Denne artikkelen drøftar dei omdiskuterte hendingane i perioden 2013–17 i lys av indre motsetningar i det ukrainske samfunnet. Eg hevdar at ein best kan forstå desse hendingane som del av den ukrainske nasjonens langvarige kamp for sjølvråderett. 

 

 

Ein nasjonaldemokratisk revolusjon i eit post-sovjetisk samfunn 

På slutten av 1980-talet var den politiske eliten i Ukraina medlemmer i SUKP, men mange braut med kommunistpartiet og begynte arbeidet for ukrainsk sjølvstende. Denne eliten stod saman i spissen for den ukrainske nasjonsbygginga fram til 2014, men var ueinige om forholdet til Russland. 

 

Eit kuppforsøk mot Gorbatsjov i 1991 var utløysande årsak til at Sovjetunionen gjekk i oppløysing, at Ukraina vart sjølvstendig og at det sovjetiske kommunistpartiet (SUKP) vart forbode (1,2). Same året danna tidlegare medlemmer av SUKP det Ukrainske sosialistpartiet (USP)3, og i 1993 vart Ukrainas kommunistparti (UKP) danna4. Desse partia hadde stor oppslutning på 1990-talet, men mista storparten av veljarane på 2000-talet(3).

 

I 2014 vart Kommunistpartiet i Donetsk Folkerepublikk grunnlagt, med tidlegare leiar av den regionale avdelinga av UKP som leiar av det nye partiet. Frå 2022 er dette partiet ei avdeling av Kommunistpartiet i Russland. Den nåverande leiaren i UKP har uttalt støtte til fullskalainvasjonen  i 2022. 

 

På slutten av 1980-talet begynte politiske krefter utan tilknyting til SUKP å slåst for demokratiske rettar og ukrainsk sjølvstende (5). To sentrale milepælar i styrkinga av denne retninga er Oransjerevolusjonen i 2004–05(6) og Maidanopprøret i 2013–14. 

 

Maidanopprøret

1990-talet var prega av økonomisk krise, men også etablering av ekte fagforeiningar og innføring av elementære demokratiske rettar som streikeretten. I det neste tiåret stod striden i aukande grad om lausriving frå russisk hegemoni og kamp for demokrati (6,7). Putin hadde knust det nasjonale opprøret i Tsjetsjenia, og fekk kontroll over dei russiske oligarkane (9).  Han kunne rette blikket mot Ukraina. 

 

Putins favoritt som ukrainsk presidentkandidat, Janukovitsj, vann valget i 2010. Janukovitsj hevda i valgkampen at han var ein ivrig tilhengar av ei ukrainsk samarbeidsavtale med EU, og sikra seg ein knapp seier. Men da det var tid for å signere denne avtala i 2013, snudde Janukovitsj 180 grader og skreiv under ei avtale med Russland. Det var dette som utløyste Maidanopprøret.

 

Dei fleste som deltok i opprøret, såg på samarbeidsavtala med EU som ei brekkstong for nasjonalt sjølvstende og demokrati. Dette kan synest rart for oss som assosierer EU med mindre av begge delar. Det er viktig å forstå at den ukrainske kampen handlar om ein kamp som Norge la bak seg i 1905. I denne striden ser dei fleste ukrainarane EU som ein alliert. Dette gjeld også fagforeiningsaktivistar som slåst for betre regelverk i arbeidslivet (10). 

 

Maidanopprøret retta seg også mot politisk korrupsjon, fengsling av opposisjonelle, sosiale forskjellar og politivald (11,12). Det er hevda at omtrent 800 000 deltok aktivt i protestane, 500 000 av desse i Kyiv. Deltakarane kan grovt delast i tre: (a) det liberale sentrum (dei aller fleste), (b) høgreorienterte nasjonalistar (dei best organiserte), og (c) venstreorienterte aktivistar. Den massive oppslutninga tvinga president Janukovitsj over på defensiven, og han rømte til Moskva i februar 2014. Dagen etter vart han formelt avsett av det ukrainske parlamentet. Alle frammøtte representantar i parlamentet (73 % av dei deltok) stemte for avsetting av presidenten. Same år vart det gjennomført eit presidentvalg med internasjonale observatørar. Dette valget vart også akseptert av Russland, sjølv om dei hadde kritisert sider ved valget og hadde karakterisert Maidan-protestane som eit kupp. 

 

Maidan representerer eit vendepunkt i ukrainsk nasjonsbygging. Fram til 2014 var nasjonsbygginga dominert av ein politisk elite med ei forhistorie i det sovjetiske nomenklatur-systemet. Etter Maidan blir ukrainsk politikk i stor grad dominert av politikarar utan ei slik forhistorie. Maidan starta også ein prosess med svekking av det ukrainske oligarkiet; statlege antikorrupsjonsorgan vart danna. Arbeidet for å avskaffe oligarkane held fram også etter den russiske fullskalainvasjonen i 2022 (13,14). 

 

Maidan la grunnlaget for styrking av den politiske venstresida som er utan band til etterfølgjarane av SUKP. Den nye venstresida formulerte erklæringa ‘Dei Ti Punkta’ under Maidanopprøret. Sotsialnyi Rukh vart stifta 1. mai 201515. 

Etter Maidan endra Russland sin strategi for hegemoni over Ukraina. Å bestikke den ukrainske eliten var ikkje nok; det var nødvendig med militær maktbruk. 

 

Okkupasjon og anneksjon av Krym

Invasjonen starta 27. februar 2014, seks dagar etter at Janukovitsj rømde til Moskva16. Russiske spesialstyrkar utan militære kjenneteikn omringa ukrainske militærleirar, tok kontroll over storparten av ukrainsk marine, stengde grensene mellom Krym og resten av Ukraina, okkuperte parlamentet på Krym, okkuperte regjeringsbygningane og sette inn ei pro-russisk regjering. Russland annekterte Krym tre veker etter starten på invasjonen.

Demografisk utvikling på Krym 1795-2014. Data frå https://en.wikipedia.org/wiki/Demographics_of_Crimea 

 

Ein kan ikkje forstå Krym-spørsmålet utan kjennskap til historia(17). Russland annekterte Krym i 1783, etter mange krigar mot Det ottomanske imperiet og Krym-khanatet. Tolv år etter anneksjonen var nærmare 90 % av befolkninga framleis tartarsk. Tartarane hadde da dominert befolkninga i over 300 år. Eit dramatisk fall i andel tartarar i tida etterpå skriv seg frå immigrasjon knytt til den russiske koloniseringa, samt deportasjon av alle tartarane i 1944(18), altså etnisk reinsing(19). Det øvste Sovjet vedtok i 1989 at tartarane kunne vende tilbake til Krym, noe mange gjorde. Tala tyder ikkje på at Ukraina førte ein politikk som stimulerte til utflytting av russarar i perioden 1989–2014.

 

I dei ti åra etter anneksjonen i 2014 har andelen tartarar stagnert17 eller minka (20), sannsynlegvis på grunn av folkerettsstridig innvandring av russarar til Krym. Nesten all undervisning i ukrainsk språk er fjerna. Forfølging har fjerna all aktivitet til den ukrainske ortodokse kyrkja. Eit tidlegare allsidig og uavhengig mediebilde er borte. Ukrainske bøker er fjerna frå biblioteka. Dei demokratiske rettane er sterkt avgrensa. Det høgaste utøvande organet til Krym-tartarane vart forbode i 2016 (20). 

 

Krigen i den austlege Donbas-regionen (Donetsk og Luhansk fylke)

 

Dei pro-separatistiske anti-Maidan-protestane starta i Donetsk i mars 2014. ‘Folkerepublikkane’ Donetsk og Luhansk vart erklærte 7. april 2014. Starten på krigen i Donbas blir tidfesta til 12. april 2014, da ei gruppe leia av den russiske borgaren og tidlegare FSB-offiseren Igor Girkin tok kontroll over byen Sloviansk. Dei pro-separatistiske demonstrantane vann gatekampane i Donetsk by i løpet av april 2014. Etter at ukrainske styrkar fekk stor grad av kontroll sommaren 2014, vart innsatsen frå russisk side auka. I august gjekk pansra kjøretøy og tanks merka med kvite sirklar eller triangel inn i Donbas, og russiske soldatar utan kjenneteikn vart tatt til fange av det ukrainske forsvaret. 

 

Kva er bakgrunnen for separatismen som fekk sitt første organiserte uttrykk i 2005 (22), men som for alvor begynte å røre på seg i Donbas våren 2014? For det første begynte omfattande russisk immigrasjon på seint 1800- og tidleg 1900-tal. På landsbygda var ukrainsk språk framleis dominerande først på 1900-talet, men industrialisering, urbanisering, russisk immigrasjon og kulturelt hegemoni førte etter kvart til at mange ukrainarar i Donbas begynte å snakke russisk. I 2001 var knapt 60 % av innbyggarane i Donbas ukrainarar, knapt 40 % var russarar, og omtrent 70 % hadde russisk som førstespråk. For det andre kan ønske om stabilitet og tryggheit i dramatiske tider(5) ha vekt ein russisk nasjonalidentitet hos etniske russarar som tidlegare hadde sett på ein ukrainsk nasjonalidentitet som uproblematisk. 

 

Gatekampar og begynnande krigshandlingar i Donbas, samt annekteringa av Krym og framstillinga av Maidan-opprøret som eit nazistisk kupp kan ha gjort det enklare for Russland å fremme separatisme. At stormakter bruker ‘sine’ diasporaer som ein mobiliserbar ressurs (23,24) er eit velkjent fenomen. Meiningsmålingar frå våren 2014 viste at 27 % av dei russisktalande innbyggarane i austlege Ukraina var positive til at delar av Ukraina kunne rive seg laus frå landet (25), og 24 % av innbyggarane i austlege Ukraina var i større eller mindre grad positive til at Russland skulle sende sin hær ‘for å verne om interessene til russisktalande innbyggarar’(26). Flukt av ukrainarar frå Donbas og russisk immigrasjon til Donbas i dei etterfølgjande åra med krig kan også ha påvirka støtta til separatisme og synet på russisk anneksjon av Donbas. 

 

Meiningsmålingar og valgresultat i krigssoner må tolkast forsiktig og vurderast i lys av okkupasjon samt frivillig og påtvinga migrasjon27.

 

Minsk-avtalene

Den trilaterale kontaktgruppa for Ukraina består av den europeiske organisasjonen for Sikkerheit og Samarbeid (OSSE), Ukraina og Russland. Saman med Tyskland og Frankrike starta den trilaterale kontaktgruppa forhandlingar som resulterte i Minsk-protokollen (Minsk 1) i september 2014. 

Hovudpunkt i avtala var(28):

• Våpenkvile som OSSE skal overvake.
• OSSE skal overvake den ukrainsk-russiske grensa.
• Det skal opprettast sikkerheitssoner langs den ukrainsk-russiske grensa.
• Det skal organiserast lokalvalg, desentralisering av makt til Donbas og framhald av den nasjonale dialogen.
• Alle ulovlege væpna grupper og leigesoldatar skal trekkast ut frå ukrainsk territorium.

 

Avtala vart signert av Russland, Ukraina, dei sjølverklærte ‘folkerepublikkane’ i Donetsk og Luhansk og OSSE. Etter signeringa heldt likevel krigen fram. OSSE fekk aldri gjennomført skikkeleg overvaking av grensa mellom Ukraina og Russland. Den russiske utanriksministeren hevda at vilkåra for overvaking ikkje var oppfylte. Ukraina mista kontrollen over den internasjonale flyplassen i Donetsk i januar 2015. Ifølgje den ukrainske presidenten hadde Russland da over 9000 soldatar og 500 tanks, artilleri-einingar og pansra personell-kjøretøy i Donbas. Våpenkvila hadde brote saman.

 

Nye forhandlingar vart starta i Minsk. Minsk 2 vart signert 12. februar 2015, med dei same underskrivarane som Minsk 1. Hovudpunkt i avtala var:

• Våpenkvile og etablering av sikkerheitssoner på 50–70 km for tyngre våpen.
• Lokalvalg i samsvar med ukrainsk lov så fort som råd.
• Endring av ukrainsk grunnlov, til spesialstatus for Donetsk og Luhansk innan utgangen av 2015.
• Full ukrainsk kontroll med grensa mot Russland innan utgangen av 2015.
• Alle utanlandske styrkar og utstyr bort frå ukrainsk territorium, under overvaking av OSSE.
• Avvæpning av alle illegale grupper
• Etablere arbeidsgrupper med representantar for Ukraina, Russland og OSSE

 

Dagen etter signering erklærte Russland at ‘Russland kan ikkje delta i gjennomføringa av Minsk 2, fordi Russland ikkje er ein del av konflikten’. I mars vedtok det ukrainske parlamentet ei lov om spesialstatus for Donbas, men i juni erklærte separatistane at Donbas skulle bli ein del av Russland. I mars 2016 oppsummerte OSSE status:

• OSSE hadde observert russiske soldatar i Donbas frå starten av konflikten.
• OSSE hadde snakka med krigsfangar som sa at dei var russiske soldatar.
• OSSE hadde observert hjulspor etter kjøretøy som kryssa den russisk-ukrainske grensa.

 

I mars 2016 erklærte Russland at ‘Russland er ikkje ein part i Minsk-avtalene’. Tre dagar før den russiske fullskalainvasjonen i 2022 heldt Putin ei tale(29) der han slo fast at Ukraina er ‘ein umisteleg del av vår eiga historie, kultur og vårt åndelege rom’, og at det moderne Ukraina vart skapt av bolsjevikane ved å ‘dele opp det som historisk sett er russisk land’. Lenins store feil var ifølgje Putin hans idé om ‘nasjonal sjølvråderett, inkludert lausriving’. OSSE avslutta sitt overvakingsoppdrag i Ukraina etter starten på fullskalainvasjonen i 2022(30).

 

USA si rolle

USA har globalt hegemoni når det gjeld våpenmakt, men ønskjer ikkje krig med atomvåpenmakta Russland, som ikkje lenger er ein utfordrar i kampen om globalt hegemoni. Eit kompromiss som bryt med Folkeretten er akseptabelt for USA. USA har, nølande og gradvis, gitt Ukraina våpenhjelp. Dei første våpenleveransane til Ukraina kom i 2018(31,32), lenge etter at det var klart at Russland saboterte Minsk-avtalene. Den viktigaste årsaka til at USA i det heile gir våpenstøtte, er ønsket om å halde ved like sitt militære hegemoni i Europa. 

 

Sentrale europeiske land har gradvis, og særleg etter fullskalainvasjonen, innsett at Russland har ambisjonar om å utvide imperiet, og fryktar dette. USA sementerer alliansen ved å komma dei i møte med våpenhjelp. USA ønskjer dessutan å framstå som forsvarar av Folkeretten når krigen står i Europa og våpenstøtte kan sementere alliansen i Nato. Hovudårsaka til at den første våpenstøtta frå USA kom så seint som i 2018(31), er nok at sentrale europeiske land i det lengste satsa på ei diplomatisk løysing med Russland. Men korfor er våpenstøtta frå USA så halvhjerta, sjølv om mange europeiske land nå ivrar for meir våpenhjelp? 

 

USA har fleire ting å vinne på å spenne Ukraina på pinebenken. For det første demonstrerer USA at det har ein høg pris å ikkje vera med i Nato. For det andre minner USA dei europeiske landa om at dei bidrar for lite til Nato. Endeleg viser USA med dette også at dei har fokus på Kina, og at amerikansk støtte til Europa er avhengig av europeisk støtte til USA i Asia. 

 

Samandrag

Ukraina vart sjølvstendig i 1991. Etter kvart som Putin festa grepet i Russland, styrka han presset for hegemoni over Ukraina. Dei ukrainske nasjonsbyggarane fram til 2014 var dominerte av tidlegare medlemmer av den sovjetiske eliten, folk som braut med kommunistpartiet og arbeidde for ukrainsk sjølvstende, men var splitta i synet på forholdet til Russland. 

 

Den nasjonsbyggande eliten med røter i Sovjet vart i aukande grad utfordra av krefter som ønskjer politisk demokrati og EU-medlemskap. Etter Maidanopprøret vart nasjonsbygginga leia av desse kreftene, noe som førte til at Russland gjekk over til krigføring som strategi for hegemoni. Ukraina, Tyskland og Frankrike satsa på ei diplomatisk løysing med Russland. Avtaler vart signerte av Russland, som likevel gav klart uttrykk for at dei ikkje hadde noe ansvar for gjennomføring av avtalene. Samtidig involverte stadig større russiske styrkar seg i krigen, og i 2022 gjorde Putin det klart at han ser på ukrainsk territorium som russisk land. 

 

Kjelder

1 https://en.wikipedia.org/wiki/1991_Soviet_coup_attempt

2 https://www.britannica.com/place/Ukraine/Independent-Ukraine 

3 https://en.wikipedia.org/wiki/Socialist_Party_of_Ukraine 

4 https://en.wikipedia.org/wiki/Communist_Party_of_Ukraine 

5 A Divided Nation? Reconsidering the Role of Identity Politics in the Ukraine Crisis. Tatiana Zhurzhenko. Die Friedens-Warte Vol. 89, No. 1/2, Die Ukraine-Krise (2014), pp. 249-267. Published By: Berliner Wissenschafts-Verlag. 

6 https://en.wikipedia.org/wiki/Orange_Revolution#Protests 

7https://ereader.perlego.com/1/book/714758/13 

9 https://www.wilsoncenter.org/blog-post/war-and-future-ukraines-oligarchy 

10 https://library.fes.de/pdf-files/id/gewerkschaftsmonitore/20686/2024-ukraine.pdf

11 https://en.wikipedia.org/wiki/Revolution_of_Dignity 

12 https://en.wikipedia.org/wiki/Euromaidan 

13 https://www.wilsoncenter.org/blog-post/war-and-future-ukraines-oligarchy     

14 https://www.wilsoncenter.org/blog-post/ukraines-wartime-politics-takes-new-turn 

15 https://rev.org.ua/sotsialnyi-rukh-who-we-are/ 

16 https://en.wikipedia.org/wiki/Annexation_of_Crimea_by_the_Russian_Federation 

17 https://en.wikipedia.org/wiki/Demographics_of_Crimea

18 https://en.wikipedia.org/wiki/Deportation_of_the_Crimean_Tatars

19 https://digitallibrary.un.org/search?ln=en&as=0&p=subjectheading:[ETHNIC+CLEANSING]  

20 https://www.amnesty.ch/de/laender/europa-zentralasien/ukraine/dok/2024/zehn-jahre-unterdrueckung-auf-der-krim/240318_synthese-russieukraine.pdf 

21 https://fuen.org/en/members/Mejlis-of-the-Crimean-Tatar-People

22 https://en.wikipedia.org/wiki/Donetsk_Republic_(movement) 

23 https://www.cambridge.org/core/journals/review-of-international-studies/article/diasporic-geopolitics-rising-powers-and-the-future-of-international-order/A8D62FDBC6195729138E90662B6C824D

24 https://cis01.central.ucv.ro/revistadestiintepolitice/files/numarul49_2016/10.pdf 

25 https://www.pewresearch.org/global/2014/05/08/despite-concerns-about-governance-ukrainian

26 https://www.iri.org/wp-content/uploads/2014/04/201420April20520IRI20Public20Opinion20Survey20of20Ukraine2C20March2014-262C202014.pdf

27 https://www.ponarseurasia.org/how-reliable-are-polls-in-wartime-ukraine/

28 https://en.wikipedia.org/wiki/Minsk_agreements 

29 http://en.kremlin.ru/events/president/news/67828

30 https://www.osce.org/special-monitoring-mission-to-ukraine-closed 

31 https://www.ft.com/content/841b0ee4-1dfc-11e8-aaca-4574d7dabfb6

32 https://www.wsj.com/articles/a-trump-peace-plan-for-ukraine-russia-foreign-policy-926348cf

Maktens gravitasjonskraft drar sakte men sikkert tilbake til den fremste av alle verdier: Penger.
Det gjelder også idrett og politikk

Da Lise Klaveness sto på talerstolen i Doha 31. mars 2022 og tok et oppgjør med pampeveldet i internasjonal fotball, var det mange av oss som trodde på en endring i ansvaret idretten tok for sine egne menneskerettighetsbrudd og sitt negative avtrykk på samfunnet. Tre år senere er det grunn til å være skuffet.

De siste ti årene har det rast debatter i idretten, aller mest i den mest populære av dem alle: fotball. Hvor går grensene mellom politisk engasjement og å stå opp for fellesverdier som er under press? Er like rettigheter for alle kjønn, kamp mot rasisme og kamp mot homofobi politiske markeringer, eller uttrykk for grunnleggende verdier? Hva skjer når sportsvasking blir åpenbar? Når undertrykkende regimer bruker idretten til å skape legitimitet for undertrykking, oligarki og slavearbeid – hva slags svar har idretten da? Og hva slags maktmidler er idretten villig til å bruke når regimer bryter folkeretten? Grensen mellom politikk og idrett er i beste fall flytende.

På tribunene våre er engasjementet sterkt. Det bryter stadig ut av det rene engasjementet for en klubb og over i markeringer som selvsagt er politiske, men som ikke alltid kalles det. Tvert imot, fastslår alle norske idrettsklubber at «Det er ikke tillatt for medlemmer å arbeide for bestemte politiske oppfatninger eller trosretninger i sin klubbvirksomhet.»

I mai 2015 pågikk det en kamp som fikk stor oppmerksomhet, og som flyttet noen grensesteiner for hva som er politikk og hva som er verdier. Bakgrunnen var at Sportsklubben Brann ønsket å bruke regnbuefargede flagg på hjørneflaggene sine. Initiativet kom fra klubbens sterke supportermiljøer som over lengre tid hadde jobbet for å sidestille homofobi med rasisme. Det var et tilsynelatende ganske harmløst ønske som likevel møtte enorm motstand fra sentrale idrettsledere. Motstanden må sees som et ønske om å opprettholde et skarpt skille mellom idrett og politikk. Den skeive bevegelsen ble sett på som politikk og ikke uttrykk for basale menneskerettigheter.

Denne berøringsangsten for alt som kan smake av politikk fra idrettsledernes side, må sees i sammenheng med den store splittelsen i norsk idrett i mellomkrigstiden og etableringen av et felles idrettsforbund rett etter krigen. I 1924 ble Arbeidernes Idrettsforbund etablert som en motvekt til den borgerlige idretten som alt hadde holdt på i over 60 år. Med mellomkrigstidens sterke politiske polarisering toppet det hele seg da den borgerlige idretten stilte opp til tidenes sportsvaskingsprosjekt – OL i Berlin i 1936. Arbeideridretten boikottet arrangementet og satt isteden opp sin egen arbeiderolympiade i Barcelona – et arrangement som ble ødelagt av fascistenes krig mot den spanske republikken. Da idretten samlet seg etter andre verdenskrig, var man enige om at politikken aldri skulle splitte idretten igjen – en holdning som fortsatt ligger der.

Nå politiseres igjen idretten fra to forskjellige ytterkanter. Den viktigste driveren er hyperkommersialiseringen, drevet av at idrett har et globalt publikum og gir enorm positiv oppmerksomhet. Qatar, Saudi-Arabia, Emiratene, Russland, Kina og andre regimer har de siste tiårene brukt idretten aktivt for å gi legitimitet til egne statsprosjekter. De mest aktive har vært regimene i Midtøsten. De har aktivt og strategisk kjøpt opp noen av de største klubbene i fotballen. De har aktivt søkt arrangementer (med tilhørende korrupsjon for å få dem tildelt) og hentet de største stjernene – med fantasilønninger – til egne ligaer. Slik har disse landene satt seg selv på det internasjonale idrettskartet. Ingen internasjonale forbund har vært i stand til å motstå kraften av milliardene regimene dytter inn i idretten. Forsøk på å innføre regler som skal begrense den økonomiske tyngdekraften – som fotballens Financial Fair Play – faller død til jorden i møte med ubegrensede ressurser.

Samtidig ser vi i stadig større grad at kampen for sportslig og økonomisk suksess gjør at etiske barrierer brytes ned. Doping har lenge vært utbredt og den siste tiden har vi sett hvordan norske hoppledere har brutt alle etiske grenser i jakten på sportslig suksess. Disse handlingene setter hele idrettens legitimitet og eksistensberettigelse i spill.

På den andre siden står en stadig mer bevisst supporterbevegelse i fotballen. Mens andre idretter er til for et konsumerende publikum og for utøverne selv, har fotballen også et publikum som kjenner eierskap til sin idrett og oppfatter seg selv som deltakere mer enn konsumenter. I Norge ga det seg utslag i den massive supporterkampanjen for boikott av Fotball-VM i Qatar. Den utløste et ekstraordinært forbundsting i fotballen og fotballpresident Lise Klaveness’ berømte tale i Doha. Men det har også forårsaket en stadig sterkere organisering og bevissthet om den makten medlemmene har i norsk idrett. Den bevisstheten økte inn i 2024-sesongen da markeringene mot videobasert dømming slo inn for fullt på norske tribuner. I årsmøtesesongen 2025 møtte tusenvis av engasjerte supportere opp på sine klubbers årsmøter og tok stadig større plass i styringen av sine klubber.

Supporteraktivismen har mange sider, og speiler både klubbidentitet og samfunn. I Glasgow, en av fotballverdens mest politiserte og polariserte byer, har supporterne til klubben Celtic markert seg gjennom et sterkt engasjement for Palestina. Engasjementet har vist seg på tribunene med bannere og ustrakt bruk av palestinske flagg. Engasjementet går ikke ustraffet, og det europeiske fotballforbundet UEFA, har gitt bøter i hundretusenkroners-klassen. Celtic har sine røtter hos irske emigranter og har siden starten vært støttespillere for irsk nasjonalisme. For irske katolikker minner den palestinske frigjøringskampen mye om den irske frigjøringskampen. Den andre store klubben i Glasgow, Rangers, har alltid vært tilhengere av engelsk kolonialisme og eierskap til den grønne øya, og de har på alle vis inntatt motsatt politisk standpunkt av Celtic. Der vaier israelske flagg på tribunene, og i det siste har det gitt seg utslag i bannerne «Keep Woke foreign/Ideologies out/Defend Europe», som sees på som et angrep på Celtic-supporternes solidaritet med Palestina og samtidig en støtte til de mest reaksjonære kreftene i Storbritannia. Mens Celtics supportere har vært politisk radikale, er Rangers fortsatt preget av sterke rasistiske krefter og speiler høyreekstreme miljøer. Celtic er bøtelagt en rekke ganger for sin solidaritet med Palestina, men Rangers har de siste årene ikke sett tilsvarende bøter for sine holdninger.

Den palestinske motstandskampen griper inn i idretten på mange vis. Mens Russland ble utestengt fra all idrett etter okkupasjonen av Ukraina, har holdningen til Israel vært en helt annen. Da nær sagt ingen lag i Asia ville spille mot Israel, ble de innvilget medlemskap i det europeiske fotballforbundet i 1994. Det palestinske fotballforbundet har lenge krevd sanksjoner mot Israel i idretten, men disse kravene treneres og motarbeides av idrettstoppene. Det samme gjelder kravet om at Israelske lag fra okkuperte områder skal utestenges fra internasjonale turneringer. Da er det kanskje ikke så rart at Israelske lag møtes av store protester hvor enn de reiser i Europa. I år skal både Norges A-landslag og U21-landslag for herrer møte Israel. Mens protester mot dette sees på som politiske markeringer, snakkes det i liten grad om at deltakelsen fra norske lag i disse kampene i seg selv legitimerer Israel og svekker den palestinske kampen.

Blant de mest aktive tribunemiljøene i Norge har man sett hvordan politiske kamper har splittet tribunemiljøene i Europa. På bakgrunn av det har man i stor grad tatt avstand fra politiske budskap på tribunene, enten det er «refugees welcome»-bannere eller palestinske solidaritetsmarkeringer. I de større publikumsklubbene, som Vålerengen og Brann er det større aksept for dette enn i andre miljøer, og palestinske flagg har blitt synlig på tribunene hos begge. Men også her er det åpne diskusjoner om hva slags markeringer som er OK.

Å åpne for politiske markeringer på tribunene gir også en aksept for at tribunene brukes til andre typer markeringer. Ekstremhøyre og nynazister har lenge siktet seg inn mot tribunene som arena for sin propaganda. I store deler av Øst-Europa er rasistiske utsagn fra tribunene og rene nazistiske støttemarkeringer normalisert og vanlig. Det samme gjelder i enkeltklubber med sterke fascistiske sympatier, som italienske Lazio eller skotske Glasgow Rangers.

Det pågår en kamp om tribunemakten. Det europeiske fotballforbundet, UEFA, prøver å regulere dette gjennom et regelverk som forbyr politiske ytringer. Men regelverket prøver også å sette rammer for upassende ytringer. Da Sportsklubben Brann ble bøtelagt for at supporterne ropte «UEFA Mafia» ii en kvinnekamp mot St. Pölten i 2022, tok Brann kampen for ytringsfrihet på tribunene, og som første klubb tok de denne praksisen til idrettens voldgiftsdomstol, CAS. I tillegg til at Brann mener bøtene er en ulovlig begrensning av ytringsfriheten, trekker Brann også fram at disse bøtene svekker kampen mot reelle problemer, som synlig rasisme, homofobi og kvinnehat fra tribunene.

Det er et uavklart spørsmål i idretten om det i det hele tatt er mulig å være apolitisk. Et brennaktuelt eksempel er eierskap. Eierskapet i toppidretten er i stor grad overført fra folkelige bevegelser til sportsvaskere. Norge er ett av få land i Europa som tviholder på den medlemseide klubben på alle nivå. Men også det er under press fra klubber som Bodø/Glimt og Molde. De mener deres internasjonale konkurransekraft svekkes av at konkurrentene kan hente inn milliarder fra eksterne eiere, mens de er låst til norsk idretts eierskapsmodeller. Denne holdningen møter sterk motstand hos de organiserte supportermiljøene, som ser den medlemseide idretten som en klar styrke i å bevare idrettens tradisjonelle verdier, unngå sportsvasking, misbruk av idretten til politiske formål og ikke minst bevaring av identitet. I deres øyne er trusselen mot idrettens egenart og legitimitet først og fremst knyttet til sportsvasking og hyperkommersialisme, ikke til medlemsmakt som forsøker å begrense denne innflytelsen.

Idretten står ved et veiskille. Penger er en avgjørende faktor for sportslig suksess. Norsk idretts historiske grunnlag har vært amatøridretten. Fram til langt ut på 1970-tallet ble profesjonelle utøvere nektet deltakelse på landslag og i mesterskap, blant annet i skøyter, sykkel og fotball. Gjennom å ikke tenke på kommersialiseringen som politisk, men som en slags naturlov, har grensene flyttet seg dramatisk. Nå snakkes det ikke lenger om idrettsutøvere ut fra hva de presterer, men ut fra hvor mye de tjener eller kan selges for. Idrettsklubbenes verdi måles ikke i prestasjoner, men i omsetning og overskudd. Det er ikke sikkert det er mulig å stå mot milliardverdiene og etablere et annet verdisett, slik det for eksempel er satt i formålsparagrafen til alle norske idrettslag:

Arbeidet skal preges av frivillighet, demokrati, lojalitet og likeverd. All idrettslig aktivitet skal bygge på grunnverdier som idrettsglede, fellesskap, helse og ærlighet.

Den politiske kampen i idretten handler blant annet om dette. Hva er egentlig politikk og hva er verdispørsmål? Når går verdispørsmålene over til å bli politiske kamper, og hvem skal føre disse? Både i Norge og internasjonalt har idrettslederne gitt opp kampen for idrettens tradisjonelle verdier i et samlet knefall for mer penger med påfølgende aksept for menneskerettsbrudd, klimaødeleggelser, okkupasjonskriger og en lite bærekraftig utvikling. Det er likevel ikke sikkert at de vil vinne fram. Når idretten snakker om politikk, snakker de alltid om kampen mot det bestående, og aldri den kampen makten kjemper for å akseptere autoritære regimer, okkupasjonsmakter og det bestående. Som vi vet: Alt er politikk.

 

I en tid med ulikhet, løpske klimaendringer og en katastrofekapitalisme som nærer seg på folkemord og okkupasjon kan det synes malplassert med et nummer om visjoner. Før var arbeiderbevegelsen de som forkynte det «glade budskap» om revolusjonens komme. Sosialdemokrater som Karl Kautsky, en prominent finur innen det tyske Arbeiderpartiet for hundre år siden, spredte en ren determinisme som hevdet at kapitalen ville komme stadig nærmere sitt endelikt i takt med produktivkreftenes utvikling. I dag er situasjonen snudd på hodet: reaksjonære visjoner om patriarkatets revansje, om militariserte nasjonalstater og høye murer er det som preger tidsånden. Det er imidlertid ingen naturlov at det skal være slik.

Det er det lett å glemme at kapitalismen kun har vart ved i noen få århundrer – et lite blaff i menneskehetens historie. I sin artikkel skriver Jokke Fjelstad om hvordan Rudolf Nilsen aktivt bidro i klassekampen gjennom å løfte blikket til arbeiderne fra deres sørgelige materielle kår og mot en kollektiv visjon for et bedre samfunn. Framtidstro ble tent av arbeidere som oppdaget kraften i å kjempe sammen.

Vi byr ikke på oppskrifter til framtidas suppekjøkken i dette nummeret, men vi vil by på noen visjoner for hvilket samfunn vi sammen skape. Med utgangspunkt i en gammel debatt mellom Prodhon og Marx skriver Oscar Dybedahl om hvordan et kommunistisk samfunn kan se ut, mens Kari Celius skriver som om egne politiske visjoner i møte med arbeidsplassens realiteter. Samfunnsgeograf Alf Jørgen Schnell bruker kulturen som prisme for å se både dystopiske og utopiske muligheter for en verdensby som New York, mens Ellisiv Rognlien minner oss på at kampen fortsatt, i år som for hundre år siden, står mellom sosialisme eller barbari.

Gnist har snakket med Sofie Marhaug, stortingspolitiker og energipolitisk talsperson for Rødt

 

Hvordan ser den politiske situasjonen og landskapet ut for Rødt i dag, etter åtte år på Stortinget. Hvilke styrker og svakheter har Rødt som bevegelse, hvor er vi nå og hvordan kommer vi videre?

 

Jeg tenker at Rødt egentlig har et mye større potensiale enn det vi har klart å ta ut, både når gjelder å øke oppslutninga i valg, men også når det kommer til å bygge partiet. Vi er fortsatt over 13 000 medlemmer og mange av dem er aktive, men for å bli en enda sterkere parlamentarisk og utenomparlamentarisk kraft må vi aktivisere flere. Mange av medlemmene vil helt sikkert være fornøyde med å være støttemedlemmer, men jeg har troen på at det finnes et mellomsjikt som kan tenke seg å delta mer om forholdene legges bedre til rette for det. Det handler om utfordringer på et organisatorisk plan, at vi ikke greier å aktivisere flere.

 

Men hva slags aktivitet er det egentlig Rødt tilbyr?

Studier er blant tingene jeg tenker er viktig. Akkurat nå planlegger vi grunnsirkel i prinsipprogram, men vi har også et studiehefte med overskriften «Hvorfor ut av NATO», som er høyaktuelt. Så trenger heller ikke alt skje gjennom det enkelte lokallaget, det kan like gjerne skje på tvers av lokallag. Her har fylkesnivået et potensiale for å koordinere aktivitet og tenke ut hvordan vi kan få flere aktive og engasjerte medlemmer. Som bevegelse trenger vi også mer av ideologiske diskusjoner. Selvsagt er praktisk politikk også ideologisk, men de lengre linjene og hvordan verden ser ut, må vi diskutere med hverandre i partiet. Selvtillit å diskutere ideologi og aktuelle politiske saker i «omlandet vårt», våre venner, enten det er i Klassekampen, fagforeninga, i lokalavisa eller på jobben eller skolen for den saks skyld.

 

Apropos ideologiske diskusjoner, hvor finner du verktøy til å forstå tiden vi er inne i nå?

 

Jeg har faktisk funnet fram igjen Naomi Kleins gamle klassiker Sjokkdoktrinen. Jeg opplever akkurat nå med uroligheter knyttet til Trumps mange manøvre, krigen i Ukraina, og Gaza og mye som skjer veldig fort internasjonalt i, at det er mye kunnskap å hente der. Spesielt hvordan vi skal forstå hvorfor høyresiden kjører på for å nærmest hasteinnmelde Norge i EU, kutte i velferden for å finansiere opprustning og skrote klimamål av samme grunn.

 

Hva med revolusjonære reformer, som er en del av Rødts valgkampstrategi, hvordan kan de se ut? Gnist har tidligere oversatt en artikkel av Mark Engler og Paul Engler som beskrev André Gorz’ tanker om ikke-reformistiske reformer.

 

Det er jo et stort spørsmål, som mange har tenkt og skrevet mye om, men for Rødt i valgkampen nå i 2025 og framover, så handler det om politiske krav som kan være systemendrende utover det konkrete innholdet. På strøm-feltet, som jeg jobber mye med, så finnes det et potensial for slike reformer. Der er jo politikken vår å gå inn og begrense hva kraftselskapene kan ta betalt for strømmen. Og det handler jo grunnleggende sett om å forstå strøm som et behov og ikke en kommersiell vare. SV har i sitt nye program tatt bort at de vil endre energiloven for å for å omdefinere strøm fra en kommersiell vare, de ser for seg at alt skal være basert på spotpris. Da mister man det systemforandrende av syne. Høyrekreftene og de som tjener penger på høye strømpriser, vil at vi skal glemme at vi har hatt politisk styring på strømmen tidligere, at vi faktisk kan styre kraftdistribusjonen på en annen måte enn gjennom børsen. Hva som er demokratiets rekkevidde er et dypt ideologisk spørsmål. Det er avgjørende å få strømprisen under demokratisk kontroll. Det gjør det mulig å fatte fornuftige beslutninger om strømpris, men også fordi det viser at vi kan ta kontrollen tilbake over områder av samfunnet som har blitt underlagt markedslogikken. Hva skal vi bruke strømmen til? Den vanligste innvendingen mot strømpolitikken til Rødt er: «Skal dere rasjonere da?» Men rasjonering er faktisk mer rettferdig enn det systemet vi har i dag, hvor hvem som får hvor mye, avgjøres av hvor mye man kan betale. Da må de fattige skru av varmen, mens de rike kan sløse som før.

 

I tradisjonen om de ikke-reformistiske reformene eller revolusjonære reformer, så er én ting innholdet i reformen, noe annet er måten de vinnes på. Er det folk som kjemper gjennom sine krav, eller er det reformer som skjenkes ovenfra og ned av velmenende teknokrater? La oss si at vi vinner, folkevalgte tar kontroll og strømmen taes av børs. Har vi en organisasjon som gjør at medlemmene kan delta og mobilisere folk? Eller er de henvist til å være en heiagjeng for Rødts politikere på Stortinget?

 

De siste årene har jeg jobbet veldig mye med vindkraft, og der ser jeg hvordan folk som egentlig ikke er så interessert i politikk, begynner å engasjere seg mot å bygge ut et vindkraftverk. Så oppdager de at dette henger jo sammen med en rekke andre ting. Utbyggerne kommer ikke bare fra utenfor bygda, men fra lyssky investeringsselskaper i skatteparadis. Det har jeg opplevd i energipolitikken, vanlige mennesker har blitt radikalisert på den positive måten gjennom den kampen. Og bare for noen uker siden så var jeg i Modalen, som jeg tror er en av de minste kommunene i Norge, det bor 393 mennesker der. De hadde en folkeavstemning, som nei til vindkraft med knusende margin. Der er det et ganske skurkete selskap som vil bygge ut 100 vindturbiner på 250 meter. Det ødelegger jo naturen der fullstendig, så de blir jo forsøkt kjøpt opp. De skal få tilsvarende 200 000 kroner hver, altså hver innbygger. Men en tidligere ordfører i kommunen holdt et innlegg der han snakket om at noen ting ikke kan kjøpes for penger og talte kapitalen midt imot. Han var tidligere Høyre-mann, men hadde meldt seg ut. Det viser meg at når folk engasjerer seg konkret mot kapitalkreftene, med utgangspunkt sitt eget samfunn, så blir de mer radikale.

 

Det jeg sier nå, vil noen kanskje ta ille opp, men noen av de folkene som står i slike kamper, blir i praksis langt mer radikale enn de som er med i Rødt eller enn noen som nærmest er på venstresiden, av bare å ha lest, teoretiske grunner. Når det kommer til stykket, så er de veldig gode. De har opplevd presset fra kapitalen direkte, og den typen erfaringer har stort potensiale til å forandre folk. Jeg har dyp respekt for de erfaringene, og det er veldig verdifullt og gir håp, og hva som gjør at folk organiserer seg på varig basis. Fra å kjempe mot vindkraft blir man mot kraftbørsen, for man ser hvordan profittjaget henger sammen med at nærnaturen raseres. Sammenhengene mellom kapitalismen, makta som bestemmer og lokalsamfunnet, blir tydelig.

 

Et annet eksempel er kampen mot Green Mountains datasenter på Jørpeland, et israelsk selskapet. Der har motstanden mot okkupasjonen av Palestina blitt sentralt i den kampen. Disse konkrete sakene får folk til å se sammenhenger i kapitalismen som de ikke hadde sett før. Og som radikaliserer dem på en positiv måte, mener jeg. Denne sammenhengen mellom lokale kamper og kapitalismen er det kanskje mest nærliggende å tenke foregår i fagbevegelsen, der man jo ofte er i direkte konfrontasjon med kapitalen. Men jeg mener at vi nå ser det samme i større og større grad i disse natur- og kraftsakene.

 

Dette høres jo veldig lovende ut med tanke på potensialet for systemendring og revolusjonære reformer, når vi snakker om strøm og vindkraft. Et felt hvor jeg tenker at Rødt ikke har fått utnyttet potensialet sitt, er dagligvarebransjen. Der har det jo tidvis vært et voldsomt sinne mot de store kjedene, enten det har vært snakk om dyrere matvarer, småprodusenter som blir presset ut eller «krympflasjon». Her skulle jeg ønske Rødt hadde tatt til orde, eller i alle fall beredt grunnen for å kunne nasjonalisere distribusjonen av dagligvarer. Men i stedet har vi hatt utspill hvor vi sier at «Rødt har vært et parti som ønsker bedre konkurranse og mer åpenhet». Da trekker vi i feil retning tenker jeg, og bidrar til å normalisere og idealisere illusjonen om en «fri» konkurranse i markedet?

 

Ja, jeg skjønner hva du mener med det. Noen ganger jobber vi med saker som handler om å fremme prinsipielle standpunkt og bevege opinionen, og noen ganger jobber vi med saker vi også kan få flertall for. Nå jobber vi med forslag som går direkte på grossistleddene og som er mer radikale. Jeg tror vi har et uforløst potensial her for mer radikal politikk. Innen dette feltet, ikke bare dagligvarekjedene, men landbruket og hele verdikjeden, så finnes det jo noen rester av tidligere ikke-kapitalistisk organisering, samvirkene. Disse opplever at de presses av konkurransen fra kommersielle aktører, og at det er i gang et kappløp mot bunnen der verken butikkmedarbeiderne eller bøndene får betalt for strevet. Poenget er at det er mange steder i dette systemet der det er rom for å bygge breie allianser rundt radikale krav. Når matvareprisene stiger uten at de som jobber i butikken, de som handler i butikken og de som produserer maten til butikken har blitt rikere, så er det jo noe riv ruskende galt et sted. Lederen av Bonde- og småbrukerlaget, Tor Jakob Solberg, sier noe klokt, at vi må tenke at vi alle sitter rundt samme bord. De er opptatt av å kunne ha en anstendig inntekt, men de er jo også opptatt av at folk skal ha råd til mat. At vi sitter rundt samme bord, de fleste av oss, er en god metafor for å tenke alliansebygging og felles interesser.

 

Men hvordan finner man balansen mellom realistiske krav og systemoverskridende reformer?

 

Her kommer vi jo litt inn på det her som jeg føler vi har jobbet med innenfor kraft, og som vi sikkert bør jobbe mer med innenfor flere felter: Hvordan kan vi få folk til å tro at dette ikke bare er noe virkelighetsfjernt, men at dette faktisk går an? Hvordan kan vi få det som er systemendrende til å komme innenfor rekkevidde av det folk tenker er mulig å få til? En måte vi forsøker å gjøre det på Stortinget, er å lage planer. For å kunne peke framover, men også for å tenke høyt om hvordan vi kommer oss fra den praktiske politikken i dag til det målet vi vil nå lenger fram. Vi har laget en plan for hvordan vi kan innføre makspris, for hvordan vi skal få profitten ut av velferden, for hvordan vi kan få en universell tannhelsereform og så videre.

 

Jeg synes jo Rødts kraftplan har masse god politikk. Men hvis vi tenker planene opp mot andre dokumenter som vedtas på landsmøtet, som arbeidsprogram og handlingsplan, så er jo disse nedenfra og opp, diskutert og vedtatt av partiet. Men planene, som sikkert kan være langt mer politisk effektive, de er i sin natur mer ovenfra og ned?

 

Ja, det er jo en utfordring som kommer av å bli et mer profesjonalisert parti. Vi har flere ansattressurser, og noen av dem er forbeholdt Stortingsgruppa. Vi har ikke lov til å flytte dem til partikontoret. Så de ressursene blir naturlig nok viktige i utformingen av planer. Men så er jo poenget at planene skal uttrykke det som står i de demokratisk vedtatte dokumentene til partiet. Så ja, de planene er mer ovenfra og ned, men det er heller ikke sånn at de er løsrevet fra de demokratiske prosessene.

 

En tendens i organisasjoner er jo at de som sitter på toppen gradvis får mer makt. Ikke fordi de er umoralske, men fordi de i kraft av sin posisjon får mer av den kunnskapen som trengs, og blir flinkere enn de som ikke er like sentralt plassert. Dere som sitter på Stortinget blir jo stadig flinkere til å sitte på Stortinget. Hvordan skal Rødt ha råd til å bytte dere ut om fire år, for ikke si åtte eller tolv?

 

Det er absolutt en politisk utfordring. For min egen del så er jeg ganske sliten, så jeg har veldig lyst til å bli byttet ut. Jeg bare tror at vi ikke har råd til, etter kun én periode over sperregrensen, å sjanse på å bytte ut, da. Det er min vurdering.

 

Jeg tror det er veldig mange som vil være enig i det.

 

Nettopp det gjør det jo til et reelt problem. Det handler jo ikke om vond vilje. Det handler rett og slett om at de som var på topp sist, ofte vil være de de som er best å ha på topp nå?

 

Hvis absolutt alle de samme tar gjenvalg igjen om fire år, så ja, så er vi nærmere det problemet. En ting som er bra med Rødt, som gjør at vi har prøvd å sikre oss litt mer enn andre partier, eller sikre oss litt mot å bli akkurat som andre partier, det er jo at vi har dette partiskattesystemet. Og at vi har en såkalt folkevalgterklæring som binder våre representanter litt mer til masten enn andre. Det handler både om at vi skal følge vedtatt politikk og at vi skal betale partiskatt.

 

Det høres kanskje litt rart ut å knytte de privilegiene til det, men jeg mener i hvert fall at det henger litt sammen. Det er ikke sunt å tjene for mye, hvis man skal ha en viss forståelse av hvordan det er å være en vanlig nordmann. Jeg tror det materielle påvirker holdningene våre. Kanskje ikke sånn én-til-én, men i det små. Det er i hvert fall en liten sikring mot å bli akkurat som de andre partiene. Så må vi jobbe for å flytte penger fra Stortinget til partiene.

 

Er det andre måter å hindre eller bremse en sånn utvikling mot mer makt på toppen?

 

Aktive medlemmer er selvsagt en nøkkel. Også for å bygge opp folk slik at vi kan ha utskifting på toppen. Men først og fremst slik at vi har sterke lokallag eller sterk distriktsorganisering flere steder, slik at det er flere folk med politisk ballast og posisjoner andre steder enn på Stortinget. I lokalvalget 2023 så vi at vi gikk litt tilbake i byene der vi typisk hadde blitt valgt inn på Stortinget: i Oslo, Trondheim, Stavanger, Bergen. Da tenker jeg at vi mangler noen av de maktbasene, som vi kanskje hadde før.

 

Men hvordan kan den delen av partiet som ikke handler om folkevalgtarbeid, styrkes?

 

Da er vi tilbake på spørsmålet fra i sted, om hva medlemmene skal gjøre. Jeg mener ikke alle må være på alle møter. Noen kommer på årsmøtet og kjenner seg som et fullgodt medlem som deltar aktivt. Det synes jeg er helt fint. Men som lag, eller som distriktsorganisasjon, så er det avgjørende at man kobler seg på ting som skjer lokalt. I Bremanger på Vestlandet, der er det en ammoniakkfabrikk som noen skurkekapitalister fra Australia ønsker å bygge ut, og da vil de sprenge en øy, eller i alle fall et nes. Og vi kom ikke inn i kommunestyret der. Da diskuterte de litt frem og tilbake. Og da var noe av konklusjonen at «OK, vi kommer ikke inn i kommunestyret».

 

Vi må koble lagsaktiviteten til den folkeaksjonen som jobber for å redde Holmaneset, uansett om vi sitter i kommunestyret eller ikke. Flere av lagene i Sogn og Fjordane tenker på den måten – vi skal ikke ha et lag for å ha et lag, vi skal koble oss på de konkrete politiske sakene og bevegelsen som skjer rundt dem. Det tror jeg er oppskriften på en sterk partiorganisasjon og i alle fall på politisk motivasjon. En annen ting jeg har tro på, er å faktisk vedta politikk på møtene.

 

Det å måtte skrive en uttalelse om en lokal ting som skjer, og legge ut på nettsiden eller på Facebook eller hvor det skulle være. Da er vi litt inne på hva det er som gir deg makt, eller hva det er som gjør deg til et politisk subjekt. Der er det avgjørende at folk føler at de bidrar, ikke bare med løpeseddelutdeling, men bidrar til politikkutvikling. Det tror jeg gir folk følelse av at det er meningsfullt å være politisk aktiv i det laget.

 

Finnes det eksempler på noen som greier å gjøre det her over tid? Eller er laget da dømt til å bli et fenomen som vokser og faller med en bevegelse?

 

Det er flere lag som er gode på det, å engasjere seg i flere saker. Og dette er jo typisk lag som har stått sterkt før òg, men som fortsatt står sterkt. Mo i Rana har vært veldig gode på det. De har vært flinke til å koble seg på når det har vært skolenedleggelser, og nå er de veldig koblet på kampen mot vindkraft på Sjonfjellet. Det er ikke bare én politisk sak der det er bevegelse, men at de kobler seg på flere nye saker hele tiden. Og det tror jeg handler om at en del av de folkene der har vært gode på organisering lenge.

 

Jeg tror det er lettere òg på steder som er mellomstore, faktisk. I de store byene får ikke nødvendigvis ett enkelt lag eierskap til store saker, mens på veldig små steder skjer det kanskje ikke så mye, eller de er få å dele arbeidet på. Men de mellomstore stedene, småbyene, da har du flere arbeidsplasser og flere ting som skjer, som gjør at det er lettere å opprettholde en sånn aktivitet uten at laget må rekke over alt.

 

En ting er hva vi ønsker at partilagene skal gjøre. Men noe av det vi virkelig gjør mye av hver dag, og hver for oss, er jo å sitte på skjerm. Hvordan skal vi tilpasse oss en tid hvor så stor del av folks, og kanskje spesielt unges hverdag foregår digitalt?

 

Jeg er ikke så veldig bekymra for at Simen Velle og Ola Svenneby har mange visninger på Tiktok. Jeg er mer bekymret for at unge folk ikke organiserer seg overhodet, ikke kun at de ikke organiserer seg i politiske partier. Du kan være ganske politisk på Instagram, men du er ikke med i et politisk parti. Og det er en kjempeutfordring som er veldig vanskelig å gjøre noe med.

 

For det er jo også noen materielle rammer som bidrar til denne utviklingen. Teknologisk, at vi bruker mye mer tid foran skjerm, for eksempel.

 

Anton Jâger, i boka Hyperpolitics, skriver at i tiden vi lever i, er alt politisk, men ingenting er mulig?

 

Ja, og sånn føles det ofte foran skjermen og på telefonen, men jeg tror at mye av det engasjementet i sosiale medier, fins i virkeligheten også. Det er kjempemange folk som går på Palestina-demo for eksempel. Det er like verdifullt, minst, å gå på en politisk demonstrasjon som å være på et politisk møte. Begge deler er politiske aktiviteter som er viktig. Men det å være et sted sammen med andre, fysisk, betyr noe. De borgerlige medienes bagatellisering av den typen engasjement må vi ikke falle for. For å se hverandre på demonstrasjon, det gir jo en helt annen følelse av håp enn å bare se de videoene i sosiale medier. Sånn er det for meg etter at jeg har vært på en demonstrasjon.

Stefania Barca:
Workers of the earth. Labour, ecology and reproduction in the age of climate change
Pluto Press, 2024, 208 s.

Ønsket om en forent arbeiderbevegelse og miljøbevegelse blir ytret på mange måter, ikke sjelden av teoriglade akademikere med mer eller mindre eksplisitte politiske agendaer. I nye bøker har Jason Hickels argumentert for nedvekst og Matt Hubers har gitt oss visjoner om radikaliserte energiarbeidere, begge deler er to ganske så ulike eksempler på hvordan teori og handlingsprogrammer smelter sammen. En annen stemme som har bemerket seg på dette feltet, er den italienske historikeren Stefania Barca. Og i hennes siste bok Workers of the earth utfordres både industrifetisjismen hun finner hos mange økososialister, og den klasseblinde vekstkritikken som har preget deler av degrowth-bevegelsen.

 

Som historiker har Barca en fordel i jakten på svar: Hun trenger ikke begrense søket til dagens politiske landskap. I den første delen av boka tar hun derfor leseren med på en rundtur gjennom etterkrigstidas Italia og England, der vi får lære om ulike bevegelsers kamp mot naturødeleggelse. Hun legger også inn et stopp blant aktivister i Brasils regnskoger.

 

I motsetning til hennes forrige bok, Forces of reproduction (2020), som var teoritung ogkrevende lesning, tyder ttittelens revolusjonære referanse t på at hun vil nå bredere ut for å skape endring med sin historiefortelling. Jeg leser boka som et ønske om å gjøre dette på to nivåer. For det første oppfordrer hun til politisk mobilisering og skriver seg på den måten inn i rekka av akademikere som jeg antydet innledningsvis. I tillegg forsøker Barca å omskrive den politiske historien ved å vise eksempler på hvordan arbeiderklassekvinner har vært en viktig men oversett del av miljøkampen, ikke ulikt det nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj gjorde med krigshistorien. I et intervju med tidsskriftet Spectre forklarer forfatteren at engasjementet for de oversette kvinnene kan spores tilbake til hennes egen oppvekst i en arbeiderklassebydel i 1970-tallets Napoli, der menn og maskiner dominerte både bybildet og historiefortellingen.

 

Det bærende argumentet i Workers of the earth,uUnite! er at ethvert troverdig forsøk på å forene arbeiderbevegelsen og miljøbevegelsen må utvide sin forståelse av arbeideren som subjekt. Der mye av litteraturen om rettferdig omstilling har satt søkelys på den gjenstridige industriarbeideren, og hvordan han (for det er ofte en han) kan lokkes inn i solidaritetsprosjekter gjennom løfter om grønn vekst, er Barca mer opptatt av ulønnet arbeid, kvinnearbeid og omsorgsarbeid. Dette arbeidet med å nære og reparere handler ikke bare om naturen i oss, altså menneskelige kropper og lokalsamfunn, men vel så mye om naturen rundt oss, det vil si økosystemene vi er avhenger av. Ved å ta utgangspunkt i dette arbeidet, og løfte frem disse arbeiderne som aktivister og dermed politiske subjekter, peker Barca på muligheten for et nedvekstsamfunn der kollektiv kontroll over produksjonsmidlene går hånd i hånd med det hun kaller av-fremmedgjøring av vårt forhold til naturen.

 

Slike interessante teoretiske refleksjoner fyller den siste delen av boka og er basert på hennes inngående kjennskap til økofeministisk litteratur. Lesere med interesse for denne teoritradisjonen vil oppleve at sluttkapitlene gir oss sammenhengende fortellinger som er noe langt mer enn enkeltstående anekdoter. Andre vil kanskje heller se på bokas avslutning som en akademisk avsporing, eller spørre seg hvordan historiske eksempler og teoretiske utlegninger kan anspore til politisk handling i dag.

 

For norske lesere med en viss kjennskap til pågående forsøk på å forene røde og grønne krefter rundt et politisk program, reiser Barcas bok like mange spørsmål som den gir svar. Selv om det er plass til både oljearbeidere og fagforeningsaktivister på Barcas rettferdighetslag, har hennes eksempler som oftest det til felles at de er ofre for kapitalkreftenes marginalisering. Hennes politiske subjekter har lite å tjene på løfter om grønn vekst. Men hva med alle de arbeiderne som bokstavelig talt har en aksje i det grønne skiftet? Gitt den oppmerksomhet disse allerede har fått i samtalen om rettferdig omstilling, er det både forståelig og prisverdig at hun bruker denne boka til å vende blikket mot de som ikke får anerkjennelse for sitt arbeid. Men det hadde vært interessant å lese en mer grundig diskusjon fra forfatterens side om hvordan en politisk allianse mellom omsorgsarbeidere, urfolk, kvinnebevegelse og industriforbund kan bygges i praksis.

Disaster Nationalism: The Downfall of Liberal Civilization.
Richard Seymour.
2024. Verso. 288 sider.

 

Richard Seymour begynner Disaster nationalism med et globalt sveip – ytre høyre er, eller har nylig vært, ved makta i USA, Brasil, India, Filippinene, Ungarn, Italia, Argentina og så videre. Selv om det skjer svingninger, er poenget i boka å vise de lange linjene. Denne varianten av ytre høyre, katastrofenasjonalismen som han kaller det, har vært på frammarsj siden nittitallet, og Seymour tegner opp et bilde av hva denne tendensen består av og hvorfor den har vunnet fram.

 

Katastrofenasjonalismen livnærer seg ifølge Seymour på misnøyen mange føler i det (ny)liberale samfunnet. Den bruker spirene til hat, paranoia, konspirasjonstenkning og vold og lar dem blomstre ut i stadig mer radikale former. Men disse følelsene blir ikke retta mot reelle katastrofer, som økonomiske kriser, klimakrisa og pandemier. I møte med virkelige katastrofer velger katstrofenasjonalismen i stedet hallusinerte katastrofer.

Lidenskapelig hat

Hva gjør katastrofenasjonalismen populær? Klassekamp nedenfra er det ikke – katastrofenasjonalismen kjører standard nyliberalisme samtidig som den påstår å bry seg om hvor ille folk har det. Ofte får folk flest det materielt verre når disse folka kommer til makta, uten at det svekker populariteten.

 

Ifølge Seymour kommer dette av at katastrofenasjonalismens appell egentlig ikke ligger i materielle forbedringer, men i lidenskap. Motsatt gammelfascismens transcendering av klasse, tilbyr katastrofenasjonalismen en «muskuløs nasjonalkapitalisme». Problemet er ikke kapitalismen, men at feil folk taper. «Feil folk» er de sedvanlige fiendene; innvandrere, rusavhengige, kriminelle og alskens minoriteter har stjålet de rettmessige godene til den ekte hjemlige arbeiderklassen.

 

Kampen mot disse gruppene gir ikke materielle forbedringer, men psykologiske. Denne kampen har ulike uttrykk – i ulike land og som ulike angrep på ulike grupper.

 

Katastrofenasjonalismens konkrete uttrykk

Seymour forankrer gjennomgående de overordna analysene sine i konkrete eksempler – både gjennom mer breie analyser av f.eks. framveksten til Modi i India og dypere analyser av individer som mannen som drap Jo Cox i Storbritannia i 2016.

 

Dette viser også at katastrofenasjonalismen har mange ulike uttrykk. Det er for eksempel tydelige forskjeller på den velorganiserte hindunasjonalistiske massebevegelsen i India sammenligna med den langt mer løst organiserte og sosiale medier-drevne (bl.a. gjennom trollfabrikker) støtten til Duterte i Filippinene.

 

Bruken av konkrete analyser kulminerer i det nest siste kapitlet, som i sin helhet er viet til det stadig pågående folkemordet i Gaza og historikken til Israel-Palestina-konflikten. På rundt 30 sider tegner han et overraskende detaljert bilde over hendelsesforløpet og det ideologiske bakteppet som muliggjorde Israels pågående forbrytelser.

 

Imidlertid halter boka også her. Politiske bøker sentrert rundt et nytt analytisk begrep skapt av forfatteren kan ha en tendens til å miste fokuset dersom forfatteren lar seg friste til å forklare for mye med et for tynt rammeverk. Og i dette kapitlet forsvinner katastrofenasjonalisme som analytisk verktøy til en viss grad i bakgrunnen, og hvordan den Israelske høyreradikaliseringa passer inn i dette bildet blir ikke gjort så eksplisitt som det nok kunne blitt.

 

Samtidig er det ikke uklart at Israel nok tjener som eksempel på katastrofenasjonalismen i dens fulle utblomstring og ytterste konsekvens: folkemordet.

 

Konservativ hevn

Katastrofenasjonalisme i ulike land har noe felles. Selv om det er til dels ulike grupper som blir pekt ut som fiendene til den muskuløse nasjonalkapitalismen i de ulike landene, så handler det i bunn om den samme mekanismen for å gi den nevnte psykologiske gevinsten til støttespillerne: Den tilbyr hevn mot alle de som angivelig forringer samfunnet.

 

Tider hvor folk føler at livene deres blir verre og mer usikre gir grobunn for en politisk bevegelse som tilbyr enkle fiender. Etter en skogbrannbølge i USA, oppsto det spontant konspirasjoner om at «antifa» (antifascister) hadde starta brannene. Seymour påpeker at det er enklere med konkrete og drepbare fiender enn abstraksjoner som «klimaendringer». Katastrofenasjonalismen tilbyr gleden ved hevn mot enkle fiender. Og når «vi», det ekte folket, renser samfunnet for skadedyr, kan nasjonen endelig reise seg igjen. Denne hevnen forbedrer ikke, men den forløser.

 

Gleden ved voldelig hevn er noe av det som forener de mange fenomenene Seymour er innom: Hindunasjonalistiske pogromer, Dutertes utenomrettslige og systematiske henrettelser av rusavhengige og -langere, Israels apartheid og folkemord, den omtrent globale kampen mot transpersoner og «pride», Qanon-konspirasjoner, Incelenes voldelige kvinnehat og ikke minst rasistiske og innvandringsfiendtlige «ensomme ulver» – som Breivik.

 

Jeg vil dvele litt ved det siste på denne lista. Det fjerde kapitlet er viet til «ensomme ulver», inkludert incels og rasistiske terrorister. Seymour viser at disse ulvene slett ikke er så ensomme, men finner et fellesskap på internett. Ensom ulv-terrorisme er memetisk, og disse terroristene kopierer hverandre – gjennom å blande politiske og personlige klagemål, gjennom spillifisering, gjennom å iscenesette terroren med manifester og så videre.

 

I Norge kan det tidvis virke at 22. juli for samfunnet var en «hendelse» som bare skjedde én gang. Men Seymour, i de relativt få setningene han bruker på Breivik, sier rett ut at Breivik fikk de etteraperne han ønska i manifestet. Det går ei linje fra Breivik i 2011 til flere av de kvinnefiendtlige og rasistiske terrorangrepene i det påfølgende tiåret.

Hva bekjempe dette?

I tillegg til å elegant oppsummere linjene i boka i konklusjonskapitlet, kommer Seymour med sitt syn på hva slags politikk som bør føres mot katastrofenasjonalismen. Han peker på noen sentrale svakheter: Den er løst organisert, og har en tendens til å gape over for mye. Den sier den støtter folk flest, men klarer ikke å støtte streiker. Videre er den plaga av interne skillelinjer – abort, seksualpolitikk og klima er blant sakene som kan være grunnlag for skismaer blant katastrofenasjonalistene.

 

Han har også klare anbefalinger når det gjelder strategi. Det sentrale poenget hans er at vi ikke kan komme utenom det psykologiske aspektet ved å fronte en rein smør på skiva-politikk (bread and butter politics). Venstresida kan heller ikke gi seg hen til resignasjon – dersom vi nekter å love noe nytt og bedre og dilter etter høyresida i de fleste sentrale samfunnsspørsmål har vi ikke noe å stille opp med.

 

Seymour peker på at venstresida også kan drive fram lidenskap som utover reint materielle seire, også gir psykologisk gevinst. Han peker på arbeiderbevegelsen, da ikke som et sørviskontor, men som et kjempende verdifellesskap. Det er gjennom deltakelse i bevegelser (ikke bare fagbevegelsen) at (klasse)bevisstheten fremmes og «demokratisk liv» bygges.

 

Slik jeg forstår dette, betyr det at vi i møte med ytre høyre ikke bare kan snakke om høyere lønn og bedre velferdstjenester. Disse viktig og sentralt, men ikke nok. Seymour mener at kombinasjonen av nød og (radikalt) håp – ønsket og behovet for noe langt bedre enn en skakkjørt liberalisme – kan gjøre folk villige til å lidenskapelig gi seg hen til politiske kamper. Han sier ikke noe særlig om hva slike håp bør innebære, utover å peke på universalisme, demokrati og frigjøring. Dette er allikevel nok til at venstresida her kan stille seg sjøl noen spørsmål: Hva er det egentlig vi vil kjempe for? Hva vil det si å kjempe for noe annet?

Statsråder tar til ordet for at vi må ta mer ansvar for planlegge for alderdom. Dette fører til privatisering, advarer Malene Chronholm Bøyesen, og forklarer hvordan privatisering blir en arena for interseksjonell klassekamp.

 

Eldreomsorgen får stadig mindre statlig støtte. Den kommunale eldreomsorgen i Norge har vært gjenstand for økonomiske nedskjæringer, noe som har ført til økt arbeidsbelastning for personalet. Ifølge rapporter fra Norsk Sykepleierforbund har kommunene i enkelte områder fått mindre ressurser for å møte den økende etterspørselen etter omsorgstjenester.

 

Flere rapporter peker på at ansatte innen eldreomsorgen må jobbe raskere for å gi samme nivå av omsorg, noe som påvirker både kvaliteten på omsorgen og personalets arbeidsmiljø. Ifølge forskning fra SINTEF og NOVA er arbeidsbelastningen for helsepersonell en økende utfordring.

 

I 2023 uttalte helseminister Ingvild Kjerkol at vi må ta større ansvar for egen alderdom. Kjerkols retorikk er en slags ideologisk dekke. Konsekvensene av dette er alvorlige av flere grunner. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) vil andelen personer over 80 år i Norge øke kraftig de kommende tiårene. I 2025 er det beregnet at omtrent en av fem nordmenn er 70 år eller eldre. SSB venter at befolkningen vil være over 80 år og kommer til å doble seg innen år 2050, noe som innebærer et økt behov for omsorg. En bølge av eldre risikerer å stå uten pleie og omsorg. Er det virkelig den eneste mulige løsningen å gjøre det til et privat ansvar, eller kan vi i stedet stille høyere krav til stat og kommune? Og er et større privat ansvar for eldreomsorgen egentlig en bærekraftig løsning for velferdsstaten?

 

Privatisering og privilegier

Når helsevesenet privatiseres, blir det en markedsvare heller enn en samfunnsrettighet. Private aktører streber etter profittmaksimering, noe som ofte fører til dårligere arbeidsvilkår for helsepersonell og dårligere kvalitet for de eldre. Det gagner kapitalistene på bekostning av både de som trenger omsorg og de ansatte. Studien «Politisk styring og privatisering: holdninger i elitene og befolkningen» av Lægreid og Christensen støtter at det blant elitene er et utbredt ønske om økt privatisering og redusert politisk styring, men at det også er et betydelig skille mellom elitene, som ofte har økonomiske interesser i privatisering, og befolkningen i disse spørsmålene. Arbeiderklassen og bredere deler av befolkningen er mer skeptiske til privatisering og mer positive til politisk styring og offentlig velferd enn elitene. Dette kan sees som et uttrykk for den grunnleggende maktbalansen mellom de som kontrollerer ressursene – i dette tilfellet de politiske og økonomiske elitene – og de som er utsatt for de politiske beslutningene som påvirker deres liv. Studien viser også at disse variasjonene i holdninger ikke bare reflekterer politiske preferanser, men også er sterkt påvirket av sosiale og strukturelle faktorer som kjønn, alder, utdanning og hvilken sektor folk tilhører. Disse ulikhetene går dypere enn bare politisk ståsted. De relaterer seg til hvordan flere identiteter og maktrelasjoner sammen skaper ulike opplevelser av velferd og privatisering. Makt, både økonomisk og sosialt, er uløselig knyttet til ulike identiteter og livssituasjoner. Disse faktorene må tas i betraktning for å forstå holdninger til offentlig styring og privatisering.

 

Mens noen tvinges til å ta vare på sine pårørende på ubetalt fritid, har andre råd til å kjøpe privat eldreomsorg. Eldreomsorg, som tidligere var en del av den offentlige sektoren, flyttes til den private sfæren hvor kapitalister kan utvinne merverdi ved å presse ned lønninger og ansettelsessikkerhet for omsorgsarbeidere. De som utfører eldreomsorgen tvinges til å kjempe for rimelige arbeidsvilkår, mens de eldre og deres pårørende tvinges til å betale mer for omsorg som en gang var en rettighet. Privatisering forsterker makten til de som allerede har økonomiske ressurser, ikke bare fordi den økonomiske ulikheten mellom samfunnsklassene forsterkes, men også fordi privatisering skaper en markedsdrevet prioritering. Hvis omsorg privatiseres, reduseres det kollektive innflytelsen over kvalitet og tilgjengelighet. Det gir større makt til de som kan betale, og dermed kan de styre tilbudet.

 

Familiens fritidsaktivitet

For å skape en god eldreomsorg trengs det personale med riktig kompetanse, gode arbeidsvilkår og kontinuitet i møtet med den enkelte. Kvalitet i eldreomsorgen handler i stor grad om relasjoner. Når personalet har riktig kompetanse, gode arbeidsvilkår og kontinuitet i arbeidet, styrker dette ikke bare den praktiske delen av eldreomsorgen, men også de relasjonene som er fundamentale for å gi en høy kvalitetsrik og omsorgsfull eldreomsorg. Kontinuitet i møtet mellom den eldre og personalet er en viktig faktor for å skape bærekraftige relasjoner. Hvis en person får samme omsorgsperson over tid, kan de bygge opp en relasjon basert på tillit og forståelse, noe som kan være vanskelig hvis personalet byttes ut ofte. Kontinuitet gir også personalet en bedre mulighet til å kjenne til den eldres historie, behov og preferanser, noe som kan forbedre kvaliteten på omsorgen.

 

Dette står i kontrast til når ansvaret for eldreomsorgen overføres fra det offentlige til familien, da omsorgen kan bli sett på som en ‘frivillig’ aktivitet snarere enn et kvalifisert og samfunnsbærende arbeid. Familien pålegges ansvaret uten nødvendige ressurser, støtte eller kompensasjon, og dette kan føre til en usynliggjøring og undervurdering av det krevende arbeidet de utfører. Familien risikerer å bli tynget med ansvar uten kompensasjon. Det er også et viktig skille mellom den naturlige omsorgen familien kan gi, og det faglige ansvaret som kreves for å sikre kvaliteten på omsorgen. Når det er behov for profesjonell omsorg, bør dette fortsatt tilbys av kvalifiserte personer for å sikre at de som virkelig trenger hjelp får nødvendig støtte, ellers mister vi et viktig element av velferdsstaten. De som rammes hardest av dette, er de uten økonomiske ressurser, som igjen står i fare for å oppleve dårlig helse og begrenset tilgang til nødvendig omsorg.

 

Ved å fremstille omsorg som en fritidsaktivitet forsterkes usynliggjøringen av omsorgsarbeid. Man lukker øynene for at omsorgsarbeid er avgjørende for å opprettholde arbeidskraften og samfunnet, og derfor burde verdsettes som uvurderlig.

Kvinnekamp

Privatisering kan også føre til økt kjønnsbasert ulikhet, noe som i praksis betyr at kvinner bærer den tyngste byrden. Det tradisjonelt «kvinnelige» arbeidet marginaliseres og usynliggjøres innen kapitalismen og patriarkatet, enten det skjer i hjemmet eller i den formelle økonomien. Men eldreomsorg er ikke bare kvinnesak fordi kvinner er overrepresentert når det gjelder såkalt reproduktivt arbeid. Pensjonistforbundet argumenterer for at eldreomsorg er en kvinnekamp av flere grunner. To av tre beboere på sykehjem er kvinner. Kvinner lever lengre enn menn og har dermed høyere risiko for å rammes av alderdomsrelaterte sykdommer og plager. Forbundet påpeker også at flertallet av de ansatte som jobber med eldreboende er kvinner. Siden det forskes mindre både på kvinner som gruppe og eldre som gruppe, er eldre kvinner derfor dobbelt diskriminert. Denne doble blinde sonen i helseforskningen fører til at symptomer på sykdom kan bli oversett eller feildiagnostisert, da uttrykkene kan være forskjellige sammenlignet med menn. Effekt og bivirkninger av behandling er derfor også mindre undersøkt. I tillegg er det vanligere med multisjuke eldre kvinner, samtidig som det er mindre kunnskap om hvordan sykdommer og behandlinger kan interagere.

 

Men hvordan eldre rammes, kan ha langt flere dimensjoner enn kjønnstilhørighet. Interseksjonalitet handler om å forstå hvordan ulike faktorer som kjønn, rase, klasse og andre sosiale identiteter påvirker et individs liv og erfaringer på forskjellige måter, og hvordan disse faktorene samhandler for å skape spesifikke fordeler eller ulemper. Jo flere marginaliseringstilknytninger, desto færre muligheter finnes i situasjonen for individet. Ulike sosiale, økonomiske eller kulturelle faktorer som kan føre til at en person havner i en utsatt posisjon. For eldre individer kan dette handle om faktorer som: Økonomisk utsatthet, etnisk bakgrunn og/eller funksjonsnedsettelser eller kroniske sykdommer.

 

Interseksjonell klassekamp

Eldre med flere marginaliserte identiteter opplever en kombinasjon av ulike former for sårbarhet. Minoritetskvinner blir i dag utsatt for andre, og flere, former for diskriminering i samfunnet enn kvinner i majoritetsbefolkningen. Å avvike fra samfunnets normer for kjønn og seksualitet kan også innebære både usynligjgøring og utsatthet for negative reaksjoner som eldre. Dette tross at prinsippene for personsentrert omsorg er basert på å ta hensyn til hvordan en person opplever sin situasjon og verden rundt seg.

 

Jo mer en eldre avviker fra normen gjennom sin marginaliserte identitet, desto mer utsatt blir vedkommende. Å ikke tilhøre majoriteten innebærer en reduksjon i makt, for eksempel mulighet til autonomi innen omsorg, og forsterker både sårbarhet og utfordringer. Den manglende tilhørigheten til flertallet gjør at individet ofte møter flere former for diskriminering og ulikhet, spesielt i helsevesenet, der interseksjonelle faktorer som kjønn, etnisitet og sosial status kan forsterke sårbarheten ytterligere.

 

Eldre innvandrere, som allerede kan ha begrenset tilgang til språklige og sosiale ressurser, risikerer å få enda større utfordringer med å motta den omsorgen de trenger dersom private aktører prioriterer profitt over behov. En systematisk kartleggingsoversikt fra 2022 om helse- og omsorgstjenester til eldre innvandrere viser at eldres innvandreres preferanser og behov kan avvike fra majoritetsbefolkningens. Gruppen er allerede overrepresentert når det gjelder kroniske sykdommer og nedsatt funksjonsevne. Samtidig viser kartleggingen at innvandrere benytter helse- og omsorgstjenester i mindre grad enn befolkningen generelt, kanskje nettopp derfor kan sykdomstilstander utvikle seg til kroniske. Dette handler ikke bare om individenes valg eller egenansvar, men også om strukturelle ulikheter som påvirker tilgangen til og kvaliteten på helse- og omsorgstjenester. Innvandrere, spesielt eldre, kan møte flere former for diskriminering og marginalisering, både på grunn av etnisk bakgrunn, språklige barrierer og manglende kulturell kompetanse i helsevesenet. Denne marginaliseringen forsterkes av eksisterende maktstrukturer som kan gjøre det vanskeligere å benytte seg av tilgjengelige helsetjenester, og dermed bidra til at deres helseforhold forverres. En tilnærming av eldreomsorgen som tar hensyn til både sosiale, kulturelle og strukturelle faktorer er avgjørende for å skape en mer rettferdig og tilgjengelig eldreomsorg for alle.

 

Privatisering er altså en form for klasseundertrykkelse som ikke eksisterer isolert, men samvirker interseksjonelt med andre maktstrukturer som rasisme, sexisme, ableisme og andre former for undertrykking. En reduksjon av ressursene til eldreomsorgen rammer dessuten arbeiderklassen både som brukere og som arbeidskraft. Lønnsforskjeller, ansettelsesmuligheter, karriereutvikling og arbeidsforhold i privat sektor er utformet for å favorisere enkelte grupper på bekostning av andre. Innen eldreomsorgen utgjør innvandrerkvinner en stor del av arbeidsstyrken, og de rammes uforholdsmessig hardt av forverrede arbeidsvilkår og usikre ansettelser. Privatiseringen skaper ikke bare ulikhet, men reproduserer den ved å utnytte allerede marginaliserte individer.

 

Farlig ideologi

«Hver enkelt av oss må gjøre mer for å planlegge for en alderdom», sa Kjerkol i 2023.

Hvis omsorgsarbeid ikke sees som verdiskapende, vil det heller ikke bli prioritert av staten. Denne ideologien er blind for det faktum at forutsetningene for lønnsarbeid er at det fødes nye arbeidere. For at de skal kunne bidra, kreves en trygg oppvekst med et omsorgsfullt nettverk. Vi kan overleve uten kapitalisme, men ikke uten omsorgsarbeid. Sammenhengen mellom en sosialt rik kontekst, psykisk helse og arbeidsevne er godt dokumentert.

 

Ifølge menneskerettighetene skal hver enkelt ha en iboende verdi, uavhengig av sin rolle som arbeidstaker i et kapitalistisk system. Men dette kapitalistiske systemet fremmer et press for å prestere og konkurrere, og dette kan skape en følelse av utbrenthet, stress og en nedbrytende arbeidskultur. Det er et system som ikke bare tærer på menneskers helse gjennom en individualistisk konkurranse, men også utarmer jordens ressurser. Systemet krever konstant vekst som fører til overforbruk av naturressurser og et stadig mer ubalansert forhold mellom økonomisk gevinst og miljøpåvirkning.

 

Trenden med privatisering av omsorg er derfor bekymringsfull. Den risikerer å forsterke samfunnsklassene og ytterligere marginalisere allerede utsatte grupper. Samtidig reduseres solidariteten, mens fokuset skifter mot individets selvforsørgelse.

 

Ulike grupper innen arbeiderklassen rammes forskjellig. Hvis klassekampen skal være vellykket, må den være en kamp for alle utsatte arbeidere, ikke bare de som allerede har mest makt innen arbeiderklassen. Hvis vi ignorerer disse maktstrukturene, risikerer vi å reprodusere undertrykkelse i stedet for å bekjempe den. Derfor må kampen mot privatiseringen av eldreomsorgen være interseksjonell og tilpasses en mangfoldig befolkning, i stedet for å redusere omsorgen til et ensidig fokus på individuelt ansvar.

 

Framtidens eldreomsorg står overfor mange utfordringer, selv om den drives av en sammenhengende organisasjon styrt av samfunnsinteresser. Men den største trusselen mot Norges eldreomsorg er de ideene om privatisering som finnes hos høyrepartiene.

De fleste sitter med nesa ned i telefonen på fritiden. Morsomme kattevideoer, bilder fra onkels tur på hytta på Instagram, Sophie Elises nye slankekur eller iShowSpeed’s krumspring i nok et nytt land, et ping fra VG-appen om Trumps siste gale utstill, Candy Crush og gruppechatten med foreldrene til «Gutta 4A», alt er samlet på den lille skjermen. 

 

I den offentlige debatten står kampen for og mot «skjerm». Barna blir sugd inn i smarttelefonen på samme måte som oss voksne, og foreldre strever med å sette «skjermtid». Enkelte unge kjører «detox» fra skjermen, med påfølgende virale poster i sosiale medier eller store oppslag i nettavisene om hvor bra de følte seg uten nesa i telefonen. 

 

For oss som vokste opp på, og sammen med, internett, vi som chattet på IRC som tenåringer, så er debattene om «skjerm» i dag underlig kjente. «Det farlige internett» var farlig også på 90-tallet, med porno, vold, radikalisering, mobbing og trakassering. Foreldre som ikke vet hva barna deres driver med har alltid grunn til å være bekymret. Kunnskapsløse politikere som reagerer med panikkforbud «for å beskytte barna» er også en evig problemstilling. 

 

Da Al Gore fant opp internett

Men forskjellen fra et chatrom på IRC og dagens digitale virkelighet handler om penger – mer spesifikt om forretningsmodeller. Tidligere visepresident Al Gore ble tidvis latterliggjort fordi han hevdet at han «fant opp internett», men det moderne internett starter nettopp med Clinton-administrasjonen på 90-tallet. Internett ble tilgjengelig for andre enn forskere og militære i 1992, men det var Clinton-administrasjonens plan for en «information superhighway» som satte rammene utover 90-tallet. Målet var en ny kommersiell vekstsektor, der private investeringer skulle bygge digital infrastruktur og sikre amerikansk dominans. Det var denne sektoren Al Gore fant opp, og som vokste fram fra vi som chattet på IRC den gangen til verdens største selskaper i dag. I tråd med den nyliberale ideologien som hadde fått fotfeste på 90-tallet, handlet vekst for privat sektor om færrest mulig reguleringer. Selv om Clinton-administrasjonen var veldig eksplisitt på målet om en uregulert digital økonomi, så man allerede da også retorikken om at «internett ikke kan reguleres» og «teknologien løper foran politikerne». Denne mystifiseringen av digital teknologi har hengt ved fram til våre dager, inkludert i utsagn fra digitaliseringsminister Karianne Tung. 

 

Et avgjørende steg fra Clinton-administrasjonen var også at man eksplisitt gikk inn for et reklamefinansiert internett, samtidig som man gjorde personvern til et forhold mellom enkeltpersoner og de som samlet inn data. Kombinasjonen av reklame og overvåkning er den forretningsmodellen bak kattevideoene, sosiale media, influencerne, gruppechatten, nettavisene, mobilspillene og nesten alt annet som flimrer rundt på den lille skjermen vi sitter limt fast til. Pengene kommer fra reklame, og jo mer du er limt til skjermen, jo mer reklame ser du. På skjermen blir din tid til andres penger, nærmest i et en-til-en-forhold mellom sekunder og cent. 

 

Overvåkningen ruller i bakgrunnen, og den handler først og fremst om reklame den også. Det største og mest omfattende overvåkningssystemet verden noensinne har sett, er laget for å selge reklame. Vi blir kartlagt utfra kjønn, legning, bosted, interesser, politisk overbevisning og yrke. Hva vi kjøper, hvor vi går, hva vi leser, hvor lenge vi ser på en video, hvem vi er venner med og sender meldinger til, alt blir kartlagt og går inn i en stor pøl med data. Fra pølen henter Google, Meta eller en av deres tredjeparts-selgere opp det de kan bruke til å selge målrettede annonser. 

 

Overvåkning som forretningsmodell

I tillegg gjør de det de kan for å skape hva de kaller «engasjement». Ved å bruke det klarer de å skrape sammen om deg til å lage en «brukertilpasset opplevelse». «Engasjement» er en statistisk måleenhet for hvor mye vi ser på plattformene deres og hvor godt det vi ser treffer oss. Det er måleenheten for om de klarer å holde fast i oppmerksomheten vår, altså lime oss fast til skjermen. Alle klikk og også hvor mye tid som blir brukt på en video, tekst eller et bilde blir målt og inngår i statistikken for «engasjement». Alle ting som gir «engasjement» er positivt for plattformene. Den enkleste veien til engasjement er å provosere, noe spesielt ytre høyre har profitert på. Om det er sant eller løgn er irrelevant, så lenge det «engasjerer» blir det prioritert av plattformene. 

 

For noen år siden var påstander om at Facebook visste mer om oss enn vi visste selv, gjengs fra enkelte forståsegpåere, men heldigvis er det en overdrivelse. Like lite som Stasi klarte å hindre DDRs fall klarer heller ikke annonseselgerne å treffe markedet perfekt. Potensialet for misbruk er likevel enormt. Sammenblandingen av kommersiell overvåkning med etterretning og politisk forfølgelse er et problem, enten det er amerikansk etterretning som sporer telefonen til Angela Merkel eller facebook-chatter som blir brukt som bevis mot tenåringsjenter som planlegger abort i konservative amerikanske delstater. 

 

Det er likevel et mindre problem enn misbruket av «engasjement». Pengene følger «engasjement» og alt som driver fram mer «engasjement» tjener penger. Dette er de skumle «algoritmene». Å holde på oppmerksomheten vår, inkludert oppmerksomheten til barna våre, er det absolutt viktigste for å tjene penger. Algoritmene er utformet for å gjøre det vanskeligere for deg å legge fra deg telefonen og bruke fritiden din på noe annet. 

 

Dette målet, «engasjement», er kjernen i forretningsmodellen til sosiale medier. Du skal bli på plattformen, se reklame og fortsette å bli på plattformen. TikTok har perfeksjonert det, med en strøm av nye korte videoer som aldri stopper, men denne oppmerksomhetsøkonomien går igjen fra dagbladet.no’s skrikende gule og røde clickbait-titler til Facebooks strøm av «anbefalt for deg» eller LinkedIns selvoppnevnte eksperter med fiks-ferdige løsninger for din bedrift. 

 

Heller enn debatt for og mot «skjerm» bør vi snakke om denne oppmerksomhetsøkonomien. For algoritmene fungerer ikke uten data. Ved å kartlegge i så stor grad som mulig akkurat hva som «engasjerer», kan oppmerksomheten fanges og fortsette å fanges. TikTok-trender og memes har kortvarige liv, noen ganger bare en dag eller to, nettopp fordi algoritmene styres for å lede oppmerksomheten vår over på noe nytt. 

 

Det er denne forretningsmodellen som er skadelig, ikke «skjermen». Den stjeler tiden og oppmerksomheten vår. Den belønner konspirasjonsteorier, spekulasjoner og skandaler. Den er også et direkte resultat av at internett er bygd på reklame og overvåkning. Det må løses kollektivt, som samfunn, ikke av enkeltindivider med markedspreferanser. 

 

Mot «skjerm»?

«Skjerm»-debattene sitter fast i nyliberale løsninger fra Clinton-administrasjonens tid der alle problemer skal løses på individnivå. Det mest åpenbare er det pop-up-skjemaet som de fleste raskt klikker vekk med en «Aksepter». Med et klikk godtar du massiv datainnsamling og videresalg av dette, og ved å gi deg informasjon om at de samler inn data så har selskapene sitt på det rene. Hvert enkelt individ skal ta stilling til konsekvensene av datainnsamlingen, og si ja eller nei basert på en slags forestilt preferanse for personvern i «markedet». 

 

Også i debatten om barn og skjerm havner forslagene på individnivå. Regjeringen, og mange foreldre, vil innføre statlig kontroll av sosiale medier for å håndheve aldersgrenser for barna. Dette er et skråplan der ikke bare barn, men alle må ha digital legitimasjon for å kunne delta i det digitale samfunnet. I et noenlunde demokratisk samfunn så vil bare de som allerede er digitalt utenfor, bli ekskludert av dette, men vi har sett hvor fort liberale demokratier kan skli over i illiberale regimer. Ikke-demokratiske land kan bruke kravet om digital legitimasjon til å stilne alle brysomme grupper i den digitale offentligheten. De grusomme videoene som dokumenterer Israels folkemord i Palestina, ville ikke vært der hvis Israel kunne krevd digital legitimasjon fra alle palestinere før de fikk logge på TikTok og Instagram. 

 

Heller enn autoritære krav med statlig kontroll av hver enkelt som logger inn på en plattform, må vi stille krav til selskapenes praksis. Gode diskusjoner krever moderatorer, gode nyhetskilder krever redaktører og undersøkende journalister, barneoppdragelse krever voksne som er til stede og involverer seg. Det gjelder også på internett, men å passe på et godt digitalt samfunn koster penger og lønner seg ikke for selskapene. Derfor gjør de aldri mer enn de må. I dag er trenden å bruke kunstig intelligens, men kjernen i de store plattformenes moderasjon er å sette det ut til tredjeland der arbeidskostnadene er lave. Det siste trekket fra Meta er å overlate «faktasjekk» til «the community», altså frivillige. Samarbeidet med faktasjekkere var et direkte svar på politiske krav om å begrense falske nyheter, og når det ble politisk opportunt for Meta å droppe det så kuttet de kostnader. Det vil selvfølgelig være ekstremt dyrt, i kroner og øre, for Meta, TikTok og alle andre å faktisk ta ansvar for innholdet på plattformene deres, men de er også noen av verdens største selskaper. 

 

Et annet internett er mulig

Kanskje er det ikke mulig å tvinge verdens største selskaper til å oppføre seg pent, spesielt ikke når de står med USA og Kina bak seg i en geopolitisk maktkamp. Veien fram må da være å redusere selskapenes makt i seg selv. Her kommer vi tilbake til data, algoritmer og reklame, forretningsmodellene som de lever av. Vi kan og bør strupe denne modellen, fordi den er direkte skadelig. 

 

Det går imot Al Gore’s internett, der personvern er en markedspreferanse, reklamens oppmerksomhetsjag er en økonomisk vekstmotor og alle reguleringer står i veien for innovasjon og vekst. Det krever først og fremst et stort grep. Heller enn å la «min markedspreferanse for personvern», uttrykt gjennom et irriterende pop-up-skjema, bestemme om selskapene får samle inn data, så må vi sette klare grenser for hva selskapene får lov til. At unntaksbestemmelsene blir vanlig praksis, slik dagens personvernregelverk praktiseres, holder ikke. 

 

Vi trenger et klart og tydelig forbud mot kommersiell overvåkning, såkalt «atferdsbasert markedsføring». Dette slår beina under den datadrevne forretningsmodellen for reklame som dagens teknologigiganter har bygd opp. Hva vi kjøper, hvor vi går, hva vi leser, hvor lenge vi ser på en video, hvem vi er venner med og sender meldinger til, osv., skal ikke brukes til å selge reklame eller for den utnyttes for å skape mest mulig «engasjement». Det er ikke slutten på reklame på internett eller reklamefinansierte tjenester, men uten individuell sporing så må reklamen følge innholdet. Akkurat som med papiravisene der du får reklame for skurtreskere i Nationen eller dyre klokker og leiligheter på Aker brygge i Dagens Næringsliv, vil reklame på internett handle om det du leser om, ikke hvem algoritmene tror du er. At Meta, Google og TikTok kan målrette individuelt er deres store salgstriks og grunnlaget for suksessen deres. Uten dette forsvinner forretningsmodellen deres og det tilnærmede monopolet de har på reklameinntektene i verden. Når teknologigigantene ikke lenger er så gigantiske, kan vi begynne å se på hva vi skal bruke skjermen til hvis vi kan bestemme over den på demokratisk vis. 

Kattevideoene, gruppechatten, nyhetene, slankekurene og alt det andre vil fortsatt være der, men den underliggende modellen for å holde nesa vår limt fast til skjermen med reklame hvert minutt kan vi kanskje slippe. 

 

Dette nummeret har tema fritid. Ofte har marxister vært mest opptatt av det motsatte, nemlig arbeidstid, og hvordan kampen om innhold og makt over den påvirker livene våre. Men kampen om arbeidstidas lengde er også en kamp om fritidas lengde.  Kampen for kortere arbeidsuke har fått ny aktualitet med klare krav fra den svenske LO kongressen ifjor om arbeidstidsreduksjon. Her hjemme har HK gjort tydelige landsmøtevedtak på at dette er en prioritet også for dem. Vi har i nummeret plukket opp debatten om fire-dagers uke fra Tyskland i håp om å inspirere våre leser til kamp for arbeidstidsreduksjon. Vi vil fortsatt si at 6-timersdag med full lønnskompensasjon er parola, men på veien dit må vi ikke avskrive de som formulerer parolene sine litt annerledes. 

 

Kampen om fritida er også en kamp om det ubetalte arbeidet. For noen år tilbake trykte vi en lengre artikkel av Ursula Huws kalt Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi. Huws bidrag er å se arbeidet ikke bare som produktivt eller reproduktivt, men også skille mellom betalt og ubetalt. Huws skiller mellom produktivt og reproduktivt arbeid, blant annet for å understreke at også ikke-produktivt arbeid har en funksjon for kapitalismen. Hun tar også med seg den feministiske kritikken av det ulønnede arbeidet i hjemmet, og lanserer en fjerde form for arbeid, produktivt ikke-lønnet arbeid, såkalt forbrukerarbeid. Samtidig holder hun fast på at det er vareproduksjonen, felt C i tabellen, som utgjør selve knuten i det kapitalistiske systemet. Det er utgangspunktet for å forstå de andre formene for arbeid – offentlig administrasjon og tjenester, husarbeid og forbrukerarbeid. Det er, tross alt, i dette punktet at verdiene skapes og dermed lønnen som gjør det mulig for den enkelte å drive ulønnet arbeid, genereres.

 

Huws mener at : 

 

«Den meir generelle omgjøringa av forbrukargode og tjenester til varer har også omfatta store flyttingar frå felt B (husarbeid/ubetalt og reporduktivt) til D (forbruksarbeid/ubetalt og produktivt), og endra noko ubetalt arbeid frå direkte produksjon av bruksverdi for medlemmer av hushald over til kjøp av varer i marknaden, med eit direkte forhold til kapitalistisk produksjons- og distribusjonsaktivitet.»

 

Tabell 1	Arbeid-kategorier
	Betalt arbeid	Ubetalt arbeid
Reproduktivt (produktivt for samfunnet/kapitalismen generelt)	A Offentlig administrasjon og tjenester (medregna NGOer;) private private tjenesteytingar	B Husarbeid (omsorg for barn, stell av huset osv, medrekna gratis kulturelle aktiviteter)
Direkte produktivt (for inviduelle kapitaliske bedrifter)	C Vareproduksjon, medregna distribusjon	D Forbruksarbeid

 

 

Huws analyse peker på at det foregår en like viktig kamp om fritida som arbeidstida. Mange opplever i dag en utvisking mellom arbeidstid og fritid. Mye av det vi gjør på fritida var det kanskje noen før som fikk betalt for å gjøre. Som i selv-betjeningskassen, nettbestillings-løsningen eller andre semiautomatiserte oppgaver. Kampen om fritida på internett og hvordan vi skal bruke KI følger vi opp i nummeret. Audun Myhra Bergwitz ser på skjermdebatten i sin artikkel Datadrevet fritid og ber oss rette fokuset mot hva slags internett vi egentlig vil ha. Cheshta Arora og Debarun Sarkar oppfordrer med sin artikkel oss til å ta kontroll over tida før KI gjør det. Marlene Chronholm Bøyesen følger opp politikernes ønske om at mer av fritida skal gå til det ubetalte reproduktive arbeidet. Når tidligere statsråd Ingvild Kjerkol sa at «Hver enkelt av oss må gjøre mer for å planlegge for alderdommen» mener Bøyesen hun åpner for en farlig ideologi som reproduserer klasseskiller. 

 

Dette nummeret belyser at kampen for fritid er en kamp som ikke bare handler om hvor mye tid vi ikke skal jobbe, men at det også er en kontinuerlig klassekamp om hvor grensene for fritid går og hva som er innholdet i den. 

Ajay Singh Chaudhary har skrevet ei viktig bok som klargjør de politiske skillene i klimakampen, og som tar opp det som burde være strategiske spørsmål for miljøbevegelsen.

Om The Exhausted of the Earth (jordas utmatta) har ett hovedpoeng, så er det at klimapolitikk handler om makt. Det er en kamp mellom «virkelig eksisterende folk om virkelig eksisterende kriser med virkelig eksisterende forskjeller, interesser og utsikter» (s. 2, min overs.). Konflikten Chaudhary er opptatt av er først og fremst den mellom høyreklimarealisme og venstreklimarealisme.

Realisme

For Chaudhary er realisme ikke det politiske sentrum sine formaninger om at vi alle må være «realistiske». Han mener at en klimapolitisk realisme anerkjenner sammenhengen mellom den «økologiske nisjen» vår og den politisk-økonomiske virkeligheten vår, og at den forstår at politikk må ta utgangspunkt i denne virkeligheten og må utøves gjennom å bygge, ta og beholde makt.

Høyreklimarealisme er de som vil fortsette som før, å opprettholde makta og rikdommen til de som er på toppen i dag, samtidig som disse er klare til å la oss andre i stikken, mens de forskanser seg i «bevæpna livbåter». Selv om det er grusomt, er dette en rasjonell og realistisk politikk, i tråd med virkeligheten.

Venstreklimarealisme er motstykket. Dette er en politisk retning som forstår og konfronterer de virkelige økologiske og samfunnsmessige forholda vi står i – både det at våre kapitalistiske samfunn har overskredet virkelige økologiske grenser, og at det er reelle interessemotsetninger i klimapolitikken. Ifølge Chaudhary finnes det ingen vinn-vinn-situasjon mellom overklassen i den bevæpna livbåten og de som han definerer som subjektet til venstreklimarealismen – jordas utmatta.

De utmatta

De utmatta er det Chaudhary kaller en «forstrekt klasse». Dette er ikke en enhetlig gruppe med ett felles forhold til produksjonen, men er det man like gjerne kunne kalt en koalisjon av ulike grupper. Det disse har felles er utmattelse – det er arbeideren som blir fysisk utmatta, kontoristen som blir utbrent, migrantarbeideren som blir utnytta og diskriminert, de som får både naturen og samfunnet rundt seg plyndra av kolonialisme, familier i tidsklemma og så videre. Både folk og økosystem blir gjennom ulike mekanismer utmatta av kapitalismens driv til stadig økende akkumulasjon og profitt.

For Chaudhary er ikke dette et subjekt – altså de som skal utøve politikken – som allerede finnes, men et som kan skapes. Det de ulike gruppene har til felles er utmattelse som affekt: følelsen av utmattelse. Kilden til denne følelsen er ulik fra gruppe til gruppe, men Chaudhary vil nettopp danne koblinger mellom helt ulike erfaringer for å lage et bredt politisk subjekt.

Chaudhary foreslår også et politisk mål, som han kaller «det lille paradiset» (minor paradise). Dette er et samfunn som kan bære blomstringa (flourishing) til rundt 7-9 milliarder mennesker, samtidig som vi holder oss innafor planetens tålegrenser. Poenget med å kalle det et «lite» paradis, er å påkalle et samfunn som både er bærekraftig og radikalt bedre enn det vi har i dag, uten å falle hen i (urealistiske) utopiske irrganger.

Dette målet er også en del av realismen i venstreklimarealisme. Chaudhary vil ikke fornekte vitenskapen som viser at kapitalismen bryter tålegrensene til planeten. Det lille paradiset kan ikke være avhengig av økt ressursforbruk (for menneskeheten som helhet. For jordas fattigste forholder det seg annerledes). Ei heller vil han sette sin lit til teknologier som enten er langt i fra å være klare, eller som utgjør reine luftslott.

Hele det tredje kapitlet i boka er en saftig kritikk av det han kaller «klimalysenkoisme». Dette er betegnelsen hans på et sjikt på venstresida som ikke vil forholde seg til vitenskapen om tålegrensene til planeten, og som har en magisk tro på at teknologien vil løse problemene. Kritikken kan bli litt vel polemisk og USA-sentrert, men er allikevel verdt å lese. Den er grundig, og Chaudhary går i detalj på falske løsninger som karbonfangst og -lagring og bærekraftig flydrivstoff. Dette er også gjengangere i norsk klimapolitikk.

Chaudhary påpeker at denne retninga resulterer i en politikk som vil fortsette livet som før, bare med statlig kontroll av produksjonen. Dette vil kreve den samme utnyttelsen av arbeidere og natur både i vesten og i det globale sør som i dag, med mindre teknologiske løsninger som per nå bare finnes i fantasien løser alle motsetningene i politikken deres.

Chaudhary setter det lille paradiset i kontrast til dette. Dette paradiset er ikke bedre på grunn av ikke-eksisterende teknologi eller utarming av natur og folk, men bruker virkelig eksisterende teknologier og menneskelige drømmer. Det er et samfunn med luksus – ikke den kapitalistiske forbruksluksusen og overproduksjonen, men som gjennom bruk av eksisterende (alternative) teknologier og endring av samfunnsforhold gir tidsluksus («temporal luxury»), materielle friheter som er annerledes enn dagens samfunn, individuell og politisk trygghet, og større menneskelig blomstring.

Interessen av dette er det de utmatta som har – det lille paradiset er et samfunn hvor de utmatta slipper den kapitalistiske utmattelsen. Chaudhary går videre fra dette til hvordan de oppnår dette samfunnet, altså politisk strategi.

Strategi

Konflikten står mellom de utmatta, subjektet for venstreklimarealismen, og høyreklimarealistene – de på toppen som nyter godt av kapitalismen og som har all interesse av å fortsette om før. Den politiske realismen handler om å forstå at politikk handler om makt, og her er det snakk om å ta makta fra høyreklimarealistene.

For Chaudhary er dette en dyp og gjennomgripende samfunnskonflikt, som på grunn av klimakrisa samtidig er umiddelbar, og derfor må utkjempes og vinnes raskest mulig. Dette krever viljen til å kjempe med en stor bredde av taktikker.

Dette strekker seg fra å bygge opp de utmatta som et politisk flertall, via å lage internasjonale koblinger og ulike aksjonsformer, og helt opp til mellommenneskelig vold. For min del er jeg ikke med på voldsgreia, og jeg har mine tvil om Chaudhary sin argumentasjon. Men det er viktig å understreke at han ikke er noen voldsromantiker. Chaudhary skriver tvert imot grundig om at vold er ødeleggende for selv den som utøver den.

Når han åpner for vold er det fordi han mener gjennomgripende samfunnsendringer historisk ikke har skjedd uten innslag av vold, og at klimakampen allerede er voldelig (for eksempel blir klimaaktivister «der borte» i sør drept). Selv for oss som vil avstå fra vold, som han snakker direkte til, er dette nyttig lesning. Fordi som han sier: for å unngå vold bør man ha en grundig og realistisk vurdering av hvordan vold kan skje, nettopp for å lage politiske strategier som unngår volden.

The Exhausted of the Earth er ei veldig innholdstett bok, som rekker over mye på de 260 sidene sine (supplert med 130 (!) sider med referanser og utfyllende noter). Samtidig er den relativt lettlest og pedagogisk lagt opp. Boka er ei av få som tar natur- og klimakrisa alvorlig i hele bredden – vitenskap, teknologi og viktigst: i politikk. Det er mye i denne boka man kan diskutere og være uenig i – Chaudhary mener bl.a. at det lille paradiset ikke krever sosialisme, og at sosialistisk revolusjon både er unødvendig og umulig mens vi fikser klimakrisa. Uansett er dette ei viktig bok, da Chaudharyi likhet med bl.a. Andreas Malm evner å ta de politiske konsekvensene av klimakrisa på alvor, og dermed å løfte radikal klimapolitikk til et nytt og bedre nivå.

Verdien til en vare er det antall timer som trengs til å lage den. Men vel å merke dreier det seg ikke om hvor mange arbeidstimer som faktisk gikk med til å lage akkurat dette eksemplaret av denne varen, men hvor mange timer som normalt vil trenges til å lage denne slags varer, om man bruker den framherskende produksjonsteknologien og arbeider effektivt.

Dette kaller Marx abstrakt arbeid. Verdien av en vare, altså mengden abstrakt arbeid den inneholder, kan synke etter at den er produsert, men før den er solgt, dersom det i mellomtida har kommet mer effektive produksjonsmetoder i bruk.

I første og andre bok av Kapitalen legger Marx til grunn at varene selges til sine verdier. På det grunnlaget utreder han hvordan utbyttinga av arbeiderklassen foregår under kapitalismen. Den skjer ved at arbeidskrafta skaper større verdier enn den sjøl koster. Denne merverdien tilfaller kapitalistene.

Etter hvert som kapitalismen utvikler seg og konkurransen mellom kapitalene blir sterkere, vil det ikke lenger være mulig å selge varene til verdien. I stedet vil de bli solgt til kostprisen pluss et prosentvis påslag på den, eller til produksjonsprisen, som Marx kaller det i tredje bind av Kapitalen.

Transformasjonsproblemet

Dette spørsmålet handler om hvordan varenes verdier blir omformet til produksjonspriser. Problemet er første gang formulert i forordet til andre bok av Kapitalen – da som en utfordring til Marx’ kritikere om å forklare hvordan denne omformingen finner sted, og med et løfte om å bringe løsningen i tredje bok. Dette er hva Engels skriver:

Etter Ricardos verdilov vil to kapitaler som i løpet av samme tid anvender like mye levende arbeid til samme lønn, alt annet likt produsere produkter av samme verdi og merverdi av samme størrelse. Om de derimot bruker ulike mengder levende arbeid, kan de ikke produsere like mye merverdi (eller profitt, som rikardianerne kaller det). Men dette stemmer ikke. Faktisk produserer like store kapitaler gjennomsnittlig like stor profitt pr. tidsenhet, uansett hvor mye eller lite levende arbeid de har brukt. Dette motsier verdilova, noe allerede Ricardo så, men som rikardianerne aldri fant noen forklaring på.

Denne motsigelsen har Marx løst allerede i manuskriptet «Zur Kritik». I samsvar med planen for Kapitalen som helhet vil løsningen komme i tredje bok. Det vil enda ta noen måneder før den kan gis ut. Økonomene som mener å ha funnet ut at Rodbertus er den hemmelige kilden og den overlegne forgjengeren til Marx, har derfor nå en mulighet til å bevise hva Rodbertus’ økonomiske lære er god for. Om de kan vise hvordan det kan og må oppstå en lik gjennomsnittsprofittrate på grunnlag av verdilova og uten å endre på den, så kan vi snakkes. Men de må skynde seg. …

I forordet til tredje bok oppsummerer Engels resultatet. Et par kommentatorer var i nærheten av løsningen, men de fleste fant bare på tull. Seinere har transformasjonsproblemet blitt tatt opp av de fleste som har kommentert tredje bok. Noen har skjønt viktige deler av løsningen, men mange har fortsatt misforstått problemet.

Problemet er ikke å utlede produksjonsprisene på grunnlag av vareverdiene, og heller ikke å utlede verdiene på grunnlag av produksjonsprisene. Problemet er å utlede profitten på grunnlag av merverdien. Og det er faktisk det som gjøres i tredje bind av Kapitalen. Vi trenger bare å lese overskriften på første del av boka for å bli overbevist om hva som skjer. Denne delen heter «Merverdiens forvandling til profitt og merverdiratens forvandling til profittrate».

Første kapittel i dette avsnittet heter «Kostpris og profitt». Når det gjelder størrelser, er det ingenting som forandrer seg der. Kostprisen er i størrelse like stor som investeringen, og profitten er like stor som merverdien. Det som forvandler seg, er bare hvordan man ser på tingene. Profitten er merverdien, men forstått som frukten av investeringen som helhet, altså både arbeidskrafta og produksjonsmidlene.

Vi veit fra første bok av Kapitalen at det er arbeidet som skaper verdi, og at det er arbeidet ut over verdien av arbeidslønna som skaper all merverdi. Dette er fortsatt det teoretiske grunnlaget. Ideen om at profitten skapes av hele investeringen, kan altså umulig gå til sakas kjerne! Tvert imot må den være en ideologisk forestilling, et overflatisk inntrykk av hva som skjer. Ved første blikk kan det nok se ut til at det er kapitalen som skaper profitten, arbeidet som skaper lønnsinntektene, og naturen som skaper grunnrenta. Men det er ideologi, eller med andre ord bare det overflatiske førsteinntrykket av hvordan tingene henger sammen.

Er det da bare ideologiske forestillinger som har omdannet merverdien til et sett av inntektskilder for ulike utbyttende klasser og lag? Nei, under gitte forutsetninger vil det nødvendigvis skje, og det nærmest av seg sjøl.

Den første forutsetningen er at arbeidskrafta kan bevege seg fritt mellom bransjene, slik at det danner seg en lik timelønn og en lik arbeidsintensitet i alle bransjer. (Vi ser bort fra mindre forskjeller som skyldes ulike kvalifikasjonskrav, ulik erfaring og liknende.) Dette gjør at vi kan sette kroner og øre på hva en times arbeid er verdt for arbeideren. I dagens samfunn har vi også trolig statistikk for hvor mange arbeidstimer som arbeiderklassen yter pr. år. Vi veit altså størrelsen på arbeiderklassens andel av kaka.

Resten, all inntekt før skatt i hele samfunnet, med unntak av inntekta til sjølstendige næringsdrivende, er merverdi. Vi veit altså både størrelsen på merverdien og størrelsen på arbeiderklassens samlede lønn, eller med marxistisk språkbruk: vi kjenner merverdien, den variable kapitalen og forholdet mellom dem, merverdiraten. For øyeblikket er det bare størrelsen på merverdien vi har bruk for. Vi må nemlig vite størrelsen på det som skal omformes til profitt.

Den andre forutsetningen for beregningen av hvordan merverdien omformes til profitt, er at ikke bare arbeidskrafta, men også kapitalen kan bevege seg fritt dit den kaster mest av seg. Denne forutsetningen innebærer at kapitalen med tida (i alle fall tilnærmet) vil kaste like mye av seg pr. tidsenhet i alle bransjer og anvendelser. Det innebærer en omfordeling av merverdien som er produsert. Prinsippet for omfordelingen er at alle bransjer får sin del av merverdien etter hvor mye kapital de har investert. Hvis det ikke var slik, ville kapitalen som kastet lite av seg, synke i verdi til den blei så liten at avkastningen den tross alt ga, blei prosentvis like stor som gjennomsnittet, og kapital som kastet mer enn gjennomsnittlig av seg, ville øke i verdi til avkastningen prosentvis tilsvarte gjennomsnittsprofitten.

Denne prosessen er beskrevet i andre avdeling av tredje bok. I kapittel 9 sammenlikner Marx det som skjer med det som skjer i et aksjeselskap, der alle får samme avkastning pr. aksje, sjøl om ikke alle aksjonærene har like mange aksjer. Den drevne retorikeren Baumol går et skritt videre, og forklarer med et smil at prinsippet for omfordelingen er «fra enhver etter hvor mye arbeidskraft han bruker, til enhver etter hvor mye kapital han har investert.»
Gitt arbeidskraftas og kapitalens frie bevegelighet, er altså den årlige mengden profitt pr. tidsenhet (år) i et kapitalistisk samfunn lik den årlige mengden merverdi som er produsert. Bedrifter med mye arbeidskraft produserer tilsvarende mye merverdi, siden den frie bevegelsen av arbeidskraft, alt annet likt, skaper samme lønnsnivå og samme arbeidsintensitet i alle bransjer. Samtidig vil bedrifter som det er investert mye kapital i, få tilsvarende mye profitt, siden de frie kapitalbevegelsene drar i retning av at det blir samme prosentvise avkastning på all kapital. Dette er kreftene bak forvandlingen av den produserte merverdien til gjennomsnittsprofitt.

Både merverdi og profitt er ting som finns. På samfunnsnivå er de like store, siden den ene er en omdannet eller refordelt form av den andre. Men merverdien må produseres om den skal kunne fordeles. Derfor er merverdiproduksjonen det vesentlige, og hvordan den fordeles er mer av et overflatefenomen.

Virkningene i økonomien som helhet

Vi har sett at merverdien i en gitt sektor av økonomien kan omformes til profitt. Men har vi dermed omformet hele vareverdien i denne sektoren til varenes produksjonspriser i sektoren? Vareverdien omfatter jo ikke bare verdien av arbeidskrafta som er brukt til å produsere varen, men også verdien av råvarene og slitasjen på produksjonsutstyret, dvs. hele den konstante kapitalen som er forbrukt i produksjonen.
Det er sant nok, men omformingen av merverdi til profitt foregår ikke bare i de sektorene av økonomien som leverer forbruksvarer. Også sektorene som leverer innsatsvarer til produksjonen i andre sektorer vil være med i utjamningen av lønnsforskjeller mellom sektorene og oppleve at kapitalen beveger seg fritt dit den kaster mest av seg. Når disse prosessene har fått utspille seg i hele økonomien, vil siste runde med tilpasninger i arbeidsmarkedet og kapitalmarkedet i prinsippet også være siste ledd i omformingen av verdiene til produksjonspriser i hele økonomien.

I prinsipp kunne hele tilpasningsprosessen vært studert med en generell likevektsmodell. Antakelig er det gjort mange ganger, uten at jeg har kommet over noe eksempel på det. Uansett er jeg sikker på at en slik modell ville kunne vise at prosessen konvergerer til realistiske produksjonspriser. Merverdiene i hver av sektorene vil utvilsomt bli transformert til gjennomsnittsprofitt, og vareverdiene til produksjonspriser.

Komplikasjoner

Verden er jo mer komplisert enn den enkle tankemodellen til Marx og Baumol tar inn over seg. At alle i arbeiderklassen skulle tjene likt, stemmer ikke. Men vi kan kanskje godta det som omtrent riktig for gjennomsnittet av de viktige industribransjene i et land. Landsomfattende fagforbund med tariffavtaler, og konserner med bedrifter på flere steder, vil dessuten bidra til at det blir riktigere i praksis.
At alle skulle jobbe med samme intensitet i alle bransjer, stemmer heller ikke. Men det er mulig at forskjeller i ulemper, arbeidsbelastning og kompetansekrav kompenseres med lønnstillegg, slik at disse forskjellene ikke forhindrer den frie flyten av arbeidskraft.
Det er slett ikke sikkert at avkastningskravet er – eller bør være – det samme i alle bransjer. Bransjene er nemlig forskjellige når det gjelder hvor usikre inntektene deres er og i hvilken grad de samvarierer med andre inntektskilder. Det bør i teorien påvirke avkastningskravet. Investeringene har også ulik levetid, hvilket kan påvirke usikkerheten.

Omslagstida for de ulike delene av kapitalen vil dessuten variere veldig, fra mange tiår for kapital investert i bygg og anlegg til noen dager for kortsiktige salgskampanjer eller lønn til innleid arbeidskraft i forbindelse med enkeltstående tilstelninger. Den gjennomsnittlige omslagstida er også svært forskjellig for kapital som er investert i forskjellige bransjer. Om dette har noen betydning for utjamningen av profitten til gjennomsnittsprofitt, er usikkert. Alle bedrifter, uansett bransje, skal jo avlegge regnskap pr. år, og det er rimelig å anta at utjamningen til gjennomsnittsprofitt også dreier seg om profitt pr. år.

Marx bruker åpenbart en ekstremt forenklet modell av virkeligheten til å forklare hvordan forvandlingen av merverdien til profitt går for seg. Men om de to forutsetningene om fri bevegelse av arbeidskrafta og fri bevegelse av kapitalen er noenlunde riktige, vil merverdien faktisk bli forvandlet til profitt, og profitten vil bli forvandlet til gjennomsnittsprofitt. Det eneste spørsmålet er om likevektspunktene vi finner når vi ser bort fra alle komplikasjonene, er tilstrekkelig nærmere de virkelige likevektene i disse markedene.

Konklusjon

Forutsetningene som ligger til grunn for regnestykket som skal gi likevekt i kapitalmarkedene og i arbeidsmarkedet, er forenklinger av virkeligheten. Likevekt i disse markedene eksisterer nok, men våre enkle regnestykker kan bomme på hvor den er. Det vi likevel kan være sikre på, er teorien:
Varene har sine verdier, som er det antall arbeidstimer som er nødvendig for å produsere dem. En del av vareverdien er merverdi, som er arbeidstimer som det ikke er betalt noen ekvivalent for. Merverdien kan la seg omdanne til profitt, hvilket betyr at den fordeles mellom kapitalistene etter hvor mye kapital de har brukt. Om denne prosessen får virke i hele økonomien, vil all merverdi i samfunnet bli omdannet til gjennomsnittsprofitt, som tilfaller all kapital etter hvor stor den er.
Frie kapitalbevegelser jamner ut profitten, og fri bevegelse av arbeidskrafta jamner ut lønna. Og transformasjonsproblemet er ikke egentlig noe problem.

Tredje bok av Kapitalen

Tredje bok av Kapitalen er slett ikke tilfeldige løse biter fra Marx’ notatbøker, redigert og ispedd kommentarer fra Engels, om noen skulle tru det. Den er tvert imot omhyggelig bygd opp av Marx for å vise hvordan merverdien blir omformet til profitt og en generell profittrate blir dannet når kapitalismen er tilstrekkelig utviklet. Videre viser den hvordan profitten deler seg i renter til de som låner ut kapital og eierinntekter til kapitaleierne, og hvordan de som produserer under særlig gunstige forhold kan sikre seg en grunnrente på toppen av dette.

Alle inntektene til utbytterne – profitten til bedriftseierne, rentene til utlånerne og ekstraprofitten til de som eier særlig verdifulle naturressurser – er fortsatt andeler av merverdien som er produsert, altså den delen av arbeidet til arbeiderklassen som den ikke får betalt for i form av lønn. Verdilæra fra første bok av Kapitalen er verken endret eller modifisert i tredje bok.

Han har inspirert en hel generasjon marxister, men også Jordan Peterson og det tredje riket. Hva kan Friedrich Nietzsche lære oss om høyreradikalismens appell? 

 

Tredje januar 1889 bega Friedrich Nietzsche seg ut på det som skulle bli en skjebnesvanger spasertur. Den tyske filosofen hadde kranglet med familien han bodde hos, og vandret gatelangs da han fikk øye på en kusk som pisket hesten sin. Nietzsche skal ha brutt ut i tårer, og omfavnet hesten i et forsøk på å få piskeslagene til å stoppe. Samme dag fikk han et mentalt sammenbrudd. Nietzsche levde i elleve år til, men skrev aldri et eneste ord igjen. 

 

Dette er i hvert fall det mange tror skjedde med Nietzsche denne dagen. Som det kanskje passer seg for historiens mest beryktede filosof, er det ingen som helt veit hva som fikk Nietzsche til å gå fra vettet denne vinterdagen i Torino. Det vi i hvert fall vet er at Nietzsche tilbragte de siste årene av livet sitt i pleien til sin søster Elisabeth Förster-Nietzsche. Förster-Nietzsche var antisemitt og tysk nasjonalist, og da hun ble sittende igjen med kontrollen over Nietzsches forfatterskap, brukte hun dette for å fremme sin egen politiske agenda. Slik etablerte hun en kobling mellom Nietzsche og høyre-radikalisme, som var såpass vellykket at Adolf Hitler var til stede da hun ble begravet i 1935. 

 

I dag er Nietzsches politiske ettermæle et omdiskutert tema. På den ene siden har Nietzsche vært en sentral inspirasjonskilde for Michel Foucault, Toni Negri, Gilles Deleuze, Judith Butler og en hel rekke andre tenkere som gjerne oppfattes som politisk progressive. Samtidig er det umulig å lese Nietzsche uten å gjenkjenne ideer som fremdeles sirkulerer på dagens reaksjonære høyreside. At Nietzsche appellerer til begge sider av det politiske spektrumet er ikke så unikt i seg selv – det er det mange andre filosofer som også gjør. Det unike med Nietzsche er at han er i stand til å appellere til høyre- og venstresidens mest radikale fløyer, i den forstand at selverklærte marxister, radikale queer-feminister, mørkelilla Ayn Rand-disipler og høyreradikale kulturkrigere alle på ulike tidspunkt – og av svært ulike grunner – har trykket Nietzsche til sitt bryst. 

 

Nietzsches forførende perspektivisme

Hva er så innholdet i dette besynderlige forfatterskapet? Skulle man kokt Nietzsches prosjekt ned til én setning, kunne man sagt at Nietzsche ønsker å angripe de verdiene, tenkemåtene og institusjonene som etter hans syn definerer den vestlige sivilisasjonen, og som han særlig forbinder med kristendommen og den filosofiske tradisjonen etter Platon. Nietzsche selv beskriver dette prosjektet som å filosofere med hammeren. Det er altså en destruktiv filosofi vi har med å gjøre: alt det gamle skal hamres i stykker, og de etablerte sannhetene skal snus på hodet. På denne måten ønsker ikke Nietzsche bare å åpne opp for en radikalt annen virkelighetsoppfatning, men også for en ny og høyere menneskelig levemåte, et ideal han iblant betegner som overmennesket (Übermensch). 

 

For å gjennomføre dette prosjektet benytter Nietzsche seg ofte av en genealogisk metode. Det vil si at han ikke diskuterer moral, sannhet og andre filosofiske spørsmål i det abstrakte, men viser hvordan de har oppstått som et resultat av en bestemt historisk utvikling. En av kjerneinnsiktene hans i denne forbindelse er at ulike grupper har interesse av å framstille virkeligheten på ulike måter. Mot filosofenes forsøk på å finne den evige sannheten framsetter Nietzsche en radikal perspektivisme: all kunnskap stammer fra et bestemt perspektiv, og hva som til enhver tid regnes som «sant» og «usant» vil avgjøres av hvem som har makt til å få anerkjent sin kunnskap som den riktige. 

 

Her tror jeg vi finner kjernen i Nietzsches evne til å forføre den radikale venstresiden. Nietzsches perspektivisme har åpenbare likheter med Marx og Engels’ formulering om at de herskendes ideer også er de herskende ideer, eller det feministiske argumentet om at den etablerte vitenskapen er et uttrykk for sexistisk og rasistisk undertrykkelse. 

 

Samtidig er Nietzsche også en farlig alliert. Bøkene hans er fulle av angrep på sosialisme, kvinner, demokrati og medfølelse, og hyllester til krig, slaveri og det «blonde udyret» han mener legemliggjør alt som er sterkt og godt ved mennesket. I Avgudenes ragnarok slår han for eksempel fast at «frihet betyr at de mannlige, de krigs- og seiersgladene instinktene har herredømmet», og at «det mennesket som er blitt fritt, og enda mer den ånd som er blitt fri, tråkker på det foraktelige velbefinnendet som kremmere, kristne, kuer, kvinner, engelskmenn og andre demokrater drømmer om. Det frie mennesket er en kriger». 

Corey Robin har argumentert for at kjernen i all reaksjonær ideologi er et angrep på ideen om at undertrykte grupper kan og bør frigjøre seg selv. For den reaksjonære er slike frigjøringskamper en oppskrift på sosialt kaos, og en trussel mot kulturens «høyere verdier». Dersom vi legger denne definisjonen til grunn, er det ingen tvil om at Nietzsche ikke bare er reaksjonær, men en av de mest reaksjonære tenkerne i hele den filosofiske kanonen. En slik tenker bør vi behandle med ekstrem skepsis, og etter mitt syn har Nietzsches påvirkning på den venstreorienterte teorien hovedsakelig vært negativ. 

 

Når jeg likevel mener at venstresida bør forholde seg til Nietzsche, er det fordi jeg også mener at vi hos ham finner den beste formuleringen av det reaksjonære verdensbildet. Ingen andre har kritisert venstresida like nådeløst og presist. Og ingen andre steder får vi et like godt innblikk i hva som tiltrekker folk til fascisme, rasisme, militarisme og andre -ismer vi ofte sliter med å forstå appellen med. Vi bør derfor ikke lese Nietzsche som en alliert, men som en fiende, som kan hjelpe oss med å identifisere de svake punktene i vårt eget prosjekt. I resten av denne artikkelen skal jeg trekke fram tre ideer jeg mener er særlig fruktbare i denne forbindelse. 

 

Folk vil ikke nødvendigvis alltid ha rett 

I Hinsides godt og ondt slår Nietzsche fast at filosofer tradisjonelt sett har forstått det som sin oppgave å søke etter sannheten. Så stiller han et radikalt spørsmål: Er sannheten egentlig noe som er verdt å søke etter? Kan det ikke være befriende å legge sannheten til side, og i stedet velge oss de oppfatningene som passer oss best? For Nietzsche er ikke spørsmålet om en påstand er sann eller falsk, men i hvilken grad den «fremmer og opprettholder livet». Usannheten er ifølge Nietzsche en livsbetingelse – de påstandene som er feilaktige, er ofte også de påstandene vi trenger mest for å leve.

 

Her mener jeg Nietzsche setter fingeren på noe av det som gjør en politisk figur som Donald Trump så populær hos mange. Trump har som kjent et anstrengt forhold til sannheten, og mange har lurt på hvorfor han kan overbevise så mange når så mye av det han sier helt åpenbart ikke stemmer med virkeligheten. Fra et nietzschiansk perspektiv kan man imidlertid argumentere for er at Trump ikke er populær til tross for at han lyver, men på grunn av det. Ifølge Nietzsche kan det å snakke sannheten imot være et tegn på styrke. Når Trump lyver demonstrerer han at han ikke er underlagt de samme reglene som oss andre, på en måte som lover at også vi kan frigjøres fra sannhetens tyranni. Og hvem er det som ikke kan la seg besnære av et slikt løfte? Det vi vet om dagens situasjon er jo ikke spesielt appellerende: at temperaturen stiger, at krigsfaren er mer akutt enn på lenge, og så videre. I en slik situasjon er det fristende å hengi seg til det usanne og irrasjonelle, ikke minst fordi man dermed også får et større handlingsrom enn de som lar seg styre av det som er faktisk riktig. 

 

Derfor nytter det antageligvis ikke å møte Trump og lignende figurer med å faktasjekke påstandene deres. Ingen liker han som alltid skal rekke opp hånda i klasserommet: folk fra Haiti spiser faktisk ikke kjæledyrene sine, global oppvarming er faktisk et stort problem, og så videre. Tvert i mot kan denne typen pedanteri øke Trumps appell. Hvis Trump trosser bedreviterne, og fortsatt vinner, har han bevist at selv sannheten ikke er nok til å stoppe ham. Vi kan altså ikke gå ut fra at folk støtter den radikale høyresiden fordi de ikke vet bedre, eller fordi de er ufrivillig rammet av en irrasjonalitet som forhindrer dem i å forstå hva de «egentlig» ønsker. I stedet må vi vurdere muligheten for at folk ønsker det irrasjonelle i seg selv, og at et par nøye utvalgte usannheter også kan komme til nytte i vårt eget prosjekt. 

 

Det er ikke en dyd å være undertrykt

Et av Nietzsches viktigste bidrag er skillet mellom herremoral og slavemoral. Disse moraltypene kan grovt oppsummeres som følger. Herremoral er moralen til eliten. Den opphøyer samfunnsvinnernes egenskaper: makt, styrke, skjønnhet, rikdom og så videre. Slavemoral er moralen til samfunnets undertrykte grupper. Den snur herremoralen på hodet, og påstår at herrene faktisk ikke er gode, men tvert i mot syndige og foraktelige. Fra slavens perspektiv er det umoralsk å være rik og vellykket, eller å ha mer makt enn sin neste. I stedet er det de undertrykte som er de moralsk høyverdige, et dogme som oppsummeres i den kristne frasen om at det er de «saktmodige» – altså de som er i stand til å lide i stillhet – som skal arve jorda. Jo lenger ned i samfunnshierarkiet du er plassert, jo høyere moralsk status har du – dette er slavemoralen i et nøtteskall.

 

Nietzsches kritikk av slavemoralen er at den fokuserer på alt som er vondt i livet. Slavemoralen dyrker svakhet, smerte og tap, og forakter det sunne og sterke. Man trenger ikke å godta Nietzsches moralfilosofi for å føle seg truffet av denne kritikken. For er det ikke riktig at vi på venstresiden ofte opererer med et moralsk hierarki basert på hvor mye ulike grupper har slitt med gjennom historien? Det er ikke helt uvanlig å høre at samisk kultur er bra fordi den norske staten forsøkte å kvitte seg med den, eller at vi bør lytte til «svarte stemmer» fordi de har blitt utsatt for rasisme. Vi ser også slavemoralens logikk i dagens diskusjoner om menn, hvor premisset ser ut til å være at det er fordi menn er overrepresenterte blant skoletapere og selvmordskandidater at venstresida bør ha en politikk for dem, altså at det kun er som ofre at de skal spille en politisk rolle. Selv har jeg også opplevd at det å ha blitt utsatt for undertrykkelse kan fungere som en kilde til prestisje. Den undertrykte tillegges autoritet og betydning, mens de andre kikker beklemt i bakken, skamfulle over å ha levd så enkle liv. Selv om man kan godt kan mene at dette er sånn det bør være, bidrar det også til å skape en bevegelse hvor skam og dårlig samvittighet spiller en sentral rolle i å regulere folks atferd. Dermed er det kanskje ikke så merkelig at venstresida så ofte framstår som streng og humørløs, mens høyresiden framstår som frisk og bejaende – de heier på vinnerne, vi på taperlaget, og da kan veien være kort til å dyrke nederlaget som en verdi i seg selv.

 

Folk kan ha dårlige grunner til å støtte gode saker

Nietzsche diskuterer ikke bare slavemoralen på et abstrakt nivå, men undersøker også hva som får folk til å slutte opp om den. Nyvinningen hans er at han argumenterer for at moralske posisjoner kan være psykologisk motivert. Konkret mener han at slavemoral er et uttrykk for ressentiment. Begrepet sikter en følelse av bitterhet overfor folk man opplever man opplever at står over seg i det sosiale hierarkiet. Den underlegne forstår at han er underlegen, men i stedet for å tenke at det er seg selv det er noe galt med, skylder han på de som faktisk har lykkes. Ressentiment legger dermed opp til en hevnens politikk, hvor folk ikke ønsker å heve seg selv opp, men å senke alle andre ned til sitt eget nivå: «hvis ikke jeg har det bra, skal ikke noen andre få ha det bra heller».

 

Nietzsches mener altså at ‘gode’ moralske verdier – solidaritet, egalitærisme, og så videre – er et skalkeskjul for sjalusi, forakt og andre negative impulser, og at forsøk på å realisere disse verdiene derfor vil lede oss inn i et kontrollerende og livsfiendtlig samfunn. Selv mener jeg (åpenbart) ikke at det er livsfiendtlig å kjempe mot ulikhet og undertrykking. Samtidig tror jeg Nietzsche har rett i at motivene våre ikke alltid er så edle som vi selv tror. Mitt inntrykk er at vi på venstresida generelt er opptatt av at folk rundt oss skal ha de riktige meningene, noe som vanligvis betyr at man skal stå på siden til jordas fordømte, men at vi ikke er så kritiske til hvorfor folk mener det de gjør. Dette leder oss iblant til å akseptere argumenter vi ikke bør akseptere, fordi de enten uttrykkes av eller støtter en eller annen undertrykt gruppe. La oss for eksempel ta begrepet «hvite privileger». I en av de mest kjente artiklene om dette temaet defineres det å være privilegert som å kunne gå på butikken uten å bli trakassert, og at man er i stand til å beskytte barna sine mot folk som ikke liker dem. Dersom man på bakgrunn av dette mener at det hvite privilegier er noe man bør kvitte seg med, argumenterer man fort for at hvite folk bør plages på butikken og at barna deres bør settes i fare. I så fall mener jeg at man ikke lenger er motiverte av å avskaffe rasistisk undertrykking, men av å generalisere den, og av å ta hevn på en bestemt menneskegruppe fordi de er født med «feil» hudfarge. Slik tror jeg da også venstresiden ofte framstår fra utsiden: som en gjeng utskudd som av ulike grunner ikke har klart seg i livet, og som nå vil straffe alle andre for sin egen ulykke. Svaret vårt på denne kritikken må være å bygge en bevegelse som kan kjempe mot undertrykkelse uten å tråkke uti de fallgruvene Nietzsche identifiserer, selv om dette innebærer å kritisere folk på vår egen side. 

 

***

 

I Kill All Normies beskriver Angela Nagle hvordan den nye høyresiden har klart å framstille seg selv som radikale utfordrere av det bestående, og venstresiden som konforme og kjedelige. For å oppnå dette har høyresiden utviklet seg i en nietzschiansk retning. Den nye høyresiden er irrasjonell, følelsesstyrt og destruktiv. Den vil rive ned alle politiske, etiske og kunnskapsmessige standarder, og erstatte dem med et bekmørkt verdensbilde hvor kampen om makt er det eneste som teller. Den liker ingenting bedre enn å rive ned venstresidens påståtte moralske overlegenhet, og å vise hvordan det egentlig er vi som er dømmende, forutinntatte og intolerante. I møte med en slik høyreside kan vi ikke bare fordømme, vi må også forstå. Derfor er Nietzsche fremdeles en uunnværlig sparringspartner, selv om jeg anbefaler å lese ham med hammeren i hånda. 

Klasse er tilbake. Det vil si, klasse forsvant aldri fra den faktiske virkeligheten eller fra de marxistiske miljøene, men klasse er nå hot igjen også innen mainstream samfunnsvitenskap. I boken Klasse: en innføring, av Magne Flemmen og Jørn Ljunggren, får vi mange eksempler på hvorfor, slik som at de fattigste mennene i Norge dør 14 år (sic!) før de rikeste (s. 288). 

Klasse er primært en introduksjonsbok for sosiologistudenter, men boken har også ambisjoner om innovativ teoriutvikling, spesielt gjennom å forene Marx og Weber. I tillegg er den en fantastisk kilde til data som belyser det norske klassesamfunnet. 

Boken har ni kapitler. Etter en introduksjon til boka (kap 1), får vi generelle diskusjoner rundt klasse (kap 2 og 3), og deretter fem empiriske kapitler med hvert sitt hovedtema og empiri fra det norske klassesamfunnet: kultur, politikk, steg/segregasjon, mobilitet/utdanning og helse. Boken avsluttes med et oppsummerende kapittel (kapittel 9). 

Jeg har stor sans for den undersøkende og udogmatiske tonen i boken, så vel som insisteringen på at klasse både er objektive strukturer og subjektive forhold. Boken bygger på omfattende tidligere forskning, hvilket gir boken en solid tyngde. Boken viser tydelig hvordan det norske samfunnet (fremdeles) er preget av store forskjeller mellom folk. 

Det er mye å berømme boken for. Og det gleder meg stort at boken bidrar til mer søkelys på klasse i Norge. Dette er bra. Men ettersom jeg ble spurt om å kommentere boken for et marxistisk tidsskrift, og det er gjennom kritikk vi sammen kan bevege oss framover, skal jeg her avgrense meg til å komme med noen kritiske refleksjoner rundt forfatternes bruk av marxismen. 

Flemmen og Ljunggren argumenterer godt for at klassesamfunnet er for komplekst til at vi kan begrense oss til én klassiker, det være seg Marx eller Weber. Men hvordan disse skal kombineres, er ingen enkel sak. Flemmen og Ljunggren vil sveise dem sammen ved å si at Marx og Weber egentlig ikke er så forskjellige som man ofte tror. Her synes jeg det går litt fort i svingene. 

I kapittel 2 og 3 bygges det opp ett argument om at vi kan og bør kombinere Marx og Weber. Men i de empiriske kapitlene 4 til 8 havner begge to i skyggen. Her hersker nemlig Pierre Bourdieu. Dette hoppet skulle kunne legitimeres om Bourdieu er kombinasjonen av Marx og Weber. Men dette diskuteres aldri eksplisitt, og er noe veldig få marxister ville akseptert. 

En grunn til at det kan gå fort i overgangene – først mellom Marx og Weber, og deretter mellom Marx, Weber og Bourdieu – er at Marx og marxismen ikke problematiseres grundig nok. Emil Øversveen hevdet nylig i Sosiologen at Flemmen og Ljunggren vektlegger «eiendom», i stedet for «utbytting» i sin presentasjon av klasseteorien til Marx. Dette kan høres ut som en ganske nerdete kommentar, men innsikten kommer med store implikasjoner. Flemmen og Ljunggren nevner riktignok at det skjer en utbytting av arbeidere, men de store implikasjonene dette får – og her får gjerne forfatterne si ifra om de synes jeg vrangleser dem  – forsvinner helt i de empiriske kapitlene, der rammene settes av Bourdieu. Når forfatterne på side 40 nevner at det «har vært vanlig å atskille [klasseteoriene til Marx og Weber], men for våre anliggende her er ikke forskjellen så vesentlig», så stemmer vel dette egentlig, men kun fordi marxismen i stor grad blir satt til side i de empiriske kapitlene.

Alle avgrensninger kommer til en pris. Så også her. For når marxismen havner i skyggen, går vi glipp av den kanskje viktigste klassen i vårt samfunn: kapitalistklassen. Boken lar oss møte mange av de faktiske menneskene fra denne klassen, som når Flemmen og Ljunggren viser hvordan «overklassen» liker en distinkt kultur, har bedre helse, bor i segregerte områder og så videre. Dette er viktig i seg. Men vi møter dem sjelden, eller aldri, som kapitalister. Det vil si, som klassen som har som sin primære klasseaktivitet å akkumulere kapital. Vi kan lese at «overklassen» lever av andre ting enn lønn, som «eiendomsbesittelse», «kapitalinntekt» eller «næringsinntekt», men vi får ikke vite hva de gjør med denne kapitalen. 

For marxister har det vært sentralt at merverdi skapes gjennom utbytting av arbeidere, som igjen blir grunnlaget for kapitalakkumulasjon, og dermed også økonomisk vekst og økologiske kriser. Klasse er dermed mer enn bare forskjeller mellom mennesker, det er også grunnleggende for å forstå utviklingen av den politiske økonomien i stort. 

Flemmen og Ljunggren antyder at Marx er abstrakt, mens for å forstå den konkrete verden, må vi også ha Bourdieu. Dette er kanskje korrekt på noen punkter, men en marxistisk analyse gir oss også innsikter til å se andre konkrete forhold enn hva Flemmen og Ljunggren vektlegger i Klasse. 

I kapittel 4 kunne de for eksempel diskutert hvem som (ikke) eier kulturen og mediene, og hvordan klasserelasjoner skaper en distinkt ideologiproduksjon i dagens Norge. Kapittel 5 kunne inkludert viktige diskusjoner om statens og politikkens klassekarakter. Debatten om gentrifisering i kapittel 6 fokuserer typisk nok på forskjeller mellom de som flytter inn og ut av områder, hvilket i gentrifiseringslitteraturen ses som en liberal tilnærming. Hadde man inkludert den store marxistiske forskningen på feltet, kunne boken diskutert hvem som skaper gentrifisering gjennom å investere i disse områdene. Kapittel 7 kunne inneholdt kompliserte debatter om småborgerskapets plass og rolle i dagens Norge. Kapittel 8 ville kunne diskutert hvem som eier helsesystemet og hvordan medisinindustrien drives av profittmotivet. 

I Klasse leser vi at folks helse er forskjellig på grunn av arbeid og bolig, men en marxistisk analyse ville gått videre, og diskutert hvordan dette er uttrykk for klassekamp knyttet til arbeid eller bolig. På liknende vis er kampen om kulturen og bevisstheten (kapittel 4), statens politikk (kapittel 5), byen og segregering (kapittel 6) og organiseringen av helse og sosial reproduksjon (kapittel 8) alltid konflikter mellom de som akkumulerer kapital  og alle oss andre. Denne pågående klassekampen – nedenfra og opp, og ovenfra og ned – skaper verden. Og noen ganger skaper den også opprør, motstand og revolusjon. Også dette må sosiologistudenter få lære seg. 

Nå er det ikke denne boken Flemmen og Ljunggren har skrevet – hvilket er deres valg. Men ettersom boken sier at den bygger på Marx, må forfatterne forvente seg en kameratslig kommentar i Gnist. 

Helt til slutt et lite avsnitt om Marx og Weber. Marxismens vektlegging av utbytting er noe ganske annet enn det weberianske søkelyset på hvordan individers livssjanser er betinget av tilgang til goder i forskjellige markeder. Flemmen og Ljunggren argumenterer godt for at begge disse perspektivene er viktige. Marx’ arbeidsverditeori kan være sann, samtidig som mange forskjeller i den brede arbeiderklassen ikke kan reduseres til motsetninger mellom arbeid og kapital. Disse to perspektivene kan derfor brukes for å analysere forskjellige ting. Når det gjelder å gjøre en syntese, tror jeg ikke det er konstruktivt å viske bort forskjeller og hevde de egentlig er ganske like. Som jeg ser det, kan marxister inkludere analyser av hvordan folk har forskjellige tilgang til markeder i sine analyser, og forbli marxister. Derimot er det veldig rart å inkludere Marx sitt premiss – utbyttingen og hele arbeidsverditeorien – i en weberiansk analyse. Da vil analysen helt enkelt slutte å være weberiansk, og langt på vei bli marxistisk. Med helt andre ord: Du kan helle brus i spriten, og fremdeles servere alkisen. Men hell ikke sprit i brusen før du gir det til ungen. Husk at marxismen er sterke saker.

Svenske aviser har avslørt at det høyreradikale partiet Sverigedemokratarna står bak «trollfabrikker» som sprer hets og desinformasjon på internett. I dette intervjuet gir Ali Esbati, rådgiver i De Facto og tidligere riksdagsrepresentant for Vänsterpartiet, et innblikk i hvordan disse trollfabrikkene fungerer. 

Emil Øversveen: Først og fremst: Hva er en trollfabrikk?

Ali Esbati: Begrepet «trollfabrikk » ble anvendt i forbindelse med en sak i den svenske avisen Dagens ETC som viste at Sverigedemokratarna (SD) jobbet organisert for å spre desinformasjon på nettet. Alle som har vært politisk aktive og vært borti denne typen miljøer vet selvfølgelig at det gjerne ikke er enkeltpersoner, men grupper, som agerer i diskusjoner på nettet. Det Dagens ETC viste, var at det i disse også var folk som hadde koblinger til SDs partikontor og partiledelse. 

Det interessante med hvordan disse gruppene holder på, er at det ikke bare handler om å fremme et bestemt parti eller en bestemt sak. Målet er heller å framstille visse type hendelser på en bestemt måte. Det kan være snakk om reelle nyheter som blir blåst ut av alle proporsjoner, eller saker hvor det finnes en kjerne av sannhet, men som blir framstilt på fullstendig misvisende måter. På denne måten skaper man usikkerhet om hva som er sant og ikke, noe vi jo kjenner igjen fra for eksempel russisk statspropaganda.

I den nye høyresidens tilfelle har disse desinformasjonsstrategiene blitt forent med en type mannsdominert og trollende internettatferd.

Når denne type atferd blir dominerende på digitale arenaer, forsvinner muligheten til å prate om viktige spørsmål. 

 

EØ: Hvilke konkrete praksiser var det Dagens ETC avslørte? 

 

AE: De viste at SD hadde brukt partiets medieplattformer til å rekruttere folk til digitale kampgrupper, og at dette i hvert fall hadde pågått siden 2018. Ofte er det unge menn det er snakk om. SD mobiliserte ikke bare folk til å delta i internettdiskusjoner, men også til å lage falske kontoer som skulle forsøke å gi et skjevt bilde av den politiske opinionen. Også folk med høye posisjoner i partiet var med på dette, uten at det har fått noen særlige konsekvenser for dem i ettertid. En av dem var for eksempel leder for SDs ungdomsforbund på den tiden, og er nå en av partiets tyngste profiler og formann for Riksdagens industri- og handelskomité. 

 

EØ: Hvem er det som er aktive i disse trollfabrikkene? Du sa at det gjerne er unge menn, men har de noen andre fellestrekk utover det? 

 

AE: Som regel er det snakk om folk på høyresiden i SD og i partiets høyreradikale omland. Kjønn er nok det mest utslagsgivende. Vi ser også en viss overlapp her med 4chan og lignende nettsteder hvor denne typen atferd har blitt dyrket fram. Ofte er det snakk om menn som kanskje ikke er de mest ressurssterke i samfunnet, men ellers er det ganske bredt. 

 

EØ: For meg virker det som om det har skjedd en slags crossover her, mellom en forholdsvis gammeldags konservatisme på den ene siden, og en postmoderne internettkultur på den andre. 

 

AE: Her tror jeg internett har spilt en konkret materiell rolle i å tilrettelegge for denne nye høyresiden. Nett-trollene har gjerne veldig konservative syn på hvordan menn og kvinner skal oppføre seg, og en overbevisning om at det eksisterer noen naturlige hierarkier som man ikke skal rokke ved. Så blir dette kombinert med en type politisk aktivisme som muliggjøres av internett, hvor man kan skape sosiale bevegelser uten å måtte møtes fysisk ute i gatene. På denne måten får man muligheten til å hylle rasisme og rakke ned på seksuelle minoriteter, uten å bli konfrontert av den politiske korrektheten man mener gjennomsyrer samfunnet. Resultatet er en høyreside som frigjør seg fra de begrensningene som tidligere har lagt lokk på denne type tankegods. Når man først har sprengt gjennom disse begrensningene, er det bare å kjøre på. 

 

EØ: Samtidig er det jo også en merkelig politisk allianse sett utenfra. De opphøyer familien og tradisjonelle kjønnsrelasjoner, samtidig som at de gjerne selv er enslige og barnløse. Konservatismen vektlegger også gjerne verdier om verdighet, anstendighet og respekt, mens internettkulturen tvert imot er basert på et nihilistisk verdenssyn, hvor alt skal latterliggjøres og plukkes fra hverandre. Hvordan tror du man var i stand til å bygge opp denne alliansen? 

 

AE: Jeg tror det like så godt kan handle om sosialpsykologi som om partipolitikk. Om man skulle forsøke å gi en forklaring på det, kunne man sagt at vi har gått gjennom en periode med nyliberalt hegemoni, hvor mange sosiale strukturer har gått i oppløsning.

Vi har økende ulikhet, og en radikal individualisering av folks livssfærer. Dette skaper grunnlag for en slags reaksjon.

Så er det også slik at det progressive alternativet framstår som ganske svakt og usynlig. Da blir det fort det reaksjonære alternativet som blir dominerende.

 

Dagens høyreside er ulik den fascismen som vokste fram på 1920-tallet, men det er en del likhetstrekk. Om man for eksempel ser på fascismen, var det en bevegelse som nærmest av prinsipp ikke hadde noen prinsipper. Det var ikke de konkrete ståstedene som var riktige, men vibes, altså hvilken stemning man lagde rundt bevegelsen. Også i dag er det mye vibes. En viktig ingrediens i den nye høyresidens suksessoppskrift er at man aldri riktig vet helt hvor man har den. Det gjør det mulig å samle Tulsi Gabbard, Elon Musk, folk på landet og forsmådde arbeidere i det samme prosjektet, fordi de kan fylle dette prosjektet med det de selv er opptatt av. Hvis man da legger til politisk kompetente mennesker som er i stand til å forene disse kreftene, har man en eksplosiv situasjon. 

 

EØ: La oss gå tilbake til SD og nettroll-fabrikkene. Hvilke konkrete strategier er det de benytter seg av?

AE: En viktig metode er å koble enkelthendelser på en overordnet historiefortelling. Hvis det skjer et lovbrudd hvor man mistenker at det er en med innvandrerbakgrunn som står bak, så blåser man opp denne saken og kobler den på høyresidens tradisjonelle innvandringsnarrativ: vi har vært for naive og sluppet inn for mange, det ligger i kulturen deres å være kriminelle, og så videre. En annen vanlig fortelling er at det finnes en dyp stat i det svenske samfunnet som er skapt av Sosialdemokraterna, og en politisk, byråkratisk og akademisk elite som holder tilbake sannheten. I den siste tiden har det også vært mye fokus på kjønn, at det er feminiseringen av staten og embetsverket som står bak de sosiale problemene i Sverige. 

EØ: Hva med økonomi, er de opptatt av det også?

AE: Akkurat det er veldig interessant. Jeg har vært med på mange sånne diskusjoner, og jeg har lagt merke til en økende interesse for å forsvare økonomisk ulikhet og det økonomiske systemet. Før var det gjerne slik at man først og fremst ble angrepet dersom man skrev om innvandring, feminisme og LGBTQ+-spørsmål. I den siste tiden har man også fått høre det om man for eksempel skriver noe om at vi bør øke skattene for de rikeste. Argumentet da er gjerne at man straffer de som skaper verdier, at venstresiden ikke har greie på økonomisk politikk, og så videre.

Det kan være et uttrykk for en slags «Elon Musk-effekt», og et oppsving i ideen om at økonomien drives fram av mannlige genier som man ikke må begrense politisk. 

Jeg har ofte pleid å blokkere folk som bare er interesserte i å trolle, og da pleier jeg alltid å klikke meg inn på profilene deres først for å se hva slags folk det dreier seg om. Et påfallende fellestrekk er at mange av dem er interessert i aksjer, trading og krypto, og som tenker at det økonomiske systemet egentlig er rigget, men at de skal være smarte nok til å kunne benytte seg av det. Det mannlige idealet om å skulle lure systemet tror jeg er viktig for å forstå dagens høyreside.

EØ: Du har selv sittet i riksdagen for Vänsterpartiet, og har også et navn og et utseende som skulle tilsi at du kunne havne i søkelyset til sånne typer. Har du hatt noen negative erfaringer som følge av ditt politiske engasjement?

AE: På nettet er det ekstremt mye. Man blir oversvømt av dritt hver gang man går inn i en diskusjon. Det som er interessant er at jeg har fått veldig få fysiske og personlige trusler. Min erfaring der er at kvinner er mye mer utsatt.  

 

Samtidig er det ikke nødvendigvis de folka som selv jobber i trollfabrikkene som står for truslene. De får ballen til å rulle, og så er det mer radikaliserte personer som motiveres til å ta neste steg. Der er det faren ligger. Jeg tror det kan føre til at folk sensurerer seg selv eller dropper ut av visse diskusjonsarenaer, slik at det digitale ordskiftet framstår enda skjevere enn det allerede er. 

 

EØ: Er det slik at sosiale medier strukturelt tenderer til å favorisere høyresiden? Sinne, forakt og latterliggjøring er jo også emosjonelle affekter venstresiden kan spille på. 

 

AE: I praksis ser det ut som at det er høyresiden som har fått mest ut av de sosiale mediene. I dagens politiske situasjon har vi på venstresiden ganske mye vi føler at vi må forsvare, fra velferdsstatene som ble bygd opp i etterkrigstiden til seirene som har blitt vunnet av feministiske og anti-rasistiske bevegelser. Derfor er det også vanskeligere for oss å legge oss på den «alt er dritt»-tonen som den nye høyresiden har klart å mobilisere på. Så tror jeg heller ikke at vi kan se bort fra eierstrukturene i disse digitale mediene, og deres interesse av å holde seg inne med dagens dominerende politiske og kommersielle interesser. Hvordan de digitale mediene fungerer politisk er nok litt både og, men jeg er nok litt mer pessimistisk enn jeg var for ti år siden. 

Gnist-samtalen: Intervju med Claus Jervell, som ha bakgrunn frå fagrørsla og likestillingsarbeid og har leia mannsutvalet som leverte rapport i 2024. 

 

Det overordna temaet i dette nummeret er den nye høgresida. Og då kjem menn og korleis dei har det, fort opp som tema, også i Gnist-samtalen.

 

Ingrid Baltzersen: Går unge menn til høgre?

 

Claus Jervell: Mannsutvalet har eit mandat, så me kan ikkje sei at det er eit problem at unge menn går til høgre. Men det me sa var eit problem er at dei som stemmer minst i Norge, er innvandrarar og unge menn med låg utdanning. Det er ein kjønnsforskjell i at jenters deltaking i organisasjonar og politikk aukar, mens menns minkar. Det er eit teikn på makt og innanforskap.

Ein del av dei høgrepopulistiske kreftene mobiliserer guttar mot homofile, kvinnerettar og minoritetars rettar.

Men for venstresida, som eg personleg er opptatt av, så er det interessant at guttar blir fanga opp av høgresida. Og ein del av det er også å vera mot likestilling. I en survey gjort av ISF som vi refererer i utredningen seier 50% av unge menn at likestillinga har gått langt nok eller for langt. Men det er stor kjønnsforskjell og aldersforskjell i svara. Eldre menn, og kvinner, er positive til likestilling og vil at han skal gå videre. Mens unge menn, sjølv om det jo berre er halvparten av dei, meiner at han har gått for langt eller langt nok.

Me ser jo at ein del av dei høgrepopulistiske kreftene mobiliserer guttar mot homofile, kvinnerettar og minoritetars rettar. Vårt bodskap er veldig klart: Det ein må gjera, er å diskutera guttar og menns utfordringar og inkludere dem i likestillingspolitikken. 

Det me ser gjennom utreiinga vår, er at det er to historier om menn og likestilling. Den eine er at menn er eit problem for likestillinga. Dei er valdelege, dei er privilegerte, dei tener meir. Dei må eigentleg berre ta seg saman. Og det andre bodskapet er at likestilling er eit problem for menn, fordi menn får ikkje vera «ordentlege» menn lenger.

Utvalgets bodskap er at begge desse syna viser eit veldig avgrensa syn på menn. For menn sluttar i hovudsak opp om i likestilling i Norge. Så det svartkvitt-bildet er ikkje riktig. Fleirtalet av menn er ikkje valdelege. Fleirtalet av menn vil dela arbeid og omsorg med kvinner. 

Men du kan forstå unge menn, for likestillingspolitikken handlar i liten grad om utfordringane dei har. Og bildet som blir skapt av at menn er så privilegerte, gjeld ikkje for mange av dei. Så du må finna ein likestillingspolitikk som klarer å få guttar og menns utfordringar inn i politikken.

 

Kan du komma med eksempel på område unge menn slit?

 

Skole er eit eksempel. Jenter gjer det i gjennomsnitt betre enn guttar i skolen. Og to tredjedelar av dei som gjer det best i grunnskolen, er jenter. To tredjedelar av dei som gjer det dårlegast, er guttar.

Viss du er ein ung gutt i dag og får høyra at me må ha meir likestillingspolitikk for jenter, så er det ikkje så rart å tenkja at jenter klarer seg jo jævla bra. Det er ikkje dei som slit.

Då må venstresida ta en stilling til om dette er sånn skolen skal vera. Det er greitt å meina, men då må ein sei det. Men me ser jo at dette med kjønn, klasse og etnisk bakgrunn heng saman når det gjeld skoleresultat. Så å gjera noko med skolen burde vera ein del av det som venstresida er opptatt av.

Eg har begynt å jobba som ungdomsskolelærar dei siste par åra. Og det er jo ikkje berre guttane som slit. Det er jo en del av jentene òg som har ADHD-diagnosar eller berre ikkje heilt får til å følga med, fordi det er for teoretisk og akademisk.

 

Me foreslår ingen tiltak berre for guttar, men me viser til at det gjeld for fleire guttar enn jenter. Det gjeld veldig mange jenter òg, det har med diagnosar, klassebakgrunn, mange ting å gjera. Men venstresida burde etter mitt syn ikkje ha noko problem med å fronta èin politikk for èinannan skole som gir større grad av meistring og læring uavhengig av kjønn og bakgrunn. Og der meiner eg faktisk kunnskapsministeren har gjort mange bra grep.

Men det verkar på meg som at det er venstresida sjølv som er redd for å snakka om dette som eit problem for guttar. Me har nokre overordna tankar om at kvinner er meir diskriminerte enn menn. Difor er det vanskeleg å snakka om menn. Det trur eg er farleg. Eg trur me må klara å finna ein avansert politikk der du kan snakke om også menn som kjønn, ikkje setta dei opp mot kvarandre. Vegen er litt meir samansett.

 

Men viss eg skal sjå det i eit kjønnsperspektiv, så er eit motargument mot at menn er diskriminerte i skolen, at når dei kjem ut i arbeidslivet, så er det mange menn som tener meir enn kvinner. Sjølv om dei ikkje har gjennomført skolegangen så flott, så får dei seg jobbar kor dei tener greitt likevel. Så sjølv om skolesystemet ikkje er lagt opp for menn, så hindrar det ikkje at det er mennene som klarer seg best økonomisk i vårt samfunn.

 

Det er riktig. Men ein av grunnane til at det er sånn, er at me har ein forhaldsvis sterk fagrørsle som også omfattar privat sektor i Norge. I veldig mange land, for eksempel USA, så finst det nesten ikkje fagrørsle i privat sektor. Og der er det sånn at kvinner held på å ta igjen menn lønnsmessig. Eg trur me skal være veldig glade for at mange menn i privat sektor klarer å sikra seg gode lønns- og arbeidsvilkår gjennom fagforeininga.

Men me må heller ikkje sei at når det er sånn, så er det ikkje farleg at skolen ikkje gir alle like moglegheiter. Det er akkurat som at me jobbar for at kvinner skal ha like moglegheiter i arbeidslivet, sjølv om dei gjer det bra på skolen.

Ja, sjølv om kvinner er så «dumme» at dei vel sånne lågt betalte yrker, så vil me at dei skal klare seg likevel økonomisk.

 

Det er ikkje sånn at det at menn tener betre enn kvinner er garantert framover, for tariffdekninga i privat sektor går ned. Dei som har lågast organisasjonsgrad og tariffdekning i Norge, er menn med låg utdanning.

 

Dette er et spørsmål som heng saman med den kjønnsdelte arbeidsmarknaden. Mange kvinner med låg utdanning jobbar i offentleg sektor så dei har trass alt tariffdekning og nokolunde kollektive system i ryggen. Det er jo kjempebra. Men når 80 % av menn jobbar i privat sektor,så er det ganske mange av dei som ikkje er kobla på kollektive ordningar gjennom arbeidslivet.

 

Du seier at menn oppfattar at likestillinga er til hinder for dei, men samtidig ønsker mange menn å delta meir i omsorg. Er det dei same mennene som seier begge deler?

 

Det er jo unge menn, då, som seier at likestillinga har gått for langt. Men du må hugsa at 50 % av unge menn seier ikkje det, dei ønsker at likestillinga må gå videre. Så det finst masse ressursar blant menn som venstresida kan ta fatt i. Så må me ta den politiske kampen med dei som meiner at likestillinga har gått for langt.

 

Eg var på eit møte med unge medlemmar i Fellesforbundet. Det starta med at alle sa at likestillinga har gått for langt. Då me begynte å diskutera heilt konkret om det me har funne, fekk me en heilt annan diskusjon.

 

Eg kjenner yngre menn som spissformulert kan sei at likestillinga har gått for langt. Eller som syns Trump er litt gøy. Men når me diskuterer på skikkeleg, så ønsker jo mange av desse mennene òg å delta i omsorg og står for en del av likestillingsverdiane.

 

Det er noko med å diskutera med dei. Der synst eg venstresida er for dårleg. Eg er jo ein 63 år gammal homo, og eg opplever noko av den vinklinga på identitetspolitikk som har vore den siste tida som veldig destruktiv. For det har vore sånn at det er farlegare å sei noko gale enn å gjera noko riktig. Når du må vera 100 % einig i alt mogleg for å delta i samtalen, så skyver du veldig mange alliansepartnarar og kloke, fine, folk vekk. Og du får ikkje eit fellesskap som inkluderer dei heller. Eg trur på at viss du skal vurdera kvalitet på livet,så handlar det om å høyra til i nokon fellesskap. Der trur eg venstresida har vore alt for ekskluderande. Høgresida har fått stor tilgang på kloke og flinke folk.

 

Dette synst eg sjølv også er vanskeleg. Eg er 44 år og har sjølv bakgrunn frå homobevegelsen som politisk aktiv bifil. Hadde også ei ungdomstid i Oslo på slutten av 90-talet og starten av 00-talet kor eg syntest det var viktig å vera radikal og flytta grensene. Og stilla krav og ta andre parti og andre folk på alvor når dei gjorde ting feil. Eg veit ikkje om det er alderen eller om det er verda som har utvikla seg, men eg òg ser det problemet med at når måten ein oppfører seg på, fungerer ekskluderande. Eg trur det kan skapa farlege situasjonar. Samtidig som eg fortsett meiner at ein ikkje kjem noko vidare utan at nokon går i front heller.

 

Eg meiner det er viktig å ta mange sånne kampar, men det har blitt litt teoretisk. Viss alle teoretiske krenkingar blir viktige, så skuggar ein for dei som verkeleg blir krenka. Eg har jobba masse med trakassering og seksuell trakassering. Det er viktig å ta tak i det, men å ikkje overdriva når det ikkje er nødvendig. Det er nok av alvorlege ting som skjer.

 

Utgangspunktet mitt er at folk flest er ganske ålreite, uavhengig av kjønn. Utreiinga vår viser at det ikkje er sånn at menn vil tilbake til ei gammaldags mannsrolle, men menn vil ha en plass rundt bordet for å delta i diskusjonen på sine eigne premiss. Det er jo sånn som likestillingsarbeid og frigjeringsarbeid har handla om.

 

Eg har vore mykje rundt i Fellesforbundet og snakka om menn og likestilling. Eg har opplevd så utruleg mykje positivt, som tillitsvalde i tungindustrien som engasjerer seg i fullt monn. Dei er ikkje sinte på kvinner, men dei snakkar om erfaringar. Eg skal opp på eit av dei største industriarbeidsmiljøa i Norge neste uke, kor eg saman med dei tillitsvalde skal laga ein veiledar om korleis ein kan legga til rette for menn som omsorgspersonar. Dette er ikkje noko me pressar på dei. Og det er jo masse moglegheiter her. Men då må venstresida tora å snakka med menn, ikkje berre om dem. 

 

Mannsdagen er ein eller annan gong i november. Men då skjer det ikkje så mykje. Men kvar 8. mars er det mange som spør om kvifor kvinnerørsla ikkje bryr seg om menn. Men kor er menns eigen organisering i dette? For det er jo sånn all annan frigjeringskamp har fungert, at ein tar tak i det sjølv.

 

Me har ikkje nokon mannsbevegelse. Men eg opplever vel i dag at det kan skje noko. Eg opplever at menn er veldig positive til å snakka om erfaringane sine. Både psykisk helse, omsorg og skole.

 

Kvinnebevegelsen har ikkje ansvaret for menns greier. Men dei må ikkje vera ein bremsekloss for at desse diskusjonane kjem i gong, men heller legge til rette for dei. Det er det eg trur venstresida kan gjera, invitera desse diskusjonane inn i sine fora. For eksempel om skole og omsorg. Korleis skal me få tryggare rammer for menn som omsorgspersonar? Det er eit av områda kor det vil vera vanskeleg å avvega mellom kvinner og mødrers rettar og fedrars rettar. Korleis skal me dela foreldrepermisjon, korleis ordnar me etter ei skilsmisse? Kva er ein god politikk for dagens familie, kor det er mine og dine og våre barn? Då må du ta omsyn til både barna, kvinner og menn.

 

Det er snakka mykje om vald i nære relasjonar. Der meiner eg kvinnebevegelsen har gjort eit ekstremt viktig arbeid for å gjera noko privat og skamfullt til eit offentleg og viktig spørsmål. Det er kjempebra. Men me treng den samtalen rundt menn også. Kva kan me gjera for å hindra at menn blir valdelege, men også kva skal me gjera for å unngå at menn blir utsette for vald? Unge menn opplever meir vald utanfor familien enn unge kvinner. Men det blir sett på som at det berre er menn som slåst, at det ikkje er skadeleg.

 

Kvinner blir som du seier mest utsette for vald i nære relasjonar. Og eg har tenkt at det er viktig å snakka om menn som blir utsett for det også. Mens valden som menn blir utsett for i det offentlege rom, er jo av andre menn som dei ikkje har en nær relasjon til. Så da hamnar ein ofte opp i diskusjonar om innvandring og levekår i Oslo øst og gjengkriminalitet og så vidare. Men korleis kan ein ha ein god samtale om det, som tar menns redsel for å bli utsett for vald på alvor?

 

Det er helt klart at kvinner blir utsette for den mest alvorlege valden i nære relasjonar. Fordi dei ofte er svakare fysisk, og meir avhengige av partnaren. Det me treng då er eit skikkeleg tilbod, sånn at folk kjem seg ut av den valden. Me burde også ha eit tilbod for å gjera noko med dei valdelege mennene. Det finst det for dårlege tilbod.

 

Men det med vald utanfor familien blir akkurat det same. Noko av valden er ikkje så alvorleg og farleg. Men viss den valden, for eksempel gjengar som raner ungdommar, gjer at du er redd for å gå ut på gata, at det blir mykje du er redd for å gjera, at du blir utrygg, så er han alvorleg. Sjølv om trusselsituasjonen berre skjedde ein gong. Då må me ha eit tilbod for dei som blir utsette for det. Det gjeld om det er menn, guttar eller jenter som opplever det. 

 

Finst det ikkje noko, viss ein blir slått ned på gata av nokon som synst du såg feil på dei?

 

Me har foreslått i utredninga at det skal byggast opp eit tilbod, sånn at dei som treng det, får hjelp. Det finst veldig lite.

 

I gamle dagar, før me kom så langt som me har kome i arbeidet mot vald mot kvinner, så var det skamfullt å vera utsett for det. Det kan vera at det for guttar som opplever vald i dag, er skamfullt å være svak. Det er noko kjønna over det.

 

Kva meir tenkjer du det er viktig at venstresida tar tak i?

 

Eg meiner det blir gjort alt for lite med det kjønnsdelte utdannings- og arbeidslivet. Det som er gjort, er berre for jenter med høgare utdanning innanfor tekniske fag. Me treng fleire guttar og menn inn i offentleg helse, skole, barnehage og sosiale tenester.

 

Men eg tenker til forskjell frå når ein skal få kvinner inn i mannsyrke, vil dei ofte vera betre betalt. Når menn kjem inn i helse- og omsorgsyrke, er mitt inntrykk at de ofte ender opp som mellomleiarar, fordi dei er få og kanskje har større ambisjonar for å tena til livets opphald?

 

Det er fordomsfullt sagt. Og det er gjort veldig lite for å få menn inn i kvinneyrke. Prosjektet Jenter og teknologi som ligg hos NHO, brukar ein metodikk som verkar. Der er det jobba langsiktig og systematisk med rollemodellar ut på skolar, informera om faga, engasjera jenter i teknologifag, inviterer dei til nettverkssamlingar. Dei har jobba med lærestadane, dei gjer noko med faga, korleis dei blir beskrivne, sånn at dei er mindre kjønnssterotype. Det har auka andelen jenter på teknologifag veldig.

 

Det er klart at det at dei tener betre, også er ein motivasjon. Me skal vera heilt ærlege om det. Men det er ikkje gjort noko sånn verken for jenter eller guttar, på lang siktig i alle fall, når det gjeld yrkesfag.

 

Det finst jo ei kampanje som heiter Menn i helse?

 

Ja, men det er for vaksne menn som har hamna på Nav. Og det har vore kjempevellukka. Det er klart at det er nokre lønnsforskjellar. Men ein del av dei me har snakka med, som deltar i Menn i helse, seier at dei blei positivt overraska over kva de tente som helsefagarbeidarar. Dei trudde det var mykje dårlegare enn det det var. For det er ikkje sånn at alle menn tener kjempegodt. Eg trur det blir lettare å få likeverdige lønnsforhandlingar viss det er mindre kjønnsdelt.

 

Eg jobbar jo i ei mannsdominert fagforeining. Du må hugsa at grunnen til at mange av dei mennene tener godt er at dei er veldig tilgjengelege for arbeidsgjevarane. Dei sel tilgjengelegheit for familien mot pengar, mens kvinner gjer motsett. Dei må veldig ofte i forhandlingar prioritera tilgjengelegheit for familien over pengar.

 

Som gammal feminist er det litt nytt for meg å tenkja på dette som eit kjønnsspørsmål og eit diskrimineringsspørsmål. Det første eg tenkjer er at viss menn har eit behov for å ikkje jobba så mykje overtid, så kan dei vel berre sei nei. Men det er jo litt som at kvinner berre kan velga å bli ingeniørar og tena godt.

 

Me kan velga heilt fritt, men me vel veldig likt alle saman. Men det er jo det geniale med likestillingspolitikk. For eksempel har haldninga til det å dela ansvar for barn endra seg ekstremt i mi levetid. Og det er likestillingspolitikkens ansvar. Fedrekvoten har vore viktig for menns forståing av kva dei får til. At dei ikkje er avhengige av kvinner for å ta vare på barna. Gir dei rom og plass.

 

Den forsørgarmannen som var tidlegare, var veldig unaturleg. Både husmora og forsørgarmannen var veldig rare roller. At kvinner skulle leva gjennom familien og mannen skulle leva for familien. Likestillingspolitikken har endra dette til noko meir normalt. Så er spørsmålet om me kan gå vidare. Kor skal me vidare?

Der meiner eg at venstresida har gode kort på handa. For høgrepopulistane seier jo berre at me skal tilbake. Menn skal gjenoppretta makta si over kvinner. Det er jo tull. Me skal ikkje tilbake, me skal vidare. Men det er eit alvorleg bilde. Me såg det då Trump kom til makta i USA medendringane i abortlova. Viss feil folk får makt kan dei gjera store endringar. Men då har me ikkje råd til å skyva menn vekk, då må me heller trekka menn inn. Og da må også menn få ein plass ved bordet.

Høyresida er på fremmarsj over hele verden. Putin styrer Russland med jernhånd, Trump vinner presidentvalget i USA og her hjemme på berget fosser Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet frem i popularitet. 

 

Det er heller ikke bare i politikken vi ser høyresidas popularitet. På sosiale medier verden rundt har høyresiden bygget YouTube-plattformer, laget Tik Tok-videoer og Instagram-kontoer. Populære kvinnelige influensere omfavner den såkalte TradWife-bevegelsen og konservative kjønnsroller, hvor de glorifiserer hvor herlig det er å være hjemmeværende husmor og økonomisk avhengig av sin ektemann. Samtidig klarte Andrew Tate for et par år siden å skape en hel mannsbevegelse rundt det å være en mest mulig mannssjåvinistisk drittsekk. I USA jublet republikanske velgere over at Trump jobbet på McDonalds og kjørte søppelbil for å appellere til arbeiderklassen, som ledd i valgpropagandaen sin. Samtidig som høyresiden fosser frem, innskrenkes kvinners rett til å bestemme over egen kropp, og for alle som ikke er heterofile, er verden blitt et mye farligere sted.  

 

Det er lett å bli oppgitt når en følger med på all galskapen. Samtidig kan ikke vi på venstresida la være å spørre oss: Hvordan kunne dette skje? Ble vi for fornøyde med velferdsstaten og sosialdemokratiet, lente vi oss makelig tilbake for å hvile på våre laurbær og tenkte at nå hadde vi gjort vårt, nå kunne vi slappe av? 

 

De siste årene har vært preget av krig og ufred, som har bidratt til dyrtid med økende priser på mat og strøm, både i Norge og internasjonalt. De sosiale og økonomiske forskjellene har økt, og stadig flere kjenner på en usikkerhet for framtida. Historisk sett er det i slike tider at ledere som fremstår som sterke og som formidler konservative verdier har stor suksess. Folk vil ha trygghet og stabilitet i en utrygg verden. Slik var det både i 1930-årene og i dag. 

 

Vi som har fulgt den amerikanske valgkampen nøye, har nok lagt merke til hvor flinke republikanerne var med sosiale medier. Det var influenserne og podcasterne som var Trumps viktigste hjelpere, med å nå ut til massene, ikke minst til de yngre velgergruppene som ikke leser aviser eller følger med på andre tradisjonelle nyhetskanaler. Særlig «The Joe Rogan Experience», startet av komikeren og mediepersonligheten Joe Rogan, er en av verdens mest innflytelsesrike podcaster og har unge menn som sin viktigste lyttebase. 

 

Så sent som fredag 17. januar, skriver Bjørnulv Braanen i Klassekampen om hvordan de høyrevridde podcastene er de som får flest lyttere. Her er tonen uformell og åpen, litt «guttastemning», rett og slett. Ikke rart det treffer blink i sin målgruppe! Kanskje har venstresida noe å lære her? Kunne vi vært litt mer på banen og fanget opp signaler, og forsøkt å bruke de samme kanalene? Heldigvis har ungdomspartiene Sosialistisk Ungdom og Rød Ungdom vært flinke til å ta i bruk sosiale medier for å nå ut til en ung målgruppe, det samme gjelder Fagforbundet Ung. Med over 22 millioner avspillinger på Tik Tok og 70 000 følgere når virkelig ut til sin målgruppe, ungdom mellom 15 og 25 år. Kanskje ungdommen kan klare å skape en motkultur mot høyresida? God lesning!