I år er det 25 år siden Naomi Klein ga ut boka No Logo. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på det hun skrev om, og forsøke å se det i lys av Marx’ teorier.
Naomi Klein traff virkelig tidsånden da No Logo ble gitt ut, bare dager etter protestene mot Verdens Handelsorganisasjon (WTO) sitt toppmøte i Seattle, protester som for alvor sparket i gang antiglobaliseringsbevegelsen, også i vår del av verden. Siden den gang er boka blitt oversatt til et tjuetalls språk, og den står fortsatt som et helt sentralt vitnesbyrd på bevegelsen den var en del av.
Selv om bevegelsen raskt tapte momentet og i dag knapt nok er en skygge av seg selv, blir man som leser raskt slått av hvor lite som er endret siden den gang. År med krig, pandemi og økonomiske kriser har selvsagt gjort mye med hvordan verden ser ut, og både eksemplene hun benytter seg av og den optimistiske tonen hun legger an, særlig mot slutten av boka, kan nok fremstå litt utdatert når vi sitter med den historiske fasiten et kvart århundre senere. Fenomenene hun beskriver, derimot – branding, identitetsmarkering og kommersielle utopier som markedsstrategi – står like sentralt i dagens kapitalisme som de gjorde i 1999.
Samtidig er det åpenbart at Klein, til tross for glimt av genuin kapitalismekritikk, er mer opptatt av hvordan kapitalismen ser ut, enn hvordan den faktisk er. I en bok som dette er det i seg selv ikke nødvendigvis et problem. Likevel reiser det spørsmål om hvordan disse fenomenene forholder seg til de mer dypereliggende kapitalistiske strukturene.
Merkevarekapitalismen
Noe av det som gir No Logo en litt utdatert karakter, er hvilke bedrifter og hvilke merkevarer som er omtalt, og hvilke som ikke er det. Boka er for eksempel skrevet flere år før Mark Zuckerberg lanserte Facebook, og enda flere år før TikTok så dagens lys. Google er ikke nevnt i boka i det hele tatt, og selv om Amazon er nevnt, er det selskaper som bokhandlerkjeden Barnes & Noble som får stå som representant for den forretningsmodellen Amazon senere er blitt kjent for.
I stedet er det selskaper som McDonalds, Nike og Body Shop som får smake pisken. Dette er selskaper som, ulikt mange av dagens gigantselskaper, fortsatt baserer seg på salg av varer i form av høyst konkrete bruksverdier. De er mer håndfaste, mer konkrete, og inntektene deres kan spores tilbake til høyst konkrete behov, og det er kanskje nettopp derfor de har en tendens til å gli under radaren i møte med de rene nettbaserte selskapene. Men de er ikke borte. For eksempel kan Nike, som i 2000 hadde en fortjeneste på 9 milliarder dollar, nå oppvise en årlig inntekt på over 50 milliarder dollar. Et forsvinnende lite beløp sammenlignet med Amazon og Alphabet, som eier Google, men likevel en svært markant økning.
Nikes vekst siden 2000 kan likevel bare i begrenset grad tilskrives markedsandelen for Nikes produkter. Veksten kan, i likhet med veksten Klein omtaler i perioden før – fra 750 millioner i 1987 til altså 9 milliarder i 2000 – snarere tilskrives en dobbel utvikling. For det første har selskapet redusert produksjonsutgiftene ved å flytte produksjonen til lavkostland og frihandelsområder der uorganiserte arbeidere – for det meste unge kvinner – jobber under begredelige lønns- og arbeidsforhold både 12 og 14 timer om dagen. For det andre har de økt inntektene, ikke først og fremst ved å selge flere produkter til samme pris, men ved å gi dem en tilleggsfunksjon i forbrukernes øyne, fremfor alt symbolisert ved selskapets enorme reklamesatsing rundt basketballspilleren Michael Jordan. Den som kjøper en trøye eller et par sko fra Nike, kjøper ikke bare den fysiske varen, men også en identitet knyttet til merkevaren.
En aura av eksklusivitet
Kleins innsikter er ikke unike. Allerede på 1930-tallet omtalte Theodor Adorno (1903–1969), som del av sin kulturkritikk, lignende tendenser. Ved siden av sitt virke som sosiolog og filosof og en av Frankfurtskolens fremste representanter, var Adorno nemlig lidenskapelig opptatt av klassisk musikk, både som lytter, komponist og utøver. Derimot var han ikke spesielt begeistret for samtidens musikkindustri, og i et essay fra 1938 kritiserer han konsertpublikum som oppviser en helt særegen entusiasme for musikk, bare den er fremført på instrumenter bygd av bestemte instrumentmakere eller dirigert av bestemte dirigenter. En vanlig tilhører, mener han, er nemlig ikke i stand til å skjelne musikk fremført på en Stradivarius, fra musikk fremført på en moderne fabrikkfele, like lite som han er i stand til å skille et stykke dirigert av Toscanini fra et stykke dirigert av en annen habil dirigent. Det er ikke produktet de kjøper, det er opplevelsen av noe eksklusivt.
Ulikt den tilleggsfunksjonen Klein tillegger bestemte merkevarer, ligger det et materielt fundament bak eksklusiviteten i musikken. Akkurat som antallet Stradivariuser, og dermed også et antall fiolinister som kan spille på dem til samme tid, er begrenset, var det også mens han var i live, begrenset hvor mange konserter Toscanini kunne dirigere i løpet av en dag, en uke eller et år. Kleins merkevarer, derimot, finnes i et nesten ubegrenset omfang. Ja, skriver hun, det er faktisk et kjennetegn ved dem. Mens Starbucks så sent som i 1986 var et lokalt fenomen rundt Seattle, var det for 25 år siden blitt et globalt fenomen, med nærmere 2 000 utsalg i 12 land, og med langt flere produkter enn til salgs enn dem man vanligvis kjøper i en kaffebar. Siden har det bare fortsatt, og i dag er det over 38 000 Starbucks-utsalg i over 80 land. Likevel har Starbucks klart å opprettholde en aura av eksklusivitet som gjør at de kan ta mer betalt for en kopp kaffe enn konkurrentene kan.
Denne auraen av eksklusivitet hos en bestemt merkevare, enten det er Starbucks, Nike eller Tesla, for å bruke et mer moderne eksempel, er ikke ulik den innbilte eksklusiviteten Adorno beskriver i musikken. Den vesentligste forskjellen som bytteverdi betraktet, består i hvordan denne eksklusiviteten skapes. Den naturlige begrensningen i Stradivariuser og konserter med Toscanini som dirigent, avføder en pris som dannes gjennom et samspill mellom tilbud og etterspørsel. Denne prismekanismen oppstår ikke av seg selv når en vare blir sendt ut på markedet uten naturlige begrensninger. Auraen av eksklusivitet som gjør at kaffetørste kunder mer enn gjerne betaler overpris hos Starbucks, selv om verden simpelthen flommer over av Starbucks, må skapes på annet vis.
Bytteverdi som bruksverdi?
I essayet sitt går Adorno videre og forsøker å knytte dette fenomenet an til det Marx skrev om varens fetisjkarakter i begynnelsen av Kapitalens første bok. På denne bakgrunnen konkluderer Adorno med at kunden i denne typen av transaksjoner ikke kjøper varer som bruksverdi, men som bytteverdi. At det koster, blir i seg selv en bruksverdi:
Forbrukeren tilber i virkeligheten pengene han selv har betalt for billetten til Toscanini-konserten. Han har bokstavelig talt ‘gjort’ suksess som han gjengir og aksepterer som et objektivt kriterium, uten å kjenne seg igjen i det. Men han har ikke ‘gjort’ det ved å like konserten, han har ‘gjort’ det ved å kjøpe billetten.
Selv om denne tilnærmingen har interessante aspekter ved seg, gjør Adorno det vel enkelt for seg selv når han opphever bruksverdien som et selvstendig aspekt ved varen, for uansett hvordan man vrir og vender på det – om musikken ikke hadde tilfredsstilt noe behov, ville det heller ikke vært mulig å selge den som vare. Oppgaven må snarere være å finne ut hvorfor forbrukerne betaler så mye mer enn varen faktisk er verdt, snarere enn å se bort fra varens doble karakter.
Verdi og pris
En vares verdi svarer ifølge Marx til den gjennomsnittlige mengden arbeid som er nødvendig for å reprodusere samfunnets samlede etterspørsel etter varen. Som sådan er det et abstrakt, ikke målbart begrep. Likevel er det nettopp på grunnlag av denne sammenhengen han finner hemmeligheten bak profitten. For akkurat som en hvilken som helst vare, har også arbeidskrafta en verdi, gitt av en varemengde som svarer til arbeidsmengden som er nødvendig for å reprodusere den arbeidskrafta som forbrukes i produksjonen. Dersom verdien av det som produseres, overstiger verdien av arbeidskrafta – og dette er en forutsetning for den kapitalistiske produksjonen – så oppstår en merverdi som til slutt kommer ut i den andre enden som kapitalistenes fortjeneste eller profitt.
Gjennom det meste av Kapitalens to første bind, befinner Marx seg på et abstraksjonsnivå der han forutsetter at verdien og prisen er lik. Derfor er det nok også lett å forestille seg at dette oppsummerer Marx’ pristeori. Men sånn er det ikke. I tredje bok gjennomgår nemlig dette forholdet en forandring som snur opp-ned på prisen slik den fremkommer på prislappen. Denne prisen er selvsagt også et uttrykk for verdien, men når varen først slippes ut på markedet, kan den anta en helt annen form. Dette gjelder blant annet for varer det ikke er ubegrenset tilgang til. Selv om verdien ligger i bakgrunnen, dannes prisen for slike varer i samspill mellom tilbud og etterspørsel – i ekstreme tilfeller, når det bare er én produsent eller selger, gjennom monopolpris.
Når vi snakker om monopolpris, så mener vi alltid en pris som blir bestemt av kjøpelysten og betalingsdyktigheten hos kjøperen, uavhengig av den generelle produksjonsprisen eller produktets verdi. En vingård som produserer vin av helt uvanlig god kvalitet, men som bare lar seg produsere i begrenset mengde, vil få en monopolpris. Vindyrkeren vil kunne realisere en betydelig merprofitt som følge av monopolprisen. Dette overskuddet mellom prisen og produktets verdi skyldes utelukkende rikdommen og den forfinede smaken blant de fornemme vinelskerne.
Konserter med Toscanini som dirigent, er et eksempel på det samme, og selv om det finnes flere Stradivariuser, så oppviser prisen på konserter der disse instrumentene blir brukt, litt av den samme mekanismen – selv om de ulike konsertarrangørene setter prisen selv, vet de at det er en begrensning i tilgangen på varen. For kaffekopper på Starbucks eller trøyer fra Nike, derimot, er det ingen slik begrensning. Likevel gjør de samme mekanismene seg gjeldende, om enn via en omvei.
Kulturelle markører
For at noe skal bli en bytteverdi, må det være en bruksverdi, det vil si «en ting som gjennom sine egenskaper tilfredsstiller menneskelige behov av et eller annet slag.» Marx problematiserer ikke dette ytterligere, men med henblikk på fenomenene Klein beskriver, er det klart at merkevarer kan tilfredsstille flere behov enn det ene. Ja, det faktisk er hensikten med dem.
Klein trekker frem klesmerket Tommy Hilfiger som et eksempel på hvordan dette inntreffer. Hilfigers kolleksjon besto opprinnelig av typisk konservative fritidsplagg for de velbemidlede, ikke ulikt Ralph Lauren eller Lacoste. Men på 80-tallet skjedde det noe, da selskapet med ett bestemte seg for å omfavne den fremvoksende hip hop-estetikken og knytte merket an til denne subkulturen. Sponsing var en sentral strategi, og en viktig milepæl inntraff da rapperen Snoop Dogg stilte opp med en trøye fra Tommy Hilfiger på Saturday Night Live, et av USAs mest sette TV-programmer.
Og Tommy Hilfiger har ikke bare begrenset seg til hip hop og rap i brandingens tjeneste. Også artister i andre sjangre, fra Pete Townsend og Rolling Stones, til Lenny Kravitz, Sheryl Crow og Britney Spears har mer enn gjerne latt seg sponse av merket. Resultatet er at Tommy Hilfiger ikke lenger bare selger klesplagg. Gjennom hip hop-brandingen selger de tvert imot hvit amerikansk ungdom illusjonen av svart kultur, og gjennom brandingen av hvit populærmusikk, selger de svart amerikansk ungdom illusjonen av hvit rikdom. Og, kan vi legge til, ved hjelp av den anglo-amerikanske kulturens posisjon internasjonalt, klarte de klart å selge oss alle illusjonen av Amerika og den amerikanske drømmen.
På denne måten har Hilfiger klart å utstyre klesplaggene sine med flere bruksverdier enn de har som fysiske objekter, i egenskap av å være bukser, jakker, kjoler eller sko. Når man kjøper et plagg fra Tommy Hilfiger, er det ikke bare plagget man kjøper, man kjøper også en kulturell markør, ikke bare distinkt fra lignende plagg uten en tilsvarende markør, men også distinkt fra plagg med andre kulturelle markører. Selv om en trøye er en trøye, så er ikke en trøye fra Tommy Hilfiger lenger bare den samme bruksverdien som en trøye fra Ralph Lauren eller Lacoste. Den er noe annet.
Kunstig monopol
Som fenomen oppsto merkevarekapitalismen etter at Marx skrev Kapitalen, og selv om han foregrep sider ved den, så kunne han selvsagt ikke forutse hvordan den skulle manifestere seg eller i hvilket omfang. Det er imidlertid ikke beskrivelsene av det konkrete som er det sentrale ved Marx’ økonomiske teorier. Det som gjør at Marx fortsatt er så viktig for å forstå de økonomiske fenomenene, er at han gikk bakenfor dem og formulerte et rammeverk som gjør det mulig å forstå kapitalismen som mer enn et sett fenomener. Det gjelder også merkevarekapitalismen.
Når Marx skriver hvordan prisen dannes for god vin, beskriver han hvordan begrenset tilgang på gunstige forhold for dyrking av vindruer utløser monopolpris gjennom samspillet mellom tilbud og etterspørsel. Sånn er det selvsagt ikke for merkevarer. Det er ingen naturgitte forhold som begrenser tilgangen på dem. Disse er snarere av juridisk art. I henhold til internasjonale konvensjoner om såkalte immaterielle rettigheter er det nemlig ikke lov for andre enn Lacoste å lage trøyer med en krokodille på brystet, akkurat som det ikke er lov for andre enn Apple å produsere mobiltelefoner med et halvspist eple. Men når de samme logoene gir en aura av eksklusivitet, og forbrukerne oppfatter denne eksklusiviteten som en særegen bruksverdi, så danner det likevel et monopol.
Monopol i denne forstand innebærer ikke at forbrukeren ikke har noe valg – om man ikke vil betale i dyre dommer for en mobiltelefon fra Apple, finnes det mange alternativer. Det gjelder imidlertid også vinen Marx beskriver – selv om man ikke vil betale for vin av aller beste kvalitet, kan man likevel velge en helt OK vin. Om forbrukeren derimot vil ha eksklusiviteten som følger av selv iPhones rimeligste modeller, må han kjøpe en mobiltelefon én produsent har monopol på å produsere, akkurat som forbrukeren som vil ha den beste vinen, må kjøpe den fra en av de få produsentene som er velsignet med spesielt gunstige forhold fra naturens side. Det ene monopolet er naturlig, det andre er kunstig, men begge er like reelle.
Monopolrente
For monopolister er likevel ikke monopolet noe mål i seg selv. Målet er ekstrafortjenesten som ligger i det å forvalte et monopol – å tilegne seg en monopolrente. Dette rentebegrepet må ikke forveksles med renta man betaler for å låne penger i banken eller den man mottar for å deponere pengene sine hos dem. Bankrenta er ikke annet enn prisen den som har behov for en viss mengde penger, betaler for å få dem til disposisjon som bruksverdi. Monopolrente, eller økonomisk rente i alminnelighet, også grunnrente, beskriver derimot en ekstrafortjeneste ut over gjennomsnittsprofitten.
Når Starbucks kan ta en pris for kaffen som ligger 10 til 20 prosent over konkurrentene, er dette et uttrykk for en vellykket monopolstrategi, ikke på kaffe – det er et nærmest uendelig antall kaffebarer rundt omkring – men på en forestilt eksklusivitet. Dermed er det ikke sagt at det ikke også kan være en kvalitetsforskjell. Det er for eksempel grunn til å anta at en trøye fra Lacoste har en annen kvalitet enn en trøye, med eller uten krokodille på brystet, kjøpt fra en gateselger på Mallorca. Men det er ikke den eventuelle kvalitetsforskjellen som gir seg uttrykk i monopolrente. Da må de to trøyene være to ulike bruksverdier, og da har vi å gjøre med en helt annen diskusjon.
Merkevarenes monopolrente har, som Klein peker på, imidlertid også samtidig en annen kilde, nemlig reduserte produksjonskostnader som følge av utflytting til land og områder der lønnsnivået befinner seg på et svært lavt nivå. Sett fra et rent verditeoretisk ståsted, innebærer dette at verdien blir lavere enn om varene er produsert i høykostland. Dermed burde man kanskje også forvente seg at prisene faller tilsvarende. Det skjer da også til en viss grad, ikke minst for de generiske produktene, men ikke for merkevarene. I stedet faller verdien, uten at prisen faller tilsvarende. Takket være det kunstige monopolet er det i stedet eieren av merkevaren i dette tilfellet i stand til å øke monopolrenta uten samtidig å øke prisen og dermed antallet mulige kjøpere.
Rentas kilder
Jo høyere monopolrente, jo mer tjener kapitalistene som kan kreve en pris som innbefatter en slik. Prisøkninger ut over verdien skaper imidlertid ingen nye verdier. Bare arbeid skaper verdi, og i den grad inntektene ikke kommer fra arbeid, så har det å gjøre med overføring av verdier fra ett sted til et annet. Som Marx skriver:
Monopolprisen på visse varer overfører bare en del av andre vareprodusenters profitt til varene med monopolpris. Indirekte vil det inntreffe en lokal forstyrrelse i fordelingen av merverdien mellom de ulike produksjonssfærene, men grensa for denne merverdien vil være den samme. Om varen med monopolpris inngår i arbeiderens nødvendige forbruk, må arbeidslønna økes og merverdien reduseres om arbeideren fortsatt skal få betalt etter verdien på arbeidskrafta. Monopolprisen kan presse arbeidslønna ned under arbeidskraftas verdi, men bare i den grad den holder seg over grensa for det fysiske minimum. I dette tilfellet vil monopolprisen bli betalt av en reduksjon i reallønna (dvs. i mengden bruksverdier arbeideren kan få for en viss mengde arbeid), og i profitten til de andre kapitalistene.
I virkelighetens verden vil nok kildene til monopolrenta som skapes under merkevarekapitalismen, flyte fra begge kilder, og å spore de ulike komponentene av denne, er en meningsløs øvelse. Øvelsen kompliseres dessuten ytterligere av at deler av monopolrenta skapes ved å flytte produksjonene til andre land enn der varen så omsettes. Det er heller ikke godt å vite om merkevarer på et eller annet nivå inngår eller ikke inngår i vareansamlingen som danner utgangspunktet for arbeidskraftas verdi. Hvordan denne verdien dannes, er et interessant spørsmål, og monopolrente og andre typer rente er absolutt relevante komponenter i denne sammenhengen, men det ligger utenfor rammene av denne artikkelen. At det Klein beskriver i boka si, er redskaper kapitalen bruker for å tilrane seg større deler av arbeidernes inntekter, og dermed presse ned reallønna, det er det liten tvil om.
Normalkapitalisme
Det er all mulig grunn til å ta No Logo ut av bokhylla, blåse støvet av den og se nærmere på det Naomi Klein faktisk skrev. Med historiens fasit i hånd, er det selvsagt mye som kan kritiseres, men selve fenomenet – kapitalens kontroll over livene våre, ikke bare i form av produsenter, men også i form av forbrukere – er høyst reelt også den dag i dag.
Likevel fremstår Klein med en litt naiv holdning til selve fenomenet. Hun sier det ikke eksplisitt, men det ligger en slags nostalgi i boka, om en kapitalisme der merkevarene ikke styrte livene våre på samme måte som i dag. Hun legger ikke skjul på brandingens betydning også i tidligere epoker, men der reklamen tidligere handlet om å velge en produsent fremfor en annen – Marlboro eller Camel, Ford eller Volkswagen – retter den seg nå inn mot det særegne den bestemte produsenten kan levere, ut over selve varen.
Rent historisk er nok det en korrekt beskrivelse – brandingen gir en helt annen merfortjeneste for kapitalistene i dag enn før. Men når denne merforjenesten først er «oppdaget» er det naivt å tro at kapitalen ikke vil kjempe for å opprettholde den. Målet deres er tross alt å tjene mest mulig penger. Skal denne renta avvikles innenfor rammene av kapitalismen, så er det et minstekrav at Baselkonvensjonen om immaterielle rettigheter, der selskapenes internasjonale monopol på branding er forankret i juridisk forstand, oppheves. Enten det, eller så må arbeidernes lønn presses ned til et nivå der de kun har råd til å betale for generiske produkter, uten en monopolrente innbakt i prisen. Og der det førstnevnte ikke er realistisk, er det sistnevnte ikke spesielt forlokkende, selv om dette jo er tilfellet i store deler av verden i dag.
Merkevarekapitalisme er kanskje en spesiell form for kapitalisme, men det er også en normaltilstand for kapitalismen.
Relaterte artikler
Revolusjon er alt, alt annet er tøys
I desember 2020 ble jeg spurt om jeg ville skrive en tekst om sosialisme til Gnist nr. 2-21. Teksten kunne henges på for eksempel en eller flere av følgende knagger: Hva er sosialisme (for deg), hvorfor sosialisme, og hvordan vil sosialisme kunne arte seg i Norge? Og hvordan kan sosialismen bli en realitet? Siden har jeg hatt utallige kvelder hvor jeg har drukket vekselvis Farris, kaffe, øl og vin og skravla med Rosa Luxemburg, Karl Marx, Emma Goldman, Peter Kropotkin, Alexander Berkman, Friederich Engels, Clara Zetkin og Aleksandra Kollontaj. Litt Lenin. Litt Bakunin også. Andre har vært med i samtalene innimellom, men de nevnte er de som har kommet med flest og best innspill. Så blir det min oppgave å få det hele ned på papiret og dele tankene med alle som vil lese.
Vi er overbevist om at frihet uten sosialisme er privilegier og urett, og at sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet.
– Mikhail Bakunin
Det første som slo meg da jeg tok fatt i denne teksten, var at samtaler og diskusjoner rundt dette teamet har vi altfor sjelden. Kapitalismekritikk driver vi ofte med på venstresida, vi er gode på det, det er lett! Men da jeg skulle tegne opp overgangen til et annet samfunn og hvordan dette samfunnet vil kunne være og fungere, fikk hodet virkelig noe å jobbe med. Og det er ikke det at jeg ikke har gjort denne øvelsen før, heller. Det er heller det at det gjøres så altfor sjeldent. Sist jeg dukka ned i temaet var i 2019, da Rødt kom med nytt prinsipprogram. Det er ikke godt nok. Hvis ikke alle vi på venstresida som kjemper for en endring av den bestående samfunnsordenen snakker høyt om hva vi ønsker oss, vil ingen andre gjøre det for oss. Så, med Gnist nr. 2-21, slipp tankene fri fra det bestående og la fantasien og hjertet få fråtse i mulighetenes bilder som tegnes opp i de forskjellige tekstene!
Kapitalismen i vår tid er internasjonal. Global. Den er spredt til alle kriker og kroker av verden. Stadig spiser den seg inn på nye områder i samfunnet vårt. Områder som tidligere var holdt utenfor «det frie marked», åpnes for kapitalens krokodiller. Velferdstjenester og jernbane her i Norge tjener som gode eksempler på nyvunne områder for kapitalen. Områder som inntil nylig har vært styrt utfra samfunnsbehov og menneskelige behov, styres nå ut ifra et profittbehov. For sådan er kapitalismen, den må ekspandere, den må akkumulere – og det på stadig færre hender. Gapet mellom fattig og rik verden over øker. Ifølge hjelpeorganisasjonen Oxfam ser det ut til at koronaepidemien vi nå står midt oppi, bare vil forsterke ulikhetene i alle verdens land. I deres rapport The Inequality Virus fra januar 2021 tyder tallene så langt på at vi vil se en betydelig økning i ulikheten mellom fattig og rik. En voldsom eskalering i klasseskillene. Som vanlig ser det ut til at minoritetsgrupper og kvinner vil rammes ekstra hardt.
I et kapitalistisk samfunn finnes en fundamental interessemotsetning, og den står mellom arbeid og kapital. Kapitalistene, de som profitterer på andres arbeid, og arbeiderklassen, alle de som er avhengig av å selge arbeidskrafta si, utgjør de to klassene som under kapitalismen står i et direkte motsetningsforhold til hverandre. Denne motsetninga er akkurat like konfliktfylt som den har vært gjennom hele kapitalismens historie. Og det er utfra denne motsetninga klassekampen springer. Og utfra klassekamp springer igjen motmakt og opprør. Det er gjennom klassekampen arbeiderklassens revolusjonære bevissthet bygges. Det er her solidaritet arbeidskamerater imellom knyttes. Enhver arbeidskamp kan ses på som en praktisk skolering i motstandsarbeidet mot kapitalismens endelikt. Samtidig gir kollektiv handling påfyll av både selvtillit og stolthet. En arbeiderklasse som er bevisst sin egen rolle som arbeidskraft under den kapitalistiske produksjonsmåten, er alfa og omega for å kunne bryte ut av denne rollen og starte kampen for sin egen – og andres – frigjøring.
Privat eiendomsrett og kapital henger nøye sammen. Den moderne kapitalistiske samfunnsformasjonen hviler på monopolet på produksjonsmidlene og kontrollen over vårt felles materielle livsgrunnlag gjennom den private eiendomsretten. Dette monopolet ligger i henda på en relativt liten gruppe mennesker. I starten, ved føydalsamfunnets undergang og fremveksten av kapitalismen, ble denne private eiendomsretten tilranet ved bruk av voldsmakt. Etter hvert lot den seg nesten umerkelig ekspandere som et resultat av den økonomiske konkurransen. Men med overgangen fra føydalsamfunnet til det kapitalistiske samfunnet, forvant ikke klassemotsetningene. Det oppsto bare nye klasser, kapitalister og arbeidere. Det oppsto nye former for undertrykking og da også nye former for motmakt og kamper mellom klassene, slik vi kan lese i Det kommunistiske Manifest. Det store flertall i verden i dag er fortsatt eiendomsløse og vi kan egentlig sette et likhetstegn mellom ordene eiendom og utestengelse. Noen få har makt over alles materielle livsbetingelser. For å fri oss fra dette, er ikke medisinen «#huninvesterer», slik banker som DNB vil ha oss til å tro, men snarere #hunkollektiviserer. Makten over våre felles livsbetingelser må kollektiviseres. Sagt med andre ord: den private eiendomsretten må gjøres om til felleseie. Lokalt, som globalt. Det er ikke snakk om å avskaffe personlige eiendeler, men å utslette den private eiendomsretten som gir noen få monopol på produksjonsmidlene.
I Norge har vi virkelig prøvd å tøyle kapitalismen. For med sosialismen som mål, både i arbeiderbevegelsen og i Arbeiderpartiet, tidlig på 1900-tallet, lå mye til rette for et samfunn med stor grad av økonomisk og sosial likhet. Kompromisset ble et sosialdemokrati med en godt utbygd velferdsstat, i hvert fall for en god stund. Rett etter andre verdenskrigs slutt var det planøkonomi med et gjennomregulert økonomisk marked som var den politiske linja. Finansinstitusjonene var regulert, det var statlig prisregulering, det var reguleringer på kapitalens frie bevegelser over landegrensene og boligpolitikken var sosial. Men allerede i 1948 legges grunnlaget for en begynnende liberalisering av politikken i det Einar Gerhardsen og Arbeiderpartiet takker ja til Marshallhjelpa fra USA. Som alle økonomiske hjelpepakker kommer også denne med betingelser: en forpliktelse til å avvikle statskontrollen med utenrikshandelen og: sosialisme adjø! Resultatet i tiår etter dette ble en stadig mer tradisjonell kapitalistisk markedsøkonomi. Og det skal vise seg at sosialdemokratiet formes langt mer av kapitalismen enn omvendt. I dette landskapet utvikler fagbevegelsen seg også til å bli en mer og mer sedat organisasjon. Klassesamarbeid trumfer klassekamp. Først i kamp etter kamp, etter hvert som ei linje – trukket fra toppen og ned.
Fra omkring 1950 tiltar trepartssamarbeidet mellom stat, arbeidsgivere og fagforeninger. Tette bånd knyttes mellom toppsjiktet i arbeidslivet og myndighetene, og lønnsoppgjør blir brukt som et nyttig instrument for å holde den økonomiske politikken i sjakk. I dag sitter vi fortsatt i den situasjonen at forbundstopper i fagbevegelsen står parat til å gripe inn mot sine egne når «uregelmessigheter» – som arbeidskamper, oppstår. Toppsjiktet i den sosialdemokratiske fagbevegelsen blir på denne måten å regne som en av flere viktige faktorer for opprettholdelse av kapitalistisk stabilitet.
Og alt det ovenstående kan fungere som en oppsummering av spørsmålet «hvorfor sosialisme?» For å gjenta kort vil jeg si fordi: under kapitalismen undertrykkes det store flertallet i verden, makt er konsentrert på noen fås hender og gjemt vekk i fancy styrerom – bak lukka dører, klima og miljø forurenses til døde, det drives rovdrift på naturen og sist, men ikke minst, historien har vist oss at kapitalismen ikke kan reformeres eller tøyles. Vi må rive ned det gamle og starte på nytt. Som Rosa Luxemburg sier: «Revolusjon er alt, alt annet er tøys.»
Hva er så sosialisme for meg? Vel, det er for det første et delmål. Det er et overgangssamfunn. Et samfunn vi vil befinne oss i etter en revolusjon, et skritt på veien i utviklinga mot et klasseløst samfunn. Dette samfunnet kan kalles både anarkistisk og kommunistisk i sin sluttfase. Det vil være fritt for utbytting og undertrykking, både lønnsarbeid og staten vil oppheves, det samme med nasjonalstater. Uten lønnsarbeid, altså uten at arbeidskraft blir solgt mot ei lønn basert på ytelse, vil vi kunne oppnå det Marx snakket om: et samfunn hvor vi kan yte etter evne – og få etter behov.
Under sosialismen vil arbeiderklassen ta kontroll over produksjonsmidlene og overta makta i samfunnet. Profitt som styrende element i samfunnet, og som drivkraft i produksjonen, byttes med bevisst planlegging i felleskap for å tilfredsstille menneskers behov i tråd med naturens tåleevne. Produksjonen vil kunne underlegges direkte, demokratiske arbeiderstyrer.
Å «innføre» sosialisme ved hjelp av parlamentarismen har jeg ingen tro på. Mennesker vil alltid, og skal alltid, kjempe for å bedre sin livssituasjon her og nå. Derfor vil både små og store sosiale og økonomiske reformer selvfølgelig være en del av veien fremover. Men for å endre samfunnet fullstendig tror jeg vi trenger mer enn reformer. Jeg tror vi trenger en full samfunnsomveltning, en revolusjon. Men denne må komme som en demokratisk prosess skapt nedenfra av det store flertallet av folket. Et samarbeid på tvers mellom politiske aktivister og diverse utenomparlamentariske organisasjoner, med vanlige arbeidsfolk og fagbevegelsen som primus motor. Ifølge Karl Marx må vi være «en tilstrekkelig stor revolusjonær masse som gjør opprør mot kapitalismen». Så i stedet for å danse lydig etter Hovedavtalen og kapitalens pipe, kunne vi kanskje begynt så forsiktig å puste litt på klassekampens glør igjen? Denne kapitalismen har tross alt dratt oss gjennom den ene krigen og økonomiske krisa etter den andre i over 200 år. Alle vet at det er de svakeste som kommer enda litt dårligere ut hver eneste gang, mens kapitalen stadig styrker sin posisjon. Jeg undres: går vi ikke snart lei – i flokk? For ja, det er i flokk, nedenfra og opp, vi må ta oss vei ut av dette. Og hvis vi fyller huene våre med Marx og Engels, lar Luxemburg lure fremme i pannebrasken, har brystet fylt med Kropotkin, sørger for at Goldman sitter i dansefoten – og væpner oss til tenna med arbeiderklassesolidaritet, så kan vi klare det!
En revolusjon oppstår ikke i et vakuum, den detter ikke plutselig over oss fra en sein kveld til tidlig neste morgen. Den er jobba frem over tid. Og det er i det møysommelige arbeidet, gjennom utallige år, at grunnlaget for organiseringa av et nytt samfunn legges. På denne måten ser vi at sosiale reformer på ingen måte står i noe motsetningsforhold til en fremtidig revolusjon. En viss grad av «veien blir til mens vi går» må aksepteres all den tid det hverken er mulig eller ønskelig med en rigid oppskrift for et samfunn ingen har sett før. Dette gjør det til dels vanskelig å være konkret i en visjon om et annet samfunn. Men det går an å skissere opp noen prinsipper og minstemål. Og erfaring fra tidligere tider har også vist oss at det som passer en plass, kanskje ikke passer en annen. Det må være rom for variasjon og tilpasninger for lokale forhold.
Hvis de nye måtene å organisere samfunnet på bygger for mye på de gamle, som et stort sentralisert, statsapparat med massivt byråkrati, vil vi fort kunne havne tilbake i «gamle» maktstrukturer igjen. Riktignok med en ny gruppe herskere, men hva hjelper det så lenge maktstrukturer og makthierarkier faller tilbake til sitt gamle, undertrykkende vesen? I sin Kritikk av Gotha-programmet tar Marx opp at alle samfunn er merket av det samfunnet de oppstår fra. Dette gjelder alle områder av samfunnet: dets moral, økonomisk tankesett, intellektuelt og kulturelt. For å kunne bygge opp et nytt samfunn på restene av det kapitalistiske samfunn må vi erkjenne at det gamle vil hjemsøke det nye i lang tid. En må vite at det kreves en helt spesiell klar bevissthet, vilje, styrke og tålmodighet, sammen med klare langsiktige planer og mål, for å endre våre egne inngrodde mønstre. Vi må huske at vi har levd, pusta og tenkt kapitalisme hele livet – alle sammen. Vi er født og sosialisert inn i et profittstyrt samfunn med alt det medfører av tankesett, tradisjoner og mellom-menneskelige bånd. Emma Goldman sa at «den som ønsker å forandre verden, må starte med å forandre seg sjøl.» Det er ikke det dummeste stedet å begynne, det. Samtidig minner Pjotr Kropotkin oss om dette:
No struggle can be succsessful if it does not render itself a clear and concise account of its aim. No destruction of the existing order is possible, if at the time of the overthrow, or of the struggle leading to the overthrow, the idea of what is to take place of what is to be destoyed is not always present in the mind.
Det sies både at makt korrumperer og at dritten flyter til topps, så hvorfor ikke prøve en desentralisering av makta, snarere enn en sentralisering? Jeg har stor tro på levende lokalsamfunn, at beslutninger tas så nært og lokalt som mulig. Fra nabolagsnivå, via bydel, kommune, regioner/fylker og interregionalt. I et sosialistisk samfunn må vi kanskje veksle mellom majoritetsavgjørelser og konsensusavgjørelser, alt avhengig av nivå og situasjon. Beslutningsprosesser må være gjennomsiktige og til dels fleksible. Folk må ha mulighet til å delta aktivt i samfunnslivet, de må bli både sett og hørt. Det å kunne diskutere og ha en reell mulighet til å påvirke beslutningsprosesser som er vesentlige for den enkeltes liv, er viktig.
I et annet samfunn vil vi kunne produsere på en annen måte enn i dag, da hele produksjonen vil være styrt ut fra menneskelige behov og ikke profitt. Det vil si at vi vil kunne begynne å produsere varer som faktisk skal vare. En del vareproduksjon vil naturlig nok falle helt bort, da mye av det som produseres i dag ikke er ting vi egentlig trenger. Vi vil også kunne slå oss sammen i større enheter, i borettslag eller i nabolag, og opprette felleseie på alt fra skiutstyr til sykler. Vi kan organisere felleskjøkken og fellesvaskeri. Hvordan vi bor og lever sammen kan ta mange ulike former. Vi kan alle tre frem som likeverdige mennesker med hver vår personlighet, sosialt og biologisk kjønn vil ikke definere på samme måte som i dag. Et samfunn styrt utfra våre behov, og ikke profitt, vil også være et samfunn som har en helt annen forutsetning for å fungere i pakt med naturen. Tror du ikke det er mulig? Jeg vet det er mange ubesvarte spørsmål, også i denne teksten, men la oss i det minste starte diskusjonen om «noe annet». Og ønskes et lite boost av inspirasjon hentet fra det virkelige liv, så er det bare å se til folkebiblioteket. Denne über-kommunistiske innretningen midt i vårt kapitalistiske samfunn gir mengder med håp om at vi i fremtiden kan organisere hele samfunnet som et eneste stort bibliotek!
Revolusjonene i både Frankrike, Russland og Spania viste verden at det fantes andre ideer om hvordan en organiserer samfunnet og verden. Det var ikke bare snakk om å flikke litt på de økonomiske forhold for arbeidsfolk, det ble fremsatt et helt nytt politisk tankesett hvor frigjøring av arbeiderklassen sto sentralt. Alternativer til hele kapitalismens tankesett ble skissert opp, og ikke minst: arbeiderklassen gikk fra ord til handling. De herskende klasser av i dag vil mest sannsynlig fortsatt kjenne et grøss ved tanken på en slik oppstandelse. Derfor vil vi også oppleve forsøk på å holde arbeiderklassen i sjakk – fra mange hold. Men ønsker vi virkelig forandring kan vi ikke godta alle bånda som legges på oss. Da trenger vi, og må jobbe for, en handlekraftig og revolusjonær fagbevegelse som våger å legge seg på ei klassekamplinje.
Stadig vil noen fortelle oss at kapitalismen er historiens endestasjon. Men vi som er lokomotivførere av yrke, vet at når vi kommer til endestasjonen, så er det bare å bytte ende og kjøre videre. For fortsatt er det slik Marx og Engel sier i Det kommunistiske Manifest:
Proletarene har ingenting annet å tape enn sine lenker. De har en verden å vinne.
Relaterte artikler
«Man arresterer ikke Voltaire!»
Det er fortsatt mye oppmerksomhet om filosofien til Jean-Paul Sartre, mens det skrives lite om den praksis og politiske aktivisme den førte til.
Etter min mening er Sartre en (sjelden) filosof som passer godt til Marx’ berømte sats:
«Filosofene har hittil vært opptatt av å fortolke verden. Det det kommer an på er imidlertid å forandre den.»
Jeg vil her særlig se på den siste perioden av hans liv, fra 60-åra og fram til han blir blind i 1973. Det hører også med til bildet av mannen.
Sartre arbeidet hele livet på to fronter: Filosofi, litteratur, teori – samtidig med en til tider intens politisk aktivitet. Fra han i 1945 ble redaktør av det nye Les Temps Modernes, deltok Sartre i de store debattene. Etter krigen var det mektige kommunistpartiet (PCF – 31 % i valg) totalt dominerende, og «alle» på venstresida var med eller kretset rundt dette partiet. Sartre var skeptisk, og skreiv i 1947:
«Hvis man i dag spør om en forfatter, for å nå massene, bør tilby sin tjeneste i PCF, så er svaret nei. Den stalinistiske kommunismen er uforenlig med ærlig utøvelse av forfatteryrket.»
Holdningen førte til mange års utskjelling. Men teorien tiltrakk ham – derfor sa han også:
«Umulig å være kommunist. Umulig å være anti-kommunist». Mellom Sovjet og angloamerikanerne ville Sartre ha l’Europe socialiste, men «… dette kan man ikke velge, det fins ikke, men må skapes».
Derfor deltok han i stiftingen av et (mislykket) «tredje-vei-parti».
Sartre tok stilling for Tito mot Stalin, og kastet seg inn i kampanjen for en ung soldat som hadde fått fem års fengsel for å avsløre franske krigsforbrytelser i Indokina. Dette skulle bli typisk for Sartre i årene framover, stadig ble hans litterære virke avbrutt av politiske kampanjer, enten fordi han opprørt sjøl tok initiativet, eller fordi folk ba om hjelp. Sartre hadde prestisje og en argumentasjon som i sine språkbilder naglet undertrykkerne til skampælen. Som under Algerie-krigen da han flere ganger ble truet på livet, og høyreekstremister demonstrerte på Champs Élysées under ropet: «Skyt Sartre!»
I perioden 1952 til november 1956 (invasjonen i Ungarn) inntok Sartre en vennligere holdning til Sovjet-Unionen. Han reiste mye i landet, deltok på kongresser, uttalte seg rosende, og lot seg til og med velge til viseformann i Vennskapssambandet Frankrike–USSR.
Men med Ungarn og Algerie er det slutt. Hans forbitrelse mot PCF og Sosialistpartiet (PS) for deres svik og undertrykking av algerierne var nådeløs, og varte livet ut. Det er også på denne tida han skriver det nesten legendariske forordet til Frantz Fanons Jordens fordømte, hvor han slynger ut sin avsky og hat mot kolonialismens forbrytelser, og hilser velkommen den revolusjonære volden Fanon hevder er nødvendig om den koloniserte skal kunne overvinne fornedrelsen og selvhatet. PCF og PS betraktet Sartre etter hvert som samfunnsstøtter, partier uten vilje til å styrte kapitalismen og frigjøre folket:
«Det er ikke og vil aldri være mulig å gjenoppta kontakten med de menn som nå leder PCF».
On a raison de se révolter – det er riktig å gjøre opprør (Mao) – heter noen samtaler han ga ut i 1973 rett før han ble blind – det kan stå som motto for Sartres etter hvert nesten ustoppelige vei mot venstre og revolusjonen.
Sartre la ut på lange reiser, besøkte Fidel Castro og Che, Krustsjov og Tito (som mottok ham offisielt), og i 1955 ble han og Simone de Beauvoir offisielt invitert til Kina og møtte Mao. Seinere trakk han tilbake rosende utsagn om Sovjet, sablet ned invasjonen i Tsjekkoslovakia, og brøt med Castro (1971).
Fra midten av 60-tallet raser Vietnamkrigen. Sartre bor i boulevard Raspail på Montparnasse, spiser hver dag frokost på samme café og leser Le Monde, og inntar seinere på dagen sin déjeuner på La Coupole (hvor emigranten Lenin i sin tid spilte sjakk). Han lever sterkt, røyker enormt, drikker etter sigende én liter vin til sin to timers lunsj (og kan også gå på fylla), og tar i perioder corydrane, et dop som inneholder amfetamin. Hver søndag spiser han middag hos sin mor – etter sigende alltid suppe og svinesteik. Samtidig er han et arbeidsjern av dimensjoner, driver seg steinhardt – ufattelig mange timer i døgnet er fylt av arbeid. I nærmere 30 år har han holdt på med et enormt verk om Flaubert – L’Idiot de la famille (idioten i familien) – og i 1971/72 har han gitt ut tre bind på 2802 sider; siste bind blir aldri fullført.
Fra 1967 finner vi Sartre som formann i Russel-tribunalet. Gjennom vitneutsagn og dokumentasjon granskes de amerikanske krigsforbrytelsene i Indokina. I England nektes tribunalet av sosialdemokraten Wilson. I Frankrike stoppes det av de Gaulle, og Sartre skriver et skarpt brev til presidenten om krigsforbrytelsene, og sier at «man er redd oss». De Gaulle svarer høflig i sitt avslag og kaller ham maître – Sartre er tross alt Nobelprisvinner og en verdenskjent intellektuell. Sartre fnyser, og vil ikke være «maître» for denne mannen.
I mai 1968 bryter det plutselig løs. Studentene reiser seg mot det autoritære regimet – og mot «borgerskapets vaktbikkjer »: PS og PCF – en holdning som passer Sartre utmerket. Den 10. mai offentliggjør Sartre og andre intellektuelle sin støtte til studentbevegelsen, samme natt er det «barrikadenes natt» i Paris (60 barrikader), og 13. mai går 1,2 millioner mennesker over hele landet i demonstrasjon under slagord mot de Gaulle: «10 år er nok!» Deretter baller det på seg, studentopprøret har utløst et enormt arbeideropprør, trolig er 14 millioner i generalstreik, og hele landet ligger nede: Transport fins ikke, tusenvis av fabrikker (og læresteder) okkuperes, direktører stenges inne, og bedriftene styres av arbeiderråd – sovjeter, mens myndigheter og politi står maktesløse. Til slutt rømmer presidenten hovedstaden.
Sartre er begeistret og litt forvirret. Hva er dette? Mange kjente folk strømmer til det okkuperte Sorbonne og de store debattene i Grand Amphi. Sartre kommer sammen med Simone de Beauvoir. De baner seg vei mellom tusenvis av ungdommer som begeistret strekker armene mot ham. Det blir en ufattelig trengsel, og 7000 presser seg inn i salen som er bygd for 4000. Sartre gratulerer med at fantasien nå har kommet til makta. Studentene forkaster alt det som gjør dette samfunnet til hva det er i dag, sier han.
«Det har kommet noe stort ut av denne bevegelsen, dette er noe som forbauser og ryster. Dere prøver å finne opp, å skape friheten i handling, en enorm utvidelse av mulighetene – gi ikke avkall på dette. Men jeg tror ikke vi bør begynne med proletariatets diktatur, for det har ofte blitt til diktatur over proletariatet».
Og han fordømmer PCFs passive og samfunnsbevarende rolle.
Kort etter sier han i radio:
«Disse ungdommene ønsker ikke sine fedres framtid, vår framtid, de har vist at vi var feige, utslitte, hemmet av lydighet, ofre for et lukket system. Deres forhold til dette universitetet er å smadre det, det er det eneste forholdet de kan ha.»
To år seinere sier Sartre at han ikke hadde forstått de unge da, han forstod ikke hva de ville og hva slags rolle gamle idioter som han sjøl kunne spille i dette.
«Men jeg fulgte dem, jeg overøste dem med gratulasjoner, jeg talte på Sorbonne, men det betydde ingenting. Først seinere forstod jeg, da jeg hadde fått et nærmere forhold til dem.»
Og «seinere» – det er da han våren 1970 ble kjent med maoistene i La Gauche Prolétarienne – «det proletariske venstre».
Jeg som skriver dette, bodde sjøl i Paris denne våren. Det var en tid stappfull av politikk og debatter, en tid hvor vi druknet i løpesedler og militante aksjoner, og hvor venstregruppene lå i stadig kamp mot politi og myndigheter som gjorde alt for å kneble dem. Brøt det ut streik på den internasjonale studentbyen, skrudde myndighetene av lys og gass; ansatte som ønsket faglige rettigheter, ble sagt opp. Utenlandske studenter ble utvist. Venstregruppenes avisselgere ble forfulgt; stod de utenfor fabrikker, kinoer etc., ble de tatt med til avhør, og holdt der noen timer til kundene var vekk. De fikk også feilaktig idømte bøter for å hindre trafikken og for feilparkering. De som viste seg «vanskelige», ble tiltalt for «vold mot politiet ». Plakatopphenging og slagord var nå «ødeleggelse av offentlig eiendom», og førte til fengsel. Le Monde skrev i juli 1970 at Frankrike for øyeblikket hadde rundt 200 politiske fanger, også aktivister fra fagforeninger og folk som hadde «gjenopprettet forbudte organisasjoner». Dessuten ble det vedtatt en lov som millioner hadde protestert mot, også PCF og PS: Den som deltar i ulovlige demonstrasjoner, kan få store straffer for ødeleggelser – uten å ha gjort noe. Stort sett var det politiet som knuste, for køllene var aldri langt borte – i mai forfulgte de en gruppe fra Gauche Prolétarienne inn på det juridiske fakultet og knuste den store glassfasaden.
Blant venstreorganisasjonene var det tre-fire trotskistiske og tre-fire maoistiske (Sartre og mange intellektuelle hadde støttet trotskisten Krivine ved presidentvalget i 69). De «moderate» maoistene (som tilsvarte SUF (ml) i Norge) var PCFML som ga ut både en legal og en illegal avis (den siste med litt «sterkere» språk). La Gauche Prolétarienne lå ytterst til venstre, og deres avis – La Cause du Peuple («folkets sak») – var fylt av klassehat og avsky mot borgerskapet. Her snakket de om den nye résistance (som under krigen), og oppfordret til oppstand i det sivile samfunn – soldater, arbeidere, folk i fengsel, innvandrere, kvinner, gamle … Arbeiderklassen må svare med vold på kapitalens vold, kidnappe eierne, gjøre motstand mot politiet og motsette seg at eierne og staten stjeler verdiene de skaper. I april både applauderte og kritiserte vi på venstresida i Paris da en «kommando» fra GP brøt seg inn i luksusbutikken Fauchon, og etterpå delte ut trøfler, russisk kaviar og håndmalt konfekt i de grå arbeiderstrøkene (Einar Gerhardsen var i sin ungdom med på noe liknende). GPs avis ble regelmessig inndratt, og i mars arresterte politiet redaktør Le Dantec, og neste redaktør, Le Bris, ble buret inn ti dager etter. Resten av våren maler derfor GP på de sentrale murene i Paris: «Libérez Le Dantec et Le Bris!»
Myndighetenes inndragninger har som mål å ruinere venstreavisene, og i denne situasjonen henvender noen av lederne i GP seg til Sartre på La Coupole i slutten av april. Og Sartre aksepterer å bli redaktør av CP, og går dermed inn i den trolig mest politiske perioden i sitt liv.
Etter 1968 kan det ikke lenger føres noen dialog med borgerskapet, sier Sartre. Og sett fra Paris kan hans voldsomme språk mot makta og kapitalen få SUFs vokabular hjemme i Norge til å se ut som bleike skygger. Det er som en flammekaster når han håner udyrene for deres forbrytelser mot folket, fordømmer overklassens morderiske vold, de tusener som hvert år omkommer og skades i industriens profittjag, arbeidere som brennes og kvestes, som lemlestes og kveles av gass, de triste forstedene med langsom eller brutal død, ungdom som ikke har noen framtid, gamle som dør i uverdighet etter et langt arbeidsliv, bønder som ruineres til fattigdom – og fattige innvandrere som utvises. Dette er en krig.
Sartre vet hva han snakker om. Da Citroën-fabrikken ble okkupert i 1968, gråt mange av arbeiderne åpenlyst av glede og ropte i kor at eieren var en morder – mange arbeidere hadde begått sjølmord. Nå skulle det bli slutt med «helvetestempoet» ved samlebåndet! Sartre er villig til å bruke sitt navn for alt det er verdt, og han overskrider alle vanlige grenser, freser mot utsugerne og menneskeforakterne og kaller dem med deres rette navn. Og trykker og innestår for de fengslede redaktørenes erklæring:
«I dette landet fins det en håndfull kriminelle … som eier makta, og følgelig politiet, hæren, massemedia og loven. At denne banden, som uten skam plyndrer folkemassene og ikke rygger tilbake for mord, prøver å framstille opprørerne som kriminelle, det er bare logisk. Den grunnleggende volden i vårt samfunn er den at det store flertallet er nødt til å ofre halve livet for profitten til noen få … Mot den reaksjonære volden setter vi den revolusjonære. Den ene tjener til å undertrykke, den andre bærer friheten i seg.»
Sartre overtar som redaktør fra og med mai. Den 27. mai går rettssaken mot redaktørene i Justispalasset på Ile de la Cité, de siste ukene har GP ført en knallhard kampanje med Sartre som deltaker. Om morgenen, da jeg går til min lille deltidsjobb på Collège de France bak Sorbonne, henger allerede opprørspolitiet rundt i gatene. Utpå formiddagen hører vi i radio at prosessen har begynt, Cité er omringet av opprørspoliti (CRS), og det er støvletramp, tåregass og «kommandoer» fra GP som skriker slagord. Når vi setter opp vinduene, hører vi dumpe smell fra granatkasterne langt borte. Når jeg om ettermiddagen drar hjemover, er det rester etter påbegynte barrikader i et par gater, og avisoverskrifter i kiosken: «Justispalasset i unntakstilstand. Regjeringen sitter i ekstramøte! » Hele ettermiddagen, kvelden og natta angriper kommandos fra GP, de overfaller politibusser, klarer å tenne på en, river opp politikompanier gjennom geriljaangrep, okkuperer Halle aux Vins, angriper med brannapparater og vannkanoner, lager helvete …
I retten hadde vitnet Jean-Paul Sartre hånet regjeringen som dømmer to redaktører, men lar den tredje gå fri fordi de er redde for en politisk prosess. Og dommeren gir ham rett (!), og unnskylder seg. Og Sartre gjør klar juninummeret av CP, et nummer jeg sitter med i handa når jeg skriver dette: På forsida Mao – hammer og sigd – «journal communiste révolutionnaire prolétarien» – og bilde av GP i kamp med politiet: «Hvem er redd for hvem?» – og et Mao-sitat blant flere på baksida («Hovedtendensen i verden er revolusjon») hvor bilder viser verdens folk i kamp mot imperialismen: «Hvem er redd for hvem?» er også tittelen på Sartres lederartikkel:
«Når angsten slår ned i reaksjonens hjerte, er det tid for de undertryktes fest.»
«Nasjonens kreftsvulst!» roper en avis på ytre høyre. «I fengsel med Sartre!» Og PCFs avis L’Humanité mener han gjør en kjempetabbe ved å solidarisere seg med disse provokatørene. Sartre derimot er glad over å være i en bevegelse som er litt «anarchisant» og kunne slå mot PCF fra venstre, et parti han nesten alltid hadde mislikt. De to redaktørene får åtte og tolv måneder, mens La Cause du Peuple som vanlig blir beslaglagt. GP oppløses av regjeringen («en trussel mot statens sikkerhet, oppfordring til tyveri, plyndring, brannstifting, mord»), og den tidligere formannen Alain Geismar, en av lederne i 68, idømmes seinere atten måneder. I denne situasjonen går Sartre ut på de store boulevardene og selger denne forbudte avisa som oser av hat og opprør. Han har med seg Simone de Beauvoir, Godard, Foucault, Simone Signoret m. fl.; seinere får han også med kjente journalister, og Robert Gallimard og Claude Lanzmann er «vitner», mens forlaget Gallimards fotograf dokumenterer. Og mens de «vanlige» selgerne blir håvet inn av politiet, må Sartre bare bli med for å «sjekke identiteten». Det er i denne situasjonen politiet skal ha kontaktet presidenten, og fått til svar av Pompidou: «Man arresterer ikke Voltaire!».
Sartre er nå blitt l’intouchable – den som ikke kan røres: Avisa blir inndratt for sitt ulovlige innhold, mens redaktøren går fri. Sartre skriver at han solidariserer seg med artiklene i CP, men ikke nødvendigvis med GPs handlinger. Likevel går han svært langt i å godkjenne nettopp handlingene, og når han lar trykke en hyllest til motstandsbevegelsen under krigen, fra en poet som døde i konsentrasjonsleir, blir det sagt at ingen annen i dag ville sluppet tiltale for dette.
Vær hilset, dere som sover etter dagens hemmelige arbeid. Trykkere, bombefraktere, dere som avsporer tog. Brannstiftere, spredere av løpesedler, smuglere, dere som bringer beskjeder. Jeg hilser dere, alle som gjør motstand.
For «Voltaire» er rasende, hans hat mot overklasse og utbyttere gjennomsyrer alt. Under rettssaken hadde «partisaner» stjålet svære bunker borgerlige aviser og brent dem foran et gymnas, og Sartre skriver:
«Borgerskapet beslaglegger den revolusjonære presse – vi beslaglegger borgerpressa!» «Borgerskapet kan gjerne oppløse GP, man oppløser ikke folkets opprør».
Og han bringer leserbrev fra en gruvearbeider som forsvarer at noen tente på en kullgruve – det er bare en liten flamme sammenliknet med alle omkomne og de som langsomt dør. En annen arbeider skriver at flertallet av arbeiderklassen ønsker forandring i livet sitt, om nødvendig med vold; de hadde ikke gjort opprør i 68 for at CRS (opprørspolitiet) skulle stå utenfor fabrikkporten i dag. Og Sartre avviser beskyldningene om tilfeldig hærverk mot biler under prosessen: Demonstrantene hadde utelukkende gått løs på symbolene på pengemakta: Rolls Royce!
Og Simone de Beauvoir, som har redigert to sider i juni-nummeret (under hver side står Sartres eller Beauvoirs navn), hun slår like hardt. Her skildres vanvittig militante aksjoner i industrien over hele landet, og det siteres fra erklæringer og løpesedler som lyser av hat og forakt, avsky mot eiere som innkasserer én million francs i måneden, mens arbeiderne får 900, og gråter over sin fattigdom og miserable liv. Og det kryr av desperate streiker, fotografi av en eier (dokke) som henges, og sjefer som er blitt bortført, og maskiner ødelagt der hvor de hensynsløst setter folk på porten for å øke profitten. Det fins en hel verden av motstand og kamp som boikottes av nesten alle aviser – og et «ansvarlig» PCF som motarbeider aksjonene …
Om sommeren tar Sartre en tur til Norge, og reiser med Hurtigruta for annen gang. Tilbake i Paris blir han i september også redaktør av Tout, organet til maoistgruppa Vive la révolution!, og i januar 1971 overtar han J’accuse. I to hele år lever Sartre dette intense livet, samtidig som han skriver på sin enorme Flaubert. Han bruker sin prestisje, er et slags skjold for disse avisene. Samtidig har han trolig også et ønske om å komme for retten, for, som en Dimitrov eller Castro, å kunne holde et politisk oppgjør som ville gi gjenlyd.
«Hvis regjeringen skulle ønske å tiltale meg, vil den ikke kunne hindre at dette blir en politisk prosess».
Sammen med GP opplever Sartre en ny radikalisering; han skriver artikler, essays, opprop, demonstrerer, dokumenterer, vitner, holder taler og appeller, er med på en rekke aksjoner og kampanjer. I juni stiftes «Venneforeningen for La Cause du Peuple» med bla. Simone de Beauvoir i ledelsen. I oktober møter han ikke fram som vitne i saken mot Geismar, men sender et telegram:
«… det er viktigere for meg å vitne i gata og framfor offentligheten».
Prosessen er ikke annet enn en narresmokk; i stedet drar Sartre ut til fabrikkporten ved Renault-Billancourt, og på pressebildene ser vi en liten mann på en tønne med mikrofon i handa, han har genser med grå strikkejakke utenpå og pelskrage. «Camarades», sier han, «jeg skulle vært i Justispalasset, men vil heller vitne her foran dere … for Geismar er folket, det folket som nå både oppdager den volden det kan utføre og den styrken det har, og som nå reiser seg mot dem som vil undertvinge det …»
Dette synet kommer også klart til uttrykk i et «Vindu mot vår tid» i NRK året etter: En samtale med Mitterand (PS), Marchais (PCF), Sartre og en oppsagt arbeider fra Renault. De to «ansvarlige» politikerne er vage og uklare, og blir drepende spiddet av Sartre og arbeideren. Sartre flerrer vekk all tåketale, hudfletter undertrykkerne, og uttaler at det sanne venstre i dag er i illegalitet og nå anklager regimet gjennom sine handlinger; derfra går veien til voldsbruk (revolusjon) som vil bestemmes av begivenhetene … I desember samme år er Sartre formann i et «folketribunal» i byen Lens etter at 16 gruvearbeidere er døde av gass. Fra februar 1971 er han med i en stor kampanje mot elendige forhold i fengslene. Og i februar 72 er han igjen med på en aksjon mot Renault; Sartre vil bruke sitt navn til å skape blest om en sultestreik som arbeiderne fører mot oppsigelser, men som pressa ikke skriver om: Inne i en stor varebil, sammen med journalister og maoister, lurer han seg inn på fabrikkområdet – til «denne såkalt nasjonaliserte bedriften» som er «en slags anstalt for straffarbeid». Gruppa kastes raskt ut igjen av brutale vakter, men hensikten er oppnådd.
Fram til våren 1973 er Sartre CPs følgesvenn. Da begynner det å rakne i redaksjonen som foretar sjølkritikk og nedlegger arbeidet. (GP er jo også forbudt, og ledelse og medlemmer arbeider under jorda.) Sartre underskriver kritikken sammen med hele redaksjonen, og sier blant annet at mens La Cause du Peuple hadde vært nyskapende i 1970, så er den nå «like byggende som en støttekomité» – med masse dårlige vaner. I juni 71 hadde imidlertid Sartre og dette miljøet vært med på å danne Libération – et revolusjonært pressebyrå, og det blir nå utgangspunket for avisa av samme navn fra mai 1973 – Sartres siste politiske prosjekt.
Hva slags tanker gjorde så Sartre seg om samarbeidet med disse unge menneskene som han kunne vært bestefar til? (Han var 67 år.)
«Studentene og arbeiderne har oppdaget at det gamle borgerlige samfunnet er ferdig, og at det bare redder seg fra døden ved hjelp av purkens køller,» skriver han.
En rekke ganger uttalte han at han ikke var maoist, men at det var handlingen, spontaniteten og kampen for rettferdighet som drev ham. Og forakten for dette «Kommunist»partiet, som venstregruppene nå skreiv det. «CP har radikalisert meg», sier han i 1970.
«Jeg står nå til tjeneste for alle rettferdige politiske formål som ber om støtte. Jeg har ikke overtatt redaktørjobben som en liberaler som forsvarer pressefriheten. Jeg har latt meg engasjere sammen med mennesker jeg setter høyt; jeg er ikke enig i alle deres idéer, men mitt engasjement er ikke bare formelt…»
På spørsmålet om kvaliteten på den revolusjonære presse som ofte gir informasjonen sin spesielle vri, svarer han at her er det både positivt og negativt.
«I den grad de holder den skrytende tonen, så likner de på L’Huma (PCFs avis). Det må man unngå. Det fins gamle løgnteknikker som jeg ikke liker … Og en ting som er mer alvorlig: De borgerlige avisene snakker mer sant enn de revolusjonære. Selv om de lyver, så lyver de mindre. De lyver dyktigere.» Og denne uventede uttalelsen forklarer han slik: De borgerlige holder seg til det faktiske i det de forvrenger. «Det er ille å konstatere at de revolusjonære avisene er underlegne i sannhet, men det er fordi de ikke ønsker sannheten, de er ført bak lyset, de lever med en slags drømmer. Derfor må vi utvikle sansen for sannhet, for alle og for oss.»
I tillegg til det politiske, så synes det som om Sartre også var tiltrukket av maoistenes væremåte. Et kameratskap og en hjertelighet i samværet som han aldri hadde truffet hos kommunister og trotskister. Utenforstående var også forbauset over at disse unge jyplingene og Sartre var «dus» – han sa jo ikke engang «du» til Simone de Beauvoir!
«Jeg var tiltrukket av deres konsept av handling og de menneskelige relasjoner, det var særlig dette som var maoistene for meg.»
Og at han kunne diskutere filosofi med dem, som han hadde gjort det i sin ungdom med Nizan, Aron, Beauvoir og seinere Merleau-Ponty.
Sartre gir 30 000 francs (en meget god årslønn i Norge) til den nye avisa Libération. Og han er meget opptatt av pressespråket – inntil synet svikter høsten 1973 og all skriving opphører. Han har på en måte føttene i to verdener, den verden som dør, og den som fødes. For «Libé» må man skape en stil som formidler den talte kommunikasjonen, sier han, man må finne opp nye måter å skrive på, informasjonsmåter som ennå ikke er utformet, gjøre konkrete forsøk, eksperimentere, våge, ta en risk. Og i dette ligger både tekniske, økonomiske og ideologiske utfordringer. Derfor vil Sartre legge vekk litteraturen (Flaubert) og filosofien i seks måneder, og gjøre alt han kan for denne avisa. Han gir av sine penger, idéer og tid for å skape dagsavisa Libération, han deltar på pressekonferanser, reiser aleine til andre byer for å organisere, og deltar i radio med sine tanker om ny avis. Og angriper som alltid den borgerlige presse.
«Hvis den offentlige mening er dum, så er det fordi den er dårlig informert, pressa gjør ikke jobben sin», sa han i 1968.
Det er de revolusjonære aksjonskomitéene foran aviskioskene som skaper de spontane diskusjonene, den jobben som pressa skulle gjøre. Nå, i 1973, er Libération hans måte å komme ut av perioden med politiskagitatorisk eksperimentering, han vil prøve å iverksette idéene han har utviklet sammen med maoistene i en slags konsensus som har oppstått.
«Vi tror på det direkte demokrati», sier han, «vi vil at folket skal tale til folket … Hvis vi finner en måte å formidle det som griper i folkets språk, så ville det være en ny skrivemåte … vi må gjenskape gestene, ulike intonasjoner … hvis vi finner denne stilen, som bør være stilen i Libé, så tror jeg vi vil klare det … Vi vil at det skal være utøverne (les acteurs) i en hendelse vi skal snakke med, det er de som skal ha ordet.»
Slik sett hadde prosjektet Libération alle tegn på å kunne bli en motmakt, en type avis som venstresida hadde snakket om siden 1968: Økonomi fra folket, med folkets stemme og en innretning mot (et litt uklart) direkte demokrati. Sartre jubler over dette, og legger altså for en tid, til manges forbauselse, sin store Flaubert til side. Men både Libération og Flaubert må forlates på beddingen da han om høsten blir blind, og mørket senker seg over en stor intellektuell som, lik Marx, ikke bare ville fortolke verden, men forandre den …
«Menneskets skjebne er i mennesket selv … Det finnes ikke annet håp enn i handlingen.»
Over 50 000 mennesker fulgte Jean-Paul Sartre til graven i 1980.
Relaterte artikler
Kunne Jean-Paul Sartre ha hjulpet AKP?
M-l-politikken på 1970-tallet inneholdt et stort paradoks. På den ene siden fremmet vi m-l-ere en form for marxistisk analyse av verdenshistorien som sa at arbeiderklassen uungåelig måtte seire.På den andre siden ble denne politikken drevet av en mengde unge mennesker som frivillig gikk inn for å virkeliggjøre marxismen.
Bjørgulf Claussen er professor i sosialmedisin.
Analysen tilsa en forutbestemt utvikling, «historien gikk på skinner», nesten uansett hva vi enkeltpersoner gjorde. Samtidig drev vi en kjempeinnsats for å påvirke denne historien, og det uten særlig egennytte i en rolig tid i et velordnet Norge.
Jeg tror at dette paradokset var en av mange faktorer som fikk m-l-politikken til å blekne utover på 1980-tallet. Blant de mer groteske utslagene av paradokset var den u-marxistiske troen på en snarlig kommende verdenskrig. Slik skulle verdenshistorien knyttes til egeninteressen vår. Et annet utslag var AKP-ledelsens tendens til å se på medlemmer og sympatisører som brikker i deres spill.
I det siste har jeg lurt på om den dialektiske materialismen til den franske filosofen Jean-Paul Sartre kunne ha gjort partilinja mer virkelighetsnær. Forsømte vi som kjente Sartres filosofi oss, når vi ikke lanserte ham i partidiskusjonene i AKPs aller tidligste år? Har Sartre noen betydning for marxismen i dag? Disse to spørsmålene skal diskuteres i denne artikkelen.
Eksistensialismen
Sartres filosofi ble godt kjent på Universitetet i Oslo på 1960-tallet gjennom innsatsen til sosiologen Dag Østerberg (som har skrevet en fremragende biografi om ham1) og psykologen Carl-Erik Grenness. De sto i spissen for kritikken av den positivistiske vitenskapsfilosofien som hersket den gang, og de vant. I dag er et «reduksjonistisk syn på menneske og samfunn» skjellsord i vitenskapskretser.
På 1950-tallet sto Sartre i spissen for den retningen som ble kalt eksistensialisme2. Datidens kommunister mente foraktelig at dette var småborgerlig idealisme.
Eksistensialismen ville gi en konkret analyse av verden slik den fremstår for hver enkelt av oss. Utgangspunktet var den tyske filosofen Husserls fenomenologi3. Begynner jeg å reflektere over meg selv, oppdager jeg min egen bevissthet. Da merker jeg at jeg alltid retter bevisstheten mot noe. Jeg kan rette den mot min egen bevissthet, men vanligvis er bevisstheten ute i verden, bevissthet om det som faktisk er i verden. Videre oppdager jeg at oppmerksomheten min alltid har en hensikt. Når jeg gjør noe, velger jeg alltid mellom flere muligheter. Det vil si at bevisstheten min alltid er fri. Å si at jeg gjorde sånn og sånn fordi jeg var sulten eller fordi jeg var fattig, er unnskyldinger. Det er å gjøre meg til en fastlåst ting, ikke å innse at jeg er et fritt menneske som må velge, hvert øyeblikk. Å se bort fra den tvingende nødvendigheten av valg er det som Sartre kaller å være i «ond tro». Det er å tro at jeg har et «vesen», en natur som bestemmer over meg. Til nød kan jeg si at mitt vesen, min «essens», er det jeg allerede har gjort. Sagt med den tyske filosofen Hegels ord: «Wesen ist was gewesen war». I øyeblikket og når jeg velger for framtida, er jeg «eksistens». En kjent sentens fra eksistensialismen er at «eksistens alltid går foran essens».
Sartres dialektiske materialisme
Denne eksistensialismen virker ikke særlig marxistisk. Men Sartre utviklet filosofien sin, og kalte den andre store filosofiboka si for Kritikk av den dialektiske fornuften4. Her slutter han seg til Marx sin dialektiske materialisme, og kritiserer kommunistpartiene for et tilstivnet menneskesyn og en diktatorisk politikk, ikke ulikt den store polemikken til Mao.
Sartre tok nå utgangspunkt i uenigheten mellom de to store filosofene på tidlig 1800- tall, Hegel og Kierkegaard4. Hegel beskrev de menneskelige livsforholdene i et storslått system av motsetninger og sprangvise forandringer. Mest opptatt var han av menneskehetens utvikling i fortid og framtid, «verdenshistorien til hest», som en kritiker ironisk kalte filosofien hans.
Kierkegaard kritiserte Hegel for å glemme det enkelte mennesket. Den danske filosofen beskrev den individuelle siden ved Hegels dialektikk, opplevelsen av mitt eget liv, mine valgmuligheter og min angst når jeg innser ansvaret for livet mitt. Han interesserte seg ikke for verdenshistorien, heller ikke mye for den sosiale konteksten vi lever i. Men han skrev mye om den subjektivistiske eksistensialismen sin, og var en fantastisk polemiker, så han ville nok gjerne ha innflytelse på samfunnet.
Den andre kjente Hegel-eleven, Marx, sin kritikk av læremesteren er sikkert vel kjent for leserne av Rødt!. Sartre mente at Marx støttet både Hegels og Kierkegaards syn. Kierkegaard hadde rett i at det er noe spesifikt ved den menneskelige eksistens, mens Hegel hadde rett i at det konkrete mennesket måtte forstås i den objektive realiteten5.
Selv beskrev Marx både utviklingen i de ytre forholdene til livene våre, de samfunnsmessige betingelsene vi lever under, og våre individuelle livsbetingelser. Men Marx omtalte bare løselig det individuelle perspektivet i ungdomnsskriftene sine. Senere fulgte han i hovedsak læremester Hegel i å analysere den verdenshistoriske utviklingen. Den individuelle siden ved den dialektiske materialismen til Marx ville Sartre utvikle videre med sin eksistensialisme, uten å bli subjektivist som Kierkegaard.
Den Andres blikk
Sartre ble også kjent for noe vi kan kalle en småskala-sosiologi, betydningen av «den Andre» for meg. Når jeg reflekterer over mitt eget liv, ser jeg for det første at jeg eksisterer her og nå, som allerede nevnt. Jeg ser også at jeg kan velge mellom flere muligheter i framtida. Samtidig ser jeg trekk av hvem jeg er i det jeg allerede har gjort. Denne min essens, mitt vesen, utdypes av hvordan jeg erfarer at andre har reagert på meg.
Forhåpentligvis har de andre reagert på mine handlinger ut fra at jeg, liksom de selv, er et individ som handler fritt. Men her er Sartre pessimist. Han beskriver mest levende konkurransen mellom menneskene, gjerne ved «den Andres blikk». Jeg erfarer ofte at den Andre ser på meg som om jeg er en gjenstand, jeg reduseres til en ting med bestemte egenskaper. Dette er den stadige kampen mellom mennesker. Den Andre vil plassere seg over meg, selv kunne velge og samtidig få makt over mine valg. Da gjelder det for meg å stå imot, å beholde min frihet, men samtidig ikke gjøre meg ensom i det sosiale livet. Sartre skildrer seg selv som en ensom type i selvbiografien Ordene. Han var heller ikke bare noen god kjæreste for Simone de Beauvoir.
Respekt for likeverdighet og andres frihet er idealet som Sartre diskuterte i en rekke skuespill og romaner. De organiserte franske kommunistene opptrådte langt fra dette idealet.
AKPs dialektiske materialisme
I starten var vi m-l-ere sterkt opptatt av Maos skrifter, for eksempel Om liberalismen, Om praksis, Om den rette behandlingen av motsigelser i folket. Her tar Mao opp enkeltpersonenes valg. Samtidig handlet kulturrevolusjonen i Kina mye om de enkeltes valg, om å ta parti, om klassestandpunkt.
Likevel ble vårt verdenssyn først og fremst preget av de gamle Komintern-tekstene fra 1930-årene. Her gikk verdenshistorien på skinner. Den proletariske revolusjonen måtte komme på grunn av lovmessighetene i historien. Marxismen-leninismen kjente sannheten, og med denne kunnskapen skulle vi sette historiens lover ut i livet. En slik mekanisk materialisme var likevel ikke hele teorien vår, for da hadde ikke m-lprosjektet gått. Maos individuelle valg var med, likeledes diskusjoner av motsetninger i livene til hver enkelt av oss. Vi hadde også den fine parolen om å gjøre konkrete analyser av konkrete prosesser. Men de tilstivnete doktrinene tiltok i betydning utover på 1970-tallet, for å bruke Sartres ord om de gamle kommunistpartiene. Ideene om at Marx og Lenin og partiledelsen kjente sannheten tiltok i betydning for partiets praksis. Maos polemikk mot de russiske kommunistene var ikke klar nok til å unngå dogmatikk. Den kinesiske kommunismen døde da også snart bort og synes ikke i dag. Her ville Sartres analyse av sovjet-kommunismen kunne ha bidratt til større klarhet om vi hadde satt oss inn i den.
AKPs praksis
Jeg mener at det fortsatt er svært mye å lære av praksisen til m-l-erne. De konkrete analysene var ofte langt forut for sin tid, for eksempel av Israel, og ofte politisk riktige, for eksempel av streikebevegelsene. Frontpolitikken til AKP bør Rødt følge mye mer intenst enn partiet gjør i dag, for her oppnådde AKP og de folkelige kampene mye, for eksempel i abortkampen og i mange anti-imperialistiske aksjoner. Motsatsen til AKP er SV, som ikke støtter folkelige fronter. Alle de SVerne jeg kjenner, er snille og gode mennesker, men noen som helst innflytelse på praktisk politikk har de aldri hatt.
Kanskje gjorde alle seirene AKP-ledelsen hysterisk. Alt ble så enormt viktig, alt skulle være så effektivt. Ledelsen grep til «blikket» overfor medlemmer og symp’er. Med blikket skulle ledelsen styre alt, folk og fronter, som ble redusert til brikker i verdenshistoriens fremmarsj.
Kunne det blitt anderledes?
Hadde vi aktivt brukt Sartres dialektiske materialisme, kunne antakelig m-l-ernes politikk på 1970- og 80-tallet gått bedre, i hvertfall hyggeligere og mer sympatisk. Hvis ledelsen hadde hatt klart for seg at alle medlemmer og sympatisører er frie individer som tar selvstendige valg, kunne vi kanskje ha bevart partidemokratiet fra starten? Hadde diskusjonene vært reelle hele tiden, kunne den demokratiske sentralismen fungert mye bedre enn den etter hvert gjorde. Som sagt mener jeg at det skjedde mye bra i sentralismens navn. AKP var slagkraftig, gjorde mye bra og oppnådde mye. Men når altfor mange av direktivene kom før diskusjonene, ble stemningen i partilagene ofte dyster. Hadde blikkene til ledelsen vært mindre skarpe, kunne den politiske effektiviteten forblitt bedre enn den var på slutten av 1970-tallet.
Samtidig virket det ikke den gang realistisk å bringe Sartre inn i partidiskusjonene. Jeg tenkte aldri på det, og det gjorde kanskje heller ikke andre som kjente ham fra Blindern på 1960-tallet. Selv ble jeg grepet av det handlekraftige i maoismen, og tenkte at maoistene rundt meg var i stand til å oppnå politiske resultater, noe intellektuelle pratmakere som meg ikke var.
Sartres nitidige gransking av individets selvbevissthet og valg virket tutlete i forhold. Men det var nok feil. Alle maoister framsto jo som ekstreme individualister i det sosiale bildet. Vi var langt fra de samlede kolonnene av arbeidere på mars mot en bedre framtid som Komintern avbildet i mellomkrigstida. Tvert i mot valgte vi en politisk aktivitet som virket uforståelig på de fleste rundt oss, fordi politikken ikke hang sammen med leveforholdene våre der og da. Vi burde vært mer opptatt av våre egne valg, og stimulert hverandre til å forklare de politiske valgene våre mye bedre overfor venner og kjente. Og fremfor alt, vi burde tatt bedre vare på hverandre.
Litteratur
- Østerberg D. Jean-Paul Sartre. Oslo: Gyldendal, 1993. Anbefales.
- Sartre JP. Eksistensialisme er humanisme. Oslo: Cappelen, 1948. Anbefales, kort og klar.
- Sartre JP. Being and nothingness. Oxon: Routledge, 2003, side 6–12.
- Sartre JP. Critique de la raison dialectique. Paris: Gallimard, 1960, side 17–18.
- Ibid. side 19–21
Relaterte artikler
Marx fra demokrati til kommunisme
Det debatteres idag ikke bare hvorfor sosialister mener kapitalismen bør byttes ut med en mer human samfunnsform, men også om hvordan et slikt samfunn kan og bør se ut, mer konkret. Hva hadde Marx å si om akkurat dette?
Paul Rækstad er masterstudent i filosofi ved universitetet i Oslo.
Etter noen introduserende bemerkninger vil jeg først vise hvorfor den unge Marx var tilhenger av deltakende demokrati på bakgrunn av en tidlig fremmedgjøringsteori. Etter både sine første kontakter med det tyske proletariatet som ung journalist og sine første studier av politisk økonomi utviklet han en ny fremmedgjøringsteori som utgjorde bakgrunnen for hans tanker om hvordan hans nye samfunnsideal, kommunismen, måtte se ut.
For Marx var demokrati helt sentralt for kommunisme, både utviklingsmessig og ideologisk. Demokrati er ideologisk sentralt fordi den visjonen om et deltakende demokrati Marx forsvarer i sine tidligste skrifter – blant disse hans kritikk av Hegels rettsfilosofi – forblir en essensiell komponent i den visjonen for et fremtidig samfunn han senere kaller kommunisme. Demokrati er utviklingsmessig sentralt fordi hans tidlige visjon, samt dets normative grunnlag i et spesifikt menneskesyn og frihetsbegrep, er nøkkelen til å forstå nettopp denne utviklingen, og dermed hvorfor Marx ble sosialist generelt og kommunist spesielt.1
Før vi begynner er det viktig å skille mellom det man kan kalle institusjonell form og institusjonell substans. Institusjonell form er bare de konkrete måtene en institusjon, organisasjon eller et samfunn er skrudd sammen eller organisert på. Institusjonell substans derimot, er det innholdet som en viss form produserer eller realiserer. La oss tenke oss to samfunn som for eksempel antikkens Aten og en (hypotetisk) samtidig Coruscant. Begge deler alle de samme institusjonelle formene – samme grunnlov, samme lover, samme rettssystem, samme form for direkte demokrati, osv. – men hvor sistnevnte har betydelig forskjellig institusjonell substans grunnet for eksempel en ekstrem ulikhet i velstand som gjør det mulig for de rikeste å kjøpe betydelige antall stemmer, og dermed undergrave det potensialet for genuint direkte demokrati som er realisert i Aten.
Når Marx beskriver fremtidige samfunn, beskriver han alltid disse i form av institusjonell substans, ikke institusjonell form. Dermed spesifiserer han hvordan menneskelige samfunn må være for å kunne kalles kommunistiske og oppfylle deres institusjonelle løfter. Han konkretiserer sjeldnere hvilke institusjonelle former han tror kan realisere disse.2 En av kritikkene Marx rettet mot de utopiske sosialistene, var at de var villige til å konstruere altfor rigide og detaljerte planer for institusjonelle former. I motsetning til disse mener Marx at konkrete institusjonelle former er noe man må komme fram til gjennom bevisst og pragmatisk eksperimentering i den virkelige verden.
Deltakende demokrati, frihet og menneskesyn
I hans tidligere skrifter, spesielt i «Til jødespørsmålet » og i de to Hegel-kritikkene, ser vi at Marx har et klart og tydelig fokus på radikalt demokrati langs de samme linjene som for eksempel Spinoza3. Det refererer til en form for organisk, deltakende og deliberativt4 demokratisk selvstyre for og av alle mennesker som ikke kunstig begrenser seg kun til «politiske» spørsmål, men tvert imot skal styre alle deler av samfunnet – også økonomiske. Marx skiller dermed strengt mellom «demokrati» og en «politisk republikk» à la republikanske tenkere der sistnevnte blant annet ikke nødvendiggjør slik deltakelse, vanligvis (den tida Marx skrev) begrenser mulighetene for deltakelse betydelig (typisk kun til bemidlede menn), og har et altfor snevert fokus på politisk, i motsetning til full menneskelig, frigjøring – og dermed overser de virkelige ulikheten og maktforholdene i kapitalistiske samfunn5. Marx sin forståelse av demokrati er basert på premisset om menneskets «kommunistiske essens», et frihetsideal som ser frihet som bevisst kontroll over ens egen selvutvikling som sosialt individ, og en tro på demokratisk deltakelse i det sosiale liv som en nødvendig betingelse for deres effektive realisering.6
Her er det to ting som er verdt å legge merke til. For det første forblir visjonen, slik den fremlegges, i all hovedsak et spørsmål om institusjonell substans, selv om bemerkninger om konkrete former er å finne. For det andre bygger denne visjonen på et spesifikt menneskesyn om menneskers sosiale eller «kommunistiske» essens, samt et frihetsideal forstått som styre eller kontroll over ens egen selvutvikling som slikt et sosialt individ. For Marx er det ikke bare maksimal utvikling av menneskelige individer men deres frie selvutvikling som er målet.
Når Marx i sine tidlige skrifter hevder at vi har en «kommunistisk essens», mener han at mennesker er sosiale dyr, at vi er født sånn, ikke blitt sånn. Dette vil si at det er del av vår medfødte natur eller «arts-essens» å søke, etablere og delta i mange forskjellige sosiale relasjoner slik som vennskap og familieforhold, men også økonomiske relasjoner (om enn bare for å sikre grunnleggende materielle behov), m.m. Disse relasjonene formes av og i sin tur former de individene som deltar i dem. Mennesker har konkrete behov for fri og bevisst selv-aktivitet, så vel som deltakelse i forskjellige former for kollektiv – med andre ord behov for bevisst å kunne utvikle vår sosiale natur sammen med andre.7 Det store spørsmålet for politisk teori er hvordan denne interaksjonen bør struktureres.
For Marx er det nettopp denne «artsessensen » som ikke får utfoldet seg ordentlig under den kapitalistiske økonomien som, i motsetning til for eksempel den politiske republikken, er et aspekt ved våre sosiale liv som vi deltar konkret i i stor grad og på daglig basis. I motsetning til for eksempel føydale samfunn er det slik at moderne kapitalisme eller det sivile samfunn
«ikke lenger betrakter individet som et samfunnsvesen … Dagens borgerlige samfunn er gjennomføringen av individualismens prinsipp. Den individuelle eksistensen er det endelige formålet, og virksomhet, arbeid og innhold er intet annet enn midler. (…) Den moderne tid (…) betrakter mennesket atskilt fra dets materielle vesen, som den ser som noe reint ytre og tilfeldig. Den oppfatter ikke menneskets innhold som dets sanne virkelighet.» (Marx 1964, s. 97–9)8
Det er i kraft av dette at mennesker i det moderne «sivile samfunn» eller under kapitalismen er fremmedgjort i første omgang fra hverandre og i andre omgang fra sin egen arts-essens som sosiale dyr, da disse behovene verken anerkjennes eller tilfredsstilles ordentlig. For å fylle disse tomrommene blir illusoriske kollektiver reifisert i deres sted.
Her, «hvor mennesket betraktes som artsvesen, er det et imaginært ledd i en innbilt suverenitet, er det berøvet sitt virkelige individuelle liv og fylt med en uvirkelig alminnelighet.» (Marx 1970, s. 64)
Det er bare under et demokrati, der den sosiale eller kommunistiske ånden til for eksempel religion er virkelig realisert, at mennesker ikke lenger vil måtte lide under fremmedgjøring. Når dette skjer, faller religionens psykologiske grunnlag bort, og slike fiktive kollektiver vil dermed forsvinne.
I motsetning til under alle andre politiske former er det slik at
i «demokratiet er forfatningen, lova, ja staten selv bare en folkets bestemmelse av seg selv. Som politisk forfatning fastlegger forfatningen hva folket egentlig er.» (Marx 1964, s. 49)
Dets formelle prinsipp samsvarer dermed med dets materielle (eller kausale) prinsipp fordi den institusjonen som hevder å styre til gode for og på vegne av et samfunn av individer, faktisk gjør så som en konsekvens av disse individenes bevisste deltakelse. Marx kaller sin forståelse av demokrati humanistisk fordi mennesket står som det ene og eneste subjektet i den politiske prosessen. (Se blant annet McLellan 1970, s. 150)
I motsetning til den moderne republikken involverer ikke demokratiet en nødvendig motsetning mellom private eller partikulære interesser på den ene siden og generelle interesser på den andre fordi det er ingen separat økonomisk sfære som er skilt fra kollektivt demokratisk styre.(Se også Marx 1970, s. 64). Demokratiske mennesker slipper da også å være splittet mellom det å være en «borger» dvs. et medlem av et kollektiv som erkjenner andre som mål i seg selv, og som verdsetter felles eller generelle interesser i tillegg og som del av sine egne, og det å være en «privatperson» dvs. et atomisert individ som erkjenner kun sine egne partikulære interesser, og som ser andre kun som midler for å oppnå egne mål.
Denne forståelsen av Marx sitt menneskesyn lar oss svare på et par feilslåtte kritikker. En av disse er Cohens (1989, kap. 8) kritikk at Marx overser menneskers behov for kollektivitet og kollektiv tilhørighet. Som jeg har vist overfor, er denne kritikken av Marx fullstendig feilslått. For det første går det frem at Marx har vektlagt et menneskelig behov for kollektivitet fra og med hans tidligste politiske skrifter. På grunnlag av dette går han videre til å kritisere det sivile samfunn/den kapitalistiske økonomien for å gjøre slike kollektiver kun til midler for å realisere individuelle interesser istedenfor å være det målet i seg selv de burde være, samt for ikke å kunne tilfredsstille nettopp menneskers behov for fri, kollektiv selvutvikling. Dette forblir tilfellet også i senere arbeid da fremmedgjøring fra andre mennesker og fra arts-essens utvikles videre.
For det andre kan vi også se hvorfor det er unøyaktig, slik enkelte har gjort, å anse den unge Marx for å være en eller annen form for radikal republikaner. Marx går lenger enn et slikt syn når han holder at det sivile samfunn/økonomien må (på en eller annen stort sett uspesifisert måte) underlegges demokratisk styre, samt at menneskelige individer i det idealsamfunnet han presenterer, ikke lenger skal splittes mellom borger og (økonomisk) «privatperson» hvilket er fullt konsistent med en politisk republikanisme, uansett hvor radikal den måtte være.
For å oppsummere: I disse tidlige skriftene finner vi altså et menneskesyn som ser mennesker som samtidig og essensielt frihetssøkende og sosiale vesener sammen med en diagnose fremmedgjøring som sier noe om hvordan disse ikke lar seg utfolde i moderne kapitalistiske samfunn. Det blir også foreslått en løsning, demokrati, som har sin grobunn i og vil løse nettopp dette problemet og i tillegg løse mange av de andre motsetningene som kapitalismen, eller det «sivile samfunn» som han kaller det i disse skriftene, lider under.
Fremmedgjøring
Selv om Marx tidligere nevner at mennesker i det sivile samfunn blir «kasteballer for fremmede krefter», er det ikke før Parismanuskriptene og «Om James Mill» at han utvikler den mer detaljerte og utarbeidede økonomiske forståelsen av fremmedgjøring, og med denne de spesifikt økonomiske aspektene ved sin politiske visjon. Dette korresponderer med det terminologiske skiftet fra «demokrati» til «kommunisme». Vi vil se at det er det samme menneskesynet og de samme verdiene som ligger til grunn, og at det er en utvidet forståelse først og fremst av politisk økonomi som gjør at Marx’ kritiske analyse av kapitalismen utvikles.
I Parismanuskriptene skiller Marx mellom fire hovedformer for fremmedgjøring10:
1. Fremmedgjøring fra arbeidets produkt
Når mennesker produserer ting, produserer de samtidig de sosiale forhold som de produserer disse under.
«Arbeidet produserer ikke bare varer; det produserer seg selv og arbeideren som vare i samme forhold som det overhodet produserer varer» (Marx 2000, s. 39).
Denne typen fremmedgjøringen består i at i produksjonsprosessen under kapitalismen produserer, reproduserer og styrker arbeideren de (kapitalistiske) sosiale forhold og strukturer, som kontrollerer og dominerer hans liv som menneske, og dermed blir en fremmed makt overfor og utenfor ham.
«Tilegnelsen av gjenstanden fremtrer i den grad som fremmedgjøring at jo flere gjenstander arbeideren produserer, desto mindre kan han eie, og desto mer kommer han under sitt produkts, kapitalens, herredømme.» (Marx 2000: s. 39)
Jonathan Wolff har oppsummert dette bra. Han spør først hva den metafysiske statusen til økonomiske lover egentlig er:
Ifølge Marx er [økonomiske lover] ikke annet enn de akkumulerte konsekvensene of menneskelig oppførsel. Mennesker gjør ting, og dette har virkninger i storskala. Gitt disse virkningene, virker enkelte andre gjerninger rasjonelt påkrevd, og dette forsterker igjen denne prosessen, som blir endeløst forsterket av den oppførselen den genererer. Kapitalisme er en «mad machine», ute av kontroll, som determinerer menneskers oppførsel på en måte som intensiverer dets styring. Som Frankensteins monster eller sopelimen i Trollmannens Læregutt kommer våre skapninger tilbake for å innta et eget, uavhengig, og undertrykkende liv. Kapitalister må oppføre seg som kapitalister og søke etter stadig økende profitt, eller tape konkurransen og synke til nivået til arbeideren. (…) Dette er alt fordi vi har skapt noe som vi ikke makter å holde igjen kapitalismen. (Wollf 1992, s. 40, min oversettelse)
Som Marx viser i sine økonomiske verker – og som forøvrig er godt bekreftet i dag – har dette systemet flere katastrofale virkninger, inkludert en automatisk driv til å redusere lønninger, en driv til å sikre og øke arbeidsløshet (det er derfor disse hele tiden må bekjempes politisk av arbeiderbevegelsen), en tendens til periodiske kriser, og en fullstendig likegyldighet til ikke-profitable problemer som for eksempel fattigdom og miljø.
Dette er en form for spesifikt upersonlig, sosial dominans. Slik upersonlig dominans er, for Marx, et betydelig problem for menneskers frie selvutvikling og ikke minst for potensialet for deltakende demokratisk styre av samfunnet. Slik uttrykker Marx det i «Den Tyske Ideologi» (like før han begynner å diskutere kommunisme):
«For det første fremtrer produktivkreftene som helt uavhengige og løsrevet fra individene, som en egen verden ved siden av individene, noe som har sin grunn i at individene, hvis krefter de er, er splittet og eksisterer i motsetning til hverandre, mens disse kreftene på den annen side bare er virkelige krefter i disse individers samkvem og sammenheng. Altså på den ene siden en totalitet av produktivkrefter, som på en måte har antatt en tinglig, en objektiv form og for individene ikke lenger er individenes, men privateiendommens krefter, og derfor individenes krefter bare såfremt disse individene er eiendomsbesittere.» (Marx 2000, s. 162) (Her mener Marx privat eiendom – dvs. kapital – i motsetning til personlig eiendom eller personlige besittelser, jfr. manifestet.).
2. Fremmedgjøring fra arbeidsprosessen
Siden arbeiderens arbeid og dets innhold blir determinert av krefter og faktorer utenfor og tilsynelatende uavhengig av arbeideren, blir arbeidet
(i) «noe utvendig for arbeideren, noe som ikke hører til hans vesen, han stiller seg ikke positivt til arbeidet, men negativt, (…) han utvikler ikke noen fri fysisk og åndelig energi, men avkrefter sitt legeme og ruinerer sin ånd. Arbeideren føler seg derfor som seg selv først når han er utenfor arbeidet…»
Derfor
(ii) er hans arbeid «ikke frivillig, men tvunget, det er tvangsarbeid. (…) Arbeidets fremmedgjøring kommer tydelig frem i det faktum at når det ikke foreligger noen fysisk eller annen tvang, blir arbeidet skydd som pesten.»
Og til slutt
(iii) kommer arbeidets fremmedhet for arbeideren til uttrykk i at det ikke er hans eget, men en annens, at det ikke tilhører ham, (…) men en annen. På samme måte som den menneskelige fantasis, den menneskelige hjernes og det menneskelige hjertes egenvirksomhet i religionen virker på mennesket uavhengig av individet, dvs. som en fremmed, guddommelig eller djevelsk makt, er heller ikke arbeiderens virksomhet hans egenvirksomhet. Den tilhører en annen, den er hans tap av seg selv.11
3. Fremmedgjøring fra arts-essens
Som et resultat av de to typene fremmedgjøring vi har lagt fram ovenfor, er man fremmedgjort fra sin arts-essens fordi fremmedgjort arbeid gjør naturen, som «en praktisk del av det menneskelige liv og (…) virksomhet», samt «mennesket selv, dets aktive funksjon, dets livsvirksomhet» til noe fremmed overfor mennesket, gjør det også arten fremmed for mennesket idet artens liv fremtrer kun som et middel for det individuelle liv. Dette er et resultat av fremmedgjort arbeid for det første (i) fordi man er fremmedgjort fra sitt arts-essensielle behov for bevisst, selvstyrt og selvdrevet aktivitet – dvs. man får verken sett eller realisert det menneskelige behovet for selvstyrt aktivitet. For det andre (ii) fordi ens individuelle liv er fremmedgjort fra ens arts-liv i den forstand at den nødvendigheten, utstrekningen og graden som livene og gjerningene våre er sammenflettet og forbundet i de sosiale forhold og institusjoner som vi kontinuerlig reproduserer og dermed også fra sin fulle menneskelige essens. Og til slutt (iii) fordi sistnevnte blir gjort om til et middel for førstnevnte men kun i abstrahert form (for eksempel. staten eller religion) (Marx 2000, s. 44–6).
Dette siste punktet bør være gjenkjennelig fra den tidligere teorien om fremmedgjøring lagt frem ovenfor.
4. Fremmedgjøring fra andre
I den grad mennesker under kapitalismen er fremmedgjort fra sitt (sosiale) produkt, sin produktive aktivitet, og sin menneskelige arts-essens, er de også fremmedgjort overfor andre mennesker – om ikke annet fordi de formene for fremmedgjøring nevnt over nettopp er former for fremmedgjøring mellom mennesker.(Marx 2000, s. 46–7)
Når et menneske forholder seg til produktet av sitt arbeid, til sitt objektiverte arbeid som til en fremmed, en fiendtlig, en mektig, en gjenstand som er uavhengig av mennesket selv, forholder det seg til denne gjenstand slik at et annet, fremmed, fiendtlig, mektigere, som er uavhengig av mennesket, er herre over gjenstanden. Når det forholder seg til sin egen virksomhet som til en ufri virksomhet, så forholder det seg til denne som til en virksomhet i et annet menneskes tjeneste, under et annet menneskes herredømme, tvang og åk. (Marx 2000, s. 47)
Vi bør merke oss at denne dypere og mer utviklede forståelsen av fremmedgjøring først og fremst er et resultat av Marx sine begynnende studier av politisk økonomi og hans nærmest påtvungne kontakt med virkelige arbeidere (han måtte jobbe som journalist fordi ateister ble nektet akademiske poster). Samtidig vil jeg understreke to kritiske punkter:
- Denne utviklede og utbedrede teorien bygger på nøyaktig det samme grunnleggende menneskesynet som den tidligere. Det er menneskers essensielle natur som sosialt vesen og behov for selvstyrt og selvdrevet aktivitet som blir frustrert og undertrykt under kapitalismen i de fire hovedformene for fremmedgjøring vi her har skissert.12
- Selv om den nye teorien er betydelig
forandret, er den en klar utvikling og utdyping av den tidligere teorien. Men selv om det er klare likhetstrekk mellom dem, er diagnosen substansielt forskjellig, og den påfølgende løsningen må dermed også endres.
Det følger av den nye teorien – spesielt slik den er utviklet av typene 1 og 2 – at et fungerende deltakende demokrati i den politiske sfæren som utøver kontroll over økonomien, ikke lenger vil være tilstrekkelig for å eliminere fremmedgjøring. Hvorfor? Fordi
1) Det er et resultat av kapitalistiske produksjonsforhold.
2) Det er et resultat av arbeid organisert under og for kapitalmakt.
For å bli kvitt fremmedgjøring må man derfor i tillegg endre de grunnleggende samfunnmessige produksjonsforholdene. Det er bare hvis dette skjer på riktig måte, dvs. det er bare hvis disse byttes ut med tilfredsstillende alternativer, at man kan eliminere den fremmedgjøring Marx diagnostiserte. Den alternative visjonen Marx legger fram, var det han kalte «kommunisme».
Kommunisme
Det nye navnet på det samfunnet Marx holder opp som framtidig visjon (fra «demokrati » til «kommunisme») er en direkte konsekvens av den utviklingen og utdypingen vi så i fremmedgjøringsteorien hans. Akkurat slik som «demokrati» ble presentert som løsningen på hvordan det sivile samfunnet eller kapitalismen i den første fremmedgjøringsteorien skaper problemer for realiseringen av menneskers frihetssøkende og sosiale artsessens, blir «kommunisme» lagt frem som løsningen på hvordan kapitalismen ifølge den andre, utviklede, fremmedgjøringsteorien gjør det samme. På denne måten skaper kapitalismen de motsetningene som vil lede til dets undergang. Vi ser denne utviklingen klart fra og med Parismanuskriptene og utover, og selv om terminologien forandrer seg, forblir hovedmomentene de samme.
I tråd med en slik utvikling som vektlegger økonomiske forhold består forskjellen mellom «demokrati» og «kommunisme», slik Marx ser dem, i spesifikt økonomisk institusjonell substans. Alt som «demokrati» består av, blir bevart under kommunismen, og det blir videre eksplisitt klargjort at dette demokratiet må utvides til direkte styring av økonomien, noe som impliserer full sosialisering av samfunnets produksjonsmidler. Men i tillegg utvikler Marx tre nye spesifikke krav til institusjonell substans som karakteriserer kommunismen.
For det første: For å forhindre at økonomisk administrasjon eller styre konstituerer en makt utenfor og overfor folket, samt for å forhindre sammenliknbar dominering av fremmede markedskrefter, må kommunismen være en deltakende demokratisk planøkonomi. Under et kommunistisk samfunn, slik Marx mente Pariskommunen intenderte, vil
«de samlede kooperative foreninger (…) regulere den nasjonale produksjon etter en felles plan og dermed ta den under sin egen ledelse og gjøre slutt på det stadige anarki og de periodisk tilbakevendende krampetrekninger som er den kapitalistiske produksjons uunngåelige skjebne.» (Marx 1971, s. 184)
Eksempler på demokratisk planlegging av økonomien har eksistert historisk, for eksempel i Spania under anarkistene og i Russland under fabrikkrådene (før disse ble ødelagt). I hvertfall i Spania ser dette ut til å ha fungert så eksemplarisk at til og med konservative utenlandske observa-tører mente de var mer effektive enn deres kapitalistiske forgjengere. (Se del to av «Objectivity and Liberal Scholarship» i Chomsky 1969.) Detaljerte modeller om hvordan deltakende demokratisk planlegging kan fungere i praksis, har blitt utviklet av Pat Devine og Michael Albert og Robin Hahnel.
For det andre: For å forhindre at mennesker skal ufrivillig begrenses og dermed domineres av de sterkt ensidige aspektene ved enkelte arbeideoppgaver og yrker (et problem Adam Smith med flere hadde tatt opp, og som Marx selv diskuterer blant annet i Parismanuskriptene), må kommunismen si farvel til den ekstreme formen for arbeidsdeling man ser under kapitalismen.
Dette betyr selvfølgelig ikke en slutt på arbeidsdeling som sådan, men det betyr en slutt på ekskluderingen av vanlige arbeidere fra viktige mentale og konseptuelle arbeidsoppgaver, samt å legge til rette for at en arbeidsuke eller et arbeidsår å bestå av et antall forskjellige arbeidsoppgaver. Hvordan man realiserer dette i praksis, er selvfølgelig vanskelig å se for seg, og Marx sine formuleringer er i beste fall idealistiske i den forstand at de setter opp et høytflyvende ideal som det er vanskelig å se hvordan man realiserer perfekt. Men vi kan tenke oss noen relevante institusjonelle momenter som kan implementeres, for eksempel balansert arbeid, rotasjon av funksjoner som ikke kan stykkes opp i balanserte arbeidskomplekser, og en økt mulighet for arbeid innen flere forskjellige bedrifter og områder. Disse er alle, av forskjellige grunner, mye lettere å realisere blant arbeiderstyrte bedrifter enn under kapitalistiske forhold.
For det tredje: Kommunisme krever et virkelig menneskelig kriterium for fordelingen av goder og tjenester: «Fra enhver etter hans evner, til enhver etter hans behov!» Dette vil kun være mulig i en «høyere fase av det kommunistiske samfunn», der de forente individenes «underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, er forsvunnet», der arbeidet selv har blitt «det fremste livsbehov», og der
«produktivkreftene selv har vokst samtidig med individenes allsidige utvikling, og alle kilder til fellesskapets rikdom flyter mer rikelig» (Marx 1971, s. 215).
Vi ser dermed at fremmedgjøring av type 1 (fra arbeidets produkt) og 2 (fra arbeidsprosessen) elimineres ved at deltakende demokratisk styre, inkludert deltakende planlegging av arbeiderne selv, overtar styringen av økonomien som helhet, direkte. Dette vil i sin tur eliminere typene 3 (fra arts-essens) og 4 (fra andre) da disse er konsekvenser av typene 1 og 2. Når dette er på plass, er det fortsatt klart at man trenger en form for fordelingskriterium, som Marx så gir oss. I tillegg til dette må man også ta i betraktning, gitt at det overordnede målet tross alt er menneskers frie selvutvikling som sosiale dyr, at den ekstreme arbeidsdelingen som flere tenkere fra Adam Smith og videre har sett på som ekstremt psykologisk skadelig for mennesker, må gjøres noe med, samtidig som de effektivitetsmessige fordelene ved arbeidsdeling i forskjellige oppgaver gjerne vil bevares. Marx sin foreslåtte løsning går ut på at vi bevarer arbeidsdelingen i forskjellige oppgaver, men forhindrer at enkeltindivider blir tvunget til kun å utføre en eller et par av de mest kjedelige, uutfordrende og/eller skadelige oppgavene og aldri de andre.
Kommunismen vil dermed, akkurat som Marx tidligere så for seg at demokrati ville, overkomme motsetningen mellom politiske og økonomiske sfærer fordi begge vil være underlagt virkelig deltakende demokratisk styre. Splittelsen mellom mennesket som et essensielt sosialt dyr og det egosentriske og atomistiske livet kapitalismen legger opp til, samt motsetningen mellom «individuelle» og «kollektive» interesser det genererer, vil dermed forsvinne.
I «stedet for det gamle borgerlige samfunn med sine klasser og klassemotsetninger trer en assosiasjon, hvor hver enkelts frie utvikling er en forutsetning for alles frie utvikling» (Marx 1971, s. 81).
Konklusjon
Det at Marx trodde at et fremtidig samfunn ville og burde se ut slik beskrevet over, betyr selvfølgelig ikke at vi må det, men jeg tror det er et stort sett attraktivt og verdig ideal. Men vi kan ikke forvente at institusjonelle substanser vil realisere seg selv. Det vi trenger er åpen og pragmatisk diskusjon. Først, om hvor vi vil ende opp, dvs. hvilke konkrete institusjonelle former vi ser for oss som langsiktige mål, og så hva vi bør jobbe for, her og nå, for å bevege samfunnet vårt i retning av et sosialistisk samfunn. Det er mye lettere å komme til et sted hvis man har både en klar ide om hvor man vil hen og en klar rute for å komme seg dit. Det er dette vi trenger.
Kilder
- Marx, K. 1964. Die Frühscriften. Stuttgart: Alfred Kröner Verlag.
- Marx, K., og Elster, J. (red.) og Lorenz, E. (red.) Rønnow, T. (overs.) og Øfsti, A. (innl.). 1970. Karl Marx: Verker i utvalg: bind 1. Oslo: Pax Forlag A/S.
- Marx, K., Elster, J. (red.) og Lorenz, E. (red. og innl.), Rønnow, T. (overs.) 1971. Karl Marx: Verker i utvalg: bind 4. Oslo: Pax Forlag A/S.
- Marx, K. og Nicolaus, M. (trans.) 1973. Grundrisse: Foundations of a Critique of Political Economy. London: Penguin.
- Marx, K., Østerberg, D. (red. og intr.), 2000. Karl Marx: Det Kommunistiske Manifest og Andre Ungdomsskrifter. Oslo: De norske bokklubbene.
- Avineri, S. 1968. The Social and Political Thought of Karl Marx. Cambridge: Cambridge University Press. – Baumeister, R. F., og Leary, M. R. 1995. The Need to Belong: Desire for Interpersonal Attachments as a Fundamental Human Motivation. Psychological Bulletin 117(3), pp. 497-529
- Chomsky, N. 1969. American Power and the New Mandarins. New York: The New Press.
- Cohen, G.A. 1989. History, Labour and Freedom: Themes from Marx. Oxford: Oxford University Press.
- Fromm, E. 1994. Marx’s Concept of Man. London: Continuum.
- Gilbert, A. 1991. «Political Philosophy: Marx and Radical Democracy» i Carver, T. (red.) 1991. The Cambridge Companion to Marx. Cambridge: Cambridge University Press.
- Lebowitz, M. A. 2010. The Socialist Alternative: Real Human Development. New York: Monthly Review Press. – Leopold, D. 2007. The Young Marx: German philosophy, modern politics, and human flourishing. Cambridge: Cambridge University Press.
- McLellan, D. 1970. Marx Before Marxism. London: Penguin.
- Ollman, B. 1971. Alienation: Marx Conception of Man in Capitalist Society. Cambridge: Cambridge University Press.
- Wolff, J. 1992. Playthings of Alien Forces. Cogito 6(1): pp. 35-41
Noter
- Som vi alle vet hefter det seg betydelig ideologisk (i negativ forstand) baggasje ved spesielt ordet «kommunisme». For å klarhjøre begrepene mine vil jeg bruke order «sosialisme» i relativt bred og upresis forstand, mens jeg vil bruke ordet «kommunisme» til kun å benevne den karakteriseringen Marx gir av det fremtidige samfunnsidealet han dermed benevner. Det vil følge av dette blant annet at ingen av de land som har kalt seg selv «sosialistiske» eller «kommunistiske» vil være kommunistiske samfunn slik Marx anvendte begrepet.
- Men se noen sjeldne og interresante eksempler på det motsatte med diskusjon i Leopold (2007). Diskusjon av institusjonelle former forekommer sporadisk, spesielt i upubliserte notater (et unntak er del III av «Borgerkrigen i Frankrike»), gjennom hele Marx sitt liv, men disse er merkbart fragmentære og har altid en klart underordnet posisjon vis-à-vis diskusjoner om institusjonell substans.
- Benedictus de Spinoza var en nederlandsk rasjonalistisk filosof kjent blant annet for sin monistiske filosofi og et forsvar for radikalt demokrati. For et godt overblikk av hans politiske ideer se Balibar, E. 2008. Spinoza and Politics. London: Verso
- Det deliberative aspektet kommer spesielt bra frem i de tidlige artiklene der Marx forsvarer pressefrihet.
- Denne distinksjonen blir spesielt godt utviklet i Marx 1970, s. 62-5.
- Se blant annet Colletti, L. Introduction til Marx 1992, Gilbert 1991, Avineri 1968 og Lebowitz 2010.
- Det er verdt å være klar over at denne hypotesen, forstått generelt, er godt bekreftet i moderne psykologi. Se blant annet Baumeister og Leary (1995).
- Begge sitatene fra Marx (1964) er oversatt fra tysk av Harald Minken, som jeg derfor skylder en stor takk.
- I forskjellige skrifter bruker Marx ofte «det sivile samfunn» og «privat eiendom» til å referere spesifikt til kapitalisme(n).
- Se Fromm 1994 og Ollman 1971 kap. 18-22. Jeg har med vilje utelatt diskusjon av kapitalistens fremmedgjøring (kap. 23) fordi dette ligger utenfor vårt fokus her.
- Alle referansene her Marx 2000, s. 42.
- Marx sitt syn på menneskelig natur ser ut til å endres noe i senere verker – selv om jeg vil argumentere at endringen er mer konseptuell enn substansiell, men jeg har ikke anledning til å gå inn på dette her. Han syn på fremmedgjøring forblir i all hovedsak uendret selv om språket forandres (spesielt i de publiserte verkene blir det klarere og mer konkret) og de konkrete analysene utdypes.
Relaterte artikler
Kapitalismens lover (kapittel 7)
Dersom en vet litt om hvordan den kapitalistiske økonomien fungerer, er det lettere å forstå hvorfor kapitalismen skaper vilkåra for sekstimersdagen.
Kapitalistens millioner og milliarder av kroner eller dollar er ingenting verdt, om ikke arbeidere lager noe med dem. Pengene kunne like godt vært brukt som tapet. På en fabrikk, ei systue, et hotell eller en byggeplass skjer det ingenting hvis ikke arbeiderne kommer og jobber. Det er bare arbeid som skaper verdi. Verdien av det som blir skapt, er det kapitalisten som bestemmer over.
Arbeidskrafta er en vare som kapitalisten kjøper for å kunne tjene mer penger. Arbeideren er avhengig av å selge arbeidskrafta si for å leve, enten det er til Hennes & Mauritz, Aker Verdal eller stat og kommune.
Arbeideren skaper verdi gjennom arbeidet hun tilfører i produksjonen. En del av denne verdien får hun tilbake i form av lønn. Hun får så mye som skal til for at hun skal klare seg til neste lønning blir utbetalt. Resten av verdien som hun har skapt, tar kapitaleieren. Det er ubetalt arbeid. Det kalles merverdi. Merverdien er et resultat av utbyttinga. Det er slik kapitalen øker. I et sosialistisk samfunn vil den økte verdien brukes av samfunnet i fellesskap, ikke av et mindretall som nå.
Hva hvis du spikker ei kulepenn?
En vares verdi bestemmes ut fra hvor mye arbeidstid som er lagt ned i den. Ei kulepenn er veldig billig fordi flere tusen hives ut av en maskin hvert minutt. Hver kulepenn får i seg litt av det arbeidet, eller den arbeidstida rettere sagt, som fra før er lagt ned i maskinen og i råvarene, og litt fra den tida som arbeideren bruker på å kontrollere kulepennene på en dataskjerm. Prisen blir lav, kanskje ei krone, men det kan hende det er arbeidstid tilsvarende et kvart øre i kulepenna.
Hvis du spikker og skrur sammen ei handlagd kulepenn, vil du ikke kunne ta ei krone for den. For du har jobba i ei uke og må ha like mye penger som denne uka tilsvarer i arbeidstid. Du skal jo leve mens du lager kulepenna. Du får neppe 6000 kroner. Det er nemlig slik at varens verdi, og dermed i grove trekk prisen på den, bestemmes ut fra hva som er en vanlig måte å produsere akkurat denne varen på akkurat nå. Et annen måte å si det på: Varens verdi bestemmes ut fra den gjennomsnittlige samfunnsmessige arbeidstida som er nedlagt i varen.
Den teknologiske utviklinga gjør at ting lages på kortere tid, og dermed synker varenes verdi. Dette er et problem for kapitalistene. De vil kompensere ved å få folk til å kjøpe enda flere varer. Det kommer vi snart tilbake til.
Arbeidskrafta er en vare
Verdien av varen arbeidskraft bestemmes på den samme måten som for enhver annen vare, som kulepenner. Vi ser på hvor mye arbeidstid det er lagt ned i de varene som arbeideren trenger i livet sitt. "Trenger" betyr i et bestemt samfunn og i ei bestemt tid, som "Norge på femtitallet" eller "Syria på nittitallet". Beviset på at arbeideren får omtrent det som trengs for å klare seg, er at arbeiderne ikke blir rike, de samler seg ikke kapital og blir skipsredere, fabrikkeiere eller eiere av globale forsikringsselskaper. Men det er heller ikke slik at de dør ut. Av de verdiene de skaper, får de tilbake den delen som tilsvarer det som skal til for å holde den vanlige levestandarden der og da.
Her er det variasjoner. Havet sett på lang avstand er helt flatt. Men kommer vi nærmere, ser vi bølger. Slik er det også med forholdet mellom verdi og pris, enten vi snakker om varen kulepenn eller varen arbeidskraft. Varen betales gjennomsnittlig med en pris som tilsvarer verdien (nedlagt arbeidstid). Likevel, noen over og noen under. Noen arbeidere blir betalt over det de må ha for å leve, og de kan kjøpe ekstra ting. Noen betales litt under, og de lever fattigere enn det som er vanlig.
Barna og andre er også med
De pengene arbeideren får, som tilsvarer en del av arbeidstida hun har brukt hos arbeidsgiveren, skal ikke bare holde henne i live. Det skal produseres ny arbeidskraft, som erstatter den gamle som slites ut og dør. Når vi skal bestemme hva arbeidskraftas verdi er, må vi derfor ta med barn og andre som ikke kan forsørge seg sjøl. Under kapitalismen er forsørginga av menneskene et privat ansvar, lagt til familiene. Familien er en økonomisk grunnstein i samfunnet, en institusjon for privat forsørging og for det omsorgsarbeidet som følger med. Familiens jus handler om eiendom, forsørgelsesplikt og arv.
Det er mye nødvendig omsorgsarbeid i familien. For at barn skal leve opp, må voksne ta seg av dem. Noen må også ta seg av dem som er gamle, sjuke og andre som helt eller delvis ikke kan forsørge seg sjøl eller klare seg sjøl praktisk. Samfunnet gjør noe, men i stor grad er det familiene og familiemedlemmer som gjør det.
Av historiske grunner er det kvinnene som gjør mesteparten av dette tidkrevende omsorgsarbeidet. Samfunnet reproduserer dette forholdet hele tida. Det fører til at mange kvinner ikke rekker å jobbe full tid med lønnsarbeid. Nesten halvparten reduserer på timene de er i lønnsarbeid. Det fører til at mange kvinner er delvis forsørga av mannen i familien.
Kvinner jobber 30,5 timer i uka med lønnsarbeid. Menn jobber 38,1. |
Mengden arbeid har økt
Hele tida snakker vi om hva som er vanlig i det samfunnet vi analyserer. På 1950-tallet var det ikke vanlig at kvinnene i familien hadde lønnsarbeid. Det arbeideren fikk med hjem i form av lønn, var det som tilsvarte det familien på mor, far og to-tre barn måtte ha, med den levestandarden og den teknologiske utviklinga som var gjennomsnittlig da. De samla seg ikke opp kapital og ble kapitalister, men de døde heller ikke ut.
For 50 år sida jobba mannen 48 timer og kvinna kanskje 5. Til sammen 53 timer. Nå jobber mannen gjennomsnittlig 38,1 og kvinna 30,5. Til sammen 68,6 timer. Til sammen har altså gjennomsnittsfamilien i dag 1,8 jobber. Det er blitt gjennomsnittet – mengden arbeidstid for å holde en familie med gjennomsnittlig levestandard har økt. Dette forteller at kapitalisten får atskillig mer merverdi ut av familiens arbeidskraft nå enn for 50 år sia. Med andre ord, han tar mer av den verdien arbeiderne skaper. Når arbeiderne slåss for høyere lønn og sosiale goder som kortere arbeidstid, er det deler av denne merverdien de slåss om. Talla forteller at arbeiderne har gode argumenter for å slåss for seks timers normalarbeidsdag: Noe av den ekstra merverdien som kapitalistklassen har tatt, vil vi ha tilbake – i form av kortere arbeidsdag.
I noen distrikter i landet er det vanlig med to inntekter, uten at folk blir rike av det. Det kan være særlig høye boligutgifter der. Andre steder kan to inntekter gi en levestandard litt over gjennomsnittet. Enslige forsørgere ligger under gjennomsnittet. Det er derfor fattigdom er nokså utbredt blant dem.
Her vil vi skyte inn at i et sosialistisk samfunn må den private forsørginga gradvis erstattes av ordninger som gjør at menneskene ikke er avhengige av å bli forsørga av andre privatpersoner. Å være økonomisk uavhengig er et av kriteriene for å være et fritt menneske.
Konkurransen skaper økt produktivitet
Den kapitalistiske produksjonsmåten betyr at effektiviteten stadig må forbedres. Konkurransen mellom bedriftene fører til det. Hvis en fabrikk produserer sjokolade på kortere tid enn det som er vanlig, får den en fordel, for prisen følger gjennomsnittlig nedlagt arbeidstid. Mindre arbeidstid, men samme pris som før, gir ekstra fortjeneste – i alle fall midlertidig. Konkurrentene følger også på med produktivitetsøkning, ellers taper de i konkurransen og kan til og med bukke under. Den viktigste måten å effektivisere på er å bruke ny teknologi slik at det produseres flere varer og tjenester på samme antall timer.
Dette gjør at bedriftens behov for arbeidskraft vil minke, dersom de ikke samtidig utvider produksjonen. Men om det skal være noen vits i å utvide produksjonen, som å lage enda flere sjokolader eller fjernsyn enn før, så må det være noen som har råd til å kjøpe varene. Samtidig er kapitalistene interessert i å betale arbeiderne minst mulig i lønn, pensjoner og trygder – noe som ikke styrker deres kjøpekraft. Arbeidsløshet skaper heller ikke stor kjøpekraft.
Dette er ei motsetning som rir kapitalismen som ei mare: Produksjonsevnen øker i sterkere takt enn forbruksevnen. Dette gir seg utslag i overproduksjonskriser. Produksjonskapasiteten er større enn kjøpekrafta. Dette igjen fører til at den samfunnsmessige økonomiske veksten er ustabil og at veksten avtar over tid.
For at det kapitalistiske systemet skal overkomme sine kriser, må den ekspandere, slik at flere områder blir kapitalistiske. Altså at flere tjenester blir varer. Derfor ser vi de sterke forsøka på å gjøre tjenester vi i dag får fordi vi betaler skatt, om til varer. Pensjonsreformen i Norge er det viktigste eksemplet på det. Andre eksempler er sjukehusreformen og innføring av private skolekjeder.
I verden er tendensen klar: En stadig større del av økonomien blir trukket inn i den kapitalistiske vareproduksjonen. Kapitalistene sørger til og med for at vannet er en vare i mange fattige land. Det stiller Verdens handelsorganisasjon (WTO) og Verdensbanken krav om.
Kapitalismen skaper betingelsene for kortere arbeidstid
Kapitalismen kan ikke handtere den teknologiske utviklinga og den økte produktiviteten på en måte som er god for arbeiderklassen. I stedet fører produktivitetsøkninga til konkurser og arbeidsløshet.
Den økte kapitalen brukes til å leite etter nye områder de kan sette i gang vareproduksjon på, for å kompensere for verdisenkinga som den økte produktiviteten fører til (arbeidstida som går med til å lage varene minker, dermed synker verdien).
Alt blir varer, folk skal bruket livet sitt på å bytte strømleverandører og telefonselskaper i et sett. Den ekstremt økende reklamen i alle medier og på gater og torg er et resultat av dette: Kjøp, kjøp, kjøp!
Naturen ødelegges når den skal bli varer fortest mulig. Kapitalgruppene konkurrerer om makt over ressurser som olja, den viktigste varen og maktredskapet i dag, og går til krig. Med andre maktforhold hadde dette ikke skjedd. Teknologisk utvikling og økt produktivitet kan brukes slik at tungt arbeid blir redusert. Det innsparte arbeidet kan brukes til å lage nye og gode ting som folk har bruk for, til å sette ned arbeidstida betraktelig, dele på arbeidet og styrke velferden for dem som trenger det. I et kommunistisk samfunn som kjennetegnes ved at det ikke er klasser, vil menneskene kunne bruke teknologien som en felles ressurs og lage en plan som er god for dem sjøl. Ikke som nå, – et anarki som på kaotisk vis skaper ødeleggelser for mennesker, teknologi og natur – bare for at noen ytterst få kapitaleiere skal øke sin rikdom og makt enda mer.
Men den økte produktiviteten, som betyr at det vi trenger, produseres på kortere tid, legger grunnlaget for å forkorte den daglige arbeidstida. Hvis ikke det skjer, er det bare kapitalistene som sitter igjen med fordelen av denne økte produktiviteten.
Kapitalismen er i krise
Stadig større kapital gjør det paradoksalt nok ikke lettere å få til forbedringer i menneskenes liv, men vanskeligere! Under kapitalismen fører forbedring i produktiviteten og bedre teknologi til en desperat kamp mellom kapitalistene om størst mulig avkastning og til en stadig krisesituasjon. Det er denne situasjonen som fører til angrepa på arbeiderklassen: Kapitalistene vil at arbeiderne skal kunne utbyttes i 13 timer om dagen, de vil senke lønningene gjennom sosial dumping og svekke fagforeningenes makt, og de vil gjøre folk fattigere gjennom å angripe folketrygda og pensjonene og gi pensjonsordningene til banker og forsikringsselskaper.
Alt dette er resultatet av desperat konkurranse. Det er ikke kapitalens styrke som viser seg. Det er bare tilsynelatende. Det er kapitalismens svakhet og krise vi er vitne til.
Krig er et annen velbrukt middel kapitalistene bruker. Da får de ødelagt produksjonsmidler og kan investere i produksjon av nye. USAs angrep på Irak varmer hjertet til mang ei kapitalgruppe, også Statoil, som skal inn og skaffe seg mer profitt.
Reformen kan vinnes
Kapitalistene sitter med makta over arbeidskraft, teknologi og naturens ressurser. Det er ikke naturlover, men kamp mellom samfunnsklassene som avgjør utviklinga.
Relaterte artikler
Å ta seg sjølv alvorleg
Det føregår ein viktig debatt om korleis den revolusjonære venstresida i Noreg bør vera organisert. Resultatet av denne debatten vil avgjera kor sterkt me står i kampen for eit betre samfunn, og mot dei angrepa som arbeidarklassen i Noreg og resten av verda opplever. Det er mange som tar til orde for ei samanslåing av RV og AKP. Eg vil gjerne ha eit stort og viktig parti på venstresida som er revolusjonært og aktivistisk, og eg trur at RV og AKP til saman kan bli det. Men eg meiner at det er viktig at partiet ikkje blir prega av store motsetningar og splittingar. Indre konfliktar tar tid og krefter bort frå dei viktige oppgåvene, og verkar negativt på organisasjonskulturen. Ein samanslåing av RV og AKP utan grundige diskusjonar som fører fram til ein form for einskap, trur eg på sikt vil føra til fleire og større konfliktar enn me har i dag.
Mari Fjeldstad, 23 år, bur i Bergen og studerer musikk. Medlem av AKP, RV og RU. Mari takker Jokke Netland for diskusjonar og innspel
Bruken av ordet kommunist eller kommunistparti er omstridd. Nokre er ueinige i innhaldet, andre meiner det er for nært knytt til dei undertrykkande regima i Kina og Sovjet. Målet mitt er eit kommunistisk samfunn utan klassemotsetningar. Eg vil gjerne bruka omgrepet kommunisme fordi det på ein tydeleg og presis måte skildrar målet, og eg bruker det i teksten. Men det er mykje viktigare for meg at eit framtidig parti har ein god praksis, enn kva ord det brukar om seg sjølv. Eg håpar og trur at me kjem fram til mange gode kompromiss i løpet av denne debatten. Det beste utgangspunktet for diskusjonar er at alle er klare på kva dei ynskjer. Ved å vera tydelege og konkrete kan me få klart fram kven som har eit reelt grunnlag for å samarbeida, og kven som står for langt frå kvarandre politisk til at dei kan samlast i eit parti. Dette er mine tankar om korleis eit kommunistparti bør vera.
Ein smaksprøve på kommunismen
I følgje marxistisk teori kan det ikkje bli revolusjon før dei materielle forholda ligg til rette for det. Det er sjølvsagt riktig. Men når det oppstår ei revolusjonær situasjon er det ikkje gitt at den vil føra til eit sosialistisk samfunn. For at det skal skje, må store delar av folket ha sosialisme, og til slutt kommunisme, som mål. Når eg diskuterer med folk som ikkje tenker på seg sjølv som revolusjonære, er det sjeldan vanskeleg å bli einige om at kapitalismen som økonomisk system fungerer dårleg for fleirtalet av menneska i verda. Dei fleste kan til og med vera einige i at tankane mine om eit kommunistisk samfunn ikkje er så dumme. Men dei færraste vert organiserte kommunistar og kjempar aktivt for eit betre samfunn. Dei manglar håp om at det er mogleg, og seier at kommunismen er ein god ide, men at den vil aldri fungera i praksis. Om eit kommunistparti vil vinna stor oppslutning i Noreg i dag og i framtida, så er det desse tankane me må forandra hjå folk. Me må gjera det lettare å tenka seg at me er i stand til å skapa eit samfunn fritt for undertrykking. Måten me jobbar på, sakene me jobbar med og måten me oppfører oss på, må vera argument for at eit kommunistisk samfunn er mogleg. Det er sjølvsagt ikkje mogleg å fjerna alle undertrykkingsmekanismar frå partiet når samfunnet rundt er så prega av dei. Men me kan utvikla metodar for å nøytralisera undertrykkingsmekanismane mest mogleg. Eit kommunistparti vil endra dagens kapitalistiske samfunn til eit kommunistisk samfunn, og for å ha truverde må kommunistpartiet vera ein smaksprøve på kommunismen.
Praksis
Det er praksisen vår som må gje folk denne smaksprøven. Mi erfaring er at få av dei eg har jobba saman med i RU, blir med i AKP, sjølv om ein skulle tru at det var naturleg når ein har blitt for gammal til ungdomsorganisasjonen å bli med i den vaksenorganisasjonen som har omtrent same politiske grunnlag. Når eg diskuterer med dei, er det sjeldan politiske standpunkt som er grunnen til at dei ikkje vil vera med, men dei er kritiske til den måten me oppfører oss på og den sosiale kulturen me har. Eg har vore medlem i AKP i snart to år, og mi erfaring er at sjølv om noko av denne kritikken bygger på misoppfatningar, så er altfor mykje av den riktig. Den praksisen vi har som er for dårleg, botnar mykje i at me har ein for dårleg forståing av at det personlege er politisk. Å bruka hersketeknikkar i ein diskusjon vitnar ikkje berre om dårlege vanar eller tillærte kjønnsrollar, men òg om ei dårleg forståing av demokrati og viktigheita av at alle synspunkt kjem fram. Det same gjeld lokallag som alltid har den same ordstyraren på møter. Det handlar ikkje berre om vanar, men òg om manglande politisk innsikt i spørsmål rundt maktfordeling. Å gi alkoholen skulda for sexistiske kommentarar frå kameratar på fylla, er å unnskylda dårleg feministisk skulering. Derfor er løysinga ikkje å vera «snillare med kvarandre», men å verta betre skulerte, å studera meir og få ei betre forståing av at politikken vår aldri er betre enn praksisen vår. Me må òg skapa rutinar for kritikk og sjølvkritikk. Det er viktig å trena på å både gi og få kritikk på ein slik måte at den blir konstruktiv og byggande. Alle møter bør ha eit punkt til slutt der det er rom for å lufta tankar rundt møtet. Det er viktig å oppsummera kven som har snakka, kva dei har snakka om, på kva måte dei har snakka og kor mykje tid dei har brukt. Om ein finn at ei gruppe eller eit kjønn har dominert møtet må det sjølvsagt diskuterast tiltak som kan hindra at det skjer igjen. Av og til opplever ein i diskusjonar, både munnlege og skriftlege, at folk blir for hissige og brukar ein stil som er hemmande for debatten. Det må kritiserast på ein kameratsleg måte som gjer det lettast mogleg å ta til seg kritikken. Om det er vanleg med kritikk og sjølvkritikk vil det oppfattast som mindre personleg og sårt for den som blir kritisert enn om det skjer sjeldan.
Feministisk praksis
Over halvparten av arbeidarklassen i Noreg i dag er kvinner, og derfor er kvinnekamp ei grunnleggande sak for kommunistpartiet. Eit kommunistparti som vil bli stort og viktig i framtida, må prioritera å organisera kvinner, og det må vera eit parti der kvinner trivst og kan jobba politisk med fleire saker enn kvinnekamp. I dag er den feministiske praksisen vår for dårleg. Dette kjem tydeleg fram i kjønnsfordelinga blant unge medlemmar i AKP. Det er fleire gutar enn jenter som melder seg inn, og det er fleire jenter enn gutar som melder seg ut igjen. Dette er ikkje fordi gutane er meir politisk overbeviste eller meir standhaftige, men fordi det er morsommare å vera gut enn jenta i AKP. Gutane har fleire førebilde, får fleire oppgåver, får bekrefta seg sjølv som politiske individ oftare og får meir taletid på møta. Dette er eit sjølvforsterkande problem sidan gutar lettare rekrutterer andre gutar enn jenter, og det må jobbast kontinuerleg med å styrka jenter i partiet. Eit kommunistparti må ha som mål at feminismen skal gjennomsyra alle avgjersler og handlingar. Det bør ha retningslinjer som omhandlar kven som blir gitt politiske oppgåver, og kven som legg premissane for debattane. Til dømes bør ein vedta at alle kvinnene i kvart lokallag skal få minst ei politisk oppgåve, som å halda ei innleiing eller skriva eit debattinnlegg eller lesarbrev, i halvåret. Dette vil motverka det som er vanleg praksis i dag, at menn er mest synlege, får, eller tar, flest moglegheiter til å utvikla seg politisk og dermed dominerer den politiske debatten. Ein bør òg ha eit vedtak om at alle innleiingar, frå korte innleiingar i diskusjonar på lagsmøte til hovudinnleiingar på store konferansar, må ha eit kvinneperspektiv, og sjølvsagt må innleiingane vera jamt fordelt mellom kjønna. Me må òg styrka kvinnekollektiva i partiet. Det må utarbeidast ei rekke tiltak som kan settast i verk når det trengs. Sånne tiltak kan til dømes vera å vedta at lagsmøta i ein periode startar med at kvinnene diskuterer dagens tema medan mennene tar oppvasken. Eller at det vert sett av tid på konferansar der kvinnene kan diskutera politikk saman. Det er viktig at kvinnekollektiva fungerer styrkande på kvinner på andre politiske områder enn feminisme, for det er på dei andre områda at mannsdominansen er størst. Det er lett å nedprioritera kvinnekampen i partiet. Det er tross alt betre hjå oss enn hjå dei fleste andre partia, og det er så mange andre saker som er viktige. For å motverka dei systematiske tilfeldigheitene som gjer at feministiske oppgåver vert nedprioriterte, må feminisme bevisst prioriterast før andre oppgåver. Eg trur at potensialet vårt til å verva unge jenter er stort, og at hovudårsaka til at me ikkje klarer å verva dei i dag, er vår dårlege feministiske praksis. Me som er jenter og har vore med i RU nokre år, har brukt mykje krefter på å skulera yngre medlemmar. Me har halde bøllekurs, innleiingar på lagsmøte og tatt opp kampen mot brautande gutar når det trengs. Når me vert så gamle at me vil organisera oss i eit vaksenparti, freistar det lite å byrja på nytt, berre at no er det menn i staden for gutar. Eit kommunistparti som vil verva unge jenter må ha noko betre å tilby.
Klassar
Marx påviste at arbeidarklassen er den einaste klassen som kan skapa revolusjon. Eit kommunistparti som tar på alvor at revolusjonen me kjempar for, må vera arbeidarane sitt eige verk, må vera dominert av arbeidarar. Det må ha effektive kvoteringsmekanismar for arbeidarar som nøytraliserar dei skjulte mekanismane, som gjer at akademikarar i dag dominerer venstresida. Ein måte å gjera dette på, er å vedtektsfesta at alle styre og utval må ha meir enn halvparten arbeidarar. Det bør vera like naturleg å ha minst halvparten arbeidarar i alle styre og utval som det er å ha minst halvparten kvinner i dag. Dette vil sikra at politikken som vert utvikla er i tråd med arbeidarklassen sine interesser, og på deira premissar. Partiet må bygga arbeidarar slik at dei vert leiande i partiet og i klassekampen. Kommunistpartiet må jobba for å styrka klassemedvitet i arbeidarklassen, og for at klasseomgrepet vert brukt i politiske analyser og retorikk. Alle medlemmane i partiet bør ha ei oppfatninga av kva klasse dei tilhøyrer, og kva klassebakgrunn dei har. Eg vil ikkje ha eit parti der medlemmar med arbeidarklassebakgrunn har høgare status enn andre, men eg vil ha eit parti som har eit bevist forhold til klasseetilhøyrigheit, og korleis det påverkar politikken. Det bør òg diskuterast om ei viss sjølvproletarisering bør gjeninnførast. Medlemmar bør diskutera sine yrkesval på politisk grunnlag, sjølvsagt utan at partiet overstyrer personlege avgjersler. Forholdet mellom kvinnekamp og klassekamp må studerast og diskuterast. Det må utviklast ei forståing i partiet av at kvinnekampen styrkar arbeidarklassen sin kampevne gjennom at kvinner får betre moglegheiter til å delta i kampen, og at ein meir likestilt arbeidarklasse er ein meir samla klasse med færre indre motsetningar. Denne forståinga er særleg viktig for menn, sidan dei ikkje opplever kvinneundertrykkinga på kroppen, og derfor har lett for å nedprioritera kvinnepolitiske spørsmål.
Organisering av partiet
I prosessen fram mot ein eventuell samanslåing av RV og AKP må me diskutera korleis me vil organisera eit nytt parti. Det er mange store og viktige ueinigheiter som må avklarast. For meg er dei viktigaste spørsmåla dei som har direkte påverknad på det daglege arbeidet i partiet, til dømes om det er aktivitetsplikt, korleis lokallaga skal fungere, og kor mykje partiet legg vekt på parlamentarisk arbeid.
Parlamentarisk og utanomparlamentarisk arbeid
Eit parti som har hovudvekta av arbeidet sitt utanom dei parlamentariske organa, treng ein annan organisering enn eit parti som hovudsakleg jobbar parlamentarisk. Eg vil ha eit parti som jobbar parlamentarisk, men som har hovuddelen av arbeidet sitt utafor det parlamentariske systemet. Dei måtane som er effektive å organisera eit parti på i høvet til parlamentarisk arbeid, er lite effektive om målet er eit parti der alle medlemmane, ikkje berre dei som er folkevalde, er aktivt med på å utforma politikken. Til dømes så er det bra for det parlamentariske arbeidet å ha nokre få og flinke folk med stor arbeidskapasitet som kan lesa sakspapir og skriva framlegg til vedtak på kort varsel. Men det partiet eg vil ha, bygger politikken sin på heile partiet sine erfaringar, slik dei er vedtatt i partiprogrammet, og ikkje på enkeltpersonar. I eit parlamentarisk parti er det som regel eit skilje mellom dei som har verv i partiet og dei som er vanlege medlemmar. Eit parti av denne typen prioriterer sjeldan å skulera alle medlemmane, og har ingen eller få møter for dei som ikkje sit i eit styre. I parlamentariske parti er det vanleg at hovuddelen av aktiviteten til dei vanlege medlemmane føregår i ein hektisk valkampmånad annakvart år, og at dei er passive resten av året. Eit kommunistparti som vil nå ut til folk, må nytta seg av dei moglegheitene som valkamp og representasjon i folkevalde organ gir. Men parlamentarisk arbeid må vera eit middel for å oppnå eit reelt folkestyre, og ikkje eit mål i seg sjølv. Eit kommunistparti bør ikkje måla sin suksess eller fiasko i valresultat, men i aktivitet, demonstrasjonar, konferansar og utfall av enkeltsaker.
Aktivitetsplikt
I eit levande kommunistparti må alle medlemmane ta aktivt del i utforminga av partiet. Ved å ha aktivitetsplikt i partiet opphever ein skiljet mellom dei som skapar politikk og dei som mottar politikk, og ein sikrar at alle med stemmerett på årsmøte og liknande, har gjort seg opp ei meining på grunnlag av erfaringar frå politisk aktivitet. Aktivitetsplikta må ikkje vera eit hinder for travle folk som ønskjer å bli medlemmar, men ei stadfesting av at det er aktivitet som er norma, og at alle skal bidra med det dei kan.
Lokallag
Alle medlemmane i eit kommunistparti bør tilhøyra eit partilag som har jamlege møter, og som fungerer som eit kollektiv der alle som deltar blir sett og høyrt. For at alle skal få høve til å utvikla ulike sider av seg sjølv som politiske individ, er det viktig at det ikkje etablerer seg faste roller, der nokon alltid er ordstyrar og andre aldri seier noko. Dette krev jamlege diskusjonar om korleis laget fungerer, og ei politisk forståing for at alle sine synspunkt og meiningar er viktige for å utvikla ein god politikk. Som hovudregel bør alle oppgåvene i eit lag gå på rundgang slik at alle får utvikla seg til å bli leiande personar i og utafor partiet. Til dømes bør ein skifta innleiar, ordstyrar og referent på kvart møte, og diskusjonane bør helst organiserast som rundar der alle får høve til å snakka. Men det er fleire oppgåver som bør gå på rundgang. Å passa medlemmane sine born, å koka kaffi, køyra til og frå møta og å ta oppvasken etterpå er òg oppgåver som alle har eit ansvar for at blir fordelt rettferdig. Om dette vert fordelt blant alle medlemmane vil det verta lettare å ha små born eller ein krevjande jobb, og likevel kunna delta i partiet. Det vil særleg vera positivt for kvinner, og vera god feministisk praksis. Me bør i mykje større grad enn i dag ha opne, annonserte møte, standsverksemd, løpeseddelutdeling og aktivisme. akp.no er eit godt verktøy for å nå ut til folk, som me må bli flinkare til å bruka. Me bør òg vurdera om møte kan delast inn i ein snakke-del og ein gjere-del. Kvifor ikkje ha ei kort innleiing om flyktning- og asylpolitikken i Noreg før ein besøker eit flyktningemottak for å snakka med dei som bur der resten av kvelden?
Strategi for revolusjon
Me har som mål at folket i Noreg skal laga ein revolusjon og skapa eit sosialistisk folkestyre. Dei siste åra har den revolusjonære venstresida diskutert mykje korleis dette samfunnest skal vera, og det har kome fram mange gode tankar. Men no meiner eg det er på tide å diskutera kva me kan gjera i dag, med dei ressursane me har no, for at revolusjonen skal komme nærare. Og endå viktigare; korleis kan me best førebu oss på den vanskelege perioden som vil komma like etter revolusjonen når ulike grupper vil freista å få gjennomslag for sitt syn på korleis samfunnet skal utvikla seg? Kommunistpartiet bør ha ein strategi nedfelt i prinsipprogrammet/partiprogrammet. Strategien må ta utgangspunkt i Marx sine teoriar om at det er klassekampen som driv historia framover, og ikkje det parlamentariske systemet. Strategien må òg ta utgangspunkt i den krafta som kampen for kvinnefrigjering representerer. Med eit slikt utgangspunkt kan partiet skapa heilskaplege analysar, som forklarar samanhengen mellom tankerekkene og konklusjonane. Eit parti som i for stor grad legg vekt på parolane, utan å ha grundige analyser som underbygger dei, vil få mindre gjennomslagskraft enn eit parti med gode og grundige analyser. Den viktigaste klassemotsetninga under kapitalismen er mellom arbeidarklassen og borgarskapet. Kommunistpartiet sin strategi må analysera kvar borgarskapet står i dag, kva grupper som finst inne i klassen og i kva retning dei ynskjer at samfunnet skal gå. I hovudsak vil arbeidarklassen ha interesser som går på tvers av borgarskapet sine interesser, og strategien må skissera korleis me kan møta borgarskapet sin nyliberalisme. Ein god strategi kan hjelpa oss å prioritera kreftene riktig. Den må vera samlande og motiverande, sjølv om det er viktigare at den er riktig enn at den er populær.
Å ta seg sjølv alvorleg
Det kommunistpartiet som eg har lyst til å arbeida i no og i minst 50 år til, må ta seg sjølv og sine standpunkt på alvor. Det må ta konsekvensane av sine standpunkt, og la praksisen tala høgare enn ord og partiprogram. Det kan ikkje berre ha god politikk på enkelte område, men det må ha ein heilskapleg strategi for å påverka samfunnet. Me meiner at mennesket har moglegheit til å skapa eit samfunn fritt for undertrykking. Lat det komma til uttrykk i praksisen vår.
Relaterte artikler
Om Mao Zedongs rolle (nettbonus)
I 1995 intervjuet en utenlandsk reporter meg om Mao. Hun oppsøkte meg i egenskap av en som hadde møtt mannen i levende live og åpenlyst hadde beundret ham gjennom mange år. Hun spurte: «Hva med alle de menneskene han drepte? Hva med alle som døde i hungersnød? Og hva med alle lidelsene og alle menneskene som ble ødelagt i kulturrevolusjonen?» Med disse spørsmålene stilte hun seg på linje med det rådende mediasynet på Mao, det gjengse synet, som er å beskrive ham som et monster – Monsteret Mao. Det vanligvis mer opplyste BBC nådde et nytt lavmål samme uke med sitt hundreårsjubileumsprogram. Det gjorde ham til ikke bare et monster, men også en uhyrlig blodsuger som hadde sunket dypt ned i orgier med tenåringsjenter. For et simpelt angrepsnivå! Det gjorde BBC billig, og burde ha slått tilbake på dem, men man vet aldri i disse tider.
William Hinton er en amerikansk marxist som har skrevet flere bøker om Kina.
Artikkelen er oversatt av Morten Falck
Se også William Hintons artikkel «Gjensyn med Maos landbrukspolitikk» i Røde Fane nr 2, 1994
Tesen om monsteret Mao hviler på to hovedanklager. Den første gjør ham ansvarlig for all euforien og overdrivelsene under Det store spranget framover og organiseringa av folkekommunene, som, ifølge anklagene, førte til sammenbrudd i produksjonen og til slutt til hungersnød i Kina. (Men er det ikke virkelig merkelig at denne hungersnøden ikke ble oppdaget den gang, men bare ekstrapolert baklengs ut fra folketellinger tatt opp 20 år seinere, for så å tøye tallene til det ekstreme i den hensikt å gjøre den verste tolkning av svært tvilsomme resultater?) Jeg mener ikke å si at det ikke ble gjort feil i politikken, at det ikke var noen avlingssvikt, og overhodet ingen sult, men prøvelsene i de årene blir framstilt som den største hungersnød i menneskenes historie, og det er en konklusjon jeg ikke godtar. Den andre anklagen gir Mao skylda for de verste utslagene av vold og alle de personlige tragediene som forekom under Kulturrevolusjonen. Må Mao bære skylda for alle disse fenomenene? Jeg mener det er galt å gi Mao all skyld på denne måten. De lidelsene som forekom under begge disse periodene oppsto som resultat av en langvarig politisk krigføring. Denne politiske krigføringa vokste i sin tur ut av sammenstøtet mellom to nylig oppståtte klasser – arbeiderne og borgerskapet – sammenstøt over Kinas framtidige retning etter seieren i 1949. Kampen mellom dem var uunngåelig og gjenspeilet den politiske og sosiale hovedmotsigelsen som oppsto i Kina etter frigjøringa. Inntil 1949 hadde hovedmotsigelsen gått mellom det kinesiske folket på den ene sida og på den andre sida de føydale godseierne, deres yngel byråkratkapitalistene, og de utenlandske imperialistene som støttet dem alle, spesielt (fra 1930-tallet av) de japanske, som forsøkte å erobre Kina med væpnet makt. Karakteren av den revolusjonen som denne motsigelsen førte til, var demokratisk, eller som Mao kalte den, nydemokratisk. Hva er så den nydemokratiske revolusjonen? Jeg har forklart dette spørsmålet i min bok The Great Reversal: The Privatization of China 1978-1989 (Monthly Review Press 1990.) Det kan oppsummeres som følger: På 1930-tallet erklærte formann Mao at den kapitalistiske veien ikke sto åpen for Kina i det 20. århundret. Han sa at den kinesiske revolusjonen mot indre føydalisme og ytre imperialisme ikke kunne være en demokratisk revolusjon av den gamle typen som den britiske eller den franske – en revolusjon som åpnet veien til kapitalismen. Den måtte være en demokratisk revolusjon av en ny type, en som ville åpne veien til sosialismen. Hvorfor? Først og fremst fordi imperialistmaktene ikke ville tillate Kina å gjennomføre en omdanning som tok sikte på selvstendig kapitalistisk utvikling. Hver gang ett eller annet skikt av det kinesiske folket reiste seg for å utfordre det tradisjonelle styresettet grep imperialistmaktene inn, enkeltvis eller i samlet flokk, for å slå ned forsøket med våpenmakt. Denne forutsigelige responsen fikk Sun Yat-sen til å spørre: «Hvorfor vil lærerne aldri tillate elevene å lære?» Han stilte dette spørsmålet fordi amerikanerne prekte for dem om kapitalismens vidundere og sa til dem: «Dere kinesere bør utvikle kapitalisme,» men hver gang de prøvde å utvikle den, grep amerikanerne inn for å knuse den! Svaret var selvfølgelig at godseierklassen som helhet og kompradorene i forretningslivet og regjeringa tjente som hovedstøttespillere for imperialistmakta i Kina. Derfor brukte amerikanerne all sin finansielle og militære makt for å støtte, inspirere, fostre og bevare disse føydale overlevningene og deres kompradoryngel. For det annet, sa Mao, var kapitalismen ingen mulighet fordi «sosialismen ikke ville tillate det». Med det mente han at uten å alliere seg med og vinne støtte fra alle sosialistiske krefter i verden – først og fremst Sovjetunionen og dernest arbeiderklassene og arbeiderbevegelsene i Japan, Storbritannia, De forente stater, Frankrike, Tyskland, Italia og andre land, og den støtten disse ga gjennom sine egne kamper mot kapitalismen og imperialismen – kunne den kinesiske revolusjonen umulig lykkes. I den moderne tidsalder, som Mao definerte som en æra av kriger og revolusjoner, der kapitalismen utvilsomt var døende og sosialismen utvilsomt i framgang – ville en slik allianse og slik støtte bare komme som svar på en kinesisk revolusjon av en ny type – en kinesisk revolusjon som åpnet for arbeiderklasseherredømme og sosialisme – og ikke en kinesisk revolusjon som åpnet for borgerlig klasseherredømme og kapitalisme. Og til sist: Kinas uavhengige nasjonale borgerskap, den revolusjonære delen av borgerklassen, var svak og vaklende. Den kunne ikke på noen måte hamle opp med både de kinesiske godseierne og imperialistene pluss deres kinesiske kompradorpartnere uten å mobilisere både arbeiderklassen og bøndene fullt ut. Men å mobilisere arbeiderklassen betydde å legge visse begrensninger på styringsretten og imøtekomme visse arbeiderklassekrav – jobbsikkerhet, pensjoner, helsevesen – mens å mobilisere bøndene betydde å gjennomføre en jordreform. Dette kunne ikke gjøres uten å konfiskere rikdommen til godseierklassen, som borgerskapet i all hovedsak hadde vokst fram av og fremdeles opprettholdt myriader av bånd til. Hva mer er, det å konfiskere eiendom og jord truet grunnlaget for all privateiendom og fikk kapitalister til å vakle – hvor mye de enn ønsket frigjøring fra føydalisme og imperialisme. Igjen og igjen viste det nasjonale borgerskapet seg ute av stand til å yte en fast ledelse mot folkets fiender, utenlandske som hjemlige. Ledelsen i den demokratiske revolusjonen i Kina falt dermed automatisk på arbeiderklassen, som var langt mer tallrik og eldre og mer erfaren enn borgerskapet, og på kommunistpartiet, som hadde etablert seg som talsmann for alle undertrykte. Når kommunistpartiet tok ledelsen i revolusjonen og mobiliserte både arbeidere og bønder i millioner, og truet med å konfiskere ikke bare all jorda til godseierne men også all eiendommen til imperialistene og deres allierte kompradorer og byråkrater, kunne revolusjonens første mål vanskelig være kapitalisme. Mao forespeilet en ny nasjonal form, en blandingsøkonomi med hovedvekta på offentlig og kollektiv eiendom der felles statlige-private og de nasjonale kapitalistenes fullstendig private firmaer spilte en mindre, støttende rolle. Dermed førte dette til begrepet om en nydemokratisk revolusjon og en nydemokratisk overgangsperiode og den endelige etableringa av en nydemokratisk stat. Denne statens mandat ville være å fullføre jordreformen og nasjonalisere de rikdommene (industrielle, kommersielle og finansielle) som de fire store byråkratiske familiene i Kina hadde monopolisert, og, innen visse grenser, å hjelpe de nasjonale kapitalistene med å komme på fote. Den store seieren i 1949 førte til alt dette, som planlagt. På fastlandet løste den den gamle motsigelsen med føydalismen og byråkratkapitalismen støttet av imperialismen, og brakte en ny motsigelse i forgrunnen – det kinesiske folket mot borgerskapet. Fra det punktet av var revolusjonens karakter sosialistisk, selv om mange nydemokratiske oppgaver gjensto å løse – så som jordreform i de nylig frigjorte områdene. Så den politiske kampen hadde skiftet karakter. Nå var ikke Mao ansvarlig for dette. Det var innebygd i det kinesiske livets struktur og i strukturen til det kinesiske kommunistpartiet og i all kinesisk politikk ved eksistensen av klasser – særlig de framvoksende nye klassene, arbeidere og kapitalister – og av den eksisterende økonomien på dens utviklingstrinn. Stilt overfor disse motsigelsene hadde kommunistpartiet utviklet seg til to hovedstrømninger: Den ene var et åpent parti som styrte de frigjorte områdene, med Mao Zedong som øverste leder, og den andre var et undergrunnsparti som hovedsakelig vokste fram i de Guomindang-dominerte byene, der Liu Shaoqi var ansvarlig under Maos øverste ledelse. Partistrømningen under Mao utviklet seg til et proletarisk hovedkvarter og den strømningen som Liu ledet ble kjernen i et borgerlig hovedkvarter, alt innenfor selve partiets overordnede paraply. Det betyr ikke at alle på hver side var enten proletariske eller borgerlige. Det var mange grader av blanding og tilsetning. Men de to hovedkvarterene, med sine kontrasterende klassekarakterer, vokste fram av denne historien og disse omstendighetene, og fram av at de to strømningene var isolert fra hverandre. Shanghai-borgerskapet bidro tungt til Lius styrker gjennom studentbevegelsene i 1930-åra og 1940-åra. Etter at Dengs reformer begynte, spurte folk alltid når noen nådde en høy stilling: Hvilken grein av Ungdomsforbundet i Shanghai hørte han eller hun til? De store reformlederne som Deng Xiaoping brakte fram, først Hu Yaobang og så Zhao Ziyang, var begge produkter av ungdomsforbundet i Shanghai. Selvfølgelig var det mange maoister blant forbundets medlemmer og det var arbeidere og venstre-intellektuelle som identifiserte seg med arbeiderklassen i partiets underjordiske greiner. Men under Lius ledelse oppsto ikke desto mindre et borgerlig hovedkvarter. Etter seieren, etter frigjøringa av Kina i 1949, smeltet de to strømningene i partiet sammen til ett organisatorisk, men de smeltet aldri sammen ideologisk. Imens mottok den borgerlige strømninga hele tida forsterkninger av kadre som en gang hadde vært hengivne, men degenererte under det bombardementet av sølvkuler som hilste dem når de mottok et embete på ethvert nivå, der sølvkulene var de frynsegodene og privilegiene som samfunnet eller individuelle kapitalister kunne tilby en mann eller kvinne med makt. En rekke av korrigeringsbevegelser stanset denne lekkasjen, men kunne ikke stenge den helt. Det var heller ikke lett å skjelne de skjulte opportunistene blant de nye rekruttene til et parti som plutselig var ved makta og i posisjon til å fordele rikdommen til langt den største massen av arbeidende mennesker verden noen gang har sett. For å tjene arbeidernes og bøndenes langsiktige interesser, måtte Maos proletariske strømning kjempe for en sosialistisk framtid og den endelige avskaffelsen av klasseutbytting. At Mao virkelig hadde vanlige folks framtidige interesser i tankene når han kjempet for dette målet, demonstreres av den krisa og stagnasjonen som nå gjennomsyrer store deler av den kinesiske landsbygda. Dette fører til proletarisering av snesevis av millioner bønder som er kronisk undersysselsatt på de små nuddelstripene med jord som fins overalt og som familieansvarssystemet tildeler dem. For å bevare en framtidig rolle for seg sjøl og redde Kina som handlingssfære for borgerskapet som klasse, måtte borgerskapets representanter innen partiet i skarp kontrast til dette i det minste kjempe for en forlenget periode med blandingsøkonomi, der en stadig videre rolle for private entreprenører ledet til en kapitalistisk framtid. For å få vektskåla til å tippe i denne retninga innløste Dengs regjering obligasjoner for snesevis av millioner dollar. Obligasjonene ble en gang utstedt til Kinas uavhengige entreprenører for å kompensere for regjeringens ekspropriasjoner, og det var betalt rente på dem i ti år fram til de var blitt annullert i 1966. Innløsingen av obligasjoner begynte omkring 1980. Kan Mao klandres for kampen, for splittelsen over politikken? Nei. Denne splittelsen var innebygd og uunngåelig. Initiativer som oppsto på den ene av sidene måtte utfordres og nedkjempes eller i det minste nøytraliseres av den andre sida. Striden var bitter, langvarig, og hard. Tragediene og ofrene var mange på begge sider. Ekstreme gnisninger mellom de to klassefraksjonene bidro i høy grad til at politikken slo feil. Ingen politisk linje, fra noen av sidene, kunne settes ut i livet uten strid. Fra den borgerlige sida hadde bitterheten sin rot i en ubønnhørlig sannhet: Akkurat som bøndene i det gamle Kina kunne klare seg uten godseierne, men godseierne ikke kunne klare seg uten bøndene som arbeidet, kunne arbeiderne og bøndene i det revolusjonære Kina klare seg uten borgerskapet, men borgerskapet kunne i det lange løp ikke klare seg uten arbeiderne og bøndenes arbeid og den merverdien de skapte. Jeg snakker ikke nå om intellektuelle. Arbeiderklassen kan vinne støtte fra og trene opp intellektuelle som er lojale overfor sosialismen, akkurat som borgerskapet kan vinne støtte fra og trene opp intellektuelle som er lojale overfor kapitalismen. Å gi Mao skylda for den kampen som fulgte og for utfallet av den, er derfor uberettiget, urealistisk og uhistorisk. Mao gjorde det som måtte gjøres, gitt hans sosiale basis, mens Liu gjorde det som han måtte gjøre gitt hans sosiale basis. Etter et tiår med konflikt kom det til et oppgjør i Kulturrevolusjonen. Mao vant noen seire i begynnelsen, men uheldigvis kunne han ikke konsolidere dem under hammerslagene fra Liu-Deng-motoffensiven, som ble forsterket av dødvekta, tregheten, seiglivetheten i alle de gamle skikkene, gamle vanene, gamle forestillinger og all gammel overtro som gjorde enhver forandring vanskelig, for ikke å snakke om så radikale forandringer som sosialistiske produksjonsforhold og den tilsvarende sosialistiske overbygningen det krevde. Mao hadde overtaket politisk. Han kunne snakke direkte til og mobilisere hundrevis av millioner arbeidere og bønder. Men Liu hadde overtaket organisatorisk fordi hans gruppe kom fra undergrunnsapparatet, i kraft av sitt eksisterende nettverk i 1949 kontrollerte partiorganisasjonen på landsbasis og hadde makta til å utnevne, avsette, forfremme og utdanne mellomsjiktet av kadre landet over. Kjernen i Lius utdanningsprogram var hans brosjyre How to Be a Good Communist. Denne gikk inn for en selvutvikling som, hvis den ble utført etter hans direktiver, ikke ville sette en i stand til å tjene folket bedre, men til å bli et lydig redskap, og slik gjøre seg fortjent til å bli forfremmet til stadig høyere poster i partiet. Disse besteborgerlige lakeiene, med karrièrer som var avhengige av Liu, var borgerskapets stormtropper i partiet, og det var et konsistent mønster i måten de opptrådte på. I enhver ny situasjon, når Mao foreslo en sosialistisk løsning, ville de først forhale og forsøke å bremse forandringen eller forhindre den. En gang oppløste de for eksempel 30.000 landsby-jordbrukskooperativer med ett slag. Men når enhver bevegelse nådde høydepunktet og ikke kunne stoppes med uthaling, da slengte de seg på, så aktive som noen, og dreiv ting til det ytterste, noe som var like ødeleggende, om ikke mer. Fra Lius hovedkvarter kom det alltid, helt konsistent, i stadium etter stadium av revolusjonen, en bevegelse, et skifte fra høyre-obstruksjon til venstre-ødeleggelse. Enten det var bevisst eller ikke, så var dette mønsteret. Det kom til syne under jordreformen, slik det blir vist i min bok Fanshen (University of California Press, 1997). Det kom til syne så det forslo under anti-høyre-bevegelsen i 1958. Etter de sjokkerende hendelsene i Ungarn på slutten av 1950-tallet, foreslo Mao at det kunne være så mange som 4.000 høyreorienterte reaksjonære blant Kinas intellektuelle og akademikere. Deng Xiaoping, seinere Kinas ledende mann, påtok seg ansvaret for å håndtere høyreavvikerproblemet den gang, og gjorde enorm skade ved å angripe 500.000! Den samme høyre-til-venstre-svingen martret Den sosialistiske opplæringsbevegelsen i 1964. Kadre på bunnplanet befant seg plutselig under totalt angrep fra Lius hovedkvarter. Bare i ett eneste fylke, Xiyang i det sentrale Shanxi, begikk 40 ledere på landsbynivå selvmord. Før det viste en tilsvarende svingning seg under Det store spranget etter at de borgerlige kreftene mislyktes i å avverge det. Måten de svarte på besto i å drive ting til ytterpunktene, sånn som å blåse til «Den kommunistiske vinden», en vind av politiske overdrivelser som inneholdt en storm av gigantomani. Hvis et bydistrikt hadde vist seg egnet som en eneste produksjonsenhet, så var et helt fylke enda bedre. Den inneholdt en orkan av blinde direktiver – hvis det å grave en fot djupt er bra for jordsmonnet, er det bedre å grave tre fot djupt. Den omfattet en overdrivelsesvind – hvis du høstet 100 skjepper per acre (en acre = 4047 kvm, dvs. litt over fire mål. Overs. anm.), så høstet jeg 200 skjepper per acre. Og en utjevnings- og overføringsvind – hvis du har en traktor som kommunen trenger, så send den over, det er til det felles beste. På høyden av den euforien som den store avlingen i 1958 førte med seg allerede før den var høstet, blåste alle disse vindene, og pustet opp alvorlige ødeleggelser, som sammen med det svært dårlige været i 1959, -60 og -61 førte til avlingssvikt, sult, og til og med hungersnød. Maos initiativer led midlertidig nederlag, men de var vel gjennomtenkt. Inspirasjonen til Det store spranget, kommuneformen for kooperativ sammenslutning og industriprosjekter som bakgårdssmelting av jern kom fra den svært vellykte kooperative industribevegelsen Indusco under krigen. Etter passende nedskjæringer og reorganisering lyktes Kina i å gjenopplive mye av den opprinnelige visjonen. Det er en god beskrivelse av denne bakgrunnen for kooperativene og kommunebevegelsen i Jack Grays bok Rebellions and Revolutions: China from the 1800s to the 1980s (Oxford University Press, 1990). Under Kulturrevolusjonen oppsto det liknende ytterligheter. Etter at Mao oppfordret til makterobring nedenfra, dannet alle, og særlig kapitalistvandrerne, fraksjonistiske støttegrupper for å gripe makta. Det førte til prinsippløse og ofte voldelige «fritt-fram-tilstander» som ingen, verken Mao eller Liu, kunne kontrollere. Og slik gikk Kulturrevolusjonen, etter først å ha skapt en kjempemessig storm, i stå uten å konsolidere sine mål. Men bevegelsen som helhet var et stort, kreativt brudd i historien. Det var ikke noen sammensvergelse, ikke noen utrenskning, men en massemobilisering som inspirerte folk til å gripe inn, til å se over og holde oppsikt med kadrene sine og danne nye revolusjonære komiteer for å utøve kontroll på grasrotnivå og oppover. Hele tanken om at tidas hovedmotsigelse var klassekampen mellom arbeiderklassen og kapitalistklassen, ga seg uttrykk i partiets ledelse, og med mindre den ble løst i arbeiderklassens interesse, ville den sosialistiske revolusjonen grunnstøte. Og hele ideen om at metoden måtte være å mobilisere vanlige folk til å gripe makta nedenfra for å opprette nye representative ledende organer, demokratisk valgte maktorganer, var et gjennombrudd i historien som er oppsummert i uttrykket «bombarder hovedkvarteret». Etter min mening utgjør dette Maos største bidrag til revolusjonær teori og praksis, og kaster lys over veien til framskritt i vår tid. Hadde Mao lyktes, tror jeg ikke det er noen tvil om at vi i dag ville hatt en blomstrende sosialistisk økonomi og kultur i Kina, med enorm prestisje i folket. Den økonomiske framgangen hadde kanskje vært langsommere enn den nåværende, men den ville vært mye mer solid og mye mer nyttig som utviklingsmodell for alle tredje verden-land som nå lever i avgrunnsdyp fattigdom og utbytting. Hvor Mao var spesielt forutseende var i sin avsløring av tendensen til å ta kapitalismens vei og at han gjorde «partifolk ved makta som vandrer kapitalismens vei» til Kulturrevolusjonens skyteskive. I dag, etter tjue år med Dengs «reformer», kan vi tydelig se hvilken vei Kina går og hva resultatet vil bli. Det er sikkert at Maos diagnose står seg. Maos diagnose for hele Kinas revolusjon var at den kapitalistiske veien ikke var åpen for Kinas folk. I en verden som er dominert av mektige imperialister og multinasjonale sammenslutninger med enorm styrke og verdensomfattende rekkevidde, vil ethvert tredje verden-land som tar kapitalismens vei ta en vei som fører til nykolonisering. Med kapitalistiske metoder kan man i dag ikke bygge en økonomi og et land som er uavhengig og selvberget, men bare en avhengig økonomi og et land som lever på nåde fra disse enorme multinasjonale selskapene på toppen av haugen, som bestemmer reglene og dominerer spillet. Deng-regimet (nå Zhang-regimet) er i sitt vesen allerede et kompradorregime, klar til å selge ut til høystbydende Kinas mest dyrebare jord-, materielle og menneskelige ressurser. For umiddelbar fortjeneste vil de nåværende makthaverne gjøre hva som helst, ofre ethvert prinsipp, invitere enhver investor, gi bort store biter av hjemmemarkedet, selge alle og enhver ressurs inkludert langsiktige bruksrettigheter til den mest verdifulle urbane grunn, for ikke å snakke om reklameplass på veggene av Yangtze-kløftene, som kan stå som symbol for hele paradigmet. Nylig oppsto det en stor spekulativ boom i boligmarkedet omkring Beijing, og noe av den beste dyrkingsjorda i Nord-Kina ble lagt ut for å bygge eiendommer for rikfolk. Prisene for disse uferdige husene – de blir faktisk ikke kalt hus, de blir kalt villaer – gikk fra 450.000 til 1.500.000 amerikanske dollar. Så vidt jeg vet ble få om noen av dem solgt til noen som ville bo i dem. Spekulanter fra Hong Kong og andre deler av den kinesiske diasporaen i Sørøst-Asia kjøpte imidlertid noen av dem, i håp om å håve inn gevinst ved å selge dem igjen før hele bløffen brøt sammen. Vil Kinas økonomi komme ut av denne overgangsperioden som uavhengig, selvregulerende og ansvarlig overfor det kinesiske folket, eller vil den bukke under for internasjonalt markedspress, gi opp det ene initiativet etter det andre og ende i en passiv, nykolonial stilling, rystet av store finansielle stormer som Kina ikke har noen kontroll over? Jeg tror det siste alternativet er en alvorlig fare og bør konfronteres nå av dem som er ansvarlige for Kinas framtid. Dessverre ser jeg ingen tegn til at noen som er i posisjon til å gjøre noe med det tar problemet alvorlig. Korrupsjonen når helt til topps i regjeringen og alle har det for travelt med å bli rike fort til at de bryr seg om de langsiktige resultatene. Så jeg tror at Maos opprinnelige spådom, at i en verden dominert av mektige imperialistiske stater er ingen kapitalistisk vei åpen for Kina, vil vise seg å være like sann i dag som da han formulerte den i 1920-åra. Flere og flere fra alle livets områder vil komme til å verdsette og hedre Maos livsverk, hans kamp for nasjonal frigjøring og hans kamp for sosialisme. Hovedpoenget mitt, at alvorlig klassekamp var innebygd i Kinas moderne historie etter frigjøringa, så ingen person, ingen gruppe, ikke noe parti eller noen fraksjon hadde frie hender til å tillempe en sosialistisk politikk, og at tragediene og ulykkene på alle sider var et resultat av gnisningene i skjæringspunktet mellom de nye innenlandske klassene der de kjempet for herredømmet over samfunnet, først og fremst innafor kommunistpartiet, tror jeg også vil stå seg i det lange løp.
Relaterte artikler
Planøkonomi i de første åra etter revolusjonen
Dette er første del.
Andre del av artikkelen står i Røde Fane 5 – 1999.
«Marx om planøkonomi under sosialismen» var også ein del av denne artikkelen.
Innledning
Sosialisme innebærer planøkonomi. Hvordan vil en slik planøkonomi se ut i de 2-3 første åra etter revolusjonen? Det var emnet som jeg skulle si noe om på Rød Front-sommerleiren nylig (sommeren 1999). Siden det har blitt vanskeligere år for år å forklare for andre hva den egentlig innebærer, den sosialismen som vi går inn for, trenger vi å få tenkt igjennom det på nytt. Sommerleirinvitasjonen ga meg et dytt til å sette meg ned og studere spørsmålet.
Jeg har alltid ment at dette er et emne som det er dumt å si for mye om. Forskjellen på kapitalisme og sosialisme er at under sosialismen har folket mulighet til å diskutere og bestemme sjøl. Ganske tåpelig da hvis vi allerede på forhånd har bestemt for dem hva de skal prioritere og hvordan de skal organisere seg for å få det gjennomført. Skal vi bestemme nå at bussen skal være gratis? Det kan ikke være formålet med diskusjonen. Formålet må snarere være å vise for oss sjøl og etter hvert for andre at sosialismen er mulig, og at den åpner opp utallige muligheter som ikke finnes nå – en ny frihet. Den inneholder også muligheten til å gjøre bussen gratis, men det er i tilfelle bare en ide som du eller jeg har, og som sådan ikke noe bedre enn ideer som Per og Kari har.
Muligheter og begrensninger, det er det vi må snakke om når vi snakker om sosialismen, ikke hvordan det skal og hvordan det ikke skal være. Når vi snakker om revolusjonen, må vi snakke om hva vi må gjøre, og hva vi ikke må finne på å gjøre. Når vi snakker om sosialismen – tida etterpå – må vi snakke om muligheter og begrensninger. Det finnes ingen generallinje.
Men det er noe som er like dumt som å spikre den sosialistiske regjeringas femårsplan nå. Og det er å ikke lære av fortida. Våre kamerater gjennomførte den russiske revolusjonen i 1917 og den kinesiske revolusjonen i 1949, den albanske, den jugoslaviske, den ungarske, den tsjekkoslovakiske … .
Det var våre kamerater, de hadde samme mål som oss. Ikke alt gikk som planlagt, for å si det mildt. Hva var det de gjorde riktig, og hva gjorde de fryktelig feil? Hva er «de almenne lærdommene av Oktoberrevolusjonen», som det het seg før? Dette må vi oppsummere en gang til, med det vi nå veit og kan. Det holder ikke å si at det er oppsummert allerede, for veldig mye nytt har skjedd siden det blei oppsummert sist. Det holder heller ikke å si at «Nei vi er i Norge, vi er i 1999, vi har ingenting å lære av disse primitive og tilbakeliggende landa. Har vi noe å lære av Marx, så har vi også noe å lære av Lenin, Stalin og Mao. Jeg sier Stalin, for jeg trur ikke vi er klokere og bedre mennesker enn Stalin. Vår eneste fordel er at vi veit hvordan det gikk.
Fra et så begivenhetsrikt århundre som det tjuende, burde vi kunne plukke opp ett og annet, ikke bare fra våre kamerater, men til og med fra våre motstandere. Noe av det sosialdemokratene og revisjonistene gjorde, vil kunne fungere bra i en annen sammenheng. Jeg sier ikke at det er det samme om katta er svart eller hvit, bare den fanger mus. Jeg sier snarere at vår hvite katt kan ta med seg noen triks fra de svarte, uten å skifte farge av den grunn.
Husholdering av arbeidskraft
For å leve må vi produsere. For å produsere trenger vi i første rekke å fordele arbeidskrafta på de ulike slags produksjonene og på de ulike arbeidsoppgavene innafor hvert slags produksjon. Naturligvis trenger vi også å fordele de tilgjengelige produksjonsmidlene til de ulike slags produksjon, slik at arbeiderne har maskiner, redskap og råstoffer å jobbe med. På litt lengre sikt er imidlertid det også et spørsmål om å fordele arbeidskrafta, for de produksjonsmidlene arbeiderne skal jobbe med, er produsert av arbeid i tidligere perioder. Om de foreligger i riktige mengder, er altså et spørsmål om hvordan arbeidskrafta blei fordelt da. Hvis f.eks. maskinene ikke er hensiktsmessige, men gamle og dårlige, så er det fordi vi satte av for lite arbeidskrafta i tidligere perioder til å forbedre maskinene, eller til å produsere eksportvarer som vi kunne kjøpe maskiner for.
Det viktigste i ethvert samfunn er derfor å husholdere med arbeidskrafta, og fordele den på ulike slags produksjon på en slik måte at vi får dekka alle de forskjellige materielle og åndelige behovene vi har.
Det er bare en ting som eventuelt kan være like viktig, og det er å sørge for at vi ikke behandler naturen og naturressursene på en slik måte at det blir umulig for framtidige generasjoner å få dekka sine behov, uansett hvor flinke de måtte være på det tidspunktet til å husholdere med arbeidskrafta. Hensynet til bærekraftighet har ikke spilt noen stor rolle i marxistisk tenkning om planøkonomi fram til nå, og det må vi naturligvis rette på. Det kan gi visse begrensninger på hva slags produksjon vi skal satse på. Men det endrer ikke grunnproblemet, som er det samme i alle samfunn, nemlig å fordele arbeidskrafta.
Blåbær eller pilespiss
For 10 000 år sida, før noen klasser hadde oppstått, var dette problemet et problem som blei stilt til en mengde bitte små og isolerte samfunn av jegere og samlere. Uansett hvem som hadde oppgava å løse problemet – alle i fellesskap eller en eller annen sjef (og det veit vi vel egentlig ingenting om) – så hadde han eller hun et oversiktlig problem, ikke stort verre enn det å lede et fotballag. «Vi skjøt vekk fire pilespisser i går. Skal vi lage nye pilespisser nå, eller skal vi vente til blåbærsesongen er over?» Det går det an å diskutere.
Prisen for denne enkelheten og oversiktligheten – den andre sida av medaljen – var at samfunnet var for lite til å utvikle noen samfunnsmessig arbeidsdeling og spesialisering, og dermed få utviklet produktivkreftene.
I de 10 000 åra som fulgte, har menneskenes samfunn blitt større og mer sammensatte. I stedet for et par-tre næringsgreiner har det blitt millioner av ulike slags produksjon og produkter, og i stedet for noen titall eller hundre mennesker å fordele de ulike arbeidsoppgavene på, har det blitt milliarder – hele kloden er iferd med å bli en stor sammensatt produksjonsorganisme. Ingen forundrer seg i dag over at det har blitt oppgava til noen av disse menneskene å produsere tamagotchier på heltid, eller at det f.eks. er oppgava til noen damer i Thailand å produsere tamagotchier til de som trenger det i Norge. Damer som vi ikke kjenner, og aldri kommer til å veksle et ord med.
Vi kunne ikke oppnådd denne utviklinga med demokratisk planlegging. Prisen for denne sammensattheten, og den enorme utviklinga av produktivkreftene og av de mennesklige behovene produksjonen skal dekke, er tusenvis av år med klasseherredømme, 2500 år med utviklet markedsøkonomi, og 400 år med begge deler smeltet sammen, dvs. kapitalisme.
Den første store utviklinga av produktivkreftene skjedde med overgangen til jordbruk. Det la grunnlaget for den første og mest primitive forma for planøkonomi over et større geografisk område, nemlig fyrstens årsvisse og planlagte oppkreving av bøndenes overskudd. Hvilket igjen ga en helt ny utvikling av arbeidsdelinga i form av mange forskjellige handverk og profesjoner under fyrstens hoff. Opplagt kunne ikke sivilisasjonen – utviklinga av nye mennesklige behov og evner – skje på annen måte enn at noen få blei siviliserte, mens de fleste blei holdt nede på eksistensminimum, nettopp for at de få skulle få den muligheten.
Markedsøkonomi
Handel og penger – markedsøkonomi – utvida den samfunnsmessige arbeidsdelinga over enda større geografiske områder enn fyrstedømmet. Men det er først med kapitalismen, når arbeidskrafta sjøl blir en vare, at markedsøkonomien utvikler seg slik at all produksjon i samfunnet blir vareproduksjon. På dette punktet i historia blir det innført en markedsbasert samfunnsmessig arbeidsdeling som omfatter all arbeidskrafta innafor et større geografisk område – en nasjon. Men dette er ingen bevisst form for fordeling av arbeidskrafta. Fordelinga skjer gjennom vareprisene, verdilova, kapitalistenes konkurranse. For alle, kapitalistene inkludert, virker det som det skjer ved hjelp av krefter utenfor deres kontroll, lovmessigheter som de bare må underkaste seg. Hva verre er: Fordelene ved den samfunnsmessige arbeidsdelinga, den sterkt stigende produktiviteten og den allsidige utviklinga av menneskenes behov og evner, kommer framleis bare en liten overklasse til del. Arbeiderne produserer bare mer og mer armod for seg sjøl, og mer styrke til dem som trykker dem ned. Kapitalismen er en veldig effektiv fordeling av arbeidskrafta i samfunnet, men for et formål som bare et mindretall tjener på. Og sjøl de kan vel bli skremt av at formålet på en måte ikke kan endres og modereres og styres av mennesker, men virker blindt og utafor mennesklig kontroll.
Så ganske nylig, for 150 år sida, dukka det opp den hittil umulige tanken at hele denne utviklinga over 10 000 år nå har kommet til et punkt hvor den kan snus fullstendig på hodet. Klassene kan avskaffes, og produsentene kan igjen ta styring med hvordan de vil fordele arbeidet, hva de vil produsere og hvordan produksjonsresultatet skal fordeles. Men denne gangen ikke i små samfunn på under hundre medlemmer, men over hele jorda. Vi trur på det. Det er det vi trur på og vil prøve å få til. Det er naturligvis å sette seg høye mål. Men det kan se ut til at kapitalismen har skaffa fram det som skal til for å få det til: en arbeiderklasse som ikke har noe å miste på å forsøke, og svære planleggings- og kontrollinstrumenter som kan brukes til en slik komplisert samfunnsplanlegging – storbanker, statistiske sentralbyråer, material- og produksjonsstyringssystemer på EDB, kunderegistre osv.
La oss nå si at vi får denne muligheten i Norge i en situasjon der alle eller de fleste andre land er kapitalistiske. Hva bør vi gjøre i den aller første tida?
Det første kvarteret
Sjølve revolusjonen består i at arbeiderklassen tar statsmakta og overfører produksjonsmidlene fra kapitalistenes kontroll og eie til samfunnets kontroll og eie. Dette bør være en uhyre rask prosess. Allerede under Oktoberrevolusjonen burde det vært en mye raskere prosessen enn det det blei. F.eks. tok det over tre uker før Folkekommisærenes råd (regjeringa) klarte å ta ut penger fra nasjonalbanken, siden alle henvendelser til banken blei avvist som ulovlige. Tilslutt klarte de å få tatt ut 5 millioner rubler i en operasjon som liknet mer på et bankran enn på en ordinær transaksjon. Pengene blei lagt i en koffert som blei plassert på Lenins skrivebord. Det tok enda mange måneder å fullføre nasjonaliseringa av bankvesenet og få sentral kontroll med alle større bedrifter. En slik langvarig prosess bryter opp de vante forbindelseslinjene mellom bedriftene, og mellom bedriftene og bankvesenet, og setter produksjonen tilbake. Det gir også kapitalistene rom for å organisere mottiltak, både økonomiske og militære. I vår tid, da viktige og store økonomiske grep kan gjennomføres i løpet av noen tastetrykk, må prosessen være mye, mye raskere.
Følgende tiltak må gjennomføres straks det finnes et maktgrunnlag for å gjøre det. De bør gjennomføres samlet og i løpet av minutter.
Straks
- Vedta en lov som overfører disposisjonsretten til alle aksjer i børsnoterte selskaper, samt alle andre verdipapirer, til staten. Den settes ut i livet umiddelbart ved å ta kontroll over Verdipapirsentralen. Det kan godt tenkes at vi vil gi noe av dette tilbake etterpå. Det kan også godt tenkes at vi vil gi kompensasjon for det som er ekspropriert på denne måten. Poenget er ikke å ekspropriere mest mulig raskest mulig, men å sikre seg full kontroll med den videre utviklinga.
- På samme vis må en sikre seg kontroll med noen få av de ikke-børsnoterte selskapene (Statoil o.l.).
- Steng børsen – for godt.
- Vedta en lov som overfører disposisjonsretten til alle bankkonti tilhørende privatpersoner til staten for en kortere periode. Hensikten er å ekspropriere beløp over en viss grense (1 million?), og innarbeide sperrer mot at disse kontiene kan brukes til større finanstransaksjoner. Igjen kan det godt tenkes at vi vil levere tilbake mesteparten av dette etter hvert, og hensikten er ikke å ta folk eiendom, men å forhindre at den kan brukes til å tappe bedrifter for ressurser, overføre midler til utlandet etc.
- Vi vil anstrenge oss for å holde valutamarkedet åpent og valutakursen stabil. Derfor bør vi vedta en lov som gir alle utlendinger full kompensasjon for de eiendeler og verdier de nettopp har blitt fratatt i Norge. Oljefondet brukes til å gi slik kompensasjon. Oljefondet brukes også til å garantere for norske bedrifters gjeld i utlandet, om nødvendig, og til å stabilisere krona. På denne måten vil vi kjøpe oss ut av problemer i forhold til utenlandske kapitalister og internasjonale avtaler, og sørge for at norske bedrifter får tilgang til de internasjonale markedene omtrent som før. En revolusjon i Norge kan nemlig ikke endre på den internasjonale samfunnsmessige arbeidsdelinga. I bransjer der markedet og konkurransen er internasjonal, vil norske bedrifter derfor i hovedsak fortsatt ha et markedsbasert forhold til sine omgivelser.
- Vi må utnevne nye styrer i alle de aksjeselskapene vi nå har overtatt. De fleste av disse vil konkurrere på et nasjonalt eller internasjonalt marked. Skal vi få til en seinere restrukturering og samordning i slike bransjer, kan vi ikke ha reint lokale styrer. Derfor bør det f.eks. utnevnes tre sentralt oppnevnte representanter for arbeiderklassen, i tillegg til de to representantene for de ansatte. Bedrifter som konkurrerer på et lokalt eller regionalt marked, kan få sine offentlig oppnevnte representanter utnevnt av lokale myndigheter. Tidligere eiere og bedriftsledere kan også bli oppnevnt til styret i de tilfellene de er positive og interessert i det. I de tilfellene der maktovertakelsen byr på problemer, må vi derimot naturligvis bruke makt om nødvendig.
- Vi må vedta et demokratisk rammeverk for hvordan disse styrerepresentantene skal opptre, hvordan de skal læres opp og skoleres, hvem de skal stå til ansvar for osv. Dette er naturligvis det mest sentrale punktet. Sosialismen er arbeiderklassen ved makta, og alt må gjøres for at det virkelig er arbeiderklassen som helhet som har makta til enhver tid. De nye bedriftsstyrene og de sentrale planmyndighetene må ikke bli kilder til personlig makt og berikelse, og heller ikke til en liten gruppes makt og berikelse. Dette kommer jeg tilbake til mot slutten.
- Etter disse tiltakene er parola for den første tida «business as usual». Vi gjør ingen større endringer uten å vite hvordan det vil virke. Vi sikter mot en størst mulig grad av kontinuitet i produksjon og handel. Bedriftene skal derfor drives med samme målsetning om bedriftsøkonomisk avkastning som før. Det nye er at produksjonsmidlene er i arbeiderklassens hender. Overskuddet tilfaller staten, eller i noen tilfeller fylket eller kommunen. Det er også staten som legger rammene for disponeringa av overskuddet, og som bevilger lån til nye investeringer og restruktureringer som ikke kan finansieres med driftsoverskuddet. Så lenge vi sørger for at det virkelig er tilfelle, og at ikke de nye styrene og bedriftslederne de utnevner, utvikler seg til nye kapitalister, har vi tid og rom til å omdanne produksjonen og målsettinga til bedriftene etter hvert.
Det er to trekk å merke seg ved dette opplegget. For det første er det tempoet i den grunnleggende forandringa – sjølve revolusjonen. Ideelt sett bør revolusjonen gjennomføres en fredag etter at børsen har stengt, og være gjennomført til mandag morgen. Dette gjelder sjøl om borgerskapet alt lang tid i forvegen har begynt å ta sine forholdsregler, og har flyttet sine formuer til utlandet etc. Det som er igjen, skal vi ha full og rask kontroll med.
For det andre er det opprettelsen av en sosialistisk markedsøkonomi. Delvis er det begrunnet med at Norge er så integrert i den internasjonale kapitalistiske økonomien, og så avhengig av import og eksport som vi er. Delvis er det begrunnet ut fra hensynet til stabiliteten i økonomien. Erfaringer fra så vel de første årene etter Oktoberrevolusjonen som oppløsninga av Sovjetsamveldet og Comecon viser at det tar mange år å reparere skadene som oppstår når de etablerte forbindelsene mellom bedriftene og markedene deres brått rives over. Erfaringene fra «det store spranget» i Kina viser kanskje det samme. Sosialismen fødes av kapitalismen og må ta i bruk de redskapene som er utvikla i kapitalismen. Fra dette punktet av er vi istand til å gjennomføre de planmessige forandringene vi beslutter på demokratisk vis. Men hvis vi gjennomfører grunnleggende endringer i økonomien raskere enn vi kan ha oversikt over, blir alt et strev med å få den nye økonomien til å fungere, og vi får ikke tid og krefter til overs for demokrati og langsiktig planlegging.
Bedre å starte med en sosialistisk markedsøkonomi som fungerer og endre den etter hvert, enn å starte med teoretiske konstruksjoner og mer og mer byråkratiske planleggingsorganer, og så måtte legge om til full kapitalisme når dette ikke virker.
Jeg skal seinere i artikkelen ta for meg noen prinsipper for den sosialistiske planøkonomien vi vil innføre etterhvert. Men sjølve starten ønsker vi oss minst mulig opprivende.
Grunnelementene i planøkonomien
Marx så planøkonomi som et vesentlig element i sosialismen. Kjerna i denne planøkonomien er husholderinga med arbeidskrafta og fordelinga av arbeidskrafta på produksjonsoppgavene. Det er vesentlig for Marx at dette ikke overlates til markedet, fordi det betyr det motsatte av bevisst kontroll og styring. På den andre sida ville han føre regnskap i form av verdier eller abstrakte, gjennomsnittlige arbeidstimer. Dette har en likhet med kapitalistenes regnskapsførsel, siden de kapitalistiske markedsprisene er omformede og tilnærmede versjoner av verdiene.
Det er to grunner til denne likheten mellom kapitalistenes og sosialismens regnskapsførsel. For det første er gjennomsnittlige arbeidstimer det eneste som det på langt sikt er verdt å føre regnskap over i alle samfunn. For det andre springer sosialismen ut av kapitalismen, og da kan det jo være både nødvendig og hensiktsmessig å ta over noen prinsipper i den kapitalistiske regnskapsføringa, spesielt i den første tida.
Men det er fundamentale forskjeller også. Hovedforskjellen er at for kapitalistene gjelder det først å fremst å husholdere med kapitalen, mens under sosialismen finnes ikke kapital. Dette behandler vi nøye seinere.
I den sosialistiske planøkonomien må vi først og fremst skille mellom nødvendighetens og frihetens rike. Det vi skal planlegge, er det nødvendige arbeidet, verken mer eller mindre. I Russland 1917 eller Kambodsja 1975 var det åpenbart alt arbeid. Det fantes ikke rom for noe frihetens rike der og da. Uansett hva som skjer, ville det være rart hvis det samme blir tilfelle for oss.
Under kapitalismen er det nødvendige arbeidet den delen av arbeidsdagen som trengs til å skape verdier lik arbeidskraftas verdi. Eller sagt litt enkelt: det antall timer pr. dag du må jobbe for din egen lønn. Resten av arbeidstida er merarbeidstid, som skaper den merverdien kapitalistene får. Det er ikke urimelig å tru at den nødvendige arbeidstida er 3 timer, f.eks. Jo mer arbeidsproduktiviteten stiger, jo kortere blir den nødvendige arbeidstida.
3 timer straks?
Kapitalistisk planlegging, slik den foregår i den enkelte bedriften, er planlegging for hvordan en skal gjøre merarbeidstida størst mulig. Sosialistisk planlegging er planlegging av hvordan en skal disponere den nødvendige arbeidstida. Merarbeidstida – den tida du må jobbe for andre – eksisterer ikke lenger. Kan vi da sette ned arbeidstida til 3 timer straks? Nei, det ville være uansvarlig. Hovedgrunnen til det er at mens merarbeidstida faller bort, er det noen av de tingene som før blei produsert i merarbeidstida, som nå må dekkes inn av det nødvendige arbeidet. Det nødvendige arbeidet øker altså endel. Investeringer, f.eks., var under kapitalismen en av de tingene som merverdien blei brukt til. Nå er det arbeiderklassen sjøl som må investere. Dette øker det nødvendige arbeidet. Med hvor mye? Det er nå opp til en demokratisk beslutning. Merverdien blei også brukt til kapitalistenes luksusforbruk. Nå vil vi i stedet øke arbeiderklassens forbruksmuligheter. Det krever også en økning av det nødvendige arbeidet. Med hvor mye? Det er også opp til en demokratisk beslutning.
Planøkonomi kan være to ulike ting. Hva er hovedsida ved planen vår, å få den nåværende økonomien til å fungere godt, eller å endre den? Jeg går ut fra at vi hovedsakelig vil planlegge produksjonen av det daglige livet, slik det er her og nå. Femårsplanene i Sovjet, f.eks., var noe helt annet. De var investeringsplaner. Problemstillinga var: Hvordan skal vi samle nok ressurser til en veldig rask utbygging og omforming av økonomien. Både krigsfaren og behovet for industrialisering krevde at alle krefter blei konsentrert om det. Slik er det ikke for oss. Vi er absolutt ikke i behov av å komme over på en annen økonomisk plattform enn den vi har i dag så raskt som mulig. Så våre planer vil snarere være planer for en ny organisering av dagliglivet enn de veldige investeringsplanene. Dette vil gi hele den politiske diskusjonen en annen innretning enn den hadde i Sovjet.
Men tross alt, noe skal investeres, og noe skal levestandarden økes. Arbeidstida kan derfor ikke settes så lavt som til 3 timer.
En annen grunn til det er at før vi setter ned arbeidstida, bør vi sikre at ny produktiv arbeidskraft faktisk er blitt tilgjengelig som følge av at borgerne kommer i vanlig arbeid, uproduktivt byråkrati er fjernet og funksjonærsida i bedrifter og bankvesen er rasjonalisert. Dette vil være vanskelige prosesser som lett kan ta 5-10 år hvis vi ikke vil skaffe oss unødig mange uvenner.
En tredje grunn til å beholde en viss lengde på arbeidstida kan være at veldig kort arbeidstid krever former for omorganisering av hele arbeidsdagen og arbeidsfordelinga over livsløpet. Det virker ikke umiddelbart fornuftig å reise en time hver veg for å jobbe i tre timer daglig. Kanskje bedre å jobbe færre dager i uka, færre uker i året eller færre år i livet? Dette ser jeg for meg som en stor debatt som jeg ikke kan låse fast utfallet av nå. Det vil også ta noen år å innføre gradvis de ordningene en har blitt enige om.
En fjerde grunn til ikke å sette arbeidstida drastisk ned i ett slag, er at det nødvendige arbeidet også skal dekke de forholdene Marx nevner i Gothaprogrammet:
- De alminnelige forvaltningskostnadene, dvs. det nødvendige byråkratiet for å få alle typer av styrende organer på alle nivåer til å fungere,
- Det som er bestemt til samfunnsmessig behovstilfredsstillelse, dvs. offentlige tjenester,
- Fonds for arbeidsudyktige, dvs. trygd og pensjoner.
Samfunnslønn
På disse punktene må vi sette inn mye ressurser. En første rimelig ting å gjøre er å innføre samfunnslønn, dvs. en automatisk minsteinntekt som tilfaller alle samfunnsmedlemmer uansett. Den kan f.eks. bli økt gradvis fra du er null til du er 20 år, og så ha samme nivå livet ut. Den kommer i stedet for bl.a. barnetrygd, studielån, ledighetstrygd, minstepensjon og de vanligste formene for sosialhjelp. Den må utformes slik at den ikke faller helt vekk hvis du f.eks. tar deg arbeid under studiene eller jobber som trygdet, men trappes ned gradvis avhengig av hva du tjener. Det må lønne seg å jobbe, sjøl i de dårligst betalte jobbene.
Samtidig vil vi trolig ønske å øke kvaliteten i eldreomsorg og skolevesen ved å sette inn mer ressurser. Dette – samfunnslønn og økte ressurser til eldreomsorg og skole, men særlig samfunnslønn – er tiltak som etter alt å dømme kan innføres raskt.
Motposten til samfunnslønna er at alle som kan, har plikt til å jobbe. Den som ikke arbeider, skal heller ikke ete, heter det. Men dette er et uhyggelig vanskelig punkt i våre dager. For hva skal du gjøre med studenten som studerer til han er 30 uten å bli ferdig, som jobber litt nå og da, men bruker alle pengene på lange reiser til Australia, Florida og Baskerland? Hva skal du gjøre med han som kutter ut når han er 50, flytter på landet og livnærer seg av blåbærplukking og tjuvfiske i tillegg til trygda? Hvis du ikke kan få slike folk til å ta sin tørn, kan du da få satt borgerne i arbeid?
For å oppsummere så langt: Vi vil ønske å utvide området for det nødvendige arbeidet i forhold til under kapitalismen. Det er både for at folk skal få skikkelige lønninger og for at vi skal kunne bygge ut offentlig tjenesteyting og trygder og pensjoner, men i mindre grad for at vi vil satse på noe stort investerings- og vekstprogram. Bortafor dette nødvendige arbeidet ligger altså frihetens rike, som naturligvis blir mye større etter hvert som produktiviteten øker. Det skal ikke planlegges – i hvert fall ikke av sentrale organer.
Frihetens rike
Hva er innholdet i dette frihetens rike? Vi er vant til å tenke på det som filosofiske diskusjoner, gitarspill og politiske møter. Det er ikke sikkert alle vil føle det som så veldig fritt og attråverdig. Jeg trur vi trenger litt ressurser til frihetens rike også. Jeg foreslår å øke det nødvendige arbeidet med enda en liten bit. Jeg vil nemlig ha produsert en del ressurser som kan forbrukes helt uten plan – fritt av den enkelte eller av frivillige sammenslutninger.
Jeg vil ha arbeid avsatt til å produsere følgende:
- Ekstra råstoffer til folk som vil eksperimentere i fabrikken med nye metoder på kveldstid. Gratis maskindeler til de som vil bygge rare maskiner, stjernekikkerter o.l.
- Ekstraundervisning og billige læremidler til dem som vil studere underlige emner som forekomsten av keltiske stadnamn i Rogaland eller «kan kvantefysikkens lover anvendes på trafikken på Store ringveg?»
- Konsulenthjelp til de som vil utvikle og markedsføre en ny type yoghurt.
I forlengelsen av dette ligger det nær til å åpne for opprettelse av produksjonskooperativer på en lang rekke områder. Dette vil være arbeiderstyrte bedrifter som selger sine varer på et vanlig marked. Det folk måtte tjene på dette, kan de innen visse grenser beholde i tillegg til sin ordinære lønn, men de virkelig vellykte kooperativene vil kunne bli nasjonalisert og innarbeidet i planøkonomien.
Hensikten med dette forslaget er å gi mulighet til alle til å utvikle sine evner slik de sjøl ønsker, og ikke påtvinge folk en enkelt autorisert form for hva som skal regnes som samfunnsbevisst og ansvarlig levevis. Jeg trur vel også at dette vil avhjelpe den mangelen som har vist seg i sosialistisk planlegging til nå, nemlig at den ikke inneholder noe insentiv til å utvikle nye produkter og implementere ny teknologi. Inntil vi har funnet en bedre måte å løse det problemet på, kan vi i hvertfall gi folk frihet til å drive med så mye rart de vil, og kanskje tjene penger på det også.
Ut fra det som er sagt om det nødvendige arbeidet under sosialismens første år, konkluderer jeg med at arbeidstida til å begynne med ikke bør settes under 6 timer. Sjøl det må vi regne på.
Lønnsomhet, priser og lønninger
Som man forstår, har jeg ikke avskaffet pengene. Lønna blir derfor utbetalt i penger, og forbruksvarerne har priser i penger. Til og med mellom bedriftene vil det være et markedsforhold, slik at de må selge sine varer til priser som de i alt vesentlig fastsetter sjøl. Bedriftenes mål er å gå med overskudd.
Det må fattes vedtak om et enkelt lønnssystem som skal gjelde for hele landet, med lik lønn for likt arbeid og med belønning av innsats og kvalitet. Nåværende statsregulativ kan danne et utgangspunkt, men må forenkles drastisk og trykkes sammen. Bedrifter som har vanskelig for å skaffe arbeidskraft, kan søke om tillatelse til å flytte stillinger opp i systemet.
Et system med markedspriser, der prisene ikke helt ut svarer til verdiene, er et problem sett fra det synspunktet at det er arbeidstimer, verdier, vi ønsker å planlegge på grunnlag av. Men dette er et problem vi kan leve med til vi har funnet på noe bedre. Grunnen til at dette er et mindre problem, er at investeringer og utbyggingsplaner ikke vil avgjøres av hvilket overskudd den enkelte bedrift tilegner seg, og kapitalen vil ikke flyte automatisk dit hvor den gir høyest avkastning. Hvis det hadde vært tilfelle, ville vi faktisk hatt en form for kapitalisme. En bevisst omforming av samfunnet og produksjonen ville bli umulig. Men systemet er ikke slik. I stedet går overskuddet i alt vesentlig til staten, som har ansvaret for hvordan det skal brukes.
To typer priser
Alternativet til markedspriser er administrative priser. Historia viser at de skaper sine egne problemer. De vil gjerne etter ei tid bli «historiske priser», dvs. lik de prisene som en engang arva fra kapitalismen. Dermed reflekterer de ikke verdiendringer på grunn av teknologiske framsteg. Dette opprettholder den tilsynelatende «lønnsomheten» i bedrifter som ikke har innført den nye teknologien. Så lenge vi ikke har et regnskapssystem som kan oppdatere de administrative prisene slik at de til enhver tid reflekterer den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida for å produsere produktene, er det skummelt på langt sikt å basere seg på administrative priser.
Det systemet jeg har skissert, innebærer både mer bruk av markedsmekanismer og mer sentralisering enn slik vi vanligvis har sett for oss sosialismen. Hvor blir det av produksjon etter behov, og hvor blir det av sjølberging og lokaldemokrati?
Fotnoter:
- 1. Det er ikke sikkert at samfunnet sjøl innser at grunnproblemet er å fordele arbeidskrafta. For eksempel stiller det kapitalistiske samfunnet husholdering med kapitalen som grunnproblemet, og innser ikke at kapitalen er «sturkna menneskesveitte», som Vinje sa.
- 2. De første myntene blei slått ca. 600 før Kr.
- 3. Figes (1996) A people’s tragedy. The Russian Revolution 1891 – 1924, Penguin Books, side 501. (En dårlig bok, men det var den jeg hadde for handa.)
Relaterte artikler
Manifestet – uaktuelt og kjønnsløst?
For 150 år siden skreiv Karl Marx og Friedrich Engels «Det kommunistiske partis manifest» på oppdrag fra «Kommunistisk Forbund», en internasjonal arbeidersammenslutning. Manifestet er både et teoretisk partiprogram for den kommunistiske bevegelsen og et innlegg i den politiske debatten.
Marx og Engels skreiv i 1872: «Hvor mye forholda har endra seg i løpet av de siste 25 åra, er de allmene prinsippene som er lagt ned i dette Manifestet, i det store og hele like riktige idag som noen gang.» Nå har det gått 150 år. Er de allmene prinsippene gyldige også idag, eller er Manifestet bare et dokument av historisk interesse? Kan Manifestet være til hjelp i vår politiske kamp idag?
Naken utbytting
Grunntanken i Manifestet er at historia er prega av klassekamp, kamp mellom de undertrykte og den herskende klassen. Historia har nå kommet dit hen at arbeiderklassen «ikke kan nå fram til frigjøring fra åket under den utbyttende og herskende klassen – borgerskapet – uten samtidig en gang for alle å frigjøre samfunnet overhodet fra all utbytting, undertrykking, klasseforskjell og klassekamp». For å gjøre slutt på «de manges utbytting av de få», sammenfatter Marx/Engels sin teori i dette ene uttrykket: «oppheving av privateiendommen».
Ifølge Marx/Engels er kapitalismen både et økonomisk og politisk herredømme som ekspanderer ved å underlegge seg verdensmarkedet, og «skaper seg en verden etter sitt eget bilde. (…) Den moderne statsmakta er bare et utvalg som forvalter hele borgerskapets samla virksomhet.»
Borgerskapet har ikke latt noe annet band tilbake mellom menneskene enn den nakne interessen, den kjenslesløse «kontante betaling». «Det har kort sagt i stedet for ei utbytting innhylla i religiøse og politiske illusjoner satt den åpne, skamløse, direkte, nakne utbytting.» Kapitalisme er frihet til utbytting.
Bare arbeiderklassen har et revolusjonært potensiale og makt til å erstatte kapitalismen med et menneskeverdig samfunn. Marx/Engels så for seg en utvikling der arbeiderklassen organiserer seg for kamp, overvinner innbyrdes konkurranse og sloss for flertallets frigjøring. Det er ikke tilstrekkelig å ta makta over produksjonsmidlene, hele samfunnet må revolusjoneres.
«Proletariatet, det laveste skikt i det nåværende samfunn, kan ikke rette seg opp, uten at hele overbygginga av lag som danner det offisielle samfunn, blir sprengt i lufta.»
Dele godene?
I Manifestet drøfter Marx og Engels de innvendinger som rettes mot den kommunistiske bevegelsen. Innvendingene er forbausende velkjente:
- -Høyresidas argument om at det er enkeltindivider som med sin kapital og innsats skaper arbeidsplasser og får til utvikling.
- -Kommunistene truer samfunnsordenen fordi den vil avskaffe familien. Borgerskapet som reduserer kvinnene til fødemaskiner og barneoppdragere i familien og forbruksvarer i prostitusjonen.
Marx og Engels kommenterer også ulike politiske retninger som kaller seg sosialistiske. Bevegelser som ønsker seg en mer rettferdig fordeling av godene, og som tror dette kan skje innafor kapitalismens rammer. Debatten er velkjent, også for den norske venstresida idag.
Vi har det tross alt ganske bra i Norge. Den rådende sosialdemokratiske ideologi har vært og er å ta seg utdanning for å komme seg fram i verden. SV vil gjøre kapitalismen mer rettferdig. Slik situasjonen er i dag, tror mange det er mulig å gjennomføre en «del godene»-politikk uten en gjennomgripende revolusjon. Men kapitalismen er et verdensomspennende system som fører til sult, krig og død for millioner av mennesker hvert år. Derfor må også motstanderne av kapitalismen være internasjonalister. «Kommunistene skiller seg fra de andre proletariske partiene bare ved at de på den ene sida i proletariatets forskjellige nasjonale kamper framhever og gjør gjeldende hele proletariatets felles interesser, som er uavhengige av nasjonalitet……» , skriver Marx og Engels i Manifestet.
Borgerskapet har de siste åra vært på offensiven med sin propaganda om sosialismens grusomheter og kapitalismens overlegenhet. Opprør er farlig fordi det bare fører til nye overgrep og ny undertrykking. Mange tror på dette og vil heller reformere kapitalismen enn å kaste den på den historiske skraphaugen. Bare revolusjonære kommunister har som mål å styrte kapitalismen som system. Sånn har det vært siden Marx og Engels dager.
Kjønnsløs arbeiderklasse
Manifestet er et historisk dokument og mange av forholda som er beskrivi, er sjølsagt forelda. Kapitalismen har vist seg å være mer overlevelsesdyktig enn det Marx og Engels trodde. Den teknologiske utviklinga har gitt deler av arbeiderklassen muligheten til utdanning og velferd. Kapitalismen har ikke viska ut skillet mellom den mannlige og kvinnelige arbeider. Familien har ikke utspilt sin rolle, heller ikke i arbeiderklassen. Arbeiderklassen har på mange måter adoptert og gjort borgerskapets idealer til sine. Kjersti Ericsson hevder i boka «Søstre, kamerater!» at menn i arbeiderklassen har gått i allianse med borgerskapet for å undertrykke kvinner. Hun kaller det klassesamarbeid.
Marx og Engels var kommunister som utvikla sine teorier ut ifra den tidas kunnskap og historie. De var også menn av sin tid. Etter mitt syn undervurderte de kvinneundertrykkinga i samfunnet. Store deler av den mannlige arbeiderklassen så på de kvinnelige arbeiderne som en trussel mot sine lønninger. Istedenfor å slåss sammen med kvinnene mot den lave kvinnelønna, ville de utelukke kvinnene fra arbeidsplassen. Enkelte fagforeninger tillot ikke kvinner å bli medlemmer. Dette undergravde arbeiderklassens kampkraft. Om disse forholda var Marx og Engels merkelig tause. Deres beskrivelse av arbeiderklassen er kjønnsløs, og dermed blir det en beskrivelse på menns premisser.
Marxistisk smaksprøve
Det er mange måter å forholde seg til Marx og Engels skrifter på. Mange har klare formeninger om marxismen, men har aldri lest Marx sjøl. Det er vanskelig å vite hvordan pæra smaker, uten å ta en bit. Sånn er det også med marxismen. Manifestet anbefales som en smaksprøve, det stiller spørsmål om verden det er vanskelig å være likegyldig til.
Marxismen er ikke en trosretning, men et redskap for å forstå verden for å forandre den. Dessverre har Marx sine skrifter vært en bibel for mange marxister. Kvinners kamp mot undertrykking har ofte blitt møtt med argumenter om at kvinnekampen splitter arbeiderklassen, og viktige kvinnekrav kan utsettes til etter revolusjonen. De henviste til Marx analyse av arbeiderklassen og familien hvor kvinneundertrykkinga vil forsvinne med oppheving av den private eiendomsretten.
Marx og Engels understreka at vår bevissthet er prega av det samfunnet vi er en del av. Nye erfaringer gir grunnlag for ny kunnskap. Det er vår oppgave idag å beskrive og analysere samfunnsutviklinga. Dette gjorde AKP da de vektla kvinnepolitiske spørsmål i sitt prinsipp-program på 1980-tallet. Prinsipp-programmet tar hensyn til at flertallet av arbeiderklassen i Norge er kvinner, de fleste lavtlønte. De er dobbeltarbeidende med hovedansvar for familiens ve og vel. Derfor er kvinnene forkjempere for 6 timers arbeidsdag og forsvar av offentlige velferdsordninger. Dette gjør kvinnene i arbeiderklassen til spydspisser i kampen for frigjøring. Med disse erkjennelsene videreutvikla AKP etter mitt syn marxismen.
Relaterte artikler
Populistiske forfedre
Populismens stamtavle
De norske populistiske fanebærerne har hver for seg vansker med å definere populismen. og deres forsøk i den retningen strir ofte mot hverandre. Likevel finnes det grunn til å innrømme at det finnes en ideologisk retning, som er mer eller mindre diffus, og som man godt kan kalle populisme.
Derimot finnes det ikke dekning for at populisme er noe nytt fenomen. Populismen har slektninger i andre land og i andre historiske epoker som den ikke kan vri seg unna. Vi skal ta opp noen av dem her, for å finne fellestrekk ved disse retningene, nærme oss et grep om deres klassekarakter og forstå deres rolle i samfunnet. Vi skal også prøve å trekke sammen noen av de konklusjonene som de andre artiklene bygger opp under.
Småborgerlig og utopisk sosialisme
I Det Kommunistiske Manifest skriver Marx og Engels om forskjellige sosialistiske retninger. De trekker fram viktige elementer i disse retningenes samfunnskritikk, og de viser hvordan de er begrenset i sin betydning, fordi de ikke representerer proletariatets, men andre klassers synspunkter. De progressive elementene som fantes i disse retningene ble vendt til sin motsetning nettopp fordi de ikke klarte å gripe proletariatets historiske rolle. For dem ble proletariatet en gruppe lidende mennesker som man burde synes synd på og som samfunnet burde ta bedre vare på. At proletariatet skulle reise seg og styrte de herskende klassene og opprette sitt diktatur over dem, var like fjernt som uhyggelig for den småborgerlige sosialismens representanter.
I sine løsninger av samfunnsproblemene ble disse sosialistene kvakksalvere med hver sin vidunderkur for hvordan samfunnet enkelt og smertefritt skulle bli bedre. De plasserte ofte den geniale samfunnsplanleggeren i sentrum, og tildelte massene rollen som applauderende tilskuere.
Mens de altså på den ene side ofte avslørte de grelle samfunnsforholda og kritiserte dem på en flengende måte, beveget de seg på den andre sida over i utopi og luftslottmakeri når det var snakk om strategi.
Marx/Engels skriver om slike retninger:
I land som Frankrike, hvor bondeklassen utgjør over halvparten av befolkninga, var det naturlig at forfattere som opptrådte til fordel for proletariatet mot borgerskapet, i sin kritikk av borgerregimet anla en småborger- og småbondemålestokk og tok parti for arbeiderne ut fra småborgerskapets standpunkt. Slik oppsto den småborgerlige sosialismen. Sismondi er det ledende navnet i denne litteraturen, ikke bare i Frankrike, men også i England.
Denne sosialismen analyserte skarpsindig motsigelsene i de moderne produksjonsforholda. Den avslørte økonomenes bedragerske skjønnmaling. Den påviste ugjendrivelig maskinenes og arbeidsdelingas ødeleggende virkninger, konsentrasjon av kapitalen og grunneiendommen, overproduksjonen, krisene, småborgernes og småbøndenes uunngåelige undergang, proletariatets elendige stilling, anarki i produksjonen, de skrikende misforhold i rikdomsfordelinga, den industrielle tilintetgjøringskrig mellom nasjonene innbyrdes, oppløsninga av gamle moralregler, de gamle familieforhold, de gamle nasjonaliteter.
Men etter sitt positive innhold vil denne sosialismen enten gjenopprettede gamle produksjons- og samferdselsmidler og med dem de gamle eiendomsforhold og det gamle samfunn, eller den vil med vold igjen sperre inne de moderne produksjons- og samferdselsmidler innenfor rammen av de gamle eiendomsforhold som de har sprengt og som måtte sprenges. I begge tilfelle er denne sosialismen på en og samme tid reaksjonær og utopisk. Laugsvesen i manufakturen og patriarkalsk driftsmåte på landsbygda, det er dens siste ord.
Ser vi ikke mange av de samme trekkene hos de populistiske forfatterne i Norge? De kritiserer skarpt kapitalismens utarming av landsbygda, retter flengende kritikk mot rovdriften på naturressursene og viser til de store problemene som er skapt ved anvendelsen av en del av den moderne teknologien. Og de ender opp med å foreslå «intermediær teknologi» (Sætra s. 83,s. 37), dvs. en ikke altfor fremskreden teknologi, anbefale arbeiderklassen å spenne inn livreima for å spare på ressurser og roser de gamle patriarkalske forholda på landsbygda. (Sætra: «den inverterte markedsmekanismen» som eksisterte mellom bonde og landarbeider, hvor landarbeideren med lua i hånda gledet seg over bondens gavmildhet. s. 21).
Selv om det ikke går an å trekke direkte sammenlikninger over et tidsrom på hundre år er det forbløffende hvor mye av forrige århundres småborgerlige sosialisme som er å finne i Sætra & Co sine skrifter. Hva grunnen kan være skal vi komme tilbake til når vi har sett på et annet historisk eksempel.
Proudhonismen
I artikkelsamlinga «Om boligspørsmålet» kritiserer Engels Proudhonismen og dens «sosiale kvakksalveri». Han viser til det bakstreverske og utopiske ved Proudhons lære. Vi skal se at denne kritikken kan lære oss noe også i dag. Engels siterer Proudhon:
Vi nøler ikke med å påstå, at det ikke eksisterer noen mer forferdelig hån mot hele vårt berømte århundres kultur enn det faktum, at 90 % og mer av storbyenes befolkning ikke har noe sted de kan kalle sitt eget . Det sedvanlige livets og familielivets egentlige knutepunkt, hjem og ildsted, rykkes bort av den sosiale virvelen. Vi står i dette henseende langt under de ville. Hulemennesket med sin hule, australieren med sin leirhytte, indianeren med sitt ildsted – den moderne proletaren henger faktisk i luften.
Og Engels kommenterer:
Den engelske proletaren av år 1872 står uendelig mye høyere enn veveren på landet med «hjem og ildsted» av år 1772. Og kommer hulemennesket med sin hule, australieren med sin leirhytte, indianeren med sitt eget ildsted noensinne til å skape et juniopprør eller en Pariskommune? At arbeidernes situasjon samtidig er blitt verre i materielt henseende etter gjennomføringa i stor skala av den kapitalistiske produksjonen, betviler bare en borger.
Men skal vi av den grunn se lengselsfullt tilbake til Egypts (forøvrig svært magre) kjøttgryter, på landsbygdas småindustri som bare fostret slavesjeler, eller på «de ville»? Tvertom. Først det moderne proletariatet, skapt av storindustrien, som er befridd for alle nedarvete bånd – også fra de som lenket det til jorda – og som er blitt drevet sammen i storbyene, er i stand til å gjennomføre den store sosiale omveltning som skal gjøre slutt på all klasseutsugning og alt klasseherredømme. De gamle håndveverne på landet med hjem og ildsted skulle aldri ha vært i stand til dette, de skulle aldri ha fattet en slik tanke og ennå mindre kunnet virkeliggjøre den.
For Proudhon derimot er de seineste hundre åras industrielle revolusjon, dampkraften, stordriften som erstatter handarbeidet med maskiner og gjør arbeidets produksjonskraft tusenvis av ganger større, en høyst motbydelig tildragelse som egentlig ikke burde ha funnet sted.
Som vi påviser annet sted i bladet har ikke de populistiske fanebærerne skjønt arbeiderklassens rolle, ja de stiller til og med småprodusenten på landsbygda over proletaren i byene. Jo mer småeiendom jo bedre, er deres resept, og med den i handa forviller de seg inn i søte drømmer om oppkjøp og kooperativisering av kapitalismen i en «spekkhoggerrevolusjon».
Mens proletariatet vil løse spørsmålet om den monopolistiske eiendommen ved sosialistisk revolusjon og konfiskering, ønsker populismen å stykke den opp i småeiendom. På den måten vil man få flere sjøleiere, flere små eiendomsbesitter til å konkurrere på markedet inntil noen slår under seg de andre, blir større, blir monopolister. Populismens ønsker betyr objektivt et forslag om å skru tida tilbake, noe som er rimeligvis er helt håpløst.
Legg merke til hvordan populismens redsler for teknologien ikke skiller seg kvalitativt fra primitivt maskinknuseri. De populistiske førerne nekter å innse at det ikke er teknologien i seg sjøl, men hvordan og av hvem den brukes, som er det viktigste spørsmålet. Akkurat som Proudhon jamrer over den industrielle revolusjonen, jamrer Sætra over de seineste tiåras teknisk-vitenskapelige revolusjon. Vi må stanse den, er hans patent, sjøl om han bedyrer at han ikke er maskinknuser. Dette er en nytteløs bekjemping av historiens gang, like nytteløs som Proudhons viste seg å være. Uten en teknologi som muliggjør en enorm produktivitet vil mennesket være ute avstand til å gå fra nødvendighetens rike til frihetens rike. Det ville være umulig å skape et samfunn der enhver yter etter evne og får etter behov. Å gi avkall på videre utvikling av teknologien betyr å gi avkall på samfunnsmessig framgang.
Narodnikene
«Folkets vilje» – Narodnaja volja – hadde ikke bare ideologisk likhet med dagens populisme. Til og med navnet betydde det samme. («Folkevennene» og populisme av populus – folk). Lenin sto for den endelige nedkjempelsen av denne retninga i Russland rundt århundreskiftet. I artikkelen «En karakteristikk av økonomisk romantisme» har han levert en saftig kritikk av denne retninga.
Han sier:
Idealiseringa av småproduksjonen avslører et annet typisk trekk ved den romantisistisk og narodnikiske kritikken, nemlig, dens småborgerlige karakter». Han peker på hvordan både franske og russiske romantisister omgjør småproduksjonen til en «produksjonsform» som de stiller opp i motsetning til kapitalismen. Videre skjer dette til og med uten at de direkte erklærer seg som småproduksjonens riddere. De uttaler seg gjerne med stor sympati om hele folket, angriper kapitalismen og avslører dens motsigelser. Og hvorfor blir de likefullt kalt småborgerlige?
Jo, sier Lenin: «fordi (de) ikke forstår sammenhengen mellom småproduksjonen (som de idealiserer) og storkapitalen (som de angriper).»
Og her er vi framme ved mye av kjerna i spørsmålet. En ufullstendig eller manglende klasseanalyse og total mangel på forståelse for småproduksjonens karakter er typisk for de småborgerlige intellektuelle fra forrige århundre til i dag.
En småprodusent er fortsatt en vareprodusent. Det vil si at han produserer for et marked og ikke etter en samfunnsmessig plan. Han blir dermed et offer for nøyaktig de samme lovene som en stor vareprodusent: Akkumuler kapital eller gå under, faren for overproduksjon o.s.v. Dessuten fostrer småproduksjonen daglig kapitalisme i større målestokk.
Vareproduksjonen har også en annen fundamental feil, sett med sosialistens øyne. Vareproduksjonen er produksjon som tar sikte på salg. Det vil si at produksjonens høyeste målsetning ikke er produktet sjøl, men de penger som vareprodusenten får for ved salg. Så lenge vareproduksjonen blir den framherskende formen, vil også samfunnsmessig planlegging og planøkonomi være umulig. Samfunnet vil være i konjunkturenes og profittinteressenes vold, og arbeiderklassens frigjøring vil ikke kunne fullbyrdes. Først en produksjon som ikke setter salgspris, men folkets behov, som sin fremste målsetning kan danne grunnlaget for sosialismen.
Småproduksjonen er derfor ikke noe alternativ til kapitalismen, det er kapitalisme på et lavere stadium.
Akkurat som narodnikene har dagens populister liten forståelse for klassediktaturet og statens rolle. Narodnikene håpet staten ville løse alt til det beste for folket bare den fikk seg forklart hva som var riktig. Sætra vil ha «moteksperter» til å gi staten andre råd enn de etablerte ekspertene, og han håper at «spekkhoggerrevolusjonen» skal få statlig støtte (!) (s. 138).
Populismen – en oppsummering
Vi mener det historiske tilbakeblikket plasserer dagens populistiske strømninger i et historisk perspektiv. En ideologi som er sprunget ut av en tilbakeliggende produksjonsmåte, en ideologi som blander påvirkning fra kapitalistklassen og fra proletariatet, kort sagt, den lapskausen som små-borgerlig ideologi alltid er. Velment og riktig kritikk blandet med bakstreverskhet og utopi.
Populismen hyller eiendommen.
Populismen fatter ikke proletariatets historiske rolle.
Populismen frykter teknologien, men anklagen rettes blindt og rammer ikke monopolkapitalen i større grad enn arbeiderne.
Populismen har ingen klasseanalyse. Det er ingen tilfeldighet at Sætra knapt nevner monopolkapitalen og at Brox ikke har oppdaget bankene i sin undersøkelse av Nord-Norge.
Populismen fatter ikke statens klassekarakter og vil endre den innenfra, (og dels ved statens hjelp).
Populismen makter ikke å sprenge vareproduksjonens rammer og evner derfor heller ikke å innse hva sosialismen er for noe.
Kort sagt: På det teoretiske området er populisme og marxisme som ild og vann. De kan ikke forenes teoretisk.
Men populismen har også en politisk side. Den er i dag en slags fellesnevner for store masser i sentrum som har rykket opp røttene og er på vei mot venstre. Dels gjelder det småborgere i ordets egentlige forstand, dels gjelder det intellektuelle talsmenn for småborgerskapet og dels gjelder det ungdom med et mindre direkte forhold til produksjonen enn arbeiderklassen.
De ønsker noe radikalt, de er imot kapitalismen, men år med anti-kommunisme driver dem til å mellomlande på noe «midt-i-mellom». Populismen er passe diffus-radikal til at den for en stund kan spille denne rollen.
Vi marxister kan ikke og vil ikke angripe disse massene med radikaliserte mennesker fordi de under marsjen tar en pause ved en forvirret ideologi. De har i seg mye sunn opprørstrang og vi setter dem så høyt at vi regner med at de etter hvert vil innse populismens udugelighet og komme over på et proletarisk standpunkt. I mellomtida er det helt klart at populister og marxister har en felles fiende som vi ikke må glemme, nemlig imperialismen og monopolkapitalen. Gjennom å kjempe skulder ved skulder mot dette tohodete uhyret vil vi se hvilken teori som holder mål og hvilken som ikke gjør det. Den småborgerlige sosialismen gjorde det ikke i 1848, i 1872,i 1900 og vi går rolig ut fra at den ikke vil gjøre det i 1970-åra.
Vi regner med at alle tilhengere av populismen som i første rekke er ute etter sannheten, ei riktig linje, heller ikke frykter å stå sammen med kommunistene av redsel for at deres teori skal vise seg uholdbar.
Relaterte artikler
Friedrich Engels
Den 28. november 197o var det 150 år siden Friedrich Engels ble født, og den 5. august, 75 år siden han døde. Hele Engels' liv og virke var viet arbeiderklassen og dens framtidige frigjøring som han skulle legge grunnen til sammen med Karl Marx bl.a. først og fremst i «Det Kommunistiske Manifest» som kom ut i 1848. Deres livslange vennskap og samarbeid begynte i Paris der de møttes i 1844 og dit Marx var blitt fordrevet fra Køln, der han hadde vært redaktør for «Rheinische Zeitung» siden 1842 og der for øvrig Engels hadde vært oppom ham og seinere hadde sendt ham noen artikler. De to årene hadde Engels tilbrakt i Manchester og arbeidd i et handelshus som hans far var medeier i ( allerede et eksempel på internasjonal «fusjon»!), og der han hadde studert den engelske arbeiderklassens livs- og arbeidsforhold som da var forferdelige, og som han skildret i en boksom utkom i 1845. Boka vakte stor oppmerksomhet, både på grunn av sin krasse realisme men mest fordi han der bryter med det gjengse syn på proletariatet, også blant sosialister, som en kreftbyll på samfunnskroppen som det gjaldt å bekjempe og overvinne. I stedet ser Engels i proletariatet – allerede i 1842–44 ansatsen til arbeiderklassens frigjøring ved egen hjelp. Derfor kan man si at Engels' bok «Arbeiderklassens stilling i England» er den vitenskapelige sosialismens første bok. Den ble da også beslaglagt i Tyskland.
Fra 1845 til 47 levde Engels dels i Paris, dels i Brussel dit Marx hadde måttet flykte videre etter de tyske myndigheters forlangende. De to vennene skrev i denne tiden to verker: «Den Hellige Familie» eller «Kritikk av den kritiske kritikk», der de brøt med unghegelianerne (som vi skal komme tilbake til), og «Filosofiens Elendighet», et oppgjør med Proudhon og hans «Elendighetens Filosofi». I Brussel kom de i kontakt med den hemmelige tyske kommunistiske liga som de begge ble medlemmer av da det ikke lenger skulle være hemmelig, og som de gjorde til en forløper for Internasjonalen. I året 1847 holdt de to kongresser i London og på den siste ble Marx og Engels anmodet om å utarbeide et program for som det nå het: «Det Kommunistiske Forbund». Det ble det berømte Kommunistiske Manifest som kom i1848. Februar-revolusjonen i 1848 brakte Marx og Engels tilbake til Rhinprovinsen der de overtok den «nye Rhinposten» (Neue Rheinische Zeitung) som kom ut i Køln. De gikk med liv og sjel opp i den revolusjonære bevegelsen, men reaksjonen seiret, og Marx – som hadde tapt sitt tyske borgerskap – ble igjen utvist. Engels deltok i væpnet opprør og var med i tre trefninger, men måtte så flykte og dro via Sveits til London.
Hit kom også Marx etter forgjeves å ha forsøkt å bosette seg i Frankrike, d.v.s. Paris. Men da han ble forvist til provinsen oppga han Frankrike for godt. Engels tok nå opp igjen sitt arbeid i Manchester, og nå får vi Marx' og Engels' felles storverk: deres korrespondanse. De vekslet brev nesten daglig fra1844, men især fra 1850, til 1883 da Marx døde. Da brevene ble utgitt i 1913 av Bernstein(!), hva Lenin dypt beklaget, konstaterer han likevel at de er av «enorm interesse» – selvfølgelig. Både vitenskapelig og politisk. Dessuten er de i høy grad underholdende, fulle av vidd og satire, men først og fremst av «den høyeste form for tenkning», dialektikken.
«Skulle man prøve å definere med ett begrep hva som er brennpunktet, så og si, i hele korrespondansen, det sentrale punkt der alle ideer og tanker – og begivenheter, som blir diskutert, løper sammen, måtte det bli begrepet dialektikk. Det som interesserte Marx og Engels mest av alt, det de har bidradd til som det mest essensielle og nye, det som utgjør det mesterlige framstøt de har gjort i den revolusjonære tankens historie, er anvendelsen av den materialistiske dialektikken i en gjenskaping av hele den politiske økonomi fra grunnen av og opp – på historien, naturvitenskapen, filosofien og på arbeiderklassens politikk og taktikk», skrev Lenin.
Lenin skriver også ved samme anledning:
«Jo mer vi har anledning til å konstatere hvordan arbeiderbevegelsen i forskjellige land lider av opportunisme … desto verdifullere blir det veld av materiale som korrespondansen inneholder; et materiale som legger for dagen en dyp forståelse for de grunnleggende foranderlige mål for proletariatet og som gir en uvanlig fleksibel definisjon av de til enhver tid gitte taktiske oppgaver ut fra disse revolusjonære måls synspunkt – uten å gi den fjerneste innrømmelse til opportunisme eller revolusjonært frasemakeri.»
Med andre ord: anvendt materialistisk dialektikk.
Det er virkelig både synd og skam at ikke i hvert fall det utvalget som ble utgitt i Moskva i 1953 og i London (Lawrenceand Wishart) i 1956 er oversatt til norsk – eller at et utvalg av de viktigste avsnitt fra et prinsippfelt synspunkt er gjort tilgjengelig for arbeiderklassen for «en billig penge» som også Lenin sier. Det ville være et utmerket våpen i kampen mot revisjonismen, som må føres dialektisk.
Dialektikken ja. Vi skulle tilbake til «unghegelianerne» og dermed til Engels' (og Marx') ungdom. De var begge fra Rhinprovinsen, Engels fra Barmen (i dag Wuppertal) og Marx fra Trier. Rhinprovinsen var et resultat av revolusjonskrigene etter den store franske revolusjon, og hadde altså vært to tiår under dens innflytelse før den ble innlemmet i Preussen i 1815, som en følge' av Den Hellige Allianse . Enda i Engels' (og Marx') ungdom var det sterke etterdønninger etter den franske revolusjons ideer og idealer i Barmen. Rhinprovinsen var dessuten en av de høyest utviklede provinser i Tyskland, politisk og industrielt – og med et forholdsvis klassebevisst proletariat, ifølge Kautsky. Engels selv gir et noe annet bilde. Hans far var en «kremmer» som Engels foraktelig uttrykker det. «Kremmeryrket er redselsfullt, Barmen er redselsfull … Jeg holder det ikke ut,» skriver han til Marx. Men hans humoristiske sans fornekter seg ikke: «Det hender mirakler her i Elberfeld (Barmen). I går holdt vi vårt tredje kommunistmøte i den største salen og den beste restauranten i byen. Minst 200 var til stede … Hele Eberfeld og Barmen, fra det pengesterkeste aristokrati til småhandlerne … alle, unntatt proletariatet.» Er det noe det minner oss om? Lenin kommenterer: «… på den tiden var alle tyskere kommunister for kommunismen var en form for protest ( mot Den Hellige Allianse), især borgerskapets …» Er det fremdeles noe det minner oss om?
Da Engels forlot gymnaset 16 år. gammel og gikk inn i handelslære «på grunn av familieforhold og tidlig politisk-opposisjonell innstilling», har det sikkert vært for å slippe bort fra en despotisk far som stadig var forarget over at han «rendte rundt på politiske møter».
At han kom i handelslære og seinere var ett år frivillig idet militære, hindret ikke Engels i å fortsette sin utdannelse, og ved universitetet ble han, som tidligere Marx, tilhenger av Hegel, d.v.s. venstregruppa, «unghegelianerne». "Hegels største fortjeneste», sa Engels, «er at han har vendt tilbake til dialektikken, den høyeste form for tenkning.» Grekerne var dialektikere av natur, sier Engels. En av de første, Heraklit, erklærte som kjent at «allting flyter». «Du kan ikke gå to ganger ned i den samme elv», sier han. En elev tilføyer: «Ikke engang første gang». Likefullt hevdet Hegel at «alt som er virkelig er fornuftig og alt som er fornuftig er virkelig». Og denne fornuftige virkeligheten fant han først og fremst representert i den eneveldige preussiske stat, som jo var hans arbeidsgiver, som Lenin litt ondskapsfullt bemerker. Men når han nå hadde funnet sitt Arkimedes' faste punkt (som det ikke falt ham inn kunne forandres), bygget han opp sitt dialektiske tankesystem. «Hegels dialektikk er satt på hodet», skriver Engels, «fordi den forutsettes å være en slags tankens selvutfoldelse' som tingenes dialektikk bare er en refleks av, mens virkelighetens dialektikk i våre hoder bare er en refleks av den utvikling som virkelig foregår i naturens og historiens verden, som følger dialektikkens lover.»
Når Marx og Engels i «Den Hellige Familie» brøt med «ung-» eller «venstrehegelianerne», betød det bare at de satte Hegels' dialektikk «ned på benene» og konstaterte at det ikke var menneskets bevissthet som bestemte dens tilværelse, men omvendt, deres tilværelse som bestemte deres bevissthet. De forlot Hegels idealisme og ble materialister, men dialektiske materialister. For såvidt fulgte de Hegel tilbake til de greske dialektikere og til «den høyeste form for tenkning».
Etter februar-revolusjonens nederlag i Tyskland opphørte for en tid Engels' og Marx' politiske virksomhet. Marx trakk seg tilbake til British Museum og til sitt arbeid med «Kapitalen» og Engels til handelshuset i Manchester, der han etter en stund ble partner. Her kan vi trygt si at «en dårlig ting er blitt til en god ting» for uten den relative velstand Engels på den måten oppnådde, ville han ikke kunnet redde Marx og hans familie fra å gå under i nød og fattigdom. Forbindelsene med arbeiderbevegelsen ide forskjellige land var selvfølgelig ikke avbrutt og tingene ut-viklet seg. 11864 ble det forberedende møte til den første Internasjonale holdt i London og Marx skulle komme til å lede den i ti år, hele tiden i nært samarbeid med Engels. Og hele tiden i kamp mot opportunister og revisjonister. Det var især sosialdemokratene i Tyskland de hadde besvær med. Bernstein karakteriserte partiets teoretiske nivå slik: "Vi godtok marxismens alminnerlige konklusjoner, men uten tilstrekkelig å ha tilegnet oss deres grunnlag … uten å være på det rene med den grunnleggende forskjell det var mellom Marx' og Engels' oppfatning og Lassalles … For oss var det nærmest et praktisk spørsmål. "Selv Liebknecht må stadig kalles til orden … Tendensen til klassesamarbeid og borgfred ble sterkere etterhvert som velstanden steg med den industrielle framgang for ikke å snakke om da milliardene etter seieren over Frankrike strømmet inn i landet. Bismarck leflet med sosialdemokratene som leflet igjen, arbeiderklassen hadde fått stemmerett og sosialdemokratene satt for første gang i riksdagen. Det var på denne bakgrunn at en viss herr Duhring, privat dosent ved universitetet, opptrådte på arenaen og fisket i de rørte vann. Partiet følte seg meget beæret da han meldte seg inn. Slik blir han karakterisert i registeret til utvalget av Marx-Engels' korrespondanse: «Tysk vulgær-materialist og positivist. Representant for småborgerlig 'likhetssosialisme'.» Han fikk en uhyggelig sterk innflytelse bl.a. fordi han var lettere å forstå enn Marx(!). Sosialdemokratene hadde nå slått seg sammen og var blitt et stort parti. Lasalleanernes innflytelse gjorde seg sterkt gjeldende i partiprogrammet, det såkalte Gothaprogram, som Marx og Engels kritiserte på det skarpeste, og lyktes å få rettet opp. Det var mye om å gjøre å åpne øynene på sosialdemokratene for Duhrings forførende, men helt uvitenskapelige argumenter mot Marx, som han angrep fra «venstre». Og Engels lot seg – motstrebende – overtale til å ta seg av ham. Han holdt nettopp på å studere naturvitenskap som forberedelse til et verk om «Naturens dialektikk» som han ikke fikk ferdig, men han innså at en «Anti-Duhring» var mer påkrevet, absolutt påkrevet i øyeblikket. Og boka ble hans mesterverk, ved siden av og på høyde med «Kapitalen» av Marx, det viktigste vi har. Dessverre er bare tre kapitler som Engels sendte til Marx' svigersønn i Paris, Paul Lafarque, som oversatte dem til fransk, det eneste som er oversatt til norsk under tittelen «Fra Utopi til Vitenskap» Lenin betegner boka «Anti-Duhring» som «en vidunderlig rik og instruktiv bok». Engels selv var tilfreds og glad og overrasket da det ble nødvendig med en ny utgave. Det som først og fremst gledet ham var at han der hadde fått anledning til å framstille det marxistiske livssyn overfor et småborgerlig sådant, og at boka faktisk ble populær.
Som Marx' trofaste venn og medarbeider i over førti år bygget Engels sammen med ham grunnmuren til framtidens sosialistiske samfunn, den historisk dialektiske materialismen. At denne læren med rette bærer Marx' navn var Engels den uten at han av den grunn stilte sitt eget . Om sitt samarbeid med Marx skriver:
«At jeg før og under mitt førtiårige samarbeid med Marx hadde en viss selvstendig andel i så vel grunnleggelsen som især utarbeidelsen av teorien, vil jeg ikke benekte. Men største delen av de ledende grunntanker, særlig på det økonomiske historiske området , og spesielt dens endelige, klare utforming, tilhører Marx. … Marx var et geni, vi andre aller høyst talenter. Uten ham ville ikke teorien ha vært hva den er. Den bærer med full rette hans navn.»
Engels' bok «Arbeiderklassens stilling i- England» var skrevet før han møtte Marx i Paris i 1844, selv om den utkom året etter. Hans Anti-Duhring «hadde Marx lest igjennom og skrevet et kapittel i. Vi arbeidet stadig sammen, –inspirerte og kontrollerte hverandre. I innledningen til sin bok om opprinnelsen til familien, privateiendommen og staten, skriver Engels «unnskyldende»:
«Det var ingen ringere enn Karl Marx som hadde forbeholdt seg og framstille resultatet av Morgans forskning i sammenheng med resultatene av hans – jeg kan si til en viss grad vår – materialistiske historieforskning og derigjennom klargjøre hele dens betydning. …
Mitt arbeid kan bare framby en ringe erstatning for det som ikke var forunt min avdøde venn å gjøre. Men heldigvis har jeg hans anmerkninger og utdrag (å støtte meg til) …»
Når en så tenker på at Engels tilrettela og utga annet og tredje bind av «Kapitalen «som nærmest bare forelå i utkast, eller «klass» – et kolossalt arbeid, især med tredje bind fordi Engels’ syn var svekket, er det klart at når han konsekvent betegner sin innsats som forsvinnende liten ved siden av Marx’, så må Engels ved siden av alle sine øvrige gode egenskaper ha eid en beskjedenhet som man bare finner hos de helt store.
Til slutt bare et godt råd: Les ham.