Gjennom vinteren har norske strømkunder for alvor fått merke hvordan det kan arte seg når kapitalistiske prinsipper blir viktigere enn det er å levere et produkt, en bruksverdi, til innbyggere og næringsliv. Men en analyse av strømkrisa, her med utgangspunkt i Marx’ teorier, kan også gi oss innsikt i hvordan disse prinsippene gjør seg gjeldende, og også hvilke alternativer som finnes.

---

Av Mathias Bismo, redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Christian Særgjærd

 

Strømmarkedet

Strømmen selges i dag som en vare, men som vare har den visse egenskaper som skiller den fra andre varer. En av disse er at strømmen er «ferskvare». Selv om det finnes teknologi for lagring av strøm, er denne dyr og potensialet fortsatt begrenset. Strømmen må brukes når den produseres. En annen egenskap er at det ikke er mulig å spore strømmen tilbake til der den kommer fra. Selv om det er en rekke strømprodusenter, så kanaliseres all strømmen inn på et felles nett, og når vi til slutt tar i bruk en viss mengde strøm i den andre enden, så har ikke og kan ikke denne strømmen ha et opprinnelsesmerke som viser hvem som har produsert den.

Når ulike strømleverandører forsøker å over- eller underby hverandre overfor oss som strømkunder, så tilbyr de altså ikke en annen strøm, eller en annen vare, enn det konkurrentene gjør. Da ville man trengt et ekstra nett, parallelt med det eksisterende, noe alle forstår at ville være et enormt pengesluk. Det eneste de ulike strømleverandørene kan gjøre, er å opptre som kjøps- og salgsagenter mellom strømprodusenter og strømkunder, og det eneste de i virkeligheten konkurrerer om, er å kunne tilby de mest fordelaktige – eller i virkeligheten kanskje mest forvirrende – betalingsmodellene for denne strømmen.

Avtalene mellom strømprodusenter og strømleverandører følger normalt spotprisen som settes av kraftbørsen NordPool fra time til time, og hvis de ikke gjør det, vil leverandørene normalt forsøke å sikre seg slik at prisen over tid i hvert fall ikke blir lavere. Prisen vil derfor ha en tendens til å være den samme uansett hvilken produsent og hvilken leverandør man henvender seg til, eventuelt med et påslag for forutsigbarhet i fastprisavtaler. Til tross for alle de sinnrike innretningene man har konstruert for å gi strømsektoren et markedspreg, så er det altså liten eller ingen konkurranse mellom produsentene vis-a-vis kundene, i hvert fall ikke en konkurranse som bidrar til å presse prisen ned, slik det jo skal være i henhold til læreboka.

Differensialrenta

Ifølge Marx dannes en vares verdi på bakgrunn av den gjennomsnittlige arbeidstida som er nødvendig for å dekke den samlede etterspørselen etter den. Det gjelder også strømmen. Men verdi er ikke det samme som pris. Selv for ordinære varer med mer eller mindre fullkommen priskonkurranse, er det mekanismer som trer inn og danner en pris som bare unntaksvis er lik verdien. Disse mekanismen slår inn i konkurransen og sikrer at avkastningen i ulike bransjer nærmer seg et felles nivå – en felles eller allmenn profittrate.

Dette forutsetter imidlertid at det er reell konkurranse mellom ulike produsenter av varen, en konkurranse som for ordinære varer over tid også fører til at produksjonen effektiviseres, altså at den gjennomsnittlige arbeidstida som er nødvendig for å dekke den samlede etterspørselen etter varen, synker. Men for noen varer er det ikke slik. Marx skriver i all hovedsak om jordbruket, men understreker at prinsippene ikke er unike for denne sektoren.[ref]Merk at når Marx diskuterer jordbruket, forholder han seg til et rent kapitalistisk jordbruk, ikke det familiebaserte jordbruket vi har i Norge. Selv om mekanismene han skriver om, også gjør seg gjeldende her, er det også mange andre faktorer som spiller inn.[/ref]

For slike varer er potensialet for effektivisering begrenset, og etter hvert som etterspørselen øker, for eksempel på grunn av befolkningsvekst eller mer arealkrevende matvaner, vil ikke den gjennomsnittlige nødvendige arbeidstida falle, den vil øke, fordi man da vil måtte ta i bruk jord med dårligere produktivitet. Selv om det er mulig å effektivisere også innenfor jordbruket, så er dette potensialet begrenset av naturen selv. Man vil derfor få en situasjon der det produseres mer eller mindre identiske jordbruksvarer med en til dels stor forskjell på hvor mye arbeid det er lagt ned i hver enkelt vare.

Slik vil det selvsagt også være i andre sektorer, men i disse sektorene vil konkurransen jevne ut verdien. Slik er det ikke i jordbruket. Situasjonen vil altså i all hovedsak vedvare. På den annen side, for at noen i det hele tatt skal ønske å investere i den dårligste jorda, må avkastningen være tilfredsstillende også der. Den dårligste jorda må altså kaste av seg en profitt tilsvarende den allmenne profittraten for at investorene ikke heller skal velge å investere pengene sine et annet sted.

Likevel er et kilo hvete et kilo hvete, verken mer eller mindre, uansett hva slags jord det er produsert på. De mer effektive produsentene vil derfor kunne ta betalt like mye som de mindre effektive produsentene, så lenge produktene fra sistnevnte produsenter er nødvendige for å dekke etterspørselen. Differansen mellom det de mest effektive produsentene nå får, og det de ville ha fått dersom prisdannelsen hadde skjedd på ordinært kapitalistisk vis, utgjør differensialrenta.

Grunnrente i strømmarkedet

Differensialrente er en av flere varianter av grunnrente Marx identifiserte i Kapitalens tredje bok. Egentlig identifiserer han også to typer differensialrente, en som følger av naturlige egenskaper ved jorda, og en som følger av investeringer som forbedrer jorda, men om det er den ene eller andre typen, eller for den saks skyld den ene eller den andre varianten av grunnrente som gjør seg gjeldende her, er uten betydning. Det vi er opptatt av, er hvordan den virker.

Verdien av varene innenfor sektorer som genererer grunnrente, bestemmes, akkurat som for andre varer, av den gjennomsnittlige arbeidstida som er nødvendig for å dekke de samlede behovene for varen. Men når den samlede prisen i sektoren overstiger verdien på det den produserer, når produsentene altså tilegner seg en ekstrafortjeneste, så må denne komme fra et sted. Siden den samlede verdiskapningen i samfunnet er uendret, må dette være fra verdiene som ellers ville tilfalt de andre interessentene – fra kapitaleiernes profitt eller arbeidernes lønningspose. Og når vi ser på det som har utspilt seg i vinter, er det nettopp dette vi har sett – det er husholdningene og bedriftene som har betalt..

Norsk vannkraft er billig å produsere. Selv med en fortjeneste tilsvarende den allmenne profittraten, svarer verdien, før vi legger til nettleie, avgifter osv., ikke til mer enn 10–15 øre per kilowattime (kWh). For enkelhets skyld kan vi si 10 øre. Anta så at etterspørselen øker slik at den norske vannkraftproduksjonen ikke lenger er nok til å dekke behovet. Slik er det ikke i dag, men med elektrifisering av samferdselssektoren og etablering av ny, grønn industri til å erstatte dagens oljebaserte industri, så er det ikke usannsynlig at vi havner der. Da støter vi imidlertid på et problem – de lavthengende fruktene er allerede høstet.

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har regnet ut kostnader per kWh dersom vi skal bygge ut nye kraftverk.[ref]https://www.nve.no/energi/analyser-og-statistikk/kostnader-for-kraftproduksjon/[/ref] Med dagens teknologi varierer dette fra rundt 30 øre for landbasert vindkraft til over én krone for flytende havvind. Andre teknologier, inkludert solenergi, kjernekraft, gasskraft, kullkraft og bunnfast havvind ligger et sted imellom, og det samme gjør faktisk også nye vannkraftverk. Det er sikkert en rekke usikkerhetsmomenter her, og det fremkommer heller ikke hvorvidt dette inkluderer profitt, men bildet er likevel klart – det koster mer for ny kraft enn det koster for eksisterende vannkraft. La oss da si at vi ender opp med landbasert vindkraft, og at prisen for denne isolert sett, inkludert allmenn profittrate, er 30 øre per kWh. Da vil prisen på vindkraft måtte være minst 30 øre per kWh for at noen skal være interessert i å investere. Men siden strøm er strøm, like mye som, eller til og med mer enn, hvete er hvete, vil også vannkraftprodusentene kunne ta seg like godt betalt. De behøver ikke lenger begrense seg til en pris tilsvarende verdien, de kan og vil i tillegg innarbeide en grunnrente på 20 øre.

I realiteten skjedde dette også i vinter. Selv om vi har et kraftoverskudd, har politikerne valgt å knytte oss til et større marked der kostnadene har svingt betydelig, dels fordi vær og vind ikke har spilt på lag med den fornybare energiproduksjonen, dels fordi man har lagt ned fullt ut fungerende kjernekraftverk, og dels fordi gassprisen har skutt i været. Dermed har den dyreste strømmen blitt dyrere, og siden prisen i strømsektoren i stor grad dannes slik som skissert over, betaler vi like mye for den strømmen det koster minst å produsere, som for den det koster mest å produsere.

Selvkost

Vi har altså organisert strømsektoren på en måte som setter strømprodusentene i stand til å tilegne seg både en betydelig ekstrafortjeneste i form av grunnrente på toppen av den ordinære profitten. Men vi kunne organisert den på en helt annen måte, for eksempel slik vi organiserer forsyningen av drikkevannet, med prinsippet om selvkost. Drikkevann er i dag et kommunalt ansvar, og selv om kommunene for så vidt har anledning til å finansiere sektoren over de ordinære budsjettene, skjer det svært sjelden. Dels er det fordi det fortsatt er mange som ikke er tilkoblet det kommunale drikkevannsnettet, dels fordi selvkostmodellen kan motivere til å spare vann, men først og fremst fordi det med dagens kommuneøkonomi ikke er lett å finne penger til nye formål, særlig ikke når det er rom for å finansiere dem på annet vis.

I de aller fleste tilfeller dekkes derfor vannforsyningen, i likhet med avløp, renovasjon og feiing av skorsteiner, av de kommunale avgiftene. Hvor mye hver enkelt betaler for vannet på denne måten, beregnes på bakgrunn av hvor mye den enkelte bruker, enten ved bruk av vannmålere eller sjablongmessig ut fra en antakelse om at jo flere kvadratmeter du disponerer over, jo mer vann bruker du. Det har vært diskutert om man kanskje også burde differensiere mer, men så langt har man foreløpig ikke kommet.

Det ligger imidlertid en viktig begrensning i selvkostregelverket, og det er at det ikke skal være noe overskudd. Blir det overskudd ett år, må det fremover budsjetteres med underskudd, slik at man i løpet av en femårsperiode går i null. Når man lager disse budsjettene, tar man dermed utgangspunkt i hva det vil koste, både i drifts- og investeringsmidler, å gi hver enkelt av oss drikkevann i tilstrekkelige mengder og av tilfredsstillende kvalitet.

Beløpet abonnentene i en kommune betaler for drikkevannet, er altså lik det det koster å produsere det. Prisen, hvis man i det hele tatt kan kalle den det, dannes uten profitt eller grunnrente. Sånn sett kan det nesten være fristende å se på selvkostmodellen som en modell som peker ut over kapitalismens grenser, og på et vis gjør den også det. Produksjonen foregår riktignok i et kapitalistisk samfunn, med alt hva det innebærer, men den viser likevel at det samtidig er mulig å produsere bruksverdier og distribuere dem uten å gi dem vareform.

Så er det selvsagt slik at kapitalen alltid vil presse på for å gi bruksverdier vareform og dermed gjøre dem til en kilde til profitt. Mange steder har dette skjedd ved at myndighetene har overlatt vannforsyningen til en privat aktør gjennom anbudskonkurranse, og dermed gitt denne monopol på å selge vannet, noe ingen vil gjøre uten at de også kan tilegne seg profitt. I tillegg presser også industrien som har som forretningsidé å tappe vann på flasker og selge det, på her. Derfor bør vi heller ikke her i landet slå oss til ro med at ting vil forbli som de er. Blant annet bør vi nok følge med på hva som skjer med EUs vanndirektiv. Som modell betraktet, viser likevel vannforsyningen at det er mulig å organisere distribusjonen av bruksverdier på en helt annen måte, også innenfor et kapitalistisk system.

Hvis vannet var som strøm

Det er selvsagt flere egenskaper som skiller strømmen fra drikkevannet. For eksempel kan vann lagres uten at det forringes, mens strømmen må forbrukes når den produseres. Dessuten har vi, selv om også drikkevannsnettet går på tvers av kommunegrenser, ikke noe nasjonalt drikkevannsnett. Det er helt sikkert også andre egenskaper vi bør ta hensyn til. Likevel kan vi forestille oss hvordan drikkevannsforsyningen ville sett ut dersom man hadde lagt prinsippene for strømmarkedet til grunn.

La oss ta oss en tur til Bergen. I Bergen kommune er det totalt seks vannverk med ulik kapasitet, og som til sammen er dimensjonert for å dekke kommunens behov. Uten at jeg kjenner til tallene, vil jeg anta at kostnaden for å produsere drikkevann ved de ulike anleggene varierer, men kommunen gjør ikke og kan ikke i henhold til regelverket gjøre forskjell på dem som får vannet fra de ulike vannverkene. På den annen side kan drikkevannet, selv om de ulike vannverkene i utgangspunktet er dedikerte til bestemte deler av kommunen, omdirigeres ved behov, noe som også skjedde da en tarmbakterie for en del år siden gjorde vannet fra en av kildene udrikkelig.

Hadde derimot kommunen organisert drikkevannsforsyningen som Norge organiserer strømforsyningen, ville disse seks vannverkene vært eid av ulike kapitalister som alle ville vært ute etter en fortjeneste minst tilsvarende den allmenne profittraten. Men siden kapasiteten fortsatt ville vært dimensjonert etter kommunens behov, ville de vannverkene der produksjonen hadde kostet minst, vært i stand til å heve en betydelig differensialrente. Og siden det er snakk om kapitalistiske selskaper her, så ville de også gjort det. Ja, kanskje de til og med hadde sørget for å få bygd et overføringsrør til en nabokommune der kostnadene er høyere, slik at de kunne tatt enda mer for vannet. Og på toppen av det hele, ville vi kanskje også hatt drikkevannsleverandører som hadde gitt de stakkars bergenserne våre ulike drikkevannspakker å velge mellom, til en pris fastsatt på en vannbørs, og med det samme drikkevannet i springen uansett leverandør, bare med et påslag til leverandøren for mer eller mindre godt utført arbeid som mellommann.

Hvis strømmen var som vann

Motsatt er det også mulig å tenke seg en modell for strømmen som følger de samme prinsippene som for drikkevannet, om ikke på kommunalt nivå, så i hvert fall på nasjonalt nivå. Det er altså ikke nødvendigvis snakk om den modellen vi hadde før 1990, da det var til dels store forskjeller mellom kommunene.

Under en slik modell, kan vi igjen se på eksemplet som viser hvordan vannkraftprodusentene kan tilegne seg grunnrente når det bygges nye landbaserte vindkraftverk, der altså vannkrafta koster 10 øre og vindkrafta 30 øre per kWh. La oss i dette tilfellet si at denne prisen er uten profitt. Hvis strømbehovet vårt da hadde økt slik at vi i tillegg til vannkrafta, hadde trengt like mye vindkraft som vannkraft, altså at den ene halvparten av strømmen hadde kostet 10 øre å produsere, og den andre halvparten hadde kostet 30 øre å produsere, så ville selvkostprisen vært 20 øre per kWh.

Dette er faktisk også, hvis vi holder hensynet til profitten utenfor, prisen vi ville hatt om det var full konkurranse. Resultatet blir altså det samme som hvis vi hadde fulgt prinsippene for vanlig prisdannelse. Men for kapitalen og markedspredikantene er profitten viktigere enn resultatet, uansett om det resulterer i en betydelig overføring av verdier fra husholdninger og bedrifter – i virkeligheten fra husholdningene, siden bedriftene naturlig nok vil legge den økte strømprisen på prisen for varene de produserer – til strømprodusentene.

Det er selvsagt mange forbehold å ta også i dette tankeeksperimentet. For eksempel kan man få år med kraftunderskudd der man må kjøpe strøm fra land der strømmen selges med profitt og grunnrente, og følgelig vil kunne være betraktelig dyrere. Det er likevel ikke noe problem å innarbeide dette i et selvkostsystem. Forskjellen er bare at en del av strømmen da vil være dyrere, og at prisen hver enkelt strømforbruker dermed vil bli høyere, alt etter hvor stor andel av strømmen som vil måtte importeres. Det er heller ikke umulig å innarbeide mekanismer for å nå andre politiske mål i energipolitikken i en slik modell. Det er for eksempel mulig å kompensere dem som har gitt fra seg naturverdier for at vi alle skal få strøm, og det vil også være mulig å lage systemer for å belønne dem som sparer strøm og å straffe luksusforbruk, kanskje mer enn det som er mulig under dagens system.

Det er ikke sikkert at selvkostmodellen, slik den er for vannet, lar seg overføre til strømforsyningen uten betydelige tilpasninger. Men faktisk har vi allerede et element av selvkostprinsippet også innenfor strømsektoren. Vertskommunene for vannkraftverk har nemlig rett til å kjøpe en viss mengde strøm til såkalt konsesjonspris, som i prinsippet skal svare til selvkost, for så å selge den videre og dermed spe på kommuneøkonomien. Hva hvis dette prinsippet hadde blitt knesatt, ikke bare for vertskommunene, men for alle? Det kan sikkert være utfordringer med det, men et prinsipp som røsker strømmen bort fra det kvasimarkedet det er underkastet i dag, et prinsipp som fjerner både profitten og grunnrenta, og som dermed avkler strømmen sin varekarakter og gir den en ren bruksverdikarakter, det er det bare den strømproduserende kapitalen som taper på. Og så viktig kan da ikke den strømproduserende kapitalen være?

Da vi startet arbeidet med dette nummeret hadde vi en ide om å lage et nummer om det nye 20-tallet. 2020-årene startet med en verdensomfattende pandemi. I de fleste land har man satt samfunnet bokstavelig på pause. Staten har holdt kapitalismen i livet med massive krisepakker. Forskjellene mellom folk har økt massivt i starten av dette tiåret. Den globale urettferdigheten i at i vesten har vi fått tre vaksinedoser før de fattigste landene har fått gitt sin første er brutal. 

Vi ønsket oss et nummer som skulle se framover på et tiår som startet med en verdensomspennende pandemi. Når dette nummeret går i trykken viser det seg at dette er et langt mer dramatisk tiår enn det vi trodde da vi begynte. 

Når redaksjonen begynte på sluttspurten av dette nummeret rystet Russland en hel verden med å gå til krig mot Ukraina. Krig er forakt mot mennesket. Vi står sammen med fredsbevegelsen og krever at Russland må trekke seg ut av Ukraina nå. 

Den nye 20-tallet har hatt en dramatisk start. Kapitalismen og imperialismen er brutal. Det trengs nå mer enn før at vi finner andre måter å organisere våre liv som mennesker her på jorda. At arbeiderklassen igjen finner tilbake til visjoner om et annet samfunn. 

Hva kan sosialisme være, og hvordan kan vi komme oss dit fra dagens samfunn?

---

Ronny Kjelsberg er universitetslektor ved NTNU, vara til fylkestinget i Trøndelag for Rødt og forfatter av boka Sosialisme på norsk

Hva er sosialisme ikke?

Å forsøke å definere begrepet "sosialisme" er krevende. Det er brukt om mye forskjellig opp gjennom årene, på godt og vondt. Heller enn å gi noen enkelt definisjon synes jeg det er enklere å nærme seg en forståelse av begrepet ved å se på hva det ikke er.

De fleste politikere sier i dag at de er imot økende økonomiske ulikheter. Likevel fortsetter ulikhetene å øke. Hvorfor det? Er det en naturlov? Slett ikke. Som Thomas Piketty har vist, har de i perioder gått ned. Likevel har det vist seg ikke å vare ved i kapitalistiske samfunn. Hvorfor ikke?

Jeg vil våge meg på en påstand om at svaret er enkelt: I et samfunn hvor det er enklere å tjene penger hvis du har mye penger fra før, vil ulikhetene over tid øke!

Og et kapitalistisk samfunn – et samfunn hvor økonomien er preget av at noen eier (kapitalister) og andre arbeider (arbeidere) – er absolutt et slikt samfunn. Tilhører du arbeiderklassen, kan du tjene penger ved å arbeide. Det kan du selvsagt også om du tilhører overklassen, men da har du i tillegg muligheten til å tjene penger gjennom avkastning på investert kapital – noe som i mange tilfeller kan gi svært mye bedre uttelling enn å faktisk jobbe. Så lenge samfunnet er slik, vil forskjellene over tid øke.

Men i deler av forrige århundre gikk altså forskjellene ned, takket være en kombinasjon av en sterk og bevisst arbeiderbevegelse og en frykt for revolusjon blant overklassen som gjorde dem villige til å gi konsesjoner. Sosialdemokratiske regjeringer innførte skatteregimer og kapitalkontroll som faktisk fikk ulikhetene ned, på tross av at noen eide og andre arbeidet. Men så snart Sovjetunionen og østblokken var avkledd som autoritære regimer få ønsket seg til, forsvant den ideologiske konkurransen og også mye av overklassens vilje til kompromiss. Som mangemilliardæren Warren Buffet sa det i 2006: «Jo visst foregår det klassekamp, men den er anført av min klasse, de rike, og vi er i ferd med å vinne.»

Man skulle tro demokratiet kunne stå imot, for få velgere vil ha store økonomiske ulikheter. Men økonomisk makt gir også politisk makt, og den økonomiske overklassen bruker den makten for det de kan – gjennom direkte kontakt med politikere som vanlige folk bare kan drømme om, men også gjennom ren ideologiproduksjon og propaganda, blant annet gjennom eierskap til og finansiering av tenketanker og medier, fra mer hovedstrømskonservative medier på den ene side, til ytterliggående og rasistiske hatblogger på den andre. Det internasjonalt mest kjente eksemplet er vel Rupert Murdochs medieimperium, men en medieskjevhet eksisterer også i Norge.

Demokratiet fungerer ikke med store sosiale ulikheter. Det skaper sosiale og politiske ulikheter og kan få mange brutale og irrasjonelle utslag. Samfunnslimet og den gjensidige tilliten forsvinner, og da gjør respekten for spillereglene det også – som vi nylig har sett i USA. Derfor er kampen for sosialismen dypest sett også en kamp for demokratiet. 

Sosialismen må derfor, samme hvor mangfoldig den kan være, ikke være et system som tillater at noen eier og andre arbeider. Eierskapet må være kollektivt og demokratisk. Det trenger ikke (og bør neppe) være slik som i høyresidas karikatur – at staten eier alt. Arbeiderstyrte bedrifter har en lang historie, og heller ikke selvstendig næringsdrivende er noe brudd med et slikt prinsipp. Selveiende bønder er et eksempel med lang historisk tradisjon, som historisk sett har vært den mest vellykkede måten å drive matproduksjon på. Man kan også se for seg mange slags kombinasjoner, hvor ulike nivå har innflytelse på driften av en bedrift fra det nasjonale, til det lokale og ned til arbeiderne.

Fra dagens situasjon til sosialismen

En av mine favorittpassasjer fra Rødts prinsipprogram går som følger: 

 

Det finnes ikke en ferdig definert og fastlagt sosialisme, men et mangfold av sosialistiske ideer og modeller i kontinuerlig samspill og konflikt med hverandre.

 

Vi skal være glade for at det finnes et mangfold av ideer og strategier for sosialisme, for om sosialismen ikke skal være et skrivebordsprodukt, må den etableres med utspring i de historiske, materielle og politiske forholdene i samfunnet den springer ut fra, og i kreftene den søker å forene i kampen mot undertrykkelse. Mangfoldet gir oss derfor muligheter. 

Litt for ofte har radikale parti vært preget av en veldig konkret, praktisk og stort sett også svært gjennomførbar dagspolitikk (tenk «arbeidsprogram»), koblet med en ganske luftig og idealisert visjon om et annet samfunn (tenk «prinsipprogram»). Avstanden mellom de konkrete tiltakene vi jobber for i nabolaget eller i kommunestyrer, fylkesting og på Stortinget, og det samfunnet vi ønsker å komme fram til, framstår ofte stor.

Det var litt av bakgrunnen for at jeg skrev den lille boka Sosialisme på norsk i 2014. Etter en kort innledning om behovet for sosialisme, bruker jeg det meste av boka til å beskrive ulike økonomiske modeller og mekanismer som kan bidra til å bygge et alternativ til kapitalismen, herunder grep som kan gjøres i dag, men som vil peke framover mot et annet samfunn. Er man interessert i slike alternativ kan man lese boka, men jeg vil her utdype noen av poengene derfra.

Innovasjon under sosialismen

Et vanlig motargument mot demokratiske eierskapsformer er at de dreper innovasjon. Hvorfor skal noen legge inn masse ekstra arbeid i å utvikle et eller annet selskap, bare for å se den første nittenåringen hen ansetter få fullt ut like rettigheter i selskapet som hen selv?

Selv om det meste av innovasjon skjer i eksisterende virksomheter, og ikke minst i offentlig sektor gjennom bl.a. forskning og utvikling, kan vi ta for oss det konkrete (litt overbrukte) eksemplet «gründeren».

På 1970-tallet lanserte svensk LO en ide om såkalte «löntagerfonder», hvor en andel av bedrifters overskudd skulle gjøres om til rettede fondsemisjoner og gi arbeiderne en kollektiv eierandel i bedriftene. På sikt var målet at arbeiderne slik skulle få flertall i de største bedriftene i Sverige. Forslaget fikk flertall på LO-kongressen i 1976 og var en av de mest brennbare konfliktsakene i svensk politikk på 70- og 80-tallet. Det dukket til og med opp på leserbrevsider i svenske tegneserieblader. SV lanserte et lignende forslag i Norge, hvor de lokale samorganisasjonene skulle være eierne.

Dette kan fint danne en modell for en sømløs overgang fra enkeltmannsforetak til kollektivt eid bedrift i et sosialistisk samfunn. En viss andel av overskuddet brukes til å kjøpe ut oppstarteren, og alle ansatte får gradvis mer lik makt i selskapet i tråd med at verdiene i det over tid i stadig større grad er et resultat av alles kollektive arbeid, og ikke en enkeltperson (eller en liten gruppe) sin innsats i en oppstartsfase.

Heller enn å drepe innovasjon, vil et sosialistisk samfunn hvor alle er sikret mot å gå til grunne økonomisk gjøre det enklere for folk å forsøke ut en ide de har, å gjøre noe de har lyst til. Dersom de mislykkes, har de et sikkerhetsnett, om de lykkes, vil de etter hvert måtte dele med arbeiderfellesskapet.

 

Det internasjonale aspektet

Man kan argumentere med at det i dagens globale økonomi er mange hindre i veien for en sosialistisk politikk som utfordrer kontrollen over produksjonsmidlene. Verdens rikeste snyter seg unna å bidra ved hjelp av komplekse selskapsstrukturer og skatteparadiser. Internasjonale handelsavtaler legger begrensninger på hvilken økonomisk politikk ulike land kan føre.

Og det er selvsagt reelle utfordringer, men jeg tror de er mindre reelle enn det mange tror. Om vi ser på norsk historie, inkludert framveksten av arbeiderbevegelsen og utbredelsen av marxistisk tankegods, var dette ikke noe som oppstod i Norge, eller utviklet seg her alene. Det kom hit fra landene rundt oss og vi så like utviklingstrekk mange andre steder samtidig.

Dersom det skulle oppstå en situasjon i Norge hvor det var en kraftig bevegelse for å skape et annet samfunn, er dermed sannsynligheten overhengende for at det er lignende bevegelser mange andre steder i verden. Da vil viljen til å endre eller skrote handelsavtaler som hindrer en slik politikk, og til å legge begrensninger på kapitalen og harde sanksjoner mot skatteparadis sannsynligvis også være til stede. 

Å bygge sosialisme i Norge alene, vil derimot være omtrent umulig. Som Lenin sa: "Uten revolusjonen i Tyskland er vi fortapt!". Og gitt hvordan Sovjetunionen endte opp med å utvikle seg, hadde han kanskje rett.

13. september 2021 er det Stortingsvalg i Norge. Er det en ting en bred venstreside kan enes om, er det målet om å fjerne borgerskapets regjering. Om vi vil det sterkt nok gjenstår å se. Uansett utfall må arbeiderklassen leve videre i det kapitalistiske system. Derfor bør neste forestående mål være å lede klassekampens utvikling i sosialistisk retning.

---

Av Runa Evensen, leder i Norges Kommunistiske Parti

Først når massene blir sin kollektive styrke bevisst, kan vi sammen bryte den kapitalistiske utviklingen og skape et nytt og rettferdig samfunn – sosialismen. Veien til sosialisme er klassekamp, ikke klassesamarbeid. Et samarbeid mellom klassene vil forlenge levetiden til kapitalismen som samfunnssystem. Vi må sammen føre en klassebevisst kamp mot klassesamarbeid, privatisering, imperialisme, rasisme, krig og fattigdom. Sentralt står kampen om faste heltidsstillinger, sosial trygghet, helse- og miljøspørsmål og faglige rettigheter.

I arbeiderbevegelsen dannet det seg tidlig to hovedretninger – en revolusjonær og en reformistisk. Politisk uttrykk for denne motsetningen var striden i Det Norske Arbeiderparti (DNA) fram til splittelsen i 1923. Fra da av kom motsetningen klarest fram i de to arbeiderpartiene – DNA/AP og NKP. 

Den reformistiske ideologien er sterkt utbredt i arbeiderbevegelsen og har dype røtter i den. Ideologien hindrer arbeiderklassen fra å stå sammen om en målbevisst sosialistisk politikk. Reformismen forkaster den revolusjonære vei og hevder at det er nok for arbeiderklassen å kjempe for begrensede reformer.

Reformisme er klassesamarbeid i teori og praksis. Reformister hevder at klassekampen er foreldet og at klasseforskjeller – ja, at hele arbeiderklassen – er i ferd med å forsvinne selv om den kapitalistiske eiendomsretten fortsatt er intakt. Ikke i noe land har sosialdemokratiske regjeringer bidratt til sosialistiske samfunnsomdannelser. Ganske enkelt fordi sosialdemokratiet har tilpasset og underordnet arbeiderbevegelsen til en borgerlig tenkemåte. 

Hva er sosialisme? Hva er kommunisme?

Sosialisme er overgangen mellom et kapitalistisk og et kommunistisk samfunn.

Ordet kommunisme kommer av det latinske ordet communis som betyr felles. Et kommunistisk samfunn er et organisert fellesskapssamfunn som har som sin hovedoppgave å fjerne årsakene til utbytting av mennesket. Videre skal det kommunistiske samfunnet dekke menneskenes behov og stoppe utplyndringen av naturen. Kommunismen kan skrives inn i menneskehetens historie når produktivkreftene har nådd et nivå der vi kan innføre regelen – yte etter evne og få etter behov. Det vil si et fellesskapssamfunn som i utviklingsmulighet er i samsvar med fellesskapets regler og kultur. Det kommunistiske samfunnet er bygd på prinsippene om fellesskap, likhet og fred. Bare kommunismens økonomiske og politiske samfunn kan fjerne fattigdom, arbeidsledighet og stoppe raseringen av naturresurser og miljø for godt.

Det kommunistiske samfunnet går gjennom to faser: sosialisme og kommunisme. Under sosialismen skal arbeiderklassen gjennom staten arbeide målbevisst for å dekke arbeidernes grunnleggende materielle og kulturelle behov. Her er målet å yte etter evne og få etter evne. Samtidig skal arbeiderklassen arbeide målbevisst for å redusere borgerskapets innflytelse og privilegier i samfunnet. Etter hvert vil arbeiderklassens sosialistiske stat på denne måten fjerne klassesamfunnet.

Lenin har gitt sitt bidrag til en revolusjonær og organisatorisk strategi, og Marx sin analyse av kapitalismens økonomiske lovmessighet om utbytting og klassekamp er selve grunnlaget i arbeidet. 

Hvorfor trenger vi sosialisme?

Rettferdig fordeling av verdens ressurser og rikdom er forutsetningen for å fjerne forskjellen mellom fattige og rike. Det er en grunnleggende motsetning i interessene til kapitalistene og arbeiderne. Derfor er det avgjørende å overvinne kapitalismen gjennom en revolusjonær omveltning til sosialismen, så flertallet av befolkningen kan bygge et samfunn uten diskriminering, undertrykking og utbytting. Sosialister vil at arbeiderklassen sine interesser skal dominere i de økonomisk-politiske valgene som tas, samt i strategiske valg, for arbeiderklassen er det store flertallet med flest felles interesser i befolkningen.

Spesielt nå under nok en av kapitalismens mange kriser ser vi behovet for å utvikle debatt om sosialisme i håp om at det skal føre til samarbeid med andre på sak i kampen mot imperialismen. Da kan vi verne alt liv på vår klode, hindre nye kriger, sikre nedrustning med sikte på varig fred og en verden fri for atomvåpen, og hvor miljøet har høyeste prioritet. 

Norge trenger økonomisk og sosial rettferdighet for alle. Vår kamp må ha fokus på likestilling og på å sikre arbeidere, pensjonister, barn og ungdom, urbefolkning og minoriteter deres grunnleggende rettigheter. Vår kamp gjelder også nasjonal frihet og uavhengighet. Vi må bekjempe imperialismen, fascismen og militarisering.

Hvordan vil sosialisme kunne arte seg i Norge? Hvordan kan sosialismen bli en realitet?

Alle historiske erfaringer så langt har vist at en arbeiderrevolusjon bare er mulig når det nasjonale borgerskapet ikke lenger er i stand til å styre samfunnet. Den konkrete veien til sosialismen er vanskelig å fastlegge på forhånd, men bestemmes i fremste rekke av klassekampens intensitet i den samfunnsmessige situasjonen som foreligger, og når arbeiderklassen har valgt å sette revolusjonen på dagsorden. Det arbeidende folk skal da aktivt og uopphørlig kontrollere statsapparatets arbeid og partiets politikk.

Kommunistenes strategi for arbeiderklassen og dens forbundsfeller avgrenses på to måter: 

(a) Avgrensning fra reformisme og dens opportunisme. Reformistene tror at kapitalismen gradvis og stille kan vokse inn i sosialismen uten at arbeidsfolk er i spissen for en revolusjonær omdanning av samfunnet.

(b) Avgrensning fra venstre-radikalister som kun ser det revolusjonære spranget uten å erkjenne den etappevise veien til målet. 

Veien til sosialisme går gjennom ulike trinn og etapper. Å utvikle massebevegelser, det være seg fag-, freds-, miljø-, kvinne- og antirasismebevegelser, kamp mot kjønnsdiskriminering og mot vindturbiner, og andre tverrpolitiske bevegelser kan være slike trinn og etapper, som også vil isolere og svekke reaksjonære krefter.

Vi må avsløre antikommunismen, falskheten og propagandaen («fake news») som det bestående kapitalistiske system fører mot arbeiderklassens demokratiske rettigheter. Like viktig er kritikk av kapitalismens økonomiske og politiske system. De borgerlige ideologer har utviklet et ytterst fascinerende språk og en rekke besnærende økonomiske og politiske teorier som både forvirrer og passiviserer arbeiderklassen.

Historisk har Norge hatt en sterk arbeider- og fagbevegelse. La oss bygge videre på disse i arbeidet fremover mot sosialismen som system. La meg legge til at kommunistenes mål er avskaffelse av klassesamfunnet, og det avskaffes ikke umiddelbart under sosialismen. Veien går videre.

Grace Blakeley: 
The Corona Crash: How the Pandemic Will Change Capitalism
Verso, London, 2020. 92 sider.

Av: Hannah Eline Ander, samfunnsgeograf og redaksjonsmedlem i Gnist

---

I tillegg til å være koronakrasjets år, var 2020 også det store lesesirkelåret. Skal vi gjøre krisa til en mulighet, håper jeg 2021 blir året for strategisirkler. Et fint sted å begynne er å lese The Corona Crash og diskutere hvordan vi kan omsette Grace Blakeleys idéer til handling. 

Blakeley har på kort tid blitt en sentral tenker og kommentator på den britiske venstresiden. Hennes The Corona Crash er en av hittil fire utgivelser i forlaget Versos serie pamfletter som setter pandemien i en bredere politisk kontekst. På skarve 92 sider har økonomen, journalisten og aktivisten Blakeley skrevet en solid kritikk av den globale finanskapitalismen, en overbevisende spådom om en gryende statsmonopolkapitalisme og et løsningsorientert manifest for framtida. 

Koronakrasjet

I pamflettens første kapittel forklarer Blakeley hvordan pandemien traff en verdensøkonomi som allerede lå med brukket rygg etter forrige finanskrise, og hvorfor: Fordi responsen til forrige finanskrise var fokusert på å få verdensøkonomien tilbake til slik den var før krisen, heller enn å ta tak i dens årsak – finanskapitalismen. Som en konsekvens traff korona en økonomi preget av lavere produktivitetsvekst, stagnasjon i verdenshandelen, lav lønnsvekst, enorm og stadig økende stats-, selskaps- og husholdningsgjeld. Og slik ble verdensøkonomien med korona ført inn i den største resesjonen siden andre verdenskrig. 

Staten og kapitalen 

Til tross for at kapitalismens største forsvarere alltid har argumentert for frie markeder, kom nok en krise hvor kapitalen trengte å bli reddet av staten. Da korona kom, falt det private næringslivet om og landet i armene på staten, og 2020 ble året alle selskaper ble statsstøttede selskaper, påpeker Blakeley. Selv om privatkapitalen alltid har vært avhengig av statlige intervensjoner, særlig i krisetid, mener Blakeley at under koronakrisa har stater, de store selskapene og bankene begynt å smelte helt sammen. Og slik blir verden i følge Blakeley ført inn i en ny fase av kapitalismen: Statsmonopolkapitalismen. 

Via Marx, Hilferding og Lenin forklarer Blakeley statsmonopolkapitalisme som en fase av kapitalismen, kjennetegnet av økt markedskonsentrasjon og store selskaper, og et nært forhold mellom store selskaper og finansinstitusjoner som utgjør en forent og sterk maktfaktor i planleggingen av kapitalismen. Denne maktkonstellasjonen har igjen imperialistiske konsekvenser, da interessene til stater og selskaper blir likere, og vi ser en internasjonal konkurranse om nye markeder mellom statsstøttede flernasjonale selskaper. Derfor ser vi under statsmonopolkapitalismen at kapitalistiske monopoler og staten jobber sammen mot samme mål: å bevare og styrke det kapitalistiske systemet og støtte monopolene. 

Hadde vi vært på vei mot denne fasen av kapitalismen lenge, argumenterer Blakeley overbevisende for at dette går fortere med koronakrisa. Verden over ser vi små og svakere næringsdrivende bukke under for eller kjøpes opp av større og sterkere konkurrenter, samtidig som teknologigigantene opplever en monstrøs vekst bl.a. på grunn av økt etterspørsel etter deres varer og tjenester under pandemien. Samtidig har stater og sentralbanker verden over satt i gang historiske økonomiske intervensjoner, ikke for å redde de mest sårbare gjennom krisa, men for å redde kapitalismen fra seg selv. De som tjener på krisepakkene og intervensjonene er store selskaper, banker og mektige politiske interessegrupper. Med korona ble staten offisielt de rikes sikkerhetsnett, påpeker Blakeley. For mens investorer beskyttes og risikoen knyttet til å investere er blitt sosialisert ved at det offentlige tar kostnaden, forblir fortjenesten privat. 

Disse tankene gir gjenklang i Norge, hvor vi også ser vi tegn til en gryende statsmonopolkapitalisme. Mens uavhengige kaféer og butikker i Oslo det siste året har måttet legge ned, har selskapet Askeladden AS vært i vekst og satt sitt preg på byens førsteetasjer med sine standardiserte billig-konsepter som Dr. Dropin, Cutters, Digg, Kopp og Squeeze. Og samtidig som arbeidsledige studenter har fått tilbud om mer lån for å ha råd til husleia, har staten utformet støtteordninger til boliginvestorer som sliter med å få leid ut sine tomme boliger. 

«Er koronastøtten rigget for de rike og mektige?» spør forsker fra NHH, Ole-Andreas Næss, i Dagens Næringsliv. I innlegget ser vi hvem staten prioriterer for sine støtteordninger: Fem selskaper har mottatt én milliard kroner i koronastøtte, like mye som 27 000 småbedrifter til sammen, og eiendomsselskapene ser ut til å være blant de store vinnerne. Selskapet Eiendomsspar, der Christian Ringnes er største aksjonær, har gått med 506 millioner kroner i overskudd, et overskudd som er like stort som den samlede koronastøtten mottatt av 20.000 norske småbedrifter.  

Mot en grønn, global og sosialistisk rekonstruksjon

Konsekvensen av koronakrasjet, skriver Blakeley, vil være at den økonomiske og politiske makten ytterligere konsentreres i hendene på et lite oligarki bestående av mektige politikere og sjefer for store selskaper, banker og andre finansinstitusjoner i den rike delen av verden. Utfordringen for venstresida blir å kapre makten tilbake fra de som under krisa har fått styrket sin makt og velstand. 

Heldigvis peker ikke Blakeley kun på problemene, men løfter gjennomgående saker venstresida må kjempe for om vi, folket, skal greie å ta makten fra topp-politikere, eiere av selskaper og finansfolk, og få fremtida vi ønsker oss. Nettopp derfor mener jeg Blakeley har skrevet en svært viktig bok i floraen av bøker om økonomiske, sosiale, miljømessige og individuelle problemer knyttet til vår turbokapitalistiske nyliberale samtid. For der mange av disse bøkenes «hva må gjøres?»-kapitler ofte gir meg en følelse av å ikke helt vite hvordan jeg kan oversette engasjementet i handling, tilbyr Blakeley overskrifter for konkret politisk engasjement for en grønn, sosialistisk rekonstruksjon av samfunnet etter pandemien. 

Blakeley er en viktig tenker bak og forkjemper for en Green New Deal, som i boka fremmes som paraplyen venstresidas kampsaker nå må forenes under. Til forskjell fra moderate varianter, er Blakeleys versjon både radikal og global.

At massiv statlig styring av økonomien under korona har drept skillet mellom økonomi og politikk – også for de som har tviholdt på idéen om at markedet trives best uten politisk styring – gir oss nå en gylden mulighet til å bevege oss vekk fra diskusjoner om hvorvidt staten skal styre økonomien til å diskutere hva vi vil med den økonomiske politikken. For Blakeley handler ikke kravet om en global ny grønn deal om å kreve at staten må ta en langt større og mer aktiv rolle i den økonomiske planleggingen av hvordan vi kommer oss gjennom klimakrisa, men hvordan staten skal gjøre det. Om man fokuserer på størrelsen på statlige subsidier og styring som mål i seg selv, vil man bare falle i statsmonopolkapitalismefella. I møte med utfordringer knyttet til stagnasjon, pandemi og klimakollaps, må venstresida forstå at man står i en kvalitativ kamp som handler om hvordan man skal drive offentlig planlegging, og for hvem. Blakeley peker mot en radikal ny deal som i tillegg til å ta oss vekk fra fossilalderen og inn i en fornybar æra, også fundamentalt transformerer staten og våre økonomiske og politiske institusjoner. 

Mens debatten om en ny grønn deal i Norge er svært fokusert på norsk industri, infrastruktur og arbeidsliv, er den globale komponenten omtrent fraværende. Maktkonsentrasjon og økonomisk ulikhet i det globale nord, klimakrisa og økonomiske kriser i det globale sør er symptomer på samme struktur. At en grønn ny deal derfor må være global er en rød tråd i denne pamfletten, og er et viktig bidrag til den norske debatten om GND. Det hjelper lite å innføre en ny grønn deal i ett land. 

Blakeley gjør et stort poeng ut av det første grepet må være gjeldsslette for gjeldstyngede land i det globale Sør. Dette er en sak venstresida også her hjemme burde rope mye høyere om i en tid der altfor mange land på randen av konkurs har som eneste alternativ å ta opp enda mer lån for å takle en klima- og helsekrise alle er avhengige av at også land i det globale Sør kommer seg gjennom. I tillegg står direkteoverføring av ressurser og teknologi til Sør, stans i skatt- og kapitalflukt, og en endring i internasjonal handels- og finanspolitikk som lar land i Sør få styre sin egen økonomi og utvikling sentralt i Blakeleys politikk.

I en tid der vi ser forslag til «grønne nye dealer» som verken er spesielt radikale, globale eller sosialistiske, inspirerer altså Blakeleys versjon til å tenke langt større. Særlig med sitt globale perspektiv på grønn nye deal peker Blakeley på en utfordring vi må ta inn over oss: Etter 2008 vant kanskje venstresida kritikken av kapitalismen, men vi tapte kritikken av globalisering til en høyreside opptatt av anti-innvandringskritikk og nasjonalisme. Venstresida må i kampen mot kapitalismen ta tilbake antiglobaliseringskampen.

Pamfletten er kort, og kanskje er den litt for kort. Som ikke-økonom er det flere begrep jeg må google meg til å forstå underveis, som Blakeley kunne forklart enkelt og slik gjort innholdet mer tilgjengelig for et bredere publikum. Men The Corona Crash er uansett en bok alle som ønsker en ny kurs etter korona bør lese. For mens venstresida i stor grad mislyktes med å gripe mulighetsrommet etter finanskrisa i 2008, har vi i lys av den presserende natur- og klimakrisa ikke råd til å la sjansen gå fra oss nå. 

 

Noreena Hertz:
Ensomhetens århundre
Utgitt av ResPublica 2020, 379 sider, oversatt av Lene Stokset

Av Rolv Rynning Hanssen, rådgiver i Fagforbundet

---

Ensomhetens århundre av Noreena Hertz er en tankevekkende bok, som sier mye om hvordan nyliberalismen har påvirket mennesket hverdag. Forfatteren er første og fremst kjent for boka The Silent Takeover: Global Capitalism and the Death of Democracy. Jeg husker Noreena Hertz først fra hennes spådommer etter finanskrisa, hvor hun sa den første fulle globaliseringskrisen betyr starten på et snillere, mer uselvisk økonomisk system. Det sier hun ikke nå.  

Ensomhetens århundre er en oppsummering av hvordan nyliberalismen har endret vår hverdag på en måte vi ikke tenker over. Vi er alle blitt mer ensomme. Noen leser boka som en tragisk fortelling om enkeltindivid som blir mer og mer ensomme, uten å sette det inn i konteksten av resten av boka. Selv om forfatteren, som er britisk, mest bruker eksempler fra USA og Storbritannia, er det lett å se norske paralleller.
 

Ensomheten i Norge

Ja, vi er ensommere. Nesten 40% av husholdningene i Norge er enpersonshusholdninger (SSB). Sentraliseringen har gått fort i Norge, til tross for et ønske om å bremse den. Folk blir brutt opp fra sitt kjente miljø, beveger seg til byen og blir sendt inn i bo-maskiner hvor det å oppnå kontakt med naboer er mye vanskeligere. Tempoet i byene er mye høyere enn på landsbygda, som det fint beskrives i boka. Tida til å ta kontakt og holde kontakt blir mer og mer sparsom. Vi går faktisk fortere og fortere, boka forteller at hastigheten har økt med mer enn 20% siden 1990. Har vi tid til å være menneske?

Arbeidsplassen var det største botemiddel mot ensomhet tidligere. Her traff du kolleger og fikk nye venner. Her gikk diskusjonene heftig og vi hadde felles aktiviteter. Jobben knytta oss sammen.

Men det er verre nå. Oppdragsøkonomien – eller delingsøkonomien som de som tjener på det kaller den – bryter ned arbeiderkollektivet. Det ender med en evig runddans for å få nok vakter, nok timer på jobb til å overleve. Kravet til effektivitet gjør at vi ikke lenger har tid til å prate, til å være sosiale. Men verst er det for de som alltid jakter arbeid – mobilen og uniforma klar til å gjøre en innsats. Kan ikke være med på sosiale ting – må være i beredskap som om det gjaldt utrykningspersonale.

Ja, vi er mer ensomme, det er den urbane ensomheten sammen med krav til alltid å gjøre ting fortere og oppløsningen av arbeiderkollektivene som vi ser begynnelsen på nå. 

I boka finner vi den lærerike historien om den ensomme musen. Etter lang tids isolasjon blir den mer og mer aggressiv mot nykommerne. Slike vitenskapelige forsøk kan lett overføres til mennesker. Ensomme bygger ofte et beskyttende skall. Det er sammenheng mellom ensomhet og evnen til å føle empati, å kunne sette seg inn i andres situasjon og til å forstå deres synspunkt eller smerte. Ensomhet skaper intoleranse. Marginalisering, følelsen av at ingen forstår dine problemer, skaper aggresjon og sinne. Ensomheten er grobunnen for mistillitens politikk. Se på det som nå foregår i USA hvor Trumps eneste kort var å spille på mistillit til politikere, og å mobilisere grupper som er marginalisert – og som ikke minst kun kan hevde seg gjennom vold. 

Hvem i samfunnet vårt skal vi være mest bekymret for? Helt klart de som faller utenom de beskyttelsesnettene vi har bygd, de som aldri får noen fast jobb, aldri blir del av noe kollektiv på jobben, de som lett kan tro at det er fiender overalt. Likeledes er jeg bekymret for de som faktisk tjener så lite at de – og deres barn – aldri har råd til å delta sosialt. De blir ensomme dersom barna ikke har råd til å gå på trening, delta på skoleturer osv.

Og den store stigmatiserte gruppa av NAV-ere. De som blir tatt for å være late, men som strever på små godtgjøringer som det stadig blir kutta i. De kan fort havne i en veldig ensom situasjon uten mulighet til å leve et aktivt liv. Men jeg er også bekymret for de som havner i musens situasjon og blir aggressive mot alle nye, som synes det er ille at de lenger ned på rangstigen tar jobbene deres – som de faktisk aldri ville ha utført selv. Vi kan se tilløp til slike tendenser med SIAN og de nye nazistene, som bygger på at vi skal føle at de som kommer inn på vårt domene er en trussel.

Utfordrer fagbevegelsen

Boka utfordrer oss i fagbevegelsen. Nyliberalismen har fått oss til å se på oss selv som konkurrenter, ikke samarbeidspartnere; se oss som forbrukere, ikke borgere; som folk som hamstrer, ikke deler; som folk som har det for travelt til å kjenne naboene. Boka viser hvordan vi i stor grad sier «jeg» og «mitt», ikke «oss» og «vårt».

Det er en stor utfordring å bygge fellesskap – men det er det fagbevegelsen alltid har gjort og som er vår store styrke. Det er over 150 år siden begrepet fremmedgjøring ble brukt i arbeiderbevegelsen, hvor arbeiderne som ikke har kontroll over produksjonsmidlene og begrenset belønning for arbeidet, ikke bare føler seg fremmedgjort fra arbeidsprosessen og produktet en lager, men også fra arbeiderkameratene. Nå ser vi en like stor endring i arbeidets art. Vi må sørge for at våre arbeidstakere har innflytelse på alle endringene. At vi ikke kun blir gjort til slaver av algoritmer og et tall i storselskapenes datasamling.

Vi må arbeide hardt for at vi som mennesker skal kontrollere teknologien, ikke motsatt. Vi må fortsette å utvikle beskyttelsesmekanismer selv for folk i de yrkene vi ikke organiserer – det vil i hovedsak si blant oppdragsarbeidere – plattformarbeiderne som i dag bare har en app som arbeidsgiver.

Jeg jobber i Fagforbundet. Der kan vi nå alle de 400.000 medlemmene med en sms på et minutt. Det er fantastisk! Men fagbevegelsen har hatt sin styrke i å utvikle et kameratskap, et fellesskap hvor vi ble sterke, hvor vi følte at vi hørte til, hvor vi fikk venner, ikke bare arbeidskamerater. 

I dag forsøkes fagbevegelsen brutt ned, se bare på Wizz Air som kommer til Norge. Vi må rekruttere, vi må organisere slik at vi kan opprettholde arbeiderfellesskapet og tilby det til grupper som i dag er utestengt fra det. Da tilbyr vi ikke bare fellesskap, men styrke, selvtillit og stolthet. Det motvirker ensomhet og utenforskap. Svaret kan virke enkelt, men det er utrulig vanskelig å få til når sterke markedsliberale krefter jobber for å utslette oss og splitte opp folk til nærmest menneskelige roboter som løper som algoritmene vil.

Boka anbefales, den er en tankevekker – den viser hvordan vi alle har blitt sterkt påvirket av nyliberalistisk politikk, kanskje på måter vi ikke var klar over.

 

Rachel Holmes:
Sylvia Pankhurst. Natural born rebel
London: Bloomsbury, 2020, 976 s.

Av Tore Linné Eriksen, tidl. professor ved OsloMet, medlem av Rødt og bokredaktør i Gnist

---

Et langt og rikt liv krever en lang og rik biografi, og det er nettopp det Rachel Holmes har gitt oss. Hun har tidligere gitt ut ei fortreffelig bok om Eleanor Marx, som den unge Sylvia traff som 13-åring, og følger nå opp med et verk som overgår alle andre bøker om en aktivist som forente feminisme, sosialisme, anti-rasisme og anti-imperialisme. Hun deltok i kamper på alle disse feltene, men det mest inspirerende er hvordan hun viste at de hang uløselig sammen. Det var det ikke alle som forsto, eller som forstår. For øvrig er det langt mer enn en biografi, det er en historie om hele perioden mellom 1882 og 1960, som langt fra er begrensa til Storbritannia, men som fanger inn andre deler av Europa, USA, Sovjetunionen og – ikke minst – Afrika med Etiopia i sentrum.

Sylvia Pankhurst blei først kjent for kampen for stemmerett for alle kvinner, der hun utgjorde en sterk Pankhurst-trio sammen med sin mor (Emmeline) og søster (Christabel). Men allerede i 1914 kasta familiemedlemmene henne ut av den dominerende organisasjonen av «suffragettene», der begrunnelsen var at hun knyttet sin aktivisme til arbeiderbevegelsen. Med hennes egne ord: Det nytter ikke bare med middel- og overklassens kvinner, som ikke vil drømme om å gi stemmerett til sine hushjelper og sjåfører. Hun la sin virksomhet til Londons østkant, samtidig som hun i 1913 også opptrådte sammen med lederne for 1913-streiken i Irland, deriblant John Conolly, som blei henretta av britene tre år etter. 

Det endelige bruddet med både familie, den etablerte stemmerettsbevegelsen og Labour fant sted med motstanden mot deltaking i Den første verdenskrigen, der hun med stor sorg så hvordan hoveddelen av arbeiderbevegelsen vraket proletarisk internasjonalisme og samla seg under nasjonalsjåvinistiske faner. Hun sto i kontakt med både Clara Zetkin og Rosa Luxemburg, som hun var beundrer av, og knytta seg til den russiske revolusjonen i 1917, og var seinere med på å stifte det britiske kommunistpartiet. Derimot fulgte hun ikke Lenins råd om å delta i parlamentsvalg, det var en forsamling hun altså hadde kjempet for kvinnelige deltaking i, men som hun nå avviste som en illusjon. I Lenins pamflett om «radikalismen» som en barnesjukdom, er Pankhurst en av dem som fordømmes hardest. 

Fra midten av 1930-tallet var det mobilisering mot fascismen som var hennes viktigste arena, ikke minst fordi hun i flere tiår levde sammen med en kamerat fra Italia. Da Mussolini angrep Etiopia i 1935, mens andre vestlige land sto og så på, blei anti-fascismen naturlig nok vevd sammen med kamp mot rasisme og imperialisme. Hun var krumtappen i det internasjonale solidaritetsarbeidet for panafrikanisme og Etiopias rett til å leve, sjøl om keiser Haile Selassie langt fra var noen demokrat eller sosialist. På sine gamle dager flytta hun til Addis Abeba, der hun i 1960 fikk sin statsbegravelse.

Når Holmes kan gi et så fullstendig bilde, er det fordi hun flittig har brukt – og siterer fra – mengden av Pankhurst artikler, pamfletter og upubliserte skrifter, en del av dem også fra hennes mange fengselsopphold og fra Moskva i dagene etter revolusjonen. Etter å ha lest denne boka, er det lett å si seg enig i forfatterens forhåpninger om at dette materialet en gang vil samles og utgis som «samlete verker». Det vil bety at mange av den yngre generasjonen vil finne kilder til både kunnskap og inspirasjon, og i mellomtida får vi glede oss over denne storslåtte biografien, som gir oss Pankhurst i helfigur. 

Sosialismens hjul rullet over en tredjedel av kloden i store deler av forrige århundre. Det var en triumfferd for menneskeheten. Men etter noen generasjoner endte det med revisjonistisk vannplaning. Ikke fordi hjulet var for dårlig, men fordi dekket mistet gripeevnen, og fordi sjåførene ikke styrte utenom borgerskapets spikermatter. 

---

Dagbjørn Skipsnes er talsperson for Kommunistisk plattform – marxist-leninistene

Mange forsøker å lage en ny type sosialisme som er liberal og uten undertrykking av borgerskapet og kontrarevolusjonære. Forbedringer er bra, men mange er fanget innenfor den kapitalistiske tenkeboksen. Veien til sosialisme gjennom parlamentarismen har slått feil hver eneste gang og endt som i Chile 11. sept 1973 eller som Hellas under Syriza. Så lenge borgerskapet beholder makten over en eller flere nøkkelfunksjoner som økonomien, mediene, militæret og det øvrige statsapparatet, nytter ingenting.  Stortingsflertall gir ikke sosialisme!

Selv om Marx og Lenin inngående har forklart det, sliter mange på venstresida med å begripe at demokrati og diktatur er to sider i et dialektisk samspill. Den langsiktige opphevelsen av denne motsigelsen betyr at både demokratiet og diktaturet erstattes av en høyere enhet. Da er vi framme ved det Marx kalte kommunisme. I det klasseløse samfunnet er det ikke lenger slik at én klasse dominerer en annen og styrer gjennom diktat eller finner det er mer hensiktsmessig at de undertrykte klassen(e) inntil videre skal innvilges utvalgte demokratiske rettigheter.

Et klasseløst samfunn lar seg ikke realisere før sosialismen har seiret og imperialismen har tapt i verdensmålestokk. Først må arbeiderklassen erobre makta og bygge sosialismen i enkeltland eller grupper av land:

• Proletariatets revolusjonære diktatur virkeliggjør sosialismen og innfører det mest fullkomne demokrati for det arbeidende flertallet. 

• Fullt demokrati for dette flertallet er avhengig av at utbytterklassene blir holdt nede med makt og fratatt alle sine gamle klasseprivilegier. Borgerskapet blir derimot fratatt sin viktigste demokratiske rettighet – retten til å utbytte andre.

• Denne «renselsesperioden» for å bli kvitt restene av kapitalisme, materielt og ideologisk, er det som Marx kalte kommunismens lavere stadium, eller sosialismen.

• Sosialismen har til oppgave å avvikle alle samfunnsklasser, gradvis oppheve forskjellene mellom manuelt og intellektuelt arbeid, mellom by og land, kvinnerolle og mannsrolle osv. og endelig legge til rette for at klassestaten (og noen annen betydning av stat eksisterer ikke), dør hen.

• Det oppstår nye former for mellommenneskelig samkvem enn det vi kjenner som «demokrati». Demokrati er formell likhet, mens prinsippet for kommunismens høyere fase er «yte etter evne, få etter behov».

• Når kommunismen er en realitet, er klassene borte og hele mentaliteten er kollektivistisk slik at det ikke lenger behov for formell likhet og flertallstvang mot et mindretall.

En arbeiderstat med en utvikla planøkonomisk styring er det mest framskredne styringsverktøyet verden har sett. Lengst kom man i Sovjetunionen, inntil utviklinga ble reversert i kapitalistisk retning på 1960-tallet. Rekordarta kornavlinger, teknologiske nyvinninger, kulturell blomstring og en pionerrolle i romfartshistorien taler for seg. Velferdsfondene ga sosiale rettigheter som gratis barnehager, utdanning, helse osv. på et nivå som ikke engang de mest vellykka sosialdemokratiene i Vest-Europa klarte å holde følge med.

Dette er ikke romantisering av Sovjetunionens eksempel. Det ble samtidig gjort feil som det er lett å peke på i ettertid, spesielt i åra etter den antifascistiske krigen hvor den hurtige gjenreisningsprosessen ga opphav til en rekke negative fenomener som igjen la grunnlaget for kontrarevolusjonen etter Stalins død. De fleste av disse feilene skyldtes påtvungne omstendigheter fra hensynsløse imperialistiske fiender, andre skyldtes at sovjetstaten og enda mer sosialismen i land som Kina og Albania ble unnfanget i samfunn preget av føydal tilbakeliggenhet. 

De formidable resultatene i Sovjetunionen kunne ha vært ufattelig mye større gitt våre dagers teknologiske muligheter. Ta bare potensialet for planmessig økonomisk styring i form av vår tids avanserte kommunikasjonsløsninger for fri og løpende diskusjon mellom planleggere og produksjonskollektivet. Det ville ikke bare ha resultert i enda bedre planer og kontrollmekanismer nedenfra, det ville også blitt langt mindre behov for sentrale direktiver, og dermed dårligere vekstvilkår for et nytt (byråkrat)borgerskap. Eller «mindre stat», om man vil.

Borgerskapets historieforfalskning pågår uavbrutt, og herskernes ideologiske dominans er nesten total. Derfor mener KPML det er akutt at vi tilegner oss arbeiderklassens historiske erfaringer om den vanskelige veien en må gå for å nærme seg det klasseløse samfunnet. Borgerskapet gjør alt de kan for å slette disse erfaringene fra vår kollektive hukommelse, nettopp fordi bygginga av sosialismen i flere land har gitt oss en verktøykasse full av nyttige redskaper. 

Skulle Marx og Engels ha resonnert som store deler av dagens venstreside, ville de ha kassert alle de verdifulle positive erfaringene fra Pariserkommunen, ettersom kommunen led et knusende nederlag. De gjorde heldigvis det motsatte ved å hylle de store framskrittene og undersøke hva som måtte korrigeres for å lykkes ved neste korsvei. 

En av manglene ved Kommunen som Engels påpekte, var at den ikke var for mye, men for lite «autoritær». «Kunne Pariserkommunen ha holdt seg ved makten bare én dag dersom den ikke hadde tatt denne autoriteten i bruk, det væpnede folks autoritet overfor borgerskapet? Kan vi ikke tvert imot klandre dem for at de ikke tok den i bruk tilstrekkelig? Altså, ett av to: enten vet autoritetsfiendene ikke hva de sier, og i så fall sprer de forvirring; eller de vet det, og i så fall begår de et forræderi mot arbeiderklassens revolusjonære bevegelse. I begge tilfeller tjener de reaksjonen.»

For å etablere sosialisme må samfunnet ha delt seg i to fiendtlige leire, borgerskap og proletariat. I tillegg trenger arbeiderklassen sitt mest bevisstgjørende element, det kommunistiske partiet. Det er ikke uten grunn at Manifestets egentlige navn er Det kommunistiske partis manifest. Og det er heller ikke uten grunn at Lenins svar på sitt eget spørsmål, «Hva må gjøres?», var: Partiet.

Vi i KPML konkluderer med at aldri før har motsigelsene i kapitalismen vært så påtrengende. Aldri før har behovet for sosialisme vært så stort. Men borgerlig ideologi og historieforvrengning trenger inn i alle klasser og lag, ikke minst i den småborgerlige intelligentsiaen. Dette fører til at store deler av venstresiden leter etter utopiske veier til sosialismen i stedet for å arbeide for det borgerskapet fordømmer og frykter mest av alt: den sosialistiske revolusjonen. 

Sosialismens hjul er oppfunnet og utprøvd med suksess til det skled ut i revisjonistisk vannplaning. Vi trenger å lære underveis, men ikke forkaste hovedmålet og grunnprinsippene. Hjulet fungerer!

Richard Smith:
China’s engine of environmental collapse
London: Pluto Press, 2020, 286 s. 

Kristen Nordhaug, professor i Utviklingsstudier ved OsloMet – Storbyuniversitetet, og redaksjonsmedlem i Vardøger

Med koronakrisa har verdens samlede bruttonasjonalprodukt falt sammen med klimagassutslipp. Dette gjelder ikke Kina, verdens største utslipper, og det eneste større landet med positiv økonomisk vekst i 2020. Richard Smith er en amerikansk, økonomisk historiker og grunnlegger av det økososialistiske nettverket «System Change Not Climate Change». Boka hans dokumenterer de ekstraordinært alvorlige lokale og globale miljøfølgene av Kinas vekstmodell. For eksempel utgjorde Kinas bruttonasjonalprodukt per innbygger om lag 15 prosent av USAs i 2018, mens dets CO2-utslipp per innbygger var om lag halvparten av de amerikanske. Det kan innvendes at mye av Kinas klimagassutslipp og annen miljøødelegging drives fra utlandet, men Smiths analyse peker på sterke hjemlige røtter. 

Smiths økososialistiske utgangspunkt er at kapitalistisk konkurranse nødvendigvis fører til økonomisk vekst og miljøødeleggelse. To mekanismer i «normal» kapitalisme begrenser, eller utsetter likevel i noen grad miljøødeleggelsene. For det første reguleres veksten av profitt. Når bedriftenes profitt blir lav eller negativ legges produksjon ned. Det skjer i stor skala under nedgangskonjunkturer og kriser, slik at vekst og miljøødeleggelser avtar. For det andre tillater kapitalistisk demokrati organisasjoner som begrenser miljøødeleggelsene. Kina mangler disse mekanismene, fordi det er en kapitalistisk hybridmodell.

Kinas markedsreformer skapte en privat økonomi ved siden av den statlige. Utenlandske selskaper fikk adgang til å investere i Kina. De bidro til Kinas eksportoverskudd, og overførte teknologi og kunnskap mot adgang til Kinas hjemmemarkeder. Denne framvoksende kapitalistiske produksjonsmåten sameksisterte med en byråkratisk-kollektivistisk produksjonsmåte. Partistaten eier kollektivt Kinas jord, naturressurser og en stor andel av bedriftene. Partistatens medlemmer driver privat kapitalakkumulasjon gjennom korrupsjon, og (juridisk, eller reell) privatisering av statlig eiendom, men staten opprettholder kollektiv kontroll over en rekke «strategiske» store, statseide selskaper. 

Statsselskapene risikerer ikke å gå konkurs. De drives ikke av profitt, men av beslutninger i Kinas Kommunistparti, den kollektive representanten for Kinas herskende klasse. De spiller en sentral rolle i denne klassens kamp for å opprettholde sin makt og akkumulasjonsinteresser, men det er også rivalisering og konkurranse innad i herskerklassen. Lavere forvaltningsnivåer rivaliserer om ressurser fra sentralt hold, og forsøker å styrke «sine» statsselskaper. Denne politiske logikken fører til intern «proteksjonisme», for eksempel mot investeringer fra andre provinser. Sammenkoblingen av sentralmyndighetens prioritering av vekst og forbruk, prioritering av statsselskapers beskyttelse mot konkurs og rivalisering mellom provinser, byer og andre lavere forvaltningsnivåer fører til ulønnsomme prestisjeprosjekter, duplisering av investeringer og industriell overakkumulasjon. Smith viser at denne statsdrevne overakkumulasjonen i stor grad er knyttet til sektorer med høyt energiforbruk og alvorlige direkte og indirekte miljøkonsekvenser, som bilproduksjon, bygg og anlegg, metallproduksjon og kraftproduksjon. 

Dette er en spennende ansats, men boka er i for stor grad en lang eksempelsamling koblet sammen med flekkvis, strukturell analyse. Jeg savner en analyse av utviklingsforløp, perioder og aktører i Kinas miljøødeleggende vekst. Boka skjemmes av at Smith er for ivrig i å frakjenne den kinesiske partistaten all ære. For eksempel later han til å være overbevist om at teknologisk utvikling blant Kinas statsbedrifter kun skjer gjennom intellektuelt tyveri, mens Kina de seinere år har utviklet formidabel forsknings- og utviklingskapasitet. Ideen om en kollektiv-byråkratisk kapitalistisk hybridmodell som er enda verre for miljøet enn normal kapitalisme, er like fullt et verdifullt bidrag.

Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset og Mimir Kristjansson (Red.):
Markedsmennesker
Dreyer, 2020, 224 s.

Markedsmennesker er en antologi bestående av 10 tekster fordelt på 12 bidragsytere som på hver sin måte beskriver hvordan markedskreftene har trengt seg inn på stadig flere arenaer, og hva dette har gjort med samfunnet. Redaktører Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset og Mimir Kristjansson har gjort en god jobb med å samle en interessant gjeng bidragsytere fra ulike deler av akademia og kultur-Norge. Fellesnevneren er en sunn skepsis mot markedsliberalisme, en sterk faglig forankring og en spennende innfallsvinkel til hvordan markedstenkningen har infiltrert akkurat deres område. Bevæpnet med skarpe analyser blir markedsmekanismene gang på gang avslørt, og leseren stadig mer dystopisk.

Å lese denne boken er litt som å gå gjennom de ulike stadiene av sorg. Det starter med fornektelse, og der havner jeg allerede i forordet. Beskrivelsene av Norge stemmer bare ikke overens med måten vi ønsker å se landet vårt, og måten vi vil at andre skal se oss på. I årevis har jeg ironisert over ståa i USA, og lykkelig ignorert utviklingen i min egen bakgård. Ignorance is bliss no longer. Men kan dette i det hele tatt stemme? Kapittelet Når staten skal leke butikk av Linn Herning og Ola Innset er spesielt rystende lesning. Her går man metodisk gjennom nedbyggingen av offentlig sektor, og leseren får seg virkelig en realitetssjekk. Jeg holder fast i håpet om at det skal være en overdrivelse i noen sider til, problemet er bare at den faglige tyngden og de mange meterne med kildehenvisninger enkelt knuser denne illusjonen.

Da tar sinnet over. Hvorfor har vi tillatt dette å skje? Hvordan kan noen synes dette er greit? Det er provoserende å lese om forventningene til «produksjon» selv innenfor sektorer hvor man ikke produserer noe. Man produserer ingenting ved å gi helsehjelp og omsorg til aldrende mennesker på omsorgshjem, og en utdanningsinstitusjon produserer heller ingenting ved å utdanne elevene sine. «Produksjon» av velferdstjenester og «produksjon» av studiepoeng er eksempler på poengløs markedsretorikk. Vi er heller ikke mennesker i nød lenger, vi er «brukere av NAV», og det er til å rive seg i håret av.

Jeg leter desperat etter lyspunkter, og kommer til forhandlingsfasen av sorgprosessen. Kanskje det ikke er så ille likevel? I forkant av hvert nytt kapittel håper jeg, mot all sannsynlighet, at nå kommer det endelig noe hyggelig. Et kapittel som trøster meg litt, sier «det er ikke egentlig så ille som det virker, altså. Det går fint til slutt». For hvert nytt kapittel blir jeg skuffet, og jeg havner på det fjerde sorgstadiet, depresjon. Det føles som om jeg nettopp har sett hele velferdsstatens metaforiske tannkrem bli presset ut av tuben, og jeg står maktesløs tilbake, uten noen mulighet til å endre utfallet. Og apropos psykisk helse er psykolog Joanna Rzadkowskas kapittel Det psykologiske er politisk svært interessant. Her viser hun koblingen mellom sosial ulikhet og dårligere psykisk helse blant dem med lav sosioøkonomisk status, og nyliberalismens rolle i det hele, på en tydelig og konkret måte.

Det så lenge dystert ut, men heller enn å etterlate meg som et tomt skall uten håp for fremtiden klarer boken å gjøre meg kampklar. Jeg nådde altså aldri det femte og siste sorgstadiet – aksept – og godt er det. Forhåpentligvis kan denne boken brukes som et verktøy i kampen mot en kollektiv aksept av markedstenkningen som den nye normalen.

I desember 2020 ble jeg spurt om jeg ville skrive en tekst om sosialisme til Gnist nr. 2-21. Teksten kunne henges på for eksempel en eller flere av følgende knagger: Hva er sosialisme (for deg), hvorfor sosialisme, og hvordan vil sosialisme kunne arte seg i Norge? Og hvordan kan sosialismen bli en realitet? Siden har jeg hatt utallige kvelder hvor jeg har drukket vekselvis Farris, kaffe, øl og vin og skravla med Rosa Luxemburg, Karl Marx, Emma Goldman, Peter Kropotkin, Alexander Berkman, Friederich Engels, Clara Zetkin og Aleksandra Kollontaj. Litt Lenin. Litt Bakunin også. Andre har vært med i samtalene innimellom, men de nevnte er de som har kommet med flest og best innspill. Så blir det min oppgave å få det hele ned på papiret og dele tankene med alle som vil lese.

Vi er overbevist om at frihet uten sosialisme er privilegier og urett, og at sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet. 
– Mikhail Bakunin

Det første som slo meg da jeg tok fatt i denne teksten, var at samtaler og diskusjoner rundt dette teamet har vi altfor sjelden. Kapitalismekritikk driver vi ofte med på venstresida, vi er gode på det, det er lett! Men da jeg skulle tegne opp overgangen til et annet samfunn og hvordan dette samfunnet vil kunne være og fungere, fikk hodet virkelig noe å jobbe med. Og det er ikke det at jeg ikke har gjort denne øvelsen før, heller. Det er heller det at det gjøres så altfor sjeldent. Sist jeg dukka ned i temaet var i 2019, da Rødt kom med nytt prinsipprogram. Det er ikke godt nok. Hvis ikke alle vi på venstresida som kjemper for en endring av den bestående samfunnsordenen snakker høyt om hva vi ønsker oss, vil ingen andre gjøre det for oss. Så, med Gnist nr. 2-21, slipp tankene fri fra det bestående og la fantasien og hjertet få fråtse i mulighetenes bilder som tegnes opp i de forskjellige tekstene!

Kapitalismen i vår tid er internasjonal. Global. Den er spredt til alle kriker og kroker av verden. Stadig spiser den seg inn på nye områder i samfunnet vårt. Områder som tidligere var holdt utenfor «det frie marked», åpnes for kapitalens krokodiller. Velferdstjenester og jernbane her i Norge tjener som gode eksempler på nyvunne områder for kapitalen. Områder som inntil nylig har vært styrt utfra samfunnsbehov og menneskelige behov, styres nå ut ifra et profittbehov. For sådan er kapitalismen, den må ekspandere, den må akkumulere – og det på stadig færre hender. Gapet mellom fattig og rik verden over øker. Ifølge hjelpeorganisasjonen Oxfam ser det ut til at koronaepidemien vi nå står midt oppi, bare vil forsterke ulikhetene i alle verdens land. I deres rapport The Inequality Virus fra januar 2021 tyder tallene så langt på at vi vil se en betydelig økning i ulikheten mellom fattig og rik. En voldsom eskalering i klasseskillene. Som vanlig ser det ut til at minoritetsgrupper og kvinner vil rammes ekstra hardt.

I et kapitalistisk samfunn finnes en fundamental interessemotsetning, og den står mellom arbeid og kapital. Kapitalistene, de som profitterer på andres arbeid, og arbeiderklassen, alle de som er avhengig av å selge arbeidskrafta si, utgjør de to klassene som under kapitalismen står i et direkte motsetningsforhold til hverandre. Denne motsetninga er akkurat like konfliktfylt som den har vært gjennom hele kapitalismens historie. Og det er utfra denne motsetninga klassekampen springer. Og utfra klassekamp springer igjen motmakt og opprør. Det er gjennom klassekampen arbeiderklassens revolusjonære bevissthet bygges. Det er her solidaritet arbeidskamerater imellom knyttes. Enhver arbeidskamp kan ses på som en praktisk skolering i motstandsarbeidet mot kapitalismens endelikt. Samtidig gir kollektiv handling påfyll av både selvtillit og stolthet. En arbeiderklasse som er bevisst sin egen rolle som arbeidskraft under den kapitalistiske produksjonsmåten, er alfa og omega for å kunne bryte ut av denne rollen og starte kampen for sin egen – og andres – frigjøring.

Privat eiendomsrett og kapital henger nøye sammen. Den moderne kapitalistiske samfunnsformasjonen hviler på monopolet på produksjonsmidlene og kontrollen over vårt felles materielle livsgrunnlag gjennom den private eiendomsretten. Dette monopolet ligger i henda på en relativt liten gruppe mennesker. I starten, ved føydalsamfunnets undergang og fremveksten av kapitalismen, ble denne private eiendomsretten tilranet ved bruk av voldsmakt. Etter hvert lot den seg nesten umerkelig ekspandere som et resultat av den økonomiske konkurransen. Men med overgangen fra føydalsamfunnet til det kapitalistiske samfunnet, forvant ikke klassemotsetningene. Det oppsto bare nye klasser, kapitalister og arbeidere. Det oppsto nye former for undertrykking og da også nye former for motmakt og kamper mellom klassene, slik vi kan lese i Det kommunistiske Manifest. Det store flertall i verden i dag er fortsatt eiendomsløse og vi kan egentlig sette et likhetstegn mellom ordene eiendom og utestengelse. Noen få har makt over alles materielle livsbetingelser. For å fri oss fra dette, er ikke medisinen «#huninvesterer», slik banker som DNB vil ha oss til å tro, men snarere #hunkollektiviserer. Makten over våre felles livsbetingelser må kollektiviseres. Sagt med andre ord: den private eiendomsretten må gjøres om til felleseie. Lokalt, som globalt. Det er ikke snakk om å avskaffe personlige eiendeler, men å utslette den private eiendomsretten som gir noen få monopol på produksjonsmidlene.

I Norge har vi virkelig prøvd å tøyle kapitalismen. For med sosialismen som mål, både i arbeiderbevegelsen og i Arbeiderpartiet, tidlig på 1900-tallet, lå mye til rette for et samfunn med stor grad av økonomisk og sosial likhet. Kompromisset ble et sosialdemokrati med en godt utbygd velferdsstat, i hvert fall for en god stund. Rett etter andre verdenskrigs slutt var det planøkonomi med et gjennomregulert økonomisk marked som var den politiske linja. Finansinstitusjonene var regulert, det var statlig prisregulering, det var reguleringer på kapitalens frie bevegelser over landegrensene og boligpolitikken var sosial. Men allerede i 1948 legges grunnlaget for en begynnende liberalisering av politikken i det Einar Gerhardsen og Arbeiderpartiet takker ja til Marshallhjelpa fra USA. Som alle økonomiske hjelpepakker kommer også denne med betingelser: en forpliktelse til å avvikle statskontrollen med utenrikshandelen og: sosialisme adjø! Resultatet i tiår etter dette ble en stadig mer tradisjonell kapitalistisk markedsøkonomi. Og det skal vise seg at sosialdemokratiet formes langt mer av kapitalismen enn omvendt. I dette landskapet utvikler fagbevegelsen seg også til å bli en mer og mer sedat organisasjon. Klassesamarbeid trumfer klassekamp. Først i kamp etter kamp, etter hvert som ei linje – trukket fra toppen og ned. 

Fra omkring 1950 tiltar trepartssamarbeidet mellom stat, arbeidsgivere og fagforeninger. Tette bånd knyttes mellom toppsjiktet i arbeidslivet og myndighetene, og lønnsoppgjør blir brukt som et nyttig instrument for å holde den økonomiske politikken i sjakk. I dag sitter vi fortsatt i den situasjonen at forbundstopper i fagbevegelsen står parat til å gripe inn mot sine egne når «uregelmessigheter» – som arbeidskamper, oppstår. Toppsjiktet i den sosialdemokratiske fagbevegelsen blir på denne måten å regne som en av flere viktige faktorer for opprettholdelse av kapitalistisk stabilitet. 

Og alt det ovenstående kan fungere som en oppsummering av spørsmålet «hvorfor sosialisme?» For å gjenta kort vil jeg si fordi: under kapitalismen undertrykkes det store flertallet i verden, makt er konsentrert på noen fås hender og gjemt vekk i fancy styrerom – bak lukka dører, klima og miljø forurenses til døde, det drives rovdrift på naturen og sist, men ikke minst, historien har vist oss at kapitalismen ikke kan reformeres eller tøyles. Vi må rive ned det gamle og starte på nytt. Som Rosa Luxemburg sier: «Revolusjon er alt, alt annet er tøys.»

Hva er så sosialisme for meg? Vel, det er for det første et delmål. Det er et overgangssamfunn. Et samfunn vi vil befinne oss i etter en revolusjon, et skritt på veien i utviklinga mot et klasseløst samfunn. Dette samfunnet kan kalles både anarkistisk og kommunistisk i sin sluttfase. Det vil være fritt for utbytting og undertrykking, både lønnsarbeid og staten vil oppheves, det samme med nasjonalstater. Uten lønnsarbeid, altså uten at arbeidskraft blir solgt mot ei lønn basert på ytelse, vil vi kunne oppnå det Marx snakket om: et samfunn hvor vi kan yte etter evne – og få etter behov.

Under sosialismen vil arbeiderklassen ta kontroll over produksjonsmidlene og overta makta i samfunnet. Profitt som styrende element i samfunnet, og som drivkraft i produksjonen, byttes med bevisst planlegging i felleskap for å tilfredsstille menneskers behov i tråd med naturens tåleevne. Produksjonen vil kunne underlegges direkte, demokratiske arbeiderstyrer.

Å «innføre» sosialisme ved hjelp av parlamentarismen har jeg ingen tro på. Mennesker vil alltid, og skal alltid, kjempe for å bedre sin livssituasjon her og nå. Derfor vil både små og store sosiale og økonomiske reformer selvfølgelig være en del av veien fremover. Men for å endre samfunnet fullstendig tror jeg vi trenger mer enn reformer. Jeg tror vi trenger en full samfunnsomveltning, en revolusjon. Men denne må komme som en demokratisk prosess skapt nedenfra av det store flertallet av folket. Et samarbeid på tvers mellom politiske aktivister og diverse utenomparlamentariske organisasjoner, med vanlige arbeidsfolk og fagbevegelsen som primus motor. Ifølge Karl Marx må vi være «en tilstrekkelig stor revolusjonær masse som gjør opprør mot kapitalismen». Så i stedet for å danse lydig etter Hovedavtalen og kapitalens pipe, kunne vi kanskje begynt så forsiktig å puste litt på klassekampens glør igjen? Denne kapitalismen har tross alt dratt oss gjennom den ene krigen og økonomiske krisa etter den andre i over 200 år. Alle vet at det er de svakeste som kommer enda litt dårligere ut hver eneste gang, mens kapitalen stadig styrker sin posisjon. Jeg undres: går vi ikke snart lei – i flokk? For ja, det er i flokk, nedenfra og opp, vi må ta oss vei ut av dette. Og hvis vi fyller huene våre med Marx og Engels, lar Luxemburg lure fremme i pannebrasken, har brystet fylt med Kropotkin, sørger for at Goldman sitter i dansefoten – og væpner oss til tenna med arbeiderklassesolidaritet, så kan vi klare det!

En revolusjon oppstår ikke i et vakuum, den detter ikke plutselig over oss fra en sein kveld til tidlig neste morgen. Den er jobba frem over tid. Og det er i det møysommelige arbeidet, gjennom utallige år, at grunnlaget for organiseringa av et nytt samfunn legges. På denne måten ser vi at sosiale reformer på ingen måte står i noe motsetningsforhold til en fremtidig revolusjon. En viss grad av «veien blir til mens vi går» må aksepteres all den tid det hverken er mulig eller ønskelig med en rigid oppskrift for et samfunn ingen har sett før. Dette gjør det til dels vanskelig å være konkret i en visjon om et annet samfunn. Men det går an å skissere opp noen prinsipper og minstemål. Og erfaring fra tidligere tider har også vist oss at det som passer en plass, kanskje ikke passer en annen. Det må være rom for variasjon og tilpasninger for lokale forhold. 

Hvis de nye måtene å organisere samfunnet på bygger for mye på de gamle, som et stort sentralisert, statsapparat med massivt byråkrati, vil vi fort kunne havne tilbake i «gamle» maktstrukturer igjen. Riktignok med en ny gruppe herskere, men hva hjelper det så lenge maktstrukturer og makthierarkier faller tilbake til sitt gamle, undertrykkende vesen? I sin Kritikk av Gotha-programmet tar Marx opp at alle samfunn er merket av det samfunnet de oppstår fra. Dette gjelder alle områder av samfunnet: dets moral, økonomisk tankesett, intellektuelt og kulturelt. For å kunne bygge opp et nytt samfunn på restene av det kapitalistiske samfunn må vi erkjenne at det gamle vil hjemsøke det nye i lang tid. En må vite at det kreves en helt spesiell klar bevissthet, vilje, styrke og tålmodighet, sammen med klare langsiktige planer og mål, for å endre våre egne inngrodde mønstre. Vi må huske at vi har levd, pusta og tenkt kapitalisme hele livet – alle sammen. Vi er født og sosialisert inn i et profittstyrt samfunn med alt det medfører av tankesett, tradisjoner og mellom-menneskelige bånd. Emma Goldman sa at «den som ønsker å forandre verden, må starte med å forandre seg sjøl.» Det er ikke det dummeste stedet å begynne, det. Samtidig minner Pjotr Kropotkin oss om dette:

No struggle can be succsessful if it does not render itself a clear and concise account of its aim. No destruction of the existing order is possible, if at the time of the overthrow, or of the struggle leading to the overthrow, the idea of what is to take place of what is to be destoyed is not always present in the mind.

Det sies både at makt korrumperer og at dritten flyter til topps, så hvorfor ikke prøve en desentralisering av makta, snarere enn en sentralisering? Jeg har stor tro på levende lokalsamfunn, at beslutninger tas så nært og lokalt som mulig. Fra nabolagsnivå, via bydel, kommune, regioner/fylker og interregionalt. I et sosialistisk samfunn må vi kanskje veksle mellom majoritetsavgjørelser og konsensusavgjørelser, alt avhengig av nivå og situasjon. Beslutningsprosesser må være gjennomsiktige og til dels fleksible. Folk må ha mulighet til å delta aktivt i samfunnslivet, de må bli både sett og hørt. Det å kunne diskutere og ha en reell mulighet til å påvirke beslutningsprosesser som er vesentlige for den enkeltes liv, er viktig. 

I et annet samfunn vil vi kunne produsere på en annen måte enn i dag, da hele produksjonen vil være styrt ut fra menneskelige behov og ikke profitt. Det vil si at vi vil kunne begynne å produsere varer som faktisk skal vare. En del vareproduksjon vil naturlig nok falle helt bort, da mye av det som produseres i dag ikke er ting vi egentlig trenger. Vi vil også kunne slå oss sammen i større enheter, i borettslag eller i nabolag, og opprette felleseie på alt fra skiutstyr til sykler. Vi kan organisere felleskjøkken og fellesvaskeri. Hvordan vi bor og lever sammen kan ta mange ulike former. Vi kan alle tre frem som likeverdige mennesker med hver vår personlighet, sosialt og biologisk kjønn vil ikke definere på samme måte som i dag. Et samfunn styrt utfra våre behov, og ikke profitt, vil også være et samfunn som har en helt annen forutsetning for å fungere i pakt med naturen. Tror du ikke det er mulig? Jeg vet det er mange ubesvarte spørsmål, også i denne teksten, men la oss i det minste starte diskusjonen om «noe annet». Og ønskes et lite boost av inspirasjon hentet fra det virkelige liv, så er det bare å se til folkebiblioteket. Denne über-kommunistiske innretningen midt i vårt kapitalistiske samfunn gir mengder med håp om at vi i fremtiden kan organisere hele samfunnet som et eneste stort bibliotek! 

Revolusjonene i både Frankrike, Russland og Spania viste verden at det fantes andre ideer om hvordan en organiserer samfunnet og verden. Det var ikke bare snakk om å flikke litt på de økonomiske forhold for arbeidsfolk, det ble fremsatt et helt nytt politisk tankesett hvor frigjøring av arbeiderklassen sto sentralt. Alternativer til hele kapitalismens tankesett ble skissert opp, og ikke minst: arbeiderklassen gikk fra ord til handling. De herskende klasser av i dag vil mest sannsynlig fortsatt kjenne et grøss ved tanken på en slik oppstandelse. Derfor vil vi også oppleve forsøk på å holde arbeiderklassen i sjakk – fra mange hold. Men ønsker vi virkelig forandring kan vi ikke godta alle bånda som legges på oss. Da trenger vi, og må jobbe for, en handlekraftig og revolusjonær fagbevegelse som våger å legge seg på ei klassekamplinje. 

Stadig vil noen fortelle oss at kapitalismen er historiens endestasjon. Men vi som er lokomotivførere av yrke, vet at når vi kommer til endestasjonen, så er det bare å bytte ende og kjøre videre. For fortsatt er det slik Marx og Engel sier i Det kommunistiske Manifest:

Proletarene har ingenting annet å tape enn sine lenker. De har en verden å vinne.

I Gnist nummer 1/2021 er det en 10-siders samtale med Bjørn Olav Utvik som gir et bredt bilde av utviklinga i Midtøsten. Det er mye der som jeg er enig i, og mye som ga meg ny innsikt. Men når det kommer til krigen i Syria, synes jeg at analysen er direkte feil, dessverre.

---

Av Johan Petter Andresen, Oslo 11.03.2021

Jeg siterer to sentrale avsnitt:

«Kurdarane sin kamp for rettar i Syria eller koptarane sin kamp for rettar i Egypt kan sjåast som ein del av det antiautoritære opprøret. Men samtidig så vil det støyta mot interessene til andre grupper i folket. I Syria er det ikkje gitt at den arabiske befolkninga godtar dei maksimale krava til kurdarane. Det finst arabisk og syrisk nasjonalisme som vil halda på landegrensene.»

Dette framstiller den kurdiske frigjøringskampen i Syria som kun en kamp for kurdiske rettigheter og endring av statsgrensene. Men dette er beviselig feil. Frigjøringskampen i Nord- og Øst-Syria er en del av kampen for demokrati for alle folkegrupper i Syria. For eksempel har en av de sentrale støttespillerne for demokratikampen vært den arabiske Shammar-stammen. Flertallet av soldatene i Syrias demokratiske styrker er ikke kurdere, men arabere, assyrere, m fl. PYD (Partiet for demokratisk enhet) er MOT å opprette en kurdisk stat.  Revolusjonære PYD er det største kurdiske partiet i Syria. Partiets ideologi er demokratisk konføderalisme. Det langsiktige målet er et Midtøsten uten nasjonalstater. Men fram til at et slikt samfunn er mulig, er politikken å kjempe for demokrati innafor de nasjonalstatsgrensene som er etablert av de imperialistiske kolonimaktene og de regionale stormaktene etter første verdenskrig. Derfor er ikke den kurdiske frigjøringsbevegelsen i Syria en trussel mot arabisk og syrisk nasjonalisme, ei heller landegrensene. Derimot er den en trussel mot arabisk sjåvinisme som undertrykker minoritetene i Syria. Dermed er den også en trussel mot Assad-regimet som har basert seg på favorisering av alawittene og sjåvinistisk undertrykking av minoriteter. Slik har det vært helt siden etableringen av Baath-regimets stat.

Videre i samtalen finner vi dette om Tyrkias rolle:

 «I Syria var det den russiske innblandinga som gjorde at Assad-regimet berga seg. Men det var sterk iransk og etter kvart tyrkisk intervensjon. Qatar, Saudi Arabia og Kuwait var inne i Syria og vestlege makter som stilte sine krav. Eit interessant poeng er at noko av den oppflisinga av den væpna motstanden blei driven fram av at dei lokale opprørsgruppene tilpassa seg krava frå alliansepartnarane, litt som ein ser i organisasjonar som mottar bistand. Så innblanding utanfrå førte til meir splitting.»

Jeg er enig i at splittinga av deler av opposisjonen i Syria mot Assad blant annet skyldtes innflytelsen fra regionale stater. Men er det ikke en vesensforskjell mellom Tyrkias rolle og rollen til de andre regionale statene? Rett nok fikk IS enorm pengestøtte fra deler av herskersjiktet i Qatar og Saudi-Arabia, men er det andre stater som okkuperer store deler av Syria, slik Tyrkia gjør? Er det andre regionale stater som ekspanderer militært slik Tyrkia gjør i hele Midtøsten? Iran og Russland er til stede som støttespillere for den reaksjonære statsmakta i Syria, og er dermed sentrale i å hindre at opprøret mot Assad vinner fram. USA støtter så å si alle som retter seg mot Assad-regimet. Samtidig utestenger USA den viktigste demokratiske opposisjonen fra de internasjonale forhandlingene. USA prøver å presse PYD og deres allierte til å oppgi demokratikampen. USA støtter i praksis Tyrkias ekspansjonspolitikk i Syria. Den flere tiår lange amerikanske støtten til de antidemokratiske kurdiske kreftene i Barzani-klanens KPD i Nord-Irak er en del av dette. USA støtter også den kurdiske sammenslutningen ENKS i Syria. Både Barzani og ENKS allierer seg med Tyrkia og USA mot den demokratiske revolusjonen. Både USA og Russland ga Tyrkia grønt lys for invasjonene av kurdiske områder i Nord-Syria i 2016, 2018 og 2019, områder som var viktige for den demokratiske revolusjonen. I dag er Tyrkia den viktigste hindringen for at krigen i Syria skal finne en løsning. Tyrkia – med egne styrker og leiesoldater fra ulike jihadistgrupper – spiller den avgjørende rollen i Idlib, Afrin og de andre okkuperte delene av Nord-Syria. Derfor blir Utviks framstilling feil.

I en stor del av Syria, som den demokratiske opposisjonen mot Assad-regimet kontrollerer, er det ikke oppsplitting som preger situasjonen, men tvert i mot, økende enhet mellom de ulike folkegruppene. Det gjelder altså et område like under en tredjedel av Syrias areal og rundt 4- 5 millioner mennesker. Dette skyldes ikke at det ikke er stor innblanding fra internasjonale og regionale stater, men at revolusjonen ledes av en politisk ideologi som har demokrati, kvinnefrigjøring, autonomi og forbrødring mellom folkegruppene som sentrale elementer. USA manøvrerer nå for å undergrave demokratiutviklinga i Nordøst-Syria ved å prøve å presse inn Barzani-kontrollerte organisasjoner og militser inn i området.

Hva mener egentlig Utvik om samfunnsformasjonen som nå har utvikla seg siden 2012 i Nord- og Øst-Syria? Er den kanskje en av de viktigste resultatene av den arabiske våren

Alf Gunvald Nilsen er professor i sosiologi ved University of Pretoria i Sør-Afrika. Han forsker på global utvikling og sosiale bevegelser, og har sammen med Laurence Cox skrevet We make our own history. Marxism and social movements in the twilight of neoliberalism (London: Pluto Press, 2014).
Foto: Annie Sprat

Like har blitt byttet mot like. Slik beskriver Karl Marx, i sitt hovedverk Kapitalen, markedsbyttene som utgjør selve drivkraften i kapitalistisk akkumulasjon. Han henviste til hvordan kapitalister betaler den fulle verdien for alt det som trengs for å produsere en vare – råmaterialer, teknologi, og, selvfølgelig, arbeidskraft. 

Det virker kanskje rart at en tenker og aktivist som Marx ville si dette. Han forsto tross alt kapitalismen som et økonomisk system tuftet på en grunnleggende motsetning mellom en utbyttende kapitalistklasse og en utbyttet arbeiderklasse – og denne motsetningen var selvfølgelig også en politisk konfliktlinje. Hvordan finner utbytting sted om arbeidere får betalt den fulle og hele verdi av sin arbeidskraft? Dreier ikke utbytting seg om å betale arbeidere mindre enn det arbeidskraften deres egentlig er verdt?

Det er nyttig å tenke gjennom dette spørsmålet, fordi det kan hjelpe oss å forstå både hva som var spesifikt med Marx sin teori om utbytting under kapitalismen, og hvorfor verden i dag er preget av perverse sosioøkonomiske ulikheter. Dette er utvilsomt viktig i en verden der 2153 milliardærer kontrollerer mer rikdom enn de fattigste 60 prosentene av jordas befolkning (4,6 milliarder mennesker). Det er nettopp den globale utbyttingen av arbeiderklassen som har gitt opphav til denne ulikheten. 
 

Merverdi og utbytting

Kapitalistisk akkumulasjon er avhengig av profitt. Til syvende og sist må kapitalister alltid kunne ta ut mer penger enn det de opprinnelig investerte i produksjon og salg av varer. De går fort konkurs om de ikke gjør dette. Mer penger, skrev Marx, trekkes til slutt ut av sirkulasjonsprosessen enn det som ble investert på begynnelsen. Det er dette overskuddet som utgjør det som Marx kalte merverdi. Og det å kunne trekke ut merverdi er helt sentralt for hans forståelse av utbytting under kapitalismen. 

Til forskjell fra føydale økonomier, hvor lensherrer og adelsfolk tvang et overskudd ut av bondestanden, skjer utbytting under kapitalismen generelt uten åpen bruk av tvangsmakt. I en kapitalistisk økonomi møter kapitalister og arbeidere hverandre i markedet hvor de selger og kjøper arbeidskraft som individuelle likepersoner. Marx beskriver faktisk kapitalister og arbeidere som to veldig forskjellige vareeiere i Kapitalen. Kapitalistene eier produksjonsmidler, mens arbeiderne eier sin egen arbeidskraft, som de igjen selger frivillig til kapitalistene. Så hvor foregår egentlig utbyttingen?

Marx svarer dette spørsmålet ved å se på hva det er som gjør arbeidskraft forskjellig fra andre varer. Han beskriver arbeidskraften som en unik vare fordi den ikke bare er en kilde til verdi, men en kilde til mer verdi enn det den selv har. Dette er merverdiens opphav. Hvordan? Vel, Marx hevdet at arbeiderens verdi, målt og betalt i form av lønninger, er basert på hva det koster arbeideren å leve – det vil si, hva det koster å dekke materielle behov for bolig, mat, klær og så videre. Lønninger er altså ikke basert på hvor mye verdi en arbeider produserer i løpet av en dag. Og merverdi utgjøres i sin tur nettopp av forskjellen mellom lønninger og den totale verdien som arbeidere produserer i løpet av en arbeidsdag. Dette er bærebjelken i Marx sitt argument: Kapitalistklassen tilegner seg denne merverdien, og det er slik utbytting finner sted i en kapitalistisk økonomi. Det er viktig å være klar over at sosioøkonomiske ulikheter øker når forskjellen mellom lønninger og den totale verdien som arbeidere produserer øker. Og det er nettopp derfor at økt ulikhet er en grunnleggende dynamikk i kapitalistisk akkumulasjon. 

Kapitalen er mektig – men ikke allmektig

Marx er klar på at utbytting under kapitalismen ikke baserer seg på tvangsmakt for å fungere. Men analysen hans er likevel preget av et overgripende perspektiv nettopp på makt! Vi snakker tross alt om et økonomisk system hvor kapitalister nyter godt av å ha større strukturell makt enn arbeidere simpelthen fordi de eier både produksjonsmidlene (maskineri, råvarer, produksjonslokaler og så videre) og de varene som produseres og selges på markedet. Marx argumenterer videre for at kapitalister bruker dette ujevne maktforholdet til å øke merverdien de tilegner seg. Når merverdien øker intensiveres også utbyttingen – for eksempel gjennom at arbeidsdagen blir lengre, at lønninger presses nedover, at det utøves større kontroll over produksjonsprosessen, eller at det innføres ny og mer effektiv teknologi i vareproduksjonen.  

Kapitalistklassen er selvfølgelig mektig, men den er ikke allmektig. Tvert i mot – kapitalistenes evne til å sette betingelser for arbeid ovenfra kan begrenses gjennom kollektiv kamp nedenfra. Det betyr også at utbyttingens dynamikk formes av arbeiderkamper og utfallet av disse kampene. For eksempel, i sin åpningstale til det Internasjonale Arbeiderforbundet i 1864 reflekterte Marx over hvordan engelske arbeidere, som hadde organisert og mobilisert over en tredveårsperiode, endelig hadde klart å vinne en ti-timers arbeidsdag. Denne seieren, hevdet Marx, var første gang i historien at kapitalens politiske økonomi måtte vike for arbeiderklassens politiske økonomi. 

Gjennom kollektiv kamp hadde arbeiderne klart å påvirke hvordan deres arbeidskraft ble brukt. Nettopp ved å vinne en lovfestet reduksjon av arbeidstiden, hadde arbeiderne faktisk satt en øvre grense på graden av utbytting de kunne utsettes for hver dag. Selv om det sjelden sies, er det faktisk slik at lovfestede reguleringer av arbeidstid og arbeidsforhold, lover om minstelønn, sosial beskyttelse i form av arbeidsledighetstrygd og gratis offentlige helsetjenester er eksempler på hvordan kollektive arbeiderkamper har begrenset kapitalens evne til å maksimere profitt gjennom å utbytte arbeidere. 

Det vi kan lære av dette er at når vi prøver å forstå forholdet mellom ulikhet og utbytting under kapitalismen er det nødvendig å være oppmerksom på endringer i maktforholdet mellom kapitalister og arbeidere. Disse endringene påvirker graden av utbytting som arbeidere utsettes for, og har igjen en direkte innvirkning på graden av ulikhet i et gitt samfunn over tid. 

Kapitalister, arbeidere og utbytting i det tjueførste århundre

Så langt, så godt. Men hvor relevant er alt dette i det tjueførste århundret? Kan vi egentlig basere oss på skriveriene til en revolusjonær aktivist fra midten av det nittende århundre når vi skal forsøke å forstå vår tids økonomi?

Ja, det kan vi. Marx sine teorier gir oss fremdeles viktig innsikt i hvordan vi har kommet dit vi har endt opp – i en perverst ulik verden – og hvordan vi kan utfordre ulikhet. Et godt utgangspunkt i så måte er å tenke gjennom hvordan ulikhet har økt i takt med globaliseringen. En rekke forskere har påvist at ulikhet har økt i takt med utviklingen av globale verdikjeder, det vil si, fremveksten av nettverk hvor produksjonsprosessen brytes opp i en rekke enkeltelementer mellom forskjellige land og regioner i verdenssystemet. Fremveksten av globale verdikjeder er drevet av transnasjonale selskaper som har flyttet vareproduksjonen fra Europa og USA til land i det globale Sør – spesielt Asia og Latin-Amerika. Som et resultat av dette har også fattige land i det globale Sør opplevd relativt sterk økonomisk vekst – mange land har faktisk gått fra å være lavinntektsland til å være mellominntektsland. 

Dette høres jo egentlig ut som en positiv utvikling – men om vi går denne trenden nøyere etter i sømmene kommer et annet bilde frem. Som økonomen Andy Sumner har påpekt, lever mer enn 70 prosent av verdens fattige – folk som lever på mindre enn 2,50 dollar om dagen – i mellominntektsland i det globale Sør, som f.eks. India. Det skyldes hovedsakelig at arbeid i globale verdikjeder er svært utrygt, med lave lønninger, lange arbeidsdager, dårlige arbeidsforhold og svært begrenset sosial beskyttelse. Og det er denne formen for arbeid som har gjort det mulig for kapitalister å utvinne enda mer merverdi fra de store reservoarene av billig og utbyttbar arbeidskraft på tvers av det globale Sør. 

Dette er igjen et resultat av en større global omstilling. Arbeidsandelen av inntekt – den delen av nasjonalinntekten som går til lønninger – har jevnt og trutt gått nedover i både det globale Nord og det globale Sør siden 1980-tallet. Samtidig har formuene og inntektene til de rikeste 1 og 10 prosent økt dramatisk. Kort sagt har vi i de siste fire tiårene vært vitne til en enorm tilegnelse av merverdi vekk fra arbeiderklassen verden over, og dermed også en enorm konsentrasjon av formuer og inntekt blant økonomiske eliter verden over. 

Vi kan ikke forstå hvordan dette har skjedd hvis vi ikke tar inn over oss det faktum at de siste fire tiårene også har vært en periode preget av vellykket klassekamp ovenfra. Det nyliberale politiske prosjektet har reversert mange av de historiske fremskrittene som ble vunnet av progressive sosiale bevegelser i løpet av det tjuende århundret anført av arbeiderbevegelser, men også kvinnebevegelser, svarte frigjøringsbevegelser og antiimperialistiske bevegelser. Til sammen har dette gjort at maktforholdet mellom kapitalister og arbeidere har blitt vridd enda mer i favør av kapitalistene, som på grunn av dette igjen kan utbytte arbeidere mer intensivt og trekke ut mer merverdi i neste omgang. Dette er nøkkelen til å forstå hvorfor og hvordan en opphopning av rikdom på den ene enden av den globale sosiale skalaen henger sammen med en opphopning av elendighet på den andre enden. 

Disse innsiktene gjør det også nødvendig å tenke gjennom hvordan kollektive arbeiderkamper mot ulikhet kan se ut i det vi går inn i det som utvilsomt kommer til å bli et turbulent tiår. Selv før koronapandemien begynte hadde store protester mot ulikhet satt sitt preg på verden. Vi vet at pandemien har fordypet de globale ulikhetene – forskere anslår at mellom 400 og 500 millioner mennesker vil bli skjøvet ut i fattigdom som et resultat av pandemiens innvirkning på verdensøkonomien. Det er derfor også svært sannsynlig at folkelige protester vil tilta igjen så snart nedstengingen oppheves. Hvilken betydning vil dette få for måten progressive arbeiderkamper vil bli ført på? 

Først og fremst må slike kamper baseres på en strategi hvor det organiseres og mobiliseres ut fra en ny forståelse av hvordan arbeiderklassen faktisk er sammensatt. Denne strategien må omfatte arbeidere i den uformelle sektoren, migrantarbeidere og, ikke minst, de som enten er arbeidsløse eller undersysselsatte. For det andre må slike kamper, i tillegg til å utfordre kapitalistenes makt gjennom å kreve høyere lønninger, kortere arbeidsdager, og bedre arbeidsforhold, også ta sikte på å vinne en radikal utvidelse av offentlige velferdssystemer. 

Til sist – disse kampene må handle om langt mer enn å gjøre arbeiderklassens liv litt bedre innenfor rammen av fortsatt kapitalistisk akkumulasjon. I stedet bør progressive arbeiderkamper i vår tid knesette det som Marx i sin tale til det Internasjonale Arbeiderforbundet kalte arbeiderklassens politiske økonomi mot kapitalens politiske økonomi, noe som bare kan skje gjennom grunnleggende endringer i maktforholdet mellom de to. Målet må være å skape et nytt system som gjør slutt på utbytting ved å legge mer vekt på det å skape liv, det vil si å gjøre det mulig å leve uavhengig av tilknytning til arbeids- og varemarkedene. En slik strategisk ambisjon er en nødvendighet om vi skal bygge alternativer til et økonomisk system som har blitt bevisst organisert slik at et lite mindretall kan berike seg nærmest grenseløst gjennom utbytting av andres arbeid. 

Noe av det Nina Björk er opptatt av i den siste boka si, Om man älskar frihet, er hvordan liberale bruker «frihet» til å legitimere ulikhet og urettferdighet. Hun sier at medfødte ulikheter, sosial arv og ulike evner som er utenfor enkeltindividets kontroll, blir til urettferdigheter. Disse ulikhetene fører til ulike plasseringer i et hierarki som resulterer i at noen får mer penger, status, makt, innflytelse, bedre helse livslengde. Nina Björk kaller dem som tror på likhet i muligheter, men der resultatet allikevel er resultatulikhet, for meritokrater.

---

Av Nina Björk,
litteraturviter, journalist og forfatter av blant annet Under det rosa teppet, Lyckliga i alla sina dagar og Drömmen om det röda. Utdraget er hentet fra hennes siste bok Om man älskar frihet og er oversatt av Mathias Bismo

For å tydeliggjøre problemstillinga dikter hun opp en samtale mellom en marsboer og en forsvarer av en meritokratisk måte å se ulikhet på.            

La oss, for å bevege oss vekk fra nåets og vanens makt for et øyeblikk, late som om det kommer et vesen fra Mars på besøk til planeten vår. Vesenet lurer på hvordan vi forholder oss til likhet og rettferdighet mellom mennesker her på jorden og spør en av forsvarerne for resultatulikhet om det hele.

Forsvareren: Tidligere i historien mente man ulikhet var naturlig og selvsagt. Noen mennesker var av Gud satt til å herske over andre. Noen mennesker kunne til og med eie andre mennesker. Men dette mener vi nå er urettferdig og feil. Nå tror vi på likhet mellom mennesker. Alle er like mye verdt.

Marsboeren: Jaha, så nå råder det altså likhet mellom mennesker her på jorden? Nå eier alle like mange ressurser for å kunne leve gode liv? Eller, dette er i den minste det dere strever etter og ser som moralsk rett og riktig?

Forsvareren: Nja, det er jo ikke slik at vi synes det er moralsk rett og riktig at alle mennesker virkelig har like mye. Det viktige er at alle har like muligheter til å skaffe seg like mye.

Marsboeren: Men da må jeg spørre om noe. Jeg har nemlig lest litt av den samfunnsvitenskapelige forskningen deres, og jeg har forstått det slik at foreldrenes posisjon i det ønskede hierarkiet deres påvirker deres barns posisjon. Hva gjør dere med det, med tanke på at dere tror på dette med like muligheter for alle barn?

Forsvareren: Jo, det har dessverre vist seg at det er slik. Men vi forsøker å kompensere for det! Barn går, i hvert fall i vårt land, nemlig på en samfunnsinstitusjon vi kaller barnehage fra tidlig alder, og vi har gitt den obligatoriske skolen et kompensatorisk oppdrag.

Marsboeren: Hvordan har det gått, da?

Forsvareren: Nja, det kompensatoriske oppdraget har vist seg vanskelig virkelig å få til, men vi håper fortsatt på det.

Marsboeren: Men, du, da har jeg et forslag som kan hjelpe dere. Om alle barn hadde blitt oppfostret på samfunnsinstitusjoner med utdannet personell som behandlet alle helt likt, så skulle jo denne urettferdigheten ha forsvunnet!

Forsvareren: Jo, logisk sett, så … Men, du vet, mennesker har en masse følelser, og det finnes kjærlighet, og alle forstår ikke hva den rettferdige resultatulikheten krever, og de er så vant til å få leve med barna sine, og … Nei, du, jeg tror forslaget ditt vil være vanskelig å gjennomføre.

Marsboeren: Hmm, det har seg slik at jeg også er litt kjent med menneskelig genetikk, og jeg har hørt at dere mennesker er ulike allerede før dere blir født. Visse individer har visst større anlegg for visse ting, og om dere da premierer visse ting i samfunnet deres, og om det dere premierer, fører til at visse mennesker meritterer seg til en høyere posisjon enn andre, da har det ikke bare å gjøre med individenes egne valg og anstrengelser hvor hen havner? Hva gjør dere med det?

Forsvareren: Det gjør vi faktisk ingenting med. Vi snakker ikke om det. Og, du, det er faktisk litt utrivelig å prate om at mennesker er ulike i den forstand.

Marsboeren: Men jeg trodde dere «likte det ulike». Det har jeg i hvert fall lest på jakkemerker dere hadde på klærne deres for noen år siden. Jeg trodde dere verdsatte at alle er unike individer.

Forsvareren: Jo, i og for seg, men bare når det handler om begjær og drømmer og lyster og valg, ikke når det handler om det du snakker om nå. Det ville jo vært vanskelig å si at noen fødes med evner som gjør det lettere å prestere på akkurat de områdene vi belønner akkurat i vår tid.

Marsboeren: Hvorfor ville det det?

Forsvareren: Jo, for da skulle det jo virke som om noen hadde vært naturlig bedre til visse ting enn andre.

Marsboeren: Men om det er slik, om mennesker i virkeligheten ikke fødes med like muligheter til å utvikle ulike evner?

Forsvareren: Nei, vi ser ikke ned på noen mennesker på den måten. Alle er like mye verdt. Det er det felles verdigrunnlaget vårt, og det er viktig.

Marsboeren: Men hvorfor skulle dere se ned på visse mennesker fordi ikke alle fødes genetisk likedanne? Det er vel bare en konstatering? Har ikke det der med at dere ser ned på visse mennesker, å gjøre med at dere belønner ulike menneskelige evner ulikt? Jeg mener, da viser dere jo helt konkret at alle ikke er like mye verdt.

Forsvareren: Alle er like mye verdt.

Marsboeren: Ja, jeg hører at du sier det. Jeg tenker slik: Dersom du vil foreta dette skillet mellom tidligere tiders urettferdige ulikhet og dagens rettferdige ulikhet, og om du, som du sier at du gjør, ser på rettferdighet som et spørsmål om bare å la de faktorene som individene selv kan påvirke, spille noen rolle for hvor individene havner, da må du faktisk eliminere både foreldrenes og genenes påvirkning. Ellers kan du ikke snakke om «rettferdighet» i denne sammenhengen.

Forsvareren: Rettferdighet og rettferdighet … Det fungerer i hvert fall.

Marsboeren: OK, det er jo et argument av en helt annen type. Nå gikk du bort fra tanken om rettferdighet og introduserte i stedet tanken om funksjon. I så fall får du si at du ikke forsvarer resultatulikhet av moralske hensyn, men at du forsvarer det av praktiske hensyn. For at det fungerer her og nå. La meg da bare minne deg om at det gjorde også slavesamfunnet en gang i tiden, eller leilendingssystemet, for den saks skyld. Alle samfunn som noen gang har eksistert på jorda, har jo fungert i den tiden de har eksistert. Ellers ville de jo ikke vært eksisterende samfunn. Dagens diktaturer fungerer jo også. Spørsmålet er om måten de fungerer på, kan forsvares moralsk eller ikke.

Forsvareren: Det behøver ikke være spørsmålet.

Marsboeren: Nei, det behøver ikke være spørsmålet. Men om det ikke er spørsmålet, kan du heller ikke fordømme slavesamfunnet, i hvert fall ikke før det sluttet å virke. Mens det pågikk, og mens det derfor fungerte ville du ikke hatt noe å si om det.

Forsvareren: Nå kjører du på med helt hypotetiske saker! Slutt med det. Vi lever jo ikke akkurat i et slavesamfunn heller.

Marsboeren: Nei, det har jeg ikke påstått heller. Men det var dette med hvordan man legitimerer ett samfunns måte å fungere på.

Forsvareren: Så jævla mye behøver jeg vel ikke legitimere det. Jeg har bare oppdaget at mennesker ser ut til å like rettferdighet. Så da snakker jeg om rettferdighet. Men, du nå er det tomt for kaffe her, så kanskje vi skal gi oss. 

(Nina Björks bok har en mer utførlig analyse av kapitalisme – og kampen for frihet. Les hele boka! Red.)

Del 1: Hvordan havna vi her?

Palestinakonflikten er et resultat av imperialistiske rivaliseringer og sionistenes ønske om å bygge en jødisk stat i et område som allerede var befolka. I denne artikkelserien som går over flere nummere får vi innblikk i denne over hundreårige historia. Denne første delen handler om tre avtaler med imperialistmaktene som har prega historia: Sykes–Picot-avtalen, britenes løfter til Sharif Husein og Balfour-erklæringa. Den handler også om sionistenes arbeid for å lage «et nasjonalhjem for jøder» i Palestina og skjebnen til USAs president Wilsons forslag om sjølstendighet for nye nasjoner.

---

Av Svein Olsen, fylkes- og lokalpolitiker for RV og Rødt i Nordland, Vågan og Bodø siden 1985. Mangeårig Palestina-aktivist. I dag sentralstyremedlem i Palestinakomiteen og medlem av landsstyret i Solidaritet med Kurdistan.

Sykes–Picot-avtalen – imperialistmaktene rivaliserer

11. desember 1917 marsjerte britenes general Allenby inn gjennom Jaffaporten i al-Quds (Jerusalem). I hans følge var også François Georges-Picot, fransk karrierediplomat. Byen var erobra fra det falleferdige osmanske imperiet (alliert med Tyskland) i den pågående første verdenskrigen. Allenby innførte umiddelbart militærstyre og unntakstilstand. Den skulle vare i 2 år og militærstyret i 30. Her var det ikke mye frigjøring å få øye på. Også denne krigen var en del av ledende imperiemakters evige kamp om kolonier og verdensherredømme. I starten på 1900-tallet var det knapt nye landområder igjen å erobre, og nyoppdeling av kolonier og gamle imperier var nå hovedmetoden. Mens Storbritannia og Frankrike var nære allierte i Europa, var de to ledende europeiske kolonimaktene samtidig bitre rivaler i Midtøsten.

I Det osmanske («gamle») riket var det gryende bevegelser for sjølstendighet, løsrivelse og nasjonale rettigheter. Disse bevegelsene prøvde å utnytte krigen og rivaliseringa etter beste evne. De var leda av de gamle føydale og religiøse elitene, men også av representanter for nye økonomiske eliter, intellektuelle og opposisjonelle militære. På den arabiske halvøya hadde en allianse av stammer leda av Sharif Husein gjort opprør mot osmanerne og erobra Mekka i 1916. Dette utnytta britene, som da kontrollerte Egypt og Suzezkanalen (vannveien til India, juvelen i Det britiske imperiet). De lovte Husein støtte til hans ambisjon om et arabisk kongedømme som også skulle omfatte dagens Palestina, Libanon, Syria, Jordan og Irak, om han deltok i britenes kamp mot osmanerne.

En anna viktig aktør i dette stormaktsspillet var en karrierelysten britisk diplomat, Mark Sykes. Han hadde imperiale erfaringer og ditto ambisjoner på britenes vegne, spesielt i Palestina. Han hadde lenge vært sentral i rivaliseringa med Frankrike for å erobre nye kolonier etter den forventa oppløsninga av Det osmanske riket. For å unngå at rivaliseringa skulle bli militær, hadde Storbritannia og Frankrike, i hemmelighet, allerede 3. januar 1916 inngått en avtale om den fremtidige oppdelinga av Midtøsten: Sykes–Picot-avtalen. Avtale-arkitektene var de to imperie-diplomatene Sykes og Picot. Avtalen er også kalt «A line in The sand». Deler av denne «linja i sanda» utgjør i dag den sørlige grensa i Libanon og Syria, og gikk videre via Kirkuk i Irak til Iran. Områdene nord for linja skulle være under fransk «beskyttelse» (nytale er ikke en moderne oppfinnelse), så langt inn i dagens Tyrkia som mulig. Irak og (Trans)Jordan skulle være britisk krigsbytte. Begge ville ha Mosul (olja!) og Palestina, men blei ikke enige og kompromissa seg til at Frankrike fikk Mosul, mens Palestina skulle være under «internasjonal kontroll». Hva internasjonal betydde var uklart. Vi kan i dag se spor av disse «innflytelsessfærene» når president Macron prøver å være brannslokker i opprøret i Libanon, og støttespiller for Armenia i kampen om Nagorno-Karabakh. Rytterne prøver å ri gamle hester på nytt.

Sykes–Picot-avtalen viste at løftet til Sharif Husein ikke var verdt papiret engang. Han var ukjent med avtalen og blei en nyttig brikke i det koloniale skyggeteateret. Og Frankrike var ukjent med britenes løfte til Husein! Da Allenby innførte militær unntakstilstand i Palestina blei det raskt klart at løftet til Husein om arabisk sjølstyre i alle fall ikke gjaldt Palestina. Samtidig med dette støtta og oppfordra Frankrike til opprør i den kristne delen av befolkninga i Libanon, og stilte med både penger og våpen. De ønska seg et forsprang på britene om kontrollen både her og i Syria. Opprøret var dårlig forberedt, blei avslørt, slått ned og lederne hengt i gatene i Beirut. Sykes–Picot-avtalen blei kjent da Lenin etter revolusjonen i Russland i oktober 1917 avslørte en del av de alliertes hemmelige avtaler, og trakk landet ut av krigen. Tsar-Russland var også underskrivere av avtalen i 1916. De ville ha sin del av Det osmanske riket. Dette er et par eksempler på metodene de rivaliserende kolonisatorene brukte. Splitt og hersk ved å utnytte historiske, etniske, religiøse, kulturelle og klassemotsetninger. Og Midtøsten var og er en mosaikk av slike motsetninger. Samtidig er det vår sivilisasjons vogge. I dag er kolonisatorene nye, men imperialismen den samme og metodene om mulig verre. Og som vi alle veit: denne vogga er nå blitt til et utålelig mangeårig helvete for befolkninga.

Balfour-erklæringa – sionistenes første seier i kampen om Palestina 

Britene fortsatte felttoget nordover gjennom Palestina mot Damaskus og Syria, fortsatt alliert med stammekrigerne til Sharif Husein. De ville komme Frankrike i forkjøpet. De så ikke på Sykes–Picot-avtalen som meir bindende enn avtalen med Husein. I god imperial ånd fikk dermed rivaliseringa med Frankrike, nå om Syria, ny fart. Lovnaden om Syrias «sjølstendighet» i Huseins kongedømme var ikke meir verdt enn Palestinas. Frankrike pressa samtidig på for å etablere Palestina som internasjonalt mandatområde. Her hadde nå britene full kontroll. De måtte sikre seg Palestina for å kunne beskytte Suzezkanalen. Samtidig var kontroll over områdene mellom Middelhavet og de nye oljefeltene i Mosul og Kirkuk i det gamle Mesopotamia svært viktig (oljeledninger). Rivalene hadde begge behov for denne olja for å bygge seg opp etter den ødeleggende krigen, og olja var en del av krigsbyttet. I dette lyset var løfter om sjølråderett til gamle og nye kolonier i utgangspunktet bare vekslepenger. Nå går allikevel ikke alt som herrefolket ønsker seg, noe vi skal komme tilbake til etter hvert.

Allerede 6 uker før de nevnte koloniherrene marsjerte inn i al-Quds, seilte en ny aktør inn på senen: sionistbevegelsen. Den 7. november 1917 offentliggjorde avisa The Times et brev fra britenes utenriksminister Arthur Balfour til Lord Rotschild, en ledende britisk jøde og sionist. Brevet, seinere kalt Balfour-erklæringa, lovte britisk støtte til «et nasjonalhjem for jøder» i Palestina. Problemet var jo at i dette «nasjonalhjemmet» bodde det allerede ei stor palestinsk befolkning. Det var altså ikke «et land uten folk – for et folk uten land», som har vært en del av sionistenes historiefortelling, eller «en folketom og gold ørken», del av den samme fortellinga. Dette sionistiske prosjektet passa nå ypperlig inn i britenes ønske om en koloni i Palestina, kontrollert av dem sjøl. Og som minister (i den britiske regjeringa i 1916) Herbert Samuel argumenterte: støtte til en sionistisk koloni rett øst for Suez ville gjøre det svært vanskelig for en rivaliserende makt å true britisk kontroll over Suzezkanalen. Samuel var både jøde og sionist. En slik koloni under britisk beskyttelse ville sette en effektiv stopper for franske ambisjoner. På kort sikt funka det akkurat sånn. De sionistiske bosetterne var godt organisert og finansiert, væpna seg og deltok i undertrykkinga av den palestinske befolkninga. Men de hadde ikke tenkt å være redskap for britenes koloniprosjekt. De hadde egne ambisjoner. Og på litt lengre sikt gjorde britene opp regning uten vert, som så mange andre imperialistmakter både før og seinere. Sionistenes mål var heilt fra starten av den rasistiske staten Israel, en stat bare for jøder. Og for å realisere prosjektet måtte den palestinske befolkninga nektes nasjonale og demokratiske rettigheter og jages bort. Balfour-erklæringa la grunnlaget for dette rasistiske prosjektet. De sionistiske bosetterne kasta sine «beskyttere» på dør allerede etter et par tiår. Her har det seinere også vist seg at Frankrike var en aktiv støttespiller for sionistene, med finansiering, etterretning og våpen. De hadde ikke gitt opp egne ambisjoner. Og sionistene viste at de på svært dyktig vis kunne spille på stormakters rivalisering og svakheter. De visste hvordan imperialistmaktene tenkte, og hadde kontakter i begge regjeringene.

Palestinerne sto nå ansikt til ansikt med ei dramatisk ny virkelighet: en ny okkupant, Storbritannia, samtidig som landet deres var lovet bort som «nasjonalhjem» for andre, jødene.

 

Sionismen

Jødene, som var en minoritet i alle landa i Europa, Nord-Afrika og Midtøsten, hadde i årtier og århundrer vært syndebukker og lynavledere for herskere i mange av landa de bodde i. Antisemittismen var spesielt ille i noen av de kristne landa. Millioner av jøder var på flukt fra undertrykking og pogromer den siste halvdelen av attenhundretallet og de første tiåra av det nittende. Svært mange av dem kom vestover fra bosettinger i tsar-Russland, og rømte fra utålelige forhold. Den politiske sionistbevegelsen blei etablert av journalisten Theodor Herzl i 1897, og på programmet sto opprettelsen av «en nasjonalstat for alle verdens jøder» i det bibelske «hjemlandet» Palestina. Det er ingen grunn til å bli opprørt over at jøder så etter utveier til å fri seg fra utålelig og dødelig undertrykking, forfølgelse og diskriminering. De jødiske flyktningene fra øst blei møtt av de samme krav som andre minoriteter, assimilering: gi slipp på din identitet og bli som oss! Eller: de slapp overhodet ikke inn over grensa. Og nasjonalstaten, «The one-nation-state», var jo en del av datidas løsning: en stat – et folk! Den norske nasjonalstaten blei for øvrig bygd etter samme modell: svært lite, om noe, rom for minoriteter som samer, kvener, rom eller flyktninger. Artikkelforfatteren er sjøl en del av denne rasistiske delen av den norske historia: koloniseringa av (Julev)Sapmi/(Lule)Sameland.

Sionismens mål om én stat for alle jøder i verden er problematisk av flere grunner. 1: Hvordan skape en nasjon – et folk, av mennesker som bor over heile verden, med ulik etnisk tilhørighet, historie, kultur og ulike språk, og med bare ett fellestrekk: at de er troende jøder eller har jødiske røtter? De siste tusen åra blei tilhengerne av jødedommen etter hvert minoriteter i områdene de bebodde. Herskerne fant det ofte formålstjenlig å gå over til andre religioner, først kristendom og seinere islam. 2: Hva og hvem kvalifiserer for å bli med i dette fellesskapet? Sionistene laga sin definisjon: du er jøde om du er født av ei jødisk mor. Dermed blei det et spørsmål om rase og blodslinje. Det er svært vanskelig å konvertere til jødedommen. Og 3: Hva skulle en gjøre med de som allerede bodde i Palestina, palestinerne? Opposisjonen mot Balfour i den britiske regjeringa i 1917 var jøden Edwin Montagu, som argumenterte slik: det fantes jo ingen jødisk nasjon, og et slikt «nasjonalhjem» ville være å be de europeiske lederne om å kvitte seg med jødene. Det ville også måtte bety å drive ut palestinerne fra Palestina. Alle jøder var og er altså ikke sionister.

Ved avslutninga av første verdenskrig utgjorde de historiske palestinske jødene og tidlige immigrant-jøder ca. 6 % av befolkninga, og eide 2 % av jorda. Flesteparten av disse var ikke sionister. Hvordan rettferdiggjøre sionismens mål om Palestina som en nasjonalstat bare for jøder? Og samtidig nekte ei overveldende majoritetsbefolkning, palestinerne, de samme nasjonale og demokratiske rettighetene? Demokrati var jo ikke et ukjent begrep i 1916, heller ikke for sionister. Sionismen starta med å «kidnappe» den jødiske religionen som redskap for å skape et felles ideologisk grunnlag for «en ny nasjon». Den bibelske historiefortellinga (Det Gamle Testamentet ++) skulle bli «det nye folkets» historie. Det gammeltestamentlige jødiske folket skulle gjenreises som en ny stat i Palestina. På bekostning av ei befolkning med noen tusen års tilhørighet der. Den reelle antisemittiske undertrykkinga opp gjennom århundrene, spesielt i Europa, gjorde oppgaven betydelig lettere. Sionistene var fullt klar over at prosjektet var utenkelig uten en storstilt immigrasjon av jøder til Palestina. Disse mulige immigrantene fantes rundt 1920 i alle de europeiske landa, i øst som vest, som flyktninger. De var uønska overalt. Sionistene skjønte sjølsagt også at den palestinske befolkninga måtte bort. Men det var det jo ikke politisk rom for å si høyt, om de skulle få nødvendig aksept for sitt koloniseringsprosjekt, ikke bare fra britene, men fra flertallet av de europeiske statene og USA. Det fikk de. Den koloniale rasismen og herrefolkstenkinga har alltid vært en del av kolonimakters måte å utøve sitt herredømme på. Europas siste (?) store voldelige bosetterprosjekt, regissert av de europeiske kolonimaktene, var dermed innleda i Palestina.

Revolusjon i Russland og Wilson-doktrinen – håp om ei ny tid

Gjennom og etter første verdenskrig vokste store nasjonale uavhengighets- og demokratibevegelser rundt om i verden. Denne tendensen blei synlig også gjennom USAs president (1913–1921) Woodrow Wilsons 14-punktsprogram for å unngå ny krig og for opprettelse av Folkeforbundet. Det blei lagt frem for Kongressen i januar 1918. I sin tale sa Wilson blant annet: «Når det gjelder disse vesentlige foranstaltningene (de 14 punktene) for å rette på urett og hevde rett, føler vi oss i nært samarbeid med alle de regjeringer og folk som har sluttet seg sammen mot imperialistene. Vi kan ikke ha forskjellige interesser eller formål. Vi står sammen til det siste». Seinere la han frem de samme punktene under fredsforhandlingene i Versailles i januar 1919. Det var ei utstrakt hand til folkeopprør i koloniene, også i Midtøsten, og ga håp om en ny verdensorden. Bolsjevikrevolusjonen i Russland og Sovjets inntreden på arenaen ga også håp til undertrykte folk. Forandring var mulig! Og krigen reduserte kolonimaktenes økonomiske, militære og politiske muligheter for fortsatt verdensherredømme. Britenes (og Frankrikes) planer om nye kolonier i Midtøsten kolliderte åpenbart med Wilsons idealisme, og britenes håp var derfor at deres støtte til sionistenes koloniprosjekt ville mobilisere støtte fra de nå to millioner jødiske immigrantene i USA. Slik ville de kunne omgå at Wilsons forslag om nasjonale rettigheter også skulle omfatte palestinerne. Det siste skulle vise seg å bli svært vellykka. 

 

Det lille antiimperialistiske vinduet i USAs historie blei kortvarig. USA hadde ikke styrke nok til å sette makt bak Wilsons idealistiske krav, om de hadde ønska det. Wilson fikk ikke flertallet i Kongressen med seg. Han blei ramma av slag i oktober 1919, og forlot arenaen. 14-punktsprogrammet blei bare sterkt utvanna fulgt opp i den endelige fredsavtalen – Versaillestraktaten. Det samme gjaldt for Pakten i det nystarta Folkeforbundet. USA blei ikke med her, heller ikke Sovjetunionen. De seirende imperialiststatenes (Storbritannias og Frankrikes) kolonipolitikk fikk dominere i to tiår til. Rivaliseringa mellom dem gjorde at Folkeforbundet ikke kunne leve opp til Wilsons intensjoner, og en ny krig sto raskt for døra. Samtidig hadde Wilsons forslag i Versailles og revolusjonen i Russland satt fyr på massive revolusjonære opprør over heile verden, Kina, India, Irland og Egypt, for å nevne noen. Denne bevegelsen så ut til å være ustoppelig.

Folkeforbundets mandatområde Palestina – institusjonalisert rasisme 

Palestinerne begynte raskt å organisere motstand mot britenes okkupasjon og sionistenes bosettingspolitikk. Lederne, som kom fra de gamle klanene og økonomiske og religiøse elitene, uten folkelig basis, fulgte imidlertid en fruktesløs legalistisk forhandlingsstrategi. Militant folkelig motstand mot britene og bosetterbevegelsen vokste derfor frem, og omfattende spontane demonstrasjoner, streiker og voldelige opptøyer brøyt ut i 1920 og -21. Britenes svar var ofte knallhard og provoserende militær brutalitet, uavhengig av om protestene var fredelige eller ikke. Samtidig fikk bosetterne fritt leide. De fikk sågar opprette sin egen sivile administrasjon, parallelt med britenes okkupasjonsstyre. Det bidro sjølsagt til at den palestinske bevegelsen for nasjonale og demokratiske rettigheter raskt vokste. Spesielt var bosetternes fremferd på landsbygda provoserende, de palestinske bøndene blei fortrengt fra jorda de brukte.

Det blei umulig for det nye Folkeforbundet å ikke følge opp deler av britenes lovnader til Sharif Husein. Også deler av Wilsons forslag om sjølstendighet for nye nasjoner i Midtøsten blei med i Folkeforbundets mandat, dessverre med Sykes–Picot-avtalen som ei begrensning for denne sjølstendigheta. Frankrike fikk «ansvaret» for Libanon/Syria, og også Hatay (en bit av dagens Tyrkia/Anatolia, som de seinere måtte gi fra seg til Tyrkia). Britene tapte kampen om Syria, men vant Palestina, Irak (med Mosul) og Jordan. For å komme voksende og militante folkelige opprør i møte blei to av Huseins sønner innsatt som konger: Faisal i Irak, og Abdullah i Jordan. Og «uavhengige» regjeringer fikk makta i Libanon og Syria. Artikkel 22 i Folkeforbundets mandat anerkjente et stykke på vei retten til uavhengighet for folka i alle arabiske områder som hadde vært en del av Det osmanske riket. Med et unntak: Mandatområdet Palestina. Avtalen om Palestina starter med å henvise til artikkel 22, men fortsettelsen var katastrofal for palestinerne. Her forplikta nemlig Folkeforbundet seg til å respektere og iverksette Balfour-erklæringa. Og i artikkel 3 i Palestina-mandatets innledning er det «det jødiske folket», og bare dette, som blir tilkjent de nasjonale og historiske rettighetene til Palestina. Det var sjølsagt også ei anna befolkning her, men denne befolkningas kollektive identitet, utvikla gjennom noen tusen år, fikk ingen praktiske konsekvenser! Ingen steder i mandatets påfølgende 28 artikler finnes ordene palestiner eller araber. 800 000 palestinere blei kontant skrevet ut av historia.

Dermed var grunnsteinen til det den israelske sosiologen Baruch Kimmerling kaller «den politiske utslettelsen (politicide) av det palestinske folket» lagt. Etableringa og utviklinga av «jødenes nasjonalhjem» kunne ta til. Sionistene kaller det å «gjenskape» en nasjon. Organisasjonen The Jewish Agency fikk status som sionistenes kvasiregjering, og gikk effektivt i gang med å ivareta «de nasjonale rettighetene» til de stadig fleire sionistiske bosetterne. Disse nasjonale rettighetene tilkom altså «alle verdens jøder»! Ikke bare de som bodde i Palestina. Jøder fikk rett til fri innvandring, mens utvandra og borteboende palestinere blei nekta å vende tilbake. Hvordan kunne dette skje?

Rasisme og kolonisering

Arkitekten bak dette rammeverket for sionistenes erobring av Palestina var heile veien britenes utenriksminister Balfour. En offensiv representant for stormaktenes imperiale og koloniale ideologi og praksis. Overbevist om Det britiske imperiets moralske og rasemessige overlegenhet og iboende rett til å herske. På hans CV sto fem år som førsteminister i Irland, der han fikk tilnavnet «Bloody Balfour». Han viste seg å være en perfekt alliert for sionistbevegelsens bosetterprosjekt. Britene behandla palestinerne med den samme foraktfulle og nedlatende holdninga de utsatte alle i sine kolonier for, fra Hong Kong til Jamaica. En politikk gjennomsyra av koloniherrenes rasisme overfor sine «tilbakestående undersåtter». Sionistenes koloniseringsprosjekt var grunnlagt på og gjennomsyra av den samme rasismen. 

Artikkelforfatteren kan her ikke unngå å nevne at samtidig med at mandatet for Palestina blei fremforhandla, dreiv norske forskere «utgravinger» på samiske gravplasser/kirkegårder i Tysfjord og Neiden. Hva de «grov ut»? De henta opp samiske hodeskaller, hundrevis, og frakta dem til herrefolkets elfenbeinstårn, Universitetet i hovedstaten, der «forskinga» skulle bekrefte rådende raseteorier. Og begrunne den pågående utraderinga av samisk historie, språk, kultur og identitet, og dermed samenes nasjonale og demokratiske rettigheter i sine historiske områder. Og hodeskallene ligger fremdeles i elfenbeinstårnets kjellere. Kanskje er ikke for(nor)skinga avslutta enda? Denne anti-humanismen og rasismen er karakteristisk for imperier, kolonisering og kolonier. Palestina og Sameland intet unntak. 

Balfour og britene visste hva som trengtes for å holde de «innfødte» på plass i Palestina: jernhansken, og de brukte den! Ironisk nok (eller kanskje ikke?) var Balfour minister i den samme regjeringa som innførte svært diskriminerende innvandringsregler for jødiske flyktninger. Det samme gjorde andre europeiske land, sammen med USA. Dermed tredobla den jødiske innvandringa til Palestina seg fra 1919 til 1926. Hvor skulle flyktningene ellers gjøre av seg?

Den over hundre år lange krigen mot palestinerne var nå i full gang, og de nødvendige byggesteiner for virkeliggjøringa av en rasistisk og voldelig bosetterstat på den palestinske befolkningas land var på plass.

 

Kilder/referanser:

Rashid Khalidi, The Hundred Years` War on Palestine, Metropolitan Books 2020.

James Barr, A Line in The Sand, Simon & Schuster 2011

Shlomo Sand, The Invention of The Jewish People, Verso 2009

George Antonius, The Arab Awakening, 1939, nyutgave Simon Publications 2001

Egne opphold, reiser og samtaler i Palestina, Irak, Syria og Tyrkia mellom 1983 og 2015

Palestinakonflikten er et resultat av imperialistiske rivaliseringer og sionistenes ønske om å bygge en jødisk stat i et område som allerede var befolka. I denne artikkelserien som går over flere nummere får vi innblikk i denne over hundreårige historia. Denne første delen handler om tre avtaler med imperialistmaktene som har prega historia: Sykes–Picot-avtalen, britenes løfter til Sharif Husein og Balfour-erklæringa. Den handler også om sionistenes arbeid for å lage «et nasjonalhjem for jøder» i Palestina og skjebnen til USAs president Wilsons forslag om sjølstendighet for nye nasjoner.

---

Av Svein Olsen, fylkes- og lokalpolitiker for RV og Rødt i Nordland, Vågan og Bodø siden 1985. Mangeårig Palestina-aktivist. I dag sentralstyremedlem i Palestinakomiteen og medlem av landsstyret i Solidaritet med Kurdistan.

 

Sykes–Picot-avtalen – imperialistmaktene rivaliserer

11. desember 1917 marsjerte britenes general Allenby inn gjennom Jaffaporten i al-Quds (Jerusalem). I hans følge var også François Georges-Picot, fransk karrierediplomat. Byen var erobra fra det falleferdige osmanske imperiet (alliert med Tyskland) i den pågående første verdenskrigen. Allenby innførte umiddelbart militærstyre og unntakstilstand. Den skulle vare i 2 år og militærstyret i 30. Her var det ikke mye frigjøring å få øye på. Også denne krigen var en del av ledende imperiemakters evige kamp om kolonier og verdensherredømme. I starten på 1900-tallet var det knapt nye landområder igjen å erobre, og nyoppdeling av kolonier og gamle imperier var nå hovedmetoden. Mens Storbritannia og Frankrike var nære allierte i Europa, var de to ledende europeiske kolonimaktene samtidig bitre rivaler i Midtøsten.

I Det osmanske («gamle») riket var det gryende bevegelser for sjølstendighet, løsrivelse og nasjonale rettigheter. Disse bevegelsene prøvde å utnytte krigen og rivaliseringa etter beste evne. De var leda av de gamle føydale og religiøse elitene, men også av representanter for nye økonomiske eliter, intellektuelle og opposisjonelle militære. På den arabiske halvøya hadde en allianse av stammer leda av Sharif Husein gjort opprør mot osmanerne og erobra Mekka i 1916. Dette utnytta britene, som da kontrollerte Egypt og Suzezkanalen (vannveien til India, juvelen i Det britiske imperiet). De lovte Husein støtte til hans ambisjon om et arabisk kongedømme som også skulle omfatte dagens Palestina, Libanon, Syria, Jordan og Irak, om han deltok i britenes kamp mot osmanerne.

En anna viktig aktør i dette stormaktsspillet var en karrierelysten britisk diplomat, Mark Sykes. Han hadde imperiale erfaringer og ditto ambisjoner på britenes vegne, spesielt i Palestina. Han hadde lenge vært sentral i rivaliseringa med Frankrike for å erobre nye kolonier etter den forventa oppløsninga av Det osmanske riket. For å unngå at rivaliseringa skulle bli militær, hadde Storbritannia og Frankrike, i hemmelighet, allerede 3. januar 1916 inngått en avtale om den fremtidige oppdelinga av Midtøsten: Sykes–Picot-avtalen. Avtale-arkitektene var de to imperie-diplomatene Sykes og Picot. Avtalen er også kalt «A line in The sand». Deler av denne «linja i sanda» utgjør i dag den sørlige grensa i Libanon og Syria, og gikk videre via Kirkuk i Irak til Iran. Områdene nord for linja skulle være under fransk «beskyttelse» (nytale er ikke en moderne oppfinnelse), så langt inn i dagens Tyrkia som mulig. Irak og (Trans)Jordan skulle være britisk krigsbytte. Begge ville ha Mosul (olja!) og Palestina, men blei ikke enige og kompromissa seg til at Frankrike fikk Mosul, mens Palestina skulle være under «internasjonal kontroll». Hva internasjonal betydde var uklart. Vi kan i dag se spor av disse «innflytelsessfærene» når president Macron prøver å være brannslokker i opprøret i Libanon, og støttespiller for Armenia i kampen om Nagorno-Karabakh. Rytterne prøver å ri gamle hester på nytt.

Sykes–Picot-avtalen viste at løftet til Sharif Husein ikke var verdt papiret engang. Han var ukjent med avtalen og blei en nyttig brikke i det koloniale skyggeteateret. Og Frankrike var ukjent med britenes løfte til Husein! Da Allenby innførte militær unntakstilstand i Palestina blei det raskt klart at løftet til Husein om arabisk sjølstyre i alle fall ikke gjaldt Palestina. Samtidig med dette støtta og oppfordra Frankrike til opprør i den kristne delen av befolkninga i Libanon, og stilte med både penger og våpen. De ønska seg et forsprang på britene om kontrollen både her og i Syria. Opprøret var dårlig forberedt, blei avslørt, slått ned og lederne hengt i gatene i Beirut. Sykes–Picot-avtalen blei kjent da Lenin etter revolusjonen i Russland i oktober 1917 avslørte en del av de alliertes hemmelige avtaler, og trakk landet ut av krigen. Tsar-Russland var også underskrivere av avtalen i 1916. De ville ha sin del av Det osmanske riket. Dette er et par eksempler på metodene de rivaliserende kolonisatorene brukte. Splitt og hersk ved å utnytte historiske, etniske, religiøse, kulturelle og klassemotsetninger. Og Midtøsten var og er en mosaikk av slike motsetninger. Samtidig er det vår sivilisasjons vogge. I dag er kolonisatorene nye, men imperialismen den samme og metodene om mulig verre. Og som vi alle veit: denne vogga er nå blitt til et utålelig mangeårig helvete for befolkninga.

Balfour-erklæringa – sionistenes første seier i kampen om Palestina

Britene fortsatte felttoget nordover gjennom Palestina mot Damaskus og Syria, fortsatt alliert med stammekrigerne til Sharif Husein. De ville komme Frankrike i forkjøpet. De så ikke på Sykes–Picot-avtalen som meir bindende enn avtalen med Husein. I god imperial ånd fikk dermed rivaliseringa med Frankrike, nå om Syria, ny fart. Lovnaden om Syrias «sjølstendighet» i Huseins kongedømme var ikke meir verdt enn Palestinas. Frankrike pressa samtidig på for å etablere Palestina som internasjonalt mandatområde. Her hadde nå britene full kontroll. De måtte sikre seg Palestina for å kunne beskytte Suzezkanalen. Samtidig var kontroll over områdene mellom Middelhavet og de nye oljefeltene i Mosul og Kirkuk i det gamle Mesopotamia svært viktig (oljeledninger). Rivalene hadde begge behov for denne olja for å bygge seg opp etter den ødeleggende krigen, og olja var en del av krigsbyttet. I dette lyset var løfter om sjølråderett til gamle og nye kolonier i utgangspunktet bare vekslepenger. Nå går allikevel ikke alt som herrefolket ønsker seg, noe vi skal komme tilbake til etter hvert.

Allerede 6 uker før de nevnte koloniherrene marsjerte inn i al-Quds, seilte en ny aktør inn på senen: sionistbevegelsen. Den 7. november 1917 offentliggjorde avisa The Times et brev fra britenes utenriksminister Arthur Balfour til Lord Rotschild, en ledende britisk jøde og sionist. Brevet, seinere kalt Balfour-erklæringa, lovte britisk støtte til «et nasjonalhjem for jøder» i Palestina. Problemet var jo at i dette «nasjonalhjemmet» bodde det allerede ei stor palestinsk befolkning. Det var altså ikke «et land uten folk – for et folk uten land», som har vært en del av sionistenes historiefortelling, eller «en folketom og gold ørken», del av den samme fortellinga. Dette sionistiske prosjektet passa nå ypperlig inn i britenes ønske om en koloni i Palestina, kontrollert av dem sjøl. Og som minister (i den britiske regjeringa i 1916) Herbert Samuel argumenterte: støtte til en sionistisk koloni rett øst for Suez ville gjøre det svært vanskelig for en rivaliserende makt å true britisk kontroll over Suzezkanalen. Samuel var både jøde og sionist. En slik koloni under britisk beskyttelse ville sette en effektiv stopper for franske ambisjoner. På kort sikt funka det akkurat sånn. De sionistiske bosetterne var godt organisert og finansiert, væpna seg og deltok i undertrykkinga av den palestinske befolkninga. Men de hadde ikke tenkt å være redskap for britenes koloniprosjekt. De hadde egne ambisjoner. Og på litt lengre sikt gjorde britene opp regning uten vert, som så mange andre imperialistmakter både før og seinere. Sionistenes mål var heilt fra starten av den rasistiske staten Israel, en stat bare for jøder. Og for å realisere prosjektet måtte den palestinske befolkninga nektes nasjonale og demokratiske rettigheter og jages bort. Balfour-erklæringa la grunnlaget for dette rasistiske prosjektet. De sionistiske bosetterne kasta sine «beskyttere» på dør allerede etter et par tiår. Her har det seinere også vist seg at Frankrike var en aktiv støttespiller for sionistene, med finansiering, etterretning og våpen. De hadde ikke gitt opp egne ambisjoner. Og sionistene viste at de på svært dyktig vis kunne spille på stormakters rivalisering og svakheter. De visste hvordan imperialistmaktene tenkte, og hadde kontakter i begge regjeringene.

Palestinerne sto nå ansikt til ansikt med ei dramatisk ny virkelighet: en ny okkupant, Storbritannia, samtidig som landet deres var lovet bort som «nasjonalhjem» for andre, jødene.

 

Sionismen

Jødene, som var en minoritet i alle landa i Europa, Nord-Afrika og Midtøsten, hadde i årtier og århundrer vært syndebukker og lynavledere for herskere i mange av landa de bodde i. Antisemittismen var spesielt ille i noen av de kristne landa. Millioner av jøder var på flukt fra undertrykking og pogromer den siste halvdelen av attenhundretallet og de første tiåra av det nittende. Svært mange av dem kom vestover fra bosettinger i tsar-Russland, og rømte fra utålelige forhold. Den politiske sionistbevegelsen blei etablert av journalisten Theodor Herzl i 1897, og på programmet sto opprettelsen av «en nasjonalstat for alle verdens jøder» i det bibelske «hjemlandet» Palestina. Det er ingen grunn til å bli opprørt over at jøder så etter utveier til å fri seg fra utålelig og dødelig undertrykking, forfølgelse og diskriminering. De jødiske flyktningene fra øst blei møtt av de samme krav som andre minoriteter, assimilering: gi slipp på din identitet og bli som oss! Eller: de slapp overhodet ikke inn over grensa. Og nasjonalstaten, «The one-nation-state», var jo en del av datidas løsning: en stat – et folk! Den norske nasjonalstaten blei for øvrig bygd etter samme modell: svært lite, om noe, rom for minoriteter som samer, kvener, rom eller flyktninger. Artikkelforfatteren er sjøl en del av denne rasistiske delen av den norske historia: koloniseringa av (Julev)Sapmi/(Lule)Sameland.

Sionismens mål om én stat for alle jøder i verden er problematisk av flere grunner. 1: Hvordan skape en nasjon – et folk, av mennesker som bor over heile verden, med ulik etnisk tilhørighet, historie, kultur og ulike språk, og med bare ett fellestrekk: at de er troende jøder eller har jødiske røtter? De siste tusen åra blei tilhengerne av jødedommen etter hvert minoriteter i områdene de bebodde. Herskerne fant det ofte formålstjenlig å gå over til andre religioner, først kristendom og seinere islam. 2: Hva og hvem kvalifiserer for å bli med i dette fellesskapet? Sionistene laga sin definisjon: du er jøde om du er født av ei jødisk mor. Dermed blei det et spørsmål om rase og blodslinje. Det er svært vanskelig å konvertere til jødedommen. Og 3: Hva skulle en gjøre med de som allerede bodde i Palestina, palestinerne? Opposisjonen mot Balfour i den britiske regjeringa i 1917 var jøden Edwin Montagu, som argumenterte slik: det fantes jo ingen jødisk nasjon, og et slikt «nasjonalhjem» ville være å be de europeiske lederne om å kvitte seg med jødene. Det ville også måtte bety å drive ut palestinerne fra Palestina. Alle jøder var og er altså ikke sionister.

Ved avslutninga av første verdenskrig utgjorde de historiske palestinske jødene og tidlige immigrant-jøder ca. 6 % av befolkninga, og eide 2 % av jorda. Flesteparten av disse var ikke sionister. Hvordan rettferdiggjøre sionismens mål om Palestina som en nasjonalstat bare for jøder? Og samtidig nekte ei overveldende majoritetsbefolkning, palestinerne, de samme nasjonale og demokratiske rettighetene? Demokrati var jo ikke et ukjent begrep i 1916, heller ikke for sionister. Sionismen starta med å «kidnappe» den jødiske religionen som redskap for å skape et felles ideologisk grunnlag for «en ny nasjon». Den bibelske historiefortellinga (Det Gamle Testamentet ++) skulle bli «det nye folkets» historie. Det gammeltestamentlige jødiske folket skulle gjenreises som en ny stat i Palestina. På bekostning av ei befolkning med noen tusen års tilhørighet der. Den reelle antisemittiske undertrykkinga opp gjennom århundrene, spesielt i Europa, gjorde oppgaven betydelig lettere. Sionistene var fullt klar over at prosjektet var utenkelig uten en storstilt immigrasjon av jøder til Palestina. Disse mulige immigrantene fantes rundt 1920 i alle de europeiske landa, i øst som vest, som flyktninger. De var uønska overalt. Sionistene skjønte sjølsagt også at den palestinske befolkninga måtte bort. Men det var det jo ikke politisk rom for å si høyt, om de skulle få nødvendig aksept for sitt koloniseringsprosjekt, ikke bare fra britene, men fra flertallet av de europeiske statene og USA. Det fikk de. Den koloniale rasismen og herrefolkstenkinga har alltid vært en del av kolonimakters måte å utøve sitt herredømme på. Europas siste (?) store voldelige bosetterprosjekt, regissert av de europeiske kolonimaktene, var dermed innleda i Palestina.

Revolusjon i Russland og Wilson-doktrinen – håp om ei ny tid

Gjennom og etter første verdenskrig vokste store nasjonale uavhengighets- og demokratibevegelser rundt om i verden. Denne tendensen blei synlig også gjennom USAs president (1913–1921) Woodrow Wilsons 14-punktsprogram for å unngå ny krig og for opprettelse av Folkeforbundet. Det blei lagt frem for Kongressen i januar 1918. I sin tale sa Wilson blant annet: «Når det gjelder disse vesentlige foranstaltningene (de 14 punktene) for å rette på urett og hevde rett, føler vi oss i nært samarbeid med alle de regjeringer og folk som har sluttet seg sammen mot imperialistene. Vi kan ikke ha forskjellige interesser eller formål. Vi står sammen til det siste». Seinere la han frem de samme punktene under fredsforhandlingene i Versailles i januar 1919. Det var ei utstrakt hand til folkeopprør i koloniene, også i Midtøsten, og ga håp om en ny verdensorden. Bolsjevikrevolusjonen i Russland og Sovjets inntreden på arenaen ga også håp til undertrykte folk. Forandring var mulig! Og krigen reduserte kolonimaktenes økonomiske, militære og politiske muligheter for fortsatt verdensherredømme. Britenes (og Frankrikes) planer om nye kolonier i Midtøsten kolliderte åpenbart med Wilsons idealisme, og britenes håp var derfor at deres støtte til sionistenes koloniprosjekt ville mobilisere støtte fra de nå to millioner jødiske immigrantene i USA. Slik ville de kunne omgå at Wilsons forslag om nasjonale rettigheter også skulle omfatte palestinerne. Det siste skulle vise seg å bli svært vellykka. 

Det lille antiimperialistiske vinduet i USAs historie blei kortvarig. USA hadde ikke styrke nok til å sette makt bak Wilsons idealistiske krav, om de hadde ønska det. Wilson fikk ikke flertallet i Kongressen med seg. Han blei ramma av slag i oktober 1919, og forlot arenaen. 14-punktsprogrammet blei bare sterkt utvanna fulgt opp i den endelige fredsavtalen – Versaillestraktaten. Det samme gjaldt for Pakten i det nystarta Folkeforbundet. USA blei ikke med her, heller ikke Sovjetunionen. De seirende imperialiststatenes (Storbritannias og Frankrikes) kolonipolitikk fikk dominere i to tiår til. Rivaliseringa mellom dem gjorde at Folkeforbundet ikke kunne leve opp til Wilsons intensjoner, og en ny krig sto raskt for døra. Samtidig hadde Wilsons forslag i Versailles og revolusjonen i Russland satt fyr på massive revolusjonære opprør over heile verden, Kina, India, Irland og Egypt, for å nevne noen. Denne bevegelsen så ut til å være ustoppelig.

 

Folkeforbundets mandatområde Palestina – institusjonalisert rasisme

Palestinerne begynte raskt å organisere motstand mot britenes okkupasjon og sionistenes bosettingspolitikk. Lederne, som kom fra de gamle klanene og økonomiske og religiøse elitene, uten folkelig basis, fulgte imidlertid en fruktesløs legalistisk forhandlingsstrategi. Militant folkelig motstand mot britene og bosetterbevegelsen vokste derfor frem, og omfattende spontane demonstrasjoner, streiker og voldelige opptøyer brøyt ut i 1920 og -21. Britenes svar var ofte knallhard og provoserende militær brutalitet, uavhengig av om protestene var fredelige eller ikke. Samtidig fikk bosetterne fritt leide. De fikk sågar opprette sin egen sivile administrasjon, parallelt med britenes okkupasjonsstyre. Det bidro sjølsagt til at den palestinske bevegelsen for nasjonale og demokratiske rettigheter raskt vokste. Spesielt var bosetternes fremferd på landsbygda provoserende, de palestinske bøndene blei fortrengt fra jorda de brukte.

Det blei umulig for det nye Folkeforbundet å ikke følge opp deler av britenes lovnader til Sharif Husein. Også deler av Wilsons forslag om sjølstendighet for nye nasjoner i Midtøsten blei med i Folkeforbundets mandat, dessverre med Sykes–Picot-avtalen som ei begrensning for denne sjølstendigheta. Frankrike fikk «ansvaret» for Libanon/Syria, og også Hatay (en bit av dagens Tyrkia/Anatolia, som de seinere måtte gi fra seg til Tyrkia). Britene tapte kampen om Syria, men vant Palestina, Irak (med Mosul) og Jordan. For å komme voksende og militante folkelige opprør i møte blei to av Huseins sønner innsatt som konger: Faisal i Irak, og Abdullah i Jordan. Og «uavhengige» regjeringer fikk makta i Libanon og Syria. Artikkel 22 i Folkeforbundets mandat anerkjente et stykke på vei retten til uavhengighet for folka i alle arabiske områder som hadde vært en del av Det osmanske riket. Med et unntak: Mandatområdet Palestina. Avtalen om Palestina starter med å henvise til artikkel 22, men fortsettelsen var katastrofal for palestinerne. Her forplikta nemlig Folkeforbundet seg til å respektere og iverksette Balfour-erklæringa. Og i artikkel 3 i Palestina-mandatets innledning er det «det jødiske folket», og bare dette, som blir tilkjent de nasjonale og historiske rettighetene til Palestina. Det var sjølsagt også ei anna befolkning her, men denne befolkningas kollektive identitet, utvikla gjennom noen tusen år, fikk ingen praktiske konsekvenser! Ingen steder i mandatets påfølgende 28 artikler finnes ordene palestiner eller araber. 800 000 palestinere blei kontant skrevet ut av historia.

Dermed var grunnsteinen til det den israelske sosiologen Baruch Kimmerling kaller «den politiske utslettelsen (politicide) av det palestinske folket» lagt. Etableringa og utviklinga av «jødenes nasjonalhjem» kunne ta til. Sionistene kaller det å «gjenskape» en nasjon. Organisasjonen The Jewish Agency fikk status som sionistenes kvasiregjering, og gikk effektivt i gang med å ivareta «de nasjonale rettighetene» til de stadig fleire sionistiske bosetterne. Disse nasjonale rettighetene tilkom altså «alle verdens jøder»! Ikke bare de som bodde i Palestina. Jøder fikk rett til fri innvandring, mens utvandra og borteboende palestinere blei nekta å vende tilbake. Hvordan kunne dette skje?

 

Rasisme og kolonisering

Arkitekten bak dette rammeverket for sionistenes erobring av Palestina var heile veien britenes utenriksminister Balfour. En offensiv representant for stormaktenes imperiale og koloniale ideologi og praksis. Overbevist om Det britiske imperiets moralske og rasemessige overlegenhet og iboende rett til å herske. På hans CV sto fem år som førsteminister i Irland, der han fikk tilnavnet «Bloody Balfour». Han viste seg å være en perfekt alliert for sionistbevegelsens bosetterprosjekt. Britene behandla palestinerne med den samme foraktfulle og nedlatende holdninga de utsatte alle i sine kolonier for, fra Hong Kong til Jamaica. En politikk gjennomsyra av koloniherrenes rasisme overfor sine «tilbakestående undersåtter». Sionistenes koloniseringsprosjekt var grunnlagt på og gjennomsyra av den samme rasismen. 

Artikkelforfatteren kan her ikke unngå å nevne at samtidig med at mandatet for Palestina blei fremforhandla, dreiv norske forskere «utgravinger» på samiske gravplasser/kirkegårder i Tysfjord og Neiden. Hva de «grov ut»? De henta opp samiske hodeskaller, hundrevis, og frakta dem til herrefolkets elfenbeinstårn, Universitetet i hovedstaten, der «forskinga» skulle bekrefte rådende raseteorier. Og begrunne den pågående utraderinga av samisk historie, språk, kultur og identitet, og dermed samenes nasjonale og demokratiske rettigheter i sine historiske områder. Og hodeskallene ligger fremdeles i elfenbeinstårnets kjellere. Kanskje er ikke for(nor)skinga avslutta enda? Denne anti-humanismen og rasismen er karakteristisk for imperier, kolonisering og kolonier. Palestina og Sameland intet unntak. 

Balfour og britene visste hva som trengtes for å holde de «innfødte» på plass i Palestina: jernhansken, og de brukte den! Ironisk nok (eller kanskje ikke?) var Balfour minister i den samme regjeringa som innførte svært diskriminerende innvandringsregler for jødiske flyktninger. Det samme gjorde andre europeiske land, sammen med USA. Dermed tredobla den jødiske innvandringa til Palestina seg fra 1919 til 1926. Hvor skulle flyktningene ellers gjøre av seg?

Den over hundre år lange krigen mot palestinerne var nå i full gang, og de nødvendige byggesteiner for virkeliggjøringa av en rasistisk og voldelig bosetterstat på den palestinske befolkningas land var på plass.

 

Kilder/referanser:

Rashid Khalidi, The Hundred Years` War on Palestine, Metropolitan Books 2020. 

James Barr, A Line in The Sand, Simon & Schuster 2011 

Shlomo Sand, The Invention of The Jewish People, Verso 2009 

George Antonius, The Arab Awakening, 1939, nyutgave Simon Publications 2001 

Egne opphold, reiser og samtaler i Palestina, Irak, Syria og Tyrkia mellom 1983 og 2015. 

Leder:
Hva er et tariffoppgjør? … 4

Plukk … 6

Gnist-samtalen med Bjørn Tore Egeberg og Stein Stugu … 8

Janne Lisesdatter Håkonsen:
«Revolusjon er alt, alt annet er tull» … 20

Dagbjørn Skipsnes:
Hjulet er allerede oppfunnet … 28

Ronny Kjelsberg:
Sosialisme, nå? … 32

Runa Evensen:
Sosialisme på dagsorden … 38

Mathias Bismo:
Forkortelse av arbeidsdagen er grunnbetingelsen … 42

Nina Björk:
Den rettferdige ulikheten … 50

Alf Gunvald Nilsen:
Ulikhetens ABC: Marx om utbytting … 54

Tina Andersen:
Vi må snakke om taktikk i miljøbevegelsen … 60

Arundhati Roy:
Ildebrann i India. Systemet feiler. … 68

Svein Olsen:
Israel – en voldelig og rasistisk bosetterstat på et anna folks territorium.
Del 1: Hvordan havna vi her? … 74

Debatt:

Johan Petter Andresen:
Kommentar til Bjørn Olav Utvik om den arabiske våren og Syria. … 86

Bokomtaler:

Dag Hessen:
Verden på vippepunktet … 90

Noreena Hertz:
Ensomhetens århundre … 94

Richard Smith:
China’s engine of environmental collapse … 98

Grace Blakeley:
The Corona Crash: How the Pandemic Will Change Capitalism … 100

Alice Martin og Annie Quick:
Unions renewed – Building power in an age of finance … 104

Robert Ovetz (red.):
Workers Inquiry and global class struggle … 104

Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innsett og Mimir Kristjansson (Red.):
Markedsmennesker … 108

Terje Rasmussen:
Folkesosialisten. Biografien om Finn Gustavsen … 110

Stein Aabø:
Sosialisten. Et portrett av Stein Ørnhøi … 110

Andreas Malm:
Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century & How to Blow Up a Pipeline: Learning to Fight in a World on Fire … 116

Rachel Holmes:
Sylvia Pankhurst.Natural born rebel: … 122

Bokhjørnet … 124

Revolusjonens A-Å:

Pariserkommunen … 126

I forslag til revidert arbeidsprogram som skal behandles på Rødts landsmøte, er det stilt forslag om å legge til rette for flere arbeiderstyrte og kooperative bedrifter. Stein Stugu har vært en av initiativtakerne til forslaget, mens Bjørn Tore Egeberg har markert seg mot forslaget, begge i debatt i Klassekampen. 

Kari Celius er intervjuer og med i redaksjonen i Gnist.
Bjørn Tore Egeberg sitter i styret i Rødt Arbeiderlag Oslo.
Stein Stugu er tidligere konserntillitsvalgt i Orkla og Ringnes, kommunestyremedlem for Rødt Bærum og medlem av arbeidsprogramkomiteen i Rødt
Foto: Dean Bennett

---

Hva vil dere si om styrkeforholdet mellom klassene i Norge 2021, og hva er det som er en god sosialistisk strategi nå?

Bjørn Tore: Det kjennes ofte som sosialismen aldri har vært lenger unna så lenge jeg har levd. Folk er forbanna på regjeringa og skuffa over Støre, men det skaper ikke en bevegelse mot hele det kapitalistiske systemet. I optimistiske tider sa vi: Vi krever ikke større brød, vi krever hele det fordømte bakeriet. I dag er kampen ofte å ta tilbake det brødet som Høyreregjeringa har tatt fra oss, og vi hører ikke lenger kravet om å ta over bakeriet.

Så en god sosialistisk strategi i 2021 er å bygge antikapitalistiske organisasjoner. Å sette seg rundt bordet og diskutere hva kapitalisme er, og finne ut om det fortsatt er sånn at den aldri kan bli rettferdig, selv om skrivende klovner påstår akkurat det. Videre å skaffe kamperfaring. Det er nå 40 år siden Altakampen. Den ga 80-tallets antikapitalistiske organisasjoner enorme erfaringer i hvordan makta opptrådte når den ble trua.

Det er der vi er. Med en sterkere arbeiderklasse kunne vi utfordra makta med arbeiderstyrte bedrifter, uavhengige kommuner, kooperative bedrifter innen råvarer, ferdigvarer, transport og utsalg. Men å late som vi allerede har mange og sterke antikapitalistiske organisasjoner er et dårlig utgangspunkt for en sosialistisk strategi.

Stein: Først vil jeg si at når dette er tatt inn som et forslag i arbeidsprogrammet, så er det ikke for å diskutere en strategi for sosialisme. Programpunktet heter «Legge grunnlaget for flere arbeiderstyrte og kooperative bedrifter», og det er også hensikten, fordi det kan være redskap for å øke arbeiderklassens innflytelse der man jobber. 

I tillegg å utvide grunnlaget for at bedriften skal kunne overleve, slik at det arbeidet en har skal være der. Bedrifter som bruker de verdiene som produseres til nye investeringer, vil ha større overlevelsesevne enn en virksomhet som bruker svært stor del av det som skapes, til profitt. I en del næringer vil det også gi realistiske muligheter til å drive videre. I næringsmiddelindustrien vet jeg om mange nedlagte virksomheter der dette hadde vært mulig, hvis det var lagt til rette for at ansatte kunne overta. Forslaget til program har andre forslag som også vil gjøre det mulig, som bedre finansieringsordninger.

Bjørn Tore: Dette skjønner jeg ikke. Arbeidsprogrammet har vel en klar sammenheng med Rødts strategi for sosialisme? Spesielt tiltak for «å øke arbeiderklassens innflytelse der man jobber»? 

Stein: Om vi er nærmere eller lenger fra sosialisme i dag enn tidligere i mitt liv, har jeg egentlig ingen formening om. På den ene siden er arbeiderklassen, i alle fall utenfor Norge, i hovedsak svakere organisert enn før. På den andre siden så mener jeg den radikale delen av fagbevegelsen har større innflytelse, og i alle fall større muligheter for innflytelse, enn tidligere i fagbevegelsen. Men det må vi bruke mer enn vi klarer i dag. Både for å forklare betydningen av sosialisme og skjerpe den antikapitalistiske profilen.
En viktig del av det siste er å peke på andre alternativer til eierskap enn staten, vi trenger å skissere alternative eierformer som kan fungere.

Vi trenger en diskusjon om hva sosialisme i praksis vil bety. Både flere arbeidereide bedrifter og kooperativer er en del av en sosialistisk økonomi, i tillegg til offentlig kontroll og eierskap av de aller største virksomhetene. Men det er ikke det som er hensikten med programforslaget nå.

Men vi bør fylle Rødts ønske, formulert i prinsipprogrammet om arbeiderstyrte bedrifter under sosialismen, med et konkret innhold om hvordan slike kan etableres allerede nå. De vil også kunne ha en viktig funksjon i en kapitalistisk økonomi.

Hva er en arbeiderstyrt bedrift? Fortell hva dere legger i det? Fins det erfaringer eller eksempler som kan illustrere? 

Bjørn Tore: En arbeiderstyrt bedrift oppstår når eierne rømmer. Noen ganger vil arbeiderne fortsette å jobbe i sjappa, og da blir løsningen at de må overta eierens jobb. De låner penger, kjøper ut eierne og møter hverdagens tusen problemer. I de fleste tilfellene har de med folk fra den gamle ledelsen, eller de henter inn en leder utenfra, så de kan konsentrere seg om det de kan best: å jobbe. En spesiell form for arbeiderstyrt bedrift var heisbedriften Nor Heis. Her jobba det mange sosialister, og da de overtok bedriften, var det et arbeidermaktprosjekt, både for arbeiderne og for Heismontørenes Fagforening.

Stein: Det finnes en rekke eksempler på arbeiderstyrte og kooperativ virksomhet, og i tillegg ideell virksomhet. For å ta en liten omvei: Med et strategiske mål om å bli kvitt velferdsprofitørene innenfor barnehage var det en svært viktig endring at vi aksepterte ideelt eierskap som fornuftig. Det sikrer at pengene blir brukt på ansatte og unger, ikke profitt. Gjennomgående er det også de som får best tilbakemeldinger fra foreldre. Selv om disse målingene mildt sagt kan diskuteres, så tror jeg det er riktig at de ideelle gjennomgående er best fordi de ikke bruker penga på profitt. De kommersielle eierne skårer derimot dårligst og byr på flere eksempler på dårlig lønn og arbeidsforhold.

Ideelt eierskap kan misbrukes. I det diskusjonsnotatet vårt danske søsterparti, Enhedslisten, har laget om arbeiderstyrte bedrifter, «Et mere demokratisk erhvervsliv», dokumenterer de at kooperativ virksomhet har sterkere overlevelsesevne og færre konkurser enn profittstyrt virksomhet.
For å ta et eksempel. Mondragon er et baskisk kollektiv som er eide av 35 000 av konsernets 90 000 ansatte. De velger ledelse og har klare regler for hvor store lønnsforskjeller de aksepterer innenfor en bedrift. I Euskadi er sysselsettingen høyere enn i resten av Spania.

Bjørn Tore: Jeg tror vi begge vet litt for lite om Mondragon og de kooperativene som deltar der til å gi det noen vekt i debatten. Siden det ikke finnes fagforening der, vil de fleste som drar dit for reportasjer snakke mest med sjefene. Det bør være et tankekors at da en av Mondragon-bedriftene kjøpte det norske heisfirmaet Elevator (der mange arbeidere hadde små aksjeposter), så var betingelsen for kjøpet at arbeiderne ikke skulle eie aksjer lenger.

Stein: Det er ikke til hinder for at vi kan lære og bruke de positive erfaringene fra Mondragon, som vi bør lære av de dårlige for å unngå å gjøre samme feil.

Arbeiderstyrte bedrifter, dreier det seg ikke om eierskap til syvende og sist? Jeg mener, fins det noen andre enn de ansatte (arbeiderne) som vil eie en arbeiderstyrt bedrift?

Bjørn Tore: Det kan finnes andre som deltar i redningsaksjonen når arbeidsplasser kan gå tapt, og de reddes gjennom å lage en arbeiderstyrt bedrift. Et eksempel på noe som burde blitt en arbeiderstyrt bedrift er Design Forum, en klesbutikk-kjede der det var streik for noen år siden. Eieren vant streiken gjennom å slå bedriften konkurs, og driver videre uten de streikende. Her kunne Handel og Kontor snappa konkursboet foran nesa på han, og plutselig eid en butikk-kjede, som det hadde vært smart å la de ansatte styre, fram til det dukka opp en seriøs kjøper.

Stein: I det forslaget vi har laget, legger vi også opp til at vilkårene skal bedres for kooperativer og arbeiderstyrte bedrifter. Noe av problemet med Nor Heis var at de fikk store problemer med lån og tilgang på kapital. Det har vi forslag om å gjøre noe med ved å legge til rette for bedre finansiering. I prinsippet er jo ikke dette noe annet enn en statsbank, som Husbanken, på flere områder. Vi har jo flere slike forslag i arbeidsprogrammet. I tillegg er det fullt mulig at man i mange lokalmiljøer vil være med på å finansiere overtakelse og oppbygging av ny nøkkelvirksomhet av mange slag, hvis det legges til rette for slik finansiering

Et kooperativ som Mondragon har også egen bank. Og i Enhedslistens forslag ligger det også at det skal opprettes banker finansiert med avgifter fra de kooperative virksomhetene som bygges opp.

Et vilkår for slik finansiering er at arbeiderstyrte og kooperative bedrifter fortsatt skal være det, dvs. at den ikke skal kunne selges til et ordinært kapitalistisk konsern. Finansieringen må låses fast til virksomhetens formål og en samfunnsmessig fornuftig praksis. Ser vi på barnehager, så finnes det jo eksempler på at også ideelt eide virksomheter opptrer som profitører, som kirkens eierskap til flere barnehager i Berge, Akasia, der hensikten var å skumme fløten fra barnehagene for å finansiere annen kirkelig virksomhet.

Jeg jobber i et statsforetak, der ministeren i sittende regjering er generalforsamling. Vi ansatte merker lite til skiftene av minister. Det vi merker – og er opptatt av – er hvem som er ledelsen. Hva tenker dere om statlig eierskap? Hvordan bør eierskapet driftes?

Bjørn Tore: Jeg jobba 25 år i Posten (eller var ansatt i 25, men jobba i høyden 10 av dem, ble det påstått). Sjefene jobba hardt for korpsånden, men det tror jeg de har slitt verre og verre med etter at jeg slutta. Først 10 år med New Public Management. Deretter et direktørstyre som snytt ut av nesa på et vanlig AS. Problemet for oss som var aktive i fagforeningen, var at medlemmenes protest ofte stoppa ved at de var skuffa over sjefen. Det var et mindretall som forstod at direktørene og departementet knytta seg opp mot NHO og deres syn på moderne bedriftsledelse. Med disse begrensningene er statlig eierskap bra. Jeg vil forsvare alle statlige arbeidsplasser mot AS-ifisering og privatisering. Muligheten til å stille politikere til ansvar er god å ha. Eierskapet bør driftes i godt samarbeid med fagforeningene, men jeg har jo ingen tro på at det vil bli sånn. Staten er ikke oss.

Stein: Jeg er helt enig med Bjørn Tore i det han sier her. Et statlig eierskap må i tillegg forvaltes med et mye bredere samfunnsmessig formål enn avkastning, som svært ofte er viktigste mål i dag. Her må det settes klare mål både når det gjelder miljø, sysselsetting, ansettelsespolitikk og medvirkning. 

Samtidig er statlig eierskap viktig, også i dagens Norge. Når norske bedrifter blir solgt, er det altfor ofte de med de største økonomiske musklene som vinner og kan regne hjem oppkjøpet. I et lite land som Norge er det svært viktig at formålet med eierskap skal være mer enn penger på kort sikt. Skal vi sikre nasjonal kontroll er bruk av statlig kapital helt nødvendig. Det var som eksempel svært uheldig at Folketrygdfondets eierandeler i Orkla ble brukt som et redskap til å sikre Stein Erik Hagens kontroll på konsernet. Konsekvensen var at mye er solgt til høystbydende, ut av landet.

Er det en motsetning mellom fagorganisering og arbeiderstyre/-eierskap i en bedrift?

Bjørn Tore: Nei. Men det finnes selvsagt eksempler på arbeiderstyrte bedrifter der folk står utafor fagforeningene. Akkurat som det finnes kapitaliststyrte bedrifter der arbeiderne ikke vil organisere seg. 

Stein: For å se til Mondragon igjen. Mondragon er negative til fagbevegelsen. Som eksempel måtte det streikes for å få tariffavtale da de etablerte seg med en heisbedrift i Norge. Fagforeninger er definitivt viktige også i arbeiderstyret bedrifter, fordi det vil oppstå forskjeller i prioriteringer sett nedenfra sammenliknet med ovenfra. Dette vil også nødvendigvis skje også i et sosialistisk samfunn og må ivaretas helt uavhengig av eierskap.

Jeg har forstått det slik at du, Stein, var initiativtaker til et nytt avsnitt under Økonomi-kapitlet i foreslått revidert arbeidsprogram for Rødt om å legge til rette for flere arbeiderstyrte og kooperative bedrifter. Kan du fortelle mer om bakgrunnen for forslaget? 

Stein: Egentlig er programpunktet i stor grad et sammendrag av punkter som også har vært med i tidligere arbeidsprogram, men da spredt rundt i programmet. Det jeg har foreslått, er å samle dette i ett programpunkt og i tillegg utvide det med noen forslag som tydeligere sier at også problemer med tilgang på kapital må løses. For Nor Heis var dette et problem, men det er jo løsbart. Slike problemer var jo medvirkende til at et knapt flertall av de som jobbet i Nor Heis valgte å gi opp.
Et viktig spørsmål både for Rødt og andre partier er at vi må ut av EØS. Vi trenger da også diskusjoner om eierformer og hvordan det skal bidra til verdiskaping og sysselsetting.

Så er jeg jo også inspirert av både Enhedslistens forslag og andre internasjonale erfaringer. 

Bjørn Tore: Den arbeiderstyrte bedriften Nor Heis var spesiell fordi arbeiderne der sa tydelig fra om at hensikten både var å redde arbeidsplassene og å utøve arbeidermakt. Jeg tror det er derfor kapitalen ga Nor Heis større problemer enn andre bedrifter der de ansatte er eiere. Kapitalen har mange andre metoder enn å skru igjen tilgangen på kapital. Man må også regne med å bli motarbeida for eksempel gjennom dårlige vilkår for innkjøp og salg.

Stein: Det har Bjørn Tore helt rett i. Men vi har en lang rekke forslag i arbeidsprogrammet som tar sikte på å gjøre noe med de ekstreme redskapene storkapitalen har i dag som nettopp tar sikte på å skvise mindre bedrifter, enten de er arbeidereide eller ikke.

Hvorfor er ikke dette god Rødt-politikk, Bjørn Tore?

At arbeidere redder arbeidsplassen sin gjennom å kjøpe bedriften er god Rødt-politikk. Men det som har vært diskusjonen i Rødt er om vi vil tjene på en ny arena for klassekampen, å bruke mye krefter på å etablere arbeiderstyrte og kooperative bedrifter. Dette kan være god Rødt-politikk for en arbeiderklasse på offensiven, en arbeiderklasse som har sterke sosialistiske organisasjoner. Men i 2021 vil de som starter arbeiderstyrte bedrifter, oppleve kapitalmakta på samme måte som Nor Heis en gang opplevde den. Det var stadig trøbbel, helt til det heldigvis dukka opp en kjøper, slik at arbeiderne oppnådde det sekundære målet: å sikre arbeidsplassene. Å skape arbeidermakt gjennom arbeiderstyrt bedrift i et kapitalistisk marked, ble for vanskelig. Kapitalen har ikke bruk for, og har ikke noe ønske om, suksessrike arbeiderstyrte bedrifter. De har stor makt til å knekke en arbeiderstyrt bedrift hvis den vokser, erobrer markedsandeler, og kan bli til inspirasjon for de som stiller spørsmål med den private eiendomsrett til produksjonsmidlene. Derfor vil en slik strategi ta masse krefter fra viktigere fagforeningsarbeid, og den vil gi lite tilbake.

En god Rødt-politikk er å kreve arbeidermakt i kraft av å være ansatt i bedriftene, i kraft av å skape verdiene som gir bedriften penger i kassa. Vi har i dag et skinndemokrati med utskremte ansattrepresentanter i bedriftsstyrene. Men noen klubber har klart å gjøre noe ut av dette, utvikle styreplassene som en plattform for å konfrontere eierne, for eksempel hvis det pågår kamp mot nedbemanning, eller kamp mot å satse på innleie og underleverandører, i stedet for rekruttering. Dette vil også møte motstand, men er langt bedre Rødt-politikk enn å gi illusjoner om at veien til en god arbeidsplass går gjennom å kjøpe aksjene.

Stein, hvorfor er det viktig og nødvendig at tilrettelegging for arbeiderstyrte bedrifter er en del av Rødts økonomiske politikk?

Stein: Bjørn Tore behandler dette forslaget som om det vil ta ressurser fra annet arbeid i Rødt og fagbevegelse. Jeg tror det er tvert imot, at det vil kunne utløse mer aktivitet og inspirere til handling. Samfunnsmessig er tilrettelegging for mer arbeiderstyre, mer kooperativ virksomhet, og til og med tilrettelegging for mer ideelt eierskap til erstatning for kommersiell virksomhet, bra. Også under kapitalismen. All min erfaring fra 50 år som aktivist er at de valgene vi gjør, også har betydning for hvordan livet kan være under kapitalismen. Og da må vi, hvis vi kan, bidra til flere verktøy enn de vi har i dag. Når vi sloss for å forsvare arbeidsplasser mot nedlegging, trenger vi alternativer. Det vil styrke, ikke svekke, kamper som vi uansett tar. Finnes alternativet, vil det i seg selv ofte gjøre det vanskeligere for et stort konsern å legge ned. Oppkjøp og nedlegging er ofte for å sikre markedsandeler. Vi må da gjøre det vanskelig å bruke oppkjøpet til å sikre markedsandeler uten også å utvikle produksjonen og arbeidsplassene. Vi trenger å komme med forslag som også kan gjennomføres nå.

Er det ikke demokratisk underskudd i arbeidslivet, og dermed behov for at de ansatte skal få større innflytelse over drift og eierskap i bedriften de er ansatt i?

Bjørn Tore: Jo. Og det skal Rødt og mange andre slåss for, både så lenge vi har kapitalisme, og i ei sosialistisk framtid. Innflytelse over drift gjennom fagforeningene i kraft av at det er vi som skaper verdiene. Og kjempe for offentlig eierskap under demokratisk kontroll, og mot privatisering av offentlige tjenester.

Stein: Både lovverk og avtaleverk i Norge er fulle av vakre formuleringer om demokratisk medvirkning, også i styring av bedrifter. I tillegg til innflytelse på eget arbeid. For meg er det helt unaturlig hvis det skal stoppe ved eierskap. Hvorfor skal det det?

Samfunnsmessige endringer kan skje svært raskt under dagens kriserammede kapitalisme. Erfaringer med ledelse av bedrifter vil da være svært viktig. Hvordan skal vi kunne overta hele butikken, dvs. skape sosialisme, hvis arbeiderbevegelsen ikke har slik kompetanse? 

Hvordan skal vi klare å bygge en annen samfunnsformasjon hvis vi ikke vet hva som kan fungere og hva som ikke fungere? Hvilke rammevilkår må endres? Det er jo ikke slik at en sosialistisk maktovertakelse løser alle problemer. Det løser noen, men skaper også nye. Vi må fortsatt investere, vi må være effektive, men samtidig ivareta og bruke folks arbeid bedre enn i dag. Klarer vi ikke det vil forsøk på å bygge sosialismen gå på dunken, nok en gang.

Programpunktet om å legge til rette for flere arbeiderstyrte og kooperative bedrifter ble vedtatt med stort flertall, slik det ble vedtatt med stort flertall av Arbeidsprogramkomiteen. Forslag fra Asbjørn Wahl om å stryke dette punktet falt.

Faktaboks: Nor Heis Oslo

Høsten 1993 gikk Nor Heis konk, og arbeiderne og fagforeningen til heismontørene, HMF, kjøpte bedriften for å redde arbeidsplassene. Bedriften skulle kjennetegnes av arbeidermakt. 

Nor Heis Oslo fikk en meget interessant eierstruktur. HMF var den reelle eieren. Klubben fikk ansvar og myndighet til å stå for den løpende driften. Det var flere sosialister som jobba der, så arbeidermaktperspektivet kom fra golvet. Roar Eilertsen (De-Facto) ble valgt som styreleder av arbeiderne. Direktørene som ble ansatt, var aldri i tvil om at det var HMF-klubben som bestemte i bedriften. Klubbmøtet tok de store avgjørelsene. 

Bedriften ble solgt i 1999, etter mye tvil og flere jevne avstemninger. Det er ikke kjent noen forsøk på å drive arbeidermaktbedrift i Norge etter dette. 

(Kilder: Roar Eilertsen i Rødt! (Gnist) nr. 2 2010, Jørn Magdahl: Meningsløst God, Gyldendal 2007, samtale med Fritjof Johansson 2021.

Faktaboks Mondragon

Mondragon er en føderasjon av arbeiderkooperativer, basert i Euskadi i Nord-Spania. Den ble etablert som en produksjonsbedrift i landsbyen Mondragon i 1956 av Jose Maria Arizmendiarrieta og en gruppe av tekniske studenter. Det som først ble produsert, var parafinovner. 

Nå er Mondragon verdens største kooperative konsern med bedrifter over hele verden som sysselsetter 90 000, der omtrent en tredel er eiere. I Spania eier og driver Mondragon bank- og forsikringsvirksomhet og dagligvarekjeden Eroski. Sammenlignet med spanske private bedrifter er lønnsnivået for produksjonsarbeidere i Mondragon høyt, mens det motsatte er tilfeller for ledere på mellomnivå og tekniske stillinger. Forholdet mellom avlønning av ledelse og produksjonsarbeid varierer i konsernet, gjennomsnittlig er det 5:1. Lønnsreguleringen skjer ved avstemning mellom eierne i den enkelte virksomheten. Det er ikke fagorganisering. (Fra Wikipedia)

 

I Politiets sikkerhetstjenestes (PST) trusselvurdering for 2021 trekkes miljøaktivisme frem som en mulig arena for radikalisering og voldsbruk. I vurderingen står det at det finnes et potensial for at «enkelte kan utvikle en intensjon om å benytte vold for å støtte eller nå politiske mål» i klima-, miljø- og naturvernsaker. I rapporten oppsummeres det at «antistatlige strømninger, der staten anses som illegitim, vurderes å ha et potensial for å radikalisere enkelte personer i 2021. Miljøaktivisme vurderes å være en sak som har et potensial for å radikalisere enkelte personer på sikt.» PST-sjef Hans Sverre Sjøvold trekker frem at miljøaktivister i andre land til dels kan være voldelige. Vindkraftmotstandere, som organisasjonen Motvind Norge, motsetter seg kraftig beskrivelsene i trusselvurderingen av miljøvernere som potensielle terrorister. Uttalelsene fra PST har ført til debatt både i den tradisjonelle miljøbevegelsen og i folkebevegelsene mot vindkraft. Men hva snakker vi egentlig om, når vi diskuterer taktikk, sivil ulydighet og potensiale for voldsbruk i miljøbevegelsen? 

Tina Andersen Vågenes, student og aktivist
Illustrasjon  fra plakat mot utbygginga av Alta-Kautokeino-vassdraget. Alta Museum

---

I Politiets sikkerhetstjenestes (PST) trusselvurdering for 2021 trekkes miljøaktivisme frem som en mulig arena for radikalisering og voldsbruk. I vurderingen står det at det finnes et potensial for at «enkelte kan utvikle en intensjon om å benytte vold for å støtte eller nå politiske mål» i klima-, miljø- og naturvernsaker. I rapporten oppsummeres det at «antistatlige strømninger, der staten anses som illegitim, vurderes å ha et potensial for å radikalisere enkelte personer i 2021. Miljøaktivisme vurderes å være en sak som har et potensial for å radikalisere enkelte personer på sikt.» PST-sjef Hans Sverre Sjøvold trekker frem at miljøaktivister i andre land til dels kan være voldelige. Vindkraftmotstandere, som organisasjonen Motvind Norge, motsetter seg kraftig beskrivelsene i trusselvurderingen av miljøvernere som potensielle terrorister. Uttalelsene fra PST har ført til debatt både i den tradisjonelle miljøbevegelsen og i folkebevegelsene mot vindkraft. Men hva snakker vi egentlig om, når vi diskuterer taktikk, sivil ulydighet og potensiale for voldsbruk i miljøbevegelsen? 

Sivil ulydighet fungerer som en sikkerhetsventil i det demokratiske systemet når byråkratiske og politiske prosesser er prøvd og har feilet. I Norge har miljøbevegelsen brukt ikkevoldelig sivil ulydighet for å løfte fokus på saker som utbygging av vannkraft, vindkraft, gruver og nedbygging av matjord. Samtidig er det en gryende motsetning i miljøbevegelsen i dag mellom dem som holder fast på et strengt moralsk ikkevoldsprinsipp, og dem som bruker direkte aksjoner og deriblant i noen tilfeller sabotasje, som taktikker. Direkte aksjon som aksjonsform skal forstyrre handlinger og praksis som er ødeleggende, ofte ved blokade, okkupasjon, sabotasje eller ødeleggelse av eiendom. Sivil ulydighet fungerer som kommuniserende politisk protest, som ønsker å nå mål gjennom moralsk overbevisning. Det kan brukes for å legge press på beslutningstakere, men har som hovedfunksjon å mobilisere offentlig oppmerksomhet mot myndigheter som gjør feil eller skadelige vedtak. 

Mardøla og Alta 

Den norske miljøbevegelsen har lang tradisjon for å bruke sivil ulydighet, etter startskuddet med Mardøla-aksjonen. Sommeren 1970 etablerte miljøvernere og bygdefolk sammen leir i Sandgrovbotn, for å protestere mot planene om å bygge ut Mardalsfossen for kraftproduksjon. Leiren skulle hindre anleggsarbeidet. Aksjonen hadde rot i ghandistisk økopolitikk, systematisert av Arne Næss; ikkevoldelig protest var ikke bare taktikk, men et helhetlig opprør mot industrialiseringens vold mot mennesker og natur. Mardalsfossen ble utbygd, men aksjonen førte til et oppsving for miljøbevegelsen, og åpnet for kritikk av vekstsamfunnet. Et sentralt krav ble innfridd med verneplanen for vassdrag i 1973. Aksjonen ga også en viktig lærdom for miljøbevegelsen: Sivil ulydighet og protestleir var taktikker med stort potensiale. 

Noen år senere førte planene om utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget til den største miljøaksjonen i Norge noensinne, etterfulgt av den største politiaksjonen noensinne, da aktivistene ble fjernet. Politiaksjonen mot leiren på Stilla i januar 1981 var massiv. Aktivistenes forsøk på å gjøre seg umulige å fjerne – ved å sveise fester til kjetting ned i bakken – var ikke tilstrekkelig i møte med politiets fysiske overtak. Aktivistene ble fjernet, leiren ryddet, og elven til slutt demmet opp. Det ble brukt et mangfold av taktikker i kampen: etablering av en leir på over tusen mennesker på Stilla, okkupasjon av Gro Harlem Brundtlands kontor, sultestreik utenfor Stortinget og demonstrasjoner over hele landet. 

Selv om man tapte den opprinnelige saken når vassdraget ble bygget ut for kraftproduksjon, vant aksjonene likevel frem varige endringer, ikke minst oppslutning i befolkningen om betydningen av å bevare natur og å innfri samiske krav om anerkjennelse. Opprettelsen av Sametinget og ratifiseringen av ILO-konvensjon 169 om “urfolk og stammefolk i selvstendige stater” er nok de viktigste endringene mobiliseringen førte med seg på denne fronten. Protestene forhindret også at den samiske landsbyen Maze ble oversvømt, noe som ville vært et enda større overgrep. I dag står Maze fortsatt. I Politisk protest, aktivisme og sociale bevægelser hevder Lasse Lindekilde og Thomas Olesen at samiske krav om anerkjennelse oppnådde full respons gjennom aksept av krav, opprettelsen av Sametinget og økt grad av selvstyre. Full respons er en sannhet med modifikasjoner. Likevel er det riktig å si at Alta-aksjonen spilte en stor rolle for den samiske kampen om rettigheter og anerkjennelse, og for miljøbevegelsen. 

Engebøaksjonene  

Etter Alta har den norske miljøbevegelsen brukt sivil ulydighet, veiblokader og okkupasjon av gater ved mange anledninger. Min egen erfaring med sivil ulydighet i miljøbevegelsen er fra Engebøaksjonene i februar 2016, den lengste sammenhengende sivil ulydighetsaksjonen siden Alta. Gruveselskapet Nordic Mining skulle utføre prøveboringer på Engebøfjellet ved Førdefjorden. I tre uker aksjonerte små grupper aktivister daglig for å stanse arbeidet. Aksjonen var preget av lite dramatikk og en god tone med politiet i Sunnfjord, selv om disse delte ut bøter til over 1 million kroner. Hverken særlig mange av aksjonistene eller politiet hadde på forhånd erfaring med sivil ulydighet som taktikk. Taktikken var enkel og preget av passiv motstand. Hver dag rullerte aksjonister på skift på å feste tynne kjettinger rundt seg og en del av boremaskinene. Arbeidet måtte dermed stoppe, før politiet ble tilkalt. Første dagen av aksjonene sperret vi kjerreveien opp på fjellet, før politiet fjernet alle og klippet hengelåsen på bommen. Formen aksjonene skulle ta ble bestemt på allmøter hver kveld. Forslag om å eskalere til mer drastiske taktikker, som bruk av vaier, strips, kroker i rør og å sette aktivister ned i tønner, ble stemt ned. Å prøve andre taktikker ble oppfattet som lite aktuelt. Aksjonen fikk stor symbolsk verdi, men oppnådde lite annet enn ekstra kostnader for gruveselskapet. 

Det trengs en åpen diskusjon om sivil ulydighet 

Hvordan skal man snakke om taktikker som er kraftige nok til å få frem budskapet (og potensielt vinne, gjennom å stanse ødeleggende forurensing og naturødeleggelse), og som samtidig ikke skader eller risikerer å sette mennesker i fare? I boken How to Blow Up a Pipeline argumenterer Andreas Malm for mer bruk av direkte aksjon, sabotasje og ødeleggelse av eiendom for miljøsaken. Taktikkene man har brukt til nå, hevder Malm, er ikke tilstrekkelige for å få frem alvorlighetsgraden i klimasaken. For å gjøre det, må bevegelsen lære å “disrupt business as usual”. Han trekker frem sabotasje av SUV-er i Stockholms gater og Ende Gelände-aksjonene mot brunkullgruver i Tyskland som eksempler på aksjonisme som gjør dette. Det interessante i Malms bok er diskusjonen om hva vi definerer som ikkevold, og hvorfor. Han trekker en skillelinje mellom moralsk ikkevold (pasifisme) og taktisk ikkevold, og spør om man holder en ikke-voldelig linje fordi det alltid er moralsk riktig, eller fordi det taktisk er best for å vinne kampen. 

Aktivistgruppen Extinction Rebellion har de siste årene etablert seg på utsiden av den tradisjonelle miljøbevegelsen i en rekke europeiske land. Sentralt i deres virksomhet har vært å bruke direkte aksjoner jevnlig for å skape oppmerksomhet om hvor mye det haster med klimahandling. Intensjonene har vært gode, men likevel har aksjonene deres flere ganger truffet feil. Flere aksjoner har lempet “kostnadene” over på feil gruppe, for eksempel mennesker som er avhengig av offentlig transport til jobb. Aksjonene forstyrrer, men ender ofte opp som for små til å ha særlig kraft. Å bruke direkte aksjon og sivil ulydighet for ofte gjør det også mindre kraftfullt og treffsikkert. Om små grupper av aktivister stadig arresteres for å hindre byråkrater i å komme inn til kontorene sine, eller for å stille seg opp foran Stortinget med renneløkker rundt halsen, blir virkemiddelet sivil ulydighet svakere. Om man stadig vender tilbake til å utføre små ulydighetsaksjoner, som bare munner ut i en natt på glattcelle for et knippe aktivister, rammer man ikke fossilkapitalen så det gjør vondt. 

I den norske miljøbevegelsen går det et klart skille mellom dem som bruker direkte aksjon som middel, og dem som holder seg til en streng ikke-voldelig sivil ulydighet. Det er her debatten må utvides. Det er historieløst å glemme rollen ødeleggelse av eiendom og infrastruktur som virkemiddel har spilt sammen med fredelig sivil ulydighet og passiv tilstedeværelse, i kampen for sosiale endringer. Suffragettene hadde en militant flanke som ødela eiendom i stor skala, samtidig som de mobiliserte bredt til mer fredelige aksjoner. Det samme hadde borgerrettighetsbevegelsen i USA og kampen mot apartheidregimet i Sør-Afrika. For førstnevnte var ikke-voldelig sivil ulydighet først og fremst taktisk begrunnet, heller enn et moralsk imperativ i seg selv. Kombinasjonen av bred sosial mobilisering til fredelige demonstrasjoner – som ble møtt med til tider hard represjon fra politiet – og en mer radikal flanke som ødela eiendom og ting, vant frem. 

I mange tiår har miljøbevegelsen brukt krefter på policyutvikling, politisk påvirkning, mobilisering, fredelige demonstrasjoner og sivil ulydighet. Flertallet i befolkningen mener i dag at klimaendringer og miljøødeleggelse er alvorlige trusler mot mennesker, og at vi må gjøre noe med problemene. Likevel har ikke miljøbevegelsen klart å ramme kjernen av problemet, nemlig fossilkapitalen. Kan det være på tide at klima- og miljøbevegelsen i større grad bruker direkte aksjon, sammen med sivil ulydighet, for å vinne frem? 

William Smith argumenterer for at direkte aksjon kan være moralsk riktig, gitt at den utøves innenfor det han kaller en “ethics of responsibility”. En slik etikk innebærer at aktivisme med potensiale for å påføre store kostnader eller skader begrenses til utvalgte tilfeller der det man aksjonerer mot står i fare for å gjøre alvorlig skade på miljøet eller folk, og der konsekvensene kun påføres dem som er ansvarlige. Det er videre sannsynlig at direkte aksjon forblir unntak, fremfor norm i bevegelsens aksjonsrepertoar. Aktivister er bundet til å opptre ansvarlig overfor samfunnet, både dem som er enige med dem, og dem som skal overbevises. Bruk av direkte aksjon som taktikk må være “constrained, proportionate and discriminating”, for å treffe riktig. Veiblokader, okkupasjoner og lock-downs er veletablerte ikke-voldelige taktikker som påfører ødeleggende virksomhet og industri økonomiske tap, for eksempel i aksjoner mot fracking. 

Vi må skille mellom vold mot mennesker, og vold mot materielle ting som infrastruktur, når vi snakker om ikke-vold som taktikk. Det må være mulig å løfte dette standpunktet uten å bli stemplet som en potensiell radikal voldsutøver, eller å bli møtt med en kald skulder fra den tradisjonelle miljøbevegelsen. Er det radikalisering om man vurderer å bruke kraftigere virkemiddel for å ramme fossilkapitalen, etter tiår med lite fremgang? Vold mot mennesker (og trusler om vold) må være uakseptabelt i miljøbevegelsen. Det ville uten tvil delegitimere saken og kan ikke få plass. Likevel må vi kunne diskutere hva som er grensene for ikke-vold. Å stemple aktivister som saboterer anleggsarbeid som potensielle terrorister er alvorlig, og skremmer folk fra debatten. Vi trenger en diskusjon om miljøbevegelsens taktikker som er basert på åpenhet, forståelse og kreativitet, og ikke moralsk fordømming. Slik kan kampen lykkes enda bedre. Direkte aksjoner som tar hensyn til folks helse og sikkerhet, men som påfører kapitalen økonomiske og materielle tap, bør vurderes som en del av det aksjonsrepertoaret. 

Litteratur: 

Lindekilde, Lasse og Olesen, Thomas (2015). Politisk protest, aktivisme og sociale bevægelser. Hans Reitzels Forlag. 

Malm, Andreas (2021). How to Blow Up a Pipeline. Verso. 

NRK (2021, 16.01).  Miljøaktivist: – Vi er ikke potensielle terrorister. https://www.nrk.no/trondelag/vindkraftmotstander-lindseth-skremt-over-psts-vurdering-1.15374794?fbclid=IwAR3sVYxW8h1-ipfrAzY4qjQFe_wKUEWD46n5B-dARnVOFsQKkvGwp00rHPY

NRK (2021, 14.01). 40 år siden Alta-aksjonen satte fokus på samenes rettigheter: – Vi har fortsatt en lang vei å gå. https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/40-ar-siden-alta-aksjonen-kulminerte-i-norgeshistoriens-storste-politiaksjon-1.15326849

Smith, William (2018). Disruptive Democracy: The Ethics of Direct Action. 

 

Klippet ut: 

 

Jørgen Johansen og Åsne Berre Persen beskriver i Den nødvendige ulydigheten den rike tradisjonen for sivil ulydighet i nyere norsk historie, og kommer med eksempler fra arbeiderbevegelsen, militærnekting og fredsaktivisme. Forfatterne diskuterer om vold mot materielle ting hører under vold eller ikke-vold, men konkluderer ikke her strengt.  

 

Johansen, Jørgen og Persen, Åsne Berre (1998). Den nødvendige ulydigheten. FMK. 

 

I et essay fra 1930 kom John Maynard Keynes med en dristig spådom om de økonomiske mulighetene for hans barnebarns generasjon. Ingen, mente han, vil måtte jobbe mer enn 15 timer i uka. Den teknologiske utviklingen, og den økonomiske veksten med den ville for første gang i historien gi menneskeheten muligheten til å bruke det meste av tida si til annen aktivitet enn den som er nødvendig for å sikre sin egen overlevelse.

 

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Eduardo Alexander

---

Keynes er ingen hvem som helst. Da etterkrigsøkonomien skulle organiseres i vår del av verden, var det hans ideer og teorier som ble lagt til grunn, og ikke bare blant sosialdemokrater. Så sent som i 1971 erklærte selv USAs erkekonservative president Richard Nixon at han var keynesianer. Likevel, til tross for at Keynes’ spådommer om den økonomiske veksten siden 1930 i stor grad har slått til, og til tross for at generasjonen han skriver om nå befinner seg i pensjonistenes rekker, virker visjonen hans kanskje enda fjernere i dag.

 

Til tross for sine visjoner, var Keynes ingen radikaler. Han var medlem av det britiske liberale partiet, han hadde liten tiltro til arbeidsfolks evne til å styre økonomien og landet, og han slo ved en anledning også fast at i kampen mellom klassene sto han på borgerskapets side. I tråd med denne grunnleggende holdningen avviste han også Marx som utdatert, uvitenskapelig og uten relevans for den moderne verden. Men om noen kan forklare hvorfor Keynes tok feil, så er det nettopp Marx.

 

Rikdom og arbeidstid

Keynes gir i sitt essay uttrykk for en viktig sammenheng. Rikdommen som eksisterer i et samfunn, er et uttrykk for en viss arbeidstid. Alt vi kan nyttiggjøre oss – fra brød til helikoptre – kan vi nyttiggjøre oss fordi mennesker har brukt av sin tid til å fremstille dem. Problemet er bare at Keynes stopper der. Han påpeker bare det tilsynelatende faktum at dersom vi bruker så og så mye mindre tid på å produsere de produktene vi forbruker, så kan vi kutte arbeidstida med det samme, eller i hvert fall til et betraktelig lavere nivå dersom vi vil ta høyde for å dekke nye behov. 

Marx gikk derimot bak denne overflaten. Det er ikke det å dekke folks behov som er drivkraften bak den kapitalistiske produksjonen, mente han, det er profitten, og for at kapitalistene skal få profitt, må de tilegne seg en andel av verdiene arbeiderne skaper. Når produksjonen er avsluttet, produktene solgt og alle utgifter betalt, må de altså sitte igjen med en større sum enn de startet med. Dette skjer imidlertid ikke i et tilfeldig forhold. Arbeiderne har selv behov av både fysisk og mental karakter som de må dekke. Det betyr altså at arbeidsdagen må ha en lengde som overstiger den arbeidstida som er nødvendig for at arbeiderne skal kunne dekke disse behovene.

Om den nødvendige arbeidstida for å dekke behovene i samfunnet skulle ha blitt redusert til en firedel, slik Keynes’ mest moderate anslag i et hundreårsperspektiv tilsier, så kan man selvsagt tenke seg at denne innsparingen kunne blitt fordelt likt på arbeidere og kapitalister. Arbeiderne ville bare trengt en firedel av den tidligere lønna for å dekke behovene sine. Men da ville også profitten falt tilsvarende. Selv om behovene fortsatt hadde blitt dekket, ville økonomien ha skrumpet inn. Dermed kommer motsetningen mellom det Marx kalte bruksverdi, og det han kalte bytteverdi, til syne.

Varens doble karakter

Ifølge Marx har varen en dobbel karakter. Som bruksverdi er den noe menneskene i et samfunn på et eller annet vis kan nyttiggjøre seg, som dekker et behov. Som bytteverdi, derimot, er den noe som kan byttes mot noe annet, i vårt samfunn stort sett penger, som i virkeligheten bare er et uttrykk for en annen bytteverdi. Men der en bruksverdi kan være en bruksverdi uten samtidig å være en bytteverdi, for eksempel hvis jeg baker mitt eget brød eller strikker mitt eget skjerf, kan en bytteverdi ikke eksistere uten at den først er en bruksverdi. Ingen vil kjøpe noe de ikke kan nyttiggjøre seg. Videre er et produkt en bruksverdi så lenge det er i bruk. En bytteverdi, derimot, er produktet bare frem til den er solgt. 

Hvis jeg går amok på Karl Johan og knuser alle butikkvinduene der, så vil det skape behov for nye vinduer. Dette behovet dekkes ved at det produseres nye vinduer, nye bruksverdier til erstatning for de gamle. Mengden bruksverdier er altså uendret, men det har blitt produsert nye bytteverdier. Dette eksemplet kan kanskje virke søkt, men slik fungerer faktisk kapitalismen til tider. I Thomas Seltzers dokumentarserie UXA får vi høre at den amerikanske bilindustrien på 60- og 70-tallet leverte biler med stadig kortere levetid, helt ned mot to år. Bilparken ville altså måtte fornyes hvert annet år, og dette var en villet utvikling. Om fornyelsestakten hadde vært det doble, slik at den hadde blitt fornyet hvert fjerde år, så ville den samlede mengden bruksverdier i form av biler vært uforandret, men mengden bytteverdier ville vært det halve.

Den amerikanske bilindustrien lyktes ikke med å tvinge amerikanerne til å bytte bil så ofte som de ønsket. I stedet svarte forbrukerne med heller å kjøpe europeiske og japanske biler. De kostet kanskje litt mer, men varte desto lenger. Bilindustrien har nok lært av dette og bruker andre midler for at bilene ikke skal brukes lenger enn nødvendig. I dag handler det mer om å fortelle om nye bilmodellers fortreffelige egenskaper – om gulrot mer enn om pisk. Men hensikten er fortsatt den samme – en raskere utskiftning av bilparken, og dermed en økt produksjon av bytteverdier.

Utviklingen har altså gått i en helt annen retning enn det Keynes spådde. Økt produktivitet fører ikke til redusert arbeidstid, det fører til produksjon av stadig flere varer, stadig flere bytteverdier. Dels innebærer det selvsagt at det også skapes nye bruksverdier, vareutvalget i dag er uendelig større enn i 1930. Fra kapitalens ståsted, er dette imidlertid bare en bieffekt av at bytteverdi forutsetter bruksverdi. Om dette skjer ved å skape genuint nye bruksverdier, eller bare ved å sørge for at allerede eksisterende bruksverdier byttes ut raskere, er uten betydning.

Frihetens rike

Selv om kapitalismen sammenlignet med tidligere produksjonsmåter har skapt enorme mengder bruksverdier, har dette altså ikke skjedd for å øke samfunnets rikdommer. Profitten er drivkraften, og den er avhengig av bytteverdien. Men siden bytteverdi forutsetter bruksverdi, så forklarer dette også problemet med Keynes’ spådommer. Selv om en reduksjon i arbeidstida, ikke behøver redusere mengden bruksverdier, vil den uunngåelig redusere mengden bytteverdier. Arbeidstidsreduksjonene Keynes mente å forutse, står altså i direkte motstrid til kapitalismen. 

Men hva da i et sosialistisk samfunn? Marx har et par interessante betraktninger rundt dette:

Når rikdommen er avkledd sin bornerte borgerlige form, hva annet er den enn det individenes universelle behov, evner, nytelser, produktivkrefter osv. som de er skapt i det universelle byttet? Den fulle utviklingen av det menneskelige herredømmet over naturkreftene, både i den såkalte naturen og i sin egen natur? Den fulle utviklingen av menneskets kreative anlegg, uten andre forutsetninger enn den historiske utviklingen frem til nå, altså utviklingen av alle menneskelige krefter som sådan […] til et mål i seg selv?

 

Frihetens rike begynner i virkeligheten der arbeidet som er bestemt av nød og ytre tvang, opphører. […] Friheten kan på dette området bare bestå i at det sosialiserte mennesket, de assosierte produsentene, regulerer dette sitt stoffskifte med naturen på rasjonelt vis, underlegger det sin samfunnsmessige kontroll i stedet for en blind makt, og det med den minste kraftanvendelse og under de til den menneskelige natur mest verdige og passende betingelser. Likevel består nødvendighetens rike. Hinsides dette begynner utviklingen av menneskelige krefter som et mål i seg selv, det virkelige frihetens rike, som bare kan blomstre på grunnlag av nødvendighetens rike. Forkortelse av arbeidsdagen er grunnbetingelsen.

Etter hvert som vi må benytte en stadig mindre del av arbeidstida vår på det som er bestemt av nød og ytre tvang – nødvendighetens rike – er det stadig mer ledig tid til det vi lyster – frihetens rike. Og forkortelse av arbeidsdagen er ikke bare et fromt ønske, det er selve grunnbetingelsen. Så langt er dette ikke så ulikt Keynes’ visjon. Men ulikt Keynes, avviser Marx at dette kan realiseres under kapitalens blinde makt. Det forutsetter et samfunn av assosierte produsenter – det vi gjerne kaller sosialisme eller kommunisme.

Kapitalistisk innovasjon

Men hva da med innovasjonen, utviklingen av nye produkter? Det er ingen tvil om at kapitalismen frembringer stadig nye bruksverdier. Men da Steve Jobs og Steve Wozniak bygde sin første Apple-datamaskin, var det ikke fordi de ville starte en teknologigigant. De bygde den fordi de ville dekke et behov de selv hadde, og som de kunne tenke seg at også andre kunne ha. Sjansen for at de skulle bli grunnleggere av et av verdens største selskaper, og at de selv skulle bli noen av verdens rikeste menn, var, om de i det hele tatt tenkte på det, forsvinnende. Likevel bygde de den. Resten er, som man sier, historie.

Om vi ser på den nye teknologien de siste tiårene, er den slett ikke et resultat av det private initiativ. Helt grunnleggende teknologiske forutsetninger, som internett, GSM- og GPS-teknologien, er eksempler på teknologier som er utviklet i offentlig regi. Legger vi til alt det som er utviklet av private aktører på oppdrag fra og/eller med uunnværlig støtte fra det offentlige, er innovasjon i privat, kapitalistisk regi unntaket heller enn regelen. Det er altså fellesskapet, samfunnet, som har bidratt med teknologien. Det viktigste bidraget fra de såkalte entreprenørene, er å forvandle bruksverdiene til bytteverdier og dermed gjøre profitt på den.

Men den kapitalistiske innovasjonen har også en annen side. Jobs og Wozniak var neppe de eneste som kunne ha skapt det som ble Apple, og det er heller ingenting som tilsier at produktet deres var bedre enn andre konkurrerende produkter. Mange vil nok si tvert imot. Helt allment er det ikke slik at den som vinner en formatkrig, som det gjerne kalles, nødvendigvis har det beste produktet. Det kan like gjerne dreie seg om at vinnerne er de som har den beste strategien for å vinne krigen, altså faktorer som overhodet ikke har med bruksverdien å gjøre. Dermed er faren absolutt til stede for at konkurransen ikke frembringer de beste bruksverdiene. 

Slik vil det nok også til en viss grad være i et sosialistisk samfunn, om enn i en annen form. Under kapitalistiske forhold skapes standarder ved at man låser forbrukerne fast i et system. Denne teksten er for eksempel skrevet i Microsoft Word. Det betyr ikke at det ikke finnes alternativer som er minst like gode, og som endatil ikke koster en krone. Men fordi Word har etablert seg som en standard, og fordi kompatibiliteten med andre alternativer er begrenset, mye takket være Microsofts patenter og rettigheter, så er Word vanskelig å komme utenom. Microsoft har et incitament for å gjøre det så vanskelig som mulig å bruke andre løsninger enn deres. Det gir Microsoft en konkurransefordel, noe i nærheten av en monopolsituasjon. Ikke fordi det må være slik, men fordi profittmotivet skaper et perverst incitament til å underordne bruksverdi under bytteverdi.

Sosialistisk innovasjon

Under kapitalistiske forhold er teknologiske fremskritt begrenset av ønsket om å skape bytteverdier som kan selges med profitt. Under sosialistiske forhold, et samfunn der bruksverdier produseres som bruksverdier, vil dette nødvendigvis måtte være annerledes. Da vil ikke innovasjonen rette seg inn mot å maksimere mengden bytteverdier, men mengden bruksverdier. 

Spørsmålet som da fort dukker opp, er hvordan verden ville sett ut dersom en slik sosialisme på et eller annet tidspunkt hadde vunnet frem og blitt rådende. Ville vi hatt akkurat de bruksverdiene vi har i dag? Neppe. Men vi må samtidig huske på at den verden vi lever i, ikke er den første som har hevdet å representere toppen av sivilisatorisk utvikling. Tvert imot er dette noe alle sivilisasjoner har hevdet, til alle tider. Sjansen for at akkurat vår tid skulle være det, er temmelig liten. Samfunnet beveger seg ikke mot en endelig sluttstasjon, det er i konstant utvikling og vil være det så lenge menneskearten eksisterer. Det eneste vi kan gjøre noe med, er i hvilken retning denne utviklingen går.

I dag er vitenskap og innovasjon forbeholdt de få. Charles Darwin gjorde ikke oppdagelsene sine bare fordi han var uvanlig smart. Om han ikke hadde hatt en familie som ville og kunne finansiere deltakelsen hans på HMS Beagles første ekspedisjon, ville han neppe blitt sin tids kanskje største vitenskapsmann. Selv om han var interessert i dyr og planter, var han slett ikke den eneste. Problemet er bare at de fleste med slike interesser ikke får anledning til å utforske disse. Ikke har de penger, og ikke har de tid.

Så la oss da forestille oss at produktivitetsvekst tas ut i redusert arbeidstid. Vil ikke det da nettopp skape en situasjon der disse talentene får anledning utfolde seg? Og hvis det er slik at flere får utfolde seg, er det ikke da mer sannsynlig at den samlede innovasjonen i samfunnet øker enn minker? Vitenskap er tross alt først og fremst et uttrykk for en interesse som får slå ut i full blomst. Vil ikke da et samfunn som tillater denne interessen å utvikle seg, legge grunnlaget for en enda hurtigere utvikling?

Stiavhengighet

Et samfunn utvikler seg ikke av ingenting, utviklingen hviler på det eksisterende. Dette kalles også stiavhengighet – der flere stier krysses, kan du selv velge hvilken du vil ta, men du er prisgitt den stien du valgte for å komme til krysset. I et samfunn strukturert rundt isolerte kjernefamilier, for eksempel, vil også produksjonen rette seg inn mot denne strukturen. Men i et annet samfunn, ville vi kanskje ledd av ideen om at noen ville tro at det var mulig å realisere seg ved hjelp av to biler i oppkjørselen, hytte på fjellet, hytte ved sjøen og feriested i Spania – alt med eksklusiv disposisjonsrett.

I et samfunn som produserer bruksverdier som bruksverdier, er det for eksempel stor sannsynlighet for at kollektive løsninger vil være mer fremherskende. Akkurat som man snakker om stordriftsfordeler i produksjonen, vil mengden bruksverdier også kunne vokse bare de anvendes mer rasjonelt, at ikke alle har hver sin slagsdrill, hver sin snøfreser, hver sin tredemølle osv., men at disse står til disposisjon for flere som likevel får dekket sine behov.

Også i et økologisk perspektiv har dette åpenbare fordeler. Derfor ser vi også at slike kollektive løsninger har fått et visst oppsving med den økende økologiske bevisstheten. Men alt dette foregår likevel under kapitalistiske forhold. Hvis man for eksempel skulle utvikle bildelingsløsninger som gir den samme fleksibiliteten som det å eie sin egen bil gjør i dag, og bildeling dermed skulle bli den nye normalen, ville behovet for biler stupt. Selv om mengden bruksverdier ville vært uendret, ville mengden produserte bytteverdier blitt redusert. Det ville vært skadelig for økonomien. 

I et sosialistisk samfunn ville derimot en slik utvikling vært ønsket. Hvis behovet for biler hadde falt til for eksempel det halve, ville også arbeidstida som går med til å produsere biler, blitt redusert til det halve. Arbeidstid ville blitt frigjort, arbeidstid som ville kunne bli brukt til å produsere nye bruksverdier, enten i form av andre produkter eller i form av at mennesker får anledning til å realisere sin menneskelighet.

Sosialistiske løsninger

Betyr det da at det er håpløst å slåss for arbeidstidsforkortelser under kapitalistiske forhold? Slett ikke. Arbeidstida har blitt forkortet siden 1930, om enn langt fra i samme målestokk som produktivitetsveksten skulle tilsi. Kampen for lørdagsfri, for betalt ferie, for regler om arbeidstid – alt dette er kamper om arbeidstida der arbeiderbevegelsen har vunnet viktige slag. Dessuten er kampen om arbeidstida en kamp som kanskje mer enn noen annen peker ut over de kapitalistiske rammene. Bare det i seg selv gjør det verdt å ta kampen. Men å realisere Keynes’ visjoner, eller noe i nærheten av dem, under kapitalistiske forhold, det er og blir en drøm.

Samtidig er det andre momenter som har kommet til siden Keynes’ tid, ikke minst det betalte arbeidet i offentlig sektor. I 1930 var 7-årig folkeskole normalen, og mange steder var det også bare skole annenhver dag. Barnehager var nærmest ikke-eksisterende. Forventet levealder var lavere enn i dag, eldreomsorgen var følgelig mer begrenset, og sykdomsbildet var et helt annet – det som den gangen var en dødsdom, kan leges i dag. Det legges altså ned langt flere arbeidstimer i offentlig sektor for å dekke behov blant annet knyttet til utdanning, oppdragelse, helse og omsorg. 

Men her kjenner vi igjen argumentet fra dem som mener vi må jobbe mer, ikke mindre – vi trenger alle som kan bidra. Og de har, helt isolert sett, et poeng. Felles for disse yrkene, er nemlig at de er arbeidsintensive. Covid-19-pandemien har blant annet vist oss at elevenes fysiske tilstedeværelse, den direkte kontakten med lærere og skolepersonell, er en viktig del av skolehverdagen. Og selv om den medisinske utviklingen nok i noe monn kan automatiseres og mekaniseres, er det fortsatt store behov knyttet til pleie og omsorg, behov som nok fortsatt i stor grad vil kreve menneskelig arbeid. Roboter er ikke noe svar på stoppeklokkeregimer i denne typen yrker. Sånn vil det også være i et sosialistisk samfunn.

Hvordan disse utfordringene skal løses, er et altfor stort tema til å behandle her. Jeg vil likevel peke på at også dette er behov der løsningen kan sees i et kollektivt lys. For eksempel er det ikke sikkert at boformer der vi alle bor i vår egen boks, er den beste løsningen dersom vi ønsker å maksimere bruksverdiene. Mye av arbeidet som i dag foregår i offentlig sektor kan kanskje utføres vel så effektivt dersom boformene våre innrettes på en annen måte. Ja, skal vi i det hele tatt kunne snakke om sosialisme, må vi søke etter løsninger i den retningen. Hvis ikke nødvendighetens rike minimeres, hvis ikke arbeidstida reduseres mot et minimum, er det vanskelig å se for seg hvordan det hele tatt kan kalles sosialisme. Sosialisme er ikke bare en nødvendighet for å realisere Keynes’ visjoner, gjennomføringen av disse visjonene er også en nødvendighet for sosialismen.

Det fødtes i oss en visshet:
Frihet og liv er ett,
så enkelt og så uundværlig
som menneskets åndedrett.»
(Nordahl Grieg: 17. mai 1940)

---

Drømmen om kommunismen springer ut av menneskets lengsel etter frihet. Kommunismen er den samfunnsformen der denne lengselen blir virkelighet. Kampen for menneskenes frihet har alltid vært kjerna i kommunismen, og kommunistenes inspirasjon og målsetting. Er det ikke et paradoks at kommunismen i våre dager blir forbundet med undertrykking, fengsling og forfølgelse?

Foto: Pixy.org

Dette er borgerskapets største ideologiske seier, og skal vi greie å vinne oppslutning om kommunismen, må vi gjenreise denne drømmen, og vise at det kommunistiske samfunnet faktisk er forutsetninga for å realisere menneskehetens aller største drøm: Drømmen om frihet.

Skal vi klare dette, er det helt nødvendig å være krystallklar når det gjelder spørsmål om frihet og menneskerettigheter. Overalt må vi reise kampen for friheten, overalt må vi peke på borgerskapets hykleri og den skrikende motsigelsen mellom borgerskapets offisielle bekjennelser til friheten og dets egen praksis med undertrykking, utbytting, tortur og drap. Og vi må være krystallklare når det gjelder hva som er vårt mål. Det er ikke en annen form for undertrykking, men virkelig frihet for menneskene. Selv under sosialismen, som er et ufullkomment overgangssamfunn mellom kapitalismen og kommunismen, må friheten være større, mer omfattende, mer vidtrekkende, enn det er mulig under kapitalismens mest demokratiske former.

Så lenge klassene eksisterer, så lenge det finnes en stat, vil friheten være begrenset på noen områder, for noen grupper. Men sosialismen må ikke bare innebære større frihet enn kapitalismen, den må også utvikle seg i retning av å utvide friheten. Den skal jo være en overgang til et samfunn uten undertrykkelse, uten klasser, uten utbytting.

Hvis ikke vi greier å erobre troverdighet på dette området, vil vi ikke kunne vinne større oppslutning om kommunismen. Derfor er det nødvendig å være krystallklar. Og å vise i praksis at vi mener alvor. Sånn som verden ser ut, bekreftes marxismens analyser og teorier hundre ganger hver dag, i alle mulige sammenhenger. Det finnes nesten ikke ett eneste samfunnsmessig spørsmål som ikke hver eneste dag demonstrerer nødvendigheten av å avskaffe kapitalismen og privateiendommen, vareøkonomien og markedet. Men hva skal vi erstatte det med? Hvem peker på alternativet? Hvem holder menneskehetens gamle drøm i live?

I. På hvilke skuldre står Marx?

Karl Marx og Friedrich Engels skapte den kommunistiske teorien slik vi kjenner den i dag. Men de oppfant ikke kommunismen. Tvert imot bygger de på en lang tradisjon, eller som de sjøl var de første til å understreke, de står på andres skuldre. Det er nyttig å kjenne litt til den tradisjonen, både for å se marxismens innhold og dens særpreg.

Drømmen om frihet er naturligvis like gammel som det klassedelte samfunnet, like gammel som undertrykkinga. Den går gjennom myter, eventyr og sagn, gjennom opprør og historiske endringer, alltid preget av det samfunnet som eksisterer. For de gamle grekerne er spørsmålet om frihet ikke et spørsmål om frihet for slavene, bare for statens frie menn. Slavene hadde nok sine drømmer, og førte sin kamp. Men hvor mye av det er bevart? Kristendommen har i utgangspunktet mange trekk av kampen for frihet, men skulle likevel bli ideologi for undertrykking og underkastelse. Føydalsamfunnet har sine frihetsmyter. Tenk på fortellingene om Robin Hood. Men omkring år 1500 skjer det noe nytt. Borgerskapet er blitt forholdsvis sterkt, det begynner å røre på seg for å markere sine egne behov. Det nærmer seg tida da borgerskapet starter kampen for å erobre makta. Det er ikke mulig uten i allianse med alle andre undertrykte klasser, og borgerskapet skaper gradvis idéen om frihet for hele menneskeheten, om menneskets rettigheter. I denne perioden, borgerskapets tidlige vår, er motsigelsen mellom borgere og proletarer bare så vidt i sin begynnelse, nesten ikke synlig. Borgerskapets kamp for frihet tar form av en kamp for hele folkets frihet.

1. Thomas More setter fingeren på problemets kjerne

1500-tallet er renessansens århundre. Kunst og vitenskap sprenger seg ut av føydalismens stengsler, først i Italia, etterhvert lenger nordover i Europa. Humanismen er den ideologiske overbygninga for det framvoksende borgerskapet. Fornuften blir retningsgivende, ikke bare troen.

Og det er humanismen som videreutvikler den store drømmen om frihet. Klarest ser vi det kanskje i Thomas Mores strålende bok Utopia, som blei grunnlaget for en hel litterær tradisjon (1). Her retter han en flengende kritikk mot samfunnsforholda i England på begynnelsen av 1500-tallet (boka kom i 1516). Veveriene i Flandern gjorde det svært lønnsomt å eksportere ull. De engelske jordeierne la om til sauehold i stor stil, og fordrev dem som dyrket jorda. Gjennom en hardhendt ekspropriasjon av småbrukere og leilendinger oppsto en enorm sosial nød, der horder av mennesker ikke hadde annen utvei enn å tigge og stjele for å opprettholde livet – og begge forbrytelser blei straffet med døden. Første delen av boka er en direkte kritikk av det engelske samfunnet, lagt i munnen på den erfarne sjømannen Rafael Hythlodaeus (som betyr vrøvlemester), andre delen er Hythlodaeus' beskrivelse av samfunnet på øya Utopia (navnet er et ordspill som kan bety både «ingen steder» og «godt sted»).

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen det engelske borgerskapets behov i Thomas Mores beskrivelse av det utopiske samfunnet. Den speiler trangen til erobring og det unge borgerskapets asketiske flid, som vel hundre år seinere skulle gi engelskmennene en borgerlig revolusjon i puritanske kledebon. Dessuten har boka en avvæpnende, jordnær humor som nok var et godt forsvar mot sensuren.

Thomas More peker klart og tydelig på årsaken til at utopierne er frie og lykkelige. Det vil si at han peker på årsaken til at folkene i England og Europa ikke er det. Det er ikke bare det at utopierne forakter ytre velstand og vurderer utvendig prakt og edle metaller som foraktelig og lite verdt. Men de kjenner ikke privateiendommen. I det utopiske samfunnet er alle ressurser felleseie, og alle arbeider på like fot og like mye (2). Arbeidets produkter fordeles fritt til alle, etter behov. Innbyggerne bare henter det de har behov for, det er rikelig til alle.

Eksproprieringa av de engelske bøndene var en konflikt om eiendomsretten. Men Thomas More stiller ikke kravet om en liten jordlapp til alle. Han greier å se framover, mot en virkelig løsning på problemet. Det er en form for kommunisme More skildrer. Til forskjell fra den urkristne kommunismen er Thomas Mores ikke bare begrunnet i moral og idéverdenen, men i de materielle vilkåra. Det var mulig for Thomas More å se at privateiendommen var ondets rot, og at samfunnsressursene var rikelige nok til å forsørge alle samfunnets medlemmer godt hvis de ble likt fordelt, og den snyltende overklassens luksusforbruk blei avskaffa.

More levde i ei voldsom tid. Drømmen om frihet materialiserte seg i store opprør som feide ikke bare over England, men over store deler av Europa. I 1525, ni år etter at han ga ut Utopia, feide de revolusjonære bondekrigene over Tyskland. Og opprør og stridigheter satte Gustav Wasa på tronen i Sverige og skapte den svenske nasjonalstaten. I disse opprørene var det bøndene som reiste seg – i Tyskland med krav om «Fryheit» (frihet) på sine faner. Ikke noen av disse opprørene førte til føydalismens fall, men de var voldsomme, blodige klassekonflikter som dreiv historien framover. Neste århundre skulle se det revolusjonære borgerskapet ta makta i de første borgerlige revolusjonene, i Nederland og England.

2. Et skritt videre: Milton forsvarer ytringsfriheten

Den vakre visa Din tanke er fri, som synges ved humanetiske konfirmasjoner i Norge, skriver seg fra bondekrigens Tyskland. Men bondekrigen led nederlag, og om ingen undertrykker noen sinne kan tvinge tanken, kunne de iallfall tvinge de tenkende til å holde kjeft. Med ytringsfriheten var det smått bevendt, og i den engelske revolusjonen skulle den få sitt teoretiske forsvarsskrift.

Thomas More måtte kamuflere sin kritikk av det engelske samfunnet som en fortelling fra en ukjent øy i Den nye verden, lagt i munnen på en oppdiktet sjømann og med mange reservasjoner. Boka blei til og med skrivi på latin, og gitt ut i Frankrike. Det var den harde engelske sensuren som tvang sjøl en så framtredende mann som More til å være så fordekt. Sensuren rammet alle. De færreste tenker over det, men Shakespeare skreiv under en knallhard og vilkårlig sensur som tvang ham til å gjemme bort alle politiske tanker. Et interessant eksempel er den passasjen han bidro med til et stykke om Thomas More, hvor manuskriptet finnes bevart med sensurens strykninger (3). Den som ikke prøver å lese mellom linjene hos Shakespeare (og andre engelske forfattere fra 1500- og 1600-tallet), går glipp av denne litteraturens store samfunnsmessige innhold, og skjønner verken litteraturen eller historien (4).

Den formelle forankringa for sensuren hang mye på et system med monopoler og lisenser, der trykkerne var ansvarlige for litteraturen og utøvde en hard overvåking og jakt på illegale trykksaker. Men i 1640 løsna det. Sensuren blei oppheva. Shakespeare var død, men John Milton var i høy grad aktiv. Blant det han offentliggjorde, var et par brosjyrer om skilsmisse, der han gikk inn for å utvide adgangen til å skille seg. Det førte til voldsomme reaksjoner, og forsøk på å gjeninnføre sensuren. Milton forsvarte seg gjennom det lille skriftet Areopagitica, der han argumenterer prinsipielt mot sensur og for full ytringsfrihet (5). 1644 er det året da ytringsfriheten får sin prinsipielle formulering. Miltons argumentasjon holder den dag i dag, sjøl om vi nok ville gitt den en mer verdslig form. Den engelske revolusjonen som Milton er uløselig knytta til og en av de fremste talsmennene for, hadde et strengt pietistisk uttrykk.

Så Miltons argumentasjon har en strengt kristen form. Han starter med å sammenligne det å forby en bok med å ta livet av en mann – det er bare det at boka er et reint åndsprodukt, så det er verre å forby den. Det er å angripe en udødelig sjel. Han hevder at ingen av antikkens store kultursamfunn noen sinne fant på å forby bøker, og sensur har heller ingen støtte i Bibelen. Han siterer apostelen Paulus: «Prøv alt, hold fast på det gode.» (1. Tess., 5:21.). Men kjerna i argumentasjonen hans er sånn:

Sensur har ingen virkning på tanker. Det nytter ikke å forby tanker og meninger, derfor er forbud mot bøker meningsløst. Tankene vil være der likevel, man får bare ikke tak på dem, de kommer ikke åpent fram.

Dersom man forbyr de onde tankene, vil de overleve i det skjulte, i hodene hos mennesker som ikke tør å si hva de tenker og mener. Fordi de ikke blir prøvd i åpen debatt, vil de heller ikke bli avslørt som onde, og overleve. Sensur er direkte skadelig, fordi det hindrer og hemmer kampen mot de onde tankene. Og når vi ikke kjenner de onde tankene, vil vi heller ikke kunne verge oss mot dem. Vi vil ikke kunne vurdere dem og kjenne dem for det de er, men vil stå forsvarsløse, og de onde tankene vil få større utbredelse enn om de kunne vært lagt fram åpent.

Kunnskap og søking etter sannheten er avhengig av at alle tanker er tillatt, alle muligheter kan vurderes åpent, alle standpunkter prøves mot hverandre. Derfor vil sensur og forbud også hemme søkingen etter sannheten, etter kunnskap og visdom. Det vil gjøre folk kunnskapsløse og dumme. Fullstendig ytringsfrihet er nødvendig for utvikling av tenkinga. Dette gjelder vitenskap, filosofi, kunst og religion, kort sagt alle former for tenkning.

Sensur og forbud vil også undergrave folkets enhet (som var et viktig argument i 1644, kanskje verdt å tenke gjennom også i 1999). For en enhet som ikke er bygd på bevisst diskusjon mellom alle forskjellige (splittende) synspunkter, er skjør og ubestandig, den sprekker når den blir utsatt for press. En slagkraftig enighet forutsetter frihet til å legge fram alle meninger, og en åpen diskusjon. «Meninger hos gode menn er ikke noe annet enn kunnskap som er i ferd med å bli skapt.»

«Gi meg friheten til å vite, til å ytre meg, til å argumentere fritt for samvittigheten, framfor alle andre friheter,» sier Milton.

Argumentasjonen hans er strålende, og holder vann den dag i dag. Ingen har levert noe bedre forsvar for ytringsfriheten. Den lille brosjyren, formet som en tale til det engelske parlamentet, fikk likevel ingen stor virkning da den kom. Sensuren ble gjeninnført og bortsett fra enkelte perioder med lettere regime, varte den lenger enn Miltons levetid. Kanskje var det noen som så seg mer tjent med makt enn med sannhet – og attpåtil så en motsigelse mellom de to?

3. Mannen fra de to revolusjonene

Først i 1695 blei den engelske forhåndssensuren oppheva. Og da var det, som Christopher Hill bemerker, mer begrunnet med økonomi enn med hensyn til friheten: Sensuren var en hindring for produksjonsfriheten i en blomstrende boktrykkerbransje.

Slik har det seg at de franske opplysningsfilosofene i det neste århundret kunne finne inspirasjon i en engelsk litteratur der tanker og synspunkter blei lagt åpent fram. Kapitalismen hadde tatt makta i Nederland og England, og borgerskapet utviklet seg og vokste i Frankrike og andre europeiske land.

1700-tallet er opplysningsfilosofenes tid. De snudde og vendte på alt, på statsskikk og styresett, på religion og jus, på kunst og filosofi, og vendte hver stein i det menneskelige livet. Montesquieu, Voltaire, Rousseau, Diderot og Condorcet er blant de store navn i menneskenes historie, fordi de la det ideologiske grunnlaget for borgerskapets store revolusjon i Frankrike. Men det var mange andre navn i koret. Ett av dem var den italienske markien Cesare Bonesana de Beccaria, som i sitt lille skrift Dei delitti e delle pene (Om forbrytelse og straff) i 1764 gikk til angrep på inkvisisjonens grusomheter, påviste at tortur og dødsstraff verken forebygger eller minsker kriminaliteten, og la grunnlaget for en «moderne» strafferett. Som ennå ikke har vunnet allmenn oppslutning.

1700-tallet er også de store revolusjonenes århundre. Det var i Amerika at opplysningsidéene først ble materiell virkelighet gjennom en borgerlig revolusjon. Her var framtredende borgerlige intellektuelle i virksomhet, som Benjamin Franklin og Thomas Jefferson, som begge var tilhengere av opplysningsfilosofien. Men om noe enkelt skrift skal ha æren for å ha satt i gang den amerikanske revolusjonen, må det være Thomas Paines vesle brosjyre Common Sense (Sunn fornuft), som kom ut anonymt den 10. januar 1776, og blei revet vekk i femtiseks utgaver før året var omme. Hvis en forfatters suksess skal måles etter opplag, er det tvilsomt om noen forfatter i historien kan måle seg med Tom Paine (6).

Den amerikanske revolusjonen proklamerer den 4. juli 1776 for første gang prinsippet om visse rettigheter som er felles for alle mennesker, med Thomas Jeffersons berømte ord i uavhengighetserklæringen:

«Vi holder disse sannhetene for å være selvinnlysende: At alle mennesker er skapt like, at de av sin skaper er utstyrt med visse umistelige rettigheter, at blant disse er liv, frihet og jakten på lykken.»

I 1791 vedtok Kongressen en Bill of Rights, som består av 10 tillegg til grunnloven. Det mest berømte er kanskje det første (First amendment, for den som ser amerikanske TV-serier), som garanterer religionsfrihet, ytringsfrihet, trykkefrihet, forsamlingsfrihet og frihet til å klage til regjeringa (7). Retten til eiendom er ikke slått fast i den amerikanske konstitusjonen. Likevel var retten til eiendom sentral for «grunnlovsfedrene», det var jo nettopp deres kapitalistiske eiendom som var truet av den engelske kolonimakta. Først og fremst denne trusselen dreiv dem til opprør og løsrivelse.

Både Thomas Jefferson og Benjamin Franklin var amerikanske sendemenn i Frankrike, og ble tatt imot med åpne armer. De var representanter for revolusjonen, opplysningen, menneskets naturgitte rettigheter. I 1789 fulgte det franske folket i amerikanernes spor i en revolusjon som skulle ryste Europa og besegle føydalismens skjebne. Både Jefferson og Franklin reiste hjem det året, men Thomas Paine, som var kommet til Frankrike i 1787, skulle komme til å oppholde seg i Frankrike store deler av de følgende årene.

For at borgerskapet skal kunne beseire føydalstaten, må det samle alle folkelige krefter bak revolusjonens faner. Formuleringen av allmenne menneskerettigheter er et ideologisk uttrykk for dette behovet. Den franske deklarasjonen om menneskerettighetene, som den revolusjonære nasjonalforsamlinga vedtok den 27. august 1789, definerer disse rettighetene i 2. avsnitt:

«Hensikten med all politisk sammenslutning er å bevare menneskets naturlige og umistelige rettigheter. Disse rettigheter er rett til frihet, eiendom og personlig sikkerhet, samt rett til å gjøre motstand mot undertrykking.» (8)

Her er menneskets rettigheter naturgitte, det er Rousseaus og opplysningsfilosofenes teori om naturretten som seirer. Men det folket som her i samme åndedrett fastslår sin rett til å gjøre opprør mot undertrykking og sin rett til eiendom, det folket er bare et annet navn på borgerskapet. Retten til eiendom er retten til å eie maskiner og jord, retten til å utbytte andre mennesker. Det er den «menneskeretten» som skulle komme til å få forrang framfor alle de andre rettighetene naturen hadde gitt alle mennesker, og tilintetgjøre dem alle sammen. Retten til å være kapitalist. Erklæringa omtaler eiendomsretten som en «ukrenkelig og hellig rettighet». Arbeid nevnes derimot ikke blant menneskets naturgitte rettigheter.

Men i 1789 lå alt dette innhyllet i framtida. Revolusjonen var en stor frigjøring, den virvlet over Frankrike og tilintetgjorde tusen og atter tusen lenker og bånd. Håndverkeren Tom Paine så utviklinga, og han var begeistret.

Alle var ikke det. Revolusjonen hadde sine fiender. I England skremte den vannet av den borgerlige overklassen, og de rike, borgerlige godseierne. Derimot inspirerte og oppflammet den håndverkere og andre småfolk. Nettopp mot den smitteeffekten revolusjonen hadde i England, var det Edmund Burke reagerte. Han hadde støttet revolusjonen i de amerikanske koloniene i 1776, og Tom Paine hadde regnet ham som en venn. I november 1790 gikk han til frontalangrep med det som er kalt «et kontrarevolusjonært manifest», boka Refleksjoner om revolusjonen i Frankrike. (9)

Den blei godt mottatt av den engelske overklassen, og Burke, som hadde vært i en vanskelig situasjon økonomisk, fikk en pensjon på 1200 pund i året. (Marx bemerker i en fotnote at «han (…) alltid har klart å selge seg selv på det beste markedet».) Burke svartmaler revolusjonen fullstendig, beskylder den for lovløshet, anarki og terror, og hevder at den har vært til ulykke for landet og folket. Og dette var vel å merke i en rolig fase av revolusjonen, før henrettelsen av kongen, før terroren mot adelen, før Robespierres korte regime.

Tre måneder seinere, i februar 1791, kom første delen av Tom Paines Menneskets rettigheter, der han svarer Burke. Med sin enkle og respektløse stil blei Paine umiddelbart populær hos håndverkere og arbeidere. Så populær at det var viktig å bekjempe ham. Åtte til ti Svar til Paine blei gitt ut på de 12 månedene som gikk før andre delen av boka kom – og nesten umiddelbart glemt.

Paine gjentok sin suksess fra 1776, boka hans blei spredt i utrolige opplag. Første delen kom i 50.000 eksemplarer på fem måneder. Annen del kom i fem opplag på en eneste måned, første opplag blei utsolgt på to timer. Periodevis solgte den 10.000 eksemplarer i uka, og Paine sjøl anslår at det blei solgt mellom 400.000 og 450.000 eksemplarer av boka på ti år, bare i England. I et England hvor befolkninga var på ca. 10 millioner, men bare halvparten av de voksne kunne lese.

Første delen av Paines bok forsvarer den franske revolusjonen prinsipielt. Andre delen går lenger, med oppfordringer til å gjøre opprør og krav om sosial sikkerhet, paroler som foregriper velferdsstaten.

Den offentlige kjempedebatten som disse bøkene var en del av, var viktig, men det var kontrarevolusjonen som vant. Ikke fordi den hadde rett, men fordi den hadde makt. Det ser vi ikke minst på det faktum at denne debatten er så lite kjent. Paine ble fredløs i England og vendte aldri tilbake dit, sjøl om det var fedrelandet hans. Den dag i dag er det Edmund Burke som bestemmer det offisielle synet på revolusjon.

Paine brakte derimot borgerskapet så langt som det kunne komme. Den revolusjonære håndverkeren som var aktiv deltaker i to revolusjoner, strakte grensene for borgerskapets radikalisme så langt som det gikk. Men den private eiendommen, retten til utbytting, forsvarte han til sin dødsdag.

4. Proletariatets kortvarige menneskerettigheter

Tom Paine blei valgt inn i den franske nasjonalforsamlinga. I 1793 skreiv han forslag til en ny grunnlov. Det blei ikke vedtatt. Det blei derimot det forslaget Robespierre førte i pennen. I den sydende, bølgende revolusjonen var representanter for det gryende, ennå umodne proletariatet blitt slynget fram til makta. I Robespierres erklæring om menneskerettighetene settes det grenser for eiendomsretten: «Eiendomsretten begrenses likesom alle andre rettigheter av plikten til å respektere andres rettigheter. Den kan verken være til skade for våre likemenns sikkerhet, for deres frihet, deres eksistens eller deres eiendom.»

Derimot garanteres retten til arbeid, og eksistensmidler for dem som er ute av stand til å arbeide. Og: «Når regjeringen krenker folkets rettigheter, er opprøret den helligste av alle rettigheter og den mest uunngåelige av plikter for folket og for hver del av folket.» (10)

Men proletariatet var altfor uutvikla til å kunne holde på makta og utvikle sitt styre. Det hadde en altfor smal basis. Derfor utvikla jakobinerne et terrorregime som raskt var nødt til å gå under, bli sprengt av sine egne indre motsigelser. Og derfor måtte menneskerettserklæringa fra 1793 også raskt bli satt ut av kraft. Den mest hellige av alle rettigheter viste seg å være eiendomsretten.

5. Et sidespor mot nord

Som et sluttpunkt, la oss sende tankene på en liten utflukt mot nord, til det opprørske Norge i 1814. Her samles rikets ledende menn på Eidsvoll i mai for å lage en konstitusjon for det sjølstendige Norge. Flere av dem har med seg utkast som er sterkt inspirert av den franske revolusjonen, av menneskerettighetene av 1789 og til og med 1793. En av dem var Nicolai Wergeland, sognepresten i Kristiansand, som seinere skulle bli mest kjent gjennom sin sønn Henrik.

Pastor Wergeland innleder sitt grunnlovsutkast med 10 «Grundsætninger» om folkets suverenitet og individets frihet. Her heter det blant annet: «Individenes absolute Menneskerettigheder ere: Frihed, Lighed, Sikkerhed. Heraf flyder Ejendomsret og Modstands-Ret.» (11)

For borgerskapet er den individuelle sikkerheten viktig for at de andre frihetene skal kunne settes ut i livet. Dette punktet hadde Wergeland hentet fra den franske 1789-erklæringa. Som vi viste, kom disse punktene ikke med i den endelige norske grunnloven. Marxismen har lagt større vekt på det kollektive – men kanskje vi bør ofre dette problemet en ny tanke, spesielt i lys av utviklinga i vår egen tid?

II: Frihetens forutsetninger

6. Marx og Engels

Her vender tida. Etter at borgerskapet har erobra makta i Frankrike, og Napoleons arméer har dratt fram gjennom det meste av Europa, er føydaladelen ikke i stand til å sette dagsordenen. Det er blitt borgerskapets verden. Og nå utvikles motsigelsene, det viser seg at eiendommen og retten til utbytting stiller betingelser for alle andre friheter. Men kampen for friheten ligger ikke død, den blusser opp igjen og igjen, i 1830 er det revolusjon i Paris igjen, og det tar fem år før borgerskapet får lagt lokket på. Og så bærer det mot 1848 og ny revolusjon.

Dette er nettopp den tida da Marx og Engels er unge og erobrer sine liv og sine historiske roller. De kommer ikke som guder ut av maskinen, de befinner seg midt i en tradisjon, i en konkret virkelighet, og de preges av sin tid. Som alle andre tenkende ungdommer lengter de glødende etter frihet og hater urettferdigheten. Det brenner som en ild i det de skriver. Men de har lært seg å analysere, Hegel og Heraklit har lært dem dialektikk, og de er materialister. De er ikke svermere, de leser og studerer og prøver å finne ut av den konkrete virkeligheten. Hvilke motsigelser bestemmer frihetens vilkår? Hva er egentlig frihet? Hvilke krefter kan forsvare den, kjempe den gjennom, utvide den? Hvilke krefter står imot den, prøver å begrense og innsnevre den? Og hvilke objektive grenser finnes det?

Mange år seinere skriver Engels om dette i boka Anti-Dühring:

«Hegel var den første som framstilte forholdet mellom frihet og nødvendighet riktig. For ham er friheten innsikten i nødvendigheten. 'Blind er nødvendigheten bare for så vidt den ikke er innsett.' Friheten ligger ikke i den drømte uavhengigheten av naturlovene, men i kunnskapen om disse lovene og i den dermed gitte muligheten til å la dem virke planmessig for bestemte formål. Dette gjelder med hensyn til såvel den ytre naturens lover som til de lover som regulerer menneskenes fysiske og åndelige tilværelse – to klasser av lover som vi i høyden kan skille fra hverandre i forestillingen, men ikke i virkeligheten.» (12)

De to kameratene kjempet for frihet hele livet. Ikke for en svermerisk, drømt frihet hinsides det mulige. Ikke for en allmenn liksom-frihet som skulle vise seg å være en klasses frihet til å undertrykke og utbytte andre. Men for en virkelig, konkret, jordisk frihet, menneskenes frihet fra utbytting og undertrykking, fra sult og nød og slaveri. De kjempet for et samfunn «hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling.» (13)

Marx og Engels la ned et enormt arbeid i å kartlegge lovmessighetene som styrer kapitalismen. Og i å organisere arbeiderklassen. Fordi den som klasse ikke kan ha interesse av å utbytte og undertrykke andre, men derimot interesse av å forene seg med flest mulig av folket for å gjøre slutt på all ufrihet, all utbytting, all nød og alt savn. Marx og Engels visste veldig godt hvilken tradisjon de var en del av, og på hvilke skuldre de sto. Deres kjempeinnsats var å stille frihetsdrømmene på et nytt klassegrunnlag, og å utvikle dem fra idealistisk drøm til materialistisk analyse av forutsetningene. Kommunismen ble forvandlet fra utopi til en reell framtid, som vi klart kan se de store trekkene av når vi analyserer vår nåværende hverdag.

Frihet og likhet forutsetter mat, klær, hus, møbler, bøker, TV, bil, PC og mobiltelefon osv., som alt sammen er frukter av materielt arbeid. Altså må vi arbeide. Men arbeidet må fordeles likt. Som umulig kan bety at en bjørnesterk 30-årig ungdom skal arbeide like mye som en sliten, 70-årig gamling. Altså: Fra enhver etter evne. Og de materielle godene skal også deles likt på samfunnets medlemmer. Men en 30-årig bjørnesterk ungdom trenger mere av både mat og klær og kanskje hus og møbler og mobiltelefoner enn en sliten, 70-årig gamling. Altså: Til enhver etter behov.

Kapitalismen setter grenser for friheten, grenser som vi må vite hvordan vi skal bekjempe. Marx blei økonom for å fremme kampen for menneskets frihet. Han forklarte hvordan utbyttinga fungerer og gjorde det dermed mulig å avskaffe den. Han ga oss innsikt i hva som var nødvendig og hva som var unødvendig. Vi marxister har lagt stor vekt på de materielle vilkåra, og hatt lite sans for borgerskapets hyklerske, dobbeltmoralske snakk om frihet. Men la oss ikke glemme hva Marx og Engels sier uttrykkelig allerede i Manifestet: «Første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet oppkaster seg til herskende klasse, kjemper igjennom demokratiet.» (14)

Marxismens kritikk av de borgerlige frihetene og rettighetene, av parlamentarismen og det demokratiet borgerskapet er istand til eller villig til å opprettholde, er en kritikk fra venstre. Vi kritiserer borgerskapets friheter for å være utilstrekkelige. Borgerskapet later som det har frihet for alle, men, som den franske forfatteren Anatole France med isnende ironi formulerte det, betyr det alles like rett til å tigge på gatene, sove under broene og stjele brød. Vi vil ikke ha sånne falske friheter. Vi vil ha lik rett til god mat, en varm seng, et trygt hus, fritid, gode bøker, filmer, musikk, billedkunst, reiser, vakre blomster, varme, pene klær. Vi vil ha lik rett til å studere og utvikle våre intellektuelle og kreative evner. Vi vil ha lik rett til å delta i samfunnets utvikling og utforming, vi vil bestemme like mye som alle andre. Kort sagt: Vi vil ha lik rett til å være mennesker, og leve et rikt, menneskelig liv som likeverdige. Slik er vår drøm om kommunismen, og for den er det vi slåss. For den er det vi vil styrte dette skjendige undertrykkersamfunnet med sin falske likhet og sitt høyst utilstrekkelige demokrati. For denne drømmen vil vi gjøre revolusjon. På våre faner står de tyske bøndenes parole: «Frihet!»

7. Fred, brød og seks fot jord?

Nå ble det i Russland revolusjonen først kom og arbeiderklassen erobret makta. Det var et land der produktivkreftene på ingen måte var framskredne og utgjorde et grunnlag for en rask overgang til en avansert sosialisme. Revolusjonen ble møtt med innbyrdeskrig og intervensjonskrig. Det ga den unge sosialismen et enda dårligere utgangspunkt.

Klasseskillene var store, og lot seg ikke avskaffe ved vedtak. Tvert imot antok de nye former, og den ideologiske overbevisningen om at de ikke var der, gjorde det umulig å se dem og behandle dem riktig. Det raste en intens klassekamp i Sovjetstaten fram gjennom mellomkrigstida og den fortsatte under og etter krigen. Denne klassekampen er ikke analysert historisk, og jeg skal ikke gjøre noe forsøk på det her. Jeg mener også at mange av detaljene i dette bildet er det historikernes oppgave å klarlegge, og at det vil ta mange, mange år. Etter Sovjet-Unionens sammenbrudd har noen arkiver åpnet seg og mange ting er blitt dokumentert, mange av dem fryktelige. Men ennå kjenner vi bare innholdet av de færreste arkivskapene. Stiller vi oss spørsmålet om hvilken informasjon det er nyttig/opportunt å slippe fram – og for hvem? De bitene av det store puslespillet som hittil er kommet på bordet virker altfor samstemt politisk korrekte. Det kan være klokt å ta høyde for at store deler av bildet kan endre seg.

Vi kjenner jo Edmund Burkes makt over sinnene, og den gjengse borgerlige svartmalinga av «Stalins Sovjet». Vi kjenner også den offisielle holdninga til Stalin og til den sovjetiske kommunismen. Den går ut på å ta avstand fra «stalinismen». Ja, hvis man med det mener å ta avstand fra terror, vilkårlig undertrykking, konsentrasjonsleire, massegraver – da er jo en sånn avstandtaken omtrent verdiløs, intetsigende. For det er vel ingen som er uenig. Men den er også verdiløs av en annen grunn. I denne tradisjonen er det om å gjøre å rense sin sjel, utdrive Stalins eller kommunismens onde ånd, for å bli rein og kunne slutte seg til de borgerlige brødrene. Det er ikke snakk om å forstå historien. Dermed forsvinner de store massebevegelsene, de sovjetiske folkenes og arbeiderklassens, bøndenes, de intellektuelle og ungdommens heltemodige innsats for å bygge opp landet sitt, øke produksjonen, skape velstand, stå imot og knuse de nazistiske angrepene – enheten, offerviljen, de store debattene, kreativiteten, oppfinnsomheten, demokratiet. Som også var der.

Det er interessant i disse tider av religiøst monolittisk anti-stalinisme, å lese gamle reiseskildringer fra Sovjet-Unionen. For eksempel Edgar Snows Fra Stalingrad mot seieren (Red Glory and Brown Bondage) som kom på norsk i 1946 (på Tiden, Arbeiderpartiets forlag). Snow reiste til Sovjet i oktober 1942. Han var på Den røde plass da Stalin talte til Oktoberrevolusjonens 25-årsdag, og beskriver «denne bløte, langsomme, tillitsfulle georgiske stemme». «Stalin stanset for å drikke et glass vann (engang ba han om unnskyldning for det og sa at han hadde spist for mange sild om morgenen, og Russland brølte av latter)» (s.14-15) – et ganske uvant bilde i våre dager. Snow intervjuer en hvithåret, gammel mann i en landsby: «Sammenlignet med det gamle Russland, er det som himmelen i forhold til helvete. Den største forskjellen er simpelthen at vi jordbruksarbeidere ikke lenger sulter om vinteren.» Gamlingen forteller detaljert om nøden i det gamle Russland, og fortsetter: «Nå begynte vi virkelig å leve et rikt liv, da tyskerne ødela det alt sammen» (s.70). En hvithåret kvinne i samme landsby forteller det samme: «Disse tyske svina som ødelegger landet vårt nettopp som vi begynte å få det godt.» (s.73)

Dette betyr jo ikke at massegravene ikke er der, at konsentrasjonsleire, vilkårlighet og terror ikke fant sted, eller at det var trygt å kritisere partiet. Problemet er at begge bildene er sanne. Og den som vil forstå det som skjedde, må se begge bildene, og prøve å tenke kritisk. Det er altfor politisk korrekt å «ta avstand» og lukke øynene for det positive. Nå for tida ligger antakelig den største utfordringa på det området.

Men for marxister, som bærer på en lang tradisjon av forsvar for Sovjet-Unionen, finnes det også en annen viktig utfordring, nemlig å diskutere den sovjetiske kommunismen kritisk. Det har rent mye vann i havet og vi har store lærdommer å hente i de sovjetiske kommunistenes erfaringer.

Se på Lenins glimrende analyse av demokratiet i Staten og revolusjonen, både innafor kapitalismen og under proletariatets diktatur. Om det siste sier han blant annet: «Og proletariatets diktatur, dvs. organiseringa av fortroppen for dei undertrykte som herskarklasse, kan ikkje berre få som fylgje at demokratiet vert utvida. Til same tid som demokratiet vert veldig utvida – og dette vert for fyrste gong demokrati for dei fattige, demokrati for folket, og ikkje demokrati for pengesekkane – legg proletariatets diktatur ei lang rekkje innskrenkingar på fridomen til undertrykkjarane og utbyttarane og kapitalistane. Vi må undertrykkja dei for å fri menneska frå lønnsslaveriet. Motstanden deira må knusast med makt. Det er klårt det ikkje er nokon fridom og noko demokrati der det er undertrykking og der det er vald.» (15)

Er det mulig at vi i etterpåklokskapens klare lys kan si at Lenin her undervurderer og forenkler problemet? Hva slags undertrykking av kapitalistene må til, og hva slags undertrykking kan tillates? Må de minste ytringsfriheten? Stemmeretten? Retten til arbeid og lønn, retten til å kunne bevege seg fritt? Eller livet? Bolsjevikene bygde sosialismen i et land hvor den tsaristiske undertrykkinga hadde lange tradisjoner. Kan det tenkes at de blei overmanna av «vanens forferdelige makt» – vanen er som kjent uttrykk for materielle forhold – og ikke greide å reise den prinsipielle kampen for frihet og demokratiske rettigheter? Kan dette forklare trekk vi oppfatter som kyniske og unødig harde i politikken deres, en forkjærlighet for politimetoder framfor åpen diskusjon?

Forandra målet seg underveis? Hva sto det på Sovjet-Unionens faner i 1917, i 1926, i 1939, i 1946 og i 1956? «Fryheit»? Eller blei oppbygginga av en sterk Sovjetstat – av økonomien og statsapparatet – viktigere enn folkets frihet?

Den tunge og tvers igjennom idealistiske politiske styringa av vitenskapen som ga seg utslag i favoriseringa av en sjarlatan som Lysenko og bannlysinga av genetikken, en politikk som knekket ryggen på store og viktige deler av vitenskapen i landet og gjorde vitenskapelig framgang umulig fordi kjetterske tanker var farlige – det kan kanskje lære oss noe om viktigheten av demokrati på alle områder. For vitenskapen er den frie diskusjonen avgjørende. Er det overhodet mulig å ha åpen og fri diskusjon og tankeutvikling i vitenskapen dersom resten av samfunnet er underlagt sensur og knebling?

8. Et rikholdig blomsterbed

Edmund Burke er også i ferd med å feste sitt grep på revolusjonen i Kina. Eller rettere sagt: på revolusjonene. Det er ekstremt PUK (politisk ukorrekt) å lese Mao, som i våre dager helst skal beskrives som tyrann. Sjølsagt viktig, for dermed forsvinner den ubehagelige virkeligheten under teppet. Den virkeligheten at revolusjonene i Kina (både den som seiret i 1949 og Kulturrevolusjonen, som ikke seiret) var enorme massebevegelser som utløste en utrolig energi og skaperkraft. Som løftet Kina fra middelalderen til et punkt der kapitalismen kunne utfolde seg i moderne målestokk. Som økte det kinesiske folkets levestandard over all forventning, som ga de kinesiske bondemassene et demokrati og en kontroll med sitt eget liv som verden aldri har sett maken til. Det dreier seg om en fjerdedel av menneskeheten, bare det gjør disse enorme sosiale bevegelsene til verdenshistoriske begivenheter. I våre dagers bilde av Kina er sosialismen blitt til et rabiat, ukontrollert intrigespill på toppen av maktapparatet, der det sjakres med millioner av menneskeliv i tøylesløse oppløp og konflikter. Der de ville, ustyrlige massene, pøbelen, mobben, settes i bevegelse, liv går tapt og kultur går under. Sånn var det sjølsagt ikke. Les de gode, konkrete skildringene fra folk som var der og studerte. Les for eksempel Jan Myrdals bøker fra den lille landsbyen Liu Ling. (16) I disse bøkene skildrer Myrdal virkelig et «demokrati for dei fattige, demokrati for folket, og ikkje demokrati for pengesekkane», slik Lenin skriver om. Men dette enorme, store, utvida demokratiet, der de fattige bøndene blir herrer over sine egne liv på en måte som er utenkelig i kapitalismen, det blir borte i de moderne Edmund Burke-beskrivelsene av Kina.

Det blir også Maos kritikk av Stalin og bolsjevikene. Den dreier seg om ganske mye mer enn et billedlig anslag om hvor stor prosentdel som er feil og riktig i Stalins politikk. Blant annet om demokrati, ytringsfrihet, ideologisk kamp. I den store talen «Om den riktige behandlinga av motsigelser i folket», som han holdt i januar 1957, sier han blant annet:

«Å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides er linja for å fremme framskrittet innafor kunst og vitenskap og for en blomstrende sosialistisk kultur i landet vårt. Ulike former og stilarter i kunsten bør utvikle seg fritt, og ulike retninger i vitenskapen bør strides fritt. Vi mener at det er skadelig for veksten av kunst og vitenskap om det blir brukt administrative tiltak for å tvinge fram en særskilt stilart i kunsten eller ei tankeretning og å forby ei annen. Spørsmål om riktig og galt innafor kunst og vitenskap må avgjøres gjennom fri diskusjon…»

Mao snakker om å oppmuntre fri diskusjon og unngå forhasta slutninger. Oppfordrer til å oppmuntre til kritikk av marxismen. For at marxismen skal utvikle seg og styrke seg. «Det er ikke bare nytteløst, men svært skadelig å bruke grove metoder i behandlinga av ideologiske spørsmål innafor folket, i behandlinga av menneskets tankeverden. Dere kan forby folk å uttrykke feilaktige idéer, men idéene vil fortsatt være der. På den andre sida, dersom riktige idéer blir dulla med i drivhus og aldri blir utsatt for stygt vær og gjort motstandsdyktige mot sjukdom, vil de ikke vinne over feilaktige idéer. Derfor er det bare ved å bruke metoden med diskusjon, kritikk og forklaring at vi virkelig kan fostre riktige idéer og overvinne gale. (…) Det er uunngåelig at borgerskapet og småborgerskapet vil gi uttrykk for sine egne ideologier. (…) Vi bør ikke bruke undertrykkelsesmetoden og hindre dem i å uttrykke seg. Vi bør la dem få lov til å uttrykke seg og samtidig diskutere med dem og rette treffende kritikk mot dem.» (17) Seinere samme år sier han i en annen tale: «Vi kan ikke tvinge folk til å godta marxismen, vi kan bare overbevise dem.» (18)

Har du følelsen av å ha lest det før? Minner det om John Milton?

9. Tilbake til start?

Men Kina hadde heller ikke en materiell basis som kunne bære en utvikla sosialisme. Klassemotsigelsene blei for sterke, og kapitalismen erobret makta etter Kulturrevolusjonen og Maos død. Og vi kan være enige med Mao i synet på ytringsfriheten, men vi veit at det ikke blei gjennomført som en generell og stabil politikk i Kina på Maos tid. Det forekom overgrep, og undertrykking. Kina var ingen idyll, men et samfunn med hard klassekamp som tok seg mange former. Og de historiske tradisjonene i Kina er ikke demokratiske.

Så hva står vi igjen med? FNs erklæring om menneskets rettigheter, som fylte 50 år i fjor? Den kan være et bra grunnlag for kritikk av undertrykking og despoti, men den er i bunn og grunn et tilbakeskritt til Tom Paine. Den inneholder de samme tvetydighetene som borgerskapets menneskerettserklæringer alltid har gjort: Eiendommen og retten til utbytting er også en ukrenkelig rettighet, og kapitalismens motsigelser river hele rettighetsbegrepet fra hverandre. (Les mer om dette i Røde Fane nr 2, 1998.)

III: Dages det, brødre?

10. Sannheten er en sleip jævel

M-l-bevegelsen sprang ut av det store oppbruddet fra 50-åras konformitet som skjedde mot slutten av 60-tallet. Den var inspirert av de fargedes borgerrettsbevegelse i USA, av krigen i Vietnam, av Kulturrevolusjonen i Kina. Bevegelsen søkte mot kommunismen, fordi det var her løsningene, logikken og friheten lå. Og den søkte mot arbeiderklassen og folket i Norge, som den eneste krafta som kan kjempe fram framtida.

Vi var stolte av å kalle oss kommunister i 1966. Vi var for frihet, for fred. Vi var mot undertrykking, sensur og fengsling. Men vi var unge og uerfarne. Bevegelsen manglet gamle og erfarne kommunister, de som var, var for få til å dominere. Det var både bra og dårlig. Bra, fordi det gjorde det mulig å gå nye veier. Dårlig, fordi manglende erfaring gjorde at vi gikk i samme fella som tidligere kommunistpartier, med altfor stor usjølstendighet i forhold til land og partier vi så opp til (Kina, Albania), og fordi ungdommelig begeistring kunne drive oss ut i dogmatikk og vingling.

Gikk vi for langt i å forsvare Kina og Albania? Utvilsomt. Men det er viktigere at vi gikk for kort i å kritisere dem. Sannheten er ingen lett fisk å fange, og den som kan slå seg på brystet og si at han (det blir antakelig en han) kjente sannheten om Kina bedre enn vi gjorde den gangen på 1970-tallet, skal få lov å være nådeløs i kritikken. Den usjølstendigheten AKP viste, hadde historiske årsaker og er ingenting å moralisere over. Det er bedre å kunne se den og lære av den. Og hvem var ikke påvirket av andre? NKP? Arbeiderpartiet, SV, og alle de andre partiene? Det er vel snarere snakk om at deres mangel på sjølstendighet er mere gjengs, og dermed mindre synlig. M-l-bevegelsen gikk jo utafor det gjengse og utfordra det offisielle synet på punkt etter punkt.

Er det ikke sant at AKP har en ganske stor sjølstendighet? En evne til å tenke på tvers av gjengse dogmer, en evne til å analysere virkeligheten og gå ut over det våre forgjengere har tenkt? Ett av de områdene hvor AKP har grunn til stolthet, er kvinnepolitikken. Ut fra konkret analyse av den konkrete virkeligheten, det som Lenin kalte «marxismens levende sjel», har partiet på dette feltet tatt et langt skritt fram. Kan AKP sammen med sine venner (og for den saks skyld folk som ikke vil ta i partiet med ildtang, men er oppriktig opptatt av de viktige spørsmåla) gjøre det også når det gjelder spørsmålet om frihet?

La oss ikke være apologeter og skjønnmale verken AKP eller andre. La oss prøve å se virkeligheten, og begge sider av den. Alle bevegelser gjør feil, alle mennesker tar feil en stor del av tida. Sannheten kan vi gradvis komme nærmere, men den fulle sannheten når vi aldri fram til. Til det er virkeligheten for komplisert, for full av motsigelser. Vi kan kjenne deler av den, men så snart vi har fått sikker kunnskap om en ting, åpner det seg nye motsigelser, nye sider som må undersøkes og analyseres, og som bringer kunnskapen videre. Menneskets kamp for å nå fram til sannheten er en evig kamp. Det viktige er å ikke være ensidig. Se både gode og dårlige sider, se både feil og fortjenester.

12. Et skritt fram!

Etter Sovjet-blokkas sammenbrudd har sosialismen hatt dårlig ry. Og det er kommet fram mange opplysninger om mangel på frihet og demokrati under sosialismen.

– Men Sovjet-blokkas sammenbrudd bekrefta jo våre analyser fra 1970-tallet?

Det hjelper lite, når det gjengse bildet er at kommunistene bare vil erstatte en type undertrykking med en annen, at kommunismen betyr ufrihet. Vi står på bar bakke. Vi må finne nye veier. Dette er en frihet, en gunstig posisjon, en anledning til å lære av fortida og andre kulturer og land, mens vi samtidig konsentrerer oss om vår egen virkelighet, bygger på norske erfaringer og peiler oss inn mot vår egen framtid. Etter min oppfatning må vi være dristige, tenke nytt og stole på egen erfaring og egne krefter.

Det er nødvendig å ta debatten om friheten og demokratiet. Vi må slå fast at vi vil ha frihet, en reell frihet for alle mennesker. Veien dit kan ikke gå gjennom økt undertrykking, men gjennom økt frihet. Det er demokrati og frihet vi trenger trening i, ikke ufrihet. På det feltet har menneskene 10.000 års erfaring!

Vi må være klare når det gjelder marxismen og den kommunistiske historien. Vi er for marxismen. Den er et skattkammer av analyser og erfaring, og uvurderlig når det gjelder å analysere verden og forstå de materielle årsakene til utviklinga. Vi er for å overta tradisjonen kritisk: Forholde oss kritisk til Mao og Lenin og Marx såvel som til andre teorier. Vi må måle mot våre egne erfaringer og vår egen kunnskap om verden og historien. Det er 23 år siden Mao døde. Har vi ikke fått en enorm mengde kunnskap siden da? Så la oss bruke denne kunnskapen også til å analysere den kommunistiske historien, og bygge videre på våre forgjengere. Etter min oppfatning viser historien om både Sovjet og Kina og andre land er det viktig å ta et avgjørende skritt fram når det gjelder demokratiske rettigheter.

Vi må være for en mest mulig ubegrensa menings- og ytringsfrihet. John Milton og Mao Zedong har analysert dette spørsmålet og vi må være glassklare som morgenhimmelen en solskinnsdag i september når det gjelder hva vi er for og hva vi er mot. Tåketale, ulne formuleringer og «på den ene side og på den annen side» holder ikke. Det er ikke nok å peke på at det er kommunismens tanker som egentlig er de farlige tankene, eller at noen kan bli skremt eller krenket av andres frie ytringer. Uten full frihet er det umulig å utvikle tenkinga, og vår egen bevissthet. La oss være konkrete i kritikken av hvordan borgerskapets profittbegjær innskrenker ytringsfriheten, la oss støtte alle som kjemper for frihet til å si sin mening, uansett hva den meningen måtte være. Bare åpen kamp om meninger kan styrke sannheten.

Ett av de store temaene i debatten om sosialismens muligheter er hvordan vi skal forsikre oss om at det virkelig er de arbeidende som har makta, og hindre at ledelsen i staten utvikler seg til en ny herskerklasse og innfører et nytt undertrykkerregime. Dette spørsmålet opptok også Marx da han analyserte erfaringene fra Paris-kommunen i 1871. Hvordan kan vi sikre at makta virkelig ligger hos arbeiderklassen og det arbeidende folket? Antakelig bare ved en voldsom utvidelse av ytringsfriheten, av friheten til kritikk, av retten til innsyn i offentlige anliggender, av de demokratiske rettighetene. Vi mener jo alvor når vi snakker om at alle mennesker har samme rettigheter. Det er borgerskapet som hykler, og mener at eiendomsretten, utbyttinga, går foran alt. Vi mener den må avskaffes for å kunne realisere den virkelige friheten.

Vi er for full frihet for vitenskapen. Frihet fra binding til lønnsomhetskriterier og profittmuligheter, frihet fra politiske bånd og forbud. Det holder ikke å tro at det går an å legge lokk på visse former for kunnskap, som for eksempel genetikkens eller atomfysikkens landevinninger. Vi kan ikke forby kunnskapen om kjedereaksjoner eller kloning. Vi må kjempe for mest mulig kunnskap, og samtidig reise kampen for fornuftig bruk av kunnskapen. Her vil vi også få alle de gode argumentene for sosialismen. I vår verden galopperer den biologiske vitenskapen framover med raske sjumilsskritt. Vi aner konturene av et kommende «biologiens århundre». Men de store kapitalistiske selskapene tar patenter og gjemmer kunnskapene for hverandres og våre blikk. Som om noen levende art eller del av den kan være en eksklusiv eiendom for et enkelt firma!

Vi er for en absolutt frihet til kunnskap. Informasjonsteknologien og Internett vil før eller siden (sannsynligvis før) gi opphavsretten det endelige nådestøtet, men så lenge kapitalen bestemmer vil mye kunnskap koste penger og være forbeholdt dem som har råd. Vi vil ikke det, vi vil at kunnskapen skal være fritt tilgjengelig for alle. Samtidig som vi vil at det skal være mulig for alle mennesker å bruke tid og krefter på å skape bilder, musikk, romaner og dikt, bruke sine skapende evner og bli fullstendige mennesker.

Vi må også markere tydelig at vi er for individuell sikkerhet, for den enkeltes trygghet, på linje med pastor Wergeland og den franske stenderforsamlinga i 1789. Marxismen har kjempet for klassen, og kanskje i altfor stor grad neglisjert individet? Men arbeiderklassen består også av individer. Hvordan kan arbeiderklassen være fri hvis ikke individene i klassen har personlig trygghet? Hvordan kan menings- og ytringsfrihet bli virkelighet uten den individuelle tryggheten som gjør at alle kan snakke fritt, uavhengig av hva man sier? Hvordan kan arbeiderklassen ha makta hvis ikke de individene som tilsammen utgjør klassen ikke har sikkerhet til å si hva de vil, kritisere hva de vil, uten fare for å bli forfulgt, trakassert, slått eller det som verre er? Hva slags frihet er det som ikke kan sikre individet? Det er ingen frihet i det hele tatt.

Det er friheten det dreier seg om. Det er den vi slåss for. Arbeiderklassens frihet, men også alle menneskers frihet. Den kommunismen som ikke har friheten som mål, er ingen kommunisme. Vi må overbevise gjennom vår praksis, ved å kritisere ufrihet og kjempe for frihet her og nå. Ved å lage programformuleringer som er utvetydige, klare og forståelige, og ved å følge dem opp i vår daglige virksomhet. Det programarbeidet som nå skal gjøres i både AKP og RV, er nødt til å merke seg Miltons ord: «Gi meg friheten til å vite, til å ytre, og til å argumentere fritt overfor samvittigheten, framfor alle andre friheter.» Og Marx og Engels: «Den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling.»

Nordahl Grieg hadde helt rett: «Frihet og liv er ett.»

Noter:

1) Norsk utgave: Thorleif Dahls kulturbibliotek, Aschehoug 1982. Oversettelsen er litt uhistorisk, men boka finnes også på engelsk.

2) Utopierne arbeider 6 timer om dagen. Allerede i 1516 anså altså Thomas More dette for å være tilstrekkelig. Det er kanskje på tide å få gjennomført et så gammelt krav?

3) Shakespeares bidrag til stykket om Thomas More (med sensurens inngrep) står ofte trykt i ettbinds-utgaver av The Complete Works of William Shakespeare, for eksempel i Player's Edition, Collin's, London 1968.

4) Les om dette hos den lærde historikeren Christopher Hill: Writing and Revolution in 17th Century England, The Harvester Press 1985, kapitlet «Censorship and English Literature».

5) Areopagitica, og mange andre av Miltons skrifter, finner du på internett: http://www.dartmouth.edu/~milton/reading_room/areopagitica/part_1/text.html. Noen av verkene hans er også oversatt til norsk. Det finnes visstnok en norsk utgave av Areopagitica, men den er neppe gitt ut i bokform. Her ligger det en oppgave og venter på et ærgjerrig og kulturbevisst forlag.

6) Tom Paine er gitt ut på svensk av Ordfronts Förlag, både Sunt förnuft og Människans rettigheter. Finnes i billigutgaver på engelsk, og tekstene ligger på Internett sammen med andre Tom Paine-tekster.

7) Internett er det enkleste stedet å finne den amerikanske uavhengighetserklæringa og konstitusjonen med alle tillegg. Det ligger mange steder. Søk!

8) Sitert etter Jan Myrdal: Franska Revolutionens Bilder, 1989.

9) Reflections on the Revolution in France. Billigutgave på Penguin. Denne reaksjonære boka finnes alltid tilgjengelig. Internett: Prøv den fantastiske basen «Great Books»: http://www.anova.org/gb2.html – her vil du også finne mange andre kilder, både Tom Paine, Thomas Jefferson, Thomas More og mye annet.

10) Denne erklæringa er ikke lett å finne. Her er den sitert etter Jan Myrdal: Franska Revolutionens bilder.

11) Sitert etter Paal Berg: Eidsvoll-grunnloven og menneskerettene, i Arven fra Eidsvoll, Sverdrup Dahls forlag, Oslo 1945.

12) Svensk utgave, Arbetarkultur, Stockholm 1955, side 156.

13) Manifestet, norsk utgave, Røde Fane 1998, side 70.

14) Samme sted, side 68.

15) Lenin: Utvalgte verker i 12 bind, Forlaget Oktober 1977. Bind 8: Staten og revolusjonen, side 109.

16) Rapport från kinesisk by (1963), Kina: Revolutionen går vidare (1970), Kinesiska frågor från Liu Ling (1975), Kinesisk by 20 år senare (1983).

17) Mao Tsetung: Verker i utvalg, bind 5, Forlaget Oktober, Oslo 1977, side 420-423.

18) Tale på det kinesiske kommunistpartiets landskonferanse om propagandaarbeid. Samme sted, side 436.

 

Perry Anderson:
Brazil apart (1964-2019)
Verso, 2019, 231 s.

Den 81 år gamle historikeren, sosiologen og marxisten Perry Anderson har vært en drivkraft i det britiske tidsskriftet New Left Review over flere generasjoner. Som relativt ung ga han ut tunge og lærde verk – Passages from antiquity to feudalism (1974), The antinomies of Antonio Gramsci (1976, ny utgave 2017 med nytt og spennende forord), In the tracks of historical materialism (1983), for å nevne noen. Etter hvert har han gått over til å dyrke elegant skrevne essays om aktuelle emner. Som professor ved University of California, Los Angeles (UCLA) har han særlig hatt et globalt blikk på politikk. De siste årene har han hatt et stort prosjekt med å studere det politiske livet til de større maktene i verden (USA, Europa/EU, Russland, Kina, India, Brasil), samt det nye mellomstatlige systemet som disse landene er i ferd med å utvikle.

Einar Braathen er «brasileirista» og medlem av redaksjonen i tidsskriftet Vardøger.
Foto: Verso

Hans siste bok, Brazil apart, springer ut av dette prosjektet. Boka er en samling essays han publiserte i London Book of Reviews med ujevne mellomrom fra 1994 til 2019, hver gang det hadde vært et «politisk vendepunkt» i Brasil, ifølge han. Hans første lengre utenlandsopphold var i nettopp dette landet. Studieoppholdet fra 1966 til 1967 ga ham et faglig grunnlag, og ikke minst venner for livet, som har inspirert ham til å skrive disse artiklene. De utgjør antakelig de mest innsiktsfulle sammenfatningene og betraktningene av brasiliansk politikk etter 1964 som er publisert av en ikke-brasilianer. Anderson får fram både de dramatiske detaljene og de lange linjene, med et spesielt blikk for det som skiller Brasil fra resten av verden, på en måte som en innenlandsk analytiker ikke ville klare.

Hva mener Anderson er så særskilt med de siste tiårenes Brasil?

Anderson fremmer flere synspunkter på dette, og de oppsummeres ikke klart i avslutningskapitlet som er skrevet spesielt for boka. Men følgende sitater fra de ulike artiklene får fram de tre kanskje viktigste særtrekkene:

1. «Brasil var i 12 år det eneste større landet i verden som motsa epoken, ved å avvise en forsterking av kapitalens nyliberale regime» (s. 196, om perioden som startet i 2002/2003).
2. «Brasil er det eneste landet i verden etter andre verdenskrig som har produsert et nytt arbeiderklasseparti av klassiske dimensjoner» (s. 28, om Arbeidernes Parti, PT). «Kombinasjonen av en karismatisk personlighet (Lula) og en landsomfattende masseorganisasjon utgjorde en formidabel maktfaktor» (s. 53).
3. «Brasil har vært en arena for et sosio-politisk drama uten sidestykke i noen annen større stat» (s. ix).

Dette «dramaet» ble altså innledet med at Luiz Inácio Lula da Silva (Lula), metallarbeideren og streikelederen uten fullført folkeskole, ble valgt til president i oktober 2002. Han ble gjenvalgt i 2006 og gikk av som «den mest populære politikeren i sin tid» (s. 53). Han ble etterfulgt i 2011 av sin stabssjef Dilma Rousseff. I hennes andre presidentperiode fra 2015 fikk hun ikke utrettet noe særlig. Ført kapitulerte hun for nyliberalismen etter press fra Kongressflertallet. Så ble hun avsatt etter en konspirasjon og juridisk tvilsom riksrett i 2016. Slik ble «dramaet» avsluttet akkurat som forrige gang Brasil hadde en demokratisk valgt regjering som på ingen måte var revolusjonær, bare litt for radikal sett fra de militære og økonomiske elitenes synsvinkel. Som i 1964, erfarte Brasil vel 50 år seinere et kupp som endte med at generaler tok over styringa av landet. Anderson framhever at kuppet i 2016 ble utført av den folkevalgte kongressen og rettsapparatet, ikke av militæret. Men dette kuppet banet veien for at den tidligere offiseren Jair Bolsonaro, «en febril beundrer av militærdiktaturet» (1964-1985), ble valgt til landets president i 2018, og i regjeringen hans sitter flere generaler (i alt 45 inkludert alle med ministerstatus) enn i noen regjering under militærdiktaturet.

Som i de greske tragediene gjorde hovedpersonene store feil, uten at vi kan forklare tragedien fullt og helt med disse feilene. Dypereliggende krefter spilte en avgjørende rolle. Ut ifra avslutningskapitlet «Parabola» tolker jeg Anderson slik: Brasil skiller seg fra de andre stormaktene ved å ha maktstrukturer som ikke lar seg reformere. Brasil kan aldri bli et sosial-liberalt eller på andre måter «modernisert» kapitalistisk land. Landet lider av et uavklart og ustabilt forhold mellom sivil-demokratiske og militær-autoritære krefter. Landet ble hjemsøkt av denne Jair Messias Bolsonaro fordi det ikke hadde tatt et grundig nok oppgjør med sin militær-autoritære fortid. Brasil trenger en sosial og demokratisk revolusjon!

Paul Cockshott:
How the World Works: The Story of Human Labor from Prehistory to the Modern Day
Monthly Review Press, 2019, 440 s.

Paul Cockshott begir seg i boken How the World Works ut på et forsøk på å beskrive arbeidets historie fra forhistoriske tider og frem til i dag. Det lykkes han bare delvis med.

Cockshotts utgangspunkt er trivielt. Mennesket må produsere for å overleve, som individ, som gruppe, og som art. Det som varierer, er måten produksjonen foregår på, produksjonsmåten, som Marx kalte det. Cockshott identifiserer fem ulike produksjonsmåter – klansamfunn, slaveøkonomi, bondeøkonomi, kapitalistisk økonomi og sosialistisk økonomi. Men, understreker han, det er ingen gitt progresjon fra det ene til det andre. Det er ikke slik at en slaveøkonomi er en forutsetning for en bondeøkonomi, like lite som en kapitalistisk økonomi er en forutsetning for en sosialistisk økonomi. Ja, mener han, det er endatil mulig å gå direkte fra et klansamfunn til sosialisme, slik de skal ha gjort i Mongolia.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Monthly Review Press

Det avgjørende, mener Cockshott, er hvordan motsetningene internt i en gitt produksjonsmåte utvikler seg. Det var ikke en overhistorisk usynlig hånd, en nødvendig utvikling fra det ene til det andre, som gjorde at den romerske slaveøkonomien gikk over i en mer eller mindre føydal bondeøkonomi. Det var motsetningene internt i slaveøkonomien. Men også i det germanske klansamfunnet var det faktorer som pekte mot det samme, selv om det ikke er noe som tyder på at det eksisterte noen slavebasert produksjonsmåte der. Samtidig, understreker han, var det ikke slik at bondeøkonomien var én og den samme, akkurat som den oppsto på bakgrunn av ulike omstendigheter, fikk den også ulik form alt etter hvor den dominerte. Og det var nettopp formen den antok, som la grunnlaget for den kapitalistiske økonomiens gjennombrudd.

Trass i at dette er en tilnærming som gir mening i stort, har Cockshott likevel en tendens til å bli vel teknologideterministisk i sine tilnærminger, og jo nærmere vår tid han kommer, desto mer kommer dette til syne. Han innleder kapittelet om den kapitalistiske økonomien med et sitat av Marx der han skriver at håndmøllen gir deg føydalherren, mens dampmøllen gir det industrikapitalisten. Og dette tolker han rent bokstavelig. Grunnen til at den kapitalistiske økonomien slo gjennom når den gjorde, mener han, var at teknologien var moden. Vekselvirkningen mellom teknologiske og andre samfunnsmessige faktorer, som han beskriver på en god måte, særlig i analysen av den romerske slaveøkonomiens sammenbrudd, skyves her i bakgrunnen. I stedet blir teknologien det avgjørende.

Kapitalistisk produksjon er maskinproduksjon, skriver Cockshott, og reduserer samtidig produksjonsmåten til den karakteristiske tekniske måten noe produseres på. Produksjonsforholdene blir altså sekundære. Det betyr ikke at han ikke har gode poenger i sine beskrivelser av kapitalismen. Blant annet har han en interessant tilnærming til teorien om profittratens tendens til å falle, og han har også en original tilnærming til spørsmålet om produktivt og uproduktivt arbeid. Selv om det absolutt er grunn til å sette spørsmålstegn ved tilnærmingene, er de likevel godt underbygd gitt Cockshotts overordnede tilnærming til den kapitalistiske produksjonsmåten, og dermed også et godt utgangspunkt for debatt.

De virkelig problematiske sidene ved boka, kommer imidlertid til syne når forfatteren skal analysere sosialismen. Hva sosialisme egentlig er, skriver han ikke, men han baserer en stor del av analysen sin på «den reelt eksisterende sosialismen» slik den utviklet seg fra 1917 og fremover, og deduserer sosialisme fra dens kjennetegn. Dermed ender det hele opp i en slags sirkelargumentasjon – «den reelt eksisterende sosialismen» var en virkelig sosialisme fordi den var «en reelt eksisterende sosialisme». For Cockshott er det altså ingen motsetning mellom sosialisme på den ene siden, og lønnsarbeid, en pengeøkonomi og kapital på den andre.

Men Cockshott kjenner sin Marx, og han forsøker heller ikke å skrive om Marx for å få dette til å passe inn. Derimot fokuserer han på det som skiller disse fenomenene i en kapitalistisk og en sosialistisk form. Det lykkes har bare sånn måtelig med. Han nevner ikke engang motsetningen mellom bruksverdi og bytteverdi, som var så sentral for Marx, og han problematiserer heller ikke hensikten med produksjonen. Dermed blir rikdommen også innenfor sosialismen «en uhyre vareansamling», som Marx skrev. Og om man så skulle mene at dette ikke helt harmonerer med det Marx la til grunn, vel, da kan Cockshott fortelle oss at millioner av kommunister i land med «reelt eksisterende sosialisme» ikke kan ta feil.

Selv om Cockshott altså bryter med tendensen til å se menneskehetens historie i form av trinn, tar han det igjen, og vel så det, med en teknologideterminisme som blir stadig strengere desto nærmere vår tid man kommer. Dermed blir det hele likevel nokså mekanisk. Menneskenes aktive rolle – klassekampen – skyves i bakgrunnen.

Billy Jacobsen:
Jack – et liv i søkk og kav. Protest­sangeren som stengte døra til EU
Utenfor allfarvei, 2019, 400 s.

Det er slett ingen selvfølge at en radikal nordlending er best egnet til å omtale Jack Berntsens biografi. Ja, det er nesten ironisk, fordi mitt forhold til ham er alt annet enn politisk. Det var i alle fall det jeg trodde, da jeg så undertittelen til Billy Jacobsens Jack. Et liv i søkk og kav: «Protestsangeren som stengte døra til EU». Jeg kjente ikke denne Jack-en, og visste knapt nok hva ei protestvise var på 70-tallet.

Ingrid Klein Hedlund er lærer og aktiv i Rødt Harstad
Foto: Utenfor allfarvei

Jeg var så vidt begynt på skolen da mamma søkte ly for vær og vind med oss på Kaffistova i Svolvær. Tilfeldigvis hadde Jack Berntsen konsert. Det eneste jeg husker, er skrekken over å se selveste Senja-trollet i levende live. Derfor leter jeg etter min Jack. Han som sang seg inn i barndommen min, og helt uforskyldt skremte livet av meg.

Samtidig varsler forordet at biografien vil finne Jacks mot, glød og vilje til å kjempe mot overmakta. Noe vi vil få innblikk i gjennom både hans arv og miljø. Og som etter hvert også vil forklare hvorfor jeg selv er radikal i dag. Uten at jeg helt forstår det. Ennå.

Boka starter med Joakim Berntsens russekort, og etter en fjerdedel av sidene er vi fortsatt bare kommet 20 år ut i livet hans. Jacks oppvekst er gjenkjennelig. Jeg har hørt historien før, fordi han deler den med veldig mange. Han er en av de første i sin generasjon som faktisk har russekort, og mottoet «Gå stille, gå dypt» er slett ikke så lyrisk som det ser ut til.

Mye av bakgrunnsstoffet i biografien er fra Jack Berntsens eget arkiv, lydopptak og biografiske sangtekster, noe som skaper stor troverdighet og dybde. Jeg tror på hvert et steinsens ord! Det at hovedpersonen selv står for deler av arkivmaterialet, gir lesinga en ekstra dimensjon. På denne måten skriver han seg selv inn i sin egen storhet. Menneskene rundt Jack Berntsen er skildret lunt og underfundig, det nærmest oser ømhet fra fotografiene i svart-hvitt. Skildringene får leseren til å nesten glemme krigen.

Billy Jacobsen har en stødig fortellende stil, og bygger stemninga som gir oss et rikt portrett av Nord-Norge i etterkrigstida. Innebygd er rockens inntog, med musikkens makt over folk og Jack. Akkompagnert av mange sjarmerende bilder, som heldigvis vies stor plass.

Steg for steg, bokstavelig talt, følger vi Jack gjennom livet. Dette fungerer som ei fin ramme rundt en oppvekst i enkle kår, uten at det blir sentimentalt. Moren Lilly blir nærmest kilden til Jacks mot og vilje, der hun sammen med sin Johan går opp nye stier for seg selv og sønnene.

Boka markedsføres også som ei fortelling om Nord-Norge. For yngre lesere kan det virke malplassert med et referat fra en fotballkamp i Harstad, helt til det elegant føyes inn i Jacks egen historie. Kapitlet om fotballsystemet og fordums hybelannonser i Oslo virker som et brudd i både stil og tema, men er et viktig utgangspunkt for kampen som Jack og hele landsdelen var en del av.

For Billy Jacobsens tydelige språk vever både handling og tematikk sammen. På samme måte er historien bak begrepet «Nord-Norge» viktig for forståelsen av bokas hovedperson og hans liv og virke. Og peker framover mot dagens kamp mot overmakt og kapitalkrefter.

Jack Berntsens livshistorie er krydra med små drypp av politikk, drypp som blir større og større. Vi følger ham fra enkle kår i Nordland til Universitetet i Oslo, og slektninger og venner med spesielle forbindelser der sør. Vi får være med i brytninga mellom dansemusikk, viser og rock, og videre til punken. Fortellinga om han Ludvig i Skilvassbakk er like sentral som Dylan og Seeger. Sakte, men sikkert formes Jacks voksenliv i politikk, protest og musikk.

Det kunne ikke passet bedre at han kommer som nyutdannet lærer til et av Norges rødeste gymnas i 1968. Slik skaper boka en fin balanse mellom det nære og private og verdensbegivenhetene som utspilte seg samtidig. Vi blir tatt med i Jack Berntsens tilsynelatende ordinære oppvekst og det som skulle komme til å bli hans helt ekstraordinære liv. Hans møter med andre norske kunstnere flettes naturlig inn, både de andre bautaene i norsk kulturliv, og større og mindre døgnfluer.

Litt etter litt befester Jack Berntsen seg som katalysator for en hel bevegelse. Boka er likevel raus overfor de som kjempet sammen med ham. Ikke minst er viseklubben Lovisa et eksempel på hvor nær verdens midtpunkt man kan være «ytterst i havgapet». Det kan garantert deltakerne på Troilltampen skrive under på! Med Lovisa i front ble visefestivalen født i 1973, uten kjendiser, honorar og alkoholservering. Filosofien var enkel: «har du ei vise eller et dikt, så er scenen din».

Billy Jacobsen trekker oss i tillegg inn i Jack Berntsens engasjement i kulturpolitikken. «Vi må synge om vår egen virkelighet, på vår egen dialekt. Vi må skrive sjøl, være motkultur mot det kommersielle og importerte», siteres Jack. 40-50 år senere vet vi at han lyktes, det er ingen som stusser når det kommer musikk på dialekt, verken fra nord eller sør i landet. Ei heller på samisk, noe Jack Berntsen også kan tilskrives noe av æren for. Finnmarkingene, ikke minst viseklubben Svartoksen tok grep og fikk Jack nordover til kampen mot utbygging av Alta/Kautokeino, hvor han blant annet opptrådte sammen med Nils-Aslak Valkeapää.

Boka om Jack Berntsen er ei historielekse, så vel som en biografi. Min egen Jack blir også mindre skremmende. Ut fra glemselen kommer «Karamell og sukkertøy», en rabulistisk barnekamp-sang med et fengende refreng som jeg gikk og kauka på som liten. Lite ante jeg at jeg like gjerne kunne sunget den i dag, med langt mer trøkk på versene.

Det eneste som imidlertid holder denne bokmeldinga fra terningkast 7, er noteapparatet: Det er litt strevsomt å bla fram og tilbake for å se hva som skjuler seg i fotnotene bakerst. Flere av dem kunne med fordel vært skrevet inn i teksten. Eventuelt kunne de vært plassert på sine respektive sider. Det kunne også hjulpet på klosse-formatet, selve boka på 400 små sider er tung å holde i hånda.

Jeg får dog sett Frank A. Jenssens bilde av Jack på stranda hver gang jeg må bla, og det veier veldig opp for umaken. Det store mennesket i harmoni med gitaren, havet, fjellet og sjarken – og ikke minst seg selv. Bildet favner Jack Berntsens liv, uten snev av klisjeer.

Jovial og trivelig av utseende, og full av politisk sprengkraft: Jack Berntsen møtte motstand, både profesjonelt og privat. I tillegg viser biografien hvordan arven etter ham ikke dør. Og hvordan han, som ble beskrevet som kulturgangster og kystforkjemper, også engasjerte barn og ungdom.

Og han ville garantert støtta godt opp om Moddi fra Senja, som i 2019 lanserte «Det nye nord», og har som mål å «etablere en norskspråklig, slagkraftig visepop som er relevant for vår egen tid.» Jack. Et liv i søkk og kav er ikke bare ei minnebok, den er vel så mye en manual for de nye unge modige.

Tore Linné Eriksen:
Afrika. Fra de første menneskene til i dag
Cappelen Damm, 2020, s. 392

Jeg har blitt oppfordret til å omtale Tore Linné Eriksens (TLE) sin bok Afrika. Fra de første menneskene til i dag. Kanskje fordi jeg har et nært forhold til Afrika, har jobbet for og med mange fagforbund særlig i det sørlige Afrika og tilbringer så mye som mulig tid i vårt annet hjem i Zimbabwe.

På den bakgrunn har jeg lest mye om historie og politikk i Afrika. Men TLEs bok har lært meg at jeg bare kjente brøkdeler. Jeg har konsentrert meg når jeg har lest. Det er ikke en bok å lese på senga – med 391 sider i nesten A4-format. Den spenner vidt over tid og områder. Forfatteren går ikke i detaljer, men er opptatt av hovedlinjene, leseren oppfordres til å bruke internett og bibliotek for å følge opp hans introduksjoner til ulike hendelser og personer.

Rolv Rynning Hanssen er rådgiver i Fagforbundet og regnskapsfører i Forlaget Rødt.
Foto: Cappelen Damm

Boka er, som forfatteren sier, en reise i arkeologi, antropologi, miljøhistorie, økonomisk historie, sosialhistorie, kulturhistorie og religionshistorie. Jeg har aldri opplevd at noen har greid å dra hele Afrika sammen. Som oftest er det enten nord eller sør for Sahara, engelsk-, fransk- eller portugisiskspråklige områder. Men Sahara er jo interessant i seg selv, og TLE beskriver de første klimaflyktningene fra mer enn 5000 år tilbake, de som flykta ettersom det fruktbare området forvandlet seg til dagens ørken. Men det er ingen barriere mellom nord og sør i Afrika. Afrika er et kontinent, folk har mange felles problemer og interesse av å stå sammen. Men det har ikke alltid vært tilfellet. Boka er historien om kriger og konflikter på alle nivå. Fra stammekriger til verdenskriger og borgerkriger.

Boka starter med eksempler på det beste. TLE skriver om hvordan mennesker, homininer, utviklet seg i Afrika og hvordan menneskene deretter spredte seg over hele verden fra Afrika. Her setter han inn en av de mange rammetekstene, hvordan kan vi vite? Det er korte forklaringer, tilføyelser og interessante sidesprang. Mange av oss lurer f. eks. på hvordan man vet så mye om ting som skjedde for mange millioner år siden, her er nyttig informasjon og oppmuntring til å finne ut mer.

Vi er alle afrikanere

TLE forklarer folkestrømmen ut av Afrika for å befolke verden. Han beskriver utviklingen til Homo habilis (det dyktige mennesket) og hvordan man tok i bruk redskaper, temmet dyr og ble jordbrukere. Men han beskriver også hvordan utviklingen går sprangvis, og snur opp ned på en del forestillinger som at overgangen til jordbruk var en historisk triumf, men sankere, jegere og fiskere hadde fortsatt et bedre kosthold. Samtidig knytter han mye av de fjernere historiske hendelsene til store endringer i klimaet. Ikke bare oppsto Sahara, men folkevandringene og de første statene eller avanserte stammestrukturene oppsto der man hadde gode naturlige forutsetninger for å overleve og produsere.

Her kan vi trekke paralleller til i dag, Afrika er en verdensdel hvor store områder er karrige, tynt befolket og utsatt for uberegnelig eller sviktende nedbør og rammes hardest av de klimaendringene de bærer minst ansvar for. Dette skaper mennesker på søken etter steder de kan livnære seg og sin familie, det er liten grunn til å moralisere over dette.

Selv om Afrika er karrig, har landet enorme rikdommer. Landbruksprodukter eksporteres, blant annet kjøtt. Men først og fremst er det mineraler, gull, sjeldne metaller for bl.a. batteriproduksjon og diamanter. Boka forteller om Mansa Musa som dro på pilgrimsferd til Mekka med mellom 20 og 30 deltakere og hundrevis av kameler lastet med gull. Rikdommen var enorm allerede på 1300-tallet da dette fant sted. Med moderne produksjonsmetoder er rikdommen enda større og like ulikt fordelt.

Slike historier hvor kildene er afrikanske historikere, bidrar til å skape et nytt bilde av Afrika. Ikke som det fattige, lidende kontinentet, men som det utviklede, rike, men utbyttede kontinentet. Ikke engang sin egen historie fikk de lov til å skrive. Særlig har dette blitt tydelig under koloniperioden. Ett av TLE mål er at kolonihistorien må avkoloniseres, som han skriver. Det er denne boka et betydelig bidrag til. Her løftes afrikanske historikere, afrikansk kultur og afrikansk storhet fram.

Et av de første store ranene av Afrika var slavehandelen. Bare over Atlanteren ble det sendt minst 12,5 millioner slaver. Tall for slavehandel østover og i andre former er ikke så nøyaktige. Det ble en stor forretning også for afrikanske herskere å selge slaver i bytte for særlig våpen. Boka er grundig på dette området og mulige virkninger det har i Afrika. TLE drar også fram den dansk-norske slavehandelen som sto for salg av ca 100 000 slaver. Det var ikke mange i Danmark-Norge som reagerte moralsk på denne handelen, midt på 1700-tallet fikk virksomheten sin teoretiske begrunnelse av Bergens biskop Erik Pontoppidan. Han var ikke fremmed for enkelte uheldige sider av virksomheten, men det telte mest at slavene slapp unna det hedenske mørke og fikk møte kristendommen på dansk-norske plantasjene.

En av forventningene til boka var at den skulle ta opp mer hvordan religionen har og blir brukt til å undertrykke folk. Det blir noen korte passasjer, men synes det er underkommunisert. Av egen erfaring ser jeg hvordan folk identifiserer seg mer med sin egen kirke enn sin klasse og posisjon i samfunnet. Tradisjonelle healere og profeter og kirkeledere har en enorm innflytelse over folk, og bruker det delvis til å passivisere (be – ikke slåss) og til å berike seg selv. Profetene er multimillionærer, TV-predikantene setter Jan Hanvold TV Visjon Norge i amatørklassen. Kirkene slåss mot informasjon om kondombruk under de verste aids-bølgene. Men det finnes unntak. Erkebiskop Desmond Tutu var et symbol mot apartheid og ble sentral i motstanden. En for en gangs skyld modig nobelkomite ga ham Nobelprisen. Men religionens påvirkning tror jeg er en av Afrikas svøper, jeg var sjokkert første gang jeg var på et fagforeningsmøte og de startet med bønn og salmesang. Dog opplevde jeg i bushen i Nigeria at de sang både muslimske og kristne religiøse sanger for å understreke enighet over religionsgrensene.

Et annet problem som blir underkommunisert, er lobola, at man betaler brudens familie for å få gifte seg med dattera. Dette er ikke som noen sier, en utdøende tradisjon, men lever selv i relativt utdannede familier, og i Sør-Afrika er den lovfestet i Customary Law of Marriage. Det gjør at kvinnen blir sett på som mannens eiendom og har svært få rettigheter. Dør mannen, mister kvinnen alt eller hun tilbys å bli andre-hustru til mannen bror. Dette kunne vært utdypet mye mer i boka.

De tre C-er

Det er svært interessant lesning når TLE legger fram opptakten til koloniseringa av Afrika. Han er svært så forsiktig med å bruke ord som imperialisme, i stedet beskriver han inngående bakgrunnen for ekspansjonen, koloniseringa, av Afrika. Det var behovet for råvarer til innenlandsk britisk og fransk industri som var hoveddrivkrafta. Fra slutten av 1800-tallet var det ikke lenger nok å ha kontroll med kystområdene, man måtte lenger inn i landet. Koloniseringen av Afrika var en del av en verdensomspennende kamp om kolonier og makt. Det var mange pådrivere for kolonisering, ­handelsselskaper, rederier og misjonsselskap som TLE oppsummerer for Tysklands del. Rasismen gjorde det lettere å kolonisere, man hadde en naturgitt rett – eller plikt – som europeere til å herske over andre, Ideen om at afrikanerne hørte hjemme aller nederst på en rasebiologisk rangstige og iblant ble de framstilt som en del av faunen heller enn menneskeheten, sto sterkt i. De tre C-er, Christianity, Civilisation, Commerce, er en god oppsummering av dette.

Historien som fortelles i en rammetekst om Sarah Baartman, er forklarende. Hun kom fra Kappkolonien, men ble tatt til Storbritannia og vist fram som et dyr i en dyrehage. Etter hennes død ble hennes hjerne og kjønnsorganer oppbevart i glassbeholdere og vist fram helt til 1970-tallet. Etter at Nelson Mandela ble president i Sør-Afrika, tok det 8 år med internasjonalt press før levningene kunne hentes hjem. I 2002 ble hun begravd under store offisielle æresbevisninger, og hovedbygningen ved universitet i Cape Town bærer nå hennes navn.

I sin beskrivelse av kolonitiden beskriver TLE utviklingen kortfattet, men intenst. Mellomtitler som «Mat eller eksport?», «storselskaper og ensidig økonomi», «hvem skal eie jorda», «gruvedrift og rovdrift», «inn i verdenskrisen» sier alt. Han forklarer også hvordan en liten del av afrikanerne fikk utdanning i Europa og etter hvert overtok mye av administrasjon og styre i koloniene. Men like fullt var herredømmet over koloniene trygt.

Men nye former for imperialistisk utbytting vant fram. Motstanden mot koloniveldet økte også over hele Afrika. Det er interessant å se hvordan frigjøringsbevegelsene valgte ulike veier, og hvordan koloniene en etter en ble selvstendige. Den eneste gjenværende kolonien i dag er Vest-Sahara. Statsdannelsene bak koloniene var egentlig tilfeldig styrt ikke av innbyggerne, men av koloniale interesser. Statene rommet mange motsetninger og mange av grensene var bare rette linjer på kartet.

Bokas beskrivelse av problemene etter selvstendigheten er lærerik, en beskrivelse av motsigelser og stridigheter i de nye selvstendige statene, men også en beskrivelse av drømmer og visjoner som ble knust. Ikke bare av indre konflikter, men også av utenlandsk innblanding og fortsatt utbytting. Kanskje den sterkeste illustrasjonen i boka er «hvem tjener på kaffen». Kakediagrammet viser hvem som får penger for en kopp kaffe solgt for 30 kroner i London. Kaffebonden får 12 øre!

Landene ble etter hvert avhengige av lån fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Disse krevde i kjent stil ­markeds­liberalistiske tiltak for å gi lån. Dette var tiltak som reduserte mulighetene for innenlandsk velferd og sikkerhet, og ga prioritet for å betale tilbake lånene og dermed omlegging av nasjonale prioriteringer.

Sjelden har jeg sett statistikk og grafer over antall statskupp presentert som i boka. På nittitallet var det 40 vellykka i Afrika og halvparten så mange mislykka. Det er sjelden en president går fra makta frivillig, men det er noen unntak og noe framgang. Noen presidenter sitter på livstid, andre steder er det de gamle frigjøringslederne som hersker. Men det å frigjøre landet sitt, ofte gjennom væpna kamp, er noe annet enn å bygge en demokratisk stat. Det er ikke bare i Afrika det er tydelig.

Boka avsluttes egentlig med spørsmålet «et håpløst eller skinnende kontinent?». Det er et godt spørsmål. Vi ser framgang, men Afrika er mer enn noensinne tynget av gjeld. I tillegg til gamle kolonimakter turer nå Kina og EU fram for å få sin del av kaka. En liten reise i Afrika avslører fort hvor enormt Kina bygger seg opp. De spør sjelden om det er demokratisk styresett, men lever godt med enhver leder. TLE peker på at i forhold til (den latterlig lave) fattigdomsgrensa Verdensbanken bruker på USD 1,90 per dag, så er andelen fattige sunket, men antallet har økt. Det er mye å glede seg over, men Afrika generelt er dårlig rustet til å håndtere for eksempel en oppblomstring av koronapandemien på kontinentet. Det kan snu gode statistikker på hodet.

Og hva med AfCFTA (African Continental Free Trade Area). Denne frihandelsavtalen er undertegnet av 54 av de 55 afrikanske statene. Fagbevegelsen spesielt i Sør-Afrika og Nigeria har uttalt seg skarpt mot avtalen som likner vår EØS-avtale, bortsett fra at det er valgfritt om man vil ha fri bevegelse av personer. Det har vært sterke innvendinger mot avtalen, som man mener kan avindustrialisere de svakeste landene, men den er nå i kraft og flere og flere land ratifiserer den. Inngåelsen av denne avtalen ligger tett opp til avslutninga av boka, og er derfor så vidt nevnt.

Det enorme korrupsjonsproblemet en møter over hele Afrika er forklart, men det bare konstateres. Det er synd for korrupsjon er en av grunnene til at framgangen går så sakte. Men du får ikke alt inn på 391 sider.

Jeg koste meg som sagt med boka og ­tenker meg TLE som en drone som har svevet over Afrika fra tidenes morgen og observert, plukket opp viktige hendelser og tendenser og dem for oss. Han presenterer dem på en slik måte at du blir utfordret til å lese mer uten at du blir fortalt det. Du bare må ha enda mer kunnskap etter å ha lest boka. Da er henvisningene til annen litteratur bak i boka nyttig.

Boka er ikke ei lærebok, men jeg har helt siden folkeskolen likt å studere kart, geografiske og politiske. Her fikk jeg stort utbytte av å studere de mange kartene i boka. Kart sier mye, det samme gjør tabellene og grafene. Det er lagt mye arbeid i dette og gir leseren mye ekstra og gjør den lettlest. Språket er i det hele veldig muntlig og fagbegreper er alltid forklart. Den har ikke fotnoter, det er imponerende når det er en professor som har skrevet den. Boka er ikke ei lærebok, men den er utrulig mest fornøyelig bildet er mellom de Klerk og Mandela under nobelprisutdelinga i 1993. Et offisielt smilebilde og et reelt stemningsbilde nok ingen av dem var klar over.

Afrika-boka avsluttes med et ordspråk fra Kamerun: Det er ingen snarvei til toppen av et palmetre.

Det er ingen snarvei for Afrika heller.

Kjetil Gyberg:
Boligdrømmen. Hvordan sikre alle et godt sted å bo.
Manifest, 2019, 165 sider

Det er noe med måten vi snakker om bolig på. Du skal gjøre boligkarriere, sikre deg en del av prisstigningen på markedet og få en fot innafor. Gjennom flere tiår med deregulering har vi fått en nasjon av små spekulanter, hvor postnummeret til foreldrene dine er med på å reprodusere ulikhet mellom generasjoner. Heller enn å sikre alle et godt sted å bo, slik undertittelen på boken lyder, er dagens boligmarked en katalysator for regional ulikhet, segregering og en stadig voksende boligboble. Hvorfor er bolig noe som snakkes om mer som en vare enn som en rettighet? Og ikke minst, kunne det vært annerledes? Om man med denne korte boken følger Kjetil Gybergs fotspor til Wien, London, København og Zürich, får man kanskje ikke hele svaret, men en god inngangsport til et komplisert tema.

Peder Ressem Østring studerer samfunnsgeografi ved UiO, sitter i Bydelsutvalget for Rødt i Frogner og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Manifest

Kjetil Gyberg har skrevet en kunnskapsrik og tankevekkende bok, som tar leseren med på en reise til fire europeiske storbyer, i jakten på sosial boligpolitikk. Selv om Norge har en av Europas mest frislupne boligmarkeder, er ikke forfatteren ute etter å dvele ved alt som ikke fungerer. Tvert imot gir boken et oppløftende innblikk i realiserte prosjekter og program innen sosial boligbygging. Ta for eksempel i Danmark, hvor alle kommuner kan bestemme at inntil 25 % av alle nye tomtereguleringer for bolig skal avsettes til ikke-kommersielle boligbyggelag, en såkalt tredje boligsektor. Dette fungerer som en ventil i et overopphetet boligmarked, som sikrer eget tak over hodet til grupper i samfunnet som ellers aldri kunne kjøpe egen bolig.

Overraskende nok blir vi også tatt med til London, en by hvis assosiasjoner løper i retning Charles Dickens og grufulle kår for arbeiderklassen, heller enn progressiv boligpolitikk. Det har blitt så dyrt å bo i byen at det er problematisk å rekruttere folk til helt vanlig betalte jobber, da man ikke kan bosette seg i nærheten av der man arbeider. Dette er en problematikk vi også har blitt kjent med fra Oslo. Den såkalte sykepleierindeksen viser hvor mange prosent av solgte boliger en sykepleier kunne kjøpt, og i 2019 ville en heltids sykepleier kun hatt råd til 2,9 % av boligene i hovedstaden¹. I London har det Labour-kontrollerte bystyret lagt flere tiltak på bordet, blant annet en progressiv dokumentavgift, hvor utbygging av boligprosjekt i det dyreste sjiktet subsidierer boligsosiale prosjekter og hvor offentlige subsidier kanaliseres inn i ikke-kommersielle allmennboliger med delt eierskap og leie-til-eie-system for å hjelpe flere frem til et eget tak over hodet. Likevel sliter London med en grunnleggende utfordring: løpske tomtepriser.

Wien ble i fjor kåret til verdens beste by å bo i for tiende år på rad. Grunnlaget ble lagt i «røde Wien» og med radikale sosialdemokraters kompromissløse kamp i starten av 1900-tallet for å sikre arbeiderklassen en rett til byen. Wien er et levende eksempel på at man ikke bare kan sikre arbeidere tak over hodet, men også virkelig gode og rimelige boliger. Aktiv tomtepolitikk, med et sterkt fokus på allmennboliger, samt et eget boligfond hvor finansieringen er delt mellom arbeidskjøper og arbeidstaker, har gjort at Wien burde være pensum for alle som ønsker en by for alle.

Etter reisen blant boligpolitiske fyrtårn i Europa vender forfatteren hjem til Oslo. For kanskje er ikke den eneste nøkkelen for å sikre alle et godt sted å bo å finne i hverken Zürich eller London, men noe som kan sikres ved å børste støvet av det som var kjernen i den sosialdemokratiske politikken, nemlig Husbanken og reguleringer på uttak av profitt i boligtransaksjoner. Eierlinja blir betimelig utfordret i boken, og Gyberg stiller spørsmål om subsidier til boligeiere gjennom rentefradrag heller kunne vært bedre utnytta gjennom en satsning på leie, hvor langtidsleie, og til og med arvet leierett, kan sikre langsiktighet samtidig som man hindrer at offentlige midler ender opp som privat kapital.

Det rødgrønne byrådet har, etter press fra Rødt, kommet på banen med pilotprosjekter for det de kaller en tredje boligsektor. Gyberg mener at selv om tiltakene er velkomne, er ambisjonsnivået for lavt så lenge eierlinja ligger fast, og det offentlige ikke ønsker å legge penger på bordet. Selv om man skulle få til å ta bort profitten som forsvinner til private utbyggere gjennom ikke-kommersielle boligbyggelag, hjelper det ikke stort dersom kjernen i de løpske boligprisene ikke berøres – nemlig tomteprisene. I København har man klart å få havnevesenet til å tilby en betydelig del av nye tomter ved havna, altså selve indrefileten av deres fjordbyområde, til ikke-kommersielle almennboliger.

Jeg kom over Boligdrømmen på et bokbad på Tøyen bibliotek en regnfull februarkveld. RadioRabulistene hadde live-podcast og bokbad, som en del av sin serie boligskammen på RadiOrakel. Programlederne beskrev med indignasjon det de omtalte som bolighelvete og et boligmarked som skaper tapere, og vinnere som trekker stigen opp langt utenfor rekkevidden til hvermannsen. Programledernes patos ble fint balansert av forfatterens saklige og kunnskapsdrevne tilnærming til boligspørsmålet. Jeg skulle ønske noe av denne kveldens engasjement også hadde vært mer fremtredende i boken, som kunne gått lengre i en politisering av dagens situasjon for å vekke engasjement hos leseren.

Boligdrømmen er en lærerik og oppløftende bok – et friskt pust i en norsk boligdebatt preget av Civita og sjeføkonomer. Boken er ingen fasit, men et godt sted å starte for en opplyst og kritisk debatt om noe av det viktigste materielle grunnlaget for våre liv, nemlig hvor vi bor. Selv om boken er full av informasjon og har en del tall, blir det ikke kjedelig, da forfatteren med sine litterære grep gir fortellingen en form som føles litt som et reisebrev. Med start og sluttpunkt i Oslo kan vi kalle det vår tids bolig­politiske dannelsesroman.

---

Sluttnoter:

1 Bård Amundsen: «Her er verdens største boligbobler», forskning.no: https://forskning.no/okonomi/her-er-verdens-storste-boligbobler/1358124

 

Mímir Kristjánsson:
Mamma er trygda
Kagge Forlag, Oslo 2019, 189 s.

Den etter kvart ganske kjende tidlegare journalisten, forfattaren og Raudt-politikaren Mímir Kristjánsson har laga politikk av det personlege i Mamma er trygda. Men også ei bok med gode skjønnlitterære kvalitetar.

Ingrid Baltzersen er redaktør i Gnist
Foto: Kagge Forlag

 

Boka vekslar mellom ei notid, der forfattaren nettopp har fått beskjed om at mora var medvitslaus og er lagt inn på sjukehuset, og glimt frå oppveksten med ei kreftsjuk mor. Det er brutalt skildra, ispedd galgenhumor men også varme. Boka viser korleis det er for eit barn å veksa opp med ein alvorleg sjuk forelder. Mora fekk på nytt kreft då Kristjánsson var ti år gammal. Han skriver om korleis han pleidde gøyma seg i hagen når han kjem heim frå skulen, fordi han ikkje vil gå inn og finna mora daud.

Det finst mange skildringar av korleis liding gjer folk til edlare menneske. Men det som ofte skjer er at ein blir opptatt av sine eigne smerter og ikkje har plass til så mykje meir. Både kroppen og hovudet blir skada av behandlinga. Mora blir framstilt som krevjande og sjølvsentrert. Dei kranglar, og har ingenting å snakka om. Ho som pleidde å lesa mykje, klarer ikkje ein gong å lesa bøkene til sonen. Han skriver: «Det er de beste som dør, og den beste versjonen av mamma var død for lengst. Så hadde den nest beste dødd, så den tredje og den fjerde beste, og nå hadde den femte beste utgaven også tatt kvelden».

Mora blir framstilt som krevjande, mens sonen blir framstilt som skamfull og distansert. Han fortel om korleis han for ein gongs skuld sto opp for mora mot ein lege som himla med augo då mora ikkje hugsa kva medisiner ho gjekk på og ikkje kunne finna lappen i veska si. Men dette som kontrast til alle dei gongane han sto på legens side. Likevel forklarer og forsvarer han mora i same kapittel. Når ho pyntar seg til legetimen, og for lesaren framstår som litt latterleg, så er det samtidig smart. For pasientar som framstår som dei er frå høgare klasse og med høgare utdanning får betre behandling i helsesystemet enn dei frå lågare klasse.

Naving er eit gjennomgåande tema i boka, som det framgår av tittelen. Forfattaren gir ein god gjennomgang av korleis det å motta trygd har blitt stigmatisert, og at politikarar og tenketankar framstiller folk som late unnasluntrarar. Mamma er trygda, men ho er ikkje ein fornøyd navar, ho har kreft. Og det er ikkje berre sjukdommen og plagane ho har fått etter behandlinga som tar opp plass i hjernen. Det er bekymringar for økonomi og praktiske ting, som parkeringbevis for forflytningshemma. Det er vanskeleg nok for friske folk å forstå NAV sine reglar og få skikkelege svar frå chatbotar eller venta i telefonkø. Når ein har meir enn nok med å vera sjuk og har problem med å orientera seg på nett blir det nærmast umogleg. Kristjánsson samanliknar tilliten det norske systemet har til oss som lønnstakarar, der me har ansvar for å melda inn inntekter og utgifter sjølv, med kontrollsystemet til NAV. Ekspertane anslår at det blir svindla for ti milliardar i trygdesystemet kvart år. Mens i skattesystemet er det anslått at det blir svindla for nærmare femten gongar så mykje. Likevel er det dei som går på trygd ein ser på som snyltarar.

Boka har vore viktig i debattane om NAV den siste tida, og Kristjánsson har mykje god politisk argumentasjon i boka som er nyttig å ha med seg for dei som skal delta i desse debattane. Men styrken til boka er at både han og mora har tort å blottlegga det mest såre i livet sitt. Han refererer ein del til skjønnlitteratur om temaet, blant anna Édouard Louis sin Hvem drepte faren min, og eg kjenner igjen ein del grep frå dei andre Louis-bøkene eg har lese, i det å blottstilla korleis sjukdom og klasseforakt øydelegg livet.

Ann Pettifor:
The Case for the Green New Deal
London: Verso Books, 2019, 208 s.

I The Case for the Green New Deal presenterer økonomen Ann Pettifor på drøyt 170 sider sin visjon for en radikal og omfattende Green New Deal (GND). Gjennom penge- og finanspolitisk reform kan vi, ifølge Pettifor, både ta makten over økonomien tilbake fra «the 1 %» og sikre avkarboniseringen, som er tvingende nødvendig for at klimakrisa ikke skal få et katastrofalt utfall.

Daniel Vernegg er samfunnsgeograf og aktiv i Kritisk Bynettverk
Foto: Verso Books

Hva er The Green New Deal?

Venstresiden har i land etter land omfavnet ulike varianter av ideen om en GND som strategi for å omstille økonomien i møte med klimakrisa. I USA er ideen blitt omfavnet av presidentkandidaten Bernie Sanders, i Storbritannia har det nyradikaliserte Labour programfestet det de kaller en «Green Industrial Revolution» og her hjemme har tankegodset funnet veien inn i programmene til både SV og Rødt. GND synes å være på alles lepper. Men hva går ideen om en GND egentlig ut på?

Pettifor påpeker at det finnes flere ulike utgaver av planen om en GND. Selv om disse kan være ulike på enkelte punkter, identifiserer hun syv nøkkelprinsipper som ligger til grunn for både den britiske versjonen hun selv er talsperson for, og den amerikanske versjonen foreslått av den sosialistiske kongressrepresentanten Alexandria Ocacio-Cortez. Disse er 1) en økonomi av stabil størrelse, 2) oppfyllelse av begrensende behov, ikke av ubegrensede lyster, 3) selvforsyning, 4) en blandingsøkonomi, 5) en arbeidsintensiv økonomi, 6) penge- og finanspolitisk koordinasjon og 7) at en forlater alle illusjoner om evig økonomisk vekst.

Kort oppsummert kan en si at punktene over samlet definerer GND som en plan for å ved hjelp av mer aktiv statlig kontroll over økonomien skape en nullvekstøkonomi som er økologisk bærekraftig, sosialt rettferdig, har full sysselsetting og hvor nasjonal selvforsyning og kontroll prioriteres foran globale forsyningskjeder og markedsintegrasjon over landegrenser.

Penge- og finanspolitikk

Inspirasjon til hvordan en politikk som kan sikre disse målene bør se ut, finner Pettifor primært i økonomen John Maynard Keynes (1883 – 1946). Særlig fokuserer hun på hvordan alternativer til dagens penge- og finanspolitikk er nødvendige forutsetninger for en GND. Faktisk kan en si at boka vel så mye omhandler penge- og finanspolitikk som GND.

Finanspolitisk argumenterer Pettifor for keynesiansk motkonjunkturpolitikk i form av offentlige investeringer i grønn omstilling. Hun går inn for at denne kan finansieres gjennom at sentralbanken kjøper statsobligasjoner hvor rentenivået settes lavt. Når økonomien som følge av investeringene ekspanderer og genererer nye arbeidsplasser, vil også statens skatteinntekter øke, og den vil kunne betjene rentene på statsobligasjonene. Slik kan en sikre at investeringer går inn i produktiv grønn industri som generer arbeidsplasser fremfor å havne i den uproduktive finanssektoren.

Selv om Keynes gjerne primært forbindes med finanspolitikk av typen beskrevet over, var det for Pettifor pengepolitisk at han gjorde de mest sentrale nyvinningene, noe hun illustrerer blant annet ved hjelp av en gjennomgang av Keynes 1919-forslag for gjenoppbygging av Tyskland etter første verdenskrig. Sentralt for Pettifor er at pengepolitikken må underlegges offentlig og nasjonal kontroll. Hun argumenterer for intet mindre enn en «demontering […] av det nåværende globaliserte finanssystemet (s. 59)» og for at det i dets sted må bygges en likhets- og samarbeidsbasert infrastruktur for regulering av finans globalt. 

Hvordan få til radikal reform?

Å skissere opp tekniske løsninger er én ting, det å faktisk implementere disse en annen. I Pettifors diskusjon av hvordan en GND vil kunne realiseres, spekulerer hun i at det vil være sannsynlig at kommende kriser – både økonomiske og økologiske – vil kunne komme til å medføre at stadig større deler av befolkningen vil reise krav om politikk som utfordrer det bestående, og at dette vil tvinge politikere til å ta mer radikale grep enn hva det har vært politisk vilje til hittil. Da vil det være essensielt at venstresiden har utformet konkrete og realistiske alternativer. Det er nettopp slike alternativer Pettifor med denne boka søker å bidra til å skissere opp, noe som er verdifullt, selv om motstanden fra høyresida vil være stor.

Den 17. oktober 1989 var en spesiell dag i DDRs historie. Etter flere ukers store demonstrasjoner vokste bekymringene i SED – kommunistpartiet, og ledende menn mente derfor at noe måtte gjøres – partisekretær Erich Honecker måtte bort. Bak dette stod Stasi-sjef Erich Mielke, statsminister Willy Stoph, Øst-Berlins partisjef Günter Schabowski og «kronprins» Egon Krenz.

Per Velde er pensjonert lektor og bor på Nøtterøy
Foto: Gavin Stewart

På forhånd var Gorbatsjov blitt kontaktet for å få godkjenning. Han svarte overraskende at dette hadde ikke Moskva noe med. Men Honeckers livvakter var alltid der, og Mielke hadde derfor med noen pålitelige menn for eventuelt å ta seg av disse.

På møtet i politbyrået har Honecker ingen anelse. Han håndhilser personlig på alle 26 og spør om det er andre forslag til dagsorden. Det er det. Statsminister Stoph foreslår at partisjefen skal gå av. Honecker har steinansikt, ser rolig ut i rommet og sier OK, ordet er fritt. Men han gir først ordet til dem han tror vil støtte ham. Men nei. Alle støtter Stoph. Og Mielke bebreider Honecker for alt som er galt. Vær ikke så stor i kjeften, sier Honecker. Og Mielke svarer: – Pass deg, jeg har kompromitterende materiale om deg.

Deretter stemmer Honecker etter partiets skikk for sin egen avgang. Egon Krenz blir innsatt.

Dagen etter er det ekstramøte i sentralkomitéen. Der blir Honecker avsatt med 206 mot 1 stemme. Honecker trekker seg «etter eget ønske» pga. helsa. Etterpå ber Stoph ham ta vare på helsa og forlate møtet, og takker ham for lang innsats. Og sentralkomitéen reiser seg til stormende applaus. Utenfor venter 11 DDR-journalister som knapt tør spørre om dette – de har alltid bare kunnet stille «snille» spørsmål. På gjensyn, sier Honecker og går på kontoret for å pakke sakene sine.

Forhistorien

Åra fram mot 1989 hadde i DDR vært en periode med økende murring både i befolkningen og partiet. Men SED-ledelsen sa nei til Gorbatsjovs glasnost og perestrojka. I 1986 hadde Sovjet varslet at i forholdet mellom kommunistpartiene, skulle hvert parti ha selvstendighet. Bresjnev-doktrinen – at Sovjet hadde rett til å gripe inn militært ved «problemer» – forsvant. Polen og Ungarn innledet reformer, men ikke DDR – I et intervju i vesttyske Stern avviste politbyråmedlem Kurt Hager dette: «Vi trenger ikke å tapetsere om huset bare fordi naboen gjør det». Internt var Honecker bitter: «For oss er det viktig at vi ikke må slåss på to fronter – vi som har holdt oss til Sovjet-Unionen fra den gang de gikk i bastsko der borte!» SED ville beholde det de nå kalte «sosialisme i DDR-farger».

Åpningen av DDRs arkiver forteller om en forvitringsprosess i partiet. I en hemmelig rapport om SEDs grunnorganisasjoner pekes det på hyppige ønsker om mer internt demokrati, åpen drøfting av økonomiske problemer og motvilje mot skjønnmaling i mediene. Ledelsen svarte med eksklusjoner og innstramminger. Men det hjalp lite, liberaliseringen i nabolandene ble kjent via vestlige medier. Og partimedlemmene var trøtte av alt de måtte forsvare: Varemangel, ufri informasjon, teknisk tilbakeliggenhet, 12 års venting på bil, ingen demokratisk medbestemmelse etc.

Det ble også reagert på bagatelliseringen av Tsjernobyl-ulykken og sensuren av «liberale» sovjetiske publikasjoner. I 1987 bestemte politbyrået at «taler av sovjetiske kamerater bare skal offentliggjøres i utdrag eller i sammendrag». Og enkelte sovjetiske filmer ble ikke tillatt. Det største sjokket var at det sovjetiske magasinet Sputnik på tysk forsvant. Dette tidsskriftet hadde blant annet artikler om stalinismen og «Hitler-Stalin-pakten» om delingen av Polen i 1939 – en «hemmelighet» som i tiår hadde vært godt kjent i vest.

Stasis undersøkelser viste at folk var mot dette, og i partiet var det opprør og resignasjon. SED fikk haugevis av klager og mange utmeldinger. I november 1988 meldte en hemmelig analyse om økende innflytelse på ungdommen fra Vest-Tyskland innen kultur og økonomi. De klaget på alle manglene. «Og (de) tviler stadig mer på sosialismens overlegenhet.» Rapporten anbefalte nye «omgangsformer», ellers «vil de i de neste 1–3 år i stor grad fjerne seg fra oss». Et forslag om å kutte i forsvaret for å øke levestandarden ble avvist. Mens den økonomiansvarlige slo fast: «Vi er nå kommet til et punkt hvor det hele kan tippe over.»

Forsøk på å dempe protestene førte bare til at de økte. Nye opposisjonsgrupper stod åpenlyst fram. Temaene var forurensing, informasjons- og ytringsfrihet, utsuging av u-landa, at DDR brøt Helsinki-avtalen om menneskerettigheter og krav om nedrustning. DDR var for fredsbevegelsen i vest, men undertrykte den i eget land, og emblemet «Smi sverdet om til plog» ble forbudt. Stasi okkuperte biblioteket til miljøbevegelsen, arresterte demonstranter med Rosa Luxemburg-sitater om retten til andre meninger, og fikk pasifistiske gymnasiaster utvist. Protestene økte, også innenfor SED, og førte til at disse gruppene (som alle var infiltrert av Stasi) kom ut av sin isolasjon. De ønsket ingen oppløsning av DDR, men et DDR med en forbedret sosialisme.

Kommunevalget i mai 1989 utløste en bølge. Flere grupper hadde varslet at de ikke lenger ville tåle valgfusk. Det fantes bare én liste, enhetslista Den nasjonale front, hvor SED, blokkpartiene (underordnet SED) og masseorganisasjonene fikk mandater etter en bestemt fordeling. Den som stemte annerledes, måtte gå inn bak et forheng, og kunne få ubehageligheter. I Leipzig og en rekke byer møtte opposisjonelle fram ved opptellingen som ifølge loven var offentlig. Kirken var aktiv fordi den hadde en litt friere stilling, og det var derfor en prest som ledet aksjonen. Da stemmelokalene stengte, måtte et forbløffet valgstyre telle med andre tilstede. Resultatene ble brakt til sju hemmelige steder i Leipzig som fikk inn tall fra hele DDR: I snitt 7 % nei-stemmer, noen kretser hadde 10–20 %. Mens fjernsynet meldte om 98,85 % ja-stemmer.

Ryktet om fusk med stemmetall ble nå spredd, og det ble protester, demonstrasjoner og hundrevis av anmeldelser mot valgstyrene. Men for å hindre innsyn, ble alle valgsedlene brent. (Etter sammenbruddet ble 124 dømt for valgfusk.)

Vi blir her!

Mot slutten av 1988 hadde 110 000 mennesker søkt om utreise. Om våren ble mange innvilget for å dempe trykket, men tallet på søknader bare økte. I mai 1989 åpnet Ungarn delvis grensa mot Østerrike, og hundrevis av DDR-borgere rømte. Den vesttyske ambassaden i Wien ble fylt opp og deretter også i Praha og Warszawa. I september forlot 25 000 DDR, og Honecker kommenterte: «Disse som tråkker på våre moralske verdier, for dem feller vi ingen tårer.»

Hittil hadde folk ropt: «Vi vil ut!». Nå snudde dette til: «Vi blir her!» – DDR skulle reformeres. Et sosialdemokratisk parti ble dannet, og Demokrati nå! og Demokratisk Oppbrudd søkte om å bli registrert, mens Neues Forum fikk avslag som «statsfiendtlig». Nå meldte et betydelig antall seg ut av partiet. I Leipzig ble mandagsdemonstrasjonene stadig større til tross for massearrestasjoner og kølleslag. På DDRs 40-årsdag 7. oktober, med gjester fra mange land, ble det demonstrert i mange byer. Folk jublet for Gorbatsjov med plakater: «Gorbie – hjelp oss!» Honeckers avviste reformer, og til dette skal Gorbatsjov ha sagt: Wer zu spät kommt, den bestraft das Leben – den som kommer for seint straffes av livet selv. Og det var fra nå av at ropet Vi er folket! begynte å høres over hele landet.

Etter avsettelsen av Honecker stod Egon Krenz fram i fjernsynet og lovte fornyelse for den demokratiske sosialismen. «Alle problemer i vårt samfunn kan løses politisk», sa han, noe som ble oppfattet som at man ikke ville bruke mer vold.

Den første mandagsdemonstrasjonen i Leipzig hadde funnet sted den 4. september etter gudstjenesten i byens Nikolai-kirke. Vesttyske journalister på Leipzig-messa fikk dermed dokumentert hvordan Stasi slo plakatene ut av hendene på folk. Men stadig flere møtte fram hver mandag, også i andre store byer – i Dresden ble en dag hele 1300 arrestert. Og politiet brukte køllene, mens demonstrantene ropte: Keine Gewalt – ikke vold!

Før demonstrasjonen 9. oktober med 70 000, undertegnet tre SED-partisekretærer og tre kjente menn innen kulturlivet et opprop. De ba alle besinne seg slik at dette kunne foregå fredelig. «Vi trenger fri meningsutveksling for å videreføre sosialismen i vårt land», het det der. At politiet ikke grep inn, skal også ha skyldtes uvilje fra politiet selv, og på den militærtekniske skolen i nærheten hadde ­flertallet av 1200 underoffiserer nektet å bli satt inn. 16. oktober var de 120 000 demonstranter i gatene og uka etter 320 000!

Men politbyrået forstod ikke situasjonen. 23. oktober mente Mielke fortsatt at de kunne forby sosialdemokratiet, og i Folkekammeret valgte de nå Krenz til leder av DDRs presidentskap og forsvarsråd – 26 var mot og 26 avholdende. Tre uker seinere var han styrtet. I mellomtida hadde han vært hos Gorbatsjov i Moskva hvor det het at «gjenforening står ikke på dagsorden … Sovjet-Unionen står fast ved DDRs side.» I kontakter med Krenz og Gorbatsjov var forbundskansler Kohl imot all destabilisering, kaos og «enhver radikalisering av situasjonen.» Han forhandlet med DDR om kreditter på 12–15 milliarder DM, men knyttet dette til visse betingelser: Maktmonopolet måtte oppgis, frie valg og fritt fram for opposisjonen.

Men utviklingen gikk raskt. 4. november fant den største ikke-statlige demonstrasjonen i DDRs historie sted på Alexanderplatz i Berlin. Til stede var nærmere en million mennesker, og initiativet var tatt av 800 teaterfolk. At demonstrasjonen var blitt tillatt, vitnet om svakhet. Her hadde 20 talere ordet, bla. forfatterne Stefan Heym og Christa Wolf, SED-spissene Günter Schabowski og spionsjef Markus Wolf. De to siste fikk mye piping. På plakatene florerte et vell av vitser og ironi, f.eks. om SED: «Avgang = framgang.» Talerne rettet sterke angrep på ufriheten og krevde frie valg. Sterke følelser var i sving, og mange var beveget.

Til alles overraskelse blir møtet overført i fjernsynet – en enorm gruppe fra DDR-TV er også til stede på plassen. Utviklingen ikke kan stoppes, og Stasi rapporterer om oppløsning og forfall i SED – som nå er i ferd med å miste kontrollen.

Muren faller

Den 9. november 1989 holder politbyråmedlem Günter Schabowski pressekonferanse. Han kommer rett fra sentralkomitéen med noen ord på en lapp. Til pressefolkene vil han nå informere om nye medlemmer av sentralkomitéen – DDR skal bestå. Han skal også informere om nye reiseregler.

Det er da det skjer. En reporter vil ha forklart den uforståelige reiseloven gjengitt tidligere i uka. Schabowski har med de nye reglene som skal minske det voldsomme trykket. Men han vet ikke at reglene skal gjelde fra klokka 4 neste morgen, og at man må ha pass. Dette skal foregå kontrollert og kommer på radio. Grensevaktene får beskjed.

Så når trer dette i kraft? Det står ikke på lappen til Schabowski. «Så vidt jeg vet … straks,» glipper det ut, direkte på TV. Minutter etter vet hele verden det: Muren er åpnet!

Men Schabowski forstår ikke hva han har gjort. Han kjører hjem til Wandlitz, det bevoktede området hvor SED-toppene bor. Reisefriheten var bare en av flere nyheter, og han tar en kopp kaffe med sin kone. Da ringer telefonen, en mann i byens partiledelse. «Jeg står ved grenseovergangen i Bornholmer Strasse, det har samlet seg et par hundre mennesker, men vaktene slipper dem ikke over.» Vaktene har nok ikke fått beskjed, mener Schabowski, og ber mannen ringe igjen hvis dette ikke straks går i orden.

Et kvarter seinere ringer det igjen. Det er krise. «Hundrevis av mennesker strømmer til, de har hørt deg på TV, men vaktene sier nei.» Schabowski blir forskrekket, har de ikke fått beskjed? Han setter seg i bilen, men kommer ikke fram. En enorm bilkø som vil over til Vest-Berlin, blokkerer alt. Han drar til fotgjengerovergangen i Heinrich-Heine-Strasse. En Stasi-mann kommer mot ham: «Kamerat Schabowski, vaktene slipper dem gjennom, ingen spesielle problemer.» Her er det nok gitt beskjed, og folk strømmer gjennom med id-kort i handa. En stein faller fra Schabowskis hjerte. Ikke vold, ingen skudd. Dette går bra. De viser fram sitt id-kort, respekterer sin stat. DDR vil bestå. Nyheten sprer seg i byen, og folk strømmer til grenseovergangene.

Schabowski ringer Egon Krenz: «Dette kunne blitt farlig, men ser ut til å gå bra.» Krenz er enig. «Jeg tror vi har klart det,» fortsetter Schabowski, «folk går over og kommer tilbake.» Dagen etter er det «tømmermenn» i sentralkomitéen, forteller Schabowski siden, og han merket at partifellene ga han skylda for DDRs oppløsning. Mens det var Krenz som ikke hadde orientert ham.

Sentralkomitéen var forferdet: Statsgjelda var nå så enorm at «vi i 15 år framover må arbeidere hardere og forbruke mindre enn vi produserer.» Ute snudde nå stemningen blant folk, fra en reformert stat til å gå inn for gjenforening. Dette skyldtes nok det de fikk se av leveforholdene i vest; der fikk hver østtysker 100 DM i velkomstgave, og TV viste folk med bæreposer fulle av varer. Slagordene ble nå «Vi er ett folk» og «Tyskland – ett fedreland». Samtidig oppstod nye grupper, Grüne Partei og Forente Venstre var bare to. I Folkekammeret sa nå de såkalte blokkpartiene opp sin lojalitet og krevde frie valg, og at SEDs ledende rolle skulle strykes. Sentralkomitéen skar ned politbyrået til bare 11 medlemmer, Mielke og Stoph forsvant. Folkekammeret innsatte nå partisekretæren i Dresden, Hans Modrow, som statsminister. Nesten alle ledende partisekretærer ble avsatt. Den nye ledelsen lovte frie valg og slutt på partiets ledende rolle, men regnet med at de fortsatt hadde kontroll. Men nei. Folkemeningen hadde snudd og knuste SED-forsøk på stabilisering.

SED mistet nå sine maktposisjoner. Bedriftenes kampgrupper var avvæpnet, Stasi gikk mot oppløsning, og Folkehæren ble ikke lenger styrt av partiet. Korrupsjonsavsløringer førte til sterkere krav fra SEDs grunnplan om at ledelsen måtte bort. På sentralkomitéens møte ble det sterke debatter, og Schabowski leste opp navnene på de tolv som skulle ekskluderes for alvorlige brudd på vedtektene. Korrupsjon, maktmisbruk og personlig vinning – kriminelle var de, disse som hadde snakket om «folkets vel». Blant dem var Erich Honecker, Erich Mielke, Willi Stoph og Harry Tisch, lederen for «DDR-LO». Dette slo ned som en bombe, og den 83-årige Bernhardt Quandt, som hadde vært med siden 1928, begynte å grine fordi man ville «oppløse vårt ærerike parti». På dette tidspunktet hadde 600 000 av 2,3 millioner medlemmer meldt seg ut.

På en ekstraordinær partikongress hadde Krenz, hele politbyrået og sentralkomitéen trukket seg. De fleste i ledelsen ble ekskludert, noen også arrestert. Ny leder ble advokat Gregor Gysi. Forslaget om oppløsning fra en rekke grunnorganisasjoner ble avvist, mange sa det var fordi partiet hadde eiendommer og milliardformue. SED tok nå navnet PDS – Partei des demokratischen Sozialismus – partiet for demokratisk sosialisme – og proklamerte en tredje vei, mot stalinisme og multinasjonale selskaper. PDS var nå ikke marxist-leninistisk, men marxistisk, sosialistisk og stod for «sosialistisk pluralisme».

I Folkekammeret var PDS største parti og hadde regjeringen fram til mars 1990. Opposisjonsgruppene stod utenfor, og alle partier, også PDS, ble derfor enige om å opprette «runde bord» over hele landet hvor alle kunne delta for å påvirke delstatsparlamentene. 8. februar kom 8 av disse med i regjeringen, men de var splittet og uenige med de etablerte partiene. Men likevel stoppet de PDS i å omgjøre Stasi til et «Kontor for nasjonal sikkerhet.» Deres ønske var å få det oppløst.

I desember 1989 begynte folk å okkupere Stasis distriktskontorer og stoppet brenningen av dokumenter – 17 000 hyllemeter med mapper! Hovedsentralen i Berlin ble stormet. Stasi hadde over 100 000 fast ansatte og 174 000 «uoffisielle medarbeidere» – det blir én pr. 162 innbyggere – i tillegg disponerte de over 20 000 boliger.

I januar stod Günter Schabowski for partiets kontrollkommisjon. Der ble han anklaget for å ha satt DDRs eksistens på spill ved sin grenseåpning og forbrutt seg mot partiet.

Fra slutten av november var det forhandlinger mellom Bonn, Moskva og Øst-Berlin om en mulig «føderasjon» mellom de to Tyskland, med en mulig gjenforening om 5–10 år. Sovjet var skeptisk, USA var for, mens England og Frankrike var nølende til et dominerende Tyskland i EU. Deres underskrift var nødvendig for en endelig fredsavtale etter 2. verdenskrig. Borgerrettsbevegelsene mistet nå interessen for et reformert DDR, de slapp ikke til i Folkekammeret eller i avisene som var eid av de gamle partiene og organisasjonene. Nå sa de ikke lenger Vi er folket, men Vi er ett folk. Daglig utvandret tusener mot vest, tappet DDR for utdannet arbeidskraft og tæret på Forbundsrepublikkens økonomi. Men etter at forbundskansler Kohl ble hyllet ved et besøk i DDR, snudde han – folket krevde gjenforening nå.

I februar 1990 hadde PDS-lederen vært hos Gorbatsjov i Moskva og snakket (helt urealistisk) om parti- og statssamarbeid i åra framover. Dagen i forveien hadde imidlertid statsminister Modrow fra samme parti lagt fram en plan om veien til et felles Tyskland. Men forgjeves. For 10. februar fikk Bonn klarsignal fra Moskva for samling av Tyskland – mot enorme kreditter til det nå sterkt krisetruede Sovjetunionen. Det var derfor ikke nødvendig å hjelpe den blakke regjeringen Modrow for å oppnå samling.

Situasjonen for PDS var nå kritisk. Ungdomsorganisasjonen FDJ var redusert fra 1,9 millioner til en mindre gruppe. Også Kulturforbundet, Tysklands demokratiske kvinneforbund og Det tysk-sovjetiske vennskapssambandet var nå bare skygger av seg selv. «DDR-LO» var i oppløsning, og enkeltforbundene gikk seinere inn i de tilsvarende vesttyske. De såkalte blokkpartiene tok opp forbindelse med sine vesttyske parallellpartier.

Etter valget til nytt Folkekammer i mars skulle Bonn forhandle med en ny regjering om gjenforening. DDRs partier og organisasjoner hadde aviser (som alltid hadde støttet sosialismen), ressurser og bygninger, og fikk derfor et betydelig overtak på borgerrettsbevegelsen. De vesttyske partienes innflytelse spilte også en stor rolle. Den konservative Allianz für Deutschland oppnådde overraskende 48 % (for øyeblikkelig gjenforening), sosialdemokratene (SPD) fikk meget skuffende 22 % og de liberale 5 %. PDS oppnådde 16,4 %. Den splittede borgerrettsbevegelsen fikk til sammen under fem prosent og havnet i dyp frustrasjon. 93 % hadde stemt! Nye kommunevalg i mai 1990 bekreftet tendensen. Avantgarden var blitt spilt ut over sidelinja. Resultatet førte til en koalisjon av Allianz für Deutschland, SPD og de liberale. Statsminister ble Lothar de Maizière, DDRs første og siste statsminister etter frie valg.

DDRs siste dager

Den elendige økonomien styrket ønsket om gjenforening. Ropene etter D-mark førte til at en valutaunion skulle innføres fra 1. juli. Men Sovjetunionen måtte med, og de hadde 340 000 soldater i DDR. Et forent Tyskland måtte akseptere Oder-Neiβe-linja mot Polen, og Sovjet var mot Tyskland i Nato. Warszawapakten var oppløst, så Tyskland burde være nøytralt, noe Vesten avviste. Men med elendig økonomi, bl.a. enorm mangel på forsyninger og utsikt til gigantisk økonomisk hjelp, lot Gorbatsjov seg overtale, Nato lovte å ta hensyn til sovjetiske sikkerhetsinteresser i en «nyformulering av sin strategi og struktur».

DDR skulle sluke det vesttyske lovverket, bare abortloven havnet på vent. Mange har seinere sammenliknet dette med Anschluβ – ­Hitlers annektering av Østerrike. I vest fanes også et visst hovmod. Innenriksminister Schaüble skreiv: «Dette dreier seg om DDRs inntreden i Forbundsrepublikken og ikke motsatt, vi har en god grunnlov – og dere er velkomne. Men dette er ingen forening av to likeverdige stater. Dere har vært utelukket fra dette i 40 år, nå skal dere få delta.»

I full fart ble det nå utarbeidet lover, overgangsordninger, privatisering av DDRs statseiendom, tilbakelevering av nasjonalisert eiendom etter 1949 etc. etc. Den 20. september 1990 gikk avtalen gjennom i begge parlamenter. I vest stemte 50 av 492 imot, i øst 81 av 380. Den 3. oktober, fire dager før sin 41. fødselsdag, opphørte DDR å eksistere.

Hyllene i østtyske butikker fyltes nå med varer. Mens bedrifter ble privatisert, nedlagt, flyttet lenger øst eller slått konkurs. Økonomien utviklet seg til en tragedie, arbeidsplasser og begeistring forsvant. Millioner ble konfrontert med nyliberalismens arbeidsløshet, fattigdom og sosial nedgang. Folk omtalte seg som annenklasses borgere i det nye Tyskland.

I en tale til øst-tyskerne hadde forbundskansler Kohl uttalt: «Dere vil få det som oss – med blomstrende landskaper». Slik gikk det altså ikke. Avblomstring ville vært mer passende. Få år etter hadde over to millioner forlatt det gamle DDR.

Men det er en annen historie.

På Rødts landsmøte i 2019 var spørsmålet om kommunisme som begrep nok en gang oppe til diskusjon, og et klart flertall ga til slutt tilslutning til følgende formulering:

Når en etter hvert kommer stadig nærmere målet om et samfunn uten undertrykking, i harmoni med naturens tålegrenser, vil det være mulig å se konturene av et klasseløst samfunn: en verden der alle mennesker er like mye verdt – og der grunnprinsippet er «yte etter evne, få etter behov». Det var dette Karl Marx kalte kommunisme.

Vedtaket må selvsagt også leses i en videre kontekst enn bare det som står der. Problemet er bare at man med dette reduserer spørsmålet om sosialisme og kommunisme til et spørsmål om terminologi, at man setter innholdet til side, og at man dermed skyver spørsmålet om hva det er mulig å oppnå, og hva som er den reneste utopi, til side.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: David Jones

Marx og Engels om sosialisme og kommunisme

I programmet sitt legger Rødt til grunn at det eksisterer et grunnleggende skille mellom sosialisme og kommunisme, der kommunismen så å si blir kulminasjonen av sosialismen, dens endelige mål, en visjon eller utopi. Et slikt skille finner man ikke hos Marx eller Engels. Hos dem var sosialisme og kommunisme to begreper for det samme. Valget om å skrive et kommunistisk, ikke et sosialistisk, manifest, derimot, var et bevisst valg:

[I 1847] var sosialismen […] en middelklassebevegelse, kommunismen en arbeiderklassebevegelse. Sosialismen var «respektabel», i det minste på kontinentet. Kommunismen var det stikk motsatte.

Engels skrev dette i 1888. Da var verden blitt en helt annen enn da Manifestet ble skrevet. Den gamle respektable middelklassesosialistiske bevegelsen hadde svunnet hen, og var erstattet av en langt mer fremskreden arbeiderklassesosialisme. Derfor var det ikke noe problem for Engels å skrive en bok med tittelen Utopisk sosialisme og vitenskapelig sosialisme, i norsk språkdrakt kjent som Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, og heller ikke for Marx å omtale Engels som «en av de mest fremragende talsmenn for den moderne sosialismen» i sitt forord til denne.

I ettertid, etter at den reformistiske og den revolusjonære arbeiderbevegelsen skilte lag, er det selvsagt lett å lese Engels’ forord som en allmenngyldig beskrivelse. Kanskje det var rett av de revolusjonære, med Lenin i spissen, å børste støvet av kommunismen, i en kontekst der den sosialistiske bevegelsen reduserte seg selv til kapitalens stadig mer moderate venstrefløy. Men det er et taktisk spørsmål. Det gjør ikke påstanden om at sosialisme og kommunisme er to ulike samfunnssystemer, der den ene med nødvendighet følger av den andre, mer korrekt.

En sammenslutning av frie mennesker

Marx anklages ofte for å ha skrevet lite om kommunismen. Hvis man oppfatter at kommunismen er en kulminasjon av sosialismen, er kanskje ikke det så underlig. Om man derimot forholder seg til Marx’ egen terminologi, ikke en terminologi som er tillagt ham i ettertid, så er det en mer tvilsom anklage. Allerede i første kapittel av Kapitalens første bok kommer han for eksempel inn på det han kaller en sammenslutning av frie mennesker, der alle «arbeider med felles produksjonsmidler og forbruker sine mange individuelle krefter bevisst, som en samfunnsmessig arbeidskraft.» En sammenslutning av frie mennesker er her ikke noe annet enn sosialisme eller kommunisme.

Marx var svært kritisk til utopisme og romantiske svermerier. Derfor la han store krefter ned i å forstå hvordan kimen til det etterkapitalistiske samfunnet kunne finnes i det kapitalistiske. Det var derfor han brukte så mye tid og krefter på å forstå det eksisterende økonomiske systemet. Et markant trekk ved Kapitalen og de andre verkene og manuskriptene han skrev med dette formålet, er at han nesten konsekvent unngår begrepet kapitalisme. Han forholder seg i stedet til den kapitalistiske produksjonsmåten, altså hvordan og under hvilke forhold menneskene skaper sin rikdom og sin velstand på, i et kapitalistisk samfunn.

Men de økonomiske skriftene ville ikke levd opp til hensikten om han ikke også stadig hadde kommet tilbake til en etterkapitalistisk produksjonsmåte og et samfunn basert på denne, en produksjonsmåte der ingen lenger eier produksjonsmidlene, en produksjonsmåte og dermed også et samfunn uten klasser. Dette var et system han ga mange navn, herunder blant annet sosialisme og kommunisme. De ulike betegnelsene beskriver likevel det samme systemet, ikke en endelig sluttilstand, men et dynamisk system i kontinuerlig bevegelse.

Kritikk av Gotha-programmet

Når man likevel tilskriver denne totrinnsmodellen til Marx, skjer dette ofte med utgangspunkt i Marx’ skrift Kritikk av Gotha-programmet, og særlig det han skrev om to faser av kommunismen. Dette er en tilsnikelse, av flere grunner.

Kritikk av Gotha-programmet var aldri ment for offentligheten. Kritikken skulle sirkulere blant fem av Marx’ fremste allierte i det tyske arbeiderpartiet, og så returneres til ham. Foranledningen var at det tyske arbeiderpartiet skulle vedta et program, og at Marx var svært kritisk til utkastet han hadde blitt forelagt. Det er altså dette programmet, et kortfattet prinsipp- og handlingsprogram, som danner ­rammeverket. 

Formuleringene om «den første fasen av det kommunistiske samfunnet, da det nettopp er sprunget ut av det kapitalistiske samfunnet etter langvarige fødselsveer,» og «en høyere fase av det kommunistiske samfunnet,» er direkte knyttet opp mot formuleringer om en rettferdig fordeling av arbeidsutbyttet i utkastet til Gotha-programmet. Denne formuleringen, mener Marx, er det reneste visvas. Fordelingen følger riktignok av produksjonsmåten, men ikke noe samfunn vil være fullt ut utviklet i det det blir født. Først på et senere stadium vil arbeidsutbyttet, hvis det begrepet i det hele tatt har noe innhold, faktisk fordeles i tråd med produksjonsmåten.

Marx’ lavere fase er altså ikke noe annet enn perioden umiddelbart etter at den nye produksjonsmåten er innført. Akkurat som den kapitalistiske produksjonsmåten ikke var fullt utviklet da den ble innført, vil heller ikke den etterkapitalistiske produksjonsmåten være det. Det er her også verdt å merke seg at Marx skriver om en høyere fase. Ikke noe sted gjør han det til en endelig sluttstasjon for historien. Tvert imot, om man sammenholder det med andre skrifter, er det mer nærliggende å omtale det som punktet der historien virkelig starter. Det er da menneskeheten virkelig kan utfolde seg.

Drømmen om et tusenårsrike

Om man følger Marx i at utgangspunktet for det etterkapitalistiske samfunnet er en produksjonsmåte, så sier det også noe om hva det ikke er. For eksempel er det ikke gitt at det er et samfunn uten undertrykking. Det er riktig at det er mange former for undertrykking som inngår i den kapitalistiske samfunnsveven, og det er nok også god grunn til å anta at mange av disse lettere vil kunne forsvinne den dagen kapitalismen oppheves. Men det betyr ikke at ethvert grunnlag for undertrykking forsvinner. Forskjellene mellom mennesker skaper et grunnlag for forskjellsbehandling, og i enhver forskjellsbehandling ligger en kime til undertrykking.

Uansett hvordan produksjonen organiseres, så vil det være noen som bærer frem barn, føder dem, ammer dem, og som får et annet umiddelbart forhold til dem enn de som ikke gjør det. Uansett hvordan produksjonen organiseres, vil noen ha bedre fysiske eller intellektuelle forutsetninger enn andre, ulike interesser, ulike preferanser. Folks hudfarge vil variere alt etter de naturlige forutsetningene for opptak av D-vitamin, og det seksuelle og kjønnslige mangfoldet vil neppe bli mindre enn i dag. Folks funksjonsnivå vil fortsatt variere, folk vil fortsatt bli syke, folk vil fortsatt dø, lenge før de rekker å bli gamle, og det vil neppe oppleves mindre urettferdig enn i dag. 

At det etterkapitalistiske samfunnet ikke er et samfunn uten undertrykking, innebærer selvsagt ikke at det ikke grunn til også å slåss mot enhver form for undertrykking. På den ene siden er det åpenbart at en antikapitalistisk bevegelse ikke vil ha nubbsjans om den ikke klarer å ta opp i seg annet enn den rene klasseundertrykkingen, og på den andre siden har også enhver kamp mot undertrykking en verdi i seg selv. Kanskje vi ikke bør utelukke at det er mulig å realisere et samfunn uten undertrykking heller. Men det må i tilfelle basere seg på en annen strategi enn den Marx skisserte. Han var mye mindre utopisk enn som så. 

Nyorientering

Det er på tide at vi går videre fra rent terminologiske diskusjoner til å se på innholdet. Hva man skal kalle noe, kan selvsagt ha en taktisk betydning. Men det rokker ikke ved innholdet. Det vesentlige ved Rødts programformulering ville ikke endret seg om man hadde sagt at det var dette Marx kalte sosialisme, assosiasjon, en assosiert produksjonsmåte, en sammenslutning av frie mennesker eller frihetens rike, eller om man for den saks skyld hadde utelatt hele setningen.

Når man likevel velger å smykke seg med Marx’ navn i en strategi for et etterkapitalistisk samfunn, bør man også ta hans tilnærming på alvor. Da må man se på produksjonsmåten og dens særlige kjennetegn. Hva ligger i den, og hva innebærer det? Hva betyr det for hvordan samfunnet organiseres, i smått og i stort? Hva betyr det for arbeidstida? Hva betyr det for teknologien og vitenskapen? Hva betyr det for fordeling og behov? Dette er spørsmål partiprogrammet ville tjent på å ta opp i seg.

Marx beskrev aldri dette i detalj, og hadde han gjort det, ville neppe svarene vært overførbare til vår tid – kapitalismen har vist seg å være langt mer levedyktig enn det Marx nok så for seg. Men metoden og de overordnede prinsippene som følger av dette, bør få en langt mer fremskutt plass. Det er ikke bare et spørsmål om hvor vi vil, men også om hvordan vi kan komme dit. Da må vi bevege oss ut over det rent terminologiske.