AKP ble slått sammen med RV i mars i fjor. I mange av lagene var det avslutningsarrangementer. Vestfold AKP avholdt for eksempel sitt siste møte i Sverige, inspirert av Dag Solstad. Ø stensjø AKP hadde avslutningsmøte 4. juni i fjor. Vi trykker Morten Falcks tale.

Kjære kamerater!

Det er et visst vemod i å sitte her og se seg rundt i forsamlingen. Tida går, og vi har kjent hverandre lenge. Midt i denne vakre forsommeren, hvor syriner og liljekonvall akkurat er i ferd med å bli avløst av pioner og prestekrager, mens tjæreblom flammer over bakker og bergskorter, tvinges vi til å innse at vi begynner å bli gamle. Min oldefar var født på første mai og svermet for den franske revolusjonen. På Bjørnsons initiativ ble han redaktør for en venstreavis på Hamar, for å sikre oppslutning om norsk selvstendighet. Det er tankevekkende at da han var så gammel som jeg er nå, hadde han allerede vært død i et halvt år. Livet vokser og gror og flakser og svirrer omkring oss, men det varer ikke evig. Vi må huske å leve mens vi gjør det.

Vi har brukt mange år av livene våre på å forsøke å realisere den største av alle menneskenes drømmer, drømmen om en bedre verden. Ikke hvilken som helst drøm om en bedre verden heller. Drømmen om en verden uten utbytting og undertrykking, en verden av likestilte, frie mennesker som kan utfolde sin skaperkraft og utvikle sine evner i frihet, uten å ta de samme rettighetene fra andre, og uten å skade miljøet de lever i og av. En gang trodde vi kanskje vi skulle få oppleve å se den drømmen gå i oppfyllelse. Nå vil vi vel si det var litt naivt. Det tar lengre tid enn vi trodde, og elendigheten i verden blir større og jævligere underveis. Men vi lever fortsatt, vi har ikke gitt opp, og det kommer nye til. Heldigvis. For jeg har etter hvert begynt å regne det som sannsynlig at jeg kommer til å møte døden før kapitalismen styrtes i Norge, ja før imperialismen bryter sammen og går under.

 

 

Alt gammelt må ryddes av veien, det må dø og opphøre å eksistere, for å gi plass for det nye. Sånn er det med plantene. Spør etter syrinblomstene om fjorten dager! Sånn er det med mennesker. Og sånn er det med partier. Det er ikke farlig. Det viktige er om man har hatt et liv som har brakt kampen
framover, om man har bidratt til menneskenes frigjøring. Det gjelder for mennesker – og det gjelder for partier. Døden er sluttpunktet for det gamle, men startpunktet for noe nytt.

 

 

Det finnes jo andre muligheter, iallfall i folketroen. Den ene er et evig liv, enten oppe eller nede. Det frister ikke. Men det har vært offisiell ideologi. Men i skyggen av dette har vi sagnverdenens mørke tåkedal, der de levende døde bor. De vandøde, som hvileløst flakker omkring i en ikke-eksistens. Som ikke får dø, men som heller ikke lever. Den muligheten står åpen for partier også. Bare se på NKP.

Etter en ærerik fortid har NKP sluttet å eksistere i virkeligheten. Det har ingen betydning for hva som skjer eller ikke skjer, men det fortsetter å flakke rundt i skyggene, der ingenting skjer. Det sprer intethetens kulde rundt seg, men får aldri noe til å gro. Det er som Hufsa: der hun har sittet i skyggen under buskene og stirret på deg med de gule øynene sine, er det en frossen flekk. Der blomstrer ingenting.

Vi bygget et parti for å endre verden, og det fikk stor betydning. Norge ble et annet land. Mindre konformt, mindre knugende. Det ble mer naturlig å slåss, og partiet ga folk sjøltillit og mot til å ta opp kampen for sine egne rettigheter. AKP var kjernen, eller motoren, i nesten alle folkelige kamper i flere tiår. Var det nødvendig å sykle på vannet, så syklet vi på vannet. Vi organiserte folk og utrettet mirakler. Vi var urokkelige, og vi nektet å gjøre avbikt. Derfor ble vi også
hatet, forfulgt og hetset.

Det går opp og ned her i verden, heter det. Behovet for et sånt parti som AKP er ikke blitt mindre, snarere tvert imot. Likevel har vi nedlagt partiet vårt. Forslaget om å slå sammen AKP og RV kom ikke fra oss. Men når det først kom, var det et spørsmål om å se hvilke muligheter det kunne åpne. Det var et spørsmål om å gripe en konkret situasjon, utnytte en mulighet, en åpning i historien. Partiet vårt var blitt ganske lite, og slet med å fylle oppgavene sine. Men det var ikke dødt. Det var høyst levende. Det mener jeg vi har vist gjennom å gå inn for sammenslåing.

Vi var i stand til å gripe en mulighet idet den åpnet seg, og utnytte den til vår fordel. Det beviser at partiet var levende, på samme måte som Hagtvets voldsomme hetskampanje viste at vi var viktige. Vi hadde andre muligheter. Vi kunne ha tviholdt på de formene som var, insistert på å opprettholde AKP, nektet å dø, men ikke greid å opprettholde livet. Da ville vi ha endt som enda et vandødt NKP, evig flakkende om i skyggene, med stadig mindre evne til å delta i og lede folkets kamper. Og der vi hadde sittet i skyggen under syrinbusken, ville gresset ha frosset.

Nå tar vi i stedet et sprang. Vi slår oss sammen med andre, vi bryter ut av den lune, lille bakevjen der vi kjenner hver stein og hvert strå og hver tråd med glatte alger. Vi kaster oss på nytt ut i den rivende strømmen, der det er vannføring nok til å flytte på grus og vende på stein. Her er vannet kaldere og strømmen stri, men det er oksygen i vannet, det er her livet foregår. Så får vi prøve å takle de utfordringene som kommer.

AKP er blitt historie. Men vi skal bygge Rødt. Vi har tatt spranget ut i framtida – der utallige utfordringer venter oss.

Hurra, kamerater, vi lever!

 

Morten Falck

Egil Fossums artikkel i Klassekampen om «68 – de ulydiges år» 23. mai i år inspirerte meg til å reflektere – og skrive om min opplevelse av å være en aktiv del av 68-generasjonen
Debatten omkring Solstads essay om Ibsens Brand som fundamentalist ga meg et ekstra puff.

Av Rolf Aakervik

---

På 60- og 70-tallet var jeg aktiv i en motkulturell og alternativ bevegelse. Jeg var artist i et progressivt rockeband og skrev politiske tekster, deltok i kulturdiskusjonene og var aktiv som tillitsvalgt i industrien. Opp gjennom 80-tallet og fram til i dag har antirasismen vært mitt hovedperspektiv, særlig etter et par år i Afrika og etter å ha jobbet 12 år på en arbeidsplass med mange innvandrere.

Nå sitter jeg og beundrer et av barnebarna godt plassert i en «besteborgerlig tilværelse» , omtrent tre år fra pensjonsalder og hvor diskusjonen om pensjonspoengene blir viktigere enn de mer fundamentale (fundamentalistiske?) spørsmålene. Det er 40 år siden 68-opprøret og i tillegg kommer de årene før 68 som jeg regnet meg som en radikal samfunnsstormer. Som mange andre ungdommer på 60-tallet var jeg presset mellom mitt individuelle opprør mot foreldre og autoriteter, ønsker om personlig karriere og en økende bevissthet om verdens urettferdighet. Min identitet ble til i krysningen mellom opprøret, framtidsdrømmer, rettferdighetsfølelse og personlige moral.

Jeg vokste opp i det sosialdemokratiske Norge og ble foret med sosialistiske idealer og drømmer om et rettferdig samfunn med vekst og velstand og internasjonal solidaritet. Arbeidersangene og slagordene om fred og forsoning ble fra barnsben et produkt av klasseforliket. Jeg vokste opp i tre rom og kjøkken oppunder Ola Narr i blokker som ble bygd etter krigen på østkanten av Oslo, og gikk på skole med barn fra arbeiderklassen og det nye framvoksende ledersjiktet i arbeiderbevegelsen. Dette ga både en klasseidentitet i skillet mellom øst- og vestkant og troen på at klasseskillene ville viske seg ut. Klassekameratene mine fra folkeskolen kom fra Tøyen, Kampen og Grønland og de fleste tok fagutdanning og noen begynte på realskole og gymnas. Etter hvert flyttet flere til de nye drabantbyene utenfor sentrum. På gymnaset følte vi oss likeverdige med de som gikk på de «fine» vestkantskolene. Og slik var det også for de av oss som rykket videre inn på universiteter og høyskoler. Vi var opprørske rockn’n rollere, digga blues og jazz, vanket på de nye hippe stedene og sugde til oss av den radikale internasjonale kulturen. Det ble Stones mot såpepop, Tamla Motown og soul mot den etablerte finkulturen, og vi møttes også i klasseforliket med de som «snobbet ned» fra vestkanten.

Jeg ble med i et AUF-lag (Sosgym) som ble ekskludert i kjølevannet av radikaliseringen. Herfra oppsto også splittelsen i AP og SUF. Sammen med en ny og nærmest klasseløs kulturbevegelse som sprang ut på Club 7, i kunstnermiljøer på universitetet, på Kunstnernes Hus og i hippiemiljøer i Slottsparken, deltok jeg aktivt i en motkulturell bevegelse. Dette var både en reaksjon på kravene til en politisk uniformering i det norske klasseforliket, men mest et opprør mot USAs brutalitet i verden og den kulturelle kommersielle ensrettingen. Flower power-idealisme, make love not war og troen på at alternativene, kollektivene og de nye ideene fra den opprørske musikken, dro mange mot troen på alternative løsninger. Jeg søkte mot idealistiske kollektiver, og fikk en periode i kollektiv på landet med frisk luft og biologisk mat. Jeg deltok i trafikkaksjoner, var med i opprørske tidsskrifter og haiket rundt i Europa og oppholdet meg i motkulturelle miljøer i Stockholm, København, Amsterdam, Wien osv. Noen hadde også penger og dro til San Francisco og fikk med seg impulser derfra. Spesielt ble jeg inspirert av en motkulturell musikkbevegelse i Sverige.

Jeg deltok i en bevegelse av ungdom som var som svamper overfor alt nytt og motkulturelt. Vi ble med i kampen mot atomvåpen, mot Vietnamkrigen, for
palestinernes kamp, støttet opprør mot Sovjet blant intellektuelle i Øst-Europa og ble fascinert av kulturrevolusjonen i Kina. Frigjøringskampene i Afrika, Asia og Latin-Amerika og kinesernes eksperiment med å lage et rettferdig og likeverdig samfunn ga håp mot rivalisering mellom supermaktene og trusselen om atomkrig. Sult, kriger og nød i den fattige delen av verden opprørte flere enn meg. TV og andre media brakte bilder av en verden i krig som ga moralsk mot til å bli med og kaste steiner på den amerikanske ambassaden. Vi var pinlig klar over at «vi» var en global overklasse som deltok og støttet imperialismen. Norge støttet USAs kriger og supermaktens urettferdighet. Vi som ikke gjorde opprør, var skyldige. Det var riktig å gjøre opprør, om enn bare av solidaritet. Når den store demonstrasjonsbølgen kom, var vi med, og vi støttet også opprøret mot Sovjet i Praha og jublet sammen med solidaritetsbevegelsen i Polen.

Dette er mitt og mange andres bakteppe når noen velger å kalle oss 68-ere. Når noen ble ml-ere på 70-tallet, var det en naturlig konsekvens av ønsket å organisere den bevisstheten vi hadde tilegnet oss opp gjennom 60-tallet. Mange med meg var motkulturelle, mot Vietnamkrigen, mot EEC, for palestinerne, for Allende i Chile, mot fascistene i Spania og for progressive og kollektive løsninger. Datidens miljøvernere kjempet for et økologisk landbruk, mot privatbilisme og for kollektive transportløsninger. For mange startet 70-tallet i en forent front i kampen mot EEC og for internasjonal solidaritet. 70-tallet ble en tid for politisk oppvåkning. For de store kullene fra arbeiderklassen som rykket inn i høyere utdanning, ble disse kampsakene
viktige, også fordi klasseperspektivet ble trukket inn. Etter hvert ble det organisert FNL-bevegelser, Palestinakomiteer og Nei til EEC (AKMED) – på så godt som alle videregående og høyere utdanningssteder. Vi ble utålmodige og ønsket å endre verden uten å ha presist utformede svar. Flere med meg hadde ingen helhetlig analyse eller gode svar på hva vi skulle gjøre med den bevisstheten vi hadde fått. Tilbudet fra ml-bevegelsen var diskusjoner om alle disse spørsmålene. Det teoretiske materialet fra Marx, Lenin og Mao ga oss diskusjonsgrunnlag. Vi leste Franz Fannon, Ho Chi Minh, Malcom X, artikler og bøker fra norske og svenske radikalere og studerte marxistiske klassikere. Noen fikk oss også til å lese Stalin og Hoxa, men det gjorde ingen sterke inntrykk. Behovet for å finne løsninger ble derimot bedre dekket av å lese Obrestad, Solstad, Hoem, Michelet og andre norske forfattere, ikke minst Øgrim
som ga oss mye å diskutere. Om flere slukte rått påleggene og linjene fra ledende ml-ere, var jeg, og flere med meg, kritiske og selektive når vi tok stilling. Linjer ble diskutert i ulike sammenhenger, noen ganger ble vi enige, mens andre ganger utviklet det seg dype uenigheter. Jeg kunne leve med uenighetene og samtidig oppleve at jeg var en del av en radikal og revolusjonær bevegelse som kjempet for et samfunn uten krig, nød, elendighet og undertrykkelse.

Oppgjøret som etter hvert er kommet med ml-erne, blir fra mitt ståsted satt i et merkelig lys. Alternativene til den opprørske ungdommen ble på den tiden for mange enten å bli ml-er eller å delta i de partiene som hadde plass på Stortinget. Andre løsninger ble personlige bevissthetstripper ved å bli med i anarkistiske aksjoner, hengi seg til yoga og meditasjon, flytte på landet i jordbrukskollektiver eller hengi seg til restene fra hippietiden med hasjrøykning og tripper. Ideologiske interne uenigheter førte også til kaotiske oppsplittingen i små trotskistiske eller anarkistiske grupper. Men ml-erne fikk til resultater i frontarbeidene i fagbevegelsen, kvinnebevegelsen, internasjonale solidaritetsbevegelser og i kampen mot EU. Ml-erne organiserte store demonstrasjoner, opprettet forlag og tidsskrifter for progressive forfattere, plateselskap for progressive musikere og organiserte diskusjonsgrupper og kamporganisasjoner for kunstnere og artister. Ikke minst organiserte de en avis som ble til dagsavis, og de hadde flere tidsskrifter. Mange progressive
ungdommer gikk ut i industrien, deriblant jeg. Jeg ble tillitsvalgt og var med på å organiserte streiker og aksjoner. På min arbeidsplass hvor jeg var i tolv år, kunne jeg faktisk se fruktene av det jeg gjorde, og jeg ble stadig mint på at jeg var en opprører. Jeg ble overvåket og har faktisk en mappe, og ble utsatt for maktas og medias harme og hån for det opprøret jeg sto for. Men jeg fikk gjennom fruktene av mitt engasjement, bedre lønns- og arbeidsforhold på arbeidsplassen, økt bevissthet om solidaritet med arbeiderklassen i hele verden, bedre demokrati på arbeidsplassen og erfaringer av at kamp nytter. Det var den anerkjennelse jeg higet etter. Jeg har tatt feil i mange diskusjoner, måttet ta selvkritikk og lære meg til at jeg ikke kan trumfe igjennom alle mine
innfall. Men jeg lærte meg også å stå modig fram med synspunkter som ikke alltid var like populære eller godtatt av de som satt med makta.

Til tross for at jeg er blitt utskjelt som politisk progressiv artist og låtskriver, er platene mine blitt utgitt, og jeg har fått anledning til å spille for progressiv ungdom over hele Skandinavia. Riktignok er jeg ikke blitt en berømt popartist, men tekstene mine er blitt framført for et stort publikum, og de fleste av sangene kan jeg fortsatt stå inne for. Flere av artiklene mine er blitt utgitt og diskutert, og jeg har opplevde at jeg deltok og kunne bidra med mitt til å skape visjoner om en bedre og klasseløs verden. I dag kan jeg se tilbake på en produksjon på flere publiserte plater, bøker, og hefter. Jeg har all grunn til å være
stolt av mine bidrag. De er et resultat av en radikal generasjons kamp mot imperialisme og undertrykking. Jeg har ingen grunn til å skamme meg over mine sanger for ungdommers behov for ungdomsklubber (Drabantbyrock), mot politisk overvåkning (Du og jeg og SIPO), støtten til nei til EU (Varig front mot EEC), mot Vietnamkrigen (Vietnam), mot apartheid (Amandla) osv.

Det har vært mange tilbakeslag de seineste årene med markedsliberalisme, FrP på hogget, kriger i Irak og Afghanistan, de ekstreme forurensningsproblemene og global oppvarming og den økende avstanden mellom rik og fattig. Men jeg ser faktiske gjennomslag for noen saker fra 60-tallet. Utfordringene ligger fortsatt i mange saker som vi kjempet for den gangen og som fortsatt er like aktuelle. Kampen for et økologisk landbruk og sunnere og bedre mat og en økt satsning på kollektivtransport som kan gjøre privatbilismen unødig er fortsatt viktig. Jeg sto både den gang og nå for gratis barnehagetilbud og flere andre løsninger for barn og ungdom som kan gi oss gleden ved å få barn. Flere og bedre kollektive boformer er nødvendige for å gi unge mennesker muligheter til å få et sted å bo. Men mest av alt, gapet mellom fattig og rik i verden er ikke blitt mindre. Gamle konflikter er ennå ikke løst og nye konfliktområder har oppstått.

Den største gevinsten ser jeg som en økende global bevissthet om miljøvern, rasisme og de ulikeverdige forholdene i verden. Her er mange unge i bevegelse, og vi gamle 68-erne må prøve å henge med. Det virker langt fram til det klasseløse samfunnet, men jeg tror at bevisstheten om store endringer har sunket dypere ned i folks bevissthet enn på 60- og 70-tallet. Etter min oppfatning står vi foran en større politisk endring globalt enn ved sammenbruddet av Sovjetunionen. Sovjets sammenbrudd kom uventet på de fleste, og jeg tror kanskje at den vestlige kapitalismen bryter sammen raskere enn vi kan klare å fatte. Vi kan gjette på hvorfor og hvordan dette vil skje, men hva som blir alternativene er uvisst. Kanskje blir det Kina som utkonkurrerer den vestlige kapitalismen. Det kan oppstå en ny bevegelse i Russland og sammen med Kina og store bevegelser i India, Afrika og Latin-Amerika, kan det gi oss en nytt perspektiv. Det er viktig at de unge henger med på slike endringer, og at vi gamlingene fra 60- og 70-tallsopprøret ikke blir en reaksjonær kraft.

Kanskje det er i Kina, India, Russland eller Latin-Amerika at de nye alternative bevegelsen klarer å føre 68-er opprøret inn i nye og mer spennende dimensjoner. Den vestlige kapitalismen og opprøret mot store privatkapitalistiske giganter kan dermed bli en anakronisme. I Kina kan det komme et opprør mot maktglade og korrupte ledere som ignorerer miljøspørsmål og som lar bønder og arbeidere leve langt under anstendige forhold. Kampen mot undertrykkingen av kulturelle og politiske ytringer i Kina kan kanskje få langt større gjennomslag enn bevegelsene på 60- og 70-tallet i vesten. Skarer av dataeksperter fra India globaliserer kommunikasjonen. Helsestellet blir overtatt av asiatiske leger og pleiere. Arbeidskraftsbehovene i Vesten blir overtatt
av befolkningsoverskudd i Afrika og Asia. Plutselig har Vesten mistet det teknologiske forspranget. Den vestlige moralens ensidig satsning på individuell
karriere, alle kjemper mot alle, kan bli trampet ned av folk fra fattige land som krever fellesskapsløsninger. I Vesten har vi fått nye underklasser som tenker og handler mer globalt. De utgjør en arbeiderklasse som intuitivt kan gripe drømmen om rettferdighet og handler deretter. Dette opprøret må komme. Selvgode fagarbeidere som klamrer seg til opparbeidede privilegier, høyskoleutdannede broilere i maktposisjoner, markedsspesialister i private og offentlige bedrifter og arrogante politikere vil få problemer med å holde på makta når velutdannede og dyktige folk rykker inn fra sør og øst. Godt skolerte innvandrere og deres etterkommere opplever utbyttingen på kroppen. De vil trolig solidariserer seg med opprørere i den fattige delen av verden, og det blir vi som må henge med på deres kamp.

Jeg som 68-er har fått vite at jeg har dummet meg ut og burde skamme meg over det jeg gjorde som ung. Om jeg sammenligner meg med Solstads diskusjon om Ibsens Brand, kunne jeg bli betraktet som en fundamentalist da jeg var mot Vietnamkrigen og EEC og trodde på et klasseløst kommunistisk samfunn. Jeg var jo ikke religiøs, og prøvde å resonere meg fram til hva jeg trodde var det beste å kjempe for. Jeg reagerte følelsemessig på napalm og massakre, den store nøden og fattigdommen og kapitalismen grådighet. Men det var ikke bare følelser og empati med de svake, men en bevissthet om at denne uretten ikke kunne vare evig. Jeg betraktet den gangen sovjetkommunismen som fascisme og imperialisme, og jeg gjettet meg til enten Sovjets sammenbrudd eller at vi ville ende opp i en krig mellom supermaktene. I stedet burde jeg ha forstått at det var galt å støtte at Røde Khmer som kastet ut amerikanerne før vietnameserne. Vietnam sto i også i ledtog med Sovjet og var mot Kina. Derfor trodde jeg først at dødsmarkene var propaganda fra både USA og Sovjet. Jeg gjettet ikke den gangen hvor galt det ville gå med Kampuchea, og jeg støttet så klart ikke folkemord. Jeg fryktet faktisk mer at det skulle komme til masseslakt av hvite i Sør Afrika, noe jeg anså som forståelig etter alle årene med apartheid. Her gjorde blant annet Nelson Mandela en bragd. Den fattigdommen jeg har sett i Cape Town, er en tikkende bombe.

Det er klart mye jeg ikke kunne ha forutsett. I dag ser jeg at mange av de opprørene jeg støttet den gang ikke var like smarte. Men jeg tror også at mye gikk galt fordi USA og Sovjet (og kanskje også Kina) drev sine renkespill. Har jeg dermed grunn til å skamme meg over at jeg noen ganger gjettet feil eller ble feilinformert? Det er mye å kritisere Kina for i dag, men jeg vet ikke om den kritikken har grunn til å være sterkere enn mot den vestlige kapitalismen. Jeg mener at jeg kan kritisere brudd på menneskerettighetene i USA like mye som i Kina. Og jeg tror til og med at bruddene på menneskeretter i USA er verre fordi USA har en lengre demokratisk tradisjon og bedre økonomiske forutsetninger. Er en TV-styrt pengemaskin av en valgkamp i USA med to partier i lomma på storkapitalen mer demokratisk enn folkekongressen i Kina og partidemokratiet i det kinesiske kommunistpartiet? Jeg ønsker meg selvfølgelig
ingen av delene, og tror vårt nordiske sosialdemokrati og velferdsstat er bedre. Men globalt ser jeg store demokratiske problemer med nasjoner som blir styrt av tilfeldige popularitetsvalg hvert fjerde år, med flertallsstyrer som undertrykker svakere minoriteter og som lar seg villede av politiske demagoger. Verden trenger fortsatt globale løsninger.

 

 

 

  

Den vesle artikkelen «Om praksis» handler om filosofi, nærmere bestemt om erkjennelsesteori. Hvordan vet vi det vi vet, og hvordan vet vi hva som er sant? Hvordan oppstår kunnskap, og hvordan utvikler den seg? Fins det noen endelig sannhet, og kan vi kjenne den? Og ikke minst – hva er vitsen med å kjenne den – enten den er begrenset eller endelig?

av Morten Falck

---

Maos lille essay er fra 1937, det begynner å bli gammelt, med en alder på 71 år. Men ingenting er statisk. Verden endrer seg, og det går fortere og fortere. Verden er ikke den samme som da jeg var ung, hvorfor skal våre dagers unge revolusjonære lese det samme som vi leste?

Artikkelen er et oppgjør med dogmatismen som hadde ridd det kinesiske kommunistpartiet og forårsaket store tap. Men dogmatikere finnes overalt og til alle tider. Også vi har en liten gruppe av angstbitere, som er så rrrrevolusjonære at de knapt kan snakke vennlig til oss andre, de har nok med å stemple oss som reformister og revisjonister og jeg-vet-ikke-hva. Det ser ut til å være fruktesløst å prøve seg på å debattere med dem. De insisterer på å kalle seg for marxist-leninister. Jeg synes det er et lite dekkende uttrykk. Men kanskje jeg kan låne uttrykket «gubbemarxisme»? Og da vil jeg uttrykkelig definere ordet gubbe slik Else Michelet gjør det, som «en person – uavhengig av kjønn – som har tenkt de tankene han har tenkt å tenke».

De slenger om seg med sitater, som om det gir ordene deres noe større tyngde. Men de river gjerne sitatene ut av sammenheng. Det minner sterkt om middelalderens skolastikere, som kunne diskutere oppad vegger og nedad stolper hvor mange tenner det var i munnen på en hund – uten noen gang å finne på å se etter. Kanskje de tror at marxismen er en øvelse i å pugge flest mulig sitater, en slags olympiade i sitatkasting – der forståelsen ikke teller?

Det viktigste av alle Lenin-sitater har de åpenbart glemt. Det skriver seg fra en polemikk mot den ungarske kommunisten Bela Kun, hvor Lenin skriver: «Kamerat B. K. kritiserer på grunnlag av sitater fra Marx, som henviser til en helt annerledes situasjon enn den nåværende, han forkaster totalt taktikken til Det tyske kommunistpartiets sentralkomité og unngår fullstendig det som er aller viktigst, det som utgjør marxismens kjerne, dens levende sjel – en konkret analyse av en konkret situasjon». (Lenin: Collected Works, vol. 31, p. 166)

Disse hyperrevolusjonære sier de er de eneste virkelige kommunistene. Men i stedet for å analysere situasjonen selvstendig og konkret, skriver de av AKPs gamle programmer og kaller seg arvtakere etter m-lbevegelsen. Unnskyld, jeg har vært med i den bevegelsen siden 1966. Skal dette være mine arvtakere? Fri og bevare meg, da testamenterer jeg heller alt til Kirkens Nødhjelp! De prøver iallfall å gjøre noe for virkelige mennesker i den virkelige verden.

For vi oppførte oss ikke slik. Jeg husker en kjølig aprilmorgen for førti år siden. Snøen var nesten borte, veiene var bare, men 4–5 kuldegrader lot morgensola glitre i isen på pyttene. Klokka var seks. Det var nøye planlagt og ingen tilfeldighet at vi syklet bortover Persveien på Ulven. Vi skulle rekke morgenskiftet på Standard telefon og kabelfabrikk. Andre ungdommer syklet mot andre morgenskift. Omhyggelig hadde vi kartlagt industriarbeidsplassene i vårt område, vi hadde kart med røde og gule og grønne kartnåler, vi hadde undersøkt arbeidstidene. Aksjonsdagen var kommet,
og vi visste hva vi gjorde.

Hvem var vi? Vi var Teisen SUF, og som Dag Solstad ville ha sagt det: Vi hadde et budskap til den norske arbeiderklassen.

Bryn Hellerud SUF hadde vokst eksplosjonsartet det siste året, og da det ble mer enn 150 medlemmer skjønte vi at vi måtte dele oss opp. Teisen SUF var en av delene. Men budskapet vi hadde med oss kom fra SUF sentralt, som ennå ikke var blitt SUF(m-l). Vi hadde trykt det på Bryn-Helleruds egen lille offsettrykkemaskin, som vi hadde samlet inn penger til, og var ganske stolte.

Hva var dette budskapet? Var det et rop om at det var nødvendig med revolusjon? Et flengende oppgjør med sosialdemokratene og reformistene i Arbeiderpartiet og SF og en knusende kritikk av revisjonismen i NKP, slynget fram på et skred av sitater fra Stalin og Mao?

Jeg sitter med løpeseddelen foran meg. Den heter: «Til kamp for et skikkelig lønnsoppgjør». Teksten angriper Per Bortens borgerlige samlingsregjering, og ironiserer over LO-lederen Tor Aspengren. Den handler om norske arbeideres konkrete økonomiske virkelighet. Den vesle løpeseddelen er befriende fri for revolusjonære fraser – og holdt i et nøkternt og konkret språk. Altså stikk i strid med det våre hyperrevolusjonære krever i dag. Likevel sier de at de er
arvtakere etter det vi var den gangen.

Vi var kommunister, vi ville avskaffe klassene. Vi søkte kontakt med arbeidsfolk, fordi det er arbeiderklassen som må endre samfunnet. Men vi kjente dem for godt til å prøve å slå dem flate med eksotiske sitater og høyrøstede proklamasjoner. Vi snakket deres eget språk. For mange av oss var de jo fedre og brødre, mødre og søstre, tanter og onkler og besteforeldre.

Så vi hadde idéer om arbeiderklassen. Mange av oss hørte til i arbeiderklassefamilier. Vi hadde det Mao kaller sanseerfaring – og begynte kanskje å skape oss idéer, altså sammenfatte sanseerfaringene. Nå var vi på vei til å prøve neste skritt: prøve idéene våre mot virkeligheten ved å bringe dem tilbake
til arbeiderklassen.

Ting tar tid. Jeg kan ikke huske noen streik fra 1968. Men ved neste tariffoppgjør, i 1970, sa det PANG! Arbeiderne gikk til streik i Sauda, på Norgas og i Oslo Sporveier.

Vi hadde et visst grunnleggende kjennskap til arbeiderklassen, gjennom familiebakgrunn, oppvekst, tilfeldige jobber. Og vi hadde allmenne og nyttige marxistiske oppsummeringer, fra kommunister før oss. Men skulle vi kunne skape et parti for norske arbeideres interesser, var dette ikke nok. Vi måtte lære arbeiderklassens virkelighet å kjenne. Grundig. Der hvor arbeiderne tilbringer mesteparten av sitt våkne liv: på jobben.

Dette var bakgrunnen for den mye omtalte proletariseringa. Jeg begynte på Freia etter sommerferien i 1970.

Så kom Sporveisstreiken – og under over alle undere – klubbstyret sammenkalte til klubbmøte, ett av de meget sjeldne. Vi var en håndfull ml-ere på Freia, og vi diskuterte hva vi kunne gjøre. Vi ble enige om å foreslå støtte til de streikende sporveisarbeiderne, og det ble min jobb. Så på klubbmøtet ba jeg om ordet, og la fram forslag til en støtteuttalelse.

Det var åpenbart ikke hva klubbstyret hadde tenkt seg, og klubblederen understreket at selv om hun var gift med en streikende sporveisarbeider, gikk klubbstyret mot at vi skulle støtte streiken. Men jeg må ha sagt noe riktig, for jeg vant. Arbeiderne på Freia vedtok uttalelsen.

Neste dag var det fullstendig kaos. Hele fabrikken visste hva som hadde skjedd. Jeg jobbet på en maskin som het Jensen III, der vi produserte Kvikk-Lunsj. Først kom klubbstyret løpende og lurte på hva de skulle gjøre med uttalelsen – skulle den sendes noe sted? Så kom personalsjefen vandrende gjennom avdelingen, og oppdaget «helt tilfeldig» meg – «Å neimen, jobber du her?» (vi kjente hverandre tilfeldigvis litt fra før) – «bli med ned på kontoret, så tar vi en prat.» Der nede spurte han meg ut om hva jeg tenkte, jeg hadde vel ikke tenkt å bli på Freia? Jeg hadde jo artium, jeg skulle vel studere? Jeg forsikret ham at jeg hadde tenkt å bli arbeider, og det på Freia.

Litt seinere på høsten ble jeg kalt ned til personalsjefen igjen. Om jeg ikke hadde tenkt meg om – jeg hadde vel ikke tenkt å bli på Freia? Jeg hørte jo ikke til der, jeg som hadde artium. Så det var vel ikke noe poeng i å gi meg fast ansettelse?

Da jeg kom opp på avdelinga sto maskinen stille. Det var for så vidt ikke så uvanlig, så jeg spurte hva som hadde hendt. «Vi venter på deg,» var svaret.

Tida på Freia lærte meg mye om arbeiderklassen, om dens solidaritet og styrke og vilje til å slåss. Og det lærte meg mye om tillitsmannsapparatet i fagbevegelsen – kanskje noe ensidig om dets svake sider. Dette var ting jeg aldri kunne ha lest meg til, jeg måtte lære det gjennom praksis.

I 1972 begynte jeg på teletypesetteriet i Aftenposten – der vi skrev journalistenes manuskripter inn på hullbånd som styrte settemaskinene. Der var forholdene ganske annerledes enn på Freia – mer gjennomorganiserte, bedre regulert. Dette var en ny læreprosess, om en annen side ved arbeiderklassen, det ga større og dypere kjennskap til virkeligheten.

I Aftenposten opplevde jeg å bli sagt opp uten grunn etter tre kvart år. Jeg kom hjem fra jobb en fredag i desember, og fant et lakonisk brev i postkassa: «Vi sier herved opp vår arbeidsavtale med Dem, med virkning fra … (14 dager seinere). Med vennlig hilsen.»

Da jeg mer enn tretti år seinere fikk mappa mi fra overvåkingspolitiet, viste det seg at de hadde vært så vennlige å ta vare på en rapport bedriften hadde sendt dem om denne saka. Den forteller uten omsvøp at oppsigelsen var rent politisk og uten saklig grunn.

Men dette spillet hadde jeg jo lært på Freia. Jeg tok med meg brevet og viste det fram til arbeidskameratene på kveldsskiftet på søndag. Det ble stor oppstandelse. På teletypesetteriet jobbet ingen den kvelden. Maskinsetteriet – som var nøkkelen til å gi ut avisa – holdt møte og ga beskjed om at hvis de ikke fikk en saklig begrunnelse for oppsigelsen innen kl. 21.00, ville de sette seg også. Klokka tikket og gikk. Hele Aftenpostens toppledelse var i huset,
bilene deres sto i garasjen. Men ikke noe svar. Klokka ble 21, og klubbformannen, arbeiderpartimannen Nils W. Simensen, dukket opp. Så ble det noe møtevirksomhet i de øvre etasjene. Til slutt sammenkalte Simensen til møte. Han kunne ikke få løst saka endelig den kvelden, men lovet oss en akseptabel løsning dagen etter. Vi kunne trygt gjenoppta arbeidet.

Men tida står aldri stille, og arbeidstida var slutt. Faktor kom springende opp på Teletype og sa: «Ja, da sitter vi utover og gjør ferdig avisa, og så snakker vi om betalinga etterpå.»

Det var en gullkantet avtale. Men vår avdelingstillitsmann så iskaldt på ham og sa: «Vi er ikke særlig interessert i overtid i dag!» Så gikk vi hjem. Neste dag trakk bedriften oppsigelsesbrevet tilbake. Jeg ble i Aftenposten resten av mitt yrkesaktive liv.

1982 ble jeg skifttillitsvalgt på setteriet. Det kan se ut som lang tid etter at jeg begynte. Det dreier seg blant annet om å overvinne intrigemakeri fra andre politiske partier i fagbevegelsen – et spørsmål som er neglisjert i historien. Men jeg hadde i mellomtida vært temmelig aktiv, og hatt andre verv, blant annet som medlem av styret i Oslo Typogafiske Forening, landets eldste fagforening. Og jeg var omsider blitt utlært typograf.

Dessuten må man være forberedt på at ting tar tid. Det er snakk om en tosidig erkjennelsesprosess: Vi må lære å kjenne folket. Men folket må også lære å kjenne oss. Er vi i stand til å gjøre noe annet enn de gamle lederne, eller er vi bare skrikhalser og frasemakere fulle av tom vind? Det finnes bare ett kriterium som kan vise hva som er sant: praksis.

Som skifttillitsmann var det en av mine oppgaver å fordele overtid. Det tok en betydelig del av arbeidstida, og innebar at jeg daglig snakket med hver enkelt av de mer enn 50 ansatte på mitt skift. Så det går an å si at jeg ble ganske godt kjent med folk.

Da det ble streik på Polet på begynnelsen av 80-tallet, gikk jeg rundt med lister og samlet inn støtte. De fleste på setteriet skreiv seg på uten videre, noen trengte litt diskusjon og overtalelse. Men vi hadde noen hardhauser. Sistemann var en mørkeblå høyremann, som de fleste oppfattet som en egoist og streber uten medfølelse og solidaritetssans, en som bare var fagorganisert fordi han måtte. Hvordan skulle jeg få ham til å støtte polstreiken?

Jeg argumenterte med at han tjente på at polarbeiderne vant, og at han ville stå svakere hvis de tapte. Våre lokale forhandlinger i Aftenposten ville bli vanskeligere hvis ledelsen på Polet greide å skvise fagforeninga der. Jeg valgte omhyggelig ord som ikke støtte ham bort. Til slutt skreiv han seg på
lista. Fortsatt er jeg ganske stolt over at jeg klarte det. Men det hadde aldri gått hvis jeg ikke hadde kjent ham godt, og respektert ham som politisk likeverdig.

Høsten 1984 ble jeg bedt om å ta på meg vervet som hovedtillitsvalgt for setteriet. Vi sto foran alvorlige forhandlinger. Typografenes sterke stilling var basert på kunnskapen om det typografiske håndverket, og betjening av store og uhåndterlige maskiner. Det var et eksklusivt og krevende fag, som i generasjoner hadde foregått i bly. Men nå var blyet erstattet med fotopapir, og den rivende utviklinga av datateknologien fjernet avgjørende tekniske sperrer. Norsk Grafisk Forbund hadde greid å oppnå en tariff-festet enerett til å betjene maskiner som framstilte trykksats, den såkalte filmsatsparagrafen. En dom i Arbeidsretten hadde sementert denne bestemmelsen. Men når journalistene skulle bytte ut skrivemaskinene med PCer, mente mange at dermed ville settingen være gjort. Den gjengse oppfatningen var at her går utviklingen på skinner, typografene blir borte, teknologien gjør at journalistene overtar. Og teknologien, den bare er, hvordan den utvikler seg kan ingen styre. Eller rettere sagt: Det styrer kapitalistenes profittbehov.

Men vi var et setteri med over 150 mann. Vi kunne ikke sitte med hendene i fanget og la «teknologiens lokomotiv» knuse oss. Klubben var vant til å slåss. Og vi hadde et kampfond på adskillige millioner, beregnet på kamper som hadde med teknisk utvikling å gjøre. Likevel var det ikke opplagt hva vi skulle gjøre.

Bedriftens ledelse ønsket ikke konflikt, den ville gjerne forhandle fram en lokal dispensasjonsavtale. Mange var innstilt på å gjøre det. Men det var også sterke røster som gikk inn for at vi skulle «trekke stigen opp etter oss», si nei til avtale og «ta kampen» om å bevare de eksisterende forholdene. En
vanskelighet var at klubbformannen foretrakk denne linja. Men for de fleste sto det klart at dette var en vei til nederlag, et standpunkt som overvurderte vår egen styrke og undervurderte motparten. Mao ville ha kalt det et venstreavvik. Og noen lavmælte få sto også for det Mao ville ha betegnet som et høyreavvik. De mente at vi bare måtte akseptere at utviklingen gikk som den gjorde, og at vi hadde lite å stille opp. Dette var å overvurdere motpartens styrke og undervurdere våre egne muligheter

Det var om å gjøre å analysere virkeligheten konkret. Hva innebar den teknologiske utviklingen? Hvilke muligheter åpnet den? Hvordan ville den ha artet seg i et fornuftig samfunn, der målet var å tilfredsstille menneskenes behov og ikke å øke profitten til kapitalistene? Hvordan var maktforholdene?
Filmsatsparagrafen og arbeidsrettsdommen var unike betingelser i Norge, vi hadde formelle kort på hånden som ingen av våre utenlandske kolleger. Kunne vi få til en avtale som sikret arbeidsplassene våre? Det ble avgjørende at klubben hadde kamperfaring og gjennom mange år hadde drevet et
avansert arbeid på arbeidsmiljøsida og når det gjaldt dataspørsmål. Første skritt var å skape enhet blant medlemmene om å satse på en avtale. Så kom
arbeidet med å utforme avtalen, der vi tok initiativet og dermed tvang bedriftsledelsen til å diskutere på våre premisser.

Jeg hadde det privilegium å være i ledelsen av denne prosessen, men den var langt fra noe enmanns-show. Vi hadde grupper som diskuterte forskjellige aspekter og utarbeidet forslag. Hele tida forholdt jeg meg til nøkkelpersoner på setteriet, som jeg diskuterte hver ny tanke med. De diskuterte i sin tur med folk rundt seg. Hele denne prosessen var svært lik den Mao beskriver i «Om praksis», og som han sammenfatter i formuleringen «fra massene til massene».

Resultatet var at vi fikk den beste avtalen i Norge, og dermed i verden. Ved å ta utgangspunkt i en konkret analyse av en konkret situasjon, og ved å finslipe analysen i samarbeid mellom ledelse og medlemmer gjennom hele prosessen, greide vi å tvinge historiens lokomotiv til å kjøre litt utafor de gjengse
skinnegangene, og mange folk fikk beholde jobben som ellers hadde måttet slutte.

Fortsatt finnes det typografer i norske aviser. Men det er 20 år siden vi lagde disse avtalene. Verden endrer seg, og kapitalismen presser på for økt profitt. Sannheten er ikke lenger den samme som i 1988. Vi må revidere idéene våre, så de kommer i samsvar med dagens virkelighet. Det er mye færre typografer enn før, men i Aftenposten utvikler de et samarbeid med journalistene som kan skape en ny virkelighet for to grupper som har ligget i strid med hverandre siden 1960-tallet.

Avgjørende for dette resultatet var også klubbens størrelse. Vi var mange nok til å analysere situasjonen allsidig, til å se ulike sider ved problemene etter hvert som de oppsto, til å kunne spille på mange strenger samtidig og skjøtte mange oppgaver på same tid.

Lignende arbeid ble gjort på mange steder i samme periode. Vi var en hel bevegelse som hadde studert Maos filosofiske skrifter og metoder for mobilisering og ledelse. Det resulterte også i videreutvikling av den marxistiske politikken, som i AKPs kvinnepolitikk, slik Kjersti Ericsson formulerer den i boka Søstre, kamerater! Våre kunnskaper var nyttige for mange, slik de for mitt vedkommende gjorde det mulig å lage en teknikkavtale.

Men vi, de revolusjonære i Norge, har større mål enn en teknikkavtale. Vi skal overbevise arbeiderklassen og folket om at det er både nødvendig og mulig å gjøre revolusjon. Sammen må vi bygge det partiet som kan lede revolusjonen. Det krever grundig kunnskap om dem vi skal ha med oss. Hvem er våre venner? Og grundig kunnskap om dem vi har imot oss. Hvem er våre fiender? Vi har alltid vært dårlige på å kjenne kapitalistene og deres folk.

Det krever erfaring og en avansert taktikk. Noe på et helt annet nivå enn denne forsommerens barnslige «griseblodaksjoner» mot SV, som bare har isolert oss fra mulige allierte og økt oppslutningen om våre motstandere – i den grad de overhodet har hatt noen virkning.

Vi trenger en enhetspolitikk av store dimensjoner. Vi må lære oss så mye om de forskjellige klassene og gruppene av folk i det norske samfunnet at vi kan isolere våre motstandere til det ytterste og samle våre venner rundt oss.

Og vi må ha noe å si om det samfunnet vi vil skape, hvordan det er annerledes enn Stalins Sovjet og Maos Kina. Det at sosialismen har gått under i alle de land hvor den har vært forsøkt, må nødvendigvis bety at det har vært feil og mangler i erkjennelsen hos dem som ledet forsøkene. Derfor nytter det ikke å bare terpe på gamle paroler. Vi må vite konkret hva som var feil. Vi må undersøke, vi må tenke, vi må ha med oss mange hoder og mye og allsidig erfaring.

Mao var en av de dyktigste taktikerne historien har sett. Det kunne han bli fordi han hadde et kjempestort parti i ryggen. I 1940 var de 600 000 medlemmer. Det blir mye konkret erfaring!

Men verden har endret seg. Kinas vei til økonomisk makt kan snu opp-ned på mange av våre gamle forestillinger. Teknologien har gitt oss andre virkemidler enn tidligere generasjoner – lettere tilgang til kunnskap, uante muligheter til styring og planlegging, helt andre ressurser i produksjonen av nødvendige materielle goder – men også muligheter til overvåking og kontroll og terror fra makthavernes side som får skrekkvisjonene til forrige århundres
forfattere til å virke som naive barneeventyr.

Miljøet er mer stresset enn noen gang. Klimaet forverres raskt, tropeskogene forsvinner, polisen smelter, arter dør ut i et forrykende tempo.

Det er mye å ta stilling til, mye å finne ut av, mange alvorlige spørsmål som krever konkrete svar. Vi må skaffe oss kunnskap, vi må utforme idéer på basis av denne konkrete kunnskapen, vi må jobbe sammen med å prøve idéene i praksis, så vi kan se om de stemmer. Bare da kan vi bli i stand til å utvikle de nødvendige parolene som kan utløse energien i det norske folket, utvikle en taktikk som skaper en uimotståelig enhet og isolere våre fiender til alle deres forsvarsverker smuldrer som sandslott i ørkenstorm.

De hyperrevolusjonære har ikke sans for dette helt nødvendige arbeidet. De har tenkt ferdig. De følger paroler fra 1902 og 1917.

Det holder ikke. Maos lille essay «Om praksis» oppsummerer erfaringene til hundretusener av kinesiske kommunister. Det er skrevet i 1937, i en virkelighet som ligner svært lite på vår. Det må vi ha i minnet når vi leser. Vi skal ikke bli dogmetro frasemakere, men overta kritisk det som er bra. Vi må lære å lese med fornuft. Da kan det hjelpe oss med å avsløre frasemakeriet, og hjelpe oss i gang med det arbeidet som er så viktig:

Arbeidet med å omdanne vår verden her og nå, i Norge i det 21, århundret. Vi må aller først lære oss å forstå, vi må foreta en konkret analyse av den konkrete virkeligheten. Hvordan skal vi ellers kunne endre verden slik vi ønsker – i praksis?

Du har hørt det før, og kommer til å få høre om det mange flere ganger: Kjøp av såkalte klimakvoter, eller CO2-kvoter, er den mest kostnadseffektive og beste måten å løse klimaproblemet på.
Etter at SV kom i regjering, finnes det nå ikke et eneste parti på Stortinget som ikke omfavner dette virkemiddelet i klimadebatten.
Hva innebærer det å kjøpe en klimakvote?
Bidrar slike kjøp til å løse klimaproblemet?

Erik Martiniussen er frilansjournalist og studerer ved dokumentarfilmlinja i Volda.

 

---

 

For å svare på spørsmålet ingressen, må vi skru klokken tilbake til desember 1997 og klimatoppmøtet i Kyoto. Her var ledere fra alle verdens land samlet for å ferdigforhandle den første klimakonvensjonen noensinne. Hensikten var å få til utslippsreduksjoner som kunne begrense den menneskeskapte
drivhuseffekten. Fra Norge kom miljøvernminister Guro Fjellanger (V), og sjefsforhandler Harald Dovland. Daværende leder i Norges Naturvernforbund, og nåværende statssekretær i Miljøverndepartementet, Heidi Sørensen, var også representert på konferansen.

Debatten raste om hvor strenge krav som skulle stilles til de enkelte land. Ett av hovedspørsmålene var om utviklingsland skulle bli pålagt utslippsreduksjoner. U-landene, med Kina og India i spissen, argumenterte sterkt for at det var de rike landene som historisk sett var ansvarlig for den menneskeskapte drivhuseffekten. Mens i-landene hadde sluppet ut klimagasser i atmosfæren i over hundre år, hadde utslippene fra de voksende økonomiene i den tredje verden først tatt til å øke de siste ti årene. U-landene skulle også ha rett til rask økonomisk utvikling, noe strenge miljøkrav kunne hindre, hevdet de.

Dette var argumenter som de fleste iland, med EU i spissen, var lydhøre for. USA på sin side presset kraftig på for at Kina og India skulle bli pålagt utslippsforpliktelser. Som et kompromiss ble amerikanske forslag om å innføre kvotehandel landene i mellom implementert i avtalen, sammen med den grønne utviklingsmekanismen (CDM). Dette innbar at rike land med store klimagassutslipp, i Kyoto-protokollen, omtalt som annex 1-land, kunne kjøpe seg fri fra utslippsreduksjoner ved å investere i teknologi som fører til utslippsreduksjoner i fattige land, annex 2-land.

Kompromisset førte til en historisk enighet. Avtalen innebar at 37 i-land samlet skulle redusere sine klimagassutslipp med 5,2 prosent i forhold til 1990-nivå frem til perioden 2008–2012. EU skulle redusere sine utslipp med 7 prosent, USA med 8 prosent, og Japan med 6 prosent. Norge fikk lov til å øke sine utslipp med 1 prosent sammenliknet med 1990-nivå. Kompromisset førte til at USA til slutt undertegnet avtalen, men som vi vet, ble den likevel ikke ratifisert av den amerikanske Kongressen.

Heidi Sørensen i Naturvernforbundet var en av dem som var mest skuffet over kompromissene i avtalen. Hun var glad for at landene hadde blitt enige om en avtale, men mente kvotehandelen kunne være med på å uthule resultatet. Fjellanger understreket at Norge ikke ville bruke disse mekanismene, men i hovedsak gjennomføre utslippskutt hjemme.

Norge ivrigst

Ti år seinere er Norge av de ivrigste tilhengerne av såkalt kvotehandel. Så langt har Jens Stoltenberg og hans rød-grønne regjering satt av 4,1 milliarder kroner til slike kjøp. Pengene skal gå til å kjøpe CO2-kvoter fra fattige land, for at Norge skal kunne oppfylle sine Kyoto-forpliktelser. Ifølge Kyoto-avtalen skal Norges klimagassutslipp ikke overstige et årlig gjennomsnitt på 50,5 millioner tonn for perioden 2008–2012. I 2007 lå utslippene våre på 55 millioner tonn, ti prosent over Kyoto-målet, og ifølge regjeringens framskrivninger vil de fortsette å stige.

Hovedårsakene til de voksende utslippene i Norge er gasskraftverkene på Snøhvit, samt en voksende transportsektor (vi kjører stadig mer bil). Dette er faktorer regjeringen mener det er vanskelig å gjøre noe med. Derfor vil den heller kjøpe billige klimakvoter fra fattige land.

Stoltenberg er kanskje den ivrigste tilhengeren av kvotehandel i Norge. Han mener kvotekjøp er den mest kostnadseffektive måten å redusere verdens klimagassutslipp. Norge vil kjøpe hovedandelen av sine kvoter fra fattige land gjennom den grønne utviklingsmekanismen (CDM). Dette er slett ikke uproblematisk, og så langt har regjeringen bare funnet ett prosjekt de er villige til å investere i. Dette er en avtale om å kjøpe en million kvoter fra det kinesiske vannkraftverket Dahuashui i Guizhou provinsen sør i Kina. Dette tilsvarer omtrent de årlige utslippene fra Statoils gasskraftverk på Snøhvit. Kjøpet må godkjennes av FN, og det har enda ikke skjedd. FN må blant annet undersøke om prosjektet er addisjonalt – om prosjektet ikke kunne ha blitt gjennomført uten CDM-penger. Dersom prosjektet uansett hadde blitt bygd, uavhengig av at det ble solgt CDM-kvoter fra det, så vil heller ikke CDM-salget ha noen effekt.

I Morgenbladet har Axel Michaelowa, rådgiver for FN-organet som godkjenner CDM-kvoter, tidligere hevdet at prosjektet slett ikke er addisjonalt. Vannkraftverket bygges nemlig midt i en fjellrik region, Guizhou, i et land med enorm vannkraftutbygging, og umettelig energibehov. Byggingen av kraftverket begynte allerede i 2003, først tre år seinere ble det aktuelt å selge CDM-kvoter fra prosjektet, som dermed ser ut til å være lønnsomt uansett.

Dermed går pengene fra den norske regjeringen rett i lommen på et kinesisk kraftselskap som uansett ville tjent penger. Fra før er det kjent at 30 millioner av de om lag 100 millionene som regjeringen skal betale for kvotene, går i lommen på en mellommann, det Londonbaserte finanshuset Sindicatum, som lever av å kjøpe og videreselge slike kvoter.

Det norske kvotekjøpet fra Kina er bare ett av mange eksempler på at den grønne utviklingsmekanismen (CDM) ikke fungerer. I juni offentliggjorde Cathrine Hagem og Bjart Holtsmark, begge seniorforskere ved Statistisk Sentralbyrå, en artikkel der de hevder at CDM-mekanismen ikke bidrar til å dra u-land inn i forpliktende klimasamarbeid, slik statssekretær Henriette Westhrin har hevdet ovenfor Klassekampen. Tvert i mot mener de at CDM er med på å hindre u-land i å sette tak på sine utslipp, fordi de tjener på å ikke ha det. I tillegg til problemene knyttet til addisjonalitet, viser de til lekkasjeproblemet. Den økende investeringen i vannkraft og annen «grønn» energi fører ikke nødvendigvis til at forurensende energi blir faset ut. Tvert i mot fører den økte tilgangen på energi til lavere energipriser og dermed større samlet energiforbruk. Et nytt vannkraftverk fører derfor ikke nødvendigvis til at et forurensende kullkraftverk blir stengt. I en vekstøkonomi som den Kina og India befinner seg i, kan resultatet like gjerne være at begge kraftverkene går for full maskin.

Kvoter til Kina

To tredeler av alle vannkraftprosjekt i verden som det selges CO2-kvoter fra, kommer fra Kina. Det viser undersøkelser gjennomført av den amerikanske organisasjonen International Rivers Network. Ifølge daglig leder i IRN, Patrick McCullen er det svært lite sannsynlig at noen av dem har noen reell klimaeffekt.

«Med et akselererende kraftforbruk er det store penger å tjene på å bygge ut både store og små kraftverk i Kina,» fortalte McCullen til Klassekampen i sommer. «En eventuell ekstra pengestøtte gjennom salg av CDM-kvoter fra prosjektene vil bare gi utbyggeren en ekstra gevinst,» sa han. Han mener det trengs en kraftig innskjerpelse av regelverket for godkjenning av CDM-kvoter. Ingen kullkraftverk er så langt revet ned som følge av at nye vannkraftverk har blitt bygd i Kina.

At en vannkraftutbygging godkjennes av FN som et CDM-prosjekt er slett ingen garanti for at det fører til reelle utslippsreduksjoner. Problemene med addisjonalitet og lekkasjer er like reelle for godkjente som ikke godkjente prosjekt. En undersøkelse gjennomført av FN ekspert Axel Michaelowa viste i 2007 at over 20 prosent av prosjektene det ble solgt kvoter fra, ikke var additative. Hagem i SSB uttrykker det til Klassekampen på denne måten:

«Summen av CDM-tiltak i fattige land er økte globale utslipp.» Hun mener effekten av ethvert CDM-tiltak er svært uviss. Det samme sier McCullen i IRN i samme artikkel: «Kvotekjøp i utlandet har systematisk vist seg å føre til økte globale klimagassutslipp, framfor lavere utslipp.» Andre undersøkelser har vist at prosjektene heller ikke har hatt noen særlig betydning for teknologioverføring til fattige land.

En skulle tro at disse funnene ville ha innvirkning på regjeringens politikk. Det har de så langt ikke hatt. Til tross for økende kritikk mot CDM har regjeringen vært langt mer opptatt av å kjøpe CDM framfor kvoter på det europeiske kvotemarkedet. Statssekretær Henriette Westhrin (SV) hevder regjeringen gjør dette for få u-landene med i Kyoto-avtalen. Det høres jo ut som en idealistisk begrunnelse, men med alle de hull som nå er funnet i CDM-markedet, er det fristende å også lete etter andre årsaksforklaringer.

EU-kvotene dyrere

En enkel forklaring kan være at CDM-kvotene selges til nesten det halve av hva EUkvotene selges for. Dermed sparer Norge store penger på å kjøpe kvoter i fattige land, framfor å kjøpe kvotene av EU-land. Både statsminister Jens Stoltenberg, finansminister Kristin Halvorsen og miljøvernminister Erik Solheim har besøkt Kina for å sikre Norge slike kvotekjøp der. Samtidig er kvotekjøp i Kina med på å rette fokuset vekk fra den hjemlige debatten.

En vesentlig forskjell på EUs kvotemarked og CDM-kvotene er at EU-kvotene kommer fra land som har utslippsforpliktelser. Kjøper Norge en kvote fra Sverige, må Sverige redusere sine utslipp tilsvarende. Slik er det ikke med CDM-systemet. Men selv om EUs kvotemarked kanskje framstår som bedre enn CDM-markedet, er heller ikke dette markedet fritt for problemer. Ett av disse problemene er at en kan importere CDM-kvoter inn på EU-markedet, og
dermed holde prisene på kvotene nede. Norge er et av landene som vurderer en slik strategi. Norge vil faktisk kjøpe så mange CDM-kvoter i fattige land at de årlig kan videreselge 7 millioner kvoter til EU med god fortjeneste, og allikevel, hevdes det, overoppfylle Kyoto. Prisforskjellen gjør at staten årlig kan cashe inn en netto fortjeneste på 800 millioner kroner på salget. Ikke dårlig for et land som slipper ut 10 prosent mer klimagasser enn hva vi er forpliktet til i henhold til Kyoto?

Norge har imidlertid til gode å få innpass på EUs kvotemarked. Årsaken er at regjeringen planla å gi gratis kvoter til norske gasskraftverk, mens annen landbasert industri måtte kjøpe kvoter, noe ESA-domstolen mente var konkurransevridende. Nå må regjeringen utarbeid et nytt forslag til kvotelov før vi igjen kan søke om å tiltre kvotemarkedet i EU.

Den økende drivhuseffekten er uten tvil en av de største utfordringene vi mennesker har stått ovenfor. Jeg vil derfor ikke kategorisk avvise at kvotehandel kan være ett av virkemidlene vi bør ta i bruk for å løse dette problemet. Problemet oppstår når kvotehandelen kommer i veien for alle andre løsninger. Så langt kan det synes som om regjeringen har latt kostnadseffektivitet overskygge den omstilling som er nødvendig for å løse klimaproblemet. Dermed sakker Norge teknologisk akterut i forhold til andre land som satser mer penger på å løse problemer hjemme.

I tillegg trengs det en strengere regulering av kvotemarkedet. Dersom slike løsninger skal fungere, må en bygges opp klare grenser for hva en kan handle og hvor en kan handle. Et nasjonalt kvotemarked vil eksempelvis være langt mer oversiktelig og lettere å sanksjonere enn et globalt marked.

Aller viktigste er det imidlertid å ikke la markedsløsningene blende oss for andre virkemidler. Norge har god tradisjon for å regulere og forby farlige utslipp. Det burde vi også gjøre med store industrielle klimagassutslipp. Dersom det var kvikksølv og ikke CO2 Statoil slapp ut fra Snøhvit, kan jeg garantere at selskapet hadde måttet betale en kraftig bot, da de i fjor brøt utslippstillatelsen med over 100 prosent. Den eneste grunnen jeg kan se til at vi ikke tar i bruk
tilsvarende sanksjonsmidler i klimaspørsmål, er at konsekvensene av slike utslipp framstår som mer abstrakte for oss enn lokal forurensning. Der et kvikksølvutslipp ville ha ført til lokal fiskedød, fører høye europeiske og amerikanske CO2-utslipp til flere hetebølger i India, hyppigere orkaner i Karibien og flere malariatilfeller i Afrika.

Samtidig truer den globale oppvarmingen en rekke plante og dyrearter. Dersom den globale gjennomsnittstemperaturen øker med 1,5 til 2,5 grader, noe FNs klimapanel regner som 90 prosent sannsynlig, vil opptil 30 prosent av artene dø ut. En høyere oppvarming vil gi enda større artsutryddelse og true livsgrunnlaget til mennesker over hele kloden.

Det er en skummel tanke, men dersom det var norske liv som gikk tapt som følge av økt malaria, matmangel og heteslag, framfor afrikanske og indiske, er jeg ganske sikker på at store industrielle CO2-utslipp hadde blitt forbudt. Da hadde vi ikke ventet på at markedsmekanismene snart skulle begynne å fungere.

«Vi sit oss inn i ein «service», namnet på dei små drosjane som er den vanlegaste kollektivtransporten i denne delen av verda. Normalt ville denne korte turen koste oss 5000 libanesiske lire (17 kroner), men sjåføren ristar på hovudet når vi gjer han pengane: «Den høge oljeprisen gjer at det kostar å køyre bil, så de må nok betale meir.» Han er tydeleg frustrert over situasjonen.»
Forfattaren, som er leiar av Palestinakomiteen i Bergen har vært i Libanon, og har skrevet reisebrev.

Magne Hagesæter er sekretær for Raudts bystyregruppe i Bergen og sit i landstyret til Raudt.

 

---

 

Det er vår første dag i Libanon. Vegen i dag går sørover mot ein flyktningleir for å besøke gamle kjenningar. Første punkt på dagsorden er å skaffe oss ei løyve frå myndigheitene for å kome oss inn i leiren. Det skaffa ein seg ved det libanesiske administrasjonskontoret for flyktningleirane i Sør- Libanon, som ligg i Saida. Etter ein rimeleg komfortabel busstur kjem vi fram til det som liknar ein militærbase. Ved det rette kontoret får vi beskjed om at vi skulle hatt med oss passbilete. Engelsken deira er dårleg og arabisken vår ikkje noko særleg betre. Forvirringane er til stades. Etter ein halvtime blir vi vist til den lokale bakaren nokre steinkast ned i gata, der dei kan ta kopi av passa våre. Det heile er ganske forvirrande, men i håp om å sleppe inn i leiren i løpet av denne dagen, unngår vi å stille spørsmål til soldatane. Etter litt utspørjing går prosessen uproblematisk til vi får løyva vår; ein papirlapp på 10 cm med eit nummer og ein dato.

Flyktningleiren ved stranda

Vi viser fram løyva vår, og får passere den libanesiske kontrollposten. Nummeret vårt for dette opphaldet er 145. Alle må gjennom den strenge kontrollposten. Behandlinga er høflig, og det er få spørsmål. Likevel tek det om lag 40 minuttar å passere. Soldatane latar som dei brukar 40 minuttar på å kontrollere oss, men det er openbart mest spel for galleriet. Dei vil gjere seg sjølv viktigare enn dei i verkelegheita er. Denne leiren har vore skåna for
interne kampar og konfrontasjonar med den libanesiske hæren. Men kampane i dei nordlege leirane Nahr Al Bared og Ein el-Hilwe har gjort at tryggleiksrutinane er innskjerpa her og. Kontrollposten, soldatane og dei høge piggtrådgjerdene seier oss mykje om statusen til dei palestinske flyktningane i Libanon.

Vi kjem inn i leiren. Klemmar, helsingar og arabisk kaffi dyngjar ned over oss. Gjestfriheita er stor, som om vi har kome heim til mor etter ei ti år lang reise. Huset vi bur i, er eit simpelt betonghus, med få møblar og lite på veggane, men likevel full av kjerleik. Seinare kjem den tradisjonelle kveldsmaten. Då sit alle vi alle på golvet rundt eit teppe fylt av skålar med mat. Her er olivenolje, zaater, agurk og tomat, oliven, lebana, hummus og store mjuke brød, som vi ville kalla lefser.

Når vi har ete ei stund, går straumen og det blir mørkt i huset. Etter eit minutt kjem stearinlysa på, og stemninga er god igjen. For oss er dette litt uvant, men for dei verkar det som rutine. Om lag kvar sjette time forsvinn straumen, og kjem ikkje attende før etter ein eller to timar. Berre dei som har råd til å kjøpe av reservestraumen eller ha eit eige dieselaggregat på taket, kan sleppe unna rasjoneringa.

Ute i gatene kan ein merka leirens eigen sjarmerande atmosfære. For mange ser tida ut til å stå stille. Folk drikk kaffi, spelar backammon, røykar narghile (vasspipe med epletobakk), eller går for å besøke naboen. Borna er meir livlige og levande. Ein får ikkje gå mange meter før ein får høyre dei ropande orda «ajnabies» (utlendingar) eller «sawra» (ta bilete) før ungane kjem springande i flokkar.

Frå hustaka er det ei fabelaktig utsikt. Men trist er det å kunne feste auga på noko ein ikkje kan nå. I vest ser ein utover det klåre Middelhavet, nordover bustadblokkane til den næraste byen Sour (Tyre), skogområde og libanesiske bustadar i aust. Sørover, dersom horisonten er klår, kan dei skimte dei nordlege grøne fjellknausane i Palestina, som ventar på dei. Som ein trøyst har dei tilgjenge til sjøen og kan kopla av i dei fredelege bølgjene. Men dei veit at denne sjøen ikkje deira.

Med bomberegnet friskt i minne

Vi køyrer sørover langs dei grøne idylliske åsane i Sør-Libanon, passerer små arabiske landsbyar, alle med ein eller to moskear som landsbyens midtpunkt. Dette ville vore ei såkalla «turistperle» hadde det ikkje vore for at området ligg i usikkert terreng, like nord for grensa med Israel. Det israelske
bomberegnet under krigen i 2006 råka for det meste dette området. Det store fleirtalet i området er sjiamuslimar, noko som vil sei at Hizbollah og Amal-rørsla er dei rådande politiske kreftene. Men den «meinige» libanesaren her er korkje politikar eller geriljasoldat; men bonde, handtverkar, butikkeigar eller kremmar.

Vi passerer den vetle landsbyen Sid’in. Her vart fleirparten av husa jamna med jorda under krigen. Etter to år er det framleis små ruinar igjen, men dei fleste har byrja å byggje opp igjen husa sine, ein tilsynelatande tidskrevjande prosess. Vi ser halvferdige grunnmurar og stablar med byggjestein som står og ventar på at det skal kome pengar, som kan løna arbeidarane som kan sette resten av bitane på plass.

Like etter Sid’in kjem vi til landsbyen Qana, kjend for massakrar og bibelske forteljingar. Her skal Jesus Kristus ha utført sine første mirakel, seinare gøymde han seg i ei lita hole her medan nokon var på jakt etter han. På same vis søkte eit par hundre libanesarar tilflukt i ein UNIFIL-base her i 1996, i von om dekning frå israelske bomber. Israelske luftangrep tok då livet av 106 av dei og skadde minst like mange i det dei kalla eit «forsøk på å ta ut Hizbollah-stillingar». I 2006 vart 27 libanesarar slegne av eit israelsk åtak og slakta medan dei låg og sov i sengene sine. Dei fleste kan hugse biletet
av den springande sjukepleiaren med det kritkvite barnet i armane, mellom ruinane til det som ein time før hadde vore eit hus. Det vart for mange eit symbol på Israels umenneskelege handlingar. Dette biletet samt portretta av dei 27 er no støypt fast i eit minnesmerke her i den sorgfulle landsbyen.

Den sørlege forstaden

Vi er tilbake i Beiruts gater, gatene som kan minne om Oslo, Paris eller New York. På somme måtar er byen meir «vestleg» enn vi sjølv er vant med heime. Kapitalismen har fått nærmast fritt spelerom. Langs bilvegane heng ein jungel av reklameplakatar, somme av dei i gigantiske storleikar. Det er mest reklame for sigarettar, parfyme, whisky og designklede. Vi passerer det som er å rekne som verdas dyraste handlegate. Innimellom dei velståande bygningane kan ein stundom sjå gamle, gråe, utskotne hus med ingenting anna enn kulehol igjen. Dei er bevart som minnesmerke, slik at folk aldri skal gløyme borgarkrigens vondaste dagar på 80-talet.

Medan vi sit i ein drosje får vi høyre at prisen har auka, ikkje på grunn av oljemarknaden, men på grunn av skotvekslingane i denne gata berre ein månad før, mellom regjeringsvenlege og opposisjonelle militsar, og at vi no ber sjåføren køyre inn i eit anna utrygt område, det sørlege Beirut. Vi må med andre ord betala eit tryggleiks-tillegg.

Ved hjelp av gode vener kjem vi i kontakt med «motstandstasjonen», Hizbollahs tv-kanal Al-Manar. Etter utfylling av skjema og nøye undersøkingar, seier dei seg villige til å gje oss ei omvisning i det som er Beiruts fattige sjia-dominerte forstad, Dahieh al-Janubiya (den sørlege forstaden). Dahieh er Hizbollahs kanskje viktigaste baseområde i Libanon og leiaren Nasrallah skjular seg vanlegvis i eit av husa i dette området. Under krigen i 2006 vart også dette området hardt råka av dei israelske jagarflya. Ved å samanlikne satellittbilete av Sør-Beirut før og etter krigen syner dei at delar av denne bydelen i praksis har vorte utsletta. Ved innleiinga til krigen slapp israelarane flygeblad i desse gatene om at folk måtte evakuerast frå området, men få hadde reelle mogleikar til å komme seg vekk før bombene byrja å regne. Dei to mennene frå tv-kanalen tar oss rundt i det som framleis kan minne om ei slagmark. Svære krater i bakken, bitar av armeringsmetall som stikk fram med restar etter sprengt betong. Det to år gamle støvet ligg framleis på bakken.

Men omkring ruinane går det og føre seg eit storstilt oppbyggingsarbeid. Folk står i, hamrar stein, køyrer lass med grus og målar opp koordinatane for dei nye bustadane. Eit par av dei er allereie blitt reist blant dei skadeskotne bygningane.

«Der låg hovudkontoret vårt,» seier dei to, og peikar ned på eit enormt hol i bakken. «Vi visste at dette var eit av dei første stadane som kom til å bli åtaka, så vi hadde allereie byrja å flytte tv-utstyret vårt til eit nytt kontor, og byrje like etter å flytte noko av det til eit tredje kontor i tilfelle vi skulle bli råka igjen.» Delar av skiltet til tv-kanalens inngangsparti står igjen som eit slags minnesmerke.

Bustadblokkene i dette området ser alle like ut: gråfarga, med nokre kulehol på eine sida og kanskje eit par graffitiar på andre sida. Slitne bygningar. Kleda som heng til tørk, er fargesprakande i samanlikning og lysar på ein måte opp dei gråe blokkene. På innsida er truleg somme hus meir velståande enn andre, men på utsida ser alle like kummerlege ut.

«890 bustadar oppbygde igjen!,» står det med stolte bokstavar på eit skilt laga av Hizbollahs byggingskomité. Å skaffe tak over hovudet til krigens ofre vart høgaste prioritet for den islamske motstandsrørsla. Vi spør dei kor lang tid dei reknar det vil ta før alle dei huslause frå krigen har fått tak over hovudet. «Det vil ta om lag to år til i dette tempoet,» svarar han, og legg til at problemet er dei libanesiske myndigheitene. «Betongmassane du ser framfor deg er kjøpt
med iranske midlar, ikkje libanesiske.» «Libanon har fått store summar i bistandsmidlar frå vestlege land til dette formålet, men pengane har gått til andre formål.»

Dei to kjentfolka våre får mange helsingar og handtrykk langs etter vegen, og er etter alt å dømma folk som nyt stor respekt i området. Vi passerar Hizbollahs eigen trafikkpoliti, som vi ikkje får lov til å fotografera. Så passerar vi nokre tryggleiksvaktar med maskingevær som tilsynelatande har viktige folk dei passar på. Litt etter litt byrjar vi å forstå at for mange libanesarar fyllar «Guds Parti» grunnleggjande funksjonar som myndigheitene her har forsømt. Rørsla har ikkje berre blitt populære i heimlandet. Ei nyleg meiningsmåling gjort i april dette året visar at Hizbollahs leiar, Hassan Nasrallah, er den mest populære leiaren i den arabiske verda. Det er ein statistikk som er vanskeleg å svelgje for den USA-venlege statsministeren, Faoud Seniora.

Vi traskar vidare, med hovudet fullt av nye inntrykk. Så spør den yngste av dei to om vi følgde med på EM-fotballkampen i går. Eit uventa spørsmål, tykkjer eg, som lærer at til og med folk i Hizbollah kan vere interessert i europeisk fotball. Denne karen er stor fan av det spanske landslaget, som han meiner kjem til å vinne. Sjølv har eg tru på Russland og slik startar ein lengre samtale, på vekselvis arabisk-engelsk, om hyggelegare ting enn krig og øydelegging.

På vent i Burj

Eit par steinkast bortafor Dahiet ligg Burj Al Barajneh, eit nabolag der det i 1948 vart oppretta ein palestinsk flyktningleir som fekk same namn. Nabolaget har dei siste åra blitt meir og meir kummerlig og fått status som eit av Beiruts slumområde. Likevel er det kontrastfylt å kome inn i sjølve leiren frå ei gate i Beirut. Det er truleg ei verd som få libanesarar har sett, sjølv om den ligg i bakgarden deira. Inni leiren får vi ei omvisning av ein representant frå velferdskomiteen eit Atfal Assumoud (Bornas urokkelege hus).

Om vi samanliknar med det vi har sett i andre flyktningleirar, er forholda vondare her; husa er tettare, gatene trongare, meir støv og søppel i gatene og tilsynelatande lågare levekår. Det som raskt fangar merksemda vår, er dei mange tusen tynne leidningane som henger imellom husa. Ved første augekast kan det virke som gammal festdekorasjon, men det visar seg å vere straumnettet til leiren. Vi vert forklart at dei vetle sikringsboksane ofte vert overbelasta og sprengt slik at straumen forsvinn. Fleire liv har visst nok gått tapt ved uforsiktig kontakt med straumleidningane. Vi finn knapt ein vegg utan kulehol i. Dei er blitt ein del av eksteriøret til betongbygningane. Dei fleste av dei vart laga i 1982, under den vonde omleiringa av den israelske hæren og deira libanesiske allierte, falangistane.

Mellom dei tette, høge betonghusa, glimtar sollyset fram i nokre sekund medan vi går bortover i leiren. Dei mellom 10 og 20 tusen flyktningane (det fins ikkje nøyaktige tal) har om lag ein kvadratkilometer å bu på. Leirane kan som kjent ikkje utvidast i areal, så dei nye generasjonane må forsøke så godt dei kan å byggje i høgda. Medan vi går vidare innover, ser vi brått eit svært bilete av geriljaleiaren Ahmad Jibril hengane framfor oss mellom to bygningar. Eg som har eit fotoapparat i hendene får ei åtvaring hjå omvisaren: «Eg kan hamne i trøbbel om du fotograferar i dette området». «Vi er i eit politisk område,» som han kallar det. Med andre ord i området der dei militante gruppene held til. Dei er «paranoide» med gode grunnar: israelsk og amerikansk etterretning er tungt inne i Libanon, også i leirane. Når dei får henta inn nok informasjon, går ei ny bombe av. Ute i Beiruts gater heng store minneplakatar med bilete av Hizbollahs tidlegare militære leiar, Imad Mughaniyah, som ei påminning om dette. Han vart likvidert med ei bilbombe i Damaskus denne
vinteren, av det israelske Mossad.

Alvoret frå dei triste tilhøva i leiren festa seg i medvitet vårt. Men ute i Libanons gater er det nok av ting som stel merksemda vår. Ein stor plakat – eit vegkryss med bilete av Bush, Rice, Olmert og Sarkozy med tittel «Blodsugarane» – gjer oss eit godt smil om munnen som varar ut dagen.

Vi køyrer så på veg ut av Beirut og det stormfulle landet, austover mot Syria. Vi får då auge på den gigantiske Mdairej-brua, ei av dei høgaste bruene i denne regionen, verkeleg ein av stoltheitene til det libanesiske folket. Dessverre knust og øydelagt under krigen. Men i den augeblinken vi passerar, arbeidar svære kranar med å løfte dei siste betongbetane på plass for å reparere skadane. Det er eit vakkert åsyn, som gjer eit aldri så lite von om betre dagar i Libanon.

 

Richard Florida er et fenomen i vår tids nyliberale, postmodernistiske epoke. Blant annet i boka The Rise of the Creative Class (1) har han framsatt noen «teorier» om den kreative klasses framvekst og betydning for bysamfunnet, og har, i beste amerikansk markedsføringstradisjon, greid å selge dette til deler av den vestlige verdens elite.
Fordi Florida synes å ha gjennomslag i visse kulturbærende sjikt i offentligheten, er det grunn til å ta fenomenet litt alvorlig. Men bare derfor. Floridas økonomiske teorier er tynt begrunnet og hans klassebegrep holder ikke vann. Det eksisterer derfor ikke noe grunnlag for en konstruktiv kritikk eller diskurs.
Det er fenomenet som er grunnlaget for min artikkel, særlig fordi jeg med stigende undring ser hvordan personer med antatt utsagnsrett utroper Florida til en av vår tids store byguruer.

Øystein Grønning er arkitekt og urbanist med mer enn 30 års erfaring fra arbeid i Norge og Midt-Østen. Han er sensor i urbanisme ved Arkitektur og designhøgskolen i Oslo og i bærekraftig byutvikling ved NTNU, har vært rådgiver i planlegging for det palestinske Ministry of Planning, og med i PLOs tenketank Negotiations Support Unit på Jerusalem-spørsmålet. Han er fast bidragsyter til Klassekampens I DAG-spalte. Grønning driver eget firma i Oslo.

 

---

 

Jeg har tre tema i denne artikkelen. Det første er Floridas klassebegrep knyttet til hans påstand om en ny kreativ klasse. Som punkt nummer to kommer jeg inn på det kreative, og kultur, som endrings- og vekstimpuls i byutviklingen. I det tredje kommenterer jeg Florida-fenomenet i lys av tendenser innenfor maktposisjoneringen i dagens samfunn. Til slutt kommer jeg med noen avsluttende oppsummerende advarsler.

En kreativ klasse?

Den kreative klasse er i følge forfatteren sjøl ikke en klasse i klassisk økonomisk-marxistisk forstand. Han baserer sine definisjoner på studier av USAs sysselsettingsstatistikk. Begrepet omfavner altså et sjikt av USAs arbeidsstyrke, sortert etter kriterier for arbeidets innhold. Floridas store «nyvinning» går helt enkelt ut på å påvise at andelen av USAs arbeidsstyrke som er sysselsatt i «kreativ» virksomhet (2) har økt fra 10 % i 1900 til 30 % i 1999, med en brå vekst de siste to tiåra. Av denne utgjør Floridas «Super-Creative Core» (kjerne) ca 12 %, opp fra ca 2,5 % ved forrige århundreskifte. Denne gruppa omfatter folk i vitenskap og ingeniøryrker, data og matematikk, undervisning, kunst og kultur, design og underholdning (!). Florida definerer den kreative klasse som en økonomisk klasse med fokus på deres sosiale, kulturelle og livsstilsvalg. Den består av folk som øker økonomisk verdi gjennom deres kreativitet. Klassens eiendom er ikke håndfast, fordi den er i deres hode, skriver Florida.

Dette er jo det reineste tøv! Hva skiller hodet fra hendene? Arbeiderklassens har alltid solgt arbeidskraft. Florida framfører ikke noe som helst som skiller den kreative klassen fra arbeidstakere generelt. På toppen av dette omtaler han to andre «klasser», nemlig arbeiderklassen (forstått som industriarbeidere) og «serviceklassen» , som favner alt fra transport til reinhold, restaurant, helse/sosial og lavstatus kontorarbeid. Den siste er blitt den langt største, med 43 % av arbeidsstyrken, mens «arbeiderklassen» har sunket til 25 %. Landbruksklassen er nær null, sannsynligvis fordi statistikken ikke fanger de mange illegale innvandrerne som høster frukt og grønnsaker i USA.

Florida begynte å fatte interesse for det kreative feltet da industribyen Pittsburg hyra ham til å hjelpe til med å holde på og tiltrekke mer utdannete arbeidstakere og high-tech-bedrifter. Han registrerte at under den heftigste IT-bobla midt på 1990-tallet virket det som «kule» byer trakk mange av de hotteste nye teknologifirmaene. Det ga grunnlag for spekulasjoner om betydningen av livsstilsvalg for en ny generasjon arbeidstakere. I 1998 traff han Gary Gates, som undesøkte homsesamfunnene basert på folketellingenes oppgaver over sammekjønnhusholdninger. Gates liste over USAs mest homovennlige byer falt sammen med Floridas liste over hippe high-techsentre. Sammenholdt med oppgaver over konsentrasjon av kunnskapsarbeidere, ingeniører, professorer, tenketanker, kunstutøvere etc framsto for Florida et mønster.

Florida omgår klassebegrepet med forbløffende lemfeldighet og lite dybde. Som en rak kontrast er det fristende å nevne en annen «guru» fra USA, statsviteren Marshall Berman, som i skrift og tale minner om at lite er forandret siden Det kommunistiske manifestet når det gjelder folks grunnleggende forhold til produksjonen. Det er innholdet i arbeidsoppgavene som er annerledes i dag enn den gang. (3) Floridas «kreative klasse»
virker mer som en feiende overskrift enn en økonomisk kategori. Derfor bør vi ikke dvele ved den, men snarere se på hva fenomenet Florida kan fortelle oss.

Kreativitet som vekstdriver

I funnet av statistiske sammenfall mellom høyteknologer og homser foretok Florida i følge økonomijournalisten Steven Malanga to tvilsomme logiske sprang. For det første antok han at noe forbinder de statistiske livsstilsindeksene med økonomisk vekst. Dernest trekker ha slutninger om hva det er ved de byene der en finner sammenfallet, som bidrar til denne veksten. (4) Han konkluderer at det skyldes byenes toleranse, mangfold og åpenhet mot kreativitet. Han går sågar videre og utvikler en kreativitetsindeks over byer i USA. Og hvem vil vel ikke være på en sånn, i hvert fall så lenge du er i toppen? Her blir det kommersielle potensialet i Floridas «spin» nesten uimotståelig for politikere, byråkrater og andre med behov for eksponering.

Kultur, dere, tenk! Nå får vi vel i soberhetens navn minne om at koplingen mellom kultur og kapital her i Europa har vært forsøkt solgt som en vidundermedisin for fallerte byer og regioner i hvert fall i de siste 15 åra. Den gjensidige betydningen de to har for hverandre, har lenge blitt bejublet. Jeg har holdt på med dette en stund, og har gjort meg mine tanker. Før Norsk Planmøte høsten 2004, der kultur var hovedtema, tok jeg kontakt med Architectural Laboratory i London, som har arbeidet seriøst innafor feltet. De bekrefta at de ikke kjente til noen eksempler der byer opplevde økonomisk
framgang etter kultursatsningen, men at det snarere var en slags alles kamp mot alle for å sikre offentlige overføringer fra den samme kilden.

Litt enkelt sagt: framgangsrik økonomi gir befolkningsvekst, som gir grunnlag for mer kultur. Vi har få om noen holdepunkt for det motsatte. Det er ikke dermed sagt at kultursatsing er galt, men det bør vel være grunna på kulturens egen verdi og betydning.

Malanga knekker Floridas forehavende ettertrykkelig i sin artikkel. Han påpeker at flere av de hippeste byene slett ikke gjør det godt økonomisk, og at mange av de byene som skårer dårligst på Floridas indeks, faktisk opplever sterk vekst. Det gjelder for eksempel Detroit og Grand Rapids i bilstaten
Michigan, som har opplevd et veldig fall i bilproduksjonen og er prega av stor ledighet, lave lønner og lave priser.

Det siste stemmer godt med teorier om «kreativ destruksjon», som ble popularisert av den tsjekkisk-østerrikske økonomen Joseph Schumpeter, og som beskriver den transformasjonsprosessen som følger den radikale innovasjonen som inntreffer etter et økonomisk kollaps. (5) Fristillingen av
produksjonsarbeidere og ingeniører etter konkursbølger fører til et oppkomme av nye ideer og initiativ, som gir rom for etablering av ny lønnsom virksomhet og sterk vekst. Men jeg har vel lita tru på at byer vil gå inn for konkursras som metode for å fremme kreativitet.

Dette er interessant. Det Florida omgår, er det kjente fenomen at de kreative utgruppene, enten det er nerdene som starter med tomme hender i et bakgårdslokale eller et garasjeband eller kunstnere som trekkes mot utrangert næringseiendom, så er det faktisk det uplanlagte, det fallerte, det definitivt uhippe, som gir rammevilkår for det nye. Hvis en skulle gi byer som nå skriker etter floridanske oppskrifter et virkelig godt råd for å fremme kreativ virksomhet, måtte det være at de snarest bør skaffe seg en slum dersom de ikke allerede har en. Jeg har sjøl gjort det i foredrag og forelesninger. Det gir ikke anerkjennelse blant beslutningstakere og byråkrater. Elitens dilemma er jo at mens kreativiteten trivs best der eiendom
er billig og kostnadene lave, er deres mål å kapitalisere på verdiøkningen. Florida er en av det nyliberale regimets fremste proponenter, men ignorerer en viktig del av kapitalismens romlig-økonomiske dynamikk.

Og hva er det Florida baserer sine antakelser på? Jo, det er statistikk fra 1990-tallet, den tida da IT-bobla blåste seg stor og enhver middels geek kunne bli rik på å selge seg ut av firmaer som ikke hadde substans. Slutninger trekkes på materiale som avsluttes før bobla sprakk tidlig på 2000-tallet. Bare her burde jo en middels samfunnsorientert observatør ane uråd.

Det mest forstemmende ved Floridas ordrike utlegninger er kanskje de ufattelige banalitetene vi presenteres for, som om noe ved byen som fenomen var helt nytt. Byer må bli innovasjonssentre for å lykkes, for eksempel. Byer var alltid det, fra de aller første, der håndverksvirksomheten, servering og handel utviklet seg ved havn og vadested, til de store moderne byene som samlet veldige mengder folk ved framveksten av produksjonen. At folk liker å
samles i grupper med like karakteristika. At vi trenger gode samlingspunkt. Dette fant jo grekerne ut for noen tusen år siden, og kalte den agora.

Kreativiteten som sjølbilde

Det er så lite nytt her at en forbløffes. Det mest forbløffende er likevel etter min mening Floridas gjennomslag i visse politiske miljø og hos aktører som vil «sette agendaen» .

Hans tanker synes å gå rett hjem hos viktige sjikt innen lokal politikkutforming og byråkrati, visse typer aktivistmiljø, og selvsagt reklamebransjen. I oppskriften på suksess ligger store offentlige initiativ og økte offentlige utgifter. Dette styrker politikerklassens posisjon i egne øyne, bekrefter deres aktualitet og berettigelse, og styrker den økonomiske posisjonen til stadig flere offentlige byråkrater (ei gruppe som har opplevd eventyrlig vekst under den nyliberale epokens kolossale byråkratisering). Det gir også oppdrag til konsulenter som kan drive prosessene. Jeg trur vi gjør klokt i ikke å undervurdere hvor mye saft som kan skvises ut av denne sitronen før sjøl de mest tåkete ser at keiseren ikke har noen klær.

Jeg skulle ønske Forida bare forsvant, skriver en oppgitt deltaker på en chatteside i Canada, etter at Toronto har henta Florida for å sminke byen. For i sin seineste bok gir Florida råd om hvor «du» bør velge å leve og bo. (6) Her kommer den forutsigbare oppfølgeren med oppskriftene. Dette minner en gammal ringrev om den danske arkitekten Jan Gehls Livet mellom husene fra 1971, som utviklet seg til å bli en statisk oppskrift på bykomposisjon etter at Gehl først pekte på en del observerbare forhold om hvordan den fysisk-romlige byen fungerte. Fremdeles reiser Gehl rundt og gir råd om hva som bør gjøres i dag, basert på ideal fra sein-1800-tallets strengt spekulasjonsdrevne bybygging, men uten å forstå produksjonsforholdas betydning for byens arkitektoniske utvikling.

På 1990-tallet skulle vi alle ha New Public Management og forhandlingsplanlegging. Så skulle Governance frelse byene. Det mest irriterende er at vi blir tvunget til å forholde oss til en masse forbigående vås som tar tid og oppmerksomhet fra viktige saker. Nå skal vi altså strekke oss etter de kreative. Som en representant for kjernegruppa i denne kategorien skulle jeg ønske vi slapp. Det er mye viktigere å finne ut hva byen vi bor i virkelig er god på, hva historien forteller oss om hva vi faktisk kan, og legge forholda til rette for videre utvikling, alt mens vi selvsagt skal ivareta hensynet til kulturen, særlig den som er prega av deltaking.

Den kreative klasse er et narsissistisk prosjekt. En del av de såkalte kreative miljøene er etter min mening prega av en sjølforherligende konformitet som ikke akkurat borger for nyvinning. Min yrkesgruppe er så visst ikke unntatt, tvert om. Dette er en politikk skåret for det nyliberale rom. Den nylig avgåtte Unge Høyre-lederen Torbjørn Røe Isaksen viser til Florida på sin bloggside. Venstres Ola Elvestuen, leder av byuviklingskomiteen i Oslo og nyvalgt nestleder i partiet, ga meget klare floridanske føringer i sin tale til Norsk Planmøte i Oslo i 2006.

Advarselen som kreativ nødvendighet

Av uklare grunner virker det som om Florida også evner å forføre folk med tilhold på venstresida, selv om jeg ikke synes tendensen er tydelig. Det kan ha en sammenheng med at hans ideologi gir økning i offentlige budsjett på området kultur. I USA regnes Florida som en liberaler og New Age-proponent, noe som der i gården anses som «venstre» . Men det er ingen verdens grunn til å bomme så totalt på fenomenet. Florida forherliger god gammaldags self-made kapitalisme. Og det er ikke sikkert at det er så dumt. Kreative mennesker er ustoppelige når det gjelder å starte virksomhet som bringer arbeid og verdi til samfunnet. Vi gjør klokt i å legge til rette for slikt. Florida får derimot et problem med alt som ikke nevnes i dansen rundt
den kreative gullkalven.

Den kreative klassen er et eliteprosjekt. Dersom byene nå skal legge opp til Floridas løp, må vi forvente en forskyvning av offentlig ressursbruk mot å tekkes grupper som har det bra framfor tiltak som sikrer minimum. Eliteprosjektene er i sitt vesen eksklusive, og kan ikke forventes å fremme kreativitet, snarere konform selvfornøydhet.

Det teoretiske grunnlaget for kreativ klassespinnet er IT-bobla, noe som i seg sjøl kvalifiserer til kategoriene utdatert og patetisk. Det denne teorien lærer oss er noe om amerikanernes ustoppelige evne til å produsere og kolportere spin, og slippe unna med det (så lenge det varer). At noe kjøper dette, er ikke så overraskende. Forfengelighetens marked funker. Vi andre kan koste på oss en god latter.

Det er lett å raljere over Floridas kreative klasse. Fraværet av klassebegrep og klasseforståelse er typisk for kultureliten, som ikke kan fordra å bli konfrontert med slike ubehageligheter. Florida stryker eliten med håra. Han tilbyr atspredelse for de egenrådig glemsomme og framfører sine glatte
åndløsheter om å legge forholda til rette for de vellykte i den økonomiske vekstens tjeneste.

Som en deltaker i en av chattegruppene sier det:

«Så bekvemt å ignorere den blodstenkte politiske misere og urettferdighet som veksten i siste instans er basert på. Hvor fri hans «akademiske» flokk er fra å ta for seg disse sakene, som stille skriker på vår oppmerksomhet. Så ubekvemt for ham og hans privilegerte følge at de IT-folkene han idoliserer, lager software for bedre å skvise pengene fra folk, styre bomber mot landsbyer, eller forfølge politiske dissentere. Så ufint å peke på at mesteparten av high-tech-veksten springer ut av militærbudsjettene.»

Skal vi være kreative, bør vi i det minste peke på slike sammenhenger. Det handler om anstendighet og redelighet. Anse dere som advart.

Noter:

1) Richard Florida, The Rise Of The Creative Class And How It’s Transforming Work, Leisure, Community and Everyday Life, Basic Books 2002
2) Basert på «standard sysselsettingsklassifikasjoner » fra USAs folketellinger
3) Dette har Berman gjort flere ganger i foredrag i Oslo, se også hans bok All That Is Solid Melts into Air. The Experience of Modernity, Penguin Books (tittelen er et sitat fra Manifestet)
4) Steven Malanga, «The Curse of the Crative Class» i kvartalstidsskriftet City Journal vinteren 2004. Malanga er redaktør med hovedfag i engelsk
litteratur.
5) Joseph Schumpeter, «Capitalism, Socialism and Democracy» 194 2
6) Who’s Your City? How the Creative Economy is Making Where to Live The Most Important Decision
of Your Life, Basic Books 2008

 

Richard Florida

«Den amerikanske forfatteren og foredragsholderen professor Richard Florida er en av verdens fremste forskere og forelesere på emnet regional utvikling og verdiskapning.

Hans forskning og publikasjoner har satt dagsorden for en global samtale om kreativitetens kraft og kultursektorens betydning for by- og regionalutvikling.
Torsdag 18. september 2008 kommer han til Norge for første gang. Da vil økonomiprofessoren være hovedforedragsholder på en regional næringskonferanse i Larvik. Innovasjon Norge er medarrangør av konferansen hvor det ventes mer enn 1000 deltakere.

Floridas forskning

Richard Floridas forskning tar utgangspunkt i studier av amerikanske, og etter hvert Europeiske byer og regioner som vokser raskt. Hva skyldes veksten? Forskningsresultatene og de teoriene som er utledet av dette har preget en hel vestlig verden og danner utgangspunkt for utvikling av nasjonale, regionale og lokale næringspolitiske strategier over hele Europa. Innovasjon og regional vekst handler først og fremst om å ha den rette befolkningen, sier Florida.. Med boken «The Rise of the Creative Class» (2002) startet Richard Florida en internasjonal debatt om betydningen av å satse på «de rette folkene» framfor «de rette bransjene» . Oppfølgeren «The Flight of the Creative Class» (2005) videreførte og utdypet debatten ytterligere, og i mars i år kom nok en bok som allerede har skapt stor oppmerksomhet: Who’s Your City?»
(Fra Innovasjon Norges nettside)

(For påmelding til konferansen i Larvik, se: www.citisense.no/paamelding/category112.html. Prisnivået illustrerer hvem Florida prater til. Red.)

Med helsereformen av 2002 ble budsjett og regnskapssystem for offentlige velferdsgoder erstattet av forretningsregnskap. Begrunnelsen i helseforetaksproposisjonen viser at de som anbefalte det, ikke engang kjente til det systemet som tidligere ble brukt.
Begrunnelsen for å velge forretningsregnskapet synes å være en tro på at det da blir enklere å vise hva helsetjenestene koster, og det blir lettere å finansiere vedlikehold av bygninger og nye investeringer.

Bjarne Jensen er professor ved Høgskolen i Hedmark, avd. Rena.

 

---

1. Helsereformen i 2002

 

Helsereformen i 2002 bestod av tre hovedgrep:
– Fylkeskommunene ble fratatt ansvaret for å drive sykehus og andre spesialisthelsetjenester.
– Ansvaret ble overført til fem (senere fire) regionhelseforetak organisert etter mal for aksjeselskaper med styrer som skulle representere eier av foretakene og ikke befolkningen, som helsetjenestene skal ytes til.
– Økonomistyringen ble endret fra systemer utviklet for offentlige velferdstjenester til forretningsregnskap etter regnskapslovens bestemmelser.

De fleste tror at hovedideen med reformen var at staten skulle ha ansvaret. Organisasjonsmessig var imidlertid avvikling av direkte folkevalgt styring og innføring av forretningsstyring (New Public Management) det virkelige nye ved helse-reformen.

Målene for reformen var mangesidig. Ved siden av de helsepolitiske mål var det viktig å oppnå bedre økonomisk styring enn det fylkeskommunene hadde maktet. Det var misnøye med det som ble oppfattet som fylkeskommunalt «økonomimas». Fra ulike hold ble hevdet at fylkeskommunen ikke drev sine helsetjenester effektivt nok; jfr blant annet klager på ventelister, manglende samarbeid mellom fylkeskommunene og korridorpasienter. En må kunne anta at nettopp ønsket om å rydde opp i slike forhold gjorde at forretningsmodellen ble valgt.

2. Har reformen gitt bedre styring?

Reformen har på disse områdene ikke gitt de resultater som politiske og administrative arkitekter håpet. Fra 2002 til 2006 har helseforetakene opparbeidet økonomiske underskudd på 18 milliarder kroner. I 2007 fortsatte underskuddene, og slik ser det også ut for 2008. Statens Beregningsutvalg for Spesialisthelsetjenesten framstiller sektoren som et konkursbo.

Administrative skandaler har stått i kø. Den siste – med uklarhetene om bygging av pasienthotell ved Radiumhospitalet – har vi alle klart i minnet. Feilkoding av operasjoner for å få høyere inntekter var ille. Verre er det om pasientene også skulle få behandling ut fra det som er økonomisk mest lønnsomt for foretaket og ikke den som dekker pasientens behov best.

Styremedlemmer og administrative ledere fjernes jevnlig i full offentlighet. Lokalbefolkning og interessegrupper frykter stadig at deres helsetjenester legges ned. Ansatte frykter sine arbeidsplasser og sitt arbeidsmiljø.

En undersøkelse gjennomført av SINTEF viser at 49 prosent av sykehuslegene mener at sykehusreformen stort sett har hatt negative effekter for sykehusene. Bare 18 prosent mener at effektene stort sett er positive.

Selv om det også er positive vurderinger i evalueringer – blant annet Forskningsrådets evaluering – er det et klart behov for å se nærmere på hvordan denne store helsereformen kan komme over i et bedre spor. Derfor bør vår nye helseministers initiativ til en utredning av dette hilses velkommen.

3. Har Norge høyere helseutgifter enn andre land?

Helsesektorens ressursbehov ut fra medisinske muligheter, behov og ønsker vil alltid overstige de økonomiske rammer som er mulige. Derfor blir de to avgjørende økonomiske spørsmål:

– Hvor mye ressurser skal vi ta oss råd til å bruke på felles helsetjenester?

– Hvordan skal vi styre disse ressursene slik at vi får best og mest «helse» for pengene?

Jevnlig hevdes at Norge har uforholdsmessig høye utgifter til helsetjenester. Statistikk fra OECD viser at land bruker mer på helsetjenester og de koster mer dess høyere landets inntektsnivå er. I forhold til inntekts- og kostnadsnivå er Norges bruk av ressurser på helsetjenester normalt. Av OECD-landene bruker USA med sitt private helsevesen mest. Norge ligger på nivå med Sveits. Enkelte økonomers påstand om at vi bruker mer på helsetjenester enn andre land, er misvisende hensyn tatt til inntektsnivå.

Sykehusreformen ble imidlertid en dyr affære. Det siste normalår før reformen (2000) utgjorde de offentlige utgifter til helsetjenester i Norge 95 milliarder kroner eller 8,5 prosent av Fastlandsnorges BNP. Det første normalår etter reformen (2003) var disse utgiftene økt til 122 milliarder eller 9,6 prosent av BNP. Selvsagt er det flere årsaker til denne voldsomme økningen. Men at helsereformen var en av hovedårsakene, er hevet over tvil. Spørsmålet er om utgiftsøkningen reformen utløste, virkelig ga bedre helsetilbud.

Etter 2003 er imidlertid veksten i offentlige helseutgifter i Norge relativt beskjeden. Mens veksten i Fastlandsnorges BNP hvert år har vært mellom 4 og 6 prosent, veksten i privat forbruk mellom 5 og 6 prosent så har veksten i de offentlige helseutgifter bare vært mellom 2 og 3 prosent. Mao. halvparten målt i faste priser. Dette er offisielle tall fra Statistisk Sentralbyrå. At det da ikke blir samsvar mellom på den ene side det helsetjenestene koster med ny struktur, høyere kostnadsnivå og økte behov, og på den annen side de inntekter staten stiller til disposisjon, burde ikke overraske.

4. Hva er problemet med den nye styringsmodellen?

Siden det alltid vil være store utfordringer knyttet til økonomien i helsesektoren, er det viktig med god organisering og gode styringssystemer. Kombinasjonen forretningsregnskap, foretaksorganisering med styrer etter modell for aksjeselskaper og stykkprisfinansiering har fire viktige effekter:

– Svekker overordnet politisk styring

– Stimulerer til at økonomisk lønnsomhet for det enkelte foretak vektlegges og ikke pasientenes behov

– Bidrar til konkurranse mellom institusjonene i stedet for samarbeid

– Gir mangelfull økonomistyring

Dette står i motsetning til de helsepolitiske mål for reformen – pasienten i sentrum, helhetstenking og bedre politisk styring.

Spesielt merkverdig var det at budsjett og regnskapssystem for offentlige velferdsgoder ble erstattet av forretningsregnskap. Begrunnelsen i helseforetaksproposisjonen viser at de som anbefalte det, ikke engang kjente til det system som tidligere ble brukt. Det skal jeg komme tilbake til.
Begrunnelsen for å velge forretningsregnskapet synes å være en tro på at da blir det enklere å vise hva helsetjenestene koster og det blir lettere å finansiere vedlikehold av bygninger og nye investeringer.

Uansett regnskapssystem må det selvsagt særskilte analyser til for å beregne kostnader. Regnskapssystemer utviklet for offentlige velferdsgoder er like gode kilder til kostnadsanalyser som forretningsregnskap. Skal vedlikehold forbedres og investeringer gjennomføres, må det stilles inntekter til
disposisjon. Dette har lite med regnskapssystem å gjøre.

Helsedepartementets ledelse og en av ekspertene på helseøkonomi, som er rådgiver for departementet, hevder at staten yter helseforetakene høyere inntekter fordi de bruker forretningsregnskap. En statssekretær kaller dette avskrivningspenger. Men er det noe fornuft i at vi skal betale mer for helsetjenestene våre fordi det brukes forretningsregnskap? Eller mener de at ved å gå over til forretningsregnskap skal offentlige virksomheter få høyere inntekter? Det betyr i tilfelle at overgang til forretningsregnskap vil øke skattenivået.

5. Nærmere om virkninger av forretningsregnskap

Da forretningsregnskap ble innført, skjedde tre viktige endringer:

– Felles system for budsjett forsvant.

– Beregning og vurdering av investeringer ble erstattet av såkalte kapitalkostnader.

– Resultatbegrepet netto driftsresultat ble erstattet av forretningsmessig overskudd/profitt eller underskudd/tap.

Det nye systemet har ikke opplegg for budsjettering. Dermed blir det ikke utarbeidet budsjettforslag som viser hva det samlet koster å drive sykehusene våre ut fra den struktur og de standardkrav som helseministeren stiller. Det foreligger heller ingen beregninger av konsekvenser bevilgningene vil ha for restrukturering og nedbygging av tilbud. Stortinget vedtar bare en samlet rammebevilgning til regionhelseforetakene, stykkprisrefusjoner og egenandeler. Konsekvenser for våre helsetilbud kommer først fram når det enkelte regionhelseforetak på eget initiativ lager budsjett. Departementet må vente på regnskapsresultatene for å se hvordan det går. At økonomistyringen da ender i tåkeheimen burde ikke overraske.

I stedet for budsjett sender helsestatsråden til hvert regionhelseforetak et bestillingsbrev med krav til hva som skal leveres neste år. Men det inneholder ingen samlet økonomisk vurdering av om de midler som er stilt til disposisjon er tilstrekkelig til å opprettholde alle institusjoner og tjenester. Heller
ikke nasjonal helseplan, som behandles i Stortinget, inneholder konkrete økonomiske vurderinger av om planer, mål og ønsker som der legges fram, er realiserbare innenfor de gjeldene inntektsrammer. Stortinget får seg ikke en gang forelagt et økonomisk investeringsprogram.

I et slikt system vil inntektene som bevilges, nesten uunngåelig bli lavere enn det som kreves for å opprettholde eksisterende virksomhet og dekke nye behov. Derfor vil det legge et sterkt press på foretaksstyrer og administrativ ledelse om å effektivisere og/eller legge ned virksomheter og tjenester. Et visst effektiviseringspress kan sikkert være hensiktsmessig. Men dersom gapet mellom inntekter og utgiftsbehov blir for stort, vil dette utløse en voldsom strukturrasjonalisering uten politiske prioriteringer. Det kan virke som om det er dette vi nå står foran. Det kan se ut som om lokalsykehusene og tilbud til rusomsorg blir de første taperne i dette spillet.

6. Nærmere om departementets begrunnelse for å velge forretningsregnskap

Enda mer merkverdig blir valget av økonomisk styringssystem ut fra begrunnelsen i helseforetaksproposisjonen fra 2002:

«Det er for liten bevissthet om innsatsfaktoren kapital i dag. Det henger både sammen med system for bevilgningsmyndighet og måten dette håndteres på i dagens sykehusregnskap. Kontantprinsippet har bidratt til den lave bevissthet.»

Sykehusenes budsjetter og regnskaper har aldri vært ført etter kontantprinsippet. De som foreskrev det forretningsbaserte system, visste derfor ikke hvilket system som tidligere ble brukt. Det betyr at en kan anta at dette ikke engang ble analysert. Var det gjort, ville ikke feil opplysninger bli gitt i en stortingsproposisjon.

Ingen er vel uenige i at kostnader knyttet til investeringer må hensyntas. Det er imidlertid direkte feil at investeringer, sammenhenger mellom investeringer og driftsutgifter og avskrivninger ikke ble ivaretatt i det systemet sykehusene brukte før reformen.

I det systemet ble driftsutgifter og investeringer vurdert særskilt av de folkevalgte. Virkninger investeringene har i økte eller reduserte driftsutgifter og utgifter til renter og avdrag, var viktig. Til disse formål var årsbudsjett og langtidsbudsjett redskaper. I regnskapene ble også avskrivninger i form av kapitalslit beregnet.

7. Feilt resultatbegrep

Resultatbegrepet i forretningsregnskap er selskapets økonomiske overskudd eller profitt. Kapitalkostnader, herunder avskrivninger, som gir uttrykk for beregnede kostnader ved bruk av kapital, må trekkes fra for å vise forretningsmessige overskudd. For helseforetakene er avskrivningene beregnet til 25
milliarder kroner i perioden 2002–2006. Dette er imidlertid ingen utgift. Bygninger og anlegg er allerede finansiert. Det er bare en beregnet størrelse.

Resultatene i fellesfinansiert, offentlig virksomhet er det som oppnås av velferdseffekter i form av bedre helse og helsetjenester. Resultat i form av forretningsmessig overskudd er uinteressant. Vi driver ikke sykehusene våre for å tjene penger. Økonomisk overskudd kan for eksempel enkelt oppnås
ved å legge ned sykehus og tjenester.

8. Hva bør gjøres organisasjons og styringsmessig?

Uansett organisering og system for økonomistyring vil helsepolitikken kreve vanskelige politiske og faglige avveininger. Jeg tror følgende forhold kan bringe styring og utvikling over i bedre spor:

1) Det forretningsbaserte regnskapssystem som i 2002 erstattet systemene utviklet for god offentlig tjenesteproduksjon, er uegnet som økonomistyringssystem i en fellesfinansiert offentlig helsetjeneste hvor alle skal ha lik tilgang på helsetjenester. Regnskapslovens bestemmelser bør erstattes av budsjett – og regnskapssystem etter de maler kommunene og fylkeskommunene bruker.
2) En mer effektiv helsesektor må baseres på utviklingsmetoder hvor medarbeidernes kunnskaper, motivasjon og engasjement settes i sentrum for omstillingsprosessene. Hittil har endringer og omstillinger bestått i store strukturendringer, endringer styrt fra toppledelsen og eksterne konsulenter uten å involvere og bruke den kompetanse en har i organisasjonene. Dette gir dårlige resultater og svært kostnadskrevende omstillinger.
3) Hvordan samarbeidet mellom kommunenes primære helse- og sosialtjenester og statens spesialisthelsetjenester kan forbedres, er avgjørende for den totale effektiviteten i helsetjenestene.
4) Tiknyttingsformen for sykehusene til staten er hentet fra en rendyrket forretningsmodell hvor styrene i helseforetakene har fått for stor beslutningsmyndighet i forhold til politisk ansvar og beslutninger. Det gjelder særlig spørsmål av overordnet karakter som nedleggelse av helseinstitusjoner, sykehusstruktur og investeringer. Tilknyttingsformer som gir sterkere politisk styring bør vurderes.

Er det jugoslaviske systemet med arbeiderstyrte bedrifter mønsteret for sosialismen i det 21. århundre? Hugo Chavez i Venezuela mener visst det. Peder Martin Lysestøl antydet det samme i Rødt! nr 2A. Og partiet Rødt er visst ikke langt fra å mene det, de heller. Partiet har organisert studier på boka Sosialismen faller ikke ned fra himmelen av Michael Lebowitz (Rødt! nr. 2/2007).
Lebowitz er en pensjonert kanadisk professor som har slått seg ned i Venezuela, og som etter alt å dømme har bidratt vesentlig til å spre ideen om arbeiderstyrte bedrifter som sjølve nøkkelen til å videreutvikle revolusjonen i landet i sosialistisk lei.
Det er særlig kapittel 6 og 7 i boka som utvikler denne ideen.
Jeg kommer tilbake til disse kapitlene til slutt, men først må jeg si litt om det jugoslaviske systemet og om sosialistisk økonomi i sin alminnelighet. (1)

Jugoslavia

Etter at Jugoslavia hadde brutt med Sovjet og Østblokka i 1948, hadde man i 1949–50 behov for å reorganisere økonomien, blant annet for å etablere andre handelspartnere. Man beholdt ettpartistyret (det var kanskje ikke det lureste man kunne beholde), men ville kombinere det med økonomisk demokrati. Derfor blei det opprettet arbeiderråd i alle statsbedrifter. Dette var bare ett av elementene i en mer omfattende reform for å desentralisere makta og gi større sjølstyre til republikkene og kommunene, og dermed til de ulike nasjonale gruppene. Kollektiviseringa i landbruket blei reversert, og privat gårdsdrift gjeninnført.

Det var ikke tanken at det skulle bety slutten på sentral planlegging. Sentrale myndigheter beholdt makta over prissetting og kredittvesen. Lønningene var også regulert. Men til tross for tidvis sterk økonomisk vekst oppstod det etter hvert alvorlige økonomiske problemer. Arbeiderrådene hadde klart å bevilge seg sjøl store lønnsøkninger, samtidig med altfor store og ofte feilslåtte investeringer. Prisene kom ut av kontroll, og underskuddet på handelsbalansen økte. I 1965–67 blei dette møtt med en hestekur som IMF ville vært stolt av: En kraftig devaluering av valutaen, et prinsippvedtak om mest mulig markedsøkonomi, 60 % reduksjon i bedriftsskattene, desentralisering av investeringsansvaret til bankvesenet, liberalisering av importen osv. Men det spesielle var at arbeiderrådene blei innført i alle bedrifter og organisasjoner. De fikk større spillerom for å sette egne priser på lønninger, de skulle ha profitt som mål, de kunne beholde eksportinntektene for seg sjøl, hadde full frihet til å ta ut utbytte fra bedriften og bestemme eget lønnsnivå.

En av følgene var arbeidsledighet. Mange Jugoslavia – et tvilsomt forbilde hundre tusener måtte dra utenlands for å finne arbeid. Jugoslavia var et av de første landene etter krigen som eksporterte arbeidskraft i stor stil til resten av Europa. Likevel var mange hundre tusener arbeidsledige igjen i Jugoslavia. En annen følge var inntektsulikhet mellom vellykte og mindre vellykte bedrifter og mellom rike og fattige regioner. «Det viktige er ikke hva du gjør, men hvor du gjør det.» Arbeiderklassen hadde ikke lenger styringa i staten (om den noensinne hadde hatt det). Den var splittet opp i små grupper
av monopolistiske utsugere som dreiv utpresning mot mindre heldige bedrifter, mot kommunen de holdt til i og mot staten. Lebowitz kapittel 6 gir noen eksempler. I tillegg besto den av en større mengde arbeidsledige og utvandrere.

Var det kapitalisme? Nei, ikke riktig, for bedriftene behøvde ikke gå konkurs om de gikk med stadige underskudd. De kunne som regel få nye lån fra bankene eller skattelettelse fra staten, fordi det motsatte ville bety katastrofe for kommunen de lå i, for regionen, for banken og for de politikerne som fungerte som distriktets beskyttere. En slik situasjon kalles «myke budsjettbetingelser». Myke budsjettbetingelser finnes i en viss grad under kapitalismen, men mer utpreget under «sosialisme» av østeuropeisk type. Det sees ofte som en avgjørende grunn til den økonomiske stagnasjonen i de østeuropeiske økonomiene under sovjettida. Moene og Ognedal forteller om et typisk tilfelle: En delegasjon av norske økonomistudenter var på bedriftsbesøk på et jugoslavisk kaffebrenneri i 1984, og fikk et langt foredrag om arbeidernes rett til sjølbestemmelse. For å runde av foredraget foreslo en fra den norske delegasjonen at de kunne få se seg om i produksjonen. Da kom det fram at bedriften hadde stått stille i to måneder av mangel på råstoff. Det hadde det åpenbart ikke vært noen grunn til å nevne. Kanskje det ikke betydde stort heller. (2)

Svakheter

Det er naturligvis sant at en viss form for økonomisk demokrati hører med hvis det skal være snakk om sosialisme, og en kan ikke gi opprettelsen av arbeiderråd på bedriftene skylda for at det endte så galt. Det må likevel være åpenbart at det jugoslaviske systemet hadde innebygde svakheter fra starten. En serie av kriser for systemet førte til behov for nye reformer, som førte lengre og lengre vekk fra arbeiderklassens herredømme. Hvilke svakheter var det?

Var det bruken av markedsmekanismene? Ikke nødvendigvis. Å produsere og fordele hundretusenvis eller millionvis av forbruksvarer etter en sentralstyrt plan er åpenbart en tungrodd og vanskelig oppgave. Bruk av markedspriser til å styre denne oppgava letter problemet vesentlig og frigjør ressurser til større strategiske beslutninger. I prinsippet kan markedsmekanismer også spille en større eller mindre rolle i lønnsfastsettelse og produksjon av innsatsvarer. (3) Uansett vil jo prisen på en mengde varer være bestemt utenfra i en liten og åpen økonomi som den jugoslaviske eller den norske.

I første avsnitt av Kapitalen – de fire kapitlene om varer og penger – viser Marx at et samfunn av like og frie produsenter som eier sine produksjonsmidler og produserer for markedet, inneholder motsigelser som gjør at noen hoper opp rikdom og andre mister sin eiendom, noen blir kreditorer og noen synker ned i gjeld. På slutten av fjerde kapittel møtes pengeeieren og han som ikke lenger har noe annet enn arbeidskrafta si å
selge. De inngår en kontrakt, og scenen er satt for kapitalistisk utbytting. Den enkle vareproduksjonen framskaffer altså de formene som kapitalismen rører seg i, og skaper samtidig til en viss grad de klassene som den består av.

Men må produksjon for markedet gi samme resultat også under sosialismen? Sosialismen er ikke er samfunn av uavhengige produsenter – med mindre man har en proudhonistisk eller anarkistisk forestilling om hva sosialisme er. Sosialisme er arbeiderklassen ved makta. Arbeiderklassen – de
forente produsentene – bruker sin makt til å planlegge i store trekk hvordan samfunnets ressurser (hovedsakelig arbeidskrafta) skal brukes. Om den, innafor en slik ramme, tar markedsmekanismer i bruk til å fordele noen av innsatsfaktorene og produktene i detalj, er det likevel utenkelig at de ikke skal kunne motvirke polariseringstendensene som vareproduksjonen gir opphav til. Det finns lovgivning, det finns skattlegging, det finns tusen andre muligheter for folk til å realisere seg sjøl og for myndighetene til å hjelpe de som kommer uheldig ut.

Først må altså arbeiderklassen miste makta, så kan kapitalistspirene røve til seg produksjonsmidlene og omgjøre dem til kapital (som i Sovjet) eller bruke markedsmulighetene til å omdanne produksjonsmidlene de har ansvar for, til kapital (som i Jugoslavia). Det spesielle med Jugoslavia er måten arbeiderklassen mista makta på: Den blei splitta opp i produksjonskollektiver som bare hadde seg sjøl å ta hensyn til, og som utviklet seg til kapitalister i kamp mot sentralmyndighetene og mot hverandre.

Snarere enn bruken av markedet er det altså desentraliseringen av makt til bedriftsnivået som er svakheten i det jugoslaviske systemet. Desentralisering til lokalsamfunnet som helhet hadde vært en bedre ide, i alle fall når det gjelder bedrifter som produserer for lokale behov. Kommunalt eide sjukehus, skoler, vannverk, elektrisitetsverk, kollektivselskaper, kinoer osv. er jo ting vi har god erfaring med. I alle fall utvikler de seg ikke av egen kraft til monstre som maksimerer profitt gjennom utpresning og gangstermetoder. Bedrifter som produserer for et nasjonalt eller internasjonalt marked må være eid av staten eller tilsvarende nasjonal myndighet (LO?). Dette må gjenspeile seg i styret.

En hovedgrunn til det er problemet med myke budsjettbetingelser. Skal vi unngå store økonomiske problemer, må vi ha effektive bedrifter som tilpasser seg skiftende behov. Det kan av og til bety nedlegginger og store omstruktureringer, som ikke vil la seg gjennomføre hvis en ensidig skal legge de kortsiktige interessene til arbeidsstokken på den enkelte bedrift til grunn. Det betyr ikke at en ikke skal ha arbeiderråd eller bedriftsdemokrati. Men arbeiderklassens interesser som helhet må være styrende, enten det er på lokalsamfunnsnivå eller nasjonalt nivå.

Et siste problem med det jugoslaviske systemet er demokratiet. Ettpartisystemet blir lett et bytte for karrierister. Det utvikler seg en ukultur som ikke kommer til overflata. Viktige diskusjoner og uenigheter kan holdes skjult for arbeiderklassen. I de store jugoslaviske bedriftene var det bare partimedlemmer som i praksis var aktuelle for arbeiderrådet, slik at karrieristene blei partimedlemmer, og interessen hos de andre arbeiderne forsvant. I det hele er det vanskelig å få arbeiderstyrte bedrifter til å fungere hvis bedriftene er for store. Dette er en viktig innvending mot hele systemet, for i de fleste bransjer som produserer fysiske gjenstander (til forskjell fra tjenester) er det stordriftsfordeler, slik at bedriftene ikke kan være for små. (4)

Valget

Det er en motsetning mellom å satse på arbeiderstyrte bedrifter og det å gjøre fagforeningene til et hovedredskap for å utøve arbeiderklassens makt under sosialismen. En må velge det ene eller det andre. Personlig er jeg ikke i tvil om at en modell som gjør fagforeningene til viktige redskaper for arbeiderklassens makt, er å foretrekke. Fagforeningene organiserer alle. De er organisert fra topp til bunn i samfunnet, og kan derfor brukes direkte til å utøve arbeidermakt på nasjonalt nivå og på lokalsamfunnsnivå. Og demokratiet i dem er ikke uforenlige med store bedrifter – tvert imot. I Norge syns jeg en sosialisme der fagbevegelsen spiller en avgjørende rolle er det eneste aktuelle, og finner det underlig at partiet Rødt ser ut til å velge en annen veg. Jeg vil ikke utelukke at arbeiderstyrte bedrifter kan være den riktige modellen i et samfunn som Venezuela, der den organiserte arbeiderklassen har tendert mot å være kontrarevolusjonær, men jeg har vondt for å tru at det kan bli sosialisme av det uten at denne situasjonen endrer seg.

Det bringer meg tilbake til kapittel 6 og 7 i boka til Lebowitz. I kapittel 6 har Lebowitz faktisk en svært kritisk oppsummeringen av erfaringene fra Jugoslavia, med mange av de samme punktene som jeg har trukket fram. Mye må altså gjøres annerledes enn i Jugoslavia. Men det Lebowitz satser på i kapittel 7, er at medlemmene i de arbeiderstyrte kollektivene skal utvikle en høyere bevissthet gjennom kamperfaring under veiledning av den bolivariske grunnlova, slik at de tar hele samfunnets interesser inn over seg når bedriftens planer legges opp. Det blir for idealistisk. Som Moene og
Ognedal sier (side 62): «En bør være skeptisk til å innføre medarbeidereie dersom et godt resultat krever at medarbeiderne opptrer mer uegennyttig og idealistisk enn eksterne eiere. Et godt økonomisk system bør fungere selv når aktørene opptrer egoistisk.»

Det finns en rekke praktiske vurderinger som må gjøres for å få arbeiderstyrte bedrifter til å fungere bedre enn i Jugoslavia. Det kan for eksempel være viktig at de ikke får bedriften gitt opp i hendene, men må betale en andel for å være med, og at bedriften ikke har tilgang til stadig nye «lån» fra det
offentlige. En må ha klare regler for hvem som kan bli med, hvordan man blir medlem, hva som skjer om man melder seg ut, hvordan en skal takle nedskjæringer osv. Ellers vil en liten klikk av de opprinnelige eierne snart ha tatt over butikken og gjort den til sin egen privateiendom. Bedriften bør betale skatt som et konkret uttrykk for solidaritet med de som står utenfor. Boka til Moene og Ognedal har mye verdifullt stoff for de som vil få det beste ut av arbeiderstyrte bedrifter. Lebowitz bryr seg ikke mye om slikt.

Harald Minken 

Fotnoter:

1) Når det gjelder det jugoslaviske systemet, bygger jeg bl.a. på utdrag av Lysestøls bok i Rødts studiemateriale, boka Titokratiet av Jan Otto Johansen (Pax 1967) og en artikkel fra 2003 av Lebowitz, «People and property in the building of communism».
2) K.O. Moene og T. Ognedal (199 0) Marked uten kapitalisme. Ad Notam, Oslo, side 145 .
3) Jeg sier ikke med det at man må bruke markedet. Mange ulike utforminger av planleggingssystemet er sikkert mulige. Planhushållning av W.P. Cockshot og A. Cottrell (Manifest Kulturproduktion, Stockholm 2002) gjør greie for et system som klarer seg helt uten markeder. Mine egne ideer, som gjerne kan være feilaktige, finnes i artikkelen «Planøkonomi i de første åra etter revolusjonen», Røde Fane nr. 4 og 5 1999 .
4) Om stordriftsfordeler, se min artikkel i Materialisten nr. 4/199 3, avsnitt 2.2.

Eg er glad for at åtaket mitt på Kjersti Ericsson har sett i gang eit ordskiftet om den kvinnepolitiske praksisen i og kring partiet Raudt, og om den kvinnepolitiske arven frå ml-rørsla.

Det største mysteriet for meg då eg las teksten «Mary Wollstonecrafts dilemma» (Rødt! 1/07) av Kjersti Ericsson, var korleis ho kunne velja noko so tungt av kristen kvinneleg nestekjærleikssymbolikk som ein institusjon for pleietrengande som symbol på den kommunistiske utopien. Det forundra
meg, saman med vekta på å ikkje «einsidig gå for ein likskapsfeminisme eller ein forskjellsfeminisme». Det forundra meg sidan det når det gjeld feminisme fyrst og fremst må sjåast som ein kritikk av ein «einsidig likskapsfeminisme», den delen av kvinnerørsla som arbeider for fullt samfunnsborgarskap og fridom for kvinner, sidan dei som ville gå for ein einsidig forskjellsfeminisme i norsk ålmente i hovudsak er KrF, som i liten grad vert sett som feministisk.

Det ser for meg ut som om Ericsson med denne teksten vil oppvurdera det tradisjonelt kvinnelege å yta omsorg og å lyda til andre sine behov som eigenskapar som trengst «etter revolusjonen». Det er eit godt poeng, men som feministisk identitetsbygging har teksten alvorlege problem, sidan han ikkje bidreg til å skapa ein identitet som kvinne som kan gjera opprør, men til å skapa ein identitet som kvinne som driv med kvinneting, veldig verdifulle kvinneting: omsorg og å lyda og føla seg fram til andre sine behov. Det er problematisk om det er dette biletet av kvinner som rår i ei revolusjonær rørsle, då vert det ikkje akkurat ei revolusjonær rørsle i kampen for kvinners fridom.

For å forstå dette mysteriet betre gjekk eg attende 20 år og las kanoniserte Søstre, kamerater! som kom ut i 1987. Det eg fann der var noko anna enn Ericsson 2007, sjølv om det òg er mykje som er sams. Det som utgjer sambandet mellom Ericsson 1987 og 2007, er premisset om den kvinnelege kjærleiken eller omsorgsevna, medan det som utgjer skilnaden er fokuset i 1987 på raseriet til dei undertrykte kvinnene og trua på eit snarleg globalt kvinneopprør, noko som er borte i «Mary Wollstonecrafts dilemma». Ein kan jo spekulera på kvifor det er borte, om det er av di det ikkje finst noko kvinneraseri lenger, eller om det er av di det har mindre plass hjå Ericsson.

Om Søstre, kamerater!

No kjem eg ikkje til å yta boka full rettferd, sidan boka i stor grad er ein økonomisk analyse av kvinners plass under kapitalismen, eg fokuserer her på andre sider ved den kvinnepolitiske ideologien som vert presentert, fyrst og fremst på det ein kan kalla sjølve synet på kvinna.

Søstre, kamerater! vart skriven i 1987, medan Ericsson var leiar i AKP. Baksideteksten skildrar prosjektet til boka:

«Det økonomiske systemet som dominerer verden i dag, kapitalismen og imperialismen, er en ulykke for kvinnene. Det suger arbeid og livskraft ut av dem, det binder dem fast i en maktløs posisjon, og det forkrøbler dem som mennesker. Kvinnekampen er en voldsom kraft i kampen for å styrte det nåværende systemet og skape noe nytt og betre. Det er viktig for alle som ønsker å «redde vår jord» – både kvinner og menn – å skjønne dette. Det er viktig å forstå at vi må slåss, og hvordan vi må slåss».

Det som opnar boka og slår an tonen, er diktet «By oss ikkje noe smått» av Kjersti Ericsson sjølv. Diktet fokuserer på den årtusenlange kvinneundertrykkinga, så på den kvinnelege kjærleiken:

 

…
den aldri gjengjeldte
som fikk det for trangt
i en manns bryst
nå gir vi den til hverandre
og til denne jorda
med menneskene som bor her
svarte, hvite, gule, brune
til reinkalvene
ubeskyttet under våryret
til havet som puster så tungt
og til navnløse, usette blomster
djupt i indianernes jungel.

Og det kvinnelege, til no oppdemte raseriet:

 

Søstre, kamerater, kvinner
nå flør sinnet vårt
flør og flør
opp frå det innerste mørket i oss
river med seg den glødende asken
fra alle bålene
river med seg slagene, skrikene
støvletrampene mot hjertet
de utbrukte, ulevde livene uten tall
som det ikke finnes trøst for.

Det er ei medrivande blanding av kjærleik og sinne som kjem fram i diktet (sjølv om det kanskje ikkje talar like sterkt til alle generasjonar kvinner). Kjærleiksoverskotet/kjærleiksevna og raseriet framstår her som noko felleskvinneleg, noko som knyter saman kvinnene i verda og leier til opprør.

Samstundes står diktet i ein viss motsetnad til innleiinga i boka, der me vart tekne med til streik i tinngruvene i Bolivia. Mennene streika, verksemdsleiinga prøvde å få ut mineral til kundane som venta, stoda var spent. Då tok gruvearbeidarkonene saka i eiga hand: dei tok med seg dynamitt og sette seg inn i ein lastebil og sa dei ville tenna på om lastebilen køyrde. Dette kosta kvinnene mykje, dei var vanlegvis heime og passa borna og laga mat. Under aksjonen delte dei seg i vaktskift, slik at dei som var heime passa ungane og laga mat for dei som aksjonerer på lastebilane. Denne historia skulle syna at over heile verda sloss kvinner både mot klasseundertrykking og kjønnsundertrykking, eventuelt at over heile verda sloss kvinner mot kapitalismen samstundes som dei har den sereigne kvinneundertrykkinga å stri med.

Ericsson fortalde òg at det fyrste 8. marstoget i Noreg i moderne tid gjekk i 1971, same år som det fyrste moderne 8. marstoget i Manila på Filippinane. Innleiinga fortalde om «eit gryande kvinnemedvit» som bind oss kvinner saman på tvers av jorda og ulike vilkår og som har vokse i styrke sidan 1971.

Boka argumenterte for at kapitalismen er ei ulukke for kvinnene og utnyttar kvinnene aller mest, så difor må kvinner sloss for å knusa kapitalismen, og dessutan er kvinnekampen «ei voldsom kraft i kampen for å styrte det nåværende systemet og skape noe nytt og betre». Difor, oppfattar eg Ericsson 1987 som, kan ikkje den revolusjonære rørsla klara seg utan kvinnene. Og, underforstår eg, difor bør ml-rørsla gje kvinnesaka plass som ei viktig sak.

I Søstre, kamerater! Må Ericsson ha hatt minst to prosjekt, slik eg ser det: å gje uttrykk for og tolka det globale kvinneraseriet/opprøret, og tolka (og gjerne leia) det i ei revolusjonær retning. Samstundes var eit prosjekt med boka som del av kvinneopprøret i AKP truleg å syna partiet at kvinnesaka er noko ein må ta omsyn til: kvinner er ein del av det revolusjonære potensialet, så å seia, og kan difor ikkje ignorerast om ein vil ha suksess med revolusjonen.

Trass i dette er det ein ganske audmjuk kvinnekamp det vart invitert til i innleiinga i boka. Det kvinnene i Bolivia kjempa mot er kapitalismen, i den kampen gjorde dei rett nok ting som ikkje er forventa av kvinner, samstundes forheldt dei seg til kvinneundertrykkinga og kvinnas plass i familien og
økonomien fyrst og fremst som om det er dei grunnleggjande vilkåra, deira lodd i livet som dei må stri med. Eg vil ikkje underslå motet og opprørsviljen til kvinnene i Bolivia (eg hadde sikkert ikkje våga det same), men som eksempelforteljing når ein vil mana til kamp for kvinners fridom, rettar, økonomiske sjølvstende eller liknande, er det problematisk, sidan desse kvinne nettopp ikkje gjer opprør mot den sereigne kvinneundertrykkinga, men fyrst og fremst mot kapitalistane, i solidaritet med ektemennene sine. Og kva seier ei slik eksempelforteljing til norske, opprørske kvinner? Det er eg ikkje heilt sikker på, men dei to oppmodingane eg les ut av historia er desse: «kast deg inn i kampen mot kapitalismen» men «reflekter over kvinneundertrykkinga».

Difor er det ein tvetydigheit i kvinnekampen Ericsson ville ha oss med på i 1987 som gjer meg usikker på i kva grad det var ein kvinnekamp som kan føra oss veldig langt. Det er ein grei premiss at Kjersti Ericsson meinte at kvinnekampen ikkje må handla einsidig om kvinners frigjering i høve til mannen eller om borgarrettar til kvinner, at han òg må gå til åtak på kapitalismen. Men eg kan ikkje sjå at det at Ericsson samstundes ville adressera kapitalismen, trengde føra med seg ein så audmjuk kamp på kvinners vegne som ho la opp til ved å starta boka nett der ho gjorde.

Likevel ser eg ein kvinneopprørstrong i diktet som opna boka, som eg trur er viktig og naudsynt, sjølv om han i diktet nok vart knytt til «det evig kvinnelege» – som vert uttrykt slik at det dette kvinneopprøret metaforisk består i er:

 

… å vende jorda
med voldsomme spatak
…
å dyrke den
på vårt vis.

Det er ei frisk nyformulering av ein eldgamal mor-jord-symbolikk som er populær mellom anna blant dei livmordyrkande forskjellsfeministar Ericsson nemner i 2007.

Om «Mary Wollstonecrafts dilemma»

Teksten «Mary Wollstonecrafts dilemma» frå 2007 sluttar seg til dei to oppmodingane eg les ut av soga om konene til dei streikande gruvearbeidarane i Bolivia frå søstre, kamerater: «Kast deg inn i kampen mot kapitalismen» og «reflekter over kvinneundertrykkinga». Samstundes er raseriet som var til stades i opningsdiktet (og for so vidt i dynamittaksjonen til dei boliviske kvinnene) i Søstre, kamerater! liten eller ingen grad til stades i «Mary Wollstonecrafts dilemma».

Ericsson presenterer hovudutfordringa i kvinnekampen som eit dilemma som fyrst og fremst krev refleksjon:

«På den ene sida er det slik at å kreve fullverdig samfunnsborgerskap for kvinner innebærer at kvinner må bli som menn, siden den rådende forståelsen av «samfunnsborger» er patriarkalsk og tar utgangspunkt i menns egenskaper, evner og aktiviteter. På en andre sida er det slik at å kreve full samfunnsmessig anerkjennelse av og støtte til kvinners tradisjonelle ansvarsområder, innebærer å dømme kvinner til en samfunnsmessig rolle nettopp som «kvinner», dermed uten fullverdig samfunnsborgerskap.

Kvinner har altså valget mellom å kreve fullt samfunnsborgerskap på bekostning av å bli menn, eller snarere halvgode etterlikninger av menn, eller å kreve anerkjennelse og støtte som kvinner, på bekostning av å ikke bli anerkjent som fulle samfunnsborgere.

Dette dilemmaet kommer til uttrykk i forholdet mellom de to formene for feminisme som vi kaller likhets- og forskjellsfeminisme.»

Ho skriv at det me må gjera med dette dilemmaet i dagens aktuelle kampsaker er å ha to tankar i hovudet på ein gong, medan på lang sikt må me gå til
åtak på tilhøvet mellom produksjon og reproduksjon. Eller for å seia det enkelt: reflekter over kvinneundertrykkinga, kast deg inn i kampen mot kapitalismen.

Slik ser det ut til at Ericsson står støtt planta i si eiga tenkjing frå 1987, bortsett frå at det oppdemte raseriet og trua på snarleg globalt kvinneopprør er borte. Det gjer tankane hennar endå mindre eigna som ideologi for kamp mot kvinneundertrykking.

Eg kan forstå at det er vanskeleg å tru på snarlege globale opprør i dag, men at det kvinneopprørske raseriet er borte i den feministiske tenkjinga til Ericsson, kan ein ikkje skulda på at kvinneopprørsk raseri er noko som ikkje finst hjå dagens kvinner. Dei skriv jo bøker og avisspalter og bloggar om det heile tida! Eg tenkjer av og til på alle dei ulike sure feministbloggane som dukkar opp (som Dagens onde kvinner, Den hårete armhulen, Fjordfitte eller Revolusjonært roteloft (ikkje fullt så sur, kanskje)) som ein slags elektronisk variant av dei mange små kvinnefellesskapgruppene på syttitalet, der kvinner fortalde einannan om all jævlegheita dei opplevde i livet sitt av di dei var kvinner og støtta einannan og politiserte erfaringane. Både dei ulike kvinnegruppene og bloggane ser eg som døme på kvinneleg raseri med feministisk potensiale, organisert i grenselandet mellom det private og det offentlege rommet. Eg meiner at for å byggja ei rørsle som kan verka for kvinnefrigjering, må me gje rom til og byggja vidare på det raseriet, ikkje fjerna det frå utopiane våre.

Og løysinga på mysteriet i innleiinga?: Institusjonen som utopi har mykje felles med, og kanskje utgangspunkt i biletet av (kvinneleg) kjærleik i diktet «By oss ikke noe smått», men reformulert utan det fløande sinnet, utan krav, og dessutan slik at det forsøksvis overskridande «ausa ut den kjærleiken som ikkje vart gjengjeldt av ein mann til kvarandre og denne jorda» no er konvensjonalisert og regulert i form av den omsorgsfulle institusjonen.

Gudrun Kløve Juuhl 

Konsekvensene av Det store ranet, omleggingen av pensjonssystemet som stortingsflertallet vedtok i 2005, blir tydeligere for stadig flere: Forverring for folk flest, i særdeleshet for kvinner. Det bekreftes nå også av Statistisk sentralbyrå. Kvinner kommer dårligere ut enn menn. Tallene forteller at forskjellen vil øke enda mer.

Underdirektøren hos Likestillings- og diskrimineringsombudet kaller den nye ordningen for en likestillingskatastrofe. Siri Jensen, fra Rødt og Kvinner på tvers, sier den er et brudd på likestillingsloven.

Fra kvinnepolitisk og faglig hold reises kampen for en ny besteårsregel. Idag teller de 20 beste årene av yrkeslivet. Den nye ordningen legger en alleårsregel til grunn. Samtlige yrkesaktive år skal telle.

Vårens tariffoppgjør er siste skanse i kampen for å bevare AFP-ordningen slik den er i dag. Forsvaret for AFP-ordningen kan også sees i et større perspektiv, som noe mer enn en siste skanse, som en kamp for å reversere pensjonsreformens som en arbeider- og kvinnefiendtlig reform.

 

Fordi Tron Øgrim skulle blitt 60 år sist sommer, planla Pål Steigan et politisk seminar på Parkteateret i Oslo. Øgrim var ikke sikker på at han likte det, men en markering og litt feiring måtte han jo godta. Så døde Tron Øgrim i mai i fjor. Planene om et seminar ble da ikke skrinlagt, men intensivert.

Steigan fikk svar på sine telefoner og e-brev, og Øgrimseminaret ble avholdt i desember, på Parkteateret.

Resultatet ser du i dette ekstranummeret av tidsskriftet Rødt!, nesten. Det mangler to innledninger: Hisila Yami som snakket om maoistenes vei for Nepal og Dennis O’Neill som fortalte om antikrigsbevegelsen i USA. Og du får ikke høre de som spilte og sang: Gatas Parlament og Halvsøstra.

Den røde tråden i innledningene var: Det er rett å gjøre opprør!

Erik Ness (red.)
Tidsskriftet Rødt!

 

Andra kommer att tala om Tron Ögrim som människa, om hans insatser i norsk politik och debatt. På det personliga planet kan jag bara säga att jag tyckte om honom, han kunde säga emot just när det var olämpligt, vara solidarisk och därmed uppkäftig på djupt allvar. Detta styrdes av det jag uppfattar som det exemplariska i hans liv, det allmänt bestämmande, hans insikt att det är rätt att göra uppror.

 

Ty visst är det rätt att göra uppror. Inte bara i forna tider och långt bort utan här och nu. Det är bara att se sig om. Låt mig börja med att följa ett formellt spår. För lite mer än en generation sedan skrev politikerna ihop sig om en ny grundlag i Sverige. Vi som påpekade att den var skriven slirigt som ett begagnat bilhandlarkontrakt var bara en handfull – några maoister, ett antal fibbare, ett par äldre jurister som märkte ord och upprördes över dess juridiska slapphet. Men vi skrev så hårt i våra små tidningar som Folket i bild/kulturfront; skrek så högt och agiterade så kraftigt på möten ute bland folk att riksdagspolitikerna från höger till vänster, män som kvinnor, kände obehag inför hur väljare kunde börja tänka om frågan och tvangs backa något. De allra slappaste skrivningarna skärptes lite.

Så här ståtligt lyder dock nu de gällande inledningsorden:

1 kap. Statsskickets grunder
1§ All offentlig makt i Sverige utgår från folket.
Den svenska folkstyrelsen bygger på fri åsiktsbildning och på allmän och lika rösträtt. Den förverkligas genom ett representativt och parlamentariskt statsskick och genom kommunal självstyrelse.

Fast det är ju lögn även om ingen försiktigtvis gärna säger det högt. Att makten inte finns kvar hos folket i Skinnskatteberg där jag bor vet vi ju faktiskt var och en. Vi har inte ens kunnat få behålla vårt sjukhus. Frågan blir vart makten tagit vägen efter det att den utgått från folket. Hemligt är svaret dock sannerligen inte. Enligt den officiella statistiken från Statistiska centralbyrån (SCB) äger 1 % av den svenska befolkningen 19 % av de samlade förmögenheterna. Där finns makten.

Men just nu har kommit en rapport från Institutet för näringslivsforskning. Nationalekonomerna Jesper Roine och Daniel Waldenström har räknat även de värden som ligger i familjeföretag. Då blir bilden än tydligare. 1 % av befolkningen äger 32 % av förmögenheten i landet och om man räknar in svenskar skrivna i utlandet som Ingvar Kamrad (Ikea) och familjen Rausing då äger 1 % av svenskarna över 40 % av landets förmögenhet.

Enligt ekonomen Dick Kling (som publicerar sig på näringslivets egen Timbro som i insikt om ägandets maktställning låter trycka det ingen god statsbevarande socialdemokrat skulle våga släppa igenom) saknar 30 % av svenskarna helt någon egen förmögenhet, eller har en nettoskuld; 50 % har ett kapital på mindre än 28.000 SEK; 80 % har alls inga ekonomiska resurser om man bortser från bostaden.

Några småborgare hankar sig alltså kvar i Sverige; småhandlare, bönder, hantverkare, en och annan framgångsrikt näringsidkande konstnär/författare. Men den överväldigande majoriteten i landet (även de vilka äger ett bostadshus eller en bostadsrätt) är icke-ägande; proletärer alltså. Lönearbetare utan annan verklig egendom att sälja på marknaden till de en procent ägande än sin arbetskraft, även om de fått fina titlar och tror sig vara något.

Man skulle då kunna tro att vi nu i denna abnorma situation när ägandet och den verkliga makten koncentrerats på några få händer skulle få höra ropen skalla från arbetsplatser och på gator och torg: – Expropriera expropriatörerna!

Ty ingen kan längre vara omedveten om hur det kapitalistiska skalet förvridit produktionsprocessen till dess själva livet på jorden håller på att förkvävas. Nu skulle alltså den kapitalistiska äganderättens timme slå. Bara vi handlade i enlighet med vårt kunnande. Men att denna 1 % frivilligt – av godhet och respekt för folkviljans röstsedlar – skulle släppa sin makt finner jag helt otroligt.

Min systerson – politik styrs inte av arv och gener – den borgerliga ideologen Stefan Fölster, chefsekonom på Svenskt Näringsliv söker i detta läge trolla med truten. Han hävdar i Sveriges radio «att så få äger så mycket är en följd av den svenska fördelningspolitiken». Men han kanske inte har så fel. Om jag utgår från att han använde «fördelningspolitik» som noa-ord för det socialt farliga ordet klassamarbete skulle det faktiskt vara rätt. Den nuvarande fördelningen av ägandet är ju ett resultat av sjuttiofem års reformistisk regeringspolitik.

Detta bidrar till att det är så tyst i landet att vi knappt ens kan höra det kulturella finsnarkandet från de kanoniska konstarterna. Fast det är inte konstigt. Hur skulle det kunna vara annorlunda? Till de mer än 40 % av egendom den ägande procenten äger och bestämmer över hör också alla tongivande tidningar, tidskrifter, filmbolag. Massmedia alltså.

De behärskande tankarna, tankesätten, är ju i det nutida Sverige som i alla tidigare samhällen de härskandes tankar. Det konstaterade den unge Marx. Strindberg uttryckte sig än tydligare:

«Men allt vad de tänka, själva tankelagarna äro stiftade däruppe; alla läroböcker äro först godkända av Styrelsen innan de få begagnas.»

Visst har det Aftonblad i vilket jag skriver i Sverige en kultursida som kan ge viss sådan information om världen som Bonnierpressen medvetet undertrycker och som alltså lutar åt vänster; men inte skulle jag dit kunna sälja en artikel som med kraft hävdade min övertygelse att Schibstedts bör exproprieras. Schibstedt äger ju denna – på ledarsidan – socialdemokratiska tidning.

För övrigt är som grupp de intellektuella – konstnärer, författare, akademiker av alla de slag – nu som förr maktens folk. Den som betalar kusken bestämmer färden som det ryska ordspråket lyder. Det säger inte allt om deras roll. Också vi som står därutanför och dem emot kan ju läsa såväl Balzac som Hamsun trots att den förre var protofascist och den senare hitlerist. Vi kan använda oss även av en Céline. För att bara ta några namn. Men vi läser dem inte som Strindberg sade man skulle ta till sig religion; gapa, blunda och svälja som vore det ricinolja. Det Peter Weiss och andra sagt att konsten alltid är revolutionär ty annars vore den inte konst är bara tjänande kälkborgarsanning. Dum okunnighet.

Detta ger ju en rätt hopplös bild. Allt förblir. Även om det är rätt att göra uppror är motståndet så segt att försöket blir som att i tjära söka trampa vatten. Dock rör hon sig! Roger Vaillant genomgick olika faser under livet. Människan är ju – som han påpekade – inte en enhet gjuten i ett stycke. Han avled 1965. Men han spottade aldrig sig själv i ansiktet.

I Le nouvelle observateur för den 26 november 1964, när Frankrike tycktes «dépolitisé», publicerade han sin sista artikel: «Éloge de la politique». Han påminde om att all sådan avpolitiserad normalitet är illusorisk. År 1932 var han tidningsskribent. Då skrevs om Roosevelt, Hitler, Mussolini, Sovjetunionen men som tidningsförsäljarna påpekade var de mest gångbara frågorna i Frankrike sådana som om folk skulle köpa tandemcykel till söndagsutflykterna. Fyra år därefter ockuperade metallarbetare och gruvarbetare sina arbetsplatser; ja hela det arbetande Frankrike demonstrerade med knuten näve och ändrade verkligheten. De nyss synbarligen så helt avpolitiserade butiksflickorna från Galeries Lafayette marscherade med knuten näve, krävde vapen åt Spanien och skanderade: «Le fascisme ne passera pas!»

Och sedan det fasansfulla året 1942. Då var Frankrike slaget och ockuperat och just de krafter vilka trängts undan 1936 hade återkommit. Men ett år därefter var det väpnade motståndet en verklighet. Fransmännen återtog politiken!

Detta skrev Roger Vaillant 1964 när stämningen i Frankrike var lika matt, som i Sverige nu. Fyra år därefter var det maj 1968 i Paris. Den som var med glömmer det inte.

Vad säger detta? Klassernas kamp fortsätter. Den kan lika lite administreras bort som olagligförklaras eller dränkas i pop och kitsch. Tvärtom. Det som de härskande propagerar som samhällsbevarande haschkultur och ungdomsrevolt slår om och blir medvetet uppror när trycket underifrån tilltar. Formerna förändras, byter innehåll och förtecken. I denna medvetandeomvandling spelar intellektuella – som Tron Ögrim – en roll. Katalyserande kan man säga.

Det är rätt att göra uppror. Men också bakslagen hör till. Inte för att jag var särskilt framsynt men jag hade ju varit med i tjugofem år redan år 1968. Jag sökte tala med de yngre som då var FNL:are – många av dem blev med i KFML (SKP). De borde komma ihåg att skeendet ständigt skiftar. Efter vårt röda fyrtiotal kom kalla krigets femtiotal. Motståndaren är traditionellt välorganiserad och stark. (Papperstigern har verkliga klor.) Den Mao Zedong som sade att det var rätt att göra uppror talade också om detta.

Naturligtvis blir många som är med om tider av revolutionära uppsving senare besvikna; bittra. De bland oss som läser Marx och artonhundratalets historia – eller minns det egna nittonhundratalet – ser hur detta upprepats gång efter annan. I Klassekampen läste jag häromdagen an artikel av Arild Rönsen. Jag känner honom inte men artikeln intresserade mig. Han hade tydligen för en generation sedan varit kommunist och marxistleninist men nu lugnat sig. Dock hade han lugnat sig så mycket att han ansåg att overvåkingspolitiet gjort rätt som övervakade honom på 70-talet då han sagt sig vilja göra revolution och expropriera expropriatörerna. Detta är helt följdriktigt. Han uttryckte sig ovanligt tydligt men av sådana som han vet jag att det ofta tycks ha gått tretton på dussinet bland kamrater som kallade sig kommunister när vi först arbetade samman 1943 eller för den delen 1951, 1968 eller vilket år ni vill. (Och just 1944 läste jag Koestler och andra som blivit besvikna några år tidigare och bytt ut karriären.) Ibland har jag tänkt skriva om dem. Inte en hel roman men kanske några kapitel. Eller i vart fall några utgångar.

Det finns en lagbundenhet i detta. Bland Napoleon III:s folk fanns en hel del gamla revolutionärer från 1830. Av den revolutionäre Fischer blev i Tyskland den i Afghanistan krigförande imperialisten Fischer. För att inte tala om hur unga kämpande fackföreningsmän i Storbritannien blev äldre mordiska imperieförsvarare. Visst kan man uppröras – annars vore man ju som Marx sade en oxe – men man måste också inse att detta är historiskt lagbundet. Under de Hundra dagarna gavs i Paris ut en förteckning över politiska väderflöjlar i Frankrike 1789 till 1814. Den en gång så hårde revolutionären Charles-Jean Bernadotte hann enligt den volymen svära tio högtidliga men motsatta trohetseder innan han lyckades bli Sveriges och Norges gemensamme kung. Sådant vore nyttig läsning också om dagens storheter.

Om klasskampen är oundviklig och spränger upp de periodvisa samhällsstillestånden vad är det då som styr denna periodvisa förlamaning av politiken i våra länder?

Regnar det på hönan så droppar det på kycklingen. Det finns en pinsamt enkel förklaring. Om vi går tillbaka till trettiotalet och läser dess vänsterpress kan vi tycka att Der Gegenangriff som gavs ut i Prag och Paris var utmärkt. En antifascism som var både kunnig och skickligt formulerad. Lysande artiklar. Flotta illustrationer. När jag första gången kom över några exemplar – det måste ha varit under kriget på Röda Hjälpen på Mälartorget i Stockholm – tyckte jag den var föredömlig.

Men jag borde ha insett att den hade fel. Ty i Saar-omröstningen 1935 hade visat sig att det inte alls var så att folket var berett till uppror mot Hitlerväldet. Fascismen härskade ju inte bara med terror och hemlig polis; den kunde härska genom att – som Pétain sade om sin politik i Frankrike 1941 – hålla de andras löften. Hitlers upprustning gav arbete – även om den skulle föra död över folket. Under Andra världskriget ordnade den nazistiska tyska statsapparaten folkligt stöd åt sin politik genom att plundra de ockuperade ländernas folk. Inget folk i Europa levde så gott 1944 som det tyska. Trots de många döda och trots terrorn.

Varför säga detta? Jo i princip finns ingen kvalitativ – blott kvantitativ – skillnad mellan den dåtida hitlerska imperialismen och den nuvarande imperialism i vilken Sverige och Norge är små rovgiriga, hyenalikt följsamma utkantsstater. I båda fallen hålls också såväl folken som deras intellektuella lugna med slamsor av rovet.

Nå, att delar av det som kallar sig vänster i våra länder sluter upp i imperialisternas krig är inte något nytt. Ho Chi-minh talade om det i Komintern när han skulle förklara de brittiska och franska kommunistpartiernas lamhet inför kolonialismens brott. Men naturligtvis ställer det oss inför svårigheter.

Det är rätt att göra uppror och det är nödvändigt att tala i klartext när det är möjligt. Vissa tider blir det inte möjligt. Just nu larmar de härskande om kommunismens brott. Men ännu kan man skriva även om de med jämna mellanrum sätter igång upprensningsaktioner. Jag vet ty tre gånger har de ädlare intellektuella i svenska Pen sökt utesluta mig för att jag skrivit vad de ansåg vara ord som inte fick diskuteras. När de misslyckades för tredje gången slutade jag betala och självuteslöt mig ur sällskapet. Men ännu är det inte lika illa som det var i början på femtiotalet. Men också då är det möjligt att arbeta – lär av hur Brecht spelade bort motståndarna i utskottet för oamerikansk verksamhet när de sökte komma åt honom.

Det är rätt att göra uppror. Både rätt och nödvändigt. Men inget uppror leder till slutgiltig seger. Att motståndare kan tro att Marx eller Mao hävdat något sådant beror bara på dålig innantilläsning. Att de delsegrar folken vunnit de senaste hundratalen år sedan slagit om i sin motsats vet vi. Dock har segrarna fört historien framåt.

Men märk att Mao Zedong inte bara sade att det var rätt att göra uppror utan att han även ställde och besvarade frågorna om det kommer att behövas revolution om hundra år? om tusen år? Han påpekade att det alltid kommer att behövas revolution. Det kommer alltid att finnas grupper vilka förtrycks och som inte vill finna sig i de övres förtryck och som därför vill göra revolution. Det är inte bara här och nu det är rätt att göra uppror. Även när klassamhället gått under och klasskampen därmed upphört – som ättsamfundet och dess strider gjort i vår historia – kommer motsättningarna att fortsätta. Slut finns men det finns inget slut på historien förrän mänskligheten som sådan går under och det som är dess historia därmed upphör.

 

Gjendiktning av I-Feel-Like-I’m-Fixin’-to-Die-Rag av Joe McDonald (County Joe and the Fish)

---

ÅÅ, se på dem nå, unge sterke menn
Onkel Sam trenger dem igjen
Han har surra seg oppi en skikkelig graut
Blant menn med skjegg og kvinner i skaut
Selv om det likner ei hengemyr
Skal gutta ut på eventyr

Refreng:
Det er 1,2,3, hva er det de kjemper for
Spø’kke meg, for jeg gir fan
Neste Stopp, Afghanistan
Det er 5,6,7, det er for seint å snu
(Så) slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

De har guts i Washington og Downing Street
Et glitrende juletre har Bagdad blitt
Folk skal bombes til de trygler om demokrati
Vil de’kke ha det, skal de få svi
Om Hamas får fletall lager vi en vri:
Valg er best i vestlig regi.

Refreng:
Det er 1,2,3, hva er det de kjemper for
Sp’økke meg men geværet er ladd
Neste stopp, det er Bagdad
Det er 5,6,7, det er for seint å snu! Slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

Aldri så gæli at det ikke kan bli verre
Èn krig til hælvete – er ingen sperre
Onkel Sam har fått blod på tann;
Ennå finns det olje i mange land
Så kom igjen Wall Street, vær beredt;
Dette kan bli skikkelig fett!!

Refreng:
Det er 1,2,3, hva er det de kjemper for
Sp’økke meg men geværet er ladd
Neste stopp, det er Bagdad
Det er 5,6,7, det er for seint å snu! Slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

AnneGrete, Jonas og Condi har fest,
Og Kristin sier «Sorry – men krig er best!»
Skyt en salve i stabilitetens navn
Og se landsbyen løpe til Taliban.
Om en fredsdue fra Norge får svidde fjær
Er legen på post – med gevær!

Refreng:
Det er 1,2,3, hva er det de kjemper for
Sp’økke meg men geværet er ladd
Neste stopp, det er Bagdad
Det er 5,6,7, det er for seint å snu! Slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

Nord-Korea har fått bomba. For en skam!
for bomba er forbeholdt de rike land.
Onkel Sam kan snart få bruk for den
for i Kinahavet er det olje, min venn.
Kanskje taper han araberland, Men han er smart:
Det er bar’å gå tilbake til start

Refreng:
Det er 1,2,3, hva er det de kjemper for
Sp’økke meg men geværet er ladd
Neste stopp, det er Bagdad
Det er 5,6,7, det er for seint å snu! Slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

Refreng:
And it’s 1,2,3. What are we fighting for?
Don’t ask me, I don’t give a damn,
Next stop is Vietnam;
And it’s 5,6,7. Open up the pearly gates,
Well, there ain’t no time to wonder why,
Whoopee! We’re all gonna die.

---

 

Till det levande minnet av Tron Ögrim

Vänner!

När jag nu står på Parkteatret och talar, föreställer jag mig att Tron Ögrim sitter här i salen och lyssnar. Inte så att han har återuppstått som en fantom eller gengångare i Henrik Ibsensk mening. Men han finns här, som vi har lärt oss i vårt liv, att med dom som är döda kan man fortsätta att samtala. Jag syftar naturligtvis inte på någon parapsykologisk övertro. Vi har ju inte samlats här för att sitta och hålla varandra i händerna och framkalla de dödas röster.

Vad jag menar är givet. Vi har lärt oss att de dödas röster inte tystnar bara för att de är döda. Vi vet att våra döda vänner fortsätter att vara våra vänner, fortsätter att delta i våra liv, även efter det att vi har stått vid deras gravar och känt den stora sorgen blåsa kallt i våra ansikten.

Låt mig ge ett personligt exempel. För åtta år sen blev den framstående mocambikanska journalisten Carlos Cardoso mördad på öppen gata i Maputo i Mocambique. Han blev avrättad, kan man säga. Det han skrev i sin modiga radikala tidning hade inte behagat den organiserade brottsligheten i landet. En brottslighet som samarbetade med en korrumperad politisk överhöghet, liksom med poliser och domare. Det visade sig också senare att den mordpatrull som skickats ut för att döda Carlos Cardoso hade just dom kontakter jag talat om.

Det var en stor sorg för landet och en stor sorg för mig personligen. Carlos var en folkets man, en ärbar och modig man som lyste med sin symboliska lampa in i de mörkaste hörnen, en journalist som visste vad som väntade honom. Det hade han berättat för mig: – Om något händer hoppas jag du hjälper min familj. Det har jag naturligtvis gjort.

Men viktigare ändå är att jag fortsätter att prata med Carlos. Jag för i mina tankar resonemang med honom. På så vis fortsätter vi att umgås med dom döda. För vore det inte så, då skulle vi heller inte läsa Ibsens pjäser, vi skulle inte återvända till de politiska klassikerna, vi skulle inte studera vare sig Mao eller Lenin. Men det gör vi eftersom dom fortfarande lever. I kraft av sina texter, i kraft av sina åsikter, ibland också i kraft av vänskap och delaktighet i våra liv.

Därför tänker jag mig att Tron kunde ha varit med här. Att han på något sätt finns här och lyssnar. Eftersom det han stod för, det han uträttade i sitt liv, fortfarande angår oss och påverkar oss.

Vi ingår alla i en tradition. Det finns ibland människor som påstår att dom står utanför alla sammanhang och går sina egna vägar. Det är naturligtvis bara dumheter. Livet, kulturen, traditionen, den radikala karta som vi följer, fungerar inte så. Det finns dom som gått före som vi måste lyssna till, lära oss av, kritiskt granska, men inte bara lägga åt sidan. Man kan inte köra bil framåt utan att ha en god kontroll i backspegeln, för att säga det på annat sätt.

Därför tänker jag också börja långt tillbaka i tiden. Före oss i vår radikala tradition har funnits andra. På samma sätt som det ännu finns ofödda barn som kommer att följa efter oss när vi är borta och bara finns som de andra döda vännerna, här i salen, eller som exempelvis texter och böcker i bokhyllor.

Vi börjar här i Oslo även om staden då hette Kristiania. I ett Norge som befann sig i en påtvingad union med Sverige, även om den åtminstone geografiskt och ekonomiskt politiskt hade andra fördelar än tidigare sammanslutningar mellan Danmark och Norge. Men i Norge på 1840-talet var tankarna från Eidsvold levande. Det fanns redan då röster som ifrågasatte sakernas tillstånd, ifrågasatte unionen med Sverige. Fröet var redan sått till det som 65 år senare skulle leda till Norges obegränsade frihet på alla områden från union med Sverige.

Den 9 juni 1841 skriver den norska författaren Henrik Arnold Thaulow Wergeland ett brev. Man kan se honom framför sig, där han sitter vid sitt bord. Men kanske är det så att han ligger i sin säng och skriver, med en liten träbricka som stöd för pappret och bläckhornet. För trots att Henrik Wergeland bara är 33 år gammal håller han redan på att dö. Han har fyra år kvar. Men symptomen på den lungsot som ska döda honom finns redan. Man kan föreställa sig att han har bråttom. Så mycket han vill uträtta i livet och så kort tid. Han påminner i det om den nästan samtidige Georg Buchner, den unge dramatiker som gav oss de två klassiska skådespel som heter «Woyzeck» och «Dantons död». Han dog i och för sig redan när han var dryga tjugu år. Men känslan måste ha varit någon av den samma hos honom som hos Wergeland. Så mycket som måste göras, så kort tid.

Men den här försommardagen 1841 skriver han alltså ett brev. Det är riktat till den judiska församlingen i Stockholm. I brevet meddelar han att han är sysselsatt med en försvarsskrift för judar. Han är motståndare till den förhärskande negativa norska synen på det judiska folket. Det upprör ho-nom att den etniska tillhörigheten ska kunna drabba och döma ut en hel folkgrupp på detta sätt, helt i strid med de upplysningsideal som är hans. Henrik Wergeland har redan skrivit brev till andra viktiga auktoriteter när det gäller det judiska folkets fria rörlighet i Europa. Han har talat med såna, idag bortglömda, religiösa storheter som Steinhem i Altona och Riesser i Hamburg.

Men nu skriver han alltså till Stockholm. Det han vill veta är om det i Sverige ges exempel på att judar visat generositet mot kristna, exempelvis i sina testamenten. Det är med andra ord ett listigt, intelligent, taktiskt brev, som Wergeland skriver. Han vill ha argument för att kunna gå i strid med de präster och höga ämbetsmän som inte vill veta av judar i Norge. Han får också mycket riktigt ett svar där det visar sig att judarna i Sverige visar generositet även mot de som tror på den kristna religionen. Och sen fortsätter Wergeland, in i sin egen död att kämpa för judarnas rätt att bli behandlade som andra människor. Även i Norge.

Inte undra på att man i Stockholm, efter Wergelands död, bestämmer att den svenska judiska församlingen ska göra en insamling till en minnesbyst på Wergelands grav. Den 17 juni 1847 avtäcks monumentet. Ett tåg av människor gick den dagen från Börsen till kyrkogården. På den efterföljande festen som anordnades av Studentersamfundet talade en statsrevisor Daa. Han sa: Dersom det norske Folk hidintil har staaet efter alle Jordklodens Nationer i Erkkjendelsen av denne Pligt imod Jödene, saa give Gud, att det maatte antage et mildere Sind, förend det faar aarsag til at bede om andres Barmjjertighed.

Henrik Wergeland fick aldrig se resultatet av sin kamp. Men två år senare, 1849, upphävdes den omstridda norska grundlagsparagrafen som innebar att «Jöder er udelukkede fra adgang till Riget». Det hade alltså visat sig rätt att kämpa, rätt att göra uppror mot ett förnedrande och en etnisk föraktlig syn på ett helt folk, i detta fall det judiska.

Jag läste Wergeland på 1970-talet när jag bodde i Oslo. Redan då minns jag att jag nån gång tänkte att Tron hade en särskild sorts släktskap med den man som levt här 130 år tidigare. Den här bilden som visar en polisman som med batongen lyftad förföljer Tron utanför Stortinget nån gång mot slutet av 1960-talet, hänger på något sätt samman med händelserna den 17 maj 1829. Den svenske kungen hade förbjudit firandet av grundlagen på Eidsvold. Wergeland var med och bröt förbudet. Då utbröt «slaget om torget» här i Oslo. Idag betraktas han väl som den som var den symboliska fadern till firandet av 17 maj.

Men jag står inte här och glömmer allt det som inte förenade Wergeland och Tron. Bara det att Wergeland levde i romantikens tidevarv gör honom ju avlägsen till den tid vi lever i, den tid där Tron verkade. Men det är alltså en annan sak. Vad som är viktigt är att påminna oss om att man kan inte vara radikal i en djupare mening av ordet om man inte inser att man ingår i en tradition. Backspegeln har jag talat om, och de ännu ofödda barnen som kommer efter oss. Det finns helt enkelt ingen radikalism som inte har sina rötter i de traditioner som format oss.

Låt mig för enkelhetens skull ta ett exempel. Som förenar både Wergeland med Tron och med mig själv.

Jag är född 1948. Tron var född 1947. Det innebär att jag är årsbarn med tillkomsten av staten Israel. Om jag letar i mitt minne från mina 10–12 första år i livet, alltså de år som sammanfaller med 1950-talet, kan jag inte påminna mig att jag någonsin hörde talas om Palestina eller ett palestinskt folk. Däremot var bilden av Israel levande, förgylld, blomstrande. Många genomskådade inte falskheten. Det enda Palestina som fanns var det bibliska, det som visades på planscher när man hade kristendomsundervisning, som då fortfarande var en plåga i skolan. Israel var något som skapades efter nazismens förbrytelser, det var den europeiska skulden som skulle betalas. Vad spelade det då för roll om ett antal okunniga palestinier jagades bort från sina hem? Den nazistiska rasismen ersattes omedelbart med ett förakt mot araber som fortfarande idag är ett stort och avgörande problem i Europa. Gå ut på gatan här utanför Parkteatret och fråga 10 personer vad en terrorist är. 9 av 10 kommer att svara att det är en arab. Det garanterar jag.

Jag har alltså levt i hela mitt liv med den här konflikten. Men det är riktigare att säga: ockupationen. Ty Palestina är ockuperat land. Staten Israel bygger på bortrövat land. Det hade varit som om Sverige hade kapat åt sig Hedmarken och Österdalarna och inrättat ett nytt Sverige där. Ofri grund är och förblir ofri grund. Hur mycket nazisterna än gjorde mot judarna så försvarar det inte det israeliska övergreppet mot Palestina.

Inte heller är det naturligtvis sant att staten skapades för att betala av på en nazistisk och europeisk skuld. Det var för de västliga kapitalistiska staterna, med USA i spetsen, viktigt att få en strategisk bas i Mellanöstern. Frågan om oljan var redan den gången avgörande. Man hade sett vad som hände med Tyskland när deras oljeresurser minskade. Vad som hände när Hitler inte nådde fram till de stora ryska oljereserverna utan stoppades av Röda Armen vid Stalingrad. Med tillkomsten av staten Israel kunde västmakterna och USA ta ett kraftigt strupgrepp på den del av världen som fortfarande ger oss dom största oljeresurserna.

Det är naturligtvis inte bara jag som levt med detta. Också Tron Ögrim gjorde det, liksom så många andra. Jag minns tillkomsten av Al Fatah, det väpnade upproret. Jag har levt med Osloavtal, Camp Davisavtal och alla andra sorters avtal. Jag har hört politikerna prata tusentals ton med ord som inte haft någon som helst verkan. Jag har upplevt de desperata självmordsbombarna, de stenkastande barnen och de tre krig som Israel och USA har utkämpat mot sina arabiska grannar. Risken är förstås också att jag kommer att dö medan ett palestinskt folk fortfarande är ockuperat. Risken är naturligtvis stor att det palestinska folket kommer att raderas ut. Det innebär att vi måste förstärka våra krav på en palestinsk lösning i de områden som nu behärskas av staten Israel. Någon annan lösning finns inte. Inte nu och inte om hundra år. Ingenting, inga avtal, inga hycklande politikerröster som talar om «vårt ansvar för israelerna» kan ändra det faktum att Palestina är ett ockuperat land, att det palestinska folkets lidande vållas inte bara av de israeliska övergreppen, de svenska eller amerikanska vapnen, utan lika mycket av vår passivitet. Alla dom som anser sig vara radikala men som ändå håller käft när frågan om Israel kommer upp. Deras ansvar är mycket tungt.

– Ja, hör jag nu Tron Ögrim säga. Visst är det så.

Jag kan naturligtvis inte veta hur Henrik Wergeland skulle ha reagerat. Jag är varken siare eller spåman. Jag läser inte framtiden i smält bly eller i kaffesump. Men jag kan tro med rätt goda argument att en Henrik Wergeland idag hade menat som vi menar: att det som var rätt för judarna på 1840-talet i Norge nu är rätt för det palestinska folket idag. I den radikala traditionen kan vi avläsa hur tidigare konflikter har behandlats, analyserats och angripits. Jag hade en släkting som gick ut som frivillig i det polska kriget mot de ryska ockupanterna på 1860-talet. Det var lika rätt som att norska och svenska frivilliga for till Spanien på 1930-talet för att försvara folket mot det fascistiska hotet.

Nu har Israel byggt en mur. På samma sätt som Östtyskland byggde en mur genom Berlin. Man stänger ute och man stänger inne. Argumenten är dom samma. I Berlin skulle man försvara Östtyskland mot den aggressiva västliga kapitalismen. Det kan man naturligtvis säga var rätt. Men att bygga en mur samtidigt som man gjorde underhandsaffärer med dessa kapitalister var dömt att misslyckas. På samma sätt kommer också att ske med den mur israelerna har byggt. Den kommer förr eller senare att rivas. Den måste rivas. Det är en skam så länge den står där, en skam så länge vi inte med all kraft bekämpar den och det israeliska förtrycket av Palestina.

Men finns det då ingen rimlig lösning som innebär att våldet kan ersättas med det man hycklande kallar den «fredliga samexistensen». Vilken fredliga samexistens? Det är ungefär lika att säga detta som när Quisling menade att de ockuperade norska folket skulle lära sig leva i fredlig samexistens med den tycka ockupanten. Det finns en del som menar att man ska söka efter en sorts tvåstatslösning som innebär att det palestinska folket avstår en del av den mark som ockuperades efter 1948. Och att israel drar sig tillbaka till det geografiska läge som rådde 1967. Om Palestina skulle acceptera en sån lösning innebure det att de accepterade illusionen om det «folktomma Palestina».

Alla dessa tänkta lösningar är som ett misslyckat besök hos tandläkaren. Man får sin tand lagad utan att borra ordentligt rent. Förr eller senare brister lagningen och infektionen flammar upp på nytt.

Det finns nu naturligtvis också människor som påstår att jag betraktar världen enögt. Att judarna, liksom många andra folk, har varit förföljda under olika historiska epoker är naturligtvis korrekt. De har ibland utsetts till syndabockar när pesten drabbat människor, de har jagats för sina rikedomar. Men det har då alltid funnits människor som Wergeland som krävt att detta syndabockssyndrom ska bekämpas. Varje skeende, har krävt sin politiska analys. Inte en allmän etnisk och religiös sörja av fördomar och bristande kunskaper.

Nyligen har president Bush samlat israeler och palestinier till nya förhandlingar. Det är väl knappast någon förnuftig människa som tror att de kommer att leda någonstans. Eftersom grundfrågan om ockupationen inte kommer att ställas. USA har heller inga som helst tankar om att släppa sitt militära fäste i Mellanöstern som är den primära orsaken till försvaret för Israel. Det finns alla skäl i världen att oroa sig för vad som kan hända. I de militära förutsättningar som råder idag är avståndet mellan exempelvis Damaskus och Stavanger inte särskilt långt. Eller avståndet mellan Jerusalem och Oslo. Vad som sker där betyder något för oss. Hotet mot Palestina är på många sätt ett hot också mot oss.

Många människor, även de som menar sig vara radikala, säger att de inte kan se nån lösning. Då blir det för oss andra ännu viktigare att fortsätta att diskutera det som sker. Vårt ideologiska och materiella stöd till Palestina är avgörande, inte bara för dom utan lika mycket för oss själva. Det finns idag inga oaser i världen dit konflikterna inte når. Inte Skandinavien, inte någon annanstans. Om vi som tror på solidaritet glömmer att den solidaritet vi visar det palestinska folket också är ett en solidarisk insats för oss själva, så har vi förlorat själva idén med solidariteten. Det är ju faktiskt mycket enkelt: om jag vill att mina barnbarn ska få möjlighet att leva i en bättre värld så måste jag också då vara beredd att se till att andra barn i andra delar av världen får samma möjligheter. I annat fall kommer ingen av oss att se någon framtid. Vi måste fortsätta att i praktiken hävda att det bara finns en lösning, ett Palestina där judar och palestinier kan leva på lika villkor, utan murar, utan apartheid, utan förtryck.

I det sammanhanget kan det alltså vara av vikt att studera vad Wergeland skrev och tänkte. I hans intellektuella hållning fanns inte utrymme för undanflykter. Hans medvetande födde handling, han visste det Marx och Engels skulle formulera ungefär vid samma tid, även om han aldrig hann uppleva det upproriska året 1848 och inte heller fick möjlighet att läsa det kommunistiska manifestet. Men Wergeland förstod utifrån den radikala praktiken att det inte bara gällde att förklara världen, det gällde att förändra den. Han var en handlingens man, trots att han låg där i sin säng och säkert innerst inne visste att hans tid redan var utmätt och att han inte skulle hinna allt han ville.

Wergeland var på många sätt ett föredöme, på samma sätt som Tron Ögrim.

Trots de 150 år som skiljde dom åt ingick dom i samma radikala tradition. De byggde sina liv på upplysningens krav på kunskap. Med ett modernt uttryck var dom arbetande intellektuella som tog ansvar. Genom att läsa vad Wergeland gjorde i förhållande till judarna för drygt 150 år sen kan vi förstå vad som måste gälla för det palestinska folket idag. Om vi inte gör det kan vi ta våra så kallade humanistiska ideal och putsa våra skor med. Då är det bara frasmakeri, ord som ingenstans leder, som kommer ur våra munnar eller våra pennor. Om vi upphör att med kraft hävda att människor av olika religiös och historisk tillhörighet och förflutenhet faktiskt kan leva likvärdigt innanför likvärdiga gränser, har vi gett upp. Då har kampen för människovärdet förvandlats till vackra ord och formuleringar vid Nobelprisutdelningar och andra liknande tillfällen.

Jag kände inte Tron personligen. De gånger vi träffades i livet var inte många. Andra kan alltså i motsats till mig tala om honom som individ. Jag vet inte vilken mat han föredrog eller vilken musik han lyssnade på. Jag vet inte om han tyckte om katter eller om han var nattmänniska. Men jag vet att hans liv i politiken, i den radikala intellektuella miljön, har varit viktig för mig. Utan att gå direkt in på hans konkreta insatser – vilket jag antar att andra här kommer att tala om – så kan man aldrig komma ifrån att han var ett föredöme. Inte minst för de som var yngre. Är det något man behöver under de tidiga år då ens medvetande börjar formas så är det ordentliga föredömen. Inte som tvivelaktiga idoler i filmstjärneformat utan människor som i sitt praktiska liv visar hur ett meningsfullt liv kan levas. Jag vet att Tron la ner oerhört mycket energi genom hela sitt liv, in i det sista, för att vara en sorts riktmärke för yngre människor. Ett politiskt medvetande kommer inte av sig själv. Det faller inte kunskap från himlen, inte upplysning, inte svar på de viktiga frågorna. Kunskapen måste sökas. På samma sätt som man behöver en sökmotor för att komma åt information på Internet behöver man som ung sökmotorer för att hitta i verkligheten. I annat fall lär man sig aldrig att tolka denna verklighet. Då faller man lätt offer för all den desinformation som vill att folk fördummas, vill att folk ägnar sig åt skenet av verkligheten, inte verkligheten själv.

Att Tron Ögrim var en visionär med en stark kreativ instinkt och vilja råder det inget tvivel om. Bara det att den där gången för mer än 30 år sen föreslå tillkomsten av en kommunistisk dagstidning och sen tro på den möjligheten, krävde sin man, en man som Tron.

Jag har tidigare här talat mycket om den gemensamma tradition som inlemmar både Wergeland och Tron. Men jag kan också påstå att det finns ytterligare en person som jag vill göra en jämförelse med. Och det är en av talarna här idag, Jan Myrdal. Han och Tron påminner också om varandra. Hos båda finns detta ständiga letande efter ytterligare argument, ytterligare kunskap, för att tolka verkligheten och tala om nödvändigheten av förändring. Jag ser det som självklart att låta Wergeland och Myrdal omsluta Tron Ögrim eftersom de ingår i samma tradition.

Den stora skillnaden mellan Wergelands tid och vår är givetvis att världen idag är så mycket större. Wergeland var född i Kristiansand. Han började på universitetet i Kristiania 1825 och var färdig 1829. Sen hade han 16 år på sig att leva färdigt. Men det faktum att världen var mer begränsad den gången än nu innebar inte att Wergeland var okunnig. Han kände till exempel väl till islam och använde emellanåt ordet Allah i brev på ett sådant sätt att man – felaktigt – började tro att han hade omvänt sig. Men det hade han inte. Wergeland trodde på en annan Gud, han var kristen. Och han sökte kunskap om en värld som låg utanför de norska gränserna.

I dag är världen inte bara det vi kan plocka ner från bokhyllorna, men något vi själva kan besöka. Av dom tre jag nu nämnt, Wergeland, Ögrim och Myrdal är Myrdal givetvis den store fysiske resenären. Redan i mitten av 1950talet packade han och Gun Kessle – den kvinna han levde med i över 50 år och som avled nu bara för någon månad sen, vilket vi alla beklagar – sin lilla Citroen full och tog bilvägen mot det fjärran Afghanistan. Sen har Myrdal ständigt varit på resa. En stor del av hans märkvärdiga produktion omfattar berättelser från i första hand Asien men också länder som Albanien och Mexico. Hans tidiga 60-tals-rapport från en kinesisk by – för att nu ta ett exempel – är avgörande för den som vill förstå Kinas utveckling efter 1949.

Tron var på många sätt en «hemmafrontsman». Han agerade på sin hemmaplan. Men hans utsyn och vidsyn innebar givetvis att han mycket klart kunde se vilken plats Norge hade i världen och vilken roll Norge kunde och borde spela.

Att Tron under sina sista år la ner ett stort engagemang för landet Nepal, där ett ålderdomligt feodalt system fortfarande väntar på att brytas ner, bör inte förundra någon. Inget land eller ingen konflikt, inget förtryck kunde vara så långt borta att det inte krävde vår uppmärksamhet och vår handling, i solidaritetens namn.

I den radikala traditionen finns också en vilja att förstå och stödja det tekniska framåtskridandet. Också här finns ett släktskap mellan Tron och Myrdal. Jag är ganska säker på att Myrdal var den första svenske författare som införskaffade en ganska så stor IBM-maskin och ställde undan skrivmaskinen som instrument för skrivarbetet. Tidigt var Tron på det klara med att datarevolutionen var en verklig revolution, inte bara en gradvis förädling av befintlig teknik. Det var en revolution i och med att det innebar ett kvalitativt stort tekniskt språng som skulle få inflytande på allt i människans mångdimensonella värld. Med datateknologin blev det möjligt att göra det vi inte tidigare kunnat göra, vare sig det nu gällde att med en hittills okänd precision skära till metall för tillverkan av andra precisionsinstrument eller utforska människans genetiska sammansättning. Med datatekniken har vi kunnat öka vår kunskap, precisera vår kunskap och lösa tekniska problem som vi annars eller tidigare inte klarat av.

Men Tron såg naturligtvis också mycket tidigt, som den visionär han var, att den nya datateknologin också skulle förändra politikens förutsättningar. Det var givetvis så att i takt med att datorerna blev billigare, enklare att använda så skulle dom innebära en revolution även för fattiga människor i världen. När Internet kom till en mer allmän användning under 1990-talet togs den sista delen av det första stora språnget i datarevolutionen. Nu fanns ett oerhört redskap för att bryta ner några av de stora hindren för att även människor i fattiga länder skulle komma åt den stora samlade mänskliga kunskapen.

Till detta har jag själv varit vittne. Ty tanken tidigare, att man skulle kunna lyfta ut stora bibliotek på den afrikanska landsbygden för att stilla dessa människors begär efter vetande var en praktisk och ekonomisk omöjlighet. Med datorerna och Internet ändrades allt detta. Idag kan man med lite elektricitet – snart inte ens det, en telefonledning – snart inte ens det – en billig dator som kanske kan vara handdriven som en gammaldags mjölkseparator, placera sig i världens mitt. Världens mitt finns nu överallt, var man än befinner sig. Jag kan befinna mig i den fattiga byn utanför Boane i Mocambique, där dom fattigaste av dom fattiga bor, och där kan dom i sin dator ta sig vart som helst i världen, till Universitetsbiblioteket här i Oslo eller till Deichmanske biblioteket eller British Library där Karl Marx satt lutad över böckerna när han höll på att förbereda en bomb under hela den borgerliga samhällsordningen. Dessa fattiga människor kan nu läsa sig till varför dom har det så djävligt som dom har det.

Jag ser detta med egna ögon och jag förstår varför vi fortfarande tillåter analfabetism att finnas i världen. Det är en skam som kanske är större än någon annan skam i vår skamliga tid, att vi, trots att vi har redskapen, trots att vi har logistiken, årligen tillåter miljontals barn att få gå ut i livet utan tillgång till skrivandets och läsandets nödvändiga instrument. Vi låter detta ske eftersom det är lämpligt i de fria marknadernas namn. Läsande och skrivande människor är farliga. Dom som förstår hur sammanhangen ser ut har en tendens att göra uppror. Därför är det inte lämpligt att folket som ändå bara ska uträtta manuellt arbete lär sig läsa.

Så tänkte de portugisiska kolonisatörerna när de la under sig jättelika områden i Afrika. Så innebar det också att när Mocambique hade vunnit befrielsekriget mot portugiserna och proklamerade sin självständighet 1975, så fanns det sju – säger sju, svarta mocambikaner med universitetsutbildning. Med den kapaciteten skulle man nu börja sköta ett land. Och det gick. Det tillhör bland mina personliga erfarenheter något av det största jag varit med om.

Den engelska organisationen Oxfam räknade för en del år sen ut vad det skulle kosta att utrota den pest som analfabetismen måste anses vara. Det skulle kosta en oerhörd massa pengar. Det skulle kosta ungefär lika mycket som den summa för vilken vi i Europa idag köper hund- och kattmat. Jag menar naturligtvis inte att vi ska sluta föda våra husdjur. Men vi ska ha perspektiven klara för oss.

Tron Ögrim var en man som i sitt liv såg nödvändigheten av samhällets förändring. Han var en av den radikala norska vänsterrörelsens förgrundsgestalter från det tidiga sextiotalet fram till sin död. Hans betydelse för ett stort antal människor, varav jag är en, kan inte nog poängteras. Han var en man som tog sitt liv på stort allvar, en man som såg orättfärdigheter och bestämde sig för att bekämpa dom. Han gick rakt in i mitten av den radikala tradition som är den enda garanti vi har för att motståndet mot den vettlösa värld där gapet mellan fattiga och rika ständigt ökar; att det motståndet fortsätter.

Ingenting är ännu för sent. Allt är fortfarande möjligt.

Tack för ordet.

Dette er en redigert versjon av Nina Aldin Thune sitt lysbildeforedrag om Tron Øgrim og Wikipedia. Vi lar plansjene fortelle det meste.
Foto: Holly Hui.

---

Under minnestunden for Tron Øgrim ble vi som var der fortalt hvor mye Wikipedia betydde for ham, men Tron Øgrim betydde også mye for Wikipedia.

På Wikipedia møtte jeg på ham for første gang da jeg så hans spørsmål på diskusjonsiden til tigerbalsam: http://no.wikipedia.org/wiki/Diskusjon:Tigerbalsam

Jeg hadde sett at artikkelen ikke var bra ut fra et farmasøytisk perspektiv, men ikke gjort noe med det. Hans kommentar fikk meg til å gå gjennom artikkelen og prøve å forbedre den.

Litt seinere på dagen fant jeg følgende innlegg på diskusjonsiden:

Kjære Nina! Fint at du viser ansvar her. Jeg er en gammal bestefar med flere små barnebarn og sånn, jeg blir bekymra når jeg plutselig snubler over info om at Tigerbalsam kan være farlig fx for barn.

Det er skrivi tjukke bøker om alt jeg ikke veit om Tigerbalsam, for ikke å snakke om annen medisin. (Jeg har klarer ikke engang å følge med i alt som står med liten skrift på alle de reseptpillene JEG heller i meg). Men jeg veit at fx for oss som tar en god del fordi legen beordrer oss til det sånn at hjertet skal fortsette å slå og sånt, så fins det en del «pussige» samvirkninger med både naturmedisin og andre reseptmedisiner som kan komme bakpå oss.

For noen år sida tok jeg johannesurt med målbart utbytte, faktisk. (Mot høyt blodsukker.) Men så fikk jeg en annen medisin, med advarsel om BLINDHET sammen med johannesurt. Gjett om jeg stoppa?

Så jeg er glad for at du tar dette med ro, konsulterer virkelige fagfolk og får inn årnlige oplysninger. Det er nyttig for mange av oss som fx har brukt Tigerbalsam før, og godt kan tenke oss å bruke det mot hodepine og snørra, men kan ha nytte av enkelte advarsler. Bare en tanke. I mellomtida, kan det kanskje være riktig å bare skrive at noen kan være allergiske mot Tigerbalsam, og det advares mot å bruke det i ansiktet og til barn?

Mbeste hexer Togrim 2006-02-08

Dette var første gangen jeg så hans spesielle hilsen som han brukte til å signere alle sine innlegg på wikipedia. Bestehexer.

 $

De store orda

Fra By oss ikke noe smått, Oktober 1988

I speilet ser jeg
at år og ord og handlinger
er gått.
Alt blir:
de gode dagene, de onde,
de gangene jeg var der
når det trengtes.
Og noen svik.
To grønnøyde barn
vokser i huset mitt.
To verdener der inne
bak det grønne.
Kjent, ukjent?
Hvor nær, hvor fjernt?
Jeg har stått ved kister
med for mye sagt.
Og gjennom store sommerkvelder,
vin og latter
har jeg kjent det kalde draget
av venners bitterhet.
Men hjertet mitt står ennå åpent
for vinden
og for krøkebæras purpurroser
i den første snøen.
Og jeg tør ennå si
de store orda:
Kjærlighet. Hat.
Folkets kamp.
På hvilken side står du?

---

Ønske for barna

Fra By oss ikke noe smått, Oktober 1988

Jeg skulle ønske
det var nok
med litt vanlig anstendighet.
Men denne verdenen
som dere lever i
krever så store dyder
og altfor mye mot.
Du, vesle jente
som stirrer
inn i speilet
og deg sjøl
med den nye, hvite kjolen
og du, vesle gutt,
jeg skulle ønske
dere slapp
å vokse opp til helter
for å klare det
som burde være så enkelt:
Å gå oppreist
gjennom livet
å være stor nok
uten å trampe på andre
å holde hjertet åpent
for dem
som trenger dere.

---

Utvikling

Fra Katten stryker seg inntil oss, Oktober 1993
(Fritt etter en ukjent dikter)

Det døde barnet
begraves

ikke
i ei kiste
sjøl om
barnet
er lite
er tre
for dyrebart

ikke
i et stykke tøy
tøyet
må spares
til de
levende

men
i ei pappeske
påtrykt
«General Motors:
Utvikling
Er vårt beste
Produkt.»

 

Dette stykket bygger på et innlegg jeg hadde på Øgrim-seminaret i desember 2007. Det er inspirert av to bøker av Tron Øgrim (heretter TØ): Hilsen til en generasjon av kvikksølv (T. Øgrim 1997 og 2000). Bøkene handler om samfunnet, datateknologi og framtida. Jeg spinner rundt og videre på ideene fra disse bøkene. Bakgrunnen for det er at jeg er revolusjonær feministisk informatiker, og at TØ var broren min.

Innledning: As we may think

Vannevar Bush skrev en artikkel med overnevnte tittel i 1945 (Bush 1945). Krigen var akkurat slutt, og produktivkreftene hadde vært gjennom en rivende utvikling. Denne utviklinga måtte kunne utnyttes til menneskehetens beste, mente Bush. I artikkelen fabulerer han om hvilken betydning den nye innsikten kunne få for blant annet fototeknologi, lyd- og språkteknologi, matematiske språk og logiske prosessorer. I denne sammenhengen er jeg mest opptatt av hans vyer om den personlige datamaskinen «memex». I min noe løse omdikting sier Bush:

«Tenk deg et mekanisert privat arkiv og bibliotek. Det trenger et navn, like gjerne «memex» som noe annet. En memex er en maskin der en person kan lagre alle bøkene, alle arkivene og alle brevene sine. Maskinen er mekanisert og innholdet indeksert, så det går an å finne fram til alt innholdet raskt og fleksibelt. Den er et slags forstørret supplement til hukommelsen.

Memex ser ut som et skrivebord, og er det viktigste møbelet i arbeidsrommet. Den har flere bevegelige skjermer, der materiale kan projiseres for behagelig lesing. Den har et tastatur, og flere sett med knapper og spaker.

Den har rikelig med lagerplass på forbedret mikrofilm. Bare en liten del av innmaten i memexen er satt av til lager, resten er mekanikk. Lagerplass er ikke noe problem, for selv om brukeren legger inn 5000 sider med materiale hver dag, vil det ta hundrevis av år å fylle opp lageret.»

Men vyene til Bush gikk videre enn en personlig datamaskin. Han så for seg muligheten av å knytte sammen flere slike memexer til en nesten uendelig, verdensomspennende encyclopedi.

TØ ble altså født på 40-tallet, og var barn på 50-tallet. Den gangen var Framtida LANGT borte. «Da ville vi få Romferder til Andre Planeter, og kanskje tilmed FJERNSYN! Men bortsett fra det, ville vi bo som før, og jobbe som før, og leve fra dag til dag som før.»

«Nå derimot, er framtida så NÆR! Hvert år hører vi om nye fantastiske oppfinnelser, som kan forandre vår store omverden og vårt lille dagligliv». Og det var denne framtida TØ ville prøve å beskrive og forstå i bøkene sine. For å bestemme over framtida, må vi forstå nåtida. For å utnytte mulighetene, må vi forstå dem. For å bryte rammene, må vi kjenne dem. Det var TØs prosjekt.

Hilsen til en generasjon av kvikksølv

het bøkene: «Kulturen forandrer seg så RASKT som aldri før i historia. Som dråper av kvikksølv som triller over et gølv!» Dette må forklares for mulige unge lesere. Kvikksølv er et metall som er flytende ved romtemperatur og vanlig trykk. Vi som var unge på 50- og 60-tallet har sett kvikksølvtermometre bli knust og innholdet renne og trille rundt på badegulvet. Dråpene var kvikke som levende sølv og nesten umulig å fange. Dråpene slo seg sammen og splittet opp igjen, utafor vår kontroll. Men de reagerte på stengsler, dytt og helling på badegulvet. Spennende. Sånn er det kanskje også med framtida: uregjerlig og uforutsigelig, men påvirkelig og avhengig av naturens lover.

1997-utgaven

Kvikksølvbøkene kom altså i to utgaver. Den første framsatte flere påstander, de fleste har vist seg riktige:

Verden blir både større og mindre på en gang. Ja. Utsynet er blitt større. Ungdommen har en kunnskap, kontakt og erfaring vi knapt kunne drømme om for en generasjon eller to sida. For et par år sida stjal jeg litt bomull fra en åker i Texas, og viste det fram til familie og (voksne, hvite) venner. Ingen visste hva det var. Så tok jeg det fram i en femteklasse på Ila skole i Oslo: en skog av hender i været. De kjenner verden! Bomullsåkre er ikke noe fremmed og fjernt. Barn kjenner flere steder i verden og flere sider av livet. Klart de blir kloke av slikt! Internett, nyheter, reiser, Facebook, U-Tube, Skype – verden er blitt utrolig mye større. Samtidig er den nær og til stede. Vi ser katastrofene, krigene, sulten og mishandlingen. Vi kjenner kanskje både soldater og journalister som er såret eller drept.

Liberalisme, kapitalistisk anarki og sammenbrudd – eller et informasjonssamfunn for alle og demokratisk styring av økonomi og teknologi. Ja. Nye områder blir innlemmet i den kapitalistiske økonomien. Internettet har stadig flere betalingstjenester. Individualisme og liberalisme er dagens mantra, til tider på grensa til det kapitalistiske anarki. Men det store sammenbruddet har vi ikke sett. Ennå. Stortingsmelding nr 17 2006/2007 heter faktisk Eit informasjonssamfunn for alle. Kanskje ikke helt samme innhold som TØ la i begrepet, men likevel. Bredbånd til folket er ikke langt fra realisert – i Norge. Det er en relativt stor bevegelse for åpen kildekode. Wikipedia er fritt tilgjengelig og utvikles på dugnad. Fildeling av musikk og film gir store utslag i markedet.

Det skjer en økologisk katastrofe. Ja.
Programvare blir det viktigste produksjonsmidlet. Ja.
Arbeiderklassen endrer seg. Ja. Mer trenger jeg ikke si om disse sakene.

Sør KAN ta igjen Nord. Dette har ikke skjedd. Nord beriker seg stadig på bekostning av Sør. Stadig er Sør dumpingplass for gammel og utrangert teknologi. Men stadig er det mulig. Sør KAN hoppe over en del av de utprøvende, teknologiske mellomstadiene og gå rett på det som (i dag) er mest effektivt.

2000-utgaven

… var en oppdatert og utvidet utgave av den forrige. TØ var ingen kaster, så den nye utgaven var betydelig lengre enn den forrige. Han hadde med disse tilleggspåstandene:

– Teknologien endrer dagliglivet. Ja, det holder å tenke på betalingstjenester, handel, musikk, underholdning, informasjon og nyheter, eller mikrobølgeovn, mobiltelefon og robotstøvsuger (den har jeg bare sett på reklame, og den var utrolig fristende).

– Pengene forsvinner. Opplagt. Pengene er i stor grad gjort om til noe vi ikke ser, til tall i regnskap og bankutskrifter. Mens verdiene før var representert med spesielle metall- og papirbiter, er de nå representert med magnetiske plastkort og tall på en skjerm. Som fabrikkarbeider på begynnelsen av 70tallet fikk jeg penger i lønningsposen annenhver onsdag. Familiens penger ble sortert i hauger til ulike formål for å rekke til neste lønning. Som kommunal parktante på slutten av det samme tiåret fikk jeg pengene månedlig på giro, og jeg henta dem på postkontoret sammen med barnetrygden. Det er en voldsom endring som har skjedd på få år.

TØ stilte fortsatt krav til Internett:

– Fred, frihet og alt gratis! Eller sagt på en annen måte:
– Åpen kildekode, tilgjengelighet og demokrati!
– Ingen overvåkning på nettet! var en naturlig,
og kanskje enda vankeligere konsekvens av dette.

Bøkene er fulle av tankevekkende og kloke fabuleringer, visjoner og analyser. De er på ingen måte forelda og er vel verdt å lese. Ikke minst viktig er debatten om Hvorfor Linux ER kommunismen. 2000-utgaven av Kvikksølv har en lengre artikkel om dette. I denne omgangen vil jeg bare vise til debatten som har gått i noen numre av Rødt! (Borgersrud, Soldal Lund, Søland Jackson og Joys Andersen, Øgrim, alle 2007).

Og så var det damene, da

Dem hadde ikke TØ noe greie på. Men han ville så gjerne. TØ mente at den teknologiske utviklinga ville være til stor fordel for kvinnene.

For det første dreper teknologien argumentet med store muskler, mente han. Det er jo for så vidt riktig. Prosesstyring og robotarbeid gjør mange tunge løft overflødig, og åpner veien for kvinnfolk og andre sveklinger. Men argumentet holder bare dersom det bare er mannfolkjobber som inneholder tunge løft, og slik er det jo ikke. Tunge løft og harde tak har ikke holdt kvinnfolk unna verken reinhold eller helse-og omsorgsjobbene, det er åpenbart andre argumenter enn de reint logiske som skiller manns-og kvinnearbeid.

TØ pekte videre på det faktum at jentene erobrer høgere utdanning. Like-vel er det sånn at jenter og gutter velger forskjellige fag. I over 15 år har det vært jenteflertall blant studentene ved norske universiteter. Likevel er bare cirka 20 % av bachelorstudentene i tekniske studier jenter. Rundt 1990 var andelen jenter på hovedfag i informatikk ved NTNU i Trondheim omkring 10 %. I løpet av de neste 5–6 åra sank denne andelen til under 6 %. Situasjonen var omtrent like kritisk ved andre universiteter både i Norge og resten av Europa. Flere miljøer slo alarm, og det ble satt i gang flere kampanjer med formålet å få jenter til å begynne – og fortsette – å studere informatikk. Kampanjene ga resultater. Andelen kvinnelige masterstudenter steg til om lag 25 % i 2002. Men i 2003 var den allerede nede på normalnivået, rundt 10 %. Kanskje var det ingenting som gikk galt. Kanskje er historia helt «naturlig». Uten høy guard, uten kontinuerlig og langsiktig kamp, så vil jentene fortsatt være fremmede fugler i guttas teknologiske høystatusverden (Øgrim 2006). TØs argument holder bare i den grad jenter velger utdanninger som gir makt, lønn og status, og i den grad utdanning i seg sjøl fører til de nevnte goder.

På bakgrunnen av argumentene over hevda TØ at det ikke lenger blir noen grunn til å stenge damer ute fra arbeidslivet, og at kjønn blir uvesentlig. Slik taler en ekte teknologioptimist. Og det er da jeg med styrke hevder at dette hadde han ikke greie på. Det blir som å si at når alle kan snakke norsk, vil det ikke være noen grunn til å holde svarte ute, og etnisk opprinnelse blir uvesentlig. Hadde det vært så enkelt! Da hadde vi sluppet Obiora- og Ali Farah-sakene. Riktignok modifiserte han standpunktet. Han mente ikke at teknologien ville løse alle problemene for damene, han mente det forutsetter at jentene vil, at de slår seg sammen, og slåss for det.

Men det var nok ikke så lett …

Juridisk har vi det helt fint. Vi har rett til utdanning (og bruker den), vi har rett til arbeid (og bruker den). Vi har stemmerett, eiendomsrett og arverett. Men på alle områder: relativt til menn er vi underordna, ikke juridisk, men i forhold til økonomi, makt, tid, ideologi, definisjonsrett, seksualitet og innflytelse over eget liv. Odelsloven hjelper, men hvor mange odelsjenter finnes – i forhold til gutter? Hvor mange Orderud-tilfeller er unngått ved at odelsjenta har gitt seg – fordi hun er pressa eller ikke er oppdratt til å ta over gården? Kontantstøtta likestiller formelt sett mor og far, men hvor mange fedre er hjemme? Hvor mange familier har råd til å velge å bytte mannslønn med kontantstøtte? Formell og juridisk likestilling er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for frigjøring av kvinner.

Klassisk marxisme

Etter klassisk marxisme henger kvinneundertrykking uløselig sammen med klasser. Kvinnene led et verdenshistorisk nederlag i forbindelse med overgangen fra det klasseløse ursamfunnet til det første klassedelte samfunnet. I det menneskene hadde teknologi til å produsere overskudd, oppsto klasser, og disse første klassene falt sammen med kjønn. Nøkkelen ligger i den kjønnsmessig arbeidsdelinga, der mannen har ansvaret for arbeidet utafor heimen, til erobring og utforskende teknologi, mens kvinnen er ansvarlig for de hjemlige og reproduktive sysler (Det gjør ingenting om du leser Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse av Engels, da får du dette bedre og mer nyansert forkart). Disse ideene er ikke langt unna de Beauvoirs teorier om transendens og immanens, idet hun hevder at kvinnene er lenket til sin biologiske reproduktive rolle, og dermed er frarøvet evnene til transendens. (Det gjør heller ingenting om du leser Det annet kjønn av Simone de Beauvoir, som forklarer disse begrepene både mer nyansert og omfattende). Den tradisjonelle marxistiske løsningen er:

tøm familien for oppgaver, dvs sosialisering av husarbeid og omsorgsarbeid, og få kvinner ut i produktivt, betalt arbeid. Dermed faller grunnlaget for kvinneundertrykking bort, og alt er fint.

Men i praksis da? Kvinner i Norge har mer betalt arbeid enn i de fleste andre land i verden. Samtidig har vi et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked. Og det blir ikke bedre. Hvordan ligger det an med hus- og omsorgsarbeidet?

Matlaging: I løpet av de siste 50 åra har Norge gått fra naturalhusholdnig via halvfabrikata til ferdigvarer. Fryseboksens inntog i de 100 hjem på 60- og 70-tallet hadde enorm betydning. Safting og sylting er gått fra nødvendighet til hobby, det samme med annen konservering og brødbaking. Fjordlands ferdigmat er til stor hjelp særlig for enslige og eldre. Og bare for 30 år sida var det på ingen måte hvert år en familie var ute og spiste middag. Matlaging er i stor grad sosialisert

Klær: Den samme utviklinga. I min barndom var det ikke uvanlig med hjemmesydde klær. Sy- og strikkemaskiner og billige stoffer gjorde arbeidet enklere, i dag er hjemmeproduserte klær redusert til en hobby, og reparasjon er nærmest utenkelig. Klesproduksjon er fullstendig sosialisert.

Reinhold: Innlagt vann og strøm har forenkla reinholdet. Mye er mekanisert med vaskemaskin, oppvaskmaskin og (sentral-)støvsuger. Annet er forenkla pga lettstelte materialer og effektive vaskemidler. Noe er sosialisert med vaskebyråer og betalte reingjørere. Det meste er fremdeles privat, men effektivisert og mekanisert.

Omsorg: I omsorgsarbeidet har det skjedd mye siden Engels sin tid. Barnehager og skoler har ansvar for opplæring og mye av oppdragelsen av barna. Sjukehjem, omsorgsboliger og hjemmetjenester representerer sosialisering av omsorgen for sjuke og gamle. Det er mye, men ikke godt nok.

Konklusjon: Omtrent 80 % av voksne kvinner er i betalt arbeid, og store deler av hus- og omsorgsarbeidet er sosialisert. Likevel er kvinner fortsatt underordna menn. Kvinner får lavere lønn, mindre makt, dårligere arbeidsforhold, kvinner gjør storparten av hus- og omsorgsarbeidet, blir trakassert, banka og voldtatt.

Patriarkatet

Forklaringen ligger i ideologien, i den samfunnsmessige måten å tenke på, i patriarkatet. Patriarkatet beskriver et samfunn som vedlikeholder og forsterker kjønnsforskjeller. Opprinnelig var patriarkatet en familiestruktur hvor den eldste mannen hadde makta over yngre menn, kvinner og barn. På 70-tallet, begynte feminister å bruke begrepet for å beskrive menns generelle overmakt over kvinner og barn både i familien og i samfunnet. Menn dominerer, ikke først og fremst gjennom fysisk makt, men gjennom usynlige strukturer.

Patriarkatet har utvikla seg fra familie til samfunn. Systemet gjennomsyrer alle deler av samfunnet: økonomi, fordeling av makt og arbeid, familieliv, seksualitet, utdanning, religion og ideologi.

Patriarkatet beskriver ikke en bestemt produksjonsmåte, sånn som kapitalismen. Men det beskriver og karakteriserer de fleste, hvis ikke alle eksisterende samfunn. Patriarkatet eksisterte lenge før kapitalismen, og kapitalismen har utviklet seg gjennom patriarkatet. Det kan hende kapitalismen er avhengig av patriarkatet, men patriarkatet er på ingen måte avhengig av kapitalismen.

Noen feministiske teoretikere misliker begrepet patriarkat. Det kan være fordi de synes begrepet er vagt eller fordi de oppfatter at det forklarer kjønn og kjønnsforhold som uforanderlig (essensialisme). En annen grunn kan være at de mener det legger for stor vekt på det ideologiske – eller overbygningen – i forhold til den fysiske og strukturelle basisen.

I kortform er patriarkatet et system som sier at kvinner skal ta seg ut og ta seg av. Jenter skal være seksuelt tilgjengelige. Jenter trakasseres, latterliggjøres og objektifiseres. Jenter overses og blir ikke tatt på alvor. Og i radikale organisasjoner er feminisme synonymt med kvinnesak.

Kvinner gjør storparten av husarbeidet. Unge enslige menn og kvinner bruker omtrent like mye (eller lite) tid på husarbeid. Den store endringen skjer ikke når barna kommer. Den skjer når et heteropar flytter sammen. Da begynner den unge kvinnen å gjøre dramatisk mye mer husarbeid, og den unge mannen dramatisk mye mindre. Den unge kvinnen blir opptatt av å stelle frisk mann i heimen. Hun viser han kjærlighet ved å plukke opp skitne underbukser og sure sokker. Han viser henne kjærlighet ved å kjøpe tulipaner. Når barna kommer til verden, er mønsteret allerede godt innarbeida. Dessuten vil hun gjerne være en god mor. Hun steller. Han jobber. De får ikke barnehageplass. Hvem skal være hjemme? Han er veldig opptatt av jobben sin, og tjener dessuten mer enn henne. Hun blir hjemme, kanskje på full tid en periode, kanskje deltid. Hun har mer tid til husarbeid, han har mindre. Ungene blir mer knytta til henne. Han får lønnsøkning. Hun tar mer husarbeid. Dette er den onde kvinnesirkelen, definert av patriarkatet.

Derfor fører ikke teknologien lukt inn i kvinnefrigjøring.

Kan teknologien redde verden?

Naturligvis kan den det, og naturligvis kan den ikke det. Menneskene kan bruke teknologien til å redde verden. Men makta kan også bruke teknologien til ytterligere ødeleggelse.

Datamaskinene kan brukes til å regne ut hvor vi må sette inn støtet mot global oppvarming og til å finne den beste ikke-forurensende teknologien til erstatning for den som brukes i dag. Jorda har nok mat. Og nok ressurser til alle. Og vi har kunnskap og teknologi til å lage bedre og sunnere mat til alle.

World Community Grid er et forsøk på å skape verdens største «distribuerte datamaskin». Når en datamaskin som er knyttet til griden – eller altså nettverket – ikke brukes til noe annet, brukes datakraften i det felles prosjektet. Griden har tre store prosjekter: å forutsi strukturen til menneskelige proteiner, å finne motgift til HIV og å forbedre behandling for kreft i bryst, hode og nakke. De store helseutfordringene kan løses – prevensjon, barsel, barnevaksine, hiv og aids.

Mulighetene for utdanning er bare så vidt begynt å bli prøvd ut. Nettbasert fjernundervisning på virkelig global basis krever et godt utbygd nett av datamaskiner, trolig bedre språkteknologi og lokale tilpasninger. Klart det er mulig, det er ikke en gang særlig vanskelig.

Det er klart teknologien kan redde verden! Det eneste som trengs er en verdensomspennende dugnad av kloke huer og maskinkraft. Det eneste som trengs er en ny økonomisk verdensordning, en revolusjonær omveltning av samfunnet så det ikke lenger er pengene, men menneskehetens beste som rår. Akkurat så enkelt, og akkurat så vanskelig.

---

Referanser

• Borgersrud, Elling (2007): «Om kommunistisk dugnad», Rødt! nr 4, 2007 [lest 19/1 2008]
• Bush, Vannevar (1945): «As we may think», The Atlantic Monthly, July 1945, [lest 19/1 2008]; alternativ url [lest 19/1 2008]
• Soldal Lund, Mass (2007): «Om dugnad, fri/open programvare og kapitalisme», Rødt! nr 3, 2007 [lest 19/1 2008]
• Søland Jackson, Ida Sofie og Wilhelm Joys Andersen (2007): «Digital dugnad – fremtiden er fantastisk», Rødt! nr 1, 2007 [lest 19/1 2008]
• Øgrim, Leikny (2006): «Men hvorfor det, da? Patriarkatet som forklaringsmodell», Ottar 2006 nr 1
• Øgrim, Leikny (2007): «Er massene de virkelige heltene? Og går historia på skinner?», Rødt! nr 4 2007 [lest 19/1 2008]
• Øgrim, Tron (1997): Hilsen til en generasjon av kvikksølv! Løgnaktige spådommer om datarevolusjonen, verden, Norge og deg, Oktober 1997
• Øgrim, Tron (2000): Hilsen til en generasjon av kvikksølv! : åssen IT forandrer verden og livet, Oktober, Oslo. ISBN 82-7094-913-2

 

Tron Øgrim og jeg delte en felles interesse for verdensrommet, for astronomi og kosmologi. Jeg fortalte for et par år siden om dette til to unge besøkende, som kjente både Tron og meg. De to ungdommene, ei jente og en gutt, så forbauset på meg og sa at de syntes det var rart at to kommunistiske gubber som Tron og jeg, med et såpass uflidd og usminka utseende som vi hadde, var engasjert i astrologi og kosmetologi. Det ble nødvendig å gå en liten oppklaringsrunde.

Tron og jeg delte også en undring over at de store oppdagelsene innen astronomien og kosmologien i forrige århundre ikke i større grad gjennomsyrer menneskenes bevissthet, ikke minst radikalernes bevissthet.

Vi gledet oss over de nyeste bildene fra Hubble-teleskopet, av fjerne stjernehoper og galakser. Samtidig undret vi oss over at den amerikanske astronomen Erwin Hubbles to grunnleggende oppdagelser fra 1920-tallet ikke har fått den innvirkningen på menneskenes verdenanskuelse som disse oppdagelsene etter vår mening burde ha fått.

Hubble kunne gjennom observasjoner, utført av ham selv og mange hjelpere, fastslå at det finnes galakser utenfor Melkeveien, og at disse galaksene farer fra hverandre med stor hastighet. Det betydde at universet ekspanderer, kanskje mot uendeligheten.

Siden kom, etter 2. verdenskrig, som en naturlig oppfølger, Big Bang-teorien. Den går ut på at det universet vi kjenner og lever i, vårt kosmos, oppsto i en ur-eksplosjon, i en såkalt singularitet, fra et uendelig lite punkt. Big Bang-teorien beskriver et ekspanderende univers. Hvis ekspansjonen fortsetter, vil universet oppløse seg i intet og all informasjon gå tapt.

Hva betyr dette for vår tenkning om verdensaltets og vår egen menneskehets framtid?

Dette og beslektede spørsmål drøftet Tron og jeg i lange samtaler foran peisen min på Larkollen, og i telefonsamtaler, som også kunne bli langvarige.

Det siste vi snakket om, før han så altfor tidlig gikk bort, var astrofysikernes nye teorier om at det i universet må finnes annen energi og annen materie enn den vi kjenner. Det er dette som blir kalt dark energy og dark matter, mørk energi og mørk materie. Det var Tron som i sin lesing og sine nettsøk kom over disse begrepene og gjorde meg oppmerksom på dem.

Vi lot oss så forbløffe og forarge over hvor lite teoriene om disse mørke kreftene opptar mediene og allmennheten.

Kan slik mørk energi og slik mørk materie stoppe ekspansjonen og holde universet sammen, kanskje få det til å implodere i et Big Crunch?

Om dette vet astronomene i dag lite. Her vil det, i det århundret som ligger foran oss, komme oppdagelser som kanskje kan måle seg med det forrige århundrets epokegjørende oppdagelser. Vi vil få vite mer om de mørke kreftene, som kanskje slett ikke er så mørke når det gjelder livets og informasjonens framtid, men som kan ha den funksjonen at de holder «hele greia» sammen.

Hva annet kan vi vente oss av ny viten? Det vil være i Trons ånd, for han elsket å spå om framtida, at jeg nevner noe av det vi tenkte på og drømte om.

Men først noe sylkort om Trons bakgrunn. Han hadde familiære forutsetninger for å være opptatt av vitenskapelige spørsmål. Hans mor Marit er ernæringsfysiolog. Hans far Otto var fysiker, og ble gjennom tv-mediet en av Norges fremste popularisatorer av fysikk. Tron fikk engasjementet for astronomi inn med morsmelka. Siden sørget han for å holde seg oppdatert, på en måte som aldri sluttet å imponere meg.

Ingen blir profet i sitt eget land, heter det jo. Men Tron Øgrim opplevde å bli profet i sitt eget land. Han var en ettertraktet og kjærkommen foredragsholder for informasjonsteknolgi-bransjen og i utdanningssektoren. I de profetiske bøkene hans, Grisen før jul og Kvikksølv, har ikke astronomien noen framtredende plass. Men hans kunnskap om dette feltet ligger under som et basisgrunnlag for hans spådommer om hva som vil komme.

Selv kom jeg til astronomien fordi det å observere stjernene var en del av jobben min som ung styrmann. Jeg var praktikeren. Det var mitt hemmelige våpen når Tron i diskusjoner hadde vist at han hadde mye større oversikt enn jeg, at jeg kunne ta ham ut på trappa og peke på en blå stjerne og si «hvilken stjerne er det?». Da kunne han bli stille, og jeg fikk gleden av å forkynne at «det er Vega i stjernebildet Lyren». Mot dette stjernebildet styrer for øvrig det havarerte romskipet i den svenske forfatteren og nobelprisvinneren Harry Martinsons romodyssé Aniara, som er en dystopi om menneskehetens undergang. Det var et verk utopisten Tron satte stor pris på.

Tron hadde en glupende appetitt på science fiction-litteratur. Han sa en gang i sitt siste leveår at han hadde lest anslagsvis 6000 bøker i sjangeren science fiction, og det trodde jeg på. Jeg skulle ønske at han selv hadde rukket å skrive ut noen av de plottene til science fiction-bøker som romsterte i hans store hode. I det hele tatt skulle jeg ønske at vi hadde mer skrift etter Tron. Han så på seg selv som en snakker mer enn som en skriver. Og selv om det finnes en legendarisk kassett som heter Tron Øgrim snakker sjæl, er altfor mange av monologene hans om alt mellom himmel og jord gått tapt.

Når det gjaldt den faktiske astronomien, var Tron nøktern, en materialist, som forholdt seg til den empiriske kunnskapen. Han var forresten vel så interessert i planeter som i stjerner. Asteroidene, og muligheten for menneskelig bruk og kolonisering av dem, opptok ham sterkt. Han var fascinert av tanken på at menneskene kunne bruke asteroider som plattformer for erobring av rommet. Siden disse små himmellegemene har så liten gravitasjon, er de velegnet som oppskytingsramper for raketter. Om dette skrev Tron en fabel som jeg håper finnes i hans elektroniske arkiv og kan bli publisert.

Så til hva vi kanskje kan vente oss:

Tron og jeg delte en skuffelse over at da den kalde krigen ebbet ut, ebbet også USAs vilje og Sovjetunionens mulighet til å kolonisere Månen ut. Men vi ga ikke opp trua på kolonier på Månen, og siden på Mars. Vi satte vår lit til at kineserne vil utfordre amerikanerne når det gjelder romferder, og så for oss de første kineserne på Månen. Vi så også for oss yankeene på Mars, og tenkte da naturligvis på at slik kolonisering i sin ytterste konsekvens vil kunne være en avansert form for imperialisme. Men, faen heller, sa vi. Og kan hende imperialismen nettopp bryter sammen i framtida når menneskene må stå sammen om å utnytte ressurser utenfor vår egen klode.

Finnes det liv på Mars? Dette er et spørsmål som vårt århundre høyst sannsynlig vil gi et definitivt svar på.

Finnes det liv på planeter i andre solsystemer enn vårt eget? Også her kan vi kanskje få svar, og svar som kommer helt overraskende på oss fordi livsformene og livsytringene har ligget utenfor vår forestillingsevne, som jo er begrenset. Menneskehetens horisont er blitt dramatisk utvidet siden vi for første gang begynte å observere stjernene, men framtidige generasjoner vil likevel kanskje synes at vår horisont i dag var ganske snever.

Kan det finnes smutthull og snarveier i verdensrommet som gjør tidsreiser mulige, såkalte loopholes? Den britiske astrofysikeren Stephen Hawking har lansert spekulasjoner om dette. Kan hende vi her har overraskelser i vente, selv om verken Tron eller jeg helt våget å tro på det.

Kan det finnes andre universer enn vårt eget? Hawking har lansert teorien om at det kan finnes baby-universer med femten-seksten forskjellige dimensjoner innenfor vårt univers.

Det er også en tanke at det kan ligge store universer utenfor vårt eget, akkurat som det finnes milliarder av galakser utenfor vår egen. Kan hende har slike ytre universer påvirkningskraft på vårt eget univers som det på sikt er mulig å måle vitenskapelig?

Hånd i hånd med astrofysikken når det gjelder å finne svar på opprinnelsens gåte går partikkelfysikken.

Tron og jeg var forbanna på mange amerikanske presidenter av mange forskjellige grunner. Vi delte en særegen forbitrelse som ikke så mange andre delte når det gjaldt en underjordisk tunnel i Texas. I Texas er det blitt sprengt ut en gigantisk tunnel som skulle romme den såkalte Supercollideren, en partikkelaksellerator som kanskje kunne gi svar på det mest gåtefulle av alt. Hva var før Big Bang? Av økonomiske årsaker – og fordi USA ikke lenger fikk pes fra Sovjetunionen innen avansert partikkelforskning – ble dette prosjektet skrinlagt av Bill Clinton og Kongressen i hans periode.

Vi diskuterte muligheten for at det 20. århundredes rivende utvikling innen astronomien og den øvrige vitenskapen ikke vil fortsette i det 21. århundre. Her hadde jeg av og til defaitistiske tendenser. Jeg så for meg at vi kanskje har møtt veggen. Jeg tenkte at det kan finnes en parallell til at politikken har stagnert i triumferende kapitalisme og at vitenskapen kan oppleve en tilsvarende stagnasjon. Tron var da raskt ute for å korrigere meg, ved å si at det alltid vil være vinduer i veggen.

Et bilde han brukte en gang var at vi mennesker bor i et hus med mange vinduer, men at vi foreløpig bare såvidt har trukket gardinet til side i ett av vinduene for å skotte ut på stjernene. Han mente at det vil være en lovmessighet i at gardinene i de mange andre vinduene blir trukket til side slik at vi kan få et større bilde.

Forrige århundre ga oss relativitetsteorien som har vært avgjørende for forståelsen av kosmos. Det ga oss atomteoriene – og atompraksisen – og det ga oss kvantefysikken. Tron trodde på like revolusjonerende teorier og praksiser i framtida.

En trøst når det Tron kalte «hølet i Texas» ikke ble tatt i bruk fikk vi fra Geneve. Tron var som kjent ingen tilhenger av EU og norsk deltakelse i Europaunionen. Men han var en varm tilhenger av det europeiske samarbeidsprosjektet som partikkellaboratoriet Cern ved Geneve er. Der legges nå siste hånd på en aksellerator som kan måle seg med den som ikke kom i Texas, The Large Hadron Collider. Når skytinga av partikler begynner der, kan vi kanskje få overraskende svar på hva universet er laget av, og hvordan det hele begynte.

Et av de mest gåtefulle objektene i verdensrommet er kvasarene, de kvasistallare radiokildene som stråler med en energi som 100 galakser, og som ligger milliarder av lysår borte, noen av dem helt ute ved randen av det universet vi kan observere. Vi vil kunne få svar på om kvasarene ble skapt ved en kjedekollisjon av eksploderende supernovaer, eller om de på en eller annen måte er skapt av gigantiske svarte hull som innfanger materie og sender ut stråling på en måte vi ikke kan forestille oss.

Hva er forresten et svart hull? I dag er de svarte hullene ennå myte og mysterium. Vi vil få mye mer håndfast kunnskap om dem om når observasjonene og teoriene blir bedre.

Vi mangler ennå en «teori om alt» i fysikken. Det finnes ingen samlet teori som omfatter de fire grunnleggende kreftene – som vi i dag kjenner – den sterke og den svake kjernekraften, elektromagnetismen og gravitasjonen. Denne «teorien om alt», G.U.T., Grand Unified Theory kan kanskje bli dette århundrets store oppdagelse. En slik GUT kan åpne øynene våre for sammenhenger i verdensrommet som vi i dag ikke forstår.

Kan hende vil menneskene i en ikke så fjern framtid skue tilbake på tida rundt årtusenskiftet, den vi nå lever i, med et lite smil på leppene, og si: Tenk at folk ikke forsto GUT!

Kan hende en slik forståelse av den aller største sammenhengen også vil gjøre det mer mulig enn det er i dag å endre små og store sammenhenger på kloden vår slik at vi berger den.

Det politiske grunnsynet Tron og jeg delte i en mannsalder fikk seg noen trøkker. Da hjalp det å vende blikket mot stjernene og evigheten. Det er sunt å tumle med de største spørsmålene, men av og til tumla jeg så fælt at Tron mente jeg hadde tendenser til metafysiske grublerier, som han ubarmhjertig slo ned på.

Det går en linje fra Henrik Wergeland via Nordahl Grieg til Tron Øgrim. Den er sammenfattet i en verselinje av Wergeland som Grieg brukte i en romantittel; Ung må verden ennu være. For Tron var verden, vår lille klode blant myriadene, et ungt sted, og han hadde kullsviertro på at det var mulig å endre den til det bedre. Han kunne si som Wergeland: «Klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv!»

Heldigvis kommer det posthume utgivelser av tekster av ham etter Trons bortgang på forsommeren i år. Det gjelder et særtrykk av tidsskriftet Rødt!, kalt «Kommunismen funker best!» og et bilag til det samme tidsskriftet der Trons seineste debattinnlegg på internett om maoismen og røde partier er samlet under tittelen «Å VÆRE eller å GJØRE!» Der forsvarer han den politiske handlingen, framfor den overdrevne troen på det teoretiske.

Her møter vi den visjonære, men jordnære, Tron Øgrim. Her har han blikket festet på jorda.

Det finnes en passus i forfatteren Carl Frode Tillers roman av i år, Innsirkling, der det heter at stjernene er stivnede dråper av piss som Gud har pissa. Det er et sterkt bilde, som innbyr til et motbilde. Mitt motbilde blir at stjernene er sæd, som ikke er sådd av Gud, men som har sådd seg selv.

Så er det vår oppgave, vi små menneskers jobb, å finne ut hvordan stjernene sådde seg, og kanskje til og med hvorfor de gjorde det.

Her slutter jeg på en måte som sikkert ville irritert Tron, fordi det å stille spørsmålet om hvorfor stjernene oppsto kan oppleves som en invitasjon til metafysisk spekulasjon. Men kanskje ville mitt «hvorfor» også gledet Tron, fordi det som lå under i våre diskusjoner om astronomi og kosmologi alltid var spørsmålet om hvorfor vi er her, under stjernene, og ikke minst hva vi gjør med det at vi er her.

 

Fysikk på Roterommet var et populært fjernsynsprogram, lagd av fysikerne Helmut Ormestad og Otto Øgrim for NRK Fjernsynet. Programmet ble første gang sendt under Fjernsynets prøvesendinger på slutten av 1950-tallet. Det fortsatte til nærmere 1990.

 

Otto Øgrim, Trons far, var sammen med Helmut Ormestad en av de aller fremste folkeopplyserne innen naturfagene i Norge. Hans tilnærming med å gjøre fysikken dagligdags og forståelig, helst med bruk av utstyr man finner på et middels kjøkken, eller et roterom, var nærmest genial, og det var ikke for ingenting at serien ble uhyre populær.

Jeg har kalt dette foredraget «Strateg på roterommet», dels som en hilsen til gamle Otto, og dels som både en hyllest til og en fleip mot min gamle venn og kampfelle Tron.

Ta fleipen først: Tron var et utrolig rotehue. Han hadde en enestående evne til å lage kaos i heimen og fjellstroka innafor. Og når Tron aldri tok på seg lederansvar i ml-bevegelsen, var det fordi han var veldig klar over akkurat dette. Men rotehuet hadde en enda mer utrolig evne til å holde styr på de mest obskure fakta, de merkeligste sammenhenger og de mest overraskende forbindelser. Og han hadde arva farens pedagogiske evner, og sannsynligvis bestefarens (som var kommandør i Frelsesarmeen) karisma.

Tron var, sammen med meg sjøl og en liten håndfull andre, en av grunnleggerne av det som kom til å bli det største maoistpartiet i Vesten. Vi ble, ikke helt uten grunn, kritisert for å være for opphengt i utenlandske forbilder og spørsmål som hadde liten eller ingen betydning for politikken i steinrøysa her hjemme.

Men, og her kommer jeg til den andre sida ved tittelen på mitt foredrag. Tron og vi andre var aldri kinesere eller albanere. Som Tron sa, vi foretrekker å gjøre våre egne feil, framfor å repetere andres.

En gang i oktober 1968 satt Tron Øgrim og jeg på samvirkelagskafeen på Hovin. Vi hadde bestilt patentsmørbrød med speilegg, og mens Tron måkte sine grønnsaker over på min tallerken, slik han pleide å gjøre, sa han: «Pål, jeg synes at vi skal lage ei månedsavis, og den skal vi kalle Klassekampen.»

Tron var da 21 år og jeg var 19. Tron var formann i Oslo/Akershus fylkeslag av Sosialistisk Ungdomsforbund, SUF, der jeg også satt i styret. Jeg var redaktør for SUFs tidsskrift Ungsosialisten. Begge satt vi i SUFs sentralstyre.

Bakgrunnen for at Tron i det hele tatt kunne komme med et sånt forslag, var at vi hadde bygd opp den styrken som skulle til for å gjennomføre det. Oslo/Akershus SUF hadde nesten 1000 medlemmer på den tida, og det store flertallet av dem regna seg som revolusjonære eller maoister. Pluss at alle var aktivister. Gjennom systematiske innsamlingskampanjer og hardt arbeid hadde vi bygd opp et trykkeri som var i stand til å trykke aviser i riktig format, og vi var flinke til å ta vare på penger gjennom innsamlingskampanjer og salg av materiell.

Vi hadde folka, vi hadde produksjonsmidlene og vi hadde apparatet. Og vi var ikke skuddredde.

Jeg var umiddelbart entusiastisk til forslaget. Både Tron og jeg så på den tida opp til våre kamerater i Sverige, og hadde lært mye praktisk organisasjonsarbeid fra dem. Med ei månedsavis ville vi være på høyde med våre læremestre. Det var også en opplagt fordel med ei avis for å bygge det partiet som både Tron og jeg gikk inn for, for vi hadde ingen som helst tro på Sosialistisk Folkeparti, som vi da fortsatt var medlemmer av. Det eneste jeg var uenig i var navnet. Jeg tror jeg ville ha noe mer som «Rødt flagg» eller noe sånt, på linje med det kommunistavisene på kontinentet het. Men Tron vant. Vi ble enige om navnet, og i løpet av den neste timen eller så utforma vi det som skulle bli den redaksjonelle linja til Klassekampen fra starten, og vi ble enige om at avisa ikke skulle utgis av SUF, men av «ei gruppe marxist-leninister». Dette var for å vise at avisa fra starten av var mynta på noe større enn å være avis for et ungdomsforbund. Av samme grunn var vi enige om å finne en redaktør utafor SUFs sentralstyre.

Hvis noen skulle lure på når beslutninga om å etablere Klassekampen ble tatt, så skjedde det altså der på samvirkelagskafeen på Hovin i oktober 1968. Det neste vi måtte gjøre var å selge ideen til SUFs daværende formann, Sigmund Grønmo, og det gikk som skudd i ost. Og da var det egentlig bare å strø sand på det i sentralstyret. Og så sørga vi for at første nummer av avisa var klar til landsmøtet i Sosialistisk Folkeparti i februar året etter. Dette ga oss naturligvis et veldig overtak i det miljøet som etter dette bruddet befant seg til venstre for SF.

Tron og jeg hadde hatt massevis av samtaler med marxist-leninister fra andre land, og vi hadde sett masser av ulykksalige partidannelser – det vi kalte postkassepartier, fordi de var lite annet enn postkasser for mottak av Beijing Review. Noe sånt ville vi ikke ha. Vi ville ha et ordentlig parti, ikke kinesisk eller albansk importvare. Derfor gikk vi veldig hardt mot alle forslag om en rask partidannelse etter bruddet med SF. Vi ønska å få så mange som mulig over på en kommunistisk plattform før vi etablerte partiet, og vi ønska å skaffe oss en bedre forankring i den norske arbeiderklassen, slik at vi ikke bare ble et parti av studenter. Typisk nok var hovedoppslaget på forsida på den første utgaven av Klassekampen en artikkel om arbeiderfiendtlige lønnssystemer. Jordnært, norsk, arbeiderinnretning. Det var tanken.

Fra 1965 til 1984 jobba Tron og jeg så tett sammen at vi i perioder så mer av hverandre enn av familiene våre, og vi var sammen om alle politiske initiativer av noe format. Tron sa om dette politiske partnerskapet at vi var som to tømmerhoggere, der en går foran og feller trær og den andre kommer etter og barker og kvister – helt til de bytter på.

Ikke det at jeg vil stille lyset mitt under ei bøtte, som det heter i den offisielle bibeloversettelsen, men jeg må innrømme at det var Tron som var strategen. Det var Tron som kom om med de sprøeste og de smarteste ideene. Min rolle var ofte å ta livet av ideer som ikke holdt mål, eller å trimme de gode ideene, slik at de lot seg gjennomføre i praksis.

Det var Tron som foreslo at vi skulle opprette forlaget Oktober, plateselskapet Mai, gjennomføre proletariseringskampanjen og gjøre Klassekampen til dagsavis. Men disse strålende ideene hadde aldri latt seg gjøre uten en masse folk som visste hvordan gode ideer kan omsettes til praksis.

Jeg spoler filmen noen år fram, til 1974–75. Da blåste det en kraftig venstrevind over den internasjonale ml-bevegelsen, blant annet inspirert fra Kina og Albania, men også i høy grad inspirert av lærdommene fra det USAstyrte kuppet mot Allende i Chile og av frigjøringsbevegelsens seire over USA i Sørøst-Asia.

Tron var misfornøyd med mangt og mye i AKP, og satte seg ned for å skrive et dokument som etter hvert kom til å hete «Teser om høyreavviket». Det var en kritikk av omtrent alt vi hadde gjort opp til da. Og det førte til en kraftig kursendring i AKP. Sjøl om dokumentet i bunn og grunn var en mistillitserklæring til oss sjøl, fikk det til slutt nokså samla oppslutning fra sentralkomiteen. Jeg leste det og diskuterte det med Tron før det ble lagt fram for ledelsen, så jeg har i høy grad mine fingeravtrykk på dokumentet. Men først og sist var det Trons verk. I partiledelsen førte dokumentet til at Sigurd Allern trakk seg som partiformann og at jeg ble valgt, mot min egen stemme, til hans etterfølger.

Tesene tok opp en del viktige problemer i forhold til både taktikk og organisasjon, men kritikken skjøt langt over mål. Den positive sida ved diskusjonen om Tesene var at det ble skapt en partiorganisasjon som ble i stand til å gjennomføre det halsbrekkende prosjektet med å gjøre Klassekampen til dagsavis. Den negative sida var at den førte til en ekstern og intern sekterisme, som var veldig skadelig, og at vi utvikla en partimodell som kan kalles krigskommunistisk.

Tron var aldri villig til å gå inn på en kritisk diskusjon av Tesene, men han forlot dem i virkeligheten noen få år seinere. I boka Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion legger han an et helt annet syn på teoriens rolle og på partimodellen enn det han hadde anlagt i tekstene sine fra 1974 til 1978.

Den monolittiske partimodellen som prega tenkninga hans i Teser om høyreavviket, blir erstatta med en tenkning der han ikke forventer å finne alle svar i marxismen eller hos marxistiske klassikere, og der han oppfordrer de revolusjonære til å tenke sjøl og knytte tenkninga si til praksis, til norsk og internasjonal virkelighet her og nå.

Seinere i Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l) utdyper han dette nærmere. AKP(m-l) møtte veggen i 1979–80 og det oppstod ei krise i partiet, som er kommentert av mange. Tron Øgrims forklaring på denne krisa, slik han så det i 1982, var:

«Jeg mener… at vår utilstrekkelige forståelse av kapitalismen, og vår utilstrekkelige analyse av samfunnsforholda og den kapitalistiske utviklinga i vårt eget samfunn, som igjen fører til vår utilstrekkelige forståelse av sosialismens nødvendighet, mulighet og sannsynlige karakter i vårt land, er sjølve den politiske kjerna i partikrisa nå.»

Fra 1979 hadde Tron og jeg jobba en del med å se på hva den kommende datarevolusjonen ville føre til, blant annet i form av endring av klasseforholda i Norge, og store endringer i hvordan produksjon og tjenester ville bli utført i framtida. Vi mente at et revolusjonært parti av vår tid, kunne ikke fortsette å terpe på tekster om kollektiviseringa i Sovjet eller kulturrevolusjonen i Kina. Det måtte bruke marxistisk teori til å forstå verden av i dag, Norge av i dag, og på det grunnlaget legge fram en strategi for veien framover.

I konklusjonen på boka fra 1982, skriver Tron videre:

«Sjuken til AKP(m-l) er «den vestlige maoismens sjuke»: Vi behersker ikke en konkret, teoretisk, marxistisk kritikk av vårt eget samfunnssystem, og har følgelig ikke en teori for sosialismen, og ikke en strategi og delvis en taktikk som er utleda av det.»

For kort tid sia kom tidsskriftet Rødt! ut med en redigert utgave av Øgrims siste debatt. Dette er egentlig en nettdebatt som Tron førte mellom 15. og 28. mars i 2007, sannsynligvis for en stor del på natta. Tidsskriftet finnes til salgs her, og jeg anbefaler det varmt. I formen er det en kritikk mot et par revolusjonære smågrupper, men i virkeligheten er det Øgrims måte å oppsummere hvor han stod i 2007 i forhold til hvor han hadde stått tidligere. Siden det ble hans siste debattinnlegg, og siden han anla et så bredt perspektiv på innlegget, har det stor offentlig interesse.

Igjen skriver han om sitt forhold til kommunismen, sosialismen og partimodellen. Det interessante her er at han erklærer at han kanskje i høyere grad enn noen gang regna seg som kommunist, det vil si som tilhenger av at det kapitalistiske profittsamfunnet må erstattes med det klasseløse, kommunistiske samfunnet som produserer for behov. Samtidig kritiserer han den formen for sosialisme som verden har sett til nå, og som vi begge brukte mye tid på å propagandere for i ungdommen. Jeg kjenner igjen opprøreren Tron. Når han forkaster begrepet «proletariatets diktatur», er det ikke fordi han er blitt borgerlig, men fordi han mener at disse regimene aldri var i nærheten av å være arbeiderklassens herredømme. Han mener at den maoistiske kritikken av sovjetsystemet aldri kom i mål, fordi Maos eget system i altfor høy grad likna på det han skulle kritisere.

Mest interessant er det kanskje å lese det Tron skriver om marxistisk teori og partimodell. Når det gjelder partimodellen, så tar han ikke avstand fra den kommunistiske kaderorganisasjonen til Lenin. Han sier at den antakelig vil fungere i en borgerkrigs- eller krigssituasjon, men at siden vi ikke har en slik situasjon i dag, er den uegna under dagens forhold i Norge.

Når det gjelder revolusjonær teori, er den gamle Øgrim en videreutvikling av det han stod for i Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion, bare enda mer. Han forkaster en forestilling om kanoniserte «klassikere», som han brukte mye av syttitallet på å forsvare. Og han åpner opp for andre revolusjonære tenkere. Dette er både et brudd og ikke et brudd.

Det er et brudd for dem som har lest Øgrims programutkast og taler fra 1970-tallet, men som en som har jobba nært innpå Øgrim i en halv menneskealder, ser jeg det også som et ikke-brudd. Det var Tron som fikk oss til å lese den irske revolusjonære James Connolly, og det var han som kom fra Peru med skriftene til José Carlos Mariategui. Innlegget fra 28. mars har et konkluderende avsnitt, der Tron i korte, spissformulerte punkter redegjør for hvor han stod:

«Jeg ER IKKE «ml-er». Jeg tror ikke på «marxismen-leninismen» i noen av dens versjoner, heller ikke «marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning.»

Jeg er revolusjonær marxist. Jeg studerer Lenin og Mao (og Connolly, Mariategui, Gramsci, Dimitrov og Razlatsky, for å nevne folk jeg har lært av, men ikke nødvendigvis alltid er enig med. Men jeg er «mot all den offisielle skitten».

Jeg tror f.ex. ikke på «proletariatets diktatur», som teorien blei utvikla under Stalin, men heller ikke som den blei utvikla under Kulturrevolusjonen eller i Albania. Teorien er åpenbart feil. Full av forfalskninger av virkeligheta, byråkratisk svindel, antimarxistisk og forkasta av historia.»

For meg er dette kamerat Tron på godt og vondt. På godt, fordi det som alltid er rett fra levra, ærlig, og – etter min mening – bra, men også på vondt, for når han har brukt 20 år av sitt liv til å propagandere for proletariatets diktatur, så hadde det vært nyttig om han hadde brukt mer enn fire linjer på å forklare hvorfor han kaster dette begrepet, slik det ble utvikla i de sosialistiske landa, på dynga.

Øgrims alternativ er ikke så spissformulert. Han skriver at han mener at det trengs et revolusjonært parti, men fortsetter:

«Jeg trur heller ikke på at det fins EI form for «revolusjonært parti» som er likt i ALLE land og i ALLE situasjoner, i ekstrem illegalitet og borgerkrig og i langvarig, fredelig og åpent arbeid, uavhengig av tid, sted og politisk kultur.»

For dem som måtte tro at gamle Øgrim hadde lagt kommunismen på hylla oppi alt dette, kan det være greit å bla til første side i debattinnlegget, der han skriver:

«Jeg rekner meg fortsatt som kommunist. Kanskje mer nå enn for 30 år sia.»

Øgrim var til sin død fullstendig overbevist om at kapitalismen driver menneskeheten mot kanten av stupet, at det ikke finnes noen framtid for menneskeheten med kapitalismen som system. Derfor ønsket han seg også en revolusjon. Men han ville ikke lenger kalle seg sosialist, fordi sosialismen knytter seg for mye til Sovjetunionen, den gamle østblokka, Kina, Albania osv.

Det Øgrim så for seg, var en type klasseløst samfunn der kapitalismens teknologiske og vitenskapelige landevinninger er frigjort fra det private eierskapets tyranni, der 1 % av menneskeheten eier 50 % av ressursene på kloden. Han ønska seg et samfunn der alle mennesker på hele kloden kunne frigjøre seg fra den globaliserte nyliberalistiske kapitalismens åk, og sammen bygge et samfunn uten klasser og i en fornuftig økologisk balanse. På Rød Ungdoms sommerleir i fjor (2006, red.) lanserte Tron begrepet «sammenisme» for å vise det hverdagslige og velkjente med kommunismen, for å vise at folk har flere erfaringer med kommunistisk tenkning og praksis enn de forestiller seg.

Han hadde ingen klar strategi for hvordan vi skal komme dit, men han var til sin død overbevist om at denne revolusjonen er nødvendig, og han hadde et håp om at framtidige generasjoner av revolusjonære skal bli i stand til å kartlegge veien dit på en bedre måte enn folk som han og jeg har gjort.

Før dette seminaret har jeg sagt at jeg vil snakke om «den øgrimske metoden». Det er kanskje litt pretensiøst, men jeg skal forklare hva jeg mener.

Tron var marxist på sin hals siden han oppdaga Marx i tenåra, og det han brukte hele livet på, var å prøve å bruke en marxistisk tenkemåte og metode på konkret analyse av Norge, verden, historia, både i fortid, nåtid, og – i den grad det går, i framtid.

Tron leste utrolige mengder fakta fra de forskjelligste kilder. Han leste dem han var enig med, og dem han var rasende uenig med, og dem i mellom.

Tron hadde et umettelig vitebegjær, og spurte og grov til han fikk vite det han var ute etter. Så satte han den nye kunnskapen inn i sin måte å tenke på.

Tron hadde en stor fantasi, og var ikke redd for å gå helt nye veier. Noen ganger tok fantasien helt av, og da hadde han stor nytte av å ha folk rundt seg som kunne fortelle ham det.

Tron var internasjonalist. Han reiste over hele verden – han hadde vært i over 100 land – og studerte forholda der. Han snakka med folk fra alle kontinenter og var åpen og nysgjerrig overfor det han så.

Tron kunne også gjøre store feil, med den samme elegansen, med samme karisma og innlevelse som når han hadde rett. Men han var aldri likegyldig. Han var alltid spennende, original og relevant. Jeg tror dette er ei innstilling det er nyttig lære av.

La meg bare ta ett område, teknologi. Tron og jeg begynte å studere datarevolusjonen og dens mulige samfunnsmessige konsekvenser fra rundt 1980. Tron ble etter hvert en av Norges mest brukte og definitivt den mest fargerike foredragsholdere og skribenter innen datateknologi og annen ny teknologi. Han så operativsystemet Linux og den åpne kildekoden som et forvarsel om en kommunistisk samfunnsorganisering, og det samme gjorde han med Wikipedia. Og han kunne snakke med glød om dette til libertarianere og Bush-tilhengere, slik at de, om ikke konverterte, så i alle fall applauderte.

Jeg sier ikke at Tron hadde rett i alle analysene sine. Men han hadde rett i de mest grunnleggende tinga. Han så veldig tidlig at den teknologiske revolusjonen måtte få store samfunnsmessige virkninger, og han kunne i mange tilfeller beskrive disse virkningene lenge før de skjedde.

Og Tron overførte dette til praksis. Da vi starta Klassekampen som ei offset-avis i 1968, var det ny teknologi den gangen. På den tida var alle aviser satt med bly. Klassekampen var også en av de første avisene i Norge der journalistene skreiv rett inn i dataanlegget, uten å gå veien om et setteri.

Da jeg snakka med Tron sist vinter, var han ikke opptatt av avis. Han snakka derimot mye om nettbasert radio og nettbasert TV, teknologier som er så billige og så enkle å bruke at hvem som helst kan ha egen radiostasjon og TV-stasjon. På det grunnlaget snakka han seg varm om hvordan nettbasert radio ville kunne brukes i kampen mot HIV i Afrika, eller til å organisere den revolusjonære bevegelsen i Norge.

Vi hadde aldri noen tradisjon for persondyrking i AKP, og jeg har ikke tenkt å begynne nå. Jeg kjente Tron for godt til å gjøre ham til en helgen. Men når det er sagt, har jeg vanskelig for å finne en større strateg i Norge de siste femti åra enn nettopp Tron Øgrim. Når det ikke er anerkjent, har det naturligvis med det å gjøre at han aldri gjorde avbikt.

I en artikkel i Dagbladet i 2000 under tittelen «Men unnskyldningen min får dere ikke» skrev han:

«Og UNNSKYLD at jeg var med? Den skal jeg rope, hvis de fanger og binder meg og brekker armer og bein. Men når jeg har rømt og beina er spjelka, trekker jeg unnskyldninga tilbake igjen!»

Han lot seg aldri presse til å fornekte marxismen eller sitt revolusjonære grunnsyn. Han forble den rølpete, sjenerte, kunnskapssøkende brumlebassen av en kommunist til han døde.

Og det er jeg veldig takknemlig for.

 

Framført av Gatas Parlament i Parkteateret
Finnes på cden Gatas Parlament 93 til infinity og kan bestilles fra www.gatasp.no.

---

vi har vært venner i sinnsykt mange år
så jeg håper du forstår at jeg må få sagt det nå
Jeg har alltid likt deg, savner deg når du er borte
lenge sida vi var tette, lurer på hva du har gjort, hen
lenge sida vi satt på møter og krangla, jævla forbanna
satt svette og banna med te i hånda, vett i panna
vi har spraya slagord og limt og rivi plakater
oppe hele natta slengt dritt om politikere vi hater
jeg husker detta som det var idag men faren er
at ikke alle tenker likt om sånt som denna karen her
jeg trudde vi sku henge ut til du og jeg ble gamle menn
nå frykter jeg jeg aldri kommer til å kalle deg min gamle venn
skjønner jo at mye er pes, skjønner at livet er et race!
veit at det er vanskelig å få jobb og råd til alt det som trengs
og ja jeg veit at du er arbeidsløs,
og jeg veit det er døvt, for jeg har vært der sjølv.
jeg veit det sliter, og veit du ikke liker å ikke vite
at det dukker opp penger før du går dukken i dritet
på skolen frista det mer med fester og sånn
så da ligger du litt dårlig an med attester og sånn
så du tester å få hva som helst du nesten mestrer
godtar hvem som helst som din neste mester
også feiker du; later som du ikke ser noe feil med det
du trenger penga, digg å ikke tenke nærmere
og seinere trur du du skal gjøre jobben bedre
du skal løse problemene ved å gå inn å forbedre det
men det skjer ikke det! Det er lett å finne ut hva som skjer
nå orker jeg ikke hilse når jeg treffer deg på gata mer!

Vær så snill!
Drit i å bli vekter
Vær så snill!
Ikke bli snut heller
Vær så snill!
Ikke bli tyster
Vær så snill
for gamle dagers skyld
Kom igjen ‘a, kompis!

 

I Rødt! nr 1 for 2008 anmelder Jørn Magdahl pamfletten Tilbake til start?. Som forfatter av boka må jeg få takke for både ros og ris. I motsetning til mange andre anmeldere, særlig av sakprosa, har Magdahl ikke bare lest den boka han omtaler, men sitter inne med både ros- og ris-kompetanse. Han er heller ikke plaga av behov for å gjøre seg lekker for framtidige bedømmelseskommisjoner ved universiteter og høyskoler. Derfor ber jeg om spalteplass til kort å kommentere noen av hans kritiske synspunkter.

Harald Berntsen er historiker

Dette er et svar på Jørn Magdahls omtale av Berntsens bok Tilbake til start? i Rødt! nr 1, 2008. Se også utdrag fra boka i dette nummeret.

---

Magdahl ser det som et problem at boka stort sett er uten litteratur- og kildehenvisninger. Men jeg har ikke, som Magdahl tenker seg, gitt avkall på fotnoter for å gjøre teksten mer tilgjengelig. Det er gjort fordi denne boka, som Magdahl også er klar over, ikke gjør krav på å være en empirisk historisk framstilling, men en pamflett der jeg legger fram en del overordna synspunkter på utvalte sider av arbeiderbevegelsens historie de siste hundre åra, ut fra et åpent uttalt, utilslørt klassekamp-perspektiv. Dette betyr ikke at jeg ikke mener å ha empirisk belegg for det synet jeg legger fram, men Tilbake til start? er ikke et skrift der dette belegget dokumenteres i detalj. Det empiriske belegget fins derimot i lista over litteratur og kilder bak i pamfletten, og i lista foran over de bøkene jeg sjøl har skrivi. Uten sammenlikning for øvrig, kan pamfletten ses som en sjangermessig parallell til Jens Arup Seips berømte lille skrift Fra embetsmannsstat til ettpartistat, som opprinnelig blei holdt som foredrag i Det Norske Studentersamfund, og er tom for henvisninger.

I pamfletten legger jeg stor vekt på at arbeiderbevegelsen fra 1927, på tvers av økonomisk krise og massearbeidsløshet, klarte å starte og gjennomføre en politisk og faglig motoffensiv mot et borgerskap som var på offensiven for å ta knekken på arbeidernes organiserte krefter. Her er Magdahl skeptisk til at jeg framstiller partisamlinga mellom Arbeiderpartiet og høyresosialdemokratene i 1927 som et viktig ledd i en politisk motoffensiv. (Kommunistpartiet blei ikke med, fordi det, som alltid før og seinere, insisterte på å fortsette som en organisert fraksjon i et samla parti.) Vi er likevel neppe grunnleggende uenige. Det som står fast, er at partisamlinga bidro til at Arbeiderpartiet for første gang fikk massetilslutning på landsbygda, det vil si i de samme folkegruppene som fra samme år, som viktig ledd i den faglige offensiven, blei organisert i det nye Skog- og Landarbeiderforbundet.

Det jeg hevder i pamfletten, er at den samla politiske og faglige motoffensiven etter hvert overbeviste arbeidsgiverne, som på 1920-tallet hadde avvist ei rekke samarbeidsinvitter fra særlig den faglige ledelsen, om at den organiserte arbeiderbevegelsen, på tross av dårlige odds, hadde sterk evne og vilje til både å overleve og vokse videre. I den ulovlige bygningsarbeiderstreiken i 1928 viste arbeiderne i tillegg at de var i stand til å sette det borgerlige lovverket til side og utfordre sjølve det bestående samfunnet som lovverket skulle verne om. Dermed så arbeidsgiverne seg tjent med å inngå et nytt stort klassekompromiss, som blei til den første Hovedavtalen mellom LO og N.A.F. i 1935 og i store trekk var en kopi av det første store klassekompromisset i norsk historie, Verkstedsoverenskomsten av 1907.

Det politiske klassekompromisset besto i at fra samme år lot det borgerlige stortingsflertallet Arbeiderpartiet regjere resten av mellomkrigstida under ledelse av Johan Nygaardsvold.

Jeg ser med andre ord på det faglige og politiske klassekompromisset mer som et resultat av at arbeiderbevegelsen viste styrke, enn – som Magdahl – av at arbeiderne var slitne etter forsvarskampene på 1920-tallet. Det er trulig riktig at storlockouten i 1931 var et forsøk fra arbeidsgiverne på å lære arbeiderne at kompromiss var å foretrekke framfor kamp. Men den videre kampen for å organisere skog- og landarbeiderne, samt dannelsen av Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet på slutten av 1931, som førte til et nesten uendelig antall store og små konflikter om opprettelse av tariffavtaler, med hyppig bruk av blokade og sympatistreik, tyder ikke akkurat på at arbeiderne var utprega slitne.

Jeg er også uenig i at den offensive faglige tranmælittiske strategien bare var en strategi for tider med knapphet på arbeidskraft. Den var noe mer, nemlig en anti-parlamentarisk halvsyndikalisme som ga den økonomiske kampen på bedriftene forrang framfor den politiske kampen om statsmakta. Tranmæl sto dermed fra første stund også i et uforsonlig motsetningsforhold til kommunismen i Lenins forstand. Samtidig er det sammenheng mellom denne posisjonen og at Tranmæl & co. etter krigen blei "skurker" når de etter krigen, i alliansen med USA, gikk på tvers av Grunnloven og demokratiske rettigheter, mens de gamle nygaardsvoldske statssosialistene endte opp som "helter" til "venstre" som forsvarere av småstatenes sjølstendighet overfor stormaktene og av parlamentarisk demokrati.

Magdahl og jeg nærmer oss en definisjon av fascismen fra to ulike vinkler, han fra et analytisk, jeg fra det som kan kalles et totaliserende perspektiv. Mens Magdahl mener at et flertall av 8–10 ideologiske elementer må være til stede for at det skal være tale om fascisme, ser jeg det mer ut fra hvor altbestemmende fornektinga og viljen til å undertrykke klassekampen, vel å merke arbeidernes klassekamp i det moderne kapitalistske samfunnet, er for et politisk parti. Det såkalte Fremskrittspartiet står i det minste både for ei slik konsekvent fornekting, for et tilsvarende angrep på fagorganisasjonen og de kollektive avtalene, samt styrka lovvern om streikebryteri, for en avledning fra klassekampen gjennom mer eller mindre rasistisk funderte utpekinger av syndebukker, for vitenskaps- og kunstfiendtlighet, for en nesten totalt prinsippløs pragmatisme, for kraftig styrking av det statlige voldsapparatet og for vilje til å undergrave det parlamentariske demokratiet og borgerlige rettigheter gjennom unntakslovgiving. Dette er minst fem av de ideologiske elementer som Magdahl vil ha på plass for at det skal være tale om fascisme, og det er ikke færre enn en vil finne igjen i moderne, åpent uttalte fascistpartier, som det italienske.

Magdahl mener at jeg setter merkelappen "trotskistisk" teoretiker på Håkon Meyer uten å gi nærmere grunner for det. Her må jeg presisere at "trotskistisk" fra min side ikke er brukt i odiøs forstand. Det er ment som en betegnelse på en katastrofe-teoretisk retning som tenderte mot å se på fascismen som kapitalismens siste fase før den sosialistiske revolusjonen, og som dermed ikke mente det var en avgjørende viktig oppgave å forsvare demokratiet mot fascismen, i allianse med alle demokratiske krefter. Samtidig må jeg gå med på at jeg kanskje kjenner Meyers posisjon for dårlig til at jeg burde satt denne merkelappen på han, og gi Magdahl rett i at det kan være uheldig for den videre politiske debatten å fortsette å bruke denne og liknende belasta merkelapper.

Historia om grønnskollingen med koffert fra SUF på Odda-besøk har jeg fra vanligvis hundre prosent pålitelige kilder. Men sia jeg verken ønsker å fortelle hvem "grønnskollingen" eller hvem de pålitelige kildene var, innser jeg at jeg ville stått meg på å la historia være unevnt. Det hadde vært nok å si at det bare var på nippet at den ulovlige streikebevegelsen i 1970 ikke også nådde Odda.

 

Kvifor har nesten alle andre parti enn Raudt kvinnelege frontfigurar? Og korleis kan det vera slik at den revolusjonære venstresida, som i alle fall i eigne augo er dei som veit kva som skal til for å få full kvinnefrigjering, fostrar so få?

Gudrun Kløve Juul er student og med i redaksjonen til Rødt!

---

Eg trur at ei av årsakene (men sjølvsagt ikkje den einaste, og kanskje ikkje ein gong den viktigaste) kan finnast i den feministiske ideologien og i kvinnekulturen i partiet – at det som skulle vera reiskap for frigjering på mange måtar fungerer som det motsette.

1

I teksten "Mary Wollstonecrafts dilemma" (Rødt! nr 1, 2007) legg Kjersti Ericsson fram eit framlegg til ein ny og oppdatert ideologi/analyse av kvinnekampen og feministiske strategiar i dag. Ericsson er kanskje den mest sentrale feministen i ml-tradisjonen. Teksten er ein freistnad på å finna ut korleis kvinnerørsla skal forhalda seg til dilemmaet: "å krevje fullt samfunnsborgerskap på bekostning av å bli menn, eller snarere halvgode etterlikningar av menn, – eller å krevje anerkjennelse og støtte som kvinner, på bekostning av å ikkje bli anerkjent som fulle samfunnsborgere". Samstundes set ho fram påstanden om at full kvinnefrigjering ikkje er mogleg under kapitalismen, med argumentasjonen: "'Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri.' Det gjelder for kvinner, og det gjelder for arbeiderklassens menn. Like lite som kvinnefrigjøring uten klasseperspektiv kan føre til virkelig frigjøring, så kan klassekamp uten kvinnefrigjøring føre til frigjøring av arbeiderklassen."

Kva tyder "den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri"? Og kva inneber det for dei som skal leva etter denne regelen? Sitatet kan ikkje sikta til nokon praktisk fridom, til dømes fridom til å gjera som ein ynskjer, fridom til å reisa kvar ein vil, arbeida med det ein vil, vera med i det partiet ein vil, fridom til å påverka samfunnet. Skal sitatet ha meining, må det syna til eit slags ideologisk-essensialistisk fridomsomgrep. Ein kan ikkje vera "eigentleg fri inni seg, i hovud og hjarta", dersom fridomen er basert på undertrykking, det er ikkje ein fridom ein har moralsk rett på om han inneber å undertrykkja andre, og difor er det ikkje eigentleg fridom sjølv om det til alle praktiske føremål fungerer som fridom. Eg tykkjer det på mange måtar er eit greitt moralsk postulat, men det er problematisk når Ericsson i teksten handsamar sitatet som eit slags sanningsgrunnlag for argumentasjonen: "like lite som kvinnefrigjøring utan klasseperspektiv osb."

Noko av det mest problematiske med sitatet er den moralske tyngda setninga har som ideologisk sanning for serleg feminismen på venstresida og den moralske børa den med det legg på alle feministar i partiet lengst til venstre. Dersom ideologien er at den som undertrykkjer andre kan ikkje verta fri saman med at det er ikkje mogleg med kvinnefrigjering utan at arbeidarklassen vert fri, vert det særleg viktig at den revolusjonære kvinnerørsla (og ingen i rørsla personleg) ikkje undertrykkjer nokon i den kvinnelege arbeidarklassen.

Difor er det mykje meir moralsk rett som feminist og kvinne å arbeida deltid og gjera alt husarbeidet enn å betala nokon for å vaska: "Skal eg som feminist vera med og undertrykkja andre kvinner? Nei, takk, då får eg heller bruka mi eiga tid."

Difor er "den kvinnelege fagforeiningsaktivisten" og "den mest undertrykte kvinna" (av di ho er arbeidar, innvandrar, ung, lesbisk eller liknande, helst så mykje som mogleg) dei to talarrollene som vert vurderte høgast og dei to kvinnerollene som er tilgjengelege utanom rolla som representant for Partiet. Partiet si rolle er i Ericsson sin tekst (og dermed vert kvinnene si rolle, sidan det er dei teksten er skriven som ideologi for) å ikkje undertrykkja desse (for då kan ein ikkje sjølv verta fri), men å lytta, føla og driva omsorg (slik kvinner alltid har gjort) – og å artikulera dei undertrykte si erfaring og gjera henne om til politikk innanfor rammene av partiet.

2

Ericsson nøyer seg ikkje med desse generelle og prinsipielle tankane om den revolusjonære kvinnerørsla. Mot slutten av artikkelen presenterer ho òg ein praktisk utopi, ein utopi som eg oppfattar som skal vera både ein feministisk og ein kommunistisk utopi, som skal sameina dei to på eit vis. Ericsson finn denne i ein institusjon for multihandikappa born, og i samspelet mellom borna og dei som arbeider der, som er unndrege den kapitalistiske logikken:

"Disse barna kan aldri bli nyttige i det kapitalistiske produksjonsmaskineriet. De kan ikke "utvikles" på kapitalens premisser. Men de har behov, ikke bare for mat, drikke og nødvendig stell, men også for vennskap, nærhet, skjønnhet, nye opplevelser, kontroll i sitt eget liv. Hvordan fyller en slike behov for barn som ikke snakker, som kanskje har sterkt svekkete sanser, som har lammelser eller manglende muskelkontroll, og som noen ganger er så svake at de neppe har noe langt liv i sikte? Turid og medarbeiderne hennes finner sine måter. De føler seg fram: Hvilke bevegelser ser det ut til at barna liker, hvilke former liker de å føle på, hva synes de er fint å se på? Hvordan kan vi gi dem muligheten til å velge, for eksempel med et lite trykk med handa, om de vil vogge fram og tilbake, eller heller kjenne på en myk ball?

Da jeg leste Turid Horgens bok, hadde jeg nesten vanskelig for å tro at noe slikt som dette kunne foregå i dagens Noreg. Dette er kommunisme! Tenkte jeg."

For meg seier denne utopien ikkje berre noko om løysinga (kommunisme), men òg noko om problemet. For det fyrste: utopien, slik Ericsson her skildrar han (i boka til Horgen kan det godt vera annleis), er totalt konfliktfri. I dette samfunnet som Ericsson skildrar som den kommunistiske utopien, er det ikkje meiningsbryting, konflikt eller usemje, her handlar det om "føla seg fram" til "dei uartikulerte" sine ynske og behov. For det andre: det arbeidet som vert skildra, er tradisjonelt kvinneleg omsorgsarbeid av den typen som ofte skjer uløna. Rett nok er det heilt sikkert større utfordringar her enn i vanleg uløna omsorgsarbeid, men då eg las teksten minte arbeidet med å føla seg fram meg mykje om slik det var å ta vare på barnet mitt då ho var nyfødd og fram til eit par månader.

Det er ikkje noko gale (tvert imot er det livsviktig) med omsorgsarbeid, og det er ikkje noko gale i å føla seg fram til andre sine behov. Men eg har vanskeleg for å sjå korleis det kan vera ein utopi som kan føra til kvinnefrigjering eller frigjering frå kapitalismen. Særleg problematisk vert denne utopien når han står som ein del av ein feministisk strategi for eit anna, kommunistisk samfunn, sidan denne utopien ikkje tilbyr kvinner noko nytt, nokre nye roller, nokre nye måtar å sjå seg sjølve som menneske på. Nei, dersom denne skildringa verkeleg er Ericssons utopi, er kommunisme for henne det totale, konfliktfrie omsorgssamfunnet.

Denne visjonen av konfliktfri, lyttande, altfemnande omsorg høver overraskande godt som visjon for det ein kan kalla den feministiske praksisideologien i partiet Raudt.

Ei sak er at dei nemnde talar- og kvinnerollene. Ei anna sak er tanken om det styrkjande kvinnekollektivet og det underliggjande premisset: åleine vågar ikkje kvinner, men saman er me sterke. Difor vert heller ikkje kvinner oppmoda til å våga åleine. I partiet Raudt skal kvinner læra å halda innleiingar gjennom å skriva dei saman med eldre og meir erfarne, kvinner skal læra å tala gjennom å ytra tankane sine i gruppediskusjonar som sidan vert oppsummerte av nokon andre, kvinner skal læra å skriva politiske tekstar gjennom å gjera det saman med andre, slik at kontroversane vert tekne før ein kjem ut i ålmenta. Denne måten kjennest sikkert trygg og god, og i alle fall for dei som får innta rollene som dei erfarne, dei som oppsummerer gruppediskusjonen og dei som veit korleis det er bra å skriva. Men det er ikkje slik ein skaper nye kvinnelege leiarar.

3

Konfliktproblemet syner seg òg når Ericsson i artikkelen skildrar kva som skal til for at kvinnekampen ikkje vert underordna klassekampen og omvendt i kampen for eit anna samfunn:

"Å komme trekkende med kvinnekrav når situasjonen i klassekampen krevde enhet, kunne lett bli sett på som splittende. Men ei "felles" sak som oppstår ved at noen har makt til å definere vekk andres virkelighet, er enhet bygd på undertrykking. Enheten må oppstå ved at bevegelsen tar opp i seg hele den kompliserte og motsetningsfylte virkeligheten til arbeiderklassen og det arbeidende folket, og finner et grunnlag som reelt uttrykker det som er felles. Dette krever en atmosfære av åpenhet, av respekt for andrs erfaringar og ståsted, en atmosfære der det lyttes. […] Åpenheten må derfor tene til å fange opp alle stemmer, fordi de betyr noe, fordi de er nødvendige for å arbeide seg fram til en enhet som virkelig gjenspeiler helheten i arbeidsklassens og det arbeidende folkets situasjon."

Her skildrar Ericsson ein tilstand av openheit der den komplekse røynda til det arbeidande folket skal lyttast inn, slik at alle røyster vert høyrde og partiet, nærast organisk, kan absorbera og dimed attspegla det arbeidande folkets røyndom og situasjon.

Problemet er at det held ikkje med å føla og lytta seg fram til kva det arbeidande folket meiner på same måten som med dei multihandikappa på institusjonen Ericsson skildrar som ein utopi. Det arbeidande folket kan artikulera seg og handla sjølve, og i det arbeidande folket finst det ikkje berre motsetnader og ulike røynder, men òg usemjer og ulike meiningar, på same måten som det finst i partiapparatet. Der finst det òg makt og interesser og ei leiing. Ei partileiing har ei heilt anna interesse i kva slags røyndomsoppfattingar som skal vera grunnlaget for politikken og dimed meiningane til medlemene/det arbeidande folket enn kva arbeidarane har i høve til bebuarane på ein institusjon. Min påstand er at du får ikkje eit parti der alle røyster vert høyrde av å satsa på å etablera ei lyttande atmosfære, sidan det er å ignorera makta og interessa til leiinga/dei rådande som alltid vil vera der, du får det ved å akseptera motsetnader, usemjer og konflikt og ved å gjera folk i stand til å byggja motmakt og utfordra hegemoniet.

På nivået til den grunnleggjande analysen inneber det at i staden for å seia at kvinner kan ikkje verta frie utan at arbeidarklassen vert frie, (og som ein følgje: difor må kvinner aldri handla utan å vita at dei er solidariske med både alle andre kvinner og arbeidarklassen), og at arbeidarklassen ikkje kan verta frie utan at kvinnene vert det, må me heller seia:

Nei, kvinner og menn har ikkje alltid same interesser. Jo, kvinnefrigjering går (og har gått) ut over mannlege arbeidarar – mannlege arbeidarar har i mindre grad enn før kvinner som ulønt tenarskap, og dette har nok gjort livet meir tungt enn det elles ville vore for mange. Mannlege arbeidarar har kjempa mot kvinner i arbeidslivet, og det har dei heilt sikkert hatt interesse av. Kvinnefrigjering går ut over menn, også menn i arbeidarklassen – av di det er ein kamp om pengar og ressursar. Der har menn valet mellom å seia, ja, okei, damer, de har rett eller å kjempa for sine interesser som mann. Slik er det på arbeid og slik er det i partiet. Heller enn å seia at eigentleg har alle same interesser og det forstår ein berre ein lyttar til einannan, slik Ericsson gjer, bør partiet seia at kvinnefrigjering vil me ha, og det går ut over menn, også i arbeidarklassen. Difor kjem det til å vera ein kontinuerleg kamp om kven som skal leggja premissane og korleis, men det er ein konflikt me som parti berre må leva med.

Dersom ein anerkjenner dei grunnleggjande interessekonfliktane som òg finst i partiet og veljargrunnlaget – og anerkjenner dei som konflikt og ikkje berre som "stemmer" som har rett til "å verta høyrde", kan det òg opna opp for ein kvinnekultur som er mindre harmoniserande og konfliktabsorberande og som difor gjev rom for kvinner som politiske individ på ein annan måte. Det krev både ny ideologi, nye ideologar og meir utrivelegheit og uvenskap.

 

Dette innlegget handler om hvorfor kvinner diskrimineres og tjener mindre enn menn, hvilke krav og utfordringer det stiller til oss, til fagbevegelsen og til politikerne.

Kampen for likelønn er ikke ny. Kvinner har slåss for likelønn siden kapitalismens barndom. Sjøl har jeg jobbet i mer enn 30 år med denne problematikken i kvinnebevegelsen og i fagbevegelsen, både i privat og offentlig sektor. Likelønn står fortsatt på dagsorden.

Torill Nustad jobber ved Universitetet i Tromsø, der hun leder og hovedtillitsvalgt i NTL.
Denne artikkelen er en bearbeidet versjon av et innlegg artikkelforfatteren holdt som representant for Kvinnefronten på "Kvinner på tvers"-konferansen i september 2007.

---

Kampen om lønna dreier seg om kampen om prisen på arbeidskrafta og hvordan samfunnets verdier og ressurser skal fordeles. Dette avgjøres blant annet av maktforhold, av klassekamp og kvinnekamp. Kampen om likelønn utfordrer organiseringa av samfunnet og maktforholda i samfunnet. Likelønnskampen utfordrer også maktforholdet mellom kvinner og menn i samfunnet og i fagbevegelsen og den utfordrer solidariteten.

Kvinner som billig arbeidskraft

Kapitalismen overtok en historisk arv, der kvinner var billig reservearbeidskraft og samfunnet var basert på familien som et forsørgingssystem, og i familien var kvinnen underordnet mannen.

Kvinnebevegelsen har slåss på mange fronter. Kvinner har slåss for å få makt i samfunnet, i fagbevegelsen og i familien. Det er viktig at vi lærer av historia. Kvinners kamp for å være økonomisk sjølstendige utfordrer den rådende organiseringa av samfunnet og familien som økonomisk grunnenhet. Den utfordrer maktforholda i samfunnet og er en trussel mot menns privilegier, enten det er i arbeidslivet eller i familien.

Kvinnebevegelsen har vunnet mange seire, men ikke kampen for likelønn. Her stanger vi i det berømmelige glasstaket.

"Kvinner har seg sjøl å takke"

Et viktig trekk ved kvinnelønnskampen de siste 150 år er at lønna gjøres til kvinnenes problem og gjerne et individuelt problem. Påstander vi kvinner fremdeles hører, er at vi har oss sjøl å takke for at vi tjener mindre enn menn:

• kvinner velger feil yrke
• flere kvinner må bli ledere
• kvinner velger å jobbe deltid
• slippe mannen til i hjemmet
• flere kvinner må bli ledere i fagbevegelsen
• kvinnene må bli flinkere til å forhandle
• kvinner tåler ikke forskjeller og de holder hverandre nede som er imot lokale lønnsforhandlinger gir fra seg muligheten til store tillegg

Kampen for likelønn handler ikke om enkeltpersoners valg eller om uvitenhet, men om samfunnsstrukturer og en villet politikk.

Kvinnelønn anno 2006

Kvinner i arbeidslivet er blitt flere og mer mangfoldige. Vi er hvite og svarte kvinner, med og uten høyere utdanning, og lønna er i gjennomsnitt 85 % av menns lønn. Kvinner jobber mye deltid og har ca 60 % av menns inntekter.

Likestillingsombudet har lagt fram tall for 2006 som viser at i privat sektor tjener kvinner 5.400 kroner mindre per måned enn menn. Talla for offentlig sektor er 3.850 kroner per måned. Dette er mye penger, og penger styrer ofte folks valg.

Men arbeidslivet er ikke bare kjønnssegregert, det er også delt etter etnisk bakgrunn, og det har utviklet seg store lønnsforskjeller. 47 % av kvinner med ikke-vestlig bakgrunn har lønnsarbeid, og de tjener 50 % av det etnisk norske kvinner tjener!

Til tross for alle festtaler så har andelen som jobber ufrivillig deltid, økt!

Bare 50 % av personer mellom 16 og 66 år med nedsatt funksjonsevne er i arbeid.

Fortsatt har kvinner som jobber turnus, lengre arbeidsuke enn menn som jobber skift, og kvinner får mindre i økonomisk kompensasjon for sitt skiftarbeid.

80 % av minstepensjonistene er kvinner.

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn er like stor som for 20 år siden. Dette til tross for tariffoppgjør som har hatt som målsetting å utjevne lønnsforskjeller og prioritere kvinner og kvinnedominerte yrkesgrupper.

Fagbevegelsens rolle

Vi må lære av historia. Fagbevegelsen har vært med på å skape og sementere disse kjønnsbaserte forskjellene, både bevisst og ubevisst. På 1950-tallet hadde de fleste tariffavtaler egne kvinnesatser som var lavere enn menns.

Lønnsdiskriminering var lovlig. Dette systemet møtte sjølsagt motstand, og i 1959 ratifiserte Norge ILO-konvensjonen om likelønn. Det norske lønnssystemet måtte da endres.

Partene i arbeidslivet, LO og NAF (forløperen for NHO), inngikk i 1961 en rammeavtale om gradvis innføring av likelønn. Det skulle utvikles nye differensierte lønnssystemer basert på arbeidsvurdering – alt arbeid skulle vurderes og inndeles i grupper basert på arbeidets art, uavhengig av kjønn. Kvinnene skulle med det få en gradvis opptrapping av lønna til menns nivå innafor de ulike gruppene.

Resultatet av dette arbeidet ble forskjellig, men i de fleste bransjene var det en tendens til å plassere kvinnene i de laveste stillingsgruppene. I hermetikkindustrien var partene mest ekstreme. Her ble alle kvinner og ingen menn plassert i den laveste stillingsgruppa. Kvinnene hadde da ingen å sammenligne seg med, og de fikk derfor ingen opptrapping av lønna!

Likelønn i offentlig sektor og Bratholm-utvalget

Også i offentlig sektor ble det framforhandla et nytt lønnssystem med samme resultat. De kvinnedominerte gruppene forble lavlønte. På begynnelsen av 1970-tallet ble det derfor nedsatt et utvalg, Bratholm-utvalget, for å vurdere kvinneyrkenes lønnsplassering i det nye lønnssystemet i offentlig sektor. Utvalget la fram sin innstilling i NOU 1974:47. Utvalget konkluderte slik:

• Det er et kjønnsdelt arbeidsmarked hvor kvinner jobber i omsorgsyrker, og menn jobber med de tekniske og økonomiske systemene.
• Mange yrkesgrupper har like lang utdanning, slik som ingeniør og sykepleier
• Det er store lønnsforskjeller i favør av de yrkene hvor menn jobber.
• Det bør være minst like verdifullt å ta seg av innbyggerne i landet som å passe – på maskiner. Utvalget foreslår å heve lønnsnivået i de kvinnedominerte yrkene opp til menns nivå!
• Dette må også gjelde lederlønningene innafor de ulike sektorene!

Departementets innstilling til utvalgets forslag var: "Dette vil føre til en meningsløs omkalfatring av lønnssystemet i staten." Bratholm-utvalgets forslag ble så låst ned i en skuff. Ledelsen i fagbevegelsen tidde stille.

Det har heldigvis skjedd store forandringer i norsk fagbevegelse siden 1970-tallet. Kampen for likelønn er i dag en prioritert oppgave. Men fagbevegelsen må snart ta inn over seg at kampen krever nye måter å jobbe på.

Utfordringer til likelønnskommisjonen og fagbevegelsen

Det har vært mange handlingsplaner for likelønn de siste 30 åra. I perioden 1991–94 var det en nordisk likelønnskampanje. Jorunn Wiik som leda likelønnskampanjen i Norge, oppsummerte kampen for likelønn slik i 1994:

Vi må avsløre uvitenhetens strategi – det er en herskerteknikk å si at vi ikke veit nok. Vi veit nok – nå må det handles!

Dette forutsetter jeg også blir budskapet fra likelønnskommisjonen.

Likelønn forutsetter solidaritet og samhold – ikke private løsninger. Dette må fagbevegelsen både i offentlig og privat sektor konkretisere og utdype. Her er noen forslag og utfordringer både til fagbevegelsen og til likelønnskommisjonen:

1. Fremme Bratholm-utvalgets forslag om likelønn, som i 1974 ble lagt bort, fordi det ville føre til en "meningsløs omkalfatring av lønnssystemet i offentlig sektor".

2. Lønnsnivået i offentlig sektor er lavere enn i privat sektor. På mange områder har også lønnsutviklinga vært lavere i offentlig sektor sammenlignet med privat sektor. Denne utviklinga sementerer lønnsforskjellene. For å ta igjen dette etterslepet må det i en periode være en større lønnsutvikling i offentlig enn i privat sektor.

3. Sprenge rammene for tariffoppgjøra – politikerne må sette av en egen pott med kvinnemilliarder som partene i arbeidslivet kan bruke til å heve lønna i kvinnedominerte yrker og utjevne lønnsforskjeller. Dette må komme i tillegg til den økonomiske ramma for tariffoppgjøret og midlene må disponeres av partene sentralt.

4. Fagbevegelsen kan ikke akseptere at ikke-vestlige kvinner tjener 50 % av en norsk kvinnelønn! Dette må bety en kraftig heving også av lønningene i deler av privat sektor.

5. Politiske myndigheter må gi klare retningslinjer til sine forhandlere i kommunesektoren og staten om å utjevne lønnsforskjeller, for eksempel om å likestille turnus og skiftarbeid NÅ.

6. Avskaffe ufrivillig deltid. Kreve at det lages handlingsplaner lokalt i samarbeid med fagbevegelsen om utvidelse av stillingsandeler, slik de har gjort i Kristiansand kommune. Ikke lyse ut stillinger som er mindre enn 40/50 %.

7. Seks timers normalarbeidsdag med full lønns- og stillingskompensasjon – begynn gjerne med omsorgssektoren. Dette vil gi et betydelig lønnsløft for mange kvinner. Seks timers arbeidsdag gir mer overskudd i hverdagen og vil føre til at flere kan stå i arbeid til pensjonsalder.

8. Støtt likestillingsombudets krav om å fjerne kontantstøtten.

9. Likelønnskommisjonen må kreve heving av minstepensjon og bevaring av dagens avtalefestet pensjon, AFP.

10. Fagbevegelsen må kreve større skattelegging og politisk styring av industrien og finanskapitalen i Norge. Det må skje en omfordeling av verdier fra de rike til vanlige lønnsmottagere og fra privat til offentlig forbruk. Så lenge eiere og ledere stikker av med enorme opsjoner og profitter, kan vi ikke forvente at arbeidsfolk skal vise moderasjon.

11. Partene må begrense den lokale lønnsglidningen og de lokale lønnsforhandlingene, også i privat sektor. Det viktigste nå må være å heve lønna i sentrale landsomfattende tariffavtaler.

Fagbevegelsen og lokale lønnsforhandlinger

Jeg er klar over at lokale lønnsforhandlinger har en lang tradisjon i privat sektor og at mange tillitsvalgte ønsker slike forhandlinger. Lokal lønnsdanning kan fungere bra i storindustrien, hvis den knyttes til en felles tariffavtale med individuell lønnsgaranti, hvor ingen skal ligge under 85 % av gjennomsnittlig lønn. Men slik er det ikke i dag. Norsk industri og næringsliv er prega av småskalaindustri. Å basere lønna på lokale lønnsforhandlinger fører derfor til store lønnsforskjeller i samme bransje. Dette er usolidarisk.

Hvor usolidarisk en slik politikk kan være, har jeg sjøl opplevd da jeg jobba på Tromsø meieri. På 1980-tallet var det veldig mange meierier spredt over hele landet. De færreste meieriene hadde mer enn 50 ansatte, men organisasjonsprosenten var høy. Det var store lønnsforskjeller innad i bransjen. Ansatte ved meieriene i de største byene tjente langt mer enn de andre. NNN krevde utjevning av lønnsforskjellene, og fikk inn i tariffavtalen at ingen ansatte ved meieriene skulle tjene mindre enn 85 % av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Dette var en viktig seier for en solidarisk lønnspolitikk, og betydde en stor lønnsøkning for veldig mange meieriansatte.

Denne garantiordningen gjorde det imidlertid vanskeligere å få uttelling i de lokale lønnsforhandlingene. For de fleste av oss var ikke dette et problem, men mange ansatte og tillitsvalgte ved meieria i de største byene ville ha bort begrensningene i de lokale lønnsforhandlingene.

Arbeidsgiver syntes kostnadene ble for store, og krevde garantiordningen tatt ut av tariffavtalen i neste hovedoppgjør. Dette gikk NNN med på. Flertallet i forhandlingsdelegasjonen til NNN kom fra de største byene. Meieriarbeidere over hele landet ble taperne. Som en følge av at garantiordningen ble oppheva, tapte ansatte ved blant andre Tromsø meieri en lønnsutvikling på ca 7 kroner timen i løpet av en fire års periode. Dette var mye penger på slutten av 1980-tallet.

Tapet skyldtes arbeidsgivers krav og en usolidarisk lønnspolitikk. Jeg ser ikke bort i fra at det kunne bli vanskelig å bevare lønnsgarantien. Mitt poeng er at NNN ikke mobiliserte medlemmene til kamp for å beholde den.

Fagbevegelsen må utvikle en solidarisk lønnspolitikk

Det viktigste kan ikke alltid være mest mulig til seg og sine, men gruppekrav basert på rettferdighet, både sentralt og lokalt. Dette forutsetter skolering av medlemmer i solidarisk lønnspolitikk og at tillitsvalgte tørr å reise upopulære krav.

Viktige eksempler på solidarisk lønnskamp de siste 20 åra er:

• Oljearbeiderne i Nordsjøen sloss for at ansatte i "catering" ble overført til oljearbeidernes lønns- og arbeidstidsavtale.
• Kelnerne på blant annet Teaterkafeen og Grand kafe i Oslo streika for de lavtlønte i egen bransje.
• Journalister i NRK organisert i NTL streika for likt lønnstillegg til journalister og ansatte "bak kameraene".

Økt privat forbruk øker forskjeller og undergraver fellesskapet. Fagbevegelsen må kreve økt offentlig forbruk og styrking av velferdsstaten.

Samarbeid på tvers

Kampen for økonomisk likestilling og frigjøring er lang og hard. Vi utfordrer maktforholda i samfunnet og solidariteten i fagbevegelsen. Vi har vunnet mange seire, og gått på noen nederlag. Slik er kvinnekampen og slik er klassekampen. Det som er viktig, er at kvinnebevegelsen og fagbevegelsen står sammen, og ikke ofrer noen for snevre gruppeinteresser.

"Kvinner på tvers"-bevegelsen er et godt eksempel på samarbeid over forbundsgrenser som står på to bein. "Kvinner på tvers" krever at alle skal ha ei lønn å leve av, og krever uttelling for utdanning og kompetanse på linje med menn. Jeg foreslår å utvide dette grunnlaget til også å gjelde kravet om rett til jobb ut i fra kompetanse, ikke hudfarge!

 

Kan det finnast menn som slett ikkje synest likelønn er ein god ide dersom det får konsekvensar for maktfordelinga i deira eigne nære relasjonar?

 

Magnhild Folkvord er journalist i Klassekampen

---

Er spørsmålet om gjennomføringa av det opplagt rettferdige kravet om likelønn berre eit spørsmål om dei overordna strukturane og kapitalismens vesen? Eg skal i denne artikkelen ikkje gå inn på korleis det tener kapitalismen at det er skilnad mellom mannslønn og kvinnelønn, eg tar for gitt at dersom det hadde vore meir lønnsamt for kapitalistane å innføra reell likelønn, så hadde dei gjort det for lenge sia.

Det eg ønskjer å sjå på, er korleis menns haldningar til likelønn, og med det ei meir lik fordeling av makt mellom kvinner og menn, kan påverka kampen for likelønna.

Som kjent er kvinners inntekt i snitt 85 prosent av menns inntekt, og det har ikkje endra seg mykje dei siste åra. Denne skeivfordelinga av inntekta finn ein også att i dei fleste parforhold. Den som måtte vera i tvil, kan gjera sine eigne uformelle undersøkingar, og vil høgst sannsynleg få stadfesta at relativt få kvinner har høgare inntekt enn den mannen dei lever i lag med. Aller tydelegast vil dette vera i familiar med barn.

SSB-statistikk frå 1998 viste at mors inntekt i familiar med barn stort sett låg på mellom 50 og 60 prosent av fars inntekt.

I den grad det er ein samanheng mellom pengar og makt, vil vi altså finna att denne skeivfordelinga både i det store samfunnsmessige perspektivet og i det private perspektivet.

Og i den grad det blir snakka om kven som tener pengane, vil dei fleste ungar framleis veksa opp med at far tener meir pengar enn mor, og frå det er ikkje spranget langt til å tru at den jobben far gjer, er viktigare enn den jobben mor gjer. (At dette forsterkar seg ved at det er meir lønnsamt at mor er heime, og at far arbeider enda meir, og dermed står for enda meir av inntekta, treng vi ikkje gå inn på her.)

Det som er interessant i denne samanhengen, er om det å vera den som tener mest pengar, gir ein posisjon som det kan vera verd å halda på. Dette er ikkje meint som ein moralistisk kritikk av den einskilde mannen, men ein freistnad på å sjå etter om det kan vera trekk ved mannsrolla eller menns oppfatning av seg sjølve som gjer at dei ikkje blir dei støttespelarane i kampen for likelønna, som vi helst såg dei som.

For ordens skuld, ein del er oppnådd, det meste av den direkte ulikelønna for nøyaktig same arbeid er i hovudsak avskaffa i løpet av dei snart 50 åra som har gått sia Noreg ratifiserte ILO sin likelønnskonvensjon. Likestillingslova har gjort det enklare å fjerna ulikelønn for likt arbeid hos same arbeidsgivar, men kan ikkje brukast til å hindra at ingeniørar får høgare lønn enn førskolelærarar.

Men når det framleis er slik at kvinner i snitt tener nesten 85 prosent av det menn tener (månadslønn i 2006), må det vera lov å spørja med Henrik Wergeland i 1837: Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?

Å seia at det må ha noko med patriarkatet å gjera at vi ikkje har komme lenger enn vi har gjort med å oppnå likelønn i Noreg, er forhåpentlegvis ikkje spesielt kontroversielt.

Korleis kan vi så snakka om patriarkat og kvinnelønn? Skal vi snakka om noko som høyrer system og strukturar til, eller skal vi også sjå på korleis levande mannfolk også blir reiskapar for dette patriarkatet som eg reknar med at dei fleste av oss er meir eller mindre kritiske til.

I ei gallupundersøking stilte Norsk sykepleierforbund (NSF) sist haust spørsmålet til menn «Kunne du tenke deg å avstå fra lønnstillegg i ett år dersom pengene brukes på å øke kvinners lønn for å bidra til likelønn?». Vi har valet mellom å jubla over at ein tredel svarte ja, eller å gråta over at om lag halvparten av mennene svarte nei på det same spørsmålet.

No er det ikkje gitt at menn skal avstå frå lønnstillegg for at vi skal oppnå likelønn, og det er mange tekniske spørsmål knytt til på kva måte likelønnsspørsmålet kan eller bør løysast. Men eg synest svara på NSF si undersøking er interessante som uttrykk for korleis menn ser på spørsmålet om likelønn.

Ingen mann kan i dag seia at han er imot likelønn. Det ville vera omtrent like akseptabelt som å seia at han er for rasisme. Men spørsmålet er altså kvifor det likevel går så sakte å fjerna skilnadene mellom kvinnelønn og mannslønn? Så lenge det har vist seg mogeleg å senda folk til månen, vil eg tru at det også ville vore mogeleg å finna tekniske løysingar på kva som må gjerast for å jamna ut urimelege lønnsskilnader mellom kjønna, om berre viljen er sterk nok. Med andre ord, til no har ikkje viljen vore sterk nok hos dei som har makt til å gjera det som trengst. Og det er ein viss samanheng mellom dei som har makta og dei som har valt dei, sjølv om det til tider kan sjå ut som om dei lever på ulike planetar.

Nokre relativt nye tal frå www.likelonn.no, likelønnskommisjonen si heimeside, illustrerer status:

• Kvinner hadde gjennomsnittleg ei månadslønn på 27.700 kroner i 2005, medan månadslønna for menn var 32.700 kroner.
• Kvinners månadslønn som del av menns utgjorde 84,7 prosent i 2006, det same som i 2005 og i 2004.
• Lønnsgapet står også ved lag når ein tar omsyn til skilnader i arbeidstid mellom kvinner og menn: I privat sektor utgjer kvinners lønn 83,6 prosent av menns lønn og i offentleg sektor 87,9 prosent av menns lønn når skilnader i arbeidstid er reinska vekk.

Kravet om likelønn heng nøye saman med kravet om økonomisk sjølvstende for kvinner. Ein må ha eigen økonomi for å rå over sitt eige liv, iallfall når ein lever i eit samfunn som vårt. Dei dårlegast betalte kvinnejobbane i dag gjer det ikkje mogeleg for kvinner å vera økonomisk sjølvstendige. Så lenge det i dei fleste parforhold er slik at han tener meir enn henne, er det med på å oppretthalda ei skeivfordeling av omsorgsansvar, og forsterka tendensar til at deltid blir løysinga for kvinner, iallfall i periodar. Skilsmisse kan bety økonomisk katastrofe.

Den dagen lønnsgapet er tetta, vil vi ha komme mykje lenger i tilnærma lik makt mellom kvinner og menn. Men dersom det ikkje skjer omfattande endringar i arbeidstida, er det grunn til å tru at ulik arbeidstid framleis vil oppretthalda visse skilnader.

Min påstand er at den langsame takten i utjamninga av skilnadene mellom kvinne- og mannslønn ikkje først og fremst kjem av at ein ikkje har klart å finna gode tekniske løysingar på korleis dette skal gjerast, men at ei utjamning av lønnsnivået vil rokka ved maktfordelinga mellom kvinner og menn, både i samfunns- og i familieperspektiv.

Lønnsutvikling – kvinner og menn (1997–2005). Kilde: Likelønnskommisjonen

Samfunns- eller familieperspektivet

Kva som er det viktigaste i denne samanhengen, samfunns- eller familieperspektivet, kan vera verd å diskutera.

Stort sett er det greitt for den som får meir makt, men slett ikkje alltid like greitt for den som opplever å få redusert si makt – anten det gjeld i familien eller i andre samanhengar.

Forestillinga om mannen som forsørgjar er framleis godt innvevd i forståinga av mannsrolla.

Sosiologen Knut Oftung snakka om dette i eit føredrag han heldt i 2000, og sa mellom anna :

"Da produksjonen av varer og tjenester ble flyttet fra familieenheten til markedet ble den viktigste identitetsskapende prosess for norske menn lønnsarbeid utenfor hjemmet. Rollen som "breadwinner" eller forsørger forklarer mange av menns typiske trekk. […] Arbeidet blir en arena der maskuliniteten står på spill."

Sosialantropologen Jorun Solheim argumenterer i boka Kjønn og modernitet (2007) for at ideen om kvinner som omsorgspersonar og menn som forsørgjarar var avgjerande for utviklinga av kapitalismen. Ho er også ei av dei som har vore med i likelønnsstafetten på www.likelonn.no, og der skriv ho mellom anna:

"Personlig tror jeg derfor at så lenge det mannlige forsørgeridealet består, så vil vi fortsette å ha et likelønnsproblem. Dette handler med andre ord ikke bare om økonomi, men også om kultur. Eller om økonomi som kultur."

Som eit eksempel på kor sjølvsagt forståing av arbeidarklassemannen som forsørgjar har vore, nemner ho at den engelske historikaren Edward B. Thompson i sitt standardverk om den engelske arbeidarklassen (The Making of the English Working Class, 1966) opererer med uttrykk som "the working classes and their wives and children" – utan at det har vore oppfatta som spesielt merkeleg.

Skikkelig mannfolk – på kvinnelønn?

Dersom dette stemmer med korleis menn flest opplever si rolle, vil det vera rimeleg å tru at mange menn vil oppleva at dei ikkje er skikkelege mannfolk den dagen det blir vanleg at kona tener like mykje som mannen.

Dette er ikkje ein moralistisk kritikk mot den einskilde mannen, men ein freistnad på å sjå på sider ved mannsrolla i eit patriarkalsk kapitalistisk samfunn.

"Borgerskapet hersker når mannen hersker litt," skreiv Kjersti Ericsson i Søstre, kamerater! for vel tjue år sia. Ho peikte på korleis kvinneundertrykkinga splittar det arbeidande folket, og gjer det til ein mindre farleg fiende for borgarskapet.

Slik eg ser det, er spørsmålet om likelønn, og fordeling av pengar og makt i den private sfæren ein bit av det Ericsson peiker på.

Utfordringa må vera å få til ei nytolking av mannsrolla som løyser opp koplinga mellom forsørgjarrolla og maskuliniteten. Dette handlar om både å forstå korleis kjønnsrollene har utvikla seg i takt med økonomien, og ikkje minst å sjå på korleis dette heng saman med klassespørsmålet, og å sjå korleis dei kan stå i vegen for ei meir likeverdig fordeling av pengar og makt.

Er det småborgarlege feministiske fordommar som gjer at eg lurer på om kombinasjonen av forsørgjar og maskulinitet står sterkare blant arbeidarklassemenn enn i andre sosiale lag?

Uansett korleis denne forståinga av maskulinitet – bevisst eller ubevisst – fordeler seg mellom klassane, trengst det endringar for at det store fleirtalet av menn skal gå heilhjarta inn for lik lønn for kvinner og menn.

Skal ein få til endringar her, må mange gode krefter med. Korkje kjønnsforskarane, likestillingsministeren eller fagrørsla kan løysa dette åleine, men kanskje kan det vera noko å samarbeida om?

I 2009 vil det vera 50 år sia Noreg ratifiserte ILO sin likelønnskonvensjon. Ved ratifiseringa var det "en uttrykkelig forutsetning at konvensjonen ikke skulle røre ved prinsippet om frie tarifforhandlinger, heller ikke når det gjelder tilhøve mellom manns- og kvinnelønninger".

Lovreglar har vore nyttige for å avskaffa direkte lønnsdiskriminering av det gammaldagse slaget, som gjorde at kvinner og menn fekk ulik lønn for same arbeid i same verksemd. Men slike lovreglar hjelper som kjent ikkje mot skilnaden mellom lønnsnivået i kvinnedominerte og mannsdominerte yrke.

Det er også fleire endringar i seinare tid som tener til å skapa nye skilje. Dei lokale forhandlingane i offentleg sektor har i stor monn komme menn til gode, og har dessutan gjort lønnsforholda på den einskilde arbeidsplassen langt mindre oversiktlege enn dei var så lenge lønnsplasseringane kunne lesast ut av statens lønnsregulativ. Utskiljing eller privatisering av tidlegare offentleg verksemd gjer sitt til at samanlikning av lønn for grupper som tidlegare hadde same arbeidsgivar, blir umogeleg.

Dersom det er politisk vilje til det, er det mogeleg å bruka statsbudsjettet til å gjera ein god del med lønningane i offentleg sektor. Kanskje kan marknaden og/eller tarifforhandlingane føra til at dei privat tilsette reinhaldarane i så fall følgjer etter dei offentleg tilsette reinhaldarane?

Dei forhandlingstekniske og budsjettmessige spørsmåla kan vera innfløkte og utfordrande nok. Berre det å rokka ved frontfaga sin posisjon i dei tradisjonelle tariffoppgjera kan sjå ut til å vera like umogeleg og meiningslaust som å prøva å flytta på Galdhøpiggen. Men det er mogeleg å finna utvegar dersom forståinga av samanhengane og viljen til løysing er der.

Det krev at det store fleirtalet av menn, både industriarbeidarar, sjukepleiarar, bussjåførar og ingeniørar, ser at dei har alt å vinna på eit samfunn med meir reell likestilling, der det ikkje er økonomien som tvingar folk til å leva i parforhold.

Rapporten Likestilling og livskvalitet 2007, som er laga på oppdrag frå Barne- og likestillingsdepartementet, presenterer ei omfattande undersøking av korleis kvinner og menn ser på ulike likestillingsspørsmål. Om lag ein firedel av dei spurde meiner likestillinga har komme langt nok. Av desse er tre av fire menn.

Eg er samd med dei som seier at dei som "har skoen på", må gå i spissen for den kampen som trengst for å få gjort noko som monnar med kvinnelønna. Men det trengst også at resten av fagrørsla er heilhjarta med, både for å vinna fram med sentrale krav, og ikkje minst for å hindra at det ein oppnår, blir undergrave i ettertid. Dei innfløkte forhandlingssystema gjer at det finst mange metodar for å "ta att" i neste runde det som kan bli gjort for å utjamna lønnsskilnadene.

LO-leiar Roar Flaathen skriv om dette i sitt innlegg i likelønnsstafetten: "I de tariffoppgjør LO deltar, får kvinner i gjennomsnitt mer enn menn. Det er imidlertid slik at lønnstillegg utenom de sentrale oppgjør ofte går i motsatt retning." Han skriv vidare at det trengst endringar av grunnleggjande strukturar som den kjønnsdelte arbeidsmarknaden og manglande likestilling på heimefronten. Sia han ikkje går grundigare inn på korleis han ser samanhengen mellom den manglande likestillinga på heimefronten og manglande likelønn, er det ikkje godt å vita om det er koplinga mellom maskulinitet og forsørgjarrolle han tenkjer på.

Heilt til slutt ein liten kommentar til spørsmålet om menn må avstå frå tillegg for at kvinner skal få meir. Det vil sjølvsagt vera avhengig av kor langsiktig og kor revolusjonært perspektiv ein har på økonomi og lønnsutvikling. Aksepterer vi at det er ei viss "kake" som skal delast, er det vanskeleg å gi halvparten til dei som har minst, utan at dei som har hatt meir enn halvparten, vil merka det.

Vel vi derimot å "ta heile bakeriet", blir det eit heilt anna spørsmål om kva slag kaker som skal bakast, og korleis dei skal delast.

Mitt framlegg er at vi prøver å ha både ein taktikk som appellerer til dei som trur at kaka er ein konstant storleik, og ein strategi for korleis vi skal overta bakeriet. Kanskje vil det siste ta litt lenger tid enn å få verkeleg likelønn. Eller må vi overta bakeriet før det kan bli reell likelønn?

 

Oppdragstakere er ikke arbeidstakere, de får godtgjøring, ikke lønn. Sånn sparer kommunene og fylkeskommunene tusenvis av kroner på å slippe og betale forsikring, sykepenger, feriepenger osv. Sånn praktiseres sosial dumping i offentlig sektor under den rødgrønne regjeringa.

 

Ingvild Bø Moberg er organisasjonssekretær i Fagforbundet i Akershus

---

Et ektepar i Fredrikstad gikk i oktober 2007 ut i Moss Dagblad og advarte alle som vurderer å bli fosterforeldre. De ble fosterforeldre første gang i 1971. De har totalt hatt fem fosterbarn, de fleste med store, spesielle behov. De hadde et såkalt forsterket fosterhjem. De siste fosterbarna familien hadde, var i 2003. Nå er de tilbake i ordinære arbeidsforhold. De vurderte å gå av med AFP neste år, og kontaktet pensjonskassa for at de skulle regne ut hvordan pensjonen ble. Da fikk de vite at de ikke var innmeldt i KLP. Mannen var hjemme på heltid i fem av disse årene, og hun var hjemme på heltid i syv år.

Svaret fra kommunen som de hadde påtatt seg jobben som fosterforeldre for, Fredrikstad, var nå at: "Personer som har fosterhjemsgodtgjørelse, er ikke ansatt i Fredrikstad kommune, de har oppdragsavtale og følger egne bestemmelser fastsatt av KS. Oppdragstakere har ingen pensjonsrettigheter. De blir ikke trukket pensjon og opparbeider ikke pensjonspoeng. De fikk også beskjed om at "dette er arbeid som ikke er å betrakte som arbeid"."

Hvordan er det mulig? De var i full jobb døgnet rundt, hadde full lønn og skattet av den på vanlig måte. Og så blir det ikke betraktet som arbeid? Dette fikk de vite etter 32 års arbeid for kommunen.

En hjelpepleier jobber i 100 prosent stilling, hennes ektemann får slag, blir sittende i rullestol og er sterkt pleietrengende resten av sitt liv. Etter utskrivelse fra sykehus får hjelpepleieren vedtak fra Lørenskog kommune om 50 prosent omsorgslønn for å ta seg av sin mann. I sin jobb som hjelpepleier har hun 276.800 kroner i årslønn; det utgjør 149,95 kroner i timelønn. For de 50 prosent hun nå får omsorgslønn, får hun 120 kroner timen, ingen pensjonsopptjening, ikke rett til forsikring, feriepenger, sykepenger osv. Hun er fagarbeider, men har ingen rett til å få lønn på bakgrunn av sin kompetanse. Hjelpepleieren vurderer nå å la kommunen overta ansvaret for pleie av hennes mann, og igjen gå inn i 100 prosent stilling. Hun har ikke råd til å forsette med 50 prosent omsorgslønn. Hvor mye tror dere det vil koste kommunen å skaffe en eventuell institusjonsplass for hennes mann, eller sørge for hjemmesykepleie nok til denne mannen som dekker hele hans omsorgsbehov? I dag er det hjelpepleieren som betaler prisen for at kommunen sparer flerfoldige tusen. Men hun kan ikke forsette med å ta denne kostnaden, hun er selv opp i åra og må tenke på sine rettigheter i forhold til en pensjon de begge kan leve av. Dette er litt av en velferdsstat.

Det er to begreper som er aktuelle i forbindelse med de kontraktene, som setter disse menneskene i denne vanskelige situasjonen. Det første, de er oppdragstakere, ikke arbeidstakere, de får godtgjøring, ikke lønn. Kommunene og fylkeskommunene sparer tusenvis av kroner på å slippe å betale forsikring, sykepenger, feriepenger osv.

I både lovverk for arbeidslivet og avtaler mellom partene i arbeidslivet brukes begrepet arbeidstaker. Når arbeid blir utført av folk som defineres som oppdragstaker, er de ikke omfatta av det samme regelverket per i dag.

Hvem omfattes av hovedtariffavtalen? Alle arbeidstakere i bedriften, kommunen eller foretaket omfattes. Oppdragstakere, de omfattes ikke.

Det diskuteres i fagforeninger og hos offentlige arbeidsgivere hvilke grupper det i dag er lov til å definere som oppdragstakere, og hvilke grupper som fortsatt må være definert som arbeidstakere.

Kommuner kan velge å samarbeide med Uloba. Uloba er et andelslag, de har det formelle arbeidsgiveransvaret for assistenter som jobber for personer som har krav på brukerstyrte personlige assistenter. Den personen som har fått vedtak om personlig brukerstyrt assistent, er selv arbeidsleder for assistenten. Assistentene i Uloba er arbeidstakere og får lønn, forsikring, pensjonsordning, omfattes av arbeidsmiljøloven, får kvelds- og nattillegg osv.

Uloba hadde i en kommune oppdrag for personer som hadde krav på brukerstyrte personlig assistenter. Så fant kommunen ut at de selv skulle ta tilbake jobben med å tilby brukerstyrte personlig assistenter. De assistentene som hadde hatt et arbeidstakerforhold til Uloba, fikk tilbud om oppdragstakerkontrakter fra kommunen! I kommunen får de ikke pensjon, ikke feriepenger, ikke sykepenger og de er heller ikke forsikra på jobb. De omfattes ikke av arbeidsmiljøloven, for den gjelder bare arbeidstakere. De taper rettigheter med kommunen som oppdragsgiver; hos Uloba får de lov til å være ansatt. Kommunen er her den parten som dumper faglige rettigheter. I en sammenlikning mellom offentlig og privat sektor er det den offentlige som svikter.

Når det offentlige velger å bruke oppdragstakerkontrakter for å løse oppgaver i forhold til barn med spesielle behov, familier med bruk for avlastning, eller oppgaver innafor barnevernet, berøves også tryggheten for barnet. Vi vet at mange av de barna som trenger avlastning, også dessverre er overrepresentert når det gjelder å bli utsatt for overgrep. Det at kommunen frasier seg sitt arbeidsgiveransvar ovenfor de som skal løse disse oppgavene, mener vi svekker barnas sikkerhet både når det gjelder kontroll med den som utfører oppdraget, og hvordan oppdraget blir utført.

Vi i fagbevegelsen har stått samla i kampen mot andre former for sosial dumping, vi har blitt indignert og satt i gang aksjoner når vi har oppdaga uverdige lønns- og arbeidsvilkår. I mange tilfeller har man når man har undersøkt, også avdekka lovbrudd. Men at det er lovbrudd, er ikke en forutsetning for at vi har latt oss engasjere. Det er lov av en arbeidsgiver å tilby 20 kroner timen så lenge kontrakter, forsikringer, skattetrekk osv. er i orden. Vi har latt oss engasjere fordi det er umoralsk og urettferdig. Sosial dumping er ikke forbudt i Norge. Vi har ingen lovfesta minstelønn.

Mange tenker kanskje at siden ingen har hørt så mye om dette tidligere, så er det et marginalt problem. Vi har tatt noen stikkprøver i 7 Akershus-kommuner:

• Rælingen kommune har 14.700 innbyggere, i landssammenheng en relativt stor kommune. Kommunen har 890 ansatte og de dekker 669 årsverk. Rælingen har ca. 140 oppdragstakerkontrakter.
• Bærum er en kommune med 100.000 innbyggere og ca. 7.000 ansatte. I Bærum er det ca. 1.020 oppdragstakerkontrakter.
• Lørenskog har 31.365 innbyggere og 1.500 ansatte. De har per i dag ca. 150 oppdragstakerkontrakter løpende.
• Oppegård kommune har ca. 24.000 innbyggere og 1.300 årsverk. De har ca. 250 oppdragstakerkontrakter.
• I Skedsmo kommune er det ansatt ca. 3.000 personer som fyller ca. 2.200 årsverk. Her har de ca. 160 oppdragstakere.
• Frogn med sine 1.200 ansatte har ca. 80 oppdragstakerkontrakter.
• Asker med sine 52.000 innbyggere og 3.000 ansatte som fyller ca. 2.000 årsverk, har per i dag ca. 500 oppdragstakere.

Oversikten viser altså at 2.300 mennesker i sju kommuner, ikke har rettigheter som de fleste av oss tar som en selvfølge. Dette er altså kontrakter som disse kommunene har inngått, hvor den som gjør jobben, ikke omfattes av tariffavtaler eller arbeidsmiljølov. Her løses kommunale oppgaver som det å være avlaster, støttekontakt, fosterhjem, tilsynsfører for barnevernet osv. med en type kontrakter som har fratatt de personene som jobber, grunnleggende rettigheter. Hvor mange omfattes i resten av Norge? Svært mange, sannsynligvis.

Er det greit at offentlige oppgaver løses uten at de som utfører det, får betalt for sin kompetanse? De får en godtgjøring, ikke lønn. Arbeidsgiver kan sende inn krav til forhandlingsutvalget lokalt i den enkelte kommune om en justering av godtgjøringen. Fagforeningen har ikke nå noen formell mulighet til å hjelpe disse menneskene, de er jo ikke arbeidstakere. Vi har formelt sett heller ikke organisasjonsrett for dem.

Men bruk av oppdragstakerkontrakter i den sammenhengen som jeg her har gitt eksempler på, er sosial dumping med det offentlige Norge som den aktøren som dumper lønns- og arbeidsvilkår! Derfor skal vi ikke grave oss ned i om det er lovlig eller ikke. Vi skal reagere som vi gjør med andre former for sosial dumping. Det er urettferdig, og fagbevegelsen må engasjere seg i forsvar for den svakeste part.

 

 

§ 1 Innledende bestemmelser i Hovedtariffavtalen mellom KS og LO kommune: "1.1 Hovedregel Denne hovedtariffavtale gjelder for alle arbeidstakere i et fast forpliktende arbeidsforhold med en på forhånd fastsatt arbeidstid (ev. gjennomsnittlig arbeidstid) per uke, dog med de unntak som er nevnt i de enkelte paragrafer. Oppdragstakere er ikke omfattet av Hovedtariffavtalen, ferieloven og arbeidsmiljøloven og har derfor ikke rett til: feriepenger sykelønn (Trygdekontoret utbetaler sykepenger fra 15. dag i en sykeperiode) pensjons- og forsikringsordninger å kreve fast tilsetting"

 

 

 

Hisila Yami er sentralkomitemedlem i Nepals kommunistparti (maoistene). Yami var minister i den midlertidige regjeringa fram til maoistene trakk seg ut i august 2007, og ble igjen minister 30. desember etter at nasjonalforsamlinga vedtok å avskaffe monarkiet. Jorun Gulbrandsen og Johan Petter Andresen intervjuet Hisila Yami da hun var i Norge i desember.

 

Intervjuet er gjort av Jorun Gulbrandsen og Johan Petter Andresen

---

Hisila Yami har skrevet flere artikler om kvinnefrigjøring. De viktigste artiklene er samla i boka People’s War and Women’s Liberation in Nepal, ISBN 81-904039-0-7. Utgitt av Purvaia Prakashan, India. Boka kan kjøpes via partiet Rødt for 100 kroner.

Rødt!: Kan kvinnene i den tredje verden oppnå frigjøring uten å følge veien med folkekrig?

Hisila Yami: Aldri tidligere i Asias historie har andelen kvinner som deltar i folkekrig vært så stor som nå. Samtidig er det en veldig sterk venstrebevegelse i Nepal. Bakteppet for denne utviklinga er kvinnenes elendige situasjon. Mer en 80 prosent av befolkningen bor på landsbygda. På grunn av dårlige vilkår forlater mennene sine familier for å finne lønnsarbeid i byene eller i utlandet. Kvinnene blir igjen for å ta vare på bruket og barna. Det føydale systemet gir ikke kvinnen rett til å eie grunn. Det finnes ingen utveier for henne. Hennes liv eksisterer mellom huset og vannkilden. Som ung jente blir hun gifta bort til svigerfamilien. Vanligvis kan hun ikke besøke sin egen familie mer enn en gang i året. Når hun har passert 35 år, er hun blitt bestemor og livet hennes er forbi. Dersom hun prøver å dra til byen, ender hun gjerne opp som seksuelt utbytta. Folkekrigen ga kvinnene en utvei.

Vi gjorde et politisk poeng av dette. Vi viste til at kvinnene kjempa tappert mot kolonistene i 1816, som et eksempel på at kvinner evner å kjempe. I 1944 ble det danna en forent kvinneaksjon for å kjempe mot Ranaregimet. [Fram til 1950 ble Nepal styrt av såkalte Ranaer, som var statsministre som ikke ble valgt, men som arva posisjonen. JPA/JG.] Kommunistpartiet ble danna i 1948. Gjennom disse eksemplene fra historia, viste vi at kvinnene har spilt og må spille en sentral rolle.

Allerede i 1995, et år før vi starta folkekrigen, lagde vi en regel om at det skal være minst to kvinner i hver geriljaenhet, som den gang hadde fra fem til elleve medlemmer.

I tida etter folkereisingen i 1990 var det vanlig blant kommunister at mannen var heltidskader, mens kvinnen arbeidet for eksempel som lærer og tok vare på familien. Men denne regelen tok vi et oppgjør med i 1993–94.

Det er flere konkrete grunner til at kvinnene ble med i folkehæren: De ble for eksempel undertrykt av politiet. Familiene sendte også sine døtre til folkehæren for å unngå at de ble voldtatt av fienden. Og kvinnene sjøl så på deltakelse i folkehæren som en personlig mulighet for et alternativt og bedre liv.

Dere må vite at også før folkekrigen var venstresida i Nepal sterk. For eksempel har 8. mars blitt feira lenge i Nepal. Bakgrunnen for dette var den sterke undertrykkinga av kvinnene. Venstrepartiene var tidlig ute med å utvikle politikk for kvinnefrigjøring, og det var masseorganisasjonen til kvinnene som først lagde et sjølstendig program for kvinnenes deltakelse i folkekrigen.

De ulike kvinnefrontene var veldig aktive i 1996. Blant annet gikk de løs på utingen med at menn fordrev tida med kortspill og alkoholdrikking. De gikk også ut mot kvinnemishandling i hjemmene og mot skjønnhetskonkurranser i byene. Akkurat nå organiserer fronten en brei aksjon for en føderal republikk. Vi jobber kontinuerlig med å utvikle breie fronter.

Rødt!: Hva synes du er det viktigste dere har oppnådd gjennom folkekrigen, med tanke på kvinnefrigjøring?

Hisila Yami: På grunn av krigens gang måtte regjeringa, allerede under denne, fjerne mange føydale lover. Også mange NGO-er følte seg tvungne til å rette sitt arbeid inn på kvinner. Det offentlige begynte også å ansette kvinner.

I de frigjorte områdene har kvinner nå fått eiendomsrett. I andre områder gjelder fortsatt regelen om at kvinner må gi tilbake arv fra sine foreldre når de blir gift.

Vi har introdusert kvinnenes rett til å gifte seg om igjen hvis mannen dør, og vi har introdusert retten til skilsmisse og retten til å gifte seg på nytt.

Kvinnene i de frigjorte områdene opplevde å få rettferdighet gjennom folkedomstolene. De formelle statsorganene er både veldig dyre og langdryge i sine forhandlinger.

Vi har også politisert kvinnene. Vi har vist dem at de må kjempe mot staten, mot politiet og militæret. Og når de har deltatt i folkekrigen, har de lært i praksis hva det vil si å kjempe mot statens undertrykking. Voldtektene mot kvinnene lærer dem også om statens kjønnskarakter.

Partiet var også dyktig til å fremme kvinnekadre. I forbindelse med omorganisering av partiet i august, der sentralkomiteen har blitt mindre, har antallet kvinner dessverre sunket til to av 35 medlemmer. Men på de lavere nivåene har kvinnenes representasjon og posisjoner blitt styrka.

Vårt krav er at kvinner skal inneha 40 prosent av embetsverket i landet.

Rødt!: Hvilke var de viktigste metodene dere brukte for å oppnå deres mål?

Hisila Yami: I de autonome områdene [De autonome områdene er områder der flertallet er befolka av en etnisk/nasjonal minoritet, eksempelvis Magarfolket i Rolpa-distriktet. JPA/JG.] var vi nøye med at en stor andel av organisasjonene besto av lokale folk. Det var viktig å utvikle deres samfunnsmessige evner. De var mest opptatt av å delta i konkret kamp, som for eksempel i folkehæren, der det også var mye mobilitet. De var også stolte av å bære en uniform. Så folkehæren innebar mer teknisk arbeid som gjorde det lett for dem å delta. Et annet trekk hos oss som var positivt for de etniske/nasjonale minoritetene, var fellesskapet. Dette var også en viktig side ved deres kultur.

Vi brukte også metoden med positiv diskriminering for kasteløse og kvinner. I de autonome områdene ble det gjort vedtak om 20 prosent dalitter (kasteløs) og 40 prosent kvinnerepresentasjon i ledende organer.

Rødt!: Hvordan kjemper dere mot at menn undertrykker kvinner i partiet og folkehæren?

Hisila Yami: I dag er kvinner mye mer frittalende på alle nivåer. En av grunnene til at kvinnene blir forfremma, er nettopp at kvinnene er mer frittalende. Likevel er det fortsatt et problem på alle nivåer for kvinner å bli hørt.

Og vi har hatt avvik som skyldes vår kulturelle arv. For eksempel hadde et medlem av politbyrået et utenomekteskapelig forhold til et medlem av sentralkomiteen. Den gangen ble mannen straffa hardere enn kvinnen.

Når det gjelder kampen mellom de to linjene [Her sikter Hisila Yami til den maoistiske teorien om at kampen mellom klassene gjenspeiles i kommunistpartiet i form av kamp mellom en reaksjonær og en revolusjonær linje], er det en tendens til å sette opp kvinner mot kvinner. En annen erfaring som jeg har gjort personlig, var når det ble tatt disiplinærtiltak mot min mann Baburam Bhattarai i 2005. Tiltakene mot ham ble begrunna politisk. Mot meg ble det også gjennomført disiplinære tiltak, men disse ble begrunna med at jeg hadde negativ innflytelse på ham.

Rødt!: Hvordan organiserer kvinner seg i partiet og i partiledelsen?

Hisila Yami: Når kvinnene arbeider sammen i kvinnefrontene, arbeider de sammen, men vi har ingen egen organisering i partiet.

Rødt!: Hva er deres umiddelbare mål i kvinnefrigjøringa i dagens Nepal?

Hisila Yami: Det overordna er å bli kvitt det føydale systemet. Dette systemet forsterker tendensen til minikonger i husholdningene og forsterker ideen om sønnene som mer verdt i familien.

For å oppnå dette jobber vi for en enhetsfront for republikk av kvinneorganisasjoner.

Vi jobber for at de lovforbedringer som har kommet i stand i forbindelse med den midlertidige grunnloven, skal implementeres.

Vi jobber også for en prioritering av sysselsetting, utdanning og helse. Dette er særlig viktig for kvinner, som har en større andel analfabeter og som er mer utsatt for sjukdommer, for eksempel sjukdommer i tilknytning til reproduksjon.

Vi er også for proporsjonale valg, i motsetning til enkeltmannskretser. I forbindelse med proporsjonale valg vil vi gå inn for at 50 prosent av representantene skal være kvinner, og at dalitter, nasjonale minoriteter osv skal være proporsjonalt representert i forbindelse med valget til den grunnlovgivende forsamlinga. [Etter dette intervjuet har maoistene inngått et kompromiss med Nepali Congress om at ved valget til den grunnlovgivende forsamlinga skal 60 prosent velges gjennom et proporsjonalt valg og 40 prosent gjennom enkeltmannskretser. Den grunnlovgivende forsamlinga vil bestemme statsformen og valgprosedyrene i den nye føderale republikken. JPA/JG.]

Kvinnelige kommunister kan være sentrale i å utvikle politisk enhet. Etniskbasert eller kastebasert vold går hardest ut over kvinner, da det er disse som bærer barn. Derfor kan kvinnene bli inspirert til å spille en ledende rolle i å forene kreftene som trengs for å utvikle det nye føderale systemet.

Vi jobber med å utvikle neste generasjon av ledere. Her må vi kontinuerlig utvikle nye kvinnelige ledere.

Rødt!: Hva er det viktigste kvinner har oppnådd etter fredsavtalen november 2006?

Hisila Yami: Spørsmålet om statsborgerskap. Tidligere fulgte statsborgerskapet bare av farens statsborgerskap. Nå får barna statsborgerskap etter kvinnen, dersom ikke faren er kjent.

Det er også gjennomført en skatteendring slik at om kvinner eller dalitter kjøper grunn, skal de betale mindre skatt enn andre.

Rødt!: Hva slags rolle spiller de ulike familiestrukturene blant de ulike etniske gruppene i kvinneundertrykkinga?

Hisila Yami: I hindufamilien [Hinduismen er den dominerende religionen i Nepal. JPA/JG.] er ideen om renhet veldig sentral. Foreldrene vil at barna skal giftes bort svært tidlig for å unngå seksuelle forhold før ekteskapet.

Rødt!: Nepal innleder nå den første fasen i en nasjonal demokratisk revolusjon. Hva er de viktigste spørsmåla for kvinnene i denne fasen?

Hisila Yami: Kvinner må bli en del av arbeidsstyrken. Til og med i dag er det kvinnene som forblir i hjemmet. Sentralt er også deres rettigheter til å arve fra foreldrene. De må også få tilgang på helsetjenester. I dag brukes mye tid på husholdningsarbeid. Infrastrukturen må moderniseres for å redusere tida som blir brukt til husholdningsarbeid. Mye energi går til spille på grunn av manglende infrastruktur.

Det trengs en mye større satsning på utdanning. Færre enn 10 prosent av elevene i skolene er kvinner.

Nå, høsten 2007, har vi opplevd hvordan fredsprosessen har trukket ut i langdrag. Dette har ført til en del negative tendenser som har gått ut over kvinnene. Det er en tendens til å reversere seirene fra folkekrigen, blant annet at en del menn åpent tør å undertrykke kvinner. Vi er opptatt av at valg til grunnlovgivende forsamling skjer så tidlig som mulig.

Et annet eksempel på reversering er at det en del steder igjen blir innført systemet med medgift. Til slutt kan nevnes at reaksjonære som flykta under folkekrigen, har kommet tilbake og at det har medført mer konebanking.

Under folkekrigen var folkehæren aktiv på landsbygda. Nå har vi en mer evolusjonær periode. En del er desillusjonerte. Folkehæren er nå i kantonnementene. [En del av fredsavtalen fra november 2006 var at Folkets frigjøringshær skulle samle sine soldater i sju leire – kantonnementer – og at den Kongelige nepalske hæren skulle forlegges til brakkene sine. JPA/JG.] Folk savner det kollektive livet, der Folkets frigjøringshær var sentral. En del folk vender hjem og opplever ikke situasjonen noe særlig positivt. Noen er litt skuffa

Derfor er det viktig for oss at den politiske prosessen skyter fart – at vi kommer videre så snart som mulig. Vi må få flere resultater å vise til. Akkurat nå opplever vi en meget smertefull prosess.

Rødt!: Hvor stor er den kvinnefronten som støtter dere?

Hisila Yami: All Nepalese Women’s Association (revolutionary) har cirka 10.000 betalende medlemmer.

Rødt!: Hvilke tekster bruker dere som oftest som grunnlag for å utvikle dere teori om kvinnefrigjøring?

Hisila Yami: Vi studerer mange tekster. Sentrale er F. Engels bok Familien, privateiendommens og statens opprinnelse, Sosialismen skrevet av Bebel. Vi har også oversatt en samling artikler av Marx/Engels og Mao. Dessuten har vi lagd samlinger av artikler skrevet av egne kamerater.

Rødt!: Hvordan skal dere unngå at modige kvinnefrigjøringssoldater har ofra sine liv som kanonføde for en mannsdominert partiledelse og en mannsdominert stat som ender opp med å undertrykke kvinnene, slik vi har opplevd det i Russland, Kina osv?

Hisila Yami: Svaret er først og fremst knytta til avvik fra ei riktig linje. Avvik fra ei riktig hovedlinje påvirker også forholda for dalitter og kvinnene. Å ha ei riktig hovedlinje er det avgjørende spørsmålet, det er bare slik vi kan unngå kontrarevolusjon.

Rødt!: Hvordan ser du på forholdet mellom klassekamp og kvinnefrigjøring?

Hisila Yami: Disse er knytta tett sammen. Det var kvinner som ble undertrykt først, og det vil være kvinner som vil bli frigjort sist når klasseundertrykkinga opphører. Så lakmustesten for om klasseundertrykking fortsatt finnes, er om kvinneundertrykking fortsatt finnes.

Rødt!: Kan arbeiderklassen frigjøres uten at kvinnene i arbeiderklassen tar ledelsen i frigjøringa av arbeiderklassen som helhet? Hva vil dette bety i Nepal?

Hisila Yami: Nei. Også her kan man si at lakmustesten er om kvinnene oppnår en ledelsesposisjon eller ei.

I Nepal sier vi at masseorganisasjonene må ha 50 prosent kvinner i ledelsen. Men vi sier at partiet er en ideologisk organisasjon, og at denne regelen ikke gjelder her.

 

Oslo byarkiv startet i 2004 opp prosjektet Oslos multikulturelle arkiver. Målet med prosjektet er å sikre en flerkulturell innsamling og formidling i vår institusjon, så vår kollektive hukommelse blir rikere og mer flerstemmig. Minoritetsbefolkningen skal også finne noe de kan «identifisere seg med» hos oss og få overbrakt perspektiver de ikke kjenner om tidligere generasjoner.

Artikkelen er tidligere trykt i heftet «Spor etter oss. Oslos multikulturelle arkiver», Oslo byarkiv 2007.

---

Oslo byarkiv er Oslo bys egen arkivinstitusjon med 18.000 hyllemeter arkivmateriale. Vi kaller oss byens hukommelse. Vi er en liten og ung institusjon som skal bevare og gjøre tilgjengelig kommunens arkiver og gi råd om arkivdanning. Vi skal også være en samfunnsinstitusjon og virke i tjeneste for samfunnet, og må være relevant for omgivelsene våre i dag og i framtida. Alle osloborgere bør ha rett til en plass i hukommelsen og rett til å bruke og finne noe av interesse, noe som angår dem hos oss.

Oslo er Norges største innvandrerby med en tredel av landets innvandrerbefolkning. 23 % av befolkningen er nå innvandrere etter statistikkens definisjon. Likevel hadde vi lite materiale som kan gjenspeile at Oslo er blitt et flerkulturelt samfunn. Det vi hadde, viser nokså ensidig myndighetenes møte med innvandrerbefolkningen, det være seg i form av mapper i arkivet til Flyktning- og innvandreretaten og helse-, skole- eller sosialhjelpsmateriale. Vi kunne fastslå at nye minoriteter er overrepresentert i samfunnsminnet som sosialklienter pga. utvalgsmetoder for kassasjon (som vi siden har fått endret) og underrepresentert i samfunnsminnet ellers. Denne delen av befolkningen finner det ikke naturlig å «sette spor» i form av å avlevere sine arkiver fra foreningsliv, menighetsliv etc. De er også lite representert i samfunnets maktposisjoner på et nivå der de automatisk setter spor.

Fortida fins jo ikke noe sted! Folk husker ikke. Internett er tilfeldig. Mens arkivene inneholder dokumentasjon og kilder som vi kan bygge historien på. Arkivene inneholder fortidas direkte og ufortolkede stemmer. Men dersom vi ikke får inn andre enn myndighetenes perspektiv på innvandrere – fordi vi automatisk bare får inn myndighetenes arkiver – så blir deres egne stemmer borte. Da blir bildet skjevt. Vi bør si velkommen inn for å bli del av den felles hukommelsen. Så dagens og framtidas befolkning – blant annet skolebarn og ungdom med flerkulturell bakgrunn, som utgjør nesten 40 prosent i Oslo – skal kunne finne noe som representerer deres identitet, noe de kan kjenne seg igjen i. Og selvsagt er det essensielt for majoritetsbefolkningen og forståelsen av samfunnet som helhet å få dette perspektivet inn. Derfor tok vi initiativ til innsamling av arkiver fra innvandrerorganisasjoner i Oslo byarkiv for fire år siden. Vi erkjenner at det er nødvendig å være aktør på dette feltet og har fått støtte fra ABM-utvikling, Norsk kulturråd og Fritt Ord og et mindre beløp fra Enhet for mangfold og integrasjon i Oslo kommune.

Prosjektet vårt skulle sikre og gjøre tilgjengelig et visst antall av de sentrale arkivene til viktige innvandrergrupper i Oslo by som representerer en god bredde av Oslos kulturelle mangfold. Det hadde ikke vært samla inn slikt materiale av noen skala i Norge tidligere. Materialet er nå i ferd med å forsvinne, særlig fra den første tida på slutten av 1960-tallet, fra 70- og 80-tallet. Vi ønsker å få inn materiale som dekker et vidt spekter – det være seg organisasjonsarkiv, forretningsarkiv, trossamfunns arkiv eller personarkiv, men hovedfokus er på organisasjonsarkiv.

Ikke uventet var noen av de første som var positive til vårt initiativ, institusjoner med bakgrunn i utadvendt kulturvirksomhet: Nordic Black Theatre og Cosmopolite. Nordic Black Theatre ble oppretta i 1992 som det første kosmopolitiske teater i Norden. Da Cosmopolite ble etablert i 1992, var dette faktisk en av de første scenene i Norge som presenterte artister innen verdensmusikk-sjangeren. Fremmedarbeiderforeningen (FAF) ble stiftet i 1972. Hensikten var å skape en multinasjonal organisasjon som ville arbeide for utenlandske/innvandrede arbeidstakeres interesser, og for at menneskerettighetene også skulle gjelde for dem. FAF ble oppløst rundt 1980, og splittet opp i flere organisasjoner. Vi har fått inn noe materiale fra Fremmedarbeiderforeningens første periode fra 1972 til 1976. Den gambiske forening, The Gambian Association i Oslo, ble formelt etablert i 1972 av en gruppe gambiske sjømenn bosatt i Oslo. Foreningen hadde da allerede i ca. 6 år eksistert i mindre formaliserte former. Foreningen driver mange forskjellige kulturelle og sosiale aktiviteter og har gitt oss materiale.

Vi prøvde å få ut informasjon om prosjektet i media og fikk gjennomslag i Migrapolis, som lagde eget program om å bevare minoritetshistorie og viste fram prosjektet vårt, Jødisk museum som var under etablering og Prosjektet Norsk i går i dag i morgen som Norsk Folkemuseum og Internasjonalt kultursenter og museum driver. Vi har også møtt i Innvandrerrådet i Oslo, og fått holde innledninger på kurs for innvandrerorganisasjoner i Oslo kommune og på et kontaktmøte. Det har gitt oss nyttige kontakter. Men det tar tid å få materiale inn. Kontakt må pleies over tid. Ansvarlige kan ha vanskelig for å sette av tid til oss og ikke minst til å gå gjennom arkivet før avlevering, noe de fleste selvsagt ønsker. En innsamling på dette feltet møter de fleste utfordringer man møter i arbeidet med privatarkiv. Det holder ikke å få ut informasjon om vår institusjon og våre ønsker med prosjektet. Enkelte innvandrere og deres organisasjoner vil se på en offentlig arkivinstitusjon med mistro ut fra erfaringer fra eget hjemland og i møter med norske myndigheter. Dette er en ny virkelighet å forholde seg til for oss. Vi er derfor avhengig av å skaffe oss enkelte døråpnere som kan gi oss innpass og tillit i miljøene. Rådet for innvandrerorganisasjoner er en viktig samarbeidspartner her. Vi forteller om viktigheten av å bevare arkivene til organisasjonene, og prøver å bygge opp et tillitsforhold og forståelse for at de sjøl kan sette begrensninger på hva som blir tilgjengelig for offentligheten i samtida og sjøl kan være med på å avgjøre adgangssøknader.

Dette har resultert i flere positive kontakter og avleveringer, men også triste avsløringer om at arkivene dessverre er borte, blant annet er de kastet av vaktmester/huseier (Tyrkisk arbeiderforening, Afrikan Youth etc.) eller vanligst: Det har skjedd en naturlig kassasjon ettersom de som forvaltet papirene, har flyttet og ikke har hatt noe sted å gjøre av gamle papirer.

Prosjektet vårt har resultert i 20 innsamlede arkiver og arkivbrokker, fire intervjuer, samt heftet og utstillingen vi har kalt Spor etter oss, se www.byarkivet.oslo.kommune.no.

Flere, store enkeltarkiv

MiRA-Senteret (tidligere Foreign Women’s Group), som er et ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner har begynt å gi oss materiale og har deponert sin samling om den klassisk utdannede spirituals-/bluessangeren Ruth Reese (1921–1990). Ellers kan nevnes Primærmedisinsk Verksted, som særlig har jobbet med kvinner fra Somalia og Asia, Pakistan Norwegian Welfare Organisation, den eldste organisasjonen for pakistanere i Norge, etablert i 1971, Pakistan Workers Welfare Union, Norway (1973–1980) og Bazm-e-Ahbabe Pakistan Norway (Venners samling for pakistanere i Norge). Denne foreningen er opptatt av det kulturelle, og har arrangert litteratur- og poesikvelder, for eksempel i forbindelse med feiringen av bursdagen til Pakistans grunnlegger Muhammed Ali Jinnah og den filosofiske poeten Iqbal, 17. maifeiring og feiring av Pakistans grunnlovsdag. Islamabad Rawalpindi Welfare Society, som blant annet organiserer transport for muslimer som vil gravlegges på familiegravstedet i hjemlandet, og er en sosial forening. Vi har også fått et personarkiv etter Mohammed Anwar Soofi med bokhandel- og kolonialdrift inkludert. Soofi så behovet for bøker til undervisning og litteratur på urdu. I 1981 tok han kontakt med diverse bokhandlere i Pakistan for å importere bøker til Norge. Ikke så mye senere fanget han også opp interessen for tidsskrifter og blader i den pakistanske gruppa i Norge. Det siste arkivet vi har fått inn er Damini House of Culture som driver opplæring og formidling av indisk dans.

Byarkivet ønsker at et multikulturelt perspektiv skal prege virksomheten vår videre framover og ikke stoppe opp når dette prosjektet tar slutt. Vi ønsker å skape en bevissthet i minoritetsbefolkningen om at den har rett til en plass i våre samlinger og en demokratisk rettighet til å være brukere av vår institusjon. Dessuten kan arkivene virke identitetsskapende for for eksempel skoleelever og bygge bro mellom fortid og nåtid. For barna kan vi vise at Oslo har vært en innvandrerby i lang tid. Oslos befolkning ble mer enn sjudoblet mellom 1855 og 1900. Det voldsomme suget etter arbeidskraft til industri, handel, bygg og anlegg ga en strøm til byen av folk fra landsbygda, også svenske arbeidere. Av ca. 230.000 osloinnbyggere i 1900 var 6 % født i Sverige og i alt nesten 8 % av befolkningen født i utlandet.

Vi påpeker at de arkivene vi nå samler inn, kan si noe om enkelte gruppers aktiviteter, innsats, sjølforståelse, behov og problemer. Etterkommere og andre får overbrakt perspektiver de ikke kjenner om sine forfedre; og samfunnet kan øke forståelsen for hvordan Oslo og Norge er blitt som det er.

Siden 2005 har Oslo byarkiv hatt ungdomsskoleelever på besøk i programmet til den kulturelle skolesekken. Elevene prøver seg som historiedetektiver: Gjennom studier av kilder forsøker de å rekonstruere den spennende historien om Robert Levin. Pianisten Robert Levin og hans familie bosatte seg på Grünerløkka, som så mange andre innvandrede jøder. Via kilder i Byarkivet får elevene gå bakover i historia til den første jødiske innvandring til Kristiania rundt 1880, og framover i tid til tiåra etter 1945. Et sentralt tema har vært å se nærmere på hva jødene ble utsatt for under andre verdenskrig. Prosjektet videreføres nå som En innvandret historie.

I 2005 etablerte vi et kunstnerisk samarbeid med Nordic Black Theatre. Bakgrunnen var deres avlevering til oss og fascinasjon for magasinet vårt som rom for en teateropplevelse. Vi kunne prøve ut ideen i forbindelse med 100-årsjubileet for landet som sjølstendig nasjon. Cliff Moustache lagde manus til et teaterstykke basert på våre kilder i samarbeid med oss. For første gang i Norge – og kanskje også i verden – ble det spilt teater i et arkivmagasin. Blant kilometervis med historiske dokumenter, fikk publikum i 2005 en reise gjennom året 1905 i Oslo, med skuespillere fra Nordic Black Theatre.

Vi viste også stykket for innbudte representanter for innvandrerforeningene i et møte hos oss i fjor. Interessen var stor over alle nasjonalitetene som var representert her for hundre år siden og parallellene til mange ting i dag.

Vi søkte så å videreutvikle samarbeidet og bruke stykket på skoleelever og fikk i stand Fortida er ikke hva den engang var! Bli kjent med ukjente kapitler fra hovedstaden Kristianias historie, rundt 1900 som også ble del av den kulturelle skolesekkens program i 2006 og 2007. Det er blitt 40 forestillinger for rundt 600 elever. Tilmelding fra skolene viste en fantastisk interesse for dette tilbudet – både i fjor og i år! Så dessverre må vi avvise de fleste. Vi fikk svært gode tilbakemeldinger fra lærerne som fulgte elevene og fra mange elever, ja til og med fra foreldre som hadde hørt om opplevelsen.

Vi har våren 2007 arbeidet med en utstilling og et hefte om prosjektet kalt «Spor etter oss …». Den sto fra 24. mai til sankthans i Internasjonalt kultursenter og museum. Nå står den i Oslo byarkiv i en litt mindre versjon. Vi håper det skal bidra til økt interesse og at vi får flere arkiver fra de nye minoritetene i Oslo så de får satt bedre spor etter seg. Vi håper dette arbeidet skal fortsette som del av vår daglige drift både i form av innsamling og bevaring og formidling også utover mangfoldsåret som vi er gått inn i. For vi har bare gjort en begynnelse og må fortsette arbeidet.

 

"The Black Rose" er i Oslo byarkiv! MiRA-senterets samling inneholder også materiale om den klassisk utdannede spirituals-/gospelsangeren Ruth Reese (1921–1990), – også kalt "The Black Rose". Via 14 foto- og klippalbum, grundig og nydelig arbeid utført av Ruths ektemann, Paul Shetelig, kan man lese ikke bare en svart sangerinnes historie, men også få et interessant møte med et Blenda-hvitt Norge!

Ellen Røsjø er historiker og seniorrådgiver ved Oslo byarkiv

Artikkelen er tidligere trykt i heftet "Spor etter oss. Oslos multikulturelle arkiver", Oslo byarkiv 2007.

---

Ruth Reese var den første etablerte svarte artisten i Norge. Hun arbeidet utrettelig i alle år for å spre kunnskap om svartes situasjon og kjempet for rettferd og frihet. Reese ble en inspirator for flere av de nye innvandrerne som kom på 1960- og 70-tallet. Hun var med på å starte MiRA-senteret eller forløperen til senteret, Foreign Women's Group i 1979. FWG var først mest en sosial klubb. Ruth Reese uttalte til Samora nr 3, 1989:

"Foreign Women's Group er som en utvidelse av min familie, hvor jeg føler jeg er blant søstre. Jeg kan snakke med dem og jeg har en sterk følelse av at de forstår mine problemer. I FWG føler jeg at jeg er en part og ikke skjøvet ut i periferien. I andre organisasjoner hvor jeg har deltatt, har de en spesiell måte å holde meg og andre innvandrere utenfor."

Hun samarbeidet også med blant annet Cliff Moustache i kunstnergruppa Artists for Liberation fra 1985. De ville fremme antirasistisk kunst og kultur og hadde flere teateroppsettinger. Reese døde på scenen på kulturhuset Slurpen, da hun i 1990 mottok første æresmedlemskap i SOS rasisme for sin kamp mot rasisme og apartheid.

Omtalt som "negersangerinne"

Reese kom til Europa med et klassisk konsertrepertoar. Hun fikk en mangeårig konsertkarriere. Kabaretbransjen ga også tilbud og ga henne navnet "The Black Rose". I nesten 10 år sang hun på begge typer scener i mange europeiske land. Reese kom til et Blenda-hvitt Norge i 1956. Vi ser i klippalbumene Oslo byarkiv har fått deponert, at hun ofte i avisene ble omtalt som "negersangerinne". Hun ble definert ut fra hudfargen sin – her, i London og Paris, som i USA der hun kom fra. Den amerikanske sangerinnen ble avvist da hun søkte hybel i Oslo og vertinnen fikk se at huden hennes var mørk (den gang sto det også "nordlendinger ikke ønsket" i til leie-annonsene i hovedstadsavisene). Det skjedde seks ganger den første sommeren hun skulle bo her, så hun ble boende på hotell. Og hun ble en populær sanger og fikk oppdrag her. Hun fant kjærligheten og giftet seg med Paul Shetelig, så hun valgte å bli i landet hun elsket fra 1959. Det norske samfunnet har aldri vært så enhetlig som på 1950- og 1960-tallet. Det var et mer homogent samfunn (urfolk og nasjonale minoriteter var ennå ikke anerkjent) enn det hadde vært før og siden skulle bli. Reese opplevde stor uvitenhet i Europa om sitt eget folks musikk og kultur og trålet biblioteker og samlet stoff imellom konsertene.

Kronikkforfatter og aktivist

"Vår hud er sort" het kronikken Ruth Reese skrev i Dagbladet 24. juli 1959. Da hadde hun lest om en hvit mann som ble funnet skyldig i voldtekt av en svart jente i USA, men slapp dødsstraff. Den hvite mannen unngikk den straff som en svart mann hadde måttet lide for samme forbrytelse. Hun sier: "Alle skandinaver synes det er fryktelig med Little Rock. Men vi er glad over Little Rock. Den åpner forhåpentlig opp for liknende hendelser i andre sør-amerikanske byer. Amerika liker ikke å få verdens øyne rettet kritisk mot sine egne indre anliggender."

Hun synger ut sin fortvilelse og sier svarte føler kollektiv skyld når en "representant" dummer seg ut, hvorfor gjør ikke hvite det? Hun sier den afrikanske revolusjonen kommer. "Den vil bli fryktelig, utslettende, nådeløs men uunngåelig. Blodigere enn noen revolusjon i verdenshistorien. De hvite i Kenya, Sør-Afrika, Kamerun, Tanganyika og Kongo skulle ha lyttet til historiens røst." Det ble ramaskrik fra mange hold. Hvorfor skulle uskyldige nordmenn pålegges noe ansvar for "the white man's burden" i USA? Hvorfor skulle hennes slaveforfedre ha noe å si for vår forståelse av henne? Debatten som raste i avisene, ser vi av klippalbumene i arkivet, sier mye om denne tidas homogene samfunn og ubevissthet. For eksempel ble Ruth intervjua av en journalist i billedbladet Nå som tok med Kapp-appelsiner hjem til henne, og krympet seg når han skjønte det. Hun hadde da skrevet i kronikken sin hvor provoserende det var for henne å oppleve at kjøpmannen på hjørnet solgte Kapp-appelsiner og ekspeditøren på Vinmonopolet som anbefalte henne, som var svart som en ovn, en billig og god hetvin fra Sør-Afrika og dermed var med på å opprettholde apartheidregimet.

Hun var sjokkert over uopplystheten og ville informere så en boikott kunne bli effektiv, hun ville fortelle hvordan hun opplevde rasisme på kroppen også her i landet. På grunn av sin hudfarge bærer hun på "four hundred years of resentment (engelsk for nag, harme)", som hun skriver i diktet "To stop a story". Hun frustreres over at publikum her kun oppfatter det melodiøse i hennes spirituals, at de ikke oppfatter teksten og det sterke innholdet!

Little Rock Avisene verden over var opptatt av Little Rock i Arkansas i 1957. Ni svarte elever fikk komme inn på den helhvite Central High School. I slutten av september fikk de ni adgang til Little Rock Central High under beskyttelse av den amerikanske hæren. Men mobben ventet på dem utenfor skolen hver morgen og ettermiddag hele året. Inne på skolen fikk de like grusom behandling.

Folkeopplyseren

Reese tok på seg rollen som folkeopplyser – om svarte amerikaneres musikk, kultur, historie og tradisjon. Første gang var i Universitetets aula med foredraget "Rasehat og demokrati" 20. januar 1960. Siden ble det turné i 14 fylker for Folkeakademiet og andre organisasjoner. Avisene skrev om foredraget, og debatten gikk. I 1960 satte også fagbevegelsen i verk en boikott av varer fra Sør-Afrika som fikk hennes støtte, hun talte for boikott til støtte for sør-afrikanernes frihetskamp på Youngstorget 1. mai det året. Hun holdt musikkåserier om musikken over hele Skandinavia, første gang i osloskolene i 1960 med "De amerikanske negrenes musikkhistorie gjennom 360 år". Reese framførte konserter over det ganske land og i Norden for øvrig og hun skrev kronikker i avisene om svarte amerikanere. Et utvalg av kronikkene ble samlet mellom to permer i Lang svart vei (Long Black Road), som kom ut 1972.

Hun hadde tatt et valg. I selvbiografien Min vei, som kom i 1985, sier hun:

"Jeg er fullstendig klar over at min politiske karriere har skadet min sangkarriere. Jeg går ut fra at det burde ha vært nok å synge. Men ikke for meg. Det finnes millioner av fattige mennesker på denne jord som aldri får anledning til å uttykke sin fortvilelse. Jeg tror at kunstnere som får publikum til å høre på seg, bør snakke ut på vegne av disse uheldige brødrene og søstrene våre. Jeg har forsøkt, og jeg vil fortsette å tale og synge for å bidra til en forandring. Jeg har alltid gjort felles sak med alle undertykte folk. Jeg har også alltid følt at jeg har hatt det norske folk med meg, og det har hjulpet meg til å holde fast ved min menneskekjærlighet. Og det takker jeg Gud for."

Arven

Ruth Reese utga kun en LP, Motherless Child, i Norge i 1979. Hun fikk heller ikke drahjelp fra NRK – på tross av sin popularitet. Der møtte hun, sier hun i biografien, "det tradisjonelle hvite overherredømmet", og ble avvist på tross av sitt ønske om å lage flere programmer. Sangeren Kristin Asbjørnsen var elev av Ruth Reese og fikk overta hennes notehefter med spirituals. Kristin har allerede gitt Byarkivet noen av notepartiturene hun arvet, blant annet en av Ruth Reeses egne komposisjoner. Når hun sjøl har gjort seg ferdig med dem, vil kanskje flere av notene forvaltes av Oslo byarkiv. Høsten 2006 utga Kristin Asbjørnsen en CD, hvor hun har tatt tak i arven fra Ruth. CD-en inneholder spirituals i Kristins egen tolkning og har høstet strålende kritikker. En bieffekt har vært at navnet til Ruth Reese igjen løftes fram. Under cd-lansering og på konserter har Kristin Asbjørnsen hele tida klart å fokusere på at dette er arven etter Ruth Reese. Æres den som æres bør!

Kilder

MiRA-senterets samling om Ruth Reese:

• Alt for damene, "Vanskelig å være neger – også i Norge" (10.09.1958)
• Dagbladet, "Vår hud er sort" (24.07.1959)
• Nå, "Ruth Reese synger ut" (22.08.1959)

 

Det er eit spørsmål eg aldri har fått i Oslo, men no får eg det ofte: "Kor mykje skal du ha dine born i barnehagen?"

 

Eg har budd i ei lita bygd på Vestlandet i litt over eitt år no, og har skrive og fortald morosame historier om det til vener og kjende. Difor ville nokon at eg skulle skrive morosamt om det til Rødt!. Fyrst sa eg ja, men så kom eg til å tenkje at eg ikkje var den som ville spreie fordommar om eit konservativt kjønnsrollemønster på bygda til all slags urbant byfolk, men så skriv eg likevel.

Det er i mine auge eit uomtvisteleg faktum at kjønnsrollene i denne kommunen er i overkant tradisjonelle. I førre kommunestyreperiode var berre 5 av 29 kommunestyrerepresentantar kvinner. Etter valet i haust er talet 11, ein stor siger. I 2006 gjekk kommunen med 50 million i overskot, men full barnehagedekning, det hadde ikkje kommunen. Eit anna oppsiktsvekkande tal er at av 624 kommunetilsette er 395 deltidstilsette kvinner. Eit hårreisande høgt tal. Ikkje er det særskild morosamt heller. Berre trist. Når det er 4883 innbyggjerar i kommunen, er det ikkje så vanskeleg å tenkje seg til at dei fleste kvinner arbeider deltid. Og då kjem me attende til spørsmålet i innleiinga: "Kor mykje skal du ha dine born i barnehagen?"

Trist nok kjem eg i forsvarsposisjon av slike spørsmål og svarar 120 prosent, laurdag og sundag og … Eg for min del hadde ikkje heilt tenkt over det før eg flytte at det var eit tema at ungane ikkje skulle gå i barnehagen kvar dag, men dette provar ikkje noko anna enn at synet på barnehage er kulturelt betinga og ingen ting anna.

Den uheldige biverknaden av barnehagevegringa er at i eit samfunn der den rådande haldninga er at barnehage ikkje er det beste for bornet, vert heller ikkje barnehagen så god han kan bli. I Oslo var det på ei avdeling i barnehagen 12 ungar og 3 vaksne. Her er det 5 vaksne som er der ulike dagar og ein heil skokk ungar på ulike prosentar. Det tok eit halvt år før eg visste kven alle desse damene (for dei er alle damer) i barnehagen var, og framleis dukkar det opp damer eg meiner å ikkje ha sett før. Eg meiner dette gjer noko med det kommunale tilbodet. Stabiliteten og føreseielegheita er ikkje so god som ho kan vere. Dette er sjølvsagt ei problemstilling dei færraste har reflektert over for her, for det beste for bornet er uansett å vere heime med mor.

No såg eg at kommunen nett lyste ut to stillingar i ein barnehage i kommunen der den eine var på 40 prosent, den andre stillinga var lyst ut med den provoserande låge stillingsprosenten 26,67. Eg er mållaus. Når ein veit at stoda er nett den same i helsesektoren i kommunen, kan ein no berre tenkje seg korleis kvardagen for dei eldre fortonar seg. Rumpevask av Randi måndag, Elisabeth tysdag og Kjellaug onsdag, men ho er ikkje attende att før om to veker … og så bortetter.

Den rådande ideologien er altså "Hald deg heime kjæring!". Og svært mange ynskjer å vere heime. Så vidt eg har skjøna, er det fyrst og fremst for å gjere husarbeidet som mannen deira meiner han ikkje er skapt for å gjere. Men dei aller færraste ynskjer å arbeide 26,67 prosent. 80 prosent derimot, er svært utbreitt mellom dei høgt utdanna kvinnene her (og heldigvis av nokre få menn). Grunngjevinga for dette er rett og slett at ein ynskjer å få familiekvardagen til å gå rundt, og då er det sjølvsagt nesten alltid kvinna som ofrar seg. Kravet om 6-timarsdag derimot har eg aldri høyrt ytra.

Og eg var rett og slett ikkje budd. Eg som sjølv for 30 år sidan gjekk full tid i barnehage i ei lita bygd på Sunnmøre, var ikkje budd på at denne kommunen som går med 50 millionar i overskot, ikkje kunne tilby 100 prosent barnehagedekning. Eg var rett og slett ikkje budd på den svært rådande familieideologien på den nye heimstaden min. Og inni meg tenkjer eg: "Herregud, barnehage er kontroversielt i 2008, og eg er redusert frå kvinne til mor!"

Epilog

No har me flytta litt på oss, 30 km lengre ut på bygda, til ein endå mindre stad. Og her kan det rapporterast om ein litt lysare horisont, og barnehage er på langt nær like kontroversielt, og eg tenkjer: "Heldigvis er ikkje alle bygdesamfunn like, og det lovar godt i mangfaldsåret 2008."

 

Marit Akre Tennø 

 

Kampar mot prostitusjon 1981–1991

Våren 2007 vedtok landsmøta i dei to siste regjeringspartia, Sosialistisk Venstreparti og Arbeidarpartiet, at dei ynskjer kriminalisering av sexkjøp. Frå før av har Senterpartiet si stortingsgruppe, Kristeleg Folkeparti og Raudt gjort liknande vedtak. Regjeringa har teke dette til etterretning, og dei planlegg å fremje eit lovforslag for Stortinget før sommaren 2008.

---

Det er altså fleirtal på Stortinget for å kriminalisere sexkjøp. Dei som har kjempa i tiår bak parolen Kriminaliser horekundene!, har vunne fram. Men det har ikkje vore ei aktiv folkeleg rørsle bak kravet om lovendring no. Det var det derimot på 80-talet. Kva metodar brukte dei, og kvifor kom ikkje lovendringsprosessen som eit direkte resultat av dette?

Fellesaksjonen mot pornografi og prostitusjon var ei tverrgåande allianse som samla alt som kunne krype og gå – og som var mot porno og prostitusjon; ikkje kun kvinneorganisasjonar som Kvinnefronten eller kristenmoralistiske parti og kyrkjelydar – men også fagforeiningar og husmorsfobund. Gjennom 1980-åra satte organisasjonen kampen mot porno og prostitusjon på dagsorden gjennom eliteaksjonar, masseaksjonar og opplysningsarbeid.

På 1980-talet vart det gjennomført mange ulike eliteaksjonar mot porno og prostitusjon. Det er spesielt to eliteaksjonar som fekk stor merksemd i samtida, og som i ettertida framleis blir trekte fram som viktige. Begge aksjonane «oute» menn som ville kjøpe sex – dei ønska å spreie frykt; å gjere det utrygt å kjøpe sex. Dei blei gjort for å kreve at menn som kjøper sex må stå for det – eller la vere, og ikkje minst blei dei gjort for å skape debatt og for å skape ei folkemeining mot å kjøpe sex. Den første fann stad april 1981: Ei aksjonsgruppe spraya «horekunde» på bilar då sjåføren prøvde å kjøpe sex. Den andre fann stad mars 1986: Ei anna aksjonsgruppe arrangerte eit «kafétreff» med ein mann som hadde send eit brev, med førespurnad om sex for betaling, til ei ung jente.

Omgrepet horekunde

Det var ved den første aksjonen omgrepet horekunde blei oppfunne. «Dei måtte ha eit kort og enkelt namn å spraye,» fortel Liv Finstad i dag. Bak aksjonen sto ei gruppe som kalla seg Aksjonsgruppa mot porno og prostitusjon. Klassekampen skreiv etterpå at «Aksjonen gruppa gjennomførte i løpet av 20 minutter torsdag kveld, var vellykket. Flere kjørte hjem med «horekunde» malt på bilen.» Vigdis var med på aksjonen og fortel:

«Først blei det gjort spaningsarbeid, for å finne ut kva som var prisane på dei ulike turane. Me kjørte bil rundt i det aktuelle området og observerte korleis kjøpet føregjekk i praksis. Aksjonen blei gjennomført ved at to og to jenter gjekk saman. Me var til saman tre–fire par. Alle hadde med ein fotograf kvar. Målet var ikkje å stoppe handelen, men å gjere ei mediesak, samt å spreie uvisse og frykt blant horekundane. Dei skulle vite at dei kunne bli avslørte når som helst. Eg gjekk saman med Kari og Ola. Rollene blei fordelte slik: Ei skulle snakke med han i bilen, og ho andre skulle male med spraymaling og sjablongar. Den som snakka med horekunden, skulle forsikre seg om at han var ute etter å kjøpe sex og så gi teikn. Klarsignal var viktig for å ikkje stemple nokon urettmessig. … Me gjekk slentrande fram og tilbake (i området Tollbugata, Kirkegata og Dronningens gate), bilar kjørte forbi og senka farten, men det var ikkje før ved Dronningens gate at ein bil stoppa heilt. Kari gjekk bort for å prate med han, mens eg venta litt nervøst bak.

Plutselig snudde Kari seg mot meg, reiv plastposen med maling og sjablong ut av hendene mine og skubba meg fram, «Han vil snakke med deg,» sa ho. Eg blei meir nervøs, eg hadde jo ikkje øvd på denne rolla, men spurte han i bilen: «Kva er det du vil?» «Sett deg inn i bilen,» sa han. «Ja, kva er det du vil,» spurte eg igjen. Og nett då høyrde eg lyden av spraying, Kari spraya bak på bilen – utan at eg hadde gitt teikn! Eg blei fortvila for eg høyrde lyden godt, men han inni bilen høyrde ingenting. Eg prøvde å hale ut samtalen, han hadde jo ikkje sagt klart kva han ville – men i etterkant var det jo klart kva han ville. Dersom han trengte vegforklaring, kunne han jo spurt Kari. Først sat Kari sjablongen speilvendt, så opp-ned. Tilslutt mista ho tolsemda og smalt den på bagasjerommet på bilen. Fotografen kom fram og fotograferte – og han i bilen forsto at noko føregjekk og kom ut. Kari la på sprang. Eg gjekk unna, og lata som om eg ikkje ana kva som føregjekk. Mannen i bilen skreik til fotografen, og ein gammal mann som venta på bussen lo og slo seg på knea og sa: «Dette var morosamt.» Kari hadde sprunge rundt i kvartalet eit kvarters tid etterpå.

Etterpå gjekk me alle på kafé og oppsummerte. Mannen i bilen me hadde spraya på, hadde tørka vekk malinga. Men fleire andre hadde gjort dette umerka, og fleire oppdaga nok seinare at det sto «horekunde» på bilane deira. Dette kom heilt uventa på miljøet – difor fekk me ingen reaksjonar der og då.»

Dei tar brødet ut av munnen på oss

Klassekampen publiserte nokre av bileta, men det gjekk ikkje an å identifisere nokon. Fleire andre media plukka det opp, det blei ei veldig mediesak. Etterpå fekk me mange truslar frå anonyme kjelder, menn som var hallikar. Dei høyrtest alvorlige ut, som «neste gang de viser dykk i strøket, blir det knivar og syre». Det kom óg reaksjonar frå nokre prostituerte – dei opptredde som anonyme intervjuobjekt i nokre aviser. Dei sa ting som «Dei tar brødet ut av munnen på oss – dei øydelegg marknaden, dette er ikkje solidarisk.»»

Klassekampen skreiv at «Samme kveld pågikk et møte om prostitusjon som Kristelig Folkeparti arrangerte. Da det ble orientert om aksjonen, høsta den trampeklapp. Og det fra mange eldre gråhåra damer med topp i nakken.» Men aksjonen blei også kritisert i ettertid, det blei hevda at uskuldige blei ramma, nokre av bileigarane hevda at dei bare hadde parkert i området og at dei var uskuldige. I debatten i Klassekampen etterpå blei aksjonen kritisert som hærverk og som eit resultat av (homofile) kvinners hat mot menn.

Målet med kaféaksjonane var å avsløre at kontaktannonsar var ein måte å rekruttere til prostitusjon. Arbeidsoppgåvene blei fordelte, nokon skreiv brev, nokon ringte, ei spelte prostituert. Den som blei mest omtalt, blei det fordi den enda i retten då horekunden saksøkte avisa Klassekampen.

NTB omtalte aksjonen slik:

«16-åringen «Siv» mottok et brev signert «Tom Leeman» som inviterte til posering og samleie med en gruppe menn i alderen 35–45 år. Piken informerte Kvinnefronten om brevet, og et av medlemmene sendte et svarbrev, signert 18-årige «Marianne». «Tom»s adresse viste seg å være saksøkers postboks. Et møte mellom «Marianne» og «Tom» ble avfotografert av Kvinnefronten, og historien ble trykket i Klassekampen.»

Samt at:

«Mannens versjon er at han ga seg ut for å være horekunde for å få tilbake et kontaktsøkende brev som en kamerat hadde sendt i hans navn. Da det kom svar på brevet fra 18-årige «Marianne», bestemte han seg for å møte jenta på en kafé i Oslo.»

Klassekampen gav att starten på brevet frå mennene:

«Dette brevet gjør deg sikkert litt overrasket, men vi håper at du tar det for hva det er, et komplimang til deg for din unge skjønnhet, fra oss. Vi er tre–fire voksne menn, alle gifte i alderen 35–45 år. Som alle andre liker vi unge pene piker, både å se og ta på dem.»

Marit fortel historia slik:

«Ei jente som jobba på eit gatekjøkken, fortalte til mora si at ho fekk ubehagelege henvendingar frå nokre menn, med tilbod om seksuelle tenester. Mora blei rasande og tok kontakt med Kvinnefronten. Dei tok igjen kontakt med nokre av oss jentene, som dei visste var aksjonsvillige. Me undersøkte og fann namn og adresse til nokre av mennene. Me forfatta eit falskt brev om at ei var interessert i å møte dei, og spurte om eit møte. Det var tre menn og me håpte at alle skulle møte opp, men det var ein som møtte opp. Eg var ho som møtte han, på den kafeen på 80-talet. Han begynte å diskutere prisar og kva eg var interessert i å vere med på og ikkje. Me hadde eit teikn, og då eg var overbevist om kva det handla om, så gjorde eg det teiknet, og då hadde me ein som tok bilete av oss. Etterpå gjekk me ut til aviser med det ogKlassekampen og fleire andre aviser trykte biletet. Både han og eg var sladda, men han påsto at han blei gjenkjent, og gjekk til sak mot Klassekampen på det, at han blei gjenkjent som horekunde.»

«Vi brukte metoden med direkte konfrontasjon og avsløring fordi vi ønska å rette søkelyset mot det konkrete overgrepet Siv var blitt utsatt for, og for å bidra til å stoppe lignende overgrep mot jenter. Vi vet at slike aksjoner hjelper,» sa leiaren for aksjonen til Klassekampen.

Denne andre aksjonen gjorde det legitimt å omtale menn som kjøper sex som horekunde. «Når man gir seg ut for horekunde, får man finne seg i karakteristikken,» sa Anne Robberstad, Klassekampen sin advokat, då avisa vart saksøkt for å publisere historia.

Fellesaksjonen mot pornografi og prostitusjon

I 1977 blei Kvinnenes fellesaksjon mot pornografi starta, då 30 ulike kvinneorganisasjonar møttest på initiativ frå Senterkvinnene. I mai 1981 skifta organisasjonen namn og søkelys til Fellesaksjonen mot pornografi og prostitusjon. Oslo-prosjektet (*) var forsking som gjorde at det kom eit søkelys på sambandet mellom pornografi og prostitusjon. Aksjonistane studerte pornografiske blad og fann ut at blada dreiv reklame og propaganda for prostitusjonsverksemd – så tok dei affære. Frå dette av gjekk det ikkje an å seie porno utan å seie prostitusjon – dei to orda høyrte samen, og kamp mot det eine innebar kamp mot det andre. Kvinnefronten blei den drivande krafta i Fellesaksjonen, men minst 40 andre organisasjonar var over lengre eller kortare periodar knytte til. Medlemsorganisasjonene strekte seg frå ulike politiske parti og ungdomsorganisasjonar til kristne organisasjonar til fagforeiningar og husmorforbund. «Det fins knapt noko anna eksempel på ein så tverrgåande allianse i nyare norsk historie,» seier Liv Finstad. På sitt største hadde Fellesaksjonen fleire hundre tusen medlemmar, og hadde stor påverknad på måten porno og prostitusjon blei prata om, og den skapte eit stort engasjement.

(*) I perioden 1979–1981 føregjekk «Oslo-prosjektet», eit forsøk på ungdomsprostituerte i Oslo. I 1982 oppsummerte Liv Finstad, Lita Fougner og Vivi-Lill Holter prosjektet i boka Prostitusjon i Oslo.

«Når dei såg kva porno innebar, blei dei forbanna. Eg hugsar under pornobålet på Egertorget kom ei beskjeden dame bort til meg. Først hadde ho sett skeptisk ut, men så gav hun 50 kroner og sa: «Kjøp dynamitt og blås opp heile dritten»,» fortel Unni Rustad, ei av dei mest sentrale kvinnene i rørsla mot porno og prostitusjon.

Plattforma femnde breitt, og det var eit stort sprik mellom organisasjonane når det gjaldt kvifor dei var mot porno og prostitusjon. Men gjennom felles studiar og bevisstgjering om kva innhaldet i porno er og kva det uttrykte om kvinner, fekk ein etter kvart ein felles (radikal) analyse. Kvinnefronten blei teoretisk dominerande i denne analysen.

Plattforma frå 1984 seier blant anna at «Pornografien gir et forfeilet og forflatet syn på seksualliv og kjærlighet. Grunnholdningen i pornografi er at kvinner er seksualobjekt for menn», og at «Prostitusjon er et samfunnsonde som må bekjempes. Den er et uttrykk for sosiale problemer og kvinneforakt. For de prostituerte handler det om et liv i fornedrelse og elendighet. Å godta prostitusjonen forsterker synet på kvinnen som et mindreverdig kjønnsobjekt som kan kjøpes for penger, og fremmer en bruk- og kast-mentalitet i forholdet mellom mennesker.» Vidare gjekk dei inn for «tiltak for å begrense tiltangen av kunder. Vi ønsker derfor et lovforbud mot kjøp av seksuelle tjenester. Dette vil markere at samfunnet ikke godtar kjøp av mennesker. … Rekrutteringen til prostitusjonsmiljøene må stanses.»

Masseaksjonar

«Det er ei avgrensa verknad av aksjonar. Fellesaksjonen gjekk meir ut i breidda; den satsa på masseopplysning. Men det er gøy å drive med aksjonar, sjølv om det krev kjempemykje arbeid i forhold til kva ein får ut av det. Det er eliteaksjonar og krev eit stort grunnplan. Det mest effektive er ein kombinasjon av begge delar,» seier Vigdis. Meir eller mindre lause organiserte aktivistnett fanst mest i dei store byane og stod for eliteaksjonar. Dei levde godt saman med masseaksjonane og informasjonsarbeidet Fellesaksjonen dreiv med. Kvinnene på grasrota var hovudpersonane i Fellesaksjonen, og alle aksjonane i regi av Fellesaksjonen skulle vera mogleg for alle å gjennomføre – uansett om ein oppfatta seg sjølv som «ikkje-aktiv», om ein sat i rullestol, eller budde på ein plass med bare to andre kvinner. Først og fremst retta desse aksjonane seg mot porno – det var noko alle kunne ta tak i.

Medlemmer av Fellesaksjonen arbeidde internt i sine parti for å få endra pornoparagrafen i straffelova, og resultatet blei at det private Bøsterud-forslaget vart vedteke og sett i kraft i 1985. Den definerte pornografi som «kjønnslige skildringer som er egnet til å virke menneskelig nedverdigende». Fellesaksjonen meinte at denne lova ramma «direkte og etter sin lovlyd» Narvesen-pornoen, men sigeren viste seg å vera kortvarig då denne framleis var i sal eit halvt år etter lova vart satt i kraft. Etter dette starta Fellesaksjonen ei korrespondanse med Narvesen som varte fleire år. Parallelt med dette gjennomførte dei Narvesen-kortaksjonen, anmeld-Narvesen-pornoaksjonen og ein underskriftsaksjon for å be samferdselsministeren bruke eigarmakt gjennom NSB sin aksjepost i Narvesen.

Narvesen

Fellesaksjonen trykte opp 25 000 kort til Narvesenkort-aksjonen – og fleire vart trykte opp lokalt. Aksjonen innebar å sende eit postkort til Narvesen med kravet: «Respekter kvinners menneskeverd, stopp salg og distribusjon av porno.» Fellesaksjonen skriv i 1985 at «folk sto i kø for å skrive under på at de oppfattet Narvesen-pornoen som en krenkelse av kvinners menneskeverd og at de krevde stopp i salget og distribusjonen».

Den første politimeldingsaksjon mot Narvesen starta kort tid etter. Medlemmene fekk ei rettleiing for korleis ein kunne levere ei politimelding. Og Fellesaksjonen oppmoda alle til å melde. Kva skala ein gjorde det i, spelte inga rolle. Ein kunne melde eitt bilete eller fleire bilete. Ein kunne invitere pressa når ein leverte meldinga personleg til politiet. Det viktigaste var å politimelde – for målet var å oppnå ein fellande dom over Narvesen-pornoen.

Då butikk etter butikk fjerna «voldspropagandaen og kvinneforakten fra hyllene, uavhengig av lovgivningen, men etter nitidig innsats fra pornomotstandere i nærmiljøene», svara Fellesaksjonen med å trykke opp klistremerke som blei klistra opp i butikkane saman med «roser og rosande ord». Klistremerka sa «Ros for pornofritt nærmiljø».

Ikkje minst stilte Fellesaksjonen opp i offentlege ordskifte. NRK laga ein dokumentar om Unni Rustad då ho reiste land og strand rundt, som blei vist første gang i 1983. Då den vart vist igjen i 1985 med ein påfølgjande debatt med representantar frå blant anna Narvesen, fekk Fellesaksjonen fleire henvendingar. Sjølv skriv dei i årsrapporten at «nå reagerte folk med raseri over at myndighetene ennå ikke hadde gjort noe for å stoppe pornoen, og over at Narvesen ikke hadde vært seg sitt ansvar bevisst … Folk forstår nå hva slags menneskesyn pornoen representerer, at porno ikke bare dreier seg om barn, dyr og vold, men at pornokampen i første rekke er en kamp for kvinners menneskeverd.»

Ein av reaksjonane var følgjande lesarinnlegg:

«Kjære Unni Rustad! Etter debattprogrammet i går, 8. januar, gikk jeg rystet og skamfull til sengs. Skamfull over å være mann. Rystet over den virkelighet som du og programlederen viste oss. Dere gjorde begge en storartet innsats. Rystet kunne man også være over Narvesens representanter. De forlangte attpåtil takknemmelighet og ros for det. Hvordan kunne de våge? Måtte du få krefter til å holde ut. Du kjemper en kamp for menneskesak.»

«Sex og myter» – ei vidareføring eller brot?

Utstillinga «Sex og myter» vart først vist i Kvinnefronten i Stavanger i mai 1989, etter inspirasjon frå ei liknande svensk utstilling eit halvår tidligare. Den inkluderte guiding av skuleelevar, vising av Kvinnefronten sin lysbileteserie, fotoutstilling, erotisk kunstutstilling, multimediashow og debattmøte. Målet med utstillinga var å presentere innhaldet i «kiosk- og daglegvareporno», og den vart ein publikumssuksess.

Både Fellesaksjonen og Kvinnefronten i Oslo gjorde vedtak om at utstillinga måtte sladdast etter at leiaren i Kvinnefronten fekk telefonar frå som hadde lagt prostitusjonsverksemda bak seg, og følte seg uthengd. Dermed starta sladdedebatten, skulle modellane si identitet skjulast på utstillinga og generelt i bruken av porno mot porno? Og denne debatten blir trekt fram som ein av dei viktigaste faktorane for at det neste landsmøte i Kvinnefronten enda i brot. Unni fortel:

«Me hadde reist rundt og vist desse bileta for all verden, me hadde vore på tv … – me hadde brukt desse kvinnene for å vise fram for heile folket. Nina fekk henvendingane frå desse kvinnene som hadde vore med i pornoblad. Då Nina kom og sa, og ho sa berre ei setning, og det slo ned som eit lyn i meg kva eg hadde gjort, for desse kvinnene hadde sagt ja til å bli tatt bilde av ein eller annan gong i livet sitt, eg visste ingenting om desse damene, anna enn det pornomafiaen sa til meg, og eg klinte dei opp på veggen i kjempeformat og lot alle sjå dei.»

Liv skyt inn:

«… og det hadde me gjort heilt ubevisst, sidan første gong me laga pornoutstillinga her på Kriminologisk institutt i 1977. … Det er i ettertid lett å sjå korleis også me objektiviserte disse kvinnene.»

Unni fortset:

«Dette er grunnen til at det blei splitting, for meg er det mykje meir radikalt og kvinnepolitisk og kvinnesolidarisk rett å tenke at desse kvinnene faktisk er menneske sånn som meg, og eg ville aldri gjort det med Liv. Kvifor skal eg gjere det med dei? Det hadde eg ingen rett til! Nokon av desse kvinnene som henvendte seg til Nina hadde jo lagt det bak seg! … Det tok meg ikkje tre sekund ein gong å sjå at dette kan me ikkje gjere. Og viss det er sånn, at det er i augo sanninga om porno ligg, så er det sånn at da må me finne andre måtar å gjere det på. Og det var det me gjorde, me begynte å sladde augo, og etter mi meining tar ikkje dette bort noko av bodskapen.»

Liv avsluttar:

«Kvinnefronten la vekt på at kvinnene må ikkje vera skadelidande i desse aksjonane, kvinnene skulle vera i fokus. Men [dei som seinare vart] Ottar ønska å gå meir drastisk til verks. Det blei mykje baluba.»

Asta Håland og Ane Stø skriv derimot i Kampen fortsetter at:

«i 1989 ble den nye ledelsen i Kvinnefronten positive til både Cupido og «feministisk pornofilm». Kvinnefrontens ledelse tok også avstand fra den store alliansen med de tradisjonelle folkelige organisasjonene. Puritanismen og kristenfolket ble igjen definert som hovedfienden. Å aksjonere mot porno og prostitusjon ble sett som et overgrep mot kvinnene i kjønnshandelen, og som uttrykk for for puritanisme. På samme tid ble hovedformen for arbeidet i over 10 år – porno mot porno – forkastet av samme ledelsen. Grunnlaget for dette var igjen at metoden ble ansett som et overgrep mot de kvinnelige pornomodellene, først ble de bretta ut i pornobladene, og så skulle liksom vi vise dem fram på nytt!

Vi som sto på den gamle linja, var ikke villige til å gi opp en så effektiv metode. Vi mente det var viktig å få fram øynene, som viser at de ofte er rusa og redde, sjelden glade, og at de er ekte personer. Sladdedebatten handlet om grunnlaget for vårt politiske arbeid, veldedighet eller solidaritet».

Usemja om framgongsmåter var ikkje direkte ny. I Fellesaksjonen sin årsrapport frå 1984 står det: «Enkelte aksjonsformer har vakt diskusjon, men vi har ikke merket noe negativt resultat av de meir militante aksjonene. De har tjent pornokampen, og resultatet er nå at det er pornoindustrien som har lidd store tap.» Liv Finstad seier om dei tidlege motsetnadene at «dei [som var ueinige] uttrykte ikkje noko som sådde tvil om pornokampens misjon eksternt, men det var jo diskusjon internt om type strategi og aksjoner.» Men etter kvart blei altså motseiingane så store at eininga sprakk.

Eliteaksjonane var grunnlag for diskusjon frå starten av. Aksjonistane hadde ulike tiltak for å sikre at dei ikkje skulle stemple uskuldige. Samtidig hevda enkelte av aksjonistane at kvinner er rettslause fram til horekunden er kriminalisert, og at dersom menn ikkje ville bli uthengde, burde dei halde seg heime, og at det var mennene som var ansvarlege dersom det gjekk ut over familiane deira. Motstandarane meinte at om han som blei stempla, ikkje var uskuldig, hadde han som regel ein familie som var uskuldig og at det var det viktigaste omsynet.

Fellesaksjonen viste i lysbildeshowa sine usladda porno gjennom heile 80-talet, på tur rundt i heile landet, for skuleklassar, på tv. Det var eit brot med dei andre aksjonane som retta søkelyset på kunden eller dei som sto bak enten spreiinga av pornografi eller tilrettelegginga av prostitusjon. Kva standpunkt og analysar folk har tatt rundt spørsmålet om bruk av porno mot porno, kjem an på kva etisk posisjon ein legg til grunn, og om målet heilager middelet, eller om middelet må tilpassast vegen til målet.

«Dette var den type aksjonar som tiltrekte oss då. Om eg ville gjort det i dag er ei anna sak,» seier Marit i dag.

Nei til sal av kvinner!

Kvifor skjedde det no og ikkje for 16 eller 20 år sidan?

Felleaksjonen opplevde oppturar og nedturar i kampen mot porno og prostitusjon. Kampen førte til Bøsterud-forslaget som endra pornoparagrafen i straffelova. Aksjonane og opplysningsarbeidet førte til ei haldningsendring. Unni Rustad fortel at «karane på vår alder gjennomgjekk ei ganske turbulent haldningskampanje – ei skuleringskampanje, som råka dei på veldig forskjellige vis», og Liv Finstad avsluttar: «som dei ikkje kunne la vere å forhalde seg til, for det var ei veldig brei rørsle, som fekk veldig mange uttrykk og diskusjonar». Dette heng igjen, ei undersøking Reform og Amnesty gjorde i april 2007, viste mellom anna at «mens 50 prosent av den eldste aldersgruppen (45–60 år) definerer vold mot kvinner som et samfunnsproblem, gjør bare 23 prosent av den yngste aldersgruppen (18–29 år) det».

Men pendelen begynte å svinge motsatt veg frå slutten av 80-talet. Tross kamp; pornolova frå 1985 fekk ingen konsekvensar for dei som laga eller selde porno. Samstundes med dette blei Fellesaksjonen svekka organisatorisk og fleire av organisasjonane som var tilknytta, trakk seg. Kvinnefronten sitt landsmøte i 1991 enda med splitting, og etter dette viser årsrapportane frå Fellesaksjonen dalande aktivitet. Då eg gjekk på vidaregåande på slutten av 90-talet, var «det er porno» synonymt med «det er kult».

Pornoen er i dag grovare enn han var for 20 år sidan. Likevel er han meir utbreidd og akseptert i samfunnet, sjølv hos uttalte feministar. Når Grethe Nestor i Feministhåndboka ramsar opp ulike hint om at du er feminist, tar ho med både «du er mot porno» og «du er for porno» – rett nok i den rekkjefølgja.

Prostitusjonen har også blitt grovare, eller «me» aksepterer ein del av den som grovare med djupare naud, større fattigdom og sårbarhet; dei som har vorte trafikkerte til landet. Men framleis lever myta om den lykkelege hora, og det synest vanskelig å skilje mellom dei to: kven som er eit verdig offer, og kven som ikkje er det.

I Sverige blei sexkjøp forbode i 1999. I Noreg er ei aukande mengde prostituerte ikkje-norske. Skiljet mellom «kome til Noreg på eiga hand», menneskesmugla og menneskehandla er grumsete. Menneskehandel for prostitusjon er ei enorm inntektskjelde; der smugling av våpen eller narkotika berre gir eingongsinntekt, gir prostitusjon bakmennene inntekter dag etter dag, år etter år.

Desse nye ytre faktorane, har gjort at pendelen har kome tilbake og gjort det mogleg å fortsette kampen, sjølv om den ikkje har føregått i ei tverrpolitisk rørsle som på 80-talet. For Fellesaksjonen slutta å eksistere ein gong på 1990-talet, men over ti års samla kamp mot porno og prostitusjon påverka samfunnet, og spesielt dei som deltok i kampen. Fram til landsmøta våren 2007 kunne ein lese lesarinnlegg i aviser, skrivne av folk frå til dømes Kristeleg Folkeparti, med argumentasjonen til radikalfeministar.

Dei avgjerande politiske vedtaka våren 2007 som enda i kriminalisering av kjøp av sex, skjedde ikkje den gongen ein stod saman i kampen i ein etablert front, ein front som blei stor fordi mange ulike faktorar drog i same retning. I mange tilfelle vil det ta lang tid å få til endringar – og ofte må det nye hendingar til for å få styresmaktene til å gripa problemstillinga. Kamp er viktig sjølv om det ikkje fører til resultat på kort sikt.

Plattforma til Fellesaksjonen

(Plattforma blei revidert fleire gongar, den eldste eg har funne er frå 1984.)

Fellesaksjonen mot Pornografi & Prostitusjon er tverrpolitisk. Vi har som mål å samle flest mulig organisasjoner i kampen mot de holdninger som pornografi og prostitusjon bygger på og skaper. Vi vil avsløre og bekjempe pornoindustrien og hallikvirksomheten. Pornografien har økt i omfang, har blitt mer og mer preget av vold, og når ut til et stadig større publikum gjennom bøker, blader, filmer og videokassetter. Av videoproduksjon, som er i rask vekst, er det en stor del vold og/eller porno.

Pornografien gir et forfeilet og forflatet syn på seksualliv og kjærlighet. Grunnholdningen i pornografi er at kvinner er seksualobjekt for menn.

Pornografien har kun økonomiske profitt som motiv. Flere nye undersøkelser viser klart at voldsporno fører til økt vold mot kvinner, og at barneporno inspirerer til overgrep mot barn. FA vil arbeide for et naturlig forhold til spørsmål angående seksuallivet.

FA vil verne trykkefriheten, men denne friheten må bli brukt under sosialt ansvar. Fellesaksjonen kan ikke godta at trykkefriheten brukes til å fornedre kvinner.

Vi vil arbeide mot krenkelser av menneskeverdet. Dette gjelder også aksjonens syn på prostitusjon. Prostitusjon er et samfunnsonde som må bekjempes. Den er et uttrykk for sosiale problemer og kvinneforakt. For de prostituerte handler det om et liv i fornedrelse og elendighet. Å godta prostitusjonen forsterker synet på kvinnen som et mindreverdig kjønnsobjekt som kan kjøpes for penger, og fremmer en bruk- og kast-mendalitet i forholdet mellom mennesker. Erfaringer fra bl.a. Malmø viser at prostitusjonen kan bekjempes. Der satte sosialomsorgen og politiet i gang en aksjon rettet mot prostitusjonsmiljøet. De prostituerte ble gitt all mulig praktisk støtte for å kunne bryte med miljøet, samtidig som politiet ble satt inn mot halliker og kunder. Fellesaksjonen går inn for tiltak for å begrense tiltangen av kunder. Vi ønsker derfor et lovforbud mot kjøp av seksuelle tjenester. Dette vil markere at samfunnet ikke godtar kjøp av mennesker. Fellesaksjonen krever at myndighetene går inn for å kartlegge prostitusjonsproblemet grundigere. Større kunnskap er nødvendig for å kunne bekjempe prostitusjonen effektivt. Myndighetene må ta initiativ til en prostitusjonsutredning. Rekrutteringen til prostitusjonsmiljøene må stanses. Dette krever innsats for meningsfylte nærmiljø for barn og ungdom. Fellesaksjonen går inn for tiltak som kan bedre ungdoms og kvinners muligheter til lønnet arbeid.

På bakgrunn av dette vil vi arbeide for følgende krav:

1. Nei til salg av kvinnekroppen 2. Vi krever forbud mot kvinnediskriminerende ytringer på lik linje med forbud mot rasediskriminering 3. Vi krever en effektiv håndheving av forbud mot kjønnsdiskriminerende reklame i markedsloven 4. Ja til seksualopplysning, nei til porno 5. Stans salget av pornografiske blader også gjennom Narvesen og dagligvarehandelen 6. Steng håndheving avforbudet mot porno 7. Nei til pornoens utnytting av lesbiske og andre minoriteter 8. Stopp videovolden 9. Konsesjonsordning for import og omsetning av videokassetter 10. Støttetiltak for prostituerte i likhet med Malmø-prosjektet 11. Håndhev forbudet mot hallik- og koblervirksomhet 12. Kjøp av seksuelle tjenester må forbys ved lov 13. Nei til sex-reiser 14. En statlig prostitusjonsutredning 15. Stans rekrutteringen til prostitusjonsmiljøene