Mary Wollstonecrafts dilemma – vilkår og strategi for kvinnekampen
Av Kjersti Ericsson
Kvinner har valget mellom å kreve fullt samfunnsborgerskap på bekostning av å bli menn, eller snarere halvgode etterlikninger av menn, eller å kreve anerkjennelse og støtte som kvinner, på bekostning av å ikke bli anerkjent som fulle samfunnsborgere. Dette er Mary Wollstonecrafts dilemma.
Kjersti Ericsson er professor i kriminologo og tidligere leder av AKP (1984–1988)
Likestilling eller kvinnefrigjøring? spurte vi på 1970-tallet. Men hva er egentlig forskjellen? Likestilling kan kanskje ses på som det vi ofte omtaler som borgerlig-demokratiske rettigheter, som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet.
Hvorfor sier vi borgerlig-demokratisk rettighet? Det er ikke fordi slike rettigheter er noe borgerlig tull, som arbeidsfolk og sosialister ikke behøver å bry seg om. Nei, vi kaller det borgerlig-demokratiske rettigheter, fordi kravet om slike rettigheter var en viktig del av den borgerlige revolusjonen mot det føydale styresettet. Innføring av slike rettigheter representerte et stort og viktig framskritt. Men den borgerlige revolusjonen kunne ikke fullt ut virkeliggjøre disse rettighetene. Men sjøl når alle har fulle borgerlig-demokratiske rettigheter på papiret, så har ikke alle samme reelle muligheter til å bruke dem. Dette er for eksempel opplagt når det gjelder ytringsfrihet. Ikke alle har samme mulighet til å komme til orde og bli hørt i offentligheten. Det hjelper å ha penger til å kunne kjøpe seg ei avis eller en tv-kanal, og det hjelper å ha en høy stilling eller posisjon som gjør at du blir ansett for meningsberettiget av dem som styrer informasjonsstrømmen i samfunnet.
Rettssikkerhet er også et gode som i praksis er ulikt fordelt. Gang på gang har for eksempel forskere påvist at det største problemet i Norge ikke er trygdemisbruk, men at mange ikke får det de har rett på, enten fordi de ikke kjenner til rettighetene sine eller fordi de ikke har ressurser til å slåss med et offentlig byråkrati som ofte setter hensynet til budsjettbalansen høyere enn hensynet til rettssikkerheten.
Likestilling mellom kjønnene var ikke et av de borgerlig-demokratiske rettighetskravene som ble reist av den borgerlige revolusjonens fedre. Snarere tvert imot, som jeg skal komme tilbake til. Likestilling er dessuten den rettigheten som det har tatt lengst tid å innfri, også på det formelle plan. Men likestilling likner på de andre rettighetene på den måten at det er forskjell på det formelle og det reelle. Et illustrerende eksempel er deling av fødselspermisjon mellom mor og far: Far tar en større del av fødselspermisjonen når mor har høy utdanning, når hun har høy inntekt, når hun ikke jobber deltid og jo likere inntekt mor og far har. (Lappegård 2003.) Kort sagt, sjøl om den formelle retten til å dele fødselspermisjonen er lik for alle, er det i praksis også et klassespørsmål. Et annet eksempel er veksten i bruken av au pairer, praktikanter og rengjøringshjelper i private hjem. Noen kvinner, men slett ikke alle, har mulighet til å kjøpe seg fri fra deler av hus- og omsorgsarbeidet og dermed stille mer likt med menn i kampen om suksess og forfremmelser i arbeidslivet. Motsatt er det lavtlønte kvinner som har mest å tjene på å benytte seg av kontantstøtteordningen, en ordning som bidrar til å forsterke tradisjonelle kjønnsroller.
Hvor langt likestillingen kan drives under kapitalismen, er et åpent spørsmål. Siden jeg ser på likestilling som en borgerlig-demokratisk rettighet, er jeg for størst mulig likestilling, også innenfor systemets rammer. Men som sosialister og revolusjonære kan vi ikke nøye oss med dette. Å slåss for kvinnefrigjøring uten klasseperspektiv blir i beste fall halvveis, i verste fall vil det øke ulikheten kvinner imellom og gjenskape gamle utbyttingsformer i ny drakt. Det finnes feministiske forskere i dag som stiller spørsmålet om kvinnekampen har bidratt til å øke klasseskillene (Lovell 2004). Og det er klart at hvis også kvinner karrer seg opp i posisjoner der de ikke gidder å gjøre jobben sin hvis de ikke får 16 millioner i opsjon, da blir avstanden større mellom slike kvinner og de som vasker direktørkontorene deres, enn den var den gangen kvinner måtte nøye seg med å være direktørenes fruer, økonomisk avhengige av sine menn. Men det er ikke kvinnekampen som har skapt de forholdene som gjør at vi nå har fått en ekkel opsjonsadel som lever minst like fjernt fra vanlige folks liv som hertuger og grever før i tida. Økende ulikhet i samfunnet er et resultat av den utviklinga kapitalismen er inne i, og som har sine mektige pådrivere, både i næringsliv og politikk. Eksemplet illustrerer likevel at et samfunn der klasseskillene er de samme, ikke er så veldig mye å drømme om, uansett om også kvinner kan bli direktører.
Hvis vi tenker likestilling uten klasseperspektiv, er dessuten faren der for at gamle utbyttingsformer gjenoppstår i ny drakt. Forskerne Sølvi Sogner og Kari Telste (2005) tar opp dette i siste kapittel av boka si om tjenestejentenes historie i Norge. Hushjelpmarkedet var nesten avskaffet, men nå er markedet våknet til nytt liv som en nisje for innvandrerkvinner fra fattige land, påpeker de. Både i private hjem og i offentlig omsorg og renhold er en avhengig av innvandret arbeidskraft fordi lønnsnivået er lavt. Samtidig bidrar tilførsel av arbeidskraft utenfra til å holde lønnsnivået nede.
"Ein karriere i den stadig tøffare norske arbeidsmarknaden i dag byggjer i aukande grad på eit innvandra tenarskap både privat og offentleg. Det gir strukturelle kjenneteikn ved det norske samfunnet som står svært langt frå idégrunnlaget i stormaktstida til velferdsstaten," sier Sogner og Telste (side 165).
Dette er ikke bare noe som skjer i Norge. Sogner og Telste henviser til en EU-rapport, som viser at mye av denne innvandringen skjer illegalt: "Medan tenaryrket meir og mindre har forsvunne frå offentlege statistikkar, har det gjort comeback innanfor den uformelle eller "svarte" økonomien. Paradoksalt nok finn vi innanfor eit teknologisk avansert samfunn ein arkaisk arbeidsmarknad. I dei grovaste tilfella har ein å gjere med regulært husslaveri."
Nå er det på ingen måte bare kvinners ønske om å gjøre karriere som skaper disse tilstandene, ikke en gang først og fremst. Situasjonen illustrerer likevel at en kvinnekamp uten klasseperspektiv kan bli en kamp som krever at andre kvinner blir holdt nede. Og det er ikke frigjøring for noen. "Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri," sa Marx. Det gjelder også for kvinner.
Skal det bli virkelig kvinnefrigjøring, må vi kjempe både mot kvinneundertrykking og mot klasseundertrykking. Det betyr at det er arbeiderklassens kvinner, i privat og offentlig sektor, som må gå i spissen for kvinnekampen og legge premissene for den. Den borgerlige revolusjonens fedre verken kunne eller ville realisere fulle demokratiske rettigheter for alle i praksis, fordi de samtidig støttet opp under et system som må produsere ulikhet, nemlig kapitalismen. På samme måte vil en kvinnekamp ledet av kvinner i de øvre sosiale sjiktene være ute av stand til å skape frigjøring for alle kvinner.
Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri
"Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri." Det gjelder for kvinner, og det gjelder for arbeiderklassens menn. Like lite som kvinnefrigjøring uten klasseperspektiv kan føre til virkelig frigjøring, så kan klassekamp uten kvinneperspektiv føre til frigjøring av arbeiderklassen. Når vanlige menn ikke tar opp kampen mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn, svekker de sin egen kamp som undertrykt klasse: De inngår en allianse med sin hovedmotstander, kapitalistene. For kapitalistene tjener på at det finnes en stor, kvinnelig arbeiderklasse som jobber ekstra billig, særlig siden mange av dem gjør det nødvendige arbeidet det er vanskeligst å rasjonalisere helt vekk, slik som helse- og omsorgsarbeid. I tillegg gjør disse kvinnene samtidig mye slikt arbeid gratis, i familien, i den såkalte fritida. Menn i arbeiderklassen som synes det er helt greitt at lønns- og arbeidsforhold i de store kvinneyrkene er dårligere enn dem de sjøl har, og som ser det som helt naturlig at kona tar hus- og omsorgsarbeidet, understøtter altså et system som styrker kapitalistene.
Og de hindrer en allianse med halvparten av sine egne klassefeller, kvinnene. Resultatet blir en svekket arbeiderklasse. "Enhet" har alltid vært et honnørord i sosialistiske bevegelser og i arbeiderklassens organisasjoner. Og vi trenger enhet for å kunne handle politisk.
Problemet ligger i at enheten ikke så sjelden har vært et resultat av at viktige deler av virkeligheten er blitt skrelt vekk. Og de som har representert denne virkeligheten, er blitt usynliggjort og brakt til taushet gjennom krav om lojalitet overfor den "felles" saka. Ofte har det vært sånn at det som er viktig for menn, er blitt definert som "felles", mens det som er viktig for kvinner, er blitt sett på som særinteresser. Å komme trekkende med kvinnekrav når situasjonen i klassekampen krevde enhet, kunne lett bli sett på som splittende. Men ei "felles" sak som oppstår ved at noen har makt til å definere vekk andres virkelighet, er enhet bygd på undertrykking. Enheten må oppstå ved at bevegelsen tar opp i seg hele den kompliserte og motsetningsfylte virkeligheten til arbeiderklassen og det arbeidende folket, og finner et grunnlag som reelt uttrykker det som er felles. Dette krever en atmosfære av åpenhet, av respekt for andres erfaringer og ståsted, en atmosfære der det lyttes. En organisasjon, en enhet med undertrykkingsforhold og usynliggjøring innebygd er et dårlig redskap i kampen for ei bedre framtid. Åpenheten må derfor tjene til å fange opp alle stemmer, fordi de betyr noe, fordi de er nødvendige for å arbeide seg fram til en enhet som virkelig gjenspeiler helheten i arbeidsklassens og det arbeidende folkets situasjon. Det handler om stemmene til både menn og kvinner, til både svarte og hvite, til folk av alle filer og legninger. En slik enhet må skapes gjennom praksis, gjennom kampene vi fører i dag. Men denne felles kampen må virkelig være felles, ikke basert på at noen gruppers situasjon og interesser blir usynliggjort og bortdefinert. Dette krever mye når det gjelder interesse for og innlevelse i hverandres situasjon, evne til å løse konflikter og se undertrykkingsforhold i øynene. Men bare gjennom en slik prosess kan vi få en virkelig enhet som er sterk nok til å bære en virkelig revolusjonær bevegelse.
Et slikt syn forplikter også kvinnekampen. Også kvinner kan komme til å definere kvinners interesser på en slik måte at noen stemmer blir brakt til taushet og noen virkeligheter blir definert vekk. Og vi kan komme til å spille på lag med undertrykkende krefter som rasismen og den hvite, vestlige arrogansen. I dag diskuteres det for eksempel om muslimske kvinner i land som Norge, Danmark, Frankrike skal ha lov til å dekke til å dekke til hode, hår eller ansikt. Det er ikke første gang skautet eller sløret framstår som et tungt og meningsmettet symbol.
"Algerie uten slør" heter en artikkel den kjente anti-kolonialisten Franz Fanon skrev i 1959 (engelsk utgave 1989), midt under Algeries nasjonale frigjøringskamp mot Frankrike. Der beskriver han hvordan han mener at de franske kolonialistene tenkte om Algeries kvinner. Franskmennene så det slik at kvinnen var krumtappen i algeirske samfunnet, og derfor gjorde de alt for å få kontroll over henne. Å omvende kvinnen, å vinne henne over til franske verdier, ville samtidig innebære virkelig makt over den algeirske mannen, og et praktisk og effektivt middel til å bryte ned algeirsk kultur og omforme den i tråd med kolonialistenes program. Etter hvert framgangsrikt forsøk ble de franske myndighetene styrket i sin overbevisning om at den algeirske kvinnen ville støtte vestlig inntrenging i det innfødte samfunnet, skriver Fanon, og fortsetter:
"Hvert slør som falt, ga kolonialistene tilgang til horisonter som inntil da hadde vært forbudt, og blottet for dem, bit for bit, Algeries nakne kropp. Okkupantens aggressivitet, og håpene hans, tidoblet seg hver gang et nytt ansikt ble avdekket. Hver nye algeirsk kvinne som fjernet sløret, fortalte okkupanten om et algeirsk samfunn hvis forsvarssystemer var i ferd med å bryte sammen. Hvert slør som falt, hver kropp som ble frigjort fra haïk'ens tradisjonelle omfavnelse, hvert ansikt som lot seg utsette for okkupantens frekke og utålmodige blikk, var et negativt uttrykk for det faktum at Algerie var i ferd med å fornekte seg sjøl og akseptere kolonisatorenes voldtekt." (Side 42.)
Franskmennenes strev for å få Algeries kvinner til å kaste sløret, var i følge Fanon ledd i et imperialistisk forsøk på å undergrave kulturen og samfunnet, og sikre Algeries fullstendige overgivelse. Og det kunne han nok ha rett i.
Den andre sida ved dette er naturligvis at kvinner som valgte å kaste sløret, kunne risikere å bli sett på som forrædere av sine egne, og at tradisjonelle praksiser av denne typen ble et symbol på patriotisme og den algeirske nasjonens motstandvilje og ære.
Kvinner er ofte blitt gjort til symboler for kulturen og nasjonen. I krig og andre konflikter har dette ført til at kvinner er blitt gjort til objekter i kampen, slik Fanon beskriver det fra Frankrikes kolonikrig. Brutale utslag av dette er for eksempel krigsvoldtekter, der en erobrer gjør beseirede nasjonens kvinner til "sine". Ikke bare seierherrene, men også de beseirete, kan gjøre kvinner til objekter i denne kampen, slik det for eksempel skjedde under 2. verdenskrig, da kvinner som forelsket seg i tyske soldater, ble straffet med hårklipping og annen fornedrelse av sine landsmenn.
Mye kan tyde på at kvinner tjener som de fremste symbolene for nasjonale og kulturelle verdier, også i vår tid. I dag står to slike symboler mot hverandre i mange vestlige land, Norge inkludert. Det ene symbolet er bildet av den tilslørte, muslimske kvinnen med minoritetsbakgrunn. Det andre symbolet er bildet av den frie, likestilte kvinnen med majoritetsbakgrunn. Om den muslimske kvinnen fjerner sløret eller ikke, blir et symbol på om majoritetskulturen vinner fram, både for dem som ønsker fornorsking og for dem som ønsker å hegne om minoritetenes opprinnelige verdier. Den frie, likestilte kvinnen blir på sin side gjort til symbolet på en overlegen kultur som må eksporteres til andre land, om nødvendig med bomber og granater. Folk som ikke nettopp er kjent som kvinneforkjempere i andre sammenhenger, som president Bush og hjemlige Fremskrittsparti-politikere, skyver mer enn gjerne dette symbolet foran seg i sine korstog. Og for dem som motsetter å bli vestliggjort, med eller uten vold, blir den frie, likestilte kvinnen på samme vis symbolet på det de bekjemper, hun blir en skamløs hore.
På denne måten blir både minoritets- og majoritetskvinner symboler og objekter i en kamp som minst av alt handler om kvinnefrigjøring for noen av partene. Vi må ikke la oss fange av dette. Naturligvis skal vi ta avstand fra, og bekjempe, kvinneundertrykkende praksiser i minoritetsmiljøer, som vi gjør det i majoritetsmiljøer. Men vi må ikke glemme at rasismen, og den hvite, vestlige arrogansen er en like tung byrde å bære for minoritetskvinner, og at deres egne miljøer kanskje også fungerer som fristeder fra den rasismen og den arrogansen de møter i storsamfunnet. Rasismen er dessuten noe som finnes i det hvite samfunnet, i oss som er hvite. Vi kan ikke noe for at vi er født med hvit hud, og har ingen grunn til å ha skyldfølelse for det. Men vi har ansvar for å slåss mot den måten kapitalismen og imperialismen bruker hvithet på, og vi har ansvar for å kjempe mot at vi sjøl lar oss bruke i dette. Uten at vi tar dette ansvaret er majoritets- og minoritetskvinner dømt til å stå overfor hverandre som to symboler, i en kamp der begge parters interesser som kvinner knapt har noen plass.
Mary Wollstonecrafts dilemma
Over har jeg kalt likestilling mellom kjønnene for et borgerlig-demokratisk krav. Opplysningstida og den borgerlige revolusjonen erstattet troen på selvfølgelige, gudegitte hierarkier med ideene om individets sjølstendighet og idealene "frihet, likhet og brorskap". Men revolusjonens fedre reiste ikke kravet om likestilling mellom kjønnene. Hvordan kunne de liberale frihetsideene forenes med fortsatt undertrykking av kvinner? I følge de amerikanske kjønnsforskerne Laqueur (1987) og Schiebinger (1987) oppsto det i opplysningstida en ny interesse for det særegne ved den kvinnelige kroppen. Tidligere hadde en ikke sett på kvinne og mann som fysisk særlig forskjellige. Heller ikke kjønnsorganene ble betraktet som vesentlig ulike – kvinnene hadde omtrent samme utstyr som mannen, bare vrengt innover. Mannens dominans over kvinner var forankret i en hierarkisk, sosial orden som ble sett på som gudegitt, evig og selvfølgelig. Dette endret seg med opplysningstida. Gud ble avsatt som øverste autoritet. Naturen kom inn i stedet. Og hvis en kunne bevise at kvinner av naturen var ulike menn, så kunne dette rettferdiggjøre at de også ble behandlet ulikt i samfunnet. Siden har jakta på kvinnenes biologiske annerledeshet pågått uavbrutt. For revolusjonens fedre var det klart at kvinnen av naturen manglet forutsetninger for å delta i det offentlige liv. Hennes plass var i familien.
Den borgerlige revolusjonens frie, like individ var altså en mann. Disse forestillingene, som karakteriserer den liberale, politiske filosofien ved inngangen til moderne tid, påvirker fortsatt vår forståelse av samfunnet og betingelsene for kvinnekampen. Mønsteret for en fullverdig samfunnsborger er en mann.
Dette fører til det kvinneforskeren Carol Pateman (1989) har kalt "Mary Wollstonecrafts dilemma", etter den kjente pioneren i kampen for kvinners rettigheter av samme navn. Pateman formulerer Mary Wollstonecrafts dilemma slik: På den ene sida er det slik at å kreve fullverdig samfunnsborgerskap for kvinner innebærer at kvinner må bli som menn, siden den rådende forståelsen av "samfunnsborger" er patriarkalsk og tar utgangspunkt i menns egenskaper, evner og aktiviteter. På en andre sida er det slik at å kreve full samfunnsmessig anerkjennelse av og støtte til kvinners tradisjonelle ansvarsområder, innebærer å dømme kvinner til en samfunnsmessig rolle nettopp som "kvinner", dermed uten fullverdig samfunnsborgerskap.
Kvinner har altså valget mellom å kreve fullt samfunnsborgerskap på bekostning av å bli menn, eller snarere halvgode etterlikninger av menn, eller å kreve anerkjennelse og støtte som kvinner, på bekostning av å ikke bli anerkjent som fulle samfunnsborgere.
Dette dilemmaet kommer til uttrykk i forholdet mellom de to formene for feminisme som vi kaller likhets- og forskjellsfeminisme. Likhetsfeminisme er den formen for feminisme som hevder at det er kvinneundertrykkinga som gjør oss til "kvinner". Det vi ser på som kvinnelig, er resultatet av at vi har blitt plassert i rollen som det andre kjønnet, ikke fullt ut menneskelig. Målet må derfor være å overskride denne kvinneligheten, og bli et virkelig menneske, som mannen. Forskjellsfeminismen er den formen for feminisme som hevder at kvinneundertrykkinga gjør at det kvinnelige blir nedvurdert. Det gjelder både verdiene våre, arbeidsinnsatsen vår, erfaringer og tenkemåte. Målet må være at disse kvinnelige verdiene blir oppvurdert, at våre tanker og erfaringer blir sett som gyldige, og at det arbeidet vi gjør blir anerkjent som viktig. Samfunnet bør bygges på kvinners verdier.
Mary Wollstonecraft kjempet sin kamp for over 200 år siden. Men Carol Pateman mener at dilemmaet fortsatt er aktuelt. Den moderne kvinnebevegelsen har stått overfor dette dilemmaet en rekke ganger siden 1970-tallet. 8. mars 2004 var jeg i Roma. Jeg fant ikke noe 8. mars-tog, men jeg fant en stand, og der kjøpte jeg ei T-skjorte. På T-skjorta sto det: "De fleste kvinner har dobbel arbeidsdag. Gifte kvinner i yrkesaktiv alder gjør 75 % av husarbeidet i familien. Kvinnene produserer mer helse enn alle verdens helsetjenester. Hvis husarbeidet ble regnet med, ville det utgjøre 51 % av bruttonasjonalproduktet. Lønn for arbeidet i familien! Alle mødre er arbeidende mødre! Makt til kvinnene!" Jeg kjøpte som sagt T-skjorta, men kunne ikke slutte meg helt til slagordene. For vil ikke en slik politikk, med lønn for kvinners tradisjonelle arbeid i huset, låse kvinner fast i en posisjon som annenrangs samfunnsborgere? På den andre sida: Er ikke det å gå mot slik lønn å nedvurdere kvinners innsats, å stemple den som mindre verdifull enn menns? Vi havner midt i Mary Wollstonecrafts dilemma.
Vår bevegelse har aldri gått inn for husmorlønn. Men vi har møtt Mary Wollstonecrafts dilemma i mange andre sammenhenger: Da Siri Jensen i sin tid skrev at vi måtte akseptere at mange kvinner ønsket å jobbe deltid, og kjempe for bedre rettigheter for deltidsansatte, var det noen som meldte seg ut av Kvinnefronten i protest. For dette ville jo bare låse kvinner fast som arbeidslivets B-lag og familiens "naturlige" hovedansvarlige. Seinere har vi gått inn for pensjonspoeng for omsorgsarbeid, men hva er den prinsipielle forskjellen på det og husmorlønn? Vi har hatt et ambivalent forhold til lange fødselspermisjoner. På den ene sida er det fint at kvinners behov og påkjenningene med å ha spedbarn anerkjennes. På den andre sida forsterker lange fødselspermisjoner kanskje forestillingene om kvinner som "naturlige" omsorgspersoner. Dessuten svekker de våre muligheter i arbeidslivet, noe mange unge kvinner har fått føle i praksis. Og da ammedebatten raste i avisspaltene for en tid tilbake, så vi Mary Wollstonecrafts dilemma i full utfoldelse: Skal ikke kvinner anerkjennes for å gjøre det som er sunt og bra for barn, og som bare vi kan gjøre, nemlig amme, og amme lenge? Eller er fokuset på amming et likestillingsfiendtlig triks for å hindre kvinner i å delta i arbeidsliv og på andre samfunnsområder?
I siste nummer av tidsskriftet Kjønnsforskning har Jorunn Solheim og Mari Teigen (2006) en artikkel om det som ofte kalles det norske likestillingsparadokset: På den ene sida er Norge et av de landa i verden der kvinner har høyest deltaking i arbeidslivet. På den andre sida har vi ett av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i verden. Kanskje dette slett ikke er noe paradoks, sier Solheim og Teigen. Kanskje er det heller slik at det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er en betingelse for kvinnenes høye yrkesaktivitet: Kvinner deltar i arbeidslivet som kvinner, i lavt vurderte kvinnejobber, med dårlig lønn og mye deltid. Altså nettopp ikke på lik linje med menn, ikke som fulle samfunnsborgere. Mary Wollstonecrafts dilemma spøker atter i bakgrunnen.
Kvinnebevegelsen har forsøkt å angripe dette på to måter: På syttitallet la vi stor vekt på verdien av å velge utradisjonelt, kvinner burde inn i mannsyrker. Det var et forsøk på å gjøre noe med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Men denne politiske linja hadde en undertekst: Tradisjonelle kvinneyrker er egentlig noe dritt. Siden skiftet vi fokus til å legge mer vekt på å oppvurdere de tradisjonelle kvinneyrkene, synliggjøre kompetansen de krevde og slåss for høyere lønn. Det er ei linje som har fått stor oppslutning, men det kan se ut som om de store kvinneyrkene stanger i et glasstak som ligger temmelig lavt. Det er som om det kvinnelige ved kvinneyrkene tjorer dem fast til bånn av lønnstabellen.
Mary Wollstonecrafts dilemma viser etter mitt syn hvor vanskelig det vil være for kvinnekampen å satse ensidig enten på likhets- eller forskjellsfeminisme. En konsekvent likhetsfeminisme kan komme til å glorifisere det som i dag forbindes med mannen, og videreføre kvinneforakt. En konsekvent forskjellsfeminisme kan lede lukt inn i kontantstøtte og livmorsmystikk.
I dagens aktuelle kampsaker må vi prøve å ha to tanker i hodet på en gang. Langsiktig må vi angripe den strukturen som mer enn noe annet låser oss fast i Mary Wollstonecrafts dilemma, nemlig forholdet mellom produksjon og reproduksjon. Reproduksjonsarbeidet er i vårt samfunn underordnet produksjonen, enten det utføres privat, i familien, eller som en offentlig oppgave. Og det er knyttet til kvinner, både praktisk og symbolsk; praktisk ved at det er kvinner som i all hovedsak utfører dette arbeidet; symbolsk ved at denne typen arbeid blir ansett for å være kvinnfolkarbeid. Slik er det under kapitalismen, og slik har det også vært i de landa som har kalt seg sosialistiske. Det langsiktige målet vårt må derfor være å få slutt på at reproduksjonen er underordnet produksjonen, og at disse to sektorene praktisk og symbolsk er knyttet til hvert sitt kjønn. I dag utsettes det offentlige reproduksjonsarbeidet for rasjonaliserings- og effektiviseringsprosesser som går på helsa løs, både for dem som jobber i denne sektoren og for de menneskene den skal tjene. Offentlige utgifter til slike formål skal være lavest mulig, og profitten i privatiserte tjenester skal være høyest mulig. Mange har sett Chaplins berømte film Modern times, om tidsstudier, effektivisering og rasjonalisering i den kapitalistiske industrien, som gjør arbeideren til en liten brikke i produksjonens hjul, et hjul som går stadig fortere. Kanskje er det på tide at det lages en tilsvarende film fra et sykehjem, et sykehus eller om en hjemmehjelper. I Chaplins film var det arbeideren det gikk ut over. I reproduksjonen går det imidlertid ut over både den som arbeider (som oftest en kvinne) og den det arbeides med, den syke eller omsorgstrengende. For reproduktivt arbeid, det er ofte arbeid med mennesker.
Hva betyr det å få slutt på at reproduksjonen er underordnet produksjonen? La meg begynne i en utopi som jeg også har trukket fram i andre sammenhenger. Dette er en utopi som faktisk eksisterer, riktignok som ei lita øy under stadig beleiring fra nedskjæringskåte myndigheter. Dere kan lese om den i Turid Horgens vakre bok: Når språket berører. Den handler om Turids og andres arbeid med sterkt multihandikappete barn, som ikke har det vi vanligvis forstår med språk. Det er ikke så godt for andre å vite hvordan de har det og opplever verden. Kanskje har de for eksempel smerter uten at omverdenen forstår det.
Disse barna kan aldri bli nyttige i det kapitalistiske produksjonsmaskineriet. De kan ikke "utvikles" på kapitalens premisser. Men de har behov, ikke bare for mat, drikke og nødvendig stell, men også for vennskap, nærhet, skjønnhet, nye opplevelser, kontroll i sitt eget liv. Hvordan fyller en slike behov for barn som ikke snakker, som kanskje har sterkt svekkete sanser, som har lammelser eller manglende muskelkontroll, og som noen ganger er så svake at de neppe har noe langt liv i sikte? Turid og medarbeiderne hennes finner sine måter. De føler seg fram: Hvilke bevegelser ser det ut til at barna liker, hvilke former liker de å føle på, hva synes de det er fint å se på? Hvordan kan vi gi dem muligheten til å velge, for eksempel med et lite trykk med handa, om de vil vogge fram og tilbake, eller heller kjenne på en myk ball?
Da jeg leste Turid Horgens bok, hadde jeg nesten vanskelig for å tro at noe slikt som dette kunne foregå i dagens Norge. Det er kommunisme! tenkte jeg. For i denne vesle utopien under beleiring er ikke disse barna redusert til plagsomme utgiftsposter, håpløse tilfeller som det ikke er kostnadssvarende å investere noe i, fordi de aldri kan bli nyttig arbeidskraft for kapitalen. De er mennesker, rett og slett. De har behov. Og de får utvikle seg og oppleve fine ting på sine egne premisser, som Turid og de andre strever hardt for å tolke.
Når vi skal prøve å tenke om framtida tror jeg det er viktig at vi har dette bildet i bakhodet. Vi vil ha et samfunn der vi er mennesker rett og slett, ikke arbeidskraft eller utgiftsposter. Vi vil ha et samfunn der behov, ikke profitt bestemmer produksjon og organisering. Vi vil ha et samfunn der vi får utvikle oss og oppleve fine ting på egne premisser, ikke for å bli nyttigere for kapitalen. Vi vil ha et samfunn der dominansforholdet mellom produksjon og reproduksjon er opphevet. I et slikt samfunn vil ikke lenger den typen arbeid som kvinner tradisjonelt har utført, bli ansett for mindreverdig. Det vil ikke være kvinners private ansvar, slik store deler av det er i dag. Og det vil ikke bli sett på som en slags utsondring av kvinners biologiske natur. Grunnlaget for skillet mellom den offentlig aktive mannlige samfunnsborgeren og kvinnen i familien vil være borte. I et slikt samfunn vil vi ikke lenger stå overfor Mary Wollstonecrafts dilemma.
Strategi er også måten vi kjemper på
Så la oss oppsummere:
1) Kvinnekamp uten klasseperspektiv kan ikke føre til en kvinnefrigjøring som er verdt navnet.
2) I kampen for et bedre samfunn vil vi alliere oss med vanlige menn, men ikke på kvinneundertrykkende premisser. Klassekamp uten kvinneperspektiv kan heller ikke føre til noen virkelig frigjøring. Hvis menn i arbeiderklassen ikke kjemper mot sin egen rolle som undertrykkende kjønn, er de usolidariske mot halvparten av arbeiderklassen og bidrar til å styrke dem de skulle kjempe mot – nemlig kapitalistene.
3) Enhet mellom kvinner kan heller ikke skapes på undertrykkende premisser. Vi må ikke definere kvinners "felles interesser" slik at noen stemmer blir brakt til taushet og noen virkeligheter blir usynliggjort.
4) Et nytt samfunn må skape en ny samfunnsborger, som ikke hviler på kvinneundertrykking og har mannen som modell. Langsiktig må vi kjempe for at reproduksjonens underordning under produksjonen oppheves, og at menneskenes behov bestemmer hvordan samfunnet blir utformet.
Helt til slutt: Måten vi slåss på, har også en sammenheng med målet vårt og hvordan vi ser på mennesker. Aktivister i en viktig kamp kan komme til å møte dem de skal kjempe for med utålmodighet: de er passive, tilbakeliggende, lar seg ikke tenne av kamprop og store aksjoner. De står ikke opp for sin rett, men "finner seg i det". Slik kan aktivistene ufrivillig komme til å sende samme budskap som arbeidsfolk, og særlig kvinner, har mottatt hele sitt liv: At de er lite verdt. Dermed bærer de videre viktige strukturer fra det samfunnsynet de tror de bekjemper.
Vi ønsker, naturlig nok, å spre vårt politiske budskap til flest mulig. Men ofte har vi "glemt" hva undertrykking gjør med folk. Hvis vi bare tar sikte på å erstatte en politisk overbevisning med en annen, forandres ikke nødvendigvis folks forhold til sin overbevisning. Kanskje fortsetter de å oppfatte seg som mottakere av et budskap og publikum for andres handlinger. Men er det ikke nettopp demokrati i svært vid forstand vi slåss for?
Virkelig forandring krever at folk ser seg sjøl som skapere av kunnskap og mening og som aktivt handlende i å forme samfunnet og sitt eget liv. Kvinnebevegelsen har betydd mye for å gjøre dette problemet synlig som et politisk felt for strategisk tenkning og utvikling av konkrete metoder. I forhold til politiske bevegelser er kvinner vant til å bli definert som om de lider av en slags mangelsykdom: De er passive, har lav sjøltillit, tør ikke ta ansvar osv. Kvinnebevegelsen har stilt problemet på en annen måte: Når kvinner framstår som passive, skyldes det to ting:
- 1) At det legges hindre i veien for dem.
- 2) At den aktiviteten kvinner driver, blir usynliggjort og nedvurdert.
Når de har lav sjøltillit, skyldes det at de blir utsatt for hersketeknikker og usynliggjøring. Og når de anklages for ikke å tørre å ta ansvar, er det for det første en gigantisk utdefinering av alt kvinner tar hovedansvaret for, også i politiske bevegelser. For det andre dreier det seg om at de ikke blir vist tillit. I tillegg til alt dette kommer at de ofte blir presset inn i et mønster for politisk aktivitet som ikke er deres. Kvinner kan ikke "aktiviseres" uten at alt dette blir politisk bearbeidet, både av dem sjøl og av den bevegelsen de skal være en del av.
De problemene kvinnebevegelsen har stilt så skarpt, gjelder også mer allment. En revolusjonær bevegelse fordreier sitt eget mål dersom den bare er på jakt etter fotfolk som kan tilslutte seg et ferdig budskap. Noe av det viktigste ved å gjennomføre en kamp eller en aksjon, er derfor hva som skjer med dem som slåss. Blir de deltakere, skapere av den felles bevegelsen? Å føre en kamp som peker framover, må nødvendigvis bety at mange er aktive, at mange stemmer kommer fram og snakker med større sikkerhet. En av de viktigste "forsikringene" makta har, er folks mistillit til egne evner, til at de kan forandre noe, til at de kan organisere og styre samfunnet på egne premisser.
Å slåss på en slik måte at folk vokser, at de tør bruke egne evner og kunnskaper til å skape noe sammen med andre, er et spørsmål om grunnleggende politisk linje, ikke bare om "metode". Ser en ikke det, risikerer en at målet går tapt et sted på veien.
Litteratur:
- Fanon, Franz (1989): "Algeria unveiled". I Studies in a dying colonialism. London: Earthscan Publications
- Horgen, Turid (1995): Når språket berører: språkmiljø for mennesker med multifunksjonshemming. Oslo: Ad Notam Gyldendal.
- Lappegård, Trude (2003): "Pappa til (hjemme)tjeneste – hvilke fedre tar fødselspermisjon?" Samfunnsspeilet nr. 5
- Laqueur, Thomas (1989): "Orgasm, Generation and the Politics of Reproductive Biology". I Catherine Gallagher & Thomas Laqueur (red): The Making of the Modern Body. Sexuality and Society in the Nineteenth Century. Berkeley: University of California Press.
- Lovell, Terry (2004): "Bourdieu, class and gender: 'The return of the living dead?'" I Lisa Adkins & Beverly Skeggs (red): Feminism after Bourdieu. Oxford: Blackwell Publishing
- Pateman, Carole (1989): The Disorder of Women. Cambridge: Polity Press
- Schiebinger, Londa (1989): "Skeletons in the Closet: The First Illustrations of the Female Skeleton in Eighteenth-Century Anatomy". I Catherine Gallagher & Thomas Laqueur (red): The Making of the Modern Body. Sexuality and Society in the Nineteenth Century. Berkeley: University of California Press.
- Sogner, Sølvi og Kari Telste (2005): Ut å søkje teneste: historia om tenestejentene. Oslo: Samlaget
- Solheim, Jorun og Mari Teigen (2006): "Det kjønnssegregerte arbeidslivet – likestillingens snublestein?" Tidsskrift for kjønnsforskning nr. 3