger litt igjen.

Arbeidsledigheten gikk ned fra ca 28 % i 2014 til 18–19 % våren 2019 og ungdomsledigheten fra 59 % til 36 %. I mars 2019 kunne Hellas, for første gang siden de ble ekskludert fra det internasjonale finansmarkedet i 2010, gå ut og låne penger igjen med greske statsobligasjoner.

Allikevel mista Syriza statsmakta til sentrum høyre alliansen Nea Demokrasia ved valget 7. juli i år. Årsakene er like mye tap av politisk tillit for Syriza som tro på at ND vil gjøre den økonomiske situasjonen bedre for den jevne greker. Som drosjesjåføren fra flyplassen inn til Athen sa:

– De to sover i samme seng, Tsipras til venstre og Mitsotakis til høyre. Det er uansett EU som bestemmer.

Sjåføren har belegg for det siste, at kreditorene fortsatt har et nakketak på landet. Og til tross for forbedringene i statsfinansene, kan den økonomiske og politiske krisa i Hellas langt i fra erklæres forbi.

Fremdeles har en tredel av grekerne dårligere levekår enn i 2010. Det gjelder både lønns- og pensjonsnivået, privat gjeld med fare for å miste boligen og mangel på sikre jobber med en anstendig lønn. Den offentlig velferdssektoren er svekka, sjøl om Syriza-regjeringen de siste åra styrka helsesektoren noe. Som ved å opprette et primærhelsetilbud med 120 lokale enheter rundt i landet for dem med dårligst råd.

EU kreditorene kan ikke detaljstyre budsjettene lengre. Men siden gjelda fortsatt er godt over 300 mrd euro, ennå rundt 180 % av BNP, kan de gripe inn dersom Hellas ikke holder en budsjettdisiplin som sikrer et jevnt finansielt overskudd. Gjelda til kreditorene løper fram til 2060, men alle skjønner at så langt fram er det umulig å si hva som vil skje, og denne gjelda vil sannsynligvis aldri bli nedbetalt. Nakketaket er der like fullt, og den økonomiske politikken den nye regjeringa slår inn på, sammen med usikkerheten omkring hvordan EU-økonomien vil utvikle seg, kan raskt forverre krisa igjen. Litt om dette nedenfor.

Sjølråderetten undergravd

Hellas har fått en halvkolonial status i forhold til EU (les: Tyskland). Med den finansielle tvangstrøya følger også kravene om fortsatt salg og privatisering av offentlige eiendommer og virksomheter. Mye av dette havner på utenlandske hender. Tyske Fraport tok høsten 2015 over driften av de 11 største lokale flyplassene i 40 år. Italias statsbaner kjøper opp de greske jernbanene. Kinesiske COSCO eier 51 % av havna i Pireus og har også en stor eierandel i havna i Thessaloniki. Tyskland ligger desidert på toppen når det gjelder land som investerer. EU-land pluss Sveits dominerer totalt. Sjøl om Kina har kommet betydelig inn de siste årene, utgjør de godt under 10 % av totalen. Også utlendingers private oppkjøp av eiendommer på greske øyer vokser, også her med tyskere i spissen.

Syriza prøvde å bygge opp en Middelhavs-fraksjon innenfor EU. Men verken de spanske eller de italienske statslederne ville støtte Tsipras hvis det betydde konfrontasjon med Brussel/Berlin. Syriza prøvde også å hente støtte fra Russland og Kina i kampen mot EU-kreditorene rundt 2015. Men det storpolitiske scenarioet var ikke slik at de to ville legge seg ut med EU/IMF. I regjeringsposisjon har Syriza også prøvd å balansere mellom stormaktene, men samarbeidet med USA og EU har blitt styrka de siste åra. Makedonia-avtalen er et tungt uttrykk for dette, sammen med fornyelser av de militære samarbeidsavtalene med USA. Det siste må sees i lys av konfliktnivået i regionen, som følge av Syria-krigen og økende tyrkisk hegemonisme. Makedonia-avtalen kosta kanskje Syriza valgseiren, men var en modig markering mot gresk storsjåvinisme, som også slo inn sterkt på venstresida i Hellas. Nå etter regjeringsskiftet støtter også ND-regjeringen opportunistisk opp om avtalen.

Syriza holdt også god kontakt med Russland og Kina i regjeringsposisjon og skilte seg fra EU-politikken ved å beholde sterke forbindelser med antiimperialistiske bevegelser i Latin Amerika og Asia. Tsipras var den eneste europeiske statslederen som deltok i Castros begravelse i Havana, og hans støtte til Maduro ble flittig brukt mot han i valgkampen i sommer. Syriza hadde, og har fortsatt, åpent støttet HDP og den kurdiske bevegelsens frigjøringskamp.

Regjeringsskiftet vil neppe endre så mye på den internasjonale orienteringen til Hellas på kort sikt, bortsett fra at støtten til antimperialistiske bevegelser nok blir bygd ned. Hellas sin strategiske plassering sørger for at alle stormaktene vil være interessert i et godt forhold til dem. Økonomien er fortsatt det som holder dem nede. Og her er ennå EU/Berlin overformynderen.

Regjeringsskiftet og krisa

ND-regjeringen til Mitsotakis drar nytte av snuoperasjonen i makroøkonomien. Det vil gi dem rom til å innfri lovte skatteletter til næringslivet og middelklassen. Slik konsolidere de hegemoniet over sentrum høyre. Siden valget har ND økt oppslutningen på meningsmålingene til ca 45 %, og styrket utviklingen mot topartisystem som valget viste. Sentrum høyresiden er samlet om ND. Det ekstreme Gyldent Daggry er ute av parlamentet og smuldrer opp. Velgere fordeles mellom ND og det nye høyrepopulistiske Gresk samling, som fikk noen plasser i Parlamentet

De vanskeligst stilte grekerne vil få det verre. Privatiseringer, som varsles i offentlig sektor, vil gå ut over dem spesielt. Som i den hardt rammede helsesektoren, hvor det nå pålegges å stanse utdeling av medisiner gjennom de sosiale klinikkene som Solidarity4All-bevegelsen bygde opp. Fordi de undergraver den frie konkurransen til de private apotekene! Angrep på faglige rettigheter som så smått ble bedret de siste åra, har allerede ført til flere streiker. Gjenoppbyggingen av de militante Delta-styrkene i politiet varsler om konfrontasjoner og en mer autoritær holdning fra myndighetenes side. Det samme gjør forslag om å løse den nå akutte flyktningekrisa på øyene ved å opprette fengselsleire på fastlandet. Og bakom ligger at det makroøkonomiske slingringsmonnet som nå eksisterer, er svært avhengig av de økonomiske konjunkturene som påvirker Hellas og EU.

EU-kommisjonens perspektivmelding fra i sommer varslet en fortsatt svak vekst i EU-sonen, ca 1,6 % for 2020. Det er under vekstraten som Hellas trenger for å oppnå overskuddskravet de er pålagt. Samtidig plages EU av Brexit-usikkerheten og globale usikkerhetsfaktorer i kjølvannet av truslene om handelskrig fra USA. Dette ventes å påskynde den sosiale og politisk uroen som allerede har preget flere EU-land sterkere enn Hellas de siste åra. Regjeringsskiftet i Hellas nå vil føre til skarpere klassekamp og politiske konfrontasjoner etter avmattingsperioden som fulgte da Syrizas fikk regjeringsmakt i 2015.

Om den sosiale uroen som så smått har begynt å vise seg, skal vokse og kunne utfordre det nye høyrestyret, vil avhenge mye av Syrizas kurs videre. De er nå helt dominerende på sentrum-venstre-fløyen. Utbryterpartiene fra Syriza etter 2015-avtalen har skrumpa helt inn og mangler initiativer. Unntaket er Varoufakis’ avdeling av DIEM 25 (MeRA 25) som rykka inn på arenaen i sommer med ca 4 % og 9 i parlamentet. Men deres overordna strategi er mye lik Syrizas.

Kommunistpartiet KKE er fortsatt sekteriske og går også gradvis tilbake i valgoppslutning. Sosialdemokratene rundt PASOK svekkes også. Om Syriza kan fornye seg og få tillit i en ny massebevegelse, vil avgjøre om venstresiden kan vinne ny politisk makt i Hellas.

Syrizas vekst – og fornying?

Syriza vokste fra et 4 %-parti til et flertallsparti med 35 % oppslutning på noen få år fra 2010 til 2015, båret fram av den folkelige bevegelsen mot den europeiske kapitalmakta. De bøyde av mot overmakta og tok rollen som forvalter av det de beskrev som en kontrollert hestekur for å få landet på fote. Gamle veteraner med fortid i kommunistpartiet som vi har møtt de siste åra, nærmest unnskyldte seg med at de inntil videre måtte nøye seg med å drive partisankrig for å lure unna noen smuler fra Troikaen.

Det er misvisende å snakke om Syrizas vekst og fall i forhold til valg. Ved siste valg fikk de bare 3 % mindre enn høsten 2015, nå 31,5 %, og som nevnt er de fortsatt det helt dominerende partiet på venstresiden. Europa-­ansvarlig i partiet, Leftoris Stoukogeorgos, som vi møtte i Athen i oktober, hevdet at de fortsatt har over 30 000 medlemmer. Men aktiviteten i partilaga har dabba av, i takt med tilliten til politikken som er ført i regjeringsperioden. Vi merka dette allerede på partikongressen høsten 2016, da 3/4 av partilaga kom med sterk kritikk av at regjerings-Syriza førte en annen politikk enn det Syriza hadde gått ut med i kampene. I lokalvalgene kommer dette også til uttrykk ved at Syriza gjør det dårligere. Flere steder ligger de etter både PASOK og KKE, som begge to har bygd opp partiorganisasjonen over flere tiår.

Forskjellen fra 2010 er at høyresiden nå regjerer på økonomiske forbedringer som er lagt av Syriza. Forbedringen har imidlertid ikke leget alle såra, og de kriseprega omgivelser i hele EU-området gjør at politikken til den nye regjeringen vil føre til at det blir skjerpet klassekamp igjen. Det er da spørsmålet om Syrizas evne å fornye seg og smelte sammen med bevegelsene vil bli utfordret.

Sjølsagt sto Tsipras og ledende kretser i Syriza for ei reformistisk, gjerne sosialdemokratisk, linje i synet på hva slags Europa de sloss for. De skjønte at de måtte barbere det såkalte Thessaloniki-programmet fra høsten 2014 for å vinne valget i januar 2015. Men de våga å gå ut i kampen mot overmakta. Erfaringen de har høsta, er viktige å ta med seg nå framover. Hva som kommer til å skje i Hellas, vil fortsatt være viktig for venstresida i Europa. Til tross for retretten sommeren 2015, er fortsatt Hellas det eneste europeiske landet med et parti som ser på seg som sosialistisk, og er i posisjon til å kunne ta statsmakta. Dette partiet har også stor innflytelse på det som blir lagt vekt på i de årlige strategikonferansene som samler store deler av europeisk venstreside. Sist arrangert for tredje året på rad i Brussel i midten av november under merkelappen «European Left Forum».

Hva slags strategi er det som fremmes?

Stoukogeorgos, assistert av sin forgjenger Christos Kanellopoulos, tok utgangspunkt i at det fortsatt var den økonomisk-sosiale kampen mot krisa som måtte stå i sentrum for partiets politikk. De framheva fire områder:

• de store ulikhetene mellom fattige og rike.
• demokratiet hvor kapitalen og urettferdige strukturer i staten og forvaltninga fortsatt rår grunnen.
• fattidomsproblemet som en særskilt sak.
• arbeidslivspolitikken hvor sosial dumping og arbeidsløsheten fortsatt er store problemer.

Ellers la de vekt på at Syriza må sørge for at miljøkampen, utviklingen av en grønn økonomi, må bygges på et antikapitalistisk, sosialistisk grunnlag. Kampen for kvinnefrigjøring må også proriteres.
De ga uttrykk for at sosialdemokratiet i Hellas og jevnt over i Europa, fortsatt henger fast i blairismen, men de så med blidere øyne på Corbyn sin variant i England med fokus på arbeiderklasses kår. Av partier i Hellas mente de at Varoufakis sitt MeRA25 kunne bli en aktuell samarbeidspartner, sjøl om Tsipras ikke hadde så høye tanker om partistifterens nye bok.
Som vi ser, skiller ikke de programmessige punktene seg så mye ut fra det som Rødt eller SV står for. Den viktigste forskjellen ligger nok i den overordna strategien, nå som tidligere, at Tsipras og Varoufakis for den del, fortsatt står for strategien med å prøve å forandre EU innenfra. Varoufakis vil skape et forum utenfor som kan legge press på EU. Men disse forskjellene bør ikke hindre oss fra å holde dørene åpne, slåss solidarisk mot samme motstander og utveksle erfaringer og synspunkter.

Henrik Wergeland (1808–1845) var sin tids mest fremtredende norske kulturpersonlighet. Hans engasjement i kultur, politikk og samfunnsliv savner sidestykke. Hans forfatterskap spenner fra det erotiske til ideer om skapelsen, fra demokratisk og nasjonal politikk til opplysning av de brede lag av folket. I tillegg var han en foregangsmann i organisering av bygdefolket. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på noe av det som kan ha inspirert Wergeland til hans politiske standpunkt og aktivitet.¹

Foto: Liberty Leading the People (1830) av Eugène Delacroix
Kilde: Erich Lessing Culture and Fine Arts Archives
Av Ivar Dillan,
pensjonert typograf og skoleleder. Han har skrevet masteroppgave om norske oversettelser av Det kommunistiske manifestet.

Henrik Wergeland (1808–1845) var sin tids mest fremtredende norske kulturpersonlighet. Hans engasjement i kultur, politikk og samfunnsliv savner sidestykke. Hans forfatterskap spenner fra det erotiske til ideer om skapelsen, fra demokratisk og nasjonal politikk til opplysning av de brede lag av folket. I tillegg var han en foregangsmann i organisering av bygdefolket. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på noe av det som kan ha inspirert Wergeland til hans politiske standpunkt og aktivitet.¹

Kritisk-utopisk sosialisme og kommunisme

En utopi er en framstilling av et idealsamfunn, gjerne basert på filosofi eller religion, og som litterær sjanger fikk den sitt navn etter Thomas Mores verk Utopia som kom ut i 1516. I Det kommunistiske manifestet viet Karl Marx og Friedrich Engels et helt kapittel til «Sosialistisk og kommunistisk litteratur». Der beskrev de de forskjellige sosialistiske og kommunistiske tankeretningene som hadde vært kjent fram til 1848. Hensikten med den gjennomgangen var selvsagt å distansere seg fra disse tidligere forsøkene på å etablere kommunistisk eller sosialistisk ideologi. Og det gjorde da også Marx og Engels til gangs.² Den eneste «retningen» som fikk en viss anerkjennelse, var den som blir presentert under overskriften «Kritisk-utopisk sosialisme og kommunisme». Det var først og fremst den samfunnskritikken disse tidlige sosialistene og kommunistene målbar som Marx og Engels anerkjenner som viktig og progressiv. Men mangelen på vilje til revolusjonær handling og det faktum at disse bevegelsene satset på å bygge små, «kommunistiske» idealsamfunn gjør at Marx og Engels slår fast at de endte som reaksjonære sekter. Som eksempel på disse utopiske sosialistene nevnte Marx og Engels Henri de Saint-Simon, Charles Fourier og Robert Owen. Disse hadde sitt virke på 1820- og begynnelsen av 1830-tallet. Av de som følger i de neste tiårene nevnes Étienne Cabet indirekte gjennom kritikken av hans «ikariske kommunisme». Wilhelm Weitling, som fram til 1846 samarbeidet med Marx og Engels i «Kommunistenes forbund» nevnes ikke, selv om hans ideer på mange områder likner Cabets.³ Grunnen til at jeg nevner Weitling her, er at jeg seinere vil forsøke å sannsynliggjøre at Henrik Wergeland kjente til Weitling.

Hvem påvirket Wergeland?

Hva som påvirker en forfatter eller samfunnsaktør, er vanskelig å slå fast dersom forfatteren sjøl ikke har angitt sin inspirasjonskilde. Når det gjelder Wergeland har vi flere håndfaste bevis på hva han har lest, gjennom det han har publisert, og hva han kan ha lest gjennom oversikten over hans lån fra Universitetsbiblioteket. I tillegg kan vi gjøre noen antakelser om inspirasjonskilder når det dukker opp nye begreper i Wergelands tekster. Wergelands voksne liv faller sammen med de siste årene av og sammenbruddet i det franske reaksjonære styret som ble opprettet av den franske adelen etter Napoleons fall, julirevolusjonen i 1830 og det påfølgende juli-monarkiet. I denne perioden vokste det fram en rekke varianter av utopisk sosialisme og kommunisme.

Henri de Saint-Simon

Saint-Simons teorier var kjent i Norge på 1830-tallet. Vi finner blant annet en artikkel i Morgenbladet som søker å forklare Saint-Simons ideer om å begrense privateiendom og forby arv. Artikkelen er åpenbart hentet fra en fransk publikasjon som forsøker å latterliggjøre Saint-Simons tilhengere ved å kalle dem en slags jesuitt-prester som først og fremst vinner gehør hos kondisjonerte kvinner. (Morgenbladet 1831).

Saint-Simon gjorde seg til talsmann for en filantropisk holdning som med utgangspunkt i nestekjærligheten eller med den franske revolusjonens parole, brorskapet, skulle sørge for den fattigste, den mest tallrike klassens velferd både materielt og moralsk. Grunnlaget for dette finner han i Bibelen. Saint-Simons Ny kristendom ser ut til å være det av hans verk som har størst gjennomslagskraft umiddelbart etter forfatterens død.⁴ Det oppsto «saint-simonittiske» menigheter i Frankrike, og også i andre land som Sverige. Det er i Sverige Wergeland første gang kommer i kontakt med saint-simonismen. I «avhandlingen» Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?» skrev ogsåWergeland om en «ny kristendom». Vi kan lese følgende hos Saint-Simon:

Kristendommen vil bli den eneste, universelle religionen. Asiatene og afrikanerne vil konvertere til den, medlemmene av det europeiske presteskapet vil bli gode kristne og forkaste de forskjellige kjetteriene som de forkynner i dag. (Saint-Simon 1825, 7, forf.s oversettelse).

Wergeland har spesifisert de ulike folkegruppene ytterligere, men det er liten tvil om at det er det samme budskapet:

Da skulle vi see alle de oplyste Mahomedaner, Chineser, Hinduer og Jøder gaae over, og nedlede den europæiske Civilitiation til deres Folk, … (Forf. uth.) (Wergeland 1831).

Vi finner også direkte referanser til Saint-Simon hos Wergeland. Han får oversatt og publisert en preken av en svensk saint-simonittisk prest, og sist men ikke minst dreier hele Wergelands samfunnsmessige engasjement seg om de fattigste, om arbeiderklassen. Saint-Simon anså at industrilederne, kunstnerne og vitenskapsmennene hadde en særskilt filantropisk plikt til å lede samfunnet i en retning som forbedret den fattigste klassens levekår. Her har Wergeland funnet sin plass.

Charles Fourier

Fourier var særlig opptatt av organiseringen av produksjonslivet. Han så for seg at arbeiderne gikk sammen i såkalte «falangsterier», anlegg der man både bodde og arbeidet. Det ser ikke ut til at Wergeland er særlig påvirket av slike ideer. En mulig påvirkning fra Fourier er synet på likeverdet mellom kjønnene. Det var Fourier som først tok i bruk begrepet feminisme. For Fourier innebar likestilling mellom kjønnene også en likestilling på det seksuelle området.

Wergeland-forskeren Dagne Groven Myhren påviser i artikkelen Kvinnens ridder (Myhren 2009) hvordan Wergeland i sentrale verk gjør seg til talsmann for likestilling mellom kjønnene både på det formelt juridiske planet og det følelsesmessige, seksuelle. Jeg har ikke funnet noen eksplisitte henvisninger til Fourier hos Wergeland, så dette blir stående som en mulig, ikke dokumentert, antakelse.

Robert Owen

Robert Owen er vel mest kjent for at han drev et bomullsspinneri med utstrakte velferdstiltak for de ansatte. Fabrikken gikk imidlertid konkurs, og Owen beskjeftiget seg deretter med å beskrive hvordan et idealsamfunn kunne organiseres. I en periode prøvde han å sette disse ideene ut i livet i den utopiske kolonien New Harmonie i den amerikanske staten Indiana uten at eksperimentet fikk særlig varighet. Det var Robert Owen som omkring 1930 var en av dem som først tok i bruk begrepet sosialisme, en annen opphavsmann til begrepet er saint-simonitten Pierre Leroux. Til tross for at Owen hadde vendt tilbake til England da Wergeland besøkte landet i 1831, ser det ikke ut til at de har hatt noen kontakt, eller at Wergeland var inspirert av Owen.

Wergeland og kommunismen

Mot slutten av 1830-tallet vokser misnøyen med juli-monarkiet i Frankrike. Ludvig Filip viste seg å ikke være borgernes, men borgerskapets konge.⁵ I denne situasjonen vokste det stadig opp opposisjonsgrupper med mer eller mindre radikale program. De mest ytterliggående så framfor alt privateiendommen som den største trusselen mot et godt og rettferdig samfunn. Nye utopier utvikles, og kommunisme (i betydningen felleseie) som begrep blir tatt i bruk. For ettertiden er det særlig Étienne Cabets «ikariske kommunisme»⁶ som har blitt stående, men det ser ikke ut til at Cabet ble kjent i Norge på Wergelands tid.

Samtidig med Cabet, og også i Frankrike ble det organisert en sammenslutning av tyske håndverkere, først som en slags sosialt hjelpetiltak, men etter hvert med klare politiske føringer. Politiseringen førte til en splittelse av organisasjonen og de mest radikale etablerte et nytt forbund, «De rettferdiges forbund», ledet av blant annet Wilhelm Weitling. Wergeland har åpenbart kjent til dette for han hadde i 1843 besøk av en tysker som hadde samarbeidet med Weitling, Georg Fein.⁷ Et annet forhold som peker i retning av at Wergeland kjente til Weitling er at den konservative avisa Den Constitutionelle i 1841 publisert to artikler undertittelen «Communisme og socialisme». Den siste artikkelen er hentet fra Augsburger Allgemeine, og er basert på en omfattende politirapport etter at Weitling ble arrestert i Sveits. Her er det særlig Weitlings verk Das Evangelium des armen Sünders som får gjennomgå. Det interessante i vår sammenheng er at i siste del av dette verket, som er en slags bibeltolkning med formål å rettferdiggjøre avskaffelse av privateiendommen, beskriver Weitling kommunismen.⁸ Det har ikke vært mulig å dokumentere at det er Weitlings kommunisme Wergeland viser til når han ytrer seg kritisk til «de voxne Arbeiderklassers saakaldte Kommunistiske, der bringe Englands og Frankrigs stolte Statsbygninger til at bæve …» i «Hans Jacobsens Ost», en artikkel i Morgenbladet. (Wergeland 1844) Kjølv Egeland tolker denne ene setningen som om Wergeland skulle ha sluttet å være revolusjonær.(Egeland 1945, 173) Min tolkning er at Wergeland ikke endret sinnelag i forhold til en nasjonal, demokratisk revolusjon, men samtidig at filantropen ikke ville akseptere Weitlings forståelse av arbeiderklassen som revolusjonær klasse.⁹

Henrik Wergelands utopier

Wergelands utopier kommer til uttrykk både i hans diktning og i hans samfunnsengasjement. Som et «barn» av den store franske revolusjonen og «halvbror» til Grunnloven hadde han en grunnleggende progressiv nasjonal og demokratisk holdning. Det var den norske nasjonsbyggingen som var Wergelands fremste utopi, tett fulgt av en idé om menneskenes likeverd som skulle virkeliggjøre i en demokratisk republikk. Wergeland hadde derfor ikke bruk for utopiske idealsamfunn etablert som kolonier i fjerne verdensdeler eller som isolerte enklaver i europeiske land. Han hadde et helt land å omforme. Utviklingen av nasjonen Norge (og verden for øvrig) skulle baseres på en ny, modernisert kristendom. En rasjonell kristendom bygd på nestekjærlighet og rensket for mysterier. Nestekjærligheten og troen på menneskenes likeverd var drivkraften i Wergeland arbeid for folkeopplysning og hans filantropiske strev for fattigfolks velferd. Det ser ikke ut til at Wergeland deler de utopiske sosialistenes analyse av at privateiendommen var roten til alt ondt. En klassekamp som Wilhelm Weitling gjorde seg til talsmann for, var utenkelig for Wergeland.

 

Litteratur

Egeland, Kjøv, «Henrik Wergeland og utlandet» i Edda: Nordisk tidsskrift for litteraturforskning, hefte 1–4, Oslo 1945.

Engels, Friedrich, «Til ‘Kommunistenes forbund’s historie» i Marx, Karl og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest. Oslo 1957, Norsk Forlag Ny Dag.

Marx, Karl og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest: Proletarer i alle land, foren dere! Larvik 2008, Tidsskriftet Rødt!

Myhren, Dagne Groven, «Kvinnens ridder» i Lombnæs, Anders G. og Jahn Holljen Thon (red), Bedre Tiders Morgenrøde . . . : Utopi og modernitet hos Henrik Wergeland. Oslo 2008, Novus Forlag.

Saint-Simon, Henri de, Nouveauchristianisme. Paris 1825, Bossange Pere.

Ukjent forfatter, «EndnuNoget om Saint-Simons Lære» i Morgenbladet, nr 82, 1831, Christiania.

Ukjent forfatter, «Communisme og socialisme» i Den Constitutionelle, nr 277 og 279, 1843, Christiania.

Ustvedt, Yngvar, Henrik Wergeland: en biografi. Oslo 1990, Gyldendal Norsk Forlag.

Wergeland, Henrik, «Hvi skrider Mennneskeheden saa langsomt frem?» i Aldmindeligt Norsk Maanedsskriv, 22.06.1831, Christiania.

Wergeland, Henrik, «Hans Jacobsens Ost» i Morgenbladet 01.01.1844, Christiania.

 

Sluttnoter

1 Der ikke annet er nevnt, er opplysningene om Wergelands liv og forfatterskap hentet fra Yngvar Ustvedts bok Henrik Wergeland – en biografi (Oslo 1994) og tidsskriftet Edda, hefte 1–4 (Oslo 1945).

2 Manifestet handler jo i stor grad om å definere nettopp kommunismebegrepet. Kommunisme er i følge de to første kapitlene en historisk nødvendig samfunnsform som vil oppstå når klassekampen mellom arbeiderklassen og borgerskapet er vunnet av arbeiderklassen. Enhver annen definisjon vil ifølge Marx og Engels være feil.

3 En beskrivelse av Weitlings rolle finnes i Friedrich Engels: Til «Kommunistenes forbund»s historie som er oversatt til norsk og publisert i Ny Dags 1957-utgave av Manifestet.

4 Jeg holder i øyeblikket på med en oversettelse av Nouveauchristianisme som sannsynligvis vil være tilgjengelig på en digital plattform når denne artikkelen trykkes.

5 På fransk skilte man allerede den gangen på citoyen – statsborger eller medborger og bourgeois – borger i betydningen kapitaleier. Betegnende nok hadde man på tysk ikke et ord for det siste, så Marx og Engels låner det franske ordet som betegnelse på borgerskapet i Manifestet.

6 Betegnelsen ikarisk kommunisme, som Marx og Engels også bruker i Manifestet, har sitt opphav i Cabets utopiske roman Reisen til Ikaria. Opprinnelig skrevet for å oppfordre til endring av det franske samfunnet, men etter hvert ble den oppfattet som en oppskrift på opprettelsen av en idealistisk koloni. Cabet gjorde da også flere forsøk på å gjøre dette i USA.

7 Georg Fein samarbeidet med Weitling i Bund der Geächteten i Paris og flyktet samtidig med han til Sveits. I Sveits oppsto det etter hvert en splittelse mellom den tyske arbeiderorganisasjonen Bund der Gerechtenog den borgerlig-demokratiske organisasjonen Junges Deutchland. Fein slutte seg til sistnevnte. Bund der Gerechtenble etter hvert en del av Kommunistenes forbund, organisasjonen som ga Marx og Engels i oppdrag å skrive Det kommunistiske manifestet.

8 Det finnes mange likhetspunkter mellom Weitlings beskrivelse av kommunismen og Engels Grundsätze des Kommunismus som er forløperen for Manifestet. Weitling samarbeidet da også en kort periode med Marx og Engels i Kommunistenes forbund, men allerede i 1846 kom det til et brudd.

9 Et annet av Weitlings hovedverk, Grantien der Harmonieund Freiheit, ble for øvrig oversatt til norsk noen år etter Wergelands død. Oversetteren, Peder Rasmussen Andresen, har også forfattet et hyllingsdikt ved Wergelands død, men det har ikke lykkes meg å dokumentere en forbindelse mellom de to.