Tittel: A Spectre, Haunting: On the Communist Manifesto
Forfatter: China Miéville
Forlag: Head of Zeus
Utgivelsesår: 2022

Av Ståle Holgersen. Universitetslektor i samfunnsgeografi ved Örebro Universitet. Han er forfatter av bøkene Staden och kapitalet: Malmö i krisernas tid (2017) og Krisernas tid: Ekologi och ekonomi under kapitalismen (2022). Med Zetkin-kollektivet og Andreas Malm står han også bak boka White Skin, Black Fuel: On the Danger of Fossil Fascism (2021).

Folk samler på mye rart, og jeg samler på Det kommunistiske partis manifest. Dette har gitt intellektuell beundring fra bokhandlere i Krakow og London, jeg ble fattig på Reykjavík, kjeppjaga ut av en butikk i Tsjekkia, og kompis med en gammal stalinistisk kjerring i en mellomstor albansk fjellby. Kjedelig hobby er det ikke. «Alle» som jobber på en bokhandel vet hvilken bok jeg spør etter, og nesten like mange har veldig sterke meninger om pamfletten Marx og Engels publiserte i 1848.

Nå har China Miévilles skrevet en bok om boken. Oppgaven med å skrive A Spectre, Haunting: On the Communist Manifesto må ha vært både enkel og vanskelig. På ene siden er det så mye krydder, fantastiske sitater og kontroversielle statements – all historie er klassekamp, her finnes spøkelser men ingen fedreland, arbeidere med bare lenker, avskaffelse av familien!, og så videre og videre – at dette vanskelig kan bli kjedelig. På andre siden er Manifestet et hav av kompleksitet. Her finnes motsetninger og spenninger, det er konkrete politiske reformforslag og djupe analyser, fordømmelse av og fascinasjon over fienden, store håp om revolusjon og en fantastisk poesi – ofte på èn og samme side. Grensene mellom påstander, spådommer og formaninger kan være syltynne når Marx og Engels hamrer løs på verdenen de elsker å hate.

Jeg synes Miéville – engelsk fantasyforfatter, sosialistisk aktivist og intellektuell som brøt med Socialist Workers Party etter den store voldtektsskandalen i 2013, grunnlegger og redaktør for tidsskriftet Salvage, og ikke minst forfatter av den fantastiske boken Oktober om 1917 – leser Marx og Engels akkurat slik de bør leses: respektfullt og ydmykt, men historisk situert, udogmatisk og alltid kritisk.

Det er en fornøyelse å lese Manifestet med Miéville. Han guider oss ikke bare gjennom selve teksten, men diskuterer også bokens form og dens historiske kontekst, løfter kritikk som har kommet av boka, og drøfter den til slutt i dagens lys.

En skikkelig  perle er diskusjonen om Manifestets form: altså, Manifestet som manifest. Det er ikke et (positivistisk) sett med læresetninger som kan testes her og nå. En klassisk påstand fra Manifestet er for eksempel at borgerskapet produserer «sin egen banemann» [gravediggers], altså at kapitalismen skaper sin egen undergang. Men nei, sier kritikeren, slik ble det ikke. (Og legger gjerne til: «ser man det – arbeiderklassen hadde visst mer å miste enn bare sine lenker, hø hø».) Likevel var det rett av Marx og Engels å proklamere kapitalismens fall. Ikke helt forskjellig fra en offiser som forbereder en strid. Hun kan først forklare for troppene sine hvordan landskapet ser ut. Dette kan være (relativ) sikker kunnskap. Men i det styrkene springer/rir/kjører ut på slagmarken roper offiseren overbevisende: «Vi kommer til å vinne!». Dette vet hun selvsagt ikke. Men hun sier det allikevel. Det kan vise seg at det blir sant, men det viktige er at sjansen for at det skal bli sant øker om hun sier det. Langs dette sporet kan vi lese Manifestet som en call for action. Den sosialistiske revolusjonen er en hypotese vi må gjøre sann, og så lenge kapitalismen eksisterer er dette selvsagt mulig.

Med Miéville som guide får vi en god historisk kontekst, og det tas ingen snarveier unna kompleksitet eller problematiske aspekter. Manifestet kan både leses som at den sosialistiske revolusjonen er en historisk nødvendighet («gravediggers»), men vi leser også at klassekampen kan føre til de «kjempende klassers felles undergang». Vi leser at «siviliserte nasjoner» skal dra de «barbariske» med inn i framtiden, men også at «den såkalte» sivilisasjonen selv er barbarisk og voldelig. Manifestet er kanskje mer enn noe en kritikk av borgerskapet, men samtidig inneholder det en virkelig djup fascinasjon for – skal vi si hyllest av? – den samme klassen (som har «accomplished wonders»). Dette var problematisk allerede da teksten ble skrevet, for dager og uker etter publiseringen, under 1848-opprørene, ble det «radikale» borgerskapet mer og mer reaksjonært. I dag er den største gaven dette «progressive» borgerskapet har gitt oss en ny geologisk epoke vi ikke vil ha.

Noen utviklingstendenser blir tydelige når vi leser Manifestet mot Marx’ senere verk. For eksempel viser Kevin Anderson i Marx at the Margins: On Nationalism, Ethnicity, and Non-Western Societies på mesterlig vis hvordan Marx med årene blir stadig mindre historisk determinist og eurosentrist, hvordan han vektlegger rasisme mer, og i større grad åpner for at sosialisme kan etableres også utenfor kapitalismens kjerneområder (og da spesielt i Russland). Ikke minst forsvinner mye av Manifestets insistering på at sosialismen med nødvendighet oppstår av kapitalismen. Og vi kan se en liknende tendens med kriseteorien. Med de politiske og industrielle revolusjonene på 1700- og tidlig 1800-tall, som i stor grad preger Manifestet, ses «kriser» ofte som en revolusjonerende kraft. Det er først senere på 1800-tallet at Marx ser krisene tydeligere for hva de faktisk er: hendelser som også holder liv i kapitalismen.

Det er alltid en fryd å lese Manifestet, og det blir ikke mindre gøy med Miévilles glimt i øyet.

Det deklareres på første siden i Manifestet at kommunister med dette åpent legger fram sitt syn og sine mål «for hele verden». Men pamfletten ble trykt i færre eksemplarer (ca. 1000) enn Gnist har abonnenter i dag, av en «small group of squabbling émigrés», og skulle fram til 1870-tallet forbli et ganske ubetydelig skrift. Hadde Miéville skrevet på norsk, hadde det vært spennende å si hvilken morsomhet han hadde formulert for å putte «fest» inn i manifestet.

For at anmeldelsen av boken om boken ikke bare skal være en hyllest, skal jeg påpeke deler som muligens kunne vært bedre. I diskusjonene om Manifestets relevans i dag inkluderes ganske mange diskusjoner om verden vi lever i. Personlig synes jeg Miéville nesten alltid havner rett, men siden diskusjonene nødvendigvis blir korte, kan de nesten bli overfladiske. Vil man diskutere rasismen og patrikarkatet i dag, så spørs det om Manifestet – og en bok om Manifestet – egentlig er det beste utgangspunktet. Når dette er sagt: diskusjonen om klassehat fortjener virkelig sin plass. Der Marx og Engels balanserer mellom beundring og fordømming av borgerskapet, mener Miéville at borgerskapet ikke finnes «progressivt». I klimakrisens tid må all beundring bort. For menneskehetens skyld må vi hate hardere enn det Marx og Engels gjør i Manifestet.

Siden A Spectre, Haunting inneholder hele Manifestet som vedlegg, går boka rett inn i min lille manifestsamling. Estetisk er Manifestet min favorittbok i det marxistiske biblioteket; maken til litterært mesterverk. Politisk sett burde jeg kanskje snarere samlet på Kapitalen. Men det hadde blitt så jævla mye å bære på.

Tittel: Konrad Nordahl. Fagbevegelsens mektige leder
Forfatter: Inger Bjørnhaug
Forlag: Res Publica
Utgivelsesår: 2022

Tittel: Berge Furre. Eit liv i rørsle.
Forfatter: Arnhild Skre
Forlag: Samlaget
Utgivelsesår: 2022

Av Jørn Magdahl, pensjonert lektor, historiker og aktiv i Rødt.

Fjorårets biografier av Inger Bjørnhaug om Konrad Nordahl (1897-1975), og Arnhild Skre om Berge Furre (1937-2016), er begge tradisjonelle i sjangeren. De er kronologisk oppbygd, og nærmest heldekkende i sin framstilling av hovedpersonenes liv – samtidig som disse settes inn i sin historiske kontekst. Begge biografiene er svært solide, og resultat av et enormt arbeid. Det merkes tydelig at Skre er en fremragende kulturjournalist, og Bjørnhaug ditto historiker – med stor faglig grundighet. Det er en styrke hos begge at de tillater seg å drøfte noen valg og beveggrunner hovedpersonene, men de er forsiktige og spekulerer ikke.  Begge vier stor plass til «indre stridigheter» i arbeiderbevegelsen, slik en kan forventer av politiske biografier. At bøkene er blitt svært omfangsrike er forståelig, men de hadde neppe tapt seg på enda strammere redigering.

Konrad Nordahl

Konrad Nordahl var LOs mektige leder* fra han var 42 år gammel i 1939, og helt til 1965. Han hadde hele tida basen sin i fagbevegelsen, selv om han også hadde sentrale politiske verv. Nordahls dreiv faglig arbeid i Bergen, før han i 1931 ble formann i Norsk Jern- og Metall. I 1935 blei han nestformann i LO, og i 1939 fungerende leder, da Olav Hindahl gikk til oppgaven som arbeidsminister. Under krigen var Nordahl for det meste i eksil – først og fremst i LO-sekretariatet i London, som jobbet i tett tilknytning til det norske regjeringsapparatet, og formelt var overordnet det illegale sekretariatet (kjent som Faglig Utvalg) hjemme i Norge. Kommunikasjonen med hjemlandet gikk gjennom Lars Evensen og Martin Tranmæl ved sekretariatet i Stockholm.

Bjørnhaug er klar på at Nordahls fremste styrke lå i evnen til å bygge organisasjon. Men i eksilperioden gjorde han et stort arbeid med å utvikle en politikk som kom til å bli viktig organisering av økonomi og arbeidsliv etter krigen. Han sendte et 30 siders manus med overskriften «Det norske arbeidsliv etter gjenerobringen» fortrolig til en engere krets. Et videre samarbeid mellom de ulike faglige eksilmiljøene førte til «Framtidens Norge», best kjent som «blåboka», som var Arbeiderpartiets og Landsorganisasjonens felles plattform for etterkrigstida, og som også influerte på partienes fellesprogram i 1945.

Avtalen var at Hindahl skulle tilbake som formann i LO så snart han gikk ut av regjeringa, men tilbake i Norge i 1945 blei han utmanøvrert av Nordahl og støttespillerne. LO gjennomførte et representantskapsmøte i juni, der Nordahl blei valgt til formann før Hindahl var ferdig som statsråd, istedenfor å «følge boka», og vente til kongressen. Det viste at Nordahl hadde stor vilje til makt, men det hadde også skjedd ting under krigen som hadde gjort ham veldig bestemt på at han ikke ville ha Hindahl tilbake som sjef. I desember 1942 hadde regjeringa fått direktør i Arbeidsgiverforeningen (NAF), Finn Dahl, over til London for å diskutere overgangen fra krig til fred når den tid kom. Dahl og Nordahl arbeidet nå sammen i en tomannskomite (også kalt Dahl-Nordahl-komitéen). De hadde et felles mål i å la hovedorganisasjonene ha sentralisert kontroll over tariffavtaler og lønnsoppgjør. Slik unngikk de mer direkte statlig innblanding, men da Hindahl fremmet skarp kritikk av den maktkonsentrasjonen som han mente lå i innstillingen, blei Nordahl irritert.

Det var ikke bare den valgte LO-lederen som blei presset ut av posisjonen av andre enn dem som hadde valgt ham. Etter et intrikat spill måtte statsminister Nygaardsvold, som hadde styrt med basis i stortingsflertallet før krigen, gå av til fordel for Einar Gerhardsen. Nordahl støttet i praksis Gerhardsen i den prosessen.

I ettertida er det blitt undervurdert hvor stor makt Konrad Nordahl hadde. Ved løpende beslutninger i landets fremste politiske maktsenter øverst i Arbeiderpartiet blei mye avgjort ved at han og Gerhardsen var enige. Det var også maktkamper mellom dem, men det skyldtes alltid at partilederen og LO-lederen nettopp var i ulike posisjoner. Særlig viste dette seg i den økonomiske politikken hvor regjeringa gjorde grep «for helheten», som sto i motstrid til arbeiderklassens umiddelbare interesser. Nordahl var en utpreget privatmann på fritida, og han og Gerhardsen hadde ingen sosial omgang. Dagbøkene hans røper en dyp skepsis til det han mente var Gerhardsen-dynastiets store makt. Det var en skepsis som nok var prinsipiell, men som like mye bunnet i det han mente var en naivitet i sikkerhetspolitikken overfor Sovjet, og i omgang med sovjetrussere.

Fra revolusjonær til anti-kommunist

Fra han var ung hørte Nordahl til den revolusjonære delen av arbeiderbevegelsen i Bergen. Ved splittelsen i 1923 fulgte han NKP, som var overlegent største arbeiderparti der i byen. Han var et framtredende medlem, men gikk ut av NKP i 1927. To år etter gikk han inn i Arbeiderpartiet.

Da den første delen av selvbiografien hans kom ut i 1967 (Minner og meninger, Tiden forlag), hadde han lenge stått for en knallhard anti-kommunisme i fagbevegelsen. Jeg blei slått av hvor saklig, nøkternt og interessant han likevel beskriver den perioden i livet sitt da han var ung kommunist. Bjørnhaug viser riktignok at han på sine eldre dager nok nedtonet aksjonistiske sider ved den revolusjonære ungdomsbevegelsen han hadde vært en del av, men han sluttet på den annen side aldri å se med glede tilbake på den tre måneders lange partiskolen som hadde gjort ham til kommunist den gangen.

Bjørnhaug utdyper rollen den eldre Nordahl hadde i overvåkninga av kommunistene, som framfor alt dreide seg om å skaffe en total oversikt over tillitsvalgte og delegater som kunne tenkes å ha sympati i retning kommunismen, og på den måten befeste kontrollen ovenfra. Hun viser at Nordahls direkte befatning med de hemmelige tjenestene i begynnelsen var noe mindre enn enkelte har antatt, men at han etter hvert blei stadig mer personlig involvert. Her hadde han ingen skrupler. Det er heller ikke sterke tegn til anger på at han i sin tid hadde tilhørt de nå så foraktede kommunistene.

For mange som gikk veien fra kommunisme til antikommunisme så lå forklaringen opplagt i en veldig skuffelse over utviklinga i Sovjet, og dermed etter hvert et positivt syn på USA og Storbritannia. Så også for Nordahl. Men Bjørnhaug trekker også inn som en mulig del av forklaringen en personlig erfaring Nordahl hadde med Peder Furubotn (Partileder i NKP 1925-30). Furubotn hadde vært hans mentor og forlover, og en den unge Nordahl så veldig opp til. En gang Furubotn hadde en av sine fyllekuler ville han låne penger av Nordahl. Denne «måtte» på sin side låne i fagforeningskassa for å få det til, men fikk aldri pengene tilbake fra Furubotn. Det var også sider ved Nordahls måte å tenke på, som gjorde at overgangen hans fra kommunisme og til anti-kommunisme aldri førte til noen videre selvrefleksjon. Han hadde alltid blikket festet framover, og fortsatte å referere til den historiske materialismen hos Marx og Engels for å forklare hvorfor menneskenes tenkning forandrer seg.

I likhet med Gerhardsen og andre sluttet Nordahl heller aldri å tro at Arbeiderparti-styret ville føre fram til sosialismen. Arbeidet under krigen med å forberede en ny modell fororganiseringa av samfunnet, ga en viss grunn til optimisme, men noen marsj til sosialismen skulle det ikke bli.

Berge Furre

Skre skriver grundig om Furres sentrale rolle i en rekke stridigheter på venstresida fra slutten av 50-tallet til han selv måtte ta over som partileder i SV i 1976. Han var viktig i både i striden i Sosialistisk studentlag som førte ut av AUF og Arbeiderpartiet, og til dannelsen av Sosialistisk Folkeparti (SF), og ved splittelsen mellom SF og SUF (m-l). Det samme var han ved dannelsen av SV og omformingen fra valgforbund til parti, og i turbulente tider i stortingsgruppa etter rekordvalget i 1973. Det fins mange framstillinger av de samme begivenhetene, og selv om alt er samvittighetsfullt gjort hos Skre, bringer det strengt tatt ikke mye nytt.

Berge Furre var den som i lange perioder jobbet tettest med velgermagneten Finn Gustavsen politisk, og var også den som måtte ta ansvar for å nøytralisere svakhetene til Gustavsen. Furre var frustrert over at hans nære allierte nærmest abdiserte i sluttspurten av samlingsprosessen da SV gikk fra valgforbund til parti, men Gustavsen hadde som kjent sine grunner: Han var skeptisk til NKPs rolle, og prosessen førte til at SF og hjertebarnet Orientering forsvant. Furre var også den som måtte gå imellom i stortingsgruppa (i perioden 1973-1977) da det var strid om Gustavsens rolle der.

Er en opptatt av Furre som person, så trigges nysgjerrigheten av kulturjournalisten Skres framstilling av ham som motkulturell. Han var fra Stjernarøy i Ryfylke (f. 1937), men fra 1950 var han elev på Oslo katedralskole, og han hadde resten av oppveksten på vestkanten i Oslo.  Det må være grunn til å spørre om det er røtter eller identitetsbygging som gjorde at han blei en så sterk målbærer av verdiene i de norske motkulturene – som kristen, som framtredende målmann, og som tilhenger av radikal distriktspolitikk. Fra han var ganske ung kombinerte han dette med pasifisme og sosialisme.

Hos Skre er Furre av en av de viktigste strategene i striden om EEC i 1972. Men den største politiske seieren hans kom da han som leder i Stortingets landbrukskomite fikk til jamstellingsvedtaket i 1975. Det ga bøndene et betydelig økonomisk løft, og skulle gi dem samme inntekt som industriarbeiderne innen 1981. Det var ingen liten bragd å få dette gjennom i Stortinget. Furre hadde spesielle forutsetninger, siden han også hadde jobbet mye med primærnæringene som historiker. Etter at han hadde gått ut av aktiv partipolitikk, engasjerte han seg sterkt i kontakten med «De jordløses Bevegelse» (MST), den største av de sosiale bevegelsene i Brasil.

Furre var opprinnelig teologistudent, men avbrøyt og begynte på historiefaget, der en akademisk karriere både samvirket med og konkurrerte med det politiske engasjementet. Han skreiv det som er blitt ei grunnbok i norsk historie for «Vårt hundreår 1905-1990», der særlig det han beskriver om «den sosialdemokratiske orden» og oppløsningen av denne, står seg godt. Arbeidet hans med den store biografien om presten, indremisjonshøvdingen og avismannen, Lars Oftedal (Samtiden 1990), har fått et eget, interessant kapittel hos Skre. Etter dette arbeidet gikk Furre tilbake til teologien, og blei professor i kirkehistorie ved det Det teologiske fakultet, og i 1998 blei han også ordinert som prest.

Det er kjent at Furre og partiet hans hadde et ganske nært forhold til de uavhengige «kommuniststatene» Jugoslavia og Romania. Men det er mer overraskende at han rundt 1960 ikke bare ville bygge bru i tråd med det tredje standpunkt, men ifølge Skre også så svært positivt på viktige sider ved det sovjetiske samfunnssystemet.

På ett punkt avslører Skre ny viten om et ømtålig tema: Det tidlige forholdet Furre hadde til DDR. Som 22-åring i 1959 hadde han det Skre kaller klandestine (hemmeligholdte) forbindelser i DDR. Han leverte for eksempel tidsskriftartikler under pseudonym, og mottok større honorarer enn det som rimelig var, ifølge Skre. Da Furre mange år seinere skulle bli medlem i Lundkommisjonen og være med å kartlegge den ulovlige overvåkninga, satte Overvåkningspolitiet som mottrekk, i gang ny gransking av ham. Det var en skandale som førte til at både overvåkningssjef Hans Olav Østgaard og justisminister Faremo måtte gå av. Hadde de svært nidkjære overvåkerne avslørt også disse forbindelsene fra 1959, er det fare for at ordskiftet om Furres rolle i Lundkommisjonen kunne ha tatt en annen vending.

*LO het AFL (Arbeidernes faglige Landsorganisasjon) til 1957.

Harald Berntsen:
Marcus Thrane – en foranskutt sosialdemokrat. Et portrett i politisk idéhistorie. 
Rånåsfoss: Svein Sandnes Bokforlag 
2021, 384 sider

Av Tore Linné Eriksen, redaksjonsmedlem i Gnist, historiker og tidligere professor i utviklingsstudier ved OsloMet

Det er et stort hull i historien om den tidlige arbeiderbevegelsens historie her til lands at ingen har gitt oss en heldekkende og oppdatert Marcus Thrane-biografi. Heldigvis har vi bøker om enkelte trekk ved arbeiderforeningene midt på 1800-tallet, og Magnus E. Marsdal har utgitt et lite skrift om Thrane med vekt på hans rolle som en pioner i kampen for demokrati. I tillegg har historikeren Mona Ringvej bidratt med en godt kildebelagt rettshistorisk studie av et justismord, der statsapparatet og klassedomstolene hadde som mål å slå ned et folkelig opprør ved å dømme Thrane og andre ledere til langvarig fengselsstraff. Sjøl det å kreve stemmerett (for menn) og utvidet ytrings- og organisasjonsfrihet blei sett på som samfunnsomstyrtende under det som høyrehistorikere har kalt for «demokratisk kapitalisme».

Nå har historikeren Harald Berntsen tettet noe av tomrommet med en politisk idéhistorie som belyser Thranes sosialistiske tenkning. Forfatteren har tidligere flere biografier og andre bøker, blant annet det grunnleggende verket om Johan Nygaardsvold. Han er også kjent innafor fagbevegelsen for sine mange kursforedrag om arbeiderklassens historie.

På vei mot industrisamfunnet

Boka starter med en opplysende oversikt over samfunnsforhold og politisk historie mellom 1814 og starten på «Thrane-rørsla» i 1848. I løpet av noen få år vokste medlemstallet til rundt 30 000 medlemmer og ei rekke lokallag. I forhold til folketallet fantes det knapt noe tilsvarende i verden på denne tida. De aller fleste var landarbeidere og husmenn på den klassedelte landsbygda, men i tillegg sluttet mange håndverkere seg til. Midt på 1800-tallet var overgangen til et industrisamfunn så vidt i gang her hjemme, men Thrane hadde et våkent blikk for den tidlige arbeiderklassen under sitt opphold som lærer ved Modum Blaafarveværk og avisredaktør i Drammen sist på 1840-tallet. Dette var en by med både sagbruk og skipsverft. Det er både påfallende og tidstypisk at arbeiderforeningene bare hadde menn i medlemsskaren, sjøl om det allerede var mange kvinnelige arbeidere i den tidlige tekstilindustrien, ikke minst langs Akerselva i Oslo. Det er nettopp dette spennet mellom det gamle og det nye som er den røde tråden i boka, og som både forklarer arbeiderforeningenes sosiale grunnlag, framvekst (og begrensninger) og Thranes politiske retningsvalg.

Når Harald Berntsen nå har levert et nybrottsarbeid, er det fordi han har gravd dypt for å finne ut hvor Thrane hentet sine ideer fra og hvordan de utvikles underveis. I tillegg til Arbeider-Foreningenes Blad, som han startet, er utlånsprotokollene fra Universitetsbiblioteket en viktig kilde. Forfatteren Berntsen nøyer seg ikke med å gi en oversikt eller oppramsing av titler, men leser sjøl en stor del av denne litteraturen og setter den inn i et europeisk perspektiv. Det gir både nærhet, kritisk avstand og anledning til å trekke tråder framover.

Demokratisk og radikalt oppbrudd

Norge var ikke en isolert utkant, og det er fascinerende å se hvordan den språkmektige Thrane følger det demokratiske, radikale og sosialistiske oppbruddet i Frankrike mellom 1830- og 1848-revolusjonene, med stemmerett for alle, ytringsfrihet og bedre levekår på programmet. Et opphold i Paris sist på 1830-tallet bidro også til å gjøre Jean-Pierre Proudhon og Louis Blanc til ideologiske ledestjerner, supplert med andre anarkister og «utopiske sosialister». Slektskapet er også nært med fysiokratene, som så bearbeiding av jorda som den viktigste form for verdiskaping. Thrane nøyde seg ikke med franske forbilder, men satte seg også godt inn i tankene til tenkere som John Locke, David Ricardo og Adam Smith, samtidig som han avviste det konservative økonomifaget som den toneangivende professoren Anton Martin Schweigaard doserte her hjemme. I den engelskspråklige verdenen var han særlig inspirert av Thomas Paine, som var en ideolog både under den franske og amerikanske revolusjonen, og som av Berntsen karakteriseres som «borgerskapets ytre venstre».

I tillegg var Thrane fortrolig med filosofisk naturrettstenkning og tysk historieskriving, og etter et tidlig avbrutt teologistudium førte han en kamp mot det konservative presteskapet som ikke forsto at rettferdighet var det viktigste budskapet. Kanskje står vi overfor den første kristensosialisten her til lands, sjøl om Thrane etter hvert blei en overbevist fritenker?  Derimot er det ingen direkte spor etter Karl Marx. Det er kanskje ikke så oppsiktsvekkende med tanke på at Manifestet stammer fra det samme året som arbeiderforeningene fikk sin start i 1848. Også i andre land tok det tid før det fikk stor utbredelse, men det er mer overraskende at Thrane ikke kjente til Friedrich Engels’ epokegjørende bok om den engelske arbeiderklassen fra 1847. Kanskje ville den fortsatte begeistringa for «utopiske sosialister» ha vært mindre om Thrane hadde lest den sylskarpe og polemiske kritikken som Marx og Engels leverer i Manifestet?

Arbeiderforeningene hadde bare eksistert i noen få år da Thrane blei varetektsfengsla i 1851, og her satt han fram til den endelige dommen falt i Høyesterett i 1855. Dommerne visste godt at han ikke var skyldig etter anklagen om å styrte statsforfatninga, men mente at hans aktivisme var nok til å fortjene fire år til i tukthus. Når også lokalforeninger blei slått ned gjennom overvåking og et overivrig maktapparat, gikk bevegelsen snart i oppløsning. Som fri mann tok Thrane med seg familien til USA i 1862, der han levde helt fram til sin død i 1890 og ernærte seg som avisredaktør og forfatter av skuespill. Da var Norge på vei mot et industrisamfunn, og Arbeiderpartiet hadde akkurat sett dagens lys. Men det er en annen historie.

Motsetning mellom arbeid og kapital

Når Thrane blir beskrevet som en foranskutt sosialdemokrat, er det fordi han er mer opptatt av fordeling og reformer enn av samfunnsmessig overtaking av produksjonsmidlene. Men sjøl om han etter Berntsens oppfatning ikke var i stand til å overskride «før-marxistisk» sosialisme, gjorde Thrane det etter hvert klart at den viktigste motsetninga går mellom arbeid og kapital. Han la også vekt på at det er arbeidsfolk som skaper de verdiene som «tusenmannstyranniet» på toppen lever av. Det satte også sitt preg på Thranes politiske utvikling at verken eliten i embetsmannsstaten eller bondeopposisjonen på Stortinget var interessert i å dele stemmeretten med de eiendomsløse. Forhåpningene om en allianse mellom arbeiderklassen og «middelstanden» i kampen for demokrati og reformer blei også knust, og svaret blei derfor en «rein» arbeiderpolitikk med sikte på egen frigjøring.

Mens det er lett for en leser å følge de delene av boka som trekker opp hovedlinjer i Thranes tenkning og arbeiderforeningenes korte levetid, er det enkelte teoretiske partier som nok mest vil glede dem med grundigere kjennskap til marxisme og filosofiske begreper. Men forfatteren henter oss trygt tilbake når det er tid for oppsummering og historiske perspektiver. Noe av det beste som kan sies om ei bok, er at appetitten vokser mens man leser. Det er så avgjort tilfelle med Berntsens innsiktsfulle og spennende bidrag, som får oss til å lengte etter den STORE boka om Thrane og «Thrane-rørsla». Her hører det også hjemme å tegne et portrett av Josephine Thrane og en diskusjon av hennes sentrale rolle.

Chibber, V. 2022.
The Class Matrix: Social Theory after the Cultural Turn
Harvard University Press
224 sider

Av Hannah Løke Kjos, stipendiat i sosiologi, UiO

For alle med interesse for klasseteori etter Marx, er Vivek Chibber sin nye bok morsom lesning. På litt over 200 sider legger Chibber ut på en lang historisk og teoretisk reise, og presenterer en seriøs omgang med mange av grunnlagsproblemene i klassisk marxistisk teori. Bokas fem kapitler behandler de overordnede temaene klassestruktur og klasseformasjon, aktørskap og handlingsrom, og avslutter med spørsmålet om hvordan det kan ha seg at kapitalismen, på tross av systemets iboende konflikter, faktisk består. Det siste spørsmålet er riktignok en underliggende rød tråd gjennom hele boka, og det er her diskusjonen til Chibber er mest engasjerende.

Chibbers hovedmotivasjon for å skrive boka er et ønske om å styrke posisjonen til strukturell klasseteori, uten å ignorere innvendingene som har kommet mot denne samme teorien fra den såkalte kulturelle vendingen og de kulturelle teoretikerne. Chibbers strukturelle klasseteori ligger tett på en ortodoks marxistisk forståelse, hvor økonomiske strukturer og materielle interesser er grunnlaget for analyser av klasse. Chibber mener flere av innvendingene som har kommet fra den kulturelle vendingen er nødvendige, men de hviler likevel ofte på premisser han ikke aksepterer. Men hva er egentlig denne beryktede kulturelle vendingen boka skriver seg opp mot? Det får ikke leseren uttømmende kunnskap om, da Chibber forholder seg ganske selektivt til sine sentrale meningsmotstandere. Resultatet er litt for mye skyggeboksing, og Chibber ender med å gjøre ærendet sitt litt for enkelt. Det er synd, for mange av Chibbers poenger hadde stått seg selv med en mer real gjengivelse av hans meningsmotstandere.

Kritikken av manglende meningsdannelse, agens og usikkerhet

Et overordnet problem den kulturelle vendingen hadde med marxistisk klasseteori var teoriens manglende forklaringskraft på kapitalismens stabilitet. Chibber skriver at «hele virksomheten til den kulturelle vendingen ble satt i gang for å svare på hvorfor klassekonflikt ikke oppstod». Mange marxister hadde på begynnelsen av 1900-tallet tatt til orde for at kapitalismens interne logikk, med én utbyttet og én utbyttende klasse, ville føre systemet til dets undergang. Proletariatets materielle interesser skulle følge av deres underordnede klasseposisjon, og basert på disse interessene ville en tilstrekkelig sterk klassebevissthet og senere politisk mobilisering drive frem endringer. Men det de kulturelle teoretikerne av etterkrigstida observerte var stabilitet, og ikke politisk kamp. Det samme kan sies om årene som har fulgt. Kapitalismen har jo vist seg veldig stabil. Det store spørsmålet om hvorfor kapitalismen består, kan derfor ikke besvares gjennom strukturell klasseteori, all den tid denne teorien er «best» til å forklare konflikter og kamp. Dette mente i alle fall de kulturelle teoretikerne, ifølge Chibber.

De kulturelle teoretikerne hadde altså problemer med antagelsen om at arbeideres interesser bare følger direkte fra deres strukturelle posisjon. De mente klasseteori måtte ta innover seg at meningsdannelse, altså hvordan aktører subjektivt fortolker sin situasjon, faktisk var involvert i all sosial handling og derfor alle sosiale strukturer – også klasse. Uten å ta hensyn til denne kulturelle komponenten overser klasseteorien individets handlingsrom, og aktørskap forsvinner i abstrakte strukturer. Siden kultur og omstendigheter alltid vil variere i tid og rom, så vil meningsdanning, interesser og respons også nødvendigvis variere. Det er ikke det samme å være arbeider i London eller i Mumbai, selv om erfaringen av å bli utbyttet økonomisk kan være lik. Den kulturelle vendingen baserte seg derfor på argumentet at kultur er det som mangler i marxistisk klasseteori, mellom struktur og handling.

Chibbers svar: lønnsarbeid er vesensforskjellig fra andre sosiale strukturer

Chibber sier seg enig i at meningsdannelse er viktig for å forklare hvordan aktører deltar i sosiale strukturer, men han legger vekt på at lønnsarbeidet skiller seg fra alle andre strukturer ved å ha et meget begrenset handlingsrom for aktørene. Det betyr ikke at meningsdannelse er fraværende i lønnsarbeidet. Det er slik at arbeideren må mestre kodene til lønnsarbeidet og internalisere de forventningene som arbeidet har for å kunne holde på en jobb. Men denne meningsdannelsen er et resultat av arbeiderens økonomiske posisjon, ikke omvendt. Selv om Chibber gir en litt vel enkel beskrivelse av hvordan andre sosiale strukturer fungerer når han skriver frem dette argumentet, er det utvilsomt overbevisende at lønnsarbeidet fungerer på en helt annen måte enn alle andre sosiale strukturer vi inngår i – nettopp fordi de aller fleste av oss må ha en jobb for å overleve i kapitalistiske samfunn.

Chibber er heller ikke enig i de kulturelle teoretikernes argument om at kapitalismen varierer på tvers av geografiske områder. Han argumenterer for at nettopp fordi klassestrukturen i så stor grad begrenser folks muligheter for fri handling, så vil variasjonen i hvordan folk svarer på dette strukturelle presset også være veldig begrenset. Likheten i denne responsen på individnivå fører derfor til bestemte sosiale mønstre på samfunnsnivå. Og dette trekket ved klassestrukturen forklarer langt på vei hvordan den kapitalistiske økonomien kan se så lik ut på tvers av ulike historiske, regionale, og normmessige avstander. «Kulturalismens» største feilsteg er dens manglende evne til å forklare dette faktumet, mener Chibber. Det er altså en reell forskjell hos de kulturelle teoretikerne og Chibber hvor lik eller ulik de mener kapitalismen er på tvers av geografisk avstand. Boka gir ikke et nevneverdig bidrag i å få slutt på denne forskjellen. Selv om Chibber sier han er globalt orientert er nesten alle analysene og eksemplene fra en «vestlig» kontekst, med veldig få referanser til annet enn europeiske fenomener og teoretikere.

Hvorfor skjer ikke politisk organisering?

Hva så med kritikken fra de kulturelle teoretikerne om strukturell klasseteoris manglende forklaringsevne for at arbeidere ikke organiserer seg? Ifølge Chibber hadde de kulturelle teoretikerne, særlig representert ved Frankfurterskolen og kritisk teori, to mulige svar på kapitalismens varighet; enten å avvise strukturell klasseteori fullt og helt, eller å omformulere teorien slik at ideologi ble bygget inn i dens fundament. De valgte sistnevnte. Kapitalismens evne til overlevelse ble altså forklart ved at arbeiderklassen «samtykket» til det. Ideen er at de rådende klassene får arbeiderne til å se sin undertrykte posisjon som legitim, til og med gunstig, fordi de er utsatt for ideologisk og kulturell indoktrinering. Dette «samtykket» gagner selvsagt de rådende klassene, siden de kan opprettholde posisjonen sin uten motstand.

Chibber er enig i at «samtykke» også spiller en rolle i å forklare hvordan kapitalismen består, men han har problemer med slutningen om at dette samtykket skal være selve opphavet til at systemet består. En mer sannsynlig forklaring, mener han, er resignasjon. Som vi allerede har hørt, aksepterer arbeideren sin posisjon i klassestrukturen, fordi hen ikke har noen annen mulighet. Det er de samme strukturelle barrierene som er i veien for arbeideres kollektive organisering. Relasjonen mellom arbeid og kapital er preget av en voldsom ulikhet i makt. Derfor er det rasjonelt for en arbeider å gjøre seg mer attraktiv for sin arbeidsgiver gjennom å tilby seg å jobbe mer enn andre, kanskje for lavere lønn, og tilegne seg ferdigheter som skiller hen fra andre. Det er derfor mer sannsynlig at arbeideren vil handle individuelt på sin økonomiske usikkerhet, ikke kollektivt. Det er derfor ikke overraskende at arbeidere ikke kommer sammen i kollektiv kamp, det er snarere vanskeligere å forklare hvorfor de noen ganger gjør det, argumenterer Chibber.

Chibbers poenger om hvordan de strukturelle betingelsene vanskeliggjør politisk mobilisering, er gode. Men argumentasjonen blir svekket av Chibbers mangelfulle gjengivelse av de kritiske teoretikernes, og særlig Franfurterskolens, perspektiv på ideologi og klasse. Han sier nesten ingenting om hvilke mekanismer som bidro til at arbeiderne «samtykket» til kapitalismen, slik disse teoretikerne så det. Særlig problematisk er det faktum at Chibber ser ut til å mene at de kritiske teoretikerne, sammen med andre marxister som har vært opptatt av falsk bevissthet, kun driver med en slags undervurdering av arbeideres kognitive evner. Chibber skriver at de kulturelle teoretikerne er i den pinlige posisjonen hvor de hevder at de kan observere utbytting, mens de som faktisk erfarer denne utbyttingen ikke kan «gjennomskue» den. Dette er en merkelig forståelse av makt og ideologi som mekanisme for undertrykking. I tillegg vil jo denne kritikken gjelde alle teorier som antar at aktører kan være utsatt for maktutøvelse, som de ikke selv har perfekt oppfattelse av og mulighet til å analysere korrekt. Som nevnt hadde Chibbers argumenter om hvorfor arbeidere under kapitalismen ikke «klarer» å forene seg kunne stått uten denne, etter min mening, merkelige argumentasjonen.

I sum er nok boka best der Chibber er tettest på klassisk marxistisk teori. Her skrives argumentene ut på interessante og overveide måter, og man får gode svar på mange av spørsmålene som har blitt stilt av både marxister og kritikere. Boka er likevel litt utilgjengelig for de uten forkunnskaper om hva som ligger i den kulturelle vendingen innafor sosial teori, da Chibbers gjengivelser ikke er helt til å stole på. Man må likevel berømme forfatteren for dette ambisiøse prosjektet, hvor argumentene ofte gir intuitivt mening. Den strukturelle tvangen i kapitalismen leder jo oftere arbeideren til resignasjon enn til kamp, dessverre.

Når antirasismen sakte men sikkert blir politisk allemannseie, trenger vi flere debatter på venstresida om hvordan man skal forstå rasisme og diskriminering i sammenheng med sosial og økonomisk ulikhet. Hvilke krav kan man forene, hvilke kan ikke forenes, og hvem skal man lytte til? Ewa Sapieżyńskas personlige fortelling i boka, Jeg er ikke polakken din, og kritikken av den er et godt sted å starte om man vil komme videre i debatten om klasse og rasisme i Norge.

Av Nora C. Warholm Essahli, sosiolog og jobber i fagbevegelsen.

Den «nye» rasismen som vokste fram etter at raseteori både ble politisk tabu og vitenskapelig utdatert, kjennetegnes av ideer om iboende kulturelle heller enn biologiske forskjeller mellom mennesker. Vi kjenner alle fortellingen om at muslimer er «uintegrerbare» fordi det muslimske er noe så dypt forankret i mennesker med denne troen, at det ikke kan endres. For at vi skal kunne beskrive dette som rasisme, må denne ideen plassere noen grupper lavere enn andre i et hierarki. Som når muslimer i Norge og andre land i det globale Sør utsettes for diskriminering, vold og stereotypier om muslimer som gammeldagse, akterutseilte og kanskje til og med primitive. Ifølge denne definisjonen, som kommer fra sosialantropologen Marianne Gullestad, er også premisset om at kulturer er uforenelige viktig i en rasistisk tankegang. Kultur blir et kjennetegn ved personer i en gitt gruppe, som er uforanderlige og uforenelige med andre (majoritets)grupper.

Det er en avart av denne formen for rasisme jeg vil si noe om i denne teksten. Jeg har lest boka Jeg er ikke polakken din av Ewa Sapieżyńska, utgitt på Forlaget Manifest i 2022. Den er en personlig fortelling om hvordan det er å være polsk i Norge, og den har satt i gang en debatt om klasse og rasisme som er både viktig og interessant. Anmelder Joanna Rzadkowska anklager Sapieżyńska for på navlebeskuende vis å privilegere den polske middelklassens erfaringer på bekostning av arbeiderklassens. Jeg vil bruke denne diskusjonen som et utgangspunkt for å diskutere en klassebevisst antirasisme, og behovet for anerkjennelse opp mot behovet for omfordeling.

Men før jeg går nærmere inn på dette, må vi dykke litt lenger inn i hva rasisme er. Den anti-polske eller anti-slaviske rasismen er kanskje ikke den man først og fremst tenker på, når det er snakk om rasisme. For kan man egentlig snakke om rasisme mot «hvite» grupper?

Hvem kan rammes av rasisme?

Dette er et stort spørsmål, med mange uenigheter. Noen vil si at det først og fremst er ikke-hvite, som enten har avstamning fra eller selv er fra tidligere koloniland eller som fortolkes slik. Dette fordi det var koloniseringa, som etablerte de økonomiske og kulturelle maktforholdene mellom land og verdensdeler, som i stor grad fortsatt gjelder i dag, som også definerte rasistiske hierarkier. Disse hierarkiene gjenspeiler kolonitidas økonomiske relasjoner, hvor mennesker i det globale Sør ble utbytta og slavebundet av europeere. For å rettferdiggjøre dette måtte man skille mellom grupper. Dette er selvfølgelig en forenkling av en veldig komplisert, mange hundre år lang historie, men poenget står: For å kunne rettferdiggjøre drap, utbytting og slavearbeid ble de som ble utsatt for dette i varierende grad, og på ulike måter, framstilt som tilhørende «raser» som var dummere, men fysisk sterkere, tilbakestående, og hjelpetrengende. Kort sagt: underlegne europeere.

Når man forstår rasisme og diskriminering i dag ut ifra dette bakteppet, så er det ikke åpenbart hvordan rasisme og diskriminering mot polakker og øst-europeere passer inn. Det er da noen vil si at vi må passe på ikke å hule ut rasisme-begrepet. Jeg vil derimot, i tråd med mange andre før meg, innvende at dette er en for statisk måte å forstå rasisme på, som ikke er fleksibel nok til å fange opp oversette eller nye former for rasisme. Man kan også innvende at dette igjen kan gjøre antirasismen lite inkluderende, og at antirasismen bør forholde seg til samfunnet rundt og tilpasse seg de utviklingene som skjer. EUs østutvidelse er en slik utvikling, som radikalt endra mønstrene i hvem som kommer som arbeidsinnvandrere til land som Norge. Dessuten har også østeuropeere en historie med å bli kategorisert som lengre nede i et rasistisk hierarki av nazistene, og svært mange døde under tvangsarbeid i Norge under 2. verdenskrig. Dette er igjen bare en flik av en lang og komplisert historie. Ett viktig punkt er dog at Polen er et fattigere land enn Norge, men også en historisk mye større kulturnasjon. Det er med andre ord komplisert. Jeg mener imidlertid at en slik forståelse, forutsatt at fakta på bakken understøtter den, er nyttig. På denne måten kan man også bevege seg bort fra analyser dominert av forhold i land som USA og Storbritannia. For selv om det er mye å hente der, så er det jo nødvendigvis også mange forskjeller.

Grey lives matter

Sapieżyńskas beskriver det mange polakker i Norge opplever som rasistisk diskriminering, under sin parole «grey lives matter». I Jeg er ikke polakken din fletter hun sammen fortellinger fra eget og andres liv med forskning. Boka dreier seg om systematisk diskriminering av polakker i Norge, på grunn av deres bakgrunn. Det er systematikken i de negative forestillingene og diskrimineringen som gjør dette til et spørsmål om rasisme, slik jeg ser det.

Det betyr derimot ikke at «omvendt rasisme», det vil si rasisme rettet mot hvite fra ikke-hvite, er noe som det gir mening å snakke om. Jeg nevner dette her fordi såkalt «omvendt rasisme» virker å være en besettelse for mange. Tilbake til Gullestads definisjon av rasisme som forestillinger om et hierarkisk system av kulturelle forskjeller mellom grupper: En «rasisme» som sparker oppover, burde etter min mening heller beskrives som mobbing eller trakassering. Heller enn å sette opp kriterier som hudfarge, tilhørighet langs Nord/Sør-aksen eller til nasjonale minoriteter eller urfolk, burde vi forstå rasisme som noe fleksibelt og kontekstuelt forankra. Går man god for at summen av disse formene for diskriminering utgjør en slags form for strukturell rasisme mot polakker i Norge, vil man kunne sette dette inn i en politisk sammenheng. Hvor utbredt denne rasismen er, eller hvordan den arter seg, er et annet, men også viktig spørsmål, der det også er uenigheter. Det kommer nok flere debatter om dette, men vi rekker ikke å gå nærmere inn på det her.

Det å kunne være «noens polakk», viser ifølge forfatteren til de mange små fortellingene fra nordmenn hun møter som sier at de «har en polakk» som gjør det ene eller det andre for dem. Som regel dreier det seg om oppussing eller vedlikehold av eiendom. Polakker betraktes av enkelte arbeidsgivere som mer arbeidsomme enn mange andre «grupper», og spesielt egna til fysisk arbeid. Mens polske innvandrere til Norge før østutvidelsen ofte var leger, sykepleiere, eller tilhørte andre høyt utdanna profesjoner, endra arbeidsinnvandringa fra starten av 2000-tallet den felles forestillinga vi har om hva en med bakgrunn fra Polen «er», når det dreier seg om yrke og utdanning.

Renholdere med og uten doktorgrad

Dette stemmer imidlertid ikke med Sapieżyńskas hverdag som politisk rådgiver. Heller ikke med hennes venner og bekjente, hvorav de fleste jobber innen kulturfeltet, og har lange utdanninger (flere av dem doktorgrad). I tillegg til mange fordommer om Polen som et grått sted uten noe særlig interessant å tilby, opplever Sapieżyńska å bli møtt med forundring og mistro over at hun kan ha den jobben hun har. På ett tidspunkt får hun beskjed av naboene om å fjerne etternavnet sitt fra postkasseskiltet, fordi det ifølge dem vil senke verdien av boligene i nabolaget. Hun beskriver også reaksjonene som kommer, når hun forteller hvor hun er fra. Det er «skuffende» for mange at hun er polsk. Polakker opplever utestenging fra en rekke arenaer, alt fra arbeidslivet, utelivet, sjekkemarkedet til leiemarkedet, argumenterer hun.

Det sporet i boka jeg er interessert i her, er imidlertid beskrivelsene av polskhet som forbundet med det å være arbeidsinnvandrer i lavstatusyrker som renhold og anleggsarbeid uten formell kompetanse. Utover i boka beskriver forfatteren hvordan hun kommer i kontakt med polakker i Norge som jobber i byggebransjen og fagforeningsfolk som organiserer disse gruppene, og snakker med dem om utnytting, lønnstyveri og annen arbeidskriminalitet de opplever.

Forfatter og oversetter Joanna Rzadkowska kritiserte i sin anmeldelse i Morgenbladet Sapieżyńska for en unyansert framstilling av livet som polsk i Norge. Hun hevder Sapieżyńska usynliggjør arbeiderklassen, og hvisker den ut til fordel for fortellingen om manglende anerkjennelse for akademikere. Hva med historiene om renholderne som ikke «egentlig» har doktorgrad eller er kunstnere? Burde ikke historiene som så vidt nøstes i om grov utbytting og lønnstyveri vektlegges mer enn sorgen over å måtte jobbe i arbeiderklasseyrker en tid før man får innpass på kulturfeltet eller i akademia?

Omfordeling versus anerkjennelse

Når polske kvinner i Norge i gjennomsnitt har høyere utdanning enn norskfødte kvinner, men likevel er overrepresentert blant renholdere, er det åpenbart at de ulike klasseposisjonene som man kan ha i Norge, her er ujevnt fordelt etter landbakgrunn. Det er ikke vanskelig å gå med på at man burde ha like muligheter til valg av utdanning og yrke uavhengig av bakgrunn. Men spørsmålet som da melder seg, er hvordan en «rettferdig» fordeling ville sett ut. Hvis polskhet ikke lenger ble kulturelt kodet som «arbeiderklasse», ville det kunne betydd en økt anerkjennelse av polske akademikere. Klasseforskjellene internt mellom polakker ville derimot bestått, og arbeidsvilkårene i de allerede nevnte arbeiderklasseyrkene ville ikke nødvendigvis blitt forbedret.

Vi er med andre ord inne på det den amerikanske feministiske filosofen Nancy Fraser omtaler som «anerkjennelse» som politisk mål for undertrykte grupper, på den ene siden, og «omfordeling» av ressurser og makt, på den andre. Ved å kjempe for anerkjennelse av utdanningen polske innvandrere har med seg fra hjemlandet, samt av den polske kulturen mer generelt, kjemper man ikke nødvendigvis for en omfordeling som rokker ved noen grunnleggende maktforhold eller utjevner sosiale forskjeller.

Faktisk er det heller slik at et ensidig søkelys på anerkjennelse snarere kan fortrenge omfordeling som politisk mål. I hvert fall dersom man som bevegelse ikke er bevisst denne fallgruva. Enda viktigere er det at det kan befeste eller forsterke sosiale forskjeller innad i en minoritet, i dette tilfellet den polske. Dette fordi man da fort lar det være opp til den mest ressurssterke delen av gruppa å definere problemer og mulige løsninger på vegne av resten. Dette er samme mekanisme som utspiller seg i andre bevegelser. Ett eksempel er debatten om hvorvidt feminister på venstresida burde støtte opp om kvinnelige næringslivslederes kamp, når medlemmer av denne gruppa samtidig utbytter lavtlønte kvinner.

Falsk motsetning?

Samtidig betyr ikke det at anerkjennelse ikke er viktig. Solidaritet med grupper som opplever å bli sett på som mindre verdifulle som mennesker på grunn av sin bakgrunn er sentralt for enhver progressiv bevegelse. Man kan dessuten se for seg at det er vanskeligere for arbeidsgivere å slippe unna med rovdrift på arbeidsinnvandrere, dersom man på samfunnsnivå vinner en større anerkjennelse av disse gruppene. Økt anerkjennelse er også viktig for andre aktører som samtidig jobber for mer omfordeling, slik mange forbund jobber for økt status for sine yrkesgrupper parallelt med arbeidet med lønn og tariff.

Kritikken mot Sapieżyńskas Jeg er ikke polakken din kommer fra folk som kjenner den polske diasporaen i Norge mye bedre enn meg. Likevel ser jeg noen tydelige dilemmaer her, som har overføringsverdi også til andre deler av det antirasistiske feltet. Når antirasismen sakte men sikkert blir politisk allemannseie, trenger vi flere debatter på venstresida om hvordan man skal forstå rasisme og diskriminering i sammenheng med sosial og økonomisk ulikhet. Hvilke krav kan man forene, hvilke kan ikke forenes, og hvem skal man lytte til?

Et første sted å starte er nettopp å bruke klasseperspektivet på også disse temaene.

Få andre begreper er like viktige for den radikale venstresida som klassebegrepet. Likevel er det et kontroversielt spørsmål hva en klasse egentlig er, hvor mange klasser som finnes og hvem som hører hjemme i hvilken samfunnsklasse. Formålet med denne teksten er å klargjøre den marxistiske klasseteorien, og hvordan den skiller seg fra sosiologiske måter å forstå ulikhet og makt i det kapitalistiske samfunnet.

Av Emil Øversveen, utreder i Manifest tankesmie og postdoktor i sosiologi ved NTNU.

Få andre begreper er like viktige for den radikale venstresida som klassebegrepet. Likevel er det et kontroversielt spørsmål hva en klasse egentlig er, hvor mange klasser som finnes og hvem som hører hjemme i hvilken samfunnsklasse. Formålet med denne teksten er å klargjøre den marxistiske klasseteorien, og hvordan den skiller seg fra sosiologiske måter å forstå ulikhet og makt i det kapitalistiske samfunnet.

Innledning

«Klasse» er et av mest sentrale begrepene innenfor den marxistiske tradisjonen. Marx’ store politiske nyvinning var hans prinsipielle vektlegging av arbeiderklassens politiske potensial. Der de tidlige sosialistene antok at revolusjonen måtte gjennomføres av en opplyst elite, insisterte Marx på at sosialismen bare kunne skapes av en bred og klassebasert mobilisering. Likevel er det iblant uklart hva Marx faktisk mente med begrepet klasse. Hva mener vi når vi snakker om samfunnsklasser, og hvilke klasser er det som finnes? Marx ga aldri et entydig svar på disse spørsmålene. Et spørsmål som gjerne går igjen er hvordan vi kan avgjøre hvilken klasse folk hører hjemme i. Må man være fattig for å være arbeider, eller inkluderer arbeiderklassen også høytlønte? Er arbeiderklassen først og fremst industriarbeidere i privat sektor, eller kan man være en del av arbeiderklassen hvis man har universitetsutdanning og jobb i staten? Og hvem er det egentlig som hører hjemme i «overklassen»?

Formålet med denne korte, og nokså teoretiske artikkelen er å gi en klargjøring av Marx’ klasseteori slik jeg forstår den. For å tydeliggjøre det som skiller den marxistiske klasseteorien fra andre forståelser, vil jeg sammenligne den med klasseteorien til Pierre Bourdieu. Bourdieu er kanskje den viktigste sosiologen fra etter andre verdenskrig, og han står i dag svært sterkt innenfor den norske klasse- og eliteforskningen. Klasseteorien hans var det klart dominerende perspektivet i en vitenskapelig antologi som nylig ble publisert om den norske arbeiderklassen, og ligger også til grunn for ORDC-skjemaet, et av de mest ambisiøse klasseforskningsprosjektene i nyere norsk historie. Bourdieus teorier har også hatt en betydelig påvirkning på den offentlige samtalen, ikke minst på grunn av dens evne til å sette fingeren på sosiale skiller mange kan kjenne seg igjen i, og som virker mindre tydelige i den marxistiske klasselæra. De blir hyppig diskutert i Morgenbladet og Klassekampen og har inspirert bøker av franske stjerneforfattere som Edouard Louis og Annie Ernaux. Alt dette gjør Bourdieu til den ideelle sparringspartner for den som vil klargjøre og forsvare den marxistiske posisjonen. Jeg vil særlig fokusere på et begrep som er sentralt for både Marx og Bourdieu: kapitalbegrepet, og hvordan vi kan bruke det for å synliggjøre samfunnets grunnleggende konfliktlinjer.

Bourdieus klasseteori

Både den politiske økonomien som Marx i sin tid kritiserte og dagens sosiologiske klasseforskning har det til felles at individets klasseposisjon defineres i forhold til markedet. Den markedsbaserte klasseteorien kan grovt oppsummeres som følger: I samfunnet finnes det en ujevn fordeling av ressurser, for eksempel penger og eiendom. Den ujevne fordelinga av disse ressursene skaper et sosialt hierarki, hvor individene konkurrerer seg imellom for å forbedre sin posisjon. Plasseringen din i dette hierarkiet avgjøres av hvor gode muligheter du har til å lykkes i denne konkurransen, gjerne beskrevet som livsjanser, som igjen avgjøres av hvor mange og hva slags type ressurser du har tilgang på. Dersom flere mennesker befinner seg i noenlunde samme markedsposisjon, kan man si at de utgjør en klasse. I tråd med synet på klassesamfunnet som et hierarki, beskrives disse klassene gjerne med hjelp av vertikale metaforer. Øverst finner vi «overklassen», «middelklassen» utgjør mellomsjiktet, mens «arbeiderklassen» befinner seg under der igjen.

Innenfor sosiologien forbindes den markedsbaserte teorien helst med Max Weber, og har fått sin mest sofistikerte moderne form i klasseteorien til Bourdieu. Den sentrale innsikten Bourdieu skal ha bidratt med, er at klasse ikke er et reint økonomisk spørsmål. For å få fram dette poenget skiller Bourdieu mellom ulike former for kapital. I tillegg til økonomisk kapital, som Bourdieu forstår som ressurser som kan omsettes i penger, avgjøres også klasseposisjonen din av tilgangen din på kulturelle og sosiale ressurser. Ifølge Bourdieu utgjør også disse ressursene en form for kapital, fordi du kan bruke dem til å skaffe deg en fordel i den sosiale konkurransen.

Kulturell kapital er den kapitalformen som har fått mest oppmerksomhet i klasseforskningen, og da særlig underkategorien kroppsliggjort kulturell kapital. Grovt sett viser dette begrepet til de ressursene som følger av å være på måte en som viser at man har kjennskap til den «riktige» kulturen. Dette er en innsikt som er lett å kjenne seg igjen i. De fleste av oss veit at noen kulturelle uttrykk er mer anerkjente enn andre. Opera er «finere» enn Ole Ivars, og å spise på Maeemo er «finere» enn å spise på McDonalds. Det samme gjelder for hvordan vi oppfører oss. Kroppsspråket ditt og måten du snakker på kan avsløre hvilket sosialt sjikt du kommer fra, og slik forme sjansen din til å lykkes i ulike situasjoner. Skal du i jobbintervju, eller opp til muntlig eksamen ved et universitet, vil du antageligvis ha bedre sjans dersom du signaliserer at du hører til «riktig» klasse enn om du oppfører deg som en grov bondetamp. Kultureliten utøver også en betydelig makt over samfunnets forestillinger og tenkemåter. De er overrepresenterte i avisa, på TV og i bokhylla, og har et jerngrep over utdanningssystemet. Denne kontrollen bruker de for å sikre at det er deres ferdigheter og kompetanseområder som belønnes. Resultatet er store ulikheter i hvem som gjør det bra i skolen. Jenter fra høyt utdanna hjem har femti ganger så høy sannsynlighet for å få toppkarakterer på ungdomsskolen enn gutter med lavt utdanna foreldre, og også frafallsstatistikken er sterkt skjevfordelt.

Ifølge Bourdieu må kultur derfor anses som en like viktig kilde til klasseskiller som økonomi. Bourdieu-inspirerte klasseforskere jobber derfor gjerne med flerdimensjonale klasseskjemaer, hvor både økonomisk og kulturell kapital inkluderes. Et eksempel er Oslo Register Data Class Scheme (ORDC), som er utviklet av forskere ved Universitetet i Oslo for å framstille det norske klassesamfunnet. Framfor å operere med kun én overklasse, identifiserer ORDC-modellen hele tre forskjellige overklasser. På venstre fløy finner vi den kulturelle overklassen, som består av professorer, arkitekter, kunstnere, og så videre. Midt mellom er den «balanserte» overklassen, hvor du havner hvis du er lege, dommer eller tannlege. Til høyre finner vi den økonomiske overklassen. Denne er befolket av de med ti prosent høyest inntekt, men også av direktører, rentenister, meglere og «store eiere». På denne måten forsøker forskerne bak skjemaet å tilby en mer nyansert klassemodell enn de som fokuserer på økonomiske ressurser aleine, som skal være i stand til å fange opp former for ulikhet og undertrykkelse som blir utelukket i rent «økonomistiske» analyser.

Marx’ klasseteori

De som kjenner til marxismens grunnprinsipper har sikkert allerede merket seg at Bourdieus forståelse av begrepet kapital skiller seg drastisk fra den Marx utviklet. For å kunne sette fingeren på denne forskjellen, er vi først nødt til å redegjøre for Marx’ klasseteori. Som vi husker, tar den sosiologiske klasseteorien utgangspunkt i distribusjonen av ressurser på markedet. For Marx er imidlertid ikke klasser et markedsfenomen, men noe som oppstår i produksjonsprosessen. Marx’ argument er at det ikke er tilstrekkelig å studere hvordan ressurser blir fordelt for å forstå klassesamfunnet. I stedet må vi gå dypere, og undersøke hvordan ressursene blir produsert.

Ifølge Marx består enhver produksjonsprosess av to faktorer. På den ene siden har man produksjonsmidlene. Produksjonsmidler inkluderer råvarer, verktøy, maskiner og infrastruktur, og er de tingene vi mennesker bruker når vi jobber. På den andre siden har vi arbeidskrafta, som er den arbeidsinnsatsen som legges ned av mennesket selv. Både produksjonsmidler og arbeidskraft er nødvendig for å produsere. Folk kan ikke jobbe uten å ha noe å jobbe med, og produksjonsmidler skaper heller ingenting uten menneskelig input. Under kapitalismen er produksjonsmidler og arbeidskraft skilt fra hverandre. Produksjonsmidlene kontrolleres av en liten gruppe av kapitalister, mens arbeidskrafta tilhører arbeiderklassen. Den kapitalistiske produksjonsprosessen igangsettes når kapitalister kjøper arbeidskraft på arbeidsmarkedet, altså ved at de ansetter andre for å jobbe for seg. Her kan man spørre seg om hvorfor kapitalistene velger å produsere. Gustav Witzøe trenger jo egentlig ikke å drive lakseoppdrett; han har mer enn nok til å kunne leve i overdådig luksus livet ut. Når han likevel velger å ta den risikoen det er å investere, må det være fordi han vil tjene penger på det. Fra kapitalistenes ståsted er formålet med produksjon med andre ord å produsere et overskudd, eller mer presist: En merverdi som er større enn verdien de investerte i utgangspunktet.

Hvor kommer så denne merverdien fra? I svaret på dette spørsmålet finner vi kjernen i Marx’ klasseteori. Når Witzøe er god for over 30 milliarder kroner, sier det seg selv at det ikke er han personlig som har skapt alle verdiene som disse pengene representerer. Verdiene er skapt av arbeiderne som jobber for ham, som jo er de som faktisk drar opp laksen fra havet, og de naturgitte rikdommene de er satt til å jobbe med. Med andre ord har Witzøe tilegna seg verdier han ikke selv har skapt, noe han har rett på fordi arbeiderne – ved å selge ham arbeidskraften sin – også sier fra seg eiendomsretten over det de produserer. Witzøe må riktignok lønne arbeiderne sine, men lønnen er mindre enn verdiene av arbeiderne skaper, noe som vil si at arbeiderne (i hvert fall deler av arbeidsdagen) jobber uten økonomisk kompensasjon. Dette er det Marx refererer til som utbytting: et maktforhold hvor én part kan pumpe ut gratisarbeid fra den andre. I motsetning til i tidligere samfunn beror ikke kapitalens makt på direkte tvang, men på monopolisering av produksjonsmidlene, som medfører at de eiendomsløse av egen fri vilje må selge arbeidskrafta si for å skaffe seg det de trenger for å overleve.

En viktig nyanse er at ordet «kapital» for Marx ikke viser til eiendom i seg selv. Kapital viser til bruken av eiendom for å produsere en merverdi. Formålet med begrepet er altså ikke å måle hvor mye den enkelte har eller ikke har av penger eller andre ressurser. Formålet er å framheve det faktum at produksjonen kontrolleres av kapitalister som er motivert av profitt, og at de skaper denne profitten ved å utbytte arbeidere.

Denne enkle observasjonen har uhyre viktige konsekvenser. Den innebærer at tilgangen vår på det vi trenger for å leve livene våre – mat, klær, husrom, energi, teknologi, medisiner – kontrolleres av privatpersoner som er ute etter privat berikelse. Nettopp fordi kapitalistene disponerer over produksjonsmidlene som sin privateiendom, er den økonomiske makten deres svært vanskelig å utfordre. Kapitalister kan produsere som de vil innenfor lovens grenser, og er dessuten tvunget av konkurransehensyn til å profittmaksimere så langt det er mulig. Om loven blir for streng, eller arbeiderne for kravstore, kan produksjonen flyttes til et annet land. Kapitalflukt er et utfall enhver politiker i det lengste vil unngå, fordi det blir økonomisk krise hvis kapitalistene slutter å investere. Selv om staten selvfølgelig kan disiplinere enkeltkapitalister, kan den derfor ikke på sikt gjennomføre politikk som truer kapitalistklassen som helhet. Dette gir kapitalister en betydelig makt over politikken, som ikke engang trenger å utøves for å være effektiv.

Er kultur en type kapital?

Etter denne gjennomgangen er vi omsider klare for å vurdere Bourdieu og Marx’ klasseteori opp mot hverandre. Jeg kan ta meg selv som eksempel. Jeg er født inn i det både Bourdieu og Marx ville karakterisert som arbeiderklassen – faren min jobbet på gulvet på oljeplattform, og moren min som ufaglært omsorgsarbeider. Med årenes løp har jeg likevel tilegnet meg en smak for fransk film og dyre restauranter, og en væremåte som iblant har ført til at jeg (dessverre) har blitt tatt for å komme fra Oslo vest. Kulturell kapital har jeg med andre ord mer enn nok av. Hva slags makt er det denne kulturelle kapitalen gir meg? Bourdieu har rett i at jeg kan ha gode forutsetninger for å lykkes i et jobbintervju, eller til å briljere med de kulturelle referansene mine over en pils (eller et glass naturvin). Samtidig finnes det en type makt jeg ikke har. Uansett hvor mye kulturell kapital jeg tilegner meg, kan jeg ikke bruke den til å ansette arbeidere, ta overskuddet fra det de produserer i egen lomme, og true dem med sparken dersom de ikke gjør som jeg sier. Jeg kan heller ikke låne ut den kulturelle kapitalen min i bytte mot renter, eller investere den i boligeiendom som lar meg kreve husleie av folk som bare trenger et sted å bo. Den kulturelle kapitalen gir meg heller ikke makten til å flytte en bedrift – og dermed også tusenvis av jobber og hundrevis av millioner i skatteinntekter – ut av landet dersom jeg ikke opplever at jeg får gunstige nok betingelser. Ikke gir den kulturelle kapitalen meg muligheten til å trigge en økonomisk krise heller, slik for eksempel Reitan-slekta i teorien kunne ha gjort dersom de hadde bestemt seg for å legge ned driften på dagen.

Altså kan vi se at «økonomisk» kapital gir en helt annen type makt enn det «kulturell kapital» gjør. Her er det selvfølgelig fremdeles mulig å argumentere at kulturelitens makt er av tilsvarende betydning som den økonomiske kapitalmakten. Marxister vil imidlertid fastholde at det er den økonomiske kapitalen som tross alt er den mest avgjørende, fordi den kontrollerer produksjonen av store deler av det vi trenger for å overleve.  Dette blir langt på vei bekrefta av den klasseforskningen som baserer seg på Bourdieus teori, som viser at den kulturelle kapitalen betyr mindre enn før . Riktignok finnes det ulikheter i status mellom lønnsarbeidere, men disse blekner sammenligna med den enorme rikdommen som tilfaller det andre vil kalle den økonomiske overklassen, og som jeg vil kalle kapitalister. Verdt å merke er at disse undersøkelsene ikke engang tar med seg den formen for ulikhet som marxister egentlig er opptatt av, nemlig den svært ujevne fordelingen mellom arbeid og kapital av makta til å avgjøre hvordan samfunnet produserer sitt eget livsgrunnlag.

Den som vil se hvordan denne formen for ulikhet slår ut i praksis, kan ta en titt på gradestokken. Fossilt brennstoff er den klart viktigste kilden til utslipp av CO2 – opp til 90% ifølge FNs beregninger. I boka Fossil Capital viser Andreas Malm at overgangen til fossilt brennstoff ikke først og fremst skyldtes at kull var billigere eller mer effektivt enn vannkraft. Overgangen var i stedet drevet av kapitalistenes behov for å kontrollere produksjonsprosessen. Der bruk av vannkraft ville krevd samarbeid mellom produsentene, var fossilt brennstoff enklere å tilegne seg, lagre og kontrollere som privateiendom. Malm viser at det grønne skiftet derfor ikke nødvendigvis er i kapitalistenes interesse, fordi fornybare energikilder – vann, vind og sol – av rent materielle årsaker er vanskeligere å monopolisere enn kull og olje.

En sentral utfordring for det grønne skiftet er derfor at kapitalister med interesse av å monopolisere energikildene kontrollerer store deler av verdens energiproduksjon, og at staten dessuten er avhengig av disse kapitalistene for å unngå økonomisk krise og potensiell politisk kollaps. Sammenlignet med fossilkapitalens makt har jeg, med doktorgraden, bokhylla og taleferdighetene mine, nokså lite å stille opp med. Her ligger nok også forklaringen på at det er så lite bevegelse i klimasaken, til tross for at den (dessverre) står særlig sterkt hos nettopp den type kulturelle grupper som bourdieusianske analyser ofte vil plassere i overklassen. Dette er også grunnen til at det ikke nytter med en klimapolitikk som setter arbeiderklassen og «kulturoverklassen» opp mot hverandre over livsstilsvaner og forbruksvalg, men at vi trenger en bred arbeiderbevegelse som kan utfordre fossilkapitalens økonomiske makt.

La oss ta en titt tilbake på ORDC-modellen som jeg presenterte for noen sider tilbake. I denne modellen er den kulturelle, den balanserte og den økonomiske overklassen grafisk sett likestilt. Det vil si at man plasserer leger og kunstnere i samme sosiale sjikt som Gustav Witzøe, John Fredriksen og Kjell Inge Røkke. Er denne antakelsen rimelig? Fra et marxistisk perspektiv er svaret på dette nei. Leger er utvilsomt privilegerte hvis man sammenligner dem med renholdere og Nav-klienter. Sivilingeniører har en annen status enn snekkere, som sikkert kan gi barna deres visse fordeler på universitetet. Bourdieus klasseteori gir oss gode verktøy for å studere disse ulikhetene. Samtidig er både leger, renholdere, sivilingeniører og snekkere alle lønnsarbeidere, og derfor fratatt den økonomiske makta som kapitalistene besitter. Problemet med Bourdieus klasseteori er at denne økonomiske makta viskes ut. Samtidig som at Bourdieus klasseteori kan bidra til en mer nyansert forståelse av ulikheter internt i arbeiderklassen, tilslører den skillet mellom arbeid og kapital, og dermed også kapitalismen i seg selv.

Ulikhet eller makt?

Hva slags klassebegrep vi bruker er ikke bare et teoretisk spørsmål. Klasseforståelsen vår har også sentrale politiske konsekvenser. Den viktigste av disse handler om hvem man identifiserer som allierte og motstandere. Legger man til grunn at kriteriet for å tilhøre arbeiderklassen er å være ressurssvak, utelukker man store deler av Norges befolkning fra det sosialistiske prosjektet. Plasserer man leger, professorer og sivilingeniører i overklassen, er det nærliggende å tenke at disse representerer motstandere som arbeiderklassen må overvinne, og at kampen like gjerne kan rettes mot dem som mot store bedriftseiere og eiendomsbaroner. Og ser man på klasse som et kulturelt spørsmål, risikerer sosialismens prosjekt å reduseres til å skape anerkjennelse for en stigmatisert «arbeideridentitet» – en identitetspolitikk for arbeiderklassen, ofte basert på svært snevre og stereotype forestillinger om hvem som passer inn i denne kategorien. Ingen av disse ideene representerer gode utgangspunkt for de som vil bygge en venstreside som faktisk vil være i stand til å forandre samfunnet.

Det er en utbredt forståelse at klasse først og fremst handler om ulikhet. Jeg tror denne oppfatninga er unøyaktig. Klasse, fra et marxistisk perspektiv, er grunnleggende sett et spørsmål om makt. Mer bestemt handler klasse om en bestemt type makt: Makten én liten gruppe av mennesker, fordi de monopoliserer samfunnets produksjonsmidler, har til å bestemme over hvordan vi mennesker produserer det vi trenger for å leve og trives. Den grunnleggende kritikken av klassesamfunnet er derfor ikke at det skaper sosial ulikhet, selv om kampen mot ulikhet selvfølgelig må være en sentral del av venstresidas prosjekt. Klassesamfunnet er først og fremst problematisk fordi det er ufritt og irrasjonelt at makten over produksjonen skal være et privat privilegium framfor et demokratisk anliggende.

Fra et marxistisk perspektiv er det derfor ikke utjevning mellom klassene som er det endelige målet. Sosialismen handler ikke først og fremst om å ta fra de rike og gi til de fattige, eller om at alle skal sikres «like sjanser» for å klatre oppover i hierarkiet. Med andre ord er ikke målet å forbedre klassesamfunnet, men å avvikle det. I motsetning til den sosiologiske klasseforståelsen, som nøyer seg med å studere ulikhet internt i kapitalismen, er formålet med den marxistiske klasseteorien å problematisere kapitalismen i seg selv. Dette er hovedforskjellen mellom den sosiologiske og den marxistiske klasseforståelsen, og årsaken til at det er den sistnevnte som til syvende og sist er den mest sentrale for den radikale venstresiden.

Av Tiril Vold Hansen, stipendiat i sosiologi ved Nord universitet i Bodø, styremedlem i Rødt Bodø og sitter i Rødts kvinnepolitiske utvalg nasjonalt.

Da Svalbardtraktaten ble underskrevet i Paris 9. februar 1920, ble Norges «fulle og uinnskrenkede» suverenitet over øygruppen slått fast. Samtidig forpliktet traktaten til å ta vare på Svalbards dyre- og planteliv (artikkel 2), ikke benytte Svalbard i krigsøyemed (artikkel 9), og å sikre alle traktatpartenes innbyggere rettigheter til adgang og virksomhet under ikke-diskriminerende vilkår.

Siden den gang har Svalbard gitt norske myndigheter rikelig med utenrikspolitisk hodebry, og noen gullgruve i økonomisk forstand kan man heller ikke si at det har vært. De overordnede målene for norsk svalbardpolitikk ligger fast, men Svalbard står nå i en stor omstillingsprosess. Klimaendringene rammer øygruppa hardt, og når sjøisen smelter blir det mer aktivitet og flere aktører på og rundt Svalbard. Samtidig skal samfunnet til nå viktigste bærebjelke – kulldriften – fases ut.

I denne konteksten er det flere som spør seg om staten egentlig vet hva den vil med Svalbard. Hvilke interesser har norske myndigheter på Svalbard? Hvordan forsøker man å oppnå dem? Og ikke minst – lykkes man?

Svalbardpolitiske interesser og virkemidler

«Hvorfor er dette ordet interesse interessant? Hvorfor er det viktig å stille spørsmål ved hvilken interesse aktørene kan ha i å gjøre det de gjør?» Det spør den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1996) i den moderne klassikeren Symbolsk makt. Som svar på sitt eget spørsmål forklarer han at «Begrepet ‘interesse’ tvang seg først på meg som et redskap for brudd med en fortryllet og mystifiserende visjon av menneskelig handling». Interesse er et begrep som forklarer hvorfor mennesker gjør som vi gjør. Man kan ikke lage sosiologi uten å godta at mennesker har en tilstrekkelig grunn, mener Bourdieu. Mennesker kan være gale eller irrasjonelle, men de handler ikke uten grunn. Hva er så interesse? Ifølge Bourdieu er det «å anerkjenne spillet og å anerkjenne det som står på spill». Å ha en interesse i en politisk sak innebærer dermed at man bryr seg om utfallet av en sak.

Norges interesser på Svalbard kommer eksplisitt til uttrykk i Svalbardmeldingene, i form av fem overordnede mål som har ligget fast siden midten av 80-tallet. De fem målene er 1) en konsekvent og fast håndhevelse av suverenitet, 2) Korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd, 3) Bevaring av ro og stabilitet i området, 4) Bevaring av områdets særegne villmarksnatur og 5) Opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.

For å oppnå de svalbardpolitiske målene har norske myndigheter flere virkemidler til rådighet: pengeoverføringer over både svalbardbudsjettet og på det ordinære statsbudsjettet, lovgivning og håndhevingen av denne, og statlig eierskap i ulike bedrifter er alle viktige styringsinstrumenter.

Svalbard, miljø og sikkerhet

To viktige interesser i norsk svalbardpolitikk er altså miljø og sikkerhet.

I Svalbardmeldingen heter det at «Svalbard skal være et av verdens best forvaltede villmarksområder». Ved konflikt mellom miljøvern og andre interesser «skal miljøhensyn veie tyngst». Svalbard har et unik, men sårbart plante- og dyreliv, som med klimaendringer og økt aktivitet opplever stort press. Svalbardtraktaten gir imidlertid norske myndigheter et sterkt mandat til å iverksette tiltak for å ivareta naturen, da artikkel 2 slår fast at Norge har rett til å treffe «passende forholdsregler» for nettopp å sikre bevarelsen av flora og fauna.

Svalbardmiljøloven er en av de mer sentrale lovene som gjelder for Svalbard i dag. Formålet med loven er å «opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard når det gjelder sammenhengende villmark, landskap, flora, fauna og kulturminner». Dette er med andre ord kanskje det viktigste styringsinstrumentet for å oppnå målet om bevaring av områdets særegne villmarksnatur.

Svalbard er sagt å være nordområdenes største sikkerhetsutfordring. Det er særlig det asymmetriske maktforholdet mellom småstaten Norge og stormakten Sovjet/Russland som har skapt hodebry for norske myndigheter. Begge land har hatt fast tilstedeværelse på Svalbard i et århundre, og dette nærværet har naturligvis påvirket Norges politiske handlingsrom. Gjennom siste halvdel av 1900-tallet har Svalbardtraktatens artikkel 9 – som forbyr at Svalbard skal brukes i krigsøyemed – vært gjenstand for mye diskusjon mellom de to partene, i forhold til for eksempel utbygging av satellittaktivitet og flyplass.

Norges suverenitet over Svalbard er likevel godt etablert og stort sett uimotsagt. Den største utfordringen for norske myndigheter i dag er å få gjennomslag for sitt syn på svalbardtraktatens geografiske omfang i forhold til havretten. Det norske synet er at svalbardtraktaten bare gjelder for Svalbards landområder og territorialsjø, mens havretten overtar i havområdene utenfor dette. En slik tolkning vil gi Norge suverene rettigheter til ressursene i disse havområdene, uten å ta hensyn til traktatens ikke-diskrimineringsprinsipp. Dette synet har naturligvis ikke fått fotfeste uten reaksjoner. Russland, men også flere av Norges NATO-allierte, reagerer når Norge forsøker å teste vannet. Når sjøisen smelter og ressursene i Svalbards havområder blir mer tilgjengelige – fisk, krabber, olje og gass –, blir denne disputten stadig mer aktuell.

Når det gjelder sikkerhet, er det imidlertid også naturlig å nevne Store norske Gruvedrift AS, tidligere Store Norske Spitsbergen kullkompani. I over hundre år har det statseide gruveselskapet vært et sentralt virkemiddel for å bidra til de svalbardpolitiske målene. Ikke minst har dette vært knyttet opp til målet om å opprettholde et stabilt, norsk samfunn på øygruppen.

For det første er energi helt nødvendig for å kunne ha en robust bosetning på 78° nord, hvor det (til tross for at vinteren har blitt 4 grader varmere de siste 30 årene) ikke er uvanlig at gradestokken kryper ned mot -30 tallet i lengre perioder. Og energien er det Store Norske som har stått for, i form av kull.

For det andre har Store norske bidratt med norske, helårlige jobber, og har med det vært hovedkilden til befolkningsmassen som utgjør det norske samfunnet på Svalbard. Som bemerket av Pedersen (2017), har Store norske gjennom å sikre en betydelig tilstedeværelse av norske innbyggere i Longyearbyen har Store Norske bidratt til at ikke misforståelser om øygruppas juridiske status har fått spre seg.

Store norske har dessuten over 300 utmål på Svalbard, tilsvarende et areal på over 3000 kvadratkilometer. Dette er områder som inneholder potensielle forekomster av kull og andre mineraler, og kriteriet for å holde på dem innebærer at selskapet må foreta bergverksrelatert aktivitet innen fem år. Store Norske har derfor også vært et virkemiddel som har bidratt til norske myndigheters kontroll over viktige ressurser og områder.

Virkemidler under endring

Miljøloven og Store norske har altså vært viktige virkemidler for Norge for å ivareta sine interesser på Svalbard. Med klimaendringenes stadig økende press på Svalbards sårbare natur, kan det imidlertid være behov for strengere reguleringer. Klimaendringene har i seg selv store konsekvenser for dyre- og plantelivet som er så tilpasset det kalde nord. Samtidig gjør mindre sjøis området mer tilgjengelig. De siste årene har turismen økt voldsomt. Selv om dette kan ha positive ringvirkninger for lokalsamfunnets økonomi og tilbud, har det også negative effekter: vegetasjonen blir mer slitt, kulturminner rammes i økende grad av erosjon, infrastrukturen står i fare for å overbelastes, og skutertrafikken forstyrrer dyrelivet.

For å imøtekomme den økte ferdselen, har norske myndigheter sendt ut svalbardmiljøloven på høring. De vil iverksette tiltak som ivaretar miljømålene gitt de endringene som har vært, men dette har møtt store protester fra den lokale reiselivsnæringen.

Det kan selvfølgelig virke som et paradoks at miljøloven og kullvirksomheten har stått side om side som viktige svalbardpolitiske virkemidler. Gruvedrift og kullfyring er ikke særlig positivt for miljø og klima. Longyearbyen er trolig en av de byene i Europa som forurenser mest per innbygger nettopp på grunn av kullkraftverket.

Og nå er kullæraen i ferd med å ta slutt. I januar 2021 offentliggjorde norske myndigheter beslutningen om å få på plass en ny energiforsyning for Longyearbyen. Kullkraftverket er gammelt og i en så dårlig forfatning at det setter energisikkerheten på spill. Med det påfølgende lokalstyrevedtaket om å avslutte kullforsyningsavtalen med Store norske fra september 2023 konkluderte Store norske med at kulleventyret hadde fått sin sluttdato. Selv om gruvedriften nå har blitt forlenget med to år på grunn av høye kullpriser, er et endelig punktum for denne næringa satt.

Det er tydelig at et skifte er på vei. Gruvedrift har vært bærebjelken i norsk aktivitet og tilstedeværelse på Svalbard gjennom hundre år. Tidligere mente man at reiselivet kunne overta som en av de nye beina for Svalbardsamfunnet, men påvirkningen dette har på naturen gjør dette til en utfordring. I tillegg er reiseliv (og for øvrig forskning, som også er en viktig næring på Svalbard) en internasjonal næring, som neppe kan gjøre opp for de norske arbeidsplassene og tilstedeværelsen som kullindustrien har stått for.

Dette er en vanskelig nøtt for norske myndigheter: hvordan opprettholde målet om norske samfunn på øygruppen og dermed underbygge de sikkerhetspolitiske interessene, men samtidig bevare områdets særegne villmarksnatur og ta Svalbardsamfunnet inn i ei moderne tid?

Longyearbyen – et parallellsamfunn?

Heldigvis for norske myndigheter, kan man si, er det flere verktøy i verktøykassa. I sommer vedtok regjeringen å innføre krav om tre års botid i en norsk kommune for andre enn norske statsborgere for å ha stemmerett og være valgbar til lokalstyret i Longyearbyen. I praksis betyr dette å frata utlendinger stemmeretten. Flere frykter at dette vil skape et klasseskille mellom norske og utenlandske innbyggere.

Samtidig har regjeringen innført begrensninger for retten for spesialundervisning. Barn med store tilretteleggingsbehov vil miste skoleretten. Dette kan bety at familier med barn som har vokst opp på Svalbard i verste fall vil måtte flytte.

Staten har dessuten sikret seg eierskap over mer av boligmassen i Longyearbyen. Tidligere justisminister Monica Mæland uttalte i forbindelse med saken at «Boligpolitikken er et godt virkemiddel for å videreutvikle Longyearbyen som et levedyktig lokalsamfunn i samsvar med målene i svalbardpolitikken. Målet er å sikre boliger til de offentlig ansatte og bidra til en god forvaltning av boligmassen». Bolig er en viktig maktfaktor i Svalbardpolitikken, som gjør det enklere å holde kontroll på hvem som bor og driver virksomhet i byen.

Det var i dette mylderet av nye endringer og i kjølvannet av en pandemi at også det nye miljøregelverket ble sendt på høring. I forbindelse med at miljødirektoratet var oppe for å orientere om forslaget, samlet flere hundre innbyggere seg i et fakkeltog «mot alt de var forbanna over».

Mange føler seg motløse i møte mot det som oppleves som et statlig overformynderi og udemokratiske skinnsprosesser. Svalbardsamfunnet illustrer det nok mange i utkants-Norge kan kjenne seg igjen i: avstanden mellom de som bestemmer og de det bestemmes over, er for stor.

På den andre siden er det få lokalsamfunn som opplever så stor politisk interesse som det Longyearbyen gjør. Alle stortingskomiteer besøker Svalbard i løpet av sin stortingsperiode, og ministerbesøk er heller ingen mangelvare.  Svalbard har stor betydning for Norge, og det er viktig at politikerne vet dette. Men for å vende tilbake til Bourdieu: hva er det egentlig som står på spill?

Svalbard – en grensestein i et rikt hav

Når Norge nå strammer grepet – for det framstår det unektelig som de gjør –, hva er det som ligger bak? Hvorfor er norske myndigheter livredde for å miste «norskheten» i Svalbardsamfunnet? Ja, suverenitetshensyn kan være viktige i seg selv, men hva skal Norge egentlig med suvereniteten over Svalbard?

På mange måter har Svalbards historie vært en lang kamp om ressurser, hvor det store spørsmålet har vært hvem som har rett til å høste ressursene. Fra hvalfangst på 1600-tallet til den ekspansive gruvedriften på 1900-tallet, har ressursutnytting og motstridende suverenitetskrav gått hånd i hånd. I dag er spørsmålet om svalbardtraktatens versus havrettens omfang Norges største utenrikspolitiske utfordring.

Som Svalbardhistoriker Thor Bjørn Arlov skriver: «Det er som grensestein i et rikt hav øygruppen har størst betydning for Norge».

I søken etter å sikre suverene rettigheter til ressursene kan miljøinteressene spille på lag med sikkerhetsinteressene. Russland har flere ganger påpekt at miljøloven er «et fordekt forsøk» på å presse dem vekk fra Svalbard. Selv om miljøloven må sies å handle om genuine ønsker om å ivareta svalbardnaturen, er miljøvern også et effektivt hinder for nærings- og tilstedeværelsesetablering. Det er imidlertid ikke like sikkert at statens interesser på Svalbard går overens med lokalbefolkningens interesser. På veien mot å befeste betydningen av Svalbard som grensestein, kan avstanden mellom de som styrer og de som styres komme til å bli enda større.

Fra et sosialistisk standpunkt kan man spørre seg om det er riktig av Norge å bruke Svalbard som en grensestein i et rikt hav, eller om det er andre og viktigere hensyn som bør tas.

For det første bør hensynet til klima og miljø settes i førersetet. Petroleumsressursene må få ligge i ro, og det bør heller ikke åpnes opp for utvinning av andre mineraler på havbunnen. Å legge større deler av havområdene rundt Svalbard under marint vern kan dessuten være en løsning for å hindre økt spenning om disse naturressursene og spørsmålet om hvem som har rett til å utvinne dem.

For det andre bør lokaldemokratiet styrkes, ikke svekkes. Alle må få delta i lokaldemokratiet på samme vilkår som på fastlandet. Svalbard kommer alltid til å være et spesielt sted med tanke på øygruppas geopolitiske betydning, men dette bør ikke være gyldig grunn til å svekke rettighetene til de som bor der.

For det tredje bør klassekampen på Svalbard få sitt rettmessige fokus. Før valget i fjor gjorde Svalbardposten en gjennomgang av partienes partiprogrammer. I Rødts partiprogram var ikke Svalbard nevnt. Redaktøren skrev imidlertid at hos Rødt «er klassekamp det store hurraordet, og det er tydeligvis lite av klassekamp på øya. Mulig de skulle sett litt nærmere på samfunnsstrukturen her og på dette klassedelte samfunnet.»

Den oppfordringen bør Rødt ta. For på Svalbard er det nok av klassespørsmål å ta tak i.

Artikler & intervju

Leder
Samisk kultur og identitet i vinden

Plukk

Gnist-samtalen med Boye Ullmann

De beste av de beste: Enhetsskolen har eliteskoler, men er det et problem?
av Pål Halvorsen

Tvungen lønnsnemnd igjen? Da er svaret opprør!
av Stine Westrum

Hva er klasse? En klargjøring av den marxistiske posisjonen
av Emil Øversveen

Verdien av lokalt fagligpolitisk samarbeid
av Maren Njøs Kurdøl

Klasse og rasisme
av Nora Warholm Essahli

Kvinnene som kraft. Kan erfaringer fra Kvinnenes tariffaksjon, 1986-1989, være til nytte i dag?
av Siri Jensen

Arbeiderklassen, fagforeningene og den frigjørende kampen i Afrika
av Baba Aye

Virker frontfagsmodellen? — og for hvem?
av Johan Petter Andresen

Hva vil Norge egentlig med Svalbard?
av Tiril Vold Hansen

Nakba – katastrofen – 75 år
av Svein Olsen

Bokomtaler

The Class Matrix: Social Theory after the Cultural Turn
av Vivek Chibber

Marcus Thrane – en foranskutt sosialdemokrat. Et portrett i politisk idéhistorie
av Harald Berntsen

Konrad Nordahl. Fagbevegelsens mektige leder
av Inger Bjørnhaug Berge Furre

Eit liv i rørsle
av Arnhild Skre

A Spectre, Haunting: On the Communist Manifesto
av China Miéville

Labor’s End: How the Promise of Automation Degraded Work
av Jason Resnikoff

Understanding the Palestinian- Lebanese resistance
av Palestinakomiteen i Norge:

Bokhjørnet
av Tore Linné Eriksen
Bokomtaler Revolusjonens A-Å

Totalarbeideren
av Jokke Fjeldstad